Det det går på er at... Morbid, morsom, skal vi legge til. Kalle krig er den første mannen til månen, og Sovjet er ganske langt fremme der. De har jo lang tid med det fagfeltet i det hele tatt, og har de beste rakettforskerne og egentlig alt mulig, så det er ikke så rart at de leder. Men det er jo kalle krig, og man får ikke vite noen ting. Og så er det da noen oppskytninger som skjer,
der hvor et italiensk brødrepar har klart å få tak i en kortbølgeradio, og klare å skanne seg inn på sendingene, eller skanne seg inn på senderen til
den kapselen som kosmonauten sitter i. Det er en sensasjonssak i hele verden at de har klart å plukke det opp, og det verifiseres, og man hevder at det stemmer, og ifølge spioner stemmer det at de hadde en oppskytting den dagen, det gikk galt, skjedde der og der og der, men han overlevde da. Samme brødrepar har da, en liten stund etterpå, så spiller de en ny tape der hvor det er en kvinnelig kosmonaut som prater russisk som helt tydelig
Ikke er det bra. Du hører det på klippet. Det er et av de få klippene jeg ikke gidder å høre så veldig flere ganger i livet mitt. - For det setter seg litt. - Det setter seg litt, og spesielt når man har begynt å skjønne hva hun sier. Det er samme brødrepar, samme sted, og her går det til helvete. Så er det en tredje der hvor man kan høre at hjertemonitoren
og en svak pusting fra det som andas å være en mann, da blir svakere og svakere signaler, som tyder på at den er lenger og lenger vekk fra jorda, at de har brutt ut og ikke klart å komme tilbake. Og i det alt faller, og så vet vi når faller og de personen og dokumentene kommer fram, så finner man det fram til en del av de,
Men blant annet dette forsøket som gikk bra likevel, selv om det ikke gikk som det skulle. Men man finner ikke de to andre som man hevder at der har det vært noen konsponenter som har dødd da.
Så det finner man ikke, og det er jo litt sånn klassisk sovjet. Det finner du ikke. Det finner du ikke det. Det er borte det. Sånn er det. Så det er jo en av mine fabrikter, at en eller annen gang på en eller annen ferd, når vi har blitt gode nok på det, kanskje på vei til mars, så dukker det opp en liten kapsle med en kosmonaut fra 1940. Hvordan ser de likene ut i den kapsjeren?
i verdensrommet? Ja, da er jo alt, for det har jo gått hull, garantert. Så da er det jo blitt en
En isklump. En sånn mumie liksom? Ja, ismumie. Alt oljer og sånt blir jo kristallisert med en gang, så du ser ikke ut lenger. Men bevarer jo skjelett og uniform og litt andre ting. Gravity, har du sett den? Jævlig bra. Den er veldig bra. Det var egentlig kult å se på kraften i artefakts og romsøppel, hva det kan gjøre med...
og det der å bare bli helt lost i verdensrommet på at den er en sinnssyk følelse når du intersteller, og så er det toucher innom alt det her og sånt. Det er jævlig gøy når de romfilmene der treffer oss, spesielt den nye sorten som ser så utrolig spektakulær ut. Ja, det ser utrolig bra ut, og så er det det mareritte, ultimate mareritte
Eller nummer to på lista mi, og hva jeg synes er det kjipeste. - Måten å dø på? - Måten å dø på. Sakte gli vekk fra romstasjonen. - Gi romdrakten, eller sånn. - Ja. - Å fuck. - Du har det ganske komfortabelt, frem til det blir skikkelig kjipt.