5/12/2026

#255. Du tror du velger fritt – men gjør du egentlig det? Om forsvarsmekanismer som styrer mer enn vi aner. Med forsker Hans Christoffer Aargaard Terjesen.

Podkasten "Leger om livet" med forsker Hans Christoffer Aargaard Terjesen utforsker forsvarsmekanismer. De diskuterer hvordan disse ubevisste psykologiske fenomenene påvirker relasjoner og selvforståelse. Eksempler som sublimering, rasjonalisering og benekting belyses, med fokus på hvordan økt bevissthet kan føre til sunnere interaksjoner.

00:01

I denne episoden utforsker vi forsvarsmekanismer og hvordan de former både våre relasjoner og psykologiske tilstander.

49:21

Forståelse av forsvarsmekanismer kan hjelpe oss med å håndtere livets utfordringer og bedre relasjonene våre.

Transcript

Musikk Musikk

Velkommen til podkasten Leger om livet Mitt navn er Anette Dragland Jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for nyttig, spennende og god kunnskap lett tilgjengelig for oss alle Dagens gjest er Hans Kristoffer Åregård-Tærjesen eller Hansa som man også kaller han Han er forsker og ledelsesekspert ved Arbeidsforskningsinstituttet og i det et vanskelig ord og foreles ved Handelsøyskolen ved Oslo Mett Ved

Veien dit var kanskje ikke helt planlagt. Han skulle egentlig bli drukke stjerne eller filmprodusent, men endte opp med å fordype seg i mennesker, arbeidsliv og psykologi. I denne samtalen skal vi snakke om noe mindre kjent, men veldig gjenkjennelige psykologiske fenomener, som hjelpeavisernes klaging, altruisme og det som kan ligge bak at vi noen gang gjør det motsatte det vi egentlig trenger. Hjertelig

Hjertelig velkommen, Hansa. Hjertelig takk for at jeg fikk komme. Altså, egentlig så skal vi snakke om forsvarsmekanismer i dag. Ja, det er det som er på menyen vår, er det ikke det? Ja, det er det. Men du har jo satt deg inn i veldig mangt og meget. Men dette med at du skal egentlig bli rukkestjerne eller reklamemann, hvordan endte det opp i forskefrakken?

frakken egentlig. For du har en doktorat. Ja, jeg har gjort alle de riktige tingene for å være forsker, så jeg vil jo si at det er ikke noe tvil om at jeg blir ordentlig forsker. Men jeg hadde

ingen ambisjon om å bli forsker. Altså, jeg hadde gått tilbake til 40 år tilbake i tid, da. Så jeg sier det ristet på hodet, og ikke skjønt hvorfor jeg ikke sto i enda trangere jeans nå, og spilte gitar og rockstjerne. Så hvis noen av mine gamle klasskammerater fra Ulvål skole på 80-tallet hører denne podcasten, så kommer de til å lese jeg her når de hører at jeg sier det, for jeg tror de skjønner at jeg var helt bestemt på det. Det var ikke noe tvil. Og så er det ikke så veldig uvant at vi som barn har drømmer og fantasier som ikke blir virkelighet, men

jeg trodde det var sånn unaturlig lenge da og da synes jeg det var litt sånn gøy da har jeg mistet liksom da skjønte at ok, dette kommer jo ikke til å skje helt åpenbart så tenkte jeg sånn ok, jeg jobber med noe kreativt og jeg vurderte det jeg sitter i Los Angeles og går på filmskole da det ble litt sånn bare ikke ble noe av så tenkte jeg jeg må begynne på Westerdals som jo det er vel Kristiania som det er en del av nå men da hadde det startet og det må jeg begynne på

Så vet jeg ikke hva som skjedde etter en traff. Jeg pleier å si at alle som har lest Milan Kunderas tilværelsens utholdelige letthet, der er jo hvordan, på en måte han skriver så vakkert om hvordan tilfeldighetene bare styrer oss, hvilke veivalg vi gjør. Ofte så er de store veivalgene i livet, de er ikke så store. Tenk hvor fort vi kjøper en leilighet, det kan vi nesten gjøre på en minutt, mens vi bruker kjempe lang tid på å finne ut hvilken sofa vi skal ha i leiligheten. Det er uproporsjonalt da. Og så tilfeldighetene leder meg til å bli forsker, og siden har jeg vært det, men...

Senest for noen uker siden tenkte jeg at jeg skal gjøre dette resten av livet. Så jeg er veldig åpen på at jeg har en nysgjerrighet i meg som leder meg veldig mange rare veier. Det er ikke så veldig mange forskere som sier at jeg er trolig opptatt av Arnold Schwarzenegger, for eksempel. Det er jeg. Eller som skriver en bok som vi skal snakke om nå, krydret med sitater fra alt fra Iron Maiden til Rick Astley. Det er på en måte fordi katalogen min er så bredspektret. Så forsker var det jeg ble da.

Men du har fremdeles døra litt på gløtt til de som andre... Ja, og der kan vi jo komme tilbake til den døren på gløtt. Er det et uttrykk for en forsvarsmekanisme, som jeg er veldig glad i, autistisk fantasering, som det heter? Ja! Eller er det på en måte et reelt håp? Og det er nok ikke det, da. Jeg tenker at det å dagdrømme, det er jo helt herlig. Og så tror jeg at man...

Det er ikke noe ukjent for alle som blir voksne, at det var veldig mye man ikke ble. Og så tenker jeg at det er på en måte en del av livet. Sånn er det bare. Men jeg hadde gøy med hvor sterkt den troen var i meg. Så derfor tenker jeg at jeg må være munter på egne vegne med at valgene blir annerledes. Men forsvarsmekanisme, for nå nevnte du jo det. Du prøver da å gå en hel dag utenfor.

uten å bruke forsvarsmekanismer. Hvordan gikk det? Det gikk jo rett i dass, for å si det pent. Da jeg begynte på denne boken, så skulle det jo egentlig være et kapittel i en ledelsesbok. Vi hadde jo hatt et lederutviklingsprosjekt. Vi hadde da introdusert disse lederne for forsvarsmekanismer, og de fikk utviklet seg veldig bra da vi faktisk begynte å jobbe litt med det.

Da jeg bestemte meg for å skrive bok om dette, så tenkte jeg at jeg kan jo ikke sitte og være vismann og være et orakel som ikke tester materialet på seg selv. Så da hadde jeg lest meg opp, jeg hadde på en måte forberedt meg ganske godt, så godt som man egentlig kan gjøre, tror jeg. Så tenkte jeg at jeg skulle gå en hel dag og stå opp på morgenen og være litt bevisst på dette her.

Og nå er det så mange år siden at jeg husker dessverre ikke hvilken det var, men det som står igjen enda sterkere er at etter en time, så bare tok jeg meg selv på fersken og brukte den. Og da er det viktig å si at det var bevisst, for det kan jo gå til at jeg er ubevisst at jeg ikke tok meg selv på fersken, gjorde dette bare 25 sekunder, hvem vet? Og det beviste for meg at selv om jeg prøver, selv om jeg kan masse om det, jeg kan til og med si at jeg kanskje er litt ekspert på det,

Og det hadde jeg bestemt meg for, så gikk det ikke. Og det synes jeg viser hvor elegant dette her virker inni vår vakre lyr i hjernen. Ja, så vi trenger oppvarslåsmekanismer. Ja, uten dem så tror jeg faktisk at verden hadde bare gått i oppløsning. Men vi trenger ikke alle. Og noen ganger så tror jeg at man kan bli litt bevisst

hvilke man bruker, og det er på en måte, uten at jeg skal late som at det er noe sånn Dalai Lama, eller noe sånt, men hvis det er en større purpose med denne boken her, så er det at vi kanskje kan bli bevisst både vårt eget og andres selv, som jeg pleier å si. Det er ikke en selvhjelpsbok, det er en selvinsiktsbok. Og så kan man kanskje tenke litt sånn, åja, nå forstår jeg det på en ny måte. Og så kanskje kan man tenke, nå forstår jeg meg selv på en litt ny måte. Kanskje det ikke var så lurt å hele tiden ty til det skriptet. Kanskje jeg trenger ikke si det til noen, jeg bare ender

Bare endre meg litt, men si det ikke til noen andre. Det er en deilig måte å bli et bedre menneske på, da. Ja, og jeg er så spent på det her. Men mange lurer seg ikke på hvorfor i all verden snakker vi om forsvarsmekanismer i en helsepodcast. Men...

forsvarsmekanismene våre, de påvirker oss i stor grad, for de påvirker jo relasjonene våre i stor grad. Og relasjonene våre, vet vi jo, er den viktigste faktoren for å leve et godt og frist og langt liv, i å ha gode relasjoner. Så dette med relasjoner og

hvordan vi møter hverandre, og også oss selv, er så utrolig viktig. Så når jeg leste denne boken, tenkte jeg sånn, det er her han sa, dette må vi snakke om i podcasten. Fordi jeg tror mange av oss ikke helt vet at vi bruker forsvarsmekanisme. Nei, ikke det hele tatt. Jeg tror veldig mange er litt lite bevisste, og så pleier jeg å si, det er litt sånn spøkfullt, men det er likevel sant,

Jeg har jo møtt folk som sier sånn, nei, nei, det bruker jeg ikke, sånn at den boken trenger jeg ikke, og da har de allerede benektet, så da har de brukt den forsvarsmekanosen allerede. Så da er det jo på en måte bare gått rett i fellene. Så jeg pleier å si at når jeg holder foredrag og er ute og holder workshop og sånn, så pleier jeg å holde opp den boken, og så sier jeg litt sånn muntert, og hvis de sier at de ikke trenger det, så har de en måte, haha. Sånn at det skaper litt latter og munterhet da.

Ja, det er altså herlig. Men kan du fortelle da, hva er forsvarsmekanisme? For jeg tror kanskje ikke de fleste av oss vet helt hva det er. Vi vet jo for eksempel at hvis jeg blir...

litt irritert for at noen har sagt noe som trykk på mine punkter, så kan det være en forsvarsmekanisme. Men du beskriver jo ekstremt mange forskjellige forsvarsmekanismer. Så forsvarsmekanisme for meg er jo blitt et mye bredere begrep etter at jeg kom inn i din verden. Ja, forsvarsmekanismer er veldig kort fortalt. Det er egentlig vår hjelpere når vi kjenner på angst, uro, stress,

retsel, sorg eller sinne. Og når vi kjenner på disse følelsene, eller når disse følelsene kommer til oss, det er ikke alltid at vi bestiller sorg eller tristhet eller sinne, så når vi kjenner stress og uro, så piler forsvarsmekanismene til oss for å hjelpe oss å stå i det. På mange måter så er det noen hjelpeinstrumenter for å mestre livet. Og så er det sånn at noen av dem er såkalt adaptive, altså at de er konstruktive, vi kan kalle dem litt de gode vennene våre,

som vi gjerne kan bruke ganske mye av, uten at det skader relasjoner eller vårt eget handlingsrom.

Og så har du noen som er såkalt maladaptive, altså ikke så konstruktive, som vi kanskje kan kalle de dårlige vennene. Men så enkelt er det ikke, fordi når er en dårlig venn, kan hun ha gode egenskaper, og en god venn kan hun ha litt dårlige egenskaper. Sånn at det som er kanskje litt sånn viktig å presisere, at i boken som jeg har skrevet, så sjøsetter jeg jo disse forsvarsmekanismene egentlig i vårt vanlige liv. Men det er jo fra klinikken,

fra dine kollegaer i psykiatrien, altså psykologer og psykiatere, de bad jo i dem i klinikk. Og da vil jo veldig mange forsvarsmekanismer som er maladaptive, de vil jo være et uttrykk for pasientens symptomer, kanskje for pasientens sykdom. Og da er det på en måte kanskje mye lettere å skille når det er veldig maladaptivt og adaptivt. Men så er det sånn at vi bruker dem alle litt sånn forskjellig valør i hverdagen.

Og derfor er min omgang med forsvarsmekanismer litt mer som å danse vals. At vi på en måte valser litt ut og inn, og så utforsker litt at kanskje noe vi tenker alltid er bra, kanskje ikke er alltid bra likevel. Og det er de små fasettene ved livet som jeg ønsker å pakke opp og introdusere leseren for forsvarsmekanismer, fordi vi bruker dem alle sammen hver eneste dag. Men har du lært deg, etter at du har dykket inn i dette, har livet ditt blitt lettere?

For at du forstår litt hvordan du bruker det. Har du begynt å bruke forsvarsmekanisme annerledes? Hvordan har det påvirket deg? Altså det å lese denne boken her, det må gi seg en advarsel. For man blir veldig bevisst. Og jeg ble jo ekstra bevisst av å skrive denne boken. Og så heldigvis skal ikke du sende en spørundersøkelse til min egen familie om dette her etterpå. Men jeg kan driste meg til å påstå at jeg selv opplever at jeg har blitt flinkere i

til å ta stilling til om jeg skal gå i forsvar. Altså fordi jeg har skrevet boken, så har jeg kanskje fått et litt mer evne til å tenke et sekund ekstra før jeg trekker ned et reportoir av dem. Men de er velsignet i livet. Jeg har tre fantastiske døtre. De er så greie. Det å ha barn, det har vært en av de letteste tingene i livet mitt. Det er helt fabelaktig.

Så skriver jeg denne boken, gir den ut. To av mine eldste døtre har lest den, den yngste her får det litt funkt å lese den. Og så er jeg rundt og holder for å skravele med folk som deg og sånn. Hva er det sånn, hva skriver jeg i boken? Hvis du merker at andre går i forsvar, ikke påpek akkurat de går i forsvar. Og så min 17 år gamle datter, vi har en diskusjon som man kan ha med vidunderlige barn, som da er veldig 17 år enn ettermiddag.

Og mann snart 50, diskuterer med jente snart 18, og så blir det jo litt intensitet, ikke sant? Og vi har ulike perspektiver, og uheldigvis for meg akkurat i nettmiddagen, så er hun jo en god retoriker, hun har gode argumenter, og jeg kommer på det fangst i venn.

Hva gjør jeg da? Jeg kommer på defeksjonen, så skyver jeg litt hardere, og så sier jeg, men du, nå må ikke du gå i forsvar, sier jeg til henne. Og da kontroller hun lynrast, og så sier hun, da ser hun på meg som det er hun som er moren min, og så sier hun, pappa, nå har du skrevet et bok om forsvarsmekanismer, hvor du står, ikke si at andre går i forsvar, og nå gjør du det mot meg.

Jeg synes det var helt fantastisk, og hva gjorde hun? Hun satt meg i sjakkmat, og hun vant, og hun fikk også sin vilje gjennom. Det var noe med en fest, tror jeg. Det var helt greit. Sånn at det er litt sånn at jeg gir den ut med en warning sign, altså. Fordi at man kan bli mer bevisst også når man blir møtt av andres reportoare, da. Sånn at, men jeg opplever at

at jeg har blitt litt mer bevisst, selv om jeg da, som eksempel viser, ikke alltid klarer å overholde med min egen familie, for eksempel. Men det er litt artig når man blir bevisst. For jeg visste jo at du skulle komme hit, og jeg satt meg litt inne i forsvarsmekanisme, og så var jeg på butikken, for ikke så lenge siden jeg var på butikken, og skulle kjøpe bokse. Det er det verste jeg vet. Jeg liker ikke å fare og handle klær. Og så kommer jeg inn i,

i en butikk, og så finner jeg den buksa jeg vil ha, og så skal jeg gå og spørre det stod to damer bak i kasten der, så spør om de hadde min størrelse. Og så hører jeg at de snakker engelsk, så da sier jeg sånn, do you have this in my size? Ikke sant? Så snakker jeg på engelsk til dem. Og da, altså går rullegardinen ned, også inne bak disken, og så sier jeg, bare for at jeg ser spansk ut, så snakker jeg norsk.

Og så... Jeg får sånn høy puls med en gang. For jeg har jo ikke lyst til å støte noen. Så jeg bare sier sånn... Oi, det var ikke meningen. Og så går hun på bakrommet for å finne den der buksa. Litt sånn brydt. Og så sier jo andre...

I don't speak Norwegian, so I was glad you spoke in English to me. Fantastisk. Og så hun prøvde å roe ned situasjonen. Og så tenkte hun sånn, hvordan skal jeg ta dette? Så bruker hun ganske lang tid på bakrommet, og hun har sikkert hatt en ganske tålig dag, og hun har sikkert fått pustet litt, så kommer hun ut mye.

Og så sier hun sånn Unnskyld for at jeg blir så irritert Men jeg har bodd i Norge i et og et halvt år Og alle snakker engelsk til meg Og jeg har brukt så lang tid nå På å lære meg norsk Og min bestefar er faktisk norsk Så jeg er faktisk norsk selv om jeg ikke ser norsk ut Akkurat Og så forstår jeg så hvor hennes standpunkt Ståpunkt kommer fra Men jeg er fremdeles litt sånn Litt sånn der han er redd for at hun skal På en måte

gå til angrep på nytt igjen. Så jeg bare, ja, nei, jeg forstår jo det veldig godt, og takk for at du sier det, og jeg skal være mer bevisst til dette, sier jo jeg. Og jeg vet jo om det er en forsvarsmekanisme, at jeg som regel når jeg møter andre som blir sint, så går jeg helt i sånn, oi, ja, da må vi roe ned, vi må ikke skape en konflikt.

Så det endte med at vi to ble faktisk ganske gode venner, for vi hadde en god prat om det. Jeg har også bodd i utlandet i mange år. Jeg har flyttet utallige ganger fra jeg var 16 år, og flyttet til forskjellige land og vært ny, og jeg vet hvordan det der kan være. Så vi fikk en veldig god prat om det. Men

Jeg hadde ikke tenkt på at det var en forsvarsmekanisme. Jeg hadde ikke begynt å planlegge for denne episoden. Så fortell, han sa. Hva var det som skjedde der? Jeg er faktisk litt usikker på om du brukte en forsvarsmekanisme. Det høres jo faktisk ut som at du var veldig ærlig, og at du egentlig blottla deg litt i møte med henne. Men hun brukte i hvert fall to.

Fordi først så ble hun jo kjempesinna på kunden, som jo er egentlig helt utenfor når du jobber i butikk. Så da utagerte hun. Så da på en måte lot hun deg. Hun hadde masse oppdømmet aggresjon for at folk ikke trodde hun kunne snakke norsk. Og det var jo ikke så veldig rart at du snakket på engelsk når de faktisk står i butikken og snakker engelsk.

egentlig så tonet du deg inn på dem. Du kunne jo vært litt sånn, jeg kjenner folk som sier sånn, jeg snakker bare norsk i butikken, og hadde du valgt den strategien,

så hadde jo ikke hun hatt noe rom for å faktisk reagere på deg. Så jeg tenker jo egentlig at hun utagerte jo faktisk litt mot deg. Det var det første, for hun lot sine følelser røsje til hodet, og så satt hun deg på plass for at du faktisk henvendte deg på det språket de snakket sammen på. Så utagering er en forsvarsmekanisme? Det er en forsvarsmekanisme, faktisk. Og så, hvis hun også somlet ganske mye med å finne den buksen,

så kan det jo faktisk også være at hun straffet deg litt ekstra med at hun var litt passiv og aggressiv. For hun tenkte sånn, og den kunden som nå tror at jeg ikke snakker norsk, som kanskje tenkte at hun var litt rasist også, ikke sant? Ja da, nå skal jeg bruke skikkelig lang tid på å finne buksene. Hun skal faktisk få lov til å svette litt der hun står, og så skal hun få kjenne litt på at kanskje hun ikke vil finne størrelsen mine heller. Så hun brukte i hvert fall to. Men hvis du hadde reagert tilbake, la oss si du hadde nå blitt støtt av dette her,

og at din reaksjon hadde vært at du ble overdreven tøffelig tilbake. Sånn, og tusen takk skal du ha! Så hadde du møtt henne da med forsvarsmekanismens reaksjonstannelse. Og hva er det? Det er at vi har en helt diametralt motsatte adferden av det følelsene våre tilsier at vi skal ha. Sånn som i butikken da, at du som kunde, du har blitt skjelt ut litt, hun har somlet litt, og når hun da kommer,

Hvis hun da hadde vært sur og ikke lagt seg litt flat, så kunne du vært overdrevent vennlig. Det er da reaksjonsdannelse. Jeg tenker at alle som er i et serviceyrke, som får den kunden som er ufinn, jeg synes ikke det hørtes ut som du var veldig ufinn, eller at vi som kunder møter ansatte som er ufinne, så vil man merke at, åja, når jeg er overdrevent høflig, er det det det er? Og plutselig får den adferden som vi alle har hatt, kanskje 600 ganger i løpet av livet, den får et navn.

Og da skjønner man at, jeg merker jo det at jeg kanskje ble egentlig innmari sint, men jeg kunne ikke ta ut det sinnet, så jeg ble innmari så vennlig at jeg ble syrlig. Da igjen kan det kanskje tyte litt over en form for passiv aggresjon da. Det at man også har en adferd som sier noe annet enn det man egentlig er. Ja, for den forsvarsmekanismen er jo ganske vanlig at man blir sånn overtrevet tøffelig. For eksempel, eller la oss si da at du og jeg er gift. Ja.

Og så har vi hatt en hverdagsmiddag, det var en sur novemberdag, vi hadde noen dritkjedelige kjøttkaker som vi ikke hadde lyst på, for egentlig ville vi gå ut og spise, men det hadde vært en dårlig idé vi også, for vi hadde en dårlig tone hele dagen, vi sto opp og egentlig var grettene på hverandre, ikke fordi det kanskje var noe som var feil med forholdet,

Og så terskan var lav, og så har vi småkranglet hele ettermiddagen, og så burde vi egentlig kanskje både ringt Frode Thun og Sissel Grahn for å hjelpe oss til den middagen der, for det gikk over enda, og vi begynner å krangle om ting, og sånn, og så sitter kanskje barna våre der, la oss si at vi har fire barn som sitter ved siden av middagen, og så tenker vi, ok, vi kan ikke la denne krangel eskalere. De blir engstelige, og det er dårlig stemning, og vi skal på fotballtrening litt senere, og ja, vi må runde av her. Og så blir vi enige om å bli venner, sånn.

Sånn som vi innmellom gjør, vi hever et sånt hvitt flagg. Det er et falskt flagg da. Men vi liksom til synet oss tenker, greit, vi bare avslutter krangen nå. Nå sier jeg til deg bare, du og Nette bare, kanskje litt sånn, men litt sånn to nå.

Du, Anette, kjære, bare gå og scrolle litt på telefonen og bare slappe deg litt i sofaen, du, jeg kan ta opp vasken, ja. Og så svarer du kanskje tilbake sånn, ja, er du sikker? Spørsmålet ditt indikerer at du liksom tviler på mine ambisjoner, og jeg bare, ja, ja, ja, men jeg er helt sikker, ja, det går fint. Og så går du og setter deg i sofaen, som jeg ser på nå, du setter deg i sessalongdelen, du setter deg for en sånn god til rette, ja.

Og mens jeg da begynner å vaske opp, står her, og så hører du at jeg slammer med skapene. Kasserollene dunkes hardt. Jeg vasker opp veldig høylytt. Og du merker at adferden min er sint. Med store bokstaver. Det er caps lock på adferden min. Men jeg sier ingenting. Kanskje slenger jeg til deg, og så er det noe bra kattevideo du ser på. I en syrlig tone. Og så kjenner du på dette her, og etter at det har kokt en stund, så sier du kanskje...

Han sa, «Er du sur, eller? Er du fortsatt sur? Er ikke vi venner?»

Og da kanskje svarer jeg deg enda mer med kapset Nei da kjære, jeg er ikke sur Jeg bare vasker opp sånn For det er veldig fastbrent i kasserollen For du hadde jo stekt det på så høy varme Disse kjøttkakene Og så tyter du ut et sinne av meg Som du merker Men vi krangler jo ikke Men jeg bare straffer deg med min passiv-aggressiv adferd Og det Alle har jo kanskje fått en mail Jeg holdt en sånn bokbad på jobben I forrige uke

Og så sa jeg, hvem har ikke fått en sånn mail fra HR en gang?

Hvor det er en sur mail fra HR-avdelingen om hva vi skal gjøre. For nå er de lei av alle spørsmålene. Så da sender du ut den også. Og så avslutter du kanskje en sur mail med et smil. Med noe smiley og ha en fin dag. Og så merker man den undertonen. Og så tenker man, åh, det er så sinne. Det er så sinne. Men du har et annet uttrykk. Og da kom en dame bort til meg og sa, åh, dette var utrolig morsomt. Og så sa hun, gett hvor jeg jobber da. Så smilte hun og sa, jobber du i HR? Eller så sa hun, ja, kan jeg kjøpe boken din med signatur? Så sa hun.

Sånn at vi bruker dette rundt middagsbordet, men tenk på hvor mange familieselskaper vi har vært i. Altså, være seg den gamle tanten, den fulle onkeren, svigermoren hvis du drever litt med, eller i din setting, den pasienten, som er en krevende pasient,

men sånn som kanskje er en krevende pasient som person. Vi har jo alle de som kanskje dytter deg litt som lege fra skanse til skanse. Det er vanskelig å få symptombildet til å gå opp i en diagnose som pasienten her vil ha, og pasienten har mange forslag til diagnoser, og kanskje på de mer alvorlige skala nå. Så du vet ikke helt hvordan du skal balansere ut dette kliniske forholdet her. Og så krever også pasienten en del av deg som person, altså begynner å tære litt.

Så kan det jo gå til en at du eller noen av dine kollegaer sitter her og tenker sånn «Jeg har egentlig lyst til å si noe, hold opp, skjæp deg, stopp, orker ikke mer». Men i stedet for så begynner du å lekke ut av det omveier litt, ikke sant? Du skriver litt mer på datamaskinen, plutselig har du bare fått to fingre når du klarer å skrive og det går litt sakte. Eller så kjenner du kanskje på at det koker over, du klarer ikke å holde igjen den passive aggresjonen helt,

Så du lener deg over i en annen, som er at du plutselig blir litt autoritær, litt ovenfra ned, og på en måte bruker «hør nå her, jeg er lege». Og da kan du faktisk ha skridd over i den allmektige forsvarsmekanismen.

Hvor du på en måte da kjenner på at dette her, det er ikke sikkert du blir stresset, men det kan være at du blir irritert, du blir sinnet, du blir på en måte matt og du blir lei og du driver seg fra skanse til skanse. Og så gjør det deg veldig høy og mørk. Og så blir du veldig, veldig voksen lege i møte med den pasienten, som da blir veldig liten. Og fra statsledere så vet vi at det er noe som han som sitter over dammen nå, han er nok kanskje en av de største storforbrukerne av den allmektige forsvarsmekanismen verktøy.

Hver gang han er stresset, så forteller han hele verden hvor høy og mørk han er. Akkurat som Julius Caesar hadde en tendens til å gjøre i det gamle romeriket. Og jeg kan være helt ærlig da. Et eksempel fra meg selv, hvor jeg husker jeg satt i barnehagen for mange år siden med en forelder som jeg synes var litt blæret. Nå kan jeg være helt ærlig. Og så den personen var veldig mektig i samtalen. Så var vi tvunget. Vi var i en sånn setting mot å ha en samtale.

Og hva svarte jeg hans allmektighet med? Mer av det samme selv. Da ble jeg enda høyere og mørkere. Og så ble det en sånn kappestrid om å være høyest og mørkest, og viktigst. Og den tar ikke slutt da. Og det tror jeg mange kjenner seg igjen i privatlivet, men også i arbeidslivet.

Hvis vi nå går tilbake til den butikken, så er det ikke noe tvil om at det hadde ikke vært rart om du svarte henne med passiv aggresjon, om du svarte henne med reaksjonstannelse, eller at du faktisk utdagerte tilbake. Begrepet Karen, som vi har fått fra statene, hadde du vært en skikkelig Karen, så hadde du sikkert rantet ut og møtt hennes utdagering med utdagering.

Så alle disse formene for adferd som vi ofte ikke tenker at har et navn, ja, det har i aller høyeste grad et navn, og felles for dem alle er at disse navnene da er under paraplyen for sarsmekanismer da.

Nettopp. Så da, ok, nå har du jo nevnt mange forskjellige typer. Passiv, aggressiv, den allmektige, og det du kalte det. Ja. Hvordan andre? Utagering. Utagering. Reaksjonsnannelse, ja. Så ikke sant, det er en bukett med forsvarsmekanismer, og det som er da, vet du, at forsvarsmekanismer, det er ikke en som ulver, det er at de kommer ofte i flokk.

De kommer gjerne to og to og tre og tre, sånn at de timer seg opp for å hjelpe oss. Og da kan det innmennom være litt sånn gode og dårlige om hverandre. Et annet eksempel på det, hvis jeg får lov, det er jo idealisering. Det er en deilig forsvarsmekanisme. Altså, tenk deg sist da du var sånn blomstrende nyforelsket, eller tenk deg til enda tilbake.

Åttende klasse på ungdomsskolen. Han dødskjekke gutten med en sveis som ikke hadde tålt lys i dag. Som du bare, du elsker han overalt på jord. Du skriver navnet hans på skoledagboken. Hva kjenner du her nede for utkulten? Idealisering. Og det er at man tilskriver personer, situasjoner, men også organisasjoner, bare overdrevene positive egenskaper.

Alle som er fotballfans for eksempel, de driver med det hele tiden. Man vet åpenbart at siden laget er fem og rykkende, så har det kanskje noen dårlige egenskaper. Men nei da, det er noe gærent med alle andre. For det laget er så bra, og det er så fantastisk. Og det er jo egentlig litt sånn, i utgangspunkten litt sånn skjønn og kanskje ikke så farlig.

Helt det det tipper over da. Du forelsker deg da i en person hvor du åpenbart ikke burde gifte deg med han eller henne, men du er på en måte helt blind. Du klarer ikke å sette sammen et helhetlig bilde.

Sånn at når man snakker med fotballfans, så er det på en måte harmløst, men hvis man snakker med noen som er inne i en, går på vei inn i et forhold som kanskje ikke er sunt, så kan det være ganske skummelt. Idealisering. Idealisering, ja. Er det en forsvarsmekanisme? Det kan være en forsvarsmekanisme fordi man blir presset på sitt verdensbilde, og så svarer man med og tilskriver bare gode egenskaper. Det blir bare mer og mer hvis noen sier sånn, du...

det er nok ikke kiftet deg med han. Jo, men han er så fantastisk, og han blir enda mer fantastisk. Ja, for i møte med da at det skapes et stress når vi skal balansere ut vårt verdensbilde, så pøser vi på med mer. Og det samme er det jo da med den onde fetteren, devaluering, som er at man ikke tilskriver en eneste god egenskap til en person enn

en organisasjon, et bilmerke, et fotballag. Og jeg er dønn ærlig. Altså, jeg sier her at jeg prøver å være et bedre menneske, men jeg har mennesker som jeg bare, jeg klarer ikke tilskrive dem en eneste god egenskap. Så vet jeg åpenbart at de har det, ikke sant? Men jeg vet at i møte med dem, så kjenner jeg på å sinne

Jeg har skikkelig masse gruff og ugg, og når det bobler i meg, så er det at de menneskene får ikke en god egenskap i min bok. Da bruker jeg den maladaptive forsvarsmekanismen devaluering. Jeg er fullstendig klar over det, har ikke tenkt å endre på det. Devaluering, altså at du bare tenker negative ting om ...

en hendelse eller en person. Ja, og det som er at, men det er et eksempel som jeg har skrevet selv, for jeg kjente det faktisk fra ungdomsskolen, og alle kjenner det igjen, jeg underviser jo også på universitetet, så jeg kjenner det, jeg ser det jo der også, og dette er jo, det er veldig ofte flinke piker, det kan gå til enda mange unge leger som kjenner seg i dette her, det er man studerer til eksamen,

Og så har man jobbet beinhardt, og så går man rundt og sier til alle «Nei, dette kommer ikke til å gå noe bra». Ja, det der er så vanlig. Ja, så dårlig forberedt. Og det man gjør da, man devaluerer seg selv. Man devaluerer ikke nødvendigvis innsatsen, men kanskje så har du gjort det, fått lest veldig lite, og så har du lest 11 timer hver dag de siste 14 dagene, så har du ikke lest litt i det hele tatt. Men du skaper et bilde, og det er egentlig ikke for å beskytte deg fra de andre, det er egentlig for at du beskytter deg fra deg selv, fra din egen skuffelse. Åh!

Og hva skjedde da med disse jentene som jeg går under skolen med? De fikk jo alltid S, som vi hadde da, for da gikk jo karakterskalene, de var jo bokstaver, som tilsvarer en A eller en 6, ikke sant, i dag. Så første gang de sa det, hva gjør vi da? Da røste vi til oss og sier, jo, men det går jo sikkert bra, du er så flink, og så bygger vi dem opp. Gange nummer 19.

når de har fått en A, og sier, ja, det kommer til å gå så dårlig, så tror vi ikke på det. Og da, devolderingen slutter da på en måte å fungere, ikke sant? Sånn at det er, det skriptet fungerer bare til et visst punkt da. Og da skriver jeg også i boken at hvis du er denne jenta, eller hvis den jenta er din datter, så kan man kanskje åpne seg og tenke, er det bedre å snakke om at, vet du hva, jeg kjenner på en sårbarhet, eller kanskje et annet ord, jeg synes det er vanskelig å skulle prestere høyt,

Og så kan det hende at det er syv andre stykker som sier «Å, jeg kjenner på akkurat det samme, så godt at vi kan snakke om det». Men i stedet for så sitter man på hver sin lille øy og snakker om det fra ulike perspektiver. For det du sier er jo rett og slett at det skaper avstand mellom oss. Ja.

For at når du møter på meg som har sagt for 19 ganger, «Åh, men jeg har ikke lest noe! Åh, dette kommer til å gå så dårlig!» Og så får jeg sexer neste dag. Så blir det jo en avstand mellom oss, for du føler ikke at jeg er heller helt ærlig med deg. Og så føler du at, «Åh, nå har du vært så forståelig så mange ganger, men så hver gang går det bra!» Det føles ut som nesten som en liten løgn som er mellom oss. Ja, og så er det det at, og da kan det hende at jeg tilskriver deg at

Du er litt falsk faktisk, men du er ikke det. Du er superstresset i møte med et bilde av deg selv som kanskje ikke er flink pike, som kanskje bare får en femmer, som kanskje til og med kan være litt av kjøtt og blod. Jeg tror jeg har en teori om vårt samfunn i dag, som er at vi blir mye mer individualiserte, vi er mye mer orientert mot å prestere enn noensinne i historien,

Og det gjør at det å drille inn i disse perfeksjonist-narrativene, det kan være så vondt, at det er ikke noe rart at vi bruker forsvarsmekanismer, men den sårheten, den er så stert i individet selv, at det kan ramme relasjonen til andre. Og det er da jeg tenker at denne boken kan gjøre at man blir litt klokere, enten man er datteren ens, eller er søsteren, god venn, eller seg selv. Så kan man kanskje tenke at, hmm,

kanskje jeg bare skal fortsette å si for 600 år i gang, det går nok bra. Fordi det er det å være en god venn. Eller så kan kanskje en god venn være å si, du, jeg har lurt på en ting. Og så spør man om det. Og der vil jo vennskapets karakter avhøre hva man kan stille spørsmål om. Og der er det nettopp det, kanskje er man en god venn hvis man lar noen bruke den. Og kanskje er man en god venn hvis man

prøver å borde det. Hvis man er på plass, så vet man hva som jeg liker å si noe om på skuddhold, til at det er mulig. Men det tror jeg leserne vet best selv. Jeg tror at det, når man

Når man klarer å kjenne igjen det og forstå bakgrunnen til hvorfor både man selv dyrer med forsvarsmekanisme, men også hvorfor andre gjør det, så får man en større forståelse for både seg selv og andre. Og det skaper mer nærhet til hverandre. Men før vi skal gå inn på hvordan vi kan bruke disse forsvarsmekanismene på en sunnere måte,

du sier at det er noen forsvarsmekanismer som er gullvert, som det er bra at vi har. Ja, det er noen som er kjempegreie, hvertfall hvis de er som Aristoteles ville sagt, brukt med måte da. Og så er det jo, det er viktig å si at vi snakker om at vi bruker dem, men så er det viktig å bare minne på underveis at vi bruker dem jo alltid egentlig ubevisst. Altså det er ikke sånn at vi på en måte tenker sånn, åh, hvilken forsvarsmekanisme skal jeg bruke i dag? Så de piler til oss fra underbevisstheten egentlig, så

Så derfor vil kanskje psykiater og psykologer spesielt, som jeg har tørt å høre på nå, kanskje snakke om dem som vi bruker dem bevisst. Så det må kanskje være viktig at jeg presiserer at dette er ubevisste skript. Men jeg tenker at hvis man tenker over seg selv, så er det kanskje mulighet til å drille litt i dem på egen hand. Det fungerte i hvert fall veldig godt for meg. Ja, hundre prosent. Det tror jeg. Så det er viktig å presisere. Men vi har en som er egentlig ganske vakker. Og det er den som åpner hele boken nå. Det er jo forsvarsmekanismen sublimering.

Og den leder oss jo tilbake på, det er jo Freud som lanserte dette her i sin tid, og da kan vi tenke tilbake at det er jo virkelig tilbake på divanen til Sigmund Freud i Wien på 1800-tallet.

Fordi Sigmund Freud han tenkte jo at det egentlig var driftene som drev oss mennesker. Det var erotikken som var roten til alt godt og vondt her i livet. Og det er jo, i mye tror jeg han at mange ting er litt sånn rettig. Altså jeg er ikke veldig freudiansk, så jeg har en ganske distans i det. Så jeg kjøper ikke hele pakken til Freud. Men la oss bli med på reisen her da.

For da er det sublimering som åpner boken, og det er jo denne syklisten som vi alle har sett. En mann som er ti år eldre enn oss. En mann som gjerne har fått en ekstra tung benbygning med årene. Og som vi kanskje kjente før, som var en leveperson. Og så plutselig en dag, så stiger denne mannen opp på sykling, og så ser vi at han har blitt en landeveisfantom.

med en alt for gul drakt som klemmer rundt en litt stor mage, og du går rundt, men det vil jeg merke til at syklingen er preget av en ganske sterk intensitet. Man lurer kanskje på, er det egentlig en glede som driver den syklingen, eller er det noe annet? Og så begynner vi å teorisere da, og kanskje han har vært hos deg, kanskje han er din pasient, kanskje du har sagt at, la oss kalle han for Bjørnar da.

Bjørnar, blodtrykket ditt er kjempehøyt. Diabetes 2 ringer på døren i overmålen. Og jeg er veldig redd for at vi ikke får snudd utviklingen på hverken hjertekar eller kolesterol hvis det ikke skjer noe nå. Og det er superbra hvis du kommer i gang med trening. Så det kan jo gå til henne å tenke sånn fått streng beskjed av legen. Du måtte begynne å trene og spise sunt og alt det der. Men det kan også hende at Sigmund Freud hadde jøglet litt i bakgrunnen. Og så hadde han sagt, ja...

Det kan hende da, helse. Men hva om denne mannen da? Han har vært gift med samme kone i 30 år. Og mannen er ganske erotisk anlagt. Han vil gjerne ha seg 4-5-6 ganger i uken, kanskje 7 til og med-

Kona, not so much. Og det kan være mange årsaker til det. Kanskje er det at han rett og slett blir skikkelig tjukk, som gjør at kona ikke synes han er noe hot lenger. Da de møttes hadde han jo trangeslengbokser og var en rev på dansgulvet. Og nå er han ingen John Travolta. Kan det være det? Eller så kan det bare hende at livet, kanskje er hun i overgangsalderen og orker ikke tanken på å ha seg i det hele tatt, kan ha mange årsaker. Men det blir ikke noe på ham. Ikke sant? Det er greia. Og så kan han tenke sånn, ok, hva kan jeg gjøre nå? Jeg er så hårdig. Og så kan det gå til at han tenker sånn, ok,

Jeg vil ikke bli skilt, for nå har vi fått barnbarn. Jeg er veldig glad i kona mi, men jeg kan jo få meg en hel skrinne. Og så tenker han kanskje, nei, jeg husker den filmen med Glenn Close og sånn fra 80-tallet, det er litt noe dårlig, det kan gå gærent. Og så er det jo moralsk litt sånn uglesett, ok, jeg dropper det.

«Ah, alt er en tid til jeg kan dra på guttetur til et eller annet sted med litt fleksibel moral, og så kan vi gå på bordell, rett og slett. Det hadde vært helt herlig, det er jo ingen som får vite om det, men jeg tenker om noen legger ut på Snapchat, da går vi jo rett til fella, og jeg har jo alle se hvor jeg er og sånt med familien, jeg kan ikke gå ghost mode der, og det er jo litt dårlig moral det, og prostitusjon er ikke helt bra. Ok, jeg får droppe det da. Kanskje jeg får gå på det mørke nettet da? Nei, uff, det er jo bare for kriminelle. Nei, og så tenker jeg at det er ingen løsninger her som løser mitt erotiske anliggende.»

Så tenker han, ok, men hva kan jeg gjøre da for å kanalisere alt dette her? Han bruker ikke det ordet. Men så plutselig får han det for seg at han ser noen sykle og tenker, jeg skal begynne å sykle. Jeg skal begynne å sykle. Og det er ikke fordi han tenker på sex, men det er den sexen bak der som egentlig gjør at plutselig tenker han, jeg skal begynne å sykle. Det var litt fett. Det er legitimt. Det er ikke uglesett. Det skaper helse. Kona heier på det, vet du, for da får hun litt fri, for hun er egentlig litt lei av han fyren også. Og så da kommer han hjem så sliten at da driver ikke han noe tafser under dynen heller hver eneste kveld.

Og så legger han masse energi etterhvert i dette sykkelprosjektet. Og det han ikke vet er egentlig at han kanaliserer all den energien, den oppdømmende erotiske frustrasjonen, inn i dette sykkelprosjektet.

Og derfor er han så liten skaplig når han går på Anton Sport og skal kjøpe en hjelm som veier fire gram. Derfor bruker han like mye som et helt kjøkken på denne sykkelen. Og derfor, når han er ute, hvis du går med barnevogn, så har han som intensjon om å kjøre over deg med barnevognen, hvis ikke du flytter deg. Og han er sint på deg, han hytter henne even og sånn. Og han utfordrer trailer og alt som er. Fordi det er egentlig driftene som bokstavelig talt driver han. Han er ikke klar over det.

at det er det som gjør det. Men han sublimerer. Det er da forsvarsmekanismens sublimering, og det er sublimeringen som driver hjulene videre. Sublimering er at man erstatter et behov med noe annet. Og det som er på en måte klassiske, freudianske definisjon på det, er at vi tar seksualisert energi, og vi sjøsetter den, vi investerer den i noe annet, som

som er legitimt, som er konstruktivt. For med denne syklingen, så blir han jo kanskje både slankere, sunnere, og han får også utløp for sin frustrasjon. Men minner han faktisk kjører over noen stakkars fotengere, så gjør han jo ikke noe skade på noen i det hele tatt. Fastlegen heier på syklingen, kona heier på syklingen, og så får han kanskje et fellesskap med andre syklister.

Og har han flaks, så jobber han et eller annet sted, hvor de er veldig glad i å sykle, og driver med Tour de Finans også. Nå får du et nytt perspektiv på Tour de Finans-gutta. Dette har de ikke tenkt på. Og det som er at vi møter dem og tenker så konstruktivt, du gjør jo noe godt for helsen din. Så egentlig gjør han noe godt for seksualiteten sin. Men han har ikke tak i rotårsaken. Den rører han ikke. Og det er jo også noe jeg borrer litt inn i boken. Det er jo sånn at

Det kan jo være noe til det løse problemet. Kanskje til og med hvis han sykler av seg ti kilo, og ikke snakker så mye om sykling, at kona tenker, nå orker jeg i hvert fall ikke prate med deg. At det faktisk gjør at kona tenker sånn, hmmm.

Nå er jo du litt mer spennende. Skal vi gå på støvnemøte? Jeg skal kjøpe meg en ny negligé dessuten. Eller at hun tenker at enda et meg-prosjekt. For hun vil egentlig ha noe nytt. Hun vil egentlig ha noen andre samtaler. Hun vil egentlig at han skulle koble seg mer på henne. I stedet for så kobler han seg enda mer på sitt.

Og her tror jeg at mange som er i et ekteskap, eller har sett det, kanskje tenker at, ok, kanskje tok det over for noe annet. Og det er da sublimering faktisk kan bli negativt. Fordi at hvis du investerer alt for mye i det, sånn at sublimeringen overtar, så er det ikke sikkert at du faktisk får bukt med hverken rotårsak, eller at du skaper et liv som blir bedre. Men akkurat i riktig dose, så er du helt perfekt.

Tenk deg, du har sittet med, nå har jo sikkert ikke du vrange pasienter, men la oss si du har hatt en pasient som har drevet deg litt fra skanse til skanse, eller du har hatt en dag på listen. La oss si du har fastlegget her ute, som hører på 28 pasienter en dag, dessverre var 25 av dem veldig vanskelig.

Legesekretæren, en var sykemeldt, en andre hadde en litt dårlig dag, alle de andre legene var slitne. Veldig, veldig mørk novemberdag når du kjører hjem, ikke i noe godt humør. Dagen på jobb ga deg ikke noe energi, og helfo har sendt et brev hvor de skulle ha noen redegjørelse for noen vedtak også, sånn at du kjenner at du har ingenting å gi.

Noen vil kanskje da tenke at, ok, i bilen hjem, da plutselig begynner du å kjøre knallhardt, tute, børte, road rage, da tar du deg ut på alle trafikantene. Det er denne aggresjonen som egentlig hørte hjem et helt annet sted. Da er det utagering. Eller at man kommer hjem og tar en eksempel på en sjøfjell,

slem fetter av utdaging, som er forskjivning, at man sitter med familien, og så er man skarp med dem, og lar den dritten fra jobben flyte ut på familien hjemme, som ikke skjønner noen ting, og hvorfor er du så sur i dag? Åh.

Og det har vi jo alle gjort. Vi har jo alltid latt det gå utover noen andre som ikke har hatt noe med å gjøre. Eller at du kjeller ut ekspeditøren på butikken hjemme, faktisk. Du stikker innom fornebussenteret her, går innom en ny, og så kjøper du egentlig bare en ekstra og en sauspose fra Toro. Og så sier ekspeditøren at jeg har skadet pose, noe som du åpenbart ikke trenger. Men hun eller han spør jo hva det er du driller til. Og så bare eksploderer du. For spør du om det, så trenger jeg pose til det. Det er altså forskyvning. Du tar det ut da.

Men så kan det hende du er et godt menneske, og det er jo du, Anette. Så du vil ha ting sånn, nei, i dag, jeg har så mye oppdømmet energi. Jeg sender en tekstmelding til hjemme og sier at jeg har hatt noen dårlige dager på jobb, jeg trenger å ta ut litt, jeg jogger hjem.

Da sublimerer du, for da investerer du det i noe adaptivt. Eller du kommer hjem... Så det er en god forsvarsmekanisme. Ja, da er sublimeringen veldig god. Eller så kommer du hjem, og så sier du, vet du hva, i dag skal jeg lage noe ekstra godt til middag, det blir litt senere. Og så bruker du den frustrasjonen egentlig på å åpne den kokeboken du fikk til jul i forfør, nok helstrømbok nummer tre som du ikke hadde åpnet, så tenker du, i dag lager jeg den maten.

Eller du måker snø. Det kan være mye snø på Fornemo. Så tenker du «Nei, nå går jeg og måker ut parkeringsplassen». Det var litt dårlig måkt, så i stedet for å irritere meg over det, så gjør jeg det.

Bill Clinton, husker du, han spilte saksofon. Altså, kanskje det er det du gjør. Det er veldig mange ting vi kan gjøre, hvor vi kanaliserer vår energi inni noe produktivt, noe konstruktivt, i stedet for at vi tar det ut på andre trafikanter, tar det ut på familien. Det er sublimeringen, fantastisk forsvarsmekanisme, som bare kan anbefales, med mindre det tar over så mye, som det kan gjøre med noen av disse syklistene, at noen kanskje heller burde gått til parterapøt og snakket litt om sekslivet. Ja, nettopp.

For det er jo ganske... Faktisk allerede i går så syklet jeg litt midt på veien. Midt på denne fortøyseveien. Og så følte jeg ikke helt med, for jeg er jo litt distraert. Og så plutselig kommer det en syklist. Og så raser han nesten forbi meg. En mann i 50-årene. Og så roper han tilbake. Du trenger ikke å bruke hele veien. Og jeg får sånn... Oi, oi, oi, oi.

Å, det gjør så ondt å bli kjeftet på. Og så tenker jeg sånn, ja, han har en dårlig dag, så prøver å roe meg selv ned. Men dette går så i...

I samfunnet, vi bruker det så mye. Og så er vi ikke klare ved hvorfor vi er sånn som vi er. Nei, og kanskje kan det gå til at han hadde fått meg for klona fra syvende dag, og så ser han en kvinne som går midt i veien, og så bare tar han ut på deg, og egentlig skal reparere det med sykling. Og, ikke sant, jeg holdt et bokpad forrige uke, to bokpad om dette her forrige uke, og

Og da fortalte jeg om den syklisten, for den pleier å gå igjen der. Jeg mener jo ikke å hakke på syklister. Det skriver jeg i boken, at 99 av 100 syklister har et fantastisk seksliv. Så det gjelder bare noen med 100. Så det er ikke det det handler om. Men da fikk jeg en tekstmelding fra en kollega som hadde vært der, fra Sørkedalen.

Nå har jeg akkurat nesten blitt meidene av en syklist, men jeg vet jo hva det handler om, skrev hun. Så det er jo en god måte å ta det på. Nå blir det mye lettere for meg å bare tenke sånn, ja, ja, ja, han har sine utfordringer. Ja, ikke sant? Ikke for å være overlegen, bare for å være litt sånn humoristisk. I stedet for at du skal tenke, han er dårlig deg, så skal du tenke, ah!

tenker han har dårlig liv, eller han har dårlig seksliv det får han, han får gi meg han får bare rante, altså vi spøker litt men jeg tenker at noen ganger når vi ser adferd, hvor vi ser at det kanskje bikker over litt for folk, det som er fint med å kunne vurdere om det er sublimering er jo da om de faktisk har et livsprosjekt som kanskje ikke går helt som det skal så har de funnet seg en arena hvor de faktisk får utløp for det på en konstruktiv, fin måte

Og derfor tenker jeg det er råd om å ta deg en joggetur for eksempel. Det er ganske fint. Altså jeg husker jeg var i et møte for mange år siden med to kollegaer som var, det ble et skikkelig dårlig møte. Jeg ble veldig overrumplet av to kollegaer. En av dem var en svært god kollega med meg og jeg følte meg liksom trampet på i det møtet. Og det var da jeg drev med boksing. Og da, den sandsekken, den har aldri blitt så drept i sitt liv. Altså jeg slo, den veide 120 kilo tror jeg den sandsekken, og den levde ikke etterpå.

Og det føltes så deilig. Og de andre som var på trening, det er bra å trykke deg, sa han. Fy, det katter liksom. Superbra. Er du klar for fight? Og jeg bare, pam, pam, pam, pam, pam, pam. Armaden kokte på headsetet. Det var en veldig fin måte å ta det på. Jeg var ikke sinnet på at familien var hyggelig i butikken. Og så fikk jeg tekstmelding fra kollegaen min som beklaget seg og sa, dette var ikke, vi var, det ble ufint, alt var urett, sorry. Og så fikk jeg den og sette så fint at jeg ikke rantet ut på han i stedet for. For det kunne jeg gjort, det kunne jeg utdagert.

Så jeg tenker at brukt med måte, så er alle forsvarsmekanismene nesten uten om utagering, som jeg pleier å si og skrive om i boken, at hvis du utagerer, så er det veldig sjelden at det vil ha noe for seg, fordi stort sett så vil alltid noen bli redd, skremt, eller oppleve at de blir truet. Og hvis andre føler på et veldig stert ubehag ved vår og egen adferd, så tenker jeg at da har vi en adferd som ikke er grei. Så hvordan kan man da

ta imot, altså når man blir møtt med forsvarsmekanisme, hva er gode måter å møte det på? Jeg ser sånn som du og datteren din, dere diskuterte, du ser at to blir giralt sånn som deg, begge to går litt sånn i klinsj, i stedet for å si, nå går du i forsvarsmekanisme. Hva er en annen måte vi kan møte på når

når noen går i forsvarsmekanisme? Ja, og det er jo like enkelt svar som det er vanskelig å gjennomføre. Ofte er det jo diametralt motsatt. Det er lett å si til noen at de skal leve sunt, og så kan det være vanskelig å gjøre det, ikke sant? Og det er jo egentlig, hvis man klarer å sette seg litt inn i den andre situasjonen, når det hele utfolder seg,

Og kanskje i stedet for å gå til motangrep og møte den andres forsvar, og i hvert fall ikke påpeke, sånn som jeg har gjort på min datter, at nå går det jo forsvar. Selv om det kanskje noen ganger faktisk i nærrelasjoner har vi nødt til å si det, det ligger litt sånn i rollen, så kanskje er det faktisk å møte noen sånn som du gjorde med en syklisten med enda mer varme, med enda mer ro. Fordi at forsvarsmekanismene er jo ofte tegn for uro, tegn for stress, tegn for at ting ikke er helt bra.

Og hvis vi på den andre siden da klarer å møte hverandre med enda mer neste kjærlighet, for å bruke det ordet, i situasjoner hvor vi selv er presset, hvor det kanskje er litt lite neste kjærlighet igjen i koppen, kanskje er empatikoppen nesten litt tom til og med, det hender jo det i alle relasjoner. Absolutt. Så kan det hende at noen tenker at «Oi, jeg har nå rantet litt, og det gikk greit». Så får de kanskje muligheten til å lande litt i sin egen datferd, kanskje ro litt ned litt.

Men det kan jo være kjempevanskelig, hvis vi går tilbake til den imaginære middagen i vårt ekteskap, at du da, i stedet for at du konfronterer meg med å si «Er du sur?», at du heller kommer bort og legger en arm rundt meg og du sier at «Jeg

jeg er glad i deg, din brokkmaker, for eksempel, så kan det jo godt hende det, eller at du møter meg med litt reaksjonsdans, litt diametralt motsatt. Kyss, for eksempel. Og jeg tenker sånn, daven, for den passiv-aggressive forsvarsmekanismen er et skripte at du skal bli sur. Det er en veldig vakker sangtekst av Alan Parsons Project, hvor de synger om noen som krangler, hvor han synger veldig sånn, «Don't let me win», synger han.

Fordi at når du er passiv-aggressiv, så vil du egentlig gjerne vinne. Du vil gjerne vinne med denne radfeilen ved at den andre trekker seg unna, eller kanskje gir seg. Så hvis du blir da møtt med kjærlighet, så ødelegger du det skriftefullstendig. Men det kan være utrolig vanskelig. Men det jeg har prøvd selv etter å skrive til denne boken, er faktisk å bare være enda mer lunn,

og enda mer varm. Hvis jeg kjenner at jeg får lyst til å bruke horn i trafikken, bare ta den tilbake. Hvis det er noen kollegaer som går meg litt på nervene, heller tenker jeg at jeg tar meg, jeg har jo sluttet å røyke for mange år siden, men tenker at jeg tar meg en sånn imaginær sigarett, som det er i Frankrike, bare en forteskaffe, og bare tenker at dette går bra. Bruke meg selv som et instrument for å gjøre den andre tryggere i situasjonen, for ofte så handler det om utrygghet.

Og så er det ideattilstand, da. Ofte vil du ikke gå, ikke sant? Og det tenker jeg, og det er dønn ærlig om i boken, og det er ikke sikkert du vil gå. Det kommer sånn på taksformen. Og så kommer følelsene lynraskt. Det er sånn som jeg skriver i boken, og det er et eksempel som er rappet fra min psykologsøster, som har vært veldig involvert i denne boken her, som skrev at da mennesket var urmenneske, da vi var ut av jaktet,

På bjørnen, på grislebjørnen. Så var det liksom, så kom vi grislebjørnen mot oss, så stoppet jo ikke urmessk og sa sånn, hei grislebjørn, skal vi ha en kalukkegruppe om hvem som skal spises? Det var kast, spy det, eller bli drept. Og litt sånn er vi programmert som mennesker, og nå snakker jeg og fliker ikke gjennom en åpen dør og sier det til en lege, men vi er på en måte programmert med følelsen at det kommer lynrask, og så kommer kanskje tankene, rasjonaliteten, denne berømte fornuften, kommer litt senere i tog.

Så det er det om å gjøre å tenke at hvis jeg har en tendens til å kanskje ha noen forsvarsmekanismer som er hvor det følelsesstyrte toget er utenfor

ødelegger litt for meg på jobben, i familien, i vennerrelasjoner, så kan jeg kanskje se om det er hensiktsmessig, for det kan jo være årsaker til å ha lagt meg til det også. For ofte så kan vi kanskje også imitere andres årsaksmekanisme ved at de bruker mer av det samme. Sånn at her tenker jeg at det er muligheter for å åpne litt opp for å få et litt større menneskelig rapport å ha.

Og det er jo fint hvis man kan litt mer enn lay down your head tom drooly. Man kan mer enn tre strenger på kassegitaren, så er det litt gøy da. Jeg kjenner i hvert fall det igjen i mitt eget liv, at når jeg har mer overskudd, så går jeg ikke så fort inn i de sånne forsvarsmekanismerne. Nei, man gjør jo ikke det. Også tenker jeg jo at, jeg nevnte jo Bill Clinton i sted, med denne seksofonen.

Og i boken så var det ikke sant, han hadde jo denne affæren med Monica Lewinsky som jo dro hele presidentskapet hans ned i do, ikke sant, og

Jeg tror ikke han og Hillary har hatt noe hyggelig ekteskap etterpå, men man kan ikke bli skilt hvis du skal bli president i USA, sånn går jo bare ikke. Men da skriver jeg litt sånn humoristisk i boken, kanskje han burde spilt litt mer saksofon. I stedet for å ha hun på kontoret. Og det er litt sånn humoristisk, men kanskje saksofonen var ikke tilleggelig. Men det er ikke sånn at vi velger det. Vi velger ikke hva som skjer. Men da vi hadde boklansering, så viste jeg jo klipp fra Bill Clinton, hvor han er her

hvor han er fra disse høringene, og han sier, I do not have sexual relations with that woman. Ikke sant? Han sier jo rett ut. Og jeg viste også et klipp fra Richard Nixon, da han hadde sin berømte tale etter Watergate-skandalen, I'm not a crook. Og jeg viste også et klipp fra da Donald Trump var på Davos i 2000, og han blir konfrontert med at nå kommer det et kinesisk virus, har du kontroll på det? Og han svarer, jeg har full kontroll på det viruset, det er bare en fyr som er på vei inn fra Kina.

Og så kan man tenke at i alle disse tilfellene så kan leseren tenke at de bare ljuger. De vet jo for eksempel at Richard Nixon visste at han var en skurk. Ja, det kan godt hende han visste det. Men det kan godt hende at ideen om seg selv som uærlig, som en skurk,

Den forholdt han seg ikke til. Ergo så benektet han selve ideen om seg selv. For det er det som skjer med benekning. Det er ikke at vi ikke sier noe som er sant. Det er at vi benekter at vår identitet er veddeftet nå. Selve ideen. For det hadde gjort så vondt. Det hadde gjort så vondt. Og det samme med Bill Clinton. Fordi du vet og husker at det var ganske spesifisert hvordan type 6 de hadde. Det var jo mye greier. Hadde vi samleie eller hadde de ikke samleie? Ja.

Og ved å distansere seg fra tanken om at han hadde en form for sex, som da ikke kvalifiserte som sex, dette er jo typisk en amerikansk diskusjon, så kunne han distansere seg fra hele ideen om at han hadde hatt sex med henne. Og Donald Trump, som en god venn av meg, som var manuskonsulent på boken, skrev, da jeg siterte Donald Trump, så skrev Alexander Bakke, Gud nå vet hva han tenker, og det er helt riktig. Men det kan gå til at han også egentlig benektet hele koronaviruset,

også fordi han benekter ideen om seg selv som en person som ikke har kontroll. Så det er det som er litt elegant med benekning, det er ikke bare at vi benekter noe åpenbart, vi benekter ideen, selve ideen. Og alle som har små barn, kanskje har sett dette, alle som har vært i barnehage en gang, så ser en seksåring kline til en tre år gammel jente. Alle ser det, og så gir man til, du kan ikke slå, og så sier barnet, jeg har ikke slått.

Fornekter at det har skjedd, alle har sett det. Ja, klart. Og det som skjer da er at man benekter selve ideen om seg selv som en egen slagmaskin. Så det er ganske elegant, og det er det på en måte, benektningen er en litt sånn primitiv forsvarsmekanisme, fordi man tar avstand fra selve ideen. Men det er også derfor den er så sterk. Og derfor er også benektning noe som gjelder ganske mange mennesker som er mye mer alvorlig syke,

Men vi benekter jo vilt kjør gjennom et helt liv. Og oftest handler det om at vi benekter ideen om at vi kan gjøre noe gærent, at vi kan komme i vanskelige situasjoner,

Eller at noe har inntroffet som vi ikke kunne sett for oss. Men benettelse kan jo på en måte da bli en løgn, og da er vi inne på dette med hvite løgner. Og er det en form for forsvarsmekanisme? For eksempel veninner som kommer og sier «Åh, jeg er så glad i denne kjolen, er ikke den fin?» Og så synes du «Den er kjempefint», og så sier de «Åh jo, den var kjempefin». Er det en forsvarsmekanisme?»

Da er det kanskje mer enn hvitløgn. Men hvis venninnen din som sier «Åh, denne kjolen er så fin, er den ikke det?» Og så ljuger hun så det renner av seg for seg selv, så er det kanskje en større grad at hun bruker den forsvarsmekanisme. Fordi hun trenger så innmari å lyve litt for seg selv, og ved å gjøre det lyve høyt for seg selv, få deg til å bekrefte. Og derfor mener jeg at forsvarsmekanismer er på en måte

Det kan på en måte sies å være en hel haug med små skjønne hvite løgner, som innimellom piler til oss for å hjelpe oss å mestre dette livet, som ofte så er jo ikke greit. Altså det er det som kjennetegner et liv, at veldig ofte så er det faktisk ikke greit. Det er det som er faktisk livet, kommet med hele pakken. Og da kan vi være fine hjelpere, og noen ganger så klydrer det til oss, hvertfall hvis vi benekter for mye for eksempel. Litt sånn tristere eksempel, som jeg tror veldig mange av dine kollegaer som er leger kan kjenne seg inn i,

Det er jo for eksempel pasienten som dere må gi en veldig alvorlig diagnose. Kanskje er det en diagnose som gjør at forventningen til et lengre liv er dramatisk forkortet. Kanskje skal pasienten dø.

Og dere vil jo da ofte ha møtt benekning da. Ikke sant? Nei, nei, dette skal gå bra. Så det er jo et klassisk eksempel, når man møter død, alle som har mistet noen, som bare tenker, de benekter at noen har død. Og da er det egentlig veldig vanlig. Men som jeg skriver om, så har jo benekningen, har jo også så mange fasetter, ikke sant? Og da skal man ikke nødvendigvis kanskje borre i det. Kanskje man bare skal la modningen få lov til å skje.

Det er ikke alltid det er noe riktig svar på hvordan man skal møte andres skript da. Så fra det muntre, hvordan vi nå tuller med en syklist, til at det kan være den pasienten som man har blitt så glad i, og som man måtte hitt den dårligste beskjeden man skulle tro, kanskje man ikke som lege heller skal drille i det, kanskje man bare skal få la pasienten lande. Forsvarsmekanisme kan gi oss et rom til å takle det som er vanskelig i livet også. Det kan være på en måte et sånt...

Ja, et sånt middel som gjør livet litt lettere hvis man har det tungt også. Ja, absolutt. Så, men hva er de aller vanligeste forskjellige mekanismer som du ser vi bruker, og som kanskje vi kunne gjort livet litt lettere for oss, for å faktisk bare bli bevisst på at det er det vi går inn i? For jeg ser det i hvert fall i eget liv, at når jeg klarer å være bevisst hvorfor jeg handler sånn som jeg gjør, så ofte handler jeg litt annerledes, eller så ser jeg unnskyld, ikke sant? Ja.

Og jeg tenker at det mest klassiske eksempelet på det er jo alle nyttårsforsettene våre, for eksempel. Det er ingenting som illustrerer det bedre nesten.

Jeg kan ta å bruke meg selv som eksempel, for å ikke være bedre hvite på andres vegne. Hver slutten av desember, hva kjennetegner meg da? Jeg tytre meg så mye marsipan, jeg drikker så mye rødvin, og jeg lever med begge hender og åpen munn. Da går jeg for å vei 300 kilo før nyttår. Fordi hva skal skje første januar? Jeg skal bli en så fantastisk ny person!

Da skal jeg trene 12 ganger i uken, jeg skal bare spise rucola-salat, og jeg skal bli i supergod form, og jeg skal bli bedre menneske, men alle mine venner og familie, de bare ler av meg, for jeg har alt sånn biovita-helsesenter-prosjekter. Og da skal jeg bli femårsforskjellig,

15 kilo slankere og superveltrent og sånn. Og det støttes jo alle algoritmene, fordi jeg har jo, som jeg nevnte for deg da vi snakket i sted, jeg er jo superglad i Arnold Schwarzenegger for eksempel, og så har jeg masse venner som er PT'ere og sånn, så min algoritme er helt sinnssyk. På samme måte, jeg fores jo med sånne Cures for Life, ikke sant? Og alle avisen er full av det også. Og hvem møter du rundt og sier, nei, jeg skal legge på meg 20 kilo, det er veldig sjeldent du møter noen. Og så starter man ut på Friday mot. Sund mat, gode rutiner, bla bla bla, og så holder jeg

holder det noen uker kanskje, og så kommer så er det en skikkelig sur januardag, det er mørkt, det har jobbet mye, det har vært mye å gjøre, alle er jo syke i januar, alle er litt deprimerte i januar, og det var fullt på sats bort på hjørnet her, og det er dødslei, alle de som bare skal trene i januar dessuten, det irriterer deg litt, sånn at plutselig så merker du at hvis du klarte å da slite deg bort på denne timen, så kjenner du at nå tærer jeg på overskuddet jeg egentlig ikke har, så lager du en eller annen dødskjedelig sunn middag, enda det

og kroppen din skriker et hamburger, altså en harsjøs hamburger, og du har jo lovet deg selv, 31. desember, at du skulle ikke spise godteri før påske, og så har du den sånn 200 grams Walters Mandler som ligger i det skapet der, og når barna er lagt, så kjenner du på en måte at den roper på deg, og så kjenner du at det er så mye bra å se på Netflix, og så i stedet for at du lager deg en smoothie til kvelden, så tasser benene dine bort til skapet, og så knekker du opp den, og så forteller du deg selv at, ja,

Men jeg har jobbet mye over tid da, og jeg har jo trent da. Og rucola salat er egentlig ganske kjedelig da. Og jeg trenger sikkert din næringsstoffene i den sjokoladen. Ja, og jeg trenger faktisk dopamintilførsel, for det er det ekstra i sjokoladen, og det er faktisk viktig å treat seg selv, for ja, nå er det deprimerende.

Og i det du hører at de klirrer i den skålen da, så har du fornuftsbaserte forklaringer som perler på en snor som alle hadde holdt i retten. Ikke sant? Alle forsvarsadvokatene dine hadde liksom gitt deg veldig høyt honorar fordi at du vinner den rettssaken.

Og da rasjonaliserer du. Da bruker du forsvarsmekanismens rasjonalisering, hvor du serverer deg selv, legitime, helt åpenbart kjempegode argumenter for at det valget du tar, nemlig å bryte til deg en nyttig forsett, det er helt ordentlig. Det er rasjonelt. Det er rasjonelt. I stedet for at du sier til deg selv, eller at jeg sier til meg selv, han sa, du får bare spise sjokolade et par ganger i uken, og så får det ta litt mindre tid å gå ned 200 kilo enn det du hadde planlagt.

Men det kan jeg ikke si, for da har jeg jo ødelagt prosjektet mitt, ikke sant? Så for å holde prosjektet i gang, for å holde meg selv som kompetent aktør i gang, så kommer da rasjonalisering, og den er så kjønn å ha med seg, og akkurat i gjerningserblikket, så er den som en kjønn-kjønnvelsignelse. Men rasjonalisering er jo virkelig en forsvarsmekanisme jeg tror vi alle bruker. Ja, ja. Om ikke dagen, i hvert fall ukeendelig. Ja, ja, fem ganger i uken minst. Ja, ja, ja. Bare sånn, å ja, men jeg

jeg skulle egentlig legge meg klokka ti, men jeg trenger alene tid til å skrolle. Ja, jeg vet jo at jeg ikke skal ha mobilen min inne på soverommet, men jeg scroller bare bittelitt, så blir det tre kvarter. Ja, men jeg trengte den tiden. Selv om du vet at det var ikke det du trengte, så

legger du deg med tanken, ja, det var det jeg trengte nå. Ja, og hvis du gjør det enda mer elegant, så har jo forsvarsmekanismen rasjonalisering, har en elegant fetter som heter intellektualisering. Og la oss si at du knekker ikke opp Walters Mandler, men du velger deg en sånn 70

90% kakaosjokolade. Og da tenker du sånn, ja, og jeg er jo lege, og jeg leste jo en studie i The Lancet nå, at hvis du tar mørk sjokolade, så tilfører du noen sånne antioxidanter til kroppen i tillegg, som gjør at jeg faktisk får enda bedre helse, og det kan faktisk booste forbrenningen litt mer. Og da er det på en måte en enda mer sånn elegant og en vakker...

som er så smart av rasjonaliseringen som kommer til deg. Og da har du liksom med legeautoritet faktisk gått tilbake da for å se på Netflix-serie med Walter Schmolder og ha den 70%-sjokoladen som har faktisk satt enda mer sjokolade. Og det er da jeg tenker at vi må kose oss med de forsvarsmekanismene når de inntreffer, hvertfall når det er på sånn helt harmløst nivå som dette er. Ja, og det er greit, men det er greit å være klarere i å vite at det er det du gjør. Ja, jeg tror du har helt rett, og så tenker jeg at det beste vi kan gjøre er at vi kan begynne med oss selv. Ja.

Jeg reiser en del i forbindelse med jobb, og da er jeg jo mye på flyplasser. Og så har jeg tenkt mye på dette her. Hvorfor er det at veldig mange på flyplasser

ikke er noe hyggelig. Ja, stakkars de som sitter bak der, det har jeg tenkt mange ganger på. Ja, og det er jo også innemennet sånn, når vi reiser i prosjekter hvor vi må ha høy grad av fleksibilitet, så har vi jo sånne fleksbilletter, sånn at da går jeg kanskje inn i loungen en tur, og vel ofte så sitter de som sitter i loungen, som burde på en måte, de er de mest privilegierte. De er sånn skikkelig arrogant, og sånn, de også, tenker jeg.

Hva er det som skjer her? Hvorfor oppfører folk seg sammen på flyplasser? Og så tenkte jeg, jo, sannsynligvis fordi folk opplever et ekstremt stress ved å være på flyplasser. De er redde for å miste flyet, de er kanskje bakpå til møte, kanskje de var på vei på flyplass når de var litt dårlig i magen, kanskje de... Kanskje de føler seg ensom fordi de alltid reiser fra familien. Ja, tusen årsaker. Og så tyter du ut en litt sånn arrogant blærette omfra nedholdning og med lav terskel for å bare la det flyte over med det de møter.

Og da tenker jeg at Vagen utover flyet

Det varmeste, vennligste kundevesenet jeg er mot alle. De som jobber i kiosken og selger meg en baguette til 1000 kroner. Hun som sjekker meg selv om flyet er 20 minutter forsinket, så ønsker jeg dem en fin helg og en fin kveld, og takk for nå og sånn. På veien i kabinen så hilser jeg alltid når de gjør sikkerhetsinstruksjoner. Så tenker jeg, den verdigheten skal de alltid få, så selv om jeg har sett sikkerhetsinstruksjoner tusen ganger, så ser jeg alltid på dem. Fordi jeg vet at det handler om å gi noe

noe verdighet til alle, gitt på et sted hvor alle er under ekstra press. Da tenker jeg, jeg kan kanskje gjøre en promille forskjell for noen, men hvis man kunne tenkt seg å tenke at jeg er superstresset, men i stedet for at jeg bare legger det litt ned, og jeg faktisk behandler den neste som om det var en jeg var ganske glad i, så ville det vært utrolig mye triveligere for flyplassen.

Selvfølgelig, nå tenker kanskje noen litt at det er en steike for en idealist, så det er sikkert ikke mulig, men det som er at alle kjenner jo på en god del uro på flyplasser, det er sånn grunnleggende, men må man reagere på den måten? Det kan man i hvert fall lese i boken, og så kan man stille seg selv spørsmålet, og da tenker jeg at hvis du tenker at «Ja, jeg må faktisk oppføre meg litt arrogant og omfran i det på flyplasser, etter at du vet at du selv gjør det»,

Da har du i hvert fall tatt et valg om å gjøre det. Og da kan du ikke benekte etterpå at det var noe tilfeldig inntraff, så da får du ikke møte det forsvarsmekanismen med en annen. Da har du ingen innskyldning. Og det er fint å høre deg si det der, for det er akkurat det. Bevissthet gjør at man handler annerledes. Så helt på slussen her da, hva vil du anbefale for oss som ønsker å gå mindre i forsvar? Ja.

Nå som jeg sitter her så må jeg si selvfølgelig lese boken, men hvis man tenker at det jeg har gjort, eller det jeg kommer til å gjøre, så er det det å på en måte når du møter andres forsvar,

Og derfor leser jeg boktenk, for da kan man ikke skjønne hva som er forsvar, så man kanskje bare tror jeg er en vrang eller vanskelig person nå. For noen ganger så er det jo det man feiltolker det som. Men det er å møte den andre med en enda mer reus versjon av seg selv, også der det er som vanskeligst. Og det er akkurat når det er som vanskeligst, at det kanskje også gjør mest positivt utslag i verden.

Og det er da det krever mest av oss mennesker da. Men det er jo det vi hvertfall må strekke oss etter da. Og så er det ikke sikkert det går alltid, men uten ambisjoner så kommer man jo stort sett ingen vei med mindre man har veldig flaks da. Og så vite at vi alle går i disse omfellene. Ja, det er helt menneskelig. Vi er mennesker som gjør feil, og det er veldig tilgivende, tror jeg, og er viktig altså. Ja, det kommer sjelden så mye gærent ut av det altså. Ja.

Hjertelig takk for at du kom i dag, Hansa. Er det noe siste du har lyst til å dele med oss? Tusen takk for besøket, og dette var den beste teen jeg noensinne har drukket. Det var veldig hyggelig. Så takk for teen også. Vær så god. Og hvis mine lytter har lyst til å nå det, eller finne boka, hvor skal de gå? Hvis lytterne ønsker å komme i kontakt med meg, så er det veldig lett å finne meg på nett. Altså, jeg ligger åpent med alt av e-postadresser og sånn. Hvis du har lyst til å lese boken, så er det noe å kjøpe på

kjøp på flugsforlag direkte, men også alle bokhandlerne i Norge har den, både i butikk og på nett. Så den er veldig lavt hengende frukt å få tak i. Tusen takk, Hansa. Og meg kan dere nå på Dr. Anette Dragland på Instagram. Og hvis du tenker at denne episoden den traf deg, eller at du tenker sånn, min beste venn,

Han trenger å vite om forsvarsmekanismer. Så send den det sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med det så sier vi takk for i dag, og vi ønsker deg en kjempefin dag. Ha det godt!

Mentioned in the episode

Anette Dragland

Host of "Leger om livet" podcast and a medical doctor.

Hans Christoffer Aargaard Terjesen

Guest, researcher, management expert at Arbeidsforskningsinstituttet and lecturer at Handelshøyskolen ved OsloMet.

Leger om livet

Podcast title, known for useful and exciting knowledge.

Arbeidsforskningsinstituttet

Research institute where Hans Christoffer Aargaard Terjesen works.

Handelshøyskolen ved OsloMet

Business school where Hans Christoffer Aargaard Terjesen lectures.

Forsvarsmekanismer

The main topic of the conversation, psychological phenomena that help cope with difficult emotions.

Sublimering

A defense mechanism where unacceptable impulses are transformed into socially acceptable actions.

Utagering

A defense mechanism where strong emotions are expressed through aggressive actions or behaviors.

Reaksjonsdannelse

A defense mechanism where a person acts in a way that is diametrically opposite to their true feelings.

Passiv-aggressivitet

A defense mechanism involving indirect resistance to the demands of others, often through procrastination or stubbornness.

Allmektige forsvarsmekanismen

A defense mechanism characterized by an exaggerated sense of power or control, often used when feeling stressed or irritated.

Idealisering

A defense mechanism where one attributes exaggeratedly positive qualities to another person or situation.

Devaluering

A defense mechanism where one attributes only negative qualities to a person, organization, or situation.

Rasjonalisering

A defense mechanism where one creates logical, but false, justifications for one's actions or feelings.

Intellektualisering

An elegant form of rationalization, using intellectual analysis to avoid emotional engagement.

Benekning

A defense mechanism involving refusal to accept reality or a painful fact.

Milan Kundera

Author of "Tilværelsens uutholdelige letthet", mentioned for his depiction of how chance guides life choices.

Tilværelsens uutholdelige letthet

A book by Milan Kundera, referenced for its theme of life's unpredictable choices.

Arnold Schwarzenegger

Actor and bodybuilder, mentioned as a personal interest of Hans Christoffer Aargaard Terjesen.

Iron Maiden

A heavy metal band, cited in Hans Christoffer Aargaard Terjesen's book.

Rick Astley

A singer, cited in Hans Christoffer Aargaard Terjesen's book.

Sigmund Freud

Austrian neurologist and founder of psychoanalysis, whose theories on drives and sublimation are discussed.

Bill Clinton

Former US President, used as an example of denial regarding the Monica Lewinsky affair.

Monica Lewinsky

Involved in a political scandal with Bill Clinton, mentioned in the context of denial.

Richard Nixon

Former US President, cited as an example of denial ("I'm not a crook") during the Watergate scandal.

Donald Trump

Former US President, used as an example of denial regarding the coronavirus.

Julius Caesar

Roman general and statesman, mentioned in connection with the "allmektige forsvarsmekanismen."

Walters Mandler

A chocolate brand, used in an example of rationalization for breaking New Year's resolutions.

The Lancet

A prestigious medical journal, mentioned in an example of intellectualization about chocolate consumption.

Flugs Forlag

The publisher of Hans Christoffer Aargaard Terjesen's book.

Participants

Host

Anette Dragland

Guest

Hans Christoffer Aargaard Terjesen

Points

Det er ikke en selvhjelpsbok, det er en selvinsiktsbok.

Hans Kristoffer Åregård-Tærjesen om formålet med boken sin om forsvarsmekanismer.

Relasjonene våre er den viktigste faktoren for å leve et godt, friskt og langt liv, i å ha gode relasjoner.

Anette Dragland understreker hvorfor temaet forsvarsmekanismer er relevant i en helsepodcast.

Forsvarsmekanismer er egentlig våre hjelpere når vi kjenner på angst, uro, stress, redsel, sorg eller sinne.

Hans Kristoffer Åregård-Tærjesen definerer forsvarsmekanismer.

Hvis du merker at andre går i forsvar, ikke påpek at de går i forsvar.

Hans Kristoffer Åregård-Tærjesens eget råd, som han feilet på med datteren sin, og som skaper latter og bevissthet.

Vi er på en måte programmert med følelsen at det kommer lynraskt, og så kommer kanskje tankene, rasjonaliteten, denne berømte fornuften, litt senere i tog.

Beskrivelse av hvordan mennesker reagerer følelsesmessig før fornuften trer inn.

Det som kjennetegner et liv, at veldig ofte så er det faktisk ikke greit.

En realistisk betraktning om livets utfordringer og hvorfor forsvarsmekanismer er nødvendige.

Claims

Uten forsvarsmekanismer hadde verden bare gått i oppløsning.

En sterk påstand om forsvarsmekanismer som en nødvendig del av menneskelig funksjon.

Veldig mange er litt lite bevisste på at de bruker forsvarsmekanismer, og de som sier 'det bruker jeg ikke', har allerede benektet.

Hans Kristoffer Åregård-Tærjesen om den ubevisste naturen til forsvarsmekanismer og ironien i benekting.

Hvis du utagerer, så er det veldig sjelden at det vil ha noe for seg, fordi stort sett så vil alltid noen bli redd, skremt, eller oppleve at de blir truet.

En advarsel mot utagering som en ineffektiv og skadelig forsvarsmekanisme.

Vi blir mye mer individualiserte, vi er mye mer orientert mot å prestere enn noensinne i historien, og det gjør at det å drille inn i disse perfeksjonist-narrativene, det kan være så vondt.

En teori om hvordan samfunnets krav til prestasjon påvirker individet og fører til bruk av forsvarsmekanismer.

Benekting er ikke bare at vi benekter noe åpenbart, vi benekter ideen, selve ideen [om oss selv som en person som gjør noe galt].

En dypere forklaring på benektingens psykologiske mekanisme, som beskytter ens selvbilde.

Similar

12/26/2023

Kaffeskål med Hollund & Krogh

#61 Er du konfliktsky eller konfliktsøkende..?

Konfliktsky? Da bør du kanskje vurdere å lytte til denne med en venn eller kjæreste! For mens du er i ferd med å fase ut ribbe, medister og pinnekjøtt fra menyen - havner Øyunn og Frida i en spontan (nok så het) diskusjon om hva de føler om nettopp det å diskutere.. Frida blir uvell og brydd av høylytte diskusjoner mens Øyunn trigges og får energi av det! Hvilken type er du? Og hey!! Vel overstått jul da dere <3 Reklame for eget show - kjøp billetter til Sentrum Scene 31. mai her: https://www.ticketmaster.no/event/733727Spørsmål kan sendes til oss på Instagram 👉🏼 @kaffe.skaalSend det gjerne inn som lydklipp så vi kan ta det med i poddy!Ønsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med hei@simpltalent.noDenne podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

8/2/2025

Kaffeskål med Hollund & Krogh

#228 Ådne i studio: "Sånn takler vi traumer fra tidligere forhold"

ÅDNE BACK FOR EN DEL 2 JO!!! Det blir ikke mindre juice på frokostbordet, når Ådne vender tilbake og de svarer på spørsmål fra dere. Vi skal bla. innom hvordan Ådne synes det er å date en offentlig person.. om han selv har et ønske om å bli kjendis.. hvordan de takler sjalusi, og hvordan de sørger for at traumer fra tidligere driiit ikke skal gjennomsyre den flotte cleane relasjonen. Redaksjonen smelter i hvert fall hardt over disse episodene, og det håper vi dere også gjør. Kaffeskål <3 Spørsmål kan sendes til jentene på Instagram 👉🏼 @kaffe.skaalSend det gjerne inn som lydklipp så de kan ta det med i poddy!Ønsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med kristin@snakk.as Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

5/21/2025

Kaffeskål med Hollund & Krogh

#207 "Kjæresten har ikke gått ned på meg på 6 år"

Øyunn har blitt syk.. og har alt for mye å gjøre. De snakker om harry nordmenn som drar til Spania og svarer på lytterspørsmål fra en som har en kjæreste som ikke har gått ned på henne på 6 år og en som lurer på hvor navnene til Øyunn og Frida kommer fra og betyr. Frida har et hack til alle som sliter med negative dialoger med seg selv. Kaffeskål <3Spørsmål kan sendes til jentene på Instagram 👉🏼 @kaffe.skaalSend det gjerne inn som lydklipp så de kan ta det med i poddy!Ønsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med kristin@snakk.as Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

2/10/2024

Kaffeskål med Hollund & Krogh

#74 "Han synes jeg er for lettkledd og vil at jeg skal dekke meg til"

Du har begynt å date en fyr.. det går dødsbra i starten.. han er snill.. behandler deg som den dronningen du er, og overøser deg med både gaver og kjærlighet. Men.. så en dag.. kommenterer han at han synes du går for lettkledd. Lurer på om du kanskje kunne begynt å kle deg "litt mindre utfordrende". Du synes det er rart, for i starten så var det jo en av tingene han likte ved deg - at du gjorde din ting og hadde på det du ville, uavhengig av hva folk måtte synes og mene om det. Han kommenterte hvor deilig du var og klarte aldri å holde fingra unna. Sååå hvorfor har han plutselig snudd nå?Dette + mye annet svarer selvfølgelig din fav duo på i ukens De lux episode! Kaffeskål <3Spørsmål kan sendes til oss på Instagram 👉🏼 @kaffe.skaalSend det gjerne inn som lydklipp så vi kan ta det med i poddy!Ønsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med hei@simpltalent.no Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

6/7/2024

Familieliv

292: Kirsten Holtmon Resaland - Grenseland

Formidler, forfatter og psykolog Kirsten er tilbake! Hvorfor opplever hun at foreldrerollen og oppdragelse får mer tyn og kritikk enn før? Hva er igjen som verktøy i oppdragelsen når det hersker så mange meninger og råd om hva vi ikke bør, kan eller skal gjøre når vi skal grensesette? Kirsten og Oda kommer med både hjertesukk og brannfakler, i en ufiltrert og personlig samtale om foreldreliv, skyhøye ambisjoner og hva de håper vi kan snakke mer fortrolig og åpent om fremover. See omnystudio.com/listener for privacy information.

4/25/2024

Lederpodden

👺 Psykopat spesial – med psykologspesialist Pål Grøndahl

I urovekkende mange av sakene jeg har jobbet med som omhandler konflikt på jobb, mener flere av de involverte at er det hele egentlig handler om en psykopat. Psykopat-diagnosen er velegnet til å demonisere og spille ut den andre parten i alle typer konflikter. Men hva er egentlig en psykopatisk personlighet? Pål Grøndahl er psykologspesialist, forfatter, forsker og sannsynligvis den i Norge som vet mest om psykopati. 🙋🏻‍♀️ Ønsker du utvikling som leder? Lederprogrammet er skreddersydd for ledere med full kalender. 12 ukers hybrid lederutviklingsprogram hvor du lærer fra noen av landets fremste eksperter på psykologi og ledelse. Last ned brosjyre for å lære mer.

8/6/2025

Shifter

Prest og toppledercoach: Slik jobber Erica Grunnevoll med toppledere som er på randen av kollaps

Erica Grunnevoll har gått fra å være prest i forsvaret til å bli en av de mest etterspurte samtalepartnerne for ledere i krise. I denne episoden deler hun rådene hun gir til toppledere på randen av kollaps.Tema:– Hvorfor selvfølelse og selvledelse er avgjørende i krevende lederroller – Hvordan Erica jobber praktisk med ledere som står i fare for utbrenthet – Metaforen om dampskip-modellen og hjernens stressreaksjoner – Ericas erfaring fra prestetjeneste og forsvaret – og hvordan det former hennes tilnærming – Realitetsorientering som motgift til lettvint positivitet og “bullshit-råd” – Hvordan ledere kan lære å koble ut og “gi seg selv slakk"👤 Om gjesten:Erica Grunnevoll er utdannet teolog og coach, med over 18 års erfaring innen lederutvikling og samtaleterapi. Hun har tjenestegjort i forsvaret og FN, og er nå en etterspurt coach og prosessleder, kjent for å gi ledere mot til å møte egne grenser med verdighet og styrke.Programleder: Lucas Weldeghebriel, gründer og journalist i Shifter🔔 Husk å:– Kjøpe abonnement på Shifter.no for å støtte uavhengig journalistikk om tech og innovasjon – Sjekke ut våre kommende events. Meld deg på her! 👉 Shifter Events – Melde deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert på det viktigste innen startup-verdenen 👉 Nyhetsbrev Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

12/13/2023

Wolfgang Wee Uncut

Line Warholm | Foreldrerollen, Tidsklemma, Grensesetting, Utenforskap, Familiekonflikter, Ensomhet

Wolfgang Wee #441: Line Warholm er psykologspesialist og psykoanalytiker. 0:00 Foreldrerollen 7:53 Tidsklemma 8:50 Sette grenser for barna 9:30 Fars- og morsrollen 15:00 Å «få» venner...