Ok, da er vi på... Først, jeg tenkte muligheten feiler, men er dette her liksom den direkte motpolen til stoicismen vi skal ha på nå? Nei, det er det ikke. Her tror vi er vi et punkt hvor ord... Vi har sett på to episoder, nå skal jeg bare slå av morommaskinen her, som jeg ikke hadde gjort. Eh...
Idealisme. Skal vi også begynne med et sånt folk... Men der tror jeg vi ikke treffer. Her har det en teknisk betydning. Men idealisme, i folkelig vil jeg si at noen som er en idealist, altså noe er et viktig mål i seg selv, at du står for noe og slåss for noe. Det vil jeg tro ligger i ordet idealisme. Nei, her betyr noe bestemt som vi egentlig
Så her må vi snakke om filosofisk idealisme. Men posisjonen springer ut av tanker som er naturlige for mennesker å tenke seg, og den er i motsetning til det vi kan kalle realisme. Og poenget er
finnes verden utenfor mitt hode? Finnes verden utenfor min sjel? Altså, finnes det en verden der ute? Fordi, ikke sant, et barn kan si at jeg ser jo verden med øynene mine, men den verden jeg ser, finnes den? Er den der ute? Eller er den veldig farget av hvordan jeg ser? Når jeg ser grønt, ser jeg det samme som når du ser grønt?
Opplever vi det samme? Ser vi det samme? Eller i ytterste forstand, finnes den der ute? Eller er det bare inntrykk jeg har? Ikke sant? Altså sånne type posisjoner. Og der er jo litt sånn, og hvorfor det? Jo, for vi har ingen annen tilgang til virkeligheten enn gjennom våre sanser og i og for seg vår tenkning hvordan vi bearbeider det. Vi kan ikke gå ut av det selv for å sjekke om den er der. Ja.
Så det er en posisjon som barn, ikke sant? Barn kan begynne å tenke, ja, finnes det et annet sted jeg kan gå for å finne ut at det jeg ser faktisk finnes? Å svare på det er i og for seg nei, annet enn å spørre andre, men jeg vet ikke om det de ser finnes heller, ikke sant? Eller mange av de ting vi snakker om som om de finnes, finnes de. Ja.
Det er veldig mye vi snakker om som har betydning for som ikke nødvendigvis finnes. Sånne type spørsmål. Man drar, finnes det en bevissthetsuavheng i virkelighet?
Finns det en bevissthetsuavhengig virkelighet? Eller er det vi opplever som virkelighet et produkt av vår bevissthet? Og det er jo igjen en posisjon som diskuteres i ganske sterk grad. Så kan man le av det, men et av problemstillingene her har vi vært inne på er
En sånn type realistisk posisjon. Platon var jo både på sett og vis realist, det finnes en virkelighet der ute, ja, men også til viss grad et idealistisk element, for den virkelige verdenen er tilgjengelig for tankene mine, er veldig knyttet til tenkene mine, kan tre inn i den ideenes verden og så videre. Noe av det er til stede. Aristoteles ville si at nei,
alt i min bevissthet kommer fra sansninger, men min bevissthet er sånn til å abstrahere ut noen sånne allmenne former, så det kan si at stol og hus, så allmenn begreper kan jeg hente ut av det. Ja,
Er det sånn at når vi forstår, når vi sanser virkeligheten, eller når vi tenker virkeligheten, er vi bare passivt mottager av sansintrykk, eller er vi med på å forme den når vi gjør dette her, og i så fall hvor sterkt former vi den?
Og det spørsmålet er ganske viktig, faktisk. Og da snakker jeg ikke om at det er en sånn psykologisk disponert, at fordi jeg har opplevd sånn og sånn liv, så ser jeg ting på den og den måten, eller da tolker jeg ting på den måten. Det er greit nok, det kan vi gjøre. Men mer grunnleggende om det er noe med vår måte å tenke på, hva er kjennelseutrustning som påvirker verden. Og idealistene vil jo gå ganske langt til å si at det finnes det vi kan kalle for subjektiv idealisme. Der er det en fyr som heter Barclay, som
I den graden noe eksisterer, så er det fordi jeg faktisk erfarer det. Det å eksistere er å bli oppfattet av meg, på en måte. Det er en slags sånn posisjon. Og så kan man si, ja, for jeg kan jo ikke...
altså det er ikke at jeg må da erfare alt i verden for at det skal finnes, men det er helt umulig å snakke om en verden som ikke er verden uavhengig av vår oppfattelse av den verden. Det er ikke et menneske som kan gå ut av seg selv for å sjekke etter. Men mener idealisten at
at ideer og konsepter er viktigere enn materielle objekter og fysiske... Ja, ja, det... Ikke nødvendigvis det, men...
La oss si at vi snakket om årsakssammenhenger i en tidligere episode. Det å si at A er årsak til B, og hvis det er noe vitenskap driver med, så er det å snakke om årsakssammenhenger, å kunne predikere utfall. Det er det vi skal handle om, å kunne predikere utfall. Jeg vet at hvis du blander det stoffet med det stoffet, så kommer det sånn til å skje, det kan jeg si på forhånd, så jeg kan predikere det utfallet.
Altså de som gjør med vermeling sier at når vi ser på sånn og sånn og sånn og sånn, så predikerer vi det. Vermeling er en predikasjon som ikke blir feil motent hver gang, men det er likevel en predikasjon. Så vi kan falsifisere egentlig veldig ofte med en predikering. Hvis du røyker, så predikerer vi at du øker sannsynlig for lungkreft. Da predikerer vi et utfall. Men det er ikke absolutt, sikkert, men det kan skje over representasjon. Da finnes noe som heter kausalitet. Og det er en, hvis jeg tenker at, nei, øh,
Kan jeg føre kausalitet tilbake til et sansintrykk? Ser jeg årsakssammenhenger? Nei, det jeg ser er nærmere til om og tid og en hendelse kommer før en annen hendelse. Så i den graden det finnes, så er det faktisk noe jeg bidrar med. Jeg kan ikke føre tilbake til et direktesansintrykk. Men så kan man tenke at det er veldig mye jeg bidrar med.
Slik at det er vanskelig å tenke seg at det finnes en verden uavhengig, også kan du si at de som går hardeste vei, det er det vi kaller solipsister, så det finnes ingenting uavhengig av min bevissthet i det hele tatt. Så hvorfor skulle du meddele til andre mennesker at jeg er solipsister er et stort under. Men det er når du vil pushe en posisjon da.
Hvis du er solipsist, så er du ekstremt selvsentrert eller selvoppdatt. Ikke selvsentrert, det eneste jeg vet, finnes av min bevissthet. Jeg ser deg nå, men jeg ser deg ikke uavhengig av bevissthet, jeg ser deg kun gjennom min bevissthet.
opplever kun det jeg opplever gjennom min bevissthet. Er ikke det en veldig tyfe dagens situasjon måtte å se verden på? Jo, da er det mer psykologisk at det er bare jeg som er viktig og sånt nå. Og det kan du godt si. Men likevel, dette er mer som en sånn posisjon hvor den kan perverteres ordentlig. Men som i utgangspunktet at du kan psykologisere den posisjonen.
og sier at, og derfor er det kun det jeg opplever og mener, så er det viktig, det sporet kan vi godt følge litt. Men som en sånn posisjon her, så er det mer sånn at det er nemlig en som forsøker å løse dette her, og det er Immanuel Kant, som sier at på en måte så finnes det selvfølgelig en verden der ute, helt uavhengig av mennesket, men på en annen måte så gjør det ikke helt det, for det er veldig mye
Begreper, rom og tid for eksempel. Finns rom og tid? Nei, jeg ser ikke rom og tid. Jeg ser ting i rom, og opplever ting i tid. For å være, så må du nødvendigvis ha koordinater i tid og rom. For å være et fysisk objekt, så er det to krav vi har til deg. At du er et eller annet sted, på et eller annet tidspunkt. Det er helt nødvendig. Hvis du ikke er et eller annet sted, på et bestemt tidspunkt, så er du ikke et fysisk objekt.
For å være en hendelse, så må du inntreffe på et samtidspunkt. Men hendelser har jo ikke god natri i rommet, så de tar ikke plass. Ellers er det ikke en hendelse. Det er de to kravene vi har til ting og hendelser. Men ser vi rommet og tiden? Nei, vi ser romlig og tidlig. Vi ser i rommet og tiden. Så kan det komme litt fra oss. Det er sånn verden, det vi kaller virkeligheten, trer frem på den måten for oss.
Ikke sant? Og det er jo nettopp, ikke sant, for hvis noen sier til deg at jeg har mistet nøklene mine, så er det jo å tenke, ja, kanskje det har opphørt å eksistere, ja. Nei, det kanskje ikke finnes lenger. Jo, det er vi ganske sikre på, jo, det finnes, det finnes, de er et sted, jeg bare vet ikke hvilket sted. Men hvis det er en person som sier, nei, jeg tror det har opphørt å eksistere, da.
Det er en helt annen posisjon. De har ikke lenger plass i rommet på noen måte. Og det er litt til samme tid. Men vi ser faktisk ikke tiden. Vi ser i tid, og vi ser i rom. Det ligger her som en forutsetning, vil jeg kanskje si, for å se noe. Og da kommer det fra oss. Men i det finnes rom og tid der ute. Det finnes tid i verdensrommet. Ja, i den grad vi opplever det, så gjør det det.
Men er det der i seg selv? Det kan vi ikke si noe om. Det er et veldig kjent begrep, det kan ikke si noe om tingene i seg selv. Vi kan bare forholde oss til tingene slik de trer frem for oss, og trer de frem for oss, og trer de frem i rom og i tid, og samme årsakssammenheng og sånt. Det er det der kan vi si noe om verden uavhengig av vår måte å erfare den på, sånn den er i seg selv.
Og så sier jeg, i en forstand så kan vi det. Men da er det verden slik vi betrakter den. Men er det mulig å ha verden på en annen måte? Nei, det er det ikke. Slik verden måtte være for menneske. Men interessantet selvfølgelig er jo, man kunne jo tenke seg at hvis jeg sier nå, så er det nå også akkurat nå. Når vi sitter her, skjer det akkurat nå et eller annet sted på mars? Er det akkurat nå?
i ytterkanten av universet, eller kanskje vi er der, så er det det samme nå som vi opplever nå. Akkurat nå så er det et eller annet som skjer med en stjerne et eller annet sted. Altså sånne type...
som mennesker kan begynne å drodde litt over. I idealismen er det bare at vi er med på å forme det vi kaller virkeligheten gjennom å erfare den på bestemte måter, gjennom å tenke den og sansen. Da snakker jeg ikke om psykologisk disposisjon, at noen kan velge å ikke gjøre det. Det er en del av vår kjennsutrustning.
Men så kan vi psykologisere dette og si at min virkelighet og din virkelighet, og vi opplever virkeligheten, det er liksom en psykologisering av det. Fordi du har opplevd mye sånn og sånn, så vil du oppleve verden, mennesker sånn og sånn, mens andre vil gjøre det andre på bakgrunnen av erfaring. Det er en slags psykologisering eller videreutvikling av den posisjonen. Men Kant var en idealist.
enda verre enn det. Vi skal gjøre det enda verre enn det. Han var en transcendental idealist. Og en empirisk realist. Han sier, og nå er vi inne i en litt sånn hardcore, nå er vi hardcore-filosofere også. Dette her svir. Hahaha.
Han snakker om mulighetsbetingelse. Hva er mulighetsbetingelsene for at vi kan erfare tingene? Jo, at vi erfarer i rom og tid, men vi erfarer ikke i rom og tiden, så det er trekk ved vår måte å erfare virkeligheten på. Men,
Han er realist igjen for sånn, gitt det, så er han realist. Så finnes den verden uavhengig av bevissthet. Men den verden som er uavhengig av bevissthet, den er ikke inne i mitt hodet, den finnes der ute. Den er helt akkurat sånn som vi ser den, og så videre og så videre. Men den er preget av vår måte å erfare den på, utenfor at vi vet ikke om rom og tid finnes. Men vi erfarer det nemlig ikke. For empiristene vil si at du skal føre alle empiristene
Vil jeg si det vi kaller transdentalempirist, du skal kunne føre alle dine oppfatninger om verden tilbake til direkte sansintrykk, for at det er ekte. At det er ekte sansintrykk. Det er fullt mulig å ha begreper som er usann. Vi må teste alle begreper, og så kan vi føre tilbake direkte sansintrykk. Og da...
Og da kan vi også ha engjørninger, for eksempel. Nei. Så det er en uekt, den finnes ikke. Og da kan vi si, i en rom og tid, erfarer du tiden? Nei, du erfarer i tiden. Tiden er en forutsetning for å erfare, for det betyr at du opplever noe over en tid. Det er å erfare. Så du må forutsette tiden for å kunne erfare. Du erfarer ikke tiden, du må forutsette tiden. Det ligger som en forutsetning. Samme med rommet. Du må erfare ting. Opptar du plass i et rom, så
Som muligheten til å være farlig er at du er farlig romlig, ikke sant? Samme kausalitet, det er vår måte å er fare på. Kunne vi er fare virksom på en annen måte? Nei! Det er et trekk for vår måte å er fare på. Empiristene vil jo si at når du kan føde tilbake, så da kommer det opp på en måte høyeste natur, men det blir masse absurde forestillinger. De som sier at det er en hel masse ting som vi ikke kan føde tilbake direkte i sansuttrykk.
Jeg ser det ikke. Hva tror du, er det en høy korrelasjon mellom idealister og kvarulenter, eller? Det er en som sa til meg en gang at det var en far, hans sønn hadde begynt å studere filosofi, og så hadde de begynt å diskutere, sånn.
Han sa at det som folk må skjønne er at det å diskutere filosofi med en filosof, det er som å drive hjørnebryting med en gris, helt til du skjønner at grisen liker det. Så der har vi også, men mitt poeng, dette er veldig abstrakt filosofi, men spørsmålet synes jeg er ganske interessant, for jeg tror egentlig at mennesker stadigvis sier at
En ting er at erfarer jeg, ser jeg det samme som deg nå, men når du sier at ja, dette er grønt, eller denne veggen er hvit, så kan du si ja, den er hvit, men det jeg ser da, og det du ser da, er det det samme? Eller er det ikke det? Det kan små barn lure på, men det kan vi faktisk ikke finne ut av annet enn å si at vi bruker ord i likt om dette her, men det som faktisk når øyet mitt,
Og når ditt øye er det likt, hvis vi kunne bytte, eller med andre ord, er verden der ute helt så stabil som vi tenker det er, så forutsigbar for eksempel. Så vil du kanskje si at den er det, det er visse ting vi sier om verden, men vi vet ikke om hvis vi kan forlate vår egen bevissthet. Hvis vi kunne forlate vår egen bevissthet, som ikke er så veldig lett, så ville vi kunne forsøkt å finne ut om...
Det, men det kan vi ikke. Og det er nettopp dette her. Og så tas jo dette inn i veldig mye avanserte og kan si at det er en skandale at vi ikke har grad å bevise en ytterverdenseksistens. Og han er skrevet også om Heidegger og sier at det er en skandale at vi prøver. For han sier, hvis du begynner å skjøle, så må du hele tiden forutsette at den finnes. Du begynner ikke å forsøke å bevise at ting som, ikke sant? Jeg driver ikke å forsøke å bevise at det står en elefant der. Hvorfor gjør jeg ikke det? For det står ikke en elefant der. Det vil være veldig rart å skulle bevise at det var en elefant der. Ja.
Hvordan skal man bevise hvis man har dette livssynet da? Det er ikke livssynet, men denne inngangen her på den at verden
er basert på mentale kategorier, mer eller mindre. Ja, og Kant ville si at det er, man kaller det mentale, eller bevisstheten, noe med bevisstheten. Han sier at det er ikke sånn at verdens strukturer presser seg på oss, men vi strukturerer verden gjennom vår måte å se og tenke på. Ja.
Og så kan du jo dra dette over i psykologi, og da blir det litt lettere å forstå. Da kan vi jo si at vi strukturerer verden litt forskjellig, men det er på et mindre dypt nivå. Da vil vi si at da vil vi jo si at vi... Og så kan du komme helt på det nivået vi er i dag, at akkurat det jeg føler, og det jeg tenker, og det jeg opplever, det er meg, meg, meg, er den riktige beskrivelsen av hele verden. Da er vi på det nivået. Det er ikke på det grunnen. Samtidig så er det visse dype kategorier som gjelder.
Så idealisten mener at et objekt er ikke i seg selv vakkert. Altså, vi gjør det vakkert. Ja, da er vi mer over i psykologien. Da tror jeg vi kan gjøre det. Men et objekt må nødvendigvis befinne seg et sted. Det er ikke et objekt. Ja, ok. Det er mer tid i rom. Det finnes noen objekter som er interessante der. Det er litt interessant. NFT. Kunstobjekter. Digitale kunstobjekter. Ja. Som selges. Ja.
litt snåle greier til en veldig høy pris. Det er objekter, men de er jo digitale. Så jeg tenker, når du kjøper det, hva er det du kjøper da? Kode. Det er kode, ja. Og den kan du ha et sted, men den må jo ikke være et sted, den. Den er mange steder. Den har du i hodet. Ja, du kjøper en kode. Ja, du kjøper en kombinasjon av nuller og enere. Ja, ja. Som jo er ikke en fysisk identitet. Nei.
Ikke sant? Men det er et slags verk da. Det er veldig interessant. Akkategori akkate, hva er det du egentlig kjøper da? Luft. Det finnes jo artige kunstnere. Erling Kager kjøpte et kunstnere som gikk ut på en gulv, tok for en banan, spiste bananen og kastet skalet på gulvet. Det er et kunstnere. Det er beskrevet da, så han har rettigheten på det. Å gjøre det i en galleri.
Du kan gjøre det utenfor galleriet helt fint, men i et galleri så kan du gjøre det, hvis jeg ikke har forstått det helt feil. Så, men dette er en ganske sentral filosofisk posisjon, og hvorfor er det? Jo, for vi tenker jo at
Vi er veldig opptatt av vitenskap, og Kant var også veldig opptatt av vitenskap. Og hele moderniteten, så er vitenskapen super sentral, ikke sant? Og i hvilken grad er det vitenskapen faktisk beskriver virkeligheten, og vi er veldig opptatt av at vitenskapen skal beskrive virkeligheten. For ellers så beskriver den jo bare noe inn i hodene våre, så skal den beskrive virkeligheten. Og for at den skal beskrive virkeligheten, så må vitenskapens kategorier virke, det må være årsakssammenhenger fra det den driver med.
Og hvis vi bare trykker på punktet empirisme, så kan vi ikke si at det finnes noen som finnes årsaker. Så hva er motsteppen til idealisme da?
Ja, vi har vært skille med idealisme og transentale idealisme. Transentale idealisme, hvor vi forutsetter at kausalitet finnes fra en strek på hva vi må ta i feil verden på. Motstemmelig er at vi kan ikke føre tilbake til det direkte sansintrykk. Men transentale idealisme, kan du forklare? Det er jo veldig mange ord på en gang. Transentendal. Transentale. Idealisme, hva er det for noe? Hva skiller det? Det skiller at det er et perspektiv. Vi lever i en...
Vi lever som realister. Vi tenker at det finnes en verden der ute og sånt. Men vi tenker, hva er mulig? Når vi erkjenner den verden, når vi forstår den verden, som vi sier finnes der ute, så bidrar vår bevissthet, eller vår måte av å kjenne på, med noe. Det ligger et element av noe vi bidrar med der. For hvis vi ikke kunne si det, så ville vi ikke kunne si at det fant årsakssammenhenger ute i verden. Og da ville vi ikke kunne drippe vitenskap.
For det er det vitenskap triver med. Det er nettopp det. Men det betyr ikke at det er noe jeg kan velge å ikke gjøre. Jeg gidder ikke å oppfatte verden i rom og tid. Det er et trekk ved vår måte å
være i verden på, oppleve verden på. Det er ikke noe vi kan melde oss ut av. Psykologisk kan man gjøre noe med at jeg pleier å oppleve andre mennesker sånn som jeg kan jobbe med det. Vi er ikke der. Vi er på en mye dypere nivå. Men interessant er da at det er en posisjon som vi kaller rasjonalisme. Vi skal drive med begrepet her. Platon var rasjonalist. Hva betyr rasjonalisme? Mephiati der. Descartes, en annen fransk fyrsø, da er vi på Rennesvangsten.
medfødt i det, ikke sant? Det er noen medfødt som vi bidrar med. Så kommer vi til når vitenskapen begynner å vokse frem og for å være vitenskapelig, det vitenskap driver med er å teste hypoteser ut mot observasjoner. Det er vitenskap. Du har en påstand nå, og så hvis den påstanden er riktig, så skal vi vente til at sånn og sånn skjer.
Og så skjer det der. Den medisinen her, den gjør at du blir frisk av det og det. Så halvparten av menneskene får medisin, halvparten får sokespiller, og så til og med er du fresh. Er det ikke for å falsifisere hypotesen? Ja, da forsøker vi å falsifisere hypotesen. Og det vi glemmer, det er et lite steg videre, er at
Alle vet jo som har jobbet fra X-flop over at du kan i beste fall falsifisere en hypotese, bevise usannhet. Du kan ikke verifisere en hypotese, du kan ikke bevise sannhet. Vitenskapen kan ikke bevise sannhet. Nettopp. Det er viktige ting å huske. Det er ekstremt viktig å huske. Vi har hørt sånn follow the science og I believe in science og sånt nå. Ingen grunn til det. Du tror på en metode. Ja.
Men antageligvis så er alt det vi mener er riktig, vil vise seg være galt. Det er veldig sannsynlig det. Fallibilitet er et trekk for oss. Alt vi vet om verden vil kunne vise seg være galt. Også hadde vi koronaperioden, hvor kritikk var feil. Kritikk av vitenskapen. Vitenskapen lever av kritikk, for selvfølgelig falsk situasjon. Hvor det ble dogmatisk.
og det hele sluttet å fungere, og det får dramatiske følger. Vitskapen er en fantastisk metode,
falsk virkasjonisme, det er Karl Popper, ikke sant? Så interessert å si at du kan ikke bevise at hypotesen er sanne, og så driver vi og det gjelder alle hypoteser. CO2-hypotesen er en hypotese. Det er det beste vi har, at den stemmer, men den er ikke verifisert, den er ikke bevist sann. Det er helt sykt lyst hvordan vi bruker vitenskapen, alt fra sånn type ernæring, spørsmål, debatter, trening,
Alt som har med menneskekroppen og psykologi, så snakker man om at nå har vi studier på som tyder at dette og dette, at man beviser at dette er sunt, dette skal vi gjøre, dette fungerer. Så man går hele tiden på studier som skal bevise noe. Da driver man det som heter cherry picking, ikke sant? Man plukker ut noe. For det man gjør når man driver med forskning sånn sett, man stirrer opp en hypotese,
Ok, en hypotes er en gjetning. Det er en redd gjetning. Men det er en kvalifisert gjetning. Det er en gjetning gjort av en fagperson, så det er ikke helt borte i hampen gjernt antageligvis. Og så sier man, hvis denne hypotesen er riktig, så kan vi utlede en konsekvens, altså en empirisk konsekvens. Det er en konklusjon i et resonemang. Hvis den er riktig, så forventer vi at det og det skjer. Altså, hvis denne penkelen fungerer, så forventer vi at du tar noe og ikke har vondt i hodet lenger. Ok, så sjekker vi, har du vondt i hodet eller ikke? Øh,
Jeg har fortsatt vant det i huet. Ok, da virker det ikke. Da har vi falsifisert den. Nei, jeg har ikke vant det i huet. Ok, fint. Da har vi bekreftet empirisk konspensasjon. Men den beviser ikke hypotesen sannhet. Dette er setningsbegripet. Du kan ha ideologisk hylleresonemang, så er det faktisk mulig å ha sann konklusjon og fortsatt usanne premisser. Så du vet ingenting om premissene, men hvis du har en usann konklusjon,
Og i logisk yderresumang så vet du at en eller flere premisser er usann. Dette er reddsetningslogikk, dette er Karl Popper, ikke sant? Som introduserte falsifikasjonisme som et demarkasjonskriterium. Skille vitenskap fra ekvinskap. Astrologi fra astronomi, ikke sant? Sånne type ting. Og
Og det vi er opptatt av er om det er en årsaksmessig sammenheng mellom en ting og en annen, så videre. Idealisene sa at vi kan ikke observere årsaker og virkninger, men vår måte å forholde oss i verden på er at det finnes årsaker og virkninger. Og så blir jo dette typisk periodevis i veldig mange, og jeg tror det er flere og flere slike sannheter som vi egentlig ikke kan diskutere. Flere og flere ting som er rett og slett vitenskapelige teorier og hypoteser,
Og da tenker vi at vi kan holde fast ved en hypotese eller en teori så lenge vi kan greie å falsifisere den. Vi kan bare bevisstheten og sånn, men jo flere forsøk vi gjør uten å greie å falsifisere, jo sterkere vil den være. Så den blir styrkes. Men den vil aldri bli helt bygd? Nei, og du kan styrke den en million ganger,
Men en falsifikasjon er nok. Da ryker den. En observasjon er nok til det. Da ser du, det var Einstein som skrev ut et motskrift mot Einstein en gang, hvor det var hundre forskere som sa, ja, hvorfor hundre forskere? Det holder med en observasjon. Jeg gir meg, ja da. Så kan du si at, og hvor mange vitenskapelige sannheter har vi som går hundre år tilbake? Veldig få, egentlig.
Altså Newtons fysikk, ikke sant? Og da lever vi nå i en verden på veldig mange områder, så sier vi at vi må forholde oss til vitenskapen. Det å forholde seg til vitenskapen er å være veldig skeptisk. Det er ingen grunn til å solpe forskere. Det er veldig liten grunn til å solpe forskere, egentlig, for de er så til de grader styrt av veldig mange interesser. Så det er alle grunn til å være veldig skeptisk til forskere. Men du må satse på at du gjennomfører metoden.
på den riktige måten. Driver korrekt vitenskap. Og det er jo, og noe av dette her, og på en rekke områder hvor det er mye penger involvert, medisinsk forskning for eksempel, og andre, så er det korrumpert. Medisinske tidsskrifter,
og finansiering for legebilbransjen, ikke sant? Der har det skjedd ting som gjør at vi kanskje ikke kan stole på resultatene vi får. Sjefen i Lancet, største helsetidsskriften som er der ute, uttalte jo da at det var over halvparten av det man anser som prosjonelle gode studier er bare søppel. Bare søppel. Antallet er enda mer.
Og det er rett og slett problemet der, vi har snakket om makt noen ganger, her er det penger. Det er for mye penger, for mye finansieringer. Og oppdragsforskning er helt ille, for da bestiller man jo ikke forskning, man bestiller et resultat veldig ofte. Og dette her, du kan si at hele muligheten for å snakke om vitenskap, forutsetter oss etter å vise at vi kan tenke at
Det finnes årsakssammenhenger der ute i verden. Det store poenget med det er at vi kan ikke observere årsakssammenhenger. Jo, vi kan observere det. Vi kan være sikre på at når jeg ser noe som tilfester i kraven til årsak og virkning, så finnes det faktisk årsak og virkning, men finnes det i verden i seg selv? Det vet vi ikke noe særlig om. Men det vi kaller verden,
Hva er den slik den fremter for oss? Der finnes de. Men det betyr at da bidrar vår måte å erkjenne virkeligheten på med noe. Vi er ikke tabla rasa. Vi er ikke en ubesidget hamle hvor virkeligheten presser seg på oss. Vi presser egentlig våre former på virkeligheten. Nå må jeg tenke på sånne vitenskapelige faktasjekkere som du ser overalt på i type kontaktpass med influensere. Det er veldig feil. For det første, i vitenskap så snakker man aldri om fakta. Det er ikke noe størst ting.
Det kan være en observasjon. Fakta er veldig, vi kan si evidensbasert.
Ja, det vil si at vi har fått bekreftet en observasjon som bekrefter en empirisk konsekvens. Altså, gitt at teorien er riktig, eller den hypotesen er riktig, så forventer vi at det og det skjer, og så finner vi at det skjedde. Da har vi fått bekreftet en bekreftelse. Da har vi fått en styrking av hypotesen.
Vi bruker ikke fakta på det. For det er masse problemer med observasjoner. De er i seg selv teoriavhengige. Så hvis vi observerer på bakgrunnen at vi har en teori, og det er en massiv feil forsker fort kan gjøre, at deres måte å observere virkeligheten må ha med de forventningene der de forventer å se. Der finnes det tonnevis av forskning. Jeg hadde jo vært inne på psykologer som har jobbet på dette. Men
Så fakta begrepene er uhyre problematisk. Og dessuten, særlig hvis du går over på meninger, det har ingenting med meninger. Fakta fungerer ikke på meninger i det hele tatt. Det er jo ikke noe faktisk feil på meninger. Og dessuten, det at du sier noe som er feil, det gjør jo media konstant. Vi har perspektiver på ting som vi trodde var riktig, viser at det ikke stemmer. Det er jo ikke et statisk begrep at nå har vi funnet ut en gang for alle at dette ikke stemmer. Ja, det kan vise at det stemmer.
Så det er en veldig rar greie. Og dessuten, det er jo ikke noe mer enn en sånn faktasjekkepris, det er jo ikke noe mer enn en avis til. Det er bare en avis til. De kan gjøre akkurat de samme feilene de. De har jo ikke noe egen innsikt i hva fakta er. Og da må vi forholde oss til de som forholder seg an. Ja, hvem er det som finansierer dem? Hva slags bindinger står de i? Hvilke interesser representerer de? Og så videre og så videre.
Så det er jo en veldig merkelig innretning, hva det handler om. Og som sagt, vitenskap snakker ikke om fakta. Og problemet her er jo at man begynner å se på vitenskap som en statisk aktivitet, som en gang for alle har vist sånn eller slik. Vi kommer ikke til å bevise noen ting en gang for alle.
Mest sannsynlig så faller alle sannheter. Mest sannsynlig så kommer vi frem til at det forholdsvære er litt annerledes. Og så holder vi fast ved en stund, og så forholdsvære er litt annerledes videre. Men en ting vi tenker er ganske sikkert da, er at det finnes sånne årsakssammenhenger der i verden, at noe er årsakt til noe annet. Det er en forutsetning. Hva som er årsakt til hva, det er et impidspørsmål vi må finne ut av. Men det er veldig vanskelig å finne ut av. Ja.
Vi har jo hatt masse sånne varsler om at jorden går under om ti år og sånt i de siste 50 årene. Vanligvis ti år. Om ti år så vil sånn og sånn skje, ikke sant? Det har ikke skjedd. Da har vi egentlig fått en falsifikasjon. Nei, det skjedde ikke.
Men da endrer man hypotesen litt, lager en annen ad hoc-hypotes, og så fortsatt man lever med det. Så det er mye svindel med bruk av vitenskap. Men at årsakssammenhenger finnes, i det vi kaller virkeligheten, er det en del av aliens sin virksomhet? Har de årsakssammenhenger? Sånne type spørsmål, det er vanskelig å forholde seg til. Hvordan stiller idealisten seg til, og Platon og egentlig alle sammen her, til
På et eller annet sted også, hvis man kommer an på at man kjøper alt fra evolusjonen til hva har vi vært og hvordan ble vi, hvordan ble denne skapningen her i stand til
å ta egne beslutninger og valg, utover instinktene sine. Altså, når er det den endringen skjer? Det kommer vi sannsynlig aldri til å få svar på. Veldig vanskelig forskning, for du har utrolig lite observasjoner å gå på, ikke sant? Du kan ha ment at evolusjonsteorien er riktig, det er fortsatt en teori, altså. Ja, ja, ja.
Men det er masse svakhet ved den, fordi vi har så veldig lange strekk hvor vi kan ha observasjoner, særlig det med overgang fra en art til en annen. Utvikling i en art, ja, men overgangen fra en art til en annen, for eksempel. Fra ape til menneske.
Det er en liten ydmykhet rundt Big Bang og evolusjonstyrene. Big Bang er jo på mange måter en sekularisert, altså en avkristnet skapelsesberetning. Ja, det er jo det. Den har akkurat de samme trekkene ved seg. Out of nothing, plutselig skjedde det. Og så sier vi i Kristiansk, Gud skapte verden. På den syvende dagen hvilte han. Så han gjorde det. Bare tur og tøys, ikke sant? Men ikke sant? Ja, det skjedde et Big Bang. Ja, ok. Hva skjedde rett før da?
Hva var tre timer før dette big banger? Hva foregikk da? Og det er jo uhyre spekulativt, ikke sant? Og veldig mye at du kommer på et eller annet punkt her hvor du ikke kan egentlig forholde deg til det vitenskapelige, for du er ikke i stand til å lage det vi kaller falsifiserbare hypoteser. At det er mulig å tenke seg en observasjon som skal si noe om hypotesene. Det betyr ikke at det er en viktig tenkning, men det er noe som existerer i Gud.
Den kan ikke undersøkes videnskapelig. Det er umulig å tenke seg en observasjon som, hva skal jeg si nå? Hvis Gud eksisterer, så finnes det ikke ondskap i verden. Ja, ikke det? Hvor har du det fra? Og hvordan skal du teste det? Ondskap finnes.
Så du kan ikke bevise at Gud finnes, du kan ikke bevise at Gud ikke finnes. Det betyr ikke at det spørsmålet er uinteressant for mennesker, for noen mennesker synes at det er det mest interessante spørsmålet i livet deres, men det er ikke et spørsmål for vitenskapen. Det har ikke med køsvalitet, det har ikke med årsakssammenhengere og sånt å gjøre. Det er et helt hevn med spørsmål som ikke har noe med vitenskapen å gjøre. Og problemet med evolusjonstyren, der er vi på vitenskap, men det er store huller, og helt riktig, når var det vi tenkte at
Ja, nå er du i stand til å begynne å tenke, eller ha frihet da, eller eventuelt frivillige. Problemet er at frivillige da blir en del av det etiske universet. Da tenker vi at det var rettigheter. Aper er dyr. Vi tenker at de har ikke de rettighetene. Hvor tett på? Hvor er overgangen? Eller er det å bli til på en annen måte?
Er det intellektuelt design, eller er det noe annet som ligger der? Så det er masse svakhet, og det er veldig mye vitenskapen faktisk ikke kan fortelle oss. Og filosofien, den er ikke vitenskap, det er ikke empirisk, så vi driver med å reflektere rundt det. Du kan ikke falsifisere. Når vi snakker om idealisme, måter å oppleve verden på, så snakker vi om, jo, men vi må forutsette, sier man, vi må forutsette at
hvor det vi kaller virkelighet preges av vår måte å erkjenne virkeligheten på, og noen annen virkelighet har vi ikke. Men at det fantes en annen menneskeligende art et annet sted ut i verdensrommet som
hadde opplevd det viktigste. Vi kan ikke si noe om det en gang, men det er grensebegrepet da, kan man si. Så vi, ja, men det er helt klart at vi bidrar med noe i møte med verden. Og så da gjør vi det på det. Nå skal vi se en sånn metafysisk nivå, ikke sant? Øhm...
og kanskje psykologiske personer på forskjellige nivåer, da er vi med å strukturere verden. Men dypest sett så strukturerer vi den også det vi kaller sånn... Og så er det jo noen som drar dette ut i en skeptisisme, da, ikke sant? Så det finnes egentlig ikke noe virkelighet der ute. Og Platon ville være det vi kaller en objektiv idealist. Det er ikke noe... Det er ikke det at det er min måte... Det er en beviselse som er uavhengig av verden, men...
Når vi tenker den, når vi får tilgang på ideen og så videre, så er det knyttet til våre rasjonelle egenskaper. Det er veien å gå. Det finnes ikke noen annen vei dit. Og det er kanskje litt av det særligende. Men dette er noe annet enn å si at det er skyld til det filosofiske nivået og det psykologiske nivået. Fordi du har vært sånn og sånn, så er din verden sånn og sånn. Jeg tror jeg leste meg litt opp sånn
på kritikk mot denne idealismen er blant annet at det er en veldig vag filosofi som mangler en klar definisjon og en sammenhengende system av tanker. Der er ikke jeg helt enig, men det er noe sånn at en av de skarpeste idealisterne er jo da Immanuel Kant. Men det er noe annet. Vi må skille mellom de som sier at det finnes verden er bare slik den fremter inn i mitt hodet.
Det er det vi kaller en empirisk idealist i verden. Mens transnøntal at vi må ha den formen for idealisme å si at verden er ikke bare noe som presser seg på vår måte å erkjenne den på. Vi er med på formen når vi erkjenner den. Det tror jeg er den eneste. Ellers kan vi ikke operere med årsakssammenheng for en del sånne problemer. Så det er
Så du kan si, hvis du kommer til litt sånn, de som sier, mer sånn Barkley da, ikke sant, som sier at verden er rett og slett bare et produkt av min måte å kjenne den på, ikke sant, altså det finnes ikke noe bevissthetsøving i den, så vil jeg jo kanskje, jo det finnes, det er den vi er i, men så hvis du avviser det at den nødvendigvis er
Det å eksistere handler om å faktisk bli oppfattet av noen, og så er det en annen posisjon. Det er ikke noe sterk posisjon, tenker jeg, den for en idealisme. Og så er det masse greier der. Det er tysk idealismen fra Hegel og Schelling og Fichte og alt det, men de skal vi ikke gå i helt tatt. Hvordan forholder du deg til idealismen da? I
Jeg er jo en del av en tradisjon som kalles for fenologi, så da kan vi gjøre det enda mer ubehagelig. Fenologien begynner med et viktig poeng, og det er en fortsettelse av Kant faktisk. Det vil si at den har en definisjon av bevisstheten, som den sier at det som kjennetegner vår bevissthet er intensjonalitet. Så bevisstheten er ikke en container, det er en ren rettetett.
Vi er allerede ute i verden. Vi har allerede verden. Vi er der allerede. Ting har allerede fått en mening. Vi er ikke... Problemet for en form for idealisme er at vi har lukket inn i oss selv. Hvordan skal jeg komme ut av den synpoviset? Jeg har fanget det i min egen bevissthet. Så sier jeg at det er ikke en riktig måte å få bevissthet på. Det er...
Og bevissthet forutsetter ikke at vi har refleksert. Du har en bevissthet om den stolen nå. Ikke fordi du tenker på den, men fordi du bruker den. Du har rettet mot den. Den inngår i noe du gjør. Og alt det vi bruker her inngår i noe vi gjør. Vi har bevissthet om mikrofoner og lys og alt dette her. Så vi har, så Heidegger går så langt som å si at
Han bruker en tidskode, in the welt sein, altså vi er en verden i verden, det er det mennesket er. Vi er der ute, vi er utenfor oss selv allerede. Vi er ute i verden allerede. Vi er ute, og ting har mening for oss, så det er ikke så vanskelig å forstå. Men da slipper du unna en del av disse problemene som går ut på ...
at denne verdenen er ut av tilgjengelig for oss. Og så er vi med på å strukturere den også ut ifra det da. Men det er en tradisjon delt så akant. Jeg må være helvede til å være gift med en idealist, eller? Du må være helvede til å være gift med en solipsist. Altså en subjektiv, knallhardt subjektiv idealist som sier at det finnes ingenting utenfor min egen bevissthet. Det finnes kanskje noen sånne personer også. Det finnes ingenting så...
og solipsismen er en ensom virksomhet. Det eneste du er helt sikker på er at du selv eksisterer. Descartes hadde jo litt av et problem, for han søkte jo sikkert viten. Han brukte det vi kalte tvilsmetodikken, der vi på 1500-tallet
at han sa at hvordan kan jeg være sikker på det jeg erfarer rundt meg for sansene bedrar meg det gjør det hele tiden, jeg ser feil og så videre og mennesker rundt meg kan lyve til meg og kanskje det til og med finnes en ond demon som får meg til å
at når jeg ser 10% på en måte, så er det egentlig forholdet seg annerledes. Så er det noe sikkert, noe jeg kan være helt sikker på? Så jeg skal tvile på alt som ikke er så innlysende at jeg ikke kan tvile på det. Og hva er det jeg ikke kan tvile på? Jeg kan ikke tvile på at jeg tviler. Det gir ikke mening. Og for å tvile, hva må jeg kunne gjøre da? Da må jeg kunne tenke. Og for å tenke, hva må jeg eksistere? Da må min bevissthet eksistere.
Det var han helt sikker på, at hans egen bevissthet eksisterte. Det er en ensom bevissthet den som er enig, men Descartes går videre og sier at å innføre, ta noen bakveier, alt annet jeg er like sikker på som det, kan jeg også være helt sikker på. For eksempel at det er færre faktisk. Hvorfor er det en god Gud som ikke vil nærme meg? Det er en litt usikker takk. Det er mange forsøk på å løse denne problemstillingen opp igjennom historien dette på at
kan jeg ha sikker kunnskap om hva er det? Dette ble veldig viktig når det kom til renesansen, for da begynte naturvitenskapen å erstatte religionene, ikke sant? De ga jo en sikkerhet før. Det er Gud som skaper ordenssystemet, men så gjorde det ikke Gud lenger, så var det vitenskapen. Kan vi stole på, kan den gi oss den type sikkerhet?
Veldig mye handler om det, ikke sant? Å kunne skape orden, kosmos i kaos, ha noen sikkerhet, få til hva man kjenner, og så er det litt vitenskapelig tidsalder. Så hvordan lever idealismen i Naga? Det er mye diskusjoner om idealismen, det er jo selvfølgelig et begrep innenfor rekke andre områder også, men du kan si at i sterk grad så kan du si at
Immanuel Kant er den toneangivende moderne filosofen. Han levde jo på 1700-tallet. Men så sentral at vi omtaler de som ledde før han som før Kant de andre. Han gjorde en type vending som vi også hadde hatt i kosmologien.
På innelig så hadde vi det geosentriske systemet, vi hadde synet at jorden er universets midtpunkt, og alle planetene går i baner rundt jorden. Og da blir det veldig vanskelig å forklare observasjonene vi gjør, hvis vi antar det. For da stemmer ikke observasjonen vår. Og så kom Copernicus og sa, vent litt, la oss si at vi snur på det hele. Og så sier han at solen er i sentrum, og jorden er en av mange planeter som går rundt solen. Da stemmer observasjonen vår så mye bedre.
Også gjennomførte Kant det han sa, en kopernikansk vending i filosofien. La oss anta, sa han, at det ikke er sånn at virkeligheten presser sine former på oss, og at vi liksom fanger dem opp,
litt aristotelus. La oss anta det motsatte. Når vi erkjenner virkeligheten, når vi sanser virkeligheten, så er vi med på å presse noen former på virkeligheten. Da blir det lettere å forklare den måten vi opplever virkeligheten på, at det finnes krevisalitet. Det synet har hatt en enorm stor betydning. For det er mange...
Som selvfølgelig har helt andre posisjoner der også. Men det kan ta til stor betydning sånn sett. Men der er vi inne i hardcore-
hardcore-filosofi også. Skal vi innomgå inn av listen på noen av de andre ismene, eller? Nei, men den ligger jo på lur, men det vi skal se på neste episode er et egentlig slags lite brud med det, nemlig eksistensialisme. Da går vi over i noe nytt. Da er vi på kirkegården og sartråd i sånn her.
Og det er en litt nytt perspektiv som kommer inn, det moderne 1800-tallet. Når psykologien spør hvem er jeg, så stiller filosofien og ekstensialismen seg til, finnes jeg? Ja, noe skeptisistisk filosofi kanskje. Og så skal vi se på materialismen, som er det motsatte av idealismen.
Og det vil si at, hvis du tar platen da, kan du si at idealismen vil si at det vektlegger at det er bare det mentale, ikke sant? Så går materialismen dit, at det er ingenting som kan omtales i henhold til fysikkens begreper, ikke sant? Alt er matter in motion, materie. Og da får du en hel masse interessante, og så kan vi se på en måte, stemmer det med det bildet vi har, at mennesket er bare en sum av atomer, ikke sant? Så videre, så videre. Ja.
Men vi kaller det menneskesød. Da er ikke du en identitet engang, det er bare en løs sammensetning av bestemte typer. Men problemet med det er jo selvfølgelig at da har du ingen frihet. Da faller friheten, fordi matter har ikke noe frihet. Det er underlagt naturloven. Skal vi innå minimalisme også? Ikke? Nei.
Jeg synes ikke det ligger for det programmet her, minimalisme. Det er et maksimalistisk program, er det ikke det? Ja, det er helt riktig det. Jeg tenkte på sånn minimalistisk materialisme. For i materialisme tenker du at det er en som bare er glad i jævlig mye ting. Ja, der har vi en andre. Det er daglagssalen, så kommer filosofien og en del andre retninger. Så materialismen er jo... Du kan si at...
Du fornekter fullstendig skjedelige aspekter. Det er ikke et sånt aspekt for mennesket. Det er bare fri fantasi. Og så kan vi si at ja, kanskje det, og så vil det være konsekvensen av det. Kanskje jeg skal ordne et ordentlig eikebord her til den materialistiske episoden, sånn at den har et ordentlig materiale her foran oss. Ja.
Det er jo stort å bo her da. Jeg tenker å oppgradere litt. Dette er jo gammelt NRK-bord, så jeg tror vi må få fresh opp studioet litt snart. Det har gått fem år. Eller du må kjøre seg sånn minimalistisk. Bare en liten mikrofon som stikker opp så vidt der på bordet, og det er det. Det er så futuristisk. Futurisme, er det en... Ja, det er masse isme, men det er mer, skal vi si, kunst...
faglig ismul, det hevret av de masse forskjellige, akkurat som vi gikk inn på forskjellige poliser og dem også, forskjellige kratos husker du det? Ja.
så er det mye av det også, men jeg prøver å ta de tunge som har hatt betydning for oss. Nå har vi vært inne i det vi har vært inne om i dag, det er ganske tunge, sentrale ting. Stoicismen er kanskje det letteste å forstå av de, altså det vi har sagt i dag, men i disse tre siste episodene. Idealisme er noe av det verre. Ja. Et prosjekt med respekt for seg selv, burde ha en isme, så kanskje jeg skal lage en sånn Wolfgang W. en køttisme. Ja. Hva tenker du? Ja, helt klart.
Nei, det er vanskelig. Hvis du slår opp på ismer, så får du en lang lista. Det gjør det. Det er mange ismer. Mitt mål i livet er å komme på den lista. Av ismer. Sykt mål. Man skal ha mål. Ja, det er viktig det. Men da lukker vi for min del, jeg snakker for min egen del, hva er det mest kompensasjonelle
kompliserte ismønte nå, men så dette her må jeg høre på nytt, ja. Før du bestemmer deg for om du skal slippes til folket, siden du tåler det. Ja, det skal ut til folket, men var det ikke det NRK gjorde med Monty Python opprinnelig? De kjøpte inn en hel del episoder, ikke sant? Og så var det noen som satt og så på det, og Loos holdt på å besvimte og kom frem til at det var ikke noe for norske folk.
Det er en bra beslutning. Nei, jeg må se for å forstå det. Idealisme betegner noe av det som er vanskelig med filosofien, fordi vi forsøker å forstå forutsetningen for å forstå. Vi forsøker å vende blikket andre veien. Vi forsøker faktisk å se øynene vi ser med.
Ja, så da må du ta noe krossføring, for vi ser ikke det enda vi ser, vi ser bokstavelig talt bort fra oss selv, men da ser vi ikke forutsetningen for å se. Og det er det vi forsøker å finne ut av filosofien. En ting er å forstå noe, men hva er forutsetningen for å forstå? Ja, men da kan jeg ikke forstå det som et noe, for da skal jeg forstå forutsetningen for å forstå noe. Og dette er typisk filosofi, ikke sant? Det er altså å endre perspektivet tilbake på den som. Ja.
endre perspektivet tilbake på den som faktisk, en ting er at vi opplever verden, så ender vi perspektivet, ja hva er forutsetningen for det, hva er det vi, da drømmer vi filosofi. Og den der, det er liksom bare så forsøker du å tvinne to ganger opp ned, det er litt sånn type, og det driver, og du blir sånn sosialisert inn i en sånn type tenkemåte, som er professorfilosofi, så vi hører det inn i alle disse begrepene, så vi bare kaster rundt omkring. Ja,
Men det er en dannelsesprosess. Det tror jeg på. Som en eksneilebiter så kan jeg skrive inn på at jeg hadde blitt fucking skjernet hadde jeg holdt på med idealisme, tror jeg. Jeg husker jo når jeg skrev min doktorav i filosofi, for Martin Heidegger er veldig abstrakt og veldig tett på dette her. Jeg prøvde å få argumentet å gå opp og låse øynene som natten og...
Og da må jeg si at Røvin og Røyk hadde sin funksjon altså. På et eller annet punkt. For det er, ikke sant, du jobber med argumenter da. Du skal stable de, snu de, ikke sant. Vi driver mye med det. Og det er derfor jeg skriver bøker, for det er det jeg driver med, ikke sant. Grek og sluttet. Jeg sitter og forholder meg til ting på den måten der. Så det er litt sånn når du først kommer inn i det, så er det vanskelig å komme ut av det da. Så.
Litt sånn podcasten her. Ja, nemlig, du må bare fortsette, ikke sant? Ingen vei tilbake. Ok, halvveis i sesongen, vi har mer snacks og mer hodebry på vei. Ikke så lett når det kommer eksistensialismen, og det er behagelig. Ja, vi får se da.