Ok, tilbake igjen til gledelig gjensyn med taterfolket. Vi begynte denne 24-timersreisen med to bøker om taterne, og nå er vi tilbake igjen i tatersegmentet, er vi ikke det? Det er den fjerde boka jeg skrev om tater, det handler om Josef Elvebakken, en tater av fødsel som da, jeg skrev en bok som kom ut i 2016, veldig artig kar. Han ble jo kalt for Josef Helvete, for han bodde på en plass
som ble kalt Helvete, men han heter Elvebakken da, etter hvert som har blitt adoptert bort for. Boka har en spesiell forhistorie. Jeg har holdt et foredrag i 2015 på noe som heter Øssin utenfor Dokka. Det er et lokale som heter Klinkenberhaugen. Etter foredraget, det var om luffere foredraget, etter foredraget så sto jeg og pratet med en som heter Ove Rødbergshagen, som sa at det har vært en del sånne typer her og sånn, altså luffertyper da. En da, en som kalte Josef Helvete sånn,
Og ja, hvem var det? Nei, det var ingen som visste hva han het egentlig, men han het Josef, han skal ha vært tater av fødsel, han bodde der en del år, og han bodde litt sånn lofferaktig, så tenkte jeg, Josef og tater, jeg har ikke hørt om noen tater som heter Josef, så kontaktet jeg en dame som satt på sånne store oversikter og tater, og hun fant to stykker, blant annet en som heter Josef, og det var jo Alexander som
Han var da født 23. mars 1900. Han var en av to tater hun fant i Mantal som het Josef.
det måtte være Josef, tenkte jeg, han her Josef, og fordi han var tater så var han per definisjon kriminell, for det var noe som et norsk byrjom at hjemløse stiftet i 1897, som da hadde oversikt over tatera etter en tatermantall fra 1845, som heter tater fantemantallet, eller en slags fantevertegjelsen, over tater eller fanter, som det ble kalt, i 1862 var det en mantall, og i 1890-årene, så du kunne spore opp hvem som ble regnet som å være reisen eller tater av myndighetene, og Josef tilhørte en sånn familie, og mora døde,
Og han ble bortplassert da på Østsynet på Dokka i 1907 hos Kristiane og Gubran Elvebakken på plassen som ble kalt Helvete. Det er kallnavnet på Josef da, Josef. Så på bakgrunn av en bisetning etter et foredrag i et lokale på Østsynet som heter Klinkerberghøven, så klarte han å skrive en bok på par under sider.
for da tenkte jeg her må det finnes stoff og han var tater og jeg var per definisjon kriminelle så skjønte jeg det at hvis jeg da oppsøker arkiver for eksempel Riksarkivet, Statsarkivet så finner jeg at mer om Josef
og det gjorde jeg faktisk da, og jeg fant bilder av han, og masse stoff, sånn at det begynte helt tilfeldigvis, og sånn er det med mange bøker jeg har, eller noen i hvert fall, at jeg får en idé, eller får en hører noe, eller ser noe, og tenker noe, og så lager jeg en bok ut av det, så andre ville kanskje lagde en artikkel, andre ville kanskje da bare gått og grublet på det, og de hadde jo snakket om Josef i mange år, for
Han hadde jo vært kjent der, en lokal kjendis, men folk visste ikke noe særlig om bakgrunnen til Josef, eller hvor han kom fra, og hvorfor han levde som han gjorde. For det var litt av en spørsmål, for det virker som de andre tatebøkene spant ut av hverandre, at du kommer over noe i researchen, og så skriver du det litt parallelt og utvikler det. Men denne kommer jo ganske lenge etter de andre tateprosjektene. Denne kommer i 2016, og er utgitt av en velforening, Skiakker Krets,
Den er fortsatt i salg, heldigvis. Den er fortsatt mulig å få tak i der. Det synes jeg er bra, for den ble trykt i 5000, så de sier at det er noen bøker igjen. Men de tre andre kom da som spin-off, kan vi si, av hverandre. Og den her kom da etter en samtale på bakgrunnen på der. Det jeg gjorde var at jeg begynte å undersøke i ...
i statsarkivet der fant jeg mappe på Josef så begynte jeg å intervjue gamle folk i området, og så begynte jeg å nøste opp artikler og sånn og så fant jeg altså utrolig mye interessant da, fordi han var jo da tater og til og med bildet av Josef på skolen hvis du ser der
Og skoleprotokollen, jeg fant altså da hvilke dager han var borte på skolen, det var registrert hva han hadde i karakter. Det er helt utrolig, men når du sa mappe, så tenkte jeg, da skvatt jeg litt. Hva slags mennesker er det det finnes mapper på i statsarkivet? Josef, han var da tater per definisjon, og da ble han holdt under oppsikt av missionen. For han var bortplassert av missionen, og der bodde han, hos Kristian og Gubran, og ble vel ganske hardt behandlet av han Gubran.
De hadde to unger som hadde utvandret til USA, så de hadde unger, men unger bodde ikke hjemme da. Men Josef, han ble holdt under oppsikt, da hadde det blitt sagt at tater hadde sånn vandringsblod, de hadde vandring i blod, de var vagabonder. Så uansett hva han gjorde, så kunne det brukes mot den. Men i hvert fall så ble han da forelsket i en dame som ble bortsatt oppi der, som heter ...
en annen tatejente, og det var jo ikke bra, og så var han litt grov i kjeften. Han kranglet med faren sin, eller fosterfaren, og det var litt slossing og skriking der. Han var kommunist, han der gubber han elvebakken, og det ble jo sett på som en diagnose. Så Josef hadde da skrevet brev til dama og tatejenta, og de fosterbrødrene hennes likte ikke det,
Og så hadde Josef også gått ulovlig over en havråker, står det der. Så hadde han vært grov i kjeften, gått over en havråker. Han hadde sendt en brev og kanskje vært litt truende i kjeften, verbalt. Så han ble etter hvert anmeldt for trusler, og han ble sendt til fengsel i Jøvik, i Jøvik kretsfengsel, og satt der. Og da var det sånn at da var det utredning, for han skulle da utredes, fordi han var tater, så var han et tilfelle.
Og da var det spørsmålet, er han sinnssyk? Hvordan undersøkte dere det på den tiden? Det var flere måter å gjøre det på. I fengselet var det noe som het Judasøyet. Det var et sånn lite øye inne i fengselshelda. Da kunne du se inn, men de kunne ikke se ut. Så da kunne vokteren gå og se hva driver han med nå? Han var forelsket av en dame, han var 20 år, rundt 20 år, og han lå onanerte. Ja.
Da heter det at hvis du onanerte, enten var du da sinnssyk, eller så var du ferdig med å bli sinnssyk. Altså gutter da, mannlig onanering, det var sinnssyke grunn. Det var to leger som utredet Josef, og de mente at han var mindre verdig, og hadde dårlige evner, og var sløv, og var etter deres definition tater, som ikke var ...
Han hadde ikke noe å bidra med. Så ble han sendt til Reitgjerda, synssykehus oppe i Trondheim. Der var han i seks uker. Kom dit i 23. Det var vel 23 da, og han var der og
Da var det i seks uker, ja, og kom da ned til Reinsvoll, så var det et sted som et pressetter. Det var en lokal psykiatrisk institusjon for opplandet på Reinsvoll, der pressetter et gassbruk på tusen mål. Dit kom Josef da som pasient etter seks uker på Reitjæren, og da, når du er pasient på sånne steder, så får du en journal,
Og så var det jo rettsak mot han, fordi han var dømt for trusler. Det fant jeg da på Riksarkivet, i Statsarkivet på Hamar, fant jeg da papirer, pluss at jeg fant da, og da er det jo vittneforklaringer og sånn, som gjør at du kunne bygge opp en historie, og at det var mange som jeg snakket med, som da husker han, for han døde jo så sent som i 72. Men hva tenker du når du finner sånne ting, som igjen da vi har snakket, jeg har jo spurt om det flere ganger allerede,
blir overrasket at det finnes så mye informasjon om mennesker man ikke skulle tro fra en tid man ikke tror at det fantes så mye beretning og levning fra. Så finnes det en mappe på personen. Da blir du tenkt, hva skjer med personvern opplysning? At det er tilgjengelig for en forfatter å finne sånne ting. Det var jo så gammelt at det var ikke klausulert. Da jeg skrev boka Tatan i 2000,
og jeg skrev hovedkavlet 1993, så gikk jeg gjennom masse sånn materiale, så jeg var ikke noe overrasket over at det fantes, for jeg har sett sånn materiale om mennesker i Norge på 1700-tallet.
For i 1730-årene så sendte masse prester rundt i Norge rapporter om landstrykker og tatere og vagabonner. I 1730-årene var det prester som skrev. Og jeg har sett mye sånn fra 1840-årene, 1850-årene, så jeg var ikke noe overrasket av det i det hele tatt. Tvert imot, for tatere har vært veldig holdt under oppsikt. Så de har vært kartlagt og holdt under oppsikt av prester som er gode til å skrive og flinke til å skrive. Så da har du med det at...
Det var en grunn til at jeg ville skrive boka, at her er det en del stoff. Her kan jeg sannsynligvis finne stoff til en bok om en skjebne hvor det har gått mye rykter om han. Folk har snakket og spekulert hvor han kommer fra, hva heter han, hva drev han med. Så jeg prøver å gå inn i rykteflommen og finne ut hva det egentlig skjedde. Hva er det legene sier? Hva sier politiet? Hva sier de på reitider? Hva sier pressetterne? Hva på pressetterne?
Og da var det jo vanskelig strengt. Jeg tror det ble låst inn på rommet om kvelden, eller i begynnelsen var det på sovesal. Det var sovesal, felles sovesal. Forferdelig vanskelig å sove ofte, for det var jo mye gjerning. Det var jo mye folk som var gjerne, kan vi si, at de hadde store problemer. Noen pratet hele tiden, noen skreik om natta. Snorking var en ting da. Så Josef han hadde visst nok problemer med å sove der,
Det var folk som kunne være der i ti år, mange år på presseter. For det var ikke noe kud, det var ikke noen måte å få de friske på. Før det hadde de kanskje vært på galer, sinnssyke. Såkalt sinnssyke var på galer, hvor de var i forpleining på en gal. Men her var det en institusjon. Så han gjorde noe gærent opp på presseter og ble satt på en rom. Der var det sånn at de ble låst innom kvelden. Men da ble den låst ut om morgenen, så den skulle jobbe på den galen. Det var jo gasharbeid som var det store der.
Han ble etter hvert avansert til å være arbeidsleder, eller i hvert fall ikke arbeidsleder, men han fikk litt ansvar. Og så vet du at en dag fikk han tak i høygafflene, og det skulle de ikke gjøre uten at det var en arbeidsleder å så på. Så arbeidslederen kom løpet nedover, visste noe på jorda og sa «Josef, Josef, hva driver dere med? Er det gjerne som går med høygaffler?» «Ja, er vi til der for vi er her», sa Josef. Han hadde humor om seg selv, for de skulle ikke bruke de høygafflene som var farlige våpen. Ja.
Potensielt da, så... Det må jo ha vært utrolig, sånn tenkte jeg, hvis du så er klar i hodet, og du er oppegående mann, og så vet du at du kommer inn i et sånt system hvor du blir sett på som clean klisskall, og skal bli behandlet, og de skal diagnosere deg, altså du kan rart bli forbi, du får et totalt mistillitsforhold til verden og samfunnet og folka rundt deg. Og dess mer du gjør, dess mer kan det brukes mot deg. Så han var der, men han var der i tre og et halvt år.
og på presset da. Det var vel i 24 han kom, det kom litt 13. juni, 24 mener jeg cirka, og så dro han da derfra etter 3,5 år, tok toget da til Dokka, dro til Dokka og gikk da på toget der og
Da hadde han vært borte i flere år. Han var dømt som fengselsfugl. Han hadde vært på reitjern, han var presset, han hadde et stempel i panna. Når du har vært på sånne institusjoner, så visste alle om det. Da var du liksom gærna.
Han var vel helt sikkert ikke det, men han hadde fått stempelet av legen og var i psykiatriens system. Han visste at hvis han gjorde noe gærent, så kunne han ta den en gang til, og da kunne gjerne han bli sittende i ti år uten at vi fikk noe dom. Var du i psykiatrien, så var det ikke noe rettssagt. Det var mer at legen betraktet deg som gæren, og da kunne du riske å bli låst inne i mange år. Noen fortjente det kanskje, fordi det var skadelig mot seg selv og andre, mens han var en person som
som sannsynligvis var litt utenfor på mange måter. Han fikk jobb på en gal som et granngal. Det var et sånt gamlehjem der, hvor gubberne var etter hvert. Han fikk mor av å dø. Fikk kontakt med ...
og rundt 1930 ble han enebor, for han var skogsarbeider, han hadde høyt hømmer, det var mye skog der, så han flyttet til skog, så bodde jeg i køyet. Rundt 1930 bodde han alene i køyet oppi der, og ble enebor i skogen oppe på Østsinder. Jeg tenkte på, var det flere tatere som gjennomgikk den samme reisen som han gjorde, med å bli lagt inn, diagnosert, og
og holdt under oppsyn. Var dette en vanlig reise for mange tatere som gjorde litt for mye ut av seg, eller? Det var mange tatere som da, som jeg sa, ble tatt bort fra familien, for her døde mora. Så de ble tatt fra familien enten fordi mor eller far døde, eller begge to, eller fordi missionen mente at de ikke skulle være sammen med familien, så ble de fratatt sammen.
tatt fra familien og satt i en bordsfast familie. Og det var mange som hadde et bra liv da, men det var mange som da fikk et stempel på seg, som taterunger. Alle visste at dette var en taterunge, og da kunne de få et stempel på seg og kanskje ha et ønske selv om å dra bort. Og hvis de ville dra bort, så var det tegn på at taterblod begynte å boble med entermisjonen. De hadde en forestilling om at det tok tre generasjoner å utrydde, når det tranget til å gå som et vagabondere. Og det var noe som de
de ville ikke at folk skulle leve sånn, for da ville de ikke drive gassbruk, og de kunne ikke bo fast. Folk skulle være mest regulert, sånn som i dag. I dag er det en annen måte, men dette var jo et folkeslag som hadde reist kanskje hundrevis av år i Norge. Så det finnes lignende skjebner, men dette var en skjebne som var spesiell, fordi Arne Ringnes, som var fotograf, levde fra 1914 til 2003. Nå lager jeg en bok om han da, som kommer til høsten, Arne Ringnes,
folkelivets fotograf. Det er bilder fra land, Sønderå og Nordiland. Han har tatt mye bilder av Josef. Og omslagsspillet som du ser er jo dritfint. Jeg bladde litt gjennom her. Det er jo noen utrolig flotte fotografier av han her. Det ser jo ut som en modellbilde. Ja, omslagsspillet er tatt under krigen. Hvis du ser, det er da Josef Elvebakken eller Helvete som ble kalt, har tatt
Det er en dritfin bilde. Han Josef var jo fattig, han var tømmerøger. Han jobbet ikke hele tiden, for han likte å fiske og jakte. Han hadde jo da overleving
ofte fileteklær, men det bildet ser veldig fin og flott ut på det bildet der. Jeg liker det bildet veldig godt. Fotografien i den her er jo... Ingeneste var en dritgod fotograf, han jobbet i Opplandet Beiderblad. Det er noen virkelig flotte fotoer der. Han har tatt tusenvis av bilder som ligger på Landsmuseum, som en dame som heter Kariane Løvbrøtte har scannet, som har gjort en stor innsats der, Kariane Løvbrøtte, og på Landsmuseum, så
Så der er det altså stoff til en bok til, og du ser han karner, det er jo ikke Josef, men det er kameraten da, Johan Fjeringslin. Ja, hvis jeg tar over, hvis jeg bare pøh, for der ja. Jeg skrev en bok om de og, men Josef han var altså da, og under krigen da, så var det sånn at for å bære våpen, så måtte du være medlem av NS. Så Josef meldte seg en NS-anflag, så fikk han lov til å bære våpen. Det var jo en karv ut i Brummedal som hadde hørt at det,
Du fikk ikke lov til å bære våpen, så han la geværet sitt ta på. Det var akebrett. Så dro han gjennom brummedalen, og han dro våpen. Han bar det ikke. Han ble ikke tatt. Hva var det du sa nå? Nå hang jeg meg litt oppe i et fotografi. At Josef gikk inn i... Han ble med dem i NS. For å kunne bære våpen. Da er det først Tater...
Han hadde vært på barnehjem også. Han bodde på barnehjem litt først, før han ble bortsatt til Kristian og Guberna. Det var tater, det var barnehjemsskutt, det har vært i fengsel på Jøvik, det har vært på Reitjær, det har vært på pressetter. Og så har det gjort noe gærent. I tillegg blir det endest. Hva mer kan det bli? Noen vil si at et sånn stempel tok knekken på en person. Han hadde 6-7 stempeler. Men se på de bildene. Jeg må bare vise frem det her, for dette er et hov voldsomt. For det er til...
Dere som ser dette på YouTube får et inntrykk av greier å koordinere. - Det er tatt under krigen. - Ja, det er veldig flott. Sånn her er det en god del av.
Veldig flotte bilder til å være ... Det ser helt nytt ut. Ja, hvis det er fra 40-årene. 243 er det tatt under krigen, for da bodde Josef der. Han bodde i hytter, køy alene. Han hadde to køyer, Josef Velvebakken, som han pendet mellom. Han var da gift med en dame som het Margit, som da var datter av en dame som var vokst opp på fjeringslinjen.
Og fjerningslivet var en husmannsplass som ble kjøpt fri i 30-årene, som lå på veien fra bygda, eller grenna, opp til der skogen Josef bodde. Så ringde jeg sammen med en kompis med Josef og dokumenterte livet til Josef i fotografisk form og intervjuet han i aviser og skrev om han da.
Så har du Rignes, jeg har fått stor nytte av, for han pratet jo med Josef mye mens han levde. Rignes var jo da 14 år yngre, Josef var født i 1900, Rignes er 1914, så han var ikke så stor aldersforskjell, han kom fra Oslo, så han så verdien av å intervjue og ta bilder av en sånn enebor oppi skogen. Det var litt inntrykk av Josef, hva slags person var han gitt i kildene og
og beretningen du har hørt. Han var nok preget av at han var bortplassert, og hadde hatt en litt tøff oppvekst. Han slåss jo blant annet på gubberne sinste, de skrek, så det var hardt og tøft, og jeg vet ikke hvor mye han ble ertet av oppveksten, jeg tror han hadde det også, mora var veldig snill mot han, eller fostermora da. Jeg tror han kanskje hadde litt kontakt med noen søsken, for han hadde jo en godere søsken, helsøsken og noen halssøsken, så han var nok en type som...
Det var nok spesiell, og hadde nok en del sånne artige ideer, men han drev jo opp i skogen der og jobbet alene og
Når du bor 30 år alene i skogen i Køye, så du krever ganske sterk sykebarhet, tenker jeg. Jeg tror ikke han vasket seg så veldig mye i begynnelsen. Han hadde besagt at han da brant klærne en gang i året. I stedet for å vaske, så brant han klærne en gang i året. Det var mange som ikke dusja noe særlig på den tiden her, i 30-40-50-årene. Men han bodde alene, og der kom det folk på besøk. Han ble jo en attraksjon da han ringde. Han bodde i Oslo, kom på besøk, og hadde med seg journalister oppi der. Det ble sagt at...
at det kom noen journalister en dag, en søndag, på besøk hos Josef, og da hadde han drept mye mus. Det lå mye død mus der. Så lurte Josef, kom inn da, skal ha mat. Her skal jeg få mat, sa Josef. Og så skulle han lage suppe, han skulle koke suppe av mus. Og da stakk jo han typen unna, det var bare kødd, vet du. Han drev også å prate mye med seg selv.
sånn som folk ofte gjør, eller noen gjør hvis du er eneboer. Han drev å spille til skuespill og lagde forskjellige stemmer, så det var folk som kom på besøk til ham som da hørte flere som pratet. Og så var det Josef som drev, og kanskje hadde det moro med seg selv. Han var veldig fælt til å ete. Hvis han fikk tak i meg, så spiste han veldig mye. Han kunne få tak i ...
enten han fikk det hos folk, eller så fikk han tak i for eksempel hvis han fisket mye, så spiste han mye fisk, og så tenkte han ikke kanskje over å spare til neste dag. Jeg synes han levde for dagen. Sånn er det mange sånne enebord som gjør. Han hadde ikke noen dass for eksempel, han dreit ute, og det ble jo sagt at han ikke hadde hupe, uten å bruke det som
tømmerstokk da, det ble sagt da, men altså han levde vel enkelt da. Men det med ikke å lagre mat og sånt, det kan jo også handle om at da har du et gjøremål hver eneste dag, så du faktisk ritualer da, at ikke du... Ja, han kjøpte jo litt mat på dokka, tror jeg, og så... Hvorfor en penge fra da? Han fisket jo jakta, han jakta da, kjente penger på det, og hadde vel under krigen cirka 500 års lønn, kroner i års inntekt.
Det var fisking, og det var tømmerokst. Han tjente penger. Han hadde jo ikke noe husleie, og så fikk han jo mat rundt på Gala i Østpøst. Han kunne gå et sted, og så kanskje kløve noe ved, og så arbeide han, og så fikk han et måltid, og så gikk han videre. Så var han mye hans fjeringslikare. Han hadde jo ikke store krav til livet, og da er det ikke så mye du trenger hvis du ikke har noen forsørger. Men det viser seg at han hadde jo
Kanskje et par unger, i hvert fall en unge. Og den ene ungen var en jente, og hun var født på 20-tallet. Og da krigen kom, så ble hun sammen med en tysker.
Hun var sammen med en norsk dam, og Josef hadde kontakt med henne. Hun flyttet til Oslo i en periode, kom tilbake til Dokka, og døde, så vidt jeg vet, av tuberkulose der under krigen. Så kan han ha hatt en unge til, det er litt usikkert, men han hadde i hvert fall en unge som han visste om, og hadde kontakt med.
Også hadde han halvsøsken og storfamilie, men de var ikke med oppi der. Han var ikke helt alene i verden og hadde masse kjennsfolk i bygda.
For han var jo en kjent karakter i bygda. Akkurat, og det leder jo litt til at en mann kan leve alene og greie seg selv, men det kommer jo alltid til å være et behov for samverd med damer, for de aller fleste vil jo strekke seg ganske langt for å ikke få seg bare sånn et nyp med å være sammen med kvinnfolk eller begynne noen relasjoner på et eller annet vis, om det er
finne seg skjærest eller etableres relasjon til en prostituert eller noe sånt. Det er jo noen sånne historier i livet hans også. Ja, han var jo utsatt for noen kriminelle historier hvor de stralde noe, blant annet de stralde kjøttmat oppi der, så han hadde vært borte i noe sånn kriminellt i lokalmiljøet, og da får du gjerne stempelet på deg som en som straler, langfingret ble sagt stral. Men det tror jeg ikke han fortsatte noe særlig med til det. Han kunne kanskje
fra en ku som var på beite eller sånn, men han hadde et rykte på seg, og hadde vel, altså,
Hadde aldri noen samboer, men hadde sine forbindelser og var sikkert en charmende kar. Han var jo kjekk, kanskje, som du ser. Vil det rykte på den tiden at du har langfingere og litt mystisk enstøying? Og kjent personer, karakterer i bygda? Tiltrakk det, på en måte, damer på den tiden der, som du gjør nå, om man skal kalle deg bad boy, eller hva skal du, inn for samme
type mannfolk. Jeg vil jo tro det at noen damer synes det var litt ekstra moro. Han var helt sikkert på fester og sånn i ungdommen. Det var jo sånne slettefester hvor folk danset på en... Det var en som spilte kanskje feil eller trekspill eller noe sånt i gitar og så danset på en slette. Han var med i ungdommen i bygda. Det var jo mye ungdommer. Det var ofte store barnekulpen tida, så han var med i miljøet og sånn. Drakk øl og sånn, og så...
Han var helt sikkert med i det miljøet før han trakset tilbake, men hvis du kommer tilbake fra presset etter tre år, fire år, og allerede har et stempel som en slags utskudd, så visste han at hvis han gjorde noe gærent, så kunne han blitt tatt, enten satt i fengsel, eller i hvert fall særlig på presset. Det kunne være mange år i psykiatrien innestengt, uten noe dom, uten noe fornuftig...
Han hadde en sånn mappe på seg selv, og det var nok veldig bevisst på at han skulle ikke havne i klørene på de som kunne dømme til sånne ting. Så han var nok redd for det. Men han hadde som sagt en del kamerater i grenene, og folk tror jeg, jeg vet ikke om alle var snille mot ham, jeg tror nok det, for
Det var jo veldig mye originaler i bygdesamfunnet hvis vi går til 40-50. I alle bygdesamfunnet hadde jo sine originaler, og han var jo kompis med noen av dem. Fjerningstiden var jo kamerater av han. Men han leste for eksempel, han var glad i å lese, han likte jo Michel Fønus. Han leste ukeblad, han leste aviser, og han var godt orientert. Du ser i boka så er det dikt der. Han skrev dikt, Josef, og særlig glad i Michel Fønus.
- Der står det i diktet, på side 150 står det dikt. - Husker du sidetallet? - Ja, jeg gjør det. - Fy faen. - Er det ikke det? - Skal jeg lese det? - Ja, det begynner på siden før. - Ja, for her er det bare ett paragraf. - Nei, der da. - Det er bare de fire linjene der. - Ja. - "Jeg sitter her og lyger, ensom og rar. Alt det jeg spør om får jeg skogshus til svar.
Aldri i evigheten vil det vel skje at et menneske blir vis som et susende tre. Bra det. Hvis Alf Frøysen skrev det, så ville han sagt det var genialt. Men Josef Helvete skrev det, og han skrev det etterlottende på en gammel pappilapp.
Han skrev nok mer enn dette, men dette er det eneste vi vet etter Josefs lyriske produksjon. Han likte særlig Fønus. Er det som produkt av en ensom mann at du blir tenkende så mye på, så mye introspeksjon og tenking på liv og filosofering at du ender opp med å skrive dikt?
det faller veldig naturlig inn. Ja, jeg tror det. Men han leste mye aviser, for folk hadde jo aviser, og han brukte sikkert å fyre opp i om og nå, for etter hvert som mange kastet aviser, eller hadde ikke brukt for gamle aviser, så fikk han med seg, hvis han var i Bengala og jobbet eller var på besøk, så fikk han med seg det i hytta si, og så lå han og leste, og så hadde du ikke strøm eller sånn, hadde du ikke vann,
hadde bare køyer. Det er flere eksempler på, det er veldig mørkt og tett oppi deg, det er ikke så langt å gå, men du bruker lang tid på å gå, for det er litt uframkomlig. En gang var det helt mørkt, og da skulle den legge seg ned i mørket, og da la den seg ned på bakken, og da lå det en ku der, som var på beite, og da kjente den en varm kukropp, så da redde han seg på det en annen gang, så
Så lå han i snøen og sovna han i snøen, kunne fryse ihjel, og da hørte han en rev som drev urte. Så han var ute i hardt vær, men han fant frem i skogen oppi der, overfor dokka oppi østsiden, så lå han, han hadde to køyer, han sov oppi der, og der ser du lusputten det vannet. Det var ikke snakk om å ha noe sånn litt tannhygiene, han pusset vel ikke Tena, så Tena råttene opp eller datt ut.
Men de spleiste seg på gebis på han, og fikk jo da gebis. Noen som kjøpte det, og det synes de var så jævlig å bruke, så han kastet det ut i lusputten som er det kjerne. Så det ligger fortsatt hen til Josef Elvebakken. Ned i vannet der et sted. Jeg tror det var for han kastet det der. Og som sagt, så brant den opp klærne da. Og i stedet for å vaske den, så bare brant den opp, så fikk den ny. Hvis du ser bildet på omslaget, så ser du det at
Der hadde han ganske fine klær. Men han kunne jo slite ut det han hadde og bruke ting helt ned. Og så fikk han gjerne, eller fikk tak i noe nytt, sånn at det så litt bedre ut. Han kunne ha langt hår for eksempel. Han kunne være langhåret, og så ble han klippt og barbert. Han kunne se ut som en villmann. Og så ble han barbert og så ut som en normal person. Han levde litt som en nærmhet midt oppi skogen.
Jeg traff en god del folk som hadde møtt den. Jeg traff flere som hadde jakta sammen med den, flere som hadde arbet sammen med den. De likte den veldig godt. Han var jo, om ikke folkesky, så var han litt sånn var. Han ville ikke menge seg med alle, så han likte det best folk som var trygge på. Så han var, sånn som ofte eneboer er, veldig, veldig...
Du blir jo var, når du bor alene i 30 år, så blir du litt som et dyr. Men han hadde et nettverk på sin måte, uten at det var...
Sånn som andre folk hadde kanskje, men i en sånn gren og bygg, så er det alltid originaler, og var det før, så han var ikke alene med å skille seg ut. Når du jobber med denne boken, kjenner du deg igjen i han på noen nivåer, eller på noen vis? Ja, litt kanskje. Alle gjør jo det. Hvis du ser på Josef, så
Jeg kunne ikke bo i det koi alene. Jeg er jo veldig, veldig sosial. Men det er klart at han gjorde sin ting, og det har jeg gjort ganske mye av. Så jeg kjenner meg på det. Og så hadde jeg brukt mye tid på å skrive Tatras historie, og studert. Jeg hadde skrevet en bok om Wulf Larsen også,
Han er jo sannsynligvis i slekt med Ulf Larsen, den typen der, tror jeg. Den kom jo fire år før, i 2012, den første utgaven, den andre utgaven i 2019. Så jeg kjente igjen bakgrunnen hans, og de beskyldningene som var om Josef, fra både politi og psykiatrien og
og så kjente jeg en rykteflommen som var om Josef, for det gikk jo masse historier om at han var derfra og herfra, og at han ble etterlatt i grøfta, og at familien hadde vært på vandring, så var det noe som sa at han ble slengt igjen i grøfta. For det var mye rykter om Tatra, og trosforstyrringer. Så det er noe jeg kjente igjen fra tidligere. Så da jeg skrev boka, så var det veldig viktig at jeg hadde lagd de andre bøkene, og studert Tatras historie,
for da skjønte jeg åja, sånn er det her det var mye mer som ble logisk for meg enn hvis du ikke hadde lagd noe før så ville ting åpenbart seg så skjønte jeg sammenhenger fortere enn hvis jeg ikke hadde hatt med Tater å gjøre i historien Men gleder du å koble han til noen av de andre personene du har skrevet om i de andre Tater-bøkene? Altså plasserer han på
noen slags tidslinje eller noen slags miljøer. Ja, han hadde jo reist både til lands og til vanns, Josef, og sannsynligvis hadde vært i Sverige, tror jeg, kanskje. Så han hadde forgrening til Sverige, og så vidt jeg vet, så er jeg litt usikker på bakgrunnen, for det er vanskelig å si hva som er sikkert, for han hadde jo da forestillinger om at han hadde reist, for eksempel, han hadde forestillinger om å prate om det, og kanskje vært i Sverige tidligere.
Det livet var en slags film, når du plasseres bort under sju år, så begynner det helt på nytt, og så kommer man til et nytt sted, og så måtte det begynne på nytt, og kanskje en annen dialekt, og mye sånn forskjellig. Han visste vel ikke så mye om sin egen slekst, som han ville visst hvis han hadde bodd sammen med de for eksempel frem til han var konfirmert. Men opphavet var jo helt sikkert, og det visste han om, at han hadde tatt et slekt.
Hvor på tidslinja har vi gått sånn kronologisk til verks på at vi nærmer oss slutten på livet hans? Nå er vi 1960, for han har fulgt 60 år, han er født 23. mars 1900. 1960 bestemmer han seg for han synes det var litt ensomt å bo alene og
Han ble tilbudt en slags stue langs en vei litt nærmere bygda, hvor det var en slags stue hvor han kunne bo for å komme nærmere folk. Men det ville han ikke bo. 1960, 23. mars, feilet han 60-årsdagen i hytta, så tok han pakka den hadde i ryggsekken og gikk derifra.
fra Køya og ned til Grandgal som var gamlehjem i bygda han var 60 år og begynte å bli gammel og der fikk han da bo i et eget sånn litt uthus eller hus der ikke sammen med de andre for der bodde det noen gamlinger Grandgal og da jobbet han litt som sånn graver kanskje eller var den på kirkegården og gjorde noe arbeid nede i dokka og var litt sånn kløvde ved og sagde og
Han var litt sånn handyman der. Da hadde han ikke noen pensjon, men han hadde husrom og mat. Jeg tror ikke han hadde spart noen penger, men da var han 60 år gammel.
Men så skulle det flyttes der i Grangalen, det skulle flyttes ned til Dokka, eller de innsatte der skulle flyttes ned til Dokka, og det ville ikke Josef. Så han begynte å spille gæren, han begynte å gjøre ting for å spille gæren, og begynte å kaste kniver og sånn, og så blir han litt sint og bæsjerk der, så han ble sendt til presseter på nytt, og kom dit da han var noen år og 60 år,
64 år, kom dit på nytt for andre gang. Første gang var han jo 24 år, og nå kommer han dit 40 år senere.
som innlagt på nytt. Da blir det gjennomgått, de gjennomgikk hvordan det er og sånn. Han har vært innlagt før, han har en journal på pressetter, og der er det mange folk som går som har store problemer. Han ble innlagt i det systemet han var innrullert av 40 år senere, eller 7-30 år senere, men kom i første gang 40 år senere. Da ble han pasient, og da kom medisiner.
Da han var det første gang, så var det ikke noe medisin i sånn rett om det. Men han ble da tvangsmedisinert i 60-årene, og fikk problemer i helsa som bi-effekt av det. Han fikk jo blant annet noen prostataproblemer, tror jeg. Og så hadde han, det er noen sånne beskrivelser av Josef, hvor han er, hvor han ser ut og
For legene har undersøkt den da. Det fikk jeg tilgang på faktisk. Og så hvilke medisiner han brukte. Det var sånn der at det var et ektepar som tok seg av folk som hadde vært på presseter eller som ikke bodde der. Da ble Josef lagt inn på en gal hos et ektepar. Der bodde det en annen kar
som også var et pasient på presset, eller i hvert fall en som het Åsmund. Så da bodde det to karer på den garen, og der fikk Josef bra stell.
Så der var han da, etter at han først hadde spilt gærna og blitt sendt til presseter for å unngå å komme til Dokka, som er i sentrum litt unna Østsyni. For der var det mye folk, for han ville ikke dit. Han ville være på landsbyen, så kom han da til presseter og var der en periode, og så ble han lagt inn, eller boende på et garsbruk, og der fikk han en hårklipp. Han fikk stell, han hadde det bra, og
Og folk som jeg snakket med traffen der, og da så det mer ut som noen sa at den snået som snås av mannen. For han ble plutselig, det hadde vært langåret før, og skjegg, og nå ble han striglet da. Han ble vasket jævnlig av en dame som stelte den veldig bra der. Et ektepar som tok seg da. Eldre menn som ikke hadde noen familie, som da var en erstatning da, en sånn privat erstatning mot penger av det offentlige da, pressehetter da. Ja.
Han opplevde en god tid på slutt. Ja, han hadde det ganske bra. Han kom dit og var innlagt på et annet institusjon, men der ville han heller ikke være. Han ville være hos det ekte paret. Der var han livet ut. Jeg er usikker på hva han døde av, men han fikk sannsynligvis hjerneblødning. Det kan være bieffekten av medisiner, for det står i journalen at han fikk ned medisiner, og at han fikk problemer med helsa.
som bivirkning av medisinen, det er helt sikkert kraftig medisinering, og det er ikke sikkert det var riktig heller, men at det var mer enn det han trengte da. Sannsynligvis. Han døde da 15. november 1972, da var han 72 år, det var ikke noen dødsannonser, han ble begravet i Bøvebru kirke,
Og der var det 7-80 stykker. Det var presten, det var de ektepare. Da var det kameraten Åsmund som bare sa ja og nei. Han hadde kontroll på livet sitt. Han sa bare ja og nei. Og så var det en kamerat fra Josef fra Nordiland. For han forsvant jo derfra, vet du. Og så var det Josef selv som lå i kista sammen.
som ble begravd 22. november 1972, ble begravd og ikke noen dødsfølgjengse, men han ble gravlagt, og i dag er graven borte, for det ble ikke vel likeholdt. Det er en regel om at hvis ikke noen betaler graven på kanskje 30 år, jeg vet ikke, så ble gravsteinen mart opp til steinmjøl. Så hvis du ser baki, så ser jeg at der var graven til Josef her, han ligger jo i bakken fortsatt, der står det ikke noe,
Her? På dette bildet her? Ja, så ser du at det er da det bildet hvor graven skulle vært. Det andre bildet lenge bak, det er bildet av en ene koia. Men han ligger i en kiste? Ja, han skal ligge i bakken der, så vidt jeg vet. Men gravsteinen er borte da. Men hvis du ser på bildet, det er resten av en ene koia. Så hadde det to koier, og det er resten av en ene, og så er det rester av en annen koia, den er større.
Hvis du går bak, så ser du bilder av den køya. Det er der Josef bodde, og han var der på besøk i 1964, for han bodde på Grangal, gamlehjemmet, og besøkte den køya like etter OL i 1964, for da fikk han dra til skogs.
Han ble nista ut med mye god mat, og der var han da. Da jeg var der i den koja i 2016, så lå det fortsatt aviser og blad fra 1964, som Josef kanskje hadde tatt med seg litt. Det står jo noen støvler her også, men han var der i 1964. Ganske spesielt. Den andre koja, den er helt borte, men der ligger det noe på den siden før. Der ser du bare resten etter
Etter da... Har man laget et minnesmerke der? Det er laget, ja. Det ser nesten ut som om man har plassert de siste restene der i en liten haug rundt et skilt. Symbolsk haug, ja. Og der hadde Josef Verkoie en periode. Og det er ikke så langt unna folk på Østsiden, men det er ganske ulent terring der, og
Jeg har gått dit og kjørt bil litt, for det går skogsbyvei like ved. Så i dag er det lettere å komme til. Men da han bodde her, han hadde vel en slags hulykt, tror jeg, kanskje en periode der. Jeg er litt usikker på det, men han hadde kanskje noe lommelykt, tror jeg han hadde, for å lyse opp der. Så hadde han jo fyrstikler, men det var jo ikke noen strøm innlagt og sånt. Det var veldig enkelt. Tømmerkøy var jo enkelt, men dette var jo ekstra enkelt.
Det er en seng med hjul. Jeg ser to senger her. Det er mulig at de er brukt av André Joseph, men i hvert fall så lå det aviser og blar som var fra 64. Han var der på ettervinteren av 64. Så han kan ha tatt med seg sånne ting oppi der og lagt igjen. To støvler. Der er det i ukebladene avisen som nevner. Så er det noen kopper oppå en hylle og en narkett. Ja, ok.
Ser ut som en veldig gammel hytte. Det ser ikke helt forferdelig ut, det ser veldig ok ut. Ja, det var greit nok, og der var det jo plass til en mann. Det er sikkert andre som bodde rett i Josef, men han var på besøk der, som sagt, i 64, og han bodde vel mer i den andre, for den
Han overlattet en god del utover faktisk. Han kunne sikkert ligge ute, eller ligge hos kjennsfolk. Han overlattet hos kjennsfolk og hadde folk i besøk til apiosen der, hvor han kunne enten ligge i loven eller ligge inna. For det var jo sånn at den tiden Norge var fattig, så var det åpent hus ofte i mange steder, og det var jo naboer som kjente hverandre. Så han var altså mye rundt i det området da.
Hvor lang tid brukte du på å skrive denne boka? Det er vanskelig å si, men jeg begynte å undersøke den i 2015, og så kom den da i høsten 2016, så jeg brukte vel kanskje... Altså nå jobber jeg med andre ting enn du vet, jeg holder fordrag og sånn, men
Tre måneder kanskje, jeg vet ikke. Det er ikke noe mer enn det. Nei, for den har jo parundus i, men det er ikke så tjukk bok. Når du er der i de tre månedene, lurer jeg på, går du da å tenke veldig mye på han som person, hvordan han var? Går du å tenke på han? Han opptar mye av tankevirksomheten i den perioden der. Kolossalt, jeg prøvde å gå inn i syken til Josef. Jeg snakket med folk som senere døde, for det var jo flere jeg snakket med som døde like etterpå. Gamle folk som hadde kjent Josef, noen hadde...
hatt med å gjøre her og der. En dame hadde vasket ham på gamlehjemmet, noen hadde stelt den. Han badet på grannvalg, så badet han i badekar en gang i uka. Det var det faste måltid. Jeg snakket med folk som hadde pleiet han, så jeg lærte mer og mer om Josef, og typen, hvor han var. Det er klart at da blir huet mitt fullt av det, og så prøver jeg å omsette noe av det i en mest muligheterettelig bok om det emnet. Ikke sant? Ja.
Ja, men det hører jo at datene sitter som støpt her, som alt mulig annet. Det satte jeg tenkt på, det blir kanskje litt digresjon fra boka, og kanskje ikke nødvendigvis sånn her, men er det noen ganger du blir veldig emosjonell når du skriver eller gjør research? Jeg synes jo at det var et tungt stoff det der. Så jeg skal ikke si at jeg ble deprimert, for det ble jeg ikke, men jeg kan bli litt...
Det er deprimerende å se hvordan en type... Niestemte, ja. Niestemte av å prøve å skrive om en type som har...
på mange måter møtt veldig mye motgang, men som samtidig var veldig godt likt av mange, i hvert fall etter at han var død, eller var, og mens han levde, men han forsvant jo derfra, i og med at han flyttet derfra i 64, så ble han borte, og han levde bare videre i folkebindet. Så det var et tungt stoff, ja, men jeg har vært borte i verre før, så hvis du samlinger med det jeg har vært borte i før, så var ikke det her noe verre enn mye annet jeg så
I lufferhistorien var det mye triste skjebner, og en del av de tatene jeg skriver om i boka som kom i 2000, med barnehjemssaker og sånn. Men han hadde godt humør, han klarte å overleve, han var robust og sterk, han var en gluping på sitt vis, han var blest, han likte jo, som jeg sa, både Hans Bøli og Michi Fønus, så han var ikke noe sånn der...
Han var en type som hadde noen for seg, og skrev sikkert mye mer enn den ene lappen vi fant etter han. Men altså, så ...
Så jeg fant jo lyspunkter i det, og så tenkte jeg at nå skriver jeg en bok om han. Det hadde jeg aldri forventet, for å skrive en bok om en sånn type er veldig artig, for her er en type som en gang ikke har dødshavnens aviser, så det er ganske spesielt. Da er du utenfor. Men han hadde jo da en eller to unger, så han hadde etterkommere, sannsynligvis. Det vet vi ikke, men kanskje uten at han da vet det sikkert. Så han var en type som var usynlig i historien, og den typen han representerer ...
Sånn har det levd mange av i Norge, av begge kjønn. Men dette er en mann da. En som lever et liv, og som driver med sitt, og som er utenfor, og er enebor. Og så dør han, og så er han borte. Og så lever fortellingene videre, og noen bilder. Så da synes jeg det er moro som folkemyndighet skal prøve å rekonstruere det, og så formidle det videre til andre i bokform, eller foredrag, eller noe som en podcast er. Ikke sant? Jeg tenkte jeg hang litt opp i det diktet, at det liksom det ...
at man etterlater seg så få ting, og så er det en dikt på en lapp som han ga til hun her i Magnil. Fire linjer? Fire linjer, skrevet med gråblyene på en grå pose til og med. Men sannsynligvis, det må jo være, når du skriver noe på en pose med en, så er ikke det litt sånn i nu da? Tror du kanskje han bare skrev det? Han hadde ikke noe annet å skrive på. Men tror du at han kom på diktet der, at han skrev bare...
impulsivt, eller at noen hadde kokt på lenge, tror du? Det kan godt være begge varianter, men jeg vet at Alf Frøysen som var grisekokk oppe på Hedemarken, han hadde ligget noe, han sa en papirbete, en papirbit i fjøsvinduet, for da hvis han kom på noe i grisfjøs så skulle han skrive ned, så Josse var sikkert skrive på det, for han ikke hadde noe særlig annet å skrive på, og etterlosset, altså alt den etterlossede livet av skriftlig materiale var da et dikt på fire linjer,
med gråblad på en grå pose, så det er ganske spesielt, jeg tenkte i motstetning til deg, som etter at du
24 timer med podcasting og 38 bøker. Nei, det blir mer enn 38 bøker. Jeg må ikke tro bøker du kommer til å skrive. Jeg vet ikke, for målet er ikke å skrive mest. Jeg prøver å skrive bøker som jeg synes er morsomme og artige og som andre kan ha interesse av, men jeg får se. Jeg har ikke noen spesielle planer. Nei, det blir jo med det tempo du har nå. Den boka finnes fortsatt. Det er moro at den finnes. Skal jeg bare få kamera over der. Sånn ser den ut.
Så den er jo også tilgjengelig, så da slipper du å maile Thor på Yahooen hans. Ski har ikke kress heller, de har fortsatt noen ligger igjen. Det var jo et interessant innblikk i mann sitt hare, uskjenerøse liv, eller hva? Ja, og han er jo en bra overgang til det neste, for han hadde tre brødre som var kamerater, det var brødren i fjeringslinjen.
Så da jeg skrev boka om Josef, så fant jeg stoff og fjeringslin, så tenkte jeg det må jeg lage en bok om de også. Akkurat, så den boka vi skal prate om nå, som neste ut her, den spinner ut av den her. Direkt ut av den. Det er interessant hvordan ting henger sammen. Samme fotograf, så det er veldig... Ja, det er litt samme stil, samme skriftfarge og typen her også. Ja, ja. Ja, men strålende. Da har vi fortjent oss en liten...
nok et glass med varmt vann og en kopp kaffe her. Det er bra.