‹ Tilbake til podkaster ‹ Teknisk sett

6/4/2026

De villeste energidrømmene – fra fusjonsenergi til Dyson-kuler

Del 2 av intervjuet med kjernefysiker Bjørn Samseth om fremtidens energikilder: fusjonsenergi, ITER, kunstig fotosyntese, solspeil i verdensrommet, solceller på månen, antimaterie, vakuumenergi og Dyson-kuler.

02:54

Kjernekraft og fusjon er sentrale temaer i energidebatten, med fokus på teknologisk utvikling og samfunnsøkonomiske spørsmål.

07:23

Fusjonsenergi er en lovende, men teknisk utfordrende løsning for fremtidig kraftproduksjon, med muligheter for mindre avfall enn tradisjonell kjernekraft.

11:31

Eksperter diskuterer hvordan kunstig fotosyntese og rombaserte solfangere kan revolutionere energiproduksjon og hydrogenlagring.

19:31

Fremtidig energikilde fra antimaterie er spennende, men dagens teknologi er ikke nærme nok til praktisk utnyttelse.

23:22

Podcasten diskuterer nullpunktsenergi og konseptet med Dyson-kulen for å utnytte solenergi, samt energibehovet for å kolonisere rommet.

Transkript

Nemnt i episoden

Bjørn Samseth

Kjernefysiker og klimaforsker, gjest i podkasten; har skrevet boka «Energirevolusjon».

Energirevolusjon

Bok skrevet av Samseth om nye og spekulative energikilder.

ITER

Internasjonal fusjonsreaktor under bygging i Frankrike; forventes å gi energioverskudd innen ti år.

CERN

Forskningslaboratorium nevnt som sammenligning og sted antimaterie lages.

National Ignition Facility

US-laboratorium med laserdrevet fusjon (inertial confinement), nærmest energi-overskudd per skudd.

Tjernobyl

Kjernefysisk ulykke for 40 år siden; folk er fortsatt redde for kjernekraft.

Elon Musk

Nevnt for idé om datasentre i verdensrommet; beskrives som visjonær.

Freeman Dyson

Amerikansk fysiker med idé om Dyson-kule – skall rundt sola for å fange all energi.

Dan Brown

Forfatter; «Engler og demoner» omtaler antimateriebombe mot Vatikanet.

Teknisk sett

Podkasten episodeens del av.

Frankrike

Der ITER bygges.

USA

Land med fusjonsforskning (NIF).

Kina

Land med stor satsing på kjernekraft.

India

Land med stor satsing på kjernekraft.

Månen

Drøftet som sted for solceller og energiproduksjon.

Mars

Nevnt i sammenheng med kolonisering og energibehov.

Deltakarar

host

Vert

guest

Bjørn Samseth

Sponsorar

Delta (fagforening)

Poeng

Fysikere kan si at kjernekraft er kjempefin og kan driftes nokså sikkert, men kraftformen skal settes inn i et samfunn hvor det skjer mange andre ting.

Peker på at kjernekraftdebatten handler like mye om samfunn og sikkerhet som om fysikk.

To protoner vil ikke inn på hverandre – akkurat som to magneter med like poler mot hverandre.

En enkel forklaring på hvorfor fusjon krever enorm temperatur og trykk.

Hvis noen føler at fusjonsforskning begynner å bli litt science fiction, så har de forstått helt rett.

Selvironisk innrømmelse om hvor spekulativ teknologien fortsatt er.

Antimaterie er den ultimate våte drømmen innen energilagring – en partikkel og en antipartikkel som møtes blir til ren energi.

Beskriver hvorfor antimaterie er så attraktivt i teorien, men umulig i praksis å produsere i store mengder.

Kanskje er det andre sivilisasjoners desperate jakt på nok energi – i form av Dyson-kuler – som blir signalet vi bruker for å oppdage at vi ikke er alene i verdensrommet.

En tankevekkende kobling mellom energiforskning og søken etter utenomjordisk liv.

Vakuum er en sydende suppe av partikler og antipartikler som dukker opp og forsvinner – det er i hvert fall ikke tomt for energi.

Forvirrende, men fascinerende beskrivelse av nullpunktsenergi.

Sol og vind vil aldri gå tom; fusjon, hvis vi får det til, kan vare på en tusenårsskala.

Om bærekraftige energikilder på svært lang sikt.

Påstandar

Bjørn Samseth, fysiker og klimaforsker, har skrevet boka «Energirevolusjon».

Presentert i introduksjonen av programmet.

Kjernekraft leverer 3–4 % av energiforsyningen i dag, og har gjort det lenge.

Tall oppgitt av Samseth; kan sjekkes mot energistatistikk. (Merk: andel av total energiforsyning, ikke elektrisitet.)

Det er 40 år siden Tsjernobyl-katastrofen.

Daterer ulykken til ca. 1985–86; transkripsjonen sier «skjermnabilkatastrofen» (Tsjernobyl).

Restene etter Tsjernobyl-reaktoren ble mål i krigen mellom Russland og Ukraina.

Viser til Tsjernobyl-sonen under Russlands invasjon av Ukraina.

Fusjon er prosessen som foregår i hjertet av sola, der hydrogenkjerner smelter sammen til helium og gir overskuddsenergi.

Grunnleggende astrofysikk.

Tokamakker er smultringformede reaktorkamre der magnetfelt holdes til for å holde varm gass svevende.

Beskrivelse av en kjent fusjonsreaktortype.

ITER er et internasjonalt prosjekt i Frankrike, stort på størrelse med CERN, og er ikke beregnet på å levere strøm til nettet.

Kan sjekkes mot offentlig informasjon om ITER.

National Ignition Facility (NIF) i USA jobber med inertial confinement og har kanskje kommet nærmest til å få mer energi ut enn inn, i enkelte skudd.

Viser til NIFs velkjente «ignition»-resultater fra 2022.

Fusjon gir radioaktivt avfall fordi selve reaktormaskinen blir radioaktiv, men avfallet mister radioaktivitet mye raskere enn fra vanlig kjernekraft.

Faglig påstand fra Samseth.

Vanlig kjernekraft kan, uten nye løsninger, gå tom for uran og kanskje thorium på lang sikt.

Om ressursbegrensninger for fysjonskraft.

Klorofyll i vanlige blad omdanner solenergi gjennom en serie reaksjoner til sukker, men prosessen er ganske ineffektiv.

Beskrivelse av fotosyntese.

Universet er 13,8 milliarder år gammelt, og en liten skjevhet i naturlovene tidlig i historien gjorde at materie overlevde mens antimaterien forsvant.

Standard kosmologi.

Antimaterie kan lages i laboratorier som CERN hvis man har nok energi, men ikke i mengder store nok til bomber eller batterier.

Om produksjon av antipartikler.

Dyson-kulen er oppkalt etter den amerikanske fysikeren Freeman Dyson.

Bekreftbart faktum.

Forskere har allerede begynt å lete etter electromagnetiske signaturer fra mulige Dyson-kuler eller Dyson-bånd rundt stjerner.

Om søk etter teknosignaturer.

Samseth tror ITER kommer til å klare å lage et energieoverskudd i løpet av en tiårstid, men et skuffende lite overskudd.

Ekspertens spådom, presentert som usikker (tror).

Tidlige romsonder har brukt radioaktivt materiale som varmekilde til å drive liten teknologi om bord.

Viser til radioisotopgeneratorer (RTG).

Månestøvet inneholder mange av mineralene som trengs for å lage solceller.

Påstand fra Samseth om måneressurser.

Lastar

Nå kan jeg endelig snakke om andre ting med kona før vi legger oss. For eksempel hvordan dagen har vært. Snakk med oss i Delta, fagforeningen som hører deg. Fysiker og klimaforsker Bjørn Samseth har skrevet boka «Energirevolusjon», der han blant annet beskriver nye, håpefulle og spekulative måter å hente ut energi på. Dette er del 2 av intervjuet med Samseth, der vi snakker om fusjonsenergi, solfangere i verdensrommet, kunstig fotosyntese og mye mer. Velkommen til Teknisk sett. I dag har vi med oss Bjørn Halvær Samsted. Vi skal ikke snakke om vanlig kjernekraft i dag, for det er allerede i bruk i mange land. Men jeg må likevel spørre, siden du er kjernefysiker, er du tilhenger av kjernekraft? På generell basis er jeg tilhenger av kjernekraft. Kjernekraft er en flott energikilde som har gått stabilt og fint i veldig lang tid med noen veldig markante unntak som man så klart må ta hensyn til. Nå er det 40 år siden skjermnabilkatastrofen. Absolutt, og vi snakker fortsatt etter den, og folk er fortsatt redde med god grunn. Vi så hvordan resten etter skjermnabilreaktoren ble mål i krigen mellom Russland og Ukraina og så videre. Det illustrerer bare at det handler ikke bare om kraftformen. Fysikere som meg kan sitte og si at kraftformen er kjempefin, og vi vet vi kan drifte den sånn tålelig sikkert, men så er det dette med at den kraftformen skal da settes inn i et samfunn, hvor det skjer også veldig mange andre ting. Og det er nok mer der diskusjonen rundt kjernekraftens fremtidende rolle vil være. Men hvis vi bare legger bort litt, om vi liker det eller ikke, bare ser på hva som foregår i verden, så leverer leverer jo kjernekraft 3-4% av energiforsyningen vår i dag, og har gjort det lenge. De aller fleste scenarier, som de internasjonale energianalytikerne og internasjonale energibyrå og de andre lager, der fortsetter jo kjernekraft å være en ganske stor andel av energiforsyningen vår i en vær overskuelig fremtid. Og hvis den skal være det, samtidig som vi må skru av de gamle reaktorene fra 60-tallet som fortsatt står og koker fordi de er virkelig på enden av levetiden sin, så betyr det en ganske stor satsing på kjernekraft internasjonalt. Og da er det særlig i India, i Kina og flere andre steder i Østen at det skjer mye i dag. Så på verdensbasis så kommer kjernekraft til å være med oss lenge, og det kommer til å være mye teknologisk utvikling der. Spørsmålet blir jo mer, skal Europa fortsette å satse på det? Skal vi satse på det? Hvordan er forholdet mellom det og andre kraftformer? Og så videre. Så det er jo da det blir en mer samfunnsøkonomisk diskusjon. I et kjernekraftverk så skjer det jo fysjon, altså splitting av atomkjerna, men forskere jobber jo også med fysjonskraft. Det er jo en slags heligral i energiforskningen. Hvordan fungerer det? Den har man jo hatt lyst på veldig, veldig, veldig lenge. Og Så fusjon er det som foregår i hjertet av sola, hydrogenkerner, eller plutoner, smelter sammen i en serie reaksjoner og blir til helund, og litt av en overskuddsenergi. Og det får vi jo til på jorda også, da. Ta problemet først da. Hvorfor kan vi ikke bare gjøre dette her? Grunnen er jo at to protoner, de vil ikke inn på hverandre. Skal du få dem til å smelte sammen, så må du få dem til å berøre hverandre. Men akkurat som to magneter, med det som like pole mot hverandre, så vil de virkelig ikke møtes. Og de vil det så inderlig ikke at du må bruke enormt mye krefter for å få det til. Og sola klarer det fordi sola er veldig, veldig, veldig varm og veldig, veldig, veldig stor. så har du både tyngdekraften som presser protonene inn mot hverandre, og temperaturen som gjør at protonene beveger seg veldig fort. Så skal vi få til at det er på jorda, så må vi på en eller annen måte gjenskape de forholdene Og noe så stort og tungt som sola, det har vi bare ikke, så tyndekraften kan vi ikke bruke. Deremot så kan vi bruke temperatur. Så da tar man da hydrogengass, eller da en snedig gass av litt tyngre varianter av hydrogen. Du lager deuterium, eller tritium, som er protoner hvor du har hengt på et eller to nøytroner. Da blir de litt tyngre, så når du først varmer opp dette her til høy temperatur, så er det litt større sjanse for at de krasjer inn i hverandre når de først beveger seg mot hverandre, rett og slett bruker tregheten. Det kan man gjøre på flere måter. Den mest kjente er vel disse tokamakkene, som er en stor smultringforma, ment til å være en reaktor. Det er et kjempestort kammer, åpent kammer, formet som en smultring, hvor du da tar sånn gass inni, enten bare løser protoner, eller du eterer dem mot tritium, så bruker du forskjellige teknikker, for eksempel mikrobulger, til å varme dem opp, og så bruker du magnetfelt til å holde den gassen svevende midt inni. Så da må du bruke magneter til å holde en varm gass fra å på noen som helst måte ta bort i veggene, Hva skjer da? Hvis den tar bort i veggene, så for det første ødelegger den veggene, for den er veldig, veldig, veldig varm, og så mister den energien sin, så da slutter den å reagere, så den må holde seg helt fritt og svevende. Når du kommer over en viss terskil, så er tanken da at da skal protonene, eller da dekterer mot ritsum kjernene, kunne krasje inn i hverandre og bli til tyngre partikler, og da gi ut litt energi en gang, helst da på en sånn måte at det fortsetter å varme opp de rundt, sånn at du da kan holde en løpende serie med kjernereaksjoner inni der, så det er sammensmelting av lette atomkjerner, eller da fusjoner. Det får vi i prinsippet til, men vi får det ikke til på en sånn måte at det gir overskuddsenergi, for det koster så mye å drive denne maskinen. En annen måte å gjøre det på er å ta en lite kammer av sånne gasser, og så presse det sammen. Det er litt den samme teknikken som man brukte på de første atombombene, hvor du hadde fissilt materiale som ikke er overkritisk masse, men så bruker du en sprengladning til å presse disse fissile materialene sammen, og da kommer det overkritisk masse, og så får du denne kjempe-esplosjonen. Det var det de gjorde i de første atombombene. Akkurat samme prinsipp kan du gjøre, men da i mye mindre skala, med forsol, hvor du har et lite kamer, det ser du på størrelse med en viskelære bakpå en blyant, og så kjører man en gedigen laser rundt dette, eller mange, mange laserskjolder, som man kan skyte inn på dette lille kameret, helt jevnt fra alle kanter, på en sånn måte at det blir presset sammen. Nå skal det da bli så tett og så varmt inni her at protonene dunker inn på hverandre, og så kan du få energi ut. Nå må du få mer energi ut enn det du har puttet i den med laserstrålene. Så kan man kjøre skudd etter skudd etter skudd med dette her. Hvis noen føler at det begynner å bli litt science-fiction det hele nå, så har de forstått helt rett i det. På tegnebrettet vet vi hva som må til for å få det til. I praksis så viser det seg at det er innmari vanskelig og teknisk sett dyrt. Men det er jo ikke bare på tegnebrettet, det er jo flere miljøer, både i USA og fremfølgelig ikke, som jobber med dette. Det er det. Og den store reaktoren, eller tokamakken, som man bygger i Frankrike, ITER, det er jo et internasjonalt prosjekt, stort på størrelse med CERN og disse andre kjempeprosjektene, hvor vi samarbeider om en teknisk løsning. ITER, når den står ferdig, vil jo teknisk sett antageligvis fungere, men den vil levere veldig lite energi som overskudd. Den er ikke beregnet til å være en reaktor som skal levere noe strøm til nettet. Dere må se til at det kommer en reaktor etter den igjen, som da skal kunne produsere strøm, kanskje, og da begynner vi å snakke kanskje rundt 2050- eller noe sånt. Den her skyte på ting og få det presset sammen, eller inertial confinement, som det teknisk heter, det foregår på labor i USA, som du sier, på en sted som heter National Ignition Facility, NIF. De er vel kanskje de som har kommet nærmest å få energi over skudd, men da gjerne bare i ett sånn skudd av gangen. Så det kommer stadig noen sånne små nyheter om man har fått til nynlig spennende ting med fusjon, men det tar tid. Men når man allerede har vanlig kjernekraft, hvorfor bruker man da milliarder på å jobbe med det her? Problemet med vanlig kjernekraft er jo igjen dette med at det skaper langlebet radaktivt avfall, som man må passe på i lang, lang, lang tid. Du har problemer med ulykker, vi har akkurat nevnt Tjernobyl, du har andre utfordringer. Du skaper lett i disse reaktorene materiale som kan brukes til å lage kjernefysiske våpen, som vi jo ikke ønsker spredning av, og så videre. Så det er en del sånn grunnleggende problemer med den vanlige kjernekraften. De vil du ikke i så stor grad få per fusjon. Det er ingen direkte kobling mellom det og kjernevåpen. Du får jo radioaktivt avfall av det også, fordi selve maskinen blir radioaktiv. Men den slutter å være radioaktiv mye raskere. Og du kan ikke få nesmeltinger og stor spredning av radioaktivt avfall utover store områder og så videre på samme måte. Er det noen annen fall av det? Det er... selve reaktordelene som kommer til å byttes ut relativt ofte, for her inne vil det være en ganske tett neutronstråling, og det vil ødelegge vegger, og det vil ødelegge deler av reaktoren. De må stå og kjøles ned, som man kaller det, og så bli mindre radioaktive. Men det er det man kunne løst i så fall. Men det er veldig mange sånne tekniske og praktiske problemer som man nok ikke helt har tenkt ordentlig gjennom heller, fordi fusjonen er så langt fram i tid. Da tenker man nesten at Hvis vi nå skal tenke på menneskeheten og samfunnet vårt på en tusenårsskala, 10.000 årsskala, hvor er det vi har energikilder som ikke vil gå tom? Sol og vind, de vil aldri gå tom. Bølgekraft og alt annet vil aldri gå tom. Vanlig fysjonskraft, med mindre vi finner på noe lurt nytt, så vil vi føle oss innom å gå tom for uran, og kanskje til og med for thorium og en del av disse andre elementene. Mens Fusjonskraft, der tenker man at det er så mye hydrogen og deuterium og sånt i havvann og andre steder rundt, at det vil vi kunne fortsette med i lang, lang tid hvis vi får det til. Veldig mange av disse kraftformene vi snakker om nå, så vet vi hva som finnes tilgjengelig, og vi vet også om trend, hvordan vi skal kunne utnytte det, og vi vet at det er dyrt og lite praktisk. For fusjon, så er det vel kanskje en litt større rom fortsatt for at noen kommer med en eller annen glup løsning som ingen har tenkt på. På denne måten her så kan vi, vi må fortsatt presse disse protonene inn mot hverandre på en eller annen måte, og det kommer til å kreve mye energi. Men det finnes likevel tekniske måter å gjøre det på, som kanskje kunne gjort det mer spiselig, teknologisk. Da går vi videre ned i det eksperimentelle. For i boka så skriver du om kunstig fotosyntese, og det ble jeg veldig nysgjerrig på. Og du nevner kunstige blad. Men da må du kanskje først begynne med å si hvordan fungerer vanlige blad i naturen? Ja, dette er et navn som kanskje lurer en litt, fordi at Ideen kommer jo fra at man ser ut på naturen og tenker at du har alle disse plantene her ute, og de står jo bare der og er grønne og fanger opp energi fra sola bare ved å eksistere. Kunne ikke vi bare hatt grønn hud og fanget opp energi fra sola direkte? Eller kunne malt bygningene våre grønne og så bare fanget de opp energien? I prinsippet så er det jo det vi gjør med solceller. Altså hvis du har et solceller på taket, så har du en kunstig fotosyntese i en gåsvegne, selv om det ikke er akkurat det som skjer. Du fanger energien fra sola direkte. I et vanlig blad så er det jo klorofyll som omdanner solenergi gjennom en hel serie med relasjoner til sukker, som planten så kan bruke siden. Det er en... ganske ineffektiv prosess, egentlig. Den går sakte, og det er ikke så mye energi du klarer å få ut av den. Hver plante utnytter ganske lite. Så det å gjenskape fotosyntesen på noen måte i et kraftverk, det er det vel ingen som egentlig tenker at det er noen veldig langsiktige løsning. Deremot, så kunne man brukt noen av de samme tankene til å gå rett til en annen type energibærer. I en solcelle så henter vi inn solenergi og gjør noe direkte til elektrisk brønn. Men det er ikke alltid at vi trenger strømmen akkurat der hvor solcellen er. Det er greit å frakte den, og det en plante gjør, det er jo å gjøre solenergin til sukker, som den kan lagre til den trengs. Hva om vi bruker type kunstig blad i oss eller noe av en solcellepanel til å lage hydrogen? Hydrogen kan vi lagre på samme måte som planten gjør med sukker, og så kan vi frakte den rundt der vi trenger den. Og der er det en del tekniske løsninger på å bruke kjemiske reaksjoner som da får kraften sin fra sola, og som sender ut hydrogen direkte. Altså ikke gå veien via strøm. Det er jo det som har vært snakket om mye de siste, særlig de siste fem årene, å bruke enorme mengder energi, sol, vind, whatever, til å lage hydrogen. Ja, og det er jo det som er viktig. Det vil man antageligvis gjøre på en eller annen skala, fordi det er en del tekniske løsninger som vi har i samfunnet hvor hydrogen egner seg veldig godt. Det er jo en måte å gjøre det på, så effektive måter å produsere hydrogen på, det vil være fint for samfunnet generelt. Hvordan kan man da kopiere fotosyntesen for å få ut hydrogen? Der er det faktisk ganske mange forskjellige løsninger, og de er ... og komplekse. Jeg kan ikke sitte der og ramse opp de kjemiske reaksjonene som foregår. Men det er noen som har funnet måter å gjøre det på. Men igjen, det er ikke skalert opp så veldig enda, så man har det på tegnet dette. Men vi venter kanskje på at det virkelig skal ta av. Vi startet jo i havet, beveget oss opp på jorda, og nå går vi opp i verdensrommet. Linser i verdensrommet. Hva er det? Vi anerkjenner at vi kanskje går et stykke unna det som vi kan regne med å få tilgjengelig de nærmeste årene. Men vi snakket om solfangere på jorda. Det er en måte å hente inn solenergi på. Solceller er igjen, men også bare å varme opp vann eller salt ved hjelp av solstråler. Men da er man jo begrenset av hvor mye energi som kommer fra sola. Hva om vi kunne konsentrert solstrålene? Det kan du gjøre hvis du bygger en gedigen linse, eller et speil, eller noe oppe i verdensrommet, sånn at han fanger solstrålen og sender det som en mer konsentrert stråle ned mot jorda. Men alle vi som har brukt forstørrelsesglas til å svime over og sånn, det høres jo ikke kjempetrygt ut. Nei, det er også flere som har påpekt at kanskje dette kan doble som våpen også. Det handler jo om hvor stort du gjør det. Hvis du dobler mengen solstråling, for eksempel, så så har du fortsatt kommet ganske langt på å hente ut mer energi uten at du har noe særlig skade av det. Du bør kanskje ikke... Hvis du skal legge deg og sole deg midt i den strålen, så burde du ha ganske kraftig solfaktor. Men borte fra det, så er det ikke noen som tar noen skade av det. Så det er ganske stor forskjell der. Men det er noe man må tenke på. Fokusert solstråle, da kan du jo snu litt på veien du bygger opp i veiens romme, og ikke treffe solstrattverket, men treffe byen som ligger ved siden av i stedet. Det er alltid en mulighet. Men der begynte vi med den verste bruken av det. Den beste bruken er jo at sola stråler jo. Hvis du har en satellitt som henger utenfor jula, så har du sola hele tiden. Den kan du bruke litt av. Hvis du har en solspeil eller linse, som henger der, så kan den hente litt energi fra sola og bruke til å kunne justere seg selv litt i bevegelsene hele tiden. Og dermed kan den følge et solklartverk på jorda, så den hele tiden fokuserer solstrålen inn dit vi trenger den. Og da har man en slags enorm parabol på jorda som tar imot den konsentrerte strålen. Ja, akkurat det. Dette er sånn som man lett på tegnebrettet kan tenke at sånn ville det fungert. De fysiske prinsippene er der, det kan vi gjøre, og så kan man kanskje vente litt med å tenke på de praktiske problemene og igjen da hvor dyrt det ville vært. Men i prinsippet så kan vi gjøre det. Da går vi videre til solceller på månen. Så da ser man for seg solceller på månen som igjen da stenger energien hjem til jorda. Kan det fungere utenfor sci-fi-litteratur? Igjen, i prinsipp så kan det det. Det første man tenker på med solceller på månen er jo hvordan skal vi få energi til en månebase. Der er det noen som har poengtert at det støvet som ligger rundt på månen har egentlig veldig mange av de stoffene, mineralene som du trenger for å lage solceller. Det er noen som har tenkt på seg at det er en liten bil som kan kjøre langs måneoverflaten, og akkurat som en asfalteringsbil gjør på jorda, så kan den legge solcellemateriale bak seg. Så Så det å bynge solceller på månen, det lar seg i prinsippe fint gjøre. Og der har du ikke noen atmosfære som ligger i veien, eller skyer, sånn at du har, så lenge månen peker mot sola, så kan du få igjen solstråling hele tiden. Og da får du en opplagring av energi, men så fort du har noe som lagrer opp energi, som de kan lagre som varme nede i månen for eksempel, eller på en eller annen måte bruke energilagring, så kan noe av det da stråles over til jorda også. Det er ganske lang teknikk. teknisk dit, da har vi kommet ganske langt ned på lista. Det blir villere og villere. Ja, det blir villere og villere, men i prinsippet, det viktigste der er kanskje at det kan brukes til å gi strømmen til en månebase, hvis vi nå skulle finne ut at månen er et fint sted å bo. Ja, og apropos det, så har jo Elon Musk begynt å snakke om datacenter i verdensrommet. Kan det fungere? Man kan si mye rart om Elon Musk, men visionær er han jo. De store tankene, Det er kanskje ganske mange problemer med datacenter i verdensrommet. Først må du få det opp dit i ukasspunktet, og så må det da drives sikkert. Hvis det er noen som har vært i nærheten av et datacenter, så vet du at det krever ganske kontinuerlige reparasjoner. Men det må da få strømmen sin fra et eller annet sted. Et av problemene med en sånn datacenter er jo nettopp kjøling. Opp i verdensrommet er det for kaldt nok, så jeg vil jo stråle ut varmen på en effektiv måte. Da måtte du jo hente deg inn for eksempel solstråling, og det kan du gjøre med store vinger av solceller for eksempel, eller du kunne brukt en eller annen type radioaktivitet eller kjernekraft. Og det gjøres i dag? Det har man gjort i romfart ganske lenge. De tidlige De tidlige romprobene har jo en liten bit med relativt materiale i seg som gir nok varme til at det kan drive den lille teknologien som er i en sånn liten romprobe. Men det er ikke så veldig mye. En datacenter krever jo mye strøm. Så det er nok også en idé som er lettere å si enn å gjennomføre. Men kanskje en dag. Kanskje en dag. Verdensrommet har jo også antimaterie. Og en sånn vil tanke har jo vært å utnytte den til energi til jorda. Men da er vi langt ut i fiksjonreglene. Da er det jo så nært du kan komme med ren energiutvinning. Hva er antimaterie for noe? Vi er jo satt sammen av atomkjerner, som er satt sammen av protoner og neutroner, som er satt sammen av kvarker. Alt dette her er materie. Og så har alle disse partiklene, de har liksom sin parallellpartikkel, sin antipartikkel, som vi ikke har laget opp, som vi ikke ser til vannet, fordi at veldig tidlig i universets historie, for 13,8 milliarder år siden, så var det noen liten skjevhet i naturlovene, som gjorde at stoff, det vi har laget av, det overlevde, og antimaterien forsvant. Vi har laget mindre av det. Bortsett fra noen kjernereaksjoner og noen metapartiklereaksjoner som vi kan få til, for eksempel på CERN, de store laboratoriene der, bare vi har nok energi, så kan vi faktisk lage sånne antipartikler. Og det er liksom den ultimate våte drømmen innen energilagring. For har du først en partikkel og en antipartikkel, og de møtes, så forsvinner begge partiklene, og så blir det ren energi. Det blir ren elektromagnetisk stråling eller andre typer partikler. Den energien kan vi hente ut. Dette er jo så effektivt at det har vært plattet i mange science-fiction-bøker, eller hos Dan Brown for den del, i Engler og Dæmoner, hvor han skal sprenge i Vatikanet med en antimateriebombe. Milt sagt sier jeg at vi er ikke der at vi kan lage nok antimaterie til at vi kan lage hverken en bombe, eller et lite batteri, eller noe som helst. Men i prinsippet, dersom vi kunne funnet et lager av antimaterie et eller annet sted, så vil du ha et enormt mengde energi. Da tar du bare den lille klumpen av materie, den lille klumpen av antimaterie, og føler dem inntil hverandre. Og så må du bare passe på at du klarer å holde kontroll på den eksplosjonen som følger, og hente ut energi. Det høres ikke ut som bare bare? Nei. Nok en gang noe som fysikere kan like å tenke på, og hvis du skal skrive en science-fiction-bok, og ikke helt har lyst til å bry deg så veldig om hvor du får kraften til romskipene dine fra, så så kan man lett bare si at den har en antimater i motor. Det er det mange, mange som har gjort før da. Graden av fantasi her, det gjelder vel kanskje også når det handler om å utnytte energien i vakuum? Ja. Det var nytt for meg. Det er nytt for deg. Du har kanskje lest litt lite sci-fi da? Jeg har ikke lest nok teoretisk fysikk på universitetsnivå. Det er korrekt. Nei, det er... Hva er vakuum for noen? For de fleste av oss er det bare tomt rom. Bare ta bort alt. Og så kommer da fysikere og sier, hva mener du med å ta bort alt egentlig? Fordi at hvis du ser på vakuum, eller på tomrom på veldig, veldig fin skala, så viser det seg at det er ikke så tomt allikevel. Vakuum, tomrom, er en sånn sydende suppe av partikler og antipartikler som dukker opp og forsvinner. Og den er i hvert fall ikke tom for energi. Det er en sånn nullpunktsenergi, en viss energi i vakuum hele tiden, ifølge teoretisk kosmologi, ifølge den moderne kosmologi og forståelsen vår av universet i dag. Men vi har ikke noen måte å få tak i den energien på, den påvirker utviklingen av universet på stor skala. Men vi kan ikke hente den ut på noen lue måte. Det er mindre noen finner på en type ny fysikk. Det jeg sier nå er ut fra den forståelsen vi har av fysikk i dag. Og så har jo forståelsen vår av fysikk endret seg før. Så man vet jo aldri. Men vi aner ikke i dag hva det skulle vært for noe. Så det er nok ikke noe å satse på dersom vi skal ha energiforsyning på noen fornuftige tidsskaler. Og da har vi kommet opp til det ultimate drømmeriet. Du må forklare hva en Dyson-kule er, og hvem var denne Dyson? Dyson-kule får navnet sitt fra en amerikansk fysiker som heter Freeman Dyson, som var en relativt visionær person. Han så på seg at hva er det største skalaen vi kan oppnå gå til hvis vi skal ha masse, masse, masse energi? Jo, det måtte jo være å få tak i all energien fra sola. For den er jo bare der. Den står og kjører fusjonsreaksjoner hele tiden. Og vi er jo begrenset av at jorda er veldig, veldig liten, så det er ganske lite energi som treffer jorda til enhver tid. Hva om vi kunne bygget et skall, et gedigent skall, sånn rundt hele sola? Enten helt inne ved sola, eller kanskje utenfor planeten jorda, sånn at vi ikke vil stanse vår egen energikidde. som da kunne fanget opp all strålingen. Absolutt all strålingen fra sola, og så kunne vi på en eller annen måte overført den da inn til jorda, eller inn til hvor enn ellers vi trenger den. Vi trenger kanskje ikke så mye energi på jorda, men tenker man at dette er kanskje den typen energikilde som man trenger hvis vi skal kolonisere solsystemet, eller kanskje begynne å samle opp nok energi til å reise mellom stjernen og så videre. Hva er det meste vi kan få tak i? Jo, det er rett og slett få tak i avslutninger. all energien fra sola. Men Dyson-kula, den igjen har vært brukt i mange science-fiction-ideer. Det er jo et helt grunnleggende problem. Skal vi drive et samfunn, så trenger vi masse energi. Skal vi kolonisere en annen planet, skal vi ikke flytte til Mars noen gang for eksempel, så kommer vi til å trenge enormt mye energi. Nå skal vi begynne å reise mellom stjernene, begynne å kolonisere solsystemet i en hel galakse. Et av de veldig, veldig, veldig mange praktiske problemene vi må løse er hvordan får vi tak i all energien? Og det er bare en viss mengde energikilder i solsystemet altså, og sola er den største av dem. Så på en eller annen måte så vil man måtte lage en eller annen sånn storskala teknisk struktur for å få tak i mer av solenergien. Det er bare unngåelig, det er den eneste måten vi kunne fått det til på. Og det betyr at alle andre ville måtte gjort det også. Sånn at de som leter etter liv andre steder i verdensrommet, de har takker om at kanskje en sånn Dyson-kule eller et Dyson-bånd, en bare bånd som ligger rundt sola, for eksempel, kanskje de kan ha en elektromagnetisk signatur som vi kan oppdage. Sånn at det er andre sivilisasjoners desperate jakt på nok energi, som blir det signalet vi bruker på opptak at vi ikke er alene i verdensrommet. Det har vi allerede begynt å speie etter det. Det har vi absolutt. Det har faktisk vært noen nyhetssaker av noen som sier at denne stjerna her, den har en så rar variasjon i utstålingen sin, at vi lurer på om kanskje det kan være enten en døg som kuler rundt den, eller en sånn bånd som er av og til der i veien, eller noe sånt. Så har det hele tiden hitt seg til viss at det var nok noe annet. Men folk gjør faktisk dette her, og leter, så hvem vet? Jeg håper at jeg slipper å oppleve at vi er nødt til å kolonisere en annen planet, men tror du at vi kommer til å oppleve at for eksempel fusjonsenergi lar seg utnytte i vår levetid? At den lar seg utnytte, tror jeg. Fordi jeg tror ITUR i Frankrike kommer til å klare å lage et energieoverskudd i løpet av en tiårstid. Men et ganske skuffende energieoverskudd i forhold til hvor stort og avansert det kraftverket egentlig er. Så jeg tror ingen av oss kommer til å plugga en stikkontakt i veggen og hvor elektronene som beveger seg da har blitt satt i bevegelse på en eller annen måte av fusjonsreaksjoner på jorda. Men at vi kommer til å se kreative løsninger og lure måter å utnytte, altså hente mer energi ut fra naturen på, på en måte som ikke ødelegger naturen samtidig. Det tror jeg er helt sikkert, for da er det så mange kloke hoder nå som jobber med å løse problemene våre. Og når vi først setter i gang med det nå, så er vi veldig gode til å finne løsninger. Tusen takk, Bjørn Samset. Dette var artig. Takk for at du kom til oss og fortalte om alle de villeste energiformene som vi kanskje eller kanskje ikke skal ta i bruk i fremtiden. Dette var Teknisk Sett, og vi høres neste uke. Kjempegøy. 50 minutter. Det anet var at dette ikke gikk på 20. Nei.