Harald Zwart | Hollywood, Filmproduksjon, Regissørrollen, Karate Kid, Lange Flate Ballær, Filmmusikk

- Apropos, ja, det er den filmen du jobber med nå som kommer fra hvor det er covid i hele gjengen og... - Vi har vært veldig heldige, vi har sluppet covid under produksjonen faktisk. Ja, nå er det lange flotte baller som gjelder. Jeg har sett. Det er treer nå, ikke sant? Jeg er helt sikker på å ha sett eneren. Mener du du husker at jeg sa toer nå? Det er så lenge siden. Dette er jo begynnelsen av 2000-tallet, er det ikke det? Nei, det er ikke så lenge siden. Nå er det vel 12 år siden toeren kom ut, tror jeg. Ja, jeg husker jeg så feil, altså. Ja, men var det 2006 eller 2008, tror jeg? Det er jo en stund siden nå. Det var jo såpass lenge at vi tenkte... Får vi dette opp å stå igjen liksom? Men det har vært en helt merkelig reise, fordi vi gjorde jo de filmene, og så fikk vi av gårde og gjorde andre filmer. Det kom vel Pink Panther, og så var det Karate Kid, og så var det ene ting i dette, og det andre. Og så var det liksom uansett hvor vi var, altså Vesle med meg da, når vi var på... Enten om vi var på premiere rundt omkring, eller om vi bare stoppet på vegglig på en kafé. Så var det etter tolte mannen og sånn, så det var sånn, «Ah, du kjenner det her, jeg kjenner deg igjen». Og så var vi litt sånn, ja, ja, altså, 12. mandag, eller? Ja, nei, den hadde de ikke sett da. Men når kommer treeren? Det er det eneste folk har spurt om. Og folk sier ikke langeflate baller engang, de sier bare treeren. Og da har vi skjønt sånn etter årene har gått, så har vi skjønt at her er jo virkelig blitt en del av folkeskjela. Fordi ikke bare er det de fansene som så den på kino, men det er de som var så store fans at de... Folk fortalte meg at de reiste på seiltur med en DVD-spiller, så hadde de langflatte 1 og 2. Og ungdommer sitter på forspill i Bærum, og da skal de ha det moro, så sitter de på langflatte 1 eller 2. Så er det en helt ny generasjon, så filmene har blitt større enn vi... Skjønte det en gang da. Det er noen sånne filmer, hva kaller dere kultfilmer? For jeg tenker først, det jeg tenker på nå, er det sånn boys voice også, sånn film som har blitt større etter at den kom ut nesten. Ja, ja. Ja, om det er en kultfilm, altså kultfilmer har jo på en måte fått en, de har en slags mer kreddstatus, har jeg inntrykk av. Hvis det er en kultfilm, det er jo selvfølgelig bare hva man definerer det som. Men disse her er et eller annet folkeeie, eller altså... Ja. Nei, så det har vært veldig gøy. Og da, når vi da til slutt sa, vet du hva, da prøver vi. Og så hadde vi nettopp gjort 12 mann, og så... var det vel covid da det startet alt så ringte vi på og sa har du noe idéer så begynte han å skrive så det har bare vært det siste året nå kjørt på, alle var klare nå er den ferdig det er noe som ligger og ruger i bakhudet lenge at vi skal gjøre en treer en eller annen gang vi må bare bli ferdige med dette først vi prøvde oss på en treer rett etter toeren Og da skulle Petter og Laila gifte seg da Og da skulle de til Las Vegas Og så hadde vi et fullt manus Med alt som skjedde Og da tenkte vi Vi har jo alltid vært så heldige Å få med en kjendis Tenkte vi skulle få med oss Joe Pesci Eller etter noe sånt Og ha noen greier ut i ørkenen Og ja Og så kom jo Hangover Og da var det på en måte helt, og de tok hele den, altså nå skal ikke jeg si at vi hadde blitt like bra og morsomme, det er jo ikke noe sånt nå, men det var, the core idea da var veldig lik. Og så tenkte jeg, ok, da må vi begynne på nytt igjen, og så prøvde vi oss med et par andre, og så bare døde det litt, så jeg trodde aldri jeg skulle lage en 3-er igjen, ja. Så nå er det nesten ferdig? Ja, nå er det nesten ferdig. Første telefonen jeg tok var til Håkon, Å, nå husker jeg, Håkon i, Terje Håkonsen i Bø, Varetransport i Bø i Telemark, han tok nemlig vare på Edmobilen. Vi bare tenkte, nå er vi ferdige med filmen, så solgte vi den der vanen de kjører rundt i. Han var forutsende og kjøpte den og hatt den stående, så det var den første telefonen jeg tok Terje Håkon som sa: "Har du Edmobilen?" "Ja, den står her og venter." Da tenkte jeg at jeg var i hvert fall et Kast-medlem i boks. Så ringte jeg alle kallene, og de var klare alle sammen. Det må vi komme tilbake til etter hvert også, men vi kan jo også si litt for når vi først er inne på det her. Hva er de første tingene som skjer i en filmproduksjon? Hva er det som kommer på plass først? Er det en idé et sted? Er det et studio eller noen med penger? Er det finans, manus, få på en plass en regissør? Ta denne filmen som eksempel, eller den forrige du gjorde. Hvordan begynner et filmprosjekt? Det er like forskjellig som fra film til film. For eksempel Karate Kid ble sendt til meg. Der var jeg en av flere regissører som ble vurdert. Og så gikk jeg inn og pitchet på det. Og da går man inn og pitcher for å få jobben. Det vil si at du går inn og forteller hvordan du vil gjøre filmen, og prøver å formidle det på en mest mulig entusiastisk måte. Og det kan jeg fortelle mer om, for da bygde jo Veslemøy og jeg en modell av Jackie Chan sitt hus, som jeg kan vise deg, som kan legge ut på YouTube, hvis du vil, men som en del av den pitchen. Det kan jeg komme tilbake til, men noen ganger så får du beskjed om her er et manus, liker du dette? Og så leser jeg det, så ja, det synes jeg er helt topp. Jeg vil throw my hat in the ring, sier man, ikke sant? Ok, jeg vil engage. Og så... Ringer da agenter til studier og produsenter, sier ja, han vil engage, og så er det helt sånn syvende far i huset prosess. Du møter liksom minstemann, holdt jeg på å si, en eller annen produsent først, og så hvis han liker deg så møter du neste mann, og så neste mann, så møter du oppover, oppover, oppover, sånn da. Hver gang må du på en måte forbedre pitchen, komme noe nytt. Og til slutt så ender du da opp med sjefen på Sony, og til slutt så ender du da med filmstjerna som regel hvis han er attached eller hun er attached her var det Will Smith som var liksom øverste leddet som jeg da traff ellers så er det en film du initierer selv som tolte mann som Vestlømme kjøpte rettighetene til boka av Tore Haug mange år siden som blå da og vi tenkte å nå skal vi prøve den nå prøver vi den Og da hadde vi alt for mye annet som skjedde. Plutselig så hadde vi et vindu, og så sa hun, nå lager vi Toltemann. Og da gikk vi til Nordisk Film, som var entusiaster, og så fikk vi de ombord. Og da var jo veldig mye av finansieringen ordnet, takket være dem, og Åge og Berge og Espen Horn, som var produsenter og sånn. Og så... Da fikk vi den opp og stå på den måten. Lange og flate baller var startet med at vi kan ikke gå en gang før vi synes vi har en god historie. For den visste vi at vi kom til å få opp og stå. Så når vi da hadde sittet og brainstormet litt, og vi ble enige om at ok, dette her er en morsom idé. Her kan vi bygge nok personlig, for det er jo ikke bare tull og tøys. Det skal virkelig handle om noe i bunn og grunn, og det vi har fått mye kredd for første og andre film er at folk sitter med klump i halsen, og at det handler ikke bare om kaller og fotball, det handler om menn som sliter med tilpass i verden, og det er veldig relaterbare filmer. Så hvis ikke de hadde hatt den klangbunnen, så hadde vi ikke gått i gang. Og så hadde vi da The Framework av en idé, og det var liksom spritsmugling og sånn, og så gikk på deg og skrev da. Så vi jobbet frem og tilbake, frem og tilbake. Så til slutt så Så sier vi, nå føler vi dette her kan vi gå i gang med. Og da var det Veslemøy som gikk og skaffet penger til det, og så fikk vi inn masse fantastiske sponsorer. Så den er laget på en sånn måte. Jeg må bare spørre før jeg glemmer det. Var det litt andre manneproblemer de første to filmene, enn det er manneproblemene nå. For det her har jo utviklet seg sosialt og strukturelt i samfunnet over tid, så det er faktisk bare manneproblemene nå kontra de forrige. Ja, det er noen karakterer som har flere utfordringer enn andre, for å si sånn, og noen forandrer seg ikke det hele tatt, som du tenker, ok, her kan vi bare dritte i å prøve å lave noe karakterbu på. Men her er det da, premisset for denne filmen er jo som sikkert kanskje noen kjenner seg i, er det at det å ikke fortelle hele sannheten, er det det samme som å lyve. Det å være i et forhold med noen, og så bære på en stor hemmelighet, hvor lenge holder det? Kan du holde på med det til du går i grava? Hva skjer om noen oppdager det? Må du da fortelle alt? Det blir gjort på en humoristisk måte, men her er det Petter som plutselig blir at Leila som har ventet og ventet på at han skulle fri og gjøre alvor av dette giftemålet. Det er ikke dette giftemålet som er så viktig for henne, men hun vil jo ha en commitment av en fyr, og så Og så har han en hemmelighet da, og det er jo det at han er nemlig gift fra før. Og det er jo et slit, for han kan ikke bare jukse der, for det dukker jo opp i alle skjemaer og alt sånt, og så må han kalle til Litauen, hvor denne kvinnen og så må han finne henne, og så må han få underskriften hennes, og så, ja, alt sånt, og da er det selvfølgelig, kommer de dit, og så, ja, møter han broren hennes, og så som sier, ja, selvfølgelig skal du få underskriften hennes på beskild, ikke noe problem, men da må du bare ta den traileren her hjem tilbake til Norge igjen, og så er det sånn, ja, det er blitt en veldig, veldig morsom film, med ordentlig sånn innfløkt, og det er noe av det som er gøy med Paul, han er jo en gammel reklamemann, men Det henger så utrolig godt sammen. Og det har en veldig fin... ekte følelse i bånd da. Så det synes jeg er gøy med den gjengen her, de er så ekte, og så spiller de så godt. Men hva med manus og sånt, hvor mye involverer du deg i det? For vi har jo ikke sagt det, du nevnte jo ikke det at han du nevnte, det er vel han som pleier å skrive manusene? Ja, han skrev første og andre og tredje, han skrev jo også den reklamefilmen, altså Langeflata er jo basert på en reklamefilm. Er det det? Ja, som vi laget for Telenor. Det var der det startet. Det var en film for Telenor, hvor ideen som Paul hadde var at det var seks fotballsupportere Og så hadde de bokstaver på brystet, og jeg tror han først foreslå at det skulle være t-skjorter, og så sa jeg, men det kan ikke bare være bare overkropp, og så malte de seg på brystet, og så var det han æren, som ikke hadde god nok dekning, han var manglet da, så da sto det no way når de reiste seg opp og jublet. Og da gikk y-en av gårde, og det var liksom ideen, no way. Og så filmet vi og filmet, vi var på Ullevål og filmet, og så Og så tenkte vi kanskje vi skulle gjøre enda litt mer, og så sa vi hva hvis han, Y-en begynner å lete til R-en, og mens Y-en er borte så kommer R-en tilbake og stiller seg der hvor Y-en står. Så der og da kom vi på at, oi, og så ble det jo no war. Og den filmen kom da akkurat ut mens det var noen konflikter, husker ikke eksakt hva det var, men det var hvert sånn, den eksploderte da. Mhm. Og mitt mål var at disse som skulle være i den filmen, det var Paul Sønsgaard og Kunde og sånn også, at ingen skulle kjenne dem igjen. Det skulle ikke være der sitter skuespillere. Så vi fant disse... Kallene bare på en benk, og han andre fant vi på fotballstadion, og Petter var en gammel kompis av meg, som jeg visste hadde et godt smil, så jeg ringte Petter, kom du blir inn på dette, så alle var bare sånn, de hadde aldri vært foran kamera før. Har du sånn magefølelse, for det har du gjort flere ganger også med folk du har hatt med i filmen, har du en sånn ja-nei-magefølelse, litt sånn som vi har med gjester her egentlig, at jeg hører et navn, eller vet om en person, skal jeg bli han som gjest? Ja, eller nei, og da stoler jeg på det første som kommer etter to sekunder. - Ja. - Har du den magefølelsen? - Ja. Det tar veldig kort tid å "cast" et menneske. Når jeg får "casting tapes", som jeg ofte får, for jeg har masse reklamefilm og sånt, så trenger ikke jeg å se veldig lenge på dem før jeg skjønner om de har noe du liker. Du klarer som regel å få det meste ut av de fleste. Nå skrev Paul ... Sånn dette fungerte var at vi lagde reklamfilmen, og så ble de uhyre populære. De gutta begynte å bli invitert på åpninger av shoppingcenter. Da sa vi: "La oss lage en film." Først så må vi finne ut hvem de er, og så laget vi en pilot, hvor vi da eksperimenterte litt med deres karakterer, og så lærte Paul seg veldig godt hvordan de var, og så skrev han de veldig tett opp til hvordan disse kallene er da. Men de er naturtalenter, og det skal ingen ta fra dem, for det går ikke an å kalle dem amatører lenger. Nå går de på merke, de skjønner at de ikke skal dekke for hverandre, de vet fokuspunkter. De har blitt kjempeprofe, og vi ble jo spurt nå for ikke så lenge siden, at de hadde så veldig naturlig replikk Det var noen som spurte på, er det fordi de improviserer? Hvordan kan man spørre sånn? Hvis du ser dialogvekslingen til Paul, så er det set-up, payoff, vits, ekko på replikknummer. Du kan ikke løfte ut et stykke av Pauls replikker og tro at det sitter så godt sammen. Du kan ikke improvisere sånne vitser som Er ikke det perfeksjonen av et manus at det føles så nesten at det ser ekte ut? Jo, og så er det et tegn på at de gutta spiller veldig godt. De er veldig naturlige i væremåten sin, og det var noe av det jeg likte med for eksempel Thomas Fingern også til Tolte Mann. Det er en eller annen helt sånn naturlighet som jeg synes var så deilig å se. Men hva var det som fikk deg til ... Å velge han til den filmen der, visste du det veldig tidlig, eller var det noe du holdt åpen ganske lenge, at du bare først står i manusfinansiering, og så setter jeg på en balskehusspiller? Ja, altså når det var Toltemann, så der var jeg litt, husker jeg var litt nervøs, for jeg tenkte ok, nå skal vi i gang, og jeg vet ikke hvem som skal spille Jan Båsru. Mhm. Så vi hadde ikke noe produksjonsdato og sånt enda. Jeg tørte ikke å kommentere meg til noe sånt, for jeg tenkte at jeg kan ikke gå en gang før jeg har hovedrollen. Og jeg vurderte selvfølgelig mange flotte norske skuespillere, og var så heldig å møte mange av dem og sånt. Men det kjentes liksom ikke riktig ut. Og så hadde jeg hele tiden Thomas, som jeg hadde truffet et par år i forveien. Han var jo besøkt oss i Los Angeles. Som var bare sånn utrolig likandes skuespiller, Og når du tar bildene, han ser ut som en filmstjerne. Han har en filmstjerne-look. Du merker når han kommer inn i rommet, han er utrolig bare sånn byr på seg selv og... Euro? Er det euro som ordet? Jeg vet ikke. Jeg synes jo stjerne er et godt ord her da. Ja, det er veldig amerikansk. Han er liksom en stjerne. Han er en stjerne på scenen, han er en stjerne når han er i selskap, han har en sånn naturlighet. Og så tenkte jeg hele tiden, jeg kan ikke foreslå fingeren, liksom. Og så gjorde jeg liksom, jeg ble liksom i å traffe og møtte og prøve filmer vi holdt på. Og så tenkte jeg, nei, Nei, jeg vet hva, jeg prøver. Og så tok vi i finger, så hadde jeg Petter Holmsen, som var både castingansvarlig og regiassistent. Han sa, ok, vi gjør det. Og så dro vi Thomas ut, så tok vi på han våt t-skjorte, og det var liksom ti minusgrader ute, så putta vi han inn i et lite stabber som var et eller annet sted. Og så bare virkelig gjør det helt jævlig for han. Mhm. Og så var det helt fantastisk leveranse. Og det var liksom uten den der filteren, nå ser jeg på meg, jeg lider. Han var bare så jævlig ekte. Og så tenkte jeg at den første vi må vinne over er jo Tore Haug som skrev boka, for han kjente jo liksom Jan Bålstrøm best. Så Veslem og jeg tok med oss Tore Haug inn på et rom, og så hadde vi casting, og så sa vi, vi skal vise deg hvem vi synes skal være Jan Bålstrøm, men vi må få din velsignelse først. Vi sa ikke hvem det var. Og så viste vi, og han satt da plutselig med en liten tår i øykroken, og så fikk jeg nordisk film ombord, de var modige nok, de sa ja, det ser vi, det kan vi prøve på. Og så fikk vi da det ut som en stor nyhet da. Og heldigvis så landet vi med begge bena på meg da. Jeg visste jo at vi gjorde det, men at folk også... ønsket det velkommen da, som et valg. Men det er jo interessant, for det er jo klart at forfatterne av boka får den velsignelsen der, selvfølgelig, den er jo veldig viktig, men hvis du ikke hadde fått med deg for eksempel produsenten, eller en ordentlig svin, jeg vet ikke hva slags, på en måte hva du kaller den rollen der, men... Ja, ja, produksjonsselskapet, ja. Hvis de hadde vært skeptiske, eller liksom holdt igjen, måtte du da liksom, kan du da sette ned foten, kan du da liksom kjøre hardt mot hardt, eller må du liksom... Nei, da bare... jobber du enda mer til de sier ja liksom? Du må på en måte det. Du kan bare aldri ta nei for et svar, er vel egentlig en måte å få det til på. Da har du bare ikke solgt det inn godt nok. Det var litt sånn med hun, det hopper jeg litt her, men i Karate Kid så var det, jeg vet ikke om du har sett den filmen, men der var det en ung kinesisk jente som skulle spille sammen med Jaden Wong, Og der var det igjen litt av det samme, hvor jeg dro til Kina, og så satt jeg i Beijing, og det var to krav til denne jenta. Hun skulle snakke engelsk, og hun skulle spille fiolin. Det krevde rollen hennes da. Og da var det jo selvfølgelig masse flinke jenter på den alderen, som snakket fantastisk engelsk, og de var fantastiske på telefon. Nei, på telefon, på fiolin. Og var liksom... Og de hadde god kjemi med Jaden og sånn, men det bare kjente seg ikke ut som Jaden og hun jenta kom fra to helt forskjellige planeter. Og det var jo på en måte litt hensikt med filmen, var jo Jaden som er fra USA, flytter til Kina og er helt sånn fish out of water, og så blir han kjent med en kinesk jente. De må være som om de bare er to aliens, liksom. Og så hadde vi en jente som kom innom Hun var ikke fra Beijing, hun var fra landsbygda, og det var visst noe annet enn hvis du er fra Beijing. Hun hadde litt sånn uren hud, og hun spilte ikke violin, og snakket ikke ett ord engelsk, men hadde en eller annen helt wacky, fantastisk måte å være på. Så jeg ringte, få henne inn igjen. Og så fikk hun henne inn, og hun hadde Det var som om de var to helt forskjellige verdener. Og så sa jeg: "Det er noe med henne, hun må vi ha." Da måtte jeg få Will ombord først. Men cast hun andre også for sikkerhetsskyld. Så vi har to å vise til Amy, som var sjef på Sony, Amy Pascal. Så cast jeg begge to, flyttet tilbake til LA, så viste jeg Amy begge to. Men det er hun her jeg tror på. Så måtte vi gjøre en chemistry read. Også gjorde vi en chemistry read Hva er det for noe? Det er hvor den som skal spille i filmen spiller mot den potensielle skuespilleren så du ser kjemien mellom dem da Og da var det ingen tvil, altså hun var helt fantastisk. Og da var det bare å lære henne fonetisk hver replikk. Så hun lærte seg hver replikk. Hun anet ikke hva hun sa, hun skjønte hva hun sa. Hun hadde ingenting engelsk, bare lærte seg akkurat fonetikken. Og så sa jeg, jeg trenger ikke at hun kan spille fiolinen, jeg trenger en takt fra Chopin. Det er alt jeg trenger. En takt hvor jeg ser at hun gjør... Det hun skal gjøre. Vi fikk inn jo fiolinlærere og alt mulig sånt. Hun må bare se ut som hun er vant til fiolinen. At hun klarer å holde fiolinister, klarer å holde fiolinen uten å støtte den. At de kan holde den under haka. Sånne små ting som du ser at er ekte musikere. Lærer henne sånne ting. Lærer henne hvordan hun holder buen og sånt. Og så øver dere på bare den takta. I tre uker. Og så gjorde hun det, og hun holdt oppe og ble helt koko av den takta. Men da hadde jeg et totalbilde hvor du så at det var hun som spilte, og da på resten av nærbildene så var det bare Wen Wen da, som hun het, som holdt fiolins hånd, og så satt det en jente på knærne under med venstre hånda, som kunne spille fiolins, så satt det en annen jente på knærne under kamera da, og spilte Buen. Så resten av... Så ingen som så filmen som ikke trodde hun var helt fantastisk på telefon. Nei, det sier telefonen din på violin. Og det er liksom sånn, hvis du vet du har rett person, så må du bare gjøre alt som må til for å Få det til. For film kan man jo trikse så mye som helst, og hvis du har skeptikere ombord, produsenter og sånn, så må du bare dra de inn i prosessen og si, se selv da, du ser jo at dette er best. Nå må vi tørre, og om det er liksom politisk brandmur, eller om det er hva som helst, så må du liksom dybden på det, og så... Du må dra folk inn i prosessen. Når du snakker med ressursørkollegaer og folk, så har de også samme rader eller magefølelsen på de avgjørelsene de tar, beslutningene de tar. Jeg aner ikke. Diskuterer du ikke sånne ting med andre? Nei, litt sånn ensomt yrke. Jeg er ikke sånn kjempet til å henge med andre filmfolk. Når jeg har fri, så henger jeg med venner og kjente. Jeg hørte du er veldig god på smalltalk. Det er jeg i hvert fall ikke. Hvem har sagt det? Det var Thomas Gjertsen som var her nå nettopp, og han sa at han hadde hatet å være på sånne store forsamlinger, så han hadde vært på Folketeateret et eller annet, så han hadde tatt heisen opp i sted. Og så sa han at han orket å krive smål-talker og vakkerte, og så møtte han deg i heisen, og du bare kjørte på og hadde smål-talken i gang, og da ble han liksom løsnet litt opp, og så var det en fantastisk type. Ja, ok, så bra, det var hyggelig å høre. Ja, det er vel en knapp man kan trykke inn det på, tror jeg. Ja. - Er det lettere å småtalke på engelsk? - Jeg vet ikke, det kommer helt an på hvilken situasjon du er i. Hvis du koser deg så går jo praten, hvis du føler deg utilfreds så får du ikke sagt et ord. Så det er mer sånn det er, synes jeg. Men vi deler aldri så mange kollegiale ting da. - Jeg trodde dere hadde det som at det var som når du snakket fag når du møttes, hvis du først møttes en gang. Det er ikke så mye utveksling. - Nei, faktisk ikke. Jeg prater med stab og produsenter og barnsfatter og sånn, men jeg er ikke så veldig til å henge med andre filmfolk og julebord og sånn. Det kan jo være som du sier at det er gjennomgående, at det er et veldig ensomt yrke, for at det ikke er så mye... Utveksling, ja. Det finnes jo fora og det finnes jo folk som selvfølgelig utveksler ting, og det kunne sikkert vært lurt det altså. Men jeg vet ikke hvordan andre jobber. Jeg har jo inntrykk av at det kan noen gang være tryggere å gå skuespilleveien, og det må de gjerne gjøre. Jeg synes det alltid er litt mer gøy å lete etter personligheter eller folk som har en sånn stjernekvalitet, og se hva jeg får ut av dem. Ja, det har bare blitt det. I alle reklamefilmer jeg har gjort også, har jeg alltid lett etter vanlige mennesker som passer til denne rollen, og så funnet noe morsomt å gjøre med det. Da finner man noen karakterer som du aldri ville funnet. Så reklamefilm er sånn at det er mange ting man presser inn mellom slagene, og da holder det på en måte sånn faglig varm også, og du får møtt ganske mye mer mennesker sammen. og tryner og liksom gjort sånn at man er aldri i en kald periode, varm periode, men man er litt sysselsatt, mer eller mindre gjør seg sysselsatt ganske mye da. Ja, og det er jo ikke noe jeg presser inn, det er noe jeg elsker å gjøre. Jeg kan ha en frekvens på to, kanskje tre reklamer i måneden, og da har jeg en i Italia, eller så har jeg en i Dubai, eller så har jeg en i USA, og så flyr jeg hele tiden rundt omkring. Kommer de bare til deg da? Ja, ja, da... Da er jeg på en måte et slags nettverk fra, det er jo noe vi har satt opp sammen, Vestlund og jeg, du har jo et system hvor du er representert i regions, du har Russland, og så har du Arabiske Emirater, og nede over der, og Nord-Afrika, og så har du hele USA, alle disse territorier, og der har du da representanter, og sånn produksjonsselskap som da Sender manuskripter hele tiden. Og så titter jeg at det ser morsomt ut, og så det passer vi inn der også. Så ender man opp med å reise hele tiden. Men det er utrolig gøy, fordi at det er masse gode ideer, det er utrolig spennende mennesker å jobbe med, og så er det jo en veldig sånn Det er jo merkelig at det er konflikt i verden, fordi når vi står og lager en film, enten det er i Dubai eller hvor det er, eller i Tyskland eller England, så kan det være ti nasjonaliteter på setet. Masse forskjellige religioner, og alle sitter og spiser lunsj, og tuller og tøyser, og Og så er det bare, du plugger deg bare inn i et system. Filmbransjen er jo som et veldig militært og utrolig godt organisert sirkustropp, hvor alle vet hva de skal gjøre, uansett hvor du er i verden. Så hvis jeg filmer i Sør-Afrika, eller i Buenos Aires, eller i LA, så bare plugger jeg meg selv inn i et team, og så vet alle hva alle skal gjøre. Hmm. I Kina er det helt fascinerende hvor flinke folk er overalt. Det er jo et spørsmål som jeg lurer på, det med kulturforskjell. Det er jo åpenbart noe om kulturforskjell mellom Norge og USA, men vil du si at kulturforskjellene er mye mindre, eller kanskje det er oppi mitt hodet? Det synes jeg absolutt. Noe av det som... Merkes litt er jo hvis du har store selskap og store corporations som Cola og sånt nå, ikke sant? Hvis du gjør en film for Cola og det skal være for to og tre forskjellige regions, så er det mange hensyn til å ta. Men da er det hensyn som jeg føler er noe noen har blitt enige om, men som egentlig de som sitter og lager filmen er enige er bare litt, ok vi Vi må gjøre sånn fordi de mener sånn, vi må gjøre sånn fordi de mener sånn. Og så er de egentlig enige om at det er litt påtatt alt sammen, så det virker som det er et sett med regler som egentlig alle er enige om at dette trenger vi egentlig ikke å følge så mye lenger, hvis du skjønner hva jeg mener. Det føler jeg jo overalt, at man har hengt seg opp i en slags kultur, at du tror vi kan ikke gjøre sånn fordi det er vel for nærme noen, eller... Så man merker det litt på det du faktisk lager, at der er det noen begrensninger. For eksempel i muslimske land er det jo selvfølgelig begrenset hva du ønsker å vise av hud og sånt. Det er naturlig. Som det ikke er sånne begrensninger på her og sånn. Men de du jobber med, de har liksom ikke noe problem med det. Nei. Så vi som sitter og spiser lunsj med kunder og stab, det er helt, vi bare tuller og tøyser, vi er helt på like linje. Det er interessant at man lager seg nesten som en slags boble. Når man er på set, blir det et team som blir satt sammen med et skjøvprosjekt, så blir det en boble som ... opererer med sin egen skal vi si justis eller politikk og så videre. Ja, ellers så er den boblen allerede der at det er sånn alle folk er. Altså enten vi jobber med folk som er fra Østeuropa eller andre katolske, hva som helst. Nå Når du får dem på to manns hånd, så er vi ganske like. Men når vi skal ut og representere noe eller selge noe, så må vi plutselig ta på oss disse tingene, disse reglene og sånn. For jeg er ikke i trygghet at det er noe boble. Det kan være statister, det kan være hvem som helst. Alle er liksom like. Det er ofte jeg tenker at Det er helt weird at det er konflikter. Her sitter vi ti nasjonaliteter rundt et lunsjpor, og bare alle ler av samme vitsene, og jeg kan tulle med ting som jeg offisielt overhodet ikke burde tulle med, hvis du skjønner hva jeg mener. Og de kan tulle med meg og min kultur. Ja, det er jo veldig interessant. Hva kommer det av? Er det bare energien å være i prosjekt, at man skal nå det samme målet, og at man da ... Eller at det er bare en viss type mennesker som oppsøker filmfag og filmverden og har på en måte et bedre... Eller så er folk folk uansett hvor det er. Og vi tror at de er annerledes fordi at det har vi bare fått gjennom medie eller hva vi tror. Jeg blir i hvert fall alltid like overrasket når jeg er ute og filmer og reiser og sånn og Jeg sitter med folk som du ser enten er helt tildekket eller hva de er, og så begynner de å tulle litt, og så tuller de tilbake, og så er det liksom... Det finnes ikke noe... Kulturforskjell eller sånn sett, selvfølgelig er det litt, men ikke mye. Men bruker du mye humor for å løse opp stemning og lage god... Det å få god stemning på sett er ganske essensielt, at man ikke må ha høye skuldre. Ja, det er det jo hele tiden. Det må man jo ha hele tiden, for det kan jo bli sent, og det er mye å løfte og bære, og det er mye press, ikke sant? Du må tulle hele tiden og få latter. Og særlig hvis du lager komedier, sånn som jeg ofte gjør, så må du jo ha en lett stemning på setet. Eller så... Det kan jo ikke være morsomt, tenker jeg. Når det kommer til press og ansvar, hvor er det du kjenner det mest? Kanskje i begynnelsen av filmkarrieren din, første gang du kommer til Hollywood i USA, eller første filmen du gjorde. Hvor er presset ligger? Får jeg filmen på budsjett, eller får jeg skuespilleren til å levere? Greier jeg å innfri? Kommer det her til å tjene nok penger? Hvor er de press? Det er hele tiden. Det er fra du våkner om morgenen til du legger deg av kvelden. Du våkner jo med vondt i magen hver eneste morgen. Gjør det? Ja, for jeg driver bare med tull. Når finner de ut at jeg egentlig bare er en bløff? Altså bedrager-syndrom? Ja, bedrager-syndrom. Det er 24-7 det. Og alle avgjørelser du tar er jo bare forbundet med usikkerhet. En hver avgjørelse kan du jo tvile på og angre på og Og du er nervøs hele tiden. Ja, budsjett, tidspunkt. Du kan stå på setet med 50-100 mennesker i staben, og så setter du opp en scene, og så er det ikke morsomt i det hele tatt, og alle ser på deg, og liksom, ja, hvorfor funker ikke dette da? Det funker jo på papiret. Og da må du bare begynne å... Da må du bare ta trikk opp av boka, misdirection, finne på ting. Det finnes ikke noen løsninger, og ikke to dager er de samme i det hele tatt. Du må ikke være imot pressure. Jeg trodde at det kanskje var mer på sånne ting, at du må hele tiden gå rundt med et sånt press på seg. Så er det sånn da ... spesielt i din rolle, du må jo være kapteins rolle. Alle ser til kapteinen at går det bra med skuta vår, så du må jo på en måte ha en blanding av fasade og ydmykhet. Ja, de må ikke merke at du er under press, nei. Nei, nei. Det er jo veldig ofte jeg kommer på setet og så har jeg tenkt ut en plan, Og så vil det ikke fungere i det hele tatt, fordi at et eller annet, noe som har blitt kastet om, eller sola kom ikke opp, eller du har bare tenkt feil. Og da kan jeg stå helt fast, og da står jeg og tenker, nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre for noe. Jeg har ingen plan. Og så står det 500 mennesker, kanskje ikke så mange, det kan stå 100 mennesker og bare vente. Og byrået er der, og så er det litt sånn etter hvert når man får litt sånn ... Når du får litt navn, så er det også hyggelig, men det er også litt sånn alltid forventet et eller annet. Nå kommer det noe magisk, og så står du her. Det har ingen annen som vet hva jeg skal gjøre for noe. Og da må du bare feike det. Da bare begynner du. Ok, så setter vi kamera her, og så skyter vi sånn. Og da vet du at det bildet der, det kommer jeg mest sannsynlig i hvert fall til å bruke i en eller annen sammenheng. Og ja, ok, nå vet man. Nå er folk i gang, og så jobber de også. Og så går jeg en runde og tenker, shit, hva er det neste bildet? Så det er... Det er nesten daglig det. Ja, så interessant. Men er det da også... De forskjellige nøkkelpersonene må vel føle på det samme også, at de også vil levere sitt beste overfor prosjektet, deg, at de får en ny jobb. Så med tanke på sånn, jeg vil se for meg at skuespillere er det viktigste som du skal få til å håndtere presset. Ja, de er jo på mange måter enda mer sårbare. Og de må man være forsiktig med. De må få lov til å få den tiden de trenger, eller en nytagning hvis de trenger det og sånn. Men alle de andre fagfunksjonene har jo litt utstyr å lene seg på. Fotograf, han laver et bilde, lydmann, de har litt sters å gjemme seg bak. Det har ikke jeg. Når folk spør meg hva jeg gjør, så sier jeg Jeg går jo bare rundt og preker hele tiden. Jeg har ikke noe ting. Det er derfor mange ressursere går med noen greier på brystet, for at det skal se ut som de har ting. Det går å fotografere litt, at de har noe. Ja, sikkert. Eller sånn caps. Ja, ikke sant? Det er interessant det med press. Det er jo sånn... Det må jo være også en viss forskjell på å lede en norsk film med et lavere prosjekt, kanskje lavere forventninger, jeg vet ikke. I forhold til de summene, og spilleregelen i Hollywood, som jeg vil anta at du bygger din neste jobb med den suksessen du lager nå, det vil også definere hva du kan hoppe til av prosjekter etter dette her. Ja, altså, det presset der har du jo uansett hele tiden, og jeg synes jo etter noe har gjort en hev av filmer og bodd 22 år i USA og sånn, så de vanskeligste avgjørelsene man tar, det er hva er din neste film? Det er den dagen du bestemmer deg for å gå i gang med film, og der har jeg gjort noen gode valg, og der har jeg gjort noen dårlige valg. Er det dårlige valgene? Ja, det kan vi ta en annen dag. Det er jo gode på sin måte uansett, men det er sånne ting, og når du først er i det, så kan du ikke trekke deg ut, og når du skjønner at dette her er jo i ferd med å bli noe annet enn det. Så den filmen du velger å gjøre, er det viktigste avgjørelsen du tar. Ja. Så der ligger det mye press. Når det gjelder budsjetter, så er det om du har et stort budsjett i Hollywood, eller du har et mindre budsjett, så er det uansett de pengene du har å lage filmen for. Så det er pressure uansett hva det er. Det som er litt deilig med Norge er at det er litt mindre press her. Folk er litt mer avslappet her. De er ikke så hierarkisk og redde for toppen. Har du en del hvor penger kommer fra også, at det gjerne er statlig finansiering og sånne ting? Nei, jeg tror ikke det er penger av sånn sett. Nå var jeg litt på sånn reklamefilm og sånn. Det er bare litt flatere struktur her, og folk snakker litt på kryss og tvers av fagområder. Så det er egentlig ganske godt å jobbe i Norge. Men når det er sagt, jeg husker når jeg gjorde Hamilton, Det var min første spillefilm som jeg gjorde i Sverige. Da husker jeg at det var litt forvirrende for meg, for det var en litt sånn forrige generasjon stab, men da var det litt vanskelig å være regissør, for jeg hadde ting jeg ønsket å gjøre, og så var det noen som overprøvde det litt, og så... Og så kranglet vi litt om det, og så tenkte jeg, ja, men kjære venn, dette er jo visjonen min. Ja, men hvorfor det? Og så tenkte jeg, dette er weird. Og den var det slitsomt å lage. Jeg tror det er kanskje det mest slitsomme, mest pressure-filmen jeg har laget. Hvor kommer presset fra? Er det fra produsenten? Hva sa du? Er det fra produsenten? Det var litt, jeg skal ikke henge ut noe, men det var litt overalt. Det var et sånt... Det var rett og slett en litt fravær av respekt for regissøren, tror jeg. Hvor folk i en eller annen avdeling kunne begynne å klage, og så nådde de klage. Så det ble en surmuling hele tiden. Fordi du var ung og uerfaren på det? Det vet jeg ikke. Eller om det er sånn på alle sånne sett, jeg vet ikke. Så da jeg kom til USA, og jeg gjorde min første amerikanske film med Michael Douglas som produsent, Så var det liksom hele tiden sånn, hvor folk sier, ja, hva, sånn, sånn, sånn. Og så sa Michael, ja, what does Harold want, sånn? Og så sa jeg, well, this. Ok, da er det sånn. Så tenkte jeg, sånn! Sånn vil jeg ha det. Nei, vet du hva, det blir jo helt verre å si sånn, men sånn fungerer det. Akkurat. Hvis det skal være rot på toppen og masse tvil og sånn, så står jo maskiner i stille da. Det må være en kommando nedover, og sånn skal det være, og selv om den er feil, så er det den vi følger, og så jobber alle den veien, ikke sant? Hvis det er sånn wishy-washy og tvil, og folk går og baksnakker, og han vet ikke hva han driver med og sånn, så går det mye trengere, og så får du ikke den visjonen du som regissør ønsker, den får du ikke gjennom. Jeg har hørt skrekkeksempler med fotografer som står og tviler på det bildet som regissøren vil lage. Vi hadde en serie i Norge som hadde fotografer som var større personligheter og stjerner enn regissørene, og som gjorde regissørene usikre. Og det er helt omvendt av hva det skal være. Ikke sant? Så det er sørget for å ikke jobbe med sånne fotografer. For jeg har sagt, jeg må kunne ombestemme meg så ofte jeg vil. Og sånn som Geir Hartli, som Andreasen, som jo gjorde Tolte Mann og har gjort nesten alle mine filmer, som er helt fantastisk. Hver gang jeg ombestemmer, så sier han: "Ok, men da er det for det bedre." Og selv om han har lyset scenen ferdig, så kaster han seg rundt og gjør det på en annen måte, for da vet han at: "Da har jeg tenkt mer." Men i Norge så ble det litt sånn noen ganger at han vet ikke hva han driver med, og: "Herregud, det er jo ikke dette vi ble enige om." "Nei, men vi ble enige om dette, vi ble enige om på et skrivebord." "Nå ser jeg hvordan scenen blir, nå må jeg ombestemme for å gjøre filmen bedre." Det er forskjell på USA. Der kan du ombestemme deg. Du kan si sånn skal det være, og så blir det sånn. Er det den europeiske mentaliteten? Kulturforskjell når vi er med på det? Ja, nå har jeg gjort bare spillfilm i Sverige og Norge og USA. Så det kan hende at det er en europeisk litt mer sånn flasstruktur-aktig greie. Ja. Jeg vet jo at i Italia så er jo regissøren på en måte en gud. Ja, det ser jeg for meg. Så der er det nok tilbake til den ordene av strukturen igjen. Jeg vet ikke. De har en veldig lang filmhistorie og er veldig stolt av sin egen filmhistorie og sitt eget fag også, og gjør vel også på enda mer egne metoder og gammel erfaring enn kanskje en andre europeiske land som er litt nyere i filmen. Ja, de har jo en helt unik filmtradisjon. Bare det å... dritig dialog. De bare sitter og sier bla bla bla, og så lager de alle dialogene i ettersynk etterpå. Det er fascinerende. Jeg har filmet masse i Italien. Jeg har vært hundrevis av ganger i Milano og Roma og overalt rundt der og jobbet med store, fantastiske italienske utspillere. Og det er alltid bare morsomt. Ja da, det har vært veldig gøy. Og dette er også store navn og sånn, og vi finner alltid mye morsomt. Og det som er så gøy er at du har deg en åtte timers dag, og så er to timer av den blir brukt til lunsj. Så du kjører liksom 45 minutter Han produsenten jeg har i Italia, han plukker locations basert på hvilken restaurant som er i nærheten av der vi skal filme da. Så sier jeg liksom, nå går jo sola snart. One more, og så drikker de hvil, og så sitter Geir og jeg liksom, nå må vi stikke snart, altså det rekker ikke. Nei, det er veldig gøy. Men altså det er jo, Det synes jeg er litt så spennende, det her samarbeid, interaksjon, ansvarsfordelingen på setet. Vi kan jo begynne med det her med produsent-resesjør, og det er sånn der, hvem gjør egentlig hva? Vi ser jo ofte at det er veldig mange produsenter på filmer, og det kan være eksekutive og de andre tingene. Så hva er liksom resesjørrollen versus produsentrollen vanligvis? Altså, rent... Helt sånn firkantet er regissøren kunstnerisk ansvarlig, og produsenten praktisk ansvarlig. I Norge har man en litt tradisjon på at produsenter også er det vi i USA kaller for linjeprodusenter. En produsent er både produsent, men han sitter også med nitty-gritty på budsjettet. Mens i USA har de store produsenter, alt fra Douglas og Spielberg og ... alle de der store produsentene, de er jo mer konseptualiserende produsenter. De ser bare på totalbeløpet, hva utspillerne skal ha, above the line, som det heter, og så er de mer kreativt. Så gode produsenter er jo, synes jeg, ofte like kreative som regissørene. og har veldig gode instinkter og veldig god teft for hva som funker. De tenker litt større på ting. De tenker at hvis jeg putter den skuespilleren sammen med den, så markedsfører vi det sånn. De er ikke så veldig nitty gritty. Da har du linjeprodusenten, som er ansvarlig for linjene i budsjettet. Linjeprodusenten sitter og har det dagligdakse ansvaret Og så sitter produsenten og slukker branner med filmstjerner som har blitt vanskelig, eller hva som helst. Så det er to forskjellige roller i USA. I Norge er den veldig ofte kombinert. For eksempel nå som vi gjorde Toltoman og Langeflats, så var Veslemøy den mer amerikanske formen for det, hvor hun konseptualiserer, løper rundt og sørger for at slukker branner, finner ut av ting, ikke sant? Og så sitter det et menneske som har ansvar for tallene. Så der er det litt forskjellig fra USA og Norge. I Norge så klarer de å gjøre begge deler. Men da har du veldig mye å tenke på, for å si det sånn. Så det kan være lurt å splitte de ut. Og hvis du har en sånn produsent, så er den like... kreativt inspirerende. Men det er du som står på setet som regissør og call the shot, som det heter. Det er du som bestemmer hvor kamera skal stå, som til slutt står og gjør scenen. Og så sitter produsenten gjerne ved siden av deg hele tiden og sier, prøv en sånn variant, prøv en sånn, og tenker liksom hele tiden foran. Og det er et utrolig godt samarbeid. På Karate Kid var jo Will en sånn type produsent. Ja, akkurat. Lagde jeg scenen og hold på, hold på, hold på. Han dealet med store ting og sånn. Og så satt vi og så på scenen sammen. Og så sa han, du var med en sånn og en sånn. Åja, det er godt. Så prøvde vi det, ikke sant? Og det er en veldig god sparepartner å ha. Så det er vel egentlig kort fortalt da. Ja, men det var interessant, for Will Smith og sånt, det er jo noen av personligheter som han, med den track-recorden de har og helpakka, det er jo en viss balansegang at de kan bli fordominerende på settet at skuespilleren nesten går mer til et sånt ansikt enn hvis det hadde vært en nyreskjør på filmen. Nei, men det skjønner de jo, ikke sant? De skjønner jo det selv. De skjønner jo selv at de har på en måte den... i boende makten da. Men når de har brukt så lang tid på å finne riktig mann til jobben, så vil de noe av den mannen, og da prøver de å få det beste ut av den personen. Selv med Willow er det også sånn at ... Jeg tenkte, jeg trenger, jeg må ha en sånn som sånn. Så sier han, ja, en ting er sikkert, vi reiser ikke tilbake hit igjen. Så tar han den liksom, og så husker jeg det var en dag, en dag jeg var frustrert på setet, for jeg var lei av at det var noe de ikke hadde fiksa, og det var sikkert noen språkproblemer og sånn. Så så Will at jeg var litt frustrert, og så la han armen rundt meg, og så sa han, da går vi en tur sånn. Og så gikk vi en runde rundt studio i Beijing der, og så sa han, og han sa, jeg snakket med Colin Powell, sånn. Det er ikke noe med Colin Powell. Han sa: "I'm a general. I just care about the general things." Det må du lære deg. Ikke nitty gritty ned på hvorfor noen har satt noen general things. Bare se på stor. Sånne pep-talker er jo klart når du er helt frustrert. Det er så deilig å ha sånn support. Det er interessant. Du har ikke gjort så mange tv-serier. Oljefondet var jo tv-serie. Jo, og så Postmortem. Men jeg har et eksempel som jeg har hørt om det, når du kommer til en person som er... TV er litt annerledes. Jeg tenker på det som har vært en konflikt som man har lest om. Så er det sånn, True Detective første sesong, så var det en som brillet han fylskaper, han med italienske navn, jeg husker han gikk, og så var det han regissøren som skulle gjøre alle episodene etter den første sesongen av True Detective. Han så gjøre James Bond-filmen også. Og de to kom så dårlig overens at de måtte holdes fra hverandre. True Detective første sesong er jo et mesteverk, fantastisk bra. Men likevel så var det så, og der er det med tv-serien, at showrunneren har jo en veldig stor betydning i forhold til ressursjøren i en sånn tradisjonelt dramaproduksjon. For der må det jo skje noen gnissninger og et annerledes ansvarsforhold. Ja, altså gnissninger skjer jo hvis du ikke, hvis du tilhater å bli gnissninger da. Hvis du skjønner at, for det kan jo hende at folk har rett. Så hvis noen kommer og sier noe til meg, sånn, sånn, sånn, og så kjennes det litt feil, så kan jeg jo tenke, kanskje han har rett. Hvis du har muligheten til å tenke det noen ganger, så kan du unngå mange gnissninger. Og så er det veldig ofte at det er lettere å prøve et alternativ enn å stå og krangle i en halvtime. Så det finnes måter å jobbe sammen med folk på uten at det blir gnissninger. Men i TV så er den fordelingen ganske annerledes. Der er jo showrunneren på en måte den overordnede som er hele tiden, og så kommer det å gå i regissør hele tiden. Ja, showrunneren for ordens skyld, er det som sjefen for alle mannsforfatterne, mer eller mindre? Ja, det er jo den som har hjerneskapet, og som sitter på Bibelen, som er den som vet hva som skjer. som får inn manus, skriver det om, gjør det sånn så alt blir riktig. Det er jo den som kan konseptet best. Og da kom han inn som sånn, og det har ikke jeg prøvd enda, å komme inn som en sånn episode-resisjør. Det hadde vært gøy å prøve det, men jeg kjenner at det... Det er en helt annen gig. Man må ikke sette seg utrolig, sånn på Game of Thrones for eksempel, eller et eller annet sånn enorme universer, man må jo sette seg veldig inn i seriens sens. Ja, ja, ja. Og de er jo, altså den gjengen der er jo bl.a. noe helt annet. Der var jo folk med fra starten av. Og der var det jo regissører som, hva var det, de vant pris for en episode, ikke sant? Og vi gikk rett derfra til en stor Marvel-film og sånn. Det var jo en helt fantastisk serie. Mm. Har du blitt spurt eller sagt nei til noen av disse store superheltingene? Jeg var inne på et tidlig stadium en gang, og så får de sin egen pool av folk de elsker å jobbe med, og så dro vi av gårde og gjorde... Hva gjorde jeg? Tolte mann? Og så faller man ut, og så har de sin pool. Jeg ser på mye tilfelligheter, hvem som ender opp med hva. Ja, eller så er det folk som har jobbet sammen i mange år, og det kan være helt... hvilken liste du havner på. Noe som er et samarbeid jeg får med meg selv, er at ressursjøret ofte velger den samme komponisten til hver eneste film nesten, at du blir sånn superduer virkelig. Og sånn Christopher Nolan og sånn. Men er du veldig på å finne din egen komponist? Jeg har jo elsket å eksperimentere litt og Jeg hadde jo John Powell på Cody Banks. Og så hadde jeg Mark Shaman på One Night at McCool's. Og så hadde jeg Chris Beck på Pink Panther. Og så på Karate Kid så fikk jeg jo den største helten, James Warner. Og da hadde jeg jo sagt til studio tidlig at James Warner er noe jeg har lyst på. Og da sa de, ok, det... Det kan vi prøve, men herregud, han gjør jo Titanic og sånn. Han gjør ikke en liten barnefilm. Først så folk litt på Karate Kid som en liten barnefilm med den morsomme Jackie Chan og lille Jaden. Etter hvert skjønte de at det vokser seg og at det blir en ordentlig familievoksenfilm. Så sa jeg, send det til han. Så sendte de det til James og så elsket han filmen, og så traff jeg han, og så ble vi ordentlig nære og kjære og pratet en hel dag om musikk og komponister og inspirasjoner. Og jeg spiller jo litt selv og har en far som var obsessed med Bach og Mozart, så jeg har et vokabular og et bibliotek å hente ting fra og felles referanser og sånn. Så vi fant virkelig tonen. Og det som var så interessant med han, jeg hadde en annen komponist på først, Hvem var det? Det er ikke noe vits at han... Etter å komme det på IMDB. Det var en kar innom som jeg brukte senere, som var utrolig fantastisk, men bare ikke riktig for den filmen. Og han er supertalentfull han også, det var bare ikke akkurat for den filmen som passet det helt. Vi får si det etterpå da, når vi har gått av. Ja, men så... Og så husker jeg at det han demonstrerte for meg med sine synthesizer og sånn, så fikk jeg ikke en eneste følelse. Og så sa jeg, jeg begynner ikke å grine. Jeg må la meg prøve dette, så tok han bort noen trommer. Det hjelper ikke å ta bort noen trommer, eller mikse dem litt. Det er harmoniene der etter alt som ikke... Ok, så prøvde han på nytt og på nytt. Og så kom vi bare ikke i mål, så ble vi enige om ok, da funker ikke dette. Og så, da jeg da traff James, så satt jeg med James en dag, og så reiste jeg hjem, og så sa han, nå kan du komme opp. Og så kjørte jeg opp til han bodde et hus langt oppe i The Canyons. Helt sånn litte hus, merkelig hus med masse leker. Han var litt sånn den der... Husker du Blade Runner? Han karen som lager alle lekkene. Han karen som blir for gammel, vet du. Jeg husker ikke hva han heter. En kjempekul skuespiller. Der var Daryl Hannah slår hjul og alt sånt. Sånn var det litt hos James. For han elsket å reparere ting, så han hadde togbaner og alt sånt. Og da midt inne i rommet der så var det dette flygelet. Og så sa han, her skal jeg spille for deg. Og så bare med de enkleste i verden, bare noen korder på flyglø. Så kom følelsene med en gang. Og da trengte jeg ikke mer. Ok, det var temaet liksom. Og da kunne han orkestrere og holde på etterpå, men da måtte liksom det core være riktig da. Ja, det er interessant. Jeg har jo jobbet mye med, jeg har jo hatt et eget filmmusikkprogram på NRK-klassen, så jeg er veldig sånn inne i filmmusikkens verden. Og det er jo sånn, det er jo... interessant det med, helt enkelt popmusikk også, altså filmmusikk, hvis du bare stripper det ned til den minste essensen, til de kordene, og gjerne kan se en akustisk låt av en kjent poplåt for eksempel, eller bare Hans Zimmer som spiller pianokorden etter time, så merker du så fort at dette her, dette er magisk, og så kommer alt det andre på en måte som komplementære elementer til toppen da. Så bare vokser magien eventuelt, eller det er samme magien, bare i en annen jakke. Men hvis ikke det sitter i harmoniene og intensjonen da. Ja, sorry. Nei, så kan du bare mikse så mye du vil. Det vil aldri funke. Det er jo utrolig at, for å unnskyld, så var det jo James Horner, han gjorde da, han var kjent for Braveheart, Titanic, Avatar, James Cameron, han jobbet veldig mye, han ble sånn superduo. Han døde jo i en flylykke i 2000, Ja, det var akkurat da vi var mye sammen. Den tiden der sånn, hvor han var ofte hjemme hos oss på middag og sånn, og vi hadde det ordentlig hyggelig. Og så elsket han å fly dette flyet. Han var småflyinteressert? Ja, altså det var en gammel, nå husker jeg ikke akkurat hvilken modell, men det var en gammel krigsfly. Mhm. Mustang, eller hva det heter nå. Og så fløy han i formasjon, så han var en del av en gruppe. Og jeg elsket å prate om, og vi skulle, en dag skulle vi opp og se på det, men så var det en gang han hadde vært ute alene, og da gikk det galt. Så det var forferdelig trist. For det var et ordentlig godt vennskap. Jeg husker, som sagt, han var så glad i å reparere ting. Så var han hjemme hos oss, og så så han en lampe i hylla vår som Vestermøy hadde kjøpt. Ingo Meier, som er en designer da. Og så sa han: "Der er det en Ingo Bay-lampe." Han og Vesterby hadde mye å prate om. Og så sa hun: "Ja, men den funker ikke." Og så sa han: "Can I have a shot?" Så dro James Forner hjem med vår vegglampe under armen. Og så ringte han oss en uke etter og sa: "Okay, there's a part missing, bestilt fra Tyskland." Og uka etter så kom da James Horner leverende. Han reparerte lampa for. Det var helt surreal. Men det synes jeg var helt kjempegøy, sånne oppdrag da. Fascinerende. Ja, det var gøy, altså. Nei, for en fyr. Ja, det er utrolig. Hvem andre fyrmusikkoppanister har du? Jeg elsker jo Kristoff Beck, han er Han gjorde jo Tolte Mann. Ja, og hans gjennombrudd, eller det han kanskje er mest kjent for, er jo de Frozen-filmerne. Så alle småbarnsforeldre som har sett Frozen 1 og 2, da har du hørt musikken til Kristoffer Beck. Ja, og nå er han jo blitt en Marvel-darling, så nå har han gjort WandaVision. Ja, det stemmer det. Og det her Ant-Man. Ja, Ant-Man hadde han gjort før dette her da. Ja, ok. Og Kristoffer og jeg gjorde jo Pink Panther for mange år siden. Og da husker jeg jeg nevnte for han, 12. mandag hadde vi allerede det prosjektet han hadde lest. Den andre boken, den der We Die Alone. Han elsket historien. Så han var liksom en naturlig call da. Så når vi gikk i gang, så ringte jeg Chris. Og da sa han, tenk at du husket det sånn. og sa: "Nå må du grave skikkelig dypt. Dette her er ikke Frozen, det er ikke noe sånt. Nå skal du inn og finne steder i deg selv du aldri har visst eksisterte." Og da satt han altså på den måten. 4 om natten satt han med øynene igjen og så filmen og satt med noen noter og holdt på. utrolig fascinerende prosess. Og jeg synes jo, jeg synes jo 12-mann-musikken er helt formidabel. For den er, den er liksom ikke sånn filmmusikk, og den er ikke manipulerende, og likevel så sitter man og har ordentlig masse følelser. Så jeg synes han... Han virkelig gikk steder han ikke hadde gått verken før eller siden, og han er superstolt av filmen. Så han vil jeg gjerne jobbe med igjen. Men han er ikke så gammel. I filmmusikkens verden er man gjerne ung hvis man er 40-årene. Ja, han er vel på vår alder, tror jeg. Tidlig 50, eller... Jeg kaller det til og med yngre meg. Han er gammel jazzmusiker, han er kanadier. - Ja, ok. Det er de alle. - Ja, de alle. - Alle har hver sin baker. Han Simmer var jo Black Metal-gitarist og sånt i siste tida. - Og Oingo Boingo, han traff jeg også en gang. Oingo Boingo gjorde alle Tim Burton sine filmer. Men in Black og hva heter han igjen? Fantastisk komponist. Han traff jeg til lunsj en gang. Han bor i Malibu, for han har så ekstrem tinnitus. Så han må bo ved havet for å ikke høre pepingen hele tiden. Hva heter han igjen da? Dette må vi finne ut av. Men in Black. Men in Black 1997. Og alle Tim Burton-filmene. Daniel Fman? Ja, selvfølgelig. Jævlig kul fyr. Han er kul, ja. Han ser veldig ut som en gammel punker. Og han synger jo på Nightmare Before Christmas. Det er jo han som synger. Han er utrolig kul. Vi prøvde å finne noe å gjøre sammen, så vi hadde en lunsjengang. Og så er jeg jo så fan av Alan Silvestri. Så Veslem og jeg, vi hadde en helg hvor hun hadde bestilt en weekend i Big Sur. Der er det noen sånne deile steder hvor man kan ha seg en helg og slappe av. Da var vi i nærheten av Carmel, og der bor Alan Silvestri. Som har gjort Forrest Gump. Ja, som er Back to the Future. Han er liksom guden neste etter John Williams. Da fikk jeg min assistent til å ringe han og si «Nå kommer en superfan. Han har gjort de og de filmene. Han vil møte deg». En som går, en som går ikke. Og så fikk vi svar, yes, come on up. Og så møtte vi da Alan Silvestri og hans fantastiske kone i Alan Silvestris vitemutikk, for han har en vingård. Og Veslemøy er veldig flink med vin, og er glad i vin. Jeg drikker jo ikke alkohol. Så de hadde masse å prate om. Så da hadde vi en kveld hvor vi bare gikk ut og spiste på en restaurant han kjente godt. Da satt vi til lenge etter stengetid. Med Alan Sylvester, liksom. Det var helt starshook, og det var bare fantastisk. Og da husker jeg, jeg har en kompis, Tom Gullbrandsen, som vi har jobbet masse med, som også er likefan. Da fikk jeg Alan til å skrive, som er de første notene fra Back to the Future, på en plakat som han signerte. Da gleder jeg til Tom, her er det. Det er så gøy å se de gamle traberne, er liksom så... leverer så utrolig godt opp i sine senere år. Og er på høyden gjennom ti år. Det er jo helt ekstremt. Jeg ser på John Williams. Han er vel 90 nå? Han ble 90 nå nylig. Han er så gammel. Ennio Morricone gikk vel bort for noen år siden, så på en måte leverte han jo. Ennio Morricone skrev musikken til en reklamefilm jeg laget. Er det sant? Ja, det var helt fantastisk. Jeg laget en film for Lansia med Richard Gere. Ja, italiensk. Ja, for Italia, ja. Og da fikk vi Morricone til å lage musikken. Var det vridende prosess? Neida, og det skjedde faktisk remote, så jeg kjente han jo ikke, jeg ble jo ikke kjent med han, men... Det var jo litt kommunikasjon, og det var helt utrolig fascinerende. Altså bare å ha en liten reklamefilm hvor musikken er laget av Marie Kovane er utrolig gøy. Jeg tror det var også ganske stort øyeblikk for Tarantino å få han med på denne Hateful Eight. Etter at de først ble venner, og så ble venner igjen. Men det er gøy å se at Marvel bruker de gode gamle... Ja, Silvestri. Silvestri er jo inne i det. Danny Elfman har vel også gjort noen DC-komiks og sånt også, og Det er utrolig å se at de er så produktive også. En som er så utrolig produktiv. Har du møtt James Newton Howard? Ja, James Newton Howard hadde jeg lyst til å ha på One Night at McCool's, faktisk. Nei, ikke James Newton Howard. De hadde American Beauty. Hva heter han igjen? Thomas Newman. Thomas Newman. Ja, jeg finner meg noe. Han var min drøm på... One Iron McCool's. Og det funket ikke av en eller annen grunn, om han synes ikke det passet for han. Hvem var det One Iron McCool også? Det var Mark Shaman. Ja, det sa du størst. Som også har blitt en venn og utrolig morsom fyr. Det ble jo perfekt etterpå. Nei, James Newton Howard har jeg aldri møtt. Nei. Han er også sånn som bare spytter ut det ene kule. Han er helt utrolig produktivt. Det var en sånn periode hvor han simmer også. Har du møtt han simmer da? Ja, jeg traff han fordi vi var i hans studio når vi gjorde Karate Kid. Er det remote productions-greiene der, eller? Ja, det er bare i Santa Monica. Han har jo et griselekket studio. Er det der også? Han har jo en haug med sånne protesjer under seg. Ja, det er der. Det er basen sin. Da var vi der også. Ja, det er jo en kul fyr han. Ja. De er jo så neppe av de folka. Det er liksom ikke noe... Det kan jeg se for meg. Det er jo nesten litt nerdete. Det er veldig mange nerder også, vil jeg tro. Ja, de går i joggesko. Bortsett fra kanskje å gjøre sitt her... Det er morsomt når jeg har vært inne i klassisk musikksirkler. Det virker som det er John Williams. Filmmusikk er jo veldig... Klassisk, ja. John Williams er OK innenfor filmmusikken. Det kan vi godt kalle det. Det kan vi ta med inn i klassisk verden. Ellers har filmmusikken vært litt sånn... litt sånn der, noe klassisk folk ikke helt vil ha noe å gjøre. Men har ikke det forandret seg litt da? Jeg vil tro det, men jeg har hatt litt følelsen at det er klassisk musikk, og så er filmmusikk noe sånt. Hva heter han, Yo-Yo Ma, eller hva heter han som gjorde... The Revenant. Ryo Sakamoto. Sakamoto, ja. Det må vel klassiske verden trykke til sitt bryst. Vi kan ikke ta den på nå. Nei, nei, nei. Også et genialt score. Ryuchu Sakamoto, ja. Det var vel noen Oscar-greier og sånt der også... Det er masse kruspollinering der nå. Det er morsomt å dykke ned i filmmusikken. Når du er filmmusikk-interessert, er det ikke så mange å snakke med og rodde filmmusikk med. Jeg har hatt to av de norske her inne. Han der... Ginga Angvid har jo vært en podcast her. Jeg er superfan. Jeg har ikke truffet han dessverre, men han er kjempeflink. Og så må vi jo nevne han så vidt, en av mine nye favoritter, Ludvig Jøransson. Jeg tror han er jo yngre enn meg. Nå begynner filmmusikkomponisten å bli yngre enn meg. Det er spennende. Han er jo en helt ekstrem, veldig elektronisk kartegg. Det er jo gøy nå at man kan sitte i Norge, og jeg har jo folk som er illustratører, eller som jeg kjenner, sånn som Nikolai Lokkertsen, som var en fyr jeg ble kjent med for mange år siden, som nå sitter og lager conceptual art for hvem som helst i verden. Det er jo liksom ingen grense lenger. Hva er conceptual art? Er det filmplakaten for eksempel? Nei, det er mer en illustrasjon som skal sette en stemning for folk, - Altså før produksjonen? - Ja, som inspirerer alt på en måte. Nikolai har gjort mange for meg, han gjorde på 12. mandag, så sa jeg: "Kan ikke du lage en her er elementene?" Så skisser jeg opp noe, så sender jeg masse mood boards, så lager han, og det informerer alt av stemning. Du kan vise det til komponisten. Det er bare å google "conceptual art", der starter man med å finne mooden på filmen din. Men han er nordmann som sitter i Norge og er utrolig talentfull. Sitter i Moss og jobber for hele verden. Ja, det er ganske utrolig. Og det er jo også en sånn special effects nordmann også som er ganske høyt oppe der og holder på Avatar og bidrar. Ja, ja, ja. Rune Spahans og sånn som får en jobb liksom. Ja. Så sitter du og gjør det hjemme, og så sender de det tilbake igjen, og så er det inne i filmen. Det er ganske utrolig. Ja, men det er mulig nå, ikke sant? Det gikk ikke når jeg startet. Nei, da var det bare noe å reise. Ja, da var det videotape. Jeg husker min første showreel var jo en VHS, som endte opp på Steven Spielbergs innpult. Jeg hadde en agent i Paris som sendte det videre til vår første agent i L.A., Det var en VHS som endte opp på pulten til Spielberg. Og fikk du noe feedback på det? Ja, det var da vi flyttet. Jeg ble invitert over. Så vi hadde lunsj med Steven Spielberg. Det var i 1990? 99 eller noe sånt, ja. Det var rett før vi flyttet. Han var i mixen på den der... Nå står det helt stille. Det er jo strandscenen, D-Day-filmen hans. Den Saving Private Ryan. Saving Private Ryan, han var i mixen på den. Og da gikk vi og møtte han, så var det Veslemøy og Steven og jeg som hadde lunsj. Det var helt fantastisk. Ja, det var så gøy. Da var det bare sommerfugler i magen fra morgen til kveld. Da kom vi hjem til Oslo og sa vi skal vi? Ja, sa Vestermøy. Så kvittet vi oss med leiligheten, tok to kofferter og flyttet over. Det er jo ikke noe å angre på et sikkert. Nei, det har vært en berg-og-dalbane, men hun har vært rakerygget og investert og gjort riktige ting og sørget for at vi hadde en økonomisk base da. Var det røft start eller noe du dro over? Nei, det var faktisk ikke det i det hele tatt, fordi vi gikk jo rett på en jobb, altså vi startet med å utvikle en film, som da ikke ble noe av, men det skjer jo hele tiden. Og så skaffet hun leilighet og sånt nå, mens jeg holdt på med mitt, og så startet hun da Motion Blur, som nå er et selskap som er her i Norge også. Så hun startet, fordi jeg hadde masse reklamekunder fra Europa som fortsatt ville jobbe med oss. Så sa vi, jeg må komme hit. Da var det faktisk ok dollar kurs, så vi klarte å lure over mange til å komme til LA. Eller lurer, vi lurte dem ikke. Vi la det jo fete til å lukke dem. Da startet versjonen med «Emotion Blur». som da var et selskap, produksjonsselskap, som vi da senere fikk med oss Espen Horn, som da startet i Norge etterpå. Så det var der liksom vår basis, vi var fortsatt med reklamefilmer. Så vi hadde jo... plentig av inntekt mens vi kunne ta tid til å finne filmer og da kom liksom Michael Douglas sin film Seilene og sånt nå Men det at du også kom dit på den tiden der så du må jo ha vært en sånn døreåpne for veldig mange andre at du har hjulpet inn Ja, det vet jeg ikke om Skuespiller og sånt? Ja, det hører man jo ofte det spørsmålet der Altså folk som kommer seg over dit gjør jo det av sitt eget talent og sin egen, det eneste jeg var med var å finne agenten til Tommy Virkola det gjorde vi, så den kan jeg vel ta kredd for, og Tommy er jo en fantastisk fyr som jeg har elsket å følge med på utover det, så kontoret vårt, vi hadde et kontor på Main Street i Santa Monica, og det ble etter hvert litt sånn norsk ambassade for det er jo ikke noe ambassade i LA det er bare et konsulat i San Francisco Så det ble litt sånn, og nordmenn har jo veldig lave terskeligheter på oss, så det er bare her, her, her, her. Og da var det sånn, kan dere hjelpe oss med green card og oppholdsledning? Etter hvert så måtte vi bare stenge døren og prøve å få folk til å i hvert fall få en avtale. Men det var veldig gøy det der. Og da produserte vi jo McCool's og Cody Banks og alle sånne filmer i våre egne lokaler samtidig som vi gjorde det. Store reklamfilmer og sånn. Hvordan er det med betaling? Alt er... skal vi si, et sumbasert. Det er ikke sånn at man får prosenter. Hvis den Karate Kid-filmen går jævlig bra, så får ikke du en promille av fremtidig inntekt. Jo da, jeg får fremdeles penger for Karate Kid, ja. Hvordan funker de økonomiske modellene for regissører? Det er litt sånn som min agent sa tidligere, han sa «You don't get what you deserve, you get what you negotiate». Så det er jo bare supply and demand. Det finnes ikke to avtaler som er like. Men du har jo et sånt quote-system, hvis filmen din har tjent, og Karate Kid gjorde jo 300 millioner dollar, da øker din quote som regissør. Så da tjener du jo x antall på neste film og neste film, og hvis neste film virker jo hårdt så bra, så går litt kåtene litt ned igjen også. Sånn er det bare, det varierer hele tiden. Så du får en sum, og så er det jo ytterst få som er sånne gross players, altså sånn Spielberg som jo får av første dollar. Det får man jo ikke. Men du får et bonussystem, som det er når den krysser så mye, så får du så mye når den krysser så mye. Og så har du dine prosenter da gjennom DGA som er min fagforening. Ja, så skuespillet, Rune Temte var jo her og snakket om at det drypper hele tiden ditt penger ned fra det var det da man var med i fløteplom. Ja, så vi får fremdeles sjekker for at plutselig så har Pink Panther gått i Sør-Amerika og da... Sånn fungerer det systemet. Jeg vet ikke om vi har det, for det var en replikk i en annen entourage. Jeg lenger husker det. Jeg tror Ari Gold sa sånn, alle fleste filmer i Hollywood taper penger. Vi ser jo gjerne bare de suksessene. Filmeren er jo Survivors i bias neste, for du ser jo bare vinnerne. Det er utrolig mange filmer som går inn på Wikipedia og sjekker hva filmen har kostet og tjent inn. Veldig mange som ligger under hva det faktisk kostet. Hvor utbrettet er det? Er det veldig vanlig? Det vet ikke jeg. Det har ikke jeg noen statistikk på det helt tatt. Men det er jo sjelden... Er det stor nedtur for regissører ofte? Det er vel for alle det. Det er jo aldri noen som har bestemt seg for å lage en film som ikke skal være en hit. Det er like mye jobb å lage en... En film som er dårlig å holde til å si, eller en film som ikke fungerer, som det er å lage en hit. Så når vi var nummer én med Karate Kid, og jeg husker jeg var veldig nervøs fordi vi kom ut sammen med Helgen som The A-Team. Nyversjonen av A-Team var samme helg som oss, og det var Fox. Og vi var litt mindre film, for vi hadde bare han morsomme Jackie Chan og sønnen til Will Smith. Så jeg var utrolig nervøs. Jeg var sikker på at Fox og A-Team, og det var jo Bradley Cooper og sånn, at de skulle stikke av med seieren. Mm. Så vi satt jo på åpningskvelden på en sushi bar med agentene og så det begynte å tikke inn. Og da får du allerede i 7-8 tiden på kvelden en projeksjon av hva som blir helgen din. - Yes, var det spennende. - Ja, ja. Og så filmen kostet 40 å lage, millioner dollar, og tjente 56 på åpningshelgen. Så den hadde jo tjent tilbake pengene sine på lørdag ved lunstider allerede. Er det vanlig? Nei, det er veldig uvanlig. Og det var jo den største, det er fremdeles den dag i dag, tror jeg, for den endte opp å gjøre 300 og kostet 40, så det er fremdeles en av de mest profiterende filmene i forhold til hva den har kostet som Sony har hatt da. Det var den største hiten det året Sony hadde. Så den var jo nummer en over hele verden, og det var jeg vel den første som noensinne har hatt en nummer en film i både USA og verden. Nei, det er for ... Det er jo rart, for du går fra den nervositeten, hvordan faen skal det her gå, til nummer en film. Ja, det er en helt surrealistisk følelse. Men er det fortere å gå over i en hybris? Nei, for du tror ikke helt på det, og så tenker du, skulle jeg ikke vært gladere, og så går du lenger og sier, ja, da ble vi nummer en. Men du merker det jo etter hvert, hvilke dører som åpner seg. Så det er jo sånn du merker at livet bare blir lettere. Ja. Ja, det var interessant. Det der med inntekt på filmen, det er morsomt å følge det og sånt. Men vi kunne hoppet tilbake igjen til, var det en ting vi ikke snakket så mye om, var jo den der velge sitt neste prosjekt. For her var det på virkeligheten mer interessante ting å grabbe litt ned i. Ja, fordi at du vet jo aldri, du sitter og du får et manus i hånda, eller du får en bok, og så er jo disse agentene flinke til å selge og sier dette her kan bli det største, eller det er en star attached, som du har veldig lyst til å jobbe med. Ja. Og så var det McCool som ikke var sånn kjempeinnbringende, men der hadde jeg jo... Der var jo Michael Douglas. Og så sa jeg, jeg har veldig lyst til å jobbe med John Goodman. Så ringte han, og så var det John Goodman. Det ensemble jeg jobbet med der, eller på Pink Panther, hvor jeg hadde John Cleese, Jeremy Irons, jeg husker ikke, Steve Martin, nå glemmer jeg sikkert noen, Alfred Molina, Det var bare et sånt ensemble som jeg hadde et fantastisk jobb med. Og den tjente vel akkurat pengene sine, tror jeg. Men det var bare en berikelse og kjempegøy å jobbe på. Du sa at du var Starstruck-maler i Silvestre. Er det sånn, blir du ressursør også Starstruck når du møter skuespillere som du har vokst opp med siden du var liten? Ja, gjør jo det. Men det forsvinner fort. Og disse stjerne er jo flinke til å på en måte... feide bort litt og spøkede bort. Jeg var nok mest starstruck når jeg traff Spielberg. Da hadde han og Veslemøy satt og pratet. Hun pratet masse med han, for hun hadde nettopp avsluttet studiet i kriminologi og skrevet en oppgave om private fengsler i USA. Det hadde hun mange meninger om. Det hadde jeg lyst til å prate med Steven om, for han var kompis med Bill Clinton. Det var mye av lunsjen vår, at de to satt og pratet om sånne ting. Det var veldig gøy. Det husker jeg da. Det var et veldig stort øyeblikk. - Det er kanskje sånn make it or break it følelse også. - Ja, han hadde jeg trodd på flere ganger senere. Han husker meg og sier: "Hei, Harold. Det er ordentlig hyggelig." Han er et forbilde. Men det er jo ikke så mange som er klare over det der du sa, helt innleggsvis, det er at man kommer som resesjør inn og pitcher seg selv inn til sånne type, og det er vel kanskje flere modeller på det, at noen skaper sine egne filmer, skriver sine egne filmer. Det er jo mer og mer av det Hollywood føler, at regissører skriver også sine egne manus og realiserer sine egne. Det er en større faun av produksjonsselskaper og investorer som spytter inn penger, at ikke nødvendigvis alt går igjennom de store studiene. Ja, Netflix og den gjengen der har jo åpnet en helt ny verden. Det er jo blitt litt sånn som på... Til det positive, eller? Ja, absolutt. Fordi det er flere buyers, som det heter, altså flere kunder, eller flere som vil ha ting. Sånn som HBO og Netflix er jo utrolig kule på å være veldig fokusert på kvalitet. For det som Hollywood hadde jo før disse streamerne kom, så var det jo litt sånn, det ble bare gigantiske blockbusters, så det ble bare sånne kjempe konseptfilmer. Og så hadde man jo helt mistet de der... deilige filmskaper-filmene, altså de der 70-tallse All the President's Men og sånne politiske, alt det der mellomskiktet var helt borte. Det var liksom bare helt indie eller helt gigantisk. Og det har jo alle disse streamerne nå brakt tilbake igjen, fordi de lager både TV og film. Mm. Og det er fantastisk. Nå er det masse talenter, unge, gamle, som får sjanser, og folk skriver og holder på. Men når du da skal inn og prøver å få en jobb, så må du da pitche din visjon, og det må du gjøre på, jeg vet noen folk som har leidet et gospelkor, og sagt, ok, her er filmen, og så har de åpnet døren, og så har tolv mennesker gått inn og sunget, og så har alle fått frysning på ryggen, og så har de sagt, imagine this, ikke sant? Alt er mulig da. Så det vi gjorde på Karate Kid var at da var vi gått alle stegene opp igjennom, Så var det meg og en regissør til som hadde gjort sånne sportsfilmer før. Så tenkte jeg, hvordan skal jeg vinne over han? Jeg så ikke på filmen som en sportsfilm i det hele tatt. Jeg skjønte ikke hvorfor han var innemix i det hele tatt. Så tenkte jeg, hva er det hjertet i filmen? Så satte jeg meg ned og bygde en liten modell av Jackie Chan sitt hus. Så dro vi på en sånn togbanebutikk. og kjøpte takstykker med tak som du kunne bøye og male og holde på. Jeg kan gi deg bilder, og så kan du legge det ut hvis du vil. Ja, det må jeg gjøre. Og så jobbet vi med det to netter på rad etter at Ungene hadde lagt seg, for da var de så små at de ville absolutt leke med dette her. Og så gikk jeg inn til Amy Pascal, og så hadde jeg mitt møte. Hun var der siste ledd før Will. Og så hadde jeg 15 minutter, for hun var forsinket, og det er sånn som også skjer i Hollywood, ikke sant? For de ser jo folk hele tiden. Jeg tenkte, shit, 15 minutter, jeg hadde jo øvd inn en pitch, det klarer jeg ikke. Og så gikk jeg inn, og så... var den lyssatt da, så slo jeg på sånne masse små batterilys, og da er jeg sånn ordentlig nervøs, det er det mest nervøse jeg er, borte fra en testscreening. Da er jeg kaldsvettig og har rar stemme, og så gikk jeg inn, og jeg hadde jo møtt henne mange ganger før, for vi hadde jo gjort Pink Panther og sånn, så jeg kjente henne godt. Og så slo jeg av lyset med Albuen i kontoret hennes, og hun har sånn stort, sånn ordentlig Hollywood-kontor, sånn kjempestort med sittegrupper, og slo jeg av lyset, og så satt jeg denne modellen, og jeg vet at hun er glad i alt sånn tangible ting man kan ta på, modeller og lykter, hun elsker sånt noe. Og da husker jeg hun løftet opp røret, og da var det akkurat som i Hollywood, hun bare løftet opp røret og sa til sin sikkerhet, «Cancel my next meeting», sa hun. Og det var bare sånn, yes! Ja, det var en utrolig fred følelse. Og så kom hun og satt seg rundt, ok, what's this, tell me about this. Og så pitchet jeg da hele filmen, og så hadde jeg jo selvfølgelig laget et skyggeteater, så det hadde jo en ordentlig story point da. Så det var ikke bare, se hvor flink jeg er til å lage en modell, men virkelig for å illustrere en emosjonell reise, så hadde jeg masse ting Da husker jeg at jeg var "done". Da følgte jeg tilbake til Norge. Jeg skulle på en eller annen reklame, så jeg fløy til Paris. Når jeg landet i Paris, fikk jeg telefonen: "Du skal møte Will." Da snudde jeg og gikk rett på fly og fløy tilbake til LA. Jeg var mer i lufta. Så innhentte jeg modellen, kjørte opp til Will. Da hadde den crashet litt. Det hadde gått noen uker. Så jeg måtte liksom sette opp tingene, så han lo jo litt, han erta meg ofte etterpå, så det han husker liksom var at jeg, oh sorry, oh sorry, vent, vent, vent, og så måtte jeg flytte løfter i siden. Og så var det gjort også da. Så flyr jeg tilbake igjen på denne reklamfilmen. Sånn fungerer det da. - Det er en utrolig fascinerende historie. Det er så kreativ lek også, både i begge ender, at man begynner å skjære på hva du har satt sammen her. Det er ikke noen spilleregler på å by på seg selv og prosjekter. - Du må få den som lytter til å enten få frysninger på ryggen, eller de må le, de må få klump i halsen, Du kan ikke sitte og være clever og si du akt 1 skal begynne du sitter ikke med manus og er teoretiker du må få de til å føle noe hvis du går derfra og de har følt noe så tenker de, yes, det var jo en god følelse jeg sitter med nå Så husker de ikke. Om du synes at tredjeakt trenger et vendepunkt der, det fikser man bare. Er det et pitcheråd du har gitt til alle? Du kommer med et manus inn i et kjedelig møterommet og skal pitche en idé eller et manus, og så kanskje fjerner seg litt bort fra papiret, fra det teoretiske. Ikke lage et show, men ... lagen opplevelse og tørst ja, lagen opplevelse er det eneste som er viktig alle er sikkert kine ved to tør og det er sikkert mange som er mye flinkere enn meg men det er sånn jeg har fått det til da Hvis det er en komedie så må de ha ledd å kose seg, og du må ha illustrert ut scener og lage ting. Jeg lagde sånn tittebokser, alt som er sånn low-tech og morsomme ting. Du får disse store eksekutivene til å ta en sånn boks og holde den foran ansiktet sitt. Så står de med lykten, se nå, se hva som skjer nå. Og så ser de at noe speiles. Jeg har lagd mange sånne morsomme ting til en film jeg pitchet på en gang. som jeg kom veldig nært på, som ikke ble laget. Men alt mulig som de kan more seg med, rett og slett. Det er jo en utrolig filtreringsprosess, det er også sånn som bare filmverdenen har skapt seg selv, at de vil ha de beste, mest kreative og mest energiske personene i et prosjekt, og så bare sluser man alt fra skuespillere, sessjøere, til at man sitter igjen med det man føler, og sånn måtte det være saften igjen. Ja, og det er derfor jeg føler også sånn at Vi snakket om det tidligere, at når de først har funnet den personen de tror på, så har de vært gjennom en enorm lang prosess. Vi startet kanskje med 30 regissører i starten, ikke sant? Så da er de, ok, dette er vår mann, nå skal vi få det beste ut av han. Så den der myten om at da kommer Hollywood og puster deg i nakken og gjør livet vanskelig, det er helt motsatt. De vil ha det beste ut av deg, ok, what do you need? For da har de vært gjennom en så lang prosess, du har liksom holdt ut, holdt ut, holdt ut, alltid levert, alltid gjort det bedre, gjort noe nytt. Er det noen få tilfeller, eller er det bare stjernesursjører som får håndtert et prosjekt? Vil du jobbe med dette, eller dette? Vi har dette på gang. Ja, det kom jo litt an på det. Etter Karate Kid var jeg en sånn offer. Da fikk jeg bare et velg. Da var jeg inne på et prosjekt. Da var det... «Er det et spill? Er det noen leker?» Husker jeg som sønnen min elsket. Så lukta jeg at det var noen som satt på det. Det var bare sånn «Ja, ta den liksom!» Så det varierer jo helt fra hvor populær man er. Så Kristian Olin og sånn lager jo bare sitt eget. Og jeg er sikker på at Spielberg får alle manus sendt til seg først. Så det er jo et vits i Hollywood. Alle manus som kommer til oss andre har jo Spielberg rejected, liksom. Ja, etter alt å dømme. Men er det... Ja, det sluses gjennom liksom... Det spres ut til alle toppbikkene, og så drypper det nedover. Når du da er hired, så gjør man jo litt sånn med skuespillere, og da har du jo skuespillere som er offer only, altså de er så store at de skal ikke på casting. De må bare tilby jobben. Det er deilig å komme dit da. Ja, det er jo selvfølgelig det. Og da får de bare, her er en offer, her er manuset, her er beløpet, Og så sier de bare ja eller nei. Ellers er du jo inne i forhandlinger. Og så er det de som skal inn på casting som er litt... Så det er helt avhengig av hvor du er i... Jeg så et intervju med Matthew McConaughey, han var jo sånn der førsteelsker i Hollywood, så det var sånne romantiske filmer. Bare overkropp-mennesker, ja. Og så ble han bare så jævla lei i det greiene der, og trakk seg unna og sånt, og så var det liksom... Da fant du ut at det med seks i ordet og Hollywood var nei. Ja, ja da. Og de bare ga han på åtte. De var sånn, kan du ikke spille en romantisk film til? Vi har et sånn manus her. Så kikket han på manuset. Nei, det var ikke helt sånn. Så fikk han et sinnsmakt beløp og sa nei. Og så hadde de skrevet om manuset. Så jeg kikket på den en gang til, og så var det sånn, «Oi, skal jeg ta det her da?» Han sa nei igjen, og så bare tror han sa nei tre-fire ganger. Og det summen ble så hengtidestor til slutt. Og jeg tror han endte opp med å si nei uansett. Du må se, det er en veldig morsom video på YouTube av han, jeg husker ikke navnet, han ordentlige nerden. Han som var veldig tykk, som nå har blitt tynn. Han som er... Han som Mallrats-mord. Han som skrev Mallrats. Han spiller og skrev Mallrats. Fantastisk fyr. Kevin Smith. Nei. Kevin Smith, ja. Ja, Kevin Smith. Kevin Smith, Superman. Alle som sitter og hører på dette må look up Kevin Smith, Superman. Det er en YouTube, det er et foredrag han holder, som handler om hvordan han sa nei Og til den måten du beskriver nå. Akkurat. Helt fantastisk. Det er selvfølgelig tull litt med holdet, men det er faktisk veldig riktig. Så du har nok rett at hvis du har kommet på et visst nivå, hvis du sier nei til en ting, så vil de ha deg mer. Det er ikke helt tilfelle alltid, men han klarte å neie seg til Superman. Akkurat. Fordi han sa, det her er jo bare dritt, og så sa de alle sammen, det var interessant, og så ble han kalt inn igjen til å fortelle dem igjen hvor er man, synes alle sammen var. Det må du bare se, det er veldig morsomt. Det er et bra tips. Det er andre ting som... Du sa det var to ting som gjør deg ekstremt nervøs, det er screeninger. Ja, testscreening. Du forklarer hva testscreening er, for de som lurer på det. Ja, det er noe jeg synes alle burde komme seg gjennom, og jeg mener jo, og det er sikkert farlig å si sånn, men jeg mener at hvis man får støtte, sånn som vi får her i Norge, får du jo støtte til å lage en film, så synes jeg at en del av det burde være at da skulle du i hvert fall teste filmen din foran et publikum, og se om de i hvert fall forstår historien, Om de ler der du tror de skal le og sånne ting. - Det gjør vi ikke i Norge. - Jo, det er sikkert mange som gjør det. Jeg vet at det er mange som ... Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det. Jeg vet det er mange som inviterer noen kompiser eller andre filmskapere. Det siste jeg trenger er andre filmskapere til å mene noe om ... Jeg må ha folk, liksom. Det er noe vi lærte der borte, og det er den vondeste dagen Hvor du da har en rough cut av filmen din, og så reiser du gjerne utenfor LA, fordi det er så mye filmfolk i LA. Det er ikke Nebraska eller hvor som helst. Og så leier du en kino, og så inviterer du folk, og så har du en testscreening. Det er sånn helt cold turkey, hva folk syns om filmen. Og så legger de sammen... Ja, det er så jævlig. Og da legger de sammen, så har du et skjema, og så skriver folk excellent, eller very good, eller good, tror jeg. Og så legger de sammen de topp... og så deler de det på antall mennesker, og så blir det en prosent. Og hvis den er lav, så har du et problem. Hvis den er høy, så er det bare gøy. Så på Karate Kid hadde vi da 94 prosent. Oi, såpass ja. Ja, da sitter det 450 mennesker i salen. Og da sa Amy, don't touch a thing, liksom. Og da gjorde vi et par små ting allikevel, men det, sånn som på lange flata nå har vi gjort det samme. Det er jo en komedie, den har en litt intrikat historie, så den har vi nå vist, vi har vist den i Nord-Norge, vi har vist den på Lillhammer, vi har vist den i Oslo, vi har vist den i Fredrikstad, der er jo selvfølgelig... Der er det 99%. Ja, altså, vi tok jo noen folk som... Vi hadde folk som ikke visste at det skulle gå så langt, som også ble positivt overrasket. Men det er forbausende hva du lærer, og det er helt jævlig å sitte der. For når de ikke ler, så gjør det så vondt. Men da må du gjøre noe med det. Hvor sitter du i salen? Jeg gjemmer meg litt bak, eller du sitter foran for å høre reaksjoner. Du sitter sånn at du kan se folk. Og så har du fokusgruppe, så prater du med dem etterpå og spør hva synes dere der. Ja. Og det er kanskje litt sånn som en filmskaper, altså hvis du lager et ordentlig personlig kunstnerisk verk, så kan jeg skjønne at det ikke er nødvendig, dette er det du vil formidle. Da er det på en måte, dette er filmen. Mens også på Toltemann, vi testet og testet og testet, og når folk sier, ja, fine landskapsbilder, da har du et problem. Hvis ikke folk har sitt tår i øynene på slutten, så har du gjort et eller annet feil. Og vi satt og testet og testet, og så hadde vi flere sånne fine landskapsbilder. Og så fløy Veslemøy over fra LA, og så hadde vi en test, og så lå vi våkne en liten sted. Vi er ikke der enda, altså. Og så fant vi ut løsningen, og gjorde noe med starten, og noen ting her og der. Og så løsna det. Så begynte folk å gråte. Og det var helt sånn... Utrolig. Bare i postproduksjonen, at man kan endre så mye. Ja, og igjen, hvis du går på YouTube og sjekker Rough Cut Star Wars, og ser hva han... gjorde hvordan den første versjonen var til den ferdige versjonen. Det er helt vanvittig hvor forskjellig det var, og hvordan han hadde en screening for Spielberg og Coppola og sånn, hvor de bare tenkte, stakkars Lukas, dette her blir hans siste film. Så en film kan være ræva, ræva, ræva, ræva, ræva, fantastisk! Og det er liksom bare med helt usynlige små ting som ikke du klarer helt å sette finger på, fordi hvis publikum har et problem her, så er ikke problemet der. Det kan til og med sitte 40 minutter tidligere i filmen, fordi det er en eller annen informasjon de ikke har fått med seg, så de har ikke med seg den der følelsen, så de gråter ikke. Du må analysere og tenke. Men får du plukket opp signaler i kinosalen, da merker du at folk faller av? Ja, ja. Det er som... Det er som en live konsert, eller en stand-up-act. Du merker med en gang. Folk tar mobilen. Ja, det er ikke det de begynner å flytte, du bare merker det. På komediet er det jo veldig tangible, hvis ikke de ler, så ler de ikke. Hvis 50 mennesker ser filmen din, og ingen ler, når du synes det er morsomt, så er det sannsynligvis ikke morsomt. Det må være vondt. Ja, og det er ikke nødvendigvis at den vitsen er dårlig, men det kan hende at du har klippet for tight, at neste vits kom for tidlig, så du må gi litt mer luft. Så tester du det, og så begynner folk å le. Ok, der satt den. Sånn må du stemme det som et stort flygel, da. Seks-åtte testvisninger. Vi hadde seks på toltemann, og da endelig satt den. Og det vi fant ut var at den åpna jo litt med en sånn scene som var under vann, og sånn brutalt med en gang. Så folk hadde ikke rukket å sette seg i stolen en gang. De hadde ikke rukket å tenke, nå er jeg på kino. Så det lages jo bare en litt usakelig åpningsbilde. som bare var for å kjøpe tid. Med litt sånn intro og så begynte folk å tune inn, og så var de med på reisen. Og det vi oppdaget også var jo at den unge generasjonen ante jo ikke hvorfor Jan Balser absolutt skulle til Sverige. De skjønte ikke det. Så da måtte vi inn og da laget vi, altså da fant vi klipp. Vi hadde en hund, lille jenta. Så filmet vi Thomas foran bare en litte stykke vindu. hvor han sa jeg må til Sverige, og så hadde jeg et hvorfor det fra henne som hørte til en helt annen replikk. Og så sier han jo fordi der er jeg trygg. Fordi etterhåndsvis, jeg husker ikke hva det var. Og så skjønte folk det. Da var alle aldre med meg en gang. Det med å identifisere tingene her, er det vanskelig? Ja, det er det som er det store. Det er der du på en måte skiller god produsenter og kanskje regissører og studio executives de skjønner dette her at det er ikke bare en numbers game de ser jo på tallet og det kan du se på likability er det en film som folk liker men de skjønner også at hvis det er noe de sliter med så er det ikke nødvendigvis der, da ligger det et annet sted - Kan det være at det er et typisk fellede at man limer seg utrolig til manus, fordi manuset ga deg en fantastisk følelse i det du leste første gang, og du stoler helt blindt på det, at manuset tromfer klippen i for stor grad. Er det et typisk feil? - Det har jeg aldri opplevd. Manuset er det jo i prinsippet helt ferdig med den dagen du er ferdig med å filme. Du lager filmen helt på nytt i klippen. Du lager en film tre ganger, sier man. Du lager den når du skriver den, du lager den når du filmer den, og så lager du den i klippen. Geir, fotografen jeg elsker å jobbe med, han beskriver det litt som at det å lage film er som å gå på et marked. Du bare liksom samler inn så mye du kan. Poteter og berginer. De har kjøtt, ja da må jeg ha kjøtt. Jeg skulle egentlig hatt sånn. Du skulle hatt en soldag, men så ble det regndag. Da må jeg ta det i stedet. Så du bare samler seg. Du må filme, filme, filme. Alle alternativer. Prøve ting, prøve ting. Så kommer du hjem og så blir det sånn. Her! Og så begynner klipperen, ikke sant? Og så lager du en helt ny film, kanskje. Sitter du sammen med klipperen alltid? Ja, ja. Er det vanlig? Det vet jeg ikke. Det som er veldig gøy er hvis du har en ordentlig god klipper, sånn som jeg hadde Jens Christian Fodstad på Toltemann, eller Morten Rørvig på Langeflateball her, er at du gir de full tillit. Lag den filmen du synes det skal være, Og så er det månedsvis med krangling og bytting og ordning og mekking. Men da har du fått deres visjon. En klipper er jo en stor kunstner. Så du må på en måte overlatte. Det vet jeg alle regissører har, det er The Rough Cut Blues. Det er når du ser din første klipp av filmen din, så hater du filmen. Det er det verste i verden. Og du ringer agenten din og sier, beklager, du kommer aldri til å tjene en kron igjen på meg, og jeg bringer Vestermøy og spør, har du sørget for pensjon? Nå selger vi hus, reiser vi hjem. Dette er det mest ræva vi har laget i hele livet. Og så er som sagt filmen ræva, ræva, ræva, ræva, ræva, og så blir det en bit litt av det, og så kjempebra. Ja. Så du må liksom prøve å forelske deg i prosjektet ditt igjen, gjennom måneder med å hate det, og så lever du plutselig ditt eget liv, så får du musikken og lydene, og så er det ikke din film lenger, så eksisterer den bare der oppe, og da... Er ikke det et velkjent sitat at hvis du ikke blir fysisk uvel første gang du ser Rough Cut, eller første utkast av filmen din, så er det noe gærent? Jo, det kan godt være det. Jeg har sagt det, så brukte jeg det samme nå, fysisk uvel, som er veldig kjent for oss først. Det er jo tydeligvis en veldig kjent fenomen. Ja, det er rett og slett kvalm og sitter sånn, å herregud, åh. Det er veldig fascinerende for oss, skal vi si oss filmsere, som jo da ikke, som bare forholder oss til en versjon, men det som har vært det gøy med, som vi har et levende eksempel på den dag i dag, er jo at en film, vi har sett to versjoner av en film nå, som da heter jo Justice League. Og den muligheten har vi aldri hatt før at en film er blitt laget, ikke har fungert, blitt laget, eller klippet på nytt. med litt tilleggsting. Det skjer jo nesten aldri svit jeg har fått med. Synes du den funker bedre da? Jeg synes det første var så dårlig at jeg tenkte sånn, dette her kan ikke repareres. Jeg synes det var helt krise. Og jeg satt og nesten spolt meg inn bare for å bli ferdig med, for jeg synes det var et makkverk da. Og så var det en god stemning på den der Snyder-køtten, og da tenkte jeg sånn, vet du hva, nå er det noen bare sånn Snyder-fans, dette er sånn typisk hyping, dette gidder jeg ikke, jeg har sett den filmen. Og så sa jeg, faen da, få se den da. Og så satt jeg den på liksom, og så Allerede i starten, så husker jeg den første versjonen, da begynner det med Superman, hvor de har en segifeil med varten hans og sånt. til Snyder Cut som introduserer, tar med hva som har skjedd i den forrige filmen, og setter stemningen på en helt alvor med en gang. Setter backstorien, minner oss på hva som har skjedd, og rett på en måte i alvoret. Og det blir sånn, oi, dette her funker jo. Nå er jeg en helt annen modus. Det er utrolig fascinerende. Det er sånn sigarettpapir-grense, tynn grense mellom... møka og bra. Og det er helt fascinerende. Og det er noe jeg lærte av Will også, er den følelsen at hvor langt skal du gå? Du gjør en scene, du pusher ting. Og det kan være at vi er litt redde for hvor vi tenker at blir ikke det litt for amerikansk, sier man jo ofte her hjemme akkurat som det er noe negativt. Men blir ikke det litt for... Jo! Det blir det. Du skal dit. Folk har betalt 120 spenn for å se noe som er for et eller annet. Det er for mye ditt, eller for... Ikke sant? De går jo ikke for å se bare akkurat sånn jeg trodde det skulle bli. Så han sa alltid, genius balances on the edge of pathetic. Så du må gå... Jackie Chan som sitter og gråter i bilen, og du tenker, herregud, er ikke dette for mye? Vil man sagt hjem i Norge, det er vel litt for mye vel? Ta det litt ned, ta det litt ned. Nei! Når du ser en film, så sitter du alene og ser filmen. Selv om det er 300 mennesker rundt, så er det deg og filmen. Så du føler og er med. Enten så er det helt patetisk, eller så er det helt genialt. Og du kan ta alle geniale scener gjennom tidene, og tenke, å, det finnes en veldig, veldig patetisk versjon av det her også. Men de tok sjansen. Altså, se på Blade Runner. På Rutger Hauer som sitter på slutten. Men Sitter på knærne med tårer og sier «I've seen things, I've seen battles at the Tannhauser Gate». Og så liksom, tenk å gjøre det, og du sitter liksom «Herregud, selvfølgelig har han sett battles på Tannhauser Gate». Og jeg klarer å forestille meg hva Tannhauser Gate er for noe, liksom. og så slipper han det hvit du liksom prøv å pitch det til en norsk kjære venske, hvit du er ikke det litt mye av nei Genius balances on the edge of pathetic. Det er ikke mye som skal feile en sånn scene for at du blir helt patetisk. Helt jævlig? Ellers er det helt fantastisk. Og du må alltid tørre å gå til den kanten. Men altså, det er jo... Det er jo sånn interessant med klisjer, er det en resesjør som synes det er store frykt at man skal falle ned i klisjen, at man faller på fristelsen? Eller er det en, som jeg har tenkt på, kan det være en god venn i nøden? Ja, det må du ikke bruke mye tid på, tror jeg. Du må lage det du har lyst på selv, og så kan du tulle med klisjer, og du kan tulle med referanser, og klisjer er jo en shortcut til at folk kjenner en ting. Ja. Man skal ikke gå ut og være redd for hva folk syns eller ikke syns. Da setter du kjæra foran hesten da. Det går ikke an. Som filmskaper så må du ta sjanser. Du må tenke, vet du hva, jeg elsker dette her. Og akkurat nå er det ikke noe filmmusikk her, og akkurat nå ser det helt rart ut at han sitter der på knærne og slipper en hvit tue. Men når du får alt på plass, så kommer det til å funke. Så du må, det er så mange folk som står rundt en regissør som sier, er ikke det litt mye av? Nei, det er vel litt mye vel? Og det er lett for dem å si. Det er det enkleste i verden for enhver person på setet å være den første mann til å si, du, nå skal jeg være litt jævelsadvokat her. Det er det enkleste i verden, er å være den som sier først, du, er ikke det litt mye? Og så blir du sånn kjempeusikker som resursør. Sier du, ja, kanskje det er litt mye, skal jeg ikke gjøre det da? Nei, synes jeg ikke du skal gjøre det, gutt. Vi hadde noen sånne diskusjoner på 12. mandag. Ikke med Vestermøy og Espen, men med andre folk. det er vel litt mye det var litt sånn norske sånn jo, jeg skal dit Sånn skal det være, og jeg skal ha det sånn. Og så prøvde de, ja, men det er ikke sånn, det blir vel ikke helt sånn, det blir litt sånn en amerikansk film. Ja, hvis det blir halvparten av en amerikansk film, så er vi vel lykkelige da. Men hvordan nazistene skulle fremstå og sånt? Nei, nei, og det igjen er en sånn litt ufortjent, der var det vel noen kultursjournalister som sa, herregud, det er en klisjé, han har ar i ansiktet. Og så er det historisk korrekt. Så har denne karakteren arre i ansiktet, for det er slagkutt som de fikk på private skoler. Hva skal jeg gjøre som filmskaper hvis det er historisk korrekt at Jonathan Rhys-Myers har arre i ansiktet? Og så kommer førstemannen som er litt smart og sier «Det er litt sånn Disney bad guy med arre i ansiktet greier. Hva gjør jeg da?» - Det er verdiløst informasjon da. Altså verdiløst innspill. - Ja, det kan du godt si. Men det er jo førstemann som tør å si sånt nå da. Det er jo den som vinner rommet, ikke sant? Haha, jeg sa det da, jeg vet du. Jeg sa det var litt sånn Disney-klisjé, jeg er så: "Daven!" Ikke sant? Og hvis du da ikke som regissør har vært gjennom dette en del ganger og tenkt: "Jeg må stole på den lille stemmen jeg har inne i hodet." For det er så mange folk rundt meg som sier, «Jeg er litt myevel, og er du sikker på det?» Hvis ikke du, «Ja, jeg tror på det. Jeg vet at det funket når jeg lå med øynene igjen og hørte på musikk. Det funker ikke nå, for nå står vi her alle klissende, akne med klær på, og bomber og det ene og det andre, men det kommer til å funke.» Hvis du da sensurerer deg selv, fordi du har sånne naysayers rundt deg, så går du kanskje glipp av en fantastisk scene, da. – Mm. Det krever erfaring, ja. Ja, og det krever søttespillere som Espen Horn og Veslemøy som står der og sier «Kom igjen, prøv det!» «Det kommer til å få...» «Ok, da prøver vi!» «Det er sånne folk du trenger rundt deg!» Ikke filmkritikere. Det er vel ingen som har reist en statu enn filmkritiker. Er ikke det sånn kjent? Har du noe særlig anstrengt for å være filmkritiker? Eller er det noen aller i seg selv? Ja, det er klart jeg har det. Jeg synes jo det er vanskelig. Det er gøy å få god kritikk, og så er det ikke noe gøy å få dårlig kritikk. Så enkelt er det. Og det er jo rart å tenke på. Det man ofte tenker på er at her er det hundrevis av mennesker som har brukt et år eller mer av livet sitt, og de har stått på natten, og de har bært vannflasker, og de har løftet lamper, og all den jobben som er gjort. Og så er det en kar som har sittet alene og sett filmen din. Ikke blant publikum engang, bare sånn, nei, var ikke det litt mye? Og så med ett pennestrøk, så er all den jobben som disse hundre mennesker menneskene har slitt med feil litt bort. Det kan gjøre litt vondt. Det tror jeg på, og det er sånn ... Hva skulle du tro at det kanskje er filmkritikernes makt? For det er jo veldig viktig i forhold til markedsføring og starten av filmen, at hvis nok kritikere kan jage publikum bort fra filmen, og det gjelder jo også bøker og alt mulig sånt, at det er dilemma det der også. Men det er også sånn på en annen side, så er det jo den gode kritikken kan også gi en kjempeboost for filmen på en måte. Ja, det er et evig dilemma, for å si det sånn. Og det er helt terningrulling. Det eneste beste man kan gjøre er vel ikke forholde seg til det, eller? i minst mulig gang. Du kan jo som filmskaper si at jeg bryr meg ikke om det, men så ser du jo at billettsalget går jo dass, som denne filmen som disse hundrevis av menneskene har slitt på, all den jobben. Fordi det er vel noen som også leser kritikkene, jeg vet ikke. Det er syvvis. Vi har jo noen mainstreammedier som har mye bra klikkstoff der. Ja. Ja. Selv om jeg tror folk også er kloke til å... Jeg tror folk bruker mye mer IMDB Rotten Tomatoes. Da tar jeg kanskje ikke utgangspunkt til meg selv, men at jeg liker mye bedre, skal vi si, et publikumskonsensus bedre enn VG Dagbladet gir meg ingenting, men... Jeg synes det korrelerer veldig godt med at det er sånn IMDB, store volymer med IMDB, skåren for eksempel, eller Rotten Tomatoes og de tingene, gir meg ofte en pekepinn på om jeg skal bruke tid på dette eller ikke. Ja, ja. Og der er det vel også sosiale medier og publikum til publikum som nå kanskje har en ærligere... Jeg vet ikke. Og det kan også slå begge veier, men nå sier jo folk hva de mener. Og det har på en måte kanskje vært godt å få fram det, synes jeg. Ja. Jeg ser at nå har vi snart snakket i to timer. Herregud, jeg preker alt for mye. Jeg beklager. Dette her er jo en helt vanlig lengde i denne podcasten. Jeg tenker jeg skal ikke holde meg lenger på det. Det er jo til deg som hører på. Vi sitter her en fredag settermiddag og koser oss. Vi skal jo hjem til våre kjære etter hvert her nå og kjøre litt fredagskveld. Vi kan jo sitte her og prate om filmmusikk og trailer sikkert til klokka ti. Det var gøy at du var så inne i filmmusikk. Ja, det var gøy å få dratt frem litt navn og litt mimring der. En annen ting som er bare sånn, det siste ting da, Det er jo en annen mann som jeg har brukt veldig mye tid på i denne podcasten, av interesse for historiefaget, det er Robert McKee. Jeg synes det er så utrolig mange relevante ting man kan dra over i livet generelt fra han, skal vi si. Da må du sjekke ut, Robert McKee er jo på en måte litt den destillerte versjonen av det. Sydfield er det vel, og ikke minst Michael Hauge «Er mannen du vil lese?» Han er blitt en personlig venn, for da vi da skulle gjøre Karate Kid, så sendte Will et bunke bøker til meg, som var alle disse manusbøkene, for da skulle vi jobbe ukesvis oppe i Utah med manuset. Halvparten av dem hadde jeg lest, et par av dem hadde jeg ikke lest, og når jeg kom opp dit, så hadde ikke han bare liksom Han hadde ikke bare bøkene, han hadde leidt inn forfatteren av boka. Så Michael Hauge er et levende geni. Og så har de jo selvfølgelig Save the Cat, som er en litt mer inngående versjon enn Robert McKee. Men Michael Hauge er den, han har blitt en personlig venn, og han sender vi manus til, og så har du da en konsultasjon med han. Og det kan alle som hører på her også, hvis du har et manus, sender det til Michael Hauge. Det koster kanskje 30-40 000 kroner, eller noe sånt. Det amerikaner er ikke norskmånede. Nei, han har norske aner. Han har lyst til å komme til Norge og forelese litt, for han er som Robert McKee, bare... synes jeg er mye mer dypt gående. Spennende. Ja, så Michael Hauge, writing screenplays at sales, og Hero's Journey og sånne ting, det burde du sjekke ut. Og det er en tjeneste som han gjør, du kan maile han og si her er mannen som mitt, og så tar han da en konsultasjon med deg og forteller deg. Og han gjorde det på Karate Kid, han har gjort det på alle filmene. Spennende. Tolteman, som han gjorde noen helt geniale små ting, som bare, ok, selvfølgelig liksom. Mm. Og han sitter helt nøkternt og har ingen personlige darlings i det hele tatt. Han bare forteller deg, her er en hero, sånn må det skje, sånn må det skje. Og det er forbausende hvordan all film du elsker, hvis ikke det er Paul Thomas Anderson, Wes Anderson da, som bare kjempedriter i alt det der. Eller Coen-brødrene som aldri har lavet en tredjeakt hele sitt liv. God bless them. Men... Alle filmer du elsker, kan du på en eller annen måte putte inn i der sånn. Og du kan sitte og late som «Nei, vet du hva, jeg bryr meg ikke om regler og bøker og sånn». Men da tar du feil, altså. Fordi dette her er ikke en oppfinnelse, det er en oppdagelse. Det er faktisk sånn en fortellestruktur fungerer best, da. Det er noe som sier at med en gang du lærer teknikken, eller på en måte struktur, skjønner film og kan det fra bunnen av, og all den lærdommen der, så ødelegger du også filmens opplevelse. Men jeg er ikke helt enig i det, fordi alle de beste filmene jeg ser så glemmer jeg både hvor jeg er, hva jeg ser, hva så sjælt jeg ser på strukturen. Suspension over disbelief, ja. Ja, og det glemmer jeg, mens kanskje på dårlige filmer kan jeg gå og bli sånn her, nå går jeg i analysemodus, da skjønner jeg hva som er problemet her. Det er så enkelt, ikke sant? Og jeg kan også litt om film, og jeg kan litt om hvordan man lager film og sånn. Jeg sitter aldri, hvis det er en god film, tenker jeg ikke et sekund på hvordan jeg har gjort ting. Nei, du ikke da? Nei, nei, forhåpentlig ikke. Jeg er helt i det filmen, jeg. Hva er det siste beste filmen du har sett da? Jeg fikk altså klump i halsen av James Bond. Ja, med avskjeden til det. Da var det spoiler. Kanskje alle har sett den. Hvis du ikke har sett James Bond, så er du en faker. Det tenkte jeg at det var modig. Den var episk og fet. Da fikk jeg klump i halsen av James Bond. Det har jeg aldri fått før. Det var spennende å se hva som skjer videre der. Om du startet hele greia på nytt. De har jo hatt fire Spiderman nå. Ja. Vi bryr oss jo ikke noe om det. Alt er lov nå. Så det blir spennende å se hvordan franchise-ene kan starte opp. Jeg lurer på om det er noen begrensninger for det. Så lenge det går folk og ser det, så er det ingen begrensninger. Jeg lurer på om jeg skal se Dune en gang til. Jeg har en på jobben som har sett den fem-seks ganger på en uke. Ja. men jeg tror det er en film som går an å se mange ganger. Samme med Christopher Nolan sin, det er jo også litt sånn der du kan se... Nolan er litt sånn mind... Det er tøft. Ja, mind... Du... Jeg synes han var fin, liksom. Men jeg vet ikke hva du skulle se den gang til. Tenet? Nei, Dune. Dune, ja. Tenet, skal jeg lyst til å si igjen. Ja, Tenet, jeg har sett to ganger. And you still can't figure it out? Ja, den måtte jeg virkelig... Da satt jeg i kinosalen, hvis jeg hadde vært på sånn screening der, så da falt jeg ut, og kom jeg tilbake, da falt jeg ut helt, ja. Så da visste jeg at jeg måtte se det flere ganger. Jeg husker når jeg så... Memento første gang. Det er første gang jeg har hatt en kinopplevelse hvor jeg følte det samme som hovedrollen. Jeg tenkte, hvilket geni er det her? Det var... Tusen takk for kina din. Takk for praten, unnskyld at jeg preger så mye. Det er ingenting å unnskylde. Så må vi jo plugge at folk må komme seg på kino og se nye filmer dine når den kommer. 1. april. 1. april, det er så nærme til. Det er en ordentlig varm og god film. Jeg hadde ikke gått og sett den lange flaten, men denne var så varmt og morsomt. Jeg trodde det bare skulle være kaller og fotball, men det er ikke det. Så løp jeg hjem og så «Enern og To» her nå. Så veldig stolt av den filmen her, og alle som har vært involvert i den. 1. april, så smelter det der, og hva skjer etter det da? Er det Holdodal eller er det Norge? Da drar vi tilbake igjen. Det er et par andre ting som er cooking, som det heter. Får vi se hva som skjer. Spennende. Bra svar. Tusen takk for praten. Takk skal du ha.