SmS #70 Anders Lie Brenna om selvmordsforebyggende journalistikk og om å være etterlatt til selvmord
Silje samtaler med journalist Anders Lie Brenna om å miste sønnen Karl til selvmord i 2020, om selvmordsforebyggende journalistikk, endringen av Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, etterlattes behov for hjelp, og at forebygging må ses på som en samfunnsøkonomisk investering, ikke en kostnad.
00:00
Åpenhet om selvmord er viktig, men det må følges opp med reell hjelp for å være effektivt.
02:15
Podcasten utforsker den personlige og journalistiske erfaringen med selvmord etter et tragisk tap, og viktigheten av åpen samtale.
10:11
Taleren reflekterer over manglende informasjon om selvmord og hvordan det påvirket hans evne til å støtte sin sønn.
15:50
Talen fokuserer på nødvendigheten av konkrete tiltak for å redusere selvmordstallene og hedre de tapte gjennom handling.
19:08
Talen diskuterer viktigheten av å bruke erfaringer fra tap konstruktivt for å forbedre selvmordsforebygging og øke systemkritisk journalistikk.
Transkript
Nevnt i episoden
Anders Lie Brenna
Journalist og redaktør i energibransjen, gjest; mistet sønnen Karl til selvmord og arbeider for selvmordsforebyggende journalisikk.
Karl Andreas
Anders' sønn, 19 år, tok sitt liv 29. august 2020.
Gudrun Diserud
Psykolog og selvmordsforsker som hjalp Anders etter sønnens død; tidligere gjest i podkasten.
Silje Skjevig
Podkastvert, psykologspesialist, jobber i selvmordsforebyggende team i Bærum.
Vær Varsom-plakaten
Pressens etiske regler; punkt 4.9 om selvmordsomtale ble endret fra 'unngå' til 'hvordan omtale'.
Norsk Presseforbund
Nedsatte utvalget som reviderte Vær Varsom-plakaten punkt 4.9.
Bærum kommune
Har hatt et selvmordsforebyggende team; stillingen til Silje legges ned på grunn av sparing.
Ari Behn
Nevnt som eksempel; tok selvmord i 2019, samme år som rekordmange selvmord i Bærum.
A-magasinet / Aftenposten
Laget reportasje om ni unge selvmord med svart forside av dødsannonser; sett på som god selvmordsjournalistikk.
Leve
Etterlatteorganisasjon for selvmord; Anders satt i landstyret.
Mental Helse
Driver hjelpetelefonen 116 123; søkte sammen med Leve om TV-aksjonen.
Mental helsehjelpetelefon 116 123
Hjelpelinje nevnt for lyttere med selvmordstanker.
Budstikka
Anders' lokalavis, inviterte ham til redaksjonen etter sønnens død.
Terje Aasland
Energiminister, nevnt som eksempel på hvem pressen stiller spørsmål til.
TV-aksjonen
Anders håper selvmordsforebygging og sorgstøtte tildeles TV-aksjonen som et stort løft.
Facebook
Anders delte åpent om sønnens død samme dag i et Facebook-innlegg.
PayPal / Bitcoin / Vipps
Kanaler for økonomisk støtte til podkasten.
Sandvika
Nevnt i videoer av Karl.
Berumsmodellen
Systematisk oppfølging av etterlatte og selvmordsforsøkere; håpet implementert i alle kommuner.
Skuprisen
Anders spår at den vinner selvmordsrelatert journalistikk innen fem år.
Deltakere
host
Silje Skjevig
guest
Anders Lie Brenna
Poeng
Det hjelper ikke med åpenhet hvis noen har åpnet, og så får de ikke hjelp.
Understreker at åpenhet må følges av et fungerende hjelpeapparat.
Det er en investering, ikke en kostnad.
Kjernebudskapet om hvordan samfunnet bør se på selvmordsforebygging.
Hvis selvmordstallene forblir høye, er det en slags fornærmelse mot min sønn og alle andre etterlatte.
Kontroversielt og sterkt uttrykk for presset bak tallene.
Hvorfor var han mer redd for å fortelle om det enn å faktisk dø?
Om sønnens valg mellom åpenhet og død – et uttrykk for problemet med åpenhet i samfunnet.
Den mest utsatte gruppen er kanskje de vanskeligste å redde, mens allmennheten er de letteste å redde, men vanskeligste å nå.
Om blindsonen i selvmordsforebygging.
Jeg tror det er en større og dødeligere smitteeffekt av manglende åpenhet enn av økt åpenhet.
Kontroversiell påstand om forholdet mellom taushet og selvmord.
Det er ikke farlig å spørre om man har selvmordstanker – det er faktisk noe man skal aktivt gjøre hvis man er usikker.
Viktig forskningsbasert råd.
Påstander
Anders涅Brenna har jobbet som journalist i rundt 15 år, hvorav snart 10 år med energijournalistikk.
Selvoppgitt biografisk faktum.
Anders涅Brennas sønn Karl Andreas tok sitt liv 29. august 2020, 19 år gammel.
Personlig faktum gjentatt i intervjuet.
Ari Behn tok selvmord i 2019, og det året var det rekordmange selvmord i Bærum kommune.
Kan sjekkes mot statistikk og nyhetsdekning.
Det er 600–700 personer i året som tar selvmord i Norge, og over 700 i fjor.
Tall som kan sjekkes mot DSHS/SSB-statistikk.
Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 ble endret fra «Unngå omtale» til «Hvordan omtale selvmord» gjennom et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund, som Anders涅Brenna var med i.
Kan sjekkes mot Norsk Presseforbunds dokumenter.
Handlingsplanen for forebygging av selvmord ble lagt frem 10. september 2020.
Kan sjekkes mot Helsedirektoratets dokumenter.
I 2017 var det satt av totalt 51 millioner kroner til selvmordsforebyggende tiltak i Norge.
Budsjettall som kan sjekkes mot statsbudsjett.
Direktoratet for økonomistyring har retningslinjer der samfunnsøkonomiske analyser i 2012 la til grunn 30 millioner kroner per dødsfall, som i dag tilsvarer over 40 millioner.
Kan sjekkes mot DFOs veiledere i samfunnsøkonomiske analyser.
Selvmord er den største dødsårsaken blant unge menn i Norge.
Kan sjekkes mot offisiell dødsårsaksstatistikk.
Mental Helse og Leve søkte om TV-aksjonen for selvmordsforebygging og sorgstøtte, men søknaden nådde ikke opp.
Kan sjekkes mot NRKs tildelinger av TV-aksjonen.
Forskere antar at ca. 5 % av alle selvmord kan skyldes en eller annen form for smitteeffekt.
Gjengitt med usikkerhet («forskere antar», «ikke tall som sier det»).
Anders涅Brenna kjenner til 25 personer som fikk hjelp etter Karls selvmord.
Personlig observasjon, ikke verifiserbart tall.
Bærum kommune har sett en halvering i antall selvmordsforsøk, som kan være på grunn av kommunens tiltak.
Formulert med usikkerhet («kan være på grunn av»); krever lokal statistikk.
Psykologstillingen i det selvmordsforebyggende teamet i Bærum kommune forsvinner på grunn av sparing og omorganisering.
Lokalt kommuneforhold som kan sjekkes.
A-magasinet laget en reportasje med ni unge personer som tok selvmord, basert på spørreundersøkelse blant over 100 etterlatte familier, med en svart forsidedannelse av dødsannonser inkludert Karls.
Kan sjekkes mot A-magasinet/Aftenpostens arkiv.
Det er lovplagt at alle norske kommuner skal ha et kriseteam.
Kan sjekkes mot helse- og omsorgslovgivning.
Etterlatte til selvmord har ingen lovpålagt rett til hjelp i det offentlige.
Kan sjekkes mot gjeldende lovverk.
Etter rådsrett i Norge blir journalister bedt om å vurdere om kilder forstår konsekvensene av det de sier offentlig.
Om praksis i Vær Varsom-plakaten (vis hensyn til folk som ikke skjønner konsekvensene).
Det hjelper ikke med åpenhet hvis noen har åpnet, og så får de ikke hjelp. Da er vi på en måte like langt, og det er jo flere tilfeller jeg kjenner til. Nå var ikke 17 min åpne, men jeg vet jo om andre på omtrent samme alder som har gjort det samme, som har først vært åpne, og så blitt stående i kø, og så var de ikke åpne andre gang. Da gjorde de det.
Det er like ille å miste en datter som har mistet en sønn. Det er ikke noe forskjell. Det er ikke nok flere gutter som tar sitt liv uten å si noe på forhånd enn jenter. Men det er noe med at vi kan ikke løse dette problemet og si til guttene «Nå må dere bli åpne og snakke om følelser».
Og så klapper vi hverandre på skuldrene og sier at nå har vi gjort vårt, vi har sagt til guttene at de skal være åpne. Nei, det er ganske krevende greier. Jeg er jo en mann selv, jeg er jo ikke noe glad i å være åpne om ting. Jeg synes ikke det er noe behagelig å sitte her med tårer i øynene. Og jeg synes det er ordentlig ubehagelig. Jeg gjør det fordi jeg skylder på en måte sønnen min det.
Så jeg gjør det på tross av hva jeg vil. Men vi må på en måte si at hvis vi klarer å få utvirkende kommune, så må de si at det var lurt. De må på en måte si at her var det noen som snakket om selvmordstanker og problemer, som fikk hjelp, og som fikk det godt i livet som følge av det. Så kan man fortelle at noen ganger er livet ordentlig kjipt, og noen ganger ser det håpløst ut, og den type ting.
Men et par måneder etterpå så gikk de i øyne, og dette var det som hjalp meg. Det er det første av veldig mange skritt som må gjøres på deg. Og noen av de skrittene koster penger. Det er en investering, ikke en kostnad. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen. Takk. Anders Li Brenna. Du er jo journalist, og er vel egentlig mest kjent for et annet tema enn det
Jeg ønsker å snakke med deg om i dag, for du er jo journalist innen energibransjen. Et ganske hett tema med tanke på strømpriser og sånne ting. Kan du vel kanskje si at du er en av de fremste ekspertene på strøm og strømpriser på mange måter? Hvor lenge har du da jobbet som journalist? Jeg har jo jobbet som journalist halve karrieren min. Så totalt så tror jeg vi snakker om cirka 15 år. Men snart 10 år av det med energijournalistikk da. Ja.
Men i dag vil jeg snakke med deg om et ganske alvorlig tema, på mange måter. Om selvmord. For du har jo en ganske trist erfaring med selvmord, personlig. Ved at sønnen din tok livet sitt.
Og da har du også engasjert deg ganske mye i hvordan man som journalist skal forholde seg til tema selvmord. Så jeg ønsker vel egentlig å snakke med deg om både hvordan det er for deg å være etterlatt til selvmord, men også hvordan
hvordan journalister bør forholde seg til det, hvordan vi bør snakke om det på en måte som er hensiktsmessig, og som kanskje også kan forhindre at så mange i dag tar livet sitt. Og før vi går ordentlig i gang med å snakke om dette her, så vil jeg gjerne si til dere som ser og hører på, at hvis dere har tanker om selvmord, eller merker at det kan være litt triggende det tema vi snakker om i dag, så går det an å ringe
mental helsehjelpetelefon på 116 123, eller gå inn på sidemeord.no hvis du foretrekker å chatte i stedet, for det kan jo kanskje være litt tryggere. Så jeg vil gjerne høre litt med deg. Hva var det som skjedde, som gjorde at du opplevde noe av det verste en far kan oppleve?
Ja, hva som skjedde, det kan man si, det visste ikke noen. For meg og for omgivelsene var det en total overraskelse. Og det er noe veldig mange etterlatt opplever, at de opplever det. Det har blitt så vanlig at man kaller det lyden fra klar himmel. Det var ikke noen signaler på forhånd som i hvert fall vi forsto.
Altså med lyn fra klar himmel så kan det jo være at det har vært signaler som vi ikke skjønte, enten ikke så eller at vi ikke tolket riktig, men vi så ingenting på forveien, forekant, og ingen som jeg har snakket med heller visste noe på forekant, så for alle så kom dette som et sjokk. For jeg mistet da sønnen min, Karl Andreas, han var 19 år gammel, og 29. august 2020,
Så tok han sitt eget liv helt ut fra blad. Det gjør jo at jeg har fått noen erfaringer og fått en ekspertise på et område jeg egentlig ikke har lyst til å kunne noe som helst om. Et område jeg ikke kunne noe som helst om, og ikke visste noe som helst om. Mens jeg da på en måte ble tvunget til å bygge opp masse kunnskap og forståelse for å prøve å finne ut hva har skjedd, hvorfor har skjedd, hva gjør jeg nå, og hvordan skal jeg leve med å håndtere det.
Og jeg kan jo bare si det som det er, at på tross av at jeg til synlig latende klarer meg godt, så er det jo ødeleggende. Det er noe som har i en gang for alle ødelagt en del av min sjel, som gjør at det har påvirket alt med meg. Og så må jeg rett og slett bare håndtere det og se at man har egentlig et valg. Man kan la seg gå til grunne, eller man kan leve videre.
Og det er krevende det jeg jobber med hver dag, det er å sørge for at jeg lever videre, og faktisk prøver å finne glede i ting, på tross av hva jeg har opplevd. Men det går ikke en dag uten at jeg mange ganger om dagen
tenke på sønnen min, savne han og den type ting. Så det er noe som alltid blir sittende ved meg. Det blir ikke borte. Nei. Men hva var det du trengte da? Ja, det kom som et sjokk. Dette var altså en lørdag, en lørdag formiddag,
Jeg kom hjem fra trening sammen med kona mi, får fullstendig sjokk, og man er jo helt i villerede, man prøver å finne svar, man prøver alt mulig rart type ting. Jeg valgte å være åpen fra første dag, etter samråd med kriseteamet her i kommunen, og var åpen og delte at jeg mistet sønnen min i selvmord, det delte jeg allerede samme dag i et Facebook-innlegg, med mange bilder, og jeg hadde mange bilder, for jeg har jo lagret bildene med kunstig intelligens at man
så jeg hadde liksom bilder fra hele hans liv, så jeg hadde delt det. Men jeg var jo helt i vildreddet, så jeg trengte hjelp. Jeg fikk hjelp av krisetime. Så fikk jeg hjelp av din foregjenger, Gudrun Disere, som da tok imot meg og hadde samtale med meg både mandag morgen og tirsdag morgen og flere ganger etter det. Og det tror jeg også var en veldig fin ting, at det både var åpen at jeg hadde opplevd det, men også at jeg aktivt søkte informasjon, men også hjelp. Altså,
Jeg visste jo ingenting, og når du ikke vet noe, så må du finne ut av ting, og du må få informasjon. Og da er det rett og slett å prøve å oppsøke hvor kan jeg få hjelp, og hva slags hjelp kan jeg få, og ta imot det. Eller se hva slags hjelp som hjelper, og hva som ikke hjelper. Men da fikk jeg prate med Gudrun Diserud, som jeg opplevde som veldig bra, for hun var ikke bare psykolog, hun var også selvmordsforsker. Noe som jeg tror var veldig viktig for meg, eller jeg skjønte var veldig viktig for meg, for jeg tror ikke bare en
En ren psykolog hadde vært nok for meg på grunn av måten jeg er som person. Jeg er veldig kunnskapssøkende. Så når hun da kunne vise til forskning, så leste jeg meg opp. Jeg har lest mange bøker, jeg har lest masse forskningsartikler, og på den måten søker litt mer svar i den type ting enn bare
Det var det grunnleggende behovet. Jeg hadde på en måte et slags kunnskapsbehov som også ble dekket. Så jeg er veldig takknemlig for at hun var tilgjengelig for meg. Ja, og første episode av podcasten min handler jo om selvmordsforebygging, og da er det Gudrun Diserud som var gjest. Så hvis flere av dere som synes denne episoden er interessant, så kan dere også høre eller se på den. Men hva var det som var så viktig for deg
at hun kom med. Hva er det du tenker at alle som opplever dette burde få vite? Ja, det alle burde få vite var det som jeg føler at jeg ikke visste.
Det var hva selvmord er, hvor omfattende det er, hvor problematisk det er og den type ting. For når man ikke vet noe som en, så vet man jo ikke hva man skal se etter, og det kjenner jeg på en frustrasjon over. Jeg er en person som leser alt. Jeg plukker opp absolutt alt som er informasjon. Jeg leser ting som kommer fra folk jeg er helt uenig med, ting som kommer fra folk jeg ikke forstår. Jeg er rett og slett veldig nysgjerrig.
Og som far så leser jeg jo alt som kommer opp, hva må man passe på for barna sine, hva ser man etterhvert. Men på tross av at jeg bruker mye av min tid på å lese så å si alt jeg kommer over, så følte jeg at jeg aldri fanget opp at selvmord, det var en ting som jeg måtte passe på for sønnen min.
Og da føler jeg meg, jeg vil ikke si lurt, men jeg føler meg liksom sånn, hva er vitsen med å være så investert i å hele tiden søke kunnskap, hele tiden prøve å være proaktiv, hele tiden prøve å finne ut hva er det man bør tenke på, alt fra hobbyer til problematiske sider til den type ting. Og så hadde ikke jeg fanget opp at selvmord var et så stort problem. Og ta et eksempel, min sønn tok jo selvmord i 2020.
Året før tok Ari Behn selvmord i Romulen, og i det året Ari Behn tok selvmord, så var det rekordmange på det tidspunktet selvmord i Berm kommune. Hvorfor hadde ikke jeg lest om det i lokalavisen? Hvis jeg hadde lest at i 2019 var det opp til fremtiden rekordmange selvmord i Berm kommune, så hadde jeg kanskje begynt å si at dette må jeg se på.
Hvis jeg hadde lest andre steder at selvmord er et stort problem, det er på det tidspunktet 600-700 personer i året som tar selvmord hvert år, så hadde jeg sannsynligvis vært mye mer oppspået og oppsøkt mer informasjon. Kanskje hadde det dykket opp som et samtale under middagsbordet, eller den typen ting. Kanskje hadde jeg til og med kommet til det punktet at jeg hadde spurt sønnen min, har du selvmordstanker? For det er noe som det tok meg tid å lære i etterkant, at det er jo ikke farlig å spørre om man har selvmordstanker, det er faktisk noe man skal aktivt gjøre.
hvis man er usikker. Og så kan jeg si at jeg hadde ikke noen grunn til å stille han spørsmål, slik som jeg er der, men bare den kunnskapen der, hvis jeg hadde hatt den kunnskapen fordi dette hadde vært et kjent problem, så kanskje jeg hadde hatt en liten sjanse til å avdekke at han var i dødelig fare, og i hvert fall fått muligheten til å gjøre noe med det. Og det skuffet meg veldig, at det var veldig lite tilgjengelig informasjon. Og da må jeg si at da gikk jeg jo inn på mitt eget yrke som journalist og redaktør,
så mener jeg at det ikke er viktig at vi gjør folkeopplysning innenfor de områdene vi selv dekker. I mitt tilfelle er det energi, i andre tilfeller er det lokalavis, det er riksavis, det er forskjellige nisjaviser. Men hvis man ikke skriver om et så stort problem med 600-700 nordmenn som tar livs i hvert år, hva er da vitsen med å lese avisene?
Hvis et problem som det ikke dekkes, da er man jo ikke opplyst. Så jeg følte på mange måter at jeg var fratatt muligheten til å redde min sønn, fordi dette problemet ikke ble dekket godt nok. Og da var det jo naturlig å begynne å si, ok, hvorfor blir det ikke det? Og da har vi jo i pressen hver varsomplakaten, som har et eget punkt, 4.9, om hvordan man skal omtale selvmordet.
Ved første gjennomlesning så følte jeg at det ikke var så problematisk. Det virket ganske fornuftig, men det gikk ikke lang tid før jeg tenkte mer og mer at dette punktet er jo faktisk problematisk. Dette hinder jo faktisk alle
Almenheten er opplyst om at selvmord er et stort problem, og dermed hindret det meg som far i å skjønne at det var et reelt problemstilling som jeg burde vært oppspå, eller i hvert fall vite om, med tanke på min oppdragelse av barn og hvordan det skulle gå. Så dermed blir det viktig for meg etter hvert å si at det punktet der, det må vi endre slik at pressen faktisk kan gjøre noe med det. Og det henger tilbake til at jeg mener åpenhet er viktig.
Men når jeg snakker om åpenhet og selvmord, så er jeg veldig, veldig klar på en ting, og det er at jeg ikke får åpenhet bare for åpenhetens skyld. For meg er åpenheten et virkemiddel, et verktøy. Det er det første skritt på veien til å åpne og resultater. Fordi hvis ingen er åpne, så er det umulig å vite noe om selvmordsproblemet. Hvis ingen er åpne, så er det umulig å vite at vi må hjelpe den personen.
Så vi må på en måte komme over dette sånn at det første nivået må være. Men så kommer jeg til at det hjelper jo ikke noen å åpne hvis ingen skriver om det, ingen snakker om det. Jeg var som nevnt innleggsvis åpne om min sønns selvmord første dagen, og jeg tror ikke det er mange i kommunen jeg bor i som ikke visste om sønnen min og hans selvmord. Det er ganske sikkert på tilfredsmenn. Men jeg fikk ikke noen telefon fra lokalavisen min om det.
Det var ingen interesse, fordi lokalavisen ønsker jo egentlig ikke å skrive om det, for de ønsker å ta hensyn til rett og slett og si at dette er så sort og leit at de skal kripe opp i det. Så det var en av de tingene som jeg kjente som en veldig frustrasjon,
og som jeg faktisk har snakket om en del. Så må jeg bare si at Budstika, veldig bra lokalausen min, holdt jeg på å si, jeg jobber jo ikke der, men lokalausen min, har jo invitert meg etterpå, jeg har vært og holdt presentasjon for dem i redaksjonsmøtet, de har gjort reportasje og den type ting. De holdt jo ikke igjen fordi at de ikke ville gjøre det, men de holdt det rett og slett igjen fordi de var en del av presseøvningen, at her skal man helst ikke røre.
Og da koket jeg ned til at varjevarsomplakatens regler, den oppfattet jeg som var en paragraf bestående av unngå, unngå og atter unngå. Og det mente jeg måtte gjøre det som jeg. Og det har vi heldigvis fått gjort. Ja, for du har vel vært med på å utarbeide noen nye formuleringer der? Det har jeg. Og det ble satt ned et utvalg. Det er ikke jeg som har satt ned, det er Norsk Presseforbund som har gjort det.
Og jeg var heller ikke alene om å mene at tiden var overmoden for endre. Så ble det satt ned et utvalg som jeg var en del av, som jeg mener fungerte veldig godt. Vi fikk sinnssykt mange bra innspill, og vi jobbet veldig mye. Så vi fikk da endret denne 4-9 i vervarsomplakaten fra «Ungå omtale» til «Bordan omtale selvmord». Og det ble også navnet på rapportmålen «Fra unngå til bordan».
Så det er noe jeg er veldig stolt av. Jeg tror den endringen av vervarsomplakaten er med på å redde liv. Jeg tror den har allerede forandret journalistikken ganske mye. Det har blitt veldig mye mer journalistikk om selvmord. Det har også blitt veldig mye bedre journalistikk om selvmord. Og så tror jeg det er mulighet til å bli enda bedre, og jeg tror det kommer. Men ting må få lov til å ta litt tid, så jeg er veldig stolt av at det har blitt endret, og veldig takknemlig for hvordan det ble mottatt, og interessene for det og alle som kom i et spill.
Veldig fornøyd her. Så der føler jeg at nå har vi på mange måter gått to skritt på veien. Vi har fått til en ganske mye større økt åpenhet. Vi har fått til veldig mye bedre pressomtale. Men vi måtte ha noen skritt lengre, for vi hadde jo gått over 700 samboer i fjor. Og det er fortsatt veldig mye arbeid som gjenstår for at vi skal få ned de tallene. Og det å få ned de tallene, det er veldig viktig for meg.
Jeg har på mange måter brukt mine journalistiske egenskaper, samt min bakgrunn fra IT-bransjen. Jeg har halvet karrieren min i IT og halvet i pressen. Så jeg har brukt mine evner til å stille spørsmål, til å grave informasjon. Jeg har brukt mine IT-kunnskaper til å undersøke
Alt fra basestasjoner til PC til mobiler til alt, for å prøve å finne ut mest mulig om det. Men jeg føler liksom at vi trenger å komme skritt videre og finne mer ut av selvmordet for at vi skal få ned. Fordi det som jeg har funnet ut er at det er ingen som har gjort sønnen min noe galt. Det er ingen som har gjort han noe urett. Han har ingen grunn til at noen skal være mot han eller den type ting. Tvert imot. Han har hatt veldig gode venner.
veldig bra. Men da er det noe med at vi må komme skritt videre og si, ok, hva skal til da for å få ned selvmordstalene? Og der er jeg litt opptatt av at hvis selvmordstalene forblir høye, så er det en slags fuck you til min sønn, og til alle de andre sivundere etterlattet hvert eneste år, om at vi snakker pent om det, vi sier at vi ingen har mistet, men når alt kommer til alt så gjør vi ikke noe.
Så jeg er veldig opptatt av at hvis vi på en måte, hvis jeg skal bli fornøyd med situasjonen, jeg får jo aldri sønnen min tilbake uansett hva som gjøres eller ikke gjøres, så det på mange måter er litt frustrerende. Men jeg er veldig opptatt av at den beste måten å hedre min sønn og alle andre som har tatt selvmord, er at vi faktisk som samfunn går og sier «Vet du hva?
Dette her aksepterer vi ikke. Vi har ingen å miste. Og vi setter alvor bak det. Vi tar dermed grep. Vi gjør det som skal til for at vi får ned selvmordstallene. Så jeg pleier å si at den dagen jeg sitter på gamlehjemmet, så håper jeg at selvmordstallene har gått kraftig ned. Og i så fall så vil jeg kunne sitte der selv om jeg ikke får besøk av sønnen min og tenke at det følte til noe. Men det må jeg si at hvis det ikke tas mer grep enn det gjøres i dag,
så er jeg skuft. Da er det nettopp som jeg sier, da snakker man pent, men man gjør det ikke i praksis. Så jeg forventer faktisk en kraftinnsats fremover. Jeg forventer at både åpenheten og journalistikken fører til resultater. Jeg forventer at det gjennomføres tiltak. Jeg forventer at det settes av midler. Jeg forventer at det gjøres en kraftinnsats på forskning. Jeg forventer at det faktisk gjør noen ordentlige grep for at vi får det ned selv. Det er
min forventning til dette samfunnet. Det er veldig viktig at vi tar dette på alvor, og veldig bra at du er så tydelig og en så tydelig stemme og så åpen som du er. Og det er jo på mange måter litt sånn at da kommer det noe, hva skal jeg si, det er fælt å si på en måte, men
Men det at du med din kraft og din integritet og også den emosjonelle biten av det, kan bruke det til at hans død ikke var helt forjevest på et eller annet vis. Ja, du kan si det. Og her baserer jeg meg på noe som jeg lærte fra pedagogikken en gang i tiden, at det er ikke læring hvis du ikke bruker det til noe.
Hvis du setter deg ned og lærer et eller annet, men aldri bruker det, så har du egentlig ikke lært det og ikke praktisert det. Og jeg har dessverre lært noe av det kjipeste og jævligste som er, men det må brukes til noe. Det må brukes til noe konstruktivt. Det må få en konsekvens. Og sånn er det for veldig mange. Veldig mange av de som jobber med selvmordsforbygging og arbeid, de har mistet noe.
Og så trenger jeg å få gjort det et eller annet konstruktivt utdannelse. Og det er veldig mange som gjør veldig mye bra, bare så det er veldig klart. Og derfor er jeg også veldig opptatt av at der hvor det er veldig mange som gjør veldig mye bra, så går ikke jeg å blande meg inn i det. Jeg har en viss kapasitet på hva jeg klarer å gjøre. En ting er tid, men en annen er at det er ganske krevende å sette seg ned og gjøre den type ting. Så når andre gjør noe bra, så tenker jeg at det er kjempefint. Da heier jeg på dem, og er veldig takknemlig for den innsatsen jeg gjør. Og så prøver jeg å fokusere litt på de områdene hvor andre...
forskjellige årsaker, kanskje ikke kan, kanskje ikke vet. Og det var der jeg fant at det å endre hvervaretsomplakaten og få gjort en bit med journalistikken, det er veldig viktig. Nå som den hvervaretsomplakaten er endret, så er det veldig mange journalister som på eget initiativ gjør veldig mye bra. Vi ser at det går fra å være journalistikk om selvmord i seg selv til at det blir mer systemkritikk, det begynner å bli mer spørsmål hva ble gjort, hva virker, hva virket ikke, hvorfor blir det ikke gjort mer,
Det har blitt mer systemkritikk. Vi har hatt for eksempel reportasjer om de unge. Hvorfor er det så mange unge som tar selvmord? Det har vært reportasjer om selvmord i fengsler. Hvorfor er det et så stort problem i fengslene? Hva blir gjort med det? Hva er det som ikke blir gjort?
Det har vært en reportasje om steder hvor noen har tatt selvmord, langs jernbanenettverket i Norge, og man har gjort journalistikk og spurt hvorfor er dette stedet så utsatt, hva blir gjort, hvorfor har det ikke blitt gjort mer, den type ting. Og det er den type journalistikk som jeg forventer at kommer etter hvert og bidrar.
For når jeg driver som redaktør i energibransjen, i energibordet, så skriver vi om energibransjen, så er jo vi, både mine sveister og mine konkurrenter og den type, vi stiller jo opp på pressekonferansen og stiller spørsmål. Vi stiller spørsmål til energiminister Terje Åsland. Hvorfor gjør dere det? Hvorfor gjør dere ikke det? Hva har dere tenkt å gjøre med den type ting? Det gjør jo at de energitemaene vi tar opp, de kommer på agendaen hos politikere, for de har jo helst lyst til å gi oss gode svar. Det er veldig kjipt å stå der og ikke ha et godt svar på et spørsmål.
Men det jeg savner er at det samme skjer for eksempel på helsefeltet. At helseministeren daglig på alle presskonferanser får noen spørsmål relatert til hva gjør dere med selvmordsproblematikken? Hvorfor gjør dere ikke mer med det? Hvorfor gjør dere det? Hvorfor gjør dere ikke det? At det hele tiden er på agendaen, men sånn som jeg ser det, så er det veldig sjeldent at det dukker opp. Tilsvarende også på utdanningsnivå. Hvorfor gjør dere ikke mer i skolen? Hvorfor gjør dere ikke mer i idretten?
Hvorfor gjør jeg ikke mer i arbeidslivet? At tema hele tiden kommer opp, så jeg savner at jeg har kommet et skritt videre, og det tror jeg kommer etter hvert. Men jeg må få lov til å ta litt tid, for vi har gått for en situasjon hvor journalistene ikke skulle skrive om det, selv de som har hatt lyst, kanskje har fått nei. Tema har gått så forsiktig, og så tør man ikke, og så har man begynt å komme igjennom, og jeg tror at i løpet av et par år, så får denne snøbanen rulle, vi får mer og bedre journalistikk, og får gjort det på det. Så det går riktig vei, det...
Det går bare ikke fort nok, men det går i hvert fall riktig vei. Men nå var det jo en handlingsplan frem til nå, 2025, om hvordan forebygges selvmord. Men det var jo ingen øremerket midler til selvmordsforebygging som ble bevilget. Hva tenker du om det? Jeg tenker mye om det, for den handlingsplanen ble lagt frem 10. september 2020.
Og grunnen til at jeg vet det så nøyaktig er at da satte jeg og skrev på tallene til min søns begravelse som ble gav ut 11. september. Og da satte jeg og så på streaming av at en handlingsplan ble lagt frem, og der og da så følte jeg at det var bra, endelig skjer det noe. I ettertid så har jeg følt at det er, om det var 63 punkter, som var veldig uforpliktende. Det er litt sånn der, vi har ingen å miste, vi skal gjøre noen små tiltak her og der, men det gjør vi ikke noen tiltak.
Enda verre nå er at denne handlingsplanen har utgått, og det eneste vi fikk nå høre på dagen for selvmordsforbygging, 10. september i år, det er den årlige dagen, er at det skal komme en ny plan, og den skal bli bedre. Og sånn sett er det positivt at det skal komme en ny plan og bli bedre, men jeg forventer at det faktisk tar tak i det. Så vi er fortsatt der på den nivåen at det, slik det ser ut nå, så blir jeg sittende på gamlehjem om 20 år, og irriterer meg grønn over at man
sa at «Nei, han Karl, han var ikke så farlig. Vi går videre som om ingenting hadde skjedd». Og jeg er ikke alene om å komme til å sitte og grinne etter på gamle hjemme på nødvendig bedring, for det er dessverre veldig mange som gjør det. Så jeg mener at her må man ta et skikkelig krafttak. Og jeg mener at det er en del noe jeg har selvsagt penger i, men mye av det er faktisk at man velger å fokusere på det. Og jeg synes det er sjokkerende at vi fortsatt ikke er der at vi sier at 600-700 nordmenn som tar livet sitt, enda flere enn 700 i fjor,
At ikke det er et folkehelseproblem som tas på alvor, det er ganske skremmende. Så det er absolutt mulighet til å ta tak, og det må gjøres et løft. Fordi pengemessig, jeg har prøvd å få et tall for hvor mye penger det var snakk om. Jeg har hørt tall på 20, jeg har hørt 30. Siste tallet jeg har funnet konkret var i 2017. Da var det satt av totalt 51 millioner til selvmordsforebyggende tiltak i Norge.
Jeg kan si at det er lattelig lite. For hvis du ser direktoratet for økonomistyring, de har en retningslinje på hvor mye man skal regne med en persons død i kostnader. Hvis man for eksempel skal vurdere om det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å utbrede en sving så noen dør i trafikken, eller stille et nytt krav, så er det faktisk retningslinjer i samfunnsøkonomene i staten som har hvor mye man skal regne med at hvert dødsfall koster.
Og hvis jeg husker riktig, så var det 2012 så var det 30 millioner, og det vil si at det er godt over 40 millioner per hodet man skal regne nå i sånne samfunnsøkonomiske analyser. Og regner man det, så snakker vi altså om de selvmordene her, ganske mange milliarder per år i kostnader. Og det er på en måte det som jeg mener at vi tenker feilt som samfunn, for vi ser på det som kostnad å forebygge selvmord, men det er jo ikke det det er.
Forebygging av selvmord er en investering. Det er en investering i et bedre samfunn, en investering i mer lykke til samfunnet generelt, en investering i de menneskene som vi faktisk mister slik at vi kan beholde dem.
For det er ikke slik at folk som tar selvmord i deg er stakkarslige mennesker, og folk som bare er en bygde for samfunnet i det hele tatt. Det er faktisk helt feil. Jeg ble jo kontaktet av en god del mennesker, og jeg ble kontaktet av ganske mange mennesker som dere kan lese om i forskjellige aviser, se på TV-opptredene og den type ting, som har vært like ved å ta sitt eget liv. Det er ressurssterke mennesker som faktisk bidrar masse til samfunnet,
På alle mulige måter, både i kraft av personen de er, enten det er skatteinntekter eller at de er med å hjelpe sosialt med idrettslag eller bidra på jobben, de er ressurspersoner. Så hvis vi fortsetter å se på det som en kostnad som vi egentlig har lyst til å holde lavest mulig, så ser vi feil. Det er økonomisk lønnsomt å gjøre det.
Og regnestykket går opp at å redde på et sted mellom 1-2 reddete liv hvert år, så er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å bruke de pengene. Ja, fordi jeg jobber jo i selvmordsforebyggende team i Bærum kommune. Det var jo der Gudrun Diserud jobbet før, som du fikk god hjelp av. Og det ser jo jeg også. Når jeg snakker med etterlatte, så blir jo jeg kjent med alle disse menneskene som har tatt livet sitt.
Og når de helsetykepleierne som jeg veileder også følger opp de som har forsøkt å ta livet sitt, så ser vi det er jo
Det er jo fantastiske mennesker som har så mye å komme med, og når det kommer til de som faktisk klarer å gjennomføre selvmord, så er det veldig mange unge menn. Og disse unge mennene ville jo kunne vært en så stor ressurs om man klarte å unngå at de forlot oss så alt for alt for tidlig. Og det er jo en stor ressurs.
Og det er jo faktisk den største dødsorsaken blant unge menn, det er jo det de dør av. Stort sett er det jo sunne og friske unge menn som forlater oss. Og det jeg synes er rart, når vi var på den konferansen,
for jeg var jo også der, var jo at det virket ikke som at noen hadde fått noen invitasjon en gang til å utarbeide den nye handlingsplanen, for det var jo alle de største innen feltet i Norge, de som er mest engasjerte og forskere som
jobber mye med dette her og inkludert meg som jobber med dette her til daglig har jo ikke hørt noe om, eller fått noen invitasjon til å være med å utarbeide en ny plan for jeg tenker jo at da må man jo bruke av de fagpersonene som faktisk er engasjerte i det og det som også er veldig kjipt er jo at min stilling forsvinner i Bæren kommune fordi vi må spare penger
Så det blir en omstrukturering fra at vi har en psykolog som har gått til lære hos doktor Gudrun Diserud, som har forsket på alt dette her, som har spisskompetanse på hvordan følge opp etterlatte til selvmord gir suicidologisk kunnskap til etterlatte. Den stillingen kommer ikke til å være der videre, så det er veldig, veldig trist, for da får mest sannsynlig Bæren kommune et
etterlattet til selvmord et dårligere tilbud enn det de har hatt. For krisetimen har jo ikke anledning til å følge opp over tid, og de har jo heller ingen psykologspesialist som har gått i lære hos Gudrun. Jeg ønsker jo selvfølgelig å gi min kunnskap videre til alle som er interesserte, selvfølgelig.
Men det er jo sånn at man må ha tid og ressurser til å hjelpe. Og dere som er etterlatte har jo heller ingen lovpålagt rett til å få den hjelpen i det offentlige. Og her er vi tilbake til investeringsbiten. Jeg har regnet på det og funnet ut at jeg vet om 25 personer som fikk hjelp etter Karls sitt selvmord. Og det er da 25 personer som på forskjellige måter har klart seg videre enn det at jeg for eksempel er i full jobb.
Det er jo bra for meg, jeg er veldig glad for det. Men jeg kjenner jo til mange som ikke er det, folk som har blitt trygde ut, folk som har gått i grunne, rett og slett. Jeg vet også om folk som ikke klarte det lenger, og rett og slett gikk ned om hjem selv også.
Og da kan man jo lure på den biten hvor mye skal det være, fordi det at jeg fikk hjelp, var at etter det så klarte jeg å stå på egne bein. Og så har jeg på en måte fått de teknikkene, de grepene som jeg mener er viktig. For eksempel når jeg har en tung dag, når jeg er kanskje litt ekstra trist, så vet jeg litt hvordan jeg tenker, jeg vet hva jeg skal forholde meg til, fordi jeg har fått den hjelpen. Og det betyr jo også at
Det skal ikke mer enn en av de 25 personene som da ikke hadde klart å jobbe med, så hadde den kostnaden blitt spist opp av en person til, som rett og slett ikke klarer å være i arbeidslivet, og må gå fra å være en skattebetaler på jobb til å være avhengig av å få støtte. Så allerede der, det regnes det ikke går opp, dette er en investering vi må ha, og så må vi kjenne det at når vi snakker om ressurspersoner, alle sammen kan ha noen ordentlig dårlige dager,
En dårlig dag kan være noe enkelt, bare at noen små ting gikk alt, og så føler jeg at jeg ikke har lyst til å snakke med noen. Men alle kan oppleve ganske mye motgang, at vi på en måte må bygges opp til å bli mer robuste, og da må vi ha det støtteapparatet slik at vi på en måte håndterer. Og det er jo litt av problemet med unge gutter, sånn som sønnen min, Karl, at da er man kanskje litt mer bastant, eller jeg vet ikke hva man skal si, man er kanskje litt mer impuls. Man er ikke ferdig utviklet enda, man tror kanskje at ting som
hva det måtte være, føltes håpløst. Kanskje viser seg ikke å være så håpløst lenger, men jeg tror at hvis man først har vært i en sånn situasjon og fått hjelp, hvis man har blitt reddet før det skjer, så tror jeg den hjelpen kan hindre at det skjer igjen. Derfor er det jo trist når man faktisk legger ned sånne tilbud, og da tror jeg vi får sammen som vi har sett på andre deler av området, at når diverse av tilbudet har blitt stengt ned, så har mye av jobben blitt flyttet over til for eksempel politiet, som har måttet bruke mye mer tid på
personer som ellers ville fått støtte og hjelp. Så jeg tenker vi bør, for å si det rett ut, vi bør bli litt mer kyniske. Vi bør se litt dette her som forretningsfolk som ser på investeringer og kostnader og ser nytte og gevinsten på å gjøre de investeringene. Så tror jeg de regnestykkene har blitt annerledes. For hvis vi bare ser på det som kostnader,
og behandler det som kostnader, så er det klart man ønsker å redusere kostnader mest mulig. Hvis vi ser på gevinsten vi får, så går det an å gjøre regnestykket og si at vi må kanskje være forsiktige med dette budsjettet. Kommunebudsjetten er tranget mange steder. Men her kan vi i hvert fall gjøre en kvalifisert vurdering at disse tilbudene her, de gir så mye gevinst i form av hva vi får igjen, at det lønner seg. Det er en helt annen måte å argumentere på, som jeg håper både dere gjør, men jeg håper også at forskerne som jobber med dette her blir litt flinkere til å ta i bruk og si at
investerer i dette forskningsprosjektet, så er den potensielle gevinsten så og så mye for at vi redder folk, og det er faktisk samfunns- og økonomisk lønnsomt å redde mennesker. Ja, fordi veldig mange som ikke får den hjelpen havner utenfor arbeidslivet og strever noe voldsomt resten av livet. Så det er jo veldig rart, synes jeg også, at man ikke ser det, at får man riktig hjelp tidlig, så unngår man jo
mange store kostnader over mange, mange, mange år. Og det er jo en del etterlatte også som begynner å streve med sine egne selvmordstanker. Og som du sier, du kjenner jo også mennesker som har gått i grunne
Jeg kan si noen av de tingene som jeg lærte, altså forskningsbasert, skal ikke jeg prøve meg på noe terapeut, for det er jeg virkelig ikke, men i hvert fall som har gjort det for meg, var kunnskapen om to-spors-modellen. Det å kjenne på sorgen jeg er i, og akseptere at nå kjenner jeg på sorgen, og synes jeg er tungt, men også kjenne på gleden og akseptere det at jeg kan faktisk være glad, jeg kan smile selv om jeg mister sønnen min, og så gå litt ut i innholdet, i stedet for å enten være i fornektelse hele tiden, bare gå rundt og late som at jeg blir fornøyd,
for det vil være farlig, eller bare gå inn i sorgen og bare være trist og lei for det vil være farlig, men den er aksepten for å gå litt frem og tilbake. Den har vært ekstremt viktig for meg, å lære om den to-spors-modellen, først fra Gødryen, og så senere leste meg opp på forskningen bak det og gått gjennom det. Og den er liksom en nøkkel til at jeg kan håndtere livet mitt sånn som det er på det.
Det andre er jo også lærdommen om at jeg som har hatt en livskrise av verste sort, som er potensielt ødeleggende, jeg er veldig oppspatt. Jeg skal ikke inn i andre livskriser samtidig. Forskningen viser at jeg er i en større risiko. Hvis jeg kommer opp i en annen livskrise, la oss si at jeg blir skilt,
La oss si at jeg mister jobben på et eller annet. Så det er ikke noe sånn at jeg ikke tåler det. Jeg vil som synes tåle det, men jeg er veldig bevisst på at jeg skal ikke inn i den situasjonen. Hvis jeg og kona krangler, så prøver vi at vi gjør det kortvarig. Vi er veldig opptatt av å ha glede og gjøre hyggelige ting sammen. Det er ikke så enkelt som at når hun jobber nattevaks, så kjører jeg henne til sykehuset, så kjører jeg henter henne, fordi da har vi glede av å være sammen. Så jeg er veldig oppspået at liksom
for meg så er det viktig, det er en fin ting ellers i livet, men for meg så er det faktisk mer enn bare at det er en fin ting for å ha et godt ekteskap, det er faktisk nødvendig at jeg oppsøker ting som gleder meg, at jeg sier «nå skal jeg gjøre noe som gleder meg»,
Nå er det et eller annet annet som har gått galt, enten det er på jobben eller et eller annet. Nå skal jeg akseptere at det har gått galt, men jeg skal legge det litt til siden, og hvis det vedvarer, så gjør jeg noe med det. Så for eksempel, hvis jeg kan alltid gå med at jobben har vært dårlig en dag, eller noe har gått galt, det er høyt kreit, det må jeg ha for også. Men jeg kan for eksempel ikke gå i en jobb hvor ting er galt dag ut og dagen, for da er jeg veldig klar på at hvis jeg går et sted og ikke har det bra,
så må jeg slutte, rett og slett. Så jeg er veldig bevisst på det å si at nei, jeg har vært gjennom en livskrise som er potensielt ødeleggende. Hvis jeg skal håndtere det, så må jeg oppsøke det som gleder meg. Jeg må akseptere at jeg har litt vondt. Og hvis det er noe som bare er galt hele tiden, ja, så må jeg skifte miljø. Da må jeg bort fra det. Da må jeg bare akseptere å si at hvis jeg går et halvt år på jobben og alltid er på utdånd,
Da er jeg borte. Og det er på en måte ganske opplagt, men det har jeg faktisk basert på forskning, det har jeg basert på teknikker som jeg hadde lært, på en måte blitt bevist på hvor viktig det er.
Jeg nevnte dette med at man skal spørre om selvmordstanker. Nå er det blitt en stund siden sist, men det lærte jo kona mi også når hun var på oppfølging. Så hvis hun synes at jeg har vært veldig håpløs en periode, så har hun spurt meg det. Og da har hun spurt meg det med basert i forskning, at det er fornuftig, det er riktig å spørre om selvmordstanker. Hvis jeg har vært både trist og lei meg, kanskje liker innete i noen spesielle perioder, så er det en bevisst ting på det. Og da vet jeg,
At det er lurt å hende og spørre om meg, så jeg blir jo ikke noe provosert eller noe som helst, men det er på en måte en av tingene. Og det er noe med den kunnskapen der må på en måte ut. Så en ting er at vi kan sitte og snakke om det, og så er jeg jo ikke en terapeut, så jeg vil ikke komme med faglig råd, men jeg kan si at det har gjort litt for meg. Så hvis man går til å få faglig råd om det, så vil jeg faktisk være til hjelp, ikke bare for at man kanskje hindrer et problem, men at man lærer litt om å håndtere livet.
Og det er også en av de tingene jeg pleier å gå tilbake til når jeg snakker om å se på selvmordsforskning, se på selvmordsforbygging som investering. Selvmord er jo det mest ekstreme, det er det virkelig mest ekstreme av alt. Et lite fremskritt der, en liten økt forståelse, et lite fremskritt på forskningen, vil kunne gjøre underverket for den generelle lykkeforskningen.
Vi har egne lykkeforskere som forsker på lykke, og hvis man på en måte finner noe som løser et problem når folk har det som verst i et øyeblikk i en tid, og er helt nede på selvmordstanker, hvis man finner ut noe der,
Så vil det kunne komme til glede til absolutt alle innbyggere, uansett om de aldri har hatt selvmordstanke eller noe som helst. For det kan være med på at, ok, nå begynner vi å forstå litt mer om hva som gjør et menneske lykkelig, hva som gjør et menneske gå fra å være ulykkelig til å bli lykkelig. Så det har en gevinst. Den gevinsten er enorm, og den burde vi investere i for å finne mer ut av. Og det å spørre, det er jo litt skummelt kanskje å spørre, fordi hva om du får svaret ja?
Ikke sant? Det er kanskje folk er litt redde for å spørre. For det første, kanskje fordi man er redde for at den andre skal begynne å tenke på det, hvis man i utgangspunktet ikke hadde selvmordstanker. Men det er altså feil. Det er ingenting som tilsier at hvis jeg spør, har du selvmordstanker, og du ikke har det, at du plutselig begynner å tenke i de baner, ikke sant? Det var jo verre enn å få, altså jeg skjønner jo frykten for å få et ja. Men det er ingenting.
sammenlignet med hva du opplever hvis du ikke har spurt. Og så mister du det. Det er ikke sammenlignbart. La oss si at jeg hadde hatt muligheten å spørre, og så tror jeg ikke sønnen min hadde svart.
jeg kjenner den jo, jeg tror ikke han hadde svart, men la oss si han har svart ja, så har jeg sannsynligvis fått panikk, jeg har i hvert fall gjort alt jeg kunne. Og da er jo, jeg vet jo ikke hva som er riktig, men jeg vil liksom lytte på det, akseptere at ok, da er det et svar fått, ok, hvordan skulle vi løse det her, ok, da ringer vi den og spør hva som måtte være, men det er i hvert fall en mulighet. For alternativet er så helt vanvittig ekstremt,
at hvis du er redd for å få et ja, hvor redd er du ikke da for å ikke få et ja, men ikke få gjort noe med det? Så man må se det litt i sammenhengen, at det er et ganske ekstremt tema vi snakker om. Det er jo det mest ekstreme. Det er et liv og død spørsmål. Jeg snakket med en forsker i et annet forhold, og han diskuterte
Dette med en som sier at det er det ultimate spørsmålet. Har du selvmordstanke? Det er et liv og et spørsmål. Da er vi tilbake til hva slags åpenhet har vi når man faktisk ikke svarer på spørsmålet? La oss si at man har selvmordstanke, men ikke svarer på spørsmålet. Eller svarer avvisende.
Da har vi selve definisjonen at vi ikke har kommet langt nok på åpenhet. For hvis en person, og dette er et eksempel som jeg bruker, da sønnen min var i feil med å ta selvmord, hvorfor var han mer redd å fortelle om det enn å faktisk dø? Det er ganske ekstremt at det øyeblikk han var i feil med å ta sitt eget liv, så tok han ikke kontakt med han. Han spurte ingen, ikke meg, ikke noen andre, ingen fortalte ikke om det.
Så av valget mellom å være åpen om selvmordstanker og det å dø, så dør han, så tar han selvmord. Og da kan vi liksom ikke si at da har vi et problem med åpenhet, da har vi liksom ikke kommet til det skrittet, det er liksom selv det ultimate spørsmålet her, så er det frykten for å fortelle det større enn frykten for å dø.
Og så finnes det, og her er det en løsning i forskningen, at man kommer inn i en slags boble. Forskerne skriver i litteraturen, de kaller det forskning på folk som har overlevd selvmordsforsøk, enten fordi de har blitt reddet eller fordi de misviket seg og den type ting. Det kan ha vært mødre med små barn, at man har spurt, ja, men tenkte du ikke på barn? Så har forskningen vist at flere av dem har gitt uttrykk for at der og da så føltes det riktig, det føltes logisk, det var det naturlige valget å ta.
Og så bruker ikke forskeren det begrepet, men jeg har på en måte kommet frem til at det er litt som drømmelogikk. Det er litt som at når folk snakker om at de hadde en genial drøm i søvnet, og hvis de bare hadde skrevet det ned når de våknet, så hadde de kunnet blitt rike på den fantastiske ideen. Men hvis du noensinne har våknet av en drøm, og faktisk skrevet ned hva du drømte om,
og så lest hva du skriver dagen etterpå, så henger det ikke på greip. Det er en form for drømmelogikk som bare ikke henger på greip. Det virker ekte i drømmen og den type ting. Og jeg tror at det som forskerne beskriver som denne tunnelskynet, denne logikken at det virker naturlig, virker riktig, det er nok noe som skjer, om ikke alle, så hvertfall noen, at der og da så føles det
av en eller annen absurd grunn, som det er en fornuftig riktig. Man er i en form for drømmelogikk om man kommer ut på det. Så det kan være at det er litt vanskeligere enn bare åpne, men da tror jeg at hvis man ikke har åpenhet i utgangspunktet, så klarer man ikke å bryte ut av den drømmelogikken, ut av den tunnelsynet. Men hvis man har en mer naturlig åpenhet, så kanskje man har i hvert fall litt bedre sjanse til å komme ut av boblen, eller...
den situasjonen. Og da må vi på en måte ha jobbet litt rundt med. Og da er vi til et annet tema som jeg er veldig opptatt av, at veldig mange av oss etterlater vi opplever som lyn fra klar himmel. Enten det er fordi vi ikke har fanget signaler, eller at det ikke har vært signaler, eller den type ting. Men det betyr også at jeg tror man må legge mye mer innsats mot almenheten.
Vi er ganske mange mennesker, så det er veldig vanskelig å vite hvem er selvmordsfarer og hvem er ikke det. Men jeg tror vi må ut med kunnskap til veldig mange, slik at de som er der ute, de på en måte får en bevissting av «Oi, dette er et problem».
Her er ting man kan gjøre med det. Her er ting som er farlige signaler. Her er hvis man er i en veldig tung situasjon. Du må på en måte ha litt almenkunnskap, ikke nødvendigvis for bare selvbord alene, men tilbake til at du må ha en slags almenkunnskap om hvordan håndtere livet, slik at du går fra en ulykkelig situasjon til å holde deg oppreist, gradvis gå fra ulykkelig til lykkelig, den type ting, og da tror jeg vi må hjelpe med det, men jeg tror det kan redde en del.
For det som er litt problem er at man blir litt snever. Det er veldig vanskelig å rette tiltak mot alle. Det er lettere å rette tiltak mot den mest utsatte gruppen, og den mest utsatte gruppen bør vi definitivt satse på. Men jeg tror veldig mye at den mest utsatte gruppen er kanskje de vanskeligste å redde, mens allmennheten er de letteste å redde, men vanskeligste å nå.
Men hvis vi gjennom åpenhet, gjennom at det er mer presselektning, gjennom at det er tiltak, gjennom at det er opplegg, gjennom at det er støtteapparat, så kan vi få ut tiltakene slik at vi kan redde mange med små tiltak. Og dermed kan vi få mer innsats til de som faktisk er i den store risikogruppen. Så jeg tror kanskje at man har en helt enorm blindside i støtteapparatet rundt selvmordets forbygging. At den største gruppen er den største blindsomen, som jeg er litt opptatt av.
Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed.
Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte. Og så er det jo også en myte at man må være psykisk syk for å ta livet sitt.
Det er jo ikke sant. Det er jo statistisk da, hvis du har en sykestyrkdom, eller er deprimert, så er det statistisk høyere sannsynlighet for at du skal ta livet ditt sammenlignet med normalbefolkningen. Men det er jo faktisk sånn at veldig mange som tar livet sitt, er jo ikke sykestyrke. Og her er det også noen problemer. Det som er litt problemet her, er at det er veldig fristende.
og konkluderer med at vedkommende tok selvmord, dermed var vedkommende syke syk, for det er helt sykt å ta selvmord. Og det tror jeg er en veldig feilslutning. Og jeg tror den begynner jo, og det er også noe av forskningen som jeg er veldig kritisk til,
Nå skal jeg ikke cherrypikke forskning jeg liker og ikke liker, men jeg er noen gang trent som journalist og redaktør. Jeg kan si det er mye rart om oss i pressen. Vi kan være gode, vi kan være dårlige, og mange synes vi er dårlige. Men vi er trent på én ting.
Vi er trent på å stille spørsmål. Vi er nok ikke de flinkeste til å skaffe svar, men vi er faktisk ganske gode på å stille spørsmål, for det er på en måte jobben vår. Og der stiller jeg litt spørsmål ved den type forskning som sier at forskning, altså psykologisk biopsy, eller etterpå, er at i etterkant så viser det at det er psykisk syk. Det må være det. Det er så lett, inkludert for meg som etterlater, å si at sønnen min må ha vært psykisk syk.
Da er jeg på en måte, det kan ikke ha vært noe med meg, det kan ikke ha vært noen andre, han har vært psykisk syk, og derfor slutter kanskje han. Men jeg kjøper ikke det argumentet. Jeg klarer ikke å se det. For meg så blir det litt som i gamle dager, når man skulle vurdere om en person var en heks eller ikke. Man tok en sånn, jeg husker ikke hva det heter, en stein rundt kragen på dem, og hvis de fløt, så var det en heks, og hvis de ikke fløt, så
gikk til bunns, men var ikke en eks. Og det er bare liksom, man prøver liksom å se på en måte og si at, ok, hvis du har tatt selvmord, så må du ha vært psykisk syk, så da konkluderer vi med det. Men jeg tror det er en type feil. Jeg tror det henger mer sammen med at, noe av det er selvsagt det, men jeg tror det henger mer sammen med at det er
Situasjoner, kontekster, opplevelser som gjør at man får en form på håpløshet, at det ikke går, kanskje det er bedre alternativ, kanskje det er motgang på flere fronter, som man må ta høyde for, og jeg tror det er noe alle kan ende opp i, at blir motgangen stor nok, så kan man ende der.
For hvis alle som var deprimerte hadde vært i fare, så hadde det vært litt for enkelt. Så jeg tror vi må se litt mer på det. Samtidig så har jeg ikke lyst til å vri at vi sier at nå slutter vi med den forskningen og går over til den forskningen. Tvert imot så vil jeg si at la oss gå på flere spor samtidig. Det er litt som å kaste ut fiskesnøret flere steder, og så se hvor det napper, og så legge innsats der hvor det napper. Og der tror jeg vi må faktisk spre litt innsatsen for å få til. Men for å spre innsatsen så må vi også ha mer innsats, og det betyr mer ressurser.
Så det er en del problemer som går. Og det er noe av det som jeg kommer til å... Eller som jeg... Hva skal jeg si? Som jeg jobber med, men som jeg ikke har gjort noe offentliggjøring eller sånt som jeg har. Det er at jeg jobber en del med den type blindsoner som jeg mener må tas tak i for å komme et skritt videre. For meg så var...
Åpenhet er viktig. Nummer to i den rekka var pressedekning. Der skjer ting og ting, men vi må inn på et del områder hvor vi må ha tak i noen ting for å komme videre. Det ønsker jeg å se en del på. Hvordan har det vært for deg å være helt åpen fra start? Jeg er veldig glad for at jeg er åpen. Jeg er ikke en åpen person i utgangspunktet.
Man vet veldig lite om meg hvis man går inn på mine sosiale medier, Twitter, Facebook eller LinkedIn, eller noe annet. Jeg er ikke noen åpen person i utgangspunktet. Jeg er ikke noen glad i å dele informasjon. Når jeg snakker om åpenhet, så snakker jeg om åpenhet som et virkemiddel for å oppnå et mål. Det målet er veldig bra. Det at jeg var åpen første dag, det er jeg veldig glad for, for da fikk jeg hjelp. Jeg gikk tilbake i jobb som redaktør og journalist etter to uker.
Men jeg orket ikke å intervjue folk til første tiden. Men hele bransjen visste at jeg hadde opplevd dette. Så de skjønte hvorfor jeg sendte spørsmål ut på e-post. Jeg orket ikke å ringe dem. Men det gjorde at jeg kunne gradvis komme i gang i jobbet at jeg sendte spørsmål på e-post. Alle skjønte det. Det var liksom ikke noen spørsmål.
Det var også bra for mine foreldre, altså Karls besteforeldre, at de også liksom, de bør ikke si noe, alle visste det. Men det som virkelig var bra, var at ved å være åpen, så fikk jeg informasjon. Så vi hadde vennene til Karl, vi inviterte dem over på pizza, før begravelsen, og ble sittende og prate med dem.
Jeg fikk høre historier og den type ting. Og det var veldig godt for dem, det var veldig godt for oss, men det var også veldig godt for å få informasjon. For da kunne alle fortelle hva de visste, hva de ikke visste, hva de lurte på, den type ting. Så jeg har for eksempel fått bilder og videoer og historier som jeg som far aldri ville fått, hvis jeg Karl var i livet. Jeg har videoer av Karl som raver fullt rundt i Sandvika sentrum foran kinoen. Jeg har...
Jeg har videoer at han driver med å plukke øyene i skoletimen, som han har fått masse kjeft for hvis han har vært i livet. Det er godt å se på. Kanskje det viktigste er at jeg har fått informasjon som gjør at jeg er trygg på at det er ingen som har plaget han. Det er ingen jeg skal rette min frustrasjon, sinne, som jeg for å bruke har jeg bare veldig lei meg mot. Så det har på en måte gitt meg fred og sjel at
Jeg har sorgen min, men jeg har ikke sinne eller bitterødt. Jeg har ikke noen å rette mot at de er det. For de har vært åpne og dermed fått informasjon tilbake. Og det tenker jeg er en utrolig verdifull ting på det. For meg personlig og for hans andre nærmest at vi vet den biten. Så sånn sett vil jeg si at åpenhet er for meg personlig en helt nødvendig ting for å få til.
Men jeg oppsøker ikke ting. Jeg oppsøker ikke deg her. Du spurte meg. Jeg har lagt meg på en linje at jeg aldri tar initiativ til noe. Men jeg prøver å si ja hvis noen spør, og det er noe fornuftig. Så når jeg var på forskernes konferanse der jeg møtte deg, så var det de som spurte meg. Da sa jeg ja, det gjør jeg gjerne, for jeg er veldig glad for at dere gjør innsats. Men at de initiativene jeg gjør, de går jeg ikke til offentligheten med. De gjør jeg. Jeg snakker med folk
Jeg sender ting, jeg undersøker ting, jeg skriver på ting som jeg senere kommer til å sende, enten er brev eller den type ting. Jeg ønsker ikke å være pappaen som mistet sønnen sin i selvmord. Men jeg skjønner at jeg er det. Jeg ser at hvis jeg går inn på et søkemotor, så står det Anders Liebrenner, og det første ordet som dykker opp bak er sønn. Så det er jo det man googler om meg, det vet jeg. Men jeg ønsker ikke å være den personen.
Men jeg føler også at jeg skal være det for å oppnå et resultat. Så når jeg er åpen og stiller her, så håper jeg at det er med på å hjelpe til at noen andre får kunnskap, inspirasjon, at det skjer noe. Sammen med når jeg var på den forskerkonferansen, at det forhåpentligvis gjør forskerne blant annet bedre til å snakke om investering, ikke kostnad, slik at de får finansiert sine prosjekter. Jeg har hjulpet en del mennesker med å skrive søknader til diverse prosjekter,
fordi jeg kan skrive. Så jeg gjør gjerne sånne ting, men jeg har ikke lyst til å være den pappaen som mistet seg. Det er på en måte en ting jeg aksepterer å være, men jeg har ikke lyst til å være det. Det er kanskje litt derfor også at
Jeg har en artig jobb jeg liker, men jeg synes det også er ordentlig. Hvis folk ringer meg for å spørre om noe, så er det som regel strømprisen eller et eller annet nerdete greier som folk bare blir veldig irritert over, men som er noe helt annet enn det triste temaet som det tross alt er med selv på. Men det er jo kjempebra. Jeg tenker jo det at de tingene du forteller om her er så viktige og utrolig.
Det er jo akkurat det du gjør nå også da, er jo å sørge for at flere får den kunnskapen som du selv ikke hadde, og som du selv også satte pris på å få etter hans død da.
Men hva er det sterkeste du vil si at du har opplevd etterkant? Det sterkeste det er vanskelig å si, men jeg kan si en ting som er direkte relatert til det at jeg sitter her, det at jeg stiller opp.
Og det er da A-magasinet hadde sin reportasje, som jeg vil si kanskje var den første av de store, virkelig gode reportasjene som virkelig løftet selvmordsproblemet. Det var da A-magasinet hadde en reportasje med ni unge personer som tok selvmord og intervjuet med familiene. De hadde intervjuet, eller de hadde spørresøks med over 100 etterlatte familier, og de endte opp med ni som gjorde en reportasje, og man gjorde en veldig god reportasje.
Og den forsiden på Aftenposten av Magasinet er kanskje det jævligste jeg vet om. For det er en forsiden som er svart, og den består bare av dødsannonser. Det er over fem år siden jeg har sagt dette sikkert 30-40 ganger, men en av de dødsannonsene er Karlsson. Og det å ha sønnen sin dødsannonse på forsiden,
Det er vel ingenting som er kraftigere enn det som jeg kan tenke meg. Og det gjør så vondt at selv nå, fem år etterpå, og har fortalt det gang på gang. Jeg har aldri klart å fortelle det uten å få tårg i øynene. Og så vondt som det gjør, så mener jeg det er det beste som på en måte har gjort i selvmordsjournalistikken, at de faktisk tok det grepet. Den er til og med bedre enn selve reportasjen. For den forskjellen der, den tvinger folk til å faktisk ta til at dette her er ikke en personlig tragedie.
Dette her er et folkehelseproblem. Dette her er ungdom. Det er unge mennesker som tar livet sitt i et problem som ikke får oppmerksomhet, og som det ikke gjøres med. Så den forskjellen slår så hardt, og den forskjellen ligger ikke å gjemme seg som i en ukebladartikkel om liksom, nå tror du nesten litt sosialpornografi, om å lese om den stakkars faren som mistet sønnen sin og den type ting. Nei, det er en ordentlig liksom, hvorfor gjør vi ikke mer? Hvorfor vet vi ikke mer om dette problemet? Så den er på en måte...
utrolig sterkt, den gjør sinnssykt vondt for meg. Men den viser også det at jeg som etterlatt vil heller kjenne på den smerten hver gang jeg snakker om det, viser det frem og forteller det. For den er med på å gjøre noe. Den er med på å ta tak i at det her aksepterer vi ikke. Det går ikke. Det er ikke greit. Og da har man rett og slett lagt til side det
journalistikken man gjorde før med hver varsomplakaten som sa unngå, unngå, unngå og den der snille journalistikken som sa at nå skal vi ta hensyn til de etterlatt og vi skal ikke gjøre dem lei seg for Anders blir så lei seg hvis vi skriver om sønnen han som har tatt livet ja, hvis blir jeg lei meg det gjør vondt, så det holder jeg har det kjempevondt jeg er sikkert helt i ubalanse etter at vi har pratet så må jeg sikkert gå i ubalanse på det jeg er etter de tingene men det er en bjørnetjeneste å ta det hensyn til meg
og dermed egentlig se gjennom fingrene på at det kommer til å bli flere selvmord. Så jeg tror faktisk at den smerten der som jeg kjenner, den tror jeg er helt nødvendig. Og jeg tror det er nødvendig slik at andre ser at her må vi faktisk ha tak i. For jeg har ikke lyst til å ende opp som Anders. Jeg har ikke lyst til å ende opp med at jeg mistet en av mine, enten det var sønn eller datter eller ektefelle eller venn eller bror eller søster eller hva det måtte være.
«Dette må vi ta tak i før jeg opplever det». Jeg håper at det på en måte blir signalet. Så jeg mener at man må gå, jeg vil ikke si hardt i vei, for det er ikke det, men man må snutte å gjøre den bjørntjenesten og si at «Nå skal vi skåne deg». Og det er litt det samme som at folk er veldig fornøyde med at ungen sin fullfører videregående, har gjort mye teitjenesten, har tatt utdanning sin, har fått det første jobb, man er stolt over det ene og det andre.
Så må de få lov til det og ikke gå og si «Å nei, vi kan ikke snakke om barn, for nå kommer Anders på besøk», eller den type ting. Nei, det er noe med at vi må bare akseptere at det er en smertefull ting. Det må bare løftes frem, og så må det tas der for den å få et resultat. Og så skal ikke det drukne jeg, for eksempel, er veldig opptatt av, at det skal være veldig ordentlig å ha det hyggelig med meg. Jeg tror og håper at mine kollegaer på jobb synes det er hyggelig å jobbe med meg. Nå er jeg redaktør, så jeg gir seg sjef, så forhåpentlig er jeg ikke...
Så forhåpentligvis er jeg en middelmodersjef som er ordentlig av og til i hvert fall. Men at jeg er ordentlig å sitte og jobbe med meg og dra på tur, det tror jeg folk opplever, selv om alle vet hva jeg har opplevd og hva det gjør med meg. Så det er på en måte ikke noen motsetning der at jeg kan ha det hyggelig. Det er tilbake til den to-spors-modellen. Jeg kan ha det veldig hyggelig og faktisk ha det veldig godt, men jeg kan også ha det trist og leit, og man må ta den biten på det. Men jeg tror vi må...
Vanskelig å formulere på en annen måte, men jeg tror vi må gå hardere tilverks, fordi til syvende og sist er det eneste som betyr noen av disse resultatene. Til syvende og sist er det som betyr noe for meg om selvmordstallene går ned eller ikke. Fordi hvis de ikke går ned, så anser jeg det som en fornærmelse mot meg. Så jeg tror det er der det er. Jeg setter veldig pris på at du er så åpen her også, sånn at folk ser egentlig
Den har i virkelighet på mange måter. Det er jo vondt å se forsiden, men samtidig er det viktig å gjøre folk oppmerksom på det, og da er den smerten på en måte verdt det. At vi får en ordentlig debatt rundt det, at flere er bevisst, alle disse tingene, sånn at ...
Så høres det ut som at du også er noe godt ved det, ved at du ser at noe skjer? Ja, og det er veldig viktig, for det er som jeg sier, hvis det ikke noe skjer, så tar jeg det som en fornærmelse. Men jeg er jo veldig fornøyd med en del ting som skjer. Jeg har jo sittet i landstyret i leve, altså etterlatt organisasjon som også jobber med både sorgstøtte og med selvmordsforbygging. Og jeg er veldig fornøyd med mye av de tiltakene de har gjort. De har fått med seg
fotballen på, du er ikke til å bry deg når du bryr deg. Du har for eksempel alle de som jobber med mental helse og hjelpetelefon, du har kirkens SOS, du har forskere som jobber med det, sånn som deg som jobber med det. Jeg ser jo det er veldig mange som gjør veldig mye bra, og jeg vil jo si at ting blir litt bedre fra år til år, men så savner jeg det der skikkelig løftet å si at «Det her gjør vi». Jeg savner litt at noen går inn og sier at «Vet du hva?»
Dette er viktig, ikke bare fordi vi mister, det er ikke bare bare det, men også for at hvis vi mener alvorlig at vi skal være verdens lykkeligste land, som vi har vært på topplista, men vi faller i en plass omtrent hvert eneste år, så er dette en av nøkkelkomponentene til å gjøre noe med. Dette er på en måte en ting som vi kan gjøre noe med, uavhengig av hvor vi står, enten det er politisk eller meninger det ene, om vi er unge, gamle eller hva det er. Det er bred enighet. Absolutt alle kjenner det.
noen som har opplevd å miste noe, eller de kjenner noen de selv har mistet. Så jeg tenker det er en ting man bare må ta tak i.
Ja, og jeg håper jo at det blir lovpålagt å følge bærumsmodellen i alle kommuner. At alle har noen som har den sysideologiske kunnskapen som sitter der og kan møte etterlatte når de er i den dypeste sorgen man kan være i og miste noen på den måten der. For å forebygge at man ikke blir varig utenfor
utenfor arbeidslivet, har varige psykiske helseplager resten av livet, som ikke bare påvirker en selv, men som også påvirker andre rundt, og som påvirker samfunnet, også økonomisk, men
Det er jo helt utrolig at det skal være så vanskelig å få dette implementert, så vi også kan se hvor selvmordsforebyggende det er. Fordi vi har jo fått små tall i Bærum til å kunne si med sikkerhet at den halveringen vi har sett i antall selvmordsforsøk her i Bærum kan være på grunn av de tiltakene Bærum har gjort.
Og også se om det faktisk også kan forebygge antall selvmord hvis man hadde fått implementert bærumsmodellen hvor de gir systematisk oppfølging til alle etterlatte og systematisk oppfølging til de som har forsøkt å ta livet sitt og har blitt sykehusinnlagt etter det, som ikke får hjelp da i
innen psykisk helsevaren, for det er jo ikke alle som egentlig er psykisk syke som også forsøker å ta livet sitt. Fordi man kan gjøre det
fordi man har en opplevelse av at man ikke har noen løsning på problemet sitt. Og det problemet, det trenger ikke å være psykisk sykdom. Så det er den kunnskapen der som jeg tenker at flere kommuner burde ha. Man burde ha et selvmordsforebyggende team, sånn som vi hadde her i Bærum, som nå har blitt flyttet over til kriseteamet. Det er jo lovplagt at alle kommuner skal ha et kriseteam,
Så hvorfor ikke også få til et selvmordsforebyggende team som kan samarbeide tett med de? Og så har man jo interkommunale samarbeid hvis det er små kommuner som ikke har de midlene til å ha en stilling som kan sørge for den kompetansen og den oppfølgingen. Så jeg stiller meg gjerne til ...
Hva skal jeg si? Til rådighet. Og kan bringe den kunnskapen som Gudrun Diserud har gitt meg gjennom de årene hun har veiledet meg, og de årene jeg nå har jobbet starten vel i 2021, i mars, hvert tror jeg det var. Og har jo fulgt opp etterlattet da i, ja, nærmer seg jo da...
Fem år snart. Men nå blir det jo en slutt på det dessverre. Men den kunnskapen kan jeg gjerne formidle til andre kommuner som ønsker å implementere bæringsmodellen, men det forutsetter jo at man har noe
til rådighet da. Det er der man er tilbake, og jeg mener, jeg ser jo som jeg har sagt, vi var jo mange som fikk hjelp etter Karl, og jeg mener at det har vært en investering som har gitt avkastning. Jeg hører jo om ganske mange andre kommuner hvor man ikke har fått hjelp i det hele tatt, det er en tragedie.
Så jeg mener at det må man gjøre, men så må man jo også ha litt mer av allmenn tiltak. Så jeg mener for eksempel at det er en nøkkel å komme ut til idrettene, idrettsforbundet, at det liksom er noe opplegg på den type ting, at det er noe i arbeidslivet, spesielt selskaper som er store nok til å ha en egen HR-ansvarlig, at de faktisk...
har opplæring, og at man liksom kommer ut i skolene, at i hvert fall noen på hver skole har i hvert fall et grunnleggende kurs, slik at man vet liksom, ok, hva ser man etter, hva gjør man, den type ting. Og som jeg sier, dette er ikke
Det er ikke bare for selvmord. Det er for livslykke, det er for andre ting også. Men håndterer man, har man på en måte førstehjelpskridende for den mest ekstreme situasjonen, så har man litt mer robusthet til å håndtere andre situasjoner, og gjerne føler det en skal være. Og så er det en annen ting som også er viktig, at det hjelper ikke med åpenhet hvis noen har åpnet, og så får de ikke hjelp.
Da er vi på en måte like langt, og det er jo flere tilfeller jeg kjenner til. Nå var ikke 17 min åpne, men jeg vet jo om andre på omtrent samme alder som har gjort det samme, som har først vært åpne, og så blitt stående i kø, og så var de ikke åpne andre gang. Da gjorde de det. Så det holder ikke å si at bare vi blir åpne, så løser problemet seg. Jo, vi må ha åpenhet som et første trinn, men hvis vi skal bevare den åpenheten og få tatt videre, så må de som er åpne oppleve at det faktisk får hjelp.
Og her er det like ille å miste en datter som har mistet en sønn. Det er ikke noe forskjell. Det er ikke nok flere gutter som tar sitt liv uten å si noe på forhånd enn jenter. Men det er noe med at vi kan ikke løse dette problemet og si til guttene «Nå må dere bli åpne og snakke om følelser».
Og så klapper vi hverandre på skuldrene og sier at nå har vi gjort vårt, vi har sagt til guttene at de skal være åpne. Nei, det er ganske krevende greier. Jeg er jo en mann selv, jeg er jo ikke noe glad i å være åpne om ting. Jeg synes ikke det er noe behagelig å sitte her med tårer i øynene. Og jeg synes det er ordentlig ubehagelig. Jeg gjør det fordi jeg skylder på en måte sønnen min det.
Så jeg gjør det på tross av hva jeg vil. Men vi må på en måte sørge for at hvis vi klarer å få gutter til å komme i, så må de se at det var lurt. De må på en måte se at her var det noen som snakket om selvmordstanker og problemer, som fikk hjelp, og som fikk det godt i livet som følge av det. Så kan man fortelle det der at ja, noen ganger er livet ordentlig kjipt, og noen ganger så ser det håpløst ut og den type ting. Men et par måneder etterpå så gikk de i øynene, og dette var det som hjalp meg.
Det er på en måte det som er investeringen der, liksom åpenhet, altså knipsfyrfingrene tror jeg. Nei, det er det første av veldig mange skritt som må gjøres på der. Og noen av de skrittene koster penger. Det er en investering, ikke en kostnad. Ja, det er en viktig poeng du kommer med der. Fordi det er jo ikke lett å være åpen. Og det å opp
opplevde også at når man først er åpen, så blir det ikke møtt på den måten man hadde trengt. Det er jo åpenbart at da er det jo vanskelig neste runde. Så det at man blir møtt på riktig måte første gangen, er jo veldig viktig.
Og det er jo derfor kanskje mange er redde også for å snakke om det, fordi de er redde for å ikke møte det på den måten den andre trenger. Og det er jo som du sier, jeg og de to helsesykepleierne som har vært i det teamet
midt her i Bærum. Vi har jo vært ute også på skolene, ikke sant? Selvmordsforebyggende team gjør jo ikke bare det å følge opp etterlatte og de som må forsøke, men bringer jo også kunnskap ut i kommunen, ikke sant? Så et sånt team kan jo også hjelpe på det. Reise ut til bedrifter, snakke om det, ikke sant? Og lære ungdom også hvordan håndterer du det da, hvis kompisen din
forteller deg noe sånt. Ikke sant? Fordi det er jo noen hemmeligheter du bare ikke kan holde. Hvis kompisen din sier, jeg har lyst til å snakke med deg, men ikke si det til noen,
så er det på en måte hvordan håndterer man det, ikke sant? Så snakker man med ungdom om det. Hva gjør man da, ikke sant? Skal man spørre kanskje jeg må fortelle det til noen jeg kan ikke sitte her med den informasjonen uten å fortelle det til noen. Hvem kan jeg fortelle det til? Du må velge en, ikke sant? Eller at man kan ringe 116 123 og spørre nå har jeg en situasjon her, hva gjør jeg?
Så du får noen som har kunnskap til å hjelpe deg gjennom det hvis du får vite om noe som du ikke vet hvordan du skal hantere. Sånn at det er jo så viktig det du sier der, at
Hvordan snakke om det? Hva gjør man hvis man får vite om noe sånt? Hvordan kan man hjelpe på en måte som ikke blir helt feil og kan skape mer problemer for folk? En ting som jeg tenkte at det er en innvending som ofte dukker opp når man snakker om åpenhet. Det er det de kaller smitteeffekten.
Og den smitteeffekten, bare så det er sagt, den er reell. Men den er misforstått, og den er overlevet. Jeg kan stå og holde et foredrag, men det er ikke slik at i den salen så depper folk om fordi jeg sier ordet selvmord. Det er ikke slik. Det er på samme måte som at man kan og man skal stille spørsmål, har du selvmordstanker, hvis du har mistanke om det. Det er ikke farlig å gjøre den type ting. Men man er redd for denne smitteeffekten,
Og det er en situasjon, det er en grunn til at det er ting man ikke sier, det er ting man ikke gjør, det er ting man tar hensyn til, men vi har kommet så langt at vi er tilbake til at det har vært en bjørnskjødsel at frykten for smitteeffekt har hindret omtale, det har hindret åpenhet, og det har hindret selvmordsforebygging som følge av det. Og man vet ikke helt hvor omfattende smitteeffekten er,
Men jeg hører forskere snakke om at de antar at ca. 5% av alle selvmord er en eller annen form for smitteffekt. Og det er litt viktig å tenke over, ok, men det er mye. Men er det mye sammenlignet med hva? For hvis det skulle stemme an, bare så det er sagt, forskere har antydde det, de har ikke tall som sier at det er det, så er det fortsatt en veldig liten andel.
Det betyr at det er en liten gruppe som er utsatt for smittefare. For 5 prosent, det er ikke 5 prosent av omtale i presse, det er 5 prosent av alt. Det er påvirkning i venn- og venninnegjeng, det er påvirkning i filmer, det er tv-serier, det er pressomtale. Da snakker vi om 30-35 av norske selvmord hvert år, som da kan ha skyldes en eller annen smitteffekt hvis det er tallet vårt. Men den frykten for disse 30-35 gjør at
At vi ikke gjør noe for den store, store gruppen der ute som er lyn fra klar himmel. Og hvor mange er det? Nei, Gudrun Diserud sa at jeg trodde kanskje at det var 40% av menn. I så fall så snakker vi om omtrent 200 selvmord i året. Jeg har hørt andre forskere si at det bare er 140 i året. Selv så har jeg estimert at det er litt over 200, men det er mine tall, så jeg bare tar det med en klippesalt.
Men det som er litt sjokkerende for meg er at frykten for smitteeffekt gjør at vi er villige til å offre et stemme av 140-200, fordi kanskje 30-35 kanskje er i fare.
Så vil jeg si at vi har en, faktisk mange som er motstandere av økt åpnhet, fordi de ser det problematiske, men da mener jeg at man tenker litt feil, man tenker liksom at nå har vi en liten snevegruppe som er veldig utsatt, men som er også de som blir veldig oppført. Av hensyn til dem, så er vi villige til å offre alle de lyn fra klar himmel som kommer der, og det synes jeg er en veldig problematisk tankegang i hvordan vi gjør det her.
Samtidig så ønsker jo ikke jeg at vi skal ha fritt frem åpnet. Jeg tror for folk som har hørt på her nå, de har liggert merke til at det kommer ikke veldig mange uttalser av type ting som går i fare, sier type ting. Jeg er veldig forsiktig med hvilke ord jeg bruker. Jeg har ikke noen behov for å for eksempel buse ut med hvordan tok min sønn selv vår ut. Jeg sier heller ikke hvor.
Det er ikke at jeg har noe problem med å si det, men jeg tenker at nei, det er ikke noe behov for det. Hvis folk absolutt vil vite det, så er det ikke hemmelig. De kan spørre meg, det er ikke noe som helst. Men jeg har ikke noe behov for å utpensionere, for jeg vet at metode kan være farlig. Men det er også forskjell på metoder. Det er for eksempel veldig stor forskjell på hvis man kommer med en metode som alle skjønner at gjør du det, så er det dødelig.
Det er mindre smittefare for det enn hvis du kommer med en metode som er smertefri, og som folk ikke har tenkt på, og som er lett tilgjengelig. Så det finnes for eksempel metoder vi absolutt ikke skal omtale høyt, fordi det er lett tilgjengelig, smertefri og smertefri.
og da er det en større sjanse for at det kan gjøres, mens andre ting kanskje ikke er fullt så godt. Så det er noe med å ta hensyn til disse type tingene, og være åpen på en fornuftig måte. Men så lenge vi gjør det, så mener jeg at denne smitteeffekten er farlig å overdreve ut, og den er med på forårsak i flere hendelsesfall. Jeg mener det er en større og dødeligere smitteeffekt av manglende åpenhet enn økt åpenhet. Hvis det er for mulig, så har jeg litt lyst til å lese opp hvordan olyden i hver valgsomplakaten er etter at vi fikk endret den.
Når jeg sier vi, så sier jeg at vi var med på det. Jeg var en del av utvalget som foreslå en løgn. Det var ikke vi som vet ok-løgnene, for jeg vet at det er presseforbundet etterpå. Men vi liker ofte å lese opp hvordan ordlyden er, slik at folk skal forstå uten. Tidligere var det veldig fokus på å unngå omtale av selvmord, unngå omtale av metode, altså unngå den typen ting. Men nå har vi, i stedet for å starte første setning med unngå, så starter vi
Ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk er det god presselskikk å vektlegge en nøkteren fremstilling. Allerede i to første ordene er det «ved omtale». Altså underforstått, det er naturlig for pressen å omtale selvmord og selvmordsforsøk. Det er liksom ikke noe unngå, det er «ved omtale». Samtidig kjenner man her at
Dette er en veldig vanskelig tema. Så det er god presjøk å vekklegge en nøkteren fremstilling. Og det skal man i alle andre slags ting, men her presiseres det ekstra mye at det er en nøkteren fremstilling, og det ligger at man skal ikke drive med noen tabloide grep i den type ting. Dette er et så alvorlig tema at man holder tilbake her, og man behøver ikke legge inn spektakulære ord eller beskrivelser av den type ting.
Neste setning, vis hensyn til de som er direkte berørt. Altså en veldig klar presisering at her skal det vises hensyn. Og så byttet man ut etterlatte til direkte berørt. For det er ikke bare etterlatte som påvirkes av selvmord. De som fant sønnen min Karl ble også påvirket.
folk som er i forskjellige, det kan være ambulansepersonell, det kan være redningsaksjoner, det kan være folk som tilfelligvis står der. Hvem det måtte være med at du skal vise hensyn til det, for folk er i sjokk, det kan jeg jo skrive under på. Og så er det et veldig viktig punkt. Vær varsom ved omtale på et tidlig tidspunkt.
Det er litt at det er stor forskjell på å omtale selvmord i journalistikken når man på en måte har hatt god tid til å gjøre en ordentlig reportasje, se hva skjer i fengslet, hvorfor er det et problem, hva skjer med de unge, hva skjer med økonomien, er det med på forhåndsvis noe? Da har man på en måte tid til å tenke det. Men i journalistikken har vi også det som kalles breaking news, altså det som skjer der og da.
Da er det fort gjort at det gjelder å være først med siste nytt, konkurransesituasjon, man kommer ut og man rekker ikke å tenke ordentlig noe. Den setningen i punktet er veldig viktig å si at på et tidlig tidspunkt skal du være ekstra avarsom. Da holder man ofte igjen informasjonen til situasjonen er avklart og den type ting, for det er ikke viktig at man vet i det øyeblikket det skjer at nå skjedde et selvmord et eller annet sted, kanskje i full offentlighet.
Da holder det å beskrive i første unge at det kom en hendelse, og så kan man senere få detaljene på plass for å vite hva som skjer. Da kan man gjøre en grunderjobb på det. Det betyr ikke at det er forbudt, det betyr at du bør ha gode grunner hvis du skal fortelle det umiddelbart, og det blir som regel ikke gjort. Så kommer det punktet som kanskje er viktigst med tanke på smitteeffekten, eller ikke punktet, setningen. Det kreves høy aktsomhet ved beskrivelse av metode og det spesifikke stedet for handlingen.
Det som går i der er at det ikke er forbudt for pressen å omtale hverken metoden som ble brukt, eller stedet det skjedde hvis det er en påvirkning, men du skal ha en veldig god grunn til det. Det er ikke noe som du skal frotse i opplysninger, og det er nettopp smitteeffekten at vi skal ikke fortelle at det er et såkalt hotspot, altså et sted hvor det er veldig mange selvmord, som kan gi desperate personer tenke «ok, da går jeg dit».
Eller at den metoden hadde jeg ikke tenkt på den turen. Men det finnes grunner til å beskrive metode. Dette har blant annet vært i fengselssaker. For der går det liksom, hva slags metoder har man tilgjengelig et fengsel? Hvorfor gjøres det ikke noe med den metoden? Det kan være andre steder. Hvorfor sikres ikke det stedet, i og med at det er et sted, den typen ting? Men da stiller man som krav at her skal det gjøres. Så jeg er veldig fornøyd med denne endringen av versjonplakaten.
Og jeg mener at de som er redde for smitteeffekt, og det er jo naturlig nok mange, bør også være veldig fornøyde, for det er på en måte godt fra unngå til hvordan man har forsøkt å gjøre en oppskrift på hvordan det kan gjøres på en konstruktiv og god måte, og samtidig minimalisere de negative konsekvensene.
Redaktørføringen har også laget en egen veileder til hvordan dette punktet skal forstås. Og det var egentlig en veldig fin ting at da valgte man bevisst at ingen av de som var i utvalget for å utarbeide forslaget til hva som plakatens nye punkt var med på å skrive veilederen. Så det er to forskjellige grupperinger, men som alle har felles interesse av at journalistikken skal bli best mulig, og at det skal være best mulig med tanke på selvmordsproblematikken. Så jeg tenker det er en veldig bra måte å løse. Jeg tror at dette her
kan strekke seg langt utover journalistikken. Jeg tror dette kan være en viktig ting å ta med seg også inn i samtalene, at folk ser litt som, ok, hva tenker vi? Pressene har ingen myndighet i sosiale medier, pressene har ingen myndighet i hva en spillefilm eller en tv-serie gjør, men de vil typisk se til hver versjonplakaten og si, ok, sånn håndterer vi norsk presse,
Kanskje vi skal ta litt inspirasjon derifra. Så jeg tror det er en ganske viktig ting å ta med inn der. Og jeg synes dette viser at det er mulig å ta hensyn til smitteeffektproblematikk uten å la seg bli handlingslammet som følge av det. Så det tenker jeg er veldig viktig. Veldig bra, veldig...
Fint at du går gjennom den på den måten der, for det kan jo også folk generelt tenke litt på. Hvordan omtaler vi dette? For eksempel hvis man rett etter noen har tatt livet sitt skriver et Facebook-post, bare ikke nevn metode å være nøkteren, ta hensyn, fordi det er veldig fort gjort.
Jeg har jo sett at det kan skje at familien kanskje ikke er helt fornøyd med at en venn eller noen andre skriver på den måten man gjør det. Det der kan man jo ta utgangspunkt i uansett. Det er gode retningslinjer der. I pressen har vi også andre ting.
Vi har for eksempel vis hensyn til folk som ikke skjønner konsekvensene av hva de sier. Så for eksempel hvis jeg eller noen andre blir intervjuet av journalistene, så er det ikke nok at jeg godkjenner at noe settes på trykk. De må faktisk gå rundt og vurdere, er Anders i stand til å skjønne konsekvensene at han går ut og sier dette offentlig høyt?
Og så må de vurdere, ja, kanskje Anders er det, fordi han er pressevant, han jobber i pressen selv. Mens andre tilfeller sier at, nei, vet du hva, det tar vi ikke med, den type ting. Og det ble også gjort i den andre magasinreportasjen der jeg og moren til Karl stilte opp, at de spurte om noe, som vi hadde en diskusjon, er det greit, liksom? Og så ble vi til slutt enige med at, ja, det er greit, men etterpå så valgte vi å si at, vet du hva, nei, vi føler at det der tar vi ikke med likevel. Og det viser liksom en sånn selvstendig vilje, fordi
I hvert fall i Norge så er det, hvis du kommer en journalist og skal håndta selvmord, så er det ikke noen som kommer inn der og skal gjøre tidens tabloider og plasjer. Det er mer et problem at man er livredd for å trå feil på den. Jeg får jo mye telefoner fra folk som opplever selvmord, så hun finner mitt navn og ringer meg. Og så spør jeg, noen er jo bedtskremt. Kommer lokalavisen nå på døra for å skrive om
selvmord i det, den type ting, sånn, og jeg forklarer, nei, det kommer ikke til å skje, den type ting, og så ringer de meg kanskje et halvt år etterpå, så har de lyst til å si noe, for da savner de kanskje at det ble noe, og så sier jeg liksom, jeg tar kontakt med dem, sier liksom den type ting, og forteller dem liksom at det finnes ikke journalister her nå som liksom er ute etter å ta det, det er ikke som at liksom du har noen pendleboliger, eller du har noen skattesnusk, eller om du har gjort eller ikke gjort jobben, altså,
Det er ikke der det er. Der er vi ganske godt kommet. Under arbeidet med vervarsomplakaten så fikk vi noen skrekkeksempler fra andre land. Det var en tabloidavis med noe av det verste jeg har sett. Noen kjendiseri, anklager om at det var mor anklaget far og far anklaget mor. Grusomme ting, påstander slengt ut i titel på en forskyde. Det har vi ikke i Norge.
Og hvis du noensinne hadde gjort noe sånt, så hadde du ikke fått jobb noen steder i Norge. Vi er ikke der. Vi er kanskje for forsiktige, men det er ikke noe vi er redde for i utgangspunktet. Det er kanskje lett for meg å si, men jeg vet jo hvordan det fungerer, og jeg vet jo hvordan det ikke fungerer også i pressen. Men der er det. Det fungerer. Det kan jeg si. Det er jeg veldig glad for.
Men ja, det er et viktig tema, og det er veldig bra at folk som deg er åpne om det med et mål om å gjøre noe bra for norske befolkning, for å forhindre at flere tar livet sitt, at vi får ned selvmordstallene, og at vi sørger for at både journalister og folk flest
mer kunnskap, sånn at vi kan alle bidra med vårt for å sørge for at færrest mulig tar livet sitt. Så er det noe mer du vil si nå før vi runder av? Jeg kan kanskje si en ting. Jeg tror det trengs et stort løft. En ting som ikke nådde opp var at mental helse, som har denne
telefonen som man kan snakke med dem. Tok sammen med Leve, hvor jeg satt i landstyret tidligere, og skrev en søknad om å få TV-aksjonen.
Den nådde ikke opp, og det var ikke så rart. Det var første gang vi søkte og sånt. Jeg tror det er en av de store tingene som kan skje. Ikke fordi det ville vært bra med de pengene fra TV-aksjonen hvis den ble tildelt til selvmordsforebyggende arbeid og sorgsstøtte i Norge. Men jeg tror det er en av de tingene som jeg håper skjer i løpet av de neste 3-4 årene.
er at selvmordsforebygging og sorgstøtte rundt det blir tildelt TV-aksjonen. Jeg tror kanskje det er den type løft, det er en av de tingene som kan skje for å virkelig få satt det på agendan en gang for alle. For selv uavhengig av de pengene som kommer inn der, som vil komme veldig til nytte og som garanterer for det rettelige, så tror jeg at hvis en sånn søknad når opp og får TV-aksjonen,
så tror jeg det vil kunne samle nasjonen på en helt utrolig måte. Jeg tror det vil kunne samlet alt fra hva man gjør for de unge som vi mister, hva man gjør for de gamle vi mister, hva forskerne gjør, hva forskjellige forskningsmiljøer, hva kommunene gjør, hva næringslivet gjør,
Hva man gjør i minoritetsgrupper, enten det er innvandrergrupper, hva man gjør med samene som for øvrig har noen utfordringer knyttet til dette, som også har vært konflikter opp mot samfunnet ellers.
Jeg tror det er en av de virkelig store løftene som kunne gjort at vi en gang for alle fikk løftet opp, det vil også tvunget politikere på riksnivå, fylkesnivå og lokalnivå til å stille opp. Jeg tror det ville løftet næringslivet, jeg tror det ville løftet skolen, jeg tror det ville kunne blitt en av de virkelig store løftene.
Så jeg var ikke involvert i en søknad sist, jeg leste den over, så det var mye bra der, men det bare preget at det var første gang man søkte, så jeg håper at man gjør det et par ganger til. Men jeg tror det kan bli en av de store løftene som går inn. Så enten den, eller noen andre ting som jeg sikkert kan snakke om en annen gang, at det kommer, men jeg tror vi har kommet langt. Jeg tror vi må komme mye lenger. Jeg tror det kommer initiativer på gang. Det er mange som gjør veldig mye bra, som for eksempel den søknaden.
Så jeg tror det kommer til å skje det. Og så pleier jeg alltid å si til journalister, så pleier jeg alltid å si at jeg vil ikke vende ganske mye på at i løpet av de neste fem årene, så vil skuprisen etter årene vinne seg et eller annet journalistisk prosjekt som har med selvmord å gjøre. Det kommer til å ta noen år, men jeg tror det kan gjøre, og jeg ser frem til når de gjør det. Så det går riktig veien, det bare går ikke å snakke. Tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje.
viktige og gode refleksjoner fra deg som jeg håper at gjør at folk tenker seg litt ekstra om og som bidrar til at tallene går ned. Det tror jeg absolutt. Jeg er helt sikker på at du har reddet liv med din åpenhet og ditt engasjement. Takk.