‹ Tilbake til podkaster ‹ Snakk med Silje

2/9/2025

SmS #41 Torkil Færø om stressbalanse, solas helende kraft og posttraumatisk vekst

I dette intervjuet med Silje Skjevik diskuterer lege og forfatter Torkil Færø stressbalanse, hjerterytmevariabilitet (HRV), solens helende kraft, og posttraumatisk vekst. De utforsker hvordan livsstil, inkludert kosthold, søvn, og aktivitet, påvirker helsen, og hvordan HRV-målinger kan gi verdifull innsikt. Færø diskuterer også sine bøker, "Pulskuren", "Kamerakuren", og den kommende "Hvilekuren".

00:00

Eldre pasienter tar ofte mange medisiner mot betennelsesrelaterte tilstander, som kan reduseres gjennom bedre hvile og livsstil.

05:46

Viktigheten av å måle hjerteratevariabilitet (HRV) for å forbedre psykisk og fysisk helse gjennom livsstilsendringer diskuteres grundig.

16:36

PMS kan føre til betydelig fysiologisk belastning som påvirker kvinner, og det er viktig å forstå dette for å unngå utmattelse.

21:06

Forfatteren diskuterer sammenhengen mellom livsstil, pulsvariabilitet og risiko for sykdommer som kreft og hjerteproblemer.

41:25

Identifisering av underliggende problemer, som traumer og stressfaktorer, er essensielt for å håndtere psykisk smerte effektivt.

Transkript

Nevnt i episoden

Torkil Færø

Lege, forfatter, fotograf og foredragsholder, intervjuets gjest. Han diskuterer sine funn og bøker.

Silje Skjevik

Utdannet psykologspesialist og vert for podcasten "Snakk med Silje".

Snakk med Silje

Podcasten hvor intervjuet finner sted.

Pulskuren

En av Torkil Færøs bøker som omhandler hjerterytmevariabilitet (HRV) og stressbalanse.

Kamerakuren

En annen av Torkil Færøs bøker, som bruker fotografering som metafor for livsmestring.

Hvilekuren

Torkil Færøs nyeste bok om hvile og stressreduksjon.

Leger Uten Grenser

Organisasjon hvor Færø jobbet som frivillig i Angola.

Angola

Krigsherjet land hvor Færø jobbet for Leger Uten Grenser.

Garmin

Et merke av pulsklokker som brukes for å måle HRV.

The Body Keeps the Score

Bok av Bessel van der Kolk om traumer og dens påvirkning på kroppen.

Bessel van der Kolk

Forfatter av boken "The Body Keeps the Score".

stress

Et sentralt tema i intervjuet, diskutert i sammenheng med helse og velvære.

hjerterytmevariabilitet (HRV)

Et mål på variasjonen i hjerterytmen, brukt for å vurdere stressnivå.

sollys

Diskutert som en viktig faktor for helse og velvære.

solkrem

Diskutert som potensielt skadelig for helsen på grunn av begrenset D-vitaminproduksjon.

ultraprosessert mat

Matvarer som kan bidra til betennelse og stress i kroppen.

PMS

Premenstruelt syndrom, diskutert i sammenheng med fysiologisk stress.

PMDD

Premenstruell dysforisk lidelse, en alvorligere form for PMS.

alkohol

Identifisert som en av de verste stressfaktorene.

mitokondrier

Cellenes kraftverk, diskutert i sammenheng med helse og sykdom.

ACE-testen

Adverse Childhood Experiences, en test som måler opplevelser i barndommen som kan påvirke helsen.

mobbing

Diskutert i sammenheng med Torkil Færøs oppvekst og posttraumatisk vekst.

posttraumatisk vekst

Positiv utvikling som kan oppstå etter traumatiske opplevelser.

Sandra Lyng

Medvert i podcasten "Mesterlivet".

Mesterlivet

Podcast hvor Færø og Sandra Lyng samarbeider.

Deltakere

Host

Silje Skjevik

Guest

Torkil Færø

Poeng

En typisk 60-70 år gammel pasient står ofte på 7-8 medisiner mot betennelsesrelaterte tilstander.

Illustrerer utbredelsen av kroniske sykdommer.

Rotårsaken til mange sykdommer er kronisk lavgradig inflammasjon.

En kontroversiell påstand som krever videre forskning.

Å måle hjerterytmevariabilitet (HRV) kan gi verdifull innsikt i stressbalansen.

Et nyttig verktøy for selvmonitorering og helseoptimalisering.

Alkohol er den verste stressfaktoren.

En sterk påstand som støttes av målinger av HRV.

Å spise mindre og sjeldnere kan bidra til å roe ned nervesystemet.

Et tips for å redusere stress og forbedre fordøyelsen.

Sollys er viktig for helsen, utover D-vitaminproduksjon.

En påstand som støttes av forskning.

Solkrem hjelper ikke mot kreft.

En kontroversiell påstand som krever ytterligere undersøkelse.

Mobbing kan føre til vekst og utvikling.

Et paradoksalt perspektiv på en vanskelig opplevelse.

Påstander

Kronisk lavgradig inflammasjon er rotårsaken til mange sykdommer.

Krever mer forskning for å bekrefte.

Hjerterytmevariabilitet (HRV) kan måle stressbalansen i det autonome nervesystemet.

Støttes av forskning.

Alkohol er den verste stressfaktoren.

Basert på personlige erfaringer og HRV-målinger.

Solkrem hjelper ikke mot kreft.

En kontroversiell påstand som krever mer forskning.

Lignende

Laster

En typisk 60-70 år gammel pestpasient da, står gjerne på 7-8 medisiner mot ulike betennelsesrelaterte tilstander.

Det er gjerne type Cipralex eller for en mentaltilsann, depresjon eller angst. De står på en magesekkeregulerende fordi at de har gjerne sur oppstøt og smerte fra magen. De står på en kolesterolmedisin, de står på en blodtryksmedisin, de står på en diabetesmedisin, de står på en stoffskiftemedisin. Og det jeg kaller i pulskolen er en sånn inflammasjonskokteilen.

Og det som er fellesnevneren, rotårsaken til de sykdommene, det er denne kroniske lavgrad i betennelsen, som da påvirker alle organene i kroppen. Så hvis man hadde vært litt mer opps på å hvile og ha aktiviteter som

er mer hensiktsmessige for oss, som passer fysiologien vår bedre, så vil vi kanskje ikke ha hatt alle disse inflammatoriske tilstandene, tenker du da? Så de som ender livet sitt på en måte, de kan skrelle bort det en etter en av medisinene. Du lytter til Snakk med Silje. Jeg heter Silje Skjevik og er utdannet psykologspesialist.

Podcasten min Snakk med Silje omhandler mange forskjellige temaer hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.

Målet med podcasten min er å utvide ytringsrommet slik at vi skal forstå hverandre bedre, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen faktisk sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling.

Jeg setter stor pris på alle som ønsker å støtte podcasten min ved å følge kanalene mine, dele innholdet mitt eller donere valgfritt beløp ved å søke opp Snakk med Silje i Vips eller bruke Vips nummer 806513. Tusen takk for all støtte. Har du en neurologibok her? Ja, sentralnervesystemet. Den er akkurat... Jeg skriver en bok om vagusnerver, skjønner du? Eller jeg er med på å skrive en bok om det.

Og så så jeg i sentralnervesystemet at det er jo tre sider om dagesnerven, og det er ingenting av det som nå er så kjent av hvor viktig den er. Så jeg tenkte, ok, kanskje jeg må kikke i fysiologiboka og neurologiboka for å se om det ikke står noe der heller. Ja, men du kan jo gjerne sjekke ut de bøkene. Jeg kan sikkert vete på det. Ja, men velkommen da, Torkel Fære. Takk, takk.

Du er jo veldig mye forskjellig. Jeg er lege, vakslege, fastlege, har skrevet bøker. Første var vel pulskuren som jeg leste, som du hadde skrevet. Ja, før det. Så jeg har skrevet kamerakuren før det. Ja, det har jeg hørt om. Og nå...

Hvilekuren. Hvilekuren, ja. Men du har gjort mye forskjellig. Du har reist mye, og har du lagd noen dokumentarfilmer? Ja, jeg har lagd dokumentarfilmer, reist mye. Jeg ble egentlig lege for å kunne leve et sånt liv, kunne være frilanslege og kunne...

tjene penger, dra ut og reise, fotografere, finne på ting da. Ja, og har du vært med å jobbe litt som frivillig også? Nei, men jeg var ute for Leger uten grenser. Jeg var faktisk den første som dro ut fra det norske nystartet da, i 96, Leger uten grenser. Så det var en ganske sjelsetten opplevelse da. Jeg hadde jo egentlig tenkt til å bare jobbe sånn også, og

krigssirurg, eller jobbe i sånne områder. Men så fant jeg ut at vi hadde like mye trøbbel hjemme, sånn at når jeg var der og så hvordan folk led, så var det forståelig. Det hadde vært krig, det var sult, alle hadde mistet noen. Og så kom jeg hjem her hvor vi har alt, og så var folk så misfornøyde, og deprimert, og engstelige,

Og så tenkte jeg, hva i all verden er dette her? Hvorfor er ikke vi som har alle muligheter og har alt vi kunne ønske oss, ikke lykkelige? Og så kom jeg rett derfra, hvor man skulle tro at under de omstendighetene hvor de omtrent mangler alt, at de skulle være ulykkelige, og så var de lykkelige. Så den overgangen der, den husker jeg den var, virkelig rar. Ja. Hvor gammel var du da? Jeg var 27. Ja. Ja, 27 år. Ja.

Så skjønte jeg at ok, her er det noe som jeg ønsker å finne ut da. Så det har nok vært en del av drivkraften bak det jeg har gjort hele tiden egentlig. Ja, og bare utforske hvorfor vi mennesker her i Vesten da er så syke. Både psykisk og fysisk egentlig. Ja.

Ja, for de var jo, altså de var jo, altså bortsett fra selvfølgelig de som sultet, og det døde jo tre barn hver dag på min avdeling, sånn omtrent da. Men de som var oppegående så jo friskere ut, og barna som levde på ett måltid om dagen løp jo rundt da, og var jo så vitale at når du kommer hjem liksom, så ser du at barna er jo mye daffere her.

fortere slitne, og det har det jo vært mange årsaker til, både mentalt, men også mer og mer siden det er fysiologisk, at vi rent fysiologisk lever såpass annerledes i forhold til det vi er konstruert for, på nesten alle plan, at det svekker oss veldig. Og det gir oss også tanker, det gir oss stemninger og følelser og tanker som er vonde og vanskelige, og som vi kan sette ord på.

Men det er ikke nødvendigvis sånn at det er ord som løser opp i de problemene. Så ofte må vi rett og slett endre måten vi lever på, sånn at våre celler, og spesielt hjernecellene, trives bedre, og så forsvinner de tankene i en eller annen grad. Ja, det er jo veldig spennende. Men du har jo skrevet litt om det med livsstil, og hvordan vi kan ...

hvile bedre, hvordan vi kan endre på måten vi lever livene våre på, sånn at vi psykisk og fysisk får det bedre, og en av

De interessante tingene du har funnet ut er jo hvordan hjerteratvariabiliteten kan gi oss veldig viktig informasjon om hvordan vi bør leve livene våre. Det var det jeg synes har vært veldig interessant. Det er veldig mange interessante ting vi kan snakke om, men

Noe av det jeg har erfart gjennom å måle pulsvariasjonen, er jo at ting som jeg trodde ikke stresset kroppen min så veldig, stresset meg ganske mye. For jeg ble jo på et tidspunkt gikk på en smel, litt sånn klassisk utbrennset symptomer. Og det...

Det er jo mange grunner til det. Det er jo summen av flere ting. Men det å finne veien tilbake, der har jeg gjort meg noen ganske spennende erfaringer. Men

Og i den pulskuren, den boken din, så får vi også høre andres erfaringer med disse pulsmålingene. Så jeg blir litt sånn, kanskje kunne si litt om hvordan du kom frem til viktigheten av å måle hjertelattevariabilitet, og hva det egentlig er uttrykk for å

Ja, altså starten på det hele var jo faktisk at jeg var ute på seiltur med familien. Altså vi hadde seilt til Fransk-Golonesia fra Galapagos over hele halve Sillameda.

Og så en av de bøkene, og da har jeg ofte med meg masse bøker, og så en av de bøkene jeg leste er jo en av psykiatriens viktigste bøker, som heter The Body Keeps the Score, av Bessel van der Kolk. Den er også på norsk, kroppen holder regnskap. Og der beskriver han hvordan de bruker psykiatrien i USA, HRV, Heart Rate Variability, som et mål på den mentale tilstanden til pasienter. Og det hadde jeg aldri hørt om før. Selv om jeg var lege, så var det et helt nytt begrep for meg, Heart Rate Variability, HRV, liksom.

Men ikke så lenge etterpå, jeg tror det var allerede en måned eller to etterpå, så ble jeg oppmerksom på at det går an å måle det, og da via sånne EKG-måler på brystet. Så i to år så brukte jeg det hver eneste dag. Fikk sånne kurver, kunne lese av stress, om det var i parasympatisk eller stressmodus.

Og uten noen forklaring da, sånn at jeg fikk på en måte bare avlesningene og tallene og HRV og så videre, og så måtte jeg begynne å løsne opp dette her, finne ut hva er det som gjør hva. For akkurat som deg, så skjønte jeg at det var hvor jeg hadde trodd at jeg måtte jo bare finne sånne rolige kurver. For jeg var jo ikke stresset, jeg var aldri fight for free, sånn at jeg måtte jo gå ut fra at jeg da var i parasympatisk modus, og så så jeg at det var jo nesten aldri.

Og så skjønte jeg at mye av det som stresser oss har ingenting med det mentale å gjøre, men jeg snuste, jeg drakk alkohol, jeg var utrent, jeg brydde meg om søvn, jeg skjønte at maten vi spiser har enorm mulighet for å stresse, og åndåret du spiser, og en rekke slike ting da.

som var i veien for min stressbalanse. Og så begynte jeg jobben med å rydde opp i det, og det ble på en måte forarbeidet til pulskulen da.

Så, og etter et par år, så via en tilfellighet igjen, så ringte jeg en venninne, og så snakket om hva jeg nå holdt på med. Jeg ser rare greiene, folk trodde jeg var helsprø, ikke sant? Med en sånn måle på bryst, og satt og kikket på appen min, og sa til folk at ja, pulsen min går sånn og sånn, og ja, særlig, ikke sant? Folk trodde jeg var helsprø, ikke sant? Det var noe helt nytt. Og så ringte jeg da venninna, og så sa hun, ja, men det høres ut som det jeg får på Garmin-klokka mi.

Så jeg bare, hæ? Spøker du liksom? Finnes dette her i klokker? For jeg hadde ikke brukt klokker siden jeg var sikkert 10-åring. Og så kjøpte jeg noe med garmeklokker og så at dette her, de verdiene jeg får der, er såpass like som de jeg får på EKG-måleren, at her gidder jeg ikke lenger å holde på med den, for det er mye mer plunder med det. Du må klistre på lapper, du må skifte. Ja, det er i hvert fall mye mer omstendelig da.

Og dermed så skjønte jeg også selvfølgelig at når det finnes klokker som allerede en halv million nordmenn har, jeg tror det er en halv million nordmenn som har Garmin Connect, altså bare Garmin-klokkene, i tillegg så har jo tre millioner ulike pulsklokker, så skjønte jeg at her har vi jo et verktøy som folk allerede har på hånda, og som måler pulsen, og som gjør at vi blir i stand til å tolke signalene våre på en helt annen måte da.

Og så skrev jeg pulskuren da, på oppfordring på forespørsel fra Kapelundam da. De spurte om jeg kunne skrive den boka, fordi jeg hadde fått nysse i at jeg holdt på med dette her da. Siden jeg hadde skrevet kamerakuren for Kapelundam før også da. Og det som er interessant er jo at vi har en ganske god, altså det å lytte til oss selv da, er vi veldig dårlige til når det gjelder stressnivå. Vi kan godt ha en god intuisjon.

og vi merker at noe er galt, følelsesmessig, så ser vi at det klarer vi å tolke. Liker ikke den personen, liker den andre personen bedre, får en dårlig stemning av den situasjonen, men å kjenne etter stresset vårt, det er vi dårlige til. Og det er derfor folk havner i en utbrenthet uten at det har kommet noen alarmsignaler og smerter eller ubehag, plutselig så smeller jeg og...

man har overbelastet seg over tid, helt til det ikke går lenger. Og det er jo nesten så vanlig at det er en veldig hverdagslig ting på legekontoret. Og det hadde ikke trengt å være. For disse instrumentene vil ha varslet lenge i forkant om at her går du monomøretrøy varslet litt sånn, slapper litt mer, hviler litt mer, balanserer bedre. Sånn at

En av de viktigste funksjonene, tenker jeg, med pulsklokken og pulskuren er å holde driftige damer i drift. For det er de som smelter i veggen, altså hovedsakelig. Det har sikkert mange grunner, men i alle fall så er det ofte de som har mest nytte av det. Kunne klare å se på klokka at her er jeg i stressmodus mer enn de skjønner er lurt.

og ser på det som en tillatelse til å hvile, en tillatelse de ikke vil gi seg selv, for det er ofte dårlig samvittighet hvis de ikke gjør noe nyttig, og så videre. Vi burde kanskje si hva hard trade variability er. Ja, jeg skulle si det. For det er jo fortsatt ikke noe som alle vet hva er. Hard trade variability kan måle stressbalansen i det autonome nervesystemet.

Det autonome nervesystemet er på en måte fossile i hjernen vår. Et system kanskje 300 millioner år gammelt, og som grunnleggende er ganske uendret siden det. Det systemet er på av systemet, det som fungerer mens vi sover, og som bare går under radaren vår, og det har to moduser. Det har stressmodus og hvilemodus, og selvfølgelig en slags glidende skala mellom de. Hvis du er i hvilemodus,

Så når du puster inn, så går pulsen opp, det er mer oksygen i lungene, liksom rasker på litt nå når det er mer oksygen, og når du puster ut og det er mindre oksygen, så slapper hjertet av litt, til en måltid i millisekunder da.

Men hvis vi er i stressmodus, uansett hvilken årsak det er, om vi er mentalstresset, har kranglet med kjæresten, eller det er en prøve eller en mentalbelastning, så er det stress. Men også om vi har spist noe vi ikke tåler, om vi har drukket alkohol, om vi snuser, eller en rekke andre faktorer, varme for eksempel da.

Så hvis vi er stresset, så slår hjertet jevnt som en metronom, uansett om vi puster inn eller ut. Så det er som om den urgamle organismen vår tenker at vi trenger å bruke alle krefter, selv når det er mindre oksygen, fordi vi vet ikke om dette vesnet overlever neste øyeblikk. Slik at alt ved likehold på en måte settes på vent,

Eller i hvert fall i en eller annen grad da. Immunforsvaret må bremses litt, fordi nå trenger vi å bruke kreftene våre på å overleve. Så det er litt hva heart rate variability er, og så kan disse pulsmålene måle dette her. En ting jeg brukte lang tid på å legge merke til, det var jo det at syklusen har veldig mye å si.

Det tror jeg kanskje også kan ha vært noe av grunnen til at jeg gikk på en smell, fordi jeg har aldri vært i syklus før, fordi jeg har gått på hormonell prevensjon siden jeg omtrent kom i puberteten, grunnet menstruasjonssmerter og sånne ting.

Og det overrasket meg jo veldig, men jeg ble veldig glad når jeg fant ut av det, fordi det ga meg så viktig informasjon, for jeg følte at jeg mistet litt kontroll, for jeg skjønte ikke, men hva er det som stresser meg nå? Hvorfor viser pulsklokka mi dette her?

når jeg egentlig ikke har gjort noe annerledes enn det jeg gjorde uken før, og tenkte at nå har jeg jo vært flink til å hvile, og flink til å ivareta meg selv, og ikke drukket alkohol, og jeg begynte etter hvert å faste litt også, for jeg fant ut at det å spise for mye og for ofte hadde ganske mye å si, og disse tingene, men likevel så jeg at

hjerte-rat-variabiliteten også i noen perioder ble kjempelav uten at jeg forstod hvorfor. Og det har jobbet meg masse, for da skjønner jeg at ok, men i perioder hvor jeg er PMS da, i den perioden før jeg får menstruasjon, så tåler jeg jo ingenting. Ja, og det er nok noe av grunnen til at de driftige damene er, ikke sant? Fordi at

Da har de mye mindre fysiologiske ressurser tilgjengelig, og det kan vi se på kurvene i den PMS-perioden. Vi ser at det faktisk er like stor nedgang i pulsvariasjonen, altså en like stor fysiologisk belastning som en kraftig covid-infeksjon.

Og det er klart at da er det jo mange damer som liksom bare biter tennene sammen og krommer nakken og bare henter krefter de egentlig ikke har. Og hvis det er en uke hver måned, og jeg kan også se at de som har kraftig PMS, da kan du snakke om 10-12 dager i løpet av en måned, hvor du kan se at det er en ganske stor belastning. Hvis du da hele tiden...

overanstrenger deg da, ikke sant, en eller ti dager hver eneste måned, så kan nok det bidra til at det blir en burn-out-situasjon da. Og så er det jo fint da når man ser det, at PMS er ikke bare en følelse, eller en stemning, eller en irritabilitet, det er en fysiologisk belastning som man kan ta hensyn til. Og dette har nok med det grunnleggende fysiologiske å gjøre.

at hvis det er stress, og da må vi liksom, altså vi må liksom to millioner år tilbake før vi begynte å snakke, mens vi fortsatt bare var noen menneskelignende vesener da, så hvis det var stress, så var jo det en situasjon, det kunne vært tørke, det kunne vært uår, ikke sant, det kunne vært en krig, en eller annen stressende konfliktsituasjon, som vedvarte, og da skulle du ikke få barn. Du skulle hverken få lyst på å få barn,

Og hvis du hamnet opp i situasjoner hvor du kunne bli gravid, så burde jo da sjansen for å bli gravid senkes. Og dermed så er det nok en sammenheng mellom kortisol og de kvinnelige kjønnshormonene som skaper da dårligere tilstand for kvinner under stress da.

Og vi ser jo også at HRV har en sammenheng med både endometriose og polycystiskovarie syndrom, med fertilitet og sjansen for å bli gravid avhenger av stressbalansen. Og da er det PMS og PMDD. PMDD er jo den mer alvorlige arten av PMS, hvor du rett og slett ikke kan komme deg på jobb og virkelig er invalidisert av plagene.

Så jeg pleier å si at hvis det er noen spesialist, og det er det som er litt underlig at hele begrepet hard trade variability har falt mellom alle stoler da.

Og det er nok fordi at det tilhører ikke en spesiell spesialitet, men alle spesialitetene har nytte av å kjenne til det fordi at alle sykdommer omtrent har en kobling til heart rate variability. Så hvis du googler enhver sykdom pluss heart rate variability på engelsk da, så ser du at her er det en sammenheng da.

Sånn at når vi da får muligheten til å måle dette her, og klare å regulere dette her selv, så øker jo sjansen for at man kan unngå å bli syk. Dette er jo såpass nytt å følge med på det, så jeg kan ikke si at når du får bedre HRV, så vil du ikke bli syk på en måte. Men det ville vært veldig rart om ikke det skjedde. Og det er også grunnen til suksessen til pulskuren.

Jeg er jo en helt ukjent forfatter, og det var et helt ukjent konsept. Så grunnen til at den har blitt så populær og solgt så mye, det er jo at det funker. At folk blir kvitt symptomer, føler seg bedre. Og jeg vil nok tro at på lang sikt også, så har du et mer robust immunforsvar som vil kunne klare jobben med å forhindre for eksempel kreft og hjertesjukdom, parkinson, demens og slikt.

Og så er det mange som tenker at kreft er en genetisk sykdom, men vi ser mer og mer at det er en metabolisk sykdom. Det er dårlig mitokondrier som sliter og som da fører til kreft. Slik at heart rate variability er koblet til sjanser for å få kreft, i hvert fall mange ulike kreftformer, er koblet til prognosen hvis du får det.

Det er koblet til, hvis du blir kvittet, hva er sjansen for at du får et tilbakefall? Alt dette her finnes det forskning på som viser at det er koblet til heart rate variability. Og det igjen er jo også koblet ganske mye til livsstil da.

Hjertelattevariabiliteten. For det er jo flere og flere som ser på kreft også litt som en livsstilssykdom. Hvis du er overvektig, hvis du lever et usunt liv, så øker det sannsynligheten for både hjertekarsykdommer og kreft. Jeg så noen tall nylig som viste at hvis du drikker så mye alkohol, jeg vet ikke akkurat hvor mye det var, men det var litt sånn at det var litt.

så dobler sjansen for brystkreft seg for eksempel for kvinner da. Og det er jo en ganske vanlig kreftform, så det er jo

betyr jo en del da. Ja, og noe jeg har sett veldig når jeg har målt min egen pulsvariasjon, er jo hvor mye alkohol har å si. Det er den verste stressfaktoren. Soleklart verste stressfaktoren. Og det er jo til tross for at man tror at det roer seg ned, og jeg pleide jo å bruke alkohol for å roe meg ned etter legevakter, etter travle dager, og så hadde...

Det er jo så åpenbart når du har pulsklokka, så er det helt oppi dagen. Det er så tydelig at du ikke klarer å unngå å se det, men likevel klarte jeg å unngå å oppfatte det, til tross for at jeg legger gjennom 15 år. Det kan gå til at jeg er ekstremt dårlig til å kjenne etter, men det viser seg jo at de som begynner å måle pulsen,

oppdager en masse ting som ikke de hadde tenkt over av sammenhenger her da. Ja, og jeg var jo klar over at alkohol ikke var veldig bra for helsa, men det var jo noe med det at jeg så så tydelig hvordan, for det første, ja, stressnivå da, fordi i disse, på denne klokka så kan du jo også se hva man kaller, hva heter det igjen, det er

Body battery. Body battery, ja. Og hvor mye det tappet da, det kroppsbatteriet som man kaller det. Og også hvordan det gikk utover søvn. At du hadde mindre rapid eye moment sleep, som er den søvn hvor man egentlig, som påvirker hukommelse og oppmerksomhet og sånt dagen etter, at man trenger den type søvn for å fungere optimalt da.

Og så en annen ting som jeg la merke til var jo det med hvor ofte man spiser.

At hvis jeg har hatt et veldig høyt stressnivå, så kan det hjelpe å faste en dag. Å få roa ned nervesystemet ved å ikke spise. Jeg har jo vært kursleder i Grete Rode, hvor mye av greiene er at du skal spise lite og ofte. Så jeg var jo vant til å spise hele tiden, men litt å velge riktig selvfølgelig. Det var ikke noe sånn at jeg hadde noe usynt kosthold, men

Det har hjulpet meg ganske mye å spise sjeldnere, å ha et lite spisevindu. Sånn at det går lenge perioder og gir egentlig hele kroppen pause ved at man skal slippe å fordøye så mye. Ja, og det er noe de aller fleste finner ut. Så de aller fleste...

som begynner med pulslokkene, kutter ned på alkohol, og de regulerer spisingen, og da ikke minst både hva de spiser, de finner ut at potetgulv, godteri og en del forskjellige ting, kanskje mat med mye gluten og så videre,

at selve den innhold i maten er stressende. Vi finner også ut, akkurat som deg, at det å spise hele tiden, det er stress for systemet vårt. Vi er ikke langt for det, rett og slett. Tarmene våre trenger ganske mye tid på likehold.

Det er liksom i Disneyland, du er nødt til å stenge parken for at det skal bli ryddet opp og så videre, og så kan du åpne igjen og så kan karusellene gå. Sånn er det litt også i kroppen, at vi har celler som er optimalisert i forhold til døgnrytmet,

Noen selger jobber best på dagen, og det er jo da de som skal fordøye. Det er en ganske tøff jobb å fordøye mat. Det er en komplisert og kompleks jobb. Både fordøye det, så skal det sjekke seg immunforsvaret, og så videre, se om maten er trygg.

Og det er den jo ofte ikke da, og ikke da på grunn av bakterier, men på grunn av det ultraprosesserte i maten, den rekke faktorer som er innblandet i maten for å øke holdbarheten og smak og så videre, men som ikke vårt immunforsvar og tarmsystem er lagd for å håndtere. Og derfor hvis vi spiser mye av den type mat, og hvis vi spiser større deler av døgnet, fra morgen helt til kveld, sånn som mange gjør,

Ja, så får du et dårlig tarmsystem, og det er der betennelse og inflammasjon oppstår. Og denne inflammasjonen, den reagerer hjertelytmen på. Og da ser du at det blir stress, og du føler deg dårlig da. Ja, det er kjempeviktig. Så det å spise mindre ultraprosessert burde jo være en del av kostholdsrådene. Det burde vært mye mer fokus på egentlig å spise mer rene tarmsystemer.

fordi vi blir syke av den ultraprosesserte maten. Det vil jo helt sikkert forskning bekrefte mer og mer fremover, for det er jo så mange som erfarer det, som går over fra å spise mye ultraprosessert til å spise mer rene råvarer, at det går positivt utover både det mentale, men også den fysiske helsen. Ja, og det er derfor vi er tilbake til når vi kom hjem fra Angola da,

Det er derfor vi er i dårlig stand. Vi spiser mat vi ikke skal, vi sover for lite, vi beveger oss for lite, eller andre også for mye. Vi får ikke nok sol, vi er inndørs 97% av tiden, i hvert fall amerikanere i gjennomsnitt. Og det er en høy pris. Vi er mindre i natur. Og det er en rekke ting da, som tilsammen gjør at de unge i dag,

Både har en dårligere fysiologisk tilstand, og også når det da kommer en stressende hverdager, som egentlig ikke burde være stressende. Men det er sosiale medier, det er et press at de skal pressere på skolen, uten at jeg er helt enig i at det burde være noe press. Nå kan unge gjøre alt.

De kan sette opp en liste omtrent, altså jeg har lyst til å finne på det og det og det, og du kan gjøre det. Tenk deg for 100 år siden, du måtte jobbe knallhardt bare for å få mat på bordet liksom. Nå kan vi jobbe sånn som jeg da, jeg jobbet i tre måneder på Klaas Olsson da i 1994, og så reiste jeg et år. Sånn at vi har liksom alle muligheter, jeg synes det er helt meningsløst at unge skal føle på det stresset nå som de faktisk

kan gjøre hva de vil da. Men hva tror du det kommer av da? Har vi kanskje noe med livsstilen vår å gjøre? Ja, og så er det sånn gruppepress da, ikke sant? Og så har man kanskje kjøpt seg bolig, og så må man jobbe for å håndtere gjelden, og så er man fanget inn i et nettverk som man ikke kommer ut av da.

Så det kan nok også være viktig å bevisstgjøre unge på at du har alle muligheter. Start med å gjøre det du aller helst vil. Du trenger ikke å gå rett inn i noe utdannelse før du vet hva du vil, og så videre. Men det har fortsatt ikke så mye med puls kunne gjøre, men det har kanskje mer med kamera kunne gjøre. Hvordan skal du gjøre ting for å leve best mulig? For det er jo...

Altså, målet, bøkene mine handler jo om helse, men målet er jo ikke å jobbe hele livet for å ha en god helse. Målet er jo å skaffe deg en så god helse at den ikke er i veien for livsutfordrelsen. Og så må du jo finne ut hva du skal bruke livet til da. Og det overrasker meg, eller etter hvert så overrasker det meg ikke lenger, men til å begynne med når jeg jobbet som lege og jobbet med deprimerte pasienter,

Så spurte jeg dem hva de liker å gjøre, hva vil du, og det hadde de altså ikke tenkt over. Og de kunne ha vært 30, 40, 50 år, men det hadde aldri vært en prioritet. Og da blir det litt vanskelig. Sånn at jeg tenker at det er utrolig viktig å finne ut hva er det du vil, og så klare å legge en plan for hvordan skal du få til det.

Men det er altså min erfaring at det er mange som ikke lever sånn, selv om det for meg var en selvfølge å leve sånn. Jeg vet ikke, du som psykolog, du har kanskje noen innspill på det?

Jeg tror jo at i dagens samfunn har vi mistet litt kontakt med våre grunnleggende følelser og behov, rett og slett. At vi kjenner ikke etter. Vi har lært oss at det å kjenne etter i kroppen, å kjenne etter følelsene sine, er noe irrasjonelt.

noe som man ikke trenger å vie oppmerksomhet om man skal tenke rasjonelt og om man skal være så mye i hodet hele tiden men jeg tror vi mister veldig mye informasjon da om hva vi egentlig trenger for å ha det bra da

At det er så mye fokus på å være flink, for eksempel. Og så være flink etter andres agenda. Ja, ikke sant? Det er jo det som er problemet. Jeg har jo lyst til å være flink i de tingene jeg har lyst til å drive med. Men det er den indre motivasjonen. Ikke sant? Det er den indre motivasjonen. Mens mange er liksom, ok, du må være flink...

av yttre motivasjon og etter ting som andre mener er viktig og ikke du. Så det er ikke nok med at folk ikke gjør det de vil, men de gjør det andre vil. Og da blir du syk da. Altså det går ikke da. Sånn at det å, og problemet også er jo at gjennom hele skoleløpet da, og jeg jobber jo som lærer gjennom hele studiet, for at jeg synes det var så kjedelig på medisinstudiet. De foreleserne var virkelig kjedelige. Sånn at jeg prøvde å være der minst mulig og jobbe heller som lærervikar da.

Hele tiden, nesten. Begge mine foreldre er jo lærere, og vi har barn gjennom skolen og så videre. Du lærer jo ikke på skolen hvor viktig det er at du finner ut hva du vil. Fokuset hele tiden er hva vi vil at du skal lære deg, ikke hva du har lyst til å lære deg. Det er nesten bare i veien.

Sånn at det er jo ikke så rart at det blir sånn da. Nei, og så lærer du jo det er litt sånn nå er det jo sånn fraværsgrense på videregående også, ikke sant? At du

Du er jo ikke på skolen fordi du selv ønsker å lære. Du får beskjed om at du må være her. Hvor mange av dere som hadde vært der hvis dere kunne velge? Jo, vi kunne velge det på videregående. Det var jo ikke noe fraværsgrense da. Hvis det var veldig mye fravær så hadde det kanskje grunnlag til å... Men sier at...

Du har vunnet 200 millioner i lotto. Du trenger ikke å tenke på hva du skal bli, eller hva du skal gjøre, hvordan du skal bruke tiden din. Hvor stor prosent av folk ville da valgt? Jeg tror jeg går på skolen, jeg. Jeg vet ikke.

Og hvis alle vennene dine er på skolen, så tror jeg jeg ville vært på skolen. Du ville vært der hvor vennene dine er, men hvis de hadde vært et annet sted, så hadde du sannsynligvis ikke vært på skolen da. Nei, nei, hvis man ikke tenker at det fører deg noe sted, så hvorfor skal man være der liksom? Ja, det er ofte et nødvendig onde for å få en jobb et eller annet sted om lenge da. Ja.

Men da er jeg jo på videregående, så skulle jo jeg bli skuespiller jeg. Så jeg var ikke noe sånn veldig motivert for å gjøre det sånn superbra, men jeg synes jo det var interessant å lære, og det var, ja, men, nei, det er liksom vanskelig å forstå og sette seg inn i helt hvordan det er å være ung i dag.

Men jeg tror du kan miste litt av den indre motivasjonen for læring hvis du hele tiden får beskjed utenfra om at du må bare være til stede på et eller annet vis. Absolutt, og jeg tror nok at hvis jeg hadde festet pulsklokker på elever, altså både i barneskolen og ungdomsskolen og sikkert videre og nå, så ville du sett at en ganske stor andel av dem ville hatt såpass høyt stress at de ikke er i posisjon til å lære. At de liksom...

høyt stress gjennom skoledagen, som ikke er bra for dem. Nei, for de er jo mer stresset, og de sliter jo mer psykisk, og det er jo en grunn for det, uten at det kanskje er så lett å forstå det, men kanskje det også handler om sånne miljøfaktorer som for eksempel at de spiser, at maten vi spiser også generelt er mer ultraprosessert, fordi de samme matvarene som vi spiste for 20 år siden,

altså, ta bare levepostet fra sabburet. Før så var det veldig få råvarer, eller

Eller veldig få ingredienser, og nå er ingredienslisten kjempelang med masse tilsetningsstoffer som ikke var i den for mange år siden. Og det er til og med levepost her. Hadde de bare spist det, hadde det vært bra. Det er mye verre ting, ikke sant? Som de spiser, ikke sant? Ja, og energidrikker og sånne ting. Ja, så de spiser mat som de får en betennelsestilstand av i kroppen, så de blir sliten av det, og så sover de mindre fordi de scroller på telefonen.

og så drikker de batteri for å få energi, og det gjør at de sover mye tregere. De bruker gjerne en halv til en time lenger tid på å sovne, og så sover de en time mindre, altså med type batteri og energidrikker. Og så har du da hele den onde sirkelen gående da.

Og som ikke er forenlig hverken med trivsel, eller læring, eller velvare, eller noe som helst. Vi skulle gått litt mer tilbake til steinalderen, eller kanskje ikke så langt tilbake. Men kroppene våre er jo ikke lagd for å ha en sånn livsstil som nå. Nei, overhodet ikke. Sånn at å hvile er for eksempel en del av det. Jeg har akkurat...

Jeg hadde forelesning på en fastimiterende retritsted, og da snakket jeg om pulskuren. Da brukte jeg en tabell over hvordan jegersamlerne i dag, hvilket aktivitetsnivå de har. Da er det snakk om at det er 8-9 timer om dagen hvor de er inaktive. Så er det 2-3 timer om dagen hvor de er moderat aktive, og så er det en liten del av dagen, en prosent av dagen, hvor de er i hektisk aktivitet.

Så største parten av dagen så hviler de, eller er i et rolig modus da. Så vi overbelaster systemet, og så tror vi at vi kan holde i gang og være aktive hele dagen uten at det har en pris da. Og det er nok kanskje noe med at vi omgir oss med maskiner, ikke sant, som ikke trengs å slå seg eller hvile, for eksempel da. Men...

Og det som er så fint med pulsklokkene da, er at de, selv om det er på en måte fremtidens teknologi da, så peker den tilbake i tid. Den peker liksom på at det du gjør som ligner mer på slik vi levde for en million år siden, eller en halv million år siden, så er det bedre for deg da.

Rett og slett. Ja, fordi før så tilpasset vi oss også litt mer årstidene da. Nå skal vi jo være på jobb akkurat like mange timer på vinterhalvåret som sommerhalvåret for eksempel. Og vi er mye inne, og ikke så mye ute i sola. Ja.

Og så når det kommer til temperatur også, så er jo temperaturen inne er jo konstant, men det som er normalt er jo at det blir kaldere på natta for eksempel. Så vi har en sånn komfortkrise da, hvor vi hele tiden spiser når vi er sultne, vi beveger oss bare når vi trenger det, vi har på oss klær slik at vi har en konstant romtemperatur.

Og den komforten da, det skaper ganske lite fleksible organismer da. Altså kroppen vår blir lite fleksible og svekker seg da. Og tåler dermed mindre av alle belastninger. Og det er derfor at trening, kullebade, det er jo nesten en epidemi av isbadere og så videre, gjør at vi blir sterkere og kjenner det.

At vi blir mer motstandsdyktige, mer resiliente, både i kropp og i hodet. Noe av det vi sliter mest med, med denne dårlige fysiologien, er at mitokondrene våre er dårlige. Vi ser mer og mer at det ikke bare er cellene som er dårlige, men det er mitokondrene, kraftverkene, og de er ikke bare kraftverkescellene, men de også organiserer cellene.

Så når de er dårlige, så sliter alle kroppens organer rett og slett. Og det er jo derfor har du, altså en typisk 60-70 år gammel pasient da, står gjerne på 7-8 medisiner mot ulike betennelsesrelaterte tilstander.

Det er gjerne type Cipralex eller for en mentaltilsann, depresjon eller angst. De står på en magesekkeregulerende, fordi de har gjerne sur oppstøt og smerte fra magen. De står på en kolesterolmedisin, de står på en blodtryksmedisin, de står på en diabetesmedisin, de står på en stoffskiftemedisin. Og det jeg kaller i pulskolen er en sånn inflammasjonskoktelen.

Og det som er fellesnevneren, rotårsaken til de sykdommene, det er denne kroniske lavgrad i betennelsen, som da påvirker alle organene i kroppen. Så hvis man hadde vært litt mer opps på å hvile og ha aktiviteter som...

er mer hensiktsmessig for oss, som passer fysiologien vår bedre, så vil vi kanskje ikke ha hatt alle disse inflammatoriske tilstandene, tenker du da? Så de som ender livet sitt på en måte, de kan skrelle bort det en etter en av medisinene.

Så du er litt sånn som meg da, nå jobber jeg psykoterapeutisk med ting, men jeg er også litt opptatt av at i stedet for å bare gjøre noe med symptomene da, så gjør man noe med årsaken til symptomene. Sånn at når folk da kommer inn til meg og

har masse symptomer på psykiske vansker, så vil jeg komme til kjerna hva er årsaken til at alt dette blir så smertefullt for akkurat deg. Å grave ut gøra i det åpne veskene såret, slik at det faktisk kan gro skikkelig, i stedet for å bare plastre på et plaster, og så ligger det såret rett under der og er infisert. Akkurat, ja. Ja.

Sånn der, man må løse problemet. Det er derfor jeg er i hvilekul også, så skriver jeg at si at du drikker mye alkohol, si at du snuser, si at du har en stressfaktor som for eksempel perfeksjonisme, et stort kontrollbehov eller et eller annet sånt, så er det ikke en god løsning å puste deg til hvile.

da burde du heller identifisere problemet og kvitte deg med det. Så slipper du kanskje å puste deg inn i en hvilemodus. Men det som også er litt interessant, er at du via pusten kan få mer kontakt

med de følelsene som egentlig ligger der, som du kanskje ikke er helt i kontakt med. Fordi det å vite hva man føler kan jo noen ganger være veldig vanskelig, fordi man aldri har lært seg å kjenne etter hva man egentlig føler på. Så kan det være ubehagelig å føle på det, og bremse farten ned til at du plutselig kjenner på hva du faktisk føler. Det kan du selvfølgelig mer om, men at de

prøver å holde seg busy for å holde disse tankene på avstanden, kan jeg tenke meg. Absolutt. Og mye psykisk smerte oppstår egentlig fordi du

Lidelsen ligger på en måte ikke i selve den smerten. Den ligger kanskje mer i å hele tiden prøve å unngå den smerten som ligger under der, men som du kanskje ikke vet at det er der nesten. Det å få en bevissthet rundt det, tror jeg veldig mange kan ha veldig utbytte av, fordi en del, hvor

vonde erfaringer man kan ha til oppveksten. Det nevner du jo også i hvilekuren. Det kan jo påvirke fysiologien vår veldig mye den også, at mye betennelsestilstandet kan jo også være knyttet til at

Man har egentlig ganske mange vonde følelser som ikke er bearbeidet, som ligger under overflaten. Man har traumatiske opplevelser som man ikke har fått jobbet seg gjennom. Jeg skriver i boka om for eksempel ACE-testen, og om adverse childhood events, er det vel det heter. Du har hatt en rekke vanskeligheter i barnealder som setter ganske dype spor, og som er veldig vanskelig å bli kvitt, om man i det hele tatt klarer det. Og da

må man være litt snill med seg selv, for da har man et nervesystem som hele tiden er litt overaktivt, hele tiden mer på vakt da, enn andre som har fått en fredelig barndom. Og da må du kanskje gjøre en enda større jobb med å klare å roe deg til et akseptabelt nivå. Men ofte også så er det nok de som har mest igjen for å gjøre den jobben da. Så det er nok en viktig ting da. Ja, for det er jo...

Litt sånn at man kanskje ikke har så stor forståelse for at folk er forskjellige og har forskjellige erfaringer i bagasjen som også påvirker hvor vi har det både psykisk og fysisk egentlig. At en del...

Ja, og man ser jo også at hvis man begynner i traumaterapi, så kan man jo også få forverret fysiske symptomer. At man får mer vondt i muskler og led, knyttet til at nervesystemet blir veldig påvirket av det. At man kan få mer utslett og sånne ting som også handler om hvordan kroppen vår fungerer.

reagere på stress, for det er også veldig stressfullt å skulle gå inn i dramatiske erfaringer. Det kan ofte gi hudproblemer, så ofte kan vi se på huden

tilstanden til pasientene. Og det er litt interessant for at synsansen vår da, den kan jo skille mellom 10 millioner fargesatteringer, men er spesielt god på grønt, men også på hudtoner.

Så vi er veldig langt for å kunne gjenkjenne, er din hudtone bra for meg? Ser du litt syk ut? Eller er det sånn at jeg bør holde meg litt på avstand fra deg? Eller ser du bra ut så du kan tiltrekkes? Så hudtoner og å vurdere hud,

Det er vi gode på. Ikke nødvendigvis bevisst, men underbevisst. Undervevisstheten styrer jo 95 prosent av det vi gjør. Ja, og det kan jo være uttrykk for virusinfeksjoner og smittsomme ting også. Hvis du tenker fra evolusjonssiden, så er det jo lurt å være på den sikre siden og holde seg unna andre som kan ha smittsomme sykdommer som

du kan få hvis du er i nærheten og sånne ting. Men jeg synes også det er interessant det med en annen ting som

er litt sånn ubevisst, men som påvirker oss er jo det med feromoner og sånne ting. Så vi kan jo kjenne for eksempel, det er jo undersøkelser som tester om vi kan lukte frykt, ikke sant? Som setter på t-skjorter på menn som enten har sitt tusende fallskjermhåp, eller sitt første. Og så kan man da lukte forskjell da. Altså...

Så vi utsonder signalet sikkert i mye større grad enn det vi er klare over. Både på om man føler seg trygg på folk, og om man kan lese frykt på en måte i ansiktsuttrykk og stress. Og det er undersøkelser som tyder på at ledere som er stresset, det smitter over på, for eksempel i et styrerom, så smitter det over på de rundt.

Også sånn feromonmessig, eller altså, man kan rett og slett lukte da, på et vis, om dette er en kortisolpreget person, stresspreget person, eller ikke da. Og man ønsker jo å være sammen med de som ikke er det da. Og det har jo også med, jeg ser jo, jeg får jo masse på Instagram og sånt, får jeg masse henvendelser da. Får jo kanskje 20-30

Henvendelser fra ulike folk hver dag som sender meg bilder av sine stresskurver og så videre. Og da aner jeg hos veldig mange av de som har det verst at det er en veldig utålmodighet, en veldig frustrasjon. Og jeg kan bare nesten lese kortisolutskildelsen i teksten mellom linjene. Og når du er så stresset og det er noe du ønsker så intenst å bli frisk,

så er det en dårlig posisjon å være i da. Det er litt som om du intenst ønsker en partner, og så er du helt desperat, og dermed så skremmer du alle bort. Sånn at jeg tenker ofte at det du bør gjøre, selv om det selvfølgelig er lettere sagt enn gjort, alt som er verdt å gjøre er altså mye vanskeligere å gjøre enn å si det. Sånn at hvis du er i den situasjonen, så tenker jeg ofte at du bør tenke at du allerede er frisk.

Du bør justere kortesolnivået og stressnivået ditt i kroppen, og ikke jage etter å bli frisk, for det utomodige jage etter å bli bedre, det er rett og slett en svær blokkering her som hindrer deg å bli bedre. Dette vet vel sikkert du, eller kanskje gjenkjennbart fra psykologkontoret, vil jeg tro. Absolutt, for det er jo en del som er så stresset for...

å bli bedre, at det stresset i seg selv bidrar til at det ikke blir bedre. Og da er det jo viktig med godt samarbeid med fastlege, sånn at man ikke føler at man må bli veldig kjapt bedre. Å finne en balanse der, sånn at man ikke må tilbake på jobb om to uker, fordi man trenger kanskje litt mer tid på seg til å finne den stressbalansen. Ja.

og jobbe litt med det følelsesmessige før man er kanskje klar til å rette tilbake på jobb. Og der er jo pulsmålene helt unike, for der kan de vise at, ok, var dette for tidlig tilbake i jobb? Ble det høyt stress? Ikke sant? Dårlig søvn? Sånn at

Da vi som leger er vant til å se pasienten 10-15 minutter hver andre hver måned, eller når de kommer for å få nyhetssykmeldingen, så får vi bare et glimt av tilstand til pasienten. Om vi tar blodtrykket der og pulsen der, så er ikke det reelle tall. Fordi det er så preget av situasjonen. Så det at vi nå har tilgang til hvordan fysiologien fungerer hele tiden ellers,

Det er jo et unikt vindu som kan fortelle oss, i hvert fall de legene som er oppdatert og våkne, og det er jo flere og flere av dem altså, selv om en del sover i timen. Så de som klarer å følge med kan si utrolig mye ut fra de stressverdiene som de da kan få, for eksempel da, og da er det jo spesielt Garmin-klokka som er god på det da. Sånn at da får du det innblikket i hvordan en 50% tilbakeføring på en måte har fungert eller ikke fungert, og så kan du justere etter det da.

Så jeg kan mye se at pasientene har dette her i verktøy, for det er jo som en slags dashboard til fysiologien din. Du får en oversikt over intensiteten, over søvnen, over temperatur, bevegelsesmønster, så det er utrolig mye data.

Som gir dette innblikket i hvordan du fungerer, og som blir synlig både for deg og for legen eller behandleren eller psykologen og så videre. Ja, men noen sier jo det, eller spør meg litt sånn, for jeg begynte jo å måle dette her, og sier jo at «ja, men blir du ikke stresset av det?» «Ja, men må du se på klokka og hvordan søvn har vært? Klarer du ikke å kjenne det?»

Men det kan jo godt være at noen blir stresset av det, men jeg opplever jo at jeg egentlig har litt mer kontroll og oversikt, og opplever det egentlig ikke stressen i det hele tatt. Nei, nei, hvis jeg hører den bekymringen for å bli stresset av det, så er det folk som ikke har prøvd, som ser for seg at det har noen merkelige grunner, at man hele tiden står og stirrer på klokka,

og så videre, følge med på pulsen hele tiden, men man gjør ikke det. Det som man kan sammenligne med er at man stort sett følger med på pulsen på samme måte som man følger med på speedometret når man kjører bil. Hvor mye er det på tanken, må du snart fylle bensin, må du begynne å følge med på prisene for å se om du kan klare å spare et par kroner stykker.

Og hvor fort kjører du i forhold til at det er femt i zonene, i forhold til at plutselig så er det en fotoboks, og så skjerper det litt, og så ellers så tar det litt sånn løslig. Men det er klart at det er nok en del med stort kontrollbehov,

Og engstelse som kan slite med det, men da tenker jeg, og særlig for psykologer, at da har du en konkret ting å ta tak i. Det er jo litt sånn at slik du håndterer noe, håndterer du alt. Så da er dette her en type virkelighetsorientering som sier deg, ok, hvordan forholder du deg til vanskelige ting? Sånn som for eksempel å følge med på Pulsklokka da.

Men de aller fleste når de begynner å måle pulsen, får en større grad av ro. De klarer å identifisere hva som stresser dem, og klarer å regulere det, og dermed så får de en større grad av kontroll,

og en grad av kontroll, det er beroligende. Så det er jo når vi ikke har kontroll, det er jo superstress. Ja, for jeg ble jo veldig stresset når jeg ikke skjønte hvorfor, hva stresser jeg meg nå, hvorfor viser klokka mi det her nå, men med en gang skjønte at, åja, det er på grunn av syklusen min, så har jeg jo så mye mer kontroll, for nå kan jeg jo faktisk sørge for at jeg ikke har så mye avtaler etter jobb, de periodene hvor jeg vet at

jeg kommer til å ha mindre overskudd, fordi jeg er i perioden før menstruasjon for eksempel. Og så kan jeg kanskje ha flere planer i den perioden etter jeg er ferdig med menstruasjon, fordi da har jeg mer overskudd. Ikke sant? Så kan du tilpasse etter kreftene du har. Og hva var det jeg skulle si nå? Og så er det individuelle målinger, så det viser hvordan akkurat du reagerer på en viss ting. For andre kan jo reagere mye mindre, eller enda mer på det da.

Så det gir jo innsikt i hvordan du reagerer, for vanligvis, og jeg pekte også på det forrige dag jeg hadde, så var denne undersøkelsen av jegersamlerne som viste at en gjennomsnittlig jegersamler går 15 000 skritt om dagen, og det er det vi er vant til å forholde oss til.

Men når du går inn bak tallene og ser på de enkelte prikkene, de enkelte målingene, så er det at spredningen er utover hele spektra. Sånn at hvordan et gjennomsnitt reagerer på en eller annen ting, det betyr egentlig ingenting. Det er hvordan du responderer som er viktig da.

Og det kommer man jo frem til da, mellom disse målingene. Ja, for det er jo masse spennende eksempler i boka di, om hva som stresser, og hva som gjør at noen hviler. Det var et eksempel, en dame tror jeg, som

Som beskrev at hun hvilte mer mens hun spilte piano eller gitar, eller husker ikke hva det var, enn når hun bare lå på sofaen og slapp av, for eksempel. Det er jo sånne ting som er veldig nyttig å få vite. Ok, men når jeg trenger hvile, så kan jeg faktisk spille piano, og da hviler jeg mer enn når jeg gjør andre ting. Så man kanskje skulle...

tenke at, vil det skape mer ro da? Ja, for at vi preger sånn, ja det jeg skulle si var litt om dette med søvn, vi kan ta det først, for at vi er så dårlige til å kjenne etter hvor godt vi har sovet også. Og særlig fordi at vi kan våkne opp av en remsøvn og føle oss veldig grogge eller en dyp søvn, og så kan vi våkne opp av lett søvn, så føler vi oss mye bedre, sånn at

Det vil ikke nødvendigvis si så mye om den totale søvnkvaliteten, sånn at for å vurdere søvnkvaliteten så bør vi vente kanskje en time eller halvannen, og så kjenne hvor opplagt er vi da.

Men på søvnkvaliteten er stort sett de målerne veldig gode. De er ikke nødvendigvis gode nok på søvnfasene, men på en total vurdering av søvnen, så er det i hvert fall veldig mye bedre enn bare gjetteninger. Men det jeg synes er litt interessant er at den Garmin-klokken min, den tror noen ganger at jeg er i dyp søvn når jeg ligger på sofaen og er på sosiale medier. Ja, og da roer du deg ikke. Det er ikke nødvendigvis gitt at det å scrolle er stress.

For deg åpenbart er det ikke stress. Ja, noen ganger kan det være det da. Det kommer litt an på hvordan det står til i kommentarfeltene. Men det kommer an på hva jeg ser på, tror jeg. Men noen ganger, åpenbart, så er det ikke sånn at det alltid nødvendigvis stresser meg, sånn som det kanskje vil stresse noen andre. Og så er vi litt sånn, altså hjernen vår er jo sånne prediction factories, måtte jeg. Altså det er sånne

Det vi tror kommer til å skje, det preger mye hva vi oppfatter og at faktisk skjer. For eksempel er noe av det roligste jeg kan gjøre, det er å ha legevakt.

Før så tenkte jeg at legevakt, det må jo være stress, så det burde jeg jo begrense i en eller annen grad og kanskje ikke ta på meg for mye av det og så videre, men nå vet jeg at det er det roligste jeg gjør. Så det koster meg ikke krefter på en måte, det koster meg tid, men ikke krefter. Jeg kan til og med komme tilbake til en legevakt med 65 pasienter på 15 timer og føle meg helt bra.

Så det er liksom ikke en belastning, og det ville jeg trodd før da. Mange vil også si at det å lese, det er veldig beroligende. Og det ville selvfølgelig ikke vært hvis man hadde dysleksi og sånt, men det å lese, det går igjen som en bra ting da, og det er litt artig for at mange av de tilbakemeldingene jeg får på hvilekuren er at de går i hvilemodus når de leser da. Og det er også en del av hensikten med hvilekuren, at det skal være en slags avslappende bok også da, med fullt av sånne mikropauser,

som folk selvfølgelig kan velge å bruke eller ikke bruke, men kluet ofte med alt det mikrostresse vi er utsatt for gjennom dagene, så er det å prøve å bytte ut mikrostress med mikropauser, at du tar et halvminutt og lukker øynene og puster rolig, eller forankrer deg i øyeblikket ved å studere et eller annet i nærheten og se litt nøyere på det og sånt noe.

Som kan være beroligende da. Så hvis du får til mange sånne små halvminutter gjennom dagen, så kan du styre deg inn mot en bedre stressbalanse da. Ja, for det husket jeg, eller det har jeg gjort i noen av de jobbene jeg har hatt, at

Som for eksempel da jeg jobbet i psykiatrien, så var det noen ganger sånn at jeg var rik på toalettet, og bare satt der og pustet litt. Fordi det var et sted hvor det ikke kunne bli forstyrret, og da visste folk at da var du der, og da skulle du få være i fred litt. Eller når jeg jobbet som kommunesykolog, og kjørte mye rundt fra møter til møter og sånn, at du bare...

et halvt minutt eller ett minutt, kanskje, bare satt i bilen og pustet før du gikk inn i møte og sånn. Det har hjulpet meg ganske mye, da. Ikke sant? Og ofte også hvis du sitter i møte, for det som er så bra med pusten, da, Jan, pusten er jo superhighwayen til ro, da.

Og det er også tilbake til denne urgamle mekanismen vår at hvis du lukker øynene og puster rolig så er det et urgammelt signal til nervesystemet at nå er det fredelig der ute. Det kan ikke være krig nå som du har lukket øynene og puster rolig. Dermed så er det en del mekanismer i kroppen som roer ned stresset da.

Og det å puste kanskje fire sekunder inn og seks sekunder ut, som du da kan gjøre også i et møte. Sånn at det er ingen som ser det. Det er usynlig om du puster rolig eller ikke. Sånn at det er mange som har hatt nytta av det. Ja, å puste ned i magen og ha dype utpust. Ja, kjenne på magen. Kjenne at når du puster inn, så går magen ut. Sånn.

Så pusten er viktig å klare å ta kontroll over. Ja, og så nevnte du det med sollys. At det kan jo påvirke oss ganske mye, og kan jo være ganske viktig for oss mennesker. Det er superviktig, og det er litt morsomt, for jeg vet jo etter hvert at når november og desember kommer, så fylles Instagram-boksen av hjelp. Nå går kurvene bare nedover. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg prøver alle triksene i boka.

Og så er det rett og slett mangel på sol. At vi er laget for å være ute i sola. Våre celler samarbeider, altså bruker sollyset aktivt i massevis, de regner med kanskje tusenvis av prosesser, i huden vår, i de dypere lagene. Det infrarøde lyset i sola skal visst nok nå halvparten av cellene våre.

Og det er klart at for organismer og celler som har eksistert på jorda i fire milliarder år, altså cellene i seg selv, og som organismer, det må jo ha vært milliarder av år det også, så har jo sola og energien fra sola klart å bli brukt av de organismene, og det synes da i heart rate variability og i pulsen.

Nå vet vi også mer hvorfor. Vi vet at i huden og underhuden ligger det lagret nitrogenoksid, som når det blir frigjort av sollyset, så vil det føre til en bedre blodgjennomstrømning i blodårene. Det er også sånn at det finnes i mitokondrene,

så vil de skille ut melatonin i mitokondrien i kroppen, som er en slags antioxidanter som kjøler ned det stresset som skapes ved ATP-produksjonen, altså energiproduksjonen i mitokondrien. Og det er flere andre ting også, og selvfølgelig det som alle vet er at det er D-vitamin.

Også har legevitenskapen en merkelig grunn, som jeg gleder meg til å skrive boka om sol, solkuren som jeg nå begynner på. Det er hvordan det kan ha skjedd at den feilslutningen har kommet at vi skal holde oss unna sola, og så lenge vi bare tar D-vitamin, så er det ok.

Det har liksom ikke falt inn at hvis huden faktisk gjør oss brunere og skaper D-vitamin som trengs i så mange prosesser, ja, kan det kanskje være andre ting også da enn det? Så der er det noen logiske feilslutninger. Men i hvert fall det som viser seg er at vi blir friskere av sol. Det fører til mindre kreft. Det fører til når det gjelder hudkreft eller melanom da,

så kan sola føre til noen flere krefttilfeller, tyder forskningen på, men det øker ikke dødeligheten av melanom da, og det er det man er redd for. Men på en annen side så reduseres hjertesjukdom i en del undersøkelser, svære grunnig undersøkelser med 25%, det dør jo halvparten av oss av, så det er kjempebetydning å redusere den med 25%, det er mange reddede liv.

Også vil det på kreft av andre årsaker enn melanom, senke risikoen med 15%. Sånn at sol er helse. Og dette visste jo legene før tabletter kom, før antibiotika kom, så var jo det å være i sola en del av behandlingen. Alle visste det. Florence Nightingale visste at de som er ute i sola blir friskere enn de som er inne, og så videre. Sånn at...

Det viser seg at vi blir svakere på denne tiden av året. Jeg hadde nå vakt på legevakta, og jeg ser at folk er mye sykere. De har større infeksjonsverdier, de er dårligere enn på sommeren. Det gjenspeiles i at dødeligheten i Norge og Skandinavia er 20% høyere på vinteren. Det er hvor dødeligheten er lik rundt ekvator rundt året.

Og det gjenspeiler seg altså da i en dårligere heart rate variability og mindre krefter for oss. Vi føler oss svakere, vi ser svakere ut. Hvis du går rundt i Oslo på en vinterdag i forhold til en sommerdag, altså du ser forskjellen. Du trenger nesten ikke noen undersøkelse for å oppdage at man ser mer vital ut og

Og stort sett, er min erfaring, når du ser mer vitalet, så er du mer vital også da. Så...

Så sol er viktig? Ja, utvilsomt, og det er jo kanskje derfor vi har noe som kalles influensasesong, at det kan ha noe med sollys å gjøre. Og her er noe av det mest absurde faktisk, det er måten man regner dødelighet av influensa på. Fordi at dødelighet av influensa er regnet som overdødeligheten på vinteren, og dermed så setter man at så og så mange dør av influensa,

Man regner med at den overdødeligheten vinterstid kommer av det. Og det er nesten helt absurd, fordi jeg har aldri skrevet en dødsmelding med influensa, og det er en del av jobben min, og jeg har spurt mange kolleger også, har du skrevet dødsmelding hvor influensa er dødsdag? Nei, ingen. Sånn at der har de rett og slett tatt en snarvei som jeg tror er helt feil. De har sett at så mange dør på vinteren, da er det influensa, da er det influensa.

Så det er vel også ting jeg må kikke litt nærmere på i researchen til neste bok. Veldig interessant. Og så er det jo en tanke om at det er farlig...

å bli solbrent, og dermed så må man bruke solkrem. Ja, og så viser det seg da at solkrem ikke hjelper mot kreft. Og det er noe som alle tror. Når jeg sier det, så blir folk helt vane. Det regner jeg til meg som en selvfølge, men det er det ingen undersøkelse som viser. Og det er selv om, jeg kan love deg, at solkremindustrien har gjort sitt beste for å få et slikt resultat fram. Men det skjer altså ikke tvert imot kreft.

Det er hvor sjansen for hudkreft kan øke med 10 ganger. Det er hvis du bruker solkrem for å se å sole deg lenger. I den gruppa, og da snakker vi om oversoling, sånn at den beste eksperten på dette her, han heter Pelle Lindqvist, har gjort en kjempesvær studie på 30 000 sørskånske damer.

Som i utgangspunktet var den undersøkelsen lagd for å finne ut at sol skaper melanom som gjør at folk dør fortere. Og så sier at det er helt motsatt.

Sånn at, og han er den da som sier at det er oversoling som er problemet, det kan være både gjennom at du blir solbrent, at du har oversolt deg i forhold til kapasiteten, men også ved at du har smørt deg for å sove lenger i sola, du har på en måte fjernet kroppens naturlige signal på at nå er det nok sol, og det er skadelig da. Mhm.

Mest sannsynlig er det beste å gradvis eksponere deg for sol, slik at du blir gradvis brunnere, og da får en, på engelsk kaller det solar callous, at du på en måte får en slags...

Akkurat som herdinger, akkurat som nevene dine. Hvis du jobber mye med jord og verktøy, så blir du litt hardhuda, kanskje? Eventuelt løftvekter. Så får man sånne træler, eller hva man kaller det. Ikke sant. Og at det på en måte er en slags beskyttelsesmekanisme for huden. Ja, men det er det vel. Når du blir brunere, så tåler du jo mer sol etter hvert, og du blir jo brunere fordi du

Danner det et slags grunnlag? Jeg tåler jo ikke så voldsomt mye sol i huden min, men jeg merker jo det at det er bedre å være kort i sola uten solkrem, enn å smøre seg med masse solkrem og være lenge i sola for å bli brunnere. Ikke sant? Og så er vi ganske ukritiske til solkrem da.

Og der tenker jeg ofte på at mange av de medisiner jeg skriver ut for overgangsalder, det dreier seg om at du tar to spray på en tynn hud, og så er du ferdig. Da har du fått de hormonene du trenger for å rette opp i det. Og det sier jo litt om, tenk deg når du da smører hele kroppen med solkrem.

og til og med på barna, for de er liksom kjempesmå i utviklingsfasen. Hva kan dette bety? Hva slags ting kan være problemet der? Menn som trenger testosterontilskudd, tar en liten gel og smører inn på huden,

Sånn at huden vår er gjennomtrengbar, den er permeabel, og vi har nok ikke fullgod oversikt over hva som skjer når vi spør oss med så mye solkrem, i forhold til at vi bare kunne ha blitt naturlig brunere. Og mange av de sykdommene faktisk, som vi plager seg av, autoimmunesykdommer, for eksempel diabetes blant barn, diabetes type 1 blant barn, som øker sånn,

Det er flere undersøkelser som tyder på at det rett og slett er for lite sol. At jo mer sol, i deler av verden hvor det er mer sol, så er det mindre av det. Og det er solmengden som viser forskjellen i prevalens, eller incidens, hvor ofte man får de sykdommene. Ja, men hva tenker du om, kan det være at det å smøre inn solkrem også gjør at du tar opp mindre D-vitamin i huden?

Det kan nok være, det er ikke helt... Jo, det er det. For sånn som i...

I Australia nå, hvor de har smørt barna så mye, så har det begynt å gå litt bort fra det å smøre dem så mye. Fordi at de har sett at de rett og slett, selv om det er i Australia, lider av D-vitaminmangel på grunn av sikkert både solkrem og at de holdes utenfor sola. Ja, for D-vitamin er jo veldig viktig for mange ting. Ja, og hadde det ikke vært så viktig, så hadde jo ikke vi blitt blekere av å bo i nord. Altså, vi er blitt blekere for å kunne klare å skape mer D-vitamin med den lille sola som er. Mhm.

Og de aller heldigste da, heldigste, ikke heldigste, men heldigste, det er jo rødhåringer.

For den undersøkelsen for eksempel på den biobank-studien i England og den svenske, viser jo at de som er rødhårede, de har jo blitt det fordi de kommer gjerne fra Storbritannia, hvor i tillegg til å ha lite sol er det jo overskyet hele tiden og regner. Så de er jo blitt rødhårede og med sin kompleksjon i huden som skal ta opp sol spesielt godt.

Og de har en litt høyere sjanse for å få melanom, men de lever 8% lenger enn andre da. Ja. Og da snakker du en sånn 6 år ekstra levetid liksom, så det er jo litt å, det er ikke noe småtteri. Nei, men skal ikke undervurdere da opptak av D-vitamin, og kanskje alle de andre tingene man tar opp av solen da. Alle de andre tingene også. Som man kanskje ikke har klart å måle enda. D-vitamin er altså ikke målet med sola i seg selv, men D-vitamin er en markør for at du har fått nok sol. Og det er jo ikke sånn at du har fått nok sol.

Og det er det som er grunnen til at covid var jo veldig nyttig, for den viste oss at de som har høyt D-vitamin-nivå, de overlevde bedre og hadde mindre sjanse for å få covid, og ble mindre syke. Og så tenkte man at så fint, da kan vi jo gi D-vitamin. Og så viste det seg at det ga ikke de samme resultatene. Nei. Og det er altså fordi at de som da hadde

Høye D-vitaminnivåer hadde det fordi at de hadde fått nok sol, og alle de andre effektene av sol var det som gjorde at de var friskere. Og dødeligheten av covid, den sank jo nærmere sola på nordlig halvkveld, jo lenger sør det kom i et visst land, så økte da overlevelsesevnen i forhold til covid.

Ja, og har det ikke vært sånn at egentlig i en del land hvor det både bor folk som har ganske mørk hud og ganske lys ut, så var det flere i...

I USA for eksempel, hvor det også var kaldt og litt sol, at de også hadde større dødelighet av covid. Sånn var det vel også i Norge, at de som hadde mørkere hud hadde høyere dødelighet av covid. Og det kan man jo lure på. Det kan jo kanskje ha noe med delvitamin eller opptak, for de må vel...

de får jo mindre inn gjennom solen fordi de har en mørkere hud da. Det kan ha noe å si. Og i Norge og i Europa så gir vi de samme solrådene til de med den huden som til de med lyshud da. Som helt åpenbart er feil og som de allerede nå har begynt å endre på i Australia. Og det som er litt sånn paradoksalt også er at våre

Anbefalingene når det gjelder sol kommer fra Australia, men de kommer altså fra verdens blekeste befolkning som har flyttet til verdens mest solrike og uvebesrollte land.

og så har de tatt de resultatene og brett til alle. Så det er så mange feileslutninger her, at det skal bli spennende å skrive den boka, for å si det sånn. Ja, det blir veldig interessant å få høre. Og det jeg også kom til å tenke på, er jo litt sånn det du sier om D-vitamin der, at ja, vi får D-vitamin gjennom solen, men det er kanskje ikke D-vitamin i seg selv som er det viktigste med solen, men at D-vitamin sier noe om om du har fått nok sol,

så vil jeg jo tenke at det samme kan gjelde en del mat. Ja, vi har identifisert en del vitaminer, men så er det jo masse ting i maten vår

som ikke er identifisert, som vi ikke vet noe om. Så det å spise masse ultraprosessert mat og så ta masse vitaminer vil jo ikke være det samme som å faktisk spise råvarer som vi tenker at er hensiktsmessig for oss å spise, som er rene og inneholder kanskje mye mer enn alt det ultraprosesserte vi spiser. Ja.

Så vi kan på samme måte ikke spise skitmat og ta de samme vitaminene i pulverform i piller, som ville vært å få det fra mat som er naturlig laget, eller fra dyr og så videre.

Så det er viktig å spise ren mat, spise ren vare, kaller man det vel nå, og ikke ultraprosessert. Og så er det noen grader som vi kan se på pulsen av ultraprosessering, eller hvor skadelig de er. Det som er mest skadelig, som folk flest reagerer på, det er jo den type mat som er spesialkonstruert for å gjøre deg avhengig av den.

som har en blanding av fett og salt og sukker, som det er det som er på slutten mot kassa, ikke sant? Så man ikke klarer å stoppe, ikke sant? Smash, ikke sant? Du må spise hele posen og så videre. Og potetgullene og de tingene, de skaper masse stress. Og det er klart at når du ser det,

så er det mer motiverende å ikke spise det. Når du forser resultatet svart på hvitt. Så mye av fordelen med pulselokken er å klare å identifisere det som gjør deg bra og det som gjør deg dårlig, og motivere deg for å gjøre de rette tingene. Ja, og hvis du spiser masse drit rett før du legger deg, så sover du dårlig, og så er du sliten dagen etter, og så har du det gående. Ikke sant? Og før jeg fikk pulselokken, så hadde jeg aldri tenkt

på det, at hvordan jeg følte meg klokka ni eller åtte, hadde noe å si med hva jeg spiste 12 timer før. Bare den tanken var jo ikke der. Du sto opp på morgenen, og så var du sliten eller ikke sliten, men nå driver du og funderer over hva som gjorde hva. Du tenkte bare at jeg har vel sovet litt dårlig, og det har noe å gjøre med det. Men disse stressfaktorene, energityvene, klarer du å identifisere med pulsen.

Men du nevnte jo en annen bok du har skrevet, den Kamerakuren. Kamerakuren, ja. Kamerakuren, den skrev jeg og ga ut i 2019. Den ble liksom drept bare i covid, for covid kommer liksom bare fire måneder etter at man har gitt ut da. Men Kamerakuren, jeg har jo da vært både fotograf og holdt fotokurs rundt hele verden.

Sånn at jeg har holdt fotokurs i 11 land, holdt kanskje 60 fotokurs. Og så lærte jeg etter hvert at de mestringsteknikkene som du trenger til å leve livet best mulig, det er de samme mestringsteknikkene som du bruker for å ta best mulig bilder. Så prinsippene for å lykkes med et eller annet, det du ønsker å få til, de er de samme.

Sånn at på et eller annet tidspunkt så skjønte jeg at ok, jeg trodde jo at når jeg brukte halvparten av tiden min på fotografi og halvparten av tiden min på legejobb,

Til en grad at det var en stund jeg tenkte at jeg burde egentlig si fra meg lisensen. Jeg burde levere den inn, sånn at jeg kan bare drive med fotografi. For det var liksom så lett å begynne å ta legevakter, ikke sant, og tjene penger på det. Så jeg tenkte at for å tvinge meg til å leve av fotografi, så burde jeg egentlig bare klippe stykke lisensen, da. Ja, heldigvis gjorde jeg jo ikke det, men i alle fall så...

Gikk jeg fra å ha fotokurs i Etiopia, så jobbet jeg et sted på Sundmøre, så hadde jeg fotokurs i Frankrike, så hadde jeg jobb oppe i Finnmark og så videre. Jo mer jeg dro fra fotogjeng til pasienter, så så jeg at her er det vesentlige forskjeller i tilnærmingen til problemer og muligheter.

og livsmestring. Jeg så at de pasientene i stor grad slet med livsmestring, og så så jeg også at når jeg prøvde å komme med forslag til hvordan de kunne mestre ting bedre, så ble det bare sure. Liksom...

Og så så jeg at på fotokurs, så kunne de ta imot råd og teste det ut og finne ut da. Så tenkte jeg, ok, jeg får lage en slags snikterapi. Jeg får bruke teknikkene fra fotokurs og lage dem om til sånne mentale oppgaver da, som pasienter kan ha nytte av da. Og det ble kamerakuren da, med 55 ulike oppgaver.

Som dreier seg om å bli bedre på tilstedeværelse, som dreier seg om å bli bedre på handlekraft, bedre på vurderingsevne, det å endre seg og det å bli bedre. Det er en slags progresjon der hvor det blir stadig vanskeligere oppgaver. Det er helt til du er helt på slutten. Siste oppgaven er å følge drømmene dine. Og det er egentlig det som er selve hovedmålet. Men for å klare det så må du på en måte ha bygd en del styrker underveis for å klare å få deg til da.

Og den er også bestseller nå. Og det er nok den beste boka mi. Og på mange måter er det hjertebarnet mitt da. Men så fant jeg også ut av Spinsenpulskuren.

At det hjelper ikke å vite hva du skal gjøre hvis du har en stressbalanse som er ute av kontroll, så kan du vite hvordan det er lurt å forholde seg til ting, men du har ikke krefter til det hvis du på en måte har overkjørt deg og er ute i en børnadsituasjon da.

Men det henger egentlig sammen at du skal få et nervesystem som er balansert slik at du kan utnytte livet ditt og disse her alt for få årene her på jorda til å få til det du vil og leve best mulig da.

Så hva vil du anbefale folk da? Å lese pulskuren først, og så kamerakuren? Ja, det kan nok være. Alt er på en sammenheng da. For de som tenker at jeg har lyst til å leve bedre, jeg har lyst til å få mer ut av livet, så er nok kamerakuren veldig grunnig på det da. Og jeg hadde aldri klart å skrive den i dag, for nå er det så travelt på grunn av suksessen til pulskuren. Ja.

Men det har også vært to år hvor det liksom er å være inne i en sånn tørket rommel, altså en tornado liksom, med henvelse hver dag på veien hit. Så ringer jeg fra TV2, har noen spørsmål om et eller annet, og så er det hit og dit hele veien. Så det å ha kontroll på dager, sånn som jeg hadde før pulskuren, at jeg bestemte hva som skulle skje den dagen, det kan jeg bare glemme nå. Og det er jo fortsatt bra det da, at man blir...

hørt da, ikke sant? Og at man når gjennom med budskapet sitt da. Det er jo kjempegøy. Men klarer du nå å holde aktivitetsnivå på et sånt nivå at du ikke sliter deg ut da? Ja, så jeg gjør det. Flinkere på å spise, sove, trene, passe mye. Ja.

Å vile, ta sånne mikropauser. Ja, mikropauser, vile, ja da. Og av og til så er det hardere uker. Poenget er at du skal kunne klare å gasse på slik at når du skal ha en traveluke så klarer du det. Men at du også klarer å roe helt ned slik at du klarer den balansen da. At du sitter med den gasspedalen og bremsepedalen selv da.

Så, ja, og sånn en eller annen kamerakunst, så har jo podcasten med Sandra Lyng, vi har jo podcasten Møstrelivet, som på en måte er en slags kombinasjon da, av pulskuren, kamerakuren, og hennes opplegg indre styrketrening, som er såpass, og det er derfor vi holder den sammen da, for at hennes mentaltreningstips og innstilling er på en måte en blåkopi av min kamerakur da, det er bare to ulike måter å gjøre det på da, så da har vi hele tiden sammen,

temaer som går på mestring da, mestrer livet bedre det er jo det det egentlig dreier seg om Ja, så da utfyller dere hverandre kanskje litt da med at dere har litt forskjellig erfaring og bakgrunn Ja, to forskjellige generasjoner, ikke sant? Helt forskjellig bakgrunn sånn at og så er det vi har felles er også veldig mye da sånn at ja

Spennende, jeg har ikke fått hørt på den podcasten. Kanskje jeg skal lytte litt innom? Ja, vi er vel 15 episoder ute, tror jeg. Så vi begynte i høst. Så det er mye spennende tema. Og det liker jeg på podcaster som dette her, å kunne snakke om pulskulen og hvilekulen. Men det er også fint å kunne ha en hvor jeg kan snakke om de tingene som jeg selv setter på agendaen også. Ja.

Ja, men hva er det du selv synes er mest interessant å snakke om nå da? Hva er det som opptar deg mest nå om dagen? Nå har du jo skrevet tre bøker som du har snakket mye om, men hva er det som er mest å gjennom da? Ja, nå er det nok sol, tenker jeg, men egentlig alt da. Så jeg er egentlig opptatt av totalbildene på mestring egentlig.

Så det er egentlig ikke en sånn ting som jeg er mest opptatt av. Men nå selvfølgelig, når jeg begynner med solbokskrivingen, så blir det det som fyller mye av tankene. Pluss hvilekuren selvfølgelig, som er

som er ute på bestsellerlistene. Det er utrolig gøy at du har fått skrevet så mye, at det er et sånt suksess. Det er helt absurd, ikke sant? Nå har jeg jo da siden 2019, og det er nok allerede en bestseller, så er det jo liksom fire bestsellerbøker, og jeg er jo egentlig ikke forfatter.

Og alt startet egentlig for ti år siden, hvor jeg plutselig kom på en idé. Altså jeg og han som hadde fotokurs sammen i Marokko, så spurte han meg i morgen da, hva skal vi gjøre nå? Jeg skal skrive bøker, så jeg nesten uten å vite hvor den tanken kom fra. Og den tanken var bare helt absurd, jeg hadde jo aldri skrevet noe siden videregående.

Sånn at det at jeg nå liksom, må jeg liksom gnise av øya og klippe seg armen og liksom se boka rett inn på tredjeplass på bestsellerlisten og sånt nå. Men det var liksom drømmen min da jeg var liten da. Da jeg var liksom 9-11 år, så var liksom drømmen min å bli bestsellerforfatter faktisk. Sa det jo til faren min, så han flir av bare da. Ikke sant? Vil jo sikkert prøve å beskytte meg liksom mot å ha høye mål og sånt nå da. Men det har jo vært en sånn

Tydeligvis en tanke langt bak i systemet. Men hvordan hadde du det som barn da? Kunne du si noe om det? Ja, det var jo... Nå er vi jo i Sandvika her da, og jeg kom jo fra Rykken, som var et veldig belastet miljø.

Og faktisk har jeg akkurat nå lest en bok som heter Bjørnebergstien, hvor det sto at dette var 80-tallets Berstingate i Norge. Og jeg vokste opp midt der, så det var nesten et sosialrealistisk teaterscene hvor du sto på første rad og hadde en rolle i det. Det var en helt absurd...

verden på mange måter, hvor antallet som døde og ikke klarte seg, og av rus og trøbbel, ja, og skapte nok en interesse for hvorfor blir folk som de blir.

siden jeg vokste opp på et sånt sted som sannsynligvis må ha vært blant de mest spesielle stedene å vokse opp på 70-tallet da så du hadde liksom denne her lille slags nesten kolonien inni ellers rike Bærum da med masse trøbbel da samlet på et sted og spesielt den gata liksom så ja, det var utfordrende men du ble samtidig så ble du streetwise da

Ikke sant? Og du blir frykteløs, tror jeg, på et eller annet vis. Og det at jeg ikke er noe redd, tror jeg, for ting. Kanskje alt for lite redd i forhold til det som kanskje burde vært sunt. Så kan nok noe av det stamme derfra da. Jeg ble også mobba da et par år sånn ordentlig. Banka opp omtrent daglig. Og litt sånn det som er problemet da, apropos at jeg har kontroll.

Så hadde ikke jeg kontroll over hvordan den dagen blei. For det kom an på om de banket meg eller ikke. Og du visste aldri da hvilket humør de var i da. Det var liksom tre tøffinger da. Så jeg skjønte jo også den gangen at de har egentlig mye større trøbbel enn meg. Sånn at sånn sett så... Men så tenkte jeg da etterpå at ok, hvis ikke de klarer å knekke meg så kan ingen gjøre det.

Så det har nok skapt en slags motstandskraft som gjør at

Jeg tror ikke noen kan ta meg på en måte. Jeg er ikke noe redd for det. For noen kunne det ha skapt en såpass stresset kropp. Det kunne påvirket nervesystemet ditt over tid. Men for deg gjorde det litt sterkere. Hva tror du det kom av? Det høres ut som om du ikke tok det personlig.

På en eller annen måte? Jeg tok det nok personlig, og så startet jeg nok en mestringsreise der. Sånn at det startet nok med at, ok, jeg var jo den svakeste av alle. Hvorfor blir du mobba? Jo, for at du er den svakeste, den som ikke tar igjen. Den som du kan fortsette å banke og slå på, uten at det blir noen konsekvenser. Og det var jo meg da. Og så...

Jeg hadde jo ikke fått i noen ting, ikke sant? Altså jeg var på en måte 12-13 år, på veldig mange måter som gjaldt av misslykka på en trend til alt det skulle være. Idrett, ikke sant? Ikke noe god idé. Men så sommeren 1984 så jeg OL på TV på natta. Det var OL i Los Angeles. Og så så jeg roer og padlere. Og så tenkte jeg for meg selv at dette her kan jeg drive med. Dette her er så spennende ut, det å padle så fort som mulig frem mot mål.

Og så, når jeg kom hjem fra sommerferien, så hadde et par kompiser begynt å padle, og da kjente jeg på intusjonen at dette skal jeg drive med. Og så trente jeg hver dag i fem år, vant konkurranser, kom på landslaget, klarte å håndtere nervositet og mestring, og ble sterkere av det. Og så, jeg var fortsatt, hadde nok dårlig selvdriv på mange måter da. Og så kom jeg i, og så...

Hva er det som kom først da? Jo, jeg dro i militæret, og så ble jeg troppsjef, mye fordi at jeg tenkte at dere klarer ikke å få meg til å bli troppsjef, for jeg var så utrolig genert, sånn at når de sa da, ikke sant, at du kan ta uttalesen sånn at du blir som oss, og bli troppsjef for 48-jevnaldrene, ikke sant, en helt absurd tanke. Men så tenkte jeg at ok, hvis dere sier at jeg kan få til det, da melder jeg meg på da, selv om det høres forferdelig skummelt ut.

Og etter det så tenkte jeg at jeg var livredd for blod, jeg besvimte bare jeg så blod. Så jeg tenkte at jeg kan ikke bli lege. Og så tenkte jeg liksom, selv om det var skummelt, kanskje jeg kan klare å bli lege selv om jeg ikke er tår i blod, og jeg besvimte jo hele tiden etterpå at han ble blodprøver. Så gikk jo det også bra. Så det var nok også en sånn blanding med at jeg var

Hadde på en måte lært at hvis ikke dere knekker meg, så gjør ingen det. Så startet jeg her i bånd på en måte, og så bygget jeg det oppover. Det er jo litt som Hemingway sier, at what breaks some people makes others. Å kloke av skade er jo også en slags bokidee som jeg har tenkt på. For jeg ser jo det at mange av de som klarer seg aller best, de har jo vært utsatt for store traumer.

For eksempel Sandra, i hennes episode på Mesterlivet om hennes livshistorie, er jo sånn at du skulle ikke tro at det gikk an å komme seg etter det. Men på en måte er det sånn at når du kommer deg over det hindret da,

så har du bygd på deg så mye kapasitet, for det er noen som på en måte har satt et stort hinder foran deg, som du da enten må klare å komme deg over, eller så klarer du det ikke. Men hvis du først klarer å komme deg over det, så har du en eller annen livserfaring eller livskraft som varer. Og det tenker jeg kan være viktig å fortelle til de som blir mobba også,

For ofte så er fokuset bare på de som mobber, at vi må bare fjerne de som mobber, men min erfaring fra legekontoret er at hvis du bare har gjort det, og ikke sørger for at den som ble mobbet blir sterkere, så vil det bare gjenta seg. Du har nødt til å prøve å

klare å få den som blir mobbet til å bli sterkere, bygge motstandskraft. Ellers har du ikke løst problemet. Nei, for jeg også ble jo mobbet gjennom hele barneskolen faktisk. Men jeg vet jo ikke helt hva det er, for jeg føler ikke at jeg har jobbet meg gjennom det

følelsesmessig på en sånn måte som jeg gjør med mange av mine pasienter da men jeg tror kanskje for det er jo kanskje litt annerledes enn for deg men for min del så tok jeg det i utgangspunktet egentlig aldri personlig jeg tenkte aldri at det var meg det var noe galt med litt sånn som du også skjønte jo allerede da at ja, men de har jo egentlig større problemer enn meg på et eller annet nivå

Men jeg tror det kan være veldig skadelig hvis du selv tenker at meg er det noe alvorlig galt med. Jeg er ødelagt, det er noe feil med meg. Og man skammer seg masse over det, så kan den skammen bli så giftig at den påvirker liksom alt i livet ditt senere. Og det å hjelpe de til da å forstå at, eller hjelpe dem å jobbe seg ut av den giftige skammen da,

så kan det gjøre at de får den motstandsdyktigheten, den kraften de trenger for at dette ikke skal prege de resten av livet på et eller annet vis. Men det er jo veldig individuelt, ikke sant? Og jeg tror mye også handler om hva du har med deg i bagasjen fra før du begynner å bli mobbet.

og hvordan det blir håndtert, og det er mange ting som spiller inn. Det er mange faktorer, ikke sant? Det er mange faktorer. Men først og fremst så har på en måte disse mobber gjort oss en tjeneste da, med å peke på at denne her personen er den svakeste vi ser, og vi må prøve å gjøre den personen sterkere på et eller annet vis, da vi kan ikke bare glemme det da. Og

Det er nok sånn, altså selv om jeg følte at de hadde større problemer enn meg, så tenkte nok jeg at jeg kan jo umulig være noe, håper å si mye, ikke sant? Så jeg hadde nok dårlig selvtillit, alltid, og det er nok ikke det, og jeg tror også at man vil alltid være ydmykt da, hvis man har vært utsatt for noe sånt, sånn at det tror jeg også er en sånn,

Du har aldri kvittet deg helt med det på noe vis, men du har det med deg som en del av personligheten da. Sånn som Erling Kange sier jo at hvis ikke du hadde blitt mobbet som barn, som han også ble, så synes han nesten det er kjedelig å snakke med deg. Han synes det er mest interessant å forholde seg til folk som har hatt den type opplevelser da.

Sånn at jeg tror det gjelder å se på det ikke bare som en negativ ting, men at det også, akkurat som i posttraumatisk vekst da,

At i en uheldig situasjon så ligger det også potensiale for vekst og utvikling. Men hvis man ikke ser det, da er det mindre sjanse for at det kommer til å skje da. Ja, det er jeg helt enig med deg. Fordi det ligger så mye mestring i det å ha overkommet eller kommet seg videre fra noe traumatisk da. Mhm.

Men kanskje det aller viktigste med den mobbeepisoden var at jeg lærte meg selvforglemmelse. Jeg lærte meg at det betydde ikke så mye hvordan jeg hadde det. Jeg lærte meg, i stedet for å se på hvordan jeg har det, så lærte jeg meg til å se på omverdenen. Til å tenke at det er like interessant, for eksempel, i India, fortsatt. Hvis jeg hele tiden skal bry meg om hvordan har jeg det, hvordan føler jeg at denne dagen er, har jeg det bra eller ikke bra?

Så, hva synes andre om meg? Så tror jeg at det hjalp meg å tenke at det er så mye interessante ting i verden. Det er en hel jord, ikke sant? Full av masse interessante folk, og det er jo fotballkamper, jeg var kjempetil i fotball, bare det tenkte jeg var det, og supert.

Sånn at det å se bort fra seg selv da, og prøve å få interesse for et eller annet, og det viser seg jo, det ser jeg som er interessert i dette her, for jeg er veldig interessert i å følge meg på de som forteller ting, og ser at det utrolig ofte ligger sånne historier bak da.

Og det som har reddet dem stort sett, det er at de har klart å finne en interesse som de har hatt, og som de på en måte har klamret seg fast i da. Om de er forfattere, at det er masse forfattere som er i den situasjonen her, de har blitt interessert i bøker, kanskje psykologi, kunstnere. Sånn at det er klart at jo mer du er oppmerksom på det, så ser du dem overalt da. At det nesten

Og jeg tror en av de første gangene de ble oppmerksom på dette med posttraumatisk vekst, var jo når de skulle se på presidenter og statsminister i England og USA. Så så de at de aller fleste av dem hadde hatt flere av disse ACE-test-traumene da. Foreldre som døde tidlig, foreldre som mishandlet dem, altså en del av disse her tingene. Så de kom ikke fra en god posisjon i utgangspunktet.

Man tenker ofte at de som har klart seg veldig bra og lykkes med mye, de har hatt et heldig utgangspunkt, men det er nesten ofte, minst like ofte motsatt da. De har hatt et dårlig utgangspunkt, men lært seg å mestre bra, og da har de på en måte kommet seg enda lenger da. Ja, men det er jo kjempeinteressant at det

At du sier, og det tror jeg også kan være egentlig litt sånn godt for en del som har hatt det veldig vanskelig å høre også, og tenke at det kanskje kan være en styrke i dem da, for de som har kommet seg videre fra veldig vanskelige ting, for det er en del også som tenker at nei, men jeg er jo nærmest ødelagt liksom, jeg kan jo aldri komme noen vei, og det er jo ikke sant. Nei, det er helt riktig.

Jeg synes det er et interessant tema. Det har jeg ikke snakket så mye om. Nei, for du har jo vært i veldig mange folk. Sånn er det å være psykolog da. Nå er jeg som har psykolog-teamet her. Ja, ja, ja. For det synes jeg er litt interessant når jeg snakker med folk også, at når folk har gjort inspirerende ting, når folk har lykkes og vært flinke med ting, så er det jo

spennende å høre litt sånn, hva er bakgrunnen til den personen, hva er drivkraften, og hva er det i din historie oppvekst som gjør at du har kommet dit du er i dag, og ser på verden og livet på den måten du gjør. Og der kunne, hadde du tatt ut de episoden derfra, altså det å komme fra Bjørn Bersin med alt det andre trøblet, og den mobbepisoden, så hadde du nok tatt ut mye av grunnlaget for det jeg har skrevet og gjort.

og sånt jeg har brukt livet mitt på. Ja, for man lærer jo så lenge man lever, og vi er jo et resultat av de erfaringene vi har gjort oss. Mhm.

For man kan jo ikke ta det ut av ligningen på et eller annet vis. Ikke sant. Og jeg ville jo ikke ta dette ut av regnskapet. Hvis jeg nå kunne velge å droppe til alt som hadde med mobbing å gjøre, så ville jeg sagt nei. Det har gjort meg til den jeg er. Nei, men interessant å høre om alt det du har

og jobbet med og alle de refleksjonene du har gjort deg og den reisen du har vært på da for når du ser tilbake nå på den perioden du hadde før du begynte med å måle var det EKG-måling du gjorde i utgangspunktet da og alt det du har lært om din egen helse hvordan har du det i dag hvis vi skal sammenligne

før du begynte den reisen. På foredraget så viser jeg bilder av meg selv fra 2011. Ja, kanskje du skal vise et sånt bilde nå, så kan folk se. Ikke sant? Jeg kan jo sende det, hvis dere kan det. Så jeg viser et bilde av meg fra 2011, før jeg endret livet mitt forrige.

Og jeg endret livet mitt da Fordi at faren min døde i 2013 Og han ble 73 Og så tenkte jeg ok, her må jeg finne ut Hvordan kan jeg leve lenger enn det For jeg vil jo bli liksom 90 og fortsatt være produktiv Så Og det er den erfaringen etter det Som gjorde at jeg endret på alt Da jeg gikk ned 20 kilo og begynte å trene Begynte å sove, begynte å skjønne at her Må jeg ta tak i både Ja, livsmestring og helsa generelt Liksom for å leve lengst mulig da

Men jeg viser jo det bildet, så folk vet jo ikke om de skal le eller gråte, eller jeg ser jo ikke utholdt det på å si, og jeg husker jo det, når jeg plutselig da var friske, så plutselig så kjente meg igjen i speilet, liksom, at jeg så ut som, håper jeg, den karen som hadde vært på landslaget, ikke sant? Altså, jeg hadde jo ikke sett sånn ut på 20 år, liksom.

Ja, det er litt sånn interessant at du som lege lot deg selv forfalle på den måten da. At du drakk vin hver kveld. Ja, det ble jo anbefalt. Det var jo det eneste av det som var legens anbefaling. For det var liksom to glass vin for menn og ett glass for damer. Sånn at, og dermed så trodde jeg i hvert fall på det da, ikke sant? Når jeg i tillegg merket at jeg ble avslappet på kvelden, så tenkte jeg at dette må jo være helt topp da.

Men grunnen til at jeg lot meg forfalle sånn, det var jo at jeg var opptatt av å vi seilte halvjorda rundt med familien, og

Det kostet masse penger å kjøpe båt, å finansiere en sånn tur, å reise som jeg holdt på med, fotografere, det kostet meg jo penger. Så jeg var så opptatt av det, og vi leger hadde på den tiden ikke inntrykk av at hvis du levde helt riktig da, ok, kanskje du levde i 3-4 år til, og så tenkte man kanskje at ja, men det er ordnet på sykehjemmet, så hva skal vi med det?

Og så er det jo fort regnestykke å finne ut at hvis du skal sove en time lenger, og trene en time noen dager i uka, ja, så tar det tre-fire år. Så hvorfor i verden skulle du bruke...

den tiden, når du, på noe som ikke du syntes var gøy, som du ikke ville få mer tilbake, men nå vet vi, og som jeg skriver i hvilekuren, at det er snakk om 24 år mer da. Ja. Sånn at hadde jeg fortsatt med den ellendige livsstilen da, selv om jeg gjorde interessante ting, hadde gode venner, og ja,

Sånn sett levde jeg et helt supert liv. Så hvis jeg hadde fått seg på en måte, så kunne det fort være at jeg også hadde fått type kreft, og det kan jo selvfølgelig gå til at jeg får likevel, men jeg har i hvert fall gjort min del av jobben for å unngå at det skal skje da. Sånn at, ja...

Så det er i hvert fall det som er grunnen til at jeg lot meg forfalle, at jeg tenkte at det ikke betydde så mye. Og i det jeg skjønte at jo, det betyr faktisk mye, så snudde jeg om da. Så er det jo fint å se da, at det du gjør som gjør deg friskere, det syns i hjerterytmen, så at du kan bruke disse instrumentene til å hjelpe meg selv. Jeg var jo

Jeg holdt jo på med alt dette her for at jeg skulle bli fiskere. Og så tenkte jeg jo da at ok, jeg kan ikke sitte på disse hemmelighetene selv da, jeg må på en måte dele det. Det er jo litt av jobben min å gjøre det da. Ja, så nå deler du det her i podcasten min og i mange andre podcaster, i bøker og alt. Det må jo være utrolig givende for deg da å få den muligheten til å faktisk...

vekke andre i samfunnet. Ja, og få alle tilbakemeldingene, ikke sant? For hver dag å gå fra alle kanter over hvor nyttig det har vært, da. Så er jo det selvfølgelig gledelig det, altså. Nei, jeg har vært på 200 podkaster faktisk de siste to årene, cirka. Cirka 100 engelske boka, ikke sant? Pulskuren er jo oversatt til syv språk, og bilkuren er jo allerede kjøpt inn

solgt i Danmark. Sånn at det er jo helt absurd selvfølgelig. Hadde noen sagt det til meg for ti år siden da jeg kom på den her rare tanken at om ti år så har du skrevet fire bestseller, oversatt i syv språk, er på podcaster i Australia til Los Angeles på en måte, så hadde det jo vært ganske absurd, for det var ingen ting som skulle tilsi det. Nei. Så... Gøy. Nei, men...

Kanskje det er et greit sted å avslutte denne praten på? Ja, det er ikke sant. Hvis det ikke er noe mer du har lyst til å forminne deg om? Nei, da tror jeg jeg har snakket om alt jeg kan holde deg på å si. Det har jeg nesten ikke noe... Jo, jeg har sikkert noe mer om, men...

men det har i hvert fall vært utrolig hyggelig å snakke med deg. Jo, takk til sammen. Og jeg også. På mange podcaster så har det vært en veldig trivelig og god samtale, tenker jeg da. Så kjekt, ja. Kanskje du vil komme tilbake når du har solkulen, eller hva det er, når den er ute. Tusen takk for at du ville komme til å snakke med Silje. Takk for at jeg fikk komme.