SmS #96 Zahid Ali om oppvekst på Torshov, bokskriving, kulturforskjeller og humorbransjen
Silje Snedal Ryland samtaler med komikeren Zahid Ali om oppvekst på Torshov, klager og hårsårhet i humorbransjen, bokskriving, skuespillerdrømmer, psykologi, opphold i Sør-Afrika, kastesystem i Pakistan og kulturforskjeller.
00:00
Podcasten diskuterer hvordan fattigdom, kunstnerliv og subkulturer i Torsholm formet min barndom og samfunnssammenhenger.
00:45
I denne episoden diskuterer podcastverten og gjesten hvordan fellesskap dannes i møte med motstridende grupper og samfunnsnormer.
05:45
I dagens episode diskuteres hvordan ressurssvake individer nå mobiliserer og klager på sosiale medier, noe som kan føre til misbruk og frykt for krenkelse.
24:44
Psykologer bør gjerne ha personlig terapi for egen utvikling, men unngå å behandle venner for etisk deling.
27:54
Psykologbesøk er nyttig for alle, ikke bare de med psykiske lidelser, men det kan være utfordrende å finne riktig kjemi.
Transkript
Nevnt i episoden
Zahid Ali
Hovedgjest, komiker og forfatter, forteller om karriere og oppvekst.
Silje Skjevig
Podkastvert og psykologspesialist.
Torshov
Bydel i Oslo der Zahid vokste opp i sosialboliger.
Nordstrand
Bydel familien flyttet til etter Torshov.
Rikets Røst
TV-program Zahid deltok i med Otto Jespersen.
Otto Jespersen
Komiker Zahid jobbet med på TV.
Shabana Rehman
Avdød samfunnsdebattant og god venn av Zahid.
Dan Bichoy
Tidligere gjest i podkasten, omtalt med respekt.
Lars Lillo-Stenberg
Musiker; Zahid ble passet på av besteforeldrene hans.
Klaus Hagerup
Forfatter av boka 'Sånn, den er grei med det' som inspirerte Zahid.
Fredrik Gressvik
Journalist og Zahids kollega, utsatt for netthets.
Steinar Vangen
'Koffertmannen'; Zahid lagde humor om saken.
NRK
Kringkaster, nevnt i forbindelse med gammel serie med Rolf Veslund.
Gyldendal
Forlaget ga ut Zahids bøker.
Svabergsprivatdetektiven
Zahids krimkomediebokserie som kan bli TV-serie.
Kjartan Sveinsson (Chartersvein)
Realityprofil Zahid beundrer som TV-underholder.
Henriette Lien
Gjest på kommende jubileumssending 11. april.
Gaute Grøtta Grav
Annengjest på jubileumssendingen i Klaring/Clarion Hotel.
Clarion Hotel, Oslo
Sted for episode 100 og jubileumsfest.
Sør-Afrika
Silje jobbet som counselor i Cape Town og opplevde arven etter apartheid.
Cape Town
By der Silje bodde og jobbet i Sør-Afrika.
Pakistan
Zahids foreldres hjemland; samtaler om kastesystem og dialekter.
Gujarat (Gujranwala-kontekst)
Byen de fleste pakistanske innvandrere i Norge stammer fra.
Snakk med Silje
Podkasten, snart 100 episoder.
Paradise Hotel
Realityprogram nevnt i diskusjon om kjendiskultur.
PayPal
Betalingsmåte for støtte til podkasten.
Deltakere
host
Silje Skjevig
guest
Zahid Ali
producer/teknisk ansvarlig (nevnt)
Dan
Poeng
Folk har alltid vært like hårsåre – nå har de bare muligheten til å klage på en mye bedre måte.
Saeed Ali om klagekulturen og sosiale mediers rolle i å gjøre det lettere å kanalisere misnøye.
Jo mer man er seg selv, jo bedre stand-up-komiker er man.
Ali mener avstanden til seg selv skaper pappkarakterer på scenen.
Kunsten i stand-up er å holde maska når ingen ler.
Om å undertrykke ubehaget når vitsen faller flat, og ikke la det påvirke neste vits.
Du tør ikke å gå lenger enn du selv har vært.
Silje om hvorfor psykologer bør gå i terapi selv – man kan ikke lede pasienter til steder man ikke har vært.
Alle psykologer bør ha erfaring med å gå i terapi selv.
Silje mener det handler om selvutvikling og å kjenne sine egne emosjonelle sår.
Det er ingen som ikke har noen issues.
Om normaliseringen av å gå i terapi.
Jo mer du lignet på de hvite, jo høyere status hadde du.
Om hudfarge og status i Sør-Afrika, der colored-identiteten hadde høyere status enn svart.
Kastesystemet hemmer utvikling – hvis du ikke kan komme deg noe sted, mangler du motivasjonen til å utvikle deg.
Saeed om hvorfor det ikke finnes store designere fra Pakistan til tross for generasjoner av skreddere.
Man blir i ferd med å bli mer og mer Bollywood i norsk mediebransje.
Om hvordan sjangrene blandes og alle gjør alt – sang, dans, reality og skuespill.
Sult er liksom en slags fjernkontroll.
Saeed om hvordan realityprogrammer som Farmen styrer deltakerne.
Det beste med folkehøyskolen var at ting gikk på speed – ti minutter fra ferdig tekst til kontrakt.
Silje om hvorfor folkehøyskolemiljøet gir rask gjennomføring som virkeligheten mangler.
Det var ikke pønkere som var utlendingene – det var vi som ble sett på som utlendinger, men pønkerne ble vår felles fiende.
Om samholdet i Torshov-blokka og hvordan en felles fiende styrket fellesskapet.
Påstander
Saeed Ali vokste opp på Torshov i Oslo i sosialboliger.
Han beskriver bygården som kjent fra Petter Utligers TV-serie.
Saeed Alis foreldre hadde begge vaskejobber.
Derfor ble han passet på av naboer i blokka.
Lars Lillo-Stenbergs besteforeldrene passet på Saeed Ali som barn.
Lillo-familien bodde rett over gata på Torshov.
Bestemoren til Lars Lillo-Stenberg sa 'Det er pakistanere overalt' som sitt siste ord på dødsleie.
Saeed fortalte dette til Lars Lillo-Stenberg.
Apartheid ble opphevet i Sør-Afrika i 1994.
Saeed sier dette, med viss usikkerhet ('eller noe sånt').
Silje Skjevig bodde i Sør-Afrika to ganger og jobbet som counselor på en high school for jenter i Cape Town.
Første gang på utveksling gjennom psykologutdanningen, andre gang med ekstern praksis.
I Sør-Afrika er det lov til å slå barn som disiplin.
Silje forteller dette om sin erfaring fra arbeid på high school i Cape Town.
Silje Skjevig hadde kjæreste som bodde i en township i Sør-Afrika.
Han var DJ første gang hun var der og modell andre gang.
Stort sett 90 prosent av pakistanere i Norge kommer fra byen Gujarat eller samme landsbyer der.
Saeed Ali anslår dette.
Saeed Alis foreldre kommer fra et område nordøst i Pakistan, ved begynnelsen av Himalaya-fjellskjeden.
De snakker en dialekt som høres litt ut som trøndersk.
England har den største mengden pakistanere i utlandet.
Saeed Ali sier dette om pakistanske utvandrere.
Saeed Ali startet å drikke kaffe i 2015.
Dette skjedde da han flyttet til Horten med samboeren og bodde med svigerforeldrene.
Saeed Ali spilte inn første episode av Snakk med Silje for tre år siden etter påskedag.
Podcasten snart har nådd 100 episoder.
Episode 100 av Snakk med Silje spilles inn 11. april på Klaring Hotel i Bjørvika.
Dørene åpner 18.30, livepodkast klokken 19.30.
Saeed Ali har skrevet to bøker for Gyldendal: 'Svaber – en vaskeekte detektiv' og 'Svaber – en synske tilstander'.
Sjangeren er krim-komedie.
Den siste boka til Saeed Ali kom ut i desember i jula.
Den har vært på bestsellerlista i ti uker og vunnet priser.
Boka om Svaber ble opprinnelig utviklet som TV-serie-idé, men fikk avslag.
Den ser nå ut til å bli TV-serie eller film, med forhandlinger på gang.
Saeed Ali fikk femmer fra Stavanger Aftenblad for boka.
Dagbladet beskrev den som 'tett pakket med ironier og humorismer og spark i alle retninger'.
Saeed Ali snublet utenfor Teaterkafeen hver dag i ett og et halvt år.
Dette gjorde han for å bli oppdaget av skuespillere, inspirert av Klaus Hagerups bok 'Seniorhumoristen'.
Saeed Ali jobbet som telefonselger hos Direkte Responssenteret i Klingeberggata.
Han solgte bokklubben Vilmarks Liv, Mr. Music og Telekom i Revy.
Saeed Ali jobbet med Otto Jespersen på TV-serier i 90-tallet.
Han var med i Rikets Røst, ikke Torsdagsklubben.
Saeed Ali fikk drapstrusler mens han jobbet med TV-programmer med Otto Jespersen.
Han kunne nesten ikke bevege seg på Grønland i Oslo i en periode.
Saeed Ali var god venn med Shabana Rehman.
Hun var samfunnsdebattant og kontroversiell, blant annet om negativ sosial kontroll.
Saeed Ali vurderte å bli privatetterforsker fordi folk på gata trodde han kunne fikse alt for dem.
Etter misforståelser da han ble kjent fra TV.
Silje Skjevig gikk musikk, dans og drama på videregående og teaterlinja på folkehøyskole i Morsjøen (Vefsen folkehøyskole).
Hun ville egentlig bli skuespiller, men ble psykolog.
Silje Skjevig har hatt bare én profesjonell skuespillerjobb.
Hun hadde en liten turné med folkehøyskolen, i en revy som het 'Rock on'.
Saeed Ali oppga å være nesten to meter høy.
Hovedkarakteren i boka er skrevet i Jeg-person og ligner ham.
Koffertmannen Steinar Vangen er opprinnelig fra Moss eller bodde i Moss.
Saeed kjørte vits om saken på stand-up i Moss, med barn av ofrene i salen.
Saeed Ali og Fredrik Gressvik hadde et show der de kommenterte 21 firmaer for 1100 mennesker.
De fikk 11-12 klager, blant annet fra et massasjeinstitutt.
Saeed Ali bodde i Observatory i Cape Town første gang han var i Sør-Afrika.
Et hipsterområde kalt Grey Area der både svarte og hvite bodde.
Colored i Sør-Afrika er en identitet folk selv bruker og er stolte av.
De har en egen kultur og snakker engelsk med innslag av afrikaans.
Saeed Ali ble nesten ranet i en township i Sør-Afrika mens han skulle fikse musikken i en leiebil.
Han hørte at noen kom gående fort mot bilen.
Noen brøt seg inn i Silje Skjevigs vindu to ganger mens hun bodde i Sør-Afrika.
De kom seg inn gjennom gitter, og ting var flyttet på i rommet hennes.
I Indias kastesystem går hierarkiet også ut på hudfarge.
Jo lysere hud, jo høyere status – kastesystemet er offisielt avskaffet i India.
Saeed Ali kjente aldri noen svar på hvorfor ting var haram i oppveksten hjemme.
Foreldrene skiftet tema når han stilte spørsmål om religion.
Silje Skjevig er psykologspesialist.
Hun presenterer seg selv slik i podcastens intro.
Podcasten Snakk med Silje støttes via Paypal, Bitcoin eller Vipps til 806513.
Nevnt i podcastens intro.
Dan er produsent og teknisk ansvarlig for Snakk med Silje.
Silje møtte ham på en konferanse i Stavanger.
Silje Skjevig har eget podcaststudio på psykologkontoret sitt.
Etter å først ha leid studio der Dan jobbet.
Silje Skjevig studerte sosialpsykologi mens hun var i Sør-Afrika.
Emnene inkluderte white privilege, stereotypier og fordommer.
Saeed Ali mener man i dag blander sjangere i stand-up, som gitar og ukulele, noe som tidligere ga kritikk fra kollegaer.
Han mener stand-up tidligere var en strengere disiplin.
Laster
De beste minnene mine er fra Torsholm, fra den bygården, fordi det er mange faktorer, men en av de tingene er vel kanskje at det var bare fattige folk der. Det var fabrikarbeidere, de jobbet på en såpefabrikk som var like i nærheten. Og så var det jo veldig mye kunstnere, fotografer, skuespillere som ikke hadde fått det til.
prostituerte som fikk det til, men var prostituerte og var et fint sted å bo. Punkere, jeg følte at den punkere bevegelsen oppstod nesten utenfor soveromsvinduet mitt. Alle skinnjakke punkere med hanekam og alle de holdt i der, og det var veldig mye heroin og sprøytespisser. Jeg ble liksom passet på
veldig mye av alle naboene. Jeg var veldig mye i den blokka i alle disse leilighetene når begge foreldrene mine jobbet, hadde vaskejobber, begge to. De pønkerne, denne gjengen med de
gjerningene som alltid hadde politiet etter seg og mye narkotikabruk. De hatet alle. De hatet ikke bare utlendingene. De hatet alle folk som så normale ut og gikk med stresskoffert. Og alle vi som bodde i den blokka likte ikke dem. Så det var liksom en felles fiende vi hadde som styrka et eller annet slags samhold vi hadde. Så vi følte liksom at vi var et
et slags samme folk, samme Ulla, alle sammen, samme interessene, og vi kunne sitte og slenge dritt om disse gjerningene som var på utsiden, og nei, dem liker vi ikke. Så de ble på en måte utlandingene. Og så var det veldig mye spennende mennesker som bodde. Folk drev med veldig mye rart, og hadde sære interesser, tjente veldig lite penger, men de var litt sånn idealister. Det betydde veldig for dem
Det de holdt på med. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Nå husker jeg ikke navnet på den NRK-serien. Det var en gammel NRK-serie med Rolf Veslund, som egentlig gikk ut på at gjesten kom, og så sminket han av henne seg. Når hun var ferdig med å sminke, så småpratte hun med Veslund på smikerommet. Når sminka var ferdig, så satt hun seg i stolen.
Ja, nå er jeg klar. Og så sa Veselund, ja, nå er vi ferdige faktisk. Fordi det begynte når du kom inn i studio. Ja, ok. Så den der small talken, det var liksom hele podcasten. Ja, men
Det er jo sikkert en ganske bra episode. Velkommen da, Saeed Ali. Tusen takk. Veldig gøy å komme hit. Komiker, kjempeborsåv. Var du med på torsdagsklubben i sin tid? Nei, jeg var ikke med der. Jeg var med i noe som heter Rikets Røst, som var litt sånn samme type greie. Samme folk bak bøndene som...
Ja, med Otto Jespersen og den gjengen der. Ja, med Andagsklubben, og disse seriene gikk vel på 90-tallet. Da var jeg fortsatt tenåring, ungdom. Ja, fordi du har jo vært lenge i G-med som komiker, og
Jeg bare lurer på, hva tenker du om hvordan publikummet og humoren har endret seg på de årene? Er folk mer hårsåre? Er det vanskeligere å være komiker i dag? Da er det egentlig lettere å svare på dette spørsmålet som en stand-up-komiker som får den umiddelbare reaksjonen med en gang og ikke...
klagebrev et halvt år senere, eller sånn som det er med TV, hvor du ikke får... Hvis det er noen som klager, så går det via, via, via, og så er det også en eller annen prosess hvor man tenker, er det noe vitsig å gi denne beskjeden videre til han eller hun? Nei, trenger han å høre det? Nei, men vi fikser det selv. Som stand-up-komiker så føler jeg at folk har alltid vært like hårsåre hvis de har vært hårsåre, men nå har man jo muligheten til å klage på en mye bedre og litt mer...
selvbeskyttende måte enn før. Mobbeåfarene ble jo like lei seg før som de blir i dag. I gamle dager var det jo også selvfølgelig mye mer personangrep der, og veldig mye mer rasisme og mye mer drittslenging. Også bevisst til svake grupper som man visste ikke kom til å svare tilbake eller ha evnen til å
svaret tilbake, så man kødda mye med ressurssvake mennesker, og det var greit, fordi de ikke svarte tilbake. Nå er jo de ressurssvake menneskene like ressurssterke som de ressurssterke, sånn i forhold til at de er på sosiale medier. De kan sende inn en klage på veldig mange forskjellige måter.
Uten å miste ansikt på en måte. Og de kan også samle folk, de kan mobilisere og gjøre ting. De kan ødelegge karrieren til folk. Problemet i dag er vel at det blir misbrukt hele tiden. Det blir misbrukt veldig mye, for det er veldig lett å såre folk. Og det er veldig lett, og vi snakket litt om det i sted med en kollega av meg som...
er journalist og får så jævlig mye Fredrik Gressvik, det kan du si, det er ikke noe statshemmelighet at han blir jo, altså det er jo så mye netthets, du leser i kommentarfeltene han, så er plutselig, han er jo en utdannet journalist og studert i USA, USA-ekspert og har via hele livet sitt til å
å snakke om amerikansk politikk, og ikke minst midtøsten politikk, vært nede i krigsområder over 30 krigger i 30 år. Så dette kan han på en måte, dette lever og åner han for. Og så...
Er det folk i kommentarfeltene som ber han ta seg en utdannelse? Ja, ikke sant? Eller at han bare snakker tøv, og at det ikke er sant, eller at han er anti-Trump fordi han har en eller annen agenda, og så videre, og så videre. Sier folk som er på NAV, for profilene til alle er jo der ute, det er jo veldig mange som skjuler profilet sin, men man går inn og ser hva det er han jobber med. Ok, du jobber i en barnehage, og du har liksom
så sterke meninger at du går nesten til drapstrusler på Facebook. Så det er det der i misbruket som er litt skummelt, og ikke minst faktasjekket. Er det sant? Er det virkelig? Så det er skliddet til de grader. Så folk klager jo på det meste. Og folk er derfor så blir man kanskje oppfattet som mye mer hårsår i dag. Fordi alle...
Alle har muligheten til å klage. De har klagebrevet klart, fylt ut i hodet. Du trenger bare å trykke enter, og så blir det sendt av gårde. Så det er mye mindre effort.
Ja, og det kan være positivt, men også negativt, som du sier, at man misbruker det, man bruker det som en form for, med et ønske kanskje om kanselering, og at man har feil insentiver for å klage. Men det er jo bra også, som du sier, at sårbare grupper, de
sa ikke tilbake, man tøyser mye mer med ting som egentlig ikke er helt... Innafor. Innafor, ja, egentlig. Men samtidig så kan det jo være at humoren blir litt vanskeligere også, fordi man hele tiden er redd for å krenke noen, da. Ja, ja. Så det blir vanskeligere også å komme med gode spøker. Folk er reddere i dag. Altså bare et eksempel på... Jeg og Fredrik gjorde et show noe nylig i en by, hvor...
Det var et veldig rart oppdrag. Vi hadde ikke fått noen beskjed om hvem det var og hva det var de gikk ut på en time før. Det var rundt 20 forskjellige firmaer vi plutselig fikk vite, og det var 1100 mennesker i salen.
Og vi hadde ikke bare forhold til det. Vi trodde det bare var sånn vanlig julebordsgreier, men de ønsket at vi skulle snakke om alle firmaene. Så jeg gikk inn på chat.gvp og skrev, for dette var en by langt, langt unna, så skrev jeg «Ok, gi meg noen sladder på alle disse firmaene i denne byen», og så fikk jeg noen sladder.
Og alle de i salen visste på en måte hva slags type person jeg var. Stenop kom ikke litt frekk, kommenterer litt og improviserer. Og det er det Stenop er på en måte. At du skal liksom ikke sitte helt forrest hvis du ikke liker å bli kommentert. Og hvis du har...
Ja, vet ikke. Hvis det er en kjent person som har vært i en eller annen skandale nå nylig, så bør du i hvert fall ikke gå på stand-up-show. Så jeg kommenterte alt mulig rart. Jeg kommenterte en barnehage som hadde tatt ut litt for mye penger i utbytte, for det var det jeg synes. Så kødda jeg med dem, og så fikk jeg kødda med muskelsvinn-sykdomsforeningen.
De var i salen, og de klappa ganske høyt, så jeg tenkte at dette høres jo ut som en liten...
Tvindelforsøk. Klarer du å klappe? Klarer du å klappe? Så kommenterte vi 21 firmaer, og så fikk vi 11-12 klagere. Massasjeinstituttstudio som mobiliserte, fordi jeg gikk kanskje litt for langt der. Men det er greia, alltid vært greia. Alle disse klagde og lagde et stort nummer ut av dette. Og det har blitt litt...
De har blitt mer og mer vanlige nå, sånne klager. Men det tar vi med en klippesalt, og arrangører alle skjønner at det er. Noen er selvfølgelig mer hårsårige, men også har de muligheten til å klage på den måten som de gjør nå, som de aldri ville gjort på 90-tallet hvis jeg hadde sagt akkurat de samme tingene. Men vi snakket litt om at Kaddafi var her. Jeg gjorde en annen sånn ting. Jeg var i Moss og hadde stand-up-show. Dette var kanskje
samme uke eller uka etter den Terje Vangen-episoden. Ja, Steinar Vangen. Steinar, ja. Steinar Vangen, den koffertmannen som satt på folk og drakk kaffe. Ja, setter på en pute og venter til de ikke puter mer. Oi, shit, nå hadde jeg på... Hva kastet du da? Så jeg kødda jo om det, for det var i Moss, og Vangen er jo opprinnelig fra Moss, tror jeg, eller bodde i Moss eller noe sånt, og da satt jo noen av barna til offrene i salen.
Ta den litt nærmere. Og de hadde fått, de hadde fått, hun som hadde fått den biletten, hun hadde fått den biletten av noen venner som syntes at det ble litt mye, nå med så mye medieoppmerksomhet og ting og sånn, så her har du en bilett til et stand-up-show med Seidane. Det er ikke noe jeg har virkelig, men det tror jeg er ditt.
Og så holdt jeg på i 10-15 minutter. Med akkurat den saken? Koffertshow herfra til, ja. Med rosa kofferter og sitte og drikke kakao og alt mulig rart. Long Island Ice Tea som tar mye lenger. Jeg skjønner at det var ubehagelig, så da fikk jeg en mail også av barnebarnet til den personen. Ja. Så da fikk jeg en lang mail, hvor det synes at det var frekt og håreisen og sykt at jeg hadde helt tatt...
Og så måtte jeg jo sende en lang bil tilbake, da er det selvfølgelig beklaget jeg for det. Jeg var ikke klar, jeg hadde aldri gjort det hvis jeg hadde visst at hun satt i salen, da hadde jeg jo finnet på noe annet, men...
Det er jo et morsomt tema, dessverre. Men jeg skrev det også i mailen, at det er en stand-up-show, liksom vi tar opp ukesaktuelle ting. Hvis man er en sånn type komiker, så kommenterer man det, og når man er liksom hjemmebane og rosa koffert og alt det, det er veldig mye humor der. Men det er klart, dessverre, jeg var ikke klar over at hun satt der, og jeg kan...
Det er godt å komme opp, for jeg bor i Horten, så det trenger bare å ta fergen over. Så det kan godt komme over med blomsterbukett, og så beklage jeg til henne hvis hun vil det. Men da fikk jeg svaret at det siste hun har lyst til å se nå er trynet ditt. Ok, det er greit. Men sånne ting skjedde ikke så mye før. Nei. Eller med meg har det skjedd mye, siden jeg da også jobbet med Otto Jespersen på TV-serien.
Og vi lagde TV-programmer. Så fikk vi drapstrusler og veldig, veldig mye klager på ting. Mye fra muslimer, når jeg har hatt meg. For jeg kødda veldig mye med innvandrere ute på gata, med sånn fem på gata. Og Otto med kristne og jøder og alt. Så du fikk liksom fra alle mulige hold. Det var en periode jeg nesten ikke kunne bevege meg på Grønland i Oslo, fordi...
De hadde mobilisert der moralpolitiet og forlet der nede. Det var liksom, der er han. Han er ute til å ta oss. Så det var en sånn periode også i livet mitt. Ikke nå lenger da, men så opplevde jeg det meste. Sånn sett i forhold til klager. Og så har jeg jo vært god venn med Shabana Rehman, som var samfunnsnyttig, holdt jeg på å si, men samfunnsdebattant og veldig kontroversiell.
Også med tanke på ting hun mente om religion og innvandring og innvandring i grupper og negativ sosial kontroll og sånt. Så det drypper litt over på klokkeren. Så jeg fikk jo oppleve veldig mye fra alle mulighetene. Ja, skitt.
Ja, nei, han... Dambi har jo vært her to ganger, og han var her i andre episode faktisk. Nå er det ganske lenge siden. Nå er det jo gammel barn da. Ja, ikke sant? Men da snakket han om henne da, ikke sant? Ja, ja. Og hvordan han så opp til henne, ikke sant? At hun turte å...
adressere viktige samfunnsaktuelle temaer, også om den kulturen hun hadde vokst opp i, og det med negativ sosial kontroll og sånne ting. Ja, det var ganske imponerende, og ikke minst at Danby også snakker jo om ting som, så han har liksom virkelig videreført den tradisjonen med å snakke om ting som man ikke tør å snakke om, og
Og argumenterer veldig godt for det. Men du er jo ikke bare komiker. Du er jo også en forfatter. Du har jo skrevet to bøker nå. Ja, to bøker, ja. For Gyllendal. Svaber en vaskeekte detektiv, og Svaber en synske tilstander. Ja, Krim-ish. Krim-ish er sjangeren, Krim-komedie.
Så den siste kom ut i jula, i desember. Ja, du har fått veldig gode tilbakemeldinger da, fra femmer fra Stavanger Aftenblad og en fra Dagbladet, tett pakket med ironier og humorismer og spark i alle retninger. Ja.
Ja, det har gått veldig bra. Så har den jo vunnet noen priser og vært på bestsellerlista i ti uker og så videre. Så det har vært veldig moro. Ja, men fortell litt da. Hva er tanken bak? Hva var det som gjorde at du tenkte å bli forfatter? Tanken var egentlig at i 2005 eller 2006 så hadde jeg den ideen om en veldig kort enkel idé som handlet om en privat...
Etter forsker. Ideen var vel at... Ideen er at det er en renholder som jobber i et kontorbygg med masse forskjellige kontorer, hvor du har alt fra støvsugselere, astrologer, til psykologer og slaktere,
og noen avisefolk, og det er noen trykkerier og alt mulig. Så han vasker i alle kontorene her, og det har han gjort i 15 år, og det kontorebygget er i Brugata i Oslo. Og så har han i løpet av 15 år lært seg litt informasjon, kan egentlig ganske mye om alle disse kontorene, legekontore, for han vet liksom
Hvor han skal bruke hva slags klut, og hvis det er et sånt skjelett, sånn plassskjelett som er på stativ, og dette er det en del, så vet han at dette er jo lårbeinet selvfølgelig. Han kan liksom alt om alt fordi han har jobbet der så veldig mye, men det er jo ubetydelig informasjon som bare hjelper han til å vaske. Men så hender det at han, privatetet forsker, Koldbeins Tveit, er borte fra jobb en dag,
Og han var simalig da, som karakteren heter. Han er så veldig glad i å kle seg ut litt, så når han er på legekontoret, så tar han på seg legefrakten. Og så tar han sånne selfier, og synes at det er morsomt. Tenk om jeg hadde hatt en utdannelse. Det hadde vært gøy å tenke om jeg var lege. Så han drømmer seg litt vekk, og så er han veldig missunnelig på alle disse...
foretakene i det bygget som har følt drømmen sin, om det er støvsuggesteller eller hva, så er det et enkeltmannsforetak, du har et firma, du har et kontor, men hans bare er en vaskehjelp.
Så forsvinner han privat etter forskeren, og så blir han tatt for å være privat etter forsker i Kolbeinsveit. Og så får han et oppdrag som er sånn, finne ut om mannen min er utro. Han jobber i det og det bygget, og så tjener han en kompis som også vasker. Så han bare, du, kan ikke du ta vaskeheisen opp til sjette etasje og se gjennom vinduet her? Og ja, han har seg med en fyrje. Ok, ja, han er utro. Her har du 30 000 kroner, som er mer enn det han tjener i løpet av en måned. Og da begynner han å fortsette å ta oppdrag, og så viser det seg at alt det han har lært, som har vært ubetydelig informasjon,
rundt flekkefjerning fra de forskjellige kontorene gjør han til en perfekt privatetforsker og detektiv. Han kan liksom se i tak og si, jøss, har han brukt leverfettfjernekrem? Det gjør man ikke, med mindre det er noe som har skjedd der. Blodsprut eller noe sånt holder han på, så har han da blitt
blitt en anerkjent privatretterforsker. Kult! Så det var ideen. Hørte det seg veldig morsomt. Ja, det var veldig gøy å skrive den. Og så var ideen i utgangspunktet TV-serie, for dette var midt i en periode hvor jeg var veldig mye på TV og presenterte mye der, og så fikk jeg mye avslag på den ideen. De kjønte det ikke, og det var for mye budsjett, og så var jeg akkurat helt i starten av...
Den perioden når man begynte å lage sånne historiske filmer og historiske serier, hvor man alltid, når man presenterte en idé rundt 2004-2005-2006, det var sånn, ja, men hva er moralen? Hva betyr den? Hva er viktigheten? Så man måtte nesten, hvis du hadde en ordentlig, bare en sånn ren humor i det, så måtte du legge inn en eller annen
viktighet i ideen. Er dette veldig viktig for spesielt folk som har det sånn og sånn og sånn?
Det er moralen egentlig, selv om det bare var et sketcheprogram, så du måtte liksom, hvorfor vil du fortelle dette her? Det holdt ikke å bare si at fordi jeg er morsom og jeg har lyst til å lage noe gøy, det er det jeg kan. Du måtte overdrive litt grann grunnen for å få dette igjennom da. Og så begynte den der trenden med historiske filmer, den ene etter den andre, Max Manus og så videre og så videre og så videre, som egentlig veldig mange av de filmene er jo
nesten mer underholdning enn sant, men for å selge din så må du selge din som dette er historisk, dette kommer til å bli brukt som pensum, det eneste...
filmen som har blitt spilt inn i Norge noen gang, som tar opp alle disse alvorlige hendelser. Så jeg fikk jo avslag på dette, for jeg hadde jo ikke noe viktighet. Det betydde jo ingenting. Du har bare humor, liksom. Det er ikke greit. Det er ikke bra nok. Det funker ikke. Så da skrev jeg om, og så skrev jeg om, og så i mange, mange år, helt til da jeg fikk en idé om at, ok, kanskje jeg bare skal skrive en... Og dette var jo faktisk en ordentlig idé jeg hadde. Kanskje jeg bare skal skrive en bestseller, og så...
går den så bra og ser det så bra at de sabbe produksjonsselskapene og tv-kanalene som har sagt nei kommer til å kontakte meg og be om å ta en titt på nytt. Og det er det som har skjedd da. Så var det litt sånn utopisk, litt sånn tullete drøm jeg hadde, men så tenkte jeg, ok, jeg bare gjennomfører så godt jeg kan, og så ser vi hva som skjer.
Så nå blir det sannsynligvis en tv-serie eller film, og det er litt sånn forhandlinger med forskjellige byråer. Samtidig så er det litt moro å skrive også, så jeg lurer på, skal jeg lage en tredje bok, eller hva skal jeg gjøre? Men det er klart det er veldig kjedelig da.
Er det kjedelig å skrive? Det er kjedelig å skrive. Du som har lest så mye bøker, det er liksom gøy å være på den andre siden. Ja, jeg synes det høres gøy ut å skrive bok. Jeg har litt lyst til å gjøre det selv. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om enda, men kanskje noe litt sånn samfunnspsykologi eller noe sånt. Hvilken sjanger er det du kunne tenkt deg? Kanskje litt sånn populærvitenskapelig, men ja, det hadde vært gøy å intervjue litt folk og gjøre litt sånn analys av det. Nei, jeg vet ikke. Jeg er åpen for alt, ja, så
Selvpublisering da, eller hvordan? Nei, vi må finne et greit... Byråforlag som gjør den kjedelige jobben. Gjør den kjedelige jobben, ja. Neida, men jeg er i kontakt med en journalist, som også har skrevet...
bøker før, hvor vi har en idé da, men jeg vil ikke si for mye om det nå. For det er veldig på idéstadiet. Men ja, nei da, så vi begynner, så det hadde vært gøy. Men det blir ikke humor, det blir ikke, men jeg synes jo
Jeg skulle jo egentlig bli skuespiller, det var planen egentlig. Og så ble det psykolog i stedet. Skuespiller? Ja, ja, ja. Gikk du på noe kurs? Jeg gikk musikk, dans og drama på videregående. Og så gikk jeg på teaterne på folkehøyskole, ja. Hvor ennå?
I Morsjøen, Vefsen folkehøyskole. Så jeg ønsket å komme deg litt vekk da. Men du gikk jo på Gjessøen videregående, og det er jo rett i nærheten av Romerike folkehøyskole. Og det var jo liksom den som var top-modj når jeg var ferdig, men så ville jeg helst ikke... Jeg gikk på Ringrike. Ja, ok. Som ikke var like top-modj i gamle dager, men nå har det jo fått... Ja, nå har det...
Jeg gikk også på musikk, eller var det dans og drama? Musikk, dans og drama, ja. Men det var jo drama som var min, du spesialiserer deg innenfor en av de, men forstår jeg alle tre. Jeg gikk på musikk og teater, det var ikke noe dans der. Det er jeg glad for da, men... Så du gikk der, men så søkte du på teaterskole eller noe? Nei, jeg gjorde aldri det, men jeg hadde tenkt i det.
Jeg skulle bare studere psykologi et år, for jeg tenkte at jeg må jo gjøre noe mens jeg forberedde meg på å søke på teaterskolen. Men det gjorde jeg aldri. Det er jo kjempeinteressant da. Har du spilt i noe, eller hva er det største du har spilt i da? Jeg har bare hatt en profesjonell skuespillerjobb. Vi gjorde på selve studiet.
Altså på folkehøyskolen så hadde vi jo revy, og vi hadde ulike forestillinger lokalt og sånn. Jeg var på en liten turné faktisk med folkehøyskolen. Men jeg var jo... Hvilket stykke? Ja, det var typ revy da, som vi hadde laget. Nå husker jeg faktisk ikke hva den heter. Rock on tror jeg den heter. Ja.
Men det var faktisk ganske gøy. Men jeg er jo ikke så god på humor. Jeg er litt med på sånne mer litt sånn alvorlige, seriøse roller. Og det er litt gøy, for jeg tror faktisk nå som psykolog, og nå jeg har blitt så godt kjent med folk fra innsiden, at det å spille en litt sånn tung...
litt sånn dyp rolle. Det kunne jeg faktisk. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde gjort det ganske bra nå. Ja, fordi du har opplevd mye fra, du tar inn fra pasientene. Ja, du lærer jo veldig om følelser. Du tar med deg sorgen fra pasientene hjem. Ja. Men tar med deg jobben hjem som psykolog.
Nei, jeg gjør vel ikke det nå. Før gjorde jeg kanskje det mer enn jeg gjør nå, men nå har jeg gått masse i terapi, jobbet mye med meg selv. Det måtte jeg som del av spesialiseringen nå. Er det ikke litt sånn, du selv som psykolog har gått i terapi? Ja. For det er ikke vanlig. Det er ikke pålagt. Det er en skambelagt litt, er det ikke det?
Jeg tenker jo at hvis du vil bli en god psykolog, så bør du helst gå i terapi selv. Det tenker jeg faktisk. Så du må ha noe last for å gå i terapi, kanskje? Nei, men man kan jo alltid gå i terapi. Det er jo mye selvutvikling i det, og du kan jo... We all get issues. Det er ingen som ikke har noen issues. Man kunne jobbet med gjennom terapi, tenker jeg. Det er ikke nødvendig å gjøre det, men jeg tenker som psykolog, så tenker jeg det at man bør...
være såpass hva skal jeg si kjenne til sine egne emosjonelle sår såpass godt at man ikke blir trygget for mye i møte med pasienter, fordi du tør jo ikke å gå lenger enn du selv har vært på en måte så jeg tenker jo det at alle psykologer burde helst hatt hvertfall noe erfaring med å gå i terapi selv. Men du går ikke til en kollega Hei Anders, du tar for sist Det gjør jeg ikke
Jeg vipser deg 500 kroner. Det blir jo slags kollega, i og med at vi er psykologer begge to, men nei, man bør jo prøve å helst ikke, man bør jo ikke gå til noen som man er veldig god venn med på fritiden. Det blir jo feil, tenker jeg da. For det kan nødelegge noe? Ja, altså rent etisk så kan det jo skape kanskje en litt sånn der...
Du får jo en dobbelt rolle da. Det kommer jo litt an på, jeg har ikke noe sånn klart, men hvis man begge er psykologer, så er det kanskje mindre alvorlig enn hvis du har en venn som også går til deg som psykolog, så vil jo du ha en dobbelt rolle. Og det vil jo bli en slags asymmetrisk relasjon, som man kaller det, så det er jo ikke å anbefale. Men hvordan er det i miljøet da, når venner vet at...
Ja, hun går jo til psykolog selv. Hvis jeg har lyst til å, jeg trenger en psykolog, hvordan er det med Silje da? Nei, Silje går jo selv til psykolog. Det er
Ja, men helt vanlige mennesker går jo til psykolog. Du trenger jo ikke å ha en psykisk lidelse for å gå til en psykolog. Men du får jo ikke lov til det i det offentlige, hvis ikke du har en god grunn til det. Så jeg hadde aldri fått lov til det. Jeg hadde aldri fått lov til å gå på DPS som pasient der. Men det er jo psykologer som gjør det også, så får de god behandling. Og så betyr jo ikke det at du nødvendigvis er en dårligere psykolog av den grunn. Kanskje til og med bedre psykolog.
Fordi du faktisk har kjent på kroppen hvordan det er, og du vet hvordan det er å sitte i en andre stol. Men dette skal ikke handle bare om meg og psykologi. Går det bra med deg da? Det hjelper. Var det mann eller dame du gikk til? Jeg har gått til begge dele.
Fordi du ikke var fornøyd med den, eller vil du prøve et annet skjønn? Ja. Du kan jo velge helt selv når du ikke går gjennom det offentlige. Hvordan tar de det da, når du selv er psykolog og sier, nå skal jeg over til en annen, nå skal jeg...
Det går kjempefint, men jeg vil gjerne prøve en annen nå. Ja, men det handler jo ikke om den psykologen. Jeg tar ikke det personlig hvis noen hadde kommet til meg og sagt at jeg tror ikke vi har den riktige kjemien. Sånn er det jo bare. Det er jo bare noen man passer bedre overens med en andre. Men hvis jeg hadde sagt dette til deg som gjest nå i podcasten, det samme.
Ja, jeg tror det hadde du trengt. Da hadde jeg vært veldig nysgjerrig på hvorfor. Mer enn som psykolog og pasient, kanskje. Jeg vet ikke. Det er litt interessant det med... Men har du vært hos psykolog noen gang da? Du, jeg har vært hos psykolog en gang. Og det var morra til en komiker, kjent komiker, som var psykolog i
Og så fortalte den konen henne at «Ja, jeg skjønner at du har problemer». Så sa hun «Ta en prøvetime». Så gjorde jeg det. Jeg tok en prøvetime som da ble en dobbeltime, og som var ganske dyrt egentlig, men jeg var ikke klar over at det var så dyrt. Dette er jo mange år siden, men det var jo dyrt da også.
i forhold til det jeg tjente i hvert fall. Det som var litt skuffende da, akkurat da, var at psykologen, hun antok hva som var gærent, hun
Hun begynte å snakke om at det må være vanskelig å ha en fot i to kulturer, og hvor vanskelig det er å være innvandrer og ditt og dat. Jeg får veldig mange sånne pasienter som er i litt sånn limbo-situasjon og vet liksom ikke, er jeg norsk eller er jeg pakistansk? Og så
Jeg bare nikket, for jeg var jo enig med henne i det hun snakket om, det var ikke noe fremmed for meg. Men jeg var det på grunn av kjærlighetssorg. Ikke sant? Du var det for noe helt annet? Slutt med en dame nylig, og jeg visste ikke hvordan jeg syntes det var jævlig. Men hun satt i gang, og hun fullfortet, så jeg var mer...
Det var jeg som ble psykologen. Jeg var sånn, mmh, riktig. Hun la masse meninger og tanker til meg som jeg sikkert hadde til en viss grad, men det var ikke noe av det jeg var der for, på en måte. Det var litt rart. Det ga ikke mer smak. Det kan jeg forstå. Men jeg har jo en del venner som er psykologer, så jeg får...
Jeg får ut ting, men jeg tror jeg er en litt lukka person. Jeg har ikke reflektert så mye rundt mine ting, og hva jeg gjør. Jeg bare gjør ting. Hvis jeg hadde vært en psykolog, så tror jeg jeg ikke hadde klart å helt sette de riktige ordene. Og så merket jeg også, som jeg synes er en litt merkelig egenskap, jeg ikke visste jeg hadde, når jeg da var der,
Det var jo noen glipper der hos den psykologen som jeg hadde mulighet til å si noe. Ting jeg sa handlet mer om å imponere henne enn å fortelle hvilke problemer jeg hadde. Det synes jeg var litt rart. Det tenkte jeg på når jeg kom hjem. Alt det jeg sa, mye av det stemmer jo ikke. Jeg sa det bare for å imponere henne litt. Ikke noen store ting, men bare sånn
Kanskje det var på grunn av noen komplekser i forhold til at hun hadde satt meg i en bås, og at jeg prøvde å komme over det for å vise at jeg ikke er sånn jeg har annerledes. Du har tatt feil uten å si, jeg vet ikke. Men det skjedde for mye ting som gjorde at jeg ikke...
Jeg har ikke giddet å ta noe, men jeg har ikke hatt noe, som du sier at man har sikkert alltid behov for å gå til psykolog, men jeg har kanskje ikke hatt tid, eller har ikke tenkt på det. Men du sa en ting da som var litt gøy, at du studerte psykologi for å bare påvente om å begynne med teater, og så ga det mer smak, og så ble du...
psykolog. Fordi jeg etter folkeskolen så hadde jeg lyst til å bli stand-up-komiker, og jeg drev med stand-up på folkeskolen i en sånn veldig liten dårlig skala. Det var ingen som skjønte helt hva jeg holdt på med. Jeg skjønte ikke selv heller. Jeg hadde sett noen amerikanske komikere, men jeg hadde ikke knekt noen
humorkode på den måten. For meg, og for de fleste på den tiden, så var det sånn at hvis du skulle stå på en scene og underholde, så måtte du ha løsebart og briller og parikk og en bra dress eller kostyme, og så var det en karakter, og så spilte du, eller imiterte eller parodierte noen. Ikke at du bare stod der i jordabukser med snuslepp og var morsom uten å hjelpe midler. Så...
Måten jeg kom inn i stand-up-bransjen på, pluss minus, var at jeg jobbet som telefonseller en liten periode etter folkeskolen. For jeg hadde tenkt å studere just. Så jeg jobbet der for å finansiere justen, samtidig som jeg hadde lyst til å bli stand-up-komiker som hobby. For mange år siden hadde jeg lest en bok av en som heter Klaus Hagerup, som heter Seniorhumoristen.
Og den boka handler om en fyr, gammel eldre fyr, som ...
som pleide å underholde i sin bygård, bakgården i bygården sin, på Torsom eller Sagene, hver 17. mai og rundt juletider, stå på bruskassa og stå og underholde. Det var liksom det han gjorde. Så fortalte naboen at du må videre, du er jo kjempeborsom. Du må inn på Nasjonalteatret, det er der du må jobbe. Du kan ikke stå og underholde her, det er jo perle for svin. Du bruker opp talentet ditt, og nå er du blitt gammel mann.
Så da tenkte han at, ok, kanskje jeg skal gjøre det, men jeg tør ikke å søke på noen teaterhøyskole nå når jeg er for gammel. Men jeg kan liksom snuble utenfor teaterkafeen, for der sitter jo alle skuespillerne. Så han gjorde det da, liksom snublet hver eneste dag utenfor. Det er sånne store panorama-vinduer, og der sitter jo alle skuespillerne, Venke Foss-gjengen, og de sitter jo inntil vinduet også for å bli sett. Så gjorde han det, og så fikk han plutselig, det var en skuespiller som kom ut og sa at, du, jeg har sett deg snuble utenfor.
på veldig mange morsomme måter i flere dager eller uker. Vi har en rolle til deg, og så fikk han en rolle på Nasjonaltheateret. Men det er en litt trist bok. Jeg lurer på om han fikk dyrene i Hakkebakkeskogen når han var busk nummer 13. Men det gjorde jeg også. Jeg jobbet på noe som heter DRS, Direkte Responssenteret, og sålte bokklubben Vilmardsliv og Mr. Music og
Telekom i revy, Europas eneste ukentlige teledatakommunikasjonsavis, som jeg ikke klarte å selge. Men det var på vei til, det lå i Klingeberggata, det var forbi teaterkafeen, og jeg var veldig glad i den boka som jeg hadde lest en gang på 90-tallet, så jeg tenkte, ok, i påventet av den stand-up-jobben, for jeg hadde ingen idé om hvem som holdt på med dette i Norge en gang, kanskje jeg bare skal liksom snuble utenfor teaterkafeen.
Hver dag på vei til jobb, for det er jo på veien. Og så var jeg litt så god til å snuble på folkeskolen. Pleide vi ofte å liksom snuble på sjukasser, som nå heter noe annet. Jeg trenger ikke sjukasser lenger. Jeg tok et bilde av det. Nedfallsmadrass, eller noe sånt der. Så jeg gjorde det når jeg liksom snublet utenfor teaterkaféen i ett og et halvt år.
Hver eneste dag, på forskjellige måter og noen ganger, så trynet jeg på ordentlig, for det var jo glatt ute, og noen ganger ble jeg nesten påsluttet av trikken, for det var jo trikkespor. Så ble jeg jo sett av alle de, men jeg ble liksom ikke oppdaget av dem. Det kom en dørvakt ut en eller annen gang, på et eller annet tidspunkt, og så kjente han noen som drev med stand-up. Jeg kom i dialog med han, og så begynte vi å snakke, og så fikk jeg et telefonnummer, og så satte de i gang en eller annen dynamo-
Jeg fikk det også å komme inn i stand-up-bransjen, men det begynte med snubling utenfor teaterkaffeen. Ja, men det er stand-up-komiker. Jeg tror det er litt vanskelig å ikke le av mine egne vitser. Du er ganske god til det, å holde roen, for det er jo en del av... Ja, ja. Egentlig er jo hele teknikken å holde maska når ingen ler.
Så når du forteller en viss, så er det en stor kunsten i stand-up for meg, er det å late som om det ikke var meningen at det skulle være morsomt. Men det neste jeg skal fortelle er morsomt, og så ler det ikke da heller. Så bare holde hodet kaldt, og så late som ingenting. De som lager for stort nummer ut av at ingen ler, og at det påvirker den neste vitsen du skal fortelle, dem får det ikke til helt sånn som det skal. Så kunsten er å holde maska. Ja, og hvis du holder maska litt, så kan det være at folk
Når de får tenkt seg litt om. Kanskje begynner å le da? Ja, ikke sant? Man må jo bare ha litt i sin mage. Og selvtillit til å vente på den latteren. For det kan jo også hende at du har satt av tre sekunder for å stå og ha en applaus, eller fem sekunder, og så er det ingenting. Og så må du bare vente, vente, vente, vente. Og så plutselig så skjer det, så ler de. Ellers så ler de ikke. Det er så mange små ting som er...
Det kan være ekstremt ubehagelig, for det er jo det verste som finnes, er at de ikke ler. Også fortsatt for folk som har holdt på så lenge som meg. Når de ikke ler, da er det veldig mye spasmer og ansiktsuttrykk som du må holde tilbake igjen og undertrykke. For hvis man kunne vært ærlig med hva jeg var innenfor for publikum, at...
At de så hvordan du egentlig reagerte når de gikk i lo av vitsen, så hadde vært ganske tragisk, for det er forferdelig. Det er det verste som kan skje. Og det er ikke noe viktig om det er at det bare er i Oslo, fordi det er i Oslo alle de kule folka i gåsøen, eller de riktige folka her. Det er like ille om du er på færøyene for et lite gruppe med mennesker på tid på et narspill, og du står på en bruskasse, og du har blitt leidig, tror jeg er morsomt.
Og de ikke ler da. Det blir med deg videre på samme måte som du gjør om du står på et viktig TV-filmsproduksjonsselskaps julebord foran alle de du ser opp til. Og de ikke ler. Har du opplevd det? Ja, mange, mange, mange ganger. Og veldig mye i starten var det jo den følelsen jeg hadde når jeg gikk hjem. Og selv om de lo to-tre ganger, så var det liksom...
Du husker det ganske lenge. Er det dette jeg skal holde på med? Skal jeg komme til å dø tidlig av dette? Stressnivå og angsten og den der følelsen av at et kollektiv gruppe med mennesker synes ikke at du er morsom.
Og de har brukt mye penger for å kjøpe billetter til dette arrangementet. Og noen har til og med pyntet seg. Så sitter der med snurbarten sin og masse parfyme og nesten sånn... Jo mer de har pyntet seg, føler jeg jo verre
Er det. Ofte så spør du også, hvor mye er biletten på, hvor mye koster biletten? Mye gabledager da, hvor mye koster biletten? Nei, 500 kroner. 500 kroner? Å fy faen, da må jeg virkelig levere. Sånn at det gikk litt ut på så mye pyntet mennesker. Disse er virkelig, å det er noen som har tatt, har kjørt i to og en halv time, ja. Oi, oi, oi. Så alt dette liksom gikk, men det går gjennom hodet når de ikke ler.
Når de ler så er det en fin melodi, men når de ikke ler så dukker alle disse spørsmålene. Han har kjørt i to og en halv time, og han sitter i rullestolen og ser på henne. Hun har jo virkelig pyntet seg, og har jo til og med på kappe. Og her står du og driter deg ut.
Hei, nå sitter jeg her med Gaute Grøtta Grav. Og hva er det som skal skje 11. april? Da skal du spille inn podcast nummer 100 på Claring Hotel her i Oslo. Og det blir jo en kjempefest. Jeg ble så heldig å bli invitert som gjest sammen med Henriette Lien. Og det blir spennende da. Vi skal ha en veldig interessant samtale. Jeg gleder meg til den. Jeg også, fordi det skjer jo så mye i verden. Og både du og Henriette Lien har jo mye erfaring med hvordan mediene fungerer.
Men dere har også god erfaring med det å beholde roen når ting blir litt sånn turbulent.
Vi tenker at nå er jo verden på vei den veien, og så på vei den veien, og så blir vi dyttet som en saueflokk i alle mulige retninger. Men hvordan kan vi da klare å bevare blikket og ta et steg tilbake og se det fra utsida? Det tenker jeg er veldig viktig da. Både for at det er et hvilepulssted, men også for oss som gruppemennesker, at vi ikke bare plutselig ender på et sted vi egentlig ikke ville komme, fordi det bare ble sånn.
Det handler om å være våken. Det blir spennende å snakke om. Henret Lien har sikkert veldig mange innputs på det, både fra Afrika som hun er mye i, og fra Norge og sine erfaringer der gjennom et langt liv. Hun er jo i Kenya nå og har sikkert hvilepuls. Du har jo skrevet bok om det, så vi må snakke litt om den også når du er på scenen med meg.
Og jeg håper jo at dere har lyst til å komme og se på, for det er åpent for alle. Det kommer veldig mange spennende mennesker. Mange av de som har vært gjester i podcasten min kommer også. Og så må jeg vel si det, at jeg har fått se på billettsalget ditt, så det har jo gått unna meg biletter, så det er bare å forteste kjøpe før det blir for sent, fordi at det
Det blir jo en fest. Og det er ikke bare podcast, du skal jo ha andre greier også. Ja, det blir mye spennende ting som skjer. Litt kulturelle innslag, litt konkurranser. Og røde løper. Det blir servert tapas. Det blir en hel aften. Jeg må på med dressen da? Ja, den må du ha på. Det er kjolea og brett. Det skal være stivt og ordentlig. Så du må komme 11. april. Det er klokken 18.
på Klarion Hotel i Oslo. Så da er det bare å bestille billetter. Du kan gå inn på psykolog-silje.no slash jubileumsfest for å kjøpe billetter. Men du kan også se på QR-koden for dere som ser på, eller så er det link i beskrivelsen av episoden.
Så da håper jeg å se veldig mange der. Jeg tror det blir bra. Jeg gleder meg veldig til å snakke med alle dere, og møte ikke minst alle dere. For det blir jo en mingling etterpå. Jeg tror det er mye vi har usnakket som burde snakke om. For det kommer veldig mye forskjellige folk med forskjellige perspektiver på ting. Og det er litt kult. Det blir spennende. Du får fram litt nyanser.
For min del er jeg ikke så opptatt av å møte folk som er enige med meg bestandig. Jeg kan gjerne være uenig med folk, jeg synes det er helt perfekt. Mange av de beste vennene mine er jeg knall uenig med. Men jeg tør å si hva de mener, og da kan de respektere det. Og det er der jeg tenker vi får respekt da. Når vi tør å si uenigheten vår til hverandre og grunne i deg. Og ikke bare slenge merkelapper på hverandre, men faktisk ha en samtale. Så jeg gleder meg veldig til å møte mange av dere på klæringen hos deg, 11. april. Yes!
Litt prestasjonsangst da, eller litt sånn... Ja, det er vanskelig, så kunsten er jo å undertrykke alt dette her i land som ingenting. Ja, det er det, og da går det bra. Da går det greit. Men sånn er det ikke med skuespiller, er det det? Når du er skuespiller på en scene? Ja, men jeg er jo ikke skuespiller, jeg skal ha tenkt å bli det. Men på folkeskolescenen, når du er nesten rundt på turner og... Nei, altså, ja. Jeg er jo veldig sånn...
at jeg ønsker jo å virkelig sette meg inn i hvordan det er å være den personen som jeg spiller, da. Og det er jo det som jeg synes er litt interessant, at det er jo veldig mange av de samme egenskapene, og det samme du må kunne å lære hvis du skal ha litt mer sånn det man kaller det sånn Stanislavski, altså at du skal sette deg inn i å være den karakteren
så må du jo sette deg inn i alle følelser, tanker som den personen hadde. Og det er jo det man også gjør mye som psykolog, at jeg må på en måte forstå den andre fra innsiden. Og hvis du er god på det, så er du en god psykolog, men da er du også en god skuespiller.
Å kunne klare å sette meg inn i, ok, hvis jeg hadde opplevd disse tingene som denne karakteren opplever, hvordan vil jeg ha følt det? Og så må du kjenne på de følelsene. Og så kommer jo ansiktsuttrykkene, kroppsspråket, alt sammen med det da. Men du får jo prestasjonsangst når du skal prestere på samme måte sikkert som når du skal prestere i stand-up. Fordi du må jo faktisk da klare å være i den rollen og ikke gå ut av det. Og tenke på
Kommer jeg til å få til dette her? Kommer de til å synes jeg er flink nok eller god nok? Kommer de til å få en god opplevelse? Jeg vil jo tro at det er de samme psykologiske mekanismene i begge sammenhenger. Jeg vet ikke. Vi går ikke inn i den rollen. Du spiller jo en rolle som stand-up-komiker også. Du er jo ikke bare deg selv, eller hvordan
Jo mer man er seg selv, jo bedre stand-up-komiker er man, hvis man i utgangspunktet er borsom. Så jeg tror at jo nærmere du kommer den fyren du er sammen med vennene dine på fest, og de ler av deg, jo bedre komiker er du. Jo lenger avstand, jo mer karakter blir du, og
Karakter blir fort pappkarakter på sånne scener hvor du ikke bare skal fortelle vitser. Så det er bedre å ha den dybden med. Men i motsetning til teater så er det ikke så mye hvor kommer du fra som du må vite når du går inn i den rollen, og hvor er du på veien.
Som er veldig viktig når du skal gå inn i en karakter eller rolle. Hvor kommer jeg fra? Hvor er jeg på veien? Du har vært litt skuespiller også, eller? Ja, jeg har vært mye skuespiller. Så da vet du jo litt forskjellene. Ja, selv om jeg stannet i Slasky og holdt på å si Dostojevski. Vi har gjort mye skuespilleting. Vi har hatt en del tv-serier og vært med i en del filmer.
Som jeg også har skrevet selv. Det er kjempegøy. Det er jo det morsomste, synes jeg, stand-up, når man har holdt på i så mange år som jeg har. Det er et ganske ensomt yrke, fordi du...
Det som er gøy var jo bare i kanskje 10 minutter, 15 minutter eller 20 minutter, eller kanskje en time hvis du har en forestilling. Men resten av de 90 prosentene er jo bare transport og venting, stort sett. Jeg får jo et, jeg står på scenen kanskje 1-2 ganger i uka i 30 år, eller 25 år. Og
En sånn typisk jobb for meg, oppdrag, som de kaller det, er, ok, la oss si at du får en melding, ledig, den og den datoren, Karasjokk, kvarter for et eller annet regnstyre, slagte firma. Og så takker du ja til den jobben, for du er ledig, og så drar du opp dit, flyr, du bytter fly 2-3 ganger,
kanskje, og mye venting, så du bruker halve dagen på flyplasser og venting og forsinkelser og gå inn og ut av sikkerhetskontroller og
enda mer venting, du sovner noen ganger på flyet, propellflyer, så du er i litt sånn rar status når du kommer frem til destinasjonen din, sovet litt, våknet, duppet av, litt småsvimmel, litt kvalm, mye venting, sulten for det er ikke mat, og så kommer du til det stedet og sier ja, nå skal du på om 6 timer. Så
Så er du i Karasjokk, og så skal du slå deg her seks timer, og så har du fått et lite hotellrom et eller annet sted, og så foreslår de at vi har hundespannkjøring og ølnesafari eller et eller annet. Ja, men det rekker jeg ikke. Det blir for mye...
Så da sitter du der på hotellommet ditt, og så får du beskjed om at nå skal du på scenen. Og så går du opp på scenen, er der i kvarter, og så ferdig. Så får du vite at flyet ditt, som du sikkert vet, det går jo over i morgen, fordi det er noe bla bla bla. Så veldig mye sitting, venting, og alene. Men en gang det er med en person til, eller to personer, så synes jeg det er kjempegøy. Og sånn, men er det med film, ikke? Når du spiller i film, eller er i en eller annen TV-produksjon, så er man...
Så har man en stor gjeng, og det er teamwork, og du sitter rundt et langbord og kaster ball, og du får denne umiddelbare responsen av kollegaene dine på ideer og ting som du skriver. Men stand-up så sitter du alene hjemme og ler av dine egne vitser. Og så er du ikke helt sikker på om andre vil synes at det er gøy, og så føler du at du kaster bort litt, på en måte. At du
Fordi når du kommer på den ideen, når den er fersk, det er da den er morsomst. Alt du gjør på en stand-up-scene på en måte er en kopi av den opprinnelige ideen som du hadde. Men den første skvisen på en måte, det synes jeg er det. At du sitter alene og du kommer på den ideen og ingen er der for å høre hvordan den var opprinnelig.
Så det er litt sånn, det er kjedelig. Og det å skrive bok også synes jeg er, og det er kjedelig. For da går du rundt med hele universet i hodet ditt for deg selv, helt til boka kommer ut, og så er det veldig vanskelig å forklare folk. Ja, så går han inn der, ikke sant, og så blir hun gjerne, og så kommer han til å, så han tar livet av seg da. Ja, riktig. Vi kan snakke om det en annen gang, jeg skjønner ikke helt. Folk forstår liksom ikke sånne universer før man har lest.
Nei. Hva er det du gjør da? Når du skal til karasjokk da? Du må jo bruke... Nå har det jo blitt disse bøkene da. Ja, så da har du skrevet når du sitter alene. Ja, jeg har skrevet. Jeg har hatt med notatblokker, for det er jo veldig mange av de stedene som ikke har så god dekning. Åja, yes. Sånn plass. Notatblokker og pedner og blyanter, og sitter og skrevet og...
og notert, det har liksom vært en fin virkelighetsflukt for å få tid til å gå, at man er liksom, du er i det universet som oppdraget går ut på, at du skal underholde dette regnstyresfirma, så du må liksom tenke ut vitser til det, men når du er ferdig der, så må du liksom inn i ditt andre univers, som er bok.
så det har vært en fin virkelighetsflukt, sånn sett. Så det er greit å ha noe å holde på med, men det beste å holde på med er jo en kompis eller en venn,
Så det kan henge sammen. Jeg er ikke så veldig glad i å reise alene heller på ferie. Jeg har aldri gjort det, egentlig. Er du en sånn reise-alene-person? Nei, altså, vi har jo et feriehus i Spania, så de tar rest alene, men da har det jo vært for å kanskje bare jobbe litt for meg selv. Lese til eksamen, skrive spesialistoppgave, altså, typ sånne ting.
ting da, men jeg reiste jo ned under pandemien også, egentlig bare for å få litt annet miljø, men da skulle man jo være mye i karantene, så det var liksom det var kjedelig. Men ikke du reiste i Thailand for eksempel? Bare for å oppleve ting? Nei, jeg tror kanskje jeg hadde likt å dele opplevelsene med noen andre, men jeg tenker for meg også så er det litt sånn det med sikkerhet da. Jeg synes det er litt sånn skummelt, rett og slett, og en liten dame på tur alene, og jeg er jo så naiv og godtroende når det kommer til
Det er 10 folk generelt, så det er helt utrolig at det har gått såpass bra. Jeg bodde jo i Sør-Afrika to ganger. Jeg har vært på utveksling der, og så har jeg hatt ekstern praksis. Folkehøyskoleutveksling? Nei, universitetet, ja. Mens psykologutdanningen min, så jobbet jeg på noe som heter Trauma Clinic. Og så hadde jeg psykologpraksis, eller jeg jobbet på counselor, da.
Som counselor var det liksom titlen. I Sør-Afrika? I Cape Town? Cape Town, ja. Hvordan var de...
casene der for å sleite med de samme tingene som de gjør her? Ja, det er det som er så interessant. Jeg jobber på en high school for jenter, og de ungdommene der, selv om de ble banket opp hjemme, og det hadde jo ikke noe velfungerende barnevern der, de kunne jo ikke skille mellom hva som var disiplin og abuse, fordi det er jo lov til å slå barn som disiplin, og da er det litt sånn vanskelig å skulle gjøre noe med det, men
Men de var opptatt av akkurat de samme tingene, det å passe inn, det med kjærester, det med konflikter i jentegjengen. Selv om de bodde i en sånn township, eller et slumområde utenfor byen, mange av disse jentene, så var det jo litt sånn... Det var ikke det de var opptatt av å snakke med meg om, nødvendigvis. Altså...
den oppdragervolden de opplevde eller de kjipe tingene som for oss ville vært mye større kanskje også fordi ikke så mange andre kanskje opplevde det eller sånn, men det var veldig mange erfaringer jeg gjorde meg der, og så var jeg nok i en del farlige situasjoner uten at jeg egentlig skjønte det på det tidspunktet, og så skjønte man det etterpå for jeg var jo kjæreste med en som bodde i en township og
Åja. Så jeg var jo på besøk der, og det var jo en del situasjoner som kanskje utsatte meg selv for litt fare, uten at jeg skjønte det på det tidspunktet. Det var ikke en hvit sørafrikaner da? Nei, det var ikke det. Så du traff der nede? De skiller mellom colored og black og
Og så er det to ulike grupper med hvite. Det er liksom de som er afrikansk, som egentlig stammer fra Nederland, og så er det de som stammer fra britiske hvite. Så det også er jo litt sånn... Og det er mange ulike grupperinger, altså ulike typer svarte grupperinger. Du har sånn Kosa og Sulu. Ja, ja, ja. Neida. Hva var han for noe? Han holdt opp sitt svart. Ja, så...
Han var vel Kåsa Hvor trafte han deg da? På byen? Ja, på byen Første gang jeg var der så møtte jeg han Og andre gang jeg var der Jeg bodde der to ganger da Med et opphold imellom Første gang jeg var der så var det en DJ Og andre gang jeg var der så jobbet han som modell Åja
Men er det samme type sjekkekultur der som det er her? At man går på byen og one night stands og hyller pakka? Nei, det tror jeg ikke. Det var veldig stor forskjell blant de hvite og de svarte. Det var veldig adskilt. Men første gang jeg bodde der, så bodde jeg i et område som heter Observatory. Det var litt sånn hipsterområde. Det de kalte Grey Area, hvor det både bodde svarte og hvite. Litt sånn her i Grynerløkka-aktig. Mye sånn second hands og
litt sånn hipstersted kan man kanskje si
Og mye studenter som bodde der, mye utviklingsstudenter inkludert meg selv da, og så andre gang jeg bodde der så bodde jeg i et litt sånn finere strøk da, hvor de trent bare bodde hvite, som var liksom høye pigtrådgjerre rundt litt sånn gated communities opplegg da. Og de pigtrådgjerrene er der for å beskytte dem mot de svarte? Jeg vil jo kanskje si det, eller...
Ja, men det var jo helt... Beware blacks? Men det var det som lå i kortet, at det var ikke vildyr. Men du har jo også hvite i Sør-Afrika som er ganske fattige, men det er jo et klasseskille, ikke sant? Og det sier seg jo selv at hvis du har noen som er veldig rike og noen som ikke har noen ting, så må du kanskje ha pigtruerere, dessverre. Det er jo sånn verden er.
Men du har jo masse fattige hvite der, og du har jo også rike svarte og farge. Men du klatret av for å bygge trådgjerder for å bli satt med en svart... Jeg gjorde det. Hvordan ble det tatt imot deg? Nei, altså, jeg opplevde ikke noen store problemer med det. Altså, de hvite i Sør-Afrikana er ganske...
Jeg husker det var en gang, vi fikk jo venner i alle farger, holdt jeg på å si, det var noe av det. Men da var vi i et område, et vindistrikt utenfor Cape Town, som heter Stellenbosch, tror jeg.
Og der var det på en måte mye større, mye mer rasisme fra de hvite. Opplevde jeg da. På universitetet så gikk det jo sånn, men svart og hvitt, og det var liksom ikke noe... Hvordan rasisme er det man hører da? Da var det direkte sånn, når du gikk inn på utstedet der, så...
Alle de som jobbet i barn, de var hvitehuden. Alle de som vasket og rydda var mørkehuden. Og så var det faktisk sånn at de spurte oss, for vi var sammen med noen som var mørkehuden, hang på det ute stedet. Og da var det sånn, de var veldig forundret, og spurte direkte sånn, «Why are you with them?»
Og du skjønte jo at det var fordi vi var hvithuden, de var ikke det. Og vi var litt sånn mindblown. Hæ, hvordan spørre sånn? Men disse områdene... Men samtidig ville du jo beholde vennskapet med de dere var sammen, så dere kunne ikke gå... Nei, jeg hadde jo ikke noe behov for å skulle late som at jeg ikke var venn med dem.
Det var kjempehyggelige folk som vi hang med, som vi hadde blitt kjent med. De som spurte hvorfor det er der med dem, vi kjente jo ikke de, så vi brøy oss ikke om det. Men det var veldig mange sånne situasjoner. Vi var på vinsmaking et sted, og så snakket vi med noen
som var veldig sånn, for det er jo høyere arbeidsledighet blant de som er mørkehuden der. Både de som er det de kaller colored, som er egentlig alt som ikke er helt svart, er colored. Ja, men det som er litt spesielt der er at det er en egen kultur, de har sitt eget språk, de snakker engelsk med litt sånn gebrokkent afrikansk, som er en lignende nederlandsk, eller stammer fra nederlandsk. Jeg har hørt Charlize Theron snakke
Det er veldig viktig for identiteten, fordi de er liksom den gruppe
Colored er liksom en identitet, hvis du skjønner litt hva jeg mener. Men er det en negativt ladet identitet? Nei, det er jeg veldig stolt over det opplevet. Men de kaller seg selv Colored også? Ja. Det er ikke en betegnelse fra hvite? Nei, nei. Men hvis du tenker tilbake i historien, så ble de jo skippet ut i ulike township, og de som hverken var svarte eller hvite, de ble skippet ut i eget township for Colored. Så det er på en måte en egen kultur...
for de som identifiserer seg som colored. Altså, det høres kanskje litt rart ut. Så de selv sier at de er proud to be colored? Ja, og de har høyere status enn om du er svart. Sånn at hvis en som er fra colored community da, blir sammen med en som er kåsa eller sul, eller har en eller annen stamme hvor de er enda mørkere i huden, så er det liksom...
å anses som lavere status. Men så har de jo sånn identitetspolitikk der også, sånn at de får jo flere rettigheter, de som er svarte, enn de som er colored.
Ja, altså rettigheter i forhold til å beskytte dem? Ja, altså sånn DEI, for å rette opp for historien. Fordi svarte, de var jo slaver. Og det var jo også colored, men de hadde høyere status.
De snakket jo gjerne samme språk som de hvite, som var afrikansk. Så jo mer du lignet på de hvite, jo høyere status hadde du. Ja, og så lurer jeg på om det er litt fortsatt. Det henger igjen, og det er derfor jeg tror også at ute på disse vingårdene, vinfarmene, så hadde du gjerne svarte slaver som plukket disse brunene og sånn. Så
Sånn at i byen så var det jo mindre rasism, men kanskje det var lenger ut på bygda. Fordi jeg var på vinsmaking der, så snakket jeg med noen sørafrikanere som var sånn «Ja, nei, men de svarte, de gidder jo ikke å jobbe. Det er derfor det er så høy arbeidsledighet». Og så er jeg litt sånn «Kan det være fordi de ikke har lyst til å vaske doen din?» Fordi du starter jo på null, og de prøver jo å rette det opp, men det kan jo bli problematisk det også, for de hvite er jo en minoritet. Ja.
Ikke sant? Men han svarte han, du var sammen som en modell, var han modell for de hvite, eller var han for de svarte, eller var han for en innsamlingsaksjon? Det var jo sånne ulike modellbyråer, tror jeg. Var man på et eller annet sånn her fotoshoot en eller annen gang. Var han selv rasist? Tilbake til omvendt rasist, eller hva det heter. Mot de hvite, han må jo ha sine tanker om hvite mennesker. Ja, altså, jeg tror han...
Jeg syntes at det var litt stas, og det er et en som har blitt, men det var flere som ikke støttet det. Som mente at det var feil. Og også da ikke likte at jeg kom på besøk til townshipen da. Ja.
Og så var det noen som syntes det var litt kult og spennende. Men ja, det var fordi det var fare for liv og helse. De i Tarnskjøpene har jo ikke noe kjemperykte. Så du kan jo bli rana. Ja, og så jobbet jeg litt ute i Tarnskjøpene også som engelsklærer på barneskole og sånt. Men du sa du hadde et par dårlige erfaringer der også? Ja, det var jo når jeg var i Tarnskjøpene, og så skulle jeg kjøre hjem. Jeg hadde jo en sånn der...
leiebil. Og jeg tenkte jo ikke over at jeg måtte låse døra. For jeg skulle bare fikse musikken. Det var jo da man fortsatt hadde sånne iPods. Nei, er det det? iPods som man liksom puttet inn i koblet til...
Og da var det sånn, og så hørte jeg bare han hyla at nå må du kjøre, og så så jeg på siden at det kom noen ganske fort gående, som antageligvis var ute etter å rane meg. Og så var det en annen situasjon også, hvor det var noen som kom med noen sånne
flytende på en flaske som jeg er litt usikker på om kanskje kunne vært syre eller noe sånt, fordi han virket helt ute, og da var det noen som måtte prøve å liksom gå vekk, gå vekk, gå vekk fra denne personen. Nei, det var mange sånne situasjoner som kanskje ikke var helt og jeg var sånn som ligger og jogger på fjell og sånn, så jeg jogget jo alene på fjellet hele tiden for det var liksom rett ved der hvor jeg bodde da var det noe som heter Lions Head et sånt fjell, noe som passer
lengde, det tar en halvtime å løpe opp, og så, eller, ja. Det er noe med at det er litt mer trygghet i å jogge og løpe enn å gå. Ja, det kan være. For da er du i fart allerede, og det er liksom...
det er ikke flaut å eskalere litt når du allerede er i gang med å gå fort. Jeg løper ikke så fort, for jeg har ikke så lange bein, så jeg tror at hvis det hadde kommet en mann som skulle ta meg, så tror jeg ikke jeg hadde hatt som vi skulle sagt. Jeg opplever at, eller ikke opplever, men jeg merker at ofte når du blir anet, så er det en del blikk-kontakt-greier, og du er til fått, de går rolig, og så er det noen sånne
noen sånne triks og greier som man må komme seg unna, og alt det slipper man når man jogger. Ja, da er det bare å komme deg videre. Men har du blitt ranet mange ganger, eller? Ikke mange, nei, jeg har ikke blitt ranet noen gang. Men her, jeg har tenkt på hva jeg har. Jeg har jo...
Jeg kjenner jo veldig mange folk som har blitt tønne. Det var det jeg skulle si. Da brukte jeg så lang tid, så jeg holdt på hvilka som jeg skulle si. Jeg er jo en rane selv, så jeg bruker jo veldig mye blikkontakt og
Det er mye sånne øykontaktgreier, og man ser ute på byen også med folk som er litt sånn kriminelle, som skal ta det, at det er litt sånn, ja, hvor skal du? Hva er det du holder på med? Det tar litt tid før man skjønner at, oi, du er midt i en prosess for å bli raden av, men han skal liksom avvepne og finne ut hvor landet står i forhold til hvor psykisk sterkt det er, eller om du ser hva som skjer, og
Ja, men du, kameraten din, hvorfor går han bak med din? Ja, slapp av litt da, er du paranoid? De prøver å liksom... Det er veldig mye rare teknikker, og hvis man ikke er helt våken, så blir man ranna, og så...
føler man nesten at man har vært med på det selv. Ja. Ja, det var du som ba om det. Ikke sant? Mens jogger du, så jogger du. Nei, jeg er ikke blitt rana. Nei, jeg har blitt frastjålt ganske mye da. Da jeg var i Sør-Afrika, ting bare forsvant. Og det var faktisk noen som brøt seg inn vinduet mitt to ganger. Men de hadde sånn gitter. Så de hadde liksom dyttet inn sånn at ting var flyttet på inne i rommet mitt og sånt. For det var noen som sikkert hadde stikket inn med noen sånne pinner og sånn da. Ja.
Men det må være ganske sprøtt å oppleve det du snakker om, at du har sett den type...
rasisk aparteid på den måten. Ja, for aparteid ble opphevet i 1994 eller noe sånt, tror jeg. Så det hadde jo mye kvotering, og du så jo de som var på universitetet som ikke var hvite, de hadde jo ofte kompendier i stedet for bøker. De hadde kopier av bøker som de hadde fått. Så du merket småting, at det var forskjell. Men det er jo veldig vanskelig da, å skulle...
Når de hvite er en minoritet, og når de er vant til å ha makt og kontroll, og så blir det endring i maktstruktur, og så kan man rette opp for ting som har skjedd historisk, som kanskje ikke de som gikk på universitetet da nødvendigvis hadde direkte med å gjøre. Men det var veldig interessant, for jeg studerte jo sosialpsykologi mens jeg var der, og det var veldig sånn,
Alt vi lærte var veldig våk på universitetet. Vi så på white privilege og stereotypier og fordommer og alle disse temaene som vi her i Vesten også er veldig opptatt av. Så det var veldig interessant det. Og så så du jo veldig mye first hand der. Det kom veldig tydelig frem mange av de der
sosialpsykologiske begrepene som vi lærte om. Det er et sprøtt tema at det er ikke bare i India som har kastesystem. Men det er i India også kastesystemet der, med
Hierarki går også ut på hudfarge. Jo lavere ned du kommer, jo svartere er de. Ja, er det sant? Jo lysere huden du er, jo mer status får du som person. Din kjønnhet er også avhengig av hvor lys i huden du er, og
Se på gamle Bollywood-filmer og sånn, så blir jo alle nesten sminket helt hvite. Du så nesten ut som eropere, så å si. Og så ser du dem sånn som i dag, hvor du ser veldig mange av de skuespillerne på sosiale medier, usminket. Du er jo nesten afrikansk i hudfargen. Hva er det som har skjedd med deg, liksom?
Er det sånn du ser ut? Det er jeg nesten ikke til å kjenne igjen, så jeg er veldig opptatt av, og humor også, med India og Pakistan, hvis du ser på sånne, du ser kanskje ikke så mye på det, men når jeg er hos foreldrene mine, innimellom, så er det talkshow og alt mulig annet. De er veldig glad i å se på sånne humorprogrammer, og det er ofte sånn nytt på nytt-aktig satireprogrammer, men hvor man egentlig kommenterer med programlederen, som spiller en annen karakter, og det er veldig mye rett på...
å kommentere utseende og spesielt det som hvor svart man er, det går ofte igjen ja, du er like svart som en søper det ser ikke ut du ser ikke ut du er jo midt på natta som personangrep som handler veldig mye om selvfølgelig klasse
kaste, selv om den er offisielt avskaffet, og hudfarge. Ja. Det ble jo offisielt avskaffet også i Sør-Afrika, ikke sant? Men samtidig så er det jo litt den der identiteten din, jeg er del av dette, som har litt å si da. Men det er jo litt annerledes med kastesystem. Ja, det er litt mer beinhardt. Ja, brutalt. Og så kan man egentlig ikke utvikle seg så veldig mye i de kastesystemene heller, for hvis du har en sånn
Ja, du er født inn i det, og da må du være der, ikke sant? Ja, og så hvis du er snekker, og du har vært snekker i 2000 år, bakår i familie, slekstreet ditt er laget av tre, alle er snekker, så har man en tendens til, som også er en tradisjon, at du viderefører, du fortsetter å være snekker, siden far og bestefar og tip, tip, tip, både far og snekker, men også på den samme måten.
Så du kommer da ikke videre. Du bruker akkurat de samme gamle type redskapene, de samme måten å behandle stoff på, og tenker ikke moderne i det hele tatt. Så når jeg for eksempel har vært i Pakistan noen ganger og drar til en skredder, hvor alle skryter av at dette er den beste skredderen i byen. Han er jo skredder i kassen selvfølgelig. Ingen syr bedre kjorter enn han.
Og så ber du om en skjorte, og så får du bare en posebokseskjorte, som er den standard skjorta som man får i Pakistan. Posebokser og skjorte som går helt ned til ankeren. Ja, men kan du ikke kopiere og lage denne skjorten som jeg gir til deg nå? Innemellom har jeg prøvd å ha med en egen skjorte. Hvis du kjøper en dyr skjorte i Oslo, så gir du den til skredderen, og så skal han kopiere. I alle andre land, Kina eller Thailand for eksempel, eller til og med Saudi-Arabia, Dubai,
Alle naboland, Tyrkia, Iran, alle klarer å sy nøyaktig kopi. Den skreddaren i Pakistan klarer ikke å sy en kopi, selv om han har sydd i flere generasjoner, for han har bare trent opp musklene til å sy muskleren, til å bare sy på den måten. Han kan lage litt mer innsving, eller litt større knapper, eller...
et lite sånn nesten usynlig design, at du får litt ekstra sleng på den allerede store slengboksa, men overhovedet ikke tenke utenfor boksen. Så det er jo skummelt, og derfor så har du ingen store designere fra Pakistan, selv om du har...
Du har vært skredder siden Adam og Evas tid, så det er sykt. Utviklingen er ikke så mye stor, så det hemmer jo utvikling også. Ja, for hvis du ikke har noen motivasjon om at du kan komme deg noen vei, og du tenker at her er jeg født, og her skal jeg bli, så er det litt trist at man ikke ser mulighet for å komme seg en kaste høyere opp. For det er jo litt den motivasjonen som kanskje må til for å utvikle seg, at man tenker at man kan komme et sted
et bedre sted hvis man velger å strekke seg mot noe da ja, ikke sant spesielt da som skredder for hele slekten din, absolutt alle i din omgangskredd, fordi skreddere henger med skreddere
Du henger ikke med andre kaster noe særlig. I hvert fall ikke høyre kaster, for da får den høyre kasten kritikk for hvorfor henger du med den lavere kasten. Så alle driver med det, så skulle man jo tro at nå i 2025, da blir det jo en slags designer eller et eller annet som kommer noe innovativt i den landsbyen du er i.
Men nei da, du gjør akkurat det samme som bestefaren din gjør det, på nøyaktig samme måte. Ja, men når det kastet ut er opphevet, da er det kanskje på tide å få noe utviklet. Gjør det noe nytt? Ja, det er de som kommer hit til Norge, de innvandrere, da har du muligheten til å utvikle deg, og bryte ut, og tenke nytt, og få nye impulser, og
Og det gjør folk. De som er skreddere her er jo skreddere, kastehagelskreddere. Og de som driver restauranger kommer fra matlagerkasten. Og de som selger gull har solgt gull siden Indus-dalen hadde en sivilisasjon for 2000 år siden. Så det er
Det er sånn de holder på. Interessant. Men jeg kommer ikke fra noe komikerkaste. Jeg er en eneste i min slekt som driver med humor. Som også er en kaste, en jøglerkasten. Som egentlig er blant de som er helt nederst. Det er sammen med dansende prostituerte og gatemusikker og alt sånn tigging. Alt er liksom innenfor samme
med mindre man tjener mye penger og gjør det bra da er man kasteløs
Og det er liksom i gåsøen og fordel med kastsystemen, at hvis du tjener jævlig mye penger og blir rik, da er det ingen som bryr seg om hvilken kast du er fra. Ja, hyggelig. Ja, men det er jo ikke så annerledes enn det det er i mange andre kulturer heller da, ikke sant? Men vi har jo ikke kaster i Norge, men man blir jo likevel født inn i en form for sosioekonomisk status. Altså, det er jo...
Kaddafi lagde jo en serie om hvor de flyttet ungdommer fra en plasse på Østkanten til at de var på Vestkanten, og du så de forskjellene der. Det er jo ikke ulike kaster, men det er jo likevel sånn at hvis du er fra Vestkanten og deiter igjen fra Østkanten, det skaper jo noe, hva skal jeg si, det er jo noen...
forventninger der og noen tanker man ser jo ned på andre hvis man ikke liksom er i den samme det samme skiktet da, men da er det jo kanskje mer økonomi det handler om enn hva du er født inn i, men du er jo på en måte født inn i en økonomi også da ja, ikke sant, man er jo det også så det er jo likheter selvfølgelig
For tre år siden, etter påskedag, så spilte jeg inn første episode av Snakk med Silje. Nå, tre år senere, så har jeg snart nådd 100 episoder. Og episode 100, den skal spilles inn på scenen sammen med deg, Nete. Ja, vet du hva, det blir utrolig gøy. Og jeg tenker, 100 episoder med så spesifikke
Spennende mennesker som du snakker med. Det er virkelig et sånt å grafse. Det gir masse spennende ting. Ja, og da kommer jeg til å invitere alle de gjestene jeg har hatt i podcasten min. Og alle andre også invitert. Det blir en stor jubileumsfest. Mhm.
Og vi skal spise tapas. Ja, mingle, prate. Og så er det jo noe med det med live, ikke sant? Vi sitter jo og scroller og vi ser alt på skjerm, men det er noe annet med live. Og det å ha muligheten til å møtes og skape rom hvor man kan prate, fortelle historier og ytre, det må vi gjøre mer av. Så...
Dere bør komme. Det er 11. april på Klarion Hotel i Bjørvika. Døren åpner 18.30. Livepodkast spilles inn på slaget 19.30, så du må komme i god tid. Mens du venter har vi røde løper, vi har servering av kava og alkoholfritt. Og mingling og skravling. Mingling og skravling. Kom tidlig, så får du med deg alt det gøyet som skjer.
For jeg drikker jo egentlig te. Eller, jeg er jo tedrikker, for foreldrene mine kom fra Pakistan, og der er det jo bare te med melk og masse, masse sukker. Og de drikker jo hele dagen, fire-fem ganger om dagen, te. Så begynte jeg plutselig å drikke kaffe i 2015, jeg husker den dagen jeg begynte. Og det var egentlig, vi har bodd i Horten, jeg bodde i Oslo i mange år, og så er samboeren min, hun er fra Horten.
Så vi flytta sammen til Horten, og så begynte vi å pusse opp et ganske stort hus. Og da bodde vi oss, svinger foreldrene mine. Og de drikker kaffe. Så hver morgen spiser vi frokost sammen, alle. Og så skulle de, når vi skulle lage kaffe, så spurte de, «Drikker du kaffe?» «Nei, jeg drikker te.» «Å ja, det går fint. Da lager vi te til deg.» «Ja, men du trenger ikke å stresse deg.» «Nei, det går bra.» Så lager de te. Så neste morgen igjen, så...
Ja, du har fortsatt te, ikke sant? Ja da, jeg drikker te. Og sånn holdt det på. Helt til en dag så hørte jeg, ja, du skal vel ha te du da? Ja, jeg drikker te. Og så hørte jeg sånn, og det førte til at neste dag igjen, og jeg vet ikke om den akkinga kom av det eller noe annet, men det ble liksom...
Det ble et ganske stert minne i hodet, jeg tenkte at jeg vil ikke høre den lyden igjen. Så sa jeg, du skal vel ha te, du? Neida, jeg tar kaffe, jeg. Så da ble det kaffe. Selv om jeg ikke likte kaffe, så tenkte jeg at jeg har ikke lyst til å være til noe bryderi med vannkoking og teposer og sånne esker. Åja, du drikker ikke sånn te, kanskje, eller...
Nå vil du ha kaffe, eller vil du egentlig ha te? Og så prøvde du å være høflig. Det skjedde noe med den i 2015 som gjorde at nå drikker jeg masse kaffe. Nå har du begynt å like det? Nå har jeg begynt å like det. Så jeg begynte med melk i kaffen, eller kaffelatte, og så sakte over til bare vanlig svart kaffe. Så nå drikker jeg masse kaffe hver eneste dag. Men det startet med en...
Det startet med en skam, hørtes ut som. Sånn var det, nei, da vil ikke jeg være til bry. Ikke til bry-situasjon, som sikkert ikke handler om det heller, men det var sånn det var. Men hvordan er det for deg? Det er vanskelig. Du er født i Norge, mens foreldrene dine, hvor er det de er fra?
Nå holder du på å gå i den psykolog, ikke fella, men som jeg fortalte om i starten. Du er det kanskje fordi... Ja, foreldrene mine er fra Pakistan. Ja, men hvor... Det er litt interessant. Hva slags sted i Pakistan, har vi litt å si det? Tett sted. Alle steder i Pakistan er som Black Friday, på en måte, når du går ut. Det er folk overalt.
Men det som er litt interessant med akkurat det er at stort sett, jeg tror jeg kan nesten si stort sett, alle pakistanere er fra så å si samme by. Den byen heter Gujarat. Og så er de fra de samme landsbyene, veldig mange av dem. Altså jeg vil nesten si 90 prosent.
fra den samme landsbyen. Så det er masse forskjellige dialekter i Pakistan og India, ikke minst, som det er i Norge. Men siden det er 130-150 millioner mennesker her, så endrer det seg fra landsby til landsby nesten. Men alle disse som bor her, de er fra samme sted og snakker nøyaktig samme dialekt. Akkurat samme eiendelser eller erluli, som er mer edisk. Mens foreldrene mine, de kommer fra...
litt lenger nordøst, like ved der hvor Himalaya-fjellskjeden begynner. Nesten akkurat der hvor den oppover bakken til fjellskjeden begynner, det begynner å gå litt oppover, der i den bakken i starten her, der kommer foreldrene mine fra, og de snakker en dialekt som kan høres litt ut som trøndersk, eller Arne Brimi-dialekt, liksom, at du må virkelig fokusere på hva som blir sagt.
Det er mye... Så det er rare lyder. Og den dialekta har ikke resten av den pakistanske befolkningen i Norge hørt noen gang. Spesielt ikke de som er født og oppvokst der, for de har jo bare hørt det ene språket, som er sånn veldig rent, litt sånn riksmålaktig, fint, uten noen rare vendinger og...
som er trøndersk, at du har sånn kjø og sånne type ting. Ikke noen sånne dialektord? Nei, ikke noen sånne rare dialektord eller en ekstra bokstav i det allerede rare alfabetet. Sånn snakker vi, så hver gang faren min treffer noen nye folk i Norge, pakistanske,
Så ser vi at da ler de litt av dialektene hans, og sier, å jøss, hvor i all verden er du fra? Bare laget opp i nardom. Så det har liksom ført til, og så for min egen del, at jeg har alltid bare snakket norsk tilbake. Fordi jeg vet at de kommer til å le av måten jeg snakker på, og lurer på hva faen er det som feiler deg. Før så trodde de det var en slags talefeil. Det snakket så rart, men så fant de ut at, ja, det er visst, sånn er det. Utenfor en landsbyen
alle i Norge kommer fra. At de snakker noen rare dialekter. Så de kommer fra sånn fjellstrøk, dalstrøk dialekt. Så jeg snakket mye om det, at kanskje det er veien til raskere integrering. At man bare tar inn folk med rare dialekter, og så får de så mye komplekser i at de blir nødt til å bare snakke norsk for å ikke bli mobba. Så de kommer fra et rart sted. Jeg vet ikke hvorfor akkurat de valgte å...
hvorfor ikke flere, eller hvorfor bare de fra den byen Gujarat? Var det noen flyers som ble delt ut der om Norge, eller hva som skjedde, som gjorde at akkurat de kom derfra? Men det er en ganske stor by da, og det bor veldig mange i England også, hvor det nesten er den største tallet med indre pakistanere er, utlandet er England, men de...
hent opp i Norge. Men hvordan var det for deg å vokse opp da? Hvordan var din barndom og oppvekst? Jeg som psykolog synes det er interessant da. Jeg tenker litt at det har noe å si for hvem man er i dag. Er det mer kaffe der? Skal vi snakke mer om kaffe? Jeg er jo egentlig en slørsperson. Jeg vokste opp på Torshov i Oslo som er en
Kanskje, ja, Dan, du må bare komme og hente det også, hvis du vil ha...
Dan er... Hvem er Dan igjen? Dan er produsent. Ja, min... Fantastisk produsent. Teknisk ansvarlig, eller hva man kaller det. Ikke bare lager han kaffe, men han har jo satt opp flere kameraer og lys og alt de hverandre kontrollerer med en fjernkontrollbakke. Ja, han passer vel på at lyden er ok, og at alt står i opptak. Jeg er jo en sånn kløne som ikke kan ha noen sånn teknisk ansvar selv. Jeg må passe på at... Du gjør det veldig bra om dagen, Dan. I produksjon og i opptak og...
Ja, det er jo noen som redigerer alt og fikser og styrer, vet du. Så jeg er en sånn diva som bare... Du bare prater om deg selv? Ja, ja, ja. Nei, det er jo ikke det. Men i hvert fall at jeg...
Jeg tar meg av alt annet, holdt jeg på å si. Hvordan kom du over Dan? Hvordan ble dere kjent? Vi møttes på en konferanse for noen år tilbake. Det var før jeg hadde... Sør-Afrika? Nei, det var ikke i Sør-Afrika, det var i Stavanger. Og hva gjorde Dan på den konferansen? Da jobbet han innen...
Jeg vet ikke om jeg skal utlevere Dan, det er ikke sikkert han har lyst til å være med på det. Men ja, han jobbet som ikke produsent, men drev jo å filme litt og sånt da, sammen med en journalist. Jeg trodde du skulle si noe som var litt sånn at han var produsent for Sexhibition i Stavanger. Men ok, det var ikke så uskyldig. Ikke så vidt jeg vet. Neida, men men
Og da bare gikk du bort igjen og sa, du, jeg har noen ideer, kan du tenke deg å utføre dem gratis? Og så ser vi om vi trenger noen penger etter hvert. Ja, det var litt det faktisk. Det var faktisk litt det. Kjenner jeg noen som kunne hjulpet meg med podcasten? Det var vel litt sånn. Og så leide jeg et studio i starten, der han jobbet. Og da var det han som hjalp med det tekniske også.
Så da redigerte han, og det var liksom en del av pakka, og så fant jeg ut at jeg har lyst til å lage mitt eget studio. Så kjøpte jeg en utstyr, og så har jeg det nå på mitt psykologkontor. Det er veldig bra da. Vi snakket om det å være ressurssterk. Jo, det var et ting jeg lurte på. Det å gå til psykolog i Sør-Afrika for de personene, det må jo kreve en helt annen...
en helt annen hva heter det for noe? Du må ha, holdt på å si baller, men du må være ganske tøff for å tørre å gå til psykolog der nede i forhold til her nede, hvor også veldig mye av den volden som du snakket om, Ista, er til en viss grad sosialt akseptert og du blir jo utstøtt og ting som er tausetsbelagt og det ene og det andre er ikke like viktig for folk der nede. Ja, vet du, datteren din var også oss i går, vet du.
og så videre og så videre og så kvenser av det at du ser at hun går inn i det bygget hvor bare taperne går eller de som skal utlevere folk og foreder og alt det der det er mulig at det er det er
Jeg jobbet jo som counselor på en high school, så det var nesten helsesykepleier, helsesøster opplegg. Så det var på en måte ikke like tabu det, kanskje, å skulle bare snakke med henne når de gikk på skolen, så det var i skoletiden og sånt. Men har du sånne tjenester i Norge? Det er bare helsesøster, men det er ikke noe mer? Nei, men jeg var jo ikke ferdig psykolog der heller, men jeg tror nok at det kan jo være at jeg hadde en kompetanse som ikke...
alle helsesykepleiere har, men en del sikkert kanskje også har det. Men det burde jo være en psykologi-tjeneste på skoler, tenker du, sånn generelt? Jeg vet ikke om det er nødvendig. Eller et fag på skolen? Ja, det kunne være at vi snakket med Arne Holte, som har sagt mye om det, at man burde lære mer om psykisk helse på skolen, relasjonell kompetanse, emosjonell kompetanse, sånne ting. Hvorfor gjør man ikke det? Fordi det fortsatt blir sett på som humbug, som vi gjorde i gamle dager.
Nei, det er vel fordi det er ganske mye annet som er i den der timeplanen på skolen, og så må man jo ta noe vekt da. Ja, men det er også viktig, tenker jeg. Men man får jo bedre akademiske prestasjoner ved å faktisk utvikle disse evnene, så det er ganske interessant. Men
Jeg stilte deg et spørsmål akkurat når du begynte å drikke kaffe. Det fikk du deg inn av. Jeg vokste på Torshov, som er en veldig fin bydel i Oslo. Egentlig en av de fineste bydelene i Oslo. De har brukt litt tid og ressurser på arkitekturen der. Så det er veldig mye fine bygninger og masse statuer. Og ting ligger ved siden av en veldig flott dal som heter Torshovdalen.
Men akkurat den bygården jeg vokste opp i, den er jo fin, men den er da kjent fra Petter Utliggers TV-serie den siste sesongen. Så det er jo sosialboliger og kanskje et av de mest belastet boligstrøkene i Norge. Og jeg tror også i den serien til Petter Utliggers så snakket man om at her kan man jo ikke bo.
Men der bodde jo jeg og familien foreldre mine, så det var en av de første boligene som foreldrene mine fikk, sosialboliger. Men jeg har ikke de beste minnene mine er fra Torsholm, fra den bygården, fordi det er mange faktorer, men en av de tingene er vel kanskje at det var bare fattige folk der. Alle hadde akkurat den samme inntekten som mora og far min, og det hjalp litt på...
Hierarkiet, det var ikke så veldig mye ledd i det hierarkiet. De var fra samme sosiale klasse stort sett alle sammen, for det var fabrikarbeidere. De jobbet på en såpefabrikk som var like i nærheten. Og så var det jo veldig mye kunstnere og fotografer, skuespillere som ikke hadde fått det til.
prostituerte som fikk det til, men var prostituerte og var et fint sted å bo på dem, og veldig mye pønkere, jeg følte at den pønkere bevegelsen den oppstod nesten utenfor soveromsvinduet mitt, alle skinnjakke, sånne pønkere med hanekam og alle de holdt det der, og det var veldig mye heroin og sprøytespisser overalt, overdoser og ambulanser som kom hele tiden, så
Men der vokste vi opp. Og da trivdes det godt, det høres ut som. Ja, det var et eller annet. De var jo veldig nysgjerrige på meg som barn, fordi jeg var brun, mørk. Ja, var det ikke så mange andre? Nei, det var ikke så veldig mye da. Nå er det jo veldig mye, nesten mest av det. Men som fotograf nå, så har jeg jo veldig mye barnebilder av meg. Så folk var litt nysgjerrige på den fargen og det.
Hvordan det var. Begge foreldrene mine jobbet, så jeg ble liksom passet på
Veldig mye av alle naboene. Jeg føler selv at jeg nesten har vært i hver eneste leilighet. Når jeg ser bilder av de bygårdene jeg lærer der, så føler jeg at jeg har jo vært i den leiligheten også. At alle har passet på meg på et eller annet tidspunkt. Så jeg var veldig mye i den blokka i alle disse leilighetene når begge foreldrene mine jobbet. Jeg hadde vaskejobber, begge to. Så de var nesten aldri hjemme. Så det var veldig fint for dem å bli passet på
Folk også var det et eller annet med at de pønkerne, denne gjengen med de gjerningene som alltid hadde politiet etter seg og mye narkotikabruk, de
De hatet alle. De hatet ikke bare utlendingene. De hatet alle folk som så normale ut og gikk med stresskoffert. Og alle vi som bodde i den blokka likte ikke dem. Så det var liksom en felles fiende vi hadde som styrka et eller annet slags samhold vi hadde. Så vi følte liksom at vi var et slags samfunn
samme folk, samme Ulla, alle sammen, som har samme interessene, og vi kunne sitte og slenge dritt om disse gjerningene som var på utsiden, og nei, dem liker vi ikke. Så de ble på en måte utlendingene. Og så var det veldig mye spennende mennesker som bodde
Litt som den svaberboka, men den blokka med alle de forskjellige kontorene som jeg snakket om i sted. Det var folk drev med veldig mye rart og hadde sære interesser, tjente veldig lite penger, men de var litt sånn idealister. Det betydde veldig for dem, det de holdt på med. Det var kunstnere, og også en sånn trullekunstner og komiker som holdt til i...
I blokka som, jeg vet ikke hvor mye du skal klippe dette, men som jeg sa i sted i de boka, av Klaus Hagerup, senerhumoristen. Det var en sånn fyr som bodde der også, hver 17. mai, var alkoholiker da, så han sleit mye med alkohol. Var han som en veldig klassisk...
old school fra Olsen-bandfilmene. Du har sånne fyllikkvanter, hvor tuppen er klippet av, og så har du sånn tweed-aktig...
dress som ser ut som kommer fra Frelsesarméen og så da og så lukter det tobakk for han han var tryllekunstner og komiker men alt han tryllet med var ting som han det var sigarettsneiper det var ødelagt askemengere ølflaskekorker
og sånne type ting som han tryllet vekk eller sjonglerte med eller gjorde sånne type ting og hver 17. mai så gjorde han disse greiene når han bevegde med armene sine
og trullet av ikke ting, så lukta det full, sånn ordentlig sånn full som jeg, man sier at luktesansen er liksom den beste ukobbelsen når jeg lukter den innimellom den lukta som jeg noen ganger på byen eller av gulv, tepper ute steder som har sånn tepper, kommer neste dag for å spise så lukter det ut som øl
Så det lukta han av tobakk. Det var en flashback tilbake til han, når du kjenner den lukten. Når han viftet med armen og trullet vekk denne daskebeger, eller de korkene, så lagde han en sånn virvelvin av en alkoholisert ensom person som bodde alene i etasjen over oss og la veldig mye arbeid inn i tingene. Så han bodde der, og så ble jeg jo passet på av... Jeg ble faktisk passet på av besteforeldrene til...
Lars Lillo Stenberg, de Lillos. Ja, han har vært gjest her. Er han det? Åja, det er gøy. Han var vel gjest nummer tre eller fire, jeg husker starten av han også. Ja, det er morsomt, fordi når jeg vokste opp så var det jo veldig strengt hjemme hos oss. Foreldrene mine var jo ikke i Norge for å henge eller bli kjent med naboer og grille ute og drikke øl og kose seg. De hadde en misjon, og det var å jobbe.
å tjene penger, alt annet var ikke viktig i det hele tatt på en måte og det det følte jeg når jeg vokste opp og sånn da jeg var liten at du måtte liksom gjøre et eller annet hele tiden du måtte være nyttig, du måtte vite som vi snakket om med det skuespillegreiene dine at når man skal gå inn i en rolle så må du vite hvor du kommer fra, hvor du er på veien men det måtte jeg som barn bare stå oppreis, lurer forhånden min på hvor har du vært enn?
Hva har du gjort for noe? Har du gjort noe nytt? Hvor er du på veien? Så måtte du si, jeg har vært og lest pugget på gaggetabellen ute i gangen der, og nå er jeg på vei til å lese geografien i det rommet der. Så du måtte liksom hele tiden være på sånn alert tilstand. Ja, du kunne liksom ikke bare slappe av for å være sånn lagt da? Nei, for jeg var ikke i Norge, så brukte jeg hele den der reisejorda rundt for at du skal sitte her og slappe av. Sitter her på...
stressless og serietake. Er det derfor vi har reist jorda rundt? Så det var et egentlig ganske bra argument hver gang jeg sa det. Jeg sa at jeg må ha reist så langt for at jeg skal sitte i denne senga her og ikke gjøre noe som helst. Nei, det er sant, så jeg må ta meg sammen. Og så var de jo religiøse, ikke sant, som alle var. Ikke så veldig religiøse da. De fleste pakistanere i Norge føler at de har blitt religiøse, som alle andre blir religiøse når de begynner å nærme seg
en viss alder. Å shit, nå har vi ikke noe å tape oss, nå blir vi ekstra religiøse, just in case. Men de var religiøse, og spesielt med islam, så er jo problemet at du kan jo ikke svare på noen ting, fordi de har jo lest religion på arabisk, og det er bare masse regler og lover om hvorfor, at sånn skal du ikke gjøre, og det har du ikke lov til. Hvorfor er det ingen som kan svare på? Så når jeg stilte de spørsmålene, hvorfor er dette haram? Hva betyr haram?
Fikk du liksom ikke noe ordentlig svar liksom? Haram, er ikke det hamar baklengs? Sånn type... Også skiftet tema og snakket om noe annet. Og det samme når du spurte om ting i Norge da. Hvorfor er det sånn? Eller hva er det? Eller hvem er han? Eller hvorfor er han på TV hele tiden? Kunne ikke svare på det. Du visste ingenting. Så jeg følte at jeg vokste opp et sted hvor man ikke vet så veldig mye om ting. Samtidig som det er...
Tilsynelatende oppegående mennesker, men
Men de av en eller annen grunn vet ikke ting. Så når jeg var liten, så var det en rar følelse jeg hadde. Jeg følte også at, er det sånn det skal være? Hvor lenge kommer det til å være sånn? Hører jeg til dette stedet? Du var i et sånt rar, gråzone sted, hvor du, når du gikk på skolen, så fikk du høre at du var norsk, eller at de prøvde å gjøre deg norsk.
Og så lærte du hjemme at alt du har lært på skolen stemmer ikke. For det er mer sånn. Du er jo muslimsk, blablabla. Så det kjæringspunktet, det grå feltet, det var litt sånn rart å vokse opp i. Men når jeg da ble passet på av Lillos familie, som bodde rett over gata, så var det helt annerledes. For jeg husker, av alle de som passet mye på meg, så husker jeg dem veldig godt. Også fordi de hadde meg her ganske lenge. Men en av de tingene var at
Han beste far, Lillo, var kunstmaler, som sannsynligvis i mine foreldres øyne må være det mest meningsløse yrket, tingene du kan gjøre i ditt liv, i hvert fall hvis de hadde holdt på med det selv, hadde vært utrolig.
Det hadde meg blitt gjerne. Malet et eller annet, kopiere noe som allerede eksisterer. Så det å se at han, og han hadde en sånn lang malekost, en lang pensel, som nesten gikk gjennom flere rom og ut, husker jeg. Det er sikkert bare fantasiminnet mitt som spiller meg et puss, men at du følte den penselen inn gjennom to-tre rom, og så så du, oi, der er det litt lærhet, og der er det et brokkoli som blir laget, ja, med penselen. Så jeg synes at det var liksom, jøss,
«Det er det du gjør, og du står opp til det på morgenen for å male disse fruktene og de grønnsakene der, stillebensting, bare masse frukt som er i en kurv, som du allerede har liggende, og så henger det opp på veggen, og så er det ganske bra malerier også». Så jeg fikk liksom aldri noen spørsmål om «Hvor kommer du fra? Hvor er du på veien?». Alt var bare fint, du kunne gjøre akkurat hva du ville. Og så var det bestemor som da bakte, det var det hun var glad i, og bake ting.
Som både jeg og bestefar Lilo smakte på, husker jeg noen ganger. Og så riste jeg ut på huet hvis vi ikke likte det. Ja, det var godt. Og så fikk vi så mye lyder. Som jeg husker da. Ja, det var godt. Og sånn var liksom livet. Og uansett hva du spurte om da, for jeg hadde jo like mye spørsmål der som jeg hadde hjemme. Så fikk du svar.
Og da følte jeg at dette gikk også an. Jeg hadde ikke sett noen alternativer til den oppveksten eller det livet jeg levde før jeg kom i den familien. Så det går også an. Det finnes mennesker som ikke trenger å fortelle eller svare for noen ting, og du kan spørre om hva som helst. Og i utgangspunktet så virket jeg ikke de som noe mer oppegående enn foreldrene mine, men de kunne bare svare på alt, og det var ikke noe
tabubelagte ting. Jeg husker to ting da, som jeg spurte hvem var fantomet, fordi jeg hadde hørt mye om fantomet. Det kunne selvfølgelig aldri foreldre mine svart på, men han snakket om det ganske lenge, hvem fantomet var. Begynte med det første fantomet, og hvordan han utviklet seg. Der fikk jeg en eller annen følelse av at sånn går det an å leve, og sånn går det an å være, og at sånn har jeg lyst til å ha det.
Og da følte jeg meg enda mer fremmed når jeg var hos foreldrene mine, at jeg følte at det var midlertidig, og at jeg alltid tenkte, bare vent, jeg blir 18 når man flytter ut. Og den følelsen hadde jeg i hodet mitt helt frem til jeg var 18, at når jeg flytter ut, da kan jeg gjøre akkurat som jeg vil, men frem til da så er dette bare en sånn midlertidig, ubehagelig tilværelse hvor man må bare spille etter dems regler, fordi man bor hos dem.
Men den tanken hadde ikke vært så sterk hvis jeg ikke hadde opplevd og følt på det alternativet som jeg gjorde hos den familien. Og så hadde de et barn. De hadde en sønn, Lilo-familien, som da kanskje var faren til Lars, som var skuespiller. Og han var med i noe detektimen eller noe som gikk på 80-tallet. Og hver gang han var på TV-en, selv om det var en liten rolle, så samlet hele familien seg for å se på han.
Og jeg mener at innbildet gjorde at han var morsom på en eller annen måte. At det var gøy, og de lo og klappet når de så han. Og da tror jeg det første, da fikk jeg en følelse av at det er noe sånt jeg har lyst til å bli.
å jobbe med når jeg ble stor. Som senere, når jeg var 89 år gammel, utviklet seg til å bli klovn, skrev jeg i pusur av bøkene til folk. Hva vil du bli når du blir stor? Jeg vil bli klovn. Så det husker jeg i hvert fall, det er ganske langt tilbake da. Nå snakker vi 6-7 års alder. Men det var, jeg husker at, hmm, dette vil jeg gjøre. Jeg vet ikke hva han gjør. Jeg skjønte ikke helt hva skuespill var, men han gikk i hvert fall inn på sjøkkenet og åpnet kjøleskapet
tok ut noe ost og brødskive og smult seg et brødskive og det synes alle var veldig bra det har jeg også lyst til å gjøre så jeg har nevnt det for ja, men husker du ikke hva det programmet var? nei, det er ingen idé, men det var jo bare en tv-kanal så det er ikke vanskelig å finne ut av det og så var jo han kjent også eller jeg vet ikke hvordan det går jeg fortalte dette til Lars da, på et norsk spill ja
for mange år siden, og så sier han, oi, var det deg? Og så fortalte han det. Jeg vet ikke om jeg kan si dette, men det var jo, nå har jeg jo skrytt veldig mye av de to. Så hun ble jo gammel, jeg husker jo når hun døde, og det husker jeg som et veldig sterkt minne, fordi det var i bygården, og så kom det en ambulanse inn, ryggene inn, rett utenfor blokka i inngangen, der hvor de bodde.
Men jeg kjente også veldig mange andre som bodde i den blokka. Og så står mora mi på utsiden, og står og ser på, og så spør jeg mora min, hvem er det? Eller, jeg husker ikke hvordan jeg sa det, men hvem er det? Og så husker jeg at hun sa, du vet jo hvem det er, og så gikk hun inn. Og da skjønte jeg med en gang hvem det var. Det var selvfølgelig henne. Så det var et, men det husker jeg var ganske sterkt minne. Og jeg tror det var såpass sterkt at jeg
Jeg tørte ikke å vente på at de skulle bære ut noen, så jeg bare gikk inn i halsen sammen med mora mi. Jeg tror også mora mi tok det litt sånn tungt, og hun ville ikke se det, så hun gikk inn. Men hva snakket vi om, egentlig? Ja, vi snakket om hvordan... Jo, bestemor til...
Jeg vet ikke om hun da døde, men jeg så henne aldri igjen etter det, den episoden. Men jeg fortalte det til Lars, og så sa han at hun hadde blitt litt senil, eller
Og hun sa ingenting på veldig lenge. Så plutselig så hadde hun behov for å si et eller annet, så hun rakk opp hånda og skulle si noe. Da samlet hele familien seg rundt henne for å høre hva det var, for hun hadde ikke pratet på kjemp lenge. Og det siste hun sa før hun døde, så på dødsleie, var «Det er pakistaner overalt». Og så døde hun. Så...
Så vi snakket litt om at kanskje det hadde vært litt for mye. Så det første reaksjonen hennes var at det var noe å tolke. Kanskje det betyr noe annet, eller noe testamentgreier, men det var det det var. Sykepleieren hadde sagt at hun hadde åpnet skuffer og sagt at det er noen pakistaner under senga. Så jeg fortalte det til forhøyrelsen min at...
Og de sa at ja, vi var der veldig mye. Kanskje noen ganger når de ikke, åja, dere igjen, ja, ja, vi skal jobbe dobbelt skift, så her er han. Hei, hei! Så jeg hadde veldig, veldig fine minner fra Torshavn, som endret seg litt da vi flyttet til Nordstrand etter det. Da var det litt annet. Da ble det helt motsatt, da var det litt sånn overklasse folk, og folk hadde egne porter, og det var litt som i Sør-Afrika, som du fortalte om. Ja, ja.
Litt kontrast? Stor kontrast. Den mørkeste fyren på 80-tallet, når vi flyttet til Nordstrand, da var Halvar Flatland. Tok mye solarium. Programleder på Dette Norge. Ja, men hvis du tenker litt tilbake på...
TV-en da og nå, det var jo en kanal, og det kom noen flere kanaler etter hvert, men har du noen tanker om hvordan ting har utviklet seg?
Det var veldig fine TV-produksjoner. Det var jo ganske ordentlig og store og profesjonelle. Hvis du ser på Olsenbanen-filmene, så er det ganske bra produksjon. Det er veldig profesjonelle, flinke folk. Alt er, skal man si hva man mener om innholdet, men det var veldig ordentlig store produksjoner. Nå løper man rundt med håndholdt kamera og lager TV-program, og synes at det er kjempebra. Og det er fint det også, men det var litt mer ordentlige produksjoner og litt mer...
jobbet med ting. Men når jeg kom i TV-bransjen også for 20 år siden, så var det litt av det samme, men da var det, jeg lagde veldig mye innslag og veldig mye utegående reporter-ting i starten og snakket med folk, men da var det jo veldig opptatt av at jeg ikke skulle slenge dritt om de etniske hvite, for det ville ikke blitt tatt godt imot verken av kanalen eller av de hvite. Hvite er jo de som gir deg jobb.
Så heller sleng dritt om innvandrere, så det var liksom en stor greie. Sleng dritt om dine egne, ikke om hvite. Selv om mange av de innslagene jeg lagde om etniske hvite nordmenn var mye morsommere, så ble det klippet vekk, så det var litt frustrerende. Men sånn var det jo i gamle dager. Man følte mye mer at man var en slags...
underdanig person, fordi man var mørk, så den utlending-greia hadde ikke helt blitt godt nok integrert. Nå er det jo nesten like mye mørke stand-up-komikere eller komikere som hvite, på stand-up-scenen i hvert fall. Men da var det jo bare meg, jeg var den første, ikke vestlige. Så det merket jeg at det var mye, man måtte ikke gape for høyt, og man måtte ikke skrike for mye, og så ble man holdt litt på plass.
Og så var det, tror jeg, det var vanskelig å holde meg på plass, så jeg var ikke, så jeg var veldig mye på TV en periode, så slutta jeg bare, jeg kan ikke. Så ok, hvis det er premissen, så driter jeg det, nå kan dere bare finne på det selv.
Men hva tenkte foreldrene dine om det at du begynte innenfor et sånt type yrke? Var det verdsatt? Var de stolte? Det var jo igjen, har vi reist jorda rundt for at du skal bli klovn? Det var den første reaksjonen jeg fikk, og jeg tenkte at det er et godt poeng. Ja.
Nei, det var ikke noe populært i det hele tatt. Og så trodde jo alle innvandrerne spesielt at jeg var ute etter dem. Men lagde jo ganske mye innslag og tok jo hver eneste utledning på gaten. Og gikk ganske langt over streken, kan man si. Ikke min egen strek, da, men dems. Jeg synes det var kjempegøy å utføre dem. Jeg synes ikke jeg sa eller gjorde noe som de ikke burde. Det handler jo om å sette ut folk.
også med de etniske vidt, og sette dem ut, og få dem til å ikke kunne ha noe mer å si, og det ble veldig gøy TV ut av det. Men det var veldig... Det var et helt annet type folk. Veldig mange mennesker kommer fra bakgrunner og har sin egen skrudd versjon av virkeligheten. Det var vanskelig å...
kommentere eller si noe. Jeg kan gi deg et eksempel. Vi hadde en serie som heter Jul i Tøyngata, som var en sånn julekalender på 100 år siden, hvor det er en skomaker, og så er det egentlig en slags parodi på skomaker Andersen, som er Henke Kolstad.
Jeg spilte også Henke Kolstad. Jeg husker det da jeg var liten. Jeg husker ikke Juli Tøyengata så godt. Jeg bor jo for så vidt på Tøyen selv nå. Men ja, Juli Skomakegata med han lille tøffe tøfflus og sånn. Parodi på det. Litt slags parodi på det. Og da husker jeg var i en begravelse på Grønland. I en moské der. Så kommer det en fyr bort til meg, en eldre fyr, og sier at «Jeg ser at du er mye på TV og
Og så har du en serie som heter Juli Tøygaard der du spiller skobaker. Vi har pakistanere fra andre kaster også en skomakerkasten. Så det er jo veldig fint at når du har den muligheten at du portretterer oss også som leger og som ingeniører og folk som gjør det bra. Ikke bare skomakere som er den laveste kassen.
Så hva skal man liksom svare på det? Sånne henvelser og kommentarer fikk jeg veldig mye av. For jeg sa, ja vel, ja ok, det er hyggelig å hilse på deg. Så veldig mye av den kulturen kom liksom frem. Så var det jo mange år og fortsatt, når man var på TV, og så ble jeg jo ganske kjent
På TV som den eneste mørke, på en måte, eller en av de få, for eksempel gikk du på et gatsjøkken og skulle ha en kebab eller burger, så fikk du det gratis. Og så, tusen takk, det er veldig hyggelig, og så spiser du burgeren og på vei ut.
Ja, så må du huske å nevne meg på TV da. Nevne deg på TV? Hva mener du? Fortell at du synes at den burgeren er veldig god. Du sa jo det i sted. Sånn var det veldig mye. Jeg måtte reklamere for dem da. Takk. Så må man bare...
Midt under et program, jo, så vil jeg si at Vinnie's kebab i Tønsberg er den beste kebaben i landet. Ja, tilbake til reportasjen. Så folk trodde at fordi man også fikk veldig mye henvelser, ble en slags sånn der du har, jeg husker jeg var i et sted, det var også et gatekjøkken da, i Sarsgate i Oslo, hvor jeg står og
bestille noe mat, og så vet han hvem jeg er. Så han kommer med en sånn bunke med papir og sier, du, kan ikke du fikse dette for meg? Så kan vi bli enige om en sum. Men hva er dette for noe da? Og så leser jeg da, og så er det noen dokumenter og noen papirer på noen farskapssakk
og at han vurderer å stikke av med sønnen til Pakistan. Jeg håper du skjønner hvorfor. Ja vel, ja, det gjør vel det. Og så skal jeg hjelpe han, fordi jeg er jo på TV, så jeg fikser jo dette her. Jeg trenger bare å ta en telefon, så ordner vi
Så veldig mye sånne type ting hvor man har misforstått helt hva jeg holder på med. Ja, du var ikke egentlig Tore på sporet, så var det din rolle. Nei, jeg ble plutselig en eller annen sånn der fyr som kan fikse alt for alle. Så jeg vurderte jo en liten periode. Jeg snakket med en venn om å kanskje bli privat etterforsker.
Hvis det er så mye oppdrag og ting som kommer som komiker på TV, hvis jeg etablerer et ordentlig selskap, og så bare gjør sånne dagligdagse enkle ting, for det er ikke noen store ting veldig mange av dem tenker. Du kan ikke oversette dette for meg, for jeg vet at du kan norsk.
Sånn type ting? Ja, det koster 750 kroner. Det blir jo karakteren i boka di da. Det blir jo sånne folk som, ja. Sånn var det mye av. Ja, men det er jo litt sånn morsomt. Fordi nå så opplever jeg jo kanskje det at så lenge du er kjent
så kan du også gjøre veldig mye forskjellig innenfor mediebransjen da. Så du starter som komiker og så blir du skuespiller, eller så starter du in reality som en helt vanlig deltaker, og så blir du kjendis, og da er det kjendis reality, og så får det være...
en eller annen for den karakteren, eller en eller annen rolle innenfor et eller annet. Ja, ikke sant? Det er litt interessant det der. Ja, det er veldig interessant, og det er, som jeg alltid har tenkt, at man i ferma blir mer og mer Bollywood enn man var før. Før så lo man av Bollywood-filmer,
Fordi det var sang og dans og skuespill og drama og så alt. Alle sjangere og alle mulige danser i en film. Og det er det norske artister er i ferd med å bli mer og mer bollebydd folk. I gamle dager så var stand-up for eksempel en ganske streng disiplin. Så hvis du spilte gitar eller dro frem en ukulele midt under stand-up-settet ditt, uansett hvor borsomt det var, så fikk du kritikk fra dine kollegaer om at «Her er jo ikke stand-up, dette er jo noe annet. Altså, du er jo en viskusspiller, da må du finne din egen arena».
til å holde på med det. Så man hadde liksom strenge, og så var det en viss stolthet i at du klarer å holde deg innenfor den disiplinen, og gjøre det du skal. Og stand-up er jo liksom å være nedstrippet, ikke ha noen ting, ikke noen hjelpemidler. Du har bare en mikrofon, og det er bare for at alle skal høre deg. Så med en gang du har hjelpemidler, så blir det noe annet. Mens i dag så er alle bransjer, også var man mer opptatt av kunsten, føler jeg, i gamle dager. Og derfor var det mye tydeligere med de disiplinene
at denne stand-up-komikeren som utfører stand-up innenfor de strenge rammene er en stor kunstner eller...
Mens nå føler jeg at det handler om å tjene penger. Det er det første man hører når man snakker med andre kollegaer. Hvor mye fikk du for det? Hva tjente du? Man er ikke opptatt av innhold på den samme måten før. Man blander sjanger. Hvis du går og ser på et show i dag, som til synlig at det så åpenbart er et stand-up-show med mikrofon og alt, og så er det sang og dans og gitar, og så litt jonglering, og så går det i spagaten hvis du får til det. Du gjør alt du kan, og det er ikke noe gærent i det, men det...
Du skal bli underholdt, det er ingen bryr seg om disiplinene. Du sa du hadde Dan Bichoy her, Dan Bichoy var jo med i Skal vi danse? Folk gjør alt mulig rart, og så har du jo misunnelige folk da som kritiserer og ditt og datt, men til syvende og siste så er det bare morsomt hvis du har flere bein å stå på og har lyst til å gjøre ting, så gjør akkurat hva du vil. De vil ikke gjøre den jobben du gjør som redaktør for eksempel i en avisen og dårligere. De vil snarere tvertimot, spesielt i hans tilfelle da.
Har du tenkt reality kanskje også? Ja, det hadde jeg. Da jeg var liten, hvis jeg skal spole tilbake, da ville jeg ikke bli klov, men jeg ville bli superstjerne. Jeg hadde Britney Spears som forbilde og sånn. Ja.
Ja, du er selvfølgelig så ung. Jeg hadde jo Madonna og Edith Piaf alltid på siden. Ja, så jeg ville bli superstjerne. Jeg ville liksom bli kjendis. Det var noe jeg tenkte at det var et yrke nærmest. Og så...
Nei, og så vil jeg bli skuespiller, og så vil jeg bli psykolog, og så nå er jeg litt sånn tilbake igjen, ja, på min barndomsdrømmer. Du vil bli kjendis. For nå er jo det å bli kjendis, det er jo et yrke. Det er jo blitt det, faktisk. Det var jo ikke det da jeg var liten og tenkte at det skal jeg bli. Men nå er det faktisk sånn at, ja, hvis du er med i en reality, så får du også andre spennende jobber etter det. Det blir som en karrierevei, det å bare være kjendis, da får du
Da kan du drive med stand-up, du kan være med i en... Det kommer flere folk og ser på stand-up-showene dine. Ja, fordi du er kjent fra før. Politiker også, for å bli likt, så er du jo med på skal vi danse og reality, ikke sant? Det er litt sånn, ja, med en gang du blir bedre kjent, så får du flere følgere, og flere hører på budskapet ditt og hva du har å si. Så min motivasjon nå er jo litt sånn det at, ja, ja, men...
Jeg ønsker jo å ha Norges største podcast. Og for å få det, så er det jo fint at mange vet hvem du er, da. Og jeg tenker jo det at... Og jeg synes jo det...
Da jeg så på Paradise Hotel da jeg studerte, så synes jeg det virket kjempegøy. Men jeg tenkte at, ja ja, men jeg skal jo bli psykolog, så jeg kan jo ikke være med på Paradise Hotel. Hvis jeg ikke hadde filmet det, hadde det kanskje vært gøy. Mens nå? Mens nå? Jeg skal ikke være med på Paradise Hotel da. Men en litt mer sånn seriøs reality hadde jo vært morsomt da. Er det noe seriøs reality? Ja, jeg tenker sånn foreder og spill og sånn er jo i hvert fall litt mer seriøst da.
Ja, farmen for eksempel. Men jeg kan ikke være med på farmen, for jeg tåler ikke hverken gress eller pollen eller repelsdyr eller laktose. Så det er jeg ikke. Og hvis du sier det når du er med i farmen, så tror du at du bare prøver å slutte rundet. Og da kommer det ikke bra ut av det. For hvis det kommer dårlig ut av et realityprogram, da har det motsatt effekt. Ingen går til psykologen som dreier seg ut på farmen, som er allergisk mot høy. Nei, det var det da. Så man må være litt forsiktig. Fordi man kan jo sikkert bruke
og det ene og det andre. Jeg har jo hørt folk i ettertid har vært veldig misfornøyd med sånt. At det blir klippet av feil? Ja, at man blir fremstilt som kanskje en annen person enn den man opplever at man er selv. Men er ikke du redd for det? Eller er du redd for at du plutselig blir sånn som du egentlig er? Da får folk sett mitt sanne ansikt. Da vil du fortsette å gå til psykolog selv? Ja.
Nei, jeg har jo det. Hvis jeg får lav blodsukker eller ikke får spist, så klikker det for meg. Og det er jo det de spiller på, for eksempel i farmen, er jo sult. Og det er så de styrer alle sammen. Så sult er liksom en slags fjernkontroll. Skal vi kødde litt med han? Ja, vi må få han til å klikke. Ok, fjern den baguetten hans. Så jeg blir jo spurt hvert år, i nesten 20 år eller hvor lenge, helt siden vi begynte. Ja.
Så har jeg sagt at «Ok, men da må jeg og dere, vi må lage en hemmelig avtale, at hver gang jeg blogger i kamera, jeg kan lade som det er noen tikk, da må dere forstå at dette er et beskjed til de som kan tine på TV 2, at de må legge en snikker på DAS». Og så sier jeg til dem «Ja gutter, jeg må bare på do, kommer tilbake igjen».
få den snikersen sånn at jeg alltid er mett. Og hvis jeg vil ha en øl eller et eller annet, så er det en eller annen sånn lyd som gjør at man kjøder. Så lenge jeg er mett, så kan jeg være med i alle mulige reality-programmer. Men med en gang jeg blir sulten, så klarer jeg å holde en slags maske en stund. Men dag to, eller noe da...
Det blir fritteklikk. Da rabler det for meg. Og det tror jeg ikke gir meg noen flere stand-up-shop. Nei, men det var en veldig god TV. Ja, ikke sant? Og jeg synes jo den beste innenfor det feltet er Kjartil Svein. Selv om jeg ikke er enig i hans budskap og det ene og det andre, men sånn ren TV-underholdning, den som virkelig utleverer seg selv
På den måten som er mest underholdende gjennom tidene, for min del, er Chartersvein. Jeg synes det er fantastisk underholdende å se på han gjøre og si ting, og at han holder samtalen gående, han har full fokus, er med på det meste, sier noe kontroversielt, folk blir provosert. Altså, Chartersvein på TV, da. Og en veldig bra mal, og en ganske høy standard for andre folk som kommer etter. Jeg føler at alle som kommer etter er
ganske langt unna men de er på vei, men det er veldig fint å ha en sånn mal og det er Bagge som er enig med meg i det at det er han god på ja men tenker du også at hvis du skal være med i et sånt reality program at du skal utlevere deg du må jo utlevere deg for at det skal selv om du er med i Foreder eller et spill så må du jo fortelle at du dette skjedde når jeg var liten eller la meg fortelle om hva som egentlig skjedde i Sør-Afrika ja
Trenger jeg det? Ja, du trenger det, for du må ha flere følgere. Ja, nei, jeg tenker jo, altså når jeg har sett på spillet og foreldre og sånn, så opplever jeg ikke at de forteller så mye om livet sitt. Det er mye om det sosiale spillet da. Og det er det jeg også synes er veldig interessant, det sosiale spillet. Jeg hadde jo en del sosialpsykologi
på studiet, og du så jo de tingene du lærte om på psykologistudiet spille seg ut i praksis. Fordi du ser jo alt det som skjer i samfunnet, du ser det bare i mindre skala. Og så ser du de der sosialpsykologiske dynamikkene, og hvordan ulike grupper blir satt opp mot hverandre.
Du lærte sikkert mye av det på folkeskolen i Morsjøen også, for der er det jo et lite samfunn. Ja, kanskje. Jo, men folkeskolen er jo interessant, fordi der er det jo veldig lite miljø. Det er full oversikt over alle sammen, og så ser du hvordan det utspiller seg. Og hva slags rolle man får, blir tildelt og har. Ja, sånne ting er veldig interessant. Jeg opplevde det veldig mye selv når jeg gikk på folkeskolen, hvordan det var. Men jeg ville jo ha det folkeskole-
det miljøet og den følelsen ut i virkeligheten også. Fordi når jeg gikk der så drev jeg med musikteater og jeg skrev stand-up-ting og ting, og hver gang jeg skrev et eller annet, det er noe morsomt, som jeg hadde lyst til å sette opp, så kom det en profesjonell regissør og sa, dette setter vi opp.
Da snakker vi med musikkavdelingen, og så får vi musikk på dette her, og så skal jeg instruere deg og de andre skuespillerne, og så har du den og den scenen, og så inviterer vi masse folk fra Hønefoss. Så det var alltid profesjonelle oppsetninger, og det gikk jo ti minutter fra du hadde ferdigskrevet teksten til du fikk i gåsøene en kontrakt. Mens i virkeligheten så...
Skriver du det samme, men du må kanskje bruke et år eller tre måneder på å skrive det. Men at det i hvert fall tar tre-fire år til det blir noe av, om det i det hele tatt blir noe av, og så er det alltid noen betingelser som ikke funker. Og innen det har blitt noe av, så har du sannsynligvis mistet interessen
eller ikke husker helt hva var det som var så gøy med det egentlig. Men så gjør du det likevel fordi du har fått, ja, så jeg har som alltid tenkt at faen, en folkeskole, sånn vil jeg ha det. Ja, ja, ting gikk på speed da, for du skulle bare være der et år, så da måtte man jo produsere. Mens du fortsatt var interessert i det du holdt på med. Men den boka di da, den skulle bli, skal den bli film? Ja, nå kan det hende at det blir film eller tv-serie, så nå
er jeg og en regissør som har lyst til å regissere dette her. Vi driver og snakker med folk. Så det har vært veldig moro. Og spilt. Da skal du være hovedkarakter. Jeg skal være hovedkarakter. Den er også skrevet i Jeg-person. Og Jeg-person ser ut akkurat sånn som jeg gjør. Så det er nesten to meter høy og lager armer og bein og ser sånn ut. For hver gang jeg har fått avslag så har jeg endret. Det begynte jo med 30-årene.
Men i 30-årene så er jeg ned til 32. Så vi har skudt 35, og da er det 49 er det nå. Så håper jeg ikke må fortsette å viske til jeg blir 60-70. Nei, men det blir gøy. Jeg gleder meg til den serien er klar. Ja, og da skal du være med også som skuespiller. Ja, ja, ja, det har vært hyggelig. Det må du gjøre. Da får vi oppfylt drømmene våre begge to. Ja, ja, da blir jeg superstjerne, og du blir klom. Jeg fortsetter å være klom.
Ja, nei, men nå har vi snakket sammen i snart to timer, tror jeg. Så da er det kanskje på tide å runde av. Jeg er ikke sånn som klipper ned episoden, Nosellis. Nei, så bra da, det er greit. Så da får folk med til hele showet her. Ja, det er morsomt. Tusen takk for at jeg fikk komme. Veldig hyggelig å snakke med deg. Og jeg håper vi kan treffes igjen. Ja, det har vært hyggelig. Så tusen takk for at du ville komme hit til snakken med Silje. Takk.