Jeg nevnte det, Elon Musk, han er jo veldig på på det at vi er så integrert i det digitale tidsalderen, at det er ingen vei tilbake. Men det er jo det, det er jo naturen. Jeg så en sånn greie, sånn som blir spredt i dag, 15 år siden så var internett en måte å escape from the real world, liksom. Ja, så...
Mens nå så er den virkelige verden en escape fra internett. Men det er jo, altså jeg har jo vært med hele veien fra 80-tallet egentlig på den internettrevolusjonen, nei datarevolusjonen, jeg var på internett før det var internett med sånne
var det 33,6 spaud? - Ja, ja, ja, kilo bit per sekund modem. - Ja, det var helt vanvittig streikt sammenlignet, det er nesten ikke til fatte at vi lastet ned spill og programmer. - Det er helt sykt, men også ikke glemme prisen. Du betalte hotellerskritt for å være på internett. - Ja. - Og det var 7 kroner minuttet. Det er en avsindig sum å tenke på i dag. - Jeg husker faren min, han ble alltid syndet når han kom hjem
Mamma pratet sundmørsk, for vi har jo Vestlandsfamilie. Men da visste han at hun hadde ringt til familien. Det var før klokka fem, for det var dyrere å ringe før klokka fem. Så da har det vært på rikstelefonen, du må ringe på kveldstid. Det er da det er billig.
Det er helt vilt å tenke på hvor kort tid siden det er. For oss er det jo kort da. Hvor helt sinnssykt gammeldags det må virke for de som er unge nå. At vi drev med fasttelefon og fax, og at moden for oss var en big deal, å kunne logge seg på internett via PC.
Og så husker jeg, jeg hadde en IBM, jeg hadde den første personen i komputeren, XT, tror jeg den het, IBM XT. Den var jo stor som et hus nesten. Men så var det en Karl Svein borte i gata, han fikk tak i en Mac,
Og den kunne gjøre to applikasjoner samtidig. Han kunne være inne i Word, og så kunne han være inne i noe PowerPoint-lignende greier, bare at det var Mac-produkter da. Men han kunne gjøre to ting samtidig. Det var helt sinnssykt. Herregud, du kan bare liksom... Jeg måtte ta inn og ut floppedisken for å starte opp et nytt program, og...
Det har vært en liten utvikling siden da. Det var noe skjermfullt over det også, sånn at du måtte finne ut av ting selv. Det var en slags problemløsningsmaskin også, for det var ingen fase eller manual. Du måtte lære deg DOS-operativsystemet, du måtte finne ut hvordan frigjøre minnet for å kunne starte en applikasjon og installere spillet. Det var veldig sånn læring i, det var ikke bare å putte i den kassetten og trykke på play som du har med TV-spillet. Det var det fine med
PC-tiden synes du det var da? - Allerede da fikk vi en sånn splitt blant forbrukerne, og det var jo Steve Jobs, som jeg synes den filmen om han, fikk satt fingeren på det veldig godt. Enten skal det være sånn tankløs forbruker som Apple hadde lyst på, som du bare trykker på en knapp så ordrer det seg.
Mens vi PC brukere, vi vil jo gjerne fikse ting selv og forstå og hacke litt også. Hele veien, ikke sant? Og det er det samme med iPhone og Android i dag også. Hvorfor gidder du å være styre med virusprogrammer og alt sånt? Rydde PC-en din, trykk på knapps, order alt seg.
Og det er to typer for brukere. Det er det. Det var jo litt gøy med å drifte det, og ikke bare det å sette sammen en PC, det har jeg fått mye igjen for både når jeg startet opp den podcasten her, fant jeg ut, all datainteresse min kom tilbake. For nå måtte jeg plutselig kikke inn i datamaskinen for første gang på 10-15 år. Sånn ser det ut nå, det er jo ganske lik som det har vært alltid, det er prosessoren min, og så vet jeg hvor jeg skal plassere inn ting i en PC, så det ville vært helt kresk hvis jeg ikke hadde
Jeg fikk igjen for det som nyutdannet økonom i 1995, da jeg kom inn i næringslivet, og så skulle alt være data-fokusert. Den nye datarevolusjonen, den har jo vært noen ganger, men det er ikke alltid om det samme.
Da kom jeg inn i en bedrift med 12 ansatte, hvor hvert eneste brev, hver eneste telefaks og hver eneste e-mail skulle inn i et system.
og kobles opp mot et objekt, og så opp mot en kunde, og det var jo så komplisert. Og det var en kjempefordel for meg da, i en alder av 23, at jeg kunne sitte der og vise alle de snarveiene som disse datanerdene som lagde dette programmet. Det var jo tungvendt, inn og ut av programmer og sånt, men det var jo revolusjonerende.
Men så hadde det kontrollfunksjoner, kontrolljord, kontrollg, og så viste jeg dem disse... Da var jo alle mine kollegaer rundt 40 år, sånn cirka. Alle kundene vi hadde var rundt 40 år. Og alle...
Konkurrentene var rundt sånn 40, og jeg var kjempeung og hadde sånn Ole Gunn og Sosa-look, sånn babyface-SS'en, og i dyre dresser. Men trade-offene var greit, de lærte meg å merke det, og jeg lærte dem datasnærveier. Så de slapp å bruke ti minutter på å sende brev, og registrere det sånn som det skal registreres inn i datasystemet, men de kunne bruke halvparten. Og det er ganske mye å kunne sånne snærveier.
Så det var en veldig fin trade-off det i et par år, som hjalp meg inn i det markedet og forstå både finans og eiendom. Jeg var jo økonom før jeg ble historiker, så det er en fin bagasje å ha, hvis man skal se på historie og forstå historie, ikke minst det som skjer i verden i dag, makroøkonomisk og sånn. Ja, det vil jeg tro også. Det er...
Jeg tror spesielt, jeg vet ikke hvor viktig det er å være god på data lenger, for det virker som alt bare har blitt litt sånn som du sa, en knapp på. Og litt sånn med biler også, skjermen med biler, så vidt jeg har skjønt på de som forstår seg på hvordan mekker og fikser biler, også den skjermen der borte, fordi de får ikke gjort noe med bilene. Det er bare så elektrifisert og
umulig å gjøre noe, så du må liksom inn til en leverandør som bare kobler seg på bilen og så fikser det nesten eksternt. Ja, men alt er jo så sammensatt, og det er en del av hele systemet selvfølgelig. Enkelte biler kan du ikke bytte lyspæra på. Du må inn til verste, men det er jo en del av poenget. Verste er jo knyttet opp mot bilprodusenten, og det er jo ganske interessante avtaler og pengestrømmer som går der. Det er nesten litt som mafia. Det er den nye støvsøgeposten, ikke sant?
- Gå blekk til printeren og støvsukkerposer, det var faen meg eget budsjett i gamle dager. - Ja, men selvfølgelig sånn var det. Hewlett Packard fant ut at vi tjener mye mer på å selge blekk enn printere, så vi bare dropper prisene fullstendig på printere.
Det var jo smart. Jeg husker den tiden da hele tiden Microsoft holdt igjennom operativsystemer, og det samme Pentium. Det gikk fra 2.86 til 3.86 til bedre og bedre maskiner. Men så holdt det igjennom. Det er akkurat sånn som legemiddelbransjen gjør. Du sitter der og har brukt masse penger på å utvikle et produkt,
Men så har det brukt så mye tid at det neste produktet er jo egentlig klart. Men du må jo tjene først penger på det produktet du har, ikke sant? Og det er jo en sånn kinesisme som jeg husker vi fikk skikkelig nok av på 90-tallet. Herregud, det går igjen, og det går igjen, og det går igjen. Det er jo den måten det gjøres på da. Og du ser det med iPhone også, ikke sant? De kommer jo ut to ganger i året på et tidspunkt der nesten. Og de har jo, de kunne sikkert putte av veldig mange ting igjen, men så får de flere releaser og flere...
Mer støy og eksponering og alt bakover. Akkurat som det er akseptabelt å betale himmelen mye for en halv liter øl, så er det greit å betale 10 000 eller 15 000 for en ny telefon. Ja, det er helt vilt. Ja.
Og du skal bare henge deg på, ikke sant? Det er sånn betalingsviljetten, for det nyeste nå er jo å abonnere på en, skal vi si, avis, podcast, støtte noen som du lager innhold som du liker. Patreon. Så er det sånn der, Patreon, Wikipedia, whatever da. Det er sånn at de spør om 29 kroner, 59 kroner, vil du abonnere for 9 kroner i måneden? Nei, ikke.
enda en abonnementstjeneste da det er jo sånn 10-20 kroner i måneden og så er det rett ut å kjøpe fire runder med øl på byen og så er det sånn fire års abonnement på et eller annet avis og en podcast og alt mulig på internett det er så rart den der betalingsviljetten for meg er det veldig spesielt å oppleve for jeg flyttet fra Oslo for 13-14 år siden
Det var ikke mye bra som var i Oslo på det tidspunktet der. Man ser tilbake på det tidspunktet da det nye nasjonalmuseet ble valgt og Munch-museet ble valgt. Det var veldig, veldig urydde prosesser. Det står jo der, disse to byggene, de nye, og vittner om sammenlignet med andre tilsvarende prosesser i utlandet, andre bygg,
Jeg synes det er litt sånn til skjems, men det er litt sånn typisk barcode i Bjørvika. Det er veldig sånn tegn på hvordan det ofte er i Norge. Sammenlignet med København for eksempel. Du kan se når du sykler i København, da er det så mange regler. Ja.
Men sykling i Norge, i Oslo er det overalt og rødt lys. Så kan du kjøre på Forthau, du kan gjøre litt sykkelfelt på veien. Jeg elsker å være i København, og så gjør jeg noe gærent. Det skjer jo tit ofte, jeg er litt uvernet av meg. Går på rødt lys, eller sykler, jeg skal ikke sykle. Og så sier jeg tilbake på så godt dansk jeg kan, at jeg er fjellabe.
Når du sier at det er fjellapet, da skjønner du at det er norsk, og da er det greit. Danskene tar den humoren. Dette her er som skruer som skrus inn år etter år, og det resirkuleres. Det er bare å se det på tema. Vi ser det på, jeg husker Asle nevnte Critical Drinker. Jeg har fulgt han kjempelenge. YouTube er fantastisk.
en veldig fin måte å formidle på om filmer og sånn. Han hadde en nå nettopp om The Soft Reboot, altså disse filmene som bare, ja nå skal vi ha Ghostbusters, nå skal vi ha Matrix, nå er det akkurat det samme som skjer, det er bare varianter på et tema, og sånn er det jo med musikk og alt, det er jo bare varianter, og til slutt sitter du igjen bare med gråsoner. Ja.
Men jeg tror det kommer noe nytt ut av det, sånn som du snakker om Patreon og sånt på den Viking Stories, min egen YouTube-side, og folk som følger, men det er en sånn, man omfavner det personlige og det litt mer autentiske.
Og det tror jeg hjelper veldig, og jeg har merket det selv at amerikanere elsker det. Altså jo mer deg selv du er, jeg er jo det nå når jeg er her med deg, men det er jo veldig mange som taper seg, liksom jeg skal være den personen, eller spesielt i USA, du bygger opp en forestilling om hva du er, du skal være explorersklubben, du skal være... Og så spiller du den rollen, men du er ikke den rollen privat. Og da blir det veldig mye gimmick, det blir veldig overtadisk, og så er det veldig mye som er sånn,
Men det som er autentisk og ...
at du er litt deg selv og gir av deg selv, det er en av de tingene som overlever. Og jeg tror grunnen til det, det er at det har med substanssyre. Det ser jeg også her i Oslo, og i hele verden, spesielt i den vestlige verden. Alt er så sammensatt nå, og alt er så enkelt å se hvordan man tjener penger på det, og hvordan ting skal resirkuleres. Det er liksom...
Ta film som vi snakket om. Alt er jo den gamle gresk modellen på teaterstykker. Du skal jo ha klimaks, større klimaks, og ta det ned, og så kommer Katarsis, det siste store klimaks, hvor alt går gærent. Og så ordrer det seg. Og du vet, det er liksom om og inn, om og inn, om og inn. Til slutt så blir man jo litt oppgitt, og lei, og
Jeg tror man føler litt mindre også. Jeg tror det, altså. Det er ikke bra. Det er en del av det samfunnet vi har også, hvor alt er så mye gjennom skjerm også. Hvor man bommer litt på disse hormonene, og det skal mer til
å få en hormonell reaksjon på en film eller noe sånt. Eller du må i hvert fall oppleve de tingene i livet ditt, sånn som har blitt far for eksempel, så det er lettere å kjenne når det blir litt sånn tår i øyekroken. Eller rett og slett å oppleve mye motgang. Da kan du greie å trigge de samme følelsene, men hvis du bare kjører sånne reboots på absolutt alt, og det er noe som jeg tenkte jeg skulle snakke om senere når vi skal i neste episode, eller når det blir,
om litt mer moderne tider. Vi ser det nå i samfunnet hvor alt henger så sammen, at ting som skjer i Kina, ting som har med strøm, hvor sammensatt det egentlig er, at du får sånn sommerfull effekt, butterfly effekt, som er virkelig merkbar, til og med på privatlivet til enkelpersoner over hele verden. Jeg digger den der butterfly effekt-tanken. Jeg gjør det egentlig sånn,
Det gir også litt mening til de små tingene, at selv om du ikke ser effektene av det eller resultatet med en gang, så har det kanskje en langsiktig påvirkning på enten deg eller de nærmeste. At du ...
rydda rommet eller tok søpla eller sa hei til den personen, eller sånn. Til så små detaljer som det, så er det den sommerfull effekten. - Men det går på substans også. Det er de nære tingene, personen i kontakten, det er det som må overleve. Jeg kjenner litt igjen det som skjer nå fra 1999 og denne internettbobla sprach. Hvor alt blir så komplekst, men egentlig er det ikke komplekst, det blir bare bygd opp som en boble, akkurat sånn som finanskrisen.
Og så er det alltid noen som skal tjene penger på, når det begynner å nærme seg en doble som sprekker, så skal man tjene ekstra penger. Jeg husker jeg møtte en norsk-amerikaner. Han drev med sånn subprime mortgage. Altså han tok de som var i en skikkelig dårlig økonomisk situasjon, lånesituasjon, fordi de var fattige. Normalt da.
Og så var de fullstendig desperate, og han tilbudde dem da gjennom, han hadde 130 ansatte og sånt, så ringte de rundt i hele USA, og skulle liksom kjøpe dem tre eller fire måneder til med å refinansiere lånet. Til enda dårligere deal, ikke sant? Men det var like for det sprakk. Det der er ekkelt, altså disgusting er vel ordet. Å utnytte folks desperasjon,
På den måten der. Når du går inn på menneskeliv i tillegg. På den måten med familier og traumer og generasjoner. Det var jo det han Turbonegger... Selstyr. Selstyr, ja. Han var i USA. Han var jo flink på den, synes jeg. Den ene tv-serien han hadde på NRK der. Og besøker sin egen slekt i USA. Og får litt perspektiv på akkurat det der. Så nei, det er...
Hva skal jeg si, jeg tror det kommer noe godt ut av det, men jeg tror også at den diskusjonen om vi lever i en tryggere verden nå, eller en farligere verden, den er litt interessant, den har jo pågått en stund på hele 2000-tallet egentlig, for det er færre kriger, og det er færre folk som dør av sult og hungersnød og sykdommer enn mange, mange ganger tidligere historien.
Vi har hatt et glippe nå etter at dette jernteppet falt, og så starten av 90-tallet. Frem til nå har det vært et 20-års glippe, hvor vi har, spesielt i Vesten, men ikke bare i Vesten, hele verden har opplevd en velstandsøkning
og ekstremt mange fattige ut av fattigdom. Det har vært det store argumentet for veldig mange i corporate business at vi har sånne sweat factories i Asia og sånn, men så organiserer det seg fra land til land. Kineserne gjør det, så øker lønnen, så får vi millioner på millioner på millioner, tittals millioner ut av fattigdom på grunn av at kapitalismen sørger for det.
Så det har vært argumentet. Men samtidig så utnyttet det da
fattige fabrikarbeidere som har seks dagers arbeidsuke med sinnssyke timer, men så organiseres det seg, og så flytter de fabrikkene videre til Vietnam, og videre ned til lenger ned i Asia. Så blir det organisert, og så er det en måte å tenke litt stort på historien, og ikke tenke på enkeltliv selvfølgelig, for de har det jo kjipt, men neste generasjon får det bedre. De får iPhone, og så får du flere konsumenter.
samtidig som Kina har holdt på som de har holdt på. De har kjørt ren imperialisme etter blå kopi fra slutten av 1900-tallet i Afrika de siste 15 årene. Nå bestemte Kina seg for cirka en uke etter at Joe Biden gikk ut for jul og sa nå skal vi satse green med masse bistand på grønn overgang i hele Afrika. Det handler jo ikke om bistand om hjelp til folk, det handler om kontroll.
Og en uke, nei ikke en uke, tre-fire dager etter at Joe Biden gikk ut og sa det, så gikk Kina ut og sa nå skal vi kutte ut alt støtte til kullkraft utenfor Kina, skal vi kutte. Og i Afrika så skal vi tilby grønn overgang vi også. Det er bare for å få kontroll. Det er bare en variasjon på tema. Og da blir det for dumt at man skal greie å lure millioner av mennesker til å tro at dette handler om noe annet enn makt.
Det er det Putin har vist på et veldig godt vis, hvordan powerpolitics fungerer. Med å true med gass, skru inn gasskranene, de står for 40% av gassimporten inn til EU, og de skruer på kranene, det har jo sammenheng det. Det er klart de gjør det, og skruer inn i disse skruene, og bruker det der som i forhold til det heter powerpolitics,
Og det trodde veldig mange, jeg også, at det var helt dødt. Nå er sluttet av 90-tallet og startet av 2012. Nå skal vi ha venner og vi skal ha en ny verden og det skal bli bedre og sånn. Og mens da Clinton og Blair og den gjengen der og Stoltenberg var med på det, prøver å
håpe at idealiseringen de har holdt på med, at idealismen skal rå, at vi skal få til en bedre verden, bruke verdensbanken og EO, alt hva vi kan for å trigge og stimulere og lokke og få flere land med på den demokratiske modellen, dette var før den arabiske våren, så er det andre som skruer til og sier, nei, vi kan historie bedre enn dere, og vi er flinkere sjakspillere.
nå er det vår sjanse til å få det til, og så kommer en ting var den arabiske våren, men så kommer Georgia og Russland, og senere Krim, Ukraina, og viser at, herregud, det er jo akkurat som vi forrige århundre, for oss som husker det, og det er det vi ser nå i dag også. Og da kan man spørre seg, har det vært et sånt klippe på 20 år, hvor vi har hatt
uforholdsmessig bra i verden i dag. Nå tenker jeg på verden som helhet, som er veldig mange millioner av mennesker ute av fattigdom, og veldig mange mennesker ut som har sånne, hva er det det heter, ilandsproblemer, og det er det.
Og så hvis du har det for lang tid, så kommer jo sånne ting som white guilt og overfølt som samfunn og man prøver å orientere seg i mange retninger og bli dratt hit og dit. Jeg husker så veldig godt den første grønne bølgen med han Al Gore. Han snakket om tiårsperspektiv. Verden går under, ikke sant? Han ble jo kjemperik da, når vi ser ettertid på hvordan han færde ting. Så
For de som ikke ser tid fra dag til dag, eller uke til uke, eller år til år, men faktisk kan se ting som går igjen, disse variasjonene på tema, så er det jo veldig mye som går igjen. Og så kan man jo spørre seg, hvor skal vi nå da? Det du sier, jeg så en superenkel firkant med noen piler mellom fire ruter i en stor firkant, hvor det går en pil til pil, hvordan vi egentlig bare går i sirkel hele veien fra ...
fra å være fattige og benøttelig og skape noe for en bedre fremtid for oss selv, og så skaper vi også en ganske rikt samfunn, sivilisasjon med regler og ting vokser, og så kommer vi i en sånn dekadens overnytelse, vi har det for bra, vi blir late, vi glemmer verdiene våre og alt mulig, og så blir det krig og elendighet, og så begynner vi fra skretsjen. Og så fungerer den lupen liksom
- Ja, og det er en lup som fungerer i... Det går an å... Jeg husker for fem år siden så var det veldig mange som snakket om akkurat det der. De tingene vi ser gå inn, du kan spole tilbake til 1800-tallet. Men dette er nok mest i demokratiske land hvor det er valg hvert fjerde år. For det er noe med valgsystemet, og det er kanskje en svakhet til demokratiet, vil noen si.
Men egentlig er det jo ikke det for meningen på demokratiet at du skal dra ting til en retning. Og så kan det komme en reaksjon når det blir dratt til en annen retning. Akkurat nå som vi har hatt Erna Solberg som statsminister, så er det jo meningen
Og det aksepterer jo alle på høyresiden politisk, håper jeg da. At nå skal det bli dratt litt mer til andresiden, hvor det ikke fokuserer så mye på privatisering. Og sånn går veien fremover. Det blir dratt frem og tilbake, og det er en pendel som svinger frem og tilbake. Det er egentlig det det er en beskrivelse av. Jeg husker så godt i 2006 eller 2007, da Obama lånt å få fire nye år.
så var det flere, inkludert meg, som så at «Nei, det bør han ikke få, for det er noe matematisk i det her, som du beskriver der, som tilsier at hvis han får fire år til, som er spydspissen i dette her vi snakker om, så vil det dra den pendelen for langt ut til venstre. Og rett matematisk så skal vi like langt til høyre. Vi skal det om 12 år eller 10 år.»
Og jeg husker jeg tenkte på det da, og tenkte, herregud, dette her er jo egentlig ikke bra. Stoltenberg hadde også fire år til da, men dette er over hele Vesten, og det er jo sånn det strømningene går, hvis du ikke er på motkonjunktur, noen av landene er jo på det. Og jeg husker jeg tenkte, hva er det vi får da på høyresiden?
når vi skal like langt ut til høyre, rent matematisk, som vi skal med fire år, som vi ikke skulle hatt Mo Banna, egentlig skulle vi helst ikke vunnet han. For at vi ikke skal bli dratt for mye ut. Så da må høyresiden kompensere igjen for... Nettopp, ikke sant? Jeg tenkte rent matematisk, men det er sånn jeg tenker litt på historien. Og jeg hadde litt problemer med å se hva som skulle komme, men finanskrisen var jo litt, ikke så overraskende egentlig. Men Trump, at det skulle komme, det var jo litt overraskende da, men det var jo...
eller det var overraskende at det kom, ikke at det kom, for det var det matematiske. Det skulle jo komme noe som det. Og det jeg tenker er helvede så ble det ikke verre. For det kunne det blitt. Og hvis nå vi får fire år med Biden, og det stopper der, og vi får fire år med en moderat republikansk, da jeg nevnte kanskje det blir en dame. Du tror på det, så du tror ikke det blir Trump igjen?
Nei, han er for gammel dessuten. Da blir det mer polarisering. Men jeg tror polariseringsbølgen har nok snudd litt også nå. Det virker som det jeg ser til og med Netflix. De kan ikke konstellere over en landsko nå. David Chappelle og sånn, hvis du så det. Har de tatt vektet? Nei, det var det de ikke gjorde. Så vi ser tegn på at ting begynner å snu. Folk slapper av, og det er ikke så anspent lenger.
YouTube og Twitter og Facebook virker jo, og Google er jo de som er verste i klassen og virker som de som sturer over en lav skål. Der er det jo slette kanaler, inntektsgrunnlag. LinkedIn har begynt å slette folk, og jeg vil ikke si at det er veldig gode tider på de feltene. Nei, det er jo ikke det. Jeg snakker jo om at dette er underliggende trender som jeg tror kommer til å påvirke. Og
hvis mange nok på venstresiden i USA begynner å slappe av med at det kommer en moderat republikansk president og ikke en Trump, så vil det roe seg litt. Men vi er på det perspektivet. Det er jo valget i USA til høsten, men det er jo ikke presidentvalg. Så vi snakker jo om to år, og så etter det. Jeg har lurt litt på om hun Nikki Haley kommer til å bli ny president, første kvinnelig president i USA.
Men det er ganske tøft. Jeg vet ikke helt om hun er regnet som moderat, men kanskje for all del. Bedre enn Trump i hvert fall for helheten og verdensbildet. Men da vil også folk være mindre krakilske og kanskje være mer samstemte i sin kritikk av for eksempel kapitalismen når de skal drive med denne utnyttingen eller resirkuleringen
variasjoner på tema til det kjedsommelige hvor livet blir så grått og dårlig at nei, det går ikke. Vi begynte jo her med vi drar tilbake til en sånn game changer som datamaskinen da var på 80- og 90-tallet og det er jo litt relevant inn i det som denne episoden egentlig skal handle om noen halvtime ute her. Og har vi startet? Ja, vi har startet.
Vi kan jo si at det vi har snakket om nå, det her kan bli en hvilepisode mellom materialet, at man får litt sånn nåtidsinnhold, og så hopper vi over på, for jeg synes det her kunne jo bli en fin overgang med en game changer fra steinalder til bronsalder og til jernalder og sånt, så er det jo oppenbar dette her med legeringer, redskaper og krigføring er jo ting som gjør at det skyter jo fart, utviklingen skyter jo fart
Ja, og så snakker vi om det samme, for det vi egentlig snakker om er disse variasjonene som går igjen og igjen, og det ser vi hele tiden. Og nå skal det sies at det er tid av morgenen,
Så vi har en litt soft start her, har vi ikke det? Vi koser oss med litt økologisk koffeinfri te her. Du har litt honning oppi, litt av kassehonning her. Jeg koser meg med farges. Jeg skal fordele med en liten pratestart. Dette er litt sånn som jeg holder på med Asle Toyo, at vi hit critical drinker, og så går vi over på litt noe dårlig stemning i Ukraina, og så videre til Polen. Men det vi snakker om nå, er jo noe som vi skal ta i den siste episoden av denne serien. Ja.
Så dette er jo relevant, og vi kommer til dette her. Jeg har en del ting på menyen å si der også, men da er vi inne på kansleringskultur og mye annet også. Ja, jeg bare gleder meg til det. Ja, så det kommer jo. Men du, det som er viktigst om det vi snakker om her er jo at Norges historien
er jo utdatert. Den offisielle Norgeshistorien er utdatert. - Nå snakker vi om lærebøker, leksikon.
Hva vi forteller hverandre, eller hva eksperter vet. Er det så drøyte at alt vi vet er feil? Nei, det blir for mye. Store norske oppdateres jo hele tiden, og der er det veldig mange dyktige professorer, som oppdaterer over hele landet, og ganske mange oppføringer. Det er et veldig levende dokument, og der er det mye ny forskning. Men å lese denne forskningen,
Og jeg må jo bare si at jeg kommer som historiker, men fra det naturvitenskapet med DNA-forskning, og kanskje jeg legger for mye vekt på det å se de sammenhengene der. Det er helt greit, fordi da vet jo folk hvor jeg står. Og så kan man sammenligne det. Når vi snakker sammen nå, så er det jo noe som
er på en måte fakta, i så måte at vi har noe naturvitenskapelig DNA-bevis. Så kan vi tolke de bevisene. Men det kommer jo nybevis, som vi snakket om i forrige episode. I 2014 fant vi ut at 90 prosent av menneskegruppen er ikke deg, det er jo andre organismer, mikroorganismer. Men så ble det nedjustert ganske fort til 70 og 60, og kanskje litt under 60 til og med. Men fortsatt er det flere ting i deg
som ikke er deg, men mye mer rikt og variert DNA, og mye eldre enn det du har, og jeg har. Så kan man tolke det og sette det i perspektiv, og det er de perspektivene som er min greie, fordi i hvert fall i skolebøkene våre, der tar det litt tid å oppdatere ting.
Og der står det beviselig en del feil ting som både jeg og mange andre historikere og andre har sett på og synes er litt trist. Og da er det litt trist også, som jeg nevnte i siste episoden, at det kommer nye skolebøker som ...
fortsetter, og kanskje enda mer, for det er tilpasset tiden og ikke skal krenke noen og sånn også, så skal man liksom ikke nevne ord i krig engang, ikke sant? Fredskampanjer i stedet for krig, sånne ting, det blir helt banalt, ikke sant? Og det blir forvirrende, og så kommer en, det er en kickback på det der også, for det er veldig mange som kommer ut i 20-årene og er sinnet for det, de føler at det virkelig er et programmert feil. Mm.
Og jeg var jo det selv da jeg var 20 år og trodde jeg visste alt om verden, at Norge var verdens beste land og alle ville leve som i Norge. Jeg trodde jo det, men det var jo sånn jeg var indoktrinert faktisk, ja, men det var jo, man kan se på det isolert, eller man kan se på det som en del av en setting, for sånn måtte det være. Da vi hadde Russland som egentlig var Sovjet, som var noe helt annet enn det vi hadde hatt de siste 20 årene. Altså det var skikkelig, skikkelig skummelt.
Og det var en frykt og angst som vi gikk på som helt sikkert i dag hadde blitt med dagens samfunn og diagnostiseringsmål
hadde blitt diagnostisert som traumatisk, kollektivt og individuelt. Østangst. Ja, men akkurat sånn som i Israel, i Tel Aviv, hvor barn vokser opp med traumer på grunn av den konstante frykten som sikkert er vedlikeholdt også av politikere. For det er skremselspolitikk.
Propaganda virker jo helt klart. Far min hadde et godt poeng der, og jeg går på det med konformitet og tillit til myndighetene, som vi snakket om i forrige episode her. Men med Isra spesielt, så sa han ...
Vi drev å snakke om vaksine og sånt, og så sa de alltid vært kjappest ute i løpet, fått vaksinert befolkningen fortest mulig. De er på fjerde, femte stikk. Det ligger jo alltid noen stikk foran virkelig. Det er så veldig høyt compliance, altså meddjørlighet i befolkningen. Det er ikke så veldig rart å tenke på hvor
avhengig folk er av tillit til myndighetene sine som hele tiden beskytter dem mot ytre fare. Det er jo fare rundt 360 grader med folk som har lyst til å ta ratta på jøder og israelere. - Tilintetgjørelses-trusselen er reell. Det var den jo på 80- og 70-tallet også, og før.
Så de har det veldig hardt inne i sitt DNA, at de virkelig ikke stiller så mye spørsmålstegn på hva myndighetene setter inn. Jeg gikk på gata i Tel Aviv for noen år siden, og så var det en svær eksplosjon, og alle stoppet opp rundt meg, og stod stille og så opp i luften kjempelenge.
Det var en kollektiv angst som bare slo til, og alle sto i spenn og lurte på, er det terror? Men så var det ikke det. Men det er lett å bli skremt når det er hverdagen, helt klart. For å komme inn på, vi har jo vært i steinalderen, og nå var vi litt i nåtiden, men det er så mange ting som går igjen, og det er så mange...
hvordan man leser historien. Og hvis man bare leser historien kortere og kortere og glemmer mer og mer av det som har vært, så gjør man jo de samme feilene om og om og om også. Men det som er verre er at man blir lettere å kontrollere. Det blir lettere å styre. Det blir lettere å skremme. Og folk blir kanskje mer anspent og redde. Og folk kan kanskje også lese historien litt feil også, som man bommer på målestokk.
Og det tror jeg mange av de som er opptatt av klima for eksempel har gjort. Eller innvandring, for den saks skyld også at man bomber på målestokken, som jeg snakket om i går med det der tankegodset som veldig mange hadde, eller alle i Norge hadde før. Og de som er eldre, som mange unge ikke vet om, hvor du virkelig er klar til enhver tid, til hvert sekund å dø for flagget. Du kaster deg ut, og jeg er først liksom.
og da når ting går skjeis eller man har masse innvandring for eksempel det virker som at verden faller sammen
Men så glemmer man kanskje, man er i Oslo-Gryta for eksempel, og tenker at alt er, det er veldig lett i Oslo, og det kan jeg si som har flyttet fra Oslo, og sett Oslo fra utsiden, og har alltid hatt slekt fra utsiden også, og alle oppe i Nord-Norge vet jo godt om hvordan søringene kan holde på, og spesielt i Oslo, men det er noe med Oslo-Gryta. Det er liksom en sånn blokk der, og det er til og med skydekke oppe i Oslo også, ikke sant? Og alle sånne listene i Oslo er jo litt sånn, nå er det viktig, ikke sant?
og snakker på vegne av hele landet, det er etter sammenlignet med Frankrike, for Frankrike er veldig styrt fra Paris, og alt annet er jo langt ned på lista, det er en skikkelig hierarki, et gammel frankisk modell, rett og slett. Men hvis man finner ut at det er ikke så ille, det er en stamme her som er stabil og som er god, ting blir ...
overført, bevart, tatt vare på, det er tradisjoner. Det jeg snakker om er jo konservatisme egentlig. Kanskje flere har gått av å være konservative. Det betyr ikke at du håper at verden skal bli mer konservativ enn det er. Men det betyr at du støtter deg til ting som er i fortiden som er relevante for oss i dag.
Og det er ganske mange ting. Og så er jo verden i endring hele tiden, og det må vi akseptere. Det er jo en ting å lære av fortiden, og på en måte slavisk følge fortiden. Det er jo to veldig forskjellige ting. Vet ikke om det var det du prøvde å få fram der? Jo da, jo da. Og så er det mange ting som går igjen også. Vi bare ser igjen variasjoner på tema. Sånn som klimadebatten har et godt eksempel på det. Fordi alle som...
har vært litt rundt, husker jeg hvor utrolig viktig det var sist gang det var noe med klima å gjøre. Så var det med Al Gore, da han fikk fredspris, og denne filmen som hadde Oscar, og har ikke måttet på for 20 år siden. Og så ble det stille noen år. Dette går i bølger. Men jeg synes det er mye bedre enn nå, uansett, fordi engasjement er jo bra. På 90-tallet var det nesten ingen som hadde engasjement om klima.
Da hadde jeg behov for engasjement om klima, og det var ingen som brydde seg. Nå har man kanskje inntrykk av at folk ikke bryr seg, men herregud, og forskjellig er det for bare 25 år siden.