Din kobling til Tyskland og din research, er det noe humor blant unge tyskere? Jeg synes det er alltid så morsomt at nordmenn sier det. Nordmenn har tysk humor, vi later som at vi har britisk humor, vi har ikke britisk humor. Vi har ikke det? Nei, nei, nei. Vi har tysk humor? Lysstam Jøen, KLM-humor, eller Fleksnes, eller Olsen-banden,
Alt dette er tysk humor. Tyskerne liker det. Det er litt vulgært, og det er litt sånn skinkelklatsje, slå seg på låret når du ler. Og gjerne litt underbukser, gjerne litt sex. Det er det vi faktisk ler av. Men så er det jo sånn at vi skulle ønske at Monty Python...
hadde kommet ut av universitetet i Trondheim eller noe sånt. Men dette er jo...
Det kunne bare oppstått i Storbritannia, for deres humor er et produkt av et elitistisk samfunn, der de er elitene, og hvor man har et utdanningsideal som er helt annet enn vårt, der du starter med å studere det klassisk, du begynner å studere homer og gammel gresk, så du kan ikke lage Life for Brian
etter å ha gått på Vesterdals. Du må ha litt mer substans enn det. Og norsk humor er som tysk humor, ganske lett forløyd og vulgær. Jeg trives godt med den. Jeg er litt enig. Det jeg savner mest med dagens humor er jo
Dramaturgier som jeg liker, de sier at komedier og humor skal jo være gjerne kritikk av samfunnet, eller kritikk av deg selv. Det må være kritikk av noe, du må være sint på et eller annet, fordekt måtte du representere på en utrolig morsom måte.
Men jeg opplever jo at mye komikk og humor nå er ikke basert på noe kritikk eller sinne, det er bare fjas. Jeg vet ikke om det... Det er jo noe med den der...
systemkritikk er jo vanskelig å gjøre humor på. Jeg tror det krever veldig mye, og det synes Britten er god på, å kanskje få fram at det er en viss selveironi i befolkningen. Er ikke det et veldig dårlig tegn for en nasjon hvis du ikke har selveironi? Det er jo for en gruppe mennesker som ikke har selveironi. Du vet jo unøyaktig hvilke grupper det er. Det er ikke mennesker du føler deg som veldig komfortabel rundt, fordi de er gjerne sår på hvis du sier feil ting. Det er
Men nå må du slå deg selv på kjeften. Mener du at selvironi er noe du ofte støter på i Norge? Du liker å omgå sine lands, men selvironi er jo ikke et veldig fremtredende trekk. Har du sett den selvironiske Erna Solberg i det siste? Hvis du har sett henne, må jeg hilse. Nei, det har jeg ikke gjort. Og hvilke politikere har du? Hvilke prominente nordmenn er liksom... Vedum. Vedum.
Ja, vedum. Men så som vedum er jo god på det, men han har jo ikke levert det til en kunstform, for det self-duplication handler jo også om, det er jo et skjold. Det er ikke et sverd, det er et skjold. Jeg sier det først, derfor kan ikke du si det. For da er det jo ufint hvis jeg sier at jeg har dårlig ånde og kler meg som en syvåring.
så fremstår du som ondsinnet hvis du påpeker det samme. Det VDM ikke helt forstår er at det skal ikke være sant.
Det skal jo ikke være sant. Jeg har ikke vært lenge nok blant britene. Så det beste er at jeg skal si at jeg har dårlig ånde å kle meg som en femåring, for jeg er stolt av tennene mine, og jeg kler meg veldig bra. Du må aldri tro deg selv på tærne heller. Dette er litt sånn above our kulturelle pay grade. Dette her er noe som du må ha hatt et imperium og et klassesamfunn i noen hundre år før dette er tilgjengelig for deg.
Jeg tror det aller gode humor måtte være en liten sannhet i bunnen av. Er det ikke noe sånt da? I alle fall i bunnen av satire som hadde vært et element av sannhet. Jeg skulle jo gjerne sett at...
Jeg likte veldig godt Ironigenerasjonen. Jeg synes at Ytiv og Haggo og sånne ting var høydepunkter i norsk humor. På en eller annen måte var det at en gruppe mennesker traff tidsånden, og så ble det veldig morsomt. Du ser det som om førstegangstjenesten, som er mye mindre politisk og mye mer flåsete, men det treffer tidsånden på samme måte.
skulle gjerne sett at vi også fikk komikere som kunne holde et speil opp for samfunnet vårt. Jeg skriver ikke om det i boken, det jeg skriver om er at forfatterne våre gjør det så vi stikker. En gang i tiden var det sånn at når vi kom i
en brytningstid, en tid som var uforståelig for mange, sånn som den tiden vi er inne i, så hadde vi våre litterater som feriemenn. Vi hadde Vinje, vi hadde Bjørnson, vi hadde Ibsen, og til og med Ramsund, som tok opp, for det var jo den tendenslitteraturen, at man tok opp reelle problemer, skrev om reelle utfordringer i samfunnet,
For på en eller annen måte å prosessere ting eksternt før det skjedde i din egen familie, veldig nyttig. Det er derfor man kaller det det moderne gjennombruddet. Det var litteraturen som var fergemen for det moderne gjennombruddet i vår kultur.
Men, og nå er vi gjennom et nytt gjennombrudd, det ser ut som at vi har klart å kjøre taunusen rett gjennom stueveggen vår, er på vei ut på jordet, men ok. Men hvor er forfatterne våre? Hvor største forfatter, Karl-Ove Knausgaard,
som jeg er nesukker på å si min beundring for, han er en stor forfatter. Men hva slags litteratur skriver han? Hva slags relevans har Knausgaard for alle andre? Det er jo dialektisk navlelo. Han søker seg innover og innover og innover for å spørre hvorfor er ikke Karl Ove lykkeligere? Og så er det jo sånn at et eller annet sted i sjette bind så får jeg behov for å ringe han opp og si men Karl Ove, grunnen til at du ikke er lykkelig er fordi du skriver bøker. Kan du ikke bare komme deg ut og leve livet ditt? Ikke liksom...
hele tiden være så jækla selvbevisst, ikke sant? Les med Nietzsche, det er jo hele pointet med Nietzsches supermenneske, er jo at det ikke hele tiden ettergår seg selv, og hele tiden forsøker å korrigere seg selv. Hans supermenneske er...
Et beist, det er et dyr som spør seg selv like lite som løvens, har samvittighetskvaler etter å ha nedlagt gazellen, på like lite, så går han rundt og spør seg om det var rett eller dårlig. Bare å være, sånn som Heidinger skriver om i Steinhold Zeit, det å være i øyeblikket. Jeg tok å intervjue en børgekriger, en ung mann som kjemper i den ukrainske børgekrigen,
som var med å kjempe mot russerne, skriver et kapittel i Gullbrikkesbilde, så spør han, hvordan var det alle menn, alle menn, har spurt seg selv spørsmålet, stilt seg selv spørsmålet, hvordan ville jeg holde sammen i en krigssituasjon? For det er et regnskap som er interessant å
Du er veldig usikker, du vet ikke. For du må nesten i situasjonen for å vite, er du en av de som kommer til å klappe sammen? Er du en av de som kommer til å stikke av enda verre? Eller er du en av de som kommer til å like dette? Så han beskriver det som at ...
Du ligger der, du har ingen aning om hva som skjer, du vet ikke om du er i ferd med å vinne krigen eller tape krigen, du vet ikke hva som skjer 100 meter den veien, du vet at nå kommer det noen, og de kommer for å drepe deg. Og du er lykkeligere enn du noen gang har vært. På grunn av at alt som har skjedd før, alt som skal komme, det er borte. Du er bare i øyeblikket, og det som har oppmerksomheten din er definitivt verdt å være oppmerksom på.
Og klokka slutter å tikke. Plutselig så er du bare der, og du er trent for dette, og hele ditt vesen er rettet mot kamp, død, drap, overlevelse. Ikke sant? Ja.
Den type øyeblikk inntreffer ganske sjeldent i ditt liv. Nesten alle som har skrevet doktorgrad har opplevd det. Det er et øyeblikk når du er nesten ferdig, og at du plutselig har sittet og jobbet i 12 timer uten å spise, uten å tenke på noe annet. Du har nesten vært som en del av computeren. Det er fantastisk, på mange måter utmattende. Men det er jo...
Knaus Gårds problem er at jeg vil ikke at Knaus skal bli the blonde beast. Det vil jeg ikke ønske på han. Men han er litt for langt unna. Han er for langt unna. Han er for mye antitese til Nietzsches overmenneske.