Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.
Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Noen ganger, Sveinung, så spiller vi inn episoder av Berkars eventyr som er planlagt lang tid i forveien og avtalt med folk med travlekalenderer. Og av og til så er det jo sånn med folk som har travlekalenderer at den kan få tak i deg på kort varsel. Og
Det er jo tilfellet i dag, fordi du står heldigvis opp tidlig, og det gjør Lars-Erik Lund som er konserdirektør for strategi og bærekraft i Veidekke også. For han sykler jo fra hjemmet sitt og inn til Oslo hver eneste morgen. Og du fikk han på tråden, og du klarte til og med å røyke ut at han hadde en god halvtime før sitt første på morgen på Veidekke sitt jobb.
sitt hovedkvarter og der klart vil du få til et verkantseventyr som vi nå snart skal høre på
Lars-Erik Lund, det er jo et navn som klinger kjent for de som følger Bærekratts eventyr. Vi har hatt han som gjest før. Han har jo også figurert mye i både media og sosiale medier på grunn av sin person. Han var årets NHH-alumni i fjor. Han har markert seg veldig tydelig, og det kan dere høre på denne
forrige episoden vi hadde med han. Dette er den sosiale bærekraften og... Episode nummer 062, mangfold, inkludering og verdiskaping, heter denne episoden.
som handlet nettopp om det, hvor han har vært en tydelig stemme. Og så har vi hatt lyst til å snakke med han mer om dagjobben hans. En stor dagjobb, nettopp som direktør for strategi og bærekraft i Veitek. Ja, fordi etter den samtalen vi hadde med Lars-Erik sist, som handler jo om et veldig spennende og veldig viktig tema, nemlig det som handler om ulike typer mangfold og inkludering i arbeidslivet,
så satt vi igjen med Runefru og Lelsen, som alltid gjør med flinke folk at her var jo masse som var usnakket. Og blant annet det som er temaet vi snakket aller mest med Lars-Erik om de siste årene, for Lars-Erik var jo en av deltakerne på det første kullet av vårt eksekutivprogram Sustainable Business Strategy, hvor vi nettopp avsluttet kull 2 og i disse dager tar imot søkerne til kull 3, så startet
på andre siden av sommeren. Og det som var Lars-Erik sitt store, sånn brennende engasjement inn i det programmet, og som vi har snakket med han om i alle mulige slags sammenhenger etter den tiden, det er jo et spørsmål rundt
sammenhengen mellom, eller liksom hvordan lykkes med å forene bærekraft og lønnsomhet, og spesifikt å gjøre det gjennom nye forretningsmodeller. Andre måter å tenke business på, og når en ser på Lars-Erik sin praksis både i Veidekke, men også i andre roller han har, han er jo nylig blitt styreleder i UN Global Compact, som vi også kommer inn på i samtalen. Han sitter i styre i
heter det Norske Byggalliansen, nå ble jeg på Grønn Byggalliansen, tusen takk, og er på ulike måter også involvert med start-ups og sosiale entreprenører og alt så videre, så har jo han denne siviløkonomens teft for business kombinert med dette brennende engasjementet for både sosial og miljømessig bærekraft
Så det som vi derfor inviterte Lars-Erik til å prate om i dag, det var jo alle disse tingene knyttet til nettopp det. Hvordan lykkes vi å virkelig gjøre byggebransjen som Veidekke tilhører bærekraftig? Hvor er business case for å gjøre noe sånt? Hvordan får de det til i praksis med innovasjon, både som er kanskje styrt fra toppen dels, men som også skjer der nede på byggeplassen? Og alle disse spørsmålene rundt det, hvordan ser
fremtidens business ut for byggnaringer og også mer generelt. Så er det en tilleggsdimensjon der. En ting er at det med bærekraft er lønnsomt. Men Lars-Eriks snakker jo ofte om, og vi fikk lov til å snakke om det i dag vi også, og skal snart dele det med dere, kjære lyttere. Hva med den bærekraften som er viktig, men som ikke nødvendigvis er lønnsomt?
hvem skal ta ansvar for det, hvordan gjøre det. Det diskuterte vi også med han sist gang, den der sosiale dimensjonen, det å integrere folk, ansette folk i virksomheten som kanskje har en eller annen form for psykisk lidelse.
som gjør at ikke alle perioder er like effektive. Bare for å ta ett eksempel. Så vi diskuterer det i dagens samtale med han også, altså både bærekraft og lønnsomhet, og hva skal vi gjøre med den bærekraften som ikke nødvendigvis er lønnsom, men som er viktig. Og derfor, hvorfor ikke enkelt og greit sette over til dine samtaler med Lars-Erik Løk.
Du vet den deilige følelsen, Sveinung, når du er invitert i en jobbmiddag eller greie, reception, eller hva det måtte være, og så tussler du inn, så du har egentlig mest lyst til å gjemme deg i barn, alene. Og så går du bort der, og så står det noen du kjenner og liker, som også kan tenke seg å stå der og henge i barn.
Slik føltes det litt å komme inn i Sandcaster Studio i dag hvor vi spillte inn verkantseventyr. For her satt jo jeg, Lars-Erik Lund, og her er han sote før. Velkommen, Lars-Erik. Tusen takk.
Vi lovte å plukke opp en tråd, og det har vi heldigvis nå fått mulighet til å gjøre. Litt av inspirasjonen, det er mange kilder til inspirasjon, men det var en LinkedIn-post som du postet i forrige uke om din reise fra 1995 og Sivøk, hvor lønnsomhet stod på agendaen, og en bok du aldri så før 30 år etterpå.
Og til i dag så tenkte vi nå tar vi sjansen og ser om vi får tak i Lars-Erik og får tatt en prat. Velkommen skal du være. Takk skal du ha, Svein Ong. Takk, Lars-Jakob. Veldig hyggelig å bli invitert. Du?
Det er kjekt å ha deg tilbake. Det er jo mange som kjenner deg av ulike grunner, men der kjenner jeg deg blant annet fordi at du sitter i konsernledelsen til Veidekke, og der har du et spennende og viktig ansvar, et todelt ansvar, selv om mange vil si at det er et og det samme, for du er konserdirektør for strategi og bærekraft.
og sånn har det jo ikke alltid vært hverken i din bransje eller de andre bransjer at bærekraft eksplisitt er tatt inn i en strategidirektør sin rolle. Kanskje du gjerne med utgangspunkt i den bransjen du er i nå selv om vi vet jo at du har vært i andre bransjer før, men kanskje du drar litt
Det er et fugleperspektiv over tid her. Det er litt sånn linjene som har ledet oss dit hen, at ikke bare er det slik at en i konsernledelsen i Veidekke har dine titel, det startes også nye AS i konsernstrukturen til Veidekke som heter sånne ting som Veidekke sirkulær. Og sånn har jo ikke verden alltid vært. Sånn var ikke verden når du gikk ut av NHH som siviløkonom i 1995. Kan ikke du dra litt denne linjen da?
Jeg har ikke vært med på hele bærekraftsreisen til Veidekke. Veidekke startet jo et ganske omfattende arbeid med det som den på denne kallelsen corporate social responsibility tema rundt årslutenskiftet.
så var de ganske raskt ute og så på hvilket ansvar er det vi har, hvilket type avtrykk er det vi ikke har, og mye ble jo rettet av mot de temaene som var knyttet til helse, sikkerhet på byggeplass og type svart arbeid og bekymringen for det.
Og så har man gradvis løftet seg lenger og lenger inn i å se på hva er vår virksomhetsrolle og i hvilken grad er det vi gjør. For man forklarer hva Veidekke gjør, da er det ikke alt som heter. Inmellom er det noen som tenker at i Sverige reiser vi og sier at jeg kommer fra Veidekke. Er det et etter
etternavn, liksom. I Norge så er de fleste antatt at det er veidekja, der dekker du et eller annet med vei, og det gjorde vi jo i 1936, da drev vi med Brostein nede i Fredrikstad, og så har det ekspandert siden. Og veidekja har hatt en reise hvor det har vært veldig, veldig knyttet til de verdiene de har. Veldig knyttet til verdiene av viktigheten av hvilken rolle man spiller, og blant annet knyttet til
til etikk og moral. Sånn at under krigen valgte Veidekke å flytte ut, altså egentlig å legge ned virksomheten under krigen slik at de ikke skulle bygge for tyskerne. Og det ligger dypt i folkeskjelen til Veidekke å ta det ansvaret. Og så har man jo over tid fulgt resten av bransjen og resten av næringslivet i forhold til å tenke at bærekraftsrollen trenger å være i tilknytning til det hva slags type omdømme vi har. Og da var det nært å knytte det til kommunikasjonsrollen.
Så det har den hatt lenge og i mange år, og så ser vi jo at det blir viktigere og viktigere for virksomheten. Bedrifter kommer jo i de dilemmaene der de må ta valg. Det er noen som sier noen har jo det begrepet at de sier at vi skal drive med klimatilpassning, men det skal være lønnsomt. Og innimellom så blir det også litt vanskelig, fordi hvis alle klimatiltakene hadde vært lønnsomme, så hadde det ikke vært noe vits at vi diskuterte om vi gjorde det eller ikke.
Men i og med at det faktisk er så mye dilemmaer i tid, så vet vi at det kommer til å koste, og vi vet at vi vil stå i dilemmaer der vi må velge det ene eller det andre. Og sånn sett så blir det en problemstilling som våre ledere må stå i hver eneste dag. Og det er de som reelt står i det. Det er de som står ute på en byggeplass og leder et prosjekt, enten det er hestenestpanelen, eller asfaltering av et stort...
eller det er bygging av en feioskraftverk. Det er de som står i den dilemmaen i verdenslag. Skal jeg velge den typen betong, eller den typen betong? Skal vi velge biodiesel, ikke velge biodiesel? Hva slags type innvirkning vil dette ha på miljøet? Så det var det vi registrerte. Og da satte vi i gang en prosessforskning
Det var litt før jeg begynte hos dere på skolen, som var en konsernstrategisk prosess. Og jeg husker veldig godt Svein Likard Brannseg, som ikke lenger var i Hydro, men var kommet til som styrleder hos oss. Og han sa det at nå har vi diskutert ulike scenarier. Verden kan gå dit, verden kan gå dit. En ting er enig, og det er grønne skyter kommer til å komme. Og spørsmålet er bare hvordan har vi tenkt å håndtere det? Har vi tenkt å sitte i baksettet og vente på at det kommer, eller skal vi faktisk gjøre noe med det?
Når du da vet at du sitter og har påvirkningskraft, ikke bare på dine egne utslipp, men på hele verdikjeden, og du har muligheten til å påvirke det, og du ser at bransjen vår har det avtrykket det har, så er det naturlig å tenke seg at Veireik skal ta del i den jobben med å bygge dette grønne skiftet, og faktisk gjøre det. Så det er grunnlaget for, og det tror jeg er det grunnlaget ligger i, det ser jeg og kjenner jeg igjen i hele organisasjonen.
Hva er det største fotavtrykket, eller hvis vi går tilbake noen år da, når det arbeidet med bærekraft begynte, hva er det man tenkte å ha bevis for, er det største fotavtrykket i virksomheten? Det var nok også på en eller annen måte type miljøskader,
i den retningen. Men jeg tror jo, og hvis du leser gjennom gamle rapporter som jeg da har brukt tid på, så
Så er det jo dette med fokus på mennesker, at mennesker skal komme helt hjem etter å ha kommet på en byggeplass. Vi hadde jo da på den tiden en stor andel veldig alvorlige skader, i tillegg til en ganske høy rate med dødsfall i bransjen. Nå er vi jo faktisk nede på en sånn... Nå kan det jo gå årevis før vi faktisk har så alvorlig at det faktisk ender i fatalitet. Men å være nede på nivåer fra...
18 rundt der, så var vi vel på 10, 12, 15 alvorlige skader i år. Alvorlige skader er da definert som skader som gir varige med en. Og nå er vi nede på to hver 12 måneder, og vi har hatt perioder hvor vi har null. Så det fokuset på det har vært viktig. Og så er det fokuset på, og det kjenner sikkert mange om at søker og beidekker nyhet, så kjenner man igjen de utfordringene man har hatt med prissamarbeid, blant annet, som har vært en utfordring.
I dag så vet vi at bransjen sliter med svart arbeid, noe man forsøker å gjøre med innleiregler og andre ting. Det er jo de raskeste og de nærmeste tingene man var mest opptatt av først. Men nå ser vi veldig på klima og natur som kommer opp som dramatiske effekter.
Noe som vi har gleden av å diskutere mye med deg og mange av våre felles venner, Erik, blant annet i det året du var med på eksekutivprogrammet vårt, Sustainable Business Strategy, det var jo til spørsmålet rundt det som ofte kalles the business case for sustainability. Hvis du har et bedriftsøkonomisk blikk på verden, hvorfor i all verden skulle en ta bærekraft på alvor? Og det har jo begynt å bli i en viss forstand mye selvsagt, så i hvert fall er det mye mer...
Det er mange flere som gir den typen business case grunner i dag enn det var for noen år siden. Og så er det samtidig ikke selvsagt hva disse business casene er. Og så kan vi jo se for oss at de er av ulike karakterer. Vi kan se for oss at de handler om at vi klarer å tiltrenke oss kunder som ellers ville valgt andre, fordi vi viser at vi klarer å levere på disse tingene veldig ofte, og jeg kan
tenker vi at det er aktuelt i dere sin bransje, så kan det ha med kostnader å gjøre, altså at en ved å utnytte ressurser smartere og bedre kan kutte kostnader. Og så er det nok en litt mer langsiktig, litt mer indirekte greie, knyttet til sånne ting som en får et bedre omdømme, en kan tiltrekke seg andre typer folk til å jobbe for seg som kanskje ellers ville valgt å jobbe et annet sted. Og dette med at en kan redusere ulike typer risiko, enten det er regulatorisk risiko, eller det er risikoen for å bli saksøkt, eller
Hvis du skulle prøve å sette ord på, du som sitter med hånda på strategiratte til Veidekke, hvor er det dere ser at planeterne kan stille seg på rekken her også fra et lønnsomhetsperspektiv? At dette kan gi mening ikke bare fordi det er viktig i seg selv, for det er det jo, men også fra et sånt businessperspektiv.
Nei, det er jo... Vi bruker jo aktivt, det er litt rart hvordan man tar tak i ting som man har lært på skolen. Vi bruker jo aktivt den Nancy Bockens vurdering av sirkulære økonomiske modeller, altså det som går med å slanke og forlenge. Og jeg tror jo det ene vi kan jobbe, som vi ser igjen, både lønnsomt og lønnsomt, det er jo blant annet å bruke av betong.
Hvis vi tar utgangspunkt først, da vi målte opp og satte oss ned og begynte å diskutere hva er våre klimaskip, da vi bare diskuterer klimaskip i denne første trinn, så var det jo sånn, hvor mye diesel er det vi brenner, hva type oppvarming bruker vi på asfaltbrukene våre, hvordan skal vi få transportert det hit og dit, og så blir det diskusjon om skal vi gå på biodiesel eller skal vi ikke gå på biodiesel. Og så blir det en diskusjon om kostnader direkte.
Og den diskusjonen kjenner jeg igjen i hele bransjen også. Det er jo en diskusjon som går på at kan vi ta kutt ut slippene på byggeplassene våre sånn at vi bare bruker elektriske gravmaskiner. Også er folk ganske fornøyd når man har klappet å investere til en elektrisk gravmaskin. Og prosessen med å få tak i en elektrisk gravmaskin, som jeg har forstått det, det er at man kjøper en ordentlig gravmaskin, sender den til et eller annet på Gjeldelåsen, så tar man ut dieselmotoren, putter inn en elektrisk motor, og så sendes det gravmaskinen tilbake igjen med dieselmotoren stående på en pall over siden av.
Og så er det sånn, så fint, da har vi klart det, da har vi klart å redusere noe, men hvis vi ser på verdikjeden vår, i løpet av et år, hvor er det vi slipper ut mest, hvis vi ser på alle utskippene våre, så er jo det som skjer på en byggeplass, altså det forsvinner litt, det er 4,4-6% i den, i hvert fall under tiden. Mens
Valg av type materialer, valg av konstruksjonsmetoder, valg av armering, valg av vinduer, valg av ventilasjonsløsninger. De valgene som egentlig må skje i forhold til samarbeid, fordi det er byggherre og kunder som velger materiale, men vi som kjøper dem, de representerer veldig, veldig store utstyr. Et av de casene som jeg vet vi har snakket om, og som også har skrevet om i pressen, er jo Banenors vilje til å se på hestenest mellom.
Jeg er jo ikke ingeniør, men som siviløkonom lærte jeg det også. Siviløkonom har en indiansk navn, så han som snakker om ting han ikke har greie på, så gjør jeg det. Det som var da, det er at de valgte en annen måte å støpe tenten her. Når du bor i en fjell, så vil det jo renne vann igjennom, så du må ha en tett tøt.
Og vanligvis så sprenger man gjennom, drill and blast, og så støper man ut sånn at du ser en helt rund dome over, og så renner vannet på utsiden av ned i en gruppe. Og det krever voldsomme mengder med betong. Så det man foreslo der var i stedet for å gjøre det, så kunne man gjøre et eller annet som systematisk injisering, der man går gjennom og så injiserer fjellet før man borer.
Slik at det er en fast og hel fjellart før du går igjennom. Dette er sikkert hyperforenklet, og jeg er helt sikker på halve veien jeg sitter nå og river seg i håret. Men forenklet fra alt er det voldsomme besparelser i mengden betong, og selvfølgelig voldsomme besparelser i CO2-stykket som kommer med det.
Dumt for betongindustrien og sementindustrien, men veldig bra for både vann nord og for veirekker, for å få ned de utslippene. For vi registrerer jo også de skåltre eller de indirekte utslippene i våre regnskaper. Så de valgene med det å redusere mengde er viktige. Når jeg står på NAH-blokka oppe i 9. etasje, der vi har kontorer og ser ned på gamle Merino, hvor vi i vår tid hadde undervisningslokaler, gamle ull-
Hva er det? Hvis det heter det. Ull.
ullefabriken, der de strikket maskinelt. Jeg ser ned der så har de revet ganske store deler av det bygget, men de bevarte også store deler av det. Og så synes jeg det er utrolig gøy å sitte og se ned på byggeplasser. Det er så mye mennesker, det er så mye koordinering, det er kraner og det er sement og det bygges og reises. Det er så mye som skjer der, og det er så fysisk. Og så ser man også rundt i fjellområdet rundt der, hvordan de borrer og sprenger og legger på sement.
etter mitt skjønn da, for å sikre ting, og det graves ned og legges rør, alt virker så fysisk, da tenker jeg, hvor stort potensial er det egentlig å bygge bygg på en mye mer miljøvennlig måte, hvis vi tenker sånn 2050 da. I 2050 må jeg være nettopp positiv. Ja, ja.
Er det virkelig mulig? Det er så fysisk, det er så, jeg kan skjønne det som metafysiske prosjekter, eller prosesser hvor man da, nei, vi digitaliserer dette her, og så sørger vi for at disse datavarehusene, de blir drevet på en eller annen, med fornybar energi da, og
sånn at det ikke er så mye utslipp per klikk, og så løser vi da musikkproblemet på en annen måte. Før så hadde vi fysiske plater, nå strømmer vi det. Men jeg klarer liksom ikke å forestille meg helt disse helt rene husene i fremtiden, men jeg vet jo at det er folk som kan så utrolig mye mer enn meg om dette, blant annet deg og dine folk, og den prosessen da fram mot, hva er det, 2050 da? For det er såpass lenge til, hvor
Hvis man da ser ned på en byggeplass, hvilke typer konkrete endringer har skjedd der som ikke jeg kan se fra vinduet mitt? Og det kan jo hende at det er mange, mange endringer allerede i dag. Bare det å bevare en tredjedel av dette bygget, og se på hvordan de har jobbet med å rive det gamle, spyle ned lempe, altså...
Det er trolig mye arbeid da i den bevaringen, så står vi oppe i vinduet og diskuterer med kollegaer, hvor mye har de egentlig spart da, og hvorfor har de spart så stor del av dette gamle bygget? Hva har man egentlig spart på det? Gjør man det på grunn av at det er verneverdig? Det er bare et konkret eksempel på et stort bygd da.
hver dag, hvordan ville det blitt bygd i gamle dager og litt sånn tanker om veien videre Men du er enig at det der er utrolig kult å se på bare å observere det er sånn
Vi var så heldige at vi hadde Kropus Håkon på besøk utenfor Ulven. Han fikk også muligheten til å klatre opp i en tårnekran for å se ned og se på hva vi bygger der. Det er et kjempesort område som vi bygger sammen med Ogo's en rekke boliger. Vi skal bygge vårt nye hovedkontor, og vi snakker om hvordan dette hovedkontoret er bygget opp.
Jeg skjønner jo, for hvis du virkelig dukker inn i diskusjonen om byggeplasser, så er det masse elementer i det som er spennende. Det er prosjektbasert produksjon med midlertidig lag. Det er så langt fra fabrikkproduksjonen du kan komme, så langt fra å justere ting som du kan komme, så du er helt nødt til å ha avhengig av å ha mennesker som står på byggeplassen som forstår og kan ta de trolige valgene underveis.
Og så er det, hvor langt har vi kommet? Jeg tror at hvis du hadde spurt Sigbjørn Fånes, en av mine kolleger i Trondheim, så ville han sagt at vi i dag har teknologi å føre opp de samme bygdene som vi gjør i dag med halvparten av utskippet. Og det tror jeg han sa for et par år siden i en TED-talk. Jeg tror vi har kommet lengre enn det i dag.
Og så er det sånn at et bygg skal jo stå en periode, sånn at det vi har jobbet med sammen med Sintef, så fikk vi muligheten til å bygge det som er deres Zero Emission Building Laboratory, som er et laboratoriet i tilknytning til Sintef i Trondheim.
og som er et ekstrembygg, hvor når du regner gjennom bygget, så må du regne gjennom hvor mye utslipp og energi du bruker når du produserer det i hele verdikjeden, og så må du avregne hvor mye energi du klarer å produsere i den perioden bygget skal stå. Og det er rett og slett et nullutslipp-bygg. Altså period-ferdig. Så det er et bygg som da, når det er revet etter 60 år, så har ikke det hatt noen innvirkning på noe annet enn den naturinnvirkningen vi har hatt av at vi har sprengt eller gjort ting for å få det opp.
Så vi er der, altså vi er jo der at vi har muligheten til å gjøre det, og diskusjonen blir alltid liksom i forhold til hvordan skal vi gjøre det, fordi det er alle ideer om hvem er det som skal ha mest mulig avkastning av dette prosjektet, hvem skal tjene mest mulig penger, hvem skal sitte igjen i ideen om hva som er gjort og alle disse tingene.
Der ser vi også en voldsom reise mot i større grad samarbeid rundt en sånn byggeplass. For en byggeplass består av mange hundre leverandører, mange hundre deler som inngår i dette, som du kan tenke deg som en veldig stor bløtkake. Den bløtkaken er en gitt størrelse. Hvis Veidekke sier at nå skal vi tjene litt mer på dette, så betyr det at noen andre må tjene litt mindre.
Og sånn har vi jo diskutert klima også på en byggeplass. Vi har sagt at vi skal fordele dette, men vi er nødt til å begynne å se på hvordan vi skal bygge den kaken litt mindre. Og det betyr at vi er nødt til å se på helt nye temaer. Vi slår jo ned spunt, det vet dere sikkert hva det er, sånne stålplater som du slår ned i bakken for å få et fast grunnlag til å holde vann ut og holde massene ut når du bygger. I ganske mange tilfeller kan de trekkes opp igjen når vi er ferdige i bygget.
Men det gjør vi ikke. Rett og slett fordi at LCA, den måten vi måler klimautryptene, ikke omfatter oss og det. Da kan vi begynne å tenke på andre forretningsmodeller. Fordi sånn som det er i dag, så selger vi spunten, de stålplatene til byggeren, og byggeren eier dem. Hvis vi i stedet hadde leiet dem, så hadde det vært opp til oss å ha en insentiv for å faktisk trekke dem opp igjen. Det var det som var så inspirerende med å sitte med studiet med dere, er jo
Det er jo ikke å sitte og høre at det finnes en teknologi som gjør at det både er rimeligere og mer miljøvennlig. Nei, la oss ta tak i den. Men det at det finnes måter å skru på en forretningsmodell til å se på hvordan vi kan se på den forretningsmodellen litt annerledes og kanskje kunne gjøre ting på en smartere måte der vi kan redusere mengder, der vi kan få ting til å vare lenger, der vi kan ha insentiver til å trekke og ta det tilbake igjen. Så det ble så reelt for meg.
Så det som var så voldsomt inspirerende.
Her synes jeg du får frem så godt, Lars-Erik, at du bruker kaka som eksempel. Det er jo litt sånn bærekraftig kosthold snakker jeg om om dagen. Det er jo dels hvordan kostholdet er satt sammen, men det er også hvordan ingrediensene som sånn må være produsert bærekraftig. Du trekker opp her fra det som skjer på byggeplassen til samhandlingen mellom de ulike aktørene som skal til for å få bygget opp.
hvem skal eie eller ikke eie de ulike komponentene, og så videre, og hvordan skal eierskapsmodellen forbygges for den delen, men så helt ned på ingrediensnivå, det som bringer bæra til kake, som skal opp på kake, hvordan er det produsert. Og i dette tilfellet var vi inne her i stedet på betong, og jeg klarer ikke å dy meg fra å be deg fortelle litt om en ny...
venture i Veidekke som heter Veidekke Sirkulær. Det var en gang jeg fikk være med på lanseringen, og dette ble offentliggjort bort i Oslo tidlig en morgen. Og dette er jo et eksempel på at det er mange byggeglossene, pun intended, som må på plass for å lage en bærekraftig byggenæring. Ja, ok, da må betongen spesifikt være mer bærekraftig, og det må ståle, og det må glasse, og alt det her. Kanskje du forteller litt om Veidekke Sirkulær?
Jo, altså veidekk sirkulært er jo en veldig spennende prosess. Det er egentlig en prosess som vi begynte sammen med noen andre aktører, men som i dag liksom drives fremover av veidekk da, under dette merkenavnet, eller det selskapsnavnet som heter veidekk sirkulært, som drives i entreprenørvirksomheten hos oss. Og det de står på er jo at når de river bygg, så er det sånn deponi. Altså vi må deponere den betongen vi tar bort. Men den betongen er jo bygget egentlig på samme måte som den måten vi skal bygge det neste bygget.
Så betong er jo da sement, og så er det sand, og så er det vann, og så er det noen stein, eller noen fraksjoner som vi putter inn i det for å holde det oppå, og så har vi alt det som går på armering og sånn. Men når betongen tas frem, og vi skal knuse det og rive det, så river vi det ned og sitter igjen med ulike fraksjoner, altså størrelser på steinen, som vi kan vaske.
Det vi gjør nå er at vi skiller det og vasker det, og så bruker vi det tilslaget, altså den steinen som har brukt i den ordinære betongen fra tidligere, og så bruker vi den i ny betong for å sette ny betong. Det skal vi gjøre på det nye hovedkontoret. Det er første, world's first. Og så skal vi jobbe med et veldig spennende prosjekt som er et veldig bærekraftig prosjekt ute i Asker nederst i M-lovet, som også skal bruke tilsvarende løsning.
Og det vi river nå, det er noen betongkonstruksjoner som vi har satt opp i forbindelse med folkevann. Så det er veien til det. Og så hva er effektene av det? Og det er jo det mest spennende, det at vi prøver, og så er det ikke en voldsom effekt på klima, rett og slett fordi vi må fremdeles bruke sement. Men en av de tingene vi har sett er at det er en veldig nær link mellom natur og klima.
Og jeg tror det er liksom, for å få nytte av dette, så er det sånn at for å kunne bygge denne betongen, eller sette disse betongvegene i det nye kontoret, så må vi jo da i tilfelle gå og sprenge stein et eller annet sted, kjøre den til byggeplassen, få den på plass, og så bruke den i... Det gjør vi jo ikke noe, men bruker vi det som har vært tidligere, og det er en viktig del av å ikke bruke det som vi kaller jordfuglige stein, da.
i tidslaget. Så det er en viktig del av det, og vi ser at det er en veldig nær kobling på det, og vi har flere prosjekter der vi nå bruker lokal stein, i stedet for å kjøre lange strekninger for å hente stein. Hvis du hadde sett hvordan det faktisk foregår, så er det sånn at vi sprenger ut et stort hull i bakken, tar mot steinen, flytter et eller annet sted, henter steinen et annet sted, og transporterer det tilbake som grunnlag for
Som kanskje ikke alle vet, og det er jo både masse transport, både masse uensiktsmessig bruk av stein, altså bruk av naturressurser som vi helst ikke vil. Så vi oppfatter at det er en nær link mellom klima og natur, og vi ser at den linken blir stadig viktig for oss, fordi det vi gjør har et fysisk avtrykk som er så stort at folk ser det.
enten det er Hardangebro, eller det er tunneller, eller det er store byggeplasser, eller andre ting, så har det en voldsom påvirkning på naturen, og da må man jo se på hvordan man også minsker det. Så det er den biten når det gjelder den betongen, men vi har jo
Det er jo det som er spennende. Veidegiver står av en masse ulike små og mindre virksomheter, og under er flere prosjekter. Disse virksomhetene tester ut og prøver ut og tester ut og prøver ut. Alt fra sånne små ting som at vi har en enhet i Stavanger. Nå hører du at jeg blir litt sånn engasjert. Den produserer elementer, og elementer som vi bruker i ulike deler av prosjektene, og som andre kunder bruker i.
Og den lille biten, en av de tingene som er at vi sprøyter inn sement inn i fabrikken for å støpe, for hver gang det kommer en sementbil så sprøyter vi inn, og det har vi gjort ved å sette på motoren, og så bruker den en kompressor til å gjøre det. Så var det en av dem som fant ut at da kan vi ikke gjøre det på noen annen måte, bare stikke stikkontakten i stedet, jo da gjør vi det. Og så plutselig reduserer vi litt der.
Og så er det spørsmålet, kan vi bruke regnvann til noe? Ja, kanskje vi kan gjøre det. Må vi vurdere om vi skal bruke ekstremt lav karbonbetong, eller kan vi velge det? Nei, vi bare velger det. Og så velger vi det bare, og så er alle elementene som kommer ut derfra, er i den kategorien betong. Vi stiller ikke spørsmål om det skal prises eller noe annet, og vi ser jo at det er lønnsomt å bare gjøre det på den måten.
Så det er jo flere virksomheter inni Veidekke som har den evnen, fordi de har sett at fra konsernstrategien og styreleder og helt ned igjennom hele organisasjonen har man satt denne ambisjonen, og så synes man det er
Jeg er jo ingeniør i det jeg lager for å finne på å løse problemet. Det er akkurat som du gjettet ting jeg sitter og lurer på. Først her med kaka og ingrediensene. Nå satt jeg og tenkte hvordan i et sånt innovasjonsarbeid som det er her, i en sånn skala som det snakkes om, i en stor, stor virksomhet, med så mye fagfolk mulig kompetanse, men også i en virksomhet som er så stor.
Så sitter det et styre her som du var inne på i stedet, det sitter en konservledelse som setter noen retninger og en skall en bestemt vei, men så som du sa, ute på byggeplassen der er det masse flinke folk som vet hvordan betong oppfører seg, som vet forskjellene på ulike typer stål og you name it, og de kan jo drive å eksperimentere der. Og grønn innovasjon handler jo mye om eksperimentering ned på produktnivå, på prosessnivå og så videre.
Dette er et vanskelig spørsmål å svare kortfattet på, men jeg prøver. Hvordan sikrer dere at dere får til den der heilheten fra topp til og helt ned på byggeplassen for å få den innovasjonen til å faktisk skje? Det kan være at jeg er forutdatt i og med at jeg har vært med å lage en strategi. Men jeg har jo tro på at både gjennom å snakke
om det og vise initiativ til at vi gjennomfører de tingene vi gjør, at vi er veldig gode på rapportering og blitt flinke på rapportering over tid. Så det tema ligger der, og så er jo vi en virksomhet som i motsetning til veldig mange andre som kanskje er styrt sentralt, hvor dette er det tingene vi gjør, gå ut og gjøre det, så er vi i større grad...
laget sånn at vår virksomhet i Stavanger, eller vår virksomhet i Bergen eller i Stockholm, hvor det skal være, det er de som er i kontakt med kundene. Det er de som hver eneste dag har dialogen med leverandørene som skal gjøre det. Det er de som skal gjøre jobben. Det blir utrolig vanskelig hvis det er en land på sjette etasje som skal bestemme at ja, det er den innovasjonen du skal gjøre, det er den innovasjonen. Så vi har jo
Vi har mulighet til å inspirere, vi har mulighet til å dele tanker og ideer fra et sted til et annet. Vi har mulighet til å gjøre den, men vi har veldig vanskelig for å gå inn og si at dette er det vi skal gjøre, dette er sånn vi skal jobbe med. Men det at vi har dataunderlag og rett og slett har et kunnskapsunderlag som gjør at du kan si at ja, det er viktigere med betong enn nødvendigvis å få bare elektriske gravmaskiner. Vi har mer påvirkning her enn her, vi kan jobbe disse tingene.
Det er jo data underlag som vi har samlet inn, som gir dem et grunnlag for fakta, kunne de ta de beslutningene som de gjør, slik at når asfaltvirksomheten tenker seg om å jobbe med dette, så ser de at vi vet at de største utslippene skjer når vi skal legge asfalten, eller når vi skal faktisk varme den. De to tingene må vi se på. Rett og slett fordi de har faktaene til å gjøre det. Og det tror jeg er linken mellom rapportering og hva de gjennomfører.
Det er nesten sånn at jeg kunne sendt et år daglig podcast med mennesker i den organisasjonen som ikke sitter i strategirolder, som sitter ute i produksjonen, enten ved at de får til samarbeid med Fontenehuset for å få til et partnerskap der, eller de jobber med
med å få renset ulike teilstein for bruk i nye konstruksjoner, eller de jobber med å teste og etterforske og finne ut om vi kan bruke den formen for sement i den formen for elementer, og dermed kunne ta ned utslippene for kunden. Og i et samarbeid med kunden som er så tett at de faktisk diskuterer det hele tiden, det finnes altså så mange som gjør at du rett og slett kan...
Det er vanskelig å ikke bli veldig inspirert daglig. Hvordan kan jeg hjelpe dem enda mer? Og så er det jo sånn, og det er det siste biten av det, det er jo at når man nå snakker med andre innovasjonsmiljøer, så ser vi for første gang at bygg og anlegg får en større og større klasse. Og det tror jeg er veldig, veldig gledelig. Noe annet på Startup Lab og som nå har satt i gang
startup lab construction der, der ser vi jo igjen og igjen. Og vi kan tilby testarener. Vi har 600-1000 byggeprosjekter gående til hver tid. Det er klart vi kan gi dere pilot- og testingarener for å gi muligheten for å finne ut hvordan de skal få impact i sine løsninger.
Når jeg fortalte om dette blikket, dette fugleperspektivet, stå opp igjen og åblokka og se ned på Merino, så la jeg meg fascinere den svære heisekranen på 100 meter, som noen da har bestilt, og så er det noen som har...
nærmest lagt noen verktøy og noe annet i en trillebård, og så heises det der opp og flyttes og senkes ned i dypet av dette bygget, så er det helt ned på mikronivå. Det er menneskene der, det er sikkerheten involvert, som vi har vært inne på her. Det er hva som puttes opp i den lille trillebåra, hvem har produsert trillebåra.
Hvordan har man mest mulig smidig planlagt dette her, så man kommer i mål innenfor en konstantsramme? Det er mange mennesker involvert, helt opp til det store til slutt, hvor bygget er der mennesker skal bo der. Og så sier du helt åpent, ja, om noen år så skal jo dette her mest sannsynlig rives. Så har vi liksom det fra mikro til bygge og menneskene. Og så vil jeg opp enda et nivå. Vi var jo oppe på å snakke om undervisningfag i stedet.
Det er godt å høre at du kommer inn i et kurs som vårt, og vi har jo ikke flettet peiling på bygg. Vi kan jo mye om bygg, men vi kan jo ikke ta deg i hånda og vise deg boka på biblioteket, hvor det står oppskriften til bærekraftig bygg i 2050. Men det vi kan gjøre er å åpne opp med modellnivå, begrepsnivå, og ned i det praktiske. Og så driver vi og diskuterer og lærer.
Men jeg vil enda være litt oppe på det abstrakte nivået, for det er jo ikke så lenge siden jeg så at du har tatt på deg vervet som styreleder i UN Global Compact. Og da er vi jo på et ganske stort nivå, for jeg tenker liksom fra en strateg og bærekraftsleder,
for å bruke det begrepet, eller direktør i en sånn type virksomhet, så antar jeg at du ser for å få til dette byggeplass-spillet og mot 2050, så er det så mange, mange, mange andre aktører som også må spille sammen. Fortell litt om motivasjonen din for å ta på deg en sånn rolle, og hvordan du ser på den helheten.
Nei, altså jeg fikk jo anledning til å være med i Global Compact i styret for ett år siden, og så fikk jeg mulighet til å ta over etter Venke Grønne på som styreleder, og jeg synes jo det er en fantastisk organisasjon. Det er jo virkelig en organisasjon som setter bredden i bærekraft på fersk tid, og så det er mange av de
bærekraftsorganisasjoner vi også er delaktige i, som har fokus rundt miljø og klima, mens jungen har hele. Og det setter jeg veldig frist på. Og så setter jeg frist på at det er ulike størrelsevirksomheter i mennesket, sånn at det er så bredt anleggende. Og jeg, akkurat som du sier, jeg tror jo at en av de tingene som vi må gå bort fra, det er at når vi fokuserer for mye på hva vi kan kapere ut av
jobbene vi gjør, så glemmer vi hva vi kan skape. Dette er veldig konseptuelt. Det er min feil i så fall. Hvis vi tenker at vi kan kapere mer uten å bredde diskusjonene mer, uten å tenke at vi kan skape mer, så blir det sånn at vi egentlig bare biter av hverandres verdikapning. Det blir mer til oss, men det blir mindre til andre.
Og jeg synes jo ofte at vi snakker på den måten litt annerledes. Og jeg synes vi må begynne å snakke på en måte som gjør at vi skal løse dette sammen. Det er ingen av oss som kommer til å vinne dette i seg regnet. Hvis Veide ikke legger ned i morgen, uten slutt til å produsere, så vil det ikke gjøre det dødt for klimaet.
Så det dreier seg om å se på hvor stor impact det har, hvor mange kategorier, hvor mange mennesker, hvor mange enheter kan jeg være med og påvirke til å være med på denne reisen. Og det er voldsomt. Da begynner vi å snakke om, for vi er 8500 mennesker, det er jo ikke alle de som jobber på byggeplass, men ganske mange. Men på våre byggeplasser er det langt flere, fordi det er underleverandører og entreprenører.
Så er det sånn. Måten vi tenker på det ofte, og nå snakker jeg for alle entreprenører, det er ikke oss alene, men det er sånn at vi skal bruke vår kjøttmakt til å sette krav på leverandørene våre. Og jeg har ønsket om at vi snur det regnskriket og sikkerhetssettet krav, men i større grad sier hvordan kan vi som en stor, kraftig, god entreprenør rekke ut den hånden og si hvor kan jeg hjelpe deg som leverandør til å sørge for at du kommer inn i dette arbeidet og får løst de utfordringene vi trenger forløst. Hvis ikke vi får den laveste karbonen og den beste sementen
I fremtiden er det leverandørene som skal gjøre det, ikke vi. Vi trenger på begge sider å se på hverandre på en måte i et samarbeid. Det tror jeg at UN Global Compact er en stor arena for å få det til i alle sammenhenger. Det er stas med det. Det er mye annet med studiet. Det har jeg lyst til å ta tid på.
Det studiet er jo på en eller annen måte det å kunne ta seg fri litt fra den verden vi opererer i hverdagsdag og kunne diskutere med mennesker som har andre perspektiver på samme type problemstillinger.
Det har ikke bare vært givende i løpet av ett år, men i tiden etter. Det er ikke en sak jeg ikke sender av gårde, enten til Lars Christian eller til Dana, eller hvem det skulle være. Hva tror du om dette? Er du enig i dette? Hvordan kan vi diskutere det? Den diskusjonen om at man har den arenaen til å diskutere diskuverdømsingen, det har for meg vært helt uvurderende. Du henviser her til KUL-kompisene dine på KUL-en av Sustainable Business Strategy, og jeg så...
med litt varme i hjertet så jeg på intervjuet med Global Compact når du tok den rollen her, så henviste du til dette programmet som du har tatt med, så sa du en ting til, og det var at egentlig skulle jeg jo helst tatt Silvrakken på nytt. Fordi nå er jo jeg der at jeg kunne
kunne fått enda mer ut av det. Det har jeg ofte tenkt på selv. Hva i all verden driver jeg egentlig med mens jeg tok siviløkonomgraden? Men back in the day... Du spilte vel plate på landmark, eller hva? Det har jeg veldigvis fått for det. Men...
Men det er jo noe i det her nye, så nå skal jeg løfte det enda takk på abstraksjonsnivå her, for du er tilbake igjen, du ble årets alumni på NOH i fjor, du er her hyppig og samhandler med folk her på huset, så en ting er jo eksekutivprogrammet våre i Sustainable Business, men en ting er hvis du skulle tatt Sivvøk på nytt, men hva er det Sivvøk-graden trenger? Altså når du nå ser på din egen
Det er jo alt for tidlig i livet til å slå tilbake, men når du ser den veien du har tatt så langt da, fra en sivøk i 95 som du skrev i denne LinkedIn-posten, og til nå, så ser du at her er nok en pusslespillbrikke som må flyttes rundt på. Hva er det
Sivøkene som trasker rundt i korridorene på bygget jeg sitter her nå, trenger for å komme ut og hjelpe både Veidekke å pushe deg den veien de skal, hjelpe UN Global Compact å få til det samarbeidet og alle ansatte som de forsøker å få til. Hva er Sivøk 2.0 her, som du ser det, og henne? Sivøk-studiet er jo en yrkesutdannelse på en eller annen måte, så det er jo på en eller annen måte du toucher innom en rekke ulike store fag,
på en litt sånn lett og overflaten måte, og så skal du liksom bringe alt dette sammen når du kommer ut, og det som er fint når du blir litt eldre og har vært igjennom noen av disse tingene, er at du plutselig ser at det der lærte jeg jo i grunn på skolen, jeg har lyst til å lese det en gang til, og så klarer du rett og slett ikke å stoppe, fordi det er altså så mye dybde i de diskusjonene, alt fra Alex Edmonds vurderinger, og han knytter til liksom
The End of ESG, den type artikler. Det er så mange temaer. En av de tingene som jeg gjerne skulle snakket mer om også da jeg var på andre skolen, det er at det finnes ulike perspektiver på verden. Et perspektiv er ditt eget individuelle perspektiv, og hva som er godt for deg som menneske. Et annet er det perspektivet som er hva er bra for samfunnet.
Problemet med Handelshøyskolen, sånn som det var når jeg gikk på Handelshøyskolen, det var at vi så utelukkende på hva er bra for bedriften. Alt det vi vurderte var at så lenge det var et business case og det var bra for bedriften, så var det bra. Er mangfold lønnsomt, da er det bra. Hvis ikke, så er det ikke noe vits å gjøre. Jeg savner den evnen til å kunne si at det finnes ting som er viktige
selv om det ikke nødvendigvis er lønnsomt, eller selv om det kanskje koster, eller kanskje det ikke engang, kanskje bare er null effekt på bedriftens side, men som er veldig bra for samfunnet, bra for oss. Og det perspektivet, det sant jeg jo, jeg husker at jeg startet en jobb, og det høres ekstremt ut, det var en veldig fin arbeidsplass det, altså å jobbe med Ikenor. Og det var en virksomhet, men det er tross alt, når man setter på spissen, så er det en virksomhet som utvinner et metall som
som i seg selv er dyrt, bare fordi det er sjeldent og egentlig bare pent, men det brukes til veldig lite, i et urfattig land. Vi hentet ut gullbarer med helikopter og fly, liksom med militærvakter, rett og slett fra et land som egentlig brant bildekk for å holde seg varme. Det er altså sånn, så de ekstreme kontrastene i det, å sette seg ned og si at vi driver liksom, hvor lønnsom er det nå? Nei, vi er så lønnsom liksom. Ok. Så det perspektivet, det har aldri sluppet, og siden har det heller aldri sluppet med at det liksom er
Noen ting er viktigere enn bedriftsøkonomisk lønnsomhet eller samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Noen ting er bare så viktig at det er viktig i seg selv. Det å kunne stole på seg selv som student og ha gjennombrukt de 4-5 årene
eller seksårene man bruker på å bli ferdig siviløkonom til å modnes nok til at du tør å stole på hva er viktig for meg, og hva ikke er viktig for meg. Uavhengig om det er siviløkonomstudier eller andre ting. Det tror jeg er sentralt, fordi de studentene vi får ut, og som jeg hører mange avtale, det er jo folk som har toppkarakterer, vært med i alt det de kan, uten å fare litt fire eroder ute i sånn og sånn, vært med i studentpolitikken,
en BMI på 19 år i tillegg til... Alt er liksom perfekt, da. Og jeg tror at de forventer... De tenker at vi forventer det. Det gjør vi ikke, da. Vi forventer ikke det, det er det at vi forventer mennesker som kommer med et godt og sunt menneskesyn, og så er det liksom alle de der tingene du trenger å vite for å forstå en byggebransje. Det kan du lære her. Så vi har jo... Jeg er opptatt av at...
At de er menneske. At det ikke er datamaskiner som kommer ut.
Menneske Lars Erik Lundt, tusen takk for at du nok en gang har tatt deg tid til å prate med oss om de tingene du og vi brenner for. Det er veldig lærerikt å høre på deg, og veldig artig å dra refleksjonene fra trillebåra til det abstrakte, og nå også til slutt her, hva slags type utdanning er det vi trenger for å danne mennesker, danne mennesker som kan leve godt og som kan bidra ned den samme veien.
Tusen takk for at du har blitt med, og jeg tror ikke det er siste gang vi setter oss til å ha en liten pause i avgjøring. Neste gang må vi sette ordentlig med tid, da. Vi har jo bare så vidt skrapet borti. Det er også så koselig å snakke med deg, og det er en fin start på det som ser ut til å bli en veldig fin helg oppi.
God helg, og takk for praten. Takk skal du ha. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier.
Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.