Lars Akerhaug om Resett, skarpe debatter, saueflokkjournalisme og avslaget i Norsk Redaktørforening.

Transkript

Så jeg er jo på jobb også i tillegg til å være i bil og heie. Det er herlig. Det tror jeg er den første gjesten som må ha mobilen på under podcasten. Det blir litt spennende hvis det faktisk skjer noe. Hvis det skjer noe stort, men det gjør vi jo vanligvis ikke det da.

Da må vi nesten gå live med podcasten her også da. Da er det sånn store nyheter, ikke sånne... Hva gjør du da? Hvis det er de store tingene som skjer, hva er det første tingene du gjør rent praktisk? Det er bare å gi beskjed til de som... Jeg er jo redaksjonssjef i det hele tatt, og jobben er å passe på hva som legges ut av saker, og at vi har nok saker og sånne type ting. Da er det liksom å gi beskjed om at...

hvor skal den saken ligge? Det starter med å legge ut sånne ting fra NTB, så det er norsk telegram fra. Da er det bare å gi beskjed om den skal ligge i øverste, eller vi har forskjellige kategorier da, ikke sant? Skal ligge der eller der på siden, sånne typer ting. Og så er det jo eventuelt å sette i gang med å jobbe med saken.

Litt avhengig av hva slags type sak det er. Hvor mange ansatte er dere nå? Det er så vanskelig å svare på, for vi er så mange som er på litt forskjellige... Freelance? Ja, litt sånn freelance-avtaler og timeavtaler og sånn. Men vi har jo sånn budsjett på 7-8 millioner, og det ligger jo vel sikkert totalt rundt 7-8 årsverk i det, kanskje litt mer. Ja, ja.

Så har vi en del utgifter ved siden av det, selvfølgelig. Ikke sånn voldsomt mye. Men vi driver jo egentlig ganske billig. Hvordan går det med inntekten etter den der annonsegaten? Hva var det som var opplegget der igjen? Det er litt komplisert, faktisk. Det startet jo med det som jeg opplevde som en nok så spesiell kampanje. Hvor vi hadde en del av folk som aktivt gikk etter

annonsører som da annonserte hos oss via Google, så de var jo ikke nødvendigvis klare over at annonsen deres havnet hos Redset, og klagde det. Og så var det mange som svartlistet oss.

Det har de selvfølgelig full rett til, men det opplevdes likevel spesielt når statssekretær som sier noe rotvatn og andre kastet seg på det. Og så i tillegg hadde denne situasjonen hvor Google stoppet annonsene en periode, fordi de mente at vi hadde oppfordret til å klikke på spesifikke annonser, eller generelt å klikke på annonser, og det er ikke lov.

etter Google-stregverk. Så det var noe annet. Den situasjonen er jo nå løst. Så vi har disse Google-annonsene tilbake. Men det er klart at det påvirket inntektene våre. Det gjorde det. Har dere inntekter fra litt forskjellige steder? For jeg ser at dere er jo nesten alle sakene har en slags VIP-sinbetaling og støtteordninger som påminnelser om det. Vi er i hovedsak leserfinansiert.

Altså, opprinnelig ble Reset startet, og det ble skutt inn kapital fra en del ulike personer, mange av dem med litt penger. Men så er det helt klart at så har vi litt annonsinntekter. Jeg sitter ikke med budsjettene, så jeg har ikke de tallene i hodet, men et eller annet sted mellom 10 og 30 prosent av inntektene våre, vil jeg tro er via annonser, sånn per i dag.

Det er helt klart at vi ville hatt mer annonsinntekter, og vi hadde ikke hatt denne annonseboykotten, og den generelle skepsisen til Reset, kan du si. Og så har vi da resten er leserinntekter, og vi går i et lite underskudd, men det ble mye mindre uten at jeg igjen sitter med tallene her nå, og så ble det et mye lavere underskudd i fjor enn det var i året før. Ja, og det er vel ikke akkurat et prosjekt som er ment for å gå i svimlene med svimlestore utbytere her, vil jeg tro?

Ikke i første omgang. Jeg tror at skal man på sikt drive med mediavirksomhet, så må man ha som mål å være lønnsom. Det betyr ikke at man skal tjene svimlende summer, men det er alltid sunt at privatforretningsvirksomhet bør være lønnsomt.

Hvordan er det i forhold til de stedene du har jobbet før? Eller jobbet du mer som freelance med Minerva og Dagen? Jeg har jo jobbet i media i noen år. Jeg startet jo som freelancejournalist, det er vel lenge siden nå, og skrev for noen små aviser, sånn ny tid og etter hvert litt i klassekampene og sånne steder. Så har jeg jobbet i VG og Aftenposten fra 2008 til...

Og siden det er sånn hovedfakelig da i min nerve, som først var et tidsskrift, og så ble jeg en avis, eller nettavis, og så også i avisen Dagen, som er en kristenavis. Før jeg da gikk over til Reset.

Du har jo vært nesten i alle de forskjellige husene. Du må jo ha kollegaer over hele bransjen. Og så mange journalister. Nesten alle journalister som jobber i Oslo er jo i en sånn periode hvor man er litt sånn svingdør. Jeg har også vært innom E24, som er økonomien et sted til VG. Jeg har vært så vidt innom NTB også, faktisk. Så det er veldig vanlig.

Men når man da gjør et byggs, kan man si det sånn, for å begynne å jobbe fast i reset, hva skjer liksom med gamle nettverk og kollegaer og sånt da? Var det mye reaksjon på det, eller? Ja, men jeg har vært litt sånn høy, hva skal vi si, litt sånn skarp i kjeften også før jeg begynte reset. Og vært tydelig på hva jeg har med ene da, om utviklingen i norske medier en stund, så

Mange av de sterkeste reaksjonene var nok tatt ut allerede. Mange ble nok bare litt sånn ristet på hodet og tenkte, ja, ja, tror jeg da. Altså av den gjengen der. Så er det selvfølgelig de jeg kjenner godt og har hatt kontakt med hele veien. Mange av dem har jeg fortsatt kontakt med, men det er helt klart at mange tenker nok på meg som en fyr som...

De ikke lenger har samme type tillit til det, og jeg har kanskje ikke samme type tillit til dem heller. Den gjengen der, er det litt sånn folk som blokker deg på Twitter også, eller? Nei, altså, Twitter, jeg vet ikke om vi skal snakke om det, Twitter blir noe litt annet enn norske journalister.

er jo på en måte hvis du jobber i sånne steder som VG og TV2 og Aftenposten og NRK og sånn, og er en vanlig journalist da ikke politisk kommentator eller noe sånn så er du på en måte innlært og oppdra til at du skal jo ikke ha egne meninger

Du skal være neutral, og du skal passe deg for å mene noe som helst, og mange tar dette veldig på alvor. Kanskje litt for mye på alvor. Så jeg opplever jo at de aller fleste er høflige og hyggelige. Men hvordan gjør du den balansegangen som journalist selv og redaksjonssjef i Reset? Legger du noen bånd på deg selv, eller gjør arbeidsplassen din på hvor langt du går inn i diskusjoner og debatter og personlige meninger, eller har du ganske fritt sprudel om det?

Det skal jo være forskjell, ikke sant? Reset er jo noe annet enn VG og noe annet enn NRK. Er du nyhetsanker på Dagsrevyen, så er det klart at du skal være forsiktig med å fronte personlige meninger. Det er forskjell også på å jobbe i en, på sett og vis, upolitisk avis, da, som Reset, eller å være journalist enten her i Klassekampen, eller i Min Nærvare, eller Dagen, eller Vårt Land, eller...

Vi er jo et liten, fortsatt en nok så lite nisjemedie, en liten nettavis, og utgangspunktet vårt er jo at vi mener at vi fyller et tomrom da, i det norske medielandskapet. Så det er klart at vi har et stort rom for at våre ansatte, meg inkludert, skal kunne ha egne meninger, men det er helt klart at det er jo saker, temaer og debatter hvor jeg selv velger da, og kanskje ikke ta så sterk stilling. Ja.

Ja, noen spesielle da, eller føler du det er noen minefelt? Nei, altså det er ikke noen store minefelt, men jeg husker det var for eksempel, jeg var et litt intervju med en journalist i Aftenposten før valget ble spurt på hva jeg skulle stemme på.

Da sa jeg at det blir enten FNB eller FRP, og så får vi se. Og hva det ble, det får du ikke ut av meg. Men det er sånne type spørsmål. Hvor stor prosent av de norske journalisterne er det som stemmer FRP? Jeg tror jeg kjenner alle det.

I hvert fall i Oslo. Er det ikke noe sånn som 2-3% av hele journalisterne? Er det fortsatt så lavt? Jo, noe sånt. Men jeg tror at hvis du hadde tatt den målingen blant journalister som jobber i de store hovedstadene, Oslo og aviserne, så ville tallet være mye nærmere null.

Mye nærmere enn null, ja. Jeg tror at de tallene fanger opp ansatte ute i distrikter og lokalaviser. Akkurat, ja. De store bymediene, der er det tilnærmet null. Det er jo litt... Det kan man stå til motsatt spørsmål. Hvor mange er det som er hele rød? Ikke nødvendigvis veldig mange. Jeg tror at

Det er mange av våre lesere for eksempel har nok en sånn forestilling om at de ansatte i aviser som VG og Aftenposten er blodrøde. Det er de ikke. Jeg tror veldig få av de jeg har jobbet med har egentlig noe sånn særlig politisk

Det er ikke sånn typisk at man har vært medlem av et ungdomsparti, eller har en sånn type bakgrunn, i hvert fall når du jobber i aviser som VG og Aftenposten, i klassekampen og sånn, er det jo ikke det annerledes. Men i disse store mediene så er det mer... Det var i hvert fall ikke da jeg jobbet der, så var det ikke den typen folk som søkte seg dit. Men...

Jeg har skrevet ganske mye om dette tidligere. Jeg tror likevel det er mye ubevisste holdninger og ubevisst tankegang som mange ikke helt er klare over at de tar med seg inn i jobben. Som ligger til grunn for hvordan journalister skriver og hvordan journalister

Det er en utvikling jeg mener vi ser ganske tydelig. - Ja, at de går inn med en forhåndsbestemt innfantsevinkel og at de ikke greier å være mer eller mindre nøytrale i rollen sin. - Ingen kan jo være 100% nøytrale. Selv ikke et nyhetsanker på Aksefinn kan det. Alle vil være farget av oppvekst og bakgrunn og egne holdninger. Og alle har jo holdninger i større eller mindre grad.

Og det vil prege journalistikken. Så er spørsmålet om hvor bevisst man er på det. Jeg tror at hvis du jobber i en avis som Klassekampen, eller en kristenavis som Dagen, så er du veldig klar over hva slags utgangspunkt du har. Fordi du jobber i en avis som er såkalt meningsbærende.

Mens jeg tror at mange av de som jobber i de store Oslo-mediene, de har også med seg holdninger, men de er ikke nødvendigvis så bevisste på det. Og jeg tror ofte det hadde vært en fordel å være det. Og i større grad tenke over og reflektere over at ja, jeg har jo også min bakgrunn. Fordi hvis du ser på hvem de norske journalistene er, det er klart at det kan forandre seg litt, men det er jo folk, i hvert fall da jeg jobbet i en avvis som VG, så var det...

Var det sånn at det å være journalist, det var fortsatt ganske sånn attraktivt? Det var en kul jobb?

Så det var jo folk som hadde gjort det bra, stort sett på skole, mange hadde gått på journaliseskolen, andre hadde universitetsbakgrunn, sånne type ting. Noen få hadde kommet inn i lokalaviser, ofte ganske flinke folk, de som ikke hadde sånn type utdanning. Men det var et attraktivt jobb, og helt klart at de fleste hadde sånn samme type bakgrunn som meg, middelklasse bakgrunn. Veldig få som hadde, hva skal vi si, foreldre som var fra det vi gjerne kaller arbeiderklassen, og heller ikke veldig mange som hadde sånn, ikke?

Jeg kjenner i hvert fall ingen som har foreldre som var superrike, for eksempel. Så veldig homogent, skriver ikke du en eller annen sak du skrev for to-tre år siden, at norske journalister er flokkdyr, eller noe sånt? Er ikke det et eller annet heading der? Ja, og det er de, og det gjelder særlig Oslo-meniene. Man har samme bakgrunn, man snakker med de samme menneskene, man omgås i de samme miljøene, man leser de samme...

nyhetskildene, og man preges av det. Og det er veldig merkbart når du står på utsida, men det kan være vanskelig å få tak på når du er inne i den boblen. Jeg skjønner godt at det kan være litt

vrient. Det er ikke noen konspirasjon, ikke sant? Det er helt sånn naturlige, forklarlige, sosiologiske prosesser. Det er ikke noe hokus pokus. Jeg tror det er litt sånn sammenheng. Det var kanskje dere som postet det, den der bursdagstalen til spetalen. Det er nærmere å være på den rette siden. Det er for øvrig en jævlig bra tale. Jeg skal ta linker til i episoden her. Det er jo en

interessant observasjon og historiefortellingen der om det der å være på den rette siden. Og det gjelder jo nesten alle ting. Spesielt når det kommer til politiske meninger at det er jo mye lettere å ta

majoriteten sitt standpunkt, og det ser du nesten i alle sånne store samfunnsdebatter nå nesten, at det er kostnad på velgende ene siden er veldig mye mindre enn å på en måte stå for den andre, eller liksom tørre å åpne kjeften om det og det. Det må jo kanskje være en sånn sammenheng i en måte, kanskje litt homogene journalistmiljøet da. Det er helt klart. Altså, hvis du...

Bare det å være kritisk til kollegaer, også i andre medier, kan være litt farlig. Ubehagelig. Ubehagelig, ja. Det kan nok også påvirke karriere og fremtidige jobber. Det skal lite til. Det mener jeg jo at er en generell utvikling at

kanskje ikke så mye, det er nok litt ymse i det private næringslivet, både og, mens i deler av offentlige sektor og, hva skal vi si, i kultureliten, da, da er det helt åpenbart at, hva skal vi si,

Det er på en måte disse rammene for hva du skal og ikke skal kunne mene har blitt snevret inn de siste årene. Kanskje faktisk som en følge av at du har fått flere alternative medier og flere kraftigere motreaksjoner spisses frontene litt til, og rommet for hva man skal kunne mene og ikke mene blir faktisk litt mindre som følge av det. Jeg merker det veldig på spesielt byråkrater og folk som er i offentlige seks, at de er mye mindre villige til å stille opp

når dere gjør saker og svar på ting? Nei, det skal faktisk disse byråkratene ha. At byråkratene gjør jobben sin. Så med noen veldig få unntak,

så opplever vi at når vi henvender oss til statlige instanser, så får vi svar. Vi er ikke først på listen over de som prioriteres i en hektisk arbeidsbylag, de store direktoratene og departementene. Men med noen få unntak, så får vi svar.

adekvate svar på det vi spør om. Det er mye vanskeligere for oss å jobbe opp mot de politiske partiene. Hva synes du om statlige instanser eller folk i høye lederstillinger i offentlig sektor som blir invitert til debatter og TV-debatter, men ikke stiller opp? Der har jeg et litt problem med at skattefinansierte offentlige

bedrifter og det ene og det andre at man så lett på at vi er ikke interessert i å komme og diskutere den kritikken som har blitt rettet mot deg i en uke kanskje i dagspressen jeg synes det er på en måte jeg synes det er noe veldig problematisk med det jeg tror at noen ganger er det forståelig

det er ikke nødvendigvis riktig. For at de liksom ikke har noe vinne på det? Nei, men det er helt åpenbart at det er ren grilling. Ja, og særlig når du er klart at når du ikke er politiker, men statlig byråkrat, så er det også ofte begrenset hva du kan og ikke kan si, så du kan lett ende opp i sånne situasjoner hvor du ikke fremstår så veldig bra. Når det er sagt, så tror jeg ofte

at folk er unødvendig redde for å ta debattene og stille opp og si hva de mener. Er det fordi det er litt for high stake? At det er blitt for... Så tror jeg at både offentlig og privat virksomhet har de siste årene blitt sauset inn

inn i en sånn kultur som er skapt i stor grad av kommunikasjonsrådgivere og PR-bransjen, som selvfølgelig er på jakt etter å tjene penger og fortelle folk at det å stille opp i pressen, det er veldig vanskelig, veldig farlig, og du må være veldig forsiktig med hva du sier, for hvis ikke så kan det gå fryktelig, fryktelig galt. Det er jo en grunn, altså det er sikkert flere grunner, men i hvert fall en viktig grunn til at de sier det her, det er at de vil at de folka skal komme til dem,

Sånn at de kan tjene penger, eller de ønsker å jobbe som kommunikasjonsrådgivere i denne og denne bedriften. Min erfaring da, jeg har jo vært mye i media selv. Jeg har skrevet noen bøker, og det var en periode jeg ga ut den første boka med, som heter Norsk Shihad, som handlet om det norske islamismiljøet, og det var noe nytt og spennende. Da var det et årstid hvor jeg var i media nesten hver eneste dag. På radiosendinger og sånne typer ting.

Min erfaring er at det går stort sett bra. Jeg har blitt feilsittert et par ganger, kanskje. Det er litt forskjellig å være forfatter, for du har jo, det er jo litt sånn til min favorittforfatter Nassim Taleb, som jo vil si at en forfatter har jo ingenting å tape på, noe som helst av dårlige eller gode nyheter, altså god PR er god PR, så for

Det er jo faktisk ingen nedside for å stille opp på noe som helst, eller faktisk nesten si noe feil også, i forhold til boksaget, men det å være ansatt i offentlig sektor, det er jo et stort tapsprosjekt, du har jo nesten bare nedside, og som du sier, vi skal gjøre at det ikke er lurt å stille opp i

diskusjoner, så er det jo, de har jo helt rett i det. Det er jo en veldig stor kostnad og stor nedsida. Det er helt klart at hvis du er toppleder i et statlig direktorat, så har du tatt for ja,

tatt for et alvorlig lovbrud, så stiller du ikke opp på debatt i dagstrevyen. Nei. Det sier seg nesten selv. Så det er jo klart at det finnes situasjoner hvor det ikke er lurt å stille, men min erfaring også som redaksjonssjef i Reset, så er det jo ikke så voldsomt som det var før, men det er jo en periode hvor vi har mye medieendelser, og min erfaring er fortsatt at det stort sett...

går bra. Jeg husker til og med en intervju med en journalist i Nettavisen var det vel, som nærmest skjelte meg ut i løpet av intervjuet, men han klarte likevel å gjenge cirka hva jeg hadde sagt, så det gikk jo greit. Det er min erfaring. Det er veldig få journalister som på en måte er

De er kanskje ute til å ta deg, men de er ikke ute til å gjengi deg feil. Eller liksom tillegge deg meninger du ikke har. Det er jo en terskel altså, på en måte, å svare til en journalist på e-post eller på telefon til de er fast og stille opp i den der

en til en debatten fra toppen av huet kommer liksom på det er en forskjell også hvis det er en personskandale at hvis det er en person i ledssystemet som har gjort noe helt avsindig på privaten om det er svindel eller

voldtektet var en da, så sier det seg at de dukker ikke opp, men når det er for eksempel fra toppen av USA og vi da, fra det siste som Johan Fredrik Solvang og Storpoeng, at de dukker jo ikke opp i annet. Og det er jo liksom aktører som tenker, der må det for faen liksom komme en person som kan forsvare og stå og gi det. Det blir jo litt pinlig rett og slett, at det faktisk er greit liksom. Ja, men igjen så tror jeg at sånn som det er en SAS-saken nå, så tror jeg ikke det er alt som vi tar og stiller opp.

Ja, det er en annen sak også. Jeg tror ikke at, det er ikke en sånn type skandale hvor det er en helt åpenbar nedside, og det å stille opp og snakke og ta debatten, det kan ikke være så farlig. Men igjen så er det etablert seg en sånn kultur, hvor mange har blitt redde for å si hva de mener, og man tenker ofte at konsekvensene av å stille opp og ta debattene er større enn de egentlig er.

Ja, og vi var jo inne på det faktisk når vi gikk inn her, inn til podcaststudio her, at du spurte liksom, hva skal vi prate om? Så sa han, nei, jeg gjør ikke så mye research lenger, for jeg blir så jævlig druknet så jævlig i research og diverse ting. Og det er jo litt sånn, jeg føler jo at når formatet er så stort som det her, sånn to-tre timers formater og den type ting, så er det liksom...

Det er ikke noen stor kostnad i det der med å si noe feil. Jeg mener også at terskelen for å stille opp på ting er mye lettere å gjøre i sånn stor format. Jeg husker når du også var med på den TV-debatten hos Fredrik Solvang på ...

på NRK1 der, at jo kortere tiden blir i en samtalediskusjon, så krever det så ekstremt mye research fra begge sider, for det er så kort tid på å prestere, det er så kort tid på det vinduet hvor du skal egentlig komme til poenget ditt. Og det er nesten en kamp om hvem vinner diskusjonen, det er nesten litt sånn... Det er klart at i debatten og sånne sammenhenger så må man tørre å være litt... Super overbredt. Ja, du må...

Jeg forberedde meg ikke så voldsomt, men man må tørre å være litt aggressiv. Man må tørre å ta ordet og si hva de mener. Tenkte du mye over det før du skulle inn der? For deg var det et jævlig svært panel. Var det ikke 6-8 personer? Nei, jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg brukte lite tid på det. For jeg vet stort sett hva jeg har tenkt å si. Jeg brukte litt mer tid på å forberede meg på hvordan jeg skulle fremstå.

Hvordan da? Klær og crossfrock? Det er sånne type ting, for det er merkebart på TV. Det er veldig merkebart. Man får med seg det subtilt med veldig mye forskjellige signaler. Det er noe veldig annet også å stå i debatten hvor det er et sånt profesjonellt TV-studio og det å sitte i et Dagsnytt 18-studio for eksempel, hvor du kan være litt slentrende, og det er en del av formatet, mens når du

er på Dagsruiner, eller du er på debatten, så har du på en måte TV-kameraen på deg, og folk får med seg om du rykker litt på øyet, eller står litt slentrette, og sånne type ting. Så da er det klart at da er det viktig, jeg er ikke en sånn striglet fyr, men da er det klart at akkurat da er det litt viktig å tenke på hvordan fremstår jeg akkurat nå. Så det brukte jeg litt tid på.

Det synes jeg er svakheten med disse intense TV-debattene, at man vektlegger jo sånn automatisk, hvis noen skjelver litt i stemmen, eller stammer, eller er usikker, så er man på defansiv med en gang, og det er den dynamikken der som er så utrolig giftig, det blir nesten

Du vet jo at de politikerne der har jo stått foran kommunikasjonsrådgiver og foran speil i timesvis og øvd og tatt opp, korrigert på sånne små fakta og alt mulig. Så det er jo ganske formidabel oppgave å gå opp mot yrkespolitiker i det formatet der da. Ja, men jeg tror altså det stemmer nok. Det er mange politikere som selvfølgelig står og øver og alle norske toppolitikere har vært gjennom mye debatttrening, men...

Men jeg mener at de beste norske politikerne, det er de som er seg selv. Ja, helt enig. Sånn som Trygve Slagsvall-VM, Trond Giske, Sylvi Lisse som jeg har jobbet litt med, altså de er... Det er et veldig godt eksempel da. De er seg selv. De...

som trygge ved slagsvalg, VM, du merker at han er selvfølgelig forberedt, han er selvfølgelig skjerpet når han er i en debatt, men han er fortsatt den samme personen som du møter på samverkelaget. Og det er Sylvie Lister også, og det er også for eksempel Trond Giske da. Mens andre politikere

synes jeg fremstår kanskje mer påklistret, og det fungerer ikke like bra, synes jeg. Vi har snakket mange ganger i podden her før også, at det virker som at majoriteten av politikere, og det er kanskje også mediene litt sin skyld, at de holder seg til et slags utskrevet manus, som ikke vi ser, men på en måte at de gjentar jo poengene sine om en til det kjedsommelige, for at journalisten skal bli tvunget til å ta poengene deres. Og det er jo de her litt

litt kjedelige politikere som da ikke vil ta noen sjanser, holder seg til partiprogrammet og de avtalte punktene og det gjør politikken dritkjedelig. Jeg har gjort det samme selv, jeg har flere debatter. Har du det? Jeg har laget det som en kommunikasjon, eller som plan, som trepunktplan. Nei, men jeg har tenkt litt på forhånd hva er det jeg skal si, og så bare gjenta jeg det et par-tre ganger. Og det er fordi at det er det jeg vil ha fram. Det er det argumentet jeg vil at de som sitter og ser på

skal høre, og det er det jeg fremfører. Så selvfølgelig gjør det kanskje debattene litt mindre dynamisk, men når du har fem minutter og står der i en veldig polarisert debatt, så er det noe helt annet enn dette formatet her, hvor vi på en måte sitter og snakker sammen nesten som om vi satt på kaféet og drar kaffe. Det var litt morsomt at du gjorde visse forberedelser til den debatten tidligere.

har du vært i flere sånne store debatter før? Ja, jeg har vært på debatten tidligere i en debatt med Lars Gule om Mulla Krekar, husker jeg. Jeg var nok ikke, jeg brukte nok ikke like mye tid på topp

kroppsspråk og sånne type ting da, fordi det var på en måte ikke like mye på spill. Og så var det en debatt jeg på en måte hadde tatt så mange ganger før. Ja, det hjelper jo veldig da. Jeg visste akkurat hva jeg skulle si, og jeg visste sånn cirka hva motparten kom til å si. Eller så har jeg vært på Dagsrevyen og litt sånn noen ganger, men det har vært til mer sånne hyggelige samlinger da. Og den andre debatten hvor det var så mange med, handlet det om reset? Jeg husker ikke helt hva det var. Ja, det var en hel del om reset, ja.

Veldig god reklam for dere da. Ja, men sånn har det på en måte blitt da. Vi er litt sånn toksik på en måte, for gift, for snakkeklassen, og vi engasjerer så voldsomt, og noen elsker oss, og sikkert noen flere enn de som elsker oss, hater oss, ikke sant? Og det skaper en sånn dynamikk, hvor vi ser at det er veldig stor interesse for reset, kanskje ikke blant...

helt vanlige alminnelige mennesker, men i denne snakkeklassen da. Så jeg ser og registrerer jo det at det er voldsomt interesse rundt reset i alle disse mediebladene og medienettstedene for eksempel. Medie24 og Kampanje og Journalisten og disse organene her, og Klassekampen også for så vidt, skriver veldig mye om oss. Det er jo sikkert flere grunner til det.

Men det er jo nok så vidt som at en av grunnene er at dette blir lest. Dette er det interesse for. At det klikker hos deres egen et sted. Ja, det er helt åpenbart. På sett og vis er det litt som klikkmagneter. Det er stor interesse rundt oss. Det er...

En fordel, men det er samtidig noen fordeler å urempe med, fordi det skaper mye støy og mye oppmerksomhet, men det skaper også bråk og gjør at mange som ellers kanskje ville vært mer åpne blir mer skeptiske til oss.

Ja, så dere får jo mye gratis PR sånn sett da. Det er vel bedre det enn at dere har blitt ignorert på en måte? At dere måtte liksom ha kjempet for oppmerksomheten da? Det var jo en mye tyngre øvelse det. Vi har jo aldri blitt ignorert. Fra dagen? Nei. Jeg kom jo ikke først inn i fjor, men det har vært voldsom oppmerksomhet rundt reset fra dag 1. Nå kommer det av, tror jeg. Bortsett fra de helt åpenbare tingene.

Jeg vet hva det er litt vanskelig å si, for vi har jo en konkurrent, kan du kanskje kalle det, en dokument som har eksistert i mange, mange år uten at det noen gang har vært like mye oppmerksomhet rundt de. De har selvfølgelig hatt noen runder som kan minne litt om oppmerksomheten rundt reset, men ikke like voldsomt og massivt.

Hvorfor er det at dere selv står i forhold til, for jeg tror veldig mange som er interessert i de forskjellige mediene og hva de skriver, uavhengig av hvilken side man står på, så vil man tro at

Det er kort vei fra dokument, HRS til reset. Jeg tror kanskje at mange ville mene det, uten at jeg skal mene det selv. Men hvor står dere i forhold til de to andre? Jeg tror det er på samme måte som at folk ikke tenker så mye over om du har lest en artikkel i VG eller Dagbladet. Mange av våre lesere ikke nødvendigvis tenker over om du har lest en artikkel i dokument, eller reset, eller rights. Det er forskjeller i måten vi dekker saker på, utvalg og stoff.

Og saksområder, altså vi, store forskjell er egentlig at mens særlig Human Rights Service, også til dels dokument, er litt sånn snevre i hvilke saker de skriver om, så prøver vi å være mer fullformat, rett og vis. Altså vi dekker, du skal kunne gå inn, jeg sier ikke at du ikke skal lese andre aviser, men du skal kunne gå inn på reset, hvis du går inn på reset en gang i løpet av dagen, og så kikker gjennom forsida, så skal du liksom ha muligheten til å vite sånn cirka hva som har skjedd.

i Norge og verden, fått med de viktigste sportsbegivene, de viktigste økonominyhetene,

å være oppdatert så er det klart at VG er bedre enn oss på sport men vi skal også ha det stoffet der er det noen som har kommet inn i senere tider med sport eller har vært der fra dagen? det har nok vært der fra dagen men vi har kanskje blitt litt flinkere til å vise det fram men det er jo klart at det som sportsnyheter er en helt marginal selv om jeg vil tro at mange av leserne våre er kjempeinteresserte i sport det er ikke der de oppsøker kanskje nei, jeg tror de som er interessert i sport de går inn andre steder og leser der

Men det handler mer om at vi skal være en fullformat nettavis. Det er mange ting jeg har jobbet med i Reset, men det

Det vi har sett og ser er at vi får mye mer trafikk nå enn da jeg startet på Forsia. Det tror jeg kan ha sammenheng med at vi har satset på å vise frem at vi har en allsidig nyhetstilbud. Og det er ikke de store sakene. Dette ser vi mye skriver for tid at det blir avvist for andre gang enn det som er inne i redaktørforeningen. Hva innebærer det egentlig?

Det er jo ikke noe vi gjør for moroskyld. Hvis det bare var for å være i det gode selskapet, så hadde vi sikkert søkt en gang, og så hadde vi ikke gitt oss til å søke igjen. Men for folk som ikke er helt inne på hva det innebærer? Nei, det er det jeg skal prøve å forklare. Redaktørforeningen er jo en av flere presseorganisasjoner som på en måte...

mediefolk er medlemmer av da. Hvis du er redaktør, så er du medlem av redaktørforeningen eller fagpressen eller noe sånt. Og hvis du er journalist, så er du medlem av Norsk Journalistlag eller det finnes et LO-forbund også. Og så finnes det noen lignende små organisasjoner. Og greia med det er at da får du pressekort, og det gir deg en typ tilgang

til da særlig Stortinget, regjeringens pressekonferanser, og det er greit å ha hvis du for eksempel skal på et, hvis det er skapt et åsted da, altså en, la oss si det skjedde et drap for eksempel, du drar ut for å dekke det, eller en ulykke, at du skal vise pressekortet og bevise at du er journalist da.

Politiet kan styre det litt sånn etter skjønn, men noen ganger vil du kunne bli bortvist hvis du ikke har et pressekort med deg. Det får jo da ikke vi, og det gjør at når vi for eksempel skal dekke politikk,

Så da er vi helt avhengig av å bare virkelig være på rett sted til rett tid, eller at de vi ønsker å snakke med er så velvillige at de stiller opp selv. Vi kan ikke stå der utenfor stortingssalen i spørretimen for eksempel, intervjue statsråder eller stortingsrepresentanter, sånn som alle andre medier har muligheten til, og det er et problem for oss. Det er noe vi ønsker å gjøre.

Hva avslaget var det det går i da? Er det litt flere punkter, eller er det et sånt et årpunkt? Vi har jo på en måte funnet på nye punkter etter hvert som vi har avklart gamle ankerpunkter. I første omgang så dreide det seg jo blant annet, det var flere grunner, men det dreide seg blant annet om at det var før jeg begynte å lese at Helge Lurass hadde kommet med oppfordringen om å ikke lese da, da ble det til medier, eller MSM som det noen ganger kalles, mainstream media.

Det var en grunn, pluss at det hadde vært et tilbud om penger i en nyhetssak og litt sånne type ting. Dette var ting som skjedde lenge før jeg kom inn. Sånn små flauser eller små anekdoter på en måte? Jeg skal ikke mene det. Det kommer litt an på oppfordringen om ikke å lese store medier.

litt journalistisk. Jeg ville kanskje ikke formulert meg sånn, som Erna Solberg sier, men jeg tror heller ikke at det var så bokstavlig ment, nei. Dette pengetilbudet, det var klart at det kunne vært løst annerledes i hvert fall. Her har vi endret praksis, det er mange ting vi har, så har det vært noen, var det også noen saker helt til starten hvor man ikke hadde helt kontroll på pressetikken, men her er det viktig å huske på at

og så ble stiftet i 2017. Det er ingen andre enn meg i redaksjonen som har noen forutgående journalistererfaring. Jeg har ikke jobbet i medier. Folk som har gjort mye annet, men det er ingen av de som har annen mediererfaring. Så det å lære pressetikken fra scratch, da må det nødvendigvis skje noen feil. Men her er det viktig å huske på at alle medier gjør jo feil. Ja.

Hvis det å gjøre feil skulle være diskvalifiserende, da burde jo for eksempel VG vært sparket ut av alt som var av presseorganisasjonen, for de har jo virkelig gjort en stor feil i Giskesaken, og ikke bare på en journalist eller flere journalister, men også sjefsredaktøren har vært inne i saken personlig, og på en måte vært med på å lasse. Men selvfølgelig skal ikke VG sparkes ut av...

Men her brukes disse feilene, mener jeg da som et vikarierende motiv, mens egentlig årsaken dreier seg om noe annet. Det dreier seg om at det er, for det første så er det helt åpenbart at, jeg har satt jo i et sånt møte hvor vi snakket med disse folkene, at de ikke liker oss så veldig godt, noen av dem, og at de liker ikke det vi står for.

For de andre så dreier det seg om at det er veldig mye støy rundt reset. Det er klart at hvis de hadde sluppet oss inn, så hadde det blitt et bråk. Det blir jo bråk nå også, men det hadde blitt enda mer bråk enn de hadde latt oss bli med. Det er helt åpenbart. Det hadde blitt store protester. - Fra hvem da? - Da snakker vi selvfølgelig om det jeg gjerne kaller Twittervensen. Altså de som skriver og er opphengt i oss.

Men også mange andre, Medi24, som er en nettavis som bare skriver om andre journalister, har jo skrevet mange, mange kommentarer og artikler om hvor fæle det er å lese dette her. Og mange andre journalister har vært ute og syns av ment om det. Det er jo sånn at jeg registrerer samtidig nå, det går litt sånn typisk begge vei, og det er en del andre som... Klassekampen, en annen artikkel her i går, foregårs var det vel? Eller i går? Ja. Hvor da også Per Edgar Kokkvold, som riktig nok er en fyr som har litt sånn...

et bein på høyresiden i politikken, det skal sies. En gammel konservativ, egentlig. Han var ute og etterlyste en bedre begrunnelse for avslaget, sammen med Bernt Oløpsen, som er tidligere redaktør i VG, han er ikke noen sosialist i hvert fall, men

likevel så var det det var det virveles jo opp noen interessante debatter rundt det her men det er helt klart at det bråket hadde blitt mye større enn vi hadde fått bli slik det er jeg helt sikker på

Var det han som skrev at han syntes det var litt pussig at det hadde vært en sånn lang og grunnig prosess, men at alle var helt enstemmig enige at dere ikke skulle inn? Ja, det minner jo om... Det er jo på en måte sånn, det var jo sånn man gjorde i de gamle kommunistpartiene, at man hadde diskusjoner internt, og så var kanskje ryken uenig, men når man først hadde bestemt seg, så var det på en måte...

demokratisk sentralisme, kallte man det da, skulle man liksom alle stå samlet ut av. Det ser vi jo nå i etterkant av debatten, at her er det bare, selv om her er det jo mange taleføre og meningssterke mennesker, sånn som redaktøren i Dagsavisen, som jeg har glemt navnet på nå, og kringkastingssjefen, og andre som har vært med på denne avgjørelsen. Og jeg vil jo tro at det også har vært uenighet, siden de ikke klarte å bestemme seg om å utsette dette møtet i flere måneder. Øhm...

Men likevel er det da kun hun, Hanna Rellingberg, som er leder av redaktørforeningen og redaktør i Sundmørsposten, som har utdatt seg etter henne. Hva skal til da, tror du? For da kommer det til et punkt til slutt at det er liksom ikke noe igjen å ta dere på. Altså at dere oppfyller alle krav, at dere holder ikke lenger at det er et opprom som ikke liker ansiktene eller det dere driver med lenger, men at dere er... Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg...

at de argumentene som må brukes for å holde oss ute, kunne man like gjerne ha brukt om andre. De klager på at vi slipper til anonyme skribenter som kommer med kritikk av maktpersoner. Det er jo helt vanlig. Hvis du leser leserenleggspalter i vanlige norske lokalaviser, så vil du finne masse eksempler på folk som skriver med pseudonym eller fornavn, eller i hvert fall ikke identifiserbare personer, som kommer med kritikk av

av myndighetene i smått og stort, og sånn skal det jo være. Og vår argeste konkurrent, Dokument, de har jo en haug, et lass med anonyme skribenter som både driver med journalistikk og kommentarer, og de får være med i redaktørforeningen, men ikke vi. Så dette argumentet har på en måte... Det er interessant, ja. Det virker helt oppkonstruert, og samme, de bruker som et argument at vi har

for en bok som Helge Løvros har skrevet. Det var en interesse som handler om ham og reset. Og at det på en måte... Men dette er jo klassekampen som jeg har lest hele mitt voksne liv. En avis jeg fortsatt er veldig glad i.

har jo alltid drevet med innsamlinger, kampanjer, rødbett leserne om penger. Da jeg var ung og rød i 1997, så var det en svær konflikt, og etterpå hadde man en svær kampanje hvor man skulle kjøpe aksjer, betalte 1000 kroner eller noe sånt for en aksje som egentlig hadde vært 1 krone.

og sånn har man holdt på, det har blitt litt mindre avhengig av det de siste årene fordi oppgavsalene har vokst så voldsomt og man har fått så mye pressesøtte og igjen så gjør jo dokumentet dette her i mye større skala enn også selger en helhav med bøker og har reklam for det hele tiden i sakene sine så her bare finner man på argumenter

for å holde oss ute. Jeg mener det hadde vært mer redelig og bedre om de bare hadde sagt at vi liker ikke meningene deres. Dere får ikke være med, fordi vi er uenige med dere politisk. For det er det som er grunnen. Vi hadde et møte i forkant av styremøtet, hvor de da vet hva vi ikke vil utsette avgjørelsen. Vi sitter da med dette lasset med redaktører da,

og hun er sjefen i lederen i redaktørforeningen, Hanne Relingberg, som da i løpet av møtet, ganske langt ut i møtet, vi har jo snakket masse om sånne konkrete ting, så lener hun seg litt over bordet og ser i øynene til Helge Lurås, og sånn, hva er egentlig menneskesynet ditt?

skal hun ha svar på. Det er åpenbart hva hun egentlig spør om. Er du rasist? Er du en sånn person som ser ned på folk som er annerledes enn deg? Er du et dårlig menneske? Det er det hun egentlig vil vite, det er det hun egentlig sitter og tenker. Og det at Helge da klarte å holde seg rolig, det var egentlig ganske imponerende. Men det spørsmålet, mener jeg, sa ganske mye og sier ganske mye om hva som var utgangspunktet, så er ikke dette her.

Da har jeg lyst til å si at dette er jo ikke verdens største eller viktigste sak, men det er noe prinsipielt problematisk ved at vi ikke får dekke norsk politikk på samme måte som andre mener. Det er et problem. Kommer det til å, nå vet jeg ikke hvordan man søker om det, eller hvordan det fungerer, men kommer det til å gjøre et nytt forsøk innen

Karender går det nå, eller? Nei, det tror jeg ikke. Ikke med det aller første. Vi kommer til å se etter andre løsninger. Vi kommer til å ta dette opp med Stortinget, blant annet. Hvordan går det frem da? Det er mulig å bli medlem av Stortingets presselosje. Det regner jeg med at vi ikke kommer til å få lov til å bli. Men vi må ta det opp med presidentskapet.

Stortinget, på en eller annen måte. Det er liksom det viktigste stedet, tenker du? Tilgangen? Det er det og pressekonferansene til statsministeren og enkelte andre statsråder. Men i praktisk arbeid så er det tilgangen på Stortinget som egentlig er det viktigste. Og det som er problematisk, for det er der vi gjerne skulle ha vært, og det er

får vi ikke være. Nevnte de noe om publisering av likbilder og sånt? Var det en del av tematikken i diskusjonen? Nei.

Det kan jeg ikke skjønne at... Det blir aldri nevnt? Nei. Det kan jeg heller ikke skjønne at skulle være... Det kan man selvfølgelig mene er problematisk, men andre medier gjør jo og publiserer jo også den typen bilder i ulike sammenhenger. Ja, som man vil ikke uten avlite unntak der. Ja, Aylan Kurdi for eksempel. Det har alltid vært lavere terskele av en eller annen grunn for å trykke bilder av lik med en gang de er tatt utenfor Norge. Noen forstår det grunnen til det, men det er ikke alltid helt åpenbart.

hvorfor det skal være sånn. Men også etter 22. juli ble det trykket bilder av døde personer, ikke ansiktene. Nei, altså helikoptershotts liksom? Nei, min far var jo pressefotograf. Han døde for et år siden. Han tok et prisvinnende bilde av unge mennesker som lå i lik glede ved utsikta, som stod på trykk på forsiden av Bergens Tidene, tror jeg det var.

Så det er ikke noe man skal pøse på leserne. Men i noen tilfeller, i noen sammenhenger, så kan det være riktig

og trykke sterke bilder for å vise hva er det dette egentlig dreier seg om. Hvordan går dere fram da, helt fra første ord og tanke til publisering? Vi kan jo ta de her, hun norske jenta og hun danske jenta som er bedrept av de tre marokkanerne.

Da var det, det husker jeg, for det var så hele greia der jeg brant seg litt fast for meg. Jeg satt jo selvfølgelig oppe i sånne spiral på natta, så det var sånn halv ett ett, og begynte å grave meg inn i hele den saken der. Og så begynner du, når artiklen ble skrevet som du gjorde, så blir det at du graver deg litt inn i saken, blir litt sånn ubehagelig nysgjerrig på hva som skjer, detaljer og så videre.

sikkert mange kan kjenne seg inn i og så kom jeg jo da inn i deres univers og der var det jo da jeg tror jeg først møtte på diskusjonsforumet med altså bilder og jeg gikk ikke videre med bildene jeg gikk heller bare til diskusjonsforumet og så egentlig hva som prøvde å få en oppsummering der da

Og jeg angriper ikke på det, for jeg husker jeg var veldig mye en sånn der, mye som sitter der, jeg var i tenner og sånn, jeg husker når Interet kom så var det veldig mye sånne der videoer og dødspill, de greiene der, det satt seg litt på hjernen en gang husker jeg da, så jeg unngikk det, men fikk jo med meg mye av liksom,

Da gikk det jo an å google seg, eller kanskje kunne bruke alt av Vista, så fant du søkemotoren. Ja, det var jo sånn at rotten.com var det første stedet som du hadde på PC, eller det første på Netscape-en, tror jeg. Jeg husker det fra biblioteket på videregående skole, ja. Og det og Pamela, den merkelige kombinasjonen der. Ja.

Men ta den casen der, da la dere ut stillbilder fra de terroristene filmet det her, ikke sant? Og det ble også lagt ut av noen nettsteder. Dere la ikke ut filmen, men screenshots fra... Enkelte screenshots, ja. Dette var jo å skjede rett før jeg kom inn i redaksjonen. Jeg var ikke ansvarlig for den avgjørelsen, men jeg ble for så vidt holdt orientert om det. Ja.

Så akkurat hvordan man håndterte det med pårørende og sånn, det er jeg litt usikker på. Det kan jeg ikke svare på. Men jeg diskuterte det litt i forkant. Det var jo ikke noe man gjorde helt umiddelbart. Men jeg kan i hvert fall si at når Reset gjorde det, så la man ikke ut de mest detaljerte av de verste bildene.

For det andre så hadde det da gått en tid, og det hadde dannet seg

en oppfatning av at her var det noen som prøvde å skjule hvor grusomme, her fikk jeg lyst til å bruke et sterkere ord, men hvor grusomme og forferdelige disse bildene egentlig var. Det ble på en måte først presentert som om de hadde blitt knivsukket, formuleringene var veldig vage og utydelige om hva som egentlig hadde skjedd.

og hvordan disse drapene hadde skjedd, og hva dette egentlig var. Det å da vise noen bilder kan da være en måte å

forklare hva dette dreier seg om også da for de som ikke nødvendigvis har den kompetanse som du da sitter med for det er ikke alle som vet hvor du kan gå på hvilke forum du må jo på en måte være litt sånn kompetent

for å kunne finne den typen informasjon. Jeg har ikke peil på hvor jeg skal gå nå. Nå er det rett under Google. Det er sikkert folk som fligger på meg nå. Det er ikke sånn som om internett var noe helt nytt, at man den som helst kunne klare å søke seg fram til sånne ting. Det har vi sett i mange ulike saker. Det samme med for eksempel med denne

her i Bærum. Det ble delt informasjon på enkelt forum og sånne type ting, så det må være litt sånn internetskyndig for å klare å finne en fremtid, eller det dukker ikke opp når du søker på Google. Så her mener jeg at det var et informasjonsbehov, så må jeg sannsynlig si at jeg har en forståelse for at noen synes dette var en veldig sterk, forsterk forsterke virkemidler. Jeg kan gjerne være med på

og diskutere det. Men jeg mener samtidig, og det har jeg ment lenge egentlig, at her er norske medier kanskje i overkant forsiktige. Hvis jeg ser i andre land, i hvert fall i USA, så trykker man i mye større grad stike bilder fra for eksempel da personer som har blitt henrettet av terrorister og den typen ting. Og

Det er jo argumenter for og mot å gjøre det, selvfølgelig, men det er klart at her sitter mange og lurer på hva er det egentlig som har skjedd. Det finnes et brettiget informasjonsbehov der ute, og det er snakk om grusomme handlinger. Det er snakk om helt forferdelige, både selve handlingen og motivet bak, som har, mener jeg, stor offentlig interesse. Så det er i hvert fall argumenter for at man noen ganger skal

kan gjøre det, og så er det helt klart at det er ikke noe vi skal gjøre hele tiden, vi skal ikke være rotten, vi er ikke rotten.com liksom, vi er ikke sånn at, det er ikke noe vi gjør

hver eneste dag. Og det kunne vi ha gjort, selvfølgelig. På ScanPix, som er den databasen med bilder som norske medier har tilgang til, så er det masse bilder hver eneste dag fra krigsområder som er helt grusomme, forferdelige bilder som norske medier stort sett ikke bruker. Og det er jo lett å finne fram med Google selvmordsbilder og

masse ting, altså tilgangen er jo der selvfølgelig, men det lurer på sånn alternativt, kunne man ikke skrevet i tekst forklart hva filmer og bilder, altså på en måte gjort det den veien enn, for bildet, altså helt noe fra mitt personlig ståsted, men bild og video er for meg et ekstremt på en måte sånn visuelt virkemiddel da, som provoserer kanskje mer og

Det er mye sterkere enn en gjenfortelling av hva... I denne konkrete saken hadde det vært et alternativ å skrive mer i tekstlig versjon av hva som hadde skjedd. Det hadde nok kommet reaksjoner på det også. Å bruke videoen ville vært alt for sterkt. Jeg valgte ikke å se den selv. Jeg har lest om den tidligere.

Det å vise hele den videoen, det ville vært alt for voldsomt, særlig på det tidspunktet her. Men det er helt klart at her kan man se argumentet for og imot. Det har vært noen andre lignende kontroverser som har dukket opp. Vi var tidlig ute med å identifisere han terroristene her i Bærum, Philip Manshaus, og et par andre saker hvor vi har valgt å identifisere personer som andre medier ikke har identifisert.

I disse sakene er det argumenter for og mot. Jeg sitter med de argumentene selv. Noen ganger velger vi ikke å identifisere også, men ofte mener jeg at norske medier er litt for forsiktige. Er det et klokkeaspekt her også, et tidsaspekt, at det er jo en liten greie å være først ute med ting også i presseverdenen? Ja, og det er klart at

Hvis jeg skal være helt ærlig da, så er det klart at akkurat når de hjalp Philip Manshaus, ikke sant? Så jeg satt i bilen på vei mot Oslo og hørte dette på radioen og tenkte liksom, shit, nå kommer det til å

og nå kommer det helt sikkert også til å bli masse folk som kommer til å rette pekefingeren mot oss, ikke fordi vi hadde noe med dette å gjøre, men de kommer til å forsøke å legge skylda på oss likevel. Det er noen holdninger som er skapt av reset. Det er en sånn kjent gammel vise, som man kjente 22. juli også, at folk forsøkte å legge skylden på Frenskets parti og den typen ting. Det har blitt mer og mer av det de siste årene. Og så det regnet jeg meg at ville komme,

Og så hadde vi litt flaks på en sett og vis. Vi hadde gode kilder som tidlig kunne bekrefte det som var rykter på internett. Ting som ble lagt ut på 4chan, som er en sånn type nettsted hvor den typen folk som har mannshavs er gjerne aktive. Som vi da fikk bekreftet via politikilder.

og vi hadde da sjefsetterkommand Helge Lurås som var strategisk basert, altså kjente folk i lokalmiljøet hvor han var fra. Så vi var tidlig ute, ikke bare med navnet, men med mye informasjon om både hva som hadde skjedd og omstendighetene rundt denne personen.

og for meg så er det helt klart at i denne saken så var jeg oppsatt av at her skal vi vise at vi behandler dette som en vanlig nyhetssak vi er på en måte vi skal dekke dette her like aggressivt og like hardt som om vi ville dekket om det var en islamserrorist da som hadde skutt i en kirke for eksempel da ville vi selvfølgelig også ha identifisert og vi ville ha publisert med en gang vi var sikre på navnet og det gjør vi selvfølgelig i en sånn type sak som dette også

Hvor mange mennesker er det som er involvert i den prosessen der hos dere? Er det deg og Helge og journalisten? Det er meg og Helge. I disse sakene pleier Helge å høre på meg. Fordi du har den lengste presseerfaringen, den feelingen? Jeg har den erfaringen, ja. Fra medien som gjør at jeg kan...

Jeg kan presse etikken her, det betyr jo ikke at jeg ikke kan gjøre feil, men jeg vet på en måte, jeg klarer i hvert fall å identifisere når vi befinner oss innenfor

Det pressetiske ramverket, så har jeg også selvfølgelig noen enkelte personer jeg noen ganger, hvis ikke jeg tilknyttet har reset, så må jeg noen ganger diskutere med. Faktstid da er jo på en måte i alle, uansett hva man skal være god på når man skal gjøre sånne intuitive ting, så er det jo faktstida som på en måte definerer den der berømte magefølelsen. Så er det noe jeg samtidig er litt som preget av, at jeg har jobbet i VG fra 2008,

og innom Aftenposten, men også stort sett i VG da, fra 2012. Ikke så fryktelig lenge, men noen år likevel. Og jeg tror at man var litt tøffere da. Man var litt mer vågale på...

i sånne saker enn det man er nå. Jeg har ikke noe sånn, jeg pleier å si, jeg har snakket med flere journalister om det, og sagt at dette er bare en hypotese. Altså dette er ikke noe jeg kan bevise, sitte her og bevise. Jeg har ikke noe forskning som kan underbygge det jeg sier, men mitt inntrykk og min magefølelse er at

pressen har blitt mer forsiktig, både med omtale, bakgrunn, etnisitet, den typen ting, men også å identifisere at man oftere på tidlig tidspunkt identifiserte i alvorlige

straffsaker før enn det man gjør nå. Dette er ikke noe man finner i en speil av i PFU-avgjørelse fra pressens faglige utvalg, eller hva som plakaten, eller sånne type ting, men det er en sånn A-utvikling som likevel jeg mener å se da har skjedd litt sånn gradvis.

det skal være litt sånn breia, og så tror jeg det dreier seg litt om det jeg snakket om i sted, at da jeg kom inn i VG så var det masse som flinkesser. Folk som hadde, ja, sånn type bakgrunn som jeg har da, vokst opp i et møbleret hjem i Bærum. Det var ikke så mange, mens de som var sjefer, det var litt mer sånn journalister av den gamle skolen. Folk som ofte hadde karret seg opp fra en arbeiderklasse bakgrunn. Og som...

i hvert fall turte ikke alltid så politisk engasjerte men folk som turte å stå for noe og hadde litt mer i gutts, dem er det ikke så mange av lenger. Den generasjonen

har etter hvert blitt pensjonert. Helt klart at for eksempel Mert Oløfsen, som var tidligere VG-redaktør, var tøffere i sånne avgjørelser som vi snakker om her, enn det etterfølgende hans har vært. Det er det ikke tvil om. Så det er en ny generasjon, litt feigere journalister og beslutningstaker og redaksjonschefer og hele linja? Ja, kanskje ikke feige, men konforme. Man gjør det som man tror omgivelsene...

vil tenke er riktig. Men det er ikke alltid sånn. Noen ganger så må man

ta avgjørelser som også er kontroversielle. Og noen ganger så vil man også tro feil selvfølgelig. Men hvis du aldri gjør feil, så gjør du også noe feil da. Ja, for å finne de grensene så må man nødvendigvis tråkke over de for å finne ut hvor de grensene går da. Ellers så er man sånn litt ingemannsland. Journalistikk er jo ikke, det er viktig å huske på det, journalistikk er jo ikke forskning. Man skal hele tiden søke sannheten og man skal jakte på sannheten.

Man skal prøve å finne sannheten, men man må aldri gå rundt og tro at du liksom besitter den. Det er ikke som å levere en doktorgradsavhandling hvor du har studert et fenomen i flere år fra alle kriker og kroker, men man jakter hele tiden nye svar. Journalistikk er jo heller ikke just. Det er ikke sånn at jeg, fordi jeg skriver noe i en sak i redset, så er det etablert som et juridisk faktum. Det krever en helt annen type...

behandling. Og det er også derfor vi må ha et mediemangfold. Det er derfor vi trenger ulike typer medier. Fordi hvis alle medierne er helt like, og alle jakter i samme sporene, og de samme svarene, og stiller de samme spørsmålene, så da får du ikke... For det finnes ikke... Da kommer du aldri til å...

for å bruke det stort, nå høres det ut som veldig pompøst, men da kommer du aldri til å finne sannheten. Da er vi over på de her med like medier, og da regner jeg med at du som søkte, eller mener mange av mediene på den andre siden, av statsstøttestiden, hvor det er, som kanskje til og med har færre lest, men det er ikke nødvendigvis, er det litt sånn paradoks det, at det er jo en...

Mange av disse som lever fullt tilholden på pressestøtta, og som nødvendigvis ikke skiller seg så utrolig ut fra de andre, selv om de er i den trygge posisjonen i godstenen. Nei, altså...

Det er et kjempeproblem at særlig de største mediene er veldig like. Hvis jeg skal være helt ærlig og fortelle en liten hemmelighet, så er ikke jeg så nødvendig så negativ til pressesøttet. Fordi jeg tror det er viktig at vi har lokalaviser, og det er også viktig at vi har meningsbærende aviser som Klassekampen og Vårt Land og selv Dagsavisen, som er en avis som jeg, mora mi, har fortsatt abonneret på Dagsavisen. Faren min jobber ute der i alle år. Ja.

jeg er litt irritert på det, men jeg føler hver gang jeg leser den avisen, så tenker jeg at prøvesitteriet har satt seg ned for å fornærme meg. Det er en følelse jeg sitter i hjemmen når jeg har blatt hjemme. Sånn har jeg det ikke når jeg leser Klassikampen eller Vårt Land, for eksempel. Du føler mer respekt der? Ja, absolutt. Men Stokksavisen har blitt en sånn ...

blitt et veldig politisk korrekt organ men selv Dagsavisen, det er greit å ha sånne aviser, pressstøtten sikrer et menge medier omfang det kunne helt sikkert vært kuttet en del, men at vi har at vi har en mediestøtte som sikrer at vi har et mangfold, det er bra men det er kanskje ikke noe jeg kommer til å skrive en kronikk om i rett og slett, men jeg tror de fleste leserne vil ha vært veldig uenige med meg

Men det større problemet er denne konforme holdningen som du finner i de største mediene. Jeg er mye mer tillit til en sak i klassekampen, selv om jeg vet at de aller fleste journalister der sikkert er veldig uenige med meg om mange ting. Men jeg vet at de er bevisst sitt i utgangspunkt og sine holdninger, og de vet også veldig godt at om de overdriver eller vinkler en sak for sterkt, så kommer de til å få et kjør, og de kommer til å bli tatt for det.

Mens hvis du jobber i regel i Aftenposten, så tenker du ikke over det på samme måte. Er det problemet at de er blitt så store, at det er så mange andre faktorer som økonomi, profitt, annonser, omdømme, er det kanskje også et veldig svårt ord? Alt det der, og så er det, igjen, det er en svingdør. Folk går fra den ene til den andre jobben,

Det er så lite forskjeller. Det er så likt. Det var veldig mye som var gærent før med norske medier, med partiaviser som trykket det partiet mente. Men det var noen fordeler med det også, at det var en tydelig forskjell på Dagbladet og Aftenposten. At en artikkel skrevet i Aftenposten var vinklet på en måte, en artikkel i Dagbladet var vinklet på en annen måte.

I Arbeiderbladet så visste du at her er Arbeiderpartiets syn på... Sånn tenker Arbeiderpartiet folk om denne saken. Det var jo sikkert mange ting som ikke var bra med det, men det var i hvert fall sikret et slags mangfold. Mens når alle store mediene bare har blitt kommersielle, så har de samtidig blitt veldig like. Det er jo egentlig litt rart, fordi man skulle jo tro at det var et marked for...

medier med ulike holdninger, det er det jo i andre land. I USA har du Fox News, i England så har du sånn som tabloidaviser som Daily Mail, som er en avis som

De er tøffere enn Reset ville vært noen ganger i noen saker, hvordan de vinkler og omtaler saker og ting. Avisen har jo vært kjempeviktig i Brexit for eksempel, i kampen for å få Storbritannia ut av EU. Det har vært en veldig tydelig stemme der. Men sånne medier har vi. I den graden vi har det i Norge, så er det sånne små medier som Reset og...

og dokument og enkelte nisjaviser som Nasjonen og Klassikampen. Men når du sier stramme inn pressestøtta, at det sikkert hadde hatt litt godt av det, mener du at de har det for komfortabelt i forhold til driften, at de får for mye penger, at de burde få en slags stressfaktor for å heve seg litt? Igjen så er jeg veldig glad i Klassikampen, men jeg ser at de får veldig høye summer, jeg tror det var snakk om over 50 millioner i året eller noe sånt,

Det er en veldig stor sum. En urimelig stor sum. Særlig fordi avisen faktisk skulle overlevd

på egne inntekter. Så jeg kan ikke si at de ikke skal få pressestøtte i det helt tatt, men det er noen skjevheter i pressestøtteordningen. Det er også en ordning rundt det å være nummer to aviser, altså den minste avisen. Hvis du gir ut en avis i Bergen for eksempel, og er mindre enn den største avisen, så får du mer penger

Det synes jeg også er litt merkelig. Det har jo blitt en sånn forretningsmodell for Dagsavisen med å poppe opp små lokalaviser som de kan bruke til å hove inn med prestet. Så her er det noen ordninger som kommer veldig skjevt ut. Selv om det noen ganger skaper bra journalistikk, sånn som Bergensavisen i Bergen er jo en av de bedre norske avisene med det. Tøffe klipper og ikke så politisk korrekte.

Men det er fortsatt merkelig at de skal få så mye, nå har jeg ikke talt med dem, at de skal få mer pressestøtte, fordi de er minst. Det gir ikke så mye mening for meg. Men er det et problem med at pengene kommer up front? Fordi da blir det en del av budsjetten og en del av at man kalkulerer det inn i driften. La oss si hvis du hadde driftet det uten

støtten, men at man kunne brukt det som en slags i etterkant at vi mangler faktisk 15 millioner for å levere de produktene vi gjør nå, så har du en pressestøtte opp til kanskje en sum. Hvis man ser det som poststøtte i stedet for prestøtte. Det er noe vanskelig å drive avis på den måten, men det er jo sånn som avis drives i dag, men det er i hvert fall etter hvert som avisene blir mer digitale, så er det helt klart at man...

tenke seg om hvordan denne ordningen drives. Enn så lenge så er det jo sånn at de aller fleste aviserne er jo ikke sånn som reset, at man bare eksisterer på nett. Man kommer i postkassa eller på døra til folk nesten hver dag. Og da må du ha en slags forutsigbarhet. Men vi går jo nå inn i en periode hvor hvis vi sitter her og prater om 20 år, så kommer det medierlandskapet å se helt annerledes ut. Og jeg er helt sikker på at veldig mange av de mediebedriftene vi har i dag, de kommer til å forsvinne

fordi betalingsviljen endrer seg. Men det er fortsatt litt sånn tidlig å si akkurat hvordan det kommer til å bli. Kommer det til å bli som plussavis etter hvert, eller? Vi er jo delvis det allerede. Vi har abonnement, men jeg har jo inntrykk med at de som abonnerer på oss gjør det fordi de støtter oss politisk, de aller fleste. Vi har for lite abonnementsaker til at det på en måte...

Incentivet betaler jeg egentlig stert nok. Men vi er på vei dit vi er. Samtidig er jeg veldig skeptisk til denne

troen på at pluss og abonnement kan erstatte de inntektene de store mediehusene har hatt. Jeg bare ser på hva det pluss inneholder her da, hos VG Dagblad og sånn. Det er jo bare sånn en svak søndag klikker på noe skilsmissestoff eller sekstilling eller noe. Jeg er ikke noen sånn moralist, jeg forstår veldig godt hvorfor de velger ut akkurat de sakene og legger ut de bak betalingsmur. Men

Vi kunne sikkert hatt mer sånne saker i reset også, men jeg tror ikke det kommer til å redde VG. Fordi selv om de i dag tjener ganske bra med penger på denne plussovninga, så er du ikke i nærheten av de inntektene du hadde fra papiravisen. Det er fortsatt sånn at papiravisen ...

er hovedinntekten for VG, faktisk. I den dag i dag? Ja, den dag i dag. Fortsatt så er det sånn at, for det er masse mennesker som er godt voksne og som har sine vaner, som kjøper avis. Og de kommer til å gjøre det så lenge de klarer å gå i butikken. Er det liksom som NRK igjen, at det er de eldste som er driverne? Folk sitter jo fortsatt rundt omkring i Norge og leser tekst-TV, eller de leser i hvert fall frem til det blir lagt ned. Folk blir sure fordi tekst-TV er forsvant.

Så folk kjøper fortsatt VG. Det er et spørsmål om hvor lenge de klarer å være en dagsavis, men fortsatt en god stund så vil det være penger i det her. Det vil også være penger i abonnement, men jeg tror at

Denne lojaliteten ved å abonner på en avis, jeg vil ikke satt alt for mye penger i at den kommer til å holde seg stabil. Det var jo faktisk han, Bert Olofsson, i stiller VG-redaktøren, som var ute og sa det samme, at

at dette er ikke en bærekraftig forretningsmodell på sikt, fordi det er ikke sånn lenger at folk har bare en avis som de abonnerer på. Mamma har det. Hun kommer til å abonnere på Dagsavisen så lenge hun klarer å lese en avis. Jeg har ikke

Jeg kjenner godt gamle kristenfolk som synes at vårt land er en helt forferdelig grusom avis, for de har blitt alt for liberal. Men de kommer til å abonnere på den likevel, for de har alltid hatt den. Det kommer ikke til å endre på seg, men barna deres gjør ikke det. Jeg gjør ikke det. Kanskje jeg abonnerer på en avis et år, og så skifter jeg.

og sånn forbrukebanen endrer seg, og i det dragstukket der sånn, så er det masse mediebitrister som kommer til å gå dukken, noen av dem er det kanskje ikke så synd på, andre er det litt synd. For eksempel lokale visse synes jeg er synd da han blir borte. Ja, jeg er enig. Det er jo litt det der med forbannelsen sånn, rent for å skille Clinton fra veten for aviser og nettaviser, sånn, så er det jo vanskelig, når ting er støttet, og har støtteordninger, så er det vanskelig å se hvem som har livets rett

overhistorier det hele. Du har jo ikke de mekanismene som gjerne gjør at de nødvendige mekanismene som gjør at man kan skille disse her bør fortsette å få støtt og disse her bør ikke få det. Eller er det noen faktorer der som faktisk gjør at prestøtten...

Hvor positivt er det? Som sagt så mener jeg at særlig i den fasen man er i nå så er det å bare kutte pressstøtten helt da kommer det som først og fremst kommer til å skje da er at en haug med små lokalaviser kommer til å forsvinne og det betyr lokalaviser, det betyr ikke så mye hvis du bor på Lysaker eller på Nordstrand kanskje

For der har du kanskje det dekket på andre måter, Facebook-grupper og sånne type ting. Men hvis du bor på bygda, så er lokalavisen viktig. For det er bindeledde i små samfunn. Og jo mindre plasser, jo viktigere er det egentlig. Og hvis det bare ble borte over natta, så tror jeg at det vil...

blitt nok en sånn greie da som bidrar til det jeg kaller nedbygging av Norge. Sentralisering. Ja, sentralisering og småplasser som bare forsvinner. Ikke den viktigste kanskje, men det ville blitt nok en sånn spiker i kista for levekraftige små lokalsamfunn. Og så tror jeg også det er sunt da at det finnes sånne nisjaviser som Vårt Land og Klassekampen og Dagen og sånn.

og at de kommer ut. Men det som er et problem er hvis det blir sånn at du nesten blir belønnet for å gå dårlig. Så det bør jo være levekraftig, og det bør ikke være sånn at du dobler budsjettene på grunn av pressstøtten, men det bør være et litet insentiv for å holde julen i gang. Så her helt klart tror jeg det er rom for kutt.

Kanskje særlig for disse meningsbærende avisene, men fortsatt noe penger over presset, tenker jeg da. Men jeg tror alle andre i reset vil ha vært helt uenige med meg og sikkert blitt så sure fordi jeg sa det, så jeg håper ikke jeg hører på deg. Jeg har snakket det før, men det er en stund siden.

Shoutout til alle kollegaene dine som sitter og gnisser tennene her nå. Men for rekrutteringsdelen er det jo også bra med lokalavisene, vil jeg tro. At det popper opp talenter og litt andre typer journalister og litt mangfold på den fronten, enn alle som går den høyskole, den klassiske journalistveien og ender opp. Jeg er jo en akademiker-type, men...

Men helt klart at det er noen av de absolutt råeste og dyktigste norske journalistene har ikke gått et år, har aldri satt sine bein på noen journalisthøyskole eller universitet, men de har startet med å dekke fotballkamper når de var 14-15 år, og så har de gått gradene, og så havnet de etter hvert til storaviser, og det gjorde de fordi de hadde pågangsmot og

tok den ekstra telefonen og satt seg i bilen eller på skuttene eller syklerne eller skjedde noe. De var ivrige og sultne.

Hvor gammel var du når du begynte som journalist, og var du det når du flyttet til Egypt og Syrien og bodde der? Jeg har jo en mørk eller lys fortid, litt sånn annerledes enn man ser på. Jeg er på en måte vokst opp på venstre siden, vanlige 68-førerter egentlig. Pappa var pressefotograf i Arbeiderbladet senere i Dagsrevisen.

I mange år så har jeg vokst opp på mørkerommet i Arbeiderbladet og har det litt med meg. Og har skrevet så lenge jeg har kunnet skrive egentlig. Og ønsket å skrive. Så jeg drev jo den dilla med mye rart da når jeg ble havnet i ungdom og rådgang og sånn. Hvor gammel var du da? Nei, jeg ble med da jeg var 16. Jeg holdt ut til jeg var sånn midten av 20-årene da.

Så jeg skrev jo hele tiden, og det var jo det jeg likte å gjøre. Jeg var ikke så flink på analysasjonsarbeid og sånt egentlig, men jeg var ganske dårlig på det. Men jeg likte å skrive. Jeg vet ikke hvor flink jeg var til å skrive heller, men jeg likte å få skrive. Det å skrive er jo litt talent, men veldig mye bare å øve seg egentlig, å skrive mye.

Og så reiste jeg til Egypt og Syria, så jeg begynte å studere arabisk språk og sånn. Og så har jeg bodd litt i Midtøsten, og da var jeg jo posisjonert sånn at jeg kunne tilby noe til å vise klassekampen og ny tid og sånn. Så jeg begynte å skrive litt der. Det må ha vært i 2006 kanskje, da jeg leverte første saken til klassekampen min. Et eller annet sånt.

Og så ballet det litt på seg. Det var faktisk et halvt års tid jeg reiste litt rundt i Midtøsten og bodde noen måneder i Egypt. For jeg er på en måte livnært meg som frilansjelist. Men det er klart at du trenger ikke så fryktelig mye penger når du ikke har forpliktelser og bare bor der nede.

Men det er jo unikt med deg, det finnes jo mange case på at folk har byttet politisk standpunkt og hoppet fra et parti til et annet, men du gjorde jo rett og slett bokstavelig radikalt hopp fra den ene siden av den andre. Nå må jeg bare lese her fra Wikipedia-siden, men var du medlem i AKP? Ja, AKP, Rødevalg og Rødevalg. Det var jo samme greia på en måte. Ja, riktig. Veldig grovt forenkelt sagt da.

Og hadde jo kanskje også det her fra dine foreldre også. De var ikke så radikale, de var mer sånn vanlige 68ere. Ja, riktig. Hvordan funket den transformasjonen, eller den overgangen til at du forlater ditt politiske ståstil til helt den andre siden av aksen, og så er det en gradvis forskjivning at du er innom

bli usikker på jeg har jo aldri liksom fortsatt ikke sett lyset da skulle gjerne ha sett det liksom sånn egentlig det hadde vært veldig deilig men eller kanskje jeg så den da jeg var 16 år liksom og noen år fremover men jeg har ikke liksom hatt den opplevelsen igjen i voksen alder da

Men jeg har vært innom mye rart, ja. Jeg har aldri hatt det der aha-øyeblikket, jeg har liksom forstått at alt jeg hadde trodd på tidligere var feil, og det er fortsatt ting jeg tenker på, men kanskje jeg har endret mening, og så må jeg tenke meg om, kanskje jeg skal revurdere det en gang til. Men det som faktisk skjedde, var at jeg skle litt ut av dette radikale miljøet jeg var en del av, fordi ikke så mye...

ikke uten noen politisk overvisning, men bare at jeg gikk litt lei, jeg var ganske høyt opp i uvalgdegang, men jeg ble aldri noen stjerne der. Det var ikke noen dårlig organisasjonsarbeid, sikkert ikke verdens mest karismatiske fyr heller, det er ikke det som er mine styrker.

Og så begynte jeg å studere og syntes det var veldig gøy. Og særlig språk. Jeg syntes det var veldig spennende og veldig artig. Jeg angrer fortsatt litt egentlig på at jeg ikke fortsatte med det. Det er virkelig noe av det morsomste jeg har gjort, å studere språk. Aldri for sent? Nei, aldri for sent. Jeg tok jo en bachelorgrad i arabisk og var ganske flink. Holdt på med den nå. Og

Og så skjedde det, det var jo et ganske sånn ekstremt miljø, og det skjedde mye rart i det miljøet, og det var en sånn periode hvor det var, da jeg på en måte dro fra Oslo da, så hadde det vært en periode hvor det hadde vært veldig mye bråk med høyerekstremister, nynazister, og slossing og sånn, og det skjedde en del greier, og så

dro jeg bort til halv torsdag, og så kom jeg hjem og så hadde plutselig alle kompisene blitt fotballhuligens og cashroads i en gang cashroads og sånn. Sånn ting liksom, man kom tilbake og ting var litt annerledes da. Litt fokus. Ja, litt sånn nytt fokus, og det klarte ikke jeg helt å være med på over til da, og jeg var nok ikke typen til det heller. Nei.

Han hang fortsatt av og til med noen av de folka, men ikke noe mer enn det. Men det skle litt gradvis bort fra meg, uten at det var noe jeg valgte selv, og miljøet ble veldig hardt. Samtidig skjønte jeg at det å studere var veldig gøy. Og så, i følge av masse tilfeldigheter, fikk jeg plutselig en sommerjobb i VG,

Og da tenkte jeg at da kan jeg ikke være medlem av Røde Valgavans lenger, eller Rødt. Så da meldte jeg meg ut. Jeg husker ikke helt om det var før eller etter man hadde byttet navn. Da hadde jeg ikke vært aktiv på et år, eller et og et halvt år, eller noe sånt heller. Og da ble folk, altså ikke sånn Bjørnar Moxnes og den typen folk, men de folkene som jeg hadde hengt med, de ble skikkelig sure. Ja, det var et svik. Ja, det var et svik. Det var ikke det at jeg endret politisk mening, men det at jeg begynte å jobbe i VG på en måte.

Og at jeg hadde sluttet med politikken, det var... For litt i deres øyne. Ja, det var nesten utilgivlig. Så...

Så det var liksom... Det var forberedt på det, eller? Nei, ikke helt. Ikke da. Jeg skjønte det ganske kjapt at det her... Det er klart at hadde jeg da bestrevet meg på å være den røveste journalisten i den norske journaliststanden, så kunne jeg kanskje ha klart å balansere det på en eller annen måte. Men det var også vanskelig, ikke sant? Fordi

jeg har jo sagt at de aller fleste journalister jeg jobbet med i VG, de hadde ikke den typen politisk bakgrunn som jeg hadde. Og i den graden jeg hadde vært med noe, så var det sånn uskyldige greier, ikke sant? Natur, ungdommer, unge venstre, eller sånne type ting. Ja.

Så jeg hadde på en måte, hvis du googlet Lars akkurat, så ville du funnet masse rart, ikke sant? Så jeg var veldig opptatt, og det var det noen, ikke mange, men noen, som mente at det var ok, men her må vi passe litt på, ikke sant? Så jeg ble veldig opptatt av å bevise at jeg kunne ta alle typer saker, og skrive alle mulige typer ting. Og det er helt klart at når jeg ser...

I dag så var det at jeg valgte det da. At jeg valgte for eksempel å bevise at jeg kan skrive kritisk om innvandring for eksempel. Det har også bidratt til at jeg liksom havnet der jeg er nå. Fordi når du skriver om sånne type ting, så

så begynner du å stille spørsmål ved ting du har tenkt og trodd på. Ja, riktig. Så du ble interessert i nye perspektivene som du så, og gjorde kanskje en stund øvelse alle bør gjøre i gang iblant med å være litt jævlingsadvokat? Ja, jeg liker jo på en måte å være det også litt. Og jeg liker jo liksom å... Vi har alltid likt... Hvis noen liksom... Hvis alle går i en retning, så liker jeg å gå i en litt annen retning og se om det er noe her som...

som jeg på en måte kan spesialisere meg på. Jeg har ikke så mye tid til den, men det er mye av det jeg har holdt på med tidligere. Så litt sånn som etter 22. juli, som selvfølgelig var en helt forferdelig hendelse og en veldig viktig hendelse. Men da ble det jo sånn at det var et par år hvor hele halvparten av alle norske journalister i de store avisene, og det forstår de det altså, jobbet med 22. juli.

Da bestemte jeg for meg, ok, nå skal jeg begynne å følge med på det radikale islamisme miljøet. Nå skal jeg virkelig henge på og få med meg hva som skjer. Og da var det små, et bittelite miljø. I Norge? Ja, i Norge. Men du hadde jo liksom noen spirer da, ikke sant? Det vokste og grodde litt. Hvordan visste du det, eller hvordan kartlet du det?

det var jo en sånn, det startet vel med den første ordentlige anledningen var jo denne demonstrasjonen, jeg vet ikke om du husker det, men det var en sånn demonstrasjon på universitetsplassen mot en karikaturtegning i dagbladet av profeten Mohammed som ble fremstilt som en gris hvor Al-Fambati hadde vært ute, altså tidligere kriminell da, som hadde blitt konservativ muslim, var ute og var rasende sint. Og så var det en stor demonstrasjon på da

Dette var før 22. juli på universitetsplassen i Oslo, hvor Moheedin Mohammed, en ung, radikal islamist fra Skien-Larvik-området, kom med noen kraftsalver mot den norske samfunnet. Dette er ikke en trussel, men en advarsel. Det ble ekstremt mye oppmerksomhet rundt. Ja, det husker jeg når du sier det. Der var jeg til stede og tok litt bilder, og så var det egentlig bare å...

Jeg ble veldig opptatt av å bare finne ut hvem var disse menneskene her. Ikke noen kartoteker eller noe sånt, men jeg har ganske god hukommelse. Hvis jeg er interessert og merker meg, så merker jeg meg navn og sånne type detaljer. Så brukte jeg sosiale medier til å følge med. Mange brukte jo den type...

anonyme nicknames og sånn, men det var ofte etter hvert ganske enkelt å skjønne hvem som var hvem, for det var tross alt ikke et så stort problem. Men kom det kostnader med det her da, som veldig fort med en gang sånn sosialt inboxen inn i e-mailen, tilbakemeldinger? Nei, altså... Også holdt oppe på netten eller sånn? Nei, altså det har jo ikke vært så veldig store kostnader ved det egentlig, men

Det har vært noen greier som jeg har måttet ta litt på alvor, ikke som direkte trusler, men ting jeg har fått vite om som har gjort at jeg har måttet ta noen forhåndsregler.

Det er lenge siden nå. Har du noe å snakke om? Jeg kan snakke litt rundt det, men jeg kan ikke fortelle hva jeg fikk vite, eller hvordan jeg fikk vite det. Men jeg ble gjort klar over at det var noen som kunne være ute etter meg, i to litt ulike sammenhenger. Det gjorde at jeg måtte være litt forsiktig med å skrive hvor jeg var på reisefot, for eksempel. Det er noe jeg har...

valgt å fortsette med da. Så jeg reiser mye midt i Østen, men jeg skriver aldri hvor jeg er før jeg har vært der, hvis du skjønner hva jeg mener. Takk for bildet av flybilletten din. Nei, jeg legger ikke det. Jeg gjør det når jeg kommer hjem da. Så har jeg levert reportasjer og sånn, men da har jeg forsørget at jeg liksom ikke, i hvert fall ikke er på det stedet jeg leverer reportasjer fra når jeg liksom setter det på trykk. Så stort sett da, med noen unntak som var midt under den arabiske våren og sånn, så kunne jeg ikke beholde meg til det. Men...

Men det er noe litt sånn... Det er ikke noe stort problem, men det er litt kjedelig selvfølgelig å ikke kunne legge ut feriebilder, for jeg er jo mye i midtøsten fortsatt. Men også var det noen greier i Norge også i etterkant av denne første boka min, at jeg forstod det slik, at det var noen som var veldig sinte på meg. Men det skjedde aldri noe konkret, og jeg tror at...

Jeg tror jo at man, det er stygt å si det, men det er jo noen fordeler med å være hvit mann, at man stikker seg på en måte ikke så voldsomt ut, mens jeg ser at folk som for eksempel har minoritetsbakgrunn, og som selv er kritiske til sin egen miljø, de havner i mye vanskeligere situasjoner enn det jeg gjør.

Folk tenkte vel mer på meg som noen hvit mann som var ute og mente noe om dem. Og noen var litt sure, men jeg tror det gikk fort over. De folkene som var sure forsvant vel uansett til Syria og Irak og fikk andre ting. Bare tenke på en rar sak her. Men de liksom, skal vi bare...

Under paraplyen ubehagelighetene, kom det fra islamistmiljøer, eller var det rett og slett norske antirasister som... Nei, jeg har aldri opplevd trusler fra det antirasistiske miljøet. Dette var snakk om personer i begge de siste tingene, snakk om ting som hadde tilknytning til personer i det norske radikale islamistmiljøet.

Måten jeg ble gjort klar over det på gjorde at jeg måtte tale alvorlig. Men jeg tror at dette er

For de fleste er det for lengst glemt, om ikke glemt, så er det i alle fall neppe så viktig for disse personene lenger nå. Mens når det gjelder det antirasiske miljøet, så har jeg aldri hørt så mye. Mest på Twitter, det kan du. Ja, men det er helt andre folk. Det er ingen sånn gamle blitstre på Twitter, vet du.

Er det ikke det, da? Det er bortsett av Stein Lillevånd, da. Men han er jo en veldig hyggelig fyr. Men det er klart at jeg virker liksom... Altså, hvis jeg går forbi Blitthuset, så ser jeg meg en ekstra gang rundt ryggen. Ja, det gjør jeg. Men bortsett av det, så går det veldig greit. Ja, for du har jo fått et ansikt. Du er jo... Jeg skal ikke si at du er en veldig kjent... Altså, du er ikke kjendis, men du har jo blitt en offentlig person med... Ja, ja, ja. Det er jo kjendis. Det er kjendis, eller er kjendis, kanskje. Ja, så på en måte...

Kan den jo bli gjenkjent da? Ja da, jeg blir det av og til. Men jeg er jo aldri på byen og sånn, så det er ikke ofte det skjer. Det er ikke noe autografer da? Har du fått mye autografe-henvendelser? Nei, det tror jeg ikke. Jeg hadde en kaffe med Helge på Alna-senteret. Da var det en som stod og vinket. En fyr på treningssenteret en gang som kom bort og skulle helse på meg. Det er jo stort sett hyggelig. Trenger du litt trening på det? Synes du det er litt rart å...

Nei, jeg er såpass høy på meg selv at det går veldig fint. Men jeg har nesten aldri opplevd noe. Det var en gang en full person med ikke-norsk bakgrunn kom bort til meg. Det hadde vært på TV lenge siden. På vei hjem fra byen. Men det er mange år siden. Eller flere år siden. Men hva sa faren i deg? Når vi snakket om det for 10-15 dyr siden. Hva

Hva sa foreldrene dine til dette litt sånn? Synes de var det? Nei, altså jeg tror faren min han var syk de siste årene han levde, så han skjønte nok ikke helt, forstod nok ikke helt

hva som skjedde. Hadde nok med seg selv. Min mor har nok heller ikke så mye sånn, hun forstår det nok heller ikke helt, men jeg har vokst opp i et veldig fritt hjem. Skilteforeldre er ikke nok, men ganske like verdier og stor grad, kanskje litt for stor grad av frihet, men litt sånn typisk for den generasjonen og deres oppdragelse. Og så har vi på en måte også bestforeldre som var veldig

liberale og mormor-morfar, som var veldig liberale og tolerante mennesker, og på en måte alltid hatt stor aksepta for at man menneske kan mene og tenke ulikt om ting. Og det er verdier og idealer som, jeg skal ikke akkurat si at jeg alltid har vært så flink til å praktisere det, men det er i hvert fall ting jeg har hatt med meg, og som har ligget der,

og som jeg ser i dag at det er veldig verdifullt at selv om man er rykende uenige om viktige samfunnsspørsmål at man som familie kan sitte sammen og ikke bare ha det hyggelig men også diskutere og snakke om politikk og andre ting uten at det på en måte blir en kime til uvennskap eller konflikt og

Det mener jeg er et ideal. Jeg har et barn med en sønn, og om han skulle bli...

politisk engasjert og velge en helt annen retning enn meg, så vil jeg tenke at det er helt flott det er helt supert det er ikke sånn så er det ting jeg ville gjort annerledes fra min freldre, sånn vil det vel være for alle men det er ingenting galt i å være engasjert det er ingenting galt i å mene noe og kaste seg ut i det, ikke sant? Og så lærer man forhåpentligvis noe også etterhvert Har du vokst opp på rykken? Jeg er fra Lomdalen i Bærum Lomdalen

og

Og så bodde jeg ungdomsårene på rykken. Foreldrene var skilt. Pappa bodde på Småbruk og Lommedalen. - Ja, riktig. Ok, så var du 50/50 på... - Jeg er litt mindre. Pappa var pressefotografer i Arbeiderplanen, så det var ikke 50/50. - Det var ikke den tiden. - Det var ikke sånn da. Men det var han var helt da, i Lommedalen. - Ja, for du var mest i Lommedalen? - Nei, jeg var omhentet. - Mest på rykkene? - På Kolsås og Barnevernet, og så rykkene i ungdomsårene. - Ja, riktig.

Fordi det, altså, jeg er jo 82 år gang og vokste jo på Høvik i Beru. Er det liksom riktig å si at, det skal jo bære meg jo for først, jeg tror som nasjonalt, det er en veldig misforstått kommune da. Altså jeg tror, hvis du spør en jevne nordmann hva bærer meg for noe, så tror jeg de ser for seg stranden.

store villar, plener, sjøutsikt og hele pakka. Det er sånn jeg tenker om Høvik også. Det er ikke så mye sjøutsikt her. Det er tett bebyggelse. Men Høvik er sosset i hvert fall. Det ble for tett for meg, så jeg måtte ut til Fornebu her. Her trives jeg tilbake til sjølokta. Her er det også litt sosset. Det er ganske sosset her ute, skal sies.

men ja, så det Bærum var jo litt sånn delt sånn sett, jeg husker altså Bærum Vest kunne kanskje minne mer om Oslo Øst og rykken og rykken var jo jeg hadde jo, jeg spilte fotball i Bergens sportsklubb, der hadde jeg jo

Fikk jo da venner som var sikkert fra hele Bærum, og det var jo først til senere at man tenkte at det var alle nasjonaliteter som kom fra Lomdalen og Rykkenområdet. Bærumsverk, som var da Somalia, det var Marokko, det var Afghanistan, Irak, Iran, Pakistan, ja, hele. Så det var jo, jeg vet ikke om du liksom, det gjorde noe med ditt...

dine ungdomsår? Det er en vanskelig, det er en sånn komplisert spørsmål, men fordi det blir så mye sånn i retrospekt, men

Men det er klart at jeg gikk jo på barneskole på Levereskole, som ligger like ved Dønsj i blokkene, men som er veldig sånn... Vi hadde noen i... Det var et flerkulturelt miljø, men det var samtidig veldig sånn... Stort sett veldig godt etablert da. Sånn 80-90% var sånn godt etablerte familier. Rekkehus og halvdjur og sånn.

Og en veldig bra, hyggelig, trivelig skole, og snille greie elever og lærere, og alt var greit. Jeg hadde mine ting, men det var en veldig trygg skole å gå på. Og så begynte jeg på underskole på rykken, og det ville alltid vært en overgang uansett. Men det var i hvert fall et sjokk for meg. Man brukte lang tid på å tilpasse meg, men det er helt klart at...

Jeg ser jo det at det var mye som ville sikkert være for alle i alle ungdomsmiljøer, men det er helt klart at det var mange ting som ikke jeg var sånn fryktelig mye av det jeg var direkte involvert i selv. Og en gang jeg liksom ble 16 og begynte på Rikonsund så begynte jeg uansett å henge mest i Oslo.

Men det skjedde mye rart. Det gjorde det. Både på ungdomsskolen og særlig på videregående skole. Det var jo på en måte...

De som senere ble, samme type ungdommene som da senere ble, som her i Bærum ble radikale islamister og reiste til Syria og Irak, de var jo gangstre, ikke sant? Det var det. Og de var ikke sånn 80-81 år i gang. Jeg er født i 1981. Da var det, da sto det liksom, da ble folk, jeg ble jo faktisk aldri ranet da, men jeg ble slått ned på fest og sånn, men som de fleste andre kanskje, med sånn

på den tida, men det var jo et kriminelt miljø rundt oss. Ja, det husker jeg også. Det var jo en klassekammerat, eller klassekammerat og kamerat, som jeg gikk i klassen med, ble jo tatt for drapsforsøk, han stok ut en person med en saks mange, mange ganger, en stor sak på den tida. Så det var jo sånne ting som skjedde rundt oss, jeg var aldri sånn direkte involvert i det, men det er klart at det var jo...

Ikke helt holdmiddel av der vi er der, i de områdene som jeg også følger med ganske tett. Det er mye verre der i dag. Men det er helt klart at det var et tøft miljø i Bærum Vest. Jeg husker to på vårt fotballag som...

drepte to dørvakter i Moss. Husker du den episoden? Nei, det husker jeg ikke. Og mye ran også, husker jeg. Det var jo heller aldri rane. Det var etter at fordelen med å være inne i idretten og i den gutteklubben, så ble man skånet for mye av det der. Fikk jo venner som...

Det var flere vennene min som ble prøvd å bli ranet på bussen, og så så de at det faktisk var min venn. Jeg tror for min del da. Mye sånne rare ting som skjedde rundt der, men jeg husker det var...

Det var det første jeg så på en måte, at narkotika, det var trøbbel-elever som ble flyttet mellom skolene, de visste ikke helt hva de skulle gjøre med det. Jeg husker vi fikk inn en på ungdomsskolen, han hadde gått skjøttelbuss nesten mellom alle, de visste ikke hva de skulle gjøre med disse elevene her. Og det var, ja, vold og narkotika var jo sånne stikker da. Jeg tenker jo at, jeg ser jo det at,

Jeg tror miljøet også var generelt litt tøffere da, på den tiden. Hvis du ser på sånn i dag, så tror jeg at de som virkelig er ute og kjøre, de er kanskje enda litt mer ute og kjøre i de verste områdene. Hvis du er gangster på holden i dag, så er det...

Da er du på en måte dypt inn i organisert kriminalitet, mens det som skjedde her i Bærum var kanskje litt mindre. Vet jeg jo ikke jeg i det fulle omfanget, men jeg tror at mange kanskje var, noe av det var, om ikke uskyldig, så var det for mindre sånn, det var ikke så mye mafia kanskje, jeg vet ikke. Det var nok mafia også, men men

Men så tror jeg samtidig at ungdomsmiljøet generelt var litt røffere. Det var litt mer slossing og utagering enn dagens ungdom har blitt veldig generelt. De fleste har blitt veldig flinke og snille. Det er ikke sånn å pusse skille mellom, for jeg gikk på videregående på Vallerskole, og det er sikkert noe av dere som hører på her nå, men det er snakk om kanskje et par, skal vi si en kilometers avstand mellom Dønnsje videregående og Valle videregående i Bærum, som ligger rett ved Sandvika og Kadett.

og de to skolene er jo helt da jeg gikk på videregående rundt millenniumskiftet helt forskjellig det var jo en skikkelig trøbbelse alle bad boys og de var fight clubs og det var mye høyere jeg gikk jo på dørens sida av en eller annen merkelig grunn du gikk på dørens sida? ja det var jo flink i skolen da på den tiden der

Jeg kunne ha kommet inn på Valder med de karakterene jeg hadde fra underskolen, så valgte jeg likevel Rønnsjø fordi alle andre begynte på Rønnsjø. Ja, ikke sant. Og det var sikkert fordi alle andre var for rykkende. Men det var jo ikke veldig... Jeg ser jo i etterkant at det var jo ikke... Ta litt nærmere, Mikkel. Nei, jeg ser jo sånn i etterkant at det var jo ikke sånn... Jeg hadde nok sikkert sklidd bedre inn

på valget, men jeg forsvant jo uansett inn i dette ungdommen og blittsmiljøet og sånt, så jeg tenkte ikke så mye på det. Men det var mye rart som skjedde på...

på dømskividderhjelmsskolen, det er helt klart. Men det var mye morsomt også. Så du fikk jo med deg den russebustiden før det tok av? Jeg var ikke russ, jeg var russ, men jeg var ikke med på noe som helst, det var en alternativ. Jeg bare ga litt sånn blaffen og viste fingeren til hele det bærumsmiljøet. For meg var det...

Jeg hadde på en måte... Distansert litt fra det tidligere. Jeg vokste opp i et veldig snilt miljø på barneskolen. Jeg hadde sikkert mine ting, men det var nok en raring på mange måter. Men øynene gled helt greit gjennom barneskolen.

Og så kom jeg opp på ungdomsskolen, selv om jeg gikk på Berger, som ikke er den tøffeste, velsett var mye tøffere da, det var to skole på ryggen. Vi hadde stort sett også sånne rekkehus barn, men ikke bare, men det var likevel et røffere miljø, og sikkert også bare det at ungdomsskolen og sånt, ting annerledes. Så jeg måtte, først slet jeg et år skikkelig med tilpasset meg, og så ble jeg litt sånn alternativ og frikker for å skli inn da, i et miljø, og begynte å røyke og stå litt i butikker og sånne type ting da.

mye som en strategi for å passe inn, egentlig. Og når jeg liksom ble stor nok, 16 år, til å kunne ta bussen inn til Oslo, så var det bare en sånn

befrielse på en måte. Så nå trenger jeg ikke det her lenger. Det er ikke det jeg trenger for å overleve sosialt. Så det var veldig deilig. Jeg er ikke en sånn person som går rundt. Det er mye rart jeg har gjort som jeg sikkert kunne gjort annerledes, men det er ikke noe jeg angrer på i dag. De holdningene i de miljøene kan man si mye om. Ja, men det definerer jo til den du har blitt. Ja, og jeg tror at jeg tror at

Hvis jeg tenker tilbake på det, så er det ikke bare... Jeg har et mye mer nyansert syn på det nå, enn det jeg hadde kanskje da jeg begynte å jobbe i VG og Aftenposten, eller fikk etter hvert da. Jeg har jobbet der og i starten i min nerve og sånn. Så ser jeg at det er mye som var bra og sunt med den foreldregenerasjonen min, 68-er opprøret. Det var et veldig sånn...

nødvendig korrektiv. Det norske samfunnet på 50- og 60-tallet var trangt og autoritært, stivt formelt, og det var det man gjorde opprør mot, og det var et sunt og riktig opprør. Hvis vi da skrur klokken frem til 2020, så er det på en måte venstresiden som har blitt de autoritære

Det er de som definerer hva som er riktig og hva som er galt, hva som er innenfor og utenfor folkeskikken. Så nå kan man snu litt på det og si at nå er det nødvendig med et nytt opprør. Men det betyr jo ikke at alt, selv om jeg er AKP-ML og jeg ser det i dag, tok ting alt for langt. Men det var mye som...

mye som likevel i utgangspunktet var i hvert fall det man, det var i hvert fall riktig å reagere mot det man reagerte mot selv om svarene selvfølgelig alltid vil være litt sånn... En stressfaktor gjennom systemet da? Ja, altså det er ikke noe, det var gode grunner til at du fikk 68-opprøret, og det var

Det var mye positivt, sånn som det blittsmiljøet jeg kom inn i. Det var mye kreativitet og folk som ville gjøre sine egne greier. Og det utgangspunktet, sånn som blittshuset i dag, tenker jeg er masse positivt med det også. I hvert fall sånn som jeg opplevde det. Masse kreativitet og ungdom som gjorde ting. Det er kult, og så er det noen av de politiske holdningene som man kan si mye om, men jeg tenker ikke at alt det jeg drev med var så fælt. Men...

Man kan ikke gå rundt og angre på så mye. Det definerer jo etter den du blir. Det er mange ting jeg angrer på, men det er ikke sånne politiske ting. Man kan angre på mye til kjærlighet og damer og så videre, men når det kommer til den jobben, det har jo fått deg til ditt å være. Det er jo hele poenget. Det er sånne forspilte sjanser. Det eneste jeg virkelig angrer på var noen sånne

henting jeg var med på i forbindelse med snakket vi til sted om at det var litt sånn sammenstøtt med høyere ekstrem og sånn. Det er klart at det er noen ting som skjedde der som, selv om jeg ikke var den som gjorde noe særlig, så var du på en måte med på angrep og... Var det i full gjengslaskamper? Det var jo ikke kriminelle gjenger dette her. Det var ingen som tjente penger på det. Man sloss med hverandre. Det var noen ganger, selv om det på en måte var...

Stort sett så var... Altså, nynazistene brukte jo våpen hele tiden. Vi skulle ikke gjøre det, men så skled det ting litt ut likevel noen ganger da. Og i forbindelse med demonstrasjoner, var det nesten sånn casual greit at man avtalte å møtes i stedet? Nei, men av... Forskjellene er at det er sånne casuals og fotballhooligans da. De er på en måte...

Der er det en sånn innenforstått greie. Mitt inntrykk i hvert fall, jeg kjenner litt til dette miljøet selv om jeg aldri har vært med i det, men mitt inntrykk er at det er jo ikke så mange cashlots i Norge. Det var færre noen før også, men det var kanskje 100-200 som var aktive i det miljøet en periode.

Og de går ikke rundt og hater hverandre personlig, ikke sant? Altså hvis du er brandhuligen og engahuligen, så er det sånn at de slåss fordi de synes det er gøy å slåss, og så har de samtidig en gjensidig forståelse for hverandre, som gjør at de kan avtale slåsskamper og spilleregler og sånne type ting, og så går det selvfølgelig skjeis av og til, og det går utover uskyldige og sånne type ting, og jeg er selvfølgelig ikke noe jeg forsvarer, men det er

samtidig en litt sånn innenforslått greie som ikke er så fryktelig samfunnsskadelig eller farlig. En kodeks der. Ja, og sånn, mens med nynasister og blitsere så er det litt annerledes, fordi man hater jo hverandre, ikke sant? Altså man er virkelig, man går rundt og ser på hverandre som fiender, og ser på det liksom sånn at hvis du ser en nynasist, så skal du helst liksom bare slå ham ned, ikke sant? Det var sånn vi tenkte. Ja.

Og det er jo litt igjen, ingenting av de tingene som jeg var med på, som gikk ut over noen uskyldige tredjepersoner, men samtidig så er det klart at det her, er det ting i spill som potensielt kan være farlig da. For eksempel, hvor

plutselig er det ti mot en, da kan ting gå veldig skjeis veldig fort. Uten at man egentlig har tenkt at det var det som skulle skje. Hva tenker du om det der som har vært litt snakket om i siste, at man advarer å sidestille både det her med nynazister og islamister og jihadisme, at trusselen er ekvivalent? At den er like stor fra begge sider mot vanlige borgere?

Jeg tror det er en riktig analyse. Det tror jeg. Jeg tror at nå hadde vi jo dagligdag 20. februar, er det ikke det? Nå har vi jo en hendelse natt til i dag.

Nå er det torsdag, hvor det var en tysk mann som tydeligvis har oppfostret på noen konspirasjonsteorier han har lest på nettet, og har gått ut og skutt og drept personer med innvandrer i bakgrunnen. Kudre. Gått inn på en sånn der vannpipeklubb og skutt og drept folk. Gått videre. Jeg har ikke rukket å se på detaljene i dag, men

Men dette er jo blitt skrevet mye om. Dette er jo bare ett eksempel. Du hadde Philip Manshaus her i Norge som drepte søstren sin og som helvete ble stoppet. Og du hadde masse andre tilsvarende hendelser, og selvfølgelig 22. juli, som gjør at dette er på en måte noe nytt.

Og det er noe veldig spesielt, fordi det radikale islamistmiljøet er litt annerledes. Det finnes nesten ikke eksempler på at radikale islamister har gjort sånn helt på egenhånd. De har nesten alltid, selv i terrorangrep, hvor det synlåtende bare er en gjerningsmann, så har de alle saker jeg kjenner til annerledes.

alltid i senere og i etterkant kommet frem at han har vært, jo da han eller hun, stort sett han da, har vært i kontakt med noen, snakket med noen, om ikke annet så på nettet. Han har gjerne vært i utdannelse på et eller annet tidspunkt, ikke sant? Og så kommet hjem igjen. Så det er mer en annen type miljø, de er i kontakt med hverandre, mens her har du jo, det er det nye høyere ekstreme miljøet. Det er jo ikke de klassiske nynazisten som vi drev for å slåss med utenfor Blitthuset. Så

så er det altså folk som sitter på nettet og selv radikaliseres. Det er kjempefarlig. Både fordi at det tydeligvis da liksom har dukket opp miljøer som hauser hverandre opp til å utføre alvorlig terror, men også fordi det er så vanskelig å

Du har nettforumene hvor disse folkene sitter og snakker sammen, og du sitter kanskje hundrevis av folk og skriver omtrent de samme tingene, så vet du at 99% av dem sitter der bare og kødder. De sitter bare og provoserer og skriver drøye ting fordi de synes det er gøy. Men så er det den ene som faktisk mener det her, og hvem er han? Stort sett han. Det er nesten umulig for...

Man tror jo liksom at PST sitter og styrer og vet alt og sånt, men sånn er det jo ikke. De har jo ikke kapasitet til å... Det er jo bare veldig begrenset hva de faktisk har kapasitet til å følge med på. Det er interessant det der, altså det...

tenker dere prøver dere liksom å agere likt i begge tilfeller, altså hvis det er islamistisk terror og høyere ekstrem terror, altså prøver dere fordi hvis det er liksom islamistisk terror da, så har jo dere på en måte en slags

Både at et publikum kommer til dere for å kanskje lese mer og annen type innhold enn det kanskje massemediene gjør, men når det kommer til den andre siden, prøver dere å skille ut på en annen måte i forhold til hvordan de andre mediene dekker en sånn hendelse? Vi prøver å behandle disse sakene. Nå har vi ikke hatt noen alvorlige terrorangrep, islamistiske terrorangrep mot Norge eller Skandinavia så lenge jeg har jobbet i reset, heldigvis. Men

Men vi prøver å behandle disse sakene mest mulig likt. Det vi også ser er at det er ganske tydelig på, jeg har jobbet i VG, så jeg sitter og følger med på klikk og tall hele tiden. Jeg er veldig opptatt av det. Vi ser veldig tydelig at når det skjer store ting, og hvor ting er litt uklart, hvor det er detaljer som ikke har kommet ut enda, så har vi alltid masse trafikk.

Helt sånn uavhengig av hva som egentlig har skjedd. Ja, fordi folk oppstøklerer for oss. Ja, folk går til oss fordi de forventer at vi kanskje er litt kjappere ute med et navn. Jeg husker for eksempel, hvis du husker, at han Mastiar Keshvari, til det stortingspolitikk, eller fortsatt egentlig stortingsrepresentant, så var det da en stor første, en stortingspolitiker som var da restert for drapsforsøk eller noe sånt. Ja.

Da hadde vi, vi hadde ikke navnet, men folk håpet da kanskje at vi hadde det. Så det var sånn kjempetrafikk. Samme så vi da Ari Beindøve. Ja, riktig. Da vil jeg tro at nesten alle nettavisen opplevde det samme da, altså en voldsom økning i trafikk. Men jeg har klart at jeg ville tro at noen av de som da, vi gikk ikke ut med noen mer detaljer enn andre, men noen av de som da var innom reset, var nok sånn de første timene, var nok da sikkert også nysgjerrige da på om vi hadde

kommet med mer informasjon. Så her har vi nok

Vi har nok etablert oss, og det er nok et tvegetsverd, men vi har nok etablert oss som har et rykte på oss av at vi kanskje går litt lengre og litt kjappere ute med detaljer enn andre. Det stemmer nok ikke i sånne saker som Ari Bens selvmord, men det kan være riktig at i sånne typer saker som terrorsaker og alvorlige straffesaker, så vil vi ha noe lavere terskel for å

identifisere. Vi identifiserte for eksempel den der ambulansedesperadoren, hvis du husker det, som også var en stor hendelse i fjor, som kaper en ambulanse og kjørte rundt som en villmann i Oslo. Og da var jeg selvfølgelig i samråd med Helge, men jeg var med å ta den avgjørelsen, og det

for å identifisere det der var jo at dette var for det første en hendelse som satt opp ned på et helbydel i Oslo og for det andre, selv om dette ikke var et terrorangrep så holdt det på å si var det på samme måte egnet til å skape frykt og fare for innbyggerne ja, opplevde fare da her satt folk holdt lukket dører, folk holdt seg inndør skoler ble stengt

Så det var en veldig spesiell og alvorlig hendelse. Da mener jeg at offentligheten har et berettiget informasjonsbehov. Så i sånne typer saker skal vi i hvert fall ikke være sent ute med navnet. Det skal vi ikke gjøre.

Det er interessant at det øker trafikk på de tidspunktene her. Det var litt i steg. Det ser vi helt gjennomgående i sånne saker. At folk går til reset. Det er nok alle mulige mennesker som går til reset og sjekker om vi har noe mer.

Helt på tampen her, har du fått med deg, ja du kan jo mulig ikke ha fått med deg, som det er jo... Vi har ikke fått med oss. Du har jo vært på hytta nå et par dager, kanskje ikke, men det er jo... Ja, på fjellet. Ja, på fjellet, ja. Men det her er Folkeopprøret som er på Facebook nå. Ja, ja.

Det er jo, altså var det 69 år gamle Knut som satt i gang folkeopprør mot klimahysteri? Jeg sliter litt med å engasjere meg veldig i dette her, men ja. Samme her, jeg er ikke engasjert i det enda, men registrerer bare hvor fort det går nå da, med 100 000 følgere på en Facebook-side. Vi snakker om et par dager her. Ja, på en gruppe, ja. Og en motgruppe som dukker opp da på løpet av to-tre dager, som nå har halvparten av størrelsen.

at det er det liksom nivået på, eller bare litt sånn frustrasjonen i begge leire, en måte å uttrykke seg på. Ja, og selv om jeg på en måte, jeg synes nok det er litt sånn vanskelig, jeg har vært så vidt inne med denne folkeopprøret mot klimahysteriet, jeg synes nok det er liksom, jeg sliter litt med å identifisere meg med måten man snakker og skriver på der inne, jeg er jo en sånn person som stort sett liker å bruke innestemme, men det er helt,

Åpenbart for meg at i det norske samfunnet i dag er det etter hvert ganske mange som har veldig ulik bakgrunn, som enten opplever at de ikke får lov til eller klarer å henge med, eller at de ikke identifiserer seg med eller...

støtter opp om da, utviklingen i samfunnet. De reagerer på alle de... Det er jo ikke sånn at det norske samfunnet fysisk har endret seg så mye. Folk lever på samme måte som vi gjorde for 10-15 år siden. Vi har fått litt bedre levestandard og bedre teknologi. Men det har skjedd en sånn mentalitetsendring i offentligheten.

hvor man har blitt veldig opptatt av alt mulig, hva vi spiser, hvor vi drar på ferie, kjører diesel eller elbil. Det har blitt sånne nye markører da, for om du er innenfor eller utenfor, om du er et godt eller dårlig menneske, og hvor det plutselig er det gærent å være bonde da.

Å ha kuer, eller det er gærent å bo på bygda og kjøre bil. Det er galt å dra på charterferie til Gran Canaria. Vi hadde aldri lov til å dra det en gang jeg vokste opp, men det var noe jeg tenkte at det var kjempekult. Nå var det liksom, det er ikke kult i det hele tatt da. Og det tror jeg gjør...

Masse mennesker, noen blir forbanna selvfølgelig, så de melder seg inn i sånne grupper som dette, men andre tror jeg bare blir litt resignerte og litt oppgitt og lei. Dette ser vi veldig tydelig i andre vestlige land. Det er jo dette som har skjedd i USA, det er det som er Trump.

Det er det som er brexit, det er derfor disse tingene skjer, og dette kommer til å prege norsk politikk i årene fremover, det er jeg helt sikker på. Det skjer allerede nå, og det kommer til å forandre, ikke nødvendigvis partilandskapene, men det er jo en grunn til at vi for eksempel kommer til å ha svake regjeringer, tror jeg da.

de neste årene, fordi partierenskapet reflekteres ikke helt av det her. Så det gjør at tiden for sånne store flertallsregjeringer for eksempel, tror jeg er over. Kommer aldri tilbake. Og ikke som sånne etterpartiregjeringer også, kommer ikke til å... Altså, at Arbeiderpartiet får 50% av stemmene, sånn som det var på 50-tallet, det skjer selvfølgelig aldri på nytt. Eller aldri sier aldri, men i hvert fall ikke sånn de neste ti årene. Og sånn et sterk... En sånn som...

Solberg-regjering, altså fire partier med ren flertall, det tror jeg også er lenge til vi kommer til å se. For hverken på venstre sida eller på høyre sida er det mulig å samle disse kreftene. Selv om venstre kommunes bærer grenser, som du har meldt nå? Ja, det er jeg helt sikker på. Men...

Jeg tror jo at vi får en sosialistisk regjering i 2021. Noe annet er urealistisk. Kanskje, selvfølgelig, ikke helt mulig, men da må FRP vokse veldig mye.

hvis det ikke skal skje, men selv om vi skulle få en større senterparti, altså Arbeiderpartiet i regjering, så ville det ikke bli en flertallsregjering. Å samle Miljøpartiet i grønne rødt, Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og SP i en regjering, det er helt umulig. Hvis de prøver, så kommer det til å gå adundas med en gang. Det er jeg helt sikker på. Det er jo også litt sånn pussy for den jevne velger på å se at

at din stemme forsvinner inn i sånne enorme samarbeider og sånne gryter og trykkoker med hestehandling og så videre? Ja, og så er det jo noe med, som jeg sier, det er jo mange fordeler med det norske partisystemet. Det er kort vei fra det å bli engasjert til å kunne komme frem

bli aktiv i politikken, og bli folkevalgt. Det er ikke så store avstander mellom politikere og sånt. Det er mange grunner til det, men en av grunnene til det er at det er mange små partier. Så det er konkurranse om medlemmer og aktive, og velgere selvfølgelig. Men det gjør samtidig at ting blir ganske satt. Og

Jeg tror mange, jeg vet ikke hvor mye folk tenker over det her, men det er helt åpenbart at for eksempel Senterpartiets velgere

og FRP-svelgere, de har jo mye mer til felles enn jeg da. De har til felles med Høyres velgere, altså FRP-svelgere har veldig lite, de fleste av dem har veldig lite til felles med Høyres velgere. Senterpartiets velgere har stort sett veldig lite til felles med velgerne til MDG og Rødt og SV. Dette er helt ulike grupper mennesker, med helt ulike interesser, og meninger og holdninger.

Og det har vært mye mer logisk egentlig om Fremskrittspartiet og Senterpartiet samarbeidet, men på grunn av historiske skillinger og sånne ting, så kommer jo ikke dette å skje i nærmeste fremtid i hvert fall. Det er på en måte en ønskedrøm sikkert for mange av oss som jo blir reset at det skulle skje, men det kommer ikke til å skje med det aller aller første. Mens i USA da, hvor du har sånn topartistisering, så er det jo da mulig for en person som Donald Trump å bare snu opp ned på hele greia og ta hele kaka. Og det er

åpenbare urempe med det, men også noen fordeler at du faktisk kan få svære politiske endringer. Det blir spennende det der. Jeg synes det er alltid sånn mellom valgene så er det så mange partier som er under sperregrensa, og så greier det å kare seg over hvert eneste valg. Det er kanskje for lavt,

Sperregrensen er nok kanskje litt lav. Fremskrittspartiet har jo alltid ønsket å heve den. Jeg er ikke sikker om de er like bombesikre på det nå som de har mistet en hel stemme. Men før var de i hvert fall veldig for det. Men samtidig så tenker jeg at det er jo fordre ulemper med det systemet vi har. Fordelen er jo at du ganske raskt kan

hvis du virkelig treffer en nerve da så er det ikke så kort vei fra å være engasjert til å bli representert det er jo masse folk som prøver å starte partier hele tiden stort sett så går det ikke veldig bra mens du hadde da FNB Folkeaksjonen er etter mer bompenger en ensaksparti som i de områdene de stilte opp og gjorde bra, ikke sant? åtte

8% tror jeg det var i urbane områder der de stilte til valg. Det er et kjempevalg, ikke sant? Det er første gang siden Frensketspartiet har lykkes å

et rikstekneparti, og det er bare på en sak, ikke sant? Så det er sunt og bra for demokratiet, mener jeg, at det er mulig, og det er åpenbart mye vanskeligere da i et land som USA. Hva tror du om min litt sånn podcast spådom her, som jeg har sagt flere ganger, at jeg lurer på om det kommer en slags lignende bevegelse, bare at det kommer på litt sånn mer makroplan med offentlig sløsing, offentlig forbruk, offentlig... Tror du det kommer på et uttrykk i et eller annet valg snart, at

at det blir et opprør mot hvor

Dette her med bruken av skattepenger, at det er spesielt liksom når man ser at nettavisen skriver mye mer om det, jeg vet ikke om dere gjør det, det er du ser i hvert fall tegn til, synes jeg da, ikke den folkeaksjonen mot klimahysteri-proporsjoner, men sånn, da tar han der, som vi har jo snakket mye om i podden her, han er sløseriombudsmann på Facebook, altså veldig populær skikkelse, liksom, og han gjør litt poeng, humorpoenger ut av offentlige sløsninger, spesielt i kultursektoren og sånt da.

Tror du det virker som det engasjerer mye, og ifølge han som driver den siden, så er det noen av de mest delte sakene, og mest leste. Jeg vet ikke. Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det, fordi jeg tror at det er fortsatt sånn i Norge at vi har oljepenger som smører økonomien, og som gjør det veldig vanskelig å kutte. Om man er på høyre siden, eller

på venstre siden og jeg tror at disse, hvis du snakker konkret sløseri om budsmannen som du nevner, det er jo en skikkelse på Facebook han skriver jo mye om eller han eller hun skriver mye om jeg vet ikke hvem som står bak den siden men han skriver mye om

enkelt saker da, som provoserer folk, hvor det gjerne dreier seg om mye penger som brukes på litt sånn elitistiske ting, som kunst og kultur og sånn, som folk ikke kjenner seg igjen i. Og da blir folk sintet. Jeg tror ikke det handler om at de sitter og tenker sånn, å nei, nå får vi røde tall i statsbudsjettet. Jeg tror det dreier seg om at

oppfatter at her sitter politikere som er en del av en elite og bevilger penger til det de oppfatter som dustete elite-prosjekter. Og derfor reagerer de der. Derfor blir de sinte. På grunn av statsfinansene. For det har ikke folk noe forhold til, og det kommer de ikke til å ha noe forhold til heller før

før man faktisk må begynne å skjære ned. Og da kommer det til å være for sent uansett. Jeg tror du har rett i akkurat det, for det er lagt merke til at det ikke er nødvendigvis størrelseorden på summen som har noe å si. Det er gjerne byråkraten eller på en måte nivået i systemet og

Men det er ikke bare kunst og kultur, det er gjerne de tingene han får mest oppmerksomhet for der er det fortest lettest å dele og en del morsomme innslag og en del humor og man kan drite ut folk og sånn, men det er jo også store samferdsprosjekter og ledelønninger og mye sånt. Sånn er det jo med innvandringsdebatten også.

Jeg vet ikke hva du mener om innvandring, men jeg har vært tiltakende skeptisk til økt innvandring i mange år. For øvrig, det er mange på venstresiden som har vært og kommet frem til samme konklusjon. Men det jeg også har registrert da, er at

Det har jo blitt levert tunge offentlige NOU-rapporter, Brockmann utvalget 1 og 2, som virkelig har dokumentert at innvandring i den skala vi har drevet i Norge, det er ikke lønnsomt. Den typen innvandring vi har hatt fra ikke-Vestlige land, det er ikke lønnsomt. Og det er jo faktisk sånn at på en måte er det ikke noe vits å snakke om andre offentlige utgifter, så lenge vi har innvandring i den skala vi har til Norge i dag, for det er så...

det tar så mye av statens finansiering men folk bryr seg ikke veldig mye om det det er heller ikke derfor folk engasjerer seg i innvandringsspørsmål det er ikke derfor folk blir sinte eller frustrerte folk reagerer mye mer på saker om folk

om innvandrere som snilte på NAV for eksempel, enn at dette tar, selv om det er bare enkeltpersoner og enkelt saker. Og vold og så videre. Vold og kriminalitet. Det er forståelig at folk reagerer. Men virkeligheten er jo at hvis vi ser på, og det er jo ikke noen enkelt innvandrer som skyld, men hvis vi ser på statsfinansier og hva slags betydning denne ikke-vestbeinnvandringen har for økonomien vår, så er det mye, mye mer dramatisk. Men det å...

Det å forstå det, og ta det innover seg, det er mye vanskeligere, og det engasjerer ikke på samme måte som disse mer kulturelle spørsmålene, kan du si. Og det er jo en typisk gjennom for politikken, at det er ikke på en måte...

På 50- og 60-tallet kranglet høyre og venstre siden om økonomisk politikk. Da var det også mindre ressurser. Nå har vi på en måte økonomisk overflod, og da krangler vi om kulturen. Så er det kanskje også sånn at for å gjøre forandringer i det norske samfunnet, så må du vinne kulturkampen i dag. Vi er jo oljedopa, sa Halvor Fosslina, som var her for et par uker siden, som gjør at politikerne spesielt slipper å gjøre disse ubehagelige beslutningene inntil videre. Ja, og så tror jeg det er litt sånn...

En ting jeg har vært til da jeg vokste opp på venstresiden, da leste vi han Mao Zedong, som var lederen av Kinas kommunistparti og Kina. Han sa mye dumt sikkert, men han sa noe som var klokt også. Det var for å forandre basis, altså økonomien i et samfunn, så må du forandre på overbygninga. Overbygninga, det betyr kulturen, tenkemåten. Det tror jeg er riktig. Det er jo det Miljøpartiet De Grønne for eksempel holder på med. Det er det

miljøbevegelsen holder på med og er i ferd med å lykkes med også. At man har virkelig endret tankesettet og måten folk tenker på. Og det er for å være helt ærlig litt det vi holder på med å gjøre det sett også. Altså, du må det nytter ikke, og på en måte du kan levere gigantiske rapporter og ha fakta på din side, men det kommer ikke til å forandre så veldig mye. Du er nødt til å

snakke til folk på en måte de kjenner seg igjen i og klarer å identifisere seg med. Og det er det som, hva skal vi si, det er de som lykkes best med det da, som kommer til å vinne den kulturkampen vi går inn i i Norge nå. Og som vi er i, midt oppi, egentlig. Sånn tenker jeg da. Interessant. Litt kynisk kanskje, men...

Nei, men nå er jo klokka mye, så vi kunne jo kjenne at vi kunne hatt det temaet der til gode. Det er et stort lærerete å bleke. En spennende tema. Ja, og da kunne vi kanskje vært litt kulturelle og tatt et glass vin. Nei, du kan kanskje ikke det, du, som redaksjonschef. Jeg har rett og slett sluttet å drikke alkohol. Eier da? Du er helt utad da? Sånn har det blitt. Når var du sluttet med det? Det er en stund siden. Gikk helt sober?

Jeg er helt sober. Var det for å bli litt mer effektiv, eller bare at jobben krevet det sitt? Nei, jeg ser at for meg er alkohol lett forbundet med andre usunde livsvalg. Det var det riktige for meg. Jeg skal ikke gå inn på den private. Jeg blir alltid nysgjerrig på hvorfor noen... Jeg har en del gjester som er helt sobere, og det er gjerne folk som får gjort jævla mye ting. Mye effektive, produktive folk.

som gjennomgående. - Jeg ser i hvert fall at det å ikke drikke alkohol, det gir, du får bedre søvn og du får bedre form, og så for min del så er det kanskje ikke alkoholen i seg selv, men alle de livsvalgene rundt alkoholen, altså tingene som følger med, livsstilen som følger med, som ikke har vært så sunt. Var det jo også tidligere da, i det radikale miljøet jeg var i, så var det veldig mye alkohol. - Var det?

Vi vet alle var spesielt god på spriten. Da skjer det interessant til, selv om det er studio her. Vi har ikke gått på noen smeller her, selv om det står en viskefaske her. Det var mye alkohol her. Hadde du bare visst, og du gikk det her. Jeg skal ikke presse på deg noe alkohol. Vi har begge bil stående utenfor her, og masse vekter og partifolk som hører på sendingen her. Hei til dere. Hyggelig at dere henger med nå.

nesten, ja vi har to over to timer da sitter du og hører på det her ja det skal du jo overraske over at det er faktisk ganske mange som hører pådskjermene helt til slutten det er en lojal liten skarre der

Så det er helt utrolig. Nye tider. Sitter dere og hører live nå? Nei, vi er ikke live nå. Faktisk, apropos, skjer det noe spennende? Nei, egentlig ikke. Jeg er egentlig ikke inn på å sende live. Det er en liten egen nerve med det. Så det er litt mindre arbeid for meg etterkant, for det er mye jobb med denne. Men sitter du og redigerer det her, eller ...

Kan du se her, her har du da skjermen, og her klippes det automatisk på stemme mellom oss. Så hvis du begynner å prate nå, så går det nå på deg. Men du legger ut alt? Du sitter og klipper ut det beste? På sånne lange røyke- og dopauser, så tar jeg vekk de, sånn at det blir litt teit. Men alt går ut, ja. Med mindre gjesten sier liksom, den hun eksen her har jeg ikke lov til å snakke om. Ja, sånn, ja.

Jeg satt og hørte på en VG-podcast, og der snakket de om at nå skal podcasten bli voksen og proff og sånn. Hva mener du med det? Nei, jeg vet ikke helt. De hadde vist hyret inn Google-Norge-sjefen til VG for å drive podcast og hei og hå, så de tror tydeligvis at de skal klare å tjene penger på å gjøre dette her sånn proff og kult.

Interessant. Jeg vet ikke om du tjener noen penger på det her, men jeg har vel ikke noen store troen på podcast som kommersielt...

foretak egentlig over hodet, men jeg tror i hvert fall ikke løsningen er å gjøre det. Det som eventuelt er appellen er jo det uformelle ved det. At man sitter og prater løst. Ja, men jeg tror uansett nesten med unntak av noen kjendispodcaster som ligger i topp 10 og sånt, de kan jo dra inn litt annonsepenger og sånt i gode sesonger og holde på, men de fleste podcaster i Norge kan ikke leve av det her. Men altså, jeg sitter jo og hører litt på den her mannegruppa Otta sin podcast, mest for å lære, ikke sant? Og...

Litt sånn for å... Den er veldig populær. Ja, den er veldig populær. Litt for å lære hvordan de snakker til folk og med folk. De er bra gjester. Ja, de er bra gjester. Noen ganger er det litt yndresang. Noen ganger har de veldig yndresangre gjester. Jeg satt og hørte på den Joshua French, for eksempel. Kjempebra podcast. Ja, han var der. Ja, han var veldig, veldig bra. Veldig yndresangt. Men også veldig mye sånn... Selv de som da er såpass liksom drevne da,

For det første så er det fryktelig langt. Vi holder på i nesten to timer. Og det er veldig mye ting. Jeg tenker at dette er litt sånn, ikke ræl kanskje, men det er sånn tomprat, eller ikke tomprat, men løst snakket da. Uten noen klar mål eller mening. Tulling og tøysing og drøy humor som kommer litt sånn ut av det blå. Og helt veldig uregisert. Jeg tror at det er det som

publikummet de treffer da, som selvfølgelig er noe helt annet enn å være jævere i offene og sånt nå, eller Aftenpodden, men det publikummet, det er det de vil ha, akkurat som de som hører på den der Aftenpodden, det er en forferdelig podcast synes jeg, det de vil ha er dette politisk korrekte småpluddere, ikke sant? Hvis de sitter på fly eller bilen eller toget da, sikkert. Klimavenn eller toget. Elbil. Nei.

Tilbake til det med podkredsa, det er ikke så lett å tjene penger på det. Jeg hadde Lasse Hallberg, den gode gamle Big Brother-sjefen som

Vi kastet ut Rubicon, men startet opp det enorme TV-selskapet sitt som har kjøpt opp rubel og bit nå. Han sa også at det er en grunn til at mange podcaster begynner der ute, og så går de inn til NRK og de etablerte, og så får de lønn og fast inntekter der og rydder forhold, for det er ikke nok til å tjene for de aller fleste podcaster der ute.

Så det er jo, dette her er for min egen del et helt hobbyprosjekt. Og så som mann i gruppa 8, de har litt annonsinntekter selvfølgelig, men det de også tjener penger på er det samme som oss. De får goodwill. De tjener penger på å få

Ikke at folk hører på dem, fordi de er villige til å betale for innholdet, men at folk synes de er kule, ikke sant? Og opposisjonelle og alt det der. Du blir kjent med de, og du får liksom brandet deg, og du gjør også det tredje som veldig mange gjør nå, er at du selger ut eventer, konsertlokaler, blir fylt opp med noe med podcaster. Det er jo veldig unikt. Da var det jo hvert Jordan Peterson og...

og Sam Harrison-gjengen der har jo såkt ut arenaer også. Men hva skulle du betale for å sitte og høre på disse her Aftenpodden-folkene? Det forstår jeg ikke at noen... Jeg sitter og hører litt på det selv også, men jeg må føle at det er jobben min også å følge med på hva disse snakkeklasser-folkene driver med.

Men å betale for å gå på Rockefeller eller hvor det er og høre på det, det får jeg ingen forståelse for. Det kan ikke jeg forklare heller. Jeg drar jo knapp på konserter. Så det er jo sånn der å dra ut og betale en billett for å se et evenemang. Det sitter langt innenfor min del. I hvert fall sitte og se på en podcast. Da skal man være fan altså. Da må man jo være veldig fan. Jordan Peterson, jeg er ikke så jeg har forstått hørt på ham, men jeg er ikke så diehard fan. Men det kan jeg forstå at hvis du virkelig har slukt en pilla, så

er du villig til å betale for det? Det blir litt som å se en rocke stjerne. Ja, det blir jo det, ikke sant? Og de to som Sam Harris hadde, de solgte jo ut arenaer i hele verden. Ja, det kunne jeg funnet på å betale for. Og hvis Joe Rogan hadde hatt behov for penger, så hadde han gjort det samme og fylt opp sikkert spektrum og det som er. Ellers er jeg litt vaksinert mot å gå på ting, for jeg føler jeg gjorde det så mye...

da jeg var yngre, i det politiske miljøet. Det var så mye møter og foredrag og seminarier og sånn. Og så sluttet jeg jo med det. For jeg skle litt ut av det, og det var så deilig å slippe å sitte og høre på andre folk hele tiden. Ja, det er deilig å høre på andre folk, du kan være litt mer selektiv og ha et større utvalg å gjøre på bussen. Ja, eller du sitter i bilen og hører på et eller annet, det kan være all right. Lydbøker er faktisk helt genialt.

Så det er noe annet enn å være fysisk til stede, for da binder du liksom tida, og du får mye fritid da. Fantastikkert ut at du fikk gjort jævlig mye annet enn å sitte på de møtene. Ja. Det var sosialt da. Ja, det er jo et annet aspekt. Ja.

Du, det her var veldig hyggelig. Vi var til over to timer nå. Det er klokka snart 12 her. Jeg måtte forlenge parkeringen faktisk. Jeg tenkte jeg hadde tatt bra i. Ja, ja, der ser du. Skal vi bare kjøre den til 12? Det er bare å swipe på den klokken. Jeg har isparken her ute selv. Det er ikke billig utenfor arenaen her. Nei, det er sikkert kjempedyrt. Men...

Det var superhyggelig at du tok turen ras ned fra fjellet og ned hit til Strandsonen på Forlundbu for en hyggelig prat med en gammel bærum hva heter det? Bæring? Det heter Oscar Børing og bæring. Det ser du, jeg lærte meg nytt i dag. Strålende, ha en hva blir det? Det er helg nå, og så snakker vi sikkert på vi. Det gjør vi, vet du. Takk for praten.
Lignende

6/21/2020
Wolfgang Wee Uncut
Ole Asbjørn Ness | Norsk politikk, PR-bransjen og liksomobjektive (og late) journalister

Wolfgang Wee Uncut #52: Ole Asbjørn Ness er forfatter, samfunnsdebattant, standup-komiker og tidligere journalist. Han er også utdannet siviløkonom på NHH. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside...
Sjå mer
1/10/2021
Wolfgang Wee Uncut
Jon Hustad | Norske Journalister, Vaksineskandale, Valget 2021, Velferdsstaten, Kulturrådet +++

Wolfgang Wee Uncut #94: Jon Hustad er journalist i Dag og Tid, forfatter og skribent. OBS! Grunnet harddiskproblemer er det kun audio fra start til cirka 1:58:00. #vaksine #politikk #valget2021...
Sjå mer
3/8/2021
Wolfgang Wee Uncut
Ole Asbjørn Ness | Rusreformen, Klimapolitikk, Jan Tore Sanner, P-pillen, Monogami, Fem Dager i Mai

#politikk #økonomi #wolfgangweeuncut #menn #kvinner #klima Wolfgang Wee Uncut #108: Ole Asbjørn Ness er forfatter, journalist og komiker. 8:50 Jan Tore Sanner 17:32 Lave fødselstall...
Sjå mer
8/28/2022
Wolfgang Wee Uncut
Helge Lurås | Resett, Konflikten Med Styret, Kommentarfeltet, E-tjenesten, Shurika Hansen, Ny Avis

Lastar
Lars Akerhaug om Resett, skarpe debatter, saueflokkjournalisme og avslaget i Norsk Redaktørforening.

Transkript

Lignende

Ole Asbjørn Ness | Norsk politikk, PR-bransjen og liksomobjektive (og late) journalister

Jon Hustad | Norske Journalister, Vaksineskandale, Valget 2021, Velferdsstaten, Kulturrådet +++

Ole Asbjørn Ness | Rusreformen, Klimapolitikk, Jan Tore Sanner, P-pillen, Monogami, Fem Dager i Mai

Helge Lurås | Resett, Konflikten Med Styret, Kommentarfeltet, E-tjenesten, Shurika Hansen, Ny Avis

Ole Asbjørn Ness | Norsk politikk, PR-bransjen og liksomobjektive (og late) journalister

Jon Hustad | Norske Journalister, Vaksineskandale, Valget 2021, Velferdsstaten, Kulturrådet +++

Ole Asbjørn Ness | Rusreformen, Klimapolitikk, Jan Tore Sanner, P-pillen, Monogami, Fem Dager i Mai

Helge Lurås | Resett, Konflikten Med Styret, Kommentarfeltet, E-tjenesten, Shurika Hansen, Ny Avis

Aslak Nore | Etterretning, Fødselsrater og Feminisme, Rus, Franske Kvinner, Pandemien, Marseille

Aksel Fridstrøm | Fornebubanen, Offentlig Sløsing, Kjønnsdebatten, Pride, Rusdebatten, Lablekkasjen

Lars Akerhaug | Snakker Ut Om Alvorlig Depresjon, og Hvorfor Han Forlot Resett

Torbjørn Røe Isaksen | Valget, Stortingsskandalene, Globalisme, Høyre, Arendalsuka, INP, "Lobbynews"
