‹ Tilbake til podkaster ‹ Snakk med Silje

7/12/2026

SmS #123 Ragnhild Høgseth: Slik redder vi mannfolk – tabu, selvmord og posttraumatisk vekst

Silje Skjevig snakker med relasjonsterapeut Ragnhild Høgseth om hennes nye magasin «Mannfolk», mannspsykisk helse, selvmordsforebygging, skam, posttraumatisk vekst og hvordan samfunnet kan nå menn på deres egne arenaer og språk.

02:43

Ragnhild diskuterer sitt magasin om menn og mental helse, og hvordan vi kan snakke om dette temaet på en mer tilgjengelig måte.

09:45

Podcastsegmentet diskuterer viktigheten av herremedvirkning i psykisk helsearbeid og bruk av igjenkjennelig språk for menn.

14:37

Tall fra podcasten viser hvordan åpenhet om selvmordstanker kan redde liv ved å skape forståelse og gi håp.

23:31

Vi må først skape fellesskap og forståelse før vi søker hjelp for å bekjempe ensomhet og suicidalitet.

27:54

Det er viktig å dele skam og følelser for å se andre løsninger i kriser, spesielt for menn som sliter med selvforakt.

Transkript

Nemnt i episoden

Ragnhild Høgseth

Relasjonsterapeut og familieterapeut fra Nord-Norge, utvikler av magasinet Mannfolk.

Mannfolk (magasin)

Ragnhilds nye magasin om menn og mental helse i jordnært språk.

Silje Skjevig

Psykologspesialist og programleder for podcasten Snakk med Silje.

RVTS

Regi for tidligere selvmordsforebyggende magasin «Munchit» i Nord-Norge.

Mannsutvalget/Mannsrapporten 2024

Rapport som viser at menn sjeldnere søker hjelp og må nås på nye måter.

Torkel Færø

Gjest og bidragsyter i magasinet, snakker om sollys, turer og «64 fargestifter»-bilde.

Tim Rudy (Tim Rudi)

Tidligere podcastgjest, omtalt som profil i magasinet.

Marius Søli

Menn i magasinet som forteller om gjeld, fengsel og hatt det tøft.

Ronny Olsen

Fra Nordland fylkeskommune, ekspert på selvmordsforebygging.

Tor Evert Grøn

Fra NRK, bygde hus i Valdres, oppfordrer til å ringe hjelpetelefonen på gode dager.

Kasper Seip

Fra Eurerskolen, intervjuet i den selvmordsforebyggende kampanjen.

Per Kjerstad

Omtalt i magasinet om å være kresen på terapeuter.

Marius Ulekleiv

Snakker om «garderobepraten» i magasinet.

Jordan Peterson

Nevnt for rådet «rydd rommet ditt» som tilnærming for unge menn.

Andrew Tate

Nevnt som ekstrem figur i mannosfæren.

Hjelpetelefonen 116 123

Mental helse-hjelpetelefon anbefalt ved selvmordstanker.

Papageno-effekten

At deling av håpshistorier reduserer selvmord.

Nord-Norge

Ragnhilds hjemsted; magasinene ble distribuert til legekontorer der.

Posttraumatisk vekst

Tema: å vokse og finne mening etter traumer, Ragnhild har skrevet avhandling om det.

Munchit (magasin)

Tidligere selvmordsforebyggende magasin med nordnorsk jargong, distribuert i Nord-Norge.

NRK

Tor Evert Grøn jobber der.

Mental Helse / Helsedirektoratet

Regi bak den selvmordsforebyggende kampanjen i 2024.

Deltakarar

host

Silje Skjevig

guest

Ragnhild Høgseth

Poeng

Vi må finne en måte å snakke med menn på – det vi holder på med nå, funker ikke.

Refererer til regjeringens mannsutvalg/rapport fra 2024.

Det er ikke nødvendigvis farlig å nevne selvmordstanker – det betyr ikke at man er i selvmordsfare.

Viktig presisering for å redusere overreaksjoner og eskalering.

Det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite om hvordan noen faktisk har det.

Oppfordring til å bryte berøringsangst.

Det er ingen som fikser livet – det bare ser sånn ut. Vi bare håndterer hver vår ting.

Sitater fra en fastlege i magasinet Mannfolk.

Bedre å dø enn å være til bry.

Tittel på artikkel i magasinet, satt på spissen, om hvor dypt det sitter å be om hjelp.

Det er i stormen at man bygger de nære og gode fellesskapene.

Om sårbarhet som vei til nære relasjoner.

Menn snakker gjerne om 70–80 % av livet – de siste 20–30 % er det vi ikke berører, og det er der nærheten ligger.

Siterer Svein Morten som har vært tilskuer i Nord-Norge.

Man skal drite seg ut – det er en del av oppskriften for et rikt og fullverdig liv.

Normaliserer feil og vanskelige perioder.

Hvis jeg spør en annen om hjelp, er det en tillitserklæring – jeg frarøver ikke andre muligheten til å være der for meg.

Basert på Montreux Vescau sitt portrett i magasinet.

Når du først sitter i krisen, funker ikke problemløsningstrategiene – tenk ut kriseplanen på forhånd.

Oppmuntring til å lage beredskapsplan for egne livskriser.

Påstandar

Ragnhild Haugset er relasjonsterapeut og utdannet familieterapeut fra Nord-Norge, utenfor Tromsø.

Presentasjon av gjesten.

Ragnhild Haugset har laget et magasin som heter Mannfolk.

Hovedtema i episoden.

Mannsrapporten fra 2024 viser at menn søker hjelp sjeldnere enn kvinner, og at menn rangerer høyt i statistikk over selvmord, rusrelaterte dødsfall og trafikkulykker.

Kan sjekkes mot offentlige rapporter og statistikk.

Regjeringen konkluderte i 2024 med at det må finnes en ny måte å snakke med menn om helse på.

Knytter seg til mannsutvalgets arbeid.

75 % av alle som tar livet sitt i Norge er menn.

Statistisk påstand som kan verifiseres.

Nesten to personer dør ved selvmord hver dag i Norge.

Statistisk utsagn om selvmordsfrekvens.

En av 20 personer har selvmordstanker i løpet av et år.

Statistisk utsagn i episoden.

Ragnhild Haugset var prosjektleder i 2023–2024 for en folkeopplysningskampanje for selvmordsforebygging via RVTS, med magasinet «Munchit» i nordnorsk jargong.

Bakgrunnsinformasjon fra gjesten.

Magasinene fra RVTS-kampanjen ble distribuert på alle legekontorene i Nord-Norge.

Kan sjekkes mot kampanjens distribusjon.

Hjelpetelefonen for folk med selvmordstanker og pårørende er 116 123.

Kan lett verifiseres.

De fleste som tar livet sitt skriver ikke selvmordsbrev, men blant dem som gjør det, forekommer ofte formuleringer som «dere har det bedre uten meg».

Faglig utsagn om selvmordsforskning.

Ensomhet er en kjempestor risikofaktor for selvmord.

Faglig utsagn som kan sammenlignes med forskning.

Torkel Færø har i magasinet en artikkel med bildet at kvinner har 64 fargestifter og menn 8.

Innhold i magasinet Mannfolk.

Marius Søli forteller i magasinet om å havne i fengsel og økonomisk gjeld, og at han søkte på YouTube «why am I a loser».

Innhold i magasinet.

Silje Skjevig har skrevet en avhandling om posttraumatisk vekst.

Om programlederens bakgrunn.

Silje Skjevig er psykologspesialist og driver podcasten Snakk med Silje.

Presentasjon i introen.

I 2018–2019 var det ikke lov å bruke uttrykket «terapi for menn» i markedsføring fordi det kunne ekskludere andre.

Påstand om markedsføringsregler for terapeuter; kan sjekkes.

Det finnes biologiske forskjeller mellom gutter og jenter som gjør at gutter trenger noe annet i skolen, og gutter presterer dårligere i skolen.

Påstand om skole og kjønn; delvis diskutabel og kan sjekkes mot forskning.

Lastar

Det er mange menn som har sagt det også. I folk til samlingsbrud for eksempel. Takk og lov at de har et barn i kjelleren som trenger frokost eller må ha matpakken. For bare med en gang du har et sånn som du må opp og gjøre, så kommer det seg. Mens hvis du blir liggende der og ikke må... Så blir det så tungt og det blir så seigt. Så det der å ha en ting som du må gjøre i løpet av dagen, eller en sånn Det tror jeg er utrolig stor verdi. Og det der å komme seg, holde kroppen i bevegelse, og at man anerkjenner at for en mann kan det være, det å ta seg en joggetur, kan være utrolig forløsende. Jeg var litt fordomsfull før, for jeg tenkte bare med alle de her mannfolkene som trente så mye, ja, hva er det dere springer fra? Dere må jo... ventilere, da kan man jo snakke om det. Og så når man begynner å forstå at kroppen sin henger sammen, og følelser er, sent, emosjoner, det er jo bevegelse, emotions. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema, hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen. Tusen takk. Ragnhild Haugset. Du er relasjonsterapeut og har et nytt magasin, Mannfolk, som du har vært med å utvikle. Ja. Bare hør litt, hvem er du, og hvorfor var det du begynte å skulle starte å lage dette her magasinet? Starte med hvem du er, kanskje? Ja, jeg heter Ragnhild, og jeg er jo fra Nord-Norge, som er nørd på direkten, utenfor Tromsø. Og jeg beskriver meg selv som relasjonsterapeut og utdannet familieterapeut. med en sånn systemisk praksis som overordnet. Det handler jo egentlig om hvordan mennesker fungerer i systemene sammen. Jeg er firebarnsmor og gift, og er da blitt spesielt interessert i å løfte frem mannfolk og hvordan menn har det å ta det. Jeg har jo også to sønner og to døtre, og en fantastisk mann som har egentlig også visst meg masse om hvordan man kan forstå forskjellen mellom kvinner og menn. Så nå har jeg da laget dette magasinet som heter Mannfolk, rett og slett. Enkelt og greit. Kalle en spade for en spade. Hva handler det om? Det handler om mannfolk. Og hvordan mannfolk har det og tar det. Og mitt mål med det magasinet, det er å bryte isen, knekke koden i forhold til menn og mental helse uten at vi snakker om det som psykisk helse. Men at vi snakker om det på et jordnært språk som tiltaler menn og måten menn snakker på. Har jeg lyst til å formidle videre gjennom å høre deres historie og dele de videre. Så det blir kanskje litt mye sånn damete da, litt sånn feminint å skulle drive og snakke om psykisk helse, så man har mer sånn snakke om livet, utfordringer, hvordan mestre ting når de blir vanskelige, altså ikke nødvendigvis bruke det psykisk helse begrepet, for det er litt sånn, ja, for psykisk helse, da tenker jo folk på psykisk lidelse egentlig, eller psykisk uhelse på et eller annet vis, at hvorfor skal vi, ja, hvorfor skal vi ikke bare snakke om Hvordan har vi det? Hvordan håndterer vi ting når det blir vanskelig? Hvordan går det egentlig? Det er akkurat det, og det er også det som menn formidler, eller sier gjennom samtaler. Og når jeg skulle finne titelen på magasinet, blant annet, Jeg har gitt ut i et magasin tidligere om mannfolk, det kan vi snakke litt om senere da, men da var det en veldig sånn mannete titel, som snakket basert på hvordan mannfolk snakket seg mellom. Når jeg skulle finne titelen her i gangen, så hadde jeg lyst til at det skulle handle om helse, at man forstod at det handlet om egentlig folkehelse da. Hvordan vi som samfunn har det, ved å se på halvparten av befolkningen på en måte. Og så begynte jeg å bruke ordet mannhelse, og det var jo helt fjernt, fordi jeg hadde lyst til å vise at vi snakker om kvinnehelse, og det er kjempeviktig at vi gjør det. Men vi må også se på hvordan har mannfolkene det samtidig som vi løfter frem kvinnfolkene, og da får damen får det kjempe mye bedre når vi snakker om hvordan mannfolk også har det, og mannfolk selv forteller hvordan de har det, for de er jo også i en menneskerollet som er veldig i endring. Det er mye som skjer, og mye med fokuset på kvinne, kvinnehelse, gjør at det også vokser frem en slags type frakt, mange ganger også, for menn, for patriarkatet. Hvorfor er det sånn her i samfunnsstrukturerne? Og så er det ikke de mannfolkene som vi har med å gjøre i dag som har skapt det patriarkatet. De føler seg usikker på hvordan skal vi være menn i dag og det synes jeg har vært veldig givende å nærme meg og da har jeg jo utforsket og snakket i samtalen med mannfolk altså bruke hva slags ord, hva skal vi kalle det her for eksempel, altså brukt ordet mannhelse det handler jo om prostata da tenker de liksom bare movember og liksom den type ting men Og generelt det å snakke om psykisk helse, det føler de heller ikke når inn til dem, og det er sånn de skygger banen av, sånn at ordene mange ganger skremmer bort det vi egentlig trenger å formidle, fordi vi bruker feile ord og feil språk på det, og så når vi ikke med. Og det vet vi jo, altså mannsutvalget fra, eller mannsrapporten fra 2024 sier jo at menn søker ikke hjelp like ofte som damer. De rager høyes på statistikken over selvmord, rusrelaterte dødsfall, ulykke i trafikken. Det er mange statistikker som taler for at vi må løfte det her frem. Og som regjeringen gjorde i 2024, sa det at vi må finne en ny måte å snakke med menn på. Og så har vi på en måte ikke helt sett. Det tar jo tid. å finne ut hva er den måten, men jeg synes at dette er en veldig god måte å gjøre det på, å spørre menn selv. Hvordan har dere det? Hvordan skal vi snakke om det? Hvordan er det å være mann? Hva er vanskelig med å være mann? Hva er fint med å være mann? Ja, rett og slett. Hvordan er det å være mann i 2026 i en sånn rolle som er så i endring, og hvor vi løfter fram damen, og så må vi gjøre det helhetlig. Det er en likestilling av sånn vi associerer mannfolkene. Ja, jeg har jo hatt Tim Rudy som gjest her, og han har jo snakket, han har du snakket med, er i dette magasinet. Og det er jo det som er så bra, at man har sånn mennesker som har vært igjennom vanskelige ting og har funnet en måte å få det bedre på, så kan de formidle hvordan man fikk det bedre. Det er jo de historiene som må løftes opp og frem som er inspirerende for andre. Sånn at man selv kan finne litt ut av, ah, det funket for han, ja, kanskje jeg skal liksom... litt det samme, eller prøve noe lignende, og så er folk forskjellige, og det er så bra at man har forskjellige historier, forskjellige perspektiver, som kan være inspirerende og til hjelp, fordi det er ikke alltid det bare er å snakke med en psykolog hvis ting er tøft og vanskelig, og den terskeren der er jo veldig høy, i hvert fall for menn, har jeg inntrykk av, og da er det jo så bra å formidle liksom ting som kan være nyttige og hjelpesomt på en litt sånn annen måte. Men du er jo ikke mann. Hva gjør det at du tenker at jeg kan formidle til menn selv om jeg ikke er det selv, holdt jeg på å si? Ja, det er et godt spørsmål, fordi til å begynne med så kjente jeg litt på den der oi, hvem er jeg til å snakke for mannfolkene jeg er jo ikke mann jeg mangler jo noe essensielt med den opplevelsen av hvordan er det å være mann Men jeg har, og jeg synes at jeg har tidligere også tenkt at det er så fint hvis menn får snakke med menn, sånn som typ i hjelpetjenestene, at det gir en måte å snakke på som er mer gjenkjennelig, og at det er forskjell på kvinner og menn, ikke sant? Men Jeg begynte jo i 2018-2019, så jobbet jeg en del med, det var litt sånn i Gråsundland, men det var lov å kalle det for terapi for menn, for da ble det liksom sånn at det ekskluderte noen hvis man sa at man skulle ha terapi for menn. Så det var blant annet ikke lov å bruke i markedsføring, for eksempel. Det skulle være litt sånn for kvinner da, hvis det bare var for menn. Ja, det var det. Men har møtt så mange menn som har delt historien sine i mye større grad enn jeg tror menn har hørt andre menn sine historier. Så jeg føler et ganske godt eierskap gjennom alle de samtaler jeg har hatt med menn. Jeg har også jobbet med dyrasisterterapi og andre måter å drive terapi på enn i samtalerommet. Walk and talk og der menn kanskje kommer på banen på en litt annen måte enn i et litt sånn klinikkrom, hvor det føles litt sånn, oi, shit, nå skal jeg prestere noe, nå skal jeg si de rette tingene, litt mer laid back og lave skuldra. Og så jobbet jeg i 2023-2024 som prosjektleder for en folkeopplysningskampanje, som var for selvmordsforbygging, Og i og med at 75% av alle som tar livet sitt er menn, så var det naturlig rettelse mot menn. Så vi laget et magasin da, gjennom RVTS, som heter Munchit, for å bruke jargongen som vi bruker i nord, og nå ut til hvordan er det når livet bare føles skikkelig munchit, altså når alt bare, when the shit hits the fan liksom. Og det er jo det språket mannfolkene bruker. Og det visste seg at det nådde kjempegodt ut, men Også det med historiefortelling, at vi skal ikke komme overfra. Det var jo en kampanje i regi av helsedirektoratet, For meg var det kjempeviktig at det ikke var en sånn overfra og ned. Nå må alle mannfolk begynne å snakke om det. Og jeg likte godt det du sa i starten med at det er en sånn kvinnelig måte. Når vi snakker om psykisk helse for eksempel, så er det en litt sånn feminin måte å håndtere hvordan livet er. Og snakke om hvordan vi har det. Og også til dels litt sånn... medisinsk, diagnostisk, at man kobler det til det. Så det å få et jordnært språk, det er jo det å bruke mannfolkene sine stemmer. Hvordan har dere det? Hvordan håndterer dere livet når det er vanskelig? Selvmordstanker, hva gjorde at dere fikk håp? og dele de historiene slik at vi kan styrke mannfolkene på deres språk, på deres måte, og også innse at det ikke bare handler om en måte å gjøre det på. For alle menn er ulike, de har ulike mestringsstrategier i det hele tatt. Så det prosjektet var jo også en stor hjertesak for meg. De magasinene som da ble laget via RVTS, de ble distribuert på alle legekontorene i Nord-Norge. Fikk så mange gode tilbakemeldinger. Folk som tok kontakt og bare, å, fant dette magasinet på Hammerfest sykehus, eller må bare si at dette var så fint. Og fikk jo også høre at når vi brukte, det var kanskje også den nordnorske jargongen, at vi tør å si ting som det er, at det er også lettere inn til menn enn når det blir for mye svada og bla bla og sånn. Ja, sånn følelsesnakk liksom. Ja, å snakke om følelser. Og det var jo også mange som bare, å nei, jeg ser en rød klut når man begynner å snakke om følelser. Ok, skal vi ikke bruke ordet følelser da? Kanskje vi skal snakke om andre ting. Hvordan skal vi gjøre det? Og det å lytte til historien fra menn for å gjøre det. Så det var jo et prosjekt og en kampanje som da på en måte var for en tidsbestemt periode. Men den opplevelsen av å ha knekt mannikoden var jo veldig god, og jeg følte også litt som ansvar nesten for å bære det videre, fordi det var jo et personlig engasjement også, i at om man ser hva det betyr, det redder liv, det var meldinger fra folk, fordi det var også digitalt gikk det artikler som også var i det magasinet, men som tenkte på å ta livet sitt, og som leste historien og så hvordan det var for andre, og dermed valgte å leve. Det blir nesten rørt av å snakke om det, for et menneskeliv er verdt alt. Du kan ikke måle verdien av et menneskeliv. Og så vet man hvor mange som dør hvert år, nesten to hver dag, på grunn av at livet er vanskelig, og de kanskje ikke har fått de historiene, eller det håpet, til å finne andre strategier enn denne nødutgangen som de tar i stedet for. Og bak de enkelte menneskene så er det jo Familia, lokalsamfunn, kollegaer, det berører så mange, og vi snakker alt for lite om det. Og hvis vi snakker om, det her magasinet er ikke direkte selvmordsforebygging, men det er også det. Det handler om hvordan mannfolk har det, og hvordan det er å være mann i 2026. men det berører det også med noen spesifikke artikler om det. Men jeg tror at hvis vi jobber med selvmordsforebygging på et språk som er tilgjengelig og nært om hvordan det er å leve, og ikke bare overleve, så er det selvmordsforebyggende i seg selv, og at når folk kommer i dyp krise for eksempel at de tør å sjekke inn selv oi, har jeg selvmordstanker? er det sånn at jeg kunne tenkt, altså kunne jeg funnet på denne situasjonen og tatt livet mitt sjekke inn om det selv og tørre å på en måte tenke litt i den indre dialogen rundt det og i tillegg at andre tør å spørre og være mer åpen og liksom ikke så redd for å ikke ha berøringsangst for akkurat den tematikken ja Ja, det er så viktig. Fordi folk kan jo bli veldig usikre og redde, og så tør man kanskje ikke å spørre, fordi man er redd for, ja, hva hvis vedkommende sier ja? Hva gjør jeg da? Ikke sant? Og så er det jo det at, nei, da må man jo sørge for å snakke med noen som kan hjelpe deg med det. Da tar man en telefon til hjelpetelefonen 116 123 116 123, er det noen som sier? For å spørre, ikke sant? Og da kan man jo si til den man snakker med, vet du hva, nå ble jeg veldig usikker på hva jeg skal gjøre, men jeg vet at jeg ikke har tenkt å la deg gjøre det. Eller få være alene i denne situasjonen. Nå må jeg snakke med noen som kan hjelpe oss til å finne ut av hva vi kan gjøre sammen for at du skal få det bedre, sånn at du ikke handler på de tankene. Man må jo finne en måte å si det selv på, men det er faktisk det som er det viktigste da, å være åpen om at dette her, dette må jeg ha hjelp med å finne ut av hvordan jeg skal kunne hjelpe deg med dette på et eller annet vis og det er jo så mye kjærlighet i det virkelig, og det med den berøringsangsten på en måte til å spørre eller snakke om det eller det at det liksom er så skummelt og man vet ikke hva som er utfallet kan jeg spørre, er det noen som blir fornærmet hvis jeg spørr Og den er ikke bare for enkeltmennesker, den er også i systemen. Så jeg som har jobbet oppi alle nivåene, har jo sett at det er en kjempeutfordring, for man er litt redd for å si direkte, men så vet vi at det er det som hjelper, og at man ikke trenger å være redd. Ja, og hvis man faktisk har, hvis man ikke har selvmordstanke, og så får man et spørsmål om det, så jeg tror aldri jeg ville blitt fornærmet, eller det er jo bare kjærlighet i det spørsmålet, for hvis du da sitter og sier at nei, nei, nei, det er ikke der nei, ok, ja bra det er jeg veldig glad for å høre på en måte at du ikke er der, men det er jo ikke sånn at du plutselig får det hvis du ikke hadde det i utgangspunktet det er jo ikke sånn det funker da, men det er jo det man kanskje blir redd for og kanskje hvis jeg spør om det så kommer den på den tanken som man kanskje ikke hadde i utgangspunktet eller noe sånt men det er jo gjerne ikke på den måten nei Jeg fikk en liten sammenligning med den frykten for å spørre, fordi, oi, blir de syre hvis jeg spør? Det er litt sånn som hvis du spør en dame om hun er gravid uten at hun er gravid, ikke sant? Det er litt sånn... Hun fornærmer meg nå. Og det mennesket blir ikke gravid av at du spør heller. Det er på en måte ikke sammenlignbart, fordi at Selvmordsdenken handler om at jeg ser at du har det vanskelig, jeg bryr meg om det. Så det er en sånn genuin opplevelse av hvordan har du det? Ikke det har du blitt litt feil til? Nei, det handler ikke om noe utenpå, det er en sånn følelse av at, oi, her er det noe som jeg undrer meg på og det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite og ja jeg tenker det det er så mye verdt og da kan man jo bare undre seg hva som fikk deg til å spørre hvis det ikke er de tingene og så handler det kanskje om hvordan man har det eller ting man berører i livet eller ja Så, nei, man må tørre å spørre og være modig, og så må vi også som samfunn snakke om det på en ufarliggjørende måte, eller hva skal jeg si? En del har jo litt sånn negativ erfaring faktisk med å være ærlig om selvmordstanker, fordi den andre blir så stresset at man begynner å gjøre så mye ut av det også. For det er jo veldig stor forskjell på det å kjenne at jeg tenker innimellom at det hadde vært bedre å være død. Da må man jo utforske hva er grunnen til det? Hva i livet ditt er det som gjør at det er så vanskelig å leve? At du tenker sånn, Og det er jo forskjell på det og det å faktisk vurdere eller å ha planlagt eller tenkt ut eller faktisk vurderer å gjøre noe med det og handle på de tankene jeg skjønner jo at det kan være litt sånn vanskelig hvis du sier at nei jeg har selvmordstanker og så går man rett over til nå må vi til fastlegen og så må vi se om vi skal legge deg inn og masse drama for da kan man jo lukke seg litt også så jeg skjønner jo litt den biten at folk blir litt sånn redde for å gjøre noe feil kanskje på den måten da og så ha litt is i magen til å faktisk utforske hva ligger bak dette, i stedet for å gå rett på, oi, nå må vi legge deg inn. Ikke sant? Fordi det er jo ikke, det er jo det kanskje noen er redd for, at kanskje hvis man begynner å snakke om det også, at nå blir det en sånn stor greie ut av det, og så holder man det for seg selv da, fordi man blir engstelig for akkurat den biten. Og det er jo beskrevet i magasinet også av, jeg husker ikke hvem det var som beskrev det, men at det blir så mye av det, at man bare lar være Og det å tematisere selvmordstanker er jo heller ikke, det betyr ikke at man er i selvmordsfare for det man sier at man har selvmordstanker. En av 20 har selvmordstanker i løpet av et år. Vi vet at livet har en ende, og vi har et valg, altså vi har frivillige. Og det å på en måte erkjenne det, det er jo ingenting som gjør at det nødvendigvis trenger å være selvmordsfare, og at alarmklokken skal gå. Tilbakemeningen fra magasinet er at det oppfattes oppleves voldsomt hvis man lager mye styr ut av det. Hvis man forteller at man har det vanskelig, og kanskje bare trenger å fortelle det til ett menneske og få litt støtte i den situasjonen, og at vi har lett for å tenke at da må du snakke med fastlegen din, eller da bør du oppsøke en psykolog, og at man tar de stegene ut i systemet når det man kanskje trenger er å snakke med en venn eller en nabo om bare sånn Ja, det er litt tungt nå å få en sånn «I've got your back, går det bra? Skal vi gjøre noe sammen?» Så det å eskalere fordi man selv blir litt stresset hvis noen har det vanskelig, og tenker at man ikke kan hentere det selv, som venn eller kollega, det er jo også noe menn kan kjenne på, en usikkerhet rundt det, som gjør at «Nei, det blir så mye styr hvis jeg sier noe, derfor lar jeg være å si det». Så det å møte uten at det blir styr rundt det er veldig fint, og det er jo også en side i Magasinet Bakerst som er litt sånn, hva kan du gjøre for å, som bare handler om å bevare ro og ikke trenger å kunne svare på alt, og at det er fint å bare være til stede når noen har det vanskelig. Og jeg synes jo også som terapeut at jeg har opplevd veldig ofte at vi, går veldig fort til den, oi, da må vi gå til bupp, eller da må vi gå til psykolog, eller da må vi rett opp inn i hjelpetjenesten og gå opp i linjen, i stedet for å først være den der landsbyen og the village. Man pleier å si den her, it takes a village to raise a child, and it takes a village to make life worthwhile. at vi som medmennesker kan gjøre mye fint uten at vi har kompetanse, men bare må være sammen. Å gjøre at folk føles mindre alene, at man på en måte bare er et fellesskap, og ensomhet er jo også en kjempestor risiko i forhold til selvmord. Så der er det så mye fint vi kan gjøre bare med å bry oss om hverandre, være en venn, ja. bli med på butikken og handle i lag, altså enkelte ting. Bare utforske ting, gjøre noe sammen før man går det skrittet og skal ringe hjelpetelefoner og ringe til fastlege eller sånn, bare for å utforske hvor er vi i landskapet nå. Først må man være nysgjerrig før alle alarmene går og at man blir alt for stresset. For det er jo ikke sånn at man bare Går fra null til hundre heller, hvis man forteller noen om at nå har jeg det skikkelig kjipt, og jeg har faktisk vurdert om det har vært bedre å være død. Det i seg selv er jo et tegn på at man ønsker å snakke om hva er grunnen til det. Og når man deler det, så er det jo også et ønske om å leve. Fordi at man deler det i forhold til de som gjør det, som Linn fra Klarhimmel, og ingen som hadde noen mistanke for det, at man har planlagt det, men man vil ikke at noen skal vite det. Men det er jo litt sånn fare, for det er jo litt sånn myte å si at hvis man forteller det, så er ikke faren så stor, for det er jo ikke nødvendigvis sant. Man må jo alltid ta det på alvor, for det å fortelle om det, betyr ikke at man ikke ikke er reelt. Og det er viktig å si, for det er viktig å si at når han sa det, så tenkte jeg at det er jo ikke sjansen så stor, for det er jo et tegn på at da har han kanskje ikke tenkt å gjøre det. Nei, absolutt, og det er jo å ta det på alvor, 100%. Når noen deler utforskte verden i stedet Og det er jo første steget. Og det er en stor smerte der, ikke sant? Og en stor prosess, ikke sant? Men det som mange forteller er at det skal så lite til Hvis jeg bare hadde fortalt et menneske at jeg hadde det vanskelig, så er det så mye som skjer hvis du bare letter litt på det. Og det er det som også kanskje er det som frustrerende, fordi det er mange mennesker som forteller, som har selv vært der, hadde selvmordstanke og har planlagt det, som sier at det er egentlig så lite som skal til. Før å snu det. Og at tankene har gått seg litt vil. At det er et spor som ikke er helt der det skal være. Og man trenger bare å bli dratt ut av det mørket. Og det synes jeg også at mye av det som jeg skrever om i magasinet, eller det mannen har fortelt om, viser. Det er ikke så mye som skal til. Det er en setning, eller noen som viser at han forstår, eller som kan på en måte starte å være og bare bli ringet i vann av den ene setningen. Ja, og det er jo det som er at man kan gå inn i en sånn tunnelsyn. Og så ser man ikke lys i enda tunnelen. Så noen ganger, i hvert fall hvis man, ja, man kan fort på en måte, når man først er i en sånn negativt spor da, emosjonelt, og man kjenner på veldig mye negative følelser, eller vonde følelser, maktesløshet, fortvilse, alt sånt, så er det veldig vanskelig hvis man ikke snakker med noen og utvider perspektivet igjen, og kommer med løsninger. Fordi det som ofte skjer er at man går inn i det der sporet, og så ser man lyset i endet av tunnelen, og det er selvmord. For det er en løsning på alle problemene mine. Og så klarer man ikke å se at det kanskje også finnes andre løsninger. Fordi det må man jo ha hjelp med da, hvis man er godt inn i det sporet. At noen som du sier kan på en måte bare, ja, men vent nå litt. Har du sjekket ut dette eller dette? Eller en som er litt mer sånn, kanskje, du er veldig dårlig til å løse problemet hvis du er i en akutt krise. Da klarer man ikke å tenke klart, og da er det så viktig å snakke med noen om jeg ser ingen annen utvei liksom og så kan noen si at jo men herlighet men dette ordner seg jo, dette er jo en bagatell hallo, ikke sant men det klarer man jo ofte ikke selv hvis man er i en krise og man kjenner mye på skam eller føler man har dritet seg ut eller gjort noe dumt eller økonomien har gått i helvete ikke sant, og så ser man at ja men her, det er jo fint vi kan jo refinansiere det ene lånet du har eller vi kan, ja du kan låne meg det går å ordne seg liksom Og der tror jeg mannfolk kanskje kan være enda mer på den der fiksegreia, eller skammesegreia, at det er tap av selvaktelse når man har dritet seg ut, eller gjort noe dumt. Den skammen der, den er så giftig hvis ikke man deler med noen at «Åh, jeg føler meg så dum for jeg har kløna til ting», liksom. Og det er to ting som jeg vil si til både det med... at man ser bare en løsning, og det er ikke en god løsning. Og det å være til stede, det er mange ting som ligger der, men man trenger ikke å fikse så mye heller. Jeg tror veldig på det med å bare være, at man kjenner at det er noen som har ryggen min, og jeg er ikke alene. Det tror jeg er et superviktig budskap i en sånn situasjon. at man får den opplevelsen. Det hjelper ikke nødvendigvis at noen sier du er ikke alene, det er ingen som skal stå alene. Men den oppriktige opplevelsen av at jeg ikke er alene, det er noen som bryr seg om meg, jeg har noen jeg kan ringe, og virkelig få det, og det er en enkel ting, men det handler om tilstedeværelse og handling på en måte. For den som har det så tøft og er i det mørke eller i det tunnelsynet, at det er tankene som har på en måte lost seg inn i noe. Men også det med skam, som du sier, det tror jeg er kjempeviktig. Jeg har jo også snakket med en del menn i selvmordsfaret, som skammer seg så mye at de ser ingen annen utvei som ikke vil bli funnet, som er på nippet. Og der er den skammen og den selvforrakten som du sier, den overskygg, alt det andre, den overskygg på en måte, den omsorgen til familien som sier at vi kan ordne, eller vi kan fikse, eller vi får ordne en løsning på det lånet. Og den selvforakten er det jo mange menn som sier at den er så stor. Det spiller egentlig ikke rolle hvordan andre forakter forakte det. Fordi det er så svårt å forakte seg selv så mye når man har køddet det til, når man har drett seg ut, og liksom har ikke ting på stell. Og spesielt også i forhold til økonomi, så tror jeg det er kjempeviktig at vi løfter det mye mer frem. Og der har jo han Marius Søl i magasinet snakket om det. Hvor utrolig tøft det var, og hvor trasig det er at vi ikke sett mer søkelse på det. Fordi at det har også vært knyttet til mannsrollen. En sånn forsørgerrolle. Og det sitter så langt i, selv om vi nå er sånn, jeg kan kjøpe mine egen fløyler, så mannfolkene trenger ikke å forsørge. Så sitter det så langt i ryggmargen at vi skal fikse, vi skal kunne forsørge og stå opp for familien. Vi skal holde familien samlet med skilsmisse eller bruderelasjoner. Så blir det også gjerne mye verre før mann. som da gjerne trekker seg inn. Vi damer har et større nettverk som vi har en mer naturlig snakkekanal med. Mens mannene gjerne ikke har den snakkekanalen, de har den møte-være-sammen-kanalen. Og det er veldig mye fint med det, så jeg synes vi skal løfte det mer opp da. Men der er det så mye, altså. Det å snakke om skam og selvforakt, da er det kjempe mye som kan løse det. Og menn også forstår det, at det er ikke det siste når man står der. Og så har menn, og det er jo sånn som i samtaler hvor de som har vært i selvmords eller som har vært suicidale da sier at det er ingen som forstår hvor mye galt jeg har gjort og det er ingen som kommer til å tilgi meg eller det er ikke mulig å ordne opp i det her og den ideen er så sterk og så heldigvis så ordner det seg jo opp. Altså det er så de tankene blir før sterk i forhold til hva som er realiteten. Hva som er virkeligheten da, fordi at det er mulig og det er ingenting som er før vanskelig til å velge livet og for å rydde opp i det et og et steg av gangen. Ja, for det er det. Det er fremtidshåpet som forsvinner helt, ikke sant? Og så er det jo det som dessverre går igjen i en del selvmordsbrev. De fleste skriver jo ikke selvmordsbrev, men blant de som gjør det så går det veldig ofte igjen ulike formuleringer av «Dere er bedre tjent uten meg. Dere har det bedre uten meg. Jeg er en belastning for dere. Jeg har ødelagt alt.» Og det er jo, når man sitter igjen og får den beskjeden at dere har det bedre uten meg, så er man sånn, nei! Selvfølgelig ikke, men det er jo sant for den personen der og da, helt sikkert. Noen ganger kan det kanskje også være en måte å rettferdiggjøre valget sitt på, fordi man rett og slett ikke klarer mer. Men stort sett tror jeg det er mye det du snakker om der, den selvforrakten, og man faktisk tror på det. Og det er så trist og synd at man da ikke har klart å løfte blikket og se det at nei, men selvfølgelig stemmer jo ikke det. Ikke sant? At nei, du... Du er betydningsfull. Noen kommer til å savne deg. Vanvittig. Uansett hvordan du har kødda til ting. Ikke sant? For det er noen som er litt sånn, ja, men herregud, de hadde jo... Hvordan skulle de leve videre med en idiot som meg, som far for eksempel, eller som sønn, eller whatever. Så er det sånn, det er jo ikke sant. Nei, det er ikke sant. Og det er så mye... Det er så mange håpshistorier som trenger å komme ut og deles. Kan jeg låne magasinet ditt? Jeg skriver jo blant annet om papageno-effekten, som handler om at når vi deler historier om at det blir bedre, at det blir bra, så skjer det så mye i menneskesinnet også, når man tør å tro på det. Og så har jeg skrevet om papageno-effekten, for et er jo smitteeffekten, at hvis vi ikke snakker på en god måte om håp knyttet til selvmord og koffer, Vi må dele historie om når livet er vanskelig, og også hva som fungerer før å få det bedre igjen, og uten at det er en fasit som skal passe for alle, og en siste vissel. Men papageneffekten er jo det når man forteller hvordan andre har kommet seg ut av det, som skaper håp og redder livet, og det vet vi at det gjør. Og så har jeg skrevet litt om Odangelika, fordi at når hun stod og fortalte, liksom ved grava til sin far, så berørte jo det så mange når du ser hvordan det er å være pårørende. Og når du får de historiene om hvor som står igjen og ville gjort hva som helst. Så jeg kalte det for modeffekten, og den synes jeg også er en pårørende del av det. Ja, de etterlatt, ikke sant? Hvor vondt det er da, og det glemmer man jo når man står midt oppi det, for da tror man jo på at de får det bedre. Men det er jo ikke sant. Jeg har jo fulgt opp etterlattet over mange år til selvmord, og sett den smerten og alle de negative konsekvensene det får for familie og venner som står igjen. Hadde man sett det eller visst det, så hadde man jo selvfølgelig ikke tenkt at man var til bry. Ja. Jeg har noen sånne sitater her som jeg tenker, det er ikke bare knyttet til selvmord, men generelt i livet, når vi har det vanskelig. Altså, den ideen om at man bare tar seg sammen, skal ikke bry andre med det her, vil ikke være en byrde, og det er veldig sterkt for mange menn. Man ønsker ikke å være en byrde, man vil bære det alene. Og den ideen om at alle andre håndterer livet bedre enn meg selv, Og nesten litt sånn bakerst her, så er det en lege, en fastlege, som sier at vi tror at alle andre fikser alt som gjør bedre. Møter masse av det på legekontoret. Og så er det sånn, Det er ingen som fikser livet, det bare ser sånn ut. Vi bare behaler med hver våres ting. Og hvis vi kan forstå det, så trenger vi ikke være så dømmende mot oss selv, at vi skal fikse ting sånn og sånn, og at vi ikke er bra nok, og at vi ikke skal være til bry fordi ingen andre er det. Og det er jo der problemet ligger. Ronny Olsen fra Nordland Fylkeskommune, de er helt rå på å jobbe med selvmordsforbygging, Og han, vi har en artikkel i magasinet som heter «Bedre å dø enn å være til bry». Og det er liksom satt veldig på spissen, men det er mange mennesker som på en måte, det sitter så langt inne å spørre om hjelp, og bare si «Hei, jeg sliter litt nå», eller «Nå har jeg skikkelig dritt». Eller «Ja, jeg trenger å bare henge med noen og kjenne meg litt mindre alene i denne situasjonen». Altså om det er brudd eller arbeidslivet som har gått gøyken, eller... Og det tror jeg er så utrolig viktig å løfte frem. At det er ikke det ennå en idé som vi har vi mennesker. At alle andre fikser ting bedre. Men også det der med å ikke ville være til bry. Hvordan skal vi kunne bry oss om hverandre? Det beste som finnes er jo det der å bry oss om hverandre. Og å få hjelpe hverandre. Jeg møter jo så mange som sier, å jeg har så lyst til å hjelpe folk. Men hvis ingen vil la seg hjelpe, så blir det jo bare en gjeng med Jeg merker jo det at jeg setter så pris på det når noen kommer til meg når de har det skikkelig vanskelig. Når man tenker nære venner eller familie som sier til meg at nå har jeg dritt meg ut, nå er ting vanskelig. Fordi da blir jeg jo takknemlig for at det er meg du kommer til. Ikke sant? At det er kjempefint å kjenne det at så velger du å dele det med meg. Og da får jeg også en trygghet på at når jeg har det vanskelig da, så kan jo jeg også komme til deg. Det er en god følelse å kunne være den som kan bidra, som kan prøve å hjelpe på, eller bare være den støtten, som du sier. For det er jo bunn og grunn det at det er noen som faktisk lytter. Og det er jo... Menn kan jo ofte være litt sånn... Kanskje... fikset det da, og så kan liksom løse problemene som er veldig bra, og som jeg tenker at det er jo en mer sånn maskulin kraft, det at man skal fikse og ordne opp i ting. Løsningsorientert. Men det som er viktig er jo først bare å være til stede og vise at ja, men jeg er her, jeg bryr meg. og være litt nysgjerrig på, er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe, eller skal vi prøve å finne en løsning på dette her? Det kan jo på en måte komme etterpå, når man først bare har vært i stedet, og vært nysgjerrig, utforska, fordi det er så fort gjort å tenke at, ja, men der har jeg vært, og sånn har jeg også hatt det, og det som funket for meg var dette, og så er det ikke sikkert at det er det den andre trenger, ikke sant? At man... Ja, men det tenker jeg jo er så fint for den muligheten til å være den hjelper han også? Det er jo en kjempe stor tillitserklæring. Og ja, Montreux Vescau er jo portrettert i magasinet og sier at han har lært seg å slutte å arrestere seg selv når han tenker at han ikke vil bry andre fordi det er en tillitserklæring. Så når jeg spør hva er den dårligste strategien du har når ting blir vanskelig Det å tenke at det ikke passer nå, at jeg ikke skal forstyrre andre med mine greier, og at han bestemmer på vegne av andre at de ikke gidder å høre på. Det er jo en, ja, så sier han at da frarøver andre muligheten til å være der for meg. Og at den beste strategien er å bryte isen og lufte det, fordi at når han ikke har det bra, så tenker han irrasjonelt. Ja. Og det tror jeg er gjengs. Det er liksom en felles faktor nesten. Og da frarøver vi andre muligheten til å være nær oss i det som virkelig betyr noe i livet. Og det er jo der de gode relasjonene bygges. Det er jo i stormen at man bygger nære og gode fellesskap da. Det er jo en kjennsgjerning nesten. Så det å... tørre å bry andre og tenke at det er en måte å komme nær på og det kan bli en gjensidighet det er så utrolig fint for det skaper noe mer og han Svein Morten som har vært etilspiller da i Nord-Norge han sier det at menn de snakker gjerne om 70-80% av livet og så er det liksom en sånn ja egentlig 20-30% som menn ikke snakker om Og det er så, det som de mannfolkene som jeg snakker med, sier at det er så godt når man åpner opp de siste prosentene. Og de siste, det vi ikke snakker om, og det vi ikke berører. Og det er jo der det er den der nærheten i relasjonen. Fordi det å snakke om fotball og øl og bil og sånn, det er hyggelig, men du kommer ikke ordentlig nær, og du får ikke den opplevelsen av at «Åh, det var... Det var liksom... Nå bevegde vi oss inn på noe som var betydningsfullt for livet. Så, ja... Jeg ser at mange av dere ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg, klikk gjerne på abonner-knappen på YouTube, eller følge knappen på podcast-plattformene. Jeg setter også pris på stjernevurderinger. På YouTube har jeg opprøyd ut ulike spillelister hvor episoden er kategorisert inn i temaer, slik at dere kan få høre mer av det som opptar dere. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin eller Vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Og jeg tror nok kanskje... Det er jo en antakelse, eller kanskje hypotese fra min side, men at den der oppblomstringen av det man kaller mannosfæren, altså det er jo et fenomen eller et begrep som har negativ fortegn, fordi Men jeg tror jo det er litt synd også, fordi det er en del destruktive ting med menn som har misforstått hva maskulinitet er for noe, og Andrew Tate og en del figurer som blir veldig ekstreme. Men en del av manusfæren er jo også litt den der ... siden hvor man snakker om mestringsstrategier, hvordan håndterer ting når det er vanskelig, og alt mulig sånn. Og det er jo noe som oppstår fordi det kanskje mangler noe, eller at det er et vakuum der, at mange kanskje har mistet litt det der fellesskapet. Altså man får jo fellesskap gjennom idrett for eksempel. I England så har man liksom et fellesskap via pubbene, at man bare henger, og så er det noen rollemodeller, eller noen kanskje som er litt eldre enn deg, noen du bare kan snakke med, eller sånn, men ungdommen i dag, det er noe som har skjedd der som kanskje ikke er så sunt eller bra, fordi man kanskje mangler litt den der hva skal jeg si, de mannlige fellesskapene, de mer maskuline, for de har en litt annen måte å være på. Ja, vi skal snakke så mye, mens disse mannfolka er litt mer sånn, nei, kom her, og så arresterer man hverandre litt når man er litt ufinne eller ugreie, og så har man liksom en sånn fellesskap, en landslaggång som er litt annerledes som samfunnet i dag, på skolen så er det liksom kvinner som jobber, det er, ja, jeg tror det er noe der som har skjedd som kanskje har gjort at denne manusfæren vokste litt frem. Det er jo et svar på at det er noe som man trenger, som ikke liksom eksisterer. Jeg vet ikke, men det er bare noen refleksjoner jeg gjør meg da. Ja da, og det er jo det at veldig mange, altså, gutter, altså i barneårene, så er det veldig mange gutter som møter flest kvinner, ikke sant? Og vi har forskjellige måter å håndtere på, ikke sant? Og det beskriver jo en fra Troms politidistrikt, også i magasinet, at det Der kvinner kanskje vil roe ned i en slåsskamp, så ser en mann, som også er voksen i voksenrollen, at ok, de tester grenser, de leker, de bryter ikke. Mannfolk bryter mindre inn i lek, men en gang det blir brå eller brutal. Det å se krappspråk og la guttene få utfolde seg med sine egenskaper, der ser vi jo at den blir litt begrenset i måten, altså det er biologiske forskjeller og det er mange ting som guttene trenger på en annerledes måte og også bare det å sitte stille sitte stille i skolen jeg tror ikke det er så godt for uansett hvordan kjønn det er Men jeg tror det er jo også, vi må jo se på hvorfor er gutter og tapere i skolen også, ikke sant? Å begynne å forstå at det trengs noe annet enn den der kvinnelige snakkesnakke-greia. Ja, altså for gutter så er det kanskje ikke like naturlig å sitte og pæle, ikke sant? Da er det kanskje litt sånn ruff and tumble. Kanskje det er for å være i skogen og holde på å å løpe litt høyt og løpe med pinner ja, ja, ja, men jeg tror også på å være litt sånn kvinn kvinner jeg skulle ha fått det opp litt mer i barneskolen jeg tror det måtte være flink pike og vi har også mange flinke gutter som ikke tør og som tror at men hvis man setter litt sånn på spissen så er det noen ting der som vi må se på for å tilpasse både i metodene vi på en måte bruker og i språket vi bruker. Og det er vel en Marius Ulekleiv som sier i magasinet han snakker litt om garderobepraten, altså de arenene som menn er på. At det blir for fjernt hvis man må møte opp et annet sted hos en helsesøster for å snakke, ikke sant? Hvis du har sønnen din har det vanskelig å tenke, jeg vil bare anbefale det der å være til stede som foreldre. Man skal ikke undervurdere det, og det tror jeg veldig mange foreldre gjør. Man undervurderer sin egen kompetanse. Man tror at det må liksom, oi, det her er vanskelig, da må vi gå til helsetjenesten. Mens når man blir voksen, så går man ikke til helsetjenesten når man burde gå til helsetjenesten. Men det å ta det på guttene sine arena, at det er garderobepraten, at det er de gode fellesskapene der, og at man også finner den veien inn dit der guttene er, i stedet for at de skal oppsøke helsetjenestene, som da også kan være litt dominert av snakk om det, snakk om det, snakk om det. Og det mener jeg også... Det har jeg vært ute i litt hardt venn for, fordi når jeg jobbet med kampanjen i 2024, så var hovedparolen til kampanjen å snakke om selvmordstanker. Det kan redde liv. Så intervjuet jeg Kasper Seip fra Euroskolen her i Oslo. Så sa han at det kan jo være det å gå ut i naturen, det å være i et fellesskap. og søke de tingene det kan være det man ofte trenger, og har også et portrett her av en far og en sønn som snakker om det å holde kjeft og bare være i i lag med sønnen din når han har det vanskelig fremfor å prøve å fikse og løse eller snakke at vi tror med en gang at det er de tingene vi skal og hvis vi ikke vet hva vi skal si så føler vi oss hjelpesløs så jeg tror også at det å forstå at for menn så hvis vi liksom kommer med at det her handler om å snakke om det for å få det bedre, så kan vi skremme dem litt bort. Versus hvis vi møter opp på deres arena, og finner deres språk, og kommer inn på deres banehalvdel. Og det er jo også det som Mansud Valge i sin rapport fant i 2024, at vi må finne andre måter å nå. Men for det som vi holder på med nå, det funker ikke. Det er nesten litt sånn at man nesten anklage menn for at ja, men nå må dere snakke mer nå må dere snakke om følelser det blir litt sånn der hva skal jeg si, det er som om det er deres egen feil at ting er vanskelige på et eller annet vis man ansvarliggjør hver enkelt for at ja, men det er fordi du ikke sier noe det er grunner for at man ikke sier noe det er grunner for at Det er annerledes for menn. Ja, og vi tror at hvis vi snakker om det, så løser vi det også, men det gjør vi jo heller ikke, fordi at det å ha det vondt er jo en kroppslig opplevelse. Så det å liksom ta med helheten av forståelsen for helse er jo kjempeviktig, og da tror jeg at vi kanskje også forstår at vi trenger ikke å stresse sånn med denne snakkingen. Og det er så mange menn som har kommet til meg, og har jo vært familieveileder i barnevernstjenesten for eksempel, og det å komme inn der, og de er i så ubalanse av systemet når man kommer inn der, fordi at de føler seg sånn mindreverdige med en gang du kommer inn, og hvis det handler om prating, så er det liksom, nei, men det er det med følelser, det er jeg ikke så god på. Eller? Eller, jeg er ikke så god på å snakke om det. Og så start, skal du begynne å prøve å nå inn til menn og hjelpe med å starte med en mindre verdighetsfølelse. Jeg synes ikke at det har vært så ok. Og jeg tenker at da har vi ikke et godt utgangspunkt for at menn skal få åpne opp. Og Og så er det også noe med kjemien, ikke sant? Det er så mange ting, og det sier jo blant annet Per Kjerstad i magasinet, at han er egentlig litt sånn kresen på terapeutene sine, og hvem han skal snakke med. Fordi det må være noe tilbringende nytt, ikke noe han har prøvd å tenke på selv. Og jeg tenker også det med selvhjelpsråd, det florerer, ikke sant? Så hvis det hadde vært så enkelt å bare høre på råd, og at vi bare snakket om det, så hadde jo flere hatt det bedre. Men det er jo ikke så enkelt at vi bare kan snakke om det, eller råde. Så det der å forstå den helheten av kroppen, og at mange folk har andre språk. Kanskje du trenger å ta deg en tur ut i skogen og hogge litt ved, og få brukt kroppen litt, og få satt systemet i bevegelse, komme deg litt ut i sollys, og Trygve Skøvsi også i magasinet at det er veldig fort gjort å bli værende siden joggedressen er 14 dager og da skal det så mye mer til før du kommer deg ut igjen og bare liksom ut og ventilere litt så ta med hele kroppen liksom å gjøre ting sammen en biltur hvis vi går inn i snakkefellet så ekskluderer vi fort mennfolkene i hvert fall ja, det er litt sånn som Jordan Peterson sier for han appellerer jo mer til unge menn Hvor det er litt sånn, ja, men start med å rydde rommet ditt. Ikke sant? Altså, noe så enkelt som det. Ikke nødvendigvis snakke om følelsen din og masse av det, nei. Start med det, og så har du faktisk gjort noe bra i løpet av dagen, og så kom deg ut, liksom. Altså, det er banalt, og man kan tenke at det kanskje er litt sånn overfra og ned, eller at det liksom er litt teit, men samtidig så tenker jeg litt sånn at jo, men det å starte med det er jo ikke nødvendigvis så dumt, da. Ikke sant? At det... Og det er en kjempeviktig faktor, og det er jo mange menn som har sagt det også, i forhold til samlingsbrud for eksempel. Takk og lov at de har et barn i kjelleren som trenger frokost, eller må ha matpakken, ikke sant? For bare med en gang du har et sånn som du må opp og gjøre, så kommer det seg. Mens hvis du blir liggende der, å grave seg ned i tankene sine og i et sånt å holde spor. Så blir det så tungt, og det blir så seikt, ikke sant? Så det der å ha en ting som du på en måte må gjøre i løpet av dagen, eller liksom en sånn, det tror jeg er, altså, utrolig stor verdi. Og det der å komme seg, holde kroppen i bevegelse, og at man anerkjenner at for en mann så kan det være, det å ta seg en joggetur, kan være utrolig forløsende. Jeg var liksom fordomsfull før, for jeg tenkte liksom bare med alle de her mannfolkene som trente så mye, og sånn, ja, hva er det dere springer fra? Dere må jo... ventilere, da kan man jo snakke om det. Og så når man begynner å forstå at kroppen sin henger sammen, så følelser er, sent, emosjoner, det er jo bevegelse, emotions, så det er ting som rører seg i kroppen, som du også kan liksom få lappet av å komme i bevegelse. Men Men så har du jo de som drar det til det ekstreme, ikke sant? Og det har jeg jo også, det vet jeg jo... Ja, hvis det blir en avhengighet, så er det jo en flukt fra noe. Og sånn, flere som har fortelt sånn sjokkerende, sånn at, å, de forbildene er så mest oppe på treningsstudiet. For det er jo også en egen ting vi må snakke om, og det får bli en annen gang. Kroppspress, og ikke sant, gutter som bare skal makse det og bli større. Vi snakket om spiseforstyrrelser og jobbe med det også, ikke sant? Men så har du... det her å skulle bli stor nok, og det blir aldri bra nok, og det er et sånn stert kroppsfokus, og Men hvor gutta forteller at han er så mest opptil han postet masse muskelbilder og sånn på Instagram, og så plutselig så var han borte. Og så er det den her, da har du tatt det til det ekstreme, at du får ikke ventilert det, men du bare tar det ut på en måte. Så det er balansegangen mellom å faktisk gjenkjenne hvordan er det jeg har det, og sånn, dele å åpne opp og ventilere, men også ta vare på kroppen og holde kroppen i bevegelse. Det har jeg i hvert fall veldig tro på, og det er mange som har den opplevelsen av at vi må ikke glemme den biten. Nei, det henger jo veldig sammen. Altså det er psykisk helse og fysisk helse. At vi egentlig deler det opp kan jo mange tenke at er litt rart også. Fordi vi vet jo at fysisk aktivitet og kosthold og alt mulig sånt har jo også veldig mye å si for syken vår. Og det å komme seg ut i solen for dagslys, altså Det er undervurdert. Torkel Færø har jo vært her og fortalt om det også. Det er ikke bare det at det er deilig å kjenne sola og få lyse. Det er faktisk noe sånn rent biologisk som skjer når vi får sollys på huden vår, som er sunt og bra for cellene og hele kroppen. Sånn at det er jo, og det kanskje er litt lettere også å starte med, for noen da, som synes det er veldig vanskelig å snakke om ting, ikke sant? Sånn at, ok, men start med å komme deg ut da, start med å ta en joggetur, og få litt sol på kroppen, og spise et måltid som er noe annet enn bare junk. Potetgull, ja. Ja, ikke sant? Men det er jo lett for meg å sitte her og si det, men det er jo litt sånne ting som kanskje, jeg tenker at for en del menn er, Der man må starte før man kanskje har den kapasiteten å mote til seg til å faktisk åpne litt opp om hvordan man har det med noen man stoler på. Ikke nødvendigvis, den terskelen for å gå til en terapeut er jo veldig stor for veldig mange. Det er ikke nødvendigvis der man skal starte. Han torkel seg jo i magasinet også og sier at han har et problem, går en tur, har et stort problem, går en lang tur. og det er jo noe vi kjenner igjen og det gjelder jo uavhengig av kjønn egentlig, at det er en kjempefin start hvis det føles for voldsomt ut å oppsøke noen å snakke med eller noen profesjonelle til helsetjenesten det er så mange menn som har uttrykt det at det å komme seg ut i naturen om det er en gåtur eller sykkeltur det har også vært terapi for dem og det har vært så godt å føle seg som del av noe større komme ut av Men når du nevner han Torkel Fære, så har han en artikkel hvor han bruker et bilde på at damer har 64 fargestifter, mens menn har 8. Og han er jo også fotograf og sier at menn ser litt sånn i svarte-hvitt når han skal beskrive det, mens damen ser fargene og alle de nyansene. Og det som jeg også har syntes har vært litt artig er fordi Og så sier han, ja, menn er litt enklere, og damer er litt mer komplisert. Og det er den her kvinnen fra Venus, og mannen fra Mars. Men det som jeg synes har vært litt interessant, er at når menn skal forklare at vi er litt enklere enn damer, og vi forstår litt mer, vi tenker ikke sånn og sånn, og vi legger ikke så mye i det og det, så beskriver de seg selv også som litt dumme. Og det er jo også tilbake til det nedverdigende, at vi tenker at den maskuline måten, det er bare sånn, ah, uomtenksomt, de forstår ikke. Men det er jo også mye vi damer kan lære av å forenkle ting, og ikke gjøre det så komplisert. Også med det med språket, at når vi gjør det for komplisert, så detter jo mange av, og jeg synes selv personlig at det er deilig med folk som bare sier det enkelt og klarspråk og snakker tydelig uten at vi bruker 84 fargestifter for å male alt ut. Så det er jo også mange menn som har en sånn idé om at de er enkel og dum. Og det handler jo ikke om å være dum i det hele tatt. Så hvor kommer det fra? Det at du er annerledes betyr jo ikke at det er noe dårligere enn noe annet. Vi kvinner har snakker og babler i vei om alt mulig hele tiden, og det trenger ikke nødvendigvis å være det folk trenger i det hele tatt. Det er jo litt sånn, det kan bli for mye av det gode også, så skrabler høyre i hodet på folk, det er ikke nødvendigvis svaret på noe som helst. Som terapeut mener jeg også at det å prate, når det blir kjempe mye prat og veldig mye ord, så er jo det mange ganger en stressrespons til et aktivert nervesystem som, altså det er en stressreaksjon. Og hvis vi da ikke klarer å se forskjellen på hva det er det er en prat som er grunnet i et rolig nervesystem, for vi er Til stede og trygg. Og kattig er det fordi vi er stresset, og så tror vi at hvis vi prater om det, så løser det seg. Men mange så kan jo praten bare bli enda mer aktiverende, og forsterke mye av det som egentlig handler om ok, sitt med det, sitt med følelsen. Hvordan er det å være det nå? Det går bra å romme den følelsen uten at du bare blablabla. Ja, for det kan være en flukt fra faktisk å stoppe opp, kjenne etter. etter å være i kontakt med, og så faktisk sette ord på det du kjenner på inni deg. Jeg snakket litt med Tim Rudi om det også, at det å være i kontakt med seg selv, det er jo mye mer verdifullt. Men språk kan jo brukes for å komme mer i kontakt, men det kan også brukes som ... og tenke at nå snakker jeg om følelser, men gjør du egentlig det? Snakker du om kjernen i det? Eller snakker du på et overfladisk nivå, hvor man ikke helt tør å nærme seg det dette egentlig handler om? Det synes jeg er kjempespennende, å gå inn i de der tingene. Der tror jeg også at menn i utgangspunktet har mange strategier for å kjenne på følelser. Det der med å Jeg vet ikke hvorfor VHOKS går igjen, men det gjør jo det da. Også mange av de som har hatt i terapi, ikke sant? Det er å komme seg ut på hytta eller ut i naturen og holde på å bruke kroppen og Jeg tror det kan være veldig bra for nervesystemet, bare det å være i natur. Du roer jo gjerne ned noe som er stresset og ubehagelig. 100 prosent. Det roer ned, og du får bearbeidet det. Og det kan jeg jo si som kvinne, apropos det å være kvinne i mannsverden, og komme og fortelle noe om en uten å være mann selv, så har jeg selv hatt fordommer. mot menn som sier, ja, men jeg trengte å bære det alene, og så har jeg tenkt sånn, det kan jeg ikke ta med, det må jeg bare liksom ta bort, for dette er jo ikke rett svar, at man skal bære det alene, man skal dele det, for det er liksom fasiten. Og det har vært veldig sånn fint nå med magasinet som har laget i denne runden, at Jeg prøver ikke å dele en fasit. Jeg har lyst til å vise at menn har ulike måter å håndtere det på. Man kan også bære ting alene med å håndtere det på sin måte. Og så når man har håndtert det, så kan man snakke om det etterpå. Og fortelle hvordan det var. Hvis du ikke har snakket om det, så betyr det ikke alltid at da har du så mye på innsida der som bare ligger lagret og kommer til å eksplodere. Fordi vi har ulike strategier til å hantere ting. Og det å tørre å tåle sin egen smerte, det er jo også noe som, det er mange som kan gjøre det. Men jeg tror poenget, og her er det jo også litt sånn fort at det blir skummelt, og at man skal snakke med, nei, ingen må bære noe alene. Og så blir man redd for at det havner feil. Men jeg tror poenget er hvis man da vet at Man kan sjekke innom, har jeg selvmordstanker? Kunne jeg vært uansett å gjøre noe sånt? Og at man kanskje tør å tenke det i gode tider, hvis jeg hadde det skikkelig vanskelig. Hva ville jeg gjort da? Hvem kunne jeg ringt? Hvem har jeg egentlig rundt meg? Og hvem burde jeg ta vare på i tilfelle av dårlige tider? Ha en sånn beredskapsplan for sitt eget liv. Så tenker jeg at da må man også ha en sånn tillit til at folk vet mye godt om sitt eget liv og hva som fungerer og hva de har rundt seg. Men vi tar det ikke i bruk før det er for sent noen gang. Så det å være i forkant, være i beredskap og kjenne innover det. Jeg tror det er super ... Bare en sånn oppmuntring. Det er veldig viktig. Det er kjempelurt. Alle som ser og hører på nå, lag dere en plan for hva jeg skal gjøre hvis det blir skikkelig dritt. Når du først sitter i dritten, da funker jo ikke problemløsningstrategiene. Vi er ganske dårlige på å løse problemer når vi sitter i en krise. Så hvis man allerede har tenkt ut på forhånd, så kan man finne fram kriseplanen. Ja, og det sier han Tor Evert Grøn, som sier Også er i magasinet han som er fra der ingen skulle tro at noen kunne bo, fra NRK. Jeg synes det var så spennende, som jeg snakket med han, så sier han at det å flykte, altså bygge seg et hus langt oppe i Valdres, der ingen skulle tro at noen kunne bo, det var jo på en måte for at han ikke var så trygg i fellesskapet. Så det er jo en sånn strategi for å liksom skape, føle seg trygg da, før han etter hvert blir trygg til å være i fellesskapet, og kjenne at, ah, fellesskapet gjør meg godt, får hjelp, og så sier han det at, mm, Ring gjerne hjelpetelefonen. Hvis du kjenner at du er litt sånn i gråsonen, hvis du har det vanskelig, og du ikke har noe sånn, ring hjelpetelefonen på en god dag. Og si hei, jeg har bare lyst til å ringe for å liksom ha gjort det, og prate om vær og vind, sånn at du også kan ringe når det går skikkelig dårlig, sånn at ikke den tersken blir dobbelt så høy da. Og det synes jeg også er en strålende idé. Nå er jeg Kanskje litt godt, fordi det hjelper til å få folkene å få litt sånn... Ikke bare folk i akutte kriser. Hvor har du det i dag, egentlig? Vi lager jo ofte, for eksempel hvis det skulle bli krig eller krise, så har vi jo ofte et beredskapet lager med mat. Hvorfor ikke ha en sånn beredskap for psykiske helsekriser? Og ikke kalle det psykiske helsekriser. Men i hvert fall livskriser, eller vanskelige perioder, eller skap til tunge tider. Absolutt. Og det tror jeg kan gjøre en kjempe stor forskjell. Både at man sjekker inn... med seg selv, hva ville du gjort? Men kanskje også tørre å spørre andre, hva ville du gjort før man trenger å stå der og spørre, har du selvmordstanker for eksempel? Hva gjør du hvis ting er vanskelig, ikke sant? Å ta det som en lunsjeprat, liksom. Og det er så utrolig mye fint der, altså det med å bygge fellesskap og gode relasjoner og sånn, det å tørre å snakke om de nære tingene. Og det er jo ofte når vi går inn i det som er sårbart å snakke om, det er der dybden ligger, og rikdommen, altså, det på å være menneske sammen på en jord. For vi er jo alle bare sårbare mennesker som gjør så godt vi kan. Ja, så driter man seg ut, og så gjør man feil, og så ordner det seg. Ja. Jo, men dem har ikke dritet seg ut i løpet av livet. Dem har ikke gjort noe dumt. Man skal jo drite seg ut. Det er jo en del av oppskriften for å leve et liv som er rikt og fullverdig. Da skal du gå på trynet og oppleve tøffe ting og finne ut hvordan kan jeg bruke det her Og det sier jo Marius Søli at han havna i fengsel, havna i økonomisk gjeld, alle de her tingene, endte opp med å bare tenke, han søkte på YouTube, why am I a loser, og lurte på hvorfor fikk jeg så alle andre i livet. Og så det der å skifte fokus da. tenk nye tanker la det der slippe inn ikke sant alle, altså vi har alle en loser er vi alle fra ti til ennå og hvis vi tar eierskap til at ok, nå har det skikkelig dritt, men hva kan jeg gjøre, hva kan jeg gjøre med det hvordan kan jeg få det bedre å bare erkjenne og anerkjenne at det er en del av livet, det er ikke noe spesielt for et enkelt menneske at man har kødd det skikkelig til Ja, vi gjør det alle hele tiden, og det er en del av det sånn livet skal være. Vi skal ha det vanskelig og vanskelig gjennom livet, for det er det som skaper dybde og indelighet, så vi forstår også hvorfor det er så godt å ha det godt når vi har hatt det vanskelig. Og der får jeg masse metaforer, men jeg som er fra Nord-Norge med midnatt sola, som er det lyst hele sommeren og mørkt hele vinteren. Og de kontrastene blir mye sterkere når man har opplevd noe som er tøft, så blir også det som er godt ekstra godt. Og jeg tror jeg hadde unne ingen å bare gå gjennom et sånt liv hvor man bare surfer. Og ikke får sår og skrammer og opplever vanskelige ting. For det er jo det som skaper erfaring og eierskap til ditt eget liv når du kan kjenne på de tingene. Det er jo litt sånn Det er jo ondt når knopper brister, holdt jeg på å si. Det er jo ofte, og det snakket jeg faktisk litt med Torkel Fære om første gang han var her, det med posttraumatisk vekst. Han fortalte jo litt om oppveksten sin og hvor vanskelig ting har vært og sånn, men samtidig så, det er jo ikke positivt nødvendigvis å oppleve traumer, det kan jo gjøre at man får sår på sjelen som som ikke gror, men samtidig så gir det jo også en utviklingsmulighet hvis man klarer å håndtere det og kommer styrket ut på andre siden, jobber seg gjennom ting, så kan det også bidra til at du får noen erfaringer med deg som faktisk gjør at du utvikler deg på en positiv måte da. Det er ikke alltid negativt å komme seg gjennom vanskelige ting i løpet av livet. Det er liksom en del av det å være menneske, og så kan man få lærdom ut av ting og bruke det videre i livet sitt på en god måte som kan hjelpe deg selv og også andre da. Jeg har faktisk skrevet en avhandling om det med posttraumatisk vekst, og hvis man skal si det på et jordnært språk, så handler det jo om det å oppleve noe som er skikkelig tøft, sårbart, vanskelig, som på en måte setter seg i kroppen, som gjerne er noe som du bare ikke er forberedt på, og så skjer det ting med deg som bare ryster deg i større eller mindre grad. Men det å... komme seg over i den vekstfasen og man får lov å liksom være i den fasen hvor det gjør skikkelig ondt og man skal være der, ikke sant? Men når man kommer seg over i og ser det som en sånn vekstfase så blir man jo så mye helere som menneske og det er så mye vakkert ved det som man har noen erfaringer noen ekstra lag som man virkelig kan bruke til å ja skape mening i livet. Og jeg hadde en sånn samtale i går med en som har opplevd kjempetøffe ting, masse selvmordisering, alkohol, og bare, hadde jeg ikke opplevd alt det her, så hadde jeg ikke... Når du da kommer over på den der vekstsida. Altså det er så... og fint, og sikkert litt sånn som i samtalen vår hadde man til Mrudi også, ikke sant? Det der å komme til en sånn, hvor du kan bruke det. Det blir meningsfullt, livet gir mening, og det er mange erfaringer man gjerne skulle vært foruten, men det er alltid noe du kan bruke ditt liv til i møte med andre, og det er veldig fint. Absolutt. Blant annet, jeg har bare en innskyttelse med det med grensesetting, at når man opplever vanskelige ting, så veldig ofte synes jeg det har sammenheng med grensesetting. Det å lære seg hva er meg, og hvordan kan jeg håndtere livet, og ta vare på meg selv gjennom vanskelige perioder. Ja, en degresjon. Ja, nei, men det også er veldig viktig. Det kunne vi hatt en hel podcast-episode om, med grensesetting, for det er vi ikke alltid så gode på. Det å kjenne etter behovene sine og hva man trenger, og så kommunisere dem, det er veldig mange som sliter veldig med det. Ja, kanskje vi skal ta det i neste runde. Neste runde. Ja. Ja, men det har vært veldig fint å snakke med deg i dag om dette viktige temaet, altså mannfolka våre, vi må ta vare på de, altså den maskuline kraften, vi trenger den sammen med den feminine, og vi er forskjellige, og det må anerkjennes, og vi må respektere hverandre og hjelpe med å liksom møte hverandre der de er, altså, og mannfolka Man håndterer ting forskjellig. Det er ikke bare en måte. Det finnes ingen fasit. Det er liksom ulikt hvordan man... Men det finnes mange fasiter. Ja, og det er så fint at nå har vi det magasinet der. Eller du da, du som står bak det. Det er jo fantastisk. Det er jo mange modige menn som står bak det. Ja, det er jo det som er så fint. Å få høre... ulike historier, solsynshistorier egentlig da. Og da kan folk lære av de som har de erfaringene, som er så forskjellige, men samtidig det finnes mange veier for å få det bedre, og at man får kanskje litt fremtidshåp ved at andre har kommet seg gjennom forferdelige ting. Det kan du også. Selv om du sitter der og har det tøft og vanskelig. Så... så kan det være litt sånn inspirerende å få litt sånn andres erfaringer og andres blikk på ting, så man kanskje kan komme seg litt ut av det tunnelsinnet selv, hvis man er der da. Og det, ja, det er jo, hvis jeg skal liksom summere det opp, så er det liksom, i det magasinet, så handler det jo veldig mye om at vi er ikke alene, mye av det vi opplever er gjenkjennbart, det er andre som opplever det samme, og da føler vi oss også mindre alene når vi forstår det. Og det å se det her mannsfellesskapet som har delt historien sin, det synes jeg er så forbilledelig, fordi når vi deler på en god måte i trygge rammer, så gir det virkelig håp til andre. Og så er det jo mange kjente fjes og mennesker man kan kjenne igjen i det magasinet, og det er jo fordi at mange så er det sånn at vi tenker at, oi, Hvis han har hatt det så vanskelig, og han får til det der, så ja, men da kan jeg altså få til noe. Samtidig som at den der mannen i gata som deles i historien er like viktig og nesten enda viktigere. Altså de der hverdagsfortellingene og det som, hvordan naboen har det, og det som deles i, ja, på asfalten der nede, holdt jeg på å si. Ikke sant? Ja, men det er jo det, fordi hvis man selv Mange ser jo på det å vise seg litt sårbar som noe svagt på et eller annet vis. Men det er jo så mye godt og fint i det, fordi når du selv deler noe som er litt sårbart og ubehagelig, så får du kanskje også andres historier da, ikke sant? Så kanskje andre kan kjenne seg igjen, men det vet man jo ikke før man begynner å si det, at dette her er litt tøft for meg akkurat nå, dette her er litt flaut, og dette er kjipt. Og så sier jeg, fy fader, du skulle bare visst du, ikke sant? Og så sier man at, åja, jeg er ikke så alene om det. Jeg er ikke så dum og teit. Men andre kan også gjøre dum og teite ting, ikke sant? Ja, ja, ja, absolutt. Nei. Nei, det er virkelig, og det å dele det, og jeg håper også at næringslivet i, når liksom organisasjoner vil kjøpe bladet som en sånn signaleffekt på arbeidsplassene sine, samtale starter, liksom bruker det som en sånn gjenkjennelsesfaktor, og den der, det er lov å være sårbar her, det er lov å si ifra hvis du har det vanskelig. En setning kan være nok. Ja. Ja, nei, men supert! Det har vært så fint å snakke med deg i dag. Lige nå, det. Jeg tenker at dette er en viktig prat. Jeg håper at de som ser og hører på har syntes at det har vært nyttig. Så tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Tusen takk for at jeg fikk komme med.