SmS #49 Kadafi Zaman om Norge bak fasaden, 22. juli, tsunamien 2004 og journalisters samfunnsoppdrag
Journalisten Kadafi Zaman diskuterer sin erfaring med å jobbe med krevende saker i TV2s "Norge bak fasaden", inkludert etiske dilemmaer og motstand. Han beskriver dekningen av 22. juli og tsunamien i 2004 som spesielt vanskelige opplevelser, og reflekterer over pressens rolle i krisetider og viktigheten av å gi stemme til minoriteter. Samtalen berører også utfordringer med å beskytte barn i sensitive saker.
00:00
Journalist Kaddafi Saman diskuterer utfordringer og viktigheten av kritisk journalistikk i dagens samfunn.
26:12
Journalisten reflekterer over sine mest gripende erfaringer, spesielt dekningen av tsunamien i 2004 og de menneskelige tragediene han vitnet til.
30:51
Journalisten beskriver sin traumatiske opplevelse etter tsunamien, hvor kontrasten mellom ødeleggelse og luksus ble uutholdelig.
35:02
Journalisten beskriver sin gripende opplevelse av å dekke 22. juli-terroren, der han vitnet om tragedien og pårørendes smerte.
52:52
Podcasten diskuterer noen av implikasjonene av Anders Behring Breivik og utviklingen av både høyre- og venstreekstremisme i Norge.
Transkript
Nevnt i episoden
22. juli-angrepene
Kadafi Zaman beskriver sin dekning av angrepene som en av de mest krevende opplevelsene i karrieren. Han beskriver sine følelser og den vanskelige avgjørelsen om å ikke vise de mest grafiske bildene.
Tsunamien i 2004
Zaman beskriver sin opplevelse i Banda Aceh, Indonesia, og virkningen av å se så mye død og ødeleggelse. Han fremhever den sterke kontrast mellom katastrofeområdet og luksushotellet han ble sendt til for å hvile.
Utøya
Øya hvor Breivik drepte mange ungdommer under 22. juli-angrepene. Zaman beskriver sine opplevelser og møter med etterlatte
Anders Behring Breivik
Terroristen bak 22. juli-angrepene. Hans handlinger og konsekvenser diskuteres.
Mulla Krekar
En kjent islamist som Zaman fikk et eksklusivt intervju med ved å bruke en kreativ tilnærming.
Norge bak fasaden
TV2-program hvor Zaman jobber. Programmet tar opp kontroversielle og tabubelagte temaer i det norske samfunnet.
TV2
TV-kanalen hvor Zaman jobber og hvor "Norge bak fasaden" sendes.
Silje Skjevik
Verten for podcasten "Snakk med Silje".
Janne Amble
En kollega av Kadafi Zaman i "Norge bak fasaden".
CharterSvein
En vaksinemotstander fulgt i en episode av "Norge bak fasaden", og den resulterende kontroversen.
Profetens Umma
En radikal islamistisk gruppe i Norge. Zaman beskriver sin rolle i å kartlegge gruppen og deres aktiviteter.
IS (Islamsk Stat)
En terrorgruppe som Profetens Umma støttet. Zaman dekket norske borgere som dro til Syria for å kjempe for IS
Aisha Shezad Kausar
En norsk kvinne som dro til Syria for å kjempe for IS, og hennes situasjon diskuteres.
Arfan Batti
En tidligere kjeltring som ble involvert i Profetens Umma.
SIAN
En høyreekstrem gruppe i Norge, og Zaman's erfaring med å dekke en demonstrasjon.
Banda Aceh
Byen i Indonesia som ble rammet hardest av tsunamien i 2004.
Medan
By i Indonesia hvor Zaman og hans kollega startet reisen til Banda Aceh.
Phuket
Område i Thailand som også ble rammet av tsunamien.
VG
Avis hvor Zaman jobbet under dekningen av tsunamien.
Jan Petter Lynau
En fotograf som jobbet sammen med Zaman under dekningen av tsunamien.
Vegard
En sjef i VG.
Shangri-La
Et luksushotell i Bangkok hvor Zaman og hans kollegaer fikk hvile etter dekningen av tsunamien.
Pakistan
Landet hvor Zaman dro for å koble av etter tsunamien.
Stavanger Aftenblad
Avis hvor Zaman begynte sin karriere.
Kabul
By i Afghanistan nevnt i sammenheng med skuddsikre vester.
Bagdad
By i Irak nevnt i sammenheng med skuddsikre vester.
Oslo
Hovedstaden i Norge, hvor bomben under 22. juli-angrepene gikk av.
Sandvika
Bydel i Bærum, nær Oslo, nevnt i Zaman's fortelling om reisen til Utøya
Solihøgda
Sted nær Utøya hvor politiet satte opp sperringer under 22. juli-angrepene.
Novemberfilm
Produksjonsselskap som lager "Norge bak fasaden" for TV2.
Barbro Paulsen
Advokat som har vært gjest i podcasten.
Tonje Brenna
Person som overlevde 22. juli-angrepene og som har fortalt sin historie.
Kjetil Stormark
En kollega av Zaman i VG.
Brynja Meling
Advokat for Mulla Krekar.
Abid Raja
En norsk politiker med innvandrerbakgrunn, nevnt som eksempel på suksess.
Hadia Tajik
En norsk politiker med innvandrerbakgrunn, nevnt som eksempel på suksess.
Vipps
Betalingstjeneste nevnt i forbindelse med støtte til podcasten.
Instagram
Sosial medieplattform nevnt i forbindelse med Zaman's svar på en rasistisk kommentar.
Aftenposten
Avis nevnt i forbindelse med kritikk av en episode av "Norge bak fasaden".
Deltakere
Host
Silje Skjevik
Guest
Kadafi Zaman
Poeng
Det å se 40-50 ambulanser passere før ankomst Utøya 22. juli, gjorde et sterkt inntrykk.
Illustrerer omfanget av tragedien og journalistens reaksjon.
I krisetider er det viktig at pressen går litt motstrøms og stiller kritiske spørsmål.
Viktig refleksjon over medienes rolle under pandemien og andre kriser.
Å vise alt som skjedde 22. juli, ville ikke vært til barnas beste.
Etisk dilemma om å balansere behovet for å vise sannheten med hensynet til de etterlatte.
"Hva gjør pakistanere i Norge? Jo, de står på ski"
Kaddafis humoristiske svar på rasistisk kommentar, som brukes til å fremheve mangfold og inkludering.
Påstander
Mange norske mediehus viste ikke de mest grafiske bildene og opptakene fra Utøya av hensyn til de berørte.
Viktig beslutning som illustrerer dilemmaet mellom å vise sannheten og hensynet til ofre.
Det er en høy pris å være ekstremist i Norge.
Kaddafis observasjon om at det å være ekstremist i Norge har sosiale og økonomiske konsekvenser.
Norge er et veldig inkluderende land for de fleste.
Kaddafis positive vurdering av Norges inkludering av innvandrere, basert på hans egne erfaringer.
Det er viktig å ha et ordentlig fokus på å ikke få en veldig delt by som Oslo.
Kaddafis bekymring over økende sosiale forskjeller i Oslo og behovet for tiltak for å motvirke dette.
Lignende
Laster
Du er en fotograf, bare kjør mot Utøya. Der er det masse skyting. Og første melding var som alle andre trodde, og de på Utøya, at det var en politimann som gikk rundt og skøyt. Det var det vi fikk beskjed om. Og vi satt oss i bilen, og vi begynte å kjøre. Og da hadde jeg jobbet, altså i 2011 hadde jeg jobbet som nyhets- og krimireporter i mange, mange år. Så jeg hadde erfaring med litt sånn farlige situasjoner.
Men jeg husker at når vi kom før Sandvika, før vi faktisk kom hit, så ble vi passert. Det var så mange ambulanser at jeg mistet tellinga. Jeg tror det var mellom 40 og 50. Og når du ser 40-50 ambulanser passere, det gjør noe med hodet ditt. Da er det bare sånn, det er jo ikke nærheten av noe jeg hadde opplevd tidligere av krimssaker. Og da, rett ved Sandvika, så ringer sjefen og så sier han «Har du skuddsikker vest?»
Så sier jeg, ja, men det ligger jo på kontoret. Vi har skuddsikre vestir. Det bruker vi jo i Kabul eller Bagdad. Bruker jo ikke det i Norge. Du lytter til Snakk med Silje. Jeg heter Silje Skjevik og er utdannet psykologspesialist. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler mange forskjellige temaer hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podcasten min er å utvide ytringsrommet slik at vi skal forstå hverandre bedre, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen faktisk sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling.
Jeg setter stor pris på alle som ønsker å støtte podcasten min ved å følge kanalene mine, dele innholdet mitt, eller donere valgfritt beløp ved å søke opp Snakk med Silje i Vips, eller bruke Vips nummer 806513. Tusen takk for all støtte. Velkommen da. Tusen takk. Kaddafi Saman, journalist. Jeg har jo sett mye fra deg, og nå i det siste så har du vært Norge bak fasaden.
Jeg har invitert deg inn her for å snakke litt om hvordan det er å være journalist i dag. Fordi jeg har jo kritisert en del journalister for å kanskje ikke være sitt samfunnsoppdrag bevisst når det kommer til å belyse flere sider av saker og sånn. Men dere har jo virkelig...
Gått inn i litt mer tabubelagte ting. Og så lurer jeg litt på hvordan det har vært. Hva slags erfaring dere har med å gå inn i de alvorlige temaene. Spesielt synes jeg det var veldig interessant med den episoden hvor dødsenglene, hvor det snakket om noe så forferdelig som selvmord.
og assistert selvmord, og andre temaer som seksklubber, og bruk av rusmidler, og alt mulig egentlig. Så hvordan har det vært? Hvordan kommer dere på disse sakene? Hva er grunnen til at dere velger å gå inn i de tingene dere går inn i?
Nei, det er jo en utrolig privilegiert jobb, det må jeg si. Jeg føler at jeg har Norges, en av de kuleste jobbene man kan ha, hvor man kan fortelle historier om mennesker, om Norge, skjebner og folk som står i ganske dramatiske ting. Norge bak fasaden er jo basert på at det skal være folkelig, det skal være nepp på,
Og vi skal ikke dømme. Det skal ikke være sånn at Janne Amble eller Kaddafi Saman kommer med en fasit. Seeren selv kan gjøre opp seg en mening om de temaene. Så vi har jo holdt på i noen år nå. Nå er det faktisk, jeg lurer på om det er 36 dokumentarer som ligger ute på TV2 Play. Alt mulig rart. Det er mobbing, det er spionasje, det er abort, det er livmorhalskreft.
Det er dødshenglene, aktiv dødshjelp som tema. Og det er slik at det er en redaksjon i Novemberfilm. Det er et produksjonsselskap som lager dette for TV2. Så jeg jobber i TV2, ansatt der. Men redaksjonen setter seg egentlig ned, og det er det vi gjør i disse dager nå. Nå skal vi lage en ny sesong som kommer neste år.
Og da er vi sånn, ok, hva skal vi lage som folk har lyst til å se på om et år? Og det er jo litt sånn krevende, fordi det skjer så mye i vår tid. Nyhetsbildet endrer seg jo time for time. Så vi må prøve å lage noe som er litt tidløst, og så er vi alltid livredde for at andre ikke har tatt det temaet i løpet av det året.
Så disse dager sitter vi og går gjennom alle tipsene vi får. Vi får masse tips fra folk. Og noe av det er jo veldig sensitivt. Folk som sitter i forskjellige stillinger, enten det er politi, eller det kan være helsevesen, det kan være skole, som har tausesplikt for eksempel, men som er forbanna eller opprørt over et tema som de brenner for.
og som de mener fortjener at offentligheten får vite mer om. Og da sender de tips. Eller de møter oss fysisk. Eller de spør om har dere signal, har dere telegram, har dere apper hvor man kan sende noe kryptert info. Og det er veldig mye nå i disse dager. Utfordringen er at vi får ikke lagd alt det vi får tips om. Så nå går vi gjennom det, og så har vi noen egne ideer. Redaksjonen bare, ok, kanskje vi bør...
Skal vi se på narkotika, for eksempel, som tema? Hva gjør vi da? Hva skal vi ha fokus på? Importørene, selgerne, brukerne, ikke sant? Det er masse vinkler, eller innfallsvinkler, egentlig. Og utfordringen er jo ofte at...
Det er for mange vinkler, men vårt ønske er å se ting fra flere sider, ikke dømme. Noen ganger faller det i smak hos folk. De fleste liker det vi lager, men også er det noen som reagerer. Det er litt gøy. Ting skal jo provosere. Jeg husker for eksempel at vi hadde en episode om chartersveien.
Hvor vi hadde lyst til å se på hvordan ble folk som var litt motstrøms og hadde en annen stemme under pandemien. For eksempel som var vaksinemotstandere. Hvordan ble de behandlet av både sånne som meg, altså mainstream media, men også av vanlige folk og opinionen. Og da fulgte vi charterstegn. Det var kontroversielt, for å si det mildt. Det var ikke alle som var like happy med det.
Og da tok vi et valg. Vi følger den mannen, hvordan han var før pandemien, hva han sto i, hva slags hets han ble utsatt for, hva det kostet han. Han sa jo det selv, mistet jo masse. Mistet jobber, mistet venner. Og så har han nå bygd seg opp igjen. Jeg er veldig fornøyd med denne episoden. Jeg tenker at vi må gjøre mer av sånne ting som er motstøms, og som ikke er veldig sånn
i komfortzonen. Jeg har jo før Norgebankfasaden vært nyhetsreporter i 20 år, så
og jobbet mye med krim og kriminelle. Og der har vi vært litt motstrøms, føler jeg. At man har for eksempel intervjuet kriminelle, og ikke bare advokater og politi, som det er veldig lett å gjøre. Det er ikke så vanskelig. Men det å finne de som faktisk begår forbrytelser, og få de i tale, det er ikke så lett.
Og det er litt sånn, jeg tenker, det er den veien journalistikken må gå. At vi må finne de historiene, vi må finne de menneskene som ikke er så lett å få i tallet. Og så må vi høre dems versjon, og så vise det til offentligheten. Og så kan de som ser på TV gjøre en egen mening om det tema. Og man trenger ikke være enig i alt. Vi har lagd masse forskjellige saker som ikke jeg personlig er enig i, kanskje.
Og det gjør det jo enda mer spennende. Også for min egen del da, at jeg møter mine fordommer. Jeg tenker jo det at
Det er så bra at alle får mulighet til å si noe i offentligheten som kanskje ikke har noen plattform eller sted å ellers kunne fortelle om hvordan de har det. For det er jo et viktig samfunnsoppdrag dere journalister har, er jo også å gi plass til disse stemmene, til røkla eller til folket på et eller annet vis, til minoriteter i samfunnet da.
Og så er det jo skummelt om det er sånn at de får ikke lov til å si noe, fordi det de mener er feil å mene. Litt sånn som med vaksinemotstand. At de som faktisk har noen meninger og ikke ønsker å ta en vaksine, de må jo få lov til å si noe om hvorfor. Og så kan man jo selvfølgelig ha en åpen dialog om...
hvorfor andre mener at det er feil å la være å ta en vaksine for eksempel, og snakke fritt om det. Det er veldig skummelt når noen stemmer bare ikke får lov til å ytre seg da. Helt enig, jeg tenker at under pandemien så var vi, og inkludert meg selv, altså at vi var jo veldig sånn
Vi er jo veldig tro mot myndighetene i landet her. Norge er et tillitsbasert samfunn. Vi stole på politikerne våre, vi stole på domstolene, vi stole på politiet. Vi stole på det de sier, og så gjør vi det. Vi går egentlig litt flokk. Og det er bra, men jeg tenker at i krisetid er det viktig at pressen også går litt motstrøms.
og stille kritiske spørsmål. Og vi gjorde nok kanskje ikke det i stor nok grad, tenker jeg, i ettertid under pandemien, og det bør man lære til neste gang. Og neste gang er det kanskje ikke korona eller vaksine, men det kan være i Russland, eller det kan være i krig, altså det kan være en annen type krise. Og da er det viktig at befolkningen også får svar på de spørsmålene,
som de lurer på, og det er jo pressens oppgave å stille de spørsmålene. Det er vi som møter politikerne og myndighetspersoner at vi er det ansvaret bevisst da. Stort sett så er vi det i hverdagen, så er man jo det. Det er mye kritisk journalistikk i Norge som gjøres av de forskjellige mediene. Alle store mediehus har jo
synes jeg er veldig gode på å avsløre maktmisbruk eller ting i samfunnet. Det er mange eksempler på det. Men i krisetid så er det litt lett å si ok, nå gjør vi som regjeringen sier.
Ja da, det kan vi, men det er lov å stille de kritiske spørsmålene. Det tenker jeg er en erfaring mange mediehus har etter pandemien, at vi må bli flinkere neste gang. Ja, og dere fikk jo mye kritikk da, når dere faktisk i etterkant sa disse tingene.
Og det synes jeg var interessant, for jeg tenker litt sånn at jeg var jo veldig positivt overrasket over at dere faktisk gikk litt inn i det. Dere selv, du og Janne Amble hadde jo en veldig fin prat rundt det. «Oi, kanskje vi burde lære av dette?»
Og så går jo folk hardt ut mot dere i stedet for å kanskje løfte opp det jeg synes var viktig i den serien da, var jo nettopp det dere reflekterte rundt der. At ok, kanskje vi burde ha håndtert dette litt annerledes. Kanskje man burde
stilt myndighetene litt mer til veggs for å på en måte få en god debatt rundt, ok, er disse tiltakene riktig, for eksempel. Men
Men da var det jo kritikk mot at «Oi, dere lot en konspirasjonsteoretiker få tale fritt om en ting uten å stille kritiske spørsmål om andre ting». Men det jeg synes er så fint med deres måte å være på, er jo nettopp det at dere er undrende og nysgjerrige, og ikke...
angriper de dere snakker med, men bare lar de få ytre seg. Og så kan jo andre kritisere etterpå, på en eller annen måte. Det er litt sånn hva slags rolle dere tar i det, da. Ja, og vi fikk jo masse positiv respons. Altså, de fleste synes dette var, episoden om Chartershwein var veldig bra. Og så var det noen som klikket. Det var en Aftenposten-kommentator, jeg husker ikke navnet hans, men han skrev, hva er det han skrev? Elendig journalistikk fra TV2-podden.
Når jeg leste den tenkte jeg at vi ikke lager TV for aftenposten-kommentatorer. Vi lager jo TV for folket. Vanlige folk som sitter og ser på. Og der må du være delt i meninger. Og det er helt fint at folk blir provosert eller engasjert. Det synes jeg er kjempebra. For da har vi gjort jobben vår, og vi har truffet det nerve. Og det er oppdraget også, egentlig. Men er det noen temaer
Du kvier deg litt for å gå inn i? Er det noen temaer du føler at er vanskelig for deg som journalist å ta opp? Nei, egentlig ikke. Ikke så langt. Vi har jo tatt opp noe... Hadde vi jo en episode om seksklubber og swingersklubber. Det var...
litt sånn fascinerende ny verden for meg. At det foregår i utlandet og i Berlin og sånt, det vet jeg, men at det er i Norge, i så stor, altså den seksklubben jeg var på, der var det 500 mennesker, 50-50, menn og kvinner og alle farger og legninger og det var to etasjer og ikke sant, det var, ja, vi viste ikke alt på TV, men det var jo sånn tema hvor jeg var litt sånn, åh,
Og litt skeptisk. Når vi pitchet, eller fikk ideen da, og vi diskuterte rundt det. Det var litt ukomfortabel, hvis man kan si det sånn. Men vi lagde jo det, og det har blitt godt mottatt. Vi lagde en episode om kristne miljøer, smittsvenner og Jehovas vittner. Det var et veldig krevende tema, fordi man tenker jo at der var det folk som ikke ville prate.
Og så var det de som ville prate, men ikke vise ansikt. De hadde sterke, dramatiske historier, men var livredde for repressaler fra miljøet. For de var i miljøet, men mente samtidig at dette måtte ut. Det var et vanskelig tema å gå inn i. Og da fikk vi også litt sånn blandet respons. Mange likte det. Oi, er det sånn? Og dette skjer i Norge, ikke sant?
Mens andre var bare «Åh, du er muslim, det er derfor du går etter de kristne». Og det må jeg også tåle. Men vi har ikke noe tema som jeg husker som vi har sagt «Nei, det der kan vi ikke lage noe om». Utfordringen vår er jo å få folk til å stille på TV. Det er lettere å skrive en sak enn å få folk til å faktisk fortelle om det.
og det er konsekvensene det får. Så vi er jo veldig takknemlige for de som stiller opp. Og så er det jo sånn at de fleste, eller alle som egentlig stiller opp åpent, de får se gjennom alt før det blir publisert, slik at de er komfortable. Og det gjør nok også at folk synes det er lettere å si ja. Da vet de at de har kontroll. Og så kan de angre, og det har skjedd noen ganger. Vi har gjort opptak med folk over lengre tid,
Og så angrer de og trekker seg. Og det er lov. Og da må vi lage en annen episode. Så det er litt sånn, ja, det er krevende da.
Det skjønner jeg godt. Men hva er det folk hvir seg mest for å snakke om da, av vanlige folk som dere har kommet i kontakt med? Nei, altså nå i disse dager så får vi en del tips fra folk, gjennom at første sesongen var vanskelig. For da visste ikke folk hva Norge bak fasaden var, og hva slags program er dette. Nå når vi har holdt på en stund, så vet folk det.
Og det vanskeligste nå er folk i sensitive stillinger, altså ganske høyt opp i systemene, forskjellige systemer, som sitter på mye informasjon og dokumentasjon. De vil at det skal ut, men er livredde for å bli avslørt. At arbeidsgiver rett og slett skal finne ut at de har snakket med TV2. Da mister de jobben. Det er en utrolig stor risk de tar.
med å gi oss informasjon. Det er mange redd for. Jeg sitter på ting og har gått ut anonymt med ting i TV2, så jeg vet det der er veldig vanskelig. Samtidig er dette mennesker som er så engasjert i det tema, at de mener at offentligheten bør få vite om det. Det er vanskelig for folk. Andre er jo litt sånn...
Ja, hva skal man si? Altså konsekvensene av å stå frem på TV kan være mange, ikke bare for deg eller den personen. Det kan være for barna dine, kona di, familien din. Så det også er vanskelig, ikke sant? At du har et menneske som vil stå frem, men så tenker man, oi, hvordan vil barna på skolen reagere?
Så det har vi veldig respekt for, og det bruker vi mye tid på før folk stiller opp. Vi forteller dem, ok, dette kommer til å bli sett av kanskje 500 000, eller sånn som dødshengene, det nærmer seg 1,2 millioner nordmenn. Det er mye det. Og da har det en pris på både godt og vondt. Du får frem kanskje beskjeden, og det du brenner for, men
det kan få konsekvenser for deg og familien, og det må du selv vurdere. Så det er ikke sånn at vi haster ikke med å få folk i tale, vi bruker god tid. Og så er det jo sånn at man følger også folk opp i ettertid, når de har stilt opp. For da er det jo sånn at andre medier henger seg på, og plutselig er det en offentlig person, ikke sant? Og hvis det er fra en liten bygd, for eksempel, bygdesladderen og alt det der,
Så ja, det er et ansvar, det er vårt ansvar først og fremst da, å gjøre folk bevisst på det. Ja, for det er jo et sånt redaksjonelt ansvar man har, at man ikke skal bidra til at folk i ettertid får problemer eller angrer seg. Det er jo det vi kaller innenfor psykologien et informert samtykke, at de forstår hva de sier ja til. Sånn at de i ettertid ikke kan
angre seg uten å ha visst at dette her kan være typiske konsekvenser av det valget jeg tar nå. Og da må man jo også...
sørge for at vedkommende har samtykkekompetanse for eksempel, at de ikke er psykisk utviklingshemmet eller barn for eksempel, da er det jo foreldrene som har et ansvar, men så er det jo litt sånn at ja, men dere som journalister har jo også et ansvar der på et eller annet nivå selv om foreldrene sier ja, så ja. Ja, og vet du hva, det der er veldig interessant fordi
Spesielt det med barn, vi får mange tips om barnevern, altså barnevernssaker, om foreldre som står midt i en sak med barnevernet, eller politiet. Og det er veldig sterke skjebner og sterke historier. Jeg har veldig lyst til å lage mye av det, men det er så vanskelig fordi når man da identifiserer sin mor og far, og de står frem på TV og forteller sin historie,
og de føler at barnevernet begår et overgrep. Og i noen tilfeller kan det stemme også. Barnevernet har gjort mange feil gjennom årene, men da identifiserer vi jo barna også. Når mor og far viser ansikt til seg, så får det en konsekvens for dem. Og det er jo ofte mindreårige barn.
Og da er det vanskelig, sånn som nå fikk jeg for noen dager siden, så var det en som tipset meg om en slik sak, hvor en familie følte seg veldig utsatt av at barnevernet hadde begått overtramp. Skal vi se, jeg skal bare finne den. Og da var det slik at de hadde tre barn, og de ble hentet av barnevernet.
og skulle plasseres, så gikk de til Nemda. Og da fikk de medhold. Så da fikk jeg melding, jentene ble hentet hjem i går, ikke sant? Og så vil de som står i det, at vi skal lage en sak. Og så skriver de, dette er en sak som illustrerer hvor farlig systemet kan bli
tre jenter i alder 14-11, ikke sant? Og overlatt til seg selv på en ungdomsinstitusjon. Og da er jo vurdering, da har de jo vunnet frem. Så de har jo hele tiden hatt rett. Men hvis vi nå lager den saken, så identifiserer vi jo de tre mindreårige barna. Så vi kan ikke det. Og jeg kommer ikke til å gjøre det heller. Og da må jeg si det til de, at jo da, dere har faktisk rett. Men her er det tre mindreårige barn som...
Har en fremtid foran seg. Og derfor kan man ikke gjøre det. Og sånn er det med mange andre temaer også, hvor det er barn. Derfor blir ikke de laget. Men hvis barna ønsker det selv da? Ja, men hvis du er seks år da. Og du sier ja, og så blir du 16-18, og det henger jo ved deg. Det er et Google-søk. Vil du det som voksen?
Ja, det kan man jo ikke vite. Og sånn er det jo alltid når det kommer til barn da. Når det er ting som er litt sensitivt og personlig, og så er de med på det. Og så når de blir voksne, ja, kanskje de ikke er så glad for det likevel. Kjempevanskelig. Og jeg har hatt Barbro Paulsen, advokat, som gjest her, hvor hun snakker litt om energi.
en del av sine erfaringer med å støtte foreldre som går mot barnevernet. Og der er det jo også sånn at hun anonymiserer jo alt, sånn at man ikke vet hvilke familier det er snakk om. Fordi det er jo veldig sensitivt, ja. Dere lagde jo en episode om det. Vi har lagd en episode om barnevern, men vi hadde ikke med barn.
Men da lagde de jo en barnevernstjeneste om hvordan de jobber, og sett fra dems perspektiv også. For jeg tenker jo at jeg har kompiser som jobber i barnevern, og det er jo veldig, altså det er folk som virkelig er engasjert og brenner for barnas beste. Jeg tenker at de fleste som jobber i barnevernet er jo gode mennesker som vil hjelpe barn. Og så har du av og til sånne saker hvor de gjør feil.
Da får man jo de nyhetssakene i en veldig anonymisert form, og det er jo på grunn av barna. Det er klart at hvis man hadde lagd de sakene med ansikt, og med foreldre og med barn, så hadde det jo truffet mye hardere. Det hadde det jo.
Men det er ikke sikkert at det hadde vært til barnas beste da. Nei, det er nettopp det som blir vanskelig her. Og så kanskje det er lettere da når alle har blitt voksne. Når barnet har blitt voksne, så kan de snakke ut om hvordan det var tilbake i tid. Men mye skjer jo nå. En del feilvurderinger og overgrep egentlig fra barnet.
stort maktorgan på mange måter som er der for å hjelpe barna, men som i noen saker kanskje bidrar til mer skade enn hjelp. Og det har hatt en psykologspesialist inne hvor vi også har snakket om det, at noen ganger kan man skade ved å gjøre for mye, andre ganger kan man skade ved å gjøre for lite. Og det skjer jo, ikke sant? Vanskelige vurderinger å ta. Men dere som journalister, jeg skjønner veldig godt at det er noe tema som
Man kan kvise seg for å gå inn i nettopp på grunn av konsekvenser jeg kan få om mange år for disse barna.
Men du har jo gjort mye forskjellig da. Du har jo også jobbet som nyhetsreporter og stått i veldig mange vanskelige saker som du har rapportert om både i Norge og i utlandet. Hva er det du synes har vært verst selv? Altså, som har berørt deg mest av de krevende sakene du har rapportert om? Nei, det har jo vært mye, vet du. Nå har jeg jo vært i bransjen i
25 år, og har jo dekket alt fra... Jeg begynte min karriere i Stavanger Aftenblad, og jeg dekket Sola og Randaberg kommune. Det var jo litt sånn en søt tid, hvis man kan kalle det det. Lokalt journalistikk med bønder som har dyrket frem noen rare grønnsaker og musikkkorps som mangler penger. Til å dekke krigen mot terror. Jeg var i grensområdene mellom Afghanistan og Pakistan i 2001.
Etter 9-11, terroren mot USA, det var krevende. Ellers så har det jo vært mange, altså de sterkeste sakene har nok vært, hvor det har vært veldig grafisk, altså visuelt sterke syn. Ting du liksom har i hodet fortsatt. Og det er jo typ død.
Jeg dekket tsunamin i 2004 da jeg jobbet i VG og satt på jobb og fikk beskjed om å dra til Banda Aceh i Indonesia. Jeg visste ikke hvor Banda Aceh var, og da var det en stor, stor tsunami. Så vi kom frem, jeg er en fotograf, Jan Petter Lynau, til en by som heter Medan i Indonesia.
Og så kjørte vi bil gjennom jungeren i 12 timer, fordi flyplassen i Bandache var ødelagt. Og jeg visste egentlig ikke heller hva en tsunami var før 2004. Og når vi kjørte og kom frem, så var det, altså alt var ødelagt. Det var ikke noe som sto. Det var en moské, husker jeg, som sto. Ellers var alt rasert. Og det som hadde skjedd var at det var en enorm bølge rask.
Av vann, flom, som bare skyldte inn over land. Det er det som er tsunami. Og der var det mer enn 200 000 mennesker som ble drept. Og de visste jo ingenting, for den bølgen kom plutselig. Den hadde blitt utløst av et jordskjelv i havet. Så det var i Phuket, i Thailand, var det ødeleggelser. Flere områder i den sirkelen, kan man si.
Men det verste rammet området var Bandache i Indonesia. Så når vi kom frem så var det jo da lik overalt. Jeg har aldri sett så mye døde mennesker. Og det verste jeg husker var, det var en mor som lå i hjørnet med barnet sitt i armene. Så hun hadde jo holdt på barnet helt til siste stund. Ikke sant? Og da, det var jævlig å se på. Og det var tårene rant og...
Og folk leita jo etter, de som hadde overlevd, leita jo etter sine kjære. De gravde med hendene. Og vi var jo der på dag to eller tre, så det var veldig få fra redningsmannskapet som hadde kommet frem. Veiene var jo ødelagt. Vi hadde heldigvis en Land Cruiser, så vi klarte å kjøre og komme oss frem. Men en liten bil hadde nok ikke klart det, og flyplassen var ødelagt.
Så det tok jo lang tid før folk kom frem. Og alt er ødelagt, og da snakker vi, da har du ikke tilgang til vann, drikkevann, som er det viktigste. Glem mat og sånt, alt er borte. Vi hadde også fylt opp bilen med bensinkanner. Det var ikke noen bensinstasjoner. Altså dette er jo sånne ting som man ikke tenker på. Og for meg så var det første katastrofen jeg dekket. Og det hjalp ikke meg å gå med munnbind, for å si det sånn. For den likstanken, den var helt syk.
Og det var altså første ganget så var sol og vann gjør med en død kropp. Da blir du en ballong. Så vi gikk rundt der, og vi skulle jo lage en reportasje på dette. Og det var jo en tid hvor man da, hvor ikke nettet, det var ikke VG.no var ikke så oppånikka, så det var jo papiraviser som gjaldt. Så vi skulle jo da lage en reportasje og ta bilder. Og det er klart at fra et sånt område,
De sterkeste bildene kan du ikke vise, men du har jo sett dem. Så i hodet mitt så har jeg de bildene, men de ble ikke trygt i VG. Og da husker jeg på vei tilbake, når vi kjørte tilbake, så satt jeg i Jan Petter Lina, og vi sa ikke et ord. Det var helt stille. Og hva skal du si? Så kom vi tilbake til Medan, og da lurer jeg på om vi kom tilbake når det var nyttårsaften. Det er den eneste nyttårsaften hvor jeg ikke har feiret.
Og satt på rommet og bare gråt, egentlig. Det var så jævlig, det var så massivt. 200 000 mennesker. Det er jo en av de verste naturkatastrofene i historien, egentlig, tsunamien. Så da var det helt sånn der, åh, hva skal vi gjøre?
Og så gikk det noen dager, og så skulle vi returnere, og da sa Vegard at alle dere som har jobbet med tsunamien, det var jo flere team da. Vi var i Bandache, og så var det tre-fire team i Phuket, for der var det flest nordmenn. Så det var Phuket som fikk mest oppmerksomhet, men der var ikke dødstallene. De var store, men det var ikke så mange. Jeg tror det var i overkant av 80 nordmenn som døde i den tsunamien. Så da sa Vegard at alle som har jobbet med tsunamien, dere tar noen dager off i Bangkok.
På det beste hotellet, Shangri-La. Koster det på veges regning, og så slapper dere av. For dere har mistet både jul og nyttårsaften. Så da husker jeg vi dro dit, og det var en ganske spesiell opplevelse. Fordi da kommer du jo fra Bandache, hvor alt er ødelagt. Folk har ikke vann engang. Til Shangri-La, hvor det var sånn overdådig luksus. Det var så luksus.
at jeg ble kvalm. Jeg klarte det ikke. Skikkelig kontrast, liksom. Ja, ja, det var sånn... Nærmest jeg sitter og koser meg, og så vet jeg at det er bare død og ellendighet. Og så hadde jeg de bildene i hodet, ikke sant? Og de folkene som gravde etter sine kjære og sånt. Så jeg klarte det ikke. Så jeg sier til sjefen at, vet du hva, jeg driter i Shangri-La, og jeg stikker til Pakistan. Til landsbyen til mor og far. De var der. Der var det ikke så mye luksus. Og så dro jeg dit.
Og var der noen dager og prøvde å koble av det. Og snakke om det. Og jeg føler det fortsatt når jeg prater om det nå. Det er litt sånn der stemmen brister litt og sånt. Fordi det er, altså jeg bare ser alt for meg. Så tsunamien var kanskje det verste i utlandet. Her hjemme så vil jeg nok si at 22. juli
var det verste. Norge er et lite land, og jeg hadde ferie, husker jeg, og ble ringt opp av en kompis først, som sa at det hadde gått av en bombe i Oslo. Og da ringte jeg sjefen min, og så spurte jeg, fordi mange av de fast ansatte, eller de som hadde vært i Geumundstund, var jo på ferie, så det var mange sommervikarer. Så da ringte jeg, og så spurte jeg, si fra hvis du trenger bistands, og så har han bare kommet inn med en gang.
Og da kjørte jeg inn til Oslo, husker jeg, og da var klokka... Ja, det var rett... Bomben gikk av 15.25, tror jeg, 22. juli. Så sier sånn... Ja, rundt fire da, så var jeg på plass i Oslo. Og da kom jeg inn til TV2, og så sier sjefen, kan ikke du løpe bort til regjeringskvartalet og prøve å få tak i noen bilder og video som folk har tatt. Og da løper jeg bort, og der var det jo helt kaos. Der var jo redningsmannskap i gang, og politi, og...
frivillige som drev og ga førstehjelp, og folk som lå døde, og det var helt, det var helt, det var jævlig synd. Og så snakket jeg med folk, og spør, har dere noen videoer? Og de videoene, de var jo, de var for grafiske, for det var veldig tett på, som ikke kan vises på TV. Men jeg tok de, eller fikk de overført på mobilen, og så tenkte jeg vi får ta en vurdering på TV2-huset på hva vi skal bruke og hva vi ikke skal bruke.
Og så kom jeg inn, og da husker jeg plutselig så kommer politiet til TV2. Og så sier de, alle må ut, dere må evakueres. Hele TV2. Da trodde politiet at det var en bombe også i TV2-lokalene. Så vi ble evakuert ut på gata, og da går jo politiet med bombehunder og begynner å søke.
Og mens vi står på gata, så kommer de første meldingene om skyting på utøya. Og da var det noen som sa, ja, men et skudd på utøya kan ikke prioriteres når regjeringskvartalet har gått i lufta. Ikke sant? Det var ikke viktig nok. Og så gikk det, tror jeg, et halvt minutt eller en minutt, og så kom det masse telefoner om at det var, nei, det var ikke et skudd, det var masse skyting på utøya. Og det var tips fra alle mulige kanter.
Da sa sjefen at vi stod på gata, fordi alle TV2-bilene var i garasjen, og siden politiet søkte fikk ingen lov. Men vi hadde én bil som stod ute. Så da sa sjefen at du er en fotograf, bare kjør mot Utøya. Der er det masse skyting. Og første melding var som alle andre trodde, og de på Utøya, at det var en politimann som gikk rundt og skøyt. Det var det vi fikk beskjed om.
Og vi satt oss i bilen, og vi begynte å kjøre. Og da hadde jo jeg jobbet, altså i 2011 hadde jeg jobbet som nyhets- og krimireporter i mange, mange år. Så jeg hadde erfaring med litt sånn farlige situasjoner. Men jeg husker at når vi kom før Sandvika, før vi faktisk kom hit, så ble vi passert. Altså det var så mange ambulanser at jeg mistet tellinga. Jeg tror det var mellom 40 og 50.
Og når du ser 40-50 ambulanser passere, det gjør noe med hodet ditt. Da er det bare sånn, det er jo ikke nærheten av noe jeg hadde opplevd tidligere av krimssaker. Og da, rett ved Sandvika så ringer sjefen og så sier han, har du skuddsikre vest? Og så sier jeg, ja, men det ligger jo på kontoret, vi har skuddsikre vester. Det bruker vi jo i sånn Kabul eller Bagdad, bruker jo ikke det i Norge.
Og så sa han ok, og så land på han. Og så kommer vi forbi Sandvika, så ringer han opp igjen, så sier han du, du må ha skuddsikker vest. Så sier han, men hva skjer? Nei, vet du hva, det er vist veldig alvorlig skyting. Det er mange drepte på utøya. Dere må ha skuddsikre vester. Og det gjør noe med deg, ikke sant? Han var ganske garva, han sjefen, når han ringer to ganger. Og så husker jeg vi passerte et stykke til, så ringer han for tredje gang, så sier han,
Du må låne skuddsikker vest av politiet. Så sa jeg, jeg tror ikke de har vester til presten, men er det liksom, ja det er kjempedramatisk, kan jeg si. Og da ble jeg nervøs. Og så husker jeg at jeg ringte broren min, for jeg har skuddsikker vest hjemme også,
to stykker, så sa jeg, vet du hva, ta med de, både den lille vesten og den som tåler rifflet, ta med de, og så kjører du, jeg bor i Lier, og så kjører du i retning utøya. Så han putta jo de i bilen, og han ble jo kjempenervøs, hva skjer? Så sa jeg, du, glem det, bare ta med deg vestene, for jeg trenger to, en til kollegaen min, og en til meg. Og så begynner han å kjøre, men så kom vi frem til Solihøgda,
Og der er det jo noen kilometer ned til Utøya, og der var det stopp. Der var det politisperringer, og det var luftambulanse, og ingen kom lenger. Så da ringte jeg han og sa, bare snu, jeg trenger ikke de vestene, for vi kommer ikke dit. Og da visste vi jo bare det at det var en politimann som skjøyt på Utøya, og at det var mange drepte. For det var jo tips som kom inn hele tiden.
Og vi begynte å gå live på nyhetskanalen der, klokka seks, husker jeg. Og Anders Bering Bleivik, han ble tatt rundt halv sju. Så det var fortsatt en halvtime mens han gikk rundt. Han holdt jo på en time, han, og drepte. Og det sterkeste der, husker jeg, var alle pårørende som kom. Fordi når de fikk høre, eller fikk telefon fra barna sine, eller sine kjære, så kjørte jo de. Og så kom de jo ikke lenger. De stoppet på Soløg da,
Og for oss var det, da går du ikke bort med mikrofonen og sier hei, hva føler du nå? Da holder du avstand. Men vi gikk bort uten mikrofon, ikke sant? Og pratet og snakket, og jeg kjente faktisk noen av dem også. En av mine gamle sjefer, for da jobbet jeg jo i TV2, en av mine gamle sjefer fra VG var der, og datteren hans var på utøya. Og jeg husker det så godt at når han fikk den telefonen fra hun,
At hun var i livet, han gikk bare ned i kneståndet og bare var... Han var så glad, og så så du den faren og moren ved siden av, som ikke fikk telefon. Og som aldri fikk telefon. Ikke sant? Så det å se de menneskene i øya der, det glemmer jeg aldri. De foreldrene. Jeg møtte de igjen under rettssaken. Jeg dekket hele rettssaken i ti uker. Fuck, det også var jævlig, altså. Å se, eller høre liksom hvordan...
Han gikk rundt og skjøyt, og skjøyt, og skjøyt. Og de fleste ble jo skutt i overkropp og hodet. Ikke sant? Hver og en av de 69. Og det var... Og da husker jeg at i pausene så gikk vi og gråt. Og siden så gikk vi bort, og så gråt vi. Og så rapporterte jeg live, og da så du jo ikke tårene. Ikke sant? Men det er jo en måte...
Det er umulig å ikke gråte. Både i rettsaken, men også jeg dekker av utøya de neste dagene, både fra landsiden og fra Sundvollen. Og det som er litt sånn interessant pressemessig, er jo at det var noen freelance-fotografer som har filmet og tatt bilder fra båt. Det var en fotograf som tok båt rundt utøya, som har filmet nærbilder og store bilder,
Og de fleste av de opptakene er jo aldri vist på TV. Vi har dem, TV 2 har dem, jeg har sett dem. Og det er for stert, for det er veldig tett på. Og når det var tiårsmarkering for Utøya, eller for 22. juli, så fikk jeg jobb å vurdere de bildene og de opptakene, om vi skulle vise mer. For der er man inne på det der med at, hva viser vi, og hva viser vi ikke?
Ikke sant? Og bør ikke offentligheten få se hvor jævlig det egentlig var, og hvordan han drepte de. Og det er et veldig viktig og godt argument. Ja, sånn er terror. Dette er terrorns virkelige ansikt. På den andre siden så er det jo etterlattet her. Det er barna deres vi skal vise. Hva mener de? Så da hadde jeg et møte med støttegruppa etter 22. juli.
Og der var det litt delte meninger. Noen sa det, ja, vet du hva, dere må vise det som skjedde slik at det aldri skjer igjen, og det var det, ikke sant? Ikke sensurere. Mens andre var bare sånn, nei, jeg vil ikke at mitt barn skal på TV i den tilstanden, ikke sant? For da snakker vi om virkelig grafiske bilder.
Og også bilder fra landsiden, eller opptak, hvor ungdom som overlevde kommer i land, blodige, og blir hjulpet av helsepersonell. Og skriking, og det er også mye av det jeg heller aldri har vist. For det er for stert. Så vi landet på, etter å ha tatt en vurdering, eller redaktørene i TV 2, sa nei. Vi viser ikke dette. Og sånn er det jo fortsatt. Og det er jo ikke bare TV 2 som har disse opptakene, det er
Flest av andre mediehus som også har det, som ikke er vist. Og det er jo ting du aldri glemmer da, ikke sant? Sånne dramatiske hendelser som bare er inne i hodet ditt. Ja, jeg kan jo se at du blir berørt av å snakke om det nå også, for det må ha vært sykt tøft å være vittne til det.
Og også som journalist å se på de bildene i etterkant også, ikke sant? Og så skulle vurdere, er dette noe vi kan vise? Men er du enig i den beslutningen om å ikke vise det? Ja, jeg vil si det altså. Jeg tror, altså det som er utfordringen vår nå, det er jo at det er en ny generasjon som ikke husker, eller som ikke var født, ikke sant? Når 22. juli skjedde.
Sånn sett er det viktig å ikke glemme å fortelle hva skjedde. Det er som holocaust. Man må fortelle om det som skjedde. 22. juli må aldri glemmes, men det kan fortelles uten de bildene, tenker jeg. Når man forteller at det er tre hodeskudd, så skjønner alle det, hva det betyr når det blir skutt tre ganger i hodet. Vi må ikke vise det.
Så jeg er enig i det, egentlig. Selv om en del av meg også mener at man må vise ting som det var, uansett hvor grusomt. Men her tenker jeg at det er barn til noen, det er søsken til noen, og av hensyn til dem, så er det riktig. Ja, for det må ha vært sykt groteskt. Tonje Brenne har jo også vært der og fortalt hvordan det var
På Utøya, for hun var jo der, ikke sant? Og tenke på de traumene som er påført disse barna. Ja. For det, ja. Og de var så modige, for jeg husker under rettssaken så var det sånn, da har du jo, ikke sant, da er det jo alt som skjedde på Utøya skal jo da dokumenteres, og det skal legges for en bevis. Og da er jo vittneforklaringer veldig viktig, de som var der, sånn som Tonje Brenna.
Og det som var veldig interessant under rettsaken var at det var så modige barn. Og det var ikke nødvendigvis de største og de sterkeste av dem. Men det var kanskje den lille jenta. Veldig lille jenta som dro andre inn i et telt og gjemte seg eller prøvde å redde liv. Det var veldig sterkt å høre under rettsaken og høre dems forklaringer.
For da var det bare sånn, oi, det er da du ser hvor gode folk er også. At de redde av hverandre og offret seg. Nei, 22. juli er det verste, egentlig. Ja, det skjønner jeg godt. Men det er så bra at vi har journalister som rett og slett er så modige også.
som drar ut der da som får beskjed på veien at ta på deg en skuddsikker vest liksom fy fader shit det er jo jobben da så man må jo det og så hadde jo jeg erfaring
Ja, for du har jo vært i det har jo dekket mye syke ting, ja. Men det må jo vært noe helt annet å vite at det er barn i Norge som blir skutt på en øy, liksom, og vite at du skal ut der og være vittne til foreldre som
Han mistet barna sine på den måten der. Vi lærte jo mye av 22. juli, og hvordan vi også oppfører oss. Det er klart at jeg hadde jo dekket ting i utlandet før det, og da er man mye tettere på. Man har ikke de følelsene, ikke sant? Fordi det er et annet land, det er fremmede folk, og så er det jo plutselig eget land. Så jeg har jo merket det etter 22. juli, når jeg har reist og dekket ting i utlandet, så nå har jeg en annen tilnærming til det.
Jeg er ikke så på, egentlig, som jeg var før da. Nei. Nettopp på grunn av den erfaringen da. Ja, og litt sånn hensyn at her også er det jo, det er jo pårørende og det er etterlatt, og man var nok, hadde jo ikke de følelsene før. Nei. Nei, for da så du konsekvensene av det for de etterlatte, fordi du hadde sett egentlig en god kollega. Ja.
trodde han hadde mistet sitt barn og fikk beskjed om at han ikke hadde det, og så ser du andre foreldre som bare, jeg aner ikke hvordan det går med barnet mitt. Det var det Tonje også sa noe om, at hun visste jo at hun levde når hun var på utøya. Men tenk å være foreldrene til disse barna, og
Bare ikke vite hvordan det går. Bare et minutt å ikke vite om barnet ditt kan ha dødd, er jo grusomt. Men å sitte i timesvis og bare
Jeg aner ikke om barnet mitt lever. Og det er jo, hvis man er på utøya, det anbefaler jeg alle å dra dit, for der har man jo dokumentert dette, også i form av tekstmeldingene, som er på en vegg. Og det er kanskje noe av det sterkeste. Hver gang jeg har vært der, jeg hadde jo ansvar for å dekke alle markeringene, også i ti år etterpå, egentlig. Og da, når jeg leste de meldingene, det er sånn, mamma og pappa,
Jeg er glad i dere. Det er sånn siste meldingene de sendte, og også de, pappa, det er noen som skyter, en politimann som skyter, altså alt er forskjellig da. Og det er bare helt, hver gang jeg har vært der og lest de, da gråter du. Og da kjenner du igjen den, ikke sant, følelsen da. Hvordan kan det ha vært som mor og far å få de? Og det var det siste de fikk. Nei. Nei, Silje, dette ble sterkt. Ja, ja.
Nå har jeg faktisk litt tårer i hendene. Vet dere hva? Podcasten min, Snakk med Silje, er nå to år og nærmer seg 50 episoder. Jeg trapper ned i jobben min og kan derfor legge ut episoder oftere i tiden fremover. Men podcasten min er folkfinansiert, så jeg trenger din støtte for å fortsette. Hadde derfor satt pris på om du ønsker å gi en bursdagsgave via spleisen min.
Det vil hjelpe meg å fortsette å diskutere helse, politikk og psykologi med interessante gjester. Takk til alle som støtter, følger, engasjerer og deler innholdet mitt. Det betyr mye. Ja, det må ha vært sykt tøft. Jeg er så glad for at vi har gode journalister som melder om det. For det var jo en tid også...
hvor vi ikke hadde smarttelefoner, sånn at vi fikk opp, sånn som nå, så får det opp hele tiden hva som skjer på disse appene på mobilen og sånt. Men det var jo dårlig dekning på den øya, det var jo mange ting som gjorde at informasjonsflyten ikke var så god. Og noe av grunnen til at det tok så lang tid før det kom ut noen på utøya. Men så var det jo også en tid hvor...
Man tenkte på islamistisk terror, at det kunne vært en muslim. Absolutt, og det var det jo noen eksperter som også sa, tror jeg, på TV eller til mediene, i de første timene, eller når man ikke visste hvem terroristen var, så var det noen som spekulerte i det. Og det var også i kommentarfeltene og rundt omkring. Og det husker jeg jo veldig godt selv, for jeg er muslim.
at når jeg sto live på Solihøgda og rapporterte, så visste jo heller ikke jeg navnet. Men inni meg så tenkte jeg jo, faen, jeg håper ikke det er en muslim. Fordi jeg har jo dekket krigen mot terror etter 9-11, og jeg vet hva som skjedde i kjølvannet det med muslimer i USA og egentlig mange andre steder. Og så tenkte jeg, herregud, hvis det er en muslim, hvordan blir Norge da?
For meg, barna mine, de neste generasjonene, Norge kommer bare til å liksom, dette er slutten. Og det kjente jeg jo veldig på, og så rapporterte jeg jo, jeg gjorde jo jobben min, men inni hodet mitt så var det en sånn tanke, shit, er det Al-Qaida? Ikke sant? Og så husker jeg på et eller annet tidspunkt, og det var ganske tidlig, så fikk jeg vite navnet.
fra noen politikilder, Anders Bering Breivik. Og det var en sånn kjempe lettelse. Midt i alt det grusomme, så var det bare sånn, takk Gud for at det ikke var en muslim. Og da ringte jeg et par kompiser og sa bare slapp av. Det er ikke det. For folk var redde. Jeg har flere venner som var kjemperedde. De gikk ikke ut. Og det var jo også noen ettertid, så hørte jeg om episoder i Oslo, hvor det var sånn skjeldsord og sånt. Og da visste man jo ikke.
Men vi offentliggjorde ikke navnet hans, tror jeg, før det var ganske sent. Men pressefolka visste det, hvem han var da. Ja, men du har jo dekket hvordan det har vært med tanke på...
Det med ekstremister. Breivik var jo en ekstremist på den ene siden, men så har du også ekstremister på den andre siden. Fremmedkrigere, sånne ting. Hvordan har det vært for deg som muslim å dekke sånne type ting? Fordi folk blir jo redde også for...
Ja, for muslimer da, kanskje. Og så er det noen som blir radikalisert inn i andre siden og blir høyere ekstremister, for eksempel. Absolutt, og jeg har jo dekket både høyere ekstreme miljøer, men også disse ekstreme islamistene i mange år. Og det var jo sånn at vi var jo, eller de som jobbet med krim, jobbet jo stort sett med gjenger. Altså...
I gamle dager da, hvis jeg kan si det, så jobbet vi jo med A-gjengen og B-gjengen og Young Guns og sånt. Og det var jo gangstre. Ikke sant? Det var pelskåper og guldkjeder og BMW'er og ja, masse cash på utesteder. Gode gamle kriminelle kjeltringer som drev med nark og skjøyt hverandre. Og det var, da dekket vi det. Det var gjengkrig i Oslo, kan man si, og det går litt sånn i bølger. Nye gjenger kommer og gamle går.
Men i 2012 så skjedde det noe interessant, for da poppet plutselig en gruppe opp som het Profetens Umma. Og noen av de var gamle gangstre, gamle kriminelle, sånn som Arfan Batti, blant annet. Han var en tidligere kjeltering. Og da ble de, de var radikale, og de heia på IS, altså islamsk stat, denne terrorgruppen.
som prøvde å etablere et såkalt kalifat i Syria og Irak. Og de husker jeg i 2012, det var første gang jeg hadde aldri tenkt på de. Jeg gikk rundt og tenkte bare på gangsterne. Og så fikk vi vite at de skulle ha en sånn svær demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden.
Hvor de ropte død over USA, heia Osama bin Laden. Det var sånn ordentlig, merkelig greier. I sånn norsk sammenheng. Og det var jo gutter med skjegg og damer i burka. Og mange av de fødte og oppvokste her. Så det vi gjorde var at vi sendte flere fotografer og filmet dem og tok stillbilder, nærbilder. Og jeg var en av de reporterne som ble satt til å finne ut hva i all verden er dette for noe.
Og vi fant ut, og der var det jo noen kjente ansikter, sånn som Arfan Batti og sånt, men mange av de kjente vi ikke. Så det vi gjorde var å begynne å kartlegge. Hvem er disse folka? For de var jo, de hatet jo Norge, hatet USA, hatet Vesten, hatet også sånne, hvertfall sånne som meg, som de mente alle var vantro i deres øyne.
Og så begynte vi å kartlegge dem, og det vi så etter hvert var jo at da dro flere fra Norge til Syria for å krige for IS. Fremmedkrigere. Og totalt så dro de overkant av 100 stykker fra Norge, og mer enn 10 kvinner. Noen av de var også etnisk norske, altså konvertitter. Og det var veldig fascinerende. Og når vi gikk inn i Dybden, da jobbet jeg jo mye med det temaet på den tiden, så var det sånn, det var litt sånn Google-muslimer.
Hvis du kan kalle det. Sånn litt sånn kjappe varianter. Ja, de hadde kanskje ikke lest hele koranen og fått med seg ting. Nei, de hadde ikke lest noe som et strø. Og veldig mange var jo ekskriminelle. Når vi sjekket nærmere, så var det jo mange straffedømte. Mye rus, også en del psykiatri. Og spesielt konvertittene sleit med myreart. Plutselig var de konvertert, og så dro de til Syria etter et halvt år.
Og mange av dem davet, altså de ble drept. Og de som kom tilbake igjen, alle ble dømt. Jeg dekket alle de fremmedkrigerettssakene, og ingen gikk fri. Så de trodde jo at de var ganske smarte, men de var ikke så smarte fordi PST, politiets sikkerhetssens, hadde ganske god koll på dem. Så når de kom tilbake igjen, så tror jeg de ble overrasket over hvor mange bevis PST hadde.
i form av ting de både hadde lagt ut selv, men også som PST hadde for eksempel avlyttet, og tekstmeldinger, og til og med, ja. De trodde i hvert fall at de ikke var i søkelyset, men det var de. Så alle ble dømt, også kvinnene som kom tilbake igjen. Og det eneste som er igjen nå, det er to stykker. Det er en etnisk norsk konvertitt fra Trøndelag. Hun sitter i rullestol i en leir i Syria,
Hun dro med mannen sin, som også var etnisk-norsk. Han ble drept, mens hun er der. Fortsatt. Den saken har gått litt sånn under radaren i norsk offentlighet. Og så er det en annen dame, faktisk fra Bærum. Hun heter Aisha Shezad Kausar. Hun har stått frem selv, det er derfor jeg sier navnet hennes, og vil ikke komme tilbake igjen.
Men det tror jeg kanskje at hun kommer på et eller annet tidspunkt, at politiet henter henne, for hun er sikta i London-terror-saken. Det er ekskona til Arfan Batti. Så disse fremmedkriger, altså det som skjedde var jo at i 2012, 2013, 14, 15, så var dette veldig på agendaen.
Da kjørte de rundt med IS-flagg i Oslo skater. Det var ganske spukig at du har folk som er født og oppvokst der, og som hater Norge så jævlig at de pønsker på fannskap. Og hvordan er det mulig? Det lurer jeg fortsatt på. Men når man går inn i sakene etter hvert, så ser man jo... Det var mye problemer på hjemmebane, utenforskap,
Mobbing, rus, psykiatri. Litt sånn tapere, kan man si. På mange plan. Lite utdanning. Det er som fellesnevner. Så det blir jo spennende nå da, å se hva som skjer med de to som er igjen. Men det miljøet er borte nå. Du har ikke profetens umma i Norge lenger. Men du har jo mennesker som kanskje deler den ideologien. Som fortsatt hater vår livsstil. Og Vesten.
Og da tenker jeg, ok, vet du hva, da er det jo kanskje bedre å reise da, til et annet land. Flytte til Afghanistan for eksempel. Men du, så fikk jeg jo et spørsmål, for jeg så jo at du hadde dekket den der sian-demonstrasjonen.
Og da fikk du et spørsmål, hva gjør dere pakistanere her? Så du stiller jo liksom de litt det samme spørsmålene som du selv har fått da, på en eller annen vis. Ja, for den var jo litt sånn morsom, da tenkte jeg jo når hun sa det, hun sa det jo på en sånn der megafon,
Så tenkte jeg, men herregud, ser du ikke at vi driver og filmer deg? Det er fire TV2-kameraer som filmer deg. Hvor smart er det å si dette? For det kommer vi til å bruke en dag, tenkte jeg. Som journalist. Jeg ble ikke noe såret av det. Hva gjør pakistaner i Norge? Og så gikk det vel noen uker da, eller noen måneder gikk det. Og jeg stod på langrenn, og da hadde jeg kjøpt meg en ny ski. Og da jeg gikk en stund, så tenkte jeg, ah!
Hva er det pakistanere gjør i Norge? Jo, de står på ski. Så da lagde jeg en sånn video og la ut på Instagram. Hashtag, hva gjør pakistanere i Norge? Jo da, vi står på ski og elsker naturen og koser oss. Ikke sant? Og den tok jo litt av. Og da var det jo mange som, mange norskpakistanere som la ut det de drev med. Og plutselig så virket det som alle norskpakistanere var ute i skaven. Det var jo mye skjøyter og ski og slalom og
masse og forskjellige yrker. Og det som var det fine med det var at da fikk Norge se norsk-pakistanske mangfolde. Fordi vi var jo en av de første innvandrergruppene fra ikke-vestlig land. Så faren min kom hit for mer enn 50 år siden. Og nå ser du jo norsk-pakistanere i alle lag. De er i politi, de er i forsvaret, de er leger, de er journalister, det er politikere.
programledere, du har Abid Raja, du har Hadia Tajik, altså det er jo, alt dette er jo produkt av innvandringen fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Så det var veldig kult å se, og jeg har, hvis man går inn på Insta, i grammet min så har jeg lagt ut det der, alle de, det folk la ut da, og det var ganske fascinerende for meg også, var det bare sånn oi, jøss, dette var kult. Så det kom jo noe godt ut av den siden av
Jeg snudde dette til noe positivt. Jeg gikk ikke rundt og ble deppa over at hva gjør pakistanere i Norge? Nei, dere gjør mye forskjellig. Og du er jo født i Norge, så du er jo på en måte ikke pakistaner, selv om foreldrene dine opprinnelig er derfra. Nei, jeg føler meg selv som, altså jeg sier at jeg er kaddafi fra Lier, men jeg er norsk pakistaner.
Eller nordmann med pakistanske røtter. Så jeg var fornøyd med det. Ja, ja. Men du hadde jo... Det var jo en veldig brysom mann, holdt jeg på å si. Hva heter han igjen? Han...
Du beskriver i boka di at dere får et ganske eksklusivt intervju med han... Ja, Mulla Krekar. Mulla Krekar. Det var jo mange som var litt irritert på hele den saken der med han. Og da hadde dere en ganske kreativ løsning på hvordan man skulle kunne få han i tale. Og det er jo litt sånn gøy med dere journalister som finner kanskje litt sånn
morsomme måter å komme i kontakt med folk som man ønsker å prate med for å faktisk få høre deres versjon sånn på ekte da. Ja, den historien er jo litt sånn morsom fordi Mulla Krekar var jo en veldig kjent islamist i Norge i mange, mange år. Skikkelig hodepine for norske myndigheter. Ja, hva gjør vi med han? Og mange regjeringer, for å si det sånn, som prøvde å få han ut. Og til slutt så klarte det. Nå sitter han
I fengsel i Italia. Men da han første gang kom i offentlighetens lys, og det husker jeg var i 2003, tror jeg det var, så var han arrestert i Nederland, og så skulle han sendes til Norge. For Norge ville ha han, og stille han til ansvar da. Man mente at han var en terrorist, og en tidligere guerillaleder i Nord-Irak. Så da hadde jeg akkurat begynt i VG,
Og det var ingen som visste hvem han der var. Du var ikke så kjent den da? Nei, det var ingen som visste hvem jeg var. Så da fikk vi høre at Mulla Kreka skulle komme til Norge. Og det var jo sånn, det var den store saken. Så alle pressefolkene dro til Gardermoen. Og der er det en egen terminal hvor det skulle komme en privatjet. Og da husker jeg jeg spurte sjefen om «Kan jeg også dra?» Og han «Ja, ja, du kan bare dra. Du også».
Og så tenkte jeg, ok, hva er smart å gjøre nå? Og da ringte jeg faktisk kona hans. Nei, jeg ringte broren. Jeg ringte broren til Mulla Kvekar. Ja, hadde du bare nummeret hans? Ja, jeg fikk da ikke nummeret hans. Han bodde i Oslo. Og så ringte jeg han, og så sa jeg, du, Karli, dette her. Så sa jeg, du, Karli, jeg skal til Gardermoen. For jeg visste fra noen kilder, tror jeg det var, at han ikke hadde bil.
Så spurte jeg, har du lyst til å sitte på? Og han ble jo veldig glad for det. Så sa han, ja, ja, ja, kan kona til Krekar også være med? Ja, ja, selvsagt. Og sønnen. Så jeg tok med da kona til Krekar, broren og sønnen, og kjørte ut. Og så tenkte jeg, ok, hvordan skal jeg få Mulla i bilen tilbake? For det er jo et skup. Ja, ja, ja.
Og den beste måten er jo kanskje at de blir i bilen. At de sitter på tilbake. Og det ville de. Så kona, hun ble igjen i bilen. Og når vi da gikk inn, så var det sånn at det var ingen som visste hvem jeg var. Det var ingen som brydde seg. Og da så jeg Brynja Meling, som var advokaten til Mulla Kvekar. Og så går han bare ut mot sånn glassvegg.
Og der er det en sekuritetsvakt. Og så nikker meling, og så åpner den glasstøra seg. Og så går den ut, og da er du ute på rullebanen. Og jeg bare følger etter, og så nikker jeg. Og han tror kanskje at jeg er sønnen, eller et eller annet i krekar. Og så åpner glasstøra seg. Så står jeg og bryr meg meling ute. Og han bare hei. Så jeg bare hei, hei. Hva da, fikk sammen? VG. Jeg jobbet i VG på den tiden. Og så bryr meg meling, og han skjønte jo ingenting. Og så kom jo Mullaen.
Flyet lander, og det er nederlandsk politi som er skorteret av ham.
Og han hilser på advokaten sin. Og så hilser jeg på ham og sier «Hello, Mulla Krekar, my name is Gaddafi. Your wife, brother and son is in my car. Do you want to join us?» Og selv «Hallo, hvem vil ikke møte familien?» Så han ble jo superglad. Og når vi kommer inn, så er det jo hele pressenorge som hiver seg over melding først. Og så prøver de å hive seg over Mulla Krekar. Men han ville jo bare møte familien.
Så han bare går gjennom alle, sier ingenting. Og så går vi, og så setter vi oss i bilen. Og da ringer jeg jo en kollega, som på den tiden Kjetil Stormark, som jobber i VG. Og dette var jo et skup, sånn journalistisk. Og han bukker et rom på Plaza Hotel. Og vi blir enige om at vi kjører Mullen først dit da. Og sier til dem at vi kan betale rom, og så kan vi kanskje få et intervju.
Og det gjør vi. Vi kjører av gårde, og da sender NTB, husker jeg, sendte ut en melding, og de hadde et bilde også. Mulla Krekar ble kjørt av gårde av sin fetter. Og de visste jo ikke at jeg var vegersjonalist. Så etter det så lo de godt av på vegendesken, og kalte meg bare for fetteren i mange år. Så vi kjørte den til plassa, og han ga et langt intervju. Så det var litt sånn...
litt sånn journalistisk gjennombrud, da. Ja, ja, ja. Det var jo kult det, da. Da var du jo relativt ny, og du var liksom... Ja, da var jeg helt fersk. Men da, etterpå... Altså, den kan du ikke dra to ganger, da. Nei, nei, nei. Det går jo ikke. Det hadde ikke funket i dag. Nei, nei, nei. Nei, men hva tenker du om... Det er jo en del nordmenn nå som er litt sånn engstelige, virker det som, for at det er alt for mange muslimer her i landet. At...
at det er en form for islamisering av Norge, og at det vil bli et problem på et eller annet vis. Hva tenker du om det? Jeg er ikke så bekymret. Det jeg er bekymret for er ekstremister, altså gjerninger, som vil Norge vondt og som vil folk vondt. Og der føler jeg at Norge er et land hvor det er veldig vanskelig å være ekstremist.
Og det vet jeg fordi jeg har jobbet med disse folka i 20 år. Og om det er ekstreme islamister eller om det er høyere ekstreme, det er like vanskelig for begge. Det har en veldig høy pris i et lite land hvor folk har det veldig bra.
Lav arbeidsløshet, det er uttrykt, det er godt. Da mister du jobben din, du mister familien, du mister venner. Det går ikke. Og det er jo grunnen til at sånn som for eksempel hvis vi tar høyere ekstreme først da. Sånn som for 20 år siden så lagde de saker på Bute Boys, eller 25 år siden. Så hadde du noe som et Norwegian Defence League, så kom Pegida, Odin Soldater,
Nordisk motstandsbevegelse, hvor er de i dag? Nå er det Sian. Om noen år er det borte også. Så det der, det er ikke så lett det der. Og det samme med ekstreme islamister. Hvor ble det at profeten summa? De fikk virkelig kjørt seg, for å si det mildt. Og det tror jeg kommer til å skje hvis det er andre nye grupper som dukker opp. Og det kommer til å dukke opp. Ideologien gjør jo ikke. Men tillengerne av ideologien kommer til å slite
i land som Norge. Ja, så du tenker jo det at det er ikke så stor sannsynlighet for at flertallet av nordmenn vil bli muslimer på en måte da? Nei, jeg er ikke så bekymret. Jeg tror disse ekstremistene de har kanskje bedre forhold i Frankrike, Tyskland, England, andre land, hvor det er ganske, ja, det er helt andre type land.
Men Skandinavia, eller spesielt Norge, der er det vanskelig. Så de fleste muslimer som jeg kjenner, er jo litt sånn chillemuslimer. Litt sånn som meg. Du kan ta en fredagspils, og så kan du ta en fredagsbønn, hvis du vil. Og man er ikke så gira på å gå rundt og konvertere folk.
Man er jo opptatt av jobb og skole og helse, sånn som folk flest. Så jeg tror at den sammensetningen av muslimer som vi har i Norge er, det er egentlig, folk gjør det ganske bra. Og så tror jeg at Norge er et veldig inkluderende land. For de fleste så er Norge, altså for det første er det jo verdens beste land å bo i. Altså det er virkelig gullkortet.
Ja, vi er heldige som er født her. Heldige som er født her, og inkluderingen gjør jo, altså inkludering, altså at du får bolig, at du får jobb, du føler deg hjemme, gjør jo noe med deg. Ikke sant? Og da er det jo ikke utenforskap. Så jeg tenker jo at i dag så er muslimer, altså det er en sånn norsk variant da, av islam, som jeg ser rundt omkring. Og så er det jo sånn at du får jo nye generasjoner nå. Ikke sant? Du får jo
på en måte en fornorsking også av islam. Akkurat som en fornorsking av kultur. Om det er pakistansk, indisk, tyrkisk kultur, så vil du også få en fornorsking av de forskjellige religionene. Om du er hindu eller sikh eller muslim, så vil du få en lokal variant. Og jeg er ikke så bekymret. Jeg synes liksom, når du ser rundt i skolen og sånt, så
er det en kjempeinkludering og det er mye fokus på dette og nye generasjoner er jo de er ikke så nøye på det om du heter Ali eller Ola og de er fargeblinde jeg kan fortsatt si til noen hvor er du opprinnelig fra?
Ikke sant? Men jeg tror ikke de nye generasjonene tenker sånn. Opprinnelig fra. Jeg er ikke an for å ha drammen. Ja, ikke sant? Litt sånn. Men har du opplevd noe rasisme i Norge? Har du kjent noe på det at du ikke er norsk på et eller annet vis? At den andre har behandlet deg annerledes på grunn av utseendet ditt? Nei, vet du hva? Jeg skrev en bok for noen år siden. Den norske drømmen. Og da tenkte jeg på det.
Hvilke episoder har jeg i livet som har vært litt jævlige? For jeg har hatt en ekstremt privilegiert oppvekst. Født og oppvokst på Tramby i Lier, spilt fotball, gått på ski, skjøyter, flink på skolen. Alt har egentlig vært bra, og på hjemmefront nå, snille foreldre og ikke noen kødd.
Og da kom jeg ikke på en eneste historie, bortsett fra en gang hvor det var noen som kalte meg for brunost. Ja, huff ja. Og da sa jeg hvitost tilbake. Og når jeg skrev den boka så tenkte jeg, herregud, jeg burde jo hatt noen sånn juicy historier. Litt sånn Abid Raja-historier. Og kom ikke på noe som helst. Det jeg har opplevd av skikane eller tull, det er som journalist.
hvor jeg har hatt noen par, ikke mange deler, og en som kalte meg for muslimjævel en gang, under en livesending. Og så var det hun der som sa, «Hva gjør pakistaner i Norge?» Altså, det må jeg tåle. Og så har det vært noen e-poster av og til fra, og det har jeg ikke fått noe i de siste årene. Tidligere så var det noen som pleide å sende, «Pell deg ut av landet vårt, jævla muslim». Og da pleide jeg å si, «God bedring».
Og så en annen gang så var det en dame, eller ikke dame, visste jeg da, men vedkommende var veldig heia på Anders Bering Breivik. Og mente at det han gjorde var helt riktig. Og at sånne som meg burde kastes ut av landet. Og da bestemte de oss for at hun, eller da visste jeg ikke at det var hun, men vi må finne ut hvem er dette. Og så må vi på døra. Så vi sporet på IP-adressen, og vi fant en adresse, og vi dro på døra med kamera. Og ringte på. Og det var en gammel dame i 80-årene.
Som åpnet. Og jeg ble invitert inn. Og så viste jeg henne de meldingene. Så sa jeg, hva er dette for noe? Og hun angret jo veldig. Og vi intervjuet henne. Og hun angret veldig, veldig. Og familien ringte og bønnfalt om å ikke sende det på TV. Og det var veldig oppegående folk. Så sa jeg, vet du hva? Sånn er det når dere sender mailer med sånt innhold. Så må man tåle at noen kommer på døra. Men vi skal ta hensyn. Så vi sladda.
ansiktet hennes, og viste ikke det. Hun sendte aldri en mail etter det. Så jeg har opplevd lite i barndommen, og egentlig lite som journalist også, skal jeg ærlig si. Ja, men hvordan tror du det er å vokse opp nå på Østkanten i Oslo for eksempel, kontra Vestkanten i Oslo med
innvandrerbakgrunn på et eller annet vis? Har du reflektert noe over det? Ja, det har jeg faktisk, og det jeg føler at Oslo er altså det er fortsatt veldig annerledes enn for eksempel Gjøteborg eller Stockholm eller København som er mye mer delt, men det er litt delt by
Og det er forskjeller. Det er statistikk på det. Levekårsundersøkelse som viser det. Men det er forskjell i økonomi, utdanning. Og det er litt sånn... Jeg tenker det er kjempeviktig å ha ordentlig fokus på. At vi ikke får en veldig delt by. Og det merker man jo hvis man er for eksempel på Frogner i Oslo.
eller på Furuset i Oslo, at det er nesten to forskjellige verdener. Og det er en utfordring, tenker jeg. Ja, for hva skal man gjøre med det? Det er jo ikke noe å gjøre med det. Skal man drive også detaljstyret hvor folk flytter? Det er jo umulig da. Det er akkurat det. Men det som er viktig er at man har for eksempel tilbud til barn og unge. Fordi det som er farlig er at sånne områder ikke utvikler seg til å bli gettor.
og at du ikke får gjenger som utnytter det. Det er det du ser når vi drar til Rinkeby i Stockholm, eller Rosengård i Malmø, så er det gettor. Og der er det sånn no-go zones nesten for politiet,
Og det er kriminelle gjenger som utnytter det ved å rekruttere løpegutter som selger narkotika, og så får de en mobil, eller så får de noen nye joggesko eller en kul jakke. Det er sånn det funker i kriminelle miljøer. Og man har tendenser av det i Oslo, men ikke like mye. Og det er derfor det er så viktig dette med skole. Ordentlig utdanning.
idrettstilbudet. Du må ha fotballhaller, og du må ha fotballbaner, og du må ha flerbrukshaller. Du må ha et tilbud til unge, så de ikke går og lukker rundt i gatene og blir rekruttert. Så det er det jeg mener med det at man kan ikke bestemme hvor folk skal bo, men man kan sørge for at der hvor folk bor, at de har et ordentlig tilbud til barn og unge, så de ikke kommer i sånne miljøer
Og det er der jeg tenker skolen er kanskje aller viktigste da. Og foreldrene, ikke sant? At man må bevisst gjøre foreldrene at hvis gutten din kommer med en jakke til 10 000, hvor har du fått den fra gutten min? Ikke sant? At man tar tak i det. Det må jo far og mor gjøre. Så deler av Oslo er jeg liksom bekymret for. At jeg ser liksom...
Vi er ikke i Rosengård, det er ikke Malmø. Jeg har vært der flere ganger, og det er en helt annen verden. Men samtidig er det en ting vi må snakke litt mer om, tenker jeg. Altså forskjells-Norge, det er jo ikke bare Oslo. Dette kan gjelde flere byer rundt omkring, det er jo spesielt et byfenomen.
Men stort sett så går det jo bra. Jeg tenker en viktig forskjell er jo at norske politikere har hatt veldig fokus på dette med å eie egen leilighet eller eget hus. At du skal jobbe, og når du jobber så får du lån. Og så får du hus eller leilighet. Mens i områder som Rosengård, der er det utleie. Det er kommunale leiligheter, ti tusener av dem. Ikke sant? Så det er en helt annen politikk, boligpolitikken, og det handler jo...
Og hvis du har en sånn politikk, så får du ghettoer. Og der tenker jeg at norske politikere har vært veldig fornuftige da. Og det er en kjempeforskjell mellom Sverige og Norge. Så bra da, at vi er flinkere til å sørge for at det ikke blir sånne ghetto-tilstander her. Ja, det er farlig, og det er klart det...
Jeg tror ikke vi får det. Så lenge vi har et inkluderende arbeidsliv, hvor folk får jobb, folk får utdanning, så blir ikke forskjellene så store som i andre land. Det er bare å dra til franske ghettoer. Det er syke greier. Ja, du har vært der også. Ja, over mange av disse stedene. I Europa er det veldig segregert. Og så har du klassedelt samfunn, og så går det jo arv.
Ikke sant? Hvis far ikke har jobb, så får ikke sønnen jobb, og så går det fra generasjon til generasjon. Og det avler jo ofte kriminalitet. Ja. Men jeg er ikke så bekymret, som sagt, fordi når du har sett dette over tid, i 25 år, så er det sånn at de gamle gjengene, de blir borte, og så kommer det en ny, og så blir de borte, og så kommer det en ny, fordi det vil jo alltid være en viss kriminalitet. Men, nei, det er ikke...
Jeg ser lyst på fremtiden. Ja, så bra. Takk for at du har delt så mye. Er det noe mer vi burde snakke om nå? Det har vært mange temaer, og jeg synes det er fint å snakke med en journalist som har såpass integritet som det du har, som tar jobben din så seriøst, som ...
går inn i de vanskelige sakene og som rapporterer om hvordan ting faktisk er da, ute i verden, og også hvordan vi har det her i Norge. Ulike miljøer som folk ikke vet så mye om. Så det setter jeg jo veldig pris på, at vi har sjåljournalister i Norge. Takk, Silje. Tusen takk. Men så kommer jeg til å tenke på en ting. For det er jo når du er i utlandet og du ser...
så mye dritt og elendighet, og så skal du egentlig bare rapportere om det. Jeg tror jeg hadde syntes det hadde vært veldig vanskelig å ikke nærmest bli hjelpeperson, som bare kjøper inn masse vann og mat og klær til disse skjebnene som har det så tøft i utlandet. Jeg så en dokumentar
Det var vel i Hellas, med disse båtflyktningene og sånn, hvor du så så mye elendighet, og det var, de hadde...
tatt en sånn de solgte redningsvester som ikke ville ha funket for eksempel. Når du ser sånne ting så får man jo lyst til å gjøre noe med ting. Hvordan er det å bare rapportere om hvordan ting er uten å egentlig kunne gjøre noe? Det er ikke alltid lett, for jobben er jo det. Å observere og så formidle. Sette det i en kontekst.
Så norske seere kan se det og gjøre opp sin egen mening. Så jeg skal ikke kommentere og fortelle hva jeg mener. Og det er jo vanskelig, spesielt det du nevner, for eksempel flyktingkrisen i 2015. Da ble vi jo sendt ned til, vi begynte på grensen til Syria, og fulgte hvordan kommer disse flyktingene til Europa og til Norge.
Da kom det jo 1.030.000 til Norge. Det var ganske mange. Og jeg gikk jo undercover, og så kom jeg jo veldig tett på. Og da husker jeg det vanskeligste var jo å se barn gå inn i disse gummibåtene, og du vet at mange ville jo drukne. Det andre vanskelig var at vi dro også til Russland, for plutselig så begynte det å komme flyktninger på sykkel til Storskog på grensa i Nord-Norge.
Og da var det jo 30 minus, tror jeg, når vi var der. Og mange av de vi møtte kunne jo ikke sykle engang. Og de var langt fra norske grenser. Og da tenkte jeg, vet du hva, noen av disse kommer ut å dø av kullet. Og da kommer jo den der, åh, burde vi ikke bare putte dem i bilen og kjøre dem? Men så kan du ikke det, fordi hvis russerne får vite at TV2 har med flyktninger i en bil, så kan du bli siktet for menneskehandel eller et eller annet sånt.
Og da slår jo det der journalist-gene inn da. At ok, her skal du bare observere. Og så vet du at han der er 30 kilometer fra norske grenser i sommerklær og kan ikke sykle. Han kommer til å fryse hjelm. Jeg tror det var mange som døde på denne ruta. Og sammen med barn, når du møter dem i flyktinglær, det er klart det er kjempefristende å gi penger, men du kan ikke det. Vi kan ikke gi penger. Men jeg kan gi vann.
Og jeg kan gi mat og medisiner. Og det har jeg gjort mange steder i verden. Jeg har dekket flere flomkatastrofer i Pakistan for eksempel. Da har vi gitt alt vi har av mat og vann, fordi jeg kan jo kjøpe det. Ikke sånn at jeg kan dra tilbake til hotellet eller andre steder og kjøpe det. Det kan ikke de.
Så det har vi gitt fra oss, men vi gir aldri fra oss penger. Og vi putter dem aldri i bilen. Og det frister også under, spesielt under flyktningekatastrofen, men også andre steder. Hvor det er sånn, ja, legg fra deg mikrofonen og kamera og begynn å hjelpe. Men jeg kan ikke det. Jeg er ikke en aktivist. Jeg er en journalist. Og så føler jeg jo at den jobben jeg gjør, hvis jeg lager en reportasje fra for eksempel en flyktningeleier,
som sendes på norsk TV, så vil jo det kanskje gjøre at noen sender penger til Røde Kors, eller Folkehjelpa, eller Amnesty, eller noen andre. Så du hjelper jo på en måte indirekte, og det er en motivasjon. Ikke sant? Men jeg kan ikke gå inn og begynne å gå i en annen rolle, for da vil jo jeg også miste troverdigheten min, og folk vil ikke stole på det du sier da. Nei, for det kan jo bli litt vanskelig når journalister er aktivister. Ja, det er jo ikke sånn.
Fordi man må jo skille mellom det. Selvfølgelig så kan man jo som journalist komme med meningsytringer på et eller annet nivå, ikke sant? Du har jo i Aftenposten hvor de skriver personlige meninger, men
Men for deg som er mer nyhetsreporter, så vil jo det bli litt rart. Ja, og det er veldig viktig, det skille der. Og derfor er det jo veldig strengt på hva jeg kan legge ut på sosiale medier. På Twitter eller på Instagram og Facebook. Jeg kan ikke legge ut hva jeg mener. Det får jeg holde til meg selv. Og hvis jeg mener for mye, eller vil mene for mye, så får jeg finne meg en annen jobb. Ikke sant? Ja.
Og det er jo, jeg har jo noen kollegaer som av og til sliter med det, for det er klart man mener jo ting. Jeg har jo masse meninger. Spesielt du som har vært ute og sett så mye, så påvirker jo det en. Man har jo lyst til å da si noe om hva man selv syns om en sak, på et eller annet vis, men
Man sier det jo litt indirekte kanskje da med å bare rapportere og vise sånn er det faktisk da. Så vil jo folk da kunne gjøre seg opp en egen mening basert på det da. Og det er det som er så viktig. Jeg er helt enig, og det er sånn det bør være. Hvis alle journalister blir kommentatorer så er det jo ikke noe objektiv journalistikk. Så vi må jo
Vi må jo ha den forskjellen at for eksempel Arslak Eriksrud er kommentator i TV2. Han kan mene ting om Arbeiderpartiet, om Høyre, om Erna, om Støre. Jeg kan ikke gå rundt og mene det, men jeg kan fortelle hva de sier, og jeg kan stille dem kritiske spørsmål. Ikke sant? Og det er en forskjell som er kjempeviktig at redaksjonene har, at vi ikke sauser dette sammen da. Mm.
Ja, men er det noe mer du har lyst til å si nå? Nei, nå føler jeg at vi har pratet om alt mulig rart. Ja, jeg synes det har vært en veldig interessant samtale. Tusen takk. Likke med deg. Ja, så hvis det ikke er noe mer du har lyst til å si nå, til den praten vi har nå? Nei, det er vel...
Gå gjerne inn på TV2 Play og se på Norge bak på salen. Ja, det synes jeg dere skal gjøre, for jeg har sett nesten alt, og det er veldig interessant. Takk, tusen takk. Så takk for at du ville komme til Snakk med Silje. Veldig, veldig hyggelig.