Velkommen, Tonje Brenna. Det er så kjekt å se deg igjen, fordi det er så gøy. Jeg kjenner deg jo egentlig bare litt fra langt tilbake. Vi gikk på Gjessheim videregående sammen. Det gjorde vi. Og jeg husker allerede da tenkte jeg at, fy fader, hun her har mye tær. Nei. Jo, jeg tenkte det. Og du var jo allerede ganske sånn engasjert politisk da, husker jeg.
Og så synes jeg det er så kult at nå har du tidligere vært kunnskapsminister, er nå arbeid- og inkluderingsminister, og er liksom...
høyt opp i politikken. Så det synes jeg er skikkelig kult. Og spesielt gøy at du kommer hit til meg i min lille podcast. Takk for invitasjonen. Sist vi var sammen på den måten, så var det vel da vi lagde Russerøy i 2006 eller noe sånt. Ja, det var det. Hellighet. Du lytter til Snakk med Silje. Og så husker jeg jo at...
du var på utøya. Det var liksom, da hadde jeg jo ikke hatt noe særlig kontakt med deg, for da var jo du i politikken, og jeg drev i Bergen og studerte på det tidspunktet. Da husker jeg faktisk at det var noe av det første jeg tenkte på. Det var litt sånn, kjenner jeg noen der? Og skitt, selvfølgelig, AUF liksom. Du var jo generalsekretær på det tidspunktet. Det var kanskje det som gjorde 22. juli litt
Ekstra spesielt, en ting er at det er et enormt høyere ekstremt terrorangrepp som ramla barn og unge. Men det var jo også at det var folk fra absolutt hele Norge samlet på et veldig lite geografisk område. Og det gjør jo at, i motsetning til hvis alle var fra det stedet, så er jo hele Norge berørt på en helt annen måte. Ja, for alle kjente jo noen. Eller visste om noen, eller visste om noen som kjente noen. Altså det var liksom...
Ja, også i tillegg da den bomba i regjeringskvartalet. Norge er jo et lite land, og Oslo sentrum og AUF samler er steder hvor folk som ikke nødvendigvis bor på den øya, eller bor i Oslo sentrum, bare beveger seg, men også veldig mange andre mennesker. Så det er kanskje det som gjør at det ble på en måte ekstra, ekstra stort at det var til og med noen fra bygda de i Finnmark som hadde vært der. Men kan du si litt om ...
Jeg har jo lest den boka du skrev, og hvordan det var for deg å være der, men også egentlig ha et slags ansvar på den øya når noe så skremmende og grusomt skjedde. Så det er jo et traume som du har med deg, og som du heldigvis har...
på en måte kommet deg videre fra, for det er jo mange som etter noe sånt egentlig aldri blir helt seg selv igjen, da. Og selvfølgelig, man vil jo alltid ha noe med seg og være preget av det på et eller annet nivå, da. Men du hadde jo, man vet jo aldri før man opplever noe sånt hvordan man vil reagere på noe sånt. Nei. Men du, når jeg leste det boka, så beskrev du jo ganske sånne tydelige
reaksjoner da på det du opplevde men du hadde jo samtidig en sånn reaksjon hvor du handlet
Noe av det jeg synes er vanskeligst i ettertid, det er egentlig å ta oss med tilbake til den dagen og få formidlet hvor lite vi visste da det skjedde. Husk på at det gikk jo timesvis før vi visste at det var en bombe i regjeringskvartalet en gang. Og den nyheten på VG.no med det bildet, vet du hvordan du husker det, hvor det er liksom røyk over Oslo sentrum,
Det var egentlig alt vi visste, pluss at det gikk på radio som gikk i lup, men vi visste jo ikke at det var bombe, og vi visste veldig lite, og det er det veldig vanskelig 10-14 år etterpå å sette folk tilbake til. Det er det ene som er vanskelig. Det andre som er vanskelig, det er at folk glemmer at den gangen var det ikke minutt for minutt oppdatering på nettsider.
Vi hadde ikke smarttelefoner, altså vi drev med SMS og ringte hverandre. Så det var rett og slett et helt, det var en helt, ja, jeg tror det er en viktig forutsetning å ha med seg hvis man skal forstå hvordan man reagerer da. Det er både at vi ikke visste hva som skjedde, vi visste ikke hva som traff oss rett og slett, hverken i Oslo eller på utøya, og det var ingen...
fra noe annet sted som kunne fortelle oss hva som foregikk, fordi vi fikk ikke den type nyhetsoppdateringer som vi i dag er ekstremt bortsett med å få. Ja, og det var vel litt dårlig dekning der også, så man fikk ikke tak i folk heller. Helt riktig. Og jeg...
trodde jo da skytinga begynte det var sånn knattere lyd på litt avstand så trodde jeg at noen drev med kinaputter ja, så det var liksom starten for deg at fader jeg ble ordentlig forbanna for jeg tenkte nå er det jo mange som er redde etter det som har skjedd i Oslo vi drev og håndterte det ut på utida der for det var jo mange som hadde for eksempel foreldre som jobbet i regjeringskvartalet eller Oslo sentrum eller som hadde foreldre som tok ferien i Oslo mens tenåringen var på utida ikke sant, for dette var midt i sommerferien
Så hvis du hadde reist fra Alta, så var kanskje mann, pappa og småsøsken i Oslo, og så var du på sommelærer. Så det var jo veldig mange som leite etter noen, eller ville ha kontakt med noen, og siden vi da ikke hadde telefoner, så hadde vi organisert at vi kunne bruke hverandres telefoner og ringe og få tak i foreldre og de vi var urolig for, men
Det var jo en helt sånn uoversiktlig situasjon, og jeg, med all energi jeg klarte å mobilisere inni meg, løp mot den knattere lyden. Fordi det er ikke noe artig å kødde med kina-pøtter når det har vært en eksplosjon i Oslo sentrum, var liksom mitt instinkt da. Så det var egentlig sånn det begynte for meg, og det er først når jeg løper mot lyden og treffer på...
Han som var skippet på båten, og jeg bare ser i ansiktet hans. Han løper motsatt vei av meg. Så ser jeg i ansiktet hans at det her er alvorlig. Og så sier han bare, snu, løp. Og så gjør jeg jo instinktivt som han sier. En klop mann jeg stoler helt på, og som jeg i situasjonen bare stoler helt blindt på. Og så løper jeg motsatt vei. Og egentlig fra det øyeblikket så er det jeg gjør, er å handle på en instinkt. Altså jeg er ikke...
Jeg er ikke et nobelt og heltemodig menneske som gjorde det rette. Altså, jeg handler på instinkt fra enne til annen i løpet av de timene dette pågår. Ja, for da er det veldig forskjellig hvordan man reagerer. Fordi instinktene våre sier jo ulike ting utifra kanskje bare gener og ting vi har opplevd før. For noen fryser jo da, og klarer ikke å bevege seg, klarer ikke å gjøre noen ting. Ja.
Og det også er jo en helt vanlig reaksjon som noen skammer seg veldig over. Men den gir jo mening fra et overlevelsesperspektiv. For noen ganger er det faktisk sånn at det er lurist å bare
gjøre minst mulig for å gjøre seg på en måte usynlig, eller hvis noen angriper deg, så blir du påført mindre skade hvis ikke du gjør motstand og sånn. Så det er jo mange sånne ting som gir veldig mening da. Men da handler du bare på instinkt, og du har jo beskrevet en del situasjoner som er helt ekstreme da, i den perioden da, fra du ...
Fra akkurat det øyeblikket, hvor du bare innser at dette er skitt, dette er alvor, det er ikke kinaputter, til du kommer i sikkerhet. Men også når man kommer i sikkerhet, så er jo ikke kroppen nødvendigvis klar over at man er i sikkerhet. Og man kan jo få masse reaksjoner i ettertid. Men kan du ta oss litt igjennom? Dere visste jo ikke...
om det var én person som skjøt, eller om det var en herr. Dere visste jo ikke om dere var i... Det kunne vært at Norge var i krig,
Eller hva som helst, på en måte. Men det du så var at folk ble skutt rundt deg. Ja, og det tok faktisk noen døgn før jeg, vi alle, visste at det var en gjerningsperson. Så det første som skjer etter at jeg snur meg og løper og løper inn i
Det er dårlig gjort faktisk å si skogen, for det er ikke riktig. Det er en ansamling trær. Det er veldig lett å se gjennom. Det er ikke en skog, men det er litt trær der. For å bortsette av teltplassen, hvis man ser for seg hvordan den øya ser ut utenifra, så er det en litt vulkansk øy nesten. Den er høyest på midten, og så går det litt ned på sidene. På midten opp er det en stor gressplen. Der er det masse telt. I ytterkanten av den gressplenen er det en del skog, og så går det bratt ned til vannet på utsida av de trærne.
Og jeg løper over den store teltplassen, kommer på andre siden hvor det er skog, eller trær da. Og det er det tydeligvis mange andre som også har gjort, for da begynner jeg å treffe på en del folk, og jeg bare husker veldig godt en sånn følelse av
total mangel på oversikt. Jeg visste ikke hvem jeg gjemte meg for, visste ikke hvilken retning jeg skulle ta. Jeg så at folk var skadd og blødde. Noen lå på bakken og sånn, men jeg hadde ikke noen formening om hvor det kom fra. Jeg vet ikke om noen har tenkt på hvor fort går et skudd, men du får jo ingen følelse av retning hvis du bare ser at noen blir truffet av noe. Det er nesten som at noen
å se et menneske bli skuttet er nesten som om noen drar ut stikkontakta. Det er bare, du bare faller ned. Det er ikke sånn på film, liksom. Det er ikke sånn at du flyr gjennom lufta i en sånn action move, liksom. Det er bare som om noen tar strømmen. Så jeg fikk ingen følelse av hvor fare kom fra, eller hva fare var. Jeg bare skjønte i hodet mitt at det var skyting. Og så...
Og inni mellom trærne der er det også veldig mange andre mennesker. Og jeg husker den følelsen jeg tenkte, jeg vet ingenting, men jeg vet dette. Disse menneskene er her. Her kan vi ikke være. Jeg vet det er en skremt. Jeg vet at det er så bratt at det er nesten som at klippet veggen går opp mot ut før den går inn. Der kanskje vi ikke syns ovne fra. Det var liksom det eneste...
Og kanskje det hjalp meg å... Jeg vet ikke, det kan ikke du fordele bedre meg. Men det hjalp meg å lukke ut alt det jeg ikke kunne forholde meg til. Alt det jeg ikke visste noe om. Men det visste jeg. Det var bare det fokus på å komme seg i sikkerhet. Ja, men hvor er sikkerhet? Du vet ikke hvor trusselen er. Den kunne vært overalt. Ja, og jeg tenkte ganske raskt at det kunne være krig. Og da er jo...
Hvis vi var invadert så kommer du jo sjøveien fra vannet. Da var vi mye nærmere vannet hvis vi hentet oss der. Så det var ikke noe rett eller galt rett og slett, men det var en akutt følelse av at jeg måtte gjøre noe. Og så treffet jeg på en jente som var ganske ung og litt. Jeg husker veldig godt at jeg tenkte sånn, deg kan jeg bære. Du er så liten at deg får jeg med meg på en måte.
Og hun var skadet? Hun var skutt i skulderen. Og i ettertid så sier hun, ønsker meg god jul eller gratuler med dagen og takker meg for at jeg har hjalt henne. Men jeg tror sannheten er at hun har hjalt meg. For da hadde jeg en oppgave på en måte. Og det gjorde meg fokusert. Jeg tenkte på henne og hun skulle jeg få med meg. Og så klarte vi å skli oss ned på denne hjørnestien etter å ha vandert en slags kø for å komme oss ned der.
Og så lå vi der og gjemte oss en god stund, mens det var skyting både tett på oss og et stykke unna. Men det sterkeste inntrykket etterpå er alle de som blir skutt og faller ned der hvor vi ligger. Så kom mennesker gjemt og trutt fallende ned. Og den lyden av kropp som treffer steinkant, det er jævlig. Men du klarte jo da...
å holde deg busy på en måte da? Du hadde et prosjekt, og det var å ta vare på henne. Ja, og etter hvert så var vi jo flere som lå der nede og prøvde å ligge i ro da. For det var jo om å gjøre at når den som skjøt kom, fortsatt hadde jo da ikke vedkommende hverken noe kjønn eller antrekke eller noen ting. Vi visste bare at det var skudd, måtte jeg. At når det nærma seg, for det hørte vi jo, vi var jo på en liten øy ved vannet, så lyden bærer jo veldig, veldig lett da. Når
Den som slett kom nært oss, og så måtte det ikke bli panikk, fordi vi var egentlig helt avhengig av at vi kunne kamuflere oss som døde vi og blant de som var døde rundt oss. Så da var det om å ligge stille. Jeg vet ikke hvordan jeg fikk det den gangen. Da begynte jeg bare å viske om det som sikkert for meg i mitt hodet var fine ting, som
I morgen er vi hjemme igjen, da kan vi spise popcorn. Jeg husker det lukta av mikropopcorn, og denne kryttlukta som var der, den minnet meg litt om... Jeg bare oversatte den i hodet mitt, at det kunne være lukta av popcorn. Da har vi pledd og kan kryppe opp i sofaen. Jeg husker jeg tenkte sånn intenst på det, så jeg bare fikk se The West Wing en gang til på DVD. Det var favorittserien min da. Det er det for øvrig fortsatt. Så skulle jeg liksom aldri klage på noen ting igjen. Og jeg husker til og med på et tidspunkt så tenkte jeg sånn,
Hvis det finnes en Gud, så er det nå liksom, nå er det på tide å melde seg. Det hjalp jo ingenting, så det var grei avklaring det også, men jeg prøvde liksom å trøste oss da, sikkert mest meg selv egentlig, med å snakke om hyggelige ting.
Ja, så det var det å drømme seg litt vekk på et vis. Og se for seg at du spiser popcorn og se på West Wing i stedet for at du ligger der faktisk og later som du er død rundt mange ungdommer som har blitt drept. Og det høres jo kanskje litt rart ut, men det er litt den samme metoden du kan bruke hvis du gjør noe som krever mye av deg, men som det er enklere å forholde seg til hvis du vet at det snart tar slutt.
Teller du opp eller ned når du tar 15 knepress som er veldig tunge, eller beinpress heter det kanskje. Vi har jo alle våre metoder for å holde ut. Du klarer den siste kilometeren når du er på halvannen mil, hvis du bare tenker at det er bare en kilometer igjen. Vi har jo måter å komme oss i mål på når noe er ganske krevende, og det var kanskje det jeg gjorde, at jeg tenkte at uansett hva, på et eller annet tidspunkt, må dette ta slutt.
enten fordi vi blir drept, eller fordi det som nå skjer, enten det er et angrep, eller at vi er invadert, det må jo slutte en gang. Så det blir en slags sånn, må bare holde ut til det, uansett vil stoppe innstillingen i hodet mitt da.
Og det er det samme jeg gjør når jeg løper og egentlig har lyst til å slutte. Eller trener hardt, eller gjør sånne ting. Så tenker jeg at, ok, men du klarer sju minutter til, eller du klarer ti minutter til. Og så er det klart, dette visste vi jo ikke hvor lenge det skulle være. Og da er det noe annet å holde motivasjonen. Ja, tida går veldig sakte. Ja, du får jo en helt annen tidsopplevelse når du er i et traume, rett og slett.
Men hvordan var det dere ble, altså på et eller annet tidspunkt så ble jo gjerningsmannen tatt, og dere kunne komme dere, eller bli fraktet til Sundevolden.
Men hvordan, altså kan du beskrive litt hva som skjedde da, når dere skjønte at, eller ja, dere skjønte kanskje ikke umiddelbart at dere var i sikkerhet, men når det kom noen da? Nei, for vi visste jo ikke hva eller hvem vi gjemte oss for. Så vi gjemte oss jo også når det kom, først kom jo politiet hjemmeåt, da hadde vi jo sett han, og han var jo også informert som politi.
ut fra det vi kunne forstå på avstand. Så da fortsatte vi å spille død for politiet. Så kom det en ambulansebåt, og da var det logikk i mitt hod at hvis politiet er de som gjør dette mot oss, er det jo myndighetene som gjør dette mot oss. Vel, ambulansebåt er også myndigheter, altså skal disse også drepe oss. Så da fortsatte vi bare å gjemme oss, og så etter hvert så kom det en sivilbåt fra campingplassen, og da tenkte jeg,
De kan jo ha tatt landene på en måte, men alle nordmenn har jo ikke bare blitt enige med dem. Så da tørte vi liksom så vidt å røre på oss da. Jeg husker ikke om vi får vite med en gang at han er arrestert, men vi blir i hvert fall evakuert fra øya etter at jeg har kranglet med...
noen politibetjenter om en som ligger ved siden av meg, veldig hardt skadd, som jeg insisterer på at lever. For da måtte de jo hjelpe de de kunne, ikke sant? De det var noe vits i, og de måtte jo rett og slett prioritere. Og jeg mener at han er i livet, for jeg hørte han. Jeg hørte han lage lyd. Og de sier, nei det er han ikke, vi må gå videre. Og jeg husker bare den, altså jeg ble så sint.
at jeg ble nesten litt flau når jeg tenkte på det. Jeg bare eksploderte. Det var sikkert masse andre følelser som kom til uttrykk da. Han lever! Dere må ta han med dere. Og han overlevde han, så jeg er veldig glad for det etter tid. Men det var liksom da det var første møte midt med myndighetene, når dette hadde skjedd. Men så ble vi evakuert via Storeøya, som det heter, ligger litt borta for og til Sundvollen. Og det tok...
ti år før jeg skjønte at for meg tror jeg Sundvollen var nesten vanskeligere. For det var bare en sånn dyp følelse av at alt var farlig. Jeg visste fortsatt ikke hvem jeg gjemte meg for eller hva vi gjemte oss for. Og det var liksom blodige skaddemennesker og kaos. Og det tok jo ikke slutt, på en måte. Altså, vi...
terrorangrepp på ute. Jeg har vært litt over halvannen time. Jeg tror fra start til slutt så ble vi kanskje evakuert etter et par timer. Men på Sundvolden var jeg jo i godt og veldig døgn.
Den følelsen at det ikke tar slutt, at det stadig var nye tall, ny informasjon, nye beskjed om folk som har drept, nye spekulasjoner, nye rykter. Bare en sånn ting som var det en eller åtte gjerningspersoner. Ingen av det ble på en måte avklart i løpet av det første døgnet. Så jeg ble egentlig reddere og reddere jo lenger jeg var der. Jeg prøvde å jobbe og gjøre nytt for meg og hjelpe til med det jeg kunne, som ansvarlig for...
Men det tok ganske lang tid før jeg skjønte at Sundvolden var... Jeg kan jo tenke utenfor at du ble evakuert fra der det vondene var. Da får du det bra. Men Sundvolden var ikke bra. Hva er det du egentlig hadde trengt da, tror du? Fordi du ble jo ikke varetatt når du kom dit, egentlig. Du gikk jo rundt som...
En hodløs høns nesten, ikke sant? Altså virkelig, du hadde jo trengt å blitt ivaretatt. For du hadde jo opplevd noe av det verste man kan oppleve, og så ikke da... Hva skal jeg si? U...
å roe ned nervesystemet da, som hadde blitt så aktivert gjennom det du hadde opplevd på et vis? Ja, altså, det kan godt hende at det er riktig at det er det jeg egentlig hadde trengt. Det vet du bedre meg, for du er fanperson. Jeg var jo ikke der. Men jeg må bare si, for meg å kunne gjøre noe praktisk, operativt, være nyttig for noen,
organisere en kø fram til politiet, så man kan forklare seg. Ta imot noen telefoner fra noen foreldre som lette etter noen, og si at «Ja, jeg så han bort i gangen her, han lever». Altså, øhm...
Det føltes bra. Jeg vet ikke om det var det, men det føltes bra. Det kan godt hende at det var det riktige for deg, som da hadde den handlingstendensen inne. At nå er vi i krise, nå må vi bare kjøre på og finne ut. For hvis noen hadde stoppet deg i det... Da tror jeg kanskje det hadde blitt litt hyggelig. Ja, det hadde kanskje ikke gått. Nei, og så tror jeg det, men der jeg skulle ønske...
at jeg, feil å si at jeg skulle ønske at det hadde blitt stoppet, men det som i ettertid er vondt å tenke på, det er at jeg holdt på så lenge at jeg også beveget meg inn i terrenget hvor foreldre kom til meg og sa, hvor er barnet mitt? Det må du svare meg på. Det er en vanskelig situasjon å stå i. Den er vanskeligere fordi jeg selv akkurat har overlevd, ikke sant? Eller at jeg
ble den som den som leita etter noen gikk til. Jeg har hørt at du har sett sønnen min, er det sant? Og jeg vet at jeg har sett sønnen hennes, men jeg kan ikke fortelle deg at han er død. Jeg kom opp i en del sånne situasjoner i løpet av det første halve døgnet, som jo er...
det er ikke bra, det skjønner jeg jo og der og da var det ubehagelig, men det er jo også det som sitter den sterkest etterpå, er de der hvor jeg ikke svarte helt jeg visste at han lå drept for siden av meg på en måte og det var jo riktig da at jeg ikke sa det
Så på et vis er det litt imponerende at jeg skjønte at jeg ikke skulle si det. På en annen side så burde jeg kanskje ikke vært eksponert for akkurat den situasjonen der og da. Men jeg tror i stort så tror jeg for meg å kunne gjøre noe, det er det som egentlig jeg har gjort at det har gått så bra med meg som det har, tror jeg. Jeg har vært på jobb hver dag siden, og det har vært ekstremt meningsfullt. Også i de første årene der hvor veldig mye av den jobben jeg hadde den gangen handlet om dette, og det var...
utmattende og liksom klamt og trangt på sitt vis, men samtidig veldig meningsfullt da. Men har du gått noe i terapi etter det som skjedde? Jeg gikk til psykolog ganske lenge, og jeg husker liksom i begynnelsen så tror jeg jeg var så nedlesset og full av
Jeg vet ikke hva man blir full av. Adrenalin eller stress, eller hva det er på noe. Da kunne jeg gå meg bort på veien ditt, selv om jeg var der forrige uke. Jeg mistet retningshansen. Jeg satt med en boks med bare svarte sokker. Jeg har bare svarte sokker, jeg orker ikke finne sokker som hører sammen. Så hadde jeg 50 svarte sokker, og så tenkte jeg, nei, hvordan skal jeg finne to stykker jeg kan ha på? Det var som hjernen ledde overlast. Den første perioden, så følte jeg at vi kom inn i et terreng hvor vi
Jeg jobber med operative verktøy for å håndtere minner, bilder, lukter, lyder og sånn. Og så husker jeg bare veldig godt følelsen av at nå er jeg ferdig. Og det har liksom stått seg. Jeg har ikke fortsatt i dag. Så er det jeg kan bli overrasket over, og som jeg ikke styrer, det er at jeg blir rørt.
Altså, det er litt sånn, nei, da blir jeg rørt bare å si det. Så når jeg tenker på noen, eller en situasjon, eller noen jeg har truffet, eller noen som gjorde inntrykk, eller noen jeg har blitt kjent med, jeg har jo blitt kjent med veldig mange mennesker jeg har blitt veldig glad i, på grunn av terroren. Det er jo det som er litt banalt oppe det. Rørt kan jeg bli overrasket, men jeg blir ikke redd, jeg blir ikke sint, jeg, alle de andre følelsene har jeg kontroll på. Og det er liksom en god følelse av
Tror jeg har tatt godt tak i dem en gang da. Hva er det du har blitt mest rørt over da? Det mest rørende? Jeg blir rørt bare tenker på det. Det er treffet folk jeg har overlevd det samme med, som selv får barn, som blir helt sånn. Ja, det skjønner jeg. For da kom de seg videre, og du kom deg videre. Og liksom, det er ikke bare deg. Det er en til av deg. Jeg vet ikke hvorfor det er så rørende, men det er jo...
Så har jeg fått barn selv også, og da vet man jo noe om hvor sterke de følelsene er. Og så synes jeg jo det som har blitt vondere med året, det er jo at fordi jeg har barn selv, så jeg kan aldri skjønne fullt ut hvordan det er å miste barnet sitt, og i hvert fall ikke til noe sånt.
Men jeg skjønner litt mer nå av hva jeg ikke skjønte da i møte med de foreldrene. Og det blir nesten verre å tenke på. Å miste sitt eget barn. Og jeg ville jo aldri bytte plass med morra mi, liksom. Å være hjemme og lure på om jeg lever de timene. Jeg visste jo at jeg levde. Så jeg var jo ikke redd for å miste meg. Jeg hadde jo full kontroll på meg selv. Selv om jeg ikke hadde kontroll på situasjonen. Men jeg ville jo aldri...
lure på mine egne barn det må være det vondeste ja, og det er jo traumer som det også er viktig å anerkjenne når du kommer til sånne situasjoner fordi en ting er å være der og se folk dø en annen ting er alle de timene man kanskje vet at mitt barn er i fare og ikke vite om barnet ditt fortsatt lever og jeg tror alle foreldre kan kjenne seg inn i den
situasjonen som er sånn, oi, i 90 sekunder på en stor matbutikk eller i nærheten av en stor bilvei så visste jeg ikke hvor barnet mitt var, og den der intens vonde følelsen du får da når du, hva kan ha skjedd? Og så bare se fra at den varer i timesvis, og du vet at det utspiller seg et terrorangrepp der barnet ditt er. Altså, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Jeg aner ikke. Det har blitt helt forferdelig. Ja. Ja.
Men hvordan synes du at alt ble håndtert fra myndighetens side? Når det kom til det terrorangrepet, både hvordan det ble håndtert når det skjedde og i etterkant? Det er jo helt utrolig egentlig at er det 157 minutter det går fra Oslo...
til han blir arrestert, da. Altså fra Bombe i Oslo til han blir arrestert. 157-158 minutter, tror jeg det er. Med forbål, jeg tror det er det. At på så mange minutter så får han bare fortsette. Altså han får både sprenge en bombe i Oslo, reise videre til et annet sted, og derfor har han holdt på ganske lenge før han blir stoppet. Det er liksom... Det er ikke riktig. Det skal jo ikke være sånn. Og...
Han prøvde jo å overgi seg flere ganger også. Ja, altså, det er jo mer... Og folk skjønte jo ikke hvem er du, hva skjer, liksom. Det er ingen som hadde oversikt. Ikke sant? Og jeg synes jo egentlig det mest oppsummerende som ble skrevet i den 22. juli-kommisjonens rapport, som var liksom gjennomgang av hvordan tingene fungerer, det var at det fungerte. At 22. juli er historien om ressursene som ikke fant hverandre.
Det er vel ikke en overdrivelse. Det var jo, jeg er helt utrolig tenkt på at han kunne holde på så lenge. Så håper jeg og tror, og til dels vet, at vi har jo lært en del ting siden den gangen. Både når det kommer til å forebygge og avdekke både folk som blir radikalisert og planlegger
den type ekstreme handlinger, men også når det kommer til å trene og øve mer sammen, at alle instansene fungerer bedre. Men det er å være forberedt på ... Det eneste med et angrepp er at det neste ser ikke ut som det forrige. Så det å være godt nok forberedt, det blir vi sikkert aldri. Men vi har heldigvis lært en god del siden 2011. Ja, ikke minst om kommunikasjon. Ja.
At man ikke har en gul lapp som man skriver noe på, eller en SMS. At man har ulike plasser å kommunisere på, og få videreformidlet informasjon til andre instanser. Kanskje vi har flere kanaler også, ikke bare en. For hvis den ene kanalen svikter, så er det jo ingen som får vite noe som helst. Nei, og jeg tror jo bare med den...
sikkerhetspolitiske situasjonen vi har nå, hvor vi skjønner jo at vi må forberede oss mye bedre på hybride angrep. At fare er ikke bare lenger en bombe eller et land som er i konflikt med et annet. Det er også valgpåvirkning. Det er at noen tar strømmen eller vannet i en svær kommune. At
at noen får gifte vannet, at noen tar ut internett fra Østlandsområdet. Altså det er ganske mange måter en kan bli utsatt for terror på i et samfunn som vårt da. Og det er jo ganske få elementer egentlig som skal til, som du må ødelegge for at du kan ramme veldig, veldig bredt. Bare tenk deg hvis internett plutselig ble borte nå.
Jeg tror også på det vi er bedre forberedt, men de som vil oss vondt, de er jo utspekulerte, så det er jo om å være like utspekulert tilbake, fra både forsvar og politi, og alle vi som jo egentlig også kan gjøre ganske mye for å trygge oss selv i hverdagen, og følge litt med på egne passord og innlogginger, og der tror jeg vi er mange som synder. Ja, skitt oss!
Er det noe mer du vil si om det med utøya nå? Er det noe du kjenner at... Jeg var så heldig at jeg fikk lov å skrive en bok. For meg var det terapi nesten. Det var som den bodde inni meg. Og så da jeg fikk en deadline og en PC foran meg, så bare kom den ut gjennom fingrene mine. Så...
Mitt beste terapeutiske råd er å skrive bok. For det gjorde mye for meg. Det var godt å få det utenfor det. Men to ting jeg har lært av 22. juli. For det første, ingenting blir bedre av å gå med det alene. Det å snakke med noen, det å...
Både tillate seg, men kanskje til og med be om å få lov til å være hovedpersonen i en vanskelig situasjon. Si til vennene dine, nå har jeg opplevd dette, kan vi bruke litt kreft på meg? Det høres jo helt banalt ut, men det er ekstremt viktig. Ingenting blir bedre av å holdes helt for seg selv. Det er det ene jeg har lært. Og det andre jeg har lært er at ingen menneske blir snillere av å ha det vondt. Det er en sånn forestilling vi har om at vi skal sørge eller...
plages på en litt sånn verdig måte. Sånn, når terror skjer så klever vi oss i sort og oppfører oss pent og går i kirken med krummet nakke. Det er jo ikke egentlig naturlig. Du vil jo skrike og forbanne dine skaper og kaste noe, liksom, egentlig. Og ingen blir hverken reusere eller mer fleksibel eller hyggelig av å ha det ordentlig vondt selv. Så det er et perspektiv jeg tar med meg. Ja, og det har du nok veldig rett i.
Jeg følger jo opp etterlatte til selvmord. Og det er så feil når man egentlig får nærmest beskjed av folk rundt om hvordan de skal håndtere det. For det er så viktig det du sier at jeg må få lov til å ta eierskap til min smerte på et eller annet vis. Og kunne formidle hva jeg trenger fra de rundt meg. Og det er jo ikke alltid man vet hva man trenger selvfølgelig, men bare det å få muligheten til å
hva skal jeg si, si til andre hva man ønsker fra dem. For folk rundt også kan det bli veldig sånn,
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller liksom sette deg under administrasjon, tenker jeg. Det er liksom to utekanter. Enten at man blir helt sånn passiv, sånn, det du har opplevd nå, det er så vondt at jeg bare sitter her og ser på deg. Ja, og det er jo det mange sier, at det er sånn, ja, folk bare unngår meg, for de vet ikke hvordan de skal forholde seg til det som har skjedd. Så folk blir jo liksom handlingslammene
ganger, og de er redde for å gjøre noe feil, og der er det bedre å ikke gjøre noen ting da. Ikke sant? Der har du den ene venninna, og så har du den andre venninna som er sånn, det du har opplevd nå, det er så fælt. Nå skal du sitte der, jeg skal lage et te til deg, du skal se på den tv-serien, så skal vi snakke om det, jeg skal kose deg i håret, og så etterpå skal vi gå på shopping. Altså du har de som, du har liksom sett deg under administrasjon, og jeg tenker jo begge ytterkantene er jo feil, fordi det som jeg tror da i hvert fall gjør
Dette finnes det sikkert et fagspråk for, men jeg tror det som er avgjørende for at en skal oppleve selv å komme seg ut av eller vekk fra et sted der det er dårlig å være, det betynger jo at du føler selv at du har makt til å komme dit. Altså du har makt i situasjonen. Du er ikke et passivt produkt som bare dingler rundt i sorg eller noe vondt. Du bestemmer selv at jeg tar kontroll over denne sorgen, og så går jeg dit jeg mener det er bedre for meg å være. Det er ikke sikkert jeg kommer dit med en gang. Det kan hende jeg må
knuse noen egg på veien og gjøre en del ting som koster noe av meg, men det er dit jeg skal, og det bestemmer jeg. Jeg tror hvis du ikke føler at du... Hvis du føler at noen andre bestemmer eller definerer deg, så tror jeg det er mye vanskeligere å klare å slepe seg selv ut av det. Ja, det tror jeg også. Og så trenger en del å få direkte beskjed om hva som kan hjelpe deg. At...
Fordi en del blir jo veldig redde for andres smerte. Ja, for hva er rådet til en venn som må bære noe vondt sammen med noen? For en ting er, la oss si at du har opplevd noe, og så vil jeg være din venn. Så vil du tenke, dette kan jeg ikke gjøre.
pålegge Tonje, for det er vondt for Tonje. Så vil jo jeg kanskje tenke etter en tid, hvis du deler noe av deg at nå blir jeg sliten av å høre på Silje, for jeg vil at nå går vi videre. Men hva er rådet til den vennen som
skal holde ut da sammen med deg i det som er vanskelig? Det er jo ikke noen fasis der, men jeg tror jo at hoved, det som er viktigst å ha mest fokus på, er å kommunisere godt. At jeg sier til deg hva jeg skulle ønske jeg kunne få fra deg, hva jeg trenger fra deg når jeg har det sånn som jeg har det. Og så får du muligheten til å møte det
Men jeg må også være åpen for at det er bare hvis du klarer det, og hvis du orker det. Hvis ikke, så må jeg søke dette et annet sted. Ikke sant? Og da må jo du da være ærlig nok med deg selv og meg om at, ok, dette klarer ikke jeg, eller dette ønsker jeg, og jeg kommer til å offre all min tid og energi på å få til det. Og det er jo det ditt valg, på en eller annen måte. Men det gir jo masse, fordi det synes jeg vi ...
Det synes jeg vi skal snakke mer om, at i det å klare å håndtere noe vanskelig, så ligger det masse selvtillit. Altså når du får det til, og det øyeblikket hvor du tenker liksom, ja, jeg kom meg gjennom dette liksom, og nå sto jeg opp i dag og gikk på jobb og kjente at det var en god følelse. Det ligger masse kjærlighet til en selvfølelse nesten, i det å lære seg å håndtere traume. Og det tenker jeg man også sikkert kan, det er sikkert en motivasjon som også finnes som pårørende eller venn eller
For noen som har opplevd noe vondt, at hvis jeg er tydelig til deg på hva jeg trenger, og du faktisk kan gi meg det, så gir det deg også en god følelse. Ja, for andre ønsker jo å være der, så en del som er rundt folk som har opplevd noe grusomt, som føler seg maktesløs i det, og så vet ikke hva de skal gjøre. Det blir helt handlingslamma de også, og blir litt sånn, ja, men jeg vet ikke hva er godt jeg skal gjøre, og så gjør de kanskje helt feil ting da.
Og da er det jo viktig egentlig at folk rundt spør litt også da. Jeg er litt nysgjerrig på hva du trenger fra meg. For jeg blir litt redd for å spørre om det. For da blir jeg redd for om det gjør ting verre for deg, for eksempel. Og da får den andre muligheten å si at nei, jeg er jo i det hele tiden. Så at du spør, gjør ingenting, det er bare bra. Eller at den andre sier, vet du hva, når jeg er med deg så har jeg bare lyst til å ha pause fra det som er vondt. Og at vi bare har fokus på noe helt annet.
for det er jo også noe som trenger, ikke sant? Og da får man jo mulighet til det, da vet jeg hvordan jeg skal hjelpe deg, da vet jeg hvordan jeg skal være en støtte, for folk trenger jo helt ulike ting. Og da er det jo veldig dumt om man tenker at, åja, men du trenger dette fordi jeg hadde en annen venn som trengte det på den måten. Og så tar du, sånn som du sier, så tar den vennen regien over hva du tror den andre trenger, og så er det jo ikke sikkert at den andre trenger det samme som den forrige vennen som hadde kjipt, liksom. Nei.
Så det er jo bare den der å være åpen om at, vet du hva? Jeg vet ikke hva jeg godt kan gjøre. Trenger du at jeg gjør dette, eller trenger du at jeg gjør dette? Eller skal jeg bare trekke meg unna, eller skal jeg mase? Fordi det er vanskelig for deg å komme deg ut, liksom. Ja, for det er vanskelig også når man er voksen, føler jeg. Fordi det er et eller annet litt sånn...
Det minner om å behandle noen som et barn, og liksom si, nei, i dag må vi dusje. Altså bare en sånn ting som, har du det vondt nok, så kan det være at du ikke klarer å gjøre helt vanlige ting. I dag skal vi gå ut av døra. I dag skal vi faktisk ta telefonen når du ringer. Altså det er et eller annet, man føler litt at man, det føles nedlatende å forvente det av folk, men man må jo respektere at
Noen kan ha det så vondt at det er på den nivåen man er. Ja, og da trenger man jo at noen hjelper deg med å møte dine helt basale behov. Bare for søvn, mat, hygiene. Hei kjære seere og lyttere. Tusen takk til alle som støtter meg, enten ved å følge meg via sosiale medier, følge kanalene mine, eller å donere penger via Vips.
Det bidrar til at jeg kan holde podcasten åpen og tilgjengelig for alle, og at jeg når ut til flere med budskapet mitt om å utvide ytteringsstrommet, øke toleransen for ulike meninger i samfunnet, og at vi blir litt mindre dømmende og stigmatiserer hverandre mindre.
Jeg håper at flere ønsker å følge meg i sosiale medier. På Instagram og TikTok heter jeg psykolog Silje. Resten av plassene du kan finne meg, kan du bare søke opp «Snakk med Silje». Jeg er på YouTube, og jeg er overalt hvor du kan høre på podcaster. Hvis du ønsker å gi donasjoner i VIPS, så kan du bruke VIPS nummer 806513, eller du kan søke opp «Snakk med Silje».
Tus