#JP200: Bærekraften trenger lønnsomhet og lønnsomheten trenger bærekraft med Trond Bjørnenak

00:01

Bærekraft og lønnsomhet sliter med å finne balanse, spesielt i møte med moderne utfordringer som AI.

03:38

Kapasiteten til å vurdere alternativkostnader er essensiell for å forstå og oppnå reell lønnsomhet i prosjekter.

09:14

Miljøkostnader bør inkluderes i selskapsøkonomiske vurderinger for å reflektere bærekraftens egenverdi og påvirkning på lønnsomhet.

12:15

Bærekraft og lønnsomhet må balanseres for å optimalisere ressursbruk og sikre overlevelse i både næringsliv og kultursektor.

16:00

Vi må kombinere fakta med verdier for å sikre bærekraftige forretningsmodeller og unngå kortsiktig tenkning som skader miljøet.

Transkript

Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Ok.

Gratulerer med dagens veien om. Det er ikke verst. 200 episoder betyr at vi begynner å nærme oss 100 år. Ja, minst. Det betyr nok at vi begynner å nærme oss mange ting. Det føltes en periode som vi begynte å nærme oss stupe. Ja, det gjør det. Men jeg føler jo ikke vi har løst den gamle...

hva skal man si, gåten vår, boka fra 2013 som heter Ansvarlig og lønnsom. Jeg har gått 13 år eller noe sånt, jeg føler jo fremdeles vi trenger en løsning på dette her problemet, og jeg vet ikke om det er ansvarlighetsproblemer, bærekraftsproblemer som egentlig trenger løsning, eller om det er lønnsomhetsproblemer som egentlig trenger løsning. I ærlighetens navn på en sånn jubileumsdag så har vi vel ikke løst noen av problemerne, og det er vel symptomatisk for meg, og det er fremdeles som vi nok har løst noen av problemerne vi har satt oss for å løse i dag.

Nei, men jeg tenker mye på at her er det sånn at bærekraft trenger mer lønnsomhet, eller er det sånn at lønnsomhet trenger mer bærekraft? Og når vi snakker med bærekraftsjefer, så forteller de oss at det første crashkurset de tok når de fikk den jobben, det var jo et kurs i bedriftsøkonomi.

Jeg synes det er litt betegnende, og det er jo litt betegnende også når vi står her og ser bakover, men også håper litt og tenker litt fremover rundt behærekraftsfag og behærekraftig business og de tingene vi er interessert i, at det har vært litt for lite lønnsomhet i miksen. Vi går jo mye og diskuterer hva er egentlig lønnsomhet.

Det er et av de virkelig viktige spørsmålene, for er det noe verden trenger mer av? Jo da, verden trenger mye mer bærekraft, men verden trenger også mye mer lansomhet, og vi står i en brytningstid med tanke på det jeg satt faktisk til frokost i dag og hørte på en veldig spennende samfunnsøkonomisk diskusjon mellom to professorer som snakket om hva vil bli effekten av AI for eksempel. Ja, for oss som menneske, ja for oss som verden, men også dette spørsmålet, hva vil det bety for

Hvem er det som vil stikke av med lønnsomheten rundt AI? Vi har diskutert modeller rundt det, så det skal vi helt sikkert grave oss ned i i en annen episode. Men i dag, på denne jubileumsdagen, hvor vi hverken har kake eller drinks eller noe som helst, det er jo egentlig helt forkastelig, så har vi i hvert fall, det som jeg nesten vil si er vår viktigste gjesttitel etter 200 episoder, for dette er altså mannen som er skyld i at Akademia ikke ble kvitt oss. I hvert fall enda.

De prøvde hardt. Da kan vi liksom prøve å trykke oss ut som et slags fremmedlegen, men dette er altså mann som...

som sørger for at vi fortsatt er her, og det er vår gode kollega og vår veldig gode venn Trond Bjørnenak, som er professor her på vårt Institutt for Egenskap, Revisjon og Rettvitenskap. Han er en mann som la en arm rundt min skulder i 2009 og slapp meg inn på Institutt for Egenskap, Revisjon og Rettvitenskap, og dermed også åpnet døra for at du kunne tussle inn her med bare overkropp og flip-flops noen år etterpå.

Og vi har jo invitert han hit, så jeg må nettopp få snakke om lønnsomhet. Ja, vi har det. Tusen takk for at du ville komme, Trond. Tusen takk for at jeg ble invitert. En ære for meg, det er. Og det tar vi jo glede av til lenge, Trond, for vi spiser jo lunsj sammen og går og tråkker i de samme korridorene her og diskuterer både bærekraft og vi diskuterer lønnsomhet, og skal vi være helt ærlige så diskuterer vi vel aller mest fotball. Men din episode 200, som vi har tenkt skal heite bærekraft,

Og du er jo også en professor i regnskap, og spesifikt den delen av regnskap som kalles management accounting, altså indre medisinsk regnskap, mer utadrettet av finansregnskaper, om det er også enn de fleste. Men det du kan veldig, veldig mye om, det er dette regnskapet.

fenomenet lønnsomhet som snakkes så mye om men som kanskje ikke alltid forstås helt hva det er, så kanskje vi hadde tatt begynne der med lønnsomhetens ABC hva er det vi mener når vi sier lønnsomhet?

Det vi ofte mener er at R er like i minus K, altså inntekt og minus kostnader. Eventuelt mener vi nåverdi, men det kan vi oversette til det samme. Så ofte tenker vi det i form av et eller annet mål. Vi går med overskudd-mål.

Men det er litt forenklet da. Jeg pleier å si at vi aldri kan snakke om lønnsomhet uten at vi trekker inn sånne som dere. Fordi lønnsomhet dreier seg om bedre enn alternative.

Hva er det beste alternativet? Jeg har noe som heter Trond Bjørnaks deprimerende definisjon av verdiskapning, og det er at hvis jeg kunne hatt en som var bedre enn meg til å stå her i dag, eller billigere enn meg til å stå her i dag, og det burde i hvert fall ikke være vanskelig, så burde ikke jeg stått her i dag. Og det er litt deprimerende, fordi det er egentlig bare den beste anmeldelsen som skaper verdi. Og vi er ikke lønnsomme

Før vi har vurdert alternativene. Og en av mine helter på Handelshøyskolen, det er Per Ivar Gjærum, han var rektor på Handelshøyskolen, og han var veldig opptatt av lønnsomhetstenkninger. En av de tingene han snakket veldig mye om var å fjerne kylappene. Han har laget noe som heter prosjektvetsregler, og den bør alle søke opp på nettet. Og det er snakket om at veldig ofte så snakker vi for snevert om dette som lønnsomhet.

Det kan også være at vi finner noe som gir inntekter som er større enn kostnader, men det kan også være at det finnes noe som er enda bedre, som gir enda mer verdi i forhold til kostnader. Dette er veldig viktig for bærekraftsvurdering. For i bærekraft føler jeg av og til at dere, som er fantastisk viktige, glemmer dette alternativet. Dere glemmer at det kunne vært noe som var enda bedre, sant?

Og det fikk vi jo i og for seg belyst også i debatten i dette stortingsvalget.

Og i alternativ bruker du som ord her Trond, og da er det lett å tenke på for oss økonomer et begrep som kanskje er et av de aller viktigste i økonomifaget, nemlig alternativ kostnad. Kanskje jeg ber deg gå litt, for det er jo egentlig det du snakker om her, implicit, ikke sant? Ja, det er både alternativ kostnad og alternativ inntekt, så jeg er litt nysgjerrig på det her. Og det er egentlig to sider av samme sak da, for hvis det kunne ha skapt mer verdi,

så er det en form for alternativkostnads. Alternativkostbegrepet inkluderer en form for alternativ inntekt, eller alternativ verdiskam. Så det har vært mange diskusjoner om hvordan vi skal definere alternativkost. Men jeg mener at vi skal definere alternativkost ut fra at det er det beste alternativet vi velger bort

som vi eksplisitt har vurdert. Fordi det er veldig vanskelig å snakke om alternativkost hvis vi ikke vet hva den er. Så det må være at det er et reelt alternativ, og det må være at vi vet at det er et alternativ, og det må være et kjent alternativ. Og så velger vi det bort fordi vi prioriterer noe annet. Så hvis vi skal satse på havvinn, som kan være veldig, veldig bra, så må vi velge bort noe. Og hvis vi velger bort noe som kan gi et enda mer grønn omstilling,

Ja, så er det etter min mening ikke lønnsomt. Fordi det skaper mindre verdi enn alternativkostnad.

Dette er en veldig god artikkel i det utmerkede tidsskriftet Praktisk økonomi og finans, eller noe Praktisk økonomi og ledelse, som Lars Søgaard skrev, hvor han forklarte hvorfor han tok disens i den energikommisjonen. Og det var ikke fordi han var mot grønn omstilling, for det er han definitivt for, men han mente at vi ikke hadde vurdert alternativkostnaden godt nok i en del prosjekter.

Jeg synes vi beveger oss her litt mellom

samfunnsmessig og bedriftsmessig. Når du snakker om har vi nå den beslutningen med en alternativ kost, er det for, si Equinor, som vurderer dette her, eller er det som samfunnet som helhet? Alternativ kost er et begrep som ofte knyttes til samfunnsøkonomi, men vi bruker det i bedriftsøkonomien. Vi bruker det når vi skal prioritere tiden vår. Hva skal vi bruke tiden vår på i akademia, sant?

Koster det noe at fast ansatte sitter og retter klagesensur? Vi har vist å gjøre det det fordi vi kunne alternativt brukt den tiden på noe annet. Så dette er et begrep som har sitt utspring i samfunnsøkonomisk tenkning, men som definitivt er relevant i bedriftsøkonomisk tenkning.

Hva er det som følger opp for denne kostnaden på alternativet? Har vi en da, Equinor for eksempel, man skal vurdere kostnaden, så er det det samfunnsøkonomiske, hva kunne vært et bedre alternativ, og så det bedriftsøkonomiske, hva kunne vært et bedre alternativ for dem. Men når disse kostnadsvurderingene gjøres, trekkes da miljøkostnaden inn i det?

Det burde den da. Og miljøkastnaden kan tenkes å trekkes inn på to måter, etter min mening, i en lønnsomhetsanalyse. Det ene er at man sier at miljø har en egen verdi, og kan for eksempel gjøre det mer attraktivt å jobbe i den bedriften, og dermed skape mer kompetanse per kroner for ansatte og så videre. Så man kan si at miljø...

har en del eksterne virkninger, eller miljø har en egen verdi. Og det er helt legitimt, mener jeg, for selskapet å vurdere det. Man må gjøre det eksplisitt. Så jeg kan ikke noe si at vi har en verdi utover det å skape maksverdi for eierne. Nå vil noen eiere si at det synes vi er urettferdig, så derfor synes vi ikke aksjen din er så mye verd. Vi vurderer det til en lavere aksjeverdi.

Men jeg mener også at miljø definitivt også bør inn i investeringsanalysen.

Så jeg lekte meg med et begrep som heter «cost of sustainability». Jeg trodde jeg hadde kommet opp med noe smart. Det viste seg som veldig ofte ellers at det var noe som jeg hadde tenkt på før. Men for mange år siden var kvalitet den store isjen. Total quality management. Da hadde vi et begrep som heter «total cost of quality».

Da sa vi at kostnader for manglende kvalitet er knyttet til en rekke ting. Bedrifter må være veldig nøye på å tenke hva det koster så vi ikke har kvalitet. Da tenkte jeg at det er direkte overførbart til kost og sustainability.

Sånn at vi må se på hva gjør vi for å unngå preventive tiltak, hva gjør vi for å teste at vi ikke lever med utslipp og så videre. Hva gjør vi som har interne effekter, altså at vi driver mindre effektivt fordi vi har lav eller i for liten grad hensyn til bærekraft. Og hva er omdømeffekten? Altså at vi må begynne å trekke disse inn i lønnsomhetsberegningene.

Og da tenkte jeg, det må jo være veldig genialt, og jeg sa det til dere kompiser. Og så søkte jeg på nettet, og så fant jeg selvfølgelig ut at det var en som hadde gjort akkurat det samme før, og det burde jo ha skjedd tidligere da. Men det begrepet har ikke fått noen særlig oppmerksomhet, det står ikke i lærebøkene som jeg underviser, men det mener jeg det burde gjøre. Det står alt for litt om bærekraft, så ditt gode spørsmål i begynnelsen,

er det for lite bærekraft i lønnsomhetsbedreget? Absolutt. Og jeg vil også tørre å påstå at det er for lite lønnsomhet i bærekraft også. Det tror jeg også. Og det er en skikkelig hemsko. Og jeg tror mange av oss skulle ønske at vi kunne slippe det. Akkurat som å tenke på det ressurseffektive ekteskapet. Det er noen domener i livet vårt som burde på en måte...

ikke måtte plages med effektivitetsspørsmål. Samtidig er jeg uenig i det. Jeg mener at bærekraften må tåle den testen. Det er nødt til det, for hvis det ikke er sånn, får man ikke maksgrønn omstilling for knappe ressurser. Vi har ikke uendelig med ressurser, og i alle fall ikke uendelig med folk. Da må vi tenke hva er det beste alternativet. Det er det som lønnsomhetsberegningen går på. Alternativkost.

Sånn kan jeg bare ta en parallell til din verden, Kulturnivet. Jeg har jo satt i en stiftelse og delt ut penger til Kulturnivet, og der er det ofte sånn at det går ikke an å sette en pris på Kulturnivet. Men det vi så på festivaler er at de som ikke på en måte tenkte lønnsmøte,

de faktisk hadde en dårligere overlevelsesannsynlighet. Vi fant i en studie som vi gjorde at hvis det satt en økonom og regnet i en festival, så var det større sannsynlighet for at den overlevde. Vi fant også at hvis det var en utøvende kunstner som satt i festivalen, så økte sannsynligheten for å overleve.

Det var litt rart og interessant. Det Tove skyldtes at de er så vant til å hussoldere med ressursene, og at de tenkte alltid veldig nøye om hva de kunne alternativt brukt disse pengene på. Det som var fiasko, det var når det var en hobbykulturadministrator som kom inn og styrte festivalen, så sank sannsynligheten for at denne festivalen ville overleve.

Sånn tror jeg det er litt med bærekraft. Jeg tror det er viktig at man regner på kostnader og alternativkostnader for å optimere. Vi har ikke råd til å sløse med ressursene hvis vi skal få til dette her.

Og der er det jo noe som er veldig felles med, altså vi har jo sagt det lenge, Svein Unge og du, at på en måte så, jeg tenker sirkulær økonomi for eksempel, det hele prinsippet er jo bare god bedriftsøkonomi. Altså vi har noen knappe ressurser her, for den del samfunnsøkonomi også, vi har noen knappe ressurser her, hvordan kan vi sørge for at vi får mest mulig ut av de ressursene, og at det er vare lengst mulig, og det er særlig det siste som er krevende på hverklassfeltet, å sørge for at ressursene blir...

operatolt i verdi over en

over tid. Og så ligger det noe spennende her i dette nivået mellom bedriften og samfunnet som dere var inne på i sted. Fordi på en måte, når vi kun snakker økonomi, så er det lettere å se den der en-til-en-forholdet der at hvis alle bedriftene jobber for å bli maksimalt landsomme, er det sånn karikert sagt, så er det lettere å se at det vil jo være det vil ha fordelaktige samfunnsøkonomiske eller i hvert fall

Der vil noen si det ved det som er fordelaktig samfunnsøkonomisk i en sånn en-til-en forstand. Men så blir det sånn spørsmål med bærekraft, for eksempel. Hvordan skal jeg artikulere dette? Når en skal ta bærekraft inn i disse kalkylene på bedriftsnivå, hvordan er aggregeringen opp til samfunnsnivå? Hvordan sikrer vi på et vis at

bedriftsøkonomiske analysene av det kan være ressursforvaltning av naturressurser, det kan være forsøket på å få ned utslipp ved å regne inn CO2-priser i en lønnsomhetsanalyse eller hva det måtte være. Og hvordan sikrer en da på et vis og er disse verktøyene tilstrekkelige for å sikre det større bildet, makrobildet på at vi får en bærekraftig økonomi også miljømessig fordelt.

Det bekymrer meg mer og mer for å være helt ærlig. For jeg tror ikke det er så enkelt som bare å overlate til markedet og gjøre dette. Vi blir nødt til å ha ansvarlighet i disse vurderingene. Så det jeg mener er at vi trenger mer pragmatisk konstruktivisme. Vi trenger å kombinere fakta med verdier og måten vi snakker om ting.

for å se nye muligheter. Hvis vi bare faktor ikke noen verdier i dette, så risikerer vi at dette kan gå galt. Det kan altså være optimalt på kort sikt. Jeg har lest en bok nå i sommer om PE-fondene i USA.

og de strategier en kritisk gjennomgang. For eksempel når de overtar sykehjem. Og der har man altså kunnet vise at en strategi for å generere profit på kort sikt har vært å kjøpe opp sykehjem

selge eiendommen og leien tilbake, kassine igjen hele investeringen, og så bare drifte og si at nå har husleien blitt så stor at nå får de se hvor det går, men vi har i hvert fall fått igjen våre penger. Det er en sånn kortsiktig profittekning. Og det er farlig.

Det er også naivt å tro at ikke den typen kortsiktig tenkning kan komme inn også på færre kraftsområde. At man kan ta ut gevinster og realisere gevinster. Så vi trenger regulering. Og vi trenger bevisstgjøring.

Vi trenger ansvarlighet og verdivurdering i tillegg til disse faktaene. Så mitt anlegg er at vi må ha fakta på bordet på bedriftsnivå for å kunne gjøre verdivurdering. Sånne som meg som sitter og fordeler kostnader og fordeler inntekt og regner ut på alt. Vi trengs, men man må aldri overlatte til oss nerder og fatte beslutningene. Det må legges en verdidimensjon.

på dette. Så vi trenger å bygge deler, og jeg tror faktisk at denne verdidimensjonen blir viktigere og viktigere jo flere aktører som er utdette og kortsiktig profit. Så vi må ikke være naive heller i å si at alt skal bare være lønnsomhet. Vi må på en måte kombinere det. Det er det jeg kaller pragmatisk konstruktivisme. Lars Jakob nevnte her at sirkulær økonomi er egentlig

fornuftig bedriftsøkonomi, og jeg skulle ønske at det var sant. Jeg føler jo ofte at vi slåss mot et system som er optimalisert på det linjære i et forbruksforbruk, med forbruket vårt. Jeg vet at dere er glad i fotball, og jeg deler jo den, men jeg har jo en sånn liten nisjidrett som jeg er glad i, som er tennis. Og jeg bruker ofte dette eksempelet, for at dette er noe som kverner i huet mitt, fordi at jeg også da

har en tendens til å kjøpe en ny boks med tennisballer og lukte godt på den, og så spiller den ut, og så blir man litt jordetatt når man vil ha disse nye ballene. Og det er jo fireballer i et rør, ikke sant? Men i verden så produseres en

360 millioner baller i året og før de kommer på Wimbledon og blir brukt der så har de reist, altså de materialene som blir brukt i den ene ballen har reist to ganger rundt planeten og den blir sendt fra hele verden til Østen et sted, og så blir det produsert og så blir det sendt til Wimbledon, og der bruker de 6-7 set før man hører liksom, new balls please og så blir jo disse ballene da

av ungdommer og sånne ting og gitt det en bikke. Men mesteparten av dette her blir avfallet, og det er jo så bygd inn i hele forretningsmodellen til disse produsentene av disse ballene. Det er jo salg av baller, og så høyt volym selvfølgelig som mulig. Og det er jo optimalisert rent økonomisk. Det er jo en grunn til at det blir sendt til et sted, produsert, og så sendt av gårde, at det reiser såpass langt. Og det ville jo vært liksom...

Så der er jo ikke den logiske bedriftsøkonomien der, for da har vi optimalisert kostnaden og inntekten man kan få per ball, og den blir da hele tiden laget sånn, tror jeg da, at den ikke skal vare alt for lenge, og det blir jo laget noen sånne forsøk på sånn at man kan pumpe inn vakuum og gjøre ulike typer grep med dem, men den er jo sånn nedfelt i hele logikken, og jeg tenker liksom,

hva er alternativkostnaden der da? På bedriftsnivå da, så de head eller noen skal sitte der og vurdere, nei du, skal ikke vi lage en ball som varer i 8-10-12 set i stedet for, ikke sant? Og skal vi ikke heller begynne å produsere dette på en annen måte så vi slipper å frakte og så videre og så videre og så videre? Og det er jo lønnsomhetsvurderinger de gjør, og det vil jo være en

fryktelig alternativ kost hvis de skal si nei, la oss lage baller som varer lenger, men vi ikke får høyere pris nødvendigvis for det. La oss lage færre baller, slik at volymet går ned. La oss lage baller, og la oss også tåle det at vi spiller med disse ballene lenger, at vi kan få proffen og alle andre til å tenke, nei, nei, nei, vi kan ha mer enn en sånn sprettball som kan vare evig. Altså det er så mye

bedriftsøkonomisk logikk som er bygget inn der og jeg slår meg i hodet, klør meg i hodet tenker inni hodet hvordan i all verden kan dette her løses for det er jo så utrolig mye mer lønnsomt den modellen Ja, for å bare ha klart med en gang det er veldig mye som er lønnsomt for bedrifter

som er ikke bra for miljøet. Du kan bare glemme å tro at det er greier å lage et perfeksjonert reguleringsregime som priser kostnaderne ved å ikke drive bærekraftig perfekt. Så vi må ha verdier.

Men vi kan ikke bare kaste i blinde. Det er noe som heter vesentlighet. Det kan godt være at tennisballene er vesentlige. Det høres jo ut som at det er en lite bærekraftig løsning. Men vi må hele tiden se på hva som er viktig. Jeg tror at veldig mange driver med ting som er veldig lite bærekraftig og sparer veldig lite penger.

Det vil jeg på en måte at de uvesentlige besparelsene

De må man kunne gjøre konkrete valgmeldelser. Det koster oss veldig lite ekstra. Jeg satt i en bedrift, bare for å ta et eksempel, i styret i en bedrift som vurderte å outsource til enkeltinvidere, at de drev sitt eget selskap og hentet inn utlandske arbeidskraft som skulle utnytte det til enkle arbeidsoppgaver.

Og da satt vi og vurderte, og så sa vi at ja, men vi sparer jo penger på dette. Vi sparer jo penger på dette. Det er helt innlysende at vi kommer til å spare penger på dette. Men vi sparer jo ikke så veldig mye. Og da sa man, nei, det vil vi ikke gjøre. Vi vil ha fast ansatte, fordi vi tror at den kostnaden der, den bør vi ta. Det kommer P-fond inn og vil kjøpe dette selskapet, og de sier at dette er jo dystete. Altså, hvorfor tar det ikke å maksimere bunnlinjen? Da vil det ha tjent...

x antall millioner ekstra. Så ja, men det er en verdi vi har, for vi ser ikke at vi sparer nok. Og det tror jeg er veldig viktig. Og så finnes det et begrep til da, og dette er Simmermann 1979, min favorittartikkel i hele, og den diskuterer virkelig dette begrepet alternativkost, og den snakker om hard to observe opportunity kost, vanskelig observerbare alternativkostnader. Og denne bedriften som jeg snakker om, tenkte på det, det var at

Ja, men vi får masse negativ publisitet hvis vi gjør dette. Det kan godt være at kundene begynner å reagere. Det kan godt være at omdømme også. Det er en kostnad, men den er vanskelig å oppserve. Og jeg tror at vi trenger to ting, eller tre ting egentlig. Vi trenger myndigheter som setter inn kostnader der markedet ikke fungerer. Der vi gjør helt innlysende, ikke bærekraftige ting.

og vi dekker ikke egentlig kostnaderne for det. Vi bør prise ting. Jeg vil jo gjerne ha en aktiv reguleringsregime som priser inn ting, så det er det gjerne. Men vi må også ha ledere som har dette i mente, og ikke bare tenker nyttefunksjon og optimering av overskudd. Vi må altså ha de til å tenke at det finnes noen andre verdier.

Så må vi få inn alternativkostnader, også den vanskelig observerebare alternativkostnaden i beregningene, så folk ikke rett og slett sier at dette sparer vi penger på, men det gjør de egentlig ikke. Der synes jeg dere har gjort en forbillig flott jobb med Restart, hvor dere trekker inn akkurat dette her med forretningsmodeller, fordi dere ser dere på muligheter som ligger, ikke bare på de negative tingene. Det tror jeg er fryktelig, fryktelig viktig.

Og det å la være å gjøre noe smart på forretningsmodell-siden, det ser jeg på en måte som en slags alternativkostnad. Å la være å gjøre noe smart, ja. Ja, og det er fryktelig viktig at man ikke lar være å gjøre noe smart. Og en annen ting som vi, og det er ikke vårt verk, men i Restart så har vi en referanse til

tidlig bok som, og det er ikke noe sånn, det er jo en litt sånn populærvitenskapelig bok som heter Green to Gold, Etsy og Winston. Og det var liksom en av de første som jeg er kjent med som forsøkte å artikulere noe av disse, liksom, hvordan tenker at bærekraft skal omsettes i noen som heter. Og det

Og da kommer det egentlig inn i en firefeltmatrise, som ofte har interesse til å dukke opp i sånne bøker, hvor du kan si at den ene aksen er oppside-nedside, den andre aksen er direkte-indirekte, eller du kan alternativt tenke på det som kortsikt-langsikt. Og du har jo snakket om det nå, er det noen utfordringer når en tenker for mye kortsiktig? Absolutt. Det regner du å ha vært inne på. Så det er den ene aksen. Og det andre du har vært inne på, det er litt med...

med at noen typer alternativkostnader er vanskeligere å observere, og når de er vanskeligere å observere, så er de ofte kanskje også vanskeligere å dokumentere. Eller at det blir litt mer sånn, om ikke akkurat spekulativt, så er i hvert fall...

eksempelet som du bruker med omdømme for eksempel, en vet jo ikke at hvis en velger å hente inn dessuten danske arbeidere at det blir forskjellige saker på aviser men en vet at risikoen for at det skjer forhøyer seg, og for alle som er i et styre i enten en stor eller liten virksomhet så vet en jo at den typen omdømme-diskusjoner, de skjer jo rundt styrets bord hele tiden er det en risiko her for at dette vil sette oss i et dårlig lys, og hva for?

Almen befolkningen har sagt overfor våre ansatte og overfor andre som vi...

bryr oss om. Og i denne matrisen, det er C&W, så snakker jeg om at her er veldig enkelt sagt fire veier til å omsette bærekraft til lønnsom beta. Så det kan være på den oppsida, og på kort sikt, at du kan klare å få for eksempel et premium på pris. Det er veldig vanskelig å få til det, særlig grønne produkter. Eller det kan være at du selger flere produkter fordi at folk liker at du er bærekraftig. Det skjer i noen

nok en eksempel på sånne ting, Patagonia og så videre, så er det den her nedsiden, altså redusere nedsiden på kort sikt, vi kan kutte kostnader hvis vi er smartere på å ikke ha så mye avkapp på bjelkene som blir brukt til å sette opp bygget, så sparer vi penger for hver meter vi ikke kapper vekk og hiver. Og de to er ganske sånn, kaller det enkle å forstå, og jeg vil si relativt sett enklere å

Også dokumentere faktisk. Men så er det den høyre siden i diagrammet, som er en oppsida, som er nettopp det termet at vi kan øke de immaterielle ressursene våre. Vi får et bedre omdømme, vi tiltrekker oss arbeidstaker som kanskje ellers ville ha lyst til å jobbe et annet sted. Og den reduserte siden, som er mer på generelt grunnlaget redusert risiko av ulike art.

Og hvordan tenker du rundt dine høyresider, disse som ofte handler om disse her vanskelig observerbare og også vanskelig dokumenterbare og vanskelig å tallfeste, hvordan dere som er eksperter på lønnsomhetsanalyser, hvordan tenker dere på disse her inn i lønnsomhetsvurderingen, det er som nettopp er litt vanskelig å

og kvantifisere og håndtere på denne måten? Det er fryktelig vanskelig, for vi liker jo tall og regnark og ettertid. Det jeg pleier å si er at la oss først se på hva som er vesentlig, altså hva som har betydning. Hvis det ikke har stor betydning, og vi står mellom to valg, og det ene er mer bærekraftig enn det andre, så får vi en lav kostnad

per bærekraftsenhet. Så selv om det kanskje ikke engang realiserer seg, selv om det bare er en positiv liten sannsynlighet, så kan det være lurt å gjøre det. Så jeg er ute etter denne optimeringsmodellen nå. Men så tror jeg altså at vi må trekke dette her inn i beslutningen. I beslutningen er det slik at vi skal se på økonomiske og bærekraftside sammen. Og så må vi på en måte begynne å koble disse her sammen.

Og det som irriterer meg nå, det er liksom at man har så mange mål som man blander sammen. Vi sier at vi skal ha en grønn omstilling, vi skal ha en sysselsetting, og så skal vi ha økonomi, og så skal vi forsøke å optimere. Det er fryktelig, fryktelig vanskelig. Kan jeg ta et eksempel til? Jeg hadde noen studenter som skrev om nye bærekraftige løsninger for betong da.

Der er det slik at man kan redusere betongbruken ved å bruke annen type fiberarmering. Dette kan ha enormt store utslippskonsekvenser. Du kan altså spare veldig mye på utslipp ved å bruke mye mindre betong. Betong er jo en vesting, som dere vet, så det er

Og så forsøkte jeg å intervjue innkjøpere i offentlig sektor på bygg, og spurte hvorfor gjør dere ikke dette? Det ene er at næringen er veldig konservativ med å ta i bruk denne typen løsning. Så studenten intervjuet folk på Sintef som sa at dette her er helt klart en veldig god løsning for lave bygg. Og nå spurte man kommunene som skulle bygge noen lave bygg, hvorfor gjør dere ikke dette her? Og så sier de at det ikke er kommet inn i en annen standard, sier de.

og det er jo fryktelig her går man glipp av store gevinster bare fordi man ikke har greit å endre en standard det andre er at selv om det norske statet selger oss under på krigsskip holdt jeg på å si så tør altså ikke man ta sjansen på veldig små investeringer altså her er det slik at man sier at vi tar stor risiko

forsvar og på store bygge ute i Norsjøen og så videre men når vi skal investere i en nytt lite skolebygg så sier vi at det er for risikabelt å redusere betongbruk og det er for meg veldig, veldig rart som økonom da og der er vi dette med vesentlighet igjen det kan være at hvis man bare sa det vi aksepterer litt dyrere bygg og litt høyere risiko på akkurat de byggene hvis vi kan få store besparelser

Tenk hva vi kan få for miljøgevinst hvis vi begynte å gjøre noe mer av det. Det jeg er ute etter er å forsøke å få frem hva som gir vesentlige besparelser per investert krone. Altså besparelser i form av miljøgevinst. Det er ingen som snakker om hva kostnaden er.

for per miljøenhet. Du nevnte nåverdige sted. Du sa det er litt komplisert, eller la oss nå det. La oss

La det ligge. Men det er vel her dette her kan komme inn, er det ikke det? Absolutt, for i nåverdien så forsøker vi å neddiskutere fremtidige gevinster. Hvis gevinstene kommer lengre frem i tid og man bruker et høyt avkastningskrav,

så blir ikke de fremtidige gevinstene verdifulle i det hele tatt. Når du er i selskapslivet og snakker om neddiskontering av fremtidige inntekter, er det sånn at folk sier «ja, fortell mer om det», eller sånn «kan du være sånn til å bruke litt mer teknisk språk?» Blir du møtt på det? Ofte, det er sant. Men hvis det er på sundhånd, så sier jeg bare «en kroner i dag er mer verdig enn en kroner i morgen».

Og det skjønner jeg. Og overført da, når man gjør en sånn type nåverdig vurdering av et prosjekt eller et selskap frem i tid, så straffer man det.

med en høyere rente. Under bunnlinjen så straffer man det hvis det er høyere risiko, for eksempel. Nettopp. Og her er det slik at ulike eiere kan straffe dette ulikt. Så en kortsiktig eier sier at penger i fremtiden, det er vi ikke så opptatt av penger i dag, det er liksom gevinsten mest ekstrem av disse PE-fondene som sier at vi kjøper opp sykehjemmene selv og bygger noen leier tilbake og casher ut så mye vi kan, så fort

det kan å få ut disse pengene, så har vi veldig høyt såkalt avkastningskrav. Det er penger i fremtiden, lite verdt. Men det norske stat og norske kommuner skulle egentlig ha et utrolig lavt avkastningskrav. Det er mest såkalt diversifiserte eier, vi kan tenke det. Det er ingen som skulle ha lavere avkastningskrav enn norske stat eller norske kommuner. Likevel er det tydelig at de er ganske risikovers. De er litt redde for det...

virker dette her, og får vi en gevinst, og når kommer den gevinsten? Vi skal jo holde budsjettet i år satt. Så vi har et budsjett for å bygge skoler. Vi må ikke overskrive dette budsjettet her. Hvis det koster 10% mer, så kan det bygge mye mer miljøvennlig, og det gir en stor gevinst i fremtiden. Det kan til og med gi energibesparelser satt i fremtiden, og det bruker mindre energi i fremtiden.

Men det diskonterer seg i liten grad ned. Jeg er litt bekymret for at vi ikke bruker innkjøpsanalysen og analyserer de økonomiske gevinstene. Da må vi bruke et litt utvidet lønnsomhetsbegrep. Vi må forsøke å late som om miljøgevinsten gir oss en inntektside.

konstruerer en litt på inntektsiden og sier at vi kompenserer vi liksom aksepterer 10% høyere anskaffelseskost. Det er der jeg begynte i dag. Jeg skulle ønske at vi ikke måtte late som. Jeg skulle ønske at det var noe håndfast her og nå. At det ikke er noe fram i tid. Gjør vi dette i dag og tar den kostnaden og bærer litt tyngre sekk opp den der fjellveggen her så vil bare barnet

barn ha det bedre. Da skal jeg gå opp den der med meg, og bære opp den der trappa og ta den kostnaden i dag, for det opplever seg som en kostnad i dag, for at noen der fremme skal ta det bedre. Jeg skulle ønske at det var sånn på bedriftsnivå og på samfunnsnivå også, at vi kunne fått det til å gå fra late som å tenke egenverdi og tenke langt der fremme og tenke at ja, det kan gi besparelser, det kan gjøre at vi får mindre sosiale problemer, det kan gjøre at vi får mindre

miljømessige problemer fram i tid. Jeg tror vi kunne ha løst denne lønnsomhetsproblematikken hvis vi slapp å late sånn. Om vi hadde klart å gjøre det like håndfast som de kronene og ørene i det øyeblikket av dette her PE-fondet, outsourcer.

eller noen outsourcer og sykehjelpseierne selger og leier tilbake, ikke sant? For det er så her og nå, og vi jakter jo på det, Lars-Jakob, vi jakter til de der her og nå løsningene, samtidig så lever vi i det der universet som du trakk frem i sted, altså, ja, vi er nødt til

å tenke i alternativene som er der. Vi må tenke innovasjon, vi må tenke eksperimentering, og vi må finne de positive, ringvirkende, positive sidene av dette her. Det er en evig kamp. Det hadde vært så deilig om det hadde vært sånn, nei, gjør sånn og sånn, kutter kostnader på det. Gjør sånn og sånn, øker inntekten. Gjør sånn og sånn, høyere volym, bedre omdømme, mindre risiko. Men jeg føler at vi går litt og, jeg tror ikke jeg bare føler det,

Jeg vil tørre å påstå at vi slåss her mot noe som virker litt for stort å slåss mot. Ja, jeg er enig med deg. Det første vi må gjøre i min verden, det er å øke vår egen alternativkost.

Og det gjelder på vår egen tidsbruk. Altså vi sier at vi aldri har hatt dårligere tid, og vi har aldri sett mer i serie. Det er bare å snakke med vår utmerkede nye rektor og hans bok som er kommet ut som heter Tidsparadoxer. Så vi har aldri puttet lavere alternativkost på tiden vår. Så vi har ikke tid fordi vi har alt for lav alternativkost på tiden. Og det er det som er problemet i mye av deres verden nå altså, fordi

Alt som gir en miljøgevinst, det er bra. Så la oss nå bare bruke penger på folk som gir bra miljøgevinst. Og da sier jeg, jeg må vurdere alternativ. Det setter alt for lav alternativ på. Det er samme for mennesker. Vi mangler arbeidskraft. Så det argumentet om at vi trenger en batterifabrikk i Arndal som skal skape tusen nye arbeidsplasser, det er egentlig et argument om at hvis vi bare kan engasjere folk til en lav

så får vi i hvert fall arbeidsplasser. Nei, vi har et problem, og det er mangel på arbeidskraft. Det betyr at vi må sette en høyere alternativ kost. Det er dyrt. Vi skal ha en veldig god grunn i dag til å bruke et menneske, fordi alternativet

at det mennesket kan gjøre noe annet som kanskje skaper større verdi. Hvordan gjør du det rent konkret når du da setter opp et budsjett for fremtiden? Når du sitter og analyserer, er det da i denne nå-verdien, eller hvordan gjøres det? Helt konkret er det sånn at jeg jobber med noe som ligner på det McKinsey kaller null-basebudgetering.

Dette er akkurat Martin Beck-Holtes bok. Han snakker om alternativkost. McKinsey driver med null basebudgetering. Det er en idé som kom fra 70-tallet, der man så at IT-avdelingen vokste over alle grenser, for man tenkte bare å ansette flere og flere IT. Men man tenkte ikke nok alternativkost. Så det er at man sier at du skal starte med base null, og så skal du budgetere med blanke ark.

Det jeg liker å gjøre er noe som jeg kaller target budget. Og det begynte jeg faktisk med på NOH, et veldig dumt prosjekt. Det var en av mine første prosjekter som nyutdannet med doktorgrad i fordelingsnøkkel her. Og så satt jeg studentene til å regne ut hva vi brukte tiden på. Og dette var jeg forholdt. Jeg forholdt at vi brukte mer tid på å sensurere eksamen i noen fag enn all undervisning frem til eksamen.

Og alle var enige om at det å ha ekstern sensor og det at man kunne klage og få nye sensorer og sånt nå, at det er en bra ting. Det er vi enige om. Men er det bedre enn undervisning? Skjønner du det? Og det er et problem da. Alle er enige om at det er viktig at vi har mange lærere i en klasse og at hvis vi øker antall lærere så skulle vi få en stor effekt.

Men en analyse jeg gjorde viste at i Bergen så var det slik at man i åtte skoler i Bergen i den tiden hadde dobbelt så høy kostnad som på en skole i Bergen. Og var det slik at

Den doble kostnaden ga bedre læring. Den skolen som hadde lavest kostnad, og lavest kostnad blant alle de fire storbyene i Norge, var en veldig god skole. Så det den gode skolen gjorde, det var at den vurderte veldig godt sin alternativkost og brukte ressursene veldig klokt. Og med det mener jeg ikke at man skal halvere kostnaden i alle de andre åtte skolen, men...

Det vi vet da, det er at når man har knopp med ressurser som man flinkere til å prioritere,

Og der, gutter, der hadde jeg en jobb. For det er egentlig det jeg snakker om når jeg snakker om at det skal være mer lønnsomhet eller mer fakta inn i verden. Det er å prioritere knappe ressurser. Og det betyr to ting. Det betyr å ikke sløse med ressurser. Men det betyr også at man av og til må akseptere litt høyere kostnader. Fordi det gir så store miljøgevinster. Og det er betongeksempelet mitt. Fordi de to er fornuftige også.

I det vi drar oss inn mot siste fase av denne jubileumsepisoden 200, lønnsomhet med Trond Bjørnbakk. En ting vi kunne begynt med Sveinung i episode 200 var jo å filme. Det er jo blitt så populært. Spesielt i dag. Men så har Sveinung, som mange vet, en sånn eksklusivitetsavtale med OnlyFans.com. Så vi får rett og slett ikke lov til å bruke videoputage av han utenfor den plattformen.

Så er det sikkert mange som sitter og tenker at «han her, professor Bjørnenak, det må være en sånn ung professor, for han har jo denne ungdomlige energien som gjør at han får undervisningspriser oftere enn vi andre holder en gjennomsnittlig god forlesning».

Men Trond Bjørnak, han er faktisk en voksen mann, og som oss to andre som står her, vært flere ti år i akademia, og faktisk flere ti år enn oss, Trond. Og jeg har lyst til å avslutte med et spørsmål, der jeg skal be deg kikke litt bak og så litt frem. For du var inne på i sted...

Du sa noe i retning av at vi trenger et utvidet lønnsomhetsbegrep. Er det noe i den duren du sa? Hvis du ser tilbake til når du begynte å jobbe med disse spørsmålene, og frem til i dag, er det noe som har endret seg i måten vi tenker om, snakker om, jobber med og analyserer lønnsomhet? Det er naturlige oppfølgingsspørsmålene. Når du ser 20 år frem i en verden som blir

Det føles jo som at han er mer og mer usikker, men han blir mer og mer preget av disse store, krevende problemstillingene med hva skjer på bærekraftsfronten, hva skjer nå med AI, hva skjer med alle disse tingene som på en måte forrykker så mye av det som vi har stått stødig på i alle disse årene. Tror du at lønnsomhetsbegrepet og måten vi tenker å jobbe med lønnsomhet vil endre seg de neste 10-20 årene, og i så fall hvordan?

Det tror jeg er noe på gang da. Det jeg tror man begynner å få en aksept for, det er at lønnsomhet er en viktig del av en beslutningsgrunnlag, men man må kombinere det med to viktige ting til. Det ene, det er verdier som vi har snakket om. Vi trenger mer verdibegrep, men vi trenger også mer kommunikasjon.

En ting vi har endret oss på, det er å si at før estimerte vi et punkt og sa at nåverdien er positiv. Det skal vi slutte med, og det tror jeg vi er ferdige med å slutte med. Vi sier at nåverdien kommer an på. Kan jeg bare ta et eksempel? Det har vært snakk om hva det koster å slutte å lete etter olje og sånt.

Og i debatten så kommer det frem et punktestimat, og så blir det punktestimatet endret. Etter min mening så er det veldig gammeldags. Det kommer an på. Det kommer an på oljeprisene fremover, det kommer an på fryktelig mange ting. Jeg er litt redd for i denne tabloiden, altså alle disse informasjonene som flyter rundt, at disse punktestimatene de smelles rundt omkring. Og

Det er grunnleggende naivt. Fordi med den kompleksiteten vi har, så har det aldri vært viktigere å si det kommer an på. Så er dette lønnsomt eller er det ikke lønnsomt, svarer jeg alltid, det kommer an på.

Og det tror jeg vi kommer til å bli flinke på. Det innebærer at vi må gjøre akkurat det som vi begynte med i 2009 på Institutt for regnskap, revisjon og rettsvinnskap, og si at regnskap det handler ikke bare om å revidere inntekt og revidere kostnader, det handler om at vi integrerer det med andre fag.

Så det er det mest, kan jeg avslutte det med å si at det mest lønnsomme investeringen Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap noen gang har gjort, det var å få dere som en del av Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap. Så tusen takk for at dere begynte hos oss. Tusen takk for at du inviderte oss. Jeg begynte jo denne episoden, kjære venner, med å kanskje synes litt synd for meg selv.

det er litt slitsomt med bærekraft jeg går ut av denne episoden og så synes jeg litt synd på deg for da fanger meg ikke så lett med lønnsomhet heller jeg har fått veldig mange ting å tenke på og jeg er veldig glad for at du har kontor veldig nær oss for jeg tror vi nesten trenger 100 episoder med lønnsomhetsdiskusjoner alternativkostnader neddiskutering, risiko, verdier jeg synes vi har blitt satt på spor av ting her så vi har nødt

til å grave ned i. Jeg står her og tenker er det sånn at vi burde døpe om podcasten ditt i tråd med gode gamle ansvar og lønnsomme til lønnsomme bærekrafts... Nei, altså lønnsomme bærekraftseventyr. Så vi skal ikke gjøre det i dag. Men dette her tror jeg er starten på noe fortsettelsen på noe veldig spennende. Så tusen takk for at du tok oss med inn i dine depresjoner. Tusen takk for at jeg ble invitert.

Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Peder. Send deg post til eventyr-jørgensen-pedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensen-pedersen.no for mer informasjon om dine podcast-serier. Derfra kan du også fortsette.

Lignende

5/23/2022

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP057: Vi må snakke mer om bærekraft

I denne episoden snakker vi om at vi må snakke mer om bærekraft. Det er mange som argumenterer for det motsatte - det er for mye prat om bærekraft og nå er tiden inne for handling. Det er selvsagt helt riktig at handling kreves (og har gjort det lenge), men vi argumenterer for at det fortsatt er behov for mye mer prat om bærekraft og at slik prat faktisk er det som kan lede til resultater. Dessuten er prat en form for handling i seg selv. Vi diskuterer verdien av både intern og ekstern kommunikasjon og informasjonsdeling om bærekraftsmål og -prestasjoner. Vi snakker om forskningen til gode bærekraftskolleger på såkalt "t(w)alking" (som Sveinung håper skal lede til en samtale om twerking), og hvordan bærekraftsarbeid preges av såkalt kommunikativ praksis. Vi nevner igjen klimaforskeren Katherine Hayhoes perspektiv på viktigheten av å snakke om klimaet. Vi diskuterer samtalenes plass i bedrifters vesentlighetsarbeid, og vi trekker frem en gammel forretningsmodellklassiker av Joan Magretta fra Harvard Business Review som utgangspunkt for en samtale om historiefortellingens plass i forretningsmodellinnovasjon. Konklusjon? Vi må snakke enda mer om bærekraft. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/26/2024

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP165: Bærekraft må være mer enn en festbrems

Er Lars Jacob en festbrems? Ikke ifølge ham selv. Er bærekraft en festbrems? Tja, i alle fall er det viktig at bærekraft må bli mer enn en festbrems. I denne episoden kaster vi oss inn i nåtidens "vibes" rundt bærekraft og bekymrer oss for om moroa og gnisten har falt litt bort fra feltet. Og det burde den jo ikke! Vi har skrevet en kommentarartikkel om dette i Teknisk Ukeblad som danner utgangspunkt for samtalen, og den har vi fått bøttevis av tilbakemelding på - mest positiv, men også noen kritiske røster. Vi snakker om moralpoliti, moralske pekefingre og kommentarer over buffeten. Vi diskuterer ulike typer fest, de som burde bremses og de som burde få lov å fortsette, og trekker linjer til økonomisk vekst. Vi kommer inn på kronikkskriving i affekt, forteller om en tur i baren med Elise Sæle Dale, konkluderer med at vi ikke er uvant med bærekraftens upopularitet, og spør oss om hva som har skjedd med bærekraftens plass de siste fem årene. Sveinung etterspør at vi kan få bassen og festen tilbake i bærekraften, og vi dykker ned i hva vi legger i det. Lars Jacob poengterer at vi har jo egentlig aldri hatt det mer gøy enn nå, men vi er fortsatt bekymret for det større bildet. Vi snakker "theory of change", gode narrativer og nye husregler. Lars Jacob drar en nattklubbparallell, vi snakker ESG-backlash og drøfter strategier for mobilisering. Sveinung drar oss med til Finnøy sammen med ÅKP, mimrer om en famøs tur til Stavanger da blodet rant i gatene og spør oss om folk laster opp seg selv som vedlegg til en epost til eventyr@jorgensenpedersen.no. Blir du ernæringsfysiolog eller tannlege for å bli populær? Lars Jacob skryter i alle fall av Sveinungs påvirkning på livskvaliteten hans, selv om rådene var festbrems-aktige. Det er noen nachspiel som er best å unngå, pietisme er nok også best å unngå, og det finnes ingen enkle svar. Det blir enda mer vibes og kontra-vibes, og vi gleder oss over de mange synspunktene rundt dette spørsmålet, før vi avslutter med å etterspørre mer "oomph" i bærekraften. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Laddar

#JP200: Bærekraften trenger lønnsomhet og lønnsomheten trenger bærekraft med Trond Bjørnenak

Transkript

Lignende

#JP057: Vi må snakke mer om bærekraft

#JP165: Bærekraft må være mer enn en festbrems

#JP057: Vi må snakke mer om bærekraft

#JP165: Bærekraft må være mer enn en festbrems

#JP003: Bærekraftig og lønnsom – er ikke det lett da?

#JP013: Men hva er egentlig bærekraftig business?

#JP112: Når bærekraft ikke lønner seg

#JP143: Bærekraftseventyr LIVE - Bærekraft i urolige tider med Bård Brath Ingerø og Anna Silje Andersen

#JP148: Å "tjene penger" på bærekraft

#JP091: Bærekraftige bygg og livslang læring med Lars Erik Lund