‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

Wolfgang Wee Uncut #622 - Lars Dehli | Barneoppdragels

I denne episoden av Wolfgang Wee Uncut diskuterer Wolfgang Wee og Lars Dehli (klinisk psykolog) barneoppdragelse. De drøfter ulike foreldrestiler, som autoritativ, autoritær, ettergivende og forsømmende, og hvordan disse påvirker barns utvikling. De berører også temaer som løvetann- og orkidebarn, konsekvent foreldrestil, belønning vs. straff, og viktigheten av å sette grenser. De deler personlige erfaringer og anekdoter.

01:46

Diskusjonen fokuserer på utfordringer ved moderne foreldreskap, inkludert tidsmessige forskjeller, foreldergrenser, og viktigheten av konsekvens i oppdragelsen.

12:15

Diskusjon om foreldrestiler og dobbeltmoral i oppdragelse, med vekt på balansen mellom varme og grensesetting.

21:19

Fravær av far i oppveksten er tabu, men forskning viser det påvirker atferd og sosialisering betydelig.

28:28

Diskusjonen handler om endringer i synet på vold mot barn og viktigheten av å sette grenser med empati.

33:18

Foredrer man en autoritativ tilnærming, spesielt med orkidebarn, for å sikre bedre utfall i oppdragelsen.

Transkript

Nämnd i episoden

Lars Dehli

Klinisk psykolog og spesialist i kognitiv terapi, gjest i podcasten.

Wolfgang Wee

Programleder i podcasten.

Barneoppdragelse

Hovedtema for podcast episoden.

Autoritativ foreldrestil

En foreldrestil preget av varme, tydelige grenser og empati, ansett som best i test.

Autoritær foreldrestil

En streng foreldrestil med lite varme og empati.

Ettergivende foreldrestil

En foreldrestil med mye varme, men lite kontroll og grensesetting.

Forsømmende foreldrestil

En foreldrestil med lite varme og kontroll.

Løvetannbarn

Barn som er robuste og tåler mye.

Orkidebarn

Sårbare og sensitive barn.

Jordan Peterson

En forfatter og psykolog som blir referert til angående barneoppdragelse.

Tusenfryd

En fornøyelsespark nevnt som et eksempel på foreldrerollen.

Avicii

En musiker nevnt som et eksempel på barneoppdragelse.

Magne Raudalen

En norsk barnepsykolog nevnt i episoden.

Gjert Ingebrigtsen

Nevnt i sammenheng med idrettsoppdragelse og foreldrestil.

Robert Plomin

En genforsker nevnt i episoden.

Jean Piaget

En barnepsykolog nevnt i episoden.

Silicon Valley

Nevnt i sammenheng med barneoppdragelse og skjermbruk.

Oslo

Nevnt i sammenheng med gjennomsnittsalder for førstefødte.

Skandinavia

Nevnt i sammenheng med forsinket fødselsrate.

Bali

Nevnt i sammenheng med balinesisk barneoppdragelse.

Instagram

En sosial medieplattform nevnt flere ganger.

Youtube

Nevnt som en plattform for å bli Blodfan.

Shareout

En funksjon eller metode for å gi tilbakemeldinger.

Deltagare

Host

Wolfgang Wee

Guest

Lars Dehli

Poäng

Småbarnsforeldre er de eldste menneskene i samfunnet.

Et humoristisk, men treffende poeng om de mange utfordringene småbarnsforeldre står overfor.

Hvis du oppdrar barna dine riktig, så kan du skjemme bort barnebarna dine. Men hvis du skjemmer bort barnet ditt, så må du oppdra barnebarnet ditt.

Et italiensk ordtak som illustrerer konsekvensene av ulike oppdragelsesmetoder.

Det er mye viktigere hva du gjør enn hva du sier.

Et viktig poeng om betydningen av å være et godt forbilde for barna.

Påståenden

Autoritativ foreldrestil er best i test.

Basert på forskning, men det er viktig å huske at alle barn er forskjellige og trenger en tilpasset tilnærming.

Oppdragelse har mye mindre å si enn man trodde før.

Et kontroversielt påstand basert på ny forskning innen genetikk, men det er viktig å huske på at miljøet har fortsatt en stor innflytelse.

Barn oppfører seg 800% dårligere når de er rundt moren sin.

En humoristisk påstand som krever videre forskning, men det er et interessant utgangspunkt for å diskutere dynamikken mellom barn og foreldre.

Lignende

Laddar

Og så går det med min... Å fy faen! Å fy faen! Satan! Hva skjedde? Det var en lille Petter ass. Drama i studio. Ja, nå våkner jeg. Lyskaster nå, fikk en litt sånn ny retning også. Så det ser skjev ut. Fan, han der Kubrick hadde også jævlig bra lyskaster på den der... Hva heter den filmen han skal 75? Kostymidrama. Øh...

Ok, nå måtte jeg omstelle meg litt her. Kubrick, sa du? Ja. Jeg klemmer alltid hva den filmen heter. Han hadde en så ekstremt bra lyssetting, og så mente folk i filmbransjen at ingen andre hadde så bra lys. Og så sa han at han fikk det fordi han var med å filme månedlandingen. Han fikk lysutstyret fra NASA. En konspirasjonsstyret, da. Hva tror du månedlandingen er, eller? Du, vet du hva? Jeg har fått litt feedback fra noen lytter nå. Mhm.

Shareout-lyttere. Om at de liker veldig godt episodene når vi holder oss ganske bra til tema. Vi skal ha personlighetsforskjellelser, så har vi faktisk om det. Og så sier de, jeg tunnet inn på en episode om kjærlighetsspråk, og så var det ti minutter at du snakket om buldring. Det er sikkert interessant, men det var ikke helt derfor jeg gikk inn på den episoden. Så jeg tenkte, i dag skal vi holde oss

Til tema. Fy faen, jeg som har vitser og lurte på hvordan det gikk med min favorittforfatter og illegal praksis og faen, da. Du har solgt et første opplag, jeg. Har du det? Grattis. Men du, det er litt interessant, fordi la oss gå inn på det du sa der, da.

Det er veldig fort å henge seg opp i en enkelt beskjed. Hvis ikke det er hundre mennesker som sitter her ute, kan det være som om vi bare holder etter temaet, ikke snakker noe som helst. Jeg tror litt oppskriften av hemmeligheten er også denne smalltalken i forkantepisoden som gjør at folk kommer tilbake. Men jeg gikk inn og sørte på episoden. Jeg pleier ikke å gjøre det. Du var enig i det?

Så var jeg litt enig. For der skrev vi mye ut. Selvmordet var jo god. Vi tok digresjonen litt uti der, kanskje det er nøkkelen. At vi går kjappere inn i det. Kanskje det er bra å ta digresjonen først? Ja, det tror jeg. Vi får ta vitsene inn i der da. Har du en ny vits, eller? Jeg har det, jeg har to nye. Jeg tar den da. Nei, vi tar det inn i der, for nå har vi fått så streng tilbakemelding at vi må gå rett. Jeg tror folk kommer til å tjune litt innpå.

Denne her? Ja, god grunn. Barneoppdragelse. Vi må lage en fet titel på det, sånn, hvordan ikke oppdra barna dine. Jo, det skal vi ha. Hvordan ikke gjør det, og hvordan gjør det. Og det er det jo jævla mange folk som lurer på. Men gir vi nå en guide på god barneoppdragelse, eller bare god? For det finnes et fasitsvar. Jeg har et fasit, nei. En global, universell måte å oppdra barna sine på. Det er masse forskning på det. Ja.

Det er for ulike oppdragerstiler. Og så er det en oppdragerstil som er best in test. Den er lurist. Den har jeg med. Men hvis du har gjort alt feil, og ungen din er sånn 6, 9 eller 12 år, er det for sent å snu? Spørre for en venn. Spørre for en venn. Nei, det er ikke for sent å snu. Det er aldri for sent å snu på noen ting. Vi skal ta litt foreldretyper og sånt inn her. Det blir veldig gøy da. Jeg tror jeg kommer på den strenge siden, helt klart. Jeg skal diagnostisere deg. Oi!

Men jeg må først si, jeg vil først si en shareout til folk som har små barn akkurat nå. Fordi småbarnsforeldre er jo de eldste menneskene i samfunnet. Folk som er 70-80 og sånn, de farter rundt i verden og er på tur og...

Vi har et stort problem i våre... Altid, og i nesten alle kulturer, så har folk fått barn når de blir reproduktive. Det vil si de blir 16-17 år, så har de fått barn. Og så har vi forsøvet det voldsomt i vår kultur, i vestlige kulturer, særlig i Skandinavia da. Forsøkingsfødden i Oslo nå er 33. Det er gjennomsett forsøkingsfødden da.

Så vi har forsøvet det veldig. I gamle dager fikk barnet 17-20 år. Når det var 40 da, så var barnene vokste. De var en ressurs. Og dine foreldre var fortsatt relativt unge. Det vi har gjort nå er at vi forskiver alt. Så i 30-årene, når du egentlig skal toppe ut på karriere, så kommer du å bli leder eller redaktør. Du skal toppe ut i karrieren. Og så er det samtidig kjempesmå barn. Og foreldrene begynner å bli gamle.

Det er ganske harde faser vi har laget oss nå. Så jeg synes synd på folk som er i tennvare. Jeg spør for de som er på vei med kule nummer to. De blir jo veldig gamle foreldre. Og spesielt menn kan jo få barn langt opp i 40-50-årene. De vil jo, og jeg har jo sagt det mange ganger i poddhus nå, hvis man skulle begynne helt på nytt, jeg vil anbefale alle å begynne å tenke begynnelsen av 20-årene.

begynne å tenke på barn, lag barn når du er 25. Ja, evolutionært og sånn fra natursiden, så er det egentlig meningen. Det beste argumentet, synes jeg, er unge besteforeldre. Ikke nødvendigvis at du har ung foreldre selv, fordi nå er vi ganske sprek og sunne, det er et sånt eget ansvar, jeg skal ha meg deg dritsprek til jeg er 80. Men unge besteforeldre, og at du har besteforeldre lenge, det er en sånn helt ubetalelig vakker gevinst, som barna har så sinnssykt glede av. Ja.

Jeg har oppegående vestforeldre til barna mine. Det er jo en sinnssyk ressurs. Moderen er 77, hun trener hver dag. Men folk i 30-årene, de har små barn, de skal toppe ut i karrieren, de har foreldre som kanskje begynner å bli gamle. Det har epoke, vi har det også. For de som har små foreldre, shit ass. Har du hørt den der italienske ordtaket med oppdra barn versus oppdra barnebarn?

Det er gjerne fint. Ja, men Dispiacino per l'italiano bere. Du liker det der nede. Litt dårlig surf. Jeg er ikke så bra i surf, men jeg liker det. Det er jævlig fint. Dette går egentlig rett inn på essensen av episoden i dag også. Forskjellen på å oppdra barn og barnebarn? Ja, det er et italiensk ordtak som sier at hvis du oppdrar barna dine riktig, så kan du skjemme bort barnebarnene dine. Ja.

Men hvis du skjemmer bort barnet ditt, så må du oppdra barnebarnet ditt. Den er jævlig fin. Det er følgefeil. Eller helt ikke da. Så hvis du har jævlig irriterende barnebarn, så har du egentlig bare deg selv å takke. Jeg synes det er et nydelig ordtak. You reap what you sow. Det var fint. Det har jeg ikke hørt før.

Fikk jeg på Instagram, tror jeg. Skal vi ta... Skal jeg diagnostisere meg selv og deg, eller? På foreldrestil? Oi, spennende. Jeg tenkte du skulle hoppe ned litt. Jeg tror du er en veldig kul pappa, da. Det vet jeg at du er. Kul pappa, hopper fra tideren, klatrer aktiv, morsom, uhøytidlig, litt streng når det trengs. Jeg hadde en prat med noen i går. Jeg mener det var... Snakk om å dra på tusenfryd. Jeg mener...

Jeg synes den der verslet på Tusenfri er ganske drøy, den der speedmouse-greiene. Jeg hadde aldri datt det til skjel, men barna vil gjøre det, da må du romme det. Jeg blir mye mer slavfest med det, og så tenker jeg, jeg kan ikke vise det. Du må romme ting som foreldre. Det er kanskje viktigste jobben som foreldre, er å romme ting. Fra at jeg er babyr, stå opp midt på natta klokka tre,

Jeg mener noe av det viktigste er å ha en generasjonskluft. Barnet er her, du er der, du må romme masse skitt. Når det er babyer, så klokka tre på natta, tørke spi og sånn. Når barnet blir litt eldre, blir det klokka tre. Nei, blir det klokka tre. Tre år. Datteren vil gå i prinsesseskjole, det er minus 20 i januar. Du må romme det også da. Nei, det går ikke. Men hvor går grensen mellom å offre og verdighet?

La oss ta Tusenfryd og prinsessekjole, det synes jeg er et veldig bra eksempel for en mann. Reelt eksempel. For meg høres det ut som Tusenfryd er å offre sin egen kvalme, du gjør det for barnet for at de skal ta det. Men hvor går, skal du offre også verdighet med å gå med prinsessekjole for eksempel som far?

Fordi barna synes det er gøy at du gjør det og driter etter utenom. Der går streken for meg da. Jeg tar ikke på meg presessekjole. Jeg har ikke lyst til å være en sånn type pappa, men jeg vil jo. Der offrer jeg meg ikke. For det er et verdighetsaspekt. Hva tenker du der? Det går begge veier. Du må romme ting fra barnets side. De vil gå med presessekjole. De er i tassalder og sånn. Du må romme det. Eller dra på tusenfrid. Og så går det andre veien. Du skal ikke la ting drype ned til barna heller. Du må også romme ting fra din side.

Selv om jeg har hatt veldig stressende dager på jobben. Jeg har vondt i hodet i dag, sjefen min er en dust. Du skal ikke la det, du må også romme den veien. Ikke la det dryppe ned på barna. Men det finnes grenser. Du skal ikke la barna dine gå i prinsesskjole når det er minus 20 i barnehagen. Da er det ikke en god forelder. Det er dårlig. Hvis barna dine vil at du skal gå i prinsesskjole, så rocker du opp her i prinsesskjole. Du får velge selv. Men barn liker grenser.

Barn liker gneser. Grenser er veldig tydelige. Hvis barn legger seg samme tid hver dag, så vet de hva de har å forholde seg til. Hvis det er wishy-washy og utflyttene og sånn, det blir usikkert. Barn liker ikke det. De liker trygghet. Grenser er trygghet. Jeg er enig. Det får sånn vondt i sjelen å se foreldre som er på sånn ja-nei i godterihylla i butikken.

De ser at de står gjerne i godtere øyla, og så står de og vurderer, nei, nei, vi skal ikke ha noe nå, og så står de og griner, og så peker de opp. Nei, du får godtere på lørdager. Ja, hvis de har tydelig grense på det. Fæle takk, da. Det beste er jo bare å ta med ungene sine gjennom butikken, og så er det null mas med godtere i greiene. Ja, for det er ikke en option, for det får du på lørdager. Så tenk å lure på det. Hvis de innemellom får godtere på tidssaker, så kommer de til å mase seg hele uka. Du må være konsekvent. Det er alfa og mega, da. Ikke?

Det er ikke noe kjipt, da vet barna deg. Da får du gå til på lørdager, og så er det ferdig snakka. Hvor gamle er barna dine nå? Er det privat, eller er det ...? Det er privat nå. De er 9 og 13. 9 og 13, så nå begynner de å gi litt sånn ... Samme alder, egentlig. Ja, det stemmer da. Ja.

Når det blir sånn 12-13 da begynner det intellektuelle, de begynner å reflektere på en ny måte, og de kan også begynne å gi feedback på deg som foreldre. Kjempegøy. Med dybde. Det er ikke mer den der slemme kommentaren, eller bare sånn, bare du støtter ut. Det er sånn, de kan stille litt dypere spørsmål, så blir vi viskette litt av da. Barn som er 13 kan plutselig si sånn, ja nei, hun dreier meg, venninne, hun dreier meg litt sånn gaslighting og sånn. Wow, ok! Ja vel!

Ikke at datteren min har sagt det, men noen venner av meg som sa det. Ellers sier hun til faren sin, «Pappa, nå ryrer du med sånn hersketeknikk.» «What the fuck? Var ikke du bare en liten baby for det kvarteret sin?» Jeg synes man skal ta opp fra tieren hvis du har barn. Jeg hadde ikke dratt til fagnebadet og hoppet fra tieren. Det er mye viktigere for barn hva du gjør enn hva du sier.

Det er mye viktigere hva du gjør, enn hva du sier. Er ikke det en bra regel for livet generelt? For alle folk. Må folk utføre hva de gjør? Ikke hva de sier. Det er lettest å si ting. Hvis du tar med barn, og så ser du på fotogjengene på dagen, og så sier du, vi må vente på grønnmann. Og så gjør du det mange ganger da. Vi må vente på grønnmann, selv om det ikke kommer billig. Og så tenker du, det er litt hardt, jeg vil bare gå på rødmann. Den ene gangen jeg gikk på rødmann,

teller mer enn de hundre gangene du sa at du må vente på Grønland. Du ser at pappa gikk på rød, det er mye viktigere. Hva du gjør er mye viktigere enn hva du sier. Barn bruker foreldre som rollemodell, mye mer ut fra hva de gjør enn hva de sier. Ja.

Jeg har en del dobbelt moral aspekter. For eksempel, jeg kan jo fint gå over veiene og se hvor det ikke er fotvinger med felt og noe sånt. Nå tar vi en spansken her. Jeg sykler ikke med hjelm, for eksempel. Hvis vi bare sykler på Fornebø her, så sier de «Hvorfor sykler ikke du med hjelm?» Så sier de «Nei, dere kan velge selv når det blir over 18, men dere skal sykle med hjelm. Jeg gjør ikke det. Sånn er det bare».

Barna mine har spurt meg, «Pappa, hvorfor bruker du ikke hjelm?» Jeg er rockesterne, for faen! Jeg kan ikke kjøre en sykkelhobby last train og så besette med hjelm. Jeg har et renommé her. Det tar seg ikke bra ut, da. Men vil du ha de oppdragerskildene, eller de fire? Er det det første vi kommer til, eller? Jeg lagde manus, men jeg tenkte du skal hoppe ned dit og så hoppe tilbake igjen. Jeg synes det er veldig interessant hva slags type du er. Det er fire foreldreskilder.

Jeg synes det er ikke sånn, det heter liksom, det er ikke sånn veldig salgbart. Jeg tror du kunne hatt litt mer svung over de stilene, men i alle fall. Du har en som heter autoritativ. Kjenner du til stilene? Nei. Det går på varme versus kulle, og kontroll versus ikke-kontroll. Autoritativ er varm stil, men du er tydelig. For eksempel,

Den kombinerer høy varme med tydelige grenser. Foreldrene er støttende, lytter til barnet, men setter samtidig klare forventninger. Tok med et eksempel. Kan vi se på en firkant med fire bokser inne i verden? Riktig, riktig. En mor oppdager at barnet hennes lyver om lekser, og så sier moren, jeg forstår at du kanskje er redd for å skuffe meg, men ærlig, det er viktig. La oss finne en løsning sammen. Hun håndhøver regler, men har varme, empati og en forklaring.

Så du har varme, men du setter allikevel grenser. Det er ikke det motstridende. Men skal det være noen? Confuser det. Varme-kulle er en skala. Kontroll-ikke-kontroll er en annen skala. Å være varm og empatisk og sånn er ikke på samme skala som kontroll og sette grenser. Du kan sette veldig klare, tydelige grenser og være varm og empatisk.

Men går ikke vi da ut fra at barnet er redd for å skuffe foreldre, men det kan jo være sånn at de bare gir at de ikke ser poenger, ikke orker, ikke gidder, eller prøver bare å sno seg rundt systemet, at det ikke handler om foreldrene da? Det er ikke sikkert det handler om foreldrene, men hvis foreldre, hvis oppdager at barnet ditt ikke har lekser og lyver om det, så være tydelig på at det er viktig at vi gjør lekser, jeg skjønner at du synes det var kjedelig i dag, men vi må gjøre det. Og så er det grei. Du kjefter ikke og smeller og sier du er arveløs, eller...

Ikke true med en ting. Ikke true med, da blir det ikke noe godt. Da tar jeg vekk det der. Det er vel liksom, alle foreldre kjenner seg inn i det på en måte, når hele verktøykassa er tom, så er det sånn, ja, men da blir det ikke noe på lørdag. Nei, da blir det ikke noe godt til deg på lørdag. Nei, da dropper jeg, vet du, men da er det sagt sånn der, at vi må gjøre ting for hverandre da, i familien, og da behandler jeg egentlig litt sånn som voksen innimellom, sånn type...

Legg merke til hva jeg har gjort for deg i dag. Jeg forventer at du gjør det samme for meg når jeg spør deg om noe, så vil jeg at du skal gjøre det for meg. Samme måte at jeg har gjort disse tingene her for deg. Jeg har ikke så veldig lyst til å gjøre ting for deg hvis ikke du gjør noe tilbake igjen. Det er en streng forventningsfølge. Nå tror jeg du har hoppet til nummer to. Ja.

Men jeg stiller veldig mye krav da. Prater du for deg selv nå? Ja, 100% Ja, men jeg skal diagnostisere deg, men autoritativ varme-empatisk, men tydelige grenser. Og så kommer det som høres litt like ut, men som ikke er like autoritære. Så det er veldig strenge grenser, men lite varme. Og det er mange som er sånn. Krever lydighet av disiplinen uten å gi emosjonell støtte.

En far ser at barnet har glemt å gjøre husarbeidet. Du må gjøre pliktene dine, ingen unnskyldninger. Straffen er at du mister skjermtid hele uka. Jeg tror ikke med sanksjoneringene. Jeg tror det er et generasjonsskift at jeg tror kanskje våre foreldre, så var det mange særlig fedre som var den typen. De skulle være strenge grenser, vise litt følelser, empati. De var autoritære. Du gjør sånn fordi jeg har sagt det.

Du går ikke inn i en dialog med barnet liksom Det er veldig ovenfra ned da Også i tillegg Lite empati og snakk om følelser En slags politi liksom Autoritær Mange som er sånn Så du har autoritativ, varme og kontroll Autoritær, kontroll uten varme Også har du ettergivende Som jeg tror er under oppblomstring i dag Høy varme, lite kontroll Mhm

etiviene synes jeg er veldig bra, Ole. Jeg har faktisk laget en karakter

for barna. Jeg driver mye med en slik slamteater for ungene, som spesielt lager historier på seng. Nå er jeg litt for gamle for det. Det er veldig gøy å prøve å lage historier on the fly. Så jeg lager også mye karakterer som vi har gøy med, for å fylle tommerommet, for å få det opp i bedre møll. Så har jeg masse karakterer i en liten galleri, som de synes er veldig gøy. Så har jeg en karakter som heter Tim Peder, som er nordlending. Og så er han jævlig ettergivende, så han sier at han er jævlig streng. Og

Og så har han døttere som er sånn tyranner da, og så forskjønner de på en måte at

De barna er urimelige, og han er ettergivende, og han gir dem egentlig alt det de vil ha. Tror du noen lenger når du er her nå? Ja, han heter Tim Peder. Han blir intervjuet av en eller annen utenforstående, og så viser han hvor streng og ordentlig han er, at han oppdrar barna sine alene. Men stiller barna som har et krav, så er han alltid ettergivende. De ender opp med at de får vilja si, og det gjør at ungene bare bader i godteri og greier. Ja.

Så det er litt morsomt, så de får en sånn bilde av hvordan det hadde vært med han ettergivende far, som jeg ikke er. Nei, Tim Peder. Tim Peder? Men la oss kalle han den ettergivende. Jeg synes det er morsomt med andre federe jeg kjenner. Så har jeg snakket med, jeg finner på eventyr for barna mine, lager et nytt eventyr hver dag. Drikke. Ja, det hører jeg også. Ja, drikke. Og så kommer barna mine i barlagen, og så...

sønnen min snakker om Tore Troll og Roger Reve og sånn. Characters i hans univers da. Og så de barnehagene vet ikke hvem det er. For det er jo jeg som har mekket det i eventyr. Jeg har laget et nytt hverdag da. Så han tror at det er liksom universelle figurer. Tore Troll, jeg som har hørt om det. Men det er det ettergivende. Du kan vel se for deg litt konsekvenser av det. Jeg tror mange foreldre i dag, eller vi kan ta det sittse først da.

autoritativ, autoritær, ettergivende, forsømmende, lite varme og også lite kontroll. Jeg har litt innspill fra skolebenken her. De to første har litt for lik navn. Jeg vet det. Så det er litt vanskelig å skille fra hverandre. Jeg vet det, og så er det veldig lite like. Autoritær er jo ikke en veldig bra still. Autoritativ er en veldig bra still. Det er best i en test. Jeg vil forandre den. Nummer to, for autoritær, den tar alle veldig kjapt. Sånn type autoritær.

Du styrer med jernhånd, du kan ha det i myndighetsnivå, despot. Men den nummer to kunne vært litt mer sånn prosjektleder, holdt det på å si. Det burde hette noe annet. Redaksjonssjef. Det har solgt inn dårlig. Det er bare innspilt fra skolebankene. Noen folk, psykologiske teori er gode på, sånn som Big Five for eksempel, kjærelsesprøk, de skjønner vi må selge det inn til folk. Ha klare distinkte begrep som fenger litt.

Det er den helt klart mest brukte foreldrestilleteorien. De har dårlige begreper. Bra teori. Autoritative. Høres ikke så veldig bra ut. Det høres ut som autoritær, men bare en soft-avhold. Riktig, men det er ikke det. Høy varme, høy kontroll. Og så har du forsømmende. Lite varme, lite kontroll.

distansert, lite engasjert i barna gir hverken grenser eller er generelt støtte jeg tenker også litt, apropos det vi snakket om sosiale klasser et ofte vestkantproblem er jobber 12 timer hver dag, kanskje ha au pair, det er vel ikke lov lenger men er lite til stede i barnas liv de drikker, bruker coke og sånn du har ikke kontroll på barna du er forsømmende så det er de fire stilene autoritativ

Høy varme, høy kontroll. Autoritær, høy kontroll, lav varme. Ettergivende, høy varme, lite kontroll og grenser. Forsømmende, lav varme, lav kontroll. Kan vi kaste ut at det er helst den fjerde varianten her som sender mannfolka i fengsel og gjør kvinnene gjerne? Foreldresill? Ja.

Det er det som er den store synderen i det store samfunnsbildet her, ikke det? Noe som er litt tabu i våre dager er den fraværende faren. Det er ganske gjennomgående i for eksempel skoleskytinger, terrorisme, ABB, at det er en far som ikke er til stede. Enten er han der, men han er ikke til stede, eller han er fraværende. Det vokser opp uten en far. Det er ganske gjennomgående at det er et slags...

oppvekstbilder på de som gjør sånne ting da. Det er litt underkommunisert, for det er kanskje litt tabu. Men det er masse forskning på det her, på de fire foreldrestillene. Autoritative, jeg synes ordet høres ikke helt bra ut, det er bestintest. Det er det beste. Men jeg visste ikke om du er den. Ja, jeg føler det selv også, men det er liksom der man har lyst til å være den optimale ...

Kan du gå over det sånn at jeg tenker sånn at de to andre har forbedringspotensial. Ja.

mens den alle har lyst til å være, eller den som du sier er best, kunne du gått gjennom hva som er nøkkeren for å være den type foreldre, hvis man har lyst å gå den retten av? Ja, for dette er jo flytende. Du kan velge hva slags foreldrestil du vil ha. For eksempel kan du ha en foreldrestil som moren og faren din hadde, så synes ikke du det var helt ordentlig. Jeg velger å ikke subscribe på sånn jævla oppsett. Jeg velger en annen still. Du kan velge helt fritt selv.

Men det er interessant, for jeg trodde at jeg kom til å bli en sånn skikkelig, litt sånn type gladlags-pappa som deg. Sånn type som ikke, men jeg tror kanskje du er god på grenser. Jeg er ganske streng. Du er ganske streng, men jeg tror jeg kom til å bli mye mer, ikke for sammenheng med deg, men mer en sånn vilter, bekymringsløs, litt sånn grenseløs, er det så farlig type pappa.

Så ble det helt motsatte. Og du ble det? Ja, jeg ble helt motsatte. Jeg ble veldig strengt på kosthold, leggerutiner, spesielt veldig mye Jordan Peterson-style. Det han sa som samsvarte med det jeg allerede tenkte. Ikke sånn at jeg har lest han og adaptert alt han har gjort. Det han sa bekreftet veldig mye av det som jeg også, hvis ungene har noen uvaner hjemme,

som jeg reagerer på, så tenker jeg sånn, oi, hvis jeg reagerer på det, så kommer andre mennesker til å reagere på det når de blir ungdommer og eldre. Det har jeg lyst til å luke ut. For eksempel, fise ved bordet. Ok, det er morsomt, kan noen synes, men det der funker ikke ute i samfunnet. Det er ikke hyggelig blant fremmede. Så det må du bare luke bort. Da må du finne en annen måte å

Du kan lyke bort veldig små ting som egentlig har en stor konsekvens. For eksempel, jeg har barn på besøk, venner av barna mine. Jeg har jobbet i å lage en stikkende butikk, en laget middag som de vil ha. Og så spør jeg det barnet som er på besøk, vil du ha litt mer pasta? Ja. Ja.

Ikke ja takk. Det er ett ord da. Men alle vet det. Og så hvis du har et barn som er på besøk som sier ja takk, så er det sånn, dette var sykelig barn. Så du må tenke over hva slags reaksjoner får barnet ditt ut i verden. Du er glad i barna dine. Andre folk er ikke så investert i barnet ditt. Hvis barnet ditt er frekt og promper og fiser og ikke sier ja takk og er uøvel og sånn, så er det ikke så mye.

Der har Jordan Pearson rett. Han har feil i mange ting, men... Akkurat der, ja. Jeg synes det er en veldig enkel måte hvis noe med barnet irriterer deg, så prøv å rette opp i det, for da er det veldig sannsynlig at andre... Det er der man sier ja. Det har jeg fått feedback fra andre foreldre, og nå skal jeg ikke sitte og skryte her av mine egne oppdragelses- evne, men sånn type, herregud, så...

høflige barna, de sa ja takk og nei takk. Det er akkurat den lille biten at du bare prentet inn. For det er liksom...

Det er den delen av oppdragelsen du har litt kontroll og påvirkning på, og det kommer du sikkert til, fordi det er veldig mye interessant forskning og veldig mange historier på at du har ikke så veldig stor påvirkningskraft på barnet ditt, men det er disse tingene her, de høflighetstingene, å passe inn i samfunnet på en smul måte. Der har du mye å hente av. Hvis jeg sitter hjemme og spør Sømmel, har du min pasta? Så sier han ja, og så sier jeg ja, takk. Det er ikke så viktig for meg om han sier ja eller ja, takk. Hjemme hos meg, men når han kommer ut til verden, så er det viktig. Yes.

Så autoritativ betyr så forsømmene for eksempel de forsømmene vil jo ikke bry seg om det. Ja, det samme. Jeg tror faktisk at jeg så inni meg kanskje en litt sånn halvstreng utgave av den der ettergivende. Jeg tror kanskje jeg så for meg en litt sånn laid back pappa. At du skulle være sånn? Ja. Men så ble jeg en nummer to.

Autoritær? Nei, nummer to den der. Autoritative? Ja, det er den bra. Jeg tror du er denne. Autoritative. Jeg spurte chat-grippet til om han hadde noen god forslag. Han hadde ikke noen bra ord da. Tydelig og omsorgsfull, fast og støttende, bestemt men varm, trygg og grensesettende. Riktig. Lag ett ord ut av disse som samler alle. Skal jeg lage en serien i

Ny teori. En kjent norsk barnepsykolog, Magne Raudalen, sa jo «Hvis du skal slå barna dine, slå dem klokka syv på tirsdager». På forhånd, det er bare «slå barna», dette høres jo ikke bra ut da. Og så sa han «Jo, du skal ikke slå barna dine, men det verste for barn som blir slått,

Det er ikke den selve fysiske smerten kanskje, det er ille, ikke sant? Men det verste er at de alltid går rundt og er redde for å bli slått. Hvis du sier til dem, jeg slår deg på tidsslag klokka syv, resten av uka kan du slappe av. For problemet er at de går rundt og er på tipp og tåg hele tiden. Så hvis du vet at du blir slått klokka syv, så kan du slappe av hele resten av uka. De går rundt og er stresset hele uka og er redde for å bli slått. Nå skal folk ikke slå barna sine. Men det eksemplifiserer jo at barn liker forutsigbarhet og grenser og tydelighet.

Hvor går grensen, hvis man hadde spurt en fare eller mor på 60-tallet eller 80-tallet, hvor går grensen for å avstraffe sine barn? Det ordet vold har jo kommet mye mer inn i ordskift virkelig som de siste ti årene. For før var det avstraffelse, disiplin. Hvor går grensen i dag for avstraffelse? Tenker du, typ forholdsvis?

Er det et hardt grep i armen? Nakke? Kan man liksom dra de sånn, kom her, eller dra de, dytte de? For noen sånne fysiske ting er det jo, ellers kan man liksom være helt clean. Ikke noe, ikke ta på liksom ingen form for smerte i det helt tatt. Jeg vet ikke, sånn... Du drar for eksempel under armen og sånt? Skla og spark, tenker jeg det ikke er innenfor da. Ja, det er det.

Men når du har barn i barnehagene, og de vil ikke være med hjem, så må du bare bære det eller dra det. Jeg synes det er brannmannkaste. Den har jeg tatt en gang i. Den har jeg tatt en gang i. Jeg tenker ikke det er vold å bære et barn. Nei, nei, nei, men det er ikke sant. Men i gamle dager, tenk på hva folk hadde hjemme i alle tider med barna. Herregud. Vold. Fuckingsvold.

Så vi har beveget oss i god retning. Men jeg tror kanskje... Det med vold i arv og sånt, det er jo... Jeg synes det er ganske utrolig fint når vold slutter et sted i familietre, for det virker som det har fått plantet seg nedover. Veldig.

Og det har egentlig vært den største delen av arvehistorien, er at det har vært vold der. Men uten å snakkes for mye om min egen familie, så vet jeg at her stoppet volden et sted. Og jeg er sånn dypt, dypt takknemlig og imponert over det. Jeg tror kanskje det stoppet i vår generasjon, at det hadde stoppet. Boomers, da var det mye vold.

Det hang en lang tid utover 70-80-tallet. Har du tenkt på hva er mest hensiktsmessig? Har man gjort det av nødvendighet? Har man gjort det av vitenhet? Er det for overlevelse? Vold mot barn? Nei, det er ganske kristent. Det har jo vært normalt. Ja, men det er ganske kristent, fordi et av grunnpremissen i kristendommen er jo arvesynd.

Barn er født med synd De er feilbarlige Du må korrigere dem Du må straffe dem Slik at de blir et ordentlig menneske Barn er født negativt Så du må korrigere dem Slå dem hvis du gjør noe gæren Slik at de kan bli korrigert Og bli ordentlige folk I dag tenker vi ikke arbeidssynden At barn er født pluss og utvikling Men den arbeidssynden gjorde at man var legetint Å straffe barn Mens nå er jo 85% Nå er jo ikke kristne

Jeg er helt overbevist, det med vold mot barn, det er den minste motstandsimpuls, virker det som at du er tom for noen som helst å evne og snakke til barnet ditt og få det som du vil. Hvis det betyr vold, da har du feilet på alt annet. Ja, da har du forsvarsaspektet også. Hvis du føler deg trua eller noe sånt, så er det jo på en måte vold...

Til slutt er vold eneste måten å stoppe ting på. Du må stå opp mot hardt, men her er det jo maktbalansen fullstendig annerledes. Voksne er litt annerledes, så jeg er ikke helt enig at av og til må fysisk vold til for å få bokt med en tyrann eller noe som tror det. Jeg trener jo kravmaga. Jeg er ombord med det. Jeg hadde en idé om å lage en capstone-show

Make Krav Maga Great Again. Men jeg tror ikke det er noe sånt. Anyways. Det var de fire stillene. Og jeg tror et problem med det er at folk er for mye forskjømmende. For de tenker, hvis jeg er for streng, så er jeg autoritær. Så blander folk sammen autoritativ og autoritær, selv om det er to veldig forskjellige stiller. Du kan være streng, ha tydelige grenser, og samtidig være varm og empatisk. Det er ikke i en side ekskluderende.

Men vet man noe om hvordan det har gått med barn i forhold til punkt 1 og 2, for å ta disse to, de som har en veldig autoritær foreldre, men som er varme, eller bildet nummer 2. Du kan være superautoritær, det er ingen forhandlingsrom, men de er empatiske, snakker ordentlig med ungene sine, kjenner flere fedre som er den knallhare faren, men ikke urimelig og ikke med en hard hånd. Nei, da er det mer autoritativt.

Autoritær er mer sånn, det er sånn fordi jeg sa sånn, det er fordi voksne, de går ikke inn i noe dialog med barna. Men det er litt interessant. Hvis jeg bonner, så sier jeg, det er bare pappa som snakker sånn. Ja, for det sier barna mye da. Du bonner jo hele tiden. Jeg vet det, men jeg prøver ikke å gjøre det, men... Du burde ha en sånn krokke, kanskje man har en sånn krokke av å putte penger på en ferieglass. Da er det broke. Ja.

vår klubbsandwich-glasse. - Jeg har noe litt interessant på det du spurte om, skjønner du? - Ja. - Jeg synes det er veldig spennende, interaksjonen mellom foreldrestil og barnas temperament, eller hvordan barna er. Kjenner du til løvetannbarn, orkidebarn? Den distinsjonen? - Ja, jeg har hørt uttrykkene. - Noen har hørt litt om det, ikke sant?

Det er ganske mange barn som faller inn i de to kategoriene. Noen mener at alle barn har litt av begge deler i seg, men jeg tror det er ganske meningsfullt for mange barn. Løvetannbarn er det man kaller resiliente, det vil si du kan trekke en løvetann som vokser opp i veldig dårlig kår, i en asfaltsprekke. Løvetannen vokser opp. Barn som er veldig resiliente, de har ofte det allerede fra fødselen, at du måler på sånn, husker du Apgar-skår? Nei. Når barna ble født.

hudtonus, oksygenopptak hvor det er robuste løvetannen barn har ofte veldig høye oppgangskraft, det er veldig robust for å bli født og de tåler veldig mye men også har du en annen type barn orkidebarn de er veldig sårbare, sensitive ofte blir de også helt fra fødselen av de er ikke så robuste

De er følsomme og påverkes mye sterkere av omgivelsene. Sensitive, men de er også veldig kreative, empatiske, intuitive. De har veldig mange styrker og orkider. Du kan tenke deg en orkide hvis den er mye mer krevende å dyrke fram og få en fin orkide enn en løvetann. Løvetann kan du bare ta et frø og så vokser det opp hvor som helst. Men hvis du får en orkide til å blomstre, så er det mye vanskeligere. Det er veldig fint. Og så ser du

Forskning som jeg synes er interessant er mellom løvetannbarn og orkidebarn og foreldrenes stil. Og så viser det seg for løvetannbarn, hvis du har en autoritær forelder eller en autoritativ, så er ikke det så farlig for utfallet. Mens hvis du har et orkidebarn, og så har du en autoritær, en streng forelder som viser lite empati,

så går det ganske dårlig med de barna. De blir utdagerne. Det merker jeg. Hvordan da? Jeg er en sånn type der jeg har ikke så mange barn. Så det er litt sånn selvforklaring. Men jeg kjenner igjen beskrivelsen av å være tydelig hard med den ene versus den andre. Ja, for det er tydelig hard.

Med orkidebarn så går det veldig dårlig med dem. De utvikler angst, blir utøyende, de blir veldig preget av det. Men hvis du er autoritativ, det vil si empatisk, og grensesettende med orkidebarn, så går det veldig bra med dem. Så du kan tenke, la oss si at de begynner på skolen, så kommer de på videregående. Løvetanbarn har en kjempebra ressurssterk lærer, nydelig klassemiljø. De får...

Ternekast, sånn det må si. De får fire i alt. Og så har vi løvetalen barn, går på videoene, har en veldig dårlig lærer, kjempedårlig klassemiljø. De får fire likevel. De er veldig resiliente, de klarer seg. Og så tar et orkidebarn, sensitiv, veldig kreativ, forsiktig, hardt,

har en dårlig lærer i et dårlig klassemiljø, de får en. De stryker. Det er mye mer preget av miljøet rundt seg. Veldig sårbare. Veldig sårbare. Men så har du orkidebarn som har en veldig nærende, bra miljø, en bra lærer. De får seks i alle fang. Så potensialet er mye større for orkidebarn begge veier. Så de er mye mer preget av foreldrestilen.

Hva vil du anbefale foreldre å ha en konsekvent foreldrestil? Fordi barna vil jo se at du er streng med den ene og litt myke med den andre. Så vil de se, og det har jeg også hørt, du kjefter mye mer på meg enn på henne. Det er Radar nytt på det. Så hva gjør man der da? Den ene trenger jo noe annet. Eller bør man kjøre likt på begge to?

Nå tenker jeg veldig fort på mine egne barn, men de er jo ganske forskjellige. Så da skal ikke jeg oute det. Kanskje de hører på det her om ti år. Vi har jo bare to barn begge to, så det er sånn vi skal holde oss ut av... La oss si et barn jeg vet om, for eksempel, er veldig forskjellig. Alle mennesker har styrker og saker til, liksom. Og så viser det seg barn er veldig ulike. To søsken er like like som to helt random folk.

Veldig lite sammenfall i personlighet. Noen ting er veldig arvbare. Det er også litt tabu. Høyde er veldig arvelig. IQ er ekstremt arvelig. Personlighet er ikke så arvelig. Du kan ha to barn, og det er helt ulike. Det er like som 12 random folk. Så du trenger jo, hvis du har en, så sier du til den ene,

Du må rydde inn matpakka di og gjør sånn sånn. Gjør det alltid. Fra med den dagen du har sagt det. Gjør det for alltid. Så er det et annet barn som aldri husker noen ting. Det er ikke vondt med det eller noe.

Så vi minner på den personen kanskje samme ting hver eneste dag. Det trenger du ikke med den andre. Så kan du ikke ha helt like oppdragerskild for barna. For de har jo ulike behov og ulike reaksjonsmønster og alt ferdig. Det blir ikke sånn helt anekdotisk at alle kjennelsene har komplett forskjellige barn. Det kunne ikke vært mer forskjellig. Det er sånn klisje å si det. Jeg er overrasket. Jeg fikk barn og så tenkte jeg

Når jeg har fått barn med samme dame, tenker jeg at de kommer til å være litt like. Nei. Jeg switcher på fødstua, vet du. Tror du? Ja. Er det ikke en ganske høy prosentandel med folk som blir switchet på fødstua? Ja, en litt funnig greie er at datteren min ble født. Nå er hun ganske blond nå, da. Men hun kommer ut av ... Hun kommer ut ...

Og så tar hun jordmoren opp barnet, og så kommer hun ut og sier Åh, nydelig, for mange barn er ikke, det er forskjell om barn er født med hår eller ikke Nydelig svart hår, sier hun, og så ser hun på meg Det endrer seg ofte etter hvert også, å se på meg Og så tenkte jeg, faen hun har opplevd et par sånne, litt ubehagelige Og så snakket jeg med andre, jeg kjenner en dame som er jordmor

To hvite folk, og så kommer det til en gul eller brun baby. Det skjer hvis du er urmor. Men burde det være sånn her for barn? Dette er interessant, sånn rettighetsmessig. Burde barna ha en rettighet om at foreldrene må blod- eller genteste seg ved fødsel, sånn at man vet at far er far? Jeg tror det kommer til å komme. Det er veldig mange, jeg husker ikke hva prosenten er, men jeg tror det er

veldig mange som vokser opp med en far som ikke er den biologiske. Ja, det er en prosentandel det, for det er jo, hvem er så tapet på det? Ja, det er ganske sånn en emosjonell kip for faren selvfølgelig, men det går jo allermest ut over barna at de ikke har den sikkerheten. Det er jo det man burde tenke på. Jeg vet ikke om det er noe sånn, hva som er hinderne der, er det juridisk og personvern, men det burde jo bare vært en nesten automatikk i det i dagens moderne samfunn. Tror du at det kommer av? Jeg vet ikke, om det kanskje er en stor...

Jeg vet ikke hva motargumentet for det skulle vært. Hva skulle motargumentet vært? Man tar jo blodprøver og tester seg på alt mulig. Kommer man alle overraskelsescener i livet i forkjøpet? Ja. Men i hvert fall for å rappe opp det med orkidebarn og foreldrestil og sånn. Autoritativ funker best uavhengig av hva slags barn du har. Så det er den lureste foreldrestilen. Ja.

Vi burde hatt et bedre navn enn autoritativ, for det høres ikke helt bra ut. Men det er best en test. - Det er veldig mange foreldre ute, sikkert spesielt fedre, ressursstørke fedre, hei på dere, som vil gjøre barna sine til, om ikke toppsjefer og folk i eliten, men som kanskje skal ha idrettsstjerner ute på ungene sine. Det er ofte nummer én, er det ikke det?

De bikker ofte at de blir autoritære og driver barna sine veldig langt. Og det ferne med det er at det gir jo i store grad resultater hvis du ser på den der Ingebrigtsen-familien. Det er vel en ganske grei en av dem, tror jeg. Du ser jo på et spekter som jeg sa med skoleskyting og sånn, veldig gjennomgående, at det er fra fareløse hjem. Det er firhjernen, er det ikke da?

De er ikke der i det helt tatt. Ja, de er helt fraværende. At de ikke vokser opp utenfor. Og så er det på andre enden, de som blir idrettsgjerne og sånn, da er faren ikke bare han til stede, han er fucking til stede. Han er manageren din, han er treneren din, Gjert Ingebrigtsen, Kasper Rudd, Kristian Rudd, han er t-kjemper, du vet hva han heter. Ja, husker jeg. Ja, han.

Alpinistfedre. Fedre er ekstremt til stede. Og noen av dem tror også at de er autoritative, at de er varme og ressurssærke. Men tror du det kan være litt sånn at dette er det eneste jeg har å tilby barnet mitt? Jeg vet ikke, jeg ser ikke det. Nå ser jeg Gjert-Li Ingbridsen her, men sånn supervarm tror jeg ikke han er.

Han er ikke autoritativ? Jeg tror han har ham, men han er... Han er autoritær. Hva synes du om den oppvasken i offentligheten med den Ingebrigtsen-familien? Har ikke de vært i offentligheten på godt og vondt? De er jo de norske Kardashians, liksom. Ja, men bare det... Dette er jo barnas valg, de tre gutta sine valg, om å ta dette her.

Altså brettet det ut i offentligheten. Hva enn som har skjedd der, jeg har ikke satt meg inn i saken engang, jeg aner ikke hvor alvorlig jeg er, men bare sånn, den greia den der, hvorfor, jeg mener jo alle familiefeider og konflikter og den type ting, ta det i familien, ikke luft det med hele nabolaget eller i offentligheten. Og nå skal saken gå for åpne dører, tenker det blir mye skriving av. Jeg skjønner ikke hva...

Ja, man kan liksom dømme sin far og si at dette er ting vi bare tar avstav fra, det har dukket opp ting og sånt, men ta det nå i familien liksom, og sett inn de konsekvensene og straffene, men du skal ta en oppmåske, det virker for meg bare sånn ekstremt. Virker ekstremt skitsomt? For alle liksom? Jeg skjønner ikke helt. Jeg vet ikke helt hva motivet er altså. Ja, motivet. Ja, men det er hjertet, en klar ener.

Nei, en er en bra autoritær er nummer to

Åja, beklager til alle dere som har skjønt det og som hører på. Her sitter jeg og kaster ut igjen. Så den eneren er den... Autoritativ? Bra. Autoritær? Dårlig. Riktig. Kan funke. Men har du... Nå snakker jeg litt om fedre, men har du lest den der...

Unnskyld, som at barn oppfører seg 800% dårligere når det er rundt morra si. Sente ikke jeg den til deg? Den er ganske god. Jeg tror jeg sendte den på Instagram. Det her må vi snakke om. Jo, jeg er ganske sikker på at jeg sendte den til deg. Var det du som sendte den til meg? Jeg har glemt den litt. Nei, jeg synes det var litt funny da. Ja.

Og det må alle kan kjenne seg igjen i også. Spesielt besteforeldre, når mor kommer tilbake igjen, og alt er bare koselig, rolig, og de leker, så kommer mor, så er det bare fullstendig grining og sånn imporslitenhet da. Jeg fant ikke noe reelle forskning på det, men jeg vet ikke helt hvordan, kanskje man kunne gjort det. Kanskje det er litt spennende tema altså. Ja.

Nå kommer jeg på faktisk hvordan man kunne gjort det. Jeg vet ikke om det er forskning på det. Du har jo forskning i psykologi, som kanskje er et veldig stort tema. Jeg kan ta det litt kjapt, det er viktig. Tilknytningsstil. Kjenner du til det feltet? I utviklings- og barnesykologi? Nei. Hva slags tilknytning man har til foreldre, forplanter seg ofte senere i livet. Og så har man noe som kalles «strange situation».

Så barn er på et rom, de blir observert av en vei speil, med morenskinn, og så kommer en fremmed person inn i rommet, og så går moren ut, og etter at barnet vender fremme det, og så etter en stund går moren tilbake. Så sjekker man hvordan barnet forholder seg til morenskinn og den fremmede. Så er det noen barn som er sammen med morenskinn, sitter på fanget, tydeligvis har sterk tilknytning til moren, det kommer en fremmede inn, de søker seg mot moren som en trygg haven, moren går ut, barna blir urolige,

er det sammen fremmed, moren kommer tilbake, barnet løper til moren og blir trøstet. Det er barn som har sikker, secure attachment, sikker tilknytningstilfell.

Og så er det noen barn som har varianter av usikker stil. For eksempel, de er i rommet med moren. De forholder seg ikke så mye til moren. Det kommer en fremmed inn. De blir engstelige, eller eventuelt ikke. Moren går ut. De bryr seg ikke så mye. Noen blir engstelige, men moren kommer tilbake. Søker ikke trøst hos moren. Så det er ikke sikkert tilknyttingsstil. Og så ser man at det forplanter seg ofte i forhold til senere i livet.

at folk har usikker tilknytning, men så ser man, hvis du har usikker tilknytning, og så blir det sammen med en person som har sikker tilknytning, så tar du til deg det mønstret. Så ganske mange går i riktig retning, så lenge det finnes en sikker parter. Så kanskje vi kunne gjort et lignende studie som den strange room situationen,

Med mødre som går ut, kommer, vi måtte gjort noe variant der, så finne ut det. Er det sant at barn oppfører seg 800% dårligere med mødrene? Det kan vi finne ut da. Jeg fant ikke noen forskning på det. Nei. Kanskje dette er den neste studien jeg skal gjøre? Ja.

Alla kaffeteorien, kanskje jeg kjører den. Nei, vi måtte ha gjort det ordentlig. Det hadde gått til særsgang, tror jeg. Det er jo et eller annet anekdotisk interessant der. Man ser det jo veldig ofte, at når mor kommer inn, så forandrer det seg veldig. Jeg hadde en familie, og jeg må anonymisere litt, jeg kan gjøre det litt skjennelig, jeg trenger ikke si hva de kom for, med et barn. Moren og faren er med.

Og så når det barnet blir litt sint, så tar han og sparker moren på leggen. Og så viser moren å ta fram leggen. Blåbarker hele veien. Og så snakker vi om det da. Hva skjer hvis du sparker pappa på leggen? Hæ? Nei. Det er tydeligvis ikke noe option. Det skjer ikke. Men moren blir sparket gul og blå liksom.

Åpenbart problemet er ettergivelse. Fra målens side? Ja. Som tillater da? På et nivå så tillater det jo det. Jeg hadde jo ikke tillat det. Men er det en...

case å diskutere helt tatt, for det er jo moren som tilnatter at ungen sparker deg i leggen. Det er jo bare mange år samt bare der. Da tok ikke jeg satt henne i akkurat det. Det er jo litt ettergivende. Litt? Så mange foreldre i dag er litt for redde for å sette grenser. At de blir for ettergivende. Kanskje er det naturlige orksaker? Kanskje de hadde veldig autoritære, strenge foreldre selv?

Da tenker du, jeg vil ikke være sånn. Så synger pennene litt langt andre veien. Du blir grenseløs og ettergivende og utydelig og inkonsekvent. Ikke sant? Det er en missforståelse at det er veldig tidlig at barn skal få vise følelser og sinne og frustrasjon, og det er vi helt enige. Man skal ikke stoppe eller be dem holde kjeft og bare ta seg sammen, men når de da ...

kanaliserer det, eller tar det ut på moren fysisk, eller noen slags slenge med dører, eller knuser ting. Du må jo sette en grense sted på. Det er fullt gjort du kan bli sur, og man kan si dumme ting i heat of the moment, men da er man sånn, vi sier utskyld, og så rydder vi opp etterpå. Vi legger oss aldri uvenner, eller sur på hverandre. Men noen steder man sier knusing, sparker mamma i leggen, det får konsekvenser.

Absolutt. Det ble jo enda på å vise seg med de også. De trengte jo å lære litt å sette grenser. Mange foreldre trenger det. Men så viser det seg, i altferdspsykologi eller barneoppdragelse, straff versus belønning. Tidligere har folk trevet, sånn som det kristne arvesynden, nesten utelukkende med straff overfor barn. Og så viser det seg, både voksne og barn, belønning funker bedre enn straff.

noen ganger så trenger vi ikke straff hvis du dreper noen som handler i fengsel veldig bra greie, men ofte så funker belønning bedre. Men når du har gjort noe gærent så skal du belønne dem? Nei, la oss si at du har et barn som sitter to år da, tre år, sitter og spiser

søler og spagett utover alt sånn. I stedet for å si hele tiden, spis ordentlig, nå må du ta deg sammen, eller oppfør deg. Oppfør deg, barn vet ikke hva det betyr. Oppfør meg som hva da? Nå må du oppfør deg ordentlig. Mens innimellom vil, selv en treåring, toåring, treåring, vil innimellom spise riktig. Ta på en kjøttbolle på gaffa, hvordan spiser jeg? Hvis du da, når du spiser riktig, kjempebra, veldig bra, oi,

Du belønner det i stedet for å hele tiden straffe når du gjør noe feil. Ta belønnet når du gjør noe riktig. Det vil jo øke den adferden veldig. Ja, jeg kjøper den. Oppfølgingsspørsmål. Det kan også gå en litt inflasjon i belønningen. For meg virker det som at foreldre belønner unge når de bare tar på seg sko. Eller så flink du er, så flink, så god tur. Det er ikke måte på det sånn.

Hvor mye belønningssystem det er. Det minner meg litt om min tidligere sjef. Jeg kan ikke si hvem han eller henne var. Og i NRK, ja. Som ga meg helt svimlende ros for helt basic arbeidsoppgaver. Hvis jeg sendte en felles mail, så fikk jeg så mye skryt. Det var ikke måte på hvor bra det jævlig bra jobba. Og der er problemet, ikke sant? Når ungen gjør noe som

De føler at, var ikke det her bra? Og så får de ikke den, det må jo være mye høyere skryt enn det jeg fikk for å ta på meg skoen. Det kan ikke være det samme. Der er det en sånn mistrøm. Her har jeg bare begrepp, psykologi er jo på engelsk, ikke sant? Reinforcement erosion. Oi. Det du prater om nå. Reinforcement, forsterkning, erosion, erosjon.

Så det vil si, hvis du får inflasjon og belønning, så vil effekten av belønningen erodere. Den vil svekkes. Hvis du har med roser til kjæresten din på fredag, der du skal spise middag, hun blir kjempeglad. Hvis du har med roser til henne hver eneste dag, mister effekten. Og så ser du studier på foreldrestil i ulike land. For eksempel,

så skal jeg ta alle over en kom, men amerikanske mødre har ofte hatt de rose barna hele tiden for alt mulig. Men i Skandinavia er mødre og fedre mye bedre på å belønne barn bare når de har gjort noe bra. De belønner ikke for alt mulig. Da har det ganske mye å si for alle de barna, at de barna som blir belønnet for alt mulig, de greier jo ikke å navigere i livet. De belønner barna når de faktisk har gjort noe bra,

har mye bedre effekt. Sånn er det med alle ting. Hvis jeg spiser sushi til frokost, lunsj, middag, hver dag i en uke, så kommer jeg til å bli dritleide. Reinforcement erosion. Hva er det på norska? Man sier jo bare inflasjon. Det går inflasjon og belønning. Da mister belønningen sin kraft. Da må man jo...

avmåle bruken av dette her litt da. Jeg kan ikke skjønne hvis man da... Du får godteri på lørdager. Lørdagsgodteri. Hvis barn får smågodt hver dag, så mister du helt, da blir det jo, de tar det for gitt, mister helt effekten. Ja, nettopp det. Det er sånn når du da belønner eller ikke belønner, eller skryter og prøver liksom den der for mye, så må du jo egentlig da når de faktisk har gjort noe bra, så går du til et mål

eller lager en fantastisk bra tegning, ikke noe som faktisk har vært en effort, så må du da ha enda høyere nivå på skrytet. Hvis den blir helt lik, så er det sånn, er det innsatsen for å ta på sko og tegne, er det det samme? Det er en interessant aspekt du har der. Det med innsats, det bør stå i stil med innsatsen, ikke nødvendigvis resultatet. Hvis barnet har brukt en tid på en tegning, så må man belømme dem for innsatsen, at de skjønner det, og at innsats er bra. Ja.

litt uavhengig om tegningen var rembrant eller ikke. Jeg pleier å si etterkant, for eksempel, kan du gå med søpla, sier etterhånden. Så gjør du det uten å mokke. Jeg er veldig glad for at du gjorde det, det satte jeg veldig pris på. Eller at vi kommer i bilen, så sier jeg bare, jeg må bare si en ting, dere har vært veldig flinke, tålmodige, jeg var treig, og dere har ikke klagd, dere har vært utrolig blie. Jeg synes dere har vært veldig greie i dag, og veldig snille med meg. Ja.

selv om på en måte alt ikke har gått på skinner. Det sier jeg det. Fordi da setter pris på at de faktisk har gjort ting som jeg setter veldig stor pris på, sånn at de husker, ok, pappa setter pris på det, ok, da husker jeg det til neste gang. Jeg gjør noe av det samme, men jeg tenker at jeg bruker ganske mye fra balinesisk barneoppdagelse. Heisan. Siden jeg har vært der ganske mye, jeg hadde veldig små barn. Jeg underviste på Bali. Ja.

Det var bra jobb. Stod på morgenen, dro til å surfe inn i Skav, hadde to timer forelesning i tropene. Jeg underviste kultursykkelig, så jeg gikk inn i balnesisk klur og hagg med masse balnesere. Så fant jeg at de er veldig kollektivistiske, og barn er fiskebåter, og barna er med fra veldig tidlig ut på fiskebåtene.

så jeg at de ga veldig små barn oppgaver som jeg tenkte var helt meningsløse. Og så sa de at det er meningsløse oppgaver, men de bare lærer barn at de tar en del av noe. Og så var det, for eksempel fant jeg en studie. Hvis barn som er fire år blir bedt om «Kan du stå stille så lenge du greier?»

Og så tar det bare tida. Det er utrolig hva psykologer forsker på. Barn greier i snitt, og så stiller de et minutt. Og så bare, så gjør det annet. Mens vi tar det samme med barnet, og sier, kan du stå foran den døra her, for du vokter en viktig skatt. Da så barnet stille i fire minutter.

400% økning. Selv sagt at en fireåring skal stå og vakte en skatt, det er jo ikke noen beskyttelse i det hele tatt. Så det gir barna veldig små oppgaver fra små, som ikke egentlig har noen betydning. Bare for å lære dem å delta litt i familien, gjøre ting. Og så etter hvert så får de oppgaver som faktisk er vitale. Så jeg tenkte, det skal rappe. Så jeg begynte fra tidligere, at barna må ta inn maten og kaste søppel og sånn. Og så sønnen min er liten, sånn.

tar han alt i feil, det blir bare rot. Så det er nesten mer jobb for meg å rydde opp av han etterpå. Men etter hvert så begynner han å gjøre det riktig. Så gir barnet sånne små oppgaver, og så føler de seg flinke også, som egentlig ikke har noen mening, men det gir mening senere. At de deltar i familien, gjør ting. At en treåring skal vaske kjøkkenet, det blir bare rot, men det kan jeg anbefale. Balanesisk oppdragelse. Hot tips, hot tips.

Jeg har et litt dypere spørsmål her nå, som jeg har kommet på. Historisk sett har vi vokst opp i tribes, storefamilier, vi har hatt besteforeldre, storefamilier rundt oss som backer hverandre. Det er alltid noe til å passe på unger, det er en mix arbeidsoppgaver, alt fra en enhet på 6 til 20-50 personer. Så det er nesten alt verdt? Nesten alt verdt.

Er det litt sånn med den psykologien vi snakker om her nå, og den moderne foreldren, og de aller fleste er jo nesten, jeg tror det er sånn i overvekt, er jo skilt, ikke sant? Skilsmisserat på 50%, veldig mange single, mange får barn alene, eller oppdra barn alene, mener jeg. Så er det sånn, står man overfor en sånn umulig foreldrerolle, hører på ikke sånn, før foreldre,

så bodde vi i et kollektiv hvor besteforeldre kunne kjemme, de kunne ha det gøy, de kunne lære bort ting, faren kunne være streng, fokusert på jobb, kunne være kanskje litt mer på den autoritære biten. Mor kunne være mye mer konsentrert med de tingene, at man var mye mer renskåret i rollene i storfamilien, mens nå så er man alene i en by, storeby, leilighet, mann,

Man er aleneforeldre og skal jonglere mellom tre-fire forskjellige roller. Og man ender opp med den vinnerrollen, som du nevnte her i stedet, nummer en, den autoritative. At det er best case for det moderne mennesket å gå inn i den rollen mens vi egentlig er ment for å kunne faktisk kanskje være...

en mix av de tre. Ja, jeg tror det. Og ting var mer delegert tidligere, mellom bestefar og mor og far. Det er jo en bevegelse i kultursykologi som bruker begrepene kollektivisme og individualisme. Kollektivisme, dette er en kultursykolog Harry Triandis som har begrepene. Kollektivisme er jo

Sånn som jeg beskrev på Bali, bestefarer, barn, barnebarn bor sammen, de har en fiskebåt sammen, de gjør ting hele tiden. Bestefarer fungerer som barnevakter, slags foreldre og sånn. Og så har jo vestlige verden beveget seg til å bli mer og mer individualistisk. Først at man bryter ut av stammer og storsamfunn og lager kjernefamilier. Det er mann,

to barn som opererer som en enhet. Og så har jo samfunnet begynt å bli enda mer individualistisk. At det er ikke mor, far, to barn. Det er en forelder, to barn. Så det er plutselig ultra individualistisk. Og så er man veldig individualistisk i oppdragelsen av barna. Sånn som da jeg var barn på Harustad på 60-tallet. Så...

Dad jokes er jo en annen ting. Du får jo veldig dårlig humor. Det kan vi snakke om etterpå. Hva skjer med humoren etter å få barn? Det er helt for litt.

Man var ute og lekte med andre barn som mor og far, men jeg vet ikke hvor jeg var engang, så jeg bare kom hjem til kvelds. Nå følger man jo barna sin ekstremt på individualistisk nivå på barnas premisser. Kjører de til turen, eller dans, eller fotball, eller sjalm, eller hva det er. Bruker masse penger, sitter og venter der. Du eksisterer veldig på barnas premisser. Ekstremt individualistisk, så foreldre i dag bruker mye mer tid og ressurser på barna enn våre foreldre gjorde det.

Og så tror jeg det kommer til å bite oss i halen. For hvis du oppdrar barn til å være ekstremt individualistiske, så går det på bekostning av det kollektivistiske. Så når vi sitter på gamlehjem om ørt i år, og lurer på hvorfor barna våre ikke kommer og besøker oss, er vi jo ikke oppdra til å være kollektivistiske. Vi oppdrar de til å være ultra-individualistiske. Vi har brukt sinnssykt mye tid og ressurser på å oppdra de til å ikke... Det er ikke så rart at de ikke kommer og besøker oss.

Dette er jo diskutert med venner og sånt, for også besteforeldre har jo blitt individualistiske. Ja, merker jeg. Og det er jo, du bare kikker rundt deg, det er veldig mange forskjellige typer besteforeldre, men det er jo også et veldig typisk strekk i tiden, er jo at besteforeldre har veldig travel kalender. De har avtaler, de skal reise steder, de skal se om de har tid til... Jeg har ikke tid, da skal jeg bare sånn... Du har ikke tid, nei. Å nei, shit. Så...

Det er også litt interessant at det ikke bare er foreldrene, men nivået over, at tilgang til besteforeldre er ikke hva den en gang var. Før var den mer som en blanko fullmakt nesten. Det var nesten som en kalender. Du kan komme og gå når du vil. Bestforeldre var helt innstillt på det. Nå er det et helt annet travert liv. Det som er så målfølgelig i dag, skal ha karriere, skal ha små barn,

Foreldre som skal Nei, de kan ikke passe barna For de skal på kjærlighetstur til Venezia Det er det mest Småbarnsforeldre i dag er de eldste menneskene i samfunnet De blir slitne, trøtte Hvis du skulle gjort alt om igjen Du er i begynnelsen av 20-årene Single, gutt Har vire om å bli psykolog Skal reise litt rundt Og så tenker du Hvordan skal jeg sette sammen

en familiekonstellasjon som er helt optimal med roller, kone, besteforeldre, et storfamilie. Dette her er det jeg har lyst til å lage. Hvordan ville du gjort det? Vil du tenkt helt annerledes enn den urbane fyren du er? Nei, jeg er ikke tilgodt for det med det. Du ville jo på en måte ikke tenkt noe sånn jeg skal begynne å lage barn tidligere, jeg skal ha foreldrene mine tettere på geografisk. Er det noe sånn

Nei, jeg har det ganske tett. Bestforeldre til barna mine bor i Oslo, eller på Harustad, der jeg førte min til å kjøre. Folk underlever litt hvor mye man trenger foreldre når man får barn selv. Sånn generasjonsbolig synes du virker som en god idé? Ja, jeg...

Jeg foreslår det er faktisk litt for moder, og så skal jeg oute moder for mye. Hun er litt som meg, veldig selvstendig. Nei, hun vil ha eget liv. Vi kan godt komme og besøke henne. Vi er veldig mye par som besøker henne. Barnet elsker hverandre. Jeg lurer, jeg vet ikke selv. Jeg vil gjort ting annerledes eller ikke, men det er jo... Hva du vil gjort? Jeg vet ikke. Jeg liker jo tanken av... Jeg har en hansj på deg. Hvor gamle var du når du fikk barn? 31 og 33. Hvis du knurte om en, så tenker du at du skulle fått barn tidligere?

Jeg tenker hele argumentet med yngre besteforeldre og at du også er litt yngre når barna flykter ut, er jo at man får mer tid med hverandre gjennom det store løpet. Og at du også de fleste, bare det, når er det du lykkes som gründer, og når er det de fleste menn da? Ja.

satser når det er de tre ruta av lønnsarbeidet når er det de satser på sitt eget gir litt fan i på en måte alt det de har gjort eller bruker alt det de har lært til å skape noe eget gjennomsnittsalderen for gründere som lykkes er jo i 40-årene og da er det på en måte hvis du begynner midten av 20-årene og har som tenåringer i 40-årene så har du på en måte et langt businessliv igjen og selvrealiserer deg før du blir pensjoneret

Absolutt. Så det er liksom den tanken og argumentene, men... Jeg kjøper da, så jeg tenker også å ha små barn. Det kanskje jeg husker mest var å være sykt trøtt, og samtidig ha veldig mye å gjøre på jobben og sånn. Det er jo den fasen du er travelest og skal prestere og vise deg selv. Noen ganger så tenkte jeg, hvis jeg går på jobb og agerer psykolog i dag, hjernen min er bare potetmos, liksom. Ja.

Men jeg har også, jeg leste en ny artikkel av Robert Plummen, som er ledende genforskeren i verden,

om at oppdragelse har mye mindre å si enn man trodde før. Ja, det der synes jeg er veldig interessant. Veldig! Ja. Veldig interessant, og fordi... Kontraintuitivt, fordi man tenker... Kontraintuitivt, og i psykologien, særlig psykologisen og forholdet og sånn, så har jo hvordan forholdet har vært til foreldrene dine vært fått enorm betydning. Ekstremt. Og så kommer det en forsker som sier, «Nei, hvordan foreldrene oppdraget deg, har veldig lite å si.»

What? Han gjør vel at det har ingenting å si. Så da tenkte jeg, dette var jo helt sysselig, jeg har jo lest mye forskning av han før, og jeg er ikke sånn en veldig oppegående fyr. Blant annet har han litt side-out som jeg synes er interessant. Han har alle genetiske predisposisjoner for å være overvektig.

Og det er ganske genetisk. Men han er en veldig tynn, slank mann. Han vet at han har det DNA. For han er det ekstremt viktig å spise riktig trenevenner. Så han er tynn. Men han har det genetiske utgangspunktet. Hvis det var sånn at barneoppdragelsen hadde veldig mye å si, så ville jo barn som har delt miljø samtidig som samme foreldre og samme oppdragelse i 18 år eller noe, vært veldig like.

Men så ser du, søsken har jo helt ulike personligheter. De har like like personligheter som random folk. Det ville ikke vært tilfelle hvis oppdraget hadde så mye å si. Og så finner man ut. Det er det unike miljøet som har mer å si for hvordan man utvikler seg. Det vil si, det er søsken,

Du vokser opp i samme hjemme, du har samme foreldre, samme bestforeldre og sånn, men du har andre lærere. Du har ikke den samme læreren, du har ikke det samme klassmiljøet. Kanskje du får en lærer som er veldig musikkinteressert, så blir du oppfordret til å gå videre med musikken, eller en lærer som ser at du har veldig matematisk talent, lærer å spille sjakk. Det unike miljøet, det miljøet barn har utenfor hjemmet, har man funnet ut, det har mye mer å si. Det er mye mer avgjørende.

Så at barn har et dårlig klassemiljø, for eksempel, har mye mer å si enn hvordan man oppdrar barna. Det er en veldig ny tanke, for jeg har sett veldig mye på Instagram, kommer det opp veldig mye sånn type argumentasjon og forskning på at

Naboen, altså, ja, egentlig basic alt det du sa nå, bare at naboer, skoler, andre foreldre, idrettslag, det er der barna dine er 50% av tiden når de er småbarn, og kanskje 80% av tiden når de er barn. Det er det som definerer hvordan de blir, og så kan du egentlig tweake litt på det vi snakket om litt innledningsvis, sånn typ, si ja takk, ikke kaste mat på gulvet, liksom de her små oppdragelsesmomentene, men det stopper der.

Særlig etter at barna er 7-8 så har de veldig lite å si Så du kan jo tenke hvordan du har det hjemme at de bor i en skolesone og en bra skole er viktigere

Og så ser man jo, som Robert Plommen sier, DNA-genene har mye mer å si. Og det ser du med adoptivstudier. Folk som har vokst opp med adoptivforeldre, fått oppdragelse av de i 18 år, er veldig lite like i adoptivforeldrene sine. De er mye likere i sine biologiske foreldre som de aldri har møtt. Og til og med identiske tvillinger som har vokst opp hver for seg, aldri har møtt hverandre, er

er veldig like, selv om de aldri har møtt hverandre, på helt ulike oppdragelser, vokste opp i helt ulike miljøer, er ekstremt like. Så det er nok i psykologien at vi setter et skifte fra den psykoanalytiske forhold til mor og far, hvordan de har oppdratt deg, og sånn gå tilbake til barndommen, at det har kanskje vært litt en blindgate. DNA er mye viktigere.

Det er det å prøve å tvinge barn inn i idretter de ikke har sansen for, eller ikke har talent for. Hvem er det tiltrekkes av

og venner på skolen. Du vil så gjerne at han skal leke med Alexander, ikke Simen, for Simen er en jævla kødd. Alexander er jo den gode gutten og snill og omtenksom. Han synes det er mye gøy å henge med Simen. Du får ikke dratt det dit du vil. Det er med tvang og autoritær stil. Og barnet søker seg også ut situasjoner som de trives i. For eksempel tenker man at

Hvis du leser mye for barna dine, så blir de interessert i bøker. Ja, men så sier Robo Plommen, kanskje det er litt andre veien. Gene våre bestemmer hvordan vi oppfører oss. Hvis du har et barn som liker å bli lest for, så kommer du til å lese mye for det barnet. Hvis du har et barn som er veldig aktivt, så kommer du til å gjøre aktive ting med det barnet. Det er deres gener som styrer om de aktive tingene.

om de liker å bli lest for, og så videre, og så oppfører vi oss utifra det. Så det er ikke egentlig oppdragelsen vår som er den drivende faktoren. Han trekker jo ganske langt, Robert Plommen, for jeg vet jo, da snakker han litt om alle barn på generelt nivå, og så vet vi som snakker om hver sted, barn er forskjellige. Hvis vi for eksempel deler inn, som jeg tenker er en veldig verdifull indeling, orkidebarn, løvetannbarn, så har oppdragerskilen mye å si. For løvetannbarn, ikke så mye å si, for orkidebarn, veldig mye å si.

Så det er differenser hva slags type barn man har også. Hvor kommer dette inn med de rike ressurssterke og som er helt obsessed med at barna skal gå på riktig skole, være i riktig miljø, gå i riktig klær og så videre, sånn at de former det? Her er det to aspekter med den veldig aktive at ungene mine, at de lever litt gjennom ungene sine og skal bli det de blir. Det ene er at

som jeg tror er riktig, så får du si hva du tenker, men det er det med å tilrettelegge sånn at, ok, jeg setter opp denne skolen hvor de har disse mulighetene, og jeg setter opp i dette miljøet og dette miljøet. Så får de bare velge sin kurs innenfor det. Mens noen er veldig sånn, du skal gå finansøkonomi, du skal studere i London, du skal ta ved familiefirma, eller du skal bli lege. Ja.

Veldig mange kulturer som er veldig sånn, du skal bli advokat eller leger, det er ikke noe spørsmål. Men der er det sånn, det er veldig mange som har den type strømlinjeformen, veien for ungen sin. Det er jo sikkert godt tenkt i mange tilfeller, men et veldig viktig begrep i barneoppdragelse eller utvikling av barn er det som kalles

Det er som en krøkket ord på psykologi, man blir mer svung over den navnen. Det er noe som kalles deindividuering, som betyr at når barn er små, veldig avhengig av foreldrene sine, når de blir ungdommer eller sånn, skal de finne seg selv. De skal bli et eget individ. En av de beste og smarteste måtene på å bli et eget individ er, jeg skal ikke bli som foreldrene mine. Så det ser du tenåringer gjør, de skal absolutt ikke være som mamma og pappa. Og det er ganske lurt.

For da blir det seg selv. Hvis de bare kopierer mamma og pappa, gjør akkurat som mamma og pappa vil, så mister de en viktig del av selvutviklingen, som er dårlig for selvfølelse. Da kan man nok skyte seg selv ganske bra i foten. Bare for det som legger for mye i føringen for barna.

At barn utdager og spiller punkband og etterfann. Det er egentlig bra tegn. At du har tenåringer som er...

i trass og sånt, det betyr at de driver utvikler seg selv. Så det er egentlig et bra tegn. Jeg synes det er et dårlig tegn når 16-åringer er helt føyelige, gjør akkurat som mamma og pappa ville. Det er egentlig et dårlig tegn. Hvorfor tenker du det? For nå snakket vi om løserivelse. Jeg er jo enig med deg, men hvorfor... Kutte navlestringen. Ja, fordi hva er oppsidene med...

For det virker jo ikke helt riktig. Som foreldre føler man jo trygt at 16-åringen er mye hjemme og ikke ljuger og ikke driver med ting som du ikke har oversikt over. At de er ærlige med deg, og det er nesten venner. Men jeg kjøper jo den der at jeg vil jo at 10-åringen skal løse det ved seg. At man skal gjøre litt vondt. Og det er en del av 10-åringsprosessen. Hvis du ikke har... Det kommer til at det var en som sa at

Hvis du har helt grensefritt som tenåring, så har du ingenting å løserive deg fra. Riktig. Barn liker grenser. Det er tydelig. Når de skal legge seg, når de får lørdagsgott, da har du også noen grenser som du kan eksistere innen. Hvis det er sånn, er det samme når du kommer hjem og skal på fest? Ja, kom hjem når du vil. Så at barn, ellers er det ungdom av rebellisk, og du plutselig finner snusboks i jakka til 15-åringen. Det er et bra tegn. Ja.

Jeg tror mange foreldre i dag legger for mye føringer for barna, at det skal bli sånn og sånn, at du skal gå langrenn, du skal bli leger, så folk kan utvikle seg selv. Ja.

Du skriver litt om det her Silicon Valley-barna. Det har jeg jo begynt å snakke om hundre ganger før. Da kommer vi til skjermbruk og alt mulig sånt, men at de virkelig elitistene borte i USA, jeg vet ikke hvordan det er i resten av verden, men de gjør jo ting som står helt stikk i strid med den vanlige oppdragelsen. Både med tanke på skoler, linjer og digital bruk. Du ser det med sosiale klasser også, som jeg har snakket om før. Jo høyere sosial klasse man har,

jo mindre tid bruker man på skjerm. Jo mindre tid bruker man på skjerm selv, og for barna sine. Så de som livnærer seg på sosial søkkebørg, alle disse folkene her, har jo skoler der de ikke har skjerm. Så det er jo helt gjennomgående. Men noe ble opp til for meg, hva var det du snakket om? Jo, altså folk, silikonale barn som... Jeg har en metafor som jeg ikke husker om jeg snakket med deg om før. Jeg tror ikke jeg snakket med deg om det.

Det er veldig viktig. Jeg kan ta det fra begynnelsen. Det er en barnesykolog, Jean Piaget, som sier at når vi blir født ...

så er vi veldig egosentriske. Barn er det. For eksempel, de snakker i telefon med bestefaren sin, så sier de, ja, det er det bildet der, så skjønner de ikke. Med mindre jeg er på Facetime. Så skjønner de ikke. Bestefaren kan ikke se det som er i rommet. Bestefaren har et annet perspektiv, han har et annet steg. De skjønner ikke det. Eller barn våkner fra en drøm, og så tror de foreldrene kanskje vet hva som skjedde i drømmen. Og så blir barn tre, fire, fem. Det er jo litt individuelt da. Så begynner barn å skjønne. Åja, jeg har vært i barnehagen i dag. Mamma vet ikke hva som har skjedd i barnehagen. Hun er på noe som heter jobben. Hun begynner å skjønne

andre folk har et annet perspektiv enn deg selv. Med mindre man er noen typer av autism, så er det problemet at man ikke utvikler den evnen til å se ting fra hans perspektiv. Eller folk som er litt psykopatiske kan se ting fra hans perspektiv, gidder ikke. Og så har han en metafor, for dette er en litt usynlig prosess, at man tenker seg en sånn alpefjelltopp

Hvis man er på sin egen feltopp, så ser man livet fra utsikten. Hvis jeg er på min feltopp da, jeg er psykolog, jeg er barn, jeg liker det, jeg drømmer om ditt og datt, jeg liker ikke det og det, så skjønner jeg at andre folk ser livet fra et annet perspektiv. Det er jo bra, sier han, det er grunnlaget for empati da. For eksempel nå hadde jeg en venn som hadde dødsfallet familie, da kunne jeg midlertidig gå ned fra min feltopp, og så setter jeg meg, husker jeg en gang jeg hadde dødsfallet familie, jeg går opp på hans feltopp, det er grunnlaget for empati. Men til det du sier om foreldre som legger for mye føringer,

Mange folk er på andres feltopper av litt usunn motivasjon. For eksempel kan det være sosial angst, som 10% av nordmenn har i løpet av livet. Du er på jobben, skolen, studer, så går du hele tiden på andres feltopper, prøver å tenke hva andre folk tenker, for å oppføre deg ut ifra det, for å bli likt. Eller, som jeg har opplevd mange ganger med pasienter, for eksempel hadde jeg en ung jente, 20-20-årig,

Hun har lyst til å begynne på et studie som hørtes veldig spennende ut. Det var noen feltarbeid på en øy og litt sånn. Hun har veldig lyst til det. Hun kjenner det på det egen feltet opp. Men mamma og pappa vil at hun skal begynne på, la oss si, JUS da. Fordi hun har god karakter fra videregående. JUS er et trygt studie. De har en familiemedlem som er en lokalt praksis. Der kan du få jobb. Hun har ikke noe lyst til det. Men mamma og pappas feltopper kan være ekstremt sterke.

i livet til folk. Og det er en veldig dårlig, det er en slags recipe for å ha et ulykkelig liv og lage et liv basert på andre folks feltopper. Så det at folk lager, det er sikkert godt ment, det er veldig føring for barn. Du skal bli god i langrenn, du skal bli lege, så får folk ikke utviklet sin egen selvfølelse. De får ikke vært på sin egen feltopp. Problemet med å være på mye, hvis du er på andres feltopper av en empatisk grunn, bra. Hvis du er det av en usunn grunn,

så er det to problemer. For det første, du er egentlig ikke på andres feltopper. Selv om du prøver å tenke hva andre folk tenker, så kan du ikke vite hva andre tenker. Du har ikke mentalt drønken syn. Det er et problem. Men det første problemet for folk er, hvis du går rundt og er for mye på andres feltopper, så er det ikke når du er på andres feltopper, så er du nødvendigvis ikke på din egen. Så det er også selvutrettende. Så blir det sånn da, tror du? Er det foreldre... Det er et rasjonelt...

fra foreldre at du vil jo unngå det verste for barnet ditt. Du vil ikke at ungen din skal bli narkoman, du vil ikke at ungen din skal havne utenfor, bli fattig, ikke greie seg selv. Det å pushe de inn på just, du vet at de får en trygg jobb, du vet at du får et trygt, kjedelig liv med gode forutsetninger til å bosette seg et bra sted. Det kommer fra alle foreldre som da sannsynligvis tenker at hadde ikke jeg

gått den veien jeg gjorde, så hadde det vært ille ute med meg. Hadde ikke jeg tatt den utdanningen og begynt å jobbe som sykepleier eller blitt det og det, så ville det vært ille ute med meg, og jeg vil ikke at det skal skje med unge mine, så derfor også pusher jeg det inn i den. Men som foreldre som på en måte kanskje har levd mye mer friere, og har funnet ut at livet endrer seg hele tiden, at det plutselig dukker opp nye muligheter, når en dør lukker seg så åpner det en ny en, så blir det som et tilbøy til et par sånne ting,

du gjør akkurat det du vil, jeg bare anbefaler gjør noe av dette, så bare finn ut ta den tiden du trenger, men få disse tingene på plass, så kommer det til å gå deg vel jeg legger ingen føringer, men dette er forventningene. Nei, så må jeg bringe oss litt tilbake til poeng i sted, hvis du belønner barn for alt mulig de gjør uavhengig om det er bra eller dårlig det har litt dårlige konsekvenser hvis du belønner barn for innsats så er det lurt, samme hva de gjør senere i livet, så har de lært seg innsats er viktig

Og sammen med hva de skal studere, eller hva slags jobb de får, så er det en lur ballast å ha med seg. Man ser jo i Anna Karenina, den tolvstøyboka, så skriver han «Gode familier er veldig like i hvordan de har det. Ulykkelige familier er veldig forskjellige i hvordan de er ulykkelige.»

Så gode familier er vel like i hvordan de er lykkelige. Ulykkelige familier er veldig forskjellige. Så autoritativ, varm, klare grenser. Gode familier er ganske like. De som er dårlige familier kan være...

Det kan være en neglekt at du er helt forsømmende overfor barna dine. Det kan være det motsatte. Du er veldig invaderende og veldig styrende overfor barna dine. De lager en slags utvikling. Utvikler seg selv. I veldig mer sånn patologisk sykelig tilstand. Kan være sånn myndkjausen by proxy. Foreldre som gjør barna syke for å få oppmerksomhet. Foreldre... En familie som er ulykkelig er veldig, veldig forskjellig. Mens gode familier er veldig like. Ja.

som berømmer barna for innsats, har klare grenser, er empatiske. Så det er jo en slags oppskrift som man vet funker. Og man kan jo velge selv hva slags foreldre man vil være. Ja, det var det jeg også trodde. Jeg følte at det bare ble en...

Det ble noe jeg ikke trodde det skulle bli, men det bare ble sånn. Så kan man jo spørre seg om det blir fordi den andre foreldren er sånn og sånn, at man prøver å komplementere hverandre, eller ligger det noe i det som du bare oppdager når du først står i det, så er det sånn, oi faen, jeg var sånn, type foreldre. Ofte må man korrigere seg selv litt også. Jeg er for eksempel litt utålmodig. Jeg liker å gjøre ting sånn, og så får jeg barn, og så skjønner jeg at det fungerer veldig dårlig.

Så jeg må jobbe litt mot min natur, eller med min natur. Så jeg sier til barna, nå skal vi gå ut om 15 minutter, så de vet det.

Jeg tenker jo ikke egentlig at det er vits, men jeg må gjøre det. Og så gi deg ditt tid, og så det som er det spennende med å være foreldre, man er jo helt nybegynner, og du får ikke noe oppskriftsbok, eller sånn som du tar lappen på bilen, du får ingen manual. Du er helt nybyr. Du gjør alt for første gang. Så man må finne ut mye ting underveis. Men jeg tenker, fra forskningen med det med autoritative foreldre i de ulike foreldrestillene, så vet man jo veldig mye

Ting som man kan lene seg på. En ting til det du vinner på, at barn skal gå på riktig skole, ha riktig merkeklær og alt mulig sånn. Du ser jo barn som blir utviklet til å være mellom materialistiske, jo mer, hvis du følger folk gjennom livet, sånn en loggentunnelig studier, jo mer materialistisk man er som 20-åring, jo mindre lykkelig er man som 40-åring. Så det er ikke en god oppskrift. Hvordan kan du gjøre på at det som barn, som er det veldig tilbøyelige for det materialistiske, og

hvordan åpne opp det sinnet. Ja, da må du gi deg veksler på andre ting, ikke drive å belønne materialismen. Det du belønner, blir det mer av. Hvis barn master om jeg vil ha polo og ganske, ja, det stikker vi kjøper det. Da belønner du det. Hvis du sier, nei, nå har du arvet masse klær av, vi får nesten prøve det. Ja.

Du kan velge hva du belønner. Det er sånn der jeg tror alle fleste foreldre skal bare ønske seg at de får barn, at de kan forme barn som er veldig glad i naturen, at de er med på turer, at de er veldig påstående,

Veldig fort blir det veldig positivt innstilt. Toppturer og ski. Nå skal vi ut på tur, bare ja, så gøy! I visse faser må du dra de ut. Folk tyr til det som jeg bare misliker veldig, er nesten å legge små sjokoladebiter på stien sånn at de skal ta ett og ett steg. Du tar masse matpauser, masse kos. Du...

de med karbohydrater for at de skal bevege beina sine, ikke sant? Og da mener jeg da, du får jo ikke noen turglade barn på å gå på den måten heller. Nei, det viser seg jo hvis du overbelønner barn, så virker det helt mot sin hensikt. La oss si at du har et instrument hjemme da. La oss si at du har en piano da. Jeg har en gitar, men la oss si at du har en piano da.

Og så går barnet av egen indre motivasjon bort til piano, og så begynner de å spille litt piano. Så de har egen indre motivasjon. Så begynner de kanskje å lære seg noen stykker. Og så tenker foreldre, dette er en fremtidig konsertpianist. Og så begynner du å belønne den pianospillingen. Hvis du spiller en halvtime hver dag, så skal du få det og det og det. Hva skjer da? Jo, altferden øker. Barnet, ikke mystisk nok, barnet begynner å spille mer piano.

Men da flytter motivasjonen fra indre at de egentlig hadde lyst til noe yttre. De får plussig belønning for det. Og når belønningen på et eller annet tidspunkt faller bort, for du kan ikke gi barna ti sjokolader hver dag, det går jo ikke. Så når belønningen da blir borte, så blir den yttre motivasjonen borte, og så er den indre motivasjonen også borte, for den ble erslatt av yttre belønning. Så hvis barn har indre motivasjon på noe, så må du la dem dyrke det selv. Så ikke det de oppdager, så ikke ødelegge det med ...

Med premier og belønning og karbohydrater og penger. Nei, jeg er jo forsiktig. Jeg må noen ganger... Jeg vet ikke om jeg skal snakke så mye om barna, men tror du de hører på det her om fem år? Ja. Jeg kan ta det. Jeg liker godt å spille sjakk. Og så har jeg støttet meg til å synes at det har blitt spennende. Og da innmeldet så sier han, skal vi spille sjakk eller ikke?

Og så, ja, så spiller vi sjakk. Og så noen ganger så spiller jeg han, skal vi spille sjakk? Og så sier han ja. Og så spiller han, så sier han, jeg har ikke sånn viss i dag. Og da har jeg litt lyst til, ja, men du skal få det og det hvis du gjør det. Men så vet jeg jo fra forskningen, jeg kan jo bruke psykologi som jeg har lært litt på meg selv, så vet jeg, hvis jeg begynner å gi han ytre belønning, ytre motivasjon for sjakk nå, så kommer jeg til å ødelegge for den innre motivasjonen som han har.

Jeg gjorde noe borderline. Jeg sa sånn, det er ikke lov til å bruke iPaden i dag. Hvis du bruker sjakk-appen, da får du lov. Men spiller de sjakk, eller? Nei. Jeg har ikke funnet noen glede i den. Nå skal vi prate oss...

I dag har vi holdt oss ganske bra til. Ja, det blir bra, Lars. I dag har vi vært gode. Men tilretteleggelsen, jeg husker faren min gjorde noe ganske smart, og jeg har jo lagd musikk hele livet, og fant jo drive på det i 13-14 årene. Med liksom...

lage elektronisk musikk på PC'en og så så han bare sånn, jeg spilte låter for deg han bare sånn, ja bra, ikke sant? Jeg nærer ikke på at folk spiller låter med han men det er jo gøy å vise for foreldre og sånn så sa han bare sånn, ok, men kjøper jeg piano til deg men synt, så kan du bygge ut det greiene dine det er jo en form for det er ikke noe forventning eller belønning hvis du lager fem låter nå, og så gir vi det ut og så skal du liksom, det er mer som bare piano, se om du på en måte greier å utvide greiene dine, og hvis du ikke mister interessen, fine da selger vi det, ja

Det var en bra måte. Det er bra. Litt som... Har du sett Avicii-dokumentarer, eller? Hvilke av de? Den helt nyeste. Er den bra? Kjempebra. De foreldrene også. Jeg tror mange foreldre, hvis du har en kviset gutt som bare er oppe hele natta og bare sitter ved PC-en, mange ville satt ned foten for det. Men de sier...

Du kan ta et år og sitte opp på neste og dyrke musikken. Han vil det, og han har ikke lyst til andre ting. Jeg tenker han var veldig orkidebarn av Vici. Så han kunne gått enten ekstremt bra med, eller ekstremt dårlig. Så viste det seg at først gikk det ekstremt bra, og så gikk det jo ekstremt dårlig. Når han ble tvunget til å være på turné, han fikk jo ikke være på sin egen feltopp. Han prøvde jo det, å si «jeg vil ikke turnere mer, jeg har bare lyst til å være i studio».

Men så tjente jeg jo så helt sinnssykt mye penger, yttre motivasjon. Så han, ja det var veldig tragisk historie da. Men jeg tenkte, jeg må jo faen hans, de var veldig greie. Litt autoritative, du får et år, litt klare grenser, men du kan dyrke det du har lyst til å gjøre. Så, nei men det er ikke lett å være foreldre, det er ikke for amatør ass. Å være foreldre, det er det ikke ass. Nei.

Jeg feiler ofte. Jeg tenker, faen, nå ble jeg alt for forbanna. For nå var jeg litt sliten. Jeg feiler ofte. Det er god den der unnskyld-klemmen da. Når du må trukke over streken. Nå gikk pappa litt over streken. Da ble jeg litt for sint. Det er ikke så farlig hvis du greier å reparere det.

Og ta den pratet på og si, ja, sorry. Det var et ord jeg lærte ganske tidlig. Det var ordet overreaksjon. Og det gikk alle veier da. Bortsett fra sånn der, så du hva som skjedde nå? Om de gjorde noe på en måte sånn, ja, ja, det var en overreaksjon. Eller bare, ok, pappa hadde en liten overreaksjon, eller? Ja, ja, ikke sant? Klikke liksom på en helt sånn bitte liten ting. Jeg begynner å gjøre det, altså. Men da skal jeg se på det punktet mine for å holde et manus. Gode familier er like. Ulikelige familier er ulike ulike.

i hvordan de er ulykkelige. Vær kul, skate, klatre, svømme, passe for ellers på telefonen sin, disassociasjon. Dette tok jeg litt fra Jordan Peterson. Ordet er selv, handlingen er gull. Hvordan du oppfører deg, hva du gjør, er mye viktigere enn hva du sier. Hvis du sier til barna dine, det er ikke lov å banne, og så går du og banner hele tiden, så klart det betyr mye mer. Hvis du går på rødmann og sier til dem, du må alltid gå på rødmann, de kommer til å gå på rødmann hvis du gjør det. Ja.

Handling er gull, ord er sølv. Eller man pleier å si det omvendt. Ord er sølv, handling er gull. Vil du si det er vanskeligere og lettere å oppdra barna dine nå som du, altså etter du blir skilt? Skal vi gå inn i det? Ja. Ok, generelt sett. Synes folk det er lettere eller vanskeligere å oppdra barna sine etter brudd? Har du noen data på det, Lars? Nei.

Hva er erfaringen med det? Som du vet så oppfordrer jeg folk til å ta skilsmisse. At det er det neste steget man beveger seg fra stammekulturer, kolktivisme, kjernefamilie, til skilt. Ha barn halvtida. Som så klart også kommer med noen nedsider. Det er jo ikke økonomisk veldig smart å være skilt, for eksempel.

I perioder som måtte ha to, selv om de var mindre, to små barn over lang tid, og bare være en. Du er outnumbered da. Men jeg har det jo veldig fint nå når vi kan gjøre ting. Kan bestemme helt selv. Jeg bare spør, hva skal jeg gjøre? Skal jeg stikke og klatre, eller skal jeg gå på kino? Ja, så gjør vi det. Så gjør vi noe som alle synes er gøy da. Kan bestemme selv. Så jeg synes det funker ganske bra. Prøver du å si råd til...

Til de som skal i gang, da. At det der å være uenig på stedet, to foreldre imellom, det er en sånn grobund til litt sånne konflikter, og barna blir veldig forvirret av det. Og så er det ofte sånn, den liberale foreldren vinner ofte,

Mens den strenge taper. Og der er det på en måte, jeg tror det er veldig lurt å bare bli enig om, altså de tingene dukker opp uansett, men kanskje bli enig om, altså neste gang du tilbyr deg en isen, eller bare overkjører på en måte det strenge, for det er ofte det liberale og det minste motstandsvei er ofte det enkleste løsningen. Ja.

Og det kan begge foreldre finne på å gjøre, men man må finne ut i det det oppstår, så man må lage en felles linje på at neste gang det oppstår, så tror jeg det er lurt at man er samkjørt på det.

Du må være konsekvent og samkjørte. Hvis den ene har legget i 10 og den andre har 11, det funker ikke. Vi kan ta litt godter i dag. Eller er det onsdag? Skal du kjøpe smash i dag? Du må ha felles front og alt det på å si. Være konsekvente. Og hvis den ene foreldren bare sånn, vi skal ikke ha merkeklær. Nei, jo, herregud, vi bruker penger på så mye annet. Jeg kan fint kjøpe det. Jeg kjøper den boksen, ja. Så kan mamma eller pappa bare være litt sur for det. Men det er sånne ting som bare...

Man må være helt samkjørt på det, tror jeg er sånn essensielt. Være samkjørt, ja. Den praten må du ta på kammers og finne ut, og få barnet å ha en konsekvent grensesetting. Er det så du tror en ene gir opp litt? Ja, gir opp litt, ikke sånn at man blir en av de ettergivende, forsømmende, man går over i den rollen, og så får den andre bestemme. Det er liksom som han er en i parterapi, sånn der... Han er en serien? Ja, han er som tar opp mobilen med en gang sånn der...

Jeg synes vi kan være litt mer på hytta, eller på en måte. Jeg synes barna kan få litt mer søtsaker. Åja, det var greit. Da bare selger jeg bilen, så vi kan liksom, da selger jeg noe, da kan vi bare kjøpe den to kilo godteri på lørdag. Skal vi se, da går jeg inn og bare kjøper det her, og så full protest. Bare gjør som de andre sier, bare overdriver det maks. Åja, kanskje det er noe? Noe sånt der...

Kan ikke ungene få en is i den der sommer- eller jula? Ja, herregud, bare for at jeg skal gå og kjøpe ti kilovis, så bare vi har fritt kjør her. Så fullstendig på en sånn protest. Fullstendig bare sånn destruktiv protest. Ja, interessant grep. Jeg har ikke testet det. Kanskje skal vi prøve det? Jeg bare husker en parterapifyr, så gjorde det. Jeg har vel kanskje falt for fristelsen selv, bare sånn at hvis man først skal åpne kranene, så kan man ikke bare la det renne, da. Ja, ja.

Hvis det ikke er noen grenser. Jeg kjenner at jeg har ikke noen forskning på akkurat det med overdrivelse, men jeg tror kanskje vi bruker overdrivelse i eksponeringsterapi. At man gjør ting gradvis, og hvis du gjør ting gradvis, så kan det gå veldig, veldig langt. Hvis jeg har folk med bakteriefobi, så får jeg det til å begynne å tape gulvet opp på kontoret mitt. Det synes jeg er ganske gross, og så gjør vi det ganske mange ganger. Har du sånn bakteriefobia, sånn germofobia-opplegg?

Alle må vaske hendene når de kommer inn i rommet. Om jeg har det? Jeg driver jo for eksempel sånn her. Nei, gjorde du det nå? Jeg smaker litt salt. Er det salt ute på teller? Og så gjør jeg det her med pasienter. Hvis du gjør ting gradvis, så får du med deg til å gjøre hva som helst. Alle pasienter jeg har hatt med germformet blir med på å slekke under skoene hvis du gjør ting trinnvis.

Og det siste vi gjør er at vi... Dette synes folk er... Dette er kanskje litt gross da. Dette er kanskje litt dumt for meg som er single, å oute meg selv sånn her. Du mister noen følgere nå. Hæ? Du mister noen følgere der nå, tror jeg. Vasker hendene i do for eksempel. Ingen blir med å vaske hendene i do første timen. Ingen har blitt med på det. Akkurat som folk som har heisefobi.

Jeg skal komme til relevansen for barna. Jeg tror ikke jeg skal skrive ut. Heise forbi. Vi kjører en etasje opp og ned. Og så går angsten ned. Og så kjører vi to etasjer. Og så etter hvert så kjører vi 34 etasjer Oslo plass heisen. Fordi vi har gjort det trinnvis. Da blir folk med på det. Hvis jeg hadde foreslått første time at vi skulle kjøre 34 etasjer til Oslo plass her. Ingen hadde blitt med på det. Datteren min har lyst til å hoppe fra 10-jeren. Og så sier jeg, jeg har et opplegg til deg. Vi hopper fra 3-jeren. Tre ganger.

Det blir vi med på å hoppe fra 3-eren. Og så hopper vi fra 5-eren fem ganger. Det var bare det jeg lagde i Farta, eksponeringsterapi da. Og så hopper vi fra 7-eren sju ganger, og så hopper vi fra 3-eren. Hvis jeg hadde tatt meg ned rett opp på 10-eren, så hadde jeg ikke hun hoppet. Dette var flere år siden, ikke sant? Og så hopper vi fra 3-eren tre ganger, vi blir med på det. Nå hopper vi fra 3-eren tre ganger, da blir vi med på 5-eren. Og når vi hopper fra 5-eren fem ganger, så blir det litt aklimatisert til det. Så blir det ikke 5-eren så høyt lenger, da blir vi med på 7-eren. Og så gjør vi det sju ganger. Så gjør ting tidligvis.

Så det med overdrivelse, hvis du gjør ting sånn gradvis, så kan du gjøre ekstreme ting. Jeg har slikket en sko så mange ganger, så det koster meg absolutt ingenting. Er det noen nedsider? Har du oppdaget noen at du blir litt sånn... Jeg får veldig bra immunforsvar. Du gjør det? Veldig resistent mot alt mulig. Sleiker asfalt. Sleiker gulv. Er det noen gulv og underlag du ikke liker heller? Så smakke litt mot. Nei...

Jeg spiste middag en gang fra Forteav i Torregata med en pasient. At vi heldt utover asfalten og spiste der. Nå skjønner du kanskje hvem han var. Det har jeg bare gjort en gang. Nei, for det var relevant for han. Men for barneoppdragelses gjør ting sånn, hvis du vil ha barn til å hoppe fra tieren, tre gang fra tieren, fem gang fra femeren, syv gang fra søren, gjør det gradvis det man i psykologi kaller systematisk desensitivering. Og så er det med å gjøre det.

Som en veldig kjent sosialpsykolog, Albert Bandura. Barn lærer gjennom imitasjon. De ser hva foreldrene gjør. Hvis du sitter... Nå skal ikke jeg heve meg selv på en pidesal, men jeg ser jo veldig mye rundt. Hvis jeg er i skatehallen, eller på klatring...

eller rundt omkring at foreldre er med barna og sitter med telefonen og så er de ikke med på aktiviteten selv hvis de sitter på frongdebaden og så ja, gå opp og så hopp og så jeg skal bare sitte her med telefonen da synker det ikke så mye til at barna bør bli med nå det synes ikke det er så gøy hvis du blir med selv jeg synes det var litt kaldt vann jeg har ikke så giret på å hoppe fra tida der men jeg gjør det likevel vi vet med imitasjon at barn ser hva foreldre gjør det er ekstent verdifullt ja

Ja, der må jeg bli bedre, altså. Sånn hoppe over tijeren. Det er mannestor opp fra tijeren hvis du har barn. Du må gjøre det. Du må gjøre det. Jeg liker det. Du må kjøre den verre, forferdelige greia på en tøs for det, og late som det er gøy. Det er simpel enn det er gøy. Det er helt... Det er en speedmonster-greie. Det er en traume da. Men barnet synes det er så gøy. Hvis du er sånn... Ja, jeg vet ikke...

Det smitter over på barna. Jeg har hatt pasienter som for eksempel har utviklet fobier bare på grunn av at det er angst som er smittet fra foreldre. For eksempel hadde jeg en pasient. Hun får meg unnskyld hvis hun kjenner seg. Det er ingen annen som gjør det. Hun er veldig redd for å kjøre heis. Og så spør jeg henne, veldig mange som er redde for å kjøre heis, har kanskje sittet fast i en heis i gang, har blitt litt sånn traumatisert. Nei, hun har ikke det. Men, så sier hun, jeg husker når jeg var med mamma,

og holdt henne i hånda. Hvis vi var et sted vi var heis, for eksempel vi var på Oslo City, så ble hun sånn klam i hånda, litt stram. Så sa hun, vi tar trappene der, litt sundere. En annen stemme enn hun pleide å ha, så hun skjønte det. Heis, farlig, angsten smittet av henne. Så folk bruker jo foreldre veldig som fyrtårn for om ting er gøy, morsomt, farlig eller ikke. Hvis man er på en lekeplass,

og så barna sklir, og bare har det gøy, og så sier du, å, så flink du er nå! Kjempeflink! Du er så flink! Så lærer barna seg. Å, jeg er flink, det er viktig valuta, liksom. Jeg må være flink. Det er forskjell fra foreldre som mer belønner barn for innremotorsjonen,

Og innsats sånn, ja så gøy, kjempebra. Så gøy, det er gøy. Det er viktig i seg selv. Det er selvfølgelig flink som er mer ytteretyp i motivasjon da. Feil fjelltopp vil jeg si da. Være flink. Så, nei, fader, øh,

Nei, folk sier jo det når jeg synes det er litt sånn opprørende når jeg sier at jeg er med til å hoppe fra tieren hvis jeg er foreldre, men folk blir med på det. Jeg blir mye bekymret for det tusenfri greiene, så det sitter lang tid for meg å gå opp i de der jævla lupene der. Jeg vet jo at min minste har jævlig lyst, så det blir den sommeren her da. Du må romme deg. Ja, jeg må gjemme meg i det. Hvis du går og sier, jeg kan bli med deg, gjør det bare for din skyld, jeg synes egentlig at det er veldig guffent.

Da må barna som er ni år være på pappas fjelltopp. Det er ikke bra. Det er et godt poeng. Hvis jeg er på en fjelltopp, så kan du romme hva som helst. Nå har vi holdt på i en time og tre kvarter her. Har det gått så fort? Jeg hadde ikke noen vits. Har du hørt om han som kjøpte seg polsk katt? Polsk katt? Nei. Matet som faen. Kan du si det? Nei, tror ikke det. Dette har kuttet oss.

Det er godt mulig. Eller? Kan jeg ta den, eller? Det kan du ta. Jeg tror den ligger der ute. Det er en ungdomsvits. Hadde jeg en til også? Jeg trenger noen nye jokes. Så er det... Jeg må huske hva det er. Jeg har en joke, men jeg vet ikke hvor bra den er. Jeg fullfører aldri det jeg... Du har veldig mange sånne vitser som stopper veldig abrupt. Ja.

Jeg tenker så jeg sier dere venter på noe mer. Men det er en ting vi kan snakke om i morgenoppdragelse, som jeg ikke har svaret på. Gode familier er like i hvordan de er lykkelige. Autoritative oppdragstil. Best in test. Mange ting vet vi fra forskningen da. Men noe jeg har lurt på er dad jokes. Ja.

Hvorfor får fedre så sinnssykt dårlig humor når de får barn? Dette er folk som kan ha vært veldig morsomme og vitte og faktisk morsomme tidligere, og så får de barn. Barnet min synes jo at jeg har helt håp. De bare, åh pappa, åh.

Helt håpløst. Nå synes kanskje alle at jeg har håpløst. Kanskje ikke bare barna mine. Men det er i hvert fall greit. Det er jokes. Det er et fenomen. Ja, hva er det? Det var noen andre svar på. Jeg har veldig godt publikum hjemme hos meg. Har du det? Ja. Men jeg er veldig lite på vitsekjøret. Jeg er mye mer på karakterer. Tim Peder. Det hørtes jo veldig borsomt ut. Tim Peder. Og...

kjøre litt sånn der, hva heter det, en tilbakekast, en flashback til at du var små, og ting du gjorde da, eller ting jeg dreit meg til da jeg var liten, det mest hysteriske, hvor det gikk melk ut av nestene. Når vi satt på frokostbordet, var jeg fortalt om et teaterstykke hvor rollen min var å spille gress. Det var noe sånn grønn pysj, ikke sant? Så jeg lå der som en gress i hele forestillingen, og det ramte liksom bare sånn,

Det er mer gamle historier og selvironi, dritid ut på ting de har gjort tidligere, eller søte ting de gjorde før, karakterer. Jeg synes det er en veldig fin fase nå, at barna blir så store at de er nostalgiske på sin egen barn. Kan ikke vi snakke om når de var tre og de sa noe rart? Ja, det er litt merkelig at de elsker samfunnet. De mimrer på sin egen barnom allerede. Men hvis jeg skulle kjørt vitser, da tror jeg...

De har jo vitsebøker og sånt, men de skjønner ikke alle vitser. Vi synes det er megøy å lese vitser og så prøve å foråstå det. Men dad jokes, ja. Jeg vet ikke hvor det kommer av. Det er noe frigjørende å fortelle dårlige vitser og bare stå i det. Jeg hørte en joke av en sjuåring som han hadde laget selv. Det var to muffins som stod i en steikeoven og så var det noen som var skudd på steikeovenen.

Og så sier den ene muffinen Å fy faen, nå begynte det å bli varmt Og så sier den andre muffinen En snakkende muffin Har du lagd den selv? Ja Så det er nesten Det er kreativt Men dad jokes, hvorfor forringes Humoren til fedre? Jeg vet ikke Hvis noen har noen teori på det Så er det velkommen til å sende meg en forslag

Ja, det kan vi grave ned i. Det er vel en sånn på at når vi begynner å gå virkelig tom for temaer i denne serien her, så tar vi dad jokes. Da tar vi dad jokes, ja. Jeg føler meg guilty allerede. Hva er det andre ting vi skal prate om fremover, da? Masse juicy ting. Jeg sendte deg en lang liste, gjorde jeg ikke det? Jo. Vi kan ha det som en liten spenningsmoment. Hva er det du bruker mest tid på? Hva er det du synes er interessant for tiden? Nå om dagen? Ja. På fritiden, liksom? Ja.

Jeg driver jo med ganske mange ting. - Du driver med psykologiske temaer da? - Og psykologien. - Ja, så er det noen ting, sånn nyoppdagelser et eller annet på en sånn, "Oi, dette her skal jeg fordype meg i." - Hele tiden så kommer det nye ting, og jeg underviser jo, så jeg må hele tiden lese meg opp på fag. Jeg skal kognitiv neuroscience. Da må jeg lese meg den nye pensumboka, så plutselig bare, "Oi, har de finnet det? Dette her visste man ikke for 20 år siden jeg studerte." Det kommer hele tiden nye ting da.

Nei, et element som har kommet de siste årene, apropos det med eksponeringsterapi, som jeg synes er litt kult, er i tidligere tider så fikk vi folk til å sleike på skoene og gjøre ting, og så står jeg det til angsten går ned da. Med OCD og obsessive kompulsive disorder og sånn. Nå har de begynt å bruke humor, og det har jeg begynt å bruke i terapi også. Så jeg har en pasient som er veldig redd for bakterier, så må den personen ta på døranntaket mitt.

som den personen synes er gross, for det er mange folk som går inn og ut av døra mi. Da på dørentaket, så vet jeg at hvis man gjør det flere ganger, ikke som å hoppe fra tredjeren mange ganger, så går angsten ned. Men så har man i tillegg funnet ut at hvis du bruker humor, så du gjør noe du synes er gross, og så kobler du det til noe morsomt, så har det en veldig bra heleneffekt. Så det minner meg nå at folk gjør grosse ting, og så forteller jeg en joke mens de gjør det. Ja.

Så de får en positiv kobling. Sånn, ja. Så det er noe litt nytt som har kommet de siste årene, bruk av humor, som jeg synes er morsomt, i terapi. At det faktisk har noe for seg. Er det NLP, da?

Nei, litt, men neurolinguistisk programmering er et eget felt da. Jeg bare husker det her fra de glade dager man leste The Games, så var du så jævlig opptatt av NLP, at du skulle hele tiden sånn, de gutta der, de der sjekkartistene, de tok på damer, og så lagde de en sånn på en måte kobling da. Så hver gang de tok på den albun eller den skulderen, så koblet de det...

De manipulerte folk med å programmere dem. Hva er deres filosofi? Jeg bare husker apropos det der. NLP er et ganske stort felt. Du kan høre etter på hva slags verb folk bruker. Noen folk bruker veldig mye visuelle verb. Jeg ser for meg litt og datt, bruker visuelle verb for å beskrive hvordan de navigerer verden. Noen bruker veldig mye følelsesverb. Jeg føler meg sånn og sånn, kanskje ikke snakker noe om visuelle ting. Andre folk...

har mer auditive verb. Jeg hører dere si oppsatt av auditive ting, så NLP er en sånn litt, skal vi si, manipulasjonsteknikk da. Leder for eksempel, lærer seg NLP, og så har de medarbeiderskjempetaller, og så vet de, dette er en veldig visuell person. Jeg er kanskje ikke det selv, men når jeg skal møte den personen, så bruker jeg visuelle verb. Hva ser du for deg i prosjektet? Da vet jeg at den personen kommer til å føle seg mer sett,

og egentlig like meg litt bedre. Så mye med The Game og sånn, er jo at man bruker ting fra adferdspsykologi, associative ting, til å manipulere folk, og til en viss begrepp, så kan man jo gjøre det. Det funker jo. Men jeg bruker jo NLP, sånn som det med positive assosiasjoner, i terapi da. Jeg kunne fått etter å sjekke under skoene, for eksempel hvis jeg satte av 15 minutter nå. Du hadde blitt med på det.

Ja, det er det. Hvor ubehagelig 0-100 tror du at det hadde vært å slekke under skolen? 0-100? Ja, 100 er maksaks. Hvis du slekket under skolen, hva tror du er det verste som kunne skjedde da? Ja, det er vel bare det uhygieniske i det, og at det er masse dritt. Men jeg liker jo å få i meg litt skit, men jeg tror heller vel det fått i meg jord,

Skogbunn. Jeg liker ikke alt det dritte som er... Nei, noen synes at det smaker mer salt. Men det smaker like om sommeren, for eksempel. Har du fått med deg folk som har trokket... De har brent seg på beina i syden, på marmorfliser og sånt. De har fått åpne sår under beina, så de har trokket oppi steder på bakken, på hoteller for eksempel, hvor det er...

antibiotika-resistente bakterier som de har blitt angrepet av. Som du finner jo på en måte. Det er jo mulighet til å få... Jeg tror ikke det lever under skoene mine utenfor. Jeg tror det er ganske uvanlig. Det er historien. Det har vært en norsk turist som har opplevd det, faktisk. Du skal ikke gå rundt med åpne sår og få skit inn i deg. Da får du de farlige infeksjonene. Det er ikke det du er redd for. Det skal skje hvis du sliker under skoene dine nå. Nei.

Nei, jeg vet ikke. Det er vel kanskje bare ubehaget og det uhygieniske, men du har sikkert helt rett. Vil du prøve eller sjekke om det blir sikker? Nei, det skal jeg ikke. Hvis jeg hadde gjort det gradvis, så begynte jeg med det mye mer forsiktig, sånn som jeg pleier å gjøre. Du hadde sikkert greid å manipulere mer av det. Fra trean tre ganger, fem av fem ganger. Sleike på mobilen, sleike på noen håndtak. Definitivt. Jeg vet om en person jeg skal gjøre det med. Hva da?

Yes. Ok. Det var grovt. Ok, vi lar den henge. Nesten to timer, det er en bra episode. Vi lar den henge. Ja. Vi skal ikke ut for mye heller. Nei, skuffende lite. Nei, jeg tror det er bra. Ok. Neste gang så blir det løgn, tenkte jeg. Oi, lyver det mye. De fleste folk ljuger to-tre ganger i uka. Det er et spektrum da, akkurat som kjønn.

Jeg har veldig mye å si om det. Jeg tenkte også at jeg skal juge, og så skal du sjekke om jeg prøver å detektere om jeg juger eller ikke. Og så skal du gjøre det samme. Oi, det er spennende. Så jeg har rigget et eksperiment vi skal gjøre der. Så skal folk prøve det selv hjemme. Spennende. Når folk spør meg hva synes du om episoden, så er det fin. Jeg juger ikke, men jeg sier ikke sannhetene heller.

For jeg vet ikke Vi kan ikke gå inn i det da Hvitløgn Ikke Ikke Det er ikke sant Kjempes Brun løgn Hvitløgn Rosa løgn Herlig Var godt å se dere Like måte Ja Nå skal vi kjøre litt psykologi time på meg her Du har jo Det går ikke noe med at du har veldig høye satser Men Så det sparer jeg jo inn Å jeg kan ikke skru av? Ja Ok, greit Skrett Det skal du få Ha det