‹ Back to podcasts ‹ Leger om livet

4/14/2026

#251. Empati, kvinner vs. menn, psykopati, compassion og å sette grenser. Med psykolog Kirsten Holtmon Resaland.

Podkasten utforsker empatiens ulike former: affektiv, kognitiv og medfølelse (compassion). Den diskuterer kjønnsforskjeller, faren ved for mye empati uten selvmedfølelse, og hvordan empati kan forvaltes og utvikles, spesielt hos barn. Psykopatisk adferd og viktigheten av å sette grenser belyses også.

00:03

Podkasten diskuterer betydningen av empati, med fokus på kjønnsforskjeller og hvordan menn og kvinner uttrykker omsorg ulikt.

09:15

Podcasten diskuterer Punch, en ape som vekker empati og medfølelse hos folk gjennom hans triste opplevelser og søken etter tilhørighet.

18:46

Viktigheten av å kombinere empati med selvmedfølelse for å unngå psykisk uhelse og kunne hjelpe andre bedre.

22:56

Empati er viktig, men uten handling kan det bli en hvilepute som ikke hjelper andre eller deg selv.

32:45

En forsker med høy kognitiv empati oppdaget sin egen psykopatiske natur og diskuterte viktigheten av affektiv empati for menneskelig interaksjon.

Transcript

Mentioned in the episode

Kirsten Holtmon Resaland

Gjest i podkasten, barn- og ungdomspsykolog med 20 års erfaring. Hun er forfatter og diskuterer empati.

Anette

Vert i podkasten "Leger om livet". Hun er lege og leder samtalen om empati.

Seasops

Sponsor av podkasten, et merke for rengjøringsprodukter som er effektive og miljøvennlige.

Tryllesåpe

Et nytt flekkfjerningsprodukt fra Seasops, beskrevet som svært effektivt.

Leger om livet

Tittel på podkasten, der Anette deler kunnskap om kropp, helse og sinn.

Astrid Nylander Almos

Lege og medforfatter av boken "Helt ærlig" sammen med Kirsten Holtmon Resaland.

Helt ærlig

Bok skrevet av Kirsten Holtmon Resaland og Astrid Nylander Almos, som vant Riksmålsprisen.

Snakket med om hvordan man kan komme nærmere ungdommen

En bok nevnt i forbindelse med Kirsten Holtmon Resalands forfatterskap.

Gumpelby

Barnebokserie skrevet av Kirsten Holtmon Resaland, fokusert på mysterier og refleksjon over temaer som inkludering.

Punch (apen)

En foreldreløs ape i en japansk dyrehage, brukt som et sentralt eksempel på affektiv empati og compassion.

IKEA-ape

Kosedyr som apen Punch søker trøst hos, nevnt i eksempelet om affektiv empati.

Japan

Stedet der apen Punch bor i en zoologisk hage. Nevnt i forbindelse med en viral video.

Skavlan

Et tidligere talkshow hvor en nevrobiolog diskuterte empati og psykopati.

Plamen (forsker)

Forsker nevnt i diskusjonen om genetisk betingelse av empati og psykopati, og som selv oppdaget lav affektiv empati.

Tobias

Et fiktivt eksempelbarn som strever på skolen, brukt for å illustrere effekten av manglende compassion.

Sigrid Brenn

Illustratør av barnebokserien "Gumpelby".

Mysterien i Gumpelby. Skottsniff tar saken

Første bok i barnebokserien "Gumpelby".

Doktor Annette Dragland

Annettes fullstendige navn og Instagram-profil, nevnt for lyttere.

Riksmålsprisen

En pris vunnet av Kirsten Holtmon Resaland og Astrid Nylander Almos for boken "Helt ærlig".

Funksjonell MR (fMRI)

Medisinsk bildebehandlingsteknikk nevnt i diskusjonen om hjernens respons på empati.

Amygdala

Hjerneregion nevnt i forbindelse med emosjonell aktivering og empati.

OCD

En diagnose nevnt som eksempel på en situasjon der faglig misforståelse kan føre til feilbehandling.

Ragnar Ravn

En karakter fra "Gumpelby"-bøkene, brukt som eksempel på en karakter med offermentalitet.

Skottsniff

En politialligator-karakter fra "Gumpelby"-bøkene, som har et stort hjerte.

Gaza

Region nevnt i en diskusjon om å føle empati for fjerne lidelser.

Participants

Vert

Anette

Gjest

Kirsten Holtmon Resaland

Sponsors

Seasops

Points

Menns praktiske tilnærming til andres problemer er også en form for empati, selv om den kan misforstås som følelseskald.

Kirsten utfordrer den vanlige forestillingen om at menn mangler empati, og forklarer at deres løsningsorienterte respons er en form for compassion.

Affektiv empati er å oppleve andres smerte og lidelse som om den var vår egen; compassion legger til et driv til å gjøre noe med det.

En klar definisjon av forskjellene mellom de sentrale begrepene i samtalen.

Å handle for å lindre sitt eget ubehag ved andres lidelse er en stressrespons, ikke alltid ekte compassion.

Dette er en viktig nyanse som skiller handlinger drevet av selvbeskyttelse fra handlinger drevet av genuint ønske om å hjelpe den andre.

Du kan ha for mye empati; hvis den affektive empatien er veldig sterk og ikke balanseres med selvmedfølelse, kan det bli overveldende og føre til psykisk uhelse.

En advarsel om risikoen ved ubegrenset empati og viktigheten av å beskytte seg selv.

Laveffektiv empati kombinert med høy kognitiv empati kan gjøre en person manipulerende, da de forstår andres følelser uten selv å bli berørt av dem.

Illustreres med historien om nevrobiologen som oppdaget at han hadde psykopatiske trekk, men valgte å handle 'som om' han var empatisk.

Vår hjerne er plastisk; vi kan både trene opp vår empati og slipe den vekk hvis vi ikke får hjelp til å regulere vanskelige følelser.

Viser at empati ikke er statisk, og at både positive og negative erfaringer former den. Gir håp for utvikling.

Å si til barn som blir mobbet at de skal 'heve seg over det' eller 'vende det andre kinnet til' er en myte og et dårlig råd; det signaliserer mangel på grenser og kan forverre situasjonen.

Utfordrer en tradisjonell, men skadelig, tilnærming til mobbing.

Claims

Kvinner bekymrer seg ofte for at menn ikke har empati på den måten de har, mens menns tilnærming ofte er mer praktisk anlagt.

En bemerkning om en vanlig oppfatning og en psykologfaglig tolkning av kjønnsforskjeller i empatiske uttrykk.

Menn og kvinner er i snitt like empatiske, og det er ikke sett noe som tilsier at det ene kjønnet er mer empatisk fra naturens side enn det andre.

En viktig korrigering av populære misoppfatninger om medfødt kjønnsbasert empatiforskjell.

Det å handle ut fra et behov for å bli kvitt sitt eget ubehag ved andres lidelse er en form for stressrespons, ikke ren compassion.

Skiller mellom handlinger motivert av egen lettelse versus den andres beste.

For mye empati uten selvmedfølelse kan føre til empatiutmattelse og øke sannsynligheten for psykisk uhelse.

En direkte konsekvens av ubalansert empati.

Laveffektiv empati kan være en risiko for å utvikle en skummel personlighet, spesielt hvis det kombineres med belastninger og dårlig behandling fra omgivelsene.

Understreker at empatiutvikling er påvirket av både biologi og miljø.

Litteratur, spesielt bøker med dyr som karakterer som utforsker komplekse følelser og perspektiver, kan øke empati hos barn.

Kirsten Holtmoen-Reselands hypotese og erfaring med 'Gumpelby'.

Å gi godhet til andre og praktisere takknemlighet bidrar til økt psykisk helse.

En forskningsbasert påstand om positive effekter av prososial atferd og takknemlighet.

Similar

Loading

Denne annonsen er gjort i samarbeid med Seasops. Jeg synes egentlig det er litt fint å stoppe opp og tenke litt over hva vi faktisk omgir oss med i hverdagen. Fordi det er lett å tenke at det er bare små ting, hva vi vasker med og hva vi har på overflata hjemme. Men det er jo nettopp disse små tingene vi er i kontakt med hver eneste dag. Seasops lager rengjøringsprodukter som er effektive, men uten unødvendige miljøgifter og kjemikaler.

De har produkter som er solid og trygge å bruke, og som gjør det litt enklere for oss å ta gode valg i hverdagen.

De har nå også lansert en ny flekkfjerner som de ganske treffende har kalt Tryllesåpe. Den er virkelig en sånn «hvor har du vært hele livet mitt» type produkt. Spesielt hvis du har barn eller bare lever et helt vanlig liv hvor ting faktisk får flekker. Hvis du har lyst til å teste noen av produktene deres, kan du nå bruke rabattkoden LEGEROMLIVET20 på sisops.com eller trykke på lenken i episodeinfo og få 20% rabatt på alle produkter med unntak av ny lansering. God vask!

Hjertelig velkommen til podkassen Leger om livet. Mitt navn er Anette, jeg er utdannet lege og har laget denne podkassen for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle.

I dag er vi så heldige å ha med oss huspsykologen Kirsten Holtmoen-Reseland. Hun er barn- og ungdomspsykolog med over 20 års erfaring i arbeid med barn, unge og familie. Hun har skrevet boka helt ærlig sammen med lege Astrid Nylander-Almos som de vant Riksmålsprisen for, og boka snakket med om hvordan man kan komme nærmere ungdommen

Og akkurat nå er hun aktuelle med boka Gumpelby. Det er en barnebok som inneholder spennende mysterier barnet kan være med på å løse. Parallelt med engasjerende handling som inspirerer barnet til refleksjon om større temaer som inkludering, utenforskap, følelse og vennskap. Og den har jeg lest, og jeg elsker den boka, Kirsten. Men ja, hjertelig velkommen! Tusen takk!

Nå er jeg så heldig å ha fått tilbake psykologen vår. Det er jeg veldig glad for. Og i dag skal vi snakke om empati. Det er et stort tema. Veldig stort. Men det er et utrolig spennende tema. Jeg vet ikke hvor mange spørsmål jeg har stilt deg om dette i forkant. Og hvor... Altså, du har satt deg sånn inn i det her. Så jeg er så spent. Men når vi sa til de som jobber her på E-Kest at vi skulle snakke om empati, så sa en av dem at «Jeg har hørt at kvinner ofte...»

Tror du det går igjen at vi kvinner tenker at vi har mer empati enn menn? Jeg tror egentlig at det er en ganske plausibel fortelling. Og jeg tror også at mange kvinner bekymrer seg for at menn ikke har empati på den måten de har.

Og så har jeg jo lyst til å utfordre den tanken litt. Fordi det jeg forestiller meg at ofte skjer da, er for eksempel at, la oss si at en kvinne har vært hos fastlegen, og kommet hjem og er, måtte lei seg for tvil litt, kanskje gråter litt, og prøver å sette ord på hva som har skjedd, og si for eksempel at fastlegen hadde bare helt feil måte å møte meg på, og det var noe sånn jeg trengte det.

Jeg trengte mer varme og omsorg når det var et så vanskelig tema. Så satt han bare ved tastaturet og satt mye vent bort fra meg. Så svarer kanskje man, men fikk du resepten vi snakket om?

Fikk du hjelpen du skulle ha? Og så føles det som om jeg er helt følelseskald. Fordi det er ikke det den kvinnen trengte akkurat da. Og fordi man da tenker på det kanskje sånn at man ikke bryr seg. Mens det jeg har lyst til å fronte for alle menn der ute som har en mer praktisk tilnærming til andres problemer,

er at selv om det kan være lurt å øve på det, og tenke hva er det den andre trenger nå, og ikke bare gå rett på. Hva synes jeg er lurt i denne situasjonen? Så er det en form for empati. Den mannen kan godt ha kjent på at nå er kjæresten min fortvilet, og ha compassion, det vil si et driv til oss å gjøre noe med det. Jeg har lyst til å hjelpe kjæresten min.

Og så tenker jeg, ok, dette tullet med at fastlegen hadde feil vibe, det er det ikke noe grunn til å bruke noe tid og krefte på nå. Nå må vi fokusere på det som virkelig betyr noe, som er, men hvordan gikk det? Hvordan gikk selve legetimen? La oss tenke fremover, og la oss ikke sløse bort tid og krefter og følelser på denne fastlegen. Det er jo bare fastlegen din. Ja, for målet var resepten. Ja, rett.

Og også at det er en slags respekt for kjæresten din i det, ved at blåstnøy var fastlegen. Hvordan fastlegen behandlet deg. Du er mye viktigere. Din kropp er mye viktigere. Din helse er mye viktigere enn hvordan en fastlege oppførte seg. Så fra mannens perspektiv kan dette være kjempeempatisk. Bare uten helt intoning på at det kanskje ikke var det den kvinnen trengte akkurat da.

Så konklusjonen om at du er helt følelsesløs, du bryr deg ikke om meg, den er helt feil. Men det er jo riktig at det hadde vært lurt, og det er alltid lurt at vi tuner oss inn på hva den andre egentlig trenger nå. Det er det. Ja, ja. Men ok, så i snitt er kanskje menn litt mer praktisk anlagt.

Jeg lurer på det, om på gruppenivå, at kanskje ikke praktisk anlagt så mye god til å snekke og sånn, der vet jeg ikke om det er noe praktisk forskjell, eller noe forskjell på gruppenivå.

ryktene jeg har hørt om den klassiske mannhjerne versus den klassiske kvinnhjerne tilsier at mennene kanskje fortere vil se på det pragmatiske i situasjonen. Hva er det nyttig å forholde seg til her? Å se etter løsninger mens kvinnene kanskje fortere tuner seg inn på hvordan er dette for deg? Dette kan bli en mismatch begge veier.

Fordi det kan også være en mann som kommer hjem fra jobb, kanskje er i en veldig vanskelig, i et heterofilt forhold da, kommer hjem fra jobb, er i en veldig vanskelig situasjon, er i en måte, var i et møte, som var kjempefrustrerende, og trenger nettopp det han ville gitt sin kjære.

trenger det å kaste litt ball om det, trenger på en måte en, og trenger bare å få ut, kanskje forståelse på at nå trenger jeg å være litt i fred, nå trenger jeg å ta en joggtur, kan du ta barna? Men også bare trenger at man prater om det på en saklig måte, men hvor hun sier, å faen meg, å, det må være vondt og vanskelig for deg, og du som har vært så lojal mot denne sjefen, og du må jo føle deg veldig, og så opplever han det kanskje, som sannhet,

nedlatende. Selv om fra kvinnes perspektiv er dette en kjempegod trøst. Men så kan det også være at det er menn som, hvor det er det de trenger er den type validering, men kanskje ikke akkurat sånn som kvinnen ville gjort. Men så, menn og kvinner er i snitt like empatiske.

Det vil jeg tro. Jeg kan ikke slå det fast, men jeg har ikke sett noe som tilsier at det ene kjønnene er mer empatiske fra naturens side enn det andre. Vi mennesker er jo empatiske dyr. Ja, men kan du fortelle meg da, hva er empati egentlig, og hva er forskjellen på empati og sympati? I'm glad you asked. Empati er et...

Det er et litt spennende begrep, fordi at når vi i daglig tale snakker om empati, så regnshauser vi jo sammen ganske mye forskjellig. Vi snakker jo vanligvis, hvis vi refererer til at noen er empatiske, så mener vi også at de oppfører seg.

på en måte som er god og behagelig for andre. Mens empati i seg selv, den rene empatien, som da i forskningskaoset kan kalles affektiv empati, det er at vi opplever andres første, fremst smerte og lidelse egentlig, at vi opplever det som om det var vår egen. Kanskje ikke helt som om det var vår egen, ikke på en måte ti av ti, men at hvis du ser for eksempel en apen punch, har du hørt om den apen? Det er en ape i en

I en zoologisk hage i Japan, som er kastet ut av flokken. Og det er hjerteskjerne å se på. Den prøver, den er foreldreløs, og så prøver den å få varme og omsorg fra de andre apene, fra de voksne i flokken. Og så blir den mobbet, den blir mishandlet, mobbet, kastet fysisk ut, og så har den da lagt sin elsk på en sånn IKEA-ape.

som den da sleper med seg overalt og søker trøst hos. Og det er et klipp som er bare helt vanvittig hjerteskjerne, hvor Punch er blitt, og jeg vet ikke helt hvorfor han heter Punch, det er jo utrolig liksom... Fæltig at han møter mye Punch. Jeg vil kanskje anta at det har noe med noe japansk å gjøre, at det ikke har noe med det engelskordet Punch å gjøre. Ellers virker det som alle håner ham, også de som har gitt ham navn. Og så...

Det er et klipp som har gått ganske viralt, hvor Pernes har blitt kastet ut og plaget, og så løver han pile ned for å finne kosdyret sitt, og så gjemmer han seg bak kosdyret. Det er også et klipp hvor han prøver å få kosdyret til å gi ham en klem,

Og dette, det er veldig fascinerende å se reaksjonene folk får på disse klippene. Jeg kan betrygge deg med at nå går det visst nok bra med Pudge. Å, herregud, jeg har tårøy. Han er blitt inkludert. Det er en voksen ape som nå har forbarmet seg over ham. Han har fortsatt med seg IKEA-apen sin. Men nå går det bra med ham. Men reaksjonene til folk på disse klippene,

var liksom, nå drar vi til Japan, nå, dette går ikke. Og folk var så lei seg, og det er egne, man kan følge egne sider som bare følger punch, hvordan går det med punch. Og det er folk som på en måte har tatt på seg å gå til den zoologiske hagen hver dag og sjekke hvordan det går med punch. Så dette er denne ene lille apen som har vekket der. Jeg tror, min hypotese da, er at

denne apen og disse bildene er så klare og tydelige og er så overførbare til vår egen rase og det å se et sårbart individ

bli utstøtt, og bare ønske det som alle barn ønsker, og bli varetatt, og være en del av fellesskapet, og Puntra har jo ikke gjort noe galt. Så det blir jo helt sånn meningsløst også, helt uforståelig for Punt, hvorfor får jeg ikke være med? Og jeg tror det bare er at akkurat Punt-historien har truffet et eller annet som gjør at det går rett inn i den affektive empatien vår,

at når vi ser det, og når det er trist for deg bare å høre om det, så vil jeg anbefale deg ikke å si det. Men du i hvert fall husker bakhånd at dette går bra til slutt. Jeg begynner jo å gråte redusen. Kom an, Pønsje, har du sett han? Det er forferdelig å se de... Jeg har grått av det, jeg også. Det er bare at nå har jeg blitt... Nå har jeg fulgt Pønsje så tett at nå hviler jeg i at han har det bra. Men jeg tror det treffer veldig den affektive empatien, at vi kjenner den forferdelige smerten, den emosjonelle smerten Pønsje føler, kjenner vi når vi ser det.

Og så utløser det da tydeligvis hos veldig mange compassion, som er at vi både kjenner det, og vi får veldig lyst til å gjøre noe med det. Så affektiv empati betyr at vi får lyst til å gjøre noe med det vi kjenner i oss, på en måte? Nei, compassion gjør det. Affektiv empati er bare at du får vondt. Så affektiv empati er det at du gråter når du hører en punch nå. Det er affektiv empati. Ja, mens compassion... Det legger vi til en driv etter faktisk å gjøre noe med situasjonen.

Så du kan tenke inn i ytterste konsekvens, men husk da at akkurat disse definisjonene er ganske klare, men det er veldig mye diskusjoner innad på felt om hvordan dette egentlig best kan defineres, fordi det er jo komplekser, mekanismer i oss mennesker.

For vi må da også legge til en ting til, som er det som jeg er vant til å kalle kognitiv empati, og så så jeg fornærmende nok at noen forskere sier at dette mislyringlig blir kalt kognitiv empati, men det er en vanlig måte å si det på, og det handler om det å forstå med hodet sitt

forstå hvordan andre har det. Ok, så ikke med kroppen, men med følelsen, men forstå rent sånn kognitivt med hjernen, ok, dette er vondt fra en pønsj. Riktig. Så det kan jo være i en del situasjoner hvor kanskje noen opplever noe du aldri har opplevd selv.

eller hvor du selv ville reagert på en helt annen måte, men så kjenner du den personen, eller vet at ditt utgangspunkt er at, la oss si for eksempel at du sitter i en forelesningssal, og så har ikke du hatt, så vidt jeg vet, Annette, noen foreldre i fengsel, men la oss si at du sitter sammen med en kompis,

som har vokst opp med foreldre i fengsel. Og så kommer det en foreleser, og dere har sittet der og trodde at dette skulle handle om omsorgstrøtthet, for eksempel. Og så kommer det en foreleser som da, det viser seg at ganske mye av det forelaget handler om det å snakke med barn som har foreldre som er i fengsel. Og det var det ingen av dere som visste. Med

affektiv empati, så handler det bare om at når du ser at kompisen din begynner å bli urolig, så kjenner du at det påvirker deg også. Og at hvis du ser at han begynner å gråte, for eksempel, så kjenner du, så gjør det deg vondt. Hjertet ditt på en måte brister, og kompersjon vil gjøre at du får lyst til å hjelpe ham. Ja, men klem, stryke på ham, viske til ham, skal vi gå ut sammen, skal vi ta en pause? Skal jeg rekke opp hånda og be om pause, sånn at du får en mulighet til å snike deg unna? Så det vil være...

En viktig del av compassion i det er at du skjønner forskjellen på at du ønsker å hjelpe ham, og at du bare vil bli kvitt ditt eget ubehag. Fordi, la oss si at han egentlig tenker, kanskje han gråter, men han gråter egentlig fordi det var veldig deilig å bli sett på den måten. Han skulle ønske at noen snakket med ham da han vokste opp.

med foreldre i fengsel. Og så synes du det gjør så vondt. Du synes det er så ubehagelig å sitte i det at han gråter. At du begynner å rekke opp hånda og sier sånn, nå er det vel på tide med en pause for å bryte deg. Fordi du ikke orker det mer. Ikke fordi du har egentlig på en måte sjekket eller reflektert over hva som er best for ham. Det er en litt sånn fin og viktig ting å ta med seg. Hva er det da? Hva er det? Hvis man på en måte gjør det for seg selv, ikke for den andre.

Det er ifølge en veldig flink forskersmodell, så vil det være at det er stressresponsen din. At vi blir litt lurt da. At vi tror det er av omsorg for den andre, og så er det egentlig fordi det blir utholdelig for oss. Og det er jo fortsatt, tenk, den affektive empatien er jo fortsatt helt reelt. Det at du hadde den innlevelsen, og at det smertet deg at den andre hadde vondt, er jo fortsatt helt reelt. Det er bare at da kan vi ty til quick fixes.

som bare gjør at vi slipper å være vittne til den andres lidelse mer, men uten at det egentlig hjelper den andre. Og her har vi jo på en måte en million eksempler, både i verden og i vårt land, men også i mer mikro-på-mikronivå, tenker jeg, i hverdagen da. Hvis du er lærer for en gruppe elever,

For eksempel at vi kan lage at hvis vi ser at dette gjør vondt, jeg ser at du ikke passer inn på den gruppa, og hvis man da kjenner at det gjør så vondt, og ser det lille barnet, så da blir det som punch, ikke sant? Og så får man den, man blir på gråten, man får den voldsomme, det er så ubehagelig, og står jo og ser på det, og så håndterer man det rett og slett ikke, så i stedet for å

å stå i det og tenke hva er noe best for dette barnet, så tror man at man gjør noe godt for det barnet ved å fikse situasjonen så kort og greit og overfladisk som mulig, sånn at de følelsene blir borte. For eksempel, kanskje du skal være på et grupperom alene. Ja, bare rydde bort problemet, sånn at du er slem på å kjenne på det. Ja, og det betyr ikke at man er slem, eller det er ikke noen...

det betyr ikke noe negativt om deg som person hvis du gjør det, det er bare noe vi kan være opps på alle sammen hvis målet er å være et godt menneske da eller målet er å hjelpe andre og som man kan øve på dette er absolutt noe man kan øve på og en måte å øve på det på

Vil du være litt mer sånn innenfor mindfulness, som ikke er mitt store spiskompetanseområde, men det å øve på å være snill, og self-compassion, det å øve på å være snill mot deg selv, det å øve på at når du da kjenner, for eksempel når du hører om punch, når du kjenner at dette gjør veldig vondt, at du da tillater deg selv.

å være i det, og kjenne omsorg for deg selv, og at du venner deg til å bare la de følelsene være der og benevne dem inni deg. Dette gjør skikkelig vondt, det å se denne videoen av punch, dette gjør ordentlig vondt. Dette minner meg om alle de menneskebarna som utsettes for dette, eller dette minner meg om noe i meg selv, eller bare nå er det på en måte fryktelig, fryktelig vondt å se på punch, og at man måtte hvile litt i det, og ikke bli for...

streng mot seg selv på da og det er liksom også på sikt da, at hvis du har mye compassion, hvis du er veldig empatisk og har mye compassion, du har veldig mye behov for å hjelpe andre så er det viktig at du er like snill mot deg selv du jobber med å være like snill mot deg selv som andre, ikke fordi det er ellers at du ellers ikke er til nytte, og det her er jeg veldig opptatt av, ikke

Ikke følg den der, å du kan ikke elske andre før du elsker deg selv, du må ta på, for all del ta på din egen oksygenmaske først, og så videre. Men det er ikke sånn at du ikke kan være til nytte i verden hvis du ikke er snill mot deg selv, men du sliter deg ut på det. Så for å ta vare på deg selv, så måtte vi ha god forskning på at det å ha mye kompersjon for andre,

Men å ha lite kompersjon for deg selv, det å ha lyst til å gjøre verden til et bedre sted, du har behov for å hjelpe når du ser at noen har det vondt, så utløser det i deg både en smerte du lider med dem, og et behov for å være der og hjelpe og finne en vei ut, bare rett og slett fordi det er det det utløser i deg, ikke fordi du vil bli kvitt din egen smerte, men fordi du har mye kompersjon.

Hvis du ikke kombinerer det med å hvile når du er sliten, og tenker, oi, i dag har jeg en vanskelig dag, uff, stakkars meg, i stedet for å tenke, skjerp deg. Hvis du ikke kombinerer det med det, så vil det øke sannsynligheten for at du får det psykisk vanskelig, da. Altså psykisk uhelse. Så bare for din egen skyld, hvis du har mye compassion, så er det viktig at du jobber med å ha mye self-compassion, altså selvmedfølelse. Ja.

Jeg synes medfølelse er en dårlig overskjellelse av compassion, fordi vi har medfølelse på norsk. Det er så veldig nærme sympati på en måte. Men selvmedfølelse, det synes jeg de fleste, det har riktige konnotasjoner til self-compassion. Som da er det at du på en måte stryker deg selv over ditt indre hår. I stedet for å dra deg selv opp etter ditt indre nakkeskinn. Men jeg elsker bare å få det i en boks, jeg forstår. Så da har vi...

affektiv empati, da kjenner jeg at han har det vanskelig å kjenne det på hele meg. Følelsen blir involvert. Men hvis jeg hadde hatt bare kognitiv empati, så hadde jeg sett på han og sett at jeg forstår at det ikke er bra.

Men jeg kjenner ingenting i meg når jeg ser han har vondt. Riktig. Men jeg bare har en forståelse av at det der er ikke bra. Men så har man da compassion. Og compassion er når jeg både kjenner at han pønser, og jeg kjenner skikkelig at det er vondt. Jeg har empati med han. Men jeg får også lyst til å gjøre noe, som alle de du sier, reise til Japan for å se hvordan går det med han pønser. Da har jeg compassion. Da har jeg faktisk...

brukt noe, og da har jeg ikke bare satt og sett på det og grått, men jeg har faktisk gjort noe med det. Riktig. Og som du sier at, og dette har du sagt til meg noen ganger før, man kan ha masse affektiv empati, jeg kan kjenne masse at, åh,

Jeg får så lyst til å hjelpe en punch, men så gjør jeg ingenting med deg. Så jeg kan jo på en måte være en person som har mye empati, men egentlig ikke gjør livet til de rundt meg noe bedre, for jeg sitter hjemme hver dag og gjør egentlig ingenting med empatien min. Riktig. Og så kan vi jo tenke da at for det første, for eksempel når det gjelder punch, så er det ganske begrenset hva du får gjort.

Og det vil ikke egentlig hjelpe Perns at veldig mange drar for å sjekke hvordan det går med ham, så lenge de ikke har kommunikasjon med de som jobber i dyrehagen, for eksempel. Så det er jo først og fremst de som har en påvirkningskraft i den situasjonen, hvor det har en verdi at de både har empati og compassion. Altså at de har compassion med empati bakt inn. Antagelig så vil vi jo, hvis du har mye empati, hvis du fort blir lei deg når andre er lei deg, og lar andres følelser berøre deg, så vil du jo

agere i tråden med deg. Hvis du treffer noen da, så er det mer sannsynlig at du håndterer den situasjonen med varme og omsorg. Det er samtidig da, som det er helt riktig at jeg har sagt til deg mange ganger, at hvis du bare sitter hjemme og for eksempel tenker, la oss si da, at du har et barn som går i femteklasse, og så får du vite at det er et annet barn i klassen som ikke har det bra,

og som ikke passer inn, og som kanskje er til utredning for en diagnose, og som nå begynner å streve med å gå på skolen. Så det at du da tenker, for det første, jeg er glad jeg ikke er mitt barn. Hvis du går inn i det, så kjenner du at det blir veldig smertefullt å tenke hvordan er det å være de foreldrene, for eksempel. Når du leser den mailen som nå er sendt ut, hvor det er på en måte et brev fra disse foreldrene, så kjenner du at det gjør ordentlig vondt.

Og så hvis du da kjenner at ok, men nå har jeg grått. Nå har jeg grått nok for dette barnet og disse foreldrene. Nå må jeg tenke på meg.

Nå har jeg gjort det jeg kan, og så gjør du ingenting mer. Det er ikke sånn at du strekker ut en hånd til de foreldrene, det er ikke sånn at du sjekker hvordan dette barnet kan føle seg mer velkomt i klassen, det er ikke sånn at du sender en SMS med at vi håper Tobias snart er tilbake. Det er ikke sånn at du snakker med barnet ditt om hvordan vi kan inkludere Tobias på en bedre måte. Du gjør ingenting.

annet enn at du gråt da du leste det brevet, og at du tenkte, uff, det må være vondt å være de foreldrene, og at du kjente det inni deg. Da er jo det at du har mye empati, det er det. Så er det spørsmålet om det, er det kjempenyttig? Hvis du ikke gjør noe med det, kan det bli litt en hvilepute. Hvis vi kjenner på at, oi, så empatisk jeg er,

som gråter når jeg ser hva som skjer på gaza, men så legger man det bort etter det, når man har lukket avisen. Nå later vi som vi lever i prehistorisk... Nå later vi som vi alle leser papiraviser. Så når du har lukket avisen, foldet den sammen og lagt den ved siden av deg på kjøkkenbordet, hvis du da tenker sånn, ja, ja, nå går jeg videre i dagen min, og ingenting i deg tenker, er det noe jeg kan gjøre med dette?

Er det noe vi vanlige folk kan gjøre med det? Vil dette påvirke hvordan jeg stemmer ved neste valg? Ikke reflektere noe over situasjonen utover at uff, dette var trist der og da. Så jeg lurer litt på om det hadde vært fint om flere var

at vi generelt, både vi og når vi snakker med barn og unge og en oppvaksende generasjon, at vi er bevisste på at affektiv empati i seg selv er kjempebra, det er et veldig godt menneskelig trekk, og det motsatte begynner jo å helle mot psykopati, men at det i seg selv, da har du ikke på en måte hjulpet en situasjon. Det at du synes det var vondt å høre en historie,

Det betyr bare at du har affektiv empati. Det er ikke det samme som at noen har fått det bedre på grunn av det. Men så er det jo også sånn, Kirsten, at jeg har tenkt mange ganger på at kan man ha for mye empati? At det på en måte påvirker deg negativt, at du blir så berørt av andres smerte. Ja, du gjør alt du kan for at andre skal få det bedre, men kan det gå ut over deg selv at du er for empatisk? Jeg vil tenke ja.

Og der har jeg truffet ganske mange, både voksne og barn og ungdommer, som opplever det. Og jeg tenker at det er noe vi skal ta på alvor. At hvis den affektive empatien er veldig sterk, og kanskje man også har mye kognitiv innlevelsesevne, så du både kjenner andres følelser veldig stert i deg selv, og du skjønner veldig godt hvorfor de har det som de har det,

så kan det bli overveldende. Og noen har det sånn at det å høre andres vonde historier blir så mye for dem at det føles som de blir ødelagt. Det blir veldig fort. Det blir som et lite trauma. Og det tenker jeg man skal ta på alvor. Da må man beskytte seg selv. Og også fordi igjen, ingen tjener på at du sliter deg ut på å bare ha det vondt. Fordi andres historier gjør deg så vondt.

Da kan du heller finne andre måter du kan være god på i verden, enn å være den som lytter til andres vonde historier, for eksempel. Så hvordan kan man få det bedre da, hvis man har veldig mye empati? Hvordan kan man beskytte seg?

Så min råd vil da være at noe har du lov til å beskytte deg mot, gi deg selv den tilatelsen, du trenger ikke å se alle de verste bildene selv om det kan føles som en slags moralsk plikt, og særlig hvis man har mye compassion i tillegg og har mye behov for å være en god kraft i verden da.

så tenk at det går en grense. Du trenger ikke å se bilder av tortur, eller lese alle rapportene, eller du trenger ikke å pine deg selv, fordi igjen, ingen får det bedre av at du sitter hjemme i din stue og piner deg selv, og gråter og gråter og gråter. Og egentlig litt sånn tvert imot, fordi at da blir du helt utslitt, og da kan du få noe som kan kalles empathy-fatig, hvor du blir så utslitt av det at

Og det kan føle en resignasjon, og det går bare utover deg, og det hjelper ingen. Så det å gi seg selv en tilatelsen, det tror jeg er en viktig ting man kan gjøre. Og så det å være raus og snill med seg selv, og øve på det. Self-compassion. Self-compassion. Øv på å være raus og snill med deg selv, og øv også på å legge merke til hva som skjer i deg uten å skulle vurdere det.

Så ikke tenk, for det tror jeg også mange med mye empati kan bli veldig selvkritiske på at hvis de for eksempel, la oss si de leser om...

foreldrene til en ungdom som er funnet drept, og så har du en ungdom på samme alder. Hvis du er høy på affektiv empati, så vil det skjære i deg. Det gjør ordentlig vondt å se for seg, for da vil du automatisk se for deg hva andre var i meg, og så tror jeg at mange da, hvis de er høy på affektiv empati, at mange også da får en sånn selvkritisk stemme.

som både gir en slags overlevelseskyld. Her går jeg videre i min hverdag med mitt barn, mens de aldri får tilbake barnet sitt. Og også en sånn, hvem er jeg til å sitte her og gråte? Jeg kjenner dem ikke engang. Og at når det skjer sånne, det har jeg sett hos en del ungdommer, at det kan være vanskelig for dem å håndtere hvis de har mye affektiv empati, og det skjer noe med en ungdom på deres alder, et annet sted i Norge for eksempel,

At det er vanskelig for dem at de blir så fylt av dette, og har veldig behov for å snakke om det. Og så kjente de jo ikke den ungdommen. Og så kan omverden kanskje reagere litt med sånn, ok, nå bruker du dette for å få oppmerksomhet selv. Mens fra den ungdomsperspektiv så er det helt...

Så er det helt reelt. Det er bare veldig mye affektiv empati. Og så får de masse selvkritikk. På sånn, å, jeg bare later som jeg bryr meg, fordi nå skal jeg gjøre dette til å handle om meg. Det kan være vanskelig. Eller, å, det er flaut at jeg blir så brørt av dette. Hvorfor? Nå må jeg bare skjerpe meg, liksom. Ja.

Det å øve på å være mindre selvkritisk på det, og møte seg selv med mer reuset, og egentlig bare ikke vurdere. Hvis du klarer å, og heller ikke tenke sånn, å, for et godt menneske jeg er, som gråter så fælt av dette. Hvis du klarer å kutte ut hele denne vurderingen, og bare være i den først, og bare registrere, dette var det vondt for meg å lese om. Nå kjenner jeg

Det samme som jeg leser hva denne moren kjente. Nå tenker jeg på hvordan det hadde vært hvis det var mitt barn. Nå er jeg takknemlig for at det ikke er mitt barn. Nå får jeg litt dårlig samvittighet for at det ikke er mitt barn, og det jeg lever videre. Ja, nå går det over til å bli en takknemlighet tross alt. At du bare er i det,

og prøver å lytte minst mulig til den selvkritiske, som nå er, hvem er du til å føle på dette, og hvorfor tror du at dette angår deg, eller burde du ikke vært mer lei deg enn dette, er du klar over hvor fælt det er for dem, og nå scroller du videre, ja. Det er hvor du ferdig med å se på barna i gasa. Hvis du klarer å tenke mer på det som en slags radio i bakgrunnen, som du kan velge å lytte til og ikke velge å lytte til, og så øve på å ikke lytte til det, da.

Det er ganske lite konstruktivt å ha en sånn, å vurdere sine egne tanker og følelser på den måten, hele tiden, og særlig i den situasjonen hvor du har mye affektiv empati.

Men hvordan, altså, ok, det er mange, mange spørsmål. Men hvordan, for vi er jo forskjellige, altså vi mennesker lever i lag i et samfunn, men vi har ulike grader av empati, både affektiv og kognitiv empati. Og jeg tror mange av oss har møtt på mennesker som vi tenker, oi, disse menneskene har veldig lite empati. Altså, det har skremt meg noen gang, som jeg

Tror ikke dette mennesket klarer å sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. Så vi er jo laget forskjellig. Jeg husker godt at jeg så et klipp på Skavlan for mange, mange år siden. Der var det en, jeg tror han var en nevrobiolog, i hvert fall forsker, forsker på dette med empati. Og han hadde sett at personer som var innenfor det vi kaller psykopati, at de...

ikke hadde empati med de rundt seg. Hadde forskjellige målinger. Når man målte med MR av hodet deres, Functional MRI, så så man at de ikke lyste opp de steder som mennesker med mye empati hadde. Og så hadde han da tatt MR på seg selv, og så viste det seg at han også var en person som det lyste veldig lite opp på empatiområdene i hjernen når han så vanskelige ting, forferdelige bilder og sånn.

Og så spurte han de rundt, for han var jo bare en kontrollperson, så spurte han de rundt seg, kona og familie, sånn, har jeg litt empati? Og alle bare, ja, det er noe vi har tenkt på. Du har nok litt empati. Men han var ikke et dårlig menneske.

Han hadde jo vært veldig opptatt av å være et godt menneske hele livet, men han begrunnet det med at han hadde hatt en god barndom, lært seg gode verdier. Men kan ikke du bare gå inn på det her litt, for jeg tror mange lurer på det. Ja, hvis jeg husker det riktig, så var det vel, altså vi har ikke et område hvor man kan si at det lyser opp på at du har mye empati. Så han var, så det

Jeg er litt usikker, men jeg regner med at det var amygdala, eller at de ble emosjonelt aktiverte av å se ferdebilder. Ja, det var noe sånt. Og så hadde han studert dette, ikke for å rette på deg. Nei, men det er kjempe mange år siden. Jeg har bare kommet på det nå. Jeg er bare sikker folk tror at det er et eget sånn type empatisenter, sånn at det er lett å bare, du kan bare måle deg selv på hvor mye empati du har. Og så er det også litt begrenset hva vi kan få ut av FMI på sånn individuelt mål.

at du kan ikke måle en og en person og si sånn, aha, her kan vi se at du er psykopat. Det er mer forskning på gruppenivå. Men det er ganske spennende at han meldte seg vel som kontroll i en Alzheimer-studie, og så så han sånn, vent nå litt, dette minner jo veldig om den andre forskningen jeg driver med, som er på psykopater. Jeg ser jo helt lik ut som psykopatgruppa, ikke kontrollgruppa i den andre forskningen. Ja.

Og det som er litt sånn spennende med ham, for han, hvis jeg husker det riktig, så endte han med å kalle seg selv psykopat. Han sa at han hadde oppdaget at han var psykopat, og at han hadde da tatt valg om at han skulle leve livet som en ikke-psykopat. Så selv om det ikke var sånn at han hadde noe personlig driv etter at han ville at kona skulle bli glad for komplimenter, så begynte han å gi komplimenter. Og så sa kona sånn, jeg liker deg, selv om...

Selv om jeg vet at det kommer fra Tomts hjerte, så liker jeg det. Men han hadde jo da fra før vært ganske manipulerende og vært egentlig en ganske atal person. For eksempel at han hadde lurt broren sin til å være med på en ekspedisjon, bare fordi han selv hadde lyst. Han er tydeligvis veldig sensation seeker, så han er veldig sånn at han trenger at ting skjer for å få adrenalinene til å bruse seg.

Så han hadde da lurt med seg broren sin på en ekspedisjon inn i en hule hvor det var et veldig farlig virus, som i hvert fall hadde vært. Og han visste jo da at broren ikke ville sagt ja hvis han visste om dette, og broren ble rasende når han fant ut etterpå. Ja. Og han var lurt inn i den situasjonen.

Og så har han også beskrevet at han har likt å leke med andre og manipulere. Han har sannsynligvis ganske høy IQ, vil jeg tro, bare ut fra hvordan han lever livet sitt. Og han har nok høy kognitiv empati, så han kan fint forstå hvordan han skal lure broren sin, for eksempel.

Og der har vi et ganske godt eksempel på hvordan det er å ha kognitiv empati uten affektiv empati, som er typisk den psykopatretningen. Det er ikke nok til å bli kalt psykopat, egentlig. Jeg er ikke sikker på om han hadde de andre kriteriene som skal til for å kalles psykopat, men det kan hende, i og med at han forsket på det. Det kommer an på hva slags definisjoner man går innenfor. Så

Men på en sånn psykopatsjekkliste så vil det også være at du har manglende anger, at du har overfladisk skjerm, og at du har så, så mange kriterier fra en liste. Ja, manipulerende. Ja, så du trenger ikke å ha alt, men at du har en del av dem. Det er en mer, hva skal vi si, det er en mer farlig versjon av å være menneske enn bare det ikke å ha affektiv empati. Bare det at du ikke kjenner andres følelser som din egen, at det ikke berører deg. Mhm.

det er i en måte ikke nok til å være psykopat hvis du ellers oppfører deg ordentlig og bruker den kognitive empatien din godt. Men man har gått ganske langt

i å være et forferdelig menneske for de rundt seg. Så det er interessant. Ja, for det som jeg husker så godt var at han sa at når han ser tilbake, så har alltid en eller annen lærer eller noen som har stått og nært sagt sånn, du har et eller annet vondt inni deg. Du må være klar over det. Selv om han har oppført seg ganske litt, så har han ikke klart å forstå hvordan

Lidelse hadde vært oss andre mennesker, og jeg vet ikke hvor mange i befolkningen som har det sånn, men vi har i hvert fall ulik grad av affektiv empati, det vet vi.

Han er et godt eksempel på det skumle ved at når du har mye kognitiv empati og kan forstå med hodet ditt hvordan en annen fungerer, men du ikke føler det smertet, det føles ikke som noe som angår deg, da kan man jo bli veldig manipulerende, egentlig også sånn som han som ikke skjønte det selv da.

at jeg vet ikke om han hvor mye annet om han fryder seg ved at andre blir ydmyket for eksempel for det er noe som når vi ser på barn og unge som plager andre så er det noe vi burde være opps på at hvis de både viser mangel og anger og lite affektiv empati det bryr dem ikke så veldig mye at andre har fått det vondt på grunn av dem og de i tillegg vokser litt de fides litt

de koser seg litt med at andre blir redde for dem, eller at andre gråter, at du ser at det er noe de liker, der skal vi være, der burde vi gripe inn. Altså vi burde uansett selvfølgelig gripe inn ved den type avferd, men der må vi også gripe inn i personlighetsutviklingen til de ungdommene. Og det er jo mer enn mangel på affektiv empati.

Det er også spor av sadisme og det å ta seg til rette på andres bekostning. Det er flere trekk der, men det er noe vi skal være oppmerksomme på. Hvis man ser de trekkene hos barn tidlig, kan man hjelpe dem å få mer affektiv empati, vet man det?

Jeg håper det, og det er noe jeg nå har begynt å fordype meg i forskningen på, fordi jeg lurer veldig på det samme. Og jeg skal prøve å finne ut hva er det vi kan gjøre, hva kan vi voksne gjøre i disse situasjonene, hvordan kan vi best mulig hjelpe dem.

Fordi selv om det har vært en som heter Plammen, gikk ganske stert ut med at ting er veldig genetisk betinget for noen år siden. Men i mer sånn lærerbok, når han skriver mer lærerbok sammen med andre forskere, ikke en sånn populærvitenskapelig, woho, jeg er kul, bok.

så kommer det frem at det er bare moderat genetisk betinget. Det er veldig mye som påvirkes av andre ting rundt oss. Det har jeg så troen på. Ja, så jeg tenker absolutt at det vil forundre meg veldig, veldig stort hvis vi ikke kan gå inn og hjelpe barn og unge som vi ser at ikke får den drahjelpen av effektiv empati, og som da kanskje står i fare for å utvikle det.

utvikle en veldig skummel personlighet. Og det gjør vi også ved å beskytte dem fra belastninger. Så det er litt viktig med tanke på han du nevnte, at han har nok helt rett i at en av de tingene som har beskyttet ham fra å bli en veldig farlig person, er at han har en god oppvekst.

Så hvis vi ser kombinasjonen av noen som lever i belastning under belastning, eller som vi som skolesystem for eksempel, behandler dårlig, behandler som uønsket. Hvis vi kombinerer det med at de bare fra naturens side har litt lite affektiv empati, ikke da så fort får skyldfølelse. For å få skyldfølelse må du nesten ha litt affektiv empati. Det er vanskelig å få, ellers så får du en kunstig skyldfølelse da, på en måte. Men hvis du ikke på noen måte kjenner på at det jeg gjorde mot deg i går,

at det er vondt for deg, hvis det ikke berører meg i det hele tatt, at du synes det, så er det greit. Du ble veldig lei av det jeg sa. Bryr meg ingenting. Så er det jo litt vanskelig for meg å kjenne på, jeg har veldig lyst til å reparere med deg, jeg har lyst til å trøste deg, det gjør meg vondt at jeg gjorde deg vondt. Så jeg tenker at laveffektiv empati kan være en risiko, og at for han her, han forskeren, som fant ut at han selv var det han kallet psykopat,

at han først og fremst, det vi vet fra hans historie, er først og fremst at han har lav affektiv empati. Og det gjør at når han da har lyst til å gå inn i den hulen, han har lyst til å ha med seg broren sin,

Og så vet han at den broren har ikke lyst til å utsette seg selv for den type risiko. Han er ikke den type sensation seeker. Han har ikke lyst til å baseåpe med en halv fallskjerm. Han har kanskje ikke fallskjerm, men han har så flitt. Han har ikke lyst til å sette livet sitt på spill, selv om han her synes at det er en del av mora. Ja.

Så han vet at hvis han hadde sagt til broren sin, har du lyst til å være med i en hule der man har funnet et kjempefarlig virus, for jeg har veldig lyst, så hadde broren sagt nei takk. Men så hadde han lyst til å ha han seg broren sin. Og da når han ikke har affektiv empati, så vil ikke han, det blir som å være fargeblind uten at noen har sagt at de fargene finnes da. Eller at vi andre ser forskjell på rødt og grønt på denne måten. Så han visste jo ikke at han i den situasjonen skulle følt på

hvordan dette var fra brorens perspektiv. Han skulle kjent på, han skulle helt automatisk satt seg inn i at broren kom til å føle seg lurt hvis han oppdaget det, at broren ikke hadde lyst, at dette er en situasjon broren ikke hadde lyst til. Men det kjenner ikke han i det hele tatt. På et snev av dårlig samvittighet for å lure broren. Riktig! Men det setter ikke han seg inn i det hele tatt. Det skjer ikke inni ham. Så det som skjer inni ham gjør jo heller at det blir et slags logisk regnestykke. Ja.

Jeg vil ha med broren min. Han vil ikke. Hvordan skal jeg få han til å bli med likevel? Hvis han ikke vet at det var et farlig virus der, så vil han sannsynligvis si ja. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Jeg tar han med. Så det er manipulasjon? Det blir jo manipulasjon i praksis. Men

Det er jo fra hans perspektiv, så tenker jeg at det som ble en veldig stor game changer for ham, var jo å skjønne at dette var sånn han fungerte. Fordi da kunne han overstyre det. Så da kunne han bruke den kognitive empatien, det at han forstår hvordan andre fungerer, det bare berører ham ikke. Så kunne han bruke det til å handle som om det hadde berørt ham. Og da tenker jeg at da er det jo ganske, altså det er sterkt. Det er en sterk historie at han da endret hvordan han var.

Med at utgangspunktet hans var at jeg trenger ikke dette han bare fra naturens side, så bare har han veldig lav affektiv empati. Og jeg tror at det er ganske få av oss, for du spurte i sted hvor mange av oss som går rundt og har veldig lite affektiv empati, sånn som han har det. Jeg tror at det er relativt få. Vi har jo mennesker med personlighetsforstyrrelser av typen innenfor det som før ble kalt psykopati. Men veldig ofte så er jo mennesker som gjør gale ting vil jo ofte ha andre type vansker.

enn akkurat det at de ikke har affektiv empati. Og så tenker jeg også at her må vi tenke på hvor mye vi gjør det veldig vanskelig for folk å ha affektiv empati. For eksempel hvis du har en ungdom som utsetter andre for fæle ting, eller som raner folk, og så

Gjør vi det, så pakker vi alt inn i så mye skam, at hvis de skal kjenne på hva de har utsatt andre for, så blir de helt alene med den knusende følelsen, fordi vi samtidig tar avstand fra dem, og fordi de ikke har noen voksne de kan åpne seg om dette for, uten å bli møtt med frakt.

Da tenker jeg at de på en måte ikke har noe annet valg enn å slipe vekten av effektiv empatiens sin. Da blir det det samme som når vi lukker øynene fordi det blir for vondt å se på noe.

De må beskytte seg selv. Og da ender det jo opp i praksis med å bli en slags psykopater. Så når de er 30 og vanekriminelle og har banktefold og knust kneskåler og ranet folk, så kan jo de sikkert fortelle at de ikke kjenner noe særlig, de har ikke noe særlig dårlig samvittighet, og kanskje vi da gir dem en diagnose på antisocial personlighetsforskyldelse eller dysosial personlighetsforskyldelse. Og så tenker jeg at hvis vi hadde grepet inn da de fortsatt hadde et potensial av

For å forstå dette, det er ikke sikkert at de ble født med lite affektiv empati, sånn som han, forskeren, tydeligvis, hvor det har utviklet seg den veien. Det kan gå til at de egentlig var følsomme barn, som fort gråt når andre gråt, og som gikk bort og trøstet i barnehagen. Og så er det helt andre grunner til at de har endt i, blitt viklet inn i kriminalitet, eller viklet inn i voldsspiraler. Kanskje de har vært mye utsatt for vold selv, det er det språket de forstår, det er den reguleringen de er vant til.

Og så har vi voksne og vi andre rundt dem gjort det så vanskelig å stå i og beholde den integriteten i den affektive empatien, at vi på en måte har gitt dem litt et valg da. Og at de da har valgt tilhørighet og det å ikke drukne i den ensomheten og skammen. Og så har de da etter hvert vært nødt til å bare ignorere den stemmen inni dem, som sier, er du klar over hvor traumatisert den 13-åringen er nå? Fordi du rant ham. Vips rant ham. Oi.

Og hjernen vår er jo plastisk, så hvis vi bruker mye av den delen som har med empati sett seg inn i andre følelser, så vil jo det bli sterkere. Eller sånn som du sier, at man sliper det bort fordi man ikke får hjelp med reguleringen, det blir for vondt, eller man finner andre måter å håndtere livet på. Ja.

Jeg blir veldig glad for å høre at du sier at det er få mennesker som sannsynligvis ikke har affektiv empati. De fleste vi møter i løpet av hverdagen og livet er jo fine mennesker. Vi prøver jo så godt vi kan å leve et godt liv sammen med de rundt oss i denne verden. Og så må jeg bare skyte med at det å ha...

lite affektive, vi har jo forskjellige som du sa i sted noen vil ha mer og noen vil ha mindre affektive empati og det er ikke sånn at du er et dårlig menneske hvis du ikke har mye affektive empati heller det kommer jo an på hvordan vi måler det

Og på et vis kan man jo ikke noe for, hvertfall sånn fra naturens side, hvor mye affektiv empati vi har. Det er ikke sånn at det er et mål at alle skal gråte når de hører om punch. Og at de menneskene som gråter når de hører om punch er bedre mennesker enn de som tenker, ja, ja, det er en ape, jeg håper han får hjelp. Og det er det. Fordi det blir også, vi trenger litt av alt i samfunnet vårt, og vi trenger de som klarer å holde hodet kaldt i en krisesituasjon, og som ikke bare sitter og gråter, og lever seg enormt inn i hvordan det er å være

i en sårbar situasjon. Vi trenger også noen som klarer å

og mer tenke bare kognitivt da. Hva er det du trenger nå? Hvordan har du det? Og som da handler. Så det er ikke... Der er du inne på noe interessant også. Fordi at du kan regulere det her også. Jeg har møtt mange anestesileger som er i ekstremt krevende settinger, der de ser på enormt stor menneskelig lidelse, og som er kjempe...

affektiv empatisk, eller har høy empati, men som i settinget klarer å ha hodet kaldt og gjøre det de skal, fordi det, skjønt, så vi har jo empati i forskjellige grader. Jeg husker så godt at når jeg var student, så er jeg jo en person som lett har til meg andre sine følelser. Og da husker jeg at en av legerne sa til meg at det som er veldig lurt om at det er

Når du vet at du er en person som tar andre følelser sine ganske inn på deg fort,

Så ikke sett deg selv i settinget der det kan ta overhånd. For eksempel så hadde hun selv sluttet å gå på hjemmebesøk. For da var du hjemme hos de menneskene i demmes menneskelige lider, så alt ble forsterket. Hun ville heller ha det på kontoret sitt. Sånne ting, man kan regulere det på et vis. Ja, og jeg tror at det er lurt at vi alle blir kjent med oss selv.

på hva er det som blir for mye for oss, når er det vi da bare blir selvdestruktive ved å eksponere oss for noe, og det er ikke nyttig for noen. Og det i det hele tatt, å bli kjent med at hva er det som skjer inni meg nå, og da som jeg snakket om i sted, akseptere det, gjør det motsatt av det de ungdommene jeg snakket om, hvor man ender med at ingen er der til å hjelpe dem å bære

å stå i de vonde følelsene, og så ender man med bare å skyve dem vekk, og finne andre, mer sånn quick fix måter, som rus for eksempel, for å håndtere det. Fordi ingen er der og hjelper deg med den mer mindfulness-biten, med det at ok, nå er det sånn å være deg, det trenger vi ikke å evaluere eller vurdere, nå er det bare sånn å være deg, og dette står vi i, og dette står vi sammen.

Så self-compassion er kjempeviktig hvis du har mye empati? Ja, og self-compassion er viktig egentlig generelt. Men jeg tenker også at vi skal hjelpe de ungdommene som kanskje ikke vekker så mye empati i oss fordi de ikke oppfører seg bra, at de kan være flekke, eller vi opplever det som at de viser lite empati. Så tenker jeg at da er det kanskje ekstra viktig at vi hjelper dem med at det kan være vondt for dem

å kjenne på den affektive empatien de har, fordi det utløser skam. Hvis de begynner å tenke på hvordan, la oss si du har en i klassen som alltid får alle til å le, av stakkars Tobias som nå er mitt eksempelbarn i dag, hvis vi voksne skal få den kidden som får alle til å le av Tobias, til faktisk å bruke den affektive empatien til å bli til kompersjon,

og endre sin adferd i klassen overfor Tobias, så må vi også gjøre det tålbart å gå inn i den affektive empatien. Fordi hvis det å ta innover seg at jeg har gjort at klassen har ledd av Tobias, det er jeg som har satt det i gang, jeg er den kuleste i klassen, de andre ler fordi jeg ler, og nå vil ikke Tobias gå på skolen mer, de voksne har sagt for at meg, Tobias har sagt for at meg, jeg har sett at han gråter, det har egentlig vært litt kult og litt gøy,

Hvis det da å kjenne på og gå inn i hvordan det er å være Tobias nå, det er jeg som har forårsaket dette, det er mye for for eksempel en 12-åring. Og hvis vi voksne da bare har en sånn, hvordan ville du likt det her?

jeg er så skuffet over deg, eller hvis ikke du hadde gjort sånn, så hadde Tobias hatt det bra nå. Hvis vi ikke på noen måte sitter på den sengekanten ved siden av det barnet, og sier det der er en vond følelse, jeg er veldig stolt av deg for at du nå kjenner på dette, og at du får den dårlige samvittigheten. Det er kjempeviktig at du har det moralske kompasset, men det her er vanskelig for alle mennesker.

Hvis vi ikke kan være der med noe omsorg og varme i det, og bare er der med frakt og moralske pekefingre, og prøver å bevege det via skam, at jeg håper du skjønner hva du har gjort, så tror jeg at vi går glipp av det å øke den empatien hos de barna og ungdommene som vi synes har litt lite empati, og som det kanskje er litt vanskelig for oss å få sympati for og empati med, fordi vi tenker at du har, som man redder, ligger man.

Nå har du selvfølgelig, selvfølgelig får du masse pes på skolen nå, du har jo oppført deg dårlig, og så får man kanskje lite lyst til å være der med varme og omsorg. Og så tror jeg at det

Både selvfølgelig, uansett, uheldig for den kidden. Alle barn og unge trenger varmeomsorg. Alle vi mennesker trenger varmeomsorg. Men også at vi går glipp av en mulighet til å unngå at de barn og ungdommene ender med å slipe ned den affektive empatien sin. Som blir en forutsetning for dårlig samvittighet da, egentlig. Ja, nettopp. Det jeg lurte på da, dette med affektiv empati, gjør det deg mer mottakelig for å bli mobba?

Det gjør egentlig litt i teorien det. Det er i hvert fall noe vi skal være litt oppmerksomme på, fordi hele den her hevda over det, ikke gi det oppmerksomhet, så slutter de å plage deg og sånn. Det er bare en myte. Det vokste vi veldig opp med på 80- og 90-tallet. Det virker ikke. Nei, det er ikke. Av det jeg har sett på forskning til nå, så er det ikke lurt. Det gjør at man signaliserer at meg er det bare å plage, det får ingen konsekvenser. Å.

Så det er ikke smart at vi sier hev det over det Vende andre kinnet til Man burde sette seg i respekt Man burde vise at det er ikke greit Man burde ikke la seg pelle på nesa rett og slett Vi burde oppmuntre opp for barna Til å sette grenser for seg selv Ok, ja så det som man sa før Var la seg en person bli mobba Så sa man da Bare hev det over det Ikke bry deg om det La det som du ikke bry deg om det

Så vil ikke det hjelpe dette barnet i det hele tatt? Og det vil også på en måte si at du har ikke noen grenser. Du skal ikke høre på grensene dine. Du skal vende andre kinetell, og det blir på en måte vondt verre nesten. For det første gjør det det, fordi av det jeg har sett nå på mobelforskning, så er det rett og slett ikke et godt råd.

Å si hev det over deg er ikke et godt råd. Du kan heller tenke på det som at hvis noen først slår deg på ene kinne, det å vende andre kinne til gjør at de slår der også. Så det er en ting at det er et dårlig råd, men jeg er veldig enig med deg i det at vi da signaliserer at dine grenser, du skal ikke øve på å sette grenser. Men man vil jo ikke lære dem å være like ille som de som mobber. Nei. Så det å lære dem å forsvare seg uten å eskalere, for eksempel, og forsvare seg uten å ta hevn, det å lære dem disse nyansene, og det synes jeg har vært veldig interessant med mine barn.

og lære dem, og de forskjellene, for det er jo to gutter, så de har jo vært i slåsskamper og sånne ting som gutter ofte blir blant inne på, og som de skal, de skal jo leke og slåss. Det er jo en del ting som de skal gjøre for sin utvikling, også for å kjenne på grensene sine, og kjenne på at noe kan være ganske røft uten at det er farlig, eller uten at du trenger å herdes litt på noen sånne ting. Ja.

Men det å lære dem forskjellen på å sette en grense for seg selv, med sånn, nei, det er ikke greit at du går rundt og slår meg i hodet hele tiden. Det å lære dem forskjellen på det, og det å ta hevn, eller det å eskalere sånn at det blir en ordentlig konflikt, det går helt fint an å gjøre med barn. Og det å øve dem i å si ting som gjør at det blir mindre fristende å plukke på dem, eller erte. Og samtidig at vi voksne griper inn og snakker med hverandre, og hjelper til når noe er blitt et mobbemønster. Ja.

Men så for å ta det tilbake til empati, så tenker jeg ja, vi skal være opps på de barna som har veldig mye affektiv empati.

Og forsovet også de som har mye kognitiv empati, altså de som mentaliserer veldig mye, de som skjønner, de som kanskje ligger foran i utviklingen, på at de forstår hvordan andre har det, de kan regne seg frem til hvordan noe er for den andre. De kan forstå hvilken innvirkning de har på andre. Det kan også for voksne på en arbeidsplass for eksempel, så kan det være, når du kombinerer det med affektiv empati,

og at du ikke går i den psykopatretningen, så kan det også gjøre at du tar veldig mye ansvar. For du skjønner når du sitter i et møte som voksen, så sitter du i et møte, og så er det en som legger frem noe, la oss si sånn som vi som er lege og psykolog, så går du jo utover en pasient hvis det blir gjort feil. Og så sitter du i et møte, og det er en som legger frem noe som du vet er feil. Du vet at dette er faktuelt feil. Denne diagnosen innebærer ikke det og det.

Og den planen som nå blir skissert, vil gjøre vondt verre for denne pasienten. La oss si den pasienten er en 17-åring da. Hvis du da har mye både affektiv og kognitiv empati, så vil du både

kjenne på at du har compassion. Du ønsker, og det har man jo ofte når man jobber i sånne hjelpyrker. Så du ønsker å stoppe dette. Du tenker, jeg kan ikke sitte her og late som ingenting mens vi lager en plan som vil gjøre vondt verre for denne 17-åringen, fordi på grunn av en faglig misforståelse. Så på den ene siden, så føler man veldig behov for å få gjort noe med det. På den andre siden, så klarer man også å sette seg inn i hvor ydmykende det kan være for den som nå har lagt frem denne planen.

Og hvis man har veldig mye både affektiv og kognitiv empati, så ser man kanskje på den personen at hun virker veldig nervøs, og det er ikke sikkert man har rett til det, men kanskje man kjenner kollegaen sin litt, man vet at hun hater å holde sånne presentasjoner, hun er ganske ny og usikker, hun har ikke så veldig mye selvtillit. Nå har hun endelig tatt motet til seg, og laget denne planen og presentert det for oss alle, og nå begynner hun å se litt stolt ut, og så skal jeg rekke opp hånda og si sånn «Du!».

planen din må skrotes dette er basert på en misforståelse du tror at OCD fungerer sånn og sånn men du har blandet med sånn og sånn så vil jo det gjøre det helt man vil jo føle seg som en monster hvis man gjør det når man da også lever seg inn i hvordan det er å være den kollegaen og også har lyst til å beskytte den kollegaen mot den utmykkelsen og dermed så vil man jo ta veldig mye ansvar

og tenker hvordan kan jeg løse denne situasjonen på en måte som både sørger for at 17-åringen får en god behandlingsplan, og skjermer kollegaen min fra offentlig innbyggelse på den måten det ville blitt hvis jeg nå bare rakte opp hånda og snakket helt saklig og faglig.

Og med en gang man har alle de komponentene, så blir man jo fort en som tar mye ansvar, og det kan være ganske slitsomt hvis man ikke samtidig setter grenser for seg selv. Mens med en gang man også passer på seg selv, da kan det være bare at du ender med å være et utrolig godt medmenneske, som det er en drøm å ha på en arbeidsplass. Men hvis du kombinerer det med å ta så mye ansvar for andre, og dette gjelder jo også barn og unge, hvis de har det sånn i en klasseromsituasjon, at

At de tar ansvar. De skjønner at når han nå synes det er flaut å lese høyt i engelske, når jeg ser at han blir rød i ansiktet, han har fortalt betrodd sammen det i et friminutt, og så tenker man, hva kan jeg gjøre med dette? Ikke sant? Sånn, hvis du tar veldig mye ansvar, men samtidig så er du litt selvutsettende. Du lar andre tråkke over deg. Du lar andre si, åh, jeg sliter, så nå kan du gjøre disse arbeidsoppgavene for meg, så tenker du, ja, ok.

Jeg gjør det. Jeg vet jo at kona di er ferdig med å gå fra deg. Jeg skjønner at du har mye å stå i nå. Og vel har jeg gått og ventet på resultatet fra kreftsutredningen min, men det er ingenting mot det du står i. Hvis man har den skjevheten, da blir man veldig sliten. Da blir man også ganske sårbar for utnytting. Og det skal man være oppmerksom på. Så hvordan hjelper seg selv da? For når man har mye empati for andre, så

Så kan det jo være vanskelig. Jeg skal ikke si at... Jeg tror veldig mange av oss har mye empati. Jeg tror du har lov til å si at du har mye empati. Nei, men jeg vil bare... I mitt liv, når jeg har kjent på blant annet sånn...

For at jeg tar inn andres lidelse ganske fort, og det tror jeg gjør meg til en god lege. Det tror jeg. For min del så har det vært bra. Men i livet mitt generelt så har det vært vanskelig å sette grenser, fordi at andres behov er alltid viktigere enn mine egne.

Og dette er noe jeg øver på, det blir bedre på å sette grenser, og jeg har det godt, det er ikke synd i meg. Men jeg husker så godt, bare for noen år siden, så kom det nabo på døra, og så var hun helt fortvila før bilen var blitt ødelagt.

Og så spurte hun, kan jeg være så snill for å låne din bil, for jeg har så mange ting jeg skal gjøre i morgen. Og så hørte jeg hennes dag i morgen, og bare, herregud, du kan jo ikke ha bil i morgen. Altså, det blir jo helt forferdelig for deg. Og jeg bare levde meg så inn i hennes fortvilelse, at jeg sa ja på flekken at hun kunne låne bilen min. Og så etter jeg hadde sagt det, så kom jeg på at, ja, men jeg skulle være, da var minste jeg gikk i barnehagen, jeg skulle være her i barnehagen, trengte bilen til det, så skal jeg videre inn til bilen.

til byen, der skal jeg, og så skal jeg videre til andre møte på andre siden av byen, og jeg trenger bil, og så skal jeg tilbake og hente han i barnehagen, så skal jeg fra barnehagen, og det er jo 3,5 kilometer hjem, så jeg må ha bilen i morgen. Men hennes lidelse var så stor at jeg bare, å, men du må selvfølgelig få bilen, så jeg endte med å ta buss overalt her, og det var en kjempeslitsom dag for meg, ikke sant? Ikke bra, ikke bra for meg, men det var jo veldig bra for henne, ikke sant?

Og da tenker jeg sånn, hvordan setter jeg grenser da? For det er noe jeg må øve på hele tiden, og jeg tror de fleste som hører på tenker det samme, at det å sette grenser er kanskje noe av det vanskeligste vi gjør for oss selv. Ja, og der kommer dette med self-compassion inn også, med det at når du tenker på andres behov, at du øver på å være like oppvekst på dine egne behov,

Og bare, jeg tror at dette i tillegg til trening, og at antagelig så vil det hjelpe med en del mindfulness trening på bare det å tåle å stå i ting, vil jeg gjette på at hvis du klarer når naboen din står på døra med den fortvilsen, hvis du klarer bare å ta det innover deg og bare

registrere og være i at, oi, nå blir jeg fortvilt på hennes vegne. Nå er jeg nesten like fortvilt som hun er. Det er som om den emosjonelle smitten er så enorm at dette, nå har vi det begge vondt. Hvis du kan klare å tåle det og bare registrere det uten å agere på impuls, så vil det være et første skritt.

Så det å trene på det, at det ikke er farlig å ha tanker og følelser, og at vi trenger ikke, selv om det gjør vondt, selv om det er ubehagelig, så er det ikke sånn at vi må gjøre noe med det, umiddelbart. Det er noe som generelt kommer godt med i livet hvis man klarer. Og det gjelder ganske mye annet også, egentlig. Hvis du ser noen som skriver noe provocerende eller tar feil på internett, for eksempel at du trenger ikke å svare i affekt.

med en gang så det er en ting å øve på det øv på å bare være til stede i tankene og følelsene dine, egentlig litt uansett hva det er uten å vurdere eller kritisere eller evaluere dem og uten at du umiddelbart går videre til hva gjør jeg med dette

Så det er et første skritt av noe jeg tenker at du kan øve på. Og så tror jeg at det er lurt å legge inn noen vaner, som for eksempel at man aldri svarer med en gang «hva skal vi gjøre med dette?».

At i en del situasjoner, alt ut fra hva du tenker at din svakhet er, eller hva man skal kalle det. For verdens del er det jo fantastisk at du er som du er, men vi ønsker jo å beholde deg her lenge. Og så mange er jeg. Ja, men for eksempel så er jeg et veldig behov for å ordne. Jeg har veldig behov for at den tiden jeg er på jorda skal gjøre at jeg bidrar positivt til verden. Og det er et behov som

egentlig ikke kjennes som hører hjemme innen empati, men mer en driv. Der har jeg måttet gjennom mange, mange år trene opp en del vaner, rett og slett. Sånn at det er ikke umiddelbart hvis jeg bare agerer i affekt eller på en slags automatikk.

så vil jeg si til alle som spør at jeg kan hjelpe dere masse, men så kan jeg ikke det, for da så mange timer har ikke mitt døgn, og noen sted må jeg få en inntekt fra. Jeg er en fattig forfatter på en måte, sånn at hadde det vært opp til meg, hvis jeg bare hadde fulgt, hva skal man kalle det, instinktene mine, så ville jeg bare brukt hele dagen.

på å gå rundt og se hvor kan jeg være til nytte nå. Jeg ville oppsøkt de som ser sliten ut på gata, som sitter med en kopp, og satt meg nede sammen med dem, og spurt hvordan går det, hva kan jeg gjøre for deg, er det noe, på en måte i det minste kan jeg tilby en god prat på en måte, og kjøpe en kaffe til deg. Jeg hadde bare gjort sånne ting hele tiden. Men da

ville det gått, jeg ville gått i minus, mitt regnskap ville gått i minus til slutt, både økonomisk, men også emosjonelt, fordi jeg må også ivareta meg selv, og jeg må også beskytte meg selv, og finne ut hvor er det jeg kan bidra, hvor er det jeg ikke kan bidra. Og så har vi sånn som mannen min, som jeg ikke har fått til at til å utlevere, men han ville, hvis han hadde vært psykolog for eksempel, så blir han så

altså hans affektive empati i en sånn situasjon vil gjøre at det vil bli litt for vondt for ham, samtidig som han er veldig god til å komme med løsninger og sånne ting. Så han er dødsgod på å hjelpe, han blir fort beveget av at folk har det vanskelig, men han går da, og så er han superpraktisk, anlagt, så han går på en måte rett til hva kan

Hva kan vi gjøre for dette mennesket praktisk? Han er en veldig god lytter og sånn, men det å ta innover seg helt forferdelige situasjoner, sånn som du ofte må som psykolog, da, og helt sånn, da ville han tenkt at der ville han først og fremst bare blitt veldig empatisk lyttende, men det ville gått utover, altså på sikt så ville det vært

veldig utmatende for ham, slitsomt for ham. Men når han for eksempel er på T-banen og ser at noen, og dette er jo ekte historier, det har jo skjedd ganske mange ganger, at han blir vittnet til at for eksempel en person trakasserer en annen, truer en annen, da han er store steg, da går han rett bort og blander seg og beskytter den personen, men gjør det da med empati for den som er utøver.

Så han er veldig broling, sånn hei kompis, la oss gå bort hit. Og på en måte hjelper sykkeltyver, hjelper folk som, altså han går inn og er på en måte da empatisk og varm og stødig med den som har, som egentlig er kanskje farlig, og har masse erfaring fra kampsport, så han sjekker først om de har kniv og sånn.

Men den type situasjoner, jeg hadde aldri turt det. Så der hvor jeg kan sitte og ta imot grusomme historier fra flyktninger som har vært gjennom forferdelige ting, og klare å holde meg såpass i balanse at jeg faktisk kan hjelpe dem, og hvor det også hjelper selvfølgelig at jeg da igjen og igjen og igjen har sett at det hjelper. Jeg har sett at de blir friske, jeg har sett at det gir jo meg liksom håp i den situasjonen. Men der jeg kan gjøre det, så hadde jeg aldri klart å gå inn og blande meg

i en farlig situasjon på T-banen, for eksempel. Mens der kan han på en måte helt rolig, jeg tror ikke pulsen han skår opp en gang, så er det en selvfølge for ham at han da går inn og beskytter. Og det er liksom to helt forskjellige måter å forvalte sin egen empati på, og forvalte sitt eget behov for å være en god kraft i denne verden på. Og det er der jeg tenker at vi alle må, og så på en måte vil vi bomme, og så vil det være forskjellig, så har vi alle våre bagasjer og våre grunner til å

og ha de sårbarhetene vi har, men det å bli kjent med, også lære barn og unge å bli kjent med, hvordan skal du kunne forvalte din empati på en måte som gjør at du er like snill mot deg selv, som mot verden rundt deg, at du ikke blir grenseutslettet, at du ikke blir selvutslettende, at du setter grenser for deg selv, men at du også for all del, at det er et mål, at vi skal kunne være gode for menneskene rundt oss. Om det så blir sånn som han forskeren da, så er det helt kunstig.

som bare har skjønt at det er bra for mennesket. Ja, dette er et valg han har tatt. Det er et sånt menneske han vil være. Dette er det han vil. Det fotsporene han vil etterlate seg her i verden, er at han vil ha vært et godt menneske, og da må han bare bruke den kognitive empatien sin. Åh, ja. Og jeg tror virkelig på at vi får det bedre når vi gir godhet til andre, og gir...

av oss selv også. Ja, og der tror jeg vi har ganske god forskning. Jeg tror det er ganske solide funn på det. Både det å hjelpe andre og takknemlighet. Det har vi god forskning på at det bidrar til økt psykisk helse, altså bedre psykisk helse. Pluss at det motsatte, altså det, særlig hvis du har

er høy på affektiv empati, men ikke føler at du får gjort noe, så er det en veldig frustrerende og veldig vond følelse. Og det kan jo føle til en resignasjon også, men det er ingenting å gjøre, og noen situasjoner får vi ikke gjort noe med.

heller. Men det å kunne bidra i verden på et eller annet vis, og da kan man jo bidra på et veldig lavt nivå også. Og det er jo noe vi kan lære barn og unge, de trenger jo ikke, alle trenger ikke å bli ungdomspolitikere eller jobbe med frivillig arbeid. Det kan være nok bare å

Ha et engasjement for at miljøet i klassen skal være bra. Engasjer deg som elevmekler, eller bare besøk den gamle damen i blokka, hvor du vet at hun har ikke noen. Og så bare være besøksvenn der.

Ja, det er jo enormt, det kan jo gjøre en enorm forskjell. Kjempeforskjell! Så det å gi godhet kan ha utrolig positive innverkninger vi ikke kan fatte engang. Og jeg vil bare si at

fra en annen som er jeg har empati som de fleste så har for min del akkurat det med mindfulness vært utrolig viktig fordi at jeg hadde veldig lite self-compassion før jeg pisket meg selv alltid til å bare gjør mer, vær bedre jeg kunne ikke være god nok på en måte jeg kunne aldri gjøre det godt nok

Øh...

og aldri være en god nok person. Og det å ha, det å tåle, som du sier, å tåle å stå i andre sine vonde følelser, uten å prøve å fikse det, det har krevd ekstremt mye av meg. Masse, masse øvelser. Men jeg er blitt bedre. Og det har gjort livet mitt enklere. Fordi jeg tror at jeg fremdeles er like god, men at jeg også klarer å være mer god med meg selv. Og det tror jeg,

Og det tror jeg at de aller fleste kan komme dit. Jeg tror også det. Jeg tror absolutt det. Jeg tror alle kan komme dit. Men det kan jo hende at noen har levd et så langt liv uten grenser for seg selv, at de trenger hjelp fra andre for å komme dit. Eller kanskje fra en god venn eller en partner. Det trenger ikke å være en terapeut, men det kan hende at noen ikke klarer å løfte seg selv ut

Av de vanene hvor de alltid tenker det er ikke så farlig med meg, det er ikke så farlig med meg. Over den affektive empatien da. Og så griper

griper inn og gir et overslag, da du blir så fylt av den affektive empatien og det desperate, den desperate opplevelsen av at her kan du være, her kan du gjøre en forskjell, at du setter dine egne behov til side. Det går an å komme dit at det er blitt så innarbeidet og så stor del av den du er, at du kanskje trenger hjelp utenfra, til å gi deg selv tilatelse, til å sette de grensene, og til å tenke «Jeg skjønner at det er fryktelig vanskelig for deg med den bilen»,

Og jeg kan gi deg masse forståelse for det, og jeg kan godt komme noen forslag til hvordan du kan få tak i en leiebil. Men min bil kan du ikke få. Den får du ikke! At du klarer å komme dit. Fordi det som, det er egentlig et litt godt eksempel kanskje på det med at det er lurt å øve på å stå i det ubehaget. Fordi hvis du

Hvis du ikke håndterer det at den fortvilelsen smitter deg veldig voldsomt, så har du på en måte to veier ut av det. Det ene er å fikse det og si ta min bil. Det andre er jo å tenke dette er ikke mitt problem. Eller komme med en quick fix løsning eller et eller annet som bare får deg ut av det ubehaget.

Så hvis du klarer å gjøre det du da har blitt veldig flink til, og har øvd på bedre og bedre, og har øvd på nå, eller du for eksempel da gjør det mer den som jeg har løst det for meg, som er at jeg har et ganske bevisst forhold til hvor er det jeg gjør en nytte, og hvor er det andre gjør en bedre nytte, hvor jeg for eksempel da ...

Jeg kan be mannen min om hjelp hvis jeg føler veldig sterk empati i en situasjon der det er en som han ikke kjenner.

Men som jeg har veldig vondt av, og tenker, hvordan kan vi hjelpe denne personen, fordi hun kan ikke ha det sånn, og hvor jeg er veldig fylt av den fortvilelsen. Og så tenker jeg, her er det ingen måte jeg kan komme på at jeg gjør nytt på, for det har jeg fått et ganske bevisst forhold til. Hvor er det jeg kan bidra, hvor er det jeg ikke kan bidra? Så kan jeg spørre ham, og så vet jeg at han kommer til å bli umiddelbart smittet av den, og få en lyst til å gjøre noe. Og så kan vi slå våre hoder sammen, og så kan han hjelpe til.

med det han er god på i en sånn situasjon. Og da kan han godt bidra praktisk, eller med ting han er veldig god på, noen research-ting han er veldig god på, noen sånne ting som han er veldig god på, som han da kan bidra med, og hvor jeg føler at jeg har hjelp, fordi jeg er koblet på ham,

Men hvor jeg da ikke bare surger rundt i min egen affektive empati, uten egentlig å vite hva jeg skal gjøre for å hjelpe, og hva jeg typisk da ville endt med å gi bort bilen min, eller gjøre noe sånt. Ikke sant? Som ikke er sånn som dette var ikke en bærekraftig løsning. Dette er ikke sånn vi kan løse disse situasjonene. Så det er liksom to innfallsvinkler til det å løse et sånt voldsomt behov for å minske andres lidelse, eller hjelpe verden, eller det at man blir veldig fylt av andres følelser, er da

Som du har gjort, eller som jeg har gjort. Det er to veier inn til det. Men alt i alt så tror jeg at hvis man lærer seg teknikker til hvordan man kan hjelpe uten at det blir selvoverskridende,

så tror jeg det gir oss mye godt i livet å være empatiske ved det. Det tror jeg. Det tror jeg absolutt. Og så at vi er opps på det at det er en viss sårbarhet ved det, sånn som det vi snakket om i sted. Og særlig da med barn og unge som er så avhengig av de rammene vi setter rundt dem, at vi skjønner at for oss kan det være veldig deilig at de har mye empati, både kognitiv og affektiv, og dermed tar mye ansvar. Men at det å ta mye ansvar kommer med en kost.

Sånn at de barna som tar mye ansvar, skal vi også være litt oppmerksomme på at de blir reuse med seg selv, og setter grenser for seg selv, og at de ikke alltid tenker sånn, ja, ja, men det klarer jeg, ja, ja, men jeg kan offre meg, det går fint. Og at det ikke blir sånn, det er ikke så farlig med meg barn. For det tror jeg ganske mange, kanskje særlig i forrige generasjon, men også i denne generasjonen, at mange barn vokser opp med at det er så deilig for de voksne. At de er høye på empati og tar mye ansvar.

og at de voksne da lar dem gjøre det, og det er ikke det at de ikke skal få lov til å være nyttige, men vi må passe på de samtidig. Igjen, kompersjon i seg selv, det er ikke noe negativt for det. Det er kjempefint at du kjenner, finner din måte å hjelpe verden på. Det er bare at du må også ha self-compassion. Så da må vi være litt oppspatt de barna, at vi passer på at den empatien kommer dem selv til gode også, og ikke bare verden rundt.

Jeg har veldig lyst til å bare gå inn på dette her på slutten, hvordan vi kan øke empatien til barna våre, eller øke forståelsen for andre mennesker. Og vi vet jo at det har vært en del forskning som viser at vi kan hjelpe barna våre å få det bedre, rett og slett, få større forståelse for verden rundt, for andre mennesker rundt, etterpå.

Tror du virkelig på det at når du klarer å forstå hva andre folk rundt deg føler og tenker, så får du det bedre selv? Og hvordan kan vi øke empatien til andre? Noe av det har vi jo snakket om allerede, ting jeg tenker kan øke empati hos barn og unge, og det er å lære dem å stå i vanskelige følelser selv, slik at de også tåler å stå i andres vanskelige følelser, uten å få et behov for enten å se bort, eller å finne en quick fix, eller for eksempel å tenke, det var ikke min skyld.

Selv om det kanskje var litt deres skyld at de klarer å stå i sånne følelser, og også at vi er litt oppmerksomme hvis de snakker

om noen i klassen for eksempel, som om de ikke er verdig like mye menneske, på en måte hensyn, empati, menneskeverd som andre, at vi tar det opp med dem. Det er veldig mye man kan snakke med barn og unge om, og det er noe av det som har vært litt sånn fascinerende å finne ut med. Med Gumpelby, det er jo en serie, så du har jo lest de fire første bøkene. Å, herregud, det er så bra! For du har skrevet «Nu til voksen»,

Og så har du skrevet til ungdom, og nå skriver du til barn. Og gikk du inn i dette med tanken om at du ønsket at barn skulle øke sin forståelse for verden rundt, og kjenne på mer empati for de rundt? For jeg synes det går så gjen i boka di. Det er et utrolig spennende spørsmål, og svaret på det er ja.

Nei, det skjedde etter hvert. Fordi egentlig så var utgangspunktet mitt at jeg er jo opptatt av barn som trenger mye intellektuell stimuli, og som kjeder seg på skolen eller opplever det som meningsløst, og som kanskje også føler seg litt ensomme på at de forstår mer enn andre barn eller lærer fortere.

Og så har jeg da to barn selv som, da treåringen var interessert i foredrag om gass på Teknisk museum, så tenkte jeg at det her, han må ha mye mer

enn det mange andre treåringer må. Så jeg begynte å lage krimgåter til ham, som han skulle løse med logikk. Og etter hvert, da han var fire, så begynte jeg å blande inn sånne ligninger. Sånn at det ble matematiske ligninger da, i på en måte krimgåtene. Så utgangspunktet da jeg begynte å skrive det, jeg har alltid elsket å skrive skjønnlitterært, var bare å

utdype sånne krimgåter for at barn skal ha noe å bryne seg på. Fordi jeg tenker at den type intellektuelle stimuli er bra for alle barn. Det å bruke logisk sans, det å kjenne på den mestringen ved å pønske, og se til spor, og ikke bare... Altså det er veldig fint med sånne visuelle gåter også, men dette er jo da bare... Selv om disse har enten å være i

helt fantastisk illustrert av Sigrid Brenn, så er det da poenget var at hvis du bare hører lydboken, hvor jeg snakker med ti forskjellige stemmer, så skal du også kunne løse misteriene, og at bare teksten, bare klus du får i løpet av teksten skal kunne gjøre det. Så tenkte jeg at den intellektuelle stimelen, det var det jeg egentlig hadde lyst til å bidra med. Men så oppdaget jeg at fordi jeg bestemte at alle karakterene var dyr, litt sånn Aesop's Fabler-aktig,

så oppdaget jeg at jeg kunne gå inn i, hvis jeg bare slapp karakterene løs, fordi for meg er dette helt ekte når jeg sitter og skriver. Jeg får høypuls når det er skummelt, og drømmer om å snakke med dem når jeg drømmer om natten og sånt. Så da oppdaget jeg at når jeg først hadde krimplottene, det er jo mange mysterier, det er jo flere mysterier i hver bok, så når jeg først hadde et av mysteriene ferdigplottet og begynte å skrive, fordi de var dyr, så kunne jeg utforske tanker og følelser vi ikke pleier å snakke med barn om.

Som smålighet og fordommer, og veldig mye som det er vanskelig hvis alle er mennesker. Så blir det plutselig, så blir man distrahert av kroppsfasong, eller nå er det den med den hudfargen som er skurk, eller nå er det typisk den å være sånn og sånn. Men fordi når det er for eksempel en raven som opplever seg ekstra utsatt,

Fordi sånn, bare fordi jeg liker skinneting. Generelt så har man faktisk debunket det. Det er ikke sånn at Ragnar Ravn liker skinneting. Men akkurat Ragnar Ravn liker skinneting da. Men det å kunne blåse opp det at hun spiller på en sånn offermentalitet. Det å kunne gå inn i den type ting. Det å se at den ene politi-aggealligator blir irritert på meg. Og har sine grunner til det, som barna allerede er blitt kjent med. Men skottsniff som er ny i politiet og som har et veldig stort hjerte egentlig.

Han får en annen reaksjon på deg, og det å kunne gå inn i sånne komplekse situasjoner, det var veldig mye lettere når det alle var dyr. Også smålighet, forfengelighet, det at samme situasjon kan ses forskjellig fra forskjellige perspektiver. Ja, det er så fint. Takk, og det var så lett å gjøre det, og humor også, trengte jeg ikke være redd for. Hvem er det dette?

Hvem er det som eventuelt kan på en måte føle at de blir gjort narrere i dette? Så jeg kunne slå meg mye mer løs på mer avansert humor som kunne utfordre barna litt. Og jeg kunne normalisere følelser som jeg tenker at vi ellers tabuserer så mye i samfunnet. Og håpet mitt

er at det også kan gjøre at disse barna og ungdommene får, selv om forskningen ikke har landet helt, at det også kan gjøre at de øker empatien for andre som opplever ting på andre måter enn de selv. Fordi det ufarliggjør det at det ikke gjelder dem personlig, og det at jeg for de aller dyr har kunnet gå inn i såpass rått og ærlig da,

gått inn i mye av det som skjer mellom oss mennesker, at det ufarliggjør litt, at det gjør at de har på en måte vært der litt i følelsene, selv når det kanskje skjer dem i virkeligheten, og noen kanskje har stjålet et viskeleir fra dem, eller at de da allerede har reflektert over dette og kjent på det emosjonelt. Jeg håper at det kan ha en sånn dobbel effekt da, i tillegg til at det er gøy. Det aller viktigste er at de synes det er gøy, selvfølgelig.

Ja, så glemte jeg nå å svare på spørsmålet ditt. Forskningen på om litteratur kan øke empati er jo da at det ser sånn ut, men man skjønner ikke helt mekanismene. Så vi har en del, og de tar det veldig på alvor disse forskerne, og alle er jo enige om at intuitivt

så må det jo nesten være sånn. Alle kjenner det på at selvfølgelig vil den type litteratur som for eksempel Gumpelby er, selvfølgelig vil det øke empatien. Men så må man jo forske. Man kan ikke bare si sånn, ja, ja, sånn er det sikkert. Man må jo forske å finne det faktisk ut. Og da er det sånn at man får funn, og så prøver man å få de samme funnene på nytt, og da finner man det ikke. Eller så får man funn i noen betingelser, men så finner man det. Ok, men det virker som språkferdighetene til barnet avgjør om de får økt empati eller ikke. Man har masse sånne sprikende funn,

Og så har man nå landet på, sånn jeg leser forskerne, på at her er det veldig potensiale. Her tror vi at det er sånn, men vi må finne bedre måter å forske på det på, fordi det er så komplekst. For meg er det ikke tvil at det vil øke forståelsen fra andre. Kirsten, tusen takk for at du ble med i dag. Hvor kan mine litteranåder finne boka?

De kan finne boka på nordlig.no for eksempel. Det er da Mysterien i Gumpelby. Skottsniff tar saken. Så det er bok 1. Og så kommer vel neste bok etter planen i 2027. Og så kan de nå meg på jeg heter psykologkirstenresaland på Insta.

og psykolog Kirsten Holtmann-Resaland, tror jeg, på Facebook. Nydelig, tusen hjertelig takk, og hvis du som lytter til denne episoden tenker, åh, jeg har lyst til at flere skal lære om dette utrolig fine temaet empati, så del denne sånn vi får ut en god kunnskap om det, når du er på Doktor Annette Dragland, på Instagram, og read gjerne podcasten, det betyr så mye for å få ut podcasten til enda flere, og med det så ønsker vi dere en skikkelig

fin dag, og jeg håper han puncher i Tokyo. Ja, jeg ser det i Japan. Har det bra. De siste rapportene tilsier at han har det bra. Åh, det er så godt å høre. Ok, og med det sier vi, ha det godt, ha det!