‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut
12/25/2022
Olav Stubberud | Stjernefotograf For Kygo, Chainsmokers, Dua Lipa, Justin Bieber, G-Easy, Vin Diesel

Olav Stubberud, fotograf og kunstner, snakker om sin karriere og hvordan han har navigert i bransjen, fra å jobbe med Kygo til å bli med i en Joachim Trier-film. Han diskuterer også viktigheten av å følge sin intuisjon, overtenke mindre og finne en god balanse i livet. Han snakker om å være i New York og hvorfor han flytter dit, og hvordan han jobber med store stjerner og håndterer deres egoer. Han deler også sine tanker om trening, svømming og mental helse.
Transkript

Jeg ble så jævlig inspirert av det. Jeg fikk noen ølkrus jeg skulle selge i sommer. Jeg fikk faen meg å lage en promo og kjaps, gikk bare ut på verandaen og lagde en skikkelig homoerotisk øl mellom beina mine og sandaler. Så tenkte jeg, det ser så dust ut med bare en iPhone-video. Det er så jævlig ekte. Ja.

Så da gikk jeg på YouTube og bare laget sånn, hvordan kan jeg få det her til å se litt mer VHS ut? Og det er bare så fett, det er liksom bare å få det til hvordan kvaliteten på VHS, 90-tallet, hvor dårlig det var. Hvordan vi på en måte synes det ser så fett ut nå. Bare med feil farger, og du ser det gule skjær og alt mer. Så nå prøver vi å gjøre ting stygt igjen. Masse apper som prøver å gjøre ting ufokusert og skjarmerende, fordi det ekte er liksom ikke...

Det er ikke noe skjerm i det. Det er så crystal clear. Det er jo trender, ikke sant? Alt går i sirkler. Så det er bare... Det er så funnet at du snakker om det her nå, for jeg snakket om alt det her i går, og det var sånn... Når jeg ser på bildene mine før, så...

var det jo på en måte et mål å få alt så perfekt som mulig. For det var jo på en måte den, når den digitale alderen på en måte

pika eller at digitalt var rundt oss lenge nok til at det på en måte, hva skal man si, med en gang digitalt kom så ble det sånn, å nå kan vi få kanskje enda mer perfekte bilder og vi kan gjøre det lettere enn annerledes på en måte. Og så på en måte var det jo på en måte det jeg ville tørre på å stå sånn, la oss si ti år med digitalt da. Og da var det jo på en måte liksom sånn,

en øvelse å prøve å gjøre det så pent som mulig. Og at det skulle se så digitalt og poppet ut som mulig. Så pent liksom, ja. Og da, hva skal man si? Da har jeg på en måte en portefølje som, nå føler jeg meg ikke så hjemme i den, ikke sant? Fordi det er jo også fordi at jeg er jo også styrt av trender, men jeg også beveger meg inn i nye turf, og øyet mitt

og smaken min og det jeg er rundt, det forandrer seg. Det er fortsatt jævlig gode bilder, det er bare at jeg står ikke for de stilmessige lenger. - Det er nesten at det blir for perfekte. - Ja, og det skjedde jo med Instagram også. Det var sånn, nå er det på en måte alle skal skyte analogt. Alle skal poste point-and-shoot-bilder. - Men det er en sakte men sikkert oppdagelse på alle kreative virksomheter,

Det merker jeg på musikk også. Alle låter skulle være perfekte og kline uten støy. Nå legger man til støy, nå skal det være litt surt og litt skranglete, for det skal være ekte igjen. Det var sånn rookie mistake vi gjorde med alt sånt. Også på skriving også.

Alt skal være så flinkt, perfekt, og bare sånn du skal ha masteret det. Før du tør å vise deg til noe som helst, at du ikke er den eneste, at ingen skal ta deg på noe som helst, så bare stripper du vekk all skjerm underveis. Sånn gjør du det sikkert med fot og alt mulig også. Det skjer det. Alle skal legge til grain. Jeg gjør det selv. Det er jo sånn. Men grain er en veldig sånn... Sånn støy? Det er to forskjellige ting, eller det er egentlig tre forskjellige ting som er på en måte grain. Du har på en måte...

De har jo på en måte støy. Støy er jo egentlig digitalt, da snakker man digitalt egentlig. Det er liksom, har man høy ISO så får man støy og ikke korn. Korn kommer egentlig bare fra film. Fordi det kommer an på hvilken filmstokk man bruker.

Så det er en sånn, ja, man legger egentlig bare til støy da, som er på en måte egentlig bare sånn små prikker, som gjør at det skaper at det som er hvitt blir ikke 100% hvitt, og det som er sort er ikke 100% sort på en måte. Men det er også på grunn av print da, hvis man skal gjøre print, så må man på en måte gradere...

eller kornet etter hvor stort man skal printe det og sånt. Fordi hvis man skalerer bare hele bildet, så skalerer man kornet også da. Så det er liksom da ser det rart ut og sånne ting. Så det er

Det er alt som er forbeholdt, men nå tenker man jo ikke på det lenger. Jeg printer jo masse som er helt sykt korte, som aldri skulle ha blitt blåst opp så stort, men jeg synes det er fett. Jeg har bare oppdaget, jeg har vært mye i Photoshop som amatør, og bare leker meg, så blir det sånn at pluginsene blir til et visst punkt der, når du prøver å få ting til bare sånn...

"OK, dette her er alt for streit. Jeg trenger å skitte det her til litt på et eller annet vis." Og så bruker jeg pluggis, litt noise, og så bare sånn... Det blir sånn fake noise som ikke passer.

Og så prøver jeg heller bare sånn der, ok, det jeg vil ha er jo noe som ser ekte ut, så bare prøver å finne sånne der wallpapers på Google søkbare som bare er fotografi av skitt, eller på en måte noe ekte asfalt etter en sånn, og så bare gjør den litt gjennomsiktig, så blir det et helt annet fil på det. Da ser det jo mye mer ekte ut enn de digitale tingene du bare prøver å klikke deg frem til. Det er sikkert tusen metoder på å gjøre det her. Ja, nå er det helt synsøkt mye. Det er liksom...

uansett hva du prøver å oppnå, så er det en eller annen vei dit, eller ti eller hundre veier dit. Så det er helt sykt det som skjer generelt med tanke på utviklingen av alt innenfor det der, spesielt det er ikke noe vanskelig å ta god bilde lenger. Det er sånn, mobilen din, det er jo, altså, det

Det er alltid sin case, eller alltid sin bruksområde. Så det er sånn, det er samme som vi på turné, vi skyter jo masse mobil, ikke sant? Det gjør det. For at det bare er praktisk, eller for kvaliteten? Nei, det er både og. Det er egentlig mest fordi at det,

- Nå resonerer folk mer til mobil-looken, fordi det har de selv. Så hvis de ser en artist i den looken, så føler de det mer "close", i stedet for et bilde som er skutt med en telens langt ifra. Så det er egentlig bare en psykisk aspekt av det.

så vi skyter masse mobil for å bare ha en cash-off vibe, og så har du de store, fete bilene. Men ja, det er en sånn ...

Vi skyter jo vertikalt redd på festivaler. Redd, hva vil du si? Ja, sånn drøye, svære produksjonskameraer som skyter 8K. Ja, det har jeg vært borte i. NRK hadde skrøyt at de hadde ett eller to sånne kameraer, periodiske. Er det bare at det er så sinnssykt skarpt? Det er mye forskjellig med det. Du har redd og arri, som er de store...

manufacturerne av cinema cameras eller sånn kamera som blir brukt til store ting store spillefilmer eller whatever men det er på en måte egentlig sensoren står mest på hvordan klipper inn lys eller hvordan en greier å hva skal man si det er

Det er alltid tekniske term, jeg ikke greier det alltid sånn. Hva er det egentlig? - Uansett om du er norsk. - Men hvordan man tar inn informasjonen på. Selvfølgelig oppløsning også, men oppløsning er bare hvor stort, men hvor bra er veldig mange andre faktorer som spiller inn. - Det her med å skyte på film og sånt, det er jo ført til

Førte det å være en sånn status blant resten? Nå er vi kanskje mer på film da. Hva er det som er defaulten på vanlige spillefilmer igjen? Altså på millimeter på filmen? Hvis du skyter film, det er 35. 35, ja. Og så er det de her Tarantino, noen få som var på 70 og sånn. Det er 70-greiene. Jeg husker jeg var på det der...

hva heter den kinoen i Oslo, Cinematheket, hvor det er en av få steder i Oslo hvor du kan se 70mm-film. Og da så jeg den der Hateful Eight, som var skutt med 70mm. Og jeg husker bare sånn teppet gikk opp, så gikk det på fortsattere og fortsattere, så bare fortsattere og fortsattere. Men det som jeg slo meg, at jeg glemte at jeg så på 70mm-film, sånn opptrent 15 minutter inn i filmen, og så var det bare manufilm. Så det er jo sånn der, jeg tror det er mye sånn, jeg kan se for meg sånn blant

sinemotografer og sånn, så det er bare å få touch det helligste graven av utstyr, er det så stort i seg selv da? Ja, det er både, jeg tror det er mange sånn, altså jeg husker ikke hvilke filmer som jeg har skutt på det siste, det er sånn, det er mye 50, tror jeg. Ja.

- Mener jeg husker jeg. - Meld noen ting liksom? - Ja, 50 er fortsatt, altså det er sånn, det er jo egentlig bare hvor mye informasjonen du tar inn da, egentlig. - Ok. - Fordi det er sånn, hvis du snakker i fototerms da, 35 millimeter er jo det du skyter i på en måte en gang kamera da. - Ok. - Det er jo samme, akkurat samme film egentlig. Men du må huske på at

når vi tar et bilde med engangskamera, så tar vi ett bilde, eller da 36 bilder da, en rull, eller 24, som er på en måte ett bilde, eller hver frame er et separat bilde. Når vi skyter film på 35, vi akkurat som jeg gjør det, 35, så skyter du jo en hel sekvens, altså du skyter en hel film på 35 millimeter rull, så det vil si at den lille rullen du kjøper på

Photoshop'a liksom, det er jo liksom 36 bilder, ikke sant? Sånn her, det er jo liksom, ja, la oss si 10 scener da. Så det er jo, altså du, hvis det er make sense, du skyter... Ja, det er 24 bilder i sekundene, fire stillbill, nettopp. Det er bedre term å sette det, ja. Så det er enorm informasjon, altså hver...

Hvis du stopper filmen eller stopper scenen, hvert eneste frame kan være et bilde, og det kan scannes eller blåses opp like stort som det ene bildet du tok på morgenen din sitt kamera. Det er informasjonen som bestemmer sånne ting, og så er det selvfølgelig ...

har du forskjellige stokk som er forskjellige iser, og forskjellige egenskaper med filmene. 50 og 70 mener jeg å huske at ...

Den blir lagd stort sett for filmene av Kodak. - Ok, gjør det. - Og det var jo... Hele grunnen til at Kodak fortsatt lever var jo at de åtte store resursjørene bestemte seg for å fortsette å skyte på film når det digitalt kom.

Kodak var jo en av de største firmaene i verden. Ja, det var helt sannsynlig. Det er helt vilt å tenke på. Nå er det jo ganske opp igjen, men det er jo ikke sånn det var. Fordi det var jo ikke noen alternativ før. Husker du også det skjermet å dra på kjøpesenteret og levere en filmruller og

på fotobutikker og sånt. - Ja. - Det var jo bare sånn, jeg husker mamma fikk de tilbake og så bla gjennom de bildene og lukten og sånt. Du som er interessert i det, det må ha vært helt Eldorado for deg da. - Ja, for oss så er det en nostalgi, det er en større nostalgi enn folk som bare vil ha lukken nå. Vi søker tilbake for det fordi det er en nostalgi eller minner og sånt også.

Men jeg skimma den analoge alderen, akkurat på en måte. Jeg begynte analogt, men jeg hadde tilgang på et digitalt, ganske ræva, men digitalt kamera, som gjorde det lettere for meg å ta bilder generelt. Ja, på PC-en og ...

Så det er fortsatt, men det er jo selvfølgelig, det er jo skjermen, hvis jeg skal begynne å snakke om hvor bra film er, så er det ikke det at jeg er filmfrelse, men film er en veldig stor del av det jeg gjør nå. Og jeg har jo ekstremt

stor respekt for det gamle, men jeg ser på det nye på en måte. Så det er den hybriden som jeg liker veldig godt. Men det er jo interessant, for vi skal jo inn på alt du har gjort og folk og så videre. Ja, for nå bare hopper vi inn igjen. Vi bare hopper rett inn i godstakene her. Jeg vet jo ikke hvor mye om du gjør mye film nå, om du gjør mye reklamfilm eller sånn type...

Er det noe du har tenkt, er det sånne fotograferne, jeg tenker alltid på rapstjerner, når de går fra scene med DJ, så går de til scene med band, eller på strykeorkester, da har de fått det jævlig til. Er det sånn fotografer som kommer til filmen, er det et litt hemmelig mål mange har for seg selv, at de kan drømme om å bli sin fotograf på en storfilm? Ja, det var litt som du snakket om i sted, det er jo på en måte det,

Det å, det er alltid fett med nye ting generelt, og selvfølgelig på en måte desto dyrere eller større det er, desto fetere er det på en måte. Men, ja, hva skal man si? Hvis du blir spurt om en fotograf på en med en regissør som du kjente veldig, veldig godt. Ja.

- Vil du sagt ja? - Ja, altså det... Spillefilm er jo... Det er jo på en måte alltid vært en sånn holy grail. Det kommer nok... Jeg vil tørre å påstå at det kommer til å være ganske lenge. Men det er fordi at det er liksom... Hva skal man si?

Jeg lurer på hvorfor det egentlig er det. Det er jo bare vår perception av det også. Det er det vi vokste opp med. Stjernene, Hollywood. Jeg tror det bare er sånn... Jeg tror også de summene, at det er et sånt sinnssikt. Det er det største. Det står så mye på spill, da. Det gjør det også, men det er jo mye mer deilig å ha...

små oppdrag, og være mer fleksibel og reise rundt, og så blir du støkk med den filmen. Det er et kjempeprosjekt. Nei, det er sånn... Altså, spillefilm er... Igjen, jeg har liksom bare fått et lite innblikk i det, og det er en helt syndsyk verden. Jeg snakker masse med Jokun Trier om det,

han digger jo bare å gjøre en film, og så bare det er verden han er i i de 2-3 årene nesten og så er det neste verden så det er liksom sånn det å på en måte ha et så

stort fokus da, i en så lang tid. Jeg vet ikke om jeg kan det. Jeg er forastløs til å gjøre sånne ting. Så jeg vet faktisk ikke om jeg kunne gjort det. Det er liksom den største på en måte, det jeg kan sammenligne med er kanskje, ja det er utstillingene kanskje da, fordi da på en måte har jeg liksom

jobbet på ting i forutstilling, men det var på en måte av og på. Da har jeg muligheten til det. Da kan jeg være av og på i flere mange år. Da hadde jeg nesten seks år eller et eller annet mot forutstilling. Men det var jo ikke kontinuelt seks år. Men det er jo folk som er, de store resesjørene er jo i prosessene i et halvt, ti år. Det er

Det er helt synssykt. Jeg visste ikke at du var med i den siste trierfilmen før jeg så deg der. Så jeg sa hei, det er jo Olav. Hvem er Olav? Det er Olav jo! 15 sekunder av fame. For de som ikke husker det, så var det jo, du var elskeren til hun, jeg husker ikke hva hovedkarakteren heter igjen, da. Hun var på en fotoshoot også. Ja, Julia. Så det er helt i starten av filmen. Ja.

Hvordan gikk det til da? Hvordan ble du godt kjent med Joachim? Joachim er en gammel skater. Ikke at jeg kjenner han fra den tiden, men han var Norges første... Han som vant Skateboard NM først. Det var en dårlig formulering, men første Norgesmester i skateboard.

Nå tror jeg jeg ikke sier noe feil her, men... - Han likte det sannere sikkert. - Skaper var jo forbudt i Norge drit lenge. Så når det først kom et eller annet norgesmenneskab. Men det var trevelig. Vi hadde veldig mye synergier og ting og knagger å henge ting på når vi først ordentlig møttes.

Men jeg ble kastet utenom han, men det er selvfølgelig han som kaller godkjenner folk. Men jeg gikk på en audition der, som gjorde en

gjorde en tape og ja, jeg har liksom aldri gjort det før, så det var første, eller sånn, så første editionen min så fikk jeg jobben og den ble nominert til to Oscar, så det var liksom sånn. - Det er helt vilt å tenke på. Var du med over? - Jeg hadde litt fucka. - Var du med over på utdeling og sånt, eller var du bare med i kassen? - Jeg var med til Cannes faktisk, jeg lurte meg ned på Cannes. Men det var fordi at liksom, scheduleen min på en måte tilsa at jeg kunne på en måte dra dit.

Og så hadde de... La oss ikke gjøre noe. Og så kunne de...

hadde det en åpning for at jeg kunne bli med. Så jeg og dama stakk dit faktisk og liksom fikk se hele greia. Det var liksom sånn, altså jeg følte jo meg ikke sånn veldig kalleverdig å være der og liksom ha 15 sekunder i starten av den filmen der liksom, men det var en jævlig sjuk opplevelse. Det var liksom selvfølgelig da jo hvor ofte kommer jeg til å få en sånn mulighet liksom, så det var kult å bare på en måte makse den ut sånn sett. Men

Men ja, helt sjukt fet prosess. Det var bare... Jeg har liksom ikke gjort noe skuespill-type før. Jeg har liksom bare tappet inn på det bare sånn sidelines på andre prosjekter eller at man liksom bare hopper. Jeg skjønner, man har liksom aldri vært i en sånn setting. Og det er liksom så mye der sånn Joachim har liksom kanskje...

et av de mest respektable ryktene vil jeg tørre å påstå. Man vil jo ikke fucke med hans visjon. Vi snakket en del om det på produksjonen også, det å være Trier-typen er en greie. - Hva er å være Trier-typen? - Visuelt å være en måte, at man passer inn i universet til Trier.

Og det er et veldig stort kompliment. Da er man på en måte liksom sånn, det er en sånn, jeg tror jeg er på dypt vann og prøver å beskrive trier-typen, men det er sånn, man er litt nisje, men man er på en måte litt kommersiell, men man er på en måte veldig flink og litt sånn,

Jeg vet ikke, det er en sånn vild kombinasjon, da. Og du ser jo på filmene hans, det er jo, når jeg snakker om trietypen, akkurat som det skal bli en greie, men...

Det er jo basert på verden han skaper. At man passer seg inn i den verden. For meg har jeg kanskje ikke sett på meg som det. Så for han å se på meg så inn i universet hans, det har åpnet en ny greie hos meg generelt. - Men visste han alt du hadde gjort tidligere? Hvem du hadde jobbet med? - Det går spørsmål.

Jeg har ikke gravd så mye i det. Det er bra du ikke var typen som bare sånn, forresten jeg har jo jobbet med Justin Bieber. Han var klar over en del, tror jeg. Han er veldig oppdatert på ting, og spesielt i og med at han har de røttene han har, og har vært i skateboard og snowboard i mange år, så har man en del oppdatering.

Og connection der også var liksom Torgny. Har du hatt Torgny her? - Nei. - Shit, Torgny er jeg helt råd med. - Hva sa du? - Torgny.

Jeg kjenner han bare som Torgny. Han heter Torgny da. Men han er gamle vokalisten i... Torgny Amdam noe annet? Jeg sa Adam, men jeg mente Amdam. Amdam, det høres veldig riktig ut, ja. Gamle vokalisten i Hamlet. Ja, ja, ja. Han har jo også en egen podcast-

Ja, det stemmer det. Det var en artistpodcast, tror jeg. En time face to face. De lånte et studio hvor de satt jævlig nærme hverandre. Bordet så nesten ut som et tynt kafébord. De så opp

bytt ryn på hverandre og satt og spyttet. Ganske intenst da. Her er det en for stor avstand i studio her da. Ja, kanskje. Man får ikke helt inntrykk av det når man ser på podcasten. Mange tror at det er så lite rom her og sånt. At det er nede i en kjellrum. Det er liksom utsikt utover mot asker og skjerm og sånt. Ja, det er litt funnet. Fordi det har ikke jeg tenkt over heller. Jeg vet ikke om man ødelegger visjonen

Kanskje litt. Ja, kanskje. At assosiasjonene blir litt annerledes når man ser det her på podcasten. Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg skal ta kamera ut av vinduet. Det er liksom det samme som at Joe Rogan hadde snudd kamera mot liksom

Oi. Jeg kan se det. Hva er det vi har her? Her har vi Fornebø, hangaren. Der sitter Nico, og du kan sikkert zoome inn på Nico som sitter og klasjer. Du må si hvem de gutta er, for de kjenner jo du. Nikolai Erikil, han blir kanskje sur hvis jeg sier hele navnet hans. Niks, han er.

Han er andre halvdel av tidligere brorslo. Broren min, vil jeg tørre å påstå.

Ja, de holder til akkurat der venstre. Og så er det liksom H3 Arena, det er jo liksom alle... Men det er jo sykt mye som sitter på bygget der nå. Det er liksom Jonny sitter jo der, Trum Ryd sitter der, Frode Sambek har begynt å sitte der. Ja, Trum Ryd har vært her, han har møtt deg, han har fått egen sjans her og sånt. Så han holder jo til der. Jeg prøvde å få kontoret borte der selv da. Ja, ja. Fikk jo ikke det. Ikke sant? Nei.

Maserati, Mathias Seiler, Roly Records sitter der nå. Det er mye. Jeg har torger. - Dette er utsikten da, hvor du går for H3 Arena, og det er der de spiller inn all de her sånne type Melodi Grand Prix og The Voice og alle de her musikkkonkurransene og sånt. - Ja, det stemmer. - Så her er utsikten da. - Det var egentlig der jeg skulle ha

forrige utstilling. Nå begynner jeg et helt nytt kapittel. Jeg har filmet den prosessen her også, så forhåpentligvis kan jeg få lagt ut på YouTube etter hvert.

Jeg hadde en visjon om å gjøre utstillingen min, og leie begge hallene på H3 Arena. Begge hallene er 3500 kvm eller noe annet. Det er sånn insane stort. Men ja, jeg fikk en visjon fremfor meg at det var dit jeg skulle.

Og jeg skulle ha et ganske hevig, eller ganske, et helt sykt hevig event med selve event-delen av det, og så utstillingsdelen, og jeg skulle bygge et rom der, og det var vilde hybrider, men det digitalt og det analoge, og alt var connectet, det var et ganske supert prosjekt. Så jeg var jo på befaring der, og det her blir drit-sykt, og det her må jeg få til, og sånn.

Og jeg var jo litt delusjonal, vil jeg tørre å påstå. Hvordan da? Nei, altså det er sånn, det jeg skulle gjøre var liksom...

Hadde jeg hatt 10 millioner i støtte, så hadde jeg fått gjort det. Men jeg hadde jo null. - Du skulle lage et svært kunstprosjekt med dine egne ting og fotoer. - Ja, stemmer. Så det var en del av det som var utstillingsdelen, også var det en som var på en måte installasjon og performance art og sånt,

trøddedelen som var eventdelen. Så var det en hel reise. Nå kan det være at jeg egentlig bare, forhåpentligvis så snakker jeg det her ut i eksistens, at jeg kommer til å gjøre det her en gang. Men det her var kanskje tre år siden, eller to år siden.

Men man får for seg sånne ... Det er litt sånn here at the moment, at hvis man greier å hype seg selv nok opp, og er nok inne i visjonen sin, så tror man alt er mulig. Så endte det med at jeg bare måtte skalere ned og skalere ned. Så det er litt sånn ... Ingen vet det. Jeg endte på et sånt gamle Torshov bilpleie på Torshov.

Det var der utstillingen ble. Det var dritrått. Det ble akkurat sånn det burde bli. Men det er ingen som vet hvor stort tempoen det egentlig skulle være. Jeg tror det er for det bedre at ting utvikler seg litt i en mer jevnlig pace. Fordi det var ikke en naturlig progresjon i det jeg holdt på med. Men jeg har hatt en del syke ting som jeg har...

heldigvis ikke dratt til Point of No Return. - Hvor gammel er du nå? - 30. - Du er 30, jeg husker første gang jeg møtte deg, det var på NRK, det kommer jeg på nå, da drev du og skulle fotografere, jeg husker ikke hvilken, var det Ari eller Kurs i Ron, eller et eller annet som var på besøk på NRK?

- Du hadde brekt armen din, husker du det? - Ja, jeg husker det veldig godt, ja. - Og du var den blieste fyren som har brekt armen noen gang. Du var sånn der: "Hvordan går det for en stakkars fotograf å ha brekt armen?" Du bare sånn: "Det er helt konge, for nå har jeg lært meg å fotografere med én hånd!" - Det er sykt at jeg husker det, ass. Det var en fucka tid, ass. Jeg brakk høyre armen. Eller håndleddet. - Og du er høyrent? - Jeg er høyrent, ja. Jeg har aldri bruket noe, nå.

før den gangen, og det er faktisk helt sykt at jeg aldri har gjort det, men jeg brakk den på 17. mai, den tiden jeg drakk alkohol. No more! Nei, det var ikke grunnen til at jeg slutta. Det var egentlig bare, det var nesten grunnen til at jeg fortsatte nesten å ta opp seg, for det var så fett. Men det var bare helt overtjening. Jeg skulle egentlig bare fra A til B,

fra 20-åmen til nasjonal. Og så var det bare litt gutta stemning og det hadde drukket sikkert i 6-7 timer allerede og klokka var 1-2 på dagen. Så plutselig lå jeg opp ned i en frontflip ned fra en sånn ting, eller bare på veien på en måte.

Så jeg bare hadde, det er sånn, man blir på en måte så bruset på seg selv og det rundt seg, at det er liksom, man gjør ting uten å bare... Hva var det du gjorde for noe? Var du på skateboard? Nei, nei, nei, bare salto liksom. Salto motale. For liksom på føttene? Ja, på føttene. Så var det liksom fra bare en sånn liten kant da, typ bare ved trikkeholdeplassen der liksom. Så bare lå jeg ute i en tomflip der liksom.

Og så landet jeg sykt dypt da. Frontflip er litt vanskelig på å... Hva er det for noe? Altså gjøre en foldrings... Salto? Salto, ja. På godt norsk. Jeg har aldri gjort det ned fra ting, eller sånne ting. Jeg kan det jo på en måte egentlig ikke. Men jeg låp det, og så...

Og så landet jeg der, landet jeg sykt dypt, og så landet jeg liksom med begge hendene sånn for å på en måte ta meg imot bare litt sånn, jeg landet ikke på rumpa, men jeg landet bare dypt, så jeg måtte bare gjøre sånn, så jeg fikk den. Så jeg bare, ah, fuck liksom, det var litt dritt, men det var sånn, det var det siste jeg på en måte tenkte over.

Og alle bare: "Jeeeh, dritfett liksom!" Og så fortsatte vi å feste og drikke i 12 timer til. Og så var den litt stiv hele tiden, men jeg tenkte nesten ikke over det på dagen enn helhet. Jeg skjønte at jeg hadde fått meg en trøkk, men jeg har aldri bruket noe. Jeg er kanskje førstue eller whatever.

Og så var det egentlig bare sykt sent på dansegulvet, og jeg var liksom på skjeggund her, så bare drev jeg å danse og sånn, så drev jeg å danse sammen med en dame og sånn, så husker jeg det liksom, uten at det her, det høres så sykt dust ut når jeg nevner det, men jeg synes det er funnig. Så det var sånn, den, liksom that moment he knew he fucked up, greie, var når jeg liksom danset sammen med en dame, og så skulle jeg liksom,

- Danse litt sånn "close" med henne, og så greide jeg liksom ikke å gripe ordentlig. Jeg greide ikke å gripe rundt henne da. For den var så jævlig stiv. Og det var jo fordi den var hovnet som faen og ikke sant. Så...

Da var det bare sånn, shit, kanskje det er som jeg skulle gjort nå. Da kanskje jeg begynte å bli litt mer edder også. Men ja, igjen, festet til 6-7 på morgenen, og så våknet jeg opp, og våknet jeg opp, og sånn kompis, og så var det bare kleinspill, typ, og så bare...

Det er fortsatt ganske stivt. Og så har jeg et bilde av, jeg holder opp den her, fordi den tommeren her var sykt stor. Den var liksom sånn kul, og den her var jo ganske stor også, men jeg la ikke merke til det. Så jeg holder opp den, at jeg bare, jeg trodde den var brekt, mens den egentlig var brekt der nede.

Så sa jeg bare, det er fortsatt sykt stiv. Den er brekt. Jeg har sagt det hele går. Du må stikke og sjekke det. Jeg bare, nei, den er jo ikke brekt. Så et par timer senere begynte jeg å tenke over det. Så bare, jeg får stikke og sjekke det. Den er brekt, så bare stikk og få gipsene. Så snakket jeg, og så hadde jeg selvfølgelig brukt båtbeinet.

som er det lille beinet inne i håndleddet som tar lengst tid å hile.

i hele kroppen. - En fotografsdrøm. - Ja, det var en sykt bummer. Så da fikk jeg liksom åtte uker minimum i Ypres. Det var midt i peak Kygo-tider og sånn. - Hvilket år var det her? 2015? - 2015. - Jeg tror det var igjennom januar 2014, tror jeg.

Og da Firestone tror jeg besluppet, og så var 2013 vår hype året da han stod på Soundcloud og sånt. Ja, det stemmer. Var det ikke det? Jo. Pressebildene tok jeg i 2014. Og så tok det litt tid før jeg begynte å turnere og turnere med han. Hvordan kom dere i kontakt da?

Han var jo egentlig ikke så stor da, selvfølgelig i 2014. Nei, jeg fikk jo bare en mail som var "We have this new artist called Kygo". Det var litt sånn kult. Så hadde man hørt litt hype rundt det og sånne ting selvfølgelig.

Men nei, han var en ganske average gutt. Søt gutt. Søt gutt fra faen. Fra Bergen. Så jeg stakk til Bergen for å skyte pressebilen hans. Det var på en måte første gang jeg møtte han. Hvordan var det du møtte deg? Er dette tidlig i karrieren din også, hvor du...

Jeg vet ikke hvordan people skillsene dine var på den tiden her. Det er sannsynligvis noe man utvikler med alder og sånt, men hvordan var du flink med mennesker og sånn, få de til å slappe av? Har du alltid vært der, eller var du midt i reisen der? Nei, jeg føler at jeg var...

- Selvfølgelig er jeg mye flinkere nå, men det er også fordi jeg er mer bevisst på det. Jeg har tatt mer pride i det å jobbe med mennesker. I før var det bare en del av alt, så man tenkte ikke like mye over det. Nå er man kanskje enda mer serviceinnstilt, at man er mer proff generelt.

Men jeg vil tørre å påstå det. Jeg skal ikke juge og si at det var lett å skyte Kygo da, for han hadde jo aldri blitt tatt bilde av nesten. Hva gjør man da? Hvordan går man frem med noen? Nei, man må bare ta det for det det er. Mye av jobben er å prøve å finne ut av hvordan en person fungerer, og det er ikke også bare...

mentalt, men også fysisk. Hvordan vinkler, hvis jeg skulle tatt bilder av deg, så må jeg orientere meg rundt deg. Vanligvis gjør man en testshoot, eller man har en shoot som er en referanse, og sånn ting. Man kan jo finne mye online, men man kunne ikke finne så mye bilder av han generelt, så man visste egentlig ikke hvordan han likte å bli tatt bilder av.

bildet på en måte, eller hvordan han likte å bli tatt bilder av. Eller på en måte presentere han et helt nytt lys. Og det er bildet som ble hovedbildet

ser han jo, da ser han veldig, eller ganske annerledes ut egentlig enn det han fant til vanligvis gjør. Det skal sant sies at familien hans, jeg er ikke så veldig fan av det bildet egentlig. Hvis du bare søker Google, så er det på en måte sikkert et av de første bildene som kommer opp. Men han ser litt sånn, han ser litt buff ut. Er det det der det er?

Det er det nye jeg tok faktisk. Men det gamle, så det er egentlig bare en ny versjon av det gamle. Jeg tenkte at det kanskje var enda høyere. Hvis du scroller litt mer, kanskje...

Jeg synes det er rart at det ikke kommer opp. - Familien sikkert sørger for det. - Kanskje. Det var det bildet som ble brukt til alle shows, alle billboards, altså alle kovere. Det er ikke på første jeg ser. - Da har Stefan vært inne og jobbet her.

Jo, kanskje det er det første der, vet du. Gå opp, jo, det er kanskje det. Det er det? Ja, det er det. Jeg tenkte at det var det nye jeg hadde tatt det. Ja, for det er sånn han... Jo, jo. Nå var han veldig godt trent allerede, for der har han skikkelig dørvakt. Jeg så bare litt dårlig fra herfra. Det ser ut som han har pumpet opp noen skikkelig disco-peks. Ja, ikke sant? Og så hadde han en sånn bred huteriggning også med t-skjorta, så han så akkurat nakken bare...

Men det har blitt brukt til sykt mye. - Faen, du er klar for stranda hele året. - Det er fortsatt det. I hele image er det beach, tropicana, palm, palm. Det er bildet til høyre der. Det er skogen der, hvis du ser ned. Ned til venstre. - Ned til venstre? - Høyre.

Høyre, opp, opp, venstre, ja, det. Det er også fra det skjuten. - Kan jeg legge det her ut i YouTube-videoen, tror du? Jeg vet ikke om det er rettighetsgreier. - Nei. - Jeg er så livredd for å bli demonetized. - Ikke bilder, altså. - Får du ikke? - Nei. - Da tar vi sjansen. - Folk bruker jo, du kan jo skrive sånn, avkastere i,

Sony Music eller noe sånt. - Shit. Jeg holdt på å bli demonet. Jeg fikk en flagg i YouTube. Fy faen, får du tre av disse er du ute igjen. Det er jo helt sinnssykt. - Men var det faktisk noe? - Ja, det var jo en norsk fyr. Jeg skulle ha bildet et norsk flagg. Så tok jeg ikke bare noe fra Wikipedia eller et eller annet gratis-side. Så tok jeg bare det første jeg fant. Det var en fyr som hadde tatt det. Det så helt likt ut som alle andre norske flagg av de 100 flaggene som var der.

Så jeg fikk ikke meldingen, men han var jævlig... Jeg bare la meg totalt forberedt, så jeg sa, sorry, her har det gått alt for fort. Jeg bare tok det første best jeg fant av, og sa, ok, du skal slippe med nadvarsel en gang. Det er et skilt... Han tok vekk den greia. Men det var han som gikk inn og flagget, eller sånn, reportet det, kanskje? Han gikk rett til Google og YouTube, og så på en måte rapporterte det. Shit. Så jeg vet ikke om det er... Men det er litt kjipt at han ikke snakker med deg før han gjør det, da. Ja, det kan du si etterhvert, men det er... Jeg synes han på en måte...

Når jeg skrev melding til han, tok han meg ikke advarselig. Det er det enkleste å finne ut hvem jeg er. Det er kanskje bare å file en rapport, hvis de tar kontakt, og ta det bort igjen. Jeg fikk jo helt panikk en gang. Tenk å miste YouTube-kanalen. Det er dritkjipt. Det har skjedd med flere nå i det siste også. Det er så mye som er på automatikk nå. Ja, det er det jeg er redd for også.

- Det er jo AI'en som gjør det for deg, eller gjør det for de. - Og så har jeg en regel for meg selv at det er kanskje ok nå, eller at ingen ser det nå, men hva om fem år? Da blir det videoen bare tup tup tup.

tatt vekk en etter en da så tryggest er jo ikke han å bare ikke bruke noe for du vet jo noen som erverber rettigheter og bla bla bla ja, det er dritkjipt men ja, det er ikke du som har tatt bare overkroppelene til Kygo de andre årene nei, det er ikke det det er jo en ting på en måte hva du må gjøre for du finner jo ikke noen bilder av Kygo der ute så du kan bruke det som referanse det er jo på en måte din jobb å finne ut det men du må også

Du må også preppe ham på et vis også. Hvordan prepper man amatører liksom?

- Det er veldig mye greie å få noen til å føle seg komfortabel rundt deg. Akkurat den setningen der, er nesten 60% av jobben min. - Jeg har aldri greid å få til å bli komfortabel ut av et bilde. Alt er basert på at jeg har fått skikkelig baksmelt på skatten på alle bilder jeg har. Jeg får jo bare stivne seg med videokamera, null stress, med meg og det fotokamera.

- Så får jeg den klassiske, jeg tror det er norsk, stivne. - Det er selvfølgelig en ting å bli vant til.

- Hva er det med klisjéene? - Hvordan man gjør... Hva sa du? - Hva er det med klisjéene? At du skal se på linsen som et menneske? - Tips til å bli tatt bilder. - Hvis du er amatør på en måte? - Eller ta bilder av noen som ikke kan ta... Eller har blitt tatt bilder. - Begge deler? - Begge deler, ok. Nå skal du høre...

Det blir en sånn how-to her. Trenger jeg en sånn YouTube-video? Nei, jeg vet ikke. Alle har sin vei på akkurat det der. Det å bli tatt bilder av er jo liksom, det er jo veldig mye det å greie å være komfortabel med seg selv. Det er liksom sånn å vite hvordan man selv fungerer. Så det er litt sånn

En ting er hvor man ser bra ut, men det er også det å greie å bevege seg i seg selv, hvis det gjør noe. For mange har det en go-to til å komme unna med det meste. Men du trenger å gjøre veldig mye mindre enn du tror.

Men en gang du begynner å gjøre ting på en måte, og gjør ting som, altså du ser på det som dansing liksom. Hvis du begynner å danse og gjøre moves som du faktisk ikke kan, og du kan ikke treffe biten liksom, så bare er det bedre å bare stå sånn da. Fordi da ser det ut som du kan danse da. Så det er litt samme prinsippet, så det er på en måte, hvis du kan danse jævlig bra, så bare kjør på liksom.

Men hvis ikke, så bare hold deg til de... Akkurat står den nå. Det er en sånn naturlig... Er dette en naturlig look? Det kunne vært en pressebilde. Jeg føler at det er litt av samme prinsippen når man er bak kameraet, fordi man skal ikke gjøre noe...

gjør noe hevig med mindre du vet hvor du skal den, men det er jo liksom, man tør å feile i begge. Det er en sånn, hvis du alltid gjør den samme poseringen, så er det ikke sikkert du vet om du greier å bevege deg i andre ting. Jeg føler at det er kanskje, jeg føler at det er mer en sånn indre ting enn å forklare en how to. Det er sånne ting når man

plutselig blir vant med å bli tatt bildet av, så tenker man bare sånn, hvorfor hadde jeg så problemer med det først? Det er så obvious når man først knekker koden uten at det er noe kode. Men det er mange som er veldig sånn, jeg kan ta bilder av meg selv, jeg kan sette på selvutløsere, jeg kan handshoot med meg selv, men med en gang det er en annen,

så er det mye vanskeligere. Og det er en veldig naturlig ting. Men det er fordi at man igjen bare liksom stivner og på en måte, ja, man har ikke så veldig mye forventninger til seg selv når man setter opp en selvutløsere. Så, nei, jeg vet ikke. - Hvis det er noen som må danse, så er det jo kanskje digg å ta seg to-tre øyler i forkant og bare slappe av litt.

Danse er jo vanskelig. Fra begge sider sikkert. Det hender jo at man kan være anstrengt bak kamera også, og det hjelper jo ikke på den andre siden. Du fikk ikke godt å slappe av det, mann. Jeg tør jo påstå det. Jeg har ikke så veldig mye...

behind the scenes som jeg kan se tilbake på, men jeg følte at jeg liksom var i flowen, og jeg var jo veldig sulten på den tiden også, så det på en måte gjorde at jeg liksom selvfølgelig gjorde all den efforten jeg kunne for å på en måte få det jeg skulle da. Så jeg føler at de bildene fortsatt på en måte kan respektere, liksom presentere Kygo på sånn han på en måte fortsatt er da. Jeg føler at det liksom

Det var ikke sånn at du ser at det var første shooten hans og det var Stiv på en måte. Så da føler jeg at jeg på en måte har gjort jobben min. - Da ballet det på seg med mer jobb i den leiren der med turnéet, og så bare tok jo låtene fullstendig av, så det på en måte hjelper deg også

Sikkert bli kjent med folk, komme litt på kartet, dunker ned i flere oppdrag, og så bare en organisk greie som bare ruller av seg selv, må være veldig spesielt. Jeg føler at det Kygo-startskuddet er en sånn «Nå går du inn i resten av mitt liv, frem til nå».

Ja, det er sånn... Kygo var jo veldig starten på alt av det nye, eller nåtiden, i de nye kapittelene jeg har. Så det var en vild greie, så jeg begynte å... Det er litt funnet at jeg snakker om ting nå, fordi nå har jeg kanskje en enda sterkere relasjon til det, fordi jeg har akkurat rotet i veldig mye arkiv og sånt, fordi vi driver og setter sammen noe greier. Greier, det ser ut. Ja.

Så jeg føler at jeg føler at jeg kanskje husker det enda bedre nå jeg snakker om noe nå. Og det er liksom det er helt syndsykt å tenke på på en måte. Det er på en måte bare så og så mange sånne på en måte

Jeg kaller det "life changing moments" som skjer. Men det var ikke det at det var én konsert eller én shoot som endevendte alt. Den shooten var starten, det var første gang jeg møtte han. Det var min inn, og så pushet jeg på å skyte findings. Ta bilder av han der.

Bare høre, for det er sånn til inspirasjon til folk som har lyst til å være inne i kultur, artister, eller bare til å være fotografer. Det kan sikkert gjelde også sportens verden og kunstens verden og alt, men hvor mye, hvor pushig var du selv på en måte på at jeg skal inn i de rommene, jobbe med de menneskene jeg skal prøve? Er det sånn konstant på med telefoner, mail, eller hvordan var det? Det er en kombinasjon av en sånn organisk flow og en push. Jeg føler at det liksom ...

Jeg liker ikke å pushe, jeg liker ikke å være masete, da blir jeg brydd. Når man vil noe veldig mye, så kan jeg kanskje akkurat gå over den grensa, men da stopper jeg helt, fordi da føler jeg på det. På den tiden også, igjen, jeg var veldig sulten, så da kan det være at jeg pushet litt mer enn jeg kanskje gjør nå, men

Men det var bare det å være tilgjengelig. Det er forskjellige måter man kan pushe på. Det å si "Jeg har tannhavet meg, kan jeg komme dit?" Jeg skal ikke drive med ordet hva du skal skrive ut på en mail for å pushe,

Det er bare en sånn, så lenge det er organisk for din egen del, så må man sette seg litt i den situasjonen selv. Og det er på en måte, hvis du skulle kommet og mast om å blitt med på noe jeg holder på med, eller sånn, hva skal man si? Så det er en sånn, litt sette seg i andres sko for å på en måte, ja, føle på hva som er riktig da, hvor mye man skal...

- Ja, det er ikke noe sånn... - ...masom å bli med. - Det er ikke noe blueprint på der. - Jeg føler at det er en veldig sånn... For min del er det en veldig indre ting, men det er fordi at nå har jeg så sykt mye referanser opp igjennom, at jeg vet hvordan jeg gjør ting. Så jeg vet at hvis det ikke går, så går det ikke. Jeg hadde egentlig en...

Et eksempel nå hadde jeg faktisk en der jeg kanskje pusha akkurat for mye. Kanskje. - Et oppdrag du ville ha liksom? - Ja, nei, ja, typ. Men det var faktisk ikke akkurat for mye. - Hvem var det? - Det var Logan Paul faktisk. - Hvem var det da?

Vi har bare snakket sykt mye sammen om å prøve å få til noe. Så når Mayweather-fighten og sånn, før den ble annonsert, så tekste jeg han bare sånn: "Hvis dette skjer, så kommer jeg." Det samme var med WWE, som er WrestleMania-greiene, som han holder på med nå.

Det er så sykt historie, egentlig. Jeg og Amy er på en måte i historiske øyeblikk. - Tekster du for eksempel med i dag? Får du numre via? - Ja, Logan kjenner jeg fra gammelt av, når de to

Første uken han bodde i LA tok jeg bilder av han og Jake. Bare rundt i gata. Det er den beste inngangen. Nå må han gå litt tilbake før de eksploderer. Men han var stor da også. Det var jo også ganske... Det var jo peak-veien og sånn. Veien, ja. Den etter den der. Men det var litt via-via, men jeg var litt inne og sånne ting. Men ja, anyway...

Så på en måte, så var jeg jævlig hyppig på å gjøre det da. Men han der, vi, altså, jeg følte at det var for mye, men det var liksom ikke det da. Og han på en måte sjekket jo alt på sånne ting, og så fikk vi liksom, fikk bare ikke til da. Så det er ikke det at jeg liksom, jeg har ikke brent noen broer eller noen ting, men jeg følte at det er sånn, altså,

det er en sånn fin linje med jeg vet jo at han har helt sykt mye ting å gjøre hele tiden, ikke sant? Og det er sykt mye rundt det sirkuset der og lett før fight og liksom sånne ting også. Så det er liksom en veldig hektisk og man skal på en måte ikke pushe for mye da, fordi de kan være distraherte av andre ting, men det er også egentlig en reason for å på en måte pushe mer, fordi

Det er det samme med meg, jeg glemmer ting. Det å gjøre seg selv tilgjengelig, som jeg snakket om før, det er en stor del av det. Det er ikke det å være: "Ja, kom igjen." Det er bare: "Jeg er fortsatt her." - Er det litt som å sjekke damer? - Det er mye synergier, bare gjøre seg tilgjengelig.

Bare sørge for å poste på Instagram så de ser deg og er sånn, kanskje han er Wolfgang, han er fortsatt... - Han maser veldig lite. - Men det er mye synergi man kan dra inn og sjekke damer. - Det er jo sånn å komme i kontakt med folk, og at de skal like deg. Jeg tenker sånn, til å dra til podcastland så prøver vi ofte litt sånn,

Det er jo en sånn speed date, du kommer veldig fort i kontakt med gjestene, og gjerne prøv å flørte med om det er menn eller kvinner, har ikke noe å si på en måte, man må bare få til å føle seg bra, og åpne seg opp så fort som mulig da, er jo denne podcast-øvelsen. Så podcasten er bare skjæret til deg, ja?

Podcasten din er egentlig bare en øvelse for deg og sjekke damer. Det er helt riktig. Det er 300 episoder i den også, det er fortsatt like dårlig. Er du single eller har du noe? Nei, jeg er kold nå og barn, så det er full rulle. Men jeg tenker litt på sånn der... Føler at jeg burde visst det.

Det burde du ikke vite. Jeg prøver ikke å prate så mye om det i denne podcasten. Jeg kom inn på denne podcasten og jeg vet veldig lite om deg også. Jeg tenkte kanskje jeg kan grave litt i dag, men jeg skjønner at det er about me. Det er nettopp det det er. Det av og til gjør at jeg snakker om meg selv for å gi deg tenketid til å prate om deg selv. Det er jo triks da. Igjen, nå har jeg ikke sett

alt for mange av podcastene dine, egentlig. Og jeg valgte egentlig å ikke se mer også før det her, fordi jeg ville på en måte ikke ha noe sånn... Ja, det er bra.

Og jeg ville ikke gjøre noe sånn research om hva vi skulle snakke om eller sånn. - Nei, perfekt. - I det hele tatt, så det var sånn. Men ja, alle kydde oss til det du har bygd opp, og det er jo kult at jeg bare nevnt nå i de siste ukene, at jeg skulle hit, og folk bare: "Åh, det er drifett!" Fordi det var noen på Discorden min som bare...

som sa bare ja, du burde gjøre Wolfgang. Og så har vi snakket kanskje litt om det, og vi har Martin Kilde og sånn. Og så var jeg ærskittig, kanskje burde jeg gjøre nå. I og med at jeg skal flytte og sånne ting, så er det kanskje bra tid å...

gjøre en siste podcast i Norge greie. Nice, nice, den siste podcasten før du ble sånn amerikansk fast, kommer aldri hjem igjen. Jeg bare gjør sånne amerikanske podcaster igjen da. Når du blir gammel så er det bare presidenter og sånne der type, det er sånne politikere og countrystjerner. Det var helt fett. Det skal sånn sies at jeg var sånn, jeg hadde litt nøye for å komme hit og snakke så mye norsk. Det høres veldig sånn...

og han har bare gått til Amerika og bare snakket amerikansk men det er sånn jeg snakker jo jeg snakker jo bare amerikansk med dama ikke sant og det er sånn hele flowen min med jobb og alt jeg føler at jeg liksom jeg har en raskere bedre flow å snakke på engelsk og formulere meg selv yes så det har switchet hvor langt gikk det for den? ja det jeg vet ikke men det er også fordi sånn nå har jeg på en måte kommet inn i norske flowen det er litt sånn etter de halvtimmen jeg vet ikke tiden går så sykt fort uansett vi har sikkert snakket en time allerede

Men da har jeg på en måte kommet meg litt mer inn i flowen min. Men nå er jeg på en måte...

Jeg snakket med dama akkurat før jeg kom hit også, så bare gikk jeg inn i amerikansk kode på en måte. Og da er det litt sånn... Så jeg prøver ikke å bruke for mye amerikanske ord i formuleringen, men noen ganger så bare blir det sånn. Jeg hørte på den podcasten på ekte, de gutta der. Og de kjører jo, der er det, hvor faen er 55? Men det er funny, for det er sånn... Jeg har gjort Triana nå,

Triana Gutta og liksom Marlene og på ekte. Så jeg føler at det er veldig interessant å høre formuleringen og hva man snakker om og måten man snakker på. For det er liksom sånn, det her er jo en veldig sånn, hva skal vi si, neutral, fordi det er sånn, du er på en måte alt. Hører du noen ganger, er det en...

comparison, nå gjorde jeg akkurat det, men comparison med liksom sånn, det er Norges Joe Rogan på et eller annet sett og vis, fordi vi har jo på en måte ingen som tapper inn på så mye forskjellig på samme, det er litt sånn

Altså, uten at det er... Altså, det er jo verdens største podcast-tipp, liksom. Så det er jo kompliment i sånn sett. Men det er jo liksom en sånn... Det er en sykt bra lekeplass til å på en måte bare... Det var sånn...

Det er helt alt. - Jeg vil snakke med smarte folk, som jeg kan lære av, og gi meg en blikk i ting, eller at det er venner som jeg kan skravle med. På TikTok faller ikke det helt til gode jord, det er bare "Jogan wanna be", kommentarer på TikTok. - Du får det, så er det et litt sårt tema? - Jeg gir jo fullstendig faen, det er fordelen med å bli eldre. Jeg har lagd 300 episoder også nå, så preller jo alt av, du har ikke tid til å søvnfare Twitter og TikTok.

Det er sånn i 20-årene... Er det kanskje på grunn av bakgrunnen? Ja, selvfølgelig. Dette er jo IKEA-tepper. Det var det eneste teppene jeg fant på IKEA som jeg syntes var så all right. Jeg tenkte, skal jeg spare mye penger da? Men fy faen, jeg brukte flere tusen på de gardinene. Jeg måtte jo ha en haug for å bare fylle opp det rommet her. Så det har jo på en måte mistenkelig lik farge som alle stand-up-scener. Det ser litt sånn fint ut i kameraet. Ja, det gjør det. Så det er behagelig å lyddempe noe sånt. Men det er jo klart at det...

Det er tre timers episoder og mye som minner om det. Men vi er jo helt forskjellige personer. Jeg har alltid elsket podkasten hans, så da tok meg bare sånn: Hvorfor sitter jeg og hører på podkast med en fyr jeg egentlig ikke... Jeg likte jo ikke Joe Huggins veldig godt som person i starten, men så lærer du å like og bare sånn: "Faen, jeg sitter og hører på dette om og om og hva er det med det?" Og da tenkte jeg sånn:

Kan ikke jeg gjøre det på norsk? Bare få inn professorer og smarte folk. - Så det var en base i Joe der? - Ja, jeg likte rammende formatet for at jeg kunne ta

imitere mennesker jeg synes er heller interessante. Ikke følge hans måte å kjøre den type gjester han har med bueskyting og alt av de interessene hans, det må jo være mine interesser. For meg virker det som om han driver et enormt egoprosjekt, og det er jo det her også. Jeg driter jo på hvem lytterne har lyst til å ha som gjester. Da blir det en vanlig podcast med kjendisgjester, og de samtalene synes jeg er ganske kjedelige.

Så det er, men altså sånn folk kaller det Joe Rogan. Altså, hvordan skal jeg forholde meg til det? Jeg kan ikke bruke det nå. Det er jo egentlig på en måte bare bra synergier sånn sett da. Det er jo verden største podcast og det er jo bare det å på en måte ha...

jeg har en måte likheter men han er fri, ikke sant? det liker jeg veldig godt med at han svarer ikke til noen han jobber ikke for noen kan du si at han jobber litt for Spotify men han er ganske fri der også mens det er lisensavtale og det er det som synes jeg er digg nå jeg har gått ut NRK og det er sånn være selvstendig, fri og kan si hva du vil og ikke være avhengig av noen det er en fantastisk følelse som at du har vært livet ditt hele veien det er dritfett det du gjør virkelig

- Hvordan kom vi inn på dette? Det var det vi snakket om før. Vi snakket om podcaster, språk. Du skal flytte til USA. - Ja. - Så nå blir du virkelig amerikaner fullblodst. Det er for å bygge videre på alle tingene. Bare for å gjøre det fulltid? Er det for å jobbe med de største navnene og personene? - Det er mye. Jeg føler at det er ...

Jeg har resonert meg fram til veldig mye de siste månedene spesielt, fordi vi har sett på steder, sett på leiligheter og sånne ting, så nå er det en realitet. LA eller New York? New York. Og så hvorfor er ikke alle normer borte i LA nå? Jeg har vært i LA lenge.

Jeg har aldri vært superfan av LA. Det er egentlig bare på grunn av ... - Distansen, eller? - Nei, det har vært bransjen som har dratt meg dit.

Så jeg har vært veldig heldig å ha funnet sykt mye veldig bra folk, som jeg kan kalle mine beste venner, og som jeg har et eller annet form for hjem å komme til. Men det var for å ikke dra hjem til Norge hver gang, fordi jeg turnerte så mye i USA også, så kunne jeg på en måte dra hjem til L.A. da.

Men jeg bodde jo aldri der, jeg skiftet aldri adressen min, så jeg holdt meg på linje av å være der en viss tid i året. Så det var ikke noe annet spesielt behov eller desire for å bare åla i. Selv om det var sykt fett i starten og sånt, det var bare...

Ja, det var fett fordi det var far off, og det var vanskelig, det var nytt og alt. Men etter hvert så var det liksom sånn, jeg digger ikke å være der, jeg føler meg ikke i en måte hjemme i LA, men jeg har masse jobb her, jeg har venner. Jeg har det jo kult her, og jeg hadde en sykt bra setup med tanke på

etter hvert da, hvor jeg bodde og sånn, jeg bodde jo på liksom luftmadrasse og sofa i hvert fall de tre fire første årene nesten som jeg var der nå bodde jeg jo som sagt, jeg bodde jo ikke der men det var jo liksom det var jo månedre av gangen en måned og to måneder jeg bare bodde på skynsoffaen

Det var en kompis på Venice. Jeg bodde overalt. Det var bare de som tok meg inn. - En gøy liv da. - Ja, det var dritfett. Jeg liket det. Jeg husker jeg la ut på Instagram også. Det var et par år siden. Det var bare en veldig...

gratefulness, at jeg har liksom hatt så mye råfolk som har tatt meg inn da, som har på en måte gitt meg et eller annet form for stabilitet, eller et eller annet form for hjem underveis på den reisen, fordi jeg har liksom

Jeg dreit jo i hvor jeg sov og hvordan jeg kunne komme meg et sted etter det. Jeg skulle bare gjøre det. Jeg synes vi fortsatt på sofaen.

Det jeg skulle si var at jeg hadde mye bra set-ups etter hvert. Det var vel for Convenience-ens skyld at jeg fortsatte å være der.

Men jeg var i New York, inne i alt det her, og var der et par måneder og sånn, og så bare, shit, det her er sykt fett, og jeg fikk så sykt mye gjort, og jeg følte meg litt mer hjemme der. Hva slags jobber er det som venter på deg i New York, eller du kan gjøre der, og så ta eksempler som folk kan relatere seg til, og så er det...

Jeg føler at vi kanskje ikke har snakket om noe av det jeg gjør. Folk som kommer inn i den podcasten, de vet egentlig ikke hva jeg gjør i det hele tatt. Men jeg gjør jo fortsatt artister og sånt.

Jeg har jo turnert med masse artister som jeg fortsatt har dritgod kontakt med, men jeg greier liksom ikke å turnere på samme måte som jeg gjorde. Jeg har ikke sjans faktisk. Jeg var på en Chainsmokers turné for ikke så lenge siden nå, og det var liksom første litt lengre turné enn jeg hadde vært på siden covid-nessen.

Og en uke sleit meg helt ut. Jeg var helt ferdig. Det var ikke mye reising i gang i det hele tatt. Og jeg pleide å gjøre liksom... På det verste så hadde jeg nesten 300 turnédager i året. Så det vil si at det er typ bare litt over en måned, eller to måneder av hele året som jeg ikke er på turné. Eller skytefestival og sånne ting. Så det var bare den...

søvnene jeg fikk fra flyturene over til neste turné eller hvis vi gjør bussturné så fikk jeg jo sovet

- Bødder ikke kroppen i det store og det hele? - Jo, sikkert ikke. Det var mye annet. Det var masse andre faktorer også med tanke på at man ikke behandler seg selv så veldig bra. Men det var en hårfilmbalanse med å komme unna med et eller annet måte, eller hvor hardt man kunne pushe det.

Så søvn var det som ble valgt bort først, for man greier så lenge man spiser og drikker vann og gjør de tingene, så overlever man, så greier man. Og når man er i tidlige 20-årene, det er bare...

du kommer unna av alt, ikke sant? Ja, det gjør det. Det er bare, ja. 30-årene blir bare rarere, og 40-årene... Ja, men det gjør det, men det er også fordi det mentale switcher opp da. Man blir litt sånn for gammel, for dritt også. Da på en måte bare finner man seg i alt, og man setter seg selv i veldig mye heavy situasjoner, fordi man bare vet at man kommer unna av alt. Det er litt sånn, det er litt samme prinsippet med tanke på liksom, åja, nei, jeg kan jo bare liksom slenge meg ut fra det...

stupe her, fordi jeg vet at jeg har kommet unna med det før, og kroppen min takler det. Så det er litt sånn samme prinsippet med å bare pushe, og bare være på den der linja av sånn, å nå knekker jeg, å nå går det bra. Så jeg begynte å... Få litt mer rutiner liksom? Ja, nå har jeg mye mer rutiner. Så det er jo derfor jeg flytter også, det er sånn

ha nye rutiner og nytt kapittel og alt liksom. Det turnerlivet og sånn er faktisk i the past. Det er litt sånn rart å si det, men jeg er liksom ferdig med det, men jeg kommer til å hoppe. Er det en fet artist eller noen som jeg har en drittbra relation med,

så kom jeg til å hoppe på, men jeg gjør ting på en helt annen måte nå. Det jeg gjorde da var på en måte, alt var nytt og fett og stort, og det ble nesten en samlebånd. Man stakk på jobb og så bare pusha hvor mye kunne man gjøre. Så jeg stilte ikke så mye spørsmål til kunstaspektene, hvis du kan kalle det inni turnéfotografi og sånn, men

Man ville bli mer konsistent og ta bedre bilder selvfølgelig, og på en måte bli bedre å navigere rundt det man gjorde, og jobbe med større og fetere artister i sine egne øyne. - Når du er på sånne turnéer, tar du X antall hundre eller tusen bilder for dagen, og så sitter du og sorterer, er det på en måte det som drainer deg mest? - Ja, typ. Det er jo når

Når showet er ferdig, så må du jo gjøre akkurat det du sier nå. Og så var det jo på en måte en rapid pace med alt mainstream og sånn, så ting skulle ut kjapt. Så det ble jo bare en del av workflowen. Og det er jeg veldig glad for at jeg er veldig vant med, for det å levere noe sånn, det er det på en måte lett. Så man bygger opp en toleranse av jobb som er jævlig...

Så man kan putte inn i veldig mye andre ting man gjør. Men ja, når de går og legger seg, så sitter jeg og redigerer. Det er veldig mye sceneshow også. La oss si at man turnerer med en DJ, og de spiller alltid sist. Sist i noen land er fra fire til fem. Sånne ting. En ting er på en måte, det er ikke sånn, oh shit, hvis man har den døgnrytmen, men på turneret så er det

er det ingen døgnrytme, for alt går i ett. Så man sover bare når man kan. Det er sånn young man's game da. Det blir litt sånn young man's game.

Uten tvil, og det er sykt å se, for jeg har en del litt eldre du som faktisk gjør det fortsatt. Men det skal sies at gjør man bussturné, så kan man sove. Flyturné er det verste, for da bruker du tiden på fly. Den tiden du bruker på fly i bussturné er egentlig bare å komme seg fra venue til venue. Det vil si at du sover jo mens bussen kjører. Så det er sånn at når showet er ferdig, så setter man seg i bussen, og så jobber man på bussen.

og når du på en måte er ferdig da så kan du egentlig bare sove til du våkner opp da men du skal på en måte være oppe når artisten er oppe sånn tilfelle det på en måte er noe som skal skje nå eller sånne ting men det er veldig sånn kontent når man er på lange turnerer så alle respekterer det liksom så sover du til du våkner opp da men så det er ikke like tungt men

Jeg føler at det som på en måte er tungt nå, er bare at jeg ikke er i det mentale spaceet. Jeg vil det på en måte ikke nok, og så har jeg fått smaken av hvordan jeg kan gjøre det kanskje bedre og mer sustainable med andre ting. Så jeg har ikke den motivasjonen lenger, og da er det sånn, med en gang du...

bli like sliten på en uke som du gjorde på en måned før. Da er det noe galt, ikke sant? Og da gjør du kanskje ikke det du faktisk er hyppet å gjøre. Og jeg føler at jeg har vært veldig flink til å høre på de instinktene og de sidene av meg selv. At det er sånn, ok, hvorfor er jeg så sliten nå? Eller hvorfor er jeg så demotivert nå? Eller

er dette faktisk det jeg er hyppig på å gjøre? Det skal sannsynligvis sies at jeg gjør masse ting jeg ikke er hyppig på å gjøre hele tiden. - For eksempel hva da? Regnskap? - Jeg har en regnskapsfører, men

det kan være alt fra små ting, det kan være fra å klippe en sånn liten drittting til å rydde her, eller skanne kvitteringer for denne siden. En godt betalt jobb da, kan det falle inn i det og spørre om du egentlig ikke vil gjøre det, men faen, eller? Ja, men da blir det for en greater good, det kan du ha på en måte en sånn målestokk, sånn er det fett nok? Er det nok penger? Og på en måte har jeg på en måte en

mulighet til å, hva skal man si, ha noe beneficial med tanke på videreutvikling eller kontakter eller sånne ting. Så veier man opp via der. Og hvis det faller mellom noen av de, så er det ikke vits å gjøre det. Så man må liksom pikke sine battles, men selvfølgelig, penger er jo motivasjon det også, men jeg har på en måte

Jeg har hatt perioder der jeg bare har jobbet for penger også, og det er dritslitsomt. - Du føler deg bittelitt skittende horet også. - Det er spesielt når man jobber med noe kreativt også, så føler du at du underseller deg og horer deg litt ut på den måten.

Det er mer det at det er dritslitsomt å bare ha penger som en motivasjon. Det er for meg i hvert fall, og jeg føler nesten for alle andre også, men selvfølgelig er det folk som bare har motivasjon til penger, og de lever et dritgodt liv fordi de gjør det sport av å tjene penger. Men jeg bryr meg ikke nok om penger til at hvis det er den eneste motivasjonen, så sliter det meg ut på en måte.

Så jeg kan gjøre det over en viss periode eller en viss antall jobber, men etter det så er jeg helt kjørt. Jeg gjorde det også før utstillingen i fjor, så måtte jeg gjøre masse andre jobber også og bare kaste meg på ting.

Det var bare på grunn av at jeg trengte penger inn til kunsten min. Da sleit jeg meg helt ut før jeg kom meg til utstillingen. Da var jeg allerede helt i underskudd. - Det er jo veldig digg, for å komme dit må man ha litt penger for ikke tenke så mye på penger. Det er det som er paradokset. Alle som har, skal vi si,

side hustle ambisjon, eller å skape noe for seg selv, så er det sånn typen

Jeg tror det er veldig dårlig det å si opp dagtidjobben din, eller si opp de fast, det er på en måte pengene kommer inn. Jeg tror det er veldig lurt å bare holde på det, la de pengene komme inn til du har nok, og at du også kan faktisk gå all in, eller få satse mer på det sideprosjektet ditt, eller det du har lyst til å gjøre noe ut av. Jeg synes akkurat det du sier nå er veldig interessant, for det er veldig mange forskjellige måter å gjøre det på. For det er veldig mentale aspekter, selvfølgelig det å sette seg opp

som du snakker om nå, er jo selvfølgelig super sustainable og safe og på en måte sånne ting, men det er noe skjerm i å på en måte bare kaste seg ut i det. Og jeg har på en måte en sånn synergi som inntil for eksempel hippofærden i USA eller whatever, så er

det er folk som kanskje kommer fra ganske dårlig kår, og hvis de ikke greier det her, så får de ikke de penger til familien til å brøffe. Og det å ha det presset, det er ikke veldig sunt, fordi jeg har også følt på det å... Det er dritslitsomt å være blakk. Ja.

det tar på helsa, liksom. Og hvis du er det, så er ikke det bra for kunsten eller jobben din eller sånne ting. Men det er noe med det, når du virkelig må gape etter pust, hva du greier å få til da. Det er liksom sånn, hvis man går til sånne amerikanske motivatorer, som du ser, sånn her, «You need to want this as much as you want to breathe!»

Men det er noe, altså det er jo alle de klisjene som de snakker om er jo sant, de er jo bare at de setter det veldig på spissen. Men det er noe veldig interessant med det mentale gameet av det, når man virkelig må

Det er sånn, du har ikke noe valg på en måte. - Det har du jo ganske demografisk, sånn forskjellige utgangspunkt da, for jeg tenker sånn tenåring og ung 20-åring, så er det mye lettere å si sånn, "Ei, fuck skole, fuck." Da kan vi snakke litt om din story da, for det er det jo,

Da er det jo også både sinnet ditt er lettere å ha mindre bekymringer for fremtiden, og årene går mye saktere på en måte, mens når det er slutten av 30-40-årene, man skal prøve å breake på noe da. For eksempel forfatter er jo ofte veldig gamle, sånn 30-40-50-årene. De bør kanskje ikke si opp sine faste jobber, og heller kanskje beskrive på disse bøkene på kvelden, og blir de bra, så kan de jo omside si opp noe etter hvert da. Så det er litt sånn på en måte, hvis du er eldre, så er det nok sikkert lurt å holde julen i gang med det huslån har, og unger og alt noe sånt, mens det er sånn,

tenåringer og 20-åringer bør, det er enorm trygghetssøking blant tenåringer og 20-åringer, at de har utdanning, har lyst til å få seg hus og familie så fort som mulig, at det er veldig mye som får på plass, alle disse viktige hjørnesteinene før livet kan begynne, mens tenåringer og 20-åringer, du får ikke tilbake en liten del av livet, hvor du bare kan

gjøre hva faen du vil. Du kan leve på madrasse og reise verden rundt åretsvis, teste ut hva du faktisk vil gjøre med livet ditt. Det er den eneste vinduet du har til å gjøre det. Med likesinde i tillegg.

Det er litt spesielt, og det er jævlig trist å skusle bort på at du sitter og bare skal følge en plan om utdanning, jobb, familie innen 30 år. 100 prosent. Og så sprekker du, og så blir du helt gjerne i 30-årene for du har ikke levd livet. 100 prosent. Det er veldig viktig å minne folk på det der også. Det er liksom sånn,

Jeg snakker en del med kids, eller folk som er yngre enn meg. Jeg er jo rundt masse folk som er rundt 20 år søg, og det er sykt fett å se folk som bare

typ gjør litt som jeg gjorde da. Jeg sier ikke at det jeg gjorde er fasiten på ting, men det er sånn folk som bare kjører på som faen. Bare snur seg ikke tilbake og bare går i en vei, og så bare gjør de en ting, og så finner de en ny ting, og så finner de en ny ting igjen og sånne ting, og så bare ting på en måte bare ordner seg da. Så det å bare være ute der og gjøre noe, og gå for noe, er jo...

En ekstrem fet prosess. Men hva gjorde du for noe? Slutta du på videregående midt i det? Ja, etter første videregående. Da var du ferdig? Da var jeg ferdig. Da var jeg faktisk dønn. Hva skjedde da? Jeg var helt ferdig, altså. Hvorfor sitter jeg her, liksom? Ja.

Visste du hva du ville gjøre? Jeg drev med foto da også. Jeg måtte si nei til litt turer og sånne ting allerede da. Jeg skulka veldig mye. Skulka, det er fett ord. Det er fett å si noe om. Jeg skulka mye. Jeg møtte ikke opp. Jeg skulka mye før jeg ble milliardær, husker jeg. Ja, det var det. Råsetning.

Nei, jeg var veldig lite på skolen fordi jeg var ute og tok bilder. Jeg drev ikke med annet tull. Jeg var faktisk bare på skolen som regel, fordi jeg tok bilder. Det var med snowboard og sånne ting som jeg tok bilder av. Vi var som regel ute sent på natta og sånn.

Jeg tok bilder av det når vi prøver for norske terms her, men i for norske terms bruker jeg et engelsk ord. Nei,

Vi var egentlig bare ute og hittet street trails. Vi tok bilder av at gutta slaget på rekkeverket. Fordi vi måtte gjøre det på natta fordi da ble vi ikke rettesatt og tatt og sånne ting.

Så det gjorde at alt jeg døde ut med var som regel litt fucked. Men det her var jo mest på vinteren. Og så var det jo skrittbord på sommeren. Så jeg var hypp på å være ute og ta bilder hele tiden. Jeg fikk veldig lite utavhæret på skolen. Jeg gikk på mediekommunikasjon.

Og det var ikke det at jeg liksom, hva skal man si, ikke følte at jeg kunne ha en progresjon på skolen, men det var liksom ikke noe, det var ikke så veldig mye rom for på en måte, ja, kanskje det jeg holdt på med da. Fordi jeg hadde allerede tatt bilder i, ikke sant, det er sånn cirka 6-7 år, når jeg på en måte kom inn der. Og jeg hadde liksom allerede begynt å gjort litt sånn småjobber og sånne ting. Og bare...

Det var ikke så mye som hentet, jeg bare satt og gamet. Satt og gamet CS og Far Cry og Trackmania. Det var bare dårlig bruk av tid. Og heldigvis var jeg ekte med meg selv og bare så det. Så jeg overbeviste foreldrene mine. - Hva sa de for noe? - Det var ikke noe hard battle, men det var litt sånn... Selvfølgelig når du er første som sier det i familien også,

det er jo ikke så veldig vanlig heller, så selvfølgelig, jeg er veldig glad for at de på en måte tok den veien de gjorde, eller sånn, de ga meg rom for det, men at det var sånn, ja,

det her er litt sånn, det her er seriøst på en måte. Det er en generell studiekompetanse, er et ord som følger med meg i livet ut. Det er jo gnagelig den der, kanskje foreldre skal sette foreldre i sin posisjon, enten så blir jeg en stjernfotograf, eller så blir jeg en narkoman. Ja, sånn faen. Og da var det liksom sånn, jeg hang jo rundt gjerne mye forskjellige ting på den tiden også, så det er liksom sånn,

Jeg sier ikke at... Det var ikke bare gode innflytelser. Nei, det var ikke det. Så...

Men jeg hadde begynt å få tunnelsyn der. Jeg har et intervju der hvor jeg sitter, vi gjorde en skoleoppgave, der jeg sitter og bare, ja det hadde vært kult å leve av fotografi og sånn. Da er jeg 17 år eller noe sånt. Og så år etter, når jeg flyttet på skolen, greide jeg å oppbevise folk,

Det var mer sånn, ok, enten slutter jeg eller så møter jeg ikke opp på en måte. Det var sånn, jeg kan ikke være her. Og det var liksom jo,

gjorde jeg det etter første videoene, og så hadde jeg nesten 250 reiser den året etter. Det var snowboard nesten utelukkende. Var du med på de der, det tror jeg oppdaget på 2010-tallet, da var vel du i 20-årene, for du har 92 barn, hvis jeg har regnet meg riktig frem nå. Var du med og lagde de der ekstrem...

Jeg vet ikke om det var skivideoer, eller det var veldig mange sinnssykt høy kvalitet på norske ski og snowboard videoer som kom på het igjen. - Ja, det var Field Productions, og så er det Factor Films, og så hadde du... - Det var helt de skifilmene igjen, dokumentarene som var veldig populære på YouTube akkurat da. Husker du det? Det var sånn... Filma veldig mye i Norge og...

- Det høres ut som det er field productions vi snakker om nå. Det er de som har laget Axel-dokumentaren nå. De laget Open Your Eyes, Eyes Wide Open, Supervention. - Kanskje det var de der? - Supervention var litt lengre ute da. Den tidslinjen vi snakker om nå er på en måte sånn

Da var det bare lekomor, nesten. Men det var da det begynte å bli litt større produksjoner etter hvert. Men ja, det var Snowboard som tok meg rundt, og jeg vokste opp med Stål Sandbæk og Alexander Østring, som er to av verdens beste snowboardere. Så...

Vi på en måte fulgte hverandres progresjon der, og så begynte jeg jo selvfølgelig å reise sammen med de, og så var det landslaget og sponsorene der, og sånne ting, så det var liksom, jeg tjente jo veldig lite penger, men jeg fikk jo ting dekket, ikke sant? Jeg fikk blitt sendt rundt, så sov jeg på en måte der jeg kunne gjøre det og sånne ting, så det var liksom...

Jeg har alltid vært godt vant, men egentlig bare alltid finessa, sånn ok, man vil litt, så finner man alltid en måte å komme unna med det på, uten å betale så mye penger.

Og det er liksom sånn, eliminerer man utgifter så trenger man jo ikke tjene så mye penger. Greie. Så det har på en måte alltid vært med meg sånn sett, så jeg fikk liksom, hadde alltid en eller annen innpass et sted da. Også i og med at man hadde et kamera og hadde et eller annet man kunne provide, så på en måte, så liksom hvor mye jeg har på en måte betalt i bilder på en måte, eller sånn veldig

Loki indirekte er jo liksom sykt funnig å tenke på. Man har liksom alltid et eller annet sånn en joker og bare sånn, jeg kan jo ta noen bilder hvis jeg kan bli med liksom. Så ja,

Så det var sykt fed tid. Jeg fikk en tjuvstart på ting. For det er som vi snakket om med 20-årene. Det er en gulltid når det kommer til det. Med tanke på energi,

timing og worries og alt sånt. Fryktløshet også, du har på en måte ingenting som skremmer deg, alt bare virker spennende og du kan angripe det. Helt rått. I og med at jeg sluttet på skolen da, så hadde jeg kanskje to-tre år bøffer på å lade opp til de 20 årene også, hvis du skjønner hva jeg mener. Da hadde jeg på en måte virkelig ikke noen worries mot de årene der, før jeg på en måte gikk inn i

Ikke noen worries igjen, men bare med mer erfaring, energi, alt egentlig. Når jeg først fikk det momentet jeg fikk i «Wherever that was», så kunne jeg bare hoppe på i ståltro at jeg kunne gjøre en god jobb, eller at jeg kunne komme unna med det.

Så det var den fryktløsningen selvfølgelig. Det var veldig naturlig. Jeg skulle ønske jeg filmet en hel dokumentar om meg selv og snakket i kamera om følelsene mine på den tiden. Jeg vet ikke hva jeg tenkte. Man gjør jo bare. - Det er det fineste med tiden, man gjør bare. Stil ikke seg så mye spørsmålstegn om ting er rett eller galt. Det merker du sikkert når du blir heldig nå.

At du er veldig mye med på sånn, skal jeg gjøre dette eller dette, og går rundt på det, og kan få dårlig samvittighet av å velge feil og masse sånt. Det der greiene med å bale var mer og mer på seg, hvis man ikke finner ut å lage noen prinsipper for seg selv. Ja, det er instinkt, og man er sin egen verste finner, som regel, alltid. Og det er...

Når man er sykt ung og handler av instinkt, jeg snakker masse om instinkt, og jeg synes det er dritinteressant, fordi instinkt er så sykt bak det egentlig. Hva egentlig instinkt er. Snakker vi kanskje om intuisjon også? Ja. Intuisjon og instinkt er jo kanskje egentlig det samme. Intuisjon er vel en...

akkumulasjon av erfaringer du har gjort opp gjennom livet ditt, som du vet hva du skal... Du fotograferer intuitivt, du sitter ikke og tenker deg nøye om foran hvert fotografi, du bare gjør det som en fotballspiller, du vet nøyaktig hvor du skal stå og når du skal ta bilder. Det er vel intuisjon i mitt hod. Ja, det er typ det samme jeg mener med instinkt, egentlig. Det er det samme med...

når man er kid, hvor stor den, eller hvor sterk det instinktet vårt står. Vi vet jo på en måte ikke noe ting. Det er liksom fordi...

Det er bare en indre glød som bare gjør at vi gjør, og så gjør vi ikke ting vi ikke er hypp på å gjøre. Sånn er det bare. Det er ikke det at du er sånn, «Å, jeg vil ikke gjøre det fordi...», og «Å, jeg burde ikke gjøre det fordi...». Det er kanskje sånn, «Å, jeg burde ikke gå ut i veien fordi jeg blir påskjørt for det sa mamma...», men annet enn det er det på en måte ikke noe... Det stopper tanken.

som en gang du går fram og tilbake mer enn tre ganger, så er man jo på en måte, hvorfor gjør man det? Man vet jo egentlig. Så jeg føler at den indre pekepinnen som man har når man er ung, mister man etter hvert, fordi man på en måte, eller man mister den egentlig ikke, man bare forvirrer den.

når man på en måte kommer litt oppi der, fordi det er flere faktorer som spiller inn, når man egentlig bare kan fortsette å handle av instinkt. Og det her kommer litt tilbake til hvorfor jeg flytter og hele den sirkelen der, fordi det er sånn,

Jeg prøver hele tiden å finne tilbake til sånn jeg gjorde før. Jeg sier at nå har jeg nye, dritbra måter å gjøre ting på, men det er akkurat den følelsen der. Jeg snakker masse om de...

sammenlignet med sport og sånne ting. Akkurat som du sier med fotball, der ting går så fort at du må handle av instinkt. Hvis du overtenker ting så er du for treg. Det er litt den samme flowen som jeg er hypp å ha i det jeg gjør. Det er selvfølgelig noe ting som krever mye lengre prosesser, eller tankeprosesser, eller praktiske prosesser. Det er helt fair, men der man greier å

ta det til et sted der du egentlig bare har gjort det av pure instinkt, som musikk og sånne ting. Men overtenking og den perfeksjonismen som vi snakket litt om, det var sånn

Da handler det kanskje ikke like mye av instinkt. Det er selvfølgelig at du skal stille spørsmål underveis, og det er en prosess, men til syvende og sist er det kanskje det der hvor det er noe veldig pent med når man greier å komme på en idé for eksempel, og gjøre den med en gang, og så bare close den.

og så på en måte move on, så er man på en måte i en litt sånn heat at the moment, der hvor på en måte essensen i det, der hvor ideen kom fra, er. Og hvis man på en måte bygger for mye oppå den noen ganger, så på en måte forsvinner den essensen der hvor den egentlig kom fra. Og det synes jeg er veldig interessant med på en måte alle de moves man gjør da, generelt.

at man desto mer man kan handle av instinkt, desto mer naturlig flow kan man ha og desto mer man går med den og jobber hardt oppå det så kan man det på en måte få til hva som helst fordi det som det man ikke får gjort

Det er ikke ment to be, for det var ikke i linje med det i det hele tatt. Det var ikke i instinktet ditt. Jeg føler at den er en...

Jeg føler at den er en sånn superessensiell ting for at jeg på en måte skulle følge instinktet mitt. Som jeg så vidt nevnte, så var jeg i New York og jeg la i en bagger der og bare jeg kommer tilbake og sånne ting, og så ble jeg dratt igjen i

Det var veldig instinkt, men det var også moment. Alle disse tingene spiller inn hvor man navigerer, men jeg havna i LA da, var det riktig at jeg havna i LA? Det var sånn det var. Men de tankene og den prosessen begynte i New York da. Jeg hadde sikkert ikke flyttet til New York hvis jeg ikke hadde hatt de månedene i New York der jeg sa jeg skulle flytte dit.

Men det var bare ikke tiden for det, men nå har den kommet rundt, og så nå er det på en måte riktig, og da er det veldig viktig å feede det, selv om det er veldig mye annet grunner til at jeg kan liksom

argumentere for at jeg skal flytte til New York. Jeg og dama har gått frem og tilbake i masse, lagd Excel-sheets. Men til syvende og siste er det på en måte instinkt og intensjon som

som på en måte ligger der i bånden. Hva synes du om denne yes-man-mentaliteten? Man skal jo ikke si ja til alt, men jeg har en kompis som jeg har referert til mange ganger i podcasten her, som prøvde å praktisere et sånt typ. Hvis jeg sier til deg, skal vi gå en tur etterpå, eller skal vi stikke og spise, eller skal vi stikke på fotballkamp, eller har du lyst til å gjøre ditt, har du lyst til å gjøre datt? Hvis jeg kan tenke ja, hvis faen har lyst til det med en gang, så sier han bare nei. Så det er sånn type at du ...

Sitter ikke og dvel med ting. Det er bare sånn du kjenner på mange som bare har lyst til å gjøre det. Det tror jeg har lyst til å gjøre. Det er det ene, og det andre er jo også det der med å si nei. Det er jo også en veldig sexy ting i kulturverden og sånt. Hvis du sier nei, så blir folk enda mer keen på å ha deg eller jobbe med deg. Fordi du gjør deg litt kostbar og sånt. Hvordan setter opp ja og nei beslutningen dine? Det er som du nevnte nå. Jeg føler at det

Skal du stikke å spise, eller skal vi stikke å gjøre det? Greier du å si nei til det du ikke har lyst til å gjøre? Ja, jeg gjør det bedre nå. Fordi nå har jeg ikke tid, og jeg har ikke energi. Tid er kanskje det ...

Jeg føler meg, akkurat når jeg sa det nå, ikke på noen dårlig måte, men jeg er sånn, shit, jeg har blitt ganske gammel. Når man blir eldre, så har man ikke tid. Man gjør kanskje enda mer ting og større ting, og man er hypp å sove. Før var det bare samme vann når den søvnen kommer.

så det på en måte så har man plutselig alltid 20 timer i døgnet liksom men ja, man har liksom ikke tid så jeg føler at jeg er nødt til å være flink til å kurere tiden min de timene jeg har øynene mine er oppe så det spiller inn kanskje den største faktoren når jeg på en måte sier nei til noe for jeg er bare sånn jeg har ikke jeg har ikke jeg fysisk har ikke tid til å greie å gjøre det på en måte så

Jeg føler at det er mye bedre å kurere det nå. Selvfølgelig, det jeg ikke ville gjøre nå, er jo en stor del av det. Men jeg føler at jeg kan back den med, jeg har faktisk ikke tid. Men det er fordi at jeg har bygd egne ting, og ting jeg er hypp å gjøre. De står så sterkt, og det er så mange av de tingene nå, heldigvis, at jeg ikke kan back det.

at kommer det inn noe som jeg ikke er hyppig på å gjøre hvorfor skal jeg bytte ut den ting jeg er hyppig på å gjøre med den ting jeg ikke er hyppig på å gjøre skjønner du hva jeg sier men så er det selvfølgelig andre ting med penger eller whatever men det er sånn ok, da er det for the greater good da kan jeg gjøre enda mer ting enn de jeg er hyppig på å gjøre senere så det er en oppveiingsprosess men ja, jeg føler at jeg er bedre til å si nei enn før, absolutt

Men tilbake til New York, det var jo en fin 38-minutters detour fra det vi egentlig skulle snakke om. Så du var så vente på det. Men de podcastene er liksom, det er vel tre timer under. Ja, det er helt rått det. Bare så vente på det i New York og jobber og den type ting, det var det vi egentlig, og så betrok vi på en skikkelig detour. Jeg skal sidetracket igjen, men det er sånn,

Jeg føler at det å snakke i punchlines, jeg tenkte når jeg skulle komme inn her også, kanskje jeg skal prøve å snakke litt mer i punchlines, for å greie å holde ting litt kort, for man blir så giret av å snakke om en ting, og så sier man egentlig mye mer enn det man trenger å si. Man har egentlig sagt det man skal si, men man adder og adder på. Men anyways, det har jeg gjort hele podcasten. Men ja, New York...

Hva slags type jobber er det som kan du velge over akting eller har du en jevn strøm som kommer inn via agenter, hvordan funker det her? Jeg har ingen agent jeg har ingen som jobber for meg jeg jobber litt med Martin Schiller men det er ikke noe spesielt i den leinen i det hele tatt det er jeg som alle de jobbene jeg har fått selvfølgelig så er det via folk, men de har kommet direkte til meg så

90% kanskje. Og så jobber jeg litt med idolux og sånne ting på modell. Hva er det for noe?

Det er et modellbyrå. - Åja, jeg trodde du var en sånn postitur her. Hva kan sette opp i look-n-eel? - Jeg gjør litt sånn modellgreier, men det er også rettet mot Instagram og samarbeid og sånne ting. Men New York blir veldig spennende å se. Jeg har ting, jeg har vært der, og jeg har artistene mine, og jeg har labels eller whatever.

har jeg jo andre folk, eller liksom, stailister, eller, andre folk, som på en måte, kan generere noe, min vei da, som tror på meg også, så, jeg hadde ikke liksom, hatt like ståltro, på en måte, min vei, hvis jeg ikke hadde hatt det, men det er liksom, igjen, alt i sin tid, så jeg føler at det liksom, jeg har, essential,

essensielle folk i de forskjellige på en måte litt her og litt der og så er det på en måte min oppgave å komme dit og gjøre det jeg på en måte alltid har gjort og bygge og og

gjøre i jobben min generelt. Men det er ikke bare i foto da, så jeg har gått inn i mer konsulentroller og kreative roller eller produktdesign. Det er veldig sånn, jeg føler at alle de rollene jeg nevnte nå er veldig mye potetroller egentlig, for det er sånn

I og med at jeg har gjort så mye forskjellig opp igjennom, selvfølgelig mest foto, men jeg har fått synlig mye innblikk i så mye bransjer. Så jeg vet hvordan så sykt mye fungerer. Så jeg er på en måte...

kan bruke den erfaringen jeg har da, inn i disse rollene jeg snakker om nå. Så det er liksom øyet mitt er veldig trent, og liksom smaken min, og social skillsa, eller altså whatever, så jeg føler at det liksom alltid er på en måte, det er en sånn

For eksempel konsulentrollen er en veldig supine rolle, og det er digget. Jeg kan bruke så mye forskjellige måter. - Hva er din vurdering av dette? Hva skal vi gjøre med det? Farger? - Nettopp. Det er sånne ting. Det har vært veldig tungt å være... Jeg har vært i produksjon, det vil si tatt bilder, eller vært i produksjon i 15 år. Jeg har jobbet med det i 12 eller 13 år nå.

Det er liksom siden jeg sluttet på skolen. Så jeg har liksom produsert en

enorme mengder med ting, ikke sant? Og det har dritfett, og jeg har liksom digget det. Men sånn som det er nå, så synes jeg det er kanskje kulere å ikke være i produksjon, men jeg tar veldig pride i å på en måte finne ut av ting, eller kunne ha en ny output for det. Og selvfølgelig være involvert i produksjoner, men ikke stå og produsere alt selv, for det er jo veldig sånn, jeg har gjort alt for mye alene,

Og det å jobbe i team har vært dritfett å få nye erfaringer der. Jeg føler at jeg skulle vært mye flinkere til det. Hvis det er en ting jeg kanskje angrer litt på, er at jeg ikke har vært enda flinkere å jobbe i team. Tidligere? Ja.

kanskje nå jeg må skrive ned på blokka mi jeg kan komme inn her og være sånn du skrur på alle kameraene og du gjør alt her men hvis man greier å delegere og finne folk som selvfølgelig føler et eller annet form for eierskap og

og at vi skaper noe sammen. Det er et sykt fet prosess, og jeg har alltid fått innblikk av det, og jeg gjorde masse musikkvideoer den perioden også. Det er større teams, det er presisjører, klipper og lyser, man skaper noe sammen. Du gjør det du er best på, man kan ikke være best på alt, men man kan komme unna meg veldig mye selv.

Og du har spesielt nå også så er det nye kids, de kan jo alt. For det er YouTube og Kermi, de kan filme og klippe og 3D og alt mulig. Det er helt konge, men de har fortsatt ikke den erfaringen på samme vis. Den går over tid. Men jeg sier at det å ha innblikk som de for eksempel har også,

det er jo mye lettere å delegere ting senere. Det er sånn, jeg har klippet, jeg har gjort det, og jeg har gjort det, og jeg har liksom vært, nå har jeg liksom, et eksempel som er kanskje godt som vi snakket om, det er liksom foran og bak kamera, ikke sant? Jeg har vært masse foran, og jeg har vært masse bak, ikke sant? Så de går jo hånd i hånd. Så når jeg er bak kamera, så vet jo jeg hvordan det er å være foran, så jeg kan delegere deg foran kamera bedre, og andre veien.

så det har på en måte vært kanskje den mest åpenbare måte connection som jeg kan bruke erfaringsmessig men det går til så sykt mye annet også så nå har jeg produsert masse klær for eksempel for utstillingen sånn merchandise og sånne ting og

vært i masse designprosesser og jeg liksom vet hvordan fabrikker fungerer liksom agenter med techbacks og set opp sheets og hvordan ting skal gjøres med samples og liksom ikke sant så når jeg skal gjøre en

ha en konsulentrolle der hvor de skal lage et produkt, så vet jeg hvordan den prosessen fungerer. Så jeg kan delegere og kommunisere hva jeg faktisk mener om en ting mye mer. Jeg synes det er den sirkelen som har kommet rundt nå, som har gjort at jeg har fått de nye titlene,

eller posisjonene, det har vært en jævlig sånn checkpark, det har vært litt sånn made it stemning på en måte, for det er sånn, å jeg trenger ikke å

Jeg sier ikke sånn at jeg downgrader produksjonsvitten i det hele tatt, men det å greie å jobbe smartere og ikke mer, det er på en måte en sånn nytt checkpoint. - Tilbake til når du er i produksjon, det er jo litt interessant med hvordan du har lært deg

Hva er dine prinsipper på hvordan du håndterer alle som skal fotograferes på et visst nivå, har jo gjerne store egoer, er kanskje en stor artist, kanskje en stor fotomodell, har gjort dette her tusenvis av ganger før, kanskje er motvillig, kanskje synes det er kjedelig,

Hva slags prinsipper har du lært deg til hvordan du skal håndtere store stjerner og egoer når det er din jobb å få det beste ut av det? Jeg føler at det til dels har hjulpet meg å downgrade mitt eget ego på en god måte. Selv om jeg fortsatt har noe ego igjen, og det er veldig naturlig, men jeg

det er ikke en bra ting å ha et ego. Du tar med ditt eget ego inn i et sesjon med et større ego? Ja, typ. Hva er ditt ego da? Hva er det som finner meg ikke dette her? Jeg skal ha det på min måte og jeg støtter broet eller har det. Det er mye faktorer når man begynner å snakke om ego, i hvert fall jobbsamling. Fordi

Jeg er på en måte rundt ekstremen av det, ikke sant? Og jeg sier ikke at Vin Diesel og GC eller whatever har store eger. Jo, det har de. Vi vet det.

Det er vanskelig å ikke ha det. Jeg er på norsk der, så bare snakk helt fritt. Det er mer sånn å beskytte det jeg jobber med. Det er ikke noe vondt ment, men man må huske på at i jobbsammenheng er man med å fide det egoet.

Så det at de har et ego er jo helt naturlig, fordi en veldig stor prosentandel av deres liv er jo å være i situasjoner der hvor folk rundt dem fider ego. Så det er veldig mange som greier å holde seg på baknivå. Alle jeg jobber med er dritrå mennesker, og de fungerer fullt i vanlige sammenhenger også, men det er jo selvfølgelig

det er ego som står og støtter her prøver du å bli venn med det hva er det du gjør social skills aktiv hva er det du kom inn på? jeg snakket en del om det også på den forrige podcasten og det er sånn jeg tror jeg liksom også er veldig mye mer bevisst på det nå noe annet på at jeg har fått det litt på avstand og hvor stor den sosiale aspektene det er

og jeg jobber jo med mennesker, ikke sant? Jeg sier ikke at jeg driver med humanitært arbeid, men det er det å på en måte sette seg inn i andres liv generelt, da.

å kunne jobbe så tett med folk. For det blir jo familie, ikke sant? Du ser disse folkene mer enn noen andre. Fordi du turnerer med dem, så du bor oppe hverandre, og det er liksom man ser hverandre hele tiden og sånne ting. Og så skal man jo skape noe sammen, og så skal jeg på en måte, jeg skal jo portrettere denne personen. Men jeg skal også, det er en fin balanse mellom å portrettere og på en måte

presentere denne personen som egoet sitt. Så det er sånn, hvor det på en måte møtes, har jo på en måte vært en veldig interessant ting, uten at jeg har tenkt så mye på det underveis, men det er en sånn

Jeg har bilder av artister der hvor jeg bare sånn, og dette er bare han, og dette er artisten hans, eller hennes. For det er liksom litt to måter å presentere det på, men det er også settinger, og selvfølgelig det er styling, og situasjon og alt mulig. Men det er på en måte det menneskelige aspektet bak det da. Det er på en måte at det

artisten min vet at jeg kommer til å, in my best interest, presentere og dokumentere deg på den måten du vil bli sett på, eller enda bedre, eller kulere, eller ærligere, eller whatever. Det er jo på en måte et veldig sterkt bånd, ikke sant? Og hvertfall når det er så mye som skal produseres og vises ut av det også, så er du med i veldig stor grad da.

og danne alt rundt denne personen. Man er jo i veldig mye forskjellige situasjoner sammen også, det er veldig mye sånn,

Det er for eksempel noen situasjoner som har gjort at den hendelsen eller sånne ting gjorde at de tok meg med på turné for eksempel. Det er veldig bindende ting. Hvis jeg skal turnere, jeg vil jo bare ha dope folk rundt meg som er bra, push forward, politlige folk.

Det er jo også, hvis du er det da, så har du en veldig stor sjanse for å bli, og på en måte ta bra bilder på toppen av det. Så det er jo en, jeg føler at det er en veldig stor pakke, eller mange bokserum og tikka da, for å på en måte være i den posisjonen jeg har vært i. For å på en måte, veldig sånn humble vei å hype meg selv opp. Så jeg føler at jeg er jo på en måte en, ja, jeg er jo en veldig,

Det er en veldig full pakke som gjør at jeg får på en måte en... Jeg får jo også på en måte... Eller egoet mitt blir fylt av at jeg blir verifisert av egoene. Hvis det på en måte make sense. Så ja, det er en veldig...

cool prosess og lærer ikke prosess av seg selv, fordi man lærer veldig mye om seg selv i disse prosessene, fordi man på en måte

Man er med folk, men er veldig alene i prosessen. Det er ingen av vennene mine, eller noen egentlig, som andre enn de vennene som jeg har hatt litt på turnéer og sånn, som vet hva jeg har gjort i det hele tatt. Det er en sånn synsikt, liksom egen prosess. Man har veldig sitt eget hode på den måten også, noe som jeg kanskje har tatt med meg litt for mye ut av turnélivet også. Men...

- Hvor personlig close blir du med de forskjellige? Hvis vi tar Justin Bieber for eksempel. - Bieber er jeg ikke close med. Han hadde jeg bare en sånn... Det ble jeg booket via Rory, som var med han på den tiden også, eller som er fortsatt med han.

Roy Kramer, og så var det på en måte en litt annen prosess enn de andre artistene. Og så kom jeg på en måte egentlig bare inn for å gjøre en jobb. Og han er mye mer skjermet også, selv om vi på en måte hadde liksom

alle vi, eller danserne og bandene og sånne ting og meg, vi sitter jo på en måte i rommene sammen, eller enten ser på ting før show, eller spiller fotball, eller er i bandrommet og sånne ting, men annet enn på en måte det, så er han veldig skjermet,

Fordi han på en måte, han kom jo bare til venue liksom, hva skal man si, det er mye logistikk og sånn, så det er liksom sånn, så når vi ses er det stort sett bare, eller er det bare på liksom før show og under show. Så det var på en måte en sånn typ pure professional relationship sånn sett. Og jeg var med han nå i Finland og

og Trondheim, når han var her. Det var også bare sånn, ja, hallå, hvordan går det? Det har jo skjedd så sykt mye i livet hans hos oss, så det var liksom sånn, vi stopper ikke å snakke noe. Men igjen, det er to forskjellige ting. Jeg er veldig content med å være han som ringes for å komme inn og gjøre en jobb. På en måte liksom, la oss få inn han beste til å bare komme inn

å gjøre sin greie og stikke på en måte. Og så har jeg på en måte de som jeg har selvfølgelig vært med veldig mye, som jeg har vært med, sånn som Drew i Chainsmokers, han bodde jeg hos i mange år. - Det er blitt mye closere. - Ja, det er mye closere. Og Jeezy har jeg vært sykt mye med også, og Kygo er jo liksom, jeg snakker jo fortsatt med han til D.S. Og vi har et veldig sterkt bond fordi vi på en måte kom opp sammen på en måte.

det er de første Cortella, første Ultra Miami og første pressbilen og første det er mye første så vi har på en måte et sånt bond der, men det er sånn igjen jeg er jo ikke like close som de som er mine altså day ones her det er to forskjellige ting

Men det er liksom sånn, det er mye, det er homies da. Men jeg har ikke opparbeidet meg noen beste venner, i en måte. Annet enn kanskje Drew, men igjen, det er liksom ikke bestevenn, i og med at jeg bodde også. Har du noen rutiner da, når du møter folk for første gang, for eksempel,

sier du navnet deres tre ganger eller et eller annet? Har du noen faste ting for å få i gang samtaler? For det er som en gang du møter noen. Røp dine hemmeligheter, hvordan kommer du inn hos din store stjerne? Det er jo gjerne andre mennesker i rommet og sånt. Man lurer på, og svaret er jo ofte at det er ikke noen tydelige, folk har bare sin greie, man gjør det intuitivt. Men det er på en måte sånn for å få...

lage en slags rapport eller en god stemning med en gang, og ikke gå forbi det ukjent filtret. Absolutt.

- Nei, rutinen min er egentlig å bare ta det veldig slow. Og det er kanskje grunnen til at jeg nevnte det med Beaver, at det var på en måte bare profesjonelt, for jeg er bare sånn, jeg er her for det, og hvis det som skjer, det skjer, jeg er ikke noe pusher, jeg spurte ikke om å ta noe portrett, jeg spør ikke om noen ting, jeg bare er der. - Du har lipa da for eksempel? - Hva sa du? - Du har lipa, hvordan var det samarbeidet?

Det er så mye forskjellige prosesser hvordan vi møter folk. Det er det samme som å hvordan møtte du Jarle? Det er egentlig samme prinsipp, det er bare at disse personene er jo mer skjermet selvfølgelig.

Men når man er rundt i kretsene også, så er det på en måte nesten like naturlig som alt annet. Bare at selvfølgelig det er jo folk som kurerer hvem de har rundt veldig mye. Så ak, at de er veldig vant med at noen som er rundt vil ha noe fra dem, eller være rundt dem på grunn av et eller annet. Og ikke bare fordi at de er hyppig å bli venner, eller at du synes det er en bra person.

Det må man ta til seg, at man har en litt annen approach, desto slowere approach nesten, for min del. Mange på en måte

er litt sånn, hvis du er i en viss posisjon, så kan du egentlig bare være veldig loud, og så kan du bare, hva skal man si, få oppmerksomheten sånn, og så blir man homies via fordi, bare, ja, whatever. Men for min del så er det litt sånn, jeg føler at jeg har ganske samme approach når jeg kommer inn i et nytt rom, egentlig også. At jeg bare liksom, jeg liker å se han, og jeg liker å lese, og jeg liker å

bare føler på energien, så er det rom for det, så er det rom for å være litt mer høylytt på den måten. Men hvis ikke, så tar jeg bare den plassen jeg trenger å ta. Men du og Lipa, du møtte jeg i New York via...

Vi er Drew egentlig, vi er Chainsmokers. Det var egentlig før hun potte blåa i det hele tatt. Hun var på en måte litt sånn, hun spilte jo litt shows og sånn, men hun var ikke stor i det hele tatt. Og så bare, ja, endte vi bare å snakke sammen, og så, jeg vet ikke, jeg husker ikke, jeg tror vi bare exchanged numre, jeg vet ikke hvorfor, men også bare...

snakket vi en del sammen, og så møtte jeg henne på en, prøver jeg å backtrack her, jeg møtte henne på, vet ikke om det var det første, kanskje, jeg møtte henne på et radioshow i et eller annet sted, et eller annet stat. For mange stjerner, for mange møter. Ja, men det er mye turer også, hvis man greier å place det. Jeg var faktisk med Austin Mahone,

som er en barnesterne, men turnerte en del på den tiden. Sykt råd dude, bare sykt skikkelig kjernekar, så jeg digger å være rundt ham. Så...

Jeg var på det radio showet, og så spilte du Ali på også. Og Aaron Carter spilte også faktisk, bare for å sidetrack her. Det var skitt, stakkars. Det går ikke så bra med han også. Nei, det var litt trist faktisk. I hvert fall når man har den relasjonen man har for barnestjerne. Det var sånn face tattoos og bare...

Nei, uff, anyways. Men ja, så tok jeg noen bilder av du der og bare connectet litt folk der og liksom, ja.

Jeg føler at denne historien ble bare suppete. Jeg prøver å finne en litt fellesnevne hvordan, men det er egentlig bare at jeg har møtt og snakket litt og gjort det jeg skulle gjøre og gjort jobben min og levert det jeg skal ha. Så går det tilbake til det pushe og sånne ting. Er det ikke naturlig, så er det ikke naturlig.

Har du måttet håndtere din egen nervositet og starstruckness og sånt? Har det vært noen problemer underveis? Eller har det vært veldig enkelt for deg? Nei.

Du er kanskje litt sånn stjerne, eller sånn, det er litt funnet med deg, for hun er så sykt stor nå, og det er liksom det jeg føler at jeg på en måte kjenner henne på en måte, men når jeg ser henne så er det liksom sånn, så vet jeg ikke helt, det er på en måte midt i mellom der, så da blir jeg litt sånn der,

nesten litt rar siste gang jeg så henne, følte jeg, nesten. For det er liksom sånn, jeg føler at jeg bare kan gå inn i teltet og bare gjøre litt sånn, hva skjer, men jeg kan ikke det, fordi hun har blitt så stor hun har blitt, og så har vi på en måte ikke hatt samme kontakt, men hun har vært super supportive og sånne ting, og bare

enten er på Insta eller hva som helst, så er det bare en generell støtte. Jeg synes det har vært helt sykt fett å bare følge med på hele den greia der. Og i og med at jeg har møtt henne på en måte tidlig, så har det vært så fett. Det var sånn skitt, jeg husker jeg sa til henne bare sånn,

"When Your Album Blows Up". Fordi jeg hørte masse på det albumet. Det forrige som jeg husker ikke hva det het. - The Rules låten og sånt, ja. - Ja. Bare sånn mega hits liksom. Bare sånn sykt fett bare. Det er lenge siden jeg har på en måte funnet en sånn popalbum som er bare sånn faen dritfett. Bare bømpa det i bilen og bare drifte.

Så bare sånn sa jeg det og sånn, og så selvfølgelig så bare så fikk det som fortjent da, hotepsi, og blåa så sykt opp. Så igjen, jeg føler at jeg har på en måte en sånn viss sånn

hva skal man si, tidslinje på det. At man har en eller annen historikk på et eller annet sett og vis. Det er samme på Småland for eksempel. Jeg også bare tok bilder av han når han spilte for 70 personer på blå. Det husker man da. Artister husker det så sykt godt starten av karrieren. Det er

de personene man møter, det brenner seg veldig fast. Det er liksom sånne ting, men jeg har stardom-greiene. Vinn også, Vinn Diesel, var liksom det, men det visste jeg, det var veldig overveldende, for det gikk så fort

også egentlig, for jeg hadde ikke tid til å lese det, eller han, eller whatever. Så jeg hadde en jobb med han i Miami, og så tok det typ et år, og så endte jeg med at Long Story Short, så ble jeg flyttet ned til det dominikanske.

Og da på en måte gikk jeg rett inn til han da, i hjemmet hans med liksom hele familien hans og liksom veldig mye

intimt. Og i og med at han er så stor, og jeg har følt meg på Fast and the Furious siden jeg var kid, så var det en veldig sånn greie. Men bare den villeste humbling-experiencen også, fordi han bare er et sykt rå dude, og han bare...

Han har så sykt få rundt også, ikke sant? Så det er en sånn ekstremt kurert sirkel. For det å på en måte komme inn der, da er du inne liksom. Enten så er du ute eller inne på en måte. Så

bare ga meg de største store ordene med at jeg bare sånn jeg kunne måtte ringte veldig mange for å komme ned her men det vi skal gjøre nå er liksom historie og jeg ville få den beste og det du gjorde i Miami var liksom jeg bare sånn ok liksom så det varma meg veldig opp da men det var jeg husker liksom det var kult det var lenge siden jeg hadde hatt en sånn sånn

"Det her er liksom... Jeg vet ikke helt hva jeg går til." - Du ble sånn guttunge? - Ja, det var litt guttunge. De første tre-fire dagene jeg var med han var liksom sånn... Alt jeg filmet er jo på en måte historie nesten. Jeg filmet at han skulle ha en del møter med den dominikanske presidenten og sånn. Alt ble så stort, men det er sånn...

Så man følte at man bare konstant filmet en dokumentar, noe som man egentlig gjør. Men det var en sykt fet experience. Det er litt synd å si det, men tar jeg bilder av Vinn nå, så er det litt sånn...

Da er det på en måte som "any other person" nesten, eller "any other artist" eller hva som helst som jeg jobber med. Det er ikke synd at man får en toleranse. Man skal ta veldig vare på de checkpointsene. Det er det samme med Bieber også. Når jeg fikk den, så var det jo sånn... For jeg hadde chaset han så mye. Jeg skulle til Bieber. Det var det jeg skulle. - Ja, det var veldig målbevisst. - Ja, veldig målbevisst.

Så det å ta vare på de checkpoints er veldig viktig. Jeg prøver å ta vare på den følelsen, når jeg fikk vinn, så var det en ny checkpoint og en ny mediestemning. - Det er mye sånn når du henger rundt på disse nattklubber og reiser med mye av disse folkene her, og det er mye bilder fra fest og moro, så vi snakket før vi gikk på her,

Du drikker jo ikke, det er ikke en koffein eller alkohol. Det må jo holde seg på matta i de sammenhengene der, når ting flyter og får snårter, og det er det ene og det andre. Det er jo ikke bare-bare da. Nei, man har vært mye rundt alt. Jeg var veldig glad for at jeg, tilbake til Nick Sammer,

Han er faktisk, jeg vil mene at han har vært, Niks Hammer, kunstner, gammel graffiti kunstner, han er egentlig arkitekt og bilmekaniker, han er en alt mulig mann. Niks Hammer er Oslos norges råse mann, spør det meg. Men,

En av de største karakterene jeg kjenner, som har vært med å forme meg også. Jeg har ikke hatt en storebror, jeg har hatt en lillebror og to storesøstre. Jeg har aldri hatt en storebror, Niks er på en måte storebroren. Men han har også vært veldig sånn, dop er døft, skjønner. Det fikk jeg inn ganske tidlig, når jeg møtte han, når jeg var typ 16-17 år.

Og det var kanskje da jeg begynte å være mest rundt det også. Så da var man på en måte liksom... I og med at jeg begynte å henge med sykt mye eldre folk også, så ble man også eksponert enda raskere med ting. Så...

Så det var på en måte bare sånn, og for familien min også, det har liksom vært ingen alkohol, det har ingen vært liksom, og selvfølgelig, drugs og sånn, det er jo bare sånn, det er jo ikke i, altså, det er jo ikke noe eksponering i det helt tatt, men så selvfølgelig på en måte, jeg har ikke hatt en sånn superstrikt oppvekst heller, men i og med at man liksom, ja, sånn semistrikt, jeg digger oppveksten min, period.

så kan man få sånn counter-reactions, at man er hyppig og eksperimenterer, og man er sånn, ja, fuck alt det, og så er man en ung, og man skal prøve alt det og sånne ting. Jeg fikk på en måte ikke den på dopsida, fordi dop var vekk stort og sterkt, så det å få meg å komme meg gjennom de...

la oss si 16 til 23 da, eller whatever. På en måte kanskje de mest sårbare årene så gjorde jeg ingenting. Jeg liksom prøvde aldri noe dop. Jeg på en måte bare drakk, og det var på en måte get awayen min.

Og så var det jo selvfølgelig adrenalin, jeg hadde snowboard og skateboard og sånne ting, og så hadde man enten man var og slåss eller hadde sex, det er liksom alt det, de dopavinen, getawayene man hadde, så trengte man ikke dop. Så det var liksom sånn,

I og med at man vakte bort den så tidlig, så greide jeg egentlig bare å holde den. Det var ikke noe jeg greide, det var bare sånn det ble. Og jeg har fortsatt til dag aldri prøvd noen ting. Aldri liksom ingen weed, altså ingenting.

Aldri tatt et trekk av en SIG i gang. Så det er litt pride i det, men det er også fordi jeg er helt åpen for å prøve. Jeg vet ikke hva jeg har sopt, men

hvis tiden er riktig, på en måte. Men det er ikke noe sånn, jeg stresser ikke inn det, og hvis det ikke er naturlig for resten av livet, så driter jeg i det. Det kan være at jeg blir 80, så bare, ok, fuck it. Bare sånn, I gotta die anyway, liksom. Jeg har litt samme holdning som deg der, altså det er...

Hva var det jeg tenkte på? Du har jo en tight schedule, og du liker jo, Marse Kildes, at du er så jævlig glad i å trene. Han sa ikke noe om om du er veldig glad i å snakke om at du trener. Jeg oppfatter de som trener mye og har ganske sånn

konsistent treningsopplegg. De snakker ikke så mye om det, men det er ofte de som ikke trener så mye som er mest oppsatt av å snakke om trening. Men det er det jeg har funnet ut av. Men det er jo veldig forenelig med ikke så mye fest og alkohol og holde formen og sånt. Hva er det du trener da? Ffff.

Jeg digger jo sport, så jeg løfter nesten ingenting. Jeg har sikkert ikke vært på gymmen og løftet, det har jeg sikkert ikke vært på et år nå. Så det er bare masse egenvekt, masse løping, svømming. Svømming har vært den nye greia. For jeg begynte å svømme en del, og så knakket jeg svømmekoden.

Så jeg kan svømme liksom... Kråling liksom? Kråling, ja. Ute i sånn open water, eller liksom bare sjøen liksom. Så jeg kan på en måte svømme, altså ikke gå seg ned så langt jeg vil, fordi man knekker den svømmekonen, og det har vært sånn...

Samme løping, det er mediasjonsaspekten av det. - Hvordan knekker man svømmekodene? Er det pustegrene som er vanskelig med crawl? - Det er pusting, altså. Det er energibruket. Det er sykt interessant, for når man ikke kan crawle, kan man crawle ti crawltak, og så bare... - Ja, det er helt... - For da greier man ikke å puste. En gang begynner man å lære teknikken, hvordan man skal bevege kroppen, hvordan man skal puste, timing og høre på kroppen og sånn.

- Kan man gjøre det selv? - Ja, du gjør YouTube. - YouTube? - Ja, typ. - Jeg driver og svømmer når ungene driver der på svømmetrening i halv, så pleier jeg bare å ta noen tak og hoppe inn i bastunen mens de svømmer. Så det er mitt vindu da. - Det hjelper å ha, jeg har hatt et par som har hjulpet meg, som har vist meg teknikker og sånn. Det hjelper sykt. Men bare det å se litt YouTube og sånn, så bare prøve å skjønne og så ha en som veileder deg litt,

og så bare bygge videre på det. For det er sånn, først så lærer du beina, og så lærer du kråletakene riktig, og så lærer du hvordan du skal egentlig gjøre kråletakene, og så lærer du pusten, så det er veldig mye elementer der. Jeg føler at det er fem ting som man til slutt greier å teie sammen, og så plutselig svømmer du. Det har vært en sykt rå greie, og i og med at det er sånn

Jeg har heldigvis en veldig sunn kropp, men jeg har utsatt kroppen for sykt mye opp igjennom.

spesielt med ekstremsport og sånn, og bare tulle ting, bare hoppe ned fra ting. - Dødsing er du veldig glad i? - Nei, jeg dødser ikke like mye lenger. Jeg dødsa liksom, det er sikkert ti år siden jeg dødsa en del, da var jeg stakk på panteren og dødsa. Og så begynte jeg med militærstup, bare hodet først. Og så ble det greia mi. Så synes jeg det var litt morsommere.

- Hva er det høyeste du har hoppet fra? - Høyeste? - 16. - 16 meter? - Nei, 20. - 20 meter da? Hvor er du nå? - Militærstup for 20. - Men hvordan greier du å styre det stupet 20 meter?

Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen, tror jeg. Men det var sånn 20-årets prime. 20-året er så dope. Men å treffe vannflaten fra 20 meter, det må jo gjøre deg bra. Jeg tror jeg fikk en ganske heavy hjernelyselse. Jeg var ganske kjørt etter det. Og nakken var helt fucked. Er det video av det? Ja, det ligger på innsammen langt nede der. Shit.

Det er en litt overflødig, episk slow-mo-klipp. Jeg skulle ønske jeg bare hadde et mobilklipp, sånn at man fikk det kanskje enda mer ekte. Men ja, man kan se det... Jeg måtte logge inn over køkkenet. Jeg måtte ha noe til mobilgreier og sånt. Ja, ja. Du finner det, hvor inne er det der. Men ja...

Jeg gjorde 10 og så gjorde jeg 16 og så ble det vanlig. Og så var jeg i en demning i Malibu i Kalifornien. Det var en 20 meter der, så jeg gjorde 12 og så gjorde jeg 15 og så skulle vi opp på 20 meter. Så sto jeg egentlig nede der og bare

- Fuck, hadde jeg tenkt på hvor høyt kan jeg gjøre dette? Så var det bare tid og sted, instinkt. Så tok jeg heldigvis det første steget og begynte å gå oppover det. De begynte å gå opp og klatre opp, og jeg bare... - Så var det: "Faen, jeg må bare opp." - Så gikk jeg opp, og så var det selvfølgelig et av de største rushene jeg noensinne har hatt.

Men det var ikke dritsmutt, og det var demning. Jeg kastet en liten stein før. Du har sikkert sett folk gjøre det. Du kaster en stein, og så bryter du vannflaten, og så kan man hoppe etter det. Hva gjør du det? Så du kaster det to sekunder før du hopper? Ja, det stemmer. Så det hjelper. Men jeg hadde en så liten stein. Det var sånn at det ikke hjalp i ingenting. Men det er også for syken. Hvis du begynner å se på dødserne nå med...

med Kim og Emil og Truls og de som pusher grenser, de dødser jo 20 om dagen nesten. Det er jo helt synsviktig. Men det er også det å kaste den steinen. Når du kaster den steinen, så er det en indikasjon på at du må hoppe. For vanligvis har du bare en stor stein, og den må du bruke på å ta vannflaten. Og hvis du ikke hopper etter det, så kommer du sikkert ikke til å gjøre det.

Det er sånn at da må du finne en ny stein og så må du begynne prosessen på nytt. Så det er en mentale greie med. Men ja, så kastet han steinen og så bare tok det steget og så...

Jeg kan sikkert ha en tre timers podcast om instinkter, for det er et veldig klassisk eksempel på det. Og jeg føler at kanskje hver eneste podcast har jeg nevnt akkurat det samme. Du har det. Så det er det beste eksempelet jeg har på å ikke overtenke ting. At du faktisk skal gjøre ting når du har tenkt ferdig.

Nå er det på en måte ja eller nei. Ja, ok, greit. Da får jeg deale med det som kommer etterpå. Ikke overtenke ting, ja. Det er jo en fin...

- Fine reminder og daglige øvelser da. Men er du ferdig med å overtenke på alt livet, så greier du å unngå å overtenke ting? - Nei, jeg er ikke det. Jeg har alt for mye i mitt eget hod også. Så jeg føler at det å snakke om ting, hvis man skal ta det her inn mot mental helse veien, så føler jeg at det kanskje er en veldig friendly reminder også at man

Med en gang man snakker ting, så gjør du. Med en gang man er i hodet, så er det egentlig bare tanker, så er det egentlig bare en spiral. Så med en gang man...

Men en gang man sier det høyt, så har man gjort, det er en action. Det vil si at du får en closure på ting. Det å snakke med andre og høre deg selv si noe, det kan plutselig få en closure på noe du har overtenkt for deg selv.

Så det er alt for mye i mitt eget hod fortsatt, og det er for eksempel å være i forhold, og det å greie å snakke om ting, er en veldig sånn, du hører det hele tiden, men det er den praktifiseringen av faktisk ting som kanskje du har brygget på, at en gang du snakker det, så er det en aksjon, og da kan du ta en vei mot å gjøre det bedre, og det er det samme for deg selv, det er en grunn til at man har psykolog og sånn, det er sånn,

at man faktisk kan gjøre en aksjon mot å få det bedre. Mens folk som bare holder for seg selv og overtenker ting, også graver de seg selv i sitt eget hode, noe jeg har gjort masse, da skjønner jeg hvorfor folk er hyppet på å bare stikke av. Det er liksom bare sånn fordi... - En flykt. - Ja, det er en flykt.

"Nå orker jeg ikke å være her lenger." Og det har gått så lang tid at du har gravd deg så dypt at det er så vanskelig å snakke om det. Så det å ta ting med en gang,

Det er det samme som prinsippet om å ta ut søppelen og ikke gjøre det i morgen, gjør det i dag. Fordi med en gang det er en søppel lenge, så er det veldig vanskelig å få kastet den søppelen. Så med en gang du tar de små check pointene, så får du en closure på ting. - Tømme mailboksen, der er jeg jævlig flink, inntil jeg ikke er flink lenger.

så jeg var sånn, å fy faen 20 poster jeg skal snart gå gjennom alle sammen på en gang ja, nei, nei

Det er sånn, å når jeg har gjort dette, så skal jeg gjøre det. Når jeg har fått det, så har jeg muligheten til å gjøre det. Eller jeg har fått det, eller den bilen, så blir det bra. Det er nå, liksom. Altid. Stort sett alt. Du må få ordentlig på prosessen her. Ikke hele tiden tenke når du er ferdig med det. Ikke tenke på målet. Bottom line. Ja, 100%.

- 100%. Det er sånn, fordi målet er som regel ikke like fett som prinsessen, hvis du greier å enjoy prinsessen. - Ja, det er nettopp det. Jeg synes det er det største oppdagelsen i mitt liv, i alle fall de siste årene, er nettopp det der med at

Å kunne leve av podcastene var ikke sånn. Det var sånn anti-klimaks. Men det å lande en fet episode med deg, det gir meg glede resten av dagen. Det er jo hele poenget med at i stedet for å jage de pengene i den fjelltoppen, så er det bare å ha det gøy på vei til toppen av fjellet. Det er de der små checkpoints og små gleden som er...

mye fetere enn man egentlig kanskje tenker over. Det er sånn utstillingsprosjektet som jeg hadde med Basic i fjor, som heter Basic, som jeg fortsetter på nå. Der hadde jeg liksom den bare sånn, å når jeg på en måte releaser alt, så bare så blir det så rått og bare...

sånn let's go liksom, men det ble jo bare ikke det på en måte, eller liksom det ble dritbra og sånn, men jeg hadde hatt så mye fetere da med den prosessen hvis jeg bare hadde fått liksom de checkpoints da etterhvert da, og liksom jeg holdt kortene så sykt liksom tight med ryst og sånn, så jeg var sånn, jeg skulle ikke vise ting og liksom bare sånn, sånne ting, jeg var sånn, ja til en viss grad i visse prosjekter, 100%, men det er sånn,

Bare sørg for å få de closene etter vei, så får du de der boostene etter hvert og sånne ting. Og så blir du ikke skuffet når det kommer til den store reveal. Jeg ser helt sykt mye...

Jeg ser helt sykt mye YouTube. Og jeg hører masse på... Jeg liker veldig korte podkaster, for attention spanet mitt er også litt mindre. Så jeg får se om jeg greier å høre igjennom den her når den kommer. To og en halv time? En halv time før tre timer. Men det jeg skulle si var at...

Jeg ble mynt på for ikke så lenge siden også, at jeg så masse startup-podcast og sånne ting. Og så var det noen som sa bare sånn, ok, når er det du egentlig husker hvordan Twitter så ut når du kom ut? Eller når alle de største appene eller sidene, husker du første tingen? Jeg husker så vidt første Facebook, ja. Men henger du deg oppi det på en måte?

- Hvordan da? - Tenker du over det at når du er på Facebook nå... Det er sånne ting at man overtenker litt den første tingen og sånne ting også. - Hvordan det ser ut nå? - Nå drar jeg det kanskje litt inn i en ny vei inn i det å ikke overtenke og få closure underveis og sånne ting.

Hvis du skal starte en startup eller release et prosjekt og sånne ting, så er det bare sånn, ok, du må stole på at du får nye idéer og at du kommer til å improve. Så det er sånn, vi har

med mindre du aldri har gjort det før, eller sånn, man må huske på at man har gjort det over og over i alt. Når man begynte på skolen, så var man ikke så veldig flink, men når man sluttet på skolen, så kunne man mye mer. Sånn dårlig eksempel, for jeg liker ikke skolen, men det å på en måte bare få det til det første punktet,

Og de imperfections. - Ja, var det norsk ord for det? - Imperfeksjonen. - Uperfeksjonistisk. - Uperfeksjonistisk. Og greia å på en måte beholde essensen i ting. Og på en måte produktet i ting, at det er bra nok greie.

Det er en veldig fin ting også. Og det er på en måte spesielt nå som du kan vise så mye på sosiale medier og sånne ting. Det er ikke sikkert at folks prosesser har noe med sosiale medier å gjøre i det hele tatt, men man kan sørge for å få

forskjellige closures på forskjellige prosesser, ganske jemlig, bare på grunn av sosiale medier og forskjellige mediumer. Det er hvor man kan få en output i stedet for å jasse opp alt til en ball, og så blir det aldri bra nok. Og dette var hovedprosjektet, eller årsaken til at kanskje den mentale staten min kunne vært enda bedre de siste årene, at jeg kunne faktisk fått en closure på det. For jeg har jo jobbet tre år på en avatar-projekt,

som jeg har en digitale person, som er min digitale Olav. - Hvor skal den være igjen? - Hva sa du? - Hvor skal den befinne seg? - I metaversen. Det er en digital ekstensjon av meg, så det er veldig mye forskjellige aspekter av det. Jeg tror ikke vi greier å gå inn i den halvtimen hvis jeg skal begynne å snakke om den avataren. Fordi det er den digitale eran som skjer nå,

har jeg vært sykt interessert i. Alt AR, VR, Avatarer. - Hva er AR for noe? Augmented reality? - Stemmer. Pulser, danse på bordet med Snapchat, AR. - Ja, ikke sant. - Og så har du XR som er extended reality, som er også veldig bredt ord. Du kan egentlig snakke om Facebook, er jo egentlig XR også. Du kan spille og du kan interakte og du kan gjøre mye ting.

Men alt det som skjer der, og spesielt med AI og det menneskelige i alt det som skjer nå, har vært det som har stått sterkt hos meg inn i å lage den avataren. Når vi startet med den for tre år siden,

så var det dritvanskelig, dritdyrt og tok sykt lang tid. Nå er det sykt mye lettere. - Men hva er det? Kan du forklare? Jeg tror ikke jeg skjønner helt hva det innebærer. - Det er jo egentlig en ...

Har du noen gang brukt på iPhone, så kan du lage en liten avatar og så kan du styre den gjennom ansiktet og sånne ting. - Det har jeg satt opp masse av, men hva er bruksområdene? Når du er ferdig med den, hvor ender den opp? Hva er det praktiske i det? - Vi er i en veldig startfase av det.

Vi kommer til å spille oss selv i spill etter hvert på en mye større grad også, for eksempel. Det å bringe seg selv inn i noe som er større enn det fysiske er en veldig interessant prosess.

Og du kan jo si at det liksom, nei, jeg ser jo ikke det avataren ser, men du kan det også, egentlig, med VR og sånne ting. Så det er liksom alle disse hybridene som skjer nå, og det er på en måte for min del å

Den store grunnen til at jeg gjorde det også, var at jeg synes det er veldig interessant med det som skjer inni det menneskelige aspektet, inni de... La oss si at jeg spilte sykt mye som kid. Sykt mye Playstation, PC, alt det.

Vi lever jo et liv der, ikke sant? Og så har du den menneskelige interaksjonen der. Vi kan snakke sammen online og online gaming og sånne ting. Helt konge. Og så har du det menneskelige aspektet av det som kommer inn der. Og på en måte hvor langt kan vi dra det inn i det digitale? Hvor går det skillene? Det vil si at hvis jeg styrer en avatar i...

real time da, at jeg har motion tracker suit og jeg styrer den avataren. Så det du ser med avataren, det er ikke meg fysisk, men det er alt annet enn meg. Bevegelsen er meg, ansiktsuttrykken er meg, stemmen er meg. Så hvor går den grensen med at du greier å egentlig på en måte

ordentlig menneskelig interakt med noe som egentlig er digitalt. Og Instagram er jo også et eksempel på det. At det er sånn, vi er drevet til av emotions og

hva skal man si, ting vi, menneskelige ting vi ser, eller blir påvirket av på Instagram. La oss si at vi scroller, og så ser vi alle disse personene, og vi ser jo ikke den personen i real time, det er jo på et bilde, det er på et moment, men vi er veldig drevet av det, og det er på en måte en menneskelig connection her, men la oss si at vi spiller et spill, altså,

så er det som regel bare et spill. Vi spiller jo mot deg, men den personen vi skyter er jo ikke deg. Så det kapittlet her er ikke ferdig det hele tatt. Det er bare akkurat begynt. For min del er det bare masse kule etiske spørsmål og masse...

teknologiske og kreative spørsmål along the way, så alle bare møtes i en suppe som skjer nå. Og spesielt AI som tar over så mye nå for prosesser og software og alt det som skjer nå er litt sånn,

Folk begynner å lage AI-assistance i butikker. Der du går inn og kan spørre. Så du trenger ikke det menneskelige lenger, men du trenger jo det menneskelige. Hvor går denne grensen? Og hvor mye kan vi egentlig erstatte med

ikke menneskelige ting. Så jeg er, som vi snakket om, jeg digger jo å jobbe med mennesker, og det er liksom, menneskelig er jo det som gjør alt. Men på en måte, nå kommer jeg akkurat på en sånn konspirasjonsteori. Det er så mye rabbit holes som på en måte kommer i alt jeg snakker om. Nei, altså det er jo en sånn, det er en jævlig kul konspirasjonsteori.

som egentlig bare tilsier at vi er i en simulasjon det er en matrix så det er bare AI har jo på en måte, det blir jo bedre og bedre og det tar over verden ok, nothing new men la oss si med tanke på

spil, ikke sant? Spesielt at grafikken blir så bra at vi kan ikke skille mellom reality og spill lenger. Det er det digitale og det fysiske, det merger. Og det vi har sett av utviklingen nå er jævlig interessant, fordi vi tapper jo inn på alt det vi på en måte

hadde trengt for en sånn konspirasjonsteori. At vi føler med VR og vi ser i VR og vi har AI som programmerer for oss, ikke sant? Alle disse tingene. Så den teorien går bare ut på at vi har kommet til et punkt der hvor grafikken og teknologien er så bra at AI har programmert et spill som egentlig er oss mennesker, på en måte.

Også er dette bare en simulasjon, og alt det vi greier å tappe inn på, komme oss i en sirkel, er egentlig bare et simspill, bare i en mye større skala.

El Møsk er også fan av den teorien. Han snakker masse om det, så akkurat det jeg sier nå er jo han som sier også. Så alle disse elementene har jo på en måte bare mørsja inn i en enda større konspirasjonsteori, og så kommer det enda mer faktorer inn der. Jeg tror det handler mye om at vi mennesker føler at

Jeg føler at jeg er hovedpersonen i dette universet her, og at alle andre på en måte er en del av historien min. Det er jo litt den følelsen vi kanskje har at verden dreier seg rundt oss, for hvis, og da kanskje er det en som på en måte har

skrudd til et program eller en virtuell verden hvor jeg på en måte er protagonisten, altså alt annet er bare programmert for å motprogrammere. Det er en AI som på en måte er oss da, egentlig, som på en måte har laget en simulasjon for å på en måte bare leve et liv der. Men i og med at en AI lever for alltid, så er de hundre årene vi lever veldig lite. Det er egentlig som å bare spille et spill i en dag, ikke sant? Så det er en tanke. Ja.

Ja, det der er marbløy. Det er grunnen til at man skal ta sopp og snappe om det. Ja, nei, altså det er bare...

I og med at jeg har hatt så tunnelsyn med alt jeg har gjort så lenge, så er det på en måte hele den verden jeg snakker om nå, og hele den prosessen som begynte med avataren og sånn, det tok meg inn i veldig mye nytt som jeg synes er sykt interessant. Så på en måte for første gang så åpnet øynene mine seg litt mer, holdt jeg på å si. Og jeg følte at jeg liksom på en måte gikk på skolen, at jeg liksom var hypp å lære da.

Så den teknologiske veien, og så på en måte kom, det var Avatar og så gikk det inn i VR og AR og sånne ting, og så kom NFT'er og så begynte den ballen å spille, og så kunne jeg connecte det kreative med tech og alle disse synergiene. Jeg føler at det er min vei fremover også, og tilbake til New York og sånn, så det er veldig mye som skjer der. Hele web 3 som vi snakker om,

er på en måte der, eller utviklingen på en måte skjer der. Og det er også liksom når det kommer til fashion og kunst og sånn, så er det jo på en måte New York også er capital. Så for min del å på en måte ha en så stor lekeplass, for jeg føler at jeg har på en måte stagnert litt i LA og jeg har stagnert litt i Norge og sånne ting. Og jeg føler at jeg fortsetter å jeg liker ikke å være komfortabel i noen, så jeg trenger et sted der jeg på en måte egentlig føler meg helt strippet ned og

litt ukonf. Så jeg føler at... Ja, det er veldig...

- Det er fort gjort, det er jo komfellet, nå er jeg veldig komfikkodkastner, så jeg må strekke meg ut til noe nytt. - Ja, fordi vi har snakket om veldig mye pene ting egentlig. Jeg føler at når vi begynner å snakke om konspirasjonsserier, ikke for å dra enda mer synergier inn i Rogan-style her, men det er viktig å alltid greie å pushe seg selv med

tanke på det man gjør da jeg er veldig drevet av progresjon så for min del så det å på en måte komme til New York og liksom føle at jeg hva skal man si, må ha en progresjon for å greie det på en måte det føler jeg at det er veldig givende det gjør at jeg liksom sånn er hyppig å komme meg videre og det er samme med trening og jeg liker å føle og se og kjenne en progresjon da

Det gir mening. Vi blir spennende å se når du skal bli sånn suburban familiefar som bare skal hente og levere i barnehagen. Ja, det blir vilt. Da skal progresjonen få kjørt seg, tenker jeg. Det er kult at det kapittlet er fortsatt så åpent at jeg har faktisk ingen indikasjon på akkurat det du snakker om nå, hvilken versjon av det vil ende opp. Ja.

jeg har ikke peiling liksom og det er jeg litt opp at jeg ikke vet liksom i det helt tatt så det er nå er jeg på en måte full fokus med å bare komme seg et nytt sted bygge nye ting lage verden sin enda mindre og øh

og bare finne nye kapitler. Så det er liksom sånn... Enjoy life. Ja, enjoy live, love, lie, and laugh. Det blir spennende å se. Det var fine, kloke ord på tampen her. Er det noe du vil plugge, eller? På slutten er det noe kunstskitt som skjer snart, eller NFT, eller noe spennende du vil ha på tampen her? Nei,

- Jeg kan prøve å dra en liten oppsummering av hva jeg holder på med, holdt jeg på å si. Men forhåpentligvis, jeg vet ikke hva som får en closure anytime soon,

- På torsdag, nå, jeg vet ikke når det er, når dropper du sånne her ting? Hvor fort går sånne her ting? - Den her, jeg vet ikke helt, det er liksom på dagsformen, så jeg vet ikke helt når den her kommer ut faktisk. - Det er det samme, jeg snakker en vag tidslinje uansett. Nå denne uka her så har jeg et YME-event sammen med DB, eller DB sammen med YME.

baggene, tidligere douchebags. Jeg har vært med å utvikle en hardcase

siden 2019, så det har vært et langt prosess. Så samme Vincent, designeren der, som har gjort en helt synssykt god jobb. Så det har vært en sykt lærerikksprosess å bare ha vært i en sånn ny designprosess. Jobbe i team igjen og sånne ting, så det har vært en sånn super team effort. Så det blir en sånn Olav-DB ting, som kommer nå i denne uka her. Det blir sykt fett. Også

er det jo liksom droppa av nye NFT'er og sånt. Det er egentlig bare i forbindelse med utstillingen jeg hadde siste gang, fordi jeg prøver å connecte det fysiske, det digitale, alt der bav, inn mot et komplett eierskap. Så jeg hadde en utstilling som var AR, så alle bildene levde og sånne ting.

Så nå kan du på en måte eie fysiske, du kan eie digitale versjoner av bildet, og du kan eie det som beveger seg på toppen av det. Så ja, jeg driver å jobbe masse mer connections med mitt eget, som er basic-prosjektet også. Men jeg prøver å jobbe mot andre ting som ikke er basic også, som er kanskje bare Olav, som er artisten og sånt. Forhåpentligvis kan jeg gjøre mer bøker og sånt etter hvert.

Det er bare litt klareringsprosesser og sånt for å få ting ut.

Og så har jeg en meny som jeg har vært med å ta bilder for, sammen med Hymkok, den barn i Oslo. Så jeg har tatt alle bildene på de gamle kamerene jeg har, tatt bilder av drinkene, og så har vi gjort en AR så alle bildene beveger seg der også. Så jeg har tratt inn det konseptet inn der.

Så det er den digitale, analoge prosessen som har vært jævlig kul. Så der har jeg jobbet masse med Hymnkok for å være der, så det blir en Olav-meny-greie. Og så har jeg... Nå må jeg komme på alt jeg gjør. Det er mange baller i luften. Jeg føler seriøst ikke at jeg er halvveis engang, men jeg er i veldig mange forskjellige prosesser som jeg...

Jeg føler at jeg ikke vet hvor mye jeg kan snakke om. - Feel free. - Ja, det er liksom feel free, men i og med at kontrakten ikke er signert enda, så er det litt sånn... Men forhåpentligvis kan jeg snakke mer om det. Men det har med avataren å gjøre, og selvfølgelig de hybridene, som jeg forhåpentligvis kan få en større output på. Så nå skal jeg egentlig bare fortsette å bygge.

Jeg sitter og hodene mitt bare er spant inn i sånn. Å, jeg kan liksom snakke om det og det, men... Det du ikke har gjort ennå, vet du, i karrieren din, det er jo å designe bokseshortser. Ja. Det har du ikke gjort ennå, har du det? Jeg gjorde, jeg designet de. Har du det? Jeg skulle gjøre en collab med Bjørn Borg. Skulle du? Ja, det skulle egentlig ut, og så ble det masse skifter i Bjørn Borg internt, så den ble lagt på hylla faktisk. Ja, faen altså. Vi har et alternativ til det da. Ja.

Du vet den podcasten er sponset av Comfy Balls. - Nei, det visste jeg ikke. - De holder til i Samvika. - Jeg har gått med de også. Jeg bruker Bjørn Borg og Comfy Balls. - Bjørn Borg er jo ikke norsk, Comfy Balls er norsk. Der kan du virkelig bygge ut. Det er jo Samvika-eventyr. Du kan selge inn i hua og rabba igjen. - De holder ballen på plass. - Ja, de gjør det. - Jeg liker å gå med de.

Det er bra at du ikke har hørt på slutten av de andre podcastene før, fordi alle gjestene får alltid med seg en bokserskjort, siden jeg er sponsor.

- Der har du en deilig en. - Du bare supplerer når du skal til New York. - En ny boxfresh en. - Yes. - Å, blå også. - Ja, det er veldig... - Nevel på. - Jeg er large, eller har du så stor pik at du må... - Nei, jeg er blå. - Er du ekstra large, eller? - Nei, nei, jeg er large. - Er det store balle, mener jeg? - Nei, jeg er ikke ekstra large, ass. - Det er ikke? - Nei, jeg er tynn rundt midten, vet du. - Åja. - Slank og god. - Ja, du er svømmer og du har en sånn ordentlig V-kropp, du.

Jeg må blåse opp vingene litt. Du får bra vinger av svømmet. Ja, du gjør det, det tror jeg på. Jeg er blitt inspirert. Svømmet, jeg føler at det, men svømming er den eneste treningen som ikke tar på noen ting. Så

Så det å begynne med den her nå, før kroppen bare sier nei til alt annet, da har du et forsprang. Når jeg er 60-70, så kan jeg jo sikkert ikke gjøre en dritt annen ting. Da blir det bare svømming. Det var en jævla hot tips. Jeg må bli bedre i vannet. Jeg er best i bastun.

- Fast du er digg da. - Ja, det er helt nydelig. Det er også viktig for helsa da. Men det er en egen podcast jeg også. - Bader du på vinter da? - Ja, vi skal begynne med det nå. Men det har vi sagt i tre år. Nei, det kommer det jo. Jeg kolddusjer da. Så det er jo noe. Men jeg må begynne å... Ja, du gjør det? I dusjen eller? - Ja. - Ja, men jeg haver sånn da. Skal du begynne? - Ja, jeg prøver å gjøre det når jeg er hjemme.

det er litt sånn tiltak noen ganger, for det er ikke alltid jeg har tilgang på å stikke inn etterpå. Så det er litt pain. Jeg har så syk, det er sånn claim, men jeg har så lite fett på kroppen. Så det er sånn, det tar litt på å ikke ha noe varmt

å gå inn etter... Ja, jeg kjenner det. Hvis jeg ikke passer på, så går jeg ned i vekt. Hvis jeg ikke passer på å spise, så renner jeg ned i vekt. Du har med en liten godsefter. Jeg spiser ikke frokost heller. Nei, samme her. Skal hjem og spise biffen. Intermittent fasting for life. Jeg har spist frokost hver dag i nesten 30 år, og

Jeg fant ut at det kanskje ikke var så smidig å stappe trynet full av mat hele tiden, og gi kroppen litt tid. Det har også vært gamesharing. Når du kom hjem fra New York,

Neste gang. Sikkert kanskje om et par måneder nå. Kan vi ikke kjøre en helse... Da dropper vi alt som kunst, og bare kjører en ordentlig helsepodd med svømming og fasting og basti og sånt. Ja, det var dope. Jeg føler at... Gi meg kanskje et halvt år i New York. Kanskje. Fordi da føler jeg... Jeg klerer meg til en sånn...

De fleste byggene der har jo gym i bygget og sånt. Og eneste grunnen til at jeg, eller eneste måten jeg kan trene så mye som jeg faktisk vil, er å ha det i hus, måte. Så når vi flytter til New York, så mest sannsynligvis har vi gym og sånne ting. Så forhåpentligvis får jeg trent hver jævla dag der. Så kanskje når jeg kommer hit neste gang, så er wingset mine bare der, liksom. Det er det nye dresset. Da må jeg bare zoome ut med kamera og sånt, for å få plass til alt dette.

- Gjør du noe pilates og sånt, eller? - Nei, men det er en sånn ting som jeg har prøvd å komme mer i. Pilates og yoga, det er major key. - Jeg har gjort det i to år nå. - Har du det? - Ja, det er helt kjempe. - Så jævlig dope. - Det er dritig. - Ja, det er... - Få på svømming også, er det. - Ja, da holder du deg lenge. Pilates og yoga er faktisk super nøkkel til

til god helse lenge. Dama burde og skal gjøre det også, fordi hun har hatt to operasjoner i ryggen. Så vi må bli enda sterkere. Men forholdsvis kan vi få gjort det mer imot. Men jeg holder på å si mer imot neste år, men jeg skal begynne. Det er sånn, begynn nå. Alt det du skal gjøre til nyttår, begynn nå i oktober. Ja, jeg er helt enig. Hvis ikke så er det fucked.

Desember 2023, da høres det ut som vi må ta en ny prat. Ja, det... Det får vi til. Ja, ja, det gjør vi. Med helsefokus. Hva er helse? Helse, augmented reality og... Helse og tech. Ja, helse og tech. Og så skal vi ha sånne der sinnssyke do's and don'ts fotoguide. Så jeg kan få litt YouTube-klikk på det. Ok, ok. Strålende, du, tusen takk for at du stakk inn nå. Nei, takk for meg. Du har snakket tre timer her, altså, hallo?

Det går så sykt fort. Ja, det gjør det. Det er sykt... Det er kanskje den letteste podcasten å snakke lenge om. For det er liksom sånn, det går alt for lett for døylig, og så får du avbrekk fra de heve tingene og sånne ting. Så det var sånn...

sykt trått, jeg får håpe det hvis du hører meg si det her nå og oss si det her nå, så er du ja, det er all kvide hos deg som har hørt på det her i tre timer, jeg har hørt på stemmen min i tre timer. Ja, det er takk til deg som har hørt på det er veldig hyggelig å gi meg at du trenger ikke å si at du må synes det har vært interessant siden du hører på her nå, ellers har du sovnet og så våkner du opp akkurat her nå, så hei til deg også og sov godt videre men lykke til, god tur til New York, så har vi date neste år
Nämnd i episoden

Wolfgang Wee Uncut
Navnet på podcasten
Olav Stubberud
Gjesteartist i podcasten, fotograf og kunstner
Kygo
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Chainsmokers
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Dua Lipa
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Justin Bieber
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
G-Easy
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Vin Diesel
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Joachim Trier
Filmregissør, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds rolle i Trier-filmen
Skateboard NM
Nevnt i forbindelse med Joachim Trier, som var Norgesmester i skateboard
Cannes
Filmfestival, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds opplevelse med Joachim Trier-filmen
Oscar
Pris for filmer, nevnt i forbindelse med Joachim Trier-filmen
Hamlet
Band, nevnt i forbindelse med Torgny Amdam, som var vokalist i bandet
Torgny Amdam
Vokalist i bandet Hamlet, nevnt i forbindelse med en artistpodcast han har
Nicolai Erikil
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
H3 Arena
Stedet der Melodi Grand Prix og The Voice spilles inn, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds utstillingsplaner
Maserati
Bilmerke, nevnt i forbindelse med at Mathias Seiler, Roly Records holder til i et kontor ved H3 Arena
Melodi Grand Prix
Norsk musikkonkurranse, nevnt i forbindelse med H3 Arena
The Voice
Norsk musikkonkurranse, nevnt i forbindelse med H3 Arena
Point of No Return
Nevnt i forbindelse med at Olav Stubberud ikke har dratt til Point of No Return, sannsynligvis refererer til et sted eller en situasjon
NRK
Norsk kringkastingsselskap, nevnt i forbindelse med at Olav Stubberud møtte programlederen der
Soundcloud
Musikkplattform, nevnt i forbindelse med Kygos tidlige karriere
Firestone
Navn på en artist eller et band, nevnt i forbindelse med Kygos popularitet
Instagram
Sosiale medier, nevnt i forbindelse med hvordan folk tar bilder og hvordan Olav Stubberud bruker det
YouTube
Videoplattform, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds opplevelser med demonisering av videoer
Sony Music
Musikkselskap, nevnt i forbindelse med å kreditere avkastere i YouTube-videoer
Wikipedia
Nettside for encyklopedi, nevnt i forbindelse med å finne norske flagg
Logan Paul
Artist som Olav Stubberud har forsøkt å jobbe med, nevnt som et eksempel på en artist han har forsøkt å jobbe med
Mayweather
Bokser, nevnt i forbindelse med Logan Pauls kamp mot Mayweather
WWE
Profesjonell bryting, nevnt i forbindelse med Logan Pauls arbeid med WWE
WrestleMania
WWE-arrangement, nevnt i forbindelse med Logan Pauls arbeid med WWE
Jake Paul
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt i forbindelse med Logan Paul
TikTok
Sosiale medier, nevnt i forbindelse med kommentarer om Olav Stubberuds podcast
Joe Rogan
Podcast-programleder, nevnt i forbindelse med sammenligning med Olav Stubberuds podcast
IKEA
Møbelvarehus, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds tepper
Joe Huggins
Podcast-programleder, nevnt i forbindelse med sammenligning med Olav Stubberuds podcast
Spotify
Musikkstrømmetjeneste, nevnt i forbindelse med Joe Rogans podcast
By i California, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds tidligere arbeid og bosted
New York
By i New York, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds flytting
Venice
Sted i California, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds tidligere bosted
Covid-19
Virus, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds opplevelser med å turnere
Bjørn Borg
Klærmerke, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds design av bokseshortser
Comfy Balls
Sponsor av podcasten, produsent av bokseshortser
Samvika
Sted der Comfy Balls holder til
YME
Navn på et event, muligens et selskap
Douchebags
Navn på et selskap, nevnt i forbindelse med YME-event
Vincent
Designer, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds samarbeid med DB
NFT
Non-fungible token, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds arbeid med digitale kunstverk
Augmented reality, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds arbeid med digitale kunstverk
Hymkok
Restaurant, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds arbeid med bilder for restauranten
Snapchat
Sosiale medier, nevnt i forbindelse med AR
Extended reality, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds arbeid med digitale kunstverk
Facebook
Sosiale medier, nevnt i forbindelse med XR
Artificial intelligence, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds arbeid med digitale kunstverk og i forbindelse med en konspirasjonsteori
Matrix
Film, nevnt i forbindelse med en konspirasjonsteori
Virtual reality, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds arbeid med digitale kunstverk og i forbindelse med en konspirasjonsteori
Web 3
Nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds planer for fremtiden, trolig en referanse til web3-teknologi
El Møsk
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Basic
Navn på et prosjekt som Olav Stubberud jobber med
Metaversen
Nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds digitale avatar
Playstation
Spillkonsoll, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds opplevelser med spill
Field Productions
Produksjonsselskap, nevnt i forbindelse med snowboard-videoer
Factor Films
Produksjonsselskap, nevnt i forbindelse med snowboard-videoer
Stål Sandbæk
Snowboarder, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds tidlige karriere
Alexander Østring
Snowboarder, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds tidlige karriere
Open Your Eyes
Snowboard-video, nevnt i forbindelse med Field Productions
Eyes Wide Open
Snowboard-video, nevnt i forbindelse med Field Productions
Supervention
Snowboard-video, nevnt i forbindelse med Field Productions
Axel
Snowboarder, nevnt i forbindelse med en dokumentar om ham
Malibu
Sted i California, nevnt i forbindelse med Olav Stubberuds militærstup
Kim
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Emil
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Truls
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Niks Hammer
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Austin Mahone
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Aaron Carter
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Rory Kramer
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Drew
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Jeezy
Artist som Olav Stubberud har jobbet med, nevnt som et eksempel på en artist han har jobbet med
Jarle
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Ali
Artist som nevnes i podcasten, antatt å være en artist som Olav Stubberud har jobbet med
Martin Schiller
Person som nevnes i podcasten, antatt å være en venn av programlederen
Reklame: Trykk her og bruk koden «kaffeskaal» for å få 45 dager gratis lytting med 30 timer inkludert, hos www.bookbeat.com Gå inn på hellofresh.no/podcast og bruk koden Kaffeskål for å få opptil 1779 kr. rabatt på de første 6 matkassene dine, hvis ikke du har prøvd Hello Fresh ennå. Rabatten kan også brukes hvis det er mer enn 12 måneder siden du var kunde sist!Ådne og Øyunn skal gå sin første røde løper sammen på Reality Awards(<3), jentene har en lang prat om syklus, vi skal innom en diskusjon rundt; "You should never meet your heroes" og en lytter har gjettet hvilken personlighetstype Øyunn og Frida har, ut ifra 16 personalities-testen! Kaffeskål <3Spørsmål kan sendes til jentene på Instagram 👉🏼 @kaffe.skaalSend det gjerne inn som lydklipp så de kan ta det med i poddy!Ønsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
Laddar