*Skjermet*
Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Jeg heter Jan Moberg, og jeg befinner meg på Kongsberg, i forbindelse med at Kongsberg by, teknologibyen Kongsberg, får jeg jo si, fyller 400 år. Og da må vi få vite litt mer om teknologiutviklingen her oppe, og det er ingen tvil om at Sølvgruvene var jo ledende for at dette ble en teknologiby, og Sølv ble funnet for 401 år siden, da, 1623, eller påvisst.
Nå sitter jeg sammen med ingeniør og pensjonert museumdirektør Per Halvor Selbakke. Velkommen. Takk, takk. Vi sitter jo ute i miljøet her oppe på Kongsberg. Ja, med god utsikt over landskapet oppover Norden. Og til de som ikke har gjort det, må jeg bare oppfordre dere til å høre episoden vi lagde, foregående episode med Per Halvor, hvor vi forklarer litt om historien. Nå skal vi litt mer inn på historien.
teknologien om hvordan man brøt denne, hvordan gikk det med dette for seg? Altså man fant sølvene på overflaten selvfølgelig, her oppe i Skjæringa, og så hva gjorde man da? - Ja, det var nok enkelt de første dagene. Disse bergmennene som startet opp her i høsten 1623,
De brukte nok det klassiske verktøyet Hammer og Bergstjern, eller Schlegel und Eisen. Det første bergmennene var jo tyskere som startet opp her. Begynte man allerede året ved funnet? 18. oktober, det regner jeg. Det er dagen for Sølvverkets opprinnelse. Og det ble rett og slett meislet ut for ham.
Nå erfarte de nok ganske raskt at hammer og bergsjern, det er nok ikke det rette verktøyet i de hare kvartsrike gneisene vi har her oppe på berget. Nei, for det er jo hardt fjell. Fryktelig hardt. Så allerede i 1624 så vet vi at de tok i bruk fyrskjetting. Og fyrskjetting, det er jo rett og slett at en lør ved opp mot fjellveggen, en grovklød ved på en meters lengde som da stables opp i et bål.
og som da tennes mot fjellveggen. Hetene fra dette bålet påfører fjellet termisk utvidelse, og når dette fjellet er så innspent, så vil det påføres trykk på kjenningen, og det flakker rett og slett av. Men altså, sånn for oss ukjendige, så hører vi ofte at det blir kjørt ned med vann.
Ja, det sa vi i grunnen i mange år. Nå er det slik at en liter vann på en glohet fjellvegg, den vil omsettes til ca. 1700 liter med vann. Det er ikke noe særlig å ha der. Det er ikke noe særlig. Hvis du tar 10 liter vann, så er det 17 kubikkmeter med vann.
med gloheit vanndampf som du sannsynligvis kommer til å bli skoldet av. Mekanikken i dette er under oppvarmingen. Det er oppvarmingen som får fjellet til å sprekke. Så selv om det ikke blir kjølt ned etterpå, så sprekker det? Ja. Eller altså det blir langsom nedkjøling, så sprekker det? Så det som var utfordringen, det var for den bergmannen som hadde brent ned et slik settebål og som da skulle inn i
i fjellet og klappe ned alt løst fjell. Han jobbet jo da i ganske varme omgivelser. Ja, selvfølgelig. Kanskje varme som går inn i en god og varm badestur. Skikkelig varmelager i lang tid. Ikke sant, ja.
for det fjellet som var oppvarmet, det holdt lenge på varmen. Men i en sånn typisk, nå er vi inne i grua da, hvor langt kom man per fyrsetting? Altså en har i normale orter og tverslag, så kan jeg kanskje ha regnet med en halvannen meter per måned. Det er ikke mye. Nei, det er ikke det. Men i stålanleggene hvor fyrsettingen blir drevet mer intensivt, så kunne det kanskje være i snakk om to-tre meter per måned.
Og veforbruket var jo formidabelt. 5 kubikkm ve per kubikkm fjell. Brukte man lokalt trevirke? Ja, i hvert fall på den tiden det var å skaffe her. For traktene rundt gruene her ble jo ganske fort nedhøyt, slik at tømmer og trevirke måtte bringes fra Kongsbergs omgivelser.
Men for Bergman var det jo også et problem, det er at fyrstøttingen krevde en viss værveksling i grua for å få lufta ut røykassene. Og dessverre var det slik at med stagnerende værveksling i grua så kunne disse settebålene produsere CO-gass og CO2-gass. - Du skulle jo ha oksygen for å brenne også da. - Det måtte det, ikke sant? Og når de da fikk røykassen sirkulert ved bålet så utviklet da bålene CO-gass.
Dette kalte Bergmann for stank, og flere Bergmann omkom rett og slett i slike røykasser. - Er det da man hører om kanariefullene? - Nei, de tror jeg ikke har vært brukt her. Men det har skjedd ulykker med fyrsettingen, rett og slett fordi de har fått pustegn giftige røykasser.
Og så var epoken med ylsetting over? Ja, fyrsettingen holdt seg faktisk helt ut til 1890. Den var ganske seilig i hvert fall. Men ut på midten av 1600-tallet så begynte de med kryssprengning. Og vi kan jo si at kryssprengningen den kom i skikkelig bruk fra 1680-tallet.
og ble hovedsakelig brukt i sjakter og synker, mens fyrsettingen holdt seg i de horisontale gruvegangene. Med bruk av kryssbrenninger var det flere utfordringer. For det første måtte vi bore hull for å plassere ladningene. For å kunne bore et hull, trang de navre eller minerbår med stålsatte skjær. Da var de avhengig av å få fremstilt stål.
I de første årene var det Eisholst Jernberg som var leverandør av ørtinger, altså bordkroner til disse bordene. Og det andre problemet var jo rett og slett å få avsatt disse kruttladningene slik at skyttene kom seg i sikkerhet før ladningen. Før det smalte, ja. Ja, for det var jo futt i kruttet den gangen også. Ja, og så må vi noe av det tenke på at
Disse som håndterte kruttet i gruvene, de gikk jo med en tyrfakkel eller gruvelampe med åpen ild i den ene hånden, og på ryggen så hadde de da en sekk med dagens kruttforbruk. Det er ikke en heldig blanding for å si det slik.
Og her skjedde det mange alvorlige ting. - Det ville ikke passert dagens HMS-regelverk. - Nei. - Det kan vi trygt si. Men så, neste fase er fjellstangborv, er det så? - Ja, disse minerbordene som da var stolt av at de ble da byttet ut med navre med 7/8-dimensjon fra 1860.
altså Hjelstangborg, som da ble smidd opp med Meisjelskjær, og så tok det heller ikke lange tid før dynamiten kom i regnvelden med 1874 som året for dynamitens innførsel til Sølvverket. Så Alfred Nobel kom til Kongsberg også? Da kom han til Kongsberg, men pussene var også i fyrsettingen brukt samtidig parallelt i noen tid. Hva var fyrsettingens forse da?
De hadde vel investert så mye, og ble vel avdrevet på et visst profesjonelt nivå, slik at det var jo nesten i form for avlæring av gamle teknikker. Endring er vanskelig. Endring er vanskelig. Noe lå vel kanskje der. Men i hvert fall er jo da håndboring og minering med dynamitt utover slutten av 1800-tallet. Og så får vi da de første bergbordmaskinene drevet med
Med trykkluft. Ja, der ble jeg litt nysgjerrig. Trykkluft, altså da er du før 1900-tallet. Ja, vi er da i den første kompressoren. Den etableres i Kongens gruve i 1907. Ja, men la oss si det sånn, det er ikke en Ragnarsels dieselkompressor. Hva sa du? Nei, det er ikke en dieselkompressor du snakker om da. Hvor fikk man trykkluften fra? Da kom vi faktisk til gamle Dammo Rennanlegget på Knutefjellet til sin nytte igjen.
For da ledes vannet ned i trykkledning, ned i armegrubbersakt på okkurring 340 meter. Så de opererte da en vannturbin med borti 35 bars trykk. 35 bar? Drevet av egentlig et overfallshjul? Ja, det var jo da en avskildig mindre dimensjon på den turbin, det var på vannhjulen vi hadde gått til sylf, som var 16 meter i diameter, men
Men denne turbinen drev da det første kompressoranlegget til drift av Sølvverkets Bergborg-maskiner. Vi kommer jo enda mer mot det her, men du nevnte jo dette med krutt i sekken og åpen ild, og du nevnte vanndamp som jo ikke var løsningen, men det kan jo ikke ha vært lett å jobbe der nede, det må jo ha vært noen helsemessige utfordringer. Nei, det er klart, som jeg nevnte i sted, så var det jo bergarter på Kongsberg som inneholdt mye kvarts. Ja.
Og tørrboring i kvarts. Det gir også mye kvartsstøv. Og kvartsstøv som du puster inn gir en lungesykdom som kalles for silikose.
Og lungene ble rett og slett forstein. Og bæremennene ble tungpusta. Forstein lunger rett og slett. Så det ble jo etter hvert påbudt med vannspyling på disse borkronene. Både for å senke temperaturen på bordet, for det var jo nå herde av stål de brukte.
og samtidig vil dette vannet også binde alt bordkakse som er utviklet under boringen. Men du kan jo tenke deg at når det sto i stigorter, noe de kallte for taksynker på Kongsberg, så ville en bergmann stå i en kontinuerlig dusj av kaldt gruvevann i blåtøy og bli klisspleit.
Da skal han løpe bort av han andre som drev med sånn ildebrytning. Så da får han litt varme. Da kunne han varme seg, nei. Dette var jo både og med vannspilling også. Men det kom jo enda en teknologiutvikling før gruvedriften opphørte på 50-tallet, nemlig en annen verdenskrig. Ja, jeg har snakket med gamle bergmenn, og det var slik at ordkronene
De var påsmidde av stål, altså bordstengene var av stål. Bordkronene ble smidd i bordesmida inne i Kongens grube. Der ble bordene levert om ettermiddagen. Til dagen etter blir det smidd opp med senkel i forskjellige bordgangene.
Og så kunne da Bergmann hente minerbordene eller maskinbordene i smia og ta med seg på arbeidsplassen. Men da skulle du håndtere kanskje 20-30 bordstenger opp til to meters lengder. Og det er ganske tungt. For avstandene begynte å bli store her også. Det gjorde de. De skulle da ned i nordtråd tverslag.
Så den store nyvinningen da skjedde vel da etter krigen, hvor karbonstål ble byttet med harmetall. Og da var det slik at tålstengene, altså bordstengene, da ble påslippet en kon i den ene enden.
Og så hadde de da pålått et tarmetall på en hylse med tilsvarende kone innvendig. Ja, nettopp. Slik at om morgenen så fikk...
gruvarbeideren med seg lommene fulle av slike hardmetallhylser. - Han slapp å bære på hele stangen. - Ja, for da sto borsengene som veide ad kjili kilo, det sto igjen nede i gruva. Så kunne han bare bytte ut disse hylsene etter hvert som de ble slitt. Et stort fremskritt for
daglig arbeid i gruva. Men det vart ikke så lenge. Når ble det siste søllet vunnet ut? Ja, det siste søllet ble smeltet ut av Kongsberg Søllverk i 1958. Ja. Og da var det kroken på døra for Kongsberg Søllverk. Og det får vi legge til at du har vel sagt tidligere at det vil neppe være drivverd i dag. Nei, jeg tror ikke det. Vi skal ha...
Kanskje nevne det at det sølget som ble utvandt i gruene her, det var metallisk. 95% av sølvproduksjonen i Sølverket var basert på metallisk sølv, altså rimelig rent sølv. Og noen ganger så kunne bergmennene da i Sølvverket
Når de fulgte disse kalspattgangene, kunne de komme på hulrom, og ut av disse hulromene kunne de bryte ut store stykker med trådsel. En geologisk spesialitet fra Kongsbergs gruver. Disse trådselstuftene kunne være i flere titall til, og er blant mineralsamlere.
Særdeles ettertrakt. Verden over? Verden over. Og her i slutten av november var det vel i 23, så var det auksjon i Oslo på en sølvstuf fra Millika et godt skruve som vi kjørte forbi når vi kjørte opp hit. Det ble funnet, jeg tror det var på slutten av 1940-tallet, og den ble omsatt med salær.
for 44,5 millioner kroner. Wow! Men det er ikke bare selvvekten som teller da? Da er det ikke selvvekten som teller. Så kunne en leve på...
produksjon av sølvsiffer for mineralinteresserte og samlere. Det er jo helt fantastisk. Som kunne holde på en sønn. Men altså dette, håper å si perforerte fjellet, her er det utrolig mye historie å finne. Du har disse vannhjulsgrunnmurene som jeg kaller det, og du har jo stålene, og du har jo funnet sted, og du kan ta tog inn i gruvene. Det er jo helt fantastisk. Og det er jo da...
teknologi og logistikk og landmåling, det er ikke måte på hva Kongsberg har betydd for den, både hva Kongsberg våpenfabrikker og resten av Kongsberg-miljøet er i dag, men også for Norge.
Men hvis lytterne vil ta en tur i sommer, hva vil du legge vekt på at de må få med seg? For det første må de se sølvgruvene. Må inn i fjellet? Ja, må inn i mørket og kjenne gruveluktene. Og ha noen halvannen times tid i syv varmegrader.
- Kler seg litt godt da. - Ja, det må jeg tipse om at det var, ja, jeg hadde på meg nok, men ikke for mye. - Ja, mange kommer inn i tynne skjorter på sommeren og får en litt kjølig opplevelse på en halvannen time. Men jeg synes sølvgrunnen hører med, da opplever en litt av hvordan det ville være å jobbe på dypet under jord. Og så skal du se sølvene, så må du
på Norsk Bergverksmuseum som har en fantastisk samling av sølv og redskaper og gjenstander brukt til gruvdriften og selvfølgelig også det som søller ble brukt til, nemlig mynter. De har en kongelig myntssamling også. Det er ikke tilfeldig at en kongelig mynt endte på Kongsberg. Den duket opp på Kongsberg i 1686 for da produserte de søller til myntene i nabolaget.
Ja, vi får bare oppfordre lytterne til å ta seg en tur. Jeg var inne i gruene i dag, som sagt, og jeg har vært her før, det er lenge siden, men det er en fantastisk opplevelse. Man får jo litt mer dimensjon på hva det er
Ja, hvordan verden har utviklet seg. Det er sant. Og så vil jeg avslutte med en tur på Knutefjellet for å se litt av Sølvverkets kulturlandskap med dammene, rennene og selvfølgelig alle gruvesjakene som ligger her oppe. Det er fantastisk hvor mye som er her. Jeg hadde ikke vært på funnstede tidligere enda. Jeg har jo studert to år i Kongsberg for mange år siden, men jeg hadde ikke vært der, og det er kult å se.
Så, Per Halvore Selbake, tusen takk for at du delte din kunnskap med oss, og vi må bare be lytterne om å komme seg til Kongsberg i sommer. Helt enig. Og gratulerer med 400 års jubileet. Takk, takk.