Det er mye som greier, men du får jo smake det litt også. Jeg så jo et artikkel i sted at du fått smerset inn postkassa di og det måtte utover bilen og...
Det er litt drøyt da. Da begynner du å merke din egen innsats på liksom... I samfunnet. Ja. Nå tenker du at du våkner opp av bilen dine og postkassa dine er lagt og sånn. Ja, nei det er jo veldig merkelig, eller veldig sånn urealistisk, eller surrealistisk, fordi man tenker at man er i Norge, spesielt på lille, lille hammer. At det er rart. Men det er kanskje jeg mest...
er det heter det forhatt, kan man si forhatt? Misslikt, kanskje? Misslikt, ja, på Lillehammer. Altså at jeg følte jo, jeg nevnte jo for deg at jeg var på den firmafesten i Oslo, og etter at jeg hadde holdt det foredraget, og så kommer folk til meg og sier at «Å, jeg har lest alle kronikkene dine, jeg elsker deg, du hadde så fantastisk foredrag nå». Og liksom så
dra til et sted på Akrebruket hvor man er bejublet når man er vant til å bo i sykeste innlandet, altså i Dalenes dal hvor folk kaster egg på deg og ødelegger bilen din og postkaster liksom sånn at jeg er kanskje på feil sted kanskje jeg skulle levd mitt liv på Akrebruket med like sinne det folk det høres jo sånn ut med å komme deg til Akrebruket etter hvert, men du liker du deg
eller så liker du det hvorfor bor du på Lillehammer og hvorfor enter du opp der for du jobber jo på Hamar og så får du liksom smersa postkassa og en for bilen ingen som vil ha meg på Lillehammer så bor jeg der like nei det er jo alle disse Catch 22'ene som man handler om
Nei, altså hvorfor jeg bor på Lillehammer, altså at jeg møtte jo mannen i mitt liv, eller han som jeg trodde skulle være mannen i mitt liv da jeg var 22 år i Finland. Og så han kommer fra Tretten, som er et enda større, eller enda mindre rompehøl, 30 kilometer fra Lillehammer. Og han er veldig sånn...
Altså veldig mange nordmenn er jo veldig nære og kjære med hjemmebygget å si. Han var jo en sånnen, altså mente han jo at Lillehammer er en sånn kompromissløsning mellom Tretten, hvor han ønsket å bo, og Helsingi, hvor jeg ønsket å bo. Og når jeg var ung og forelsket, så skulle jeg liksom ha en familie med ham, men det var jo ikke en del av dealen at jeg skulle bli skilt, at han skulle finne en annen å dumpe meg. Og så var jeg der i Catch 22 fordi jeg ikke kunne bare ta barna og flytte til Helsingi og leve mitt liv. Eller jeg kunne sikkert gjort
alene, men det er jo alle som har barn vet at man ikke flytter fra barna sine. Så det er liksom den årsaken til at jeg stakk på Lillehammer i hvert fall i ett år til, men mellom ett og fire år kanskje. Og så
Og hvorfor jeg bor på Hamer, det er jo et... Nei, hvorfor jeg jobber på Hamer, det er jo et veldig godt spørsmål. Det har jeg også lurt på, for jeg var jo langtidsledig, arbeidsledig ganske lenge før et par år siden. Altså, jeg var en sånn gammel arbeidsledig. Altså, jeg var arbeidsledig før koronaen. Allerede før... Litt mer høytidlig at jeg var...
skikkelig arbeidsledig, fordi jeg var arbeidsledig allerede før koronaen. Og så rakk jeg å skrive en kronikk i VG om hvor ræva det er å være arbeidsledig. Og dette var rett før koronaen slo inn, og alle andre ble arbeidsledige også, så det var ikke så ensomt lenger. Men jeg var faktisk navere i ti måneder på Lillehammer, så ble jeg ikke innkalt til et
eneste arbeidsintervju på Lillehammer. Nå skal det jo sies at arbeidsmarkedet er en liten by, altså det er ikke akkurat stor turnover, men likevel har jeg et helt alminnelig yrke. Jeg er lærer med undervisningskompetanse i ganske mange fag,
Men det er dette med å ha meninger, og så ikke ha de riktige meningen. Lillehammer har jo vært Arbeiderparti styrt alle årene etter krigen, og det merkes jo at du skal ha omtrent de samme meningene. Eller hvis du har ulike meninger, du skal i hvert fall ikke flakke dem høyt. Og jeg har jo ikke de riktige politisk korrekte sosialistiske Arbeiderparti-meningene som hører til den der konforme småbyen, så det har vært umulig for meg å
og få jobb som lærer på Lillehammer. - Du tror du har blitt diskriminert for at du har vært så aktiv i samfunnet? - Helt sikkert. Det er sikkert noen som mener at jeg er udukelig, men det er mange andre udukelike lærere også hvis man tenker at jeg er udukelig når jeg ikke er. Jeg tenker at jeg fikk... Det er litt beskrivende at
Da jeg var arbeidsledig fikk jeg innkalling til fire arbeidsintervjuer, helt mot slutten av den perioden, altså sånn ni måneder inn i arbeidsledigheten. Alle de arbeidsintervjuene jeg hadde, jeg ble innkallt på Hamar, og så fikk jeg to av jobbene på Hamar. Så jeg er ungdomsskolelærer på Hamar fordi jeg ikke har lykkes med å få tilsvarende jobb på Lillehammer. Nå er jeg ikke etter at jeg fikk jobb der, så har jeg heller ikke søkt, jeg har heller bare gitt opp at Lillehammer vil ikke ha meg, og da jobber jeg på Hamar.
Det var heftig med reiseveier. Ja, det er to timer i bilen hver dag. Jeg var på Gjørstemån i militærleiren der i 2001, så jeg ble ikke så godt kjent med Lillehammer. Jeg brukte bare utestedene for det det ble. Så jeg kjenner jo ikke Lillehammer så godt, annet enn at jeg vet hvordan det ser ut der, men det høres jo litt spess ut, den veldig konforme stemningen der. Hvordan merker du det utover...
Er det sånne type lokale diskusjoner i lokale viser? Merker du at folk stopper deg på gata? Hvordan merker du at byen stritter imot hverandre? Jeg merker det under den arbeidsledigheten min, at det var så kul og umulig for meg å få jobb der. Jeg søkte ikke helt sånn...
Jeg husker jo NAVs, jeg fikk sånn e-post fra NAV, at liksom prøve å tenke utenfor boksen, at vi har mange ledige stillinger som dekkskiftere, altså som skifter dekk på biler. Det er sikkert så bare at jeg har et innvandrernavn, og jeg kan sikkert skifte dekk, men jeg klarer jo ikke en gang å skifte dekk på min egen bil, min søn må skifte dekkene mine, så liksom er det bare at jeg som dekk skifter. Nei, altså, ja, også har det mye, altså at,
Det er veldig beskrivene hvis lokalavisen har laget en sak om meg og legger det ut på Facebook. Nå er jo Facebook klok uansett, men hva folk finner på å skrive. Jeg husker til og med...
Det er veldig, veldig sjelden, nesten ikke i det hele tatt lenger at jeg blir såret. Men jeg for to år siden, ja akkurat for to år siden, sikkert nesten på dagen for to år siden, så delte jeg lokalavisen, hadde fått nyss om at jeg var gravid.
Og så spurte de om jeg ville dele den nyheten med lokalavisen. Altså dette er Gudbrandsdølen-dagningen, GD. Den nyheten med leserne. Jeg sa at jeg kan være med på et lite notis om at jeg er gravid, og vi gleder oss, og hele pakka. Så jeg tenkte at, for det er jo litt sånn, og spesielt siden...
siden jeg var gravid alene. At det er hyggelig at folk støtter opp under graviditeten. Jeg tenkte at jeg får sikkert hyggelige hilsninger. Og jeg gjorde jo det, men det var så mye dritt som folk kunne... Litt sånn som jeg tenker på dette med var det Anne Holt som skrev veldig fint på Facebook i forbindelse med Martha Louise sin forlovelse, at
Det må lov til å være en hyggelig nyhet. Uansett hva man mener om den nye svigerskjønnen, at folk får lovelse og bryllup der de får barn, det er utelukkende en hyggelig nyhet. Men det er alltid noen idioter som ødelegger, og hvem er det som har tid til å sitte bak tastaturet på dagtid og liksom...
La loakene renne ut. Det er jo de tåpeligste folkene, og de sier jo mer om dem enn kanskje. Nå kommer kanskje Lillehammer litt feil ut. Jeg har jo helt fantastiske venninner på Lillehammer. Jeg har et godt og trygt og fint nettverk der. Det er helt fabelaktige individer som jeg betrakter som mine beste venninner der. Men det er noe med at det er en by som lever veldig gjennom
at man hadde helsike slenge siden så hadde man et OL. Altså at det er sånn et sånn gammelt gubbevelde der som fortsatt lever. Ja, og så alle disse barna. Mine barna ble utsatt for vetøtt. Det var ti år siden OL. Vi feirer stort. Vi bruker en dag på skolen på å feire at det var ti år siden OL.
nå er det 15 år siden, nå er det 20 år siden, nå har vi ungdoms-OL. Og så vet du, det som provoserer meg, dette er også en grunn til at jeg ikke får jobb i Lillehammer skolen, for jeg har vært så kritisk til at elever brukes som tilskuere. Altså det er masse sånne idrettsarrangementer som ingen vil se på, altså som para-OL, køling-EM. Altså de frakker
åpner elever til tribunene for at de skal se på idrettsarrangement som ingen andre ser på. Da ser det ut som det er publikum på Lillehammer. Det er så jævla provocerende at de bruker skoletiden på sånn tull. Det høres jo helt spesielt ut. Heldigvis ble det avlust. De hadde laget et skikkelig opplegg hva det var i forbindelse med parao eller hva det var i vinter. Heldigvis kom koronaen igjen, så de måtte avluse det.
Ja, men på høsten så husker jeg at barna mine var også på Køling-EM, og Køling er jo dritskjedelig, sier jeg som faktisk er Køling-mamma, altså datteren min spiller Køling, men jeg har aldri sett en eneste kamp, for det er bare en lang gjesp. Men dette er Lillehammer-skolen, her bryr vi oss ikke om kunnskap, men idrett, det er det vi skal drive med.
Du hadde jo et bra innlegg på det her, vi er inn på det med skolens tid, det med å respektere læreplanens skolens tid, og at fag skal gå først. Det er veldig spesielt det med, spesielt de siste ukene, som du skrev om ungdomsskolen, jeg ser det også, jeg har to på barneskolen, ikke så prekært der, men så videregående også med tanke på hva faen bruker man tiden på etter eksamen, og de siste ukene før ferien, det er jo bare...
Altså det er bare time wasting. Ja, ja. Fullstendig. Og det er, ja, du kan jo si litt hva du skrev om. Ja, nei, altså jeg hadde jo en kronikk to uker med tull i VG, og det var, jeg fikk jo inspirasjonen da jeg så mine egne barns timeplan for den neste siste uken. Og den neste siste uken, den var så, altså den timeplanen, den ukeplanen var så tynn,
tynn, at jeg tenkte at hva faen skal de gjøre den siste uken når de allerede den neste siste uken ikke gjør noen ting? Og på min egen skole på Hamers, så vi klarte liksom å holde trøkken noenlunde oppe ut den neste siste uken. Altså at vi hadde timeplan, vi hadde faglige opplegg, men den siste uken, det er jo...
Jeg tror ikke det er den eneste skolen, eller kanskje det er gode Oslo-skoler som klarer å respektere timeplanen og det faglige opplegget den siste uken. Da ble det litt sånn at skoledagene var så korte hos dem. Det er for så vidt helt greit at du sparer et læringsmål
antar at det er et læringsmål i kroppsøvingen at de skal svømme med klær i mjøset eller et eller annet. Tilsvarlig er jeg ikke lærer i kroppsøving, så jeg aner ikke. Men de skulle liksom svømme med klærne på i mjøset og da gjorde de det. Men hvor lenge var det en skoledag når det eneste opplegget er at du skal liksom ha livredning i mjøset med klærne på? Altså da er det liksom hjemme alt for tidlig fordi ingen har liksom laget et opplegg da. Fordi påfølgende tre timene som sikkert er igjen av skoledagen.
Så det var mye sånt. Og så den siste uken hos mine egne elever. Først så vi den første, forrige mandag, det var egentlig en veldig fin dag, for da fikk jeg elevene mine fra Hamer hjem til meg, eller vi besøkte dikterhjemmet mitt,
og de gikk til hjemme til Sigrid Unset fordi det ligger rett over gata til der hvor jeg bor, og så var vi på Maihaugen så det var liksom noenlunde, altså selv om det var liksom det var veldig koselig fordi vi gikk jo, det var en sånn klassetur til Lillehammer, men det var likevel liksom fag med, men så kom det hva faen skal vi gjøre på tirsdag, altså ok vasker og rydder pulter og skap
ser på en film vi ser på Max Manus, det kan ja knyttes til 2. verdenskrig og den typen ting. Så det er litt sånn den siste uken her i hvert fall, hvis ikke de to siste oppbevaring. Da var jeg også på Dagsnytt 18 mot en lærer som mente at dette stemmer ikke i det hele tatt. Det synes jeg er så rart, fordi etter
Etter at jeg hadde den kronikken uke, så fikk jeg jo tilsendt ukeplaner fra hele landet. Først og fremst fra frustrerte foreldre, som skjermdumpet og sendte barnas ukeplaner. Dette er jo egentlig en gjentagende diskusjon. Det kommer nesten hvert år at de siste ukedagene
de siste skoledagene er så tullete. Og kanskje de har vært ekstra tullete i år, i og med at man enda en gang fjernet eksamen. Man hadde ingen grunn til å fjerne den eksamen i år, i hvert fall ikke i år, men så gjorde man det likevel. Og da er det jo vanskelig, for eksempel på videregående, man kunne i hvert fall bruke den siste tiden på faglig innsats i de fagene som man kommer opp i.
Men nå har det vært helt ville tilstander på videregående skoler. Ingen fraværsgrenser, ingen eksamen. Hva skjer da? Ingen fraværsgrenser, ingen eksamen. Hva er det som foregår? Hvorfor gjør vi det? Det er jo den norske sosialismen og snillismen som slår inn, tenker jeg. Vi skal være greie med ungdom. Siden vi har vært så kjip med det under to koronaer, så skal vi nå gi det noe.
Hyggelig at de har tatt prisen vår. Pølsefest 1, Pølsefest 2 og Pølsefest 3, det var en sånn ukeplan jeg fikk tilsendt, hvor det var liksom tre ulike pølsefester i løpet av de to siste ukene, og flere stranddager. Nei, altså jeg tror det er sånn, altså vi vet, altså det er undersøkelser, internasjonale undersøkelser som viser at
norske lærere er kanskje de dårligste, eller en av de dårligste i USA er det land til å stille krav til elevene. Og det blir jo sånn at selv om jeg har lyst til å være en veldig faglig sterk lærer som stiller faglige krav, så opererer man i et system. Og så opererer man ikke minst i et samfunn
Dette er noe med at det går så det suser med Norge som stat. Alle har jobb, altså de verste jøkene får jobbare de går og spør om de kan få jobb, uavhengig av karakterer. Så det går så bra med staten Norge, og skolen foregår ikke i et vakuum, så det kan være vanskelig å finne fram motivasjonen når man vet at det går bra med meg likevel.
tenker jeg. Det er et fint innpå, det der med å stille krav. Du ser det også spesielt med foreldre med barn, og i arbeidslivet også. Det er litt vanskeligere og vanskeligere spesielt å komme fra staten selv i NRK. Hvor vage mange, i det offentlige, jeg vet ikke så næringslivet blir kanskje litt for å generalisere, men i det statlige og offentlige, hvor vage man er.
kan være med å stille krav til sin ansatte før de blir sånn tyrannerhare. Det er veldig mye inkludering, ta dem med på høring og så videre. Det er så mye svada for å komme fra A-sjøen
For å komme til A til B, så må du innom en haug og andre stoppesteder. Og det kjenner vi kanskje du også til. Ja, og jeg har ofte tenkt at jeg orker i hvert fall ikke å bli sjef i Norge. Ikke at det har aldri vært nærliggende, men jeg har diskutert det med noen av vennene mine og venninnene mine som har lerende stillinger. Fordi jeg tenker at den der styringsretten, for eksempel en rektors styringsrett på en skole, den er mye...
skal si, mye hardere i Finland for eksempel. Eller i det hele tatt den der ledelseskulturen, at sjefen sier at vi gjør sånn, og da gjør alle sånn. Og i Norge er det mye viktigere, eller i hvert fall den der prosessen er veldig, veldig viktig at alle skal føle seg hørt, og spesielt fagforeningene. Altså at de skal føle seg hørt, og de skal føle som de har eierskap til prosessen og til resultatet. Og det er en veldig slitsom og tung og lang prosess
Og da tenker jeg ofte, jeg har sagt det ifra, eller sikkert skrevet om det også i en eller annen kronikk, at i Norge oppleves det ofte som prosessen er viktigere enn resultatet.
Og jeg er veldig resultatorientert. Jeg er litt sånn at her skal vi gå fremover, vi skal bli ferdig. Men det er jo ikke den norske kulturen at den på en måte bremser litt resultatet. Fordi prosessen er egentlig et resultat i seg selv. Altså dette at alle har vært med og sagt sitt, også de som ikke har noe peiling. Det er litt det norske idealet, at alle skal med og alle skal si sitt.
Det er litt beskrivende for den prosessen. Jeg tenker litt tilbake til alle de årene jeg var lokalpolitiker i nesten tre perioder. Det er et norsk begrep, dette med omkamp.
Du har ikke det ordet på engelsk eller på finsk. I Finland, hvis du tar en beslutning, eller hvis en beslutning blir tatt, så er jo folk lojale mot den beslutningen, både i arbeidslivet og i politikken. Og det er jo dette som får samfunnet til å fungere. Da går det trygt og godt videre. Man kommer videre til neste sak. Mens i Norge, det er uendelige omkamper. Jeg tenker på sykehussaker rundt omkring landet.
Ja, et annet felt, men jeg har vært litt sånn, jeg har ikke orket å følge med lenger, men man har snakket veldig mye om sykehus, men jeg forstår at E6, hvor man skal legge E6-strasset, det er en annen sånn diskusjon hvor alle skal si sitt.
Men sykehussaken i innlandet, det har vært en kamp som har vært og vært og vært, eller sikkert en kamp og så en omkamp og så en kamp igjen. Det er mange steder i Norge hvor man endrer opp med det samme, at sykehuset blir plassert i et veikrust som ingen har hørt om. I innlandet har de snakket om to ikke-steder som Moelv og Biri, og det er steder som
ingen har hørt om, men det er litt sånn typisk norsk at man legger ting i midten av et eller annet, sånn at alle blir litt misfornøyde og litt fornøyde. Eller ikke bare misfornøyde. Men det er jo for meg, det er kjempepussy at man kan finne på å plassere en sånn kompetansetung arbeidsplass på et sted som heter Biri eller Moelv. Altså at det er i min verden så er det bare høl, og liksom hvilken dyktig lege, altså hvilken...
vil jobbe i et høl. Jeg hadde ikke engang ønsket å bli behandlet på et sykehus i Moelv. Jeg hadde vært så livredd. Det er litt samme som, jeg vet ikke om det fortsatt finnes, men for noen år siden så hadde man sånn puppeklinikk på Gjøvik, Mjøskirurgen. Drar du til Gjøvik for å få deg nye pupper? Hvis noen skulle gi meg, jeg er ikke interessert i nye pupper, jeg er mot.
mot sånne plastiske operasjoner. Men hvis jeg nå skulle skaffe meg nye pupper, så hadde jeg i hvert fall ikke dratt til Jøvik. Da hadde jeg dratt der hvor de er durest og best. Ja, men det tror du ikke også at det handler litt sånn der, jeg tenker høyt, at det handler litt sånn der med spesielt ledere og kanskje folk, nordmenn flest også, er veldig redde for å gjøre seg upopulære. Det er å huske på et sånt case at vi liker det der at noen kan komme og overstyrer at vi slipper å ta
de vanskelige beslutningene selv, at det kommer noe tredd over oss, at det gjøres mye enklere til forhold til at vi har fått retningslinn på det her, og at rektor var mye mer selvstendig og kunne styre ting mye mer selv i Finland enn her for eksempel. Men jeg tenkte på at under korona for eksempel så var det ordførere og politikere som gjerne ville ha nasjonale føringer, så de skulle slippe å gjøre seg upopulære i bygda, så de må selv ta beslutninger.
Helt åpenbart, men det er lange land her med så mange forskjellige bygder og folk og innbyggertall og alt mulig, at det må være veldig bra for kommunen å kunne styre det selv. Noen steder har det ikke vært, var det ikke smitte, var det jo, og de er så få mennesker. Det påvirker, og de fleste du møter i bygden i Norge har ikke hatt to tunge koronaer, de har ikke merket så mye til det som de store byene da.
Og så tør de ikke å ta noen beslutninger, selv om vi trenger nasjonale tiltak. Så vi slipper å stå og overfå befolkningen. Det er et eksempel på at mange som er redd for å gjøre seg upopulære, og da bruker man disse prosessrundene. Spesielt på sikkerheten at alle her er on board, at de er fornøyde at de ikke kan komme etterpå og klage. Det er veldig...
stor frykt for å skjære gjennom og være en tydelig klar leder og si hva du vil. Det høres jo egentlig make sense, høres fornuftig ut det du sier, og det er kanskje litt beslektet med det som jeg skrev i VG, var det i årsskiftet, at nordmenn er en gjeng persilleblad, at de går rundt grøten og ikke gir tydelige beskjed, eller persilleblad på den måten at de ikke klarer å ta imot kritikk, og så tokedotter på den måten at de gir ikke
klare beskjed. Det er jo kanskje akkurat en... Dette kan jo kanskje relateres til det vi snakket om innledningsvis, at jeg er så misslikt på Lillehammer, og det er kanskje
delvis fordi de er så tydelige og har så klare meninger og veldig upopulære meninger. Og det er jo kanskje litt sånn uvant, spesielt i en sånn distriktskontekst hvor alle tenker noenlunde likt, eller i hvert fall til sunnelatende. Jeg tror jo mindre bygder det blir, jo mer konformt blir det av på til. Historiske årsaker tror jeg, når du får veldig små bygder, så er det jo lurt at
bygd å holde sammen og er ganske nok så konforme og samarbeide på et vis, men når det kommer til mellomstore bygder, så vokser den konformiteten til å bli en slags tvangsrom, og det er en grunn til at folk som føler seg annerledes flykter jo alltid fra bygdene, sånn homofile, som drar til hovedsteden eller til store byene hvor de kan leve litt fritt, og det er jo tross alt, selv om vi er i en tid hvor det er
Man snakkes mye om mangfold. Det er veldig lite mangfold. Selv i store byene er det jo alltid bedre hvis du ikke passer inn et sted. Så drar man alltid til en stor by hvor det er veldig mange flere like sinne og det er flere muligheter.
Det er det jeg er, uten at jeg er så heterofil som det går an. Men jeg sier alltid at sex uten penis er som vin uten alkohol, uten at jeg har testet noen av delene. Altså, hvilken? Sex uten penis eller vin uten alkohol? Jo, jeg drakk litt vin uten alkohol under graviditeten, men det var ikke noe særlig. Men nei, uten å være i det minste homofil, altså sånn at
at jeg har jo litt den samme følelsen at jeg må komme meg til en stor by så fort som det lar seg gjøre, bare for å kunne mene enda litt friere, eller uten de konsekvensene i form av en ødelagt postkasse og bil. Ja, det er jo litt synd da, men jeg synes også at det er synd at du ikke skulle kunne bo et sted, hvis man trives med byen, synes det er fint der, at det er liksom...
det er den jobben man vil ha, det livet man har, ungene trives og så videre, så det er sånn. Men på en annen side også, det er jo, det må jo bli jævlig mye reising for deg, jeg må jo bare si at jeg er i hvert fall, og sikkert mange av de som hører på nå, veldig takknemlig for at du har kommet hit, og det er ikke så mange som vet at du har hatt en lang reisevei fra Lillehammer på morgenen i dag, og vi har jo prøvd å få til det her flere ganger, for du har jo fire unger, og liksom en...
et læreliv, og det er ikke bare å stikke ned til, nå er du i bærum, på en liten intervju og så stikker du inn igjen. Jeg tenkte da jeg kom hit, at fy faen, nå er jeg gok, men så tenkte jeg, nei det er omvendt, jeg kommer fra gok, og så kommer jeg til sentrum. Nei, vi har jo prøvd å få dette til, men først og fremst har det jo ikke gått i og med at jeg har valg i dagjobb som lærer, men nå er det min første feriedag, så nå kan jeg gjøre hva jeg vil, så her er jeg. Haha.
Ja, det er deilig. Vi har jo snakket litt om at vi skal åpne barn her senere, og du skal jo på date etterpå da. Eller er det hemmelig? Ja, skal vi snakke om daten min? Det er litt sånn, apropos den daten, jeg føler at du er nesten litt innblandet i den daten, fordi jeg ble kjent med han her som jeg skal på date med på den måten at...
jo jeg hadde delt på Instagram vet du sånn Spotify viser at hva var dine mest lyttede podcaster og så syntes han da jeg delte på Instagram på storyen min at mine podcaster var så topelike så han tar sånn kontakt at han sender bare listasipp
Og der er det Wolfgang V. Og så er det, i tillegg til deg, så var det The Rest is History. Og så begynner vi å kommunisere. Så det er liksom du som har startet dette. Så hyggelig da. Da vil jeg håpe at dette blir en long lasting forhold da. Ja, altså jeg har jo vært, nå holdt jeg på å høre det så desperat ut, at jeg har lenge vært, lenge kringkastet at jeg vil gjerne finne kjærlighet.
den, men om jeg har funnet den enda, det vet man jo ikke før. Det vet man kanskje i en 10-7 års perspektiv. Det høres jo ut som jeg har hatt mange forsøk, men jeg har hatt to seriøse forsøk etter skilsmissen, og så spør jeg gjerne folk om
"Er han den rette nå?" Og så sier jeg alltid at det får man vite først i et 20-årsperspektiv, at om man er sammen så lenge, da var det nok den rette. Er det mange som maser om det der, om du har funnet deg noen? Det er gjerne sånn at de som er single over 35 får jo heltiden på sånn vei. Ja, er det noe på gang?
Så folk har ikke vite om du på en måte er på jakt eller om du faktisk trives til å være sengt. Og nå er det veldig sånn, nå er det faktisk litt sånn bussig at nå har jeg liksom her snakket med deg, nå har jeg noe på gang, men det er liksom, det føles jo litt sånn helt sånn, altså når det er så tidlig at
at nå har jeg liksom kringkastet det til dine, her har du 40 000 lyttere, at jeg har noe på gang, at det er nesten sånn at dette kommer til å straffe seg, at det blir sånn at nå som jeg har sagt det høyt, men det er du som brakte det opp. Det blir kanskje bindende, på en sett og vis. Ja, kanskje det er. Og han kommer jo til å høre på dette, i og med at du er på hans toppliste, altså han er jo en blodfan av deg, så jeg tror han vil på date med meg bare, fordi jeg er her hos deg. Tror du det?
Ja, jeg tror det er litt sånn at da gikk jeg, min status gikk så mye opp av å være din gjest. Han vil egentlig på date med deg, altså. Du får kjøre han hardt etterpå da, som sånn bare stille han til veggs. Hva er det du faktisk vil her? Ja, vil du ha meg eller vil du ha boldkanten? Hva er det du faktisk vil her? Men det blir veldig kort date, fordi jeg må rekke, altså jeg har den her helsikker familiebelastning, så det blir liksom kort date. Men også når jeg er single livet, så er det sånn at jeg kan si,
Man vil jo, jeg har jo kone og to barn, sånn type sånn der, i den mørke situasjonen, det ville vært å være single, det ville vært helt krise, ville man dratt opp Tinder, det er ganske kjassett, du har daglige forpliktelser og unge, du kan ikke stikke ut og ta noen glass, og det er jo sånn,
Jeg vet ikke hva du synes om Tinder, men jeg tenker det er en farlig shortcut for kortvarig mor. Det er en blessing and curse, på en måte. Det finnes mange fine Tinder-par der ute, men jeg tror ikke den moderne måten å møte hverandre på er så veldig sunn. Fordi du hopper over et par ledd som jeg tror er nødvendig for å møte de rette folka, mens på Tinder så bare...
kanaliserer du alt på helt oppvart utseende og liksom på en måte sekslyst da. Og skal man opplyse om sekslyst på Tinder også? Ja, det er helt nyttig da. Nei, jeg setter av kryss. Det er pronomenet ditt. Apropos
her har jeg mye å fortelle for det første nå er det mange ting så vi må strukture litt for det første det viktigste jeg har lyst til å si er ta vare på kona di ta vare på familien din du ønsker ikke singellivet det er helt oppskrutt i hvert fall tenker jeg fordi jeg er veldig trygghetssøkende og familietskjær og altså
Jeg synes det er et paradoks at så glad som jeg er i langvarige parforhold, og det er trygge, og det er stabile, og det er jemne, det er et paradoks at jeg er enslig. Så det er det første, ta vare på det du har, så lenge det ikke er voldelig, eller så lenge det ikke er narkotika, alkohol eller vold. Da bør du være der du er, og ta hånd om kjærligheten mellom deg og kona di. Guta sier jo sånn, happy wife, happy life. Nettopp, nettopp.
jo, det andre jeg har ikke vært på Tinder rett og slett fordi jeg er litt jeg har jo for så vidt vært åpen om at jeg har ønsket kjærlighet i livet mitt det har jo sagt i VG og sikkert høyt at jeg skulle gjerne funnet noen jeg skulle gjerne forelsket meg i noen men Tinder kanskje
at jeg er så dårlig til å sjette. Det som ungdommer sikkert gjør, at de må være veldig på hele tiden. For jeg har en kollega,
Min beste kollega, eller hun som jeg samarbeider mest, vi deler jo norsken på 9. trinn, en kjempeskjønn ung, utdannet vilde på 28 år, som gjør jobbhverdagen min til en fest. Ikke bare fordi hun er på Tinder, men ellers også når jeg ikke er på jobb, så sander jeg henne.
Men vil det på Tinder? Og så har jeg fått swipe litt for henne, og så se på de chattene. Det krever en tilstedeværelse som jeg ikke... Jeg blir litt sliten av sånn at jeg må svare på. Jeg blir litt sliten av den digitale støyen. Jeg liker å skrive brev, jeg liker å skrive dagbok. Så jeg har egentlig ikke varslingssjenester hvis jeg får en messengermelding eller...
Eller nå har jeg slått på Instagram varslinger i han folk kan være mannen, som jeg kaller han, som jeg skal møte. I tilfelle han sender en melding i og med at han sendte den første meldingen på Instagram. Var det der jeg tok kontakt med deg? Ja. Var det det, ja? Ja, stemmer det. Det husker jeg ikke, men jeg så hva noen nyheter hadde følt meg i dag eller i går, og det står superfeministen. Ja, det er meg. Det var jo artig å kalle ham da, superfeministen. For jeg har følt deg i samfunnsdebattene og sånn,
Og det har aldri slått deg at jeg er superfeminister? Jeg tenker ikke så, for det er akkurat som nyfeminismen har tatt litt for mye eierskap til at jeg tenker at dette her er, når jeg tenker på feminister, så tenker jeg liksom ikke på den gamle, det jeg ofte har kalt her i podcasten, den old school-feministen, at det er en splitt av leier, det er noe mer som
Jeg tror kanskje de aller fleste har adoptert, eller er ganske enige med den gamle feministen, mens den nye feminisme-greiene er noe som veldig færre abonnerer på. Det er så artig å se det som at superfeministen, og se for meg at det kallet av dem der lagde du for lenge siden. Ja, det er for lenge siden, men jeg er kanskje litt gammeldags-feminist på den måten at jeg er litt 70-talls-feminist nesten. Altså litt...
eller litt mer enn jeg kan ikke si, altså feminisme er jo så, men la oss komme tilbake til feminisme, for det er en ting jeg har hatt lyst til å si om disse dating tjenester altså fordi du nevnte dette med Tinder og seksualitet og hele den pakka, så var det jeg var en måned på en eller annen nå husker jeg ikke om det var møteplassen eller sukker eller
eller hva det var. Men uansett, der måtte man svare på kjempe mange spørsmål. Så måtte man liksom skalere, skalere sin egen seksualitet, altså hvor lidenskapelig du er, hvor opptatt er du av liksom, altså hva som skaler fra 1 til 10, hvor lidenskapelig du er, og så mange...
mange sånne veldig rare spørsmål, liksom sånn, eller rare som du aldri har tenkt over, knyttet til din egen seksualitet, altså ikke sånn at er du homo eller hetero, for det er liksom sånn greit nok, eller selv om det kan se ut som at også får det gå på en skala, men sånn liksom, så begynner jeg å tenke at hvor liten skapelig er jeg egentlig,
På en skala fra, hvor liten skapelig er du, Wolfgang? Fra 1 til 10? Det er helt vilt å tenke på. Det kommer opp ikke noen dag i uka. Ja, ikke sant? Du har ikke det svarealternativet. Jeg vil si at det er en jevn 10 selvfølgelig. Veldig liten skapelig. Kanskje en på 9. 10 når det er eggløsning, og så går det nedover derfra.
Tier på sommeren, en på vinteren. Og så fikk jeg beskjed, vet du, etter at jeg, altså det var ikke bare seksualitet som man skulle skalere, eller skapelighet, det var mange ting, samfunnsinteresse, religion, hvor viktig religion var. Og med en gang du svarte ni eller ti, eller en eller to, så på en måte melder da den maskinen, at du er litt ekstrem. Hvis du vil ha flest mulige matcher, så går du litt mot midt.
Og da får man jo liksom flest folk som man er enig med. Altså på en måte jo mindre du mener, desto flere matcher har du. Det er litt samme som minnet meg om valgautomater i Finland. Fordi hvis du svarer mest jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke, så får du det svensspråklige folket på.
fordi de er bare opptatt av en sak, altså det svenske språket, status på finske skoler og i det finske samfunnet, ellers vet de ingenting. Så hvis du ikke vet noen ting, så stemmer du på det svenske folkepartiet. Så det var litt det samme på den datingstjenesten, men det førte jo ikke til noe langvarig, eller det førte ikke til dating en gang. Tenk deg sånn som utstilling, det er akkurat som hvis du skulle dra på en kafé eller et utsted for å sette deg litt på spissen, at du deler køen opp, er det uavhengig?
romme opp, her er de ekstrovert, og her er de introvert, og her er de lidenskapelige, og her er de passe på, og her er liksom... Det virkelige liv er jo... Og sine store fordeler og gleden av å være ung i en storby er jo at du møter alt, og blir kanskje forelsket hos mennesker som du ikke noensinne trodde du ville møte, eller helt enn kom i prat med, og blir tiltrukket av alt mulig sånt. Det er jo det sjansespillet og den eksponeringen man trenger, for liksom...
For å finne det man i romantisk forstand sier at det er en rette, men det er ikke det. Hvor mange tilfelligheter er det ikke for at vi møter dem i møterak? Den rettebraten kjøper vi ikke helt rett, men jeg tror det er ganske mange rette folk der ute for de som på en måte ... Det er jo en eksponeringsgreie. Det er jo noen der ute som vil ha
noen, tror jeg da. Og der er du kanskje inne på det som gjorde også at jeg slår fra meg disse dating-tjenestene ganske fort, at tiden er bekrenset, og hvis du skulle møte noen, altså all ære til de som
og at jeg snakker ikke ned dating og datingstjenester. Jeg synes det er fint at folk har muligheter for å finne et kjærlighet. Og jeg synes det er en ærlig og sårbar sak at folk leter etter kjærlighet. Og det er derfor jeg også har ønsket å si det høyt, at jeg ønsker meg en kjæreste. Fordi jeg tenker at det er viktig at man sier det. Det er ikke noe galt med det å lete etter kjærlighet. Men
Men greia er at hvis du ikke har ekstremt bra flaks, hvis du skal finne noen på datingtjenesten, så må du møte ganske mange folk. La oss si at en av hundre gnistrer det litt med. Jeg er litt sånn saksorientert på den måten. Jeg er litt sånn finne. Jeg er no-talk eller big talk. Så hvis jeg skulle gå på date...
altså da kan man jo ikke begynne med eller man kan ikke være no talk for det slår jo ikke an hvem er det som er klar for som big talk, altså som vi driver på nå snakker vi om ekte saker her her går det unna for du må jo initiere det hele med sånn small talk som jeg synes er så meningsløst og så sitter der på en kafé eller hvor man nå sitter og snakker om meningsløse ting og så ikke minst så snakker man for å finne ut om man passer sammen altså det blir sånn
I hvert fall jeg får litt sånn hetta av, eller sånn flott. Jeg har begynt å tenke at jeg tror på naturlige møter, og sånn som å møte han der...
din blodfan, han Wolfgang V-mannen, nå etterpå, han sa at der er det jo sånn, for så vidt, det er jo på en måte et, altså i hvert fall sånn, et felles grunnlag, altså at Bekke har hørt på The Rest Is History podcast, altså at ok, han er i hvert fall interessert i samfunn og historie, altså at det kan være noe der, altså at det er ikke bare en tilfeldig mann fra gata, som jeg da møter for å småltåke med, da kan vi gå rett på saken og snakke om samfunn og
historie og litt sånn større ting. Det er jo liksom hva man, jeg tror noen mennesker liker, jeg tenker på samtaler for å forenkle veldig, har tre nivåer da. Jeg tror noen trives veldig godt på det første nivået, som handler egentlig om
å snakke om andre mennesker, venner, kjendiser, lokale ting, bare sånn, den personen gjør det, han gjør det, hvordan går det med henne, hvordan går det med han? Men våt 2 er et hakk opp, hvor da snakker du om events, eller ting som har skjedd, idrett, ting som
noe som har skjedd i livet, et bryllup, en fest, en tur, noe som har skjedd. Det tredje nivået, som jeg tenker er det beste nivået hvor du virkelig bør dyrke vennskapen og relasjonene dine, er hvis du kan snakke om ideer.
Men er ikke dette det gamle sitatet fra Eleanor Roosevelt? At great minds discuss ideas. Helt riktig. Det er en versjon av det. Nå skal jeg ta kredit for det, så jeg hørte det. Men du er jo inne på noe der, for jeg også tenker...
altså et annet sånt fenomen som er veldig utbredt. Jeg husker da jeg var, for jeg var jo ganske ung mor da jeg fikk min første unge. Han har jo allerede flyttet hjemmefra, men jeg var 25 år, og så husker jeg at jeg lo litt av et sånt...
kvinner i 40-årene, slutten av 30-året, i begynnelsen av 40-årene, som fikk sitt første barn. For de flyttet rett til mammalandet og bare snakket om ungen sin. Og andres unger har liksom, det å snakke om andres barn, det har jo alltid vært litt sånn uinteressant. Altså med mindre mann er veldig god kollega eller nærvenn og
Da er det jo selvsagt en annen dimensjon. Men jeg har alltid tenkt at disse gamle mødrene, at når de får sitt første barn litt for sent, så blir de skjedelige fordi de bare snakker om barnet sitt. Og det er jo en generell regel, å snakke om barna sine er ganske uinteressant. Men hvis man klarer å løfte det på oppnivået, om vi kan snakke om morskap, morskap som ideologi, hva foreldreskap gjør med mennesker, da er det jo kjempespennende. Det er topp.
Det er veldig godt eksplisert, fordi det er veldig...
Noen ganger er det en fin krykke hvis du merker at dette er bare en samtale med en annen foreldre, i noen måter veldig temporært. Det kan være deilig å lene seg. Vi menn har jo fotball, ikke sant? Det er klisjéen, ikke sant? Hvis du møter noen på en fest, det er bare sånn, ok, det er så deilig, da tar du og snakker om fotball, så har du noe å fylle den timen med. Det er litt sånn å snakke med noen møter også, spesielt møter du og ikke har noe så mye å snakke om, så blir det ofte snakk om barna, hvordan de har det og sånt. Ja, altså trenger jeg sendt til, jeg har en
en annen god kollega som jeg sitter ved et sida på jobben, en veldig, veldig søt ung dame, hun også, Linn Madelene, og så sendte jeg en bilder, en Instagram-sitat til henne i går, at alle mødre trenger en som mammaterapeut, altså en annen mor, som de klager over morskapet
til, og jeg og hun Lind-Madeleine vi sitter ved siden av hverandre på jobben og liksom klager over småbarns livet og det er spesielt, det er liksom sånn at å nå var det liksom, nå er det omgangssuke i barnehagen, å nå er det omgangssuke i min barnehage også, og nå er det syke igjen og det er jo sånn
Og spesielt for meg så har det vært veldig sånn terapeutisk i og med at jeg har laget siste barn alene og selv velvitende om at jeg blir fullstendig alene mor. Og da føler jeg at jeg ikke kan klage i offentligheten. Var det en sædonor da? Ja, både sædonor og eggdonor. Så jeg er jo ikke genetisk sett...
hans mor. Men da føler jeg at jeg kan jo ikke klage hvor hardt det er å være mamma alene, men til henne på jobben, der kan vi liksom ta det ut. Så du har fire barn, hvor mange...
Hvor mange med... Hvor mange fedre? Er det bare det invaderende spørsmålet? Nei, det er veldig morsomt. Det hadde jo vært også apropos dette med dating og møte folk. Det er jo en sånn red flag hvis det er mange mødre. Men nei, det er bare en far, og den siste har jo en utkjent far eller utkjent donor.
Så får jeg løp i barn med bare en mann. Du følte at det var ikke nok med tre barn, så du ville ha et fjerde. Hva var det? Ville du ha oppdraget barn til? Eller hva var det som utløste deg? Nei, altså jeg... Jeg har holdt på å si, men det blir jeg kanskje å ta i, at jeg har holdt på å si at jeg er glad i barn. Men det er jo egentlig i og med at jeg jobber som lærer, at jeg er glad i ungdommer. Og så er det litt... Dette er jo sånn...
Dette er sikkert litt sånn finulike psykologiske mekanismer som slår inn. En faktor var at før han siste så hadde jeg bare hatt to graviditeter i og med at de mellomste barna mine er tvillinger. Og jeg har alltid elsket å være gravid. Jeg er kjempegod på å være gravid. Jeg er liksom den beste som finnes.
til å bære frem barn. Jeg hadde vært surrogatmor hvis det hadde vært tillatt. Og det er liksom den beste tiden, fordi jeg føler meg så pen og så omnipotent. Det å bære liv, det er helt vidunderlig. Så jeg savnet alltid den tredje kraviditeten. Men jeg savnet også, i og med at jeg var så veldig ihug og feminist, og så hadde jeg bare midlertidige stillinger i akademia, så delte vi alle permisjonene, jeg og eksmannen min,
delte den veldig matematisk 50-50. Så jeg fikk på en måte aldri den der, jeg fikk aldri den gode lange permisjonen uten beskymringer, for jeg hadde aldri en jobb å gå tilbake til. Jeg måtte liksom tilbake til forskning og liksom kjempe om
min neste jobb. Og da hadde jeg liksom samlet det å være gravid, jeg hadde samlet en ordentlig permisjon, men jeg hadde også samlet, altså de tre store hadde jo blitt store, de var jo tenåringer da jeg ble gravid med den siste, så jeg hadde jo samlet et fjerde barn, så det var et ekte samlet etter et barn, men det var liksom en kombinasjon av dette, og så kanskje liksom de
Den hobbypsykologien som står inne er jo at jeg mistet jo mine egne foreldre da jeg var 19. Altså at jeg har en bitteliten familie som er langt unna. Jeg har min bror og hans familie i Finland.
og jeg er jo ganske liksom har ofte følelsen av å være ganske alene, sånn familiemessig at det er bare jeg og barna mine og det er min festning og litt sånn, jo mer jeg kan konsolidere den festningen dess på en måte dess mer sikret er jeg, altså at jeg har kanskje den grunnleggende nå har jeg jo ikke liksom gått til psykolog og
Jeg har snakket om dette, men den grunnleggende følelsen at jeg kan miste noen når som helst. Jeg har alltid tenkt at i og med at mor og far døde, og så har jeg alltid tenkt at familien med bare ett eller to barn, de er så innmari sårbare. Men dette er selvsagt bare en innvilling. Man har jo ingen å miste. Selv om man har fire, så har man ingen å miste. Nå høres dette så makabert å si, men at når du har fire, og hvis en dør, så har du tre å leve for.
Men hvis du har bare en, hva lever du for da? Du trenger ikke å synes det er makabert til å komme og si det, for jeg har akkurat de samme tankene. Ja, men da må du lage tredje barn og fjerde. Ja, det er det vi er. Fortrinsvis med samme kone. Det driver på. Hun har sagt nei. Jeg har alltid vært sånn at jeg tror det får holde.
Men jeg har risikovurderingen der, hva om det skjer noe med den ene søsken også. For det er samsvar også med at kona har en veldig stor familie, jeg har en mindre familie. Det er helt klart å konsolidere litt den der konstellasjonen man har, at man føler at hvis det skulle skje noe så blir det så utrolig mye sårbart. Jeg bruker alt som eksempel på at
Før oppover min bestemor og oldemor, de hadde åtte og ti og tolv søsken. Det er helt andre forhold selvfølgelig, men
barn eller ungdom, det skjedde noe med noen, så var det et stort tragedi for familien, men det påverkte ikke familien som en enhet så betraktelig som det gjør. Hvis du har to søsken som er veldig nære og mister en ene, så er det et utrolig mye sterkere tap, tror jeg. Og så er det jo sånn, spesielt de store barna, som begynner å bli ganske store, at det er sånn...
Det er så herlig å se på hvor mye glede og selskap de har av hverandre. Det å vokse opp med søsken. Jeg har jo bare en bror, men selvsagt har det vært en trygghet og en støtte og en glede. Men det hadde ikke vært meg imot å ha flere. Så jeg tenker at de fleste som har mange søsken, de er veldig takknemlige for å ha det fellesskapet med sine søsken. Ja, fin måte du sa det på, fordi du satt en kloer på så mye som jeg tenkte på. Men det er
Vi har alltid vært veldig sånn type, du holder med to barn, for å få gjort de ting man skal gjøre, serialisering, bla bla bla. Men så har jeg en sånn idé om at når du blir 70-80 år gammel, så er det veldig hyggelig når veldig mange unger kommer hjem til jul. Ja, og jeg tror at man ser det alt for mye
gjennom sånn, altså at ja eller nei, at når du får mange barn så får du liksom ikke gjort noen ting, men da kanskje hemmeligheten, altså i hvert fall hemmeligheten min er dette å lage flere kull, altså det er litt sånn som jeg tenker at nå har jeg snart kvitt de store barna, eller at den eldste har allerede liksom levet sitt eget liv og har flyttet hjemmefra, og de to
do mellomste kommer straks etter. Og da er jeg liksom bare han lille. Og vi er jo flyttbare, vi kan jo gjøre ganske mye gøy. Og så har jeg jo aldri, hva skal jeg si...
Nå kan det hende at dette kommer noe feil ut, men da skal jeg bare korrigere meg selv. Men barna skal jo ikke være en hindring for selvrealisering. Selv sånn setter man barna først. Men det å være mor eller far, det å være foreldre, det er på en måte bare en leier i livet. Det skal ikke på en måte gjennomsyre hele identiteten. Nå tenker jeg på alle disse som argumenterer som mor eller som far. For det er litt det samme som å leve gjennom
gjennom det barnet, eller bare snakke om barnet. Det er veldig mye morro jeg har fått gjort, eller veldig mange ting jeg har fått gjort og foregjort, til tross for at jeg har mange barn. Og det skulle jeg fortsette med, uten at det gjør meg til en dårlig mor, eller en dårlig forelder. Jeg synes det er et bra poeng, for det der med å leve gjennom barna, du ser jo også veldig noen som gjør det i for stor grad, de blir ekstremt venner med barna, og visker ut det skille mellom foreldre. Jeg synes det er
Hva var det jeg hadde på tanken min nå da? Det var vi snakket om å leve gjennom barna jo, det er jo at
tenke mer for meg selv at de valgene jeg gjør, de beslutningene jeg tar, skal være til det beste for barna mine, uten at livet mitt består av bare å være med barna. Men livet mitt styrer seg, hvor jeg bor, hva jeg gjør, hva jeg bruker tiden min på, er for at det ofte skal komme den beste gode, uten at jeg liksom ...
innsirklet i livet mitt til å være med i konstant 24-7 overvåk det gjelder på en måte. Bruke liksom at vi skal definere på en måte alt hva arbeid og hobby er, hvis det er gammel mening. Ja, ja, absolutt. Og det er jo sånn, og kanskje en sånn, jeg kan trekke en linje til det jeg hadde med en sånn diskusjon
dette er nå for et par måneder siden, med min mellomste sønn. For han skjemet meg litt, fordi jeg hadde skaffet, jeg ofte skaffer barnevakt tre timer på en lørdag, sånn at jeg kan gå på en kafé og skrive, sånn at noen kommer og passer på et
men ofte er det min egen datter som passer på ham. Men uansett, betalt noen passer på ettåringen i tre timer, slik at jeg kan sitte på kafé og skrive eller lese hva jeg har mest lyst til. Altså, sånn pusterom for meg. Og så skjemet han der mellomste sønnen min, han er en litt frekt enåring, slik enåringsgutter ofte er, skjemet han at mamma, du er en dårlig mor, at du putter vekk den minste sønnen din for at du skal sitte
på kafé, og så hadde jeg en samtale med ham at skjønner du at for at jeg skal kunne fungere som mor, at jeg er den eneste foreldren for dette lille barnet, så må jeg få min tid, litt som pusterum, at dette er bare, her er jeg sanna, jeg skriver, jeg leser, jeg gjør det som gjør godt for meg, og når jeg da kommer hjem til en ettåring, så er jeg da en mye bedre mor, men jeg tror ikke en 15-årig gutt har helt kapasitet til å forstå dette
før han selv blir far og kommer til å liksom samle den egen tiden, det å liksom være til stede på egne premisser. Ja, helt klart. Man ser jo bare, det enkle tenner du, ser jo mye mer egoisme på en måte sånn type, at det er ikke noe
lag under der tror jeg, på en måte hun ser bare sånn mamma vil heller lese bok og drikke kaffe enn å være med ettåringen sin ergo hun er egoistisk men på en måte ser ikke det litt mer vanskelige som krever et langt liv for å se bieffekten at du blir en bedre mor selv om du ikke er med, du trenger ikke være med barn 24-7, men at det handler om å trimme sinnet eller så byr du ut et utrolig ensporet ennforlig liv, og det er jo mye verre gift
enn å prøve å ha en variasjon og få litt input til det. Og det er jo det store bildet du snakket om, at du tar avgjørelser som tjener familien og ditt farskap. Og noen ganger er det det at man må bevilge seg i egen tid. Og et annet eksempel på dette er at i august skal jeg faktisk på reise uten barn, altså på ferie uten barn, fordi jeg får min gamle åpere fra Finland.
Nå er hun blitt en han, så han kommer og passer på barna, altså først og fremst minstemann, i og med at de store klarer seg selv. Han tar med seg sin mann, så det kommer to transoperer fra Finland som passer på minstemann. Sånn at jeg skal være i Polen i fem dager uten barn, altså en ordentlig husmorsferie. Jeg skal bare lese og skrive og drikke drinks.
Jeg har jo null dårlig samvittighet. Det var noen som spurte hvordan jeg klarer å reise fra Boito, som mitt minste barn heter. Jeg har tilbrakt to eller tre netter uten ham det siste halvt annet år. Så jeg gleder meg til å reise fra ham. Det blir så stas. Skulle gjerne vært lenger, sier jeg. Så får du lengsel der nede. Så får du den gode lengselen etter å komme hjem igjen. Jeg er ikke en sånn
Jeg synes alltid det er litt tåpelig, det tåpeligste uttrykket, mamma-hjertet, fy faen, det er bare sånn, kjus meg, ræva. Mamma-hjertet blør. Det er en sånn kulturell forventning at mamma-hjertet skal blø. Mamma-hjertet skal blø når unge begynner i barnehagen. Jeg bare syntes det var helt fantastisk da han begynte i barnehagen og fikk litt
andre stimulanser enn det han får av meg. Så jeg har ikke et mammahjerte som blør. Men dette er kanskje også det som kommer når du har veldig mange barn. Altså at det er sånn 1, 2, 3, 4, whatever. Gjør hva dere vil. Jeg tror det. Jeg husker jo at alt var mye mer emosjonelt og touchy med førstefaren. Nå har jeg jo bare to, men det er jo merke på nummer to så går jo alt. Du tar alt mye enklere. Du...
Det blir en enklere reise for foreldrene også, som på en måte har vært gjennom, og vet at det er ikke vits å bekymre seg for mye, og det er ikke noe vits til å la det der pappahjertet blø hele tiden, og stresse med de tingene. Fordi barn er utrolig mye mer robuste enn oss selv også, på mange ting. Sånn at jeg har prøvd å tilpasse ting og alt sånt. Så man ser hvor...
hvor mye på til sånn der nasi man kan bli som foreldre da, med flere barn. Og det her forresten, apropos det der med selvrealisering og realisering, at det er jo, selvrealisering er viktig, og jeg tror det er viktig at man ikke realiserer seg selv gjennom barna. Fordi for noen blir det jo liksom barna selvrealiseringsprosjekt,
Og da legger man jo veldig mye innsats og følelser inn i det. Men det andre jeg skulle si var jo at jo, altså dette med at 1, 2, 3, 4, altså det blir på en måte lettere og lettere, man blir jo større og større ekspert. For jeg tenkte på tåget hit, eller jeg holdt på å skrive en kronikk som kanskje kommer på et tidspunkt. Og så skrev jeg om dette, jeg vet ikke om det kommer inn i den kronikken, altså at det
det var bare rå tekst, men da jeg hadde født mitt fjerde barn, så kom kommunen både med jordmor og kom på hjemmebesøk, og helsesykepleieren. Det kom to ulike hjemmebesøk i løpet av den første uken jeg var hjemme. Så måtte jeg spørre dem om jeg er meldt til barnevernet, eller er jeg under tilsyn, eller hvorfor sender dere til fjernsynet
firebarnsmor, at det kommer først en jordmor og så en helsesykepleier. Nei, men det var business as usual. Det gjorde de. For så vidt, det kan jo hende at noen trenger det. Men nå har jeg en annen venninne som fikk sitt fjerde barn. Hun sendte en melding, også en utenlandsken. Hun er fra Slovakia. Hun sendte en melding til meg og spurte, fikk du også besøk av både jordmor og helsesykepleier? Da svarte jeg til henne, ja, at det er bare oss utlendinger som får det, for de er litt skeptiske til oss.
Men det er en vanvittig ressursbruk på noen som virkelig kan dette med å ta hånd om barn. Men på en annen side, tror ikke det også er en dobbelt funksjon, både som kontrollfunksjon for å kunne identifisere worst case-funksjoner,
eksempler da, på forældres måte, som man kan... - Selv sagt. - Er det noe som ikke stemmer, så... - Selv sagt, dette er velferdsstaten som kommer på hjemmebesøk for å se om det er noe å melde ifra. Selv sagt. - Så de skal komme og hjelpe deg med... - De skal se om dette er et godt sted å vokse opp i. Det er sikkert der barnevernet får de første bekymringsmeldingene.
Det er ikke for du burde gå kikk i skapen og bare sånn... Jeg hadde ryddet og vasket før de kom. Men egentlig årsaken til at jeg kom på dette nå, eller skrev dette inn, for jeg har lyst til å skrive noe om i og med at den der operen min, gamle operen fra for ti år siden, kom liksom tilbake på besøk. Han har vært på besøk tidligere også. Jeg er så heteronormativ at jeg... Barna mine korrigerer, for hun heter...
i sin tid Ines, da hun var hos oss. Nå heter han Jonathan. Og skjer det at jeg vet uheld kaller ham Ines, så alle barna, de er så våke hjemme hos meg. De retter meg at mamma du er som en gammel gubbe. Skjønner du ikke at han heter Jonathan nå?
Men jo, jeg bare går med en sånn kronikk i magen om den der åpereordningen som regjeringen har lyst til å skrote. Og da tenkte jeg i den forbindelse akkurat at fordi noen misbruker ordningen, så skal man da avskaffe det. Og da tenkte jeg at man hadde ressurser til å komme på to hjemmebesøk hos meg da jeg hadde født. Hva hvis kommunen hadde dratt på hjemmebesøk
hos dem som har en åper, for å se om man misbruker ordningen. Og hvis man ikke gjør det, så kan ordningen og åperene bestå. Men det er ikke dumt. Jeg har aldri vurdert den åperløsningen selv. Vi har hatt fire. Ja, du har jo fire unger og er alene, så det er jo et annet behov. Men jeg tenkte mer sånn,
Det kom to transe fra Finland, det hørtes ut som en TV-serie. To transe fra Finland som tar over huset mitt og barna mine. Og daboen har ikke vet ikke hva faen det foregår her borte. Nei, jeg synes det er ganske fint, altså, jeg
da han var åpør hos oss for ti år siden, så var han helt fantastisk, og jeg er liksom fullt i litt til han. Men det er jo opp her, jeg ser det som to del på det, det er de reelle behovene her, som jeg ser som på et typ alenefedre, alenemødre, hvor tiden ikke strekker til
til den helt motsatte siden, spesielt her i Bæremøst, Oslo Vest, hvor foreldrene prioriterer annerledes. De prioriterer arbeidsplassen, de prioriterer turer, de prioriterer det livet de hadde før de fikk barn. Og for å få det livet til å gå rundt, sånn som de vil ha det, sånn som de gjorde før, så bruker man anoper som egentlig tar hånd om ungene. At man bare visker ut alt det visslige
veldig travle foreldre, som jeg kaller litt selvpålagt travle foreldre, som prioriterer litt til seg selv, da får du oppærer inn som tar veldig mye av den barneoppdragelsen, barneoppveksten, så du ser veldig mye oppæren som går rundt og gjør mye mer av de grunnleggende oppgavene og denne språkutvekslingen som er essensen av hele oppæret. Det er en sånn...
Den delen av opp her, det er vel den som jeg tror kanskje spesielt venstresiden burde kanskje komme litt i livs da. Sånn at den er mer utnyttende enn på en måte hele det der språkkultur aspektet er bare bullshit. Kanskje man burde finne en annen ordning som heller tar mer på den andre siden at
de som har reelle behov, som er alene og som er i presseksuasjoner økonomisk og tidsmessig, og ikke får ting til å gå rundt, at det der behovet ligger, ikke hos disse ekstremt velstående parene som bare har lyst å dra på golfturer og bruke det. Men finnes, jeg vet jo ikke, jeg tror ikke det er så mye forskning, og jeg husker det var en forsker hjemme hos oss som intervjuet en av de gamle åperene, det var en forsker fra NTNU, men dette er av for...
over ti år siden. Jeg har ikke lest forskningen hennes, men jeg aner ikke hvor utbredt den såkalte misbruken er. Det er helt sikkert noen som blir misbrukt, men sånn er det med alle ordninger. Men vi forburer jo heller ikke bilskjøring, fordi noen kjører for fort, eller noen kjører i fylla. Det er noe galt med de folkene
som misbruker åperene. Det er ikke galt med ordningen i seg selv, tenker jeg. Og er det virkelig så utbrettet her på Bærum at folk virkelig misbruker åperene sine? Misbruket tror jeg ikke, men jeg tror de tøyer strikken ganske langt. Jeg tror veldig mange har hatt råd til å ha hushjelp eller dagmål, den type ting. Det er en...
jeg tror det er bare mye gunster, ikke bare økonomisk, men du kan ben og pei gjøre mye mer på tøyestrikken. Det er andre spilleregler som gjør det enklere enn hvis du har hushjelp eller dagmamma. Man har jo råd til det, men det er jo grunnen til at operordningen foretrekkes av en eller annen grunn. Jeg vet ikke, som sagt, men jeg har alltid tenkt sånn at alle de operene, altså de fire som jeg har hatt i årenes løp,
at de har passet på det mest verdifulle som jeg har. Og da er det en selvfølge at jeg behandler dem med respekt og i tråd med de retningslinjene som finnes. Jeg har liksom tenkt alltid at, ikke at det ligger i meg å begynne å misbruke en åpere på noen måte, men at jeg tenker at jo mer fornøyd de er, desto bedre passer de på barna mine. Altså at alle de åperene...
De ble jo ordentlig glad i barna. Mange av dem har vi fortsatt kontakt med og
Jeg er Facebook-venner og liker å sende hilsener og julekort. Trans-operen møter vi også først i Finland i sommer før han kommer. Men det høres jo nesten mer som barnevaktløsningen. Opær er vel mye mer en fast ordning, at man bor hos svartsfamilien og sånt. Det er vel det som er den klassiske opærordningen, er det ikke det? Ja, og alle operene våre har jo bodd hos oss og vært en del av familien. Gått på norskurs og...
Ja, og reiste med oss i alle åpene, bortsett fra at han finske, han slapp jo å ta finskurs, men alltid da vi tilbrakte lange ferier i Finland, så reiste de med og tok finskurs i Finland. Norskkurs i Norge og finskurs i Finland. Selv om det var frivillig, men det er en veldig fin måte for dem å finne venner og bli sendt med andre folk.
En ting jeg tenker på, er at du som feminist angrer på at du ikke tok hele denne mamma-permissjonen i etterkant? Nei, man tar jo alle avgjørelser basert på den kunnskapen man har der og da.
Og når det gjaldt min første unge, han ble født sånn at jeg hadde akkurat vært ett år som høyskolelektor i samtidshistorie på Høyskolen i Lillehammer. Og da jeg gikk ut i permisjon, for jeg måtte gå ut i permisjon, var det tre uker før terminen, så tok han Solav Lahlum over som min vikar. Nå snakker vi om helt slutten av mai i 2005. Og så var jeg så redd for at, for dette var en sånn...
midlertidig stilling som da startet igjen fra august og så er jeg så redd for at Hans-Olof Lahlum tar jobben min hvis ikke jeg går tilbake til jobben min så jeg var jo tilbake på jobben som høyskolelektor i samtidshistorie i august altså fødte i juni altså var tilbake på jobben sånn at Lahlum ikke skulle få jobben min for jeg var så redd for at det lå jo i kortene da at man skulle luse det ut som en fast stilling og jeg ønsket jo å ha gode odds til å
ha den faste stillingen som høyskolelektor i samtidshistorie. Men det ble jo aldri noen fast stilling, altså at jeg hadde det vikariat, eller det engasjementet i to økter til. Sånn sett på en måte tullet jeg bort den permisjonen som jeg kunne hatt med min
min første unge, men jeg gjorde jo den avgjørelsen basert på den kunnskapen jeg hadde da, og den kunnskapen var at denne stillingen kommer til å bli lust ut. Og da det ikke ble lust ut, så var det sånn, å fy faen, da har man fått følelsen av å ha mistet både jobben og permisjonen. Men hva synes du generelt da, at synes du foreldre bør kunne velge
hvem av foreldrene som skal ta hvor mye permisjon, eller synes du at det skal være mye satt regler? Jeg synes den der dagensordningen er veldig fin, for det bidrar til likestillingen
hjemme og i arbeidslivet. Nå er jo på en måte menn like ustabil arbeidskraft som kvinner, i og med at de kan nå som helst gå ut i permisjon og bli der i mange måneder. Og så tenker jeg at jeg er veldig kritisk til hvordan amming brukes som argument. Det er sånn...
Jeg bare himler med øynene. Hvorfor det? Nei, fordi det er sånn at du fullammer jo ikke et barn på seks måneder lenger. De færreste fullammer et barn på fire måneder, der de begynner å gi litt fast føde hvis de har lyst til å sove hele netter. Og så har man jo, Norge er jo et så vanvittig rikt land, så når mor begynner på jobb,
Når ungen er for eksempel seks måneder, så har man jo fortsatt, de fleste tariffavtalen gir to timer med ammepermisjon med lønn. Plutselig har du fått seks timers dagen, bare du ammer før og etter jobben. Så jeg tenker at dagens ordning, da er det ikke, hvis jeg nå kommer,
korrigere meg hvis jeg sier feil, men det er partiet mitt venstre som har sørget for denne tredelingen. Og jeg husker vi feminister, vi drømte om det. Altså nå sier jeg vi feminister, men det finnes jo livmors feminister og puppefeminister og feminister som mener at mor skal være hjemme i 18 år. Men jeg husker for syv år siden, omtrent da jeg flyttet til Norge, altså snart
snart syv år siden, kanskje 19 år siden, så var jeg på noen likestillingskonferanser, fordi Island hadde jo innført denne tredelingen, og vi var bare sånn, oi, tenk om vi kunne fått tredelingen. Det føltes som en utopi da, og nå har man jo den tredelingen, og så er det så mange som klager. Men hva er feminisme for deg da? Jeg tenkte jo på deg, og det bekrefter vel også at du er litt sånn,
Det er en sånn old school feminist, og på en måte den nye feminismen var...
Hva skiller det her, og hva er feminisme for deg nå i 2022? Jeg skal fortelle deg hva som er feminisme, for jeg fikk jo sånn, eller to ting. Dette høres jo veldig sånn symbolsk ut, men jeg nevnte jo for deg, da jeg skulle finne fram at jeg hører på podcasten med hun, hva heter hun? Er det næringsfysikker? Marie Kolby? Ja, og så googlet jeg på henne. Jeg googlet både iskremmaskiner, og så googlet jeg henne. Og så hun hadde sagt,
selvsagt et annet etternavn, så jeg så med en gang at, åja, dame har blitt skilt, for hun har liksom hatt mannens etternavn. Og det er feminisme for meg, for eksempel, at aldri ta mannens etternavn. Det er jo sånn merkelig...
Merkelig greie. Og så tenkte jeg: "Fy faen, så dyktig kvinne og så klok som hun hørtes ut." Og så har hun gått rundt med mannens etternavn. - Men hun hadde begge deler. - Ja, men "hallå" og "mellomnavn" det er jo... Det deler jo ingenting. Det er sannsynligvis farens navn. Da blir du definert. Da har du dobbelt patriarkat. Først har du farens navn, og så har du mannens navn. Når du blir skilt, så dropper du mannens navn, for det er de færreste ønsker å gå med eksmannens navn.
Så det synes jeg er veldig rart at så mange kvinner som har egen identitet og egen karriere, at de velger å ta mannens navn. Det er en patriarkal struktur. Så for meg, feminisme betyr å prøve å knuse patriarkalske strukturer. Det er liksom dette å gå med mannens etternavn. Det er som å gå med hijab, også en annen patriarkal struktur. Men det er jo mange...
ta et mitt eksempel da, så er det sånn, jeg har et veldig sjeldent, eller veldig spesielt etternavn,
kona har et veldig, veldig typisk norsk etternavn, som på en måte, skal vi si, ikke kan komme fra hvor som helst landet, spesielt i Nord-Norge. Men hun var ikke interessert. Jeg tøyset henne, jeg skal ikke bytte etternavnet mitt. Det hadde aldri vært noe viktig for meg. Så gifte vi oss, og så tok hun etternavnet mitt etter det. Og så barna. Det er jo også en diskusjon om hvilket etternavn skal barna bære, og det har jeg i hvert fall sett sånn
flere tilfeller til, er jo sånn at barna ofte velger selv, basert på hvilken familie de står nærmest, men også på hvilket familienavn som kanskje er viktigst å ta videre. Det er ikke nødvendigvis knyttet til mannen, men det kan også være at for eksempel Hansen, Jensen, Pedersen, de store etternavnene der, er kanskje ikke like viktig å bringe videre som kanskje litt rarere, smalere etternavn fra bygdene. Men det er jo veldig sjeldent, det er bare en sånn
en legende at barna velger selv. De fleste barna beholder det etter navnet som er plassert sist.
og i åtte av ti tilfeller, i hvert fall hvis ikke i ni av ti, så er det farens navn, selv om, altså også i de tilfellene hvor det er Olsen, Hansen, Nilsen, altså noe helt banalt og plaint, så det er bare at alt mannen har og alt mannen er, har en høyere verdi, for eksempel etternavn. Så det er det... Hvordan løste du det med dine eksmannene? Ja, å herregud, de kampene, han tok det opp også da han gikk fra meg, vet du, for da sa han liksom sånn surt at
Rudolf fikk ikke engang mitt etternavn, Rudolf var han eldste mannen. Men Rudolf har jo patriarkatet i fornavnet, fordi farfaren hans kom fra Østerrike som bilmekaniker for Volkswagen i 1969, så han heter jo Rudolf, fordi bestefaren på 13 heter Rudolf. Så han fikk på en måte patriarkatet i fornavnet sitt, og da fikk han mitt etternavn. Men da hadde han liksom fått mitt etternavn, så da avtalte jeg og eksmannen at neste mann skal da få
hans etternavn og jeg skal bestemme fornavnet. Men så kom neste mann, kom liksom to stykker, altså det kom tvillinger, så da fikk tvillingene hans etternavn og jeg fikk bestemme fornavnet.
Og han fjerde, han har jo selvsagt midt etter han igjen, siden jeg ikke har måttet forhandle med noen. Men tenker du at patriarkat, spesielt i Skandinavien, Norge, Norden, er det noe som er reelt? I sett mot resten av verden, tenker du at det er et reelt problem
Det er jo kjempereelt, altså akkurat når det gjelder etternavn, når er det nå, jeg vet ikke de nyeste tallene, men for noen år siden så var det åtte av ti kvinner som giftet seg, valgte å ta mannes etternavn. Da hadde jo ikke ditt individuelle valg
Da er det jo en struktur. Men hvordan vet du at det ikke er deres individuelle valg? Men da hadde jo valgene falt mye mer 50-50. Nå er det hvis 80% av kvinner tar mannens etternavn når de gifter seg, og det er uavhengig av om det er et kjempefint og sjeldent navn, eller om det er BDK, Nilsen, Olsen, Hansen,
Larsen, altså noe helt plain og banalt, det er fordi mannens navn, altså det er en patriarkal struktur i samfunnet. Og det fortsetter igjen når barna blir født, altså at de får som regel farens navn. Men er ikke det bare at det er færre menn som ønsker, som på en måte er mindre åpne for å ta kvinnens navn,
mens kvinner er i større grad indifferente og velger manns navn. Det er jo ikke en forventning fra manns side, eller et krav. Nei, det er jo veldig sjeldent et krav eller en forventning fra mannens side, men patriarkatet er jo denne hegemoniske diskursen, altså de valgene som henger her. Vi er jo sånn
det er jo på en måte de posisjonene som samfunnet gjør tilgjengelig for oss, de valgene som samfunnet gjør tilgjengelig for oss. Det er noe som påvirker der som et bakdeppe. Når du ser, ubevisst og bevisst, at de fleste kvinner tar det samme valget, de tar mannes navn, det er noen som sier at det er veldig fint at familien har samme navn.
Men hvorfor er det alltid mannens navn? Det kunne vært kvinnens navn. Og det er noe med at kvinner, det er noe med et kjønnssosialisering. Jeg husker jo også de lekene da jeg var liten, og vi snakket om at hva skal vi hete når vi blir store, altså før min feministiske oppvåkning da jeg var i 10-årene. Da jeg bestemte meg for at jeg skal selvsagt aldri ha mannens navn. Jeg tenkte faktisk, da jeg googlet litt deg her om dagen, så tenkte jeg at du har like...
bra navn, for V er ditt egentlige etternavn, ikke sant? Det er litt som folk kan V og Sanne Saroma, de er litt i samme kategori. Det er litt sånn poetisk, samtidig som det er kraftfullt. Initialene, to like initialer. Ja, og mine initialer er SS med store S-er. Det er kraftfullt, altså. Og du blir World War. Det er liksom vi er i samme sjangeren.
Ja, altså, hva var det? Ja, nei, altså, det er jo patriarkat, det er jo en struktur, og vi ser jo aldri, eller vi ser jo ikke alltid strukturen, likevel tar vi jo strukturelt betingende valg. Så jeg sa at dette er i ytterste konsekvens, dette blir veldig sånn marxistisk og deterministisk, at det liksom ikke bor individets frihet og individets fri
frie valg hvis alt er struktur. Dette er den gamle, er det struktur eller aktør? Debatten som jeg i hvert fall husker da jeg fortsatt var i akademia som historiker, altså den evige diskusjonen i historiefaget, at hvor mye er aktør og hvor mye er struktur? Men hva tenker du, foregår det fortsatt? Er den kvinnekampen, eller jeg skulle si rikestringskampen, ble ikke den vunnet for lenge siden? Har ikke...
alle muligheter, like muligheter, likelønn, bør vel oppnådd på midten av 2000-tallet eller et eller annet, jeg husker ikke når. Det er det som kimer kraften i det oppfattet som nyfeminisme, at det ikke er nok med like muligheter, men det skal også være likt utbytte. Da fjerner denne parametren at kvinner velger utbytte
oftere disse og disse tingene, mens man da på en måte heller skal strømme inn i form av at kvinner heller skal velge disse og disse tingene, altså sånn type alt fra. Nå kan vi gå over til Jordan Petersen-tanke også, som mener at kvinner liker å jobbe med mennesker, mens menn liker å jobbe med ting, at vi ser det. Jo friere valg menn og kvinner får, så blir det tydeligere at kvinner foretrekker visse ting, menn foretrekker visse ting, men altså er det ikke
Er det noe mer å se på akademia, hvordan skolesystemet fungerer veldig bra for kvinner og den type ting. Er det noe mer kamper å vinne? Hva er det man slåss med for feminisme? Er det ikke oppnådd? Jeg tenker at det er de strukturer man slåss mot. Det er jo for så vidt en ærlig sak. Vi har jo ikke noen studiedesign som kan finne ut om det faktisk er slik at
at kvinner er bedre på omsorg enn for eksempel på teknikk. Det er ikke bedre, men det er hva man velger. Ja, og det er et respektabelt valg å bli hjelpepleier, sykepleier, hva de nå heter. Men problemet ligger kanskje i at
ingeniører har liksom like lang utdannelse og så mye mer lønn at hva det samfunnet verdsetter pengemessig at er det de omsorgsyrkene eller er det de tekniske yrkene og det er jo et åpenbart problem tenker jeg altså at lønn i kvinnedominerte yrker eller barnehage altså at jeg før jeg kom hit så leverte jeg sønnen min i en barnehage hvor det jobber bare damer og
Og de gjør jo en fantastisk jobb. Altså gjør meg at jeg ikke har noen besteforeldre å tilby til min yngste sønn. Og det er liksom sånne gamle damer som er som bestemødre alle sammen. Og jeg er liksom så glad for å kunne levere ham der. Og tenker at de får jo ikke lønn etter strevet, eller at de får jo alt for lite lønn sammenlignet med...
at det er de mest styrbare, de mest verdifulle de passer på. Eller på samme måte at jeg jobber som lærer. Lærere er ikke akkurat lønnsvinnere. Nei, men det er akkurat det punktet der. Der er jeg 100% enig at er det én...
yrkesgruppe, det er vel løftet veldig mye, bare klikket høyere opp i lønn, så er det lærere. Det kan vi komme tilbake til, hele læreryrken og den type tingene. Men det er jo sånn med leger, hvis vi ser på leger og på en måte å komme inn på disse studiene som krever veldig høye karakterer, så er det jo en større og større slagside, eller flere og flere kvinner som kan komme inn, og som dominerer yrkene mer og mer og mer. Så er det liksom det samme
tradisjonelle mann-yrkene som er som håndverker, svettarbeid, er jo veldig mannsdominert fortsatt. Og det er jo det glemme-målet helt i dette type, hva kvinner omsider velger av yrker. Jeg tror det er veldig lite føringer annet enn
og ønsker? Jeg kan ikke se at det er noen sånne store strukturelle ting som på en måte gjør at ting blir... Jeg tror noen av de strukturelle tingene ligger i et kjønnssosialisering. For dette har jeg jo observert lenge, både som foreldre og på et tidspunkt som forsker også.
At jeg ser jo hvordan folk forholder seg til gutter og jenter allerede fra de er små, sånn som han der minstemannen min, han har liksom det første ordet han sa og sier hele tiden, det er auto, som er selvsagt bil, i og med at jeg snakker finsk med barna mine, liksom går og beker på, han er ett år og går og beker på auto, auto, auto.
auto, auto, alt som beveger seg er auto, og har en motorlyd. Og det er jo ikke fordi han biologisk sett er opptatt av biler, altså biler har jo eksistert så kort tid at de ikke har påvirket vår genetikk, men en gang vi vet at det er en liten gutt, så begynner vi å snakke om, de fleste begynner å snakke om biler og motorer, og hvis folk hadde tenkt at det er en jente, eller hvis det hadde vært en jente, så hadde man jo liksom
duttet på med dukker og omsorg. Du vet jo, du som har barn, leketøysbutikker eller klesbutikker. Nå kjøpte jeg sommerklær for ham på henne som har gjort sin jenteavdeling for å slippe å ha stugge klær på ham. Fordi gutteavdelingen er jo gjerne grått og svart
og så er det biler og fanskap, mens jenteavdelingen har sommerfugler og fine farger, gult og rødt, og så står det choose kindness, og selvsagt vil jeg at min sønn velger snillhet i stedet for biler og fanskap på gutteavdelingen. Det er like mange caser andre veien. Jeg hører foreldre som sier at de har kjørt full kjønnsneutralitet, ikke prøvd å holde noen farger, ikke de som pusher det på noen barn, men likevel så plukker de.
den traktoren og den bilen og den ting det er jo helt umulig å oppdra et barn utenfor strukturen selv om jeg hjemme og jeg var jo ganske jeg orket jo mye mer da jeg var yngre og veldig mer i hug av feminist nå er jeg veldig avslappet kanskje jeg er heller resignert jeg er forfallen feminist nå orker jeg når jeg bare går with the flow og snakker om bilene dine
Men jeg var mye mer opptatt av dette da de tre store var små. Sånn kjønnssensitiv oppvekst. Jeg var veldig opptatt av at jeg ikke sa at nå var du en flink gutt. Jeg sa at nå var du et flinkt barn. Altså at jeg på en måte ikke befestet den kjønnsidentiteten. Jeg var liksom sånn at dere velger selv hva dere vil bli. Men uansett hvor... Fordi ingen...
Ingen vokser opp i et vakuum, og disse strukturerne er så sterke, så du klarer ikke å vokse opp, du klarer ikke å bli noe utenfor strukturen uansett. Det er derfor jeg sier at vi ikke har studiedesign som kunne si, det finnes ikke noen laboratoriumsforsøk som viser om jenter faktisk velger omsorg og bleie utenfor.
og gutter faktisk velger utenfor strukturen. Vi kan aldri fjerne strukturen, og da har vi egentlig aldri svar på disse spørsmålene, men jeg tenker at vi kan prøve å motarbeide strukturen sånn at det ikke blir en tvangstrøye. Jeg tenker at i mange tilfeller så er det kanskje litt at strukturen er en tvangstrøye, at det er veldig vanskelig. Det er kanskje lettere for, nå tenker jeg litt sånn at jeg og selve
en gutt og en jente som skal velge yrke og utdanning snart altså videregår. Nå er min eldste mann bak den tradisjonelle gutteveien, så han blir håndverker, blir tømrer, og det er kjempefint. Og så tenker jeg at det er trolig litt lettere for jenter å velge de tradisjonelle manneyrkene, altså at kjæresten til min eldste mann skal bli smed,
og der er det jo ingen jenter utover, eller bortsett fra henne. Hun sier at hun har alltid vært en guttejente, og det er veldig positivt at jeg har alltid vært en guttejente. Det er litt skrur, men du møter jo aldri en gutt som har sagt at jeg har alltid vært en jentegutt. Ja, for hun sier det ikke høyt, hvertfall. Nei, og det er en mye tøffere vei, altså at hvis du er en gutt,
Og så skal du velge noe veldig kvinnedominert. Så det tror jeg, og der tenker jeg det har blitt skjønn, og de skjønnete valgene, at de kan bli en sånn tvangstrøye. Ja, jeg tror det. Jeg er litt mer usikker på det. Det skal så innmari mye til hvis du er en gutt på 16 år, og så skal du velge å bli...
blomsterdekoratør for eksempel. Bare for å dra et helt tilfeldig yrke som høres litt feminint ut. Du tror det da rett og slett er kun på hvordan vi oppdrar barna våre og hva slags miljøer og impulser vi får fra populærkulturen har ingenting det er ingenting
genetikk, ingenting i på en måte... Jo, altså det kan jo ha noe, men altså det kan ha noe med genetikk å gjøre, men vi vet alt for lite, og vi kommer aldri til å vite i og med at vi ikke har den studiedesignen, det er det nærmeste vi kommer. Men dette sier kanskje heller ikke så veldig mye om kjønn, det vet vi ikke enda, men jeg har ofte lekt med tanken, altså at
Vi snakket om at min yngste sønn ikke er genetisk sett min, mens de tre store er genetisk sett mine barn. I forbindelse med en prøverørsbehandling knyttet til de mellomstede i tvillingene, fordi de har laget på prøverør i Finland, så ga jeg og min eksmann bort
halvparten av, fordi det var så mange jeg laget så mange egg og de ble liksom fryst ned, og så ga vi bort halvparten av dem, sju stykker til andre barn løse så et sted i Finland, trolig i Finland, det kan jo være i utlandet hvis de er liksom blitt brukt i utlandet, men så vokser det genetiske søsken for mine barn og det er det nærmeste man kommer på et sånt
hvor man fjerner litt, hvor man har det samme genetiske materialet, men helt ulik oppvekst. Men dette er jo ikke en studie, og dette er i hvert fall ikke en studie på et skjønn, men på et tidspunkt så kommer det sikkert folk fra Finland som sier at «hei, du er min genetiske mor», og det er kjempespennende å se hvordan de er blitt utenfor min oppdragelse.
- Jeg har hørt på noe spennende som snakker om at med første barn var de veldig nøye på å gjøre sånn og sånn, men skjønte etter hvert på barna at de har egentlig ikke så veldig mye å si hva vi foreldre egentlig gjør. Men abonnerer du i det helt motsatte tankegodset enn det du tenker at hva vi gjør miljømessig påvirker på barna, har enormt mye å si på hvem barna blir?
Jeg tenker at det har noe å si. Det er veldig vanskelig. Dette med arv og miljø, som jeg sier, at dette er en evighetsdiskusjon hvor vi ikke har noen fasit. Men jeg må jo tenke at miljø har noe å si. Ellers kunne jeg bare gitt opp å være forelder. Ellers kunne jeg bare gitt opp oppdraget. Så det blir hva det blir uansett. Til en viss grad så hadde jeg gjort det også. Jeg var veldig sånn at alt er miljø. Man er veldig...
som du sa, med første barn så er man veldig på, og jeg var jo også veldig på med første barn, og skulle være så kjønnssensitivt som mulig, og så med fjerde mann så er det sånn, whatever. Jo, nei, altså at hvis man ikke tenker at det man gjør, altså oppdragelse og miljø, hvis man ikke tenker at det spiller en rolle, da kan man jo bare gi opp. Men det er klart at, jo, det jeg skulle si var jo egentlig dette, at det var så innmari enkelt for meg
For ett år siden deltok jeg i et seminarium i regi av ønskebarn. Da ble eggdonasjonen tilatt i Norge. Det hadde ikke vært tilatt før. Jeg skulle inspirere andre kvinner til å lage barn med eggdonasjon. Men jeg sa i hvert fall at det var ekstremt lett for meg å
å lage et barn med embrydonasjon, altså med både egg og særdceller fra andre folk, fordi jeg hadde oppdaget med de genetiske barna mine at de ble seg selv uansett. Altså ingen av dem er en blå kopi av meg, hverken utseendemessig eller interessemessig. Altså at jeg har ikke fått en minisanna som driver på med mine ting. Så jeg har på en måte gitt opp
den drømmen om at det er litt det der idealet jeg hadde før jeg laget Barn eller Da, det var enda bare i magen min at vi skal gjøre masse herlige ting sammen og vi skal dyrke de samme interessene først man skulle liksom, jeg husker jeg hadde en idé at han skal bli en dikter, at vi skal lese dikt sammen og han skal elske litteratur og så blir han en håndverker som liksom egentlig elsker bare å bygge hus og bygge bastuer og gjøre liksom sånn fysisk arbeid og
Så derfor liksom i og med at jeg allerede hadde gitt opp på en måte alle sånne drømmer som jeg hadde om mine egne barn og liksom konstatert at barna blir seg selv uansett altså at de blir ikke kopier av meg så var det så enkelt for meg at
at ja, men det spiller ingen rolle hvem sine gener er, at han blir seg selv uansett. Men jeg tror liksom de som ikke har, fordi jeg skjønte at for mange denne terskelen, å gå til eggdonasjon, at den er så stor, at vil jeg kunne elske dette barnet, som liksom ikke er mitt, men selvsagt er det jo ditt. Altså det er jo, man blir jo glad i det barnet uansett. Og det har aldri, aldri jeg tenker at, oi han har ikke mine gener. Nei, men det med gener, jeg tror også sånn at barn...
Det jeg har lært av min korte tid som farstiller med ti år, så tenker jeg mer og mer at det de blir, det er litt utenfor min kontroll, men at det som er miljøaspekter, de to tingene jeg tenker på som virkelig kan påvirke de, og så forme disse menneskene, er det ene at jeg prøver å eksponere de for så mange ting
jeg kan for å se hva de liker innenfor idrett, farger, klær, leke, tv-serier, det er ingen eksponeringsgrense, at jeg prøver å pense det inn på ting, på at det gir ting en sjanse, og så ser jeg hva de selv tenner på, og så er det da denne biten å forberede dem på voksenlivet, det får du ikke via generell frioppdragelse, skal du fungere uten den virkelige verden, så må du ha en verktøykasse, sånn at du skjønner
og høflighet, hvordan du skal behandle andre mennesker, og ikke minst hvordan du skal håndtere motgang. Du har skrevet mye om hvordan man skal
hvordan man skal takle negative ting. Jeg tøyser ofte med en av datterene mine, hun tegner veldig mye ting, veldig flink til å tegne, så sier jeg, test henne med den der, synes jeg var jævlig stygg. Jeg sier ikke jævlig da, jeg sier at det var kjempestygg, og da ser hun meg på meg for hun vet at jeg tøyser, men jeg har sagt sånn flere ganger, hvis folk sier til deg at de ikke liker den du er, eller det du gjør, eller sier negative ting til deg, hvordan skal du håndtere det? At ikke skal du begynne å bli lei av å begynne å gråte, eller skal du prøve å få det til å prelle av, og det er jo
Det er en ganske brutal øvelse, men jeg tror det er ganske sånn, jo tidligere du kan begynne med det, før det blir tenninger, skjønner at de kan bli mer eller mindre, sånn at du også blir til en samfunnsdebatte gjennom the hard way, kanskje. At man er, og så har vi også lært the hard way, at det på en måte...
negative ting. Hvis du greier å få til å prelle av, i stor grad, så har du gjort en god miljøjobb som foreldre. Det er kanskje det beste oppdragelsesrådet jeg har lest eller hørt, som jeg i hvert fall har alltid mente, at det viktigste du kan gjøre som foreldre er å lære barna dine å tåle skuffelser. Når et av barna våre blir skuffet eller lei seg, så har vi så lyst til å bli den køling foreldre som på en måte...
og baner vei, eller jo, altså, nå er vi kanskje der at hva er det jeg kan si, men som lærer så opplever man jo mange foreldre, hvis jeg prøver å si det så generelt som mulig, eller opplever i hvert fall en del foreldre som ringer skolen og prøver å liksom ordne opp og
ryddeports mulige skuffelser for barna sine, som til og med kan ta kontakt med skolen og læreren at nå, lille Oda, at her kommer det liksom, nå er det veldig mange prøver på lille Oda neste uke, at kunne vi flyttet den ene innleveringen? Altså de på en måte er litt som sekretærer og managerer for barna sine. I stedet for å, hvis jeg tenker på egne barn, så sier jeg at nei, nei, nei,
i en tilsvarende situasjon, å gå og gjøre de prøvene som nå kommer, og innleveringene, og så går det som det går. Og hvis det kommer et dårlig resultat, så er det jo min oppgave som foreldre da, å si at dette går over, at du gjør det bedre neste gang, i stedet for å liksom manøvrere det sånn, at liksom allerede på forhånd være litt i forkant med å rydde bort mulige skuffelser, så tar kontakt med skolen og prøver å få læreren til å
ha en litt annen rekkefølge på prøver og innleveringer. Så det er veldig mye sånt man må forholde seg til som lærer. Altså foreldre som prøver å gjøre det litt lettere for barna sine. Og de gjør en innmari stor bjørnetskjeneste. Men vi klarer jo ikke å oppdra foreldrene. Nei, nei, nei. Det må jo være et helbette i skolesystemet å forholde seg til den
foreldregenerasjonen nå som hele tiden skal skåne ungen og blande seg inn. Det har vært mange episoder hvor jeg har tenkt at vi kommer til å miste mange dyktige lærere fordi denne foreldremassen blir stadig sterkere og mer fremtredende og vi er stadig mer redde for den.
Og det har vært selvsagt episoder også hvor jeg har tenkt at hva faen gjør jeg her? Dette orker jeg ikke. Og ofte kan snakke med kollegaer at vi greier ungene, at vi greier å håndtere dem, men det er foreldrene vi ikke greier. Ja, ikke sant?
Til den lønnen har jo lærere lang ferie og så videre. Vi trenger ikke en sånn lønnsdebatt på det, for jeg er i hvert fall stor tillinger av å banke opp lærerlønnen og få bedre lærere, ikke nødvendigvis flere. Men det der med også den ytringsfriheten, hva man kan si som lærer, virker også å bli trangere.
både at man skal forholde seg til skolens regler, normer og foreldrene, og ikke få advokat på nakket. Men nå er det sånn der, i forbindelse med den pride og skolens involvering i denne pride-paraden som nå er i talende stund om et par dager,
Så var det jo da en lærer i, jeg husker ikke, i Oslo, hva var han het for noen igjen da? Han godeste... Han som var pastor i en kirke. Nei, jeg husker ikke hva han hadde, navnet han så på en sted. Uansett så...
Så stemte du partiet Venstre, var det du sa i sted? Jeg er jo til og med medlem i partiet Venstre. Du er medlem i partiet Venstre, det er det ene av. Men jeg har ikke betalt avgiften for dette året enda, for jeg flytter og flytter på det, for det er noen politikkområder som jeg er så uenig i. Så det er liksom det...
Det verker litt i meg å betale medlemsavgiften når jeg begynner å tenke på sidemålspolitikken og distriktspolitikken til venstre. Det er litt sånn at hvis jeg betaler noe 300 kroner til venstre, så støtter jeg opp under at jeg må lære mine elever nynorsk grammatikk, som jeg egentlig mener er helt bortkastet tid.
Så jeg er alltid litt i tvil, men jeg har nå betalt til Venstre i så mange år at jeg kommer sikkert til å betale det siste desember igjen. Når jeg har flyttet på den fakturen lenge nok på nettbanken. Han heter Anders Noreng, som har vært ute og sagt at når du sender barn på en offentlig skole, tenker du at den skal være neutral, at den ikke skal pushe ideologier, så enten være ærlig og si fra til alle foreldre hva som foregår med Pride, eller så synes jeg det blir feikt. Ja.
Og han som lærer på å gå ut og sier og mener dette her, har det noen i parti Venstre, Oslo Venstre eller noe sånt, som har gått ut og sagt at han da må få sparken? Ja, jeg så noe av den debatten og leste. Det er jo faktisk veldig rart av Venstre, men nå tenker jeg kanskje litt, nå har jeg ikke satt meg fullstendig inn i det. Men jeg synes ...
Hun hadde et veldig godt eksempel på dette. Jo, altså hun Kristin Klemmet i en eller annen podcast hvor jeg hørte på henne, for det var en sånn kristen lærerhøyskole som sendte sine studenter ut i praksis i Oslo skolen. Oslo skolen ville ikke ha dem
ville ikke gi dem praksisplasser, fordi denne kristne lærerhøyskolen hadde i statutene sine et eller annet om at de mente at ekteskap hørte til mann og kvinne. Så Kristin Klemmet kritiserte dette veldig fint, altså at det er jo, altså at vi skal jo tåle alle meninger, liksom blant lærere også, altså det kan jo ikke være, og jeg er litt allergisk mot sånne tvungne meninger, at
Hvis jeg jobber som lærer, nå jobber jeg i Hamarskolen, men hvis jeg hadde jobbet i Oslo skole, betyr det automatisk at jeg mener at alle kjønn og alle seksualiteter skal gifte seg, eller at man skal ha et kjønnskorrigerende behandling-
for barn. Det kan jo ikke være sånn at man har tvunget meninger hos lærere. Jeg tenker at lærere skal kunne ha utringsfrihet, uansett hvor kjære og rare meningene er. Og det er jo kanskje...
Jeg har ikke ekstreme meninger om at jeg ikke skulle kunne få jobb og ha en jobb som lærer. Men man må jo tåle også
også ytringer fra alle kanter, og heller svare på dem med motytringer. For det blir jo litt sånn no... Nei, det er ikke no-platforming, for han fremmer jo ikke disse synspunktene. Jeg er også veldig nøye, det må jo sies at i klasserommet så er jeg lærer, blant andre lærere, så er jeg lærer, jeg går jo ikke på jobben og er en samfunnsdepartant, det er ikke sånn at jeg liksom mener så veldig mye i klasserommet hele tiden. Det er noe kunsten med å være en
god lærer som jeg håper å være og bli, i hvert fall er jo at for eksempel i samfunnsfag, at man heller stiller spørsmål til elevene, får dem til å tenke uten å markedsføre sine egne. Jeg husker jeg hadde en innmari bra historielektor på ungdomsskolen selv, og hun var alltid veldig opptatt av å si at jeg forteller ikke hva jeg stemmer, at det er liksom helt irrelevant.
I forbindelse med valget nå, to av oss lærere på Trinne eller i klassen er jo medlemmer i Venstre, så det er så lett å google at vi er Venstre-medlemmer, så vi sa det. Elevene er alltid veldig opptatt av hva det er du stemmer på, hva er ditt parti, så da er det naturlig å si det, gjennom at det er så lett å finne på nettet. Men på en måte,
Ellers kjøper jeg den tankegangen til min gamle historielektor fra ungdomsskolen, at selvsagt fortalte hun ikke hva hun stemte på. At målet til en god lærer i historiesamfunnsfag er jo å få elevene til å tenke selv og stille de gode spørsmålene i undervisningen.
Men når det gjelder dette med Pride, vi hadde jo Pride-flagg oppe på skolen. Og det er der går kanskje min grense også, at det er helt fint at jeg liker det. Da bildet kom på Teams, at nå har vi Pride-flagg. Du synes det er greit at skolen og det offentlige flagget med Pride?
At de nå har Pride-flagget opp akkurat det, forstyrrer meg ikke så veldig mye. Men hvis man bruker skoletid på Pride-parader og Pride-greier, og at elevrådet pussler med det, det er også helt greit. For da er det på en måte elevinitiert, for dette kom også fra elevrådet. Og da er det på en måte noe de har lyst til å engasjere seg i. Men jeg er jo ikke for at...
jeg er ikke så veldig for at man bruker skoletiden på Pride-aktiviteter, eller at man setter av tre undervisningstimer til at rosa kompetanse kommer og snakker om seksualiteter og sånne ting. Men er det sånn som skjer? Noe av det stedet skjer også. Rosa kompetanse er veldig knyttet til det der fri. Altså er ikke Pride også eid av, eller
fridrifterpride i hvert fall i Oslo. Og det er jo en sånn, og det er jo dette helt greit med fri, men jeg tenker at der er det mye aktivisme og mye sånn greier som ikke er helt sånn, altså jeg nevnte så vidt dette med et kjønnskorrigerende behandling for barn, og dette er jo sånn at der blir i hvert fall jeg veldig skeptisk. Dette gleder meg til å snakke med disse transopereene som kommer
Fordi de har faktisk Bekke, både han gamle åpere enn vår, og mannen som han tar med seg. Mannen er også en tidligere kvinne og en tidligere åpere. Men Bekke har på en måte tatt dette valget om å bli menn etter at de ble voksne. Og litt morsomt nok, nå prøver de å få... Fordi jeg sa jo til han også at jeg kan gjerne være liksom at jeg elsker å være gravid. Fordi han sa at de gleder seg til å treffe sønnen min. De gleder seg til å passe på Voita. De er så...
verpesyke og de prøver å få barn og så sa jeg liksom at ja, men jeg kan jo bære fram et barn for dere at jeg elsker å være gravid og så sa han at nei, faktisk at vi prøver å bli gravid selv at han har nå kuttet ut testosteron fordi han har jo fortsatt limor og så er det liksom dette tar jo kaka transoperen kommer og så blir kanskje han snart gravid forhåpentligvis jeg håper at det ordner seg for dem
Men hva var det jeg skulle... Jo, nei, altså at jeg skulle jo si dette, at jeg gleder meg til å diskutere dette med dem, i og med at de har liksom begynt med den kjønnskorrigerende behandlingen, selvsagt først i voksen alder. Og jeg mener at fri står for at barn kan få
Men det er så veldig skremmende at når du begynner å stoppe puberteten, altså dette er et felt som jeg overhodet har ikke satt meg inn i, men jeg synes intuitivt så høres det så kjempeskremmende ut at hvis du som 12-13-åring ikke har lyst til å bli en kvinne, og så begynner de å stoppe den utviklingen. Altså at
at det er noen ting som skjer litt for tidlig, og så kan det være irreversibelt. Og litt sånn som han sa også, han gamle operen min, at han har kuttet ut testosteron, men han vet ikke om det på en måte gjør automatisk at hans egne hormoner begynner, om han får eggløsninger og alt det som skal til, at det kan være for sent. Døget kan ha gått
men det er jo liksom enda men det er for så vidt greit nok, for da har du litt sånn når du er voksen så har du litt sånn ansvar for dine egne handlinger, at du har valgt å bli mann og valgt å begynne å ta testosteron, men når man begynner å gjøre sånne ting med barn, så tenker jeg at det er så alvorlig og det er så skremmende at jeg håper at de beste hodene, de beste forskerne, de beste legene, altså at
at det er andre enn aktivister fra Fri som tar de valgene. Og jeg er ikke spesialist, men jeg bare merker at jeg blir litt redd på vegne av de barna som har en sånn kjønnsforvirring, som sikkert er reelt nok. Det tror jeg Fri mister i alle fleste også, fra det her med...
man skal kunne elske hvem man vil, alle er 100% ombord på det, alle skal ha like rettigheter om du på en måte uansett hvem du på en måte var, du interesserer deg som seksualitet, whatever, alle er ombord på det, og så begynner man med alt det her sånn, hvor
hormonbehandling til barn, og det på en måte som juridisk... - Tredjedskjønn, det er sikkert det de ønsker. - Juridisk kjønn var vel det jeg mente der? - Ja, fordi jeg tror de vil ha juridisk tredjedskjønn. Det er for så vidt, er det så farlig? Uten at jeg har satt meg inn i tematikken, men er det så farlig hvis noen har lyst til å være tredjedskjønn? Har det noen praktiske konsekvenser for noen?
Er det første gang du har snakket om et sånt nøytralt pronomen? Jeg tror det kan spinne ut hvor skal du stoppe med dette spektra pronomen som allerede er der? Ja, og det er jo der jeg har engasjert meg i, eller at jeg i hvert fall svarte på
Jeg ble intervjuet i en artikkel i Aftenposten, da var det A-magasinet, og da som norsklærer, fordi jeg synes det er helt kjempemessig med hen, men jeg er jo, i og med at jeg har finsk som morsmål, så jeg er vant til et kjønnsnøytralt tredje personpronomen som er hen, og det norske hen er jo, det har kommet fra finsk, altså via svensk.
Og hen synes jeg er et kjempefint, fordi det er faktisk tredje person entall. Men jeg blir provosert, og jeg blir litt sånn at hvor kjære skal dere være når de ønsker å bli referert med de og dem. Og nå leste jeg en sak, var det på NRK, det var hun gode kollegaen min, hun skjønner norsklæring, en vilde som sendte meg, liksom at se hvor rart det ser ut når du skriver en artikkel, og så refererer du norske.
med de og dem i tredje person entall. Fordi det er en særing som ikke er mann eller kvinne
og bli referert til med de og dem. Og da tenker jeg, da kaller jeg det sånn I'm special syndrom, at jeg er så spesiell at dere skal bruke helt egne pronomen for meg. Og da ble jeg litt sånn provosert, for jeg er jo litt sånn en stor tilhenger av normativ grammatikk, grammatiske regler, og sånn sett...
tenk at du er så sær at hen ikke er bra nok for deg, at du skal bruke de og dem, selv om det egentlig er flertallspronomen. Og da blir jeg liksom, da blir jeg pistet off. Det er som pronomen tyranni da. Det er jo det at hva man har lyst til å bruke selv, men da også krever...
At alle andre skal bruke det om deg. At du er så spesiell. Din seksualitet er så innmari spesiell. Men det er jo i Kanada så har du innført et love på det her som at du bryter loven hvis du ikke gjør det. Oi, oi, oi. Det tror jeg. Og det er jo det Jordan Peterson har slåss og har hatt mot litt. At du...
Du bryter rett og slett loven. Da er det nesten oppfordring til sivil ulydighet. Du må jo nesten gjøre det. Hvis mange gjør lovbrudd, hva skal du gjøre? Skal du børtelegge alle inn? Har du sett den der...
- Den dokumentaren forresten, "Hva er en kvinne?" - Nei. - Med han er Matt Walsh. - Nei, burde det være. - Det er veldig interessant, den er kjempebra. Det er veldig interessant, og da prøver han å gå inn i det amerikanske forholdet på en måte. Han går rundt på akademikere, forskere, alle mulige slags miljøer, bare sånn, og spør meg: "Hva er en kvinne?" Ingen greier å gi han et ordentlig svar på hva en kvinne er, de bare roter ut og sånn: "Nei, det kom litt an på..." Så de greier ikke så mye å si at det er en voksen,
En kvinne er et voksent menneske med disse kromosomen og med limor, som kan føde et barn. Det kan de ikke si. Så det er morsomt, men hvis du ikke har sett den, så trenger vi ikke gå inn på den der. Hva tenker du der med skolen og Pride, og det at...
Det var vel snakk om at man inviterte skolen til å komme og gå i toget selv etter at skolen var ferdig også. Er det noe man skal initiere, og er Pride-paraden et univers som man skal introdusere barn for? Jeg vet ikke hvor seksualisert et sånt tog er, eller et sånt parade er. Det er mange elementer, og skal man ta det med inn i et sånt...
inn i et sånt her svære. Hva tenker du? Jeg har litt sans for den franske skolen, som er en skole som er sekulær, hvor du ikke kan bære noen religiøse symboler. Jeg har litt sans for hvis man rensket skolen for hijaber, og nesten litt kors på halsen, at dette er skole.
her driver vi ikke på med religion, eller at man hadde til og med, ja nå skal jo religionsundervisning være livssynsneutralt, men det er jo KRL, det er jo den der K som KRF sørger for at skal stå der. Så jeg har litt en sans for den franske måten å tenke på at skolen skal være nøytral, og da skal jo skolen også være nøytral for den typen politisk aktivisme som
som bra til en viss grad er. Selv om det er mange av de prinsippene jeg også støtter, som du var inne på, at selvsatt skal... Dette er en del av skolens seksual undervisning. Det blir på en måte dekket. Man snakker om...
ulike seksualiteter og uliket skjønn i forbindelse med seksualundervisningen. Men akkurat det av hvilke tog og hvilke parader og hvilke politiske og ideologiske saker man velger å engasjere seg i, det kan jo elevene ta stilling til på, og familiene på fritiden sin. Det synes jeg også. Du skrev jo, Lasse, at skolen skal ikke være nyttig idioter for fri.
Nei, jeg skrev det sikkert til deg, og nå sitter jeg der du er fra meldingen. Men jeg står inne for det. Skolen skal ikke være en nyttig idiot for Fri, eller for noen annen sånn instans som vil markedsføre sin propaganda. Det var ikke meningen å oute deg på våre private meldinger, for jeg husker ikke hva du har skrevet i Kronisk, og hva du har skrevet til meg på private. Nei, men det går bra, jeg mener jo det.
Er du veldig følt med nøye på, er Pride blitt noe mer enn likestilling, rettigheter og det det en gang var? Er det en sånn utvidende? Det vet jeg egentlig ingen, for jeg har alltid vært litt sånn, for jeg går aldri...
I tog? Hele den pride-diskusjonen har vært litt sånn uinteressant for meg, at jeg synes det er så mye greier om. Jeg synes det er kjempefint at noen går tog og noen sier at love is love, for det er jo det det er. Men jeg er jo litt sånn grunnleggende introvert som holder meg langt unna. Jeg husker det var et eller annet intervju hvor jeg ble spurt, jo det var Dagsavisen spurte at hvilken sak ville du gått?
i tog for, og da svarte jeg bare ingen at jeg sitter hele tiden inne og skriver en kronikk, at jeg orker ikke å gå i tog. Det har jeg aldri gjort, altså ikke en gang i forbindelse med 8. mars, selv når det har vært gode saker. Men der også har jeg følt den der
Jeg er jo en liberalfeminist, en borgerlig feminist, og der er det veldig ofte, 8. mars er jeg veldig dominert av de sosiale, jeg går litt sånn hånd i hånd med disse frifolkene, de riktig tenkende, sosialistiske, som har de samme tvungne meninger, eller som de prøver å påtvinge på oss andre, så jeg er litt allergisk og holder meg unna.
Men det med et veldig populært ord nå for tiden, kjønnsmangfold, er det noe du ser går igjen i læreplaner i skolen i større og større grad? At man skal ha
Ikke i de fagene jeg underviser. Jeg tenkte at kommer du til å spørre, ser du dette i klasserommet? Nei, det gjør jeg ikke. Det er der det er gutter og jenter, foreløpig gutter og jenter. Jeg hørte fra en skole, jeg tror ungdomsskole videregående i Oslo, en kollega av meg som sa at der var det en overveldende stor maritete av jentene som hadde blitt bifillet, eller lesbiske. Så på en måte var det helt 80-90 prosent var sånn.
helt åpenbart en trend i forhold til hva en bedrifter
vanlig snitt til andelen her. Så det er ikke noe som kom til lillehammer der. Nei, men altså jeg er jo ikke, altså hva vet jeg? Altså at jeg er jo ikke, når det gjelder et skjønn så er jeg rimelig liksom sikker på hva mine barn er og hva mine elever er, men når det gjelder seksualitet så har jeg jo egentlig ikke noen oversikt over og trenger heller ikke å ha, altså at mine elever trenger ikke å snakke om sin seksualitet til meg. Jeg er ikke en naturlig samtalepartner der. Men jeg sa til Minese i Finland som er lesbisk, altså nå er hun 18,
år, og hun har jo gått fra å være bifil, eller liksom vært veldig til å erklære seg som lesbisk, så jeg sa til henne at det er godt mulig at jeg også hadde vært bifil hvis jeg hadde blitt født 20 år senere, men at det var liksom sånn kulturen på en måte at det var så heteronormativt at liksom at det var helt utenkelig å tenke på en kvinne, eller en kvinne litt kjærest, at det var i og med at
Jeg vet ikke, men det jeg skulle si var at om dette med elever og skjønnsmangfold. Jeg underviser i norsk, engelsk, fransk og samfunnsfag, og jeg kan ikke si at jeg har sett det i noen av lærebøkene enda, men...
Men jo, nå kom jeg på det som jeg egentlig skulle snakke om. Det var en sånn herlig sak i lokalavisen. Det er sånn morsomt. Kanskje det har kommet til i riksmedia allerede. Det er en sånn gubbe på 13. Altså 13 er dette stedet hvor eksmannen min kommer fra, hvor mine ekssvigers bor. Altså dette lille hølet 30 kilometer fra Lillehammer. Han var noe så lei av all denne pride-greien. At han skulle ha sånn straight pride på 13 i juli.
Og så, dette ble så festlig, for hjemme jeg snakket med tvillingene mine, for dette er samtidig som disse her transeopperene kommer fra Finland, så vi tenkte at vi drar dit på fanskap, tar med oss transeopperene og går på straight pride på trett.
Han sa at det er ikke noe galt med Brian, men det er litt mye av at han hadde et eller annet, at han har ungdommer i huset, og de føler seg nesten presset til at når folk får høre at de er heterofile, at de blir nesten mobbet for å være heterofile, eller de blir presset til å være homofile. Dette er bare sprøyt, dette er bare en tankekort som bare kan oppstå på 30.
eller i Gudbrandstalen, eller et eller annet bygget. Det er jo helt klart at det er behov for, det er jo helt klart at det er jo...
at heterofili og det å liksom være enten mann eller kvinne, det er jo liksom de som har vært de seirende, de vinnende kjønnene og seksualitetene i og med at de er majoritetens kjønn og seksualitet. Men vi skal også huske på, fordi jeg husker jeg var jo lenge, jeg drev lenge med kjønnsforskning og
Og så husker jeg at jeg også begynte å bli litt lei av queer-teorier og disse, nå husker jeg ikke, LHQ, hva alle de bokstavene er. Kan du ikke bokstavene? Nei, jeg kan ikke bokstavene. Nå er du trøbbel der. Jeg kan google det, så jeg kan si det på ramser. Jeg begynte å tenke at, men kan vi tross alt huske at
Vi snakker om marginale fenomener i det store og det hele. De fleste er faktisk menn og kvinner, eller heterofile. Dette har blitt så stort at man skulle tro at veldig mange er tredje et skjønn, eller noe midt i mellom. De fleste er jo heterofile, og de fleste er menn eller kvinner. Ja.
En annen ting som vi snakket litt i forkant om, som kanskje lager enda mer bråk, det er jo kroppspostivisme. Å, herlig! Det er jo... Hva er det som foregår der da? Hva er det vi driver med? Spesielt dette her med å hylle svært store, usunne,
tilstander og kropper. Hvordan kom vi dit? Ja, det var jo mitt spørsmål. Jeg hadde jo en sånn kronikk i VG at hvorfor skal vi hylle alle slags kropper? Det var jo et resultat av at jeg lenge hadde irritert meg over noen av disse kroppspositivistene som
Det er jo helt greit at man har en kropp, og det er jo helt greit at den kroppen er syk, men derfor tar det steg i at man begynner å markedsføre den syke kroppen, altså lager en Instagram-konto hvor man deler ut bilder av
av den syke kroppen, og hashtagget med kroppspositivisme. Og så tenker jeg at for meg i hvert fall, at det er kroppspositivisme, at man tar godt vare på den kroppen man har, at kroppen er frisk og funksjonell. Og en sånn kropp, og jeg vet ikke hva de veier, kanskje 120 kilo, kanskje 150 kilo, vanskelig å si, det er jo ikke å ta vare på kroppen sin. Det er jo liksom å ha et veldig
vanskelig liv, tenker jeg. Jeg bare husker alle de, selv om jeg sa at jeg elsker å være gravid, så er den siste måneden ganske tøff. Jeg husker at hvis noe detter på gulvet, så sa jeg alltid «fuck it», at jeg orker ikke å løfte det opp, for det er så tungt å gå ned på huk og løfte ting opp. Og da tenkte jeg alltid at «tenk på feite folk», at de har det sånn hele tiden. Altså ting detter på gulvet, og de orker ikke å løfte det opp, fordi de er så feite. Ja, det er sånn.
Og så tenker jeg at folk da velger å markedsføre den tilstanden gjennom hashtag kroppspositivisme. Og så fremmet jeg disse meningene, legitime meningene mine om at jeg synes ikke noe om kroppspositivisme, altså at vi heller ikke
Heldigvis har vi ikke noen røykepositivistisk bevegelse. Det er ingen som fremmer røyking som er minst like skadelig eller like skadelig som det å være overvektig, kraftig overvektig. Mens kroppspositivisterne fremmer den usunde livsstilen. Og så var jeg på Dagsnytt 18 med en av disse kroppspositivisterne, og så sa hun der, som jeg synes var litt festlig, at
at den kroppen du ser på bildene som jeg legger ut på Instagram, det sier ingenting om min livsstil. Og jeg bare, nei vel, gjør det ikke det? Men jeg tenker at det er en åpenbar sammenheng der. Men det er også samme forsovet veldig interessant fenomen, kan hende at dette blir et sidespor, men du kan på en måte...
ta meg tilbake til sporet i den grad vi har noe spor her. Det er ikke godt å si, ikke godt å si. Mange sider spor. Nei, altså, dette var liksom to uker etter hverandre. Først var jeg på Dagsnytt 18 med hun kroppspositivisten, og hun sa det at nei, nei, faktisk, det var hun Karina Karlsen, hun hovedt
Hun som jeg ser er egentlig frontfiguren for hele bevegelsen. Og hun skrev som motsvar. Min kronikk var jo egentlig stammet fra at hun hadde en kronikk i VG i forbindelse med verdens slanke frie dag, hvor hun fremmet alle disse kroppspositivistene som sier at slanking virker ikke. Og jeg mener at visst far virker det. Det er veldig mange som har klart å slanke seg og holde den vekta.
Men så svarte jeg da, min denne her, hvorfor skal vi hylle feite kropper? Det var jo egentlig et svar til Carina Karlsens kronikk i VG. Og så svarte hun igjen, hun tok med seg en førsteamanuensis fra idrettshøyskolen. Men jeg trodde, nei det var kanskje ikke på svaret, men det var et intervju i VG hvor Carina Karlsen sa at-
Mange hadde kontaktet henne og blitt lei seg på grunn av Sanne Saromas kronikk. Jeg blir så provosert. Det samme skjedde med en lærer fra Oslo skolen i forbindelse med den der to uker med tullkronikken. Hun sa at mange av hennes kolleger hadde blitt lei seg på grunn av Sanne Saromas kronikk.
og da blir det liksom Stephen Fry som sier so fucking what altså det at at
noen blir lei seg, at det brukes som om det var et argument i en debatt, altså det interesserer meg i midt i ryggen hvor lei seg du er for det jeg har skrevet, altså det kan ikke brukes som et motsvar, altså la ytringer kjempe mot hverandre, skrive en motytring men ikke begynne med sånn føleri at mange av mine kolleger var lei seg vi er kroppspositivister, vi ble lei oss og det har vi egentlig sånn, sånn prøver du bare, det er sånn
moralsk hersketeknikk, eller litt sånn at Sanna Saroma er et ondt menneske, at hun gjør andre lei seg med sine kronikker, og derfor bør hun holde skift. Og da tar du, da kommer du liksom deg unna debatten, fordi du lager en sånn merkelig føleri, debattens akse blir liksom sånn føleri-akse.
Hvis du skjønner det. Ja, helt klart. Det er jo for å sette deg som en kjip, ond person som egentlig bare er i debatten her for å trøkke ned folk. Og da ugylder du alle argumentene dine på en måte. Hva er det vi egentlig holder på med her? Og så hadde jeg også blitt intervjuet av Dagbladet. Journalisten i Dagbladet intervjuet også...
Ja, dette er festlig. Dette er dritfestlig. Det finnes en landsforening for overvektige. Tenk på det. Da har du virkelig gitt opp når du blir medlem i landsforeningen for overvektige. Journalisten i Dagbladet hadde intervjuet lederen for landsforeningen for overvektige.
Og så kommenterte hun at det er veldig dårlig vane å kommentere hva folk spiser og hvordan de ser ut. Og hun fikk det liksom høres ut som jeg går rundt og kommenterer hvordan enkeltmennesker, hva de spiser og hvordan de ser ut. Altså litt sånn at...
Jeg snakker jo om et samfunnsfenomen, jeg snakker om fedme, altså for det første snakker jeg om fedme som et samfunnsproblem, og for det andre så snakker jeg om kroppspositivistiske bevegelsen som et samfunnsproblem, fordi de hyller det første samfunnsproblemet fedme. Altså vi snakker på et veldig...
på et generelt nivå, at det handler jo ikke om å skjeme enkelte kroppspositivister som veier 150 kilo. Men det er også den der lederen for landsforeningen for overvekt, som skjemer meg som om jeg var den onde personen som går og kommenterer hvordan syke folk ser ut og hva de spiser. Og det gjør jeg jo selvsagt ikke. Det er det øyeblikket man begynner å gå ut i det offentlige og i...
og skal vise frem, og skal si sånn at dette her er vakkert, og dette er fint, og dette skal vi være stolte av, når det er, som du sier, det er veldig gode vitenskapelige, sosiale,
grunner for at dette her er ikke noe vi skal hylle og si er greit, men folk må få til å leve livensdivende. Hvis man velger å ha lyst til å være overvektig eller leve med feddene, så skal man få lov til det, men det å løfte det fram i offentligheten som en stor, vakker, flott ting, da skal man få lov til å kritisere det. Og da går man altså på et høyere plan enn på personlig plan.
Å si dette her er ikke greit. Og det er jo så enkelt som det. Jeg tenker jo kroppspostivisme, for meg, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men det er noe som sier meg sånn der, er det noe som det begrepet der bør
bør være, så er det at det bør handle om ting du ikke kan gjøre noe med. Hvis du har en skavank, et arr, noe hvordan kroppen din, du har en feil fødsel, du har en liten penis, du har rare pupper, skjevepupper, du har en kroppsfigur som ikke ligner på alle andre sin. Ting du ikke kan gjøre noe med slik er du født. Det burde jo være essensen av, hvis vi skal snakke om kroppspostvisme, at sånne ting
går vi ikke rundt og kødder og drar hverandre ned med, men overvekt og fedme som er et resultat av ren biologi og kosthold og ernæring. Dette er ingenting som er vedvarende eller
De fleste kan gjøre noe med det. Alle kan gjøre noe med det. Jeg tror det finnes noen sykdommer som lipidem, eller hva det heter, jeg er jo ingen lege, jeg har ikke engang googlet meg, gjort noen research på, men det finnes sykdommer som gjør at man blir overvektig, og da kan det være kjempevanskelig, kanskje umulig å gå ned i vekt.
Men de fleste som er overvektige klarer jo å gå ned hvis de vil. Hvis du slutter å spise, så vil kroppen gå ned. Det er jo så enkelt som det. Men så er det jo selvfølgelig praksis og det sosiale livet, og på taket av hvordan vi har avansert hjernen og kroppen, så er det ikke så enkelt å bare gjennomføre det. Det er greit, men det er jo...
Det er en midlertidig tilstand eller en permanent tilstand hvis du har bestemt deg for at det skal være det. Men det er jo så sammenlignet. Så jeg tror hvis vi hele skal bruke det kroppspostivisme begrepet, så synes jeg at du skal heller være på ting som er rett og slett ting du ikke kan gjøre noe med. Det synes jeg er mye viktigere å få frem på at det her hele tiden er fedd med
Jeg vet ikke, det er akkurat sånn vi, hvorfor kaller vi det overvekt og feitene, du skal se positivt på det og legge det fram på forskjellig og alt noe sånt. Er det...
Er det bare sånn å unngå å gå til bunns i på en måte det ubehagelige årsaket til hvorfor ting har blitt som det har blitt? Ja, så tror jeg at her er folk så opptatt av at ikke såre noen. De bruker jo dette såre-argumentet at jeg sårer dem i og med at de blir lei seg. Da er det innmari vanskelig debatt å ta, fordi folk...
Altså at folk føler at de blir truffet, og ikke klarer å skille disse nivåene. At det er et generelt nivå her, og så er det et individnivå her. Og jeg husker jo på den der Dagsnytt 18-debatten som jeg synes var litt merkelig, fordi hun fra idrettshøyskolen var med, hun som hadde skrevet svarkronikken sammen med Carina Kasen.
og jeg lurer på om jeg hadde svart på det igjen, fordi jeg refererte til at jeg snakket med en helsearbeider, en pensjonert helsearbeider, og den pensjonerte helsearbeideren, hun hadde pensjonert seg litt for tidlig, fordi hun sa at hun orket ikke lenger å bytte bleier og løfte de kroppene som stadig ble tyngre og tyngre, hun hadde omtrent samme størrelse som meg, litt under 60 kilo og 160 centimeter, så hun mente at
at det er en sektor som allerede nå er underbemannet, og så blir pasientene større og større. Og så brukte jeg dette i debatten og i kronikken, og så mente hun første gang man venses fra idrettshøyskolen at dette var en helt illegitim mening, at hvis man har helseetikk, at det er etisk sett
høyst tvilsomt å si noe sånt. Og så husker jeg, jeg tenkte bare at går det an å på en måte disse en mening, eller liksom at der kommer det moralismen igjen, at fordi din mening er så høyst tvilsom etisk, men er det virkelig det? Eller liksom sånn at hvis det er et faktum at kroppene blir tyngre og tyngre, pasientene blir tyngre og tyngre, sånne helsearbeidere som ikke er så
røslike, eller hva ordet var, de aktive på norsk, selv de klarer liksom ikke lenger å bære og løfte og bytte opp leie. Det må jo være et helt legitimt argument mot fedme i samfunnet. Altså jeg mener jo, bare for å liksom klargjøre dette, at jeg mener jo at som samfunn så skal vi selvsagt behandle alle.
Altså også kroppspositivistene på 200 kilo skal få den samme behandlingen som alle andre. Røykere får jo også den samme behandlingen. Vi skiller jo ikke mellom livsstilsrelaterte sykdommer, heldigvis. Men vi må fortsatt kunne snakke om at det finnes livsstilsrelaterte sykdommer og tilstander som vi bør jobbe med som et samfunn.
Da har vi tatt, tok vi litt av dobesøk her, og så har jeg hentet frem disse her nå. Wolfgang B. Uncut-klassene, du vet hva det betyr da. Da er barnet åpnet. Vi tøyset litt med at jeg hadde øl og litt sider, og så sa jeg at jeg har gin tonic også. Det er en gammel gin som har ligget inne i Uncut-kjøleskapet her i evigheter, siden i fjor sommertid, jeg tror.
Nå skal vi faktisk lage oss en gin tonic. På en mandag klokka halv to. Men det er jo min lærerferie nå. Første dag av lærerferie. Nydelig. Det føles som faen den er. Vet ikke, jeg skal smake på den. Jeg skal smake. Den ble ikke så veldig sterk den der. Nei, den ser kjempegodt.
Men skål for Finland! Skål, eller kippis, som vi sier. Jeg kan jo også si at nå er det litt feil tid, men hov og jól over, så er det må leisett. Jeg finner sånn som nordmenn at når det er i
på Kreta eller Rådås, Mallorca, så finner dere andre finner. Det gjør kanskje de som reiser til Rådås og Mallorca. Og det er merkelig, vet du, jeg lurer på om jeg drottlet om det en gang, eller skrev et eller annet sted. Jeg selv bodde i USA, i San Diego, som er på den meksikanske grensen, altså veldig langt unna.
Det her hvis du møter en nordmann, da må du nesten slå av en prat, og kanskje til og med møtes for en middag, fordi det er så sjeldent du møter nordmenn der. Det var mye mer finner i og med at Nokia hadde
hadde Nokia en fabrikk, eller hva det da heter, Nokia var i hvert fall der på den tiden, det var rett før Nokias fall, så var det mange teknologifolk fra Finn, man hadde til og med en finsk skole på lørdager, så ungene mine gikk på en finsk skole på lørdager i San Diego, men nordmenn var mye sjeldnere å treffe i San Diego. Å, synd med Nokias fall da, tenkte jeg, det var en skikkelig...
For tenk om Nokia hadde blitt sånn som Apple, den giganten. Men det er litt sånn, hvis du husker de Nokia-telefonene, jeg var så ideologisk at jeg måtte bruke Nokia-telefoner så lenge som de fantes, så jeg var veldig at Nokia må det være. Men de var laget av, Finnland er en veldig inseniør-nasjon, broren min i Finnland er også sivilinseniør, veldig typisk finsk sivilinseniør. Ja.
Og de var litt sånn insinuertelefoner. Og så hadde du iPhone som var liksom sånn
kunstnertelefon nesten. En litt sånn intuitiv telefon. Med Nokia så måtte du faktisk tenke som en ingeniør for å finne deg fram. Og så hadde man den her magiske iPhone. Ikke rart at iPhone-en slo Nokia, den finske ingeniørtelefonen. Jeg tror Nokia hadde muligheten til å gå den løypa og lage en skjerm og følge etter, men så valgte de, de trodde mer på den gamle telefonen. De trodde ikke denne iPhone-formatet skulle ta. Det kan godt være det.
kjipt, men det er jo så fort det kan gå. Det er jo sprøtt å se hvor svært Nokia var til å ha det drastiske fallet. Men hvorfor var du på Finland da? Du kom til Norge...
ble catch 22 av en kjekk mann som fikk... Han var ikke så kjekk, men... Han var litt kjekk da? Da kanskje, men ikke nå lenger. Nå har han fulgt 50 og blitt gubbe. Nå er han helt ute. Nå har han mistet det fullstendig. Ja, men faktisk jeg så på bildet hans, eller jeg ser jo ham, men jeg så faktisk bildet hans i lokalavisen, og jeg bare...
Yes! At eksmannen begynte å bli en gubbe, for han hadde jævla mye skjegg og mage. Men jeg møter jo ham i hverdagen også innimellom, så det hadde jeg sett. Men det var nesten litt trøstende. Men enda klarere vil jeg vise en dame hans, for hun er også blitt tykkere og litt mer kjerring. Hun var så pen, vet du, da de drev på. Vi jobbet alle på samme sted.
Jeg var postdok, og hun var selvsagt hans doktoratstipendiat. Dette er en klassiker professor og doktoratstipendiat. Mye veiledning. Mye veiledning. Hyppig veiledning. Langvarig veiledningsukter. Men jeg husker at jeg var alltid litt sånn missunnelig på henne, for hun var en sånn
eterisk, sensuell, vakker dame og litt sånn som den typen som menn liker, som aldri hevet stemmen eller tok ordet bare liksom, ja, nei, men du ser for deg typen, og så var hun så hinsidesben og det har vært litt sånn trøstende å se at nå ser hun helt plain ut da var hun liksom, ja Så nå vet jeg at nå er vi på samtalenivå 1, ikke sant? Nå har vi gått fra ideer ned på personplan her
Jeg håper ikke det var gin tonicen som gjorde det. Jeg begynte å mimre over dama til eksmann. Det var ikke meningen å sende deg inn i den løypa der. Du har snakket veldig mye om faren din, alkohol, skrev bok om skilsmisse. Hva er refleksjoner av din egen oppvekst, en far som drakk veldig mye og en mor som...
jordet sine prøvde å få dette til å funke og dekke over og skåne dere for det og ville ikke gå fra han til ditt eget voksneliv, kjærlighetsliv hvordan reflekterer du over det her? Ja, i den siste tiden så har jeg reflektert mye over det
Men dette er litt uferdige tanker. Jeg pleier å si at jeg tenker med en åpen munn når jeg snakker om ting jeg overhovedet ikke har tenkt ferdig. Det lykkes godt her. Ja, og så nå har jeg fått...
Jeg fikk sånn aktualitets- og debattstipend for å skrive, nå skal jeg plumpe ut en bok veldig raskt, for da må man skrive den boken i løpet av et halvt år, og så fikk jeg nettopp en finansieringsstipend til å skrive en bok om psykisk vold i parforhold, i kjærlighetsrelasjoner.
Og så har jeg, altså de fleste mennene jeg har elsket, og de fleste relasjonene jeg har vært i, de har vært liksom normale, heldigvis. Altså jeg er ikke noen idiotmagnet, eller ikke noen sånn... Du treffer ikke bare dårlige mannfolk, er du sikker på, hvordan vet du det?
Nå har jeg i hvert fall lest meg opp på så mye i researchfasen til denne. Når jeg skriver en skisse og søker om stipend, så må jeg gjøre mye research. Jeg har lest meg veldig mye om manipulerende forhold, giftige forhold, toxic relationships som de sier i USA.
Kan jeg spørre deg om en ting først? Bare så sørte jeg avbryter, men derfor bare, jeg vil bare du skriver også her til innledningsfest med det her med psykisk vold og jeg har sett det, betegnelsen her gå igjen flere ganger før, jeg
Dette er ikke sånn for å være tverr eller kvarulerende, men hva er egentlig psykisk vold? Jeg kjenner ikke til psykisk terror og alt å leve uten at det er vekst på fysisk vold, men hva
psykisk vold, er det et nytt ord? Hva er det egentlig? Hva legger du i det? Det er den typen, nå har jeg ikke noen sånn fantastisk dekkende definisjon her og nå, men hvis jeg skal beskrive et psykisk voldelig forhold, hvis vi kan på en måte bruke det som en inngang,
Og det er jo psykisk vold, ofte fysisk vold eller ikke vold, starter med psykisk vold. Altså når det er fysisk vold inne i bildet, så har det allerede startet for lenge siden med psykisk vold. Og det er mange former for psykisk vold, og en av dem er manipulering. Altså at du blir manipulert til å tro at du er noe annet enn hva du egentlig er.
og på den måten den andre kødder med deg og din virkelighetsforståelse og din hjerne og det du er og det du tror du er og det du tenker at du innerst inne er. Og det som ofte beskriver psykisk voldelike forhold er jo
en sånn oppførsel. Du kjenner sikkert til, hva heter det på norsk? Er det periodisk forsterkning, altså sånne rotteforsøk, hvor rotter skal dra en spak på norsk? Forskere fant jo ut at hvis rotter fikk en god bit hver gang de dro spaken, så orket de ikke lenger å dra den spaken.
Og det som er periodisk forsterkning er at råtter ikke vet når de får den gode biten. Så de blir jo helt sånn at de drar og drar og drar. De blir jo helt gale etter å få den gode biten. Og dette er noe av den mekanismen som slår inn i psykisk voldelike forhold. Den psykiske volden er jo gjerne av den typen at den voldelike partneren
Den største delen av tiden er han nær og kjær, kjærlig, god, trygg, alt det man ønsker hos en partner. Og så kommer det perioder, dette kalles for voldens syrkel, voldens sykliske natur, og så begynner det å nærme seg vold.
voldshendelser på jeg har lest alt på engelsk så nå begynner jeg å prøve å oversette til norsk altså kommer disse voldsepisodene hvor han da er voldelig på alle andre måter men ikke fysisk og hvordan man da er voldelig på en ikke fysisk måte en ting er verbal vold altså kalle den man er sammen med kalle sin kjæreste med navn
med ekle ting, og det er en veldig typisk form for psykisk vold. Men dette med tanke på rotter, altså dette med hvorfor jeg snakket om den gode biten, det er alltid en variasjon mellom, som de sier i disse amerikanske podcaster, hot and cold, hot and cold, sweet and mean, sweet and mean. Altså den der at du er et kjempekjærlig, en fantastisk kjæreste,
la oss si tre uker, og så kommer den fjerde uken, hvor det er kald, avvisende, du svarer ikke på telefon, du er ikke i kontakt med den du er sammen med, eller kanskje i verste fall kaller henne med stygge navn. Og det skaper jo den der rottefølelsen i det lange løpet,
altså at du blir jo helt desperat etter din kjæres oppmerksomhet og den kjærligheten. Ofte sånne forhold starter jo det som kalles på engelsk for love bombing, altså at man har en veldig intens og kjærlig og fantastisk første periode,
hvor man begge tror at man har funnet sin sjelvenn. Og så de første voldsepisoden kanskje inntreffer sånn fire, fem, seks måneder, fordi alle kan feike, altså disse her voldelike partnere kan jo feike en fantastisk kjæreste i fire, fem, seks måneder, men så kommer den første voldsepisoden. Og når den kommer, denne offeret er litt sånn at
er jo helt sånn betyttet og overrasket fordi offeret bare lengter etter til den fantastiske starten og tenker at skjønner ikke hvordan er dette mulig? Hvor kommer dette fra? Og så går det seg til så er det fint igjen inntil det kommer en ny voldsepisode.
Og da er det liksom, psykisk vold er jo sånne aksjoner, handlinger som har som mål, og det er kanskje ikke nødvendigvis alltid som tilsiktet mål, men som har i hvert fall, som et resultat av dem så føler du deg mindre verdt, du føler deg tråkket på, og du føler at noen har invadert deg på en måte som det er kanskje vanskelig å sette ord på.
Høres dette fornuftig ut? Jeg tenkte på det med voldsord, at det blir veldig voldsomt. Det er en veldig oppskalering av noe som
For i mitt hodet tenker jeg ofte at vold er det det er, altså det er fysisk vold. Det legger i det voldsbegrepet at det er et angrep, eller noe som du blir troffet hardt, mens det psykiske voldsbegrepet som blir en veldig stor sekk for meg, at både vanner man ut voldsbegrepet på hva som er reelle vold. Men vi har liksom ikke noe annet ord, altså det som jeg synes jeg liker jo veldig godt den der
det engelske ordet abuse, skulle man kanskje satt psykisk mishandling? Ja, psykisk misbruk. Ja, men samtidig, jeg må si at jeg er litt glad i voldsbegrepet, fordi
Det understreker alvorlig. Kanskje mulig at jeg er oversensitiv når du sier det, men jeg tenker at det høres ut som du har lyst til å bakatelisere det. Det er ganske alvorlige greier når man blir utsatt for det, når man blir fanget i det og ikke kommer seg ut. I veldig mange psykisk voldelike forhold, den voldelike parten din sørger for at
at du til slutt mister, altså han kan kritisere dine venner, din slekt, og han kan på en måte...
gi et inntrykk av at du begynner litt med selvsensur, du slutter å kontakte dine venner, du slutter å være i kontakt med din familie, altså at din verden blir mindre og mindre som resultat av den psykiske volden, og du kommer deg ikke ut. Og i tillegg oppstår det de kaller for et traumebond, eller en traumatisk binding. Dette skjer jo også i fysisk voldelike forhold, dette går jo veldig ofte hånd i hånd, altså at fysisk voldelike forhold er jo alltid
Som regel alltid også psykisk vold, men man kan ha forhold som er bare psykisk vold uten at fysisk vold er inne i bildet. Men det oppstår en sånn traumatisk binding som et resultat av den der voldens sykliske natur og voldsirkelen hvor den
den kjæresten som er liksom elskverdig og fantastisk slåss i tre uker om gangen, så kommer det en uke når han er en drittsekk og en helt jævlig og liksom er driver med verbal vold og andre volds
og akkurat denne variasjonen mellom hot and cold, push and pull, det er dette som skaper at du blir helt hekta på det forholdet. Du gjør alt for at han bare skal være snill og god og trygg. Det er et sånt mønster som er veldig vanskelig for utenforstående å forstå. Vi tenker oftevis på forholdene
som blir utsatt for fysisk vold, at hvorfor går de bare ikke? Det er jo det vi tenker. Vi bare rister på hodet. Men kan du ikke bare gå? Men det er hjernen motarbeider det. Denne variasjonen i forhold til denne variasjonen mellom hot and gold, sweet and mean, det skaper en avhengighet som er på linje med narkotikavhengighet.
Og så tror man alltid at den siste episoden er virkelig den siste. Bare jeg er snillere, bare jeg oppfører meg penere, bare jeg ikke hadde gjort ditt eller datt, så går det over, og så går det bra. Så man blir litt sånn, ja, det er jo et slags...
kontinuerlig psykologisk manipulering hvor det da også ender opp å bli veldig selvbebreidende på ting som er feil og at du liksom
Og der er det jo stikkordet, fordi dette går jo hånd i hånd med manipulering, altså at den voldsutøveren prøver jo hele tiden å få deg til å tro at det er deg det er noe galt med. Men er manipulering, er det altså da vold? Er det det som på en måte er bare sånn, det er det jeg sa i sted, at det er litt kvarulerende, kanskje sånn med tanke på ordbruket, men at det er sånn, sett også flere steder i samfunnet, at man begynner å bruke voldsbegrepet i mye større sammenheng, at man
at noen sier vold er vold, mens noen sier nei, vold kan på en måte være ord. Ord kan være vold, men det er på en måte uenighetene. Nå har jeg ikke intervjuet en eneste ekspert enda, i og med at jeg fikk dette stipendiet for fire dager siden, så jeg er liksom ikke ordentlig i gang, men jeg skal jo intervjue folk som virkelig kan dette, og så rydde opp i begrepsbruken. Men jeg tenker litt sånn intuitivt at ...
Du kan være sammen med en manipulerende partner uten at den manipulerende partneren nødvendigvis er voldelig, hverken fysisk eller psykisk. Men veldig ofte, psykisk vold går jo hånd i hånd med manipulering.
og psykisk vold igjen går hånd i hånd, eller fysisk vold i hvert fall går hånd i hånd med psykisk vold. Så her er det i hvert fall koblinger, viktige koblinger, selv om kanskje manipulering isolert sett ikke er vold en manipulering, men likevel, når du blir manipulert over lang tid, så mister du virkelighetsforståelsen. Veldig ofte de som blir manipulert over lang tid, de forstår ikke at de ble manipulert, for de er ute av det. Mhm.
Ja, det er det i mening.
er dette noe vi ser oftest mellom at mannen er den sterke partneren og kvinnen er den som blir utøvd psykisk forpå? Eller er det ganske sånn jevnbyrdig forhold? For det er jo noe som på en måte behersker manipulasjon og psykologisk. Så vil jo si mannen at kvinner er mye bedre til å verbalt uttrykke seg, styre, kontrollere, trykke ned, og så videre. Så det er vel ikke sånn
Det er vel ikke en sånn enveis mann-kvinne, men også kanskje like mye andre vei nå? Altså, psykisk vold, fysisk også, de kan jo foregå begge veier. Det er ikke et skjønnsbestemt, men i hvert fall når det er fysisk vold, så er det mye oftere at mannen er voldsutøveren og kvinnen er offeret.
Jeg har ikke noen tall og statistikk på psykisk vold i og med at det er vanskelig målbart. Jeg har skrevet i skissen at jeg må snakke med enkelte krisesenter medarbeidere som har et mye større og bedre bilde enn det jeg har, i og med at jeg for det meste har lest amerikanske bøker og hørt på amerikanske podcaster. Men altså...
Men samtidig veldig viktig at du sa hvordan kvinner kan være verbalt sett, altså veldig viktig at alle gjør jo dumme ting og sier dumme ting i et parforhold, i et kjæresteforhold. Men det er noe med det som skiller, at alle kan være
verbalt voldelig, ikke i ny og ned uten at det er vold, kanskje ikke i ny og ned, men sjeldent en gang kan man liksom tråkke skikkelig over grensen og si noe veldig, veldig stygt til den man elsker. Men det som karakteriserer et psykisk voldelig forhold er jo voldens gjentagende natur, at voldsutøveren fortsetter, altså la oss si at...
fortsetter å angripe et karaktertrekk med stygge ord, eller hva det måtte være. Det er et mønster der. Og hvis man skal spørre seg selv, er jeg et psykisk voldelig forhold, eller er det bare forholdet ellers er jeg? Da må man begynne å notere og se etter mønstret. Kommer den der voldssyklusen, er det det jeg snakker om? Er det de samme tingene som dukker opp? Altså at...
For eksempel at hvis partneren er verbalt voldelig, er det de samme ord og betegnelsene han bruker hver gang, eller selv om han ber om unnskyldning, eller kanskje ikke engang ber om unnskyldning, men liksom kommer tilbake til og liksom tråkker deg ned med de uten å ta hensyn til at dette gjør deg såret og lei deg, for eksempel. Var dette ting du så mellom din mor og far? Nei.
Egentlig nei, for det var det vi snakket om. Jeg har faktisk tenkt mye på om det var en traumatisk binding der, for det var vanskelig for meg som barn å se et kjærlighet mellom dem, men det er jo kanskje at som barn er man uansett ikke noe sånn sannhetsvittne, eller hvor mye reflekterer man seg over foreldrenes samliv,
ganske lite, men det var liksom, det som jeg så var jo at, og opplevde at min far kunne jo kalle min mor, altså kunne være veldig stygg mot min mor, men da visste jeg jo selvsagt ingenting om psykisk vold, og jeg liksom noterte meg ikke noe mønster der. Men jeg har jo tenkt, når jeg selv er blitt fanget,
i et psykisk forhold eller i forhold i voksen alder. Og så har jeg tenkt at jeg gjentar bare mønstret fra min barndom, fordi jeg klarte ikke å gå, selv om jeg ble tråkket på med jevne mellomrom, og selv om jeg ble behandlet veldig, veldig stygt, og litt på samme måte som min mor. Altså at jeg på en måte var, litt sånn, veldig banalt at jeg vokste opp i et hjem, hvor jeg liksom kunne...
kunne høre min far si veldig stygge ting til din mor, og så blir det liksom en slags normalitet. Og jeg tenker at noe som mor selv, at man har et ansvar for hva man tåler på egne vegne. Og det hender at jeg har tenkt
som lærer at, altså la oss si utviklingssamtaler, at for noen ganger kommer både mor og far, altså at jeg tenker at liksom hvordan, for eksempel tilfeldigvis far kan snakke til mor, at fy faen, at det er den kommunikasjonen sønnen deres lærer, det er som sønnen deres kommer til å snakke til kona si, og det er ganske skremmende.
Og det er litt det at jeg, at den kommunikative atmosfæren hjemme hos meg, at jeg burde ikke ha fått lov til å høre på sånne ting som barn, og jeg burde ikke ha fått lov til å vokse opp i en familie hvor far snakker sånn til min mor, og så oppleve at min mor ikke drar.
At hun ikke tar konsekvensene og drar. Og da har jeg tenkt på dette. Var det et såkalt traumapond der at han behandlet henne som en dritt, og så var det bra igjen? Det har jeg først begynt å tenke etter at jeg har hamnet i et sånt forhold selv, hvor jeg med jevne mellomrom ble behandlet skikkelig dårlig.
og ikke klarte. Og det er i sånn vanvittig kontrast til mitt offentlige image, altså at jeg er en person som alle tenker at ingen kødder med henne, mens i nære relasjoner så sier jeg alltid at jeg er som han kjeldsimen i parterapi på NRK, for han som alltid er enig med alt, med kjæresten sin, så jeg er litt sånn litt sånn
selv si, men i nære relasjoner. Jeg blir det lett, og da tenker jeg at jeg bare gjentar mønstret fra min mor. Det å gjøre barn er den kompliserende faktoren. Det kan jeg...
Skjønne at det der med at folk står i den type manipulasjoner og et rab av forhold hvor man får så mye dritt hele tiden, at type alternativ er at man flytter fra hverandre, kanskje man står på bare bakke, barna vil bli skilt fra foreldre, hvordan kommer barna forlengt? At det er veldig mye som tilleggsting som kompliserer veldig, som på en måte er mye bedre på å prøve å få dette til å funke, enn på en måte konsekvensene av at det faktisk ...
vi går for andre er så enorme og uforutsigbare at man ser ikke helt hvordan det skal inn og gått, men det er jo sånn, på en annen side, de som på en måte ikke har barn, som på en måte har og er yngre, det er jo kanskje de enda mer sånn pussige eksemplene på hvordan spesielt kanskje kvinner ikke går fra voldelige menn, som psykisk vold eller fysisk vold, da, så er det sånn på en måte at hvor det ikke er den der kompliserende faktoren at det er bare denne her relasjonen som bare varer og varer og varer uten at det er noe som på en måte
noen større konsekvenser for den ene parten at de går fra hverandre, og så er de sånn. Så det er to veldig forskjellige verdener, men det med barnegrene tror jeg gjør at veldig mange går noen ekstra mil for å
for å stå i det. Ja, og mange, selv uten psykisk vold, så er det jo mange som utsetter skilsmisse, altså nå har jeg jo skrevet både skilsmisseboken og skilsmissebarnboken, så jeg har liksom intervjuet først 40 skilte, og så 40 skilsmissebarn, altså veldig mange utsetter jo bruddet
med det lengste, for barnas skyld. Og det er jo i forbindelse med skilsmissebarn-boken, der har jeg et kapittel om barn som mener selv at de burde ha blitt skilsmissebarn, det som jeg selv betrakter meg selv som. Altså at jeg mener absolutt at jeg burde ha vært et skilsmissebarn, at jeg hadde vært mye bedre som et skilsmissebarn. Og der sa jo en av, i hvert fall en av mine informanter at
at mor ikke gikk, fordi i forbindelse med bryddet så hadde far kanskje endt opp
med 50 prosent omsorg. Faren hadde ann hver uke den psykisk voldelige faren som var da psykisk voldelig også mot barna. Mor ville beskytte barna på den måten at når de var sammen så var hun tross alt der. Nettopp. Var det noen ting som gikk inn i mange av de samtalen du hadde med disse 40 voksne og 40 barna? Var det noen ting som gikk inn i mye?
Når det er skilsmissebarn så var det nok det som kom som en overraskelse var jo at hvor skadet de var, altså hvor mye den skilsmissen, nå tenker jeg på de barna som faktisk ble skilsmissebarn, og hvor de langtidskonsekvensene og langtidsvirkningene av at foreldrene ble skilt,
Det var overraskende og veldig tankevekkende. Og litt sånn samfunnets stabu, at vi snakker veldig lite om det, i og med at vi voksne skiller på alle bauer og kanter. Og vi tenker at når det skjer på alle bauer og kanter, så er det business as usual, det går bra med barna. Vi vil så gjerne fortelle den historien, det går bra med barna, for det er den historien vi selv ønsker å høre. Men i veldig mange tilfeller, altså det
det går jo bra med barna, men det går jo enda bedre med de barna som slipper å bli skilsmissebarn. Som en hovedregel. Selvfølgelig har vi jo dette her, derfor jeg skrev det kapittlet om barn som mener at de absolutt skulle ha gjerne skulle ha blitt skilsmissebarn. Sånn som jeg selv nå sitter her som voksen og tenker at
fy faen så mye bedre jeg hadde hatt hvis jeg hadde slippet å forholde meg til den måten min far kommuniserte med min mor i tillegg til alkoholen og alt det medførte. Tror du det er undervurdert hvor viktig den fars rollen er for, vi ser jo sånn, med tanke på kriminalstatistikk, ungdommer som på en måte kommer skjevt ut, at det er utrolig mange av disse tingene her
som da bunner ned i en farsfigur som ikke var der, eller som ikke var til stede, eller som ikke var god nok. At den ...
at vi kanskje undervurderer det litt. Dette går tilbake til det vi snakket om litt tidligere, altså dette med fordelingen av foreldrepermisjonen. Innmari viktig at det er en ordentlig god fedrekvote, for det er der fedrene kommer for første gang og skikker de på barnen, og når de er skikkelig på barnen helt i begynnelsen, så gir de ikke opp barna sine, for det var noe i forbindelse med skilsmissebarnboken også, altså de såreste historiene,
Det kom jo fra de skilsmissebarn, kanskje skilsmissebarn fra 90-tallet og tidligere, som følte at de hadde mistet faren sin. Da det ikke var...
Det var mye mer vanlig at far kunne bare stikke av og finne seg en ny dame og flytte til en helt annen kant av landet. Sånn delt foreldreskap var jo ekstremt uvanlig for 2000-tallet. Og de barna, altså den nå voksne barn som da beskrev dette og mistet faren sin, og hvor svårt det var, spesielt hvis far enten etablerte en ny familie, fikk nye barn, eller enda verre hvis faren gikk all in i den nye damas barn fra tidligere forhold. Ja.
Ultimater salgstid. Og det er jo sånn, jeg møtte meg selv også litt i døra i forbindelse med skilsmissen, at jeg hadde jo delt alle disse foreldrepermisjonene sånn at det var 50-50, og liksom min eksmann var jo like deltagende i barnas liv som meg, men da skilsmissen kom, og når han liksom da
Da skal ha sånn som vi har de tre eldste har nå liksom delt foreldreskap, vi har delt foreldreskap med. Men hvor liksom fysisk smerte det var for meg at jeg skulle måtte være ute barna mine halvparten av tiden. Det føltes så helt sånn naturstridig at det er jeg som har liksom født dem, jeg som har boret dem fram. Men det er liksom på en måte takket være at
at han var en pappa på banen helt fra begynnelsen. Jeg er ikke helt enig i den der, det vil jo sies at det er veldig viktig at pappa har en stor del av pappapermisjonen, eller den delen av permisjonen og sånt. Jeg hadde jo mye glede av det selv og sånt, men jeg synes det er så kort periode av hele den ...
man er småbarnsforeldre, så jeg tenker kanskje bare fram til 10-11-12, så tenker jeg det, det mener jeg at fra barnet er 0-1, er kanskje den minst viktige perioden mellom far og barn, tenker jeg. Ja, det er den minst viktige perioden. Av de ti årene, så vil jeg si at det er en veldig liten periode i forhold til både barnets bevissthet og hva man gjør med barnet, og hvor mye tid man bringer med barnet. Jeg tror ikke det er
Selv om du er mye med barnet mellom 0 og 1, men ikke nødvendigvis så mye oppover, så tror jeg det har dårligere effekt enn at hvis du hadde sett barnet ditt lite til første år eller to, men er veldig mye med barnet fra to oppover, for det er en mye lengre periode, det er en mye mer aktiv periode, og jeg tror det er en mye mer essensiell periode hvor barn og foreldre binder seg mye mer sammen. Hvis man må velge, så tror jeg man vil definitivt valgte
volym med barn fra de to, tre, fire år. Hvis man skulle sette på spissen og velge hva som er viktigst, men det optimale vil jo på en måte være linært, ikke hele veien, men jeg bare prøver å si at fasen fra to til fire år
tror jeg er den viktigste. Det du sier gir håp for meg, som jeg har den minste mannen som ikke har blitt eksponert for menn i noen særlig grad. Jeg sier jo alltid at jeg er ute etter en pappakandidat for ham, eller et kjæreste for meg og en pappakandidat for ham.
Og jeg ønsker jo liksom å finne en kjæreste, å ha en mann som kan være til stede i hans liv, som en slags farsfigur, eller i hvert fall en mannsfigur, hvis det er å ta i og kalle det for en farsfigur. Det blir jo farsfigur, altså jeg tror ikke du trenger å være biologisk far for å bli farsfigur, det er jo det, tenker jeg da. Nei, nei, overhodet ikke.
Og slik sett tenker jeg også at jeg har klart å dekke hans behov så langt. Men dette blir litt sånn, var det Freud som snakket om dette nature og culture? At mor først sørger for nature, og så kommer far og sørger for culture. Jeg kjøper for så vidt din...
tankerekke der, altså at jeg er enig i tankerekke, men jeg mener at det ideale er at når man har vært to til å lage det barnet, så skal man være like mye tilstede helt fra begynnelsen. Men i og med at jeg ikke har vært to til å lage det barnet, så kan denne farsfiguren eller mannsfiguren komme på barnet senere når jeg finner han. Ja, jeg tror det er spesielt, jeg vet ikke med jenter, men jeg bare har et inntrykk av
De har lest og lært at gutter forandrer farsfigurer. Kanskje et bedre ord er mentor. Farsfigurer blir mentor jo eldre du blir. Et sånt aspekt som var veldig fjern for meg var å høre om at når gutter kommer i tenårene, det er sånn i USA og kanskje andre deler av verden, at du skal kunne banke opp din far når du er 17-18 år gammel, at du begynner å slåss, at du skal kunne legge han i bakken. Det skjer et maktskifte der.
som da betyr at nå har sønnen overgått fysikken til faren, og da leter han etter nye mentorer, da finner han ut i samfunnet, kanskje får seg en jobb, får kanskje en sjef, eller en treningsmentor, eller noe på et universitet, noen som de nye menneskene ser opp til, og da legger de faren litt i bakleksa, og
Og at disse mentorne hele tiden forandrer seg som en voksen mannlig figur som de ser opp til å jobbe, og som ett strever seg mot. Og det ikke er Nunes faren gjennom hele livet. Det er litt sånn interessant, for du ser jo veldig mange gutter, spesielt rikmangskutter, som skal jobbe for å tilfredsstille faren sine jobber.
visjoner for guttene. De vil gjøre faren sin med lag, eller på en måte imponere faren sin, eller med hele historien deres bli pregget av at de skal prøve å imponere og innfri fars forventninger. Mens det sunne tror jeg er at du akkumulerer alt du kan av din egen far, finner en ny mentor ute i arbeidslivet, og kommer da på en måte har det som en slags grunnstein i livet. Ja, men det høres jo...
plausibelt ut, hvis man kan si på den måten, uten at jeg har tenkt over det så langt. Men det er sikkert sånne tanker jeg kommer til å gjøre mye mer av. Nå har jeg jo min minste sønn er jo en gutt som som sagt ikke er blitt så eksponert for menn så langt i og med at alle som jobber i barnehagen er jo gamle damer. Men det er klart at jeg tenker jo sånn som jeg fikk gratis med de tre eldste. Altså den der jævla
jeg er ikke det minste praktisk, jeg er ikke det minste handy, men eksmannen min var jo litt praktisk og litt handy, altså liksom det som jeg kaller for mannfolks ting. At hvem er det som skal gjøre, nå er det sikkert store brødre som skal gjøre mannfolks ting med
med den minste lillebroren hvis jeg ikke finner en farsfigur eller en mannsfigur. Du må faktisk stresse med det, for du har sagt det veldig mange ganger under podcastene her nå, så det er i hvert fall sånn, det som skjer, det skjer. Det er jo ofte sånn, når man er på minst utkikket til noe i livet, det er ofte da det dukker på sånne rare... Ja, ja, og det har jo for så vidt... Men jeg stresser ikke. Hadde jeg stresset, så hadde jeg vært på alle disse datingtjenestene og skrevet at leter etter en pappa.
til mitt barn, men det har jeg jo ikke gjort. Jeg har vært på null dating-tjenester i år. Og jeg tenker jo også at det som er skikkelig attraktivt, det som har vært min ledersjerne, er jo også at du gjør ting, og det er attraktivt. Uansett, jeg gjør jo mine ting. Jeg skriver, jeg leser, jeg underviser, drifter i en familie, og det bør jo være attraktivt nok.
- Men jeg tenker jo at når du er så offentlig person som du er og så mye eksponert, så får du ingen sånn her mannfolk som er litt nysgjerrig eller flørtende, eller som ikke er slisig dickpic-kare, men som bare prøver å flørte litt.
Ja, altså jeg har jo stadig vekk noen i den du vet, den bakerste den skjulte innboksen på Facebook på Messenger, altså sånn men det er et eller annet med at vel
Veldig mange av dem er ganske gamle, og ikke så veldig, altså litt sånn, vi hadde jo tidligere, nei det var på høsten, den der markedsverdidebatten, hvor jeg også tok ordet, altså dette er sånn at, man har jo en viss idé om sin egen markedsverdi, og litt sånn at jeg har ikke begynt å velge fra nederste hylle enda, altså sånn at hvis det er en mann, jeg husker liksom en sånn mann på 68 år fra Nordgubrandsdalen, som ville gjerne invitere meg på kaffe og,
Og jeg tenkte at herregud, er det dette hullet mi? At 68-årige gubber fra gubbrannsdalen som tenker at jeg skal være smigret når de spanderer på kaffe til meg. Det er ikke sånn at mannen må være...
rik og pen og veldukket, men trenger vel ikke, altså jeg er 42, så det er sånn 68, det er litt mye. Og så liksom sa han, ja, men jeg føler meg ung, og liksom jeg er ung og viril, og jeg bare, herregud, jeg vil ikke vite. Men det er veldig mye sånn
Ja, mye i det segmentet. Jeg husker jeg klaget over dette på treningssenteret, snakket der til en, hvordan er det mulig? Og så sa hun på treningssenteret at nei, men de har jo ingenting å tape. De sender meldingen og ser om de får det de vil ha, en kaffedate med meg.
Men nei, de fleste henvendelser som kanskje kan tolkes som fløttete, de kommer jo fra helt uaktuelle kandidater, enten aldersmessig eller egentlig oppsummert markedsverdimessig.
Markedsverdimesse. Det er jo klassisk å type sånn hvor kreativt. Det er ræl, altså. Hva legger du ræl da? Nei, enten er de for gamle, eller så er de for feite, eller så er de for stygge, eller så kan de ikke skrive. De fleste faller gjennom bare de skriver noen setninger hvor de gjør helt formidable feil. For eksempel dette med å ha tre kommer etter hverandre. Folk som ikke kan sette punktum, men setter kommer
etter hverandre. Altså folk som ikke har grunnleggende rettskriving
Og noen ser jo ut som runkere bare på profilbildet. Ja, men antagelig er det nettopp det de er. Alle menn runker jo. Ja, men du trenger ikke å runke når du tar et profilbilde. Og det ser ut som de gjør det i... Ja, men det ser ut som de har telefonen mellom beina, så ser de sånn nedover, og så ser de kanskje skyggelue i tillegg. Akkurat. Jeg kan skjermdumpe og sende noen av gode bilder til deg. Du har i hvert fall noen sånne...
preferanse som sklir over i krav her da, for å si det sånn. Det er ikke sånn... Det er ikke carte blanche her akkurat. Nei, nei, nei. Det er jo klart at jeg vil tilbringe resten av mitt liv sammen med en smart, morsom...
som er trygg, stabil, ivaretakende, en som det ikke er noe med tull med. Ja, og det er mange ting å be om på den lista der. Og helst i 40 år, ennå. Ja, er dette for mye? Da kommer Google til søket ditt, er for snevert, utvidd søket. Hahaha!
Hvis jeg ikke kan få disse ønskene mine oppfylt, da kan jeg heller være enskild. Hvis du finner en mann som har alle de kriteriene, men ikke har armer for eksempel, eller sitter i rullestol, det oppfyller jo alle kriteriene du sa nå, både med den personen som er blind, eller som er døv, eller som er snill.
robust, lojal, kan skrive, lese filosofi, men det kan ikke gå da. Må dyttes. Det er jo sånn, hvor langt du skal strekke kriterien. Nei, nei, nei, men vi snakker jo veldig generelt nå, altså egentlig jeg skulle sagt dette allerede da vi snakket om datingsjenester, at det er jo årsaken til at jeg skygger under datingsjenester, er at jeg tror på naturlige møter, og det at
gnisten enten oppstår eller ikke oppstår. Og den gnisten kan jo oppstå med en mann uten armer. Og det er liksom derfor jeg er litt sånn mot smørrebrød-lister at skal ha ditt og skal ha datt. Jeg er jo egentlig helt åpen for at gnisten oppstår.
- Det er bra, det må være. - Men det skal mye til for at det oppstår med en mann på 68 år fra Nordkubbransdalen. - Det vet du ikke før du tar kaffe med den. - Nei, jeg skal ikke tulle bort min tid på å ta kaffe med en mann på 68 år fra Nordkubbransdalen. - Hvis du hadde vært 20, så hadde han vært 48, tenkte jeg. - Å, fristende!
Men nå har vi snart snakket i tre timer her. Har vi gjort det? Ja, ja. Det har vært som en halvtime. Jeg føler at vi har ikke kommet i gang ennå. Nå sender jeg deg ut på date. Det er ingen som hører på dette, vet du. Det skal jeg love deg. Helt ferdig. Ja, ja, ja. Har du talt på at folk hører? Ja, masse.
Ja, kan du fortelle etterpå hvor mange som hører dette helt ferdig? Det kan vi få helt klare data på. Og det er sånn der, spesielt når jeg har lange podcaster, så pleier ofte gjestene å si sånn «Den som har hørt hele får en bok av meg» eller noe sånt. De kan sende meg en melding, så får de en bok.
Er det sant? Så hvis du sier noe sånn: "De tre første som sender meg en melding på Instagram får en vannbok du har liggende." Ja, de tre første som sender meg en melding på Instagram får skilsmisseboken, send adressen også. Ok, så det der. Kan det være alle eller må det være en mann 40 som er snill og ansvarlig? Nei, dette var ikke datingtilbud, dette var bare å få en bok, skilsmisseboken.
Hvis du er en av de tre første som hører hele podcasten her, Instagram eller? Ja, og Superfeministen. Superfeministen. Hvis du bare har lyst på date og ikke har lyst på bok, så kan du også ta kontakt på Superfeministen.
Er ikke det en grei ordning? Jeg må nå se hvordan det går med Wolfgang Vemann først, siden jeg skal møte ham nå. Jeg prøver ikke å teste mange. Kanskje det blir jeg og ham for ever? Ja, det kan jo være. Det er alltid smikere enn å få noen invitasjoner. De kan jo få bruk for det en gang i fremtiden.
Jeg bare putter folk i kø, at du rykker stadig oppover i datingkøen. Nå kan du sette litt press på han blodfan du skal møte. Jeg har en kø med mannsfolk. Jeg har vært på podcast her, så nå har jeg ti tilbud. Nå må du bare gi meg ditt beste. Nå tror jeg det blir kjærlighet på meg. Det var hyggelig å drikke gin tonic med deg. Ja.
Ja, det var det. Det var veldig godt. Jeg skal ta siste slurk nå. Det er veldig bra. Det er jo selvfølgelig, vi har finsk besøk, så det er ikke vodka-drikking, men gin-tonic-drikking. Det har vært nydelig. Men jeg har på følelsen at vi kommer til å ta en prat til i fremtiden. Ja, gjerne det. Jeg kommer gjerne igjen. Ja, du og Gjert vil komme tilbake igjen, og så lykke til med skrivprosjekten dine. Tusen takk. Så gleder jeg meg til å se den neste kronikken din med ilseint respons fra en eller annen leir. Ja, og folk som blir lei seg. Yes.