Fritz Aanes - "Snakker mest med dattera mi på vipps"
Fritz Aanes, tidligere bryter og realitydeltaker, er gjest i podcasten "Er det noe liv?" Han snakker om sitt familieliv, datteren sin, og sin oppvekst. Aanes diskuterer sin rolle som far, utfordringene med å balansere karriere og familieliv, og sine tanker om oppdragelse og sosiale medier. Han nevner også sin podcast med Erlend Elias, "Homsen og Bomsen".
00:00
Podkasten diskuterer temaer som tid, respekt for andres tid, og hvordan førstegangsinntrykk kan være misvisende.
05:09
Far deler sine tanker om foreldrerollen, bekymringer for tenåringsdatterens oppvekst, og hvordan jobb påvirker familielivet.
12:19
Foreldre deler sin erfaring med å få et prematurt barn og takker for god behandling og støtte på sykehuset.
18:58
Foreldreopplevelsen kan være skremmende, men samarbeid og tilpasning er avgjørende i den nye livssituasjonen.
23:26
Foreldreskap og oppdragelse i moderne tid sammenlignes med tidligere generasjoner, med fokus på barnevakt og sosiale mediers påvirkning.
Transkript
Nämnd i episoden
Fritz Aanes
Hovedgjest i podcasten, tidligere bryter og realitydeltaker. Diskuterer sitt familieliv og oppvekst.
Erlend Elias
Aanes sin podcast-partner i "Homsen og Bomsen".
Homsen og Bomsen
Podcasten til Fritz Aanes og Erlend Elias. Navnet er omtalt som skamløst og rått.
Hode i klemme
TV-serie hvor Aanes deltar, beskrevet som brutal og rå.
Mesternes Mester
Realityprogram Aanes har takket nei til tidligere.
Bookbit
Sponsor for podcasten, en lydbok-app.
Der krepsene synger
Bok anbefalt av Aanes.
Det ender med oss
Bok anbefalt av Aanes, om kjærlighet og vold.
ABB
Selskap hvor Aanes jobbet som mekaniker etter å ha avsluttet sin idrettskarriere.
Ullevål sykehus
Sykehus hvor Aanes datter var innlagt som prematur.
Andenes
Sted nevnt i forbindelse med en historie om en turbomekaniker.
Tyrkia
Sted hvor Aanes reiste med datteren sin.
Vipps
Kommunikasjonsmetode nevnt i forbindelse med kommunikasjon mellom Aanes og datteren.
Deltagare
Guest
Fritz Aanes
Host
Ukjent
Sponsorer
Bookbit
Poäng
Hvis du ikke respekterer folks tid, så har du en hjerneskade.
En kontroversiell påstand om betydningen av å respektere andres tid.
Kom alltid forberedt når du skal møte folk.
Et godt råd om forberedelser til møter.
Livet må gå videre.
En filosofisk refleksjon om å håndtere tap og vanskelige situasjoner.
Å være far er fantastisk.
En positiv oppsummering av farskapsopplevelsen.
Påståenden
Alle menn vil ha en gutt.
En påstand om kjønnspreferanser hos menn.
Sosiale medier og press og hets er verre for de yngre.
En påstand om negative effekter av sosiale medier på unge mennesker.
En lærer bør ha full makt til å ta tak i barna når de ikke oppfører seg.
En kontroversiell påstand om læreres myndighet.
Lignende
Laddar
En podcast fra Simpel.
Da er nok jeg ganske gjerne skal da, ja. Ja, tydeligvis. Da lurer jeg på hva jeg gjør her. Jeg har en veldig dårlig uan å komme mye for sent, altså. Men jeg hørte noen rykter om at du er litt streng på det, så jeg var livredd for å komme for sent i dag, så jeg tørte ikke å ta T-banen. Jeg tok taxi hit, faktisk, for å bare være tidlig ute.
alltid liksom tiden mitt forsynka så det er en hjerneskade altså jeg mener det at hvis du ikke respekterer folks tid så har du en hjerneskade ja, det er jo et godt poeng da jeg føler jo ikke at jeg ikke respekterer folk jeg er bare naiv på tiden nei, jeg tror ikke det, for det er vel litt sånn at
at du sløser jo tida til andre hvis du kommer for sent. Ja, for det er ikke sånn jeg tenker på det. Jo, men det er sånn du tenker egentlig. Fordi at du føler at tida er viktigere enn andres tid. Hvis det ikke er så kommer du forberedt. Kom alltid forberedt når du skal møte folk. Og hvis du kommer for sent, så er du ikke forberedt. Og da sløser du tida til andre mennesker.
Men 20 minutter før, det var lenge før, åsnes jeg. Du, jeg bruker å være mellom cirka en halvtime før, bruker jeg å kalkulere. Det er kjempeskummelt. Har du ikke opplevd at folk ikke er der da, når du skal møte noen? Du, jeg har jo podcast med Ellen Elias, og det skjer hele tiden. Ja. Men han har kanskje en hjerteskade. Problemet med Ellen er jo det at han er født for sent, så det er jo en naturlig gang for han. Ikke sant. Vi kjenner jo ikke hverandre fra før, jeg har aldri møtt hverandre. Nei. Veldig hyggelig at du vil komme. Merker at du får liksom umiddelbar respekten min, da. Ja.
Gjør det? Ja, du er liksom etorita... Jeg vet ikke om det er dialekten, eller om det er selvtilliten, eller... Men jeg blir nesten litt redd for deg. Gjør det det? Ja. Altså, det er jo en mann med høy nordnorsk tone og dialekt og kraftig stemme, 95 kilo, full av tatuering, kepsen bakfrem og skjegg. Jeg føler meg veldig liten, men ikke jeg. Så det kanskje ser litt mer brutalt ut enn det er. Ja, ikke sant?
Men får du ofte høre det? Ikke ofte høre det, men jeg tror nok at folk forventer at jeg er mer brutal og usympatisk, tror jeg. Det er jo veldig mange som har sett tv-serien Hode i klemme, der er jeg jo brutal og rå da. Men det kommer jo med at der har jeg med toppresultøver som er villige til å offre livet sitt, så sier de skal bli olympismester. Og da mener jeg det at da må man møte i tide og gi hele livet sitt til det. Er det noe folk tenker om deg som du føler ikke stemmer da?
Nei, egentlig ikke. Jeg er jo ganske direkte og ærlig og brutal, det er jeg jo også da. Men jeg tror nok at folk turer jeg er gærner enn jeg er, for så gærner jeg ikke. Jeg har jo også et vanlig familieliv. Det er det ikke mange som tror. Nei, jeg visste ikke at du hadde barn, så det var veldig gøy. Så folk forventer at jeg skal hyle og skrike og banne 24 timer i døgnet, og det gjør jeg jo ikke. Men hvilke...
Men vi kan jo ta en sånn, hvem du er. Du er tidligere bryter, og så har du vært landslagstrener. Nå er du reality-stjerne også. Ja, reality-stjerne, det er vel kanskje å dra litt i da, men jeg synes jo reality er gøy. Ja, du synes det. Jeg synes det er kjempegøy. Grunnen for at jeg gjør reality er jo fordi at jeg elsker å møte nye mennesker. Og jeg elsker å bli kjent med mennesker som jeg vanligvis ikke ville ha møtt, eller blitt kjent med.
for eksempel sånn som Mesternes Mester har jo alltid takket nei til jeg synes det er ikke noe mot programmet men de menneskene som er med i Mesternes Mester er jo idrettsfolk og de har jeg unngås med hele livet og jeg synes dem er kjedelige
Det er jo ærlig det. Og nå har du en podcast med Erlend Elias. Det synes jeg er den rareste kombinasjonen i Norge, tror jeg. Ja, det er nok det. Vi har en podcast i lag som heter Homsen og Bomsen. Ja, fantastisk navn. Skamløst. Det er kanskje Norges råeste podcastnavn, faktisk. Ja, det vil jeg si. Det må være det. Ja, ja.
Jeg vet ikke om du har noen andre tips? Homsen og Bomsen, nei. Man må liksom høre på dem. Var dere litt redde for å droppe det navnet, eller? Vi var inne på Pysa og Klysa, og vi var inne på masse andre. Altså,
tenkte vi det at vi er jo inne i en periode nå i samfunnet der det er mye krenking og folk blir jo så krenka hvis du sier et feil ord eller står for noen ting som er feil eller uansett altså vi var veldig redd for at liksom folk skulle liksom henge seg opp i det homsenamnet da og så til slutt så sa bare Ellen at vet du hva jeg er en homse så hvis folk ikke klarer å høre det og jeg står for det så får det å bli deres problem og så var han som streifet igjennom den ja, så det var han som streifet igjennom den faktisk men er du redd for å krenke folk? nei nei
Er du anti-woke da? Voke? Jeg synes det der er bare tull. Ja, det er greit. Vi skal gjerne snakke mer om woke, men vi skal snakke om barn faktisk. Og du har overraskende nok, du har ett barn, en datter. Overraskende nok, ja. Det er noen mennesker man bare ikke ser for seg å ha barn. Jeg vet ikke hva jeg har slemt å si, men du bare er ikke en person som...
lyser pappa kanskje ikke det jeg vet ikke hvorfor men det er det folk sier om meg at ikke jeg passer å være mamma på en måte men man må jo bare bli den rollen man får tildelt ja, når du har satt sternen i kassa så er det for sent men hvor gammel er datteren din da? datteren min er 16 år nå 16 år ja
Så da var du ganske ung da? Nei, jeg var 30 år da jeg fikk barn Det er botox altså Det er en gamle frits med det unge ansiktet Ja, ikke sant? Så da har du en 10-åringsdatter du rett og slett Absolutt Ja, det er skummelt
Ja, så langt har det jo gått bra. Det har jo vært noen gutter besøkt da. Jeg var helt grusom da jeg var 16 år. Var du det? Forferdelig menneske. Jeg vil jo ikke sitte her og si at datteren min er heldig og aldri gjør noe gærent. Det er ikke det som er greia. Men på skalaen i forhold til så tror jeg hun ligger midt på ganske snill. Ja, du er også en far som ikke har peiling. Hva driver hun med? Mest sannsynlig ikke.
Men er det litt sånn kjærlighetssorg når barna blir, eller når datteren din blir tenåring, at ikke de er barn lenger? De vil aldri bli et barn lenger? Altså for min del, ja og nei da. Altså, jeg har jo en datter da, og
Jeg må jo ærlig innrømme at jeg har jo ikke vært så mye til stede. Nei. Altså, jeg har jo jobbet som brytetrener og reist over 200 dager i året, så jeg har jo liksom aldri vært sånn til stede, 100% som pappa, da. Jeg har jo aldri vært på sånn foreldremøte eller skoleavslutning. Ikke? Altså, sånne ting har jeg jo ikke deltatt på, så det er jo kona mi som har tatt vare på det her, da. Og så har jeg prøvd å være den pappaen som kommer hjem og...
Kjøper seg god samvittighet, rett og slett. Ja, lurt. Det er mange av de da. Ja, jeg håper jo det at jeg ikke er den eneste.
Så det er rett og slett, du vet ikke egentlig hva datteren din har. Hun er egentlig skikkelig sånn der bøllefrø, men du vet ikke? Nei, kona mi har ganske god kontroll på det her, så vi har kontroll. Men hva tenkte du når du fikk vite at det var en jente da? Alle gutter sier jo med en gang at det er sølvmedalje. Det er jo det. Alle menn jeg snakker med vil ha en gutt. Ja, absolutt. Alle drømmer jo om det. Du vet, jeg hadde en som jeg jobbet med for et par år som turbomekaniker på båten.
og da når jeg fikk datter eller kona min ble gavid og jeg fikk vite at det skulle være datter så sa han til hvilken unge du får han var fra Andenes, Andjeia
Så sa jeg det. Nei, det blir jente. Han bare, åh, sølvmedalje. Jeg sa, nei, det er ikke så verst. Så sa han bare det om. Ring meg klokka seks på morgenen når du sitter på stugolvet og skifter klær på Barbie-dukka at du ikke har løst på en gullmedalje. Og det opplevde jeg. Det gjorde det? Ja, det var ikke det jeg ønsket når jeg satt klokka seks på morgenen og skiftet klær på Barbie-dukka. Nei, det skjønner jeg. Så det er klart det er andre ting som jenter er interessert i enn en gutt. Og de som sier fra begynnelsen at...
de heller ville ha det jente, de lyg og jeg er jo ærlig men det er klart, man er jo kjempeglad for barnet sitt og glad i barnet sitt så det veier gul til slutt for en fin jente det blir du alltid lov å si hva man ønsker seg på en måte jeg synes det er trist at hun for eksempel ikke begynner å bryte da eller det kan jo at hun gjør det, jeg vet ikke og hun gikk på brytingen noen år men det var mora henne som tok henne med
Ok, for du hadde ikke tid. Nei, altså det som var greia, det var at da jobber jeg jo som bryter trener da, og jeg tenkte liksom sånn at jeg behøver ikke oppfordre henne til å starte med det jeg jobber med og det jeg er interessert i. For det kan bli litt mye da. For det er det ofte menn vil at sønnen skal begynne med de samme interessene. Hadde det vært en sønn, da hadde han jo følt opp til 100.
Ja, du hadde det. Jeg hadde kjørt rett og slett frivillig tvang. Han hadde ikke hatt noe valg? Nei. Han skulle begynt å bryte, jeg skjønner. Men er det datteren din ditt slakepunkt i livet? Ja, det må jeg jo si. Det er jo ikke mye nei å få fra meg. Jeg kan se for meg at hun er den som klarer å vippe deg litt av pinnen. Ja, hun er kanskje den eneste. Er du sånn at du har blitt redd hvis hun begynner å gråte? Nei.
Nei, ikke redd da, men klart som foreldre så har du jo opplevd der du føler at datteren din er leise og gråter, og du føler at de er utrøstelige. Så det er klart den følelsen der er jo en veldig ond følelse du føler i magen din, det at du ikke klarer å trøste dem når de er leise og går gråtende til søvn da. Ja.
Men det er noe, jeg vet ikke om man kan si det i 2024, men det er noe litt sånn hot med en sånn mannemann, som er litt sånn hard og kanskje litt sånn, man ser på det litt sånn ufølsom. Og så er liksom datteren den der svake, som bare gjør alt for. Jeg synes det er noe veldig hot med det, altså. Det tror jeg nok er med alle menn.
Har du en sønn, så kan du være litt hard. Men har du en datter, så er det veldig vanskelig, for det er en sweet spot i livet ditt. Det blir som en liten prinsesse. Jeg føler at jeg hadde vært strengere med datteren min enn med sønnen min, så kanskje det er litt omvendt. Ja, det tror jeg nok er naturlig. Men er du fornøyd med hvordan du har vært som far på henne?
Ja, det har jeg jo. Jeg er jo fornøyd. Vi har jo et veldig godt forhold, jeg og datteren min. Men det er jo klart at det er jo ikke alt jeg har vært til stede på, da. På grunn av den jobbsituasjonen som jeg har, da. Så har jeg dårlig samvittighet? Kanskje ja. Der vi sitter i dag, og det går jo kjempebra med datteren min, og alt er fint, og vi har jo
god tone og god forhold da så ja og nei da har du ikke hjulpet til med lekser og nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei de
Ja, men har du følt deg dum hvis du skal hjelpe henne med lekser? Nei, altså, det handler vel om det at jeg var jo faktisk ikke noen skoleflink eller interessert selv. Nei. Altså, jeg vet ikke hvor mye jeg kunne bidratt med. Nei, jeg gruer meg veldig til de der matteleksene og sånn. Jeg har alltid strøket i matte og tror ikke jeg har vært sånn eller studietomt kompetanse en gang, så...
de der leksene det får far gjøre altså. Men det har vært liksom at du ikke har vært til stede da? Ja. Eller latskap? Eller har det vært at liksom sånn, nei, det gjør jeg ikke? Nei, altså det handler vel mer om at jeg ikke har vært til stede, og så er det mora som har følt det opp, og så når jeg skulle ha hjelpt henne med ting, så har du ikke en rød tråd i det, og skjønner liksom ikke greia. Tror du hun er bitter på det, eller var det liksom en veldig klar rollefordeling at sånn
Nei, jeg tror ikke hun er bitter på det. Jeg tror hun er vant med som det har vært for alltid. For dere har vært sammen en god stund, har dere ikke det? Ja. Hvor lenge da? Jeg var 22, og hun var 19.
Ja, ikke sant? Det tok noen år før dere bestemte dere for barn da? Ja, det gjorde det. Var det planlagt? Ikke helt. Nei, det er jo det aldri det. Nesten planlagt, men det kom litt før. Hvordan var de første nettene da? Stod dere på natta frivillig da? Vi var så uheldige eller heldige, det kan du si sånn. Vi fikk prematur barn. For vi var jo første tre måneder på sykehuset. Og da lå jo kuvøse og sånne ting. Og når vi fikk hjem så hadde vi jo som prematur så hadde vi selvfølgelig ekstrem astma da.
Så vi måtte med en sånn pustemaskin hvert tredje time. Så vi måtte opp hvert tredje time og kjøre den maska på og gi medisiner. Så ja, jeg har vært oppe på manatta. Det var ikke en vanlig fødsel, skjønte jeg, som dere hadde da? Nei, det var jo ikke det. Datteren min var jo født prematurbarn i uke 27. 600 gram. 600 gram, ja. Uke 27, da er det jo...
Ja, da har du litt igjen. Ja, da har du litt igjen, ja. 600 gram, det blir som en... Smørpakke nesten. Smørpakke. En liten kattunge, liksom. Ja, ja. Å, herregud. Jeg er ikke noen spesialist på det her. Det eneste jeg vet er at vi er en av de ledende landene i hele verden på det her. Det kom over natta at det var et eller annet som var feil. Så da fikk vi beskjed om at barnet må ut innen få dager. Da var jeg nede i Italia. Ja.
Så det endte opp med at jeg bare måtte avslutte idrettskarrieren min og fly hjem. Avslutt idrettskarrieren? Ja. Må man avslutte den hvis man får et barn da? Ja, det er jo sånn at når du dreier med bryting da, så er det jo ikke ubegrenset med inntekter, så kom det litt tidligere enn forventet, så kan du velge da å reise ut videre, eller å ta vare på et barn som ligger i kuveset. Så det er klart at det valget ble ganske enkelt da. Ja, det ble det? Ja, det gjorde det. Så da var det bare først å fly tilbake til
til Norge da? Det var det. Og da var datteren din allerede født når du var tilbake, eller var du med på? Nei, jeg var med på fødselen, ja. For da ble det tatt med keisersnitt, for da hadde du planlagt. Stemmer.
Hvordan var det å se henne da? Barne? Ja, hun hadde ikke fått vært med på en fødsel. Det må være veldig rart. Jeg har ikke opplevd en annen fødsel, så det er bare det her jeg har opplevd. Det var casesnitt, og barnet ble jo røsjet bort ganske tidlig, så det forsvant jo. Etter noen timer fikk vi beskjed om at nå kunne far komme og se barnet. Da husker jeg at jeg var veldig nervøs.
Fordi jeg visste ikke hva som lå der. Jeg trodde kanskje, altså, hvor utviklet er det? Mangler det en arm? Ser det ut som en alien? Altså, du har masse tanker i hodet, da. Så det som skjer, da kommer du ned til kuveset der det bare ligger en miniatyrbaby. Det er en kjempe miniatyrbaby. Jeg vet jo det at jeg har...
Senere etter hvert, for vi bodde jo nesten tre måneder på Ullevål sykehus med denne her siden, med datteren min da. Og da husker jeg det at jeg tok gifteringen min og tredde over armen hennes. Så så lite er det. Det ser helt som en vanlig baby, bare at den er bitte, bitte liten. Ja.
Den har fingre og alt er klart for at den skulle ha vokst litt lengre. Ja, den skulle bare blitt større. Ja, det er jo helt sinnssykt. Jeg synes det var ubehagelig å se henne da, når det var så mye ledning rundt henne. Nei, altså for det første gangen jeg så henne, så ble jeg jo positivt overrasket. For jeg var jo livredd over hvor langt
utviklingen av barnet var desformert i ansiktet. Jeg var jo liksom kjemperedd. Så jeg ble jo veldig lettet og glad når jeg så at det var nesten bare en miniatyrbaby. Så det var en lettelse for oss da. Og da var du forberedt på at nå kan vi ikke være her på sykehuset en stund. Ja, det får du jo beskjed om da. Og klart det var jo en skremmende tid fordi det ligger jo et barn i kuvøset da.
Og det er jo masse ledninger og alle de maskinene rundt og det piper jo og hyler jo hele tiden med alarmer. Så første uka så tror du at barnet skal dø hvert femte minutt for det som gjør piping og ledning og hit og dit da. Og etter hvert så vender du det til deg for at det som vi lærte da var jo det at på
På prematureavdelingen på Ullevål sykehus så er de jo, jeg må si de er verdens beste. Vi blir tatt godt vare på, det er samtaler, vi får leiligheter å bo i, vi får mat, vi får alt er tilrettelagt. Og så er det jo selvfølgelig andre foreldre også som er i samme situasjon som du møter og unngås litt med å prate og dele erfaring med hverandre. Mhm.
Det er rart det der å bo på et sykehus, hvor man bare vender seg til det. Jeg husker de der lidene, de pipgreiene du snakker om. At man liksom tror hele tiden at det er noe, og så bare sånn, nei det er sånn pipelyder, bare beveger seg, eller... Fikk du en sånn følelse av en sånn takknemlighetsfølelse? For det kjente jeg veldig på. Jeg trodde jeg skulle føle veldig sånn, så urettferdig at vi er her lenge, at ikke alt bare gikk normalt, og at man bare hadde en vanlig barseltid. Men det ble mer sånn,
Tenk så mye verre det kunne vært. Vi så jo mange barn det ikke gikk fint med også. Ja, altså for oss så var det jo sånn at vi var ikke, altså vi følte ikke sånn at vi hadde uflaks eller noe sånt. Nei, gjorde det ikke det? Nei, nei, absolutt ikke. Vi var bare...
ekstremt takknemlig for at vi har en av verdens ledende nasjoner inn prematur. Og ikke minst det at det personalet som var der var så profesjonelt, og vi følte oss egentlig bare heldige at vi fikk den muligheten. Hadde du bodd i USA, så hadde du vært økonomisk smerset resten av livet. Det er jo faktisk sånn at du får et prematurt barn, du har de beste legerne i verden,
Du har kanskje de beste sykepleierne i verden til å ta vare på barnet ditt. Du får i leilighet å bo på. Du får mat, alt er tilrettelagt. Du tar med deg til slutt datteren din med deg hjem. Fakturene lyder på kroner null.
Det er helt synssykt. Det er helt synssykt. Jeg tror de sa, det var en sykepleier jeg pratet med, bare sånn, da hadde vi vært på sykehus i 3-4 dager, og da regnet hun sånn, det som cirka har vært nå, en operasjon, at vi er her, og sykepleier som observerer sønnen din og sånn, ja, nå ligger vi på rundt 5-6 millioner.
Du kan tenke deg hvor lenge vi var på sykehus, hvor mye det koster da, egentlig. Ja, altså jeg tør ikke å tenke på, vi var jo der i tre måneder. Så det er jo en regning her som du får når du ikke bor i Norge da. Så før var jeg jo sånn grinet, smågrinet, i det suttet over så var jeg sur for hver krone jeg måtte betale i skatt av sponsorpengene mine. Men etter at jeg fikk datteren min så var det sånn at, ja, det går helt fint å betale i skatt. Ja.
Vi bor faktisk i Norge, og det er deilig. Akkurat samme følelse. Jeg var sånn, ok, hvis dette er skattepengene mine går til, så skal jeg betale skatt med glede fremover. Men det må ha vært ganske deilig å komme hjem fra sykehuset også, selv om det var en fin opplevelse å være der. Du, det var veldig skummelt å komme hjem. Ja, det var det. Ja, for da har du ikke den tryggheten at det er en sykepleier og en lege til stede, tilfelle det er noen ting. Ja, den der knappen du bare kan dra i. Ja, når det pipser, plutselig står det noen der. Ja.
Så det var ganske skummelt den første måneden å tilverne seg til, og du var borte hvert minutt og sjekket om hun puste. Fordi at du var liksom sånn, ok, kan hun være uten, hva skjer her? Så det var en veldig nervøs situasjon i starten. Det har jeg ikke tenkt på, jeg også var veldig nervøs når jeg kom hjem. Jeg tenkte, det må jo alle foreldre være når man kommer hjem, men hvis alt bare har gått fint, så får du den babyen til brystet, og så er du bare rett på.
rett på om å klare deg selv. Men når du har bodd på sykehuset så lenge, så blir man veldig vant til den der hjelpen, og at sånn, ja, jeg synes vi skulle kunne gå og ta oss en kaff og gå en tur og sånn, men plutselig så når vi kom hjem, så kunne vi ikke høre noen av de tingene. Jeg synes det var veldig... Du mistet friheten din. Jeg mistet veldig friheten min. Er det dette å få barnet? Ok, det var en overgang. Men første tiden du kom hjem, så var det...
Var dere to om det? Jeg slutta som idrettsutøver akkurat da. Når jeg kom hjem fikk jeg heldigvis jobb med en gang. Så jeg startet i arbeid. Og så måtte jeg selvfølgelig hjelpe til, for at kona mi var ganske sliten med det her hver tredje time å få den astma-medisinen på. Så jeg prøvde å hjelpe til så mye jeg kunne i forhold til at jeg skulle opp på morgenen på jobb og sånne ting da.
Men da begynte du å jobbe med noe helt annet? Eller fortsetter du med ingenting med bryting å gjøre da? Nei, jeg startet, jeg fikk jobb i ABB som mekaniker. Ja, så du virkelig bare la det på hylla sekundene du ble født? Ja, jeg forandret livet mitt over natta. Ja, da har du jo offret litt da. Ja, de sier så. Ja, mange sier... Men så sprøtte jeg jo fort tilbake. Ja, du gjorde det. Nå kom du tilbake igjen, gjorde du det. Neida, altså, bryting har jeg alltid holdt på med, så jeg ble jo klubbtrener og hjalp til ganske tidlig da, så...
Hadde jeg vel vanlig jobb i fem år, og så ble jeg ansatt i Brittforbundet. Samlet du det? Ja, det gjorde jeg. Det å jobbe med idrett er helt fantastisk. Jeg tenker når du først har begynt å jobbe med det, så må det være vanskelig å begynne med en vanlig, normal jobb igjen. Jeg tror det blir vanskelig for meg, spesielt nå da, å få med en sånn 8-4 jobb. Det tror jeg ikke er for meg.
Det er ikke noe man først har smakt på noe annet. Men følte du liksom, dere har jo vært sammen lenge da, før dere fikk barn, følte du dynamikken i forholdet ble veldig annerledes? Veldig bra spørsmål. Ja og nei. På en måte er du jo veldig glad for at du er to støkker som står sammen i en situasjon som du er da. Men det er jo klart, det er jo, altså, damen,
legger jo all fokus over på det barna, og det er jo forståelig også. Det er jo mange som sier det at når en kvinne får et barn, så blir de nesten forelsket i barnet sitt. Ja, det gjør man, ja. Så det er klart det, men jeg følte ikke det at jeg ble sidesatt eller noe sånt.
Men det er jo noen som har gått og bært på det her inni seg, og det er klart de har en annen connection til barnet enn du som pappa. Og det går ikke an å sammenligne. Så du kan gjerne være glad i datteren din og alt det der, men du kommer aldri til å ha samme følelse før det som kona di, eller som dama som før. Det er jo store forskjeller mellom menn og kvinner når det kommer til barn. Jeg er veldig sjokkert over sånn,
hvor fort liksom livet ble ganske normalt for samboeren min mens jeg på en måte måtte jo amme og er støkk hjemme da
Så det blir jo annerledes i forholdet. Som du også sier, det blir ikke like mye fokus på deg. Nei, og det er jo nytt for meg. Jeg er jo vant til å være midtpunktet. Hva skjedde da, liksom? Nei, det gikk veldig fint. Og akkurat dette var jo en veldig sår tid for oss, der vi var mye nervøse og mye redde for datteren vår, om det skulle gå bra.
Men det følte dere kanskje tettere også da? Ja, på mange måter er det jo det. For du går jo gjennom en, ikke krise i livet, men en situasjon i livet der livet blir satt litt på oppned, på hodet.
Så det er klart å oppleve det i laget er jo en bra ting da, og ikke minst når det går så bra og alt fungerer, og det blir nesten som en solskinshistorie da. Så er det jo ganske godt og trygt å kjenne at liksom det her gikk bra. Ja, var
Var dere flinke til å dra på date og sånn da? Nei, vi var ikke det. For vi hadde liksom ikke så mange som kunne sitte barnevakt og sånne ting da. Så vi bodde i Oslo. Ja, for dere har familie i Nord-Norge. Jeg har familie i Nord-Norge, og hun er fra Røyfoss da. Ja.
Vi har jo anskaffet oss en barnevakt som kommer fast hver onsdag. Men det koster jo spenn, da. Men jeg synes jo det er verdt det. Det blir jo i stedet for parterapaut eller andre ting, så blir det en barnevakt. Jeg synes det er en god investering. Så det er et tips, folkens. Men du var idrettsutøver, og da henger du ikke alltid sammen med å drikke alkohol og dra så mye ut og sånn. Jeg vet ikke, fikk du tatt det en del når du ble far? Når jeg ble far? Ja.
Du, du bør jo ikke bekymre deg for meg. Jeg har opplevd det meste, altså. Jeg er jo en gammel vildkatt. Ja. Så det var ikke sånn at jeg måtte ta igjen så veldig mye. Ikke? Nei, nei. Det er jo veldig mange idrettsutøvere når de gir seg, så det er jo festing og moro som skjer, da. Altså, jeg tror ikke det er sånn at, det der er bare sånn pissnakt å si at alle idrettsutøvere ikke drikker alkohol og spiser godteri. Nei. De gjør det. De gjør det.
De gjør det? Ja, det er bare det at de kan ikke si det. Så da var det ikke det som skjedde når du ble far? At jeg ble festens far? Nei. Men tenkte du mye på før du ble far da, hvordan du skulle bli som far, om du hadde tenkt at du skulle bli skikkelig streng, for eksempel? Jeg hadde jo planlagt det at datteren min aldri skulle få godteri enn på lørdagene, hun skulle ikke bli bortskjemt, hun skulle i hvert fall ikke være noe sweet spot for meg,
Du kan trygt si at jeg feilet på alle punkter. Du gjorde det, ja. Jeg tenker på foreldrene våre. Jeg vet ikke om vi er sammen, men jeg hadde veldig strenge foreldre. Hvis man gjorde noe, så var det mer sånn, ta deg sammen. Men den generasjonen som er nå er veldig sånn, hvordan går det? Skal vi snakke om dette sammen? At man...
Det er en sånn ny utvikling og oppdragelse. Vet ikke om du har lagt merke til det? Du har lagt merke til det, og jeg er jo i den gamle skolen, kan du trygt si. Ja, du har tatt deg sammen. Så kan datteren din komme og få trøst hos deg da? Ja, det kan hun jo. Du må jo liksom måle hva det er hun ber om trøst for. Så visse ganger må du bare ta deg sammen, og er det reelt, så er det selvfølgelig trøst å få da, men det kommer ikke noe vei i livet med å sutre. Nei, jeg tror
Jeg tror nok vi hadde det litt hardere enn den generasjonen under oss. Ja, det tror jeg nok akkurat som med de tingene der er det nok litt annerledes i oppveksten. Men klart, det er jo visse andre ting som er nu også da, som kanskje er verre for de yngre. Hva tenker du da? Nei, jeg tenker jo det med sosiale medier og press og hets og alt rullet. Altså, det var jo ikke sånn før. Skulle du ringe kjæresten eller kompisen din, så måtte du ringe på hustelefonen.
Og var han ikke hjemme, så var han ikke hjemme. Og det merker jeg henger igjen med deg, at du skal komme tidsnakk og sånne ting. Det tror jeg vi er dårligere på nå, fordi man kan bare sende en melding som «Bli forsinket». Jeg bruker jo veldig mye det, «Oi, sorry, jeg glemte tiden», og så har man litt beskjed, og da er det greit. Men før i tiden så hadde man jo ikke mobil, så da måtte man jo komme tidsnakk, hvis ikke du var der. Ja, kom du ikke tidsmål, så mister du jo vennene. Ja, men har du vært strengere på sånn generelt med sosiale medier og telefon og sånn med henne?
Nei, det har jeg ikke. Men det er klart vi har jo følt med i oppveksten hva hun er på og hva som skjer på telefonen. Har du snoket på telefonen hennes? Jeg har ikke snoket på telefonen min, men kona mi har full kontroll. Du har bedt kona di om det? Nei, hun har full kontroll. Tror vi i hvert fall. Det har jo vært snakk om at de skal sette opp
opp aldersgrensen? At det har vært fra 13 til 15? Det tror jeg er bare bullshit. Tror du det? Ja, altså, det høres veldig smart ut. Men klart, en 13-åring er ikke dum. Han klarer å få seg Facebook, Instagram, og det er ikke noe vits å heve den grensen. Men det er smart å gjøre det, men det blir ikke å fungere. Den verste kanalen som finnes er jo TikTok. Folk har jo falske profiler og ikke sin egen navn, og spørsmål.
byr jo ut drit om andre mennesker. Så jeg mener jo det at når du er så feig og ikke tør å ha et personbilde og ditt eget navn, så bør du spare deg for alt. Da er du kanskje den feigeste rotta jeg har vært med i mitt liv. Jeg setter pris på folk som er ærlige og direkte, men du kan gjerne ha meninger om folk. Men da må du stå for det. Er du på TikTok? Ja. Det er litt gøy da.
Ja, det er jo, altså, sosiale medier er jo kjempegøy. Jeg liker det jo kjempegodt. Men jeg er bare imot at det er tillatt å ha profiler der uten profilbilder og fullt nok. Ja, nei, men det er jeg enig i. For det er jo ofte de som bare sitter i kommentarfeltet og... Ja, altså, det er jo lavpannaidioter med dårlig selvtillit som ikke tør å stå for det de sier og skriver. Absolutt.
Det er veldig gøy, jeg er ofte inne på sånn TikTok-kommentarfelt, det er så mye sjukt der, og folk sier jo meningen sin der da. Jeg føler at det er pakket inn sånn pent på Instagram, men at TikTok er mer liksom virkeligheten. Ja, for jeg tror også det er mindre akseptabelt på Instagram å ha fake profiler. Der blir de blokka og bare...
sperret ut der. Mens på TikTok er det bare fri flyt. Legger du ut noe på TikTok, eller er det bare å scrolle deg? Nei, jeg legger ut litt. Gjør du det? Ok, det er skrevet. Er det dansvideoer og sånn? Nei, det er det ikke.
Ukas annonsør er Bookbit, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang, folkens, benytte deg av tilbudet da. Kodeord er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.
Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnevogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.
Jeg anbefalte dere tidligere boken «Der krepsene synger», men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken «Det ender med oss» en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre av seg. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte!
effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk for et fint samarbeid, Bukbitt. Og igjen, kodord, Er det noe liv? Gratis, gratis, gratis. Gratis er deg. God lytt. Men jeg tenkte å snakke litt om oppdragelse og sånn. Har du hatt en streng oppdragelse selv? Nei, altså streng og streng, altså jeg tror jeg hadde i Nord-Norge en helt vanlig oppdragelse. Klart, Nord-Norge er vel hakket
ikke vassere enn her sørpå. Vi nordlendinger ser på dere sørpå som pyser. Ja, det skjønner jeg. Men det er klart at på 80-tallet i Nord-Norge var det ganske standard lønninger, det var standard nivå på de som bodde der, og hva man hadde, og det som var rundt seg. Så jeg tror nok det er ganske likt mye av den oppveksten som var i Nord-Norge, er ikke så veldig stor forskjell.
Nei. Det tror jeg ikke. Jeg tror det er direkte, kort og litt strengt. Ja, men så det tar du med deg som far nå da? Ja, jeg gjør jo det. Jeg er jo oppvokst med at du får det du fortjener. Men var faren din ekstra streng for eksempel, eller var det ganske likt med faren og moren din? Nei, altså faren min var jo ganske lik meg da. Ja? Så at han var streng. Eller hard da? Ja, han var vel streng og hard, men jeg tror ikke han var sånn...
ekstremt mye strengere å ha enn de andre foreldrene i gata. Jeg tror det var bare den kulturen som var da. Er det noe du husker som du har tatt med deg fra faren din?
Masse. Jeg husker blant annet, jeg gikk i sjette klassen på barneskolen. Jeg løp i gangen. Og da kommer en lærer ut, jeg husker han heter Vold. Og når jeg gikk forbi, og på den tiden der så hadde jeg også hockeynakke. Så da løper jeg, og da kom han ut i dør, og når jeg sprang forbi han, så bare sugde han tak i hockeynakke min og dro meg tilbake. Og det er klart, når du går i sjette klassen, så spruter tårene og du blir dritsur, og du mener...
Han er en drittsekk. Når jeg kommer hjem til faren min og forteller den historien her, så forventer jeg at pappaen min skal reise på skolen og kjefte opp på den læreren her. Det faren min sa, en, jeg er lov til å sprenge i gangen. Nei, to, ikke gjør det igjen, så skjer det ikke. Ferdig snakka. Ferdig snakka. Så ville du sagt det til datteren din nå, kanskje? Det ville jeg gjort. Absolutt, det ville jeg gjort. Hadde det skjedd i dag med noen andre, så hadde jo den læreren suttet i fengsel. Ja.
Men det var en lærepenge som jeg fikk, og det var en perfekt lærepenge. Ikke spreng i gangen, det er ikke lov. Har du fått med deg det nå, at du ikke engang har lov til å ta bort de elevene dine? Ja, det har jeg hørt om. Hva tenker du om det? Det tenker jeg er helt galskap. Jeg er ikke for at vi skal dra i håret at det er elever som sprenger og sånne ting. Jeg er ikke så ekstrem, det er jeg ikke. Men jeg tenker det at lærere som ikke kan ta tak i barna, de ikke klarer å oppføre seg,
Det mener jeg er steingent. Det har jo vært situasjoner hvor lærere har fått sparken, fordi eleven har vært helt forferdelig. Og så har kanskje eleven tatt på deg først, og så har du vært i selvforsvar. Og så er det du som får sparken, fordi du har tatt på en elev som er yngre enn deg. Dessverre er samfunnet gått den veien, og jeg synes det er skremmende. Jeg mener jo det at en lærer bør ha full makt til å ta tak i at barna ikke oppfører seg. Altså,
I min oppvekst så hadde jeg aldri tort
og sagt eller gjort noe sånn til et annet voksen menneske. For da hadde jeg visst av det, hvis faren min fikk høre det, at jeg gjorde noe eller sa noe i den skalaen til et annet voksen person. Da hadde jeg ikke fått juling, men det torte jeg ikke, rett og slett. For jeg visste det at jeg hadde respekt for voksne folk. Og den respekten er dessverre borte i dag. Ja, tror du ikke det? At vi har ikke samme respekt for de eldre? Ikke i nærheten. Nei.
Det er jo det man mister da, dessverre jeg sier ikke at man skal liksom ta tak og slå elevene. Du, jeg har ikke, altså jeg ikke misforstår meg, jeg har ikke ført noe vold eller noen sånne ting da, men jeg har jo ført det at en lærer og en voksen person kan ta tak i andre barna når de ikke oppfører seg. Liksom for at den friheten de har nå, for de vet jo det, ha ha, jeg kan si og gjøre akkurat det jeg vil, for du har ikke lov til å tvinge meg, og du har hvertfall ikke lov til å ta i meg, for da anmelder jeg deg. Og det er livsfarlig. Og det er livsfarlig.
Så det tror jeg vi dessverre har satt oss selv inn i et hjørne her. Jeg har ikke hatt situasjoner hvor du har syntes at lærere har vært urettferdige mot datteren din, for eksempel. Du har ikke datt på skolen og kjeftet av og sånt. Du hadde jeg møtt de lærere, så skulle jeg ha gitt dem en klem. Skulle jeg ha spandert en middag på dem. Men vi snakket jo litt om faren din som har vært litt streng og sånt. Jeg vet jo også at du mistet han ganske tidlig. Stemmer. Hvor gammel var du da? Jeg var 18 år. Ja.
Ja, det er tidlig. Ja, tidlig og tidlig. Altså, jeg mener jo det. Når du er 18 år, så er du en voksen mann. Selvfølgelig er det trist å miste faren din, men det er ikke synd i meg. For jeg er jo 18 år. Det er en trist ting som skjer i livet mitt, men det er ikke synd på meg. Det som er synd på, det er jo barn som er 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15 år. De er synd i. For de mister en pappa som skal dra deg gjennom en oppvekst.
Men så jeg var 18 år, jeg var på vei til å bli en voksen mann, jeg hadde hatt oppveksten min med faren min. Så det er klart, det er en trist situasjon, men det er ikke synd på meg. Det er synd på de barna som er små, som ikke får en oppdagelse av faren sin. Dem er det synd på, sånn tenker jeg. Ja, men tenker du sånn om alt da? At det kunne vært verre, og det... Ja, det kunne jo vært verre. Altså, jeg kunne jo mistet faren min da jeg var fem år. Ja.
Altså det er det første tanken på en måte da. Nei, men jeg ser det sånn, jeg er jo heldig som hadde pappa min til jeg var 18 år. Men det er jo mange andre barn som mister faren sin alt for tidlig. Som ikke får den oppveksten som jeg fikk. Jeg tenker at det er en veldig kjønnslig valg der da. 18.
Da er det mye følelse. Ja, det er mye følelse, men samtidig når du er gutt og 18 år, så begynner du å bli voksen. Da må du ta deg litt sammen. Det er nødt til ikke å ligge og sutre. Jeg jobbet jo på verste, jeg var lærling som seiser på samme verste som faren min. Da fikk jeg tilbud om å få fri tre-fire uker før jeg trengte å komme tilbake på jobb. Faren min døde dagen etterpå var jeg hjemme, for da skjedde det litt inn. Dagen etter det var jeg tilbake på jobb.
Ja, du var det, ja. Og det er ikke noe du angrer deg på? Absolutt ikke. Altså, livet må gå videre. Jeg skjønner at man kanskje har en prosess der med den leise, at det er en trist periode, men det er nødt til ikke å ligge hjemme og sutre, for da blir det bare verre. Du må fortsette med livet ditt. Jeg vet ikke, kanskje det er fordi jeg er kvinne, og vi har forskjell på mann og kvinne, men jeg hadde trengt liksom å bare...
å bare få tømt meg av tårer, og bare fått blitt ferdig, ikke ferdig med det, men fått en sånn prosess da. En sorgprosess. Jeg vet ikke, det er jo veldig typisk menn ikke gjør da. Jo, men jeg tror det er bare andre måter å gjøre. Du kan jo sutre og grine hele kvelden og ta den prosessen fra klokka tre til sju til neste morgen. Så du har jo nok tid. Men hvis du skal ligge i 24 timer i tre uker og sutre, da går jo ikke livet videre.
Det er lov å være leise, men livet må gå videre. Ja, jeg er enig i det altså. Det er litt sånn typisk menn i forhold til sånn også, hvis jeg opplever noe som er kjipt, at menn er bare sånn rett på by neste dag, og så er kvinner hjemme og har en sånn sorgprosess, så de kommer egentlig fortere over. Det er kanskje litt overtenning der å gå rett på by en dag enn etterpå. Men i forhold til å fortsette livet sitt, ja. Ja, jeg tror de er raskere på det, men jeg tror at sorgprosessen kan egentlig gå lengre ut da, enn at du
på en måte får en kort periode å få kjent på det.
Det er dypt uenig. Er det det? Ja. Nei, vi er forskjellige, og det er fint det også. Men jeg skjønte, det kom jo veldig uforventet, gjorde det ikke det? Det kom veldig uforventet, det gjorde det. Faren min fikk noe med hjertet, så han døde over natta, og jeg var ute og reiste. Ja, så du var ikke... Jeg var ikke hjemme, nei. Jeg var i Fredrikstad. Ja, for han også drev mye midrett. Han var brytetreneren min fra jeg var... Altså, han er en gammel bryter, så startet jeg bryting, så la oss si fra jeg var sånn 8.
9 år til jeg var 15-16 år. Du hadde ikke noe valg du heller, du måtte begynne med bryting. Når jeg var 15 år så spilte jeg fotball og bryting. Og da var jeg ganske god i fotball, og så var jeg veldig god i bryting da. Og da husker jeg at faren min kom til meg og sa sånn at Fritz, nå er du såpass gammel at nå må du velge mellom fotball og bryting hvis du skal satse på en ting. Og så svarte han, ja da
da sier vi det sånn, da blir det bryting. Åja, det var han som tok valget? Takk, sa jeg, og så blir det bryting. Ok, men det er du veldig glad for nå. Ja, absolutt. Jeg må jo innrømme det at jeg er jo kjempeheldig som har hatt den oppveksten jeg har hatt, og gjennom idrett. Jeg har jo aldri vært noen god på skole, jeg har aldri vært interessert i skole, så alt jeg har i dag er på grunn av idretten. Og det er jeg ekstremt takknemlig for. Men du får ikke jobbe ut dette med leksene da? Nei, det gjør jeg ikke. Nei.
Men jeg får hjelp av musikken. Ja, det er sant. Det kompenserer det bra. Men jeg tror det er faren din som har gjort at du har blitt litt tøff og hardbarka, eller hadde du blitt det uansett, tror du? Det tror jeg nok er oppveksten gjennom faren min. Han var da ganske lik person som meg. Tror du du kan forme barna dine ganske mye selv? Ja, det tror jeg. Jeg tror absolutt at oppveksten har noe å si hvordan ungene dine blir.
Ja, at det er foreldrene som... Ja, det tror jeg. Du setter jo verdier og hva som er lov og ikke lov, og måten du snakker til dem overpå. Så det er jo klart, jeg tror foreldrene styrer det meste hvordan de menneskene blir. Det er jo som regel dessverre de personene som det ikke går så bra med i ungdomstida, og nå sier jeg ikke alle dem, men veldig mange har jo som regel hatt et eller annet fødsel i barndommen.
Det er jo det. Det ligger ganske mye ansvar på oss som foreldre. Jeg kjenner litt på det presset, og spesielt etter jeg fikk barn selv, hvor mye jeg kommer på gamle ting foreldrene mine gjorde, hvor jeg enten sa, nei, sånn skal ikke jeg gjøre, eller sånn, det var bra at du gjorde det, jeg har ikke tenkt på det, jeg har bare tatt på gitt at de har gjort for meg. Jeg vet ikke om du har tenkt sånn når du fikk barn selv, du kom på mer minner fra din egen barndom? Nei.
Nei, altså egentlig ikke. Det har gått veldig bra. Og det er klart jeg har vært veldig mye ute og reist da. Så det er jo kona mi som har gjort det meste. Du har jo vært med datteren din. Ja, jeg har jo vært der.
Men samtidig er det sånn at datteren min snakker jo ikke med de dype hemmelighetene med meg. Ikke? En, fordi jeg har ikke vært så mye hjemme. To, fordi jeg har bedre kontakt med kona mi. Ikke sant? Men, men, men... Synes du det er dumt? Nei, egentlig det er komfortabelt for meg. Men klart, det har jo vært en periode her der hun var tenåring, der jeg nesten... Altså, du kommuniserer på vips med datteren din, liksom. Så det tror jeg er ganske mange pappa...
som følger på. Hvis du kunne tatt tiden tilbake, ville du vært der mer? Eller er det sånn, nei, sånn ble det, og konaen har gjort en fantastisk jobb. Ja, det tenker jeg også. Og så er det jo sånn også, det er jo på grunn av at jeg har gjort den jobben, at vi har det vi har i dag. Og vi har det livet vi har i dag. Det er sant. På grunn av at jeg har reist og sånne ting da. Så alt har en pris. Men du har ikke vært noe mer redd for at noe skal skje deg, for eksempel, i og med at du har mistet selv, er du redd for at datteren din skal miste deg? Nei.
Har du tenkt på det? Det har jeg aldri tenkt på. Nei, ikke det? Jeg tenker jo hodet mitt at jeg er dødelig. Ja, ikke sant? Det er jo mange foreldre som blir mer redde da, når de får barn. Du har ikke hatt den tanken enda. For jeg har jo ikke hatt hverken noen sykdommer eller problemer eller sånne ting heller da. Jeg er jo ikke veldig opptatt av helse, det er jeg ikke, men jeg trener jo å motionere og holde meg i form.
Samboen min har også vært sånn der udødelig. Men plutselig nå så var det sånn at man skulle kjøre motorsykkel og sånn, og da var det sånn at jeg må kjøre litt roligere nå jeg har fått barn, og at man begynner å tenke litt sånn. Ja, men det gjør man jo. Altså, det gjorde jeg også. Jeg var jo en idiot i trafikken før jeg fikk barn. Og så da jeg fikk barn, så var det liksom folk som kjører for fort er jo idioter.
Ok, så det var noe altså. Sånne ting tenker du på da. Men jeg har ikke begynt å seife opp hvis jeg skal forsvinne. Det har jeg ikke gjort. Jeg har fått sambole min som har mistet faren sin ganske tidlig. Han tror jeg tenker litt over det. Det synes jeg var kjipt. Sønnen min skal ikke oppleve det samme på en måte. Det eneste som han merker, jeg var jo 18 år når han... Det eneste som de gangene har kjent er at...
savne faren min på den måten da er jo jeg husker når jeg ble sånn 5-6-20 år og så var jeg med skulle jeg hjem til en kompis på besøk for eksempel så skulle vi på fest så skulle jeg hjem til han først og hente han og så skulle vi dra videre og så kom jeg det var et par situasjoner der jeg kom opp på terassen og så var det solvær så satt kompisen min med faren sin og pratet guttesnakk og tok en pils og da husker jeg det sveier i hjertet mitt og så tenkte jeg sånn
Shit, det der fikk jeg aldri oppleve. Så det er en del små ting, men ikke noe som... Eller for eksempel når du fikk en datter, at hun ikke har en bestefar på din side. Ja, men til kompensasjon så har hun jo verdens fineste morfar. Ja, du klarer å tenke positivt på det da. Det er veldig fint med deg. Det er jo sånn man bør tenke. Absolutt. Jeg har fått noen rykter fra...
etter grann med kona der, skjønner du det? Oi! Og hun, jeg spurte, ja, har Fritz liksom gjort noe spesielt med, tatt med datteren på noen ting eller noe sånt? Ja, de var i Tyrkia. Du kan jo høre hvordan det gikk. Ja.
Jeg jobbet som landslagstrener, og så skulle vi reise ned til Tyrkia på en oppbyggingssamling. Og da var det første gang jeg skulle reise alene med datteren min. Hvor gammel var hun da? Jeg sier at hun var 12-13 år da. Det som skjedde var at hun kom hjem med en tann mindre i kjeften foran her, og uten mobiltelefon. Åh.
Så det var første gang jeg var alene med henne. Det var første og siste gang? Ja, det var sant. Hva var det som skjedde da? Vi var jo å hoppe av spratt, og så skulle jeg kaste henne ut i bassenget, for hun var jo så lite og lett. Så jeg drev sånn i bassenget, og så kastet hun ut i bassenget. Og du er sterkere enn du tror? Ja, så ble jeg sterkere enn jeg tror. Så fløy hun i bassenget, og så skulle hun dukke henne under, og så dukket hun rett ned i båndet, og så knakk hun tærne av.
Og så når vi skulle reise hjem, så klarte jeg å legge mobilen hennes i den lomma på flyet, og når vi gikk av flyet, så var den borte. Hva sa kona din når dere kom hjem da? Vi knekket tannhåret uten telefon. Ja, det var vel noe sånt at det var siste gang. Det er jo bare å kjøpe en ny telefon og bestille tannleggetime. Kjøper du deg litt ut av sånne konflikter? Ja, det gjør det. Hva kjøper du da? Nei.
Nei, da som regel, da kjøpte jeg jo en ny telefon. Ja, finere telefon? Ja, må gjøre det. Må jo litt bortslente. Kjøper du mye gaver til både datteren din og kona di? Nei, det gjør jeg ikke. Det er ikke sånn du kommer med blomster og sånt? Nei, nei, nei. Hva skal du gjøre hvis du skal være litt romantisk da? Jeg er aldri det. Det nekter jeg tror du må jo. Dere har jo holdt ut i så mange år jo. Det er derfor vi holder ut.
Fordi du ikke er romantisk? Nei, men jeg mener det at liksom, det der med å gi julegave og bursdagsgave er litt sånn fjosset, for da forventer man ting. Ikke sant? I stedet for å heller gi gavene når du mener det. Så jeg gir jo gavene til kona mi, det gjør jeg bare ikke på julaften når hun har bursdag. Ikke under tvang, liksom? Ikke under tvang, nei. For da forventer hun å få det, og da blir det sånn at, da kjøper du bare nå, bare for å gi nå. I stedet for at du heller tenker, åh, den hadde vært fint å ho. Ja, altså...
Og så får hun en gave når hun ikke forventer det, og da blir hun ekstra glad, i stedet for at hun skal forvente gaven. Folk sier jeg er en idiot, men jeg er smartere enn de tror. Ja, det er det. Men vil du si helt til avslutningsvis, for de som ikke har barn, vil du si at barn er på en måte meningen med livet? Ja, det vil jeg si, på mange måter er det det. Har det gjort deg lykkeligere? Ja, det vil jeg si. Altså, det å ha barn er jo fantastisk. Det blir som med guttene, at...
Å være i militæret, det suger når du er der. Men i ettertid husker du bare de gode minnene. Og det er de du lever på. Akkurat samme er det med barn. Du glemmer jo av den gangen du var syk, du måtte på sykehuset, de fikk diaré eller spy. Det glemmer du av. Du husker bare de gode minnene. Og det er litt deilig. Ja.
Ja, det er veldig fint, for det er mange som sier det. Så jeg håper det. Jeg håper du får oppleve det. Nå er jeg midt i sånn kaos og helvete, så nå husker jeg mye av det. Men jeg vet jo at i starten også, så husker du når han gjorde sånn og sånn? Nei, det husker jeg ikke. Så man fortrenger jo det, og husker jo det hyggelig. Veldig mye. Du, veldig fint. Tusen hjertelig takk for praten. Jeg har fått...
Mye gøy for å se noe om deg. Mye nytt jeg har lært om deg. Så tusen hjertelig takk for at du kom. Takk selv. Dette er livet, du. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk.