‹ Tilbake till podcasts ‹ Helsetipspodden

1/25/2025

89. Hvordan traumer påvirker nervesystemet vårt. Dype spor, bryte fastlåste mønstre, regulering og trygghet. Gjest: Pernille Wabakken

Podkasten Helsetipspodden, episode 89, handler om hvordan traumer påvirker nervesystemet. Annette Løno intervjuer Pernille Wabakken, traumebehandler, om somatic experiencing – en metode for å regulere nervesystemet og bryte fastlåste mønstre. De diskuterer traumereaksjoner, kroppslige symptomer og teknikker for å skape trygghet og helbredelse.

00:31

I denne episoden diskuterer vi traumer og deres innvirkning på nervesystemet med Pernille Vabakken, en sertifisert somatic experiencing practitioner.

06:01

Temaet for episoden er traumer, hvordan de påvirker kroppen og nervesystemet, og hvordan man kan bearbeide dem for å oppnå trygghet og velvære.

22:24

Behandling av traumer krever at nervesystemet føler seg trygt for å helbrede og unngå repetitive mønstre.

28:36

Nei, ikke alltid med fordel, men nervesystemet trenger omsorg og trygghet, og det finnes mange teknikker for hjelp.

42:17

Å bruke kroppen og visuelle bilder kan effektivt roe ned tankestress og hjelpe oss med å bearbeide minner og traumer.

Transkript

Nämnd i episoden

Recharge Health

Sponsor av episoden, selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam.

Flexbeam

Rødlysterapi-apparat, nevnt som et produkt fra Recharge Health.

Helsetipspodden

Tittelen på podkasten.

Annette Løno

Vert for Helsetipspodden.

Pernille Wabakken

Gjest i podkasten, traumebehandler, massasjeterapeut, yogainstruktør og pusteveileder.

Somatic Experiencing

Neurologisk og kroppsorientert behandlingsmetode for traumer.

Stavanger

Sted der Pernille Wabakken er medgrunnlegger av kreftklinikk.

Kristian Fagerland

Pernilles samboer, tidligere gjest i Helsetipspodden.

Peter Levine

Utvikler av Somatic Experiencing.

Carl Jung

Nevnt i sammenheng med filosofi om kropp, sinn og sjel.

HeartMath Institute

Nevnt i sammenheng med hjertemeditasjon og teknikker for å regulere nervesystemet.

Deltagare

Vert

Annette Løno

Gjest

Pernille Wabakken

Sponsorer

Recharge Health

Lignende

Laddar

Episodens annonsør er Recharge Health, som selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Flexbeam er en bærbar og brukervennlig infrarød terapienhet som kan brukes blant annet ved muskelsmerter, søvnplager, idrettsskader, lite energi og magetarmplager. Du får rabatt med koden HELSTIPSPODDEN.

Hei og velkommen til helstipspodden. Mitt navn er Nettu Løno, og dette er podkasten for deg som er nysgjerrig på kropp og helse, og ønsker å lære om hva du selv kan gjøre for å leve et friskere og mer balansert liv. Jeg er nysgjerrig på alt som har med helse å gjøre, og en ting som er sikkert er at i mitt evige arbeid med å prøve å få en større forståelse, så er det at vi er sammensatte og komplekse.

Jo stadig mer jeg lærer, så forstår jeg tydeligere viktigheten av å ha et godt fungerende nervesystem. Som la kroppen kommunisere med hjernen, la oss prestere, restituere, respondere, og så videre. Ja, uten det autonome nervesystemet hadde vi faktisk ikke overlevd som menneskeart. Og nervesystemet har vi snakket om i mange episoder allerede.

Det er en ting som kan påverke nervesystemet vårt i veldig tydelig grad, nemlig traumer, som er tema for denne episoden. Dette er et tema som vi vender tilbake til fordi det er så viktig. Små og store traumer kan sette spor, eller nei, skal sette spor, som preger oss resten av livet. For når vi opplever situasjoner som er utrygge og farlige for oss, vil det sette seg som viktige avtrykk i nervesystemet vårt for å beskytte oss mot den faren videre i livet.

Men det kan også skje at nervesystemet kan gi oss responser og reaksjoner i ytterkant, selv om vi nødvendigvis ikke er i en reell fare lenger. Traumer kan prege både kroppen og syken, og forståelsen av hvordan de setter seg og kan bearbeides, åpner opp for store muligheter til helbredelse og hjelper nervesystemet til å respondere mer hensiktsmessig for oss.

I denne episoden har jeg med meg Pernille Vabakken, hun har bakgrunn i bedriftsledelse og er økonom i bånd, og har alltid likt å jobbe med utvikling. Pernille innså på et tidspunkt at hennes personlige reise har vært preget av traumer, som etter hvert ble fysiske, og dette kickstartet hennes ønske om å jobbe med nervesystemet, kropp, sinn og sjel.

For fire år siden har Pau endelig gitt drømmen sin og tok en traumbehandlingsutdannelse og er sertifisert som somatic experiencing practitioner, som er en neurologisk og kroppsorientert metode der det jobbes med å regulere og gjenopprette balanse i det autonome nervesystemet.

Metoden kan brukes ved traumatiske erfaringer som ulykker, overgrep, tap og krenkelser, samt ved tilstander som migrene, kronisk tretthetssyndrom, søvnproblemer, kroniske smerter og andre tilstander som stammer fra et stresset og overbelastet nervesystem. Pernille er en av tre grunnleggere av kreftklinikken i Stavanger og er sambo med Kristian Fagerland, som også har vært gjest i helstipspodden, og sammen har de fem barn og en hund.

Vi skal snakke om hvordan traumer kan lages i kroppen, og hvordan metoder som somatic experiencing, kroppsbehandling og neuroplastisitet kan bridre til å bryte fastlåste mønstre og redusere stress. Dette gleder jeg meg til å lære mer om. Velkommen, Pernille!

Tusen takk. Takk for å bli invitert. Å, det er så kjekt å ha deg som gjest. Endelig, tenker jeg. Vi bor jo i samme by, men det tok litt tid likevel. Veldig kjekt å få lov til å være her. Ja, og så tenker jeg litt det der med at du hadde staket ut en annen vei i livet. Ja, ja.

Jeg tror jeg levde ganske lenge i en overlevelsesmodus. Litt klassisk støkk i denne frystilstanden som man kan fort havne i hvis man har en litt belastende bakgrunn.

Og så har jeg vel egentlig kjent på det at uansett hvor jeg har vært, så har jeg vært overgjennomsnittlig interessert i mennesker helt fra jeg har vært liten. Og har egentlig hatt lyst til å jobbe med mennesker, og har liksom ikke helt turt å hoppe før nå. Så jeg har snudd hele karrieren min, det har jeg, og det har jeg ikke angret på ett sekund. For jeg føler jeg har verdens beste jobb i det jeg jobber med.

Selv om det er mye tøffe historier der ute, så er jeg utrolig takknemlig for å få lov til å ta en del i livet til mennesker, og få høre dems reise, og være med på den endringen veldig mange tar. Å gå fremover, rett og slett, og endre mønstre, og komme til et tryggere sted i livet, hvor de føler seg mer trygge i sin egen kropp. Det er veldig givende. Det forstår jeg godt.

Og det er litt så du sier det der at det kan være krevende å få lov å være en del av historien, men det er meningsfullt og givende å kunne få verden å hjelpe til at andre får det bedre. Ja, det gjør livet meningsfullt. Veldig, veldig. Og så føler jeg jo ofte at man lærer noe nytt av hver person som kommer inn. Alle har hver sin reise, alle har hver sin...

på det. Så det er en veldig... Du blir aldri lei av en sånn jobb. Nei, det kan jeg tro. Så det er veldig fint. Ja, så temaet er traumer. Og for de som ikke har lyttet til de to andre personene jeg har hatt om traumer, så tror jeg det er fint å forklare litt hva vi er inne med med traumer. Ja, det er jo forskjellige...

versjoner av det, men når alt punner ned til alt så er det jo egentlig traumer etterpå for et sår. Det kan være fysiske sår, men det kan også være psykologiske sår av noe som har skjedd deg en gang eller over gjentagende tid. Det har egentlig ikke så mye å si hva som har skjedd deg, men hvordan du har reagert på det, eller hvordan mulighet du har hatt for å bearbeide eller integrere det som har skjedd deg da.

Det er klart at det er noe å si at hvis du har hatt en høy belastning som barn, så vil de senere belastningene du vil få være preget av akkurat det. At der du har hatt en litt høyere belastning, så vil det kanskje være behov for litt mer trening for å få trygget.

systemet senere. Nå jobber jeg mye med nervesystemet, sånn som det du gjør, og vi bruker det som en inngangsportal, eller kroppen, i det sensapparatet. Så jeg pleier ofte å bruke et bilde på det, og det å få et trauma eller ha en belastning er på en måte som et blitz, eller en veldig sterk belysning inni nervesystemet, som gjør at ved å hjelpe kroppen ut av den

så vil man få et tryggere forhold til både kroppen sin og det miljøet rundt seg. Når man har disse belastningene i traunene, så kan man da gå gjerne inn i disse tilstandene som sikkert mange har hørt litt om nå, med fight, flight, freeze, angrep eller flukt. Så har man ofte noen nevner å få en, eller en funksjonell frys på mange måter også, ikke sant?

Disse tilstandene her er jo egentlig helt fantastiske tilstander som hjelper oss. Vi hadde ikke vært her uten det, men det er klart at de kan være i veien hvis de dukker opp i vår hverdag når man står og kanskje blir kjeftet på av en situasjon hvor man faktisk er berettiget av den kjeften, eller får en trigger av noe annet, så kan for noen

å gå fortere inn i disse funksjonene som egentlig er en overlevelserespons fra naturens side. Så da er det jo om å få trygget en godt nok til at man ikke så fort går inn i disse overlevelsesresponsene. Så trauma er, nå gikk jeg mye inn i den overlevelsesresponsen fra nervesystemet, men det kan liksom også være at man har kanskje vært utsatt for en bilulykke, eller man har

snublet på snowboard, for å si det sånn. Og det inntaket som har skjedd der i det fysiske kan ha vært såpass stort, eller gjort at kroppen har prøvd å mobilisere for å komme seg vekk. Så sitter det igjen en form for restaktivering i kroppen,

Det kan man da se ved bevegelser hos personer, at man ikke nødvendigvis kan få tiks, for det er ikke det samme, men at man kan få bevegelser i kroppen når man blir trygget i forskjellige situasjoner, som man ikke nødvendigvis klarer helt å styre. Så opplevelser man har hatt tidligere i livet, der nervesystemet har oppfattet at vi er utrygge og i fare,

kan lagre seg som noen blitt som minnespor, som da kan sette seg i kroppen, eller at vi kan respondere på tilsvarende senere i livet. Det stemmer. Og noen ganger kan dette være helt ukjent for oss selv. Det kan være en ren overlevelse fra kroppen, at vi ikke husker detaljene. Og det har vært helt riktig der og da.

Så kan det kanskje komme en senere situasjon, enten hvor kroppen får for mye i den stresskoppen, at man har lagt for mye belastning inn i livet, eller at kroppen ser at nå er vi et såpass trygt sted at nå kan jeg kanskje begynne å jobbe litt med det som faktisk har skjedd her. Da kan man få små glimt av dette, enten

eller at man merker at man blir trygget i situasjoner som man ikke helt i begynnelsen ser hvorfor. Det er veldig forskjellig hva det er, for nervesystemet er jo ekstremt komplekst, og det her kan jo du hende mer enn meg egentlig. Men det er jo så spennende, for nervesystemet er jo på en måte konduktøren vår.

føler jeg, i kroppen. For det brukes jo både til å sanse det som skjer inni kroppen, men også det som skjer rundt oss. Og det er jo det som gjør at vi tolker om noe er trygt, eller om noe er godt, eller om det er noe som er farlig, eller egentlig litt sånn uansett, så går dette gjennom det sanseapparatet vårt. Så det å få trygget det sanseapparatet i denne blitsen her, gjør jo at de alle andre funksjonene i kroppen også vil fungere mye mer optimalt.

Ja, et eksempel som jeg synes er litt godt, som er jo mer en ekstrem tilstand eller situasjon da, men jeg husker jeg hørte et intervju fra en av de som var med, var ute på baneheia og fortalte at hadde vært ute og gått, så hadde det smelt igjen en bildør, og så hadde denne personen bare kastet seg ned under en bil og gjemt seg.

Men det var kroppen som bare hadde gjort det. Og bevisstheten og intellektet skjønte jo at her er jeg ute og går helt trygg, og jeg er ikke på bane her, og det er ikke noen som står og skyter. Men umiddelbart med den skarpe lyden, så responderte nervesystemet med «Oi, den lyden har du hørt før, siste gang den skarpe lyden var, var du i livsfare». Så nå tar bare nervesystemet og kroppen

over å beskytte deg før du er hele tatt for koblet på en bevissthet eller tenker på det og det liksom jeg synes det var et så godt eksempel for at det er jo det her vi synes det vi gjør hele veien og egentlig sørger for at vi skal være trygge og visst oppfatte av en lukt eller lyd eller lys eller noe

Så bare respondere kroppen uten at vi egentlig har peiling på hva det er for noe nødvendigvis. Ja, det stemmer. Og fordelen med det er jo ikke bare at vi holder oss trygge, men det er jo at vi kan gjøre det motsatt også. Da kan vi bruke de samme elementene i trygge omgivelser for å hjelpe kroppen i å komme i en bedre tilstand, nok til at den føler seg trygg nok til at vi kan begynne å

på en måte sy dette her sammen, slik at kroppen ikke føler seg i konstant angrep, rett og slett. Så det å bruke faktisk det samme sansapparatet til noe godt, er en veldig fin måte å komme ut av mange av disse...

triggerne man kan finne. Det er jo en av de tingene jeg er veldig glad i å bruke i jobb, og det er noe som ofte blir kalt glimre, som er litt totalt motsatte. Og det kan trenes opp, fordi veldig mange som kommer inn til meg, og generelt som kanskje har hatt en høy belastning i løpet av livet, synes at det kan være vanskelig å finne noe som er godt for en, eller noe som er fint å se på, eller

Og da er det noe med det å finne disse tingene som kan gi en eller annen form for god opplevelse. Om det er en god lukt, ikke sant? Sånn som du nevnte at kanskje det er en blomst man synes lukter godt, og da går det an å bruke essensielle oljer for å få den fram, la oss si apelsin, ikke sant?

Og kanskje da kommer det til å med opp et bilde av en appelsin, slik at man kan knytte flere av disse sansene opp. Og kanskje vi kan finne det om det kommer en lyd, der kan man høre noen fine lyder når man lukter dette. Slik at man kan trene dette opp, slik at man da i disse situasjonene hvor kroppen på en måte litt tar over i en sånn traume hvor det har vært en høy, høy, høy belastning. Så delt til det du nevnte her da.

så kan vi jo trygge i situasjonen, men du kan også trene opp kroppen til å få mer fokus på de trygge omgivelsene man er i her og nå. Og det er jo litt det du nevnte der i forhold til trigger som kan være litt ukjente for en. Det synes jeg fascinerer meg fortsatt, for det er veldig mange som kan ha en opplevelse av at

Man egentlig ikke forstår hvorfor man er så stresset i enkelte situasjoner, eller hvorfor man reagerer sånn som man gjør, at det kanskje kommer veldig mye følelser i en situasjon, eller at man har et adferdsmønster man ikke helt klarer å nøste opp i. Min erfaring er at flere som kommer til meg har en opplevelse av at

Kanskje det ikke var så gærent på skolen, for eksempel. Så sitter vi kanskje og jobber litt rundt det og trygger personen. Og så viser det seg etter ganske kort tid at personen har jo egentlig blitt ganske grovt mobba. Men som en overlevelserespons har man egentlig glemt disse minnene eller lagt de litt vekk. Til den dagen man faktisk kan trygge kroppen og gi omsorg til seg selv. Og se at dette var jo litt tøffere enn det jeg trodde.

Og med å kunne gi den omsorgen, så klarer man også å komme ut av de triggerene som oppstår i for eksempel sosiale situasjoner. Som kan minne om å stå i en situasjon fra skolegården som man ikke hadde et implisitt minne av før. Så fint du sier det. For det er nesten litt som du sier, akkurat som å ha lagt i den der søppelkassa. Men den blir tømt, så den er der jo. Så den ligger jo gjerne og fuller seg opp og så responderer med...

Som en overlevelsesmekanisme er vi satt sammen slik at vi til og med i bevisstheten har glemt at vi har opplevd mobbing. Så sterkt kan dette være. Nå blir jeg litt nysgjerrig, for nå snakker du litt om hvordan du jobber med dette. Jeg skal jo alle innrømme at somatic experiencing har jeg...

hårdt om litt i de siste årene fordi at en del av de som går til behandling hos meg har vært borte i det med veldig god effekt så jeg har blitt veldig nysgjerrig på det så kan du ikke forklare hva er det? Jeg må jo innrømme at jeg synes det er et utrolig godt verktøy og metode fordi som med andre behandlinger er det jo først og fremst viktig å få en trygghet med pasienten sin

Og vi jobber veldig inngangsportal gjennom kroppen, eller nervesystemet, for å trygge hele individet. Så i stedet for hvor man i tradisjonell psykologi har jobbet veldig fra hodet og ned, så jobber man veldig ut fra kroppen. Så det betyr at i enkelte tilfeller så trenger vi en gang ikke historien til hva som har skjedd for å hjelpe kroppen.

ut av den responsen den sitter i, som er kanskje fra en tidligere tid. So somatic experiencing er en metode hvor man jobber både med kroppen og med hodet for å balansere disse delene, så man får mer harmoni mellom kropp, sinn og sjel.

Sånn at man kommer mer i balanse, også i nervesystemet, hvor nervesystemet trygges om igjen og om igjen. Og jeg synes det er et godt bilde på det at av og til når man har gått i terapi før på traumer, så har man kanskje opplevd mye eksponeringsterapi.

Det er litt som å si i enkelte tilfeller at nå kaster vi deg ut på det dype havet, så må du lære deg å svømme. Så sier vi bare svøm. Vi står her på kanten. Du ser jo oss hele veien, men du må være ute i det dype havet her, og så svømmer du. Men nå vet vi jo at vi kan faktisk stå på grunnen, og vi kan holde under magen og se at vi kan svømme før vi slipper den hånda og sier at ja, så bra. Nå skal du få lov å ta de takene her selv.

Så det synes jeg egentlig er en veldig fin måte å se det på, at man gjør jo det man skal som pasient egentlig selv, men som terapeut så er man med og trygger situasjonen og hjelper pasienten å finne den broen og komme ut av de mønsterne selv. Så er det jo mange teknikker inni somatic experiencing. For han Peter Levin som har samlet dette og laget denne utdanningen, han

Nå er ikke jeg en representant for sommeret experiencing, det må jeg jo bare si med en gang, men han er i hvert fall en utrolig dyktig mann som har en bakgrunn blant annet i biologi. Så han har jo sett hos dyrene at når de for eksempel får en bedøvelse, at da reiser de seg opp etterpå og rister på seg.

Og det vet jeg at du har snakket om før også, i forhold til det å aktivere vagus og riste på seg. Det er jo sånn typiske tegn som han har sett, og brukt det som et eksempel på at her er det noe som skjer i naturen som vi har glemt å gjøre. Så dette trekker vi inn i terapien, og får kroppen med på lag når vi jobber med psykiske og fysiske traumer.

Det er jo litt morsomt, for alle disse videoene jeg har sett med dette som et eksempel, er jo med bjørner som blir tatt og skal få halvstånd. Og faren min er også bjørneforsker, så jeg har sett så mye av disse videoene før jeg tok den utdannelsen. Så det var en link der fra før, tydeligvis.

Så det er en utdannelse som... Ja, tilbake til bjørn. Hva skjedde med bjørnen når de fikk det halsbåndet på? Ja, det som skjer er at når de skal bli bedøvet, så løper de jo unna. Så de blir jo bedøvd egentlig i en situasjon hvor de har litt panikk, for å være helt ærlig, sannsynligvis. Og når da de våkner opp, etter å ha fått på dette halsbåndet som skal peile dem, rett og slett hvor de er an,

Så det første de gjør er å riste på seg. Riste av seg det stresset som de har vært gjennom før de løper av gårde. Og det var da han Pitelevinen her så at her er det sant. La oss begynne med å se på hva det egentlig dyr gjør i stresset situasjoner for å regulere seg tilbake til et mer balansert nærmest system. Og dette er jo da...

Noe han har jobbet enda mer med er å se på hva som skjer rett før disse triggerene kommer. Hva skjer i kroppen? Har man noen små tendenser til å gjøre noen bevegelser? Har man kanskje noe som skjer internt i kroppen? I behandling er dette ting som man følger litt med på som terapeut for å hjelpe å pause, slik at nervsystemet rekker å

Hele seg underveis, eller trygge seg selv underveis, slik at man ikke går for fort frem. For det er også viktig at nervesystemet og alle dets deler får lov til å være med på den endringen, så ikke man bare durer å gåre i historien for eksempel, eller at man gjør for raske bevegelser, men at man faktisk av og til gjør bevegelsene litt sakte.

For at de skal få løses og ikke komme tilbake som repetative mønstre. Jeg synes det var et veldig fint bilde du ga der, Pernille, med svømmingen. For det er jo ikke mening at noen sier han har hatt en drukningsopplevelse som skal kastes ut på havet igjen og igjen og igjen bare for å lære at

Du overlever sikkert ut på havet uten å kunne svømme. At det gjør så mening det du sier med at da kan han begynne å få grunner i sammenkjenne på trygghet, lære å svømme.

at det er en form for eksponering. Jeg liker ikke så godt det ordet heller, jeg skal ikke helt innrømme det, men at man skal trygge i den tilstanden, i en sånn at nervesystemet får en erfaring at det å ha vann på kroppen også kan være trygt. Absolutt. Og så er det jo selvfølgelig mange veier til rom, og for noen så er det riktig å gjøre det den måten, men for de aller fleste så er det...

Er det mer riktig for kroppen å gjøre det som man får lov til å ha vært med til stede med hele seg i den prosessen, slik at det ikke kommer tilbake igjen ved en senere omledning, det man har vært i der. Der synes jeg det er så viktig å forstå at helberedelse skjer når kroppen er trygg.

Og det gjelder uansett hva terapiformer eller profesjoner en har, men vi må sørge for at vi føler oss trygge. Absolutt. Helt klart. Og det er jo det jeg synes er interessant å se, for ofte så har man jo

kanskje på et eller annet tidspunkt opplevd enten et traume, eller repetitive små traumer eller belastninger, som kanskje har gjort at man har splittet seg litt, altså at man har fått litt flere deler av seg selv som opptrer i trigger-situasjoner. Det er jo mange teorier rundt det her, og mange ord på det samme, men det som ofte skjer,

er at hvis man da har vært i sånn typisk nevner her, som mobbing som et eksempel, så kan man kanskje få en litt sånn indre stemme om at man aldri er god nok, eller at man ikke passer inn der, eller nå kommer de sikkert til å snakke om meg, eller forskjellige setninger som kan gå litt kanskje for noen litt skjult også, i enkelte situasjoner. Og det som er litt sånn absurd i dette, er jo ofte at det er jo egentlig en beskyttende rolle,

Det er en del av deg som oppstår som egentlig alle, alle, aller største ønsker er at du skal være trygg og ha det bra. Så da er det bedre at jeg selv sier til meg, enn at noen der ute kan si dette til meg.

Og disse delene her er jo for å få gi dem trygghet, og de er ofte ganske slitne av å være disse beskyttede rollene. Så ved å hjelpe dem til å se at nå er man i en mer trygg setting, og hjelpe dem til å bli sett, så kan også de tre litt mer til side og være heller mer med på den

reisen som man har i livet med å være en rådgiver da, i stedet for å være en som tar over i tryggesituasjoner. Og ofte også så får man mer tilgang til disse barnedelen våre som kanskje har vært litt sånn frosset fast i tid, for de kan være litt dekket over av og til av disse beskytterrollene.

Som passer på at du aldri noen gang kjenner på det vondene som var der i den situasjonen, eller i den perioden av livet ditt. Og så er det jo litt tilbake til det jeg sa, det er jo litt absurd for ofte, så er det jo akkurat det man kjenner på fra disse beskytterrollene, for de prøver å holde deg unna noe.

man kan være litt underbevisst redd da, rett og slett. Så man har en mekanisme da som for eksempel det med mobbing. Egle mekanisme som prøver å beskytte oss da for å ikke havne i samme situasjon igjen. Og derav kanskje en indre stemme så sier jeg at jeg ikke er god nok eller de vil sikkert ikke være med meg. De også kommer sikkert til å mobbe meg. Selv om ti år etterpå så er vi rundt helt andre folk som

Kanskje aldri ville vært stygge med en, men så sett er den der rollen som du kaller det for med oss videre, ja, mer kompleks altså. Ja, gjerne. Du trodde at nærmeste stemme bare var sånn, endelig er du i et bedre miljø, her er det trygt å være, gå ut og få deg nye venner. Og så er det ikke sånn dessverre.

Nei, ikke alltid med fordel, men det er jo at det faktisk kan gjøre veldig mye, og det kan få så mye god hjelp. Og ofte så er det nervesystemet trenger, er jo omsorg og trygghet, og føle at nå er vi her og nå. Og det er det heldigvis veldig mye teknikker til å få på plass. Av og til tar det litt lenge tid for noen, andre tar det ikke så lang tid, og det er veldig forskjellig.

Fortell litt hva teknikker da, hvis vi skal bruke det, hvis du har et sånn type vanlig eksempel som en del kommer til med deg, hvordan møter du pasienten? Hvordan jobber du? Jo, altså, først og fremst første gang når noen kommer inn til meg, så tar jeg noen tester. Og det er litt sånn stresstester, og litt tester på hvor mye kontakt man faktisk har med kroppen sin. Om man er til stede, eller om man...

Disassocierer veldig lett, eller om man er klar over at man gjør det, eller om man er til stede. Og så er det jo en øvelse som, unnskyld ikke en øvelse, men en test som jeg tar som går ofte på frys, slår den veldig fort uti, og det er morrorefleksen. Og det er en refleks jeg ser hos ganske mange som har barnetraumer.

og det er jo Kristian Fagland som har vært hos deg før som har tipset meg om han kan jo masse om dette her han også og den er en refleks jeg også har hatt så han har hjulpet meg med å få øvelser for å få den vekk og mororefleksen det er jo en ekstremt viktig refleks vi har som baby det er vel litt diskusjon ennå om hvorfor vi akkurat har den men noen mener at det er for at vi skal flyte i vann for det som skjer er at

Hvis du tar inn i en håndflate til en baby og stryker deg, så går en baby ut i ekstensjon med armene og beina, og man flytter hodet gjerne litt bakover. Så man blir liggende stiv, ja, helt sånn rett ut. Og jeg kjenner faktisk at når jeg gjør denne hilsen, så kommer det en liten kroppslig trigger hos meg, fordi den ligger litt latent hos meg. Så...

Den vil vi jo ha før seks måneder, men vi vil helst ikke ha den etterpå. Så for noen som har hatt høy belastning som barn, så vokser man den ikke av seg. Eller så vokser man av seg den, og så opplever man kanskje en høy belastning eller et stort traume i eldre alder.

Som kroppen blir så klar for å overleve i. At det autonome nervesystemet sier at nå bringer jeg denne refleksen tilbake. For det den gjør er at den legger deg i en totalt immobileringssituasjon. At du får ikke med deg hva som skjer rundt. Så den tester jeg for, og det er en veldig enkel test man gjør.

Den er litt mer komplisert enn det jeg sier nå, men det er basically så skal du få personen til å føle at man faller bakover uten at man egentlig gjør det. Og så leser man på kroppen om kroppen har reaksjonsmønstre i at den prøver å gå ut i stedet for å trekke seg sammen. For det er kluet at du skal trekke deg sammen egentlig.

Så da er øvelsen etterpå at de som har den trenger å gjøre øvelser for å trekke seg sammen, klemme seg mer sammen. Og hos barn, som Kristian Fagland jobber veldig mye med, så er det kanskje ikke så mange eller så lang tid de trenger å gjøre det før den er trent vekk. Men hos oss voksne, hvor denne er,

så kan det hende at man må trene den egentlig litt sånn jevnt resten av livet. For den kan være borte i perioder, men kan komme tilbake i stress. Og den er en kjempeblokk for hjernen. For hvis du da går rundt og har et stressnivå på, la oss si tre, dette er bare et eksempel, det er ikke helt riktig i forhold til stressnivå, men la oss si du går på en skala 1-10 da,

Og så er det på en tre, og så skjer det et eller annet som trigger i form av at du blir litt for mye stresset. Og en normal stigning hadde jo gått fra tre til fire, fem, og så videre. Men denne moro-refleksen, den sier at «Nei, nå er det så farlig at nå går jeg rett fra tre opp til seks».

For eksempel. Og det kan innebære at i hverdagen kan noen bli veldig klønte. Jeg skjønte jo aldri hvorfor jeg ikke klarte å gå gjennom en dør. For jeg kløna så på det. Jeg gikk inn i kantene på døra. Jeg kunne oppleve å stå og holde på glass. Dette er vel sånn absurd å tenke på nå, for det skjer heldigvis ikke noe særlig nå. Men jeg kunne stå og se på hånda mi åpne seg opp. Og det som skjedde var at jeg gikk veldig svart. Jeg klarte ikke å få med meg hva folk sa.

hørte veldig lite hva som foregikk rundt meg. Jeg kunne stivne veldig i å stå og holde en skakestørre kanskje ganske lenge. Vanskelig å si, fordi at tiden forsvant. Så det er ikke sånn noen som tar et jaffs i tiden din. Og for de som har høy belastning, har ofte denne refleksen

Så selv om vi da jobber med terapi, så er det viktig å få den kroppslige delen også med på lag med å gjøre disse øvelsene, så man kan unngå å gå så fort inn i et høyt stressnivå for kroppen. Så disse tingene er jo sånn som jeg tester først og fremst, så vi har fått sett hvordan det er, og et par andre tester på dette med stress da.

Når vi har gjort det, så hører jeg litt hvor det var målet. Kommer de inn fordi de har høyt smertenivå i kroppen? Eller kommer de inn fordi de har hatt en traume de er klar over? Har de vært i en fysisk traume, eller er det en psykisk traume de har? Eller har de hatt en historie i å ha høy belastning hele livet?

Det er litt forskjellig. Teknikkene kan være alt fra at vi jobber med kroppen og følger den en stund. Jeg har en benk her hvor vi hjelper kroppen til å trygge seg enda mer med å ligge på benken. Blant annet med å holde på visse steder som gjør at kroppen føler seg trygg. Særlig for de som har barnetraumer er det viktig.

En veldig fin og effektiv måte, uten så mye snakk, men at man får en opplevelse av å få den tryggheten man ikke fikk som barn. At man får en opplevelse av å bli holdt. Man får en opplevelse av å støtte, og så videre. Så nok til at den lille skrapen man har fått, eller den blitsen, får en mulighet til å få kjenne på det. Nok til at vi kan gå videre i den behandlingen,

for å behandle de triggerne som er, eller de menshendene som er, eller eventuelt behandle videre den belastningen som har vært. Og det som er veldig spennende, synes jeg, med disse metodene her, er jo at mange av de som kommer inn til meg, i hvert fall, har jo kanskje låst ned mange sider av seg selv i prosessen som også er gode. Ikke sant? At det har vært så høy belastning i perioder at

Hvis jeg skal bruke mobbing som et eksempel, et godt eksempel i dette tilfellet er at hvis man har følt seg litt rar, ikke helt passet helt inn, kanskje fordi man har hatt en litt annen måte å se verden på, så låser man kanskje ned den siden også, fordi man har ikke lyst til å vise den frem, i hvert fall. Og så er kanskje det en fantastisk fin side, og leken i det forsvinner gjerne også, så man mister i perioder deler av den siden.

Når man begynner å løsne på sansapparatet, så begynner disse tingene å boble litt opp. Det er mange som jeg treffer som har en opplevelse av å ha et litt rikere fargesyn, for eksempel. Mange kan være synestikere uten å være helt klare over at følelser eller sanser blandes litt. Også en del som har en del åndelige opplevelser.

og ser eller hører ting som kanskje ikke alle andre ser og hører, og kanskje har vært litt redde også, fordi jeg har ikke hatt noen å snakke med om det. Og det å også ufarliggjøre og trygge i de evnene der, er jo veldig, veldig, veldig viktig. For det er jo også en del av oss, og er forskjellig fra person til person. Og det å komme tilbake til trygg kropp og sinn og sjel, det er viktig for at man skal føle mer...

velvære og trygghet det er fint at du sier det får meg til å tenke på som en del av en overlevelsesmekanisme når vi føler oss utrygge så bevisst eller ubevisst gjør vi det vi kan for å tilpasses det miljøet vi er i for å få en følelse av mindre utrygghet og med det på et vis så innprogrammerer vi oss

til å være noe for andre så det at du sier at når han jobber med dette her så får han tilgang mer på den han egentlig er sitt eget autentiske ekte jeg ja, kanskje han alltid likte å gå med farger men ble mobba for å gå med rare hatter og så slutter han med det og så endelig våger å skille seg ut kanskje litt igjen eller bare være seg selv det er akkurat det

Og det er jo en så fin opplevelse å få være med og se på folk blomstre i det. For det er jo sånn, jeg er ikke god på å huske sitater, men det er et sitat jeg er veldig glad i, og det er jo fra Carl Jung. Og der er nok litt mye av

som etter experiencing også har hentet mye inspirasjon fra. For Carl Jung var jo veldig opptatt av det her med kropp og sinn og sjel. Det han sier er jo at, som cirka i hvert fall, at de vakreste blomster rekker ned det dypeste. Så det å kunne...

kjenne på hvor røttene sine er fra, men også se hvor vakke blomster man faktisk blir av det. Når man kommer i det trygge, synes jeg er veldig, veldig fint da, å få lov til å observere hos mennesker. Ja, så er det jo også at når nervesystemet får lov å fungere

enkelt sagt mer hensiktsmessig for oss da. For vi skal jo respondere på reelle farer. Men også få tilgang på mer ro og ekthet, trygghet. Så blir jo også livet mye lettere å leve. Ja, det gjør det. Det er klart. Og det er jo litt tilbake til det jeg nevnte i begynnelsen, at en av de

Så kaller det øvelsene, som jeg er veldig glad i. Det er jo det Letos har sagt, det er disse triggerne, nei ikke triggerne, men glimmerne, hvor man trener seg opp til å finne gode ting, og observere solnedgangen, eller holde på en kopp te, og hvorfor det egentlig er godt. Ok, du blir varm i hendene av kopp te, ja, hva annet er det som skjer? Jo, kanskje du begynner å ta blikket litt mer ut, og mener hva som skjer ute, samtidig som du har en god opplevelse

Kontakt med det som skjer her og nå, at du står rett opp og ned, eller at du sitter i stolen. At du observerer både utover og innover på en bedre måte når du har disse gode tingene, når du begynner å legge merke til det. Og trener man på det litt i begynnelsen, så vil dette også komme mer og mer litt og litt av seg selv.

Så ikke en bare ubevisst eller bevisst leide til fare, men en trener opp til å se etter det som er lysglimt, når de fine tingene i livet er. Ja, rett og slett. Og da med å bruke sensapparater som nervesystemet er, og si at ok, da trener jeg opp til å kjenne noe fysisk, at det er varme fra koppen, og kjenne etter disse temperaturendringene, eller det taktile i det.

så hjelper jeg også nervesystemet til å koble seg på på en annen måte, og legge merke til at her er hendene mine, og her stopper beina mine, og her er jeg, her er kroppen min. I stedet for at vi prøver å fortelle hodet at nå må du være stille, for nå snakker du for mye, så kan vi bruke kroppen til å hjelpe hodet til å roe ned, for hodet er jo tross alt en del av kroppen det også.

så det sitter opp på toppen der så det er ofte det som jeg synes er fint med det å jobbe på den måten her at jeg ser det litt på som et bord med tre ben at hvis det er

I kroppen har det vært en utfordring det siste. Da kan vi gå veien via sjelen eller sinnet. Eller la oss si det er hodet som spinner av gårde og det klarer ikke å stoppe. Da kan vi gå gjennom veien og trygge via kroppen.

Sånn at det blir en litt mer helhetlig plass for hele greia. Ja, og så hjelper du nesten ikke hvis den kjenner på mye tankestress og bare tenker, nå må jeg ikke tenke. For da legger den på et press i tillegg, så det er også da...

Å bruke kroppen for å roe av tenkene, eller det tenkeskjøret, er jo en kjempefin metode. Ja, og så synes jeg også det å kunne legge merke til at ofte så snakker jo kroppen via nervesystemet, via bilder for veldig mange. Så det å trene på bilder også er egentlig veldig fint. For eksempel at

Hvis man har rammlet, for eksempel, på å skrubbe av kneet, så sier ikke kneet til hjernen at «Å, nå har jeg skrubbet av kneet mitt, her blød jeg, og dette gjør vondt». Det er det hjernen som tolker ut fra de beskjedene som kommer fra kroppen. Men for veldig mange vil det som skjer i kneet, også før den setningen kommer, som blir tolket i hjernen vår, gjerne komme som et bilde.

Det er en veldig fin teknikk at vi ikke alltid trenger historien i at du faktisk har snublet, men hva slags bilde er det egentlig som dukker opp og trygger det bildet av deg? Kanskje kroppen sender et bilde av en kaktus?

Det kan være helt absurde bilder, disse tingene som dykker opp. Noe som beskriver smerten, for eksempel. Eller en eller annen kobling. Så det å gi rom og trygge de bildene, for noen synes det er litt skummelt, for noen har de visuelle bildene ganske tett oppi seg, og ikke helt forstår hva det er.

Og veldig mange ganger så er det rett og slett en kommunikasjonsform som skjer internt i kroppen, men også av og til fra det miljøet rundt. Så det å legge merke til disse bildene og bare følge dem litt, og se om de endrer seg, og hjelpe kroppen til å forstå dem litt, med å bare gi dem rom og kanskje litt omsorg i oppmerksomhet rett og slett.

så er det ofte det kroppen trenger til å roe det litt mer ned, og av og til å roe det helt ned. Så det å øve seg litt visuelt, for de som har i hvert fall litt tilgang til det, for noen synes jo det er veldig vanskelig også, men det å la fantasien gå litt den retningen at ok, her var det akkurat sånn dette bildet her, eller det her minner meg om dette, det som skjer nå. Det er helt ok og veldig fint å gjøre for kroppen. For det er lettere for

for hjernen også å samarbeide med nervesystemet min erfaring i belastninger på å komme ut av en tilstand som er høyt stress i form av smerte for eksempel eller minner hvis kanskje minnet er så tøft det har vært et veldig sterkt visuelt bilde i det så er det ikke nødvendigvis bilde i den ekte verden for å si det sånn vi skal laste på

Det kan gjøres på den måten at vi bruker det visuelle bildet. Kanskje det er farger som dukker opp, ikke sant? Så følger man disse fargene og lar dem få lov til å få plass og rom til å se at de er ikke farlige. Og det er jo litt sånn, jeg undrer meg litt ved av og til det, og tenker på at jeg har ikke svar på det, men jeg kan kanskje noen andre svare på. Men jeg vet jo at vi tenker forskjellig som barn og som voksne, hvordan vi tar i en verden, hvordan vi ser.

Så det er klart at når vi prøver å tenke oss tilbake hvordan ting så ut eller var da vi var barn, så kan de bildene være litt forvrengte og fordreide. Så når vi begynner å hjelpe hjernen med å lage plass til disse bildene, så får vi også muligheten til å bearbeide ofte traumer vi har fra barnealder, uten at vi har nøyaktige historien rundt, for det trenger vi ikke.

Så fint at du sier det, for det har jeg ikke tenkt så mye på. Men det er jo klart at nå har jeg to barn, og dere har fem barn. Men vi ser jo hvordan de møter verden på ulike måter. Men vi husker jo ofte ikke oss selv hvordan vi var som barn en gang. Og hjernen er jo utvikling og vekst, sant? I vekst frem til vi er rundt 24 år.

Så hvis vi skal prøve å forstå et minne som var tilbake fra vårt seksår gamle jeg, så vil det kanskje være umulig å forstå med den voksne utviklet hjernen. Det kan også være et spørsmål. Jeg tenker jo at...

Ja, sånn som barn møter verden litt, sånn som du sier også at han ser på dyr hvordan de rister av seg, men det kan jo barn også gjøre. Hvis de er stresset, så hyler de. De bruker lyd for å få løst stresset. Og så kommer han med som voksne og sier husk med deg, du får ikke lov å legge lyd. Nei. Så det der, og også det der med bilder av noe, det

Jeg fikk meg også til å tenke på, for de sier jo at 80 prosent av kommunikasjonen går fra kropp til hjernen, og 20 prosent fra hjernen ned til kropp. Så det at hjernen skal klare å tolke de signalene som kommer fra kroppen, skal jo dessverre være enormt mye informasjon. Og så må jo den bare lagre kjapt, for vi fortsetter jo gjerne dagen videre. Ja, nei, ja, nå...

Tenker mye at du setter i gang refleksjoner hos meg. Det er veldig spennende. Ja, det er jo det. Det er jo så stort felt, og det er jo så mye. Når alt kommer til alt, så er det jo det å huske at det er faktisk det med nervesystemet, i hvert fall min erfaring med det, det er nesten litt banalt å si, men det er så komplekst at det nesten blir det enkle er det beste.

for nervesystemet. Det er så smart at ofte de enkleste løsningene er de beste. Rett og slett. Så det her med det visuelle, kanskje for noen som

ikke har hatt så mye belastning kan høres ganske rart ut, eller synes at det høres veldig enkelt ut, mens for de som har hatt en høyere belastning kan oppleve det som veldig vanskelig. Det er ingen som er rett eller galt. Da handler det bare om å trygge og trene litt, eller finne den måten personen trenger for å komme tilbake i den trygge fasen for nervesystemet, eller regulerte nervesystemet.

Og der er vi heldigvis ikke noen maskiner, så det er litt forskjellig fra person til person. Og hvordan man har reagert, og hva slags symptomer man har nå. Så det å komme til litt mer av årsaken til hvorfor man har stress, er jo viktig, men man trenger ikke selve det helt tydelige minnet i det, eller akkurat hendelsen. Det trenger man ikke. Så...

Det er jo Heart Math Institute, har du hørt om de? Ja. Mener du det? Jeg nevnte det en gang før. De har jo også en veldig fin innfallsvinkel på det her i forhold til hjerte, hvor de jobber mye med hjertemeditasjon og bruker de teknikkene på å holde på hjertet og se for seg en følelse. For eksempel en følelse kan være

Hvis du er glad i å løpe, bare kjenne på den gleden det er av å løpe, samtidig som du legger merke til hvor hjertet ditt er. La den følelsen ta plass i hjertet. Det er en veldig god teknikk som mange av mine pasienter har lagt.

Det har likt som en mini-meditasjon. For den kan du gjøre veldig kort. Du kan til og med snike deg å gå opp på do på jobb, om ikke annet, hvis du kjenner at du er veldig stresset. Har du gjort det to-tre ganger, eller kanskje fem eller mer, så begynner den å komme litt lettere. Det å tilate nervesystemet via hjertet, at man faktisk kjenner på disse gode tingene,

Det er veldig viktig når man har hatt en høy belastning, for det er litt sånn som å se på at hvis livet er som en vektskål, og de traumene har en tendens til å ha en gravitasjon i seg, at de kan bli veldig tunge, og nesten trekke både oppmerksomheten din litt inn i det, eller...

Kanskje i terapi, at man får behov for å trekke seg ned i det sluket litt, så er det viktig å ha et anker i det gode eller det positive. Sånn at både hjernen etter hvert klarer det selv, men også at vi klarer å holde personen litt.

Så du går forsiktig rundt dette traumavårdtekset, så man ikke bare går i midten av det, som vi sa innledningsvis, at det ikke er eksponeringsterapi som nødvendigvis er det aller beste for det fleste. Det er det å gå litt forsiktig rundt og løsne opp i det, eller la det gro forsiktig. Og støtte kroppen i det arbeidet.

Og det jeg synes er så fint også er at du sier at nervesystemet er, jo mer jeg leser om det, jo mer det er enormt komplekst å sammensette. Det jeg synes er så fantastisk er at vi har en funksjon som gjør at bare ved å tenke på noe som gjør oss glad,

så kan det endre og få et skifte fra veldig høyt stress til et roligere nervesystem. Sånn at det er like så godt med det du forteller også, at ja, det er komplekst, men vi kan forholde oss til det

Veldig enkelt, men også en fokus på, for minst sånn som jeg tolker det, og jeg er stærm hvis jeg sier feil, men at det grunnleggende i denne behandlingen er å trygge nærmestemme. Ja, det er det.

Absolutt. Det grunnleggende er å trygge nervesystemet. Og så med ulike metoder å jobbe med det. Det som jeg også har ofte er at, eller som jeg har hatt erfaring med på klinikken, at traumene sitter veldig kroppslig, som en vond rygg, eller et vondt kne, eller en vond arm.

Han kan sette seg i beina hvis han ikke kommer videre fra et sted han skulle helst gått vekk ifra. Han kan sette seg i armene hvis han er i en situasjon der han skulle ta tag i noe og skapte en endring. Men da å få jobbe med nervesystemet og på en vis få løse det som sitter som spenninger i kroppen, så kan han hjelpe kroppen at han skal lagre det som viktige minner. Og det er litt som jeg sa i innledningen også, det dyre kjøpte erfaringen var med oss.

Men at vi kan få bruke det til noe som er godt for oss for å beskytte oss, og hjelpe oss til å komme vekk fra den faren som ikke gjerne hele livet står i et krevende forhold. Men også hjelpe til å bli vant med at det er godt å være trygg. Jeg er helt enig med deg. Traumer har på en måte en pris. Den har to sider.

Den er som en dalje, egentlig. Den har en bakside, men når du har jobbet deg gjennom det, så er det kanskje den største. Det kan være provoserende for noen å høre dette, og det forstår jeg veldig, veldig godt. Men for de fleste som kommer forbi det punktet hvor nervesystemet har blitt trykt,

så ser man at, oi, det jeg har gått gjennom der, det var ikke greit. Og det skulle ikke ha skjedd. Men nå når det har skjedd, så har det jo gjort at disse røttene mine har blitt veldig dype, og jeg har klart å vokse veldig langt, eller har fått en innsikt som jeg ikke hadde fått uten. Og det er jo litt min reise i det også, at vi, altså som barn da, så har jeg nevnt det kanskje litt innledningsvis, men

Moren og faren min er jo veldig glad i natur, så vi flyttet ut på landet, og faren min er biolog, så han har vært råviltforsker og er det fortsatt. Dere på Vestlandet har kanskje ikke samme ... Jeg vet ikke om dere har fått med dere hvor mye råviltdebatten har vært på Østlandet, men den er ganske hard. Så meg som barn har jeg vokst opp med at det har vært voksen som har spyttet på meg,

Jeg har dratt meg ut av hendene til foreldrene mine, og jeg har ikke fått komme i bursdager mange ganger, og slengt igjen døret i ansiktet. Og ganske mange, og jeg kjenner når jeg snakker om noe, så må jeg ta et par pust, for det har vært ganske høy belastning som barn og som voksen. Så forstår jeg ikke hvordan sånne politiske holdninger kan utspille seg så fysisk hos enkelte.

Både søstrene mine og brødrene mine har merket dette på kroppen. Når vi da har bodd i de konfliktfyllte områdene som disse har utspilt seg. Og jeg har vel på en måte ikke helt skjønt det. Før jeg innså at jeg går jo bare i en overlevelsesmodus. Du hadde denne refleksen ganske til stede også. Med mororefleksen. Og...

På et tidspunkt ble jeg så mye fysisk dårlig at jeg fikk beskjed om at jeg antagelig ikke kunne regne med å være noe særlig frisk. Vi hadde lungbetennelse, nyrebekkebetennelse og hjerninnebetennelse om hverandre, og det var liksom ikke måttet på. Det var beskjed om at jeg måtte regne med å være litt dausjuk, rett og slett, med godt norsk. Det kjente jeg at her er det noe som ikke stemmer, om jeg tar tak i det.

Det var for meg en sånn blessing i disguise, for å være helt ærlig. Det var det siste ristet jeg trengte for å innse at smerter kan sette seg i kroppen. For meg var det tydelig når jeg begynte å dypdykke i det og så litt på andre filosofier enn en vestlig medisinsk filosofi, og stikker ned seg litt utenfor Norge, rett og slett, i det. Så er det veldig mye asiatisk

filosofi og forskjellige medisinske retninger hvor man har akkurat disse litt innfallsvinkelen som du sier og for meg så er det veldig godt som jeg ser at jeg bruker en del av det i behandling i form av litt sånn hvor alle ting setter seg ok, da kan det være en rød tråd her i litt hva man har

Da kan det av og til være lurt å behandle litt mer aktivt de områdene, hvis man heller har en historie å gå ut ifra. Vi jobber med de områdene hvis man da har mye lungebetennelser. Da gjelder det å få tryggheten i lungene. I mitt tilfelle har de mye sorg, så ofte er det i lungene.

Og når jeg faktisk innså det, og ga meg selv omsorg i det, og begynte å behandle det for det, så har jo ikke jeg hatt noe astma som jeg hadde hele livet mitt. Så jeg har ikke hatt noen lungebetennelse etterpå. Så det å få behandling for det, rent traumemessig, har jo på mange måter reddet meg. Og da ser jeg jo at når jeg kan, så er det mye her.

Så jeg har personlig veldig troen også på behandling via nervesystemet og kroppen som en helhjelp. Tusen takk for at du delte, Pernille. Jeg sitter med både litt sånn hakeslepp og sjokk og vantro på det du deler, for det er så sjokkerende at folk oppfører seg sånn. Og så på et vis er det forståelig at kanskje ikke du har skjønt det nettopp fordi

at dette var jo deres normal. Og for de vet jo ikke om noe annet. Og når du har sysket noe og vært igjennom, så er det sånn, ja vel, men det er jo noe sånn samfunnet livet er. Og sånn skal det jo ikke være. Det stemmer. Og det skal jo sies også at for min egen del, som jeg mener også er veldig viktig, en del av det her med traumaterapi generelt, det er at når du kommer mer kontakt i kroppen din, så kommer du også mer kontakt med naturen rundt deg.

Og for min egen del har nok det vært en del av det som har vært hjelpen min i min oppvekst, natur. Å ha fått regulert meg i naturen. Så det er jo verdens beste medisin. Og det er helt fantastisk. Da viser forskning at bare å gå ti minutter i naturen med å gjøre økt parasympatisk respons, så naturen altså, der får vi noe gratis.

Absolutt. Nerveregulering og styrking, rett og slett. Absolutt. Så min kjærlighet til naturen er veldig stor. Ja, min også. Og så synes jeg det er en ting som du så fint snakket om, som jeg har lyst til å påpeke, er at for all del så ønsker vi aller helst å ikke stå i krevende situasjoner eller oppleve sterke traumer.

Men jeg har bare lyst til å påpeke det med at noen av de mest kloke menneskene og omsorgsfulle og varme menneskene jeg kjenner, det er jo de som har stått i utfordringer og hatt det ganske tøft. Så det kan også gi en innsikt og dypere forståelse i noe og muligheter for å ta vare på seg selv bedre, men også at vi ser et menneske med mange flere lag

Ja, det kan gi en innsikt i mye klokskap og med menneskelighet når han får lov å få jobbe med det. Absolutt. Så er det jo veldig fint å kunne ta vare på både de små barnedelene sine inni det her, og få lov til å leke litt i det også. For mange som har vært i en sånn...

Overlevelse da. Jeg har kanskje glemt litt den der leken, så det å få lov til å komme tilbake til det å få lov til å leke litt som voksen, rett og slett på hver sin måte. Og det kan jo like godt være, ikke bare noe enn fysisk med å trene, det å være en form for lek, eller komme seg ut i naturen som du sier. Men det kan jo også være litt sånn som vi snakket om i sted, visuell lek, å kunne begynne å leke litt.

Å se for seg farger og kunne se disse tingene som man kanskje har et indrevisuelt rikt liv på, til at de får lov til å komme litt frem og er veldig fint. Det får meg til å tenke at dagdrømming er det kanskje ikke så mye lenger av med disse skjermene og alt rundt oss å forstørre. Nei. Det er jo en form for lek og kreativitet og å skape noe, tegne, male, synge,

lage musikk, ja. Ja, jeg er ikke noe særlig glad i disse digitale skjermdingsene, for å si det sånn, som barna våre har. Selv våre barn, som nå begynner å bli litt større da, de er jo ungdomsskole og barneskole og videregående alder, men de sier jo selv at de kommer aldri til å gi sine barn smarttelefon. Og det sier jo litt. Ja, det sier mye, det. Ja.

Så det er synd at barna våre har blitt litt sånn prøveprosjekt i hvordan det påvirker.

Jeg har lest om det, sånn at vi har fått noen endringer, men det er en helt annen episode. Men det er også bare en sånn, for hva vi ser på telefonen er jo også med å kan trygge gamle traumer. For der scroller vi jo gjennom og gjennom så gjerne bare jobber i et sinnssykt tempo for å vurdere og bearbeide det som har sett. Så plutselig så kan vi være urolige uten å forstå det, men så kan det kanskje ha vært et bilde av et sted

eller en farge som også kan aktivere noe som ligger for gammelt av. Men det kunne vi også snakket en time om, tenker jeg. Nå har du delt mye godt, Pernille, og jeg liker godt den innfallsvinkelen til å forstå nervesystemet og jobbe med det.

I forhold til det med trygghet og møte det også. Den enkelte i det de står i. Det å kunne se både med ord, kroppslig, visuelt. Tilpasse til den enkelte. Ja.

Det gleder meg, og jeg er kjempeunderskjær på dette som behandlingsform, så jeg skal bestille en teamvei. Det er bare å komme en tur til deg. Jeg har ikke fått prøvd behandling med nevroflokseologi igjen, så det er noe jeg er veldig nysgjerrig på, som jeg har veldig troen på. For det er jo en ting at...

Som terapeut er det viktig å ha litt behandling selv. Inne mellom, ta vare på seg selv. Kjempeviktig. Vi er ikke annerledes enn noen andre. Så det å få ta vare på seg selv, det tror jeg alle har godt av uansett. Ja, vi har det. Også er det ikke meningen vi skal klare alt selv. Og det er godt at det finnes andre kloke mennesker som kan være med og bidra i livene våre, rett og slett. Absolutt.

Så pleier jeg å avslutte med å høre om du har tre helsetips som lytterne kan ta med seg videre inn i dagen? Ja, nå har jeg jo sagt noen, men litt oppsummert av det. Personlig må jeg si den som faller aller, aller høyest, som er den enkleste av alle, og som jeg er veldig heldig i å ha mye av i Norge, påløpig i hvert fall, det er natur.

Prøv å komme seg ut i naturen. Puste inn det luftbiomet. Få lungene fylt av oksygen fra trærne, fra gresset.

der du bor, på fjellet eller ved havet, bare få det inn i kroppen. Se ut og bare prøv å ta inn alt det fine egentlig naturen hele tiden ligger der og gir rett foran nese. Og hvis det er vanskelig å komme seg ut av forskjellige helseårsaker, så går det an å bare se ut av vinduet, la øynene få gli litt på skyene, kanskje legge merke til noen fugler, eller åpne opp vinduet, kjenn på lufta som kommer inn. Det å bygge opp den

den samhørigheten med naturen på både fysiske og men kanskje litt sånn omgjelig plan det har jeg veldig stor sansen for også er det en veldig enkel som jeg tror ikke jeg har nevnt og det er faktisk det er noe jeg selv liker det er å drikke varmt vann hehehe

Ja, gå varmt da. Nei, det trenger ikke å drikke så veldig varmt. Men det å faktisk for en del som synes det er litt uttrykt i kroppen, kan jo kjenne på en temperaturendring i det å drikke varmt vann, være en god opplevelse.

Så lenge du ser litt vekk fra den opplevelsen, hvis du ikke liker å drikke noe varmt, altså hvis du ikke er glad i varmt vann, kanskje litt varmere enn lunka, slik at det ikke blir sånn minner det om et vann som ikke er avkjørt på en måte?

Det er godt for de fleste mager å ha litt varmere vann, iskaldt rett ned. Så det å drikke litt varmt vann, kan det gjøre at nervesystemet får noen signaler om trygghet? Det kan godt være. Det kan ikke nødvendigvis være forskning på det, men jeg vet at min mormor bodde i 12 år i Hongkong, og hun sverget alltid for det.

Og den har jeg plukket opp fra henne og gitt den til mange pasienter også. For jeg vet at kroppen bruker mye energi på å omdanne det kalde vannet til en kroppstemperatur. Mens når du drikker varmt vann så får du litt bonus i varmen av den selvfølgelig. Og særlig her i vinterstid så er det godt for vår kropp.

Men også det å bare kjenne på noe varmt som sprer seg. For mange som er i litt mer frysfunksjon, kan ofte kjenne på litt kulle, eller at man ikke helt har kontakt med kroppen. Og det å gi litt varme inn, kan være en veldig god opplevelse. Takk, det skal jeg teste ut. Og så er det jo det her med de gode tingene. Å koble på litt flere sanser i det, og kanskje ta med det visuelle.

finne noe som gir deg noe godt. Det kan være en øvelse selv for noen, men det å prøve å finne helt sånn små ting som gir deg disse gode glimtene, som ikke nødvendigvis innebærer at du må tilføre noe særlig selv, at du kan bare egentlig få. Bare det å kjenne for eksempel

At solen titter frem, at du blir varm i ansiktet av solen, at du kjenner solstrøkene i ansiktet, eller det å klappe hunden din, eller gå på arbeid, eller det som enn gir deg noe godt.

Og legge merke til de, og se om du klarer å finne to fine ting med det som skjer. Og så etter hvert kanskje du klarer å finne tre gode ting med det som skjer. Og utvide og utvide, for da utvider du kapasiteten din i det gode vinduet som du trener deg opp.

til å se og legge merke til i sansapparatet ditt på flere gode ting og etter hvert så vil dette snike seg inn så skjer det bare automatisk når han har trent godt på det det synes jeg er fint det var tre gode tips for nervesystemet kropp, sjelsinn tusen takk Pernille veldig kjekt å snakke med deg

I like måte. Takk for ... Ja, det ble en fin samtale, så håper jeg nå at du, Sølutte, kanskje det starter litt sånn undring hvis dette her er litt sånn ny innfallsvinkel for deg, at ja, tenke litt sånn, hvortid kanskje jeg blir urolig, hva er det med den situasjonen, og ta med noen av de gode tingene du kan gjøre også, og hvis du har mye med deg ...

Så vit også at det er ulike hjelp å få. At det ikke er meningen vi skal klare det alene. Og hvis du er så heldig at du har gått gjennom et liv med veldig lite, som du vet om i hvert fall, så vil jo denne her innsikten også bidra til å kunne være med å forstå bedre de rundt oss. For vi har, ja...

Det ser jeg etter jobbet med behandling, og du og Pernille sikkert har hatt mange tusen behandlinger, så skjønner jeg at vi har alle noe med oss i større eller mindre grad. Så det kan også åpne opp for mer både selvomsorg, men også med menneskelighet og for andre. Så takk for at du har lyttet. Ha det!

Hei, Annette her. Jeg må bare komme med en liten rettelse på et eksempel jeg brukte i episoden. På et eller annet merkeverdig vis så klarte jeg å si «baneheie» i stedet for «utøye». «Utøye» er så klart riktig.