‹ Tilbake till podcasts ‹ Leger om livet

3/3/2026

#245. Når hjernen prøver å forutse fare - helseangst, sosialangst og fobier som påvirker livet. Med psykolog Kirsten Holtmon Resaland.

Denne episoden av "Leger om livet" utforsker angst med psykolog Kirsten Holtmon Resaland. De definerer angst, skiller den fra naturlig frykt, og diskuterer når den blir et problem. Samtalen dekker typer som sosial- og helseangst, personlige erfaringer, og effektive behandlingsmetoder som eksponeringsterapi og selvkjærlighet, med vekt på trygg og respektfull tilnærming.

02:04

Mange med angst unngår det de er redde for, noe som kan skjule problemet og hindre dem i å få hjelp.

08:19

Når bør man søke hjelp for angst, spesielt hvis det ikke er alvorlig, men fortsatt begrenser livet ens?

19:26

Talen handler om den personlige kampen med sosial angst og hvordan det påvirker hverdagslivet.

23:18

Taleren diskuterer betydningen av å forstå og anerkjenne sosial angst, og hvordan det påvirker selvbildet og relasjoner.

32:41

Angst er en subjektiv opplevelse som kan være alvorlig, og vi må ha respekt for de ulike angstyper, spesielt helseangst.

Transkript

Nämnd i episoden

Angst

Et sentralt tema i episoden, definert som overdreven eller irrasjonell frykt som begrenser livet.

Fobi

En type angst, spesifikk frykt for noe, f.eks. duer, rotter, edderkopper, flyskrekk, eller fritt fall.

Sosial angst

En vanlig angstlidelse der man er redd for negativ evaluering i sosiale settinger.

Helseangst

Tidligere kalt hypokondri; intens frykt for å være eller bli alvorlig syk.

Eksponeringsterapi

En effektiv behandlingsmetode der man gradvis utsetter seg for det man frykter, men som ikke er farlig.

Anette Dragland

Programleder for podcasten, utdannet lege, deler personlige erfaringer med sosial angst og taleskrekk.

Kirsten Holtmon Resaland

Barne- og ungdomspsykolog, podkastens huspsykolog, forfatter, og gjest i episoden.

Helt Ærlig

Bok skrevet av Kirsten Holtmon Resaland og Astrid Nylander Almås, vant Riksmålsprisen.

Snakk til meg

Bok av Kirsten Holtmon Resaland, om samtaler med ungdom.

Astrid Nylander Almås

Medforfatter av boken 'Helt Ærlig'.

Riksmålprisen

Pris vunnet av Kirsten Holtmon Resaland og Astrid Nylander Almås for deres bok.

Stortorvet

Et sted i byen nevnt som et eksempel på hvor man kan unngå duer ved fobi.

Oslo

Hovedstad i Norge, nevnt i forbindelse med rotter og bilkjøring.

Karl Johan

Gate i Oslo, nevnt for observasjon av rotter.

Tusenfryd

Fornøyelsespark, nevnt av Kirsten i forbindelse med sin fobi for fritt fall.

Ingvar Wilhelmsen

Nevnt som en person som har satt helseangst på kartet med sin podkast.

Panikkangst

En angsttilstand med plutselige anfall av intens frykt, ofte uten ytre årsak.

Separasjonsangst

Angst for å være borte fra nære omsorgspersoner, ofte sett hos barn.

Metakognitiv terapi

Terapiform som fokuserer på å endre måten man forholder seg til tanker, ikke innholdet i tankene.

Neurodivergens

Nevnt i forbindelse med sosial angst, som en faktor som kan påvirke sosiale interaksjoner.

Mobbing

Nevnt som en reell årsak til sosial angst.

Dysleksi

Nevnt som en årsak til manglende mestring på skolen, som kan føre til skolevegring.

Arousal

Fysiologisk aktivering i kroppen, som kan forveksles med angst, men kan forbedre prestasjon.

Siri Skyttemør

Kursholder som lærte Anette Dragland å håndtere taleskrekk.

Lillestrøm

Sted nevnt i et eksempel om bilkjøring og angst.

Trondheim

By nevnt som et eksempel på langtur i forbindelse med bilkjøringsangst.

Mindfulness

Nevnt som en teknikk brukt i kurset for taleskrekk.

Instagram

Sosial medieplattform der Kirsten og Anette er tilgjengelige.

Facebook

Sosial medieplattform der Kirsten er tilgjengelig.

CRPS (Chronic Regional Pain Syndrome)

Nevnt av Kirsten som en tilstand hun opplevde, som bidro til hennes helseangst.

Deltagare

Host

Anette Dragland

Guest

Kirsten Holtmon Resaland

Poäng

Angst er når du er overdrevent eller irrasjonelt redd for noe, mer redd enn de objektive fakta tilsier, og det går utover deg på en måte som gjør at du ikke kan leve livet ditt sånn som du vil.

Klinisk definisjon av angst.

Hvis du innretter livet ditt sånn at du unngår det du er redd for, merker du kanskje ikke noe til angsten, men den er fortsatt der og kan ha en stor begrensende kraft i livet ditt.

Paradokset ved angstdiagnose, illustrert med eksempel om duer eller sosial fobi.

Angst er et overbeskyttende fryktsystem, som en brannalarm som uler når du bare snakker om røyk, i stedet for når det er en faktisk brann.

Metafor som forklarer overreaktiviteten i angstreaksjoner.

Det er veldig viktig å finne ut om den som opplever angst, helt eller delvis tror at angsten er rasjonell eller har reelle grunner, spesielt ved nevrodivergens eller tidligere negative erfaringer.

Viktigheten av å validere personens opplevelse av angst, ikke bare avfeie den som irrasjonell.

Man må få mestring av øvelsen. Det at man blir tvunget til å eksponere seg, det trenger ikke nødvendigvis å hjelpe i seg selv.

Forskjellen mellom trygg og utrygg eksponering, og viktigheten av mestringsopplevelse i terapi.

Angst er akkurat det samme som frykt inni kroppen vår. Det er fysisk. Det er ikke bare tanker.

Understreker at angst er en reell fysiologisk reaksjon.

Når det gjelder engstelige barn og unge, skal vi ikke ta vekk hvordan de er fra naturens side, men hjelpe dem når de lytter såpass mye til engsteligheten sin at komfortsonen blir mindre og de unngår situasjoner de kunne hatt godt av.

Balansen mellom å akseptere temperament og hjelpe barn med å utvide komfortsonen.

Hvis du har en angst hvor du tilpasser livet ditt til angsten, så vil mitt råd være at du tenker etter: Er dette en tilpasning som går helt fint? For i så fall er det jo ikke noe krav om at vi alle må leve helt fri for noe psykisk uhelse.

En oppfordring til å reflektere over når angst er et problem som krever hjelp, og når det er håndterbart.

Det å ha respekt og kjærlighet for seg selv – 'Det er ikke rart du føler dette og er redd for dette' – er en god plass å begynne, heller enn negativt selvsnakk.

Viktigheten av selvmedfølelse i møte med angst.

Påståenden

Mellom 20-25% av alle har en eller annen form for angsttilstand i løpet av livet.

Anslått prevalens av angst.

Det er ingen forskning som støtter at de fleste tilfeller av ufrivillig skolefravær handler om en irrasjonell skolefobi. Det er mye vanligere at det handler om nevrodivergens, mobbing, manglende mestring på skolen, eller uoppdagede lærevansker.

Viktig korrigering av en vanlig misforståelse rundt skolevegring.

Den mest effektive metoden for angstbehandling, ifølge all forskning, er eksponeringsterapi der man øver på det som er skummelt, men ikke farlig, for å lære systemet at det bare var falsk alarm.

Angir eksponeringsterapi som den mest evidensbaserte behandlingen for angst.

Hvis man googler symptomer, vil man nesten alltid ende opp med å finne informasjon om kreft, uansett hva man søker på.

Advarer mot farene ved å selvdiagnostisere via Google, spesielt ved helseangst.

Lignende

Laddar

Musikk Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege, og jeg lager denne podkasten for å gjøre god og nyttig og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Og med meg i studio har jeg Leger om livet's nye huspsykolog. Jeg er veldig kald av det, Kirsten, for nå har du vært her noen ganger. Og du er barne- og ungdomspsykolog. Kirsten Holtmon, Resalanden, hjertelig velkommen.

Takk. Og du har over 20 års erfaring i arbeid med barn, unge og familie. Du har skrevet boka Helt Ærlig sammen med Astrid Nylander Almås. Den vant dere faktisk Riksmålprisen for i barne- og ungdomskategorien. Utrolig imponerende. Og den blir oversatt til flere språk. Ja. Det er så kult. Og så har du skrevet boka Snakk til meg, som gir råd om hvordan du kan få ærlige, trygge samtaler med ungdom. Jeg hadde en episode om det. Den var så bra.

Men vi skal ikke snakke om det i dag. I dag skal vi snakke om ett enkelt tema som er så viktig at vi skal kun snakke om akkurat det temaet. Og det er angst. Hva det er, hvorfor det oppstår, når det er naturlig, og når det faktisk blir et problem som begrenser livene våre. Så jeg kan ikke se for meg noen bedre enn deg å snakke med deg om. Så hjertelig velkommen, Kirsten. Takk.

Først og fremst, for nå skal vi kartlegge dette, fordi dette er jo ganske vanlig i samfunnet. Men før vi går inn på det, hva er egentlig angst? For man hører jo hele tiden, å her, angst for det, eller å, nå kjenner jeg på angst. Men hva er det egentlig, og hva skjer i oss når vi har angst? Hvis vi tenker fra et klinisk perspektiv, hva gjør at du får en angstlidelsesdiagnose, en angstdiagnose?

så er du overdrevent eller irrasjonelt redd for noe. Så du er mer redd enn det de objektive fakta tilsier. Og det går utover deg på en måte som gjør at du ikke kan leve livet ditt sånn som du vil. Og så...

er jo det litt komplisert. Fordi hvis du for eksempel er, eller jeg synes da, at det er et lite paradoks i det. Fordi hvis du for eksempel har en fobi mot duer da, og du blir kjempe, kjemperedd av å se duer eller noe som ligner på duer, og så tenker du, jeg kan ikke bo i byen, fordi for å komme meg til jobb så må jeg forbi der hvor det er masse duer. Og da blir jeg så vanvittig, vanvittig redd at det føles som jeg skal besvime, og jeg ender med ikke å gå

over Stortorvet for eksempel, eller jeg ender rett og slett med å dra hjem igjen, og det ender med at jeg har hjemmekontor hele tiden, for jeg er så redd for de dune. Jeg tror jeg flytter på landet.

Nå vet ikke jeg om det er færre dyr på landet, men la oss si, jeg er veldig lite som bondegjente, men la oss si det er færre dyr på landet. Så flytter man på landet, og så fungerer livet utmerket, for der er det jo ikke noen dyr. I følge hvordan man da diagnostiserer og definerer angst, så har man jo da ikke en dyrforbiling, men man har jo det, det er bare at man har innrettet livet sitt, sånn at man ikke merker noe til det. Nettopp.

Og det vil jo også si at hvis du kommer til en psykolog, for eksempel, og du egentlig er veldig redd for å møte fremmede mennesker, du er redd for å spise og drikke mens andre kan se deg, du synes det er skummelt å ta buss, du er hele tiden, når du er ute så føler du det er en spotlight på deg, og du er redd for hva andre tenker om deg, du er redd for å dumme deg ut, du er redd for å bli negativt evaluert, og så har du

endt opp med å være mye hjemme. Du får mat bestilt på døra, du har hjemmekontor, du gjør ting hjemmefra, du har et veldig lite sosialt nettverk, noen få du er veldig trygg på, men du sier nei til alle invitasjoner, for eksempel fordi du er redd for å dumde deg eller bli negativt evaluert. Hvis du da beskriver det til en psykolog, men sånn, nei, jeg har egentlig ikke noe, det går egentlig veldig bra, jeg er veldig fornøyd med livet mitt, så vil du jo ikke få

Da vil det jo ikke oppdages på en måte at du sannsynligvis har en sosial fobi, eller sosial angst, det er det samme. For du har liksom innrettet livet ditt etter, sånn at du lever godt med det. Ja. Men det har jo en stor begrensende kraft i livet ditt. Ja, og det er jo en ting, at hvis man ser nærmere på det, så kan man jo finne ut. Men det er noe med definisjonen her som er litt sånn pussy, i det at jo mer du unngår det du er redd for, jo mindre vil du...

tilfredsstille det at dette går ut over livet ditt? Det er så tilfellig da. Er du redd for noe som... Sånn som det at jeg er så utrolig redd for den frittfallfølelsen, som da gjør at jeg ikke drar på tusenfryd for eksempel. Og at jeg nå faktisk er der at jeg kan synes at jeg skummer til å sykle i full fart fordi jeg er redd for den... Kroppen min tror at den dør hvis jeg får sånn frittfallfølelse. Men det er jo ikke noe...

Jeg kan jo fint leve et liv uten å dra på tusenfryd. Så hvis man skulle gjøre en angstkartlegging på meg,

så ville jeg sagt at det er ingenting jeg er overdrevet eller irrasjonelt redd for på en måte som går utover hvordan jeg lever livet mitt. Jeg lever et 100% fullverdig liv på en måte. Men jeg har jo åpenbart en fobi når jeg ikke tør å ta sånne barnekaruseller. Altså, åpenbart har jeg en fobi. Men ut fra diagnosekriteriene, så bare tilfeldigvis fordi jeg ikke må ta bergodalbane for å komme til jobb, så er det ikke så mye jeg kan gjøre.

så teller det på en måte ikke helt ut fra bare akkurat diagnoskriterien, men selvfølgelig med en du kommer inn i en utredningsprosess, så finner man alltid ut av dette, men det er likevel noe med den definisjonen.

Som for meg er litt paradoksal. Ja, så egentlig jo bedre du er på å skjule angsten, eller på en måte leve et liv som du slipper å tenke på, eller ha en relasjon til angsten, jo vanskeligere er det egentlig, da vil du ikke få diagnosen. Det vil jo egentlig si at veldig mange som har alvorlig angst, som faktisk har begrenset livet sitt ganske mye,

Og som er god på å leve livet, som de slipper å komme i kontakt med angsten, de får på en måte ikke hjelp med det, fordi de er så god på å gå rundt det. De vil nok plukse opp. Ja, det er klart. Så det er mer, ja da, det er mer paradokse i at det er litt sånn vilkårlig om du har fobi mot noe som du lett kan gå en omvei rundt. Men hva er forskjellen på angst og fobi? Fobi er en type angst. Altså hvis du har en spesifikk fobi,

så vil jeg si at hvis du er kjemperedd for rotter for eksempel, så er jo Oslo sentrum nå ikke å anbefale på kveldstid. Og da vil du typisk unngå å gå gjennom Oslo sentrums gater på kveldstid, fordi da vil du se rotter, enkelt og greit. Så hvis rotter gjør at du får dødsangst og blir kjempe, kjempe, kjemperedd, så vil du antagelig ikke klare, du vil kanskje skjelve,

Svettet, få veldig hjertebang, synes det er vanskelig å puste. Hvis du bare skal gå ned Karl Johan og ser alle de der, for dere som ikke bor i Oslo, så er det masse sånne blomster, potter og sånn som er satt ut, og søppelkasser, og særlig under de store søppelkassene. Om kvelden da, hvis det ligger litt mat utenfor de søppelkassene, så vil du se rotter som piler ut og tar maten og piler inn under igjen. Og hvis det synet er så ekstremt, et

fryktfremkallen hos deg, at det klarer du faktisk ikke. For det er også en del av kriteriene her, at du enten unngår det, eller utholder det med stor lidelse. At det er forferdelig for deg, men du gjør det likevel. Hvis du da tenker sånn, ok, men da går ikke jeg gjennom sentrum på kvelden, for der er det rotter. Så tilfeldigvis så vil du da ikke på en måte sånn teknisk sett da,

så vil jo ikke det da påvirke livet ditt hvis du kan gå en annen vei. Men det er jo helt tilfeldig. Det er bare fordi råttene bor der og ikke overalt.

Men når er angst såpass, for da tror jeg veldig mange av oss tenker sånn, ja, men har jeg en lidelse som jeg bør jeg få hjelp med det? La oss si at jeg har en eller annen angst som, men jeg lever jo på en måte godt med den angsten. Så når er det sånn at man bør få en diagnos, og jeg bør få utredning og hjelp? Det er et veldig godt spørsmål da, ut fra dette paradokset, som jeg har nørdet meg inn i. Fordi

Jeg innser jo for eksempel at hvis jeg hadde blitt kvitt den fobien jeg har mot fritt fall, så ville jeg jo kunnet for eksempel ta med barna mine på husfritt. Og jeg ville jo kunnet gjøre noen ting som jeg ikke gjør i dag. Det er bare at det er litt mer en ilandsproblem, litt mer luksus på en måte.

Så jeg tenker, jeg står fast på at jeg har jo fortsatt en fobi, selv om det ikke går utover livet mitt. Men hvis jeg på et tidspunkt tenkte at nå begrenser dette et eller annet jeg har lyst til, så hadde det vært lurt at jeg oppsøkte hjelp. Og da ville det jo vært lett å få diagnosen. For da kunne jeg jo sagt at dette gjør at jeg ikke kan ta med barna mine på tusenfryd. De har blitt ekstremt glad i tusenfryd. Jeg føler at jeg blir utenfor i familien. Og så ville det jo vært godt utover livet mitt da.

Mens hvis du har en angst hvor, så hvis noe du er, det er veldig utbredt, 20-25% tror jeg er estimatet på at alle har en eller annen form for angsttilstand i løpet av livet. Ja, oi, det er ganske høye tall. Ja, jeg har ikke gått helt i dybden på hvor mye er det selvrapport og hvor mye er det diagnostisert angst. Men angst er jo en veldig vanlig tilstand å være innom da, i løpet av livet.

uten at det trenger å være kjempe alvorlig for menneskeheten. At så mange er inne med en angstdiagnose. Man kan jo ha sånn som min fobi mot frittfall, som ikke spiller noen rolle. Eller at du har en fobi mot edderkopper, men det verste som skjer er at du på en måte skriker når du ser en edderkopp. Og så bor du ikke et sted hvor det er veldig mye edderkopper. Men hvis du har en fobi som, eller en angst, type angst, som gjør at du tilpasser livet ditt til angsten, så

vil mitt råd være at du tenker etter, er dette en tilpassning som går helt fint? For i så fall så er det jo ikke noe, det er jo ikke et krav om at vi alle må leve helt fri for noe psykisk uheldse. Det er jo ikke krise hvis du har en rotte forbi, og du klarer å gå omveier som gjør at du aldri ser en rotte, og at du aldri er i situasjoner hvor du blir redd for å se rotter. Da er det jo opp til deg, er det sånn at du tenker at

Jeg ville hatt det bedre hvis jeg ble kvitt den rottefobien. Eller er det sånn at du tenker sånn, ja, det er ikke verdt tid og penger og krefter. Det er forhåpentligvis ikke penger da, det kommer jo litt an på hvor i systemet du får hjelp. Men hvis du tilpasser deg angsten på en måte som gjør at du ikke lever det livet du kunne levd, da er angst såpass tilgjengelig for terapi for de fleste,

Ikke for alle. Noen vil måtte finne måter å leve med angsten sin på. Men det er alltid verdt å prøve å se om kan jeg bli kvitt denne angsten, og hvordan vil livet mitt være da? Så hvis vi går tilbake til for eksempel den som har funnet et liv man egentlig lever godt med, men som er ganske begrenset, fordi man har en sterk sosial fobi, eller sosial angst, og er redd for det.

og bli negativt evaluert, så er jo det en begrensning man kan velge. Sånn, ok, men dette livet fungerer fint for meg. Men det er også en kanskje unødvendig begrensning, fordi det kan hende at dette kunne vært avhjulpet til terapi.

Og at da ville denne personen hatt et enda rikere liv, kanskje. For vi er jo så forskjellige personligheter, ikke sant? Jeg bare ser på mine to gutter, han ene er jo ikke redd for noe, jeg skulle ønske han hadde litt mer frykt for ting, altså. Men sånn, andre, han er jo stikk motsatt. Og jeg tenker, de er jo forskjellige, de er jo helt fantastiske, sånn som de er. Ja.

Jeg bare tenker sånn, vi er jo også laget forskjellig. Så hvordan klarer man å luke ut det for å se om dette er noe som grenser livet ditt? Ja, det er et godt spørsmål. Og der kommer vi kanskje litt tilbake til...

tommelfinger, eller en slags tommelfingerregel da, på om du tenker at dette hindrer meg i å leve det livet jeg skulle ønske jeg hadde. Og at hvis du er en engstelig person, det er jo fra naturens side, så er det jo helt naturlig at noen av oss er mer fryktløse, og at noen av oss er mer forsikretskyldtenkende. Og at hvis vi bare tenker fra et flokkperspektiv, så er det jo lurt at noen tør å gå ut med spyd i hånda

og se etter mat, og at noen tenker sånn, kanskje vi ikke skal legge oss til å sove ytterst på denne klippen, hva om vi faller ned? Så her er det jo helt naturlig at vi er forskjellige. Og vi skal på en måte ikke prøve å bli den personen som ville sove ut på klippen. Vi trenger fremdeles forskjellige folk i flokken. Ja, og også i Norge i dag så er det vel ikke sånn kjempeviktig

At vi bevarer akkurat den variasjonen, men det er ikke noen grunn til å forandre på folk. Det er ikke noe feil. Det er ikke noe feil å være fryktløs, og det er ikke noe feil å være en litt forsiktig type, eller en engstelig type. Men det kan jo være ubehagelig. Det kan være litt farlig å være fryktløs. Og da må vi jo finne ut hvordan, spesielt kanskje med barn og unge, som trenger litt rammer fra oss voksne, så må vi finne ut hvordan vi kan

hjelpe deg til å bevare din frykteløshet uten at det gjør at du løper for stor risiko for rett og slett ulykke og død i ung alder. Og så med de engstelige barna, så kan vi jo tenke, er dette nå hører du så mye på engsteligheten din?

At du begrenser deg selv og unngår mer og mer og mer, for da kan det jo bikke litt over etter hvert i et mønster der ting blir unødvendig skummelt, og hvor barn og unge skulle ønske at de turte mer. Og at de går glipp av fellesskap, for eksempel fordi de ikke tør å sette seg i kantina. Så der er det mer balanser. Når det gjelder engstelige barn og unge,

så skal vi ikke ta av hvordan de er fra naturens side med det å tenke worst case scenario for eksempel. Men hva hvis det skjer da? Det er noen tenker mer sånn enn andre. Og det er helt i orden. Men hvis vi ser at et barn eller en ungdom lytter såpass mye på engsteligheten sin som om det var et objektivt kompass,

At de unngår situasjoner som de hadde hatt godt av å bryne seg litt på, og at komfortzonen deres blir mindre og mindre, og at de ikke lenger tør å utforske ytterkanten av komfortzonen sin. Da kan det hende at de trenger hjelp til bare ikke at vi dytter dem ut av komfortzonen, men at vi tar dem i hånda.

og varsomt leier dem litt ut av komfortzonen sammen med dem. Sånn at de ikke ender med for eksempel ikke å tørre å gå i bursdager, som de kunne hatt det kjempegøy i, fordi de har begynt å forestille seg, men hva om jeg da må tisse, og så er doen stengt, og så har de begynt å høre såpass mye på sånne forsikretskiltanker, og lytte såpass mye til det bankende hamrende hjertet sitt, at de heller ikke får erfart at mange av disse situasjonene gikk bra likevel.

Og at om så det verste skulle skje, og at det ble en veldig vanskelig situasjon, så overlever man det også. Hvis de ikke får den type erfaringer, og de bare hører på engsteligheten sin, så kan det gjøre at de etter hvert får lyst til å få hjelp til å bli litt modigere igjen, og utvide komfortzonen sin. Så bare for å forstå det helt, så man kan si at man har angst for noe uten at det er en diagnose?

For det er jo veldig vanlig å si det. Jeg får helt angst når jeg tenker på det. Vi bruker jo det ordet veldig, veldig mye. Og der tenker jeg at vi kan ikke komme som psykologer og være politi på hvordan folk bruker ordet. Fordi man også kan tenke på det som at angst fortsatt er en overdreven frykt, eller irrasjonell frykt, men at du ikke trenger å ha det som et gjennomgripende trekk

som påvirker livet ditt, for å kunne bruke ordet angst. Så angst er på en måte en færre, altså en mer alvorlig side av frykt. Er det det? Bare for å liksom klare å sette i en bås. Ja.

Angst er et overbeskyttende fryktsystem. Så for å ta en veldig loslitte metaforen brannalarm, så er det som en brannalarm som går fra å ringe når... Altså først så har du en brannalarm som skal være der. Vi skal jo bli redde når noe er farlig.

Så vi har en brandalarm som uler når den kjenner røyk eller gift fra batterier som brenner. Så den uler ved brand, rett og slett. For å si sånn, nå må du komme deg ned, nå må du komme deg ned. Og så begynner den å bli litt

Litt og litt mer sånn, ja, men altså, jeg føler på en måte at det var en slags røyk. Så jeg uler bare sånn, sikkert skyld. Og så følte jeg at, ok, det var veldig, ho, nå kom alle seg ut av bygningen. Ingen døde i dag. Det viste seg forsovet ikke å være noen brand, men likevel. Det var godt vi gjorde. Og så etter hvert så blir det sånn at hvis noen kommer forbi og sier sånn, skal vi ta oss en røyk? Så er det sånn, ååååå, så uler brandalarmen. Så da er det blitt...

Da er det blitt såpass overdrevent at de som jobber i det bygget må ut hele tiden. Så er det sånn evakuere, evakuere, evakuere. Det går utover hvordan det bygget kan leve livet sitt. Og da er det på tide å lære den brandalarmen at det er godt ment, men litt overdrevent og unødvendig. Men hva er de vanligeste formene for angst vi har i samfunnet? Hva er det vi nordmenn har mest angst for?

Det vet jeg ikke, så da må jeg bare finne på et svar. Og hva er jettet? Edderkoppa. Det er sikkert ganske vanlig, tror du ikke det? Jeg vet ikke, for det jeg har sett mest både hos voksne og barn og unge er, jeg har faktisk sett edderkoppa forbi, særlig hos unge tenneringsgutter. Og det ga meg litt respekt.

med respekt for edderkoppfobi fordi det er så lett å tenke at edderkoppfobier mer er en sånn morsom, litt sånn som når den myten med at elefanter er redde for mus, som er en myte hvor du ser på tegnefilmer at elefanter liksom gikk og hopper opp av en liten krakk fordi det kommer en mus det er litt lett å se edderkoppfobi

På samme måte, eller jeg tenkte på det sånn før, at det mer var sånn at man hopper opp på en stol hvis det er en edderkopp der, og at det ikke er noe verre enn som så, men så skjønte jeg at jo, hvis du er en 17 år gammel gutt som har edderkopp forbi, og som en veldig kul kid sa til meg en gang, hvis det er en edderkopp i rommet, så er det en av oss som forlater rommet. Han eller jeg. Så hvis ikke edderkoppen forlater rommet, så forlater gutten rommet. Og hvis du da for eksempel har et rom i kjelleren,

hvor det er ganske mye etikopper, og du ikke kan gjøre noe med det annet enn rett og slett å gå, og håpe at det ikke er noen etikopper der når du kommer inn igjen, så er jo det i aller høyeste grad den funksjonsnedsettende fobi. Men ellers så, jeg vet ikke, ofte i sånne undersøkelser slår man jo sammen spesifikke fobier

er en stor kategori for eksempel. Men sosial angst er nok ganske, hvis man skal se på de som faktisk får diagnoser og som trenger hjelp, og som ikke har en type fobi som man da fort kan komme seg unna i hverdagen, og som da egentlig knapt kvalifiserer

Det blir mer en slags sånn hypotetisk øvelse at egentlig har man en fobi mot sånn og sånn. Man har en fobi mot å fly, altså man har flyskrekk da. Men da tar man alt i toget og lever godt med det, så vet jeg ikke helt om det plukkes opp så mye av undersøkelsene på deg. Men sosial angst tror jeg er jo ganske vanlig, og det er jo en angst jeg har hatt selv. Sånn skikkelig alvorlig sosial angst har jeg i flere år. Og det kom samtidig som at jeg hadde jo blitt

Blitt syk på med sin studie og fikk en del lidelser. Og så kom det krypende mer og mer at jeg ble usikker i sosiale settinger. Og plutselig ble jeg usikker når jeg var sammen med gode venner. Og så utviklet det seg til at selv om det var bare en av mine beste venner, så dyrtet jeg leppa og jeg måtte holde på leppa så ikke de skulle se det.

Og jeg husker hvor utrolig vondt det var å ha sosial angst. Jeg har sånn

masse kjærlighet til de som har en angstlidelse som begrenser dem, for at jeg ble jo mer og mer begrenset, altså jeg kom senere og senere til forelesning, fortidligere og tidligere, sånn at jeg slapp å snakke med folk, man finner veier hele tiden, og til slutt så var jeg jo veldig lite sosial, og det var jo virkelig en tid der jeg burde ha vært sosial, for at jeg slet med min mentale helse, og

Jeg fikk jo ikke hjelp i den forstanden at jeg gikk til en psykolog, og det skulle jeg sikkert ha gjort, men jeg ble bedre med at andre ting i livet mitt ble bedre, og så gradvis så forsvant det. Men det tok mange år, og det å ha sosial angst, hvis man ikke hadde det, så forstår man ikke, man kan nesten ikke forstå hvor begrensende det er, fordi

Man blir så irrasjonel. Jeg var helt sikker på at alle som så på meg så at jeg leppet i fra, eller at jeg hadde for mye spytt i munnen. Det var sånn merkelige ting jeg fikk plutselig før meg. Eller at jeg blinket for mye, eller at jeg så for mye i de øyene. Og nå når jeg tenker på det, så jeg glemte nesten hvordan det var. Men bare, jeg klarer å

gå tilbake til en tid og tenke åh, jeg har så mye kjærlighet for den jenta der og for alle som har det og jeg tror det er ganske vanlig for at etter at jeg har delt det så har jeg fått så utrolig mange meldinger om at de slitene kan du hjelpe med å finne en psykolog og det finnes jo hjelp man trenger ikke gå i mange mange år sånn som jeg gjorde nei, ja absolutt det finnes hjelp og det er veldig vondt å høre hvordan det var å være deg og det er et veldig godt eksempel på hvordan sosiale angst

kan utarte seg, og hvor begrensende det er, og hvor vondt det gjør. Og at sosial angst, det går så veldig, det fletter seg så veldig inn i selvbildet. Jeg har jobbet med mange ungdommer, særlig med sosial angst, og det var veldig sjelden, det skjedde av og til, men det var veldig sjelden at de hadde sosial angst uten at de

hadde endt med å tro ganske mye på den sosiale angsten. Og at vi måtte jobbe med det også. Det å pakke ut, hva tenker man, hvor mye har man egentlig begynt å tro at den sosiale angsten er rett? Og at hvis jeg hadde vært mer sosial, så ville jeg bare dummet meg ut. Og her må vi bare innom en side note, som er at det er veldig viktig, både for voksne og også når vi snakker med barn og unge, å finne ut når de tror noe,

når de er helt eller delvis enige med angsten sin, finne ut om det er noe reelt i det. Fordi spesielt mange autister som utvikler sosial angst, kan bli, kanskje særlig hvis de har gått under raderen, at autisme har gått under raderen, så har de hatt masse, masse mikroopplevelser

For det sosiale, at det er noe som har skurret i det sosiale, noe som har lugget i det sosiale, noe som har blitt uttrykt i det sosiale. De har merket det selv. Ja, ja, ja. De har merket det selv, men de har ikke visst hva det er som har gjort at det har lugget i det sosiale. Og så er det veldig naturlig at de etter hvert begynner å beskytte seg og begynner å bli redde for å domme seg ut, eller at de andre skal le uten at de skjønner hvorfor, eller at de andre skal si noe hvor de er usikre på, mener du dette, eller hva er det som skjer mellom oss nå?

Hvis det blir behandlet som at dette er helt irrasjonelt, dette må du bare jobbe med, og her må du bare ut og øve, så er det forferdelig. Det er ikke løsningen. Der må man jobbe med å gjøre det reelt trygt, og bli kjent med hva er det som gir den følelsen av at det lugger, og hvordan skal vi forholde oss til det, slik at man ikke får en illusjon

om at det barn eller ungdommen, eller da den voksne, bare trenger å øve på å være sosial og skjønne hvor irrasjonelt dette er. Så jeg har veldig respekt for det, både barn og unge og voksne, når de kjenner på at de er usikre på om det egentlig objektivt sett er trygt å komme seg ut av den angsten, eller om det er noe i det. Så tenker jeg, ok, det må vi finne ut av.

Fordi enten så er det noe i det som vi ikke har visst om hittil, eller så har du kommet dit at du tror på det på en måte vi må få oppklart og snakket om.

før det føles trygt for deg å skulle begynne å jobbe med dette, og se for deg et liv uten den angsten. Ja, så først kartlegg om det kan være noe i, for sosial angst er jo vanlig hos veldig mange, også personer uten en diagnose på autisme for eksempel.

Men man kan jo ha for eksempel opplevd mobbing. Man kan ha andre grunner som gjør at man innerst inne er så redd for det å bli negativt sosialt evaluert. Eller at man har gått så lenge med sosial angst

At man begynner å tenke, jeg har ingenting å si hvis jeg skal snakke med en gruppe. Alt jeg sier er kjedelig, eller jeg klarer aldri å komme med noen spøker folk lera. Man kan begynne å høre såpass mye på de tankene, at man er nødt til å få jobbet litt med det, for å se for seg at et liv uten den sosiale angsten ville fungert. Og jeg lurer litt på i vårt quick fix samfunn,

at en del av de som kanskje kvir seg for å oppsøke hjelp,

At de tror at man går rett på en sånn, ok, nå skal vi jo bli kvitt av angsten din. Nå skal vi bare sende deg rett inn i en flok med folk, og så skal du snakke med alle. Ja, og jeg tenker at det er viktig også at vi som snakker med, ikke bare som behandlere, og ikke bare som fagfolk, men også bare når man har medmennesker, noen i familien sin.

eller barna sine, eller som er irrasjonelt eller overlevent redd for noe, at vi har respekt for at det kan være veldig, veldig ekte. Det kan føles veldig, veldig ekte. Og da skaper vi en avstand hvis vi snakker om at det selvfølgelig er bare tull. At vi snakker om det som irrasjonelt og overlevent uten å lytte ut først hva som er personens eget perspektiv på det.

Og det på en måte egentlig innfører det meste av tankene hvis man blir møtt med at du er jo så flink, eller du er jo så sosial. Det å ikke bli sett og hørt er jo en veldig vond følelse når man først har tørret å åpne seg for noen. Så kanskje vel noen som du stoler ordentlig på, som du føler kanskje tåler å stå i det litt uten å prøve å fikse problemet med en gang.

Tror jeg er viktig. Ja, og så kan man også. Det er jo ikke sikkert at man vet helt hvem i livet mitt kunne jeg hatt en sånn samtale med som ville forstått det. Og det er jo ikke så lett for andre nødvendigvis. Man kan være veldig velmenende og ha et veldig godt hjerte og bry seg veldig og samtidig være rett på

Jeg tror du bare må øve. Dette er bare tull. Og det kommer fra et veldig godt hjerte. Så en løsning kan kanskje også være at før du tar den samtalen med fastlegen, eller partneren din, eller en god venn, med at jeg lurer på om jeg egentlig har fått en sosial angst, for eksempel en helseangst, man er veldig, veldig redd for å være syk eller bli syk, at man også er litt forberedt på

At det kan hende at den andre som ser dette utenfra, ser det som at dette er jo bare tøys og fjas. Fordi de selv ikke har den angsten. Og at man kan være litt forberedt inni seg på å forklare. Gjør det så lett som mulig for den andre å forstå. At for meg er dette veldig ekte. Så når jeg blir redd for en ny sykdom,

så er det for meg som om jeg har fått beskjed fra legen om at jeg har den sykdommen så ekte. Oppleves det? At man presenterer litt sånn også, og at man gir den andre litt drahjelp på å reagere på en god måte. For jeg tror det er veldig vanskelig for de fleste å reagere

empatisk og klokt på en som har noe som virker som bare tull. Som en angst utenfra ofte kan gjøre. Ja, og så da må vi nesten gå over på dette med forskjellen mellom det å ha en frykt, altså for at hvis noen sier da

Hvis jeg sier for eksempel, og jeg synes det er veldig tungt å snakke med andre, så kan jo man også tenke fort, ja, men det er jo en vanlig frykt. De fleste av oss er jo det. Eller for eksempel hvis man har frykt for reddekoppa, ja, men alle er jo redd for reddekoppa. At det blir, hvordan...

Kan du dele litt om forskjellen her? Ja, der fikk jeg nettopp en liten korreksjon fra en av mine nærmeste, hvor jeg hadde gått gjennom byen. Jeg hadde gått Karl Johan og sett mange rotter, og syntes det var utrolig ekstremt ekkelt og ubehagelig, og skvatt jo hver gang jeg så en rotte. Det var jo ikke verre enn det. Men så kalte jeg det en rottefobi, og da sa en av mine nærmeste,

Kirsten, å kalle det en rottefobi blir som å si, ja, hvitai-skrekk. Altså, de fleste synes det er ubehagelig å se rotter pile rundt der du går, akkurat som du skal være ganske redd. Hvis du svømmer rundt og det kommer en hvitai, det er ikke en fobi. Og der bør vi jo være litt opps på hvordan vi bruker språket. At vi ikke kaller det angst, det å bli litt nervøs før man skal holde en tale.

For eksempel, fordi det er ikke angst, det er noe som heter arousal, som bare er at du blir litt aktivert i kroppen. Som forskning viser at du presterer bedre når du har litt av den aktiveringen. Og som er veldig, veldig vanlig. Det er jo kjempevanlig, menneskekroppen gjør det. Og det tenker jeg faktisk at det er litt uheldig hvis vi begynner å kalle angst

Så det bør ikke, det er helt greit at ungdommene sier sånn, å jeg har så angst for den prøven, altså det er helt greit. Vi sa noia da jeg var ungdom. Vi trodde jo ikke faktisk at det var en paranoid vrangforestilling. Og det at man sier angst om det, når det ikke i det sånn kliniske sett er en angst, er jo også en måte å si, jeg tenker dette er overdrevent og irrasjonelt på. Så jeg vil jo heller at folk skal si, jeg tror jeg har litt tannlegeskrekk, enn at de skal si tannlegen min er livsfarlig.

Så det er jo bra at vi bruker det begrepet som betyr at jeg ser at dette handler om meg. Dette handler ikke om den objektive frykten, eller objektiv grunn til frykt, at vi klarer å skille de to tingene. Men hvis vi vanner det helt ut, sånn som jeg gjorde med råttefobisituasjonen, da tar vi jo vekk akkurat det du snakket om, hvor mye det kan skade livet ditt.

faktisk det å ha, hvor forferdelig det kan være å ha en alvorlig sosial fobi for eksempel, eller en alvorlig helseangst, alvorlig panikklidelse. Hvis du har nok til å tilfredsstille en diagnose på en del av sånne angstyper, så er det per definisjon vondt for deg å ha den angstypen. Og da er det jo litt dumt hvis man tenker at alle har litt angst. Da forsvinner jo meningen med det begrepet. Så litt bevissthet burde vi ha

rundt når vi kaller ting angst, og når vi heller kan kalle det noe annet, egentlig. Jeg synes det er litt skummelt med, eller jeg blir alltid litt nervøs, for eksempel. Jeg blir litt nervøs før jeg holder en tale. Går det også an å si? Ja, ja. Men dette med helseangst er jo også en veldig vanlig...

Det får jeg i hvert fall veldig, veldig mye spørsmål om. Fordi du er lege også, tenker jeg. Ja, og min mest lyttete episode handler om helseangst med Ingvar Wilhelmsen. Den blir så mye lyttet til. Så jeg

Tror det er også noe vi snakker lite om, på en måte. At mange går med en reell, kjempe angst for å få lidelser. Ja. Og at det er noe man må ha respekt for. Absolutt. Det heter jo en gang hypokondri, og så er jeg veldig glad for at vi nå kaller det helseangst. Fordi det ble lattelig gjort. Og ble et begrep for det å imbelle seg

sykdom som en slags som en slags jeg vil ha oppmerksomhet eller som en slags selvsentrerthet det skler helt ut på at det ikke ble snakket om som den alvorlige forferdelige angstledelsen der og med alvorlig da så mener jeg ikke alvorlig som i farlig eller som i vanskelig å bli kvitt jeg mener alvorlig som i at det er så vondt

å bære det. Det er så vondt å gå i det. Så helseangst er noe jeg skulle ønske vi snakket mer om. Jeg er veldig glad for sånn som han. Jeg klarer aldri å si navnet. Ingvar Vilhelmsen. Jeg lurer alt på om det er Vilhelmsen eller Vilhelmsen. Så får jeg en angst for å si det navnet. Så da unngår jeg det. Han som heter det der, vet du. Men jeg er veldig glad for at han har satt det på kartet.

som en angstledelse vi skal ha respekt for. Og så har jeg jobbet en del med, kanskje faktisk særlig barneskolebarn, med helseangst. Og der kommer man inn i igjen det jeg snakket om i stedet for at vi skal ha så respekt for at angst er en så overbevisende kraft i oss mennesker at det føles så ekte.

Og at vi skal ha respekt for det når vi snakker med dem. At vi ikke snakker som sånn, ja, men du skjønner jo hvor tullete dette er. Fordi da vil de ofte si sånn, og så innerst innrengt sånn, ja, men hva om det ikke er tull da? Hva om jeg faktisk er syk da?

Og det å jobbe med disse skjønne 11-12 år gamle guttene, det var av en eller annen grunn ofte gutter med helseangst jeg fikk. Ofte jenter med sosialfobi og gutter med helseangst, det kan ha vært helt tilfeldig. Men de kom jo til foreldrene sine og trygglet dem for eksempel om «kan du kjenne på pulsåren min, for jeg tror den er ferdig med å sprekke».

Og da er de så redde, og for dem der og da er det som om de er i livsfare, og at pulseren holder på å sprekke. Og det å jobbe med det innebærer jo også å hjelpe dem til å forstå at selv om det føles ekstremt ekte, så er det ikke det.

Det er brandalarmen i deg som går fullstendig bananas. Og vi skal høre på brandalarmen. Og på samme måte så er vi programmert til at når hele systemet vårt sier nå er det fare på fare, så skal vi høre på det. Fordi i utgangspunktet så er vi jo laget sånn at det er en kongruens, det er en sammenheng mellom om vi blir redde for noe og om det er en objektiv fare. I utgangspunktet fungerer det jo sånn cirka sånn. Så hvis vi blir redde for noe, så skal vi ta det på alvor, for da er det antagelig et eller annet vi skal passe oss for.

Mens vi har angst, så blir det tullet til. Så vi blir redde som om det var en objektiv fare, og så er det egentlig ikke en objektiv fare på den måten, eller det er en liten objektiv fare, men vi reagerer som om det er kjempesannsynlig at et fly skal falle ned, for eksempel. Så vi sitter og, hvis du har flyskrekt da, og sitter i et fly,

så vil jo hver lille dump, hvert blikk ut på vingen, vil være som om du så den vingen i flammer. Hele systemet ditt, kroppen din, alt, reagerer som om

Det nettopp har kommet en telefon med sånn, ja, vi må dessverre si at dette flyet kommer til å styrte. Det var et kort og forferdelig flytur. Vi beklager på vegne av kabinen. Sånn at man nettopp har fått den beskjeden. Den reaksjonen får du inni deg. Men så er det jo ikke sånn.

Du sitter jo i et fly som fortsatt fungerer helt fint. Så terapien vil jo, for de aller fleste, så er det den terapien som fungerer, er jo da å lære systemet ditt at uansett hvor høyt den brandalarmen ringer inn i deg,

så betyr ikke det at den objektive faren er til stede. Og så er jo ikke, resultatet skal jo ikke være at du aldri mer er redd. For da er du jo ikke, altså la oss si at du da har fått beskjed om å evakuere, og du bare, nei, den angsten her er over du, det er greit å gjøre. Alle andre løper forbi deg. Du sitter der mens rommet fylles opp av røyk. Du bare sånn, nei, dette har jeg hevet meg over i lang tid nå. Hahaha.

Du skal ikke lure meg i angsten. Så det der, vi skal ikke ende opp der. Vi skal ende opp på at det er rasjonelt. Vi skal ha en filtrering på når vi kan høre på angsten, og når vi ikke kan høre på angsten. Men der jeg synes det blir, igjen så blir jeg jo litt nørdete på dette med paradokser, men der jeg synes det er interessant, og hvor det er litt personlig for meg, og som igjen gjør at jeg tenker at vi alltid skal lytte med respekt.

til den det gjelder, og gjøre en sortering på hvorfor føles dette så ekte, er jo at for eksempel helseangst kan jo komme etter at man har vært i en vanskelig helsesituasjon, hvor man har lært at jeg kan ikke stole på min egen kropp. Hvis jeg skal få tilbakemelding fra leger, så kan det hende at det faktisk er alvorlig. Det jeg er vant til er å høre «Dette må opereres».

Og da kan det være veldig lett for de som ikke har vært gjennom sånt, så kan det være veldig lett å tenke, å så tullet at du blir så nervøs for bare noen blodprøver. Mens hvis man er vant til, hvis man har opplevd mange nok ganger, at blodprøver er ikke barnemat, det kan fort avdekke et eller annet, så blir det en veldig arrogant holdning til den som kanskje glir inn i en angst av forståelige årsaker.

Så for å gjøre det mer konkret, jeg hadde en del lenge siden nå, men da jeg var ung, det føles litt leit å si da jeg var ung. Men sånn er livet. Jeg får være glad for at jeg har levd så lenge, at nå kan jeg si da jeg var ung, bestemt å si vi unge. Det er en tid for alt, og det er ikke lenger en tid for at jeg kan si vi unge. Jeg må si da jeg var ung. Da jeg var ung, i 20-årene og sånn, så

Det viser seg også at jeg hadde en underliggende sykdom der hele tiden. Men først og fremst hadde jeg uflaks, har legene konkludert meg. Nå har vi jo kontroll på den sykdommen, men de sier at det meste av det som skjedde der i 20 år var uflaks. Det var bare beinbiter som løsnet fra skelettet. Vi kommer aldri til å skjønne hvorfor det skjedde. Det var sånne ting som skjedde med kroppen min, med jevne mellomlomm. Så jeg fikk frem og tilbake. Jeg hadde et halvt år om gangen.

som var preget av et eller annet bizarrt, hvor jeg måtte operere et eller annet, eller et eller annet som skjedde i kroppen, så er det et halvt år hvor jeg makset livet. Ikke på en måte som utsatte meg for risiko eller skade, men da tok jeg en eksamen der jeg hadde gått glipp av. Jeg kjørte ofte doble semesteret.

De på profesjonspsykologi, de semesterne hvor jeg ikke da hadde hatt plutselig et halvt år med lungepotensialert eller noe sånt, så kjørte jeg da masse eksamener i skole, jeg drev med frivillig arbeid, var masse sosial, masse samme mann, men trente forskjellige typer kampsporter. Jeg gjorde mest mulig ut av livet, og så kom det plutselig et eller annet nytt, som da viser seg at jeg har ingen forklaring. Det er bare at noen har uflaks, jeg hadde uflaks.

Og så levde jeg egentlig veldig fint, relativt sett. Jeg har jo heldigvis mye godt humør å gå på i utgangspunktet, så jeg kunne måtte bounce back veldig fort. Og uten at dette ga meg noe angst i utgangspunktet, så var det bare sånn at jeg bare nød. Nå har jeg hatt operasjon på en stund. Hver nyttårsaften var det sånn at neste år, neste gang jeg står her på nyttårsaften, så skal jeg ikke ha vært på sykehus siden sist. Og så gikk jo ikke det da. Vanligvis hadde jeg vært på sykehus siden sist.

Men dette gikk da superfint, frem til det ble litt for mye bizarrt på kort tid, og hvor blant annet plutselig var foten min svart og kald, og ekstremt smertefull, som jeg nå skjønner at var Chronic Regional Pain Syndrome, CRPS,

Jeg skjønner jo nå at det var det det var. Og de prøvde sikkert å forklare meg det, men jeg plukket ikke opp på de bokstavene den gangen. Men det skjedde så akutt. Det begynte å bli såpass mange sånne akutte, bizarre ting, hvor jeg aldri visste hvor lenge kommer dette til å vare? Hva er dette for noe? Blir dette noe kronisk eller ikke? Og det begynte på et eller annet tidspunkt, så bikket det litt over til at jeg kan ikke stole på denne kroppen. Denne kroppen kan finne på hva som helst.

Og jeg tenker det er så forståelig. Jeg har så forståelse for at systemet mitt tenkte nå skal vi komme dette opplegget for kjøpet. Før neste gang man får en eller annen bizarr sykdom eller noe som slår ut på noen blodprøver eller noe som opereres.

eller noe som er kjempesmertfullt, så skal vi, vi skal komme det i forkjøpet, det skal ikke komme bardus på. Nå skal vi ikke la oss lure flere ganger. Litt sånn, jeg vet ikke helt hvordan, om vi har et norsk begrep om det, men den, fool me once, or fool me twice, or fool me once, shame on you, fool me twice, shame on me. Som en sånn, greit, den første gangen jeg ble lurt, det kunne jeg ikke noe for, at jeg ikke så det komme, men tiende gang,

kroppen finner pertranspirelt, da skal jeg være forberedt. Jeg skal ikke nå stå opp lykkelig og tenke å, jeg elsker livet mitt, alt går så bra, og så BAM! Foten er svart. Så det gleder jeg over i en helseangst. Jeg skjønte jo ganske fort hva det var da, for da hadde jeg akkurat drukket å bli psykolog og visste hva helseangst var. Men da var det en så sterk overvisning, som jeg da har veldig forståelse med meg selv på. Ja, veskelig når man hører den historien, ikke sant? Ja.

Fordi forutsigbarhet er viktig for oss mennesker. Det å leve i sånn 100% uforutsigbarhet er skremmende. Det at kroppen min, eller systemet mitt, prøvde å få en kontroll, sånn at jeg hadde en viss forutsigbarhet i hvert fall. Det har slatt av en overraskelsesmoment. I tillegg, det har jeg full forståelse for.

Og det kom ganske raskt etter noe som ble veldig alvorlig. Så var det en måte jeg hadde kommet meg på beina etter det. Da var jo jeg vant til å leve lykkelig videre og ha det veldig bra. Men i stedet nå, så begynte jeg å google symptomer. Og da startet jeg, jeg har alltid hatt det sånn at når jeg har pasienter, så glemmer jeg helt på en måte hvis jeg har noe i mitt eget liv da. Jeg blir så oppslukt.

Og den kjærligheten jeg føler for pasienter, og den interessen jeg har for å være i den boble med dem, gjør at jeg glemmer helt. Jeg kan godt ha fått en dramatisk beskjed i privatlivet like før, men i det jeg er sammen med pasienter, så glemmer jeg det faktisk. Det er som om det ikke eksisterer. Det rommet jeg har med pasienter er mellom dem og meg, hvor de er hovedpersonene. Så det var ikke noe problem for meg å ha pasienter samtidig.

Men før og etter jeg hadde pasienter, på morgenen og på ettermiddagen, så var det første jeg gjorde når jeg kom på jobb, var å google symptomer og kjenne etter. Hva kan det være noe med leveren? Kan det være noe med nyene? Kan jeg ha fått kreft? Fordi den følelsen av at et eller annet sted er det noe galt, det skjønner jeg jo. Jeg må bare finne ut hva, sånn at jeg kan komme dit for å kjøpe. Den følelsen var så intenst sterk.

at den tromfet alt av sannsynlighetsberegning, og selvfølgelig denne logikken med hva om jeg da er kjemperedd for kreft, og så viser det seg at det jeg har er noe helt annet. Altså den hele den logikken med, eller den logiske bristen i å kunne ta kontroll over liv og død og sykdom, det kan vi jo ikke. Men det føltes som det var så skummelt å la være.

Hvis jeg hadde noe form for, hvis jeg bare kjente liksom, stakk det ikke litt på venstre side nå, så ble den ekstreme frykten, som da er angst, siden det var så irrasjonell overdreven, for at nå er det noe jeg ikke har oppdaget. Det er sikkert et eller annet organ som ligger der, som må opereres, eller et eller annet. Jeg vil vite det nå. Jeg vil ikke vente til det plutselig blir et sjokk. Jeg vil ikke ha flere sånne opplevelser. Jeg vil ikke sitte på flere legekontor og få en sånn beskjed. Og det å være så redd,

Og å være så slave av å være så redd, det, jeg skjønte jo da fort, det var helt forferdelig, det var helt forferdelig, men jeg skjønte jo veldig fort hva det var, i og med at det var tilfeldigvis, når man er psykolog, så vil man jo kjenne igjen sånn, ops, kan dette være helsang som man tror?

Så jeg skjønte jo at dette er ikke rasjonelt. Det er forståelig, men fortsatt ikke rasjonelt. Dette begrenser livet mitt i veldig stor grad. Dette er forferdelig for meg. Dette gjør at jeg i stedet for å være glad og kunne leve livet mitt før etter jobb, så bruker jeg tiden på å sitte med kjempehøy puls og en følelse av å skulle dø, og sjekke og lese om sykdommer.

Så dermed ga jeg meg selv, og det er ikke sånn at det er lett å gi seg selv terapi, selv om man er psykolog, men akkurat det klarte jeg faktisk å jobbe meg ut av. Jeg trengte ikke terapi fordi jeg skjønte det med en gang at det skjedde, og klarte å jobbe meg ut av det også ved å snakke med mine nærmeste.

om hva jeg trengte for å få hjelp til å komme meg ut av det. Og også ved å bevare en forståelse for meg selv. Fordi jeg tenkte at jeg har nå levd i en situasjon der jeg må være litt opps på symptomer

fordi jeg for eksempel er under utredning, hvor man lurer på, hvorfor skjedde det med deg, man tror, kan det være fordi du har en sånn eller sånn sykdom? Si fra hvis du kjenner det eller det symptomet. Så jeg hadde jo vært i den situasjonen at jeg skulle kjenne etter symptomer, og plutselig nå tok det overhånd. Og det er ganske mange med helseangst som, jeg vet ikke prosentandelen, men det er jo en vei inn i helseangst, er jo nettopp at man opplever noe veldig skummelt med det sinne. Absolutt, og det er jo ganske vanlig at man har hørt det,

Hørte en sånn forrige historie at du hadde noe alvorlig. Ja. Og da blir det enda mer sånn at det skjærer i meg

Når folk snakker opp hypokondri som om det er noe litt morsomt, og som om det er litt sånn lettelig, litt som en sånn man-flu, altså at man snakker om de samme gater som en man-flu, at du bare ikke tåler smerte, ikke tåler å være syk, at du bare sånn, å nei, at man bare hysterisk sånn, å jeg har litt vondt i nesa, det må jo være svulst i nesa. Den måten å snakke om det på vil jo fortsette å opprettholde skammen.

som man lenger har hatt mens man kalte det hypokondri. Og når helseangst er en så potensielt invalidiserende angst, det er så forferdelig å ha det. Du har jo kroppen med deg hele døgnet. Så når du først er redd for det, så er det bare... Ja, det kan sluke hele døgnet ditt da. Sluke livet ditt. Men hvordan kan man bli bedre fra det? Med all type angst så er det...

Jeg vet at noen tenker at jeg aldri kommer til å klare å gå gjennom noen form for eksponeringsterapi, som da vil si at man øver på å utsette seg, ikke for det man er redd for. Hvis du er redd for for eksempel å falle ut av et fly, så skal du ikke da øve på å falle ut av et fly utenfor seg. Men du skal utsette deg for å gjøre det du nå ikke tør å gjøre. Så hvis du for eksempel er redd for å

la oss si du er redd for å fly fordi du er redd for at flyet skal falle ned så er det du skal øve på da er jo å ta fly du skal ikke øve på å sette deg i fly hvor man har skrudd litt løs på skru sånn at det skal falle ned men det er mange som tror at eksponeringsterapi er å utsette deg for faktisk det du er redd for og det tror jeg jeg lurer på om den misforståelsen kan gjøre at en del kvir seg

for å oppsøke terapi igjen på grunn av det komplekset vi snakket om i stad med at det kan føles veldig ekte og at særlig hvis frykten din er overdrevet ikke helt irrasjonelt ikke det at du er kjemperedd for murvegger som jo kan kalles fullstendig irrasjonelt men at du er redd for noe du faktisk skal være litt redd for vi er jo faktisk i Norge helt irrasjonelt vi har ingen farlige eddekopper i Norge fra naturen sitt kan vi tenke at det er å være redd for eddekopper

Litt sånn som det å være redd for slanger. I Australia så er det jo... Ikke sant? For eksempel. Men ganske mye angst er jo en, i utgangspunktet, ting vi skal være litt vare på, som har gått bananas. Som da denne brandalarmen, som skal ule når det er brand, men som nå har gått bananas, og blitt veldig overbeskyttende. Så for eksempel ved sosial angst, så skal vi jo være litt...

Vi skal jo følge med hvis vi er på en fest, og alle kaster på en måte drinkene sine i ansiktet på oss, så skal vi tenke, har jeg en tendens til å fornærme folk, må han tro? Vi skal ha noe sosiale antenner, og så har de sosiale antennene, eller den følelsen av at det er viktig å passe inn sosialt, det er blitt til en angst for å gjøre noe galt, eller ikke passe inn sosialt, eller ofte med sosialt forbi, så har jeg i hvert fall på ungdommer, så har jeg opplevd at de er redde for å si noe de ikke kan trekke tilbake.

Og det er en del av det, er den bore-fanger-opplevelsen. Så det er lettere hvis man bare ikke snakker, hvis man bare ikke syns, så risikerer man ikke den situasjonen hvor du må si sånn, oi, forresten, jeg sa noe feil. Å nei, det var ikke sånn likevel. Eller ble noe feil nå. Så det er litt viktig å vite at den eksponeringsterapien som er veldig effektivt,

Det finnes andre måter, jeg skal si litt om det også, det finnes andre måter å bli kvitt angst på for de som ikke føler at eksponeringsterapi er noe for dem. Men eksponeringsterapi er da å øve på det som føles veldig, veldig, veldig skummelt, for å erfare at det bare er skummelt, ikke farlig. Og det er med barn og unge så pleier jeg å gjøre det veldig eksplisitt med hva tenker du faktisk er farlig, og hva tenker du er skummelt, men ikke egentlig farlig.

Og på noen av dem så skjønner jeg jo da at de har hørt, altså de er så dypt inn i angsten sin, at de synes at det meste egentlig er objektivt sett farlig. Enten sosialt eller på andre måter. De tenker at hvis vi nå skal øve på,

at jeg ikke skal si fra til mannpappa når jeg tror jeg har feber, eller at pulsårene min spekker, eller at det er noe galt, så kommer jeg til å dø. Det kommer til å være konsekvensene av det. Da må vi jobbe med det først, for å få dem til å tenke på dette som, jeg opplever det som veldig, veldig skummelt, at mannpappa ikke skal ta pulsen min når jeg har lyst til det, men jeg skjønner at det ikke egentlig er farlig. Jeg skjønner at dette er blanderladet min som har gått bananas.

Men før du tenker det, så kan det være veldig skremmende å skulle begynne å øve, for da opplever man det jo som at man løper en risiko på ordentlig. Og det er derfor det også er så viktig ved sosialfobi, at vi vet før vi begynner med en sånn type eksponering, at vi vet at ikke personen egentlig har litt rett. At hvis den personen, og det gjelder jo også en voksen, hvis du har en pasient på 35 da,

som sier hver gang jeg når jeg går i middagsselskap og jeg prøver å konversere med noen så er det som om alle samtaler bare dør rundt meg og at folk ser litt rart på meg så det er jeg blitt kjemperedd for den følelsen er den verste følelsen jeg vet og nå er det sånn at bare det å tenke på å gå i et middagsselskap gir meg kjempehjertebank og jeg får problemer å puste og det er bare helt det er forferdelig for meg det er det verste du kan utsette meg for da skal vi ikke gå rett på og si ok, men da bare øver vi

på å gå i middagsselskap. Fordi først så må vi finne ut hva er det egentlig faktisk som skjer. For hva om det er noe reelt? Det kan være en pragmatisk språkvanske, det kan være ADHD som vi ikke vet om, som gjør at personen scanner samtalen for fort, på en måte, og får med seg litt overfladiske kus på hva som skjer. Men

da bryter inn uten egentlig å ha forstått hva samtalen handler om, og uten å vite dette selv, og som da igjen og igjen opplever at det går ikke så bra når jeg skal gå inn i en gruppe med mennesker, få med hva samtalen går i, og så blande meg. Jeg synes da blir det rar stemning. Jeg får med meg at det blir rar stemning, men jeg skjønner ikke hva det er. Og det er så viktig at vi ikke tror at neurodivergens skal eksponeres bort.

Så her må vi være ydmyke, her må vi pakke det ut. Men når vi har pakket det ut, da er den mest effektive, så vidt jeg har skjønt på all forskning, så er den mest effektive metoden, er hvis du klarer å da øve på det som er skumt, men ikke farlig, så gjør det etter hvert at systemet ditt, i de fleste tilfeller, så forstår systemet ditt at «OK, dette var faktisk bare falsk alarm».

Og så begynner den å roe ned på den falske alarmen. Men så finnes det andre måter å jobbe med det på også. Jeg vil bare skyte inn der. Det er jo bare anekdoter. Men bare to korte erfaringer jeg har gjort meg av at

Min måte å komme ut av det fra, for jeg gikk ikke til psykolog, det ble for vanskelig for meg, var at jeg torde å si det til noen jeg stolte på. Det var bare det å liksom erfare at noen brydde seg om meg og tok meg seriøst i det som var min reelle frykt eller angst. Det ble en veldig...

et vendepunkt for meg. Men så hadde jeg jo restangst, kan jeg vel kalle det, med at jeg hadde kjempe stor angst for å snakke, at jeg skulle presentere noe for andre. Så jeg hadde blitt kvitt min sosiale angst, men hadde en fryktelig taleskrekk.

Og jeg hadde jo lest, altså jeg har sikkert lest 500 psykologibøker, ikke sant? Jeg synes jo psykologi er kjempespennende. Og jeg hadde jo lest at, ok, men jeg må bare eksponere meg før å holde taler framfor folk, så vil den angsten bare, oh, der er det, det forsvinner den. Så det jeg gjorde var jo at i min jobb så måtte jeg jo på en måte holde en tale for hver eneste morgenmøte, hver eneste dag, så måtte jeg presentere pasienter til alle de andre legerne, og da sitter man i en hestesko, og du føler at virkelig alle øyene er på deg.

Så jeg måtte jo det i jobben min, men jeg opplevde jo at det bare ble verre og verre og verre. Jeg fikk bare mer og mer angst for å presentere, for jeg opplevde ingen mestring. Jeg ble bare mer og mer skamfull i at jeg ble så genert og stille og fikk ikke fram de ordene jeg ønsket å få frem.

nettopp. Dette er forskjellen på det vi kan kalle trygg og utrygg eksponering. Og dette er noe vi må være veldig oppmerksom på. Ja, og det vil jeg være så gjerne forfra. Ja, og det er grunnen til at jeg går i de kompliserte dybdene på at vi må lytte til hverandre, lytte til den som har den skoen på, med hvor den trykker på at det må oppleves som

Man må få mestring av den øvingen. Det kan godt tenkes at det føles forferdelig de første gangene, men det at man blir tvunget til å eksponere seg, det trenger ikke nødvendigvis å hjelpe i seg selv. Og dette er litt komplisert. Fordi, og her kan man fort tråkke feil, så derfor må jeg veie litt mine ord, så ikke noe blir feil.

Det er i mange situasjoner hvor vi uansett ikke vet om det angster eller ikke, som vi ufrivillig skoler fra hver, så vet vi ikke hva det handler om. Der skal vi uansett ikke gå rett på eksponeringsterapi. Det er helt kontraindisert, helt uaktuelt. Altså det tvinger barnet til å være på skolen? Ja, det er ikke sånn at hvis du ikke vet hvorfor det barnet ikke tør å gå på skolen, så er det å si ok, men nå skal vi bare øve på å være litt og litt mer på skolen.

uten å vite hvorfor det barnet ikke tør å gå på skolen, er helt en elendig plan og ikke bra for det barnet. Men det er jo veldig vanlig. Ja, det har jeg skjønt. Bare rent anekdotisk. Det er veldig mange foreldre som forteller meg at de har blitt møtt med det. Men det skal vi ikke gjøre. Jeg har sett en del på forskningen på utryllige skoleforverk. Det er ingen forskning som støtter at de fleste har en moderen slags skolefobi.

som er bare irrasjonell og overlevende angst for å være på skolen. Det er mye vanligere at det handler om neurodivergens, mobbing, manglende mestring på skolen, dysleksi eller annet som ikke har blitt oppdaget eller ikke blir nok trettlagt for, og at det er grep man må gjøre for at det barnet skal klare å gå på skolen. Noen ganger kan det handle om en ren angst, for eksempel en separasjonsangst, hvor det føles som hver gang jeg sier «ha det til mamma og pappa»,

så kan det være vårt siste. Kanskje jeg blir kidnappet, kanskje de blir drept, kanskje de dør i en bilulykke på vei til jobb, og at de vil være i nærheten av en forelder eller begge foreldre, hele tiden. Noen er sånn at de vil være med ut og kaste søppler, fordi det føles så ekstremt skummelt å skilles. Og det er ikke å være mamma-dalt eller pappa-dalt. Det handler om den

vanvittige katastrofetenkning som vi alle kan ha med hva om det skjer på vei til jobb i dag at det har tatt helt overhånd på hva om det skjer med mamma og pappa eller hva om det skjer med meg

Og det er en irrasjonell overdrevende angst som skal behandles som angst, hvor man kan bruke eksponeringsterapi, men hvor eksponeringsterapi er noe man gjør med noen, ikke mot noen. Og det kan også være en angst som henger igjen, for eksempel at man har skiftet skole, man har det egentlig veldig bra på skolen nå,

men hele det forsikretskyldsystemet i kroppen. Sett det likevel inn, og barnet skulle virkelig ønske. Barnet føler bare jeg går glipp av noe. Vi gikk å være på skolen, jeg elsker klassen min. Jeg elsker skolen, men et eller annet gjør bare at dette blir kjempeskummelt for meg.

Og det kan være panikkangst for eksempel, hvor du får ut av ingenting. Plutselig så reagerer kroppen din som om du er i livsfare. Og så blir man redd for at det skal skje igjen, og fordi man mister fullstendig kontroll. Og det kan gjøre det skummelt å være på jobb eller på skole for eksempel. Så det kan vise seg at dette er faktisk en angsttilstand som bør få behandling som en angsttilstand, og da kan det barnet klare å gå på skolen igjen. Men vi kan ikke bare gjette på det.

Fordi i de fleste tilfellene er det ikke det. I de fleste tilfellene må vi gjøre situasjonen trygg, hvor den er reelt utrygg for barna, og vi må gjøre noe med situasjonen. Så det er en ting. Men så kommer dette med det du opplevde, som jeg tror kanskje er litt underkommunisert og litt vanskelig å...

forstå at det som for en 34-åring for eksempel, kan hjelpe veldig. Det at bare sånn, ja ok, du må bare søke deg opp og gjøre det. Og så merker man etter hvert at sånn, ja ok, ja men dette går jo bra. Versus en annen som er i samme situasjon og må gjøre det hver dag, men hvor det bare blir verre og verre. Og for noen så vil nok det at du er i en situasjon der du bare er nødt til å

Det som utenfra kan se ut som at man taver seg sammen, men det er jo egentlig at man eksponerer seg

og at man forteller brandalarmen sin. Du må bare slutte. Slutt å ul på alt, vær så snill. For det blir veldig slitsomt. Jeg får tinnet ut av den ulingen. Kan du bare roe ned brandalarm? Og så beviser man det dag etter dag etter dag, fordi man bare er nødt til å ta T-banen til jobb, selv om man er kjemperedd for å ta T-banen, for eksempel. Og så går det faktisk over. Men jeg vil anta at i like mange tilfeller egentlig,

så er det sånn at hvis man da går på T-banen og tenker «Dette kommer ikke», altså man er så redd, man er ikke forberedt på denne eksponeringen, man tenker ikke at «Denne T-baneturen tar jeg fordi det egentlig ikke er farlig å ta T-banen, det er bare skummelt, det er egentlig ikke farlig». Hvis du tenker «Dette er egentlig ganske farlig», og du legger frem og tenker «Jeg dommer meg ut hver gang jeg legger frem for de andre legene», så vil du jo når du har gjort det, så vil du tenke «Ok, jeg overlevde i dag»,

ikke gitt at jeg overlever i morgen. Ikke sant? Du vil bare tenke, jeg dumte meg ut akkurat som jeg trodde. Det gikk ikke bra. Sånn at, og da vil jo ikke det hjelpe, sånn at hele den der bare hopp i det holdningen til omverdenen, når du ikke vet utgangspunktet til den individuelle personen, da risikerer vi å gjøre det vondt verre, og så blir det atpå til en misslykkethetsfølelse. Fordi alle andre oppfører seg som om, hvis du bare hadde gjort det, så hadde dette gått over.

Det man på en måte kan si litt som trøst, er jo at alle de som sier det, la oss si da at du hadde en å bare finne på, dette er hva du egentlig har fortalt meg, men la oss si at du i den situasjonen hadde en medstudent i gruppa som sa, Anette, dette er bare fjas. Sett utenfra legger du frem kjempebra. De andre ser opp til deg. Vi ser ikke på deg.

Hvor genert og nervøs du er. Dette er bare det at du driver og resten av dagen analyserer alt du sa, og går gjennom, og tenker «dommet jeg meg ut av, dommet jeg meg ut av, åh, det er det jeg skulle sagt, det var det jeg visste, jeg burde ikke lagt frem på den og den måten, det er bare tøys, dette er bare i hodet ditt». Så kan jo det for deg oppleves som en sånn «ja, jeg er irrasjoneret i tillegg til at jeg dommer meg ut når jeg legger frem».

så har jeg denne irrasjonelle angsten, og da driver jeg og plager andre med angsten min i tillegg. For deg så kan det bli bare en ekstra belastning at andre kommer utenfra og sier noe om du slutter med dette tøyset. Men egentlig er det jo en beskjed fra omverdenen om at du heldigvis ikke trenger å være så redd for dette.

Vet du hva som skjedde med meg? Nei, jeg vet ikke hva som skjedde med deg. Jeg kan flire av det nå, for jeg har ikke taleskrekk lenger, men jeg har så utrolig medfølelse for den jenta som hadde det da, når jeg var 25-26 år. Og jeg var kjempeflink i jobben min. Jeg følte skikkelig mestring når jeg var med pasientene mine. Jeg elsket det. Men sammen med andre leger så fikk jeg sånn kjempe sånn, herregud, jeg må prestere igjen, jeg må være bedre.

Og etter å ha drøvet på med dette i tre måneder, der jeg presset meg gjennom hvert eneste morgenmøte, og liksom prøvde å si til sin sønn, nei da, det gikk ikke så ille, det blir bedre. Så kom en av de der danske, en dansk overlege, som jeg var veldig glad i, og vi hadde skikkelig god relasjon, og vi tullet masse. Så kom han opp og sa, Anette, du trenger hjelp med denne taleskreken din. Så han bekreftet all min frykt.

Du trenger hjelp. Dette går ikke bra. Og da blir det jo bare enda verre. Men han sa det jo bare for å være snill. Ja. Ikke sant? Det er akkurat det. Det er akkurat det. Og noe jeg har oppdaget, og jeg vet ikke hvor nyttig dette er, men noe jeg har skjønt i det at min helseangst, jeg tenker jo at den kan trigges igjen. Jeg tenker jo at det er

at nå vet jeg at det er potensialet min brandalarm har, er å sette i gang på å komme sånne mystiske sykdommer og organfeiler som de får kjøpe. Før så var det sånn at hvis leger skulle gi meg en beskjed hvor jeg kjente på at nå kan det hende at denne beskjeden gjør meg veldig redd,

så reagerte jeg med det som kalles sikkerhetsstrategier, eller unnvikelse. Så jeg vil si at i stedet for å få med meg beskjeden, så bare ville jeg unngå å bli så redd. Så dermed så skiftet jeg tema, for eksempel. Eller jeg la ord i munnen på legen for å få en litt sånn annen beskjed i stedet, og fant mine måter å unngå den situasjonen på, som

jo ikke var sånn kjempenyttig, fordi legene forstod jo ikke hvorfor jeg plutselig gikk fra å være en veldig ryddig og saklig pasient til plutselig å bli liksom unhinget, og måtte skifte tema til noe helt annet, eller bare veldig fort, altså at jeg lot som om jeg klarte å ta imot beskjeden, og så turte jeg ikke å spørre,

om de tingene jeg lurte på. Jeg turte ikke å stille de spørsmålene, fordi jeg var så veldig redd for å svare. Og det er jo et paradoks ved helseangst, at det kan være en unnvikelse. Angst er jo, ved angst så unnviker du. Ved angst så vil du ikke, hvis du er kjemperedd for rotter, så er det jo ikke sånn at når du da ser en rotter, at du tenker, den skal jeg gå over til å klappe.

Du løper i motsatt retning når du ser en rotte hvis du har rotteangst. Og så er en ting unnvikkelse, en annen ting er da sikkerhetsstrategier som gjør at hvis du er kjemperedd for...

hull i veggen, det går da nå å være faktisk alt som ser ut som hull og du kommer til et sted hvor du må gå forbi for å komme deg til jobb, så må du gå forbi en vegg som er veldig sånn på rød, som er masse hull og det setter i gang en kjempeangstreaksjon hos deg, så hvis du da for eksempel finner ut at du kan gå med lukket øyne at nå kjenner du såpass det er et rekkeverk der at da kan du gå med lukket øyne, så er jo det en undervikkelse slasj en sikkerhetsstrategi og det samme hvis du er kjemperedd for å ta heis, så har

Så du tar trappen, det er jo undervikelse, mens hvis du da finner ut at ok, nå er den trappen stengt, jeg må ta heisen, men da lukker jeg øynene, tar på hodetelefoner og ber til Gud gjennom hele, for da det minimerer risikoen for at denne heisen faller ned og at jeg dør, så er det igjen en sikkerhetsstrategi som på en måte demper opplevelsen, sånn at det ikke blir så

så skummelt likevel. Så det var det du gjorde med, du hadde sikkerhetsstrategier. Ja, så jeg hadde forskjellige måter å enten unngå situasjonen på, eller gjøre det lettere for meg selv, og ved helsak så kan jo både det å sjekke alt for mye, kan være

En måte å føle mer kontroll på, men også det å la være å gå til legen når man kjenner et symptom, fordi man er så redd for svaret, kan også være en måte å høre på angsten på. Vi kan kanskje si det sånn at hva angst, så hører man på det angsten vil at du skal gjøre. Det er veldig vanskelig å trosse, å trosse angsten.

Og så, selv om jeg ikke på noen måte har hatt helseangst etter at jeg ble kvittet, så har jeg ikke hatt helseangst. Og generelt har jeg på en måte levd et angstfritt liv. Den tusenfryd-fobien min. Jeg har på en måte så lenge jeg ikke drar på tusenfryd som jeg kan til den. Men det har hengt litt igjen på at når jeg snakker med leger, og i og med at jeg da har en sykdom som har følget seg opp, så

selv om jeg lever veldig godt og har 100% arbeidsfør og alt sånt med den sykdommen, så må jeg følge seg opp. Jeg må sjekke lungene en gang i år. Jeg må sjekke hjertet en gang i år for å sikre til. Og da merker jeg at noe som henger igjen er de undervekkelses- og sikkerhetsstrategiene i at jeg har vært i så mange møter med leger som har vært skumle over at jeg ikke...

har turt å si fra, eller hvor jeg ikke har født meg møtt. Det må jeg være ærlig på. Jeg har også hatt ganske uheldige møter med leger og kirurger opp igjennom, som på en måte kan ha gjort at det er enda mer skummelt å si fram hva som faktisk skjer hvis jeg blir egentlig for redd til å ta imot informasjonen. Men så klarte jeg, nå sist, for bare noen uker siden, så plutselig,

Så klarte jeg å si fra på en måte som gjorde at legen hadde sjans til å skjønne hva jeg trengte. Og det var at med den sykdommen så er det et type utfall man kan få.

som jeg ikke har fått, og som jeg var veldig glad for at jeg ikke har fått, fordi at det ville invalidisert meg på en måte jeg har vært ganske redd for. Og dermed vil jeg ikke si hva, for det er antagelig en del med helsene som hører personen, og da blir man fort veldig trigget av hvis jeg begynner å slenge om meg og name-droppe sykdommer og symptomer. Men det er ikke noe jeg ville dødde, men det er noe som ville påvirket mitt liv veldig kraftig. Så jeg har vært

vært veldig, veldig redd for at det skulle utvikle seg, og så har jeg vært veldig lettet når de har sagt, å nei, men det har ikke, du har ikke fått det. Og så var jeg også en fantastisk sympatisk dermatolog. Dermatologer er jo generelt veldig bra, veldig hyggelige å snakke med. Og så sa han, ja, helt fri for det symptomet er du ikke. For han tok litt på meg på et sted, og så sa han sånn, ja, litt merker jeg at du har. Og så kjente jeg at nå raser alt inni meg,

Nå blir jeg så ekstremt redd for at det han ikke sier, men som egentlig er realiteten, er at dette kommer bare til å bli verre og verre. Det du har hatt katastroftanker om, og som du egentlig fikk vite at ikke gjaldt deg, det gjelder deg likevel. Og så ville det vanlige jeg ville gjort i en sånn situasjon, ville være å bli veldig kvittrende blipasient, som bare ville bli ferdig med timen så fort som mulig.

Og som da gikk videre med den katastrofetanken, og bare tenkte at det er den informasjonen jeg har fått. Og så enten googlet alt for mye, eller ikke googlet det helt tatt, eller ikke finnet ut av det, ikke tørret å spørre. Men sitt med frykt. Virkelig sitt med frykt. Mens nå klarte jeg å si, nå blir jeg veldig redd. Og så stoppet han selvfølgelig opp, han var en kjempefin lege. Og så sa jeg, nå blir jeg veldig redd for at det du sier nå betyr at det kommer til å bli bare verre og verre, og at det kommer til å invalidisere meg.

Og dette har jeg vært veldig redd for. Akkurat dette symptomet har jeg vært veldig redd for siden jeg fikk diagnosen. Og da kunne han si, «Ah, men det trenger du ikke være. Akkurat dette symptomet for det første er det veldig lite. Og akkurat dette symptomet er noe som brenner ut med alderen, ikke noe som blir verre med alderen. Så om du så hadde hatt mer av det, så er dette noe som blir bedre og ikke verre. Og dermed,

Så gikk jeg lykkelig ut derfra og unngikk at dette ble et stort spøkelse i meg når jeg tenker på fremtiden min. Og igjen så tenker jeg at dette er jo litt skummelt å være åpen om, fordi jeg gjør meg sårbar fordi man kan le av meg.

Men samtidig så har jeg jo en sykdom som gjør at spiserøret gror igjen, for eksempel. Det er jo, en gang man er inn og ut av et sykehussystem, så er det så forståelig, tenker jeg, at man blir redd for å få beskjed, fordi man har opplevd at disse beskjedene er reelle. Det er ikke sånn at man har levd et liv hvor dette er bare tøys og tull, og man vet at sånn selvfølgelig får dere beskjed om dette. Og jeg tenker det gjelder så mye,

mange forskjellige typer angst og unnvikelse og engstelse. At man kan ha sine grunner til at man er blitt overdrevent og irrasjonelt redd for noe. Og derfor skal vi alltid snakke med respekt

Når vi snakker både om og med dismounts, så kan vi selvfølgelig ha svart humor, galgen humor og selvironi og sånne ting. Og det tror jeg er viktig for enkelt. For meg har det vært kjempeviktig. Ja. Men det er en ganske stor forskjell på det å være lettbeint om det på egne vegne, og det å være lettbeint om det på andres vegne. Ja.

Fordi for den det gjelder, hvis jeg for eksempel aldri hadde opplevd helseangst, hvis jeg da snakket om det som en litt sånn hehehe-ting, så tenker jeg at det legger sten til byrde for de som sitter og har dette som en stor, stor mørk sky over livet sitt og over hverdagen sin, og som kanskje da nettopp skulle gjort sånn som du gjorde, og snakket med noen om det,

men som skammer seg og tenker at andre bare vil le.

å ikke ta det på alvor og tenke på det som et slags hysteri som man kunne lagt seg av nå om du slutter med dette tøyset ditt. Ja, så man må være litt var på det. Og så tror jeg også, for min del, så var det veldig deilig at andre tullet med det, at det ufarlig gjorde det. Men hvis jeg hadde følt at de ikke hadde respekt for det, så er det en stor forskjell. Det er en stor forskjell. Men da må vi jo komme inn på dette med

For jeg tror mange har en vann forbi, eller en angst som de tenker «Åh, jeg skulle gjerne blitt litt friere fra det». Eller «Ja, vet du hva, jeg kjenner meg igjen. Jeg setter veldig pris på at dere deler deres tanker om det, og jeg har lyst til å bli bedre».

Har de kanskje, kanskje bor de på vidda, altså vi nordlendinger, vi er ikke veldig privilegierte med å kunne fære til psykolog. Nei, helt sant. Men har lyst til å finne måter å få det bedre. For selvfølgelig, hvis du er så heldig og kan fære til en psykolog, så vil det være så mange dyktige psykologer som kan hjelpe deg. Men hvis du ønsker å kunne få det bedre med egenhjelp, hva er det? Det er

Det er litt skummelt å si, men det er jo noe vi kan snakke om. Vi må nesten kunne snakke om det. Selv om jeg da må si igjen og igjen at husk at det finnes hjelp, husk at hvis du har en alvorlig form for angst, så bør du få hjelp, og at du kan også få det over web, video-link, og sånne ting.

Ja, og det finnes selvhjelpskurs på det, og uansett hvor du bor, så skal det være tilgjengelig hjelp. Men så er det også sånn at hvis du har for eksempel, du tenker at du har en begynnende angst, det er ikke sånn at du er invalidisert av angsten og trenger hjelp utenfra. Det er sånn at du merker at nå begynner jeg tror for eksempel ganske mange harde for bilkjøring.

Det hører jeg mange snakke om. Selv kvinner hører jeg snakke om det. I byen. Jeg tør å kjøre hjemme, men jeg gjør det ikke her. Nei. Akkurat i byen her hvor vi sitter nå i Oslo, så tenker jeg at da er det ikke det irrasjonell frykt. Da er det svært rasjonell frykt for at man plutselig er envekjørt overalt. Det er så vanskelig å kjøre i Oslo senter og sånn som det er nå, at det vil jeg ikke kalle en angst.

Men hvis det er at man ikke mestrer noe, det at man er redd for å gjøre noe man ikke mestrer. Eller at man faktisk unngår å kjøre bil. Det er nettopp det. Det å unngå å kjøre bil fordi man begynner å kjenne på at det kan skje en ulykke. Hva om jeg blir den som kjører på noen? Og det tror jeg kanskje er litt verre for de som tar lappen i voksen alder. Fordi da er man mer

En 18-åring er sånn, nei! Man tenker at man har plott armor fra livet til side, og at man bare kan kjøre på, det kommer aldri til å skje meg noe. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å komme i noen ulike. Sånn at 18-åringer er generelt litt mer fryktløse enn 40-åringer. Så hvis du tar lappen som 18-åring, så kjører du masse rundt og aner fred og ingen færre, og tenker ikke på

og får masse mengdetrening og blir trygg på det. Mens hvis du tar lappen som 40-åring, så vil du ha mer respekt for trafikken. På en annen måte da, være mer bevisst på de store implikasjonene om du bare kjører på noen. Jeg kan gjøre noen invalid, jeg kan gjøre andre til pårørende, jeg kan være den som endrer

Som endrer helsa til noen andre. Hva om, ja, jeg kan jo stole på meg selv, men hva om noen andre kommer over i motgående kjørefelt? Man tenker jo mye mer på det når man er 40 enn når man er 18. Og dermed så kan det hende at man fra før av blir en litt mer engstelig og forsiktig forsoffør. Og hvis man da kjenner at det er veldig deilig å la vær å kjøre når man setter seg i bil. Og så er det jo også litt morsomt at hvis man er nordredd for å fly, så sier jo alle det er større sjanse for å dø i trafikken.

enn å dø og ta fly. Og det hjelper kanskje i det du tar fly, men det er jo ikke sikkert at det hjelper i det du har kommet frem til på gardermoen og sett deg i bilen for å kjøre hjem. Og hvis man da tenker at det er mye deiligere å ta flytoget, fordi da slipper jeg den risikoen, så vil det jo etter hvert kunne bli at kanskje man da har nesten ikke kjørt på to år, og så blir den kneika litt og litt større, og så etter hvert så blir det sånn at man føler som om man setter seg i bilen og har så høy puls, og er så redd.

at dette er uaktuelt. At man bare ser for seg enten kollisjoner, eller jeg kommer til å komme i en parkeringssituasjon der alle ser på meg, og jeg bare ikke får parkert. Og så igjen, så tenker jeg da at vi skal ha litt ydmyghet, for kanskje det er noe i det. Kanskje du trenger å øve litt på parkering i for eksempel parkeringshus. Jeg har tatt forlatt ned voksen alder. Og parkeringshus med masse stolper, for eksempel. Hvis man ikke har kjørt bil siden man var 18,

så er det faktisk ganske ubehagelig hvis det er fullt av biler der, og du er den som gjør at ingen får gjort shoppingen sin. Fordi alle står i kø bak deg, mens du prøver å snike bilen inn mellom en bil som er parkert veldig nærme plassen ved siden av, og en stolpe på andre siden. Og det er jo faktisk en ubehagelighet. Jeg tror de fleste vil synes at den situasjonen er ganske ubehagelig. Ja.

Så la oss si da, at du tenker at nå begynner det å bli sånn at jeg ikke tørrer å kjøre barna mine til trening, eller til køpp da. De fleste har vel trening de kan sykle til eller noe. Men når de skal på køpp for eksempel, så må de jo av og til kjøre seg foreldre. Og så merker man kanskje at det er faktisk så skummelt.

Det synes jeg er så skummelt, at der finner jeg andre løsninger. Jeg finner noen de kan sitte på med, vi tar kollektivt, jeg forteller meg selv at det er for miljøets skyld, det er egentlig fordi jeg synes det er superskummelt å kjøre bil. Det man kan gjøre selv da, for det er ikke sikkert du trenger å gå i terapi for å klare å kjøre bil igjen,

Det man kan gjøre selv da, er for det første, man kan gjøre sånn som du gjorde, og ta en prat med noen man stoler på at vil møte deg på en ok måte, og være ganske sånn ærlig, og si deg fra hvis den andre tror dette er morsommere enn det det er for deg. Så si deg sånn, ok, jeg er ikke helt ærlig at jeg kan le av det på den måten. Og så kan du heller, og hvis du liker at den andre ler av det, så kan du vise at dette synes du er gøy, at man ufarliggjør ved å le av det. Men ta...

Hvis man klarer da, ta litt ansvar for å gjøre at den andre skjønner litt hva det er du trenger, for den andre er jo ikke synsk, og man er så forskjellige at det er ikke så lett å vite for den andre hva det er du trenger. Trenger du at jeg er konstruktiv? Trenger du at jeg bare viser deg masse empati for hvor vanskelig det er for deg at du er redd for å kjøre bil? Trenger du at jeg gjør litt narra det, og at vi ler litt av det, og at det blir en gøy all greie? Trenger du at jeg er løsningsorientert? Og kommer sånn, ok, men vet du hva?

Nå kjører vi bare masse bil fremover. Er det sånn at du tenker, ok, takk for at du hjelper meg? Eller er det sånn at du tenker, nei, det er det siste jeg vil! Blyse, jeg angrer på at jeg sa noe! Ikke legg det presset på meg! Det kan ikke den andre vite. Det er ikke noen fasit for at person A kan ønske at den andre tar litt sånn, ok, men du vet hva? Da skal vi bare kjøre masse bil fremover, og så kommer du over dette. Og person B kan tenke at, ok, nei, da vet du hva? Jeg måtte gi frem meg den lappen.

Please, dette er ikke det jeg vil. Jeg vil at vi skal gjøre dette kjempegradvis. Jeg er der nå at jeg trenger å bare kjøre rundt kvartalet først, og hvor du står klar til å parkere for meg, hvis den lukeparkeringen blir for vanskelig. Og så kan vi heller øve litt og litt og litt og litt. Ikke sant? Det kan være helt forskjellig, og noen kan mer trenge at man først bearbeider det mer via en litt sånn mer, det som kalles metakognitiv terapi, som også kan være veldig effektivt mot angst. Hvor man tenker på sånn, dette er bare tanker,

At man ser tankene sine litt fra et huleperspektiv, og at man lærer seg å se mer bort fra den katastrofetenkningen. Tenk sånn, ja, ok, den kunne vært nyttig. Fra naturens side skal vi ha katastrofetanker, men dette er ikke nyttige tanker for meg. Neste gang jeg kjører bil, så ser jeg bort fra de og de og de tankene. Men det og det og det er ganske rasjonelt. Og at man tar en sånn innfallsvinkel først, og så begynner å øve forsiktig, for eksempel. Sånn er vi så forskjellige.

at der kan vi ikke forvente at for eksempel partneren vår da, treffer blink. Så hvis du egentlig har lyst til å få masse omsorg, og at dette gjør vi på dine premisser og i ditt tempo, jeg kan kjøre ham til køpp frem til du er klar, kanskje det er det du trenger, og så er du kvinne da, og så går du til mannen din, og så sier han sånn, ok, men dette må du bare komme det over, for å være helt ærlig, det er ganske upraktisk at du ikke kjører bil, og at jeg må kjøre til alle køpper. Ja.

Så da fra meg i morgen, hver dag, når du kommer hjem fra jobb, så setter vi oss i bilen og så kjører du. Så kan det være at det føles utrolig lite empatisk. Hva er det? Er du en psykopat? Skjønner du ikke at dette er fælt for meg? Og så kan det være at det var kjempegodt ment fra ferden din. Og at i stedet for at du da sier, glem det, glem at jeg sa det, du gjør bare alt, hver uansett. I stedet for det, så kan du si at det er, jeg skjønner at det kunne funket for mange, men for meg...

så blir det for voldsomt. Kan jeg få tenke litt, og så kommer jeg med et annet forslag. For jeg har jo lyst til, det er jo grunnen til at jeg har tatt opp med deg, jeg har lyst til å jobbe med dette, men jeg trenger at vi gjør det på en annen måte. Så hvis man klarer det da, jeg skjønner at ikke alle klarer det, men hvis man klarer det, og spiller den andre god, og gir den andre sånn som jeg gjorde med legen, og klarer å si fra til den andre at dette blir feil for meg,

For jeg skjønner jo at han legen ikke skjønte hvor skummelt dette var for meg. Og at han dermed kunne si det sånn, åja, helt fri for dette symptomet er du ikke. Han kunne si det på den måten, og han kunne ikke vite at det traff noe i meg.

Og det at jeg faktisk da klarte å si, nå ble jeg veldig redd, sånn at han kunne omstille seg. Åja, dette var ikke en på en måte litt sånn peanuts-kommentar for deg. Dette var kjempeskummelt for deg. Da må vi snakke om det. Han var jo helt avhengig av at jeg ga den beskjeden. Fordi igjen, han er ikke synsk. Og på samme måte, hvis man klarer det, det krever mye av seg, men hvis man klarer det, så kan det være en måte å bruke omverdenen sin på. At man klarer å være litt sånn tydelig på hva er det som hjelper og hva er det som ikke hjelper.

Og hvis man da, på et eller annet vis,

kan øve. Man går inn i situasjonen og går inn i det som, selv hvis du skal gjøre det på egenhånd, så er mitt råd at du ikke tenker sånn, ok, men da starter jeg med å kjøre tur og tur Trondheim. Dette skal gå. Da er sjansen ganske stor for at du tenker sånn, nei, forresten, jeg føler litt i dag, så føler jeg meg litt som om jeg får kjøre det. Jeg tror jeg er ute etter en Trondheimstur, og det passer egentlig litt dårlig. Men hvis du legger opp til noe som er litt mer innenfor noe du kan klare, som at, ok, jeg starter med å kjøre til butikken,

Og jeg er kjempestolt av meg selv hvis jeg klarer det. Og selv om jeg er kjemperedd, så gjør jeg det likevel. Fordi jeg vet at jeg klarer å kjøre til butikken. Jeg vet at sjansen for at det skjer en ulykke, altså vi kan aldri få så kontroll over livet at vi vet at det aldri kommer til å skje en ulykke på vei til butikken. Men jeg skjønner at det ikke er rasjonelt at det å kjøre til butikken er så livsfarlig at det må jeg unngå. Jeg skjønner at det klarer jeg. Jeg vet at jeg er god nok sjåfør til å kjøre til butikken. Ok, vi starter der.

Og hvis jeg klarer det, og parkerer, går i butikken, handler, kjører hjem igjen, så er det på en måte en kjempeseier. Og da er det faktisk sånn, for man kan jo tenke hvis man da setter seg i bilen, og så får du kjempehjertebank og blir veldig redd, så kan det føles som et tegn, og sånn, ok, jeg er ikke klar for dette. Men faktisk sånn rent angstteknisk, eller eksponeringsteknisk, så er det bare bra, for det er som at brandalarmen

at brandalarmen uler, men at du skjønner at dette er falsk alarm. Du avlærer det på en måte. Ja. Du lærer systemet ditt at her har vi fått litt trøbbel med at den alarmen ikke stemmer overens med omverdenen. Jeg blir kjemperedd som om det var en tiger der, også når det bare er en liten pusekatt der.

Så det da å kose med den pusekatten, mens du føler som dette er kjempefarlig, det gjør at etter hvert så skjønner systemet at vi trenger kanskje ikke å sette på alle alarmer for den pusekatten. Vi sparer den alarmen til tigene. Vi trenger ikke å bruke den på pusekatten. Så eksponeringsterapi er veldig effektivt, men hvordan

Gjorde du det? Hvordan gjorde du det med din helseangst? Man kan jo ikke eksponere seg selv for masse dårlige beskjed. Nei, det skulle jeg ønske jeg husket. Jeg husker det ikke, rett og slett. Men snakket du med noen om det? Ikke noen profesjonelle, men som psykolog har man jo veldig mange venner som er psykologer. Så jeg husker det.

Rett og slett, jeg husker det rett og slett ikke. Jeg husker at jeg kom meg ut av det, jeg husker at jeg tok grep. Jeg vil anta at det jeg gjorde var, for jeg husker litt etter hvert, så husker jeg at jeg hadde et slags mantra inni meg, på at hvis jeg fikk et eller annet symptom, men da hadde jeg kommet ganske langt ut av det allerede. Så jeg husker ikke helt om det første jeg gjorde var bare sånn å tenke, nå skal jeg ikke google noe. For det var jo min sikkerhetsstrategi. Det som rotet meg ned var jo å google det.

Men det var også å unngå å gå til legen. Fordi med Google hadde jeg mer kontroll. Da kunne jeg google meg i den retningen jeg ville, på en måte. Mens med legene hadde jeg jo ikke noe kontroll. Men etter hvert så husker jeg at jeg fikk et slags mantra inni meg på at når jeg fikk et symptom på et eller annet, eller noe jeg trodde var et symptom, så tenkte jeg, det er ikke det minste rart at du tar dette på alvor. Livet har lært deg at du skal ta dette på alvor. Samtidig

er det sånn at kroppen finner på mye rart, og at det kan godt tenkes at dette er noe som bare går over, og som bare var at, ok, så hadde du litt vondt i magen i dag. Det har alle mennesker. Vi kan ikke leve livet vårt sånn at alt må sjekkes opp og ned ved vente, for det blir for slitsomt, det blir for tidlig til å klemme. Så det vi gjør nå, er at vi avventer litt. Og så ser vi.

Og så bare stoler vi på at dette finner vi ut av, at vi finner en balanse etter hvert på hva man faktisk skal finne ut av og hva man ikke skal finne ut av. Og så hadde jeg en veldig egen kjærlighet på det. Ja, også sånn stor respekt for deg selv. Ja, og det hjalp meg veldig, fordi det å begynne å snakke ned meg selv med sånn «Åh, nå er du i gang med dette tøyset ditt igjen, Kirsten». Den innvalideringen, altså det å si opplevelsen din er bare tull og tøys, ikke være så pyset,

Det rimte jo veldig dårlig med at jeg faktisk hadde de erfaringene jeg hadde. Så det å ha den respekten og kjærligheten for meg selv, det er sånn ikke rart. Du føler dette og er redd for dette. Det er vel hvem som helst tenkt etter alt det du har vært gjennom av sånn uforutsigbare crazy tilfeldigheter som bare gjør at du igjen og igjen plutselig skjer det i kroppen og plutselig ingen kan gi deg noen forklaring. Selvfølgelig blir du på vakt for symptomer i kroppen din. Det er ikke rart i det hele tatt. Så jeg hadde det med.

så er det også sånn at det blir et veldig slitsomt liv hvis vi skal fotfølge hvert eneste tegn fra kroppen. Om at nå har man litt vondt i det ene øret, eller litt vondt i venstre skulder. Det er sannsynligheten for at den skuldervonden etter en hard trening i går er en svulst. Veldig liten sannsynligheten for at du bare er litt, på en måte har litt vondt etter en hard trening. Veldig mye større. Ok, men da lar vi bare det ligge. Og så tror jeg at den skuldervonden

Den måten å sortere det ut på, med respekt for meg selv, men også at jeg da klarte å la være, og at jeg utfordret meg selv på, selv om det var kjempeskummelt, ikke å google svulst skulter. Hvis man googler, så ender man jo alltid på at det er kreft, uansett hva man googler. Og man googler matpakke, barn, to år.

Så bare sånn, ja, pass på. Det kan være kreftfremkallende stoffer i matboksene. Så samme hva du googler. Så er på en måte kreft et tasteklikk unna. Så det da å bestemme for at, ok, men det. Men da gjorde jeg det, da tok jeg det grepet selv, at nå bestemmer jeg at dette er skummelt, men ikke farlig. Og da hadde denne eksponeringen veldig effekt. Så det som ble startet i å liksom erkjenne det, og ha respekt for seg selv, og

Jeg tror veldig mange av oss som har hatt en eller annen angst har gått sånn, ja, men hvorfor gjør du det? Herregud, du er så svak, eller du får ikke til noe. Altså, veldig masse negativt selvsnakk. Men hvis du klarer å komme til der du tenker, vet du hva? Jeg har

Jeg har masse kjærlighet for meg selv. Jeg forstår hvorfor jeg har fått det sånn som jeg har fått det. Eller kanskje jeg ikke forstår det en gang, men bare jeg forstår at det er sånn for meg akkurat nå. Det tror jeg er en så god plass å begynne på, enn den der jeg skal bare fikse meg selv, for jeg er ikke komplett, og jeg får ikke til noe. Mentaliteten. For min del, så jeg klarte ikke å bli kvitt taleskreken med eksponering.

Så jeg blir tvunget til å holde et foredrag framfor alle...

hudleggene i Norge. Svært, svært arrangement. Og det gjorde meg så livredd at jeg hadde jo tenkt å si alle de andre unnskyldningene. Jeg har alltid blitt å si at jeg er syk, barna er syke, jeg har plutselig fått noe veldig annet viktig den helgen. Det er brillup, det er drolen min. Det er jeg selv som plutselig skifter meg den helgen. Jeg gifter meg den helgen. Uflaks! Dårlig timing. Men jeg bare googlet taleskrekk.

Og så tok jeg et kurs og sette seg til Siri Skyttemør. Og det hun lærte meg har jeg overført så mye annet. Og det er mye av det du sier, selvkjærlighet. Jeg vet ikke, jeg forstår. Sånn her er det. Jeg har respekt for det. Og så lærte hun meg. Og i stedet for å følge alle de tankene mine når jeg står på scenen. Herregud, du er helt forferdelig. Du får ikke det nok. Bare tenk på føttene dine.

Bare gå tilbake til føtteren, de står der. Ikke ha på det høyaltes hovedet. Gå sakte opp til scenen, ikke spring. Sånne enkle ting som fikk meg til å bli, det er rett og slett mindfulness da. Men for min del, jeg tror det viktigste hun lærte meg, det var bare det at jeg torde si det høyt til noen jeg ikke kjente. Jeg torde si det høyt til hun som på en måte ikke kjente meg, og som bare, jeg bare så på henne at

Men dette fikser vi. Altså dette. Dette har jeg sett mange ganger før. Dette kan jeg hjelpe deg med. Jeg vet ikke, jeg blir veldig trygg i det. Og det du gjorde da egentlig, var gradvis eksponering. Fordi, og med sosial angst, så kan det ofte være at det blir rett og slett for urettelig.

utholdelig overveldende skummelt og skulle begynne å gå bort og snakke med noen eller de som går veldig hardcore at du skal starte med å gå inn og i butikken og stå foran brusen og spørre unnskyld vet hvor brusen er for eksempel så du skal starte med opplevelsen av å dumme deg ut

Men for mange så er det alt for skummelt, så det gjør da heller at man finner på, sånn, jeg skal gifte meg den dagen. Oi, opps, jeg skal vist til Afrika. Og så bare får man hemmelig adresse og telefonnummer og kommer aldri tilbake til terapien igjen. Så for mange så vil det jo hjelpe å gjøre det på en gradvis måte, og med det som kalles sikkerhetsstrategier, og på en måte at man nedregulerer det. For eksempel ved sosialangst, at du fokuserer på klærne til den andre eller teleknapper.

og fokuserer veldig ut, at du gjør i stedet for at du hele tiden er i ditt eget hodet, tenker hvordan virker jeg nå, hvordan virker jeg nå, hvordan virker jeg på andre nå, så er man veldig opptatt av hva den andre sier, eller man teller ganger de tar pauser,

i setningen sin, så lenge man får med seg setningen samtidig. Og at man har det fokuset ut for å slippe det voldsomme indre trykket, sånn at man får en nestringsopplevelse. Og at man tenker sånn, ok, men det her gikk jo faktisk litt bra. Fordi at jo mer, det er jo det eksponering handler om, er jo at man sitter igjen med sånn, ok, det var fryktelig, fryktelig skummelt, men vi lever fortsatt gitt.

og at man får den opplevelsen om en og om en og så er det kjempeeffektivt hvis man klarer å gjøre det med angsten på maks og likevel gjør det så er det kjempeeffektivt sånn at hvis jeg som er redd for denne frittfallfølelsen hvis jeg hadde klart å hoppe fra 10 meteren jeg klarer ikke engang så når jeg sier 10 meter nå så kjenner jeg det fysisk i kroppen så sjansen for at jeg noen gang på en måte tenker sånn nå skal jeg bli kvitten nå hopper jeg fra 10 meteren den eksisterer ikke men la oss si

At jeg var der. At jeg tenkte, ok, nå skal jeg bare bli kvitt etter en gang for alle. Nå hopper jeg fra 10 meteren.

Og jeg vet at det er ufarlig. Det vet jeg for så vidt ikke. Da måtte jeg snakke med noen eksperter. Er det egentlig trygt når man ikke kan hoppe fra femmeter? Det har vært folk som har skadet seg. Men det er veldig sjeldent. La oss si femmeteren. Det hadde også vært helt forferdelig. Hvis jeg hadde klart å gå sjelvende ut på femmeteren, tenke at nå dør jeg, nå dør jeg, nå dør jeg, fordi angsten var så ekstrem, og likevel klarte det,

så er det, da kan du bli ganske fort, fort bra. Hvis du tør å gå den type all in. Så sånn fire dagers kurer og sånn. Det er sånn når du har sånn fire dagers spanning for hos det og sosial fobi. Så går man jo veldig på at man makser ting, og da er man jo godt forberedt. Da har man jo ofte gått i en terapi først som gjør at du er der. Og du er under veldig trygg ramme også da. Du er i kjempe trygg ramme. Ja.

Men veldig mange vil ha mer, det vil være mer gjennomførbart for dem å gjøre det gradvis og med noen sånne ting som gjør det trygt i begynnelsen. Sånn som forskjellen på da jeg kjører Trondheim-Morslå hvis du er redd for å kjøre bil, eller jeg kjørte butikkene tilbake.

og jeg gjør det med mannen min ved siden av meg. Som den første, og så neste gang skal jeg gjøre det uten ham, og så neste gang der igjen skal jeg kjøre litt lenger, og så skal jeg kjøre til et sted hvor jeg må ut på motorveien, for eksempel når jeg føler meg klar til det. Og det er mange måter å gjøre sånt på, og det må vi også være opps på med særlig barn og unge, men også andre i livene våre, at de må få lov til å gjøre det på en måte som

som oppleves som gjennomførbart. For hvis ikke, så er det jo ikke noe vits. Hvis vi legger lista på, bare hopp i det. Hvis du er redd for edderkopper, så bare, ja, ok, men da, vet du hva, nå finner jeg en bøtte med edderkopper. Nå går vi på sånn reptilmuseum.

Og så får jeg en bøtt med edderkopper, og så høller jeg det over deg. Og da har du kvitt edderkopperfobien. Da skal du være ganske klar for å få den bøtt med edderkopper over hodet, for at det ikke blir en sånn, ja, jeg tror jeg kanskje ikke går til psykolog mer. Sånn at det, eller jeg tar ikke med meg min gode venn, som lovte meg å kurere edderkopperfobien min på en dag. Jeg drar ikke på reptilmuseet med han noen gang igjen. Ikke sant? Sånn at det må jo være man...

Man må jo styre denne prosessen en del selv, samtidig som vi må være opps på alle som har angst, men også alle som er nær noen med angst, at det angsten vil, er å holde deg trygg. Så det vil si at hvis den med angst skal styre det 100% selv, så kan det fort bli en litt sånn, jeg tror kanskje det er nok at jeg på en måte tegner biler, og så kan jeg se bilder av biler.

Og så kan jeg gjøre det et årstid. Og så kan jeg øve på å gå i sirkler rundt en parkert bil. Og sitte på i en bil. Og så blir det egentlig aldri så veldig framgang. Fordi det å trosse angsten er så not. Det blir jo som å trosse frykt. Fordi inni kroppen vår så skjer jo det samme. Angst er jo akkurat det samme som frykt inni kroppen vår. Det er jo sympatisk aktivering. Det er jo som å være kjemperedd for noe.

Og det kan man jo bruke som en sånn empatitriks hvis du ikke er noe særlig redd selv. Du har ikke noen angst, du har egentlig aldri hatt angst for noe, og så har du for eksempel en partner som har veldig angst for noe som du tenker, ah, livet vårt hadde vært så mye lettere. Hvis du bare sluttet med den angsten din, så tenk på en gang du har vært ordentlig redd for noe.

Fordi det var farlig. Du holdt på å falle ned fra tiende etasje, og du ble kjemperedd, og så gikk det heldigvis bra. Og så tenker du at den følelsen du hadde da, den frykten, den opplevelsen av at nå står du på liv og død, den har for eksempel kona di, når hun setter seg i bilen og skal kjøre til Lillisøn.

Hvis du bare kan tenke det, bare akseptere det, at selv om du aldri ville hatt den reaksjonen av å sette deg i bilen og kjøre til Lillestrøm, så kan hun ha det. Vit at det er fysisk. Det er fysisk. Det er ikke bare tankene. Nei.

Det er frykt, det bare er at det er irrasjonelt eller overlevende. Det stemmer ikke overens med de objektive forhold, men det er fortsatt frykt. Man er fortsatt veldig, veldig redd. Og det er kanskje enda viktigere med barn og unge, at vi husker at de er redde på ekte, selv om vi ser at det å være redd for snømenn er irrasjonelt. Hvis de er kjempe, kjempe redde, så er det fortsatt en... De er fortsatt redde. Det hjelper ikke at vi sier skjerp deg. Å, det er så viktig poeng. Det er så bra. Altså...

Det har vært så fin prat, Kirsten. Tusen takk for denne samtalen om et tema. Du kommer tilbake, vi skal snakke om empati. Og det gleder meg veldig, veldig til. Men for neste gang, hvor kan mine litter av nåde, egentlig?

Jeg er på Insta og Facebook. Det er ikke så interessant å add meg. Der er det bare sånn god jul, godt nytt år. Nå for tiden er det masse folk som er sånn, tusen takk for alle gratulasjoner på bursdagen min. Nå flommer jo alle, akkurat nå for tiden, så flommer jo alle Facebook-vegger over med det. Men offentlig profil min, jeg tror jeg heter psykolog Kirsten Reseland. Og så heter jeg vel psykolog Kirsten Reseland på Insta også.

Så der kan man nå meg. Der legger jeg ut sånne små nøddesnutter med særlig om, ja, noe om evnerikhet og særlig om sånn hvordan vi kan gjøre det lettere for andre å være åpne og ærlig med oss. Og tips om barneungdomspsykologi blant annet. Åh, ja. Tusen, tusen takk for at du ble med i dag, Kirsten. Takk for at jeg fikk komme. Og hvis du lyttet til denne episoden og tenker, åh, dette

Da skal jeg ønske noen jeg er glad i eller bryr meg om kunne. Så del denne sånn de får ut den gode kunnskapen. Og med nå har dere fått doktor Annette Dragland på Instagram. Og jeg setter kjempe stor pris på om du går inn og rater podcasten. Det er sånn vi får podcasten ut til flere. Og med dette så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt!