Erling Kagge | Ekstreme Menn, Nordpolen, Urinstinktet, Naturen, Farskomplekser, Mannsrollen

02:15
Taleren diskuterer sin avslappede tilnærming til hygiene, påvirket av ekspedisjoner og menneskers oppfatninger av kroppslukt.
06:57
Nordpolen har inspirert dype refleksjoner om menneskets historie, eventyrlyst og far-sønn-dynamikker gjennom ekspedisjoner og forskning.
25:00
Foredraget diskuterer hvordan barndommens utfordringer former oss, og kritiserer det moderne utdanningssystemets disconnect fra virkelige livserfaringer.
32:03
I denne episoden diskuterer taleren hvordan selvinnsikt, aksept og forholdet til foreldrene former livsreisen vår.
42:44
Eventyrere har ofte komplekse forhold til foreldrene sine, noe som kan påvirke deres ekstreme opplevelser.
Transkript

Fitzgerald skriver den der, ikke Gatsby, men nesten kjente romanen, det kommer, men han skriver at men, nyere venner er enda morsommere. Hahaha.

Det er ikke helt riktig, men det er klart at noen ganger er det jo sånn. Noen vennemann er veldig gøy å omgå seg med i kanskje 24 timer en gang i året, men du kan ikke la dem komme for tett på livet ditt. Jeg har en venn jeg treffer kun en gang i året til samme tid hvert år. Før jul hvert år. Det er en veldig kjekk her. Han har invitert meg i bryllupet sitt og litt forskjellig, men...

En gang i året er helt fantastisk. Og det er ikke fordi det er noe galt med han, men det er litt morsomt å treffe seg en gang i året. Ja, det holder det. Jeg merker jo at jeg tilbringer mye tid med det, enten kreavtitt eller sånn, så jeg merker at det korrumperer sinnet mitt. Det er en sånn pulling power på vennskap, at det er ofte den med...

De minst definerte levereglene som vinner over den rutinepersonen, i et bofellesskap for eksempel, så har jeg opplevd at den personen som er mest rotet, drar alltid med seg den ryddige i dragsuget. Sånn ja.

Jeg har egentlig alltid vært den mest rotete, så jeg har ikke tenkt noe over det. For alle dere som er ryddige, så har det sikkert vært litt belastning. Polfarer skal vel være litt rotete og litt uforutsigbare? Ikke teltet. Hvis man er på tur, da bør man ha veldig orden på ting. Jeg delte til og med sovepuss med Børge Evsland i 30 netter.

og 33 netter til etterpå med vevår, da bør man ha skikkelig orden på alt og vite hvor alt er til en verd tid. Det husker jeg fra militæret, en ren og en skitten side, er det også polfarer ABC? Nei, det er alt skiddent. Hvis vi ikke vasker her, hvis vi ikke tar av undertøy på 63 døgn, da...

Men det der med hygiene, det er litt overdrevet. Her hjemme dusjer jeg i hverdagen hvis jeg har omgått mennesker.

Men når jeg ikke har omgått så mange mennesker, så gidder jeg ikke å vaske meg rett og slett. Er det overraskende at du dusjer så mye? En gang om dagen? Ja. Så det er egentlig bare for å være hyggelig mot andre mennesker. Jeg har ikke noe behov for det selv. Så den hygien og den kroppslukten, du er såpass selvbevisst på at den blir for intens at du ikke vil stå? Jeg har jo mange år gått på kontor hver dag og sånn, og da synes jeg det er litt kameratslig å lukte vondt.

Vi trenger ikke gå inn på akkurat den greia der, men jeg har jo sagt i hundre podcaster at jeg har sluttet å dusje og bade bare i havet her. Satans bader. Jeg blir overrasket av resultatene på det, men det er jo med tanke på ekspedisjoner man går i kullet

I 40-50 minus, hva slags type? For meg virker det som at det er flere typer måter å svette på. Stresssvette og fysisk svette, utmattelse har to forskjellige luktmåter.

og ingredienser på en sett og vis. Er det underlivet som begynner å lukte, eller er det svettet? Hva er de hygieneutfordringene? Du vet at jeg er ikke myk nok til å vite om det lukter mellom beina, så jeg er ikke interessert i å sjekke det heller. Men svettet er ikke svettet, det er helt riktig. Det lukter forskjellig, avhengig av hva man spiste og hva man har gjort og sånt. Når du er på ekspedisjon, så er det ikke plagt av svettelukt, så da er det jo ikke stit nok.

Så hvis man er sliten, så går livet videre selv om man lukter. Men det jeg har sagt, når det er skikkelig kaldt, så er det jo ikke noen flere bakterier rundt enn de du tok med deg selv ut på isen. Sånn at man bytter under tøy for eksempel? Nei, nei, nei.

Men man har et eller annet form av boksershorts eller truseinnerstiller? Ja, men samme da i dette tilfellet, i 63 døgn uten å ta det. Du er jo på do en gang om dagen, eller slår den selvfølgelig fortløpende, og så går du på do, som farmor min sa, går og gjør stort en gang om dagen. Da gjør du jo det akkurat som hjemme, trekker...

og buksen ned for busser for knærne, og setter deg hockey og driter, og er lynkjapp. En av forskjellene er at du er lynkjapp. Er det 40-50 minusgrader, så er det så kalt at du faktisk innmellom begynner å grine, for det gjør så vondt. Ja, det gjør det. Det er for å si at du blir så intenst med en gang. Det er helt jævlig vondt faktisk å...

drit i minus 50. Men da rekker man liksom å gi tørke? Nei, du må barbere ræva før du drar, slik at det går kjapt. Ja, akkurat ja. Jeg er nøye på det generelt, men til Nordpolen så

Så slurvet jeg litt på det, og det er klart at det var fordel for Børge at han var, som med alt annet, han var nøye med å barbere seg. I hvert fall før han dro. Men det er jo det som er interessant med bakteriekultur, for jeg tenker jo sånn der i alle andre tider før moderne liv, og vi har jo alle hørt disse slottshistoriene hvor man liksom har et toalett, man bare murer i en vegge, og...

mur i en rom, men gjennom alle tider så tenker jeg at alle har jo lukta stort sett det samme og vært omgitt av de samme luktene, om det er kloakki som renner i gatene eller tilbake til steinhalderen. Lukt er jo tillært i betydelig grad at hva vi synes lukter godt og hva vi synes lukter vondt, det er jo ikke noe som er medfødt så drittlukt når du er et par uker gammelt, et år gammelt det lukter jo ikke vondt.

Det kommer vi sikkert til. Det er jo også disse lukt mellom kjønnene. Det synes jeg er interessant, for hvis vi dynker i parfyme, og vi dusjer mye også, stort sett, luktene renner av oss, men det er jo alle som har vært i et forhåpentligvis bra forhold med litt spennende kjemi, så er det jo et eller annet med den kroppslukten. Når den treffer hverandre, så er det et eller annet sånn

er det helt som magisk-kjemisk utveksling? Ja, det er fortsatt ny forelskhet. Det er en avtar med årene. Lukten avtar, ja. Det er en type på sensibilitet og følsomhet, men ikke nødvendigvis. Jeg tror det er viktig å være optimist, så det er ikke umulig at den fortsetter. Et kort svar der, det er en bra Q for meg, da går vi videre. Hahaha

Men alle disse spørsmålene har vi ikke kjustartet litt på. Det er jo ikke noe sånn naturlig rekkefølge å ta her. Vi kan jo gå faglig tilverks med Nordpolen, også med tanke på det vitenskapelige aspekten og naturvitenskapelig og så videre. Men vi kan også snakke om psykiske, mentale. Kanskje vi skal begynne med...

med boka da, Nordpolen. Som du sa selv, så er den boka du har jobbet om ikke alle lengst med, i hvert fall i veldig mange år, og den begynte allerede lenge før du og Børge dro til Nordpolen i 1990. Ja.

Nordpolen, det er et bra undertitel på boken også. Natur, myter, eventyrlyst og smeltende is. Det er viktig at det er en bok om hele Nordpolens historie fra førhistorisk tid, altså for mange tusen år siden, frem til i dag og litt inn i fremtiden.

Det var en mye større økt enn jeg trodde. Jeg trodde jeg kunne gjøre det i løpet av et par år, men det tok meg seks år med lange avbrekk og fulltidsjobb, så jeg har ikke sittet og skrevet og forsket hele dagen, men det ble mye, mye mer forskning for å skrive den boken. Det er den mest krevende i tid boken jeg har skrevet, det er helt sikkert. Så det blir på en måte en verdenshistorie,

sett fra Nordpolen. Veldig mye som skjer tilknyttet Nordpolen opp gjennom historien, men Nordpolen er på en måte minst et felles multiplum. Jeg tror det også forklarer veldig mye om hvor vi mennesker kommer fra, i den forstanden at hva er det som har drevet mennesker gjennom tidene? Hva er det vi har lurt på? Hva er det vi har undret oss over? Også i dag hvem vi er, og også en del om politikken

hvor du fortsetter inn i fremtiden. Hvis du hadde begynt på denne for 30-40 år siden, så må jo det manuset ha endret seg veldig. Ja, det er klart at jeg skrev en bok i 1990, etter at Børge og jeg og Geir Anbjøs måtte initiativ til Turen, men ble skadet tidlig etter at vi var på Nordpolen. Så Børge og jeg skrev en bok, og så har jeg drevet med masse annet siden høsten 1990.

Men det har surret litt langt bak i hodet mitt, og for en del år siden begynte ideen om Vox om at jeg nå bør ta meg sammen, ta meg selv i nakken og skrive hele den historien, fordi den er aldri blitt fortalt før av en som har gått til Nordpolen. Så kan vi begynne der da, så fortell litt om...

Og du nevner litt om det innledningsvis også i foråret, litt om da du og Børge kom til Nordpolen, som dere brukte 58 dager å gå på i 1990. Du begynner jo også med et par linjer fra både forberedelsen, at dette her bor oppi hovedet i to år, i hvert fall, før du skal dra. Det er jo gamle ordtaket til Roald Amundsen, eller han skrev etter at han var på Sydpolen, så skrev han at

Seier venter den som har alt i orden. Held kaller man det. Og nedlag er den absolutte følge for den som ikke tar de nødvendige forhåndsregler i tide. Uheld kaller man det. Så forberedelser er viktig. Så vi i Børge og Geir og jeg, vi begynte å forberede oss da i 87-88.

og jobbet beinhardt med å bli klare til å gå til Nordpolen. Da hadde jo alle tre vært på lange turer før, men den gangen så, det høres litt ut som en litt gamle dagerprat, men den gangen så kunne ikke kjøpe noen rakk som passet til å dra på en ganske ekstrem tur. Hettene var alt for trange.

Anorakene var litt sånn trang i seg selv. Det fantes ikke gode genser og våtter og alt mulig for ekspedisjoner, så vi måtte ta initiativ til å lage alt sammen selv, sammen med produsenter. Men de anorakene som nordønne hadde den gangen, det var som en ren dødsfelle, rett og slett.

Så vi måtte gjøre alt selv. Samme eksperter, lage mat, lage pulker, lage klær, jobbe med soveposer, og så videre og så videre. Så det var et enormt forskningsarbeid vi tre, med veldig god hjelp av mange, utførte den gangen. Så helt psykisk, da går det bare å tenke på dette her hele tiden? Det er som å være forelsket, styrt forelsket, sånn som du har vært det der.

og tenker på det når du våkner opp på morgenen og tenker på det gjennom dagen og om netten når du innmellom er våken. Så er det en alt oppslukende

fascinasjon med Nordpolen, og det er et veldig privilegiert liv, det å ha en stor interesse. Jeg har tatt meg selv i det innmellom i livet, at jeg savner det å ha den ene store måle, oppgaven i livet, og

som en del mennesker jeg kjenner har. Det er klart at det har også negative sider som alltid i livet, at man kanskje ikke ser seg ut til høyre og venstre og tar alt for mye hensyn hele tiden. Men det er også en forholdsvis

en fantastisk følelse av å strekke seg utenfor seg selv og jobbe med noe som er større enn en selv. Dette kommer som et punkt, og jeg er veldig interessert i dette klassiske mål versus prosessen, eller at reisen er mål, og så videre. Denne oppdagelsen kommer vi til, men på dette tidspunktet var du en veldig målbevisst type som så for deg at lykken lå i å treffe milepeler og de målene du hadde satt deg?

Vanskelig å vite hvordan man tenker, sånn hukommelse er en vanskelig sak. Herfleden var det også en som sa til meg at på 70-tallet var det snø hele vinteren, vi lekte hele tiden. Så han er en oppegående flink her, så folk mener at de husker alle mulige rare ting, og i betydelig grad husker vi feil.

Men når det er sagt, ja, jeg som jeg skriver i boken også, at jeg tror jo vi alle er født nordpolsfare, også jenter og gutter, altså at når du ser barn bli født, altså første instinktet til et barn er jo å strekke ut armene sine, å strekke ut bena, og skrike etter å ha mer rom rundt seg selv. Så det er urinstinktet vårt. Og så et år etterpå så går vi ut av...

boligen vår, og ut i verden og undre oss over hva som er mellom oss og horisonten, og etter hvert borten for horisonten. Så det er slik vi er født, og det er klart at den ånden, den viljen, den nysgjerrigheten, den undringen, den blir korrumpert med årene av barnehage og foreldre og venner og skole og så videre. Men den blir aldri borte, den blir aldri borte hos noen, og hos meg så har den vært veldig sterk hele tiden. Men tenkte du...

Kan du huske det at bare du kom deg til Nordpolen og gjennomførte denne ekspedisjonen, skulle det løse noe i deg, noe du lengte deg til, eller skulle du bevise noe? I og med at du var så målbevisst på det, hva var det Nordpolen-ekspedisjonen skulle løse for deg? Løse vet jeg ikke helt, men det er klart at man gjør det man gjør av mange grunner.

og det var eventyrlyst, det er et fantastisk ord, eventyr og lyst, og så eventyr betyr både det å dra ut og folkeventyr.

Så det var eventuelt lyst, det var naturglede, det var bare behov for å gjøre noe helt vilt, altså det kunne nesten vært hva som helst, tror jeg. At jeg ville bare gjøre noe helt ekstremt. Jeg ville bare komme meg ut av hverdagen og bare bryte tvert med forventninger og vanlige ambisjoner. Hvor gammel var du da? 27 da vi dro. Da hadde jeg allerede vært seilt til Antarktis og over Atlanterav et par ganger og vært veldig mye på tur.

Og så er det selvfølgelig også at man har sympatisk og usympatisk grunn for alt man gjør, og en grunn som kan oppleves som usympatisk, jeg synes den er helt ok, men i naturen, det er jo også at det varer i naturen for å få anerkjennelse fra kanskje særlig faren min,

men også for andre. Og det er klart at en undervurdert grunn til at folk gjør ekstreme ting, eller drar på lange ekspedisjoner, er jo for å få anerkjennelse. Og også selvfølgelig at jeg hadde en veldig flott kjæreste en gang, så jeg kan ikke akkurat si at jeg gikk på den turen for å få drag på jentene, men det er klart at det er også en faktor.

rett og slett. Ja, det er det. Det er klart at du gjør jo veldig mye i livet for å tiltrekke deg. Hvis du er gutt og interessert i jenter, så gjør du veldig mye i livet for å tiltrekke deg oppmerksomheten til jenter du vil ha oppmerksomhet fra. Jeg tenker at kultur generelt, om det er kunst eller musikk spesielt, som er jo mitt område, så er det jo også min mistanke alltid at

enten om du er bevisst på det eller ubevisst på det, så er det det der å lykkes med kultur, stå på scene, ha en sånn polling power som gutter ikke greier å motstå. Ja, ja, ja. Men det som er interessant er at, ok, så vi gjør veldig mye for å

primitiv ting og mer avanserte ting og mye som krever enorm innsats for å få litt mer drag i. Men på den andre siden, en annen grunn til at man drar ut på isen eller drar på ekspedisjon som nesten ikke er omtalt, det er jo også at

veldig mange drar, for når de da enda har fått den ektefellene eller partneren, og kanskje fått stiftet familie, så drar de for å komme unna familien. I dag er det jo masse jenter som drar på ekspedisjoner og brar det, men det er klart at gjennom Nordpolens historie har vært den veldig dominert av menn, stort sett hvite menn, ikke bare hvite menn, også inuitter og en sortkar og så videre, men stort sett hvite menn.

som har dratt på ekspedisjon, og veldig mange av dem tror jeg har dratt fordi de synes det er morsomt å være på guttetur. Det er farlig, det er dramatisk.

Du bor trangt, du spiser samme maten hver dag utenfor skipet eller teltet, så venter farene, isbjørn, driven is, åpne sprekker, men du er på tur, og det er helt vidunderlig å være på tur, og du lever i nye, fortiden og fremtiden spiller en liten rolle. Alle daglige bekymringene hjemme med partner og unger og gnål og slit og så videre, de er langt, langt borte.

og du får fri i to eller tre år. Det er klart at det er jo noe man kan savne som småbarnsfar. Fordi

Dette her familielivet, det moderne familielivet, det gjør vel også noe med mannen som kommer inn i et veldig, skal vi si, av fire mønster. Mens før i tiden, hvis vi tror at familier strekker seg veldig mange hundre og mange tusen år tilbake i tid, så har det jo vært det mye mer naturlige med dette jaktaspektet, at mannens rolle har vært mye mer ute i naturen, har vært mye mer fysisk arbeid opp den veien.

ventileringen og det behovet for å komme seg bort har kanskje aldri vært der inntil det moderne familieprosjektet. Helt riktig at helt frem til vår foreldregenerasjon og i hvert fall bestforeldregenerasjon så var det jo naturlig at far var borte i lange perioder. Far var jo gjerne sjømann

Etter hvert også i moderne tider jobbet det i Nordsjøen, men det tradisjonelle var at far var sjømann, han var på frakteskip, eller han var på fiskebåt, og da var han ikke sjømann, da var han fisker, og så videre. Men i alle fall at far var veldig mye borte. Det var en helt vanlig del av familielivet.

og bare bestefaren til barna mine, han var jo sjømann helt frem til han pensjonerte seg for noen få år siden, og da var han borte tre måneder og seks måneder av gangen og kom hjem med gaver og

koste med kona, hadde det fint og hyggelig, og var med barna og sånt, men så var han jo borte i seks måneder igjen, eller ni måneder, så det er klart at det var et helt annet liv, ja. Han hadde jo ikke noe behov for å gå til Nordpolen. Her vil jeg virkelig ikke ene med meg, så hvis vi skal psykologisere dette her da, med også det

den offentlige debatten nå med at barn trenger mor like mye som far, og nå snakker vi ikke spebarn, det er vel alle mer eller mindre enige i konsensus om at mor og spebarn har en helt enkontakt, men far kommer mer og mer inn når

Far skal åpne verden for barna, mens mor skal beskytte barna fra verden. Men gitt til sånne ting... Sånne ting skal jeg nesten ikke si lenger. For det forandrer seg hele tiden med hva som er riktig og galt, så plutselig sier jeg trådet feil, fordi i løpet av siste kvartalet så ble det annerledes. Jeg er forbi det punktet for lengst, jeg har ikke noe omdømmekapital å ta vare på her.

Men la oss, hvis vi kjører det prinsippet da, eller mitt prinsipp, at far kaster barnet ut i verden, mens mor passer på det, så er det jo litt en psykologisering, og så mye rundt skilsmissedebatter og det moderne familiet, at mor og far er ekvivalent like mye viktig for barnet, og at de får like mye tid med hver, men gitt den historien som vi snakker om nå, så har jo historisk sett barn fått veldig lite tid med sine fedre, og har man da liksom hatt

masse gutter opp igjennom hundre tusen år som har hatt farsønnkomplekser og har kvinner løpt rundt uten noen gode fadelige forbilder og sånt. Ikke bare kvinner, gutter også. Ta det siste først der. Det er klart at grunnen til at litteraturhistorien, det viktigste temaet gjennom litteraturhistorien er jo farsønn.

Det hadde ikke vært mye å skrive om i Bibelen hvis fedre hadde gått forhold til sønnen sine. Og ikke mange andre myter og fortellinger og historier heller. Så det er en helt sånn gjennomgripende sak gjennom historien. En fraværende far, eller en far som ikke forstår sønnen sin, eller misforstår sønnen sin, og en sønn som prøver å forstå faren sin.

For det er ikke bare tid, det er ikke bare fraværet av faren, men det er også koblingen og feedbacken. Helt riktig. Faren er ofte borte, mye av tiden, men faren har også problemer med å anerkjenne sønnen sin, og sønnen har problemer med å forstå faren sin, og sikkert også respektere faren sin, men særlig forstå faren sin, og problemer med å få anerkjennelse fra faren sin. Hvorfor burde ikke fedre gi sønnen sin anerkjennelse? Ja, det er bare, men det kan sies sånn at

Mødre elsker sønnesynet nesten samme hva. Du kan nesten gjøre hva du vil. Ja.

som er det Kipling som har det diktet vår, han skriver et eller annet om at «If I was hanged from the highest hill, mother of mine, mother of mine, I know whose love would follow me still, mother of mine, mother of mine». Så selv om du blir straffegjort så forferdelig at du blir hengt, så vil moren din elske deg. Men fedre, de har et langt mer problematisk forhold til sønnen sin, og det er klart at for barna så er

at livene til både mor og far før de ble født er et mysterium. Og ofte så er også livet til foreldrene dine et mysterium etter at du er født og du lever med dem. Du skjønner ikke foreldrene ordentlig hva de har vært med på tidligere i livet, og hva som har vært med å forme dem. Og det er også en av grunnen til at mennesker drar ut på lange ekspedisjoner er for å

snakket om gutter da, det er for å forstå seg selv bedre, men også forstå fedrene sine bedre. For anerkjennelser for fedrene sine, men også for å forstå faren sin bedre. Dette er ikke noe som jeg har funnet på. Det er altså, hvis du leser Odysseus av Homer,

som jo ikke er det eldste, men også det eldste skriftlige fortellingen vi har, så er det begynnelsen av boken handler jo da om sønnen Telemachus som skal seile ut i verden. Etter 20 år har faren vært ute og kriget

for å redden skjønne Helena, mens kona Penelope hjemme og venter med barnet. Og etter 20 år så bestemmer Telemachus at han skal seile ut i verden for å finne ut om faren er død eller levende, og uansett også lære seg faren å kjenne og gjøre noen av de samme erfaringene.

Så det er en veldig gammel historie, men den ligner veldig på dagens historie om portfar. Hvordan treffer dette Erling Kagg og hans far da? Er du en del av en tidligere historie? Jeg kjenner meg igjen i den, absolutt. Jeg tror jeg har drappet ekspedisjoner, samme var, men

problematisk forhold til far, og et rolig sinn, og kanskje sånn, og ikke en alt for lykkelig barndom, det er en veldig god start for å gjøre

gå til Nordpolen eller skrive bøker eller gjøre litt ekstraordinære ting. Hvis du har det for lett, det tror jeg jeg har sagt en gang før når jeg har vært hos deg, hvis du har det for lett i oppveksten, så former jo det deg veldig. Og da har du jo ikke så mye å kjempe for siden. Og det er ikke noe romatisere over

problemer i barndommen, men som Arne Nessa, filosofen, jo tidligere i livet du har store problemer, bedre kan det være. For da er det med å forme deg. Senere i livet så er det ofte bare trist. Ja, jeg kan jo kjenne meg igjen, fra en veldig trygg oppvekst, veldig lite drama, til at livet mitt startet jo veldig mye senere enn

for eksempel litt, livet mitt. Min søken og min intellektuelle reise og gjøre noe fornuftig med livet mitt begynner som første 28-29 års alder. Det er sent. Ja, det er sent. Ja, ja, men det kommer i hvert fall da. Ja. Men så er det viktig å tenke på det at

Vi er, som heter i dikten av Tennisen, at vi er en del av alt vi har opplevd i livet. Det er på en måte selvsagt, men det er også litt undervurdert, fordi jeg tenkte en del på det siste her, at

hva er det du egentlig lærer på skolen? Jeg lærte veldig lite, fordi jeg var skoletaper, rett og slett. Jeg var dårligst i klassen i alle år, unntatt 11-året, altså andre år på videregående, for da var det to gutter som var, Tom og Jørgen var dårligere enn meg på skolen. Men de måtte slutte begge to, så da var jeg dårligst i klassen i det 12-året. Men da tenkte jeg litt sånn, hva var det jeg gikk litt på? Ja,

Og det er jeg litt usikker på hva det egentlig var. Det er klart å lære språk, altså det er hyggelig å kunne tysk og fransk og sånn. Men utover det så tenker jeg at du lærer bare uendelig mye som kvalifiserer deg til å komme inn på studiet rett på. Så blir den kvalifisert til å få jobber.

Men du ser jo liksom sånn, de som er flinkest i klassen, de blir jo nå advokater og leger og sånt nå. Men advokater i dag er noe helt annet enn advokater er vel advokat, fordi nå er det jo bare uendelig skoleflinke folk som bare lærer og lærer og lærer skoleting. Men de erfarer jo nesten ingenting. Så da var det egentlig litt langt om det du sa, altså forskjellen på det å lære seg noe.

å erfare seg til noe. Så jeg tror at en fordel for meg, det var ulemper om jeg var dårlig på skolen, men en fordel for meg var at jeg erfarte veldig mye. Det er historie fra faren min nå, hvordan arbeidsliv, altså det der, det er ikke den synergien mellom skole og arbeidsliv nå, hvor du nesten skal komme inn på studiet, komme helt tatt i en søkepunke for å få en jobb eller et yrke du har lyst til å komme inn i, så er det som helt gitt at du må gjøre det godt på skolen, men det virker som før da, i din generasjon og hans generasjon, at

Man kunne bare møte opp på brygget, få seg en sjaujobb, du kunne reise til sjøsk, du kunne i stor grad juge deg til en haug med jobber og ende opp på de villeste eventyr. Men jeg mistenker, jeg vet ikke om det er riktig, altså i dag har du det internete aspektet, så du kan jo gjøre helt utrolige yrkesveier nå i den dag i dag og i den digitale verden, men er det vanskeligere å lykkes med ting, prosjekter i livet sitt nå enn før, gitt at før kunne du bare

Det er vanskelig å måle vanskelighetsgrad. Men på en måte er det i hvert fall vanskeligere. Og jeg...

Jeg tror det er en kjempeulempe for samfunnet at de som blir psykologer i betydelig grad er veldig like, at de som blir advokater er veldig like hverandre, og at de som blir leger er veldig like hverandre. Og at det er åpenbare mangler med at ikke alle, men nesten alle har store tommer om når det gjelder mange erfaringer man gjør seg.

ellers i livet når man ikke studerer eller sitter og pugger. Så bare det at alle psykologer fremover, at det stort sett blir uendelig skoleflinke jenter som skal sitte og være psykologer for alle som ønsker å gå til psykolog,

Vi hadde til og med en undervisningsminister fra Venstre som sa at det ikke var noe problem. Men der tror jeg hun tok feil, ikke sant? Kanskje ikke er det et problem allerede, men det blir jo, trenger ikke være stor psykolog for å skjønne at det blir litt rart. Hva er problemet der da? Det går et i ett fra videregående studier, arbeidsliv, og så ser du at de unge nå, hvis de skal skjønne sånne utfordringer,

at det er veldig mange som fokuserer på å komme på eiendomsmarkedet og stifte familie tidlig, og at man rekker nesten ikke å leve. Og så er det motsatt sideargumentet, at det lønner seg å starte familie tidlig når du er ung, og i 20-årene får du unge besteforeldre, og du får mer årskudd når du blir eldre. Så det er vanskelig å rentere seg i det landskapet der.

Ja, det er jeg enig i. Og der tenker jeg at på sånn ting så må alle finne sin egen vei. At noen liker mor og andre liker datteren har sagt, altså når du stifter familie og hva du gjør, det tenker jeg at det er hyggeligst lenge vi lever i et samfunn hvor det varierer. Men mer at samfunnet forandrer seg av det med at

at mer og mer blir strømlinjeformet, og du kan si at har det noen positive sider? Ja, det kan være bra for samfunnsøkonomien, men det jeg tok litt opp var at det også har noen uheldige sider. Vi hopper tilbake til det farsønne aspektet og litt det med anerkjennelse. Vi leser litt fra boka, det har jeg markert ut nå her.

Det er veldig hyggelig å se at du har markert hele veien nedover i boken. Jeg synes forordet var helt stappet med, jeg følte det var så mye godsaker pakket inn. Så er det jo, du må velge å vrake litt samtalen her, hva man skal bruke og sånn, men mye kulepennstreker, det må jo være godt tegn. Ja, det er godt tegn. Jeg kan ta det etterpå, men jeg tenkte at ideelle gaven til far og bror,

Og onkel. Det er gutteboken over alle gutteboker, men så er det en fantastisk kjærlighetshistorie, det kan jeg ta etter på en av dem i hvert fall, så det er noe for jenter også. Så dette er en bok for begge kjønnser? Ja, nettopp. Snart jul! Dette her er side 17 i forhåret, og du snakker litt om at du er drevet av anerkjennelse.

Skal vi se her, nå tar jeg bare tre fraser litt ut fra hverandre. Det første er, i likhet med alle polfarere, var også jeg drevet av et behov for anerkjennelse, men også av grunner jeg fremdeles har vanskelig å forstå. Så anerkjennelseaspektet, den går da an å reflektere over og skjønne etterkant. Men hva er det du har vanskelig med å forstå av

den, skal vi si, drivkraften da? Det var åpen spørsmål, eller forklare hva er vanskelig for å forstå. Nei, jeg tror at det er bare en greie å erkjenne det som gjøres for meg, og jeg tror også for de fleste at det er mye liv man ikke forstår.

om seg selv. Og akseptere det. Men et av de eldste rådene i verden er jo at noe av målet med livet er jo å bli kjent med seg selv. Og det var en av grunnen til at jeg skrev denne boken også, at prøve å bli bedre kjent med seg selv, og skrive på en måte så leseren også blir bedre kjent med seg selv. Og det tror jeg man blir her, men at også akseptere at det er ikke alt i livet som kan forklares, rett og slett. Og ingen jeg kjenner av

av eventyrere har en helhetlig forklaring på hvorfor de gjør som de gjør. Det er sånn som også jeg siterer Sir Randall Fiennes, som har blitt kalt verdens største eventyrer i Guinness Book of Records. Det er en håbløs betegnelse at man er verdens største eventyrer, men han har noen gang blitt kalt det, har gjort mange imponerende ekspedisjoner. Jeg spurte han om faren hans døde da han fortsatte å rømme av inn til moren.

Børge, jeg var i 80-årslagen hans her forleden faktisk forrige uke. Og jeg spurte han for mange, mange år siden, 30 år siden, spurte han, vil du bli et polfarer hvis faren din hadde levd?

Hans eventyrlyst følte han det han var tøftet på, at han aldri fikk oppleve faren sin. Så han prøvde å gå opp den løypa, som jeg snakket om i stedet med Odisseus, til faren. Han ble soldat, sånn som faren. Han vervet seg den engelske herren. Han liksom sånn

Han var jo litt i krigen og litt forskjellig, i hvert fall var det litt sånn drøffe opphold, drøffe SIS-oppdrag og sånn. Så han prøvde på en måte å leve opp til den faren som aldri hadde, som hadde dødd før han ble født. For dette er jo sånn tidløs terapi for menn, og stort sett forfattere som kanskje har opplevd det, å skrive seg

frisk fra sitt fars forhold, mer eller mindre. Jeg husker jeg hadde han der American Psycho-fatteren. Ja, Brett. Kjenner du han? Ja, ja, ja. Og han brukte jo en av bøkene, jeg tror oppe er det ikke American Psycho, men en av de andre bøkene, men det var siste romanen faktisk, at han gjennom hele bokskrivingen og til det han satt punktum i siste kapittel, så hadde han tilgitt faren sin, som hadde gjort jævlig mye utilgivelige ting gjennom livet hans,

og at han på et eller annet sånt rart nivå skjønte faren også ved å skrive seg gjennom hele greia, og endte opp med det han satt seg selv, at nå tilgir jeg faren min, og det var hans terapi poppy komme seg ut av. Det er veldig interessant. Det var jeg ikke klar over, eller kanskje jeg hørte, men da glemte jeg, men det er en veldig interessant observasjon, fordi

Jeg tror at i og med at nå snakker vi om erfaringer som nesten alle gutter har gjort seg, i varierende grad. Nå er jeg 61 år, og noe av det jeg har lært er at man må komme seg videre i livet. Det synes jeg med Brett i Snellis, at han går opp den løypa mellom faren og seg og faren, og klarer å se det fra farens side.

Det kan si at sånn som Knausgaard, han har skrevet 4000 sider om hvor forhold til faren er en gjennomgangstema, og hvor forferdelig faren var, og lager litteratur ut av det, på en måte industrialiserer da farens usympatiske sider.

Men jeg tenker at den faren hans, det var jo ikke veldig mye verre enn mange andre papper egentlig. Det var jo fyll og bråk og tull og misforståelser og sånn. Han hadde jævlig uflaks med hans sønn som var så flink til å skrive. Han kunne lage verdenslitteratur ut av det. Men når folk sier at han pappa var så ille og sånn, tenker jeg, ja, ja, ja.

så ille var det, men var den mye verre enn alle andre? Nei, det tror jeg ikke. Men nå så jeg avisen, og nå har jeg ikke lest den siste boken til Knevskål, så skriver han jo ut fra farens stålsted, så han har tydeligvis også kommet, eller kanskje også har kommet frem til litt et brett, og det tenker jeg er veldig sunt. Det som er dumt er jo at man ikke, nå snakker jeg ikke om Knevskål og Ellis, men generelt i livet, at det er hyggelig å klare opp med pappaen sin før pappa er død. Ja.

Ikke vente til lenge etterpå. Men lever faren din? Faren min lever. Faren din lever, ja. Og han... Sitter og hører på nå? Nei, han hører kanskje på, og jeg skal passe på at han hører på, men han er jo veldig fornøyd med boken. Moren min mente at de er ikke sammen, men moren min var litt bekymret med at han hadde blitt hengt ut og sånn. Men faren min synes ikke det. Nei. Han har også skjønt at han...

kunne være en kødd, å være vanskelig, å være hard, å være brutal, å kjefte og smelle, å være suttrøtte og ha tungt for å si noe positivt. Ikke alltid, og veldig ofte også en kjærlig og god far som lot oss oppleve masse fint. Så jeg er veldig takknemlig for det, men kunne også være en kødd da. Ja, men har du sånn, ref det du sa nå, har du...

snakket gjennom alt? Jeg vil ikke si at jeg snakket gjennom alt, men begge har på en måte tatt det innover seg. Jeg også, i mitt tilfelle, jeg også kunne vært annerledes. Jeg også var jo på en måte en jævelunge, og sikkert vanskelig å ha forhold til for en far. Så vi har på en måte tatt det innover oss at det har vi vært gjennom. Elsker jeg faren min? Ja, det gjør jeg. Elsker han meg? Ja, det gjør han. Er jeg takknemlig for veldig mye? Absolutt.

vil jeg bytte ut far? Selvfølgelig ikke. Så jeg kom på meg forbi det, kom på meg videre, og det tror jeg kjennes veldig godt egentlig. Jeg vet ikke hvordan du er med å dele ut råd, jeg hater jo det, og jeg føler meg litt sånn falsk. Men nå vil du ha et råd da likevel? Så kjenner jeg bare at egoet mitt har lyst til å komme med et råd, fordi jeg føler meg så bra oppdagelse, men det er jo bare, hva er jeg? 42? Og

Det tenker man. Du er bare barn. Jeg håper du er enig med meg for å begynne der, men den ideen av, jeg tror også spesielt i 20-30-årene, at man uavhengig av mor og far,

ideen om at du skal greie å overvise dem og forandre foreldrene dine til et verdensspill som kanskje passer deg eller at de endrer seg til å kunne gjøre om vaner om det er helse, om det er nær familie, altså det er et

få nyttidsprosjekt. Det er helt dødfødt. Og den der aksepten, bare sånn, ok, jeg kan ikke forandre livene deres, jeg kan ikke forandre det. Det er både for sent, og det er ikke i menneskenaturen at det kommer til å skje. Jeg tror i det store så tror jeg det er helt riktig. Jeg tror alle kan forandre seg litt. Jeg tror at jeg har forandret meg litt

etter at jeg har lært av barna mine at det er ting de ikke aksepterer og så videre, så prøvde å tilpasse meg deres helt og rimelige forventninger om hvordan jeg skal oppføre meg. Nå klarer jeg jo ikke det 100% heller, men man må jo prøve å lære å forandre seg til det bedre gjennom livet. Men det grunnleggende i det du sa, det tror jeg er helt riktig, at det på en måte forandrer moren og faren sin. Ja.

det er tungt, ja. På det overfladingsplanen så ser jeg jo den går igjen hele tiden, at det er veldig mange barn som synes det er veldig ille å være i familieselskaper når farmor og farfar drar fram N-ordet, eller et eller annet sånn halvrasistisk greie som var helt ok på 30, 40, 50, 60 og bruker det N-ordet. Det blir veldig opprørt, da.

Men da tenker jeg også at tenk at du er så heldig at du har levd et så beskyttet liv at hvis bestefaren din forsnakker seg og bruker feil uttrykk at du da blir opprakt og lei deg og såret da har du sannsynligvis hatt alt for bra.

Det var en bra digresjon. Jeg skulle lese tre deler her, jeg kom bare innom første, men la oss fortsette her da. Den personen jeg mest av alle ønsket anerkjennelse fra, det var faren min. Håpet mitt var å bli respektert av ham jeg satte, og fremdeles sette så høyt, og lære mer om ham og meg selv ved å fryse, sulte, slite og oppleve store farer.

Min fars skygge hvilte over ekspedisjonen min til Nordpolen, men jeg fortalte det ikke til ham og syntes det er vanskelig å innrømme det overfor meg selv. Reisen ble min variant av verdens eldste historie, en sønn som ønsker å finne ut hvem faren hans er og bli elsket av ham. Det er jo litt oppsummert det vi egentlig snakker om nå, men du syntes det var vanskelig å innrømme det overfor deg selv? Nå, da jeg skrev boken, så var det på en måte det jeg...

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv, runde med meg selv og ta det innover meg at det har vært en viktig moment, en viktig faktor i livet mitt, også livet mitt som eventyrer. Nå synes jeg ikke det er noe vanskelig å prate om det, men det å ta det innover seg og til å begynne med å skrive om det, det synes jeg var rart, fordi det var personlig og det var svårt

Og på en måte litt sånn stakkarslig at det er en sånn stor greie i livet. Til synlåtende, men det måtte jo til. Hvis man ikke prøver å være ærlig med sånne ting i en bok, så blir det jo ikke noe spennende bok. Det jeg lurte på når jeg leste her var, prøver du å imponere faren din med det du gjorde og med å bli polfar? Eller er det...

En liten protest til dette her, å gjøre noe ekstremt så utsett som forfaret. Det er et godt spørsmål egentlig, jeg tror det er begge deler. Imponere, anerkjennelse, men det er klart at moren og faren min, de var jo veldig engstelige. Så det var til tider et helvete for dem. Og vi hadde jo ikke noen telefon den gangen. Dette var jo gamle dager, 1990 da vi gikk dit.

og tidligere ekspedisjoner langs her, laser hadde vi heller ikke, det var ikke senere heller, så de visste jo omtrent ikke hvordan det gikk med oss i det hele tatt. Og en gang med spørregravet ut på isen, så hadde vi en sånn sender som sendte signal ut til omverdenen om hvor posisjonen var, så vi kunne trykke på en knapp hvis det var nød av tre forskjellige knapper. Men den sluttet å virke ti dager,

Så da hørte jeg ingenting på ti dager, og da var vi ute på isen i veldig dramatiske forhold. Så det er klart at det var ordentlig tøft, så sånn sett kan jeg si at det var en ganske brutal hevn å utsette foreldrene sine for sånne ting, for det er klart det var vondt for dem, rett og slett.

Skulle du tro at det bor en liten sadist i oss, ubevisst, at vi har lyst til å opprøre foreldrene våre litt? Ja, altså alle har jo noe, så godt som alle har jo noe sadistisk i seg, det er klart det, i varierende grad. Og masochistisk. Og masochistisk, ja, helt klart. Og så for å runde av den biten her, og dette...

Dette mener jo du. Du skrev til meg alle eventyrere. En fin generalisering der. Alle eventyrere har dårlig forhold til fedrene sine. Er det sånn nesten uten unntak, eller? Ja, ja, ja. Jeg liker ikke, jeg tenker alltid at

Jeg prøver alltid å unngå å skrive alle, alltid å skjære over alle over en kamp. Men at det er et vanlig fenomen blant eventyrere, kanskje enda større blant eventyrere enn andre, det er det sannsynligvis. Absolutt. Vi hopper tilbake igjen. Nordpolen, 1996.

lander med fly eller helikopter? Fly. Fly, og hvor er det landene da? Helt nord i Kanada, på den nøye Asbite, Edgemere Island, som ligger vis-à-vis Grønland, rett vest på Grønland. Ja, og da er det 52 minusgrader. Ja. Og sånn

hva er det kaldeste jeg kan oppleve, kanskje det er på minus 30-tall og det og sånt, men hvordan hadde du rukket å erfare å bli kjent med den intense kulla, sånn at det var ikke fremmet for deg når det kom dit? Ikke 50, og

Og det er rart å si det, men 50 minus er veldig mye kaldere enn 40. Men vi Geir og Børgeir, vi trente nord i Kanada før turen, og var på Svalbard og trente med Geir. Så vi hadde opplevd veldig kalde netter og kalde dager. Så vi var kjent med det, og vi hadde også akklimatisert oss, altså frosset mye tiden før.

slik at kroppen var blitt vant til det, og så tålte mer i kullet. Så raster begynner å gå, og kommer den vei, så blir man jo varm. Det er når man stopper opp, særlig hvis man er litt svett, det må man prøve å unngå da, man blir kald da. Så lenge man er i bevegelse,

så holder man varmen selv i minus 50. Hva visste dere om klær? Brukte dere research-erfaringer fra tidligere ekspedisjoner at dere visste hvordan dere skulle klede dere? Ja, vi brukte, vi leste alt vi kom over, snakket med mennesker inn- og utland, og lærte oss ordentlig hvordan bekledning skulle være. Et grunnleggende prinsipp er jo det at

Det som isolerer er stoffet selvfølgelig, men også luften imellom. Hvis du bare har, da du var liten, da jeg vokste opp, så

Skistøvler, og så arvet det av noen storebrødre, og så var det kaldt, og da bare stoppet det fullt av sokker, og fikk kilt en fot ned i støvlen, og da fryser det som helvete selvfølgelig. Så du trenger luft og stoff

materiale, fysisk materiale, til å isolere. Så hvis du har flere tynne lag med luftig vev, så er det det aller beste. Så hva var det dere gikk med? Er det noe annerledes enn det folk gjør på ekspedisjoner nå? Ja, det er litt annerledes. Og det er klart utstyr er lettere nå, pulker er mye lettere nå, mange ting er bedre og sånt nå, men så stor forskjell er det ikke. Så jeg tenker ikke det at

at i dag er det mye lettere enn det var da jeg gikk, og sånt, det tror jeg ikke. Det er tøft som det var. Så det med deg, det er jo sånn det der ullinnerst? Jeg er veldig glad i ullinnerst. Luftig, litt sånn gjerne helsetrøye-aktige løsninger, og litt ull utenpå det, og noen flere lag utenpå det enn.

Og jeg er også veldig glad i bomull. Også når det er kaldt, så tenker jeg at det er nesten helt poengløst å gå med Gore-Tex og sånne ting som er veldig dyrt og lett gårdstykker. At der har Gore-Tex gjort en kjempe markedsføringskampanje. Godt gjort på tallprodusentene, som jo får seg veldig godt betalt. Jeg har kjøpt noen sånne Gore-Tex-utser, for det er jo veldig bra å ha når det er nærmere null grader eller regn.

Jeg fikk mye rabatt, men jeg fikk helt bakoverseis på hvor dyrt det var, selv om jeg fikk rabatt. Så jeg orker ikke gå og få det heller, for da må jeg begynne å gjøre reklamefall i sånne greiene. Men så bomull, så når det er kjølig eller kaldt, bomull er veldig, veldig bra. Men bare pass på en bomull som er litt tynn i stoffet, som også puster. Jeg kan se for meg, eller gjette meg frem til, hva er det mine... Jeg sliter alltid med fingre. Jeg vet ikke om det er individuelt, men...

Alle Rolfs tegn. Neida. Pingre tegn. Det er føtter, hender, ører. Ja, nese. Og nese. Ja, det er vanlig, for varmen kommer jo, du pumper jo blod ut fra hjertet selvfølgelig, og der det er lengst ut, til tær, fingre, sånn, det er der det fryser først.

og merker også når det blir varmt igjen, så blir man jo varm sentralt først, og så kryper varmen utover til slutt helt ut i fingertuppen. Så det er helt normalt. Kan du huske 50 minus, er det mulig å puste gjennom nesa? Går alt gjennom munnen? Du kan si at det er fordel og ulempe om begge deler.

Hvis du puster gjennom nesten, så får du filtrert kulen litt, slik at det blir litt varmere. Men munnen går litt rett inn. Så det er...

Så hele den greia at man skal puste med spul med nesen hele tiden og sånt, det tror jeg bare er en sånn motegreie nå som går over. Men at det er sunt å puste med nesen ofte også, og at vi puster for mye bare med munnen, det tror jeg er riktig. Så man puster med, altså jeg tror ikke folk ligger med plastlapp over kjeften om 50 år, for å si det sånn. Men ja, puste med begge deler. Men det er klart det er jævlig kaldt å puste med kjeften, ja.

Ja, blir det kaldere? Ja, du kan si at det blir kaldere, for du får det rett inn da. Men ulempen å puste med nesen er jo at da blir jo nesen veldig kald da. Men det er sånn der, har du prøvd, eller jeg blir fort kald på ørene, eller hvis jeg prøver å nesepuste med trening på vinteren, så får jeg gjerne fått sånn hodet...

eller øreproblemer da. Jeg vet ikke om det er noe med øren og nese, det er jo koblet sammen at jeg får litt problemer med øren der også. Så jeg vet ikke om det er et sånt type problem, at det blir for kaldt da. Ja, det blir jo for kaldt da. Når det er 50, så har du en tanke i hodet i utgangspunktet, og det er nå er det jævlig kaldt. Men det er altså litt fint, ikke sant? Fordi utgangspunktet for veldig mange av de problemene mennesker opplever, det er jo det at

De bekymrer seg, eller irriterer seg, eller er lei seg for et eller annet som har hentet livet. Så det er det ene store utgangspunktet for folks problemer, kilden. Og det andre kilden til folks problemer er ofte at de bekymrer seg for noe som aldri kommer til å hende.

eller at de ønsker seg noe de aldri kommer til å få. Så de to kildene der, det er det som plager mennesker, også meg ofte i daglivet, plager oss. Men når du er på isen, og det for eksempel er veldig kaldt, da tenker du ikke på sånne ting. Da er du til stede i nuet, og erfarer, du tenker knapt nok, du tenker det er kaldt, men du tenker jo ikke det heller, du bare erfarer der og da, og

Og det er en helt annen opplevelse. Og det er også en av grunnene til at polfare ofte drar ut igjen. Fordi den erfaringen, den er så rik, og så liksom det eksistensialisme i praksis, altså folk skriver og snakker om eksistensialisme, men

Når du er der ute, så er det bare deg der og da som gjelder. Så alt av både depresjoner bakover og angst fremover, det opphører? Det blir borte. Og da blir det også oppmerksom på noe som er ganske interessant, og det er sånn, hva er takknemlighetens opprinnelse? Og jeg tror takknemlighet, det er noe av de viktigste følelsene vi kan ha.

Og så er det så nordmenn, og vi har så mye å være takknemlige for. Men hva er takknemlighetens opprinnelse i menneskehetens ...

tidlig fase, og også våre forgjengere, om det er homo erectus eller neandertaler, også utgangspunktet for vår takknemlighet, det er å bli mett etter at du har vært sulten, det er å bli varm etter at du har vært kald, og det er å få til å hvile eller sove når du er sliten. Det er de tre faktorene, og det er veldig lett å glemme når man bor i Norge,

Men når man er på tur, så blir man mynt om det hele tiden. Og det er en deilig opplevelse, og det er også en viktig opplevelse, fordi det handler igjen om å bli bedre kjent med seg selv. For det er sånn der, alle som har vært borte i bitterlitt fasting, jeg tror du får...

en liten brøkdel av den opplevelsen gjennom det å for eksempel ikke spise på 3-4-5 dager hvor luktesansen blir jo helt utrolig og så lager du kanskje mat til ungen i tillegg så du får alle luktene fra mat og alle ideene pasta, tomat, frukt alle de tingene blir så intenst og de første smakene når du ikke har spist på 4-5 dager det er jo også eksplosjonen i munnen og så stabiliserer det seg igjen men jeg kan tenke meg at på Nordpolen her så må jo maten ha smakt jævla godt

Det blir bare bedre og bedre. Det er også en veldig fin følelse at maten smaker ikke noe godt når det begynner, eller man kan også spise seg inn på maten før man drar, for det er så mye kalorier i maten at hvis du spiser 6000 kalorier om dagen uten at kroppen har vendt seg til å ta det opp, så driter du bare ut all fettet. Så du må trene kroppen til å absorbere fettet og ta til seg alt fettet,

Så det gjør man på forhånd, og så prøver man å gå opp i vekt. Og så underveis, når man spiser maten, så er det noe å åpne til å begynne med, men så blir den bare bedre og bedre og bedre. Og det er klart at til slutt så er det rene gourmet-maten. Som jeg skrev den gangen, jeg hadde sett på Bagatell, som var det store restauranten i noen tiår i Oslo, så der smakte ikke maten bedre.

Hva var det som kort sagt, hva mat hadde dere med, og hvilken rekkefølge spiste dere? Det er veldig viktig det her med mat på tur. Nå får man jo kjøpt god turmat, men den gangen så fikk man ikke kjøpt god turmat. Så da er det en balanse mellom fett og proteiner og karbohydrater. Og

På morgenen begynner man med havregrøt, og da får man vann ved å smelte snø og is. Og så ser man på fargen på isen, om det er gammel is, for gammel is er saltet presset ut, så du ikke får for mye saltvann i maten. Og så har man morsmelkerstatning i stedet for tørremelk, fordi morsmelkerstatning gir mye mer energi.

Og så har man det til frokost, og så gjennom dagen kan man spise litt råbaken, man kan ha litt havreblanding, som bare ligger klump med masse fett i, fordi da er fettfryser ikke så mye som mye annet, og havren er jo helt tørr i utgangspunktet. Og så på kvelden er det tørket kjøtt og gjerne potetstappe, for det gir litt volym, så det får litt mettetsfølelse.

ja. Så det er og siste aspekt på utstyrsfronten som er også litt verdt å prate om er jo 120 kilos pulk hver, tror du på. Og det er sånn vanskelig å sette

seg inn i å ha en referanse til når var det man slepte på noe på 120 kilo sist også på ski og snø i tillegg men kanskje en referanse som folk tar der ute er at det tilsvarer omtrent 80 fulle flasker med Pepsi Max 1,5 liter

80 Pepsi Max flasker på en tall bakte, så skal du slepe det på Nordpolen, da har du et bilde av det. Da har du et bilde av det. Pepsi Max, det er litt sånn femi-referanse. Jeg tror dessverre, ja, jeg hater Pepsi Max, men det er jo det folk kjøper da. Ja, jeg ser det. Jeg drikker aldri Pepsi Max. Prøv å ha litt folkelimp på deg, Kirsten. Ja, takk.

Det kan være Coca-Cola også, men det er 120 kilo. Hvordan er det å slepe dette her gjennom terrenget med is og sprekker? Det er veldig, veldig slitsomt, fordi isen er ikke flat. Den går veldig opp og ned. Dette er jo driv i is, for da krasjer det hverandre og skal lage store, høye isgrøynger.

Den er ofte også i bevegelse mens du går, og den brekker opp slik at du blir råker, og så er det mye friksjon i snøen, fordi mye av den samme snøen er bare blåst rundt og rundt på Polhavet. Lite nedbør der, slik at snøen blir litt som mel på en måte, at det gir veldig mye friksjon av ikke det oksygenen i snøen.

Så det er slitsomt, men jeg kan si at det er slitsomt, men hadde det ikke vært slitsomt, så hadde jo noen andre gjort det før Børge og meg. Så det skal jo være slitsomt. Det er gjerne bra, det er vanskelig, for hvis det ikke er vanskelig, så hadde det ikke vært noe penger å gå dit, det hadde ikke vært farlig, det hadde ikke vært noe penger å gå dit, men utgangspunktet bør jo være farlig, det bør være slitsomt, det bør være brutalt, det bør være vondt,

Men så må man gjøre alt man kan med forberedelser, som var innom til å begynne med her, for å minske alle de farene og alle den smerten. Og det er også veldig interessant, når jeg strevde forsker på ekspedisjoner, faktisk helt frem til tilbake til 1527,

Først så velgte jeg til Nordover, var på 320-30-tallet før Kristus. Men først så skulle jeg til Nordpolen, var det 1527, og se hvordan man har forberedt seg gjennom tidene, men også se hvor mye folk har slitt og lidd og spist hverandre, og ofte dødd da.

gjennom tidene, og også lev på illusioner. Nordpolens historie handler veldig om troen på illusioner. Folk trodde jo hundrevis år at det var isfritt rundt Nordpolen. Faktisk flere tusen år trodde folk det var isfritt rundt Nordpolen. Og helt frem til 1896 da Johansen og Nansen kom tilbake fra sitt forsøk til å komme til Nordpolen,

så visste verden mer om Jupiter og Venus og månens lyse side enn de visste om Nordpolen. Fordi stedene hadde jo sittet og sett på et teleskop, teleskoper du hadde funnet opp i 16008, og før teleskopet så visste du mye, men etter teleskopet så visste du mye om de planetene og om månen, lyse side, men Nordpolen hadde ingen verdt.

Så det eneste de visste om det, det var så langt du kunne se fra toppen av masten på det skipet du var, eller at du gikk på bena, at du gikk opp mot isgruing og så utover, så nordover. Det var det de visste, men ingen hadde vært i nærhet av Nordpolen. Det hadde nesten ikke vært nærmere en tusen kilometer. Så ingen visste noen ting. Det var liksom det ene enorme landskapet som var helt ukjent, som også var det store målet gjennom hele 1800-tallet.

Men når det er sagt, altså når jeg er i gang her, så det var liksom et totalt terra incognita, et helt ukjent land. Men i dag, hvis du tar telefonen og tar på Google og skal se på verdenskartet til Google, så er ikke Nordpolen på verdenskartet. Så fortsatt så er Nordpolen et

og et mytisk sted. Og grunnen til at ikke Google har med Nordpolen på kartet er jo ikke fordi de ikke prøver. Alle ingeniørene som jobber med kartet er Google, og alle algoritmene deres er systematisert til at de skal klare å finne en løsning på hvordan de kan tegne Nordpolen på et verdenskart, men de klarer det ikke. Så det er ingen som har klart å lage et skikkelig verdenskart med Nordpolen på. Og grunnen er fordi lengdegradene kommer sammen på toppen av Nordpolen, akkurat som på Sydpolen,

Slik at Nordpolen har egentlig ikke en posisjon, for det har ikke noe lengdegrad. Og det er jo ikke et sted. Det er ikke noen land. Og står du på isen en dag på Nordpolen, så er du borte fra Nordpolen dagen etter.

Så Nordpolen er egentlig bare en idé, rett og slett. For ideen av Nordpolen tror jeg mange har, som du ser på kompasset, at den bare spinner rundt. Ja, altså Nordpolen så kommer jo alltid vinden fra sør, og den blåser alltid sørover, og solen står like høyt over horisonten i 24 timer, og det er en soloppgang og en solnedgang i løpet av året. Så det er et, det har da,

I lange tid var det det sted som tiltrakk seg flest eventyrere fra hele nordlige halvkula jordkloden. Det er ikke noe å hente der heller. Etter hvert skjønte dere at det er ikke noe rikdom på Nordpolen. Alle andre steder dro det for å finne mineraler, rikdom, komme tilbake som helter. Til og med på månen kunne de ta med seg steiner.

Men nordpolen er det ingenting å ta med seg. Hvor tjukk er den pakkisen? Den er flytende pakkisen. Går det ikke å ta noen prøver og finne noe? Jo, du kan gjøre litt forskning og sånn. Det gjør jo veldig mange ekspedisjoner, gjør forskning. Men isen er alt fra åpne råker til 6-10 meter tykk, 5 meter tykk. Det er jo en spes opplevelse at du går...

På et hav? Gå på et hav, og isen beveger seg hele tiden mens du går på den. Noen ganger er isflakene store og du ikke merker det, men andre ganger er det råker overalt, og da ser du isen bevege seg. Det er et helvedesleven når disse isflakene krasjer inn i hverandre. Det hører på natta og sånt, eller? Ja, ja, ja. Hva visste du hvor du skulle sove og sånt? Jeg prøver å legge det på gammel is, solid is, tjukk is.

Men Børge, jeg hadde en opplevelse som veldig mange av de jeg skriver om også har hatt, at du ligger på sikker is, og så plutselig på natten så begynner det å blåse opp noe helt jævlig, og da bare hører du begynner å sprekke opp rundt deg, og det er bekmørkt.

Så det er ikke sånn at du kan gå ut og bytte leirplass eller et eller annet. Du må bare ligge våken klar, liksom. Hvis det sprekker opp der du ligger, så må du bare velte deg over og komme deg ut. Så det er tøft, altså. Og igjen, når du ikke har noen kommunikasjon med omverdenen,

så er du alene ut på der. Hva var det farligste øyeblikket du kan huske fra? Farligste, det var å falle i vannet, falle, falle, og så du går, hvis isen for eksempel er 3-4-5 meter tykt, og så plutselig har den bruket opp, og så er det en stor råk, og skritt over de råkene,

Er det som en sprekk på en bre på en måte? Ja, og da skritter du over liksom sånn, det er... Et jævlig bra bilde av det? Ja, det kan jeg egentlig vise, fordi det er der, ja.

Så det er jeg som skritter over en råk. Det er klart at hvis det faller oppi der, da er det vanskelig å komme opp igjen, rett og slett. Men hvor tung er den pulken der? Det blir en kilo lettere hver dag. Ja, det gjør det. Så kanskje det er 8-90 kilo, så er det tung å få i huet. Men hva gjør du da hvis du kommer deg over med stavene og begge skiene, og så er det bare å dra til? Dra til, da. Så kommer den, så smelter den litt ned, og så trekker du den opp, da. Ja, ja.

Når det er på sitt tyngste der, så kan du jo dra deg ned i... Ja, selvfølgelig. Så det var tøft, men hadde det ikke vært tøft, så hadde den danske gått ut før oss, så jeg skulle være glad for det også. Så det er farlig, og så er det selvfølgelig farlig med isbjørn, og det er det...

Vi ble angrepet av isbjørn, og mange polfarer gjennom tiden har blitt angrepet av isbjørn. Skjøter dere noen? Vi skjøtte en isbjørn som angrep oss, og vi hadde bare Magnum 44, og så revolver med veldig kort løp, og så to tommer, fem centimeter langt løp. Så vi måtte vente isbjørn var helt tett opp til oss for å kunne skyte, for det har jo bare ett skudd, eller vi hadde ett skudd hver dag.

Og seks skudd hver? Ja, vi hadde jo seks skudd i revolveren. Men når Bjørn løper i 40 kilometer i timen og starter 20 meter unna, så har du bare et forsøk.

Hvis du bommer da, så kanskje du hadde tatt børge først da, så hadde jeg hatt et forsøk til. Men ja, da er det interessant, fordi da er det å gjøre føie tann for tann, og oppleve det, det er ikke så lett å gjøre her i Oslo, så det var interessant. Men hva er stor følelse da? Hvordan skal du beskrive det når isbjørnen da...

er død og dras kutten. Den følelsen som kommer etterpå, en ydmykhet for naturen, men også en sånn, vi seier da. Vi var jo helt iskalle da det skjedde, altså i hodet, helt rasjonelle. Eller Børge ville ta et bilde av det, så han fikk jo ta et bilde av det, det er jo boken det også, at jeg står og holder mangelen opp sånn med bjørnene bak meg. Børge ville ha det i National Geographic, og det er

Lik med mange andre mål Børge har satt seg, så fikk han til det også, de kjøpte bilder. Men så studer Bjørn samt mot oss og angrep, og da holdt vi oss helt iskalle, og så skyter vi løs, Børge først, jeg rett etterpå, og samtidig samsekund,

bjørn døde, du må treffe den her i brystet. Du kan ikke treffe den her eller der, for da kan den fortsatt bevege seg mot deg. Det veier flere hundre kilo. Så du må ha stopping power. Du må fysisk stoppe bjørnen. Det er like viktig som å drepe den. Fordi treffer du den på skulderen, så kan den fortsatt ha dødelig skudd, men den kan kanskje leve et halvt minutt til, men det er nok til at den gir deg en kilevinke og tar en bit, så du må treffe. Men etterpå, da den var død,

så fikk begge to helt sånn sjelvvendig som da slapp befølelsene til men ganske snart så ble vi enige om å skjære opp deler av bjørnen og Børge mente han skulle finne innre fordelen på bjørnen for han hadde lært å partere sauvimilitæret så da skar vi oss inn i bjørnen og tok ut det han mente var innre fordelen så han visste hva han lettet til her ja han påstår det, men det smakte ikke innre fordelen hehehe

Det var litt seiret. Men den ble jo frosset ned. Vi hadde en på Nordpolen som ble frosset ned, rett ned, og så tinte opp hele brutalt. Så det er jo ikke umulig å være innre for den.

Det er helt sprøtt. I går satt jeg og leste en bok med datteren min på senkanten, og da leste vi om isbjørn, at man så kan bli forgiftet av leveren til isbjørn. Ja, ja, ja. Det er bra datteren din lærer det så tidlig. Det er en god far. Det er så mye A-vitaminer i isbjørnlever, at hvis du spiser en isbjørnlever, så kan du dø av A-vitaminsjokk, rett og slett. Og det som jeg skriver om i boken også, at det er noe

Trikiner, altså disse små parasittene som ofte kan være i kjøttet, og isbjørn får trikiner, altså parasittene, ved å spise andre isbjørn. Det er interessant, det er aldri medfødt. Når en isbjørn spiser en annen isbjørn, da kan den bli smittet av det. Men hvis vi spiser en isbjørn med trikiner, så kan vi også få trikiner. Så det er mange polfare som har slitt med opp gjennom tiden. Naturens måte å forhindre innavl, ikke innavl, men kanabolisme,

Ja, eller du kan si at de spiser hverandre da. Så det blir ikke hindret egentlig. Kandibalisme er jo en rød tråd gjennom polefarer for Nordpolens historie. En ting er at isbjørn spiser isbjørn, men også polefarer har jo spist polefarer utallige ganger. Er ikke det...

er det en tanken ligger den der i forkant? Er den der underveis? At du deler sovepåse med børget i denne blikket, skal alt gå til helvete, så vet du at du skal overleve, så må du spise børget. Jeg tenkte aldri at det kom til å skje, men jeg tenkte gjennom det ganske tidlig livet, lenge før Nordpolen, jeg var på tur. Hva ville jeg gjort hvis jeg holdt på å

Sultegjel, altså at du er på en redningsflåte i Stillahavet eller Atlanterhavet og det er ingen andre der, og kameraten din er død, vil jeg spise den da? Absolutt. Men vil jeg dreppe den kameraten for å føle meg selv? Nei.

Det blir for mye, synes jeg. Og det tror jeg ikke så mange har gjort heller, men det har nok skjedd gjennom polarhistorien at noen har blitt litt fristet og hjulpet litt til, at noen har dødd, og så har de jo spist den. Skriver du om dette her i boka? Ja, ja, ja. Jeg synes det er interessant til seg selv, det der mann spiser mann. Og det er veldig vanskelig å akseptere. Så en veldig kjent polfarer, eller historisk kjent polfarer, så er det John Franklin.

som seilte ut i 1845 for å komme og finne Nordvestpassasjen og gjerne Nordpolen. Og der døde alle ombord. Og det var et stort mysterium, og det var faktisk 50 redningsaksjoner for å finne dem.

Og på 1850-tallet så traff en som var fra Våkenøyene, han traff noen inni uter som kunne fortelle at de hadde spist hverandre. Og så finner du jo benrester, skjeletter og sånt, og så ser du at huggemerkene fra kniv og sånt, noe som bekreftet det. Det er klart at det er tungt når far er blitt borte i isen,

og tiden går og kommer aldri hjem igjen, og når endelig far får nyheter da, ni år etterpå, så viser det seg at far kanskje alt på til har blitt spist av andre engelskmenn. I England så synes de at det var naturlig at inovitter kunne spise inovitter og sånn, når de var sultne, men at en engelsmann kunne spise en engelsmann, det var en nekt til å tro på. Men det er jo godt gjort at de spiste hverandre.

Er det mange historier på dette? Ja, Kano Barispe er...

Det er jo ikke vanlig på noen måte, men at det har foregått i nød en rekke anledninger, ja. Så et spørsmål er bare, dette er jo veldig politane også. Jeg traff han som leder den første redningstasjonen på det fly som styrtet mellom Argentina og Chile oppe i fjellene på 70-tallet. Så han kunne ikke engelsk, og jeg kan dessverre ikke spansk, men jeg måtte jo spørre han om

For de spiste hverandre. Og de grillet kjøttet kameraten hans på flyvingen og sånt. Og de begynner med rumpa og myke parter og så deler, og så jobber det seg inn på den litt mer seie delen av kroppen. Så spurte jeg han, så det mett ut? Da det kom frem til dem. De som var i leiren, for noen dro ut, men de som var ved flyet, så det mett ut? Si.

Si ja. Så de hadde bacon fra rumpa og videre. Og det har jo blitt gjort film ut av. Det har blitt gjort film, ja. To ganger faktisk. Men det var bare morsomt det der at treffe ham som så dem først.

Fy faen, jeg tenkte... Til begynnelse var det vanskelig. Etter hvert gikk det lettere gitt. Det var en sånn vanskelig ting det der også. Til begynnelse diskuterte vi om vi skulle spise eller ikke spise. Men det var interessant at på slutten var de mettet. Ja. Men til noe helt annet, litt om dette detaljspørsmålet. For dere dro i mars. Er det noe spesiell grunn til at dere dro i mars når det er veldig mørkt? Ja, det er fordi isen smelter.

På sommeren så er isen nesten sånn rotten, som det sier på engelsk. Det er ikke rotten, men du skjønner hva jeg mener. Den er vanskelig å gå på. Du syger gjennom, det er lett å plumpe. Den beveger seg enda mer. Så ja, isen er... Du må gå...

Du må ingenting, men det er da fordelen å gå mens den er ordentlig solid. Og da må man begynne å gå mens det er mørkt. Hvis du begynner senere på året, som veldig mange av de ekspedisjonene jeg skriver om har gjort, så rekker du ikke frem til Nordpolen. Ja.

Jeg er litt fristet å spørre om Sydpolen og sånt, og vi kanskje kan komme til det etterpå. Men et punkt som jeg festet meg tidlig med i boka her, det var vi litt inne på i starten her også. Nå har det gått i 58 dager, pulken er blitt lettere og lettere. Det går også de siste dagene eller milene

uten mat? Nei, vi hadde mat, men vi gikk ut videre døgnet. Så i stedet for 24 timers døgn, så hadde vi 30 timers døgn. Så vi gikk i 17 timer, og så vi i 8 timer, og så er det velikehold og utstyr og matlaging og sånn. Så interessant er det her, skriver du, skal vi se om jeg finner det fra rett sted i boka her, øh,

Først da vi kom frem til Nordpolen, 58 dager etter at jeg hadde kjent blomsterduften fra Patricias parfyme, det var hun i fly, forstod jeg at jeg hadde tatt feil. Min flerårige kjærlighet lå ikke til det å nå selve polpunktet, men i å overkomme smerte, kulle, sult og farer underveis. Da jeg tenkte sånn, du var 27, så var dette ditt første møte på at herregud, det er reisen som er målet.

Nei, jeg tror at jeg hadde opplevd det før, men jeg opplever det enda mer da. Men det er også interessant i seg selv at veldig mange av disse reiseberetningene, både i skjønnlitteratur og i sakprosa, det handler jo om mennesker som reiser langt, langt bort, og så når de endelig kommer hjem igjen, så finner de svaret på de spørsmålene de stilte seg før de reiste hjem.

Så jeg har egentlig bare et hav min egen versjon av den historien. Ja,

Ja, så jeg tror jeg hadde opplevd det samme tidligere, men det ble enda klarere for meg da. Dette er jo veldig fra sånn fjellfilosofisk litteratur også. Vi hadde jo Hestner nettopp som snakket mye om Sappfe. Ja, ja, ja, det tenker jeg var bra. Det er en god bok. Veldig, veldig interessant og veldig gøy å høre om. Sappfe er en, altså, jeg er innabil, for den kom på Kage Forlag, men det er liksom Dag O. Hesten skriver om Sappfe. Det er en bra kombinasjon. Ja, ja.

Ja, veldig. Og det som for min generasjon, og som ikke jeg så, jeg har hengt, jeg har pratet mye med Einar Øvring og sånt, det er jo at det er en såpass fremtredende norsk filosof, som ikke alle kanskje har hørt om. Så det var så gøy å kunne få vite mer om

det tankegods og liksom det pessimismen altså, men ikke minst dette her også med, han var jo på en annen type eventyr oppdager med fjellet og han også oppdager veldig tidlig at det er jo hele prosessen å komme seg til toppen det er jo ikke det å komme opp til den steinrøysa i toppen der, eller det toppunktet som er gleden Sappe, jeg har jo sånn litt sånn ekstra tankene jeg skriver bøker de siste årene, og det er jo å fremheve øh

Arne Nesbø, en gamle venn, filosofen og hans tanker, for det er lett at jeg går og glemmer boken i Norge, men for det er veldig viktige saker, men også for å markedsføre rundt omkring i verden i bøkene mine, for nå blir jo bøkene lest på mange språk, og nå har jeg gjort litt av det samme, Sopfe, som jeg ikke kjente, men som jeg også tenker at har en del av hans filosofi, har han noe sånn helt tidløst ved seg. Det er det som er interessant med filosofer som holder på med tidløse problemstillinger,

språkanalyse og så videre og så videre. Det er sikkert artig for de som holder på med det, men det har ikke så stor betydning for andre vanligvis, i hvert fall ikke så stor betydning. Og det med Sappfest, som jeg synes er veldig morsomt i forbindelse med Nordpolen, er jo det at han var jo veldig klar på det at du må ikke ha for mange hjelpemidler. Du må ikke gjøre det for enkelt for deg selv.

Fordi folk sier sånn, hvorfor skal du klatre et fjell? Du kan jo bare fly opp dit, eller ta gondolen fra den andre siden, eller noe sånt. Men da har du ikke skjønt noen ting. Også grunnen til at folk løper 100 meter, er jo ikke fordi en Volvo ikke kan kjøre fortere, men det er en gleden i det å gjøre det, som jeg synes Sopfe beskriver veldig bra, rett og slett. Så jeg synes det er morsomt at Sopfe nå sannsynligvis kommer på flere språk enn han

vært på noen gang, fordi jeg bruker han i mine bøker, som blir oversatt i mange flere språk enn hans bøker. Så jeg tror Saphia er en... Jeg vil anbefale folk å

lese litt sapfe lese hestens bok men også kanskje lese litt på egenhånd litt artikler og det mest morsomme han har skrevet er jo det om det tragiske doktoravhandlingen som er veldig tjukk, men man trenger ikke lese hele, man kan bla litt Den er også for de som ikke orker å bla og er glad i å lese så er det han Einar Duengebøen og da

Dag O. Hesten har en veldig bra podcast, to og en halv time tror jeg, hvor de snakker om det tragiske. Jævla bra. Åja, det skal jeg høre på. Men da er vi innpå, det er jo snarveien da. Hvis du skal virkelig få fulle gleden ut av det, så kan du ikke høre på podcaster. Da må du slutte å høre på en podcast her. Les bøker, det er liksom ekvalent. Det er jo litt som godolen opp til... Nei, jeg er litt uenig, fordi jeg har glede av... Jeg er jo podcastlytter, og jeg hører ofte på podcaster med temaer jeg også leser om.

Så typisk du sier det i en referanse der, så kan jeg høre på den podcasten og resten av appen samtidig. Nå har jeg brukt mye tid på appen, nå skal jeg ha en liten pause fra, men jeg synes at det er en veldig god kombinasjon. Podcast er jo...

Jeg skjønner at jeg takknemmer deg i stedet å si det, men det er jo bare et helt fantastisk medium. Det er som å sitte i en middagselskap og høre to stykker prate om noe som er ordentlig interessant. Det vi sier er interessant for alle, men da kan du bare finne en annen podcast som er interessant for deg. Så jeg tenker at for meg har det vært en virkelig oppenbaring å oppdage det universet.

Det er jo leierboll, analogien, middagsselskapet, du er liten gutt og hører på de voksne prate. Det er toppen, rett og slett. Og det er så enormt utbud, ja. Så jeg tenker på...

podcast, altså jeg tenker på YouTube nærmest, som et godt supplement til veldig mye annet av det jeg holder på med. Jeg er jo, jeg hadde en kompis som kom inn i fiden her dagen etter Donald Trump hadde vært astrologen, og så hadde han hørt igjennom allerede på morgenen, og så hadde jeg hørt litt på mens, bare låt den stå i bakgrunnen mens jeg trente, og så sa han sånn, her er den beste delen liksom fra podcasten, ellers var det ikke så veldig mye å skryte av, synes jeg. Så sa jeg sånn, men

Han sitter i tre timer, og det jeg synes var interessant med det, er hvordan mystikken av de personene, av maktpersoner og statsledere som kanskje har overlevd folket så lenge, er nettopp at de har gjemt seg bak debatter som varer fem minutter, intervjuer som de får redigere,

veldig knapp tilgang til eliten. Her sitter vi en president og en presidentkandidat og snakker tre timer uten manus. Og du får en sånn nærhet til personen som du ikke har fått på i noen andre mediesammenhenger tidligere. Det er helt fantastisk. Og akkurat der så er jeg for at mystikken skal...

være helt borte. Fordi den mystikken den gavner veldig statsledere og politikere. Jeg tror ikke det er så veldig bra for. Så det er bare at det der skjedde, at det er tre timer at presidenten sitter nå i podcast og snakker i tre timer, det er det ene. Og det andre er jo også at det gir en sånn autistitet på at denne personen her

Du får så mange mellommenneskelige spiller, hvordan de reagerer, har de humor, hvor kjapp er de, hva tenker de, og hvordan er dette mennesket i det virkelige liv, ikke på podiet eller med teleprompter,

og vice versa, så er det en helt genial måte å røyke ut de som imiterer lederskap. Du vet jo om alle disse politikerne som har jo Kamala Harris nå, som ikke greier å svare for seg, og har et veldig dårlig åpenbart kunnskapsgrunnlag, og

Man kan spørre seg, er det presidentmateriale? Og det var podcast når du kom i tre timer. Hvis du er vanlig bra til å røyke ut imitatore av lederskap eller de her tingene. Sånne ting, helt enig. Veldig, veldig bra. Også det at

alle klisjene, altså sånn folk sier, jeg er opptatt av rettferdighet, ja. Ok, det var jo originalt liksom. Ungeforslått er det mye bedre enn alle andre mennesker. Det slipper du unna på Dagsnytt 18. Nå synes jeg det gir seg en del av de som har intervjuet på Dagsnytt 18 er veldig bra, men uansett, det er veldig kort

kortvarig fenomen, helt enig og alle der, jeg får fred, jeg får rettferdighet, jeg får sånn, og jeg er mot imperialisme og så videre alle der godehetsgreiene ja, helt enig det er virkelig et fremskritt stort sett alt i verden blir bedre ikke alt, men stort sett alt blir bedre

Det tar vi med oss. Tilbake til dette her prosessaspektet, det er for min egen del en av livets viktigste oppdagelser, både med etableringen av dette her som en næring og et virke og en jobb, men også i hobbyprosjekter, trening, alt av det produktive og kreative.

Det er jo hele den der, det er ikke den gleden av å holde på med manus, og du har jo holdt på med mange manus, det er jo prosessen av å sitte og skrive, kan jo være smertefull ennå, men det er veldig givende, og det får du ut, det er jo bare en gigantisk antiklimaks. Jeg vil si at som forlegger, nå har jeg skrevet åtte bøker selv, men jeg gitt ut, gud vet hvor langt, over tusen, kanskje to tusen bøker, jeg husker ikke lenger, over to tusen vel,

Men største glemte for forfatter er jo hele prosessen, som er opp- og nedturer, men også gleder. Men få boken fysisk i hånden, det er toppen, synes jeg. At du ser forfatteren, eller jeg selv, ser at nå har jeg slitt så mye, og her er resultatet. Og siste setningen står...

i forhold til den første setningen, at det er røde tråder gjennom hele, at det er faktisk litt litteratur ut av det du har gått og tenkt på, undret over og fundert over og prøvd å komme frem til. Litt originale betraktninger rundt, at det blir litt litteratur av det, det er det største. Og så håper man at det skal bli salg og gode anmeldelser og oversettelser og sånt, men det største er akkurat det der å si at dette har jeg hernt for det du har klart. Jeg er helt enig i det. Men tror du...

at mye i dag har blitt en sånn mileperl syke i mange bedre ord, altså du ser næringslivet i idrett, der er kanskje der det kanskje kommer til sin rett, men også selvhjelpsindustrien, vektnedgang alle disse tingene her, så er det her målsettinger har blitt en sånn helikur, noe sånn essensielt i det moderne liv, har vi sånn mileperl syke? Ja, ja, ja

Jeg har jo grunnleggende tro på tall og data og fakta som grunnlag for videnskap og videre kunnskap og at samfunnet kan bli bedre. Som jeg sa, at samfunnet blir bedre, det er mye ting som blir verre, men det store trenden er at ting blir bedre. Så jeg tror på det grunnleggende der, men når det er sagt, så tenker jeg også at

I dagliglivet så måler vi alt for mye. Jeg snakker om det har gått 8000-12000 skritt og sånt nå. Det er ikke noe galt å telle de skrittene, jeg skjønner at det kan virke inspirerende, men det å gå er jo enda mer berikende hvis du gjør det fordi du synes det er spennende å gå.

Du finner noe positivt ut av det å gå, hvis du bare går fordi det skal være et middel til å oppnå noe annet. For eksempel 10.000 skritt, så blir det litt mer fattigslid enn gåingen. Så jeg tror vi setter ofte litt sånn mål som har vært bedre tjent enn ikke sett oss, tror jeg. Men hvis det er det som skal til for at du skal komme deg opp av stolen, så er det jo helt ok. En vanskelig avvegning der. Det er jo hatt utallige diskusjoner med

med litt av hvert når det kommer til barn da det er veldig mange som lokker barn med en liten kjeks eller sjokolade for å gå 100 meter til og det der syka der den tror jeg motiverer barnet til at det hele tiden, det er som å putte små sånne godter i lang stien sånn at du skal få det med bare for at du skal få den emosjonen da det er altså sånn sykdoms... Ja, du kan si det, men på en annen side...

Foreldrene mine svarer aldri noen spørsmål. Jeg ble aldri tvunget til å gå på ski med alderen alternativ, så det var aldri noen seimen bak neste DNT-merke der. Men med en egen barn, så moren og jeg, vi var mye softere, så vi la litt seimen bak. Jeg tenker at det hadde mye positivt ved seg også. De kom seg ut, og de går på ski. Nå er de 20-årene alle tre, og de går på ski og

elsker å være på fjell og sånt nå, så jeg tenker at litt korrumpering er bra.

Ok, så da la oss hoppe tilbake igjen til Nordpolen, for nå har vi vært igjennom mye av den ekspedisjonen du hadde der. Hvis du må arrestere meg, så husker jeg feil her, men Sydpolen, det kom to år etter. Det er ganske tett på, med tanke på forberedelser. Kan du si, hva er de store forskjellene av å gå til Nordpolen versus Sydpolen? Ja, det er...

Det er altså det som er med å gjøre Nordpolens historie til en mye mer spennende bok å skrive, fordi Antarktis, hvor Sydpolen er, det er et kantkontinent, fast kontinent, dekket av is, men fast kontinent, omkranset av hav, altså Indiske havet, Stille havet og Atlanter havet.

Mens Nordpolen er et hav, verdens femte største hav, det minste av verdenshavene, men det femte største polhavet som er omkranset av kontinenter. Altså Russland, Alaska, Kanada og Grønland. Slik at der går det på drivis hele veien.

Og rett over Nordpolen så har du Polarstjernen, Polaris. Slik at den ligger helt konstant rett over, så der har du den himmelske Nordpolen, og det var ikke noe lignende ved Sydpolen. Så det å komme til Sydpolen, det tok noen ti år før folk bestemte seg til Roald Amundsen var der. Mens Nordpolen ...

tok hundrevis av år å komme frem til. Mye, mye vanskeligere. Folk har slitt mye mer. Historien er mye mer spennende. Og som jeg sa innledningsvis, så begynte egentlig historien om Nordpolen før historisk tid. Så likheten er at det er is begge steder.

men så stopper det litt. Er det stort sett straightforward lidelse, veldig mye mer monoton med Sydpolen? Sydpolen er stort sett flatt, og stort sett blå himmel på sommeren, og så er det selvfølgelig bekmerkt om vinteren.

Men så er det jo lengre å gå. Det kan være litt sprekkel her, som kan være dramatisk. Og det kan få noen skikkelig kulingbygger, kanskje det storm også nå. Så dramatisk er det. Men Nordpolen er...

Fardere, det er mer intenst. Det er kaldere, for det går på en kaldere årstid. Sydpolen går det på sommeren vanligvis. Så både fysisk og psykologisk er Nordpolen mye, mye hardere? Ja, absolutt. Hvilke opplevelser får man av å gå alene da, versus å være to personer? Det er interessant, for jeg tenker at det at vi ikke er mer i kontakt med naturen enn det vi er, også i Norge, det er største tabben vi gjør, og det er...

igjen kilden til veldig mange av de problemene vi har i samfunnet. Men når du er alene, så blir du i naturen, så kommer du veldig tett på naturen. Og hvis du er alene i Antarktis, hvor det er såpass ekstremt, så igjen, dette med fortid og fremtid, det at det får mindre og mindre betydning, og at du blir en del av omgivelsen, at kroppen stopper ikke ved fingertuppene, men fortsetter ut i omgivelsene,

isen ute i horisonten, ute i luften, ute i vinden, at samme som skjer med det, eller skjer rundt det, så er det egentlig noe av det samme alt sammen. Så det er...

Jeg blir veldig beriktig å være i naturen og være på finse og gå på tur med venner. Så det er kjempebra, men det blir jo enda kraftigere en naturopplevelse når man er alene over tid og ikke har mulighet til å prate med noen på telefon. Ja, så det er en stor forskjell. Men er det bare mer intenst? Det er åpenbart mer opp i sitt eget hode, men er det også mer givende å gå der? Jeg synes det er...

Til Nordpolen så var jo avhengig av, Børge og jeg var jo avhengig av hverandre, så det har vært veldig vanskelig å gå alene den gangen med den erfaringen vi hadde. Men til Sydpolen så trengte jeg ingen. Seiden? Seiden?

Hvor du sa? Denne feiden vi hadde? Nei, nei, ikke feiden, men ferden. Vi hadde ikke noen feider faktisk i det hele tatt, heldigvis. Ja, sorry. Men til Sydpolen så trengte jeg ikke noen. Det handler jo om å sette rekorder også. Det er jo noe annet som mange vil synes er usympatisk i naturen, men jeg synes igjen ikke at det er usympatisk. Men...

Da ville jeg sette rekord og bli den første i verden til å gå alene. Men jeg savnet ingen egentlig da. Jeg tenkte da jeg gikk til Sydpolen, at dette kunne jeg gjort i lang, lang tid egentlig. Det eneste jeg savnet var, jeg sa spøkefullt for meg selv husker jeg, at jeg savnet hudkontakt. Sånn at jeg savnet en jente å være sammen med eller noe sånt sånn.

Men egentlig hudkontakt mer enn sex, egentlig. Sex selvfølgelig, men også hudkontakt bare i nærhet. Og så tenkte jeg også at det var jo den gangen Economist, det bladet var på papir, eller man har litt papir, tenker jeg hadde fått Economist hver fredag, hadde jeg alltid lyst til å slappe deg og lese litt av det. Også litt kos, så kunne jeg egentlig bare fortsatte godt.

Men prater man egentlig så mye når man går i tospann til Nordpolen? Nei, det er ikke så mye å prate om. Børge og jeg prater mest ikke deltatt. Det synes jeg var en lettelse. Da jeg gikk til Sydpolen, sa jeg knapt nok et ord på 50 døgn. Så Børge og jeg pratet om fremdrift, mat vi savnet, litt sånn personlige greier, sønnen hans hadde bursdag mens vi var ute på isen,

Det var jo rørende. Du ligger langt ut på isen, og du føler at du burde vært i bursaselskap med sønnen din, og tenke på det. Men så leser du, og som jeg også skriver i boken, så leser du om frittid og finansen ut på Polav i tre år. Akkurat samme opplevelsen.

savner datteren sin som var født rett før han dro ut på i ferden, ble borte tre år. Så skriver han hvordan han savner henne. Han forestiller seg at mammaen pynter henne og de har selskap og alle er der unntatt ham. Og så lover han seg selv at i fremtiden skal jeg være på alle bursdager. Men det var han ikke. Jeg tror knapt dere var på bursdagssiden. Men når man er på isen så gjør man seg sånne tanker og

Alt skal bli bedre når jeg kommer tilbake. Og en del ting blir jo bedre, men ganske kjapt så tar virkeligheten over. Det er liksom den testen, hvor mange barnebursdaler du har vært i, det er den som sier mest om din rolle som far. Ja, du har vært på ganske mange. Ja.

Du var jo sånn inne på det som hudkontakt, det er jo også veldig interessant oksytoksinoverføring, det er jo mange som er bare å ta på hverandre som har helt essensielle effekter på oss mennesker, men det er også dette kvinneskjærestaspektet også, du skrev jo til meg før vi begynte at alle eventyr sliter med kjærester, det er jo tilbake til alle da, men det er gøy å gjennomføre litt da.

Jeg tror det at det som er grunnleggende problemet for en eventyrer i dag, men også gjennom tidene, er at kjæresten din blir forelsket i sider ved deg. Det kan bli forelsket i mange sider, men noen av sidene er den eventyrlysten, den utferdstrangen, den viljen til å undre seg, den viljen til å

Ikke tro på alle gitte sannheter og sette spørsmålstegn på hva som er mulig og ikke mulig. Se forskjellen på hva som er drevet av rasjonelle ønsker, og hva som er drevet av ren vilje, hvordan viljen går langt utover de rasjonelle valgene i livet. Naturgleden som de ofte har, er spennende å være en del av. Og så forelsker seg den personen, og det er...

livs største kjærlighet, for du opplever ting du aldri har opplevd før, og kanskje tror du aldri kunne oppleve. Men partneren din lar seg jo ikke forandre, det blir jo ikke borte. Det er en lysten, mann og viss. Det er en eventyrlysten, det er en friluftsliv, altså de tre ordene som til sammen blir et helt fantastisk ord. Friluftsliv. Og da blir jo etter hvert partneren din lei. Det går jo ikke. Det går jo ikke å være sammen med den personen, for den personen er jo sånn.

Det er jo det jeg opplevde til å begynne med, det jeg så til å begynne med. Det er sånn den personen er, i betydelig grad. Og da blir partneren lei og gir deg opp. Men alternativet, som også skjer innimellom, er enda mer brutalt.

og underbygger opp om konklusjonen du tok til å begynne med. Og det er at iblant så blir jo partneren til den som kjæresten ønsker å ha. Du gir etter. Du føyer deg til samfunnets forventninger og hans eller hennes krav som blir stillet. Du gir opp alt sammen. For å si det sånn, da blir det i alle fall slutt. For da er det blitt en...

Den personen som parteren din virkelig krevde skulle bli, og det er en veldig kjedelig person. Men det er fascinerende, om det gjelder begge veier, det har jeg ikke tenkt noe over, men i hvert fall fra den veien vi snakker nå, at hvis kvinner får forandret mannen til det hun tror at hun ønsker at han skal være, så blir han også komplett kjedelig, komplett forutsigbar, og det er jo litt av det her med... Men da drar hun jo. Det er det som er greia, at den dagen det blir til den mannen

Ikke alltid, men stort sett den dagen du blir til akkurat den mannen, dama di, kjæresten din, kona di, krever at du skal bli, da drar du den ofte. Hvorfor er det sånn da? Det er jo bra også at det er sånn, fordi hvis livet hadde vært for lett å forklare og for forutsigbart og for enkelt å sette seg inn i og så videre, så hadde det også blitt uholdbart.

Så det er jo det der at du aldri kommer helt i balanse i et forhold. Jo, altså innimellom så er man jo balanse, liksom alt stemmer og alt er fint og sånt nå, men så kommer man ut av den balansen igjen. Så det er jo liksom en og livet sånn utgrunnlighet og mystiske side er jo det at som du sier at hvorfor er det sånn, men det er ikke lett å tenke seg at det ikke skulle være sånn heller, at verden var perfekt. Altså i Norge i dag så drømmer jo mennesker om at verden skal være perfekt, det skal være perfekt tilstand, alt skal fungere perfekt.

Men det vil de selvfølgelig aldri gjøre. Jeg så en veldig morsom video med en sjekkegurus som forklarte at det kvinner vil at hvis du er en bok, så skal du være en page-turner. Hun vet ikke hva som kommer på neste side. Du er fullstendig uforutsigbar, og du blir også fylt

som han da liksom setter på spissen at kvinner elsker drama, elsker at det skjer noe, at det ikke blir stillestand. Så hvis du er en bok som du konstant har lyst til å bla om og se hva som kommer, men vet aldri helt hva som skjer, så er jeg på en måte på kor her. Det er veldig morsomt sagt, men tenk om livet var så enkelt. Men jeg hørte en venn av meg her for en, han hadde sagt til en fellesvenn at han er noen år eldre enn meg, så han er liksom

enda mer livserfaring, på en måte. Han sa det at han har veldig godt forhold til kona si. Veldig bra, må jeg si. Men hva er hemmeligheten? Det er klart det er en del ting som man ikke kan forklare. Men han sa en av tingene, han har sagt til vennene mine, at jeg kritiserer henne aldri. Han sa at, det vet jo ikke jeg som har sagt sånn, men han sa at de fleste jenter tar ikke kritikk, i hvert fall ikke fra mennene sine.

Så han har bare lært seg den harde måten, den veien. Jeg kritiserer aldri kona mi. Slutt. Ja, jeg liker det. Da er det over et stort hinder. For å komme videre. Men så er han jo smart, så han blir litt mer smart litt med kona i forhold på en måte. Så han får det sikkert gjort litt, får ting litt på egen måte allikevel. Og så hørte jeg en annen her forleden snakke om at

Det viktigste er å ha trygghet i forhold til mannen, at du vil ha en kone som gir deg trygghet. Det er det viktigste. Det nikker jo alle og sier, det kjenner jo igjen alle sammen, at du vil ha en forutsigbar trygghet, du vil ha kjærlighet, du vil dele glede, du vil dele sorger. Men så vil du også ha en som utfordrer deg

forteller deg ting du ikke har hørt før, setter spørsmålstegn ved det du mener og det du tror og det du har erfart og det du prater om. Og som en er det en match og en litt sånn motstander som er med at du skal vokse.

Så det er jo ikke lett for en kvinne i vårt tilfelle å leve opp til alle de forventningene for en person. Det er den merkelige avveiningen av trygghet som er oppvart. Det er jo et veldig viktig aspekt for de aller fleste kvinner tror at de kan være trygge på noe, at de føler seg trygge. Men det er den der forsibarhet og trygghet, det er to veldig forskjellige ting. Og det er litt tilbake til mystikken at hvis du forteller ...

Hvis noen får vite alt om deg, og det trenger ikke være en kvinne-mann-relasjon heller, men bare Ola Aspen Næss har snakket om kongehuset, i det du fjerner mystikken, så forsvinner mye av den der interessen at du aldri får helt tak i på hvem er de, hvor skal de, hva er det? Det interesserer deg med dette mennesket her, at det bare sånn er, jeg er trygg på at det er på en menneske her, jeg kan aldri skade meg, men det er alltid noe nytt å utforske, det er alltid noe nytt å oppdage.

En konghus må alltid ha noe mystisk ved seg. Men jeg synes de har jo det også. Nå har folk gått over en familietrageder og masse alt sånt, men jeg synes kongene og dronningen og så videre arver ikke nedover at de har noe mystisk, veldig positivt forstand ved seg. Så det tror jeg kommer til å fungere kjempebra. Men også hvis du tar mellommenneskelige forhold nå, så tror jeg at, som du sier, en del må være uforklarelige forholdet.

Men jeg har også lurt på om det må være noe usikkerhet i forholdet. Hvis du føler deg for sikker på partneren din, at hun er slik som moren din, hun vil elske meg sammen med henne, så tror jeg det også, jeg er ikke sikker, men jeg tror det også kan være en svakhet, et vanskelig forhold, at det ikke bør være sånn snev av usikkerhet som hviler over forholdet.

At du ikke skal ta noen ting for gitt. At du må behandle dama di pent. Det er selvfølgelig noen som behandler damene seg veldig stygt, og de blir hekta på det. Men det er jo helt forferdelig. Så du må liksom hele tiden stille opp og yte hvis partneren din skal fortsatt være forelst.

Chris Rock sa at kvinner blir elsket ubetinget. Kvinner, barn og dyr blir elsket ubetinget, mens menn blir elsket betinget hvis de kan tilby eller få noe til bordet. En annen hverdagsfilosof, Cindy Loper, hun sa jo «Girls just wanna have fun». Så det er jo at du finner filosofer overalt.

Det er jo litt av den tilgang man har til erfaring og kunnskap og alt mulig. Dette er jo litt av livets reise også. Bekjent med det motsatte kjønn og at man er så like men ulik og kommuniserer så ulikt. Hvor faen så vanskelig det skal være. Hvor fantastisk det kan være til hvor jævla vanskelig det skal være. Og så ofte også at

Og selvfølgelig hvis det er ond vilje fra deg eller den andre, så tenker jeg at det er ikke så fascinerende. Men det er jo god vilje, men likevel så er det nesten umulig. Men det med kvinner og eventyrere og polfare, det er jo en pulling power der, helt klart. Det er ikke noe vi skal sammenligne det med, men...

Det er jo ikke bare damer som har denne pulling poweren til eventyrere. Det er jo også, her kan du sikkert snakke lenge om hvor dypt det vil gå, det kan du velge selv, men det er jo eliten, samfunnseliten i forskjellige lag blir jo også ekstremt tiltrukket av eventyrere og polefarere. Bare i norsk historie, hvor mye de blir inkludert i alt fra liksom

Du kjenner jo alt stort sett som kan krype og gå politikere, du er nærmere finanseliten, du er mer kultureliten, kunstsamlere, kunstnere, forfattere, gründere, du er ven av Ellen Musk av X-Yusette Årsaker. Det er en pulling power av det å være en, for jeg vet ikke hva det er, men du kan sette noen ord på det, sånn historisk sett siste to, tre, fire hundre årene er det noe med eventyr og polfare som gjør noe sånn radikalt annet med livene sine som er noe sånn

og naturlig som alle andre beundrer? Det er sikkert noen klare fellestrekk, men det er klart at historisk, sånn som typer som

Selvfølgelig som Frithjof Nansen, Amundsen, sånne. Det var jo nasjonsbyggere. Så det er vanskelig sånn... Hvordan var de nasjonsbyggere? Nasjonsbyggere, altså med Nansen var det helt klart at Norge ville løsrive seg fra Sverige. Og da først at Gunnarsen gikk over Grønland, og siden også seilte vi frem mot Nordpolen og satt lengst nordrekord med Jan-Mario Hansen.

at det var med å forme hele Norge. Det ga Norge en stor selvsikkerhet, at vi følte oss som en nasjon, at vi var selvstendige. Svenskene hadde ikke noen lignende helter i det helt tatt. De prøvde desperat å få til noen helterhistorier i Sverige, fikk det ikke til. Så det, og Nansen var helt bevisst på det,

skulle kun være nordmenn ombord. Han sa rett ut at nordmenn er totalt overleggende av alle andre nasjoner når det gjelder å komme til Nordpolen. Måtte lagelse Norge, finansieringen måtte først og fremst være norsk. Han fikk masse hjelp fra England og så videre, men det var bare skjult han for at det skulle være en ren norsk, visen norsk suverenitet og overlegenhet

som oppdagere. Så dette var helt bevisst fra Nansen's side. Så det var med å påvirke hele det som var det var å være norsk, og at nordmenn ikke var svensker, at vi var forskjellige. Så det er klart, der har det jo en del, gjennom historien, engelske portfare, amerikanske portfare, har vært veldig påvirkende av hele samfunnet. Så det skriver jeg om, og jeg synes også det var...

veldig interessant, ja, hvordan de, hvordan særlig vestlige samfunn, fordi dette er jo et vestlig fenomen. Dette begynte jo i rennesansen, den utferdstrangen at man skulle oppdage hele verden. Kineserne sluttet jo med det i begynnelsen av 1400-tallet, og siden så var det egentlig først og fremst et vestlig fenomen, og

seile over havene, komme seg til India, Amerika, etter hvert øynene utover i stillhavet, finne Nils kilde, og så komme til Nordpolen først. Det var et vestlig fenomen. Og det ble en veldig integrert del av hele samfunnsstrukturen. Så det er i hvert fall sånn

en sånn gulv til et svar på spørsmålet ditt. Ellers så tror jeg sånn, det finnes jo, de fleste polfare er jo ukjente, selv om de har gjort fantastiske prestasjoner, og går og følger barna sin til barnehagen, og gjør veldig litt utsatser, og ikke skriver bøker, og ikke er på Wolfgang V. Så jeg tror det er veldig varierende, rett og slett. Men for meg så har jeg alltid hatt en sånn

veldig stor nysgjerrighet og vilje og evne til å undre meg. Og det tror jeg er en av grunnene til at jeg kjenner veldig mye mennesker. Både de du nevnte der, men også veldig mange andre mennesker

mennesker på min vei egentlig, som jeg snakker med og har det hyggelig med og sånt. Så en god start for ofte å fortelle mennesker noe de ikke har hørt fra før. Men det var litt sånn at jeg hang meg litt fast i det nansen, så skal vi kalle det i mangler bedre, liksom hovmot da. Og det der med å snakke Norge og nordmenn opp, det er noe vi...

Kunne ikke sagt det nå, i 2024? Nei, sånn sett var det ikke Håmot den gangen. Nei. Fordi den gangen var det realistisk. Han var rett og slett en av nasjonsbyggerne i Norge. Mhm.

i Norge i dag, så hadde det vært litt sånn morsomt å skrive den boken der at det er stort sett som jeg sa i sted handler om hvite, egocentriske vestlige menn som skal ut på eventyr koste hva du koste vil. Og det er en del av historien som måtte komme litt i skyggen. Så i dag kunne det blitt oppfattet annerledes, ja. Men den

Den typen menn, frittalende menn, med også en sånn turbulent sosial...

atferd kvinner inn og ut og business og konkur. Ville det stått, ville sånne mennesker kunne drive frem i dag i 2024? En kar som Nansen måtte lagt om livet sitt helt rett og slett. Han var jo veldig glad i damer. Det hadde vært en skandale. Han debuterte seksuelt ganske ung. Nei, jeg er så...

ikke ung, men også, jeg husker ikke om han var 18 eller 19 år, men da bodde han på en prestegård i Bergen, og herre og fru prest bodde han sammen, han leide hos dem, og ganske kjapt så innledte han en forhold med prestefruen, han bodde vel der i tre år, og holdt på med henne, og hun holdt på med han, mens presten ikke visste noen ting. Og det ser en sånn rød tråd gjennom Nansen's liv, at han ofte foretrakk, også andre porfarer, ofte foretrakk giftekvinner, fordi da kom de seg unna.

Ja, riktig. Da slapp de det masse etterpå. Hvis vi bare låner boken litt, bare leser, det var en morsom sitat på det der greiene der. Det er et pen bok da. Veldig.

Så jeg tenker at nå skal jeg se det bøker nå, og gi bort bøker og sånt, så må bøkene være litt i grann pene. Hvis ikke så kan man jo like godt lytte til Rømmele Haie-bok. Ja, det husker jeg du sa, det er jo disclaimer at jeg har jo gitt deg boken hos deg, men nå vet du ikke hvor mye du er inne i kagen nå lenger, men det var jo, da sa du altså at jeg kan skimte en sånn selvutgitt bok på en mils avstand, det kan lukte, du ser det med en gang. Det er viktig at boka ser pene ut. Nei, det er det Nansen skriver her. Han fortalte i et foredrag i

i Skottland til studenter så sa han de fleste folk er fornøyd for snart og det er grunnen til at det er så lite visdom i verden det er godt sagt og Dostoyevsky med smerte må mennesket kjøpe sin fremtidig lykke og det er også sant at hvis du ikke har noe smerte i livet så er det vanskelig å være lykkelig

Det opplever man veldig på isen selvfølgelig, hvor tett smerte og glede er forbundt på hverandre, at du er sulten kald, som jeg sa i sted, utslitt, men så får du det motsatt, og da kjenner du lykke. Det er veldig morsomt, det er det de fleste folk har fornøyd for snart, og det er grunnen til at det er så lite visdom i verden. Boken har jo fått veldig bra anmeldelser, og jeg er veldig, veldig glad for det. Fantastiske anmeldelser, men det var

Det var en som brukte det sitatet for å fortelle hvor håpløst denne kulturen var, at alt handlet om at man skal strekke seg lenger og lenger ut, og det er en som måtte også få noe ut av livet og et samfunn som skal gå videre på. Men det synes jeg var litt interessant, fordi da, grunnen til at jeg har det sitatet til å begynne med i boken, det handler jo også om hvor galt det kan gå i verden når folk...

Mange nok gjør som de store polfarerne. Og tenker så mye på seg selv. Og drar ut i verden. Og andre dro i andre retninger. Og de koloniserte land og utnyttet land og bygget nye kulturer og så videre og så videre. Så grunnen til at jeg har det sitatet der er jo nettopp det at det er tosidig. Det kommer veldig mye godt ut av det. Og det er klart at veldig ofte de fleste mennesker gir opp for fort. Men det er jo også de som

aldri gir opp og går alt, alt, alt for langt inn, om det er videnskap, eller om det er eventyr, eller om det er politikk, eller om det er krig, eller hva det er for noe. Så at jeg likte det sitatet med Nansen har det først der, er at den viljen til å gjøre noe utenom vanlig, det kan slå held ut, men det kan også slå

eller få negative konsekvenser. Det spiller ingen rolle egentlig hvordan det går, den nysgjerrigheten har et eller annet utfall, og den visdommen vil aldri komme til deg, eller vil aldri utbrede seg i samfunnet blant folk, hvis ikke folk er villige til å ha den nysgjerrigheten og ta den risikoen. Nettopp, nettopp. Og det andre med Dostoyevsky er at du må offre noe for å kunne oppnå lykke. Ja, altså hele den ideen der om at du skal ha det moro nesten hele tiden,

spennende hele tiden, og positivt skal skje hele tiden. Du skal bli underholdt nesten hele tiden. Du skal bli servert av neste hele tiden. Det er jo en sikker vei på å leve et uspennende liv med med

hvor du sliter med eksistensielle spørsmål, og hvor du synes at livet er meningsløst i store deler av det, og at du føler at livet går for fort. Så du må ha en god porsjon med fysisk smerte, du må ha psykisk smerte,

for å kunne leve et godt liv. Det er mange som kanskje tenker på eventyrer som superegoistiske, fryktløse psykopater som bare reiser ut av eier fullstendig faen, men du har jo et bra sitat der. Eventyrere reiser gjerne på tross av frykt, ikke på grunn av mangelig frykt.

Det er viktig, fordi hvis du ikke frykter det du skal møte, da går det helt galt. Da er du litt dum, hvis du ikke frykter det. Du skal overvinne den frykten, du skal ikke bli borte, du skal ikke fortrengne den, men du må gå forbi den. Det var litt av det jeg sa i stedet, at

at vi er jo rasjonelle mennesker, det er jo rasjonelle skapninger, og det er veldig bra, det er bra for oss at vi er rasjonelle, og det er bra for storsamfunnet at vi er rasjonelle. Men hvis vi bare lever rasjonelle liv, så tror jeg heller at vi lever ikke så rike liv, og det er heller ikke så bra, hverken for deg eller for samfunnet. Så noen ganger så må liksom viljen gå forbi det rasjonelle, så må du gjøre ting som er dumme, håpløse, spennende, utviklende ting,

Forhåpentligvis gjør verden til et bedre sted å være, men dessverre noen ganger gjør det ikke det heller, men man må liksom bryte løs av det rent rasjonelle. Så det er klart noen ganger så gjør man bilden til å si at man gjør noe rasjonelt, men skal man komme videre som menneske og samfunnet, så må man komme seg forbi det rasjonelle noen ganger, og la viljen være kraften.

Til alle kvinner som hører på her, det er jo mange som er sammen med rasjonelle menn som er mye hjemme, ser tv-serier, har 9-4 jobb og gjør veldig lite ut av hverdagen og fritiden og trives med det, men så er det noen som også har, og det er flere venner av meg som har blitt kvelt i ekteskapet sitt og må ut på fisketur, de må ut på et eller annet sånn, må ut på puben, et eller annet da. Så er det sånn at hvis man er sammen type 2 da, og vil at de skal være mer hjemme, og så tvinger de litt sånn

Helt mer hjemme enn det du sa. Ja, så hvordan skal man håndtere en, ikke nødvendig er det jo færreste som er sammen en eventyrer og polfarer av de som hører på her nå, men det finnes jo veldig mange av samme typen da, jeg tror jo også en moderne eventyrer nå er jo den gjennomsnittlige businessmannen som reiser veldig mye, flyr mye, og får også, tror jeg, litt sånn utløp for den

utforsketrangen og den pausen hjemme gjennom jobb da. Hvordan skal man håndtere en sånn mann? Jeg skulle likt å ha hatt et godt og kjapt svar på det, men det er jo noen som liker det livet da. Jeg tror i hvert fall en ting som er veldig lurt når mannen kommer hjem, det er å ta imot ham med åpne armer.

Fordi veldig mange oppmenn, eller sikkert koner også, men nå hører vi fra mannens side, de kommer hjem og de blir møtt på en ubehagelig måte, en negativ måte. Nå har de vært borte, og så er det ting vi har startet på lang skitur noen dager, men også hvis de har vært ute på forretningsreis og sikkert jobbet beinhardt og kanskje er litt døgnville et eller annet sånt nå,

Så ikke at det er noe synd på dem, de kommer hjem, og så får de kjeft for det har vært borte. Eller bare missnøye ditt sånn negativt, nå kan du gjøre det, du gjør det, for nå har du vært borte i tre dager, eller fire dager, eller syv dager, eller et eller annet sånt, eller en dag. Det er en kjempetabbe. Så jeg lærte av en

av en god venn, at apropos av det du sier, så må du aldri, nå snakker jeg om menn, selv om kameraten min er i en sluttgangspunkt, du må aldri dra hjemmefra på tur med et stort smil.

Hvis du skal spille det spillet da, hvis du skal være med på det spillet, så må du liksom, dagene før må du liksom underbygge at, angre nesten på at jeg har besluttet å dra på den turen. Akkurat. Sånn at det er forretningsreise til LA, eller om du skal gå Svalbard på tvers, eller hva du skal gjøre for noe. Nei, nei, nei, det er sånn. Og,

Og så når du da lander i Røysjavik eller LA, så må du ringe hjem. Nei, Langeby med. Nå må du ringe hjem. Jeg reiste med en kamerat av meg, han gjorde alle disse tingene her, så raskt liksom. Vi skulle til New York, vi var mellomlandet i Røysjavik da, og ringte kone nesten gråt på telefonen for han samtidig en sånn. Og vi hadde jo sittet her og tatt drinker hele veien over og koset oss også. Så jeg spurte hva er all verden dette her for noe? Så sa han at du må aldri dra hjem fra med et smil. Og så da vi skulle hjem,

Jeg hadde sagt som sant var at vi skulle være borte i åtte dager eller noe sånt. Vi kjøpte den gangen en fast billett, for det var billigere, så vi måtte bestemme dagene når det dro og når det kom hjem. Men han hadde sagt han skulle være borte i ti dager. Han hadde åtte dagers billett som meg. Så han kom med to dager før. Så jeg kom hjem der jeg skulle.

Men han kom hjem og ble tatt på som en helt, for han kom hjem før, for han var ikke bare samtidig med familien, men han var også blitt syk, han var blitt forkjølet, så han måtte legge seg i sengen og få varm kakao og bli pleiet av barn og kone. Så da lærte jeg på den harde måten igjen at du verden, hvis du vil spille det spillet der som han gjorde, da slipper du unna mange problemer.

Og det funket altså. Jeg vil ikke si at det vil funke på alle alltid, men det er en grunnleggende sluhet i det, men også litt sånn godhet også, at du blir kvitt i problemene. Og Kona var jo mye mer fornøyd med ham selvfølgelig.

Det er underlig hvordan vi psykisk oppfatter, altså de samme forholdene at du kommer hjem den åttende dagen eller du kommer hjem fra den tiende dagen, altså det er bare et spill. Men det er jo det, veldig mye er jo bare en god historie, selvfølgelig. Så han fortalte en annen historie enn meg, og for å si det sånn, han var vinneren.

Ja, det gjorde du uforutsigbare da. Ja, ja, ja. Men dra hjemmefra, ikke se for glad ut når du skal på reise. Ok, men da noterer vi oss den alle sammen. Men det er jo også den her utfordringen for veldig mange eventyr, kanskje de yngre sortene, og kanskje helt opp i voksen alder også, eller?

Kanskje det er hele livet. Du skrev at du har en kjæreste når du reiser, og en annen når du kommer hjem. Ja. Hvor er det i det? Det er noe i det også. Da jeg klarte ut Everest, hadde jeg en kjæreste jeg dro, og samme kjæreste jeg kom hjem med. Hun fikk jeg tre fantastiske barn med, så det var kjempefløyme. Ja.

Det var helt kanon. Men da jeg gikk til Sydpolen for eksempel, da hadde jeg liksom... Ja, det var en kjæreste jeg dro. Men på en eller annen merkelig måte så fikk jeg en annen kjæreste. Det på en eller annen måte forandret seg. Det er jo...

At kjæresten forandret seg? Nei, at kjæresten, det er en klassisk historie, da Arne Ness junior, ikke filosofen, junior klatret ut Everest i 85, så var han jo sammen med, hadde han jo en norsk flott kjæreste skuespiller inne, flott dame, da han dro, de sa jo, så vidt jeg husker, morla på flyplassen og var veldig forelsket og sånn, men da han kom hjem så var han jo sammen med Diana Ross. Ja.

Sånn skjer. Sånn skjer, ja. Eller så, som Arne sa, han visste ikke at det var Dianne Ross, så han traff på badestranden på Bahamas, han kom hjem fra Evre, så tok han med barna sine til Bahamas på ferie og feiret og sånt. Og der traff han jo Dianne Ross, men han visste ikke at det var henne. Nei, ok da. Han visste det ble ganske kjapt, tenker jeg. Men uansett, de ble jo gift. Men det er også den der at

Det som er en utfordring, som jeg også skriver om i boken, det er det der som er Amundsen, han skal fly til Nordpolen. Han fikk, han skrev kjærlighetsbrev

hele veien på den flyturen du skulle flytte Nordpolen, så landte du på isen, og så tok det tre uker før du klarte å lette igjen. Veldig dramatisk historie. Du var helt døden nær. De hadde to fly, det ene kunne ikke lette, og så videre, så måtte alle i det andre. Veldig gripende historie som jeg beskriver, men det er en annen historie. Men da skrev han dagbok.

Og da skrev han rene kjærlighetserklæringer til en giftgynne i London, Kiss, Elisabeth Bennet, tror jeg den heter. Og rørende hvor han drømmer om henne. Og hun vokser gjennom dagboken. Og dette her var, og så når han kommer hjem, så er mye av interessen ved henne borte. Ja.

Og det skjønner jeg kjempegodt. Jeg hadde samme litt selv til sydpolen, til nordpolen, synes jeg det var for slitsomt. Men det er at personen vokser, altså den du er forelsket i, vokser underveis. Og du blir jo lojal mot henne, men du har ikke noen kontakt med henne. Så virkeligheten forsvinner på en måte, hun blir en sånn fantasifigur, en helt fantastisk figur, som på en måte er en trøst og en glede underveis, og en drøm underveis. Men når du kommer hjem, så er hun en helt annen.

Så det har ikke skjedd noe med henne, men det har skjedd noe med deg, og da er det vanskelig å forholde seg til henne. Hun er ikke den drømmedammen, hun er en annen drømmedamme. Så det har jeg også opplevd, at det er vanskelig. Så derfor, det er en grunn til at man da kan få en annen dame, men

Over tid, en ting i tillegg til det vi har snakket om nå, som er vanskelig for en eventyrer, er det Simone de Beauvoir så vidt skriver om i «Motfattet kjønn». Det er at til slutt, du gjør en heltetur, du går til en pool, eller du bestiger et fjell, men til slutt blir du en litt stakterslig type.

Det skriver også Sappfe om, at du klarer ikke å holde det oppe. Så Sappfe skriver at enten så begynner du å overdrive historien dine, så det blir litt sånn patetisk, eller at du lyver rundt historien dine, eller at du kanskje dør, for du prøver å gjøre noe som er enda vanskeligere, men at til syvende og sist så er det lett å ende opp som en tragedie. Som da damene ikke interesserte dem. Hæ?

Men er det eventyrens forbannelse at når man har gjort ekstremene, så er det ikke mer? Ja, det er jo noe i det. Hvis det er en mann, det handler om at kvinnen er forelsket i den, men etter hvert så er det jo ikke den personen.

Du ser det samme i idrett også, ikke sant? Kvinnen eller mannen forelsker seg i en fantastisk utøver og lever det livet og er en del av hele den suksessen og omtalen og sikkert materielle goder, ikke for alle, men for mange, og så videre og så videre. Og så er den delen av livet over. Men du var jo forelsket i den. Navn og DNA i den personen er akkurat det samme.

Men du var jo, for det første, Kate Hansen, eller hun var Per Johansen, eller noe sånt nå. Navnet er det samme, alt er likt, og familie, alt er likt. Men det er en klin forskjellig person. Du skal holde gnisten oppe, som det heter. Men ut fra skilspidsstatistikken, så er ikke det så lett.

Men dette her gjelder kanskje ikke bare kjærligheten nå, det er jo, nå fikk jeg sånn flashback til en sånn film som heter The Curious Case of Benjamin Button, og det er jo Brad Pitt som har den hovedrollen der. Når han er ute og reiser, så har han en sånn sitat som jeg bare, hvis du får lyst til å stjele det til din egen bok eller film, det er sånn, da jeg kom hjem, så var det ingenting som hadde forandret meg, det eneste som hadde forandret seg var meg. Ja, ja. Sånne ting kan si at,

Når du skal skrive en bok om ditt eget liv, eller en roman, så kan du bare bruke den setningen. En sakprosa bok bør man referere til, men Arthur Miller ble jo kjent når han ble spurt om

også dramatikeren, ble spurt om «Stjeler du?» «Stjeler du?» fra andre dramatikere og forfattere. Ja, selvfølgelig, men jeg stjeler i hvert fall fra de beste. Så det er lov. Siden i dag så jeg Aftenposten, jeg er litt sånn old school, så jeg abonnerer på Aftenposten på papir. Det er sånn «Dagens sitat».

Og da var det en forfatter som hadde kreditert med å si at noe sånn som at erfaring er den beste skole, men den tar styggelig godt betalt eller sender veldig høye regninger. Og det har forfatteren kreditert med i Aftenposten. Men i boken min så er akkurat samme sitatet fra 1800-tallet Thomas Carlyle som Frithjof Nansen siterer. Så det som er greia der er at ingen har stjålet eller lånt, eller kanskje best fall lånt, men den type...

Så gode sitater som det du sa, er det uendelig mange som har sagt før han var nødvendig forfatteren til Benjamin Button skrev det. Så han lånte det også, og enda lånt og lånt og lånt. Så det synes jeg er bare å låne videre. Når du ser sånne sitater hvor man da siterer noen seg selv, eller til det er sitt eget sitat, så burde det gå en sånn poseringsalarm, da man rør. Her er det noen posering på gang. Ja, ja, ja. Men også den der ganske interessante polfære som endte helt

at de spiste, nei, de spiste faktisk ikke hverandre, men det endte trist som veldig mange polferder. Men han, første gang han dro til litt nordover på en redningsaksjon for å redde noen andre polferder, så skrev han kjære spred til konen og gledet meg, jeg skulle aldri vært her oppe, vi skulle ha vært på ferie, du og jeg og barnet vårt, og det er så raskt jeg kommer hjem, så skal vi dra på ferie sammen og leve et annet liv og sånn.

Så var det til hele sommeren, og så kommer han på høsten da. Og så sier hun bare at han kom hjem som et annet mann. Han var bitt av polarbasill, eller heller si polargalskapen. Han var aldri den samme. Og ganske riktig, noen år etterpå så dro han ut på lang polferd, og...

Hun skrev stadig kjærlighetsbrev til han, som gikk med båten, skulle nord og så, det kanskje kunne treffe hverandre og sånn. Ingen av de brevene kom frem. Mens han skrev kjærlighetsbrev til henne, som hun da kunne lese, da likehans ble funnet da. Oi,

Det høres jo veldig ut som en Hollywood-oppskrift. Ja, ja, ja. Hele boken er jo fylt av sånne Hollywood-historier. Jeg kan ta en... Jeg vet ikke hvor lenge vi sitter her, men jeg kan ta en annen fantastisk kjærlighetshistorie. For det er også spennende. Det er klart at livene til disse menneskene jeg skriver om, og jeg skriver om også...

Lenge før noen prøvde å dra til Nordpolen, som sagt, som var like spennende historie, men tar vi bare en kjærlighetshistorie, er tre svensker, André, Frankel og Strindberg, som skal fly til Nordpolen 1897. For som jeg sa i sted, svenskene var desperate etter å få polhelter. Polhelter var det største i Sverige.

i hvert fall i Vestleverden, kanskje hele verden den gangen, når Frithjof Nansen var et av de mest berømte mennesker som hadde levd gjennom verdenshistorien. Han var jo hverken kong eller dronning eller krigshelt eller greve eller noen ting. Han gjorde det i kraft av seg selv, og selvfølgelig også at

Han opplevde en teknologisk utvikling, at plutselig var det lett å sende bilder over hele verden av høy kvalitet, og Nansen så jævlig bra ut. Så det er også med å underbygge at han ble enormt berømt. Men svenskene skulle matche dette. De skulle fly med luftballong til Nordpolen. Ikke en dum idé seg selv, for da hadde jo folk prøvd å gå dit i flere hundre år uten å komme frem, og det å fly over isen var jo til fornatelig. Men Nansen...

Kunne fortelle dem, for han hadde drevet over Polhavet, at det hadde kommet motvind hele veien. Og da er det vanskelig å fly med ballong. Men svenskene prøvde i 1896, og skulle prøve igjen i 1897, og André som var leder, han bestemte seg for, og Nansen spurte han, «Har du mot nok til å reise tilbake til Sverige og bli sett på som en feiging? Eller har du litt mindre mot å reise ut på isen og prøve uansett å risikere livet ditt og til mennene dine?»

Så han valgte alternativ 2. De flyr ut i midten av juli 1897 fra Svalbard. Etter to og en halv, tre dager, så lander de på isen. De er halvveis til Nordpolen. Ombord har de med seg rubler og dollars og sjakett og sånn drakt. De har med seg champagne, de har med seg duker, de har med seg alt hvite handsker. Alt klart ble tatt imot som helter, hvor enn de måtte lande på den andre siden av jorden. Men i stedet så lander de midt mellom Svalbard og Nordpolen.

Og så begynner det å gå sørover, og det går sørover på denne råttene isen som jeg beskrev litt et sted. Gjennom juli, gjennom august, gjennom september og 15. oktober så kommer det til den øya, som knapt nok er på kartet, som i dag heter Hviteøya. Og så etter tre dager er alle døde.

En av gutta, Strindberg, André igjen, som Amundsen og Nansen foretrakk gifte kvinner som han ikke skulle ha, sa det rett ut selv at han ønsket ikke at noen kvinner skulle komme veien for sin EMT-lyst. Men Strindberg, tredje mann å bo, han hadde forlovet seg åtte måneder før. Og forlovene hans ventet på han gjennom hele sommeren. Hun ventet jo at han skulle, etter noen uker, at de skulle høre fra Kina eller Ryssland eller Alaska at de hadde kommet frem.

Hun ventet og ventet ut i 1997, 1998, 1999, 1900, og endelig i 1909 så gifte hun seg. Men fortsatt så hadde hun bildet av André i stuen, en store kjærlighet. Og i 1930 så blir kroppene til disse tre svenskene funnet med en tilfellighet på Kviteøya. Og da, når det finnes Strindberg, rundt halsen så har han medaljon med bildet av Anna, sin forlovede.

Og på venstre innerlomme, han beskrev at han lå der og så ut som om han var barn, så lå og sov på innerlommen. Så hadde han dagboken og kjærlighetsbrev til Anna. Så han hadde skrevet kjærlighetsbrev under vandringen gjennom hele sommeren og høsten 1897 til henne. Så hun får disse kjærlighetsbrevene og leser dem og skjønner da hva han har gjennomgått og hvor han skriver at «Jeg elsker deg, jeg skal komme hjem».

Da skal vi gifte oss, og etter hvert så skriver han at nå er jeg bekymret for deg, for du må være bekymret for meg, for jeg har enda ikke kommet hjem. Når det nærmer seg høsten så skriver han at nå kommer jeg ikke til å klare å komme hjem før vinteren, så nå må det være overvinter her ute. Men jeg kommer hjem til sommeren, og da skal vi gifte oss, og jeg elsker deg overalt på jord, men nå er jeg enda mer bekymret for deg, for du lever jo det uvisse, og jeg pålegger deg så mye usikkerhet og smerte og så videre og så videre. Og da blir hun helt rørt.

De tre svenske kroppene blir tatt tilbake til Stockholm, stor æresbegravelse, kongen og så videre. Og så, hun er gift, så hun bare er ikke begravelsen, men hun sender en blomsterkvist, hvor hun skriver til Nils, altså hans nilsete fornavn, til Nils, «Från Anna». 1948 dør Anna. I hennes testament står det «Jeg ønsker å bli kremert. Kroppen min skal begraves med kremer».

i ektemannens familiegrafsted. Men før det skal hjertet mitt, sitat, skjæres ut, kremeres separat, sendes til Sverige og bli begravet med min forlovete. Og den som skal utføre handlingen, det var ektemannen,

Det var litt av en mann, så han gjorde det. Han fikk skåret sitt hjerte, sendte det til Sverige. For en mann som hadde levd med henne alle de årene, jeg tenkte også det er sånn, apropos filmstoff, altså fortell historien fra hans side, som hadde elsket den kvinnen, hun elsket sikkert ham også, men det var en annen kjærlighet der, eventyreren, som hvilte over deres forhold hele tiden. Så ble i hvert fall asken sendt til Sverige i en liten sølvboks, sølvskridd.

Og tidlig morgen, 5. september 1930, 77-årsdagen ville vært for Strindberg, bursdagen hans, så tar broren hans og noen andre gamle venner og graver opp halvveis ned i graven den tidlige morgenen, sånn med toke. Det er ikke mulig å få tilladelse til sånt i Sverige. Så grodde det opp og puttet sølvbokst oppi og holdt en liten tale fra Aske, for at Aske er du kommet, for Aske skal du bli. Og så grodde det igjen. Ja, ja.

Det har jo vært så, den historien der. Så det er jo den delen av polarhistorien som sjelden blir skildret. For det er jo veldig mannsmot selvfølgelig med god grunn. Men det er bare alle disse barna og kvinnene som levde uvisse to eller tre eller fire år, og ofte kom jo ikke mennene hjem. Og ofte så levde de da i dyp fattigdom og fortvilelse og usikkerhet.

i all mulig tid da. Min filmhistorihjerte får jo to både lyst til å se den første historien og det kontrafaktiske hva hadde skjedd hvis han hadde kommet hjem. Det er jo hemmeligheten bak alle gode eventyr. Alle Asbjørns som må eventyrene, eller ikke alle, men de fleste som ender omtrent sånn dette her. Grunnen til at det ikke fortsetter etter at Espen Askelad gitt seg med prinsessen eller et eller annet skjer, det er jo ombart, for de

Frem til da er det en dramatisk historie, men prinsessen eller prinsen får den de elsker, men etterpå starter helvete. Norske folkeventyr og sånt, jeg har det som sikkert alle andre bare har det fra barndommen og litt opp igjennom, men jeg var på en hytte nå, bare leide i en hytte et eller annet sted, og da var det en privat utleid, og da var det et par eventyrbøker, Asperger som også setter meg i.

åpnet at jeg skal få lese gjennom alle disse gamle eventyrene med voksne øyne og prøve å ta symbolikken. Jeg skjønte ikke fire av fem eventyr. Forstod jeg ikke verken progresjonen, detaljene, symbolismen

Og det er uforutsigbar at det var null kontinuitet, at det virket som om historien forandret retning og handlet om noe helt annet på neste side. Og så plutselig var det hele over, og jeg skjønte ikke hva var moral. For mange var det ofte en helt moraløs historie. Det er jo en del av de utgavene også veldig dårlig språk.

Jeg vet ikke hva det var du hadde, men det er ofte veldig dårlig språk, Krem. Jeg tror de drev å fornorske det på begynnelsen av 1800-tallet. Så da gikk det fra å sikkert være litt sånn gammeldags norsk til å få andre endinger på ordene og alt mulig sånt. Så for alt vi vet så hadde jo de gutta Aspern som måtte, de hadde en god rytme i språket, at det i hvert fall var en fremdrift sånn sett, at ting hang på greip. Men en del av disse først norskingsgreiene som de holdt på med,

så blir det ganske dårlig. Det er også vanskelig å skjønne eventyrene. Nå har det kommet et utgave som er bedre språklig, men jeg er enig at en del av de eventyrene er litt morsomt også, at de tåler ikke tidens tann. Det er noen som virker ufullstendige. Da lurer jeg på, var det en annen forståelse? Fortalt man historier på en mer absurd måte hvor det var

Mannen og kjerringa, og det var en viss type humor. Alle var innforstått med historiefortellingen sånn som det var den gang. Ja, men du kan si at dette gjelder jo en del eventyr, ikke sant? Men leser du kjerringa mot strømmen, den står seg. Jo, det er lest av forståelse, den står seg. Det er et kort og godt eventyr. Så det gjelder jo ikke alle. Men det er jo også...

Nå bare tenker jeg høyt, det er jo også en tradisjon som ble fortalt muntlig og lest, altså jeg vokste opp med de eventyrene, moren og faren min leste Asbjørnslommo høyt, og jeg synes det var kjempe morsomt. Men det å sette seg ned og dvele ved det i en stol og tenke rasjonelt, det blir jo også en helt annen opplevelse. Jeg tror jeg gjorde, og nå overlever jeg ikke, jeg tror jeg leste en om, det var vel Soria Moria, tenkte denne skal jeg lese, den skal jeg lese, og nå skal jeg kunne, og så kan jeg bryre litt med podcasten. Jeg leste to-tre ganger, bare...

er det jeg har lest? tenkte jeg og jeg fikk det ikke jeg skjønte det ikke nei, men bokene bruse bra, til og med deres vent på en som er større enn meg det funker det alt er ikke dårlig, men jeg er helt enig at en del det tåler ikke tiden standa, men det er det som kjennetegner også øhm

mye litteratur og mye fortellinger at det blir datert. Men i og til fantastiske kjærelseshistoriene, var det nesten et utskudd av polfarer av den romantiske typen dette her, som monogam...

Nils Strømberg? Ja, det kan si at han er monogam, tror jeg. Sikkert mange har vært eldre, jeg har ikke her noe greie på. Men han var jo nyforlovet, selvfølgelig som han bør være når man er nyforlovet, uendelig forelsket henne. Og hun var da så forelsket til han at hun kom jo aldri, aldri, aldri over det. Men det er klart som forfare generelt, altså...

De dro jo opp i, og så tenker jeg på monogami, de dro jo opp i isen, særlig på 1800-tallet, og traff inovitter i Nord-Kanada og Grønland. Og det er klart at de hadde et seksuellt forhold til sex som var helt annerledes enn det de var vant til hjemmefra. Hvordan da? Mye mer åpne.

Mye mer klare for å ligge med menn som kom deres vei. Så disse gutta, ikke alle, men de fleste tok jo noe enormt for seg av damer. Gift og ugifte.

og det var helt sikkert sjalusier som ikke ble beskrevet, men det var også en kultur hvor det var akseptabelt. Så flere av disse fikk jo barn selvfølgelig, det ligger i saks natur, men det ble også en overføring av sykdommer og sånt som også medførte mange problemer for inuitene, men også for disse gutta, for de fikk jo sykdommer de også. Så det var merkelig, eller en kultur som er veldig fremmed for oss nå i dag. Det der. Så

Ja, sånn Robert Perry som sa meg først i Nordpolen, og så synes jeg ikke var det, og hans sorte følgesvenn, Hensen. De siste gangene de var der oppe nord, så dro det litt om en liten landsby, hils på sønne sine og mødrene der, og så dem aldri igjen. Og Perry og Hensen, som i likhet med veldig mange polfarere, hadde en far som døde tidlig.

igjen dette med fars kompleks. Jeg tror Peris far, det var to, og Hensen er litt uklart hans biografi, men det virker liksom at han hadde noe forhold til faren sin, og særlig det helt tatt. Og så lar de to sønne bli en der oppe, uten at de for nå har noe fedre. Så det er liksom den evige tilbakekomsten som han da ikke slipper unna. Jeg er nesten så begynn å lure på, hvis vi skal begynne å summere opp her, at hvis du har lyst på et interessant og spennende liv som mann, så kan du

må du i hvert fall ikke ha en ...

En tilstedeværende far med varmekabler i huset og penger på bok, det er et dårlig utgangspunkt. Det første barn lærer er å si, jeg vil ha, og min, som Clint Eastwood ble spurt om, når ble det republikaner som var svarte, jeg tror jeg ble født. Barn er jo gjerne født republikanere. Men det er klart at hvis det blir for ofte ja på de kravene der, ja.

det er en dårlig start. Så at barna ikke skjønner at de må jobbe, nå snakker jeg generelt, men at de må jobbe beinhardt hvis de skal få god liv. Det å ta fra barna den kunnskapen eller den ideen, det er en brutal byrde å legge på barna sine. Er det et italiensk ordtak rundt oppdragelse, en bestemors ordtak, at hvis barnet

Og det å skjemme bort barnebarna. Hvis du skjemmer bort barnet ditt, så må du lære opp barnebarna dine. Ja, ja. Hvis du har ordentlig oppdraget seg av barna dine, så kan du skjemme bort barna dine. Det har jeg faktisk ikke hørt, men det er klart det er noe den. Du har masse med andre punkter her, men jeg tror vi skal overlate litt til boka her også. Vi kunne snakket litt om magnetism og fire nordpoler og nordpols historie, men

Det er jo fint å spare litt til årets julegave også. Til leserne. Ideelle gaven til... Til og med til mor, for da vil du komme frem til det, tror jeg. Så jeg synes det er hyggelig å se at du har lest en nøye i alle fall. Det var en bok som kostet meg veldig mye å skrive i timer av døgn, uker, år av forskning. Og så tar det lang tid å skrive godt, så jeg er veldig takknemlig for alt som har hjulpet meg.

Og så tar det litt tid å orke å være personlig og fortelle om egne svakheter. Tror du også Jeske ville vært stolt av det? Da ser jeg at jeg tenker på en sånn ungdomslitteratur, faktisk. Har du prøvd å lese Dostoyevsky det siste? Ja, du er jo yngre enn meg, da. Nå skal det sies at det er på den berømte listen. Jeg har kjøpt inn...

Den forbrytelse og forbannelse, er det den heter? Ja, det er straff, ja. Den er jo øversteplisten, og så er det den brødren Karamassal, det er de to, men har jo kommet i gang, nei, har ikke det, men det er straff. Forbrytelse og straff er jo bare å lese, for det kan lese som en krim. Men jeg tenker det er tydeligere å lese de bøkene, og bedre er det.

Så jeg merker at det er problemstillinger som ikke er tidløse. Sånn burde alle lese det, men jeg tror at det er bøker som man har tjent med å lese tidlig i livet. Mens en forfatter som Tolstoy kan man lese norsk som helst i livet, egentlig. Fordi det fungerer i alle aldre på en helt annen måte. Gogol kan du lese norsk som helst. I det hele tatt bør man lese russiske klassikere. Men

Men det var en som sa det, og så begynner jeg å lese Dostoyevsky når jeg er 60 år gammel. Det er som å begynne å spille squash når jeg er 60 år gammel. Eller golf. Golf er verre. Det blir verre. Jeg tar det som en utfordring via deg, later som det kommer fra deg, men neste gang vi møtes skal jeg ha lest en Dostoyevsky-bok. Det er allerede tuket.

Ja, faen, det er jo innen torsdag. Nei, jeg skal aldri, aldri skal få til det, altså. Hvis ikke engang du er her, da. Ja, her er jeg. Jeg skjønte det. Jeg sa det bare på tur. Fortsatt god tur. Tusen takk for å bli invitert. Vi ligger i måde. Se på det vakre. Vi liker jo å ta papiret fra bøkene, synes jeg det. Da får man virkelig sett det. Her, slik ser den ut i bokhandelen. Skal vi se om vi får til. Sånn.

Slik ser det ut. Nordpolen, LKG. En god, fin julegave. Vært til mor, far, bestefar, bestemor. 400 sider polihistorie og kjælelseshistorier. I storskrift. Og kanibalisme. Takk for nå.

Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Wolfgang VN Køtt, som alltid er sponset av Comfy Balls verdens mest komfortable bokseshorts, og de holder jo til ute i min egen kommune her i Bærum kommune, synes jeg er veldig hyggelig, med sånn kortreist

samarbeid med vår egen bokserprodusent Comfy Balls, som da ikke springer ut av en idrettsetøver som skal gå solo, eller som har et forretningseventyr og skal selge boksershorts. Dette er et utgangspunkt til at vi ville lage en boksershorts som var helt unik og tok vare på ballene på en helt ny måte som de andre boksershortsene ikke gjorde. Så det er et bittelite norsk industri-inventyr her med Comfy Balls.

Som jeg er veldig glad for at det sponser den podcasten her. Og du kan selvfølgelig gå inn på comfiballs.no og så skriver du Wolfgang15 så får du da en hyggelig liten rabatt på bokseskjortset dine. Hvis du da går inn på comfiballs.no og skriver Wolfgang15.
Lignende

9/20/2020
Wolfgang Wee Uncut
Ole Asbjørn Ness | Ari Behn, Petter Northug, Kongehuset, Trond Giske, Woke, Moria-barna #50erikkenok

OBS! For ordens skyld: Episoden ble tatt opp før Stordalens beklagelsestale ifm Hurtigruten-rapporten. Wolfgang Wee Uncut #69 - Ole Asbjørn Ness er en norsk forfatter og samfunnsdebattant....
Se mer
7/1/2021
Wolfgang Wee Uncut
Asle Toje | Gullbrikkespillet (11:11) | Forlatte Hytter: Skandinavias Hyggeruiner

#wolfgangweeuncut #asletoje #gullbrikkespillet Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Asle Tojes Gullbrikkespillet Asle Toje er forfatter, nestleder i Nobelkomiteen, og statsviter, med doktorgrad...
Se mer
10/13/2021
Wolfgang Wee Uncut
Aslak Nore | Krig Og Elendighet, Nassim Taleb, Michel Houellebecq, Havets Kirkegård, Frankrike

Wolfgang Wee Uncut #186: Aslak Nore er forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han er fortiden aktuell med sin nye roman: "Havets Kirkegård". Boken kan kjøpes her: https://www.norli.no/havets...
Se mer
4/1/2023
Wolfgang Wee Uncut
Erling Kagge | Naturen, Å Søke Innover, Døden, Rus, Forlagsbransjen, Kreativitet, Ap og Venstresiden

Laster
Erling Kagge | Ekstreme Menn, Nordpolen, Urinstinktet, Naturen, Farskomplekser, Mannsrollen

Transkript

Lignende

Ole Asbjørn Ness | Ari Behn, Petter Northug, Kongehuset, Trond Giske, Woke, Moria-barna #50erikkenok

Asle Toje | Gullbrikkespillet (11:11) | Forlatte Hytter: Skandinavias Hyggeruiner

Aslak Nore | Krig Og Elendighet, Nassim Taleb, Michel Houellebecq, Havets Kirkegård, Frankrike

Erling Kagge | Naturen, Å Søke Innover, Døden, Rus, Forlagsbransjen, Kreativitet, Ap og Venstresiden

Ole Asbjørn Ness | Ari Behn, Petter Northug, Kongehuset, Trond Giske, Woke, Moria-barna #50erikkenok

Asle Toje | Gullbrikkespillet (11:11) | Forlatte Hytter: Skandinavias Hyggeruiner

Aslak Nore | Krig Og Elendighet, Nassim Taleb, Michel Houellebecq, Havets Kirkegård, Frankrike

Erling Kagge | Naturen, Å Søke Innover, Døden, Rus, Forlagsbransjen, Kreativitet, Ap og Venstresiden

Nils Rune Langeland | Krig i Norge, NRK-ideologien, Hyttekultur, Nye Russland, Ukraina, Patriotisme

Erling Kagge | Kunst, Statlig Støtte, Investeringer, Kjærlighet, Offentlig Kunst, Samtidskunst +++

Aslak Nore | Etterretning, Fødselsrater og Feminisme, Rus, Franske Kvinner, Pandemien, Marseille

Dag O. Hessen | Mennesket og Naturen, Pessimisten Zappfe, Døden, Nihilisme, Tidsfordriv, Fritid
