Jeg vet ikke med deg, men jeg synes regnskap fort kan bli den oppgaven som havner nederst på lista. Man vet man burde sjekke tallene, registrere noen timer eller sende en faktura, men det blir liksom ikke akkurat i dag. Det som har gjort dette litt enklere hos TripleTex er at de nå har en egen AI-assistent rett inne i systemet.
I stedet for å klikke deg gjennom en høy med menyer, kan du nå bare spørre den akkurat som du vil spurt en kollega, registrer 7,5 timer på kunde X og send en faktura, eller purr på de fakturene som har forfalt. Så ordner den det for deg. Og det som gjorde meg trygt på det, er at assistenten ikke gjør noe på egen hånd. Den har samme tilgang som du selv har, men alt som faktisk skal sendes eller bokføres, skal du godkjenne selv først. Du bestemmer, den gjør jobben.
For meg handler dette om å slippe å bruke søndagskveldene på bilag, og heller bruke tida på noe jeg faktisk har lyst til. Er du nysgjerrig, kan du prøve TripleTex gratis i 14 dager på tripletex.no. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege, og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap lett tilgjengelig for oss alle.
I dag er jeg så heldig å ha med meg Hoellen Fløskagen. Hun er forfatter, foredragsholder og neuroplastisk veileder med en lang karriere bak seg som journalist og toppleder i næringslivet. Hoellen er en pioner innenfor neuroplastisitet og har veiledet hundrevis av mennesker med langvarige og uforklarte helseplager lenge før Harald Eia og sytepavlen kom på banen.
Hun er også forfatter av boka «Den nevroplastiske nekken», og gjennom arbeidet sitt formidler hun hvordan hjerns evne til å endre seg kan åpne nye muligheter for bedre helse og livskvalitet. Hjertelig velkommen, Ellen! Wow, tusen takk! Jeg ble helt satt ut av den introen. Det hørte så flott ut alt sammen. Men det er vel på en måte sant det du sier, så jeg får ta den. Tusen takk! Veldig, veldig hyggelig å være her hos deg også, Annette.
Du har virkelig jobbet på de siste årene, og jeg har lest boka di, utrolig god. Den vet jeg har hjulpet utrolig mange mennesker. Men det er jo litt artig hvordan du bare har kommet inn fra sidelinja, for du er jo hverken lege, eller fysioterapeut, eller psykolog. Men så er det du som har fått inn dette, i stor grad til Norge. Ja.
Hva var det som gjorde at du kom inn i det? Hva var det som gjorde at du begynte å lære om neuroplastisitet, som er jo et ganske komplekst tema? Hva var det som gjorde at du ble interessert i det?
Altså, ordet neuroplastisitet hadde jeg liksom ikke noen forhold til før jeg måtte på en måte, men jeg oppdaget jo at jeg i 30 år hadde drevet med det. Jeg er også mindfulnesslærer, yogalærer, kampsportlærer. Jeg har jobbet veldig mye med, jeg kaller det meg selv da, for å holde balansen i mitt eget liv. Særlig viser jeg en sånn
veldig, veldig stressende arbeidshverdag som jeg og veldig mange andre har, så var det en måte for meg å ha balanse i mitt liv på. Så den kropp-sinn-forbindelsen, og det å forstå hva systemet driver med, og hvordan jeg hele tiden...
er den som er på toppen av det med min bevissthet, så kan jeg påvirke mitt system veldig. Det var jeg veldig klar over. Og det hadde hjulpet meg veldig. Men når jeg fikk først det ene barnet vårt, og så det andre som fikk en utmattelsestilstand av hver sin grunn, den ene etter en kyssesyke, den andre uten at jeg egentlig helt fortsatt vet hva som skjedde, men sånn ble det nå, og...
Det var da jeg tenkte at jeg ikke tror på at det ikke finnes svar på ting. Alle ting lar seg forklare. Det er ikke et nytt under solen. Så jeg tenkte at det er selvfølgelig en grunn, og det må være en vei ut av det, for det er jo tydeligvis ikke noe galt her heller. Så jeg måtte velge å ha tillit til det.
Så det var først sønnen din som ble syk? Dere hadde vært hos alle leger? Ja, utredninger. Man fant ikke noen fysisk årsak egentlig? Nei. Vi fikk en innkalling til et senter som skulle utrede for en diagnose. Jeg er veldig forsiktig med å snakke om diagnoser, for det er jo først ikke meg det gjelder, så jeg vil ikke gjøre det. Men også av prinsipielle grunner, siden jeg ikke er helsepersonell.
Så vi har ikke kommet med påstander rundt diagnoser. Men det var sånn, ja, men hva hjelper det oss å få en diagnose? Vet vi da hva vi skal gjøre? Nei da, men det er bare det at, da har du noe det i hvert fall. Og det er sånn, nei, thanks but no thanks. Dette vil jeg finne ut av.
Og det var da jeg begynte å søke mer nyere vitenskap rundt dette, og se at «ja, men dette har vi jo visst i 3000 år». «Ja, men dette er jo det samme som...» Og jeg har ganske god innsikt i visdomstradisjoner, særlig østlige, men generelt jeg ser at de snakker om det samme, og jeg så bare parallellene tydeligere og tydeligere.
Men i et nytt og moderne språk, med vitenskapelig språk, og jeg så at det var det som gjorde at mange faktisk bekreftet at dette var det som gjorde meg bra igjen. Så jeg valgte egentlig å bare følge, som jeg sier, lyset. For det gjorde meg ikke godt å lese om at dette er det ingen kur for, dette må du bare leve med, ha det spørsmålet om det går, nei dette ser mørkt ut,
Jeg kjente jo på hele min fysiologi hva det gjorde med meg. Jeg var jo så nær i den veggen selv. Så jeg valgte rett og slett å følge brødsmulene og gå mot lyset. Hva er det folk gjorde som ble friske? Det gjorde meg godt.
Og det hjalp meg, så det var veldig logisk for meg å gå i den retningen. Og jo mer jeg skjønner av dette, og nå har jeg jo holdt på med det på full tid i seks år, og som du sa, har hatt fullt hundrevis av klienter på nært hold over tid, så jeg får bare mer og mer respekt og ydmyghet for hva vi mennesker faktisk kan få til, og hvor bokstavelig det er.
Og ikke minst alt vi tror om mindfulness og yoga og alle de tingene der, vi tror det er det som noe sånn som hører hjemme et annet sted i en annen tid, og som vi kan låne litt av på en helgespa for å føle oss litt bra, og så er det tilbake til hverdagen igjen. Men hvor utrolig bokstavlig dette kan brukes!
I det du skal på butikken og handler melk og brød og kjenner at hjertet banker og migrenen tar deg og du må ligge på sofaen to dager etterpå for å hente deg inn igjen. Det er på en måte der slaget står. Så jeg sier ofte at det er på en måte mer det jeg hviler på. Den innsikten som vi mennesker har hatt i tusenvis av år, egentlig, av kloke mennesker som har forstått ting, men som ikke har hatt det språket vi har i dag for det.
Og i tillegg til at det er skrudd opp i entepotens, fordi vårt nervesystem utsettes for impulser i dag i en helt annen skala enn det ble i steinalderen for 2000 år siden, for ikke å snakke om bare for 50 år siden, så trykket mot oss og systemet vårt har bare økt enormt, og derfor uttrykker denne ubalansen seg litt annerledes. Og vi ser stadig flere som uttrykker denne ubalansen på ulike måter.
Men det er de samme prosessene som ligger bak da. Etter min erfaring må jeg understreke. Hvordan da? Sånn som din sønn var utmattet, han fungerte ikke, han kunne ikke være på skolen. Dette er jo dessverre hverdagen for veldig mange. Utmattelseslidelser er i økning, og lidelser som vi kaller MUPS, altså uforklarelige,
Lidelser vi ikke vet helt grunnen til. Det er en økning der vi som lege og behandlere kanskje ikke klarer å finne årsaken, men det er jo i aller høyeste grad reelt. Og dette er i aller høyeste grad fysisk. Og når du sier da at vårt nervesystem lever i en helt annen tid nå, tror du det er det som er årsaken til denne økningen? Ja.
Nå får jeg lov å si hva jeg tror, og ja, jeg tror det. Jeg tror at nervesystemet vårt er ikke skrudd sammen for den tiden vi lever i, og at den teknologiske og sosiale og mentale utviklingen vi har vært en del av,
de siste ti årene særlig, har gått så veldig fort, og vi vet at evolusjon tar tusenvis på tusenvis av år, sånn at vårt system har ikke klart å henge med på den utviklingen som vi mennesker har skapt, veldig ofte til det gode. Men hvis ikke vi evner å sortere
De livene vi lever og sorterer inntrykkene dette systemet blir utsatt for på en daglig basis, og forstå hva som er viktig for å ha balanse i livet, og virkelig ta aktive valg om å gjøre det, så vil dette, tror jeg, bare ramme flere og flere, og jeg tror det er det vi ser.
Men det krever som sagt aktive og bevisste valg på en helt annen måte enn før, hvor du lå mer som en del av hverdagen. Folk var ute på jorda og brukte kroppen og jobbet hardt, eller fisket, eller bakte brød, eller ute i skogen og jaktet, og satt foran leirbål om kvelden og stirret tomt inn, for da var det ikke lyst, da var det kaldt, da satt man sammen, holdt varmen, fortalte historier, holdt seg trygge.
Det var perfekt designet for vårt nervesystem. Vi fikk dødtid, nedetid, hviletid, sortere inntrykkene, bruke fantasi, finne på ting fordi nå var det ikke mulighet til å jobbe, nå måtte vi. Så hvile og aktivitet var en naturlig veksling. Men nå er det 24-timers samfunnet vi kan i prinsippet hvis ikke vi er våkne og bevisste.
og tar valg, så vil vi kunne være på, og de fleste av oss, bare ved hjelp av smarttelefonen, men også det at du kan handle når som helst, du bør ikke gå ut og møte mennesker, du har alle muligheter til å frata deg selv det systemet ditt egentlig trenger, for å bli stimulert på rette måten, og hvis du da ikke er klar over det,
Så ligger det den biasen i oss i å spare mest mulig energi, velge det enkleste, det minst energikrevende, spise den maten som gir mest mulig næring og energi og kalorier, det ligger jo i oss. Å hvile på sofaen så ofte vi kan, sånn at vi er klare når vi skal ut og løpe fra en løve eller jakte et dyr, så det ligger jo i oss at vi vil velge det hvis vi overlater til systemet vårt å velge.
Og det gjør det fordi det er sånn det alltid har vært, men sånn er jo ikke livene våre lenger. Så jeg tror det med å få inn bevissthet i forhold til hvordan vi lever, vil forebygge veldig mye av det. Men det er også det som er veien ut av det, hvis man først har havnet der. Men da krever det nok litt mer...
veldig, veldig aktiv og systematisk jobbing, men det er fullt mulig å reversere dette også. Det er veldig mange som har sin oppgave å snakke om hvordan vi skal forebygge dette, og takk og lov for det, fordi det trenger vi. Men jeg jobber jo mer med de som, ja, men når det har først gått galt,
Så kan det virke som om da er det for sent, men det er det ikke. Du kan reversere deg selv ut derifra også. Og det synes jeg er så viktig, for det er det som ellers virker så håpløst for mange. Så ja, det er viktig å vite at til og med da kan du komme deg ut av det. Alt som er nevroplastisk er reversibelt.
Dette synes jeg er så utrolig spennende, Selin. Jeg har hørt ti tusen spørsmål til deg. Men vi er nødt til å gå til, hva mener du når du sier nevroplastisk? Hva betyr dette? Hva betyr det ordet? Det betyr, nevro er jo knyttet til hjernen. Plastisitet er knyttet til, du kan tenke deg plastilina, en leirklump som er formbar. Det betyr bare at hjernen kan endres.
Det vil si at hjernen er den som sender signaler til kroppen, og hvis hjernen er sånn, da vil det gå de signalene til kroppen. Men hvis hjernen lærer noe nytt, endrer seg bittelitt, så vil det gå andre signaler til kroppen. Og det er der vår mulighet ligger, det er å påvirke og skape endring i hjernen, sånn at det kan gå nye signaler til kroppen.
Det er det som har gjort at du har havnet der du har havnet. Det er neuroplastisitet som gjør at du har havnet der, men det er også neuroplastisitet som gjør at det er mulig å komme ut av det. Da må du bare endre til det du ønsker i stedet. Og det krever jo trening. Det krever innsats, fordi det gjør seg ikke selv, og det gjør det ikke å få magemuskler, biceps, balanse eller noe annet heller. Vi må faktisk øve.
Ja, og det skal vi komme til. Og det du sier, ikke den nevroplastiske lidelsen, vi snakker ikke om alle lidelser i hele verden, det er absolutt mange lidelser som skal behandles på andre måter, men det du snakker om er disse lidelsene som
vise og kanskje stamme fra at hjernen vår prøver å beskytte oss, rett og slett. Kroppen prøver å beskytte oss. Og så tror jeg, og det er kanskje noe jeg kan tillate meg å tenke litt høyt rundt,
For det første så bruker jeg ikke ordet lidelser, for for meg er det knyttet for mye til det medisinske igjen, og jeg mener vi er i et annet felt, så jeg snakker konsekvent om plager. Plager og bli bra igjen. Sånn at jeg holder meg i et friskt språk, fordi det er også poenget. Jeg vil ikke holde meg til et språk som er så knyttet med så mye konnotasjoner, som i seg selv er koblinger for hjernen og setter i gang ting i hjernen. Så vi er veldig opptatt av...
hvilke ord og prøver å velge litt nye, nøytrale ord om ting. Og så er det det med, for å være helt ærlig, jeg tror det skiller vi opererer med mellom forklart og uforklart.
Mellom underliggende og nevroplastisk. Jeg tror det er et skille som ikke er absolutt. Jeg tror det flytter seg ettersom hvor mye vi kan forklare. Nå kan man forklare nevroplastiske plager også. Betyr det da at det ikke lenger er nevroplastiske plager? Jo, vi må se på mekanismene som ligger bak nevroplastiske
Det er ikke et kriterium at det skal være uforklart. Det er veldig mange hos meg som har forklarte plager og har fått diagnoser og kroniske tilstander. Men for å ikke begynne å krangle for mye om det, så sier vi bare «La det ligge og se på hva du selv tror at du kan jobbe med. Hva tror du selv er neuroplastisk?» Bare for å starte et litt enkelt sted.
Jo, kanskje at jeg blir fort sliten. Det virker så urimelig at jeg skal bli så sliten av å både henge opp en vask og følge minstemann i barnehagen. Det virker urimelig. Ja, men la oss starte med at vi begynner der med den utmattelsesdelen, for eksempel. Og så kan du stole på at hvis du begynner å jobbe et sted,
I systemet ditt, for det er en helhet som henger sammen, begynner du å jobbe ett sted med en liten del, så vil det gi ringvirkninger i hele systemet ditt.
Og da er det egentlig bare å la seg overraske av det eventyret, av å se hva som kan skje. Jeg har utallige eksempler på mennesker hos meg som plutselig ble kvitt det som var de forklarte tingene. De kroniske tingene, de som de trengte medisiner for. Det kan være knyttet til hormonforstyrrelser, til tarmforstyrrelser, til smerteforstyrrelser, til betennelsestilstander, til allergier, intoleranser.
Det var ikke noe de jobbet spesielt med, men det ble en effekt av en ringvirkning, av at de begynte å jobbe med å skape balanse, og så begynner det å bli en god sirkel. Så er hjernen plastisk og begynner å legge to og to sammen, og så kommer systemet ditt til balanse. Det vil du merke på så veldig mange flere måter enn du trodde. Men samtidig er det jo sånn at jeg kan ikke på forhånd si at
det blir du frisk av, det er litt opp til systemet å pakke ut denne gaven til deg i den rekkefølgen som er logisk for dette systemet. Og så må vi bare ta det derfra, men vi må begynne et sted. Så for meg er ikke det skille, jeg lar meg ikke overraske noe lenger, jeg er bare, ja, der forsvant det, og der forsvant den tilstanden og den sykdommen og den diagnosen
Men samtidig, det får være opp til legen å ta vekk og gi diagnoser. Det er ikke opp til meg, men jeg ser jo at plage etter plage kan ofte forsvinne når vi setter i gang med dette. Så det er virkelig magisk på en måte. Ja, og så det du sier er at hvis hjernen vår er i alarmberedskap til enhver tid, så gir det mening for meg også fra, hvis jeg tar på meg legebrillene her, at
Hvis du hjelper kroppen å få roa ned systemet som er overaktivert i nervesystemet, så kan det føre til utrolig ting. Vi kan ikke vite grunnen til hvorfor mennesker blir bedre når de får hjelp med dette. Men vi vet at vårt nervesystem går med lavgradig stress til enhver tid.
er ikke helsebringende. Nei, det kan skape utrolig mye sykdom. Og det vet vi. Det vet vi, og det vet vi med forskning. Så det jeg bare blir sånn skjerrig på da, og jeg må bare si et lite forbehold, altså hvis du har en utmattelse, slidelse, eller at du har uforklart plager,
Det er veldig viktig at du går og får undersøkt at det ikke er noen underliggende helseplager her. Men hvis alt annet er utforsket og undersøkt, og du sitter igjen og har en migrene for eksempel, eller du har en utmattelse, du har plager som er uforklart for deg. Jeg synes bare det er så spennende, så jeg leste nettopp en studie som viste at det er
migren kommer ofte ikke mens du er i høy beredskap det kommer ofte 12-48 timer etterpå når du får hvilt hva betyr det? det er så utrolig fascinerende hvordan vår kropp er laget og det så må vi ikke vite men hvordan gikk du fram da? la oss si med hans sønn din som var 16 år egentlig i stor form får en
En infeksjon som setter han helt ut. Dette er en kjent historie som mange kan kjenne seg igjen i. At de får en infeksjon, skade eller mageplage, og så bare eskalerer det, så fører det til det ene, før til det andre. Hvordan gikk du fram da? Det jeg måtte gjøre var å prøve å forstå dette selv først, og så prøve å forklare det.
I dette tilfellet, barna mine og i jobben min, klientene mine, gir dem den kunnskapen om hvordan dette henger sammen. Og så at
at det må resonere for dem. Det må gi en viss mening, for det krever såpass mye innsats fra deg, at for å være motivert for å gjøre den jobben, så er det når vi mennesker skjønner at da må jeg skjønne hvorfor jeg gjør dette, hva er vitsen med dette, kan virkelig dette hjelpe? Og vi er så mentale i vår kultur, og vi trenger så veldig å vite hvorfor,
for å motivere oss selv når det blir kanskje tøft, for det er jo ikke en rett linje dette her, men minne seg selv på kunnskapen, hvordan vi er skrudd sammen, at andre har opplevd akkurat det samme som meg, da gjelder det for en, gjelder det for alle, alle mennesker, alle naturkrefter i verden gjelder for alle, så du må etablere at
Etablere litt kunnskap, og så håpe at folk er villige til å gjøre jobben, og da kan jeg veilede de i det jeg kaller neuroplastiske verktøy som det finnes utallige av, og de jeg bruker er jo noen veldig klassiske, det går på...
Jeg bruker veldig mye det å snakke innover, bli bevisst på hva du driver med, forklare systemet ditt. Nå skal jeg gå en tur på butikken, nå skal jeg forklare deg hvordan det kommer til å se ut. Du kan gjerne visualisere det på forhånd. Jeg tar på meg jakka, jeg kjenner meg lett og glad i kroppen, jeg ser for meg at jeg går bort.
Jeg tar det jeg skal, og har fokus på hvor mye god mat det er der, og kanskje en bøter en nabo. Jeg prøver å legge inn de positive elementene som jeg vil være åpen for på turen. Og hvordan jeg betaler, og kanskje sier en hyggelig «ha en god dag» til hun i kassa, og hun smiler tilbake. Jeg går deg frem med en lett og god følelse. Og ikke minst, hva skjer når du kommer hjem? For det er jo ofte da det kommer hos folk.
Så jeg sier, dra visualiseringen, hvis det er det du bruker, med deg så langt du trenger, for at din hjerne skal føle seg på trygg grunn. Og da ta med deg at du henger fra deg igjen, setter det fra deg på benken, rydder det på plass.
Og så legge inn hva du har lyst til å gjøre etter det. Jo, da kunne det vært godt å ta en kaffe og litt brødskive, lunsj, eller kanskje jeg vil gå og sette på en vask. Ja, legg inn hva du skal gjøre etterpå også, sånn at disse overgangene gjerne vender seg til overgangene, og at ikke, ja, nå klarte vi det, men nå er det fullstopp. Nei, naturlig, nå har jeg overskudd til å gå og henge opp i den vasken, og så tar jeg kaffe etter det.
Og du må på en måte vise hjernen visuelt, eller med ord, eller med følelser, på en eller annen måte som er naturlig for deg, hva du vil skal skje. Fordi hjernen skiller rett og slett ikke mellom fakta og fiksjon. Sånn at hvis du ser det for deg, føler hvordan det skal føles, prøver å sette ord på det, kanskje bruke litt kroppsspråk, så treffer du hjernen på 360 grader, fysisk, mentalt og emosjonelt.
Og du gjør det til en vane å gjøre dette kanskje morgen og kveld, morgen og kveld. Du repeterer og repeterer, akkurat som vi må med et barn eller en hundevalp. Det må vi også med hjernen vår, som har modenheten til en 4-5-åring. Så vi må sette i system det vi ønsker å få til, og ta på oss jobben med å vise hjernen virtuelt på en måte. Du trenger ikke pushe deg ut i butikken. Sitt hjemme i ro og fred i stua di og gjør det først.
Og så kan du kanskje prøve deg ut i butikken og se hvordan det går, og det er jo da mange opplever at «Åj, det gikk jo bra!» Eller hvis ikke det gikk bra, hva handler det om da? Og så prøve å se på, altså dette er så utrolig mange lag i det, men det handler alltid om å gi systemet ditt en sjanse til å respondere
på det du gir av inputt, og så se hva som skjer der, og prøve å være nysgjerrig på hvorfor skjer det nå. Hvordan kan jeg svare på det igjen? Så vi må hele tiden være i denne dialogen,
og hele tiden være den voksne i rommet, som tar ansvar for at ok, det ble kanskje litt mye, ja, men det er greit. Da tar vi en pause, dette er mye på en gang, og dette er nytt, og dette er ting vi ikke er vant til. Jeg bryter kontrakten her nå, jeg er klar over det. Og det er ingen hast, vi har god tid. Så det er hele tiden det du ville gjort med et barn som var livredd da, og ikke trygg. Det er ikke noe spøkelse under senga, men det hjelper ikke hvis barnet er redd. Du må sitte der og holde i hånden og ha på lyset litt og sånn, og så etter hvert blir barnet trygg.
Så det er ingen ABC-oppskrift på dette, men det finnes mange lure måter å jobbe med det på, og jeg tror at det å sette det i system, og det å få litt støtte de gangene det skurrer litt og du møter humper i veien, for det vil de fleste gjøre, at du får støtte rundt deg og forklaring og...
så vil du komme igjennom det, og det ligger alltid en nøkkel der, og du vil alltid kunne møte det klokt og komme videre. Men når du får klienter, hvordan vet du, eller hva spør de om for å få en forståelse for om det er noe neuroplastisk her man kan jobbe med? Det er jo en forutsetning for å jobbe med meg at man er utredet av lege, og at man også diskuterer med legen sin hvis man er i tvil. Kunne jeg hatt nytte av neuroplastisk trening tidligere?
Så sier legen, ja, det kan vel ikke skade, eller ja, det tror, det kommer an på hvor mye kunnskap de har. Noen sier, nei, det er noe bare tull, det kan du bare glemme. Ja, vel, så er det opp til deg da. Hva tror du? Nå gir jeg deg all den kunnskapen. Jeg har skrevet en bok til deg. Jeg legger ut masse på Instagram, på nettsidene mine. Jeg deltar i podcaster. Jeg får ikke gjort mer enn det. Det vil alltid være en glipe av usikkerhet. Men tenk om ikke det virker akkurat for meg, da tør jeg da. Og det står du litt alene om, å ta det valget.
Men jeg pleier å si at i det du tar det valget, det krever et mot. Og du er alene i det du slipper bakfoten din og hopper over den kløfta, så er du i fritt svev en liten stund. Men jeg prøver å si at med en vitatt på andre siden, så er vi mange som tar imot deg. Men du må ta akkurat det der skrittet selv da.
Så jeg prøver jo selvfølgelig å kartlegge at de har en god forståelse for sin egen situasjon, og at de forstår dette på rette måten. At vi har ambisjonsnivåer på et sted som de er komfortable med, og at de ikke skal føle at de må presse seg til noen ting. De styrer alt. De kan backe, ta det roligere. De trykker på gass og brems. Jeg bare støtter dem i hvordan de vil ha det, og der er folk forskjellige.
Så det er viktig å skape den tryggheten og det klima, sånn at vi kan få til noe sammen. Og så pleier jeg å understreke at det er ingen som tar skade av å jobbe nevroplastisk. Det er ikke mulig. Men det er fullt mulig at systemet ditt kan skru opp volymknappen, fordi det merker at du gjør noe annerledes, og da trenger du kunnskap om hvordan du skal møte det. Så vil det bare få deg videre. Men det at for eksempel
Migrenen blir verre, smerten blir verre, utmattingen blir verre av at du sitter hjemme og forestiller deg at du har en hyggelig samtale med kassadama på Kiwi.
eller at du koser deg med barna ved kveldsmaten, eller at du får tatt deg en dusj og nyte det varme vannet, at du skal kunne sitte og gjøre det i ro og mak, og oppleve at da blir plagene verre. Det i seg selv forteller noe om hvilken dynamikk som er ute og går her, og det er ofte en aha-opplevelse for mange. Dette henger jo ikke på greit.
Og ingen medisinsk sykdom i verden blir heller verre av å tenke om fine ting, og forsøke å hjelpe seg selv på en vennlig og tålmodig måte. Ingen sykdom i verden blir verre av det, tvert imot. Så jeg har også opplevd at folk som har hatt underliggende sykdommer,
Jeg har sagt bare la det ligge. Det du kan gjøre er å hjelpe systemet ditt å ikke gjøre det verre enn nødvendig. For det kommer ofte mye frykt, håpløshet, motløshet, frustrasjon, som egentlig belaster systemet ditt mer enn nødvendig når du allerede har en tilstand som kroppen trenger å bruke all sin kapasitet på. Til og med det å ta imot medisiner,
Kan kroppen avvise? Mange har prøvd å ta en parasett, og de tåler det ikke. De får enorme reaksjoner av det. Eller de skal til tannlegen, men det går ikke, fordi systemet deres er ikke i stand til å ta imot noen ting, fordi det er fullt. Det vil ikke ha noe mer. Og bare ved å jobbe nevroplastisk, så vil du være i stand til å ta imot bedre den hjelpen du også trenger medisinsk, som kunne hjulpet deg.
Så vi må se at dette her er bare, uansett om det er noe underliggende der eller ikke, så vil dette hjelpe helheten din til å bruke kapasiteten sin på det den skal, som er bra for deg, og ikke det som er unødvendig for den å bruke, og der kan du komme inn uansett.
Så det er min inngang i det. For de som hører på nå, og lurer på om det jeg har, eller det jeg kanskje er en de er veldig glad i har, hvordan kan de vite om det er nevroplastisk, om det har med nervesystem og hjerne, eller om det er noe fysisk som de skal til legen med? Jeg skjønner det bare for å få det litt i mer om meg. Jeg tror at
Jeg tror at der må du kjenne litt etter selv. Henger dette på greip? Gir dette mening? Er dette urimelige reaksjoner på, som jeg sa, at jeg...
Bare har lyst til å ha en hyggelig jentekveld og hyggelig prat, eller jeg blir litt ivrig i en diskusjon, og pang, så ligger jeg der. Er det rimelig? Kan legen forklare meg? Som regel vil legen kunne si nei. Vi forstår ikke hvorfor det skjer. Det er ingen som egentlig forstår. Dette skulle egentlig ikke skje, for vi finner ikke noe feil. Og da har du en indikasjon på at vi kanskje er i et annet landskap.
Og så er det kanskje viktig, som jeg er nødt til å si til en del klienter av og til, at selv det å ha full kontroll på det, kan også være et mønster som hjernen din bruker for å hindre deg i å gjøre en endring.
Så hvis man har et sterkt kontrollbehov, og jeg må vite 100% sikkert, da kan jeg si med en gang at du aldri kommer til å vite 100% sikkert hva som skjer. Du er nødt til å overkomme det mønstret og si «Jeg vet nok til at jeg velger å ha tillit til at jeg i hvert fall ikke tar skade, og så får vi se hva som skjer, og så får jeg bare backe ut hvis jeg synes det ikke gir noen mening for meg». Men du må finne en måte å overkomme det som hindrer deg,
Som ellers bare sunn fornuft tilsier at det skulle ikke være noe i veien med å gjøre det. Men hvordan kan hjernen vår faktisk skape smerter, selv om det er ingenting som er galt med kni, eller smerter i ryggen selv om skaden er reparert for lenge siden, eller utmattelse av en jentekveld? Hvordan kan hjernen gjøre det?
Jo, det er fordi, og dette vet jo sikkert du som leger kan forklare bedre enn meg, men vi vet jo det at hjernen lager koblinger som etter hvert hjernen vil jobbe rasjonelt. Den vil ha alt på automatikk.
Så den spør de første gangene, og merker her er det mye følelser, her er det mye frykt, her er det mye smerte, her er det mye, oi, nå gjorde jeg for mye, oi, hva skjedde nå, nei, jeg kan tydeligvis ikke bli med på jentekveld, jeg må i hvert fall ikke bli ivrig i diskusjoner, jeg kan i hvert fall ikke ha høy lyd, og smerten du opplever ved, kaller det krasjen etterpå, er også noe hjernen registrerer er så smertefullt og vondt for deg,
At det vil gjøre alt for at du skal slippe det. Og da er vi enige om at det er best for deg å ikke gjøre det der der. For da kanskje du ender opp på sofaen da. Og det er egentlig et spørsmål til deg som du må si ja eller nei til. Og hvis du sier ja, jeg vil jo ikke ligge på den sofaen, så sier jeg gjerne greit. Da har vi en avtale. Jeg lover å varsle deg så tidlig jeg mener det er nødvendig. Kanskje bare ved tanken på å gå på håndballkamp. Kanskje bare i det du er på vei bort der.
Eller kanskje etterpå, det er veldig varierende om det skjer før, underveis eller etterpå. Alt dette som hva hjernen merker fungerer på deg for å holde deg fra å gjøre det den oppfatter dere har blitt enige om at den skal hjelpe deg med. Fordi det er sånn hjernen vår jobber. Den jobber i nettverk. Og når først en kobling er etablert,
Den er styrket av sterke følelser, mye oppmerksomhet. Det virker viktig for deg. Det står mye på spill. Du tenker mye på det. Du er veldig redd for at noe skal skje. Alt det er signaler til din hjerne fra deg om at det står om livet, for å si det enkelt. Det er så viktig at dette tydeligvis står om livet, så her må jeg gjøre det jeg er designet for. Det er å varsle dette mennesket om «gå for all del ikke dit».
Og til og med ting som kan minne om det å gå dit. Bare det å høre musikk på radioen som minner deg om en fest du var på en gang, kan sette i gang hele maskineriet. Det vil lete etter musikk.
Alt som kan ligne på det for å beskytte deg stadig bedre. Og jo mer du lar den gjøre det, i beste mening, jo mer sensitiv blir også hjernen for det den oppfatter er viktig for deg. Så den utvikler også en veldig sensitivitet overfor alt som kan minne om det dere er enige om at du skal unngå. Jeg skriver litt om dette i boka mi, og hvordan jeg merket av hvor sensitiv jeg ble for hoggorm til slutt. Fordi til slutt så jeg et bilde, så fikk jeg grøsninger og
Og sånne ting, ikke sant? Det er sånn den opererer ved angst også, og det baller på seg og kommer litt ut av kontroll. Og hvis vi skal ta for god fisk, alt det, så gir vi fra oss myndigheten. Vi lar systemet overta hele plassen. Hvis vi ser at «Sånn som dette kan jeg jo ikke leve. Jeg kan jo ikke ha det sånn. Dette er jo helt urimelig».
Så på et eller annet tidspunkt så må vi inn med den selvfølelsen som jeg kanskje kaller det, deg, består det, myndighet, og begynne å forstå hva er det egentlig som skjer her.
Ok, så dette er jo utrolig fascinerende. Ja, vi skal ikke undervurdere systemet vårt, skjønner du, men samtidig er det veldig primitive mekanismer. Og hvis vi først forstår den logikken, så skjønner vi at vi må møte dem på dens premisser. Vi må møte, akkurat som et barn eller en hundvalg, vi må møte dem med den logikken de har. Det forstår ikke oss.
og forstår hva som er klokt og rimelig eller urimelig, eller hva som egentlig ikke er farlig, men det har forstått at det er farlig, men det er jo egentlig ikke farlig. Å gå i en heis er jo ikke farlig, men det tror det er farlig. Det har ingen vurderingsevne sånn. Det navigerer kun etter hva som virker viktig for deg, hva du gir mye oppmerksomhet, hva som gjør deg redd, hva som gjør at du forsøker å unngå det, hva som forsterker dette her, og navigerer derifra.
Så enkelt er det. Det stiller ingen spørsmål. Det er det du som har. Så bare det å få denne kunnskapen om at kroppen min jobber ikke imot meg. Den prøver egentlig å spille på lag. Den prøver egentlig å beskytte meg.
Bare det å vite det har jo en helhåndseffekt i seg selv. For da snakker vi på lag med kroppen, ikke mot kroppen. Og det kjenner jeg veldig godt igjen fra eget liv. Så denne kunnskapen får man da først for å kunne endre på ting. Og så er det jo individuelt hva det er slags plager du har. Men hvis du kjenner igjen at dette henger ikke på greip, jeg skal ikke bli helt utmattet, bare jeg ser, la oss si...
ser en heis, da kan det bli helt slått ut, for heis gjør meg så redd.
så kan du kanskje se litt, å, dette er kanskje noe jeg kan faktisk jobbe med. For det henger ikke på greipet at jeg får den reaksjonen som jeg får. Og jeg tror vi alle har jo det i livene våre. Vi alle har jo steder vi kjenner at vi blir mer anspent, eller ting vi gjør som gjør at vi blir mer utmattet enn andre. Jeg tror veldig mange av oss har noe.
og det er det som er så spennende for at det betyr at veldig mange av oss har noe vi kan jobbe litt med på lag med hjernen for å forstå og kanskje da endre ja, og det er jo derfor så veldig mange de oppdager at oi, akkurat som du sier nå kan jeg begynne å jobbe med relasjon
mine med at jeg ikke føler meg som en vaskeklut hver gang jeg har vært på besøk hvordan kan jeg jobbe med det på en måte skal jeg unngå familien til mannen min resten av livet eller det går jo heller ikke så hvordan kan jeg jobbe med dette sånn at jeg lever bærekraftig og er fullstendig fri i livet mitt
jeg tåler en tur utenfor komfortzonen også jeg vet at jeg vil bounce back again men jeg er nødt til å være våken på disse tingene for det trøkker på hele tiden
Så det er jo det folk opplever at dette utvider seg, og utvider seg til du egentlig, jeg ønsker jo at folk skal bli helt fri på den måten jeg blir helt fri til å velge 100% selv hva du vil med livet ditt, og at det ikke er systemet ditt som bestemmer det, altså innen rimelighetens grenser da. Men det er den friheten vi vil til å ikke bare fungere uten smerter. Vi vil ha et godt liv, et bærekraftig liv, vi vil lære oss å leve fri,
Et moderne liv i verden i dag, hva krever det av deg egentlig? Det krever mye av deg. Det krever først og fremst bevissthet og kunnskap om disse tingene.
Så kroppen er bare stedet dette uttrykker seg. Kroppen har heller ingen vilje. Det har noen funksjoner som styres fra hjernen. Absolutt alle autonome funksjoner, men også viljestyrte, styres av signaler fra hjernen ut i kroppen. Så kroppen tar bare det den får fra hjernen. Den har ikke noe valg. Men det er der du har muligheten til å oppdage hva hjernen din driver med, og hva systemet ditt driver med. Så kroppen er det stedet du kan merke hva skjer.
Men det er på en måte, så som jeg jobber da, så er det jo systemet du henvender deg til, det ubevisste systemet ditt, limbiske system. Det er der det skjer, på toppen av nervesystemet. Og det er den som trykker på knappene, sånn at du kjenner det i kroppen. Så derfor er det av og til en litt sånn, det kan være en litt sånn fallgrube, å bare snakke om kroppen, for det er egentlig ikke der kommandosentralen ligger, det er bare der det uttrykker seg, og der du kan erfare hva som skjer.
Så hvis man da har lyst til å få til endring, man har lyst til å bryte en ond sirkel, der hjernen din har lært seg til at du får ondt hver gang du sitter i den stillingen, eller at du er redd hver gang du jogger for at du skal få tilbake kneskaden fra at du var 15 år, eller hvis du har lyst til å bryte denne onde sirkelen da, som har blitt skapt, og som du ser at
hjernen din vil prøve å beskytte deg mer og kanskje mer og så blir det bare verre og verre selv om det kommer fra et godt sted hvor begynner man da
Ja, jeg, som du kanskje har skjønt, jeg begynner jo alltid med nummer en kunnskap om nettopp den dynamikken der, ikke sant? Hvordan vi er skrudd sammen, det er nummer en kunnskap. Og så er det å presentere folk for noen verktøy. Og de verktøyene som jeg så vidt nevnte, det er det der å begynne å sette ord på ganske tydelig hva du vil. Sånn at liksom, ok, nå må jeg på banen her, og jeg lager meg kanskje en setning,
som jeg skal holde fast i. Jeg er full av energi og livskled, og jeg kan gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg lager meg det jeg kaller et mantra, ikke sant? Det kan variere laget til deg selv, sånn at du har noen ord å holde deg til når du koker. Fordi ordene hjelper hjernen din ut av den der, og så hjelper det deg ut og over på igjen noe annet, som sinnet ditt kan samle seg om. Og hvis du klarer å samle deg om noe annet,
Både når du koker, men også i fredstid. Så begynner du å lage koblinger til de ordene. Du kanskje puster rolig, du kjenner fred, du prøver å kjenne fred mens du sier det. Du prøver å si jeg forstår at du varsler meg her nå. Men det er helt unødvendig. Jeg er ikke livsfare her nå. Jeg står i mitt eget kjøkken og skreller poteter. Det må være greit. Og så sier jeg mantra mitt. Og så prøver jeg å holde min oppmerksomhet der jeg vil den skal være.
systemet ditt, vi drar i deg og drar deg inn i noe annet. Men det er det første å begynne å ikke automatisk bare bli med på den autopiloten, men si nei, jeg må få lov å skrelle poteter, og jeg skal ikke være urimelig hvis smertene eller hva det er blir så forferdelige, så er det klart jeg går og setter meg og tar en pause, jeg er ikke urimelig jeg heller, men jeg forstyrrer den automatiske responsen litt ved å si, det er de tre viktigste ordene i mitt arbeid, det er «vent litt nå».
Du skaper en liten luke. Vent litt nå. Ok, nå merker jeg hva du driver med. Jeg står bare her og skreller poteter, eller henger opp tøy, eller har en hyggelig kveld med veninner, eller ligger og ser på TV, eller hva er det du driver med? Eller er på jobb, eller...
Jeg er ikke livsfare. Så det varslet der er unødvendig, og det er urimelig. Og så er det opp til deg. For mange er bare det å begynne å adressere det på den måten, og begynne å vise at du kommer på banen og tar litt plass, og forstyrrer det, og ikke blir med på den automatiske responsen på stimuliet.
Plutselig legger det seg som en hundevalg rett ned og bare, ja, da vet jeg det. Så merker folk at de der og da kan snu hele responsen. Mens andre, kanskje litt avhengig av hva som er erfaringen til ditt system med deg, hvor hardt det har lyst til å dra deg, så må du begynne å være som om du ville vært med et barn som ikke gir seg med det raserianfallet eller masingen.
Så du prøver å vise at jeg går ikke utenvidere med på det, men vi kan godt ta de små skritt. Så nå står jeg her i 30 sekunder, og så skal jeg ha kun fokus på lyden av vannet, se på at jeg skreller, føle hvordan det føles i fingrene, og så skal jeg gå rolig bort. Jeg lar meg ikke stresse, men jeg skal gå og hvile, men jeg går rolig bort, tørker hendene, dette går fint.
setter meg ned, og så tar vi en pause. Da har du satt deg selv i «du bestemmer, men du er heller ikke urimelig». Og det er her man må finne ut, for dette vil variere, fra dag til dag, fra situasjon til situasjon, fra person til person, fra mønster til mønster.
Så det er her vi må inn og etter hvert begynne å gjøre erfaringer og prøve oss litt fram. Jeg vet ikke om det ga noen mening, men det er liksom sånn vi jobber både on the spot når det koker, men også i fredstid hvor ikke det koker, hvor du bare etablerer koblinger som du vil ha. Du bestemmer deg for at jeg har lyst til å kunne bli med familien på påskeferie. Hver morgen og hver kveld skal jeg se for meg hvordan det gir meg god følelse, god stemning, hjertetid,
Jeg nyter opplevelsen, det er god mat, jeg tåler at det er litt bråk, jeg kan alltid skulle legge meg litt, men det er en god følelse av når jeg kommer hjem, så bare av for en fantastisk baskeferie. Så jobber du over litt langen med noen utvalgte situasjoner i fredstid. Kanskje du sier mantra ditt, kanskje du gjør noen pustøvelser, velg selv hva slags praksis du vil ha, er mitt forslag, med mindre du følger et opplegg hvor du kan få mer oppfølging.
Så både jobbe i fredstid med en praksis som du bestemmer deg for, og noen rutiner du har på dette, og at du prøver så godt du kan når du koker i øyeblikket der og da, om det spått, og forsøk å møte det ved å forstyrre, vent litt nå. Det er der vi må begynne.
Og så må vi se hva skjer når du begynner med det, og så må vi ta det derfra. Ja, så dette er jo blitt mer og mer kjent nå, og heldigvis begynner forskningen å ta deg litt igjen, Ellen, her. Fordi det viser jo at dette kan ha utrolig mye å si for helsa. Folk blir frisk fra helt utrolig ting, og mange har jo sett på Harald og sytepavene og ser da hva som kan skje hos mennesker som har vært begynnelse
langvarig, alvorlig, kronisk syk med sterke smerter eller utmattelser. Og så kan de komme tilbake i jobb og ha et godt liv. Så dette er jo faktisk forsket mye på nå, og du ser at vi er i tidlig forskningsstadiet. Heldigvis så skjer det masse ny forskning på feltet. Så jeg tror nok at dette blir noe som vi
forhåpentligvis blir lært opp også på medisinstudiet. Det er kjempeviktig hvordan vi leger og behandlere snakker til pasientene våre. Fordi at hvis jeg bruker ord som «Å nei, det kan hende at du aldri kan løpe nå med det kniet ditt», eller hvis jeg sier «Ja, den der migreren, den må du nok leve med resten av ditt liv», eller jeg sier «Ja, sånne mageplager har jeg sett mange ganger, og det er ingen som blir frisk fra de», så setter jeg en forventning
hos den pasienten som kan ha alvorlige konsekvenser så har jeg alltid vært ekstremt nøye med hvordan jeg snakker med mine pasienter for at jeg har vært veldig interessert i dette feltet i mange år at jeg skal bruke ord av håp
når jeg snakker med mine pasienter, for jeg er ikke peiling. Jeg er faktisk ikke peiling om den skaden kommer til å føre til at du aldri kan løpe igjen. Det kan ikke jeg vite. Jeg kan ikke vite om din migrene kommer til å vare livet ut. Jeg kan ikke det. Så det at jeg bruker ord av håp skaper positive forventninger i stedet for negative forventninger i den personens underbevissthet,
som kan ha stor betydning. Og så må man da også være klar over at som pasient eller som et familiemedlem eller som en venn, ordene andre som sier til deg, kan faktisk nå inn her til det underbevisste og skape en forventning hos deg som kan føre til uheldige virkninger. Så ofte så, når jeg jobber med mine pasienter, så spør jeg hva er forventningen din om dette? Hva tror du selv? Blir
Blir du veldig redd? Hva er forventningen i dette gittet tilfelle her? For da blir de også mer bevisst på, å ja, det er der jeg går inn med en gang jeg for eksempel kler på meg i joggeskoen, eller når jeg setter meg litt skjevt ned i sofaen, så går jeg rett i alarmberedskap. Jeg er helt enig med deg, og det er jo da jeg tror det er så nyttig for folk, for hvis de bare får vite at
Husk det er viktig å tenke positivt, eller husk det er viktig å visualisere bra ting, eller husk det er viktig å ha et positivt språk. Ja vel, så kan det virke ganske tullete hvis ikke du forstår hvorfor det er viktig. Hvorfor gjør vi disse veldig enkle, nesten banale grepene?
For å få moderne, oppegående, mentale, intellektuelle mennesker med på det, så må de på en måte føle at det er av en grunn som er enormt kompleks, enormt dyp, enormt avgjørende.
Men nøkkelen ligger i å gjøre det så enkelt at ditt system kan forstå det. Så du må være så smart og så klok og ligge et hesteode foran, og det krever kunnskap. Da opplever jeg at mange kan gå med på at jeg kan si enkle ord, jeg kan bruke litt varme, jeg kan bruke litt ...
Men bare å servere det, det har jeg opplevd at det bare fnyser folk av. De må forstå hvorfor. Så jeg tror fortsatt at kunnskap er avgjørende for de fleste mentale mennesker i dag, sånn at de kan gå med på at samme hvor alvorlige plagene dine er, og hvor lammene de er for livet ditt,
så er det faktisk veldig enkle ting som må til for å klare å snu det. Og for å få folk til å gå med på det, så må de forstå ganske mye om hvordan vi er skrudd sammen. Så vi er tilbake til det, tror jeg, at særlig dere leger må ha kunnskap om dette.
for å bare si ja, men begynn med litt mindfulness eller yoga, eller bare være litt snill med deg selv eller gjør ting du liker det holder ikke lenger, for folk krasjer og så blir de redde, og så sier de, det virker jo ikke jeg sier fine ting til meg selv hele dagen men du må vite med hvilken intensjon og overbevisning gjør du det det må virkelig komme fra et sted av at du forstår hvorfor ja, og så må man også vite, og dette kommer fra et eget sted der jeg måtte jobbe masse med eget mindset for at jeg har vært veldig syk, at
Det er jo ikke bare psykisk. Dette er jo i aller grad fysisk. For jeg fikk beskjed av min magetarmspesialistlege at
Ja, du har irritabel tarm og det er ofte psykisk betinget. Og det er jo den verste beskjeden en person som har kjempe store mageplager og smerter kan få. At, oi, det bare sitter i mitt eget hodet. Man blir jo latterlig gjort før man. Man føler på enorm skam når noen snakker sånn til deg. Og så er det jo sånn at
Alt kan ikke repareres med å endre mindset. Det er ikke det vi snakker om. Men det er mange ting som kan få... Kroppen din kan få det utrolig mye bedre ved å gå ut av alarmberedskap og inn i trygghetsmodus, som jeg beskriver det da. For det er kun derifra vi kan hele. Kroppen vår, når den er i alarmberedskap, har ikke muligheten til å hele. Den bruker sin kapasitet på å overleve.
Så det er det vi må inn i. Det kan jo føles veldig vondt, og jeg kan se det fra noen andre sitt ståsted, at nå ble jeg jo bedre fra min kroniske migrene, fordi jeg endret på tankemønstret mitt.
Og så føler jeg på veldig mye skam, sånn, var det min skyld at jeg hadde så store plager? Nei, absolutt ikke. Og så blir det sånn, ja, familien min sier at det var jo bare tankene mine, det var noe galt med. Kan du forklare, Ellen, hva du fortellte dine? Det problemet der, det dilemma der, og den tilsynelatende konflikten der, det oppstår fordi vi skiller mellom...
Det psykiske, mentale, emosjonelle og det fysiske. Vi opererer med et skille, og det skille finnes ikke. Det er derfor jeg sier at vi er nødt til å begynne å snakke om dette på systemnivå, og at det er systemet ditt som avgjør hva som er den mest effektive måten i ditt tilfelle å uttrykke dette på, slik at du kan holde deg trygg. For noen er det mest effektivt å få angst.
For noen er det depresjon, for noen er det mageproblemer, for noen er det utmattelse, for noen er det andre sykdommer, medisinske sykdommer, for noen er det belastningsskader eller betennelser. Det vil være at det kan uttrykke seg i alle regnbuens farger og veldig ofte i en kokteil av flere ting, og så vil det ofte balle videre på seg derfra.
For meg er det helt uinteressant hva slags type uttrykk du har, om det er fysisk, mentalt eller emosjonelt. Det er systemet ditt som uttrykker en ubalanse, og som velger det ut fra hva som fungerer best på å holde deg trygg.
Sånn ser jeg det. Og da er det ikke lenger noe skille. Det er bare et system som uttrykker noe som du kjenner i din kropp. Og også følelser kjenner du i kroppen din. Det er kjemi, du kjenner det kiler i magen, det tårene renner, hjerte banker. Det er følelser du kjenner i kroppen. Tanker bærer også en ladning, utløser en kjemi i kroppen, og dermed en følelse.
og er i seg selv veldig fysisk når du ender opp i tankekjør og grubling og katastrofetenking og sånn, det forplanter seg ut i kroppen. Så det er ingenting som ikke er fysisk, alt kan kjennes i kroppen. Så det er et veldig kunstig skille vi opererer med. Vi må operere med et helhetlig system som har et svært register til rådighet å spille på.
og det kan dukke opp ting du aldri har hatt, for plutselig så får du vondt der, eller plutselig så får du angst, eller plutselig så opplever du det og det og det og det, rett og slett fordi hjernen leter etter nye veier å beskytte deg på, fordi det gamle kanskje ikke funker. Og derfor er det jo sånn at jeg ser jo på nært hold at, nå er alt i orden for nå, jeg har fiksa det problemet, men kan denne systemet ikke være helt ferdig med det? Det har bare trukket seg litt tilbake der,
Men hvis jeg går her, hvis jeg gir en prolaps nå, fordi nå er det mye jobbing og sånn, og der er det en liten svakhet og sårbarhet nå, så det er lett for meg å gå dit. Og hun kommer ikke til å koble det til noe annet enn at, oi, hva skjedde nå, det må jeg ta på alvor, fordi der har jeg taket på henne. Ja.
Jeg lover deg, systemet ditt, det er som vann som renner som finner disse sprekene. Du bør ikke tenke, det bare merker som en svamp hva suger til seg den bekreftelsen det trenger på at du fortsatt trenger beskyttelse. Og det finner en vei, det finner en vei, hvis ikke du er opps på det og avslører det.
Så derfor er det så typisk at det endrer seg, noe forsvinner, noe kommer tilbake, noe nytt dykker opp, noe gammelt slutter, plutselig er det borte, så kommer det tilbake. Du må skjønne at det er en flyt. Så lenge den er til stede og uttrykker seg, så vet du at du har fortsatt en jobb å gjøre. Da vet du at det ikke er helt trygt enda. Og så tenker jeg sånn, for at sykdom eller lidelser,
er multifaktorelt. Det er mange, mange årsaker bak. Det kan være genetikk, det kan være miljøgifter, det kan være påkjenninger på kroppen over tid med stress. Det kan være veldig mange grunner til dette. Og så tenker jeg at selv om du har en reell kneskade som kroppen prøver å reparere,
så kan dette å jobbe neuroplastisk også være til hjelp samtidig. Det er derfor jeg synes vi skal ikke sette de to opp mot hverandre. Det vil alltid være en hjelp. Det vil alltid være en hjelp. Kun en hjelp. Ja, nettopp. Dette med å jobbe neuroplastisk vil være en hjelp samtidig som man får behandling for generelle plager.
Absolutt Det er ikke noe bivirkninger Med å jobbe Med å roe nervessystemet Med å fortelle hjernen At du er trygg Tvert imot, du vil være mye mer mottagelig
For at det legen behandler faktisk bare er det som skal behandles. Og så tar du deg av alt det andre, og så er du og systemet ditt mottagelig for den behandlingen, fordi det er rolig, det er trygg, det vet at jeg trenger ikke varsle om fare rundt alt dette her. Jeg får behandling, og det tar jeg meg av sammen med legen min. Dette har jeg også mange eksempler på, fra noen som hadde jobbet seg ut av en tilstand etter over 20 år, en diagnose, ble bra igjen,
Så brakk hun ankelen, fordi det som skjedde når hun brakk ankelen var at hun måtte ligge på sofaen med beina opp i ganske mange uker, og for hennes hjerne var det minner og paralleller til alle de årene hun hadde ligget på sofaen,
og vært ut av stand til å gjøre det hun hadde lyst til. Så systemet uten å spørre, helt automatisk, plutselig kom migrenen tilbake, plutselig kom nakkesmertene tilbake, gammel allergi kom tilbake, utmattelsen kom tilbake. Systemet kastet på alt, kun fordi det oppdaget at nå ligger du på sofaen igjen, og ok, da er det tilbake til det gamle mønstret. Hadde ikke hun vært våken der og sortert og sagt «Nei, dette er ikke det samme som det var før»,
dette er en bruket ankel, foten min er i gips, den trenger hvile, jeg ligger her fordi jeg tar vare på meg selv, dette er en sak mellom meg, kroppen min og legen, hold deg langt unna, kjære hjerne. Hun var nødt til å bruke myndighet der for å sortere og hjelpe hjernen å forstå hvorfor hun ligger på den sofaen nå. Det roet seg i løpet av få dager, og hun var tilbake igjen. Så det er derfor vi alltid må se helheten og logikken til hjernen.
Men hvordan kan man klare å overbevise hjernen? For man har jo en sånn stopp. Ok, nå skal jeg si til meg selv at allergi og migrene, du trenger ikke komme tilbake bare fordi jeg ligger på sofaen. Det er bare min anker. Men hvordan skal jeg overbevise hjernen min om det? Det er helt avhengig av tusen variabler.
Og det kan være at du noen ganger føler du får litt kontakt innover, og kjenner at hjernesystemet ditt responderer, og at det er lett å få kontakt med det. Andre ganger så føler du at du snakker ut i tomme lufta. Noen ganger klarer du å leve deg inn i det med overbevisning, du har masse gode erfaringer, du vet jo egentlig dette, og det er lett for deg. Andre ganger så bare babler du uten å «ah, jeg bare er så lei», ikke sant?
Men gjør det allikevel. Fordi her må vi heve oss igjen over den type mental motstand. For det er også bare mental motstand. Jeg må være sikker på at jeg gjør dette riktig, ordentlig, at jeg får kontakt, at jeg gjør det sånn og sånn. Det er også bare et mønster som du også må overkomme og si ja vel. Jeg får ikke noe, jeg tror ikke systemet mitt hører på meg, men jeg sier det nå allikevel.
Du gjør det, og likevel, det er en måte å overkomme seg selv på, og bryte mønster om å si at siden jeg ikke klarer å leve meg inn i det, eller siden jeg ikke føler det, responderer her og nå, da er det ikke noe vits i å gjøre det. Hvem vant den? Systemet ditt, der har jeg takk på henne. Det er bare å sende henne til om at hun har vold til, så er den i boks. Du må avsløre det, og så må du finne en vei rundt det, eller gjennom det.
Du må gjennom den bøygen, du må gjennom mønstret ditt og overkomme det. Ja, men jeg gjør det nå likevel. Det er ikke så farlig om jeg føler noe, fordi min øvelse ligger nettopp i å tro at jeg alltid må føle det blir viktig for at det skal ha effekt. Kanskje det også bare er en mental felle. Og da begynner du å bevege deg inn i at du virkelig begynner å avsløre det.
hvordan dette systemet har operert i årevis uten at du har vært klar over det. Fordi det tror det har fullstendig tak på deg, og det er i sånne situasjoner du merker det.
Og hvordan det har snudd, så hvis jeg rekker å si et eksempel til. Ja, hva ler det? Vi jobber egentlig nesten, når folk har kommet et stykke i gang og lært seg verktøyene og blitt kjent med praksisen sin og begynt å gjøre erfaringer og sånn og sånn og sånn, så ser jo jeg veldig tydelig mer og mer at det er de mentale mønstrene som ofte går under radaren, men som holder oss fast. Og hvor ofte mange veiledere og behandlere ikke har nok.
innsikt i at det er også bare den mentale uttrykket hvor hjernen kontrollerer deg på. Så vi må avsløre også det. Og det er der folk sier «Nei, da har jeg spørst om det går, nei, da vet jeg ikke hva jeg skal svare deg», og så blir folk bare redde, og så har hjernen fått det akkurat som ville av beste mening.
Men jeg hadde en klient som var kjempemotivert, gikk all in, gjorde alt jeg sa, og selvfølgelig ikke bare alt jeg sa, men tenkte at hvis Ellen sier at jeg skal gjøre dette tre ganger daglig, da skal jeg gjøre det seks ganger daglig. Så du merker ganske fort at her er det et mønster om perfeksjonisme, at jeg skal alltid gjøre mer, og jeg vet allerede på forrige natt, før eller siden, så må du øve på det motsatte.
Kanskje du må øve på å slurve. Kanskje du må øve på å somle. Kanskje du må øve på at nei, i dag ble det ikke tilgitt. Ja, ja, det får være greit nok. Kanskje det er nettopp det du trenger å øve på. Så her må vi jo vite hva som er mønstret i folk, ikke sant? Og det blir man ganske god i å oppdage etter hvert.
Men så opplevde hun veldig stor bedring, og hun hadde fatig etter kreft og mye sånt. Kreftbehandling da, følgeplager av det. Og så stoppet det opp. Så merket jeg at hun hadde hatt det fint, og var veldig glad for kunnskapen. Jo da, det var noe bra nå. Men jeg merket på henne, dette er ikke deg. Du vil jo mer, du vil jo bli fri. Hva er dette for noe? Og så bokte hun en samtale med meg etterpå.
Jeg fikk spurt litt om det, og det det viste seg var at for henne oppdaget hun at tanken på at hun hadde vært sykemeldt i 7 år uførepensjon, begynte å egentlig få balanse i livet sitt der. Det var godt å kunne si, nei, men jeg blir ikke med på hytta, bare dra dere, for egentlig synes jeg det er litt deilig å være alene hjemme, ikke sant? Og så begynte systemet henne å bruke alt, hva med økonomien min hvis jeg blir frisk?
Mister jeg uførepensjonen min? Må jeg tilbake på jobb? Kommer jeg til å takle jobb? Kommer du til å takle det stresset hun var lærer med å være lærer i de kravene som er der ute nå? Kommer du til å føle deg fri til å si nei, jeg har ikke lyst til å bli med, bare dra dere. Hvis ikke jeg kan si at jeg føler meg litt dårlig i dag. Kommer jeg til å tørre å bare si det uten at jeg har noen grunn?
Så plutselig oppdaget hun at selv om hun ikke ville noe annet enn å bli frisk igjen, så holdt systemet hennes litt tilbake, fordi det var så mye usikkerhet rundt hva skjer hvis jeg blir frisk igjen. Og når hun oppdaget det,
så kunne hun adressere det og si «Ah, det er det du beskytter meg mot, faktisk, mot å leve livet». Og jeg lover deg, kjære hjerne, jeg vet ikke helt nå hvordan jeg vil leve livet mitt når jeg blir helt frisk igjen, men jeg lover deg, jeg kommer til å øve på å si hva jeg vil og hva jeg ikke vil, og jeg kommer til å øve på at det med økonomi, det skal nok alltid ordne seg. Så det var nødt til å berolige systemet på at selv om det er en stor usikkerhet av hva som vil skje,
så lover jeg deg å være med deg hele veien. Vi skal nok finne ut av det. Nå tar vi en ting av gangen. Vi er ikke tilbake på jobb ennå. Det tar vi etter hvert. Og på den måten snudde alt, og hun var tilbake på rask tilfriskning igjen. Så det er derfor vi er nødt til å se hva det er hjernen din egentlig beskytter deg mot, og hvilke metoder bruker det for å gjøre det. Det er ofte at det går under radaren.
Ja, så før å kunne bli frisk fra hva som helst, så må man ha tanken i bakhodet at det er en mulighet. Hvis man er helt låst på at jeg kan aldri bli bra, så er det ikke mulig for deg å jobbe neuropastisk med hjernen din, for at det er en sannhet for deg, eller? Det er et narrativ som hjernen din oppfatter, som går som signaler til din hjerne helt ubevisst. Ja.
Så du må være veldig ærlig med deg selv. Og den ærligheten er ikke sånn at jeg skal tvinge meg selv til å tro på dette. Men du må være transparant om at du er i tvil. Ja, og det er vel kanskje de fleste du jobber med.
Ja, og den rydder vi av veien veldig enkelt og veldig tidlig, ved å si at bare innrøm at du er i tvil, men at du har lyst til å prøve allikevel. Det må være greit å være i tvil, for du vet jo ikke enda. Du har jo ikke erfart det enda, så det er klart du må få lov å være usikker og i tvil. Men du må bare være åpen om det, og si at selv om jeg er det, så skal jeg nå prøve disse øvelsene og se hva som skjer allikevel. Da har du løst det. Ja.
Men det er det å begynne å tvinge deg til jeg må tro på det, jeg må tro på det, jeg må vite sikkert, jeg må vite sikkert. Det er ikke mulig. Da har hjernen taket på deg, for det er ikke mulig å vite sikkert hva neste skritt skal bli for deg. Så vær ærlig, vær transparant og si det som det er. Det godtar alltid hjernen. Da kan du være så i tvil du vil. For det merker jeg ofte når jeg snakker med min pasient at
Men hva om jeg er den ene som ikke blir bedre? Det er akkurat som vi har en sånn funksjon alle av oss. Men hva med meg? Hva om jeg er akkurat den som ikke blir bedre? Hva sier du da? Nei, jeg sier at ja, deal with it.
Fordi jeg kan ikke gi deg den garantien, fordi hjernen vil alltid også finne, selv om melden sier at alle er skrudd sammen på samme måte, gjelder det for en, så gjelder det for alle. Hun skriver bøker etter bøker etter bøker, og jeg ser rundt meg hva andre opplever, jeg vet egentlig dette. Men jeg lover deg, hvis hjernen først er på det hakket,
så finner du alltid en liten glipe, men det kan du jo ikke være helt sikker på, men det har du ikke tenkt på, men det kan ingen garantere. Og det kommer til et punkt hvor jeg må si, nei, det er helt riktig, kan du leve med det. Og så må du jobbe med at du må begynne å snakke om det med ditt system. Du må det jeg kaller «go to the place that hurts the most».
Det jeg er aller mest redd for er at jeg er den ene dette ikke skal virke for. Hvis du blir alarmert av den tanken, så er det en alarmrespons. Men hvis du sier, ja vel, det vet jeg ikke. Det kan hende jeg er, og det kan hende jeg ikke er. Jeg vet ikke før jeg har prøvd. Så den usikkerheten kan jeg på et eller annet vis leve med kjæresystem. Sånn, nå er jeg ferdig snakket om det. Nå begynner jeg å jobbe.
Du må finne en måte å komme rundt det på som er at du setter premissene og ikke blir med på betingelsene ditt system stiller, fordi det fører aldri frem. Hvis det først er, ja, hvis det er i meningen at det. Men du, jeg håper i hvert fall at du og de som hører på ser hvor sinnssykt kompleks dette er, og hvor få streker under svaret det er, og hvor mye vi må ha i hodet for å på en måte forstå dette, i hvert fall når du skal veilede i det.
men også for deg selv etterhvert. Du skal jo veilede deg selv etterhvert her også, når du får erfaring. Og hva jeg prøver å lære de som jeg lærer opp til å bli veiledere hos meg, de er under mine vinger så lenge de trenger, fordi de må erfare masse av dette for å bli trygge også som veiledere. Ja, så er kunsten allikevel å ikke gå seg vild i kompleksiteten, men keep it simple.
Jeg skal bare stå opp om morgenen, og så skal jeg si mantra mitt, og så skal jeg visualisere det, og så skal jeg skrive noen takknemlighetsøvelser, eller skal jeg gjøre litt yoga, eller hva du nå velger å være i din praksis. Det er bare det jeg skal gjøre. Jeg blir ikke med på at det er komplisert. Fordi hvis det blir, gjør jeg det riktig? Gjør jeg noe feil? Burde jeg gjort mer? Virker det ikke for meg? Hva gjør andre? Så er du med en gang inn og mentaliserer på en måte som hjernen vil utnytte seg av veldig ofte. Ikke bli med på det, så keep it simple. Det er en nøkkel.
For åtte av ti. Ja, det er utrolig fascinerende dette feltet. Jeg lover, det er så fascinerende. Det finnes ikke noe mer spennende å jobbe med i verden enn dette her. Føler jeg. Så for den som lytter på og tenker sånn, nå har jeg lyst til å få meg i balanse, jeg har lyst til å veilede systemet mitt til å jobbe på lag, sånn at jeg kan få det bedre.
Få mer energi, eller bli bedre fra en plage. Hvis du skulle gi han eller hun tre råd, hva ville du ha anbefalt da? Da vil jeg egentlig gi de tre rådene som jeg ga i boka mi, som er et veldig bra sted å starte, som du kan prøve ut på egen hånd. Det ene er det der å lage deg et mantra, en affirmasjon.
Som du holder fast i når du koker, og som du trener oppmerksomheten din på hver gang du kjenner at du må bryte en respons. Og som du også kan bruke morgen og kveld. Gjør det, sånn at du virkelig setter ord på hva er det jeg mangler i livet mitt. Er det energi? Er det vitalitet? Er det ro? Er det glede? Hva er det? Og lag en enkel setning og stol på at den setningen er god nok. Ikke begynn å tenke at jeg skulle ha en annen setning, for det er en øvelse i seg selv. Det er mange øvelser i en liten øvelse. Så lag deg et mantra.
Begynn å øve på å møte om det er spott. Her står jeg og skriller poteter. Nei, ok, vent litt nå. Og se om du kan samle deg i øyeblikket. Ved å snakke litt, ta en pause, ikke være urimelig, og de tingene der. Begynn å øve på det.
Og det siste er å begynne å tenke at du vil jobbe med en bestemt situasjon som du har lyst til å kunne klare deg. Det hadde vært deilig å kunne ta en dusj hver morgen, for noen er det ikke mulig. Jeg hadde en klient som hadde sin første drømmesituasjon, som vi kaller det, at hun faktisk skulle kunne gå ut på badet og på do, og vaske seg litt i fjeset, og gå direkte derfra ut og lage seg en kopp kaffe, før hun måtte gå og legge seg igjen. Det var et stort skritt for henne. Ja.
Så da begynner vi der. Og så veiledet hun og visualiserte og så for seg og prøvde. Jeg trenger ikke gå på kjøkkenet med en gang, men jeg kan i hvert fall gå på do og tilbake. Og morgen kan vi prøve det. Og være til stede i øyeblikk og ta en ting av gangen, et skritt av gangen. Nå har jeg kommet de døra inntil kjøkkenet. Ja, det går bra foreløpig. Nå skal jeg ikke bli redd. Nå tar vi neste. Etterpå skal jeg gå og legge meg igjen.
Så det er det der å veilede deg selv. Men alt dette skriver jeg om i boka, og som sagt, det er bare et sted å starte, for det er egentlig i det du starter at vi får vite mer om hva du trenger å gjøre som neste skritt. Men du nevner dette med visualisering. Hvorfor er det så viktig? Nei, det er bare fordi, som jeg sa, hjernen vet ikke forskjell på fakta og fiksjon. Så det vet du at hvis du...
Se for deg at du tar en bit av en sitron, så kan mange oppleve at det trekker seg sammen i spyttkjertlene og tunga, og du gjør grimaser, fordi hjernen responderer som om du faktisk tok en bit av en sitron.
Og når jeg hadde brukt mitt bein, og det lå i gips, så fikk jeg henvisning til fysioterapi med en gang, for de sa at du ikke kommer til å kunne røre foten med syker på gips, så du må trene den opp igjen. Vi får nå se på det, sa jeg. Så jeg lå hver morgen og hver kveld og så for meg at jeg gjorde spenstopp, at jeg er gammel kunstløper, så jeg så for meg piruetter på isen, jeg så for meg at jeg løp fjellturer, at jeg brukte foten helt normalt.
Jeg gjorde det bare et par minutter morgen og kveld, sånn at signaler om at foten virker, fortsetter å gå til foten som ikke virker. Den tror den virker. Min fot trodde den virket, for da er de signalene hjernen sendte gjennom mine følelser og min overbevisning. Den responderer som om det var sånn. Det er jo placebo-effekten, men det er jo der magien ligger. Når jeg kom og tok av den gipsen,
Ikke noe problem. Dette var litt spesielt. Dette burde du ha hvitt i stedet for å skape en forventning i meg om at foten ble ødelagt.
Så det er så billige, enkle ting å gjøre, og hvorfor ikke leke litt med det? Og vi har jo studier på dette, det du gjør. Vi har studier på at hvis du trener en halvparten av gruppa, trener hendene med vekte, og andre bare visualiserer det, så ser man at de som visualiserer får også økt muskelmasse. Det er så spennende. Så kroppen responderer helt fysisk på tanker og følelser. Så la oss utnytte det. Ja.
For noen er det lett å visualisere, for andre er det kanskje man vil skrive det ned, eller se bilder, eller lage seg en liten video, eller et fotoalbum med ting du elsker å gjøre, på skitur, på hyttetur, og bare på den måten få litt hjelp til å visualisere. Det spiller ingen rolle. Bare du får levert inn beskjeden med litt følelser, med en tydelig intensjon om det er dette jeg vil med livet mitt, og at du våger å leve deg litt inn i det på en eller annen måte. Det er ikke alltid så lett. Ikke la deg stoppe av det. Det er en treningssak.
Et siste spørsmål til de som lytter på. Kanskje ikke de har så mange plager, men de kjenner at hverdagen er overveldende. Det er veldig mye stress. Jeg føler ikke at jeg strekker til. Jeg er ikke god nok. Hva er en enkel øvelse eller noe vi kan gjøre for å klare å spille mer på lag med systemet vårt i dette samfunnet vi da lever i?
Det må jo skreddeskys til deg og hva du trenger å øve på. Så det er jo ingen one size fits all, så det er jo nøyaktig det unike ved deg og ditt system at du skal begynne å legge merke til hvor gjennom dagen din kjenner du at det trekker seg litt sammen inni deg. Er det når du skal gå inn til sjefen og bare «Å nei, nå lurer jeg på om jeg kommer til å få kjeft», eller er det når du skal inn i et møte «Å nei, jeg håper ingen spør meg om å ta ordet», eller er det når noen spør «Å nei,
Vil du spise indisk eller kinesisk i dag? Å nei, ikke spør meg, jeg vet ikke. Bestem du. Når kjenner du den mikrosammentrekkningen som du har blitt så vant til, og som du lever greit med, du er ikke syk, men begynn å legge merke til det, og tenk at akkurat det mønstret der har jeg lyst til å øve litt på å bryte.
Fordi jeg merker at det er en liten beskyttelse, en alarmrespons som er så liten, og den kan, hvis du havner i et neuroplastisk uføre, så kan plutselig det som er veldig greit å leve med, som de fleste av oss lever med, som er helt normale ting, plutselig øke alarmen enormt, så at du faktisk får migrene av å måtte ta valg. At du blir utmattet av å skulle på å gå på et møte. Plutselig så blir hjernen utmattet,
overdriver varslingen på sånne små ting som foreløpig var bare mikro ting som du lever greit med det vil jeg ha sagt, det gjør jeg hele tiden selv og det er, hvor er det jeg merker å nei, å må jeg det
Da er det sånn, jo, nettopp derfor så går jeg til det 180-grade motstattet. Jeg gjør det. Og for meg handler det mye om å somle, at noe er godt nok, at jeg ikke skal perfeksjonere og optimalisere alt. At jeg for eksempel skal lage lunsj nå etter at jeg har snakket med deg, så kunne det typisk for meg være hvis jeg var ubevisst,
Ok, nå skal jeg ta ut brød fra fryseren, og mens jeg gjør det så setter jeg på kaffevannet, og mens det koker så skal jeg huske på å få hengt opp den vasken sånn at jeg multitasker. Det ligger i min natur å være litt effektiv, det er ikke noe gæren til det. Men av og til så sier jeg, men jeg kan la være også. Nå tar jeg først ut brød.
Sånn, nå ligger det på benken. Nå setter jeg på kaffetrakten. Sånn, nå har jeg gjort det. Nå går jeg ned og henger opp tøyet, øver på å gjøre en ting av gangen, for jeg vet at en vakker dag kommer det til nytte, og jeg vil også at hjernen min skal se at jeg har et større register enn bare å alltid optimalisere og multitaske. Jeg kan få lov til det også, men ikke bare det. Hjernen må vite at du har mer å spille på for å ikke begynne å varsle deg.
Sånne små ting synes jeg vi alle bare burde gjøre, og det er veldig artig. La det bare bli litt lek og en måte å bli frire på. Jeg skulle jo ha dette innlegget på Recovery Norge sitt fagseminar forrige uke, og da måtte jeg reise fra Sandefjord til Oslo, og da var det mange som hadde vært så hyggelige å møte, så vi møttes i kaféen før, og mange av oss var jo litt nervøse, vi har kanskje ikke sett hverandre, det er mye følelser og mye varme mellom oss.
Men så var det en som fortalte etterpå i fellesskapet vårt at hun hadde oppdaget et lite mønster hos seg selv, for hun er nå på det mikronivået. De store tingene er borte, men nå jobber hun med de små tingene og blir stadig friere i livet sitt.
Så det jeg merket når jeg gikk fra litteraturhuset, og det var mørkt, var at før ville jeg tenke «Å nei, jeg må få en drosje, jeg tør ikke gå gjennom Slottsparken alene, jeg tør ikke, jeg må ha noen til å gå sammen med meg». Men da merket hun «Oi, vi går her, og det går jo fint». Og så merket hun at hun hadde dratt hjemmefra, hun bodde i Rogaland, bor i Rogaland, og skulle ta fly bare for å møte oss. Og så oppdaget hun på vei ut døra at «Å nei, jeg har glemt det pusseskinnet til brillene mine».
som jeg synes jeg må ha for at de skal bli ordentlig blanke. Og hennes gamle jeg ville sagt, da må jeg tilbake og hente det. Nei, nå skal jeg bryte det mønstret og si, da får det være godt nok med litt dopapir på flyet, eller jeg får bruke t-skjorta med, eller jeg får kjøpe et nytt. Og for henne å bryte det mønstret og kjenne at,
Systemet godtok det umiddelbart. Ok, hvis du mener det, så er det greit for meg. Tidligere ville det gitt henne nesten OCD, ikke sant? Jeg må, jeg må. Jeg får ikke fred før jeg har gjort det. Nå lystret syssyret med hennes med en gang. Du skal ikke ha det pusseskinnet da. Nei, jeg trenger ikke det. Det går fint. Jeg er fleksibel. Ok, det stoler på deg, og du begynner å bli fri.
Og det er sånne små eksempler hvor du ser at «Wow, dette her har stor effekt i å leve et bærekraftig og avslappet liv». Dette er veien for at veldig mange flere kan få det bedre. Og vi trenger det nå, for det er alt for mange som sliter.
Det er alt for mange som har det vanskelig, og vi trenger de verktøyene vi kan få for å få det bedre. Og dette er et kjempeviktig verktøy, som heldigvis har fått masse oppmerksomhet de siste årene, og jeg er bare så spent på alt det kommer til å føre til. Hvis noen ønsker å lære mer, eller noe, hvor finner de frem?
Jeg er ganske aktiv på Instagram, og har valgt det som min hovedkanal, så der legger jeg ut hver uke tips og råd og erfaringer folk gjør, og prøver å formidle det på den samme, forhåpentligvis litt enkle måten, og ikke vi veldig dypt i ting da, men...
Jeg prøver å formidle det enkelt og håpefullt, og jeg vet at det er en god støtte for mange. Og så vil jeg jo anbefale kanskje, hvis det resonerer å lese den boka, den kan lånes gratis på biblioteket, så du bør ikke kjøpe den. Men jeg vil anbefale folk å skaffe mer kunnskap hvis dette her gir litt mening.
Ja, og til deg som lytter til, hvis du tenker at det her det satt i gang noe hos meg, jeg vil gjerne dele den kunnskapen, så del episoden det sånn vi når ut til flere. Og meg når dere på doktoren etter Drageland på Instagram. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Håper du har et godt mantra med deg ute i dagen. Ha det godt!