Emilie Voe Nereng | Karrieren, Alkohol, Kosthold, Bruddet, Risiko, Selvtillit vs Utseende, Banning!

Men dette er godt. Vi håper at det er godt. Jeg er veldig lite nøye på det. Er det da? Det er veldig godt å høre. Nå har jeg faktisk vært på en vinsmakling og lært litt, men jeg kan egentlig ingenting. Sånn... Men jeg vet hva jeg synes er godt, på en måte. Og som regel synes jeg at bobler er så sjeldent feil. Det er så bra med å være jente, at du etterfor må komme litt unna med det. Og ikke kunne det. Hvis jeg får det der vinkartet litt i fanget, så skal jeg... Du må bare fake it till you make it, ikke sant? Bare være sånn her, jeg valgte på litt kjelle, den er liksom fyldig og Den er fin, ikke sant? Bare selge seg selv inn uten å egentlig kunne noe. Jeg har funnet ut at ærlighet var lengst. Jeg har malt meg så jævlig opp i hjørnet ved å late som om jeg kan ting. Tusen takk! Skål da! Vi bare snakker sånn inn i det her. Jeg vet faktisk ikke helt hva vi skal prate om i dag. Ikke heller. Akkurat feilig. Men kremanten kommer sikkert jævlig godt med. Jeg gidder ikke det, jeg synes ikke det er så kult å... Eller viktig å forberede seg for mye. Gjorde du det på poddene dine? Jeg forberedde meg veldig mye. Gjorde du det? Ja, det skulle være saklig å prøve å holde meg til et visst tidsperspektiv. At det skal være helst maks en halvtime, 40. Og da er det vanskelig, jeg hater å avbryte gjester. Det gjør jeg jo ikke. Nei, nei. Jeg vil jo stille gode, smarte spørsmål i en sånn type ernæringspodcast. Det er derfor jeg skal prøve å legge lista litt lavere til neste, sånn at den er mer folkelig. Blir du ikke litt lei av å snakke om ernæring? Du får lyst til å snakke om andre ting. Jo da, men med de menneskene jeg har invitert, så har jeg veldig lyst til å snakke om ernæring. Det synes jeg er dritdykkelig. og det gir meg mye å få lov til å nørde litt og snakke næring. Men selvfølgelig, jeg er glad jeg har andre interesser også. Jeg er veldig glad for det. Det merket jeg da jeg startet podden her, at skal jeg nisje det til verkslån? Jeg er veldig glad på at det holder åpent, men alle finner sin greie på en måte, men hvis jeg skal holde meg til en ting som bare fotball, eller teknologi, jeg tror det hadde blitt så... Jævlig lei jeg. Jeg har ganske stort volym da. Ja, ja det har du. Så det beste er å finne bare gjester som synes det er en rysange, og så bare ta det derfra da. Spe på meg litt kremant, og så kjører vi. Ja, det synes jeg er en god plan. I siste gang har det blitt så mye drikking at det nå er sånn der etter her. Det er ikke bra, jeg vet ikke hva denne grensen er, for at du er sånn, Bård eller en alkoholiker, det er jo sånn et limit. Det er vel litt det er et problem, men det er jo en sånn anbefalt mengde alkoholenheter i uka, den har jeg overskriddet ganske mye det siste for deg. Du har det, ja? Ja. Ok, hva vil du lese da? Det er vel, altså er det sånn, Det er ganske mye, men det er sånn 13-14 enheter i uka for kvinner, og så 16-18 for menn. Det er jo guidelines, er det ikke det? Ja. Men det er ikke sikkert overskuddende tenker man om. Jeg tenker at dette gjelder jo da gjennom et liv. Det er mange perioder i livet mitt hvor jeg ikke drikker det helt tatt, eller hvor det blir mye mindre av det. Ja, det går til det. Nå om dagen tenker jeg at det gir meg glede, så får vi bare kjøre på. Det måtte jeg like veldig godt. Du snakket jo før vi gikk på her at det har blitt litt for mye alkohol på vei på front her i det siste. Det er sånn det jeg tenker på om. Jeg hadde en sånn dag hvor jeg begynte å møte med pappa til lunsj klokka ett på teaterkafeen, og da tenkte jeg sånn, ja, ja, og da var jeg fullsjuk atpå til fra dagen før, så jeg bare reparerte der. Og så skal jeg møte en kompis klokka fem, Og så skulle jeg møte noen andre igjen klokka ti. Så det var jo en sånn der 15-16 timers dag igjen. Det blir helt ødelagt. Og for den alderen jeg er nå, så blir det jo vondere og vondere da. Men jeg blir nesten ikke fyllesyke, vet du. Du gjør ikke det? Nei, jeg er veldig, veldig heldig. Jeg har vel hatt en dag hvor jeg tenkte sånn, nå tror jeg at jeg er fyllesyke for første gang. Nei, du kødder altså. Jeg bare surfer litt på det, at mens det enda ikke slår meg skikkelig, så får jeg bare nyte det. Det er det drøyeste. Jeg husker jo at du taklet fyllersjuket bedre i 20-årene selv også, men jeg tror jeg ble fyllersjuk, i hvert fall sprit. Sprit blir du fyllersjuk av. Ja, men ikke noe sånn, jeg gjør meg ofte ferdig med det på kvelden, ikke sant? Det er det verste når jeg kommer hjem og spyr litt kanskje, og så er jeg ferdig da. Dagen etter så kan jeg fungere veldig bra. Det beste trikset på fullsyke, det er iskaldusj. iskaldusj, kjør den på to minutter, og hvis du ikke blir fin av det, da er det ingen tid, det er ikke noe opp, da er det bare å legge seg igjen. Egentlig burde man jo bare badet mye ofte, ikke sant? Jeg har en liten drøm om å bo i et hus der jeg har et vann rett i nærheten, så jeg bare kan hoppe uti hele året. Jeg har det. Du har det? Åh, herregud! Den er ikke helt nede ved vannet, men det verste er at jeg bruker det aldri. Jeg satt sånn, flytter du sjøen, skal jeg gå og bade hele tiden, gå ned og sånn nattbad, kveldsbad, litt sånn isbad, gjør det? Nei. Nei. Og det er litt med de sånne drømmer, altså. Man har lyst på det, og så bare, når det først skjer, så ja. Hvis du skal komme nærmere venner og sånt, og de bare flytter nærmere deg, da kan de besøke deg hele tiden, så er det sånn, ja, men det blir ikke noe oftere. Det er bedre når man bor langt bort fra dem, for da finner man tid. Hvis man har naboer, så kan du se hverandre en del, men familie og sånt, hvis du ikke bor med familie, så er man veldig dedikert med familie, eller man er sammen med familie. Hvis man bor fem-seks kilometer unna, så er det sånn så nærme at man oppsøker det veldig sjeldent. Ja, det kan være. Det er sjeldent det. Ja. - Ta oss gjennom partyuka di da. - Partyuka min? Nei, jeg har bare hverdag onsdag. - I dag er det onsdag. - Jeg var bare invitert på en middag i går som var hyggelig, som ble en del vind og litt beglitt. Det var ikke noe verre enn det. Jeg har faktisk ikke vært ute på byen på en måte ordentlig siden juni. Jeg er ikke sånn som er veldig mye ute, men jeg elsker middager, jeg elsker å bli invitert steder. og takker alltid ja, hvis jeg kan. Du er en yes-woman. Ja, veldig det. Jeg elsker sånne ting, så jeg blir veldig glad av å få invitasjon. Og jeg tenker jo da aldri snarere at nå har det vært mye sånt i det siste, eller nei, nei, nei. Jeg har kun hatt... festlige middager hver dag, hvis jeg kunne. Å, for et deilig liv. Det er sånn der du er ute med unger, og jeg skal ikke si at jeg ikke har fælt av unger å spille. Jeg er veldig glad i unger, hvis noen har svart til om det. Men det er jo et utrolig deilig liv. Men du har jo på en måte vært rimelig åpen når det kommer til forhold og brudd og alt mulig sånn. Det er jo fortsatt en overgang, er det ikke det? Du er med deg selv hele tiden. Jeg tenker spesielt på mat, da. Låg mat seg selv er jo det kjipeste i hele verden. Ja, jeg har jo laget veldig lite mat til meg selv. Nå har jeg bodd alene for meg selv i litt over en måned. Og jeg har laget totalt, hvis man tenker middager, kanskje fire middager. Det er helt sykt. Jeg har jo litt heldig å ha min egen meny hos en takeaway-restaurant. Jeg har jo en liten avtale om at jeg kan hente meg litt mat. Så jeg har bare gjort det, for det er dritskill og godt. Og det er min egen mat og min egen oppskrift, så jeg synes det er veldig godt. Og så har jeg vært på masse middager da, og blitt invitert. Og så har jeg dessverre flyttet inn i leiligheten med et veldig, veldig lite kjøleskap. Så det er ikke noe sånn at jeg får ukeshandlersvelg og planlagt. Nei, jeg skjønner veldig nå de som bor alene hvorfor de ikke lager så mye mat. Hvorfor de kjøper seg en grande også og slenger den inn i ovnet. Jeg kan virkelig forstå det. Og empatiserer du med de ensomme der ute? Ja, men jeg gjør det. Jeg forstår det kjempegodt. Det er derfor jeg flyttet til for meg selv for en måned siden. Valgt å være veldig åpen med følgerne på at det har vært veldig omstilling. Og tøft, selvfølgelig. Hvorfor valgte du å være åpen på det da? Var det ikke noe alternativ først for deg? Det var ikke noe alternativ. Jeg holdt det skjult, det er jo feil å si det, men jeg fortalte ikke om bruddet på om det hadde gått tre eller fire uker. Ja. Og da å late som på Instagram føltes helt forferdelig, fordi jeg har jo blogget siden jeg var 13 år gammel, alltid levd av å dele om livet mitt, og alltid holdt andre mennesker unna det. Jeg har jo fortalt veldig lite om familien min, eller om vennene mine, eller de jeg eventuelt har vært sammen med. De har liksom ikke vært en del av det, men mitt liv har jeg delt mye av opp igjennom. Og det fortsetter jeg å gjøre nå, selv om jeg har en hovedsakelig matkonto på Instagram, så er det vanskelig for meg å late som om alt er i orden. Jeg synes det blir så fake. Så det var en lettelse for meg faktisk, da jeg kunne være åpen om det. Du forstår at jeg har en hemmelighet? Jeg gikk ikke helt dit. Men jeg tenkte bare det var greit å bare få det ut der. Ja, det skjønner jeg godt da. Men det er jo veldig lurt å vente i treff, for man er jo som helt kake. Det er jo helt sykt, det er som en prudd. Det er sånn omveltning i livet, men også inni deg. De følelsene jeg har hatt i det siste, det går opp og ned i så sinnssyke bølgedaler som det er nå. Jeg er litt lei av at det er så mye opp og ned. Jeg bare gleder meg til hverdagen er litt mer stabil og rolig. At man får hverdagslig bekymringer igjen. Det hadde vært litt chill. Jeg har jo ikke tenkt på strømprisene, som alle andre klager over. For jeg har hatt mye annet å tenke på. Det hadde vært deilig å bare klage litt om strømprisene. Det er det jeg prøver å tenke på. det er litt deilig å få litt perspektiv på ting jeg lærer ekstremt mye i denne fasen om å klare meg selv lærer mye av å det er mye mental trening i det å sitte med egne tanker og prøve å få det bra hva var det du gjorde da? Jeg prøver å enten stå i det hvis jeg har vonde følelser, så prøver jeg å kjenne etter hvor i kroppen kjenner jeg dette. Det er sånn meditativ teknikk, ikke sant? Hvis du står på kjøkkenet og lager en granolamix med noe sirup, var det sånn helt sinnssykt? Det må vi snakke om etterpå. Hvor mange av disse rettene er det du egentlig spiser selv? Det er alle. Du gjør det, ja? Ja, ja. Ok, vi kommer tilbake til det. Og da får du en negativ følelse, og da er det sånn, hvor i kroppen er ikke det alltid samme sted, det er liksom hu og hjerte, liksom? Nei. Det blir ikke armen, liksom, eller? Nei, altså, man kan faktisk kjenne litt sånn, Jeg får ofte en ugenfølelse i magen, og så prøver jeg å plassere hvor i magen er den. Hvis man er veldig oppmerksom på det, så kan den flytte seg fra litt lengre ned i magen til høyere opp. Du kan kjenne til pulsen. Er pulsen min økt? Hvordan puster jeg nå? Ved å få fokus på det, så skjønner jeg og kroppen min at dette ikke er farlig, og så forsvinner det litt sakte, men sikkert. Det er veldig god trening i det, rett og slett. Har du vært på en av de dypeste krisene i livet mitt? Jeg hadde en sånn hverensnatt, jeg tror jeg sov tre timer i en måned, helt sinnssykt hardt. Og så våkna på samme tidspunkt hele tiden, halv fire, fire, og lå og kvernet. Eller jeg kunne ligge og kvernet hele natta. Det greiene der får meg helt tortur. Har du borte det? Ja, jeg sov jo knapt, jeg tror jeg sov to-tre timer i snitt de første to ukene. Ja. Og da var det sånn at jeg var bare sånn, kan noen plis gi meg sovepiller? For da var jeg, jeg var, altså jeg ville bare få sove. For jeg var jo dritsliten og trøtt, men bare hodet mitt ville ikke skru seg av. - Det er helt vilt. Du skjønner jo hvorfor folk tyr til å sove på dagen. Jeg vet ikke om du har blitt sovet av tabletter. Jeg er livredd for alle sånne ting. Bare hør på alle som har crashet på det. Jeg vil jo finne ut av det selv. Jeg vil jo finne ut hvordan man sover best selv, ikke tablettene. Og den gang du får tablettene hjelp, så er det sånn at jeg fortsatt ikke har fikset det. - Det var en lege som ville gi meg allergimedisin, som du blir litt søvnig av. Og da kjente jeg sånn, nei vet du hva, jeg får bare tåle det. Så jeg gikk aldri på noen piller, for jeg er også en sånn som gjerne vil fikse det selv, og kjenne at jeg kommer meg gjennom noe, uten å ta masse medisiner, og har ikke helt troen på det. Og det gikk jo over selvfølgelig, da fikk det litt bedre. Og det er jo en fin følelse det å da se tilbake på noe som har vært litt dritt, og tenke, ok, nå har jeg noe sterkt sammenligningsgrunnlag, nå sover jeg bra, da sover jeg ræva. Sette pris på det jeg har nå. I stedet for at man på en måte har sånn quick fix da. Ja, det er nettopp det. Det er den oppdagelsen av to ting da. Jeg kan huske det er sånn trening selvfølgelig. Du sliter deg jævlig ut på trening, så er det lettere å sove. Det er ikke gitt det heller, men det er sånn der, nå skal ikke jeg sitte her og anbefale folk som er nede å drikke alkohol, men... Men, det er for at hvis du kombinerer sosialt lag da, ikke sitte og drikke alene. Det tror jeg på en måte, det følger jo søvn uansett. Men det der med liksom, Det fine med alkohol, synes jeg, er jo at du blir både i den fine formen på kvelden, har det gøy med andre, det gjør deg kanskje hakket mer sosial, tar noen sjanser som du ikke ville turt ellers. Men det beste med alkohol, synes jeg, er dagen etterpå, hvor jeg da, personlig, noen får sikkert angst av følelserukene og går rundt og har sånn aspeløp, men jeg blir sånn, jeg kunne ikke gitt mer faen i hele verden. dagen jeg føler syk, alt kan komme, hva som helst. Få hva å si, gjøre hva du vil. Jeg gir fullstendig faen. Det er litt deilig. Jeg får fylleangst, skjønner du. Jeg blir ikke fyllesyk, men jeg kan få sånn, jeg skjønte ikke hva det var før jeg faktisk hørte på en podcast, at det er en tilstand, det er en bevis tilstand, at du på en måte får, du kan få såpass dopaminutskillelse av å være på et festlig lag, drikke alkohol, masse dopamin i hjernen, Så nivået dagen etter er lavere. For det er sånn... feedback der som skjer i kroppen så vi sterer ned egenproduksjon dagen etter så du føler deg deprimert og det skjer jo meg jeg kan være sånn dagen etter og tenke sånn jeg er ikke et godt menneske eller sånn fremtiden er ikke lys lenger så jeg har det ganske du får motsatt effekt der da vi kan ikke samle seg rundt konsensus om at alkohol er løsningen nei Jeg tenker jo bare at av alle ting som er veldig godt bevist at ikke er bra for helsa, så er alkohol en av dem. Som vi likevel velger å trøkke i oss. Samme med meg. Man er jo redd for alt fra ultraprosessert mat til godteri. Så har vi veldig tydelig bevis om at alkohol er ikke bra. Det snakker vi om. fordi folk bare vil ha det. Da tenker jeg at man må bare ha et bevisst forhold til det, aldri la det bli et problem, ha det gøy med det. Det er veldig viktig. Jeg vil aldri drukke det hvis jeg var trist. Så jeg tenker at så lenge det bidrar til noe positivt i livet, og du føler deg sosial og du har det gøy med det, da tenker jeg at det egentlig er en... greit ting å ha. Det burde vi ha på sånn motivasjonsbilder vi kan henge opp på veggen, sånn sky, Morten Ramstahl. Ja. Min egen kvote. Men det er jævlig bra det du sa, for det er sånn der, når du har hengt litt mye med Mari Kolbe som jeg har gjort, og det har du også gjort overfor, du har jo snakket mye med henne, så er det sånn der, da er det sånn, faen, økologisk papirkan, rett i kurven, agurken, yes, økologisk hele verden her, så går jeg rett på polen og bare banker ned et smuss tit og vin, og så bare øl i kroppen der igjen. Det er litt rart da. Ja, man Man må liksom pick your battles, ikke sant? Hva er det du vil... Jeg tror det er noen som selvfølgelig har en mye identitet og stolthet i det å gjøre ting veldig korrekt og riktig. Men og være dritflink med kosthold og trening, hvor det gir livet deres masse. Er det typisk jenter, eller? Litt typisk jenter? Jeg vil si at dette er virkelig begge veier. Tenk så mange gutter som henger på treningssenter for å bygge muskler, som har sett utallige YouTube-videoer for hvordan bygge mest mulig effektivt, og du skal gain, og så skal du shredde. Det er bare at det er... Vi har ulike tilnærminger til det. Så jeg tror dette gjelder absolutt begge veier. Jeg tror det å være veldig flink på det er en kanskje litt mer kvinnelig greie. Men å ha identitet til det tror jeg litt mer menn kanskje at de tenker at det er kult. Det er litt sånn målet kanskje litt forskjellig. Jeg tror menn er sånn der astetisk trening. Jeg tenker alt som om menn har sånn svære diskopeks. Det er sånne store, svære diskopupper som man kaller det på søttetallet. Det er litt sånn med mannekroppen at når du trener over et visst nivå, så mistenker jeg at ... Hvem er det de trener for? Er det på en måte som imponerer andre gutter? Jeg mistenker litt det på en måte om miljøet, for det kommer opp en terske, for jeg tror at jenter generelt sett synes gutter blir for svære, for trent, og på en måte at det blir sånn, ok, her er det noen issues på en måte. Det er den kroppen der, og så er det issues-kroppen der. Det er for trent da. Det er akkurat sånn det er med jenter som også gjør for mye ting med utseende, som gutter blir sånn, hva skjer liksom her? Det er for mye bearbeiding av kroppen på en måte. Ja. Jeg tror jo det i grunnen handler om litt manglende selvt litt, kanskje. En selvfølelse de prøver å behandle ved å endre litt på utsendet. Om det er med å trene veldig hardt og mye og spise riktig, eller om det er ved å operere og ha fillers og sånn, så tror jeg det alltid handler om en usikkerhet i bunn. Og så tror jeg absolutt at vi ikke kommer forbi det at vi har sett undersøkelser som viser at kroppen er blitt hvor vår tids største statussymbol. Før handlet det kanskje veldig mye om klokke på hånda, eller merkeklær, og flott jobb og sånn. Men i dag, med sosiale medier, så har kropp blitt et eget statussymbol. Og det er jo i menneskets natur å ettersøbe høyest mulig status. Så jeg ser jo hvor det kommer fra. Men også det er litt trist. Ja. For meg har det bare vært ekstremt viktig å finne en sånn balanse der. Fordi jeg har skjønt at jeg kunne sikkert vært mer trent, eller tynnere, eller whatever, hvis jeg for eksempel ikke drakk alkohol, eller hvis jeg ikke bakte kanelboller, eller alle de tingene som jeg er glad i. Men jeg har jo ikke lyst på det livet. Så man må finne en slags balanse der som man kan leve med. og ikke være for streng på hverken trening eller kosthold, tror jeg, for å få et bra liv. Ja, definitivt. Det er som en gang du begynner å begrense ting. Du begynner sånn at du skal... Jeg kan skjønne folk som har en basilt at treningspasitisk skal ha mål, men jeg liker å proppe i meg. Nå har jeg et sunt kosthold på toppen, men... jeg liker å spise akkurat det jeg vil ha, og kjøpe det jeg vil ha, og trener nok til at jeg ikke, jeg må passe på å spise nok. Så det er jo litt sånn forskjellig til kropper og sånt også, men det er sånn der, hvis du er jævlig glad i mat, og dyr mat, så må du i hvert fall passe på at da må du holde kroppen tritt i samme tempo da. Eller så må du kutte det på den gode maten, og hvis du ikke orker å trene på en måte. Det er litt sånn, men det er det som sier at det er treningsbiten i kroppen, det er sånn, Det er både og. Jeg synes materialismen lever veldig enda, blant mange. Kanskje blant eldre, jeg vet ikke. Men unge, det er kanskje mer det der at du har ikke kommet så langt i arbeidslivet enda, du har ikke fått så mye penger enda, og da blir kroppen desto viktigere. For kanskje 40-50-årene er det at du har roa litt ned, det er familie, og du har fått bil, båt, hus og jord. Og gi litt mer faen. Men da er på en måte bymaterialisme mye viktigere enn da. Kanskje. Det tror jeg absolutt. Kanskje unge synes kanskje kroppen er der deres kapital, inntil de har noe annet. Altså forskiller seg fra hverandre da. Ja. Jeg vet ikke. Det tror jeg. Jeg har tenkt mye på hvor kommer det helt fra hva som er den ideelle kroppen. Og jeg synes jo det er trist at det er en veldig streng mal ut fra hva som er... Folk jobber jo med den hele tiden for å fremme ulike kropper, og jeg tror det er veldig viktig at vi har et sånn mangfold i det, både i reklame, at vi velger å følge på Instagram, ikke bare av en type menneske, ikke bare en type formfigur og hudfarge. Men tror du ikke det finnes en tidløs figur inne i hodet som bare har lyst til å bli? Jeg er jo helt enig i det du sa nå, at det er sånn, at folk må velge, så lenge det er et valg, at du har lyst til å være sånn, eller være sånn, og trene, ikke trene, ha den og den til kroppen. Men hvis du er misfornøyd med kroppen din, da må man gjøre noe med det, hvis man er misfornøyd. Men på idealkropp synes jeg det er interessant, for jeg føler det er forskjellig fra 10 år til 10 år. Absolutt. Og fra person til person, jeg tror bare, jeg vet ikke, hvis man er misfornøyd med noe, så tror jeg man må bare finne ut hvordan man løser det på et eller annet måte. Er det noe du kanskje snur på det? Jeg vet ikke. Ja, samtidig som jeg er veldig på det at det finnes en fin balanse her, for jeg tror vi også i dag i samfunnet så gir vi jo veldig mye ansvar på å legge veldig mye ansvar på individet til å ta både gode avgjørelser for seg selv når det gjelder kosthold og trening og jobb og alt er på en måte opp til individet. Du kan skape din egen lykke, ikke sant? Mye av det der. Og at vi tenker at det er jo bare herregud hvis jeg mister meg med kroppen, bare fiks det. Det er på en måte ikke bare bare. Jeg tenker det er dritviktig å bli bevisst på hvor det kommer fra. At man har et bevisst forhold til sin egen syke. Hvor kommer det fra? For meg, jeg har forstått at den underliggende gnagende perfeksjonisten i meg, har hele tiden lyst til å bli den beste utgaven av meg selv. Og det er en vanskelig greie, for jeg har aldri følt at jeg har vært det. Det beste utgaven av deg selv? Det beste utgaven av meg selv har jeg aldri vært. Og så kan jeg se tilbake i tid og tenke sånn, det var jo ganske nærme hvertfall, det var jo dritbra. Men der og da strebde jeg til noe mer. Og det var også sikkert fordi jeg hadde ikke... hadde ikke balans i hverdagen, da handlet kanskje alt om trening og kost, og da fyller det opp hele livsboblen din, det er liksom ikke plass til noe mer. Mens sånn som nå, jeg har vel egentlig aldri vært mer fornøyd med meg selv, og det er sikkert en blanding av at jeg er blitt litt eldre, men også at jeg har funnet en en deilig balanse med at jeg føler at jeg kan at jeg spiser litt det jeg har lyst på men har et bevisst forhold til både egen sult og metthetsfølelse rundt at jeg ønsker gode ting for kroppen min, ikke sant? Sånn ernæringsmessig jeg har lyst til å spise bra Men jeg har også lyst til å spise en kanelboll med mamma. Uansett hvilken dag det er, driter jeg det. Ikke lage sånne strenge matregler, men lytte litt til seg selv, og vite at hvis jeg havner i et fokus igjen, at jeg er misfornøyd, og at jeg ikke trives med meg selv, og da får jeg et bevisst forhold til hvor det kommer fra. Og tenker at dette er noe jeg vil gjøre for andre, Er det liksom, ok, jeg har blitt mobbet i barndommen, er det der det kommer fra? Er det at jeg alltid har foreldre som har forventet mye av meg? Jeg tror bare det er veldig viktig å ha et bevisst forhold til det. Jeg tror det er hvis man setter seg en mål om at man skal se sånn ut, eller bli det, det er litt interessant, og det er sånn jeg tror, hvis vi kan ta over på business-verden, og tipper det her, og så crosser over på de prosjektene som du kanskje tenker unbevisst. Jeg vet ikke, vi kan høre det her, men det der med at du for eksempel, jeg tenker alt for min egen del, så jeg har aldri noen mål med treninga mi. Jeg skal ikke bli sånn og sånn, jeg skal ikke ha samme kropp, jeg skal ikke dit. Jeg vil bare være sterk, frisk, rask, og på en måte kunne liksom ha god helse. Og resultat og biprodukter av det, blir at du på en måte får en all right kropp da. Og det sammenligner med mat, at jeg skal liksom ikke opp på en sånn tetanasi nå, jeg vil bare ha Og forskjellen er når du finner gleden i prosessen og de daglige tingene, at det blir gleden, ikke sånn at du endelig kommer frem til målet. Og det synes jeg er folk som trener seg opp til, som vi snakket om i sted, ultraløp eller maraton, at det er sånn, eller at du har det i jobbverdenen at du skal jobbe deg fram til et sluttpoeng, et produkt på en måte, eller et finish line. Så er det på en måte, hva gjør du når du kommer til finish line da? Da må du flytte den barn enda lengre, og det er toppresultatet du holder på med, for de må jo bli best, men vi andre skal jo ikke bli best. Vi skal egentlig bare finne en prosess vi kan gjøre om igjen, og om igjen, og om igjen, og om igjen. Og det er sånn, Hvis vi da går i den der finish line-fella på en måte, så er det sånn, eller enda verre, hvis du ikke greier det, hvis du setter deg på et mål som du ikke greier, så blir du enda mer deppa. Og da er det bare sånn, fuck det her, da er det bare sånn opp med kjøleskapet, frysen og bare drit du i det her, det gikk jo ikke. Og i stedet for å finne den greia som funker for deg, ikke ha de her målene, men bare finne gode prosesser. Er ikke det... Enjoy the process, det er jo det som jeg tror er veldig, veldig mye av nøkkelen til å få til en livsstilsendring. Livsstilsendring rommer jo mye, om det er rett og slett at du har hatt et rusproblem med alkohol eller andre ting, eller om det er at du vil ned i vekt, eller om det er at du vil opp i vekt, at du har hatt en all for lav vekt. Det er vanskelig å oppvekst, skal jeg si det. Ja, det er det. Det er dritvanskelig. Jeg føler det er sånn at jeg... Det er veldig provoserende. Når en jente har svart sånn at det er faktisk ikke så lett å være så tynn, så tenkte jeg at det var lov. Nå forgyrer jeg. Det må da noe klage på, liksom. Men man må bare nyte prosessen, altså man må trives med de nye valgene man må ta i hverdagen. Sånn som, ja, jeg digger jo å lage mat, ikke sant? Jeg digger å stå og hakke og jeg liker følelsen de gir meg. Det er så meditativt. Det er det. Og så bester du for en sånn regnbue-mix av rotgrønnsaker og gulre. Det er bare sånn der. Og så er det så dumt, hva er det jeg driver med? Jeg har tatt bilder av rotgrønnsakene mine. Det er bare sånn matkunst da. Når du får de sånne rainbow- Hva heter det da? Det er fjøla. Ja. Når du kutter opp på den. Og så når du åpner en polka-bete for eksempel, en sånn rødbøte som har sånne polka-mønster inni seg. Er det de med hvite og rosa striper? Ja. Lille og hvite ringer? Ja, lille og hvite striper. Så blir man bare helt sånn wow nature, ikke sant? Da setter man opp vis på maten på en annen måte enn hvis man bare har kjøpt en ferdig pakning med et eller annet varmet opp i mikroen. Er du gæren? Så ja, det er litt sånn jeg tror man må... veldig, veldig troen på bevisstgjøring til alt i livet. Bli bevisst på seg selv, sin egne valg, hvor følelser og tanker kommer fra. Men også når det gjelder at man prøver å nyte reisene. Du må det. Det er jo en nyterreisen. Jeg tror man oppdager det med alder og sånt. Men før jeg glemmer det, den beste tingen på menyen er denne rotgrønnsaken, en firepack med sånn der, jeg vet ikke hva du har sett i. Den ene har den der som du sa nå, hva heter den for noe? Polkabete. Polkabete? Ja. Det er det fint, den er jævlig god. Og så er det en annen som ligger i en pakke som er gul. Pastinak? Nei, nei, nei. Pastinak og persillerodt, det er jo sånn det hele års greier. Dette er det som bare ligger på høsten. Ja, sikkert gulbete da. Det er en sånn brun klump, og så kutter den opp, så er den helt gul inne. dritlekker å gjøre gryte. Har du ikke sett det? Jeg vet ikke hva med brun utenpå. Det kan være både neper og... Det kan være nepehøp. Og det kan være bete. Det kan være bete og nepe. Det er veldig viktig å finne ut av. Ja, jeg kjente det. En bete, det var nesten den du snakket om her nå. Ja, men er det ikke den du snakker om? Den der betetingen. Det var den jeg snakket om? Ja, det er en bete. Den der er så sexy. Åh, den er dritsexy. En julbete. Gi meg litt mer bete. Ikke sant? Sånn betemyks. Bare kutt opp det på kjøkkenet, så la det ligge der. Jeg prøver å få ungene til å spise. Ja, men i hvert fall den polkabetten, den er vakker. Den får man lyst til å spise opp. Det er sånn med høsten. Det er fint ute og gå tur, men det beste med høsten er å lage høstgryter. Jeg elsker høstgryter. Jeg lager alt for mye mat, så jeg må fryse det inn. Det er helt kongelig. Jeg har et favoritt med høyryggryter. Det er en bra oppskrift. Hun heter Ida Gran. Ja, ja, ja. Jeg trenger jo lage litt mer mat på kjøkkenet mitt. Send den til meg. Har jeg sendt høyryggryt til deg? Ida Gran Jansen, ja. Hun har også grytet høyrygg. Anbefales på det varmeste. Nå har vi veldig mange gode tips til folk der også. Hvis du vil imponere noen, kjøp en fempakke med beter, og kutt dem rett på midten, sånn at du bare, wow, se hvor flott det er. Med kjøtt, ikke sant? Ja, med kjøtt. Jeg er en liten vegetariker. Jeg vil fortsatt tro på det å spise rent, og at det ikke trenger å være hoveddelen av måltidet, er kjøtt. Fordi det er det som er for veldig mange. Hvor ligger du i kjøttdebatten? På svin, kylling, Storfø. Jeg ligger jo der at jeg forholder meg for eksempel til Eat Lancet-rapporten som på en måte har sett baseline, hvor mye kjøtt kan vi spise for å også ha nok mat i den hele verden, og for at vi reduserer klimagassutslipp. Og det er jo fakta at det er mye klimagassutslipp forbundet med rødt kjøtt. I Norge har vi på en måte høyere utslippsposter, for vi er så enormt enorme på olje og gass for eksempel. Så det er ikke sånn at akkurat i Norge har at kjøtt er den største dominerende utskjøpsposten, absolutt ikke. Men jeg tenker at alle kan gjøre litt, og bare et lite skifte der til, altså du kan spise kylling og fisk hver dag en uke før det tilsvarer klimagass og slipper fra Men helt ærlig, gjør du det valgbutikk-målet sånn bare, faen, jeg spiste på mandag, tirsdag, onsdag og kjøtt? Ok, da blir det svin og fisk torsdag og fredag. Ja. Gjør du det? Jeg gjør det. Eller liker du å tenke at du gjør det? Nei, altså, jeg er... Er du nøyde på det? Jeg er faktisk litt nøye på det, også fordi moren min fikk tarmkreft da jeg var 10-11 år. De har også sett, selv om det ikke er verdens største link, ja, det er forskjellig forskning på dette her, om det er rødt og prosessert kjøtt eller om det er rent kjøtt. Uansett har du sett at det er en viss sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og tarmkreft. Hva? Da er jeg fucked. Og jeg har allerede en arvelig disponert, på grunn av at moren min har hatt kreft, eller hatt den krefttypen. Så for meg, virkelig rent verdimessig, så får ikke jeg så lyst på rødt kjøtt. Selv om jeg synes det er godt smaksmessig, så føles det ikke like bra etterpå. Både miljømessig, men også at vi... For meg er det kanskje mest tarmkreft som henger ganske nært hjertet. Har du sjekket på det? Jeg har lest veldig mye motstridende på det. Er det sånn du liker å grave forskningsartikler og alt mulig sånt? Jeg er ikke blant de som graver mest, absolutt ikke. Jeg skal ikke ape meg noe sånt. Men jeg har jo gått til bæsjegrad i ernæring. Gjorde det... Veldig bra der, var veldig, veldig engasjert student. Har også fått med meg de forholdmessige store oppsummeringsstudier. Ikke så mye på de her små forsøkene. Og forhold meg for eksempel til World Cancer Research Fund, når de oppsummerer forskning som viser hva slags type mat, som beskytter eller øker risikoen for enkel type kreft, så tenker jeg at jeg velger å stole på de. Det er veldig mange som velger å tenke at, vet de egentlig helt hva de snakker om? Mens jeg er litt mer sånn som er, folk har tatt en høyere utdannelse enn meg. Det har vært et utvalg som har funnet ut av dette her. Så tenker jeg det er alltid fint å ha en viss sunnskepsis, Og jeg er helt enig at det har vært veldig mye dårlig ernæringsforskning. Jeg er enig at du kan ikke ha et spørreskjema til folk, bare sånn, hva spiser du løpet av en dag? Så krysser du for McEnhamburger. Og så tenker de at, oi, rødt kjøtt er det som bidrar til at du har dårlig helse. Jeg er helt enig at det ikke er en bra link. Det er så utrolig, men det er sånn problemet mitt med rødt kjøtt, at den sekkebetegnelsen er så svær, at det kan være sånn, typ alt fra kjøttet, dårlig burg i kjøtt, alt mulig. Sånn, det jeg spiser, er jo, jeg spiser for meg biff, sånn. og trukott 4-5 ganger i uka igjen. Hvis ikke kreften kom til meg, så kan vi bare avlive det med en gang. Det er litt sånn det, ja. Hva skulle du si? Tenker ikke du av og til på for eksempel klimagass? Nei, jeg gjør ikke det. Nei, jeg gjør ikke det. Jeg blir så deprimert av å se hvor mye kull Kina får brønne nå, og det er sånn, ok, dette her går til helvete uansett. Ikke sant? Jeg liker jo den lille optimismen man heller kan ha med at kanskje jeg faktisk kan være med å gjøre en liten forskjell. Og greia er at hvis vi ser tilbake i tid, vi har jo mer enn dobbelt inntaket vårt av kjøtt siden 1950-60-tallet. Og vi spiser vel 75 kilo rødt kjøtt hver i året. Det er ganske mye kjøtt hver uke. Det er mer enn en kilo i uka. Man trenger ikke den mengden, og vi ligger alt for lavt på grønnsaker. Så jeg skjønner ikke hvorfor man ikke bare endrer rationen litt. For meg har det ikke noe å si om jeg er jeg spiser jo fortsatt kjøtt, jeg har ingen labels på meg, hva jeg spiser og ikke spiser, og det tror jeg ikke hadde funket for meg heller, for jeg liker ikke å ha sånne regler. Men jeg liker heller å være sånn, nå går vi for eksempel pulled pork, noe sånn skikkelig juicy svinkjøtt, eller hvis man har noe ordentlig digg gryte, jeg elsker sånne brune gryter, hvor man har brunet noe kjøtt, så er det kokt dritlenge, og blir det mørkt, elsker det, men det er ikke sånn, At jeg spiser det hver dag, og da velger jeg heller sånn, faktisk både litt klimamessig og for min egen del, sånn at jeg er fortsatt tvilsom til hvorvidt, at jeg vil ikke ta risiko på at jeg skal ha et høyt inntak av rødt kjøtt, og så få tannkreft. Jeg vil ikke ta en risiko. Det høres ut som at kreftbitene er det som skremmer deg kanskje mest her. Ja, jeg har sett det på sånn nært hold, hvor jævlig det er. Nesten alle i familien min har kreft, ikke sant? Ja. i ulike formetyper, så er det ikke nødvendigvis sånn at jeg får akkurat den krefttypen. Har du spist så sinnssykt mye rødt kjøtt gjennom livet ditt da? Nei. Er det sånn at det er en korrelasjon? Nei, og det har jeg sett selvfølgelig, jeg synes jo det er en fin, viktig bit om noe jeg er glad i å lære på studien også, var dette med relativ risiko. En ting er at man kan si at denne mengden kjøtt i uka øker risikoen for tarmkreft med 30%. Det er en sånn tall jeg har hørt. Også er det sånn, ser man det, men greia er at risikoen for at du får tarmkreft er allerede ganske lav. Så ser man det relativt sett, så er ikke risikoen sånn veldig økt. Men det er denne arvelige disponenten som jeg ikke vil utfordre. Og det er derfor jeg har lest på disse oppsummeringsstudiene fra World Cancer Research Fund, og sett hva er det som... Hva er det som kan øke risikoen? Det er jo ikke bra å drikke alkohol, for kreft. Skål! Men jeg velger likevel å bare velge mine greier. Og når jeg da, for meg, det har ikke sånn veldig betydning om jeg spiser dritglade fisk, liksom. Så hvorfor skal jeg... spiser rødt kjøtt da, hvis jeg kan lage noe tilsvarende superdig med fisk? - Jeg synes det er jo, liksom gå ned i det kaninhullet med, bare sånn snakke med Mark Holby for eksempel da, som jo står på en måte veldig sånn, hardt mot hardt mot mye av det etablerte da, skal vi si forskningsmiljøet. Jeg synes det er veldig interessant, jeg føler ikke det liksom skinner helt igjennom på en måte offentligheten og kanskje kostholdsråd og liksom de som får mest avgang i VG og Dagblad, Aftenposten og liksom, og i rødt kjøtt debatten og sånt, det er sånn, de dominerer, synes jeg, i veldig stor grad i forhold til at når du går litt ned i de her mørke kaninhullene og leter hva andre stemmer, og hva som dukker på, så tvil om det ene og det andre. Jeg synes det er veldig utydelig hva som er riktig og galt. Det er det som jeg sliter mest med, det kjøttaspektet, hvor vi kommer fra historisk sett. Jeg synes det er en mye nyere... at vi spiser mye av disse plantene, for eksempel, og for eksempel spiser mye korn, for eksempel. Det er også sånne type ting som vi ikke har gjort i vårt levetid som mennesker. Kjøttbiten synes jeg er interessant. Jeg har veldig lite behov behov for å stikke på vegetarianer og veganer og sånt. Jeg har jo mer lyst til å prøve å være vegetarianer en måned enn det er veganere en måned, og være karnivore en måned. Og bare se hvordan det spiller da. Jeg mistenker jo at jeg kommer til å trives best som karnivore en måned, men jeg tror på en måte ikke det er min vei heller. Jeg er litt sånn sånn at jeg har lyst til å spise det jeg har lyst til å spise. Jeg føler jo Marit og synes hun er dritflink. Jeg har også hørt på De fleste podkastene dere har spilt inn, men det er jo nesten 40. Men det er veldig gøy å høre på. Jeg synes det er fint at man skal utføre det etablerte. Hun er jo dyktig på feltet sitt. Her har jeg en som har testet ut en liten diet på si, og så kommer man med en anekdote om at dette funket så bra for meg, derfor er det riktig for alle. Jeg tror også det burde være mer rom for individuell tilpassning. Jeg vet jo at fra et blodsukkerforsøk vi gjorde på studiene, Så delte vi klassen inn i ulike grupper, skulle da teste en frokost, og så skulle vi se på blodsukkerstigningen. Da var det noen som valgte for eksempel bare omelett. Noen hadde omelett med brød, noen hadde havregrøt, og så var det aktivitet. Det jeg og venninnen min gjorde, med to andre tror jeg, var at vi spiste akkurat samme, jeg og venninnen min veide akkurat det samme, Det var helt på morgenen, ingen av oss hadde spist enda. Vi spiste akkurat samme måltid, akkurat samme mengde havregryn, med melk og banan. Ikke noe fett, ingenting som ville dempe blodsukkerstigningen, men kjørte akkurat den, målte, og hun fikk jo langt høyere blodsukkerstigning enn det jeg fikk. mye høyere. Det kan være et tegn på at hun kanskje ikke tåler karbohydrater like godt som det jeg gjør. Det så man i klassen også, at folk fikk ulike blodsukker-nivåer, og det tyder på at det må være litt mer individuelt. Det synes jeg er veldig interessant, derfor jeg også velger å tenke at ingen har fasiten enda. Jeg tror veldig på prinsippet om å spise... råvarebasert. Jeg tror en av de største driverne til klimagassutslipp også er rett og slett dette med ultraprocessert mat. Vi får liksom ikke ordentlig bevist det. Nærmest vi har kommet er vel en studie fra Brasil som så at klimagassene har økt i takt med inntaket av ultraprocessert mat. Det er bare en korrelasjon, ikke en årsakssammenheng. Men jeg ser bare at mengden emballasje som er på alle disse mini-produktene, alle disse mini-barene, brus, ikke minst, ikke sant? All den emballasjen som vi bare driter i kaster. Vi spiser også mye mer enn vi trenger. Det har vi sett den ene studien som Marit har snakket om i din podcast, hvor de så at de som spiste ultraplussert mat, spiste mer mat. Den er ikke like mettende. Det er et eller annet som gjør at vi har lyst til å spise mer av den. Jeg tror det driver både ... Selvfølgelig at vi ser økning i overvekt og fedd med, men jeg tror også det er en driver av klimagasseslipp, nettopp fordi mengden med mat blir så mye større per person. Og jeg tror det inngår også ofte veldig mye, både sukker og ofte sånn rødt kjøtt, i alle de ferdige produktene, så er det ofte kjøttbasert alt sammen. Jeg tror jo, ja, hadde alle heller laget maten sin selv, ikke sant? Men det å lage fra scratch er på en måte det enkleste og tydeligvis det vanskeligste for veldig mange. Det er liksom bare å bruke råvarer. Men det er liksom den tiden også. Jeg kan skjønne nå at en bor alene og driver og lager mat til seg selv. Det er jo ikke noe gøy. Det er lett å bare grebe med seg noe sånt også. Men jeg har lagt merke til at hvorfor Hvorfor spiser vi oss alltid det jeg kaller ilandsmett på taco? Du spiser alltid en lumpe for mye, blir dritkvalm og så hater deg selv litt. Du greier jo ikke det med fisk. Du spiser ikke fisk som du gjør med taco bare sånn: "Hva faen har jeg spist så mye fisk at jeg overspyrer?" Eller bare sånn som jeg gjør det, jeg spiser bare biff på direkten, kanskje med en liten kast med salat eller grønnsaker i siden av, men du kommer til sånn punkt, jeg lurer på om han er Pimple Oversen, jeg vet ikke om du har hørt om podkassen hans. Han mente jo at det er sånn at et eller annet sted i systemet vårt som gjør at vi sier ifra at nå har jeg fått nok mat, hvis det er kjøtt, hvis det er rent. Men når det kommer til prosessert mat og de her tingene som er veldig fett- og karbohydratrevet, så vil kroppen bare ha mer og mer. Akkurat som potet med potetgull eller steks og sånt. Du har ikke den samme stengemekanismen når du spiser revva mat som du har med sunn mat. Helt klart. Det er veldig rart det der. Du blir jo aldri kvalm av potetgull. på en måte sunn mat fordi du har spist for mye. Dette skjer jo ikke. Med porsjoner, det er lettere å begrense seg når det jeg har tenkt på med laks. Jeg digger jo for eksempel et stykke laks, eller sushi, eller sashimi og sånn. Jeg Jeg tror jeg kunne overspist på det. Men greia er liksom sånn, det er bare innebygd at jeg steker meg bare en laksefilet. Ikke sant? Du steker deg bare et stykke kjøtt. Er du sikker på at porsjonen er allerede perfekt i utgangspunktet? Ja, vi er allerede, altså hjernen vår er allerede blitt vant til at den mengden er den som er riktig å spise. Jeg tror at hadde du stekt to biffer, og jeg hadde stekt to filetfisk, så hadde du spist de. De lå på tallekten. de var tilgjengelige, det tror jeg. Jeg er faktisk gjemt unna, jeg lager så svært biffere at jeg av og til sier greier jeg ikke, jeg får denne kikkerinfusjonen. Hvilke biffer får du der? Jeg prøver å spise veldig få måltider om dagen nå da, da prøver jeg å lage så kjukke biffer da, Du blir jævlig god på å stekke biff når du lager biff hver dag. Og så blir du jo en biffkunstner. Det tror jeg på. Jeg har blitt bønnekunstner. Bønnekunstner, faktisk. Jeg synes jo det er gøy å teste ut sånn. Er ikke det bare å hive opp i gryta og la det stå til det? Jo, men du kan krydre den på ulike måter. Det finnes mange ulike typer bønner og linser. De har ulik smak og litt ulik funksjon. Svarte bønner, hvite bønner, kidneybønner. Så har du egentlig åkerbønner og damanbønner. - Kjærlig med luft i magen av bønner da. - Ja, der er man forskjellig. Igjen, virkelig. Jeg er ikke like mye på det. - Ikke kjølesjuk for ikke luft i magen av bønner, hva slags fordeelsesystem har du her? - Jeg klarer sikkert bare ikke kontakt med en kropp etter sørene. Jeg må jo aldri tisse heller, ikke sant? Veldig, veldig kjekt. - På vores pilot da? - Ja, nei, jeg kan gå en hel... Jeg kan gå to ganger om dagen, for eksempel. Sånn totalt, uten at jeg tenker over det. Av og til har jeg lurt på, er det en feedback-mekanismikk som bruker det? Men jeg trives jo godt med det, at jeg har veldig lite problemer. Jeg opplever veldig liten forskjell, om jeg spiser på den måten eller den måten. Så er ikke jeg sånn at, wow, når jeg begynte å spise sånn, så bare forsvant det og det. Jeg er jo sliten med huden og kviser og sånn. Men i de periodene hvor jeg har vært på mitt sunneste, for eksempel, herregud, da kan huden min være helt elendig og ravva. Og så kan jeg ha perioder hvor jeg spiser akkurat det jeg vil. Jeg drikker mye hjemme på byen og bare spiser nattmat. Klettfri, nydelig hud, ikke sant? Så det er som at jeg har ikke merket den store sammenhengen annet enn på akkurat overskudd og energi. Med stress da, kanskje? - Stress så mye på... - Jeg tror stress i livet generelt, jeg fikk jo bare den kanakka svære kula i panna for sånn 3-4 uker siden. - Midt i... - Ja, midt i fleisen. Jeg tror folk hadde lurt på, hva er galt, hva skjedde her? Jeg merket at folk som ikke så meg i øynene lenger, de kikket opp. - De irriterer deg sånn der. Det er ikke kreft i panna, det er bare kvisse. - Ja, og det er jeg veldig frustrerende, jeg hater sånt. Men da var det ikke på en måte sånn, Frem til da hadde jeg vært veldig sunn. Det var ikke noe med det å ha det trent og være frisk, men da er det stress i livet. Eller hormoner. Herregud, hormonene våre går i sykluser, og det er ofte hormondrevet. Så jeg er litt sånn, vi må bare tørre å prøve seg litt frem. Kjenne etter på en kropp. Føler jeg meg bedre å spise på den måten, eller den måten? Jeg har også hatt en måned hvor jeg var veganer, for eksempel. Du testet det? Ja, ja. Gikk du i veggen, eller? Hva sa du? Gjør du gjerne? Nei, altså, jeg bare merket at det egentlig ikke ga meg så mye. Men det er andre som forteller at det gir dem et helt nytt sånn, det klarer sinnen, de føler seg bedre. Og da er det riktig for deg, ikke sant? Mens for meg så merket jeg en manglende tilfredshet etter måltider, egentlig. Ja. spise mer for å bli mett, ikke sant? Enn jeg var vant til. Og mer karbohydrater, min opplevelse, de venner jeg har som er vegetarianer, de blir ofte litt tykket av å spise seg mett på karbohydrater, for det er så vanskelig å finne en god mettetsfølelse på noe som sitter ordentlig, hvis du bare... Salat og linser og bønner er digg, men du må spise det hele tiden. Selv med nøttene i tillegg. Og så er det at karbohydrater smaker jo ekstra godt med fett til. Jeg synes ikke det er noe digg med bare kokt pasta. I og for seg er det ikke godt med å ha en digg saus til, sammen med brød og for eksempel aioli. Herregud, match made in heaven. Så det er noe med at du gjerne tar de valgene der også. Jeg tror det er et typisk felle man kan gå i hvis man ikke har noe kunnskap om hva man er. Man tenker sånn, å, denne her barnen her, den er vegansk, ikke sant? Sikkert dritbra. Eller sånn som kroppsbygger, som tenker, å, proteinbar, må jo være bra. De for en måte bare kjøper hele det uten å forstå næringsinnholdet ordentlig. Og uten å forstå, blir jeg egentlig mettet til dette her? Man gjør jo ikke det. Er det et produkt du egentlig trenger? Nei, det er ikke det. Men de fleste føler kanskje at det er noe de må ha for å ha en bestemt diet eller livsstil. Så igjen, jeg tror det handler om å spise mindre... Mindre kjøtt for ganske mange. Unge jenter kan kanskje spise mer. Men at man finner bare en balanse her, at man ikke spiser for mye av en ting, det tror jeg ikke er... Det er bra, og jeg tror det er fint å variere proteinkilder, også ha vegetariske, ikke sant? Proteinkilder, jeg tror også det er lurt å ha... Ikke bare biff, er det du sier? Ja, jeg har bare hent litt sånn her. Og variasjon i ulike typer planter, ikke sant? Å spise dem mest mulig hele, og så kan du koke dem og bake dem og gjøre hva enn du vil. Men at man ikke bare kjører seg inn i ett løp, hvor det er det ene ting du skal spise. Ja, for det er sånn der, når du er ganske lei av å lage, så er det jo det, det er det du tyr til... Jeg tror du med en gang du tyr til shortcuts, og det synes jeg er så underlig. Hvis du faktisk har lyst til å spise sunt i min verden, en god biff selvfølgelig, ta lite lang tid og lage som, jeg tar kortere tid enn en grad i også. Det er det som er så sprøtt med det, og det er dikere, synes jeg da. Det skal jeg sine med, jeg holder på at jeg spiser ingen grenser i året. Og når jeg spiser den en gang i året, så blir den jævlig god. Den er helt jævlig god. Bare litt fyltesjukk, eller kom hjem fra byen, har tatt noen henter, da er den en grand, så inn i helvetsko. Jeg tror jeg tok et stykke fra han jeg var sammen med for et år siden eller noe. Du tok et stykke fra han du var sammen med? Ja, han jeg var sammen med på den tiden som han stekte seg en grad så grandiosa, så var jeg sånn, skitt nå har det noen år siden jeg smakt dette her. Det er ikke tålig. Du har jo fått det inn med barn, du spiste jo mye da du var liten. Ja, jeg spiste mye, men vi spiste mest i restaurantet. Nå så du at det var tomt i glass her. Oi, faen. Men restaurantet med mozzarella og pesto, den spiste vi mye i barndommen oss. I julen da? Ja, ikke sånn at det var hele målet, vi hadde masse norsk husmannskost, men det var en go-to hvis vi hadde dårlig tid, mener jeg husker. For du var tenåring på 2000-tallet, var det det? Ja. For jeg var det på 90-tallet, og da var det en sånn dårlig utvalg. Da var det ganske revet mye på at det var sånn ferdigmat. Det var sånn grandiose fantes jo. Men da var det sånn, det som var ferdigmat da, var sånn boksmat, sånn hermetikkmat. Åh, ja, men altså joikaboller og sånn, det er egentlig noe jeg elsker, vet du. Å, det er lengst jeg har spist nå. Fordi det er sånn, jeg får, men det er det som er irriterende, jeg savner jo litt den tiden også, hvor jeg ikke visste noe. om ernæring, ikke visste noe om hva var bra for meg, eller ikke, jeg bare spiste. Det var et deilig liv. Ignorance is bliss. Herregud, ja! Husker du, har du sett Matrix? Ja. Husker du han der fyren som svikter gjengen, han som bare vil tilbake til, han vil være i Matrixen, alle vil ut på en måte. Han har bare lyst til å være der, og liksom bare være, ignorances blist da. Det var sånn ting var. Jeg har lyst til å bare spise og leve og være vanlig. Alt du egentlig undersøker i livet, og blir klok på at du forstår mer av, jo mer vanskelig blir livet for deg, på en måte. Ja. Ja, men det gjør jo det. Jeg tror ikke det er noe sånn, jo mer du vet, jo bedre. Det er litt sånn... Det er mye bedre, sånn. Ja, altså det er fint å ha litt kunnskap. Det er bra at vi mennesker skal ta lurevalg for oss selv og litt for fremtiden, og at man ikke bare er super egoistiske, og da trenger man jo litt kunnskap. Men jeg savner for min egen del også bare det der å gi litt faen og være litt sånn... ikke tenke på hva ting inneholder. Men jeg er skrudd sånn da. Nå finnes det kjærlighet da. Det er ingenting som er mer pur enn kjærligheten du har når du har barn, eller du har en kjæreste på barneskolen, eller kjærlighet til foreldrene dine, familien din. Og den er ikke noe komplisert. Du skjønner ikke på en måte, det er jævlig fint, ikke sant? Og så kommer du i 10-årene, og så blir du dumpa, og så er det kjærlighetssorg, og så kommer du i 20-årene, og så er det mer opplegg frem og tilbake, og så er det 30-40-årene, så er det skilsmisser og i helvete, ikke sant? Og jo mer du skjønner av kjærligheten, jo vanskeligere blir den da. Ja, ja. For det står så mye på spill, og det er en ting, jo mer du lærer og erfarer, jo vondere skjønner du at det er fint. Det er ekstremt fint, men jeg tror det er nesten sånn, jo finere ting kan bli, så er det også en motvekst som kan gjøre det desto like jævlig for deg. Helt klart. Men jeg har valgt å sette litt pris på de der, etter at jeg ble single for første gang på syv år, i høst, så har jeg jo hatt veldig mye opp- og nedtører. Og da har jeg faktisk prøvd å sette pris på nettopp det, ikke sant? At det er så deilig å egentlig kjenne at jeg lever, ikke sant? At det verste egentlig, synes jeg, er jo hvis man er deprimert, så har man jo ikke opp- og nedturer noe særlig. Da er livet ganske monotont og flatt, vanskelig å se for seg fremtiden, du er jo ganske nedstemt stort sett, men at du faktisk får... både høy og låst, er det et privilegiet. Jeg setter enda pris på oppturen når de kommer, når man har hatt det litt kjipt. Og at det er trist å gå igjen med et prudd, er jo et veldig godt tegn, for det betyr at du har brydd deg om noen. Så det skal jo gjøre vondt. Så jeg synes jo det er, jeg har bare prøvd å lære meg å sette pris på de vonde følelsene. Jeg liker jo stort sett å bare bli og glad, det er jo sånn jeg føler jeg er. Men i det siste har jeg måttet lære meg, det er noe fint ved å føle på disse vonde følelsene. Hvordan er det å snakke om disse tingene her, Jeg mistringer for deg, for du har jo levd et veldig spesielt liv, og med teknologien fra du er veldig, veldig ung. For sånn som meg, ville det vært helt grusomt å se inn i mobilinsa, og skulle snakke om de tingene der, jeg hadde sikkert tatt 50 takes på det, og slett hadde aldri gjort det likevel. Men er det for din egen del på automatikk, i og med at du har gjort det i livet? Det er en viss automatikk over det, men det er jo en terskel man må over. Da jeg startet blogget da jeg var 13 år gammel, da hadde det ingen terskel for meg på dette. Jeg bare filmet, alle gikk rundt og filmet mobilen, og vi satt på webkamera på MSN. Det var ikke noe sånn, jeg tenkte ikke å spørre to ganger for om vi skulle ta bilde. Det var bare gøy. Så på den tiden var det jo bare rent sånn, det gikk kjempefint å dele ting om livet sitt, og helt automatisk delte ikke jeg om andres liv, fordi jeg bare skjønte at det ikke var innenfor på en måte. Også Jeg husker jeg sluttet å blogge først en gang i 2011, kom tilbake igjen. Den bloggen holdt jeg med på i seks år til, og så slettet jeg absolutt alt i 2017. Så slettet jeg både Instagram og Facebook og mail og blogg og alt. Slettet det? Hvorfor det? Jeg hadde nok et lite øyeblikk der, hvor jeg følte at det var viktig for meg. Fordi jeg var litt lei av at alle kunne gå inn og snoke i mitt liv som lå der på internett, og jeg var litt sånn... dessverre liksom flau over meg selv jeg følte sånn, det er jo ekkelt å se på seg selv som tenåring, ikke sant? Se de der videoene der du sitter og fletter inn i noen YouTube-videoer og snakker teit, og jeg klarte ikke liksom se på det, så ville jeg ikke at andre skulle se på det heller, så jeg tok en slags backup før jeg sletta, så jeg har en sånn kryptert fil liksom Fins ikke sånn wayback-maskin på internett, man kan finne igjen alt som er på internett å hvert enn før. Å, ikke sant! - Det er å si det. - Har du hørt om det? - Det er en helt "way back"-maskin. - Ikke bruk den, folkens. Den er bare til Kristi, føler jeg. - Å, Gud. Det ville jeg ikke vært med på. Men så kom jeg tilbake igjen på etter at jeg hadde tatt bachelorgraden min i ernæring, så merket jeg for det første at det var veldig vanskelig å få jobb innenfor ernæring, spesielt bare med en bachelorgrad. Det var ikke det letteste med å få master eller etter en bachelor. Selv de som har en kjempe kompetanse med innen næring, sliter med å få jobb. Doktorgrader, det er ingen stillinger ute. Så kjente jeg på det at hvis jeg skulle jobbet med næring, så hadde det vært en til en veiledning, hvor du kan hjelpe en og en person. Eller så jobber du kanskje på et kommunekontor, at du får en av de jobbene. hvor du skal legge en sånn ernæringsstrategi, hvor du sånn sett kan hjelpe mange, men hvor det er veldig mye byråkrati, det kan ta lang tid å få gjennomført endringer, og du jobber helt alene med det, så du kan føle deg motarbeidet mye. Hvor jeg da kjente meg veldig privilegiert at jeg hadde faktisk da muligheten til å bruke navnet mitt og stemme inn til å bli hørt på sosiale medier igjen. For jeg synes det var veldig mye jeg hadde lyst til å komme med. Så jeg lagde en helt ny Instagram-konto, som er den jeg driver i dag. Apropos det du sa om det, da går det på automatikk å dele forskjellige ting. Så gjør det ikke det, for da var jeg blitt 22-23 da jeg kom tilbake igjen. på Instagram, og da klarte jeg nesten ikke å dele noe som helst sånn selfies eller bilder av meg. Det var dritkleint. - Var det en sperre på det fra tidligere, eller bare at du var sånn ut av gamen liksom? - Det var en sånn kjempesperre, jeg var bare sånn, det føltes kleint bare å ta opp og se på seg selv i en sånn selfie-greie, det var ubehagelig. Og jeg var med på Skal vi danse det året? Jeg kom tilbake igjen, og der er det jo da masse, veldig mange som på en måte ser på det som en kjempenyttig strategi, å liksom ta med følgerne inn og dele masse på Instagram og sånn. Og jeg var veldig sånn, nei, jeg har en matkonto, her skal det ikke være så mye bilder av meg som danser. Så jeg tror jeg delte totalt to poster, to eller tre poster i tre måneder, hvem jeg på skal danse. For det var såpass matrelatert, alt det jeg delte, og holdt meg til det. Etter hvert kjente jeg at for å vokse på sosiale medier, så liker folk et ansikt på ting. Liker å føle at de litt kjenner personen bak kontoen. Og da måtte jeg over en terskel rett og slett ved å snakke inn i kamera. Og nå, når jeg da har gjort det i noen år nå, så er ikke det like stor terskel lenger. Og jeg har på en måte bare lært meg litt mer å bare filme post- Så jeg bare tar konsekvensene av det, ikke sant? Det er jo så utrolig attituden å ha, da. Ja, det er det man må ha, fordi jeg har også vært der at jeg filmer noe med vanlig kamera, og så ser jeg gjennom hvilken ble best, og så skal jeg legge på perfekt tekst på alt, ikke sant? Og så tar det så mye tid. Jeg kjenner meg så jævlig inn i det. Det blir meg så selvbevisst. Ja, jeg kjenner meg så jævlig inn i det. De første 30 episoden jeg hadde med på tida sånn her, da gikk jeg på en måte inn i fila og klippte. og så klippte jeg til sånn på en måte der hvor jeg hadde et dårlig ansiktsuttrykk. Ja. Tok jeg bort liksom, og bare sånn, og der sa jeg et dumt ord. Ja. Og det var sånn, faen, hva faen. Og det var sånn, på et slutt kom det et tidspunkt hvor jeg bare sånn, vet du hva? Og jeg tror at hvis man går og redigerer seg selv hele tiden for å fremstå som perfekt, så tror jeg ikke man får den smerten av at man lærer av det. Så hvis det kommer noe på Instagram som sånn, det der var ikke helt det, det gjorde litt vondt, det der skal jeg ikke gjøre igjen. Da tror jeg man lærer så unødvendigvis, jeg skal ikke havne i en posisjon hvor jeg ser dust ut på Instagram igjen, for nå bare legger jeg det ut, og så får hele bare stå sin brøve. Men hvis du da hele tiden klipper ut, så blir du egentlig, du får aldri bokt med de små tingene du egentlig irriterer over. Så det er liksom som jeg fant ut det har vært, som akkurat som du også, men jeg tror alle finner ut det, som på en måte eksponerer seg på internett og på alt mulig. Du må bare kaste deg ut av det, så må du bare skru det til sakte men sikkert, og bare stå i at ting er ikke perfekt, og da blir ting bedre og bedre sakte men sikkert. Enn å drive og retusjere på alt, for det blir jo helt gæren av det, og det tar så mye tid. Det tar så mye tid. Og folk liker det når det er litt ekte, da. Og det er det jeg har prøvd å være hele veien. For meg er det veldig viktig å være en sånn... Og folk driter i det. De tingene du på en måte er mest bekymret for, er sånn, her løkker jeg merket det helt av til deg. Folk sa det om kvisa mi også, som jeg hadde i panna, men det tror jeg faktisk ikke noe på. Jeg synes bare videoen din var kjedelig. Hva i faen var det det jeg sa? Den kvisa, den tror jeg folk så. Men likevel, så fikk jeg... Det blir som en traume når det blinger opp andre ganger nå. Ja, men det blir jo traume når det varer i tre-fire uker. Det er jo... Og du har en skikkelig underjodisk jæv, liksom. Ja, og jeg får liksom da den ene, og de etterlater ofte arret, ikke sant? Fordi de tar jo plassen i hele ansiktet mitt i noen uker, så det er ikke rart vevet forandrer seg for alltid. Så det blir jo et sånn sett traume som setter seg i meg. Men jeg tror at selvfølgelig hvis jeg tenker rasjonelt på det, så nei, det er ikke det folk fokuserer på ved meg. Om venninnen min har en kvise, Sitter jeg da og stirrer på den hele kvelden og tenker, herregud, hvorfor har hun ikke vist det? Nei. Jeg synes jo hun er morsom å henge med. Liker vesenet hennes. Det er bedre da at jeg henger med henne og har det gøy, enn at hun skulle isolert seg for hun ikke ville at jeg skulle se kvise hennes. Herregud. Så litt sånn jeg prøver å tenke da. Hvordan vil jeg tenke om en venninne i motsatt situasjon? Og da... Da velger jeg heller å ha humor på det, ikke sant? Å gå med caps da for første gang på noen år. Det er en bra metode for å dekke over det her da. Det har jo ikke vi. Vi er nesten sånn bare... det har ikke noe å gjøre med det. Enten holde seg hjemme, eller bare kjøre på. Ja, det er sant. Det må være litt mer åpne på, da. Litt mer sånn... Ja, flaut. Jeg brukte dekstift på videregående. Det er fælt å si det. Det er ikke noe... Men det er noe å huske. Det her var lenge siden. Da var det veldig tabu for gutter å bruke dekstift. Nå bruker sikkert folk dekstift hele tiden. Kanskje det er normalisert nå. Jeg var tidlig uten. Pioner. Du var pioner, ikke sant? Du ville utfordre normene i samfunnet allerede da. Veldig bra. Ja, det var akkurat det. Jeg hadde ikke mer du må vise dem. Ja. Men det er bare, altså dekkstift da, det er bare sånn, hvorfor er det, foundation er mye bedre å bruke, ikke sant? Eller concealer da. Og så blir det sånn at gutta skal ha dekkstift, som er en sånn håpløs liten greie, fordi det er litt mer mannlig. Fordi det er det målen din har i apoteksskapet sitt, ikke sant? Ja. Når du bor hjemme hos mamma og pappa, der stjeler du ting fra din mor. Det er sånn rart når du tenner, du har så enormt mye, hva skal du gjøre? Alle andre har det også. Det er russetida, folk ser jo ikke ut. Det er bare dritt og drikking. Folk ser jo helt jævlig ut. Det var likevel den der, bare kom på det når du sa det nå. Det er litt retro. Kanskje det kommer inn igjen, sånn at folk har dekstift. Ja. Du kan jo lansere en egen dekkstift. Ja, nå har du adressert det, ikke sant? Nå har du begynt å prime publikum allerede for en lansering som snart kommer. Snart kan du gå på Insta og snakke om ditt hemmelige prosjekt. Det er jo gøy da, når du får sånn plattform som du og jeg har, at man kan gjøre andre ting sammen. å pushe den veien der. Vi har jo ikke snakket om motekles opplegget ditt. Det er jo ganske nytt. Det er nytt, ja. Altså, nylansert. Men jeg har jobbet med det i tre år. Jeg har jo da laget... Tre år, ja. Du fikk ideen for tre år siden? Ja. Og så har det vært to år om pandemi som har gjort det veldig, veldig vanskelig å få vareprøver og sjekke ut fabrikker. Fordi ideen var veldig klar fra start at jeg ville ha et... treningstøymerke med mer bærekraftige materialer enn det som var tilgjengelig, og med mer fokus på at at trening er for alle, ikke bare for en veldtrent kropp, og bruke det i markedsføring. Du har 40 størrelser i serien på en måte? Det har vi ikke dessverre, men det er vårt første, for vi er en start-up, vi har fire jenter som har investert i dette her, som egne lompenger. Jeg tror ikke folk skjønner hvor dyrt det er bare å gå for en ny farge, eller en ny størrelse. Det er så mye penger det er snakk om, så det har vi ikke hatt mulighet til. Men vi har i hvert fall... fra standard, altså ekstra små til ekstra large, og at vi ble helt forelsket i modellen vi fant. For jeg føler det handler om måten du bærer deg selv på. Er det som utgjør for meg, hvis du oser selvt litt, så er du dritbra ut uansett. Når vi hadde den fotoskjuten, så ble jeg bare så glad når jeg så sånn Da ble jeg veldig stolt over kolleksjonen vi hadde laget, hvor fine folk var i klærne. Det er noe jeg engasjerer meg veldig for, og som er deilig å ha noe å jobbe med, som har kollegaer, herregud, det er helt nydelig, og som ikke handler om meg, men som handler om noe annet enn mat også. At jeg har flere bein å stå på er viktig for meg. Og at jeg synes vi gjør noe driskult, rett og slett. Altså det er jo med din alder å starte opp noe sånt også, og det er jo bare ikke det med hvor dyrt alt er, at det er høy risiko, det forstår jo alle, men det tror jeg ikke mange forstår, er hvor mye tid det tar, og hvor mye man legger i det av selvfølelse, fordi det er ditt eget, og det er ikke samlingbart med en arbeidsplass. Det kommer aldri til å være samlingbart med noe, for det er sånn type at du vil bare at det skal funke, og du bruker så mye tid på det, alt for mye tid på det, og du vet innerst inne på at det er en kjempe stor sjans for at du kan mistrykkes med hele greia. Ja, nettopp. Det har vel vært en av mine... eller min Achilles-hel, hvis det er sånn man sier, er veldig dårlig på å snå ord og uttrykk. Så jeg kan fort virke som en sånn dum blondine når jeg bruker det feil. Skål for Brad Pitt som Achilles i Trøya. Skål for han, nydelig mann. Det som gjør meg min Achilles-hel er nok at jeg har vært så... Det er Brad Pitt. Det er Brad Pitt. Åh, jeg har han altså. Men jo, det er at jeg har vært så redd for å... Altså, når man er perfeksjonist, som jeg alltid har vært, helt siden jeg kan... Altså, så lenge jeg kan huske... For barneskolen skulle skrive penest løkkeskrift, ikke sant? Alle skulle levere de fineste leksene med vakre tegninger og være i sånn veldig flink pike da. Det er jo at den frykten for å feile blir veldig, veldig, veldig stor. Og det setter jo en stopper da for mange drømmer og for mange ideer, den frykten for å feile. Så dette her er også noe jeg gjør litt for å lære om så da. Alt feiler totalt. Så har jeg tapt penger. Det er ikke noe verre enn det som kan skje. Jeg er ikke en kirurg som står over et operasjonsbord og risikerer å drepe en pasient. Det er ikke noe livstruende ting med det jeg gjør, men for meg kan det likevel oppleves som livstruende når jeg risikerer å feile. Så jeg tror det her er for min egen del noe jeg prøver på for å få en nyttig erfaring. Som andre også eventuelt kan lære da, ikke sant? Good or bad. Jeg tror vi tar den enda lengre, og bare sier sånn, uansett hvor hardt du feiler med en ting du virkelig har prøvd på, og på riktig gjort ditt beste og prøvd på, så er det sånn der... Jeg brukte ganske lang tid på å skrive et bokmanus som aldri ble noe, en romanspont jeg skrev i stykke, fordi jeg har mange greier. Det begynte veldig bra, redaktørs kom inn, wow, dette må vi gjøre, og så bare sånn, ja, hva skal vi gjøre? Hva skal jeg skrive? Hva skal jeg rette opp? Nei, du må fikse her og fikse her. Og så går det ned fra 500 sider til 300, til 250, til 200, så jeg tror jeg synes ikke noe igjen av boka, og så ble det ikke noe av det. Og så tenkte jeg på sånn der, å fy faen, jeg har kastet vekk to år av livet mitt på det drittet her, og så snakker jeg litt med en kopp, liksom, og sånn, men... Jeg fikk egentlig en ganske bra ord, det er jo ikke forjeves. Du tenkte at han har jo egentlig rett til deg, fordi jeg aldri hadde det så gøy. Men jeg selv måtte sitte i den bobla, det er som om du virkelig får skriveglede, og så lager du et eget univers med karakterer, sitter og tenker ut ting, du har det bare for deg selv, du gleder deg når du er ferdig på jobb eller skole, bare komme hjem og skrive videre på tingene. beste tiden, noen av de beste stundene jeg har hatt i mitt liv, er skriveøkter. Det hadde jeg på en måte, å gi seg selv den gleden der, og så er det erfaringen av, ok, hva var det jeg gjorde feil? Hva burde jeg annerledes? Hva burde jeg skrive en bok til? Hva burde jeg tenke på? Det kan du bruke videre, og det er uendelig med ting du kan lære av trynet, enn å være profesjonist. Jeg kunne vært profesjonist og jobbet med det manuset i ti år til det var perfekt. Ja. og litt hvert så blir det refuset, og så er det kastet vekk. Det er mye verre. Perfeksjonisme dreper på en måte alle muligheter du har for å forbedre deg selv. Det er jo bare... Folk driter jo av sitt perfeksjonisme. Det er sånn at til du er en ekstremt dyktig kunstner, som Daft Punk, Kanye West type ting, så skjønner du at de er perfeksjonister. Men det er fordi med en gang de gjør noe, så hører folk, sjekker folk det ut. Hvis du er anonym, så er du helt meningsløst å være perfeksjonist. Det er jo helt sykt. Og jeg tror ikke de nødvendigvis har vært perfeksjonister frem til... De blir kjent. Da har de bare hatt noe i seg, så har de laget musikk, og så har de testet ting. Det var litt den mentaliteten jeg hadde da jeg startet å blogge. Jeg var jo bare 13 år gammel. Jeg vet ikke hvor mye av det som var tilfeldig, hvor mye av det jeg tenkte på som jeg hadde et bevisst forhold til, aner ikke jeg. Men bare det at jeg... Jeg satt inne med noen ideer, og jeg bare tok frem kameraet, filmet, redigerte, fikk det ut der. Tenkte ut sånn, hadde ikke vært gøy å liksom ha en sånn fast spalt eller noe, som heter noe sånn og sånn. Lagde det, og at jeg lekte meg veldig med det nye media da, for det var jo veldig nytt på den tiden. Og Jeg tenkte ikke så mye, for jeg hadde ikke fått så mye kritikk i mitt liv. Jeg var vel sånn like glad og like hyldig på ting, men jeg var sånn, ja, men det her går ut, det her går fint. Så ble jeg veldig formet av at jeg fikk så sinnssykt mye kritikk, og for meg orket jeg ikke få det lenger. Og da er det mye lettere for meg å bare polere det til det blir bedre og bedre, til det ikke er noen skrivfeil igjen, til det er en tydelig idé, at hvert innlegg har mye gode bilder, godt innhold. Selv om det var ikke det som fikk meg til toppen, det var jo at jeg var litt gal i tvaen og bare kjørte på med masse ting. Så jeg tror man har veldig mye å hente på å hente. hente frem litt den der det er faenskapen når du er 10-åring du driter i det, det er så nøye det er sånn det er med musikk for 15-16-17-åringer som gjør en debutlåt, det føles helt annerledes de har ikke noe forhold til de bare lager noe som synes er kult og driter om det feiler liksom men det er den der magien vi glemmer litt når vi blir 20-30 at vi har den der bremsen inni oss som hele tiden er ikke god nok jeg må fikse litt på det, jeg tenker hva de sier jeg kommer til å feile, jeg er dritt Hvis du greier å finne fram den der modige tenåringen, så er det et underlig ting å si, men det er så viktig bare den der, bare lage noe, få det ut, og så gå videre til neste med en gang. Det tror jeg på en måte kan relateres til å si på veldig mange planer. Helt klart. Bortsett fra på partnere. Hold på partnere der. Ikke kaste bruk. Det er verre å få tilbake enn en jobb, kanskje. Kan man si det samme der? Jeg har hatt 20 partnere på 20 år nå. Jeg finner ikke noen rette der. Det har du ikke lært. Jeg tror ikke analogien fungerer der, da. Nei, jeg tror ikke man der skal være mer sånn hent ut hva ville tenneren inn i meg, tenkte jeg. Det er ikke det du burde gå etter. Vi var inne på selvtillit til sted. Det er ganske viktig. Eller vesentlig. Å levere ting. Kan ikke du understreke det? For alle gutter, det er veldig mange gutter som hører på podcasten her. 80-90%. Utsendet Ok, vi kan være så ærlige sånn, utseendet har mye å si på atraksjon, den type ting, men ingenting slår selvtillit og humor. Helt enig! Det er riktig det, ikke sant? Ja, ja, da slår det fast en gang for alle. Det er det, det kan du se fra et jenteståsted, bare kjør full makro generelt her nå, dette mener nesten alle jenter også. Kan man si det, eller er det sånn at selvtillit og humor er på en måte... Helt klart, altså selvfølgelig, det der er viktig at den selvtilliten ikke tipper over i en sånn kokkines, Ikke kokagene. At du føler deg selvgod, at du blir en egoist som ikke gidder å stille opp for dame, at du ikke utforsker alle de andre sidene av deg selv som du har å bjude på. Jeg føler at det har vært litt sånn typisk de kjekkeste gutta, de som var dritkjekke, kanskje på ungdomsskolen videregående, hvor damene bare kom etter dem uten at de måtte gjøre en damn shit. De blir kjedelige. Yes, for de er bare så utrolig vant med at de har ikke måttet jobbe med noe som helst, mens de gutta som kanskje er litt late bloomers, eller som har måttet virkelig jobbe med humor, jobbe med å bli god i noe, en indrett, og så får de litt selvklitt i det når de blir eldre. Det er jo de karene som faktisk kan imponere. Så jeg er helt enig at den, jeg tror selvtillit er skikkelig, skikkelig viktig for å selvfølgelig både finne seg en partner, men også for å få seg den jobben man vil ha, for å trives i hverdagen. Jeg tror det har så mye å si at du er stolt over den du er da. Dritviktig. Det er så lett å snakke om selvtillit. Bare sånn, ja, men få deg god selvtillit. Det er sånn å få, det er sånn lett bare å tenke over det som sånn der, Hvis du skulle gi råd til, så kommer du og sier, ja, men hvordan får jeg god selvtillit da? Ja. Ja, nå skal du høre. Ja, ikke sant? Skikkelig. Så tenker man bare sånn, nei, helvete, får man god selvtillit egentlig? Og det er vel litt sånn, tilbake til den der, kanskje finish line fella da, at det på til hvis du er sånn, nå skal jeg gjøre alt for å få god selvtillit, så kommer du ikke til å få god selvtillit. Jeg tror du må finne de livsmesteren som gjør at du på en måte blir, jeg vet ikke, kanskje du begynner med å finne en god vennekrets. Ja, helt klart. Som... du trives i, som du også kan si ting i, og være morsom i, og du kan drite deg ut blant de, uten å føle deg dritig ut. Og jeg tror det kanskje er et sånt startsted å finne et sånt miljø som er veldig deg, med folk du liker å stole på, og så... Nå må du ta vemmel igjen, må jeg tenke. Ja, jeg er enig. For det sosiale rundt har veldig, relasjoner har ekstremt mye å si både for helse, altså alt i livet, at vi har bra folk rundt oss som bygger det opp, ikke sant? Men jeg tror også, og man har skikkelig lav selvtillit, det er jo helt forferdelig hvis man har det, men det hjelper nok da, og man må da senke kanskje terskelen for hva man gir seg selv kudos for, men bare det å for eksempel prøve å bli god i et eller annet. Om det er lære seg piano, lære seg gitar, gå på squash med en kompis, eller drimme sjakk, hva enn det er. At du faktisk får selvtillit på andre ting, noe du blir god i, det kan jo gi selvtillit. Kanskje risiko? Jo mer risiko du tar, jo mer det kan skje. Da kan det skje ting som ikke ville skjedd hvis du ikke tok den risikoen. Og ta sjanser, rett og slett. Ja, for jeg tror den der, og det gir jo litt selvtillit det også, at du opplever at du mestrer ting. Om det så er å... dra på en date eller prøve å sjekke opp en du kanskje ikke tror du kunne klare å sjekke opp eller om det er å komme seg ut på en helt ny aktivitet de der type få litt sånn mestringsfølelse i hverdagen på helt utfordre seg på nye ting det gir selvklitt vil jeg tro altså det tror jeg altså sånn der det Det er også en type mange som kan kjenne seg en sånn type, det skummeleste mange synes det er, er å gå opp til en jente og bare snakke med dem. Det er dritskummelt. Men når du har gjort det, mange ganger, og sikkert tryner oss om her med ganger, og ikke på en måte bryr dem tilbake til det vi snakket om. Hvis du går bort til en jente, eller en jente går bort til en gutt for den saks skyld også, så er du redd for at hva du vil med samtalen er at du har veldig lyst til at den skal bli interessert i deg. Det er målet ditt med hele greia. Da er du egentlig på en litt føkt. Da tenker du bare på at nå skal jeg bare imponere en sånn type jeg skal bort og møte Emilie på festen, og jeg har liksom følt henne i 20 år, og hva skal jeg si til henne? Denne samtalen kom til å havarere tvert, ikke sant? Nervøs, og du bare sånn, det var jo veldig intenst da. Det er ikke en vanlig samtale, men bare... hvis man greier å tenke at det ikke er så viktig hvordan en samtale går, du har det til den der gi-fane-følelsen, hjelper deg litt følelssyk, kanskje? Litt tips på toppen der. Hvis du gir fanen i hvordan det går, så tror jeg at du slapper av mer, den andre vil slappe av mer, og så går det egentlig bare som det går, og så liker du egentlig bare prosessen av at du har turt å gjøre det og så kan du ha en ny samtale neste gang, så kan det gå enda bedre og enda bedre, men du blir ikke så neff for hvis det går dårlig. Helt klart, det er jo både mindset der er viktig, at du kan faktisk velge hva du vil fokusere på. Du kan fokusere på nederlaget, Ellers så kan du fokusere på, som vi har snakket mye om i dag, det der enjoy the process. At du tenker, nå skal jeg ha en samtale, og den blir sikkert hyggelig, og så kan jeg kose deg litt i den prosessen. Kjenne på de nervene når du går bort. Det er litt deilig, og litt fælt, men at du nyter de, og at du øver deg på noe, og får mestringsfølelse, hele den prosessen er noe du nyter. Og hvis du har fokus på det, fremfor å fokusere veldig mye på utfallet. Ja. Ja, det husker jeg på en måte sånn der, når jeg endelig fikk liksom dreist på sjekking da jeg var litt yngre, så var det etterpå at det var bare gøy. Det var så jævlig gøy å bare dra ut og bare snakke liksom bare og flørte, og gå rundt og du dreit, og så dro du alene hjem, du ble med noen hjem, og så bare sånn, det er helt random, og så bare tror du du blir aldri skuffet over det, og det er sånn den der... å komme inn i en flytsone eller på en måte bare ha det liksom gøy med det er bare så amazing. Men du gjør jo ikke det liksom første kveld ute liksom og sånt. Det er sånn der, og jeg tror det var sånn helt ærlig hvis jeg skulle gå ut og begynne å date og sånn nå, så hadde jeg blitt helt, helt, helt nøye. Fått fullstendig bare sånn, hva er det for noe gjør man her? Ja. Du må liksom lase med deg podcast, liksom. Ja, ja. Jeg tror virkelig bare det handler om litt en fake it, da. Da må du på en måte late litt, som om du har litt selvstid på deg igjen, og så får man etter hvert, ikke sant? Å velge hva man vil fokusere på, og ikke fokusere på at sånn, åh, det her er ditt, åh, jeg skulle ønske jeg bare egentlig kunne bli sammen med den forrige personen med eksen igjen, liksom, ikke sant? Det hadde vært mye lettere, mye tryggere. Men heller prøve å fokusere på å nyte liksom reisen, da. Jeg tror det er dritviktig. Og ja, som du sier, altså, selvtillit er... Det er noe av det viktigste du kan ha. Det endrer måten du bærer deg selv på. Det du sier blir mer overbevisende. Og man liker jo å henge med folk som er litt sånn selvsikre, ikke sant? Du føler deg trygg rundt dem, at du kan tulle litt. Det kjipeste folkene som kan tenke deg, i mine kompisenger og relasjoner bekjent, er de som er sånne der... du ikke er trygge på. De menneskene som finner på å høgge til deg, som kommer med en bemerkning ut av det blå, som har det litt dårlig med seg selv, som kan lage litt sånne her, hva sa den personen det? Eller som prøver å vippe deg. Det greiene der er litt sånn, det var litt sånn sider på hva du sa. Et Jeg tenkte på noe, bare sånn, nå er det sikkert, etter denne podcasten her, så kommer vi sikkert bli imitert på noe sånn, nå skal vi holde en selvklassforedrag rundt omkring i Norge. Nå går vi på turné. Oi, oi, oi. Nei, det er, åh Gud. Men det er sikkert noen sånne psykologiske verktøy her, ikke sant? Jeg er jo ikke noen, jeg tror Inge Nås er vel psykolog? Jeg vet ikke om det er, jeg kan velge noe. Jeg mener jo som psykologyrke, jeg er ble oppskrytt. Så er det alle psykologer der ute. Jeg har snakket med for mange psykologer på fester og forspill, til å skjønne at, herregud, jeg er glad for, jeg ikke er pasienten din. Jeg synes det er sånn, det er helt ærlig, psykologi verden, vitenskapen, kunnskapene, det er så flytende og utviklende, og det er så varierende form for hva som folk kan. Jeg føler jo ofte at jeg gjør sport i, hvis jeg skal ta etter det av psykologer, jeg skal med til en gang i fremtiden der ute i sosialliv, jeg elsker å utfordre psykologer med å bli psykologinert uten at de merker det. Ja, ikke sant? Men de takler det veldig dårlig. Ja, det kan jeg sikkert tenke meg, men også sikkert fordi det er litt arenaen da, du må jo håpe du ser den situasjonen liksom, at det er gøy alt får spill, og så bare sånn, du, den barndommen din, altså, er det som har gjort at du virkelig lyst til å bli psykolog liksom? Vet du hva, det er helt utrolig, nettopp det spørsmålet du stilte der, kan man stille som spørsmål om en fem og seks i en samtale, og jeg har funnet ut av en sånn der, og det er litt sånn gøy med magi med podcast også, så fikk meg at liksom, hva faen skal jeg prøve til, her liksom, Hvis man starter en samtale i en sånn, man finner bare ut av, hvis man prater med veldig mange mennesker, så tror jeg man skal spørre virkelig om alt i løpet av et par minutter. Og det er helt utrolig hva folk lirer av seg. Jeg synes det er helt sinnssykt. På en måte et menneske du aldri har snakket med eller møtt, så har jeg på en måte fått utlevert de drøyeste ting i løpet av en kort par minutter, fordi man har en slags rapport, eller på en måte har en slags type... Jeg vet ikke hva det er med deg, men jeg stoler på deg til å si disse tingene her. Og denne greien der er helt, altså det er litt kick, men det er mest fascinerende. Veldig sprøtt. Det føler jeg er en utfordring med å være litt i den situasjonen jeg er i, med at jeg er en ganske offentlig person. En som folk har allerede et eller annet inntrykk av, litt forventninger til på en måte. Når de møter meg så lurer de på hvordan jeg er, ikke sant? Ja. Jeg kan ikke være den som stiller sånne veldig rare spørsmål. Jeg må oppføre meg på en litt bestemt måte. Det er begrensende det også. Jeg føler at jeg er nødt til å være sykt hyggelig og høflig med alle jeg møter, fordi de så fort kan misforstå meg. De så fort kan fortelle andre at jeg var en overlegen og fæl person. Selv om det hadde vært dritgøy av og til. Jeg får ofte lyst til å... Det er veldig ofte jeg driver og tenker over sånn morsomme ting jeg kunne sagt sånn, altså altså på flyplassen når jeg har sånn security check, ikke sant? Selv om jeg reiser alene, så kan jeg kose meg med tanken på hva hadde skjedd hvis jeg hadde sagt noe sånn der. Du skal ikke kikke inn i rumpa mi, liksom. Hva sier du? Hva sier du? Hva hadde skjedd? Var det verste som kunne skjedd? At de tar meg, jeg vet ikke, at de tar meg til en rom og kjekker i rumpa mi, jeg har ikke lyst til det. Eller at jeg liksom møter en politi, ikke sant? Hvis jeg hadde møtt en politi mann eller dame. Så jeg lurer liksom på, det er av og til jeg får sånn kicker, jeg får lyst til å bare si sånn der, ikke sjekk bagasje om meg selv. Bare, bare, altså bare forsjekke hva hadde skjedd. Jeg elsker tankerådene. Hva ville skjedd da? Og så liksom, hvis jeg møter andre mennesker, nå kommer jeg på et sånt tydelig eksempel på hva jeg kunne sagt, det er av og til jeg får lyst til å liksom bare spise opp stemningen litt. Folk går veldig fort i en fest til å få snakke om det. Ja, hva gjør du da? Åja, hvor studerte du da? Fy faen, så kjedelig. Kan vi ikke bare si det med en gang? Skal du på date? Skal du på fest? Skal du på noe jobbgreier? Hold deg unna. Hvordan går det på jobben? Hva jobber du med? Å, det er så kjedelig. Bare gjør det beste på en måte. Og det er sånn at jeg skjønner på en måte at det er fristende å gå inn der. Men hvis det er helt dødsens naturlig at personen bare har veldig lyst til å snakke om sin egen jobb, så gjør man det. Men jeg skal styre unna. Mye gøyere å fortelle en historie og bare få møkka ut av folk ganske fort, bare skjønne hva som bor i deg. Det er noe jeg har ofte hatt litt lyst til å gjøre. Hva er det som holder deg gjennom? Jeg tror jeg bryr meg litt mye om hva andre syns om meg. Det henger nok sikkert igjen i hele barndommen min, hele pakka, hvis man skal tenke psykologisk på det. Jeg har ikke erfaring med det. Jeg holder meg på den høflige jargongen, inntil et visst punkt selvfølgelig. Inntil jeg er trygg. Det er fordi det er trygt. Inntil jeg er trygg på en person. Hvis jeg skjønner at denne personen har humor, da tør jeg å bjude litt mer på. Jeg har aldri sjekket hva som skjedde hvis jeg hadde stilt politimannen en artig kommentar på flyplassen. Eller ropt sånn. Jeg får lyst til å bare rope sånn: "Bombe!" Og bare se hva som skjer. Ikke sant? Men jeg gjør det jo ikke. - Akkurat den kunne blitt dyr da. Kom an på hvor du roper. På gøyre mål kunne den blitt ganske dyr. Men jeg er helt enig. Jeg lever jo på en måte litt, ikke lukka, men på en måte et enkeltliv. Med sånne type barn, familie og sånt. Jeg er ikke så mye ute i det offentlige rommet som jeg var før, men mye mer offentlig person enn jeg var tidligere. Men jeg tenker veldig lite over ting, kanskje for lite. Jeg skjønner at de fleste som blir veldig kjent, må passe veldig på hva de sier, hva de gjør, for de vet at det er så veldig fort gjort å få en overskrift. Nå er det nettsak med det minste ting. Ja. og jeg skjønner jo på en måte at man beskytter seg på en måte, jeg liksom typen sier ikke de dumme tingene, for det kan bli mistolket da. Og hvis det blir mistolket, så er det bare sånn, jeg vil bare morsomt, jeg mente jo ikke at han, sekuritetsvakten, skulle ta meg opp i rumpa, liksom på bakrommet der, jeg ville bare tøyse meg og si at, er det det du skal, ok, whatever, det er sånn. Og da blir det sånn, jeg skjønner det, og da vikler du deg inn i det, og så blir journalisten bare sånn, ja, ja, hva er det du sa for noe? Ikke sant? Jeg skjønner jo den greia der også, men det er et eller annet, Tilbake til det du sa med det om å møte folk som vet hvem du er. Jeg var ute og drakk på sommer som en kompis nå, og da satt vi barn der, og da gikk det en del folk forbi og sånt, og så var det to lyttere som kom i løpet av kvelden. Og den ene var 20 år, og det første jeg tenkte, det var sånn der, fy faen så kult at du tør å komme bort liksom. bort, for jeg vet ikke om jeg ville turt det selv hvis jeg så noen jeg beundret, en artist eller en kunstner eller noe sånt. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt gøsten å gå bort og bare sånn nei, jeg liker veldig godt det du gjør. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde ballert det. Man måtte kjøre og komme bort bare sånn, ja jeg er veldig fan på deg så tok vi en ordentlig high five og sånn, det var sånn kjævlig kult at du kom bort bare sånn, hva heter du for noe, hva driver du med og det ble sånn kjempehyggelig samtale og så var det en jente som kom bort nett på akkurat samme greia og jeg bare sånn, jeg synes bare sånn det er så beundret at de har lyst til å komme bort og si noe hyggelig, og tørre å gjøre det. Men en har drukket seg etter mot da, det skal jeg si. Men jeg synes det er sånn der, og jeg kan skjønne også på en måte når du kommer på et visst nivå at du blir veldig, veldig, veldig, veldig kjent, at folk kommer bort hele tiden, at det på et tidspunkt blir sånn at det blir ekstremt plagsomt, og så bare til slutt bare skyer du det, og så skyer du hele den verden unna da. Men det er jo litt sånn Det er så vanskelig å tenke tilbake til alle folk man har dykket av når man var yngre, og som man fortsatt gjør. Det er ingen kjente mennesker som ikke har noen mer kjente oversiktspål, at de blir helt startsøka. Det er å stå på andre siden og bare berømme den modigheten der å komme bort. Det som jeg likte ekstra godt var at de kom bort for å prate, ikke ta bilder eller overflade sånne typer... bare gjør det et eller annet sånt der overfladisk type som selv, for jeg er jo litt overfladisk. De skal vise til andre på en måte? Ja, på en måte det er noe med et bildebevis på at jeg har vært i samme rom som en person, men bare Har du lyst til å si noe hyggelig og gå igjen? Det synes jeg bare står veldig respektet. Det er det jeg liker best. Det blir alltid veldig sånn at folk bare har lyst til å bare si til deg at, og så sier de noe hyggelig da. Dødshyggelig. Så den jeg har fått mest nå, etter jeg var med på Company Lights i år, det er det der de som kommer bort når de har drukket seg opp på byen, så kommer de bort og de skal ha en samtale som er sånn der... "Jeg har vært i billig tære." Det er sånn: "Ei, eller..." Hva skal du si til det? Det er så tult! Og så sier de for eksempel: "Min sersant var faktisk eleven til den løgnentenanten i komponillautsen." Åh! Men likevel så tenker jeg da jeg gir dem på et kudo som at de prøver jo å ha noe å snakke om og skape en samtale ut av noe. Og at jeg ler jo litt av det, for det er overraskende hvor mange som har kjørt den innfallsvinkelen, ikke sant? Rett på det temaet med militæret. Fordi jeg har ikke vært i militæret engang, så jeg har vært på et TV-program, så jeg har ikke noe å bidra med. Og så har jeg ofte spurt sånn, ikke sant? Åja, ja, hvor da? Ja. Så må jeg vet, og så sier de ofte sånn "Madla", jeg vet da fortsatt ikke hvor det er. Det er ikke sånn at jeg kan si sånn "Åh, ja men, der, det er bra." Men ja, det at de hele tatt kom bort for å bare prate og ville ha en samtale, synes jeg er sykt hyggelig. Det er jo det. Det er morsomt på en måte inngangssfinkeren på, men det er litt sånn på en måte hvis du skulle gått og stå på en fest, og så er det på en måte "shit, der var han fyren" liksom. så skulle du bort og kjøre den åpningsreplikken bare icebreaker han bort fra kompisen sin liksom. Det er jo til å få noia på en måte med mindre du har en, ja en lest sånn mengdetrening, og det er jo på en måte de på en måte storsjekkerne, på en måte de er folk man kanskje møter eller ser på og begynner å høre om, som bare sånn der det høres ut som at ting bare detter ut av deg automatisk, altså det er en effortless måte å prate på, som bare sånn, hvordan kommer de på alle de riktige tingene å si, og det er bare sånn The more the merrier. For vanlige folk å gå bort og si noe smart, det er nesten en umulig øvelse. Jeg har alltid tenkt, også siden jeg setter pris på det selv når folk kommer bort og sier noe hyggelig, så føler jeg at jeg er ganske flink på det selv når jeg treffer andre. Martha Leivestad er nylig tilfeldigvis på en slags premiere-greie. Hun har jo sett TV-programmet, hørt på podcaster med henne og sånn. Og så har jeg alltid tenkt sånn, hvis jeg treffer henne, må jeg bare si sånn, jeg synes du er veldig kul. Da jeg endelig fikk muligheten, så var det det jeg sa da. For det er Jeg følte bare at jeg syntes du er veldig kul. Selv om noen blir brydd av det, andre ikke. Men man må bare følge litt sin eget hjerte. Hva er det du har på hjertet og har lyst til å si? Jeg tror du er flink til å komplementere. For du sendte meg et komplement på Instagram med den låten som jeg og Markus Neby har lagd. Ja, vi hadde jo ikke pratet sammen. Men så tenkte jeg at jeg bare fant en dritbra låt på Spotify. Og var bare sånn: "Yes, denne har sånne vibes jeg liker." Så bare sånn: "Volfgang, vi liksom bare..." "Hæ?" Så bare sånn: "Er du DJ, eller hva skjer her?" Så fant jeg jo ut at det var som om jeg var sendt til: "Er dette din låt?" - Det er så hyggelig at det skjer den veien der. For jeg har jo lagd musikk i dritlenge. - Ja! - Og sammen med Marcus. og har masse låter ute. Og det er mye vanskeligere å bli lagt merke til ting man lager, sånn type musikk og den type ting. Så alltid er det folk som kommer bort som bare sånn, ja, jeg liksom hørte på deg her en dag. Jeg bare, hvilken låt var det du hørte på? Det var podcasten, så ble det sånn, ja, var det bare podcasten? Ja, ikke sant? Ja, ja. Podcast nå igjen. Ingen som har hørt på musikk. Fana, kanskje jeg må jobbe litt med podcast og mindre musikk da. Men det er veldig hyggelig at det kommer på musikksida. For det er på en podcast, dette her er veldig gøy, dette er levebrød mitt, og det jeg lever ånde for. Men dette er veldig, for meg da, veldig effortless å snakke med deg, for du er en god gjest også. Så på en måte, det går jo bare av seg selv. Og så legger jeg det ut, og så er det neste gjest, og så er det bare sånne ting jeg liker å gjøre. Men musikken legger man på en måte virkelig sjelen i da. En sånn ting man bruker til å lage mange timer og dager og uker i det. Og så går du ut der, og så blir du hørt på 300 stykker. Og så er det sånn, det er drithart igjen, og det er på en måte, det å få ros for ting man har brukt ekstremt mye tid på, man får det sånn barnslig glad i forhold til podcasten, det er så masse volym, man burde ikke sette pris på begge delene, men det er sånn, skjønner forskjellen? Helt klart, vi mennesker ilegger jo veldig mye verdi i det vi har lagt mye tid i, det betyr mye for oss. Jeg har tenkt på en gang at om jeg hadde prøvd å bygge en stol, ikke sant? Ja. Jeg har aldri bygget en stol, bygget veldig lite. Så det er bare, ikke sant, brukt masse på planlegge, tegne, prøve å kjøpe materialer, pusse, og så bruker jeg times i dag, i ukesvis, kanskje på lagene i den stolen. Så føler jeg at den er verdt. Altså hvis jeg skulle prissatte den, og noen skulle kjøpe den, så hadde jeg jo følt sånn, altså minst, altså minst 6-7, altså kanskje 10.000. Ikke sant? Men så er det sånn, den er verdt. den verdien er ikke den samme for andre de ser kanskje bare en stygg stol som på en måte hva er jeg vild til å betale for den man har veldig ulike ulike verdier til ting man har lagt veldig mye innsats i helt enig at det er jo det som gjør jeg synes det er dritdykling folk for eksempel har kjøpt kokeboken min og lese den nå, ikke sant? Nydelig sa jeg sånn, så begynte jeg å si så hyggelig at du satte pris på det, ikke sant? Men ja, for det har lagt mye tid i dag, ikke sant? Jeg har ikke sagt noe å kjøpe kokeboken din, har ganske for deg mye høyere verdi enn at jeg har sett det siste videoen din. Ja, ikke sant? Og ikke sant at det er en sånn aktiv handling, ikke sant? Det er litt samme med sånn, gått inn, hørt på musikken din på Spotify, tenkt den her var bra, sender deg melding, gått inn i en bokhandel, kjøpt boka, går hjem, tester. Det er noe med den aktive handlingen bak som også er veldig hyggelig. Ja, det er det. Jeg har sett veldig pris på det. Det er for lite... Hallo, fokus. Det er for lite respons på musikken i... I inboxen. For det er blant Markus Nerby, sier du. Han er sidekikker på Kostekvelds? Ja, ja. Hæ? Jeg vet jo ikke hvem som driver med musikk en gang. At dere hadde dere, bonder opp seg og musikk. Han jobber i Petremorgen. Ja. Han jobber i Petremorgen, og da var vi møtt hverandre i Petre også. Og jeg jobbet som musikkansvarlig i Petre i Horvili i mange år. Så vi kjente hverandre derfra, så vi satt i samme kontorlokale. Og så var han også gitaristen til Limettr. Det har vært kjempelenge, så han er jo superdyktig. Han er en legendarisk far, og så videre. Så vi fant på at vi måtte bare lage en låt sammen, for jeg trengte en gitarist på en låt som heter «Looking for you». som vi lagde i 2017. Og da spilte han gitar på den, og så bare fant vi en bra greie. Jeg lagde noe greier, han spilte gitar oppå, og melodiliner og alt mulig sånt, og så bare fant vi en god work chemistry på det. Så vi passer veldig bra sammen musikalsk. Så det er sånn det funker, og det er sånn gøy med musikk. For begge oss to er det bare hobbyer. Han har jo på en måte en underholdningskarriere, men elsker å drive musikken på si, har masse sånne ting. Og det er sånn for meg også, det er sånn at det er Jeg har aldri turt å gå fullt ut og bli artista. Sånn type sats på musikk. For jeg har sett på hva hardt det er, hvor tilfellig det er, og hvor lite spennende det er med minnet du er den lille 1%-eren på toppen som bare kruser. Da må man virkelig nyte prosessen. Da skal man faen nyte prosessen, og det gjør jo alle artister også. Men det er ganske... Det er en ganske hard nytelse av en prosess, for det er ikke et lekkert liv. Det er beinhardt med reising og... - Helt klart. - Mest nedturer og noen få oppturer. - Veldig. Jeg ga ut musikk og en egen låt i 2010. - Dømmer det. - Det var en av grunnene til at jeg ikke ville tilbake... - Hva låt var det for noe? - "Don't Talk To Me" heter den. - Kan du synge den? Så når du tenker du vet hvordan du går, jeg er bedre. Du understøtter meg, jeg er ikke en jævla for deg. Hvordan gikk det da? Det var før Spotify sine tider. Selvfølgelig, eller så hadde den vært en klassiker nå. I dag hadde den vært på topp, ja. Nei, men det var iTunes-tider. Så målet for hvor bra en låte gjorde var hvor havnet den på topplista på iTunes. iTunes, og den gikk jo til topps faktisk der da. Da har folk kjøpt låta. Det er jo helt sånn, altså, ja. Men tenk nå, at du vet jo, det eneste måten du kommer med nummer en på Spotify topp 50 i Norge nå, det er jo på en måte å ha en stor sosiale mediestanding. Hvis du hadde gitt ut den låta nå, hypotetisk sett, så hadde den gått i hvert fall topp 10, kanskje topp 5, topp 1 i Norge. Å ikke si sånn, det går jo ikke. Ja, men det er jo på en måte de mekanisene der, det er jo så sprøttblitse på en måte med den influenserkraften da. Så at du på en måte, du får så på den låta du gir ut, at du ser at disse folkene virkelig mestrer det gamet her, og kom til noe sånt. Kjendiser er jo på de listene hele tiden. Helt klart. Musikk har blitt veldig endret fra å være noe som er basert på bare talent, til å være noe som er på en måte hele pakka rundt. Ja, gæren. Jeg ga jo bare ut den ene låta, selv om jeg spilte inn to, i hvert fall tre andre. Du og Mads Hansen har bare gitt ut en låt. Ja, ikke sant? Ja. Jeg hadde meg en one-hit wonder. Vi spilte inn, jeg sier vi, så er det meg og David Eriksen som var min manager da. Å ja! Men likevel, jeg ser veldig lik ut av og til, synes jeg. Se på øynene. Ja, nå ser vi på et bilde av meg. Jeg vet ikke om folk vet dette her. Vi skal se det. Vi får kanskje ikke brukt et bilde her. Er det ditt private bilde? Ja, det kan du bruke. Jeg har rettighet til, vet du. Kjøp opp med det. Det er et fint bilde. Vi spilte inn flere sanger. Men for meg da, så var det for det første at jeg hadde gått i 9. klasse på ungdomsskolen. Jeg hadde reist veldig, veldig mye tid fra Oslo for å spille denne singelen. Tatt meg masse fri. Og det er liksom... ensom til å spille en en og en strofe i det studio. Mange ganger jobbe med en låt, er alene på scenen, hadde liksom ikke team eller crew, følte jeg. Alle var så mye eldre enn meg. Jeg følte jo at jeg var gammellokket og synger om litt sånn crazy temaer, men så kunne jeg liksom ikke det, for jeg var bare 14 år. Jeg følte ikke jeg passet ordentlig inn helt da. Og det der selvfølgelig når jeg ser Jeg husker noe av det som for meg virket litt avskrekende. Jeg hadde en sammenheng som Tone Damle. Ja, jeg ser det her. Signert av David Eriksen. Ja. Stjernesnekeren. Ja, ja, ja. I nettavisen. Han vet hva han gjør med han. Han har også jobbet med Hold deg fast, Aylar og Lindsay Lohan. Ja. Ja, visste du ikke det? Det er en kul greie, det er flest USA-avventurer, men det var liksom de han klarte fra. Ikke sant? Er et godt selskap. Men da var det også sånn at vi... Ja, jeg kjente liksom på at... Jeg så hvor hardt Tone jobbet for å være artist. Det var hele levebrødene hennes. Og jeg så den serien hennes med Tone, som gikk på TV2-skje på samme tid. Hvor jeg så at hun reiste rundt på kjøpesenter i Norge og sang på kjøpesenteret. Og av og til så møtte ikke opp synmarmange. Ikke fordi de ikke liker musikken hennes, men fordi det er sånn Norge er. Folk får ikke med seg at det er en konsert på... på Alt Amfi kjøpesenter. For meg virket det som en ensom og veldig beinartig værelse. som jeg ikke turte å gå noe, jeg ville ikke gå noe mer inn i det. For jeg går veldig all in på de prosjektene jeg har. Og så da var det eneste alternativ for meg, egentlig da, å være sånn, ok, men jeg vil heller være elev på skolen, og ikke satse på den artistdrømmen. Og jeg tror veldig mange... ja, men jeg synes det er viktig å gi kudos til de som faktisk er artister, de fader som de jobber på. Ja, det er helt. Og så ser man, man ser bare det glamorøse delen av det, ser bare konsertene, og det virker gøy, og stå der og huheie og få masse fans. Men jeg tror bak det, så er det nok, altså når de går av scenen, så tror jeg man ofte føler på en viss ensomhet, og en sånn ja, man hele tiden må veie det opp sånn, er det verdt det da? Jeg tror det er såpass, jeg tror dessverre skal jeg si det rett ut, altså veldig mange motivasjon til mange mannlige artister er nok for å treffe groupies og damer. Altså det er bare å si det rett ut, så jeg tror det er en slags trøst og begrensning i at sånn For karrieren din er det sånn, ja, vi har jo dratt litt damer, og det var ikke helt få nysgjør. Det er jo sånn drakraft. Det å snakke med sånne artister som du aldri har hørt om. Jeg vet ikke hvorfor det her er sånn. Kanskje du får klare det meg. Men det er sånn, noen sett hvor de har konsert rundt omkring landet, så er det alltid en jente, fans, som står og venter sånn, hei, skal vi... Kult! Ja, ikke det som måtte, det er den pulling poweren som artisten har, liksom på en måte sånn, kunstneren. Og jeg tror det er så på en måte, dessverre tror jeg drivkraften til veldig mange artister, for at de bare elsker den der, at de kanskje får drag på damer, og at de kanskje en gang får penger, mens de beste er jo de som bare driter i den biten der, driter i det meste av festingen, går tilbake i studio og jobber med seg selv, nye låter, hva faen skal jeg få det her oppe å stå? De... komme til å lykkes, mens de på en måte nyter de små fruktgruvene vi får. Det tror jeg på en måte sånn, det visner jo hen da. Ja, ja, men da blir de døgnflure, da varer de ikke så lenge, hvis de har feil motivasjon inni det. De elsker ikke prosessen. Nei, de elsker ikke prosessen. Det er som hele tagline vår i denne podcasten. Dette er helt søvnent. På foredragsturné vi bare sender det på podcasten. På skjerm, ta 5000 spenn. Hahaha. Skal du reise noen steder? Vi kan lage plakater med quotes fra denne podcasten med sånn enjoy the process. Enjoy the process. Målet er ikke målet, målet er reisen. Det høres perfekt ut. 70, 80, 90, 100, vi må ta og klekkelig betalt for det her. Ja, virkelig. Jeg tipper at innenfor den industrien her er det sikkert 20 foredragsholdere som snakker om det her fra før. Ja, jeg tror jeg de kan få lov til å prate om det. Jeg tar heller en andre tema enn det neste. Men det er jo sånn at det er mye forespørsmål å gjøre sånne ting, holde foredrag. For det er jo sånn tidsspisere da. De må jo vekke det i tida. Sippe, du har jo ganske stor strøm kalender, har du ikke det? Jo, jeg vil påstå det. Jeg vet aldri hva jeg skal sammenligne det med, men jeg har jo dag... Jeg tror folk egentlig ikke vet at jeg jobber på en måte, for de tenker sånn, hvordan kan jeg? Du er bare hjemme og lager mat. Ja, det er bare hjemme og lager mat. Det er bare hjemme og trener og lager mat hele tiden. Ikke sant? Men hverdagen min går ut stort sett til helt andre ting enn det. Vi møter, og nå er det bokskriving på bok nummer to som jeg jobber med. Det tar mye tid. Hvor skriver du den da? Ute eller hjemme? Jeg bestilte meg faktisk en tur helt alene til Dubrovnik, hvor jeg da skrev ferdig nesten hele boka. Rått. Ja, for da får jeg fullt fokus. Da har jeg i forkant av denne reisen fått unna alle andre jobber jeg skal gjøre. Og så har jeg sagt til alle jeg kjenner at jeg er der for å skrive, så ikke forstyrre meg på en måte. Og så jobber jeg så sinnssykt effektivt når jeg har en plan, enten i hodet eller i disposisjonen jeg skal skrive ut. Så det funker dritbra. Jobbet veldig lite med den etter det, og nå skal manus leveres i løpet av oktober. For jeg visste jo selv at den er ikke ferdig. Men herregud, så lang tid jeg bruker nå på å bare sånn tweake sånne små avsnitt. At jeg klarte å skrive ut nesten hele boka på en uke, men at jeg i løpet av en hel dag klarer å skreve til en sånn... Jeg blir helt begrenset. Jeg setter bare med mennesker og fokus. Vi har mindre fokus nå enn før, mye som tyder på. For det tikker jo inn mailer og meldinger som du tvinges til å ta der og da, svare på. Og hodet ditt tvinges ditt også. Har du ikke skuttet av pushvarsler og renska mobilen din helt også? Nei, jeg har faktisk gjort det. Jeg hadde også Messenger av veldig, veldig, veldig lenge, inntil vennene mine ble gale av at jeg ikke hadde det. Så det var sånn, ok, jeg må prioritere vennene faktisk. Men nei, det er litt sånn at man tenker fort på andre ting. Men når jeg reiser vekk, så får jeg fullt fokus, og det er det jeg liker best å gjøre. Så neste steg blir jo på en måte at når jeg nå skal tweake, jeg må skrive ferdig oppskriftsdelen, og det er veldig kjedelig arbeid. Det er null kreativt ved det, ikke sant? Det er litt kreativt i introen, kanskje, og så må du passe på at liksom... Oppskriftsdelen, altså husker du alle i huet? Er du så freestyle på kjøkkenet at du bare sånn der, du er sportig og ser på oppskriften, at du bare har lyst til å tweake det litt sånn Etter gefylen? Ja, det vil jeg absolutt påstå, på alt bortsett fra bakst og desserer. For da må det være ganske spot on? Ja, det er en viss mengde jeg er som skal til. Du kan være litt dårlig på det der også. Men for eksempel hvis du skal lage en kake, så er væskemengden ekstremt viktig. Får du bare sånn flat... tjukk kake, ikke sant? Og der er jeg sånn, jeg vet ikke hvor jeg skal freestyle. Det er bare å kjøre akkurat sånn som folk har etter en oppskrift. Men når jeg står på kjøkken og skal lage noe eget, så liker jeg ikke den tiden jeg bruker på å sjekke opp oppskriften. Så da freestyler jeg mye. Og så tenker jeg ofte sånn, er det noe vits at man liksom Jeg prøver å kutte steg da, for jeg er jo også litt enkel av meg. Så jeg prøver å hoppe over litt ting som jeg ikke tenker er nødvendig. Jeg hopper over ingredienser som jeg ikke tenker er helt nødvendige. Og så får det bli det det blir. Men jeg synes jo det er kreativt og gøy, ikke sant? Og hvis jeg mangler en ingrediens, så ser jeg jo heller hva har jeg skapet som jeg ellers kunne brukt. Og det er jo sånn ofte gode oppskrifter blir til da. i hvert fall for min del har det vært sånn at jeg har bare sett hva er det jeg har i skapene, prøvd å lage noe, og så er det ofte det som slår an. Jeg er jo veldig interessert i musikk og jobber mye som DJ og sånt, og det er sånn hver gang, nesten Det er snakk om fester, ikke hver gang. Veldig ofte da, sånn type sånn, så får man ansvaret, kan du fikse musikken, styre musikken, vi har et arrangement her, kan du være DJ, jeg har bare lyst til å være på festen. Ja. Men er det sånn da, sånn type at folk forventer at når det er sammekomster, hytteturer, whatever, så kan ikke du bare lage noe sånn mat som du pleier, for du har så godt laget mat. Du er veldig lite. Er du skuffende lite? Ja, men jeg ender opp der uansett. Her og da var jeg bare sånn jeg var egentlig bare så vidt på besøk, og så ender jeg på å stå på kjøkkenet og hjelpe liksom hun som var der med å lage jelly shots. Det var jo sånn, åh, jeg vil se hvordan hun lagde de. For det var sånn smelte noe godteri, og så tilsette litt vodka der, og så. Jeg elsker jo å henge der og synes det er kreativt og gøy, selv om jeg Var jeg jo ikke der for å lage jelly shots, så ender jeg jo på kjøkkenet. Og det er sånn jeg er stort sett at på en hyttetur og sånn, jeg synes det er stas å være på kjøkkenet. Jeg liker å ha det å drive med, og jeg synes det blir mange gode samtaler hvis man lager mat med andre. Så har man på en måte fokus på litt en og en ting. Du senker skuldrene litt mer og Det er litt rart det der. Det er nesten sånn ekvalenten på å sitte og snakke med noen overfor et bord. At man sitter overfor hverandre og ser på hverandre. Hvis du sitter i en bar, hvor utrolig mye... Jeg synes at samtalen flyter mye lettere når man sitter i en bar. Ja! På en måte litt sånn skråp mot hverandre, enn på en måte en sånn der... candle dukemiddag. Helt enig, det er veldig godt poeng. Ja, jeg tenkte på det. Egentlig burde man bare på restaurant sette alle sammen ved siden av hverandre. Det hjelper jo å sitte i 90 grader mot hverandre, for det som du gjør etter at dynamikken kommer tettere på hverandre, men etter at man sitter overfor hverandre, så er det nesten som om man er på et slags prøve, eller audition, og at dette bor mellom oss til Det er en distanse, det er en slags motstand. Og så tror jeg man blir veldig selvbevisst. Det merker i hvert fall jeg. Og det ødelegger for gode samtaler, det ødelegger for at man tør å bjuda på. Hvis man føler at man blir vurdert, hvis bare blikket går litt et annet sted med den man prater med, så tenker man bare sånn, oi, oi, gud, er det noe på meg som er feil, eller sa jeg noe teit nå, er jeg kjedelig? Mens du merker jo ikke det, når du sitter ved en bar, så tar du det lille glasset og kikker litt sånn... Det faller seg med naturlig da. Faktisk. Det er faktisk et godt poeng. Det er så vondt det der når blikket begynner å vandre. Det er så for de som ser sånn at de blir ufokusert, for du vet at du er inn på feil tråd da. Eller på en måte på feil vetning. Sånn der, å nei. Da blir du litt sånn der, faen gjør jeg nå, faen gjør jeg nå. Og jeg klarer ikke sammen med seg, men jeg tror det er ganske enkelt å lese. Fordi jeg er alltid ganske høflig og sånn, men jeg... Jeg sporer veldig fort hvis det er for mye prat om jobben de siste uka. Jeg har jo aldri vært, eller jeg har vært ansatt. Jeg har det. Jeg jobbet faktisk i det forlaget jeg ga ut min forrige kokebok i. Du har vært arbeidssaker. Jeg har vært arbeidssaker i to år, så var jeg medieansvarlig der da. Det hater du vel? Hæ? Jeg hater det. Jeg var ikke... Kan du si det bare, det er ingen som hører på det. Hahaha! Nei, men jeg var veldig takknemlig for å ha jobb. Fordi jeg fikk den rett dagen etter jeg sluttet å blogge, og jeg var sånn, takk Gud, jeg kan ha en inntekt ved siden av studiene. Og var deltid, jeg styrte hele tiden selv. Jeg var bare over nett, ikke sant? Men selvfølgelig, det var ikke min passion å drive og lage, og kontakte journalister for å få dem til å lage artikler om bøkene vi lagde. Ja, skål. Så det var ikke min passion. Men jo, poenget mitt med det er at jeg har veldig sjelden vært ansatt. Når folk snakker om sånne for eksempel tariffavtaler, begynner å gå inn på rettigheter og sånn. Jeg kjenner ikke til det i det hele tatt. Ikke snakke med Emilie om det på fester er det greit for. Tariffavtaler og... Jeg faller helt ut med en gang. Jeg har ingenting å bidra med i de samtalene. Så... Også det at min jobb kan jo være litt annerledes enn andres jobb. Så jeg ender opp med at jeg kjenner meg ikke helt igjen i historiene. Jeg er ikke sånn at jeg kan relatere til det og fortelle en egen historie om sånn, ja, men fordi min sjef er sånn og sånn. Jeg har liksom mye veldig til å bidra med, så det er sikkert derfor jeg faller av på de samtalene der. Du må jo bare gjøre noe humor ut av det. Samtidig som du skal på sånn... teambuilding med deg selv i utlandet og sånt. En gang så har jeg brukt firma-kortet til å kjøpe sånn gave til de ansatte. Så da har jeg kjøpt masse sånn smågott og bare kjøpt digg ting for jeg skulle påskeferie. Og så tenkte jeg bare sånn Er ikke det en påskegave til de ansatte? For jeg ser jo bare hvordan de høsler de store firmaene som har sånne store firmafester, og de kjøper bordtennisbord, de kjøper jo alt som er teambuilding, alt er skape god interne markedsføring, alt er godt arbeidsmiljø. Og jeg gjør jo aldri det. Så tenkte jeg sånn, nei, nå slår vi på stort sett om man kjøper smågodt her på firma gårdet. Haha! Så ja, jeg gjør ikke det for ofte. Men har du hørt denne analogien, ulv versus bikkje? Nei. Kan du gjette deg hvem av de to dyrene du er? Oi, jeg tipper jo hun. Du tror det er hun? Ja. For nå tenker du litt sånn type, jeg er snill, jeg er kosete. Ja. Det er ikke det jeg skal fram til. Fordi det er sånn type... Sånn som jeg opplever livet ditt, for når du snakker om å være arbeidstaker og sånt nå, så er det en sånn min oppdagelse på at jeg har jobbet i arbeidslivet dritlenge, så kommer jeg ut av arbeidslivet, og så bare merker jeg at nå må jeg greie meg selv. Nå er jeg så stendig næringsdrivende. Skatten er fiken og faen, det er alt mulig slags greier og mail. Hva gjør jeg med styr da? Det er for mye det ikke er for lønn hvis jeg bare slipper og tenker ikke noe mer på det. Men det er jo sånn der... Det er den ulv-bikkigreia som jeg synes er interessant. For det du er, og jeg er, som selv er litt næringsdrivende, er at man er avhengig av å finne mat og greie seg selv hele tiden. Man må greie seg selv ute i naturen. Hvis naturen endrer seg, eller at det blir knappet på mat, eller at du driver med sviktig, så må du omstille deg med en gang, slik at du overlever. Mens Bisha sitter og venter på at eieren skal komme hjem, få mat, har det fint, det er varmt i huset hele tiden, trenger ikke tenke på noe. Har det trygt hele tiden, og blir gått tur med, og blir dullet med, og koset med hele tiden. Men er helt dødsens avhengig av eieren sin. Eieren er jo da jobben, mens ulven da lever i de frie, skal vi si, systemet er strivende liv, på en måte må greie seg selv, og på en måte vet hun mye mer omstrid, og er ikke avhengig av noen da. Og det synes jeg på en måte er det deilige, å og komme ut av, for jeg har gått den tradisjonelle veien fast ansatt til å gå ut, så det er så deilig ikke å avhenge av noe. Veldig, og jeg liker å tenke på meg selv som litt mer ulv, altså. Ja, for du tenkte du begynte på bikkje, søs ned i bikkje, men du tenkte, jeg tar meg en ulv. Fy faen, jeg er ulv. For meg har jeg jobbet sånn her hele livet, basically, så jeg gir meg selv veldig sjeldent en sånn klapp på skulderen, eller at jeg tenker over at det er litt kult at jeg... starte et nytt selskap eller at jeg gjør nye ting. Fordi det er noe jeg bare må gjøre da. Jeg er nødt til å holde meg aktuell, jeg er nødt til å teste ut nye ting, jeg må skape min egen arbeidsplass. Må holde liksom, nå skal ikke komme noen ordspurt for jeg er veldig dårlig på det. Jeg må holde julene i gang. Jeg synes ikke det er så høyt, hva skal jeg si som noen ordtak? For det er som å bomme på de. Hvorfor gjør du så vondt? Det er fordi vi har sett ekstra antall videoer av sånne paradise-deltagere som snakker om den skarpeste saksa i skuffen. Komoden. Ja, og da ler man av det da. Og jeg risikerer jo litt å være blogger og blom. Så jeg prøver jo da alltid å... unngå de fellene, for det er ganske enkelt egentlig å unngå å bruke ordtak eller ordspill. Det er en ting som er sånn, som du skal ha frykt med, men som det blir jo bedre, jo mer du driter, jo bedre blir det jo, men det er sånn at det fremstår som dumt, jo bedre det blir, det er litt vondt, for du vet jo, i hvert fall når du har lyst til å se på deg selv som litt sånn, jeg greier meg særlig, jeg har ingen business, jeg må se på meg selv som en måte å oppgå noe smart da, Og så sier du dumme ting, og sånn så bare bryter du det ned, for det blir liksom fortlattelig gjort. Helt klart. Det smerter seg, og sier dumme ting. Og det tror jeg ødelegger, det tror jeg begrenser oss mennesker. Jeg tror alt for mange, la oss lære det som et eksempel, de tenker at, åh, jeg kan så mye, så jeg må vise min kunnskap, jeg må være den smarteste i rommet. Og så forklarer du ting på en måte som folk ikke forstår. De gode lærere er de som gjør det gjør det sånn dummenkelt. Ikke sant? Bare sånn, forklar det til en en førsteklassing. Du skal gjøre det så enkelt og banalt at alle forstår det. Det er jo da du faktisk har kold på hva du prater om, når du klarer å gjøre det så enkelt. Og som jeg kan kjenne på det selv i den rollen jeg har som podcastprogramleder, at jeg har ikke lyst til å fremstå dum for lytterne. Jeg har lyst til å virke som om jeg har full kontroll og kan stille litt sånn vanskelige spørsmål i nærnæring. Sjekk hvor mye kunnskap jeg har. Men det er jo ikke det som er gøy å høre på, for du har lyst til å kjenne deg igjen i den der nysgjerrigheten at «Åh, jeg kan ikke alt». og du har lyst til å høre svar på litt sånne dumme, enkle spørsmål. Så jeg tror veldig mange har mye å hente på å la den der smarty pants-gra gå. Føler du at vi dyrker litt sånn her med de reality-seriene? At vi dyrker litt dumhet? Altså sånn typ at vi ler litt av dem, men så er det liksom på en måte, hvorfor er de så populære disse her nye reality-seriene på en måte med dumme mennesker som på en måte er attraktive, eller på en måte som vi... helt oppvart, ute i sosiale liv og på byen i Oslo. De blir populære og kjender seg selv om vi leier litt av dem, men vi digger det også litt at de er fryktløse og tør å drite seg ut, og bare underholder oss. Vi sier til oss selv at vi dyrker den dumheten bittelitt, at vi liker det så godt å se på disse tingene, og vi liker det å le av dem. De som ikke er så smarte som oss selv. Jeg kan kjenne meg en del av det. Midt under pandemien, eller 2021, da det var en ny lockdown. Det taklet jeg veldig dårlig. Da var jeg sånn, jeg var så lei. Jeg var bare sånn, sitte inne og være. Alt liv var så veldig traust. Da begynte jeg for første gang i mitt liv å se på Ex on the Beach. Og det var så deilig å se hvordan folk bare, de som var der, de ga bare fullstendig faen. Det var som at ingen så på hva de gjorde. De dreit i hva de snakket om, hva de gjorde og hva de sa. Og det var så befriende for meg å kjenne på, jeg som på en måte er litt stikk motsatt av det. Så jeg tror kanskje det er en viss sånn Ja, vi dyrker det litt sånn sett ved at vi lar dem bli kjendiser, at vi ser opp til det. Men jeg tror... Så er det noe mer positivt i det? At det er folk der du bare gir fullstendig faen, og at vi egentlig burde la oss inspirere oss litt mer? Jeg tror det. Alt dette kommer jo litt sånn i... Jeg tror det handler mye om trender, man ser det bare så historisk sett. Så er det sånn at først er det religion som regjerer, og så er det sånn at vi går vekk fra religion, her er vitenskap, og så kommer religion tilbake igjen. Jeg føler det er litt sånn... Nå har vi vært inne i en periode med... Mye sånn at høy utdannelse har vært veldig anerkjent som det viktigste å ha, det er det som gir status, og veldig viktig å være smart. Til at vi kanskje kommer motbølgen om at det er kult å gi litt faen, det er kult å ikke bry seg så mye om hva andre tenker. Så jeg tror det er en slags motreaksjon på det. Vi får se hvor lenge det varer. For jeg tror de på en måte kan skyte seg selv litt i foten. Nå driver jeg ut fra meg selv mye her. Det å være for dum på TV. Noen kommer til å klippe ut alle de her og sette dem på rekkeåradene. Åh, gud, da må jeg ikke gjøre det. Ikke lage en compilation med alle mine små ordtak eller ordspill. Jeg vet faktisk ikke helt hva riktig terminologien er, men det var den eneste kommentaren jeg fikk fra pappa da jeg skulle inn i komponileret. Han var sånn «Ikke bruk ordspill». Bare en dyr liksom. Det er jo ganske vanskelig øvelse. Det kreves. Du er ofte sliten i å tenke på helt andre ting, og så skal du prøve å si noe enkelt. Det er derfor vi har det, ikke sant? Det er enkelt å si noe som har en større mening. Og det farger språket. Jeg elsker jo når folk bruker det. Jeg ble jo kjent med Marius Kjellbekk, som hele tiden har et sånt han farger et, han maler et bilde hver gang han prater, ikke sant? Og jeg elsker å høre på han prate, og han bruker sånne ordspiller og ordtak hele tiden. Så jeg ble jo veldig inspirert av han, så det er det jeg prøver å nå utfordre meg selv litt på. Vi burde lære mer om på skolen. Altså vi burde liksom få det inn... Inn med blyant og lineal? Ja, men jeg tilhører å få den... Det er hvert ordtak. Inn med blyant og lineal, hørte du det? Ja, er det et ekte ordtak? Det er det nå. Det er det nå, ja. Man får det inn med blyant og lineal. Hvis du sier bestemt, så høres det mye bedre ut. Jeg tilhører den generasjonen som... Det er en klipp paradise-kvalitet over det der, faktisk. Det var litt det, men vi lar den... Vi lar den passere. Det er fint. Hva sa du? Jeg tilhører den generasjonen som på en måte... ikke bruker det så mye. Det er derfor vi på en måte, altså å tråkke salaten, vi har ingen sånne, vi har ikke noe forhold til disse tingene. Dere setter kjepper i hjulene. Ja, nå er det on fire her altså. Nå ruller det ut her. Ja, vi har ikke noe forhold til disse tingene, eller å dra alle eller under en kam. Jeg vet ikke hva den opprinnelige betydningen er, vi bare sier det, og da blir det feil. Men selvfølgelig de som... De som kan kjenne igjen disse begrepene, de kan bruke det litt mer flittig. De som virkelig forstår hva det egentlig betyr. Så jeg tror det er derfor man gjør noe av det der på Paradise, og i mye generasjoner som kommer og ikke kan disse her, at det er litt gøy for den eldre generasjonen å være sånn. Nei, disse unge menneskene, de kan jo ikke sånn høre ordspill. Jeg vet ikke om jeg har sånn intelligens. Jeg tror det vittner litt om sånn ordtak- å være flink med språk, det vittner på en måte at du har litt høy intelligens. Jeg tror humor også gjør det. Temisker er i hvert fall smart humor. Og det som er hukommelse, sier at du er veldig god til å huske ting, så er du veldig god til å huske masse, så er du også veldig intelligent. Jeg er jævlig rævd over hukommelse, så det var jævlig dårlig nytt for meg da. Jeg tror det er sånn der med... Jeg tror det er sånn... Det er sånn tilbake til hva vi dyrker egentlig, altså på at er det... Intelligens, er det på en måte en attraksjon lenger? Er det noe man søker andre mennesker? Jeg vet ikke. Jo. Værst fordi en partner så gjør de jo det. Tror du det? Helt klart. Kan det også være at det er sånn type, er det ressurser på en måte? Skal jeg se for meg så dette blir familie? Er dette en jeg kan leve med i 10-20 år? Jeg vet. Jeg tror vi liker å tenke på at vi ser et intelligent menneske som vi kan snakke med, men jeg tror ofte vi går for på til simplere ting da, simple komponenter. Jo, jeg er helt enig med deg i det. Jeg tror nok jeg hører jo hele tiden om det at vi har en elgammel hjerne. Vi liker å tro at hjernen vår har utviklet seg de siste hundre årene, men egentlig så er vi jo på en måte vi har så mange sånne urinstinkter som vi ikke kan kontrollere, og Og de er jo ofte veldig banale, de behovene vi har og de instinktene vi har. Så jeg er helt enig at det er ikke nødvendigvis sånn at urhjernen i oss ser etter intelligens i et annet menneske. Men jeg tror at hvis du skal leve med noen over veldig mange år, så er det viktig at du beantreff på det. Men jeg tror den oppdagelsen kommer litt for sent. Jeg tror det er sånn der, åpenbart menn og kvinner ser på hverandre forskjellig hva de leter etter. Og det er mye av klisjeen der, er jo sanne, tror jeg. Sånn typen at Kvinner finner det lettere etter noen som får barn med, at det blir trygt. Jeg tror også at sexbiten er ganske viktig å få etablert tidlig. Unge mennesker tenker at de må vite at det fungerer før de går videre. Det er ikke så viktig om man er smart, eller om hun er smart. Det må sitte, for det skal man gjøre i veldig mange år. Så er det noe som er viktigere enn For å få videre det der attraksjonsstadiet, så måtte jeg tro at alt startet med det, og så er det hva er nummer to. Da burde ikke intelligens vært der at man hadde hatt samme type, eller at man fant samtalene stimulerende. Men jeg tror man hopper kanskje litt bok over de tingene der. Og så bare dyrker man romansen og alt føles så godt og det er så deilig. Og så bare legger det seg litt. Så er det sånn, det er jo helt eugen hjemme her. Det er fullstendig avskrudd hele huset. Du burde egentlig bare be folk ta med en IQ-test før du drar på date. Så du vet at du har det i bånd. En IQ-test, det vet du ikke om det er. De folkene jeg kjenner som har høy IQ-skår. Det er ikke noe jeg ser på som smarte mennesker. Nei, nei, helt enig med deg. Jeg har aldri tatt en IQ som jeg steller, så jeg anser meg selv som ganske smart. Det er noe med å ha en sånn der, det finnes ulike typer intelligens også, selvfølgelig. Men det hadde vært litt kjekt hvis du kunne bare kartlagt disse tingene før du traff en på sånn. Du visste ikke sant, det er... det er i orden, det er i orden, ikke sant? Så kunne det gått rett på de der banale tingene. - Ja, ikke sant? - Romansen og dyrket det. - Sånn der, så være på en måte smart og intelligent også. Det er sånn at du har de som kan Hvis du bare sier et årstall, en nasjon, hovedstad, historie, har alt det der som du ønsker at du selv kunne. Jeg har lyst til å ønske at jeg kunne vite når det slaget var, og alle krigstingen og historien, og har alt på stell. Men de samme menneskene som kan alt det, greier kanskje ikke å orientere seg samfunn. Det er kunnskapssmart, så kan det være sånn der... intelligentsmart, at du kan mye om samfunnet og tenker mye filosofisk. Så er det de som egentlig ikke kan så veldig mye mer enn bare teoretisere. Og så er det de som er streetsmart, tenker jeg. Det er de som på en måte kan liksom de kan starte business, de kan på en måte få penger ut av alt, og de vet hvordan de skal snakke med mennesker og gjøre avtaler, men de har ikke peiling på hvor det ligger i verden. Men de kan orientere seg rundt i verden på en helt sinnssyk måte. Så det er veldig mange forskjellige måter å være smart på. Så nøkker det kanskje ikke alle tre. Ja, jeg tror også det. Jeg tror jeg holder meg til vann akkurat nå. Nå har det vært ganske mange glass. Nå falt jeg litt ut av hele greia her. Hahaha. - Den var god den der. - Den var den ja. - Ja, litt søt. Jeg liker sånt jeg. - Den var litt søt ja. - Jeg liker sånn søt ting. Jeg synes det er alt for mye sånn bitter og ekkel alkohol. - Jeg er litt sånn som deg også. Vi snakket før vi gikk på her at det er lettere for, det er vanskeligere for gutter i visse situasjoner at hvis du ikke kan vinkartet, for du skal gjerne imponere litt og være litt belest når det kommer til vin og du skal bestille ting, gjerne mat også. Hvis du ikke kan det, så er det sånn der Jeg er så ærlig på det at jeg bare gir vinkartet videre. Dette her er ikke noe jeg vil ha valg på. Jeg har null penning på det, men det er sånn binært. Enten liker jeg det, eller liker jeg det ikke. Jeg tror veldig mange faker den greia der. Om så man har kunnskap om... Du er veldig på fake it til you make it-type... Er det din filosofi? Jeg har opplevd at et inntrykk folk har av meg er at jeg er selvsikker. i det jeg gjør. Veldig ofte ikke, absolutt ikke. Men jeg later som. Og så har folk inntrykk av meg, så det er litt fint. Så jeg tror det bare gjelder veldig mye at man bare går inn i det med en selvtillit og tenker sånn, ja, ja. Og så blir folk rundt deg litt imponert, og så har du i hvert fall utstrålt litt selvtillit, og så tror jeg det smitter over til deg selv etter hvert også hvis du tar den rollen noen ganger. Men jeg tror det er det som tørrer å snakke inn i kamera på en video og sånt. Det er så mange som ikke vil ha tur til å gjøre det. Ja. Men er du komfortabel å stå på scener og sånn? Ja. Jeg får jo kjempehjertebank selvfølgelig, og jeg tror jeg skal dø før hvert eneste foredrag, faktisk. Ja. Men jeg visste jo på en måte fra jeg var liten at det er noe jeg liker. Så jeg har alltid lurt på hva hadde jeg blitt hvis jeg ikke hadde gått inn i den bloggverdenen. Det er en av spørsmålene mine her faktisk. Hva jeg hadde blitt da? Det er vanskelig å si, for jeg var både skoleflink, hadde lyst til å ha god karakter og sånn. Da kan man jo bli... få det verste yrket da, ikke sant? Men jeg tror nok sånn, den delen av meg som jeg har sett litt på det lille vi har av video og materiale av meg fra jeg var liten, er jo mye at jeg står og synger og danser og koser meg med det. Og selv om jeg var litt genert, så synes jeg det var det som ga meg litt sånn liv da, at jeg liksom latet som jeg kunne hele den der las ketchup, eller hva det heter, den der latet som jeg kunne spansk, sto da og satte på og danset, det ga meg litt liv da. Så jeg tror jeg hadde endt opp Jeg tror det fra naturens side har vært litt oppmerksomhetssøkende. At det da ikke er helt unaturlig at jeg ender opp i et yrke hvor nettopp oppmerksomhet er en del av biten. Uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor, men jeg tror det bare gir en liten ekstra dimensjon til livet mitt som jeg trives med. Samtidig som jeg ikke er en sånn... Jeg er ikke oppmerksom på alt. Jeg er ikke veldig glad i alle settinger. Men jeg tror jeg hadde søkt meg inn på noe sånt. Jeg hadde søkt en vei eller retning uansett, for jeg var liten. Har du vurdert å trekke deg helt ut? Bare gjøre noe vanlig? Jeg har gjort det. Jeg gjorde det i 2017. Så jeg hadde slettet absolutt alt. Jeg hadde en Instagram-konto med 205 000 følgere, som jeg bare slettet. Jeg kunne jo selvfølgelig slettet alt. Innholdet og beholdfølgerne, eller... Så den du har nå, den er begynt fra null? Helt begynt fra null. Kult. Nå har jeg slått meg selv endelig. 29 000 er jeg på nå. Så det er bra. Men for meg tenkte jeg sånn, denne konton har ikke noe verdi for meg. Ja, den kan gi inntekt, Men de følgerne som var der var mer ute til å ta meg enn å heie på meg, følte jeg. Det var på en måte ikke noe, jeg så ikke verdien i det. Så jeg har jo allerede vært der, jeg har trukket meg ut og unna alt det. Jeg har vært i en hverdag hvor jeg ikke har nesten hatt sosiale medier. Jeg måtte ganske raskt komme meg tilbake på Facebook, for der har du arrangementer og invitasjoner og snakke med venner. Så det laget jeg ganske kjapt. Og hadde en Instagram-konto som jeg av og til brukte for å se hva vennene mine delte. Så jeg har allerede trukket meg ut, men likevel endte opp tilbake. Så det er noe i meg som trives veldig godt med det. Liker det jeg gjør. Liker mulighetene. At jeg er min egen sjef, at jeg kan bare styre hverdagen helt selv. være kreativ. Det er en ulv, vet du. Det er en ulv, vet du. Kan vi ikke glemme det da? Nei. Jeg liker det godt, men jeg er veldig, veldig, veldig glad for at jeg har den erfaringen med å ha trukket meg ut av det. Så jeg har tatt et bevisst valg i voksen alder om hva jeg ønsker å drive med. Og jeg tror det kan endre seg gjennom hele livet. Jeg står ikke her og sier at jeg tenker at jeg kommer til å drive med det for alltid, det vet jeg jo ikke. Akkurat nå trives jeg veldig godt, men jeg tror ikke noen som hadde trivet det så godt dersom jeg ikke hadde fått det perspektivet litt sånn utenfra. Jeg tenker sånn at jeg gir tak i det og får gitt at dette varer evig, at det er et podcastprosjekt, at jeg kan leve av det her for alltid, så jeg aner ikke hva som eventuelt blir det neste prosjektet eller mitt neste liv på en måte. Det er jo litt sånn litt kick og litt spennende også på en måte at det kanskje kommer noe annet her. Hvor lenge dette her varer, hvem vet da. Og det er jo liksom den gøye verdenen på en måte enn å søke seg fra jobb til jobb til jobb på en måte. Men det er jo liksom... at det makes you happy. Noen liker den tryggheten, og så søker jobber og stiger karrierestigen, og liker ikke minst å ha et arbeidsmiljø og det sosiale. Jeg tror veldig mange liker det veldig godt. Ekstremt. Jeg takler at du gjorde det. Jeg kjenner at jeg missunner broren min når han viser hvilke lunsjer de har på jobben, og så har de firmafeste på fredager, og så har de afterwork-pills, og så har de vaffeltårsdag, eller... Jeg hadde jo dødd for å ha det her, men det er jo litt kjipere å ha alene på hjemmekontoret, på kjøkkenet. Hva følger du, Ørsta? Det er det jeg hadde digget, tror jeg, å ha en jobb med et kult arbeidsmiljø. Men det vet du ikke før du begynner å jobbe et sted. Og det er igjen den friheten jeg har, med å styre egen tid og egen jobb og egen arbeidsgaver. Jeg kan nesten ikke se for meg å gå tilbake uten noe annet. Det er så kult at du faktisk setter pris på det, og har begrenset følelser og referanser til det andre. Men det er sånn der, du skal være veldig glad at du slipper de møterommene, de unødvendige møtene. Du har kanskje allerede vært i møter hvor du helst har riva deg av håret og løpet ut, og tenkt at du gjør det der på fast basis. Det er jo helt jævlig. Jeg har sett kalenderne til noen av vennene mine, til Ilja, til broren min, hele dagen jeg bare fylte opp av møter. Gud! - Det er helt sinnssykt. - Ja, spesielt hvis jeg har team som parer det, det virker dritkjedelig. Så jeg er veldig glad for at jeg kan egentlig eliminere mange kjedelige ting, selv om man må gjøre veldig mye kjedelig som selvstendig næringsdrivende også. Og det hadde bæret ansvar helt selv da, med at alt skal gå rundt og sikre at økonomien, altså regnskapet blir gjort skikkelig, at du har en oversikt, at du har en plan. Det er jo veldig krevende. Har du lært alt selv? Altså gjør du alt selv da? Jeg gjør ikke alt selv, nei. Altså faren min har gjort regnskapet mitt siden jeg var så ung, så jeg har fått meg regnskapsfører nå da. Og det er bare sånn outsourced. Jeg har prøvd å gjøre det litt selv, og kjente at dette interesserer meg ikke, ikke sant? Det her er jeg villig til å betale noen andre for å gjøre. - Ja, ja. Jeg må større deg til dem du bruker faktisk. - Så jeg outsourcer på en måte alt som jeg ikke, eller ikke alt da, men de type tingene. Og så gjør jeg alt annet selv. Og det er nok også, har jeg skjønt, at jeg har et kontrollbehov tror jeg. Liker å ha kontroll på hvordan ting skal gjøres. Spesielt når alt jeg poster blir postet med min signatur og mitt ansikt, så er det så viktig at jeg kan stå innenfor alt som har blitt produsert og sagt. At jeg har aldri klart å overgi redigeringsjobb til noen andre. Podcasten min er alltid klippet selv. Jeg vil at det er jeg er nøye på sånt da. Og så liker du det også litt sikkert, sånn som Mathias også, så det er så gøy å lage disse videoene, og det er liksom prosessen i det, jeg så setter pris på det. Jeg synes jo det er helt kongen, det har vært litt vanskelig med høsten, når det har vært så mye å gjøre, og at jeg må prioritere lage nye avtaler, ikke sant? Da må man i møter, og så har det vært mye annet som har tatt opp tiden min. Men når jeg kan sitte og redigere en reel som er til Instagram, så elsker jeg å sitte der og styre litt med det, og alt fokus går til det, timene kan gå, og så bare har du det gøy. Jeg liker den jobben, Og det er sikkert også at jeg fikk vil outsource den. Men det er nok også fordi jeg liker å gjøre ting selv. Det kommer nok av at det er litt sånn, etter veldig mange år som selvstendig regnskrim, så tror jeg man blir litt sånn kontrollerende, kanskje. Du synes det er ubehagelig å slippe kontroll? Ja, ja. Men ikke på alt. Men det jeg styrer selv. Jeg synes det er veldig vanskelig de gangene jeg har fått et manus. Fordi da har ikke jeg kontrollen over hva jeg sier egentlig. Sånn som annonssammenhengen? Ja, det har egentlig vært veldig få ganger. Men det har vært en gang hvor jeg skulle spille inn en sånn liten snutt. Da var det veldig viktig at det var godkjent manus oppi der. For det var litt nøyere. Og da... Det taklet jeg veldig dårlig. Selv om jeg kunne selv være med å utforme manuset, så fikk jeg en versjon som jeg var bare sånn, jeg hører ikke meg selv i dette. Jeg er jo ikke noen skuespiller. Jeg er jo meg selv. Så jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke kunne slenge noen små fyller her og der. Det blir litt bedre også. Ja, det tror jeg helt på. Jeg føler jo ofte at jeg har noen gode ideer, og når de ikke blir hørt, så får jeg helt... Jeg blir så frustrert. Og det er nok også fordi jeg sliter med å la kontrollen gå over til noen andre. Når jeg står der selv og på en måte ... Det er jo jeg som tar støyten hvis det blir dårlig. Så det er både det at jeg ikke liker å slippe kontroll på ting. Jeg liker ikke det. Men også fordi jeg ofte tenker at jeg har en god idé da, på hvordan ting kan bli bra. Du og jeg er veldig like der da, sånn type jeg er. Jeg liker å ha kontrollen på ting også, men det er noen ganger så må man bare sånn, ok, det er sånn Av og til, altså visse ting i livet så må man bare se som tørre å slippe kontrollen da. Og det er sånn der ubehagelig. Det er en øvelse da. For det er sånn der, under de som bare sånn der er, de har ikke behov for å ha kontroll på noen ting liksom. Alt bare sveier, jeg er stol på ditt og stol på tatt. Beundrer jo det på en måte litt også. Jeg vet ikke om det er sånn sunn middelvei det er kanskje da. Ja, det tror jeg. Det er det som har vært deilig nå med det SheRoll og det Trennstøy-merket laget. At de to andre jentene som jobber i selskapet, de stoler jeg veldig på. Vi har ganske konkrete roller, og jeg stoler skikkelig på de i jobben sin. Der har jeg gitt opp kontrollen fra ting jeg sikkert kunne vært involvert i, så jeg har bare kjent at, vet du hva, de er gode i dette her, jeg stoler på det. Så jeg har en veldig mulighet til å gi opp litt kontroll, altså. Men Men det er en prosess, liksom. Veldig rart det. Ja, men det er fort til å bli kontrollfrikt. Man snakker om andre som er kontrollfriks og sånn. Så man tenker seg, er man litt kontrollfrikskjærlig? Liker hele prosess-chainen og har kontroll. Men det er jo veldig behagelig. Du høres ut som om du vet akkurat hvordan det skal bli. Ja. Og da er det veldig vanskelig å involvere mennesker, for du vet at det kan bli noe annet. Jeg merker det bare med leiligheten nå. Herregud, så mange venner jeg har hatt som har sagt at de kan komme og hjelpe meg med å male og komme og hjelpe meg med ting. Men jeg har en plan i hodet om hva som skal gjennomføres når. Og den planen er på en måte... Da må jeg drive å involvere andre i den planen. Skjønner du? Det må være sånn... Det tar tid, og så må jeg delegere oppgaver. Det har faktisk vært enklere for meg å bare gjøre det selv. fordi terskelen er så veldig lavere, og jeg vet hva som skal gjøres, så jeg har kontrollen på det. Eneste jeg tørrer å bare slippe løst, det er for eksempel mamma og pappa, for de vasser ting. De ser hva som trengs å gjøres. Mamma ser sånn, oi, hun trenger litt helt oppvasken, da tar jeg det. Mens med veninner som sier de kan bare komme og hjelpe til, så er jeg da sånn, nei, men jeg har en plan i hodet om hva som skal gjøres nå. Men det er jo så modent å oppdage at hvis det er ting jeg ikke kan, spesielt type fiksenote på internett eller type fysisk også så bare sånn det går det er så utrolig lett å lære seg ting da ja og du er midt i en sånn leilighetsgrein ok maling snekring fiksen drilling man finner ut av det altså man kjøper utstyret ser noen guider feiler litt og så er det bare sånn byrmann og væresmester på det også ja man blir det og det gir jo mestringsfølelse og selke litt som vi snakket om faen dette her byr jo bare runder vi av hele sirkelen her må jeg ta følge dette her må jeg take notes liksom ja Motivasjonsforedrag. Ja, da er vi snart på to og en halv time her da. Satan. Oi, jeg bannet. Oi, er det første gang? Nei, jeg gjør det mye i hverdagen, men jeg hater å se meg selv gjøre det etterkant. Det er helt grusomt. Men satan, er det et banneord? Nei, det er liksom sånn på engelsk, de sier meg sånn, oh damn. Det er jo et banneord det også. Ja, så når du er i London da. Jeg prøver ikke å tilkalle djevelen, det er jo ikke det. Men det er bare en sånn, det bare kommer ut når jeg er overrasket over noe. Sier du aldri faen for eksempel? Nei, da er det mer sånn, jo litt, men det er mer sånn, det er vondt å si høyt for meg. Det føler ikke klem meg. Få høre hvordan du ruller av tunga di. Åh, jeg gruser. Åh, nei. Det er flau. Åh, fy faen. Mye norskfilm har vi sett her nå. Men det sitter langt inne. Det blir varm av det liksom. Jeg har sett en nylig sett tilbake på, da jeg var med på 71 grader nord, da jeg var 18 år, Da bannet jeg litt, og så ser jeg den lille blonde jenta som går i skogen og bare sånn, faen! Jeg synes det er helt forferdelig å se. Det var veldig vestkant, faen. Ja, men det blir litt sånn. Jeg er jo litt fra bygd opp, så jeg er ikke bygd da. Jeg er fra Hønefoss. Folk banner jo, det er ikke noe stress. Jeg gjør det selv. Hva faen er Hønefoss da? Ja, altså, jo faen i Hønefoss, det synger vi bare. Ja, faen. Men jeg tror folk tror man har aksang og sånn, det har vi jo ikke det. Det er veldig sånn, vi er jo en team fra Oslo. Du stryker en i Hønefoss, hører jeg, det er bare faen. Ja, faen. Hvis på Vestkatten eller Oslo, når det er Oslo, så er det mer faen. Ja, og den er litt fet, ikke sant? Ja, faen. Så de ber i folka, ja. Ja, vi må sikkert runde litt av, men jeg runder av med å banne. Men det er fint det. La oss gjøre det. Vi har jo sagt mange ganger i en podcast her, gi litt mer faen. Så der kommer det direkte ut av meg, uten at jeg blir flau. Ikke sant? For du sa det tidligere i sted. Ja, jeg har sagt det noen ganger i en podcast. Så hva er det du skal nå gjøre fremover, sånn at du har lyst til å gjøre sikkerhetskontroll på Gardermoen, skal du gjøre det nå? Åh! Ropebombe. Nei, jeg vil ikke råpe bombe, men kanskje det kan være for noen andre... Litt sånn snedig. Men kanskje jeg skal begynne å komme litt med en litt sånn utfordrende mening, eller noe sånt i et selskap, at jeg bare kommer med et eller annet sånn... Eller så kommer det med en historie som ber folk bjuda på, eller at jeg til en politimann er sånn... Et eller annet sånn... Bare, oi, stopper du meg for det så fort jeg har kjørt? Eller bare kødde meg et eller annet? Jeg vet ikke, det hadde vært fint. Ja, men det er fristende å gjøre det, å shake a party litt opp også. Men det resulterer i at folk får jo en sånn motbør da. Jeg har gjort det et par ganger liksom, og det er jo bare sånn, folk blir veldig hissige fordi du trer ut av gruppa da. Du lager liksom uban, hvorfor gjør du sånn? Jeg blir jo litt karolant da når jeg drikker, det skal være min første innrømme liksom. Men jeg synes det er så gøy, for det blir sånn energi, og så blir det litt sånn, ikke alle måtte en, men det blir sånn der, jeg vet ikke, det er sånn, Det er gøy at folk hisser seg opp på noe jeg ikke taler om. Jeg har en kompis som lever og underforer å gjøre dette. Han kommer med sinnssyke påstander uten at han mener det engang, bare for å shakere opp. Så jeg skal lære litt mer av det. Hele fokuset mitt fremover er å ha det gøy. Takke ja til muligheter som byr seg, og bare... Gi litt mer faen! Ja, nå skal jeg gi mer faen. 2022, altså. Her har vi snart 2023. Ja, herregud. Det blir nyttårsforskjett også der. Ja, det blir det. Men det har vært på lista mi i mange år, faktisk. Jeg har skrevet det helt konkret. Å gi mer faen? Å gi mer faen. Seriøst? Ja. Men i mange av bøkene har det stått sånn, gi mer F. Ja. Da har du gått rett i fellet. Det er jo en selvmotsvikelse. Jeg føler jeg er litt på vei dit nå. Det er typisk når man er blitt single og tenker, nå skal jeg bare være single og gjøre hva jeg vil. Det er sykt gæren. Men det er fint å ha sånne perioder i livet hvor du ikke tenker så mye og bare gjør. Det er også på et motivasjonsplakat, føler jeg. Hva var det du sa nå nettopp? Ikke tenk, bare gjør. Ikke tenk, bare gjør. Emilie, 2022. Den skal på bregen. Hvilke andre type baner har dere synes er ubehagelige å si opp? Kan du si helvete? Helvete, det sier jeg ganske mye. Du sier helvete. Du har veldig pen diksjon da. Takk. Fra Hønefoss er det på en måte blitt veldig bolig på frogner nå. Nei, nei, nei, hvorfor løkka? Du bor på løkka, ja. Ja, hør nå, løkka, ikke gryneløkka, men løkka. Løkka. Ja, jeg har blitt så fet allerede til å si det. Jeg synes du har en sånn frognersvung over diksjonen din, men du nyter fordelen av løkka, det kulinariske løkka. Mm. - Det jeg ikke sier er at det er fitte. Jeg synes egentlig det burde være et banneord, noe vi hauser opp og tenker: "Wow!" - Empower it. - Empower it, ikke sant? Hvis det er "grossom balls". De tåler jo ingenting. Baller, skjøre og sånn. Mens en fitte tåler jo veldig, veldig mye. - Det burde jo vært et vakkert ord, jeg er helt enig på det. Jeg vet ikke. Det er jo folk reagerer. Det er ingen steder det passer inn. Absolutt ingen steder det passer inn. Så jeg holder meg til mine favorittbaner som er satan og gi litt mer faen. Men det er som hvis du har vært sammen med nordlending og det er jo mye mer riktig å si banerene høres mye bedre ut. Ja, det høres mye bedre ut. Det ser mye bedre ut. Jeg tror jeg hadde kledd hver nordligning. Det beste er å bare legge om dialekten. Hvis du greier å gjøre noe dialekt, så er det bare å gjøre det, og så føles det mye bedre. Jeg klarer ingen helt dialektøv, så jeg prøver meg ikke engang. Det er ikke et fint ord, men kuk er litt morsommere. Det er mer humor over det. Ja, men tenk hvis jeg hadde slått meg på gata, og jeg bare hyler sånn kukk. Det hadde vært jævlig morsomt. Så hadde jeg bare sånn, hva skjedde det der med unen jenta? Så det egner seg ikke så like mye i de spontane settingene hvor du kommer fra dyp, ikke sant? Ja, men jeg synes det er for frisk å høre det. Det var sånn morsomt at du bare sa, oi, der banna jeg, o Gud. Du sa at jeg bare, her, du bare, du var sånn, Ja, da ble jeg plutselig selvbevisst i den setningen. - Du er sånn forventet til å høre at du banner podcasten din. Når du mener det da, at det ikke kommer på feil sted. Bare sånn, jeg er så jævlig lei. Ja, sier du jævlig? Ja, men da er jeg litt mer frustrert. Jeg sier jo aldri at jeg er så jævlig glad. Jeg er så jævlig glad i dag. Jeg holder meg veldig sånn, jeg er så sykt glad. Sykt glad. Jævlig sint, jævlig sur. Jævlig klar for fest. Jævlig tørst. Jeg holder meg litt sånn unna det. I veldig mange settinger jeg er i, så risikerer jeg å enten høre meg selv etterpå, eller å se meg selv si det. Og jeg synes det er ubehagelig. Så derfor banner jeg ikke så mye opp. høyt på en måte. Men du har ikke så mange barne- og tenningeringsfølgere, nå har du voksnefølgere igjen. Ja, ja. Så hvis vi legger ut det her som et Instagram-klipp, så kommer fansen til å digge det. Det er jo dine følgere som ser det da, kanskje. Hvis jeg tør å dele det, så vil jeg se. Kanskje du ikke tør å dele det klippet der da? Nei! Når vi ser med delinger her, er det bare sånn, nei, det er mye å gjøre i siste. Veldig mange sier til meg at det er så godt å få forbilde for unge jenter, eller unge personer. Hva synes du om det egentlig? Jeg har mindre enn 5% under 18 år som følger meg. Og jeg er så glad for det, for jeg mener at det er ikke et enkelt sånn som... Det var smart å bygge opp det på nytt, ja. Men jeg synes ikke de trenger å kunne så mye om ernæring. De skal spise det. Det de får servert, ikke sant? De har ikke ansatt for eget kosthold en gang, ikke sant? Så jeg er veldig fornøyd med det. Men det er veldig mange som på en måte synes det er bra. Det er å få tredd over huet. Det hadde jeg taklet veldig dårlig. Jeg tror det er ikke noen stor sjanse for at jeg kommer til å være et stort forbilde for unge mennesker. Jeg vet ikke. Jo, du sa en 20-åring kom bort. Kanskje på et eller annet nivå. Det er å ha den forpliktelsen at du er et veldig godt forbilde, for du er så snill og har gode verdier. Den dagen jeg på en måte sier noe på trangelt, kommer du fortsatt til å mene det samme liksom? Og det er det jeg synes man trer over på idrettsutøver og alt, du er som forbild. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Nei, jeg synes også det er, jeg har fått den fra jeg var veldig, veldig ung, og jeg tror det er dumt, fordi ingen unge mennesker, jeg var jo 13-14 år, fortjener å ha det ansvaret på seg for å skulle være et godt forbilde for alle andre. Jeg hadde jo fortjent det å både prøve å feile og banne og drikke meg drita, som alle andre ungdommer gjorde. Men det var ingen plass for meg til å gjøre det, for jeg skulle være så godt forbilde. Så jeg synes jo på en måte at man skal være veldig forsiktig med den bruken, og at man skal la det romme litt mer. Er de folk jeg liker best, de som er helt politisk korrekt hele tiden, og som er helt perfekte i fremtoning sin? Nei, jeg liker de som er litt sånn, de som er rause, de som bjuder på, de som er tørre å vise svakhet og sårbarhet, det er de man liker. Det er gode forbilder, kan man si. Enda en som motivasjonssky. Det var veldig bra. Det er den kavan, eller den kremanten som gjør det. Det var kanskje bra vi stoppet før flaska var helt tomme. Ja. Det var bra oppsummering, det der med forbilder. Det er en egen halvtimmesprat. Jeg må jo ha podcastrekord for deg, er det ikke det? Absolutt. Jeg er litt opptatt av at gjesten skal sette rekordet her. Ja, jeg holder ikke på det. Det er Oral B, hvor lenge har dere holdt på? Pimplors, mener du? Pimplors, mener jeg. Det sykeste med det... Ja, de er veldig like. Ingen som vet forskjellen på dem. Det som var rart med dem, de var til syv timer. Men vi hadde bare planer om å holde på to-tre, og så bare fortsatte vi. Når det går over tre timer for min, så begynner jeg å bli ganske sliten. Men noen gjester er bare sånn at de kan holde på evig. Det er sånn stamende, jeg sitter og bare henger med til bestemmene. Vi hadde bare behov for å, vi strakte ikke et minutt for langt. Vi hadde bare behov for å komme oss gjennom de tingene. Så sitter vi syv timer liksom. Jeg føler at tiden har flyttet. Jeg er en sånn som også elsker å prate, vet du. Og når jeg jobber alene, så når jeg først får muligheten til å prate med folk, så bare... Rønner ut. Jeg tenker på podcast, at du har en date med en mann eller kvinne, og sånn type... De beste datene varer jo drit lenge. De bare varer og varer og varer, og det tar jo ikke slutt, og du har egentlig ikke lyst til å dra. Nei, det er sånn det skal være. Jeg skal begynne med en vimpodcast også, kanskje bare skjenke dem underveis, og gi dem middag, bare la oss gjøre dette her til en skikkelig date. Ja, tenk på det, bare sånn alkohol, skjenke gjestene på hver eneste besøk, det ser jo kanskje ikke helt bra ut i lange løp da. Nei, føler meg ikke skjenka nå, så gjør ikke det. Det er bra. Jeg husker ingenting fra Artas Wolfgang. Det ser ikke så bra ut. Ok, men da er det på tide å runde av da. Jeg må si tusen takk for besøket. Det har vært veldig gøy. I like måte. Det var kos meg. Det her glid som, ja, nå holdt vi på å si, et ordtak som ikke er kompensert. Jeg kommer på, eller hører hjemme her sikkert. Nei, la oss ikke fullføre den. Er det ut på byen nå, eller? Nå er det rett ut på byen. I dag skal jeg slappe av, så jeg gleder meg til det. Skal du lade batteriene? Lade batteriene, gå til med hunden min, kanskje se et eller annet på en serie annen dag. Korslig. Ja, det blir korslig. Så det gleder jeg meg til. Skal vi plugge noe på slutten? plugg inn noe. Ikke sånn koffert, men plugg inn noen av tingene dine på det du jobber med. En plugg på det du jobber med, CRO, Instagrammen din. Ja, altså sånn... Hva faen er du prater om? Kjøp boka min neste år, dere. Ja, det er en bra plugg. Ja, ikke sant? Og ha bra treningstøy, ikke sant? Woo, shero. Kom med podcast en eller annen gang neste år. Jeg må bare droppe et eller annet prosjekt her og der, ikke sant? Så jeg må ta det med ro. Og så følg meg på Instagram da. Jeg trenger litt mer mannlige følgere. Det er bra. Det har vi her. Emil Nutrition, ja, ikke sant? Tenk, det er de mest dedikerte som har hørt hele veien nå, helt til slutten, og så går de faktisk inn hvis de går inn og følger. Wow, det er kudos dem. Har vi en liten tweet i en sånn t-skjort, eller har du noe du deler ut? Oi, det burde han. Merch, liksom. Ja, litt merch. Når Pimple Lorsen hadde vært sju timer, så var det sånn, den første som hadde hørt alle timene, kunne sende han en melding. Da får du et helvete i inboxen, så det er knytt til å gjøre det. Ja, nei, altså, hvor dårlig smittet jeg tror det er. Det blir et helvete. Ja, ikke sant? Sjeldent jeg ber folk sende meg noen meldinger, fordi det fyller seg opp. Aldri for mye styr, ja. Så, nei, de foreldre, men det er alltid hyggelig med en melding. Hvis de har hørt alt, så er det trivelig å sende en liten melding. Tommel opp i inbox. Det er alltid hyggelig. Jeg gjør det bare som en courtesy på slutten av podden hver gang folk får plukke ting. Du trenger jo ikke det. Det går jo som hakka mye kosteier uansett. Men jeg må plukke min egen greie. Det glemmer jeg snart alltid. Hør på musikken din. Hva skal jeg plukke? Du må jo fortelle om at du har dritbra Drink About remixen. Fantastisk. Nydelig. Hør på den. Den må folk høre. Inni Spotify. Jeg vil glede meg til at du skal bruke den som matvideo snart. Ja, men ligger den der tilgjengelig for matvideoer og sånt? Ja, ja, ja. Ok, men det skal jeg gjøre, vet du. Jeg tror det. Er ikke det bare koblet til... Jo, jo, det er ganske sikkert. Det skal jeg faktisk gjøre. Jeg tror det. Men la meg lage noe med litt instrumental også, sånn at jeg kan bare snakke. Jeg har så mye voicer, ikke sant? Åja, sånn ja. Det ordner vi. Det ordner vi. Det ordner vi, Emilie. Ja. Det er fint at jeg får en musikkproduksent som kan lage tunes til mine videoer. Det er jo helt strålende. Det har vi en deal. Det er en deal. En god transaksjon. Og så er podcasten her sponsor. Vet du hvem som er sponsor på podcasten her? Antall... Vet ikke jeg, Faris Gisclare Kremant? Nei, du er ikke i nærheten. Nei. Kremant, ja det hadde vært noe. Ja, remarkable. Jeg bare ser hva det er rundt meg. Sprit, alkohol. Jeg vet hvem som er sponsor. Kunst. Nei, det er Comfyballs. Det er så bra navnet, så her. Ja, det er kul. Det er sånn sakkosekk-greier, eller sånne komfortable... Comfy balls, nei. Jeg tror det er sånn det du har inn i hendene du skal kåse med gjennom dagen. Ja, det er det jeg fikk nå. Det burde være det. Du vet ikke hva comfy balls er? Nei, jeg hørte på podcasten din, men jeg spoler ofte forbi ads, så det er veldig dårlig promo for din sponsor. Men jeg hørte bare comfy balls, og så var jeg bare sånn... Og så husker jeg nå ikke hva det er. Jeg husker også de små sakkosekkene. Det var liten, jeg tror det var sånn 90-tall, 2000-tallet. Så skulle du kose med en sånn liten sakko og ball. Det er ikke det det er dessverre. Det ble en bra sponsor det jo. Hvorfor har du kostet boksershortser? Åh, det er det? Ja. Om du deler kongen av en til boksershortser? Ja, ikke sant? Ja. De holder jo til i sammenlignet her. Det er jo norsk shoppe. Det er norsk drift. Kult! Men de selger jo herrebokser, så du burde ikke vite hva det er. Jeg lurer på, som mann, er dette noe dere har tenkt på? Å, det hadde vært så deilig med en bokser som gjør at ballene mine har det skikkelig komfortabelt. Det er jo hele business-idén. Det er et problem for dere, liksom? At bokser er stramme? Jeg vet ikke. Den er bare ekstra mye diggere enn alle de andre. Det var en norsk fyr som bare sånn: "Alle i bokseren er bra, men hvordan kan jeg få ballen min til å være enda litt diggere?" - Comfy-kant er jo også noe av det neste. - Det er jo enda mer sånn svungordene faktisk. - Det leder vi oss inn på den kvinnelige siden av Comfyballs, for de har jo et kvinnelig produkt også, og det heter bare Comfy. Jeg tror de vurderte konfekjent, men jeg tror ikke de fikk det i USA på patentene der. Det er litt vanskelig med konfekjent. Men det klinger godt av den også. Den ruller jo av den også. Ja, men Jeg likte jo mitt forslag til navn mye bedre, Confluent. Fordi det kan jeg oppriktig kjenne meg igjen. Det er mye drittruser til damer, at de skal se så bra ut. Er det det? Ja, ja. Det er sånn, ok, vi skal rundt av for lenge siden, men ok, det her synes jeg er gøy. Til jul kan jeg kjøpe bokser til svigefar, til pappa. Jeg kan kjøpe undertøyet til en mann. Hvis jeg fra svigefar hadde fått undertøy i gave, jeg Et helt annet signal. Selv om det i prinsippet er bare undertøy, undertøy. Det er ikke noe egentlig der, men vi har bare seksualisert det kvinnelige undertøyet veldig. Så jeg synes det bare er en litt sånn artig tanke. Det er veldig morsomt at du sier det nå. For det som kommer til å skje her nå, Jeg gir alle gjestene mine en bokserskjørt. Er det sant? Ja. Og da blir det en comfy kønt bokser til deg også. Ja, ikke sant? Men det er bokser til damer også? Ja, de har til damer også. Det heter jo dessverre bare comfy da. Det har aldri gått tidspunkt å spørre hva slags undertøysstørrelse bruker en kvinne, akkurat som en alder. Men bruker du medium eller small? Small, tenker jeg. Jeg tror det er bare en farge her. Det er ganske smasende fargene her også. Takk. Det går ikke helt omvendt hjemmefra. Kom, vi kan... Det hadde vært kjempegøy hvis det hadde vært. Men det er jo de Comfy Balls-folkene, de elsker at vi snakker om det greiene her på slutten av podcasten. Så de kommer sikkert til å vurdere Comfy Kønn på et lukket marked. Ja, ja. Men så tensel, det vurderte jeg til treningssøen mitt, en av materialene de har der. Hva er din dom over ingrediensene i bokseren? Egentlig ganske bærekraftig og bra. Selv om sånn... Jeg skjønner ikke helt greia, for det står også polamid. Prosenten her går ikke opp for meg. Det som er av Wood er jo egentlig veldig bærekraftig her. Det er 45-45-10, den er jeg i mening. Og så står det 79-21-21. - Du ser på feil bokser, dette her er Wood-bokser. Det er Performance, og så er det Wood. Dette her tror jeg er vanlig. - Dette er Wood jeg har fått. - Dette er Wood, ja. - Dette er en vanlig... - Ja, det er ganske bærekraftig materialer, så det er kult. - Det gir jo mening også, for jeg synes ikke Performance-bokserne er sånn... Uansett om det er Comfy Balls eller andre siden, jeg synes ikke sånne bokser er digge. Det er ikke min greie. Disse her er ganske digge. - Og så ser jeg, jeg kjenner igjen sertifiseringene, for jeg har det samme på treningstøy, ikke sant? Men utfordringen med både tensel er jo at det er veldig få fabriker som produserer det. Det er også veldig dyrt, litt tjukt, og det er jeg litt spent på å teste den her, ved at du skal kunne vaske det ofte, undertøy skal du vaske ofte, sammen med treningstøy. Og da er det liksom, du skal ha noe veldig slitestert materiale, og sånn det er nå, så er jo polyester et av de mest slitesterke materialene vi har. Så det her er et prosjekt for meg. Jeg bruker den her dritmasse og bare vasker den dritmasse og sjekker om jeg kanskje kan skifte over til modal eller tensler. Jeg hørte et vakkert business-eventyr seile opp her nå, at det nå skjer å møte comfy. Du må jo ha klær under treningsklærne. Ikke sant? Da kommer det bare... Du er mye bedre på navnet enn meg, som er kommet i kønt og hele pakka. Det skal jeg ikke legge meg opp i. Det er jo et helnorsk samarbeid det er verdt å forfølge. Ja, helt klart. Takk for den lille gaven her. Så får han bare køtt meg med en halv promille av profitten hvis det blir noe. Da får vi litt av inntekten. Nå er vi på 2.40. Det er respektabel egne. Tusen takk for besøket. Veldig hyggelig.