#JP057: Vi må snakke mer om bærekraft

Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Ok. I denne episoden av Bergkachts eventyr, Sveinung, så må jeg begynne med å si at det er deilig å si høyt i denne episoden av Bergkachts eventyr, Sveinung. Igjen, for det er det lenge siden jeg har sagt noe. Vi har hatt en... jeg skal ikke kalle det en tiukers ferie, fordi vi er jo drevet med andre ting, men det er ti uker siden sist vi spilte inn en episode av denne podcastserien, fordi vi har hatt en, som våre lyttere vet, en ti-episoders varmere, våtere villere spesial i samarbeid med Rine Klimafestivalen, og nå er vi tilbake på, om ikke her større enn, så sitter vi i hvert fall på kontoret vårt, eller kontoret mitt på NHH. for en serie med episoder det har vært med gode gjester takk til alle dere som har skrevet til oss og henvendt dere til oss på ulike måter i denne perioden og referert til de samtalen vi har hatt med klimaforskere og andre som jobber med den problematikken, enten fra et næringslivsperspektiv, eller fra et juridisk perspektiv, eller alle de andre perspektivene som vi har vært inne om i disse episodene. Og i mellomtiden så har jo vi fått tenke mye på hva vi skal snakke om fremover. Vi har invitert mange spennende gjester som vi gleder oss til å snakke med i ukene som kommer, og de kan røpe at en av tingene vi skal gjøre mer av, og det er det mange av dere lytterne som har skrevet inn og bedt oss om, eller også bedt oss om når vi har truffet dere på... konferanser og flyplasser og andre steder hvor vi treffer folk, det er jo en enda større fokus på S-en i ESG, altså den sosiale bærekraften, så der vil det komme til å komme flere spennende episoder fremover som vi gleder oss til å spille inn sammen med gode kollegaer og venner der ute. Men jeg skulle snart sagt nok prat, Sveinong, men det er egentlig ikke sant, fordi at i denne episoden så skal vi nettopp prate om prat. Vi skal snakke om snakking. Vi skal, men la oss dra en litt lengre intro. Det går ikke an å lage en lang nok intro til noe som helst, men vi befinner oss i en litt interessant kontekst akkurat nå, for vi sitter som sagt på mitt kontor på Norges Handelshøyskole og her har vi låst oss inne og satt en post-it på døra om at folk ikke må forstøre og det er det en grunn til fordi at korridorene her er jo smekkfulle av 1200 gjester og vi befinner oss midt under en konferanse nå The European Accounting Association sin årlige kongress, den største konferansen i NOHs historie, og da er altså 1200 regnskapsforskere og andre folk fra regnskapsfeltet fra hele verden, 50 ulike land representert. Og da er jo jeg for å snakke om regnskap, ja, men ganske mye av det handler også om en spesiell type regnskap, nemlig bærekraftsrapportering. Og det er jo fire store symposium som handler om her. Det er mer enn 50, om ikke 60 forskningsartikler som er sendt inn til konferansen og blir presentert her fra hele verden. Så vi har jo sånn sett fått anledning til å dykke ned i disse dagene virkelig forskningsfronten av bærekraftsrapporteringsfeltet, men også hørt hva praktikere på feltet tenker på og bekymrer seg for og ønsker å få til om dagen. Vi er også heldige, Lars-Jakob, at vi jobber på Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap. Og noen blir overrasket over at det er der også Center for Sustainable Business ligger. Vi jobber jo ikke med dette her utrukne fra et regnskapsperspektiv. Det er jo en av interesseområdene våre, og rapportering de siste årene har jo kommet høyere og høyere opp på agendaen generelt i næringslivet, men også agendaen vår. Og det var ikke mye snakk om om dette her på vårt institutt for noen år siden. Men nå er det jo noe man må prate om og finne ut av, for man er nødt til å integrere bærekraft nå i rapportene. Og det var på en måte enklere før. Man kunne skrive på slutten at styret har en sånn og sånn kvinneandel, og vi forurenser ikke... mer enn virksomheten av vår art. Hva man kan forvente er en virksomhet av vår art. Men i dag, og det vi ser nå, det som utvikler seg nå, det er jo en helt annen verden. I går hadde jeg og du gleden av å avslutte en av dagene på konferansen med å lede et såkalt symposium, en slags... plenumssamling med hundrevis av mennesker som hørte på et panel, ja, men hver av panelmedlemmene eller deltakerne som først holdt hver sin presentasjon og så en påfølgende diskusjon mellom deg og salen. Og disse folka var jo viktige interessenter i det som pågår nå, nemlig standardiseringen av bærekraftsrapportering internasjonalt. Så der var en representant for det såkalte International Accounting Standards Board som skal lage bærekraftsstandarder. Der satt CEO-en i EFRAG, the European Financial Reporting Advisory Group, som er blitt bedt av EU om å bidra til den nye standardutviklingen. Det var en spesialrådgiver fra Norsk Hydro, en ESG-rådgiver for CFA om Kirsten Margrethe Hoved, en av de absolutt mest erfarne bærekraftsrapportererne eller rapportererne, eller hva substantiven hvem blir, i dette landet. Også Harald Bransås fra Revisorforeningen, som jobber fra et revisjonståsted med disse spørsmålene her. Og så gikk jeg og du, som vi ofte gjør, ut av dette rommet og reflekterte og snakket videre. Og da sa du noe som ble oppspillet til dine samtaler vi har nå. Så omtrent fem minutter inn i samtalen, så er det på tide å introdusere temaet. Og det er en brandfakkel, og den... Tittelen om vi skal gi episoden det, det er at vi må snakke mer om bærekraft. Det er litt ironisk, og det er jo grense for mye preik vi skal tåle om bærekraft. Men vi er jo i mange diskusjoner, i mange fora, sånn som dette her hvor vi er nå. og hører innimellom at nei, nå er det nok prat. Nå må vi handle, og det er vi helt enige om. Vi burde ha handlet for ti år siden, vi burde ha handlet for 20 år siden. Vi hadde nok kunnskap for lenge siden til å handle. Og de samtalene du refererer til her, Lars Jakob, om disse disse rammeverkene, regelverkene, samarbeidet mellom EU og disse organisasjonene, ja, det skulle selvsagt også ha skjedd for lenge siden, og det skulle vært et standardisert opplegg som var like godt som regnskapet og regnskapsfaget. Men vi må huske på at jeg har hatt flere hundre år med historie og utvikling til det vi tar på gitt i dag, at man har et regnskap, at man, alt det som er knyttet til det, så må vi dessverre tåle at det tar lengre tid å lage de samme rammeverkene som harmonerer på tvers av bransjer og land innenfor bærekrafts rapportering, men liksom Apropos brandfakkel, det vi ofte hører er at vi må slutte å prate. Vi har lyst til å snu det på huet og si at vi har lyst til å prate mer om det. Sånn som vi gjør nå. Nei, det finnes jo ikke et rammeverk enda. Det er flere konkurrerende rammeverk, og det er mange problemer knyttet til dem. Men hvis ikke vi prater om det og lærer av hverandre, utfordrer hverandre, så kommer vi oss heller ikke... på utenlandske up to speed med et rammeverk som kan fungere og alle de foranene vi er på å diskutere bærekraft med aktører i ulike bransjer som sier ja, vi har en utfordring Vi har flere utfordringer, og mange av de klarer vi ikke å håndtere alene. Vi sitter med klinger i ulike typer bransjer, hvor folk setter seg sammen på tvers og forteller om hva de får til, og hva som er utfordringen. Går du på hjemmesiden til disse virksomhetene, så vil du se at de forteller om sine hverklartstiltak. Flere av dem kan kanskje være litt overfladiske foreløpig, men samtidig er det et et bevis på at selskapene forteller om hva de ønsker å få til. De er mer åpne på hvilke problemer de skaper i dag, og så opplever vi at de er mer åpne for å gå på tvers av bransjen, altså innad i bransjen og se på leverandørsiden. De henvender seg til oss, de henvender seg til andre for å ta opp ekte problemer og finne ut hvordan det kan være mulig å løse dem. Vi har dessverre ikke løsningen i dag, men hvordan er det vi skal gå fra? Og her ligger jo noe sånn kritisk, og det kritiske det skal vi være glad i, og vi har jo vært kritiske selv i veldig mange år til mange praksiser i i økonomien som vi mener kan forbedres. Det er det vi setter via hele vårt yrkesliv til å jobbe med. Jeg husker mye av det tidlige, det er veldig rart å gå tilbake og lese tingene jeg har skrevet på mange år siden, jeg lurer på hva slags mennesker var det som skrev det der. Men en av tingene som jeg husker vi gjorde et stort nummer ut av i blant annet den første boka vår ansvarlig og nødvendig, det var at bærekraft hadde vært et kommunikasjonssystem faglig tema nesten. Det har blitt plassert i kommunikasjonsavdelingene, det var kommunikasjonsrådgiver som jobbet med det. Og nå er det lett å være enig i fortsatt at hvis en utelukkende reduserer bærekraft til et kommunikasjonstema, ja da er det antakeligvis på vilde veier. Og skal du klare å gjøre energiproduksjonen grannnære, skal du klare å få folk til å omfavne tilgangsøkonomiske modeller, skal du få folk til å leve enklere og grannnære liv, skal du, skal du, skal du, så vil det komme til å kreve at forretningsutviklerne må på ballen, CFO-ens kontor må på ballen, de som jobber med prising, de som jobber med kostnadsstrukturer og styring, de som jobber med finansiering, og så videre og så videre. Vi har en god venn som vi antageligvis har sitert før, hun skal få lov til å være anonym, men en bærekraftsleder i en norsk virksomhet som sa at Når jeg ble ansatt her så trodde kanskje sjefene mine at jeg skulle komme inn og løse bærekraftsproblemer for deg. Men det vil jeg jo ikke komme til å klare uten å hele tiden ha en dialog med alle de andre avdelingene som jobber med business i denne virksomheten. De som kjøper inn, de som driver med butikkdrift, de som driver med økonomisk styring, og så videre. Det selskapet du refererer til, Lars-Jakob, er jo et... et selskap som har fått mye kjeft også, og som gikk ut tidlig og kommuniserte, og fikk påpakning for det, som har vært etter midtjen, og så åpnet på at ok, vi var litt tidlig ute der, og måtte gå noen ekstra runder. Og nå gjøres det jo arbeid i hele virksomheten. Og det er jo ikke noen enkle snuoperasjoner som skal til. Så da tenkte jeg når du fortalte det, Jacob, vi hadde jo et annet seminar for litt siden, avslutningsseminaret, som vi kalte det, det er nå det begynner, med SustainX, et forsknings... prosjekter vi har hatt med Høyskolen Inlandet, NAH, Carrot og Orkla som hovedparter, og mange venner og enda flere venner i løpet av prosjektet, fordi vi har praten om det. Vi har referert til det før, helt sikkert på en tidligere episode. Bård som kom til oss fra Orkla og hadde fått ansvaret for å løse plastproblemet. Og på avslutningsseminariet dro hun disse fire årene med det jeg vil kalle preik, som ligger bak en løsning som de lanserer nå, sammen med Bakken og Beck og Æra. et eget selskap som spinner ut av Orkla, hvor man skal levere påfyllsløsninger i hjemmet. Vi skal ikke gå inn i akkurat detaljene akkurat nå, jeg har lyst til å plassere litt på prosessen, sånn at jeg reflekterte litt over det. For Jaguar har vært mye preikk rundt det, kanskje også lovnader om hva som skulle skje, tester piloter som vi har kjørt, som har funket og ikke funket, og vi har lært mye av det. Og så har man skjønt underveis at her trengs det jo flere partene dine, her trengs det mer interesse, kunnskapen. Man har fått kritiske tilbakemeldinger på ulike deler av prosjektet underveis, og gått tilbake og testet og funnet fram til noe som man tror på, og som til slutt blir lansert. Og jeg tenker liksom så mye preik det har vært fra han tok kontakt første gangen til vi gikk her nede i fjæra utenfor NHH og preiket om hva var det som var utfordringen å knytte av til engangsemballasje hvordan var det forsøkt løst i dag kunne mer resirkulert plast være løsningen over til det å begynne å tenke strømming, strømming av såpe inne hjemme, løsninger knyttet til smarte hjem, hva slags type levering skulle være hjem til folk, hva slags type produkter, og så videre, og så videre, og så videre, og så videre. Og hvis man da ikke hadde prate om det. Hva er det man gjør da når man har et problem i ekteskapet? Jo, man hekker kanskje på folk da, så man kan prate om det. Og noen ganger så kan det også hjelpe å kanskje si høyt de venner og familie at ja, vi er inne i en litt vanskelig periode. Vi har en del tiltak som vi tror på her, men vi er kanskje nødt til å bo fra hverandre for en periode. Vi er nødt til å samføre hva vi har. Vi er kanskje nødt til å finne en annen måte å gjøre ting på hjemmebane på. Og hvis man er heldig, så kan man kanskje finne ut av det og sammen på en bedre måte enn før. Og sånn er det med alle andre typer problemer også. Man er jo nødt til å prate om det. Og hvis det legges lokk på det, det er vel det som er vår ikke legg lokk på den muligheten til at aktører kan få lov til å fortelle, til og med skryte litt av ting man gjør. For det som skjer er at man setter en lista og sier at dette var litt hult, dette var litt tomt, dette første tiltaket, at vi bekjemper fattigdomsproblematikken og SDG nr. 1, altså bærekraftsmål nr. 1, ved at vi driver med fattigdomsproblematikk, vi som har sikkerhetsmål, selger hus i Norge. Whatever da. Og så ser man, det var kanskje ikke helt... Vi må ha høyere ambisjoner enn det, men når man begynte en samtale, man får tilbakemelding fra andre, og man kan gjøre etter kommunikasjonsarbeid, for det var kommunikasjonssporet du begynte på her, Jakob. Det har jo vært et begrep i... Da skal vi se faglitteraturen her, som ikke bare handler om bærekraft, men mer generelt om strategi og business, det som jeg kaller for interessant dialoger. Og det ligger jo i kjernen av alt bærekraftsarbeid, at skal du klare å identifisere hvilke fotavtrykk som er verdt å gjøre noe med, hvilke ambisjoner du burde ha for å løse deg, og hvordan du skal prioritere mellom disse, og hvilke tiltak som du sier her som skal til for å løse deg, da må jo du være i en veldig utstrakt dialog innomhus, som vi har vært inne på, det å kunne snakke sammen internt i bedriften, hvordan vi skal få til det her i praksis, men også utomhus, altså med de interessenterne som enten NGO som kan gi deg gode råd, Amnesty eller Rafto om hvordan du skal tenke menneskerettighetsbetraktninger når du går inn i et problematisk marked, eller det er kunder som vil gi tilbakemeldinger, eller for den delen graveende journalister som stiller deg vanskelige spørsmål om hvorfor du valgte å gjøre ting på akkurat denne måten her. Og den prosessen der er jo i kjæren av det moderne bærekraftsarbeidet. Så snakker du med hvilket som helst bærekraftsjef eller bærekraftsdirektør, så vil jo de kunne fortelle veldig mye om hvordan den kommunikative delen av jobben der er en veldig viktig jobb både for å innhente informasjon som kan informere de verkavstiltakene som er utformet, men som du sa jo også, den litt sånn diplomat- jobben, i å gå ut og representere i omgivelsene rundt virksomheten og fortelle om hvilke ambisjoner du sa skryter over det vi har fått til, ja, men også det å snakke høyt om ambisjonene vi har, for noe som vi vet kommer til å ta tid for å få til, men vi har lyst til å si det klart og tydelig der ute at det er dit vi skal. Og jeg er veldig bekymret for at det i dag er bedrifter som føler at det er farlig å gå ut og si at disse ambisjonene er høyt, fordi at du skal bli avkledd for at du ikke har gjort det enda. Nei, selvfølgelig har jeg ikke gjort det enda. Det er derfor jeg kommer med denne ambisjonen nå. Jeg kommer for å fortelle at dette er noe jeg har lyst til å få til. Og her er måten vi tenker at vi skal gå frem på. Og flott hvis noen vil komme med tilbakemelding på at vi har satt kursen feil vei, vi har fått lave ambisjoner, vi har funnet frem gale tiltaker, vi burde prioritere annerledes. Ja, men da kan vi jo snakke om det. Og da kan vi få den tilbakemeldingen. Og det tenker jeg er jo god praksis å gå ut der og søke den nettopp kalde kommunikative relasjonen til deg som er avhengig av bedriften, deg som blir påvirket av bedriften, deg som har something at stake, såkalt stakeholders, det er jo nettopp en en sentral greie her. Og så er det lett å tenke på de store tingene. Ja, vi skal bli net zero in to whatever, eller vi skal bli fullt sirkulære inn det året. Så det er jo den ene siden ved dette her. Det kan jo ofte føles litt sånn overambisjøst og foreløpig litt sånn tomt når den høyere bedriften kommer med disse store tingene. Men jeg tenker også at det er helt små ting, og du henviste til... til dette SustainX-seminaret vi hadde med Orkla og Carrot der, avslutninga. Så hadde vi Tine Charlotte Holm fra Carrot som vi jobbet med inne og holdt en presentasjon om noen av innovasjonsprosjektene til Carrot nå. Blant annet et prosjekt som vi fortalte om før i en annen episode med restavfalls 23% eller da avfalls 23% der, hvor de gikk inn og forsøkte da å få fullstendig finsortert alle ressursstrømmene inne på et bestemt kjørepresenter i løpet av en 3-4 måneders periode og da fortalte hun noe som jeg synes var så slående og interessant det er en bitte liten ting, men det illustrerer godt poenget at å åpne opp kommunikasjonskanalene hjelper til med å få til bærekraftsforbedringer. Og det som dette konkret dreide seg om var at i det øyeblikket der plutselig hadde fått inn en digital infrastruktur som fanget opp alt som ble kastet i de forskjellige avfallsspannene og hvem som kastet det, for plutselig var det RFID-brikker og QR-koder, og plutselig kunne du vite at det var akkurat den butikken som hadde kastet akkurat den posen med plast, og så videre og så videre. Og den informasjonen gjorde det da mulig for dem å finne ut at det var en kafé på dette kjøpesenteret som ikke hadde matavfall i det hele tatt. Og når de da visste det, så kunne de gå opp på banken på og spørre, du, hva har det seg at dere ikke kastet matavfallet fra dine kaféen, som nok har en del matavfall i matavfallsspannet? Og da fikk de rett til å svare, jo du, vi har aldri fått et matavfallsban her oppe hos oss, så derfor har vi kastet det i restavfallet. Og det var en bitteliten bagatell, men det illustrerer hva som skjer i det øyeblikket du begynner å dele informasjon, du begynner å åpne kommunikasjonskanalene, du begynner å mulighete gjøre samtaler mellom folk om helt konkrete praksiser på bakken. Ja, da finner den ut at vi gjør noe så idiotisk og enkelt som å gå opp i andre etasje med den matavfallspannet og setter inn det. Ja, så plutselig så ble finsorteringen på den kaféen økt fra 0% til et veldig, veldig høyere, veldig mye høyere tall, og det er et bittelite eksempel, men du kunne anvendt dette her i alle mulige slags sammenhenger på store og små bærekraftsproblemer på kryss og tvers. Disse kommunikasjonskanaler er viktige for å få bærekraftsforbedringer til å skje. Jeg har sagt det før, og jeg kan gjerne si det igjen. Vår helt Catherine Hayhoe, klimaforskeren fra USA, som har skrevet denne boken «Saving us» om klima. En av de tagline som hun bruker ofte er jo «Vi må snakke om klima». Vi har nødt til å snakke om klima når vi spiser frokost, når vi er i lunsjen. Vi har nødt til å snakke om det, for hennes del, som kristen. Vi har nødt til å snakke om det i menigheten. Vi har nødt til å snakke om dette her. Vi har nødt til å snakke om klima. Vi har nødt til å gjøre det til en del av samtalen. Jeg tenker jo da inspirert av det over i bærekraft. Vi har nødt til å snakke om bærekraft. Selv om noen ganger føler seg blødmet, og bærekraft er alt som er fint i verden. Alt som er godt. Men de også setter det på dagsordenen. Det er jo en bok som jeg var glad i, som jeg leste for noen år siden, som heter «Fra prat til resultat». Den handler jo om småprat i organisasjonen, hvordan man kan lede. Jeg husker ikke forfatteren i farta, men den handler jo da om hvordan man kan lede organisasjoner gjennom småpraten. Man bruker noen enkle eksempler, når du sitter som leder i lunsjen, hvis du hører at folk prater nedsett om en konkurrent for eksempel, at du må ta disse tingene i situasjonen, ta det opp med folk, prate med folk, og på den måten gå foran, sette det på dagsorden, jobbe med kulturen, og og styre den kulturen, og at det er gjennom all småpraten man faktisk får til de store resultatene. Jeg satt i går, apropos disse små tiltakene og den mangelen på en avfallsbøtte, eller en ressursbøtte for matavfall, som gjør at man kaster matavfall i restavfallet. Vi er jo heldige her på senteret at vi har masterstudenter som skriver masteroppgaver her på NHH, som undersøker ulike forskjellige ting. Vi satt i går og hadde en veiledingsprat med Ingevild Solberg-Farsta, som sitter med data fra Pakistan, fra Afghanistan. fra fabrikker hvor man produserer klær, klærne vi går i og står i, og hvor hun da har hentet data og jobbet sammen med det som heter ILO, Altså International Labour Organization, et FN-organ som da har gjort intervensjoner i fabrikker hvor folk fra ILO har fasilitert samtaler, prat mellom ansatte og ledere, hvor det i liten grad har vært. samtaler mellom disse partene. Og de problemene, da Jacob minner jo litt om de samme problemene som vi har oppdaget på et kjøpesenter i Bergen. Og det fantes ikke noen egen bøtte for matanfall, som man har gjort noe annet. Vi satt og diskuterte i går et av disse mange små problemene vi har løst internt, ved at man har begynt å snakke om bærekraft i virksomheten på tvers. For det hun studerer er jo disse spennende mellom ulike mål, mellom det gode og det gode. Verden har vært veldig mye lettere hvis det har vært vonde mot det gode hele tiden, og man bare skulle finne det gode, men i bærekraftsarbeid, som vi har snakket om før med vindmonopolet for eksempel, hvor vi er tett på, jo, det gode helset opp mot det gode bærekraftet. Og det kunne vært løst i det øyeblikket emballasjeproblemet og at utslippet hadde vært løst hvis all vin hadde blitt såkt i store bærekraftsarbeider. bokser i pappen og bitte litt randt last. Men da blir jo også konsumet typisk høyere. Så da er det konflikter. Og det hun studerer og er opptatt av er jo konflikt mellom ulike typer mål. Og her da effektivitet, økonomi opp mot bærekraft både sosialt og miljømessig. Og som hun fortalte i går og sendte meg noen bilder i en mail etterpå, så var det snakk om at de brukte fryktelig mye tid hver dag på denne fabrikken for å finne ut noen biler som var parkert feil. Så når de skulle få inn en leveranse hver dag, så måtte de løpe rundt og bruke nesten en time på å finne hvem som eide disse bilene, flyttet disse bilene, for å få den bilen inn. Og dette her visste ikke lederne om, og dette her var noe de ansatte satt på, og de lettet... Og det reduserte effektiviteten i virksomheten. Så vi begynte å prate om bærekraft, vi prate om arbeidernes kår, men samtidig også effektiviteten og lønnsomheten til virksomheten. Så fant man at det var bare å sette opp et parkeringforbudskilt utenfor den døra, sånn at denne bilen kunne komme dit hen og få levert. Og det hun jobber med er jo å få større forståelse hos de ansatte på hva slags type tiltak som kan fremme effektivitet, samtidig som lederne og disse virksomhetene må skjønne hvordan kan vi da gjengjeld gjøre arbeidssituasjonen til de ansatte bedre, og ikke minst hvordan er det vi kan fremme miljømessig bærekraft i virksomhetene. Og summen av Disse små problemene som da blir løst her, de blir jo store for den enkelte virksomheten. Men det handler jo bunn og grunn om å sette sammen folk som ellers ikke prater sammen, og sette da bærekraft på agendaen sammen med lønnsomhet. Og så da prøve å finne løsninger med dette her. Og det er jo ikke de store revolusjonene som skjer, men dette er jo ting som viser seg på den økonomiske bunnlinjen, og som også da kan ha resultater på den sosiale og den miljømessige bunnlinjen. Vi er heldige på senteret som har studenter, som du sier, og vi er også heldige på senteret vårt, fordi vi har et stort nettverk av strålende, dyktige internasjonale kollegaer som jobber med de mange ulike fasettene av bærekraft. Og jeg ble sittende og tenkte på det mens du snakket litt tidligere her, så er det en vitenskapelig artikkel som ble publisert i fjor, hvis jeg ikke skal feil, to år siden, og med far for å For å nærme deg her nå, og nå hører jeg datteren min si bak meg, «Pappa, du er jo en nærmest!» Så jeg funnet frem litt paper som jeg skrev av tre kollegaer av oss, Dennis Schoneborn på Copenhagen Business School, Mette Morsing som pleide å være professor på Stockholm School of Economics, men nå leder FN sitt såkalt Prime-nettverk, Principles for Responsible Management Education, og Andrew Crane på Bath University, som mange kjenner som en av... nær sagt fedrene til corporate social responsibility i litteraturen. Og de er jo også nær sagt definitivt kritiske tenkere, men som har også slått et slag i nyere tid for pratens rolle i bærekraftsforbedringene. Og de har skrevet et veldig artig paper som heter, hold pusten, Formative Perspectives on the Relation between CSR Communication and CSR Practices. Og så er det under titelen her, Pathways for Walking talking, and twerking. T-dobbelt-V-A-L-K. Twerk. Og det er altså ikke det samme som twerking, Sveinom, hvis du lurte det. Det kan vi ta i en annen episode. Ja, det har jeg tatt hele det kurset til. Men dette spiller selvfølgelig på den klassiske gamle uttrykket walk the talk og alt det her. Og det som de tar for seg i den artiklen, en interessant lesing for deg som er interessert, det er jo da dine kompensasjoner konflikten mellom walking og talking som ofte blir satt opp, som litt sånn mot pola. Skal vi, som det er i tittelen her da, skal vi være opptatt av kommunikasjon rundt bærekraft, eller skal vi være opptatt av bærekraftspraksiserne? Og så sier de at her må vi jo forbi det her. Og der snakker de om tre varianter av dette. Der snakker de om walking to talk, altså når du begynner å gjøre bærekraftsforbedringer av den ene eller andre grunnen. Det kan være fordi du blir pålagt å gjøre det, det kan være fordi du imiterer andre aktører, det kan være nær sagt en eller annen smarting i virksomheten som bare begynte å gjøre en bærekraftforbedring, og så fanget bordet. Og og walking the talk, walking the talk, ikke sant? Det er jo et positivt ladet begrep. Ja, absolutt. Og den her vil nesten være det motsatte på et vis. Altså her er det walking to talk, altså med andre ord, du gjør ting først, og så, just, dette kan vi jo en gang til begynne å prate om, for nå har vi gjort noen bærekastbevegninger, vi ser at det her har funket, kanskje skal vi gjøre mer av det. Ja. Så her argumenterer det for en sånn første positiv samvirke ved at hvis du gjør ting først, og så begynner du å snakke om det, så kan det forsterke og gi deg, altså spise gir deg mer appetitt, og at du ender opp med å gjøre mer. La meg misforstå det. Så det første begrepet du viser til her er også Walking to talk. Walking to talk, altså. Jeg hørte det som talking to walk. For det tenker jeg på som å putte penger der hvor munnen er. Ikke sant? Men det du poengterte først der, altså. Ja. talking to walk. Nei, det er det neste. Den første er altså walking to talk. Du har gjort noen ting. Du ser at folk begynner å snakke om bærekraft, og så ser du at vi har jo gjort energieffektiviseringstiltak. Vi har jo gjort disse ulike grepene her med like stilling. Kanskje kan dette her være groben for en bærekraftstrategi for oss down the road? La oss begynne å prate om det her. Men Men så er det en andre versjon som er det du bommer på, talking to walk, og du argumenterer disse forskerne for at av og til begynner dette med kommunikasjon. Altså man tror du begynner med å snakke om at vi ser at vi har et problem, i Orkla har vi et plastproblem, i Coop har vi et matsvinnsproblem, i McDonalds har vi et salt- og fettproblem, og vi skal gjøre det bedre. veien fra å begynne å prate om noe til å kunne forbedre seg. Der tror jeg du ofte får mye av dine kritikker. Ja, men dette er jo bare å prate. Det er lett for McDonalds å si at jeg skal kutte salt og fett eller slutter med en gang, men har jeg gjort noe? Jeg har i hvert fall ikke sett at jeg har gjort noe enda. Der er det noe risiko... vinduer der da, at hvis ikke du da handler raskt nok og put the money where your mouth is som du sier, ja da kan det komme en backlash på den her. Men så er det den her siste da som jeg synes er interessant, som jeg kaller for talking, altså det å prate og gå samtidig. Og det er vel det vi argumenterer for, tenker jeg i denne samtalen her, der de sier at bærekraftsforbedringer er jo i seg selv en form for, som jeg på fagspråket kaller kommunikativ praksis. Der er kommunikasjon i de tingene vi gjør, men samtidig for å få til å gjøre disse tingene vi gjør, så må vi snakke sammen både internt, som vi var inne på i sted, og ekstremt. Vi må ut og snakke med interessenterne, vi må forstå bekymringene, vi må snakke med eksperterne, vi må forstå hvilke typer forbedringer kan funke her, hva vil reelt sett føre til en CO2-reduksjon, på hvilke måter kan vi reelt sett redusere plastavtrykket vårt uten at det går på bekostning av kvaliteten av matvarene som vi har pakket inn i plast. Vi er nødt til å lære, vi er nødt til å snakke, vi er nødt til å forstå. Og den der ideen om toåking, den liker jeg godt. Handling er også en form for prat, prating er også en form for handling. Hvis man går tilbake til 2013-boka vår, Ansvarlig og lønnsom, hvor vi leser om ansvarskuben, om den genuine, ja, vi snakket om sånn, den genuine ansvarligheten, de genuine tiltakene som var indremotivert hos bedriftene og lederne, og lederne som... vel da gjerne har en motivasjon og ikke bedriften i seg selv det er en annen type diskusjon men vi var veldig opptatt av det genuine det måtte komme innifra det måtte være ekte disse tiltakene så har jo vi blitt litt løser i strikken da, over disse 10 årene og i større grad og også i dag, lyst til å slå et slag for ja, ytterste konsekvent nesten litt sånn tom prat altså hvis, ja jo, men jeg tar oss ut på glattisene der vi har lyst til å være altså at et oljeselskap som vi så i siste uke, norsk oljeselskap som sier at vi skal være det siste oljeselskapet og det gjør litt vondt, ikke sant? Når vi hører oljeselskapene som skal jobbe for bærekraft og som argumenterer for at de har den reneste oljen, altså fordi at den blir produsert ren, samtidig som vi vet at den stort sett blir brent. Hos kunden da så har det et veldig, veldig stort klimautskip, selv om den i produksjonsleddet har blitt produsert rent, og det gjør litt vondt samtidig. Når disse selskapene som heter Herdampen, for å ta en sånn et av de som er lettest å ta på et vis, altså et oljeselskap når de går ut og begynner å prate på denne måten om hvor rent det skal være internt men også hvordan de da skal gjøre en endring i mer fornybar retning, så kan det være en form for talk da noe som binder dem litt til mast, noe som endrer den interne kulturen, noe som gjør at interessenter får en annen forventning til dem, som setter noen grenser etter hvert. Og så, apropos den konferansen vi sitter på nå, med alle disse ramverkene for rapportering, så vet vi også at det vil bli vanskeligere å komme seg unna med tomt prat i rapportene. Som vi hørte i går, i større og større grad, så vil rapportering klimautstyr, gå inn i det ordinære regnskapet. Det er ikke bare noe som vil ligge i bærekraftsrapporten, det vil også gå inn i regnskapet i større grad. Det er noe som vil være vesentlig for virksomheten, for det vil få konsekvenser. Hva er det som er viktigste for virksomheten? Og der ga du en liten bro over til et tema. Jeg har to tema til deg, men jeg må dekke her. Og det er to sentrale tema for meg og deg. Det første er vesentlighet og vesentlighetsanalyse, som du har bygd en fin bro over til. Og det andre er forretningsmodell, men det har jeg ikke vært inne på, men det skal vi danse litt rundt etterpå. Men la oss ta vesentlighet først, for jeg sa jo litt innledningsvis at at i vesentlighetsjobben som vi har snakket om i flere episoder før, om vesentlig forvirring og flere andre episoder i serien, så har vi vært inne på at å gjennomføre en vesentlighetsanalyse som ligger i kjernen av enhver både bærekraftstrategi og bærekraftrapportering, denne ideen om at for å få til vellykka bærekraftforbedringer, så må vi identifisere hvilke ekstremaliteten, hvilke sosiale og miljømessige fotavtrykk på godt og vondt vi har, og så må vi prioritere mellom dem. Og i den prioriteringen så ligger det jo alltid en litt utfordrende en kommunikativ jobb, og du var inne på det i sted med vidmonopol i sted, det var et eksempel hvor en nok ikke kan se for seg at en velger å gå den veien, at en sier jo, vi skal prioritere CO2-avtrykket, og i stedet for å selge all vin på store pappbokser og ta ned CO2-avtrykket på den måten. Men ofte så ser du at virksomheten gjør den typen avveininger, og så må de argumentere for deg. Og Vinmonopolet gjorde jo faktisk nettopp det når de i en tid hvor alle skulle vekk fra plast, så begynte Vinmonopol å si at nå skal vi faktisk over på plast. For vi tror på at disse vinflaskene på plast vil komme tilbake igjen i tomra automaterne våre, og vi får det inn igjen i lupen. Og da prioriterer vi CO2-reduksjon over risikoen for at disse plastflaskene kan komme til å havne i havet. Det er jo det som implicit blir sjokk. blir sagt, dette er min fortolkning og det samme, for å holde oss til alkohol her i byen, når Hansa Bryggerier i sin tid gjorde samme grepe og gikk da fra pappemballasjen da jeg hadde rundt øllet før, til plastemballasjen, nå er det vel en kombinasjon tror jeg, avhengig av hvilken størrelse øll du kjøper, akkurat som at jeg har vært borte i dette markedet før men så måtte de ut og forsvare seg i pressen og si at jo, vi går over på plast fordi at vi har et ambisjøst mål om CO2-avtrykk og ta det ned, og da er plast bedre. Og vi stoler på at folk tar den plasten og putter den i plast gjenvinninger slik at han ikke havner på avveie, og det tror vi at folk gjør. Og der igjen er en sånn kommunikativ jobb som er en stor del av ikke bare vesentlighetsjobben, men det er også en stor del av bærekraftsarbeidet i forlengelsen av det, at du må ut og om ikke forsvaret, så i alle fall forklare hvorfor du gjør deg avleiningene du gjør, hvorfor du gjør deg prioriteringene du gjør, og hvorfor du velger ut akkurat de tiltakene som du velger ut for å forbedre deg langs de dimensjonene som du da har sagt i dine vesentlighetsanalyser, i bærekraftstrategien som ligger rundt, at dette er de KPI-ene vi skal prioritere, dette er det vi skal levere på. Jeg har ikke talt på hvor mange triste øyne vi har fått rettet mot oss, Lars Jakob, når folk fra ulike bransjer har spurt oss. Ja, men hva bør vi velge da? Bør vi velge glass eller plast? Hva bør vi velge? Hva burde vi velge da? Burde vi velge reseriklet eller ei? Hva burde vi velge da når vi skal ha fiskenøter ute i havet? Burde disse impregneres med kobber, eller bør de spyles? Fortell oss dine synspunkter på spyling av fiskenøter, Svein. Det har jeg faktisk nå ganske mange synspunkter om, men det er fordi jeg har snakket med bransjen. Altså vi har satt oss ned og lært og hørt på diskusjoner om avveieringer her. Og som du sier så skal dette kommuniseres ut. Og det er jo ikke noe vanskelig å være kritisk til den industrien. Knyttet til drift og frakt og medisinering og slam. Det er mange, mange utfordringer der. Men det må jo prates om da. Det er jo liksom ekteskap igjen. Altså hvis man ikke setter seg her. internt og prater om dette her, prøver å finne løsninger, hvis man da ikke går ut til kunder og sier, det er det valget vi har tatt. Det har det og de nedsidene, men vi ønsker sånn og sånn, og over tid så vil vi slik og slik. Så er det ikke perfekt i dag, og det burde kanskje vært endret for 20, 30 og 50 år siden, eller kanskje aldri påbegynt, men hvordan man skal komme seg nedover den veien. Bare se rundt oss, alle de tingene vi gjør. Vi reiser, vi spiser, vi kleper oss, vi konsumerer ulike typer produkter, ulike typer tjenester, og alle disse, som vi har sagt mange, mange ganger, har en skyggeside. Sånn er det, og det er utgangspunktet. Og så må det kommuniseres internt, og det må kommuniseres da eksternt. Og noen ganger så vil man da tråkke utgangspunktet, ute i det, og komme med tomt prat. Vi mener jo ikke at det er bra i seg selv, men vi prøver jo her å forsvare, og vi prøver i hvert fall å problematisere det litt. Og disse ulike variantene som ender opp med tvåking. Jeg må spørre deg, Lars Jacob, du er jo en av de jeg kjenner som har best oversikt over populærkulturen. Vi stod og gått inn på Urban Dictionary og sjekket hva tvåking betyr. Hva tror du du ville fått da? Ja, det var en meldepass. Men jeg gleder meg til svaret. Denne er fra 2015, inne på urbandictionary.com. Tvåking. texting while walking. Altså den irriterende greia hvor folk går da i gata og tekster, så de går sjakte. Guilty. Guilty by charge. I'm sorry I'm late, står det her som et av forklaringene. I got stuck behind a twalker. Så det her er altså en twalker, og det er jo en negativt ladet ord, men her er jo t-walker, altså twalker, et positivt ladet ord i en bærekraftssamling, ikke sant? I dette paperet til våre kolleger. Absolutt. Vi får gi Andy Crane og kompani noen år på å etablere seg i Urban Dictionary. Det er ikke publisert i 2020, så vi vet jo at vitenskapelige artikler tar noen år før de setter seg i folkesjela. Jeg har lyst til å dra oss over i et siste tema som erfarne lyttere ikke vil bli overrasket over å høre oss snakke om nemlig forretningsmodellet. Og under alt det vi er inne på her, så er det jo et forretningsmodell spor, fordi det er jo det vi egentlig snakker om når fiskebransjen skal gå fra å være relativt linjær til å bli mer sirkulær, og når det er slags emballasje skal endres i både vinbransjen og albransjen og såpebransjen og alt det vi snakker om her har jo implikasjoner for forretningsmodellet og det er jo en gjennomgangsmelodi i denne serien og det slo meg igjen når vi satt og snakket her at vi pleide å og gi studentene våre en artikkel. Vi i gamle dager, da jeg startet på kurset vårt i Sustainable Business Models, og han er ikke på pensumet vårt lenger, men han var det før, en artikkel fra Harvard Business Review i 2002 som var skrevet av en dame som heter Joan Magretta. Og den artikkelen er vel verdt å lese for deg som er interessert. Den heter Why Business Models Matter. Og det fantes en tid, for ikke så veldig mange år siden, der en måtte argumentere for det. Hvorfor skal du bry deg om forretning? egentlig. Skal ikke du bare ha en eller annen verdikjede og så effektivisere og maksimere throughput i den verdikjeden inn og se det ferdig arbeid? Er forretningsmodellen kommet opp som et sånt tema, som vi snakket om i denne serien før, som i nyere tid har blitt en levende samtale i virksomhetene om hva er det som er vår forretningsmodell egentlig? Hvordan kan den gjøres bedre? Og vi har jo vært talspersoner for så lenge vi har jobbet med dette at bærekraftsforbedringer må knyttes direkte an til forretningsmodell design spørsmål og forretningsmodell innovasjonsspørsmål og bærekraft må som nå har blitt måten å si det på folkebundet bærekraft må integreres i forretningsmodell så alltid når vi snakker om bærekraft så ligger forretningsmodellen rett under overflata og bobla Og i denne Margrethe-artikkelen sa hun noe som vi har sitert mange ganger, og jeg har sitert på originalspråket. Takk for å lov å ha John Margrethe, ikke så italiensk som det er sykt. Men da sa hun Business models are anything but arcane. They are at heart stories. Stories that explain how enterprises work. Det er jo poenget her, at forretningsmodeller er historie. God forretningsmodelljobbing er god storytelling. Bare det å skulle bryte ned en stor kompleksvirksomhet i en eller flere forretningsmodeller på dette overforenklet formen, hvordan skaper, leverer og kaper du verdi av de forretningsmulighetene du har rundt deg, det er jo i seg selv så overforenklet at du... kan jo nesten bli sprø. Men i det ligger jo nettopp at du må klare å fortelle den historien som fanger deg folka internt, som skal være med å dra i den retningen. Så det er en ledelsesmessig side ved det. Du skal kommunisere det godt og motiverende til deg du ser på som kundene dine, enten eksisterende eller prospektive. Og det er en viktig del av forretningsmodelljobben, at du skal vise deg hvorfor det er du som har de beste løsningene for deg. Og en stor del av denne historiefortellingen her nå, den handler jo nettopp om, ja, hvordan er det bærekraft er en del av vår forretningsmodell? For det er det jeg og mange som hevder om dagen. Jo, men bærekraft er en del av vår DNA. Bærekraft er i kjernen av vår forretningsmodell, i kjernen av vår strategi. Ja, fortell meg hvordan. Forklar på hvilke måter dere har tatt grep i dine forretningsmodell for å gjøre den grønnere, for å gjøre den mer rettferdig, for å gjøre den mer you name it. Hvordan er dine forretningsmodell, en bærekraftig forretningsmodell? I kjernen av det der også ligger det, mener jeg, en veldig tydelig kommunikasjonsutfordring. Den tyngste boka jeg har lagt seg opp, det heter Strategy, a History. Den er skrevet av Lawrence Friedman. Den handler om strategifagets historie, men en ting er faget, men også strategiens historie. Og den begynner med bavianer, tror jeg. En fjernslekning av oss som ja, slåss. men de slåss ikke så mye at de biter hverandre, men ikke så mye at de skader den andre, for de vet at de er avhengig av hverandre etterpå. Vi er et strategisk dyr, hevder Lawrence. Vi er nødt til å se konsekvenser av handlingene våre. Så drar den da hele historien. krigshistorien, strategi har vært veldig viktig der, over i det politiske, hvordan vi vinner frem der, og da også over i næringslivet, det er vel litt de tre hoveddelene. Men så avslutter han da med strategi som historiefortelling, en sånn kognitiv perspektiv om hvordan ledere, apropos fra småprata til resultat, altså den boka fra prat til resultat. Hvordan man gjennom å eie den historien, forme den historien, får med seg andre til å tro på den historien. Og det er liksom kjernen av det han kaller et kognitivt perspektiv på strategi. Nyere skoleretning på en måte innenfor strategifaget, en av flere, men hvor han har påpeket at det handler om konklusjonen på hele denne reisen gjennom strategifaget, at det ender opp på historiefortellingen. Og som leder da, hvis du skal strekke organisasjonen i en retning, apropos da et ekvinole, vi skal bli det siste holdige selskapet, hvorfor ta et eksempel på det. Ja, hva skal den historien være? Hvor lenge virker alternativer i konkurranse mot hva da? Hvordan kan man dreie seg over mot en mer fornybar retning, samtidig som man anerkjenner at man kanskje i en periode gjennomfører gitt sånn som vi har organisert oss gjennom 100 år pluss, som har vært knyttet til at de fleste forbrenningsmotorer går på olje i fossilretning. Så hvis man skal endre dette her, så vil det ta tid, og det vil også ta tid å få de nye energikildene til å virkelig få fart. Så er likevel den historien, å eie den historien og forme den, om du er et oljeselskap, eller om du er de som skal levere oss såpe, eller de vi skal reise med, eller de vi ikke skal reise med, fordi at man skal feriere nærmere hjemme. Altså dette er jo historie, historie, historie, historie, rundt av forretningsmodellen. Og det å få intern oppslutning om den, og se hvilke interne endringer er det vi er nødt til å gjøre i et selskap som selger såpe på engangsbeholdere, for å nærme oss hjemme, for å ha beholdsforhold, Beholder man kan bruke flere ganger, for eksempel. Eller hva man skal gjøre hvis man er et reiseselskap som har satt seg for å sette bærekraft og miljø høyt på agendaen, samtidig som du lever og selger reiser. En ting er per i dag, en ting er hva du og jeg og andre konsumenter ønsker, hvordan vi vil ha feriene våre og reisene våre. Ja, men hva skal dette nye være? Det betyr jo ikke at det nye er klart allerede. Man trenger alternative energikilder, man trenger alternative reisemønstre, man trenger å bruke kanskje digitale hjelpemidler for å ha noen av disse jobbmøtene digitalt kontra fysisk. Men det gjør jo også at reisebyrå, hvis de virkelig skal gå ned den veien, kanskje er nødt til å integrere ulike former for jobbmøter, digitale jobbmøter og legge de rett. for det, og kanskje begynne å selge tjenester i den retningen hvis de skal integrere det i forretningsmodellen sin. Men dette her begynner jo med prat. Det begynner med interne prater. Det må gå over i eksterne prater. Det er vinmonopolet for å få meg da, for eksempel til å gå vekk fra en tung vinflaske, en kilo pluss, som kommer fra Sør-Afrika, sette den på bordet, kjenne på vekta av den og kvaliteten av det, til at jeg må oppdra oss til å si at jo, men en lett plastflaske her, har akkurat den samme funksjonaliteten jeg kan fortelle en historie rundt bordet om at jo, jeg har kjøpt denne her av bærekraftshensyn og jeg skal pande den igjen og forhåpentligvis så er det noen av dere som får den flaska så dere kan bruke den igjen på nytt en annen gang og den historien og den fortellingen rundt bordet, apropos strategi og historie og forretningsmodellen. Her er det en selskapsmodell, eller et partymodell, hvor jeg da som verdt er nødt til å kunne si og kjenne på at jo, denne måten å gjøre det på er vel så bra eller bedre enn alternativet. Og summen av en mer bærekraftig fremtid er jo også summen av en rekke små nødvendigheter valg som må gjøres, og den summen selvfølgelig også av store strategiske valg som bedrifter må gjøres, og som du sier, Nærkjøkker, for å knytte dette her til kjernen av forretningsmodellen sin. Jeg sa tidligere at jeg er litt bekymret, og det som jeg konkret er bekymret for, det er at det skal bli mindre bærekraftsprat. Ikke prat på bekostning av handling, for selvfølgelig som du innleder med å si, Svein, handlinger må vi ha, og vi er flere ti år forsinket med den handlingen, og det er vi selvfølgelig først og fremst talspersoner for, men det vi argumenterer for her er at praten er viktig for å få oss dit, og jeg tror at hvis bedriftene spesielt, men også andre, begynner å føle at disse tingene her kan ikke en snakke så veldig høyt om fordi at den blir straffet når den snakker om det, og at den like godt kan være tjent med å holde litt kjeft, da tror jeg at det er en fare for at det reelt sett vil bremse en hel del av den utviklingen som vi trenger. Fordi hvis vi ikke snakker sammen inn internt i virksomheten, ut av virksomheten, langt forbi virksomhetens grenser, så vil ikke disse forbedringene få den næringen som de trenger for å virkelig få vært. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast-serier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder. Teksting av Nicolai Winther