Christer Falck | Platebransjen, 16 Ukers Helvete, Hiphop-krigen, Kulturrådet, Kvinneandel, Musikk

00:00
En morsom prat om podcaster, musikk og debatter, med fokus på Frode Liene og langformat-podcaster generelt.
05:56
Personen reflekterte over feilaktig deltakelse i bandet og avsluttet det uventet under en opptreden på en funkfestival.
08:07
Forveksling av alder og flaue minner fra 20-årene når man tror man var tenåring, med tankene på unge talenter.
09:57
Podcast-segmentet handler om en person som er konfrontert med sitt behov for å være ryddig og ærlig i sin karriere som musikkprodusent.
11:25
Feil med kabler og nervøsitet på scenen før en vellykket konsert debut på Kvartfestivalen med uventede vendinger.
Transkript

Jæren, jæren er bare en kødd.

Buzzsprout?

Ja, Buzzsprout.

Jeg trodde du sa det helt i starten.

Ja, men det var nesten Buzzfeed.

Ja, Buzzsprout.

Det er sladder, eller jeg vet ikke hva det er for noe.

Nei, jeg vet ikke.

Jeg vet alltid at jeg må gå inn på en sånn her gul notatside

og skrive, for der står det podcast,

og så ser jeg hva det heter,

og så må jeg gå inn på den greia som jeg legger ut.

Ja.

Helt, og så har jeg jo Frode her da, ganske.

Men av all selvpromotering og sånt,

så den promoterer du ikke,

for jeg kan ikke huske å ha sett du har lagt ut den

noen sted på Facebook.

Nei, den brukes litt sleipt,

sånn at vi slipper ubehagelige nyheter på podcasten vår,

og så er det for de aller,

aller mest innvide i denne store Facebook-gruppa vår,

og hvis noen sier liksom,

hvorfor har dere ikke gått ut med den nyheten?

Ja, det sa vi jo for tre uker siden på podcasten,

så det er egentlig bare et

skalkeskjul for å slippe å bli konfrontert med at

vi ikke er så gode på å dele dårlige nyheter.

Så Frode Liene har jo vært her en gang også,

for de som hører på.

Ja, den hørte jeg faktisk,

den var veldig fin.

Ja, det var et veldig hyggelig besøk.

Og jeg har jo hørt på podcasten hans,

jeg sa jo til han og T

.K.

Karlsen, det var jo litt av grunnen til at jeg ble glad i

langformat-podcasten, spesielt at det var mulig å gjøre det på norsk også.

De snakket så gjerne,

jævlig rolig og så sakte

på den skivatse podcasten din,

og likevel så hang jeg med og bare,

faen, dette her, jeg kunne ikke satt fingeren på,

men der ble jeg liksom forelsket i formatet gjennom de to.

Så han har jo startet opp helt,

hvor mange podcaster han har nå,

altså det er vel...

Frode, han har fotballgreiene sine,

jeg vet det er ikke så godt,

men han har den,

Lia snakker.

Ja, det er den nyeste.

Den tror jeg går ganske,

eller jeg vet ikke om det går så bra,

men han begynner vel sånn,

han har jo ikke laget mer enn 15 eller noe sånt nå.

Det er så mange han har redd, ja.

Ja, jeg har fortsatt på siste jeg hørte på,

med Selser-episoden, den var jævlig bra.

Ja, han

er så jævlig kunnskapsrik, Frode.

Mer enn jeg trodde han var,

fordi jeg har alltid jobbet med,

når vi har bare pratet musikk og skit,

altså nå sitter jeg og bare tenker,

fuck, han vet jo så mye om så mye.

Så jeg er

glad jeg slipper å havne i debatt mot han.

Egentlig glad jeg slipper å havne i debatt.

Nei, har ikke du kost deg debatter før,

eller du har kanskje kost deg mest, sånne paneler,

for det er vel det jeg setter og møter deg i flest sammenhenger,

det er vel sånne NRK-paneler,

urørt finaler, hvor du kan både slenge litt med leppa,

og det er veldig morsomt.

Det er jeg veldig glad i å bruke meg,

for jeg liker ikke å være sånn der

programlederaktig, altså helst ikke sånn når det er bare to,

men jeg synes det er deilig å bare trekke meg litt bort,

og så kan jeg komme og slenge dritt,

negativt dritt, og så kan jeg trekke deg til litt tilbake igjen.

Så det er litt sånn gøy,

jeg synes det er gøy å sparke opp alle,

men jeg synes jeg mister ofte interessen på sikt,

hvis det ikke er noe jeg bryr meg veldig mye om,

men av og til tenker jeg,

hvis det er et oppspark som skal til,

så tar vi et oppspark.

Jeg har hørt på nok podcaster med deg nå i siste,

den vi må trekke frem alle først,

er jo selvfølgelig den du gjorde med Pimple Ocean og All of Beats, i 2016,

det er så lenge siden, seks år siden,

tenkte at da var det ikke så veldig vanlig

med langformatet podcast, og den er noe sånn som 250 langer nå.

Jeg ble så glad,

for vanligvis slipper man det ikke til,

jeg er jo vant til å gjøre mye radio,

noen intervjuer,

det er egentlig bare bortkastet tid,

for du kommer jo bare inn,

og så skal de skvise deg inn,

og så er det to minutter med prat,

og så kommer en noe Celine Dion,

hvis det er på P4,

eller så er det noe kanskje

hakkevassere på P1, og de andre kanalene er jeg ikke så veldig aktuel for lenger,

og da blir det bare sånn,

var det noe vits?

Det blir kanskje en liten skvise inn,

en god story, og en liten latter i studio,

og så rett til Celine Dion,

det er liksom ikke så gøy å gjennomføre.

Det er litt deilig,

i hvert fall når det er litt sånn hjemmebane ting,

sånn pimp lotion ting,

og det var jo gøy,

fordi vi var jo opptatt av,

de var hanget i plateskjappa med i gamle dager,

og at jeg da kunne få snakke om,

og det å stå i plater,

jeg husker ikke hva vi snakket om en gang lenger,

men jeg husker vi snakket om noen hiphopkriger,

og mye rart.

Det var nesten som en slags reise gjennom

ditt musikkliv på sett og vis også.

Ja, det var klart.

Og så hadde du gjort et sinnssykt research,

og så gikk du helt tilbake til modelltiden din,

og at du var funkartist,

og det var det faenste de hadde gravd opp for deg.

Ja, det var det også,

ja.

Da krymper du ganske godt i ...

Ja, jeg liker ikke når folk gjør research

på de feil ting.

Du kom til å snakke om den der

My boobs are okay,

som vi sikkert kom til å snakke om etterpå,

det var på en podcast på Innsid,

eller jeg husker ikke hva det heter,

med to damer, to skuespillere, på en scene, tror jeg forfør.

Ja, hun ligner Verndal, og så en til.

Og så bare så kan ikke du

synge My boobs are okay,

Kristian, så bare sånn,

nei, jeg synger aldri, og det skal aldri gjøres.

Da hadde ikke du gjort researchen din,

og visste ikke at du hadde sångt

god gammel funk, da.

Å faen meg, vet du hva det er?

Funk for tida mi,

det er så vondt kapittel i livet mitt.

Altså, det var helt jævelig.

Det var en som kom etter konserten og sa

dette var veldig bra,

og det er den mest umuskalske

av alle vennene mine,

som liksom ikke greier å skille toner en gang.

Og han sier at det var sånn,

Han sa ikke engang at det var skikkelig bra,

han sa at det var ganske bra.

Men da oppløste vi bandet på scenen.

For det var min første konsert noen gang.

Da var det da jeg skjønte at jeg aldri,

aldri, aldri skal stå på en scene

og synge, eller jøgle, eller noen ting som helst igjen.

For det var altså så vondt å stå.

Jeg gikk opp med masse selvtillit,

og sto på scenen.

Og i det vi begynte første låt,

tenkte jeg bare sånn,

fikk sånn eksistensiell krise, hvor bare sånn,

hva er det jeg driver med?

Det er så mange som gjør dette her så bra.

Hvorfor skal jeg bruke andres tid,

min tid, medlemmens tid, på å synge tekster som jeg ikke engang vet mening for?

Det var noen andre som hadde skrevet teksten,

jeg skulle bare synge de ordene i riktig rekkefølge,

og det var ikke noe innlevelse, bare fjas.

Og det var så jævlig,

så da liksom vi skulle spille sju låter,

vi var headlinet på en funkfestival på HeadOn,

og da endte det opp med at,

at i sang nummer tre,

så sa jeg at nå,

det blir ikke noe.

Vi avslutter nå.

Så takket jeg for meg og alle i bandet, hva faen?

Vi har jo hørt masse låter igjen.

Takk for oss, vi er Stone Family.

Og så gikk vi av scenen,

og så ble bandet oppløst.

Hvis jeg har fordelt,

altså Stone Family, det var det inspirert av det,

jeg tror det er inspirert av.

Slime and Family Stone,

det kan jeg tenke at det er også.

Men det var ganske gøy,

vi hadde jo faktisk audition med

først en som heter Tore Moren,

en sånn helt fantastisk heavy-gitarrist

som skulle spille, men han spilte for heavy,

så det var ikke noe.

Men så hadde vi da en keyboardist

som skulle komme på audition,

som vi visste var litt vass,

og det var Tor-Erik Hermansen.

Oi.

Så han kom og hadde med seg

Hammond og Regulier, vi var, faen, det var en jævlig ambisjøs greie,

vi skulle bare spille litt keyboard

og sånt, og så kom han inn dit,

og jeg var jo liksom egentlig liksom,

nei, jeg vil ikke si jeg var en sjef,

men vi var vel liksom et par-tre stykker

som hadde litt mer i meninger

enn andre i bandet.

Og da kom han inn og sa,

liksom, ja, han ville høre på oss.

Og så ble det noe,

hva er dette for en rar rekkefølge på ting?

Skal du høre på oss?

Liksom, er vi på en casting?

Skal vi bli plukket ut i noe?

Vi skulle høre på han spille og høre,

og jeg visste ikke egentlig

hva vi skulle der.

Vi skulle egentlig bare spille litt,

og så skulle vi se hva som skjedde.

Så sa han, du må gjøre mer sånn,

du må gjøre mer sånn,

og du må gjøre mer sånn,

sånn til alle i bandet,

liksom.

Så satt vi bare,

han skal i hvert fall ikke være med i vårt band.

Og sånn i ettertid,

så kan det hende at det var litt uklokt, da.

Du må jo si hvem det er blitt senere i tid,

da.

Jeg tror Erik Hermansen er jo

en av to i Stargate,

som lager låter for Rihanna og Beyoncé og alle.

Så det gikk ikke så bra.

Når var det her, da?

Hvor gammel var du?

Jeg går jo hele tiden og sier at jeg var 19,

men jeg har sett på CD-en,

at det er 1993,

så jeg må ha vært 24, da.

Men jeg vil gjerne si at det er bedre enn 19.

Det ble en sånn tenåringsmistake,

altså.

Jeg snakket om det med Head-On,

og så begynte de å si,

men Head-On var da ikke åpent i 1989?

Nei.

Da må jeg ha vært litt eldre,

da, så kanskje jeg er til og med enda eldre,

og jeg husker faktisk ikke helt årstallet.

Jeg tror det var 1993.

Men hvis ikke Head-On var åpnet før 1995,

så var det vel i 1995,

da.

Men det er sånn,

alle sånne flaue ting som du sier har gjort i 20-årene,

så bare sånn, det må jeg vel ha gjort i 10-årene,

så bare sånn, fy faen.

Jeg synes det er så mange sånne unge,

talentfulle, flinke folk jeg har fått bli eksponert når du blir eldre,

så er det sånn,

møter du kanskje de flinkeste 20-åringene

i en eller annen sammenheng med musikk eller kultur,

og sånn bare, faen, så langt fremme i livet de er,

liksom de er så smarte,

de der tullingene, spiser frostmat og spiser FIFA

og bare sørger rundt, ja.

Det er jo vondt å se, nesten.

Ja, nei, jeg tror så mye jeg krever av

min 16-åring, for eksempel, så tenker jeg, hva er det jeg gjorde når jeg var 16 år?

Ja.

Mer dust enn han sikkert,

jeg håper aldri han hører dette her,

men nei, det er,

man blir gammel, og så får man bare lyst til å luke vekk feil.

Det er jo litt sånn jeg har blitt.

At jeg bare,

hvis noen skryter av meg,

tenker jeg, ikke fortell meg hva jeg er god på.

Det har jeg lært etter hvert,

men fortell meg hva jeg er dårlig på,

for da kan jeg hele luke vekk,

jeg har bare så skrella dritten, da.

Og det er liksom kanskje,

ja, det vil jeg si er råd.

Det er bra, få vekk, det er ikke noe vits,

altså sol og speile seg i noe glans,

man skal bare luke vekk dritt,

og så ender man opp med bra ting.

Jeg tror du sa i den podcasten med de der damene,

at du er også glad i å få kritikk heller,

det er kanskje mer den type tingene

som gikk på person,

på deg selv, og liksom ikke var mulig å endre på,

sånn som rydding og fising og sånt,

det var ikke litt å begynne å nege på.

For meg, dette her kommer til å bli litt konfronterende,

fordi at hvis du har gjort research,

jeg er vant til å bare si hva jeg vil.

Hør på to-tre podcaster,

det er det jeg sier.

Jeg vet ikke hva jeg har sagt,

jeg ljuger bare, så det er vanskelig.

Ja, nei, men det er nok ikke så lett

å gjøre om på grunnleggende ting.

Jeg anser meg selv som litt ryddig,

men hvis du spør dama mi,

så er jeg jo ikke det.

Så det er liksom,

jeg er ryddig nok, tenker jeg.

Det var jo sånn,

når du sa det nå,

så jeg kom også på sånn der,

jeg hadde også sånne musikkprosjekter,

jeg tror jeg aldri har nevnt det podcasten før,

for jeg har aldri slått meg før nå,

at jeg lagde jo en sånn elektronikkabane,

jeg lagde

mye beats og elektronisk instrumentalmusikk, veldig røyksopp,

ugressinspirert,

i begynnelsen av 2000-tallet.

Da slengte jeg bare inn en brent CD til Bylarm-juringen,

og da var det en dame som likte veldig godt den demonen.

Dere skal spille på Bylarm,

og jeg er sånn soverom-produsent,

har ikke noe annet enn et samblastet lydkort og en fast track eller QB,

så jeg har ingen ideer om hva det vil si å være en verken musiker eller artist eller noen ting.

Så da var det bare å ringe til en i parken,

en militær, en kompis, kunne spille gitar, og så hadde vi fire-fem øvinger som var helt katastrofale,

og dro til Trondheim med helt vanvittig selvtillit.

Og det gikk jo så inn i helvete når vi sto inn på Coffee Annan oppe i Trondheim,

og spilte med oss,

og Kjekk spilte før oss faktisk,

og det er jo en ganske kjent, flink duo.

Og det gikk så,

jeg har faktisk maret en dag igjen nå,

at jeg tok med de billigste kablene mine,

for jeg ville ikke ødelegge de dyre,

og det var sånn.

Og så var de ikke gode nok,

så det skrapa litt.

Jeg skurra jo så jævlig,

jeg hadde aldri vært borte i en sånn PE-anlegg før, og så

spilte jeg feil, jeg var nervøs, jeg kan jo ikke spille piano,

jeg memoriserer korder og sånt.

Og jeg har maret en dag i dag at det piano ikke fungerer,

at jeg spiller feil foran de 16 menneskene som var der i salen,

som alle var i venner og sånt.

Jeg ble faktisk kjempesvett å snakke om det nå.

Men vet du hva,

da ble det jo bare gjort som Per og han så da,

som vi ga ut,

de ga vel ut platet i 1998,

og selvfølgelig superkjente over natta,

og fikk beskjed om å spille på Kvartfestivalen.

Og de var jo dritnervøse,

for de hadde jo ikke spilt live før,

så da fikk de bare for seg at de skulle ha med et Bernard,

som så veldig kul ut,

sånn sånn indie-kul ut.

Så han sto liksom og fronta det,

men det var jo ikke noe fronte,

for det var jo bare en datt

som sto rett inn i en spiller,

og så sto de og lata som de drev av å vrei og la i remixa.

Men de hadde bedt om jævlig mye røykmaskiner og Coca-Cola.

Oi.

Jævlig mye Coca-Cola på scenen, og så røykmaskiner.

Så de satt på så mye røyk at de nesten ikke synes,

og så sto de og drakk Coca-Cola bak maskinene sine,

mens de da spilte en datt-spiller,

og så kom terningkastet dagen etterpå.

Sex i VG.

Et ballespark av en konsert,

eller sånn sto det.

Da ble jeg litt sånn,

åh, dette var gøy.

De dro bare liksom treble, bass, treble.

Kjempebra musikk.

Jeg kjørte jo også,

jeg tror jeg brant alle,

for jeg hadde jo ikke noe sånn der,

hvordan skal du, alle elementene lå på PC-en på låta.

Det var en sånn big beat låt,

sånn der med bare bass

og fete ugress-trommer i dem, alt, samples.

Så var det bare,

der sto et putt der,

liksom hadde to CD-spillere,

og så sto jeg egentlig,

gjorde akkurat det samme da.

Hadde plukket play på den,

og pause på den,

og play, og så lagde gitarne,

gitaristen var oppe, og bassisten, altså, vi hadde tatt vekk bass og trommer,

og hvordan de greide å synke det,

det skjønner jeg ikke,

men det er den selvtilliten man har.

Ja, men jeg mistet den jo da,

på scenen, i sang to.

Jeg tror Jove gjorde det selv da.

Ja, men det er helt sjukt,

jeg visste jo at den liksom,

vi er jo et bra nok-band,

vi har fire flinke musikere,

og jeg synger bra,

og det er liksom ikke noe

å være redd for,

men det er et eller annet med at,

at du,

jeg

vet ikke, jeg tenker bare sånn,

hvorfor gjør man det her?

Det var liksom det eneste som slo meg,

jeg sto her og tenkte,

og så møter du liksom

et litt sånn kult bransjepublikum,

og liksom folk som er der mest for å sitte med armen i kors,

og ikke like, for det er ikke sånn,

at er du på bygda og spiller,

så er jo folk der for å kose.

Spiller du i Oslo på Hebdon,

i en funk-festival,

når funk liksom skulle være liksom,

nå er det det nye store,

da vet du at folk står og følger med på,

og så tror jeg kanskje jeg var litt mer liksom,

jeg trodde jeg var litt mer som han i Baba Nation,

Erik et eller annet,

men var kanskje litt mer som sånn innadvent,

enn jeg håpet på da.

Jeg håpet, jeg trodde jeg liksom skulle kunne,

kunne sjove litt, som jeg gjorde på øving,

og tulle litt, og være litt sånn blid,

og utagerende, og ekstrovert, men når du er sånn 98% introvert,

så skjønte jeg at det her var best å gi seg.

Men det høres litt ut som meg,

at du var sånn i studio,

at du likte det der å være i studio,

det lukka, isolerte, lille miljøet med venner bekjent,

du bare kødde rundt og synger og spiller inn,

og herja, og det var akkurat samme,

altså så tenkte,

hva var det jeg skulle si nå, at faen,

jeg falt helt bort fra meg her,

jeg hadde et jævla godt poeng.

Jo, den her,

den selvtillit man har,

jo, jeg skulle si,

jeg har hørt en låte,

de spilte en av Stone Family-låtene,

jeg skal ikke drive og gjøre det her,

men på den Pimp Lorsen-podcasten.

Spilte de den der?

Ja, de spilte den der,

og du satt jo der,

og da hadde du knyttet sånn,

og det var sånn så vondt,

men nå går folk til å gå rundt

og høre på den podcasten,

men det ringer ikke ut sånn der.

Nei, det er ikke noe ...

Men det var det som var tanken,

det var det jeg skulle si,

der høres det ut som du har jævlig høys selvtillit,

og vil noe, det er en artist som vil noe.

Ja, og vi var jo like før vi ble signet på Warner,

og jeg tror det var Jan Knut Bøhn,

som var A&R på Warner,

hadde akkurat skrudd lyd for,

ja, nå kan vi finne ut når det var,

for dette var rett etter Millimeter,

mann og Grete Preuss,

og så hadde de funnet ut at

nå skal de signe et norsk funk-band,

og jeg tror han ene bassisten i bandet

kjente litt til Knut,

og jeg visste litt hvem han var,

han bodde jo ...

fra en barndomsbyen til en, det var liksom mye sånne

det er ofte det som er tilfellighetene

som skal til for at du blir signet,

det er at du

kjenner en som kjenner noen

men da var det liksom det at jeg hadde en plateputikk

som var veldig kul,

og det var jeg tror liksom kreddgreia,

at da får man

litt gratis kredd der, og

kanskje man selger liksom tusen

plater i Japan, så da går jo nesten plata i

break-even bare der

jeg tror det var liksom sånn som var tanken

men det var jo hvertfall kort livet affæret.

Og så brukte du

Oslos dyreste musikkstudio til å spille inn noe sånt da,

det var noe sånn

det sveia hundre tusen her da sa jeg det?

ja,

nei, men det som var litt spesielt

eller litt dårlig gjort nå,

kjenner jeg eller jeg vet ikke om jeg har sagt det før,

kanskje jeg har sagt det før

men vi hadde jo gratis studio, trodde vi

Oslo Lydstudio det var en år det,

dritbra studio så vi hadde fått,

det var en som skyldte en del

penger i butikken som

plutselig var som booking

fyr i det studioet,

sa han, vet du hva, jeg kan ordne, så får dere en lang helg der

og så sletter vi gjelda med et eller annet sånt

så kom vi inn dit og tok oss en god tid

for vi tenkte det er ikke noe å tape,

det er bare en koselig

helg, vi skal spille inn noen greier,

og så på slutten

av liksom siste dagen, så sa han

teknikeren bare sånn

er dere

veldig rike eller noe sånt,

siden dere tar dere

så god tid?

Nei, nei, det er ikke noe problem

vi har hatt ordnet med han

kompisen, så vi har jo

gratis studio her.

Nei, han slutta her for flere måneder siden han drev og delte ut

gratis studietid, så han har ikke noe med dette her å gjøre lenger

og vi bare, ok, hvor mye koster det da?

Nei, jeg skal ha liksom

20.000 kroner dagen,

tre dager, pluss et eller annet

og jeg bare, fy faen, det var helt sånn spinnvilt.

Jeg tror ikke det var så mye

som 100.000, men det er kanskje det som historien har blitt

da, men jeg tror det var 60.

Det er en av mange

gode bytter, jeg må bare anbefale en,

det er Lorsen som mest er av på podcast,

jeg hadde jo Pimp Lorsen inne her nettopp

på Europodcast, det er derfor liksom

gøy å dra det fram igjen også

det må jeg bare nevne to andre

ting som vi dro fram her,

det var jo den der

som ikke jeg visste, den der

modellkarrieren din, men du må ha vært enda før det igjen

Og ja, det var jo veldig

lenge før, det var jo

begynnelsen av den, ja, ikke så lenge før

det var litt før

musikk, eller plate

debuten og avslutningen.

Det var tenårene da, eller?

Ja, det første var, altså, hva er det jeg gjorde for noe?

Det var en som jobbet i et modellbyrå som så meg

på, det var det året Lenny Kravitz spilte på Kalvea

og jeg trodde han skulle prøve å sjekke meg opp,

så jeg var liksom veldig avvisende,

men så hadde han greid å finne ut hvem jeg var,

og så hadde han sporet meg opp

avlig butikken, tror jeg, og da han kom meg ned og sa,

du, bare så du

jeg skjønte at du trodde at jeg var ute

etter noe annet, men jeg driver faktisk ikke et modellbyrå

og lurer på om du har lyst til å være med på

å ta et bilde

og så sa jeg,

jeg gir deg ikke å ta masse bilder

hvis jeg ordner meg en jobb,

så jeg tror det var noe sånn litt sånn arrogant,

litt sånn

jeg driver platebutikk, hva er dette for noe?

men så var han jo veldig hyggelig

vennlig siden

fyr i Heartbreak modellbyrå

som var sjefen der, som

ga meg en jobb for Telenor

apropos her vi er nå

det var den første jobben jeg gjorde, og da

var det i hvert fall

helt sånn streit jeg tror jeg hadde en telefon i hånden

det var en sånn reklamejobb,

og så fikk jeg

plutselig sånn 4000 kroner for å

ta bilder i to timer,

og da ble det sånn

wow, det var da veldig

veldig effektive penger og så, ja det er masse mer penger

hvis du har lyst til å gjøre det litt ordentlig

sånn, og så gjorde jeg en del jobber

først, og så endte det opp med at

jeg synes det var mye

mas med sånne reklame ting,

og så sa jeg at jeg vil heller kombinere sånn modelljobbing med

reising, sånn at det kan bli

liksom sånn tre dagers

eller en uke for den saks skyld i

syden, eller noe sånt som man kan liksom gjøre

sånne kleskataloger

etter annet sånt da,

som var litt mer sånn

godt betalt, og da slapp du

liksom måtte ordne en som skulle jobbe i butikken din

fra fire, fordi at det var,

å nei hvis du blir utsatt

så måtte du, ja

litt sånn pess, så da endte det opp med at det ble

at da ble jeg Jean-Paul-gutten

jeg vet ikke, det var vel to-tre år

det kom ikke opp noen ting,

nei det er litt tidlig

en god tid å gjøre mye dum på

ja det var faktisk,

ja det var hverst

det var ikke så vanskelig,

det var ikke så gærent

det, det var fint,

Jean-Paul var kult i 1991

eller 92 eller noe der for noe

det skulle egentlig være bra å ha til Google-søk nå

jeg tenkte meg med selvfølgelig

ja egentlig, så kunne jeg godt tenkt meg å legge det ut nå

sånn at folk kan google det

ja det burde du egentlig faktisk gjøre da

men det var sånn der

absurd oppdagelse når man er i kultursektoren

at det er sånne ting som TV,

reklame

modelljobbing, hvor sinnssykt mye mer godt betalt det er enn alt

altså den type konserter, musikk

kortfilmer altså det greien der

som bare er sånn

alt avhengig av kronerulling

og det er ganske trist

å se at jo bedre du blir

å spille et instrument,

jo dårligere er timebetalinga di

nesten jazzmusikere

du får 4000 kroner i kvelden, ja greit så

pakker de opp en

svært trommesett og rigger, og så er det sånn

«Dette gjør du for 4000 kroner i dagen»,

og så står det en eller annen kjøttjøk

av en ex-narkoman som holder foredrag om

hvor tøft det var å komme seg ut

av en kokainhelvete, og så får de 30 000 kroner i kvelden,

så tenker jeg «Det er noe ubalanse her».

Ja, så er det så jævlig gode musikere nå.

De er så sinnssykt mye bedre

enn gjerne den narkomanen

som står og snakker om veien ut,

på alle tenkelige måter.

Men det slo meg,

jeg har alltid visst det,

men jeg har aldri vært inne i de sjangerne

hvor live-musikere er de store stjerne

og kjent med navn og sånne ting,

og etter jeg så den der «Vipplash»,

så gjorde jeg en ny tanke på «Fy faen,

for et nivå over det jeg tenker

er flinke produsenter og musikere».

Her er bare den timingen og disiplinen

og hvor hardt det der livet er.

Det var en sinnssykt kvett film.

Ja, Trommis film.

Var det ikke han som vispa seg

kjøttsår i?

Og så spilte han så jævlig bra

han der «Skallafyren», som jeg ikke husker noen på.

Nei, jeg kan ikke begynne å google det.

Nei, du må ikke begynne å google det.

Det er en film jeg anbefaler

for de som ikke har sett den.

Ja, det var bra.

Du jobber jo ikke akkurat rent lite

for tid nå for deg heller, da?

Nei, nå har jeg vel egentlig

sånn pike, nå er det så mye

på en gang.

Jeg fikk en unge nå i januar,

og det betyr, også fikk jeg en hund i høst,

og så var jeg med på sånn tjukkeprogram

som stjal omtrent alt

av tida mi, og i løpet av

den tiden der så har jeg

også gitt ut 270 seder,

55 bøker, og 60 elper, i tillegg til å arrangere en del festivaler og konserter.

Så nå tenker jeg at

den påsken som var nå,

så dro jeg opp på hytta

på Sjursjøen, og så sa Bardami,

nå tror jeg du skal bare ligge og

sove litt, det er gutten min.

Da lå jeg nesten og skal,

jeg var så sliten.

Jeg var sånn der, jobber sånn

turbojobbing hele tiden, og så glemmer man,

for det er jo gøy også, jeg synes jo

at det er gøy å skape ting.

Jeg synes det er veldig gøy å skape ting, kort periode,

ferdig med det, nytt, skape noe

ferdig, ikke sånn her langsiktig

jobbing.

Jeg ser det, er det vanskelig å si nei til ting

og sånt, eller er det?

Jeg sier nesten aldri nei,

og det er av og til

også er det veldig sjeldent,

noe annet enn

dagsform og magefølelse, det må være, jeg sier ja

til bare ting jeg har lyst til,

men det er mye,

jeg sier mer nei enn ja,

men det er sånn,

plutselig kan det komme en som bare synger sånn helt

sykt bra,

og så hører du en

og så plutselig så har du den personen

som du møter, og så har du bare lyst til å si

fy faen, herregud det de gjorde.

Oi, kanskje vi skal, og så plutselig så er

jeg involvert i et eller annet da,

i noe som tar så mye

tid, som du vet at du aldri kommer til å få

tilbake en krone for,

og som du vet at

er sånn, det spiser av tid,

som er liksom noe du kan bruke på litt mer effektive ting,

som jeg da

gjør nå, nå er jeg veldig effektiv

og vet at jo mindre sånn støy,

mindre jeg sier alt til,

jo bedre vil alt gå.

Og likevel så velger jeg sånne

vanskelige, svære,

digre prosjekter, så nå har jeg prøvd å liksom

bremse ned litt.

Jeg prøvde å få tak i deg en gang i,

om det var i fjor eller noe,

lurer på om du bare

en gang du hadde liksom utblåst ting på Facebook,

så tok jeg en tak i deg,

faen nå må vi få til en podcast nær, ja,

ja jævla mye å gjøre da.

Nå tenker du sånn,

problemet er at du er på Fornebu.

Ja, så sa vi sånn,

ja det er jeg med på,

så bare sånn, ja da der, hvor er du holdt i da?

Jeg er på Fornebu.

Nei faen, det gidder jeg ikke ass.

Nei, men da vil jeg kjøre skuter,

men det var på

vinteren sikkert da, fordi at jeg nekter

å kjøre skuter til Fornebu er jo vanskelig,

og så er det et eller annet med å

komme seg ut hit med buss og sånn,

og da går en halv dag,

en hel dag, og så har du i tillegg sånne

psykolange podcaster, så da tenker jeg,

kan jeg bruke en dag

for å være med å promotere

Wolfgangs podcast,

så han skal tjene enda mer penger,

vi venter til det passer bedre.

Men ja, jeg tenkte, jeg tror det var jeg som skrev til deg

sist nå, jeg tror plutselig jeg vokte opp med dårlig samvittighet,

fordi at går det greiene dine,

radio, filmmusikk-greiene dine på radio

fortsatt?

Nei, det er

tatt av rundt nyttår,

for det finnes jo en podcast,

eller finnes det sånn,

de sendingene, for damen min, jeg hører jo bare,

hun heter det samme som deg,

forresten, jeg lurer på om dere er i slekt.

Jeg tenkte på det,

fordi hun har det

originale formet for etternavnet,

som mitt har blitt sånn dandert

med årene, tror jeg.

Jeg tror det er fra Årdal.

Ja, jeg tror det.

Det er sikkert sånn seks menninger om det.

Ja, det kan det være.

Men jo filmmusikk, det ligger alt i NRKs arkiver, jeg tror det er sånn policy,

NRK har noe til alt som produsert skal ligge der til,

ved tid, da.

Ja, for hun hører jo nesten,

det er det eneste hun hører på på radio.

For hun er der hun ligger,

hun er litt sånn mellomklassisk,

og bare at ting er vakkert,

eller et eller annet sånt,

og hvis hun skal bare ha sånn

avslappende greier, så er det det programmet hun hører på.

Ja,

men kan du høre på det samme om og om igjen?

For det synes du sikkert er helt topp.

Folk vil bare høre de gamle tingene uansett.

Det er ikke så ofte det kommer ut ny filmmusikk heller,

og det er ikke så mye bra som kommer ut heller.

Nei, i hvert fall ikke så mye sånn ikoniske,

jeg føler liksom all filmmusikk nå er liksom Marvel.

Ja, men det er ikke så mye filmmusikk å hente der.

Nei, det er bare sånn stemningskreier.

Det er det jeg prøver å luke ut hver gang,

og jeg prøver å finne det man kunne høre på

uavhengig av filmen.

Og de som husker de NRK-klassene sa til meg,

ja, du må huske å snakke litt om filmen,

om scener og sekvenser,

hva som skjer, og skape stemning.

Men de greiene der tror jeg folk lager i hvert fall.

Jeg lager det opp i mitt eget hodet,

og hvis jeg spiller et musikkstykke for deg

fra en kjennfil av Forrest Gump eller Schindels Liste,

så greier det ikke å koble det stykket til den scenen.

Det er såpass lenge siden du har sett den.

Så det er sånn,

folk bare går tur,

lager sine egne bilder,

om de tenker på

eksen sin, eller familien sin, eller bicha si, eller en god venn,

så lager man sine egne greier ut av musikken.

Men det er ikke til å komme bort fra

at det er veldig mye enklere for deg

å lage et program hvor du slipper å gjøre så mye research.

Kan du ha med det, eller?

Fana gjennomskrua.

Ja, research var ikke så...

Når du skal banke ut i programmet i uka der,

så var det sånn...

Det ble mye sånn IMDB-Wikipedia.

Ja.

Og sånn trivia.

Men det tror jeg nesten alle radioer om dagen.

Jeg tror ikke det er så mye annet enn det.

Jeg satt og hørte på,

faren min hører på Radio Riks.

Har du hørt om det?

Er det det som er på FN-båndet,

eller?

Ja, det vet jeg ikke.

Er det Program Riks,

eller sånn?

Radio Riks.

Jeg får jo noen greier på...

Det er i hvert fall en eller annen fyr på Nesodden

som sitter og skravler og...

Pirateradio?

Nei, kanskje det er noe.

Eller jeg vet ikke.

Det er ikke slett å sette pirateradio nå.

Ja, det er det man skal gjort.

Vekk fra DAB og alt drit.

Nå skal bare...

Du får kun inn på gamle transistoradior.

Ja.

Nei, men der er det i hvert fall sånn at du hører...

Og der spilte vi den låten.

Den lå på 16.

plass på Billboard i 1968,

og i 1970 så slapp han et nytt album som het...

Det var sånn...

Wow!

Det er helt rått å høre på bare opplesning,

men det flyter godt.

Faren min synes dette er kjempeinteressant,

og synes det er veldig fint med sånn type info.

Jeg savner den stemmen,

at du har en favorittprogramlederen din i nærheten,

tror jeg han har jævlig mye å si.

Men det er mye av det å bare ha vist ned bort.

Radio...

Radio...

Oi, fra en radioforskjell.

Altså bare radio kommer nok aldri tilbake inn til det det var, tror jeg.

Jeg tror det bare blir mer og mer ekstremt.

Ja.

Jeg tror du vil alltid ha noen sånne små stjerner, sånn type...

De som P3 velger å plukke ut,

og når de fokuserer så mye på det i alle flater,

og skal dytte overalt,

så blir de liksom litt stjerne,

men det blir færre og færre.

Jeg tror ikke det liksom...

Få ikke en ny Bjørn Fålund.

Det tror jeg skal ha mye til.

Sånne trygge, gode, som bare har vært der,

som du ikke aner hvordan ser ut,

men du bare vet at det er noe trygt og hyggelig.

Og når du endelig møter en,

så er det sånn,

ja, du er trygg og hyggelig.

Akkurat sånn som vi trodde.

Jeg tror radio og stjerne er nok borte.

Radio var ganske viktig,

så når du holdt på med plassselskapene og sånt,

da var det radio...

Og det var liksom...

Du og David Eriksen,

tror jeg var de to hyggeligste folkene jeg møtte,

da jeg begynte i P3-tiden.

Av de folk som var det,

som ikke var sånn overfra,

med typer, eller som har tuggert i platebransjen,

så var det

oppriktig bare veldig hyggelig folk

å snakke med og bekjenne med.

Ja, det var hyggelig.

Jeg har jo alltid tenkt at

hvis man skal komme noen vei,

i hvert fall hvis man skal be noen om en tjeneste,

som det egentlig alt handler om i radio,

at man ringer noen og sier

jeg har så lyst til at du skal spille vår låt,

så er det veldig vanskelig

å tenke seg noen annen taktikk enn å være hyggelig.

Men jeg har jo prøvd litt

med både truing og plaging,

og jeg har til og med bestikket i Martha Stokstad, sent.

Og hun har sagt at det var ikke sånn at hun valgte

å spille ting, men hun tok penger og syntes det var veldig fint,

for hun var litt blakk.

Det er ikke noe jeg er out og renner på,

men hun har sagt det selv i et intervju.

Har hun det?

Når var det her da?

Nei, det må ha vært helt i den spede bygelsen

til Martha, tror jeg.

Men da var det sånn at jeg alltid

sendte en CD-single i posten,

og så inni der så lå det en hundrings.

Men det gjorde jeg for det var gøy.

Det er liksom humor å putte en hundrings.

Og det var sånn,

noen av dem ble jeg spilt,

men jeg tror ikke det var på grunn av hundringsen,

men jeg tror det var litt sånn,

ja, han puttet en hundrelapp,

og ja, det var en hundrelapp der,

og så puttet han i lomma,

og så var det ned og kanskje ta seg en pølse i bua.

Jeg tenkte bare, hvis det var vår greie da,

skulle alltid legge litt sånn der,

litt sånn teit ekstra ting.

Og så blir det sikkert noen som synes,

det vet jeg hva,

men hadde du puttet liksom tusen lapper,

så hadde det blitt litt mer ulekkert,

men en femtilapp eller en hundrings,

det er bare sånn.

En flakslodd også, det er innenfor.

Det er liksom pose med smågått.

Det er liksom sånn du får av foreldrene dine,

sånn liten hundrelapp inne i en fyrstekeske.

Julikalender med sånne små ruller, krøllet femtilapper.

Det er mye musikkestudium vi skal gjennom her,

men jeg tenkte litt sånn der,

det du sa i sted,

det er jo ikke noe spøke å være småbarnsfar

når du er, hvor gammel er du nå, over 50 år?

Jeg er jo 52.

52, ja.

Og så er det like hardt,

det må være mye hardere enn det var i 30-årene.

Nei, det er jo helt sykt,

at det som jeg synes virket som en sånn hard greie,

jeg var jo gammel da jeg var en,

og jeg fikk unge, 36.

Ja, 36.

Det var litt sånn,

fy faen, det her er pesete, tenkte jeg.

Men nå er det ingenting.

Er det bare lek?

Det er helt...

Men nå er jo dama mi litt sånn hønemor.

Hun er også

litt voksen for alderen til å få barn,

så sånn sett er hun jo 43,

44.

Du skal ikke spørre meg.

Nei, jo, jeg spør deg.

Dere er jo slekt,

dere er jo seksmenninger.

Nei, jeg skal ikke si alderen hennes.

Nei, men hun gjør jo i hvert fall alt.

Så for meg er det bare sånn...

Og så har jeg jo fått en lydløs unge

som sover fra tolv på kvelden til ni om morgenen.

Og så våkner han,

og så smiler han for seg selv litt først,

sånn at du ikke våkner til skrik, du våkner til...

Sånn, jeg er bare helt sånn,

herregud.

Det er så smelt, det greiene.

Nei, det er hyggelig.

Men altså,

har du glemt...

Det jeg merket, det er jo tre år mellom,

jeg skal ikke bli noen barnepodde her,

men hvor fort jeg hadde glemt alt fra den første

til den andre unge,

at det på en måte var

hva man gjorde i forrundet,

og jeg lurer på om vi er programmert til å glemme

med alle de her tingene man skal gjøre som et vokstmenneske,

og fokusere på nå til, liksom.

For meg bare forsvant mye av liksom,

hva faen, hva gjorde jeg her igjen?

Ja, Line spør meg alltid,

når er det de slutter å drite på seg?

Så tenker jeg,

jeg vet ikke, er det ett år?

Er det to år?

Er det fem år?

Jeg husker ikke noe sånt lenger.

Det er liksom gått helt bort, da.

Og når er det de...

Jeg vet ikke.

Jeg har to barn fra før,

men jeg har ingen anelse.

Vi får bare finne ut av det.

Men du bare brant deg nesten opp

før du fikk barnepodde,

det var egentlig en bra timing sånn sett,

at du gjorde liksom...

Du kommer sikkert til de musikktingene

som vi kommer tett på,

du kommer sikkert til mer av det videre,

men det der TV-programmet og sånt,

må vi snakke om det der 16 uker i helvete.

Ja, ja.

Det også greide du å få presset inn før...

Ja, det var egentlig litt sånn tilfellig,

for jeg var på det feiteste nå i sommer.

Jeg jobbet så mye,

men jeg satt så mye stille.

Jeg satt med en maskin,

og så var det rett opp,

og så satt jeg på et lager og pakket seder,

og sendte, og pakket, og pakket, og er tilbake på maskin,

og så satt jeg og kjørte skuter for å...

Jeg kan jo forklare hva jeg gjør da,

men jeg gir ut musikk som bare har vært på LP,

gir jeg ut på CD,

jeg gir ut plater som bare har vært på CD på LP,

og så gir jeg ut bøker om plater.

Det er liksom kjernetingen av det jeg driver med om dagen.

Og det er litt sånn jobb med det,

for du må jo først få tak i en mastertype,

men det skjer jo digitalt,

men så må du ha et fysisk eksemplar av en plate

som du skal scanne,

og så må du lage liksom...

Og det må jo hentes et eller annet sted,

det er ikke...

Hvor finner du det nå?

Enten så har du det på Rock'n'Rolls,

bruktbutikken som ligger i Oslo,

i Stortingsgata, eller så er du føkt,

da må du skrive og spørre.

Er det noen i Oslo om meg som...

Jeg bor i Asker,

jeg har den LPN.

Og så sitter du der med skuter,

og så er jeg bare,

ja, da kjører jeg til Asker,

og så er det gjerne november,

og så er det is på bakken,

og så skal du kjøre i 40 kilometer i timen

på motorveien, for du vet ikke hvordan du kommer deg til Asker

på andre måter, for det har jeg aldri giddet å google.

Så du kunne ikke ta toget da,

da?

Jeg kunne sikkert ta toget,

men da blir det liksom som å dra på en Wolfgang V-podcast,

hvor du bruker en halv dag for å finne et platekover.

Og da tenker jeg at da er det kanskje greit,

og nå er jo sommeren fin og sånt,

men når du sitter så mye stille,

så blir det jo bare feit.

Og så sitter du og spiser sånne der,

hva heter det, sånne der klenning,

eller lefser med smørker,

cremig.

Sånn Vestlandslefse, liksom?

Ja, eller der kommer det noe nytt,

noe som er helt sykt godt.

Måtte ikke begynne med det,

for du kommer til å bli guffen og feit.

Karbobombe nummer en, høres ut som.

Helt jævlig.

Og så har jeg liksom kontor,

eller lagret mitt er i kjelleren på Matkroken,

og så er det liksom post i butikk,

jeg trenger ikke gå én meter da.

Og så har du sånn at,

å jeg er litt sulten,

å ja, de har jo sånne der valtersmandler,

og nøttekos, og alt mye sånne der psyk og ting,

bare to meter opp,

ellers så kan du gå hjemme og lage deg noen,

et eller annet sandwich, liksom.

Så det endte opp med at jeg i løpet av halvt år,

bare jobba, spiste sjokolade og klenning,

og så jo ikke så mye,

jeg har ikke så mye speil og sånt hjemme,

så det var ikke sånn at jeg tenker,

og du tenker jo heller aldri sånn fra dag til dag,

at nå er jeg tynn,

og nå er jeg feit,

for det går jo så gradvis at du bare kjenner bare at, oi,

dobbelt eksel var ikke nok,

da blir det trippelt eksel da,

og så ho, ho.

Det var deilig, da kan det gå en stund til,

og så begynner det å nærme deg fire eksel,

og så er det sånn buksestølsene,

så er det sånn,

det er jo litt kritisk,

et lite punkt der hvor du må dra inn den siste knappen,

og så tenker du bare,

fuck it, jeg bare bytter hele bukseparken,

pelmer de gamle buksene,

hei, så er det liksom 36,

36 eller noe sånt.

Og da,

og når du i tillegg har sammen høflig dame fra hver slekta,

som ikke forteller hvor jævlig kvalm og guffen og feit du er,

så må man jo rett og slett gå forbi et butikkvindu,

for å finne ut,

og da gikk jeg forbi,

når jeg var og hentet et cover i Stortingsgata,

gikk jeg forbi et sånt vindu, så tenkte jeg,

hva faen, det hadde begynt å bli vår da.

Og da så jeg og tenkte,

det her må jo være noen sånn køddespeil,

eller noen som har satt inn sånn stivvoldig speil,

bare for at folk skal føle seg tjukke.

Så gikk jeg forbi butikken,

gikk til neste speil,

og så så jeg bare akkurat det jeg frykta fra speil nummer en.

Og da tenkte jeg,

nå må jeg gjøre et eller annet.

Og da hadde jeg akkurat fått meg hunden,

og da tenkte jeg,

det her er jo perfekt måte,

og nå kan jeg i hvert fall begynne så smått,

men samtidig ha det som jeg gjør da.

Og så fikk jeg da en mail fra TVNorge,

eller noen sånn castingfolk, og så, hei!

Og det er en vanskelig telefon å ta til folk,

i hvert fall spesielt til jenter,

hos gutter er det litt lettere,

men det var sånn,

det sto, det her mailet var det jeg fikk,

og da var det sånn, hei,

du kan ikke skrive at vi har sett at du har blitt feit,

så de må jo skrive noe sånn,

hei, vi driver med noe,

og da husker jeg at det er den mest

perfekte mailen jeg har fått noen gang,

hvor jeg tenkte, det eneste jeg trenger i livet mitt nå,

er å bli sunn,

men jeg rekker ikke å bli sunn,

men hvis jeg blir presset av det,

hvis jeg har press på meg,

hvis jeg vet at det jeg gjør i det programmet,

kommer folk til å se på,

og folk kommer til å mene misslykkesud,

så er det så jævlig flaut,

så tenkte jeg, ok,

jeg har jo egentlig ikke tid,

for det tar jo fem timer hver dag omkring,

i tillegg til at jeg da jobber fra åtte om morgenen

til to om natta hver eneste dag,

det betyr at jeg egentlig ikke har flere timer igjen i døgnet,

så da ansatte jeg en fyr til å være,

meg, i hvert fall deler av meg,

slik at jeg kunne gå ned og trene samtidig.

Det høres ut som en oppskrift på både demens,

og ganske sånn farlige,

altså det med lite søvn,

er jo nesten farligere enn å overvekte det,

det er jo sånn det er.

Ja, men jeg tror kvaliteten på søvn er viktigere

enn antall timer man liksom,

en gang jeg legger meg i vannrettstilling,

så sovner jeg liksom,

på ryggen du?

Hører du sånne skitter av sniper-sovning?

Ja, noen ganger så er det det,

men jeg bare legger meg,

legger meg i vannrett,

så sovner jeg.

Holder du deg i kverning eller noen ting?

Nei, kjellig.

Jeg er litt sånn erting av og til på,

i sånn plaging, at jeg synes det er litt gøy å irritere litt og sånt,

men nå har jeg vært så sliten,

at jeg ikke har orket å irritere engang,

så nå har det blitt sånn at jeg,

ok, jeg bare legger, og så legger jeg,

og så sover jeg til klokka ringer,

eller at ungene må på skolen liksom,

og det er akkurat nok da.

Men jeg tror siste halvåret,

samt året, har jeg vært litt for lite.

Så en gavepakke, mer eller mindre da, sånn der,

hva var vektet før og etter prosjektet?

Jeg veide vel 115 når jeg begynte,

og jeg gikk vel ned,

på TV så gikk jeg vel ned 20,3,

men jeg tror jeg tjustarta litt,

så jeg begynte å bli litt sunt før vi begynte,

som var egentlig jævlig dumt,

for jeg burde jo vente og spist meg opp,

sånn at resultatet skulle bli enda bedre,

men jeg tror jeg gikk ned 220 eller noe sånt.

Ja, såpass ja.

Og det var jo sånn,

hva var opplegget da?

Det var jo både kosthold og trening,

og jeg som så på det som mer slankete,

enn hvertfall programmet var lagt opp til,

for Martin Jonstrud Sundby var jo en av trenerne,

og hun kona til Morten Ram, Annette

Skarpås Ram, hun er jo da min veileder når det kommer til mat,

og Martin var bare det eneste ønsket hans,

var at du skal bli stram,

for en stram kropp fungerer bedre enn en dvask kropp,

som er egentlig ganske sånn,

ja, du har rett i det,

jo strammere, og det er ikke nødvendigvis i form av store muskler,

men det handler bare om å bare

bli tight, og hun var opptatt av å bare spise hva du vil, men ikke overspise,

og så ga hun masse tips om hva man kunne gjøre i stedet for det,

og analyserte matvanene mine.

Jævlig bra folk begge to.

Jeg har aldri vært så fan av Martin i media,

men fikk veldig sans for han der,

og hun Annette var jo bare en solstråle fra ende til andre.

Martin, hva er liksom din sånn antitesen når du kommer til å oppdreie i media,

at du bare ljuger og gir fullstendig fane og manipulerer med det,

og han er sånn oppriktig,

sier kanskje litt for mye og er litt for ærlig?

Ja, han er en egentlig litt sånn,

jeg kom litt sånn dårlig,

fikk en sånn dårlig start med han,

for jeg husker jeg sa et eller annet om,

jeg var så fascinert over at han er så,

han var ganske lav,

og så er jeg liksom alltid vært sånn,

folk som løper 100 meter sprint,

de har jo alltid,

genetisk og alltid har vi fått høre at

de raskeste er de som er korte og tette plugger,

som er sånn kjempestore muskler i låret og alt med det sånt nå,

og så kom vi ut av egen bolt og så ødela hele den teorien,

men det har jo vært sånn langdelingdeløpere,

eller korttistansløpere har jo vært

butte,

muskuløse i alle år, hvertfall de beste.

Og så så jeg liksom at Martin var veldig,

han er jo lav og liten,

han har jævlig muskler og lår og sånt,

men ganske tynne ankler,

og så er det mange måter å si til noen på,

det er sikkert ikke noe gøy å høre at du har tynne ankler,

jeg vet ikke, jeg har aldri tenkt over at det er eventuelt,

men jeg sa i hvertfall til han veldig tidlig at,

Og jeg kunne sikkert sagt sånn,

har du en sånn klassisk skikropp,

kunne jeg ha spurt.

Det hadde vært et godt spørsmål,

det var veldig hyggelig.

Så kunne han snakke om det.

Men i stedet for å valgte å fokusere på anklene hans,

så sa jeg, er det så tynne anklene som det du har,

er det en fordel?

Jeg tror det er et eller annet sånn jeg sa da,

som gjorde at jeg tror han følte at det var litt sånn der,

ha ha ha, se på deg med de tynne anklene.

Men for meg var det bare ren fascinasjon på at,

selvfølgelig tynne anklene.

Det er jo fordi man løper jo også raskere og bedre

hvis man har ikke så veldig mye kjøtt rundt anklene,

har jeg lest og hørt.

Så det var egentlig bare sånn der ren uskjærlighet

som ble oppfattet som litt diss.

Så jeg tror han hadde litt sånn der,

og i tillegg så har jeg sikkert et rykt om at jeg er en kukk,

så for meg ble det sånn der,

ok, så allerede der, dag 1, her kommer han inn med hova lille eier,

verdens hyggeligste, mest joviale fyr, og så kommer han kødden som begynner å mobbe

en tass på en,

meter og 40, på grunn av tynne ankler,

ja, ikke 140, men du skjønner poenget.

Det har jeg skjønt at det ble bare dårlig.

Kommer det skjevt ut?

Ja, så han hadde mange egentreninger med hova,

ingen med meg i programmet.

Jeg tenkte da kunne du rævekjøre deg mer,

eller noe sånt.

Ja, men det var vel kanskje,

han gjorde jo det.

Han ga meg jo ingen komplimenter noen gang, så jeg tenkte,

men det fant vi ut på slutten,

han sa, vet du hva, du er en person som blir liksom fida på negativitet.

Og hvis en hadde bare sagt,

kjempebra, Christer,

det er jo ikke det.

Jeg vet akkurat hvor bra det er,

at jeg løfter 80 kilo i benkpress,

med den store kroppen min,

det er ikke noe bra.

Det er helt litt under middels av det det skal være.

Ikke si at det er bra,

for da blir jeg liksom prosert, hvis folk,

å, så fint du er å tegne,

når du lager en krusse dull.

Altså, det kjøper jeg bare ikke av.

Så jeg tror han bare tenkte sånn at,

han skal få lov å holde på å ræle rundt i den negative verdenen,

sin, for det funker, for det funket jo.

Det var jo kjempegode resultater,

så da tenker jeg at det var kanskje smart gjort han.

Ja, det var kanskje en bra strategi.

Det er litt sånn nedverding i det der med,

å høre at voksne mennesker sier til hverandre,

at de er flinke.

Det er sånn at det,

Christer, bare sånn flink, kødder du med meg?

Det er sånn nedlatende.

Det er sånn flink du har til å lage podcast,

flink på å gå på podcast.

Hva er det for et kompliment?

Flink til å snakke.

Du greier å putte ord i en eller annen rekkefølge,

som gjør at det makes sense.

Så flink du er.

Ja, men du er jo flink, da.

Jeg prøver ikke å komme på noe.

Du må si,

jeg liker det du gjør,

er det mye bedre,

på en måte nesten en kompliment,

enn, du er så flink.

Du er så flink til å gjøre ting,

og få ting ferdig og sånt.

Det er noe nedlatt med hele greia.

Det gjelder på nesten alt,

men når det gjelder håndskrift,

så flink du er.

Jo, men det kjenner jeg,

da blir jeg helt flink.

Du har en fin håndskrift.

Jeg har en fin håndskrift, ja.

Jeg er fin og flink,

jeg tror forskjellig.

Nei, men hvis du er så flink du er å skrivekisser,

jeg har skrevet reklameplakater for kjøpesenter

og sånt noe i hele mitt liv,

fordi jeg har så vakker håndskrift.

Har du det?

Ja, helt sånn sykt fin håndskrift.

Det er nesten at jeg blir nesten rørt

når jeg snakker om det.

Når du signerer det her Jean-Paul-plakaten innifra,

tenker du at det er et kunstverk i seg selv?

Jeg hadde en liten periode hvor det var en del

som spurte om autografer,

men det var ikke så mye at det var plagsomt,

men det var akkurat så mye at jeg tenkte at nå skal jeg

gjøre meg litt flid med disse autograferne,

så når det kom noen inn i butikken min i gamle dager,

så skal jeg, ok, jeg kan skrive autograf,

men da lagde jeg med border,

sånn at de stod der og hadde egentlig bare lyst

å gå inn og få en autograf og så gå igjen,

men da brukte jeg,

hvis jeg hadde tid,

åtte minutter på å lage en sånn fantastisk liten kunstverk.

Det er denne kunstneren-artisten i deg,

så det er på en måte som ...

En misslykket artist, så da ble det autografskriver i stedet for.

Vakker håndskrift, et øre for god musikk,

og er det kanskje en innestengt kunstner,

kanskje i en annen kultur,

en annen tid, at det hadde blomstret på et annet vis?

Ja, jeg tror det må være ...

Nei, jeg tror ikke jeg er så kunstnerisk, altså.

Men hvis jeg skulle gjort noe,

så måtte det være noe innen ...

Sånn kallegrafi, eller noe.

Jeg har gått kallegrafikurs.

Hva er kallegrafi?

Det er sånn kinesisk skrivekunst med sånne pensler.

Det,

ja.

Så har jeg holdt på med grafitti i mange år.

Ja.

Eller ikke i mange år.

Jeg har heller ikke holdt på,

vil jeg si, men jeg hang med de beste folka.

Nå ljuger jeg igjen.

Det er én fyr jeg hang med som er den beste.

Francesco, heter han, som var en av Norges flinkeste og mest kjente.

Takk for at jeg researchet,

så jeg kunne bare ljuge deg.

Ja, det er sikkert noen ljuger som kommer også,

da.

For nå legger du like opp til det.

Nei, men det er i hvert fall én fyr

som vi fant ut at vi skulle alltid gå ut

og drive med grafitti på

sånne faste steder, til faste tider.

Da var det større sjanse for at du blir ferska,

og jeg skulle alltid være naken når jeg gjorde grafitti.

Men jeg tenkte at hvis jeg først skal bli ferska

med å drive med grafitti,

som er ulovlig i seg selv,

Du får ikke en dobbel straff

av å være naken,

men da har jeg i hvert fall en god historie

å fortelle barna mine.

Har du vært på glattselle før, pappa?

En gang.

Ja, har du gjort det?

Naken grafitti i Drøbak på

Herre barneskole.

Det er det jeg ville

sagt, og det synes jeg har vært en fin historie.

Har du vært på glattselle?

Nei.

Jeg ble aldri tatt.

Jeg bare sto der naken.

Det var nesten enda verre.

Tenk om noen så det.

Der står det en fyr og driver grafitti naken

uten at det skjedde noe.

Håper litt sånn inni meg at jeg skulle bli tatt.

Ja, det er

ønsket om å leve litt farlig

når jeg er tenåring.

Men samtidig, ikke så farlig.

Jeg er litt sånn feig,

så det må være noe som ikke gjør vondt,

og ikke noe smerte involvert.

Men litt nakenhet, det kan vi ta det.

Du og Pimpe Lovsen snakker om at dere har aldri

vært i slåsskamper før,

men vært nære av et type som er

veldig flink til

å yppere på folk

og lage dårlig stemning.

Jeg er akkurat det samme.

Jeg har vært så nære av en slåsskamp,

og så er det gjerne

kompisen min som ender i selve slåsskampen.

Så jeg har gått og ruslet rundt og gjør det med en av damene.

Men jeg har alltid vært i veldig mye

brokk.

Blir du sånn tiltrukket av

MMA, å se på MMA og UFC

og sånt?

At du kjenner liksom adrenalin bare

fy faen, hvordan ville det vært å slåss litt da?

Nei, jeg merker at i feeden på

mobilen min, så er det veldig mye rare ting som

kommer opp.

Og det er mye sånne her

rare oppfinnelser og fingerhekling

og folk som er veldig gode med fingrene sine.

Og så er det fotballmål.

Ja, det får jeg også.

Og så er det MMA,

og jeg tenker, hvordan har det startet?

For det er at du scroller ikke like fort da.

Når du tenker at nå er det en som får seg en i trynet,

så har du lyst til å se det,

men det er jo da algoritmene

fanger opp at du går ikke rett

forbi når du vet at det er en som

liksom kommer til å,

du vet ikke hva du skal

få en gang.

Du vil bare vite at det er en som kommer til å få

grisebank.

Ellers hadde de ikke

gitt å lage den 15 sekunders snutt

av det.

Har du sett den der The Warrior?

Det er en sånn kampsportfilm

som på en måte tok meg.

Ikke One Spoon for Warriors?

Nei, men The Warrior fra

2000-tallet, sen 2000-tallet, begynnelsen av 2010-tallet, med han der som spilte i åh gud,

nå kommer navnet bare stokker seg.

Nei, vi kan ikke gå

videre før du...

Nei, den introduserte meg å få kampsport sånn

intensiteten i.

Det var så jævlig

realistisk for meg da.

Jeg kjente bare sånn,

det der liksom et dyr mot et dyr,

to menn i et bur, og alt i hermetegn

er lov, og det er animalsk

liksom, det er dyr, de skal liksom drepe hverandre til de bestanser

liksom, og der kjente jeg,

jeg satt og knøyt meg

liksom, det er ikke mange filmer hvor jeg sitter og drar opp

føttene og knyter muskler mens

jeg ser på, for jeg blir så revet med

da, jeg tenkte sånn, fy faen, hva er det med den

kampsporten her?

Jeg har aldri kjent det på boksing

eller noen sånn judo eller karate med det der

MMA-greiene, det bare virkelig tok meg sånn

virkelig emosjonelt bare sånn, eller følelsmessig bare ble

grepet av alvoret da.

Jeg tror ikke jeg er helt der på fysisk

men psykisk så kunne

jeg ha tenkt meg sånne folk som skal

tygne hverandre

eller få hverandre til

tygne, hvis det hadde vært en sånn type konkurranse med sånn

psykisk terror, det hadde jeg nok kanskje truffet bedre

men jeg vet ikke hvordan det skal gjøres i praksis

men akkurat sånn slossing,

jeg har aldri vært så veldig

aldri vært så glad i det,

jeg har ikke gått på

jeg gikk på bryting,

det er liksom det nærmeste

jeg har kommet, og jeg er veldig god på knep

og greier å låse folk

og greier å gjøre et eller annet som gjør at folk

ikke kan, det husker jeg, når jeg lekeslås

da jeg var liten,

så var det alle som skulle

ta meg fordi jeg var så plagsom

men det var før folk begynte å slå hverandre

i trynet og sånt,

og så da, ok, kom her da og da var det bryting liksom som i alt

og da var det liksom,

det tok fire sekunder så lå noen i en sånn stilling hvor sånn

au, au, au, jeg gir meg, fint, da gir vi oss og så går vi videre,

og det var jeg sånn

helt syk, og det burde jeg egentlig

ha fortsatt med, men da har jeg

bortsett fra at alle andre

har jo den kroppen i denne vektklassen

så da ville jeg fått den,

mens jeg kunne bryte

med veldig små folk,

eller kanskje mot jenter, som Andy Kaufman gjorde

har du sett det?

Det er det beste

selvmordet innen komikk gjennom alle tider

Andy Kaufman er jo en av de mest

legendariske amerikanske komikerne som

bare gjorde,

jeg tror han bestemte seg et tidspunkt for å bli

den mest upopulære komikeren

i USA, så han ville

ut av liksom den vanlige komiker

greiene og begynne å gå

på wrestling arena for å slenge og hekle fra sidelinja og hyle og sånt, og

utfordre jenter i å bryte, og når de jentene kom opp

på stagen så ga han dem den

liksom, det var hans greie,

men det var veldig mye skuespill at mange av de som kom dit

var med på leken,

og så var det

andre brytere som var med på leken,

så til slutt så endte det opp at han fikk hele USA mot

seg, han var vel med i Saturday Night Live

og så skulle de

ha en sånn avstemming om

hvorvidt han skulle få lov til å være med videre

og han liksom krevde det til å være en avstemming

for han fikk egentlig sparken,

men så ble det en avstemming

og da var det 99% som

at han ikke skulle få være med videre,

og så ble han sur

og så ble det skjelten ut

folk perlet med vann på Letterman

og det var sånn helt sånn kling jernfyr

som bare gjorde alt for å ødelegge

sin egen karriere men han også slåss,

wrestlet sånn wrestling med damer og skaba dem

det var sin humor

og det beste er at de ble ikke

skadet, de bare feiket at de ble skadet

men han gjorde det bare for å bli enda mer upopulær

fy faen er ikke det vakkert?

det må jo være en av dine historier

ja, men dette er sånn

men hva er det med denne trangen din

til å bli upopulær

å plage og irritere

jeg vet ikke det har alltid vært det

jeg bare synes det er gøy å pirke borti ting

du sa det sånn der

det er jo egentlig en bra,

lang historie hvis noen pirker borti deg

så sa du i låsen og smes deg på den

at da liker jeg å stikke fingeren i øyet tilbake

du tar alltid ti ganger så mye

det har jeg sagt til

ungene mine også

noen plager deg ta igjen ti ganger så mye

fordi da plager de deg ikke lenger

eller så smelter det

men sannsynligheten er ganske stor

for at hvis du bare er klagen idiot tilbake

så stopper folk og det merker jeg

jeg har jo gått rundt i 52 år

og vært psykopat mot folk som har yppet

men uten at det blir liksom håndgjemeng

men folk stopper men da merker du at folk ikke orker

å pese med deg i media og sånt også da?

ja, men jeg merker jo det

at hvis noen ypper liksom

en ting er hvis noen kritiserer med god grunn

så er det helt streit

men hvis folk liksom

hvis du vet at

oi, her er det noen som har lyst til å

liksom skade uten spesiell god forhistorie, bare at jeg er jo

en provocerende person, jeg er jo et nevemagnet

sikkert på mange måter,

så det betyr jo

også at mange har lyst til å

fy faen, noe lyst du har til at

det skal gå dårlig for noen,

det som tror jeg

det oppleves ofte med meg

merker jeg når jeg spilte badminton

i gamle dager, og da var jo mitt mål

før jeg skulle på banen,

at flest mulig skulle hate meg,

for da ble jeg så

mye bedre, da ble jeg sånn uovervinnelig

når jeg følte sånn massiv

sånn hat fra tribunene,

og det er ikke sant på badmintons stilleste

sporten i verden, hvor bare jeg var

helt lydløst på tribunen,

allerede selv der greide jeg å føle

et sånt ordentlig hat

fra tribunen, og da ble jeg

så mye bedre enn jeg egentlig var

kanskje syka meg på,

og så slo jeg folk

jeg egentlig ikke skulle slå og

det er vel litt sånn jeg tenker at du har det sikkert

det er noen du bare ser på tv

eller som du var under alt vondt

jeg tipper at du har det som du har

jeg tror alle har noen mennesker

det ligger jo i menneskers natur

og jeg tror nok jeg er ganske høyt

på manges lister, sikkert startet med Robinson, men sikkert mye annet opp igjen

det er ikke godt å si

hva som rører seg opp i hodet til folk

for det er noen,

de fleste som kjenner deg

i kultursektoren tror de har et inntrykk av deg som er veldig

du har vært så mye medie og balansert

man kjenner det veldig godt etterhvert

men sånn langrennsløper det er jo han drittsikkert fra Robinson

og så kanskje har sett deg se og høre

så de har kanskje et limt inntrykk av deg

at du er mye kjipere

enn du egentlig er

det er jo sånn jeg merker jo selv

det er jo folk som jeg har bestemt meg litt for

at de skal jeg ikke like

det er bare basert på det du har sett

husker hvem var det

Tommy Steine

inni hodet mitt så har jeg bare bestemt meg

for at jeg skal ikke like Tommy Steine

jeg vet ikke hvorfor,

aldri sett noe han har gjort

eller noen ting, jeg har egentlig bare vært sånn

som du har sikkert fått fra så mange hold

at du har blitt litt sånn der du hater folk

kanskje du har hørt noe

kanskje du har sett noe som ikke var så gøy

jo jeg husker jeg så en gang på en stand-up

scene det er sånn jeg hater å være på stand-up

det er liksom jeg gjør det jeg kan

for å unngå å se stand-up

men da var jeg, det

var alle som hadde

platebutikker i Oslo skulle ha en middag på smuge

det er også noe jeg ville i alle tilfeller

nå har i hvert fall de voksne aldri sagt nei til

en begynnelsen av kjørene

og da endte jeg altså opp med å se Tommy Steine live

som prøvde å si noe morsomt

til meg fra scenen

etter han sånn, helt uskyldig bare sånn, ja ja, og der er du etter han sånn

og så kjente jeg bare sånn

ikke bland meg inn i det

jeg er ikke her for å se deg,

jeg er her fordi vi skulle spise middag

og nå er du tilfeldigvis her

men det var liksom ingen grunn til å

hate noen men da kan jeg bare med min

kjipe blotte tilværelse ødelegge

deler av et show

bare ved å ikke være sånn

å gi denne responsen

fy faen det stemmer det,

jeg var jo på latter

det var etter at det hadde vært Robinson i 2005

hvor det var sånn norsk, svensk,

dansk

kjendis Robinson hvor Jan Simonsen Ole Klemmetsen og det var liksom helt kokokasting

og da

var det en svensk stand-up komiker

som jeg synes var jævlig morsom

han var helt sånn uforutsigbar,

gæren Peter Valbeck tror jeg han het

og han inviterte meg da på latter

til å være med på en sånn

et show hvor han skulle ha

i en sånn Norge-Sverige show

norsk-svorsk

lattergalla eller noe sånt

og jeg tenkte jeg går ikke på latter

er det noe jeg ikke gjør som er under min verdighet

så er det å gå på latter og se på

stand-up show, men tenkte jeg ok, han var morsom på Robinson

kanskje han er morsom

når vi kommer dit også og da altså

var det først en nordmann som

hadde en del av showet og

da hadde jeg uttalt meg et eller annet

sikkert i noen natt og dag

om at stand-up

hva jeg syntes om norsk stand-up

var sikkert ikke noe godt som kom ut av det

og så husker jeg at jeg satt i salen

litt sånn langt bak

hadde ikke lyst til å bli gjenkjent

jeg hadde bare lyst til å se Peter Valbeck

være morsom på scenen

og så var det en eller annen nordmann som var der

og så begynte han å vri i showet

det skulle handle litt om meg

så tydelig at det er sånn

og så skal alle le

og så skal jeg enten være med på

leken eller så skal jeg bli indignert

det er vel det som er konseptet med stand-up

at alltid komikeren har siste ord

og så

har ikke du sagt et eller annet

om hva du synes om stand-up

et eller annet sånn

jo jeg bare venter til det ordentlige showet

når jeg kommer når du er ferdig

jeg sa hvertfall et eller annet som gjorde at

jeg greide i en setting å si at

det du gjør har ingen verdi

og jeg er der kun for det som kommer etterpå et eller annet

sånn at det ble ikke noe sånn latter av det

det ble bare utrolig ubehagelig stemning i salen

og han han ble liksom aldri morsom etter det

for det var det som gnaget noe på scenen

du så at det var det som ødela showet

og da ble jeg liksom

og da endte det opp på at det var en som kom

og kastet meg ut fra latter

fordi de mente at jeg hadde heklet av showet

så tenkte jeg men faen

jeg ble invitert initiert inn i en samtale

hvor jeg bare parkerer en person

som ikke er noe morsom

fordi jeg har ikke lyst til å være en del av det showet

hva har dette med

det fikk jeg aldri sett han Peter Valbeck

jeg ble sett på som hekler

den eneste gangen jeg har vært på latter

han ble syka ut da

han ble rett og slett

så fikk han da kastet deg ut på det

jeg vet ikke om det var han eller hvem

men det var tydeligvis noen som så at dette her

at jeg var i samme salen som dette mennesket

var en dårlig kombo for hans show

som sikkert skulle være en halvtime eller 20 minutter

så var det det er best at du går

og tenkte ja ja

det var synd men det gikk bra

jeg klarer livet mitt der

jeg føler det er

har like mye verdi

selv om jeg ikke var der den kvelden.

Ja, det er forhåpentligvis.

Helse hadde jo stått dårlig til da.

Hvordan er verdien i livet ditt

etter å ha vært med å trene

i 16 helvets uker og sånt da?

Er du i form nå for eksempel?

Jeg har lyst til å avslutte før.

Tommy Steine møtte jeg en gang.

Han var hyggelig.

Irriterte meg.

Fane, jeg er ikke irritert med at han var hyggelig.

Men ok, Tommy Steine var hyggelig.

Det var i hvert fall det inntrykket jeg hadde

den ene gangen jeg møtte han i tre minutter.

Det er rart det.

Det er hvordan noen mennesker kan se

jeg kan bare se ansiktet i folk

og det er en innebygd fordomme

at vi kan bestemme oss på et kvart sekund

om vi liker et menneske eller ikke.

Dette her er et menneske jeg ikke merken kunne

overlatt kone og barne

eller pengene til i et sekund.

Og noe motsatt også.

Bare denne personen her.

Det er en aura,

energi, utstrålingsbiten og det er et eller annet der

som man skal sette fingeren på.

Ja, nei.

Huvet er bare innstilt på et eller annet.

Det er de mikroteknikker som du møter.

Jeg husker jeg var med Robinson

helt i begynnelsen så var mitt mål

før produksjonen satt i gang

det var da alle deltakerne

hadde sett hverandre.

Vi hadde ikke lov til å prate med hverandre.

Eneste jeg så etter var

hvem er fientlig og hvem er positivt innstilt til meg.

Fikk jeg et litt smil.

Alle var avventende og hadde ikke lov til å si noe

men så var det en som sa noe

som ikke var så gøy

og da er jeg veldig opptatt på å

prøve å finne et hånlig blikk

som jeg kan dele et annet hånlig blikk.

Hvis en kan håne med meg uten ord

da visste jeg bare at

nå er vi der.

Vi er så close.

Det er ganske sjukt

hvor gruppedynamikk og nonverbal kommunikasjon det har jeg lyst til å lese mer om.

Det er det samme her.

Jeg får aldri vite noe.

Det er litt sånn der

man lærer mye om det

i ekstremsettings og det der

er du sikkert ekstremt lærerikt.

Var det han du plantet noen pedorykter på

for det var sånn isolert på et hotell?

Jeg har sagt det.

Hvor var det du hørte det?

Det var vel årsdagsmestadio.

Det skulle være en liten intern hiphop-podd.

Nå blir det dratt ut i massene.

Nei, jeg tenkte at den beste måten det er veldig sånn reality-tv spe i begynnelsen.

De er veldig tro mot konseptet.

Du vet at det er åtte stykker på et lag.

Hvis du greier å være i overtall

at du er på et lag med fire

og får ut en person

sånn at det blir fire mot tre

så kommer du sannsynligvis ganske langt.

Det var liksom grunntanken min.

Du visste jo ikke noe om det

for det var jo første året

eller du hadde sett det på utlandsk.

Du hadde sett det på svensk TV.

Det var ingen som hadde sett det på svensk TV

så jeg visste jo egentlig bare

i hvert fall grunnleggende tingene

men jeg skjønte i hvert fall at

er du åtte på et lag

får du vekk en

og hvis det er tre personer igjen

på den andre bolken da

og du er på en bolk med fire

så kan du si at det blir fire-tre

fire-to, fire-en og så er det fire-null

og så kan du begynne å spise av dine egne.

Men det som var litt gøy da

var jo at denne enekaren

han

altså før produksjonen startet hos oss så ble vi

vi ble kastet litt ut av

vi skulle egentlig rett ut på øya

fra vi møttes men så var det orkan

eller sånn tyfon ut på den øya vi skulle være

og da måtte vi tilbake til hotellet

og da hadde vi allerede sett hverandre

allerede begynt å plukke opp litt signaler

og hvem er de kule

og hvem er de ikke kule

og da var det en fyr der

som var veldig sånn

uten å si så mye

så var det han bemerket seg litt da

men tydeligvis så skjønte vi at

han er en vellykka fyr

han gjør det bra

han har en god økonomi

fra Bergen, Rødbart det er egentlig sånn

jeg tenkte det er mange grunner å

hvis man skal liksom

finne igjen noen å hate

så var det liksom

Rødbart, Bergen du er allerede liksom i farezonen

og litt rik i tillegg og var litt

nedlatende mot en dame som var

bingovertinne fra Bergen hun også

som var en veldig sånn

varm og god litt 50 år gammel dame

og da

dro vi tilbake på hotellet

og så dro vi

vi måtte være der en dag til

for det var fortsatt storm og tyfon

og så kom vi ut på

ut på på øya og da tenkte jeg ja

hva er det drøyeste

man kan gjøre nå

for jeg hadde lyst til å være

liksom gæren jeg synes det er veldig gøy

å være liksom koko

når du har mulighet til det

ingen kjenner deg du kan la det som du var

prest eller du kan la det som du var baker

eller seriemorder liksom alt er greit

ingen vet at jeg driver platebutikk

og holdt til på bakebrygget

og da begynte det altså med at

at jeg fikk en av disse

litt yngre jentene til meg så

hei hei jeg heter Kristel

fikk du med deg

hva som skjedde i

på land

nei hva da

du fikk ikke med deg

det som skjedde med han

han med rød barten

nei

nei ok nei jeg glemte det nei si det da

si det da og da hadde jeg liksom

jeg bare ble så sjokka

for jeg fikk inntrykk av at

det må vi finne ut av etterpå om han er gift for han,

ok jeg kan si det til deg

men han kjøpte to horer på hotellet

og så skrøyte han til meg

på vei ut her i flyet

du så jo det,

de jentamene jeg hadde

hun ene perlet meg

bort med en gang

for hun var jo over 15

hadde han sagt til meg

alt selvfølgelig bare ljug

men hun fikk henne sånn,

du kudder jeg skal finne ut om han er gift med en gang

så gikk hun bare bort,

ja er du gift eller

ja jeg er gift og barn og alt mulig

å fy, kom meg tilbake, han er faen meg gift

du kudder, er han gift og så gjorde han det,

kjøpte horer på hotellet

mindreårige horer

ja ja, han skal i hvert fall rett hjem

så jeg bare, ja faen, han skal vi faen meg straffe

for å sende rett hjem

og da var jo min måte å finne

fire personer jeg allierer meg med

sånn at han da skulle være i denne blokka med

den andre fire blokka

som snart skulle bli en trer blokk

og få han kippet ut før han visste

hva som hadde skjedd

og da var min jobb å demonisere

denne rødbartmannen fra Bergen og

det følte jeg gikk ganske bra

og du hørte at dette her er jo sånn

jeg delte med kamera,

jeg fortalte jo alt

inni kamera, liksom det jeg har gjort nå er

men så er det et eller annet med at dette er første gang

reality TV, TV3 tenker kan du ikke ha med en fyr som setter ut

pedorykter i sesong nummer en

så de måtte liksom prøve å tweake

historien sånn at når den kom på TV

så var det bare sånn

Kristefalk hadde lurt en fyr

til å bli stemt hjem

lurt, jeg har jo satt ut psykopedorykter

og trua de andre

så det var masse de ikke tok med

for du avslurte også fordi

om det var de damene eller de andre du fikk med

at han ikke var det også

ja, han har aldri vært noe som lignende

pedo, i hvert fall som jeg har visst om

ja, men da skjønte de at du hadde manipulert det

ja, jeg sa jo til hun ene

etter at når han var stemt hjem

så jeg, bare så du vet

han var ikke pedo

men nå vet dere hva jeg er her i

hvor regelverket mitt går

fordi at vi fikk jo beskjed

det eneste vi ikke hadde lov til å gjøre

er psykisk, nei eller fysisk vold

ellers er alt lov

kan du tenke deg en bedre regel

alt,

hva mener dere med alt er lov

bortsett fra sikkert sånn

rene sånn voldtekt og litt sånne ganske greie regelting da

men fysisk vold er ikke lov

hatytringer går helt fint ja

nei, det var helt sånn

nydelig regelverk da tenkte jeg nå skal jeg ta den

hele veien det må jo vært liksom

å være sånn førstedeltaker

på alle de nye reality-seriene i Norge

var jo noe helt spesielt

for det som er upløyd mark da

du så liksom på en måte

hvem som greide å beherske de gamene ja

ja, nå er det jo vanskeligere tror jeg

for nå vet jo alle

litt andre typer som melder seg på

det er ikke noe sånn på en måte

når du vet hva det er hva det gir

og skal vi si sånne sosiale fordeler

å være med på alle de her paradise-greiene

du blir jo liksom

Oslo-kjendis for tre år liksom

det er helt sjukt

alle blir Oslo-kjendiser

og så tjener de masse penger på

å bli leide inn på fester

og to år etterpå så sitter de med nerveproblemer

og masse snerk opp i nesa

og seksuelle sykdommer ikke blir kvitt

og noen lausonger nei,

det er så mye domskap også

men jeg bare får håpe

for Guds skyld at mine egne barn ikke er med

så får andre styre med sine barn

det var ganske sånn

jeg tenkte du hadde gjort en skikkelig god jobb

med oppdrag og sånt

jeg har to døtre

jeg tenkte de gjør et eller annet som bare er du

så idiot hva har jeg gjort gærent

ikke melde deg på det her

skjønner du ikke at du skal brette ut kroppen din

du tjener jo masse penger

jeg så for noe her om dagen

det var en eller annen som

det var noe sånn

Onlyfans-saks det er sikkert på dagoblad.no hvor det var

et par som da

ligger med hverandre for åpent kamera

og så har de tjene 5 millioner i år eller noe sånt

og så var det Mil?

Norskberg?

jeg synes de sa 300.000 i måneden

jeg har 4 millioner eller tre satan

whatever det er hvertfall de tjente shitloads med penger

og da var et av spørsmålene de fikk var sånn

hva med barna deres og sånt nå?

ja men det vi gjør er jo å sørge for at de får masse masse penger

så de får en kjempefantastisk start på livet sitt så tenker jeg

sa de det?

er det det som er her har du

10 millioner pappa og mamma

lov med hverandre og vi er jo noen dumme luddere begge to

men her er det iallfall 10 millioner kroner

hva gjør du for noe nå du?

det er jo helt

jeg tror det er mer og mer sånt da at

sånne kjappe penger det fantes jo ikke før

jeg ser på sønnen min som er 16 år han kom og

pappa kan jeg få lov å

jeg er blitt invitert av noe sånt der

ungdomsklær

signer her hvis du tar bilder med t-skjorta så skriver du

skriv isaac

i et eller annet kodeord

isaac så får de 10%

og så får han klær for 10%

jeg vet ikke hva

et eller annet sånn kokoprise iallfall

Og jeg tenkte bare,

hvis du har lyst til å ta bilder i en t-skjort

og tjene 100 kroner i måneden på det,

vær så god, gutt min.

Og så plutselig kom det klær for 7000 kroner uka etterpå.

Hæ?

Så har den gjort

den uten å gjøre noe særlig.

Og det er en måte å tjene penger på nå,

som er for folk flest helt sånn ...

Jeg blogget litt, og så sitter jeg igjen med to millioner i året

for å snakke om hudormer,

eller om det er psykiske problemer,

eller hva som helst.

Det er sikkert noe fint innimellom også,

men det er sånn ...

Det

er faen meg så sjukt,

da.

Det er sånn hardt arbeid,

liksom.

Jeg merker det selv,

å sitte i en kjeller og pakke 5000 CD på en fredag kveld,

det er litt av jobben min.

Det er sånn jeg må gjøre.

Hvis ikke, så får ikke folk plate siden.

Og det er ikke sånn at jeg kan lokke med ganske mye lønn

til sønnen eller datteren min,

men det er sånn ...

Ja,

det er fredag.

Vi skal være sammen med noen venner.

Så du vil heller være sammen med venneren og tjene 1500 kroner,

som er nok til bensin på skolen.

Utlæringen din hele sommeren.

Ok, det er jo opp til deg,

men ha det gøy med vennerne dine.

Det er litt noe med ...

Når man blir moden nok til å skjønne at man selv skjeler seg,

at man selv er salgsvaren,

ser vi den kjendisindustrien som er nå,

at det går kanskje opp for alle de kjendisene som har vært med

i alle reality-serien.

Nå begynner det å plappe litt,

og Niklas Bård har vel sagt at

det er det jeg lever av,

å selge trydene mitt og alt mulig.

Det er en veldig ærlig sak.

Hva sier det som det er?

Ikke i pakken din,

det er jo det der med å lære seg noe,

å skape noe, lage noe,

som på en måte ikke handler om din egen kroppe,

men at det er en skill du har.

Men samtidig virker det også med veldig mange unge

som er veldig bevisst på at de skal

komme seg tidlig ut

av arbeidslivet, skal få familie og hus,

er superbevisst på den der karriereveien.

Og så er det en eksplosjon av naiviteten,

at man selger seg selv,

selger trydene sitt, kroppen sin, og skulle leve av det resten av livet.

Men det er jo et eller annet med at det er jo ingen

som kommer dårlig ut av noe særlig lenger,

fordi det er jo så mye dritt der ute,

at alt drukner i annen dritt.

Så det blir sånn at hvis du har gjort en helt sånn

horribel ting, jeg husker at vi hadde en på

skolen som hadde gjort et eller annet sånn der,

shit,

det var en dame som hadde,

jeg trenger ikke å si hva det er,

for da vet alle i drømmen hva jeg snakker om,

men det er liksom gjort en horribel ting.

Den horribel tingen tenker jeg på nå,

i podcast.

Den til Wolfgang V,

30 år etterpå, eller 40 år etterpå,

omtrent.

Og så tenker jeg,

fy faen, tenk alle de duste tingene folk gjør nå,

som jeg glemmer uke etter.

Jeg husker ikke en forside fra Se og Hør,

noen gang, selv om jeg går forbi

Se og Hør-disken i butikken hver eneste dag.

Jeg tror jeg husker at

Kenneth Sivertsen, som hadde talt hodet,

det er det eneste jeg husker.

Alle forsidene jeg noen gang har sett i Se og Hør.

Og så Drillo i slagstøvler.

Men da tenker du at,

de psykopissedrite som ligger overalt,

som bare blir borte,

fordi de er så vant til det.

Ja, det er sånn at det begynner med inflasjonen.

Alle husker det er de første som kledde av seg,

nakenbilder, sexvideoer og alt det.

Alt det der var skandaløst.

Og nå er det

helt uoversiktlig

hvem som på en måte har ligget med hvem,

og hvem som på en måte.

Det er

noe veldig lite høytidlig over det.

At ingenting er skam lenger,

og jeg vet ikke hvor bra det er da,

uten at jeg er ikke noen spesiell religiøs sjel.

Men jeg tenker det er noe religioen forteller oss,

så det er enkelte ting vi kanskje skal skamme oss litt over,

som for eksempel å by på alle våre private ting i offentligheten.

Er det evolurt?

Er det i regnene liksom?

Ja, nei, jeg ble sjokkert over hva som er greit nå,

som ikke var greit før.

Og så er det det med,

jeg er jo ikke oppvokst,

men jeg holdt på med musikk når kredd var jævlig viktig.

Og kredd var liksom,

det var så viktig at,

du kunne ikke finne på å bli sett eller tatt bilder av,

eller i hvert fall i det minste synge på en låt,

eller rappe på en låt med de folka der.

Det var så psycho da,

at det var sånn,

åja, nei, det skjønner jeg, for det skjønner jeg ikke helt,

men ok, når du sier at det er så viktig,

så er det vel det da.

Hele den Tommy T-gjengen og sånt, det var liksom,

faen, du er helt dust, rappe på norsk.

Det var liksom helt koko ting da.

Som nå er det jo,

jeg vet ikke hva det verste eksempelet på det har vært,

men når du ser,

Madcon med Marcus og Martinus,

når de står i sånn diplomis drakter,

så tenker jeg,

det er et eller annet som har gått feil her,

men det er ingen som snakker om diplomis,

de går fortsatt å nyne på begge liksom,

så det er kanskje ikke det var så farlig her likevel.

Var det en blanding at noen artister med dårlige deals,

fortsatt trenger penger?

Også er det noen som bare er opptatt av at dette livet her,

var jo veldig mye hyggeligere enn det forrige livet,

at du faktisk, kan jeg ikke bare spille inn i låten her,

og gi det folk vil ha,

så får jeg så et mye hyggeligere liv.

Det er kanskje en blanding av det da.

Det er vel de fleste som blir voksne,

men jeg synes at folk blir voksne veldig tidlig da,

for det er jo ikke noe skam selv for 20-åringer som,

i teorien burde vært mer opptatt av

utvikling men jeg tror liksom selv det at

en ting er liksom at du er en artist

så har du en artist som er en ex-artist

som nå må enten være med på

skal vi danse eller et eller annet sånt

fordi det er det som gjør at du tjener penger dine

fordi du ikke har så mye

støttehjul utover

din egen kjendiseksistens men

jeg tror liksom at

at når du er

20 år nå så

tror jeg ikke det er så farlig hva du gjør

og jeg tror det er

egentlig litt bra da, sånn sett at

gjør hva du vil

det er liksom det som har blitt greia

det er liksom den gamle

skal ikke ha kontakt med

fansen sin direkte

herregud tenkte jeg det

å skrive noe så kleint som å skrive

hei jeg slipper ny plate,

det skal faen meg

plattselskapet ta seg og nå er det liksom,

folk skriver om magesår og klamydia liksom i facebook posten sin

og vet at det genererer oppslag som igjen genererer

en eventjobb til hundre tusen jeg tror det er en kredgreie,

jeg har liksom gått litt over på andre

jeg tror den lever egentlig i beste velgående

bare at vi ser det liksom,

ikke for det er gjerne de mest ukjente

misliket popartistene som da

jeg husker det var en sånn bølge

jeg snakket med en sånn som eide plattselskap

kollektiv og så videre

alle de talentfulle unge artisterne

hadde opplevd liksom et blaff

liksom en bra låt,

masse oppmerksomhet litt bylar, litt radiospilling

beskrevet om, og da var liksom

fokuset at nå skal jeg begynne å lage

skikkelig god musikk, nå skal jeg bli Susanne Sundfør

alle skulle bli liksom sånn Susanne Sundfør

for hun var flink,

hun hadde liksom blitt både

populær, solgt hatt store konserter og gjorde liksom

noe som på en måte ikke var

opplevde som veldig kommersielt

og der er det sånn veldig mange

i popverdenen som bare visner

henne for at de også skal liksom holde

på den der kredden, at de skal

ha et kunstnerisk uttrykk

at de har livet det liksom for å

borderline gå over, så jeg tror den kredde

biten har nesten gått mer inn i popverdenen

enn kanskje i

hiphopverdenen og sånn, så på det der er det virkelig

å være helt skamløst,

det er jo på en måte altlov

autotune, samarbeid, penger

glor

men jeg føler liksom at det som

det er jo bare en Susanne Sundfør

det er ikke så mange som klarer, du kan

prøve å bli en Susanne Sundfør

jeg synes alle nå prøver låt som Susanne Sundfør

jeg synes alt er flaut,

jeg blir så flaut

av de nye popnavnene som dukker opp

jeg bare, å fy faen alle skal også ligne på Post Malone og sånn type

alle skal jo, det er jo sånn der

uten overdrivelse er det jo liksom

det er veldig lett å lage musikk nå,

du får kanskje en sånn 10-30

låter hver eneste uke fra

norske unge artister som du aldri har hørt om

som da liksom har lært seg

progge en bit eller

lastende samples, låter kjempebra kjempebra produsert, det låter jo perfekt

det låter ingenting som låter

noe spesielt

som akkurat sånn som amerikanerne gjør det

de som på en måte er den ene amerikaneren som er kjent for

akkurat å gjøre det på den måten,

så gjør alle på samme måte

den der mumletingen, eller og

det er liksom den der originalitet,

det er vel kanskje

det beste, det har vi diskutert i podcast mange ganger før

det beste med gamle dager er at

filtre og kanalen og portene var så trange

at det var bare originalitet

som nesten kom igjennom,

for alle de andre

som kopierte, de nådde liksom ikke igjennom de

veldig lite demokratiserte løsninger som fantes før,

at det var gjerne kanskje bare

de beste og de med mest connection som kom igjennom

til slutt, som jo gjorde at det ble

flor av veldig gode

i en måte ting,

mange artister har gått

forbi mange hindre, mens nå er det jo bare å smelte låta ut,

kjøper de fake promotering

og så er du i gang da.

Ja, det er en ting

men en annen ting er at du ender opp på samme

spillliste som de andre,

så om du låter

bittelitt dårlig, så har du ikke noe å si,

for du er ikke en artist lenger,

du er bare en del

av en spilleliste, det er liksom det som er

problemet, jeg tror det er mange som kommer til å

mange om beina nå, og disse

er så vanskelig å være artist nå,

fordi at først så blir man jo ikke signet,

hvis du ikke har masse

klikk

eller streams eller hva heter det for noe,

mange strømmer.

Du kan jo ha på en måte

hvis du har et bra TikTok

game, så er du jo langt på vei,

Instagram følgere er ikke å kjimse av

og det setter gjerne

en kontrakt til, har du lyst til å

lage litt musikk også,

så for du har

jo liksom en flying start,

hvis du kan aktivere de kontoene da?

Nei, det er ikke noe gøy,

jeg merker jo det

det er en grunn til at jeg nå jobber med musikk

som allerede er innspilt

og fra gamle dager, for jeg synes at det er kjedelig

å jobbe med ny musikk,

jeg hører mye på

ny musikk, men jeg synes det er dritkjedelig

å jobbe med det, for

det handler bare om å plugge

spillelister, det er liksom det som jeg jobber med

altså den demokratiseringen av musikken via Spotify selvfølgelig har jo sin

stor for forbrukeren, det har vel du også snakket om

i flere sammenhenger også,

som fantastisk for forbrukeren, men forferdelig for artisten veldig bra for

Spotifys eier og så videre, men det er den der

Hva er det jeg skulle si nå da?

Du mangler jo veldig mye da underveis,

fordi at en ting er jo

de som kan stå på en scene og sånt,

men alle disse flotte studioalbumene,

sånn som band som går i studio og mekker

og pirker, jeg er ikke så opptatt av live-biten.

Før så kunne du liksom,

da kunne du skrive låter for andre,

det var liksom en inntektskilde, du kunne

lage en fantastisk plate

som ikke nødvendigvis hadde et live-konsept,

eller du kan tjene penger live,

men det er liksom ikke,

det er blitt borte

hele den der å sette seg ned

og lage et stort kunstverk

på en måte, det kan man bare gjøre hvis man

er en allerede etablert artist som folk venter plate på.

Det er så trist at jeg venter

liksom ikke på musikk lenger,

fra selv mine gamle,

med unntak kanskje at Daft Punk

ga vel ut så sjelden at de greide

å opprettholde den forventningskreven,

men jeg følte alle andre artister jeg hadde følt med,

de ga jo ut jævnlig,

de følte liksom dette gamet med å gi ut musikk ofte,

singler, albumene ble ikke så viktige lenger,

og nå er det vel

sånn som at det gis 50-60.000

låter på Spotify hver dag.

Og det er sånn der,

selv når store artister kommer opp

i release-radaren min på Spotify, sånn,

jeg har jo ikke

tid til å høre gjennom alt dette her

hver eneste uke, altså det går jo ikke opp,

og det er for mye nytt da,

og det er det kjipe med streamingverdenen,

at det er en overload musikk som gjør at

bare, hva har du tid til å få med deg egentlig?

Og det er jo en sånn,

at kuratering er jo viktigere

enn noensinne når det er så mye,

og fortsatt så har jeg liksom,

jeg leser The Wire monthly, det er jo der jeg kanskje

får mest input av den litt sånn

skakke rare musikken som jeg hører på,

men så er det liksom noen

folk jeg følger litt,

og tenker bare, ok,

nå setter jeg på

de 50 siste fra

den spillelista, og så kan du

luke, men jeg merker at

jeg vil jo helst

høre på musikk som jeg ikke har hørt før,

ikke mer av musikk som jeg

har hørt før, men hvis du liker dette,

så liker du sannsynligvis dette,

og ja, det er ikke så vanskelig å finne ut av det,

det kan man gjøre raske

Google search, men jeg vil gjerne høre på

nye ting, oppdage noe nytt, og det gjør man jo ikke,

hvis man, altså jeg har vært innom

Netflix også, bare fordi at vi har liksom,

dette ser vi på

i vår familie, mange fire stykker som bruker kontoen, og

så går jeg bare inn på min egen

konto, og så sitter jeg og tenker, åh, åh,

kjedelig, åh, det ble jeg pleiet gjennom,

men så går jeg inn på datteren min

sin konto, og så kan det dukke opp ting som jeg ikke hadde

visst at var på Netflix,

som sikkert er kjempegøy,

og sønnen min er bare sånn, oi,

wow, så det er et eller annet med at

det er jo ekokammer i alle,

uansett hvor du beveger deg,

alt styrer seg jo mot ekokammeret,

og det er jævlig usynt da.

Men du har jo,

du har liksom vært på begge sider

av musikkbransjen liksom, det er jo jeg skal si,

før og etter streaming-revolusjonen.

Og jeg trodde du mente på begge sider,

som at jeg har vært artist og gitt prat i TV.

Ja, jo jo, den biten også, den har vi jo snakket om allerede.

Og det er jo sånn du,

som jeg så, fikk være med å se hvordan

radio fungerte, og hvordan

popmusikk og plasseskaper og alt liksom, mekanismene på 2000-tallet,

det var liksom, det var en slags

vakuum av noe som på en måte

var på vei ned,

men så var det også,

2000-tallet var veldig merkelig synes jeg, sånn,

med tanke på mange ting,

men det var jo også

sånn, med sjanger, og sånt, og det var veldig mye forandringer,

og sånn, det som du kanskje husker også,

men det var samtidig også veldig gøy,

og kanskje den siste tiden hvor man faktisk

kunne, hva man gjorde liksom av forarbeid,

for å sette det i perspektiv.

Nå er det jo gjerne det viktigste nå,

at du setter opp

låten din i Spotify

i x antall uker og får liksom inn på spillister

og gjør det grunnarbeidet,

men i gamle dager så var det jo at du

sendte jo låten til radio gjerne ukesvis

før låten skulle slippes,

for å varme opp,

og så var det da å få pressen varm,

som jo var din spesialitet, og så,

det kan vi jo pense oss inn på

liksom den, hva som fikk deg til å

starte liksom det plassselskapet.

Er det C plus C, eller CNC Records?

C plus C Records.

Christer pluss Christer, vi var to som het Christer i

platbutikken min, en som likte hardrock, og så var det meg som likte

det meste, ikke så mye hardrock.

Men det var vel

egentlig litt tilfeldig, i 1995

så

jobbet vi jo begge to

nesten hele døgnet, butikken oppe fra 10 til 8, og begge hadde lyst til å jobbe

fra 10 til 8,

fordi vi var livredde for at vi skulle gå glipp av

kunder og glipp av gode

musikkprater og diskusjoner.

Det var et eller annet sånn at

tenk om

hun eller han kommer inn

når jeg er borte en time,

var nesten redd for å være på do,

i tilfelle liksom, jeg visste jo at

Bendik Hoffset, som var min store helt

på 90-tallet, av og til var på Aker Brygge,

så tenker jeg, tenk om jeg ikke er der når Bendik Hoffset

kommer inn.

Det kunne jo være så enkelt som det.

Og da var det jo på en måte sånn at vi var der hele tiden,

og så var det jo litt sånn at de første to timene var det

ganske rolig, og de siste to timene var det ganske rolig.

Sånn 10 til 12,

og 6 til 8.

Så jeg tenkte at jeg hadde ikke trengt å være her,

men det var den noian,

fear of missing out noian,

som jeg ikke har på noe annet,

aldri har opplevd på noen andre måter enn akkurat i butikken.

Og da gikk jeg ut,

husker jeg en gang en sommerdag,

det var jævlig varmt og det var ikke så mange mennesker inne,

så jeg går ut og tar meg en milkshake eller et eller annet.

Så gikk jeg ut,

og så hørte jeg en jazzgitarist

som satt og spilte på lektaren.

Han spilte, han heter Ole Staveteig,

han spilte på gitaren sånn som folk spiller på piano,

han spilte liksom sånn på gitaren.

Det så helt corny ut,

men det lå helt sånn,

det var tydeligvis sånn der og da,

så traff det sånn 100%.

Og da endte det opp med at jeg spurte han

om han hadde noen plater å selge,

for det kunne jeg gå og tenke meg å selge i butikken.

Og det hadde han ikke,

han hadde ikke gitt ut noen plater.

Og da sa jeg,

hva er grunnen til det?

Nei, jeg er ingen som bryr seg om sånn musikk, og fra floret.

Og da tenkte jeg at ingen som bryr seg.

Altså, jeg driver plateputikk og

bryr meg veldig, så det hadde kanskje holdt,

fordi at hvis jeg står der og møter 5000 mennesker i uka,

så kan det være at jeg kan påvirke

100 av dem

til å kjøpe plater av dem,

og i løpet av et år så er det 5000 plater,

plutselig har han en karriere.

Jeg har liksom begynt å tenke litt sånn at

du kan ikke mene at du ikke gidder å spille en plate,

for du tror ikke folk bryr seg.

Når jeg som har peiling bryr meg,

og da gikk jeg inn,

og så sa jeg til Krister som jeg jobbet med,

at du går ut og hører på han her,

gitaristen.

Så gikk han ut og tok en milkshake,

og så hørte han på han,

og så hadde jeg sagt at han spilte Little Wing

med Jimi Hendrix, og da hadde han gått ut,

og så skjønte han at det var en musikkinteressert fyr,

for han hadde langt hår og masse armbånd,

sånne rosilde armbånd.

Så jeg var sikker på at han tenkte at

jøss, er det enda en musikkinteressert

som faktisk ser på at jeg har konsert,

eller hører på mens jeg drikker øl

utenpå lektaren, og da sa Krister at han kunne spille Little Wing.

Jo, jo, så spilte han en gang til,

og han kom opp og bare,

fy faen, han fyren der er jo helt psycho,

det er det sykeste jeg har hørt.

Og så begynte vi bare sånn,

men det er ikke noe vanskelig å få

solgt plate med han,

hvor dyrt kan det være å ha han i studio?

Han spiller jo inn live, ett take, ferdig,

kommer til å selge bøtter og lass.

Så sto vi bare og sa,

vi skal ikke bare starte plattselskap da,

skal vi selge fra butikken vår,

og så ser vi om det er nok,

kanskje vi kan ordne noen distribusjoner.

Og dette var i 95,

det var nesten ingen som hadde plattselskap da,

det var liksom bare 20 plattselskap i hele Norge,

og de var ganske store,

eller etablerte da, som fra 60- og 70-tallet.

Det var liksom noen få sånne indie-selskaper.

Og da endte det opp med at vi gikk ut,

og spurte mye, hvor lang tid han ville bruke på å spille inn en plate,

så sa han, nei, det er jo så lang tid det tar å spille musikken,

så det tar liksom en time,

kanskje en par låter man må gjøre dobbelt opp,

men da sitter det.

Og så ringte vi til et studio,

og så sa jeg,

jeg skal ha 6000 kroner dagen,

og med mix så blir det 12 000,

og så ble jeg sånn,

fuck, vi trenger jo ikke det.

Så tenkte jeg, hva koster det å kjøpe en mixer,

og

det koster liksom 2000 kroner mindre.

Og så sa vi,

nå kjøper vi bare det til han,

og så kan han spille inn så mye plattel han vil,

på akkurat den maskinen.

Så det var liksom en gave til han,

mot at han ga oss,

masteret.

Og så spilte vi inn første platta,

og så hadde jeg en kompis på EMI, som sa,

faen, er det han fyrens spiller?

Ja, jeg har gått forbi en gang på Aker Brygge,

og sett han spille,

han er helt psykogod.

Så da kan han komme opp i lunsjen på EMI,

så spiller han for alle selgerne.

Det var liksom, så kan du ikke se hva han driver med.

Og da var det jo ganske sånn gitar,

rock,

gitarbasert selgergjeng på EMI,

som satt og,

trygget opp en liten sånn mini høytaler,

og spilte fem låter i lunsjen.

Og folk synes det var det,

det var liksom det vildeste de hadde sett.

Så sa jeg at nå er platta i trykken,

og hvis dere har lyst til å distribuere dette for oss,

så kan vi jo gjøre en avtale på det.

Og det var ingen som hadde distribusjon

med et stort majorselskap.

Og vi hadde liksom,

vi skulle trykke opp 500 platter,

det var vel det vi skulle gjøre.

Og da sa Frank,

en kompis min i EMI,

at ja, kan dere ikke trykke opp 5000 til å begynne med?

For det var helt sånn ville tall,

på den tida, det var helt så sykt, så 5000?

Ja, men vi kan jo ikke trykke opp så mye,

tenk om dere ikke selger noe?

Ja, herregud, vi selger jo det,

herregud, hva tror dere om oss liksom?

Det var jo en periode hvor folk solgte liksom

hundre tusen platter uten noen mukke da.

Og så fikk vi en på frokost-TV,

han skulle sitte og klimpere på frokost-TV på NRK, før liksom TV2,

God Morgen Norge, eller hva det heter nå.

Og det også var sånn,

det var det som skulle til.

5000 platter inn på EMI,

han spilte på frokost,

og dagen etterpå så var det utsolgt for 5000 platter,

og da sa han,

du må bestille 5000 til.

og vi bare, det her er ikke sant

nå har vi på 10.000 plater

solgt, og vi hadde en deal med,

jeg tror vi fikk

70% av innkjøpsprisen

som var en 50-lapp eller noe sånt

vi hadde liksom tjent

halv million da

på en dag som skulle deles

50-50 hvis det ikke var hva slags avtale vi gjorde

så vi hadde en 50-50 avtale med

Ole Staveteig som han het

og så tenkte vi

fy faen hvor lett det er å drive plattselskap

dette er det teiteste

mest komiske vi har vært med på,

så da bestemte vi oss

for å starte en rocke-label

og da skulle vi gi ut Operasjon Dødsverk

som vi hadde oppdaget

han Krister sin tur å velge

plate nummer to da,

siden jeg valgte jazz først

og så valgte han rock nummer to

og alt vi tente på

Ole Staveteig, tappte vi på

Operasjon Dødsverk, for det var ingen som ville ha

og så endte det på

Operasjon Dødsverk, da skulle vi gi ut

en plate til, for vi hadde liksom tenkt at der har vi

en langsiktig plan, det var liksom i

motorcycle-land med litt sånn Faith No More Mr.

Bungle, rock

elementer,

og da hadde vi

fått med oss Helge Sten som skulle da produsere album nummer to

og vi hadde liksom ordentlig brukt jævlig mye penger på merch

og vi skulle liksom få dette her opp å stå,

vi hadde fortsatt litt penger igjen å bruke fra Ole Staveteig overskuddet

og så et par uker før

vi hadde da laget en kjempeturné for

Dødsverk, som de da kalte seg

ikke Operasjon Dødsverk, som de begynte å kalle seg

da skulle de ut på en lang turné, vi hadde

laget 200 hettegensere som vi skulle selge

og 500 t-skjorter

og så hadde da bassisten i Dødsverk

slåss med trommisen så hadde bandet blitt oppløst

ukene før og

da kommer det altså trommisen,

bassisten i bandet kommer til meg og sier,

sorry jeg driter meg ut

men jeg er så hissig,

jeg orker ikke tryne på

så jeg klinte ned,

men jeg skjønte at

dere har tapt mye penger,

så jeg har lyst til å jobbe gratis

gratis for deg i butikken til

som gjelder betalt og vet du hvem det var?

det var Frode Lia

det var deg jeg ble kjent med han

vår venn Frode Lia

Josimar Frode, som nå er

podcast-konkurrenten din kanskje din største konkurrent om noen år ja, ikke sant

da blir det flest

hvis Frode fortalte det han var, han må jo kanskje

at jeg ikke husker det i så fall,

men tror ikke han fortalte det?

nei, han er nok ikke så stolt

at han var litt sånn

han var vel en av de som

han brukte nevene litt mer enn meg i sitt liv ok, jeg skjønner

skal vi si en rettferdig fyr da

han måtte ikke ha det hengende over

så han hadde søla vekk andre sine penger

det er en av de mest

da tenkte jeg, det er litt god moral

tenkte jeg på sånne folk

han jobbet jo for meg kjempelenge

og det endte jo med at han fikk lønn

og at vi har gjort de andre pengene

men bare at han kommer og tilbyr seg jobbet

et år gratis i butikken

fordi at han har vært betalt

medvirkende årsak til at banden ikke

og ekstillingen, jeg synes det er helt sånn wow,

finste sånne folk

og vi startet jo plattselskap senere også

Frode Records, veldig kreative på band eller selskapsnavn

ja, ikke sant, bare bruker fornående men når var det

det var jo sånn, hvilken podcast

var det da, var det faen meg

det er jo store referanseverk

i den podcasten her, åpenbart og

det her er kanskje for de yngre som hører på helt

kjent, men jeg husker i hvert fall

jeg var 18 år

og det vi hørte på da,

det var Multiside det var den låta som virkelig bare tok

fullstendig av

husker ikke hvordan det kom frem,

det var bare sånn

det var det bare folk hadde kjøpt

og jeg tror det kanskje lå den om ren på veglisteren

det som er jævlig gøy med Multiside

fordi de var jo venner av oss

det var jo Lars og Patrik som hang i

platebutikken, Patrik jobba jo litt i

platebutikken min også

og de kom ned med

The Clap Trap, altså første låta si

og spilte for meg i butikken

og jeg bare tenkte, det her er

alt for pop for oss

for da var vi opptatt av kredd

og vi holdt jo

gitt ut Warlocks og Darkside og The Force

og liksom sånn kreddrap

og vi ville ikke bevege oss mot

poprappen

Vi må jo nevne at Sylvia

som jo har blitt kjent nå i senere tid,

var jo vokalisten i Multiside i starten

Ja, Sylvia, hun var jo vokalist

hun kjente vi ikke så godt,

for hun var jo liksom mer dems

protosje, og de var jo våre

butikkprotosjer, Lars og Patrik men da husker jeg at da sa jeg

det her er så kommers at dere kommer til å få

plate deal med en gang,

bare vent nå og så ringte jeg til Tor-Erik Hermansen

sånn gamle som vi snakket om i stad, i Stargate

som jobba i Warner

ringte han og sa,

hør på dette Tor-Erik,

og så spilte jeg The Clap Trap

da-da-da-da-da-da-da

og så sa han,

jeg kommer ned med en gang så

kom vi ned, møttes vi og sa jeg til bandet,

nå må dere la meg stå for snakkinga

nå må vi si at det er massevis

av folk som er interesserte

jeg måtte jo børse,

for jeg ville bare at de skulle få en god deal

samtidig som jeg begynte å tenke på at

faen, jeg skal gjytte selv

men da møttes vi

tok en burger på Beach Club

på Aker Brygge, og

før burgerne var spist

så hadde de fått platekontrakt

som jeg leste gjennom og sa,

dette her er bra

Har du ikke kjørt den samme distribusjonstilen

som du gjorde forrige gang da,

eller var du redd for at

du ikke skulle pulle det av siden det var så utrolig poppet?

Nei, dette her var noen år etterpå

pengene var ikke egentlig sånn, jeg visste at det kom til å gå bra

men jeg trodde ikke det skulle gå så bra

men jeg visste også at sånn musikk krever at man

jobber med det på en litt annen måte

der er det jo,

sånn sett er det jo fordel

å være på et stort plasselskap

vi var to personer

jeg kjente mine folk,

og Christer synes ikke musikken var noe bra i det hele tatt

så han var mer sånn der

ja, ja, hold på med poprappen

jeg har bare lyst til å gi ut metal

så vi var liksom ikke sånn kjempelystende på det

og så hadde vi mest,

en annen ting er at det var

venner av huset da,

så hvis vi skulle

signe de, og så lover vi

at dette her skal gå bra,

og så går det ikke

så bra, så hadde jeg liksom følt at

faen, det er det bedre at noen andre enten tar

støyten, eller at de tar

æra av det

så det var ganske gøy

gøy å se hvor fort det da

gikk fra det, jeg tror den platen

kom ut to måneder etter,

eller singeren kom ut to måneder etterpå,

det var liksom helt turbo, hvor de plutselig spilte

på VG-listeshow og

overalt, og så kom jo

single nummer to, det var da du skjønte at

dette her er folk som har pop

it's not for the dough

og det som er gøy er at not for the dough

er jo da samplet av

flåklypa-greiene, og det er jo Sigmund Groven tror jeg som spiller

det der munnspill-greiene,

og hvis du hører Blue, All Rise

det

er jo

identisk med

not for the dough,

og hvem produserte Blue med All Rise?

Erik Hermansen, og hvem er kreditert?

Ikke Lars ikke?

Nei

så den ville jeg faktisk

det vil jeg si er starten til

Stargate,

og hvis jeg var

Stargate så ville jeg sendt

om ikke annet en blomsterbukett til Lars

for det var, jeg tror kanskje de hadde nok kanskje nådd et eller annet mål uansett

men det er det,

å få den starten

som gjør at liksom,

og Tor-Erik er jo helt gud på å spinne videre

en god idé på en måte, så

han er han er jo i et momentum

24 timer i døgnet, så han

så han hadde nok fått det til uansett

og han Mikkel også, men

men uten den låta så er det ikke

sikkert det hadde gått så bra.

Men det er vel

foreldre av den plagiatsaken her i så fall da?

Ja, det var en plagiat av en

annen, en sample, men det er liksom

et eller annet med, husker du Røyksopp

bråket med Rune Lindbeck i sin tid

også som, hvem eier egentlig en sample?

Altså hvis jeg kommer til deg

med verdens beste idé,

som ikke er min, men det er en idé som jeg har

på en plate her

hør da,

så kan du egentlig bare si

takk for ideen.

Ja, for det er liksom

en åndsverk, men så lenge sample er klar

for det bruker, så har du jo et åndsverk

altså du har jo brukt noe

som er skapt fra før og laget noe nytt ut av det da

så det er jo

Ja da, men det er liksom et eller annet med en idé

ofte så er det jo sånn not for the dough

eller The Claptrap var jo

bare enten fleksnes eller

flåklypa, så uten fleksnes eller flåklypa så hadde ikke de

sånn gjenkjennelseffektene hadde ikke vært der

ingenting hadde vært der da,

det hadde bare vært en fin

poplåt, hvis det hadde vært en litt annen melodi der

så hadde liksom ikke du fått det

du hadde ikke tatt den telefonen

til Egelmann Iversen eller den var som lagde

flåklypa soundtracket Men kanskje være opphavet til sample da

ja det, det må være fra låt til låt

fordi det er jo noen ting

komplementerer vel sample, og noen ting står sample

liksom på seg selv

Det er ganske sånn,

og det var jo dette her

jeg tenkte når Røykesopp kom i

var det 2000 eller noe sånt

det var jo ikke så mange som hadde vært

tråkket opp den løypa,

den løypa begynte å bli tråkket opp med

egentlig Pols butikk med

Beastie Boys, var det noen år før så

det var liksom fem år

hvor alle gikk rundt og samplet oss og bearbeidet litt,

og det var liksom

rene, sånn som vi ga ut Perhanshoda

plata, altså den plata

det var ingen som engang prøvde å legge skjul

på hva vi hadde samplet

vi takket alle vi hadde samplet,

ulovlig i plata, takk til Miles Davis

Tribe Called Quest, vi hadde til og med en egen rap,

en sånn egen ting

hvor

Questlove

nei ikke Questlove, han

i Tribe Called Quest,

rapper som er brukt i

plata liksom, det er liksom ikke snakk om

kan det være noen andre,

det er jo bare

rappen hans.

Men det var jo essensen

med hele hiphop sjangeren også,

og tilbyvelsen var jo liksom å sample og

ikke kreditere før man begynte å problematisere

hva som egentlig skjedde der,

altså i Norge også var det den der Paperboys Barcelona

var jo en ganske grei sampling

som jo gikk ganske

jeg har fått høre historien på den der

og Gatasparlament som samplet

stille i den men det er jo det som har liksom

Soundcloud har blitt nå da,

tenkte jeg hvor hadde Kygo vært uten

det var liksom det er nåtid av samples

at da legger du ut

uten å tjene penger på det,

for da er det heller ikke noe dele

og når du da legger ut Marvin Gaye

var ikke det den første Kygo

hitten hans?

Jo det var en av de første både Limette,

Kygo og Matoma fikk jo sånn enorm boost

gjennom Soundcloud mellom 2012

og 2015

etter det så funket liksom ikke Soundcloud

det var brukt opp

akkurat da, det er det å være akkurat der det skjer

når det smelter liksom

det er litt den med Blue og All Rise

og liksom benytte seg av den

nå er Luka der,

og det å se den Luka

de som har evnen til det,

det er jo de som gjør det ordentlig bra

i enten det er business eller musikk

og komme seg gjennom den Luka også da

for den Luka lukker seg,

det er jo flere norske artister

som jo, når Spotify hadde sånn revolusjon

så var jo norske artister oppe

på en sånn global lista,

for det var jo ikke Spotify

i andre land enda

og da var det jo sånn,

mange norske artister som hadde

faktisk en døre åpnet til å kunne gjøre ting utenom

men ikke greide å sies det opportunt til da

Men det er liksom det,

å finne disse små lukene,

det er hele tiden nye ting,

og så er det nå egentlig innovasjon

er det som skaper hits nå,

og så greier du å feike en viral hit,

altså det som Ylvis sikkert prøvde på,

men som de ikke snakket så høyt om

før det var en viral hit,

men jeg er sikker på at når de har skjønt

hvorfor skal Stargate sette sine beste folk

på å produsere The Fox med Ylvis,

hvis ikke de vet at her ligger det så mye

og så går de ut her og bare lager det litt.

Jeg tror det var mer som et humørslag

på grunn av TV-showet deres,

at de ville ha litt som på en måte noe et

promopusj over det gjennomsnittlige

som kunne berike talkshow i motiv Norge.

Ja, jeg tror nok det er grunntanken,

men underveis så tror jeg de har tenkt fuck dette her,

altså man vet når man har,

tror du liksom at

eller Billie Jean

når du sitter og tenker

da tenker de sikkert

herregud, dette kommer til å bli så svært.

Jeg er så sikker,

altså når jeg hørte kjendispartiet da

med Jon og Onkel P,

første gangen så tenker jeg

herregud, her kommer det til å bli så svært.

Det er jo det er komisk hvor svært det blir.

Og det ble det jo.

Men det er liksom et eller annet

du hører med en gang

når man er i studio

at det kan ikke liksom ikke bli

noe stort som kommer ut av dette her da.

Jeg husker også kjendispartiet veldig godt.

Vi må jo snakke om,

for det var jo en av artistene du signet til,

til C++ Records.

Ja, det var faktisk Frode som signet.

Det var Frode som gjorde det?

Jeg var i Malaysia.

Ja, som var i studio.

Det var ganske, jeg har det jo kanskje snakket om.

Du hørte også den på Lorsen

hos Mestapodden, skjønner du?

Ja, ja.

Der må du fortelle hvordan de,

for dere lurte jo de over på et sikt og vis.

Ja, ja, nei, det var Frodes taktikerier.

Frode har jo liksom alltid vært bakmann,

og jeg har frontet plattselskapet,

så Frode har jo liksom ikke fått så mye

skryt og kredd som han kanskje burde fått.

Men jeg husker at jeg dro til Malaysia,

da hadde Frode sagt at det hadde vært gøy

å ha fått Jon og Onkel P over.

Jeg skulle være borte i to måneder,

og så får jeg liksom en mail hvor,

shit, vi må prøve å få,

for nå vet jeg at EMI er i ferd med

å signe Jon og Onkel P.

Og de var fortsatt i India da,

eller?

Det var i India,

da måtte de gitt ut en bonde grammatikkplata,

og så hadde de en plate som mer eller mindre

var skissende og ting klare.

Ja.

Og så hadde Frode hørt,

jeg tror det var liksom skissa på kjendisparty,

hvor de hadde ganske,

mye drøyere tekster tror jeg,

jeg tror et par av folkene som fikk gjennomgå litt mer.

Og da sa Frode,

vi må bare bløffe nå,

det stod på mail og sånt,

sa Frode på mail,

og jeg tenkte jo ikke så at det var død og liv,

for jeg hadde ikke hørt kjendisparty da.

Men da gikk Frode bort til Jon og Onkel P,

for vi kjente jo liksom,

hang jo litt med de,

og jeg vet ikke om det var gjennom butikken,

eller hvorfor han hang med de,

jeg tror han bare hang med de.

Ja, så rart, jeg har aldri tenkt på hvorfor,

det var jo ikke naturlig å henge,

med Jon og Onkel P.

Men han hadde vel noen venner,

eller et eller annet,

så da hvertfall Frode møtte de,

og sa liksom, ja grattis, jeg hørte EMI har segnet dere.

Ja, vi har ikke segnet med noen vi.

Ja, EMI går og skryter at,

fordi vi har hørt rykt om at EMI skulle til å segne,

EMI går og skryter at de har segnet dere, og

jeg tror til og med jeg har hørt at de har,

at de har fått dere til alt for billig penger,

eller sånt, fordi jeg tror de var i en forhandling.

Så hadde Frode bare bløffet rett og slett,

ved å ha sagt liksom,

åja EMI har jo gått,

og skryter av det.

Jeg tror de har til og med sagt at,

de har fått dere til å godta ganske dølle betingelser.

Ja, ja.

Men hvis dere ikke,

og da var det plutselig sånn,

fy faen, da skal vi hvertfall ikke segne med dem.

Og da sa Frode,

men vet du hva,

hvis dere har lyst,

så kan vi lage en bra deal her,

så gjør vi det litt smått,

og så slipper vi å være på et EMI,

liksom Indie-selskap, er mye tøffere, og det er det som er gøy,

og er mye liksom mer slingringsmånd,

og hvis dere er på EMI,

så er det så mye regler,

og hva dere kan gjøre og si,

og jeg tror han bare snakket de trill rundt.

Og så ringte Frode,

eller sendte vel en mail,

var det vel sikkert,

en par dager etterpå.

Jeps, da har vi Jon Jon Kulpe,

og hør på dette her,

og da fikk jeg første skissa på kjendispartiet, og tenkte, fuck,

det her er hittet.

Det er så hitt.

Det var rett på nummer én på veglista, tror jeg.

Ja, jeg tror den ble nummer to,

at den aldri ble nummer én,

for det var en sånn helt psycho jævel på førsteplass,

som aldri gjorde at den toppet veglista,

men det tror det var,

var at den skulle være nummer én,

men så renvasket de listene,

og da var den visst nok bare nummer to,

og så lå nummer to i mange uker på rad.

For det var sånn at de får alltid sånn første sortering,

hvor de, ja det ser ut som om den blir nummer én,

og da får de en sånn testlister,

og så skal plassselskapene da sende inn og si,

da har dere glemt den,

tror jeg, for det er et eller annet sånt.

Det var litt sånn justering.

Alt er bare joks selvfølgelig uansett.

Det har vært joks og fantri med veglista i alle år.

Ja, det må du også,

det må du også snakke om da,

når du rigger hele dritten her.

Ja, ja, nei, det kan jeg godt snakke om,

det er jo gøy med,

det er alltid gøy å erte vegelitt.

Ja, så det var

med Onkel P og sånt,

da hadde du ganske kreativ kontrakt,

eller bare hadde du moro?

Ja, altså det var først

da kom jeg hjem rett etter det,

og da hadde vi liksom avtale

med det, og Frode var så fornøyd,

og jeg bare tenkte

faen, vi har sagt at vi skal bruke en del

penger her, og vi har sagt ja til tre

musikkvideoer, liksom.

Vi skulle lage musikkvideoer

på kjendisparty, sånn skikkelig A-video

med Eigi Langmark Svår, eller hva han heter, for en dritbra

videoregissør, og så skulle vi lage

stank-asshole-video, og så skulle vi lage en video til,

tror jeg.

Jeg tror vi lagde tre ganske dyre videoer,

og det er jo,

vi snakker liksom flere hundre tusen kroner

bare der, og så var det jo studio,

og sånt, og så det ble en ganske dyr utgivelse,

men Frode var bare helt sikker på at dette her

skulle funke, og det gjorde jo,

det gikk jo i kjempeplus,

men

men jeg husker at jeg kom hjem

da, og da var Frode litt sånn,

faen, denne låten er jævlig drøy da,

der er det ganske mye sånn,

jeg vet ikke, jeg husker ikke teksten.

Kjendis-name-dropping og sånt.

Ja, og så er det

litt sånn, noe er bare gøy,

men men det var litt sånn der

Morten Abel satt på dass og lekte med vetemedlet sitt.

Ja, kan vi, og da husker jeg

tok en runde med en advokat,

og han sa, her kan det enten gå

bra, eller så går det til helvete.

Det er helt avhengig av hvordan det legger fram,

men vi var veldig sånn at

dette her skal gjøres morsomt,

musikkvideoen skal være morsomt, det skal være liksom

gøy, gøy, gøy, gøy, at dere må skjønne at dette er satire,

selv om vi outer narkomiss bruker til enkelte folk.

Så det var litt sånn

vi satt og var litt sånn der,

jeg skjeik i en dag eller to,

men vi har ikke hørt noe på de første

dagene, for den låten var overalt

fra den dagen han kom ut.

Kanskje vi hadde blitt verre nå,

sånn justmessig, eller sånn

Ja,

nå er jo alle,

det blir jo faen, jeg er så redd for å si noe

feil nå, men nå hadde det vært mer

interessant kanskje inn og ut da.

Faktisk.

Ja.

Men det var jo stort sett ganske snilt,

så var det noen som

fikk litt mer pese enn de

ønsket seg.

Jeg husker at

ja, det var et par

ting vi måtte ta vekk,

det var et eller annet med,

mitt navn kommer inn på slutten, det er jo der Krister setter heroin,

og da skal jeg spille Junkie

i filmen, men ja, da tror jeg det

var et navn på en

kjent person som var

som vi visste ja,

nei det var det, det var en

artist som vi visste var ordentlig ute og kjører

som vi sa, vet du hva

jeg lurer på om det finnes mer smakfulle

for det er ikke sånn,

av og til så tråkker man jo

overstreken, og ikke sant, de gutta var 17-18 år eller sånt nå,

fra Lillehammer bare, hei, alt er lov vi er sånn, alt er lov, men

dette er litt utaktisk,

den er nok litt smartere, men jeg husker det var et par

navn vi byttet om,

husker vi hadde også

hadde vi gjort det,

hadde vel bare Aksel Henni

tyst da, skulle være originalgreiene

men da var det litt sånn følsomt

med det med Aksel Henni og

han hadde vel

jeg husker ikke hva det var,

for nå var det

i forkant av den filmen, han slapp

Uno

og det var jo en

utgangspunkt til selvbiografisk i hvert fall selvbiografiske

elementer da, for han hadde vel

tyst da i noe

hiphop, taggemiljø jeg husker ikke hva det var for noe, men da

kan vi ikke heller si,

hadde vi gjort det,

hadde vel bare Aksel Henni, skudde jeg si og det var jo mitt tips

og da synes vi det var gøy,

for da kan vi sette ut

rykter om hva han egentlig har gjort

det kan jo bli mer gøy enn bare

tyst da, og så er det liksom over

så det var liksom sånn

det er ikke den historien jeg lever ut,

og da hadde vi

liksom, hadde vi gjort det

hadde vel bare Aksel Henni

hva er det dere egentlig sier,

hvorfor sier dere hysj

ble det i min intervju om,

og sånn, nei han

Aksel Henni hadde tissa på seg

på en fest, så hadde vi ha gjort det,

hadde vel bare Aksel Henni tissa, og så hadde det blitt

sånn teite historier, sånn masse sånn parallelle historier som gikk da jeg

tror Aksel ble faktisk litt glad til med for at

vi tok vekk det tyste greiene

har han sagt det?

ja,

det var jo mange år siden

men jeg tror han dritt litt i det nå

men jeg tror kanskje det var før Uno,

eller jeg husker ikke

jeg skal ikke spørre meg nei,

i hvert fall det var følsomt da

men så gikk det bra

det er mye som var følsomt på den tiden der

det er sånn der,

jeg kom til å tenke på

du var jo med i den der hiphop

dokumentaren også, den der

som Norsk Fjerns innlagde

ja, ja, det var gøy det var jo han,

Wardox, var den ene som var med og ble intervjuet der

så var det sånn også

det var litt godt

det var gøy tilbake til vi snakket om sted og kredd og sånt

så jeg tenkte på sånn

det var en eller annen album eller steder de bare printet opp

i et par hundre eks

for hvis det gikk mer enn det

så var det ikke kredd

det gikk kjempebra og så spør han programlederen

burde du ikke printe opp et par til da?

ja, vi burde jo egentlig det

hvorfor gjorde du ikke det da?

ekte faen, hvorfor ikke gjorde du det?

det var ikke noe spørsmål

kredden var tromfalt ja, for det var jo den platta vi sku ut

det var det som gjorde

at det var liksom hiphopkrigen

startet da det var jo den første Warlocks platta

som vi skulle da gi ut

vi ga ut første singeren derfra

og så ga jeg en del penger til

Tommy T som skulle da

spille inn og produsere

plata, og så satt vi egentlig bare

og ventet på resultatet, men

underveis så skjønte Tommy at dette her kom til å bli så bra

at han bestemte seg for å starte

plattselskap selv og gi det ut

på eget selskap, og da hadde vi

hatt ganske mye utgifter og sånt,

og da drev jeg

også en platebutikk med Tommy T på Grønland

så vi var jo egentlig litt sånn

kanskje ikke venner, men hvertfall

businesspartner, ja

så da hadde vi en butikk sammen,

og så fant han ut at

ikke bare nok med at han stjarte artisten vår

vi hadde ikke noen skriftlige avtaler,

vi gadde ikke å skrive

avtaler, jeg synes det er en uting

med avtaler.

For dere fant dere

Warlocks, eller dere bare som kom i snakk med hverandre?

Ja, vi kom i kontakt med Warlocks, og så

sa vi, kan ikke dere spille inn

første singeren som heter V.O.T.

Click som er en ganske kul

tung, brutt halv grorudaren

hiphoplod, som jeg synes er det beste

hvertfall da, det beste norske rappen jeg hadde hørt

og så sa de at de hadde et par andre gode ideer

også, og så sa vi bare,

kan ikke vi bare gi ut platene dere

og de virket happy med det

og så tror jeg,

jeg husker ikke mye vi ga til Tommy

for å produsere platene, men

kanskje hundre, et eller annet sånt

hundre tusen eller noe sånt,

og da hadde vi

den butikken samtidig, og da når Tommy

bestemte seg for å

ta den platen, så sa jeg at det er jo ikke noe

stilgjort, men nå har vi

hatt en del utgifter på singeren,

så bare betal tilbake hvertfall utgiften vi har hatt, så går det sikkert greit, men

tidligere var det ikke,

og så syntes han ikke det var noe særlig å betale

tilbake alle disse pengene,

han syntes vi hadde brukt penger

litt dumt, og det hadde vi sikkert gjort

vi hadde hatt en stor release party

vi hadde stilt pizza til alle vennene til

Warlocks, liksom bare sånn, for dette var skulle bygge opp til den store platen,

så husker jeg det var noe sånn beløp, så småbeløp

mig, og så sa jeg

mer prinsipp er at du har stjert en artist

fra oss, som vi har bygget opp på vår måte

bare gjør opp for dere,

så går det greit

og Tommy, jeg gidder ikke betale

for pizzaen som dere,

liksom helt på det nivået, og da husker jeg at jeg

gikk ned i den butikken som egentlig var min

den T&D Records

Tommy og Diaz Records,

nede på

Grønland, låste meg inn på kvelden,

hang opp et skilt på innsiden av ruta hvor det sto

stengt grunnet konkurs skrev jeg, sånn at det var ikke bare

konkurs, men det var stavefeil,

sånn at tydeligvis de som drev den butikken

var stokk dumme og ikke kunne skrive

konkurs engang, og så bytta jeg

låst på døra og så kom de,

skulle på jobb dagen etterpå,

så står det stengt grunnet konkurs

eller noe sånt, så vi syntes det var dritfløyt

for der står jo alle de kule hiphopperne

og fy faen, dere har egen hiphop-shop,

og jeg var liksom usynlig partner i den

den butikken og da begynte det med

dette synes de var jævlig dølt

så jeg sier, jeg driver ikke business med en

som ikke jeg kan stole på, så jeg

legger den ned, så tok jeg bare de platene tilbake til

butikken min på Aker Brygge

og så ble det liksom ganske dårlig

stemning, men sånn overkommelig dårlig stemning, helt til

jeg husker ikke helt rekkefølgen,

men jeg husker at

jeg er jo hevngjerrig, jeg har jo lyst til å

ødelegge liv hvis noen fucker med mitt

er ti ganger tilbake igjen?

er ti ganger tilbake igjen?

ja, det er ti ganger,

og jeg følte liksom at jeg hadde tatt igjen

dobbelt da, kanskje, men

kanskje jeg hadde åtte sånne til gode

og da endte det

altså opp med at

det kom et band fra Kristiansand som het

Dark Side of the Force nei,

vent da, faen, det var etterpå, det var et Oslo

fluid som vi skulle slippe

med litt vestkant rap tåsen rap, eller hva man skal kalle det

som ikke var like bra,

men vi gjorde det liksom svært, og

de hadde litt sånn smådissing og litt sånn knuffing

sånn verbal knuffing, og

så nekta Tommy å spille

og fluid på

National Rap Show på NRK så

det var liksom

eneste sted på hvor man kunne bli spilt

eneste sted, og det var jo et nasjonalt

rapp-program, så det betyr jo også at hvis det kommer

noe norsk, så skal man spille det

hvis det er over en viss kvalitet

men Tommy ville da ikke spille det,

fordi at han visste at dette handlet om

noen av tekstene kanskje handlet litt om

både han og gjengen sin,

men ikke minst fordi at det kom fra meg, som var

tydeligvis ikke han var veldig spesielt glad i da

og da får jeg blod på tann og tenker ah, så deilig

nå har jeg jo all grunn til å kjøre

fullpupp mot Tommy og ødelegge,

så jeg kjørte jo, sånn der det var ikke leserinnlegg,

men jeg kjørte for

advokater da, på NRK og sa at, hvordan kan en person som

driver et nasjonalt hiphop-show

utelukke enkelte folk på grunn av

personlige årsaker, etter annet sånn, nå er det liksom

kjip, sånn stramt og tørt

og dritt fyr liksom, som bare skal ødelegge

mulighetene hans, han fikk jo sparken i NRK

fordi, ja, jeg tror enten, jeg vet ikke om han fikk

et ur til meg, ja,

etter han i hvert fall, eller det programmet ble

tatt av en periode,

jeg husker ikke helt hva som skjedde,

men han i hvert fall måtte han måtte gå

ut av programmet, og så måtte han inn igjen

på sånn eksterne, ja et eller annet sånt

men det var senere at han ikke fikk lov til å spille

sine egne låter i programmet,

det var en annen

ja, for det kjørte vi også på da

det at, hvor å spille plate selv, som du har eierinteresse på,

hvor du tjener masse, masse penger, han spilte jo veldig

mye Warlocks, og det var jo all grunn til det

men å ikke spille en låt

liksom med Oslo Fluid,

det var liksom det kunne man gjort,

selv om jeg skjønte jo liksom,

i den kredd og

bråkverden, men det som var gøy da da kom jo

to kare fra Kristiansand

inn i butikken min

Dark Side of the Force,

som er det beste

norske rappen gjennom alle tider, synes jeg er fortsatt

den første plata som vi da

altså de hadde en

single som de hadde

spilt inn som het

noe heter vel Warlocks in Flashbacks og de hadde laget en låt som het Backflash

som var egentlig en 8 eller 7

minutters disselåt til Warlocks som

var en sånn hardcore

disselåt, hvor du hører liksom at

ok, det var ikke like bra produsert men de gutta

rappet jo skiten av absolutt alt som noen

gang har rappet i Norge,

og de var sånn plukket ut av Tommy T

som liksom det største

talentene, og de hadde vunnet

national rap shows, demo konkurranse et eller annet, du skjønte bare at dette her kom til å bli

svære greier da, de hadde med seg en

fra Boston som rappet,

hørtes ut som Nas,

og de hadde med seg

Anna Radd som var liksom en annen

sånn hamar hiphopper som tilhørte en annen

liksom del, som ikke var liksom

T-Productions, så de hadde liksom forent alle

de småmiljøene som ikke var T-Productions

som var liksom store moderskip i Norge

så alle joined forces

med de beste produsentene med Daniel Gude

Raymond Pellissé, liksom bare

svære undergrunnsnavn og gav ut liksom da først den ene

Backflash-låta, så det ble jo

ramaskrik, og så skulle vi ha release-konsert på

et sted som var ved siden av

Blå, og da kom jo da

da var da liksom det begynte

med bråket mot meg da

fordi de skjønte at jeg elsket dette her

jeg synes at dette er kjempegøy,

og jeg så jo bare for meg at

ok, utfordre dem til duell da, battle, det skal være battle rapes, og alle vet jo at

Salvador i Dark Side of the Force kunne sitte

i seks timer og rappe

på inn- og utpust

uten manus, mens Warlocks kanskje ikke var

var ikke der de hadde sin styrke da

så det endte altså opp med at

når plata kom, så skulle vi ha en release-konsert

ved siden av Blå i Oslo,

og så ble vi jo da ambushet av

B-gjengen, og jeg tror det var liksom

40 mennesker der som skulle

jule oss opp og skjære oss med

teppeskjære kniver og fullt

dessen drapstrussel hvor jeg og Salvador klarte å snike oss

ut, og så kom det vel

masse politi og sånt til hvert og fikk roa gemyttende, og

da begynte liksom, da tenkte jeg oi, faen det her er jo

når B-gjengen er med,

da er det ikke

så gøy, det var jo gøyere å liksom

erte litt i media og

pirke litt borti og lage disselåter

og sånt, men det var liksom full

blodshat, og så ga vel de ut

Flashbacks Part 2, som var egentlig disselåt til meg og Dark Side of the Force

og Oslo Fluid, så da kom jo

den som B-side på en single

og så endte det opp med at

da begynte de den B-gjengen og

kompani, og det var jo folk som

jeg kjente godt, for de var jo i butikken min

og kjøpte plater og liksom

buddies, ikke sånn buddies men i hvert fall sånne gode kunder da,

vi hilste alltid og

sånne rare handshakes og alt mulig sånt og

så begynte det med at de begynte å komme en og en

og si bare, bare så du vet,

jeg kan ikke ha noe mer

med deg å gjøre,

så tenker jeg, å fuck nå begynner det å bygges opp en liten shitstorm mot meg

og da ble jo det

verre og verre, og de begynte å liksom oppsøke meg hjemme

sto utenfor huset og ventet på meg

jeg greide å kjøre sykkel og sånne omveier

og liksom komme meg unna bråk hele tiden

sneik meg til og med inn i

i bakgården

via en annen inngang, og så sto jeg og vinket

til de og irriterte liksom de

mens de sto utenfor og ventet utenfor huset mitt

og sånt nå, skjønte bare at

hva er det jeg driver med nå,

jeg kommer ut og får

grisebank,

og da fikk jeg vite liksom

at nå, bare du er utenfor døra, og

de ser deg så får du juling

og da tenkte jeg,

nei, nå skal jeg få en slutt på dette her,

en gang for alle

så da var det et band som heter Representen 2000

som skulle spille på John D og

det var liksom vennene til Tommy

og vi visste at alle som var i det lokalet

var T-Production og Tommy T's

vennekrets da

tenkte jeg

nå får jeg gå dit,

så får jeg få juling

jeg håper jeg får litt mindre juling enn jeg ønsker

og så går jeg ut derfra

og så er det kanskje over

det var liksom grunnideen min

da husker jeg, kom inn, da var bandet på scenen

så stoppet de å spille

for det ble sånn der

alt sånn der, når du ser sånne amerikanske filmer

hvor alt blir sånn slow motion

sånn, tenkte jeg å fy faen, dette her

dette, nå får jeg juling nå

å herregud, ikke slå i tennene

for det var jeg litt redd for

håper de bare slår på kinnene og sånt

for det blir i hvert fall blåmerket,

blir borte og ikke

tepper seg her i kniver i trynet

for det er jo sånn som er der for alltid

og jeg tenkte veldig sånn,

det er litt rart

jeg vet at jeg skal få juling for første gang

og jeg tenker bare på sånn

utseendemessig ting

det er overfladisk

men da i hvert fall husker jeg

at de sto i ring rundt meg

det var en hel gjeng,

og de liksom trodde

ikke det var sant at jeg var der

liksom, you and whose army

men det var bare meg

og da kjente jeg at det var en som

jeg kjente liksom glovarmt på

buksa mi, så tenkte jeg nå er det noen som setter fyr på meg,

det hadde jeg ikke sett for meg

så snu jeg meg,

så var det ikke noen som

satt fyr på meg,

det var en veldig stor mann

som i min historie har blitt

til en 2,37 meter høy

fyr fra Nigeria

men han var kanskje bare 1,85

og var kanskje fra Sierra Leone

eller noe sånt, jeg vet ikke, men han stod hvertfall og pisset på beinet mitt

og da fikk jeg litt sånn

hvis jeg går nå,

så vil jo de sikkert

juble og ha ha ha,

nå tok vi inn

men da slipper jeg hvertfall å tenne mine knekker

så jeg gikk sånn sakte ut

og så jeg bak meg,

ingen kom etter meg

jeg tenkte, fy faen, er det mulig?

jeg slipper juling, jeg trenger bare å vaske buksa, så er pisset borte

dro jeg hjem, vasket buksa og så var hiphopkrigen over

men da var du sikker på at det da var

jeg visste helt sikkert at det ikke kom til å skje noe mer da

for da tenker jeg at noe mer tap

enn å bli pisset på av en fyr fra Nigeria

på 2,37 meter

som viser seg bare være 1,85

det går ikke an å tape

mer enn sånn type fysisk

krig enn det så

da tappte jeg, så det sang og visste at jeg slapp hvertfall å,

mer juling ikke sant, men var det sånn,

ble det omringa der inne, eller?

jeg husker bare at

jeg husker han ene

André fra Warlocks

de hadde en sånn greie på at

litt sånn som mafiafilmer, hvor

ofte var sånn, nå er det like før det kommer til

å skje noe dritt,

bare så du vet det,

og da så de

på en sånn her

og så gikk de,

og det betydde at

ok, nå skjer det noe dritt hvert øyeblikk,

og det skjedde et par ganger før da, hvor jeg

bare flakset at jeg ikke fikk juling før

men da husker jeg at han såp meg

med en sånn, bare vent, og tenkte, faen

jeg håper ikke de skal sage meg to

det var så mye sånne ting,

men jeg tenkte bare

litt juling, det skal jeg tåle for første gang i mitt liv,

bare håper ikke de sparker når jeg ligger

nede, liksom, jeg får en sånn her

tanke i hodet, men jeg tenkte også det at er

det ikke litt sånn gøy

å komme dit, det er ikke så gøy å ta meg når de er

153, 100 mennesker som du vet at skal jule meg opp

ingen kommer til å back meg opp

det er litt sånn,

da ville jeg tenkt,

da kan jeg ikke slå så hardt

da er det mer en markering av det som gjelder

i stedet for at de da møter meg og er

superhypet, står utenfor

butikken på Aker Brygge etter at jeg har

puttet pengene i nattseifen, og så

hopper på huet mitt, liksom

Men har du snakket med Tommy om det,

liksom alt det her du har sett på,

har du liksom på Zoom og sånn,

liksom som Ja, jeg har gitt ut platen med både Tommy og Lox

Har du liksom tok til den episoden,

bare snakket ut alt en eller annen gang,

sånn skikkelig mann til mann samtale?

Ikke egentlig sånn, jeg husker vi skulle snakke om hiphopkrigen i et

dagsavisen intervju

og da var det liksom,

men da tenkte jeg at, da skulle vi gi ut platen

med Tommy, og jeg hadde ikke så mye å tjene på

å verken vinne, eller

da ville jeg bare selge platen til Tommy

så da tror jeg jeg la meg liksom

kunstig litt lavere

fordi Tommy er jo Gud,

liksom det var vel sånn jeg la det frem da,

og han er jo en fremragende

produsent, sånn sett, så jeg synes jo

og det er ikke noe tvil om at

før Dark Side of the Force

så var vi jo bare irriterende

jeg bare prøvde, finnes det noen måter jeg kan skade de på,

men jeg kan jo ikke

det uten å ha noen musikk

som på en måte er bedre,

og når da Dark Side of the Force

kom med sin plate,

altså det er faen meg det beste jeg har hørt,

jeg satt og tenkte

dette er for sykt,

det går jo ikke

an å produsere en sånn,

jeg vet ikke om du husker den platen?

Jeg husker singelen, men husker ikke, albumen husker jeg ikke.

Nei, for vi lagde en sånn promosingel som vi la

i en plastlomme uten avsender på

hvor det sto bare D-O-T-F

jeg tror det var 97,

ja, 97 var det nok

men det var ganske sånn gøy

og da tenkte jeg når jeg dro hjem der og lukta

litt tiss fra hordabuksa

så tenkte jeg at det kunne gått ganske mye verre, og

så var det liksom

hvem er de neste på lista til å plage nå?

For da var det liksom hiphop litt ferdig.

Du har jo sånn,

du har jo sagt at du har noen sånn

pressefolk, du liksom har en sånn der

ikke fatt hva over,

men en slags boykott

over lengre tid, er det sånn er det liksom en del av sånne der

paybackene og sånne der

du er litt sånn elefant min,

og du glemmer ikke liksom.

Nei, jeg glemmer ingenting altså hvis noen har

fucka på min vei,

så er de der, og så er det,

tenker jeg liksom nå er jeg grader av hvor

glømpig jeg skal være,

så jeg har liksom hatt

det er et par som er på livstids

lista mi, som jeg aldri tenker dette er

folk jeg ikke skal ha med å gjøre.

På grunn av intervjuer og sånt,

eller hva er det du begynner med?

Ja, men folk som, sånn uredelige mennesker sånn som du vet liksom ikke

hvis du hadde hatt en som alltid hadde

ønsket det er vondt, som i ditt liv, så hadde du tenkt

hold meg unna den personen,

men hvis den personen tilfeldigvis

jobber i media, og fortsatt alltid vil det er vondt,

og bruker en hver

mulighet til å skrive om det

så tenker jeg, det er noe sånn der

det er noe u

altså det finnes møkka folk i alle bransjer

jeg jobber i platebransjen,

det er så mye møkka folk

og bokbransjen, det er jo faen meg

nesten bare møkka folk,

så det er liksom

det vil være det,

så sannsynligheten er også ganske stor

for at det er folk i presseverden

som er møkka folk

så er det også folk som er møkka folk

som får lov å gjøre litt sånn som de vil

og det har jeg

opplevd en del ganger at

og det er jo sikkert

også fordi at jeg er ærta og plagd

og jeg har jo

lurt mye pressefolk i mitt liv

jeg har jo ljugd og folk som fersker og blir

tatt i løgn så

er ikke det noe hyggelig,

det er liksom flaut

jeg husker at jeg har jo

Jeg har jo lurt

noen så grunnig at egentlig fortjener jeg juling.

Men akkurat i det ene tilfellet med livstidsboykott,

så er det bare fordi jeg vet at det er en person

som jeg ikke noen gang kommer til å ha med å gjøre,

og vil aldri ha med.

Det er noen folk som bare er dårlige, bad people.

For du er en av de som,

vi måtte starte av den tråden der mot Thomas Halseth i VG.

Var det

Tone Damli som startet,

eller kastet hun seg på?

Hvem var førsteartisten?

For du la vel etter en pluss igjen på det.

Jeg var først.

Det var jeg som lagde helvete.

Var det det?

Ja.

Jeg husker bare vagt meg,

for det er ikke så lenge siden.

Det er to-tre år siden?

Ja, par år siden.

Hva skjer med korona da?

Det som var, var at firmaet mitt har alltid gått ganske greit,

litt i pluss, men ikke noe sånn å hoppe i tak for.

Jeg har alltid hatt grei lønn,

men ikke noe sånn superlønn.

Så var det et år jeg tappte ganske mye penger,

og det var det året for to år siden.

Det var første gangen VG er litt interessert i å skrive om min private økonomi,

fordi alle oppturer og sånt,

det har ikke vært så viktig.

Det var heller ikke noe stort,

det var 500 000 i minus.

Nå er jeg interessant for VG,

for jeg har ikke hatt et eneste oppslag om meg i VG

på mange år etter Robinson.

Vi har fått beskjed om at jeg ikke er så veldig interessant lenger for VG,

men fordi jeg taper en halv million kroner,

som er egentlig også ganske lortepenger i det store av det hele,

når du ser firmaer som taper hundrevis av millioner og sånt, så tenker jeg.

Så det skal du skrive om Thomas,

for han er den som har vært mest på meg,

kanskje siden hele begynnelsen av,

kanskje 90-tallet til og med.

Har han jobbet i VG i hele sin 90-tall?

Nei, men han jobbet i,

hva heter det for noe der?

Spirit?

Ja, den greiene der, det stemmer da.

Jeg har aldri sett Thomas Talseth,

aldri snakket med han eller møtt han heller,

jeg har jo mailet litt med han,

men aldri sett han i en sånn offentlig diskusjon,

eller han er veldig sånn desken-type,

eller er han mer ute i ...

Jeg tror kanskje han er så mye utenfor ...

Veldig lite aktiv hos sosiale medier.

Han var veldig sånn,

og det er jo en av de få,

jeg skal si, aktive musikkjournalistene igjen der ute,

som på en måte driver

og graver og skriver,

og så skriver veldig mye av sånne,

skal vi si negativt ladet av saker stort sett da,

spesielt artister som gjør det dårlig,

eller taper penger, eller miste dårlig listeplassering og sånn,

det har vært en sånn tendens.

Og så er han flink til å liksom bruke

alle triksene i boka for å ...

Altså i mitt tilfelle da,

så var det at jeg har tapt 500 000 kroner,

jeg har crowdfundet veldig mye penger,

og grunnen til at det gikk så dårlig det året,

var vel to festivaler,

jeg tapte ganske mange hundre tusen på,

og det er sånn shit happens,

det er ikke noe død og liv.

Shit happens.

Men jeg har også crowdfundet ganske mye plater,

og de crowdfunding-pengene

har kommet inn på kontoen min fra en stiftelse.

Og min regnskapsfører hadde da tenkt at

siden de kommer fra en stiftelse,

så legger han det på støttepenger,

selv om det er fysisk salg,

det er litt sånn regnskapsteknisk

liten fileting da.

Så ikke nok med at jeg hadde tapt 500 000,

men det så også ut som at jeg hadde fått

jævlig mye støtte.

Og det var jo,

synes han sikkert, bare sånn «haha, nå har han tapt penger,

og jeg kan få det til å se som om han har

fått ekstremt mye støtte».

Og så har ikke jeg tenkt å svare på han,

for jeg har egentlig kjørt en boykott på han i

fryktelig mange år, og så ender det opp med at jeg da skriver

en mail til han og sier «jeg er ikke egentlig

interessert i å snakke med deg,

men jeg setter på regnskapsføreren,

så kan han forklare hvor de pengene kommer fra».

Og så forklares det at disse pengene

er ikke støttepenger, det er salg.

Så det er ikke det at jeg bare,

det er bare det at jeg har tapt 500 000,

det er ikke det at jeg har tapt 500 000

og i tillegg har fått jævlig mye støtte,

for det var liksom det han,

og fokuserte veldig mye på alle sånne ting.

Og så ser jeg liksom at

jeg skriver svar, er liksom helt nøytral,

og liksom sånn som jeg skal være,

og så kommer det på trykk,

og så har han selvfølgelig droppet

alle informasjonen han har fått,

og så trykker han på med de tingene

for å få meg til å se ekstra ynkelig ut da.

Altså det er ikke noe med at jeg er en loser

når det kommer til økonomi,

men jeg har blitt kastet penger etter liksom,

det er sånn, som jeg tenker bare sånn,

kom igjen, vær noe litt redelig da,

du vet jo, vet jo, da har du fått svaret fra regnskapsfører,

du har fått svaret fra meg,

også allikevel velger du å overse det

for å trykke på liksom de drittknappene

for å ta meg liksom.

Og så tok jeg bare og klippte ut all dialog

fra liksom maildialog, og så lagde jeg en sånn ordentlig skitpakke da,

tok igjen 10-gangeren eller kanskje 20-gangeren,

for det var liksom fra gammalt da.

Og da balla det jo på seg selvfølgelig.

Og det var jo egentlig ball som gikk til å rulle,

for det har jo vært jævlig mye,

mange i mange år som har jo,

tenkt at

redelighet kanskje ikke er det

som forbindes mest med

enkelte journalister.

Kanskje de særdeles et, Thomas.

Og da kom det jo jævlig mange

frem som hadde både

ting som de hadde

personlige ting,

ting som han hadde skrevet om folk,

ting som ikke stemte, han ljuger, han

liker å dra folk

litt ned i søla.

Og det var jo egentlig bare

en ordentlig drittstorm.

Han fikk vel ikke lov, eller jeg vet ikke om han ikke fikk lov,

eller om han ikke tørte,

eller ikke ville, eller hva det var for noen grunn til at han ikke stilte i debatt selv,

men det ble jo ganske mye

bøss rundt da.

Det var vel Tone Damli

tok noe helt grassat,

og Malin Kullset, og det var jo

sikkert, jeg tror det kanskje var sånn

500 journalister, nei, artister og plattselskap, folk som hadde liksom kastet seg på å skreve til

trådene.

Det var liksom

ikke noe tvil.

Om hvor sympatien lå.

Det var vel en som skrev noe til meg,

det var en som jobbet i VG,

som var liksom, ja,

men

et eller annet sånt.

Men har du snakket sammen etter

den runden?

Nei, jeg har ikke snakket sammen med han på

mange, mange år.

Han er liksom ikke en person

som jeg bruker noe

tid på, men det er klart,

ypper du sånn, og i tillegg gjør

det på en uredelig måte,

så tenker jeg at nei, nå får jeg ta sifra.

Og det er jo det som er litt deilig nå da,

med sosiale medier, at før, jeg har jo blitt knebla av VG,

VG spesielt, i særdeleshet, så er det VG som har vært de som har

brukt hersketeknikk, og før så, hersketeknikk funket jo, fordi at hvis de skrev noe i en avis,

så hadde du ikke mulighet til tilsvarsrett.

Og du vet jo ikke

helt hva som kom på trykk heller,

og det er jo liksom

det sprøvet.

Jeg husker jo at

vi juksa jo en plate inn på VG-lista,

det var jo Warlocks,

og det var jo en veldig sånn bevisst greie, hvor

Warlocks,

vi fant ut hva vi skulle gjøre for noe.

Det var etter at vi hadde blitt venner igjen, etter

jeg kranglet, og så sa vi,

nå må vi gjøre noe litt

spektakulært når vi først er sammen.

Og så kan vi ikke,

fordi da, akkurat på den tiden, så var det jævlig mye juksing,

VG-lista var bare juks.

Det var liksom, nå setter vi opp en konsert på Egertorget, og så

spiller en eller annen artist der, og så, oi!

Der solgte vi 2000 singling etterpå to minutter.

Hæ?

Hvordan kan det gått?

Neida, det er jo bare

at han ene i plasskapet har gått inn og

kjøpt 2000 singler selv,

og så legger han det tilbake på lagret sitt.

Men de 2000 singlene kan være nok til at,

eller 500 singlene kan være nok til at

du er på førsteplass på VG-lista.

Og hvis du er på førsteplass på VG-lista,

så kommer du inn på Absolute Music,

og så kommer du inn på Mac Music,

og så kommer du inn på

radiolistene til NRK gjerne,

og så blir det liksom,

det skjer veldig mye bra ting, da.

Så det vi gjorde

var at vi laget en dokumentarfilm

om hvor lett det var å kjøpe seg inn på VG-lista.

Og den filmen, den klippte vi til ti minutter, og sendte til

Lydverket, som da skulle lage en sånn dokumentar,

og vise den, som ble veldig sånn hypet i forkant.

Og det som skjedde var jo selvfølgelig

alt det vi sa.

Vi kjøpte oss inn på VG-lista,

den kom på Mac Music,

Absolute Music, plutselig hadde vi tjent 300 000 kroner på

å bruke 5000 kroner.

Og det er jo,

i tillegg så er Warlocks

for alt i historiebøkene en

VG-liste top 5-artist.

For de kom på femteplasser,

jeg husker ikke.

Det var i hvert fall noe sånt småtteri.

Og det som da skjer er jo at,

VG

blir jo forbanna selvfølgelig,

fordi vi ødelegger å føkke med VG-lista.

Dagblad har ikke lyst til å skrive om det,

for de har ikke lyst til å nevne VG-lista i det hele tatt.

Og Aftenposten driter vi i alt som har med lister å gjøre,

for de var jo ikke opptatt av sånt.

Så det som da skjer er jo at

vi blir jo innkalt til møter,

og vi blir kastet ut

av Fono, som er min interesseorganisasjon,

fordi jeg også tørte ikke

å si imot, så sier jeg, men det er ikke sånn at vi har blitt

tatt i oksing, for det var det som var overskriften i VG.

Ja.

Kriste Falk tatt i oks.

Moren min ringte sånn,

ja, vi ble jo for så vidt tatt,

men det var jo en dokumentarfilm vi selv hadde lagd,

som viste, og det var ikke

en gang dette her kom frem,

at vi hadde lagd

den dokumentaren, for de visste det at det var 40.000

mennesker som så på lydverket,

men det er 500.000

som leser VG.

Så de greide å overkjøre

den nyheten.

Det var aldri, liksom

dokumentaren vår, det var aldri et tema.

Vi ble tatt, jeg ble tatt, Kriste Falk ble tatt i oks,

selv om jeg drev firma sammen med Frode,

hans navn var ikke nevnt,

så det var tydelig at

de hadde lyst til å ta meg,

fordi jeg var den som var

mest profilert, og det er jo for så vidt streit nok.

Men da husker jeg at jeg sa,

da gjorde jeg et intervju,

de ville gjerne lure på

hva jeg mente om denne saken,

så hadde jeg et helt psyko-intervju om hvor mye

oks det har vært på VG-lista i alle år.

På slutten av intervjuet sier jeg,

men VG-lista er jo viktig,

så det eneste som er viktig er at den må være

en korrekt VG-liste.

Og da var det

hele intervjuet med hele bransjen som fordømte

meg, som hadde blitt tatt i oks.

Og det var jo folk som er de største

okserne selv, som står, jeg aner ikke hva han snakker om,

jeg har aldri hørt om noe så oks.

Og så endte det opp med at,

og Kristofalk avslutter intervjuet med å si at han er helt enig

at det er veldig viktig at

lista er korrekt, og jeg bare, hva er dette for noe?

Det er et langt intervju,

ja, men vi velger jo selv

hva som skal på trykk.

da ville jeg lage et eget leserinnlegg

og da lagde jeg et kjempelangt leserinnlegg

som de redigerte ned til nesten og det var sånn,

dette her kunne jeg bare trykke på

her er mitt motsvar,

da tok de vekk nesten

halve greiene, og så lagde jeg et helvete

fordi de hadde klippt i det

oi, der skjedde en feil i desken

fikk jeg da beskjed om av han fyren som jobbet i VG

som også satt i VG-listekomiteen

det var bare sånn

så det endte jo bare med at alle trodde at jeg bare hadde blitt

ferska i å prøve å tuske til meg penger

jævlig provoserende og dette her var jo i 2006

da var det jo sånn

det var sånn verden var,

det var jo ikke mulig å

ta til motmelde og det er det som er så deilig nå

hvis det er noe dritt som skal skje

så jeg er jo når jeg

trykker på alle mine

satanknapper, så kan det fort bli en større sak

enn en sak i VG

tenkte jeg det var sånn der,

jeg husker ikke så mange

sånn 3-4 år etterpå så hadde man

så var Facebook av en viss størrelse,

man hadde Twitter, altså det var på en måte noen flere

reddskaper å

ytre seg på, men det skal ikke lenger tilbake til 2006,

altså hvor faen skal du

gå på MySpace da,

legge ut noe der

så det var på en måte,

hvor kan du liksom få ut

din versjon av historien,

det er jo klinemulig

man lager skilt og så må det gå i gatene

man må gi et bok faktisk,

det var liksom den eneste måten å gjøre det på,

men det er jo

tenkte jeg liksom bare sånn det,

du lager faktisk en dokumentar i

tillegg og så greier liksom ikke VG

å gå i en selgeransakelse og bare si

sånn, ok det er en svakhet med systemet vårt for

Men de gjorde jo masse på VG-lista

etterpå, men det var jo også noe de bare

ble sånn interne små saker

nederst på VG-listas

side, hvor du liksom måtte inn på sju

forskjellige steder, så fant du ut,

nå har vi gjort om litt

på regelverket.

Jeg har vært involvert i prosjekter

som har gjort akkurat det samme

uten liksom på en måte å si det høyt

og det var jo da,

det ene trikset var jo da

salg dør, sånn selge CD-singler med cover charge i døra

og der var det så plutselig

500 singler ut der,

ikke sant?

og det var jo

som du sa i sted,

det volymet som det krevde

for å komme inn på VG-lista var jo

sjokkerende lite, og for de som ikke skjønner

hvor lett det var,

for da var det liksom, da kom det ut

alle hadde jo kjøpt CD-album i

alle tider, og LP-album og vinyl selvfølgelig

men så var det da,

etter hvert så kom det

også da singler, CD-singler, det var to låter på singler,

og du betalte 39 eller

49 kroner for det greiene her.

Eller 10 kroner på Free Record Shop

når de hadde tilbud,

for det var enda bedre

for da slapp jo Universal å

betale mer enn, fordi 500 solgte det, det var 5000 kroner.

Så her har du

5000 kroner, sånn så måtte du trykke liksom 500

ganger, og så er det 5000

og det er liksom pengebrukt,

men da fikk du noen platene som man da kunne putte tilbake

egentlig var det ikke plate fysisk engang

det var liksom, bare slå inn 500 kroner

og det var såpass det, ikke sant?

Jeg husker i prosjekter jeg var involvert i

så var det sånn,

da gikk man fra butikk til butikk

for det var en sånn soneregel på rapportering

at du måtte kjøpe fra forskjellige

jeg tror Free Record Shop var liksom synderen

hver gang du reiste ut i Oslo

for å få spredd liksom både

risikoen og liksom innkjøpet

og det fungerte som faen da

sånn spesielt om målet var å komme på

veglista, og det er jo litt sånn som Spotify

fungerer i dag også,

som i alle toppliste

fungerer, at det først kommer inn,

så kommer det en kumulativ effekt, og så baler ting på

seg av seg selv,

og det er så trist

liksom at du blir så utrolig godt

belønnet, og det er bare sånn

det var egentlig bare sånn fantasien

satte grenser på liksom hvordan

komme seg inn på den veglista på en eller annen måte

på den tiden der da.

Jeg husker at de delte opp

i digital og fysisk format

rett før veglista ble lagt ned

liksom sånn i fysisk format,

og da husker jeg at Matkroken, det var altså jeg har

lager midt på platene jeg jobber med

der var det en

jævlig kul fyr som heter Rolf

som jobber bak disken,

og han spiller i

et band som heter Lårhøne et heavy band

men det var liksom før Lårhønes tid,

men han sa at du vi skal legge ned butikken

nå, og så skal vi ha en liten opppussing

og så skal vi åpne på nytt om en

en og en halv måned,

for vi skal ha liksom facelift

men vi har lyst til å lage

en sånn avslutningskonsert, dette er på Nordstrand i Oslo, det er jo

lokalt så det holder

så de hadde lyst til å sette opp en konsert som en

avslutning, og så hadde de håpet at det kunne komme

liksom hundre mennesker som så på

at nå skal vi legge ned favorittbutikken

vår, og så kommer vi snart tilbake

med en sånn liten hyggelig gimmick,

så sa jeg bare

ok, da kan jeg gjøre

en liten hyggelig tjeneste for deg her

vi lager en CD-single,

hvor dere går i studio og spiller inn en låt med en

sang på, den selger vi utenfor

matkrokens lokaler og så rapporterer vi den til

veglista, så det er altså den siste

uka med veglista, der lå

nå husker jeg ikke hva de heter i gang,

men det var et eller annet badenymf

eller et eller annet,

de stod i sånne

badebøø, og de hadde en kobbelåt

på en Backstreet Girls

Backstreet Boys

låt, jeg husker ikke, det var helt koko, men i hvert fall sånn at den kom på

tiende plass på veglista denne uka

og da fniste jeg fælt,

for det var liksom

etter at vi hadde hatt feide med å tenke,

dette er sånn alle har gjort i alle år

jeg husker jo, når jeg drev platebutikk

så var det sånn at

jeg hadde en kompis som drev en butikk på Sten og Strøm

og han

sa, å jeg gleder meg til jul

for da, ja hva skjer da,

nei da driver vi

og rapporterer til veglista,

men da er jo

plattselskapene så jævlig giret på å komme øverst

liksom hvis du er nummer en på veglista

to uker før jul

da vil du sannsynligvis

selge noe helt åndsvagt

mye siste uka før jul

og da snakker vi liksom 50.000

plater eller noe sånt

totalt, så det var liksom viktig å være nummer en

for da vil du liksom være den artisten

og alle ville være nummer en de to ukene før jul

og da

husker jeg at han sa,

nei ja, hvis jeg rapporterer for da var det sånn manuelt system

da fikk de et sånt ark som de skulle

fakse hver fredag til

IFPI

og så skulle man fakse da,

lista over de mest solgte,

så skulle de summere opp

disse her, og summen ble da

hva som kom på førsteplass,

og da husker jeg det var Pink Floyd

Pulse eller et eller annet,

jeg husker ikke hva det var for noe

i hvert fall, et ønske de hadde

og da sa han at han fikk sykkel

og sydenturer, og han fikk

stereoanlegg og alt mulig

bare ved å rapportere den som nummer en fra da

EMI og Universal skulle enda bedre, de skulle gi enda mer penger

så han fikk jo egentlig fra alle,

ingen visste jo hva han rapporterte, så han fikk jo gaver fra alle selskapene

og fikk jævlig mye platter,

plutselig fikk han noen hundre CD'er med Trine

Rein eller et eller annet sånt,

bare for å rapportere noe høyere,

og så tenkte jeg

dette er jævlig urettferdig,

for jeg driver en butikk

jeg er ikke en av de som er plukket ut

til å rapportere, og

det er jo jævlig irriterende, men ingen vet egentlig hvem som rapporterer, så jeg sa

fra da til en jeg kjenner på EMI

at, faen jeg har blitt han som

rapporterer til VG-lista nå har

du det?

og så begynte jeg å få masse ting

og så tenkte jeg,

sånn har de jo holdt på i alle år

det har ikke vært ett år

altså det eneste plattebransjen har ønsket seg

er å finne snarere veier til suksess

det har jo vært liksom,

sånn har det vært siden

50-tallet,

og så fra Arne Bendixens tider så har det liksom

vært, hvordan kan vi tuske til oss

et eller annet, det er jo bare små

kjeltringer og kreative folk som jobber i

plattebransjen, mens i bokbransjen har det vært mer systematisk

kjeltringeri

over lang, lang tid hvor de lager regler som tilpasses

som gjør at, sånn, nå sitter vi godt i det, for alltid.

Hvordan da, kan du forklare det nøye?

Nei, problemet er jo at bokkjedene

eller altså bokforlagene eier jo

hele bokbransjen de eier distribusjon de eier butikkene, de eier

liksom,

hvert eneste ledd i bokbransjen

er eid av

tre, fire store forlag

Kappelen Ja,

Gyldendal, Askehau, og så er det vel

er det

Vigmosta, nei jeg husker ikke hva det siste

det er i hvert fall noen sånne småposter her og der

men de lager jo et system som gjør at

at det er helt umulig

å være kreativ da, de har jo fra liksom

fra kontrakter som skal skrives med

forfattere så er det sånn at alt må gjennom

sånn som jeg driver nå med

det som heter Norske Albumklassikere

bokserien, hvor vi da gir ut

bøker

om plater jeg

vet jo at det er ikke noe vits for meg å ringe til Ark

og si hei, har du lyst til å ta inn en bok om

Arne Nordheim eller D-Sound liksom, jeg er ikke 100% sikker på at

de kommer til å si nei

men de skal ha muligheten til å ta den inn

og jeg tenker at

jeg synes det hadde vært jævlig deilig å kunne sagt

dere får ikke ta den inn

dere får den ikke det

hadde jeg synes hadde vært deilig

men det kan jeg ikke si

for det er jo regulert av

et system da som bokbransjen har bygget opp med boklover

det er ikke lov å selge bok

altså det er momsfritak på bøker

men det er ikke momsfritak på CD så hvis

jeg gir ut en bok med

med CD-er med snakking da i en bjørnebo som forteller dikt

så er det ikke noe

så må jeg slippe jeg moms

men hvis jeg gir ut en CD

hvor en bjørnebo forteller de samme diktene

så må jeg betale moms

det er så mye koko ting da

som man bare har kjøpt og godtatt

det er fast pris

man har ikke lov til å bestemme engang

utsalgsprisen hvis du da skal være med

hvis jeg skal være med

hvis jeg skal være med i

å ha muligheten til å presentere bøkene mine

til bokbransjen så må jeg være med i forleggerforeningen

hvis du er medlem av forleggerforeningen

så er det så mye ting du må

på en måte si ja til at

da har jeg ikke lyst til å si ja

hvis jeg må krysse av til dette

bare for at dere skal

få lov til å vite

om hva slags bøker

nei, men da får du vel ikke lov til

da får du ikke lov til å presentere bøkene for oss

da får du sende en mail

sender jeg en mail til en arkbutikk

så er det ingen som svarer

så ringer jeg opp og sier

hei, jeg sendte deg en mail

ja, kan du sende en ny mail

den finner ikke jeg i systemet mitt nå

og så hvis det finnes

600-700 sånne butikker rundt i Norge

så skjønner du at

den jobben er så liten

eller alt alt for stor du

må gjennom 4-5-6 ledd

i hver butikk før de til slutt sier

nei, men det blir ikke noe for oss

Og det er en ganske motløs jobb.

Du kommer ingen vei hvis du ikke tilpasser deg et eller annet system.

Så jeg hadde jo på slutten skjønt at når jeg gir ut bøker,

så må jeg bare finne noen andre til å distribuere det,

for jeg har irritert på meg innkjøpssjefer,

og jeg hyler jo ut i media når det er noe.

Det er jo sånn,

du kan ikke hyle ut i media hvis du er medlem av forlegg.

Jeg er ikke medlem av forleggforening,

så jeg kan si hva jeg vil.

Det er tausesplikt i forening.

Det er i hvert fall et eller annet som gjør at du får alt i trynet.

Jeg har jo merket at jeg

har fått høre av folk

i en stor kjede

at bøker med han kriste folk,

det skal vi ikke ta inn i vår butikk.

Og en har jeg gitt ut store bøker som har all grunn til å ende opp

i store bunker flere ganger hvor jeg har gjort det.

Og til slutt endte det på at jeg måtte

gå til et annet forlegg

og si, vi bare gjør alt med boka,

gjør den ferdig, og så setter vi på deres navn på boka,

og så selger dere den.

Og så setter vi den ut i butikk,

for dere er ikke sverta og uglesett som jeg er.

Det er ikke noe måte å bøye seg for et sånt system som er så satt.

Det er jo ren og skjær kartellvirksomhet.

Ja, det er det.

Det har vært snakk om i alle år.

Og så kommer da Petter Stordalen på banen med Strawberry og Magnus og Jonas

og fucker opp hele bokbransjen.

Det er så deilig.

Men hvordan gjorde de det?

Det er så svære.

Petter Stordalen har jo føtter og tær inn i alt.

Og så er det det at de har sånn...

De har så store navn at det går ikke an å overse det,

da.

Så tok de også inn de store forfatterne til seg.

Ja, det er som å si at nå har vi Beatles.

Det er jo Bjørn Lierhorst,

han er jo litteraturens Beatles i størrelse i hvert fall,

når det gjelder omsetning.

Kanskje ti ganger så stor som Beatles for platebransjen,

er Bjørn for bokbransjen.

Så når de fikk han,

så er det sånn,

hva skal dere gjøre nå?

Skal dere ikke ta inn bøkene våre?

Han har gitt ut krimbøker som selger hundre tusen,

to hundre tusen, hundre tusen hundre, ikke sant, sånne tall.

Ja, nei, dere er ikke medlemmer, ikke sant.

Du kan ikke, du kommer ingen vei,

da.

Så du er helt avhengig av å være,

å få en sånn stor fisk,

hvis du skal klare det,

og de klarte det.

Vet ikke hvordan de klarte det.

Lokka vel sikkert med mye bedre deal,

og mye bedre...

Det er sikkert mye prosent.

Jeg har hørt det er helt sånn skremmende

dårlige bokdeals der ute.

Jeg har bare vært i kontakt med bokbransjen

med noen få manus tidligere.

Aldri kommet til liksom kontraktspiten,

men jeg har jo skjønt at det er...

Altså,

hvis du virkelig har blitt

rævpult i musikkbransjen med en dårlig deal,

så på en måte,

da har du ikke vært i bokbransjen ennå,

for der er det jo snakk om liksom fem-ti prosent royalties,

eller helt og helt horribelt.

Men du har jo en sånn standardkontrakt da,

som de følger, men den er så dårlig at...

Hva er sånn standardkontrakt,

hva er det for noe?

Også, når man skal inngå i et samarbeid liksom,

så skal man bare sånn,

det er snakk om en ankereffekt da,

at du går bare inn der sånn,

du skal forhandle med mennesker,

så er det sånn at du skal selge bil eller noe sånt i stedet,

og man skal bare sånn, her er standardkontraktet,

vi begynner her, skal du forhandle deg opp derfra?

Ja, men de har en standardkontrakt,

men jeg gir jo alltid mye bedre dealer enn standardkontraktene,

for jeg synes jo at dette er skammelig liksom.

Jeg kan ikke tilby så mye når det gjelder promotering og alt mulig,

jeg kan ikke engang love at butikken eller bøkene ender opp i butikk,

men jeg kan love at det blir en fin bok,

og at jeg skal gjøre mitt beste,

det er liksom det jeg kan gjøre,

og det eneste jeg kan på en måte være bedre enn de andre på,

da er jo å gi dem en bedre deal.

Så det blir jo enn de får mer penger,

men mindre salg, så det blir jo opp i opp.

Jeg skjønner, det minner jo veldig om det her musikktilene som jeg hørte før,

som var sånn type artistkontrakt før det ble vanligere med lisenskontrakt

og distribusjonskrav som er mye bedre for artistene nå,

men sånn de gamle artistkontraktene som jeg hørte om før,

at du ga vekk masteren din til plassselskapet,

sånn at de eide masteren din,

og så fikk du kanskje da,

hvis du hadde hatt litt suksess i forkant,

så fikk du da et fett forskudd,

og det var sånn,

og det er jo,

kanskje ikke på grunn av,

kanskje ikke til med et bra forskudd da, som du

virkelig kan leve på,

men så er du da en slave for sjappa,

for det er jo et forskudd som da er betalt ned av din kvote av royalty prosenten,

du har kanskje en royalty prosent på sånn 10,

15, 20 prosent eller noe annet, og

du skal liksom tjene inn 1 million kroner for å få til forskudd på den 20 prosenten,

mens de casher inn fra dagen på 80 prosenten sin,

er helt åndsvagt, og så sitter de på masteren til evig tid,

og når forskuddet er brukt opp,

så er du en søkker der som en toalbumdealer,

du må lage toalbum til folk,

for det plassselskapet, så du innser da bare sånn at du er egentlig bare en slags slave hore,

som får da 3 millioner i betalinger,

og så må du,

så du er egentlig bare ansatt.

Og så recouper de aldri fordi at du,

nei du har fått,

jo det er liksom deilig,

jeg gjør det jo sånn nå at når jeg gjør en avtale,

så får folk pengene for alt jeg trykker opp,

så slipper jeg avregne,

for jeg synes det er så kjedelig med avregning,

det tar så mye tid,

så nå trykker jeg opp liksom,

hvis jeg trykker opp 500 CD nå,

så får de 25 prosent licensieringsfees,

som er ganske høyt,

så får de alle de pengene for hele opptrykket,

og så må jeg slite med det av og til,

så må jeg trykke opp nytt opplag,

og da får de forskudd på de neste 500,

men som regel så sitter jeg jo igjen med halvparten,

men da tenker jeg,

den tiden det tar å styre med det,

og hvor mye glede det er over at de får,

jeg har jo jobbet nå med det norske albumklassikere,

det er det enkeltartister,

skal ikke si hvilken,

men det er det enkeltartister som har hatt avtale,

med plassselskapet sitt, og da snakker vi sluttende og søtte,

begynnelsen av 80-tallet og sånt, hvor de,

hvor de har fått beskjed om at

vi tar pengene for

plata, og du tar alle pengene live.

Er ikke det en bra deal da?

Jo, kjempefin deal.

Så har de det skriftlig,

de eier en masse resten av livet.

Jeg hadde utbetaling til en artist

som fikk sine første penger

noensinne for plata som vedkommende

da har gitt ut.

Det er helt perverst så mye kjeltringstreker som

det har vært i norsk

platebransje i alle år.

Så det er liksom

det med forskudd hvis du skal få lønn den tredjefte,

det får jo de fleste eller en eller annen dato

men egentlig forskudd er egentlig bare å si at

du får lønn av det to uker før.

Wow!

Yes! Jeg får lønn! Det har ingenting å si i det store

heller.

Forskudd er altså det dårligste

konseptet,

det økonomiske konseptet det er helt kokodårlig konsept

og av og til får man ikke noe spesielt mye engang

hvis du får en million

og har kontrakt på at du ikke skal nødvendigvis

recoupes, men der er det jo også sånn at

det er gjerne to,

gjerne tre plater når du først skriver inn en sånn avtale

så det betyr jo at

plateskapet i teorien aldri betaler deg mer enn forskuddet ditt.

Og du må også selv betale

for promoteringen så plateskapet gjør det

putter gjerne det på deg også

som du også må betale ned og gjerne musikkvidere

også går liksom rett på den biten

du også må betale ned

så det er et ekstremt uerferdig system.

Men nå er det faktisk på det verste

synes jeg da.

For nå er det jo sånn at

nå selges det jo ingenting

og nå er det jo sånn at et plateselskap

nå er jo helt overflødig

du trenger jo ikke noe plateselskap.

Jeg tenker jo at det er på en måte effektivt

som en bank på sett og vis da altså du kan,

hvis du virkelig har

et sånt kjempeambisjøst prosjekt

og trenger penger, du har ikke pengene

men du trenger på en måte å få lånt

en million kroner rentefritt

så er jo det nesten sånn.

Men det er ingen selskap som opererer sånn

i hvert fall indi mindre selskaper nå

hvis du hadde gitt ut en plate

og skulle gitt ut på et vanlig sånn

norsk medium stort indi selskap

så ville de sagt

ja Wolfgang, nå er vi spent på å høre

og så kommer du litt sånn naiv

og herregud jeg håper de sier ja

vet du hva, vi har lyst til å gi ut dette her

da har du spilt inn plata di

og da sier de

støttepenger som kommer inn

altså støttepenger til innspilling det beholder du

men støttepenger som kommer inn til plata altså publiseringsstøtte

det beholder vi og

da tenker du

herregud det er jeg bare så glad for

å få platekontrakt og det er sånn

også eier de masteren

som du har spilt inn for dine penger

og så er det sånn at

en av tre plater som gis ut i Norge

får det som heter

publiseringsstøtte på 90 000 så

hvis du legger merke til

mange selskaper nå så er det bare om å gi ut flest mulig plater

som de ikke betaler for

fordi de vet at 90 000 kommer inn

uansett på hver tredje plate

noen ganger er det oppe i andre hver plate

men sjelden mindre enn en tredjedel

så mellom 33 og 50%

er liksom malen for

alle norske selskap som har holdt på

noe som har litt track record

og det vil da si at

det er en og gjerne to personer

som jobber i et platseselskap gjerne en

den ene personen skal kanskje gi ut

20 plater eller 15 plater i løpet av et år

det er jo en sånn

ganske greit tempo det betyr at de får da

på hvert fall fem av de 90 000

fem ganger 90 er

450 000 kroner som de har i

utgangspunkt bare for å gi det ut

og så kommer salg i tillegg

for ikke å betale noen verdens ting

det er liksom null utgifter

det er så drøyt

så jeg har liksom tenkt

hvordan kan man fuck opp

eller snu opp ned

for nå ender det opp med at det støttes jo

mangfoldig hundrevis av millioner kroner som går inn

i støtte til platsselskaper

som artistene absolutt ikke trenger

av og til så er det greit med et

platsselskap som er med på litt sånn

risiko og sånt men det er ikke noe risiko lenger

i de norske platsselskapene

så jeg har tenkt liksom

det en artist trenger

er jo en dual en som gjør

altså det er jo det

musikklinjer og sånt og nå burde jo bare

utviklet duals altså Prince han hadde en som var manager

tour manager var alt liksom gjorde alt for han

så han hadde en idé

sånn jeg skal spille 20 konserter

do it sett 20 plugger jeg skal ha så mye penger så

er det en jobb han gjort han

hadde ikke et platsselskap

han styrte liksom kjøppa seg selv de siste 15

20 årene og han bare liksom

gjorde alt han kunne

for å unngå å gjøre ting vanskelig

og det er jo liksom jeg tenker på

at man trenger en eller annen som vil deg vel

og en som kan business

og en som kan

plugge på Spotify hvis du driver med sånn type musikk

eller en som kan booking

sånn type ting men det siste du trenger

er at noen eiker masteren din

trykker opp en plate

som ikke selger for det selges jo ikke

i det hele tatt

og legge ut noe på Spotify

er jo ikke noe vanskelig

i det hele tatt

så er det jo

altså hvis du kunne bare bruke

de 80 prosentene eller hva det er for noe

som artistene sitter igjen med

eller 50 i noen ekstreme tilfeller

hvor det er gode dealer så

kan du bruke 50 prosentene på å

hyre inn en person

når du først er i studiet

og bruker flere hundre tusen kroner

bruk noe de siste 50 tusen

på å hyre inn en person

som hjelper deg gjennom et år med alt det kjedelige

så kan du bare

konsentrere deg på musikken

det er jo mitt store

ønske

så jeg mener at det burde være en sånn hub nå som bare lages

som bare selvpubliseringsplattform hvor det sitter kompetanse fra

plattselskapene og

blir det veldig kjedelig i en podcast

Nei, dette her, det er det de ikke gjør

dette her var jo den mest interessante biten

spør meg at man samler hele kompetansen på å selge dette her til utlandet at man

booking,

alt mulig sånt, det er det man trenger

man trenger en eller annen sånn felles hub

jeg har laget et opplegg på det

men jeg presenterte dette her for

en stor norsk distributør og sa

alle selskapene her er overflødige

hva må vi gjøre det på denne måten

at alle mister alle,

eller vi driter i rettigheter

da er det bare at vi jobber for artistene

det ble så dårlig stemning

at det var helt nifst,

da kostet jeg meg så fælt

for alle visste at jeg hadde rett

men nå går altså flere hundre millioner til

selskapeiere i støtte mens de pengene bare burde gått

til artist, tenker jeg men jeg opplever at det er veldig mange av de unge artistene nå

og flere som har gått ut fra major labels

med en erfaring om kontaktene de har

at de forteller artistene

om å eie masterene sine selv

lage ferdige låter bruke de studiemulighetene du har

og så kontakter de ikke

de store labelene før låta er

helt, helt ferdig og går da rett og slett på en frier i tokt

at her er en ferdig låt,

du kjenner artisten vi er interessert i en distribusjonsstil

og dette er premissene

og liksom ravkjører jeg har hørt flest at de ravkjører bransjen

de kan gå til

Sony Universal samtidig og så kappes de liksom

og får den utgjelden bare for at de vil ha den

og så blir de prosentene til det som går tilbake

til artist og management

enormt mye større så jeg tror jo

de unge artistene som kommer opp nå

er ekstremt mye mer businessbevisst

enn på en måte skal vi si

de gamle artistene som bare

ville være artister

lage musikk i studio

kose seg og ikke tenke på alt det andre

men jeg tror det er som blitt en slags

både den produsentrollen, artistrollen og det businessrollen flyter litt over i hverandre nå nesten

at det er sånn

litt nye tider her

det er nok litt sånn at

du har to forskjellige typer musikk egentlig

det er musikk som er laget for underholdning

og så er det musikk for musikere på en måte

og jeg føler at veldig mye er underholdningsmusikk

altså hvis du sitter og ser på

hva er jobben til folk som jobber i et plattselskap nå

det er jo å sitte og telle streams

og se, oi, her skjer det ting

dette er et band som

vi kontakter dem hei, har dere lyst på en avtale på tre singler

hvis dere gjør det jævlig bra i løpet av tre singler

så gir vi ut en hel platte med dere

å, så er du låst

og så hvis det går bra

så tjener de penger

og går det ikke bra på de tre singlene

som de betaler for selv

er det ikke noe

men det er klart

det pushet som et stort plattselskap kan gi da

det kan jo være avgjørende

og det er jo

det er en grunn til at noen artister

liksom gjør det bra år etter år

det er fordi at

nå sitter det noen på Universal

eller Warner eller Sony

og det er bare

fy faen gutter og jenter

nå skal vi sørge for at

og sitter det 20 maur rundt

og jobber for deg

så er jo det mer enn en maur som jeg er

og jeg kan jeg kan ikke gjøre noe særlig til eller fra

som en sånn pop

det er ikke så mye jeg kan gjøre

som en enkel label

for en artist som har ambisjoner

om å bli ny Staceman

da må du enten jobbe

i et sånt system

som Staceman gjør eller så må du være på et stort plattselskap

tilbake til jokseveiene jeg har jo skjønt at det er ekstremt mye kjøp

og salg også på Spotify

med fake streams og det har startet helt tilbake med

flere norske artister jeg vet om

hvor altså folk i systemet

i artistene sine kretser

har jo snakket høyt og skryttet

at de har kjøpt seg inn på veglist

opp til flere ganger

det er nesten umulig å oppdage det Spotify i faen

og det har den kumulative effekten

det er artister som på en måte

jeg har alltid tenkt sånn litt

høysartister som plutselig dukker opp

og spiller man det

er så mange muligheter ute

og veldig liten nedside

for å bli tatt

og det er mange bedritere

til ting som skjer i Spotify

både at Spotify liksom har

sine egne artister sine egne låter slik at de slipper å betale

disse egensign-artisterne som ingen vet hvem er

så kan de sitte på en større del

av råttekaka som ikke blir utbetalt

og det er ganske mye skjedelig greie

som foregår i Spotify

Spotify er roten til så mye vondt at

jeg vurderer hele tiden

det eneste som er synd

er at jeg kan jo

hvis jeg har lyst

så kan jeg trykke på en knapp

på maskinen min nå

og så kan jeg trekke hele katalogen min

fra Spotify og så kan jeg trykke på en knapp

det er det som gjør det så kjørt da

du så hva som skjedde

når Neil Young og Jonny Mitchell

trakk seg på grunn av han der

Joe Joe Joe Rogan og da tenker du

dette her kan skje

når som helst og så sitter man og tenker

jeg er jo hypp å høre

den musikken jeg vil høre på

når jeg vil høre på den

det er litt sånn

Netflix også faen det var ikke på Netflix

er den på HBO?

nei

faen hvor kan

kjøpe den på iTunes?

nei den ligger ikke der

du blir gærna av det

hvis du har bestemt deg for

å se noe en ting er hvis du bare

gjør Spotify og bare kjøper det som kommer

renne inn mot deg oi nå

dette anbefales til deg

vi ser på den

du blir bare sånn små

maskiner da og

det er litt sånn

film også at

Du skal jo være litt bevisst på valgene du tar.

Du skal ikke alltid bare ta det som ligger øverst på anbefaleslista.

Så jeg mener at det blir dårlig kvalitet

på seing generelt, når andre skal bestemme for det.

Jo større utvalget er,

jo vanskeligere er det

å finne noe du har lyst til å høre på.

Når du har hørt et album sist fra start til slutt i en spotfire.

Jeg gjør det helt bevisst.

Jeg har jo CD-spiller i bilen,

og jeg hører jo på Triller,

og det der albumet til Katie Melua,

som jeg har en CD fra fra 2005.

Vi går på repeat i bilen hele tiden,

og ungene elsker det jo.

Og der hører du magiene av å høre et album

fra start til slutt.

Det er sånn ting jeg ikke gjør

så andre steder enn i bilen.

Hva er det for en nydelig opplevelse det er

å ta hele reisen fra A til Å?

Jeg er jo helt søkkel for album.

Jeg mener at albumspor er liksom

det er selve gullet i musikken,

og singler er jo greit nok,

men singler blir du ofte lei av,

og gjeldspilt og ferdig med.

Det er sånne artister du er egentlig ferdig med,

fordi du har hørt singler så mye,

men når du plutselig går inn og tenker

oi, det er jo noen som kom etter den singeren på plata.

Og det er ofte,

og måten man jobber med.

Tenkte jeg, et eksempel som jeg fant ut nå

når vi holdt med norske albumklassikere,

The Kids ga jo to plater.

Det var norske jenter og sønner av Norge,

og de kom ut i 81 og 82 eller noe sånt nå,

og så kom de i 95 eller noe sånt,

en samleplate med The Kids.

Ja, greit.

Og så kom det fem år etterpå,

eller ti år etterpå,

ny samleplate med The Kids.

Så det betyr at egentlig,

det er de samme låtene som var på,

som er noe ekstra sters på,

men det betyr at enkelt av disse låtene,

fra en av Norges historiens mest solgte popplater,

folk vet ikke hva det er for noe,

fordi de har bare hørt hitsene

som er plassert i en litt annen rekkefølge

to ganger etter hverandre,

med full TV-pakke.

Så når vi ga ut de platene på nytt igjen nå,

så var det sånn der, fuck,

det er jo låter som jeg husker fra

når jeg var ung,

men som jeg har glemt,

fordi at de er liksom blitt borte da,

fra bevisstheten til folk.

Og det mener jeg liksom,

hvordan du er som en artist,

når du tenker at nå skal den bygges litt opp,

og så skal den stoppe,

og så skal du begynne rett på en avslutt,

sånn at du skal liksom få en sånn,

åh, det var en deilig opplevelse,

etter en sånn trøkk låt,

som plutselig går ned,

og så begynner med noe vakk i pianospill,

og så avslutter du kanskje med,

liksom man tenker kanskje LP da,

hvor den siste låta på side A,

skal være en rolig låt,

sånn at ikke det avslutter med et pang,

så de har tenkt så mye på rekkefølge og sånt da,

som Spotify bare driter helt i.

Ja, det har jo ødelagt hele den skjermen der definitivt,

så er det jo selvfølgelig en fordel med,

med tilgang til musikk og liksom hele den pakka der,

jeg skal jo si at jeg oppdager jo veldig mye ting,

jeg har aldri sånn veldig sære fjernet ting,

som algoritmer fanger opp at jeg faktisk liker,

så det er jo ting jeg liker med algoritmer med Spotify,

som de skal vike,

har jeg hatt veldig stor glede av da,

for eksempel.

Ja.

Jeg

tenker på Spotify som liksom bufféen på danske båten,

mens platen er mer,

det er å gå på en Michelin-restaurant.

Nei, vi vil jo ta en bare kjapp pissepause.

Ja, en tiske koste.

Det som kunne vært interessant å gå inn på her da,

det er jo tilbake til liksom det du har drevet mest

de siste årene nå med crowdfunding,

med å gi ut alle disse boksene,

albumene, CD-ene og alt mulig,

så har du vel vært,

for det har jeg jo tenkt flere ganger,

så du gjør jo egentlig en sånn,

en stor offentlig jobb,

en slags kulturkonserveringsjobb, med å ta vare på gamle innspillinger,

samle det, kategorisere det og få det frem til offentligheten igjen,

og dokumenterer det og setter det på en måte i et system,

som gjør at vi har liksom glede av norsk kulturhistorien

langt fram i tid,

og så tenker jeg,

det høres jo veldig ut som en sånn offentlig oppgave her,

det her burde jo,

burde ikke et bibliotek eller NRK,

eller liksom, er det ikke noen som burde gjort den jobben her,

og er det kanskje litt av drivkraften for at du liksom også

synes det er gøy at det er en viktig ting samtidig

som gir deg personlig glede med hele arbeidet der?

Ja, jeg tror nok det er,

hvis man skal liksom så oppsummere meg i meterene,

så må det være liksom hore og idealist,

tror jeg, det er nok en sånn ganske,

ja en ganske sånn grei oppsummering,

jeg liker alle best når,

når jeg kan,

gjøre en god gjerning,

men også tjene litt penger på det,

det er veldig gøy,

jeg synes når ting bare er sånn penger,

synes jeg det er bare kjedelig,

og bare gjøre gode gjerninger,

har jeg gjort ganske mye av i mitt liv,

og det kan man jo ikke leve av uansett,

men altså den kombinasjonen,

å gjøre noe litt sånn nyttig da,

litt matnyttig ting, akkurat det vi gjør nå med norske albumklassikere, er jo helt,

det synes jeg er dødsviktig,

det som er problemet da, er jo at,

at det er jo,

det vi har gjort da,

vi har tatt liksom,

jeg har en liste på la oss si 1500 plater,

de 1500 platene mener jeg,

bør se dagens lys,

dette er plater som er spilt inn,

og kun fås tak i,

hvis du har den på LP fra før, eller hvis du,

tror du brukte butikker eller noe sånt,

for å prøve å få tak i den på LP,

Men når vi tross alt har Spotify der,

så synes jeg det er ganske hyggelig å vite at

musikk som har blitt spilt inn i Norge,

først og fremst, helst over hele verden, men at

faktisk musikken finnes.

Hver dag en plate ikke ligger på Spotify,

så taper både artisten og plassselskapet penger.

Problemet er at

for å få digitalisert en plate,

enten i form av en mastertype,

eller om du må rippe den fra vinyl,

for det er ikke alltid mastertype finnes,

så må man først gå på Nasjonalbiblioteket,

hvis masteren ligger der,

det koster et par tusen kroner å få hentet den ut og digitalisert den,

og så skal du gjerne remastre den,

sånn at det låter bra nok til å legges ut,

og da er du oppe i en 5,

6, 7, 8 tusen kroner, og så skal du få en til å kjøre med scooteren sin

til Asker for å finne det coveret for å scanne det,

sånn at det skal legges ut og være korrekt,

og gjerne med all infoen,

metadata, alt mulig sånt.

La oss si det koster 10,

10,000 kroner å

digitalisere en god gammel plate,

enten om det er Jan Garbarik,

eller The Kids, eller om det er en prog-plate som få husker fra 1978,

og da er jo det greia at

økonomien i musikken her nå

er jo fucka, det er fullstendig vreka,

så du kan ikke

tjene inn den prog-plata fra 1978

ved å legge den ut på Spotify,

så du er helt avhengig av offentlig,

hvis den plata skal noen gang bli tilgjengelig.

Og det er jo folk som jobber døgn rundt,

omtrent på Nasjonalbiblioteket, som digitaliserer musikken, men de har ikke et sånt system som går på

hva trengs eller ikke trengs,

fordi der oppe så er det jo ikke egentlig sånn

hva er viktig eller hva er ikke viktig,

der er det hva er det som blir fortest ødelagt,

hva haster det mest med.

For det er jo sånn at man skulle tro at

de gamle mastertypene fra 60-tallet

med Monkeys og One Two Six

er de som er,

de som haster mest,

men det viser seg at den brytningen

på 90-tallet med datter,

er jo de som har vist seg å være dårligst

lagringsmuligheter på.

Dattetapes?

De holder seg dårligst,

ja.

De holder seg dårligst.

Nå snakker man ikke om seder skulle bli

ubrukelige etter 20 år?

Jo, de tok ganske grunnig feil,

kan man si, men det var vel noen som,

det var et trykkeri i et eller annet sjekke,

noen som hadde litt for mye luft

inni disse greiene, så det var etter 20 år,

så hva sa vi?

Jo, dere sa det, men det er jo også,

vi snakker om en av en million plater

som har blitt trykt omtrent,

og det er jo tross alt,

det er jo ganske,

den falt litt av den argumentrekka der på sedene.

Men i hvert fall så er det sånn at

det finnes ikke en mulighet nå,

uten at man går i minus

på å gi ut,

på en måte sørge for at musikk blir tilgjengelig gjort

av gamle saker.

Så jeg mener jo at det er,

det er hyggelig å se fremover

på ny musikk og alt mulig,

og det legges jo ut,

som du sa, 50 000 sanger hver dag på Spotify,

men det er ganske mye viktig musikk

i hyllene på Nasjonalbiblioteket

som ingen får hørt.

Så det er jo da

den kombinasjonen av at

jeg synes det er litt viktig

at dette her blir gjort,

i kombinasjon med at

at det er gøy

å jobbe med musikk,

og takknemlige artister, hvis de fortsatt lever.

Det er jo ganske kult

å ta kontakt med en eller annen

som spilte i et eller annet band fra 1979,

som kanskje har blitt pensjonist,

eller noe sånt, og si, hei, vi har lyst til å gjøre en innsats

for at den plata skal bli tilgjengelig igjen,

for vi synes at den er viktig.

Har du noe imot det?

Og hvis de da sier,

det er kjempehyggelig, for det synes jo absolutt alle.

Alle har jo lyst til å

minnes om en periode

man var hot i livet,

eller i hvert fall

noe man er stolt av.

Og da er jo da problemet at

hvis dette her skal gjøres,

så må enten kulturrådet,

eller kulturdepartementet, kanskje det er så stor jobb,

at de må på banen

og bevilge penger til

på en måte offentliggjøring,

og kringkasting, og tilgjengeliggjøring.

Men greia er at

selv om Nasjonalbiblioteket sitter

og jobber på spreng

for å få musikken digitalisert,

så er det jo rettighetshavere

som er de som

faktisk er eneste som har lov

til å legge ut dette her på strømmetjenestene.

Så selv om min plate

som jeg spilte inn i

med det mitt gamle Stone Family

skulle digitaliseres nå, så er det jeg som eier rettighetene

siden jeg har betalt masteren

som må bestemme om det skal bli

tilgjengelig gjort eller ikke.

Så det er ikke nok,

og de vet ikke hva

som Nasjonalbiblioteket, de bare digitaliserer det.

De bare tar,

ja nå er det disse dattene her

som skal digitaliseres.

Ok, så gjør du den jobben.

Vet ikke om det skal komme ut,

vet ikke hva det nødvendigvis er.

Det er bare sånn,

dette her skal vi digitalisere,

og her er det nok

å gjøre de neste 100 årene.

Så det er liksom ikke noe rød tråd.

Så det vi har gjort er å kuratere

de 1500 platene vi mener kanskje er viktigst,

og prøve å gi de et nytt liv.

Og det vi må gjøre da er jo en ganske stor jobb.

Vi må jo først kontakte platselskap,

og så må vi kontakte Nasjonalbiblioteket

hvis de har master,

og hvis de ikke har master,

må vi ha en skinneren LP som vi må rippe fra

og digitalisere, og nå har det kommet så mye

godt utstyr som gjør at det låter faktisk

like bra omtrent å rippe fra LP.

Du

kan fjerne knittring, og det er så mye

artificial intelligence som bare trykker på en knapp,

så er det plutselig perfekt.

Så det er ganske kult.

Men problemet er jo at Kulturrådet,

det evige problemet med Kulturrådet,

de har jo sine statutter.

De har, vi gir penger til det,

og vi gir penger til det,

og vi gir penger til det.

Da har de liksom satt opp,

dette her er det vi gir penger til.

Og alle mine ideer siden omtrent 1990

har vært utenfor en vær boks,

fordi jeg prøver å tenke nytt, annerledes, tenke

hvordan kan man

prøve å få gjort ting

i stedet for å bare tilpasse seg dette opplegget

som for eksempel Kulturrådet har lagt opp til.

Så for meg er det liksom en sånn,

jeg blir jo spennet gærne av å sende en søknad.

Nei, det passer ikke inn.

Jeg hører for mine prosjekter ofte sånn,

dette her skal bli en bok,

som også inneholder en bok,

og det skal bli en stor konsert av det,

og det skal bli en minnekonsert med en hyllest som kommer ut.

Det er liksom et standardprosjekt jeg har kunnet gjort.

Og det er sånn,

ja, men da må du søke på boka et sted,

du må søke på plata et sted,

du må søke på konserten et sted,

skal du gjøre en hylle,

og så skal du søke om å få gravet fram de gamle masterne,

da må du søke på kulturvern.

Og så tenker jeg,

men hvis jeg skal lage denne boksen,

så må jeg altså få ja fra alle de fem stedene,

for at boksen, og hvis jeg får nei fra en av de,

så detter jo korthuset mitt sammen.

Hva er poenget med dette her?

Hvorfor kan dere ikke lage en diverse bolk,

hvor du sier,

her kan søknadene som er så syke,

eller rare, eller odde komme, og så får vi vurdere de.

Nå handler det bare om,

hvem er flinkest til å skrive søknader,

og hvem er flinkest til å tilpasse seg kulturrådet.

Akkurat.

Det merket vi under pandemien,

det var jo det sykeste,

altså jeg har tapt så mange hundre tusen,

sikkert mange millioner kroner,

når jeg er på pandemien.

Hvordan da?

Altså det første jeg gjorde,

når ting ble lagt ned,

da startet jeg et nytt firma sammen med noen nye folk,

som driver med konserter.

De satt jo, altså jeg begynte i den jobben,

vi lagde firma Hes og Falk, den 12.

februar,

nei 12.

mars var det ikke det,

det var da jeg ble lagt ned.

Da kom jeg på jobben klokka ti,

og bare, fy faen, nå skal vi gjøre,

vi skal lage nye festivaler der,

vi skal gjøre det,

masse svære ting som var på blokka,

og så bare, Norge er lagt ned på ubestemt tid,

og da tok det vel en halvtime, og så bare,

strømmekonserter, vi må lage strømmekonserter,

koronerulling,

liksom tok domene koronerulling.no,

og to dager etterpå,

så var vi i gang på sentralen i Oslo,

med den første konserten med Jonas Alaska.

Det var egentlig et konsept,

som var basert på at artistene skulle spille,

og folk skulle donere penger,

og artistene skulle få alt,

og så hadde jeg det regnet med,

for da gikk de ut og sa,

at ingen skal tape penger under pandemien,

eller i hvert fall sånn i røffelig det de sa,

fra Kultur eller Abhidraja sa vel noe sånn, at vi

skal passe på dere,

at det skal gå bra.

Så da satte vi opp et opplegg,

hvor vi hadde fire konserter hver dag,

to av de skulle gå strømmes live,

og så skulle vi spare de andre til helger,

og til litt sånn oddetider,

så vi hadde fire konserter hver dag,

altså 20 konserter i uka,

arrangerte vel noe sånn hundre,

etter annet 103 konserter eller noe sånt nå,

mens jeg fortsatt ventet på svar,

for jeg trodde at de skulle bare gå ut og si,

yes, dere får dette her,

penger med en gang,

men det tok jo faktisk,

jeg tror det tok fire måneder,

eller fem måneder eller noe sånt der,

før Kulturrådet kom ut med hva man kunne søke på,

og da hadde vi allerede lagt ned for lenge siden,

for vi tørte ikke å fortsette tilfelle Kulturrådet

ikke så verdien av det vi gjorde da.

Så det vi gjorde var å bruke to millioner av egne penger,

for at artistene skulle tjene 10,

millioner eller noe sånt nå,

og det vi hadde hoppet på er å få tilbake

de to millionene,

kanskje ikke det er helt sånn i kroner og øre riktig,

men røffelig sånn en femtedel da,

å få tilbake den femtedelen,

som gjorde at vi gikk i null,

og kanskje til og med,

hvis i beste fall kunne fått litt lønn for det,

men det viktigste var liksom at

vi fikk hjula til å rulle.

Og så var det jo søknadsfrist langt ut på sommeren,

helt koko,

hvorfor det skulle ta så lang tid,

jeg er usikker på,

men det var nå det som det ble,

og så fikk vi da 500.000 i støtte.

Akkurat det samme som alle andre fikk,

fordi de var egentlig bare sånn,

du får 500, du får 500, men vi har laget 103 konserter, de lagde 10,

de lagde 7, er det sånn,

hva er dette for et sykt tall?

Hvorfor fikk vi 500.000 liksom?

Vi har jo utgifter på en eller to millioner.

Nei, sånn ble det.

Og det var sånn,

du kødder, er dette her det dere ...

Nei, for det var et eller annet med sånn,

de måtte lage, det første gang de måtte gå utenfor boksen

og lage et system som de prøvde å tilpasse,

men der sitter jo bare masse mennesker som

i hvert fall aldri har behøvd å være så veldig kreative i sitt liv.

Hvis ikke du tilpasser søknadene dine i Kulturrådet,

så faller du bare utenfor,

da får du ikke støtte,

null kroner får du da.

Ja,

så det utviklet seg sånn at det ble veldig mange mennesker

som er gode på å lage søknader,

så du så jo sånn som Tons of Rock-festivalen

fikk jo 37 millioner kroner for å ikke avholde en konsert.

Vi får 500 000 kroner for å arrangere 103 konserter,

10 millioner kroner til artister,

og taper halvannen million liksom.

Det er sånn, dette er sjukt.

Det er helt spinnmilt,

de er summene som har blitt sendt

både ut av landet og til festival-Norge,

eller skal vi si sånn under ett,

har vel nesten aldri gått så bra som under korona-årene?

Nei, jeg leste faktisk noen,

det var sånn som ble dysset litt ned,

det var en sånn undersøkelse som sa at kultur-Norge aldri har

gått så bra noen gang,

men der er det jo sånn skjebfordeling

som er helt vild da.

Men det som også er jo sprøtt opp i dette her,

altså at rett etter dette her så fant jeg ut at

ok, vi får lage en jazz,

digital jazz-festival.

For jeg tenkte, nå er jo alle arbeidsledige,

vi kan ringe til en jazz-artist som er verdensstjerne

og si, har du lyst å spille?

Ja, når kan du?

Imorgen.

Ok, kom imorgen da, så kan du spille et konsert.

Og vi hadde jo dritproft,

vi kunne filme dette her,

videoene skulle artistene få i ettertid,

sånn at de har et godt promo-verktøy de kunne bruke til senere,

det var sånn bare positive, positive, positive ting.

Så jeg husker jeg sa til en kompis av meg som driver plasseskapet at

faen, nå må du søke å gjøre akkurat det samme som meg.

Ja, hva er dette for noe?

Nei, jeg søker på lage en jazz-festival,

så kan du bare putte inn dine egne artisters navn i denne,

søknadsmalen, og så bare bytte ut med dine egne ting,

og så søk om ti konserter,

vi skal søke om ti konserter,

så får du sikkert,

jeg regner med at vi får nå,

siden vi tappte halvannen million på første runde.

Og så ender det opp med at vi da får beskjed lenge etter at

denne festivalen er gjennomført.

Jeg fikk null, men det var sikkert fordi jeg hadde fått 500 000

på den forrige, men han fikk,

jeg vet ikke om det var et par hundre tusen

eller sånt nå, jeg husker ikke hvor mye det var,

men i hvert fall et helt vilt beløp,

fordi han hadde ikke søkt før.

Nei, men han hadde heller ikke gjort noe før,

og han lagde heller ikke en festival ut av det,

så han måtte sikkert betale de pengene tilbake,

men det var sånn der,

fuck, dette her er sjukt,

og nå tenkte jeg,

nå skal jeg lage en folkemusikkfestival,

men nå skal jeg sørge for at pengene er inne først,

før jeg lager festivalen,

så satt jeg en frist

at jeg skulle begynne å gjøre det i desember eller sånt nå,

det begynte å åpne seg litt,

og det begynte å se litt rydder ut,

og så plutselig ble Norge lukka ned igjen,

og et par dager før konsertfestivalen skulle være,

jeg var den aller siste som ble behandlet, tror jeg,

rett før det, så fikk jeg beskjed at, ja,

du får 400 000 kroner i støtte for å lage en folkemusikkfestival,

og jeg bare, faen, det er helt fantastisk,

glemte å lese med liten skrift selvfølgelig,

går inn, bukker meg ferdig, lager en fantastisk fin folkemusikkfestival,

og lager da videoer for 16 folkemusikere,

som er timelange konserter som vi skal selge til hele verden,

og alt mulig sånt nå,

og så får vi pengene på bok,

og så får vi beskjed sånn halvt år etterpå at,

men dere hadde jo en festival her,

ja, men festivalen var det jo ingen publikumre på,

nei, ingen fysiske publikumre, men vi hadde jo en digitalfestival,

det har vi jo presistert i søknaden,

at det er en digitalfestival,

ja, men dere har altså skrevet at det skal være publikumre i salen,

ja, vi hadde jo håpet på det,

men det fikk vi ikke gjort på grunn av korona,

nei, men da kan dere heller ikke få penger,

ja, men det er jo publikumre som har kjøpt konserten,

ja, men vi må ha fysiske publikumre,

for at det skal være,

men hva faen er dette for noe galhus,

så måtte vi betale tilbake de 400,

så da tappte jeg 400.000 kroner til på,

seriøst?

nei, de er så gære på Kulturrådet,

og da er det snakk om sånn der,

men kunne du hatt liksom type

20 publikumre der, som med koronarestriksjon?

det var det vi søkte på,

50 på hver konsert, 50?

ja,

og fordi du ikke hadde 50 mennesker på den konserten,

nei, nei, og det var lov med 50 rett et par uker før dette skjedde,

og da ble det altså stengt ned,

sånn at det ikke var mulighet til noen,

så tenkte jeg at,

det spiller ingen rolle om det er fysiske publikumre,

eller om de ser konserten hjemme og kjøper billett,

og så ser på konserten hjemme i sin egen,

det er publikumre som gjelder,

og det viktigste er at artistene får noe å gjøre,

at de får penger,

men da altså endte det opp at vi måtte betale tilbake,

alle penger vi hadde fått,

det er jo helt sinnssykt,

altså Kulturrådet, de er faen slakt meg gjerne altså,

det er så firkantet at,

og nå har jeg også søkt om masse støtte da,

på disse CD-prosjektet vårt,

har fått null til nå, men jeg

vet ikke, jeg vet ikke hva man skal gjøre lenger,

jeg tror jeg skal bare starte med,

å lage store festivaler som ikke blir noe av,

så skal jeg finne proffe folk som kan søke for meg, som er,

for det er jo sånn det ble på slutten på korona,

at det ringte jo folk og sa,

du hei, vi kan godt søke for dere,

vi får alltid støtte,

for vi vet hvordan søknaden skal se ut,

Så jeg selv har blitt tilbudt

at folk skal skrive søknader for meg

mot at jeg betaler de 10% av de pengene som kommer inn,

som bare er sånn

men hva faen er det for noe sjukt

liksom, hva har det med

dette har ingenting med formidling,

det er jo ren business, det er bare

tilpass dere, så er det ingen som spør.

Har du vært borte i de historiene,

jeg har hørt av flere som konsertarrangører har blitt

kontakt, og jeg vet mange som også bare har gjort det

og tydeligvis bare utnyttet systemet til det fulle, men

at det

var en jeg kjenner her som

ble kontaktet, bare sånn

kan vi spille konsert

hos dere

på Venjøen deres

la oss bare si det en dag, til 1.

januar

ja, det er

ledig da, men det kommer sannsynlig

til å være nedlåst,

lockdown da også, men det blir sannsynlig ikke noe,

nei det gjør ikke noe

vi må bare kunne si at vi har bukket en konsert hos dere

og så kan vi få betalt penger ut av det.

Altså da jeg tenker sånn

den kynismen der, hvor

utbredt og hvor mye som

har det fungert, var det sånn, har du også hørt det samme at disse tingene har skjedd?

Ja, ja, dette er jo

alle vet jo det,

og alle vet jo hvor

utrolig viktig det var å spille disse

julekonsertene for

50 personer, men i veldig opplåste lokaler, for da i stedet for å

lage det litt mindre da,

sånn at dere spiller for de 50 tilpass dere, nope!

Vi skal ha de største,

det skal være spektrum, det var liksom sånne ting,

men det verste er jo de som leide Telenor og

skulle lage sånne helt sånne

jeg vet ikke, det var sånn, det er jo bare

å ta kontakt med fem menn og si vi har lyst

å bukke dere, dere skal få jævlig godt

betalt, dere får nesten bedre betalt

enn noen gang,

fordi du vet at det ikke skal bli noe av,

for da kan du blåse

opp i utgiften og si,

vi hadde tenkt å betale

800 000 vi får

på styr å bygge, ikke 4

Det er jo helt sinnssykt

altså, det her er det har blitt skrevet bittelitt

om det, men ikke mye, og det er ingen

som har fyllerist det eller gått i sømmene

Det er jo ingen kultursjonalister som skjønner

dette her, det har blitt litt greie på det

det er noen som har begynt å ta tak, jeg husker

jo, ja, dette er en sånn lang historie som ender opp med at

jeg må oute en eller annen,

og det blir dårlig stemning, men samme

Ikke så hører på meg

etter tre timer uansett

Nei, jeg var ganske irritert på

det var enkelte festivaler,

problemet er at hvis du har en festival

i en by, og så er det en annen festival

i samme byen som har en annen

festival, så er jo den største

forskjellen at hvis den ene får 3 millioner kroner

på litt sånn tuskete måte, og den andre får

200.000 på en vanlig måte,

eller 500.000 eller noe sånt

så står jo plutselig året etterpå

den ene festivalen i et ekstremt

god posisjon, hvor de kan det er jo konkurransevridende rett og slett

og jeg fikk en del

kjente en del gode talknusere

så sa jeg, vet du hva er det greit at jeg sier

fra til en person i media om dette her

og da gjorde jeg det

sendte jeg av gårde masse

info, bare egentlig sånn

tallene som vedkommende hadde gitt meg

og så begynte jeg å stille meg

mye sånn inngående spørsmål,

så jeg vet egentlig har jeg ikke så,

jeg har ikke lest så mye

på dette her, dette er bare noe

som jeg vet stemmer,

men tallene stemmer kan ikke du ta direkte kontakt med

den personen du sender for

og da endte det altså opp med at den personen

skulle satt de to

i kontakt, og det var en sånn

skandalsak

og endelig var det

en i en avis som var litt opptatt av DN?

Nei, det var ikke DN

Nei, hvis jeg sier hva det er så blir det bare

For dette gulglet seg fram?

Nei, jeg kjenner bare på meg at

akkurat denne gangen velger jeg å holde kjøpt

det er ikke en kamp jeg gidder å ta, men

poenget var jo bare at

det endte opp med å bli et

sabla

jeg tror at denne historien

vil ingen vei, for jeg vet at jeg har ikke lyst

å fortelle om det som skjedde

Du roer deg bakover

Ja, nå roer jeg meg tilbake til start,

men jo, jeg vet at det har skjedd mye

Du fant det, kjente jeg at er det noe vits å ta

alle kamper?

Nei, det var ikke det

Men i hvert fall så er det

Hvordan å runde av historien med punktum, eller?

Punktum er at det er jævlig mye svindlere

nå i, eller jeg vet ikke om det

kalles engang svindlere, men det kalles i meg i hvert fall kyniske mennesker som

utnytter systemet til det fulle

som har gjort at pengesekken har blitt

det er ikke sånn,

hvis du setter frem en kake da

så er det ingen lov som sier

at ikke du kan bare grebbe til det er

90% av kaken og la 10% bli en til det andre

det er bare jævla støkt gjort og

det er jo egentlig

det veldig mange har gjort

det er veldig mange kakegrebbere

i kultur-Norgen som har gått bananas på det kakefatet

og så sitter da noen igjen

som egentlig bare har hatt gode hensikter og er litt dårlige å lage søknader

med masse gjeld og folk går på trynet

Det er sånn gjennomgående,

alt hvordan støtteordning bare har virkelig bare

hvem er det som har fått pengene først,

det er jo gjerne sånn

de store som roper høyest

og sier hva som er på spill,

arbeidsplass bruker hele registret og får pengene med en gang og så bare,

hvor ble det med pengene?

Nei, det er jo ikke kjempeoverskudd

bare det at ting har gått i enormt

overskudd, altså profitt ut av aksjonærene å dekke tap og alt mulig

det gir jo mening for meg,

og det tror jeg alle som hører på at på

toppen av det så har det blitt utbetalt millioner til

aksjonær, ikke jeg i Norge

vi har bare sendt penger ut

Men det de skulle ha sagt fra dagen

ok,

vi ser at det går til helvete her

alle får 6G som hadde 6G fra før

og så får dere

så mange G'er som dere hadde i lønnen tidligere

og så får vi ta de krisetilfellene

det er jo av og til en artist som har gitt ut

en plate et år,

og så tar de et hvileår

og hvis det baseres på hvileåret så er det vanskelig

men ta et snitt av de tre siste årene eller sånt nå

hadde Norge vært milliarder

rikere hvis de hadde bare sagt

alle skal få lønn

borgerlønn,

dere får penger inn på kontoen hver måned

ferdig med den saken, så slipper vi

behandlingen og det drite

hvorfor skal du lage en julekonsert for 50 personer

hvorfor skal en artist spille en misslykka

julekonsert for 50 personer

når du er vant til å spille

for 5000,

det er bare tull

de som har gjort det bra nå er jo jazzmusikere

som aldri spiller for mer enn 50 og 100

de er jo sånn, åja

og så får vi støtte i tillegg, fordi 250 som

Vi sier sannsynligvis har det kommet.

Det er jo litt trist at det de beste ordene skal komme i en sånn type,

at det skal komme i offentlig sted.

For det gjør jo,

det ene er jo at pengesekken blir så stor,

jeg tenkte det må jo være en enorm inflasjon på tilbudssiden,

og det er utrolig mange som sitter på at alle festivalene,

de store festivalene har fått mer penger,

det blir en mye større budkrig,

at artistene kanskje, hvem er så nyttere,

det er jo det internasjonale artisten

som bare kan toppe salærnesiden,

og så blir det budkrig.

Pengene kommer både renne ut i løpet av et år eller to,

som de har kanskje bygd opp eget kapital på.

Og problemet er at det er fire sesonger nå,

som har gått i DAS turné-messig,

og alle skal nå boke på likt.

Og det er fullt overalt.

Jeg har boket Rockefeller nå,

for jeg skal lage en sånn norsk albumklassiker-happening

med masse kjente artister,

og Lava skal være hovedband,

og vi skal ha bokbad og alt mulig.

Og det var jo,

hadde vi tenkt å ha noe i høst,

så det var sånn,

vi har ikke noe ledig før 13.

januar, eller jeg husker ikke datum,

det var i januar i hvert fall,

2023, og det er ingen steder av betydning

som har noe ledig,

bortsett fra sikkert små steder her og der,

men det er helt umulig å boke artister nå, i 2022.

Tror du noen som spekulerer i en ny lockdown til høsten og vinteren?

Nei, nå tror jeg folk bare har lyst til å spille igjen,

men problemet nå er at nå vil du være i Haugesund,

og så er det seks interessante konserter

samme dag på hver eneste lille kneipe,

og så er det ikke folk nok i Haugesund,

så alle vil jo tape sannsynligvis ganske mye penger,

eller i hvert fall tjene mindre enn det de ville gjort til vanlig.

Som en fyr som meg,

som uten at jeg skal legge mine interesser over på folk flest,

men jeg har jo lenge tenkt sånne festivaler og konserter

som har vært sånn sinnssykt bonansa i mange år

før korona-pausene kom,

men hvor mange festivaler og konsertkonsepter

er det plass for?

Jeg skjønner ikke, så

kommer det en konsertkrasj på et eller annet tidspunkt?

Ja, det er jo blitt et slags krasj,

men nå er det jo nesten ingen byer som har færre enn

10.000 innbyggere som ikke har en egen festival,

og så vet vi også at alle vil ha Madrugada,

alle vil ha Døvne Boys,

det er liksom ti band som alle vil ha,

og nå skal jeg gå over til noe som er jævlig upopulært å snakke om.

Spennende, jeg liker det.

Og det er jo det at,

det er jo fortsatt sånn at det er veldig mange,

altså hvis jeg skulle velge nå,

hva jeg ville vært,

hvis jeg skulle vært en artist nå,

så skulle jeg vært en kvinne.

Jeg ville vært en kvinnelig artist som er bra.

Fordi at nå er det veldig krav om 50%,

eller i hvert fall at folk ønsker seg det,

samtidig som jeg helt var en vittig etterspørsel,

og alle vil jo ha de samme artistene,

men det er jo,

hvis du går på 20 artister som folk vil ha,

så er det sannsynligvis kanskje fem damer der da.

Ja, nå drar du vel litt på.

Ja, men kanskje det, men la oss si sju da.

Men uansett så er liksom tallene tilsier at det lønner seg nå

å være en god kvinne.

For det er jo det der omdømmespøkelse som urir,

skal vi si, hele bedrifts-Norge for den slags skyld,

altså å ha dårlige omdømmer,

om du er en kulturinstitusjon, festival,

bedrift, whatever, det er liksom noe av det farligste for en bedriftsnykkelse,

liksom å ha dårlige omdømmer,

og hvis du da ikke har liksom kjønnsbalanse i bookingen,

så kan du banne på liksom at det er fire-fem liksom kulturblekker

som du bare hamrer løs på deg,

og det går rett ut på billettsalget også,

jeg antar.

Ja, ja, og det som er litt sånn interessant med dette,

jeg har jo jobbet veldig mye med sånne kjønnsnøytrale ting da,

men i utgangspunktet så er det jo sånn,

nå som jeg lagde den bokserien vår for eksempel,

så tenker jeg, jeg har lyst å spørre 50% menn og 50% damer

til å skrive bøker.

Det jeg vet er at

de som kjøper disse bøkene her er 70% menn,

og de er først og fremst hyppet å skrive om,

å lese om menn.

Så jeg har da spurt ti damer og ti menn.

Av de så svarer åtte menn ja til å skrive bok,

to damer svarer ja til å skrive bok.

Så hvis man tenker kvalitet da,

at menn og kvinner er akkurat like gode,

og hvis man tenker at man har en liste med 100 mennesker,

og tenker at her er de 100 beste,

eller 50 beste menn og 50 beste kvinner,

og hvis du begynner å spørre,

altså åtte, to, og hvis du spør de neste ti,

så er du på 16,4.

Da må du egentlig,

hvis du skal veie opp kvinneandelen,

så vil det jo gå på kvaliteten løs.

Det er jo ren skjær matematikk, superenkelt.

Og det som er ganske sjukt,

det er jo at,

jeg skjønner jo offentlige instanser,

der kan man jo skjønne at noen må ta den regningen,

men hvordan kan noen forlange,

at jeg skal lage dårligere bøker,

men bare for å få med masse kvinner til å skrive,

det er jo en sånn guffen problemstilling

som jeg vet at det kommer til å bli mye bråk om,

men for meg er det sånn,

skal jeg bruke mine penger

på å gi ut bøker med dårligere kvinner

som sannsynligvis selger mindre?

Det er jo, it's a man's world,

og da må enten noen komme inn og si,

vet du hva, vi skal gi dere støtte

til å,

vi skal gi dere masse støtte

slik at vi kan få opp kvinneandelen,

slik at du kan gå ned i kvalitet,

men at det i hvert fall ikke går ut over økonomien.

Men det burde jo vært en sånn helt solig klare greie,

men det er ingen som står og vifter med de pengene,

de forventer seg bare at vi skal ...

Det skamplegges også på at du blir sånn omdømmeripe

hvis du ikke gjør det i stedet.

Jeg husker faktisk det verste jeg har vært med på,

det drøyeste eksempelet jeg har vært med på,

er jo at jeg lagde noe som heter Kongshau-festivalen,

det var en som heter Jan-Erik Kongshau,

tidenes lydteknikker som jobbet med alt ifra Keith Jarrett,

og liksom absolutt kremen og alt.

Han har vært med på rundt tusen plater.

Da skal jeg lage en festival,

på tre dager, med 16 artister til å spille.

Og så gikk jeg en litt sånn dypdykk i Jan-Erik Kongshau,

hvem er det han har jobbet med,

for jeg ville at det skulle være artister som er relatert

til hans virke i denne Kongshau-festivalen.

Og så begynte jeg å se,

og så tok jeg et helt tiår,

jeg analyserte, det var liksom 300 plater,

hvor mange av de er mannlige artister.

Ok, det visste å være 90 mannlige artister

av de 100 platene fra det tiåret.

Og så går jeg inn på den kvinne-biten,

hvor mange?

Hvor mange kvinner er det med på kvinneplatene?

Jo, og det visste å være 90 prosent menn

også på kvinneplatene, for det er jo stort sett

kanskje en dame som spiller,

men har med seg menn.

Så det har jo vært et sånn tiår,

som det var menn, menn, menn, menn.

Kanskje to prosent kvinner.

Så tenkte jeg at hvis jeg nå skal lage en sånn festival,

så har jeg lyst til at det skal gjenspeile historien,

på en måte, musikk-historien.

Dette er en historisk konsert,

så i utgangspunktet skal det være maks en dame

av de 16, men jeg valgte å ha fire kvinnelige innslag,

av 16, 25 prosent.

Det er kjempehøyt i den settingen,

i akkurat det bestemte greiene.

Søkte penger fra Kreo,

som er en sånn interesseorganisasjon for musikere,

og fikk vel, jeg tror jeg fikk 50 000 i støtte.

Det er jo ikke uvanlig å få på sånne gode tiltak.

Og så kom det i kommentarfeltet,

veldig mannetungt da.

Ja,

det er det, men så kom jeg med argumentene.

Men før jeg omtrent hadde greid å komme

med mine motargumenter, som jeg satt og ventet på,

så trakk Kreo støtta si på 50 000 kroner,

fordi at kvinnehandelen var så lav.

Og da tenker jeg,

er det en syk verden vi lever i nå,

eller?

Da blir du redd for å få et dårlig omdømme,

at de har gitt deg penger før.

Så det er så lett å hyle og skrike

på sånne historie- og kunnskapsløse ting,

som de tingene.

Jeg synes det er

kjempe mye rart og gøy

som skjer i kultur-Norge om dagen,

men det er mye som er så uforklarlig.

Det er så lett å gå ut med det som

er mulig å argumentere mot.

Vi må ha kjønnsbalanse,

det skal ikke være forskjell

mellom kjønn og så videre.

Bare fiks det.

Vi har hatt oss inn i at det ikke er altfor mye

NRK-ting også, men vi har jo sånn at på kvinnedagen

så spiller jo de fleste NRK-kanaler.

Der begynner det første problemet.

Hva skal du fronte?

Er det musikken?

Er det komponistene?

Er det låtskriverne?

Det er bare sånn,

det er kvinnedag, vi skal kjøre kun kvinnelig musikk.

Så bare sånn, hva er den kvinnelige musikken egentlig da?

Bare fiks det kvinnelige musikken med sånn,

er det hvis en kvinnelig artist er gjestevokalist,

er det nok kvinnelig musikk da liksom?

Det bør kanskje være kvinnebør først,

og kanskje en mannlig gjest.

Her er det faktisk noen kvinner som har vært med

å skrive musikken, men det er ikke noen

som har skrevet den internasjonale hitten her.

Er ikke det bra?

Nei, vi kjører bare kvinnelige vokalister igjen.

Så er det kanskje sånn,

og da blir det sånn,

i systemet for å gjøre det enkelt da,

så tar du bare markerer av alle med kvinnevokal

som skal spilles den dagen,

da kan det gå en låt

liksom sånn, Kygo med

en kvinne som ikke er kreditert

på låten en gang,

i teorien kan det gå,

dame er ikke kreditert på låten en gang,

så likevel så går den opp fordi det er en kvinnevokal,

og det blir så

merkelige politiske ting som oppstår

bare fordi at man, det

virker så enkelt bare sånn,

kan vi ikke bare gjøre det her enkelt,

at det er 50-50 rent kjønnsmessig

eller bare kvinnelige artister,

og så bare merker man at man går ned i materien at

det er liksom sånn enorma rotet av menn

som skriver og produserer musikk,

at det blir liksom,

du merker at det blir sånn

kjempe skinnheldig da.

Ja, det er jo, det må henge litt på greip,

jeg er jo veldig,

hadde jeg ikke jobbet med musikk

så hadde jeg enten jobbet på bibliotek

eller jobbet i Statens,

eller Statistisk sentralbyrå, og jeg mener, jeg elsker jo statistikk,

og jeg synes jo at når folk,

feiter statistikk, det da tenker jeg,

nå er dere på glatte isen,

og det er jo,

det er faktisk ganske,

Jeg mener at målet på sikt må selvfølgelig være

å ha mer kvinner i alle mannsdominerte yrker

og mer menn i kvinnedominerte yrker,

hvis det er et mål.

Det hadde vært hyggelig da,

hvis det er litt mer,

alltid vil vi jobbe mot 50-50,

men vi kan ikke fucke med historien,

det er noe en ting.

Og så er det jo en annen ting,

at fra naturens side er det ikke alltid sånn at jeg,

jeg merker jo at,

og det sier jo alle,

enten om du skal boke noen til Dagsnytt 18,

så er det vanskelig å spørre jenter.

Det er lett å spørre,

men ja, det er det.

Ja, ja, helt klart.

Har du noen tall på hvor mange kvinnelige gjester du har tatt her?

I forhold til menn?

Nei, ikke i hodet,

men det er jo en sånn gjenganger,

for jeg bryr meg fryktelig lite.

Altså jeg ser en gjest,

sier ja eller nei i hodet mitt,

vil jeg ha den gjest eller ikke.

Men det er desto mer interessant, er at for

langt oftere nei, eller bare silent treatment av damer jeg inviterer.

Det er,

og veldig få som faktisk sier,

det var en som sa bare sånn,

vet du hva, hvis jeg ikke kommer i podcasten din,

så blir det så mye bråk og trøbbel,

det orker jeg ikke.

Og det er en som er ute og smelter hele tiden i sosiale medier.

Du kan gjette frem til hvem det er,

men det er sånn,

det er mye sånn den der prisen av

å være med i en offentlig samtale,

den er kanskje bedre på sosiale medier og sånne ting,

hvor du kan på en måte begrense.

Men det er utrolig lettere med menn som på en

måte ønsker å enten selge ting,

eller snakke fritt og sånne ting.

Og det er generelt

vanskelig å bruke seg for.

Oftere, prosentvis,

mye oftere nei fra damer enn fra menn.

Jeg har gjort det for å gardere meg,

det gjør jeg i alle,

for jeg vet at det verste var

å miste de 50 000 kroner fra Kongshavfestivalen,

av bare en tullgrunn,

fordi at en eller annen hadde suttet en,

en navngitt, en ikke-navngitt artist

hadde suttet der i sosiale medier.

Men jeg har begynt nå bare å lage statistikk på alt.

Hver gang jeg spør,

spør for hver gang,

spør annen hver gang.

Det blir jo ikke det resultatet man vil ha,

men resultatet ender jo på at jeg kan i det minste si «I tried».

Og han hørte det som Jan Thomas.

«I tried».

Jeg har ikke meningen å høre det som Jan Thomas.

Det er det engelske lånet ordet.

Jeg prøvde det nå.

Det skjønner jeg jo,

for dette er jo litt min sånn,

lekepark, så jeg gjør jo litt som jeg vil,

og jeg tar meg veldig lite nær.

Hvis det er sånn balanse på booking,

så vet jeg på en måte at

hvor lite vurderinger ligger for meg

for en gjest eller ikke,

det går på et brukt del av sekund.

Og jeg er helt åpen på at dette her er et egoprosjekt.

Jeg booker ikke gjester etter hva lytterne synes er interessant.

Jeg tar for masse gode tips,

men det må interessere meg personlig.

Og det er veldig fint med dette prosjektet.

Så da driter jeg i alt som har med balanser.

Og identitetspolitikk å gjøre, da.

Ja, jeg er sånn at jeg driter i resultatet av balanse,

men jeg vil gjerne ha ryggen fri at jeg har spurt,

og det er vanskelig.

Altså, jeg gleder meg til de debattene som ofte kommer i etterkant av sånne litt sånne

bråketing som dette her.

Jeg holder på med den bokserien vår nå,

det har blitt masse saker i klassekampen.

Hvor er de kvinnelige forfatterne?

Ja, hvor er de kvinnelige forfatterne, sier jeg da.

Og så ja, men du spør feil steder.

Ja, det er mulig, jeg har spurt bare

der hvor jeg jeg vet ikke hva som er riktig og gærent å spørre,

og så fikk jeg da en liste på 40 navn eller sånt,

hvor jeg skulle spørre,

dette her er riktig sted å spørre.

Ok, så spurte jeg 40,

en av de

har sagt ordentlig ja.

Og så er jeg fortsatt litt på gri med annet.

Det

er så jævla vanskelig.

Det er ikke noe vanskelig å skrive en bok for en kvinne eller en mann.

Det er ikke noe vanskelig å sitte der og skrable,

men det er et eller annet med

hva er det man er så redd for.

Kan man ikke bare akseptere den skjevheten da?

Og kanskje den skjevheten forandrer seg over tid også?

Ja,

jeg tror jo at den,

men det er ingenting som tyder på at,

hvis man ikke jobber for det,

og det er flott å jobbe for det,

jeg merker det selv at jeg har vært litt sånn mannete på dette her før,

at jeg har tenkt,

jeg tar det jeg liker best,

jeg er mann, jeg har hørt mest på menn,

for det er jo historien.

Jeg husker jeg lagde en topp 500-liste over mine favorittplater

i påsken for mange år siden.

Det er ganske nødvendig.

Men da var det egentlig bare for å se,

hvem er du sånn rent musikalsk,

fikk jeg spørsmål en gang.

Ja, hvem er jeg egentlig rent musikalsk?

Så begynte jeg å tenke,

og jeg fant ut,

ved hjelp av statistikk,

og da fant jeg liksom ut at,

oi, det er faktisk 21% kvinnelige artister,

det er 5% blanda artister,

og så var resten menn.

Men så tenkte jeg at,

det er ikke noe å være flau for det,

det er jo bare den jeg er,

jeg kan ikke gjøre så mye til eller fra,

og nå lagde jeg en helt basert på

platesamlingen min, og det jeg har kjøpt i løpet av alle disse årene her.

Og fant ut at jeg liker 5% rap,

jeg liker 3% elektronika,

sutter etter menn med gitar, 7% ...

Og helt i detalj,

vi kunne se hvilket land

det var fra, Norge, Sverige, jeg kan ikke ha prosent på alt.

Det er egentlig en sånn gøyall øvelse.

Da kan man i alle fall

i det minste være ærlig på det.

Det er en ting jeg husker veldig godt

du har sagt, det her tror jeg er veldig,

det er ikke sikkert du husker det selv en gang,

jeg tror på sosiale medier,

for det traff litt det greiene

jeg har holdt på med å jobbe i NRK en stund,

og jeg synes du hadde et veldig godt poeng,

og jeg er faktisk modnet på

å bli mer og mer enig,

og jeg tror det var i en tråd

hvor du da hadde en liten greie

med hvordan musikken blir plukket til

PN eller en annen NRK-kanal,

Og det du sa var at norske radiokanaler, NRK sine radiokanaler,

skal spille den musikken som kommer fra

norske plassselskaper, norske artister, ikke gå rundt og leke A&R,

så finne den favorittmusikken som de liker best.

Så tenkte jeg sånn,

herregud, man sitter jo og plukker ut

de beste tingene og så videre.

Så gikk jeg og tenkte over hva som faktisk har fungert

og hva som spesielt ikke har fungert.

For det er jo sånn,

jeg kan jo skrive på at i mange,

mange år så har det vært veldig jevt blant musikkprodusenter i NRK

å komme til å torgs med det nye store.

Det er litt sånn som nesten i kulturbransjen,

i bukking, i plassselskaper.

Og så bare kompisgjenger,

den første som kommer med,

hei, har du hørt dette her?

Dette her kommer til å bli stort.

Det blir en sånn,

du blir den sjefskuratøren i ditt miljø.

Og det å ha nettverk og vite at ting som kommer,

det har en viss ganske høy valør i musikkbransjen spesielt.

Og det er sånn,

her har jeg sett resultatet av den prestisen

det er av spesielt journalister og musikkprodusenter

som heter Radio som plukker til rastronene.

Det er veldig mye prestisje i å få fram det man tror kan funke

og som man har funnet til å kanskje være på konserter og fått

noen demoer og fått noen forlytter

og har litt perling på.

Det gjør jo da at disse medarbeiderne blir ganske

sånn A&R, får interesse av å løfte fram det de tror

som kanskje svarer til deres musikkinteresse og smak

og påvirker listen i stedet for å gjøre det mye mer objektivt

i form av nøytralitet etter beste evne.

Alle plukker jo etter litt sin egen smak,

men man kan også legge seg ned og si hva er det publikum

er ute etter, hva er trendene nå,

hvordan ser det ut

for og bakover for artisten og den ting.

Så bottom line var veldig sånn at jeg tror at

kanskje Radio Stasjon NRK kanskje i mindre grad skal gå rundt

og finne egen prestisjon.

Kanskje for å være såkalt A&R ute der og kanskje

plukke mer, sortere etter det som faktisk er ute

og gjøre den publik servicen der.

Jeg har opplevd at jeg har hatt ferdige plater

som er ferdig innspilt,

og så har noen i NRK

snappet opp at det finnes en jævlig bra låt

som de kanskje har hørt på en Walkman

eller et eller annet sånt diskman kanskje

en gang i tida,

og så har vi sendt en låt

som er liksom, dette er det eneste offisielle

fra denne platen som vi nå sender til radioen.

Dere får vurdere dette her.

Og så er det noen som vet at det finnes noe som er

kanskje enda kulere, kanskje vårt andre valg,

kanskje vi har laget en plan over singleutgivelser

på at den tredje singelen skal vi lage en fet musikkvideo på.

Så har vi oppdaget at musikk har blitt liksom,

nei, men da blir det bare C-liste.

Eller noe sånt i stedet for, jeg husker,

ja, eksempel på det er Sofian,

som jeg hadde en jævlig klinsj med.

Det heter jeg om en gang i tida.

Jeg hadde full krig med Håkon Morslett og,

jeg vet ikke om du husker Sofian.

Er vi tilbake til 2005 da?

Ja, det tror jeg er han.

Soulartisten som...

Ja, talentfull muslimsk soulartist.

Fantastisk bra.

Han ga ut den første liksom ordentlige,

sånn, nå har vi gitt ut en soulplate som er liksom

på nivå med det beste fra utlandet-aktig.

Og det fikk jo seksere overalt.

Men da husker jeg at, ja,

nå er det samme folk

jeg driver og hetser i.

Men det er det samme,

det spiller ingen rolle.

Men da husker jeg at vi sendte en låt til P3,

og da fikk jeg beskjed om at,

nei, men vi har lyst

til å gi ut en andre låt da,

som heter People Are People.

En Depeche Mode coverlåt.

For den er noe av det tøffeste vi har hørt.

Og så sa jeg at,

men det er ikke tross alt dere som bestemmer det.

Og for det andre så begynner vi ikke å lansere

en artist med en coverlåt.

Så det er mulig at dere vet at den låten er drittfin.

Jeg vet ikke hvor dere har hørt det fra,

men det er i hvert fall ikke fra meg.

Men

det har ingenting med...

Det dere har fått servert nå,

det er single nummer en.

Vurder den.

Og da husker jeg at da ble det

en sånn ikke-artist

i P3-systemet.

Men ble ikke den låta lista?

Jo, den ble en sånn C-lista og sånn dyssa ned,

for de ble bare sure.

Fordi du vet at hvis vi hadde gjort People Are People,

så hadde den blitt A-lista.

Og fy faen, det hadde sikkert vært underverket

for karrieren.

Men samtidig så tenkte vi at

her må faktisk grenser gå til hvor mye ego skal musikkprodusentene

i P3 ha i forhold til hva...

Som henger på greip,

på en måte.

Det er litt det du sa om...

De skal faktisk vurdere det som kommer inn,

og ikke nødvendigvis leke med lanseringsplanet

til plattselskapene.

Ja, det er jeg jo enig i.

Men samtidig så kan det jo være at den låta

som ikke ble vurdert så veldig stert at den ikke...

Man har ikke noe større tro på den låta

i seg selv, isolert sett, i de x antall dukkene som går på radio,

at den tilsvarte høyere enn en C-lista-retorsjon.

Nei, det kan gå til.

Og det var sikkert...

Sånn kommersielt sett, sånn i ettertid, så kanskje det hadde vært lurer å tatt det,

men det er egentlig ikke noe som de skal ha noe med, tenker jeg.

Dette her er det dere får, vurdere den.

Og da begynte de å skulle deale med oss,

men da hadde vi...

Vi har jo en video vi skal lage med den låta,

vi skal lage...

Det er så mye som ikke de ser

på en sånn lanseringsplan.

Å kaste på en låt,

det er ikke som man gjør

når man har jobbet med en plate et halvt år,

og tenkte, fy faen, nå har vi lagt en langsiktig plan.

Jeg tror ikke det er noe sånn veldig...

Det er ikke noe sånn,

skal vi si, noe...

arroganse eller ondskap

etter min vurdering der tenker jeg meg at man er sånn

veldig ivrig, og jeg har sett flere tilfeller

at man har gjort akkurat det

er det noen andre låter fra album

som kanskje stokker om på

en rekkefølge som er tenkt,

men da er det gjerne

et ønske at man er fan av

prosjektet eller artisten, men at man kanskje har

mer trua på andre ting som kommer

at man er fortsatt veldig positiv til

artisten, men at man

og det er vel litt sånn

jeg har hørt i

korridorer, blant sosialister at man skal ikke

det er fyr å la seg

følge av promoplaner og sånt

vi er journalister, vi skal liksom gå det egne, så det er litt sånn

jeg har hørt den der greia der frem og tilbake

og jeg tror ikke det er noe sånn

sånn motvillighet i å ta og følge

rekkefølgen, men at man er veldig giret på

å hoppe på det indre filet

som man kanskje vet ligger der

eller har hørt noe på da

ja, men når indre filetene er servert på en måte

da kan du spise den opp,

men hvis du sier at vi har

en indre filet in the making på bakrommet

så her er forretten,

nei, drit i den jeg mener at

at

altså når en plate er ute

hvis albumet hadde ligget i butikkene

så vær så god,

her kan dere velge fritt

for nå er det musikk tilgjengelig

men at noen har liksom hørt

eller tuska til seg en tjuvlytt

fordi de kjenner noen som kjenner noen eller sånt nå

så tenker jeg at det er jo

ikke eksisterende informasjon egentlig da men det er noe sånt,

jeg kjente bare at

at

det var liksom

den hypen da, fikk Ternika 6 i VG

Dagblad, Aftenposten, men NRK var liksom reluctant og det var liksom det de hadde snakket om

at vi må ha flere urbane norske artister

og så kommer liksom

selveste indre filetene av

urbane norske artister som vant

oss oss alarmprisen det året

men nei

Alarmprisen ja, det var en kortlivaffære

Ja, det var veldig rart

Det var en sånn,

en konkurrent eller skal vi si en røffere utgavspellemann

som skulle fylle tomrom der på et eller annet vis

Det var vel Svein Bjørke da,

som i den evige

klinsjen med Sammen Fiskvik

som skulle lage et alternativ til

Alarmprisen var veldig, jeg var glad i den

den var liksom laget på

på kjærlighet og ikke på makt

Spellemann er for meg bare

jeg vet ikke, nå er det jo Spellemann nå

til helvede er det vel ikke?

Ja, det er jo det om to dager Jeg

kjenner at det er ingenting i verden

som jeg bryr meg mindre om

Det er lenge siden jeg har vært på en Spellemannfest nå

Jeg skal ærlig innrømme at der var jeg fast

inventar når jeg var i begynnelsen av 20-årene

og det var veldig artig

da jeg var litt mer i

den zonen, men det er et

Jeg har aldri vært der

Det er ikke et selskap eller sånn

det er ikke en setting jeg på en måte har

savnet veldig å delta i det høres de Spellemannfestene

høres veldig mye mer staselig og gøy ut

enn de faktisk er til her

rimelig kjærlig greier Jeg har aldri vært på noe som ligner på Spellemannfest

men hver gang vi har blitt nominert

etter annet så er jeg på Spellemannprisen

og i det siste

slag på trommene har gått

så er jeg på vei hjem.

Det skjønner jeg godt

iallfall med alkoholpolicynene som nå

så er det jo helt ubrukelig å være der

jeg var jo der det året med

det er uforenelig med Spellemann og alkoholsyn jeg

var jo der det året

med Plumbo, Kaisers Madcon-gøyta det var jo

det gikk jo så fort

det eskalerte når folk fikk samlet til seg

nok mørke rasismetanker så bare

eksploderte det der og han ene kaster kast av champagne

i glasset sitt nede

og helling av champagne over hodet

i intervjuet der det var jo veldig gøy akkurat

det der med han i Kaisers som heldte

for det var så flaut

da hadde han på en måte blitt tilgitt av folket

han hadde satt og sagt

ja nei jeg er så lei meg for at

det er jo det som er virkeligheten

for folk hjemme i stua

det var satt hundrevis av tusen mennesker

og så på at en fyr legger seg helt flat

og han mente ikke noe vondt med det

og hadde tårer i øya

og så kommer det bare en frasiliener

som ikke har fått med seg den dialogen

og heller en øl i hodet på en stakkars fyr

som bare har en litt sånn bonsk måte å olegge seg på

faen da og da han kastet champagne i glasset

han visste ikke hva han skulle gjøre med tommeglasset

og da var det bare

kaster det rett ned i

se hvor perfekt korrekt jeg er

nei det er ganske

det er gøy, men nå blir det sånn

mislykka statements

det var vel

kanskje mitt spillemann høydepunkt

det at jeg hadde med konen en gang

på den festen her også,

det var jo da

aldri blitt så starstruck hun møtte Hanne Krog

oi da hadde jeg en happy wife

i en god stund

det visste jeg ikke det

det eneste jeg visste om hennes musikk

greier, det er rart vi

kunne ikke hatt mer forskjellig musikksmak jeg tror en av de første gangene vi hadde oss

så la jeg ikke helt merke til

hva slags musikk som gikk i bakgrunnen hos henne

etterpå så ble jeg liggende

alene på senga så hørte jeg, er det

gitarkamerat med halleluja som driver på gård her

så drev jeg de fire gutta

og svøpte meg inn

med halleluja låta den gikk tydelig stått på repeat

da er det godt

å ha spotifys algoritmer

å skylle på for hvis det hadde skjedd frivillig i heimen

da hadde det ikke funnet seg så mye skulle vi flytte

sammen så hadde vi greid

å komme seg videre

det flyttet oss den skal jeg faen meg ha

det skulle faen meg ikke røre

det er faen meg min

Espen Linde som er

skylle på den nasjonale Espen Linde alibi

Espen Linde er en fantastisk type

har jeg hatt han på besøk her

en strålende podcast en av de gøyeste og beste

musikkpodcastene jeg har hatt her

der traff jeg virkelig bare så masse

felles interesse med hele den kreative reisen

det var utrolig morsomt å høre den

kreative strevingen etter

følelse som taper og jobber

og jobber og jobber

hvordan prøver å lage en hit og gå videre

det er utrolig fascinerende

å høre de reisene der

han hadde vel en tøff start

det er så rart

feilet, feilet, feilet det viser suksessen det er ganske

du hører jo veldig sjelden om de historiene

for de er bare usynlige

men tenk deg så mange som misslykkes hver dag

det er så trist

det er kanskje grunnen til at jeg

fikk nedtur av konserten vår

når jeg begynte å tenke på

alternativ er at Warner signer oss

og så gir vi ut en plate

og så går ikke det bra

og selv om det skulle gå bra et år

så går det sikkert ikke bra neste år

og det er et eller annet med at

alle har jo bunner og topper

jeg tror ikke jeg har lyst til å utsette meg selv

for en bunn 2000-tallet husker jeg

fra 2004 utover var

jævlig brutalt for alt

av norske artister som hadde med urban

og hiphop og R'n'B-sjangeren å gjøre

fytt i helvete jeg husker hvor mange hypinger

jeg bare hørte om og var med på

ting som ble A-lista

og ting som fikk enorme oppslag i Dagblad,

Aftenposten eller VG det var sånn

artist på artist på artist

som bare hadde alle forutsetninger og så kom albumet ut

og så solgte det snakk om under

100x jeg husker jeg tok alltid sånn ivrig promotør

av disse platene i butikken og satt de opp

og solgte aldri noen ting det er helt

det var Madcon

før de fant sin beggin det var

Winta

Winta var jo enormt mange forsøk vi hadde Whimsical

Chris Lee som er en god venn av meg og så

jeg digget musikken til det var

ingenting ville seg men ingen har vel egentlig fått det til

i soul-sjangeren Sofian vant jo noen priser

vi solgte 5000 plater og det var det

jeg mistenker jo at vi er

ikke

funk-soul-disco-folk

det har jeg sett på musikk-undersøkelser

opp igjennom 10-15 år

men hvorfor funker Bruno Mars

finner det en norsk Bruno Mars

er det fordi han

ikke er norsk det eneste som har funket litt

det er i senere tid

og jeg vet ikke helt hva det men

jeg vet ikke den soul-soul-funk-disco-greien har vært null

interesse for veldig, veldig liten interesse for

det har vært kanskje en litt vestkant-greie

rett og slett at denne funk-soul

har vært litt sånn

veldig urbant

jeg tror det er nesten sånn

ja

det var i hvert fall brutalt

å se det på 2000-tallet

og alle artisterne det som er gøy,

vi har jo snakket mye om

Oral-B og Pimple Ocean gjennom hele podcasten

og det er jo sånn makante steiere

som har hatt sine

små oppgjør og nå er de som

blant de feste artistene

å samarbeide med men

det er ganske sjukt å se

for jeg ble så overrasket

når jeg gjorde den podcasten

jeg var opp hos

Pimple Ocean i huset hans

han bodde i en mansion

det er det vildeste jeg har sett

man hadde et eget gigantisk studio

jeg tenkte, er det mammaen din

for jeg tenker jo ikke på de som

er suksessfulle, for det er jo ikke noen sånn

som tilsier at de skal gjøre det så jævlig bra

men det er vel de som kanskje har gjort det

aller beste av alle norske rappere

ved siden av Karpe noen gang

det er ganske sjukt

han samler på sofaer også

jeg har aldri vært hjemme hos han enda

du må bare opp og se det huset på Smestad

jeg ble helt sånn bor du her?

så smilte jeg litt sånn

men du er jo

Pimple Ocean

Nei, jeg synes det er ganske gøy

og det er litt sånn at ting går i sirkler

hvor du ser liksom at

jeg ser på Karpe

bare tenkte jeg Karpe

som var jo mobbeoffere

i begynnelsen, de var jo liksom

klovner i kamp sine

protégéer Det tror jeg veldig mange har glemt Ja,

ja, men tenkte jeg bare så ukult det går an å være

klovner i kamp så var det mest ukult

i hvert fall i kreddverden

solgte jo bøtter og lass

men de var så ukule

og så kom Karpe,

to sånne små tasser som skulle liksom

altså jeg husker det var en som het Lena

som var manageren deres og

jeg så og tenkte

du er manageren til Karpe

gjør du andre ting?

Ja, hun gjør et par andre ting og det var ting jeg ikke hadde hørt om

så tenkte jeg, du skal leve av 20%

av det Karpe tjener

som selger

altså de solgte ingenting og

så husker jeg Første var hun EP tror jeg

Ja, glasskår Ja, ja, ja, og en av sånne kjære mamma

eller et eller annet sånn tror jeg første singeren het Ja, ja, men

snakk om å jobbe

hardt og jobbe og jobbe

og legge på stein,

det er jo ingen som gjør sånn lenger

det er det som jeg liksom savner litt

med platebransjen er at gi ut en plate selv 500 og

så vet du at hvis dere gjør jobben og turnerer

og gjør det dere skal så selger dere 1000 på neste

og så selger dere 2000

og så selger dere 4000,

det er hvertfall sånn

det er jo kanskje det jeg savner aller mest

å se liksom at det du

spøtter inn det er det som gir og blir

på en måte det du skal leve av da

nå er det jo ikke,

det er helt umulig

og det er liksom alt bare handler om

tisking og tusking og spotify

og tiktok og jeg tenker på det har ingenting med musikk å gjøre Man

kan jo si hva man vil om musikken til Erik og Chris

også, men det var jo på et tidspunkt her på 2000-tallet

hvor jeg skal si Carpe Diem

og som det heter da,

og Erik og Chris

var liksom to nesten sånn ekvivalenter

i av underholdningsmusikk som Carpe drev å holde på med den show

vi spiller show på show,

spiller vi så jeg tror de fleste har grept

det var jævlig morsom

også var jo, men det som Erik og Chris

gjorde jo, som jeg husker var sånn

uansett om det var utskilt

og alt mulig sånn,

det var så var det

de var kjempe, kjempe, kjempe populære og de hadde, jeg tror de spilte noe sånn 200 konserter

i året, reiste rundt, gjorde den jobben fra nord til sør,

fra nord til sør,

opp og ned opp og ned.

Hva skjedde der til slutt?

Jeg har ikke hørt noe der for mange år

er det sluttet helt?

Men Kristoffer, Chris, han er jo en produsent som han Erik Småland

og gjør masse sånne internasjonale store

sleger, sånn internasjonale De holdt seg i musikken da

på billboardlåter og han har blitt sånn godt opp produsentveien

har gjort litt sånn norske artister også

så gjør det vel litt sånn Erik og Chris låter når det er sånn litt lyspetå

Russetiden kommer Ja, Russetiden, så når de kanskje kjeder seg

fra familielivet og har lyst til å gjøre noe

men det er det som er sånn morsomt da

de har jo banaveien for hele

den sjangeren, altså med

katastrofesteis, med alle de her som har kommet tett på

så er jo liksom Erik og Chris

kanskje har banet litt veien for det greiene

Jeg følte de var litt bedre,

eller litt sånn litt mer i retning

klovner enn

katastrofe kanskje, eller jeg vet ikke

det er skille der har blitt utvannet

Ja, det er to ingen som bryr seg heller

Nei, men det var på det

kreddig greiene vi snakket om,

at var det ikke

onkel P som hadde med seg en eller annen

eller var det kanskje ikke det

men det var i hvert fall et sånn type navn da,

som hadde med seg

en sånn staceman-akt,

eller jeg husker ikke, i hvert fall to som gjorde noe sånn sammen

som jeg tenkte, nå

nå hopper jeg av denne karusellen

og staceman er jo verdens

fineste fyr, det er ikke det,

men det er bare et eller annet med at

det er to verdener da, som

ikke var forenbare for

ti, i hvert fall 20 år siden

Husker du, det var en sånn kreddting jeg kom på

som jeg glemte liksom,

som var så jævlig

morsomt, husker du den der serien Hit for Hit?

Ja.

Og han der indie-artisten som var så

opptatt av kredd, at han ville ikke at kassetten

sin skulle stå frem,

det skulle være litt bort hjem

i butikkerla, på det var hyllene

hvor du ser at du kan sette noe,

så sånn litt synlig, skal man ha han litt bak

han står litt lengre bak her,

så det ikke er så

det ser liksom ikke så bra ut hvis den står for langt fram

og sånt, det var jævlig på kornet

den der med, skal liksom

jeg skal beholde kreddene,

var liksom det aller, aller viktigste da

Hit, var det med det var med de to komikere, han

Skøyen og Nei, det var det, jeg tenkte på Erl og Steinjo

men det var noe annet

Pop eller sånn, Pop Rock Har du mer potet?

Skull, det var vel en stor sleger der i går men jeg

vet ikke om det ble så veldig mye mer

Nei, jeg husker ikke leger

Du, vi nærmer oss fire timer da

Ja, jeg kjente det nå

Kjente nivået samtidig Jeg har ikke pratet så mye

med noen, noen gang Jeg

tror fire timer er liksom maks

av det jeg tåler av meg selv

Det må jeg ta som et kompliment

Du har aldri vært på en dating

som har vært så lenge

Nei, prater i hvert fall ikke

Da er tunga langt ned i halsen

før den daten er fire timer lang

Ellers er jeg hjemme

Men dette her ble jo

Jeg skal forstå det,

det er like hyggelig

som jeg så for meg

men det er ikke like langt

Det ble jo mye lengre

Ja, beklager det Jeg håper dere som har hørt på

orker, de kan dele opp

eller de kan hoppe av halvveis

Jeg tror de siste halvtimene går bra ut

Jeg pleier alltid sånn,

når vi har så lange podcaster

så pleier jeg alltid sånn

Jeg skal ikke tvinge deg til å poste opp noe på rappet

Er det en liten treat til den første

som har hørt det hele?

Ja, akkurat det er nå vi skulle delt ut

twistpose eller noe sånt

Nå vi skulle hatt,

hva er det het for noe

signert Stone Family og Jean-Paul plakatt

Ja, eller kanskje ikke.

Takk for oss.

Tusen takk for praten.
Lignende

5/1/2023
Wolfgang Wee Uncut
Erlend Mørch | Radio Mørch, Politikk, NRK, Transdebatten, Trygdekontoret, Norske Komikere, Trump

Wolfgang Wee Uncut #376: Erlend Mørch er skuespiller, tekstforfatter og podcaster, og står bak den populære podcasten "Radio Mørch". 0:00 Hår 1:13 Grunderideer 2:28 Wolfgang hadde ikke...
Se mer
10/28/2024
Wolfgang Wee Uncut
Marstein | Undergrunn, Mystikk, Dating, Ungdomsstress, Markedsføring, Kroppsidealer

Wolfgang Wee Uncut #558: Marstein er rapper fra Gamlebyen og Tøyen i Oslo, og kjent fra gruppen Undergrunn. 0:00 Start 2:30 AI 9:45 Dagens ungdom 11:04 Ungdommen stresser 19:00 Gründere...
Se mer
1/15/2023
Wolfgang Wee Uncut
Berrum & Beyer | Spektrum, NRK, P3, Lydkrigen, Kredibilitet og Penger; Standup, Image og Reklame

Wolfgang Wee Uncut #338: Lars Berrum og Martin Beyer-Olsen er komikere og står bak podcasten "Berrum & Beyer". ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee...
Se mer
7/17/2023
730.no
Mikkel Christiansen

Heavy Metal og en interesse for gressplener er kanskje ikke det første du tenker på når du hører navnet Mikkel Christiansen aka Mio fra Broiler? Men i denne episoden blir vi bedre kjent med artisten, spesielt når han forteller om et spesielt besøk fra Åndenes Makt. Broiler-artisten åpner også opp om den nye kjæresten, penger på kontoen og flytteplaner i ukens episode av 730.no. ♡Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
9/9/2021
Wolfgang Wee Uncut
Sturla Haugsgjerd | Fra Hasj Til Heroin, Ensomhet, Rusavhengig, Narkotika, Oslo, NRK, Trygdekontoret

Wolfgang Wee Uncut #178: Sturla Haugsgjerd er samfunnsdebattant, skribent og podcastvert. #rus #narkotika #wolfgangweeuncut ⭐️ Sturla Haugsgjerd links: Instagram: @skravleklass1 Facebook:...
Se mer
8/6/2023
Wolfgang Wee Uncut
Chirag | Karpe, Magdi, Begynnelsen, Bransjen, Quickstyle, Business, Risiko, Prisutdelinger, Alkohol

Wolfgang Wee Uncut #400: Chirag Rashmikant Patel er artist. Nyhet! Podcastserien "12000 år med norsk historie" med Sturla Ellingvåg, kommer nå ut som en historiebok på Kagge forlag! I...
Se mer
2/4/2024
Wolfgang Wee Uncut
Øystein Greni | Livet, Farsrollen og Selvransakelse, Oppveksten, Skilsmisser, Ærefrykt, Big Bang

Wolfgang Wee Uncut #463: Øystein Greni er artist. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee Uncut, setter jeg stor pris på alle som ønsker å støtte...
Se mer
4/25/2021
Wolfgang Wee Uncut
Danby Choi | Sløseriombudsmannen, Subjekt, Werner Jensen, Woke, Kunst, Mangfold, Arkitekturopprøret

#kunst #kultur #politikk #wolfgangweeuncut #sløseriombudsmannen #woke #arkitekturopprøret 15:38 Avsløringen av Sløseriombudsmannen 36:36 Kunststøtte og Det Venstrevridde Kunstmiljøet...
Se mer
Laddar