Thor Gotaas | Fotballen i Brumunddal (2001) Gjennom Et Århundre | 24 Timer 24 Bøker (4:24)

Sånn Da var vi her igjen Time 4, bok nummer 4 Er det også bok nummer 4 i din skrivekarriere? Den kommer til 2001 som fjerde boka Ja, og den eneste fotballboka Jeg skrev en bok om fotball Det er fotballen i Brummenal, for jeg vokste opp i Brummenal Da jeg spilte fotball da jeg var guttung Der var det stort fotballinteresse I 1975 så var det sånn at da jeg var 10 år så var det 2500 i snitt på kamper i Brummedalen. Da bodde det 5000 i Brummedalen, og da var det i snitt 2500 på kamper på Sveum, og da kan du tenke deg hvor mye det var. Ja, det er bra. Det er jo publikkunsthals som nesten elitserien har vært mye stundelig på nå. Ja, når halve bygda er på kamp så er det mye også. Ja, fy faen. Men du har spilt fotball litt selv, og i dine yngre år du er ikke noe sånn utpreget fotballinteressert i hvert fall vi har aldri snakket noe særlig fotball så vidt jeg kan huske jeg var veldig interessert i fotball i oppveksten og langre enn fotball og fridrett og spilte på Brunard og hadde miniputt og lilleputt og midtstopper ja Og det var en kolossal interesse i Brummena da, for da hadde Brummena i 1970 blitt Norges mest for junior. De hadde et veldig bra lag da, og de var i det som et gamle andivisjon, altså nivå 2. Så Brummena var i nivå 2 og rykket dit. Og da var det jo et sånt supporterklubb, og det var lokale helter som BV, Bjørn Vidar Jonstad, han var på Presslandslaget, veldig god, født i 1952. Knut Santos Simonsen. Santos er et artig navn. Han var født i 1952. Og han i 1958 var det en kar som het Oddvar Høysven, som var fra Veldre eller Brumdalen. Han bodde i Brumdalen, som var på VM i fotball i Stockholm. og der så han en som het Djalma Santos, en brasiliansk spiller, som kom tilbake til Brummenaren, så så han da Knut Simonsen spille fotball i noe som het Tangenparken, det var en sånn park som en som het Aksel Tangen hadde vært malenakt, og da fikk han Knut Simonsen navnet Santos, og det var Santos som skårte målet da Brummenaren slo Viking 2-1 i finale 1970 i junior-NM, i andre ekstra omgang så hedde han inn. Det var lokale helter jeg vokste opp. De største helterne våre var typer som BV, Santos, Knut Kjeldset, nå nevner jeg bare noen få, men det var de som spilte på Brummedals sitt A-lag. For kom du på A-lag i Brummedalen, så var du sikker. Da fikk du jobb, da fikk du kvinnefolk, da fikk du dame. Da var det lokal helt. Og det var sånn at... Når det var 2500, men det var også en lang tradisjon her, og da jeg skrev bøker i slutten av 90-årene, så tenkte jeg at dette må jeg lage en bok om. Så jeg skrev en bok som jeg faktisk ga ut selv. Jeg trykte opp 2000 eksemplarer om fotballen i Brummedalen, og Den kom i 2001, men i 2005, fire år senere, så fylte Brummenaren 100 år. Så jeg tenkte egentlig å vente til 2005, men jeg skjønte at nå begynner de gamle å dø. De dør alltid, men da begynner de å dø. Så jeg lager boka nå, så får jeg snakke med de gamle. Så den kom ut i 2001, og det var veldig morsom, for da gikk jeg gjennom historien i bygda. I 19 blank var det 412 som bodde i Brummedalen, i 1910 var det 416 i bygda, i sentrum. Men altså, det her var da mange som bodde rundt. Og da oppdaget jeg hvordan fotballen kom da til Hedemarken. Den kom da først i Hamar, og så kom den da i 1905. Var det mange som var på vakter i forbindelse med 1905. Så begynte de å spille fotball da, for de lå jo og ventet på at det skulle bli krig. Det ble aldri krig da. Så begynte de å spille fotball, eller sparke fotball som de sa, i sånne hamninger og sånn. Og så var det da så spilte de med sånn filtut, det var en sånn sjølag fotball, så mange spilte jo fotball med sånne egenlagde baller, så det var altså å se bygdads historie gjennom da fotballens historie. Veldig morsom å skrive av boka der altså. Hva visste man om fotball på den tiden her da? Visste ikke så mye, kom mye fra England. Ja, altså det var 11 mot 11, og visste man såpass hadde sett bilder og... som var født 1910, han hette Hans-Jørgen Gottos, vokste opp i Bodø. Han spilte da på, jeg tror han spilte på noe som heter Grang, oppe oppi der, jeg tror ikke han spilte på moderlymt, men han spilte av fotball, og da var det sånne gamle pluggsko, da var det bare å skyte ballen, og så mæle ballen oppover, det var veldig enkel fotball, men det kommer fra England, og det var grusbaner, det var ikke noen grassbaner, litt senere i hvert fall oppi der, så det var veldig primitiv fotball, veldig fysisk sterk fotball, og jeg var så heldig at jeg snakket med for eksempel han Jørgen, Jørgen da, som jeg sa i sted, som er 109 år, men jeg snakket med folk som da levde tidlig på 1900-tallet, For boka er jo basert veldig mye på intervjuer med gamlinger, pluss at jeg leste gamle aviser og fikk protokoller. Da hadde ikke jeg undersøkt et lokalsamfunn før, for jeg ville skrive da, alle i Norge er jo fra en by eller en bygd, eller så er det fra et tett sted. Og alle har jo en lokal historie, og hvis du ikke har det, så er det synd på deg, for det er veldig fint å ha en lokal historie, selv om du er fra Oslo, så er det fra en by der, eller fra en del av Oslo. Og da det her å se på hvordan en idrett som fotball, som etter hvert alle var interessert i oppi her nesten, hvordan den vokste frem og erobret landet fra å være ingenting til å bli en dominerende idrett på noen få år tid, det var veldig interessant, for det visste ikke jeg da, og det var fascinerende å se at for eksempel da fotballspillet fikk jo status, For de kunne sparke en ball, de kunne nikke en ball. Det var sånn som etter hvert har preget samfunnet, og som gjorde at de som fikk den statusen, de ble kalt fotballspiller og levde på det resten av livet. Selv om de kanskje bare var i en liten klubb på nivå tre eller fire eller to. Du trengte ikke være så god for å få den hele statusen tvert imot, hvis du skjønner. For de sier, ja, fotballen i Brumna, er det noe å skrive om? Kan du skrive om det? Ja, så klart det, for at... Men fotball og idrett er jo sånn idretten oppstod i sånne små miljøer. Og penger er jo noe helt nytt. Det har ikke noe med penger å gjøre. Det har noe med hvem er det som presterer og hvem er det som blir sett. Og representerer bygda på settvis. Riktig. Det er bygdas menn som drar ut og bygdas menn som får besøk av bygdas menn. Det var noe som et moal, som er en første i første 2010, som ble både moal og brummedal byer. Og da var det moal og brummedal hadde sånn vilde, og det var aldri snakk om å gå over, og en som gikk over på 60-tallet, han ble hetsa for det. Så veldig streng justis mellom hamkam og brummedalen. Det er sånn klassisk bygderivalisering som har pågått til alle tider. Men så sunt også, for det sier noen lojalitet, dedikasjon, kjærlighet, Hvem du tilhører, identitet, tradisjoner og så videre. Ja, og dette er etablert på begynnelsen av 1900-tallet. Fra ingenting. Da 1905 startet klubben. Da var det sånn at de spilte på krøtterklubber. beitområder, altså. Det var jo likevel, eller en elve der, så ballen ofte kom i elva, så man måtte løpe og fange opp ballen med fiskehov. Ved Brummenaren der jeg bodde, var det en skole de kalte Gamla, som var et gamle faglund. Den var... det var bygd da i nærheten av Nærbo, der var det også fotball ved en elv da så det var ofte at ballen kom i elva, så da hadde de sånn syste, det var et brug, så der lå det en hov, så de fanget opp, de løp ned og fanget ballen med hov, så det var mye sånn, og de dusja ikke, så de badet i elva, og det er også et eksempel på det var et sirkus som var der oppe i Brummenhavn det var på 20-tallet, hvor hvor de hadde fotballkamp, og så tror jeg ballen kom opp i teltet, så det var hølet på toppen av taket, og så datt det ned, så der var det noen løver og noen tigere. Det var masse sånne rare historier som skjedde. Altså med fotballens barndom, så var det mye rart. Det er bilder av gutter som fra Brummedal som syklet til Lillehammer 90 kilometer tur i tur og spilte fotballkamp. 90 kilometer? De syklet nesten under kilometer for å spille kamp. Og idretten foregikk utenom arbeidstid. Mange hadde da kroppsarbeid og drev dugnad utenom arbeidstid, jobbet gratis, og de hadde da overskudd til å drive dugnad og overskudd til å da trene og spille fotball. Idrett er en overskudsaktivitet. Og sport var noe som var engelsk, det var noe som sett på som en sånn luksusting. Det kommer av det franske, eller ordet det sportes, tror jeg. Og så idrett er noe mer sånn edelt. Det var mange som mente at da for eksempel fotball ikke var ikke var bra nok da, sammenlignet med for eksempel skisport. Og i fotball så var de jo naktig nesten, de var i kortbukser, og du vet da fotballspillene kom på begynnelsen av 90-tallet, så var det mange som aldri hadde sett en mann i kortbukser. Vi hadde ikke det, for det var jo oppsiktsvekkende å se en mann gå i kortbukser, og det var jo nesten blotting. For det var jo en kleskode med lange klær opp og nede, og badekulturen vokste frem da på 90-tallet, og vi ser kortbuksene da, som er tidlig i 90-tallet, er jo veldig lange. Så det var jo litt sånn som i dag, hvor det skulle være lange kortposer. Men det var også noe oppsidsvekkende. Og de gamle synes jo at idrett var bortkastet, og de gamle var vokst opp uten, og på søndag skulle de ikke gå i... På søndag skulle jeg enten gå i kirka eller hvile fra jobben, jeg skulle ikke drive idrett, jeg var syndig. Mange sånne aspekter ved idretten som ikke jeg tenkte over før jeg begynte å skrive om det og studere på den måten her. Det er jo et eller annet energisløsende med idrett, det er en gammelt tradisjonelt ståsted. Du skulle jobbe, og så finnes det et marley som heter Søndag, Hvis du har sett det hvor det er en mann som står med sånn vest, og så går han med hendene i lomma, og så spytter han, eller sparker småstein, som vi sier da. Det var søndag, da skulle han hvile. Han jobbet da kanskje 10-12 timer om dagen hele uka, så barberte han seg da på lørdagskvelden, tok kanskje et lite bad eller vasket seg, så sov han, og så våkna han om søndagsmorgen, og da måtte kanskje noen andre mjølkekua eller kanskje kona gjøre det og så hadde den fri på søndag, det er søndag og da skulle du ta den ro og så var jo idretten for ikke ofte på søndag og mange kristne ville jo ikke delta i idrett på søndag eksempelet på det er både skiren og fotballkamper og friidrett at de ikke ville være med på det men det ble en helgeaktivitet da som samlet mye tilskudd og som da mobiliserte til dugnad, for de måtte jo ha stadion, fotballbaner, og du ser sånn i Brummenavn, ser du hvor han krøttestir, eller sånne beitemarker blir omformet med sånne stubebryter til en grusbane, som folk synes var veldig fin, og så badet de elva, og så hadde de ikke, når de fikk dusj så var det kaldt vann, det var sånn primitivt, sånn som vi ser i dag, Du ser i Norges historie da, gjennom fotballen og idretten, det er interessant, og det synes jeg er verdt å få med seg, for at alle som vokser opp i sånne miljøer, det er en del av dem, de tenker ikke over det før de kanskje ser tilbake i litt eldre alder. Her er det faktisk noen som har gått foran oss, så Det er noe med ildsjel nå, for i Norge har vi begrepet dugna, det er tett sammenvedd med idretten. Det er det du tenkte på når du spilte fotball da jeg var liten, hvem er det som fikser banene, merker opp, det er dommere, det er et stort maskineri, et lokalt maskineri som sørger for at unger skal få løpe rundt der. Her var det en buss som et håpet, Det var bussen som de kjørte, for folk hadde ikke bil. Før krigen var det gjerne at de hadde syklet til kamp, eller så tok de tog, eller så kjørte de lastebil, satt bak på lasteplanet. Og i vinter og sommer, og satt tredje mann bak på lasteplanet, ingen som brød seg om sikkerhetsræder og sånn da, men så fikk da Brummenhardt kjøpte noe som het Håpet. HP, det var en buss, det var HP 1, 2, 3, og den kjørte til Bergen og rundt i Oslo. Da var det mange som ville være med på kamp, som var med på bortekamper. Så ser vi bilder av folk, de staset seg opp med slips og sånt, vannkjemmerhår og sånt, og damene tok på seg kjole, for de gikk jo gjerne i arbeidskjærl i uka. Og så fotballkamp, da var det stas, enten det var lørdag eller søndag, da var det sånn i Brummedalen at mange satt da på Hvis det var lørdag, så satt de på kaféet, kanskje tok noe kaffe eller noe sånt på forhånd, noen drakk øl, og så gikk de opp på Sveum, som åpnet etter krigen, det var et stadion. Før krigen var det noe som heter Frambanna, der var det kamper, og den tok tysker under krigen, bygde brakker, og så bygde de noe som heter Sveum, som var et småbruk, hvor det var baner, og det var en ritual, hvor det sirkulerte en aksje rundt og det var tusen tilskuro mer, det var ingenting, hvor det å gå på kamp i flere ti år var helt fast for veldig mange, mange hundre mennesker, særlig menn, og hvor alle visste hvem som var på A-laget, hvor det her hang med helt fram til faktisk der, fram til ut på 80-tallet, hvor interessen sank, for da rykket det ned og sånn, men det var altså i 60-70 år, og senere også, veldig stor interesse for fotball i den bygda. som nå er en by, Brummenholm. Dette her gir oss et lite innblikk i hvorfor fotballen har blitt så stor og er så viktig for britisk kultur og historie og idrettshistorie. Og der er det jo ennå at man ser på at Det eneste de har igjen er fotballen, så vidt, og det er blitt så kostbart og kommersialisert at vi har mistet det. Se hvor mange publikum som er nede i divisjonene i England, det er jo helt fascinerende. Det gir kanskje et innblikk på hvordan fotballen fungerte i England, forresten bare i Brummen, hvilken effekt det hadde på lokalmiljøet. Det var et industristed med masse fabrikker. Det var Raufoss, og så var det Brummen som var det store industristedet på Indre Østland. Ganske like på Raufoss var det en stor ammunisjonsfabrikk, men nå mer. Så det var veldig viktig, særlig for kallet arbeiderklassen da, men i Brummenaren og på Røvfoss så var det, alle gikk på fotballkamp. Det var ikke sånn at bare arbeider gikk, men alle gikk på fotballkamp, og det var litt sammenlevende, både for, det var der de møttes da, hver eneste, eller andre uke da, for det er jo bortekamp andre gang, så møttes de da på Svøm, og så møttes de da med fine klær, og kjøpte kanskje noe brus, og drakk noe kaffe og sånn, kjøpte noe sjokolade og noen penøtter, og så møttes de på kamp, og så var de på kamp, og Og det Lestrom i avisa, det snakket de om på arbeidsplassen, det snakket de om før kampen og etter kampen, og de som var da spillere var jo helter. Som jeg sa, Bjørn-Mida Jonstad, BV, var jo på Presselandsdagen, og han var jo en type som kunne blitt sikkert proff, han var veldig, veldig talentfull. Liten, lav tyngdepunkt, litt lik Messi. Jeg liker samling i BV med Messi, samme typen. Han var sånn som hadde gått i en stor klubb og ville bodd utenfor bygda, så hadde han helt sikkert blitt landslagsspiller permanent, men han ville bo oppi der og skrive litt pest der. Men sånne typer, de hadde en veldig viktig funksjon lokalt, for de var helter, og de forble i bygda. De flyttet ikke, de ble der. De bodde der, og de var... levende eksempel for de yngre som da spilte da jeg vokste så var det tippekampen det var en helestund av lørdag så var det plingfest det var det til og med for meg også så den hang jo sammen med fotballen og de her gutta i Brummenaren da når vi er på 70-tallet så har det begynt å herme etter de engelske de har samme hårsveis som de engelske og det var jo to engelske som spilte på Brummenaren det var en som heter David Spensley som hadde spilt på høll han var veldig rå Og så var det en som heter Tony Willmer, som hadde spilt på Skøntorp sammen med Kevin Keegan. Før Kevin Keegan ble så jævlig god, så hadde han spilt sammen med Keegan i Skøntorp. Og Tony Willmer bodde i Brummedalen. Var det på 80-tallet, eller? 70-tallet. Han hadde sånn langt, mørkt hår, bølget hår. Han var jævlig god til å hevde, så han gikk opp og hoppet et halvmeter over de andre, og så nikket han i mål ofte med Tony Willmer. Så man visste at Willmer, og da hadde vi jo fotballkort med Keegan, og så visste vi at han hadde spilt sammen med Tony Woodman hadde bodd i Brumdal og var veldig populær hos damene, for han hadde jo mørkt hår og var en engelsk kjekkar og pratet litt norsk. Så det var stort at han var en engelsk mann og var på trening der. På 60-tallet var det så stor interesse at det kunne være hundre stykker å se på trening. For det var noe som het pensjonister, folketrygden kom da i 67, var det ikke det? Da var det 70 år som var pensjonsalder, og da var det mange tidligere arbeidsfolk som satt og så på trening faktisk, som var det egen pensjonisttribunnet. Der satt pensjonister, de gamle satt der, og så var det mange som så på trening, og så mange som så på kamper og Så det ble en tidtrekte for de som hadde sluttet å jobbe, å gå og se på kamp. Så det var en jævlig hyggelig tid. Og det som er fint med fotball, er at i motstillingen kan du sitte og se på i varmen, Det er kaldt å stå og si på skiren, hopper en skøytløp. Det er kaldt, vinden uler, det er sno og biten kuller. Men fotballkamp er ofte, av våren kan det være kjølig, men ofte om sommeren er det sol og sommer. Det er fint å være på fotballkamp, og brune damer som er på tribunnen, og masse kvinneflok likte å se på fotballkamp. På 70-tallet var det egen supporterklubb med 600 medlemmer på det meste. som hadde sånne luer da hvor det stod Dala for Dala var jo da klengene til Brumdal det var Dala Dala gutt hei, Dala gutt hei, hei, hei og så hadde de sånne sanger og så hadde de sånne treff fordi i 75 så rikket Brumdal opp til nivå 2 Og da Hamkam, de var da i nivå 2, så lurte jeg på om Hamkam rykket ned fra nivå 1, altså det som er i Lidstjern i dag, til nivå 2, og Brummedalen rykket opp da. Og da skulle Brummedalen og Hamkam møtes i den første kampen da, i mai 1975 på Briskeby på Hamar. Jeg mener det var 75, og da skulle jeg, da ville fansen i Brummedalen da, det er 15 kilometer med de to stedene, da ville fansen marsjere fra Brummedalen til Hamar på Essex. De ville gå i tog, kanskje tusen eller to tusen brummedalere skulle marsjere langs E6, og det var E6 også med en fil hver vei, det var ikke noe sånn motorvei. Men veimundrettene sa nei da. Men det viser at de skulle orke å gå 15 kilometer med sånne faner og sånn hvor det stod brummedalen. Jeg var på kampen, og da var det sånn at vi kjørte buss til Hamar, så stoppet bussen på torget på Hamar. Det er to torg på Hamar. Dette var det torget som var lengst unna Briskeby. Da ble det sagt at det var 5000 på Briskeby, og da var det kanskje 2000 fra Brunvnaren jeg var der. Det ble null-null. Kjedelig kamp. Men da var det en som heter Tom Jakobsen som hadde spilt det på Hamka, som var på landslaget, bror til Paul Jakobsen. Pål er født i 1956, Tom tror jeg er født i 1953 eller 1954. Han hadde vært på landslag, og han gikk over til Brummenaren, for han hadde da en dame, kona hans, hun var fra Brummenaren, så han gikk over til Brummenaren i den sesongen 75. Så Tom Jakobsen, som var landslagspiller, spilte på Brummenaren i år og var jævlig god. Han var en av Norges beste fotballspillere, og han spilte da, så det var stort at en kade gikk over til lille Brummenaren. Sånne ting, det var jo... Og så husker jeg da, far var lege, og så hentet han at fotballspilleren kom hjem til oss for at de kunne blitt skadet i en kamp eller sånt. På trening så husker jeg en gang som kom BV. Det var stort. BV kom da. Og hjem til fatteren, men da var ikke fatteren hjemme, for mutteren var hjemme. Så skulle han kanskje putte på noe is eller syn og stinge og sånt. For det skjedde jo nede på Sveholm. Og så var det sånne typer som sto bak. Det var en tribune av tre for de gamle, og så var det en murtribune som var bygd på 50-tallet, 60-tallet. hvor det stod mange folk, og bakst i venstre stod gamlekarer. En del som var tannløse, og en som heter Helge Nilsen, han hadde tenner, men han var så nervøs. Helge Nilsen, veldig artig kar, Han var så nervøs på bortekamper, så var han med Brumdal at han tørte ikke å se på. Så han pleide å gjemme seg opp i skogen. For eksempel, Brumdal spilte mot Reddaren, så sto han opp i skogen og hørte kanskje referatet fra spikeren. Men så hørte han da på Reddaren en gang, så sa spikeren at Helge Nilsen må komme til Buar og sånn. Så gikk han igjen, det var bare tull så klart. Men han var på hjemmebane, så pleide Helge Nilsen å å gå rundt og røyke da han var så engstelig og nervøs for hvordan det skulle gå så han pleide å gå rundt uten å se på da og flere var sånn husker jeg, så det var sånne blodfans da og så var det to tvillinger som alltid sto på samme plass og så på, det heter gullbransen de sto og så på kampen og sto alltid på samme sted og Det var en sånn magi i denne oppveksten der, som gutt og unge så suger det til deg sånn. Og når det er så mye tilskudde, 2000 tilskudde, så blir det... Og den legendariske kampen mot Viking i 1970, det var i oktober da, hadde Brumdalen hatt hjemmekamp, både i kvartfinalen, semifinalen og... I finalen, Viking var Norges beste lag, og brulir Brummenaren, så vant Brummenaren også Santos, som da gikk på folkeskole på Ringebu. Han fikk jo da penger. Da han skulle ta tog tilbake til Ringebu, så fikk han penger av en kar. Han har fått spanert mye halvlitre øl senere på den skåringen i 1970. Han ble hatt statu, men jeg ... i Brummedalen så hadde du masse sånne spillere, en som heter Rune Melgavis, nå nevner jeg bare noen da, for jeg kan ikke nevne alle, som også var veldig god, han hadde rødt hår, han spilte litt på Hamkamp, veldig god spiller, så det var altså sånne gode spillere som da foretrakk å bli i Brummedalen, noen prøvde seg litt i Hamkamp, men de trivdes best hjemme i bygda da, og det er jo det som kjenner til en sånn helter, er i England ofte at de holder seg til samme klubben, Det er sånn som ofte blir mest populære, sånn som Ryan Giggs har spilt bare for United, det er fra Wales han har spilt for United. Så det var altså sånne en liten type helter som de finnes så mange av i dag, for at det hadde jo tippekampene og fotballkort, men De nærmeste heltene var de lokale, og de kunne vi se på trening. Vi hadde ikke så mye andre helter enn de vi så i nærmiljøet. De var nesten større helter enn de som var på TV-en, for de som var på TV-en kunne ikke se. De var oppnåelige store visjoner. Ja, det gir mening. Veldig sunn måte å ha sånn heltedyrking av fotballspiller på. Og det er klart at de drakk seg full, og noen møtte opp fullsyke på kamp. Noen av dem var røvere, de var viltere karer. Det var festkultur med sånne utefester og sånn på slett. De var ikke perfekte typer, men de var veldig artige folk. Og så var det sånn at Da idretten kom da, på 1970-tallet, så begynte jo avisene boykottet idretten først. Aviser ville ikke skrive om idrett. Nei, det var ikke noe å skrive om. Så det tok lang tid før aviser begynte å skrive om idrett, men da vi er på 1970-tallet, så er det jo masse stoff i aviser om idrett. Så de var helter aviser hver eneste uke kunne lese om de som var da fotballspillere. Så de var altså gjenganger i pressen da. på en måte som også var etablert fra 20-tallet særlig. Det var en tradisjon som oppstod like etter 1900, kanskje på den 10- eller 20-tallet, at pressen dekket innrett bredt med masse bilder. Det var et vindu mot verden, det var avisa. Jeg er utrolig høy hvordan fotball kan bindes med lokal samfunn på den måten. Det blir en happening og noe man har til felles. Hver kamp og noe vi snakker om, og han er fotballspiller, gamle folk hadde en kolossal respekt for fotballspillere, og kvinnefolk beundret de her gutta som var gode til å sparke, som vi sa, han var god til å sparke eller fotball. Det har ikke forandret seg. Nei, nei, nei. Og så fotballspiller var hårfine. Så hvis du ser bilder i boka, så ser du karer som er på 70-tallet, alle ser ut som halviker. På 60-tallet har de bryllkrem i håret, og 50-tallet har de bryllkrem i håret, og så har du da, 70-tallet ser ut som halviker, eller sånne med sånne avvartere hockeysveiser masse sånne typer og så har du noen som klarte med Steinar Romskø han flyttet til Oslo og spilte på Scheid og han var jo på U-landsdagen ungdomslandsdagen Han var veldig god, men han var ikke noe særlig arbeidsom. Han spilte i Venstreving. Så det ble sagt at han sto der, så det ble sagt at har du betalt billett? Så stod han så på. Men han var jo sånn som spilte på Ullandslag, og så hadde du en som het Pedi Simensen, som vokste opp på Russhøyga mellom Brummenal og Moar. Han var kanskje den beste spilleren han hadde hatt Brummedalen, mannen i beste spillen Brummedalen har hatt, er vel BV Bjørn Vennonstad, og så kanskje Peder Simonsen nr. 2. Men Peder, han var jævlig god på 50-tallet, og det ble sagt at han hadde flyttet til Oslo, han fikk jo tilby for Scheid og sånn, så han hadde vært på landslaget med en gang, for at det vokste opp oppi der da, bodde du i den lille plassen som er Brummedalen, så kom du ikke på landslaget, men var du i Scheid, eller var du i Oslo Klubb, så var du tatt ut, det var veldig sånn klasseskille da. Men han ville ikke bo i Oslo, han trivdes best i Brummedalen. Så det var sånn at kom du fra småklubber, så var det vanskelig å nå opp. Det var sånn det var i idretten da, de var jo amatører, og det var ikke noe penger i idretten. Det var bare sånn idealisme, og det er jo at industrien sto stert der, og da var det sånn at de... De som jobbet i industrien, de var jo ekstra populære på arbeidsplassen, de fotballspillere. Fordi de hadde en status uansett resten av livet. Har du fortsatt noe i karret der? Jeg er fotballspiller. Det er Det er undelig. Han var i 70-80 år, han var gammel fotballspiller. Men når det ble det tingene der begynte å ebbe litt ut, og så er det det fotballproduktet blir masseprodusert, eller at det blir for mye av det, så dør også magien med det. I Brummenard hadde det litt å gjøre med kanskje at det kom ut spillere utenfor. Når du har en stamme spillere som er lokale, når de som spiller på laget, det kom jo damefotball også, det kom ganske tidlig i Brummenard på 70-tallet, så har du da spillere som er lokale, så har det veldig mye å si for identiteten til klubben, og så kommer jo jappetid oppi der også, det blir mer penger, treneren skal jo ha betalt, før så hadde kanskje treneren fått litt penger under bord, intravenøst, så var det kanskje utgifter, og så ble det 80-tallet, så skjedde noe med Norge, og det skjedde noe med idretten, så det skjedde gradvis, men det skjedde mye på 80-tallet, så Og i internettstidsalderen så er det jo helt annerledes, for da kan du... Nå er jo de kamper kanskje streamet også, så du kan sitte og se kanskje noen fotballkamper lokalt der. Streamet, jeg vet ikke, jeg har ikke gjort det, men verden forandrer seg, som Bob Dylan sa, the times are changing. Men jeg var sjelden at jeg opplevde noe av gullalderen, og det var magisk, og det ga en fraspark i sjela til å skrive en bok om Noe som da, til syvende at det ikke har noen historie, men som har masse historier å fortelle, når du går ned på individnivå og ser det som en kollektiv ting for bygget av Brummedalen. Det må jo være på et eller annet tidspunkt, og dette må jo være for mange andre norske klubber også, så på et eller annet tidspunkt blir fotballen mindre viktig enn det den har vært. og heltene blir litt mindre viktig enn det det har vært, fordi det sannsynligvis kommer inn mange andre kulturelle komponenter, tror du ikke det? Jo, jo, jo. Også hvis du da, jo, helt riktig, hvis det er et ritual da, her var det et ritual i, jeg påstår i hvert fall i 60 år, for for en stor del av befolkningen å gå på kamp hver andre helg hele sommeren. Og det er ganske lenge, altså 60 år. Og sånn har det vært mange steder i Norge, og jeg vet ikke hva som... I Elverum har du håndball, nå er vi på Østlandet. Nå det er veldig sterkt der, å komme etter krigen i Holmen-interessen, og så har du noen sånn Mjøndalen har du Bandy, Solberg er det, du har sånne mine ridigheter, altså Bandy og sånn, men fotballen har jo vært sånn mange stann, og nå er det jo sånn at mange klubber som er gode, de driver jo business, ren business, men det er jo sånne ritualer i Trondheim og Molde og Viking og sånn, hvor du har byen da, en stor by som samler seg rundt et fotballlag, det er veldig sånn sammensveisende på en måte som... Det må oppleves, og når du er i den mindre sted, sånn som Brumdalen var, så er det underdogen som skal ta opp kampen med de store visst skjønner. Det er veldig herlig å være en del av det her. Jeg husker hvordan du kunne ... Jeg hadde en kompis med Bjørn Hovde som bodde oppe i Nordåsen, som er en ås overfor Brummendalen, og han hørte alltid, selv om han satt i kjelleren hjemme, at det var sånn, da var det jubelmål, stor sjanse. Så hørte du klapping og sånn. Så du hørte det var fotballkamp, og så merket du på stemningen i bygda. Jeg husker jeg var på Hamar en gang, da de spilte mot Lillestrøm, så kom de etter kampen, og det hadde vært 11.000, det var en sånn magisk kamp på Hamar, jeg tror det var Hamar og Lillestrøm, hamkamp Lillestrøm. Du kunne lodde stemningen i bygda, og da holdt hele byen i bygda holdt pusten. Og de som ikke var der, det var noen gamle kvinnfolk og noen sånne raringer som ikke var interessert i det. De brød seg kanskje om det, men alle som kunne gå og krype, de gikk jo på fotballkamp. For der skjedde det. Og så var det ikke noe filming. Når du er på et arrangement hvor du ikke filmer, så må du se. Ja. Det var ingen som hadde mobiltelefon da, så de måtte se, og hvis de ikke så det, så var det borte. Så du måtte følge med så godt. Hvis du ser på bilder av fotballkamper og hopper en i førrige tider, så ser du at folk følger jo skikkelig med, og så var det ikke noe i priset. Så hvis du snakker om en legendarisk scoring, så finnes det kanskje et bilde av det, men det finnes ikke noe film. Så stedeversen var en Helt enormt. Og det gjaldt jo de fleste mennesker før fasttelefonen, ikke fasttelefonen, før moderne kommunikasjon. Det har jo tatt bort en del til stedværelse, for du kan filme det, og så TV-en gjør at du kan se reprise. Et skiopp for eksempel er jo da, det er jo ingen skiopp som foregår i sakte film. Alt er jævlig kjapt. Et skiopp på 70 meter kan ta tre sekunder. Det betyr at du skal få med alt på tre sekunder, Tre sekunder er ingenting. Men det tar kanskje litt lenger tid fra toppen til vi er i persletta da. Og så nærmer fotballet til å si jævlig fort et skudd kan gå i 100 kilometer i timen. Og hvis du bare var og så på den kampen, så var det borte det. Mhm. Det er et veldig godt poeng. Det krevde mye mer stedværelse. Og da husker du bedre, er poenget. Da limer det seg fast i hodet på en helt annen måte. Og hvis det er unge i tillegg, så er det enda bedre. Da hvis alle ungene som var da, for jeg kan bare snakke for meg selv, alle ungene som var på de kampene i oppveksten min der, de hadde ikke, visste ikke om noe annet enn det de så og hørte. Da hørte de Brøl, og så så de da BV som skåret, og så jublet eller Santos eller Rune Melgavis eller Harald Berg som redda en redning i Harald i Bur i Lars, jeg ikke lurer i. Og det var sånne sanger vi hadde om de da. Og da var det kanskje et billig aviser som du kunne se, men aviser tok du heller ikke vare på. Så det levde videre sånne mytiske fortellinger, litt sånn som, hvis du tenker deg, Aboriginerne i Australien, de hadde ikke bøker, de kunne ikke lese, de hadde ikke skrift, men de hadde det kalt drømmetida. Og det er en sånn der eti som har fortida. De hadde sånne skaller i stammen da, som som tok vare på historien, og det sier seg at de hadde minner flere tusen år tilbake, har jeg hørt. Altså at det var ned av forestillingen av flere tusen år. Og drømmetiden, det var fortiden. For de så på drømmetiden som en sånn film, eller vi bruker ordet film, det gjorde ikke de da, som en sånn drømmetid, som en sånn mytisk tid som var der, som kanskje tilhørte drømmetida da enten når du sov eller hadde en annen sånn mental tilstand enn du har i våken tilstand og det ble jo de her fotballspillerne da og det de hadde gjort var jo da sånn mytisk hvis du skjønner det vokste da i folket I folkene ordet så vokste det, og så skrøter litt, og så overdrev litt, og så trodde folk på det, og så ville de tro på det, og så han ble jævlig god, han kunne blitt enda bedre, han kunne blitt proff hvis du skjønner, og han bare gått til ham, kan man gå til Lillestrøm, så det ble en sånn fortelletradisjon rundt det her, som jeg synes var morsom å høre på. Det blir sånne historier som gjør at beretningene lever videre. Ja, muntlig da. Og så tenkte jeg at her må jeg fange i bokform, og så fant jeg masse bilder også. Så da gikk jeg på oppdagersamfunn i lokalsamfunnet mitt, og så oppdaget jeg at jo, her er det mange som vet veldig mye. Og hvis du drar til 50 eller 100 stykker som vet dritmye og setter det sammen til en bok, så kan du få masse sånne fortellinger som gjør at du kan lage en fortelling som bare finnes i boka, men som da består av fragmenter som er hørt opp i hodet eller i munnen på folk. Jeg husker det som en del barn første gang de var på fotballkamp. Det der brølet, for det er jo å høre et ekte brøl, et sånt folkebrøl, første gang på en barnekropp. Jeg husker jeg bare kjente at den lyden gikk inn i kroppen min og ørene, og bare sånn at når du sanser det, det er så utrolig allmektig. Den blandingen for meg var det sånn skrekk blandet fryd. Jeg ble redd. men også bare sånn, wow, dette her er noe helt sinnssykt, liksom det var en sånn fotballbrøl, og når hele stadion jubler, så blir det jo, du kommer i en sånn sinnsstemning som ikke finner makene, og tenker, dette her har jeg lyst til å bli når jeg blir stor. Så det blir ekstremt inspirert da. Vi var i London i 1983, jeg og Brun min Lars var i London en uke, og da var vi på en kamp mellom Danmark og England, og da var vi på Wembley, jeg tror det var 70-80.000 på Wembley, og da sto jeg og Lars, og tenkte, nå skal vi gjøre en test, tenkte vi. Nå skal vi prøve å starte en klapping. Så vi sto da, jeg og Lars, blant en del dansker faktisk, vi sto sammen med danskene, eller noen danskere da, og så begynte vi å klappe. Ja. Og det som skjedde var at i løpet av ikke lang tid så stod hele staden og klappet. Vi to, jeg og Lars, og det var jævlig spesielt. Da kom det jubel etter hvert, men da var det noen sanger og sånt. Men det var før kampen da. Vi skulle klappe i gang. Det var veldig spesielt. Så det her er jubelen. Når det er noen tusen, to-tre tusen som jubler, det er ganske mye. Vi er ikke sterkt på noen. Og når Brøle gjalda oppover Lya, hvis du... Det er kanskje litt skremmende, men det er fascinerende, for det er jo da menneske i flokk, som på grunn av idrett, noe så banalt og unyttig og totalt meningsløst, som å sparke en ball inn i et mål. Men det var jo et enormt engasjement, folk grein, det var sånn lokalpatetisme, enormt stor, og mange av de som var så patriotiske hadde jo ikke bodd noen annen sted, så de hadde veldig sånn nærhet til klubben, på en veldig ekte måte, som du bare får hvis du har det Det var ikke noe fake, det var veldig autentisk. Ja, det er nestopp det. Og det greiene der, hvor ble det av det? Det finnes enda. Ja, men du kommer aldri ut til å bli... Det er veldig få steder, i hvert fall med norsk fotball og norsk idrett. Det er ikke så mange steder du får de er sterke. Vi skal kanskje snakke litt om ski etter hvert og sånt, men fra mitt eget perspektiv, jeg vet ikke, er det så mye som... Det blir for mye av ting, at det går inflasjon i idrettsprestasjoner. Det er så mye idrett på TV, så mye på nettet, og det er så mange mesterskap, at det har sikkert gått en slags inflasjon i det. OL var jo hvert fjerde år, og det er fortsatt hvert fjerde år, men det kan ha noe med å gjøre at hvis du overryssles av inntrykk som er om idrett, så er det ikke sikkert at det gjør så stort inntrykk. Hvis Hvis det er for eksempel, i tyvefølge var det kanskje en kamp andre uke for herrelaget til Brummedalen, A-laget til Brummedalen. Det er ikke så ofte det. Hvis det er fra mai til oktober, så er det fire-fem måneder i år. Hvis det ikke er noe særlig å se på TV-en ellers, så blir det ganske eksklusivt. Så det kan handle med det også. Pluss at i dag kan du se... Du kan gå inn og se en dribleserie med Maradona på YouTube, og så kan du bli imponert av det. Det er ikke sikkert du blir like imponert av å se en lokal helt drible, for du kan sammenligne med de beste i verden hele tiden. Men for oss var de som var i Brummenaren, for oss de var de beste i verden. Ja, nettopp det er et godt poeng. Vi hadde en følelse av det da. Jeg tror det er et veldig godt poeng det gjelder. det gjør at det lokale visner litt når det blir så globalisert. Og det blir så tilgjengelig. Men jeg tror også at inflasjon av alt, det gjør også at det tar liv av ting. Det er tippekampen vi må innnå med sted. Det jeg husker, det var i 7-12 år, spiste grøt. Mamma lagde grøt på lørdager. Pappa og jeg satt og så fotballkamp, og jeg førte målene på tippekupongen bortover. Han hadde satt inn kupong, jeg spilte kanskje for 16 kroner eller noe annet. Og bare det ritualet der den lørdagen, hvor de så som kommer opp, bong opp der, oi, det var kamp nummer fire, ja, nå ligger de under her og oppdaterer tabeller. Det der ble liksom en, det var en helt annen magi med det, kanskje fordi jeg var barn akkurat på den tiden der også, men jeg husker jo også hvordan tippekampene ble plutselig lørdager, søndager, mandager, til andre kanaler, så forsvinner det magien sagt, men sikkert opp i inflasjonen, og at det blir for mye av det. Det spesielle kan jo ikke skje for ofte. Det spesielle må jo skje veldig sjelden, for at det skal være spesielt. Ja, typisk om det begynte i 1969, og det var jo Wolverhampton som spilte det første kampet, så vidt jeg vet. Det begynte jo om høsten, og så var det til våren, så det var ikke hele året heller. Og det var jo noe nytt da, TV var det nytt. Det kom i 1960, fra august 1960 så sendte vi TV fast i Norge. Det var prøvesending på 50-tallet. Og så da det kom i 1969 så fikk det en enorm interesse i Norge. Og det var jo sånn at de gamle hadde ikke sett på TV og tippegampen, men mange gamle likte det også. Før det var det jo radio, fotballkamp på radio. Men den der tippegampen, det ga en sånn dimensjon og for meg da, som så på trippegampen og som spilte fotball selv litt, og var på kamper i Brummenard, så var det der, det var noe likt da, det var noe veldig likt med å høre de her Wolverhampton-fansene synge da på, bort i England, med å høre da de her gamle tannlesegubben i Brummenard stå og skrike. Det var mye samme kultur da, og det er ikke sikkert det var så ulikt heller, for at det var jo da, en del av laget i England var fra industribyr som var større enn Norge, men i og med at det bor tolv ganger så mange i England som Norge, så er det, hvis du skjønner, relativt sett så var det kanskje omtrent like stort, like lite. Så den kulturen der, den var jo importert fra England, og den levde da i Norge i den varianten som var da, men i hvert fall så fikk jeg den følelsen av å Da jeg skrev boka, så studerte jeg at det her historien, så fant jeg at sånn har det vært faktisk i bygda mi i 60 år. Det synes jeg var utrolig. Hvis du skjønner den historien der, hvis du prøver å fange opp den historien i lokalsamfunnet, så kan du finne gull Det er folk som tror det er gråstein også. Det er det jeg driver med som folkeminigransker, hverdagsliv og sånne mentalitetshistorier, å få fram hva folk er vanlige, hva folk har gjort og tenkt. Da er fotball en ting, men det var rett og slett en medier som jeg visste at det var mye å finne, men det var enda mer enn jeg trodde. Særlig hvis du snakket med de som De som hadde vært med på det og følte på kroppen, og som følte seg som kanskje store helter, selv om de kanskje ikke hadde vært sett fra nasjonalt ståsted, men at de var lokale helter, Fortsatt er det. Det synes jeg er morsomt. For det tror jeg er litt utøvende der. Ja, absolutt. Det tror jeg absolutt. Men hvor står... Jo, da har jeg tenkt på at jeg håper jo fortsatt at det finnes sånne ting rundt omkring på bygdene, at folk drar på fotballkamp, at det fortsatt har en verdi og en lokal patriotisme... Jeg håper det. Jeg vokste jo aldri opp med det selv. I Bærum er jeg jo kjent for å være den minst fotballinteresserte. Det er jo en haug med mennesker her, men det er folk opptatt av mer materielle ting, det har det alltid blitt sagt. Og fotball har aldri vært hovedgreia, men jeg har jo mange fotballspillere. Stabek? Stabek er en klubb uten spesielt mye skjerm, som bare oppstod og ble tippeliga lag veldig fort, og hentet inn spillere fra andre lag. Jeg spilte for Bærum Sportsklubb. som heller aldri hadde sånn, de spiller ned på Kadettdagen på Samika. Det er ikke noe lokalt, det er ikke noen mennesker som bor der. Det er bare en klubb som forener masse deler av Bærum. Så det merket jeg litt når jeg kom til Trondheim. Jeg bodde der i fem år, så merket jeg at det var en helt annen drive som jeg også hadde merket på når mamma er fra Os, og da skulle alle inn på å se brandkamp for eksempel, og det merket jeg i Trondheim at det var veldig mye sånn at alle skulle gå og se Rosenborg. Jeg aldri kan huske at Oslo, at nå skal alle på vålingenkamp, alle skal på lynkamp, det var ikke den Jeg oppdaget ikke den kraften og greia før jeg kom til Bergen og Trondheim på den ganske store skala. Det var da fotballen var ganske bra på en høyde som på 2000-tallet. Det var kanskje da fotballen var størst norsk fotball de siste 20 årene, vil jeg tørre å påstå. Da merker jeg litt det der, hvordan liksom selv to store byer kan liksom samles rundt fotballkamper, at det var liksom et litt som høydepunkt i løpet av helgen da, og det kan jeg se for meg at det var veldig mange andre steder også. Ja, og det er nok helt sikkert de fleste av nå, jeg vet at på 70-tallet så hadde for eksempel Gruen en periode med et veldig bra lag. Klubben til Storbritannia hadde, de lå vel på et tidspunkt kanskje lå helt i toppen i, jeg lurer på de kanskje leda nivå 2, men de var i hvert fall helt i toppen, og Kongsvingen hadde et bra lag, og og Raufoss hadde bra lag, nå snakker jeg om Indre Østland, det var ikke så god lag på Lillehammer, men Hamkam hadde også et veldig bra lag, som var blant de beste i Norge, med veldig gode spillere, og der har jo Hamkam i dag, fortsatt fysioklubben, men der er ishåkken tatt over litt for den patriotismen som er Storhammer da, for det er jo Storhammer, ishåkke og Hamkam fotball, så i Hamar var det en sånn magi, altså når det var fotballkamp på Hamar, så var det store kamper, og da var hele byen samlet av det, Og det er et eller annet magisk med det som er veldig bra for selv de som ikke liker idretten. For det er noe sånn sammenledende på en måte som, ja, det er skikkelig ærlig, altså. Ja, det er det. Så kommer folk ut av hjemmene sine, de samles i et sentrum av byen og et sted, og de lager liv og røre i et sted som trenger det mest. I 17. mai er jo nordmenn ute. I nyttsaften er folk ute og ser på raketter, men 17. mai er folk ute og går rundt med rosette og sprader rundt på gata. Nå er det avlyst på grunn av korona, kanskje. Men det er en dag hvor nordmenn samles, men det var en slags fotballkamp oppi der i oppveksten min, det var en slags... andre hver uke 17. mai, men med idrettslidenhold, og så kjøpte han kanskje noen iskrem, og så var det her at... Det var så mange som dukket opp. Åja, her lever han, ja. De var ikke å se hverdagen. De kom på kamp, altså. Det var moro å se. Det var det faste stedet hvor folk sto. Jeg har lyst til å skrive noe mer om fotballen i Brunvendalen. Jeg har masse å skrive om. Jeg er mye oppe i huset som ikke har fått tatt ut i boka som kom i 2001. Det er mye å skrive om, mye perspektiver. Det er veldig mye bra med fotball. Jeg synes mye av fotballen har blitt... så mange av de har blitt ødelagt av penger, særlig England, som jeg likte veldig godt. United har jo blitt ødelagt delvis av de pengefolka, men det speiler jo samfunnet, sånn har verden blitt. Vi lever i en globalisert verden, og da er idretten globalisert, og pengefolka styrer seg, og de styrer mer enn noensinne også. Jeg Jeg kunne jo jeg få gjort med, men det er litt dumt for en veldig fin idrett. Jeg er jo litt mindre og mindre fotballinteressert jo eldre jeg har blitt. Og spesielt hvor ekstremt kommersialisert fotballen har blitt siden skjøyt fart på 2000-tallet. Alt forandrer seg, men fotballen er jo større enn det noen gang har vært, som kommersiell produkt. Men det er jo interessant å se hvor lenge det kan vare da. er interessen og liksom på en måte er det, ja. Hvor kommer det til å være så ettertrakt av produkten når det er så masseprodusert da? Jeg vet ikke, men det virker sånn for at interessen er stor og i dag er det mange måter å mølke penger fra kundene på og Jeg er ikke noe ekspert på fotball, men jeg kan si at da Brummena fylte 100 år, så var det en fest i 2005. Da satt jeg ved et bord, og jeg satt i midten sammen med noen eldre gubber, og det var jævlig moro. For da kom de her gamle kare opp, og de hadde noen som het Åge Skauen, som hadde en tale som folk glise og datta stola. Men det var så moro å være sammen med de her gamle kare. Så du så da 100 års fotballklubb, hva det hadde betytt for... ikke bare de som var med, men for hele bygda. Og så kan jo sånn smuldre opp da, på grunn av, det gjorde det delvis der. Plutselig var det ikke noen folk på kamper og sånt, det var nedi ti tysker og sånt på en kamp. fra snitt på tusen kanskje, så var det det minste var det, for det var pengerot og det var forskjellige ting, så interessen varierer, men så kom den opp igjen da, så var det på 2000-tallet så var det en ny sånn høydepunkt med, de kjørte buss til Oslo og sånn, og i 2010 så var det en veldig morsom kamp, men det var mot Hamkamp tror jeg, var det i hvert fall i 2010, både på Viskeby og på Brummenavlen var det sånne legendariske naboopgjord da, hvor det antedte gnisten hos begge to. Sånn bygderivalisering, byrivalisering er bra, for da har du det her gamle, idretten er jo basert på det, delvis at det er individuell rivalisering, men nå mellom bygder og byer, det er en del av den der kappedysten som har holdt liv i fotballen. I dag er det, jeg sier at jeg orker ikke å heie på manu, for jeg gidder ikke å heie på et... Heier på en familie fra New York som sitter og mjølker den for penger, dessverre. Men det har sikkert god hensikt for sin egen helg. Det synes jeg er synd, for man skal ikke si at alt var bedre før, men den pengetrafikken i fotball er... Det er business på en måte som jeg synes er usmaklig med idrett. Men det er min personlig mening, og det er mange som er enige i det, men som man ikke har det heie på til, men får ikke gjort det med. Nei, det er jo globalisering av hele idretten og sporten og sånt. Det er en måte man kunne ha bevart det på, men da hadde du jo litt mot andre nasjoner som bare lar... Hvis man kunne begrense lagene til å bare ha hatt nordmenn, så mange nordmenn, eller briter, eller hatt mye mer strengere på... De hadde jo det en viss periode på 90- og 2000-tallet, at du kunne ha tre eller fire utlendinger på laget, tror jeg. for å bevare identiteten i trådene. Men så slapp man det helt opp, rundt EU-sikkert og hele pakka. Fri flyte, arbeidskraft og bossmann-dommen. Så ble det jo til slutt engelske lag. Det ble plutselig én brite på laget. Da forsvider det litt. Hvem er du egentlig heie på her? Du heier på en svær verden og spennende business. Som ikke har noe rotfest i Liverpool eller... Det er ikke noe moro det. Det er mer 70-90 lenger. Det er ikke noe moro det. Forst så husker jeg med det laget som jeg er på, det var stort sett gutter fra Lokalmønnen, så folk kjente familien der, visste hva de drev, visste hvor de bodde. Han bodde her og han var der. Hvis du var på stranda, så var det kanskje en fotballspiller som lå sort seg der, så hadde han kanskje liggende cola til kjøling ut i mjøsa. Så var det en litt tøff sveis, for fotballspilleren hadde som jeg sier en veldig tøff sveiser. Santos, han hadde langt hår. så bildet han i boka, langt sånn lyst hår, han hadde langt lyst hår, og det var noe tøft med fotballspill, og hvis du ser bilder av fotballdag, så ser du at det er gutter som ofte i egne øyne er litt tøffe, for det er ikke bare at de ser tøffe ut, men hvis du mener å... at det har vært tøff, og mener det selv, så får du en sånn type utstråling, du får litt sånn soldatutstråling hvis du tenker at du er i 20-årene og produserer mest utstråling i livet, så blir du krigerne for bygda av byen, og da har du sånn krigersk, men samtidig litt sånn playboy-aktig utseende på de her gutta, og så ser du på gutta nå, det er, fotball er litt krig, vet du. Men Kukudé har vært et spennende bokprosjekt også, med sånn bygderivalisering opp gjennom... 1900-tallet og sånn? Jeg har jo beskrivet det i boka her, men jeg kan ikke skrive om det, men det som vi skriver om i Brummen, det er mer en personlig beretning vi skriver om hvordan jeg opplevde fotballen. Det er ikke sikkert noen gir å lese, men det driter jeg, men det er moro å skrive det. Hvordan en liten klubb på et lite sted, hvordan det kan gjøre inntrykk på unger, og gi varig inntrykk da, hvordan det, ikke sånn en sosiologisk studium, men en sånn personlig, men må jo da, en sånn minneskrift, eller hva skal jeg kalle det, om fotballen som en sånn der blanding av sånn folkelig og magisk aktivitet for unger og ungdom, med de voksne der også. Ja. Har du fått noe for hvem har lest boka? Er det Brunnen Dødinger? Den kom ut i 2001, det er i 20 år siden. Den er nesten utstått, men det er mange som har lest den oppi der, og så er det en del andre fotballinteresserte, men det er jo ikke noe spesielt med boka, annet enn at den går i dybden på et lokalmiljø som Det er noen andre som har gjort sånne ting også, men jeg gikk jævlig grunnig til veks da. Og tok det like seriøst som det skulle vært Liverpool, eller Omenium hvis du skjønner, og snakket med de gutta like som de skulle vært Maradona og Pelé. Tok det like seriøst, og tok historien like seriøst. Og da, den måten jeg behandlet soffet på, det gjorde at... at det kom frem ting som jeg i hvert fall ikke hadde lest selv, men det var noe mål å få frem ting om fotballen i et lokalmiljø som ingen andre hadde, som jeg ikke hadde lest før. Derfor skriver jeg bøker ut, for jeg finner ikke det. Jeg lette jo etter en bok, jeg tenkte det må lages, jeg leter jo ofte etter bøker om et emne, og så finner jeg ikke boka, så skriver jeg den selv. Jeg hørte at en amerikaner som følger, som heter Tim Ferriss, han har også akkurat samme bak alle bøkene han har skrevet, og han leter etter noe, finner ikke, lager det selv. Det må jo være en kjempingang for alle som kreativer. Det er en Q for noe du burde gjøre. Da får du interesse for stoffet, og så får du en drive til å gjennomføre det. Jeg synes det er morsomt å lage bøker om ting jeg har lyst til å lese selv, og så Og så glemmer jeg ikke, når jeg er ferdig med boka, så pleier jeg ikke å lese boka, men jeg orker ikke å sitte og så blar igjen. Men det er moro å ha gjort det, for jeg synes det er morsomt å lage boka også. Det er ikke bare å skrive den, men researchen da. Alt er morsomt, og så er det morsomt å få den ferdig, og så å se det. Så det er det at ... Hvis en syns alt er morsom, så kan han liksom gjøre det. Og det der at hvis du selv er veldig giret på tematikken og innholdet, så er det veldig sannsynligvis andre mennesker ute som også er interessert i det samme. Det tenker jeg på. Hvis jeg var interessert i loffere, så tenker jeg at det er i hvert fall sikkert noen hundre eller noen tusen i Norge som er interessert i loffere. Og i Brummenavn så visste jeg at mange var interessert i fotball. Det er så enkelt som at det er statistisk, så er det en sjanse for at noen er det. Ja. Absolutt. Det er et veldig godt råd, synes jeg. Er det ofte en inngang på bokprosjekter du har at du sier «Faen, jeg fant ikke noe på det langrennsstoffet her». Ja, det er det. På flere av de bøkene jeg har lagd, det er jo det, og det er jo den beste utgangspunktet. Jeg har jo sagt ja til noen oppdrag gjennom tiden. Jeg liker egentlig ikke oppdrag, men jeg har sagt ja til flere, hvor jeg kanskje ikke har angret, men jeg har tenkt at «Dette hadde jeg ikke orket hvis jeg hadde Jeg hadde orket det, men det skal mye til før jeg sier ja på et oppdrag. Men det har hendt at jeg har sagt at dette burde egentlig noe andre gjort, kanskje. Men ikke så mye. Jeg har lært meg til å si nei, så jeg klarer å si nei. Ja, men jeg klarer å si nei også. Men podcasten er egentlig samme utgangspunkt. Dette er jo basert på en amerikansk podcast. Eller veldig inspirert, er det kanskje det er å si. Finnes det her på norsk? Så snakker du norske ting og politikk og... Nei, så tenkte jeg at jeg får lage det selv. For jeg visste ikke at det fantes før du kontaktet meg, for jeg trodde ikke at det fantes en sånn variant av den på norsk. Nei, og man må jo ikke lage noe som er likt, men på en måte noe som vil gi den samme verdien, bare med norske gjester. Du kan ha så mange engelsk-amerikanske podcaster og bare ville være ute, men vi vil alltid være interessert i norskt innehold uansett. Det tror jeg det er sånn... For eksempel når det kommer til internasjonal økonomi og politikk, så er det folk som ikke er interessert eller veldig opptatt av det, men folk som er veldig interessert i norsk politikk. Norske forhold og norske debatter og sånt. Så det er... Ja, sånn man må lage det selv. Vi bor i Norge og da lager vi norske ting. Ja, underholdning. Film på TV-underholdning, den er ganske internasjonalisert. Der er vi faktisk ikke så interessert i det norske. Nei. Kanskje mer og mer, men der er det i hvert fall amerikansk og engelsk, fransk er helt dominerende. Vi er flasket på det, vet du. Ja, det vi er det. Og så er vi nesten mer på svensk og dansk også. Sånn at jeg har kanskje vært bedre på det, men... Det er jo sånn norsk film og tv-serie har fått rykte på seg å ikke være sånn spesielt godt da, kanskje. Sånn fra gammelt da. Jeg ser jo ikke på utlandske tv-serier. Jeg ser jo utlandske filmer, men jeg gidder ikke å se serier. Jeg gidder ikke bruke tid på det. Nei, det tar mye tid. Det tar masse tid, masse. Det er en bra serie til oss, men jeg forholder meg til noen få amerikanske filmer og engelske filmer. Ja, vi har kanskje sterkere på dokumentarer. Ja, tror jeg. Internasjonalt. Ja, ja. Så... - Ja, nei. Skal vi se rundet av fotball i Brumunddal-kapittlet? - Ja. Vi er på 54 minutter nå på denne episoden her, holdt på å si. Det er en omgang med ganske mye overtid. Ja, det er noen skader å lage seg av. Vi skal ta en liten strekk, jeg synes det var fint, jeg tar en liten strekk mellom hver bok her. Vi skal jo på noen virkelig kuriose saker her nå. Det er så vidt jeg kan se den tynneste boka i rekka i dag. Lirekassemennens historie. Ja, det er en lurerfakstitel også. Det blir spennende å se hva vi greier å vise ut av den om litt. Mye det. Ja.