Hanna Martine - "Jeg skal føde uten epidural og i badekar"
I denne episoden av podcasten "Er det noe liv?" snakker programleder Nora med Hanna Martine, en gravid influenser, om hennes graviditet, tanker rundt å bli mor, og hennes syn på å dele bilder av barn på sosiale medier. De diskuterer også Hanna Martines syn på fødsel, hvor hun planlegger en fødsel uten epidural i badekar. BookBeat er sponsor.
00:00
I denne podcasten diskuterer Hanna og Nora livet, graviditet og det å være sprudlende, med dialekt og personlige erfaringer.
04:58
I dette segmentet diskuterer de viktigheten av takknemlighet og deler personlige erfaringer om å skrive takknemlighetslister.
09:20
Hun deler hvordan hun og kjæresten jobber med å være takknemlige og håndtere negative tanker i forholdet og livet.
17:01
Bruk lydbøker eller podcaster for å gjøre kjedelige oppgaver morsommere, og sjekk ut bøkene "Der krepsene synger" og "Det ender med oss".
24:55
En kvinne deler sine tanker om graviditet, fødsel og viktigheten av å være forberedt og åpen for erfaringene underveis.
Transkript
Nämnd i episoden
Hanna Martine
Gravid influenser, første gjest i podcasten som ikke har barn fra før. Hun deler sine tanker og erfaringer rundt graviditet og morsrollen.
Nora
Programleder for podcasten "Er det noe liv?"
BookBeat
Sponsor for podcasten. En lydbok-app med over en million bøker.
Simpel
Podcast-produsent
Sarsborg
Hanna Martines hjemby. Nevnt i sammenheng med hennes dialekt.
Oslo
Byen hvor Hanna Martine bor. Nevnt i kontekst av hvor lenge hun har bodd der.
Solan
Hanna Martines hund. Nevnt i kontekst av takknemlighetsliste.
Instagram
Sosiale medier-plattform hvor Hanna Martine delte nyheten om graviditeten.
TikTok
Sosiale medier-plattform hvor Hanna Martine er aktiv.
YouTube
Sosiale medier-plattform hvor Hanna Martine startet karrieren sin.
Farmen kjendis
TV-program hvor Hanna Martine har deltatt.
71 grader nord
TV-program hvor Hanna Martine har deltatt.
Hanna og de heldige
Hanna Martines egen podcast.
Der krepsene synger
Bok anbefalt av Hanna Martine.
Det ender med oss
Bok anbefalt av Hanna Martine.
Luna
En fødeavdeling med badekar og dempet belysning.
Dola
En fødselsfotograf/assistent som tilbyr et pakketilbud.
Elisabeth Ingebrigtsen
Influenser nevnt i diskusjon om deling av bilder av barn.
Jenny Skavlan
Influenser nevnt i diskusjon om deling av bilder av barn.
Mats Hansen
Person som kritiserer influensere for deling av bilder av barn.
Erik Folstad
Person nevnt i diskusjon om deling av bilder av barn.
Sigurd Båndtusvig
Person nevnt i diskusjon om deling av bilder av barn.
Australia
Land nevnt i kontekst av regler for barn på sosiale medier.
NRK
Norsk rikskringkasting, nevnt i kontekst av barnesendinger.
Matteo
Hanna Martines sønn.
Deltagare
Host
Nora
Guest
Hanna Martine
Sponsorer
BookBeat
Poäng
Noen blir jo litt sånn, nå kan du dempe deg, ja.
Kommentar til Hanna Martines sprudlende personlighet.
Jeg pleier å si at jeg er født, blir, og da følger det med en høy stemme også i mitt tilfelle.
Hanna Martines humoristiske beskrivelse av sin personlighet.
Frykt er det motsatte av kjærlighet for min del.
Hanna Martines filosofiske betraktning om frykt og kjærlighet.
What doesn't kill you makes you stronger
En sitat som beskriver Hanna Martines livserfaringer.
Jeg har ingenting å frykte.
Hanna Martines selvsikre holdning til fødsel og fremtiden.
Påståenden
Det er viktig å ikke bli skuffet hvis man ikke får til amming.
Hanna Martine understreker viktigheten av å ikke sette for høye forventninger til amming.
Det er ikke noe farlig om man ikke får til amming.
Hanna Martine fremhever at morsmelkerstatning er et like godt alternativ til amming.
Å dele bilder av barn på sosiale medier kan innebære en risiko for utnyttelse.
Hanna Martines begrunnelse for å ikke dele bilder av barnet sitt i sosiale medier.
Barn og sikkerhet burde være det viktigste man har i bakgrunnen når man diskuterer deling av bilder av barn på sosiale medier.
Hanna Martines hovedpoeng i diskusjonen om deling av bilder av barn på sosiale medier.
Lignende
Laddar
En podcast fra Simpel. Er det liv her? Ja, her er livet dødt.
Er du noe liv, Hanna Martine? Det er klart jeg er liv, Nora! Jeg har så mye liv både i meg og i magen. Du er veldig spruddlende alltid. Du er alltid veldig glad, føler jeg. Ja, jeg er født sånn, tror jeg. Noen blir jo litt sånn, nå kan du dempe deg, ja. Men nei, jeg er sånn her. Når du er alene, nesten? Ja, nesten.
Ja, det er jo helt sinnssykt. For introverte, veldig rolige sjeler så kan nok det bli litt voldsomt. Så jeg har øvd meg på i voksen alder å regulere meg litt. Men det er ikke lenge siden jeg var på kjønnstest i Sverige, og det første som skjer er at jeg blir bedt om å dempe meg for eksempel, sånn at jeg er veldig vant til at jeg er mye menneske da.
Jeg pleier å si at jeg er født, blir, og da følger det med en høy stemme også i mitt tilfelle. Og så liker jeg dialekta, den har du beholdt. Hvor er du her fra? Jeg er fra Sarsborg. Ja, du er fra Sarsborg selvfølgelig. Jeg er fra Sarsborg, så jeg titter liksom fram litt innimellom. Jeg synes den er ganske tydelig. Hva synes du? Ja, men det er godt. Den er så tydelig, Sarsborg. Hvor lenge har du bodd i Oslo da? Oi, nå vinner jeg vel å bli fire år. Ja, ikke sant? Men jeg må beholde den. Jeg skal bli mamma. Jeg kan ikke ha en unge som... Jeg klarer ikke å ha en unge som skal uttale ball...
Ball. Det er helt feil. Og jeg får høre fra folk at det er sånn «Dette er ikke bolle, dette er bolle». «Dette er ikke bolle». Å jo da. Ja, ikke sant? Så ungen min må få litt særping i blodene. Ja, men det er charmerende, synes jeg. Ja, det er bra. Ja.
Det er typisk meg i den podcasten at jeg bare begynner å prate med gjesten og så glemmer jeg å introdusere og si først og fremst gratulerer med graviditeten. Så det er derfor du er gjest her. Du er egentlig min første gjest som ikke har barn fra før. Så det er litt spennende. Så nå føler jeg at jeg er på andre siden og er sånn ja, ja, bare det. Bare hvem tilfatter dere? Det er rekt å høre et par ganger. Men jeg elsker jo å høre på podcaster nå underveis i graviditeten. Din selvfølgelig blant annet, både for å høre andres erfaringer, men så synes jeg
også det er koselig når jeg kan høre på sånn gravid uke for uke og sånt nå, andres fødehistorier, jeg...
Jeg elsker det jo. Ja, det gjør det. Og mange er sånn, du må ikke la graviteten, eller jeg har hørt andre influenser i hvert fall si at de ikke skal la graviteten bli hele personligheten deres. Og så blir jeg sånn godless, altså. Jeg skjønner jo at det er ikke aktuelt for alle, men jeg har jo jobbet som livsstilsinfluenser siden jeg var 13 år. Og det eneste jeg har gjort da, er jo å dele rått fra livet. Og nå vil
vil jeg jo si at denne graviteten opptar mesteparten av tiden min. Det gjør det. Jeg tenker på det hele tiden, jeg blir påmynt det hele tiden, jeg gleder meg til det hele tiden. Så det er også veldig naturlig at jeg oppsøker da historier og ting som gjør at jeg lærer
lærer da, underveis. Jeg tror det er veldig vanskelig for de som ikke er i den samme bobla, at det å skjønne hvor alt oppslukende det er å være gravid, og det å få barn, hvor mye det tar da, og hvor livsendrende det er. Så når du ikke er deg selv, så er det sånn, men herregud skal det være i hele identiteten din nå? Og jeg tenkte jo spørre deg også om det, er du redd for å miste deg selv? Nå er du mamma, nå er ikke du Hanna Martine lenger, har du tenkt noe på det? Jeg er ikke redd for det i det hele tatt, ja. Nei? Jeg...
Og jeg tror nok også at du, der er jeg litt...
Jeg skiller meg nok litt ut på akkurat de tingene der. Jeg gruer meg ikke til noe. Jeg tenker ikke at noe blir dumt, rart, fælt, eller sånn, før jeg eventuelt skulle stå i det. Så jeg lurer ikke på å finne parkering før jeg kommer til et sted. Det tar jeg da. Jeg gruer meg ikke til fødsel. Det tar jeg da. Jeg gruer meg ikke til om jeg får mindre tid til å sminke meg om morgenen. Det tar jeg da. Og kjæresten min nå, for øvrig, er veldig...
opptatt av akkurat det, da. Å kunne gi hverandre den kjærligheten, holde den spasen, og også være åpne for at livet vårt totalt forandres. Men at jeg skal ikke bli sånn... Jeg skal ikke miste meg selv, selv om jeg må være klar over at det kommer til å være noen år av livet mitt hvor alt snus på hodet. Men vi fikk jo liksom...
høre, dette er jo egentlig ikke til sammenligning, men det er jo det eneste jeg har å referere til da, valpeperioden. For vi har en hund, og alle var sånn, bare vent til, bare vent til det, bare vent til det, dere får ikke sove, det er oppe om natten, det blir ikke noe hyggelig. Og mammaen min sier jo faktisk nå at hun heller ville tatt en barselperiode til, og en baby på et år, opp til et år til, enn en valpeperiode ekstra. Så jeg synes at det jeg har vært å nevne, men valpeperioden gikk helt fint den.
han gikk ikke opp på matta. Bæsja han inne, så tørka vi opp. Tissa han inne, så bærte vi den ut. Det finnes en løsning på alle obstikler som kommer. Jeg elsker at du sammenligner nå en valp med et barn, og inni meg er jeg bare sånn, ja, ja. Ja, og jeg sa, ja.
Jeg mener egentlig ikke på sammenligningen, men om det er noe jeg kan sammenligne til, så er det det. Det er det nærmeste du kommer til. Det er det nærmeste jeg kommer til. Men det kan ikke sammenlignes, faktisk. Og rolig ikke, selvfølgelig. Men jeg tenker sånn, når man har folk rundt seg som tidligere har sagt at noe kommer til å bli noe, og så viser det seg å bli en annen opplevelse, fordi innstillingen er at vi tar det som kommer. Vi setter ikke så i forventninger. Så føler jeg også at falløyden ikke er like stor som hvis jeg skulle gått i noe og tenkt at livet mitt skal fungere som det gjør nå.
også ned for en baby. For det vil jo ikke være sannsynlig i det hele tatt. Vi snakket om det i sted, du er jo OG-youtuber, du har vært i gamen siden 2013-2014. Det er jo sykt. Ja, du er skikkelig veteran. Veteran, ja, det er klart! Og da så vi deg på YouTube, nå er du kanskje mer på TikTok og Instagram og sånne kanaler.
Og så har vi jo sett deg i Farmen kjendis, 71 grader nord. Og så har du en podcast som heter Hanna og de heldige. Og det går jo som en kule. Det gjør den altså. Alt du tar blir til gull. Det er noe med det. Herregud. Ja, jo, takk. Det handler litt om takknemlighet. Det er jo på en måte det du snakker med forskjellige gjester om hva de er takknemlige for. Så jeg kan jo stjele ditt første spørsmål da. Spør deg i dag, hva er du takknemlig for i dag? I dag så er jeg veldig takknemlig for at...
Vi fikk være på tidlig ultralyd i går på sykehuset, og at babyen er i uke 14. Jeg skriver takknemlighetsliste hver dag, sammen med samvaren min. Og babyen, Solan og han er alltid på den lista. Så hunden min, babyen i magen og kjæresten min finnes alltid på den lista. Over ti ting jeg er takknemlig for. Du skriver ned en liste, faktisk? Ja. Er det et råd til andre? Ja, det er et råd, fordi...
Yes. Jeg er jo også opptatt av å være takknemlig i eget hode, men det blir litt som å si sånn, jeg skal gå og trene, og så går du ikke og trener. Og så kan jeg si sånn, jeg er takknemlig for...
frisk luft, men hvis du ikke setter av tid til å faktisk være sånn, ok, jeg skal kjenne litt på det nå, jeg skal skrive ned ti ting, så mange ting sånn, åh gud, så finner jeg ti ting, og så skriver du ti ting hver dag en uke, og så blir det to uker, og så blir det en vane, og så setter du da av konsekvent to eller fem minutter til å reflektere over alt det vakre du har rundt deg, selv på mørke dager, og så blir det bare lettere og lettere å se mer og mer flotte, fine ting av livet da, før
Det er en veldig fin greie vi gjør hver dag.
Det var et godt tips. Det er litt sånn så fjernt for meg å gjøre. Men det må ikke være ti ting? Nei, men bare å skrive ned dagen min, eller bare gå og tenke på hva jeg takknemmer det for, det gjør jeg veldig sjelden. Så det tror jeg er noe jeg må ta til meg. Jeg er litt sånn som kan fokusere på det negative. Men synes du det er litt lull, eller blir du litt sånn, oh, quirky queen, når du hører jeg skriver ti ting? Jeg har sikkert fordommer mot det, ja. Sikkert fordi det bare er så fjernt for meg. Men samtidig så er det...
Etter jeg ble mor, så synes jeg ingenting er cringe eller quirky, som du sier. Jeg vet ikke hva slags ord man skal bruke. Fordi at man bare gir litt mer fan i ting. Og det er veldig deilig når du blir mor, forresten. Du bare driter om ting er kleint, og det var dust å gjøre. Men hvis det er bra for deg, og hvis det hadde gjort noen endring, positiv endring for meg, å skrive ned en liste med ti ting hver dag, så hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Akkurat. Fordi jeg synes at det er litt kleint, på en måte. Akkurat. Fordi det første man...
jeg blir ofte møtt med, er sånn «Åh, du skal skrive ned det?» Du tror det bare detter ned magiske penger i fanget ditt, eller noe fantastisk skjer.
You don't have to do it. Jeg presser ingen til å gjøre det, men det gir meg noe. Det er helt fantastisk å gjøre ting som man blir glad av, og det synes jeg vi alle skal bli flinke til å gjøre mer av. Om det er å stå på skjøyte for noen, eller gå tur med bikkja for noen andre, så gjør mer av det. Alle har like mange timer i døgnet, og vi velger hva vi bruker fritida vår på. Da lønner det seg å gjøre mer enn å bare skrolle på telefonen og gå på ny serie, selv om jeg kan kose meg med det også.
Men hvis du spoler mange år frem i tid, at du sitter på gamlehjemmet, hva har du lyst til å bruke 20, 30, 40, 50 av dine på? Fordi du har jo hele livet foran deg. Og det er litt sånn Albert Aabar eller hvem det er som sier det. Nei, jo, hvem er det som sier det? At litt visste jeg at dette var hverdagen var livet, eller noe i den duren. Og det er jo flest hverdager. Og da synes jeg vi skal være flinkere på å sette opp pittelitt tid til å reflektere over hvor fucking selv de er, altså. Men er du aldri negativ? Jo da, og
Herregud, jeg kan være negativ jeg også, men jeg lar det ikke vokse. Det samme gjelder for kjæresten min at vi er veldig vare på
på energi, og på å dømme mennesker, og på å snakke nedlatt om oss selv eller andre, og vi er nok gode på i hvert fall i dialog å stå imellom og møte hverandre på at det finnes to sider av en sak. Så hvis jeg tar meg selv og klager på noe, så kan jeg legge det fram for han, og så har han sånn, ja, men har du tenkt på denne siden av det? Og så er vi gode på å være takknemlige sammen, meditere, gjøre ting som er
bare helt sånn sunne fornuft da, for vår del. Og så blir vi sterkere som enkeltindivider og som et par. Det høres jo helt fantastisk ut. Men det er det siste sikkert jeg og Kjæresten min vil ha gjort. Men det høres veldig sunt og bra ut. Ja, men så tenker jeg det. Dere har jo deres sunne og gode måter å holde deres relasjon i livet på. Og det viktigste er at man gjør det som fungerer for en selv. Ja.
Men du, vi må snakke litt om graviditeten din. For du la et innlegg på Instagram på nyttårsaften, hvor du skrev at deres største drøm går i oppfyllelse. Ja.
For meg var det litt overraskende, for jeg tenkte at det var veldig overraskende at du ble gravid. Herregud, det var så mange som sa at dette hadde jeg på bingokortet mitt. Nei, men du er jo 25 år. Ja, da vil du bli mamma siden jeg var fem. Det er jo 25 år, jeg er kanskje ikke så ung for mange, men i Oslo er jeg i snitt 33 eller 34 år. Nei, men jeg har virkelig alltid hatt lyst på barn. Det har på en måte vært...
Det har virkelig vært min største drøm. Og vil du ha det ung også? Ja. Jeg synes 25 er litt sent, ja. Synes du?
Synes du det? Ja, for meg så kunne jeg blitt gravid for to år siden også, men alt er jo til en hvert tid helt perfekt, så det skulle skje nå og ikke før, og vi har ikke vært enige om å prøve gåsøyne heller før nå. Men jeg har alltid elsket å være barnevakt, og jeg forstår at det ikke er det samme som å ha 100% ansvar for et barn, men det å være med barn, og barnslig energi, og ha ansvar. Altså jeg var barnevakt i tre uker da, for eksempel da jeg var 20 år,
Ville mye eller det da, enn å gå ut i helgene for eksempel. Da ville jeg ligge inn og så tisset den ungen på seg natt da. Ja, ja, så reiste jeg meg opp og skiftet på det, og så så vi på film når vi våknet av morgenen og lå og koset seg på Disney. Det er mys og lyks for meg. Sånn at jeg gleder meg til at jeg kan få det hele tiden. Med et barn som er vårt. Nei, det bare føles veldig riktig ut. Men
Men vil du ha mange? Er det derfor du vil starte tidlig? Ja, jeg har alltid sagt at jeg kunne tenke meg, jeg har jo sagt alt fra tre til fire, fem barn, men det er fordi jeg har vokst opp i en stor familie selv, og er vant til at det er mye arm og ben, mange folk, høye stemmer. Det er liksom om å krige om å rekke ting, hvis vi har familieselskap, så er det om å komme til skåla før grøten er tømt, og litt sånn. Det synes jeg er veldig gøy, veldig koselig.
Og så har jeg også vært inne på tanken om å adoptere, at ikke alle barna våre må være våre egne, for eksempel. Så vi har vært inne om litt forskjellig, og ikke bestemt oss for noe håndfast der, men har et veldig stert ønske om flere barn, ja. Men nå får jeg ta dette her først, tenker jeg. Ja, du kan begynne her. Det er et godt tips, faktisk. Absolutt. Fordi det er jo alltid, man ser jo for seg hvordan ting skal være, og så blir det jo ikke alltid sånn. Og det tenker jeg er sånn, nå skal ikke jeg gi deg masse råd, men det er jo...
Man har så lett for å se for seg hvordan livet med barn er. Og så tror jeg man kan fort... Du kan gå til henne at du tenker at du kommer til å elske hvert sekund. Men jeg tenker jo at du må være veldig forberedt på at du kommer til å få tanker som er Åja, det var ikke sånn her jeg så for meg det skulle være. Å, men det her var jo mye mer slitsomt enn jeg trodde. At man ikke blir redd for at man får de tankene, men å tenke at det...
tenker alle, men det er ikke så veldig mye snakket om, føler jeg. Nei, nei, og jeg synes jo at det er kjempeviktig at kvinner og menn, for øvrige, altså foreldre generelt, kan komme sammen og prate om disse tingene som i gårstidene ingen prater om, men alle opplever. Og det er kjempeviktig. Hvis ikke så sitter man kanskje igjen og har... Men det tror jeg er det viktigste
Jeg har ingen forventninger. Jeg tenker ikke at noe skal bli på en måte. Jeg må bare ta det som kommer når det kommer. Og så er jeg veldig åpen for alt det egentlig. Det høres kanskje naivt ut, men for meg er det bare det jeg alltid gjør, og det funker alltid bra. Jeg tenker
Jeg tenker ikke så mye på gjennomførelsen eller opplevelsen av ting før det skjer. For da kan jeg jo ikke bli så fryktelig skuffa, eller? Ja, det høres helt nydelig ut. Jeg overtenker alt. Jeg skal alle se på situasjonen før jeg er inne i det. Ja, hele tiden. Men det er jo kjempeslitsomt. Ja, om det er slitsomt, ja. Men det er en del av min personlighet. Det har alltid vært sånn. Så jeg vet ikke hvordan jeg skal endre det mønstret, på en måte.
Jeg tror jo at veldig mye av det for min del handler om å ta meg selv i det. Hva er det jeg vil med dette? Hvorfor skal jeg overtenke det? Det forandrer jo ingenting. Jeg kan ikke kontrollere det. Det er som folk kom og sa til meg, du vil ikke dele graviditeten så tidlig, det kan jo gå gærlig. Herregud, hvis det går gærlig, så tar jeg jo det da. Jeg kommer jo ikke nå til å gå i tre måneder fra denne graviditeten og ikke ville glede meg, for det kanskje går til helvete. I all verden for en trist tankegang, synes jeg i hvert fall,
Jeg kan jo ta meg selv litt sånn der, jeg var på et julebord på latter, som er sånn
Først tenkte jeg at det blir gøy, for der kjenner jeg jo alle. Når jeg skal begynne å sminke meg og gjøre meg klar, så begynner jeg å tenke sånn, kjenner jeg egentlig noen der? Nå kommer jeg alene, og tenk om jeg ikke har noen trygge mennesker der, og tenk om jeg bare blir stående alene, og tenk om ingen snakker med meg. Så begynner jeg å kverne i hodet, og så er det nesten som at jeg begynner å gå saktere mot inngangen, og bare sånn, skal jeg snu, eller skal jeg gidde det her?
Og så kommer jeg inn, og så er det selvfølgelig bare sånn, hei, blir man møtt med folk med en gang, og bare sånn, herregud, jeg kjenner jo alle her. Men jeg tenker alltid sånn, å nei, det kommer sikkert til å bli på en måte... Men det er jo en overlevelsesmekanisme, en forsvarsmekanisme, fordi
Da kan du heller si til deg selv, jeg visste det. Selvfølgelig ble det sånn. Jeg visste jo at det ble sånn. Ja, men det er veldig slitsomt, for da har jeg brukt masse negativ energi på å tenke hvor kjipt det kommer til å bli, i stedet for å bare glede meg til å være der og tenke på noe helt annet. Det er sikkert 90% av tankene du tenker hver dag, skjer jo aldri. Det er bare vi mennesker som prøver å lage den ene eller andre overbevisningen, eller beskytte oss.
oss selv da. Jeg husker jeg hadde Linnea Myhry i podden, hun sa at hun hadde skrevet sånn to av fire sider på alt som kunne gå gærlig i brylluppet. For det var hennes måte å vite at sånn, da har hun i hvert fall tatt høyde for at dette gjør jeg hvis dette skjer. Men for meg er jo det helt, altså da hun sa det så var jeg sånn, Linnea? Det kunne jeg gjort da. Hoden mitt hadde jo sprengt. Ja, men tenker du sånn nå at det
hvordan skal jeg formulere det spørsmålet her at du er liksom 20 år at man legger litt det der 20 årene og ung bak seg når blir du voksen på en måte når du blir mamma eller tenker du sånn nei jeg skal fortsette å leve mitt sammenliv jeg skal ha med ungen overalt og sånn jeg tenker nummer to der ja ja det gjør det men det tenker jeg jo utelukkende fordi at
at jeg har andre sterke, flotte kvinner rundt meg som har gjort akkurat det. Jeg beundrer hvertfall at det går an å fremdeles være morsom, sexy, kul, ambisjøs, alle disse tingene her, selv om man har et ansvar for et annet liv også.
Det er jo ikke sånn at dette barnet aldri kommer til å begynne i barnehagen, eller aldri kommer til å begynne på skole og sånt nå, men det er jo klart at den første åra av livet til dette barnet får man jo aldri igjen. Man får jo aldri igjen noen dager i livet, altså, for all del, men det er jo viktig for meg å være til stede, og om det gjør at to år av livet mitt så er jeg mindre på eventer eller andre jobbting, så be it, da.
Ukas annonsør er BookBeat, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang, folkens, benyttere av tilbudet da. Kodeord er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.
Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnvogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.
Jeg har anbefalt dere tidligere boken Der krepsene synger, men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken Det ender med oss en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre altså. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte. Effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk.
Tusen takk for et fint samarbeid, Bookbit. Og igjen, kodeord Er det noe liv? Gratis, gratis, gratis. Gratis er deg. God lytt.
Men du må ta oss litt gjennom når du tok selve testen. Ja. Hadde du mistanke om at nå tror jeg at jeg er gravid? Altså, jeg våkna opp etter et julebord og var litt sånn, jeg hadde kjøpt et par tester. Jeg tenkte, vi hadde måneden før i november vært sånn, ok, skjer det så skjer det nå, vi er klare for å få barn, og dette føles veldig riktig ut, så nå er vi jo veldig åpne for om det skulle skje. Og så våkna jeg da opp
som sagt etter et julebord jeg begynner å være litt sånn jeg var litt på hodepine og jeg var så varm og jeg sover skikkelig dårlig jeg var litt sånn uggen og så tenkte jeg sånn jeg tar to tester vi hadde en digital igjen og med sånn uketelling og så hadde jeg en sånn kjedelig stripe i alle fall jeg tok to sånne dyppet opp i tisset mitt
Bare sto inne alene med sånn... Og du var alene? Ja da, jeg hadde en sånn her hårnett på hodet. Solen løp ut med samboeren min på tur. Så det var bare meg der inne. Begynner å filme, bare for at jeg er jo influencer by blood. Så jeg tenker, vet du hva, vet du aldri. Og jeg hadde da også filmet uansett liksom. For jeg tenkte sånn, det er gøy å ha hvis det skulle vise at det er en eller annen. Så går det litt tid, så står det gravid 1-2.
Og jeg skjønner ingenting. Jeg skjønner ingenting. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle ha en eggløsning
prøve på det, og så ble jeg gravid. Da hadde jeg hatt eggløsning for åtte dager siden. Og jeg var sånn, nå er du litt delusjonal egentlig som tar den testen. Jeg synes nesten det var litt flaut at jeg filmet, for da blir det sånn, å nei, nå får jeg forhåpninger, og så blir det ikke. Men jeg gikk i komplett sjokk, og var sånn, du hører på videoen at jeg puster sånn her, og ble...
Som jeg også skrev, det var min største drøm. Det har alltid vært min største drøm å bli mamma. Og nå var det et faktum. Så jeg sender jo en melding til kjæresten min og skriver, jeg spyr, kan du komme inn? Så han kom jo inn. Men jeg lata som at det var derfor han måtte komme inn og holde håret og hjelpe meg. Fordi han visste jo at jeg hadde våknet og var litt kjør. Så han kom jo inn i all hast og skal hjelpe meg. Og så lokker han opp, og så har jeg jo testen.
Og da hadde vi jo bare en time hvor vi hoppet i senga og gråt om hverandre, og var sånn oppriktig hoppet som barn i senga av glede, og neste sekundet gråt, og hoppet igjen, og gråt. Ja, det var en helt uvirkelig dag, rett og slett. Det føltes ikke sant ut. Og vi hadde jo da snakket om dette i november, fordi at han skal reise bort og være barn.
på utenlandsoppdrag så var vi sånn ok, vi prøver nå før du drar sitter ikke før du drar så vi prøver når du kommer hjem og var veldig sånn chill på det hadde det litt på avstand
Og så satt jeg. Jeg har liksom ikke tenkt noe annet enn at I'm gonna be a mom. Og det er den eneste tanken jeg har hatt i hodet. Og det har vært kanskje litt sånn der in denial opplegg også. Fordi jeg har ikke tenkt noe annet enn at dette går bra. Vi gleder oss over dette. Han skal dra, sånn er det. Men nå skjer dette, og det her er helt fantastisk da. Men hvor er det han skal dra? Nei, akkurat det er hemmelig. Men han jobber i forsvaret, så han skal på utlandsoppdrag da. Så hvor lenge er han borte da, vet du det? Jeg vet.
Det er en stund, men han kommer hjem før fødsel, hvis alt går etter plan. Men kommer han til å være mye borte første tiden med barnet ditt da? Nei. Når han kommer hjem da, så er han hjemme. Ja, ikke sant? Så det er graviditeten da? Det er borte i graviditeten, ja. Synes du det er tøft, eller? Nei, ja.
Jeg synes det er noen dager. Så det er sånn, forrige søndagsfrokosten, så ble jeg sittende og grine litt og bare sånn, jeg sa ja til dette før jeg var gravid. Fordi jeg er så full av følelser nå, og det er jo selvfølgelig ellers også, men da var vi veldig sånn, dette skal gå bra, dette klarer vi og sånn. Men...
Jeg er også veldig innstilt på det. Og jeg vil mye heller at han skal reise bort når jeg er gravid, enn at det skal være neste år når det barnet er et halvt år. Ja, det er et stort forskjell på at du kan være glad for at han er borte når du er gravid. Og jeg har masse folk rundt meg, og der igjen, så er det sånn, herregud, vi får ta det når det kommer. Jeg har så mye folk, og det er ikke noen grunn til å drive og stresse og lure på hvordan det blir. Jeg er kjempeselvstendig, og trenger ikke andre for at jeg skal ha det bra. Herregud.
Herregud, jeg skulle ønske jeg hadde bare litt prosent av din personlighet. Skissehus. Jeg tror vi har noe å lære av hverandre, virkelig. Jeg kan ofte også tenke sånn, hvorfor er jeg ikke mer skeptisk, for eksempel, til andre mennesker, hvis jeg har kommet i en kinkesituasjon hvor jeg bare tenker at absolutt alle vil meg noe godt, frem til det motsatte er bevist. Det kan alltid lønne seg. Så jeg tror at...
For meg har jeg gått mange timer til psykolog og til terapeut, og det har vært med på å forme sikkert mine overlevelsesmekanismer. Det er mye lettere for meg å bare surrender to love and gracefulness, og så får noe annet skje, så skal jeg ta det da. Men det betyr ikke at det er riktig. Men når du tok testen, ringte dere folk med en gang? Ja, ja, ja.
Du lagde jo en veldig søt video på at du facetimer. Da knakker jeg litt. Sånne videoer hvor du ringer og forteller at man er gravid. Før jeg ble gravid var jeg sånn, ja, hyggelig det, men swipe videre på en måte. Nå er det sånn der. Jeg synes det er så koselig. Det er det man ikke skjønner før man får barn, hvor mange andre du gleder.
Det er ikke bare deg og kjæresten din som dette barnet gir glede til, men det er liksom hele familien og venner og så mange da. Det er skikkelig vakkert, og jeg ville ikke gjort det på noen annen måte. Jeg ville ikke vente etter 12 uker som var for to uker siden. Altså, fy fader, det hadde jeg ikke klart. Ja, for du delte da graviditeten også på sosiale medier før det hadde gått 12 uker? Ja, ja. Hvor mange uker var det på vei da? Hva var det jeg var da? Ja.
Sist seks uker, kanskje? Ja. For det er jo en gyllene regel at man venter tolv uker. Men da tenkte du bare vi kjører på. Ja, jeg gjorde litt research rundt den gyllene reglene. Jeg skjønner at den i utgangspunktet er satt for å beskytte kvinner, men jeg føler ikke at det var med på å beskytte meg fra noen som helst. Fordi om noe skulle ha gått gærlig, så hadde jeg syntes det hadde vært mye tristere å skulle komme til etterkant og sagt...
Vi var gravide, men nå er vi ikke det lenger. Det skremmer meg mye mer. Jeg tenker, hvis du hadde gått den gale veien, at du hadde mistet, så hadde du sikkert også fått enorm støtte, og det hadde sikkert også hjulpet mye. I stedet for at... Jeg har jo snakket med mange gjester her i podcasten som har ventet lenge med å fortelle det, og så har de kanskje...
fått en skikkelig depresjon av å miste, og så må du tilbake på jobben og si, du, jeg var gravid så mange uker, og så mistet jeg det. Så må du begynne å forklare det. Du føler deg veldig ensom i det. I stedet for å faktisk ha delt det med nærmeste familie og venner og kollegaer, så kan du heller få støtte av det i stedet for å være helt alene om det. Jeg skjønner ikke den teite reglene. Jeg må vente to uker.
Nei, jordemoren min sa det samme at det er ikke sånn at du magisk bikker 12 uker og så er alle farer borte heller. Jeg ringte jo mamma etter en time og jeg hadde ikke klart å gjøre noe annet heller. Man må jo bare kjenne på magefølelsen rett og slett.
Er det første gang du er gravid? Ja, jeg har hatt to kjemiske spontanaborter, fikk jeg beskjed om, hvor det ikke ble tilbudt noen utskrapninger, fordi det var så tidlig at det hadde ikke festet seg noen gang. Jeg fikk bare kraftige blødninger. Jeg har lurt på om det har vært en så kraftig mensen. Hun sa at det er veldig mange kvinner som ikke er klare over at det har vært på vei til å bli noe.
Det er sykt. Og så bare blir det skikkelig kraftige blødninger i stedet. Det er jo masse helsepersonell som står klar til å hjelpe hvis man skulle stå i enten en eller annen situasjon. Er du redd for det, at det skal skje nå? Nei, men jeg er ikke redd. Nei, det var et dumt spørsmål. Nei, men det er ikke et dumt spørsmål, men jeg mener det på alt. Helt, hele hjertet. Jeg er ikke redd. Er du ikke redd for å føde, eller? Nei, men jeg tror at jeg har stått i såpass...
vanskelige, mørke situasjoner i mitt liv, hvor jeg har sett døden i øya, på ekte, og tenkt sånn, nå dør jeg. Jeg har klart å forandre det inntil at det
Var også ut av min kontroll den gangen dette skjedde. Mamma var sammen med en mann som var helt forferdelig, og det var grusomme forhold hjemme og allting. Vi sto i noen skikkelig, skikkelig tunge år da. Og det å virkelig være sånn, what doesn't kill you makes you stronger, og klare det, det har vært en kunst for meg. Og jeg har ingenting å frykte. Frykt er det motsatte av kjærlighet for min del. Og det er, det strider imot alt.
alt i meg, og skulle gå rundt og grue meg til en fødsel. Jeg gleder meg til å føde. Og nå kan du sikkert sitte og tenke sånn, hun vet ikke hva hun har å begynne seg på. But I'll take it then. Altså, det går bra uansett. Jo, men jeg tenker også at du bør glede deg. Ja. Ja, så tenker jeg også sånn, uansett hvordan fødselen din blir da, om den blir helt jævlig, om den blir ganske bra, altså uansett hvordan den blir, så kommer det til å være det største øyeblikket hele ditt liv. Ja.
så det er noe du kommer til å huske når du ligger på dødsleie så jeg var sånn, hva husker du best? jo det var fødselen, første tiden med barna mine ja, jeg gleder meg hva er vi som har gruset til det? ja, det gjør vondt, men det er jo
det sykeste du opplever i livet ditt. Så det er selvfølgelig noe du skal glede deg til. Ja, og jeg opplever, jeg snakket også litt med jordemora mi om det her, jeg har søkt meg til Luna, som er en sånn avdeling hvor det er litt, der er dempet belysning, det er badekar, masse sånn forskjellige features. Skal du føde i badekar? Ja, jeg har veldig lyst til det. Det er mitt ønske. Uten epidural? Ja, det har jeg også veldig lyst til. Å hjelpe? Ja. Men det... Men det klarer du?
Det har jeg lyst til fordi jeg ønsker også veldig stert å puste meg gjennom fødselen. Jeg bruker jo pusteteknikker og den slags i livet mitt allerede nå. Og jeg føler også at når jeg sier det til folk, så er de sånn «Ja, men du må skrive at du vil ha noe da. Du burde ha noe». Og så er jeg sånn...
Ja, altså skulle det gå til helvete, så er ikke jeg sånn, jeg nekter å få medisiner. Men utgangspunktet mitt er at jeg ikke vil det. Og når jeg sa det til jordemora mi, så...
Synes hun det var veldig fantastisk og fint, men hun sa også at veldig, veldig mange kvinner kommer inn på fødestua, vet ikke hva de egentlig skal, vet ikke ulike faser av fødselen, vet ikke hva slags medikament man kan få tilbudt. Man har hørt om epidural, men that's about it. Så veldig mange kommer inn og har ikke
ingen kontroll. Og da mener jeg ikke sånn at de har skrevet til punktet på hva de skal gjøre og ikke, men de vet oppriktig ikke hva det betyr å føde. Og da føler i hvert fall jeg at jeg fraskriver meg mye av ...
Det som gjør at jeg kan slappe av. Fordi jeg synes det er noe godt med å vite ish-rammene på hvordan jeg ønsker å ha det, men samtidig være åpen for at ting kan gå og ta en helt annen vending. Gjør du mye forberedelse? Leser du mye om det og tar kurs og sånn? Ja, det gjør jeg. Og det føles veldig riktig ut. Jeg leter også nå etter en dola. Det er så influenserøyte. Ja, det er...
føles veldig riktig ut, fordi pusteteknikker og meditasjon er allerede en så stor del av hverdagen min at jeg ser ingen grunn til hvorfor jeg ikke skulle puste i det viktigste øyeblikket av livet mitt. Og det er også et øyeblikk hvor du har ikke kontroll, du kan ikke kontrollere utfallet, for det går alle veier. Og da å vite at samarbeiden min også kan minne meg på
huske at du må puste nå, eller at dem rundt meg kan jobbe med meg og ikke mot meg. Husk at han kan være til en stor hjelp, altså. Nettopp. Og da er det sånn, hvis vi har et felles mål om at dette og dette og dette er sånn jeg håper det skal gå, så er det baseline. Skulle det ikke funke, så er jeg åpen for alle mulige andre løsninger. Men jeg tenker jo, det
Det er jo min rett og min glede som kvinne at jeg kan gå inn der og ønske noe, og så må jeg slippe kontroll og la det som skjer, skje. Men hva er hovedsakelig grunnen til at du ikke vil ha noe smertestillende? Nei, det er først og fremst fordi mammaen min har klart det før meg, og at jeg har veldig lyst til å se hvordan det er. Veldig lyst til å prøve andre teknikker først.
Og så har jeg også tenkt å skrive i fødebrevet mitt at skulle jeg komme til stykket og kjenne at jeg ønsker smertelindring, så steller jeg meg ikke på bakbena for det, men jeg ønsker at det skal tilrettelegges for at jeg i utgangspunktet skal føde uten det. Og så igjen så er jeg sånn, skjer det så skjer det. Var det hovedsakelig en sånn dola, er det etter? Hva er det hun gjør? Nei, altså den dolaen jeg har sett på er også et
et pakketilbud med fotograf. Det har jeg altså veldig lyst til. Mamma og pappa hadde dette. Det burde du. Jeg skulle jo skjæreste min til å ta bilder og sånn, han ubrukelig fyren der, han tok jo tre bilder da. Jeg bare skulle ønske at jeg hadde en... Fra feil vinkel og... Jeg skulle ønske jeg hadde en video av selve liksom
Når Matteo sønnen min kom ut Og hvordan jeg reagerte da At jeg ikke har noe mindre av det Det synes jeg han tok et bilde akkurat Når sønnen min var kommet ut Og så når jeg begynte å få de verste rine Hvor jeg ser helt jævlig ut Det gjør man jo uansett Men akkurat det vil jeg tipse om Få noen til å ta bilder Og hvis du bare skal ha kjæresten din Så prepp han og si Ta så jævlig mange bilder Det sa jeg også til han når vi skulle inn på ultralideren Han sa til meg når han kom ut at
Jeg klarte ikke å snikke her til stede, for jeg var så opptatt av å holde telefonen. Og det er jo det, da heller ikke at samboeren min var så til stede at den glemte å ta opp mobilen. Det er jo veldig fint. Men da burde det kanskje være en tredje person. Og det handler jo ikke om at jeg ville ha noen bilder som jeg skulle legge ut på sosiale medier. Jeg ville ha bilder som jeg kunne se på den dag i dag. Og det er derfor det hadde vært så fint å ha en Dola, som i dette tilfellet kan filme, slasj ta bilder, men også være til stede og
jobbe for meg uten at hun skal blande seg bort i hva legen eller sykepleierne vil, men være der for å gjennomgå for eksempel pusseteknikker og hjelpe denne urkvinnen i meg som har veldig lyst til å gjøre det på en spesiell måte. For jeg forstår at sykepleierne og de andre fantastiske folkene som jobber på føden
De kan jo lese dette brevet og ta visse forhåndsregler, men de er jo på jobb for å gjøre en jobb, og en dola er ikke der for å gjøre alt det kliniske, medisinske som de skal. Da føler jeg at man kan fordele arbeidsoppgavene
Fornuftig også da. Vi snakket om at du deler jo OG-influencer. Du deler jo det meste av livet ditt. Men du har tatt et ganske hardt standpunkt til at du ikke vil dele noe av barnet ditt. Ja, nei, eller jeg har ikke vært imot å dele noe av barnet mitt. Med ansiktet da? Ja, jeg synes det er det jeg har snakket mest om. Fordi jeg har tenkt mye på det nå for første gang i livet, så må jeg ta et standpunkt. Og så kan jeg jo...
jeg har fremdeles ikke fått noen godt svar på et godt argument for å dele barn som ikke handler om en selv som forelder. For det handler jo ofte om at jeg kunne sikkert tjent mye på det, eller dratt masse godere av å dele barnet mitt sitt ansikt, men da handler det jo ikke om barnets sikkerhetspris, da handler det om meg. Så jeg har prøvd å grave og argumentere og finne motpartens svar på hvorfor det lønner seg, men jeg har ikke fått noe
noe godt svar på det. Samtidig som at når jeg ser Elisabeth Ingebrigtsen eller den ene eller andre dele ungen sin, så tenker jo ikke jeg, å du din forferdelige mor. Jeg tror ikke at noen... Jeg lurer på om du ser ned på de som gjør det. Overhodet ikke. Og det første jeg sier også når jeg leder med alle disse saklige argumentene følger jeg da, i videoen hvor jeg deler om eksponering av barn, er jo at jeg synes ikke noen gjør feil eller rett, ja. Fordi
Da blir jo dette bare en sånn pekedebatt som er tullete. Vi må kunne høre på hverandre, forstå forskjeller og ulikheter, og ha en saklig debatt, forholde oss saklig til et tema hvor hovedønsket for alle parter burde være barns sikkerhet. Punktum. Så lett er det jo. Men det har jo vært mye pekefinger på det. Ja, men jeg har jo ikke lagt meg opp i hva som har vært tidligere. Jeg har jo skjønt at...
Ta Jenny Skavlan blir ofte brukt som et eksempel. Alt som har skjedd der tidligere, jeg vet ikke så mye om det rett og slett. Det er ikke før nå at jeg har trengt å vite noe om det heller, kan du si. Så ofte er jo folk mer slemme mot hverandre enn hyggelige og saklige når man i hvert fall diskuterer på nett. Men jeg synes det skal være rom for å bare diskutere det saklig. Høre på hverandre, forstå hverandre.
Jeg tror mange tenker at dette er en debatt for influensere, fordi det angår ikke folk flest. Men tenker du at det er like ille at en person med 200 følgere legger ut bilder av barnet sitt versus deg, for eksempel? Jeg tror ikke at dette er et influenseproblem, sånn som jeg løfter det opp, hvertfall. Fordi det vil jo alltid være ulike skaler av følgere for å ta det generelt, men internett.
er jo en plass hvor folk uavhengig av følgertall opplever både det ene og det andre. Og jeg tenker jo sånn, det finnes store profiler i USA hvor en mamma deler at barnet sitt spiser is, den får 15 000 lagringer, og så deler hun om seg selv neste bilde, og så er det typ ingen oppmerksomhet omtrent. Og da kan man jo begynne å se på, ok,
at folk som sitter anonymt hjemme kan gjøre noe med dette skadelig, som ikke er bra. Men det betyr ikke at det ikke finnes i svømmalen, eller at det ikke finnes en creep blant noens følgerliste som er på 150 mennesker. Og så synes jeg ikke vi skal styres for mye av frykten på at det alltid kan skje noe gærlig heller. Vi må bare være klare på at AI-
Det finnes mennesker ute med dårlige intensjoner, og det gjelder både om du har 150 000, hvor selvfølgelig risikoen for at noe sånt skal skje er høy, men den er også til stede om du har 200 følgere på Instagramen din og deler bildet av barnet ditt. Men hva tenker du er det mest skadelige hvis det er et spebarn, og selv om man ikke føler det selv, så ser de ganske like ut? Hva er det verste som kan skje at man bruker et spebarn til noe?
Nå bare spør jeg for å være på den andre siden. Det verste som kan skje er jo at et menneske med vondeintusjoner utnytter dette bildet. Enten AI genererer og gjør noe med det, eller at det sitter et menneske hjemme med vondeintusjoner mot barn, eller dårlige fantasier. Kaller det pedofili for å ta det rota. Og så tenker jeg at folk er veldig opptatt av dette med hva hvis det ikke blir gjenkjent, og det er bare en baby. Men jeg har fulgt mange influensere som har delt barna sine til de blir to år. Og jeg vet...
at jeg med sikkerhet kunne plukket ut dem på en fotballbane med barn. Jeg vet akkurat hvordan de ser ut, ja. Ja, for jeg synes det er litt forskjell å dele fra barnet sitt første år mot det å dele når de er 5-6, da, hvor de får et veldig tydelig ansikt. Ja, men hvorfor det, hvis bakgrunnen er menneskers, eller la oss si pedofili, da, hvis det er det eneste argumentet vi skal ta for oss? Ja.
Hva er forskjellen da? Da er det bare å skru på minibarna på NRK, der er det masse barn i trussel som løper rundt. Da må man liksom kutte ut alt. Jeg vet ikke, 80% av alle mennesker legger ut bilder av barna sine. Og jeg er litt sånn, ja, kanskje det er en pedofilmann som akkurat fant akkurat mitt barn og ronker til det da.
Men så kanskje jeg er litt sånn, men det vet ikke jeg, det vet ikke sønnen min. Men hvis du vet at du kan fjerne risikoen ved det, er ikke det verdt det da? Jeg snakket for eksempel med en influencer som sa det her da, at hun hadde delt barna sine, så hadde datteren hennes blitt litt eldre, hun hadde blitt gjenkjent, hun merket at datteren synes det var ubehagelig, og hun synes det var ubehagelig. Nå lurte litt på hva hun skulle gjøre. Det er jo ikke noe lurer på hva hun skal gjøre, det er jo bare å ikke dele det.
Og jeg prøver å forholde meg til å forstå begge sider, og ikke være for svart-hvit. Men hvis hovedmålet er barns sikkerhet, så er det jo bare å minimere risiko for at noe vondt skal skje.
Og hvis det da innebærer å ikke dele ansikt, del en søt liten fot da, eller bakhodet til den ungen, eller gjør hva du vil for all del. Igjen, jeg dømmer ingen. Folk får gjøre faktisk akkurat det de vil. Men jeg tror at vi kommer til å se flere og flere restriksjoner. Australia har jo nå satt opp denne regelen for barn på sosiale medier, aldersgrenser og sånt nå. KI og AI utvikler seg i rekordfart. Og hvis vi vet, eller når vi vet, at det finnes mennesker ute...
På svømmalen, eller på bussen, og så blir folk sånn, men kan ikke vi gjøre noe mer da? Kan ikke barnet mitt, eller kan ikke det være en Q-bus-reklame av unge min? Kan ikke det være barnteve? Selvfølgelig kan det det, men du vet jo at de folkene finnes, og de finnes hvertfall på nett, bak anonyme brukere. Og hvis du da vet, også i samme impuls, at du kan fjerne risikoen for at ditt barn blir runket til eller utnyttet,
Er det ikke bare å gjøre det da? Jo, jeg skjønner det. Men så er jeg kanskje litt sånn naiv på det. Jeg tenker sånn, ja, det første året av livet, så er det så ugjenkjent. Altså, de gamle bildene av sønnen min er sånn, jeg...
Han ser så annerledes ut nå, da. Jeg synes det er litt forskjell på både det å bruke barna sine i en reklame, det vil jeg aldri ha gjort. Nei. Man kan jo si for at tjener du penger, men du kan jo legge ut bilder av, jeg vet ikke hva du har tenkt deg, men kanskje du legger ut et bakhode. Du vil jo også tjene penger, på en måte. Ja, men jeg har ikke tenkt å bruke barna mine i reklame, nei. Nei, nei, men du legger jo ut bare et livsstil, og da får du flere følgere som gjør at du kan få en reklamesamarbeid som gjør at du tjener penger. Jo.
Jo, det er greit nok. Eller hvis du legger en emoji over, så er det fortsatt barnet ditt, selv om du ikke ser en ansikt. Hovedvekta for meg handler om gjenkjennelsen av det, og at dette barnet er ikke gammel nok til å ta dette valget selv. Og det handler kun om at det er fordelaktig for meg. Det er ingen fordel for dette barnet å bli delt. Jeg har gjort dette i mange år, og da jeg begynte, så delte jeg mye om søsknene mine.
Plutselig blir søsknene mine gjenkjent på leirskole. De vet ikke hvem som vil være venn med dem, på grunn av at de er søstre eller bror til han og Martine, eller for at de er dømme. Og det har vi allerede stått i et par runder og sett at det er mulig, at det skjer. Og da vet jeg jo at det er ikke noe...
eller det er jo da like sånn, sier at dette kan skje med et eventuelt barn. Jeg vil ikke at barnet mitt skal vokse opp på identiteten basert på hva mammaen deres jobber med. Og jeg tror ikke at barnet ditt kommer til å føle det fordi du har delt det på sosiale medier det første året. Men jeg tror bare det er veldig viktig at vi har disse tankene i bakhodet når vi også går inn og vil forstå begge parter. For det mener jeg, og jeg har sagt det mange ganger nå, men barn og sikkerhet er jo og burde jo være det viktigste man
har i bakgrunnen når man diskuterer og argumenterer for det verken eller både begge sider da. Og så kan vi lære av begge sider. Det er jo flere andre influensere som har sagt at de ikke skal dele barnet sitt, og så gjør de det for det. Er du redd for at du kan endre mening da? Ja, men det tror jeg er helt menneskelig. At man kan endre mening. Og det mener jeg også at...
er helt greit. Dette mener jeg jo, og dette reagerer også på. Jeg sa jo også at jeg ikke skulle legge ut det eneste bildet, og så får jeg barn, og så er jeg sånn, ja, men han var veldig søt på det bildet, og det var veldig hyggelig, og han er jo bare et lite nurk, og de ser jo helt like ut, men det er så stor del av livet mitt nå, så jeg legger det ut. Man kan til en hvert tid våkne opp og bestemme seg for å gjøre og tenke noe annet, men da skal jeg i hvert fall vite at jeg har tatt det i betraktning, at det viktigste er barnet mitt, og den sikkerhet, og hvis jeg føler at jeg kan stå innenfor det da,
Da er det greit. Men, fordi du vil ikke liksom at folk skal være nysgjerrige, men hvis du legger en emoji over barnet ditt, vil ikke det vekke enda mer nysgjerrighet på hvordan er det barnet egentlig ser ut? Nei, nei, jeg sa ikke at jeg ikke vil at folk skal være nysgjerrige, for det vet jeg at folk vil være. Men jeg vil ikke gjøre noe basert på at jeg skal mette noens oppmerksomhet. Nei, nysgjerrighet.
Jeg skjønner jo at da jeg fikk meg kjæreste, så er jo alle nysgjerrige på hvem dette er. Men han vil ikke være offentlig. Det er ikke sånn at jeg går rundt med pose over hodet på han oppe på menyløren. Men han trenger ikke å være med på alle mine sosiale medier. Men han er jo fremdeles en del av livet mitt. Det kan ikke jeg legge skjul på. Så en sideprofil her og der og et eller annet, han er et voksen menneske. Men for meg så har det fungert. Andre flåser og ler av det og synes at «Åh, skal du legge over Moji, kan du ikke skreie og droppe det?»
Men da syns jo ikke barnet. Og det er det viktigste for meg. Nå kommer du til å legge emoji over barnet ditt? Det vet jeg ikke. Det er støkt. Det er jævlig støkt. Det gjør det ved kjæreste. Jeg synes han er dødspen, og jeg har veldig lyst til å få han ut der. Eller jeg har veldig lyst til å få han ut der, men om vi tar et koselig julebilde til neste år, så tenker jeg at jeg ser ikke noe grunn til å ikke skulle poste det
Fordi det er et hyggelig bild i øyeblikk, og det er vår familie, vår moderne, rare familie på internett. Jeg må gå denne stien, trokken opp, finne ut av ting.
Og jeg vil ha hodet mitt med meg, og jeg vil også ha hodene til andre med meg. Jeg elsker å høre andres argumenter, og jeg har enda ikke fått et godt svar på hvorfor man skal dele. Nei, vet du hva? Jeg skulle ønske at jeg kunne vært skikkelig på andre siden, gjort litt research og hatt noen gode argumenter, men jeg hadde lyst til å spørre deg litt om det, fordi jeg ikke har noen argumenter på det egentlig, og hadde lyst til å få dine på en måte, fordi jeg har ikke så veldig sterk mening om det.
Og det er kanskje dumt, veldig naivt av meg, men jeg er hverken sånn veldig for eller veldig imot, jeg er litt sånn, ja, de som gjør det får gjøre det, og de som ikke vil, ja det. Og jeg tenker jo, det er ikke sånn at jeg driver å legge meg oppi, som jeg sier, hva alle andre driver med, fy faen, folk må bare holde på akkurat som de vil, det finnes så mye verre ting i verden. Det må jo være en grunn til at jeg tenker, å nei, ikke reklame, og det må være en grunn til at jeg legger ut mindre og mindre og mindre og mindre, fordi også sønnen min begynner å få et veldig tydelig ansikt, og da sitter det langt,
litt lengre inne. Så det må jo være noe jeg føler er feil, ikke sant? Ja, og jeg så en som la ut at hun hadde sett to barn av en litt mindre influensiverre på McDonalds når hun hadde kjørt en for nytta. Og de er, ja, si de er 7 og 10 da. Og så var hun sånn, Gud, dette er veldig rart, mammaen er ikke her. Men jeg vet hvem som er mammaen deres. Men er det ikke litt skummelt om
om barnet mitt skulle gått inn fra skolen, og så er det den der standard skumle hvite kassebilen man hørte om, eller en eller annen veldig hyggelig dame som har et sykt hodet, som tenker, hei Ole, fordi hun kan fullt navn og vet skoledruta og vet omtrent hvor vi bor. Du, jeg er veninna av mamma, ja. Hun er influencer, jeg lurte på, ville du være med meg hjemme? Det knyter seg i magen min, jeg tenker på det. For da gir du plutselig masse tilgang til...
Nei, jeg vet ikke. Jeg synes det er skummelt. Men kan man ikke finne informasjon om foreldrene uansett? Selvfølgelig. Så det er disse krisescenariene man spiller seg ut i hodet sitt. Og så tenker jeg også, hvordan kan jeg minimere sjansen? Jeg er helt enig i det. Jeg har tatt mye bilder for en veldig stor influencer, som før i tiden brukte veldig mye barna sine. Da skulle vi gjøre en reklamesamarbeid for ...
Og da skulle jeg ta masse bilder hvor de skulle skifte klær, og det var ganske kaldt ute, og de begynte å fryse, og jeg hadde jo fått betalt en jobb, så jeg måtte jo levere. Så jeg var sånn, vi må ta noen til, vi må ta noen i denne vinkeren, denne vinkeren. Og jeg plutselig tok meg og sa bare sånn, det her er jo
fadet med barnearbeid. For moren gjorde jo ingenting, på en måte. Står jo bare og venter til at jeg er ferdig med å ta bilder av barna henne som hun skal legge ut på sin kanal og tjene penger på det. Ja, kanskje denne profilen hadde tenkt å legge alle pengene over på dem sin konto. Hvem vet? Men det forsvarer kanskje ikke helt hva... Jeg har i hvert fall aldri tenkt å stå og kle meg av og på ut i snøen for å få tjene og få konfirmasjonspenger, eller for å få skryt av foreldrene mine. Nei.
det er jo en rar verden. Ja, det er en rar verden. Det er da jeg kan bli veldig skamfull overfor eget yrke, altså. Det er ikke rart at man får mye kritikk som influencer. Men er du ikke enig litt at det er ofte influencerne som får kritikk av å dele barna sine, og så er det
Hauvis av kjendiser som legger ut enda mer, som ikke får noe kritikk. Hva tror du er grunnen til det? Jeg vet ikke, men mye av det er sikkert at det er lett å ta oss. Ta Mats Hansen som elsker å si at vi har ikke tunge jobber, det er ikke noe synd på oss. Alle disse tingene vet jeg jo. Jeg sier ikke at jeg har en like tung arbeidshverdag som en renholdsarbeider på et sykehus, eller en gastrokirurg. Men jeg skjønner ikke hvorfor vi skal sette hverandre opp.
imot hverandre på den måten, eller holde ting imot hverandre, eller være slemme. Kan vi ikke bare tenke at folk gjør ting med god intensjon, og så kan man ha saklige diskusjoner om ting, eller stille spørsmålsteder med ting, uten at man skal gå til angrep, eller... Jeg finner det veldig interessant at
Og så skal de bare ta folk hele tiden. Mats Hansen da for eksempel som kritiserer alle influensere som legger ut bilder av barna sine. Også hans nærmeste kollegaer Erik Folstad og Sigurd Båndtusvig legger også ut bilder av barna sine, men de får jo ikke høre det. Men så er også argumentet, men influensere tjener penger da. Mens det gjør kanskje ikke kjendiser, i hvert fall ikke på det.
Nei, men det er jo profilbyggende for dem også da, på mange måter, tenker jeg. Det er jo ikke noe mindre mulighet for at de får et tilbud om en TV-deal på 750 000. Altså, du vokser jo som profil du også, på mange måter. Jeg forstår jo at det er forskjell på en influencer som, nummer en, tjener penger, og nummer to, har mange følgere. Hvis man skal sammenligne det med Bente fra Bøgda, som har 50 følgere og lukka bruker. Men at
At det finnes en versting, og så er det litt som fasiten, og så alle de andre er ikke så viktige, fordi vi kan heller peke og le av den. Kan vi ikke se innover da? Tenke, hva kan jeg gjøre for å bidra til barnas sikkerhet? For min egen del, må vi få holde egen sti ren. Det er så viktig.
Jeg synes du sa mye bra nå, Anna. Takk, Nora. Liker meg det. Nei, jeg vet ikke om jeg hadde så mye å komme med. Jo, men jeg mener det når jeg sier at jeg synes ikke noen er dumme eller gjør noe for å være slem mot barna sine. Jeg synes ikke du er en dårlig mamma fordi du har delt bilder av ungene dine i et år. Ja, det er fint. Ikke sant? Og så gode må vi være med hverandre. Ærlig, fucking stalt, altså. Herregud, vi preker her. Vi preker her! Åh, Gud, jeg har bare noen få spørsmål til rekke ved deg. Mhm.
Det er liksom tilbake til graviditet og sånn. Har du mange veninner som har barn, eller er gravide? I den nærmeste kjernevenningen min, akkurat nå, så er jeg den første som blir gravid. Var det noe som synes du var trist? Nei. Og ikke redd for å miste deg? Nei, men det...
Det var det ikke altså. Nei, det var bare, alle har også sett det komme, tror jeg, lenge. Har du noen cravings her? Alt som er godt, generelt. Om det er cupcakes, eller om det er cheeseburger, eller hva det er. Cookies, har jeg hatt lyst på kjærlighet, har jeg hatt lyst på kokt potet, bare potet. Ja, når det er muligheten, når det bare trykker i seg. Jeg trykker på, ja. Det er klart, jeg har en kjærlighet i veska til hver tid. Ja, men så deilig.
Men du, helt til slutt, har du noen spørsmål til meg da? Hvis ikke du har så mange veninner som har barn enda. Hva er dine beste ammetips? Ammetips, faktisk? Ja. Nei, det er... Og fikk du det til tidlig, fort, måtte jeg si? Ja. Ja? Nå hadde jeg en liten prosess med sønnen min, at han måtte opereres og sånn, med en gang han kom ut. Ja, det skjønte jeg, ja. Ja, så vi... Jeg fikk ikke amme før han var sånn tre uker gammel. Men da satt det med en gang, altså. Mhm.
Det kom litt til deg? Eller hadde du blitt fortalt hvordan du skulle gjøre det? Nei, jeg hadde egentlig ikke tenkt det av meg. Jeg synes det var litt ekkelt. Jeg er litt rar. Og så ville jeg på en måte ut på byen etter to uker, og da var det viktig å ta flaske. Ja, men jeg var jo helt...
Du var opptatt av at du skulle beholde ditt vanlige liv litt for mye. Men jeg er veldig glad for at jeg fikk til å amme. Men det er også veldig viktig å ikke bli skuffet hvis det ikke er man får til det. Å gi morsmelkerstatning, det er like fint. Men selvfølgelig prøv hvis du kan, for du gjør det en tjeneste. Det var jo digg å alltid ha maten perfekt temperert tilgjengelig. Ja, det skjønner jeg. Men det gjør jævlig vondt da.
Det blødde, og det var skorper. Jeg satt og gråt.
hvertfall de første to månedene hver gang jeg ammer. Jeg hører folk si det. Hvis du vil ta ærlig svar. Gjerne, jeg tar det. Du gjør det for det. Du biter tennene sammen, og plutselig en dag gjør det ikke vondt lenger. Da er du veldig glad for at du bare kom av den kneika. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg synes det var veldig hyggelig å amme. Jeg trodde det skulle være rart og ekkelt.
Verkelig, og det er så veldig sånn dyrisk at jeg skal produsere melk inni puppene mine, som er liksom bare sånn, ja, det er noe seksuelt på en måte. Og så skal jeg plutselig bare gi mat til en sånn liten klump. Det bare føltes veldig sånn alien eller sånn dyrisk. Det føler jeg som en ku. Og hvis man får til det, så er jo det det beste for barnet. Men så igjen, si at det er ikke noe farlig om man ikke får det til heller. For jeg tror veldig mange blir så skuffet at bare livet rakner fordi man ikke får til den ammingen. Igjen, det...
Det er ikke noe vits å ha noen forventninger til det, og så bare ta med det når det kommer. Ja, og det tror jeg er veldig lurt av deg, for det er mange som ikke har for seg sånn, jeg skal føde på den og den måten, jeg skal ikke ta keisersnitt, jeg skal presse ut den ungen selv, og så går det ikke, så får du beskjed om at du må ta keisersnitt, og så er det bare sånn, livet rakner. Jeg skulle presse ut den ungen, det har jeg liksom bestemt meg for. Så er det ikke noe du alltid kan kontrollere da. Nei, ikke sant? Og så kan det hende at du får et barn, og så kan du tenke, dette
Dette var mer enn nok. Jeg er veldig forberedt på det, og det er mange som alltid blir litt sånn, oi, du vil ha mange barn, ja. Det er jo mye tilpå. Og jeg vil jo bare ha ett, men nå kan jeg ta meg selv og tenke at jeg vil kanskje ha et til, da. Jeg føler ikke at jeg egentlig har tid til det til, men det er noe med å se søsken og sånt, jeg har ikke noen erfaring med det, det virker veldig hyggelig. Det jeg synes er veldig vakkert med søsken er, hvis noe skjer i livet, i familien, så er det alltid noen å prate med. Det er alltid noen å komme til. Altså sånn,
Når folk snakker om at de har løpt etter søsteren sine med kniv og slåss og sånn, så blir jeg bare helt sånn, vi har bare hatt kjærlighet for hverandre. Vi har diskutert litt, men herregud, det har aldri vært noe koko-jambo-stemning hos oss. Søstre og broren min er bestevennene mine. Vi henger, vi har miksa vennigjenger. De kan henge med kjæresten min, eller bestvennene mine, uten at jeg er der. Jeg har fått verdens beste venner i mine søsken. Så det er jo, for meg har det vært livets største gave.
Jeg tror vi må runde oss, for jeg kunne sikkert snakket i flere timer med deg. Kakkla går! Det har vært veldig hyggelig, Nora, og deilig å prate med noen som kan dele erfaringer. La kakkla gå! Det er deilig det!
Og så har jeg fått veldig mange gode argumenter. Fikk meg til å tenke litt. Det likte jeg. Og det er bra. Og så håper jeg du må ha masse lykke til fremover. Og glede deg til en sykt spennende tid. Tusen takk. En skikkelig livsendrende tid. Ja, nei. Det blir helt rått. Du må bare glede deg. Jeg gjør det. Takk for at du kom. Tusen takk for at jeg fikk komme.
Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!