Asle Toje | Gullbrikkespillet (1:11) | Rotherham: Å Vokse Opp Blant Ruinene

Nå er min bok bare helt ødelagt med kulepenstreker og notater. Det ser litt kult ut også. Hvis jeg skulle låne vekk boka nå, så ser det ut som om jeg virkelig har jobbet med materiene. Jeg kom over en fantastisk bok som var skjøtt av... Harold Nicholson, som heter Diplomacy, kom ut i 1939, som fikk lånet av norske diplomater. Der var nesten hvert eneste ord streket over, men var streket over i ulike lesninger. De hadde åpenbart lest mange ganger, og så var det tredjeblundestrekinger, og rosa og gult, og tydeligvis etter hva han hadde hatt forholdene med. Så det ga meg veldig inntrykk av at dette var en bok jeg måtte lese skikkelig nøye. Og det gjorde jeg, og det er noe av det morsomste jeg har lest. Det er så gøy når diplomater er helt ærlige. Men når du leser ting av dine egne ting i omvendt og sånn da? Kjør mikrofonen litt nærmere også, så har du... Når jeg leser... Da er jeg alltid på språkvaske av en eller annen grunn. Det er sjeldent at jeg har noe sånn veldig glede av å lese de tingene jeg har skrevet selv, for jeg har ikke glede av det før det er helt riktig. Og så er det sånn at det aldri blir helt riktig, så tenker jeg, fanden, jeg skulle valgt det ordet i stedet for det ordet. Skulle valgt kjempestor i stedet for stor, på grunn av at det ville rimt med k-niv-setningen før. Å skrive handler jo også om å skape en musikk i språket. Og selv om vi ikke ytrer ord høyt, så hører vi bling-plongen i huet når vi leser det, at det sitter på en eller annen måte. Det er helt utrolig det, og det har jeg jo skrevet til deg to ganger, det språket du har gjør det så utrolig både behagelig, det er en vanskelig materie, så du krever mye hjernekapasitet og energi til å ta inn og tenke på, men det språket ditt er så, jeg satte det opp mot Taleb, som jeg synes er et helvete å lese. Han gjør det nesten med vilje vanskelig å lese, jeg vet ikke, for han har lyst til å riste av seg undervendige lesere og sånn, men Ditt språk, det er ikke noe å plukke på der, synes jeg, for det er akkurat den der å finne den der magien at man, jeg lurer på om det handler om å skrive på samme måte som man snakker, i stor grad? Nei, sånn som det jeg har lært av min norsklærer, er at norsk er det mest fantastiske språket i verden, på grunn av at det er veldig anvendelig, det er ikke oppspråket, og det gjør det mulig å si kompliserte ting på en klar måte. I Norge bruker vi punktum i stedet for komma, det der greiene med å skrive norsk som skulle være tysk, som man drev på med veldig mye frem mot 70-tallet, innskutte bisetninger og sånt, det må du bare slutte med. Og så er det, de gamle norske ordene er alltid best. Så hvis du kan velge et kort norsk ord, framfor et litt mer oppspørket låneord, så snakker du bedre norsk, og du skriver bedre norsk. Ja. Og det forsøkte jeg å holde på med. Jeg forelsket meg i ung alder i Hamsun, som jeg mener er den største stilisten av noen. Jeg leser Hamsun og har lest Hamsun. Og Rytmen i Amundsen-språk er noe som setter seg, selv om jeg ikke klarer å leve opp til det. Var det Karl Ove Knauskari som sa at han har veget seg til å lese Michelle Wellbeck? Han hadde fått så utrolig mye tips fra venner og leseratten om, har du lest noe av Wellbeck? Kanskje noen felles referanser der, jeg vet ikke. Men han hadde utsatt det til lengste, fordi han var så redd for at han skulle føle at sin eget språk ble totalt... avkledd i forhold til hva en eventuell stormester i forhold. Selv gode forfattere får mindre verdighetskomplekser av å lese enda bedre forfattere. Det er veldig rart. Absolutt også, men jeg tenker også at Knausgaard vaker i det samme lende som Wellbeck, intellektuelt også. Men Vølbeck, i stedet for å stryke tanken med en fjær og puste på den, så kneper Vølbeck ned buksene. Det er nok også noe i forhold til sensibilitetene til Karlove, at han ... Møllbeck er en ganske, han bruker hele paletten, han kan være rå, brutal, vulgær, men også forbløffende, åndelig og fint følende, men han bruker språket veldig bevisst. Men det tror jeg er mulig for ham, for det at han ikke tenker at det er jeg, Michel, som skriver dette, han setter seg i i hovedpersonens hode som alltid er en avatar, det er en del av meg selv. Mens Ove tror jeg på en eller annen måte føler, Karl Ove føler vel at han må i redelighetens navn være Karl Ove. Og Karl Ove er jo ikke en handlinges mann. Det har jeg i hvert fall forstått etter å ha lest Sexpin. Det å bryte ut i latter i en sånn Michelle-bok, det er den rareste øyeblikken jeg sitter her og knegger av. Du er så uforberedt på når du ler i bøkene hans, og du bare plomper ut i en sånn god rungende latter nedenfra. Det er jo en sånn forferdelig øyeblikk i den siste boka hans, der han liksom har tatt inn på en sånn ferie, en forlatt feriekoloni som en kamerat hans eier, der en eller annen tysker har et eller annet forhold til en eller annen fransk jente pedofilt, og og hvorpå han da får lov til et våpen og liker å skyte med den, og tankene han har når han treffer ting. Jeg har også holdt på å le meg i gjel, men det er jo sånne ting som du, det er fint at man er alene når man ler. Ja, det er helt, også i underkastelse også, hvor det er sånn helt morbide steder. Jeg tror det var en som lå et lik på en bensinstasjon, hvor han som var forlatt av sånn der, nesten som en veldig fersk ruin da. Og da tok han med seg en baguette og noe kart, og så skrittet han over like på meg ut. Det bildene der er helt rå, altså. Du fortalte at jeg traff Michelle Bubik? Nei, det har du ikke sagt. Og det vil jeg høre mer om. Nei, det er sånn at jeg hadde e-postet med ham, for jeg... Du har e-posta med Michelle Burbeck? Ja, eller sakna å lese de elementære bestanddeler, og forstå at dette er stor litteratur. Dette her er noe helt annet enn de bøkene som kommer ut hvert år på Gyllendal og liksom. Og så begynte vi en e-postutveksling om kulturpessimisme, for han slo meg som kulturpessimistisk, og det kan jeg også selv være på mørke dager. Altså denne tanken om at En gullalder vil uavlatelig etterfølges av en jerntid, og vi er de uverdige arvingene til større menn. Men det som viser seg er at Vullbeck er egentlig ikke noen kulturpessimist. Hans pessimisme strekker langt dypere enn det. World Book er vel av det synet at problemet er menneske. Menneske er problemet. Det finnes ingen frelse her på grunn av at vi er sånn som vi er, og vi er jævlige. Bare se. La meg fortelle deg en historie, og det er det bøkene hans er jo ulike historier om menneskets tilkortkommenhet på tross av av all kultur og motsvarter og Brøygels bilder. Så alt dette her blir jo bare garnityr på toppen av denne osende haugen med avføring som vi mennesker er. Han har et veldig negativt syn på oss, så det er ikke slik at han ser tilbake på en eller annen gullalder. Han mener at dette er hvem vi er. Jeg elsker bøkene hans, men det bunner også mye ned i at han har innsett eller ser, jeg er inne i en bok nå som er litt sånn borderline selvhjelpsklassiker, jeg vet ikke, det heter «Four Agreements», som jeg har plukket opp nå der, og i innledningen prøver jeg å få leseren til å forstå at det er ikke noe helvete som venter deg, du er i helvete akkurat nå. Altså livet er jo en lidelse, og det er en evig kamp, og for en nordmann som har levd et beskyttet liv med to foreldre hele veien og aldri hatt noen problemer med økonomi, så er det jo et ekstra sånn dypere vekkelse for hele en generasjon her som har levd ekstremt trygge, fine liv, så er det jo veldig mye større inntrykk til at det finnes reelle helveter der ute den dag i dag, og bare så bare leste noen av de anekdotene og de stedene du har besøkt i gullblikkespill og sånt, og så bare sånn Det er så utrolig mye vanlig å leve i et helvete enn dette snårlige paradiset oppe i Skandinavien. - Jeg må tenke på at hvis man skulle ta en psykologisk lesning av World Book, lille Michelle har mor og en far, mor er hippie, faren er ekstrem sportsutøver. Som femåring finner foreldrene ut at det å ha barn ikke passer med deres livsutfoldelse, så de bare dumper sønnen til en stalinistisk bestemor som ikke var noe snill mot han. hjemme i Frankrike, mens moren gifter seg med en muslim og drar til Brasil for å starte en leprakoloni. Og faren bare klatrer i fjell. Så han har ikke noen foreldre, og han har en forferdelig barndom. Og når jeg treffer han, han hadde da flyttet tilbake til Paris, bodde i en av disse gigantiske, superhøye skyskraperne som er boliger i Paris. Bor i liksom 40-netasje eller noe sånt. Og leiligheten hans er bare... en kjempesvær sånn Mac-stasjon. Det er nesten som om man skulle være en sånn gamer i en sånn sånn dårlig TV-film med en mann som liksom knakker internett. Og det er allting som er der. Det er ingenting som er hyggelig. Det er ingenting som er fint. Det er ekko, for det er ingenting på veggene. Og her bor Michelle. Og her drikker Michelle. Og her doper Michelle seg. Og vi har en veldig sånn vi snakker sammen i tre timer eller noe sånt, jeg tok med meg han ba meg at jeg skulle ta med en en oversetter som er underlig siden han snakker perfekt engelsk men så hadde jeg med meg en venninne da og så forstod han med en gang at hun var fra fransk høyadelen hun tilhører den aller øverste adelseliten i Frankrike hvorpå han da snakker til henne jeg er ikke god i fransk men uharvelig vulgært da Stakkert til henne som om hun skulle være et ludder jeg hadde dratt med meg fra gata. Og hun, fryktelig pen, ser faktisk ut som disse maleriene av borbonerne med noen store, dårlige øyne og et sånt ovalt ansikt, veldig pen. Ja. Og hun redmet jo som en pion, egentlig. Så blir varme på henne selv. Og det liksom, så selv om han åpenbart var ganske tung til rusa, så klarte han å føre en utrolig høvisk samtale med meg. Han snakket engelsk på nesten arkaisk høflighet, mens mot henne snakket han fransk som om han skulle være en bryggesjauer. Selv om han er en høyt utdannet mann, han bare gjorde det for å fucke med henne. Vi snakket da mest om kultur og sivilisasjon, og det var en utrolig givende samtale, fordi Michel Bech kan innrømme noen ting som vi andre sjelden gjør, og det er at han sier at jeg er ikke interessert i bøker, jeg er bare interessert i tanke. Så det er tanke fra bøker jeg setter meg fast i, men bøker i seg selv... Jeg leser bøker for å finne tanker, og så tenker jeg over dem, så bruker jeg dem selv. Men den store forskjelligheten til litteratur og det å sørge for å ha ballsakk i lærerrygg, nei, det var han helt uinteressert i. Han var interessert i tankene, enkeltankene, som han kunne ta videre. Og det var uhårende spennende. Det er jo en veldig unik bakgrunn fra de aller fleste forfattere som jo Og det er jo ikke veldig sånn med forfattere som andre typer artister og kunstnere at de er veldig opptatt av hva andre forfattere gjør, og er tett koblet mot forlag, og har kanskje like historie, veldig mye lik bakgrunn. den type ting? Ja, altså det er jo mye laugstenkning blant forfattere spesielt bunnet opp i sjalusi over hvem som egentlig er god forfatter og hvem som egentlig ikke er det. Men Ulbæk er helt uinteressert i hele den biten der. Åperbar. Men det tror jeg også har å gjøre med at han først kom inn i litteraturen, så gjorde han det på den gamle franske måten at han startet, eller fortsatte, jeg husker ikke helt, et litterært magasin som, jeg husker ikke i hvert fall hva het, men i alle fall så var det liksom, det var rødt, det var venstre vridd, sånn som alt kulturer i Frankrike. Da han ga den første boka si som heter "Whatever" på norsk, så ble den feiret fra venstre siden på grunn av at du kunne lese det som en kritikk av det byråkratiske proletariatets meningsløse liv. Så det passet inn marxistisk ramme, og så kom det elementære bestanddeler. Og så viser det seg at Michelle Bullbeck ikke har noen klassegreier gående i det hele tatt, og så er han ikke glad i muslimer. Og da venter venstre siden seg mot han, og de har ikke omfavnet han siden det. Men må tenke på at da serotonin kom ut nå, så var jeg i Paris. Jeg har ikke sett maken, altså. Folk sto i kø rundt kvartalet for å kjøpe denne ene boka. Bokhandelen på Charles de Gaulle, det var bare den boka. Overalt, da. Sikkerheten. Sitt sykt. Ja, men liksom det er som bokelsker så er det jeg blir jo så glad over å se at en bok har kommet ut og dere må alle lese den. Når skjer det i Norge? En anti-helter og anti-forfatter rett og slett, og så blir det en største stjerne også. Det er en rå historie da. Det er det. Men han er ikke et sympatisk menneske. Nei. Og jeg tror at liksom Når han forteller om Sex med horer og sånne ting Jeg tror ganske sikkert at det er selvopplevd Han er ikke Han later ikke som han er en bra fyr Men Det er kanskje noe vi skal lære å ta med oss når folk blir i noen sjokk over at Hamsun hadde meninger som ikke tåler dagligslise 2021. Hva faen tror du da? Du kommer virkelig til å ha en tøff tid når du går igjennom alle dine andre intellektuelle helter, for det er mange folk som ikke er bra folk. Så det er egentlig inngangsverdien for å sette pris på kunst, er at du må på en eller annen måte, anser at kunstverk, om det er maleri eller boka eller hva det er, at det er uavhengig av skaperne på en eller annen måte. At det er den intersubjektive delen, det er budskapet, det forholder jeg meg til. Men Hamsuns syn på jøder, det bør du ikke ... Men det er jo bra at du kommer igjennom at det ikke er sånne ting med forfatteren som dykker opp utenfor forfatterskapet, for det kan jeg vanskelig forestille meg at vil skje med Michelle, for du er liksom forberedt på det allermeste fra den personen, du føler at du har blitt kjent med forfatteren gjennom bøkene, og det er vel en av forfatterene som også putter seg selv inn i bøkene og får utført et sånn verste mordende mot seg selv, som en sånn cameo-rolle inne i denne ene boka. Hvilken var det en av? Det var vel kart og terrenge, hvor han skrev seg selv inn som en sånn briljant, fantastisk forfatter, som protagonisten virkelig bare så opp til. Han har jo sånn forhummer, men saken at han ble jo da anmeldt av SOS-rasismen, som er en kjempe stor organisasjon i Frankrike, veldig, veldig pengesterk. Han ble anmeldt for å ha sagt at islam er den dummeste av de monotistiske religionene. som man ville jo tro at det var det man kunne si. Og han vant jo rettssaken, men han kan ha mange senger å spille på, så han kan jo også være veldig lakonisk, som blir spurt av aktor. «Monsieur Møbelbeck, er de familiær med den franske straffeloven?» Og så svarer han «Nei, ikke egentlig, men jeg antar at den har mange tungligeste passasjer». Iskaldt, ass. Jeg tenker å ha de responsene der bare klare, da. Å være så... Det er jo det som når du slutter å bry deg. Når du fullstendig slutter å bry deg, og jeg tror det er det som er hans hemmeligheten bak hans forfatterskap, er at han virkelig ikke bryr seg. De aller fleste som sier at de ikke bryr seg, de bryr seg mer enn de fleste. Men Møllbæk... Og det var altså mitt inntrykk av han, mot slutten, så bare sovnet han midt i en setning, og så ble vi sittende der, og så hva gjør jeg nå? Her sitter jeg sammen med hva jeg anser å få være... min tids fremste forfatter, skal jeg riste i han? Det våget jo ikke det, så jeg ble da sittende og ventet, og så spiste Asken seg opp hele, han hadde nettopp tente sigaretten, og så spiste Asken seg opp hele sigaretten, og når den da brant fingrene hans, så våknet han igjen, og fortsatte setningen døgnet, Der han hadde avslutt da han somna ti minutter tidligere, bare fortsatte rett på. Fy fader. Så brukte du lang tid på, ble du invitert hjemtann, eller var det en lang samtalutveksling før du fikk... Du var initiert til det besøket selv? Jeg initierte besøket selv. Det tok lang tid. Vi vekslet e-poster over flere år. Og så plutselig sa han, dette her må vi bare ta oss og snakke om. Så kom jeg til Paris. Her er adressen min. Jeg kom på den dagen klokken så og så. Og? Og når jeg kom så virket han fullstendig overrasket over at jeg var der. Fantastisk, altså. Du har jo møtt begge mine store idoler, om jeg mangler bedre ord. Både Nassim og... Hvis du har møtt Hans Zimmer også, da tror jeg det har jeg ikke noe mer å... Har ikke møtt han, sier meg. Nei, det var godt. Da har jeg noe å skryte av kanskje om 20 år. Men jeg skulle til å si, jeg kan bare tenke på det der enorme skyskraperen han bodde i, var det der de også filmet den der kidnappingen av Michelle Welbeck? Har du sett den filmen som han ble med på? Han har jo ikke skrevet eller laget den, men han ble jo med som seg selv i filmen. Om det ikke var den samme som minnet den veldig. Ja, ok, ja, ja. Så da får man et visst innblikk på hvordan det kan sett ut da, hvis man ser filmen. Og den er foranklet å få tak i. Jeg måtte gjennom sånn fire piratjenester for å finne den. Ok, men det her var jo en fin innledning til... Ja, vi skal se her. Var det noe som helst relevant her i forhold til det vi skal snakke om nå, eller? Ja, vi skal jo snakke om moderne ruiner og hvem vi er nå. Og det er også Michelle's prosjekt, selv om jeg nok er belastet med mer statsvidenskap og kanskje også med mer håp i forhold til fremtiden. Så jeg anser ikke mennesket for å være nedre. men det er mye nedrihet i Rotherham, som vel er det første kapittlet vi skal snakke om. Skal vi bare få med oss alle på båten fra starten her, bare først sagt litt om trilogi. Vi har jo snakket allerede om det her i forrige podcasten, for de som ikke har hørt det eller har glemt det, bare la oss ta trilogien, gullebrikkespillet først, og så kan vi jo begynne med Rotherham som smyger oss inn i det. Absolutt. I 2012... så hadde jeg skrevet en del artikler om ulike brytninger i Europa. Jeg fikk følelsen av at vi var inne i et svært viktig tiår. Resten av det tiåret så skrev jeg tre bøker, Rødt Hvitt og Blått, Jernbure og Når Gullbrikket Spiller, som alle på ulike måter belyser aspekter ved hvor mye vi har endret oss på hvor kort tid. Det er Europa som viser solbruene og klarer til å omfavne. I 2010 er ikke det samme som vi lever i 2021. I stedet for å velge meg en stor tese om hva har skjedd og hva drev det, så har jeg valgt å fortelle mange ulike historier fra mange ulike land. Skrevet det som reisebrev. fortellende journalistikk egentlig. I fjor kom den siste boka ut, Gullbrikkespillet, som titlen viser til Voldy Spå, hvor gudene spiller Gullbrikkespillet rett før Ragnarok bryter løs. Og det er jo også, jeg har jo hørt mange podcaster snakke om gullbrikkespillet også, nesten samtlige programledere går derfra bare sånn, og Ragnarok, hvor befinner vi oss? Er det Ragnarok har det vært? Er det det kommer det, eller befinner vi oss midt i det nå? Og så har du vel svart hver gang, tror jeg, konsistent, at vi befinner oss i begynnelsen av Ragnarok, akkurat nå. Jeg tror i alle fall at, sånn som, - Det har blitt snakket om et annet kapittel, men fordi et eller annet veldig viktig skjer i Norge rundt år 450, så skjer det noe dramatisk i vårt land. Hele kulturen forandrer seg, hele kulturen. I gravfunnet er det som natt og dag. Plutselig får vi drakestil, og plutselig blir vi vanvittig krigerske. Det var vi ikke tidligere. Du kan se det i gravene at våpen- typene blir annerledes. Liksom den krigegraven blir det sentrale haugen, ikke sant? Og diktet Ragnarok forteller jo om da gudene dør, og menneskenes tid inntreffer. Det Ragnarok som vi opplever, tror jeg, er nok mer et slags IT-Ragnarok, som på mange måter lukker døra til 10 000 år med menneskelig utvikling bak oss, vi forstår dem ikke lenger. Vi forstår ikke våre forgjengere lenger. Jeg tror at nå den der besettelsen i vår tid med å følge dom over våre forfedre uten egentlig å ta oss bry med å forsøke å forstå konteksten som folk levde i, og hva de mente, og hvorfor de mente det de mente. Det gir vi ikke lenger. Vi vil bare være inquisisjonen som holder dom over fortiden. Og det er egentlig bare et tegn på hvor fjern fortiden har bytt fra oss, og det tror jeg har mye å gjøre med hvordan vi lever nå. Bare den utviklingen som de såkalte millennials, altså de som ble født på 2000-tallet, som ikke har levd uten skjerm, hvor forskjellige de er fra alle andre generasjoner. Jeg kan ikke forestille meg et lignende brudd i menneskehetens historie. Den industrielle revolusjonen er ikke noe parallell, for den industrielle revolusjonen tok i alle fall 100 år, mens nå får du 100 år med teknologisk nyvinning i løpet av et tiår. Ja. Og det transformerer samfunnet, og det transformerer oss som mennesker. Og vi er enda ikke sikre på om det er til det gode eller til det vonde. De av oss som er konservative vil jo alltid være på vakt mot at vi kaster bort dyrkjøpte innsikter og bytter det mot ting som er kjåkesølv. Mens de som er progressive vil jo tro at dette her er bare enda et steg på veien mot et eller annet. Det er helt sprøtt når du sier det sånn. Det er fra 2000-tallet, skal vi si fra midten av 90-tallet, hvor utrolig vanskelig det er, og det må jo være for de som virkelig til og med er født opp, oppvokst med internett. Jeg husker faktisk tiden med fasttelefon og før skjermen, og da PC-en så vidt var etablert i norsk hjem og sånn. Men den tiden hvor du har vokst opp med skjerm, og at internett er en del av livet ditt, hvor vanskelig det er å forestille seg hvor hardt Det har vært å være menneske, å være innbygger, å være arbeider, hvor hardt det er å være familie og få ting til å gå rundt, og at livet har dreid seg om helt andre ting gjennom alle tider enn akkurat nå. Vet du kanskje hvor godt det var å være menneske? På grunn av at nå lever vi i en tid som helt uproporsjonalt belønner en egenskap, og det er IQ. Jo smartere du er, jo mer vil du ha glede av den moderne tiden. Men hvis du da har utarterte egenskaper, som for eksempel å være flink med hendene dine, eller at du er flink til å jobbe mye, eller at du er ordholden, hele den paletten av egenskaper som tidligere ville kunne være til nytte, den er ikke relevant lenger. Ikke på samme måte. Hvis du skal være fysisk sterk, så får du bli idrettsmann, så får jeg heie på deg en gang i år. Og jeg tror at den... - En greie som Homsund får fram i "Markens grøde" over at en mann tar sitt verktøy på skulderen og rydder seg en gård, for den gården er hans, og der gjør han som han vil. Det er noe som appellerer til de fleste menn, tror jeg, i hvert fall. Og den tanken om å kunne skape seg sin egen verden slik man mener den skal være, den gjør jo folk med på internett nå, og de verdenene de skaper er ikke vakre. Nei, men har du også sett de som faktisk bare går, som er også Sylvis i en posisjon i livet hvor de kan tillate seg å bare gå ut i skjeven og prøve å leve på steinaldevis, hvor de da egentlig bare bruker naturlige... ressurser, ting de finner i naturen til å lage seg en hytte til å overleve rett og slett uten noen hjelp. Dokumenterer det her med video, det er helt sinnssykt utbredt, superpopulært. Ja, ofte grid-greiene er jo kjempepopulært på YouTube. Jeg vet ikke hvor bra TV det er. De skal bygge en hytte som ingen kan finne, og så skal de være inne i den hytta. Og så skal de fikse hytta. Det er prosessen å se at de gjør alt med hendene, eller bare gjør alt selv. Det er et eller annet. Jeg tok meg og bare satt og se på det greiene mens jeg stod og lagde mat i 20-30 minutter med en fyr som bare lager diverse redskaper. Han skulle lage seg en dør, han skulle lage seg en grill, han lagde fisk, leier stekte fisk. Det var utrolig mye som bare veldig kjapt klippet og sånt. Og jeg ble sånn ... merkelig bergtatt, hypnosisert av hele greia. Det var et eller annet tiltalende med det. Så begynte jeg å lure på, romantiserer jeg det her livet samtidig også? At det er liksom... at det skulle vært kult å leve på den måten her også? - Ja og nei, tror jeg. I Håvomål står det "man er man skal man", menneske er menneskets glede. Det er noe som ofte disse gutta glemmer, at det er ikke noe gøy å bygge en gård i utmark hvis du ikke har noen å dele den med. Det er det som gir livet fyll, det er jo andre mennesker, ofte er disse folk folk som skal være helt alene. Det springer ut av denne Torå-greia med Walden. Torå drar og skal leve alene i skogen i Walden, på Walden Pond. Men det blir jo aldri noe mer enn et stønt for Torå. Det er vakkert å se naturen, og det er nettopp vakkert å føle den, men vi trenger andre mennesker for å finne den type glede som mennesker verdsetter. Men samtidig så tror jeg at For mange som synes at dette livet her ikke er så vakkert og fint, så er løsningen rett utenfor studerene, bare gå i naturen. For kulturen liker etter linje. Vi er disponert til å like det proporsionale, og vi betvinger naturen hvordan vi kan. Vi lager oss hager i resursene, og byer og det hele. Parker. Ja, nettopp. Mens når du da kommer ut i skogen, så er jo skogen det glade kaos. Det er jo ingen symmetri i skogen. Og på en eller annen merkelig måte så tror jeg at det appellerer til sinnet vårt. At det er nesten som Gud selv legger sin svale hånd på pannene våre og sier, det er greit. Det er greit. Liksom denne her, din trang til å skape orden, er fin, men det er ingen orden her for deg å finne. Det er greit, det er fint. Og det tror jeg er noe som vi i Norge har den største ressursen av alle. Tenk på de stakkarene som bor i storbyer, sånn som Paris som har tatt med metroen i 55 minutter for å komme seg ut til et utbombet landskap på randen av metroen, og det er fortsatt ikke i nærheten av naturen. Ja, det er spøtt. Mens her er det jo bare til å hive ungen i baksete. Det er jo det. Men det som er så rart, for vi har jo overraskende mange parker også. Her for eksempel på Fornebø er det jo en litt vilt område, men det er jo sikkert flest mennesker i parkene. Men du hadde et ganske bra avsnitt mellom park du besøkte som du ... Du greide ikke helt å finne roen der, litt sånn som du sa nå med skogen, at det er et eller annet sånn utrolig symmetrisk og planlagt og veldig... Det er så ryddig og ordentlig en park, kontra den roen du finner i en kaotisk skog. Ja, det er parken Ilm som ble andakt av Goethe. Det er en såkalt engelsk hage. Og den engelske hagen som park er... Poenget er at det skal se ut som natur, det skal se ut som skog, men det skal være intendert så at alt er plassert etter deres estetiske verdier. Det funker ikke for meg i det hele tatt. Gøte brukte masse tid på denne parken, og til og med anla en fake middelalderruin i denne parken, for at du skulle se en middelalderruin og føle at hjertet lengte tilbake til riddertiden. Ser den ekte ut, eller? Nei. Det ser ut som en steinvegg med eføy på. Så det ser ut som en Disney-kulisse. Men til alt, jeg må være ærlig, det synes jeg at hele denne byen, Weimar, ser ut som de har restaurert sjelen ut av det. Weimar er en liten tysk by med masse bindingsverkshus som har blitt så restaurert at det ser ut som at det er bygd i plast. Ja. Apropos nitriste, depressive kapitler i boka, vi kommer jo til dette tyske kapittlet etter hvert, men Rotherham må kanskje være den tyngste, fra lesesiden, den tyngste kapittlene, og ekstremt vonde med den overgrepsskandalen vi sikkert kommer til å prate om nå, men å skrive Rotherham, å vokse opp blant ruinene, var dette et av de kapitlene som som var viktigst og som du både grua og gledet deg mest til å skrive? - Du har helt rett. "Rotherham" var kapittelet som var grunnen til at jeg skrev denne boka. For jeg har også tenkt mye på den industrielle revolusjonen. Jeg har jo bodd i England og tilbake mye tid der. Den industrielle revolusjonen er overalt i Storbritannia, også i London. Vi er bare biter av infrastruktur som står igjen og smuldrer med sotete og fæle. Da jeg studerte nyøkonomisk historie i Cambridge, hadde jeg en foreleser som heter Clive Treblecock, fantastisk økonom, Han gjorde det grepet at han forklarte den industrielle revolusjonen gjennom en by, Rotherham. Han valgte ikke Rotherham på grunn av noe annet enn at ingen hadde hørt om Rotherham, men Rotherham var en skikkelig big deal under den industrielle revolusjonen og var en veldig typisk industrielle revolusjonby. Først er det en liten landsby med en kirke og masse norske navn. Overraskende mye norske stedsnavn, så her er vikingerslossene. Så oppdager man de store kullforekomstene mellom Rotherham og Sheffield. Siden de har køl kan de begynne å bygge industri, og så begynner de den store stålindustrien og metallindustrien. 10 000 av folk kommer fra landsbygda og bygger av denne store byen. Og da er vi på 1800-tallet, ikke sant? Da er vi på 1800-tallet. Rotherham får alle offentlige tjenester lenge før Oslo. Innlagt vann 30 år før. Jernbanen kom til byen 30 år før. Gatebelysning 30 år før. Så Rotherham lå langt foran oss hjemme på Berge. Men så begynner da den britiske industrielle revolusjonen å gå tom for tom damp før Første verdenskrig. Og det er en av de tingene jeg lærer. Jeg trodde jo at dette var mye senere, men det er før Første verdenskrig så ser man at det begynner å virkelig kladde for britisk industri. Reddet av Første verdenskrig. Veldig turbulent mellomkrigstid. Ny oppblomstring under 2. verdenskrig. Og så krasjer det. Men det krasjer på lang sikt på grunn av at Britene tror at de tidene da de var verdensledende, da deres industri bygde det beste og mest høyteknologisk, at det vil komme tilbake, så vi må bare holde liv i det, til tiden kommer tilbake, men tiden kommer ikke tilbake. Derfor var britisk historie frem mot 1979 Et svalestup i 1979, så er Storbritannia et av de tre fattigste landene i EU. På dette tidspunktet, når man skal si det, så er det bare 12 medlemmer i EU, men det er et av de tre fattigste. For de har brukt så enormt mye ressurser for å subsidiere industrien etter 2. verdenskrig, i håp om å liksom... Og stå klar når du skal løsne. Men hver gang noen ting hopper og går krok, så er det nasjonaliserte laborer, så du hadde British Coal, du hadde British Gas, du hadde British Airways, du hadde British Post, du hadde British Rail. Alt dette var nasjonaliserte selskaper, og det er jo nå problemet med statsrevet industri, at det ikke fungerer så veldig bra i praksis. Så kommer så Thatcher, legger ned hele skiten. Ja. Rotherham klamrer seg til sine siste stålverk og finner egentlig ikke noen særlig noen nytt levevis de er en steel town og mens mange av byene i Yorkshire konverterer sine fabrikkhaller til å bli IT hubs og den type ting så fortsetter Rotherham å støpe ting Jeg dro til Rotherham for å spore - De industrielle ruinene, det slo meg som noe som var viktig da jeg først kom til Storbritannia. Det var i 1986, da fikk jeg engelske vennevernsanspråkkreise. De tok meg med på sin favoritt fritidsaktivitet, og det var å rasere industrielle ruiner. Det å snike seg inn på et industriområde og lempe utstyr ut gjennom takluggene, sånn at det smadder et it-brød med brussteinene under. De introduserte meg for gleden ved ødeleggelse. - Ja, vi elsker gutter i alle delene, stort sett. - Skal jeg fortelle deg, sånn som jeg var sammen med gutten min i skaven, og så fant vi en hytte som hadde falt ned, Og så lot jeg August Ungfurt knuse en flaske ned i grunnmuren, ikke i skauen hvor noen kunne skjære seg på det, men ned i grunnmuren. Og bare se ansiktet hans, bare gleden da dette gikk i tusen knas, at det var han som hadde gjort det. Det er ikke noe jeg er stolt av. Jeg opplever det samme. Vi trenger ikke gå lenger enn å gjenvinne glass i disse store beholderne, så får du et godt knuselyd der. Der har jeg filmet det også. Det er litt sånn to-tre-fire år gamle, og det der er wow. Det er instinktivt. Det er en rå, brutal glede med det. Det er sånn destruktivt. Vi liker det. Ja, vi gjør det. Så det var sånn jeg møtte din sveller i ruinene, men så som Sine studerte i Storbritannia, så har jeg sett at det blir stadig færre av disse. Og så var det en venn av meg som fortalte at de skulle... De banka ned de store kjøletårnene som var 80 meter høye, som var Broad Rams symbol. Det var det som folk assosierte med byen. De ble banka ned, og alle andre fabrikker også. Parkgate, som var den største stålverfte i hele Storbritannia. Det er ingenting igjen av det. Det er det som skjer med mye av den arvenøttende industrielle revolusjonen. Det blir banket bort nå. De hadde ikke råd til å gjøre det før. Alt ble fjernet. Jeg dro for å se på det store messingstøperiet som heter "Gods and Crime". Dessverre hadde det blitt påtent ganske kort tid før jeg kom dit. Da jeg kom til World of Rhyme, så var det bare en ting som alle antok at jeg ville snakke om, og det var den store seksskandalen som du nevnte nå. I perioden fra 1997 til 2013, så ble anslagsvis 1400 barn seksuelt misbrukt på det groveste. Nesten alle offrene var... hvite jenter i skolealder, og nesten alle overgriperne var av pakistansk opprinnelse. Og det var noe av grunnen til at denne saken fikk pågå i, ja, det var vel 15 år. For grunnen at ingen ville ta i det. Nei, for alle i Rotherham visste om det, og myndighetene visste om det, og hele tiden journalist virkelig greide å å løse opp i det her? Ja, det var Andrew Norfolk i The Times, som er en flink journalist, som begynte å se at i veldig mange domsforeldre så var dette med misbruk av barn under den seksuelle lavalget, var noe som begynte å gå igjen. Og så fikk han ferden i at barn ble transportert rundt som prostituerte rundt i hele Nord-England av disse dorsesjåførene. Mhm. Og så skrev han om det, og så sjang har man inn en akademiker som heter Alexis Jay, og hun hadde tidligere vært inspektør for sosialetaten i Rotherham og kjente til dette. Og den rapporten er, du skal ha sterk mage for å lese det, det er så forferdelig hva disse barna blir utsatt for. Jeg tenkte også med den boka med Sarah Wilson som du var med om å fortelle litt om. Violated, ja. faglitter er forfatter som skal presentere stoffet her, og du leser i bøken der som en småbarnsfar selv også, og bare det å lese de her, du skriver jo ikke så mye om det, du skriver egentlig mer enn nok om det, i forhold til for leseren, for meg var det sånn at jeg måtte legge vekk boka din bok, bare for å tenke over det her, og bare summe litt, og så tenker jeg for deg som har gått gjennom materien og sett det her, og lest Sarah Wilson-boka, hvordan er det å skrive Hvordan opplevde du å lese dette her? Jeg er kjempesoft. Faktisk har jeg Wilson's bok Violated. Da måtte jeg bare gjøre en avtale med meg selv om at jeg leste ti sider. Det er nesten som om du holder pusten under vann. Lese ti sider, legg den bort, og nå må jeg lese ti sider til, for jeg må komme meg gjennom denne boka. Men det er en bekjennelsesroman. Og du blir jo glad i lille Sarah Wilson, som er, hun er fryktelig ærlig liksom, hun er en jente som ikke kommer overens med foreldrene sine, og som ikke har blitt stimulert som barn i det hele tatt. Kommer fra arbeideklasse med en far som er fra å være nå, en mor som ikke klarer å håndtere ungene. Ja. og som blir da på nynorsk groomed av pakistanske drosjesjåfører, som voldtar henne, gir henne dop. Når da moren forsøker å anmelde dette, så blir barnet tatt fra henne og satt i et forstyrrighjem hvor taksisjåførene henter henne hver dag. og hvor hun ender opp 14-15 år gammel, full av vodka og kokain på en skitten madrass, mens menn står i kø for å ligge med henne, ofte fedre og sønner i samme kø. Det er sånne ting som du... Du sover ikke godt etter det, da. Nei, jeg får våte øyne når du prater om det. Og det er det som gjør at Rotherham-skandalen har blitt et blødende sår i Storbritannia, på grunn av at den fortalte historien om de som ikke lenger er statens egne. La meg klarere det, for saken er at lenge så var Storbritannia styrt av The Labour Party, og The Labour Party mente at industriarbeideren var grasrota. Det var deres egne. Men med tiden så byttet Labour klasse, og Bønder Tommel ble et middelklasseparti. Og plutselig så var det denne gruppen mennesker som ikke lenger hadde noen politisk representasjon i det politiske systemet i Storbritannia. Tårene hadde så vidst ikke tenkt å representere dem, og Labour likte dem ikke lenger. Og dette er noe som vi ser i intervjuene som jeg gjør, at Trevor Phillips, som er tidligere Labour-kandidat til borgmester i London, fantastisk mann, kjempefantastisk intellekt, han beskriver dette som at det som skjedde i Rotherham, og dette kan vi kjenne inn i Norge også, var en konsekvens av tre faktorer. Den første var skyld, en følelse av skyld over imperiet også en merkelig måte av survivors guilt som de kaller på engelsk, altså at skylden over å ha overlevd, skylden over å ha nase i Tyskland, skyldene over ikke å ha vært bedre på en settvis, kombinert med en tretthet omkring integrasjon. Integrasjon er jo jævla slitsomt da. Er det du som skal ha en kurder i kjelleren nå, så du skal lære norsk og si dette er grøt, gutten min. Folk orker ikke, så derfor falt personene bare inn på multikulturalisme. Det er jo den enkleste løsningen, bare å si at alle får bare gjøre som de vil. Det Det er fint og liberalt. Og så det siste aspektet var utilitarisme, som Trevor Phillips mente er et kjempeproblem i Labour Party, og sikkert i Arbeiderpartiet også. Den tanken om at den hvite arbeiderklassen ikke kan forbedres. For hvis de hadde kunnet forbedres, så burde de jo tatt alle de mulighetene og gitt dem til å bli middelklasse. Der burde de jo gått på skolen og fått seg jobb i i NRK eller noe sånt. Men så har de ikke gjort det. Så hva faen skal vi gjøre med dem? Vi har gitt dem alle muligheter. Og det er jo den som han oppsummerte det, at i Storbritannia er det sånn at hvis en person med mørk hud som han selv har feilet, så er det systemets skyld. Men hvis hvite feiler, så er det deres egen skyld. Men fakta er at den mest utsatte gruppen i Storbritannia i absolutte og relative termer er hvit engelsk arbeiderklasse. Det er ingen som har det verre enn dem i Storbritannia. Det jeg forsøker å løfte fram, og det er jo et annet perspektiv, det er at britene har alltid vært forferdelige mot sin egen arbeideklasse. Det er litt interessant å høre. For saken er at veldig mye av moderne rasismetenkning som vi nå får presentert fra arkitekter i skolen og andre steder, er basert på en tanke om at rasisme ikke handler om rasisme. For de ville jo trodde at rasisme var å ha fordommer mot mennesker av en annen hudfarge enn deg selv. Og at det kan gå på alle retninger. Noe som både du og jeg vet fordi vi har reist. Det er fullt av det er masse rasisme i Afrika, helt uten at noen hvite er involvert i dette. Sjateringer i hudfarge er noe som mennesker er opptatt av. Men i alle fall så har akademia kommet til hjelp med Erika Scherover-Merkus sin teori omkring rasisme, som er bygget på hvitt privilegium. Altså at det å være hvit er et privilegium i seg selv, som gjør at Sarah Wilson... for menneskehandel og voldtekt er mer privilegiert enn en mørkuddet milliardær. Fordi hun har den fantastiske hvitfargen som tydeligvis gir henne massevis av fordele. Det hadde helt sikkert hjulpet for Erika Sjørøve-Merkus, som var et svært rik kvinne, på tross av at hun bare var akademiker. Men det fungerer ikke like bra i Rotherham, fordi arbeideklassen i Rotherham har alltid hatt det tøft. Man må tenke på at en million engelskmenn av briter har dødd på fremmed jord i kriger som jeg tror at de i veldig få tilfeller hadde noen mening om. I det hele tatt, de blir bare utkommandert. Halvparten av alle briter som kom til USA, ankom i lenker i det de kaller indentured servants, som ble behandlet like ille som sorte slaver. De var eiernes private eiendom, de kunne arves, og bare halvparten av dem overlevde den obligatoriske tjenestetiden på 7 år, så de ble arbeidet ihjel på plantasjene, i likhet med de sorte. Nå snakker jeg bare fra perspektivet fra Roderam. Hvordan endte du opp her? Jo, i stor grad fordi du kanskje hadde vært oppsettsig mot øvrigheten, kanskje hadde stjålt et brød, eller kanskje du bare var fra en familie som noen mislikte, rett på båten, i lenker sent til Australia eller USA. Første verdenskrig, andre verdenskrig, bare se på monumentene, hvor mange som har dødd, ikke sant? Så hvis vi spoler frem til å kjøre til vår tid og seksskandalen i Rotherham, så fra arbeiderklassen i Rotherham sin side, så vil det nok være et betydelig adslag av kontinuitet i hvordan de blir behandlet av staten, som aldri har hatt noen særlig forkjærlighet for dem, og som har vært villige til å ta livet deres med lett hånd. Ja. Men de ender da på feil side av et universitetskonstruert narrativ, der overgriperne er de sanne offrene. Altså at disse muslimske, eller pakistanske drosjeførene, på grunn av at de var muslimer, så var de på en eller annen måte verneverdige og hevet over kritikk. Ikke i teorien, men i alle fall i praksis, for ingen av politianmeldelsene gikk noen sted. Du har sånn ... Det var en kveld at jeg ble liggende våken nesten hele natta. Det var en politianmeldelse som jeg fikk tilsendt, der en far forsøker å bryte seg inn i et hus der hans datter blir seksuelt misbrukt. Ja, fy faen, den er historisk. Ja, og hvor da politiet kommer og arresterer faren, og bruker da loven så langt som de overhovedet kan, for de liker han ikke. Han er ikke den type menneske som politifolkene liker, og derfor så tar de på seg jernhandsken, og bruker loven så hardt de bare kan mot han, mens datteren blir ikke reddet en gang. Det er så forferdelig, ikke sant? Ja. Og dette er en del av historien om Rodram. Både det med et hvitt privilegium, jeg vet ikke om det var implicit i det du sa nå, men den tilleggstingen, den frykten for rasismanklager, er kanskje også veldig så tung, og den skaper den berøringsangsten at ingen har lyst til å kunne tråkke feil der, for de får så ekstremt store... følge problemet da, innenfor karrieren din, også hvis du er politimann, så vil du fort kunne bli degradert. Hvis du er politiker, så er du ferdig hvis du virkelig har tråkket på en muslimsk minoritet, for det var vel sånn 5% var muslimer i Rotterdam, var det ikke noe annet? 80% i Pakistan. Det tenkte jeg på, ville dette kunne skjedd for eksempel på 70-80-tallet, I det hele tatt, var det den samme frykten for å gjøre religionskritikk for å kritisere minoriteter, og så snakke om det da enn det er for eksempel nå? Ville denne grooming-skandalen kunne skjedd på 78-tallet hvis man hadde visst om det? Ja, det kunne definitivt ha skjedd, og det skjedde jo i den katolske kirken på den tiden. Men snakken er at enhver tid har jo sine verdige offre og sine uverdige offre, og hvis du er så uheldig at du tilhører de uverdige offrene, Hvis du er den uheldige jøden på 40-tallet, eller den uheldige innvandreren på 50-tallet, eller den uheldige katolske fattige familien på 80-tallet, eller hvit britisk arbeiderklasse rundt årtusenskiftet, så er det ingen som kommer til å hjelpe deg. Og det er jo det som Trevor Phillips, som jo selv er mørk i huden, han sier ofte det, at jeg kan jo si dette, men det kan ikke du, de kommer til å korsfeste deg. Nå er det sånn at jeg ikke har noe ønske om å være like fritålende som Trevor, men Trevor er nå eskludert fra sitt eget parti, På grunn av at han påpekte at overgrepsmennene i Rotherham var muslimer, og at det har noe å gjøre med deres bilde av samfunnet, som manifestert i den største verdimålingen som har blitt gjort i britiske historier, som han presiderte over. Han har fantastisk arbeidskapasitet, denne mannen. Men da han fortalte hva funnene var i The Times, så ble han eskludert fra sitt eget parti. Og du ender opp i den bizarre situasjonen at han blir anklaget for rasisme av sine egne, på grunn av at han som da svart av afro-karabæsk opphav, er rasistisk på grunn av at han påpeker den religiøse tilhørigheten til overgrepsmennene, som jo åpenbart er enige om at de ikke har noe med ras å gjøre. Men dette er et vanskelig landskap å navigere nå for tiden. Jeg tror at det er grunnen til at de fleste bare løper i andre retningen. For rasismeanklager har veldig lav bevisbyrde og høy ignorerendes kraft, og la oss ikke lure oss selv, det er jo nettopp derfor det brukes, på grunn av at for meg å kalle deg rasist har ingen pris for meg i det hele satt. Og det er noe vi må gjøre noe med, det må være en bevisbyrde, Men når jeg da har utvidet rasismebegrepet til å inkludere alt som jeg misliker, alt har blitt rasistisk, vann er rasistisk, så blir det jo veldig vanskelig at du kan slippe unna med denne anklagen nesten i hvert tilfelle. Det burde vært en høyere kostnad da, å slenge ut sånne ting for å skade meningsmotsstandere eller enkelpersoner? Jeg tror at ting har en kostnad i sosiale medier, så har ting en kostnad. Nå er det mye med en stakkars lan i MDG som opplever mye rasistiskhet som er helt uakseptabelt. Det er også inntrykk av at folk sier at det er helt uakseptabelt. Jeg skulle ønske at det var også når folk som ikke er rasiste ble anklaget for rasisme, at man hadde den samme vilje til å låse armene sammen og si dette her går ikke, det vil vi ikke være med på mer. Bare til den saken der, er vi - Ser vi vår virkelighet her? Er det noe for det? Det har vi diskutert flere ganger også. Hvis du er en offentlig person, skal du da måtte regne med alt? At ikke det er nødvendigvis OK, men må man regne og motta av all form for hets og drit ved å være i den offentlige samtalen? Spesielt noen som internett, er det blitt det det er blitt? - Kortet svar er ja, egentlig. Så knapt. Rødnesegnene har alltid fantes der, det var bare det at det var lettere å unngå før. Det at man har sagt et stykt om folk og mistenkeliggjort folk og forsøkt å skikanere folk, Det er jo ikke noe nytt. Det er en del av vår historie. Det er også med alle ting at når du blir kalt, så tar du på deg klær, og når du skal ut i offentligheten, så bør du også ta på deg et lag med isolasjon, slik at du ikke tar alt som er forbannet personlig. Min erfaring er at jo drøyere jeg er, jo drøyere er tilsvaret, og jo mer vanilje jeg er, jo mer vanilje er tilsvaret. Så Så det er nok også et aspekt om at hvis du ønsker å være hard i klypa og filosofere med hammeren som Nietzsche gjorde, så kommer du nok til å få deg noen ordentlige smekker også. Og det er nok liksom, jeg tror denne Anne-Marie-lanen nok ikke er er helt innforstått med den, at hvis hun ønsker å være så kontrær som det hun er, så vil du sannsynligvis møte mye motbø, og det gjør hun nok. Men er det mediene som kaller det en storm av hets, eller er det politikere selv som gjør det her til et politisk håndverk, alt på å si, som ... Er det et spill mellom politikere og medier her? For det er jo flere som kommentatorer på Facebook, jeg vet ikke hvor mye vi skal verdilegge det, men som hadde gått gjennom en haug av disse 25 000 kommentarer, og det er jo åpenbart ikke 25 000 som kommer med rasistisk hets. Det er jo sannsynligvis en veldig mye lavere prosentanlegg, og kanskje en veldig mye høyere prosentanlegg med folk som er bare forbanna på sakens kjerne. Ja, men da vi har til eksempel Ann-Marie Land, selv om ikke hun er her, jeg skal ikke si noe til stygdommet henne, men hun legger da ut et innlegg anti-Israel, pro-Palestina, på et eller annet tidspunkt når Palestina og Israel har bestemt seg for å skytte på hverandre igjen. Og så får hun vanvittige mengder med motbørn. Mediene sier at det er hets. Jeg tok meg bry med å gå gjennom. Det var veldig mye motbør. Det var også åpenbart at folk var emosjonelle omkring dette. Det var skarpt formulerte meninger. Og ofte til sånne ting som at selv du må forstå, eller hva du ikke forstår. Litt kjipe måter å presentere ting på. Men veldig lite hva jeg ville kalle hets, der man tar ballen, nei, der tar mannen og ikke ballen. Men jeg kan jo også si som en person som har fått mye motbør, at når du står i det, så oppleves det alt sammen som hets. Det vil jo bare elskes. Ja. Ja, men det er det ikke. Av ti kommentarer er det en som er stygg, og det er den som setter seg i aller mest. Da blir de andre kommentarene litt av samme valør. Absolutt. Jeg har nok sluttet å lese kommentarfeltet. Jeg anser det også for å være mer enn Det er sosiale øvelser. Det er der du velger deg dine venner, du klikker like på de folkene som du skulle ønske at likte deg. Du uttrykker meninger mot mennesker, og meninger som du mistenker at du burde mislike ofte, uten å lese saken. Du har bare lest overskriften. Ja. Og så rotter du deg sammen med dine venner hvis noen utenforstående skulle komme seg inn i tråden, så ganger man seg sammen og tar rotta på dem i stormer av undertråder. Det er noe som jeg ikke gidder. Jeg leser det heller ikke. Det er jo tidsforbruk som uten sidestykke, som ganger seg der. På et eller annet tidspunkt må man, hvis man blir en populær figur på Facebook eller som en samfunn, så må man bare... Jeg tror man på et tidspunkt må bare kutte det. Men samtidig så kutter man også noe man har lagt opp til selv. Så kanskje for en samfunnskommentator så er det kanskje litt rart å ikke følge sitt eget kommentarfelt. Ja, men det er jo også et element at hvis du dykker ned i den virkeligheten og sier at jeg skal bli en influencer, det er det jeg skal bli. Så er det en sånn faustiansk handel der prisen ikke blir åpenbar før det er for sent? Har du noen gang tenkt over hvorfor så mange influensere tar selvmord? Er det en høy andel? Det synes jeg i alle fall for meg å være, la oss bare ta det et steg opp da, kjendisyrke, synes å være svært selvmordsutsatt. Og at sjansen til at du kommer til å leve til du blir gammel er lav, synes jeg. Selv om du ikke dreper deg, så kan det også hende at du dreper deg ved at du bare drikker deg, eller doper deg, eller sulter deg, eller hva faen det er liksom. Og dette er bare en sånn skrivbordsfilosofering, men det går tilbake til akkurat poenget mitt med skogen, og det er at jo mer du gjør dette, jo mindre er du i stand til å forholde deg til ekte mennesker av kjøtt og blom, med alle sine imperfeksjoner. Vi er gift begge to, så våre koner vet akkurat hva vi snakker om her. Og at du av og til er smart, av og til er du ikke. Og av og til får du det til, av og til får du det ikke til, og det gjør det jo mulig å bli glad i et menneske på den måten vi mennesker burde bli glad i andre mennesker på. Men hvis du tar steget opp som influencer, så er du jo ufeilbarlig. Og jeg tror at det på en eller annen måte gjør oss intenst ulykkelige. Frarøvet de små fellesskapene som gjør oss lykkelige, Det er noe som, nå sitter jeg og lytter til denne svære historien, Churchill-biografin til Andrew Roberts. Og det som slår meg er hvor utrolig forskjellen på Hitler og på Churchill er at Hitler er en influencer. Hitler er ikke glad i mennesker. Han trenger veldig mye tid borte fra mennesker. Og han liker å snakke til mennesker. Ikke at de skal snakke til han. Det blir vanskelig. Ikke sant? Churchill er hele tiden omgitt av mennesker og bruker vennskap som en av de viktigste måtene som han klarer å komme seg gjennom krigen, for han vet at han har svakhet der, han vet at han var mannen som satte i gang Gallipoli, hvordan skal jeg hindre å gjøre dette igjen? Det ligger jo i meg at jeg tar for store sjanser jeg kan tape krigen, og derfor så kultiverer han vennskap med noen folk som da du hadde en fantastisk beskrivelse av nordirsk ministeren som sitter og med fingeren i pulten og sier nei, nei, nei til Churchill, mens Churchill skriker til han, ikke sant? Men han respekterer han. Og det er den greia som vi mennesker, vi trenger å ha alle de, liksom i vår tid så får man inntrykk av at alle mennesker som ikke gjør oss lykkelige, er mennesker som på en eller annen måte må ut av regnskapet, ikke sant? Men det er jo ikke sånn. Det er jo alle disse her individene som kan gi deg motbør, og som kan raffinere deg, og som kan gjøre at du får slepet bort alle de feil og mangler som det vi har, og naturligvis er dette et stort lærer til å bleke, i alle fall i mitt tilfelle. Men det er det jeg finner i min bidrag til hvordan jeg kan være en offentlig person. Jeg er en familiemann på min hals. Jeg lever livet mitt i familien min. Med barna mine, kona mine, besteforeldre, svogere. Det er min hjemmebane. Alle disse menneskene bryr meg om. Og jeg kan lovbe deg at på familiemiddager og sånne ting så får jeg masse motbørg. Og folk er helt uenige. Og liksom... For en menneske jeg er glad i, så tar jeg dette på største alvor, åpenbart. Det gjør det lettere, i alle fall lettere enn å være, sånn som du hadde Halvor Forsli her på podden. Jeg er kjempeglad, Halvor. Et intellekt av første rang. Men Halvor har liksom bestemt seg for at han vil gjøre seg forstått på internett. At han går inn i tråd og legger frem sine argumenter på en god og rolig måte, og så blir han da kalt forferdelig ting, og så blir han jo såret, for han har jo forsøkt for fanken. Jeg forsøker jo å ha en samtale med dem, ikke sant? Og så blir han jo såret av vondbråten. Jeg gidder ikke. Og jeg tror ikke at du skal lete etter kjærlighet på internett. Nei. Hvis du skal gjøre det, er det ikke et godt råd hvis du skal ut og diskutere på internett, et første råd, ikke ta ting personlig. Det er lett sagt gjort, men det er et fint ideal. Det er et fint ideal. Problemet er at hvis du ikke tar ting personlig, så er det veldig lett at du heller ikke tar det personlig når du sjekanerer andre. Så hele greia er vanskelig, og du har vært med på reisen du også. Du var med på reisen da vi fikk internett, og vi trodde at dette kom til å bli et fantastisk sted der En Wolfgang V som bor i Nysilen og aldri har vært ut av landet kan komme i kontakt med Wolfgang, og så kan dere bare bli kjempegode venner, og alt blir helt strålende. Mens i virkeligheten endte det opp med at vi endte opp i siloer med folk som stort sett er mindre smart enn oss selv, men som i hvert fall er enige med oss. Og det gjør vi også godt. Jeg har jo ikke noen familiemidler hvor det kommer sånne tunge politiske diskusjoner. Et par ting jeg må ta på råd, bare kjapt innom det. Israel og Palestina, mine foreldre har aldri vært... Pappa er veldig god på historie og politikk, aldri snakket noe om denne konflikten. På skolen gjorde vi det nesten aldri. Så kom jeg ut i et videregående 20-årsliv, kommer inn i NRK. Plutselig forstår jeg at alle har et synspunkt eller et standpunkt i Israel og Palestina, og jeg vet veldig lite om historikken, konflikten og noe. Jeg blir så overrasket hvor... hvor allmenn den konflikten er der ute i det norske av alle diskusjoner om ting vi ikke har peiling på. Så er det som Israel og Palestina, virkelig alle føltes som om på en tid der alle visste hva det gikk i og hvem det var. Jeg ble så utrolig tatt på senga at akkurat som du har vært borte noen år, og så er det noen som har alle fått med seg noe som du ikke har fått med deg. Det var en veldig sprue opplevelse. Absolutt, og Israel er jo et av de store paradoxene i norsk politikk, for man skulle jo tro at Israel lå et eller annet sted i Telemark, så mye som vi snakker om det. Ja, det er helt vilt. Men så var det en kollega av meg som skrev en fantastisk doktoravhandling om fotballrivalisering, hvor han da hadde et utrolig utrolig morsom kapittel om en kamp på I-Blocks i Glasgow, der Rangers-fansen møter opp med israelske flagg, og hvor Celtic-fansen møter opp med palestinske flagg. Og ingen av disse fansene ville være i stand til å finne Midtøsten på kartet, sannsynligvis. Og så visste ikke at det var mange jøder blant de protestantiske fansene til Rangers, eller muslimer blant katolikkene til Rangers, nei, til Celtic. Men poenget han kom fram til er at dette er symboler. Altså at jeg veiver det på det israelske flagget for å vise deg at det finnes folk som meg som skyter sånne jævler som deg. Dette her, jeg svøper meg i, det er nesten som tatoveringer. At du tar tatoveringer, det er jo ikke en person som serverer deg kaffe i Oslo uten å ha tatoveringer på hele armen. De ønsker å få litt av den makten som du assosierer med. Hvem er det som har sånn tatovering? Det er Hells Angels, og det er folk som har sona i fengsel. Det er tøffingene. Jeg er også en tøffing. Derfor veier jeg med det palestinske flagget, fordi disse folk er villige til å gå lengre. Jeg er på lag med de folka. Jeg tror det er et element av det i den norske debatten også, at det er en surrugat-greie. For de som har vært i Israel, jeg må ærlig si at etter å ha vært der, i to uker og har reist hele landet rundt og fortelt Israels historie og sett hvordan de behandlet palestinerne og snakket med palestinerne og hele den smølet der, som erlig innrømmer at da jeg gikk på flyet, så tenkte jeg i mitt stille sinn, dere fortjener hverandre. Jeg vil tro i geografisk empatisk forstand, så ville det vært mye, men naturlig at vi brydde oss om Nord-Illand, Nilland og Gjera og alt som har vært der oppe i noen par ti år. Ja, men jeg tror også Oslo-prosessen tok og skapte et syn i Norge på at fred... ville medføre en viss type fred, en trostadsløsning, og at det eneste som manglet var israelsk vilje til å gjøre dette. Men sånn ser man det ikke i Israel og Palestina lenger. Trostadsløsningen er død, og vi er over et nytt lende nå, ganske enkelt. Kommer det ikke film om Oslo-prosessen? Kommer det nå? Hva heter den nå? Heter den Oslo, faktisk? Med selveste som han, Steven Spielberg som produsent. Steven Spielberg som produsent, og så har du Terje Larsen, det er en nordisk skuespiller som jeg er kjempeglad i, som spilte en av Molloy Artie i den store Sherlock Holmes-oppsetningen. Han som sier, I will burn you. Jeg er så glad i han. Så jeg skal definitivt se denne, om den heter The Oslo Channel, eller om den bare heter Oslo. Det heter bare Oslo. Og nå sier jeg Oslo. Men har Terje og Larsen greid å rote seg inn i prosjektet her også? Nei, det tror jeg ikke. Nei, den skal jeg sjekke bare... 29. mai, ja det er jo når du hører den podcasten her så er jo den filmen ute ja, ikke sant så vi har ikke noe mer å si om den akkurat da men det var sånn, det var det middagsselskapet det var egentlig det jeg skulle si at den Israel-Palestina diskusjonen på sånne middagsselskaper jeg har hørt det er liksom sånne gjentagende greier som ørelegger familiemiddager fullstendig altså den biten her har jeg sluppet da Da kommer jeg på en som du sikkert kjenner fra Facebook, og som du kanskje også kjenner godt, og det er Simen Sandlin. Det er så morsomt. Han skriver veldig mye på Facebook. Han har også vært her i podcasten, en veldig fin episode. Han har en tante, som er tante Kari, som responderer på alt han skriver på Facebook. Så han må jo ta den ... Israel og Palestina praten om alt, og så svarer han også Kari da, som Tante Kari i kommentarfeltet av det. Det er morsomt å se det der, liksom hvordan to familie med en greie liksom å stjele opp. Det er jo litt spesielt, men jeg måtte bare nevne det. Ja, men det er jo fint også å være i en familie der man faktisk snakker om ting. At praten går og folk er engasjerte og har meninger og Ellers så vil du være ganske kjedelig med familieselskapet, tenker jeg. Jeg hadde en litt lekker overgang her fra, vi må kanskje begynne å runde av Rotherham-kapittlet, men at apropos Facebook og arkitekturopprøret, så er det jo noen som du også nevner i boka, som har fotografert Rotherham på, eller funnet gamle fotografier fra 50-tallet og tidligere, og sammenlignet det med Rotherham nå. Jeg vet ikke hva formålet med det prosjektet var, om det var... å vise fram noen sånne forfall av Rotherham, eller hva det var? Nei, det er en merkelig nettside, Rotherham Then and Today, som var to amatørfotografer som fra 1946 og fremover fotograferer byen sin, fotograferer husene i byen. Og det som skjer med Rotherham i løpet av disse årene. Rotherham kommer ut av 2. verdenskrig som en ganske vakker by med veldig mye edvardiansk, viktoriansk, georgiansk arkitektur. Det gamle markedet var bygget i en utenlandske middelalderstil. Flott, ikke sant? Nydelig steinarbeid. Alt dette her ble bare banket ned i løpet av 60- og 70-tallet og erstattet av moderne, kjeselige arkitektur. Mye ble ikke erstattet, så det er masse tomme rom rundt i denne byen. Som gjør som får Roderam til å se ut som om den ble flatbomba under 2. verdenskrig, uten at det falt noen bomber der, men ikke noe særlig. Alt dette skjedde i etterkant. Og det som ble bygget etterpå viser jo hva arkitekten synes om Roderam. Dette er ikke et sted hvor noen arkitekt har brukt så veldig mye arbeid på å tegne noen ting som helst. Lite kjærlighet. Lite kjærlighet, og Når man rev ned alle fabrikkhallene, og mange av disse fabrikkhallene var vakre, for Rødebrand var en gammel industriell by, så dette var bygd i murstein på et tidspunkt Den britiske industrialisten hadde pretensjoner, eller hadde ambisjoner om å være det neste adelsmann. Så de bygde vakkert. De hentet inn de beste arkitektene i Storbritannia til å designe sine kjempestore fabrikker. Det ble bygget med de beste råvarer. Man bygde mønsterboliger for arbeiderne. Man sørget for at denne byen hadde bibliotek lenge før Oslo-Vann, Kloak. Alt dette ble bygget av industrialistene, for de ønsket å bygge ... fremtiden på en sett og vis. Mens etter 2. verdenskrig var det ikke noen fremtid lenger for Rotherham. Nå ligger Rotherham tilbake med bruket rygg som en etterlatenskap av en tidsalder som ikke kommer tilbake. Ingen vet helt hva vi skal med Rotherham. Nå er det en by med 100 000 innbyggere og ikke noe egentlig næringsliv. Hvordan var det å gå rundt i gata og være der de dagene du var der? Det som slo meg var jo det at det er ikke noe særlig gateliv i Rotherham. Ikke sånn som jeg er vant til i engelske småbyer der gamle mennesker er ute og handler, og noen sitter og mater duene og all det grann der. Veldig lite gateliv. Mye ungdomsgjenger som henger, som okkuperer de offentlige plassene. Om det er parker, eller nærstatuer, eller parkbenker, eller hva du vil ha, så er det liksom... ungdomsgjenger som henger sammen, og de er ganske monokrome, altså hvite ungdomsgjenger, mørkhudede ungdomsgjenger, mye Roma. Det har vært en stor Roma-immigrasjon fra Slovakia, tror jeg, til Rotherham, som kanskje ikke var det hyggeligste britene kunne finne på å gjøre. Rotherham har så mange problemer, og så sørger de for at de lar nesten alle sygøynerne som blir, eller romfolk, som blir... som migrerer til Storbritannia, bosetter seg i Rotherham, hvor det er skyhøy arbeidsledighet og masse sosiale problemer. Det høres ut som en gnistning i hvert fall. Ja, når du leser Rotherham Inquirer, så er det denne lille lokalavisen har jo mer graverende kriminalitet å fortelle om enn det dagbladet her. Ja. Og så var det jo da, det var en lang omvei, for det vi snakket om og gikk på en lang digresjon her, var jo det her at du skulle inn i den ruinen. Og jeg tror du aldri kom, vi kom oss aldri inn i ruinen da du nevnte det stedet, gjorde vi det? Nei, vi gjorde ikke det. Så som Guest and Crimes, det var dette selskapet som oppfant vannkraner. Du vet, den vannkranen du kanskje har på huset ditt i messing på utsiden, det er en Guest and Crimes-kran som støpte i messing. og de bygde opp et svært messingstøperi som spesialiserte seg i brandhydranter. De fleste brandhydrantene i Amerika, de røde hydrantene i New York, alt sammen er støpt i Rotherham. Selskapet går under på 80-tallet, og fabrikallene blir lagt tomme. De er gigantiske, ligger i tre rader som en trefork. Jeg hadde sett på sånn urban exploration på internett, så jeg hadde funnet ut hvor veien inn i den ruinen var. Var det komplisert? Det var ikke veldig komplisert egentlig, det var bare å finne en nisje hvor det var helt gjengrodd, og så bare gå gjennom vegetasjonen, og da kom jeg til en dør som stod åpen, og så var det fritt fram for resten. Resten av huset hadde treplatte foran alle dører i. Og dette er jo en av de store fabrikkhallene som Rotherham hadde usinvisa i gamle dager. Dette er en av de siste som står igjen, står ved siden av Rotherham Stadium til fotballklubben. Og det som jeg synes har vært interessant er at Briten har fått en en forkjærlighet for industriell design nå. Jeg tror at det er på grunn av at de pusser opp gamle fabriklokaler, så folk vil liksom ha lysarmaturer som på en eller annen måte er industrielle og den type ting. Så denne fabrikken har blitt plukket nesten helt ren. Alle alle lamper, allting som kan skruseløs, har allerede blitt bøffet. Til og med gulvet hadde blitt vippet opp. Sannsynligvis i hardtre fra tropene, vil jeg tro. Så det hadde blitt vippet opp, og nå hadde det stjert gulvet i kontorfløyen. Jeg tror jeg også traff en fyr som hadde vokst opp i Rotherham, som hadde flyttet tilbake og som jeg gikk rundt med en del, som fortalte om hvordan det var å vokse opp i ruinene av den industrielle revolusjonen. Fortalte om hvordan de hadde spilt fotball der, inne i disse fabrikkallene da de var små, og spilte rollespill der, og hadde øvingslokaler for sine forferdelige rockband. Og han mente jo at Alle disse husene som jeg var lei meg for at hadde blitt drevet, han sier at jeg vokste opp i disse husene, de var dårlig bygd, trykkfulle og luktet mugg. De fleste av dem var bare å rive, det var ikke noe å redde. Og så mente han jo også at det som skjedde etter 2. verdenskrig, med Storbritannias kollaps, det ga Storbritannia... nye farger på paletten i den forstanden at det fikk en dose tragedie i det britiske. Det britiske selvbildet som kom ut av 2. verdenskrig var et Storbritannia som likte å se på seg selv som kirkespir i rurale landskaper, tea time og kronprinsens barter. Mens plutselig så ble da blodfattige grå ansikter under en hard himmel og sotete bygninger fra Nord-Ingland ble plutselig en del av den britiske fortellingen, og det var gjennom rockende roll. Og han mente jo at Storbritannia erobrer verden på nytt igjen med musikk fra 60-tallet, og at denne musikken er en konsekvens av det forfallet The Animals, We Gotta Get Out of This Place, ikke sant? Som gjør det mulig for Storbritannia å få en verdensvinnende kultur igjen, som han så på som udelt positivt. Var det noen spesielle band som kom fra Rotherham da, Han snakket hele tiden om Pink Floyd. Så jeg tenkte at jeg trodde jo at Pink Floyd kom fra Cambridge. Og det gjør de. Så det er faktisk ingen rockerband som kommer fra Rotherham, bortsett fra da, hvis vi skal være veldig brale, ta med en av En av Norges største hits til alle tider. Går vi tilbake til 10 skuddetid. Jive Bunny and the Master Mixers, Come on Everybody. Husker du den? Ja, jeg tror det. Det var en sånn potpuri av 50-tallets rock. Den husker jeg selvfølgelig. Den kom fra Rotherham. Akkurat den kom jeg av. Det var ikke sånn at det var ett medlem som var fra Rotherham og resten var fra den stedene. Jeg tror at bandene kom fra et Rotherham-band, men det var et one-hit wonder. Akkurat, ja. Så det var ikke noe Pink Floyd eller ACDC eller hva du ville ha. Men kort oppsummert av Rotherham, er det et veldig typisk eksempel på konsekvenser av avindustrialiseringen etter 2. verdenskrig i England? Rotherham og Du finner flere sånne tilfeller av rødram rundt omkring i Norengland som har lyd samme skjebne? Veldig mye av Yorkshire ble voldtatt av den industrielle revolusjonen. Man gravde opp og forgiftet jorda. De kaller det brunmark i Storbritannia, men det er områder som har blitt forurenset av 150 år med industriell kraft. avfall som har blitt dumpet der, som gjør at du ikke kan spise det som vokser på Brown Land Fills. Hvor man rigget hele økonomien og hele den sosiale strukturen for tungindustri, og så forsvinner tungindustrien. Og sett fra toppen, så var dette logisk og nødvendig. Det er mange i Norge som elsker Thatcher, og som vil gi henne hede for at hun forstod at dette kan ikke fortsette. Men for de som måtte leve med konsekvensen av det på bunnen av samfunnet, så var dette fullstendig ødeleggende. Man må nesten ha vært som å være en romer som opplevde Romas siste kollaps, når byene overlates. Jeg tenker, når jeg ser Rotherham, så slår det meg hvor mye Den industrielle revolusjonen forandret hvem vi er. Da britene først begynte å bygge fabrikker, så malte de dem. De var veldig glad i å male ting. Fabrikkene på 1700-tallet og 1800-tallet males alltid i landlige omgivelser. Mye trær. Det er en del av skapeverket. Fabrikken ved elvene, ikke sant? Men det var ikke slik. Fabrikken og industrialiseringen komplementerte ikke den gamle verden. Den fortærte den gamle verden. Den gamle verden kunne ikke være lenge sammen med industrialiseringen. Dette er noe som går igjen. I boka nevner jeg William Blake og hans direkt Jerusalem, som britene gjorde til det store tabloet i åpningssemonien for OL i London. Og da blir William Blake gjort til en stor tilhenger av industri, men han snakker jo om de satanic mills, altså disse djevelske fabrikkene, som suger gleden ut av verden. av livet som gjør alt svart og mørkt. Samtidig sitter J.R.R. Tolkien og skriver "Ringenes Herre", og i siste av de mange avslutningene på den boka, så tar Saruman hevn på de brysomme hobbitene ved å industrialisere hobbitsyssel. Det er den verste hevnen han kan ta på dem, og det forferdelige livet de lever der. Så du vil jo kanskje tenke at, ja, men da stenger fabrikkene, så slipper dere og barnet deres å dø i kullgruver, og far får dø av svart lunge i en alder av 40 år. I 1879 er gjennomsnittlig levealder, nei, 1890 er gjennomsnittlig levealder i Storbritannia 40 år. Det er snakk om hvordan de har behandlet sin arbeiderklasse, og så går hele greia under. Og så finner man egentlig ikke noe bruk for et sted som Rotherham, som ender opp i... overrepresentasjon og arbeidsledighet og alle de sosiale følgene som følger med dette. Man får da den umoralske engelske arbeideklassen, for noen som røyker under svangerskap og går i begravelse i velur, som snakker forferdelig stygt og banner, og som mennesker fra gode middelklasse, hvordan du og jeg, ikke egentlig liker å associere oss med. Så når da deres barn blir utsatt for voldtekt og utbytting, seksuell utnytting i industriell skal, måske husk at dette er 1400 barn, dette rammer, så er det ingen som vil lytte. En liten stund forsøker, dette er en Labour-by, det er sosialdemokraterne, deres parlamentsmedlem forsøker å nøste i dette, men bøyer av da hun blir utsatt. anklaget for rasisme av en av de mange statsfinansierte antirasistorganisasjonene de har i Storbritannia, for de vil jo være progressive, men disse organisasjonene gjorde det sånn at de satt sitt beste for å legge lokk på dette. Og bare som en sånn liten, du tenker Andrew Norfolk, denne journalisten som vi snakket om fra The Times- Han må da i alle fall være hevet over kritikk. Og ja da, han får den britiske skupprisen for sitt arbeid, men så går det et par år, og 2019 blir det skrevet av en 80-side lang pamflett av to professorer i journalistikk fra anerkjente universiteter, der hele rapporten deres går ut på at de vil stempe Andrew Norfolk som rasist. Altså, de vil ikke stille spørsmålstegn med hva han avdekket, men de mener at han avdekket det på grunn av sin latente islamofobi. Rasistiske motiv. Ja, og gang på gang anklages han for rasisme i dette skriftet. Vel å merke, bare i sitat, forfatterne vil ikke selv anklage han for, det vil jo være i nyreden, så de har lett over intern for å finne andre som kaller henne rasist. Så han blir jo kalt rasist noen sånn 30-40 ganger i løpet av denne rapporten, som jo viser om Hvor vanskelig det er da. For du ville jo trodd at her var i alle fall et menneske som vi ville hedre. En journalist som har avdekket seksuelt misbruk av barn. Han må vi da kunne være enige om at har gjort et godt stykke arbeid. Nei. Ikke sant? Og det er jo noe av problemet i den moderne liv. Fy faen, det der høres jo helt sprøtt ut. Hva ble enda på visene der da? Hva? Hva status har han nå da? Han har lagt hele saken bak seg, forsøkte å finne intervjuer med han, han bare sa at jeg jobber ikke med det lenger, det kan jeg ikke forholde meg til, jeg jobber med nye ting. Når denne rapporten kom ut, så tok Times det uhørte skritt og fordømte rapporten på første siden sin. Så det var i alle fall bra at avisen sto opp foran. Jeg tror nok at det er mange andre som opplever at i det øyeblikket da dette her rasismeanklagen hentes ned fra veggen og brukes til å skyte noen, at folk opplever å miste venner og at folk trekker seg unna på grunn av at det er en dyp ignorerende kraft å bli stemplet som rasist. Og det er noe som også Trevor Phillips sa at bra mennesker, vi går veldig langt for å unngå å bli anklaget for rasisme. Og derfor så styrer du unna en del temaer, og det var det som skjedde i Rotherham, at det var ingen som orket å røre i det. Så alle visste, ingen rørte ved det. Det er jo sånn bare, hva er det verste å bli anklaget for nå? Det er pedofili, og så er vel rasisme på en nesten del førsteplass der, eller en andre plass. Og forskningsjoks, det er de tre tingene. Og forskningsjoks, ja. Og i næringslivet også er det jo det her med... Frykten for å ha en rasistisk arbeidsplass, hvor det ikke er mangfolde stemmer overens med samfunnsforventninger, eller med de nye normene, det er jo også noe... Næringslivet er jo litt livredde for å få noe omdømme rundt de tingene der. Ja, det er denne tanken om at samfunnet på en eller annen måte skal reflekteres i enhver arbeidsplass, og at det manifesterer seg i hudfarge, det er et nytt trekk. Vi lever i en veldig rasistisk tidsalder. Jeg vokste opp på samme måte som deg, med mye evangelisering om Martin Luther King Jr. og hans tanker om at vi ønsker å leve i en verden der et menneske blir vurdert utenfor deres karakterstyrke, ikke utenfor deres hudfarge. som jeg alltid har vært veldig glad i, men der er vi ikke nå. Nå er det sånn at du må ha nok mennesker med riktig hudfarge for at dette skal bli riktig. Slik er det. Ja, det er slik det er. Jeg er klandring i det. Vi har masse kompiser som snakker med deg, og de sier at du må ikke finne på å prøve å leke helt i systemet der, for da er du ute på gata, føler du, andre ordet. Ja, men du ser jo også i Google og andre steder der folk har forsøkt å stå på vitenskap og sånne ting. Det er nesten rørende arbeidstid. Men jeg har jo fakta. Hva sier de mens de bærer sine eiendeler i en pappeske ut av Google Headquarters? Jeg tror vi skal runde av Rotherham-kapittlet. Så kommer vi tilbake til britiske forhold i London-kapittlet etterpå. Så skal vi ta en liten strekk og en liten pustepause, kanskje? Ja, det kan vi godt gjøre.