Einar Øverenget | Filosofi S3E03 | STOISISME | Sinnsro, Måtehold, Seneca, Marcus Aurelius

Vi begynner denne samme som forrige episode med et uttrykk som vi har i dagligetalen, som også kommer fra stoicismen, og det er jo stoisk. Stoisk ro. Nå var vi i løvebakkestending her. Ja, stoisk ro. Og det fanger egentlig inn hva stoicismen handler om. Ja, altså den er ganske spot on. Den er en gang mer spot on enn platonsk kjærlighet i og for seg, men den er spot on den også. Den sier noe om det viktigste i platon. Stoisk ro, ja. En som forholder seg rolig under press. Ja, det tror jeg er en ganske god betegnelse. Også må vi begynne å definere press og sånt nå. Det er jo en retning som vokste frem parallelt med, nei, ikke parallelt, etter Platon. 300-tallet. Første historien er Senon. Og stoiker kommer fra ordet stoa, som betyr søylegang. Så man underviste studentene sine ved søylegangen på det atenske Agora-torget. Men sa du 300 år etter? Nei, 300-tallet før Kristus. Ja, altså det er 300 år fra Platon til dette her. Nei, Platon var bare, Platon levde jo, nei, det var nesten samtidig med Platon, ja. Ok, ja. En generasjon etter, kanskje. Skjønner. Ja. Og stoicismen er opptatt av det vi har snakket om. Hva er det gode liv for et menneske? Opptatt av dyder. Den baserer seg på den analysen av Aristoteles som vi ga forrige gang, om hans skjelslære, og veldig mye baserer seg på det opp igjennom historien. Det sære egen for oss mennesker er ikke at vi har følelser, sær, for de har dyr også, det sære egen for at mennesker er at vi kan ta valg og beslutning, at vi har frihet. Så vi er ikke noe av dem som styrer våre følelser, vi kan styre våre følelser. Kan du kjappe og dra oss gjennom hva er likhetene og skillene mellom platonisme og stoicisme? Det er ikke så store skiller nødvendigvis. Du kan si at de lever i det samme jordsmånda, på mange måter. Det er en sånn rasjonell posisjon, hvor vi skal styre oss selv. Men den kanskje går mer i platen av et stort metafysisk system. Også kan du si at stoicismen utvikler ikke det, men... utleder noen konsekvenser av det. Men vi har forskjellig, du har liksom tidlig stoa, stoicismen og middelstoa. Den kjente stoicismen, det er egentlig den seneste romertids, første-andre året under rett til Kristus, stoicismen, hvor du da finner Epiktet, Marcus Aurelius, keiseren og Seneca. De er de kjente, kjente stoikerne, ikke sant? Men forholder de seg til den antikke stoicismen? Ja, de forholder seg til den tradisjonen. Og det typiske med stoicismen, De kaller seg kompatibilister. Det var det du trodde. Kompatibilister. Kompatibilister, de mener to ting. At universet er determinert, og at mennesket er fritt. Det høres nesten selvmotsvignet ut. Ja. Og det vil si at for en veldig kort og greit for en stoiker da, så må du være i stand til å gjøre et skille. Og det store skille der, å få til det, det er skille mellom det du kan kontrollere og det du ikke kan kontrollere. Og gjøre det skille. Og det er en veldig tidlig da epiktet som var en fri slav som ledde i Roma. Så Rett og slett, du må dele inn livet ditt i det du har makt over, og det du ikke har makt over, og det du ikke har makt over, det skal du ikke drive og bekymre deg noe særlig over. Det du ikke har makt over er jo eiendommene dine, kroppen din, sykdommer, hva andre mener om deg, hva som skjer rundt omkring i verden, følelsene dine. hvilke følelser du faktisk har, har du ikke makt over. Men du kan ta makt over følelsene dine for å ikke omsette det til handlinger. Så handling, reaksjon, tanker, hva du gjør med følelsene dine, det har du makt over. Og du må greie å gjøre det skille i livet ditt. Og så er jo da, storisistene, man må leve i samsammen natur. Altså livet vil... by på ubehageligheter, vanskeligheter, tragedier, sykdom, død, helt garantert. Alt dette vil du by på. De du er mest glad i vil dø, og så videre. Så du må ikke tro at ikke livet byr på det. Så det må du forholde deg til. Og en stor viker er jo hvordan du står i det. Hvordan du faktisk greier å forholde deg til sånne sider ved livet. Og det er det som kalles altså kontrolldikotomin. Det er mange fine ord her. Det er skillet mellom det du har kontroll over og det du ikke har kontroll over. Som et utestående. Og det gode liv Det er jo greia å gjøre det skille, og innlede seg på det. Vi er rasjonelle dyr, men vi er også sosiale dyr. Vi er sosiale dyr, vi er som dyr. Og så er vi rasjonelle dyr. Som sosiale dyr har vi overtatt en del normer. Som sosialdyr, ikke sant? Det er ikke sikkert i Norge med det. Det kan få oss til å tro at vi er i stand til å ta makt over ting vi ikke har makt over. Og hvis vi begynner å gjøre det, da får vi et dårlig liv. Det er ikke et godt liv for mennesker, for da blir vi sårbare, usikre, ikke sant? Da kontrollerer vi ikke verden vår lenger, og så videre, og så videre. Det som er interessant med stoicismen er jo at jeg... Jeg har ikke hatt noen følelse i mitt eget liv at dette her er tanker og ideer som kommer autonomt for meg. Som kort oppsummert, at vi kan ikke ha kontroll over ting som skjer med oss, men vi har kontroll over hvordan vi tilnærmer takter og håndterer det som skjer med oss. Og det er jo en ting du egentlig må oppdage, finne ut av, og lære deg, og praktisere. Og det er, stoicismen handler om å praktisere, så du kan si at det ligger mye kjent gresk filosofi der, men det er en praktisering av det. Og den er veldig opptatt av sånne grunnleggende... Man skal leve i samsvar med universets orden, vil jeg si, og det skjer ting i universet som du ikke har kontroll over. Ikke sant? Også er den opptatt av visse dyder, klassiske dyder, som mot og rettferdighet og visdom, svært innpå, Soto sa det det, men også selvkontroll. Ja. Til samfunnet også er det jo dette her med, det er jo derfor Nassim Taleb og Dan Kahneman med disse risikoteoriene sine er jo basically stoicisme. Tekstene ene og tekstene to, ja. Og det er type, alt det Nassim Taleb snakker om oss som alt fra Black Swans til sannsynligheter og risiko. Hvis vi utleder det i praksis, så blir det stoicisme veldig fort. Og han nevner jo Seneca og eller kognitiv terapi i psykologien. Ja. Og du kan si at hvis vi skal, og jeg elsker jo å nappe litt i psykologien da, så i hvert fall det med sånn fødianske tradasjonen, at du må gjennom følelsen dine, det er følelsen dine du skal få frem, og alt dette her som veien, så vil jeg stort sett si at nei, det gjør du ikke. Det skal du kontrollere. Du har ikke kontroll på følelsen din, ikke sant? Det er ikke de som er løsningen. Nei. Det husker jeg, sånn nasimtaler, bare pass på mennesker som mener at de kan kontrollere følelsene sine. Ja, altså du kan kontrollere følelsene dine, men du kan ikke kontrollere hvilke følelser du får. Men vi får følelser, men vi skal ikke bli kontrollert av følelsene våre. Og sjefen som sitter i frontallappen, da kan du si, vi tenker jo det er greia å håndtere følelsene våre, så kontrollere de. For eksempel, så tenk på... Men en storiker da vil jo si at «Ok, så huset ditt brant ned, men greier du å bære det med verdighet?» Det er jo den store, ikke sant? Ja, huset mitt brant ned og det er lei selvfølgelig, men det er utenfor min kontroll. Mm. Så jeg mistet alle tingene mine, ja, det var også utenfor min kontroll. Så det skal jeg ikke bruke så mye tid på, eller være redd for at, så videre og så videre. Det er der også, det er en ekstremt frigjørende, men alle i dag vil jo si at, nei, nei, nei, det er ikke frigjørende, du må hele tiden snakke om følelsene, du må gjennom følelsene, følelsene må frem og opp, ikke sant? Og det er ekstremt fokus på følelser, og at det er de vi må ta hensyn til. Men det blir jo ekstremt ufrie. Dette kommer kanskje til å bli en liten rød tråd gjennom den timen her, og dette er jo beina realisme versus idealisme, er det ikke det? Nei, ikke i filosofisk forstand. Kanskje mer i praktisk forstand? Ja, det er mer sånn å si at Det er vi for hele tiden, vi bruker mye kreft i livene våre på å forsøke å kontrollere ting som er utenfor vår kontroll. Bekymringer er jo en klassiker der. Hvor mye kreft bruker vi på å bekymre oss? Og Seneca for eksempel, han sier at vi bør leve og ikke konstant forberede oss på å leve. Ja. Vi bruker mye tid på å forberede oss på å leve. Så vi vil leve, fordi universet, livet er sånn at i morgen kan du få et flygel i hodet. Det skjer. Og det tenker jeg at, hvorfor skal det ikke skje? Ja, men det skjer. Og du skal dø, og da tenker jeg på litt tross alt, ok, vi er opptatt av hus og ting og noe sånt, men hvor mye av det får du med deg i grava? Å, vi har vakkert hus og noe sånt. Ja, du skal ikke ha med deg det. Det blir det igjen, ikke sant? Du overlever deg. Alt dette med nullvisjonssyken i samfunnet, det går jo helt på korrekt med stoicismen, ikke sant? Fordi der skal vi jo, vi skal ikke ha ulykker, mobbing, negativitet, vi skal ikke ha negative følelser, vi skal stenge, vi skal kontrollere alt før det kommer. Litt sånn som den der minority report som skal avsløre kriminalitet før det skjer. Det gjør de i Canada nå, for øvrig. De har jo vet at lover som setter, jeg trodde det var spikspennet gjerne, men det er noe sånn. Men poenget, ja, og det er jo, slo i siste min siden, det er bare tull. Det er en del av universets innretning, at disse tingene skjer. Så kan du si at du skal ikke være uklok, altså basehopp uten skjerm, det er farlig også. Det er farlig med skjerm, men uten skjerm er ikke bra i helt tatt. Så poenget er at Vi bruker mye tid, eller jeg tenker, og det tenker jeg mitt eget liv, jeg kan periodisk ha hang til å bekymre meg for ganske mye som egentlig er utenfor min evne til å gjøre noe med. Ja, men jeg bekymrer meg for det. Eller helsebekymringer i dag. Altså i dag så oppsøker friske mennesker leger for å kontrollere ting de ikke har symptomer på. Ja, så du kan da en fullsjekk av alt mulig. Nei, det var ikke det, men vi bare gjør det likevel. Så koster det penger og sånt da. Og så kan vi si at bekymringer er jo big business altså. Mediene er jo fulle av fare. Altså nå kommer det til å skje, og det kommer til å skje, og det kommer til å skje, og sånn og sånn. Det er krise og bekymringer hele veien. Politikene elsker jo kriser. For det kan du... gi meg ut til å gjennomføre politiske vedtak du ellers ikke får gjennomført, ikke sant? Så alt dreier seg å gjøre oss ufri ved å hele tiden spille på våre følelser, og disse følelsene gjør oss veldig ufri, og vi er, Storvike ville si, og sånn sett så kan du si at En del av de bekymringene som skal få oss til å oppfølge på en sent måte, vil jo en stor ikke si at «ja, men jeg har ikke noe makt over dette her, jeg kan ikke bekymre meg over dette her». Så det jeg tar med meg i grava, vil jo en stor ikke si det, og min måten jeg har levd på. måten jeg er opptrådt på, typen med verdighet jeg har, det er det som blir en del av fortellingen om meg, ikke sant? Den er det plass til i kista, ikke sant? Alt det andre er det jo ikke plass til. Jeg vet heller ikke hvor mye penger jeg hadde, og fint hus jeg hadde, og alt dette her, det er ikke plass til heller. Jeg er veldig glad i storisismen sånn sett, og selv når du liksom pusher det ordentlig, Og målet er å oppnå sinnsro. Altså finne en type sinnsro som gjør at du er ikke slaver av andres skalting og valgte du er ikke slaver av følelsen din i noen ting nå. Vet du hvilket ord de hadde for en sinnsro? Apati. Men vi ler av det nå, for vi har gitt det et innhold. Vi har gitt det innhold. Men apati som gjør at vi kan bli apatisk, nei, dette er jo ikke en passiv posisjon. Det er bare å bestemme seg for, ja, jeg tror du kan avvikle, jeg tror det er mulig for oss mennesker å avvikle en del bekymringer som styrer livet vårt. Og det er litt det samme som for eksempel Tilgivelse er litt så interessant å finne med det der som jeg diskuterte med min kone i det siste. Du vet, noen har gjort noe mot deg, og det er helt uakseptabelt. Det kan være helt forferdelige ting. Og så kan du leve i det da, og knage over det der. Og det er dypt urettferdig, og alle måter, hvordan det ble en andre person og sånt nå. Og den andre personen viser ikke noe anger i det helt tatt. Mm. Vi er fullstendig bengde, da. Og du, det blir dobbelt krenkelse, først har vi krenkelse, og så greier du ikke å få ut til seg. Så er det jo neden tilgiven tilgivning som sier at du kan bare tilgi. Ja, men da må den andre gjøre en del forsvårende ting først. Ja, men da gir den andre makt over deg da. Så da er jeg bare slående strek over det. Jeg er ferdig med det. Men hvordan gjør man det? Jeg tror man bare gjør det. Se, jeg er ferdig med det. Men som en indre samtale? Nei, jeg tror rett og slett du må bruke en del sånne mentale teknikker som du finner rett og slett... Hvor du rett og slett bare konkluderer at det er visse tanker jeg ikke tenker. Altså, hva vi kan... Altså, du arresterer deg seriøst ut. Nei, den tanken her inviterer jeg ut. Den tanken her skal ikke være en del av mitt liv. Fordi dette er gjort. Jeg greier ikke å gjøre det ugjort. Det eneste jeg kan gjøre er å ødelegge livet mitt på resten av tiden, så vet jeg ikke om det krenker meg videre. Og det kan være veldig, veldig vanskelig. Og jeg tror... og virke umulig. Politisk sett så kan du si at det finnes en politisk situasjon i verden som er en sånn art at du vil aldri kunne utligne alle urettferdighetene. Nå har vi utlignet alt, nå kan vi gå videre. Sør-Afrika for eksempel, etter Apartheid, så brukte man det som Montutu snakket om, at vi må bare slå en strek og fortil. Bare videre. Dette er oppgjøret med blodhevn. Hvordan stopper du blodhevnstradisjonen? Noen må si at det er en urettferdighet her, Men vi må bare slå oss i stedkortet og bevege oss videre. Vi kan frigjøre oss Og det er litt sånn han og Arendt, hun mener ikke at det er alt du kan gjøre med henne, men likevel så kan hun si at det er den måten du frigjør deg fra fortiden på, så du ikke tar den med deg videre ved hjelp av tilgivelse. Det er ikke noe du gjør for den andre personen, det er noe du gjør for deg selv da, for eksempel. Hvorfor er liksom hevn i litteraturen og filmen så utrolig tilfredsstillende på mørksiden? For det er jo, det er den ene siden som sier at tilgivelse er den beste hevn, på sett og vis. Men så er det jo sånn, i mye myter og historier og alt mulig så er jo som hevn også den beste hevnen. Ja, noen, men så finnes det jo god del oppdragende myter og historier både innenfor gresk mytologi og kristentenkning og sånt. Det er et øye for et øye i Nord-Røntgen. Ja, det er jo en mosebok, ikke sant? Men jeg tror egentlig ikke hevn er tilfredsstillende helt enkelt. Jeg tror hevn etterlater bare en tomhet. Når du har hevnet deg Nå er du ferdig med å hevne deg. Da må du på et eller annet pris, nå er jeg ferdig med å hevne meg. Da må du gjøre den øvelsen. Nå er jeg ferdig med det. Jeg vil hevne meg mer, for det er hevn jeg lever for. Da er det den andre som styrer livet ditt. Det er noe ved dette her, og så tror jeg veldig mye at terapi i verden går imot det. Nei, nei, nei. Det er følelsen din. Vi må, bortsett fra kognitiv terapi, tror jeg, vi er opptatt av at det skal tas vi skal bli ferdig, vi skal videre så tror jeg at du skal hele tiden løfte frem, du må gjennom alle disse følelsene Ja, men da blir det jo bare sittende i følelsene. I stedet for å si at det vi mennesker gjør, er faktisk at vi kan bedrive selvkontroll, vi kan jobbe med følelsene våre, vi kan til og med si at de følelsene her er... Og da vil en stoiker si at her driver jeg og bruker mye krefter på følelser som ikke jeg egentlig har noen kontroll over. Det er jo interessant da, sånn... Dette blir et søkt eksempel. Jeg tror det er fra en film som heter Magnolia, dette her. En eller annen som tar selvmordet som blir skutt på vei ned i fallet. Han blir drept. Så får det deg at du er glad i fallet fra en fjelltopp, da. Et uheld. Men så blir den skutt, altså drept på vei ned i fallet. Skal du hevne deg på naturen? Det vil ingen gjøre. Det er helt irrasjonelt. Ingen vil finne på å hevne seg på naturen. Men et dyr kan man hevne seg på. Jeg tror det finnes masse historier på at man skal hevne seg på den bjørnen som tok angrep, eller ulvere, eller menneske da. Det er nok et element av hevning. Det er skiten, samtidig som jeg vil bare få den vekk, men det er en tilfredsstillende. Ja. Det gjorde man i middelen av den fleste, man holdt rettssake mot rotter. Ikke enkeltvis, men grupper før man straffet dem. Men også mennesker så tror jeg hevntanken, jeg tror den rett og slett ikke gir det du tenker at den skal gi deg. Det er et største problem med hevn. Jeg er helt enig. Jeg har aldri gjennomført en storskala hevn på den måten. Men jeg kan se for meg at det er en tomheten av... Du vet at Storulv har et prosjekt. Det er å fange de tre små grisene. Og i en episode av Donald så greier han det. Han fanger dem. Så blir han helt av. Nei, nå skal du høre. Og han har bunnet til skikken, man bare binder folk i donald, ser ut i sammen, og de ligger, det er ganske morbid, men episoden min, de er i gryta, bunner sammen, og så blir Storul tatt av ettertanke, for han sier, hva skal jeg drive med nå? Altså, livet hans mister innhold. Det var jo Tom og Gjerriga som hadde vært inne på det samme. Så han slipper de løs igjen. For livet hans er jo ikke å spise i tre som har lyset, det er å jakte på de. Mhm. Og det er litt det samme med hevn også. Hvis hevn er såpass sterk følelse at det blir livet ditt, så du blir ikke ferdig med det. Så du vil nettopp ikke få til det. Fordi det vil styre deg. Tror jeg du blir ikke ferdig med det. Jeg har jo, skal vi si, nå må jeg bare legge et merke til, i mitt litterære seksjon av sinnet mitt, så har jeg spilt og lekt med disse ideene her, sånn type hevnscenarier, og det er sånn der det hvis en person skal hevne seg for at noe har skjedd, så er det sånn at en kjapp og hurtig død, for eksempel, vil jo være en veldig kjedelig, lite tilfredsstillende hevn. Hvis det blir for lite tilfredsstillende hevn, da er det en langvarig tortur av om det er en tilfredsstillende hevn, og hva gjør det med ditt sinn og din moral og ditt etterspill av å torturere et menneske i et år for å skal betale for den følelsemessige reaksjonen du har fått. Du blir jo en helt annen menneske, du ødelegger deg selv i prosessen av å drive hem. Det tror jeg er så klassikk at man gjør det, antagelig. Så problemet med den, og det er jo også fordi du begynner å, du blander sammen kort nå, du håper å si, de følelsene du har, de er jo ikke valgt av deg, det er ikke spesielt rasjonelle, de kan jo ikke diktere dine handlinger. Det kan nok finne noen følelser som kan være vesentlige, men du må jo skille mellom om det faktisk er noe jeg har makt over eller ikke makt over og det er litt, og jeg elsker det for vi får hele tiden beskjed om at vi skal at alt er farlig, alt er kriser alt er, ikke sant, så videre så videre så videre, at også kan vi si at, og vi må unngå ditt og vi må unngå datt, og barna må vi det finnes en hjelm for enhver anledning, ikke sant? Jeg vokste opp, så var det ikke noen hjelm når man syklet. Nå finnes det snart en egen hjelm for de som ikke trenger hjelm. En egen hjelm for de aktivitetene som ikke krever hjelm. Og det dreier seg om hele tiden bekymringer, ting som skal skje, og så styres vi, eller hva folk gjør mot meg. Hva tenker folk om meg? Ja, det er en ubehagelig tanke hvis du begynner å forfølge, men du kan ikke gjøre noe med det. Så det er jo dumt å bruke mye kreft på det. Det er den siden der vi stod i sist, men jeg liker det. Du behøver ikke gå dypt intellektuelt i vei som å si at det har jeg ikke noe makt over. Så hva er det jeg egentlig har makt over? Hva er det jeg egentlig... For det vi kan gjøre, vi mennesker, vi kan ta valg og beslutninger, og dette er jo stortløst i bruk, det er den rasjonelle sjelen, det er det vi kan. Ok, fint da, det er det særegne, så hvis jeg skal utvikle en som jeg skal utvikle en evne der, men da må det være innenfor området jeg kan gjøre det da. Og hva er det? Det er klart at hvis du sorterer dine bekymringer, og det tror jeg gjelder, hvis du sorterer dine bekymringer i det jeg har makt til å gjøre noe med, og det jeg ikke har makt til å gjøre noe med, og dropper de du ikke har makt til å gjøre noe med, så blir det nesten ingen tilbake. For de fleste av våre bekymringer handler om ting vi ikke har makt over. Ja. Tror jeg. Så da kan du bare gå ut på gaten og puste lettet ut og tenke at det behøver jeg ikke å bekymre meg for, jeg kan ikke gjøre noe med det. Du kan bli overkjørt av bil? Ja. Ja. Det kan jeg gjøre noe med hvis jeg aldri går ut døren, men det er et grimt alternativ. Og de tingene som stoicismen peker på, som du kan gjøre noe med, er jo også den selvutviklingsbiten som vi touchet litt om i forrige episode også. Der er det jo, jeg vet ikke om det er riktig, men det er fire dyder innenfor stoicismen, eller om det er flere? Ja, altså de klassiske greske dyrene er jo selvfølgelig mot... rettferdighet, visdom det er sånne klassiske resulter, men selvkontroll også, ikke sant? Det er i hvert fall fire sentrale dyder. Ja. Og dydir er jo, dette kommer fra det greske ordet arete, altså hvor man kan oversette med dugleik, hvor du kan bli flink til å være menneske, og da må du være flink til å gjøre det som er særregent for oss mennesker. Dugleik, dugannes, det er et fint norsk ord. Ja, altså man oversetter det med dygd noen ganger, men det er et konstruert ord. Men ikke sant, hvor det er der, eller på engelsk, your excellences, altså den måten hvor vi kan liksom... Du brukte et ord i sted hvor vi foredler da. Vi foredler noe særlig egent menneskelig. Og det særlig menneskelig er frihet. Vi foredler friheten ved å si at jeg skal ikke ha sinnsro. Jeg skal ikke la masse rare ting påvirke meg. Det står ting i avisen. Og det vi driver med i dag er nesten helt kontinuerlig å spille på følelser. Korona var bare spill på følelser for folk til å bli redde og utrygge og gjøre masse rare ting fordi de var redde og utrygge. Som var irrasjonelle. Så da brøt vi med det verktøy vi er i besittelse av, og avdekket irrasjonelle ting, meningsløsheter og sånt, fordi vi da lar disse følelsene kontrollere oss. Kan vi si at den svenske tilnærmingen til korona med Anders Tegnell i spissen var en mer stoisk inngang enn den norske? Ja, i den forstand at i hvert fall for Tegnells en periode så tror jeg han hadde Dette synes jeg var en plag som side ved korona, fordi jeg var ikke spesielt konspirasjonsorientert på det som skjedde, men det var en del ting som... Ja, selvfølgelig, vi får luftveisinfeksjoner med jevne mellomrom, så det interessante spørsmålet er jo... hvor farlig er det? Og innledningsvis når koronaen kom, så var det noen som diskuterte hvor farlig er omtrent dette? Fordi det er det mest, fordi poenget er ikke at det er farlig, fordi alt er i prinsippet farlig. Det er farlig å være her. Det kan skje ting her som er farlige. Det kanskje hele greia eksploderer, eller taket dette ned. Det har skjedd et eller annet sted før. Så hvor sannsynlig er det? Og det er ganske lav sannsynlighet, ikke sant? Så vi må på en måte... Så hvis vi ser, hvor farlig er det? Det er et relativt begrep, ikke sant? Og da er det sånn, jeg husker når jeg røyka før, så tenkte jeg at alt det jeg driver med som er mindre farlig enn å røyke, det må være greit. For jeg gjør jo det. Og dette... Det virket som svenske til å få kjønn, men det er akkurat så farlig. Og da kan du si at rasjonalitet tilsier at hvis det er akkurat så farlig, så bør vi ta de grepene som faren tilsier. Så kan du si det var en liten åpning først, da var vi veldig usikre på hvor farlig det var. Og da kan vi si at ok, den der flattened curve to uker, ganske fort så viser vi hvor farlig det var og hvem det var farlig for og sånt noe. Og så lot vi følelsene diktere. Enten var det sånn at vi gikk inn i en psykosegjeling og lot følelsene diktere, eller så var det noen som aktivt spilte på følelsene våre for å få til en bestemt type. Og hvorfor de gjorde det, det har ikke jeg lyst til å bevege meg med. Men ikke sant? Svenskene gikk inn i den døren der og sa jo, dette er sånn så mange vil dø og ja, sånn, vi kjenner til dette her og sånt, men vi stenger ikke skolen av den grunn for det er ikke de som er i forhold. Så vi sitter. Så det er mer sånn, dette må vi kunne stå i. Vi må ikke piske opp følelsen her. Og norske politikere var, og det er ikke stort sett mye... regjingsmedlemmer, piska følelser. Og de brukte moralske begreper på dette her. Fy og skam. Nettopp dette her med hvor farlig det var, ble et mye mer binært spørsmål. Ikke farlig, farlig. Det er livsfarlig å gjøre fare til binært spørsmål. For da er det sånn at alt er farlig. Ja, og da er det farlig for en 16-åring som det er for en 8-åring. Og det var jo sånn at hele denne vaksinutrullingen, og så husker jeg bare sånn, Det var jo ikke noe spørsmål om noe, det var jo bare et snart mål om at vi bør gjøre oss ferdig med demografien og bare bygge oss nedover til befolkningen vaksinert. Det var jo det som hele tanken var. Den vanlige responsen ville jo si at de som er minst utsatte for den, de kan bruke seg å bygge opp immunitet i samfunnet, gjennom å bli syke. Var det en rare ting akkurat under korona, det var at naturlig immunitet ble et ikke-begrep. som er kjernebegrepet naturlig immunitet og det er sånne type ting som enten så var det altså stor sikt at vi ikke i alle fellene storkene, vi lar oss påvirke av sterke følelser og drive av det og det bestrullte på bekymringer som ja, men hvilken makt har jeg over det da? forsøk å kontrollere det vi ikke kan kontrollere men Ellers var det noen som aktivt spilte på det også. Det synes jeg er en ubehagelig tanke. Hvorfor skulle man eventuelt ønske å gjøre det? Og da er det jo veldig mange teorier, litt avhengig av hvor langt ned i rabbit hole du ønsker å gå. Men vi kan håndtere det historisk sett også, det er jo det vi vil gjøre ved neste. Det er omtrent som å si at Ok, vi har privatbiler i Norge og det dør ca 100 mennesker i trafikken hvert år pluss minus. Og det tallet kan vi jo få ned til null. Vi kan plombere alle bilmotorer så ingen bil går fortere enn 5 km i timen, så tror jeg ingen dør i trafikken, men vil uttak av kjedelsomhet. Vi kan gjøre det, men det er konsekvenser for noe annet. Så skal vi da den frykten vi har for å kunne dø i trafikken, skal vi få den til å ta så dramatisk beslutt? Det er jo ikke rasjonelt. Ja. Og det var dette som var problemet, synes jeg, under koronaen og en del Vestland. Det var mange steder i verden de ga benger til det. Vi snakket om det innledningsvis med graver og trett, som vi nevnte her, som var her nettopp. Jeg dro vel fra en poeng der om at det er jo at den sittende regjering, beslutningstagerne, blir i stor grad målt på dødsfall. Og blir også kanskje målt opp mot andre land, at det er en slags... for deres del, historisk sett, så er det ikke hvor mye penger kostet det, og hvor mye helse på en måte som mellomspill. Det er den dødsstatistikken. Så kan de bruke politikere. Hvis du begynner å talge ting til politikere, og si at de skal ikke bety noe, glem det. Det betyr alt med en gang. Vi var faktisk blant de beste i Europa sett i dødsfall på hvordan vi håndterte krisen. Hvordan var vi det i skolevegring? Hvordan gjorde vi det på skolevegring? Og mentale sykdommer for barn? Kostnadene forsvinner og blir glemt i stor grad hvis man politisk sett bare fokuserer på dødstallet. Vi var best der, ferdig med å snakke. Svenskene var dårlige, men nå er det jo sånn. Når man bruker dødstallet nå, så er jo svenskene under oss. Det dør på forskjellige tidspunkter. Ikke sant? Jeg tror det er det nødvendige. Om hundre år så er ikke alt glemt, men alle er døde, garantert. Det er jo en av mine favorittserier, The Wire, fokuserer veldig på det numbers game. Skal politiet virkelig løse den kriminaliteten som er farligst, viktigst for byens stabilitet? Eller skal man ha flotte tall og sole seg glansen for å få mer funding? Dette er jo åpenbart, man skal ha flotte tall selvfølgelig. For det er snakk om funding. Det er snakk om legitimering. Ta noen fartsbøter og ta noen easy targets for å Ja, og det er klart at så kan du si at dette kan bare være et resultat av at vi søker å kontrollere det som er utenfor vår kontroll. Og som sagt, folk dør jo. Det er det de driver med på slutten av livet. Og da er svaret spørsmålet, det kan være andre ting som, det kan jo skje hva som er som gjør at du dæver, ikke sant? Men at du dæver, det gjør du helt sikkert. Og skal du innrette livet ditt på det? Eller innrette livet ditt på farer? Alt dette her og her? Eller skal du kunne stå i livet og si at ting skjer med deg underveis i livet, ikke sant? Og vi må kunne håndtere det med verdighet og menneske, og vi må kunne bedrive en viss grad av selvkontroll. Kan ikke du fortelle litt om disse to største stoicistiske kjendisene, altså Marcus Aurelius og Seneca? Hvem var de? De var romere. Marcus Aurelius var jo da en romersk keiser og en stoiker som selvfølgelig levde, og du kan jo si en ting om stoicismen selvfølgelig, det var jo Dette vil kanskje en sosiolog legge vekt på. Jo, men det var en egenskap som stemte godt på den perioden man levde i, fordi her var vi ferdig med den romerske republikken, her var vi over i keiserlønnen. Som borger så sto du overfor enorme farer, det var en enorm makt som sto mot deg. mer eller mindre galekreid, Seneca, som vi skal komme til etterpå. Han var jo rådgiveren til Nero. Så det var urolige tider, stor maktrud, det kunne vært masse tilfeldigheter som rev deg ned, som ødela deg som mennesker, ikke mange rettigheter, og så videre, og så videre. Og da fungerer jo stoicismen, så det kan jeg ikke bry meg noe om. Så det vil jo noen si at dette er en tenkning som springer ut av den perioden. Den passer godt i den perioden, ikke sant? Fordi da må vi jo si at ja, myndighetene kan ta liv av meg når som helst, ikke sant? De kan komme og ta meg, og jeg skal ut i et stort slag, jeg er soldat, eller om du er keiser, så alt dette her kommer til å kunne skje jeg kontrollerer ikke dette her så jeg kan ikke bruke kreftene mine på det så det stemmer jo godt med den perioden man lever i sånn sett så kan du si at blomstringstiden for stoicismen er første eller andre århundre etter Kristus sånn kommer kristendommen til å bli statsreligion etter hvert og da får du en litt annen introduksjon av en annen makt du skal forholde deg til for det er en annen makt du skal gå til for å løse dette her legget i Guds hender. Nå er det i mine hender. Og dersom jeg kontrollerer, så må jeg bare forholde meg til det jeg kan kontrollere. Så Marcus Rillerus, han levde vel fra 120 til 180. Og da forfulgte vi fortsatt de kristne også. Han var kjent for å ha en viss toleranse, men ikke for de kristne. Og det er klart at... Men var da... absolutt, antageligvis påvirket av epiktet til og med, som var en frigitt slave som bodde i Roma. Men han tror også det ble henrettet, det blir mange av disse her. Og jeg tror det var nok en livsinnstilling som per definisjon er pre-kristen. Og du kan si at det er morsomt her, når storisismen begynner å blomstre opp igjen, når da? Renesansen. av det sterke antikke mennesket. Og da blomstrer stoicismen igjen, som kan håndtere seg selv. For dette er individet som kan håndtere seg selv. Håndtere sine egne følelser, håndtere det å være en person, til å stå i det, og så videre. Så kommer kristendommen til å si at Ja, da får vi et nytt kjæreskrev, Guds kjærlighet til menneskene, agape, ja, da er det, da ligger det over i Guds hender. Det er ikke i mine hender lenger, det er i Guds hender. Ikke sant? Og det er noe litt annet, og da skjer noe med kristendommen etter hvert også, for kristendommen tidligere, jeg snakket om det sist, tidligere kristendommen var jo veldig opptatt av Guds rike i deg, og Gud er ikke en konge utenfor deg som kan straffe eller belønne deg. Det blir han til, fordi han skal brukes. Kristendommen brukes, det er fortsatt en usynlig romerike, så den brukes ikke lenger til å frigjøre mennesket, men til vi skal kontrollere mennesket. Du får Jesus som kongen der ute. Ikke som du kan finne i Thomas' evangelie, som en kraft i deg, og så videre. Seneca er jo en interessant romersk senator, retoriker og så videre, som var rådgiveren til Nero. Det sier seg at han var gift med at han foretok unge gutter, noe han også lærte opp Nero til. Det var ikke det veldig vanlige med greker og romer? Jo, jo, selvfølgelig. Det var en mer høyverdig, helt tilbake til platen, så var det en mer høyverdig form for elskov. Fordi elskoven mellom mann og kvinne Den var materie, den skulle føre til at mennesker ble født. Så den var nyttig. Ikke sant? For Aristoteles finnes to typer aktiviteter vi kan drømme. De som aktiviteter der hvor målet for aktiviteten ligger utenfor aktiviteten, eller aktiviteter der målet er et mål i seg selv. Men elsker mellom mann og kvinne, der ligger målet utenfor aktiviteten, tenkte man skal få barn, så den hadde ikke egenverdi. Mens homofil elsker selvfølgelig. Den skulle ikke føle seg sånn. Den var et mål i seg selv. Så den hadde egenverdi. Og nettopp fordi det ikke, og den var ikke fokusert på det materielle på den måten, mann og kvinne, fordi det var da, og det hadde noe med menns posisjon, altså menn stod høyere enn kvinner, ikke sant? Men var det altså eliten, forbeholdt eliten dette her? Ja, det var i hvert fall det, kan du si. Nå har vi rare formeninger fra å lese en artikkel som sa at i middelalderen så var folk skikkelig seksgale. Men da bodde de så trangt at de hadde sex i kirker og sånt nå. Og det likte ikke presten, altså. Folk hadde sex før i mange sammenhenger, ja. Men ja, det var ynglingene, de vakre unge mennene, Og det gjelder eldre mektige mennene selvfølgelig. Det var litt som nå, at jo mer makt, jo mer tilgang, vil jeg tro. Det var en som sa, hvis man først skal begynne å kanselere personer bakover historien, så ryker det mest. Så ryker det mest. Da sa han, da kan vi begynne å kanselere Pythagoras og alle de her tenkerne og filosofene. Jeg sa, kanselere alt, det er jo ingen som vil si. Det er veldig få av de som passerer Norge, tror jeg. Jeg er jo gæren, ikke sant? så det er jo det hadde helt andre insensionaliserte former, jeg tror den seksen mellom jeg vet ikke, den var sikkert undersøkende eller så var den insensionaliserte etter slett også, ikke sant men Nero var jo spiks med den greien og Seneca ble jo henrettet av av Nero eller ble tvunget til å begå selvmord da men Det er det der vi snakket om i en annen episode her, hvor det der med at... Jo, det var en psykologiepisode hvor vi snakket om paranoia. Og da refererte jeg til et kapittel jeg leste om Stalin, som jo i sånne yngre dager dro seg opp igjennom politiske eliten i Russland og var veldig populær, omgjengelig og veldig sånn type en morsom, varm type som folk ville være i nærheten av. Maktene akkumulerte jo mer, den gale personen ble han som vi kjenner han som. Det er et tegn En veldig kjent historie gjennom hele historien med alle typer verdensledere, alle mektige mennesker, kommer opp på et visst nivå, et visst maktnivå, så korrumperer hele den der lojalitetsbiten at de slutter å stole på folk. De blir fullstendig paranoide på at de skal bli tatt. Og jo mer makt, jo mer paranoi blir. Det har vi vært inne på i siste episode også. Vi tåler ikke makt. Nei. Og så lå det akten igjen som sier at det er ikke sånn at makt er noe som maktmennesker er interessert av. Nei, makt gjør mennesker til maktmennesker. Det er livsfarlig å være rådgivere for disse her maktpersonene som bare får Hitler, Stalin, jeg aner ikke hva de sier, med alle typer konger oppe i tidene. De henretter deg, ikke sant? Du blir en trussel også. Du blir en trussel, ja. Seneca var jo en av de rikeste menneskene i verden. Ja, var det tunner nedover? Ja, ekstremt rik. Han hadde bestilt noen spesielle serveringsspår med noen sånne elfer med. 300. Ja, så han måtte ha vært en av verdens rikeste mennesker. Jeg tror det, han var ekstremt rik. Og samtidig stoiker. Men nå er det stoikerne, så de sier at jo, men altså, poenget er at rikdom, det har du ikke makt over. Men de sier at det er ikke noe galt med det. Så har du akkumulert det greit nok, men det er utenfor din makt egentlig, vil de si da, ikke sant? Og du får jo ikke med deg videre, så sånn er noe det. Så det tilhørte det området hvor du egentlig ikke For eksempel at du var rik og så hadde investert alle pengene dine og tappte alle pengene. Da ville du kunne vise hvem som stod ikke nede og bære det med verdighet. Men det er utenfor min kontroll, så jeg bryr meg ikke noe om det. Mens det å generere rikdom, ja det er en blanding av flaks og masse rart, det vil alle si, ikke sant? Det er ingen som vil si det er altså det å akkumulere stor rikdom, det er veldig mye, men det er ikke uansett hvem det måtte være, så er det ganske god dose flaks der. Og mye annet. Nasse Taleb skrev at det står mye mer respekt av en som har tapt 100 millioner kroner, versus en som har det. Ja, nemlig. Og Det er interessant med materialismen og stoicismen, for det er jo litt sånn man lærer, det er jo lite poeng i stoicismen at det materielle og de penger og fristelser skal jo ikke eie deg. Nei. Og det er jo litt spesielt da med Marcus Aurelius, som jo også var verdens rikeste mektigste på sin tid. Nei, hadde hun ikke, tenker du? Ja, men Aurelius var jo også toppen av næringsgjennet. Men var jo også, av hva jeg har skjønt, kanskje en helt utrolig måte å holde til å ha tilgang på, se for deg, som all type materialisme, damer, penger, makt, og likevel. Ja, og ikke sant, poenget er Tenk deg å være det og ikke være mottålende. Du taper deg selv fullstendig. Dette er Elvis, ikke sant? Elvis gikk til grunnen, ikke sant? Han hadde absolutt alt av penger, dame, berømmelse, absolutt alt, ikke sant? Og spiste seg hjelm. Og dopa seg hjelm. ikke sant, altså vi tåler ikke det heller du har ikke gått så hvis du er i en sånn type posisjon og det er en del gamlerike familier som rett og slett er beinharde mot ungene sine de får ingenting nei Ikke sant? Ikke sant, fordi vi tåler det ikke. Det er bare de nyrikefamiliene som drysser over ungene sine, men de gamle rike, ganske stor, ja, de har en fin ferdighet, men de er veldig bevisst, og kanskje nesten brutalt da, får ingenting. Og det er problemet, og dette var jo stor, kan du være keiser av romerike, og samtidig ikke gå til grunne som person? Det tror jeg Aurelius hadde et forhold til, og da krever det ekstrem nøysomhet. Ja, det er nettopp det, og det er derfor hvis vi skal sette et bilde på det, så er det jo at hvis du er veldig, veldig rik, Så kommer det til et tidspunkt, for de aller fleste er med mindre, og du greier å forholde deg til noen rikdommer. Det er så enkelt om at noen rikdommer styrer deg. Det er etiske beslutninger, bekymringer ikke minst. Det er et godt bilde av at hvis du har masse klokker, penger og dyre bilhjemme, så er du veldig bekymret for at vasskehjelpen skal stjele deg. Da skaper disse ressursene bekymring for deg, men det sender ikke Aurelius ut. mestre å gjøre var jo at de snudde på det. Rikdommen dikterte ikke hvem de var. De hadde alle den rikdommen, og så kunne jeg vet ikke om de, men det er grunn til å tro at de i hvert fall mente at jeg har den, men jeg kan like gjerne ikke ha den. Og det er ikke egentlig gjort til meg, på en måte. Og hvis jeg ikke har den, så, ikke sant? Jeg er veldig spesiell for han var jo en bestemt posisjon samtidig, ikke sant? Hvor viktig var det? Og det er klart at Men problemet er at du går til grunn. Jeg tror at hvis det er veldig, veldig rik, så må det nesten være soviker for å overleve. Eller dypt kristne. Det må være noe som gjør... Warren Buffett er et godt eksempel på dette. Jeg vet ikke om det er jorder i, men han bor i en ganske beskjent hus og kjører en gammel bil og spiser et eget sti på McDonalds og sånt nå. Kan det være... Jeg vet ikke. Men det er etterprøvebart antageligvis å finne ut om det stemmer da. Hvor han sier at det å tjene penger er jobben min, men det er ikke privatlivet mitt. Det sier seg at datteren hans prøver å få låne penger til han sendte til banken. Nå har jo banken jo lånt penger. Jeg tror han liker det game. Han liker det gamet der. Ja. Og jeg tror, hvis du er veldig, veldig rik, hvis du primært liker hjem, da kan du mer overleve. Da kan du skille mellom det og sånn ekstrem nødvendighet nyrik oppførsel, ikke sant? Det er grenser. Du kan ha tusen millioner Lamborghiner, altså, ikke sant? Men da er du veldig stresset på å vare på, og så å miste de Lamborghinene, du har noe å tape, og det er vel der det står i siste, når du kjører den helt ordinære bilen, så er det sånn, ok, den bilen betyr ingenting for meg. Den gjør det en bil skal gjøre, den tar meg fra A til B, jeg er ikke ute etter å få den til å gjøre noe annet for meg. Jeg har jo to sykler her, ikke sant? Jeg har jo en elsykkel som jeg har fått av sponsoren Giant, til 50.000, og Så har jeg eksens gamle sykkel, en rustholk. Det er den du bruker hit, ikke sant? Og det er den jeg bruker til senter, ikke sant? Fordi den kan jeg sette utenfor fornemmess. Ulåst. Ingen rønn. Og det er på en måte en mye... Men hvis den gianten hadde stått av ulovs, så... Den tok jeg med dit på fornemmess når jeg bare skulle bort dit og handle, eller sitte på kaféen. Jeg gikk ut og sjekka, ikke sant? at den ikke var stjert. Nå har jeg faktisk sykler til 50 000, jeg kan jo ikke drive å la den stå der. Jeg må jo sjekke litt på at den ikke er fukt. Da har du en bekymring til. Da har jeg en bekymring, og da eier den sykkelen meg. Ja, da eier den deg, og den eier ikke minst tiden din. Ja, ikke sant? Og det er dette her. Så på en måte, hvis du har lyst til å komme i en maktposisjon, så vil jo en storker si at, ja, men ok, men det interessante spørsmålet er hvorfor? Hva skal du oppnå med det? Hva er det det skal gjøre for deg? Skal det brukes til noe? Og det er jo sånne viktige spørsmål. Hvorfor ønsker du å bli rik? Jeg tror de fleste drømmer om å ha litt mer penger enn de har, antageligvis. Og når er det nok? Det er noen ganger jeg hører at folk har vunnet en eller annen sånn gevinst. Da får jeg med meg det og tenker, hva vil jeg ha gjort med de pengene? Og da kommer jeg frem til at jeg har vunnet for lite. For da begynner vi å fantasere rundt det. Men jeg tror, og det er noe av faren ved det, og der tror jeg stoicismen har sin styrke, ikke sant? I oss å være bevisst på, ok, kan jeg greie å stå i den situasjonen her? Eller også det som jeg tror en fare med å være statsansatt akademiker da, under koronaen. Det var at du begynte å bli, du burde ha deltatt i diskusjonen, men du var redd for at det at du deltok gjorde at du mistet noen ting. Så det la en demper på deg. Du var i posisjon til å delta, men du valgte ikke å gjøre det. Fordi det ville hatt en nedside for deg hvis du gjorde det. Og det er et sted i livet hvor du ikke vil ende opp, er når jobben din dikterer etikken din. Ja. så dør du sakte, men sikkert innvendig. Jeg synes når etikken heller styrer hva du faktisk jobber med. Så hvis du sitter og jobber i et selskap som du bare dypt inne i deg bare vet er uetisk, det de driver med, det de selger, det de står for, ideologien, Da er det kynismen, ikke sant? Og det korrumperer deg innmennende, sagt men sikkert. Med mindre du kjøper hele budskapet, så er du helt fin. Men jeg tror det er helt rett, og det tror jeg vi tar alt for lett på betydningen av det. Ikke sant? Og det er jo... Og der tror jeg en stor sismen har et poeng, ikke sant? Også si at det er jo ikke det at du tjener mye penger og har mange ting, det er ikke det som er feil, det er hvordan du forholder deg til det. Fordi at du har det er antagelig ikke et resultat av din kløkt, det er et resultat av veldig mye du ikke hadde kontroll på. Så du kan ikke klappe deg selv på hodet og si at du var flink. Det er så morsomt når DNB går ut og sier at vi gjør det så bra om dagen. DNB, banken DNB Fantastiske resultater vi har i dagen Vi må være utrolig flinke Vi har satt opp renta Så hvis du setter den opp 10% til Så blir du enda flinkere Helt til folk flykter fra deg Så hurra! Det er merkelig Det er andres arbeid Det er ikke deres arbeid Ikke sant? Og det å greie å få til det skille der, og så tenker jeg at vi er litt forsiktige, vi tør ikke si ifølge sånt. Ja, men om 30 år så er du død. Har det noe å si? Det lurer jeg stadig på. Ja, jo, vi lukket ut at det er god selskap. Ja, men du skal dø, og de skal dø, og det gode selskapet finnes ikke lenger om 25-30 år, uansett, fordi alle under torvet har det. Kom igjen, da. Og dette er en side vi står i sidspunkt for, at vi er både sosiale dyr og rasjonelle dyr. Som sosiale dyr så er vi i en stand for konformitet. Altså det å lære normer handler om konformitet, ikke sant? Vi overtar normer. Og så overtar vi å praktisere normer som vi egentlig aldri har reflektert over, eller brydd oss særlig om, eller opprettholde en posisjon i et miljø, eller status, eller den setningen at du tjener penger. Men du bruker penger du ikke har for å kjøpe ting du ikke trenger for å imponere mennesker du ikke liker, ikke sant? Og så bruker vi mye tid på det da. Ja. Og alt dette utifra en eller annen tanke om at noens andre skal like meg, men det har du ikke kontroll på. Så why bother? Men du gjør det. Og det tror jeg ligger i denne sosiale normen at vi vil være velkomne, vi vil alt dette her. Og så tenker jeg at kanskje vi bare skal gi litt mer benger i det, altså. Det er jo det at hvis du er veldig opptatt av hvordan å bli likt, og at folk skal like det, så er det altså en veldig... Det kan funke til opp til et visst punkt, men du gjør det utrolig sårbart til det blir gjennomskua. Jeg tror jo, og jeg kan ikke bevise det, men jeg tror hvis du er veldig lite opptatt av hva folk mener om deg, og veldig lite opptatt av ditt eget renommé, og gir litt faen, så er du mye mer robust, og folk også liker deg litt mer. Ikke bare det, men det viser seg at det predikerer for suksess. langt mer enn å være agreeable, som man sier på engelsk. To be not agreeable predikeres for suksess, faktisk, enn det motsatte. Og det er jo kanskje også litt som Storys skulle si, hvorfor er det verdens viktigste ting? Og den siden av det, og derfor så tror jeg at dette ligger som en sånn livsholdning, det spinner jo rest ut fra fra gresk filosofi, det dukker opp i en periode. Nå tror jeg vi er på vei inn i en sånn ikke-stoisk ting, hvor vi skal lære oss til å respondere på frykt og far og uledighet, jorden går under, sykdommer, alt er farlig. At vi peppres så med det. Vi behøver ikke å bry oss om det, for dette kommer til oss. Vi synes, ja, ok, men det har ikke jeg noe makt over. Men vi drilles veldig på å være i den fasen der, opplever jeg nå, og Selv om vi kan si at til viss grad har det i 20-årene hatt stoiske sider ved seg, og også tankene om at infopsykologisk forskning og sjefen i frontallappen skal ta makt over følelsene, vi ikke styrer seg av følelsene, men vi skal lære oss å håndtere våre følelser og jobbe, så videre og videre. så er det, nå føler jeg, altså påske fra korona fremover, så er fokuset på farlige og sterke følelser, farer, pasta, ikke sant? Blir mer og mer og mer sentralt. Å styre oss mer og mer og mer blir farlig. Og da tenker vi vi bør møte med et stoisk opprør. Vi har vært inne på at stoisisme fokuserer mye på selvutvikling, men Jeg synes jo ikke stoicismen i seg selv er en veldig selvsentrert filosofi heller. Synes du det? Den er det på den måten vi kan si at Platon handler om selvutvikling også. Ja, du skal utvikle det særegne ved det å være et menneske. Og det er akkurat det stoicismen er. Den er ikke egoistisk i den forstand. Den er selvorientert. Hvor skal jeg bruke kreftene mine? Hva skal jeg bruke kreftene mine på i livet mitt? Hva skal jeg bruke kreftene mine på? Men det går mer på hva vil det si å være et menneske? Ikke nødvendigvis meg, men hva bør jeg, og hva bør jeg se opp til? Og så sagt, altså... Vil du se opp til en person som lever i en flott villa, eller vil du se opp til en person som fører seg med verdighet etter at villanen har brent ned? Og som greier å stå i det, og si at jo, men villanen er ikke noe jeg kunne ta med videre her i livet, så den ble borte. Men det greier jeg å stå i. At det er det menneskelige egenskapet vi bør se opp til. Og det er det, mens en som har veldig mange ting, kan vi jo tenke at her er en person som styrer seg veldig mange ting, som er utenfor hans eller hennes kontroll. Jeg tenker også at ideen av stoicismen er at de som lever etter disse dydene og har selvkontroll, og er på et godt sted i livet, evner i veldig mye større grad å skape en positiv endring hos andre mennesker. Det er veldig mye lettere å gå inn og skape... Jeg tror i hvert fall, hvis jeg går til Aristoteles, så tror jeg han sier at den beste måten å beste måten å formidle normer på da er jo gjennom det forbilledelige ikke sant og gjennom å være noe som noen andre kan se opp til altså det forbilledelige elementet gitt det ja hvis du vil formidle til dine barn at du må ikke la alt i livet ditt handle om hva andre mener om deg, og samtidig er jeg sykelig opptatt av hva andre mener om deg, så har du en problemstilling. Så en måte å formidle det på, og det er veldig frigjørende, for jeg stod i siste minne, det er et frigjørende prosjekt. Hvordan skal du frigjøre deg? Slik at du faktisk har den friheten vi tenker menneskene har. Så da kan du si at du skal ikke... bryter man det mennesket rundt deg, men du kan ikke legge opp livet ditt slik at det skal falle i smak hos bestemte mennesker rundt deg i det hele tatt. Ikke bry deg så mye om det. Og da er det litt mer frigjort. Det bør man ikke skjelle ut av andre mennesker for å oppnå, men man rett og slett man legger det til grunn da. Og da tenker jeg at den frigjøringen kan smitte over på andre mennesker. Eller kan stå i en livskrise da. Nå tenker jeg på stadigvæk som slår en annen politiker som er gjort noe helt sånn moksnes, tatt for tyveri liksom. Skam og alt det her. Det er litt så morsomt i norsk politikk det å si at vi er stortingspolitiker og butikktiver og de fungerer godt sammen. Men sånn i utgangspunktet, folk får det fallet. Når det fallet skjer Så er jeg en liten... Hvordan de bærer det? Hvordan de bærer det? Det er grenser for hvor godt man kan bære det, egentlig også, tror jeg. Men... Synes du han bærer det bra, da? Hva? Synes du han bærer det bra? Nei, Moxen synes jeg er en pussighet, og det er fordi han er politiker. Det vil si at... For det var jo et, først var det Gardermoen-tyveriet, og så var det fortsettelse av tyveriet, og da ble det på en måte mer sånn endemisk, det var en problemstilling han hadde, og da var det akkurat som at, ja, men da er det jo greit. Hahaha. så den viser jeg synes er mer den totale jeg tenker at stortingspolitiker er et tillitsverv og jeg tenker det er ikke så lett å praktisere det parallelt med å være butiktiv at da bør du kanskje gjøre noen valg enten det ene eller det andre til viss grad da synes jeg det er litt spesielt at du ikke svelger igjen på debatten og på TV og til viss grad så må du ordne opp litt i eget liv tenker jeg når du har sånne roller Og så er jeg folk som gjør det. Da kan jeg jo tilgi alt sånt, men gitt at du er i bestemte tillitsfunksjoner, det at alminnelige mennesker, det sitter på stort sett, jeg er ikke alminnelig, men alminnelige mennesker gjør stadig ting de ikke burde gjøre. Når noen blir tatt i sånne store fall, da er det interessant å se hvordan de greier å bære det. Moksnes, han synes jeg ikke har bært det selv, han har bare latt andre bære det. Ikke sant? Gjennom å la andre liksom forholde seg til det. Og noen av kollegaene sier ikke sånn at det å stjæle på Gardermoen, det er jo noe alle driver med, liksom. Det er vist ikke det. Det er Norges mest overvåkende sted, så det er ikke spesielt rationelt å stjæle på Gardermoen. Nei, jeg pusser det der at... Det er jo en sånn i bunn og grunn, man respekterer jo ikke andres eiendom eller lov og regler, og det er jo en veldig annen form for Han utnyttet jo hverken posisjonen sin, sånn som vi andre utnyttet systemet for reiseregninger og politiske, altså politikere har masse fordeler som de ikke fører ting, karakter som er penger, men her er det et rent tyveri som er helt ekstraordinært. Men jeg tror det løste seg for han når han gjorde det igjen et par ganger, for da sluttet det å være, da ble det sykdom. Ja, ikke sant? Altså sykeliggjør det... Og da kan du... Kom unna meg mye. Det er det... Da får du det spesielle at en av jobbene din er å veta lover, straffelover for eksempel. og den andre er å bryte seg om. Det er litt morsomt, vi snakket jo om når er det en bekk blir en elv, ikke sant? Når er det en utrofyr, eller en seksgjerning blir seksavhengig offer, som så Tiger Woods for eksempel var jo sånn, han var jo seksavhengig, så han greide ikke å la være. Nei, og da er det jo offer, og det tror jeg var løs, det er offer. Nå er Moxnes vartyv har blitt offer for sine egne Klippte manetilbøyeligheter. Tilbøyeligheter. Ja. Og da hopper vi glett over historisismen og sier, ja, men de tilbøyelighetene kan vi mennesker gjøre noe med. Så det er ikke forbudt å ha lyst til å stjelpe butikk. Det er helt greit å ha lyst til å stjelpe butikk. Bare ikke gjør det. Jeg har jo lyst til å invitere han i podcasten her, men det er sånn, Man må altså gjennom den biten der først. Fordi det ligger så utrolig i front i bevisstheten. Og så samtidig setter det på en måte en veldig ok, men da har vi lagt butikktiver inn, da har vi snakket om det i 35 minutter. La oss snakke kjernekraft. Så blir det sånn, veldig og det lar seg sikkert gjøre, og jeg er jo veldig kjærlig på, og han har jo hatt synes jeg veldig mange gode poenger, veldig mange skarpe oppdagelser og helt berettiget kritikk fra en som ikke stemmer rødt. Ja, han har vært, på noen saker så har han vært den eneste, som har tatt tak i en del ting. Så det har vært en veldig rar greie. Problemet mitt er jo at han har avslørt seg som en elite i den forstand at dette vil ikke andre kunne slippe unna meg. En rekke andre sammenhenger. Så du er i posisjon til å kunne slippe unna med det. Og definisjonen av eliten er at du lager egne regler for deg selv. Det gjelder andre regler for deg enn for folk flest. Og det rimer veldig godt med at han ikke vil være lite selvfølgelig. Det er jo... Nei, vi trenger ikke bruke mer tid på det. Men tilbake til hvordan man... Maksis var bare et eksempel som came to mind. Når folk er i etterfallet, så mediene da, fra tid til annen, hvor de har hatt en posisjon, og så til de grader ryker på det, så kan vi helt ennå si at det har gjort det forferdelig og utilgivelig, eller hva det enn måtte være. Men hvordan... Hvordan de da bærer seg i det, er jo interessant. Hva gjør de? Hvordan tåler de det? Noen tåler det bedre enn andre, kanskje. Og det er interessant. For da er vi inne på, ok, fallet, det er skyld til noe du har gjort, men at du har falt, det er en tilfellighet, det er ikke sikkert du hadde blitt kjent. Hvordan håndterer du det da? Ja. Skal vi ta mye rundt om, vi tar en liten oppsummering her nå. Jeg tenkte bare sånn en liten to-person-dekodot på tampen fra meg her. Det er et spesielt stoisk liv, jeg har ikke praktisert det hardt, men jeg har, skal vi si, på den post-delesiden har jeg hatt en stoisk ro og en stoisk inngang på dette med fysiske skader, spilt mye fotball og trent en del. og har da sånn der, jeg aner ikke, jeg frykter ikke å bli skadet, jeg går ikke rundt og gruer meg og kalkulerer og sånn, men jeg vet, når det inntreffer, så vet jeg at jeg kommer til å håndtere det, jeg kommer til å bruke lang tid på å komme tilbake, men jeg vet at jeg kommer til å gjøre det, så jeg har en veldig stoisk inngang på når det kommer til det fysiske risiko, mens der jeg på en måte har opplevd selv en En veldig antistoisk uro er at det har vært flere ganger i livet de siste ti årene, for eksempel, at det skal komme krisene i forkjøpet. Gjerne psykisk, med tanke på sosial, familiær og sånt. Veldig bekymret for at jeg skal greie å treffe hvis Krisen ulmer og kommer ut for meg, så er jeg forberedt på å møte krisen når den kommer, for jeg vil ikke at den skal overraske meg. Og der har slitt meg stikker til tider helt hinside. Så du lager ganske nøye utregninger på ting da? Ja, du skal bli en sånn som du skal prøve å kontrollere. Hvor fort tenker du krise da? Du har ikke barn som er store nok til å være ute sent og kveldene, har du det? Nei, begynner å bli det. Nå begynner du å tenke... Det er en sånn type... For jeg har vært igjennom to runder med det da. Hvis et område er vanskelig å være stor i kir, så er det barn. Veldig. Jeg har gått igjennom tankerekker også, hvordan jeg skal håndtere at et barn ikke kommer hjem. Og hele den der... Hvor lang tid tar det før du begynner å regne ut på hvor mye begravelsekoster og sånt det går? Jeg har vært igjennom... aner ikke hvor langt ute det er på en måte til når kommer telefonen fra sannsynligvis en politibetjent som må ta den tunge telefonen, hvordan kommer jeg til å respondere på det, og liksom hele tiden kommer krisene for å kjøpe, som er utrolig energidrivende, bortkastet og helt nytterøst. Jeg har jo sittet om natten, og nå har jeg da endelig hørt det går i døren. Så jeg er sånn... Og paradoksen med å være sånn antihistorisk, med å drive over bekymret og prøve å komme krisen i forkjøpet, er at du sannsynligvis også da håndterer krisen enda dårligere da den kommer. Ja, antageligvis, for planleggingen vil ikke hjelpe deg. Men dette med barn og alle disse tingene der, der er det veldig... der er det vanskelig en ting er at det kan skje noe, så kan vi teoretisk være enige om det, men der er jeg vel der er jeg tett på, der tenker jeg bekymringer fort altså så det er et område å være vanskelig å liksom beskytte seg egentlig og det greier å være stoiker og det er, altså jeg tror en del menn har det i forhold til å for å slippe å få en negativ beskjed så oppsøker de ikke legen altså det var en plage men ikke sant så er det en måte å håndtere det på og det vet jeg ikke hvor historisk det er du kan si at det er det å håndtere ikke sant jeg forholder meg ikke til dette helt at det er en slags stoism jeg vet ikke om det egentlig er det ja Men ja, vi skal få det til å oppsummere når vi runder en time her. Ja, det vi har sett på nå er jo egentlig en slags nesten praktisering av noe av den filosofien vi finner hos Platon og Aristoteles, og kanskje Aristoteles. Hvis vi er et rasjonelt yr, hva innebærer det? Jo, vi er i stand til å ta valg og beslutninger. Hva kan vi påvirke med valgene og beslutningene våre? Og da må vi skille Det vi bruker helsen på, for det vi kan påvirke gjennom våre valgbeskyttninger, det vi ikke kan gjøre noe med. Og så vil jo storikeren si at du skal øve opp sin tro, så du må være veldig bevisst på hvilke tanker du lar invadere deg. For det er ikke et godt liv for et menneske. For eksempel å eie mange ting, det kan være veldig fint, men det kan også. Du må kunne eie mange ting uten at tingene betyr noe for deg. Hvis de begynner å bety veldig mye for deg, så er det seg selv ikke så veldig bra for deg. Du kan ha mye makt, Og det er ikke noe farlig, men hvis en mye makten betyr noe for deg, da begynner det å bli farlig for deg, begynner det å bli gæren for å forsvare den makten, og det gjør de fleste, så vi tåler ikke makt. Vi tåler hverken å eie mange ting, eller ha makt særlig godt. Og en del mennesker som har makt, de eier mange ting også, så de er spesielt utsatte. Så de blir jo tyranner. Og da er du et dårlig menneske, ikke sant? Og da virkelig gjør du ikke det menneskelig. Så hei til deg som er en del av eliten, veldig rik eller har veldig mye makt, eller bygdeler, bli storsist. Kjemperåd fra oss her. Ikke legg noe vekt på dette. Var det storiker som at man skal legge seg og si at i morgen er jeg kanskje død? Ja. Så i det perspektivet der, og det perspektivet er jo der. Vi vet jo faktisk ikke det altså. Tenk på hvor mye vi driver og planlegger. Don't let life is what happens when you're busy making plans. Men du har planlagt for alt mulig rart, og så blir du påkjørt av trailer i morgen. Det mest antihistoriske man kan gjøre er å spare til pensjoner. Jeg er helt suveren i forhold til det. Jeg reflekterer ikke over det. Du kan jo si at Ja, jeg vet ikke. Du kan jo gjøre noe du har kontroll på, og du kan regne til å finne ut hvor mye penger du trenger da. Og da gjør du noe du kan ha kontroll på. Spare er jo mens... Vi er neddynga i hjelm, men spare fortsatt er pensjon. Ja. Eller, jeg tror for eksempel, du kan jo være rasjonell i din bekymring at det å røyke er sånn og sånn farlig. Så det er farlig. Du må ikke få lungekreft av å røyke, og du kan få lungekreft av å ikke røyke, men det er en sterk overrepresentasjon, tror jeg. Så det kan du si er det rasjonelt, eventuelt, å tenke at du slutter å røyke for å leve lenger. Men du må jo regne inn andre gledene ved å røyke, da. Jeg røyka jo før, og jeg har ikke lyst til å røyke lenger, men jeg savner jo gledene ved det. For det var en egen glede, og den savner jeg for den far ikke. Hvis du vet hvordan du skal håndtere når lungekreften kommer, så er det bare røykevei, da. Ja, men problemet er å tenke om du slutter med alt som er deilig, og så lever du av noe annet. Det er jo noe veldig kalkulert og kontrollerende å drive og spare til pensjon, at jeg skal bli 80. Og da skal jeg leve godt. Da skal livet leves. Og da er vi tilbake til Seneca. Vi bør leve nå, og ikke konstant forberede oss på å leve. Det vil si at veldig mye bekymringer ligger en gang inne i fremtiden, og det er helt illerått, så det er ikke der vi skal ha fokus vårt. Det får bli siste ord. Da lukker vi storisisme, skal over i idealisme. Idealisme.