Thor Gotaas' Reisememoarer (S2:E3) | Karibien 1990

Når er før? 10, 50, 100 000 år tilbake i tid, tenker jeg. Hvor langt tilbake i tid? Bare universalt. Vi snakket om det før vi gikk på her nå. Vi har arbeidet og stått på med en idé at en Gud eller en tro gjør at det er et bedre sted for oss når vi er ferdige med alt slite. En himmel eller paradis et eller annet sted. Det er ikke slutt etter døden. Du jobber ikke og sliter og bringer opp en ny generasjon for ingenting. Du får en belønning et eller annet sted, og sånn er det med alle disse moderne religionene, at du kommer til himmel til slutt hvis du gjør deg fortetende plass til det, mens det sekulære, moderne synet på hvor vi har erstatt paradiset med pensjonstiden. Jeg tror vi i dag jobber vi for å leve som pensjonister, mens før så jobbet og sleit for å få en plass i himmelen. Så det nye paradiset er blitt en alderdom pensjonstid, hvor du kan frotse, kose, reise deg og leve med masse penger. Særlig i Norge, for det er ikke alle land hvor pensjon er så fet. Norge er jo sannsynlig sett et av de landene med... flest pensjonister av andre som har det sånn. Jeg vet ikke hvor mange pensjonister som har lite penger også. Det er helt avhengig av hvilke interesser du har, for det er ikke alle som er interessert i å ha det og frotse som pensjonister, men Det at så mange pensjonister i Norge kan leve sånn, det er jo helt nytt. Det er en vestlig verden. Når du er pensjonist i en vestlig verden, så har du ikke noe ansvar annet enn kanskje for litt barnebarn. Hvis du vil, du har en oppsjon til å være med barnebarn og familie hvis du har det og har lyst til å gjøre det. Det er ikke noe forventning i de fleste vestlige samfunnene på Førstene i forhold til resten av verden. Neste målet er å ta alt over en kam og bare si resten av verden hvor hvor det ikke er noe pensjonstid, reisetid eller luksusliv som ligger å vente på. Det er gjort avhengig av å ha en stor familie som tar vare på deg selv og som du også kan bidra inn i på best mulig måte når du blir gammel. Det er en jevn vanlig historie for den gamle personen. - Det er mange som har det på den måten Norge går, men at de har litt av begge deler, at de kombinerer det gode liv med å ta vare på de som kommer etter. Jeg husker da jeg var i Australia første gang i 1985, så så jeg at her er det pensjonister som på heltid dyrker pensjonstilværelsen. I Australia er det mange som spiller et spill hvor du kaster en ball, de har hvite klær. Boccia? Ja, Boccia tror jeg er Boccia. Jeg satt rundt i biler i Australia og så folk som kastet Boccia, og det var pensjonister på dagtid. Jeg hørte litt av det i USA, hvor folk restet å være pensjonist for meg fra Norge, i 1985, det var å sitte på en benk. Du var utslitt, og du hvilte etter at du hadde jobbet lenge. Men her var det veldig aktive, og det var et konsept å være pensjonist. Det var store grupper, gruppettos. Det har blitt det i Norge etter hvert også, men jeg har jo foredra for mange grupper som møtes. Jeg er pensjonist, så skal jeg ha det faktisk senere i dag. Så det har blitt et konsept, og det var jo ikke så mye av det i Norge på den tiden, men det fanns i Australien og USA, så det jo kommer utafra. Folkestyren kommer i 2060, og da ble det pensjon, og pensjonister har det jo fint, men det mange glemmer som er yngre er at når det er pensjonister så er det ofte levde et liv, og mange begynner å bli syke, folk begynner å falle fra, og det er veldig ofte mange som ser frem til pensjonstida, men når de sitter og blir pensjonister og ser tilbake på den tiden som er før, så har de altså sett tilbake på en tid hvor de ser frem mot noe som kommer, hvis du skjønner. Så det er bedre å leve nå, tenker jeg, og ta pensjonen hvis den kommer. Jeg skal ikke bli pensjonist, jeg skal skrive bøker så lenge hjernen min virker. Jeg har ikke noen pensjonsambisjoner. Gjerne. Jeg synes det er fint bare å være i vigør, og bruke hjernen min så godt jeg kan, og prøve å utnytte den tiden jeg har. Jeg tror det er sånn der, det er jo sånn som systemet og samfunnet er rigget nå, at det er en viss alder hvor du da faktisk er yrkesaktiv, og etter det så er du 100% ikke yrkesaktiv, det er veldig binært da. Men jeg ser for meg som type, så lenge kroppen min og hjernen min fungerer, så har jeg ikke noe sånn, jeg ser ikke for meg at jeg skal gjøre en stor livsendring, fordi ... Jeg kom til dette punktet i livet. En alder skal ikke diktere hvordan jeg skal leve livet mitt på noe som helst måte. Det er politisk bestemt, og jeg tror det er at i 2060 ble vi pensjonssats til Det var 70 år for det, men så var det 67, og jeg tror balletdanser er ikke 42 år, og det var en skandal i Hellas fra en år siden, det var jo greske kvinneifisører, var det ikke 45 år, og politimen hadde ganske lav alder, det er fortsatt det i Norge også, så det har satt en grense politisk bestemt, at når du er så så gammel, så så ung, så skal du gjøre sånn og sånn, og det er jo så klart gresk, greit for systemets skyld for å få samfunnet å fungere, men praktisk er det ikke, folk er ulike. Olav Thun, han blir 100 år snart, han jobber fortsatt, tror jeg, og det finnes jo bønder og galbruker som er kårkjæringer, går rundt og jobber på bruker, så det er fint å ha noe å stulle med. Herman Smit Johansen, som ble 111,5 år, han døde i januar 1987 av lungebetjent på Veiland, han var fra Norge, bodde i Kalla, var på ferie hos sønnen Bob, som hadde hus på Veiland, Han sa følgende, han var i Norge i 1974 da han var 99 år, da han sa til en som heter Målberg Nilsen som jeg intervjuet i 2017, han ble 103,5 år. Det er samme hva du driver med, han ble kalt Jack Rabbit, han er skiløper. Når du er gammel, bare du driver med sånn, du trenger ikke å gjøre noe så mye, bare du driver med det og holder det gående. Og så sa han i tillegg, for å bli gammel sånn, så skal du skjønne at du blir eldre. Du må ikke tro at du er 20 år eller 25 år hvis du er gammel, men drive med noe og ha gode vaner. - Vi er jo heldige, du og jeg som driver med ting som er hobbyene våre, som er blitt levebrød vårt, og kan også fortsette med det. Det er litt gitt at når vi blir 60-70 så kan vi fortsette å gjøre de samme tingene fordi vi liker å drive med det, og det er ikke fysisk utmattendevis. Men hele poenget med at når du er ferdig med yrkeslivet, så er det akkurat det du sier, å gå over i den pensjonist-tv-verdenen og bare skal nyte Jeg tror det er som det bare skaper en sånn tomhet at det er greit å ha en fin sosial sirkel og bare nyte, men vi er på en måte, vi liker å skape og holde ting i livet, så derfor er det så fantastisk å se sånn der å få grønne fingrene og drive å holde på med drivhus, med bedd, med noe grønt, eller drive å bruke hjernen og et eller annet til noe aktivt, at du holder kroppen i gang, tror jeg er helt fullstendig essensielt. Det er mulig at i Afrika er det deler av verden hvor det er varmt, hvor du ikke trenger å gjøre så mye for å få mat, det er mulig at det er mer naturlig å ikke gjøre så mye der, for at Det er rettere kokosnøtter i hodet på deg, men i Norge hvor det er såpass kaldt, hvor folk gjennom tiden har måttet lagre opp ved om høsten, de har måttet lagre opp mat om høsten for å ha mat gjennom vinteren, både til seg selv og huset dyr, så er det naturlig, tror jeg, at du er aktiv og gjør noe, og er i vigør for at Liv er bevegelse, og hvis du ikke gjør noe, så beveger du deg ikke, da er det stillestand. Jeg tror det er veldig sunt for mennesker å gjøre noe. Mange jobber i dag er så lette fysisk at man skulle tro at de kunne holde på lenge, men de er ofte utterrende og stressende mentalt for at de foregår foran en dataskjerm. Det er mye systemer som kan betene seg gjør at en lett jobb, til synlig at den blir vanskelig, eller hard på systemet, fordi teknologien er så avansert og fordi du må drive med ekko-jobbing, som jeg kaller det, foran en skjerm, og det er ikke mange som egentlig liker. Hvis det kunne vært det, så de fleste hadde ikke valgt å sitte og glo på en skjerm, men det har blitt så normalisert, og de tror og vet at det er ganske vanlig, og da må de fleste godta det. Men vi er heldige som kan drive med det vi har lyst til. Det er jo litt så interessant når vi skal til Karibien her nå. Her er jo sånn type historik, og de lærer til strides. Noe som du også snakket om tidligere, at man får jo, vi kommer fra Skandinavia, skandinavisk kultur, hvor det har vært såpass kaldt at man har vært nødt til å jobbe, lagre mat, og få systemer som gjør at man skal overleve gjennom tusenvis av år oppi denne kulla her, med ganske harført liv, til å komme et sted også hvor maten er mye mer tilgjengelig, det er et varmere, mildere klima, og så videre og sånt. Og det var vel noe du så på, kanskje sånn i 1990, da var vel du 25 år? 25 år, riktig, ja. Et annet type liv, et annet type tempo, vil jeg tro, i samfunnet og i yrkeslivet og sånt i Karibien, kontra det du var vant med å se hjemme i Norge da. Jeg dro til varme steder som er Australia og Karibien, Karima dro dit for å se noe annet enn det jeg opplever hjemme. Jeg tror det at du kan leve i Norge på urfolkvis uten å gjøre så mye. Hvis du har for eksempel et hus som er enkelt, og du Jakter tror jeg du kan klare seg i Norge og gjøre lite, men da får du et ekstremt primitivt liv. Men når du har bondesamfunnet, så må du lagre og forlare husstyr. Det har nok begynt med ganske, da isen trakte seg tilbake i Norge, så etter istiden så vil nok folk ha levd ganske, det er ikke sikkert de bruker så mye tid på å jakte de som folk bruker på jobb i dag, men det er å utvikle seg og innvikle seg, for samfunnet er både utvikling og innvikling. Men uansett, jeg hadde drømt om å dra til Arriba, jeg hadde drømt om å dra til Jamaica, jeg digget jo Bob Marley, jeg hadde digget han i mange år, og planene av å dra dit faktisk allerede så til liksom i 5-6-80, men så leste jeg at det var mange mord på Jamaica. Jeg var ikke redd for kriminalitet, jeg leste at det var mange revolvermord, og mye skyting i Kingston, og jeg hadde jo ikke interesse av å bli skutt, så... Men grunnen var rett og slett, jeg prøvde til Hubert 780, men da skulle jeg ta toget fra Brumdalen til Oslo, og skulle kjøpe en biljett på Fornebu. Og jeg rakk ikke toget, jeg husker jeg kom løpende, og så tog jeg gikk. Da var jeg glad til jeg kom ikke til Kuba, men jeg kjøpte en billett til Kariben i 1990, jeg og Bromund Dars, via New York. Vi skulle dra i vinterferien. Det har vi egentlig ikke vært inne på. Du sa i sted du reiste fra København til New York, Oslo og San Francisco. Hva kostet flybilletten da kontra det vi vet nå? Kostet omtrent det samme som i dag, men da var det mye dyrere. For eksempel, hvis vi går til 1980, så betalte... Jeg tror jeg betalte 4000 til San Francisco fra Norge. Så det er relativt sett blitt billigere. Men den biljetten jeg kjøpte fra London var jo billigere enn den om jeg kjøpte den fra Norge, eller det var fra København. - Det var ganske dyrt, men jeg hadde jobbet og for meg var det ikke noe oppsjon. Jeg brukte de pengene som måtte til, men det var billigere enn det hadde vært. Så hvis du går til 70-tallet var det dyrere å dra til USA og til Australia. Det var mye billigere enn det hadde vært av det som telte. Og så hadde jeg nok penger av å jobbe. Jeg likte å spare meg penger og dra. Så hvis jeg jobbet var det for å spare opp penger for å klare meg utlandet reise. Så en dag var så mye kroner, og en dags jobbing var så mye. Jeg gjorde det om i antall dager. Så Karibien, hvor begynner vi? Nei, vi dro dit jeg og Lars stoppet i New York. Og han var på vei til New York, og det var en helt tullete tur. Du får høre at dette er den mest idiotiske turen jeg har vært på i hele mitt liv. Men uansett, vi kom til New York, og der overnatte jeg på et hotell. Lars hadde vært der før, og jeg hadde vært der å... Vi var litt hyppe på å se New York, for dette var jo i desember, og New York kan være et helvete desember. Vi var på et stort hotell med små rom. Det var ikke noen vinduer, ikke noen lufting. Det var altså en jævla møkkaplass, men billig så klart. Vi bodde jo billig. Sentralt og billig. Flyet gikk videre, og vi hadde bestemt oss ikke å dra til Jamaica, vi skulle dra til nøye med Dominica. For i Kariben er det mange øyer. Du har Jamaica, du har Bahamas, Barbados, det er øygrupper. Og så har du Antigua, St. Martin, Guadalupe, Dominica, hvor det bodde ca. 60 000. Og det spanner jeg ut, for nå drar vi til Litenøy, hvor ingen andre drar. St. Kitts er noe som heter det også. Der er det ingen turister. Hva er planen? Vi kom fra New York, fløy over til Kariben og Vi landet der, det var jo småfly, vet du. Vi er i Florida, vi var i Florida. Og fra Florida var det småfly utover til Dominica. Og det bodde 60.000 der, og alle var svarte stort sett. Og der så jeg for første gang, jeg hadde jo visst at mange av de her... Svarte var kraftig, men de så ekstremt mange velbygde, særlig karer, men også veldig fine damer, altså velbygde, da snakker jeg om atletiske. Høye... Kanskje ikke så mye, men mange gikk jo i bar rollekropp, så du så jo mannfolk, det var altså, jeg har aldri sett så mange velbygde mannfolk på så kort tid, og for så vidt så mange damer, men de gikk jo ikke i bar rollekropp, men veldig mange av mennene gikk i bar rollekropp, kort bukse eller kned bukse, og det var nesten, det var bare å se på de kroppa, altså det var spesielt for at... Her er vi i 1980, det er før internett, før YouTube, lenge før YouTube. Du kunne ikke se bilder av en kropp, for kroppsspyggekkulturen var ikke nådd så langt i Norge. Det var et plass med et muskel- og fitness som jeg leste. Jeg var opptatt av trening, ikke av kroppskultur, men jeg hadde sett en kroppsspygger på Frognebadet rundt 1975 som et sur hall. Han var fra Oslo, han gikk med solbiler og gikk rundt som en gorilla i positivforsvann på Frognebadet. Han hadde jeg sett i en kroppsspygger, Og så så jeg to kroppsbyggere på fly til San Francisco i 1989. De var profesjonelle kroppsbyggere. Men uansett, i Kariben så du vanlige mennesker, damer og menn, som var helt ekstremt muskuløse. Ja, noe så helt jævlig. De kunne være 60 år, 50 år, trodde vi. Det var ikke bare at de var muskuløse, men de var selv og defa. Ja. Så du så hvordan folk hadde mindre kroppsfett i Karibien, og det visste jeg jo, men du så det på en måte som jeg aldri har sett før også. Så det var en kombinasjon av både kost og livsstil, men nå trente de også. Hadde de fysisk arbeid? Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke, men jeg så bare at vi så jo ikke at folk trente, men vi så jo ikke hva de spiste heller, men det virket som Rett og slett mange var det vi i Norge kan kalle genetiske mutanter, altså friker. Vi vet at slavene ble tatt fra Afrika, og slavehandelen var i gang i Afrika da de hvite begynte å stanke slaver, og de tok de beste slavene sterkeste slavene. Med karibiske svarte, så er det vestafrikanske? Vestafrikanske slaver, ja. Jeg har lest at det kanskje var 11 millioner slaver som ble brakt til Karibien. Jeg har lest at det bare var ca. 400-500.000 slaver som ble brakt til USA. Det ble slutt tidlig på 1800-tallet, men det kom mange til Brasil og mange til Karibien. Det var gjerne sterke folk De tok de sterkeste, og det var de sterkeste som overlevde båten over. Det var de sterkeste som parret seg. Det slaverne gjorde, har jeg hørt, var at de ofte parret sterke slaver med hverandre, så fikk du sterke slaver. Bob Marley har vel tysk far, tror jeg. Han er jo halvt mulatt. Han tror jeg er en tysk far. Han ser jo at det er halvt hvit, halvt svart, men på Dominika var veldig mange helt svarte, ikke noe innblanding. Det var altså, jeg husker det, og det var fascinerende, for da hadde jeg som sagt ikke, du kunne ikke se på YouTube, da kan du se sånne kropper og alt, men det var altså folk som så ut som kroppsbyggere, som som var vanlige mennesker som gikk og tuslet rundt i landsbyen der. - Liten fun fact, jeg har lagd musikk med barnebarn til Bob Marley. - Tøft! Skipp Marley. - Skipp? Hadde ikke han 14 løse unge med 11 damer? - Han var helt sikker. - Jeg tror det. Ble den 5-6 i 3 år? Var de 81? Godt spørsmål. Jeg kjenner ikke Bob Marleys historie. Han døde, jeg tror det var 1981. Jeg digger jo han og digget han da. I Kariben var Bob Marley overalt. Vi kom til Mykka og hørte Bob Marley-musikk fra første sekund. For det ble spilt både på kafé og restauranter, men også i biler. Folk gikk rundt med ghetto-blastre. Ikke våkne, men ghetto-blastre på skuldra og digget Bob Marley for rytmen til Bob Marley og rytmen til reggae. Du har jo ska, som er en musikkform fra Karibien, og så har du reggae. Den tilpasser rytmen som er rolig. Første og siste gangen jeg var på Royal Caribbean Cruises, den kjørte riktig nok rundt i Middelhavet, ikke i Karibien. Da var det bandene som spilte opp på dekk der. Det var bare coverlåter med Bob Marley. Tøft. Pappa klikket jo fullstendig. Tøft er bra. Ja, det er tøft. Det er versjoner som ikke rettferdiggjør originalet. Det er sånn, Bob Marley er liksom nummer en som fort blir sånn taffelgjort til sånn veldig blaut, kjedelig taffelreggy på cruiseskip. Det er det kanskje verste du kan oppleve. Jeg var på en P.T. Tors konsert i Australia, og der var det så mye pott at du kunne skjære ut potten av lufta. Jeg var den eneste som ikke tok det, men det var P.T. Tors konsert Og jeg digget regg i, og jeg likte den, hadde lest en del bøker om Bob Marley, og om Rastafari-bevegelsen, så jeg synes det var artig å sniffe opp det. Og på Dominica, så var det som sagt bare 60.000 som bodde, og det er vel en av de minste øyene der, og såkalt mest uberørte, så det var litt av planen å komme til uberørt karibisk terreng, og være der i, skulle være der i, tre ukers tid, det var ikke så lang tur men tre ukers tid kanskje Men det gikk jo til helvete. Bob Marley er nesten globalt likt artist. Alle vet hvem det er, alle liker musikken. Jeg er litt usikker på om Østen, Kina, India, om de har noe forhold til Bob Marleys musikk, og Russland og den type ting. Men hele Vesten i hvert fall har jo et sterkt nært forhold til Bob Marleys musikk. Jeg vet ikke hvordan det er i landet du nevnte, men han døde jo ganske tidlig, og det er kanskje grunnen til at han ble et ikon. Han var... var det ikke noe var det ikke litt uheldig der han fikk noe jeg vet ikke hvordan han gikk med men han han ble borte jeg tror det var 1981 også Jeg kan huske det i hvert fall. Da hadde jeg begynt å like noe, jeg hadde jo Bob Marley-plater. Når jeg tenker på griven, tenker jeg Bob Marley i bakgrunnen. Han døde i 1981 som resultat av metastatic brain tumor. Hjernesfyrst, ja. Han hadde også noe skin cancer som var oppdaget i tåen hans. Var det i mai, eller? Han døde... Skal vi se? Ja, 11. mai 1981. Jeg mener det var mai, jeg husker det var mai. Døde i staten, Miami. Jeg husker den dagen, for jeg husker når John Lennon ble skutt i 1980 i desember. Jeg husker når Elvis døde i august 1977. Så jeg husker de datene, for jeg fulgte med nyheten, og det var jo stor oppmerksomhet rundt både Elvis og John Lennon, og for så vidt Bob Marley også. Så skal du nyse? Jeg skal nyse og prøve å se opp i sopplysene her. Det er ingenting som er mer jævlig å miste. Men det virket som i 1990 hadde han vært død i ni år. Han virket mer levende enn noensinne, og folk så jo som Bob Marley, de gikk rundt som Bob Marley, og mange gikk jo barbent, og det var en fruktøy, den der... Du var på den tiden her også at spesielt 100-200 meter løpere og lengde, altså i friidrett så kom det en haug med, jeg vet ikke om det er kanskje hele 80-tallet var ganske fullt av, og har jo egentlig vært til siden, fullt av toppatleter og idrettsutøvere på friidrettsarena. Det kom jo folkflere som Mike allerede like etter krigen, men det kom på 70-tallet en som heter Don Quarry, og det kom opp flere på 70-tallet og 80-tallet. Men Dominica hadde ingen som jeg visste om. Det var storførster av Jomarca, noen kom fra Trinidad, en som heter Haisley Crawford vant 200 meter i 1976. Han var fra Trinidad Tobacco. Og så hadde du Don Quarry, han var fra Jomarca, han tok sølv Men den store invasjonen av samarikanske løpere er kanskje litt senere også, hvor de har særlig mange sprintere. Jeg husker jeg skrev boka «Løpingen veitestor» i 2008, så så jeg på statistikken over de ti beste på 10 000 meter i Pashamarka. Det var i 2006, så var det... Nummer 10 hadde 36 minutter, cirka. Men det var 100 mann nesten under 100 blank, altså litt overdrevent. Det var veldig mange som løp 100 meter fort, men det var altså... Nummer 10 på 10 000 meter hadde 36 minutter. En norsk motionist, altså. Så sprint var stort der. Ja. Jeg har sprøtt å tenke på fra Vestafrika til Østafrika, hvor fysiske utholdenhetseggskaper, altså på en måte for det eksplosive ekstreme på Vestskysten til Østafrika eller Nordafrika, hvor det er utholdenhet og utrolig kondisjonssterke utøvere. Slavene til USA kom fra Vestskysten, Liberia, Nigeria, Kamerun, Gambia, Ghana, de landene der, mens i Østafrika, der var det ikke noe slavdrift, og det er jo land som Etiopia, Etiopia, Eritrea, for eksempel, de var jo ikke slaver til USA, og de løper langt, og de vokste opp i høyden, mens de som kom til USA og Kariben og Brasil, de vokste opp i lavlandet, og de hadde raske muskelfibre, hvis det er noe annet enn lange. Med et lite forhold så tror jeg muslimene var de noen første som hentet afrikanske slaver, bedrev den første slavvannet. Det har jeg lest. Det var østafrikanere, på en geografisk distansemessig, var de første som ble... Det har jeg lest, ja. Det var lenge før, så de hvite lærte av Araberne og Slavhavnen var etablert lenge, for de begynte å drive med Slavhavnen den retningen der. Og så internt i Afrika, holdt på å si. Sånn typ mellom... Og det er det som det der, du skal ikke lage ting på det, men den der afrikanske rasismen fra nord, vest, øst, sør, helt sprøtt, hvordan det der afrikanske slaveholdet innenfor Afrika mot hverandres nasjoner, etnisiteter og sånt, er ganske drøyt. Det har jo vært langt opp i moderne tid. Det finnes jo fortsatt, og det er ingen som hører om i Norge. Jeg hadde en professor i på Blindneren, som er et fin furlestad. Jeg tror han kanskje var gift med en afrikansk dam, og han pratet om hvor forskjellige folk er. Det her er noe som finnes i Afrika, og det lærer vi på norsk skole at det finnes ikke, men det er så klart like til stede som mange andre stand. Men uansett så vet vi det at faktisk i dag er det mange av de som løper for USA i sprint. Mange av de er vokst opp på Bahamas, Barbados eller Jamaica, så er de utvandret, innvandret til USA. Ben Johnson for eksempel, som ble tatt i doping i 1988, han er jo fra Jamaica, men flyttet til Kalina. Selv om de løper for USA, så kan det være fire stykker på et stafettlag der, som alle egentlig er fra Karibien. De er jo vokst opp i Karibien og fått barndommen der, for det er veldig sunt å vokse opp der. Frisk luft, mye sol, sannsynligvis ganske bra mat. og så kommer de til USA, og så får de stipender, og så blir de idrettsutøvere. Det er enormt mye genmateriale der som er bra for sprint, og for amerikansk fotball, og for baseball og basketball i Karibien. Du ser det særlig på Jamaica, men det så du også på Dominica, og det var... Jeg husker fortsatt, og når det er 60 000 ut, så er det ganske lite i en ganske liten befolkning. Hvis du da første dagen ser 30-40-50 stykker som ser ut som kroppsbyggere, som kanskje aldri har trent, så gjør det inntrykk. Og det var veldig elegante, mange av de damene, elegante til å gå. Du så typen, det var fine typer. Og vi... Vi var ute og løp, vi møtte jo en kar, jeg og broren min, og skulle bo privat. De hadde bestemt seg for å bo privat. Og vi fikk overnatte i en hytte til en kar, han hadde seks løsunger, med seks forskjellige damer, og han hadde to rom i hytta si. Og vi sov i det ene, og han bodde i det andre. Han tok ikke noen dollar for det, og han hadde egen banan til, han hadde masse frukt til, og han dyrka sin egen pott. Og hvis han skulle ha mat, så bare hoppet han opp i et tre og tok noen kokosnøtter og bananer, og kokte noen røtter, noen søtpoteter hadde han også. Han levde vel enkelt. - Men ikke grønt, så det kostet? - Ja, han spiste kjøtt, men han plukket mye av maten selv. Han var det vi bodde hos når vi var der. Vi hadde ikke noen plan annet enn å være der. Vi var ute og løp, husker jeg, jeg og Lars, og det var store bananfarmer som lå like ved huset til den typen. Det var jo ikke noe hus, det var et skur, eller nærmest en hytte. Ikke noen vann, ikke noen strøm, men han hadde ghetto-blaster, og så hadde han Bob Marley-musikk, og den spilte han, og han sov lenge om morgenen, og var oppe om natta og hørte på musikk. I landsbyen, det har vært et støkk utenfor hovedstaden, som jeg tror også heter Dominica, jeg er ikke sikker jeg tror den heter, og der var det altså, midt på dagen var det masse musikk og fikk ikke inntrykk av at noen jobbet her i hele tatt. Det var inntrykk av at de som var der, de slapp av, og det gikk en del unger rundt der, en løp unger rundt der, og det gikk noen kjæringer som barn og bøtter på hodet. Det var litt som å være i Afrika, altså. Sånn som jeg fikk inntrykk av at Afrika var. Det har vært landsby, og Der skulle vi bo og være der i noen uker. Men vi løp en dag, og det var akkurat som det var grantrær i Norge, uendelig, så var det bananplantasjer. Skjønner? Så det kunne være kanskje 10 000 mål med bananplantasjer, og der lå det bananer på bakken. Vi spiste og smakte på bananer, og det var godt å spise når det var ferskt. Jeg hadde aldri spist, jeg hadde gjort det i Australia, men jeg hadde ikke vært på, jeg hadde vært på en big banana, en farm i et sted som heter Kofshabel, det heter Big Banana, det var for øvrig i 1980 også. Der kunne jeg plukke bananer. Var de enda søtere, eller var det noe annerledes? Forskjellige typer, ikke sant? I Australia var det mange forskjellige typer, og på Dominica var det et amerikansk selskap som eidere gjorde. Så det var den typen du ser i butikken, som ser veldig strekt ut. For jeg tror det er i hvert fall flere typer bananer. Og i Australia så spiste jeg ladyfingers og masse forskjellige bananer. Jeg digget bananer, men jeg husker vi spiste mye av det. Men... Vi ble syke. Jeg vet ikke om vi spiste for mye bananer eller spiste for mye dit, så vi kastet opp og ble dårlige. Ganske raskt fant vi ut at det var jeg som ville bare dra hjem. Men drikkevann, kanskje det kan være veldig mye, for bananer er i stort sett bare sukker, så det kan kanskje ha vært en type drikkevann. Det er mulig. Jeg drakk jo alt. Ja. Jeg var ikke noe forsiktig med vann. Men vi sov dårlig, og hytta var helt gæren, og han skulle ha oss på fest. Vi ville ikke det, og han var rett og slett en tulling. Han var grei, men han levde på å ta inn sånne som oss. Hvis han så en backpack eller reiser, så tok han inn de, og så bodde det hos han Så kunne han ta det med rundt, og så kunne han få penger for det, så han var både guide, han skulle ha betalt for å være guide, og så skulle han ha betalt for, billig var det å bo der, kanskje fem dollar, tror jeg, per natt. Det var jo dritbillig, så han var ikke noe gæren på det, men han var en En ganske uansvarlig kar som vi ikke ville ha noe å gjøre, men vi bodde jo sammen med han, og jeg sa til Lars at vi drar hjem i drit til det greia. Og Lars ble litt sur, han skulle aldri ha på tur med meg, men vi bestemte oss rett og slett for oss å... Dra helt hjem, ikke et annet sted. Ja, eller stikke bort hvertfall fra han, og så dro vi til en by, og vi fikk ned en myggstikk, så vi fikk masse myggstikk i trynet. Mhm. Bror min fikk noen myggestikk på beina og så overnatta vi en natt på flyplassen. Vi skulle fly fra Dominica til Antigua og så skulle vi gjøre om biletten så vi kom og sitte i Florida. Og kanskje være i Florida litt, det var iallfall planen. Planen var egentlig å være der hele jula, skjønner du. være der i jula og ikke dra hjem til Norge. Jeg gikk og fabulerte om å gå på ski, og det var kaldt sikkert i Norge, og jeg hadde gått på ski før vi skulle dra, og jeg lengte hjem til skigåring, og det var varmt som faen. Jeg liker varmen, men hvis det er varmt hele døgnet, og det var... Det var litt vondt å sove der, og det var regge musikk. Det var fuktig. Jeg liker egentlig at det er varmt, men ikke at det er så fuktig. Jeg liker ikke fuktighet så godt. Hvis det er fukt om natta, så liker jeg det dårlig, men hvis det er varmt om dagen og kjøl om natta, og kanskje ikke så fuktig, så trives kroppen min bedre. Sånn er det bare. Jeg får ikke gjort det med det, for jeg er jo nordmann. Så vi bestemte oss for å dra hjem og overlata på flypasset. Men det var ulempe, det var ikke noen sted å sove, det var jo benker bare, så vi så på benker, og så var det musak hele natta. Altså musikk altså. Det var ikke et sekund stille. Så vi lå og hørte på mer reggae altså. Men det var ikke så høyt, men det var i bakgrunnen. Jeg sov og så hadde mareritt om reggae-musikk, og da hadde jeg vært her noen dager, og begynte å få reggae-musikken i rytmen. Jeg hadde oppsøkt Karibien for å få det rolig, for å se hvordan det var, for å finne varmen, og så gikk ting så tregt. Det var regelmusikk. Folk virket ganske bedagelig, og hvis de gjorde noen avtale med noen, så gikk det kanskje tre kvarter, så kom de for sent. Og ingen brød seg om det, for sånn er det i Kariben, sånn var det i hvert fall da. Og det var et eller annet sløft og daft med det som jeg ikke likte, for jeg hadde... Jeg hadde studert og gått på ski og levd et effektivt liv. Jeg kom til en annen verden. Det var fint, men jeg var døgnvild og mistet lysten til å være der. Jeg hadde drømt om en sted, og så kom jeg og tenkte: "Hva faen er vi som er her?" Så stakk jeg videre. Totalt irrasjonelt. Vi bestemte oss for å dra tilbake, og da måtte vi dra om Florida, om Miami. Det var da vi kom i det flyet som skulle gå fra Antigua, eller Dominica til Antigua, og Da var det at det oppstod det uvære. Det var fire stykker i flyet, meg og broren min og to amerikanere. Det var åtte eller tolv seter, jævlig lite fly. Det hadde liat er i det flyselskapet, og vi visste at de hadde hatt flere ulykker. Da vi kom til Dominika første gang, så lå det et flyvrak på flypasset som hadde styrtet. Det var liat er, et flyselskap i Karibien. Vi visste at det hadde hatt ulykker, og det lå flyvrak på det ene flypasset. Og det var to lange karer, svarte karer som var piloter, og de sa ingenting. Den ene var 205, tror jeg. Og vi begynte å fly, og det ble uvær. Og flyet begynte å riste. Og da hadde vi spist så jævlig mye bananer, så jeg spydde bananer. Jeg ble lett sjøsjuk og lett flysjuk. Amerikanere satt og grein, eller holdt rundt hverandre og svettet. De var feite. I Kariben kalte de amerikanere for fat man. I Kariben var det da mye slanke folk. Jeg sier ikke at det er noen. Var det en feit, så var det amerikanere, og så fat man. Det var de feite, det var amerikanere. Flyet kunne ikke lande. De kunne ikke fly tilbake, og de kunne ikke lande i havet. Det var forferdelig, altså. Og det var humpet, og det var tåke. Det var et eller annet... Rett over Bermuda-trianglet der, eller? Jeg hadde lest bøkene til Charles Bellitz om det, og hørt om Bermuda-trianglet, og hørt at flyet ble suget ned og ble borte og kom aldri tilbake. Jeg hadde lest bøker om alt det der. Og var ikke redd, men var heller ikke noe særlig høy i hatten. Og Lars var her, men var altså fire stykker i flyet. Og... Jeg tipper at etter en halvtime med risting og toke, så landet flyet på St. Martin, nødlandet der, landet på en asfaltvei. og kjørte bort til flypasset til Nørland på Astatvei, og kom dit og fikk fylt på bensin. Og da husker jeg han sa om piloten, «We made it today, Hugo», sa han. Og lo og gliste som søren, altså. Det var moro, jeg synes det var moro. Hadde ikke sagt en dritt til oss, og amerikanene satt og grein, og konaen var helt fortvilet. Jeg og brunnen var kalde, men jeg spilte og spydde, for jeg var rett sjøsjukkulett, bilsykulett, flysjukk. Kom til St. Martin, og vi hadde egentlig tenkt å være der, men så... for å kanskje se hvordan det var, og heller være der mer enn å være på Dominica, for Dominica var lite, det var små forhold. Så vi hoppet videre og kom til Miami. Billetten gikk jo dit, vi hadde billett, og vi kunne forandre billetter. Og du kunne bare gå i luka, så fikk du forandret billett, det var veldig greia, så betalte du bare et gebyr, og kom til Miami, og hadde billett hjem til Norge, men det var etter jul. Dette var vel kanskje rundt, tippelen var kanskje 18. ... 19. desember 1990. Og vi hadde bilettet, men det var i januar. Vi skulle være der i tre uker. Og ingen visste at vi var på vei hjem. Og Lars var litt irritert, for han mente at vi burde være der, men jeg orket ikke mer. Jeg gadde ikke. Jeg var lei av å reise, og ville hjem og gå på ski og spise julemat og streffe norske kompiser og var egentlig lei av alt. Sikkert fordi jeg sov dårlig, og fordi jeg Jeg burde ikke dratt på den turen, men vi hadde ikke bilett. Det var fullt, sa de, for det var for jul, og det var mange som ville til Europa. Jeg hadde jo fått mye myggestikk på beinet, Brunnen hadde ansiktet, så vi hadde på hver måte en myggstykk. Jeg gikk jo barben, begynte å få noen slags byllerlikte greier, så vi klarte å overbevise, eller hinte om at de kanskje hadde fått AIDS. Nei. sa vi til Hudama bak skranken at kanskje vi har fått AIDS, eller jeg sa noe i hvit løgn om at vi muligvis har blitt AIDS-syke, og så pekte jeg på beina min, og det så ganske jævlig ut, og på den tiden så var det jo mange som hadde AIDS, og det var mye oppmerksomhet rundt dem med AIDS, og de så jo jævlig ut, og de gikk ned i vekt, og du hadde Rock Hudson som døde av AIDS, og du hadde Nurev, han danseren, og AIDS var framme i media, at Elton John samlet penger om AIDS, og Så du tror kanskje at du trodde det, i hvert fall så forklarte vi at vi hadde hatt en forgiftning, sannsynligvis matforgiftning i Karibien, og det er helt vanlig. Så vi fikk ordnet en billett, og fikk billett fra Florida hjem til Oslo, og kom hjem til et vinterkalt Norge, lenge, lenge før tida, vi hadde vært borte i Hadde vi vært borte i en uke cirka, hadde vi vært borte i tre uker, og det var jo litt flaut. Lars hadde vært med ut å reise, han var en tøffing syns han selv, eller var han i andre steder nå? Han hadde haika og reist. Det var jo dumt at vi ødela turen, men det jeg kan si var at da... Drakk i hvert fall festen på hytta på Sjursjøen på nyttårsaften, for da var det planlagt en fest som vi også tenkte å dra på. For vi hadde bestefar av hytta her som far hadde arvet, og da var det nyttårsaftenfest i 1991. Og jeg gikk jo på ski opp dit fra Gåsbu, Jeg kom til et sted som heter Brummenkampen. Der snudde kameraten min, Jon Kristansen, jeg gikk videre i løsene. Han hadde bestemt meg for å gå til Sjursjøen. Gikk og vassa ca. 17 km i løsene. Og kom til noen fjellveier og gikk videre på siden og kom opp til Sjursjøen. Der var det hopper igjen. En stor fest. Masse ungdommer. Per Brummen hoppet i underbuksa. Han var blek. Han så som en såbar underbuksa som kom ned over henne. Men det var en fest med ungdommer og middag. Veldig artig fest. Og... Jeg gikk jo 5-6 minutter opp og gikk på skimje om kvelden. Og så ut på natta så var det snakk om at jentene hadde lagt mat og lagd middag og gutta skulle vaske opp og rydde opp. Og det hadde ikke jeg lyst til å gjøre for det var hytta mi. Så det ga det ikke å gjøre. Og hvis jeg er på en hytte som folk legger seg sent på så våkner jeg dritidlig. Hvis jeg lar meg klokka 3 vil jeg våkne klokka 5 og da måtte jeg gå ut og surre i hytta med masse ungdommer. Det ga det ikke så jeg bestemte meg for å gå på skihjem. Så gikk jeg på ski, klokka var to, og jeg startet fra Sjursjøen, og hadde bestemt meg for å gå på ski fra Sjursjøen til Brunnaren, det er vel en fem-seks mil. Jeg skulle gå om Jøshem og Brummundshag, og jeg skulle ha med drikkebelte, og jeg skulle ikke drikke, jeg skulle ikke jukse, jeg skulle ha med drikkebelte. I månedskiene da? Ja, i månedskiene, det var fullmåned, og det var noen og 20 kuldrader. Jævla fint, ingen ville bli med. Jeg spurte, ingen ville være med. Det var kaldt, og jeg hadde gått på ski i cirka... borte mot ti minutter sammen før på dagen, eller dagen før med oppå og så rundt på Sjursjøen. Men jeg var jævlig hisse på å gå og hadde spist bra, så jeg hadde mye mat i kroppen og hadde rumpetaske med kaldt vann. gikk ut og det var helt magisk, månen hang og dinglet over på himmelen, og det var lys og fint, og det var ikke skare, men det var løyper, og jeg gikk nedover løyper som gikk mot, altså birkemenløypa og forskjellige løyper, og visste hvor løypen gikk, så jeg var godt orientert, og noen steder så var det, måtte jeg brøyte, men jeg gikk opp på veien, og det var jo natt, det var nytårsnatten, og Jeg kom ned til et sted som heter Brummundshag, om jeg ikke var 30 år, så var jeg i hvert fall ikke langt unna, og da begynte jeg å bli trøtt. Jeg hadde ikke fått noe søvn, jeg hadde ikke fått noe mat, jeg hadde ikke fått noe drikke, det var drikke i drikkebeltet, og jeg ville ikke drikke, for det var kaldt, jeg ville ikke drikke noe kaldt til minus noen 20 grader, og gikk oppover mot Danseråsen, der brøyta jeg løype for å ta en snarvei, jeg kunne ikke gå på veien helt til her, for jeg hadde jo finerski, og kom til Danseråsen, og da begynte jeg å høre lyder i lufta. Jeg begynte å se syner, og begynte å se lys, og begynte å høre lyder. Så jeg snudde meg, akkurat som jeg halvsonerer på hjørnet, så begynte jeg å halvsonere. Og det her var ganske ille, jeg så lysglimt i lufta, og så hørte jeg akkurat som, og så tenkte jeg da, ja, ja, var det derfor folk så huldra i gamle dager? Var det derfor de så vetter og nisser og gnomer i naturen? Hvis du var nødvendig i naturen uten å sove, uten å... uten å få mat eller vann, så kanskje du ser, er det derfor jeg begynner å, for jeg var såpass fornuftig og rasjonel at jeg skjønte at dette er jo bare tull, men jeg snudde meg ganske mange ganger og så noe og hørte etter, men ja. Så kom jeg over et sted som heter Rångstadhugda, som er høyde, altså høgde, oppe i veldre, og der var det noen som drev i fjøset, Og der hørte jeg radio, det var som englemusikk, altså jeg ble helt sadlig, det var englemusikk, det var jeg som jobbet i før, så ut av vinduet som var åpent, så var det englemusikk. Det var musikk, altså vanlig, og da var jeg helt sadlig, og da begynte det å, det var jo fortsatt mørkt, vet du. Jeg gikk ned ved veien og kjørte ned ved veldre, gjennom, over eiendommer, over jord, gjennom skogholdt, og kom ned til fatteren, eller damme en elve hvor jeg hadde vokst opp, og Jeg ringte på døra klokka var sju, og ingen hadde varslet meg, så ingen visste at jeg skulle komme. Fatteren kom ned og åpnet, han gikk naken husker jeg, og han åpnet døra, ja er det deg? Ja, jeg har gått på ski fra sjulen, har du det? Ja. Og det hadde jeg gjort, og da hadde Annes søsteren min bagt lumper, cirka, jeg vet ikke hvor mange lumper hun hadde bakt, men hun bakte også noen senere, men jeg orket ikke å spise, jeg orket ikke å dusje, så jeg la meg og sovna, og våkna, og den dagen var det nyttårsoppredd, for da var det første januar, Da hadde Anne bakt lumper, så jeg spiste opp alle lumpene. Jeg tror det var 53 lumper og en halv kilo eitost, mens jeg så på nytårsstenen i hopp. Det var etter den karibinturen, så det var en slags høydepunkt med skitur. etter en karibetur, så fra Kariben til skituren. Da var du back in business. Ja, og da følte jeg meg normal. I Kariben hadde ikke vært noe av problemet. Kariben var at vi dro dit i desember. Det var en stor overgang fra Norge, fra å gå på ski fra Diggede til å komme til Kariben. Der var det mest forventninger som var fine, for at... Jeg kunne godt dratt på en tur til Gariben, men da måtte jeg være til lenger, ikke bare tre uker, og ikke dra så brått fra Norge, fra skiløping som jeg fortsatt digger og elsker, og komme til et samfunn hvor alle borde lå og slappe å høre på bomarer. Det var ikke noe moro. Vi skal fire år frem i tid i neste episode her. Vi skal til Kalifornia. Santa Cruz. Da er du nærmere, det er Treddborn her. Så nå er det litt andre boller der, eller hva? Jeg dro dit for å jobbe. ro ditt for å jobbe, og så skjedde det ting. Litt av hvert. All right, da hopper vi videre straks.