#219. Nervoplastisitet – hvordan vi kan reprogrammere hjernen for å redusere smerte, utmattelse og plager. Med lege Laila Five.
Podkasten "Leger om livet" intervjuer lege Laila Fyve om neuroplastisitet – hjernens evne til å omstille seg. De diskuterer hvordan stress påvirker hjernen, og hvordan neuroplastiske øvelser kan redusere smerte og utmattelse. Fyve forklarer at kroniske smerter er reelle, selv om de skyldes hjernens beskyttende mekanismer. Hun deler personlige erfaringer og eksempler på pasienter som har fått hjelp.
01:35
I denne episoden diskuterer Anette Dragland og Laila Fyve neuroplastisitet og hvordan tanker påvirker kropp og helse.
06:26
Smerter er reelle opplevelser skapt av hjernen, ofte forsterket av tidligere skader og emosjonell respons.
10:52
Nye behandlingsmetoder som pain reprocessing therapy revolusjonerer lindring av kroniske smerter ved å omprogrammere hjernens oppfatning av smerte.
14:19
Ofte sender hjernen våre ut frykttanker, noe som kan hindre oss i å leve fullt ut og forårsake unødvendig stress.
15:03
Langvarig stress kan føre til feilaktige kroppslige reaksjoner og utmattelse, selv uten reell sykdom.
Transcript
Mentioned in the episode
Leger om livet
Podcastens navn, der samtalen finner sted.
Laila Fyve
Lege og forfatter, intervjuobjekt i episoden.
Anette Dragland
Programleder for podkasten "Leger om livet".
Seasops
Sponsor for podkasten, norsk utvikler av vaskemidler.
Hjernens hemmelige språk
Tittel på Laila Fyves bok om neuroplastisitet.
Neuroplastisitet
Hjernens evne til å omstille seg og endre seg basert på erfaringer.
Amygdala
En del av hjernen knyttet til frykt og alarmberedskap.
Prefrontalkortex
En del av hjernen knyttet til logisk tenkning og fornuft.
Oslo Universitetssykehus
Nevnt som sted der det forskes på neuroplastisitet.
Pain reprocessing therapy
En metode for å omprogrammere hjernens respons på smerte.
Kroniske smerter
En tilstand som rammer en av tre nordmenn, diskutert som en neuroplastisk lidelse.
Utmattelse
En tilstand som diskuteres som en neuroplastisk lidelse.
Irritabel tarmsyndrom
Nevnt som en mulig neuroplastisk lidelse.
Fibromyalgi
Nevnt som en tilstand knyttet til barndomstraumer.
Kronisk hodepine
Nevnt som en neuroplastisk lidelse.
Øresus
Nevnt som en mulig neuroplastisk lidelse.
Allergier
Diskutert i sammenheng med neuroplastiske lidelser.
Dr. Fives Podcast
Laila Fyves egen podcast.
Drammen
By der Seasops ble startet.
Instagram
Sosial medieplattform nevnt for å finne Laila Fyve.
TikTok
Sosial medieplattform nevnt for å finne Laila Fyve.
drfivid.no
Nettsiden til Laila Fyve.
anettedragland.no
Nettsiden til Anette Dragland.
Participants
Host
Anette Dragland
Guest
Laila Fyve
Sponsors
Seasops
Points
En av tre nordmenn har kroniske smerter.
Et overraskende høyt tall som understreker utbredelsen av kroniske smerter i Norge.
All smerte er laget i hjernen.
En viktig påminnelse om at selv fysisk smerte oppleves og tolkes av hjernen.
Tankene våre har enormt mye å si på både fysiologien vår, biokemien vår og biologien.
En understrekning av sammenhengen mellom mentale tilstander og fysisk helse.
Hjernen vår er plastisk, og nervesystemet vårt forandrer seg ut fra hva vi utsettes for.
En forklaring av neuroplastisitet, hjernens evne til å forandre seg.
Det å gi slipp på å måtte bli frisk er viktig for å håndtere kroniske lidelser.
En viktig tankegang for å unngå å øke stressnivået gjennom jakten på helbredelse.
Visualisering er en effektiv teknikk for å omprogrammere hjernen og redusere smerter.
En metode som brukes i toppidrett og andre områder for å forbedre ytelse og helse.
Claims
Pain Reprocessing Therapy har vist ekstremt gode resultater i behandling av kroniske smerter.
En påstand basert på forskning og erfaring, men krever videre utforskning.
Mange kroniske lidelser, inkludert utmattelse, kan ha en neuroplastisk årsak.
En påstand som utfordrer tradisjonelle medisinske perspektiver på kroniske lidelser.
Barndomstraumer kan øke risikoen for å utvikle neuroplastiske lidelser.
En påstand som peker mot betydningen av tidlig livserfaring for mental og fysisk helse.
Similar
Loading
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, og før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke min sponsor Seasops, som gjør det mulig for meg å drive denne podkasten. For de som har hørt lenge på meg, så vet dere at samarbeidet med Seasops er det jeg har hatt lengst, og det er med god grunn. Fordi Seasops stoler jeg på.
For du skal ikke måtte holde pusten når du vasker hjemme. Seasops er en norsk utviklet serie, vaskemiddel og såper, som er opptatt av gode vaskemiddel som gir regn hjem, men uten at det skal gå på bekostning av inneklima eller helse.
Den herlige grinderen bak serien, Karoline Herdal, startet det hele på kjøkkenbenken hjemme i Drammen, og har blant annet utviklet stjernesåpa og vidunderkremmen. En duo som jeg selv bruker ukentlig, og som er uten evighetskjemikale eller andre unødvendige stoffer. Jeg bruker stjernesåpa til alt ifra oppvask og husvask, og vidunderkremmen til alt ifra flekker, badrom, koketopp og sneakers.
De har også noen nydelige bøtter og andre vaske saker, så sjekk ut nær siden sysops.com. Og i september får du 20% ved å bruke koden LEGEROMLIVE20. Jeg legger vel linken i episodeinfo. Og med det så setter vi over.
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og synd lett tilgjengelig for oss alle. I dag skal vi snakke om hjerns hemmelige språk. Med meg har jeg lege Laila Fyve. Hun er spesialist i almenmedisin og er underspesialisering i psykiatri. Hun har også vært medlem i en av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fleste av de fl
Hun driver podcasten Dr. Fives podcast, og har akkurat kommet ut med boka «Gjerns hemmelige språk». Og i denne episoden skal vi dikke inn i tema som hvordan stress setter seg i kroppen, neuroplastisitet og konkrete verktøy for å få det bedre i hverdagen. Dette har jeg gledet meg veldig til. Hjertelig velkommen, Laila. Tusen hjertelig takk, Anette. Så fint å få lov til å komme ut. Og nå sitter vi her i studio hos ICAST. Først så må vi...
For nå har vi sagt ordet neuroplastisitet, og hva er det
Ja, ikke sant? Det er jo et ord som vi ikke er vant til å bruke i Norge, som er litt sånn nytt for folk. Så de fleste vet jo ikke hva neuroplastisitet er. Men nå, i det siste, har jeg hørt at det er flere og flere som bruker ordet. Fordi at jeg og andre som er fagfolk, prøver å bruke ordet mye nå, slik at vi kan få folk mer inn på den tankegangen og hva som ligger bak smerter og utmattelse. Og
Og neuroplastisitet, det er jo egentlig, så sier det bare at hjernen vår er plastisk, at vårt nervesystem og vår hjerne forandrer seg ut fra hva vi utsettes for som mennesker og organismer.
Så det jeg snakker om er jo neuroplastiske lidelser, og det er lidelser som oppstår da på grunn av at hjernen gjennomgår en rekke forandringer for da å beskytte oss, og hjernen blir stående i alarmeberedskap.
Dette er skikkelig interessant. Jeg vet at det forskes en del på dette ved Oslo Universitetssykehus nå. Det er mer og mer fokus på det. Fordi det er veldig mange som har lidelser nå, eller smerter, utmattelse, reelle symptomer, som viser å kunne få det mye bedre ved hjelp av disse verktøyene du skal forklare til meg i dag, og til oss. Men først,
Det er mange som tenker på neuroplastisitet som noe veldig søkt, men kan du prøve å forklare litt mer? Vi vet for eksempel at hvis jeg tenker om at dette får jeg ikke til, så vet jeg at pulsen min vil stige, blodårene vil snevre seg mer inn, jeg vil få økt pustefrekvens, tenker
Tenker jeg tanker som takknemlighet og kjærlighet, så vil jeg skille ut mer oksytosin. Tenker jeg tanker som er positive, så vil jeg skille ut mer dopamin og serotonin som føler bra i hormonene. Tenker jeg negative tanker, så vil kroppen kunne skille ut adrenalin og kortisol. Vi vet at tankene våre har enormt mye å si på både fysiologien vår, biokemien vår og biologien. Vi kan endre biologien vår, vi kan endre det
hjerns måte å fungere på gjennom tankene våre. Og det synes jeg er så fascinerende. Men kan du gi oss noen eksempel på hva er neuroplasticitet? For det er litt søkt ord. Ja. I Norge så har jo
altså neuroplastiske lidelser har jo blitt kalt medisinsk uforklarlige lidelser, sammensatte og komplekse lidelser, eller psykosomatiske lidelser, ikke sant? Jeg har brukt alle disse ordene som egentlig ikke forklarer hva det er da, og hva det handler om. Så derfor liker jeg å bruke ordet neuroplastisitet da, som egentlig handler om at hjernen endrer seg hvis
Man er i noen form for stress, eller har vært i et form for stress, og at kroppen og nervesystemet har blitt stående i det stresset over tiden.
Da vil du få endringer i hjernen, som for eksempel at amygdala, som er en bittliten kjerne inne i hjernen, den kan for eksempel vokse og bli større, og det er jo den som på en måte er brandalarmen i hjernen vår. Den kan fysisk vokse? Den kan fysisk vokse, ja. Og andre deler av hjernen din, for eksempel prefrontalkortex, der vi har de logiske tankene, fornuft og logikk,
og alle disse tingene, den delen av hjernen kan krumpe. Sånn at vi på en måte ...
Også blir det en ond sirkel fordi at disse endringene skjer, og så forsterker de disse endringene igjen. Sånn at det blir bare mer og mer uheldige tanker, eller en responsen blir stående på fordi at du har fått de endringene i utgangspunktet, og så blir det en ond sirkel. Så det blir bare mer og mer å være og å være. Ja.
Og de har jo tatt sånn functional MRIs der de ser at for eksempel en person som har hatt ondt i nakken sin etter en nakkeskade for 15 år siden. Alt har blitt bra. Nakken er hela, men smertene er der. Og når man ser på MR-bildene så har de reelle smerter. Det er ikke bare...
Det er ikke bare tankene dine eller klaging som veldig mange får beskjed om. Men de har like høy aktivitet i hjernen sin som om det var en reell skade der. Men det som er er at
at når du får en akutt skade, for eksempel i nakken, så vil jo området for nakken lyse opp på funksjonelle MR. Mens når nakkeskaden har vart en stund, eller disse smertene har vart en stund, så vil områdene som blir aktivert i hjernen, når du kjenner smertet, det vil endre seg. Så det vil være mer knyttet opp mot følelser, og på en måte det limbiske systemet ditt inne i hjernen. Og
Det er det som fyrer av smertesignalen i hjernen, ikke de reelle smertefiberne som er forårsaket eller trigget av at du har en skade der. Men smerten er reell? Smerten er 100% reell. Det finnes ikke falsk smerte. Det er mange som sier til meg at hvordan kan det være sånn at denne smerten kommer fra hjernen når den er så sterk, så overveldende, hvordan er det mulig?
Og så pleier jeg å si at all smerte er jo laget i hjernen også. Den som du får når du skal føde et barn for eksempel, eller knekker en fot. Den smerten er også laget av hjernen. Det er klart at da får du på en måte strekkfibre som er i gang, og noen disseptorer i huden og sånne ting som på en måte aktiveres. Og så sender du signaler opp til hjernen, og så skal hjernen tolke hvor mye smertesignal skal jeg sende nå.
Og for eksempel en barnefødsel er jo en livstruende tilstand. Det er viktig at mor kommer seg ut av den tilstanden så fort som mulig med å få den ungen ut og skal motivere for at vi skal komme oss ut av situasjonen på en måte, og da blir smerten veldig sterk.
Og sånn kan hvis hjernen blir stående i alarmberedskap for å beskytte deg, den tror du er i livsfare, så vil den kunne generere store smerter. For eksempel hvis du har kroniske ryggsmerter da.
så kan det være at når du bøyer deg mot gulvet, så tror kanskje hjernen din at det er farlig for deg, at ikke ryggen din tåler det, så vil den varsle deg med sterke ryggsmerter for at du skal unngå å gjøre det, til tross for at det ikke er noe galt med ryggen din lenger. Herre min, det er helt vanvittig. Det er helt vilt at det er sånn det fungerer. Kjent hjern vil bare beskytte oss den hver tid.
Hvor mange er det som faktisk lever med kroniske smerter i Norge?
Mange flere enn de man skulle tro, for faktisk viser studier at en av tre nordmenn har kroniske smerter. Det er utrolig mange som ikke tenker på at det er kroniske smerter. Jeg hadde jo selv kroniske smerter og visste ikke om det en gang. Jeg kategoriserte ikke meg selv som en person med kroniske smerter. Hvordan da? Nei, sånn var det bare. Jeg hadde jo vondt i nakken og skuldrene for eksempel.
Min mann satt og massert meg kveld etter kveld. Jeg hadde jo alltid sånn utstyr med sånn musematte, så jeg kunne hvile håndleddene på når jeg satt på datamaskinen for å ikke få musearm. Og jeg hadde jo også en løpeskade som var til fem år, som ikke gikk over. Jeg gikk til alle mulige fysioterapeuter, og det ble bare verre.
Og jeg slo fra meg at jeg kunne løpe igjen egentlig, at jeg sluttet å løpe, fordi det var den eneste måten å holde smerten borte på. Så alt dette her har jeg da på en måte omprogrammert med...
Neuroplastiske øvelser da, og liksom trene hjernen opp til å forstå at jeg ikke er syk eller skadet, og at jeg er robust nok til å tåle disse aktivitetene da. Herre min! Å, dette er så interessant! Men hva er det som... Vi vet at når en av tre nordmenn nå har kroniske smerter, det er veldig, veldig mange. Eh...
Og vi vet nå at det å få øvelser kan avprogrammere hjernen vår, slik at vi ikke får de smertene. Det må jo ha vært en revolusjon. Hvorfor har vi ikke hørt om det for nå?
Nei, det kan du si. Det har vært en hemmelighet som har vært godt bevart i smertemiljøet. Dette her har man jo jobbet med, og forskere har visst om dette her i kanskje 60 år eller noe sånt. Det er helt sykt. Men disse som jobber på smerteklinikken i Norge og sånne ting har jo hatt mye av den kunnskapen og behandlet også pasienter med det. Men det som er...
Inn i tiden nå er jo dette med pain reprocessing therapy, som er en ny metode som har først begynt å bli tatt i bruk i Norge nå senere årene, og som det forskes på. Hva er det for noe? Det er en metode der du skal på en måte omprogrammere hjernen. Først får pasientene informasjon om hvordan hjernen og nervesystemet fungerer, sånn som vi snakker om nå, ikke sant?
Smerter kan bli kroniske, og det betyr ikke nødvendigvis skade. Man kaller ting neuroplastiske lidelser når de har vedvart i mer enn tre til seks måneder, at da begynner andre områder i hjernen å ta over, og det er kanskje ikke skaden som genererer smertesymptomene lenger. Når pain reprocessing therapy kom til Norge og man begynte å bruke det, så så man jo helt enormt store endringer.
Folk får livene sine tilbake som kanskje har vært ute av livet sitt, eller har mistet all livskvalitet og mulighet til å fungere i samfunnet i mange, mange ti år.
Men hvorfor klarer man ikke bare å gjøre det selv på en måte? Når du hadde den løpeskaden, hvorfor klarer ikke hjernen din bare å forstå at det ikke er noe farlig? Jeg må få lov å løpe videre. Fordi at jeg hele tiden var med og hjalp den til å forsterke den troen på at det var skadet. Jeg hadde jo en forventning, ikke sant? Jeg begynte å legge merke til at hvis jeg løper oppover bakker, så blir det verre.
Så når jeg løper oppover bakker, så begynte jeg å forvente at det skulle bli verre. Nå løper jeg oppover bakker, lurer på om det går bra denne gangen, jeg håper ikke jeg blir dårlig, jeg håper ikke jeg blir verre. Disse tankene aktiverte fryktsentret mitt, så når jeg fortsatt for i hjernen min med disse tankene, så ble dette bare forsterket. Så uten at man vet det, og kanskje er klar over det, fordi de som jeg ser går i kursene mine da,
De ser at de ikke er klare over hvor mange frykttanker som man sender inn i systemet, og det er ikke noen få som gjør dette. Dette gjør vi alle. Det er måten vi er på, fordi de skal heller være safe and sorry. De skal heller reagere for mange ganger og sikre oss, enn å risikere at vi ikke overlever. Så det er rett og slett bare...
Vi som står i veien for oss selv. Hjernen prøver så godt den kan å beskytte oss fra fremtidige skader. Man har fått en reell skade, og så har det mer vedvart vedvart ved kroppen, eller hjernen er så redd for at det skal skje igjen. Det er ikke alltid det er en reell skade heller.
Det kan være noe som gjerne bare, si du går i et langvarig stress i forbindelse med jobb da, presser deg selv hardt, jobber alt for mye, jobber senere kvelder, får for lite søvn, spiser rolig mat, så går du i et enormt stress over tid da, gir deg selv dårlig tilbakemeldinger, «Jeg er ikke god nok, jeg får ikke dette til, jeg klarer ikke å gjøre alle oppgavene mine, jeg lever sikkert ikke bra nok», hvis du går i dette her lenge,
så vil hjernen forstå at her er det fare på færet, fordi at du er så økt i sympaticus så mye av tiden. Og når du er økt i den sympatiske aktiveringen, så vil hjernen begynne å tenke, hvor er faren? Så hvis ikke du ser noe åpenbar fare utenfor deg, så kan hjernen begynne å tolke det som om at kanskje den faren finnes på innsiden i kroppen din, at du er skadet eller noe sånt, så vil den begynne å beskytte deg. Så det trenger ikke alltid være en reell skade.
Det er jo veldig mange, du er jo veldig opptatt av mikrobiomer og
Hvis du blir gående med stress lenge, så reduserer jo det antallet tarmbakterier og mangfoldet i tarmbakteriene også. Utrolig mange som får irritabel tarmsyndrom og sånne ting av, og har gått til en økt aktivering over lang tid, begynner å reagere på veldig mye forskjellige typer mat, uten at man egentlig er allergisk eller intolerant for den maten.
Og da kan stresset ha påført dette? Stresset, blandet med at vi begynner å leite feil sted, fordi det er jo det som er hjernens hemmelige språk. Hjernen sender deg signaler om at du må passe deg, du må ikke gjøre dette og dette, ikke sant? Og så begynner du å si du får vondt i magen. Det første du vil begynne å tenke er, hva spiste jeg sist?
Hva kan jeg ha fått i meg? Hva kan jeg ha reagert på? Men så er det kanskje ikke det spørsmålet du skal stille deg. Det er kanskje hva skjedde nå? Hva følte jeg? Hvordan har jeg det nå for tiden? Hvordan tar jeg vare på meg selv? Kanskje det er de spørsmålene du skal stille deg selv, og ikke nødvendigvis hvilken matvare puttet jeg med som var feil.
Ja, for vi ønsker å finne fasit. Men hva er de mest vanlige neuroplastiske lidelsene vi har? Det er jo smertelidelser da, selvfølgelig siden 1,5 million nordmenn er rammet av disse smertelidelsene. Men det som har blitt mer og mer av i de siste årene er jo utmattelse, som har blitt et kjempeproblem. Er det en neuroplastisk lidelse? Det kan også være det. Ja.
I de aller fleste tilfellene så er det jo det. Hvorfor skjer det? Fordi det er jo en normal sykdomsoppførsel å bli utmattet.
Så hvis hjernen tenker at du er syk, så vil den produsere utmattelse for å beskytte deg, til tross for at du ikke nødvendigvis er syk lenger eller har vært det i utgangspunktet. Oi! Og når du også aktiverer, jeg kobler dette opp mot nervesystemet, at når du er aktivert lenge og blir stående i dag i sykdom,
i kampfluktreponsen, så kan det etter hvert bli så overveldende for systemet at du kan ende over i frys eller parasympatisk dorsal, og det vil være total utmattelse på utsiden med en aktivering på innsiden, hvis du er i frys for eksempel.
Oi! Så da kan du føle deg urolig, stressa, hjertebank, være urolig på innsiden, ikke du får ikke sove, ikke sant? Fordi du er så aktivert og har mye kortisol på innsiden, men så kjenner du deg så utmattet og tung i kroppen at du nesten ikke orker noen som helst ting på utsiden.
Og vi har jo, altså man har jo sett dette med forskning, jeg har jo sett pasientene mine ta på seg pulsflokker. Mange pasientene mine som har utmattelse, de har ingenting på blodprøvene som kan tilse at det er noe galt. Men hvis man tar på de pulsflokkene, så ser man at de har et nervesystem som er, selv om de ligger veldig mye i løpet av dagen og er i ro, så ser man at nervesystemet deres er på høyker. Og de
Og de har en lav ORV, de har høy hvilepuls, høy pusteprekvens. Så dette er jo reelle.
Endringer, fysiologiske endringer. Absolutt, og det er jo det som er så spennende nå med, når vi ser klokken for klokken, det er jo både noe som kan gi oss et bilde på hvordan det står til med nervisystemet vårt, men det kan også være en liten forbannelse. Fordi at det er veldig mange som bruker pulsklokken nå, ikke sant? Og så er de kanskje utmattet, og så går de og tar seg en dusj, og så står det du må restituere i 48 timer, eller noe sånt nå, og da blir man jo litt sånn motløs, ikke sant? Jeg tåler ikke å ta en dusje en gang,
dette klarer ikke kroppen min en gang, så dårlig er det liksom. Ja. Og da kan jeg i hvert fall ikke gjøre andre ting, og da blir jo dette selvforsterkende igjen, fordi at du får det sånn svart på hvitt, at hvor belastende det er for deg, da gjør det såpass lite. Men hvordan vet man, hvordan kan man vite om det er en neuroplastisk lidelse at det er hjernen som prøver å beskytte deg?
enn at det faktisk er en reell lidelse. For mange som kan lytte på en ny, tenker, men herregud, sier hun nå til meg at min lidelse ikke er reell, eller at det egentlig ikke er noe galt med meg, at jeg bare ligger her og sutrer? Ja, det skal vi aldri si. For det første så er det jo 100% reelt, og det menneske som ligger der har jo ikke funnet på noe som helst.
Og så tror jeg at vi skal tenke på at dette er kanskje alle, absolutt alle. Hvis du har en stor livshendelse, eller et eller annet som har skjedd med deg, eller det kan være også delvis genetisk, det kan være så mange faktorer som ligger bak å utvikle en neuroplastisk lidelse. Så dette er ikke noe man påfører seg selv, eller noe man er skyldig på noen slags måte.
Og så er det jo ingen som vil ligge i en seng, og de som jeg kjenner som er utmatta, de gjør alt annet. De leter med lupe under hver sten for å finne en løsning. Du har jo hatt plage selv, du vet jo hvordan det er å være så desperat etter å prøve å finne en løsning på plagene sine, ikke sant? Ja.
Det er ingen som vil være syk. Ingen som vil være syk, det er ingen som vil stå utenfor livet, det er ingen som har lyst til å være ufør, det er ingen som ikke har lyst til å kunne klare å følge opp barna sine, eller følge på fotballkamper, eller være sosial med venner sine. Absolutt ingen som vil ha det sånn. Men det du på en måte formidler deg i,
er jo alt annet enn pekefinger. Det er jo heller håp om at mange, mange mennesker, selvfølgelig ikke alle, for noen har jo lidelser som ikke går an å endre med disse verdiene de gir, men mange kan få hjelp. Og det, for meg så gir det i hvert fall håp. Tenk oss,
Herre min, denne kunnskapen må ut til verden, slik at flere får det bedre. Men...
Før vi går inn på det, så nevnte du noe med at enkelte er litt mer sjålbare for å få disse lidelsene. Du nevnte at smerte var en typisk neuroplastisk lidelse. Hva er andre lidelser? Etter det har jeg veldig lyst til å spørre deg, hvem er det som er mer sjålbare for å få disse lidelsene? Det er jo hodepinelidelser. Det er jo en form for smertelidelser, men av en eller annen grunn så er
Tror jeg ikke en del med kronisk hodepinne tenker på det som en smertelidelse, altså at det er noe eget med hodepinnelidelser, så det er mange som vil definere det som noe annet. Så kronisk, alle typer, eller det vet jeg ikke da, om det gjelder alle typer. Men erfaringen er hvertfall at for eksempel spenningshodepinne og cervical hodepinne eller nakkhodepinne og migrene er neuroplastiske lidelser.
I stor grad, da. Man kan jo ikke si at det alltid er det, men i hovedsak så kan det da få mange hjelp å jobbe neuroplastisk, da. Ja. I tillegg til det så er det svimmelhet, for eksempel. Kronisk svimmelhet. Utrolig mange som er plaget med i dag. Øresus kan det være. Jeg har jo nevnt irritabel tarmsyndrom, men...
Det kan være allergier, altså at du kan få falske allergier som på en måte egentlig ikke er ekte, som ikke er noe grunn til at du skal ha, også intoleranser eller sånn, at du blir sensitiv for ulike ting, for eksempel parfyme eller strøm.
Ja, nettopp. Og hjernen lager reelle, kjempealvorlige til dels, av og til. Kan få utslett på hele kroppen. Altså, virkelig, at det setter jo, hjernen og nervesystemet er jo så tett koblet opp mot immunsystemet vårt også. Så det kan jo aktivere immunresponsen vår, i tillegg. Så den kan jo gjøre kreft,
kneet ditt hovent, selv om det ikke er noe galt i kneet for eksempel, eller du kan få utslett på hele kroppen når du spiser den type mat, eller gjør et eller annet utsettere for noe, selv om du ikke egentlig er allergisk. Og hvordan skal man da vite? Ja, det er helt utrolig. Så det du sier er ikke at alle som har hodepin, eller alle som har irritabeltarer, at det kan være en nevroplastisk virus, men noen innenfor disse gruppene kan få god hjelp. Og det er
Det er så interessant, men jeg må også spørre deg om, man har forsket på at det er en enkelt gruppe mennesker som har økt risiko for å få ned plastisk lidelse, og hvem er disse? I utgangspunktet er det i hvert fall folk som er veldig sensitive.
de har økt risiko. Folk som på en måte bearbeider sansintrykk dypere enn andre, folk som lett blir overstimulerte, ja,
som kanskje trenger å være alene for å lade, hvis du har et sånt personlighetstrekk, så kan du også være i økt risiko. Fordi at i dagens samfunn så er jo alt går med gasspedalen nede hele tiden, hvis ikke du skjermer deg, eller tar hensyn, eller vet om at
om at du bør ta litt hensyn til akkurat dette her, så kan det være en risikofaktor. Kan en barndom strøme?
Det er absolutt. Man vet jo at for eksempel 50 prosent, jeg har gjort studier på at 50 prosent av de med fibromyalgi og kronisk utmattelse kan man spore barndomstraumer tilbake i historien deres. Det er ikke alle, men det er en veldig stor andel. Så det er klart at vår hjerne og vårt nervesystem...
Det bygges jo opp og utvikles under barndommen vår, og hvis det har vært noe traumatisk som har skjedd da, så er det jo ikke rart at hjernen vår lærer å være i beredskap. Fordi vi er oppvokst i et utrykt miljø, og da skal jo hjernen vår endre seg for at vi skal være tilpasset av det utrygge miljøet. Og det er veldig mange som jeg behandler gjennom kursene mine som
Som har hatt med seg den økte aktiveringen langt inn i voksenlivet uten å tenke over det, uten å være klar over det. At man fortsetter å være i den aktiveringen for det. Det er ingen som vet eller skjønner at de er sympatisk aktivert før de begynner å kjenne etter og vet hvordan de skal få tak i disse symptomene. Ja.
Så vi er jo ikke vant til å kjenne etter på innsiden, hvordan er det egentlig der inne? Hvordan er aktiveringen min nå? Det er jo ingen som går rundt og tenker det. Hvis ikke du har jobbet neuroplastisk da. Ja, for du har jo gjort masse forsøk på deg selv, og det synes jeg er litt interessant. Jeg måtte jo søke deg godt opp før du kom hit i dag, Laila, og jeg så at du blant annet sa at du hadde
gjort forsøk der du før så reagerte du veldig på var det lukt? Nå husker jeg ikke, det var et eller annet du reagerte på. Jeg har reagert både på parfyme og jeg har reagert på hund og katt. Ja.
Og skyldemiddel. Og skyldemiddel var det, ja. Og det var ingen reelle tester som viste at du hadde allergier for det, men kroppen din responderte på det. Det finnes jo ekte allergier, så vi må ikke tenke at alle allergiske reaksjoner er allergier. Jeg er for eksempel pollenallergisk. Det klarer du ikke å bli. Det er ikke nevroplastisk, det er ekte det.
Der har jeg utslag på tester og alt. Men jeg har jo også vært vaksinert to ganger for pollenallergi. Men det som skjedde etter vaksineringen var at mitt nervesystem og min hjerne tolket pollen som farlig fortsatt. Så det har jeg jobbet med å omprogrammere den responsen. Fordi jeg tenkte at nå er jeg...
over 40, da skal mitt immunsystem bli sløvere. Så det er ingen grunn til at jeg skal bli mer og mer allergisk på pollen. Og så i tillegg til det, så er jeg hyposensibilisert to ganger da, at jeg har fått vaksine to ganger for dette her, i fire år pluss fire år, altså i to omganger, fått sprøyter for dette, så det er ingen grunn for at jeg skal være mer allergisk. Ingen
at ingen medisiner skal virke på meg lenger. Så fra å bruke allergimedisin hver dag, fra våren og gjennom hele sommeren, og ikke ha effekt, både dråper og nesespray og tabletter, så har jeg nå klart å omprogrammere den responsen til at kanskje i sommer så tror jeg jeg brukte tre allergitabletter da.
Det er det sant! Så selv om det er noe ekte i det, at jeg er litt allergisk for pollen, men samtidig så skjønte jeg at i den graden som dette her holder på, det stemmer ikke. Her er det noe som ikke stemmer rent fysiologisk. Hjernen overreagerer? Den overreagerer. Så jeg har en hjerne som overreagerer på det aller meste, og nå som jeg er klar over det, så er det jo ingenting som klarer å feste seg lenger, for nå kan jeg ta tak i det med en gang, ikke sant? Jeg skjønner at nå er det noe. Og det samme med katten.
som vi fikk i hus under covid, og det var sikkert mye covid-stress. Og jeg tenkte i etterkant, vi hadde mye vakter på luftveisklinikken, og det var mye stress rundt covid, og så fikk vi den katten inn i den tiden, og jeg reagerte altså så voldsomt.
Men vi har jo hatt katter før. Jeg har jo aldri reagert tidligere. Så da skjønte jeg at dette er et eller annet muffins på gang. Dette kan ikke være reelt. Det kan ikke stemme. Jeg har ikke utslag på katt på prøver. Ingenting. Så da måtte jeg gå til verks med å omprogrammere hjernen min til å ikke gi respons på den katten. Hvordan? Hvordan? Altså, nå blir jeg så nysgjerrig. Nei, fordi når katten kom inn i huset, så ble jeg så dårlig. Det ble jo...
Det er nærmest kronisk utmattet. Jeg kjentes ut som jeg var overkjørt av en trailer eller noe sånt. Jeg var så dårlig. Det rant ekstremt mye fra øynene, nøys, tett i nese, klødde bak i halsen. Jeg var så tett, jeg klarte ikke å høre. Det var så kraftig respons. Jeg hørte ikke ordentlig. Jeg var skikkelig allergisk. Alle allergisymptomer liksom.
Men nå jeg skjønte og bestemte meg for at den katten er jeg ikke allergisk for, så var jeg nødt til å omprogrammere dette. Det som jeg hadde gjort når jeg var så allergisk, jeg er jo ganske redd for allergi, for det har jo vært ganske traumatisk for meg å være så allergisk på alle nær allergisk tidligere med et nervesystem som har aktivert det veldig. Det blir en ond sirkel.
Så det som skjedde da var jo at jeg begynte at katten kan ikke gå på soverommet, den kan ikke være i sofaen, den kan ikke være, ikke sant, at jeg hadde mange regler. Og så vasket jeg katten med sånn allergi-shampoo. Og så tok jeg ikke, rørte ikke på den katten. Da ble det sånn at jeg måtte vaske hendene hvis jeg hadde tatt på katten. Så det ble veldig mye regler og veldig mye frykt rundt denne katten. Og hjernen din lærte veldig at dette i
Det er skummelt. Dette er ikke bra for meg. Ja, den katten er farlig for meg, for min overlevelse. Og da blir jo disse symptomene enda sterkere. Så det jeg måtte gjøre var å begynne å inkludere den katten i livet mitt. Begynne å ta på den og kose med den, ikke vaske meg, ikke vaske den. La den gå inn i alle rom. Hva sa du til deg selv mens du gjorde dette? Jeg er ikke allergisk for katt. Ja.
Jeg er ikke allergisk for katt. Dette går bra, jeg tåler katten. Men det hadde du ikke klart hvis ikke du hadde kunnskapen bak. Nei.
Og så hadde du ikke heller klart å roe nervesystemet, for det er jo det som er helt essensielt, å få roe nervesystemet, at du går inn i parasympatisk modus, i sånn ro- og hvila-for-døy-modus, slik at du faktisk reelt kan fortelle hjernen din, dette er ikke farlig. For hvis du hadde strøket på katten og sagt, dette er ikke farlig, dette er ikke farlig, mens du var i sympatisk modus, så hadde det jo bare blitt verre. Det hadde bare blitt verre, da hadde det ikke gjort byrde helt tatt.
Jeg har ofte folk i kursene mine, og de kan alt om helse, de er kjempeopplyste, de mediterer, gjør yoga hver dag, og alt kan se perfekt ut på utsiden, så alt kan liksom til synelaten være riktig, men så kan det være feil likevel. Sånn at det er ikke alltid lett å vite om man på en måte, om...
Om man har fått med seg nervesystemet eller ikke da. Ok, ikke sant? Som jeg sier til de som mediterer i yoga og gjerne har kurs for andre og sånn, så sier jeg at det er ikke der du har noe å hente. Vi må jobbe andre steder for å regulere ditt nervesystem. For dette her har du, dette kan du. Her er det ikke liksom, det er ikke her vi kan gå inn og gjøre endringer for deg i ditt nervesystem. Det er helt andre mekanismer som ligger bak. Ok, og hvordan vet man hvordan mekanismen som ligger bak?
Nei, da må man vite hva man skal lete etter. Hos noen kan det være at man står i en omsorgssituasjon for en mor som aldri har vært god for deg, for eksempel. Det å stå i et sånt stress uten å få lov til å kjenne på dine egne følelser rundt det, det kan være nok til å aktivere nervesystemet selv om du er knallgodt og mediterer.
Sånn at det å gå inn i livet ditt og se på hva er det som lever du i tråd med verdiene dine? Gjør du de tingene som er rett for deg? Lever du bare for andre? Tar du hensyn til deg selv? Og så hvordan er livet ditt egentlig bygget opp? Så man må virkelig begynne å nøste i sånne ting. Det kan være masse forskjellig, sant? Kan du fortelle meg noen eksempler? For du har jo jobbet med pasienter i mange år nå. Du har jo fordypet deg her.
i stor grad i dette temaet de siste årene. Har du noen eksempler på pasienter der dere har måttet gå virkelig dypten for å finne ut av årsaken, og hvordan komme, hvordan foråner systemet, for det kan ligge litt skjult. Jeg har jo mange eksempler på det, men jeg hadde jo blant annet en
En dame som hadde en kronisk hodepinnetilstand, og hun mediterte og gjorde liksom alt rett i forhold til den skulden, i forhold til hjernen, nervesystemet og omprogrammerte responsen sin. Så hjalp det ikke på en måte, vi fant ikke helt ut av det. Men vi jobber jo også terapeutisk i mine kurser. Eller i hvert fall den friskere liv, det er to kurser som jeg har, der jobber vi jo terapeutisk tett på, og snakker om veldig mye forskjellige ting og sånn.
Og da klarte vi å nøste tilbake til noe som har skjedd for 30 år siden da hun fikk sitt første barn. For da har alle plagene startet. Det er jo veldig mange som utvikler plager i forbindelse med store livshendelser, store belastninger. Det å få et barn kan jo være en stor belastning. Og da var det en fødsel hvor alt gikk skjeis, og så det barnet det...
Hun var veldig, veldig urolig den første tiden, og hun sov ikke, og var så uutslitt. Hun opplevde veldig lite støtte fra nettverket rundt, og følte seg veldig alene i det. Da begynte hun å utvikle den kroniske hodepinnen. Da vi fikk gått inn i det, og hun sa til meg til slutt en dag at jeg skammer meg så veldig, men jeg husker jeg tenkte da at jeg kunne ønske jeg aldri ble mor.
Og i det hun sa, det var så slapp, den kroniske hodepinnen. Så det kan være helt ... Jeg bare kjenner forgrøsninger. Det er på en måte at jeg følte hun hadde satt seg selv i et fengsel uten å vite om det. For det straffet seg selv. Det var så farlig å kunne si noe sånt om sitt eget barn. At hjernen beskyttet henne fra det på en måte, og gjorde henne kronisk syk.
Så det kan være helt sånn vanvittige ting. Så hun klarte å si det høyte, det mest skamfulle hun kunne si. Hun klarte å si høyt. I det hun sa det høyt, og på en måte ble tatt imot på det, så var hun fri. Å, herregud, det blir helt rart. Men hvordan begynner man? For jeg synes at...
Det er komplisert. Jeg skjønner at det er et komplisert felt. Men hvis man lytter til denne episoden og tenker sånn, jeg har lyst til å prøve, jeg har lyst til å få til endringer. Jeg anbefaler jo varmt å lese boka di først. Men hvor tenker du vi skal begynne?
Først og fremst så tenker jeg at hvis du har slitt med noe lenge, og har vært desperat etter å komme ut av det, søkt etter alle mulige metoder. Jeg har jo mennesker i min kurs som har, det var en som fortalte meg nylig at hun har gått på 50 ulike kurs for å bli frisk. En annen som fortalte meg at hun kunne kjøpt en porsje med alle de pengene hun har brukt på ulike behandlere.
for å komme seg ut av sin lidelse. Så dette er mennesker som virkelig står på å jobbe og jobbe og gi seg, ikke vil bli frisk, ikke sant? Men akkurat denne jakten etter å bli frisk og komme seg ut av den neuroplastiske lidelsen kan bli det som etter hvert holder deg i det. Fordi at den flukten fra situasjonen du er i, «Jeg tåler ikke denne situasjonen, jeg må vekk herifra»,
Det aktiverer stress og nervesystemet hele tiden. Så det første jeg pleier å si er at du må gi slipp på å måtte bli frisk. Du må tåle å være akkurat her og nå i det du er i. Akkurat i dag. Du trenger ikke bestemme for hvordan det skal være i morgen, eller over i morgen, eller om en uke, eller om en måned, eller om et år. Akkurat i dag kan du klare å være i det, og kan du klare å tåle det. Så det å begynne å øve der,
Det er vel en av de viktigste tingene da. At man ikke er i kam hele tiden, eller er i flukta ut av situasjonen sin. Jeg må ut. Jeg kan ikke leve sånn som dette. Det går ikke. Det er vel ro og nervesystemer rett og slett. Bare å starte der. Ja, det er en av de viktigste tingene for å ro og nervesystemer. Jeg har det sånn som jeg har det akkurat nå. Akkurat.
Og jeg tåler å kjenne på det, og jeg tåler å stå i det. Akkurat nå er det sånn, og det er greit. Er det aksept? Ja. Aksepter hvordan det er. Og en annen ting som ofte holder veldig mange fanget i den økte aktiveringen, det er dårlig samvittighet.
Jeg har dårlig samvittighet for jeg klarer ikke å gå på jobb, jeg har dårlig samvittighet for jeg må gå til legen min og si at jeg ikke er bedre, jeg har dårlig samvittighet om for nav, jeg har dårlig samvittighet om for mannen min, jeg klarer ikke å bidra, jeg har dårlig samvittighet om for barna mine, jeg er ikke god nok, jeg har dårlig samvittighet om for venner, jeg er nødt til å avkanslerere igjen og igjen og igjen når de spør meg om jeg skal være med på ting.
Man går med så mye dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til. Man føler selv at man ikke strekker til. Men det å bare klare å snu den fra «jeg er ikke god nok, jeg får ikke ting til», til «jeg gjør så godt jeg kan», ut fra de forutsetningene jeg har akkurat her og nå. Bare den lille endringen der roer jo nervesystemet. Men hvordan klarer man å få det til? For det ønsker man jo. Hvordan finner man ut hvordan man klarer seg til seg selv?
Jeg gjør så godt jeg kan. Men så sier en annen del, men du kan gjøre mer. Hvordan hjelper du pasientene dine? Da spør jeg dem, hva hadde du sagt til en venn som stod i din situasjon? Hadde du sagt det samme? Du klarer nok litt til, bare press deg litt mer så går det sikkert. Eller det du gjør er ikke godt nok. Du er jo ikke noen godt menneske. Du bare skuffer alle du. Du klarer ikke å gjøre det du skal eller bidra til.
Da hadde du aldri sagt det til en god venn. Nei. Så hvorfor si det til seg selv, liksom? Hva gjør man så videre når man tåler å stå i det og kjenne på hvor vondt det er uten å prøve å dytte det fra «Jeg skal bli frisk nå i dag, jeg må bli frisk nå». Og akseptere at «Jeg gjør så godt jeg kan».
Hvor går man da videre? Har du noen eksempler på pasienter som har fått det mye bedre eller blitt frisk? Jeg har utallige eksempler på mennesker som får det bedre og som blir frisk. Hvis man er av den typen som søker kunnskap, som har prøvd 50 forskjellige kurs og vil bli frisk, så blir man det. Man kommer til å bli det før eller siden uansett, tenker jeg.
bare man kommer den riktige veien, og så prøver jeg å si det også, at de 50 kursene har ikke vært bortkastet. Alle de har sikkert lagt en pusslespillbrikke til på en måte din prosess, eller din reise. Sånn at det er bare noe med å tenke at «Ok, jeg trenger å finne de siste pusslespillbrikkene for å få dette til».
At det er på en måte så viktig å ikke heller tenke at man har gjort ting feil. Jeg tenker at er du en sånn type person som søker kunnskap, så vil du på hvert tidspunkt finne alle dine pøslespillbrikker. Så spørsmålet spiller heller ikke noen rolle hvem de pøslespillbrikkene er, så lenge du finner de som er riktige for deg. Ja.
Så de fleste blir frisk. Det er håp for alle, tenker jeg. Så lenge du er på søken og er villig til å legge ned innsatsen. Hvor kommer jeg videre derifra da? Man har akseptert at jeg er sånn som det er. Jeg gjør så godt jeg kan. Men jeg har fremdeles den kroniske ryggplagen, eller kronisk hodepine, eller utmattelsen som gjør at jeg må ligge.
innen en stor del av dagen, føler ikke jeg strekker til noen plasser. Hvor starter man da? Det første er at du må...
gå gjennom dette neurofysiologiske på en måte, og på en måte forstå det. Hva er det, neurofysiolog? Jeg tenker at du forstår mekanismene bak det. Bak hva som skjer. Du forstår at du kan faktisk være utmattet selv om du ikke er syk. Du kan faktisk ha vondt selv om du ikke er skadet. Det gir veldig mye mening for folk når de begynner å gå litt gjennom det, og så har man en del kriterier som vi pleier å gå gjennom, som er litt sånn,
Er det vondt hele tiden? Varierer det fra dag til dag? Gir det mening? Stråler det ut på steder hvor det fysiologisk ikke bør stråle ut, hvis det skulle være i kroppen din eller kroppen din som er skadet?
Hvorfor er det vondere på visse tider av døgnet, for eksempel? Hvorfor er det vondere når du skal besøke svigemor? Sånne ting som ikke gir mening, rent medisinsk. Når man begynner å plukke opp på disse tegnene, at dette ikke gir mening, rent medisinsk, og at det blir verre. For eksempel hvis du er i en situasjon der det blir verre
før du skal gjøre noe, du skal ut og treffe noen venner, og så kjenner du at symptomene øker på før du skal gjøre det, det er et typisk tegn på at det er neuroplastisk, begynner du å høste disse bevisene for deg selv på at du har en neuroplastisk lidelse. Og når du begynner å klare å overbevise deg selv om det, og da forstår du at kroppen min er ikke syk og skadet, men hjernen min tror det,
Jeg begynner å få en liten tro på at jeg faktisk ikke er syk og skadet, og jeg må få hjernen min med på laget. Hvordan kan jeg klare dette? Da spiller jeg og klienten eller pasienten på lag, at det er det oss to, og så må vi få hjernen din også med på laget, hvordan skal vi få dette til? Da er det alltid den som sitter i det, som lager seg en plan, som man kanskje har tro på selv.
Jeg tror at jeg kan klare å gå ut og sette meg på trappa i dag. Det tror jeg. Jeg tror jeg skal klare det, og at det skal gå fint. Og i det man har begynt å lage seg planer som man har tro på, og som man tror man kan klare, og at man tror man skal klare å tåle det, og klare å gjennomføre det, og det går bra, så er du i gang med å bygge opp en ny kunnskap for hjernen din.
For jo mer du forer hjernen din med positive opplevelser, jo mer og mer får du lov til å gjøre av hjernen og nervesystemet også. Og det er viktig å gjøre det i trygghetsmodus da. Trygghetsmodus, ja. Altså det hjelper ikke om noen andre står over deg og sier «prøv å gå en kilometer i dag». Da er du kanskje ikke trygg hvis du tenker inni deg at «nei, det går jo ikke, det klarer ikke jeg».
Og så skal du gjøre det, så er du jo ikke trygg. Da går jo hele alarmresponsen din opp. Ja, og da blir det bare kanskje verre. Det blir kanskje mye verre, ikke sant? Så jeg tenker at det er viktig at man selv tar selvledelse, og tenker at hva tror jeg at jeg kan klare da?
Hva er jeg overbevist om at det skal gå? Og så bruker vi også veldig mye visualisering. Det der å sette seg ned og gjennomgå det du skal gjøre igjen og igjen inni hodet ditt. Fordi for hjernen er visualisering egentlig ekte handlinger. Hjernen klarer ikke å skille mellom om du har gjort det i en visualisering eller om du har gjort det på ekte. Så da kan du skaffe deg mange gode opplevelser ved å bare sitte og tenke.
Og dette har de forsket masse på. Mange har kanskje hørt historien om han som satt i fengsel i
Han satt i fengsel i Asien mange, mange år. Og så visualiserte han hver dag han var krigsfange. Hver dag at han spilte golf. Så kom han ut derifra etter 12 år eller noe sånt. Og så var han bedre i golf enn før han gikk inn i fengsel. Og det er ganske vanvittig. De forsker på de sånne basketballspillere som visualiserer at de klarer å få ballen i... Hva heter det? I...
eller pianospelgere som visualiserer at de spiller en sang, og så plutselig kan de den på piano. Det er helt utrolig. Vi vet dette. Det er forsket på i så stor grad at det brukes innenfor toppidrett, innenfor veldig mange forskjellige yrker, visualisere det. Men hvordan visualiserer du det? Hvordan lærer du kursdeltakerne dine det?
Når du går inn i visualiseringen, så må du jo på en måte prøve å være til stede i visualiseringen i størst mulig grad. Så det handler jo om å klare å koble på med sansene dine. Hvordan ser det ut rundt deg? Hvis jeg skulle visualisere at jeg skulle hit, kunne jeg se for meg hvordan det så ut i studio, hvordan vi skulle sitte, hva vi skulle snakke om?
og alle disse tingene. Og så prøve å få detaljer inn. Prøve å få inn alle disse detaljene. Hvordan ser det ut? Hvordan er lyset? Hvordan er temperaturen mot huden min? Hva lukter det der? Jeg kan forestille meg alle mulige ting som jeg kan ta med meg inn i visualiseringen min og gjøre det ekte. Vest mulig ekte. Og så kan jeg da bruke dette her til å
til å bygge opp en kompetanse på at jeg kan klare å få til ting. Og så er det veldig mange som spør meg, for det er jo en del som er dårlig til å visualisere, blant annet meg selv. Noen ser jo helt livlige ting, at det på en måte blir helt ekte.
Når de lukker øynene så kan de se ting akkurat som om det er ekte. Men jeg kan jo ikke det, for meg er det helt svart, så jeg må forestille meg og fantasere mer. Men selv om du gjør det, så er det bevisst at visualiseringen har like god effekt, selv om du ikke har de visuelle bildene inne i hodet ditt.
Så det er en del av det å lære seg til. For eksempel, la oss si at jeg hadde en knesmerte, og så var den kneskaden reparert for tre år siden. Men fremdeles får jeg kjempevondt når jeg er på løptur. Så kan jeg sette meg ned i ro og mak og i trygghetsmodus og visualisere at jeg løper og trenger.
er smertefri, og at jeg liksom er fri i løpingen. Å kjenne på den gleden, bringe opp de gode følelsene inni kroppen din. Ikke sant? Fordi da setter du jo i gang kroppens farmasi når du begynner å kjenne på alle de gode følelsene. Hvordan er det for meg å løpe igjen og ha så god frihetsfølelse, så deilig, ikke sant? Det gjorde jo jeg når jeg hadde den lårsmerten min visualisert at jeg løper
og lo og smilte, og det var ikke en måte på hvor mye mer gledelig enn vanlig løpetur, hvertfall. Ja, så det er viktig da å få med følelsen i det. Er det raskere å få til? Ikke sant, at jeg kommer inn til Annette, og så kjenner jeg på mestring, ikke sant?
Jeg kjenner at det går fint, jeg har hodet med meg, ikke sant? Altså, du kan visualisere, du må liksom få følelsene med inn i denne visualiseringen, da. Og da lager du jo nye hjernebaner. Det er jo på en måte, det er ren fysiologi, det her. Altså, da lærer du hjernen din de hjernebanene du ønsker den skal ha. Og hjernen vil jo alltid gå minstemotstandsvei, så den har jo så lyst til å gå tilbake til hvordan det var før, sånn for den slipper å bruke energi på det. Men det å
Bruk litt energi på å visualisere. Da vil vi kunne hjelpe deg fortere. Det er mye hardt jobbing i neuroplastisk arbeid. Jeg har jo spredt om neuroplastisitet til alle venner og kjente. Og for mennesker som ikke har så store plager, så kan man liksom bare, å, er det sånn det virker? Og så begynner du bare å tenke litt annerledes, og så kan plagene være borte.
Så da kan det skje veldig raskt. Også for en del som er kronisk syke, jeg har jo hatt mennesker med langvarig utmattelse som har vært syke i 20 år, som har blitt frisk på en uke. Sånn pult i funksjon. Så det kan for noen gå raskt, men det er jo ikke hovedregelen. Hvis du ikke er kronisk syk, eller ikke har vært ute av livet ditt veldig lenge,
så kan det skje raskt, og også for en del som har vært veldig lenge syk. Men for veldig mange er det jo knallhardt jobbing. Det er det jo for de andre som har vært kronisk syk i 20 år. Det er knallhardt jobbing fra morgen til kveld. De omprogrammerer hjernen hele tiden i hvert eneste våknesekund, og til og med på natta. Fordi fra å drømme at de er kronisk syke og blir verre, så begynner de å drømme at de er friske.
Så de jobber med den omprogrammeringen hele tiden. Men hvordan da, ikke sant, i hverdagen da, så skal de gjøre ting som de før da ikke trodde de kunne gjøre, eller som de følte gjorde de verre. Og så skal de samtidig si, jeg tåler dette, dette er bra for meg. Være i trygghetsmodus. Men hva er fallgruven da? Det må jo være noe fallgruve, at man pusher seg for fort, eller...
Jeg tenker alle har jo sin hjerne og sitt nervesystem, og du kan ikke noe for hvilken hjerne og hvilket nervesystem du har, så du kan jo ikke pushe det da. Du er nødt til å være tålmodig, og det er vel en av de største fallgruene. For det er jo mange som får neuroplastiske lidelser som vil veldig mye, og som er vant til å jobbe.
jobbe hardt for å få ting til. Det er jo en av de karakteristiske trekkene til folk som får neuroplastiske lidelser. Det er jo ofte mennesker som er vant til å jobbe hardt og stå på og kjøre på for å nå målene og disse tingene her, ikke sant?
Men som kan bikke over og bli litt mye da. Det er jo veldig mange som har trent for mye uten å ta hensyn til kroppen for eksempel, som kan få neuroplastisk hvilse. Man tenker jo ikke over det da, og man aner jo ikke hvor går grensen. Er det bare det at jeg er flink til å trene, eller blir det for mye? Og så...
Så det er litt vanskelig å vite på hvilken side man egentlig ligger da, før man plutselig har havnet utenfor og blitt syk, ikke sant?
Men vi har jo alle forskjellige mønstre vi går, ikke sant? Og nå skal vi prøve å reprogrammere hjernen. Det kan jo være sånne banale ting, ikke sant? At hver gang jeg lukter parfyme, så har hjernen min tenkt, oi, dette tåler jeg ikke, dette er farlig. Og så skal jeg prøve å
klar å si til meg selv, og det kan jo skje plutselig i heisen, du er allerede stresset, og så får du den parfymelukten rett mot deg, og så skal du klare da å si til seg selv, men dette tåler jeg ikke. Hvordan gjør man det da? Du må jo gjøre det med en eksponering som er grei for deg, som du kan kjenne at du kan tåle. Så vi gjør det gradvis, og så må du lage deg en plan for hvordan du har tenkt å gå frem.
Og så er det lov til å justere på den planen underveis, men i hvert fall lage en god plan som du tenker at du har tro på, og så jobber du målrett med planen din. Ja, så hvis man har vært sengeliggende i to år, så er ikke det første du skal gjøre å ta en løptur? Nei, absolutt ikke. For de fleste vil du oppleve at det gikk ikke,
Selv om du aldri så mye vil og tror, så er ikke hjernen din med på det. Så hvis du går ut og tar en løpetur, så vil du sannsynligvis få en dårlig periode etterpå.
Og så vil du da ha bekreftet for hjernen at det var feil å ta den løpeturen. Og så vil du begynne å angre, så vil du begynne å tenke at å nei, nå håper jeg ikke jeg blir liggende her i to-tre uker, for jeg tok den løpeturen, jeg burde aldri gjort det, ikke sant? Og så forsterker du den koblingen mot at det var feil igjen. Ja. Ikke sant? For det er ofte det som skjer, at man vil så mye så raskt, og så gjør man for mye, ikke sant? Og så...
går man inn i dette dårlige mønstret da. Men hvordan gjorde du det med din ankel? Låret? Låret, låret. Ja, for meg så gikk den, den omprogrammeringen gikk ganske greit på låret da, men det er mye verre med allergien min, det er, det var jo en tung vei for å si det sånn, men låret gikk ganske greit, for det var liksom... Men hvordan gjorde du det med allergien da, hvordan la du fram planen for det?
Nei, jeg gjorde jo ikke det. Så det gikk jo... Jeg fulgte ikke min egen råd helt. Men det gikk for det da. Men du fikk det til til slutt. Jeg fikk det til til slutt. Fordi jeg var jo sånn, nei, jeg bare slutter på alt av medisiner. Jeg tåler kappen. Og det fungerte jo veldig dårlig. Jeg ble jo knalldårlig. Og så bare beit jeg tennene sammen og sto i det og sto i det. Og det anbefaler jeg ingen. Men det gikk til slutt. Fordi jeg var så...
Overbevist. Overbevist. Jeg visste hundre prosent sikkert at dette her, det er ikke reelt, det stemmer ikke. Men hvordan får man en person til å bli, for det trengs jo virkelig, du må være hundre prosent i det, for å klare å endre den gjerne banen. Du må tro på det. Ja, nei, egentlig ikke. Ikke? Fordi du må ha i hvert fall viljeten til å tenke at det kan være sånn. Oi! Og så begynner du å høste bevis. Og så begynner du å få til ting. Og så begynner troen å komme litt mer.
Og så får du en dårlig periode, og da går troen helt bort igjen. Og så tenker du at jeg bare nødt til å fortsette på det jeg har vært på med, og så fortsetter du litt, og så går det bra igjen, og så får du litt troen igjen. Sånn er prosessen. Det er ingen som tror 100 prosent. Det er det ikke. Ok, så den troen kommer med tida. Og så er det jo fordi troen kommer med erfaring, sånn at du opplever at det blir jo bedre og bedre.
Det betyr jo at dette er sant, at det er reelt, at det fungerer sånn, at jeg kan bli frisk, så det tar lang tid. Kan du tenke deg å ha vært kronisk syk i noe? De verste har ligget inne på et rom og vært syk i 60 år.
Å, hva er det med noe? Hvordan kan du på en måte forvente at du skal bare høre om noe, og så tror du på det, og så omprogrammerer du hjernen, og så går det bra. Du må jo ha erfaringer som viser hjernen noe helt nytt. At, hmm, jeg klarte dette likevel. Visst, det var rart, og jeg klarte det enda en gang. Og enda en gang, kanskje jeg tåler dette. Så må du bygge opp den erfaringsbanken som sier til hjernen din at ...
den nye tanken som du har fått, at den stemmer. Ikke sant? Dette er altså så interessant. Jeg vet det er veldig interessant. Jeg synes det er utrolig gøy og spennende å jobbe med dette her. Det må være så artig. Du kommer inn i et felt som virkelig er i full blomst her, og flere og flere får vite om, og som forskere rundt om i landet, nå løfter også frem, så
Kanskje for ti år siden ville man bli sett på som noe som hørtes alternativt ut, men nå er det jo fullt forankret i forskningen. Og det er jo litt synd overfor det første da det kom ut, som du sa, at vi har visst dette i 60 år. Man har visst det i 60 år, men det var først når funksjonelle MR kom inn i bildet at man virkelig begynte å få vann på møllet, at du kunne se det.
Hvordan hjernen vår virker og fungerer, og hvilke områder i hjernen som lyser opp, og alle disse tingene. Det var først da man begynte å ta det ordentlig på alvor, og skjønte at dette er jo fysikk og fysiologi, og kjemi for så vidt. Ja, ja. Men du har skrevet litt om toleransevinduet. Kan ikke vi bare gå gjennom det litt for å...
Du ønsker at man skal øke toleransen. Vi har snakket litt om dette, men hvordan gjør det? Toleransevinduet handler egentlig om at du ikke skal... For mange har snakket om et toleransevinduet, ikke sant? Det er mange måter å bruke toleransevinduet på. Men sånn jeg bruker toleransevinduet, så handler det om at du ikke skal presse deg når du har mye symptomer. At du skal jobbe...
Når du er under fem i toleransevinduet, da kan du bruke alle teknikker. Da er det greit å sitte og meditere, og koble på tilstedeværelse. Da kan du jobbe med alt. Og så kommer du over fem, eller om fem og opp mot åtte, da øker symptomene på.
Det er ikke da du setter deg og mediterer, for eksempel, ikke sant? Men du kan bruke gode tanker, du kan sende deg selv og si at, vet du hva, nå er det ikke så greit, og nå fortjener jeg kanskje litt ekstra omsorg. Du kan bruke andre teknikker for å roe ned nervesystemet, sånn at du kan komme under fem igjen, og så kan du benytte flere teknikker, ikke sant? Så fra en til ti i ubehaget, da? Ja, ja.
eller symptomer. Så når det helt øverst er for eksempel et kraftig migraineanfall, da handler det om overlevelse. Da handler det om å synes, og det var en følger som sendte melding til meg at hun hadde tenkt å melde seg på kurset mitt, eller om hun hadde gjort det eller noe sånt nå, og så sa hun at nå, det siste har jeg blitt så syk at jeg tror ikke jeg kan være med.
Og så sa jeg, nei, vet du hva, hvis du er så dårlig som du er nå, så handler det bare om å få lov til å ligge og synse inn på seg selv litt. Da ble hun så sint på meg. Hun bare, jeg syns ikke sint på meg selv. Åh! Jo, man trenger faktisk å få lov til å synse inn på seg selv, for man mister jo
på en måte hele livet sitt, man mister alt i det øyeblikket, det er helt forferdelig. Smerten styrer alt. Selvfølgelig skal du få lov til å synes litt synd på deg selv, og være selvmedlidende når du har det sånn. Bare tenk, hva kan hjelpe uansett hva det er? Ta alle medisiner du finner, gjør hva
Du kan, om det er varmeputer eller alt, bare kjøre på med alt for å overleve i det øyeblikket. Det er ikke da du skal jobbe med reprogrammering. Og håpe å komme tilbake til det. Ja. Du skjønte i hvert fall ikke det da. Men hvis du blir møtt med for mye
Også fordommer. Så kan du vel tenke at kanskje folk tenker sånn da. For det er jo veldig mye fordommer rundt dette her. Det er ikke bare å ta seg sammen. Veldig mye. Og det å bli møtt av helsevesen som sier det er ingenting galt med deg. Bare skjerp deg. Kom deg opp av senga. Det hjelper ingenting å ligge i et mørkt rom. Man har hørt så mange
funnet ting fra autoriteten som man tenker egentlig skulle hjelpe deg. Så det er også en, jeg tror det er viktig å gå gjennom de der følelsene og hvordan det har vært. Det er jo også noe som vi jobber med inni min kurs, at vi begynner å bearbeide egentlig det som har vært av hvor tungt det har vært, og hvor ensom man føler seg da, når man står i en sånn kamp alene. Fordi det er jo traumatisk, rett og slett.
Vi har jo snakket om at dette er godt dokumentert, men har du noen artige studier å vise til? Ja, og i forhold til Pain Reprocessing Therapy, så er det jo den viktige RCT-studien på korssyke smerter, som har jo vært helt fantastiske resultater med, med disse som var inkludert i den studien. De hadde jo vært syke i gjennomsnittlig 11 år, med kroniske smerter. Flere av de var syke
Hadde hatt flere ryggoperasjoner, noen hadde alvorlig skoliose, altså sånn veldig skjev rygg og sånne ting. Og
De gikk til åtte behandlinger i denne Painful Processing Therapy, og da var 66 prosent nesten kvitt alle smertene sine. Nei! Dette var jo folk som hadde reelle skader. Vi vet jo at hvis vi får et MR-resultat, så viser det at vi har en prolaps. Så det er veldig mange flere som får vondt. Det er mange som går rundt med prolapser som ikke gir smerter. Men en gang man får vite om det, så får man smerter for hjernen, blir vondt.
veldig opps på den skaden. Så den studien der tok de med folk som hadde reelle skade og forandring i ryggen. Og så ble to av tre helt smertefri. Det er helt fantastisk. Og 98% var bedre. 98% ble bedre og var det fortsatt etter ett år. Nei! Det er helt utrolig. Og det ser jeg også i de kursene som jeg har at at
De begynner prosessen i kurset, og så bedrer effekten seg, fordi man har lagt stein på stein, og så bare fortsetter effekten å bli bedre og bedre, og får til mer og mer, og man får mer og mer frihet, og man får mer og mer igjen av livet sitt. Så det er ikke sånn at selv om kurset stopper, så får man gjerne tilbakefall, eller blir verre, eller nødvendigvis. Men som regel så blir man bare bedre og bedre.
Fordi man har liksom lært hvordan man skal jobbe, ikke sant? Ja, og begynte å få tillit til det. Hva vil du si til en person som føler seg fastlåst, som har lyst til å starte i dag? Ja...
begynn med å sette deg litt inn i den gratis kunnskapen som finnes der ute. Hør på podcasten min, det er mange som begynner der å høre på Dr. Fives podcast. Bare hør litt mer om disse tingene. Er det for meg, føler jeg at det stemmer, resonerer det? Er det en måte jeg kan
jobbe på, tror jeg på det, og så bare begynne å gjøre alle disse prosessene, for det er en prosess. Jeg tror hvis dette her ble delt ut på NAV, så tror jeg at det aldri hadde hatt den effekten som det kanskje har hvis det blir servert på riktig måte, og man er klar for å begynne å jobbe, ikke sant?
Så det er noe med at du kan ikke prakkes på dette her. Ingen andre kan si at dette er løsningen for deg. Sett i gang, for eksempel. Det er noe med å lade modnes litt, og gå noen runder med seg selv og tenke om, ja, stemmer det, stemmer det ikke, tror jeg på det, tror jeg ikke, klarer jeg å gjøre denne endringen? Ja, egentlig bare begynne å bruke de gratis ressursene, da. Og så er det jo å begynne å kanskje lese litt bøker, eventuelt...
Nå er det jo noen behandlingsinstitusjoner som har begynt å bruke disse metodene også, som er offentlige. Jeg ønsker jo at, det er jo derfor jeg sprer kunnskap om dette her, jeg driver et privat behandlingstilbud, men jeg ønsker at dette skal komme inn i det offentlige. Vi trenger jo dette inn i det offentlige.
Så den eneste grunnen til at jeg har drevet privat er fordi at jeg er jo i utdanning i psykiatri, så jeg har jo mitt løp som jeg må gå. Når jeg så hvor fantastisk dette virket og hvor bra effekt det hadde, så var det liksom, ok, det finnes ikke noe tilbud til folk der ute. Jeg må jo på en måte bare gjøre det, eller sånn.
Fordi jeg så jo hvor fantastisk effekt det hadde på mine egne pasienter. Jeg håper jo at denne kunnskapen blir spredd mest mulig, og at vi får det inn i det offentlige helsevesenet så flest mulig får hjelp. Og det gjør jo du i stor grad. Og boka «De jernshemlige språk» er jo i alle bokhandlere nå. Hvor ellers kan mine lyttre nå, deg? Ja, jeg finner på Instagram under «Dr. Fyve».
Og på TikTok, og så går det an å sende meg en mail fra nettsiden min, drfivid.no. Så det finnes flere ulike måter. Så har jeg også kurs, og det synes jeg også er litt fint. Så jeg har lyst til å si at det første kurset mitt er jo på en måte en, det bygger man en kunnskapsbase da, begynner å jobbe på egen hånd.
Og det er jo mer eller mindre helt digitalt, hvor man har live-sendinger og får spørre om spørsmål. Det har så god effekt. Og jeg tenker at hadde vi fått dette inn i det offentlige helsevesenet, så kunne man hjelpe så mange med så lite ressurser.
Vi må jo bare klare å få det inn på et eller annet vis. Det kommer du til å få til. Tusen, tusen takk for en kjempefin prat og inspirerende prat. Jeg lærer så mye, det er så interessant. Og
Med det så takker vi for i dag. Hvis du som lytter til tenker at dette var en nyttig episode, så del denne sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med en ordre på doktor Anette Dragland på Instagram og på nettsiden min, anettedragland.no. Og hvis du tenker at denne podcasten gir deg noe, så gi den fem stjerner, da får vi den ut til enda flere. Tusen takk for i dag. Ha en nydelig dag. Ha det godt.