‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut
11/5/2023
Espen Goffeng | Sosial Smitte og Psykogene Epidemier, Kultur vs Økonomi, Venstresidens Intoleranse

Espen Goffeng snakker med Wolfgang Wee om sosial smitte og psykogene epidemier, med fokus på hvordan ideer og tilstander sprer seg, og hvordan samfunnet reagerer på dem. De diskuterer fenomener som Tourettes, den sataniske panikken, apatiske flyktningbarn i Sverige, og hvordan kjendisselvmord kan spre seg. Goffeng argumenterer for at vi er memetiske skapninger og at sosial smitte er et allestedsnærværende fenomen. Han kritiserer woke-kulturen og dens tendens til å kansellere mennesker, og mener at den har nådd toppen og er på vei ned. Goffeng peker på forskjeller mellom venstre- og høyresiden i sosiale medier, og diskuterer hvordan konsensuskravet er høyere på progressiv side. Han er kritisk til ungdomspartier og mener at de beste hodene i samfunnet ofte jobber utenfor politikken. Goffeng tror at den svenske tilstanden, som ble latterliggjort for noen år siden, er et problem som også kan begynne å skje i Norge.
Transkript

Det vi skal snakke om nå, for eksempel, har jeg skrevet for Minerva. Ja, ikke sant? Ni artikler. Det er vel fem av dem som har kommet ut, så han driver utrullingen nå. Ja, det er ok, det kommer flere, ja. Ja, fire til. Når vi begynner der, så har vi jo jævlig mye annet kjøy vi kunne prate om også, så vi kan se hva vi får skrives til. Og en del ikke gøy. En del, ja, gøy. Og kanskje ikke det er rett og vekt i dette her, i disse dager, men...

Det er jo... Når du sier det, det er faktisk ingenting gøy her. Det er svenske tilstande, woke, Israel, verdens elendighet, og... Det var ikke mye happy-clappy her. Det var til og med skolehabari. Norsk skolehabari. Vi får se hva vi får tid til her, da. Men...

Denne artikkelserien din, den snakket vi om for en stund siden, som du tipset meg om, eller kom vi snart prate om det, det må vi gjøre, og så har du tid på å skrive selvfølgelig, og så er det en stor greie som du gjør for Minerva, som da handler om, hvis jeg skjønner trist, sosial smitte og psykogene effekter. Psykogene epidemier, ja. Psykogene epidemier. Så hva er det du skriver om, og hva er det som har løst deg inn i denne lille bobla her? Du ...

Jeg har alltid latt meg fascinere av sånn idéspredning. Vi er memetiske skapninger helt ned i grunnvollene. Hva betyr det? Et meme er jo... Nå om dagen brukes jo et meme som en sånn...

kjapp tegning, et litt ordtak som spres på sosiale medier for å fremme et eller annet, eller latteløre noe. Men egentlig er det Richard Dawkins greie, det er da det ble popularisert i hvert fall. Var det det? Med han? Ja, han skrev om memes i Selfie Gene var det vel? Gjorde det? For mange, mange år siden. Som ideer som sprer seg og gjennomgår en evolusjon. Kan vi si at runer er memes? At? Runer er memes?

Det skal jeg slite litt med. Men altså, runer er jo språk det, og memes sprer seg jo via språk, så selvfølgelig kan runer... Så det er jo datidens, skal vi si, bare et stille bilde av samtiden, også med eller uten tekst. Men de reiser ikke da? Det er jo... Nei, det er sant, for det er jo memen. Den går viralt, den reproduserer seg selv, på en sett og vis. Ja.

og gjennomgår en evolusjon som, eller ofte i hvert fall. Så det er jo sosial smitte, det er klart det var helt klart sosial smitte i hulebor-alderen også. Det har vel vært der så lenge vi mennesker har bodd i grupper liksom.

- Eksempelet på sosial smitte, er det sånn i hverdagen at hvis noen føler seg litt pjusk og dårlig, så er det noen annen som gjør det, eller at vi drar hverandre opp og ned i hverdagsnivå? - Psykogene smerter, for å holde på i det individet først, det er smerter, fysiske ubehag og plager som kommer av mentale problemer eller

eller psykisk stress, psykiske faktorer, som da får fysiske manifestasjoner, uten at det egentlig er noe fysiologisk galt. Hvis du leser på SNL om dette her, på Stor-Norske, så er det jo det som er definisjonen på en måte. Smerter som ikke har utgangspunkt i det fysiske, men i det psykiske. Så stressmage,

hodepine, svimmelhet, en del litt diffuse greier som man kan få fordi man for eksempel er stresset av det, eller har angst, eller verden går litt fort. Så det er på individnivå også.

psykogent. Og så har vi jo lavgradig sosial smitte. Jeg jesper, og så jesper du også. Vi kan snakke om speilnevroner og sånne ting. For vi er jo empatiske vesner, så vi lar oss påvirke hverandre. Så på restauranter og sånt, og hvis en bestiller noe, så er det ofte at andre, nei jeg tar det i stedet. Det kan gå på oppførsel også. Og veldig ofte så er det jo det det handler om.

Så enkle saker som at for eksempel TV-stasjoner viser ikke streaker på fotballbanen, for det er et oppførsel som sprer seg. Litt mer alvorlig, eller litt mer alvorlig, veldig mye mer alvorlig. Kan du si at det er folk som snakker om, eller jobber med selvmord, vil jo helst ikke at det skal skrives om på visse måter, for det er også oppførsel som kan spre seg. Veldig.

Helsevesenet her i Norge er veldig klar på at dette er en stor faktor når det gjelder for eksempel selvskading og spiseforstyrrelser. Det sprer seg sosialt, rett og slett. - Jeg snakket med en lik rydder en gang. Jeg prøver å få han til podcasten her. Det mest interessante telefonsamtalen jeg har hatt. - Snakket med? - En lik rydder. Det var tilfellig en kompis av meg som hadde en case nede i kjelleren sin hvor det var en lik brand og så videre. Så kom det bare et team inn.

med noen biler, ikke noe logo, ikke noe merke. Det her er folk som bare får jobb etter jobb etter jobb, som du ikke ser, du kan nesten ikke kontakte noen sted. Det er bare folk som har dette yrket, som politiet vet hvem er brandvest, og alle sine tjenester. Da snakket jeg med han, fordi han i kompismedal hadde en interessant samtale med han om hva er det som får folk til å gjøre disse tingene her, ensomhet, hva er symptomene?

- Felles strekk, superinteressant. Jeg satt i en og halv time med han, aldri pratet med ham, ekstremt engasjerende type, og bare forklarte meg alt, hva han typisk ser, hva som går igjen. Da sa jeg bare, dette her må vi jo ta en podcast om, dette er jo ekstremt interessant. Han bare sånn, det har jeg veldig lyst til, men det kommer ikke på tal. Jeg kommer aldri til å prate om disse tingene. - Hele poenget med hans funksjon er at det ikke skal ut i offentligheten. - Vi snakket om det der kjendisselvmord, ref Matthew Perry nå. - Var det selvmord?

Ja, godt spørsmål. Nå tok jeg egentlig bare for gitt nesten, det vet man faktisk ikke enda. Når kjendiser dør, så er det jo nesten alltid man tar for gitt at det er selvmord. Det er ofte, ja. Men ja, bra du arresterer meg der, for det er jo faktisk ikke sagt i skrivende stund. Så det er jo... Han har ikke levd et helse...

et helseliv akkurat? - Nei, men da er det dessverre for han høytid for at det er smitter veldig spesielt kjendisselvmål rundt ARB og sånt også, så var det en helt klar up-nudge i statistikken og det vet også avisene, så jeg tror også norsk press er veldig påpasselig, jeg vet ikke hvordan internasjonalt presset er på det, men norsk press har ganske god kutym på det tror jeg. - Du kan tenke deg at sånne ting sprer seg av smitte sosialt, for dette er alvor.

så kan man se for seg hvor mye mer lavgradige tilstander sprer seg. Hvis man kobler det med psykogene smerter og dette med sosial smitte, så får man sosiale epidemier når det sprer seg på den måten. Altså psykogene epidemier, eller som vi ofte kaller det sosial smitte. Det gjelder så mange forskjellige ting, og det er så ...

Det er så mye av det, og jeg tror det må være det mest fascinerende temaet jeg noensinne har skrevet om. Men hvordan kom du over? Leste du noen bøker som trygger interessen på dette her? Hva var inngangen din på det? Det har alltid vært fascinerende. Jeg har sikkert sagt det her før, men det er litt sånn nevrotisk elefantpeker. Veldig mange av de tingene er så åpenbare, men det sies ikke noe særlig.

Og noen av dem sprer seg så fort og er så tullete fra starten av, at det er håpløst å se hvordan det fikk vokse seg så voldsomt. Så en av de artiklene jeg begynner med her, eller artikkel nummer tre er det vel, handler om den sataniske panikken, som jo egentlig ikke er en psykogenepidemi, men det er idetspredning. Mhm.

Det har deler av psykogenepidemien over seg det også, ettersom mye av dette handler om oppvekking av minner, som jo ble en svær greie i psykiatristanden en periode. Så der spredde jo en sånn en seg også. Så det der har alltid fascinert meg på en måte. Og så skjer det spesielt en spesifikk ting, og det er at eldste gutten min har Tourette's, fikk det når han var tre og et halvt, og har det virkelig på ekte. Og dette er en

Dette er en skikkelig greie. Hvis det er ille, så er det ille. Det er ikke noe kult i det hele tatt. Så merker han at dette har blitt en motegreie på nettet.

og bli sinnet. Det er litt personlige trigger for å skrive han ut der, for en av disse artiklene handler om Tourettes. - Tourettes er det, ikke for å sidestille sammenhengene med ADHD, men jeg husker en sekkebetegnelse på ADHD at hvis man krysser nok punkter eller haker, så kan man si at man har den og den diagnosen. Men hvordan er din sønn og Tourettes? Hva innebærer for han og generelt at man virkelig har Tourettes og ikke den smittetrendversjonen?

For det første så dukker det gjerne opp i ung alder, mens når det sprer seg på nett så er det en helt annen demografi. Det henger ofte sammen med ADHD. Det er veldig stort overlapp her. Han har også en tynn ADHD-dyn også, da skal vi kalle det det. Men det er jo tiks, ufrivillige stort sett muskelsammentrekninger, og litt sånne ting som kan være litt OCD-aktig, sånn som å lage lyder for eksempel. Mm, mm.

Du har antallvis vært borti ganske mange mennesker som har dette her uten helt å legge merke til det. Når du har det så tett på, så blir radaren veldig finstemt, så jeg ser det ganske ofte. Så det er jo en viss hyppighet og en viss varighet av sånne tiks da, og en kombinasjon av forskjellige tiks og litt sånn forskjellig. Så det er Torets...

Folk forbinder det gjerne ofte med å banne ufrivillige og sånt. Jeg har sett mye sånn humorklipp på nettet på det og sånt. Ja, dette er en veldig, veldig, veldig liten del av toretsbefolkningen.

Liksom komme med ord og spesielt med banning og sånt er veldig, veldig sjeldent. Stort sett så er det blunking og det er så ufrivillig små muskelsammetrekninger, men det kan være ødeleggende nok. Spesielt blunking da, hvis du ikke klarer å se ordentlig. For det er det som er resultatet når det er hevig.

Heldigvis for vår del så har han vokst fra seg nesten alt. Det er perioder fremdeles som er slitsomme, men det er ikke på langt nær så ille som det var når han var i ungdomsskolealder, hvor det var skikkelig ille. Men å se at dette her

sprer seg på nettet, er A. fascinerende, B. irriterende. Så det er en av disse tilfellene. Og den er en sånn klar og tydelig tilfelle, så det er litt enkelt å tracke hvordan det skjer, og når det skjer, og litt sånn forskjellig. For å ta det turets på nett, så er det jo, som mitt inntrykk av det sett utenfra, at det er en veldig sånn meme-basert, eller skal vi si også sånn type YouTube-klipp, at det blir veldig sånn...

gjort narrer av eller at man bruker det som en slags humor eller livsgreie. Også er det veldig mange kjendiser som står fram eller bruker det som en slags, det blir veldig feil å generalisere, men noen bruker kanskje for det det er verdt å si at de har Tourettes, at det er spesielt artister, det er vel norske artister, Avicii, det var vel snakk om at han også hadde Tourettes og den typen ting også, så det blir i en tid hvor det er en merverdi å ha disse tingene også.

Man skal jo være forsiktig. Men det er ikke tvil om at det skjer. Absolutt ikke tvil om at det skjer. Det å ha en eller annen tilstand som er på en måte en sak man må slåss mot, det gir jo litt ekstra status for mange. Og det synes veldig godt på noen av disse prøvningene. Sånn som Torets for eksempel. For det er...

Sakene er at det er kombinasjoner her. Det er mange mennesker som har Tourettes, og de er involvert i disse spredningene, gjerne som TikTok-tics. Et eksempel er en tysk fyr som har Tourettes etter alle solmerker, men som ser ut til å dyrke det litt.

og pleide litt, og så litt korn her, og beholder de mest populære tiksene sine, og kanskje finner opp noe nye, og har laget en YouTube-kanal hvor han snakker om sine problemer med tiks. Og resultatet blir at hevver av spesielt jenter i en viss alder, da utvikler tiks over hele Tyskland. Og de utvikler da hans tiks. Mens i Kanada har man en annen,

Tickfluenser, og der utvikler de hennes ticks. I Australia er det en annen igjen, og der utvikler de hennes ticks. Så det er litt sånn smålokalt, selv om det er på nasjonal og internasjonal basis. Det første virkelige eksempelet jeg har funnet av hvor man kan si at dette er sosial spredning av Tourettes, det skjedde i en liten by rett nord for New York som heter Leroy.

Hvor da i løpet av noen uker er det vel 18 jenter som utvikler Tourettes. Og først er det noen som får diagnosen veldig, veldig fort. Mye fortere enn man bør, for jeg vet litt om hvor lang tid det kan ta. Og så sprer det seg da utover, og det er masse sånne

Når man snakker om psykogene eponemi, så er det en del kjennetegn man kan gå etter. Demografisk gruppe for eksempel, det er ikke til å komme fra at det er voldsom overrepresentasjon av kvinner, spesielt i unge alder. Og så er det med status, for eksempel som i Leroy, hvor en av de mest populære jentene fikk det først. Da sprer det seg nedover i sosial rang, og nedover i alder.

for hun er jo så kul, ikke sant? Hun har påvikningskraft. Men det som skjer i Leroy etter hvert, er at legestanden og alle som har med dette å gjøre, bare sier at «Bare slutt! Dere har ikke turets! Dette er ikke ekte!» For å forenkle. Og den epidemien blir kvert veldig fort på grunn av det.

I mellomtiden har de vært innom masse forskjellige, Erin Brockovich var innom for eksempel, for å prøve å forklare dette her med noe forurensing i vannstanden og litt av hvert. Det skrives litt av hvert om hennes rolle i sånne epidemier som dette her. Hun har ryktet på seg for å være litt sånn panikkspreder, tydeligvis. Som jeg ikke har fått med meg siden jeg så filmen om henne for mange år siden. Ja, samme her. Ja.

Men de kunne få litt grep på det, ettersom det var så få, og det var så lokalt. Men hva gjør det da når dette her sprer seg av hele landet? Og igjen, det er jo vanskelig, for noen har Tourettes. Noen av disse jentene får også, ikke Tourettes, men en avart av det. Så de får helt tydelig ufrivillige tiks. Tvangstanker også. Ja, veldig fort. Som de sliter med å bli kvitt. Mm.

Og andre igjen bare later som, fordi dette er kult, ikke sant? Og du slåss mot en tilstand, og du får oppmerksomhet, og du slipper å gå på skolen, og litt har vært forskjellig. Så det er sånne blandinger da, som gjør at det er veldig vanskelig, ikke sant? For hvem har det, og hvem har det ikke? Og hvem har det på ekte, og hvem har det ikke på ekte? Noen av disse tilfellene er jo rett og slett en fornærmelse, ikke sant? En hver som vet litt om hva tretts er,

kan se det. Og du kan også se hva som er falskt. - Har du vært borte i det? - Ikke i levende livet. Men hvis du ser på for eksempel en av de sakene jeg, eller flere av de sakene jeg henviser til i disse artiklene, er rett og slett bare lattelig. 60 Minutes er jo en seriøs nyhetsgreie. Så når de der hjemme hos et søskenpar i Australia,

og intervjuer da disse to søstrene om mammaen deres. Så står de på kjøkkenet, ikke sant, og holder på med mat, og så plutselig tar hun ene og kliner et egg i huet på søstrene si. Å, det var liksom en tikk. Se, jeg har turet, så ha ha ha, så morsomt det er. Ja.

Og der må dette TV-teamet stå og late som de tar dette på alvor, for det er jo bare tull. Man stapper fjeset ned i en papirpose og gauler «Take me to Canada» fire ganger, og det skal liksom være en Tourettes-tikk. Noe av det er rett og slett bare fornærmelse. Men hvis du tar den isolert settet, hva er det?

- Er det ren og seiteateralsk? - For noen er det absolutt det, ja. - Så bare å finne på? - Ja, ingen tvil. Mens for andre igjen, så er det noe som dukker opp, gjerne i korte perioder, som man virkelig sliter med å få kontroll over. Så dette er som gjør disse greiene tricky. Dette gjelder veldig mange av disse tilstandene, som sprer seg på denne måten. Noen har spisforstyrrelser,

Andre får det. Og det er vanskelig å sette disse klare skillene noen ganger. Det er det som gjør dette så forferdelig fascinerende. Men det som er, altså jeg er ikke psykolog, ikke sant? Så jeg har ikke noen spesialisering på hva psykogene smerter og sånt egentlig er. Men dette handler jo om samfunn. Og det handler veldig mye om hvordan samfunnet rundt møter disse epidemiene. Det er det som i veldig stor grad gjør

om de får lov til å spre seg eller ikke. Det er det som er litt krise akkurat nå. Så jeg går langt tilbake i artikkel nummer to, og

tar en titt på noen av de aller første tilfellene vi vet om. Veldig mange har hørt om dansesyken i Strasbourg, for eksempel. Hvor folk danset seg jævlig, de klarte ikke å slutte å danse. Og der også virker det som noen faktisk fikk det så inn i hua at de faktisk, det beskrives liksom at folk danset til blodet rant ut av skoene dem, så fremdeles klarte de ikke å slutte, ikke sant?

Så dette har vært, og i Strasbourg er ikke et enkelt tilfelle. Dette har skjedd flere ganger rundt omkring i Europa. Det kalles Saint Vitus Dance ofte. Yes.

Eller ble kalt det da. Som er isolert og bare til dansing, men kunne det vært jobbesægjæl? Ja, latterbølger og litt har vært forskjellig. En av de morsomste, og den dekte veldig store deler av Europa, så den er forholdsvis godt dokumentert. Veldig mange snakker om de mjaune nonnene i et kloster i Frankrike. Ja vel?

Hvis du slår opp merkelige psykologiske fenomener, dukker det gjerne opp. Det var et annet tilfelle, jeg er helt tilbake på 1500-tallet, av en nonne som begynner å bite sine mednonner i et kloster. Det sprer seg klostret, så disse nonnene flører rundt og beit hverandre. Så sprer det seg fra kloster til kloster til kloster, godt inn i Benelux-landene, helt ned mot Roma, og dette startet i Tyskland. Over store deler av Europa-

så flyr noen rundt og biter hverandre, plutselig. Man prøver med forbønn og develutrivelser og alt som er poppisk på tiden, selvfølgelig. For dette er kulturelt bundne tilstander. Så det pakkes inn i det som er den kulturelle greia når det skjer. Det som skjer her er at en eller annen plukker fram pisken til slutt og sier at

Neste noen av oss som ikke klarer å holde styr på gay business nå, får smake den nihallede på en måte, og da slutter det jo. Sånn opererer vi jo ikke nå. - Burde du gjort det? - Nei, ikke med pisken. - Med moderne pisk? - Men i større grad. For saken nå er at når folk har en tilstand eller er ofre for et eller annet, så skal vi ikke bedvile dem.

- Vi skal tro på offret. - Det skal sympatiseres, og tro på offret har kommet i mange forskjellige varianter. Så vi legger oss helt flate for det. Mens det er to nederlandske forskere som har jobbet med Tourettes i mange av hans år,

som skrev en rapport om dette her, spesielt om det som foregår med Tourettes-spredning i Tyskland. Og den rapporten heter Stop It. Og det er klare ord fra to forskere. For de sier at dette er sosial spredning, det er ikke Tourettes, og nå må vi bare si stopp.

Men det gjør vi jo ikke. - Det er jo ufølsomt. - Man kan ikke gjøre det. - Er man redd for at hvis det er ett eller to tilfeller som faktisk er reelle, at man tar en collateral damage på at det er en to som har det bedt om å stoppe? - Det er en av greiene. Det er en av de tingene som gjør det faktisk reelt vanskelig. I ett av tilfellene som jeg beskriver, er det faktisk ingen epidemi.

Og det er historien om de apatiske svenske flyktingbarna. Husker du den? Ja, jeg husker det. Du har skrevet og lest saken din også. Så vi gjerne får ta oss inn igjen fra starten. Så dette er noe som skjer i begynnelsen av 2000-tallet i Sverige. Så begynner da barn i flyktingefamilier, spesielt som har fått avslag på siden av syresøknader,

De havner i en katatonisk tilstand. De legger seg, ja, svenskene kalte det å legge seg. Så de blir liggende i sengene sine, de klarer ikke å snakke, de klarer ikke å spise, de blir rett og slett urørlige og apatiske, mange av dem fores med sonder gjennom nesa, ikke sant? Blir liggende inne i mørkerom i flere måneder i strekk, blir kjørt rundt i rullestoler, ikke sant? Ikke noe skolegang, ingenting. Mm.

Den tingen som hjelper er å få innvilget av flyktingsøknaden sin, rasursøknaden sin. Da blir man frisk igjen. Og teorien her er at dette er angst. Angst og fortvilelse som gjør at disse barna havner i denne tilstanden. Det høres jo på en måte fornuftig ut. Man kan jo bli slått ut av angst og fortvilelse, det er ikke noe tvil om det.

Men det er et par ting som ikke helt stemmer. Jeg husker når jeg hørte om den saken for første gang, så tok det ikke lang tid før jeg tenkte at her er det noe gærent som ikke er helt riktig. Fordi, se hva som skjedde nå. Nå tok du av deg den der, og da tar jeg av vesten min. Det er sosial smitte. Er det smitte eller speiling at vi tok av oss overdelen her samtidig? Ja, men er ikke det litt av det samme? Jo, kanskje. Det er to opplysninger som ikke helt stemmer her. Det ene er at dette skjer kun i Sverige.

Og vi snakker om godt over tusen barn innen dette her er ferdig. Det holder på i 15 år, ikke det? Det skjer kun i Sverige. Selv om denne situasjonen for sånne barn skjer jo over hele Vesteuropa. Men denne tilstanden dukker opp bare i Sverige. Det vil si at vi har en sånn

krokete imaginær linje midt ut i skaven mellom Norge og Sverige, som holder en mental tilstand på plass. Her er noe galt som ikke stemmer. Det andre er at det skjer kun med barn innenfor cirka samme språkgruppe, altså folk som kan kommunisere med hverandre. Det skjer med barn fra tidligere Sovjetrepubliker og fra Balkan. Det skjer ikke med barn fra Midtøsten, eller Afrika, eller...

Østasia eller Sør-Amerika, mange av disse som har mye mer traumatiske livshistorier, skjer det ikke med. De to opplysningene alene er nok til at et hvilket som helst fornuftig menneske tenker, brems litt her nå, her er noe gærent. Men det skjedde jo da ikke i Sverige. For det blir en kamp innenfor helsemyndigheter og sosiale myndigheter om forklaringsmodellen. Ja.

Og den ene gruppen har rasismevåpne å bruke. Man trekker ikke disse barna i tvil, for da er man rasist. Og ferdig med det. Så dette her får du ha lov til å fortsette. Og anklagene som kommer er helt...

Ja, de er helt svenske, for å si det rett ut. Hvis man vil sende hjem barn som er i den tilstanden her, og familien deres, da er man rett og slett nazist. Det blir pekt rett tilbake til konsentrasjonsleiner. Det er tallrike tilfeller. Svensk presse viser seg så udugelig som den kan være på dette her, og politikere følger etter. Ja.

Selv om det er masse sykepleiere som har omgang med disse barna dag til dag, som ser med en gang at her er det galt. For det det har endt opp med til slutt, er at dette er jo tvang. Dette er foreldre som får barna sine til å legge seg katatonisk tilstand som et pressmiddel for å få innvilget asylsøknader. Så vi har en helt falsk,

psykogenepidemi, med en tilstand som egentlig ikke eksisterer. Igjen, vi kan ikke si at det gjelder for absolutt alle tilfellene. Det kan jo hende at noen barn bare kollapser i fortvilelse. Men for den overveldende majoriteten er det trygt å si at

så var det ikke sånn det foregikk. Det var foreldre som orkestrerte en sånn tilstand. - Så noen har vært pionerende her og startet ut med dette her og ser at det er effektivt. Og så blir det da på en slags anbefaling i lokalsamfunnet at dette her, prøv dette. Eller vi gjør dette, og fikk innvilget dette. - Ja, og ikke bare lokalsamfunn, men selvfølgelig inspirerer seg på samme måte som alt annet via sosiale medier og bare på en SMS-melding til familien og hva det måtte være. Og noen av historiene her er jo

Altså helt merkelige. Krever det et visst velferdssystem for at det skal fly? Ja. Og det krever en viss domskap, rett og slett, i velferdssystemet. Og forskjellen på Norge og Sverige dukker opp her et par ganger. Og det er spennende å se. For eksempel historien til en gutt som kalles Arthur. Det har blitt skrevet en veldig god bok om dette her etter hvert, som heter De apatiske barna. Skal jeg slå av lyden her? Det er den som knakk hele denne historien. Mhm.

Så den anbefaler jeg å lese, den er voldsomt fascinerende. Det er historien om en gutt som da blir kalt Arthur i den boka. Han har ligget apatisk i noen måneder i Sverige. Igjen mates gjennom sundige nesa, såpass alvorlig er det. Så drar familien inn til Norge, og når de kommer til Norge, så er de to sykepleierskene som da mottar Arthur,

det første de tenker er myntja som by proxy. Myntja som by proxy, det er en reell greie, som vi alle kjenner til, eller de fleste kjenner, jeg tror, at dette er foreldre som later som om barna deres er syke, eller sørger for at barna deres blir syke, for å få oppmerksomhet og sympati. Det er en ordentlig, ordentlig guffen greie. Det er foreldre som

ofte torturerer barna sine voldsomt for å få oppmerksomhet selv. Det er min kjønn som er proxy. Ja, den er fæl. Det er en fæl greie. Eller det kan være en virkelig fæl greie. Som en europeisk greie? Nei, nei. Jeg vet ikke hvor mye av det som foregår i en del andre kulturer, men ja, dette er en godt beskrevet sak. Ja.

Så det er Myntjalsen syndrom, som er en form for villetypokonderi nærmest, og så har vi Myntjalsen by proxy, hvor de bruker et annet menneske som sykdomstilfelle. Et tilfelle av foreldre som har tatt liv av ungene sine for å gjennomføre dette. Ja, det er ikke pent i det helt tatt. Så det var det første de to norske sykepleierne tenkte. Her er det foreldre som bruker barnet sitt, for den tilstanden her er det noe som ikke stemmer. Så det de gjorde var at de skilte Arthur fra foreldrene sine.

Da tar det bare tre-fire dager, så er Arthur oppe på gård. Uka etter ligger han og lekeslåss med pleierskene på gulvet. Han er jo i splitsig humør. Du tok barnevernet, og så tok de han med makt ut av familien? Dette skjedde på Tannum asylmottak, så vidt jeg husker. Der har man litt kontroll over hva som foregår. Arthurs foreldre blir veldig sinte, og de rømmer fra Tannum tilbake til Sverige igjen.

La rullestolen stå, den svenske rullestolen. Men da er jo Arthur oppe og løper. Så går det et par uker, og så får de telefonen fra Sverige. Nå trenger de rullestolen til Arthur, for nå er han apatisk igjen. De følger opp Arthur tilfellet et par tre måneder etterpå, da han ligger, siden han kom til Sverige, så han ligger da apatisk, katatonisk, inne i et mørkt rom, og fått sin næring gjennom slangen i maven.

Det er en barnemisshandling. Ja, det er en barnemisshandling. Og det er ganske grov barnemisshandling i visse tilfeller. Så kan man unnskylde det selvfølgelig med å si at dette er foreldre som bare vil ha et bedre liv for seg selv og barna sine. Og det er et helt legitimt ståsted å ha. Men det er likevel interessant for å se på hvordan samfunnet rundt møter sånne psykogene epidemier. For her er det som sagt et tilfelle som faktisk ikke eksisterte engang. Det er barn som...

Det er flere selvmordsforsøk blant disse barna. Så det er en helt vill historie, altså.

Og faktisk så fortsetter det enda på en viss vis, for man kan gå på Netflix og så kan man se en dokumentarfilm som heter Life Overtakes Me. For dette her ble jo en svær internasjonal greie. Så det kom da to amerikanske filmskapere til Sverige for å lage en dokumentarfilm om disse barna. Og de plukker seg jo tre barn som de følger, og to svenske sykepleiersker som ...

Ja, du må se filmen. Hva heter den? Den heter Life Overtakes Me. Den filmen ble Oscar nominert, men det viser seg etterkant at alle de tre tilfellene er jo falske. Ingen av de barna var faktisk katadoniske. Men den ligger nå på Netflix uten videre kommentarer.

- Som om den er sann. - Riktig. At de ikke har lagt inn en plakat heller. - Ja. Den er enda mer interessant når man vet at tilfellene faktisk ikke er riktig. - Hva sier skaperne da? Holder de på helt kjeft og bare nyter suksessen? - Jeg har ikke sett noen kommentarer fra skaperne, men jeg har jo sett kommentarer fra spesielt en av de pleierskene som jo hadde dette her som sin livsmening i flere år, å pleie disse barna.

klarer fundeles ikke å akseptere at dette her egentlig ikke skjedde. Så man skal være veldig forsiktig med å fjernediagnostisere selvfølgelig, og jeg har som sagt ikke noen ekspertise, men det inntrykket jeg får når jeg hører henne nå, etter at denne epidemien på en måte er avslørt, er at hun er helt avhengig av at disse barna er syke, for å ha en mening med livet.

For at du skal ha hatt den verdien som hun har hatt. For man finner jo verdi i å hjelpe andre. Hvis dette her egentlig ikke skjedde, så hva skjer da med verdien din, og hva skjer med det livsverket du har bak deg? Det er bunnløst fascinerende. Det var en av de mest spennende artiklene i denne serien å skrive, tror jeg. Den makser jo selvfølgelig ut på det temaet hvordan forholder vi

rundt dette her, oss til disse epidemiene. Da kommer det også i tillegg til det empatiaspektet, og i Skandinavia skal du ikke fuck for mye med det her med å tro på offer og så videre, men hvis du da i tillegg også legger på rasismekort og aspekt i tillegg, som da er virkelig, altså da

finn en skandaler som er villig til å prøve, ok, men dette her handler ikke om rasisme, da er du på tydnismen en gang. Jeg skjønner veldig godt at folk veger seg for det, og det er vel fortsatt den tingen som er kanskje vanskeligst i offentlighetene ennå, er det rasisme-biten. Du hadde jo også en viderepost fra Dan Birchoyen om idretts...

Med han der treneren eller noe som lagde en gorillafeiring. Var det basket eller var det fotball? Det var fotball, og det var vel en lagkammerat, var det ikke det? Det var en lagkammerat, var det. Ja, hvor keeperen fikk skrytt, for han hadde virkelig gjort et par hyperredninger og reddet laget.

Og så var det en lagkamerat av han som la ut en god kommentar om det med to gorilla emojis. Emojis, ja. For bevegelighet og styrke. Og det ble jo blåst opp, det ble jo selvfølgelig full krise, for han var rasist da. Fordi han hadde lagt gorilla emojis. Men man kan jo forstå koblingen. Ja.

Men keeperen selv sier at nå må dere slutte. Dette er en god lagkompis av meg, og han mener at jeg er dritbra. Det er derfor han gjør dette her. Dere kan ikke velge for meg hva jeg skal bli fornærmet for eller ikke, men det er bare å rulle videre. Det er helt vilt. Selv om han sier at dette her, da skal du stoppe der, så løfter det seg bare på et makronivå som er helt insane. Der skal vi vel si at så ...

Eller så ille er det ikke i Norge. Nei, jeg vil ikke si det. Det hadde sikkert blitt bråk om det er i Norge også. Men ikke så mye, og ikke så høylytt. Og jeg tror litt har det med størrelse å gjøre.

at det er vanskeligere å sette i gang sånne voldsomme heksiakter i et lite land enn i et stort sett, hvor du ikke kan trekke på ti millioner mennesker som ingen vet hvem er. - Og veldig mye å si hvem som gjør det. Nå sier vi en som tok på seg det der indianerkostymet. Hvis det i tillegg er en tid hvor det ikke er noen kriger, ikke noen pandemier, da er det action i massemediene. - Absolutt.

Jeg har nettopp lest boka til Dambi og skrevet et essay om min erva som kom ut i dag. I dag er det onsdag. Han sier at han tror det verste er over. Det tror jeg også.

Hva mener vi med det verste? Den mest intense kansleringskulturen og våkismen er, i hvert fall toppen er nådd, og antageligvis er vi på vei litt ned. Så vi har blitt våkne om våk? Ja, si det sånn. Det er masse gode tilfeller på det, som New York Times for eksempel, som er en viktig greie, fordi det er the newspaper of record i USA. Det er en forferdelig viktig institusjon.

som falt totalt i grøfta på dette opplegget her, i hvert fall i 2020 og 2021, som nå har ikke bare kvittet seg med et par av de verste wokistene som lagde mest bråk, men de har også ansatt folk som ikke ville blitt ansatt for tre år siden. Sånn som John McWhorter for eksempel, som har to tekster i uka der nå. Så det er et tegn på at forhåpentligvis er jeg ferdig med å gå bedre. Det som bekymrer meg er jo de institusjonene

som virkelig har falt inn i den grøfta her, der tror jeg det kommer til å leve videre veldig lenge. - Google, Meta, Ish? - En del av de bedriftene, ja. Mange av de store beste universitetene på kysten i USA. Flere av de engelske universitetene. Og veldig mange av de klassiske venstrevridde progressive organisasjonene.

som har vært gjennom interne hekseakter. Noen av disse historiene er bare helt vilde. Der tror jeg det sitter veldig godt, og jeg tror det kommer til å være det veldig lenge. Det er et funderingssikkerhetsforsvunnet fra samfunnet rundt, men jeg tror og håper at vi er ...

Litt oververselig i hvert fall. Men de som allerede er kanselert, der er det vel nesten umulig å komme tilbake igjen. Altså så blir kanselert en eller annen gang opp i historien, og så tar det bare mye to-aspekt også. Det er en dom du aldri helt får i stedet. Ja da. Det varierer sikkert der også. Noen kommer tilbake, og noen kommer ikke tilbake. Og

Det betyr selvfølgelig litt hva som skjer under gangen av dette. Kevin Spacey for eksempel. Det kom flere påstander om seksuelle overgrep og greier. Da var han personen om grata. Alle var enige om at karrieren hans var ferdig. Så blir noe frikjent. Så hva skjer da når støvet har lagt seg litt? Jeg tipper Kevin Spacey kommer tilbake igjen. Johnny Depp var jo urørlig i en periode.

på grunn av det som skjedde med han og Arseneupen. Det er jo borte, og kommer til å bli mer og mer borte antageligvis. Så

Har man blitt kanserert, så tror jeg det spørs hvor hardt man har blitt. - Hva med den Russell Brand-kanseleringen som gikk i en litt annen interessant måte, og da var det ikke aktivister nødvendigvis som, hvis vi tar det i norsk sammenheng, så er det ofte at aktivister prøver å hause opp noen sosiale medier, går rett på annonsørene, går på arbeidsgiveren din, virkelig skal såre økonomisk, personlig, privat, hele pakka, og gjør det sånn at de nesten mister armene dine.

Men på Russell Brand var det, hvis jeg husker, da var det myndighetene som til slutt, da var det denne voldtetsanklagene, og myndighetene går med klare oppfordringer til Google, Meta, og må da, om ikke kansulere, men demonetise og gjøre det veldig vanskelig for Russell Brand å eksponere seg i den kommende tiden. Og de går med på det. Det er veldig spesielt. - Det er ikke helt krise.

Jeg aner ikke hva som har skjedd med Russell Bland. Jeg har ikke fulgt den saken så veldig nøye heller, for det har skjedd litt for mye andre ting siden den droppa. Ja, både den og Erna har drukna litt de siste tida. Ja, det finnes viktigere ting, tross alt. Men, ja, vi får se. Altså...

To nevnte tilfellene nå er jo saker som ble borte. Kanskje det skjer her også. At det har vært mye rar sex inn i bildet hos denne heavy knarkbrukeren over mange, mange år. Kjempesvær Hollywoodstjerne og showhei. Det er jeg ikke noe tvil om i det helt tatt. Men hva som har skjedd, jeg vet ikke. Så vi får se. Men det at myndigheter bryter inn i disse firmaenes behandling av han,

før noe som helst er avgjort, det er ganske krise. Det er ganske vilt. Jeg tror at hvis det hadde skjedd for ti år siden,

eller hvis det hadde skjedd om fem år, håper jeg, så hadde vi sett det veldig mye tydeligere. - Hvis vi skulle sammenligne det til norske forhold, at hvis vi later som Danby var en gammel skuespiller og fikk det samme anklagende på seg, at myndighetene skulle gått til

type internettleverandører og sier at dere får ikke løtt å dispare signal om subjekt eller type alt som har med Danby å gjøre. For det oppfordrer på det sterkeste. Alle type NRK oppfordrer. Det er jo litt den samme mekanismen som skulle skje der hjemme. Jeg har vanskelig for å se for meg at det skulle skje. Det er et av de tegnene på at det har ikke vært like ille i Norge. Det har vært ille nok. Absolutt vært ille nok. Hvis man leser boka til Danby, så kan man ikke...

På en ærlig måte, si etterpå at dette ikke har vært et problem, og ikke fortsatt er det. Det er så mange tilfeller, og det er så mange undersøkelser, og en kvantitativ undersøkelse er faktisk det stikk motsatte av enkeltilfeller. Dette ser ut som en del folk ikke er i stand til å forstå det.

I tillegg er det at alle ser at disse tingene skjer. Det er det som er greia, den store signaleffekten. Det er alltid det som har vært det største problemet. Folk sier at JK Rowling ikke blir kanselert, for eksempel, og det stemmer jo, men det betyr ikke så veldig mye. Saken er at det er mange titalsmiljoner som ser hva som skjer med JK Rowling. Det er det som er greia. Og hva ville skjedd med dem hvis de hadde vært i samme situasjon? For det er ikke så mange som har Rowlings-

Fuck you, manny, og mulighet til å overleve dette her. Men det er som regel også anklagens historien som den tingen gjerne folk flest husker eller blir eksponert for, og etterspillet kommer ikke så tydelig fram, at du kan sitte i et middagsselskap, og J.K. Rowling, det var jo hun som mente disse transfobiske tingene, så kan det jo skje en lang utvikling på saken etterpå, men det blir sjelden en del av tilleggshistorien som kommer med, fordi det er en

et lite vindu med eksponering av nyheter, og så får man med seg kanskje den største anklagen. Hulsker har skjedd dette, Atlantosen har skjedd dette, og så kommer ting opp igjen etterpå som oppklarer eller bekrefter og så videre, men det er fortsatt anklagen som står igjen. Ja, og frikjennelsen er så utrolig mye mindre spennende og sexy enn anklagen. Jeg snakket faktisk om dette her tidligere i dag, vi snakket om heksejakter, og jeg nevnte Amanda Knox.

- Foxy Knox? - Ja, Foxy Knox. For de som ikke kjenner til det, så var hun en amerikansk utvekslingsstudent som ble dømt for to mord i Italia. En farsje av en rettssaker. Hun ble dømt to ganger i Italia, men har blitt frikjent siden da.

- Hun er jo uskyldig dømt, men hele verden kastet seg over den saken, spesielt amerikanere. Utrolig sexy sak. Denne sexy dama på 21 var det vel når det skjedde

og seksrivaliseringer og knivdrap, og liksom, oh, det hadde alt som skulle til, ikke sant? Jeg tror du holder med sånn sexy mugshot, det var han der ekstremt vakre mann nå, med sånn tåre, han var så ekstremt pen mann, som var sånn halkremi som alle bare elsket, for han var så utrolig kjekk. Og det mugshotet bare setter i gang en sånn romantisering og hele greia da. Absolutt. Men hva skjedde der? Jo, jeg synes hun ble frikjent, ikke sant? Til slutt...

Men han jeg snakket med dette her om før i dag, ja, hun husker jeg jo. Og når jeg sier at hun ble frisent, så bare, hæ, ble jeg det? Og det der skjer så mange ganger, det skjer så ofte, at man ikke får med seg kapittel 2, på en vis.

Så det er klart det er riktig det hun sier, at disse anklagene blir hengende igjen. Ofte fordi det er det som roper høyest, men ofte fordi folk ikke får med seg slutten på en historie. Sånn som skjedde med henne. Hun snakket om det der hos Joe Rogan. Har du vært der? Det var den podcasten der, og da fortalte hun alt for den kom til tale. Det var helt avsindig. Helt avsindig for et sirke som tok det ikke seriøst, og hele pakka der. Så står det der bare sånn, «Shit».

- Ja, må sitte i fengselet. - Det mener jeg faktisk, jeg husker når du nevnte det. Men man sitter med inntrykk, og i Norge er det mye mer på dette

Dette rasisme-greiene, at du først ballen begynner å rulle der, der er det så tørt gress i Skandinavia, at det er helt sinnssykt. Spør norske komikerne som har gjort det vanskelig for seg selv, eller kan si hva man vil på en måte, men bare de som har vært inne i de sirkussene der og kjent det på kroppen, fy faen, det tror jeg er heftig. Ja, det er klart det er heftig. Jeg snakket om dette her med en podcast-gjest på min egen podcast for et par tre år siden, som da liksom

om man blir sosialt utstøtt, hva betyr det? Ja, det må man jo på en måte tåle. Er det så nøye å prøve å minimere den greia der? For det kansleringskultur handler om er først og fremst sosial utstøttelse. Og så eplekjekk, det er sånn at man sier når man er med på det selv, rett og slett. Men da forstår du, jagger jo ikke mye av hva mennesker går på. Vi har vært inne på hvor memetiske vi er, ikke sant? Ja.

Vi er så tett knyttet til hverandre at psykogene tilstander smitter fra person til person. Så sosiale er vi. Sosial utstøtelse er en hevig straff. Isolasjon i fengsler er en variant av det. Landsforviselse er en variant av det. Bare tenk på hvordan folk reagerer når man får høre historien om den syv år gamle jenta eller gutten som sitter alene på bursdagen sin fordi ingen kom.

Du får grøssninger nede over ryggen og tårer i øya det. Det er sosial utstøttelse. Og det er det dette handler om. Å sitte der og late som om dette ikke betyr noe for folk, det er ganske voldsomt. For det er en hevig straff. En virkelig, virkelig hevig straff. Så når en sånn kansleringsgreie virkelig funker, så er det

ordentlig ødeleggende. - Du og Danby tenker at dette her har nådd sin topp. Det vil fortsatt komme masse case på det, men nå er det såpass mange, ikke bare modige, men også bare motstemmer, som sier ifra at vi har en velfungerende debatt på det.

velfungerende, jeg er ikke sikker på hva jeg vil kalle den, men det har blitt bedre enn det var. Og jeg tror det kommer til å bli enda bedre også. For du når et punkt hvor så mange mennesker har enten vært med på noe, eller kjenner noen som har vært med på noe, eller har sett noe urettferdig som har skjedd med noen, at til slutt så blir det, det blir liksom å komme ut av skapet på en måte, og si at dette her gidder jeg ikke å være med på lenger. Dere får skrike og belge, men jeg hører ikke på dere lenger.

Det er grenser for hvor mye inflasjon det kan gå i sånne anklager, før det slutter å funke. Så finner vi sikkert på et nytt tema anklager folk for, skal jeg tro. Men det er grenser for hvor lenge det kan vare, i hvert fall i et liberalt samfunn, med så strikte rammer og en så humørløs tilværelse. Hvem var det som sa det? Ja.

En av de amerikanske sosialistene for mange, mange år siden, som sa «I don't want to join your revolution if I can't dance». Og det betyr noe for folk da, å ha en frihet. Så ja, det må jo...

Du må slippe taket til slutt, bortsett fra haustialer og det verste. - Men dette er jo et godt eksempel på når dette sprer seg som illitørt gress på sosiale medier. Det er en psykogenepidemi, mer eller mindre, eller? - Ja, nei, det er ikke en psykogenepidemi, ettersom dette er oppførsel. Det er ikke en psykogen tilstand. Men det er memetikk.

I veldig stor grad. Det blir noe annet, men det er beslekt selvfølgelig. Vi kaller det sosial smitte i oppførsel. For eksempel streaking av øynene. Ikke sant? Jeg har alltid tenkt på det avler, blotter og sånt. Kan man få lyst til å gjøre det selv? Apropos når vi er på nakenhet. Kanskje hvis du har den tilbøyelsen,

- Og så ser du at mange andre gjør det, så tør du plutselig å gjøre det selv også? - Ja, finne min innre nudist. - Nå skal ikke vi blande sammen nudister og blottere her, for da kan folk bli støtt. - Ja, men det får bare være, hvis jeg tråkker i bare der. Jeg har mistenkt at jo eldre jeg blir, jo min innre nudist dukker opp, men at jeg kjenner behov for å blotte meg, det har jeg aldri kjent på, men jeg har kjent på litt behov for å

snakke med en blotter, det tror jeg utviser på podcasteren for en god stund siden, at hvis det er noen som har lyst til å ta kontakt anonymt med noen, så er jeg veldig nysgjerrig på det. - Og du lover full anonymitet regner jeg med? - Selvfølgelig, ja det er selvfølgelig. Det skal jo bare mange det. Så det er veldig mange aspekter med det med folk som driver med, som blir tiltrukta av ting og får det der med altså en mennstrang til å sende en dick pic, som vi har hatt så mange kvinnelige gjester her,

Jeg tror en kvinnelig gjest som hadde aldri fått en dick pic, jeg husker ikke hvem det var, men nesten alle har fått det, i hvert fall hvis du er i offentligheten. Det er jo en digital blotting, mer eller mindre, som også var fascinerende, for du vet jo, 99,99% sikkerhet, hva reaksjonen kommer til å bli. Men likevel så gjør du det for det kicket. Det er det som er så sprøtt med det. Ja.

Jeg har spurt blant annet alle venninne til snyppa mi om de kan vise meg dikpikster jeg har fått, men ingen av dem har vært i sånt lørdag. Så jeg vet rett og slett ikke hvor mye det er. Jeg må si jeg har blitt veldig skeptisk i sånt etter hvert.

At det er mindre enn det sies at det er? Jeg skal skrive en tekst i kveld, tror jeg, som heter «Hatporno og dens effekter». Hatporno? Ja. Revengeporno? Vi kan ikke, altså... Men hva er hatporno? Hatporno er å frotse i andre menneskers hat. Å, sånn ja, altså ikke hatpornografi, men... Ikke hate selv, og ikke pornografi med hat i. Nei, ok, da er jeg med. Men å gjøre porno av hate.

på et vis. - Yes. - En sånn sosialpornografi. - Jeg skyter bue selv, og det er noe som heter bueporno. Det er å vise fram fantastisk flotte bilder av helt herlige, nydelige buer, ikke sant? - Matporno. - Matporno, bilporno, hva det måtte være. Hatporno. Vi er siden frem til sammen. For det er ikke noe tvil om at hat selger voldsomt. Det er spennende, det er lett å skrive om egentlig, for du trenger bare å skrive det. Men det er...

Jeg mener at det er samfunnsskadelig å overdrive det, og det er ikke noe tvil om at det skjer ganske ofte. Så ta hatbølger da. Etter 22. juli var det masse rapporter om muslimer som ble angrepet her i Norge, og hetsa og spyttet på banka på 21. Og Aftenposten gikk gjennom det der etterpå, og fant at det skjedde aldri. Det rett og slett skjedde ikke.

Det samme skjedde etter brexit i England. Det var også masse mennesker som ble angrepet på gata. Det var ikke måte på. Det skjedde aldri. Altså voldsomme mengder av drap på transpersoner for eksempel.

Det er bare en sannhet det nå. Men både i England og USA har dette blitt gått gjennom ganske grunnig og nøye, på rene tall. Og det stemmer ikke. Vi kunne ramse opp mange sånne hatbølger som egentlig aldri var der. Så er det en arbeid, jeg husker et godt eksempel i fotball-EM-finalen, hvor de to britiske Sancho og...

Rashford fikk denne hatstormen, rasismestormen til seg. Det er en evig balansegang. Hva er det som er kritikk? Hva er det som er suttring? Hva er det som er folk som er forbanna på deg? Til hvem er det som faktisk går rasist? Hva er det som er russiske botter som kaster seg inn i dette her? Ja, det i tillegg til det også, ikke sant? For det er også et sånt tilfelle. Når man da titter på det etterkant, så er det vilt overlevet i media. Det er hat på noe. Og det kan ha...

Så det kan ha rimelig ødeleggende effekter dette her. For du gir inntrykk av at samfunnet består av hatefulle mennesker som hater hverandre i en mye større grad enn det gjør. Og jeg er ikke i tvil om at det påvirker samfunnslimer rett og slett. Så tar jeg et eksempel da. Jeg tror det var Skeptic som gjorde en undersøkelse for et par-tre år siden, hvor de spørte folk hvor mange ubevepne svarte menn tror du politiet dreper hvert år i USA? Ja.

Og svarene er veldig mange, og jo mer progressiv du er, jo mer feil tar du. Akkurat. Veldig mange tror det er tusen ubevepne svarte menn som dreper seg av politiet hvert år. Et sjokkerende høyt antall mener at det er rundt ti tusen. Ti tusen. Ja, det riktige tallet for det året som det ble spurt om, ifølge Washington Post, som er autoriteten på de sommersegene, var 18. Så tenkte jeg sprike mellom virkelighetsoppfatninga og realiteten.

på sånn 10 000 kontra 18. Og de fleste av de igjen var faktisk i aktivt angrep mot politiet. Altså du prøver å få tak i politiets skytevåpen, men du selv er ubevepnet, og så blir du skutt og drept. Det er ikke sånn at politiet bare ruller rundt et hjørne og skjøyter en tilfeldig fyr. Så det er et enormt gap mellom oppfattelse av virkelighet og det som er virkeligheten. Og det det er, er jo et enormt gap i hvor jævlig andre mennesker er.

Du tror at andre mennesker er mye jævligere enn de faktisk er. Og at det er nedbrytende for harmonisk samliv på samfunnsnivå, det kan det ikke være noe tvil om. Så når man jobber med å gi det inntrykket av folk, så tror jeg ikke folk tenker over hva som er konsekvensen av det, over lang tid. For du opparbeider et bilde av grupper som hater hverandre og misliker hverandre, og så går man ut

i livet, og så møter man stort sett ganske hårdegite mennesker. Folk er stort sett ganske hårdegite. Hva må vi si som motpartene, vil jeg si, alle anekdotiske bevisene du finner, alt fra på Facebook, klassiske kommentarfelt, utsangen, drittslenging,

delvis rasisme. Ligger det ikke nok bevis i kommentarfeltene til å hevde det motsatte her? Det finnes jo. Ingen som sier at det ikke finnes. Spørsmålet er hvor mye av det er, og hvor mye det påvirker samfunnet. Når spesielt mye media kaster seg over de tingene her, og ikke tar med sånn som vi snakket om i stad, kapittel nummer to. Det er det seks i kapittel nummer en, det som slår. Det er det som blir blåst opp.

Det at det kommer en undersøkelse en måned etterpå som viser at det hele egentlig ikke skjedde, det havner maks som en liten notis på side 8. Det får jo ikke den oppmerksomheten, så det er jo det bildet som blir liggende igjen. Men den kommer jo ofte, den påstanden der, du mener at hat ikke finnes. Selvfølgelig finnes det. Selvfølgelig finnes det. Spørsmålet er hvor mye av det som finnes. Et eller annet sted så lever det kanskje et eller annet menneske som treffer akkurat ...

Men du har de som tror at det er mer enn det som finnes, og så er det de som tror at det er mindre enn det som finnes, og så er det de som overdriver med vilje hvor mye som finnes, og så er det de som bagateler med vilje hvor mye som finnes. Og et eller annet sted i midten her er et eller annet som er riktig, men jeg skal i hvert fall ikke påstå å være den som vet akkurat hvor mye det er. Men at det blåses opp i mange tilfeller,

Det tror jeg ikke det er noe særlig tvil om. Jeg får mye å hente for som offentlig person hvis du er spesielt trengt opp i et vanskelig hjørne, er i harde runder i politikken, samfunnsdebatten, kjendiseri, så er det den hatstormen kan være et sånt utrolig behagelig kort å kunne servere VG eller Dagblad. Bare se på hatstormen min, jeg sliter, jeg prøver å være sammen med familien min, bare se på alt som har kommet inn her. Er det et klassisk eksempel på det? Ja, men det er jo en klassisk historie, ikke sant?

Every hero's journey demands a dragon, sier det. En helt er en person som overvinner jævlige ting. Om det så er sykdommer, tilstander, naturkatastrofer eller menneskelige finder. Det er noe bra ved det. Å slåss mot sånt nå. Og det er helt naturlig, og det skal det være. Og så har vi såpass...

av sånne ting å faktisk slåss mot da, i dette fantastiske samfunnet vi er så heldige å få lov til å leve i. At det blir en mangel på det, rett og slett. Så det er fristende å ikke bare skape en helter ut av seg selv, men å skape helter ut av andre også. Og en av de tingene du gjør er jo at det vanner jo ut folk som faktisk er helter. Ikke sant?

Se på Oprah Winfrey, alle hennes gjester er helter, uansett om de fanken ikke har beveget seg ut av sofaen på 15 år, så er det en eller annen heltegreie i alle, og det stemmer dessverre ikke. Det er veldig få mennesker som faktisk fortjener den benevnelsen der, og erhverer de som faktisk gjør det. Helter og legender. Ja, det er noe der altså.

Men det er jo tilbake til en ting som jeg så tenkte på i sted, som er en sånn typisk, det er jo en litt sånn snillere variant, som også er denne høstdepresjonen. Er det en sånn psykogen greie som bare sprer seg litt rundt? Og det er helt sikkert litt av det også. Men det er ikke rart folk blir deppet av den høsten her i ...

Sommer er da over, og nå kommer den kalde ferdige tida. Det er ikke rart folk blir deppa av det. Men hvis du kommer inn på kontoret ditt, og alle dine fire kollegaer er i dårligere humør enn deg, så trekker de deg ikke akkurat opp. Vanligvis, det er ikke den veien det går. Så det er klart folk påvirker hverandre på dette her.

Vi påvirker hverandre hele tiden, på alt. Memetikken går på musikksmak, matsmak, klesmak, politiske meninger, kulturelle idealer og alt mulig rart. Hva tok du deg selv i da å tenke over dine egne smitteffekter, når du har lest opp på disse tingene her? Tenk sånn, faen, det her, det her.

Jeg har gjort det samme selv. Mener du at jeg smitter, eller at jeg blir smittet? Begge deler. Jeg kanskje blir smittet av at du kjente på sånn, oi faen, her er jeg jo. Jeg blir jo smittet av på alt det vanlige som alle blir smittet av. Det er ikke jeg som fant på at denne skjorta skulle være all right. Skal passe nå i 2023. Sånne ting blir jo vi alle smittet av. Jeg har jobbet i reklambransjen lenge nok til å kjenne at når noen sier at jeg blir ikke påvirket av reklam, jeg er.

Så hører jeg hele reklamebransjen sitte og gapskratte 4-5 meter bak en vegg der borte. Så jeg liker på virkelig jeg som alle andre, men jeg tror det hjelper å være klar over sånne dynamikker. Jeg har ikke noe stor stemme i offentligheten, men jeg får litt lesere og litt lyttere her og der. Jeg smitter jo folk med mine ideer, i hvert fall hvis jeg gjør jobben min. Men det vil jeg jo. Det er jo derfor...

Man gjør det man gjør, på en måte. Man har et eller annet som man synes er viktig å få ut,

Da vil man jo at folk skal la seg overvise av det. Og så er det jo nektelig sånn at om 15 år så finner jeg ut at noe av det jeg har skrevet har vært feil. Ingen tvil om det. Og når du skriver om det da, så får du jo ikke så mye plass som den første gangen. Nei, kanskje ikke. Jeg elsker når folk, når du virkelig merker at

Folk skriver, her tok jeg feil. Og du ser at de virkelig mener det. Det er så strålende. Hvor ofte skjer det? Er du noen som er flinkere til enn andre? Veldig sjeldent. Men det er jo også for det at vi endrer jo ikke meninger sånn radikalt. Når vi endrer meninger så er det ofte sånn sniken over lang tid. Du har ikke den ene hendelsen eller den ene samtalen som gjorde at du liksom smakk. Så skal du gjerne kanskje komme godt ut av at i det du snur også så skal det se litt bra ut, så skal det være god timing og du har...

hele den pakka der. Det er ikke noe som ser så bra ut som virker. Unnskyld folk, her dreit jeg meg ut. Ja, veldig. Men det er jo kanskje mer limt en titel og arbeidsplass og etter en og mer CV-historie i hele pakka, så jo vanskeligere og lengre de setter under. Men du ser skadevirkningene av å bli stående på et standpunkt som ikke stemmer lenger. Det blir patetisk i lengden hvis man gjør det for lenge.

Jeg tror vi evner å stå i det samfunnet fryktelig lenge. Veldig, veldig lenge. Confirmation by Deluxe. Og at vi styrer seg mer av følelser enn vi gjør av fornuft og sannheter og sånt. Det er ikke noe særlig tvil om det heller. Men det er jo den der... Men det er herlig når folk gjør det. Virkelig herlig når folk gjør det. Ja, jeg er veldig enig. Å kunne spare seg et par av de der også er jo...

ikke bli trigger happy når det skjer noe i nyhetsbildet, er jo det første man får lyst til. Man får lyst til å skrive det som er top of mind. Og selv det mest rutinerte samfunnsdebatant vil gå rett i følelsesfella. Det er jo gæren. Før informasjonen. Og så glemmer man det ene. Forrige uke var man så nøye på hvor kilder og hvor nyhetene kom fra.

Så kommer det nok med en vei inn, som litt notat, notis, et eller annet fra et utlandsmedie, så er vi faen på ballen uten å sitte. Vi har ikke tålmodet, og vi har litt lyst til å være litt tidlig ute med det, og mene noe om det. Jeg kan spare mye trøbbel da. Ja, absolutt. Og trigger happy er farlig. Men det er veldig ordentlig å kunne si, sorry, her dommer jeg meg ut. Men det er

Det er veldig, veldig, veldig mange mennesker som er veldig redde for å snakke foran grupper. Og det er mange, for eksempel lærere eller foredragsholdere, eller folk som må holde et foredrag plutselig, som er utrolig nervøse. Og en av hemmelighetene bak å...

Gjøre det til en litt mer behagelig opplevelse er å bare forberede seg på at hvis noen spør deg om noe du ikke vet, så bare si du det vet jeg ikke. For det er en litt sånn kjip greie når man har inntrykk av at nå skal jeg snakke om dette, så da må jeg vite alt. Absolutt alt. Og hvis noen spør meg om noe og jeg ikke klarer å svare, så har jeg dritt meg ut. Det er ikke sånn det funker.

Så det er i hvert fall et tips når noen skal i debatter eller holde seg inn i første seminar, eller hva det måtte være. Jeg synes det er overraskende, du er jo ganske mye ute i Facebook, skal vi kalle det sværen, altså debatten der, du skriver mye, mener mye, er på andres vegger og har masse aksjon på dine egne ting.

Jeg er overrasket at spesielt Israel, vi trenger ikke gå veldig dypt ned i det, men Israel-Palestina-greia hvor det ene samtalen er engasjement og følelsesaspekter, men hvor mange som vet så mye om, eller gir seg utsyn på at de vet så mye om konflikten i historien, at de har et helt tydelig syn på det, og de kan simplifisere problemet ned i to setninger. Og med den selvsikkerheten der, som jeg har jo

Som jeg sa innledningsvis med den episoden jeg hadde med Cecilie Hellestveit, som jeg likte for at det er sånn, hun har vært der så, hun skiller seg veldig ut blant mange meningsbærer rundt her, for hun har vært der, og jeg elsker de mennesker som har vært der,

utenfor Norge, og har vært der mange, mange tider, og har den erfaringen og et helt annet syn på det. Og da sa jeg innleggsvis sånn at jeg kan veldig lite om historien. Jeg vet ikke hva jeg skal mene, og jeg vil ikke mene noe stert om det, men jeg vil vite mer om det. Og akkurat når du kommer til Israel-Palestina, så skjer det en liten sånn

Det er hvor man tar veldig fort side. Man ser på Instagram nå, hvor stort sett alt de har av kulturvenner har et veldig forutsigbart budskap på hva de vil pushe. Det samme med konservative folk på Facebook, har hatt gjester her. Veldig også forutsigbart hva de mener og sier i kommentarfeltene. Hva tenker du om det? Jeg tenker at jeg tror ...

Veldig mange nordmenn vet veldig mye mer om denne konflikten enn om andre konflikter. Det er det første jeg tror. Og det er jo fordi at den har levd med oss i så mange år, og vi har hatt en connection til den. Vi har ikke den samme connection til konflikt i Kongo som har vært, eller når den var på sitt verste, eller folkemord i Darfur, eller hva det måtte være. Vi har ikke den samme...

langsiktige bindinger til den. Og Europa er jo tett knyttet til skapelsesberetningen til Israel. Også gjennom kolonitida vår. Så vi har jo en knyttning til konflikten som er mye dypere enn til for eksempel okkupasjonen av Vestpapua, som har pågått siden 1969 og har kostet mange, mange flere menneskeliv enn okkupasjonen av Palestina.

Og så har vi hatt en rolle i den. For eksempel har vi hatt masse FN-soldater der nede, som kommer tilbake igjen. Så jeg tror det er mange mennesker som vet mye om konflikten. Jeg tror også at det er fullt mulig å gjøre med denne konflikten som alle andre konflikter, at man bare leser de bøkene som støtter sin egen side. Så man kan ha mye, mye detaljkunnskap og gå helt glipp av det store bildet. På begge sider. Ingen tvil.

Og da blir det kasteballgreia. Du er knallsikker, for se her, jeg har lest hev, og jeg har lest også hev, men bare lest forskjellige ting. Så jeg tror jeg er mange som kan mye. Og hvordan empatien fordeles, er jo et annet spørsmål. Og det kommer jo liksom an på, igjen snakker vi offer og overgriper, og hvem har den kjipeste situasjonen. Fordi,

På et nivå er Israel og jødene som hel etnisk gruppe ligger i en svær arabisk verden som er dominert av helt andre enn de selv. Så der er de underdoggen. Men innenfor der er palestinerne som helt åpenbart er underdoggen.

Så hvor den empatien havner enn i det der underdog-instinktet som folk har, for det tror jeg de aller fleste har, et sunt underdog-instinkt. Det virker ganske tilfeldig, og jeg vet ikke hva som forklarer det. For meg havner den der hos palestinerne. Så jeg skrev en sak i Nettavisen for halvannen uke siden nå, hvor jeg liksom prøvde å være litt nyansert i hvert fall, hvor jeg sa at

Akkurat i denne konflikten er det sånn at 65-35 omtrent fordeler min sympati seg, når det gjelder palestinere og israelerne. Også skyldfordelingen. For meg er det fordi at det er en av disse partene som har total kontroll, og det er Israel. Da legger jeg også mer ansvar dem, i tillegg til alt det jeg har lest. Jeg gladelig innrømmer at de fleste av bøkene jeg har lest om denne konflikten, de gjensbygger mine egne meninger. Men jeg kom jo inn i denne konflikten

uten bånd til noen av sidene. Og på et eller annet sted så liksom havna han der han havna. Men jeg har også lest bøker fra skarpe meningsmotsandre, så det er ikke sånn at jeg lar meg overraske av noen av argumentene der. Det jeg synes er jævlig viktig er, hvis du ikke har

noen evne til å dele opp skyld og sympati i en viss prosentandel i denne konflikten, da er jeg ikke interessert i å høre hva du mener. Så enkelt er det. - Hvis det er et unuansert at du er pro ene siden, veldig binært. - Hvis du ikke har noen forståelse for den andre siden av denne konflikten, da snur jeg ryggen til jeg går, for da har du ikke skjønt noen ting. Rett og slett, og det gjelder begge sider.

For min del, sånn ca. 65-35, kanskje 60-40 eller noe sånt nå. Men det er den siden jeg handler på. Mener jeg noe annet om 6-7 år, kan ikke garantere at jeg ikke gjør det. Men det er antrent det jeg har gjort. Men det jeg leier er...

er den hundre prosenten. For da kan jeg ikke ta det på alvor. Og det synes jeg ikke andre bør heller, rett og slett. Hva kan egentlig en norsk debatt om Israel og Palestina i best case føre til av oppsider, mulige forandringer? Alt vi måtte gjøre i den offentlige debatten, av demonstrasjoner på internett, kronikker, alt vi diskuterer, er for å bygge vår ...

nå sittende regjering til å gjøre et eller annet. Jeg vet ikke om det er nå sittende som er utslagsgivende, som dette er en veldig lang konflikt, og den kommer ikke til å være over i morgen. Men det som skjer i den offentlige debatten her i Norge påvirker politikken fra Norge, og det som skjer i politikken i forskjellige land påvirker denne konflikten.

Dette er ikke en skjult konflikt. Dette er ikke okkupasjonen av Vestsahara, som ingen bryr seg om, og som ingen hører om, og som ingen prøver å ha noen influens på, eller okkupasjonen i Vestpapet av fluensasjøl. Det har skjedd folkemord som vi ikke har bildet av engang, i Indonesia for eksempel. Denne konflikten er veldig åpen,

Og den lar seg påvirke fra omverden. Kan la seg påvirke i hvert fall. Så hva som skjer i den offentlige konfliktdebatten i Norge, det har en betydning om en per omveier. Og så kan man jo gi opp, selvfølgelig. I en drømmeverden, for min del, så er jo tostadsløsningen på 67 grenser. Men det virker jo bare helt håpløst.

Bor 700 000 israelere nå vel inne på okkuperte Vestbredden i klart brudd av 4. Korps- og kjøkkenhøykonvensjonen som sier klart og tydelig at det er ikke lov for en okkupant å flytte sine innbyggere inn på okkupert område. Hele den delen, for det er Vestbredden dette handler om. Det er ikke Gaza, den der lille stripa med betong på sand der nede med alle disse menneskene.

Så jeg ser ikke for meg at det noensinne kommer til å skje. Og hva som er utfallet av dette her, jeg aner ikke. Jeg kan ikke komme på noe særlig annet kredibel løsning enn det. Jeg skjønner at folk klinger seg til den løsningen, men det virker jo ganske håpløst. Hvis man skal være veldig kald her og ta på seg en sånn rasjonell hatt og si at

er det faktisk, man kan jo "what about" alt disse tingene her, men en ting som kanskje drukner litt i konkurransene i mediebildet er jo hva som foregår i Sverige og hva som også foregår i Norge, som jo er her og nå regionalt, nasjonalt og skandinavisk, som jo også er sånn

Hva er det man kan faktisk få til å ha endringer og problematisere og belyse, ikke minst, som er faktisk veldig viktig for det neste tiåret her i Skandinavia, så er det nettopp disse tingene med de svenske tilstandene som ble lattergjort for et par år siden. Jeg husker allerede på podcastene 2019 at

Noen gjester brukte ordet svenske tilstander, og da ble det en mild latteliggjøring, og masse memes og hele den pakka der, og så gradvis begynner man å innstille at det er helt åpenbare problematiske ting som foregår i Sverige, som også kan begynne å skje i Norge. Det er interessant for hvor mye tid, energi, eksponering

bruker vi med for eksempel Israel og Palestina? Ikke si at jeg skal være noen domme på hva som er riktig og galt, og hva er riktig eksponeringsandel her, men med tanke på hva det er som faktisk vi kan påvirke og belyse og gjøre noe med, og som vi faktisk burde bekymre oss for, så er det jo akkurat disse tingene her. Ja, vi har jo brakt masse sånne konflikter inn i et veldig lite geografisk område som heter Europa. Ja.

Frankrike for eksempel har jo, med unntak av USA, så er Frankrike verdens største jødiske diaspora. Men det er også vel nærmere seg en million muslimer rundt Paris alene, tror jeg. Dette er to grupper som er i krig akkurat nå, og vi har sett ganske voldsomme økninger i antisemitisme i Frankrike, blant annet. Vi har sett terroranslag og greier.

Så spørsmålet er, mangfold er vår styrke. Er det virkelig det? For det er jo konflikter som bringes inn på en måte og blandes sammen på små områder. Jeg vet ikke helt hvor du vil igjen med å dra svenske tilstander inn i Israel-Palestina-konflikten. Nei, jeg tenkte mer som en slags... Sammen? Nei, ikke sammen, men mer som en overgang på hva vi bruker mest tid på i nyhetsbildet og diskusjoner og debatter. Ja.

Det er ikke noe tvil om at Israel-Palestina-konflikten får veldig mye merksomhet. Det er en alvorlig konflikt selvfølgelig, men det finnes verre ting. Hvor mange vet om Vestpapua-okkupasjonen for eksempel, som er en sånn liten pet-piv jeg har, ettersom det er en veldig alvorlig greie, og jeg har møtt folk som har jobbet med den okkupasjonen, som fanget hjertet mitt noe voldsomt.

Jeg tror det er den historiske knyttningen. Det er litt nærområdet, både politisk og historisk, og også til en viss grad geografisk. Det har blitt etablert så harde linjer, det har blitt etablert organisasjoner, som en gang det dukker opp noe, så er det bare å hoppe ned i vante roller og fyre av de vante skudda. Så blir det effektivt sånn. Jeg vet ikke, jeg hørte...

På vei hit i dag at det anslås nå at 18 millioner mennesker i Ukraina trenger nødhjelp. Miljoner. Ja. Det er, så er det vanskelig å bruke ordet objektivt, men jeg mener at det er objektivt en mye, mye viktigere konflikt. Det som foregår i Ukraina. Så vi ser hvor lenge den hamner i skyggen, men vi har helt klart et kollektivt bondbreddeproblem. Vi takler ikke så mange ting på en gang. Nei.

- Men er det folket, leserne, brukerne som styrer innholdet at vi er ikke interessert i Ukraina lenger? Eller er det det at hvis vi kunne velge så hadde vi valgt Ukraina like mye som vi skal Palestina, eller er det bare at man tar det man får servert? - Jeg vet ikke. Tror du ikke det går begge veier?

- Jeg vet ikke, det er kanskje den antakelsen at hvis noe hadde vært eksponert lenger i tid, sånn typ, nå er vi ferdig med COVID, nå er det dette som gjelder, folk blir mettet på nyheter. Det er jo fælt å si at nyheter er et produkt, et visst konsum. Vi når et mettningsnivå på alt av nyhetsinteresse også, hvis det blir gjentatt for mange ganger. Det er jo litt skummelt, den masse konsumet av nyheter som vi er søkkere for i hele gjengen, som vi plukker opp på do eller på T-banen og bare skommer litt.

Jeg hører jo folk som har slått av telefonen sin, og sier at de har blitt mye lykkeligere veldig fort. Det skulle jeg ønske jeg klarte det av. Ja, hvor nærme har du kommet da? Jeg har ikke prøvd. Nei. Det er veldig deilig å liksom...

Jeg skal trekke et motorsykkelsete nå. Maskinen. Dette er til en Harley som ble laget som en jubileumsmodell for invasjonen av Normandi. En sånn militærgrønn Harley med stikker.

stjerna på og fullpakke. Jeg gleder meg veldig til å gjøre det setet. Jeg tror jeg skal lage en scene faktisk fra den gangen på mitt stykke, og dette kommer til å bruke ganske mange timer på, og da kommer jeg til å tenke på hva det er det er i det hele tatt. Og det er lykkelige timer altså. Så jeg skulle ønske jeg klarte å koble det mer ut, og det er jeg nok veldig ikke alene om i det hele tatt, skal jeg tro.

Det er definitivt. Jeg har også vært en ivrig forkjemper for lav skjermtid, og har gått på rikelig med smeller nå i høst. Ikke sant? Det er ikke noe bedre enn noen andre der, men det er...

Dessutom den fantastiske stoiske øvelsen å bare være i nået, som er til syne av at den er så fryktelig vanskelig med mindre, eller at vi bare gjør det så jævlig vanskelig for oss selv. Jeg setter meg ned med et lite musikkstykke og jobber med det. Kan sitte i tre, fire, fem timer og ikke kikke på mobilen, og så blir du sjokkert av det. Det er vel også på en måte sånn der jeg gjør dette veldig ofte, opp til flere ganger i uka, og jeg blir sjokkert av at dette her å sitte her med deg nå, er litt sånn som en fotballtredning for meg. At dette er

Jeg skal ha en ganske kjedelig gjest, hvor tanken min er bare sånn, faen, hva skjer? At jeg tenker bakover eller fremover i tid, at jeg forsvinner herfra. Det tror jeg nesten aldri skjer heller. Det sier det litt som med fotballtrening, at når jeg har det objektivet å bare ta ballen, trene med gutta, så er det en helt uvurderlig lykke i det, og at vi ikke greier å vende oss bort fra den skjermen, er...

Kanskje fin overgang til skoledebatten du også er veldig interessert i. - Kan jeg bare si en ting først? Jeg får ofte høre at jeg bruker forferdelig mye tid på sosiale medier. Men det gjør jeg ikke. Jeg bruker mye mindre tid enn det veldig mange tror. Hvis du tar en titt på mine egne tråd, så vil du se at jeg er ikke med på de for aller flest av dem.

Jeg skriver noe, og så tar det ofte fire timer før jeg går inn på den tråden og ser hva som har skjedd der. Så jeg engasjerer meg veldig lite i mine egne tråder. Jeg får litt kjeft for det, og det skjønner jeg veldig godt. Folk skriver ting til meg, jeg svarer ikke. Jeg skjønner at det er veldig frustrerende. Men hvis jeg skriver en tråd på det tema her for eksempel, Israel-Palestina, så i løpet av en time har det dukket opp 25 zombieargumenter på den tråden som krever ganske lange svar.

Så jeg har egentlig bare gitt opp. Det jeg skriver er det jeg mener. Så jeg bruker ikke så veldig mye tid på det. Jeg har mye tid ute i skaven med bikkja, som å kose meg med en brun og sånn, som ikke...

Så jeg har en del antiskjermtid, absolutt. Så selv bruker jeg ikke så mye tid på sosiale medier som det er mange har inntrykk av. Du sa det når jeg kom inn her også, jeg hører overalt på andre menneskers tråd. Jeg dro vel litt på, jeg tror jeg kastet den litt ut her, at du er på alle andre menneskers kommentarer, men det var, da tok jeg en råsjans. For jeg blir jo, stort sett det eksponeringen jeg får opp med deg, er jo ikke at du driver og vimser rundt i

i Anders kommentarfølge med at du legger ut ting selv da. Det er det jeg ser mest. Og ofte er jeg alt for sarkastisk og kort når jeg er inne på andre menneskers sjor. Jeg vet det, og jeg prøver å slutte med det. Men det er også fordi at jeg orker ikke å bruke masse tid på Facebook-debatter, så blir det bare sånn der...

droppinger av for ofte tåpligheter, rett og slett. Og jeg sitter her som en angrene synder, og skal prøve å gjøre noe med det. Jeg merker at jo flere andre oppdraget jeg har, jo flere skriveoppdraget jeg har, jo flere podcaster jeg lager, jo mindre skriver jeg på sosiale medier. Og det er veldig greit. Fordi at når man skriver en kronikk, eller en spalter, en artikkel, eller tar opp en podcastepisode, så får man

Hitt uttrykk for det man mener på en skikkelig måte. Og ikke via sosiale medier. Så det er fint de to veier opp for andre. Det tror jeg var... Henry Adams sa at «The habit of expression leads to the search for something to express». En gang til. «The habit of expression leads to the search for something to express». Ja.

For det blir en vane, og det blir en avhengighet. Så det er veldig hårdhet å bli kvitt den avhengigheten i form av ordentlige tekster og ikke Facebook-poster. - Det kan jeg kjenne meg veldig enig i at når du først, jeg er jo veldig lite på, jeg har automatisert det meste på Facebook, følger med der, men vet jo meg selv at hvis jeg først gjør som du hadde gjort, og sitter som en slave på kommentarfeltet eller sånn,

litt sånn følge opp den saken, og så videre. Jeg har ikke helt skjønt det der. Har man ansvaret for sitt eget kommentarfelt på Facebook, at hvis det dukker opp noe dritt her, er det ditt og mitt ansvar å fjerne den dritten da, og vurdere det, og bruke masse tid på det? Jeg vet ikke hvordan det er juridisk heller. Om noen skriver noe som faktisk bryter loven på din Facebook-tråd, så vet jeg ikke om det er ditt ansvar eller ikke, men jeg erlig innrømme.

Men som jeg har sagt, jeg bruker veldig lite tid på det. Kanskje jeg skal bruke mer tid på det. Trådene mine er litt kaos. For jeg har vært for åpen. Jeg var for optimistisk og godtroende når alt dette startet. Og bare klikket ja på alle venneforespørsler og hevret folk jeg ikke anet hvem er en gang. - 3300 venner er imponerende. Bra bursdag, Faris. - Jeg skulle ønske jeg hadde tatt det der mer på alvor fra begynnelsen.

- Kan AI komme i noen regnskap snart? Bare splotte inn for AI hva som er en god venn for deg. - Det som er det morsomte er å se forskjellige oppførsel. Hvis vi er veldig enkle nå, og så sier vi høyre og venstre, at det er to forskjellige verdener, lage en idealmodell hvor det er to forskjellige ting. Den morsomste anklagen jeg får mot meg er at jeg har bygd et ekokammer, og at jeg har

At jeg preaching to the choir. For jeg har masse greier hvor jeg er på venstre, og jeg har masse greier hvor jeg er på høyre, og jeg har ikke noe ståsted lenger. Du skal ikke lese mye av det jeg har skrevet for å forstå det. Så høyresiden, dette er en grotesk forenkling, høyresiden, de kommer på trådene dine, og de skryter av deg, og de kjefter på deg. Ja.

Og noe av skrytet er bra, og noe er dårlig, og noe av kjeftinga er bra, og noe er helt bedriddent. Venstre siden, de fjerner seg fra deg, hvis du ikke er enig med nesten alt de sier. Og så klager de på at de har laget et dekkokammer etterpå. Denne forskjellen er ganske voldsom, har jeg merket. Og jeg vet ikke hvilken av de sidene jeg foretrekker.

Men det er min erfaring etter å ha håpet med dette her i flere år nå, er at sånn er det liksom. Så jeg kan skrive jeg ser det nå når denne Israel-Palestina konflikten pågått i tre og en halv uke her er jeg på venstre siden mer eller mindre, du hørte sympatifordelingen min i sted, og da

Og ettersom da uken det går, så kommer det flere og flere fra venstresiden inn og gir meg likes og liksom tjoe hei. Men det er et spesielt tilfelle akkurat under denne konflikten her nå. For jeg kunne skrevet verdens beste tekst om klima. Men fordi jeg ikke er enig med venstresiden på alt som har med innvandring å gjøre, så får jeg ikke noen likes på den. Fordi du er ikke ren i dine holdninger.

Det er en voldsom forenkling dette her, men jeg ser den trenden veldig. Det som er så morsomt er at begge gruppene har en tendens til å kalle de andre for vennene mine. Så skriver jeg noe om for eksempel innvandringsproblematikk i Sverige,

så er venstresiden der og kaller høyresiden venneminnet. Men nå som det handler om Israel og Palestina, der er høyresiden der og kaller venstresiden venneminnet. Men sannheten er at jeg har ingen venner. Beklager, jeg skulle gjerne hatt det. Det er veldig artig å se hvordan de forskjellige gruppene oppfører seg. Men hva er det for enklingene? Det jeg liker med deg er jo at det er ikke...

som veldig mange andre at hvis du mener dette så kan jeg nesten gjette ti andre ting du mener om dette, som også er, og en sånn tanke jeg hadde på kaffebrenneri, jeg satt her og gjorde litt research, og så tenkte jeg, det er mennesker som tenker og lager opp sine meninger boks for boks, og så er det noen som også liker å

og vite mye, men refererer. Veldig forskjell på å tenke og referere. Jeg føler at det er veldig mange som refererer til ting de har lest, altså refererer til serien Nyhetene, så da tror jeg på det. Da er det mitt standpunkt. Det merker jeg med de jeg liker, som jeg føler er indisamfunnsaktører på Facebook og Twitter og sånt, sånn som deg. Der er det mye mer...

Du merker at her har personen tenkt gjennom denne saken uavhengig av de andre sakene, og bryr seg ikke hva den venstre siden og den høyre siden måtte mene fra den ene saken til den andre, og det merker du veldig fort. Og du merker også veldig fort på de som også har, er du med oss eller mot oss-holdningen? Jeg vet ikke om det må en viss frihet til det at du er fritt fra en arbeidsplass, for eksempel, eller fritt fra et miljø. Jeg har jo veldig mye...

jeg skal ikke si nære venner, men kontakter og folk jeg følger i kultursektoren, og det er sånn utelukkende, det er en veldig, du er med oss eller mot oss, typ Palestina-greie, det er ingen Israel-flagg i storyen min på Instagram, det er ingen noe sånt, og det er veldig typisk, og det er, jeg vet ikke hvor jeg skulle ville med det lange resonemanget der, men det er jo litt den der, til du sa, den der til venstre siden, du er enten med eller mot oss, mens på høyre siden så er det

Kanskje ikke like hardt, men ja. Det er i hvert fall ikke like hardt akkurat nå. For dette her går jo opp og ned og fram og tilbake og pendler og alt mulig rart. Men akkurat nå, uten at jeg kan si så mye om historikken bak den, men akkurat nå er konsensuskravet skillehøyre på progressiv side enn på konservativ side. Det står for meg som helt soleklart. Jeg har hørt så, nå husker jeg ikke navnet hennes,

- En filosof, også en venstrevridd filosof. - Norsk? - Nei, et polsk klingende navn, men amerikansk. - Nei, det kan ikke bruke alt så mye tid på å grave i hukommelsene. Hun skulle definere wokismens ideologi, og da sa dette: "Leftism with enforced compliance." - Ja.

Og det er det som foregår akkurat nå, føler jeg. Og det er ikke noe tvil om at det er mange som lever inni den båpla der som synes det er ubehagelig. Er du liksom som Bill Mayer snakker mye om at du er fremmedgjort på den venstre siden du følte du en gang var på? Ja, til en ganske stor grad i hvert fall. Og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å se for mange der inne. Så jeg aner ikke hva jeg skal stemme på nå.

For jeg mener at de spørsmålene her er veldig viktige. Da jeg sitter mest fast på øverste siden er det på økonomiske spørsmål, og det er en veldig svær greie, så den skal veie tomt. Og noen vil jo påstå, Audun Lysbakken har sagt dette her både i samtalen med meg og i ting han har skrevet, at økonomi spiser kultur til frokost. Det tror ikke jeg noe på.

- Jeg tror en velfungerende økonomi er helt avhengig av en velfungerende kultur. Jeg tror kultur kommer før økonomisk utvikling i veldig stor grad. Jeg tror velfungerende kultur er en forutsetning for en velfungerende økonomi, spesielt i et samarbeidsprosjekt som det sosialdemokratiske, hvor det må være en viss kulturell binding for å få det samarbeidet til å funke i det hele tatt.

Så kan man gjøre hva man vil med det mer teknokratiske og økonomiske oppå toppen av dette her. Hvis den kulturen ikke funker, så får man ikke det til å funke heller, er jeg helt sikker på. Så det som Lysbakken var med på, at kultur og assimilering tilpasser seg økonomiens spilleregler? Jeg vet ikke om han sier tilpasser seg, men han mener i hvert fall at økonomi er mye viktigere. Det er jo en ganske standard mening, et stykke ut på venstre siden selvfølgelig.

En kultur som ikke henger sammen, et sosialt lim som ikke henger sammen, en kultur som ikke vet hva den er, eller hvem den er, eller hvor den skal, og ikke er i stand til å forsvare seg selv, og skryte av seg selv, og bygge seg selv opp, er veldig farlig. Kommer en store stat inn i bildet her også som en slags...

- Venn? - Ikke noe vennsyns stor stat, men en velfungerende stat, i hvert fall som folk har tillit til og knyttning til. Det har blitt gjentatt mange ganger, men det er på dette nasjonal nivået, det er sånn at du kan samarbeide med en kar i Tromsø som du aldri kommer til å møte gjennom hele ditt liv. Dette er et samarbeidsprosjekt som er

Ja, selvfølgelig er det økonomi vi samarbeider om, men det er det kulturelle lime som gjør det samarbeidet mulig. Så jeg tror den der er snudd på huet. Det er derfor jeg synes dette her er så viktig. Sånn som det vi snakket om i sted, den visse progressive som trodde det de trodde om sine orkaktige politimenn. Sånn går utover samfunnsstiden.

Og når man da jobber hele tiden med å gi dette inntrykket at folk er så hatefulle mot hverandre hele tiden, man har det som forretningsidé mer eller mindre, både som organisasjon eller som presse, eller hva det måtte være, så kipper det liksom, jeg tror det er Arsle Tøye som sa at et hvert samfunn trenger et hvert samfunn trenger lodd i kjølen, tror jeg han sa. Noe med den vekt for å holde det og

Det er jeg helt enig med deg. Og jeg tror økonomien lever opp på dette her. Så jeg tror at det er derfor jeg synes de greiene her er så veldig viktige. For det blir litt sånn oppbruddstemning. Ikke sant? Så ja, jeg mener de spørsmålene der er veldig, veldig viktige. Og jeg klarer ikke helt å forstå folk som jobber hardt med å bagatellisere dem. Jeg tror ikke de helt ser dybden i ting.

Så når jeg kjefter på woke-greiene, så blir jeg selvfølgelig møtt med det veldig, veldig ofte, at dette her er ikke så viktig, dette betyr jo ikke noe, det er bare enkeltilfelder og alle de greiene her. Men jeg klarer ikke, altså, jeg synes det er frustrerende. For meg så er det så åpenbart at det er viktig, og at

Ytringskulturen spesielt da, som lider under dette her, er ekstremt viktig. Den er liksom løsningen vår på alt. Det er ytringskulturen, for det er den som avgjør hva vi ser på som problemer. Det er den som avgjør hvordan vi skriver problemer, og dermed hvordan vi er i stand til å løse problemer. Så ja, det... Hva tenker du om, som på tampen her, det blir ingen kjapp og enkel måte å si det på, men min sånn

og dette blir bare en følelse, og det er umulig å brodere dette ut, men har en følelse at de beste stemmene, de klokeste hodene, de mest effektive menneskene, jobber utenfor politikken. Jeg er veldig langt på vei inn med deg. Det er en følelse. For jeg har da, skal vi si...

Året etter politikere, de få gangene jeg har på besøk i studio, ser de prøve å snakke inngående om et eller annet, vi har ministre, så får jeg en sånn følelse på, oi, er dette den beste personen vi har i Norge til denne jobben her? Tenker jeg, ai, ai, ai. Den følelsen jeg skulle ønske jeg ikke hadde. Er dette den beste personen til å gi oss en reell virkelighetsbeskrivning, og reelle løsningsbeskrivelser,

Du kunne stoppet på oi, egentlig. Jeg er helt enig med deg. Jeg tror jeg er veldig, veldig langt fra sånn at de beste menneskene vi har i det landet her havner i topposisjoner i politikken. Jeg tror jeg er veldig, veldig langt fra det. Og det tror jeg gjelder over hele Vesten. Bare å kaste et blikk bort på USA og spørre seg om Trump og Biden er de to beste menneskene til å drive landet videre. Så jeg er helt enig med deg. Og jeg har fått...

Jeg tror også sosiale medier har påvirket det i en viss grad, for det har brakt alle nærmere på et vis. Jeg tror ikke du skal så veldig langt tilbake før en tung aviskommentator, eller en tung politiker, var litt sånn ...

greie man skulle ha litt sånn ærefrykt for. For det var litt avstand. Nå er den personen bare den personen som la et bilde av seg selv med slagstøvler ute i myra her i går, liksom. Og denne personen skal styre landet, liksom. Så det har blitt veldig mye nærmere sånn. Jeg vet ikke om jeg liker det eller om jeg ikke liker det. Men jeg tror det har tatt bort veldig mye av den der

om at disse menneskene virkelig fortjener sin plass. Dukke opp på, hva heter det, spørreprogrammet hvor... NRK? Ja. Alle måtte igjen? Nei, hvor folk blir slått i trynet og får ut strøm og...

- Åja, hvilke av de? - Med syklisten. - Tor Husavd. - Nei, han var eldre. - Dag Otto Pedersen. - Ja, riktig. - Hva heter det programmet? Nå står det større. - Jeg skjønner ikke. - Man dukker opp på sånne programmer som dette her, og klarer ikke å svare på et eneste spørsmål. Markus og Martinus vet mer om verden enn deg, og du er partileder. Bare for å ta et eksempel. Jeg vet ikke om det er lurt. Nei, men jeg er veldig enig med deg.

Jeg tror ikke politikers stand representerer det smarteste vi har. - Det er mange spørsmål som kommer etterpå. Er det så enkelt at det er noe gærent med initiativene, at det er bare mye hyggeligere for de klokeste, beste, dyktigste, smarteste, mest velartikulerte å være utenfor i næringslivet, eller være i akademia, eller være i ...

et eller annet offentlig system? Er det det at det er umulig å nesten komme seg inn i politikken? Sånn typ, hva skal til da? Så vidt jeg har skjønt at det, er det bare kan jeg som privatperson, sånn som i Nederland eller andre land, stille et valg? Nei, du må liste inn på partier. Jeg har blitt forklart dette, men jeg vet ikke om jeg helt skjønte det enda. Er det...

og har de beste lyst, er vi også på et sted hvor de smarteste, beste, flinkeste, dyktigste,

ikke ser sitt kalle lenger som man gjorde for 40-30 år siden. At dette gjør jeg for Norge og nasjonen, jeg gjør det ikke for min egen økonomi, min egen fremtid. Jeg tar fire år, åtte år, tolv år i politikken for å gjøre Norge et bedre sted. Det kommer til å gå utover. Jeg kunne tjent mye mer penger, jeg kunne reist mye mer, jeg kunne vært mye mer med familien, men jeg tar disse årene her for nasjonen Norge. Den oppoffelsen tror jeg er i større grad borte.

Så det er mange sånne ting som jeg tenker hvorfor ikke vi... For jeg tror alle skulle ønske seg at det er den ministeren der. Fy faen! Den personen, utenriksministeren der, eller finansministeren der. Vi er trygge hender. Jeg er uenig, men vi er trygge hender. Vi har hatt utenriksministere som jeg har tenkt sånn om. Både fra Høyre og Arbeiderpartiet. Så har vi hatt utenriksministere som jeg har tenkt sånn, denne personen kan det. Men det er sjeldent.

at det skjer, men jeg tror det er en kombinasjon av alle ting. La oss si du har lyst til å finne ut om å beskrive verden og tenke om verden, hvor er det beste stedet å gjøre det, er det inni en partistruktur? Nei, umulig. Utfolder deg selv, tjener penger, det er ikke inni en partistruktur. Kanskje det rett og slett er sånn at det å klatre opp The Greasy Poll og det å beskrive verden riktig er to veldig forskjellige talenter. Jeg vet ikke om du har sett «Makta»,

Jeg tror det beskriver en del. Jeg vet ikke hvor mye av det som er sant eller ikke på detaljnivå, men at det er uhorvelig mye nettverksbygging og intrikemakeri inni partistruktur, det er jeg ikke noe tvil om. Mitt inntrykk er at det har blitt mer av det, uten at jeg har vært med på det selv. Jeg tror litt av det er det du sier om det der med å bygge landet. Vi hadde en periode hvor vi bygde landet. Jeg tror de fleste merker at den perioden var over for en stund siden.

og at det i mye større grad i hvert fall handler om å likeholde landet. Og det er ikke like sexy. Det er ikke like sexy å offre, hvis du ser på det som et offer, det å gå inn i politikken og jobbe beinhardt. For de store visjonene hører jo sammen med store utfordringer. Og når vi er oppe på et samfunnsnivå som funker såpass bra

som vi har det nå, så er det mye vanskeligere å finne de store visjonene. Hva skal du gjøre? Skal du endre radikalt på et eller annet som funker? Er det bra? Er det en visjon? Så jeg tror det er noe med det der som agner til sånne mennesker. Det tror jeg til en veldig stor grad er borte, og det er ikke noens skyld for så vidt, det er bare sånn det er. Det er nettopp det med å falle inn i partirekka også, partilinja, tror jeg også er sånn der for en sterk person, la oss si bare sånn,

- La oss si at Sissner skulle finne på å gå inn i politikken i Høyre eller FRP, et eller annet sånt. Som å innfinne seg da med... - Har ikke han vært i Høyre? - Som en aktiv politiker, beståelsespolitiker da. Hvis vi tenker han skal gå hele veien. Og han skal innfinne seg da med havvindprosjekter eller FRP sin, en eller annen linje på et eller annet som han er helt under.

Det er bare der stopper kanskje, det her gidder jeg ikke. Hvis jeg skal representere et parti her, så skal jeg stå for å si mine egne meninger, og back i partiet i disse sakene, men jeg vil stimme fritt på tinget. Og det er allerede der, tipper jeg, det stopper for veldig mange, at de bare sånn, det er der, og det er den der, hvorfor kan man ikke stille etter valg som enkeltperson i Norge? Det hadde vært veldig interessant. Ja da, det hadde jo det. Jeg vet ikke hva som er best, det er jo...

Finnes det ikke løsninger uten både positive og negative? - Nei, jeg tenker Are Sødberg kommer som en slags... - Kulturminister? - Det hadde vært noe... Kjør på Are! - Men Are Sødberg på tinget, det er bare en sånn stressfaktor som bare har et fokus på offentlige utgifter og bare sånn belyse det. Gjør det litt ubehagelig å stå og faktisk må forklare veldig mye mer.

Bare en sånn tanke at en sånn person vil aldri komme inn på ting med mye når han innfinner seg med å lage seg et parti. Det tar tolv år å etablere sikkert. Så den reisen ser sikkert håpløst ut. Men jeg ser for meg et sinnssykt kaos også da. Uten partistrukturer. Jeg har ikke peiling. Jeg aner ikke hvordan det fungerer i andre land. Du snakket litt om det der med karrieregang og sånt. Jeg tror jeg har kommet frem til at jeg er motstander av ungdomspartier.

For det lager broilere? Ja, det lager broilere, og det innprenter tenkemåter i folk som ikke er ferdige med å tenke ennå. Du er ikke ferdig med å utvikle tankene dine om verden heller.

helst skal du aldri bli ferdig med dem. Men du har i hvert fall ikke kommet veldig langt på veien når du er 16-17, og du hamner i et ungdomsparti. Da får du fortalt sånn og sånn og sånn, og det er veldig artig å se på ungdomspolitikere noen ganger. En hukommelsestriks som jeg selv har brukt mange ganger under samtalen, merker jeg, det er å titte opp 45 grader når du skal prøve å huske ting. Se på gjesten din når du prøver å huske ting.

Har retningen noen å si, høyre eller venstre? Nei, det er veldig ofte opp. Å snakke med ungdomspolitikere er ofte den der.

Du merker så godt at det er sånn her, vent litt nå, i tre og et halvt sekund, mens jeg plukker frem det de lærte meg på diskurs-trening, at jeg skulle si akkurat nå. Og det er betegnende, ikke sant? For å putte tanker inn i folk før de egentlig er modne for det. Og det lager bragyllere, og det fastspikrer ting, liksom. Så jeg tror at jeg er motstander av ungdomspartier.

- Interessant, jeg har ikke hørt noe så... - Og der etablerer du nettverket ditt som du skal leve med opp igjennom og masse sånne greier. Men det går jo an å stupe inn i voksen alder, og du har hatt Mahmod Farahmann på her, hadde jeg. - Ja, ja, ja. - For han har jo ikke drevet med politikk i hevvisa år. - Nei. - Og nå sitter han på Stortinget. - Ja. - Borti Teremark. - Ikke sant? - Strålende fyr. - Så det er mulig.

Så dere må bare pick your battles, tydeligvis. Ja, det er godt mulig. Han er Rofi Hammar, vi får tilbake inn deg snart, men jeg må si apropos det, det er jo to år siden sist du var her nå. Vi må ikke la det gå like langt til neste gang, synes jeg. Nei, men jeg føler at det må være noe nytt, det må ikke være noe nytt å prate om,

- Men jeg føler at anledningen var god nå med de psykogene epidemiene. - Jeg kan godt finne flere gode anledninger for deg hvis du trenger det. Nå får du også med deg, er det første gang du får med deg en Comfy Balls bokser nå? - Yes, jeg har lurt på de der i flere år. - Ja, du har det. Du har det med eller uten prikker? - Med. - Med prikker? - Jeg er så livlig av meg.

Det er veldig mye mellom medium og large også, så ikke la deg skremme av hvis det... Eller ha større opp hvis du kjenner deg kalla. Jeg har ikke sjekket underliggelsen. Har du LXL, eller? Ja, det har jeg nok. Det finner jeg på. Da skal du få holde på å gå, klokka er snart fire. Tusen takk for praten. Og så for øvrig, det psykogene epidemiene, det er som sagt kanskje det mest fascinerende jeg noen som har skrevet om, og vi har vært innom det.

Han driver og ruller ut nå. Jeg tror han har lagt ut fem av de artiklene i Minerva. Det kommer fire til. Jeg tenker til deg som hører på eller ser på, så bare scroller du litt ned i beskrivelsen, så linker vi til de som er kommet ut til nå, tenker jeg. Det er vel bare en av dem som ligger åpent, tror jeg, og det er den siste. Da er det bare å sende sms til Espen her og få tilgang på pdf rett, hvis du er så gniv på at du ikke vil tegne Minerva abonnement. Jeg har...

Jeg prøver å få skrevet boka av dette her. For det jeg har nå er vel noe sånt som 80-90 sider i en bok, antageligvis. Kjøp da. Det er masse brennbare temaer.

Det er dette temaet her for eksempel. Artikkel nummer åtte handler om transdebatten og potensialet for sosial smitte der. Det er mange flere ting som kunne vært skrevet om. Jeg snakket med en lege en gang som sa at vi alltid har et par tre diagnoser som fanger opp alle disse diffuse plagene som gjerne går igjen i disse greiene her. Jeg har hørt en svensk lege som sa at vi en gang lager en ny diagnose som er litt sånn diffus-

Så ser vi at det dukker opp en pasientgruppe som er tilpasset den diagnosen. Og dette her er ufattelig fascinerende, og det kunne vært skrevet mye mer om det. Stup inn i ME-debatten. Jeg har notert ME-leggning, hele det her. Long COVID. Å, her er det temperatur som holder. Så det er utrolig spennende, men først og fremst så tror jeg at det ligger en sånn svær klokke

av sosial smitte over hele ungdomsnetta akkurat nå. Og det gjelder på mange ting. Depresjon blant annet, og sånne ting. Jeg tror vi er nødt til å ta det der greiene er på alvor, av hensyn til ungdomsgenerasjoner, for det er altså så mye av det. Og den Toretsen vi snakket om i sted, det er bare et vagt eksempel som egentlig er plukket for det at det er så lett å beskrive, for det er så definitivt.

- Da hører jeg psykogeneffekter part 2, Israel-Palestina part 2 neste gang vi møtes. - Det høres greit ut. - Ok, supert. Da linker vi til alle de sakene der, og så følger vi med videre på de tingene som kommer. Du fisker ikke et forelag, så har du noe greier på gang der? - Jo, jeg driver og prater med en.

Kan godt prate med flere, sier du? Ja, men jeg liker ikke å prate med flere enn en om gangen når det gjelder forelag, og det vet jeg at forelagene ikke er så veldig glad i heller. Rødde. Men det gjør at det tar jævla lang tid. Ja, ikke sant. Så hvis det er noen forelag der ute som synes det høres ut som en spennende idé, så ta gjerne kontakt. Det håper jeg også. Ok, da runder vi av praten, så får du løpe av gårde her. Jep.
Nämnd i episoden

Wolfgang Wee
Podcasteren som intervjuer Espen Goffeng
Espen Goffeng
Forfatter, skribent og podcaster som er gjest på Wolfgang Wee Uncut
Minerva
Et norsk nyhetsmagasin hvor Goffeng publiserer en artikkelserie
Sosial smitte
Hvordan ideer og tilstander sprer seg fra person til person
Psykogene epidemier
Tilstander som sprer seg sosialt, ofte forårsaket av psykiske faktorer
Memetikk
Ideer som sprer seg som memes, som kan gjennomgå en evolusjon
Richard Dawkins
Biolog som populariserte begrepet meme
Selfish Gene
Boken hvor Dawkins skrev om memes
Runer
Et gammelt språk som kan sees på som memes
Tourette's
En nevrologisk lidelse som kan føre til ufrivillige bevegelser og lyder
ADHD
En nevrologisk lidelse som kan føre til problemer med konsentrasjon og hyperaktivitet
OCD
En psykisk lidelse som kan føre til tvangstanker og tvangshandlinger
Avicii
En svensk DJ som har blitt nevnt i forbindelse med Tourettes
TikTok
En plattform for korte videoer
Leroy
En liten by rett nord for New York hvor det var en epidemi av Tourettes
Erin Brockovich
En miljøaktivist som har blitt nevnt i forbindelse med Tourettes-epidemien
60 Minutes
Et amerikansk nyhetsprogram som dekket Tourettes-tilfeller
Svenske tilstander
Et uttrykk for en rekke sosiale problemer i Sverige, inkludert apatiske flyktningbarn
Dansesyken
En historisk psykogenepidemi hvor folk danset ustoppelig
Saint Vitus Dance
Et annet navn for dansesyken
Mjause nonnene
En historisk psykogenepidemi hvor nonner begynte å mjause
Netflix
En strømmetjeneste for filmer og TV-serier
Life Overtakes Me
En dokumentarfilm på Netflix om apatiske flyktningbarn i Sverige
De apatiske barna
En bok om apatiske flyktningbarn i Sverige
Munchausen syndrom by proxy
En psykisk lidelse hvor en omsorgsperson later som om et barn er sykt
Tannum asylmottak
Et asylmottak i Norge hvor Arthur ble flyttet til
Dan Birchoyen
En person som har delt en historie om en idrettsutøver som ble anklaget for rasisme
Gorilla emojis
Emojis som ble brukt i en rasistisk kommentar
Dambi
En forfatter som har skrevet en bok om woke-kulturen
New York Times
En amerikansk avis som har blitt kritisert for woke-kulturen
Mette Kalager er utdannet lege og er nå professor ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo og leder forskergruppen Klinisk effektforskning. Hun var en av de kritiske røstene...
Se mer
Laddar