‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

7/25/2021

Thor Gotaas | Brødrene Fjerdingslien - Der Ingen Skulle Tro At Noen Kunne Bo | 24 Timer (17:24)

Wolfgang Wee snakker med forfatter Thor Gotaas om boka hans om Fjeringslin, en husmannsplass i Østsyn, Norge. Boka dokumenterer livet til tre brødre som bodde der i over 100 år. Gotaas forteller om brødrenes livsstil, inkludert deres tro på folketro, og hvordan de levde et enkelt liv uten strøm eller vann. Han nevner også fotograf Arne Rignes, som tok mange bilder av Fjeringslin, og hvordan disse bildene gir et unikt innblikk i husmannslivet på den tiden.

Transkript

Ok, da er det til, i alle fall utenfor titel og bok og omslag og av de bøkene vi har hatt i stabberen her til nå, så er denne boken jeg vet alle minst om. Så her må du bare ta innledningen selv. Fjeringslinn.

sa jeg det riktig? Ja, fjeringslinjen. Der ingen skulle tro at noen kunne bo. Jeg er jo litt inspirert av NRK-titerne i TV-serien. Titerne, og du vet, det her er jo da kamerat fra Josef Helvete. Jeg skrev en bok om Josef, Elvebakken, populært kalt Josef Helvete. Og han vanket mye på fjeringslinjen, som var en husmannsploss på Østsyn overfor Dokka.

Og bildet på omslaget er jo veldig fint. Du ser der en som heter Johan Fjeringslin. Det var tre brødre jeg skrev om særlig. Johan, Kristian og Syver. Og du ser bildet, det er jo et skikkelig poetisk fint uttrykk, synes jeg. Og det er samme fotograf, Arne Rignes. Med sagt Arne Rignes, den boka finnes faktisk også enda

Arne Inges var jo en artig kar. Det ble sagt at han bada i surmjøk og piska seg med brennersler. Han var veldig opptatt av å leve sunt og spise fisk og trene. Han spitte saksefon, og han var en ressurstype. Jobbet i Opplandet og Beirut i mange år. Gjennom jobben så traff en masse folk, originaler og spesielle mennesker, som han skrev om i Opplandet og Beirut. Han jobbet der fra 1950-tallet og til og med pensjonist. Men de karrene her bodde jo da på fjeringslinjen.

hvor kona hans, hun var jo datter, altså de her var onkler til kona hans. Så kona hans var vokst opp på Dokka, og mora hennes var da søster av brødrene Fjeringslin, de her som boka handler om. Og boka handler om en husmannsplass. Husmannsplass, det var plasser i Norge som ofte lå under et garsbruk, hvor det var en husmann som da fikk lov til å dyrke

å bruke jorda eller skogen, og som da hadde arbeidsplikt, eller betalt en årlig husleie til bonden, så fikk du da bryte nytt land under den garen, hvis du skjønner. Og her er da en gal som var husmannsplass fra ...

tidlig på 1800-tallet, hvor det er tre generasjoner. Så målet mitt var å skrive en bok om en husmannsplass, for du har hørt masse bøker om bønder og galbrukere, men hvor har du en bok om en husmannsplass gjennom over 100 år? De er det i hvert fall her. Ja.

Ja, det sa du egentlig det, at dette var en idé som dukket opp og sprang ut av den Josef Elvebakken-boka. Dette var prosjektet du følte opp den forrige boka med, rett og slett? Jeg skrev boka om Josef og fant masse bilder av de her i fjerningstekara. Og så skjønte jeg at her er det ikke noe vanskelig å skrive en ny bok. Jeg hørte jo historier om fjerningstekara der jeg skrev boka om Josef,

Så begynte jeg å samle stoff og intervjue gamle folk på Dokka og rundt der, som hadde møtt denne karen her. Den siste døde i 1975, så det er ikke så lenge siden. Det fantes gamle folk som hadde stelt han igjen. Her er det jo ...

De var jo ikke tater, og de hadde ikke gjort noe gærent. Johan Fjeringsen på omslag hadde kanskje vært borte i noen småkriminelle greier på 20-tallet. Men det var ikke noen mappe på de. Så jeg måtte da gå på historien på husmannsplassen og på bondeliv oppi der. Så nøste jeg sammen og fant masse fine bilder. Du ser bildene her. Jeg blar gjennom her også. Det er jo en haug med ut.

utrolig flotte fotografier her også. Det er jo sånn, som du sa, det ser jo helt nytt ut som det er fotografert noe nylig liksom. Var det samme fotografen som? Arne Inge, jeg har tatt de bildene her og har veldig sans for lys og for sånne forskjellige motiver som du ser. Han tok bilder av hverdagslivet

Det var det ikke alle som gjorde, for de skulle ha bilder av bryllup, av bursdag, av sånne høytider hvor folk satt rundt et bord og spiste. Det er jo egentlig ganske interessant. Men Rignesen, han som da var fra Oslo, og født i 1914 som jeg sa, han kom jo opp i der første gang på 30-tallet. Han kom opp fra Oslo som en sånn bygutt, og som en sånn naturfrik. Han var en sånn friskoster.

frisk sporter mener jeg, som da likte å drikke surmjølk, spise poteter, han var en vegetarier en periode, men han jakta jo også og fisket, han fikk i seg animalske ting, men han kom opp i det første gang i 30-årene og så det hjemmet, eller den husmannsplassen som mora til kona hadde vokst opp på. Kona, hun

Hadde da vokst opp noen kilometer inn i Dokka. Og det er ganske langt i sosial distanse fra Fjeringslinna, som er øverst opp i linjen der, til ned på Dokka, hvor det var et stasjonsbygd. Hvor det bodde folk rundt stasjonen som vokste fram på Valderesbanen. Så Rignesen kom litt over i 1940, da krigen begynte. Men de brødrene er jo født på slutten av 1800-tallet.

Og der fant jeg jo skoleprotokoller

Og jeg fant karakterbøker og sånn. Eller karaktervittnemål. Jeg fant masse kilder. Sånn ti står av overlevd? Det var langt å gå fra fjeringslinnet til skolen. De kunne bruke to timer for å vasse i snøen. Og så står det M-sko, mangler sko. M-M-M-M-M-M-M-klær. Mangler sko, mangler... Det er ikke sikkert at de alltid hadde sko å bruke. Det var jo ti søsken. Var det sikkerhetsfaget at da har de tråkket gjennom snøen i...

Sokkelesten, eller? Kanskje ikke i snøen, men det var hentet at de ikke kunne gå på skolen, for de hadde ikke noen klær, ble det sagt, til å gå på skolen. Og det var jo flere som utvandret til denne plassen. Fire av de ti søsknene dro til USA.

Det var flere som dro før oss, og det var en av de fjeringslige folkene som var med i den amerikanske borgerkrigen. Det er også noe som er morsomt på sånne bøker, er at du skriver en lokal historie, men så kan du se at de drar ut, altså utvandrer seg i USA, er med i borgerkrigen, var med i det slaget, satt i den fanglige, du ser verdenshistorie, eller Norges og verdenshistorie, eller USA-historie, gjennom at det begynner på en husmannsplass for...

De andre husmannspassen oppi der, de ble fraflyttet. De lå så langt oppi lia at folk dro til USA. Utført til USA. Men på fjerningstiden var det sånn at da ble igjen tre brødre. Foreldre og tre brødre ble igjen. Og de brødrene, de fikk jo pakker fra USA. Før jul fikk de noen sånne Amerika-pakker. Sånn som mange fikk, så det dryppet litt på de også. Men de brødrene, de holdt på det gamle og bodde der. Og det er interessant, for da levde de egentlig sånn som folk gjorde da på ...

Sluttende 1800-tallet begynte det i 1900, så levde de helt fram til moderne tid, de tre ugifte brødrene. Var det ikke veldig vanlig for gutter å stikke ut i den store verden, eller dra til byer, eller forlate gården, eller skulle utforske i det minste, i en alder av sentennårene og begynnelsen av 20-årene? Mange gjorde det, men her var det alltid noe å gjøre, det var alltid arbeid på bruket, det var alltid noe å drive med på jordet, i skogen, så de trengte ikke å dra bort for å få jobb.

Vi vet at de var ganske kristne oppi der, de var med i frelsesamheden. Du ser et bilde der, så ser du bildet av Johan i uniform i frelsesamheden. De var religiøse, og de hadde, jeg husker ikke om jeg skal si det her, men de hadde sånn som mange familier på den tiden her, faren til brødra heter Johan, og mora heter Mathea. Det var sånne gudfryktige folk som da

Leste Bibelen sikkert, og kanskje avholdt en del sikkert. Det er ikke sikkert de jobbet på søndag alltid. Men de levde sånn gudfryktig på husmannspassen, og livet var jo kun spøk. Selv i borgerkrigen. De kom fra en familie ganske typisk, med ti unger, og fire som dro til USA, og noen som flyttet andre steder, og de som ble igjen, for de var ugift. Ofte var det sånn i Norge på den tiden her, at hvis du ikke ...

Hvis du ikke gifte deg, så ble du boende hjemme hos mor og far, og for å ta vare på mor og far. Fordi det var enkelt, for da hadde du et rom, du hadde et seng, og du hadde noe å gjøre. Men de tre brødrene fordelte seg på tre jobber, for at foreldre døde på tidlig 30-tallet. Da kjøpte brødrene ut bonden. Så fra å være husmenn,

så ble de da sjøleire, men da måtte de ta opp et lån. Søstrene har hjulpet dem med det, så de fikk da lånt i banken, og så betalte de det lånet, så ble de sjøleire da. Og da har vi hørt at de tre brødre hadde jo hver sin lille ...

Ville Skavank, eller Skade Syver, han var en sånn bygdetulling som gikk rundt og tulla, og han er brukt som modell for noe som heter Smiltidig skjulte kamera, som er en program som gikk på NRK i slutten av 60-tallet, hvor han hadde ei tann, og det grise hans, det var brukt som en kjenningsfoto på en

De hadde en sånn tv-serie hvor det kunne være folk som lå, du kunne høre en stemme for eksempel inn i en oppværingsboks på Oslo S, eller på Østbanen da, som det heter. Og da var det noen som gikk og trodde kanskje det bodde en person der, eller noen gjorde noe rart, eller noen utgav seg for å være den personen. Det smilte til de skjulte kameraet etter.

og når bløffen ble avslørt så kom det sånn, smil til skjult kamera, og da kom det bilder av Sjøvjør Fjeringslinn, det var sånn fint bilder han som jeg står i boka, han hadde eit han som han hadde godkjent at de brukte og sånt Arne Rignes tok det bildet for Rignes han var da som sagt kompis med de og han Rignes jobbet i NRK han jobbet da som journalist som jeg sa i Opplandet Berber i mange år

Også jobbet han som frilans i NRK. Han ble kalt Hjortefot, for Rignes kunne løpe ut i skogen. Han kunne filme et oløp ved starten. Så klarte han å løpe ut i skogen og filme oløpere som kom inn i skogen. Han var jævlig god til å løpe, Arne Rignes. Han hadde to døtre og kone. Så han jobbet og hadde en forbindelse der, i forbindelse med at han jobbet i NRK. Så intervjuet han Kristian, som bodde til slutt, syver, døde i 1951.

Han var sånn type som gikk rundt på gala og kunne si ting og gjøre ting. Så lo folk, litt sånn bygdenar. Det var vel en, han tror jeg aldri har vært noe særlig lenger enn Jøvik. Det er vel en 4-5 mil unna. Kristian hadde vært på et møte i Frelsesarméen, et stort stevne i 20-årene.

Han hadde gått til Oslo, det er vel en del mil, noen dagsmasjer, 14-15 mil kanskje, gått til Oslo, 16 litt avhengig av hvor du gikk, men så Kristian hadde vært til Oslo og kom tilbake til fjeringskjønnen og fortalte hvordan det var. De fikk jo brev fra Amerika, og de leste aviser, og hadde jo noen bøker, i hvert fall Bibelen, men han gikk altså til Kristiania, var på stor fredsavmøstevne, og kom tilbake og fortalte hvordan det var der.

Jeg tror Syver ikke hadde vært lenger enn Jøvik. Jeg vet ikke hvor langt Johan hadde vært, han som er på omslaget, men de hadde ikke vært i utlandet i hvert fall, noen av de, mens da de hadde søsken i USA, som bodde borte der, flere stater i USA. Da Syver var den typen, og da foreldre døde, de hadde jo hver sin skavank, Syver datta en hest,

og fikk brokk. Det gikk ikke noe å klage på resten av livet, men så ble det lagt inn på gamlehjemmet, Grangal, og da ble den operert, så da forsvant det. Da hadde den gått i 40 år med en skade uten å ha gjort noe. Så du visste hvor du skulle operere deg vekk? Nei, jeg tror hun fikk noen brokk-operasjoner. Men i hvert fall så hadde det alvor klaget på det, eller ledet det. Mens Kristian fikk en tømmerstokk i beinet,

Da han drev med tømmeroks på 20-tallet, tror jeg, og han fikk sånn der, det var noe skakt med beinet, så han fikk vare med en der. Mens Johan gikk og hostet og kremte, han hadde kronisk brunket i 45 år, han røkte jo ganske mye, så han hadde det i 45 år. Hvis vi ser bildet av Johan, så ser vi at de lagde jo tobakk, dyrket tobakk under krigen,

Så de hadde masse avla tobakk. Du ser noen fine bilder hvor de ruller tobakk der. For Inge Nes tok bilder av alt. Han tok bilder av folk som satt og dreit. Han tok bilder av folk som gikk nakne på ski. Han tok bilder av fiseringen til en type som dreit for å se hvor han møkte. De ble kastet da. Men i hvert fall Johan Fjergenstein, han er avbildet av hvor han sitter og ruller røyk. Det er da hjemmeavla tobakk.

De drakk ikke noe spesielt mye alkohol, men de dyrka maten selv. Da foreldrene døde, så hadde mora og faren gjort forskjellige oppgaver.

Og da tok brødrene over mora og fars oppgaver, og Kristian han ble husmor. Han tok over oppgaven til mora, lage mat, og stelle kjøkkenet, og gjøre alt sånn husholdningsarbeid, det gjorde Kristian Fjeringslin. Og så var det Johan, han var tømmerøger og grovearbeider, han var råsterk, du ser bildet han, jævlig sånne grove never. Han gjorde alt det tungarbeid som faren hadde gjort, og kjente penger da, for han kunne øge tømmer. Og der ser du syv fra ønskekvist, ser du det? Han kunne finne en sånn brønn med ønskekvist.

Jeg finner da veldig artig, han ønsker kvistgreiene, så de kunne grave brønner, det drev han syv med. Hvor kommer de? Vet du det? Det er ønskekvistgreiene. Jeg husker første gang jeg leste om det, det var vel Dodenhold eller noe sånt. Alt jeg hørte om det mytene, hvor kommer det fra? Det er vel noen som mener at det er energier i vann i jorda, så kan du...

Jeg kan ikke si noe om det selv, men jeg har snakket med flere som mener at de kan finne vann på den måten her. Men du går rundt med sånn kvist da. Så gamle folk kunne det her i førretiden. De sa jo det at, de her trodde jo på hulldra for eksempel. Og de var jo sikre, de kunne ikke forklare til de at hulldra ikke finnes, for de sa jo at hulldra forsvant da strømmen kom, sa de. Ja.

Hvis du skjønner, så hvis du går 150 år tilbake i tid, så trodde Magnum og Nume på hulldra av nissen og sånn, men de forsvant, og de ble borte. Hulldra av nissen, eller de unnjuriske, de som levde parallelt med mennesker, de ble borte da sola sto opp, så ble de borte. Eller for eksempel da...

Da folk dro ned fra Setra om høsten, eller i august da, eller i september kanskje, så tok de unnjordiske over Setra, og så drev de den, og der var det elgen som var hest. Så de trodde at elgen var hest. Og når sola stod på morgenen, så forsvant de unnjordiske, og når det ble mørkt, så tok de unnjordiske over. Så de levde da i den forestillingen her, og Kristian trodde fullt på hundra. Han har intervjuet flere ganger, og da har han sett en dame med sånn

Langt hår og latter. Kanskje litt av rumpen. Det var huldra. Det trodde Josef på også. Hva tenker du når du intervjuer han? Hva er det han har sett? Hva er det han har forestilt seg? Du må jo gjøre deg noen tanker. For et annet eksempel, det er jo ingen menneske som har sett et virus med øyet.

Et virus er avhengig av at du er ikke forstørrelsesglas. Så alle som snakker om korona, vi synes ingen har sett det med øyet. Men det finnes, vi vet at det finnes. Vitenskapen har bevist at det finnes. Folketro er basert på at folk mener at de har sett det. Jeg vet ikke hva de har sett, men hvis du tenker at du bor i et samfunn eller en verden uten strøm, og det er mørkt, og det kan gå til at det er halvisisasjoner, kan du ha...

Hvis du tror på noe, det er jo folk som tror på kristen Gud, det er folk som tror på mange forskjellige guder, og det finnes ingen bevis egentlig, vitenskapelig bevis, mer bevisst da, mer bekjent, som for eksempel beviser mye av det som står i historieverdensreligionene. Det finnes kanskje mange som mener at det har bevis, men jeg tror ikke det finnes så mye bevis egentlig, og samme gjelder for huldra,

Det er jo ingen som egentlig har sett Huldra, men de fortalte om Huldra. Kristian hadde sett Huldra. Han hadde hørt og syngt og le og sånn. Jeg vet ikke hva det er for noe. Jeg husker jeg satt på post ute i militæret midt på natta. Han måtte passe på å stirre ute i mørket for å se etter finene. Jeg visste at de kom på et eller annet tidspunkt, men så begynner det å sitte jeg tre kvarter en time i kulla.

og stiller inn i mørket, så begynner ting å bevege på seg. Og trærne, og du begynner å se mennesker og fiender og dyr på de merkeligste steder. Du får det bare å sitte stille i mørket. Jeg vet ikke om det er en funksjon at vi blir urolige av å være ute i mørket og sitte stille.

at det er en funksjon i oss til å dyrke fram farer som kanskje ikke er der, bare for å overkompensere at vi må passe oss nå, for vi har ikke kontroll over landskapet foran oss. Kanskje det er noe evolutionært. Det kan være en bra ... Ja, jeg tror kanskje det. Hvis du tenker at folk alltid har hatt det sånn ...

For nå kan vi si tilbake og si at sånn er det ikke, men sånn var det. Men da har folk alltid hatt en forestilling om at det kanskje er noen unjordiske som er i mørket. Og så hører de her i oppveksten, så sier mora, pass deg, du må passe deg for nissen, du må passe deg for nøkken, for hvis du drukner, en del trodde at å drukne, da var det nøkken som dro deg ned, hvis du skjønner. Det var sånne vesene i vannet, og hvis du tenker at det

hvis folk kan svømme i et samfunn, så er det ikke så rart å mødre noen av alle ungene sine mot å gå i vannet, for da kan de drukne og si at det er nøkken, altså tror du på deg selv. Så hvis du vokser opp med de forestillingerne om at sånn er det bare, så ser du jo sikkert veldig mye sånne ting og tegn i naturen. Eller hvis du vokser opp med en bestemt religion, så kan du tolke masse som, det er beviset på religionen. Så det har nok mye med det å gjøre, hva du lærer fra det liten,

og de her var jo både kristne og trodde på folketro, altså de trodde på

i Bibelen, og så trodde de på det som de hørte og så i naturen, og fugler og sånn som sang. Det er jo forsvarsmekanismer også, litt sånn den overtroen, eller folketroen. Det er plutselig en måte å få systemet verden på, og mange unger har jo hatt masse folketro som de glemmer, eller ikke glemmer, men som de slutter å tro på når de er voksne. Men her var det sånn at mange voksne trodde på noe hele livet,

som kanskje virker helt lattelig i dag. Men som sagt, de sa jo det at da strømmen kom, så mente mange av de gamle at da forsvant de unnodiske, for de tålte ikke strøm. Eventuelt så tålte ikke da, trolde tålte ikke sol, så det ble forsteinet. Og hvis du da bor oppe i fjeringslinjen, det er langt oppe i Ås, og det er mørkt og sånn, og så hører du lyder, og så ser du noe, og så høres det en fugger, og så tror du kanskje at fuggeren, ravn varsler død for eksempel, så tror du at det

Hvis en hare krysser veien for en gravid dame, så får ungen hareskår. Sånn trodde veldig mange. Det er eksempel på boka der, en dame som heter Anne Fjeringslin, som bodde på en naboplass der som heter Fjeringslin. Hun var en trollkjæring, eller trollkone. Hvis hun skulle rense noe, skulle hun bruke møkk for det.

For det var motsatt av rent. Da skulle du bruke møkk for å få bøtte rent, for eksempel. Masse sånne ting som du kan spore i folketroen, som de brødre her var en ...

siste sånn, eller kanskje noen av de siste på de kantene som trodde på de tingene der. Jeg tenkte på det med nøkken. Jeg får litt logikk inn i det. Hvis du ser noen som drukner, eller at du drukner, så er det jo ikke at du ligger flat og plasker i vannet, men det er jo at du prøver å hale deg opp. Det ser jo ut som om du blir dratt ned når du er ferdig med å drukne, for du prøver å komme deg opp også. Så det ser jo nesten ut som om det er en kraft som drar deg ned hvis du har sett noen drukne deg.

Jeg har ikke sett det, men jeg har sett det på... Jeg skjønner hva du mener. Men nå tar vi fransken, og så var det jo tre brødre. Og Syver, han hadde nok aldri hatt noen kjæreste. Han var sånn type som i dag, som vi har sagt, kanskje kunne være litt grov i kjeften og kanskje taffelig og sånn. Sånn det var mye av før. Han mente jo selv at han...

en gang så kunne han fått en dame, men det lukta for vondt av huset hans, så han mente selv at han kunne fått en dame, jeg vet ikke om det stemmer, men Johan, han var en kjekk kar, han på omslag var en kjekk kar, han var en kjekk av de brødrene, så han satt og drakk øl, på Dokka Hotel ble det sagt, og da, hvis han drakk seg så full, så drakk han seg så full at han la seg på hesten, enten så la han seg over hesten, eller så la han seg på slenen, og så dro hesten inn tilbake til kjæringslinjen, så han kunne drekke seg skikkelig drit, så uten at han klarte å gå, så gikk hesten, dro han tilbake på slenen,

eller at han går hesten. Det var Johan, mens Kristian, han hadde nok hatt kjæreste i ungdommen, det er mulig at syver hadde kjæreste, men han var mer en sånn type som skrøt, han kunne jo skryte uten han hadde gjort det, men han var jo borte i kvinnefolk, han og på sin måte, men Kristian, han hadde jo da kjæreste i ungdommen, og

På sine eldre dager, Syver døde i 1951. Han hadde bodd litt utenfor fjerningskrimen på slutten, så døde Johan i 1956.

Og da var jo Christian alene igjen. Så litt etterpå så vet vi at Christian hadde da satt inn annonser i et ukeblad. Han etterlyste kanskje da Garshelp en sommer, eller Buddei eller noe sånt da. Så kom en dame opp dit, visst nok da, og da tror jeg vi er på 60-tallet, men jeg er litt usikker, kanskje slutten av 50, begynner seg 60-tallet.

Og det kom en dame ditt, minst ei, som hadde svart på annonsen, for hun hadde sett annonsen i ukeblad, blitt merket og sånn, og hun kom dit og bodde der, men synes det ble for vanskelig å ha, for hun skulle jo styre han og ordne opp og sånn, det ville ikke han. Han likte ikke det. Ingen skulle si hvordan han skulle leve og ha det, og han levde jo for dagen han, og han hadde jo sine vaner av mølke av kua og

han fikk det til å gå rundt og lagde sin egen mat og sånn han var god til å bake lumpe for eksempel så det gikk jo til helvete da så de var jo sånne typiske ungkar de her brødrene men hvis du ser bildet av Johan så var han en veldig kjekk kar du ser bildet her, han er en veldig kjekk kar han var en flink arbeidskar altså

Mens Kristian var mer sånn tradisjonshusmor, som drev mye i Tømmerskogen også, men da mora døde så ble han husmor i familien. Og det var en sympatisk og godt humør. De var ulike som typer og gikk og gliste mye og hadde da mye besøk av Josef da. Så Josef Elvebakken var der mye fram til 1960, så snakket han innom i perioder kanskje nesten hver dag. Og

Og jeg har snakket med flere som da var, en som heter Ole Johansen, som da var ...

Onkelungen til mora hans var søster til fjerningstekaren. Han var mye der på 30-tallet, og det står bilder i boka. De var hos Josef og besøkte han og fisket. De fisket mye, og hvis du ser på den flåta som de har der, så hadde de laget en flåta hvor de sto. Det er så veldig gammelt skikk at du lager din egen flåta og står på flåta for å fiske. Sånn drev de på der, så de var jævlig flinke til å fiske og jakte de karer, særlig Johan.

Så de drev med den matauken oppi der, som brukte naturen og høstet av. Naturen spiste jo rett og bård og sånn. Så de dyrka jo mesteparten av maten selv, og kjøpte litt ned på noen butikker som var på høstsiden, men de var veldig selvgruppende i mange år med

og poteter. Våren 1939 står det her, det er rett før 2. verdenskrig, de hadde ikke noe innblanding. Nei, krigen foregikk opp ganske rolig, de bjerka ikke krigen. Josef var jo medlem i NS, men han ble, som jeg sa i sted, det sa jeg ikke i sted, men Josef han ble jo

han ble jo ikke dømt etter krigen for å være medlem i NS. Han hadde vært medlem i NS for å få bære våpen, og så ble saken bare hendlagt etter krigen. Så Josef var en sympatimedlem for å få lov til å bære våpen, for det var jegers måten å ha våpen. Men det er jo litt underlig at denne kristne

slekt av familien her, bandt så tette bånd med han Josef. Han var Josef var kristen han også. Så jeg tror han var kristen han også, og de fleste som vokste opp i Norge, de hadde barnetrua. Så jeg tror han var kristen han også, og trodde på Bibelen og

Så jeg tror ikke det var noen motsetning der. Og de her var jo medlemmer av Frihelsa, men det tror jeg ikke Josef var, men Fjeringsen var medlem der. Men da hamlet det alene i 1956 da, så ville jo bonden som da, Eidegarden, han ville jo at Kristian var redd for at han skulle bli syk, at det skulle skje noe, så han fikk lagt opp en sånn garstelefon. For han hadde telefon til Setra, og så la han også inn en intern telefon til Kristian.

Og det likte jo ikke Kristian, for da ble den forstyrret, så det hendte at han ringte han kanskje hver tredje måned. Da tok jo Kristian telefonen og sa «Jeg er til hjemme», så han la den på. Så han likte jo ikke telefonen, så han bråkte kanskje, kanskje ringte en eller to...

Lars ringte en gang i måneden, maks eller hver tredje måned. Det likte han ikke, og så var det snakk om å legge strøm der, men det ville han ikke ha. Han ville ikke ha vann, ikke ha strøm. Så E-verket som var oppi der, alle plasser ville jo ha strøm, men ikke Kristian. Det som skjedde var at han fikk ikke innlagt strøm, men E-verket betalte han penger for å ikke ha strøm. Skjønner du det?

For da fikk de penger, de slapp å sette ned stolper, de slapp å grave, de slapp å strekke kabel og ledning, de slapp å gjøre en jobb for å få en sånn øde plass til å bli trykket av nettet, så han fikk da...

ca. månedslønn som for en pensjonist på slutten av 60-tallet, for folketryggen kommer i 67, og da begynte han å få penger. Det kom inn penger, 450 kroner hver måned, på konto, eller i postkassa. Han hadde jo post lenger ned, så det kom inn penger hver måned, og da begynte han å spare. Det ble sagt at han hadde masse penger,

Så det ble sagt at han sparte alle pengene, han brukte ingenting, det ble sagt at han ikke var gjerrig, men at han var nøysom. Så etter at han døde, så ble det jo sagt at han hadde gravnet penger. Det er flere som har prøvd å finne penger til Kristian Fjeringskens, så hvis du drar litt med hakk og spa i dag, så kan du prøve å finne penger til Kristian Fjeringskens, som er gravnet på 70-tallet. Men Rigne, som jeg sa, han var jo intervjuet, så det finnes film

Jeg har tenkt å lage en film om fjerningsligen, for det finnes to intervjuer med Kristian, hvor fjerningsligen da er hovedarena for intervjuet. Ringnes kommer dit, og han intervjuer da en gammel gubbe som bor alene, og så spør han

Så spør han Kristian: "Hva skal du gjøre i helgen?" "Etno", sier han. "Hva skal du gjøre på mandag?" "Sage V", sier han. Så bor han der i vinter, og han bor der alene og sage V. Det er masse snø, for det er snøhullet det ligger litt høyt oppi. Så der bodde han og bar sånne store bunter, du ser da bilder, bunter med høy på ryggen og var ganske sprekete til alderen. Men han hadde vært enebo fra 1956, da broren døde. Sånn drev han på da, og da var han godt oppe i Søttøy.

Men han likte ikke å ha besøkt. De gikk skiløype forbi der, og det likte han ikke. Han likte ikke at kjennsfolk stod bortom, men han likte ikke at folk som betraktet som en raring

Jeg likte ikke at de stakk bortom, for han var jo bygde original. Kjennetegnet for originaler er at de ofte definerer seg for å være ikke noe spesielt annerledes enn andre, ikke noe eksentriske, men han likte ikke at folk gjorde narra han. Det er det mange som har gjort. Omgivelsene ler litt av disse originalene. Det er vel vanlig. Der ser du bildene, det er fine bilder.

Dette er Kristian, så jeg viser frem til dere som ser dette på YouTube, så holder jeg det opp her nå. Kristian Fjerningstyn, her er han oppe i åra, og han ville jo ikke fløtte. Kiver døde i 51, som jeg sa, og Johan i 56. Johan døde ganske brått, og Kristian ble gradvis svekket. Han hadde jo problemer med å gjøre jobben der, og en periode var han...

så var han syk, og da måtte han være borte fra fjerningslivet, men det likte han ikke, så han dro tilbake til fjerningslivet, og var der

og Røde Kors kom med V til den, de kjørte V på snøskuter, og det kom folk som hjalpene litt med dyre stelle, for det er jo litt mye arbeid å skal slå om, jo, det var bratt der og ulent og sånn, så han nekta da også flytte, men så kom han og hentet han da, og da sies det at de måtte tvangsflytte og legge den på Perslea og kjøre ned til Østsyn og til Landmo, som var gamle hjemme i bygda, for

flyttet fra Grandgård til Landmo, og der lå Kristian de siste tida, og hadde det bra da. Men da var fjerningstiden fraflyttet. Men hva handler den der mannlige staheten der om at man...

ikke skal ha strøm, ikke kan ha vann. Jeg kan sikkert relatere meg til at hvis jeg hadde vært i samme situasjon, så skulle jeg ha det sånn som det er. Jeg tror mange menn liker status quo, ikke liker endringer. Han hadde klart seg hele livet ned og tenkte, hvis strøm, så vil han begynne å betale. Først måtte han sikkert betale for å koble seg til, og så måtte han sikkert betale strøm,

Og så tror jeg kanskje var redd for at strømmen skulle gå, eller at det skulle skje noe elektrisk, så det brant opp. Det var mange hus som brant opp på grunn av at det var noen sånne greier. Så tenkte han, hvorfor skal jeg ha det her? Jeg levde i 70 år, og her har familien min bodd i 100 år, og jeg trenger ikke det der dritten jeg. Han likte å klare seg selv. Det er jo litt sunt det også, at det skal være uavhengig, men han var da den siste av brødrene. Han...

Han hadde jo en del slektinger, for han hadde jo søsken som hadde unger og sånn, så han hadde mye etterkommende, og onkel til mange da. For hun, Margit var vel en av 11 unger. Ole Johansen da, som var ...

en av de yngste av de, han var jo da i søskeflokken der, så han var der mye, og han hadde vært mye sammen, og det var folk, Arne Ringens var jo der på besøk, så det var ikke mange på besøk, og du ser de bildene som er tatt, de har jo tatt Arne Ringens på besøk, så han var der i påsken og sånn, så hver påske så kom det påske, eller

kom ringnesen av og gikk på ski. Så de var der, og du ser bilder som er tatt av hvor de sitter rundt bordet hos Ann-Christian. Han hadde det ganske fint. Han var ikke sånn som Josef som var alene bestandig. Men det er også bilder av Josef. Josef var en av de som var der en god del frem til 1960. Ja.

- Har du vært der selv? - Ja, jeg var der selv. - I 2017? - Ja, jeg gikk dit og var der og... - I shorts, selvfølgelig. - Så klart. Da hadde jeg vært der og intervjuet folk som kjente den. Da han flyttet, så var det møkkete. Så jeg snakket med en dame som var med å vaske der. Han bodde der, Kristian, det var ikke så nøye med gjensligheten.

Men han tenkte jo ikke over at det lukta stramt, så jeg snakket med de som var med å vaske den her, og det måtte være ordentlig grønnsåp, og det måtte ha det ut til. Men hvor lenge var det siden han flyttet ut? Ja, hvor lenge siden var det mellom da du var der etter at han flyttet ut? Jeg var der i 2017, og han bodde der frem til, det var vel noen 40 år da, 43-44 år kanskje?

I dag er plassen kjøpt av en nabo, så det er en nabo som eier det. Det er brukt som fritidsbolig. Ole Johansen brukte det som fritidsbolig etter at Ole Johansen... Det er veldig fint her nå også. Det er veldig bra, det er veldig fint

fin plass, jeg var inne der også, veldig sånn, ville ordentlig å komme inn og se hvor han var, og det ligger ikke så langt unna, men det lå da øverst oppi lia, og så var det ganske uveisomt, det var jo ikke noe veiditt, det var jo veiløst så klart, det er jo viktig å si, det var veiløst, han ville ikke ha vei, han ville ikke ha strøm, han ville ikke ha vann, så han alltid klarte seg uten det, og nå har det skjedd noen sånn tømmerdrift i nærheten, så nå var det en vei like ved, i 2017 var det en vei like ved der, for når du skal drive tømmerdrift i dag, så må du ha

må du ha vei, du må jo ha store maskiner, så civilisasjonen eter seg innpå da. Men plasset står ...

Og fjerningskriden er jo da, i den boka som jeg samler av stoffet nå, eller bilder fra livet til Arne Vignes, fra fotolivet hans, så har det dukket opp kanskje 100 nye bilder av fjerningskriden av Josef. Helvete. Så det er masse bilder som har dukket opp, som ingen har sett før. Eller de som ikke vi har sett da. Eller jeg og de som gir ut boka har sett. Så det finnes masse sånne dokumentasjoner i bilder av livet der, og det er artig, for veldig sjeldent er det tatt bilder fra husmannstrøk.

Tenk på Alf Frøysen, som er vokst opp i Hedemark, født 1914, samme som Arne Rignes. Det finnes jo nesten ikke bilder fra husmannsliv på den tiden her, og her er jo arbeidsliv dokumentert nøye av Arne Rignes fra slutten av 30-årene helt fram til 70-tallet, og i neste 40 år tok han bilder av liv på husmannsplassen, og det er jo helt spesielt i Norge. Ja.

Jeg henger meg veldig opp i livsstilen, at menn som ender opp med å leve alene, at det er så rart med en gang det er et fravær av et kvinnefolk eller en kone, så er det nesten selvfølgelig at det er veldig få endringer, og det er veldig lite fokus på renslighet og hygiene. Hvis du kan se på gutter som er i 20-årene studenterværelse, som bare lever på guttehybler eller sånne der...

hva heter det, bofellesskap og sånt, så er det alltid skittent og rotet. Men med en gang det er en samboer eller noe samverd med en dame der, så er det alltid rent. Man er mer åpen for endringer og fikse ting, og ting er litt mer dynamisk på sted. Akkurat som mann og kvinne utfyller hverandre utrolig på at mannen er veldig lite glad i endringer, mens kvinner er kanskje mer glad på å holde ting tritt, mye mer opptatt av renslighet.

At ting skal være på stell og presentabelt og sånne ting, kanskje. Det er et glansbild det. De er ofte mer opptatt av det ytre, og det de kan gjøre glatt, det gjør det glatt. Og så prøver de å skjule det som ikke er glatt. Og så er de vel også litt mer opptatt av relasjoner også. Ja, det er store forskjeller med kjønnene. Det kan være, men de her brødrene, de...

De hadde jo, ja. Men jeg snakket med en dame da, som hadde stelt Kristian Fjeringskinn på gamlehjemmet i flere år. Og der lå han da, og hun stelte den helt fram til en dødetrøy, omtrent. Og der lå han da på gamlehjemmet da, og han var glad, det var godt å være ren, det var godt å bli vasket. Fikk jo bra stell. Så han hadde det bra på slutten, han hadde mye vondt, men lå i senga. For før var det sånn at mange av de her i gamlingen, de lå gjerne, ble gjerne liggende i en seng da. Og der lå de og så hadde de vondt, og så

Og så hadde de kanskje noen sykdommer som i dag heter noen latinske navn, det er som de kanskje ikke finnes noe, vi fantes kanskje ikke noen medisiner eller hjelpemidler mot dem, men de var bare gamle og svake, og så tulles de og døde de. Men det var veldig morsomt å snakke med en dame som hadde stelt den og ført den den siste tiden, altså

Han var jo en sånn type som akkurat som Josef, så endte han opp da hos gode folk, og fikk det bra på slutten av livet, og ble stelt av damer da. Så om han ikke hadde hatt kjæreste, bortsett fra da kanskje ungdommen, og litt senere en sånn buddheie som bodde der, så ble han tatt vare på av kvinnefolk da, på en eller annen måte, på gamlem oppi der. Nei.

Og døde midt på 70-tallet. Akkurat. Er det en veldig vanlig skjebne i bygden i Norge på 1900-tallet, at det er veldig mye enskilde menn som sitter igjen på gårdene sine? Eller ugiftig søsken som bodde der, og det kunne være bror og søster, masse eksempler på at

at det kunne være to søstre, tre brødre fire ugiftige søsken masse sånne eksempler på det og gjerne da at de blir boende her for da har de et bosted og så dør det en og så dør det en til så til slutt er det en igjen så det er veldig vanlig det er mange sånne

eller jeg kaller det skjebner, og bare rundt Brummedalen der jeg vokste opp var det flere sånne mindre plasser hvor det skjedde. Det er også en grunn til å lage en sånn bok, er at du finner ikke så ofte bøker om en husmannspass, eller som er dokumentert så bra i form av bilder. Det er veldig sjelden...

at en intelligent, god fotograf har brukt mange år av livet sitt, eller mange besøk i livet sitt, til å dokumentere hverdagsliv. Det er helt vanlige ting de gjorde. Sånne ubetydelige ting som å mjølke kua, eller slå jord, eller lage gjerder, ståre. De drev med sånne ting. Høgge tømmer, masse arbeidsbilder. Ingen er så veldig oppsatt av arbeidsliv. Fisking, jakt.

Det her var jo, om ikke de var husmannssønner da, eller de var husmannssønner, ja, det var det hele livet, men de var selvære da, men de bodde på en husmannsplass som ble betraktet som husmannsplass så lenge de levde. Og da har du et stempel jeg bygde som ikke det laveste, for det var kanskje folk som ikke hadde noe egnom, sånn som Josef, men husmannsfolk var jo gjerne litt under bønna da, som styrte i bygda. Akkurat, ja. Så

Teknisk spørsmål, når du finner bilder, eller har tatt med bilder fra han Ringnes inn i boka, finner du da negative fra arkivene? Eller er det skannet kopier av bildene? Hvordan funker det når du bruker disse bildene her? Der er jo et arkiv på et landsmuseum, så det finnes masse negative der, og de har blitt skannet

Så du ble scannet for en negativ. Og jeg var jo besøkt, en datter av Rignes, hun bor i København, så jeg var og besøkte hun. Det arkivet var gitt til museet, så det er jo helt genialt at...

er på et museum, det har blitt tatt godt vare på, og han var jo borte, så vi kunne ikke spørre han, men jeg fikk jo tilgang på det her via datteren, og museet var veldig behjelpelig, og damesmett Kariane Løvbrøt, som sagt, satt og scannet, og nå er det inne i systemet, de tar seg for alltid. Men som sagt, mange flere bilder enn det som står der, det skal brukes da i en ny bok som kommer til høsten,

Med en god del bilder av Josef Elvebakken og Brødre Fjeringslinj som ingen har sett før. Det er mange skarpe bilder. Ja, det er det. Det er kvalitet. Har du vært borte på internett nå, så er det kommet kunstlig intelligens som ...

greier å forstå hvilke farger som er på sort-hvit-foto. Så du kan sende sort-hvit-bilder gjennom en sånn kunstig klien, så greier den å analysere seg frem til hvilke farger som skal være hvor i bildet. Så lager farger altså? Ja, så lager fargebilder ut av sort-hvit-bilder. Jeg fikk et sånt bilde her om dagen, og det var faktisk fra Aldal,

Det var en som heter Kristian Bjørn, skiløper som var med i Ole 1958 på Femla. Han var med i VM i 1958. Og der var det en kar oppi Adela som hadde laget farger av det. Jeg synes ikke han hadde gått til den måten han hadde brukt. For det var et svart-hvit-bilde som var fargelagt. Du skvetter litt. Jeg gjorde bildene til mormoren min fra 20-30-tallet og sånt.

Det er rart hvordan farger også, du ser på sånne andre verdenskrig, gamle krigsbilder når de har blitt fargelagt og sånn og sånn, du skvetter litt at du blir enda mer...

Det blir ikke så virkelighetsfjernt, eller så det blir ikke så kronologisk fjernt da. Det er ikke så lenge siden, når det kommer i farger så kommer du enda litt nærmere på historien på en måte. Jeg har sett da Hitler for eksempel, finnes det jo fargefilm, både fargefilm som er tatt opp som fargefilm tidlig, men også fargefilm som er laget senere. Jeg har sett fra London, New York og sånn storby ligger på YouTube. Jeg har sett sånne ting, og det er en verden som da virker mye nærmere og mindre fjern enn det svart-hvit-verdenen er.

Det er spennende, men det er jo også noe med sort-hvit-bilder som har et uttrykk som også er helt spesielt, som gjør seg på historiske ting. Det ville jo føltes veldig rart hvis det var fargebilder, på en måte. Jeg synes det er veldig fint med svart-hvit-bilder her. Det er veldig artig å se hvordan fargene spiller seg ut, hvordan datamaskinen greier faktisk å tolke et sort-hvit-fotografi. Det er ganske sprøtt. Det er ganske utrolig, jeg skjønner hva de går an i.

Spennende greier. Kanskje du skal gi ut en egen samling på det? Med sort-fitt bilder i fargen. Det kommer sikkert til at noen gjør det. Skal vi ta runda her nå? Er det noe mer du vil meddele fra boka? Nei, jeg bare sier at det er morsomt å lage sånne bøker og finne stoff til å lage en bok om en husmannsplass med tre sånne originaler.

Og så mye finnebiler er helt spesielt. Jeg vet ikke om noen andre pusleplasser som er så dokumentert i foto av en så god fotograf gjennom så mange år, fra 30-tallet helt fram til 70-tallet. Det var veldig bra at jeg kom bort til det der. Fjeringslien, og den er vel mulig å kjøpe, ikke sant? Den er fortsatt i salg. Den selges av Østsynlig, en historielag på Østsynlig. Hvis du går på nettet, så finner du linken der.

Nå stråler det. Skal vi ta en liten pause da? Ja. Og så hva er det neste vi skal gyveløse på i denne 24 timer, 24 bøker på faste med Tore Gåtas? Skibyggda Trysild. Det er nok i drapshoppet. Dette er nesten like sykt som Birkenboka. Den er større enn Aldalboka, så vidt jeg kan se. Så dette her er jo en ordentlig murstein.

- Mye billigere da. - Mye billigere? Ja, det er trikset for å få det kjukke. Det blir bra, det blir interessant å høre.

Ok, da er det til, i alle fall utenfor titel og bok og omslag og av de bøkene vi har hatt i stabberen her til nå, så er denne boken jeg vet alle minst om. Så her må du bare ta innledningen selv. Fjeringslinn.

24.560 s