Aftur Nerdrum - "Før fødsel var jeg en mann, nå er jeg en kvinne"
Aftur Nerdrum, datter av Odd Nerdrum, diskuterer ærlighet rundt morsrollen og utfordringene med to barn under to år. Hun deler sine erfaringer, inkludert fødselshistorier, og reflekterer over sin egen oppvekst i en uvanlig familie. Podcasten berører temaer som forventningspress, partnerskap og åpenhet rundt foreldrerollen.
00:00
Mødre deler ærlig erfaringer om utfordringer og gleder ved å oppdra barn og det sosiale presset rundt foreldreskap.
06:31
Taleren reflekterer over viktigheten av oppdragelse og ansvar, spesielt i trassalderen, mens de diskuterer familiens deltakelse i en dokumentarserie.
09:38
I denne episoden deler deltakeren sin erfaring med å vokse opp annerledes, føle seg utenfor og hvordan foreldreskap påvirker balansen mellom familie og karriere.
20:45
Talen handler om hvordan åpenhet i foreldreskap kan forme barnas opplevelser og utvikling gjennom ulike musikalske faser.
24:45
Alle har opplevd å være flau over foreldrene sine, noe som bidrar til å forme ens identitet.
Transkript
Nämnd i episoden
Aftur Nerdrum
Podcastgjest, Odd Nerdrums datter, aktuell i TV-serien "Familien Nerdrum".
Odd Nerdrum
Afturs far, kjent kunstner, nevnt i kontekst av hennes oppvekst.
NRK
TV-kanal som sender serien "Familien Nerdrum".
Familien Nerdrum
TV-serie på NRK om Afturs familie.
Myte
Afturs datter, navn diskutert i sammenheng med unike navn.
Gjest
Afturs sønn, navn diskutert i sammenheng med unike navn.
Daniel
Afturs partner.
ME
Sykdom Aftur hadde som barn, nevnt i kontekst av helseutfordringer.
Borreliose
Sykdom Aftur fikk som tenåring, nevnt i kontekst av helseutfordringer.
Hans Zimmer
Komponist, nevnt i kontekst av musikk som hjelp under fødsel.
Bookbit
Sponsor av podcasten, lydbok-app.
Der krepsene synger
Bok anbefalt av Aftur.
Det ender med oss
Bok anbefalt av Aftur.
Island
Sted der Aftur bodde i barndommen.
Norge
Land der Aftur bor og vokste opp.
New York
Sted nevnt i kontekst av Afturs barndomsreiser.
Philadelphia
Sted nevnt i kontekst av Afturs barndomsreiser.
Toskana
Sted nevnt i kontekst av Afturs barndomsreiser.
Gran Canaria
Sted nevnt i kontrast til Afturs barndomsferier.
Tønsberg
Sted nevnt i kontekst av Afturs fødsel på sykehus.
Barcelona
Sted nevnt i kontekst av Afturs alternativ behandling.
Chaga
Sopp nevnt i kontekst av alternativ behandling.
Deltagare
Guest
Aftur Nerdrum
Host
Ukjent
Sponsorer
Bookbit
Poäng
Å gå fra ett til to barn var en større omveltning enn fra null til ett.
En personlig erfaring som utfordrer en vanlig oppfatning.
Mye av det å være mor er greit å ikke fortelle eller vite om før man får barn.
En refleksjon over de uforberedte utfordringene ved morsrollen.
Det å være mor er et arbeid.
En viktig påminnelse om at morsrollen er krevende og fortjener anerkjennelse.
Jeg tror alle barn er flau over foreldrene sine.
En observasjon om den naturlige distanseringen mellom barn og foreldre.
Det tar en landsby å oppdra et barn.
En understrekning av viktigheten av et støttende nettverk for mødre.
Påståenden
Mange mødre lyver om hvor enkelt det er å være mor.
En påstand om sosial press og urealistiske forventninger.
Det er mye underliggende konkurranse blant mødre.
En observasjon om ubevisste sammenligninger og mangel på empati.
Å få barn har gjort meg mer forståelsesfull.
En personlig erfaring om hvordan morsrollen kan øke empati.
Kvinner har en helt sinnssyk evne til å kategorisere og ordne alt som mannen ikke har.
En humoristisk, men treffende observasjon om forskjeller i organiseringsevne mellom kjønnene.
Jeg har blitt mer feminist etter jeg fikk barn.
En personlig erfaring om hvordan morsrollen har endret synet på likestilling.
Lignende
Laddar
En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Ja, her er livet dødt.
Er det noe liv, Aftur, nærmere? Ja, det er masse, masse intenst liv. Du ser veldig levende ut, i hvert fall. Takk. Jeg synes du er enda vakrere enn på TV. Å, tusen takk. Du ser ikke ut som en sliten tobarnsmor. Men det så jeg ut som på TV. Ja, nei, det gjorde du ikke da. Da hadde du akkurat fått ditt første barn. Ja, det var mye lettere enn det er nå, i hvert fall. Det er veldig rart, fordi jeg hørte mange rundt meg si-
Å gå fra 0 til 1 var en større omveltning enn å gå fra 1 til 2. Og da tenkte jeg at det måtte stemme da. Men for meg var det faktisk større omveltning å gå fra 1 til 2. Ja, folk er veldig forskjellige på det der. Ja, og jeg har litt sånn følelsen at folk går rundt og lyver. Fordi det å ha to barn er intenst, altså.
Men det er mye lyving av mødre, holdt jeg på å si generelt. Ja, det er det. Hvorfor har ikke noen sagt dette? Hvorfor har dere løyet til meg alle sammen? Men mye av det er greit å ikke fortelle og ikke vite om, kanskje, før man får barn. Ja, og jeg tror jeg vet grunnen til at folk lyver. Jeg kjente jo på det da jeg fikk barn, at da ville jeg bare at alle mine veninner skulle få barn også. Fordi da kunne vi kjenne oss igjen i hverandre, og vi kunne snakke om hva som skjedde.
hvor slitsomt det er og hva det faktisk innebærer. Så da ble jeg litt sånn
og nå må jeg ikke snakke det ned til denne venninnen som ikke har barn. Nå må jeg bare få henne til å få barn så fort som mulig, og så kan jeg snakke det ned. Ja, jeg kjenner meg så igjen. Først ville jeg at noen av venninne mine skulle ha barn, fordi jeg også ikke hadde barn. Så nå må vi bare holde sammen og ikke få barn. Og så var jeg på en måte først i den gjengen da, og da er jeg bare sånn, nå må dere få barn, og det er så viktig, og det er meningen med livet. Fordi man kan jo ikke si sannheten, egentlig, fordi da kommer de ut til å
ikke ville det. Så det er en balans det der. Jeg er veldig opptatt av å være ærlig da, fordi jeg synes jo at det å være mor og være mamma er så utrolig stort og krevende, og jeg tror jo at de kvinner som sier at de elsker hvert minutt av det, de legger litt på, tenker jeg.
Ja, jeg har også tenkt noen ganger sånn, er det virkelig sånn at noen elsker hvert sekund? For jeg har hatt noen sånne øyeblikk med sønnen min, hvor han bare sånn, det er jo veldig fra dag til dag, nå er jeg i en periode hvor han er veldig enkel å ha med å gjøre, og jeg bare helt sånn der, jeg tenker om jeg ikke hadde hatt han i livet mitt. Han er liksom det største jeg har opplevd, og det fineste, og jeg har så mye kjærlighet for han. Og så er det andre dager hvor det ikke er noe mindre kjærlighet, men jeg tenker bare sånn, fy faen, dere synes andre mødre det her er så slitsomt da?
Eller er det bare meg? Og så er det veldig enkelt for mennesker å snakke om de periodene som er vanskelige, som er krevende, og det er lett å si at man er sliten, det er slitsomt, og glemme kanskje å fortelle hvor fint det er også. Når jeg snakker med andre om hvordan det er, så prøver jeg alltid å inkludere begge to. Jeg synes det er fantastisk, jeg har alltid ønsket å bli mor, så jeg elsker det jo, men...
du må også vite at det er sånne og sånne dager. Og jeg gjør det fordi jeg tenker at hvis man snakker om hvor vanskelig det er, så legitimerer man også mer arbeid man gjør. Hvis det bare er fantastisk, så høres det ikke ut som et arbeid. Nei, og det er jo et arbeid. Ja, det er jo det det er. Om det er da. Men jeg tenker også, jeg vet ikke, du fikk jo barn veldig ung da. Du var 24 kanskje? Jeg var 23 da jeg ble gravid. Og så ble jeg akkurat 24 da jeg fikk henne da.
Det er akkurat ti år yngre meg. Jeg har jo tenkt mange ganger på det. Jeg snakket om det litt i podcasten, at en side av meg er veldig glad for at jeg ventet så lenge, og en annen side av meg skulle ønske at jeg begynte litt før. Både fordi hvis man vil ha flere barn, jeg tenkte at jeg ikke skulle ha flere barn uansett, så da tenkte jeg at det var greit å vente lenge. Men nå som jeg er litt i tvil, så er det sånn, oi, jeg begynte jo litt sent, og man er jo mer sliten jo eldre man blir, da.
Jeg vet ikke om du har tenkt på det, at du har lyst på flere barn, derfor ville du starte tidlig, eller var det på en måte bare skjedde det? Det var litt sånn logisk tankegang, som du presenterer nå, at jeg tenkte at jeg ville ha flere, og jeg ville ikke føle på sånn press, sånn at nå må jeg få flere, for ellers har jeg ikke tid til det. Hvor mange vil du ha da?
Nå er det jo så utrolig intenst med to. Så nå jeg tror kanskje jeg vil ha tredje, men jeg vil vente faktisk en god del år. Ja, det har du jo tid til da. Du kan få fem-seks barn om du vil da. Jeg kan få en attepåklatt om ti år hvis jeg vil. Det er en hyggelig idé da. Du har to barn under to år, er det ikke det? Ja, det er det.
Det ble akkurat to under to. Ja, det er en kjent fenomen, to under to. Det er det verste du kan gjøre mot deg selv. Det er det. Det er jo det verste. Men jeg har bare hoppet inn i det, og vel vitende om at det var veldig vanskelig og kaotisk. Men jeg synes det var veldig fint å se på seg at disse to var nærme i alder når de ble vokstene. Du har vel også en søsken som er ganske tett i alder?
Ja, jeg har faktisk en tvillingsøster. Vi er to egne, så vi er ganske forskjellige. Og så har jeg to eldre bradre, så det er fire år mellom han ene og seks år mellom han andre. Før vi går videre så må jeg introdusere deg, for vi kan begynne å prate, Marke. Jeg synes det var veldig gøy når jeg spurte deg om du ville være gjest.
så sa du at du hadde hørt på podcastene. Da ble jeg helt sånn, hæ? Hører ikke du bare på klassisk musikk? Hører du på sånne rælete greier på podcasten din? Det er mange som blir overrasket over hva jeg faktisk konsumerer. Fordi du ville nok fått litt hakslepp av å høre noen av de tingene. Jeg er veldig mye innom mange verdener. Jeg synes det er gøy å sjekke ut hva som er der. Men er du den mest, kan man si, moderne i flokken? Ja, det tror jeg også de andre vil si seg enige. Mhm.
For dette er en type mammapodcast. Har du lett aktivt dette informasjonen før du ble mor? Altså, før jeg ble gravid, så tenkte jeg ikke noe på det. Jeg ville bare være gravid, for jeg synes det hørte så, så fint ut, på en måte. Jeg hadde et veldig naivt forhold til det. Jeg var sånn, jeg må jo oppleve å være gravid i livet, og jeg må jo oppleve å få barn, så da gjør vi det, på en måte. Men da jeg ble gravid, da ble jeg plutselig veldig innstillt på, oi, jeg må jo være en...
Jeg må ha riktig oppdragelse. Så da begynte jeg å tenke mye på det. Oppdragelse har jeg nesten ikke tenkt på en gang. Nei. Jeg har ikke kommet dit enda. Du trenger ikke å tenke på det enda. Fra det er to, så tror jeg man kan begynne å tenke på det. For da kommer den litt som trass alderen. Jeg tenker at du kan forme et menneske ganske mye da.
Ja, de sier det. Og det er litt skummelt å tenke på. Vi har et stort ansvar. Så det er jo viktig å finne informasjon og lese seg opp om det, tenker jeg. Så da må jeg skjerpe meg litt. Men ja, vi må jo introdusere deg litt. Og for de som har bodd under en stein, du er jo med i dokumentaren «Familienærdrøm» som går på NRK. Eller dokumentar, kan man si det? Altså, vi vet ikke helt hva vi skal kalle det. Nei, det blir innhold med dokumentar i hvert fall, må jeg si.
Ja, det er en serie om en familie. Og det er morsomt, fordi i mange år så hadde vi spøket om at de skulle gjort noe sånn, sånn som alle The Kardashians da. De skulle gjort noe sånn The Nerdrooms, og lagde en serie ut av det. Og så plutselig så får vi forespørselen. Å ja! Og da, vi hadde jo i utgangspunktet ikke så lyst til det, for det er veldig mye eksponering. Men så var det jo et museet da. Så da tenkte vi det er god
god reklame på en måte. Absolutt, det er jo det. Jeg hadde jo kanskje ikke oppsøkt museet med ellers, men nå er det jo sånn allerede gått inn og bukket på letter og gleder meg til å åpne igjen til våren da. Ja, så hyggelig. Så det er jo, man får jo en veldig god problem. Du når jo meg som kanskje ikke vanligvis ville dratt dit. Ja, men det er morsomt fordi jeg også ble overrasket da du kontaktet meg om å være med på podcast. Hva gjør du det? Da var jeg sånn, oi, vi har et lyttesegment som er ganske bredt. Eller jeg mener ser-segment da.
Absolutt, jeg elsker jo serien. Jeg merker at jeg blir helt forelsket i alle menneskene som er med, eller jeg blir så glad i de som er med i serien. For det første dere og familien selvfølgelig, men også studentene og venner av dere og sånn. Man blir så veldig glad i karakterene alltid, jeg sier det ikke i karakterer, men menneskene da.
Er du fornøyd selv med hvordan serien ble? Føler du at det gjenspeiler virkeligheten? Ja, det gjør jeg faktisk. Da jeg så den, så tenkte jeg at her har det ikke vært mye regi. Det visste jeg på en måte også, men man vet jo ikke hvordan de klipper. Vi liker å gjøre vår egen greie, så vi tok ikke imot så mye regi, kan man si. Så vi var mer skjønnelige. Vi bare gjør det på vår greie, og så filmer dere det.
Og faren min, han vil jo ikke ha regi. Han klarer jo ikke det. Han kan ikke se på meg sånn, han er et manus, det går ikke. Så han måtte på en måte bare
De måtte bare filme det de fikk med av hva han sa. Da kan vi se på meg som en løs kanon, som du ikke aner hva nesten han skal si. Ja, han er sånn. Men jeg synes det er rart, vi snakket jo litt om det når vi møttes, for jeg så deg bare, og så ga jeg deg en klem, og så ble jeg litt sånn, ja, vi kjenner jo egentlig ikke hverandre, men jeg føler jo at jeg kjenner deg så godt. Jeg synes det er rart at folk kjenner deg igjen og sånn.
Det er veldig rart. Jeg tror ikke noen ungdom blir vant til sånt. Mennesker som er profilerte, som har et...
uten å, jeg tror ikke de enda er vant til det. Det er en veldig merkelig ting. Det er som å leve i Truman Show, på en måte. At alle, du går rundt og er anonym, mens det er folk i bakgrunnen som kan navnet ditt, og vet akkurat hva du gjør om morgenen. Og så er det folk som har sagt, ja, det er så fint inn på rommet deres, og
Det at du gir Daniel kaffe om morgenen er så hyggelig. Og så tenkte jeg, åja, det vises jo i serien, det hadde jeg glemt. Hvordan vet de om det og nei, men så har det jo blitt vist i serien. Men for oss vanlige kjedelige folk da, så er jo kanskje din familie blitt sett på som litt annerledes, i mangel på andre ord. Merket du det selv i oppveksten din, at følte du deg annerledes? Ja, jeg husker at jeg i første klasse på skolen,
Da kikket jeg litt rundt meg på de andre barna, så tenkte jeg, de vet noe jeg ikke vet. Fikk veldig den følelsen. De hadde jo fått en normal oppvekst, så de snakket om vanlige ting, og drev og spøkte på en vanlig måte. Jeg og myndigen kom fra vår familie, så vi...
Stod og egentlig bare observerte litt. Hva er dette? Jungelandskapet. Hvordan skal vi passe inn her? Så allerede fra første klasse? Ja, jeg husker det kjempegodt. Men hadde dere gått i barnehage først da? Ja, litt. Men på Island. Fordi vi bodde der i tre år. Fra vi var tre år til seks år. Så da vi begynte i første klasse i Norge, så snakket vi sånn blanding av islandsk og
Sånn hardangersk, som er min mors dialekt. Ja, det kan jeg se for meg. Så vi var veldig rare. Har du noen eksempler på hvordan du snakket da? Nei, det har jeg ikke. Jeg har glemt det. Men jeg husker bare at du hadde en litt sånn rar dialekt da. Ja. Det kan du se for meg at dere kanskje ikke var på de typiske...
Bamseklubb i Gran Canaria og... Jeg vet ikke hva det er egentlig. Hva er det for noe? Jeg har heller ikke vært på det heller, men jeg føler det er sånn som... Det har følt jeg meg annerledes da, fordi jeg... Mine foreldre jobber også litt. Mamma danser og pappa er skuespiller. Så det er på en måte...
i Goldstein annerledes at vi dro på jobbturer med pappa, eller hvis vi skulle på ferie så dro vi på et eller annet sted i Toskana på en vinåker der, og jeg skjedde til meg skikkelig som barn. Mens de andre barna i klassen, de dro på sånne der
i Gran Canaria, hvor du har et svært basenganlegg, en bamseklubb, som det kalles, at folk kleser ut store bamser og leker med barna dine, slik at foreldrene kan sitte i fred og drikke øl. Når du sier det, så husker jeg noen sånne ting, at i sommerferien hadde barna vært
i syden da men der er vi to litt like fordi jeg også dro på sånne jobbreiser med faren min fordi før da han var yngre så var han mye mer på en måte fleksibel så da pleide han å dra til New York blant annet og Philadelphia for å dra på sånne kurs for å lære folk å male og da ble jeg mann på det og da var det jo bare voksen ting men husker du det som skjedelig eller spennende?
Jeg husker det som at jeg kjedet meg litt, det gjorde jeg. Men det var på en måte ikke noe alternativ. Nei, du visste jo ikke om noe annet da. Nei, og egentlig heldigvis da. Men jeg husker jeg sovnet på en restaurant i New York med faren min, og han satt og spiste middag med mange gallerister og malere. Og så bare var vi der hele natten. Det er sånn 90-tallset. Skikkelig 90-tallset, ja. Ja.
Og så kom vi hjem til hotellet, og så var det grytid i morgen. Og så var det sånn, åja, vi har vært oppe hele natten, ja ja, da er det bare å sove nå. Men kunne du tenkt deg gjort det samme for dine barn, at du også vil ta med deg barna dine, og så, ja, men da blir vi på denne restauranten her i hele kveld, og så får de sove rundt bordet. Er det jo litt sånn samme tankegang, eller er det du som sier, jeg skal ha noe helt annet? Nei, jeg har et nyansert forhold til oppveksten min, så
Jeg vil jo gjøre mange andre ting, men akkurat den delen vil jeg kopiere litt. Og det gjør vi allerede. Vi har jo med barna på arrangementer, og da myte var ett og et halvt, så hadde vi med på en utstilling og et arrangement. De andre der var litt sånn, «Å, jeg legger rundt seg ikke klokken syv».
om kvelden, så er det sånn jo da, eller nei, egentlig ikke fordi da hadde vi måttet finne barnevakt på kort tid, og det er jo ikke hvis hele familien min skal på samarbeidsmang så er det jo ingen til å passe på henne. Jeg tenker jo det er mye bedre å ha henne i nærheten hele tiden da, enn
enn at du må fikse en barnevakt, men mindre du på en måte ønsker å ha litt alenetid da. Det tenker jeg er noe annet, men hvis du vil egentlig ha en i nærheten, og så blir det litt sånn, ja, ja, da må hun sove med litt bråk i bakgrunnen, men hvis hun blir vant til det da, så er jo det mye lettere å bare ha
Ha dine favorittmennesker i nærheten hele tiden? Ja, og det gjør vi jo. Hun er jo to år blitt nå. For litt tid hadde vi et middagselskap, og så var hun bare oppe med oss, og så sovnet hun i fanget mitt. Og så endte vi opp med å legge henne på masse tøppe på gulvet ved siden av middagsbordet. Og så sov hun bare der.
Men det er sånn jeg hadde drømt om når jeg var gravid, og tenkte så for meg det å få barn, så så jeg for meg veldig det, akkurat det du sier. De må bare bli med på mitt liv, jeg kan ikke bare gjøre om hele livet for dem. De må også bli med på mine ting, og da må de kanskje bli vant til at det er litt støy rundt dem, og jeg kan ikke få besøk, og så må alle sitte og viske i stua. Nei. Fordi det må være helt stille på rommet. Så jeg tenkte veldig sånn, ja,
Ja, og viktig at det er sosialt, at det er flere mennesker som får lov til å holde sønnen min og sånn da. Ja, det er veldig fint. Myten har blitt slengt rundt fra person til person siden hun var nyfødt. Du må jo forholde deg til mennesker hele livet, så det er nesten greit å bare begynne tidlig. Jeg er helt enig.
Og det fungerer bra for deg å gjøre det på den måten? Ja, og så er det jo når jeg møtte meg selv i døra på noen ting selvfølgelig, at jeg skulle være så veldig kul på alt. Ja, for det går ikke. Det er en viss grense. Ja, ikke sant? Og jeg tror nok sånn at mine foreldre var enda, hva skal man si, kulere enn meg på ting da. Jeg hadde enda mer barnevakt kanskje og sånn. Jeg trodde kanskje at jeg skulle ha barnevakt minst tre ganger i uka, og det har jeg ikke noe behov for i det hele tatt. Det er mer det at jeg trodde jeg hadde større behov for å være mer
vekke fra barnet mitt. Det sier seg jo selv kanskje at man vil når man først skal få barn, så vil man jo være i nærheten av barnet sitt. Du vil egentlig bare føde han også bort til barnet også. Ja, eller i hvert fall sånn, jeg skal fortsette å leve mitt gamle liv på mest mulig måte da. Men også har man jo kanskje ikke lyst til det likevel. Jeg tror det er viktig å være ærlig med seg selv der. Og jeg tror også noen foreldre opplever jeg kanskje
legger barnet veldig raskt i kruben sin etter å ha født. Men så liker de egentlig innerst inne å sove med barnet i sengen, fordi det er så koselig, og man hører hjertebanken til en andre. Men jeg også var jo sånn, som du nevner, at jeg fikk vite at du skal legge bort barnet, du skal lære å sove i egen seng med en gang. Så jeg hadde ikke sønnen min i senga på hvert fall de første seks månedene, og var veldig rask på at han skal sove på eget rom og sånn.
Men så er det nå, når han har blitt eldre, og jeg merker at han vil uttrykke mye mer at han vil sove ved siden av meg. Så tenker jeg, hvem er det jeg egentlig skal prøve å lure at han ikke skal sove ved siden av meg? Hvem er det som bestemmer det? Jeg føler i hvert fall at du har mer embracet den mamma-rollen. Jeg håper at det er den karakteren du beskriver nå. For jeg brenner så mye for det du sier nå, at mødre skal være mer ærlige med seg selv.
Vil jeg egentlig sove med barnet mitt? Ja, da gjør det. Fordi man tror gjerne det at man skjemmer bort barnet, ikke sant? Man gjør dem avhengig av seg og avhengig av sengen og sånn. Men så tenker man jo ikke over at om noen år da, når barnet er fem eller seks eller syv, så vil det barnet mest sannsynlig sove på eget rom uansett. De blir voksne på et punkt. Det er ikke sånn at du ligger der med din 18 år gamle sønn
Nei, jeg tror det er det man ser for seg. De vil jo også på en måte skille seg fra deg, så hvorfor skal man tenke den korte tiden du får med barnet ditt da? For ikke bare nyte det. Og ikke liksom høre for mye på andre kvinner som sier vi gjør det sånn, og vi gjør det sånn. Jeg opplever at det er veldig mye underliggende konkurranse blant andre mødre også. At når du sier at barnet mitt har mange våknetter, så er det veldig ofte at mor kan si sånn
Ja, mitt barn sover egentlig ganske greit, og opplever at det blir litt sånn konkurranse. Ja. At det ikke er nok forståelse. Jeg har tenkt på det, og så til og med gode veninner av meg som har barn, som er sånn, ja nei, det er ikke sønnen min, og min er veldig flink på det, så jeg er sånn, her lufter jeg mine indre tanker og deler, og så skal man bare bli sånn... Føle på skannen? Ja.
Det er så rart. Jeg tror de gjør det helt ubevisst. Jeg tror de ikke gjør det for å være slem, men det er bare at man har hovedfor å si det som at sitt barn er bedre eller er best. Jeg tror også det at det er ubevisst. Vi har tatt meg selv i det noen ganger, og så har jeg tenkt
Hvorfor sa jeg egentlig det? Hvorfor kunne jeg ikke bare bade litt i hennes lidelse og vise henne forståelse og anerkjennelse? Hvorfor måtte jeg gå rett til å si «mitt barn er sånn»? Så jeg synes vi burde være mer reise med hverandre, og ærlig med oss selv som mødre. Vil jeg tilbake på jobb med en gang, eller har jeg bare hørt «har du blitt påvirket av en veninne da, eller av samfunnet som sier at jeg burde det?»
Og det er jo veldig mange som gjør dette her og drar rett tilbake på jobb, og så blir de jo deprimerte og får store konsekvenser senere. At man på en måte nyter ikke den bobla å være mor. Jeg har ikke følt at jeg har strukket helt til. Jeg vil være en god venninne, jeg vil være en god kjæreste, jeg vil være en god kollega, jeg vil være alt. Og så tenkte jeg meg først og fremst, må jeg være en god mor?
Jeg kan ikke strekke til der heller, så da må man kanskje velge bort noe og tenke på hva som egentlig er viktigst for deg. Men det er derfor det er egentlig fint at du har denne podcasten, for den handler jo om barn. Så da tar du jo litt av barnet inn i verden din, eller du sammensmelter karrieren din litt med å være mor også. Ja, det er sant. Nå har du jo fått barn nummer to, men har du jobbet noe samtidig som du hadde barn, eller har du bare, nei, nå er jeg mamma?
Nå er jeg bare mamma. Ja. Men du, bare litt tilbake til din egen barndom. Er det noe du tenker du vil...
noe konkret du vil gjøre annerledes med dine barn? Jeg vil kanskje at det ikke skal være så veldig mye begrenset på å konsumere kun klassiske og seriøse ting. Fordi det er det litt sånn i min familie. Faren min ser på nyheter, der får han med seg mye av popkultur. Så det er ikke det. Men musikk for eksempel, der er det bare godt i klassisk musikk.
Og der er jeg litt mer sånn
jeg har vært litt mer utforskende og jeg vil jo at barna mine skal ha en sånn punker fase og en emo fase hvis de vil og en fase de kan gjerne liksom høre på punk rock. Skal ikke dere lov til? Nei. Eller sånn, jo vi kunne jo høre på det men bare ikke høyt og ikke sånn at alle hørte, ikke sånn at vi på en måte satte på i stuen eller satte
satte på høyt på rommet vårt. Hvis de gjør det, så kommer jeg bare til å dyrke deg på en måte for å rette opp i det barndomstraumet. Jeg kommer bare til å si jeg kan godt kjøpe billetter til den konserten og ta med deg flere venner for å høre på disse tingene. Det er veldig gøy som ting man tar med seg fra barndommen. Noen ting foreldrene mine gjorde som jeg har sånn som skal ikke gjøre. Man lærer jo av feilene til foreldrene sine. Ja. Altså feil er en god stein. De har sikkert prøvd så godt de kan og gjort det som er riktig
De tror jeg er riktig Ja, jeg tror det Min foreldre gjorde åpenbart det også De fylte jo mange hull De selv ikke fikk i sin barndom Jeg lurer på om det går an å bare bli bedre og bedre Ja, det har jeg også tenkt på Kanskje alt blir bare bedre og bedre Eller at man bare reverserer Jeg kommer til å bli den der pågående moren Som er sånn Vis meg spillene dine Vis meg
TikTok liksom jeg skal være kjempe 100% åpen og da kommer jo de til å se på meg som en sånn kjedelig, irriterende mor
Og da kommer de til å irritere seg over det, og ikke den begrensningen, ikke sant? Og så går det bare sånn frem og tilbake. Ja, helt sikkert. Det kan hende at det er sånn, men jeg har jo lyst til at det bare skal gå fremover, da. Men så generelt litt mer åpenhet, da vil du gjerne ta med deg videre. Ja, fordi jeg er sånn selv, og Daniel er jo også sånn. Han er veldig sånn i begge verdener, på en måte. Han er veldig alsidig.
Og han har også en sånn humor. Han har en veldig sånn sarkastisk humor. Ja, det har jeg sett litt i seg. Han er veldig morsom. Ja, og du har bare sett en flik av han. Han er egentlig mye mer... Han er supermorsom og har den der sarkasmen. Og den har jo ikke jeg vokst opp med. Nei. Jeg har vokst opp med litt mer sånn historiefortellende humor, kanskje. Så
Så da jeg møtte Daniel, da syntes jeg at han var hysterisk morsom. Ja, men klarte du å skjønne sarkasmen hans, eller ble det mye misforståelse da? Det ble litt misforståelse i begynnelsen, for jeg følte meg jo stokt om. Men så etter hvert da jeg skjønte den, da var jeg sånn, nummer en fan av han. Og alle vennene hans, jeg husker da jeg lo, nesten så jeg falt av stolen da han sa en vits. Jeg husker vennene hans var litt sånn, æh.
Så gøy er det ikke. Det er ikke så gøy. De var sånn, han har pappahumor. Det er veldig tørr humor. Men jeg elsker det da. Fordi jeg har ikke vokst opp med den humoren. Så jeg vet jo at våre familiemiddager og vår dynamikk i familien med barna kommer til å være annerledes. Litt på grunn av den humoren også. Ja.
Men prøver han seg på sarkastiske vitser foran foreldrene dine og sånn da? Ja, han gjør det noen ganger. Tar du det da? Nei, det er morsomt, for ofte så skjønner de det ikke, så bare forblir det ubesvart, liksom. Det er bare du som gjør det. Ja, og så kan han finne på å si ting sarkastisk, som på en måte ikke gangner han, som gjør at han, hvis de ikke skjønner sarkasmen, så virker han veldig dum. Ja.
Og da blir han litt irritert, for da sier han til meg etterpå, nå tror de at jeg er sånn, men jeg spøker jo egentlig. Det er veldig gøy. Faren din er jo veldig seriøs, og han gikk jo rundt i skjortel. Husker du noen gang at du var flau over ham? Ja, det gjorde jeg. Jeg føler veldig på det at jeg får en glede i meg av å kunne si det. Det er veldig forfriskende.
Fordi da jeg var barn, så var jeg veldig flau over at jeg ble flau. Åja. Jeg var sånn, det er skamfullt å være flau over foreldrene sine. Åja, jeg var så mye flau over mine foreldre. Ja, ikke sant? Men når jeg vokste opp, så har jeg hørt sånne som deg si at jeg var også flau over foreldrene mine. Og da har det vært så forfryskende for meg å bare si det da. Ja. For jeg skjønner jo at det er noe alle går gjennom. Absolutt. Ja.
jo rarere, jo mer sikkert flau blir man. Men jeg tror alle barn er flau over foreldrene sine. Det er jo noe man sier at det er viktig. Det skal man være. Man skal være flau over foreldrene sine. Ja, man skal oppleve den der naturlige brytningen. At man sakte, men sikkert distanserer seg litt fra foreldrene. Slik at man skal finne ut av hvem man selv er, da. Ja, så det er godt å vite at det er flere, da. Ja, det er
Men han har jo også sagt at han har følt at han ikke har vært en god far. Har det liksom vært din opplevelse også? Jeg vil si at det er både ja og nei til det spørsmålet. Fordi hvis jeg skal ta det fra perspektivet hvor han kommer fra, og hva slags barndom han selv har hatt, så har han vært en fantastisk far.
Fordi han er jo et løvetannbarn som har vokst opp i veldig dårlig kår. Han hadde jo en far som slo, og en mor som var veldig distansert og drev å snakke om at hun egentlig ikke ville ha han, og så videre. Så han følte seg jo hele tiden veldig fremmedgjort.
i familien sin, så han kunne jo blitt mye verre. Så fra det perspektivet så har han gjort, han har klart å bryte mønstre veldig fint da. Han har jo bare vært fin med oss. Fordi det er jo ofte at man på en måte gjentar
gamle mønstre uten at man selv vil det. Men hvis jeg skal se på det fra et vanlig A4-familieliv perspektiv, så har han jo vært litt annerledes i den graden han har jobbet ekstremt mye. Så han har jo på mange måter valgt karrieren over barna sine. Men vi har jo ofte fått beskjed av moren vår at det er bare å gå til han. Han trenger å være på atlet og male.
i kjempe mange timer hver dag. Det er noe han trenger for å leve. Og da må vi gå til han og oppsøke han. Og da er han kjempevelkommen å snakke med oss masse. Og han kunne sette seg ned og legge penselen bort og snakke med oss i timesvis, så lenge han var i arbeidsværelset sitt. Det var liksom tryggheten for han. Så det er litt annerledes måte han var, da. Men man må bare lære seg. Vi må
Vi måtte bare lære oss hvordan han var som far. Og så gikk det jo kjempefint. Da fikk vi jo den omsorgsfiguren som man trenger. Du virker som en veldig forståelsesfull person. Takk! Har jeg riktig det? Ja, kanskje. Jeg har jo ikke alltid vært sånn. Jeg føler kanskje at det å få barn har gjort meg mer
forståelsesfull, fordi da har jeg blitt tvunget til å se på min oppvekst og hva foreldrene mine gjorde og at de også ble foreldre som meg og at de også kanskje hadde det vanskelig man ser livet fra litt flere perspektiver og da blir man tvunget til å bli tolerant, for da må man tenke
Så som du sa i sted, foreldrene våre gjorde det beste de kunne med de forutsetningene de hadde. Og da, med å tenke sånn, så blir man jo mer åpen og tålerang. Hadde du en periode i tennårene, for eksempel, hvor du var veldig utdagerende eller noe sånt? Det er mange som har spurt meg om det. Og jeg vet ikke om jeg hadde det, men jeg har gjort de vanlige tingene. Jeg har jo vært på fester, og jeg har jo drukket til jeg har...
Så jeg har gjort de tingene liksom. Ja, det tror jeg på. Det var mer enn det. Om du hadde en periode med frustrasjon eller sinne overfor foreldrene dine, at du skulle utagere og liksom... Man har en periode... Jeg var i hvert fall veldig slem mot foreldrene mine en periode. Jeg hadde mye... Om det var sinne fra barndommen eller hva det var, som jeg liksom... Jeg fikk det ut i tennårene da. Var det sånne bittre kommentarer? Ja, jeg var ganske slem mot moren min.
utagerte og demonstrerte og var bevisst var slem som jeg egentlig ikke skjønner helt hvorfor jeg var men så er det kanskje ting som også skilsmisse, sånne ting som har vært sikkert et sånt ting jeg bare har trykket ned som barn også når man blir tenåring og det er mye følelser og hormoner som kommer
De første ut, og da var det jo sånne typiske ting som tenåringer gjør, eller prøver å rømme hjemmefra, og drikke seg full, og svare på telefonen, og sånne ting. Ja, sånn, ja. Du har ikke hatt sånn utagerende periode? Ikke helt sånn, men jeg kan kjenne meg mye igjen i det du sier. Og jeg hadde nok en sånn type periode da jeg flyttet hjemmefra som 16-åring. Å, gjorde du det? Ja, jeg ville egentlig flytte da jeg var 15, men det fikk jeg ikke lov til.
Og nå har du flyttet tilbake igjen. Ja, jeg har flyttet tilbake igjen. Så jeg har jo liksom tilgitt dem da. De der opprørstankene du snakker om, de har jeg hatt mer sånn inni meg. Det har ikke kommet ut, men det kom ut i den formen at jeg flyttet som 16. Og da dro jeg på en internatskole for å ta videregående der. Og så ville jeg på internatskole i England. Ja.
Men det moren min synes det var litt for langt unna, så da ble det Sverige da, som var sånn kompromis. Og da var det egentlig bare, jeg hadde ikke noe sånn spesielt ønske om å bo i et annet land. Det var mer da at jeg ville så langt bort som overhodet mulig. Ja. Fra familien min. Ja, så det har vært noe der altså. Det har vært noe der. Ja. Ja.
Ukas annonsør er Bookbit, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang, folkens, benytte deg av tilbudet da. Kodeord er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.
Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnevogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.
Jeg anbefalte dere tidligere boken Der krepsene synger, men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken Det ender med oss en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre av seg. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte. Effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk.
Tusen takk for et fint samarbeid, Bukbitt. Og igjen, kodeord, er det noe liv? Gratis, gratis, gratis, gratis er deg. God lytt.
Har du vært redd selv? Nå er det jo mer synlig i media og sånn. Normen har jo mye fordommer å dømme folk og sånn. Ja, man har jo det. Er du redd for at du blir dømt selv som mor når du er mer synlig? Er du bevisst på valgene du tar at det kan jeg vise og det kan jeg ikke vise og sånn?
Jeg er jo veldig imot å dømme andre mødre. Hvis jeg sier at jeg sover fortsatt med barnet mitt, og jeg ammer det fortsatt, selv om hun er to år gammel nå, så vil jeg at da skal de kvinner som føler på skam rundt det,
at de skal vise seg litt mer. At de ikke skal skjule at de gjør det. Men at de kan si, ja, ok, hvis hun sier at hun gjør det, da kan jeg si det til mine venner. Ja, jeg tenker jo mer åpenhet, jo bedre. Vi har snakket om at det har vært mye fordommer mot dere, men jeg tror også at veldig mange mennesker har vært mye syndelige på deres liv. Det å ha meg inkludert, og det å ha en stor familie med masse mennesker rundt seg, jeg synes det ser helt fantastisk ut, ja.
å være så mange mennesker på en gård jeg tror det har sine fordeler og ulemper men mange har sagt vi har en nærdrum i familien og bare alle barna mine løper rundt og alle hjelper hverandre litt og passer på barna ja, det er jo veldig bra det er jo sånn som du sier men jeg tror at med hver luksus
kommer det et ansvar da så de som sier at de vil veldig gjerne ha det de må jo også kanskje vite at for å ha det så må man jo akseptere de man lever med fullt og helt og det er jo ikke alle som ville flyttet tilbake til foreldrene sine i voksen alder selv om man bodde på en gård og hadde det så fantastisk og hadde så mye rom
Fordi da må man ta et litt oppgjør med seg selv, og på en måte akseptere foreldrene sine. Og foreldrene må også se på barna sine som voksne. Ja, jeg tror jeg vil bo med deres familie. For jeg tenker på det, vil jeg bo med moren og faren min og alle rundt meg? Nei, kanskje ikke. Nei, det er ikke rart. Men kanskje jeg vil bo med deres familie, er det jeg tenker meg. Men vi har jo gått gjennom en stor reise, så vi har jo, foreldrene mine har måttet, eller moren min kanskje, det er kanskje spesielt,
Hun har måttet gå i seg selv, tror jeg, og tenkt på oss som voksne. Så når hun har lyst til å komme inn og bryte opp og fortelle sin mening, så må hun holde seg i skinn og ikke gjøre det. Og jeg har måttet tenke at
Se mer på foreldrene mine som venner, kanskje. Jeg tror det hjelper når man bor med dem i voksne alder. I venner eller kollegaer. Ja, det høres litt rart ut, kanskje. Men i hvert fall ikke ha den der... Jeg tror når du er mor, så er du for alltid mor. Ja, så selv om jeg noen gang føler meg smartere enn moren min, og tenker at nå er jeg faktisk litt mer fornuftig enn deg, så er det ikke noe hun...
da tenker hun fortsatt jeg kan dette og da må jeg bare svelge den og for å bo i en sånn generasjonsbolig så må man hende i seg veldig mye til aksept og tenke
Sånn er du, liksom. Og sånn er jeg. Og vi klarer å leve sammen. Du har to barn. En som heter Myte. Og en sønn som heter Gjest. Ja. Også veldig unike navn. Var det liksom...
I serien så man jo mye forventninger til navnene. Kunne du kalt barna dine for Berit og Ronny, eller hadde det vært helt uaktuelt for familien? Nei, det er faktisk helt uaktuelt. Det har alltid vært det. Jeg har aldri tenkt at... Nei, jeg har alltid tenkt, siden jeg var barn, så har jeg tenkt,
Når jeg blir mor, så skal det være et unikt navn. Så jeg tenkte, man har bare ett liv. Man må bruke det på å gi barna sine rare navn, har jeg tenkt. Jeg synes det er veldig, veldig pene navn, ja. Begge deler, gjest og myte.
Er det flere som heter i Norge, vet du det? Nei, myte er det ingen som heter. Mens gjest er det, jeg tror det var fem stykker i Norge som heter det. Det var så fint det du sa også i serien, at det tar jo en landsby å oppdra et barn. Dere er jo litt en landsby, kan man kalle det nå. Tror du på noen måter at det er lettere for deg å få barn enn for meg? Hvis jeg skal være helt ærlig, så vil jeg si ja.
Og det er jo derfor jeg er så opptatt av å fremme det med at jeg tar en landsby opp fra et barn.
Og det er derfor jeg har så veldig hjerte for de mødrene som ikke har det. Nettopp fordi jeg har opplevd en så stor trygghet og støtte i å ha så mange mennesker rundt meg. Og har tenkt, det går jo ikke an å ha barn uten dette. Eller, det går jo an, men det blir jo vanskeligere. Jeg tror jo på mange måter at det var lettere før. Når man var i en stor gjeng, man hadde kanskje bestforeldrene boende hjemme hos seg og
Det er jo det som egentlig er naturlig. Det er ikke naturlig at en mor skal både jobbe og gjøre sine ting og passe på et barn nesten helt alene. Jeg synes jo det virker som at vi gjør mange ting som er veldig naturspridende.
Det at vi jonglerer jobb og barn på den måten. At vi tror at det er noe vi skal gjøre, men egentlig er det over vår kapasitet som mennesker å holde på sånn. Og jeg håper at en dag så skjønner vi det.
Fordi jeg tror jo at i det samme samfunnet er det naturlig at alle kvinner kommer sammen og sover sammen og passer på barna sammen og ammer hverandres barn. Det høres veldig dyrisk ut, men vi er jo dyr da. Og jeg tror det er sånn vi skal ha det. Og besteforeldre, at de alltid er der og at de tar barna, at de på en måte får en sånn oppblomstring. Besteforeldrene får jo på en måte bli foreldre på nytt når de får barnemann.
Det er jo ikke rart at kvinner blir utbrent i det egen samfunnet, når de må gjøre alt selv. Ja, og det skal de jo ikke trenge å gjøre. Og det som er så dumt er at kvinner har jo dette plise-gene, så de gjør jo alt selv, selv om de ikke vil det. De tar jo den ekstra klesvasken, og passer på at barna får de og de skoene og de og de klærne, og passer på at stelle-matten er med i bilen, og mannen...
Hva er det han driver med? Han bare tar med seg en bleie, han. Hvordan føler du fordelingen mellom deg og Daniela? Er du fornøyd? Du hører at jeg ikke er det. Er det noen kvinner som egentlig er fornøyde? Jeg tror alle menn er litt sånn jeg. Jeg ser jo tendensen i alle menn. Til og med de mennene som bidrar.
De tror jo at de bidrar, men de gjør jo... Kvinnen har jo en hjerne som er helt utrolig. Den går alle veier. Den har jo en million bokser, den hjernen, med massevis av informasjon i hver boks. Beben trenger det og det, og den luen og den bleiposen må med. Det er så utrolig mange ting som skal med, og som kvinnen husker på. Mens mannen har ikke denne hjernen med alle de boksene.
Han synes det er greit fordi kvinnen tar seg av det, ikke sant? Ja, ja. Så nå høres det ut som at Daniel er helt udryggelig da. Nei, nei, nei. Han er jo ikke det. Han hjelper jo til, men jeg skjønner jo at kvinner har en helt sånn sinnssyk evne til å kategorisere og ordne alt som mannen ikke har. Ja, jeg er litt sånn, nå må mannen for det kan ta seg sammen litt over. Ja, ja.
Det kunne vært veldig greit. For de slipper jo veldig unna. Jeg føler jo at jeg har blitt mer feminist etter jeg fikk barn. Jeg, vet du hva? Helt enig. Altså, jeg kunne ikke være. Jeg var, før jeg fikk barn, da var jeg litt sånn lei av feminisme. Jeg tenkte litt sånn, nå må dere gi det da. Ja, dere er så sinne, slapp av. Det er ikke så ille å være kvinne. Og jeg var litt sånn på mannens side, og jeg drøv å flørte litt med sånn,
At mannen også er flink og sånn. Men så fødte jeg. Og da endret alt seg. Egentlig dagen jeg fødte. Jeg husker rett etter jeg presset ut myte, så sa jeg til Daniel. Nå skjønner jeg at kvinnen er alt. Kvinnen bærer hele verden. Dere bare er bruksverktøy, på en måte. Vi er fødte.
født alle dere, og så blir vi så undertrykt. Jeg var så sinnet jeg også. Jeg ble en sånn harbarka feminist etter jeg fødte jeg også. Jeg føler at de flere barn jeg får, jo mer feminist blir jeg. Kanskje man bare blir mer sinnet? Fordi man er trøtt og slik. Kanskje det. Det er litt fint da, tenker jeg. Nå har jeg i hvert fall mer forståelse for det da. Ja. Ja.
Men hvordan påvirker det forholdet deres da, etter at dere fikk barn? Jeg vil si at jeg har blitt enda mer opps på at det å være sammen med noen, og ha en kjærlighet man deler med noen, handler om å ta et valg hver dag, og dyrke det aktivt. Det har jeg blitt mer opps på. Og det er ikke sånn man egentlig trenger så mye før man får barn.
Det kommer litt mer av seg selv. Men etter man får barn, så må man være mer aktiv på det. Man må jobbe mer på forholdet. Ja. Og de gangene vi aktivt yrker det, så er det jo kjempefint. Så jeg merker at det er en forskjell her. Og de gangene jeg ikke glemmer det litt, så blir man jo litt sånn, hvem er du, på en måte. Da blir de bare en kollega som må ta seg sammen. Ja.
Det blir to mennesker som jobber sammen for disse barna. Jeg har også tenkt noen ganger på det at det er også med å få flere barn. Jeg har vært redd for å komme med. Jeg elsker sønnen min så mye. Jeg klarer å elske neste person like mye. For jeg har jo følt litt at den kjærligheten jeg har for barnet mitt har blitt tatt litt vekk fra mannen min. Fordi det er så altoppslukende å få barn. Fordi man selvfølgelig, klisjé, man oppdager en kjærlighet man aldri har
opplevd før da og det har jo gått litt på bekostning av min mann fordi jeg har ikke mer kapasitet av kjærlighet, jeg gir alt til sønnen min, og selvfølgelig er jeg jo like glad i han men han får jo ikke like mye oppmerksomhet jeg har ikke like mye tålmodighet jeg har ikke den der forelskelsen svevende forelskelsen som jeg kanskje hadde før da nei, men den får du tilbake tror jeg jeg tror de mennene må akseptere
at vi ikke kommer til å gi alt de første årene i den småbarnsperioden. Fordi det er alt for mye forventet av oss. Jeg tar mer den. Men det er morsomt at du sier det. Nå er jeg på kvinnens side. Nå er jeg på kvinnens side. Fordi før hadde jeg en forståelse for menn. Ja, men stakkars menn, tenk plutselig så får kvinnen et barn som bare eksisterer ikke du lenger, og stakk.
Akkars han, og sånn. Men nå har jeg litt sånn som deg, sånn, ja, men jeg er enig at det må de tåle. Ja. For det er beinhardt å få barn. Det er det. Så det må de bare stå i. Det må de tåle. Og jeg er 100% sikker på at jeg ville tåle det. At jeg ville gitt han det og tenkt noe. Han har fatt, han har ammet. Ja, men du vet hvordan det er, vet du. Han vet, han vil jo aldri skjønne hva vi egentlig har gått gjennom. Det er sant. Og det er en annen ting jeg også har pleidet å si, og det er at
Jeg pleier å si at før jeg fødte, så var jeg en mann. Etter at jeg fødte, så ble jeg kvinne. Jeg følte det litt sånn.
Og det er rart å si at jeg var mann, jeg er jo kvinne, men jeg var litt mer som en mann før jeg fødte. For jeg tok det veldig for gitt. Jeg bagatelliserte veldig fødsel. Og det er sånn jeg ser tilbake på det og skammer meg veldig. Jeg drev og snakket om at nei, og føde har vi gjort i alle år. Ja, og du var en sånn enda. Åh, det er så flaut. Og vet du hva som var det verste? Jeg var helt sikker på at det var så greit å føde. At jeg planla jo å ha hjemmefødsel.
Med myta. Ja, du er gæren. Hvordan gikk det da? Det gikk ikke. Vi kjøpte fødebasseng og alt mulig. Og skrev en kontrakt med jordmor på at vi skal ha hjemmefødsel. Her må jeg også skite ned at jeg har vært veldig velsignet i livet mitt. Jeg har aldri hatt mensen smerter. Så jeg har hatt mensen plager emosjonelt, men aldri hatt noen smerter i denne regionen.
Så da jeg hørte ryere er så sterke mens det sverter, da tenkte jeg, ok, men da går det her bra. Da tenkte jeg, man blir litt kvalm kanskje. Det er veldig gøy at jeg blir litt bakover som eneste. Og moren min, hun har glemt at føde er sånn som, ja det går greit. Hun hadde jo fortrengt alt. Hun lyver jo også. Ja, lyver sikkert også. Ja.
Så da jeg fikk de første riene, da gikk det jo greit, men jeg var litt sånn, oi, dette er en litt merkelig følelse. Jeg hadde aldri hatt noen smerter der. Og så da de verste kom, da var jeg sånn, da møtte jeg meg selv i døren. Og da tenkte jeg, jeg skal aldri være så sikker på noe i livet mitt som det jeg var nå med rier. Fordi da var det sånn, jeg hadde også rier kjempelenge da.
Jeg hadde i overødt døgn hjemme, og det var ganske intenst. Og da var jordmoren min og sa til slutt at det er ikke forsvarlig at vi tar hjemmeføtte lenger, fordi rine varer så lenge. Så nå må det til sykehus. Men var det liksom et nederlag da, eller var det greit? Nei, akkurat da sa jeg at jeg skal ha alt. Anarkotika og
narkotika narkotika hva heter det bedøvelse masse narkotika ja da kunne jeg tatt hva som helst heroin ja jeg drev å lette etter skriften så da ble og da husker jeg da gikk vi fra å ha sånne der hippie guru pustet barnefødsel til å ha ren Hollywood fødsel
Fordi da kjørte Daniel meg til sykehuset i Tønsberg, som var 45 minutter unna. Det var helt færdig. Oi, den bilturen ser ganske jævlig ut. Ja, med riger, sterke riger. Det er noe jeg husker verst, den bilturen, når det rista og man hadde riger. Jeg bare krøp sammen, husker jeg, i en fosterstilling i bilen, og satte på høy musikk på ørene.
Hva slags musikk? Klassisk musikk? Hans Zimmer. Åja, Hans Zimmer. Og det er faktisk et ganske godt tips. Fordi den dramatiske Hans Zimmer-musikken, sånn skikkelig sånn Inception, noe kollapsverden-musikk, det fungerte veldig bra med Rine. Fordi da ble alt så dramatisk, og da var det en kamp, og det var en krig, og da klarte jeg det bedre. Ja.
på en måte, så det gjorde jeg andre fødsel også, da hadde jeg en sånn Hans Zimmer-spill det er gøy men ja, så da dro vi til sykehuset og da fant vi fem rullestol og da drev han og kjørte meg rundt i den rullestolen og var sånn, hvem er det? og så ropte han ut sånn, hun skal føde hvor er det vi går da? og da tenkte jeg, nå er jeg i en sånn Bridget Jones-film ja så da husker jeg at da ble jeg litt sånn fornøyd, det her var egentlig litt bedre
enn den hjemmefødselen jeg skulle ha da. Det er et veldig trygt sted, men det er veldig gøy hvordan du forklarer det, for man føler litt at man er med i en film når man føder. Ja. For det er så sykt dramatisk, liksom, og det er så mye sånn, er det noen som kan hjelpe oss her, eller? Ja, ja, ja. Og hvertfall mannen blir jo helt sånn redd og veldig dramatisk, altså. Og han også drev jo og tenkte at fødsel var ganske greit, og han også fikk bakoversveis da, under den fødselen. Men det gikk fint da, til slutt. Jeg fikk jo
epidural og drykk på hele pakken. Men jeg fødte jo naturlig. Ja, epidural var jo guds gave. Ja, det var det da. Men andre fødsel, da fødte jeg uten epidural. Gjorde det? Ja. Men hvordan var det i forhold da? Det var en helt annen fødsel. Og nå kommer du sikkert til å tenke at nå er livet rundt, men det gjør jeg ikke. Det var nesten gøy å føde andre barn.
Spennende. Gøy. Det er nesten at du følte deg sånn kul, liksom. Ja, jeg fikk masse mestringsfølelse under rynet. Og drev å liksom jobbe ut ordentlig med dem, da. Og det...
Det tror jeg, fordi før andre fødsel, så skjønte jeg jo hva det var å føde. Da hadde jeg jo født før. Ja, så da ville du på et sykehus å føde hjemme? Ja, da skulle jeg på sykehus. Ikke noe mer hjemmefødsel. Men da visste jeg jo alvorsgraden av det. Så da tenkte jeg, nå skal jeg i en krig. Jeg skal i en kamp, og jeg må ha krigsmusikk på ørene og høyt på høytaler. Og jeg skal krigge. Så jeg hadde veldig den innstillingen.
Og jeg drev og trente masse sånn bekkenbunnen og graviditetsyoga under graviditeten. Og så drev jeg sånn, og jeg var så innstilt på at det skulle bli bedre denne gangen, at jeg drev med sånn mentalsmertehåndteringsøvelser. Så det jeg gjorde var at jeg tok en skål med isbiter, og så tok jeg hendene i isbitene. Dette gjorde jeg mens jeg var gravid da.
Og så tok jeg timer på ett minutt, fordi en rye er gjennomsnittlig ett minutt. Og så skulle jeg holde hendene i isbitene i ett minutt, og puste meg gjennom intensiteten. Ja, så du drev med smertehantering? Ja, og så ble det lengre og lengre enn ett minutt for å bare utfordre meg selv litt. Det har hjulpet deg, tror du da? Ja, det gjorde det faktisk, fordi...
I starten jeg hørte om den teknikken, så tenkte jeg at en skål med isbiter er ikke noe stort. Det går fint. Men det var faktisk ganske vanskelig. Ja, det tror jeg er ganske vondt. Ja. Fordi i starten går det fint, men så når du har et punkt hvor det er sånn, oi, nå får jeg panikk. Og det er da du må puste, og det er da du må visualisere veldig intenst. Så jeg visualiserte bare at jeg var et annet sted. Ja.
Og så visst var det særlig at jeg gikk en rute fra gården og opp til busstoppet der jeg skulle ta buss til skolen. Og så gikk jeg den ruten med skolesekken, liksom. Under hver ri, på en måte. Eller hver gang jeg tok hendene i isbitene, da. Mhm.
Og så så jeg for meg det. Og så så jeg for meg at i midten av den ruten så var det verst. Og så på slutten så gikk det sakte musikkert ned igjen. Og så gjorde jeg det masse før jeg fødte. Og da jeg fikk de riene så gjorde jeg akkurat det samme. At jeg pustet dypt og så så jeg for meg denne ruten at jeg gikk. Og så... Det kan funke det da. Gjør det ikke det? Det funket kjempebra.
Og jeg bare på en måte lukket øynene og gjorde det veldig intenst. Men du må være veldig sånn sterk og virkelig jobbe for det da. Fordi jeg falt ofte ut av den visualiseringen fordi jeg fikk så panikk fordi det var så vondt. Men da måtte jeg hoppe inn igjen hele tiden. Og da jobbet jeg meg gjennom masse ryer, og da siden jeg håndterte det så bra...
så gikk jo centimeterene opp mye raskere enn forrige gang og så til slutt så var jeg sånn oi nå er det så vondt at kanskje jeg skal ha et bra men da var jeg allerede på 8 centimeter så da sa jordmoren at
Nå kan du jo egentlig bare prøve en halvtime til, og så går det bra. Ja, men man vet at jordmødre lyver de også da. De løy til meg i hvert fall mange timer. Ja, det er sant, og det må du jo kanskje under førstefødsel, fordi da varer du så lenge. Så har du ikke noe svar på det heller, ikke sant? Nei, og førstefødsel er jo alltid verst. Ja.
Og de kan jo ikke si det til deg, for da blir du skremt. Men i og med at førstefødsel var litt mer voldsom enn du trodde, gruete du deg mer under graviditeten på nummer to da? Ja, jeg gjorde det. Fordi før førstefødsel, da gruete jeg meg ikke til fødsel. Da var det sånn, dette skal jeg klare, alle kvinner har gjort det for meg, jeg var den irriterende kvinnen. Åh, jeg var så irriterende.
Men før andre, da tenkte jeg, nå vet jeg hva dette er, og jeg er redd. Så nå skal jeg jobbe for å ikke være redd. Så det var derfor jeg drev med smarthåndteringsøvelser. Men hva om Daniel, vi kan være mer på fødekurs for eksempel, for å være mer til stede i fødsel nummer to da? Ja, jeg skrev et fødebrevplan. Før andre fødsel, og det gjaldt veldig. Det var veldig sånn,
Og det som er så fint med andre fødsel er at da vet du akkurat hva du trenger. Du vet ikke det før første, du har aldri gjort det. Men nå vet man hvordan man føler det når man får panikk. Hva man trenger da. Trenger man berøring? Trenger man at han henter en klut? Hva trenger du da? Og da skriver du det ned da.
Ja, det er sant. Man visste jo ikke hva man trengte. Man har jo ikke vært i sånn smerte før, så du aner jo ikke hva du har behov for da. Og noen vil jo at man skal være helt i nærhet når noen er sånn, kom deg vekk! Jeg var sånn veldig sånn, kom hit! Nei, gå vekk! Nei, kom tilbake igjen! Ikke ta det bokstavlige det jeg sier! Nei, ikke lytte det jeg sier da! Ja, man blir jo litt sånn, og jeg tror jo førstefødsel for en mann også kan være ganske brutal å være med på. Ja, ja.
Men vi også gikk jo sånn fødekurs da. Så vi visste for eksempel at man kan jo bidra ganske mye i en fødsel, og hjelpe deg ganske mye på veien. Jeg tror ikke det er bare sitt å holde i hånda, men du kan liksom aktivt bidra i en fødsel, og det gjør veldig for meg, hva. Jeg var sånn som satt veldig pris på ord og komplimenter. Fordi da jeg fikk det litt i fødselen til Mite, og da husker jeg at da gikk det bedre. Da jordmødrene sa sånn Nå er du snart på måltrekk, du er
du er så god til føde, det her er kjempebra, du gjør det så bra, og da fikk jeg motivasjon. Så da ba jeg Daniel, jeg skrev ned sånn en mantra, han skulle si da, til meg. Det er veldig gøy, jeg tror menn må ha litt sånn konkret beskjed. Ja. Det tror jeg er veldig lurt, egentlig. Du nevnte jo nå at du ikke har hatt noen sånn type smerte, mensen smerte for eksempel, når du var yngre. Men du har vært åpen om at du hadde en
En sykdom som heter ME? Ja. Når du var 10-åring? Ja. Men det er kanskje ikke en sånn smerte, eller jeg vet egentlig ikke helt hva det er, for å være ærlig. Nei, det er vanskelig å forklare. Det er en sånn utmattelse man kan få ofte etter en infeksjon. Ok. Så jeg hadde, jeg fikk et flott bitt, og da fikk jeg borreliose. Oi, og det er min største skrekk, å få flott bitt, og at det, ja.
Ja, det var ganske skummelt Fordi de fant jo aldri det flotte pittet heller Gjorde de ikke det da? Nei, men de bare skjønte at det var det da Og så fikk jeg Så den borreliosen angrep nervesystemet mitt Så jeg ble lam på halve ansiktet Oi, så brutalt Det var ganske brutalt Og da ble jeg jo kjemperedd Fordi som 14-åring Å bli lam på halve ansiktet Jeg så akkurat ut som Malala da hun ble skutt Da ble jeg jo sånn
Jeg var jo litt på fengelig. Så jeg ble kjemperedd for at det skulle vare. Selvfølgelig. Og det er jo litt sånn, er ikke det sånn...
For noen få så kan det faktisk være livhut da. Ja, jeg tror det. Men de oppdagte såpass raskt da at det gikk bra. Men jeg husker da jeg kom på sykehuset så sa legen den lammelsen kan gå over i løpet av en uke. Men det var et veldig vagt svar. Ja, det er et vagt svar. Så da hadde jeg det litt krevende den tiden. Men så gikk det over. Da fikk jeg en veldig sterk behandling i noen uker.
og var innlagt, og så etter det så skulle jeg hjem, og da var jeg liksom frisk. Men da var jeg fortsatt ekstremt utmattet i hele kroppen.
og klarte ikke å gjøre så mye og ble veldig sensitiv for lyd og lys. Så jeg ville helst bare være inne på et mørkt rom. Så jeg ble på en måte litt deprimert, kan man si da. Ja, det forstår jeg også. Men så det var ikke noen rene smerter, men det at du er helt utslitt da? At å gjøre en liten ting blir du sliten av? Å gå bare litt i trappen gjorde at jeg fikk veldig verket i bena. Oi, hvor lenge var det det da? Litt.
i underkant av et år. Oi! Ja, at jeg ble hjemme fra skolen faktisk. Ja, ja. Det er skummelig greie det der, altså. Ja, det er det. Og noen er jo sånn, noen tror jo at når man først får ME, så har man det hele livet. Ja, jeg trodde det. Ja, men nei, ikke med meg da. Jeg ble kvitt det, men det er interessant da, fordi jeg ble jo kvitt det med en mental behandling.
Så det er sånn veldig psykosomatisk at det mentale hjernen henger sammen veldig godt sammen med det fysiske. Det var jo en fysisk utmattelse, men jeg kurerte det ved å dra til en slags psykologisk terapi.
på en sånn alternativ psykologterapi det sier så mye da for sånn kan jeg bli litt sint på leger som mener på en måte at det mentale har noe med det fysiske å gjøre at jeg har hatt mye plager hvor jeg tror det handler om det mentale hvis man ikke har det bra i livet, hvis det er mye stress angst, at det kan få konsekvenser på det fysiske mens min fastlege er bare sånn, nei han ser kun på det fysiske, hvis jeg snakker om hvordan jeg har det så er det sånn, da får du snakke med en psykolog så jeg tror det hører så sammen
Ja, jeg er helt enig. Men der er det veldig mange mennesker som er uenige i det, og det klarer ikke jeg å skjønne. Og det er litt sånn, jeg tror de som er for psykosomatiske leger, er litt redde for at de skal være kvakksalvere, at det skal være sånn svindel i det.
At leger skal begynne å si at de kan hile folk. Og så gjør de egentlig ikke det. Så det er en sånn balanse der. Den meste hjelpen når jeg har hatt store plager i livet, har jeg ikke fått hjelp av leger, men av andre alternative. Ja, ikke sant? Som homeopati. For eksempel. Jeg hadde en periode hvor jeg hadde to år med urinveisinfeksjon, kronisk. Jeg fikk bare mer og mer og sterkere og sterkere antibiotika av legen min.
Og så dro jeg til en alternativ lege i Barcelona, faktisk. Det høres kanskje veldig sært ut, men han så inn i øynene mine. Så han drev å skikke til meg noen apparat inn i øynene mine, hvor han kunne se at det kom av et dårlig immunforsvar der og der i magen. Så jeg ble satt på en kur hvor jeg fikk homopatisk medisin og måtte endre hele koststål og sånn. Og har ikke hatt det etter. Så det er sånn...
Og da er jeg sikkert sånn, ja, men det kan være helt tilfellig og sånne ting, men i hvert fall jeg valgte å tro på det, fordi det var det eneste som funket for meg. Men det er liksom sånne alternativ, kanskje ikke i legen se på at sånn, hva spiser du, hvordan har du det, trener du, hvordan er immunforsvaret ditt, det er bare sånn, ja, men dette her er en kurs på antibiotika, så gå på den. Men hva var det du måtte kutte i kosttolen din? Jeg måtte endre for eksempel gluten og melk, bare en kort periode.
Jeg spiste ikke noe variert og så sunt som jeg burde. Og så var det å få bygget opp. Jeg spiste noe sånn sopp som jeg fikk. Det var veldig alternativt. Det var veldig alternativt, ja. Det deler jeg mye av. Folk er bare sånn, what the fuck? Men ja, da spiste jeg noe sånn soppmiddel som jeg fikk av han. Som egentlig blir brukt til alternativ kreftmedisin. Men det boostet opp. Er det shaga? Ja, det er det.
Det har jeg også da. Ja, og det styrka immunforsvaret mitt veldig da. Og jeg føler på ekte, det her var i 2013. Jeg føler at jeg har ikke vært syk siden det. Det er kjempebra da. Men det var selvfølgelig en kombinasjon av at jeg kanskje begynte å trene mer, spise sundere og tok denne soppen, og at antibiotika fucker opp magen og tarmene og, hva heter det, balansen i tarmen og sånn da. Ja, veldig. Det gjorde jo bare verre og verre ved å få mer og mer medisin. Ja.
Jeg synes ikke det var rart. Jeg har tatt sjaga i perioder hvor jeg har følt at jeg må booste systemet mitt litt. Ja, men jeg viste jo det til legen min da, og han bare sånn, du må ikke finne på å ta det der. Oi, så rart. Ja, fordi det er to forskjellige verdener, ikke sant? Ja. Helsekost og legemidler, det hører jo ikke sammen. Det burde jo det da. Ja.
Jeg håper det blir det mer og mer, at man er villig til liksom, de alternativer kan se på litt mer sånn, oi her må du gå til en lege, ikke liksom bare jeg skal akkurere deg uansett, dette må du ta med en lege. Og en lege kan si sånn, dette her er kanskje ikke mitt felt, kanskje vi skal møtes litt på midten. Se på andre faktorer enn bare, ok, du er syk der, da får du en pille for det. Det er litt sånne temaer som man ikke alltid tør å snakke om høyt. Ja, og jeg tror veldig mange puster lett ut når de hører at andre snakker om det.
Ja, kanskje. Så jeg tror du bare gir en tjeneste til lykterne dine. Ja, ok, så bra. Men det har vært veldig, veldig spennende å snakke med deg. Lige med deg. Veldig koselig å møte deg på ekte. Jeg har jo følt at jeg har skjønt deg lenge. Ja, det er veldig hyggelig. Så hvis du vil gå en trilletur en gang, så bare ring. Det skal jeg gjøre. Veldig koselig. Og igjen, tusen takk for at du kunne være gjest. Det var bare hyggelig. Takk.
Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!