Velkommen til Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og jeg står her med Audrey Cartvald-Mott i samme rom. Det gjør vi, Jan, og det er jo veldig hyggelig. Og vi er en meter fra hverandre, minst. Vi må holde meteren nå. Det må vi holde. Selv om, nå har vi holdt på mange ganger via...
Video? Whereby. Det har funket utrolig godt. Ja, det har egentlig det. Men det er litt sånn forsinkelse som gjør at det er litt vanskelig å koordinere helt da. Det er klart det er bedre å samles i studio. Så det er veldig fint å være sammen igjen, Oddrik Arts, og får vi holde meteren. Du,
Det har jo vært ekstra nære tider disse ukene, og jeg har jo tenkt mye på hvordan unge norske teknologibedrifter har det.
Det er jo så utrolig viktig at vi har denne tilveksten. Ja, det er det. Og spesielt nå med lav oljepris, usikre tider, veldig mange arbeidsløse. Nå er det viktig at vi har gro kraft her i landet. Ja, og noen må vise at det går an å satse og tørre å være i konkurranseutsatt sektor og utvikle, ikke bare løpe. Alle kan jo ikke jobbe i offentlig sektor. Så da tror jeg faktisk i dag at...
Vi har fått tak i et strålende eksempel på noen som opp og til har klart å utvikle seg under denne pandemien. Jeg er dypt imponert. Ja, det er jeg også. Og vi har jo hørt henne før, men det er første gangen vi snakker med henne, nemlig
Selveste daglig leder i No Isolation AS, Karen Dolva. Velkommen. Tusen takk. Veldig hyggelig å være her. Vi står her og måper av det dere har fått til. Ja, det gir...
Mye glede. Tusen takk. Vi må jo si med en gang, du er en av tre gründere av dette selskapet No Isolation, som har fått mye omtale, blant annet ved å sette robotiserte byster på pultene til fraværende elever i klasserommet, det var kanskje der det begynte, for å ha en presence, sånn at de syke elevene hjemmeværende kan være med i klasserommet, og nå også et produkt ute hos gamle for å kommunisere.
Jeg vet mange kan noe om disse produktene, men først må du fortelle oss litt, hvordan kom dette ihop? Det er som mange andre historier, ganske mange små biter som faller sammen når man lager et bilde. Vi hadde veldig lyst til å jobbe med noe som var verdt.
hvor du kan faktisk vie livet ditt til et problem. The greater good. Og noe som er spennende nok til at dette gidder man å jobbe med i all fremtid, som jeg synes var veldig viktig, hvertfall for meg, når vi skulle starte selskap. Det er ikke over på noen år. Du har nødt til å ville dette lenge.
Du må stå i det, ja. Du må stå i det, og da hjelper det å ha en sak man har lyst til å stå i. Og dette var høsten 2015, altså for fire og et halvt år siden. Riktig. Og vi må ta med at du jo har en bakgrunn, du studerte informatikk på Blindern. Yes.
interaksjonsdesign, stemmer det? Stemmer. Så du var jo opptatt av det? Helt klart. Snubla egentlig litt inn på Institutt for informatikk. En venninne av meg sa at dette kommer du til å like. Hun synes alltid at matte har vært kjempegøy, men visste ingenting om teknologi. Hun sa at dette er for deg. Aldri sett meg tilbake. Det var som å oppdage at
det faktisk fantes oppdagelsesreisende fortsatt. Det var kult. Og det har ikke vært sånn. Jeg blir nesten rørt. Og hva du sier nå, og hele historien din. Men det ryktes, nå må du avklare, at først så kom navnet No Isolation, ut fra at dere tre gründere var enige om at her må vi gjøre noe. Alt for mange er isolert. Teknologien finnes, her må vi gjøre noe. Og så kom da
Det første fokuset var rettet mot langtidssyke barn og skolegang. Hvis det ikke var hva vi skulle lage da vi startet selskap, så i vedtektene våre stod det faktisk, og fordi jeg er veldig dårlig på rettskrivning, at vi skulle lage tabletter for langtidssyke barn. Det fulgte oss i to år, lenge etter at vi visste at det skulle vi ikke lage lenger. Det var den aller første konsepten.
ideen, og det visste vi at vi kom til å skrape, for det er jo en prosess å lage et produkt. Men den aller første ideen var som å lage en tablet eller en nettbrett som var spesialtilpasset til noen som kanskje måtte ligge i seng og hadde dårlig mobilitet. Og så sluttet vi heldigvis den tanken og slapp å konkurrere med iPaden, som jeg er veldig glad for i dag. Ja, den er kanskje tøff å få til. Men det er jo et ord, riktig nok engelskspråklig, som ligger i bunnen her, telepresence.
Ja, for av og en ble det det, og det var det visste vi jo heller ikke, men det ble veldig tydelig for oss at de må ut av sengen på et eller annet vis. Og Telepresence var det nærmeste vi kom. Altså, kommer det fantastisk hologramteknologi om noen måneder, så er jeg ikke fremmed for at
roboten utvikles til det. Så du bruker det som finnes og lager mest mulig løsning. Tenker noen år, kanskje. Da kan jeg ha et rikkert som hologram nærmere enn en meter. Riktig. Men det holder med meteren også.
Karin, for de som lytter til oss nå, og ikke nok ligger det et bilde ute på nettsiden vår, men vi må forklare hva denne avgjørende bussen er. Det er en slags byste som er 27 centimeter høy. Ja, en lineallengde høy. Av et hod og en byste som da er ment satt på pulten til den eleven som ikke er der. Ja.
Det er på en måte basestasjonen. Det som ble veldig tydelig intervjuet med foreldre som hadde langt syk barn, med barna selv og med lærere, på en måte...
snakket veldig mye med sykehusskolen, altså hvordan samarbeider de med hjemmeskolen. Det ble kjempeviktig å få barna inn i glassrommet på sine egne premisser. Sånn roboten funker, det er egentlig en mobiltelefon med motorer som da fjernstyres. Så barna kan ligge i syksenga og fjernstyre og se gjennom. De kan snu seg og titte seg rundt og blinke med øya og
og prate høyt, og alle vet at robot Ole er robot Ole, for de hører jo stemnene hans, og kanskje det er fotballklistermerker fra det laget han heier på. Han har gitt navnet robot Ole. Robottene blir veldig personlige. Den skal være en representasjon av deg i klassen og utenfor klasserommet. Den kan plukkes opp og tas med ut i friminutt. Når kom dette produktet?
i bruk? De første som produserte Sonno klare høsten 2016, så vi var kjappe, men hadde da hatt 3D-printede prototyper ute i 7 måneder, så vi var ganske sikre på at konseptet funket. Hvor en av de store tingene vi måtte teste var jo det at vi ikke har skjerm på roboten. Vi måtte sette
sett at det var en av de store ulempene med vanlig videokonferanse for disse barna som hadde prøvd det, at det var en skjerm i klassen, fordi brukerne våre ligger i seggen i pyjamasen og det å vise ledninger og ikke hår og det er litt ulik form utover og det å da skulle være
være vist frem i klassen hvor alle andre er klar for å vise seg frem det var ikke så lett men som bruker da så kan jo denne eleven ligge med å fjernstyre litt uttrykk på dette vi har en sånn gridd av leddlys bak øynene så de kan velge emojis for følelser du kan ha veldig glad øyne eller trist øyne eller nysgjerrig øyne som viser klassen hvordan du føler deg
Så må vi spørre, for vi kommer til et enda et produkt her, men bare jeg må stille et par spørsmål rundt dette produktet, fordi dette kjøpes da inn, skjønner jeg, av skoler og kommuner.
Typisk skoleeier, ja. Men ikke bare i Norge. Dere har også hatt internasjonal suksess. Ja, det har vært beintøft, men nå synes jeg at vi begynner å få godt fotfeste, i hvert fall i Storbritannia. Så der er det flere roboter enn i Norge nå. Sverige følger hake i hel.
Tyskland og Nederland. Ja, ja. Altså, mer enn olje. Vi har langt igjen å gå før vi tar igjen den. La oss gi litt av den et tall, da, hvor mange av disse som er i bruk nå. I overkant av 1200 roboter blir brukt, da.
Akkurat nå. Og så er det jo en pandemi. Og da regner jeg med at salget av disse kanskje ikke har gått til himmels når skolene har vært stengt. Riktig. I Sverige tikker det og går litt fortsatt. Der har de jo ikke stengt ned skolene. Men samtidig har jo skolene veldig mye annet å tenke på. Så nei, pandemien har ikke vært veldig lett for av en. Men det tenker jeg at nå har jo...
veldig mange elever lært seg videokonferanse. Sånn at markedet for, altså de forstår mye bedre nå hvordan dette fungerer, så jeg vil jo tro at når det åpner igjen så vil det være enklere
å putte inn sånn i klasserommet. Vi tror jo det. Både kompetanse og forståelse har økt, og kanskje enda viktigere forståelsen for at barn trenger, selv om de er syke, trenger å være ute i verden og oppleve ting. Du kan ikke ligge i et rom og fokusere på å bli frisk. Det er ikke noe en niåring har kontroll over. Du trenger glede, og den gleden får du sammen med andre.
Og det å da kunne bruke roboten vår til å være med på ting, være med hjemme etter skolen til en kompis, og logge på ti minutter for å si hei til alle sammen, det betyr noe da. Så de tar det med seg hjemme også? Ja, mange skoler er flinke til å la vennene bruke de som de vil. Så hyggelig. Kan få en sånn på nattbordet, så kan jeg ha tilgang til den.
Hvorfor? Du hører på smukingen din. Nå skal vi inn på et annet produkt som jo dreier seg om akkurat det samme, nemlig isolasjon, hvor dere kanskje har gjort et enda større innovasjon, tenker jeg. I hvert fall nå innen pandemitider. Fordi det er fortsatt det samme, telepresens og isolasjon, men nå dreier det seg om de eldre.
Det har vært et spennende utviklingsløp. Nå har vi siktet oss inn mot kanskje den vanskeligste brukergruppa. Vi må ta høyde for en viss grad kognitiv svikt, vi må ta høyde for 80 prosent redusert syn, vi må ta høyde for ingen mobilitet.
og så skal vi klare å få dem på nett selv om. Og da er kanskje ikke nettbrettet retteproduktet? Nei, for de som kan bruke en iPad så er det fantastisk, og det oppfordrer jeg på en måte alle til, men hvis du ikke
har syn igjen, eller hvis du ikke har noe finmotorikk i hendene, tørre fingertupper, så touchskjermen ikke reagerer når du trykker på den. Det er mange barrierer. Det flate designet med denne shiny skjermen, det er ikke intuitivt nødvendigvis når du er 92. Det beste eksempelet er at veldig mange av oss, når vi ser et
bilde av et hus, så tenker vi på en startskjerm. Jeg utfordrer alle til å spørre en 92-åring om det er den samme referansen, for det er ikke nødvendigvis det, og det er de små tingene man må. Men det dere har gjort, det er å bruke standard PC-teknologi og lage en veldig enkel setup med
En eller to knapper. En knapp av og på. Som gjerne står stasjonært hos de eldre. Og så er det et app-system slik at hvis...
Hvis det er en familie med slektinger yngre som vil sende informasjon til, så kan man gjøre det. Da min morfar levde kunne mamma, jeg og resten av familien sende han bilder og video-ringene uten at han måtte logge på noe eller ringe meg og si at det er et pop-up-bindu her. Jeg skjønner ikke hva det står. Skal jeg trykke OK eller cancel? For dette er et loka.
familien at vi snakker om. Dette er ikke ut på åpnet, dette er kun for familie pårørende. Og det er jo litt av læringen vi har fra VN også, hvor ekstremt viktig det er med personverden, og det at du har et trygt sted å dele bilder av barnbarn og livet ditt, og at du vet at det ikke selges til noe tredjepart eller brukes til noe annet enn det å dele glede innad i familien. Hvor stor er denne skjermen? Den er 17.
Den tommer, så den er større enn folk ser for seg, men flere grunner til det er først og fremst syn. Vi må kunne ha god tekst og gode bilder slik at du kan se det. Og den ser ut som en liten bordradio med en veldig stor skjerm. Ja, den knappen er egentlig en vriknapp.
og den er dyp, så du kan legge hånda på knappen. Du trenger ikke å treffe eller noe. Legg i labben på. Og det som er veldig interessant da, nå er dette særdeles tilfeldig, dette produktet var jo i god gang før pandemien traff, men nå har det blitt veldig fokus på alle de eldre, enten på institusjon eller hjemme, som ikke får besøk og som må passe seg for å gå ut.
Dere har jo truffet en utrolig bevisstgjøring, om ikke akkurat markedet. Det er jo for komp. Vi har sålt mer, dobbelt så mange komper de siste to ukene av mars enn vi gjorde i hele 2019. Så det er ganske tøft. Folk skjønte plutselig at vi trenger å ta 92-åringene på nett, og det tror jeg var egentlig det største problemet for oss i det markedet, at de aller fleste tenker at det går ikke. Vi har vært ute hos folk og sett
sett virkelig stabler med iPad og Doro-telefoner og alt som ikke blir brukt, så støver ned og så har man litt gitt opp og tenker at det går ikke med teknologi her, og det må vi slåss litt mot. Komp, som staves med K-O-M-P, det er et produkt som man kjøper personlig? Yes, du kan gå på nettsidene våre og kjøpe, og så får du den om noen dager.
Eller så kan du oppfordre sykehjemmet eller hjemmetjenesten til å handle din. For vi har også et software-system så tjenesten også kan bruke komponen. Men du trenger wifi hjemme?
Eller der hvor den skal installeres, det tenker du? Og der anbefaler jeg jo sånn tvillings-SIM til sitt eget SIM-kort. Og bare 4G-modem. For du bruker jo ikke veldig mye data her. Ja, og så er det en app da, som familien får. Det er på telefon, og så kan de sende bilder og ha videokonferanse med de eldre. Riktig.
Da kan du ha fetter og kusiner og alt sammen. Det er mange som synes det er veldig så hyggelig at du får input fra hele storfamilien. Mamma savnet jo vår komp veldig, fordi jeg delte fra mitt liv der. Men du, det er en ting som jeg synes er veldig fint oppi det hele, og som vi kanskje må avslutte med. Dette er produsert i Norge. Det er det, i sin helhet. Til og med PC-en som styrer kompen er designet og produsert
i Norge. Helt norsk, alt sammen. Vi solgjer jo komponenter fra rundt om i hele verden, selvfølgelig, men det er både designt, utviklet og satt sammen her, altså.
Karin Dolva, vi må bare ønske lykke til. Vi håper jo selvfølgelig at denne pandemisituasjonen går over, og noen av oss har hatt noen tøffe uker, blant annet vi i Teknisk Ukerblad Media, som går på en smell. Men vi synes det er fantastisk at dette produktet har fått økt oppmerksomhet, og må bare ønske dere lykke til. Tusen takk.