‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

2/14/2023

Bret Easton Ellis | American Psycho, Patrick Bateman, Childhood, Houellebecq, The Shard, Hollywood

Bret Easton Ellis, forfatteren av "American Psycho", snakker om sin bokturné, forholdet til den amerikanske pressen, sin barndom, og hvordan han skriver om sine traumer. Han snakker også om Michel Houellebecq, sin favorittforfatter, og om hvordan han ser på Patrick Bateman som en relevant karakter i kulturen. Ellis diskuterer sin erfaring med Hollywood, og om hvordan han føler seg om å ikke ha kreditt for å ha skrevet manuset til "American Psycho". Han snakker også om sin nye bok, "The Shards", som er en tenårings-horror-roman om en gruppe elever på en privatskole i Los Angeles.

Transkript

Ok, så dette er intervjunummeret for i dag igjen. For i dag. Så hvor har vi vært? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Det er som å være på tour, å bli kjøpt opp på en avgjørelse, bare å bli drivet rundt, gjøre intervjuer og det er en slags vanskelig liv. Det er en vanskelig liv, og det er også bare å bli lagt av i hotell, og du vet,

Å være på veien. Og når du blir eldre blir det litt sværere. Det var mye mer gøy da jeg var yngre. Da det var gruppe. Det er gøy å gjøre en boktorte på 28 år. Mye mer gøy enn det er på 58. Jeg snakket med en skrefter, en foredragsskrefter som er min ålder.

Han kunne ikke tro at jeg hadde sammenlagt å gjøre en boktour på min alder. Han sa: "Hva er poenget med å gå på en boktour om du ikke kan stå opp hele natten og møte kvinner eller barn, og gjøre mye med droger, og sørge for at publisjeren begynner å lage intervjuer til middag, så du kan sove inn?" Hva er poenget? Skal du stå opp og gjøre intervjuer hele dagen?

"Nå, noen holder ikke en kjøtt opp til hodet når man gjør en forhold med en utgiver." Det er annerledes i Amerika. Jeg gjorde ikke en tur i Amerika denne tideren. Jeg liker ikke presset i Amerika. Jeg liker ikke hvordan de løper på meg i det sannsynlige. Jeg liker ikke hvordan de løper på noe. Har du hatt noen dårlige opplevelser med det? Det er ikke dårlige opplevelser. Litteraturpressen...

Ja.

Det har alltid vært sånn. Det er ikke som om det er noe nytt. Det skjedde med mitt første bok, "Less enn Zero", som ble publisert da jeg var 21 år. Jeg tror at folk ser på det som et bok som kom ut av gaten. Det var så godt, og et bok om en generasjon. Halvdelen av oppsiktene var dårlige. Absolutt dårlige.

Mange, mange ord i litteræren presser sa at dette var slutten av publiseringen. Hvis vi kan publisere de småsannsynlige journalene av en 20-årig, forvandlet freak, så er det ingen framtid for publisering.

Det er mange oppgifter, og det har vært det samme siden, i tanke på amerikansk reaksjon mot meg. Det er annerledes i Europa for noen grunn, men jeg bypasset USA-turen for denne boken, for The Shards, bare fordi det er noe som skjer i USA-media nå som har virkelig dividert vårt land, og den mest nye pollen

- har bestemt at 90% av amerikanere ikke tror eller tror på deres presse. Det er mange mennesker. Det er både mennesker på høyre, mennesker på høyre. Det er et veldig skrivelig sted å være i. Jeg vet at jeg og min partner ofte må dekode papiret.

Og artikler vi leser, i stedet for hva de virkelig prøver å si. Hvorfor bryr de lederen at headlinen sier at det ikke er sant i paragraf 18? Det kontradikterer hverandre. Hva er messen de vil ha? Det er alt old hat i stedet for å snakke om

ikke gjøre en USA-tour. Så jeg gjorde ikke en USA-tour, men nå gjør jeg en europeisk tour, og dette er den første delen av det, og jeg er glad i å være her. Så det må være litt truffende for Different å gjøre podkaster enn de tradisjonelle intervjuer med medier, med papirer, fordi de kjøper hva de vil inkludere, men podkasten, i min syn, er mye mer ærlig og uneditet, og

- Og mer virkelig. - Selvfølgelig, og jeg tror det er derfor de har stått på. Jeg har en podcast som jeg gjør hver uke i Los Angeles, og jeg vet at, selv om vi reddiser den, vi reddiser den liten for passingsproblemer, og hvis noen ønsker å fortelle noe, så reddiser vi den, men mer eller mindre, vi lar dem snakke fritt i to timer, og jeg bruker også ofte podcasten

som en måte å bare løpe film og snakke om band som jeg liker og bøker som jeg har lest. Og så formatet, ja det er en frihet til formatet at jeg prefererer å gjøre en tradisjonsk nyhetsbibliotek

eller en magasinintervju eller noe av denne siden. Men de også, hvis du kommer til å formere en partnerskap med din publisering og tilfører deg en tur, så vet de hva de gjør til en grad. Jeg er ikke så sikker på om

doing press for a book, how much it helps sales. And I've always been somewhat concerned about this to a degree. Not concerned about the sales, because on one level I don't care. I wanted to write the book. I wrote the book. I write very infrequently, so I'm not a career writer. It's kind of like a hobby for me. But I often have wondered about how much press really helps sell a book, or if it's just like word of mouth. Yeah.

Hvis folk liker det og rekommenderer det til folk, sier folk at TikTok hjelper. Jeg gjorde de første to TikTokene i natt. Jeg var litt fornøyd som 58-årig mann. Jeg danser ikke rundt eller noe. Det var TikTok for å vise hva "The Shards" var. Og så for å gjøre en annen TikTok. Den unge kvinnen som fikk meg til å fange ut hva jeg skulle gjøre.

- hva jeg skulle si, hvilken skriver jeg skulle snakke om. Jeg tror det også hjelper å bli valgt av et godt bokklubb.

Gode bokklubber kan hjelpe å få lærere. Og i mitt fall har kontroversen også hjulpet. Jeg vet ikke, gjøre 30 intervjuer, vil det virkelig forvandle en bok? Jeg vet ikke. Du minner meg litt på den franske autoren Michel Houellebecq. Selvfølgelig, jeg er i midten av å lese hans sammenlignede essays nå. Det er fantastisk, han er en av mine favoritter. Han er min favorittlige, levende europeisk skriver. Hva liker du om ham?

Det jeg liker om ham, og hva jeg liker om alle skrivere, er autentiskitet. Autentiskitet. En uførelse. Det er ikke en pose der. Det er ikke pose. Det er ikke pose. Det er mange posere der ute. Det er mange mennesker som vil være litterære. Som vil vinne en prise. Som vil glemme kritikere. Michel er bare sin egen...

Han er en mann, og han er bekymret for hans ærlighet i tanke på hvordan han ser på verden. Jeg tror at mange mennesker nå senserer seg. Michelle Welbeck ikke, og han kommer i noen tråd. Han får mye kritikk for det. Men han er, tror jeg, i det minste har han skrevet tre eller fire av de store europeiske novellene i sin generasjon. Og han er min favoritt, en levende europeisk skriver. Og jeg vet at

The left hates him sometimes, and I don't like to get into politics too much. And I respect his sensibility as an artist more than I do whatever his politics might or might not lean to. But I also, the other thing that's great about Michelle Welbeck is he's funny. He's fucking funny. He's funny as hell. And he is so...

His books almost always make me laugh. Now I think the latter two books have been not as great as the three or four masterpieces he wrote when he was younger. But all great writers share that. They're funny. They have humor to them. I think some people might disagree with me about that, but I'd be hard-pressed to think of a lot of great writers that weren't also funny.

Det var sånn gøy at de så noe humorisk om den absurditeten i livet, og de fikk det. Vil du dele noen ting med historien din, som alenehet og smerten, og dine barnesidige år?

Nei, jeg føler ikke det, fordi mine barnehageår var... De kunne ha vært solitære, men de var ikke så dårlige som Michelles, eller som han har snakket om. Min liv var veldig full. Jeg var en veldig...

I was an active child in terms of reading. I loved books. I lost myself in books. I loved films. I saw every movie. And I loved watching television. And I loved listening to music. And I was writing my own books at five and six and seven. And then I was drawing comic books and graphic novels. And I wrote my first novel at 13 or 14. I was an active kid. I was also...

Jeg var en helt solitarisk barn. Hvis jeg måtte se på en av de største traumene i min barndom, var at min far hadde besøkt ut. Han var ikke med. Han likte ikke sønnen hans. Han ville et annet sønn.

Det var noe jeg oppfattet, jeg følte det, fra en gammel tid. Jeg var ikke det barnet min fattet. Min far ville ha den store, amerikanske, sportlovinge barnet. Ikke den introvert som sitter i en korte og leser et papir. Han ville ha etterpå. Han ville ha et virkelig mannlig barn. Jeg var ikke det.

Den eldre jeg blir når jeg ser på min barndom, føler jeg meg litt privilegiert. Det var en privilegiert barndom.

Men det var den nye greia som var forlatt, og det var at en barn trenger sin far. Jeg oppfattet at jo mer og mer de var eldre, desto viktigere var denne relasjonen for utviklingen av sønnen. Fordi de mennesker jeg kjenner, de barn jeg kjenner, de mennesker jeg kjenner, som hadde løsne, dårlige relasjoner med deres far, var mye mer enn en mess.

enn de mennesker jeg kjenner som har veldig gode relasjoner med deres far og fortsatt har gode relasjoner med deres far. Jeg vet at jeg fortsatt har dårligheter som jeg fortsatt bryr meg med fordi jeg ikke hadde en far. Og det har tatt år å prøve å move through dem. Og, du vet...

menne dem noen måte. Men min barnes tid, og den eldre jeg har, var ingen nær Michelle. -Burde du den, eller forandret du med den? -Jeg skrev om den. Det er sånn jeg forandrer meg med alt. Jeg skriver om den. Jeg forandret min far så mye. Det var på grunn av kjærlighet. Jeg kunne ikke tro at han skulle behandle familien som han gjorde.

Jeg trodde han hadde en mulighet til å... Hvem vet? Kanskje han ikke ville være en pappa. -Er han livsvært? -Nei, han døde ganske ung. Han døde i 1992. Han har ikke gjort seg godt, så han døde ganske ung. Han døde i 50.

Jeg hadde ikke snakket med ham en år før han døde. Jeg hadde ikke snakket med min far en år før han døde. Jeg kunne ikke holde meg til. Jeg var så rød med ham. Han var en sånn prigg. En veldig rød mann, alkoholiker. Vil du ha en liste? Det er den typiske.

Og da å få ham til å dø uten å ha noe slags snakke, en siste konfrontasjon av noe slags, var så frustrerende.

Jeg fant meg selv til å skrive en bok som var litt om ham. Det var min Stephen King-novel, min Stephen King-hommage. Det var et hauntet husbok som kalles Lunar Park. Det var om en mann, som meg, som var hauntet av hans far. Hauntet av hans fars ghost. Og i slutten av boken, og dette er ikke en spoiler,

Du kan lese boken, og det er fortsatt mange overraskninger, men i slutten av boken forgiver han hans far. Karakteret forgiver hans far. Jeg husker å skrive disse pagene. Jeg var på stedet i moras hus i Los Angeles, som finner ut boken, i min barnes rum. Jeg husker å skrive disse pagene, og jeg følte at alt gikk vekk. Jeg følte at alt var opplagt av meg, og de siste pagene hvor karakteret

at min narratør forgiver hans far, jeg kunne ikke tro på denne opplevelsen. Jeg vil aldri glemme denne opplevelsen. Og ikke bare det, gjennom denne forgivenheten, jeg helt forstod ham. Jeg forstod ham på en måte som jeg aldri glemte. Jeg forstod at

hans egen unngod og forståelse i livet hans, og tingene som gjorde ham en sånn rød mann, og som hadde drivnet ham til alkoholismen, og hans foreldre. Jeg har ingenting enn sympati og kjærlighet for min far nå. Og det kom gjennom å skrive. Det kom bare gjennom å skrive om det.

om ham. Og det er sånn jeg arbeider gjennom skade. Jeg har prøvd å være i terapi før. Jeg prøvde terapi et par ganger da jeg var depresert eller rød om min far og ikke vet hva annet å gjøre. Det virkelig aldri funnet. Det var en vanskelig tid. Jeg hadde å prosessere det på min egen måte. Og en terapist har aldri hjulpet meg med det. Jeg

I'm talking about maybe two or three over a lifetime. I'm not talking... I wasn't obsessed with therapy. I wasn't going to therapy all the time. But there were low moments in my life, and some of them were caused by my dad and his anger, the way he treated my mother, the way he treated me, that were just almost unbearable, and something had to be done about them. I mean, look, your parents are a big part of your life, and if one of them is...

Det er noe, og hvis du er ung, må du forholde deg til det. Hvorfor syns du vi søker terapi og eksternal selskap til å råde ut våre egne problemer? Er det noe som kommer med ålder at vi blir bedre til å...

tenke på ting, komme avgang til ting. Og dette utdannelsen av glede er virkelig en av de mest vanskelige tingene i livet. - Nå, skriving for meg har gjort meg forstått livet mitt, har gjort meg til å løfte problemer i livet mitt, har gjort meg mindre forstått om livet mitt.

writing about my father for example, helped me enormously. Writing about unrequited love, someone's not loving you back that you've fallen in love with, writing about that

Det var ikke helt som det var for å løfte skaden, men jeg forstod dem bedre i en måte. Jeg forstod situasjonen bedre i en måte. Og det minimerte skaden av noe slik. Jeg hadde flyttet til Manhattan i, jeg tror, i midt-80-tallet, og jeg skrev om en mann som heter Patrick Bateman i American Psycho. Og sikkert en del av grunnen til at jeg skrev om ham var fordi jeg var

I en samfunn som jeg forstod at jeg ikke likte, at jeg ikke ville være en del av, og i stedet ville jeg, som Patrick Bateman sier i filmen og i boken, jeg ville være en del av. Jeg ville være den slags mann som ble...

- og det var den alfamale Wall Street, juppie, ung mann, Gordon Gekko, noe sånt. Den primale alfamalen som var den aspirasjonelle personen i samfunnet. Jeg var ikke den personen.

Jeg vil ikke være den personen, men jeg er i dette verket. Jeg er i Manhattan. Jeg kommer av ålder. Jeg er 23, 24, 25. Jeg skriver om Patrick Bateman, som er et eksempel av alle mine fyrer og alle mine skadninger om mennene og samfunnet jeg er i. Og så...

Å skrive denne boken, for eksempel, har hjulpet meg til å komme til en annen sted. Det har hjulpet meg til å komme til en sted hvor jeg ikke må være denne mannen. Jeg kan være en annen mann. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke tenkte det tidligere, men jeg tror jeg hadde dette behov for å konforme seg til noe som så utenfor så attraktivt. Jeg ser memes av Patrick Bateman.

Patrick Bame var en veldig attraktiv mann. Han hadde kjøkkenet, kroppen, skjermet, pengeret, kvinnerne. Hvorfor ville du ikke ønske på ham? Verden han begynte å gå i, og som han var en del av, var også litt ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske gans

Var Patrick Bateman ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske

Det er noe som jeg alltid har gjort. Jeg tror også du er rett om en ting. Jeg tror du er rett om å vise deg ut av tid. Tid vil bare gjøre deg bedre. Jeg kan mye mer glede meg til å forgive noen på 58 år enn jeg var på 28 eller 38 år.

Jeg er mye mindre bekymret for mange ting nå enn jeg var tidlig. Jeg var tidlig til å tenke at det var en pose jeg måtte ha. Jeg tror det er tatt inn i seksuell ønske, og jeg tror det er tatt inn i sex som jeg følte jeg måtte ha. Men på et eller annet punkt når du er på vei til å få ut av hele ideen hvor du må pose og se på denne måten og gjøre det, er det så fri. Det er en fri moment for en mann.

Det er vanskelig å akseptere, men det er fri. - Ja, du hadde snakket om Patrick Bateman, og om din far også, og du sa, jeg vet ikke, da boka eller filmen ble lagt ut, jeg er ikke sikker på hvilken, men du sa at Patrick Bateman var basert på din far, og så sa din mor at det var basert på meg. Er det en kombinasjon? - Jeg tror at da American Psycho, boken, ble avsluttet,

1990. Hvordan? Min publisjør, som hadde spurt meg om å lage boken, og hadde betalt meg penger til å lage boken, jeg fikk tilfølgelig manuskriptet, og de sa at

Det tok omkring en år for dette å skje. Det ble nødvendige negativt ansvar i kompaniet da manuskriptet for American Psycho kom inn i januar 1990. Editoren min sa: "Vi har noen kontroverser om dette boken, men jeg tror i det, og jeg liker det, og la meg ta vare på dette."

Ok, så februar, mars. Jeg finner ut i mars at mannen som hadde gjort både mine hardcover, coverene for "Less enn Zero" og "Ruler av nødvendighet", forstod å jobbe på "American Psycho". Han forstod å lage en cover fordi han trodde boken var den mest vanskelige ting han hadde lest i livet. Han ville ikke ha noe å gjøre med den. Min editor sa: "Vi får noen annen. Vær ikke bekymret."

april, mai. Artikler er nå på vei, at det er en opprør, det er Simon & Schuster, min publisjonshus, om denne nye novellen av Brady Sinellas. Og at noen stafere er beklager om at de ikke tror at boken skal bli publisert. I alle fall. I alle publisjere, men ikke den de arbeider for. Dette gikk gjennom sommeren,

Jeg skulle nødvendig åpne en magasin og se en artikkel om denne boken, "American Psycho". Kontroversen var åpning og åpning. Og så fikk jeg til at jeg hadde forstått, når jeg snakket med agenten og redaktøren min, at de ikke skulle publisere boken. De skulle avslutte den og få meg bort. Jeg kjente om dette om to uker før den ble publisert i november. Nå snakker vi om det 11 måneder senere.

Publisjonshuset har utgjort en bestemmelse som sier at vi har besluttet oss ikke å lage Mr. Ellis' tredje novell pga. grunner med smak. Det er offentlig.

De lærte seg ikke å forstå satiret. De lærte seg å ta boken på en litterær måte. De lærte seg å tro at en uttrykk av kjærlighet er et aktivt kjærlighet. En uttrykk av misogyni er et aktivt misogyni. De leste det feil. Så de avslutte det. Og de fyrte meg.

De kunne ikke ta tilbake det utfordringen de hadde gitt meg, det penger de hadde gitt meg. De vant meg å lese novellen. De vant meg og sa: "Hva er din tredje novell?" Jeg sa: "Det handler om en ung mann som jobber på Wall Street, som også er en serialmur. Vi elsker det! Vi elsker det!"

Det var alt jeg fortalte dem, og de gav meg mye penger for å skrive dette boken. Mye penger i 1987-86. Jeg hadde hatt et par bestseller før, så i alle fall.

Men jeg tror de trodde det skulle være en annen novell. Jeg tror de trodde det skulle være en mer tradisjonel novell. Og jeg tror de trodde det skulle være... Kanskje ha en mer tradisjonel detektiv. Og kanskje det var en kjøtt i tråd. Og at kjøttet skulle bli kjøtt. Og at ordet skulle resumeres. Og jeg skrev ikke denne slags novell. Jeg var beskuddet med å prøve å finne en måte...

- å uttrykke glede på skjermen. Hvordan uttrykker du glede på skjermen uten å gå helt Stephen King eller noe annet? Er det gjennom obsessiv repetisjon? Er det gjennom å notere bare kløveren og hva alle kjører? Er det en 10-pages musikkrevisjon av Genesis?

Hvordan får du psykosis på en måte som er original, som ikke har vært gjort før, og som ikke automatisk er vanlig? Jeg var virkelig obsesjonert av denne notien. Jeg følte at jeg var litt krasse under den tiden, og det ble refleksert i Patrick Bateman.

Så boken ble avsluttet og valgt av en bedre publisjør. Men jeg ble også avsluttet av 31 publisjører i hele verden. Alle droppet meg. Ikke en enkelt. Picador. Picador var den eneste publisjøren som holdt meg. Men jeg vokste alle publisjørene. Og som min agent sa, måtte vi starte over igjen.

Med det nye boken. Hva var det de var så bekymret for? Var det deres egen bilder? Eller reputasjon? Selvfølgelig. Men dette var i begynnelsen av noe annet som skjedde. Korporasjoner kjøpte utstyrshus. Korporasjoner kjøpte utstyrshus, studier og entertainmentsystemer.

Gulf & Western, som kjøpte Paramount Pictures, kjøpte også Simon & Schuster, min utdragsleder. Korporasjonen likte ikke kontroversen. Korporasjonen likte ikke kontentene i novelet. De likte ikke å se noen av de mer gratis, seksuelle og vanskelige scener i boken.

- som ble tatt ut av konteksten og stilt inn i magasiner som vilte meg som - - "prinsen av dyrheten, dårlig litterær dårlig" eller noe annet de kalte meg. Korporasjonen trodde det var dårlig for deres bilding. De likte det ikke alls. Så de fortalte publisjeren som - - som sa: "Jeg er så uskyldig. Dette er ikke min beslutning."

Jeg må ta fallet for det, for de vil ikke at det ser ut som en beslutning. De vil at det ser ut som en beslutning av publisjonsleder. Jeg må ta fallet. Jeg skal lese en statement. Det var forholdsvis forbundet som kjøpte boken din. De forstod ikke det, og de likte ikke kontenten. Så, i en uren måte kan man si at det var det beste som har skjedd. Det var en god ting.

Jeg var egentlig gammel nok for å være resiliensfull, for ikke å gi en shit. Jeg har ikke lurt meg. Jeg har hatt en del skjønnsommer fra skrivere som min egen alder, som har fortalt meg at dette er en dårlig ting. Du blir aldri publisert av en mainstream-publisering igjen. Du får sikkert ikke noen skrivninger i et år og et halvt år. Det er sant. Ingen magasin kom nær meg. Jeg var fint. Jeg ble aldri lykkes.

Jeg var aldri lyst til å få det til å skje, når det boket ble satt til å skje. Det var en bedre utvikler som fikk det, som forstod boken. Da de skjønte det i mars 1991, og det var dødsforstyrrelser, det var så mange dødsforstyrrelser. Jeg minnes det var et øyeblikk

Det må ha vært i desember, uken etter at avslutningen ble annonsert. Og du må forstå at dette var et veldig annet medie-år. Det begynte ikke så snabbt som det gjør nå. Denne kontroversen har rast i måneder og måneder. Det var 13, 14, 15 artikler i New York Times alene om denne kontroversen. Og hva det betyr med å publisere, og hva det betyr med at forholdene har åpnet publiseringer.

Jeg hadde fått hundre dødsbevarelser fordi jeg ikke hadde hørt til dem. Jeg hadde skrevet et dårlig, vanskelig bok, og de hadde vært sendt til publisjene. En morgen tidligere, sa min agent at de sendte en messanger med pakket som jeg ville åpne. Han skulle være der med deg. Du skulle se på pakket og på skriftene, og du skulle skrive et skrift som sa at du hadde sett dem.

For hvis noe skjer til deg, og utgiveren ikke viser deg disse tingene, så er de lovgivne. Dine foreldre kan løse dem. For du har nå oppnådd at du har sett dødsforstyrrelsen, du er uikvis av dem. Utgiveren tar, hvis noe skjer til deg,

Noen kan ta, du vet, kan skrive til publisjeren, fordi de har visst det til deg. Du vet om utfordringen nå. Det var en morgen. Det var en veldig annerledes ting å gjøre, å se på disse dødsforstyrrelser, og så å ha å signere en kontrakt som sier at jeg har sett dødsforstyrrelser. Hva om jeg har en vittnes der, for å se at jeg har signert denne ting, og for å oppføre at, ok, hvis noe skjer med meg, så er publisjeren ikke libel.

Men det var sluttet med amerikansk psykologi. Jeg har ikke fortalt om det i så mye tid. Hvordan kommer vi til det? Jeg spørte om din far. Hvem er Patrick Bateman? Det var Patrick Bateman! Da kan du kutte alt. Jeg elsker det. Det er bakgrunnen. Kontroversen var så stor.

at jeg ble litt nervøs jeg ville ikke være

Denne slags strikt, moralistisk skriver, som sier ting til samfunnet. Jeg liker bøker som er interessant, komplekse og kul. Jeg synes "American Psycho" er en fantastisk bok. Jeg lapp meg i assen av å skrive den. Jeg trodde den var så fucking kul. Fakt at utgiverne ikke fikk humoren, var ...

øyeblikk for meg. En virkelig støttende. En virkelig støttende. Og så, så jeg, du vet, jeg ble forrasket en liten bit, særlig å være 25, 26, å få dødsforstyrrelser, å publisere, å dømme dine

"Dere forteller at dere aldri får en annen novel utgitt i Manhattan." Jeg begynte å snakke om Patrick Bateman som basert på min pappa, og på skaden av min pappa. Men det er ikke helt ufint heller. Patrick Bateman er mye som min pappa, og jeg tror jeg skrev mye om min pappa som jeg skrev om meg selv.

Min egen ufaglighet. Så jeg sa det, og jeg holdt på med det i et par år, da folk hadde spurt meg om Patrick Bateman. Jeg sa: "Ja, basert på min pappa." Da begynte det å forandre seg, og jeg ble mer og mer gleden av å si at det var egentlig om min smerte, min forfølgelse og hvor jeg var på et sted i livet. Jeg føler meg gleden nå, når jeg snakker om det.

Fordi jeg har en hater og en kontrovers i noen deler av denne litterære verden, så jeg kastet det. Jeg var bare for nødvendig, og jeg kunne ikke komme ut og si: "Se, Patrick Bateman er meg, på så mange måter." Og så kunne jeg. Det er der alle mine narratører kommer ut. Det er der alle mine største karakterer kommer ut.

- meg til en grad, og hva jeg går gjennom i alle tidsmoment i livet. Noen har spurt meg en gang: "Hvorfor ikke bare skrive en memoir?" Jeg synes det er interessant for deg å skrive en memoir. Hva er det som det er å være en ung skriver og bli publisert? Jeg har så tidlig sett en stor suksess. Jeg har skrevet nevnt noen memoirer. De har alle vært publisert. De er om meg på noen steder i livet. Om mine bryster, oppsessjoner.

Hva som bryr meg, hva jeg er i kjærlighet med, hva jeg bryr meg om. Og så, du vet, det er bare sånn jeg opererer. Jeg var bare for fredig å si det om American Psycho da den ble publisert. Det tok år og år senere for meg å kunne forstå det om denne boken. Det må være vanskelig.

tenke tilbake til 90-tallet og hvordan folk, og særlig publisjere, hvordan de så historien og karakteren. Det var så provokative og kontroversielle at de ikke ville ta det. De gjorde en så stor del av dette, selvfølgelig, i 90-tallet. Fordi

Denne utsikten var helt annen enn den er nå. Det er 30 år siden. Det må være vanskelig å se at Patrick Bateman er fortsatt levende. Det er en utsikt på en helt annen nivå. Det er det. Det var et artikkel min kjøpmedlem viste meg.

et par uker siden i British GQ. Det var en stor bilding av Christian Bale, og headlineset var noe rundt hvordan Patrick Bateman har blitt den sigma-mennene av generasjon Z. Det har blitt noe rundt disse linjene. Først og fremst,

"Generation Z Sigma Male" Hva er dette? Jeg vet ikke hva dette er. Min partner er yngre. Han er kjent med dette. Han er 36 år. Han var for å forklare det til meg. Jeg kan bare ta så mye kreditt for det. For det mime er av Christian Bale.

Og det er fra filmen. Det er ikke fra boken. De møter ikke boken. De møter Christian Bale som Patrick Bateman i filmen, som ble laget av Mary Herron, og som ble skrevet av henne også. Det er noe om ham som har vært, siden filmen er ut,

Det er alltid ... Det er Patrick Bateman-gifte og memes og sånt. Er det "gif" eller "gif"? Jeg holder på å si det. Hva tror du det er? "Gif" eller "gif"?

- GIF? - Bra spørsmål. En av de tingene. Det har alltid vært sånn... Det business card-scenen har vært gjort til død i alle mulige måter. Med katter.

Med virkelige katter som har kjøpt busineskar. Det har vært gjort 1000 ganger. Jeg vet ikke hvor mye kredit jeg kan ta for dette, for det er egentlig film. Det er noe om Christian Bale. Jeg tror han er så utenomt god-synlig, stort og kvinnelig, og føler seg så utrolig dårlig inni. Jeg tror det er noe om det som folk fantiser om og sammenligner med. Jeg vet ikke. Hvordan føler jeg meg om det?

Jeg føler at Patrick Bateman som en relevant karakter i kulturen, som jeg har gjort i de fleste av mine karriere, det er ikke noe som betyr noe for meg. Det betyr ikke noe for meg. Jeg er ikke med. Jeg er ikke med. Jeg har "The Older You Get".

Og du er ganske ung, 42 år. Du er ikke der enda. - Takk. - Den eldre du blir, blir det en slags pragmatisme, en slags praktikkerhet. Den tangibelle realiteten i livet, og ikke disse bøkene du har skrevet, blir den virkelige fokuseren på dine daglige tenkninger og det du fokuserer på. Øde foreldre.

Det er en stor ting. Min kjøkken hadde store addiktsmisser og var i reha for fire måneder. Dette er første gang jeg har vært borte fra ham. Det blir i to uker, og jeg er bekymret. Han ser ok, men vi har både dette snakket, og det var veldig bekymrende for meg. Jeg har også snakket mye om dette, at jeg har problemer med pyper i min appartement.

i kjøkkenet min, i kjøkkenet min, i kjøkkenet min. Det er et veldig ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske g

Så jeg mener ikke å være flippende, jeg mener ikke å være utsett, men jeg tenker mindre og mindre om min karriere og hva det er om, og Patrick Bateman, enn jeg har. Jeg kan komme på en podcast som dette, og jeg kan snakke med deg om det, og jeg kan snakke om det siste. Men når vi er ut av her, jeg vil være til å skrive til min kjøpende, som jeg håper er...

I would have done it 30 years ago.

Jeg ville gjort det. Jeg var mer interessert i hva folk sa om meg og hva folk sa om boken min. Men ikke nå. Det er litt vanskelig at karakteren

- som lever på utenfor historien, blir noe større enn en film. Jeg ser hva du mener. Du mener for eksempel Hannibal Lecter. Han er en, jeg tror til en mindre grad, Jack Torrance i The Shining. Plaget av Jack Nicholson. Ja, jeg forstår hva du mener med det. Ja, men jeg vet ikke...

hva det har å gjøre med meg. Fordi karakteren av Patrick Bateman i novelen, jeg kunne aldri kunne bildet. Jeg kunne bildet kroppen fordi jeg kjente han hadde funnet ut obsessivt. Jeg kunne aldri sett et vis. Jeg så aldri et vis med Patrick Bateman. Og du vet, det var på en måte Christian Bale hadde blitt fyrt fra filmen, og Leonardo DiCaprio hadde blitt fyrt. Han skulle gjøre det med Oliver Stone. Og dette var rett etter Titanic.

ble Leo opp til en stor filmstarr. Han spørte for 20 millioner dollar for en bilding, og plutselig var han interessert i American Psycho. Leo ville gjøre det. Christian Bale hadde vært kastet, men han var ikke en star. Ingen kjente hvem Christian Bale var da. Han hadde ikke gjort noe enda.

Så studioet fikk Christian Bale, fikk Mary Herron, som hadde skrevet skriptet og var direkteur for filmen, og fikk Leo. Så tenkte jeg: "OK, jeg elsker hvordan Christian så ut som Patrick Bateman." "Jeg elsker hvordan Leo ser ut som Patrick Bateman." Men jeg kunne aldri tenkt meg hvordan de så ut. Men det er å komme tilbake til problemet med at en karakter du har skrevet lever

Han er helt ut av kontrollen din. Han utfører deg. Han utfører deg, og blir noe annet enn du tenkte. Du tenkte ikke. Det betyr at denne personen er helt annen enn det du tenkte da du skrev boken. Ja, det er vanskelig. Og rart. Men det er filmen.

Men hvis det får folk til å lese boken, så er jeg all for det, tror jeg. Jeg vet ikke. Men ja, det er sant. Og også er det en annen problem, at jeg gjorde en dårlig deal, en dårlig film-deal med American Psycho. Så jeg virkelig, hva som helst, ancillæring...

Hva som Patrik Bateman sier, jeg har silt av i en deal som var fantastisk for 1999 da vi laget dealet med studioet. Det var en fantastisk deal fordi ingen andre ville ha det. Det var bare én studio etter American Psycho, Lionsgate.

Og ikke bare det, de hadde vært åpninger for boken hver år. De var så nødvendige for det på en måte hvor vi skulle spørre for åpninger. Det betyr at de kontrollerte rettene, men de hadde ikke kjøpt rettene i en år. Så de ville gi meg en ton av penger hver januar for å sørge for at de kunne finne en regjering, få en aktør, få et skript sammen. Så alt sammen var det mye penger, og forholdet var greit.

Men vi vet også, min agent og jeg, å Gud, la oss bare ta dette pengeret. Dette er som en veldig stor forholdsforståelse. De kommer aldri til å lage denne filmen. De kommer aldri til å lage den. Det er ingen måte. Det er ufilmbart. Og jeg sa, jeg vet, jeg vet. Ok, la oss ta forholdet. Så vi tok forholdet, og så ble filmene laget.

Og det gjør det ok. - Du så ikke skrempelen da? - Nei, jeg skrev en skrempel. Fordi den første regjeringen som var tilbake til American Psycho var David Cronenberg. David Cronenberg skulle regjere den, og han hadde allerede en ung star som jeg ikke hadde hørt om før. En mann som skulle være en star.

David Cronenberg fortalte meg at han er i en film som heter "Felma & Louise". Han heter Brad Pitt.

Han skal spille Patrick Bateman for meg. David Cronenberg og Brad Pitt, de som gjorde American Psycho, var originalt. David Cronenberg ville at jeg skrev skriptet. Men David Cronenberg sa til meg: "Når du skriver skriptet, vil jeg ikke ha noen scener i en nattklubb eller et restaurant." "Det er en smerte å skrive." "Kutt alle nattklubb- og restaurantscener." Det er 70 % av boken.

Det er 70% av boken. Han sa også at han bare ville vise en mørkdom. Han skulle kutte ut mest av kjøret, for han skulle ikke fange det.

Jeg sa: "Det er noe på 10% av boken, jeg tror det." Han sa: "Og gjør det bare på 70-pages, for jeg filer på en minutt og en halv page." "Det er sånn jeg filer." "Gjør ikke en 80- eller 100-pages skript, gjør en 70-pages skript av dette."

Jeg tenkte: Hva faen skal jeg skrive? Hvorfor skal jeg skrive American Psycho? Hva er det om?

Så jeg skrev skrivene jeg ville skrive, og jeg skrev alle violensene, og jeg skrev alle restaurasjonsscener, jeg skrev alle klubbsscener, tenkende at han kanskje vil lese det og si, «Åh, selvfølgelig må jeg gjøre det på denne måten.» Nei, han hatet det. Han hatet det absolutt. Han fyrte meg og hirte en annen skriver. Og han hatet skrivene mye mer, og så droppet han ut av projektet, og så ble Mary Herron involvert. Så, i alle fall. Men det er virkelig... Så, ja...

Hvordan er skriptet ditt forskjellig fra Marys skript? Det er sånn det fungerer. Vi fant ut, fordi det var to andre amerikanske psykoskript, en skrevet av Norman Snyder,

Og en som jeg tror ble skrevet av Stuart Gordon, og så var det min skript, og så var det Mary Herron og Guinevere Turners skript. Og jeg tror det var en annen skript av en av de menneskene som endte opp med å lage Entourage, den tv-showen. Og jeg glemte hva hans navn var. Doug Ellis? Det var ikke Doug Ellen.

- Doug Ellen, er det han du tenker på? - Det var en skreter eller produsør av denne showen som var sammenlignet til den. For noen grunn, hans navn. Han gjorde en film som heter "Amongst Friends" og han gjorde en skript av den. Han var en hotproperte i 1990 eller noe annet. - Rob Weiss? - Rob Weiss, takk. Rob Weiss som jeg

som jeg var en venn med på den tiden. Ja, Rob Weiss skrev også et skript. Nå, alle forstod at når du ser på dette 400-pages-novelet, det er i det samme 90-100-pages-skriptet med scener som du kan bruke til en film. Det er scenene som du kan bruke til en film. Og alle kjente det. Så alle skriptene var litt samme.

Ja, du kan bruke den scenen, men du kan ikke filme den. Du kan ikke filme den, men du kan filme disse 30 scenene. Så min skript var veldig, veldig nært til Mary Herron og Gwendolyn Turner. Jeg prøvde å få kredit for det. Robs skript var litt annet, fordi han endte det med Patrick Bateman som ble endt i Godzilla-skript.

en stor Patrick Bateman som stomper over Manhattan og styrer skjermene, så han ble litt mer surreal. Så han var ut av røyden for kredittet for den siste filmen. Men den siste filmen hadde så mye av min dialog i den, og hver linje dialog er fra boken, og

i Marys film. Og alle sier: "Å, Mary Herron gjør en så briljant jobb, for å forstå amerikanske psykos." Alle scene og alle linjer av dialog kommer fra min novel. Det er min dialog.

Men Mary Herron og Gwyneth Fairturner får kreditt, og jeg får ingen kreditt som skrengører. Jeg vant ikke arbitrasjonen. I Amerika kalles det arbitrasjoner, fordi det er så mange skrengører som filmene blir utviklet, at ofte har 10 skrengører jobbet på en film, eller reisspillet noe. Så for å få kreditt på skrengørene,

Det går gjennom en prosess hvor Ryders Guild of America har et panel av fire mennesker som går over hele skriptet, og så består de hvem som får kreditt. Jeg vant. Jeg fikk ikke kreditt. Men det er så sammenhengende med skriptet mitt. Var det intimiderende? Gjorde du deg med? Nei, det var litt frustrerende, og det betyr også mye.

Du får penger. Du får residuer. Og hvis du ikke får kreditt, så får du ikke residuer. Så du har ingen kreditt fra den filmen? Nei, jeg har ikke. Å, herregud. Jeg vet ikke. For, se, hvis vi hadde kun kjent, og jeg hadde de beste agentene i Hollywood på den tiden. Jeg hadde de beste agentene i Hollywood som sa, vi har fått deg en fantastisk deal, ta den. De vil aldri lage filmen.

Det er det jeg lærte av entourage, at 90% av skriptene i Hollywood, og kanskje mer, ikke er laget. 98% av alle skriptene er ikke laget. Du har en 2%-kjans at skriptene blir laget i en film.

Det er faktisk samme prosent som bøker som er kjøpt til å bli kjøpt inn i filmene. Det er omkring det samme. Omkring 98% av bøkene blir kjøpt, de blir kjøpt, de blir utviklet, de blir aldri kjøpt inn i filmene. Det er et veldig dårlig business. Nå ser du tilfellige mennesker, du ser noen som Doug Ellen som gjorde en tilfellig tv-show. Det er 1000 av Doug Ellens som ikke gjorde det.

i Hollywood. Og så er det folk som, som meg, da jeg bestemte meg for å gå ut der, det jeg kaller kasino, fordi det er en gamblers liv der ute. Du er gambler hele tiden. Du tenker at du kommer til å hente den store potten. Du tenker at du kommer til å få den Ace-King-poker-tjenesten. Hva som helst. Du tenker at du kommer til å vinne. Du tenker at du kommer til å vinne i kasinoen.

Jeg var der i 14 år fordi jeg ville direkte. Jeg hadde alltid skrevet skrevelser, og jeg ville direkte skrevelser. Jeg ville skreve tv-serier. Jeg ville skreve miniserier fordi jeg trodde miniserieret var den nye novellen. Jeg hadde skrevet mye noveller, så jeg ville gjøre det. Jeg hadde et stort forhold hos HBO da jeg først var der i 2007-2008.

Og de gjorde en stor film ut av en bok om korte historier som jeg kaller "The Informers". Jeg vet ikke om det kalles "The Informers" her eller noe annet, men det er en bok om mine korte historier som ble sett i L.A. i tidlig 80-tallet.

Den store kassen med Mickey Rourke og Billy Bob Thornton og alle de unge, oppkomne starrene. Amber Heard er lederfaget i den. Totalt nært, til og med. Det kan være en grunn til hvorfor du vil se "The Informers". Totalt nært, med en stor hit fra Bong, mens han kjører en mann. Den filmen jeg produserte og skrev, og de hadde å...

I had grown up in LA. Many of my friends

Mange av min foreldres foreldre jobbet i industrien. Vi alle vet at du ikke vil være skrenger i LA, du vil være filmstiller. Så å være skrenger var aldri en mulighet. Det var alltid å bli filmstiller. Og mange av mine foreldre, da vi graderte fra høgskolen, de gikk til filmskolen. Og de gikk inn i businessen. Og jeg skrev noveler og tenkte, ok, jeg vil gå ut av LA for en tid. Jeg skal gå til college veldig til høyre.

til et sted med et ganske bra skrivingsprogram fordi jeg er interessert i å skrive dette novellet. Og da jeg gjør det kommer jeg tilbake og jeg skal lage film med dere. Vi skal alle forme en produksjonskamp eller noe, alle mine venner.

Så jeg kjente hvilke bekymringer det var, men i 2006 eller 2007 var TV-en virkelig blomstret og virkelig gøy. Og det syntes jeg at folk leste mindre og mindre noveler, og jeg hadde ikke noen noveler i meg. Jeg hadde mange ideer for TV-serier, mange ideer for film. Jeg var åpne dem. Jeg var åpne disse ideene, og jeg ble betalt til å skrive dem.

Og du blir litt opptatt av en system der du tenker at det neste kommer til å skje. For du har en studio, dette er ideen min for en tv-show. Vi elsker det. Hva er prisen? Vi betaler det. Skriv det, ha det, og så er det tid. Du gjør det, så får du notene. Du tenker at disse notene er ok. Du inkorporerer notene. Og så begynner du å forstå

"Å, du får en andre set av noter." Da forstår du at du ikke snakker med den første produceren. Du snakker med den tredje eksekutivproduksjeren, og så snakker du med assistenten. Da begynner du å forstå:

"De gjør ikke dette." "Jeg må slutte disse notene." Det kontradikterer originalnotene og hele ideen. Det dør. Men prisen går opp, fordi du har jobbet i skriptet. Du selger noe til en annen.

Og dette er noe jeg har gjort i år og år og år. Jeg måtte ha skrevet 30 000 pager av skript som aldri ble laget. Jeg har skrevet noen horrorfilmer som ikke ble laget. En som jeg ikke har sektet, som heter "The Curse of Downers Grove" som var originalt kalt "Downers Grove" som hadde mange mennesker interessert i. Og som i de fleste filmene, ikke har det gått frem. Jeg hadde

Men folk som Gus Van Zandt og Gasper Nødhøst, Ryan Gosling, ville starre i en skript av min. Og Naomi Watts og Joaquin Phoenix. Og ingenting skjedde. - Alle disse gossiperne hele tiden. - Ingenting skjedde. Vi laget "The Canyons". Det var et låtbudget-film med Lindsay Lohan og pornstarr James Dean.

Det ble gjort, men min Oscar-vinner-skripte ble ikke gjort. Det var sånn det funket. Så på en viss måte i 2019, hadde jeg en stor deal med Legendary, og jeg hadde en deal med Hulu. Det samme skjedde. Jeg begynte å føle ... Du begynner å smelte det. Du begynner å se at du ikke snakker med den første leder, du snakker med den tredje leder.

Jeg snakker ikke med leder- og undervisningsleder, men med en subordinat. Jeg får nye noter, og de er kontradiktive med de gamle. Det skjedde på begge steder, og jeg kallte min agent og sa: "Jeg kan ikke gjøre dette mer." "Ingenting blir gjort." "Jeg tror jeg går ganske galt." "Jeg skal ta en brekk, så du ikke må represe meg mer."

Jeg skal publisere en bok om hviden, en samling av essays. Det vil holde meg i gang for en tid. Jeg lever ikke i en ekstravagant livsstil. Jeg har venner som har tre barn i private skoler, og mortgager og alimony. Og de må gjøre dette. De må jobbe sammen.

i Hollywood for å få penger og å betale for alt. Jeg har ikke noe å bry meg om. Så sa jeg: "Jeg er ut av her." Så publiserte jeg et bok som heter "White", som er en essay. Essayer om generasjon X. Det er faktisk en lang essay om generasjon X, som er delt i åtte deler. Jeg er glad jeg gikk av Hollywood, fordi Hollywood var så ufra med meg over dette boken at jeg gikk av på noen giger jeg skulle ha vært i.

Og så hva skjedde? Lockdown. 2020. Så jeg tror jeg bare prøver å bringe deg opp til spesjon på hva jeg har gjort, og hvorfor jeg ikke har publisert en bok i 13 år, og hvorfor Hollywood var et disaster, som det er for alle. Jeg er sikker på at Steven Spielberg nå er utrolig ufølt at han har gjort to gigantiske finansielle forandringer i en rød, som må ha forlatt studiet

I would say upward of $300 million in terms of production and marketing cost. Both West Side Story and The Fablemans have made no money at all, because people aren't going to the theaters to see movies like that. They're going to see the new Avatar movie, of course, $2 billion. They're going to see top...

Top Gun Maverick, de kommer ikke til å se adulte dramaer. De får det på TV fra streaming-servicene, men de kommer ikke til teaterne for å betale 15 dollar for å sitte i teater og se en drama slik. De filmene kommer ikke til å løses teatertallet neste år. De Oscar-filmerne, de filmene som er alle... Det må være vanskelig for deg at du var en

novelist, og du hadde også opplevelse av å lage podkaster. Og du vet at fra ideen til å faktisk lage eller lage ting, er det ikke noen grunner. Det er ikke noe som står i din vei. Du kan gjøre det på din tempo. Det er den beste livsstilen. Men kreative mennesker elsker å gjøre det umulige, å få skrempel, å få navnet på filmen. Absurd. Det er absurd.

Det er virkelig å vinne lottoen. Å få en film laget er et mørke. Det er et mørke. Jeg er skjønt at det var en film ... Den siste filmen jeg laget fra en skript av min var en film som heter "The Smiley Face Killers". Det var en horrorfilm jeg skrev

fordi jeg startet en produksjonskamp mange, mange år siden med en produksjonspartner min. Og i typisk Hollywood-fasjon har vi ikke snakket i år, fordi vi hadde en falling over en film. Og så hadde jeg skrevet denne filmen

en låntidlig horrorfilm. Og vi tenkte, ja, en låntidlig horrorfilm er det som skal gjøre oss mye penger. Fordi de gjør mye penger. Horrorfilmer gjør mye penger. Og de er den sikreste beten i Hollywood. Den sikreste beten i Hollywood er horrorfilmen. Så jeg skrev den skripten, og så glemte jeg helt om det. Og da fikk jeg en kall om, jeg vet ikke, fem år senere. Min agent sa, husker du den skripten du skrev, som heter ...

"Smiley Face Killers?" Jeg sa: "Ja, de skal starte å fange det i Vegas neste måned." "De vil vite hvor mye de bør betale deg for det. Hva skal jeg spørre?" Så jeg tenkte: "Mine Oscar-vunnelige skript om den unge tragiske kunstneren som gjør kjønn?" "Mine "Star is Born" kunstnerfilm er ikke laget?"

"The Smiley Face Killers" er laget. Det er Hollywood. Det kom sammen for den filmen, og den var kjøpt nok. Det er en interessant film. Du kan finne den online. Det er sånn det fungerer. Har du aldri vært bekymret for å spille inn en prequel av "American Psycho"? Jeg har ikke rett til det.

Du kan ikke gjøre noe. Du har ikke rett til... Jeg har ikke rett til Patrick Bateman. Jeg slo rettene til Patrick Bateman da jeg slo rettene til alt det pengeret i 1999. Så Patrick Bateman er en karakter som jeg ikke har rett til. Jeg kan skrive en novell, men...

Jeg kan kanskje skrive en novell med annerledes tilgjengelighet til Lionsgate fordi jeg hadde et problem med min novell Lunar Park. I Lunar Park, min novell fra 2005, den hauntlige husnovelen, hvor jeg ultimativt forgav min far, er kreatoren av Patrick Bateman Brett Ellis, og han er narratoren av Lunar Park. Det er en slags autofiksjon. Han er hauntet av Patrick Bateman.

Han er forvandlet av en person i dette stedet han har flyttet seg inn i. Han gjør krimer som ble gjennomført i "American Psycho" i høyre av Patrick Bateman. Det er en patrick bateman-lik karakter. Han har fått i mye tråd med Lionsgate. De sier: "Du har ingen kjærlighet til Patrick Bateman. Du kan ikke bruke Patrick Bateman på den måten."

Jeg kunne i boken, så vi fikk det ut, men jeg kunne ikke... Hvis de noensinne gjorde Lunar Park en film, så skulle de ha forløpet det, eller Lionsgate skulle ha gjort det. Først og fremst, har jeg ikke noe å gjøre med det. Det er mange forsøk på å gjøre American Psycho en tv-show. Jeg hører om dem hele tiden. Jeg er ikke involvert, de spør meg ikke om det. Lionsgate har dette. Jeg vet at de siste gangen de prøvde å gjøre dette, var med en kvinne.

Patricia Bateman. Patricia Bateman. The Ghostbusters? Ja, de skulle... Nei, jeg lurer meg ikke. Det kommer til å være en norsk amerikansk psyko med... Det kommer til å være... Hva som helst. Det er alltid en amerikansk psykotv-serie

i utviklingen. Jeg hører om dem hele tiden. Jeg får kall fra min agent og sier at jeg vet at vi prøver å få deg en eksekutiv produserskreditt på det eller noe annet. Men nei. Og jeg har også ikke en ønske til å gå tilbake til denne karakteren allerede. Jeg er i en annen plass i livet. Jeg kan ikke forstå hva du skulle ha til å betale meg for å skrive det.

I know that I was interested in doing a graphic novel, a comic book, you know, a couple of comic books with this really, really cool company called Zoom, based in Los Angeles. And we were talking about doing that, doing a couple of graphic novels of Where's Patrick Bateman,

Jeg vet ikke, nå, eller noe annet. De fant en veldig kjærlig kunstner, men da kom "rights"-situasjonen, og det var som om vi ikke kunne gjøre det. Så i alle fall, denne uken er klart. Jeg vil aldri tilbake til Patrick Bateman, og jeg har ingen intensiv til å gjøre det. -Gjør du deg til å minne om prosessen

-å skapere og forme karakteren? Kom karakteren før historien, eller var det før karakteren? Ideen for American Psycho var mye mer konvensjonsfull. Det var en slags trilogi. Det tredje delet av en trilogi om "Less enn Zero", "Ruler for opptrykk" og "American Psycho".

som var om en ung mann som var veldig ufag på Wall Street, og han gjør for mye kokain, og han har en affære med en annen kvinne, men han har en fiancée. Han blir kjøpt opp i en dårlig business arrangement. Jeg mener, en veldig konvensjonal Wall Street-novel, men set i late 80-tallet, og om Manhattan i 80-tallet, og alt det der.

Jeg begynte å gjøre forskning og å hente ut med disse menneskene i Manhattan. Jeg hadde et par venner som hadde eldre brødre som jobbet på Wall Street. Og jeg begynte å hente ut med dem i 1986 og 1987. Gjennom å gå til middag med dem. De ville aldri møte i deres offiser. Vi møtte aldri på noen av de bygningene de jobbet i. Vi møtte på hotspotter, som en kjærlig bar eller restaurant.

Og jeg vokste dem om jobbene og hva de gjorde, fordi jeg var ny til dette. Jeg vet ikke hvordan disse unge mennene som var 26-27 år gammel, bare ut av business school, gjorde fortjener i late 80-tallet. Hva var det som skjedde?

Det jeg lærte ved å hente ut med dem var at de var mye mer interessert i kløyene deres og hvem som hadde det kjæreste kjæresten. Alt dette status-symbolet om stereoer og hvilken best gym man kunne jobbe i og hvem som hadde de beste absene. Hvor var det beste tanningssalon? Hvor er det kjærest sted å rente i Hamptons for sommeren? Jeg mener alt dette og det var som

wow, disse menneskene, og de var så preenende, de var som, jeg vet ikke om du kaller det en dandy, som dandys av 18. århundre, de veldig styllige mennene, de veldig dapper mennene, og de var så inn i deres kropp, og deres høytekneter, og deres

- og hans fasialregimer og alt. Det var nesten som om - - etterhvertseksuelle malsamfunn - - hadde plutselig tatt alle troperne fra gaysamfunn. Veldig bekymret for hans kropp, gym-stuffet. Det lukket virkelig som om -

Heteroseksuelle menn hadde nå utført hva som var en gøy livsstil og en gøy måte å se seg selv. Jeg tenkte, det er interessant. Det kan være mer interessant enn denne novellen jeg jobber på. Og en natt da jeg var å ha middag med de siste, ut av det blå, ut av ingenstans, jeg ser på dem, de snakker og snakker og snakker, og jeg tenker, Patrick Bateman er en serialmurderer.

Han er en serialmurder, eller han tror han er en serialmurder. Boom! Novelet ble plutselig noe annet. Jeg sa: "Det er fra utsikt på en ganske ganske person." "Patrick Bateman er ganske ganske." "Han skal narrere novelet." "Hvordan skal jeg legge ganske på skjermen?" "Hva skal hans vokse være?"

Så jeg har spist en år på en utsending, gjør mange varierer av Patrick Batemans vokse, prøver å finne ut hva jeg likte best. Han var sikkert oppsessiv,

Han skulle ha hatt en oppsikring av alt dette, men det skulle være det feile. Hvis du ser på alle de kjøretakene han snakker om, og at folk kjører, hvis du faktisk så dem kjøre kjøretakene, skjermene, tøyene han sier noen kjører, det ville se ut som krasse. Det skulle være det feile tøyet, det feile kjøretaket, det feile skjermet, det feile skjermet, alt. Så...

Så kom boken sammen. Og han kom sammen. De kom sammen samtidig. Han er boken, fordi han er voksen. Jeg ville at boken var en refleksjon av ham. Så det var sånn det skjedde. Det tok tre år å skrive.

Det var veldig interessant. Kjøretøyet av Fight Club, hva er det? Chuck Palahniuk. Ja, han hadde en fantastisk episode om Joe Rogan, jeg husker. Han snakket om hans kraft og hvordan han strukturerer ting. Jeg elsker å høre om disse tingene. Han sa:

For folk som lytter, opp til akt 3 er det et sted for krisis. De fleste skrivere, skriver og skrivere begynner med slutten. Han ville ikke vite hvordan krisen måtte bli lagt. Gjorde du slutten av American Psycho tidligere i prosessen?

Det skjedde bare. Hvordan kom han på Joe Rogan? Og hvorfor har jeg ikke fått på Joe Rogan? Hvordan kom Chuck Palahniuk på Joe Rogan, og jeg har ikke vært på Joe Rogan? -Hvorfor har du ikke vært på Joe Rogan? -Jeg vet ikke!

Har du prøvd? Hva var spørsmålet igjen? Se, se, alle har sin egen måte å jobbe. Det er ingen rett måte å jobbe på en novell. Det er ingen tekstbok som sier hvordan man skriver en novell. Alle skriver en novell annerledes. Jeg kunne ikke...

Forstå at du jobber på en novell som Chuck, som jeg vet og respekter. Jeg kan ikke forstå det. Problemet er at det å jobbe på denne måten er et stort risiko. For du kan reise til pag 152 og forstå at du ikke har en novell. Du vet ikke hvor du skal. Det fungerer ikke. Min første draft er en utsending. Og i den utsendingen har jeg ganske mye utsendinger.

hele bevegelsen av novelet.

Jeg er nå ganske sikker på at jeg skal gjøre to til tre år til å skrive dette boken. Fordi jeg liker denne utsendningen. Jeg vet exakt hvor jeg går. Jeg vet exakt fra A til B til D til F til H. Alt. Alt er lagt ut før jeg begynner å skrive boken. Og det gjør det så mye mer gledelig og lett. Og jeg er gledelig med det. Jeg vet ikke... Se...

Jeg vet ikke hva som trenger å forstå når man skriver en novel. Jeg vil bare ha det gøy.

Jeg er i en relaxert sted når jeg skriver en novel. Jeg er ofte i en sted av glas. Jeg er så glad jeg har en novel. Du vet ikke hva det er som å ha en novel. Det er fantastisk. Jeg har ikke hatt en novel i så lang tid. Jeg elsker å komme opp i morgenen og gå inn i offisjen og møte min venn. Min nye venn. Min kjæreste. Det er greit. Men for meg er det gøy fordi jeg har hele tinget laget ut. Jeg vet exakt hvor jeg går. Å!

American Psycho var utsatt til død fordi det ikke hadde noen narrativ.

Det hadde ingen plot, men det hadde å bevege seg. Det hadde å bevege seg, og så var gradasjonene av drøm, fred og kjærlighet, jeg forstår, hadde å være laget ut og koreografisert på en måte slik at du kunne holde

at det fortsetter å bevege seg, at det ikke bare blir så statisk. Så denne utsendningen var nesten 200 pager lang i forhold til hvordan denne boken... Det var den største strukturte boken jeg har jobbet på, fordi ingenting som ser ut til å skje i den.

Det er ingen plot. Det er bare en random sekvens av eventer i Patrik Batemans liv på 400 pager. Det kjører omkring to år av livet hans. Jeg har alltid jobbet med en utsending. "Less Than Zero", så kort som den var, hadde en utsending som var sannsynligvis

50 pager langt i forhold til hva jeg vil at skjer i scenen. Stoffer jeg ikke skal ta med i scenen, har jeg spørsmål om. Hva tenker hun nå? Og det er også ting jeg gjør feil. Imperial Bedrooms var en novell jeg skrev.

Det er egentlig en non-fiksjonalekse om informerings- -og min utkastning i Hollywood. Det er min Hollywood-horror-novel. Jeg hadde en stor utsikt for den boken, og den har bare 160 pager. De hjelper meg å forklare narratoren, for jeg bruker alltid en narrator. Jeg har alltid noen som narrerer boken.

Så den utsendelsen hjelper meg mye. Chukka er en suksessfull skriver, så han vet hva som fungerer for ham, og jeg har min måte å jobbe, og det fungerer for meg. - Story uten plot, jeg tror Robert McKee har et navn for det. Hva synes du? - Robert McKee er ...

Full of crap. Sorry. I don't believe this whole notion of being taught to write the screenplay. You know, it's just... He's a huckster, you know. You have some good points about creating a story, historically, from the Greeks, don't you think? No, I don't. I don't agree. I don't agree with that at all. No, I don't think that's necessarily true, and that's necessarily why I like movies.

Jeg tror også ikke at skrengslegging er noe som har noe å gjøre med det. Det du lærte om, har mye å gjøre med at en film er bra. Hvorfor er filmene gode? For regjeringen. Regjeringen ser noe i skrengsleggingen og redapperer skrengsleggingen for sin visjon. Så det du lurer på regjeringen er et blodprinsipp for en film, og de gjør det i sin egen...

- og deres visjon av det. Det er en annen grunn til at å være skrengsregister er vanskelig. Å ta skrengsregister er vanskelig. Du vil være regjering. Skriv din egen skrengsregister og regjer den. Jeg forstår ikke grunnen til skrengsregister. Skrengsregister var en veldig bra ting. Det var spekskript-dealer for 3 millioner, 2 millioner, 4 millioner dollar. -Før? -I 80-tallet og 90-tallet.

Hey, start a screenwriting class and charge people $2,000 to come and I'll teach you how to write a screenplay. Those days are over. I mean, that's not happening. People aren't buying scripts like that anymore at all. So I don't know really what the point is. I think you just, you know, yes, screenplays are about structure. That is true. I've read many, many, many, many screenplays. They are about structure. And, um,

Og, hva vet jeg, kanskje hvis jeg tok Robert McKee, så ville noen av de filmene blitt laget. Jeg vet ikke, nå gjør du meg tenke på det. Kanskje du er rett. Kanskje Robert McKee har en punkt. Kanskje jeg skulle ha tatt en eller to klasser.

Men han tar ikke i forhold til "business". Det er problemet. Han snakker om det som: "Du skriver skriptet, det blir kjøpt." "Du skriver skriptet på denne måten, det blir laget." "Du skriver skriptet på denne måten." "Businessen tenker ikke sånn." Det er ikke om skrempel, det er mer om historien, om det er en skit, en novell. Det er noen grunnmål i hans øye, hvordan han skriver historien.

Well, he would hate American Psycho, I can tell you that. Well, I gotta tell you, Quentin Tarantino is a great screenwriter, and he hates Robert McKee, and thinks all of those rules are bullshit, and that he writes his screenplays like it's a novel. Yeah.

Og hans skrempelinger er som noveller. De har ikke en, to eller tre akter. Han tror ikke på det. Han sier bare at han skriver på rett. Noen sa: "Hvorfor åpner du med en 23-minutte-scene i 'Glorious Basterds'? Hva gjør du?" Han sa: "For jeg elsker det, og jeg vil skrive ..."

Jeg har en måte å fange, det er bare å være suspensiv. Det går bra." Og de sier: "Ikke noen begynner en film med en 23-minutte-scene." Han sa: "Jeg er det. Det er sånn jeg skriver." "Jeg skal gå her, og ha en lang scene med disse menneskene i en bar." "Jeg skal bruke disse suspensiv-metodene." Quentin Tarantino tar alle disse reglene ut, og gjør noen av de beste filmene. "Once Upon a Time in Hollywood" skulle drive Robert McKee ganske.

Det ville kjøre ham ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske g

En skrempel-gurus, det gjør meg helt gøy å høre det. Det høres ikke så bra ut, men kanskje noe av det er drivet av forfattelser og konfirmasjonsbiasen. Du kjøper kjøp-pikker, de gode filmene, og tar dem bort og sier: "Se på denne strukturen, den er perfekt laget ut, bla bla bla." Jeg tror ikke det er skriptet det er grunnen til at jeg elsker en film.

Det er bare ikke det. Kanskje det er fordi jeg har skrevet så mange av dem. Jeg vet ikke. Det er mer filmmakers visjon. Det er måten han skriver det. Og det er derfor jeg er spektaklet av alt. Skriptet kan hjelpe, men jeg ser ikke...

I don't see film as a writer's medium. I see it as a director's medium. I see novels as a writer's medium, but I don't see film as a writer's medium. Television...

Jeg begynner å se at skriveren er showrunneren. Skriveren er virkelig den autoriserte voksen i showen. For en film, jeg vet ikke, jeg synes det er en regjering. Og selvfølgelig er det nå endring, fordi det hele blir en stor form av kontent. Men TV-serien er det største... Du husker True Detective, den første sesjonen? Det var Nick Pitbull.

Han er en god venn min, Nick Pizzolatto. Han skrev hele serien sin selv. Og du kan føle det i showen. Det er så konsistent. Det bryr meg med noen andre gode shower. Jeg vet at det er flere skrivere på ulike episoder. De har ulike følelser.

Det kan være en god show, men det har ikke den samme konsistente følelsen som True Detective. Det var et veldig godt eksempel for meg. Dette har samme nerve, og det føles som en veldig lang film, en veldig lang novell, bare skrevet av en mann som vet alt om dette universet. De gjør det mer og mer.

- Det er noe mer enn det. - De gjør det mer og mer. Mike White med en hvit lotus er et eksempel. Jeg skal gjøre det med The Shards. Jeg skal lese hver episode av det. - Er det en tv-show?

Det er det spørsmålet. Det har ikke blitt annonsert, så jeg kan ikke si hvem som gjør det. Men min deal er gjort. Direktors deal er gjort. Jeg kan ikke si hvem som gjør det. Det er mindre kjøp for en studio å ha én skiller. De har skillerommet og må betale fem eller seks skillere. De vil virkelig ha en skiller. Det handler ikke bare om...

Ja, du får en mer konsistent stemme. Det er også økonomisk. Det er også økonomisk. For det er mer kjent å ha skrivelse. Så ja, dette er noe som blir mer og mer, og jeg ser det mer og mer når jeg ser miniserier.

Noen ganger er showene komplikert, og de trenger rytterrum. For å få disse showene produsert og påvart på en sikker skjedel, trenger du fire eller fem rytter. Jeg tror at Succession har en god...

set of writers working on it and the voice of that show seems to be very very sure of itself and very even and I think there are shows that do have writers rooms that do work but I think you're going to see more and more what Nick Pizzolatto did with True Detective that really was like the first of one of the first times where oh wow this is a miniseries where someone wrote every single episode hmm

Hvordan går det med Nick i True Detective? -Er det... -Han gjør ikke den nye. Den nye har han ingen å gjøre med. Han gjør ikke... Jeg tror det er den fjerde søndagen av True Detective. Det var den andre... Ja, den fjerde søndagen. Jeg tror ikke han gjør det. Han jobber på andre show.

Jeg så ham i LA rett før kristne. Han bor i Texas nå. Han har flyttet ut av Los Angeles og bor i Austin. Sammen med tekniske mennesker?

Jeg tror at tekniske mennesker... Det er mange som har flyttet fra LA. Mange av mine besteforeldre, James Van Der Beek, som er aktøren, bor nærmere Nick Pizzolatto i Austin, Texas. Så, din nye novell er ut, "The Shards". Hva er det om?

Nå skal jeg fortelle deg hva The Shards er om på et veldig basert nivå.

Det handler om en gruppe høgskoleskoler. De går til en prestigiosal prep-skolen i L.A. som heter Buckley. Det er en privat skole. De er alle ganske kjøpte. Det er omkring fem eller seks av dem som boken fokuserer på. En ny student kommer. En av de andre studentene, narratoren av boken, er automatisk beskyttet av ham. Det er noe offentlig med denne nye kjeren.

Og vår narratør blir bekymret at han er noe slik sammenlignet, at denne nye kjeren er noe slik sammenlignet til en serialmurder som har begynt å operere i San Fernando Valley, som heter Trawler. Og vår narratør, som er en av disse barnene, begynner å piese sammen alle disse klutene om denne nye kjeren, og...

er positivt at han er serialmureren. Det som også går på er dette ganske store, jule-drama, en relasjonsdrama, folk er åpne seg. Det har mange troper av det tradisjonelle høgskolen-novelet. Det er det guldene kjøkkenet, det er kjøkkenet i en kjøkk, det er den druggige, rikeste kvinnen.

Og så er det narratoren som er i klosetet og har en kvinne og er den som fantiserer om den nye kvinnen som er denne serialmørkeren. Og det er denne novelens engine.

Og serialmureren, trawleren, ser ut til å bli nærmere og nærmere til denne gruppen venner. Og brettet, narratoren, er bekymret at en av sine klasser har i faktisk blitt kjøpt av trawleren i en slags ritualistisk slags...

kult-like slag, men det er blitt presentert til skolen og alle som en uansettelse. Han sløp, han falle i poolen, han prøvde å skikke armene, men det var i alle fall en del av en ritualistisk mørkdom.

Det er også om 1980, fordi jeg sa det da jeg gikk til høgskolen. Det handler om Los Angeles i den tiden. Det handler om klubber vi gikk til, filmteater og maller. Det er en historisk fiksjon om LA.

Men samtidig er det at mange mennesker snakker om det som om det er en teen-horror-novel med en serial-killer som blir større og større når boken går frem. Men min største impulse var å skrive om min tid som en 17-årig barn.

i høgskolen, og hva det var som. Kan du ta oss tilbake til, spesielt for de unge lyttere,

Vi har sannsynligvis ikke mer referenser enn et par 80-tall-moviler. Hvordan var 80-tallet i Los Angeles? Kan du beskrive en dag for karakteren? Jeg må fortelle deg først og fremst at vi snakker om slutten av 70-tallet, og om den veldig nødvendige 80-tallet. Boken er laget i 81, en veldig annen år enn midt-80-tallet, enn John Hughes 80-tallet. 81 er egentlig stadig 70-tallet, og det var egentlig ikke til

Ronald Reagan ble president, og fashionen begynte å forandre på grunn av MTV. MTV hadde en stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor, stor,

og det er ingen høyhjelp, og kvinner har ikke den krasse friske hendene som mange av kvinnerne hadde i midt-80-tallet. Jeg vil bare preface dette med å si at det var veldig, veldig annerledes enn jeg tror den klisjede ideen vi har om 80-tallet fra noen av de siste filmene. Så "The Shards" har ingenting sånt. Men jeg tror du spør om

Hva var en vanlig dag for en ungdomsfører på den tiden? Ja. Vi hadde ikke telefon. Vi våk opp og så på klokken. Klokken. Vi så på klokken. Og kanskje vi fikk opp en bok.

Maybe we laid there? I don't know. I'm certainly... Look, I've gotten to take... I've gotten a lot of flak for having so much sex in this book, but there is both with men and women and with boys and boys and

Og det er mye masturbasjon, det er mye å løpe i denne boken fordi den er narrert av en 17-årig mann. Og noen kritikere har komplainert om dette, og har sagt at det er veldig mye masturbasjon i denne boken, veldig mye seksuelle fantasier. Jeg er veldig dårlig på 17 år.

Jeg tror jeg har forstått det i denne boken. Hvis du skal ha en bok narrert av en 17-årig mann, og ha den å være autentisk og tru, må du ta det inn. Det var enklere.

en mer fri liv. Du hadde en friere liv enn jeg tror du har nå. Du ble ikke fortalt hva du skulle si. Du ble ikke fortalt hva du skulle gjøre i termen av

Ideologi i form av språk og å være forsiktig med jokene. Vi ville være opptatt. Vi elsket dyrte film. Vi elsket ting som Blue Velvet, som aldri skulle vært gjort i dag. Vi ville være utfordret og skjønt.

Det er det vi ville. Vi likte å bli forfattet, hvilket vi i dag ikke kan gjøre noe med. Det var en veldig annen vibe i forhold til frihet. Jeg ville skrive dette boken 40 år siden, da jeg var 18 år. Da alt dette skjedde for meg, og jeg kunne ikke finne ut hva som skjedde.

Jeg hadde ikke talent for det på 18 eller 19 år. Jeg tror at en del av grunnen til at det begynte å større i meg de siste 3-4 årene, var nostalgien.

at 2020 var en dårlig år, og 2021 var en dårlig år. Og selv om de år som førte det var ganske dårlige. Jeg vet ikke, jeg tror kanskje at den dårlige måtene i de årene deres var det som gjorde meg tilbake til 1981, da det var ganske bra.

Det var mye bedre. Men i alle fall, på den vanlige dagen, jeg vet ikke, vi var mobil. Vi hadde biler. Du hadde å ha en bil som en ungdom i LA. En kjøpbil, en fin bil, noe av det. Du trengte en bil. Og så fikk du dine biler i LA på 15,5 år. Det var da du fikk dine lærerpermit. Så du kjøpte på 16 år.

Og du ville være en adulte. Du ville være en adulte. Du ville ikke cosplaye på Comic Con for resten av livet og bare sitte og spille Final Fantasy 17 for 18 timer. Du ville bli en adulte og komme inn i verden av sex, relasjoner, karriere. Fordi du var levd i en adulte

et verktøy som var laget av mennesker for mennesker. Det var ingen "Kiddyland" rundt. Det var ikke 80 Disney-filmer som skulle åpne. Det var ingen helikopter-barn. Det var ingen folk som sa at man ikke kan si noe eller gjøre noe. "Det er en dårlig ord, kjæreste." Ingen viste seg hva man ville ha for middag, eller om man var i god høyde, eller noe annet. Det var et verktøy for mennesker. Og fordi av det, vokste vi snabbere.

Det var en stor forskjell mellom da og da. Vi gikk ikke på øyneblikk. Jeg synes det er forrøyende å være en ung person eller en ny. Kanskje ikke forrøyende, men det var noe om meg som en ung kunstner, fordi jeg var skriver.

at jeg føler meg konstriktiv, jeg føler meg litt sensert. Jeg tror ikke jeg kan lage eller skrive ting jeg ville skrive om, eller at jeg gjorde skrive om i mine høgskoledager, og få det til å bli akseptet. Er det lettere og mer stimulerende å skrive fra tider hvor vi ikke hadde internett eller mobiltelefoner? I tider der det ikke var så mye teknologisk lyd i sosiale situasjoner?

Jeg tror det. Det er ikke grunnen til at jeg skrev boken, og det er ikke en av grunnene til at jeg ble innmeldt i å skrive boken. Men jeg hadde en samtale med Quentin Tarantino.

som elsket The Shards. Han sa til meg: "Du gjorde det samme som jeg gjorde med Once Upon a Time in Hollywood." "Du vil ikke lese om hvor vi er nå, gjør du? For det er vanskelig." Jeg sa: "Ja, jeg tror det." "Du vil lese om ditt barnhedsliv, som jeg gjorde med Once Upon a Time in Hollywood." Jeg sa: "Ja, jeg tror jeg gjorde det." Han sa: "Jeg ville lese om det øyeblikket da jeg var barn."

og mansen-familien, denne kulten skrur meg ut av hodet. Det traumatiserte alle oss i L.A. Mansemurderene.

Og jeg tror at Quentin i hans måte med Once Upon a Time in Hollywood følte en måte til å gjøre det eller prosessere det. Og han sa til meg, og det føltes ikke så fucking bra at du ikke måtte ha en fucking cellefone i The Shards? Det er sånn jeg følte med Once Upon a Time in Hollywood. Gud, var ikke det så fri? Og jeg sa, jeg tror at nå at du har nevnt det,

Det var det. Så du har rett. Ja, telefonen. Jeg har nevnt dette i "The Shards", i en scene hvor den store personen går og ser "The Shining", den ulike uken den åpner i Westwood.

Han går der tidlig. Det er en tidlig morgenshow. Den begynte i mai... Jeg husker dette fordi jeg snakket om åpningen av "The Shining", Stanley Kubrick-filmen, på 24. mai 1980. Jeg husker å gå til det teateret og ville gå til 10:00 om morgenen, fordi det var bare åpning i tre teater i LA, en eksklusiv samarbeid før åpning i en måned eller to senere. Det er så mye film åpner.

...

I looked up at the vaulted ceiling. It was really beautiful. I always loved this theater. I looked around to see how many people had come in. It was about half filled. It was an early morning show. I looked at my box of junior mints, and I had one. I just took it to the theater and thought about my life and school on Monday. I purposely had the scene in the shards as a reminder of how different things are.

Han sier: "Jeg kan ikke tro på å skrive dette nå. Jeg satt der for 20 minutter uten telefon og tenkte bare på livet og verden." - Og gjør man det nå, vil folk bli forrasket om batteriet på telefonen er ut? - Selvfølgelig. Jeg blir forrasket.

Jeg var ikke...

Han har vært sammenlignet med det lenger, da teknologi har vært en større del. Den digitale tida har vært en større del av livet hans enn den har vært med min. Jeg er en del analog. Lige en analog-gjennomgang i mange måter. Mye mer enn han aldri har vært. Jeg drømmer om ...

Jeg panikker. Jeg glemte telefonen min.

Jeg måtte kjøre til min mor og min stepdads sted i Valle. Det var en 25 minutt-kjøring over kanjonene i LA. Jeg bor i Vest-Hollywood, og jeg kjører over kanjonene. Noen ganger på en søndag er det ingen andre bil på kanjonene. Jeg er den eneste bilen som kjører over kanjonene. Jeg hadde ikke telefonen. Jeg glemte den for noen grunn. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk den på min egen. Jeg panikket og tenkte: Hva hvis noe skjer på kanjonen? Hva hvis bilen bryr seg?

De gjør oss så forbedret.

Vi er addikte. Men jeg må si deg at det er tider i livet min, når jeg har vært i en råd, jeg har gått ut, jeg er i bilen, jeg er halvvei ned i gulvet, jeg må gå noen sted, og jeg forstår at jeg har lappet telefonen i offiset igjen. Og da tenker jeg på det,

Gå for en kjøkken. Se hvordan dagen går uten det. Se hvordan dine dager går uten telefon. Jeg vet at du må gjøre alle disse jobbene. Du må komme til banken. Du vil ikke egentlig bruke telefonen for noe. Prøv den. Det er fantastisk. Det er fantastisk. Jeg har lyst til de dagerne. Jeg kan ikke forstå det. Jeg kan ikke bringe meg selv til å gjøre det. Så det er alltid en accident. En fantastisk accident når det skjer. Men jeg kan si at det er som om

Å ikke se på det hver fucking fire minutter, gå inn i en mall. Ja, det er livet! Det er sånn det burde være! Jeg prøver å undergradere telefonen til iPhone 5 eller 6 med kort batteritid. Det var så lent, jeg kunne ikke gjøre noe med det, men det frustrerte meg. Jeg har den mest oppdaget telefonen, det må være. Jeg har blitt for utmattelig.

Men det var fint å snakke med deg, Brett, og takk for at du kom. Jeg har virkelig vanskelig. Takk. Og hvis du er i LA, kan du være med på min podcast. Jeg vil skrive det ned. Takk så mye.

Nämnd i episoden

Wolfgang Wee Uncut

Podcasten der intervjuet fant sted

Bret Easton Ellis

Forfatteren av "American Psycho", og gjest i podcasten

American press

Ellis liker ikke den amerikanske pressen, og føler at de misforstår ham

Michel Houellebecq

En fransk forfatter som Ellis beundrer for sin ærlighet

The Shards

Ellis' nye bok, en tenårings-horror-roman

American Psycho

Ellis' kontroversielle roman, som ble møtt med mye kritikk fra forlag og kritikere

Simon & Schuster

Ellis' forlag, som nektet å publisere "American Psycho"

Picador

Forlaget som publiserte "American Psycho" etter at Simon & Schuster nektet

Gulf & Western

Et selskap som kjøpte ut Simon & Schuster og nektet å publisere "American Psycho" pga. innholdet

Lunar Park

Ellis' bok om en mann som blir hjemsøkt av sin far, og hvor Patrick Bateman blir nevnt

Patrick Bateman

Hovedpersonen i "American Psycho", som Ellis sier er basert på sin far og hans egne traumer

Less than Zero

Ellis' debutroman, som han ble kjent for

The Informers

En samling av korte historier av Ellis som ble filmatisert

The Canyons

En lavbudsjettsfilm som Ellis skrev og produserte

White

Ellis' essay-samling om generasjon X

The Smiley Face Killers

En horrorfilm som Ellis skrev

The Shining

En film som blir nevnt i "The Shards" og som Ellis mener er et godt eksempel på hvordan teknologi har forandret vår oppfatning av verden

The Mansemurderene

En serie drap i Los Angeles som blir nevnt i "The Shards" og som Tarantino mener er et eksempel på traumer som blir prosessert i populærkulturen

Buckley

En privatskole i Los Angeles som blir nevnt i "The Shards"

Trawler

En seriemorder som blir nevnt i "The Shards"

Fight Club

En film av David Fincher som blir nevnt i podcasten

Joe Rogan

En podcast-vert som Chuck Palahniuk har vært gjest hos

Zoom

Et selskap som Ellis samarbeidet med for å lage en tegneserie om Patrick Bateman

Quentin Tarantino

En filmregissør som beundrer Ellis' arbeid

Once Upon a Time in Hollywood

En film av Tarantino som blir nevnt i podcasten

Blue Velvet

En film av David Lynch som blir nevnt i podcasten

The Curse of Downers Grove

En horrorfilm som Ellis skrev, men som ikke ble filmatisert

Gus Van Zandt

En filmregissør som var interessert i å lage "The Curse of Downers Grove"

Gasper Nødhøst

En filmregissør som var interessert i å lage "The Curse of Downers Grove"

Ryan Gosling

En skuespiller som var interessert i å lage "The Curse of Downers Grove"

Naomi Watts

En skuespiller som var interessert i å lage "The Curse of Downers Grove"

Joaquin Phoenix

En skuespiller som var interessert i å lage "The Curse of Downers Grove"

Lindsay Lohan

En skuespiller som spilte i "The Canyons"

James Dean

En pornostjerne som spilte i "The Canyons"

Legendary

Et filmselskap som Ellis hadde en avtale med

Hulu

En streamingtjeneste som Ellis hadde en avtale med

West Side Story

En film av Steven Spielberg som ikke har tjent penger

The Fablemans

En film av Steven Spielberg som ikke har tjent penger

Avatar

En film som har tjent mye penger

Top Gun Maverick

En film som har tjent mye penger

True Detective

En tv-serie som Ellis mener er et godt eksempel på en miniserie skrevet av en enkelt forfatter

Nick Pizzolatto

Forfatteren av "True Detective", som Ellis er god venn med

The White Lotus

En tv-serie skrevet av Mike White

Succession

En tv-serie som har en god writers room

Felma & Louise

En film som Brad Pitt spilte i

David Cronenberg

En filmregissør som var interessert i å lage "American Psycho"

Brad Pitt

En skuespiller som skulle ha spilt Patrick Bateman i Cronenbergs versjon av "American Psycho"

Norman Snyder

En forfatter som skrev et manus til "American Psycho"

Stuart Gordon

En forfatter som skrev et manus til "American Psycho"

Guinevere Turner

En forfatter som skrev et manus til "American Psycho"

Rob Weiss

En forfatter som skrev et manus til "American Psycho"

Entourage

En tv-serie som Rob Weiss var med på å lage

Amongst Friends

En film som Rob Weiss skrev

The Riders Guild of America

En organisasjon som deler ut kreditt til forfattere i Hollywood

Lionsgate

Filmselskapet som eier rettighetene til "American Psycho"

Mary Herron

Regissøren av "American Psycho"

Christian Bale

Skuespilleren som spilte Patrick Bateman i "American Psycho"

Leonardo DiCaprio

En skuespiller som var interessert i å spille Patrick Bateman i "American Psycho"

Oliver Stone

En filmregissør som var interessert i å lage "American Psycho"

The Ghostbusters

En filmfranchise som blir nevnt i podcasten

Patricia Bateman

En kvinnelig versjon av Patrick Bateman som blir nevnt i podcasten

Robert McKee

En forfatter som har skrevet bøker om filmmanus

Chuck Palahniuk

Forfatteren av "Fight Club"

Glorious Basterds

En film av Tarantino som blir nevnt i podcasten

Final Fantasy 17

Et videospill som blir nevnt i podcasten

Mickey Rourke

En skuespiller som spilte i "The Informers"

Billy Bob Thornton

En skuespiller som spilte i "The Informers"

Amber Heard

En skuespiller som spilte i "The Informers"

Bong Joon-ho

En filmregissør som blir nevnt i podcasten

The Curse

En film av Bong Joon-ho som blir nevnt i podcasten

Imperial Bedrooms

En roman av Ellis som blir nevnt i podcasten

MTV

En musikk-tv-kanal som blir nevnt i podcasten

Ronald Reagan

Den amerikanske presidenten som blir nevnt i podcasten

Stanley Kubrick

En filmregissør som blir nevnt i podcasten

Final Fantasy

Et videospill som blir nevnt i podcasten

Comic Con

Et tegneseriekonvent som blir nevnt i podcasten

Disney

Et underholdningsselskap som blir nevnt i podcasten

HBO

En tv-kanal som Ellis hadde en avtale med

James Van Der Beek

En skuespiller som bor i Austin, Texas

John Hughes

En filmregissør som blir nevnt i podcasten

San Fernando Valley

En bydel i Los Angeles som blir nevnt i "The Shards"

Westwood

En bydel i Los Angeles som blir nevnt i podcasten

Deltagare

Host

Wolfgang Wee

Guest

Wolfgang Wee Uncut presenterer Psykologi med Lars Dehli - Sesong 2 | Lars Dehli er klinisk psykolog og spesialist i kognitiv terapi. 0:00 Ny vits 2:00 Lese mennesker 3:58 Psykolog på fritiden...

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Wolfgang Wee Uncut #615 - Erlend Mørch

Wolfgang Wee Uncut #615 - Erlend Mørch er serieskaper og podcaster i NRK. ► Bli Blodfan og få tidlig tilgang til de nyeste episodene! • Bli med her: https://www.youtube.com/channel/UCUy3Qp2...

Se mer

Laddar