#264. Sårbarhet, organisk rest and digest, manosphere, identitet og hvordan vi kan komme oss gjennom tunge tider. Med CEO The Human Aspect Jimmy Westerheim.
Jimmy Westerheim, CEO for The Human Aspect, deler sin historie og stiftelsens arbeid med å normalisere sårbarhet og psykisk helse. Han diskuterer viktigheten av å finne mening i kriser, utfordringene med "manosphere", og behovet for organisk "rest and digest" for å motvirke utbrenthet i et travelt samfunn.
01:56
Mennesker strever ofte med å være seg selv, føle skam, sorg og figuren formet av livserfaringer.
06:08
Intervjuet viser hvordan deling av personlige opplevelser kan redusere følelsen av isolasjon og skam i utfordrende livssituasjoner.
19:23
Jeg innså at jeg måtte finne en dypere motivasjon etter å ha mistet identiteten min som idrettsutøver og arbeidstaker.
25:15
Erfaringene fra Afghanistan førte til en dyp forståelse av sårbarhet, fellesskap og menneskelig tilknytning i krise.
35:08
Human Aspect skaper et bibliotek av intervjuer for å hjelpe folk med å finne løsninger på utfordringer og bygge selvverd.
Transkript
Nämnd i episoden
Anette Dragland
Vert for podkasten 'Leger om livet' og en utdannet lege.
Jimmy Westerheim
Gjest, CEO og grunnlegger av The Human Aspect. Deler sin personlige reise og innsikt om mental helse.
Leger om livet
Podkast ledet av Anette Dragland, med fokus på kropp, helse og sinn.
The Human Aspect
Stiftelse og globalt prosjekt som fungerer som et livserfaringsbibliotek for å normalisere strev og øke forståelsen for psykisk helse.
Trondheim
Byen Jimmy Westerheims familie opprinnelig kom fra.
Oslo
Byen hvor Jimmy Westerheim studerte og arbeidet tidlig i karrieren sin.
BI
Handelshøyskole hvor Jimmy Westerheim fullførte en lederutdanning.
Golden Ocean
Fredriksens shippingfirma hvor Jimmy Westerheim ble headhuntet og jobbet som ekspert.
Singapore
Byen hvor Jimmy Westerheim jobbet som expat og opplevde en alvorlig ryggskade og personlig krise.
Leger Uten Grenser
Humanitær organisasjon hvor Jimmy Westerheim jobbet i Afghanistan og opplevde en sykehusbombing.
Afghanistan
Landet hvor Jimmy Westerheim jobbet med Leger Uten Grenser og var vitne til traumatiske hendelser.
Kunduz
By i Afghanistan hvor et sykehus drevet av Leger Uten Grenser ble bombet, og 43 kolleger mistet livet.
Manosphere
Online-miljø som glorifiserer en tradisjonell, dominant og ofte fiendtlig maskulinitet, noe som skaper polarisering.
Maslovs behovspyramide
En psykologisk teori om menneskelig motivasjon, nevnt i sammenheng med misforstått selvrealisering som et toppbehov.
Hverdagsyke
Den norske podkastkanalen til The Human Aspect, anbefalt av Jimmy Westerheim.
Instagram
Sosial medieplattform nevnt for dens algoritmer som forsterker ekkokamre, brukt av aktører i manosphere.
Facebook
Sosial medieplattform hvor The Human Aspect kan finnes.
TikTok
Sosial medieplattform nevnt for dens algoritmer og dens bruk av aktører i manosphere.
Superman
Fiktiv karakter Jimmy Westerheim identifiserte seg med som barn, da han følte seg 'fra en annen planet'.
Adolescent
En serie som utløste diskusjon om farene ved online interaksjoner og sosiale utfordringer blant ungdom.
Tveitær
Hypotetisk skole brukt som eksempel i diskusjonen om ungdom og sosiale dynamikker.
USA
Land hvis militære ble anklaget for krigsforbrytelser etter bombing av et Leger Uten Grenser-sykehus i Afghanistan.
Feminisme
Bevegelse diskutert i sammenheng med kvinners valgfrihet og risikoen for polarisering når spesifikke roller blir presset.
Traditional Wife (Tradwife)
Livsstilsvalg for kvinner, diskutert som noe som trenger samfunnsmessig respekt og ikke bør blandes med manosphere.
LGBTQ+
Samfunn nevnt som mål for fiendtlig energi fra manosphere-miljøet.
Leve
Organisasjon som tilbyr frivillig arbeid innen selvmordsforebygging, foreslått som et meningsfullt bidrag.
Deltagare
Vert
Anette Dragland
Gjest
Jimmy Westerheim (CEO The Human Aspect)
Poäng
Det som er mest personlig, er mest universelt. Det som er mest unikt er kanskje det som er minst unikt, egentlig, sånn morsomt paradoks da.
En sentral filosofi i The Human Aspect, som hevder at våre dypeste personlige erfaringer ofte er de mest gjenkjennelige for andre.
Jeg følte meg så unik i mitt strev at jeg ble isolert. Så det å bli påminnet om at, men du er ikke så unik i ditt strev, det er ditt liv. Men det strevet du står i er universelt, det er en veldig kraftfull underliggende beskjed.
Jimmys personlige refleksjon om følelsen av ensomhet i lidelse og viktigheten av gjenkjennelse for å bryte isolasjonen.
Tør å være sårbar, la følelsene komme. De kan se sånn her ut, kan se sånn her ut. Tør å snakke om de, dere imellom. Vær veldig forsiktig med alkohol og sånt. Men også vær forsiktig med overjobbing og andre ting. Dette trenger å prosesseres da. Ikke undertrykk.
Råd fra psykologer til ansatte i Leger Uten Grenser etter traumatiske hendelser, som Jimmy observerte at mange slet med å følge.
Det er selvfølgelig et veldig vanskelig sted å være i offerhold. Det er så vondt. Det er så vanskelig. For da finnes det ikke noe vei ut. Du er et offer.
En observasjon om hvor destruktivt det er å forbli i en offerrolle, da det stenger for muligheten til å komme seg videre.
Selvrealiseringsprosjekt er ikke en del av behovspyramide for oss mennesker. Selvrealisering er en fase i å være menneske. To forskjellige ting.
En kritisk kommentar til hvordan samfunnet har overfokusert på selvrealisering og dermed bidratt til hyper-individualisering og økt psykisk uhelse.
Vi alle har en grunnetasje, som er den vi er, den vi er født som. Den har ingenting med dine prestasjoner å gjøre, den har ingenting med hvordan du ser ut å gjøre, den har ingenting med hva du har gjort og ikke gjort å gjøre. Den er deg. Du er født inn her. Du er liv. Derav er du meningsfull, uansett.
En dyptgripende filosofisk innsikt om menneskets iboende verdi, uavhengig av ytre faktorer, og viktigheten av å bygge selvfølelsen på dette fundamentet.
Påståenden
Vi strever mest med å være oss selv og finne en plass til hvem vi er.
Jimmys hovedobservasjon etter å ha intervjuet 850 mennesker om deres dypeste utfordringer.
Flink-pike-syndromet finnes også for gutter.
En påstand om at presset for å prestere og føle seg 'flink' ikke er kjønnsspesifikt, men påvirker også gutter og kan føre til undertrykkelse av følelser.
Vi er mye mer like enn det vi tror.
En kjernefilosofi fra The Human Aspect, basert på erfaringer fra ulike kulturer og bakgrunner, som understreker universaliteten i menneskelige følelser og utfordringer.
Det som virker å gå igjen for alle disse tingene, det er å klare å plassere seg selv i historien med noe form for myndighet.
Jimmys viktigste innsikt om hva som hjelper mennesker å komme seg videre fra traumer og kriser, nemlig å ta tilbake en form for kontroll eller ansvar for egen historie og veien fremover.
Kvinnelig pubertet, eller jente-pubertet, har gått dramatisk ned. Vi snakker med to, tre, fire år. gutter har gått opp. Så avstanden mellom en 12-årig jente og en 12-årig gutt er høyere enn når du er vokst opp.
En faktapåstand om fysiologiske endringer i pubertetsutviklingen som skaper en større modenhetskløft mellom kjønnene i ungdomsårene, med store sosiale konsekvenser.
Vi har aldri sett en så stor kjønnsdeling på skolen.
En observasjon fra skoler om en økende trend med kjønnssegregering blant elever, som kan være en konsekvens av den økende modenhetskløften.
Det er fort gjort at vi gjør det med det mentale nå, at det kastes medisiner når egentlig dette mennesket trenger å gå igjennom den fasen de er i med støtte.
En kritisk påstand om en tendens i samfunnet til å overmedisinere 'emosjonelle forkjølelser' i stedet for å tillate følelsesmessig bearbeiding med støtte.
Rest and Digest er organisk. Og det er det det har alltid vært. Det er ikke sånn at kroppen din trenger å bli fortalt hvordan han skal overleve. Er det noe han er god på, og bedre enn deg på, så er det i hvert fall det. Men vi lager ikke rom til det.
En innsikt om kroppens naturlige evne til å hente seg inn og lade opp gjennom det parasympatiske nervesystemet, og at problemet ofte er mangelen på rom vi gir det i en travel hverdag.
Lignende
Laddar
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å ha med meg han Jimmy Vesterheim. Han er grunnlegger og administreringsdirektør av stiftelsen The Human Aspect. Etter flere år i næringslivet og humanitært arbeid valgte han å gå en helt annen vei.
Han starter det som i dag omtales som et livserfaringsbibliotek, der mennesker deler sine tøffeste utfordringer, hva som hjelper dem videre, og hva de har lært. The Human Aspect er også et globalt prosjekt som ønsker å øke forståelsen for psykisk helse gjennom en digital plattform, undervisning og formidling.
Han Jimmy jobber for å normalisere det å streve, redusere skam og gjøre det lettere for flere å forstå både seg selv og hverandre. Hjertelig velkommen, Jimmy! Tusen hjertelig takk! Inviterer! Endelig skal jeg sitte på andre siden. Nå er det du som skal få lov å utfødre meg med spørsmål. Ja, du har virkelig gjort mye de siste ti årene. Absolutt, så hele tredje årene mine har gått med til å være med på reisen til julemennespektet. Hva er må skapet det?
Ja, og jeg prøver å forklare hva det er, men man må nesten gå inn på nettsiden for å forstå. For her har dere intervjuet, altså jeg vet ikke, hvor mange har dere intervjuet? Vi intervjuet 850 personer, eller jeg har vært med å intervjue, som har gjort alle intervjuene, men vi har jo et stort team som jobber med det nå, fra over 103 forskjellige land, og så på nettsiden så finner man 750 av de personene. Det er helt utrolig.
Så du har virkelig vært på nær tål og møttet ekstremt mange mennesker som har delt sine utfordringer og hva som har hjulpet dem. Hva er det du ser går igjen? Hva er det vi strever mest med? Vi strever mest med å være oss selv og finne en plass til hvem vi er.
Og så er det jo livet som sender utfordringer. Det føles jo som noen kanskje får i overdose mye, og så er det jo andre som kanskje får litt mindre av de enorme utfordringene. Hvis vi snakker om alvorlig sykdom, skader, kanskje bosituasjon, sosioekonomisk situasjon, oppvekst, altså ting som man kanskje ikke har like mye kontroll på. Så det er jo de tingene vi også jobber med, i tillegg til hvordan påvirker det da deg?
For hovedspørsmålet i human aspect har jo vært ditt livstøffeste utfordring. Det har jo ikke vært ditt livstøffeste psykisk utfordring. Så man får jo alt mulig fra både somatikken med legeverden hos deg, men også da psykisk mental helse og generelt livsutfordringer da, som gjør at man toucher inn på egentlig alt det livet handler om. Der er også navnet The Human Aspect da, det som gjør oss til mennesker på en måte, er jo kjernen i det navnet.
Vi alle har våre kompa i livet. Ja, og gjerne flere.
Jeg får så lyst til å lære alt du har lært, for det må jo være enormt mye du sitter igjen med etter å intervjue 850 mennesker. Det er så mange. Om alle mulige slags utfordringer. Jeg har jo vært en del inne på nettsiden din og sett på disse intervjuene. Du gjør det jo veldig nært. Du gjør det jo veldig menneskelig. Jeg husker ikke hvem som sa det, men han sa det som er
mest personlig, er mest universelt. Og det du ser at det går igjen veldig mye, vi har, vi sitter med mye skam, mye sorg, mye vonde tanker om oss selv, og det virker som at veldig mange av oss har perioder der vi går igjennom det. Jeg vil jo si alle har perioder man går igjennom det, så er vi litt tilbake på hva som er støvelsen på det, og
kjernen også i det humane aspektet, hvorfor jeg ville kalle det det, tilbake på det du sier, at det som er det nære er kanskje det som er mest universelt, det som er mest unikt er kanskje det som er minst unikt, egentlig, sånn morsomt paradoks da.
Det er jo at når jeg vokste opp, så følte jo ikke jeg at jeg passet inn. Så jeg følte ikke at den forklaringen jeg fikk på hva som gjorde meg til meg, typisk genetikk og DNA, og miljø. Det var de to faktorene som skulle forme hvem du var. Jeg minner jo ikke om noen av de jeg vokser opp med på samme måte, og jeg minner kanskje ikke så mye om
i hvert fall min biologiske far, som er halvparten av mitt DNA. Så jeg tenkte at det må være noe mer som former hvem vi er. Og for meg så ble det da det livet vi lever, og hvordan det former oss. For hvis jeg møter deg, og vi kanskje aldri har møtt hverandre før, og så har vi tilfeldigvis
et eller annet til felles fra fortiden, så kan vi instantly connecte over et eller annet i det. Så det som er mest personlig for meg og mest personlig for deg, kan plutselig bli universelt mellom deg og meg. Og derfor heter det human aspect, som jeg ser på som det tredje beinet i hva som former hvem vi er. Og det er derfor det du sier er viktig for oss. Når vi gjør et intervju, så er det ikke konteksten som er viktig. Det er ikke detaljene.
Vi prøver å ha hovedfokus på den menneskelige opplevelsen i den utfordringen du står i. Og da er det som du sier, plutselig så kan en som har vokst opp i en kjempeutfordrende sosioekonomisk kontekst, i Sudan for eksempel, ha noe enormt til felles med en som har vokst opp privilegiert i Japan, bare for å sette det i perspektiv. Fordi hvis du skrelder av konteksten, og du beskriver det emosjonelle, så er plutselig det kjempeuniverselt.
Og da blir det mye mer håndterbart i den forstanden at hvis du ser på disse intervjuene nå, så blir du sånn, ja, men jeg er jo ikke alene. Og det er kanskje noe av det vanskeligste med de utfordringene jeg ser veldig mange av de jeg intervjuer har gått gjennom, meg selv inkludert, i min historie. Jeg følte meg så unik i mitt strev at jeg ble isolert. Så det å bli påminnet om at, men du er ikke så unik i ditt strev, det er ditt liv.
Men det strevet du står i er universelt, det er en veldig kraftfull underliggende beskjed, som gjør at det er lettere å kanskje titte opp fra sin egen boble og bare, oi, da er det kanskje mulig å fortelle det til noen da. Ikke sant, dereft det du sa i sted med skammen og det som kanskje holder oss igjen da. Så det er vel noe av det som gjør det mest magisk å intervjue mennesker fra 103 land, og så mange, er at du faktisk får et bevis på at
Ja, vi er faktisk bare inne på noe. Vi er veldig unike, men samtidig er vi helt like, sånn i hvordan vi håndterer veldig mye da. Ikke helt like, men du skjønner poenget. Det er noe universelt, altså, som du sier.
Var det din egen historie som førte deg hit? For det er jo ikke bare å starte en stiftelse og få det til å fungere og få så mange samarbeidspartnere og så mange ansatte dere er. Hvor mange ansatte er det? Nå er vi 13-14, og så er vi cirka åtte årsverk. Men som sagt, vi har jo vært 50, og ikke fulltidsansatte selvfølgelig, men vi har vært flere og vi har vært færre gjennom de siste ti årene i reisen. Ja.
Var det noe i deg som sa at dette måtte du gjøre? For det er jo ikke den lette vi gjør noe. Nei, og jeg var jo på vei en annen vei, kan du si. Egentlig.
Den veldig korte versjonen er jo at jeg vokste opp på bygda, og min familie var tilflyttere. De var egentlig fra Trondheim, så de snakket trøndersk, som jeg som er nær i Trondheim, på sånn sett. Jeg snakker med bestfar og legger fra det østlendingen, sier han. Så var jo vi vokst opp der, og de følte seg veldig annerledes. De kom fra Storeby, vokste opp en time sør for Oslo, som da var et bittelite sted.
Så da blir man jo rar. Og mammaen din var tenåringer når de ble flyttet dit av bestemor, som flyttet dit på grunn av at bestefar sleit med sine ting og klarte å lage et miljø rundt dem som ikke var levbart. Så bestemor følte at det var ikke trygt å være der etterhvert. Og så kom jo jeg til verden.
Da var jo mamma egentlig på vei vekk derfra igjen. Følte at hun skulle nå tilbake til Trondheim, studere, skape et eget liv. Sånn som alle. Da var hun i begynnelsen av 20-årene.
Og så ble hun gravid med meg i stedet. Hun måtte ta sikkert et utfordrende valg, som var å bli igjen og ha støtte fra moren sin og søsteren sin til å oppdra meg. Og så ville ikke min biologiske far ha noe med meg og det å gjøre. Så derfor var hun også alene i starten. Så jeg vokser opp i samme energi som mamma i den forstand. Både nå utfordrende med min egen biologiske far,
Selv om jeg fikk en stefar, som er jo han jeg kaller pappa nå, allerede da jeg var ett år. Så jeg hadde en kjernefamilie etter ett år, hvis vi skal kalle det det. Men jeg vokste jo opp med utfordringer med, men hvorfor vil ikke biologiske faren min handle med meg å gjøre? Når han plutselig var i livet mitt, så slet han med mye av det samme som bestefar, i form av alkohol og strevde med liv og hadde sine dæmoner. Hvorfor gjør han det? Hvorfor oppfører han seg sånn?
Hvorfor har jeg en bestefar også, som har hans far igjen, som heller ikke vil ha noe med meg å gjøre? Så du må liksom dele med voksenspørsmål som barna og tenåring, i tillegg til at jeg var på mye uro, som i dag ville blitt kalt fire bokstaver, inn i skole igjen, blir speilet som du passer ikke inn,
Husker foreldresamtalene, hvor det var fem minutter om hvor smart jeg var, og så var det 40 minutter om hvor vanskelig jeg var. Å sitte der og høre voksne snakke forbi deg, jeg husker det kjempegodt. Jeg husker jeg grua meg jo i ukesvis.
Og man føler seg veldig forsvarsløs, og du føler deg ikke lyttet til. Jeg hadde jo mine forklaringer på hvorfor uroen var der, og sikkert noen forslag til løsninger også, men jeg følte ikke jeg ble hørt. Hverken av foreldrene som sikkert syntes det var veldig vanskelig å deale med, og selvfølgelig først og fremst skolen da, som ikke passet helt inn i kanskje. Så når jeg var 13 så hadde dette liksom balla på seg, mange år med mobbing, utenforskap,
Mye av det som kanskje mange av de som står litt i roten på Manusphere og den energien nå kunne kjenne seg enig. At man ikke passer inn, på en måte. Sleit med det tradisjonelle maskuline oppvekstvilkårene jeg hadde også på bygda. Store gutter gråter ikke i energi. Mens jeg følte jo
Jeg hadde disse følelsene, denne rejection, denne fascinasjonen for å snakke om det. En bestemor som var veldig fin til å satt og snakket på terassen om stjerner. Jeg kjente meg ikke igjen i den tradisjonelle guttedefinisjonen.
Så jeg følte liksom at, men hva er jeg da? Husker jeg så Superman, og så tenkte jeg sånn, ja, jeg er fra en annen planet. Dette gir mening. Så det kjente seg litt det. Så da jeg var 13 år, så hadde dette balla på seg, og jeg sto jo i en energi hvor jeg rett og slett ikke orket mer. Forstod ikke hvordan dette skulle bli bedre. Trodde det skulle bli bedre på ungdomsskolen, det ble det ikke. Og tenkte sånn,
Da holder det. Så jeg planla jo mitt eget selvmord og prøvde det når jeg var 13. Det var ganske heldig at jeg overlevde det. Det var ikke min skyld for å si det sånn. Og da sa man det jo ikke til noen heller, og så står man også i en sånn energi hvor man er, nå fikk du ikke til det heller. Så når du føler deg ubrukelig fra før, og så fikk du ikke til det heller, da får du i hvert fall ubrukelig. Herregud.
Men da klarte jeg heldigvis å fokusere på kanskje litt det samme som mamma da, i utenforskapet mitt. Det er sånn, ok, men løsningen er, jeg må vekk herfra. Det finnes en verden. Jeg hadde jo blitt fortalt om denne verdenen, jeg var jo nysgjerrig på den helt siden jeg var barn. Sånn at jeg tittet på globusser og snakket om verdenen og så på dokumentarer. Så det følte jeg kanskje var ditt jeg skulle da. Så da plutselig ble jeg
kjempefokusert på skolen, fordi jeg måtte få fem i snitt for å komme inn på idrettslinja, som var den skolen som var lenger unna, hvor jeg slapp å gå med de jeg hadde vokst opp med, som jeg så på som en mulighet til å kunne få lov å begynne på nytt med blankark. Klarte det, kom inn der, sier ikke at det var lett, så vi håper litt nå, men kom inn, og da endret mye seg for meg. Fordi
Det var vel, jeg tror kanskje det var bare en som kjente meg, og hun som gikk i klassen min kjente meg jo ganske godt, det var en som likte meg litt. Så derfor så plutselig fikk jeg lov å definere litt hvem jeg var da, uten at andre definerte og bestemte det. At jeg var han Raringen som var i en eller annen sted mellom feminin og maskulin energi, nå fikk jeg heller lov å være han som var veldig god i idrett.
Og på banen, popabannen eller svømmehallen eller hvornår enn jeg holdt på, så var jeg kjent som en som var beinhard, litt mer det maskuline energien, men utenfor. Så var jeg hans nodige, som snakket om følelser. Trakk ikke alkohol på grunn av faren min, bestfar og den gjengen der. Og kanskje snakket om ting som tenåringer ikke brydde seg så mye om da. Så derfor så klarte jeg i hvert fall å finne fotvestet på videregående.
og ting snudde. Jeg, som jeg pleier å si, følte psykisk uhelse var litt i bakspeilet. Og jeg ble kanskje han high achievern som mange kan kjenne seg inn i. Flink-pike-syndromet finnes også for gutter. Så alle utfordringene jeg fikk, og det var mange det, det var akkurat som de bare prellet av.
hvis du så det utifra da. Jeg sier jo ikke at jeg ikke synes det var vanskelig, men jeg også undertrykte jo den emosjonelle, hvis vi kaller det den positivt empatiske, feminine delen av meg da, som jeg hadde ganske god kontakt med. Den var jeg jo mobba for, og var det jo egentlig ikke plass til, bortsett fra i disse vennskapene jeg hadde med jenter eller voksne, hvor den fikk lov å blomstre, og litt sånn rundt bestemor og mamma og sånn. Så derfor så...
Tror jeg ikke jeg klarte helt å kjenne på det, og gjorde det veldig mange av oss har gjort i mange, mange år. Fokuserte på prestasjoner, og tenkte hvis jeg bare putter veldig masse prestasjoner inn i det tomme hullet av selvverdet mitt, så blir det sikkert fint. Kan jeg bygge noe hyggelig, ikke sant? Og det var nok det jeg gjorde også. Og da sakte man sikkert får du jo litt anerkjennelse fra omstendighetene rundt deg, at «Åja, han er ikke... Han er skjørtig, han der».
Å, han er flink i idrett, oi. Han er flink på skolen, kanskje han kan hjelpe meg med, ikke sant? Plutselig så hjalp du medelever med prøver og sånne ting. Så da jeg var ferdig med videregående, så var jeg jo klar for å bidra til utøver i mitt hodet. Fikk sysselsyken, så det måtte settes litt på vent. Og da var det obligatorisk den gangen å være i forsvaret, så jeg i
For å bevise at jeg var god nok, så søkte jeg selvfølgelig marinjeger når jeg var på sesjon. For det var det kuleste og tøffeste som fantes, hvor jeg kunne legge det stempelet bak meg for alltid. At jeg ikke var tøff nok som gutt. Men jeg hadde jo ingen interesse av krig, eller skulle være med på det. Selv om det hadde selvfølgelig vært rundt meg og kule actionfilmer og alt det tullet der, så gjorde jeg det bare for å tøffe meg egentlig.
og kom inn der, kom gjennom opptaket, selv om jeg gikk på krykker på vei inn i opptaket, men jeg bare teipet jo, fordi man skulle være tøff og kul. Når jeg var ferdig med opptaket, så sa jeg, dette er jo ikke noe for meg, jeg har ikke lyst til å bli soldat, det var ikke så populært. Så da sendte de meg til minedykker, så da dro jeg opp til nord, opp mot Dinetraktet og Trondesnes, og var der, gjennomførte opptaket,
Til slutt så knakk da ankeren min da, etter at jeg hadde tøffet meg i flere måneder. Og jeg fikk lov å bli redningstykker i kystakta. På Svalbard faktisk, og alle ting. De neste ni månedene. Og opplevde det som veldig givende. Ikke pause, for jeg jobbet jo som redningstykker, men jeg fikk muligheten til å reflektere litt over hva skal jeg nå da. Og da...
Hoppet jeg på en helt annen karriere, for jeg hadde blitt fortalt hele livet som kommer fra en litt mer arbeiderklasse, litt fattigstlig bakgrunn. Du må få utdanning, for da får du til livet. Så faren og moren til Stefan min hadde jo høyere utdanning og jobbet som leder og revisør, så jeg tenkte ok, dette får jeg til. Så jeg studerte shipping. Tenkte det var kjempespennende, var super i dytten og veldig poppys. Endte opp med å gå ett år i Oslo.
Og etter bare ett år i Oslo, så ble jeg faktisk fulltidsansatt. Jeg skulle jo få mastergrad, så jeg skjønte jo ingenting. Ble litt headhuntet av Fredriksen shippingfirma, som heter Golden Ocean. Og plutselig som 21-åring gikk jeg rundt i dress på Akke Brygge. Hvis du hadde sagt det til noen av de jeg vokste opp med, jeg hatet dress, så hadde de ledd av deg. Det er bare han der, han liker jo hverken skole eller dress eller noe av det, hva er det han gjør borti der?
Så det var virkelig ikke i kortet av mine, hvis du skal holde det. Så det var den retningen jeg var på vei. Når Human SB kom inn i mitt liv, så var jeg på vei og jobbet på, ikke ble jeg som shipping,
Flyttet til Singapore som ekspert etter seks år. Såpass med kjempehigh achiever. Jeg lå milevis foran de på min alder i form av livet, for jeg startet så tidlig. Og jeg tok også deltidsutdanning ved Sina, ikke sant? Hadde hodet energi. Så det var jo strødd inn i livet mitt. Jeg gjorde jo hundre ting. Jeg var jo topptrener for lyn, ungdom, fotball. Gud, nå vet jeg hvordan jeg fikk døgnet til å gå sammen.
Men når jeg da var 27, så var jeg i Singapore og var ekspert for det samme firma. Spilte fortsatt fotball på høyt nivå. Og så etter seks måneder der så spilte jeg en fotballkamp og kjente at noe skjedde, men fortsatte. Tilbake til den samme energien, ikke sant? Smerte er bare noe du holder ut. Det skal bare kjøre igjen nå. Det skal være kult, det skal være tøff, det skal gå bra.
Så hører jeg til større at jeg hadde og har et medium pluss vinnerinstikt, så det var nok noe i meg der også. Det var en kamp, så vi skulle vinne. Og så går jeg hjem, og så går jeg og legger meg i senga og bare liksom, det er noe galt. Men liksom, igjen. Jeg sleeper out, sånn som tøffe gutter som ikke gråter gjør. Og så våkner jeg midt på natta med at surte smerter, og jeg skjønner ingenting ned i høyrebeinet mitt som skyter ned i høyrebeinet mitt fra ryggen.
stagger meg ned og kommer meg på sykehuset, og de selvfølgelig sjekker jo alt og ingenting på fantastisk sykehus i Singapore, og ender opp med at de finner ut at jeg knust en skive i ryggen. Å fy drøkkel! Så jeg hadde da hatt prolaps en måned før, som jeg igjen bare hadde en jørd, og tenkte, ja ja, det ordner seg, ikke sant?
Og så hadde jeg spilt med en prolaps, som gjorde at den skiva lå jo mellom to virveler, og hadde blitt knust rett og slett, så den lå strødd inn i nervebanene mine på høyre side, som kutta nervene ned til høyre bein, som gjorde at det var så vondt, men også gjorde at det ikke funket som det skulle, høyre bein. Da kom jeg inn til kirurgen, han hadde vært her 43 timer på det sykehushuset, og så kom jeg inn der, og så sier han «Du må haste å opereres, idrett kan du aldri drive med igjen, mest sannsynlig, på det nivået der».
Og kontoret, vet ikke, dette kommer til å ta tid. Og nå har jo jeg bygd to identiteter, som jeg sa. Det manglende selvverdet mitt for å bare være god som jeg var, det fantes jo ikke. Så jeg var god fordi jeg var idrettskaren, han tøffe, kule idrettskaren som var kjempegod. Og jeg var han shippingkaren som var i gåseteinen smart og lå foran andre. Det var meg. Hmm.
Du var suksessfull? Ja, i samfunnet med sånne. Så når du mister de to, sånn, så satt jeg inn i hodet mitt og tenkte sånn, hvem er jeg da? Hadde ikke peiling. Hadde ikke noe svar på det. Vet ikke. Og selvfølgelig i starten så konsentrerer du deg om denne hasteoperasjonen. Altså de første syv dagene var jo det som var fokus. Og når jeg våknet på sykehuset, så det eneste jeg var opptatt av var om tøyrebeinene mitt fortsatt kunne bevege seg.
Det ble i mitt øyne mitt verste mareritt, hvis jeg mistet evnen helt til å kunne gå. Så heldigvis var det 7% muskelaktivering igjen, som er jo, da er man jo heldig, som er jo et tegn til at det kan, da vil det jo kunne gro over tid. Men da jeg var tilbake i leiligheten alene, og fokuset på liksom action, jeg hadde gått over, og jeg klarte å kjenne på følelsene, som jeg kanskje hadde unødvendigvis, så satt jeg der og bare,
Hva gjør jeg nå? Må jeg slutte jobben? Må jeg dra hjem fra Singapore? Hvis jeg ikke får drive med idrett, som fortsatt var min identitet, det var liksom det folk kjente meg for, også på jobben. Jeg var jo ti år yngre enn neste mann på jobben, så det var ikke sånn at jeg passet inn der heller i godstein. Og da kjente jeg på en sånn akutt følelse av at «Dette vet jeg ikke om jeg orker».
Nå har jeg kjempet i 14 år siden forrige gang. Jeg er sleit og ikke passer inn. Jeg har bygd noe som jeg følte var trygt og fint, som skapte et liv. Men så ble det fratatt meg, på en måte. Det føltes jo forferdelig ureferdig og håpløst. Så plutselig sitter jeg i en leilighet i Singapore og ...
Det er ikke lås på terrassedørene, fordi det trenger du ikke. For det er en av de høyeste byggene i verden, hvor det er lærletter. Og plutselig så sitter jeg jo med veldig tilgjengelig mulighet til å ta selvmord i energien av det jeg overlevde av når jeg var yngre, var at det var ikke høyt nok. Og plutselig så skjønner jeg alvoret, og jeg blir redd for meg selv.
og skjønner at nå må jeg gjøre noe. Dette har jeg vært borti før. Og da forstod jeg at jeg må finne en dypere motivasjon. Det holder ikke at jeg skal komme tilbake til kontorjobben, men det som jeg levde mye for, som var idretten og det andre, får jeg ikke tilbake. Og da skjønte jeg jo at hele det livet jeg hadde bygd opp, var jo bygd opp på noe som jeg egentlig ikke brydde meg om. Selv om det var veldig spennende å jobbe i shipping, så var det jo ikke min passion.
Som jeg sa, hadde du spurt de jeg vokste opp med, liksom Jimmy skal jeg jobbe i shipping, så hadde de ledd av deg. Jeg var en som brant for mennesker. Jeg var en som så mennesker jobbe, men jeg var han rare på en måte, som var en hybrid mellom det maskelig og det feminine. Så jeg tenkte, ok, hva er det? Så etter mye frustrasjon og litt sånn interne intriger med hvordan jeg skulle avslutte jobben og alt det som skulle skjønne, for jeg virkelig var en dårlig versjon av meg selv, det må tørres å sies høyt, så klarte jeg å lande på, ok,
Kanskje leger uten grenser. Jeg kan bruke den kompetansen jeg har fra shipping til å jobbe der, fordi halvparten av de som jobber der er jo ikke medisinsk personell, som jobber med logistikk, økonomi, drift og annet. Søkte der, kom inn, og i de to årene nå som jeg jobber med rehabilitering for å lære meg å gå og trene, så fullførte jeg lederutdanningen på BI, som jeg hadde drivet og jobbet med på deltid i mitt intense liv, og tenkte sånn, ok,
dette er givende, nå skal jeg ut i verden og bruke min kompetanse og bidra. Det var jo det som var målet, for jeg hadde hele tiden følt at verden var spennende, og skjønt at man var privilegiert fordi man hadde vokst opp et sted hvor økonomien var litt mer stabil. Så drar jeg til Afghanistan. Første oppdrag var der et år i Afghanistan, og så føler det seg jo ganske ekstremt annerledes enn Norge og Singapore, for den saken skyld.
Og kom jo dit med en del tanker og meninger om det, men også ganske åpen om hva det betyr da. Å komme til en mer konservativ kontekst for eksempel, men også kom det en veldig ustabil kontekst. Det var jo midt i når amerikanerne var der og lagde kaos. Så det var jo krig og konflikt i store deler av landet. Masse steder som ble sett på som utrykt, naturlig nok. Og derfor leggrunneneset var der. Og så opplevde jeg jo bombingen.
av sykehuset i Kondos, som var jo store internasjonale nyheter den gangen, i 2015, og leger uten grenser anklaget i USA for krigsforbrytelser, offentlig, det har de jo ikke gjort før, som også var jo kjempestore nyheter, og
Vi mistet jo 43 kollegaer i et bobbeangrep av amerikanerne på sykehuset. Tidflate. Nå virker jo det som everyday news, men den gangen var det jo ikke det. At sykehuset var stort sett, ikke bevisst hvertfall, som vi vet om, så ofte bobba i krigskontekster. Og da plutselig står jo vi der,
Alle som var involvert i dette her, jeg skulle egentlig ha vært der den natta, så var jeg ikke der. Jeg hadde vært med å overtale folk til å dra tilbake, for dette var midt i en konfliktkontekst hvor vi skulle prøve å drifte sykehuset. Det var så mye følelser og kaos inni oss. I tillegg så hadde vi jo blitt fratatt en sannhet. Jeg sa jo til mamma når vi dro hjemme fra til Afghanistan at den hvite t-skjorta jeg har på, hvor det står liksom leger uten grenser på, er min skuddsikre vest.
De respekterer oss, det er jo hele poenget med hvorfor man føler at det er mulig å gjennomføre sånt arbeid. Eller så hadde man jo aldri sendt folk inn i en krigskontekst hvis man trodde man kunne bli drept på den samme måten. Det var jo ikke sant lenger. Vi var jo bomba fordi vi var et psykos. Så plutselig måtte vi forholde oss til det. Og så husker jeg at vi fikk et kriseteam med psykologer og psykiatere som skulle komme og hjelpe oss da og håndtere disse traumatiske opplevelsene. Og så tenkte jeg sånn, så deilig. Det jeg aldri snakket med noen om når jeg var 13-14 år,
eller 2028, skal jeg endelig få noen som skal fortelle meg hvordan jeg kan håndtere. Så jeg satt der litt som en halvgiverig student, husker jeg, og skulle liksom følge med hvordan det synes var kjempespennende med hjernen, og hvordan dette funket, og følelser. Og så sa de de tingene som nå igjen føles ut som vi snakker om hele tiden, men som kanskje var litt mer nytt for ti år siden, og det var jo «tør å være sårbar»,
La følelsene komme. De kan se sånn her ut, kan se sånn her ut. Tør å snakke om de, dere imellom. Vær veldig forsiktig med alkohol og sånt. Det var jo ikke noe problem for meg. Men også vær forsiktig med overjobbing og andre ting. Dette trenger å prosesseres da. Ikke undertrykk. Riktig. Og da sto jo jeg som verdensmester i undertrykkelse, ført til å se ut av i hvert fall. I den tiden var jeg tenkt sånn, jeg skal ikke det altså. Det er greit. Og når de dro...
Så tenkte jeg sånn, men da gjør vi det da. Nå har vi jo fått fagpersonkompetanse her. Nå skal vi vel bare høre etter, skal vi ikke det? Og så følte jeg egentlig at ingen gjorde det vi fikk beskjed om. Det var sikkert det, altså. Men min emosjonelle opplevelse var at jeg så ikke noe instant impact av det de hadde sagt. Jeg følte at de fleste bare gjorde det som vi gjorde i går. Som jeg tror egentlig er normen nå. Og da plutselig sprakk det en bobble hos meg.
Fordi hele livet har jeg vært litt sånn i gåsetegn hobbypsykologen. Jeg har vært en som folk har åpnet seg til naturlig. Som en som ikke drakk på fest, så var jeg han som satt i ørene og snakket med en eller annen som hadde et land å fortelle. Så jeg trodde at jeg var han som ikke klarte å være sårbar. Jeg trodde ikke det var normen hos alle. Fordi de fleste var sårbare med meg. Bare jeg gikk andre veien. Så jeg fikk litt sånn sjokk i gåsetegn. Bare sånn, åh, så det er ikke normalt å åpne seg. Skjønner.
Og da klarte jeg ikke å slippe den tanken som var, men hvorfor ikke det? Dette må vi gjøre noe med. Så da plutselig så lå det et sånt samfunnsproblem der, som var helt naturlig vevd inn i min egen personlige utfordring med å være sårbar. Samtidig som jeg så at folk klarte å være det med meg, så jeg så jo kraften av å være sårbar. Og så følte jeg sånn genuint at her er det jo et litt livsmisjon for meg på en måte. Det er en utfordring jeg ikke klarte å slippe da.
Så den holdt jeg på hele denne perioden jeg var i Afghanistan, og begynte å drolle der rundt. Hva kan man lage som hjelper folk over den terskeren, når vi står i en utfordring og egentlig har lyst til å isolere oss og være alene og ikke åpne oss, til å faktisk gjøre det? For det er jo det fagfolkene sier er det som hjelper. Og jeg også visste det fra eget liv med alle de jeg hadde vært der for, at det hjelper. Og de få gangene jeg hadde klart det selv, så visste jeg jo i hvert fall at det hjelper jo meg også. Å tørre å være sårbar.
Så det ble åpningen på human aspect i tillegg til en annen opplevelse som var det med perspektiv som jeg sa. Fordi når du kommer med masse tanker om hvordan verden ser ut til Afghanistan,
Og det du faktisk opplever er veldig nyanserende. Jeg opplevde også konservatisme, jeg opplevde også angrep og uliker og de tingene du så på nyhetene, men jeg opplevde også først og fremst et enormt fellesskap, en raushet, en robusthet i å stå sammen i noe vanskelig.
De var mye flinkere til å være der for hverandre, fordi alle hadde det vanskelig, ikke sant? Men i Norge så føler du kanskje at veldig mange er privilegierte, så de naboene de får da i gåstein som sliter, selv om vi vet at det er mange som gjør det, men det føles ut som du er så ensom i strevet ditt. Så så jeg kraften av landsbyen, på en måte, i Afghanistan. Som målet. Ja, og det også var veldig sterkt for meg, og nå Leger Uten Grenser sendte ut
en undersøkelse til alle som var i etterkant av dette angrepet, så spurte man «Er dere fortsatt trygge til å jobbe i Leger uten grenser?» Fordi de vurderte om de skulle stenge hele greia, på grunn av at dette hadde endret sikkerhetsbildet. Og det føltes jo helt riktig å spørre om det. Det føltes som noe man måtte spørre om, og de 2.900 som er nasjonalt ansatte,
skulle svare på det, og det er bare hundre som er ekspert. Så hoveddelen av alle prosjekter for løgrykkene sine er jo drifteavnasjonale. Det er jo de som virkelig er kjernen og heltene. Og så kom svaret tilbake, og alle sa ja. Og så slo det jo oss at, wow, så privilegierte vi er. Nå stiller vi dem et spørsmål om de bryr seg om vårt sykehus har blitt angrepet. Dette er jo dems liv. De bryr seg ikke om det er sykehuset vårt som blir angrepet, eller om det er nabobygningen, eller om det er en bil.
Så vi hadde ikke koblet på at vi er privilegierte som spør om de plutselig skal bry seg om denne ene tingen av tusen ting som skjer i løpet av året. Det dør jo folk hver dag. Og det var da vi skjønte at, ja, vi kan jo ikke dra fra her nå. Så jeg ble jo der også resten av det året, og skjønte veldig den biten at vi er mye mer like enn det vi tror.
Disse fordommene og narrativene som blir speilet til oss gjennom media og filmer og gudene vet hva det er, er jo bare skrevet for en side på en måte. Det er jo ikke hele bildet. Og det er jo det som skaper denne polariseringen og avstanden. Så human aspect navnet kom også fra den energien om at jeg ville vise det til verden. Jeg ville vise at det er ikke målet ditt for å finne noen å connecte med, det er ikke noen som ligner på deg.
Som du sa i sted, det er en universell menneskelig connection mellom oss, så hvis du skreller bort konteksten og heller snakker om hva har vært ditt livs tøffeste utfordring, personlig plan, så er jeg sorg, sorg om du mistet utfordringen.
broren din på fiske i nord og aldri fant like fordi båten gikk ned trist med en vanlig utfordring i fiskeverdenen i nord som jeg så på tetthold når jeg jobbet i kystvakta eller om du har mistet broren din i krig og man fant aldri like fordi det skjedde et eller annet sted og så sitter man med den samme komplekse sorgen vi fikk aldri noe vi tok på vi så det ikke vi har ikke klart å akseptere det kanskje
Og så var det universelt plutselig. Og det samme hvis du mister et bein i en bilulykke, eller om du mister et bein i en bombe i Afghanistan. Igjen, hvis du skreller konteksten, så utfordringen er universel. Det samme med å ikke passe inn i Afghanistan. Det samme med å ikke passe inn i Norge. Og da var det de to hovedkomponentene som gjorde at jeg startet Human Aspect over etterpå, i 2016. For det slo meg plutselig. Hva må vi gjøre?
intervjuer mennesker og spør de om disse utfordringene, men finner de som har funnet en løsning. Tenk om vi lager et bibliotek av det, både for å vise at vi er mer like enn vi tror, men også for at folk skal faktisk kunne gå inn og si «Oi, nå sliter jeg meg, jeg aner ikke hvordan jeg skal løse det», søker på det og bare «Åh, Anette har opplevd det, nå ser jeg på henne». Og så hjelper det meg i det neste steget. Det var et veldig langt svar, men det er en lang historie, så ja...
Det var det livet som gjorde at Human Aspect var ikke et valg. Det var noe som måtte gjøres når jeg plutselig sto der med dette foran meg. Så det var ikke sånn at jeg satt og lagde en businessplan for hvordan dette skulle bli de neste ti årene i livet mitt. Dette bare organisk utviklet seg. Og desember 2016, når jeg hadde jobbet med dette i tre måneder mens jeg jobbet leger uten grenser, og vi hadde publisert det første biblioteket med 30 intervjuer,
Så kjente jeg bare at dette må jeg gjøre fulltid. Og så sluttet jeg å legge ut grenser, og fra 2017 så har jeg brukt hele 30 årene mine på å bygge human aspect.
Så hva sitter du igjen med? Hva er løsningen? Du intervjuer så mange som har strevet med helt vanvittige ting. Vi strever jo med forskjellige ting hvis man ser objektivt på det. Nå kan jeg miste en broren, nå kan jeg ha vært utsatt for overgrep. Det kan være veldig ulike ting som skjer med oss som fører til at vi går inn i en dyp krise. Men
De føler seg mange sitt med er jo veldig like. Så hva har du sett de gjør, de som klarer å komme seg ut av det, få et godt liv igjen? Det er selvfølgelig noen ting som går igjen. Nå sa Sarum at det ville være noe som er litt mer unikt til utfordringen. Det som virker å gå igjen for alle disse tingene, det er å klare å plassere seg selv i historien med noe form for myndighet.
Hvis du plasserer deg selv i historien av hva som har skjedd med deg selv, litt sånn som jeg har presentert til deg også, jeg satt med en følelse i Singapore at jeg ble fratatt identiteter. Ergo, jeg umyndiggjorde meg selv. Det var livet som gjorde det mot meg. Jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt. Så blir det en energi som gjør at det å gå videre blir vanskelig. For nå bygger du grunnlaget for bitterhet, for sorg, for ting som lugger.
Mens veldig mange av de jeg har sett som har klart å plassere seg i historien, selv i for eksempel et overgrep, hvor du aldri vil si at det var din skyld, eller en ulykke, sånn som i utgangspunktet skjedde med meg. Men hvis du klarer å plassere deg allikevel inni det med noe form for myndighet, det trenger ikke noe sånn å være i situasjonen, men det kan være i veien videre, så bygger du et grunnlag for at det er mulig å komme seg forbi det. Hva mener du med myndighet?
Da er det for eksempel i mitt tilfelle så gikk jeg fra å si at dette skjedde med meg, jeg ble fratatt av livet, disse utfordringene, til at jeg skjønte at du har jo undertrykt å dunke på. Du fikk jo egentlig signaler på at dette var ikke så lurt. Og ikke minst i veien videre med healingen så måtte jeg forstå at jeg kan ikke fortsette sånn som før. Jeg må faktisk ta med det følelsesmessige aspektet inn i det her. Jeg må bygge et selvverd som ikke handler om prestasjoner.
Så er det å ta ansvar for seg selv? Ja, og ta ansvar for at du er en del av historien. Selv i et overgrep så skjedde det med deg. Nå, hva gjør vi nå? Skal man nå få noe ut av dette? Uhealingen av det, eller skal man ikke? Selv noe så grusomt, for eksempel å miste en kroppsdel, som kan gi en ulykke. Hvis du myndiggjør deg selv nå, og må si, ok, men hva endrer seg i livet mitt?
som er annerledes, sier ikke bedre, fordi folk som mister armer og ben vil jo alltid kunne si at det skulle du ønske du hadde tilbake. Hver gang jeg går forbi en fotballbane så har jeg lyst til å begynne å grine, fordi jeg mistet muligheten til min viktigste mestringsstrategi, som var å drive med idrett og kunne gjøre det gøy. Men at jeg ble fratatt, det gjorde jo også...
At jeg nå må finne nye prestasjonsarener som gjør at jeg synes det er gøy å holde foredrag, innlegg, podcaster, intervjuer, bygge organisasjon. Så de som har funnet en mening i det, til og med de som har mistet folk til selvmord, for eksempel mistet barna sine til selvmord, hvis du klarer å finne noe med din historie som gjør at du bidrar til noe, fordi det skjedde, så blir ikke historien meningsløs.
De har jeg sett klarer mye lettere å håndtere ekstremt traumatiske ting, enn de som bare fortsetter livet sitt og putter dette i en skuff og tenker ja ja, ikke sant?
Da er det veldig mye vanskeligere. For det er egentlig en eller annen form for undertrykkelse å gjøre det. For det er ikke en mening med alt, men vi kan finne en mening. Du kan finne en mening i det. Og den trenger ikke å være livsdefinerende. Det er ikke å si at fordi du har opplevd å miste noe til selvmord, så skal fulltidsjobben din være å jobbe selvmordsforbygging. Men kanskje du skal være med å bidra som frivillig i leve, for eksempel, da.
Eller være en del av en sorggruppe, hvor du møter andre foreldre og hjelper dem litt, fordi du har kommet litt lenger på vei. Bare sånne små ting som kan være frivillighet, som er tre timer i uka, er viktig. Fordi da fortsetter du å fortelle deg selv at det hadde en mening, i hvert fall for andre. Så hvis du nå plutselig kan være til hjelp for andre, så gjør det mer meningsfullt at du måtte miste. Da skaper du en eller annen form for sannhet i at
Det er noe verdifullt i det mest grusomme. Og da ser jeg at folk kommer lenger i healingen sin. Så det er det du sier går igjen hos de som... For dere skriver jo på nettsida deres. Kan du i møte med en livskrise kunne funne inspirasjon hos noen som har gått opp stien før deg? En med levd erfaring på den utfordringen du står i nå, rett i fingerspissene døgnet rundt.
Og det er et veldig, veldig vanskelig sted å være i offerhold. Det er så vondt. Det er så vanskelig. For da finnes det ikke noe vei ut. Du er et offer. Og jeg tror man skal tillate seg å være i det. I en periode. Men hvis man fortsetter i offerholden, så blir det et veldig vanskelig liv. Ja, for det definerer hva du ser. Ja.
Hvis du definerer deg selv som et offer, så definerer du også fremtiden. Det merket jeg med meg selv i Singapore, hvor jeg virkelig var i offerholden i starten. Alle var mine fiender. Bedriften var min fiender. Familien forstod jeg ikke. Venner forstod jeg ikke. Legene forstod jeg ikke. Fysioen forstod jeg ikke. Ingen forstod.
Det er dårlig utgangspunkt for å på en måte komme seg videre da. Men som du sier, veldig nødvendig. Fordi min gamle metode var jo å ikke følge på noe av dette her i fem sekunder en gang, og bare gå rett på løsning. Det er det veldig mange andre som gjør der ute også. Da bommer du. Fordi hvis du ikke får lov å la grusomheten, sinne, frustrasjonen, sorgen, få plass, så sier du også egentlig underbevist til deg selv at «hva er det du er sint for?».
Så hvis du har vært i en ulykke, hvis du har mistet et barn til selvmord, hvis du har stått i en dypdepresjon, hvis du har stått i en separasjon, som å være bond, eller et voldig forhold, selvfølgelig skal du få lov å føle på det. Det var en stor ting. Du må ikke undertrykke det. Men du må ha en plan om hvordan du skal komme deg forbi det også, som er jo gjerne roten i profesjonell hjelp, når man trenger det. Det er jo det gjerne struktureres rundt.
skaper rom for disse følelsene, en form for aksept, får du ut, ikke underrykte, sånn at den organiske delen av følelsesystemet vårt får plass. Som du sier, kanskje fokusere litt ekstra på dine behov akkurat nå, nå må det være meg i førersette, ikke sant, sånn klassisk tenk på meg selv først-energi, men det er også bare en fase.
Det som jeg ser ute i verden og som skremmer meg litt, det er at litt for mange definerer det som en sannhet, og så skjønner man ikke at dette er faser. Offerholden er fase. Me, myself and I er en fase hvor alle dine behov er nummer én.
Men du kan ikke leve livet ditt sånn. Fordi hvis alle levde livet sitt sånn om at mine behov var det viktigste i verden, så hadde vi ikke hatt venner, hadde vi ikke hatt familie, kunne man ikke vært mor, sånn som du er. Du vet jo bedre enn de fleste at det hjelper ikke at Anette sier at alle dine behov er det viktigste i verden når du har to barn som lever livene sine de også. Så det som er fint hvis man forstår det med faser, er at da kommer du faktisk gjennom det. Da låser du deg ikke fast noen sted.
Og det er det som er magisk å se med mange av de vi har intervjuet som har lyktes med det. Ikke nødvendigvis fordi de tenkte sånn fra starten, så det var litt tilfeldig, sånn som med meg også. Men når de ser tilbake på det, som er jo skjermen med intervjuene vi gjør, så intervjuer vi folk når de er en stund ut av utfordringen sin. Så kan de se tilbake på det og bli sånn, ja, det var egentlig det som funket. Etterpåklokka har du ikke skapt en navn.
Og magien med å ha tilgang til det 24-7, som du sier i fingerspisene dine, er at du kanskje, når du har lyst til å isolere deg, dette fullt ned i offerholden, brenne opp alt rundt deg fordi du er så sint og frustrert på noe, eller til og med kanskje føle at du ikke orker mer i deg selv, eller i ditt eget liv, i selvmordsdynamikk, så har du muligheten til å se på noe der og da når det passer deg.
som kobler deg tilbake til det menneskelige i deg, men også det universelle i deg som en del av noe, som kanskje får deg over den kneika da, til at du nå tar neste steg, hva noe enda skal være om det er å si fra til en nær eller gå fastlegen og få ordentlig hjelp, eller profesjonell hjelp, eller om det er å begynne å ta tak i ting på egen hånd. Det er ikke noen fasitsvar på hva som er riktig. Alle de 850 jeg intervjuet, pluss de 4-500 gjesten jeg hatt i hverdagsvikken, så det er jo langt over tusen nå,
Det er ikke noe jeg kan si at det funket. Det jeg kan si er de tingene jeg sier nå, og så hva som ble oppskriften etterpå. Det kan være hva som helst. Det er kjempetilfellig, og det er veldig individuelt. Men å hele alene er jo nesten umulig. Jeg vil si det er umulig. Det er ikke mulig å eksistere heller alene, tenker jeg.
Vi trenger det på et helt sånt, det er et underbevisst nivå. Våre kropper føler seg ikke trygge hvis vi ikke har noen der når vi trenger å hele. Og du gikk innom dette med mennesker, som er blitt et begrep, og som gjør meg veldig bekymret, fordi vi vet jo at psykisk uhelse er i økning. Det er flere og flere som sliter mentalt.
Det er flere og flere av våre barn som sliter. Ungdommer, unge, voksne som skal finne sin vei i verden sliter nå. Og det er så mange av dem. Hvorfor tror du at vi går den veien nå? Hvorfor tror du? Vi ser jo, det er begge kjønn, ikke sant? Det er universelt. Det er flere og flere som sliter. Men vi har fått en sånn gruppe her nå som i menneskesfæren da, som
De blir så sint. Det er deres måte å håndtere hverdagen på. Så første spørsmålet egentlig er, hvorfor tror du dette øker? Og andre spørsmålet er, hva ligger dette med mennesker?
Kobler det rett på det vi snakket om i sted da. Her er det jo en stor flokk som identifiserer og finner hverandre i en del av denne fasen. De er låset fast, ikke sant? Som du sier, det er sinnet som kommer til uttrykk kanskje, misfornøydhet, frustrasjon, hva du vil. Klassisk uttrykk for at man er bitter for noe.
Du er sorgfull, bitter, som dekker over noe sårbart. Ja, klassisk i maskelig energi. Det kunne like godt vært i kvinner, som du sier, eller multikult, eller hva det skal være, men når man har følt seg i en energi hvor du føler av en eller annen grunn at måten verden behandler deg på er dårlig, så kan man jo reagere sånn. Og som du sier, hvis vi skal se på det underliggende, da. Første spørsmål, hvorfor er det flere som sliter? Fordi absolutt en kobling til psykisk uhelse
tenker jeg, så er jo det de samme tingene, rotorsakene, sånn som vi ser det til hvorfor verden er så koldt som den er, urbanisering og hyperindividualisering,
Vi har flyttet vekk fra landsbyfølelse, hvor vi er der for hverandre og er koblet på hverandre, til at vi skal leve livet for deg selv. Vi har puttet noe på toppen av Maslovs behovspyramide, som jeg er 100% sikker på at Maslov selv, som lagde den på 50-tallet, ikke hadde vært enig. Selvrealisering. Det er tull. Selvrealiseringsprosjekt er ikke en del av behovspyramide for oss mennesker. Selvrealisering er en fase i å være menneske.
To forskjellige ting. Så i en sånn overindividualisering, så er vi tilbake til at du overdriver viktigheten av dine behov og dine følelser som en sannhet. Da går du også ut i verden og ser verden deretter. Og du tenker da også at det er svart eller hvitt. Jeg har rett, du tar feil.
Som i utgangspunktet er jo ikke mulig. Vi kan jo ikke leve i samme verden, og du har rett, eller jeg tar feil, eller motsatt. For vi går jo ut og handler på samme rem, så man har bygget opp en tanke hvor man sier at den ene delen, eller gjengen, eller hvem det skal være, ser verden feil, og jeg er riktig. Og som en del av det, som en viktig, viktig, viktig del av det, så har vi selvfølgelig da
mobilen, som har bare overforsterket det her. For det er ingen del av den historien vi vet om i hvert fall, som det har vært lettere å bygge videre på det. Så fordi jeg går og føler det. Riktig, ikke sant? Da snakker vi om ekokammer, vi snakker om at din newsfeed ser helt annerledes ut enn min, til og med min vege.no ser annerledes ut enn din. Det er jo mange som ikke vet. Det visste jeg ikke. For den bygger jo på cookies.
Så fordi vi har latt denne markedsføringsdriven si alt skal tilpasses deg, det du klikker på skal du få mer av, det er jo også det som gjør at ingen av de tingene som du føler på eller bærer på blir utfordret. Og så henger jeg bare med folk jeg liker. Og her er det viktig å si det er en verden vi har bygd.
Det er ikke noe som Manusphere-flokken har finnet på på egenhånd, eller de høyere ekstrema har finnet på på egenhånd, eller andre ekstreme miljøer. Dette er vi som felles har bygd. Det har også vært en sterk driver fra for eksempel den empowerment-gjengen, som sa «kvitt deg med energivampyren i livet ditt».
Bare heng med de som er enige med deg. Og hvis de viser en gang at de ikke er bra, så skal du kvitte deg med de. Aldri tilgi. Riktig. Men vi må bare si hva mennesker er for de som ikke har hørt det. Hva er det? Mennesker er jo egentlig bare en definisjon på det som er et miljø som glorifiserer en måte å se maskulinitet på. Hvor maskulinitet er definert som...
at menn skal fokusere på å være fysisk sterk, men også dominant i møte med en partner, og først og fremst en kvinnelig partner. Det er også et miljø som har hatt et ganske fientlig energi knyttet til for eksempel LBQT, homofil eller skjeve miljø. Det er også noen som
Veldig glorifisering av hjemmeværende kvinner, og hvor det bare er en måte å se kvinnen på. Kvinnen skal støtte mannen, mannen skal hente pengene. Veldig tradisjonelt kjøpskyld. Veldig maskulin, men skal ikke gråte. Det er jo politikere som går ut i store podcaster og sier «men skal ikke gråte».
Altså, det høres ut som dette er fra 60-tallet. Ja, ja. Vi går i revers. Utfordringen er jo også litt sånn som dokumentaren Manusferd viste, som jeg synes dessverre dokumentaren var ganske dårlig, fordi den toucher bare inn på rotorsjakken, men han lener seg jo ikke inn i det. Så jeg føler han går inn som en ganske subjektiv journalist, som egentlig skal bare vise hvor jævlig det er. Problemet med det er,
er at du mater bare polariseringen. Så alle, nå bruker jeg deg som et eksempel, ikke fordi du noen gang har sagt det her, men fordi du er mor til to gutter, så du som kvinne som blir skremt av dette, som kanskje ønsker å oppdra unge til å ikke havne der, blir nå veldig lent inn i det, så sier du,
Alle mammer må se denne, fordi den forteller deg hva du skal unngå. Og du må aldri være hjemmeværende, så du må stå på bresjen og være... Det blir jo også veldig fokus på at kvinner skal ha en veldig maskulin energi. Vi skal kjøre på, vi skal klare like mye som...
En mann som ikke har barn. Vi skal jobbe 150% selv om vi har fått tre unger. Det blir polarisering begge veier. Det er det som bekymrer meg. At vi tar bort det sårbare i oss alle. Og så snakker vi ikke om hva det er dette dreier seg om. Fordi dokumentaren toucher egentlig inn på kjernen flere ganger. Nummer en. Veldig mange av de som driver Mansfair.
tror ikke på det de sier. Du ser det. Ikke sant? Når du driver så mye med mennesker og markedsføring og digitalisering og historiefortrening som det jeg har gjort, jeg ser det på det når de sier bullshit, og når du ser at de mener det. Så noe av den maskuline energien mener de. Men det gjør halvparten av naboene dine også. Så det er ikke en nyhet. Men de er ikke en del av mennesket for det. Nei.
Så de bygger på noe som alle kan kjenne seg enig i, men så overdriver de det, for de vet at de er klikk. Det er det typiske Instagram-videoen, hvor en eller annen mann sitter der i bare overkropp, og så neste klipp er det et eller annet sårbart, eller et eller annet dypt. Samme med en kvinne. En kvinne som sitter der med...
Litt kledd, og så i det neste er det et eller annet om kvinnelig empowerment. Man utnytter det man vet funker i algoritmen for å få fram et holistisk budskap. Budskapet er egentlig godt. Måten du utnytter algoritmen på er dårlig. Og så stiller man seg ikke spørsmål, hva gjør dette? Så igjen, disse manosfære-folket som driver det fram, som egentlig har sårbarhet i seg, kanskje den samme sårbarheten som jeg hadde,
som er sint og frustrert fordi de føler at den de er, er det ikke plass til, så overdriver de den ene siden av seg selv og undertrykker den andre siden av seg selv, fordi de ser at «Oi, her fikk jeg oppmerksomhet». Men du ser jo for eksempel måten han oppfører seg når moren er der, han ene, er jo helt annerledes, ikke sant?
Så skjønner du at dette er en maske dere putter på, fordi det ser kult ut, men problemet er at de som ser på som er 13 år, de skjønner jo ikke det. Nei, det er akkurat det. Og da blir dette veldig problematisk og farlig, og da lener vi oss litt over i Adolescent, den andre litt kjente serien, som på en måte ble satt litt fyr på denne diskusjonen, hvor når jeg så den, så kjente jeg meg jo fryktelig igjen i den gutten som følte at han...
Han var ikke tøff nok og kul nok til at jentene likte han. Han ble kanskje litt sånn pisa på av hun ene jenta, i hvert fall sånn som de forteller historien, hvor hun ydmyka han da. Og så forstod ikke de voksne det, fordi det skjedde i den digitale verden, hvor det var de omvendte emojis-greiene. Så alle trodde hun hadde skrevet noe hyggelig, men når de forstod koden i hva som hadde skjedd, så hadde hun egentlig direkte mobba han og ydmyka han i sosiale medier. Allerlig gutten da, som endte opp med å til slutt drepe hun jenta her da.
Det er jo veldig ekstremt, men det er jo også roten til polariseringen. Og så på toppen av det hele så har det skjedd noe ganske dramatisk på det somatiske nivået, som vi i Norge faktisk har ganske mye data på, som er veldig spennende. Kvinnelig pubertet, eller jente-pubertet, har gått dramatisk ned. Vi snakker med to, tre, fire år. Ja, på lang sikt, ja.
gutter har gått opp. Så avstanden mellom en 12-årig jente og en 12-årig gutt er høyere enn når du er vokst opp. Kjempefarlig når du putter dette inn i denne miksen hvis vi ikke snakker om det. Fordi det fører jo nå da til at det forsterker denne opplevelsen fra den lille gutten i adolescent. For hvorfor i all verden skal en 12-årig jente som kanskje er 15 i hodet gidde å bry seg om en
12-årig gutt som er 80 i hodet, ikke sant? Så derfor så får du plutselig den speilede opplevelsen av at du er udugelig da, som gutt. Jentene synes jeg er teit, de liker meg ikke, jeg er barnslig. Og så i stedet for å faktisk ha en rikere forståelse og en god måte å håndtere dette på i skolesystemet, så får vi nå speilet tilbake fra skoler at de har aldri sett en så stor kjønnsdeling på skolen.
Jentene sitter med jentene og guttene sitter med guttene. Ja, for det blir så stor ålder selv i hodet. Riktig. Og når dette ikke adresseres, men 13-14-15-åringene opplever det, igjen fra to forskjellige sider av saken, men ingen snakker med dem om det, så lager du nå en verden hvor man henger med gutta, og ikke på tvers. Og det skaper jo også et større problem, fordi når du kommer på videregående,
Når du da nå skal begynne å kanskje flirte litt mer da. Du har tatt de litt igjen. Ja, du skal sjekke ut litt noen, du skal liksom, ikke sant, hva det skal være. Nå har du null sosial trening. Så det, vi sånn helt alvorlig talt har liksom snakket med unge gutter som sier at de aner ikke hvordan de skal snakke til jenter. Og da overdriver du også forskjellen på gutter og jenter. Fordi når du og jeg vokste opp, skal ikke snakke for deg, men når jeg vokste opp,
så var det ikke noe ekstrem forskjell på hvordan gutter og jenter snakket. Det var det på barneskolen, på ungdomsskolen, ut igjennom seg, på videregående så var det nesten borte. Og i Norge så er vi jo alltid vært overliberale. Jeg hadde jenter på fotballtrening fra jeg var liten. Vi snakket med jentene hele tiden. Vi hang med de i friminuttene. Det var ikke noe sånn
Det var ikke der bare jæren lå. Det var bare at med en gang du var forelsket av noen, så var det vanskelig. Men det er normalt. Det var ikke sånn at jeg hadde et problem å snakke med en annen jente i klassen, og det hadde ikke de andre gutta i klassen min heller. Men nå er det det. Så hvis ikke vi tar både de somatiske endringene og de emosjonelle endringene og de digitale sosiale endringene på alvor, så lager vi et problem som ikke trengs å finnes. Fordi vi voksne ...
Ikke forstår hva som egentlig skjer. Og så synes jeg det er litt trist. Dette er ganske vanlig, dessverre, at de som har sterke meninger får lov å ha sterke meninger om alt. Og det er jo da at, hvem er det som snakker mest om mennesker? Kvinner. Bekymret av mødre. Eller de som allerede er i lid av den feministiske bevegelsen. Ja.
Hva fører det til? Polarisering. Riktig. Og hvis det sitter en mann der nå som egentlig bare er sårbar, si han er 23 da, men som egentlig ikke er noe som helst identifiserer seg fullt med mennesker, bare med noe av det, fordi det vil alle gjøre, fordi det er noe der.
Men hvis rollemodellen etter den personen blir enten en bekymret kvinne som sier at toxic masculinity er nye greier og menn må skjerpe seg, og disse gærningene som står og overglorifiserer toxic masculinity, og det blir høyre eller venstre, så blir det sånn som valget i USA. Da får ikke du egentlig lov å velge det som du føler representerer deg. Da må du velge pest eller kor, eller? Ja, ja, ja.
Kjempeproblematisk, i stedet for at de for eksempel kanskje kunne hatt noen rollemodeller som er et eller annet sted til midten, som sier ja, kanskje vi må redefinere maskulinitet. Nå går vi inn i en ny verden, vi lever på en annen måte, og nå må vi tørre å snakke sammen om at det finnes forskjellige måter å gjøre det på. Ref også det vi snakket om i samer, tradwife, altså sånn traditional wife som det står for, for de som ikke visste det. Vi kan ikke nå gå og late som at det ikke er fysiologiske forskjell på kvinner og menn, for jeg kan ikke få barn.
Det er en graverende enorm del av livet. Så vi må jo nå også tørre å si at som samfunn kan vi ikke nå bare legge verdi i de kvinnene som nedprioriterer det å få barn og skape liv, men oppprioriterer karriere.
Å late som du sa i sted, at du skal få til begge deler uten tilrettelegging eller uten støtte, det gir jo ingen mening. Og det er heller ikke mulig. Hva var det ultimate poenget med feminisme da? Det var jo at kvinner skulle ha større valgfrihet over eget liv. De skulle ikke tvinges til høyre eller venstre, eller rett frem, eller hvor noen man kan gå. Så hvis noen tenker at det mest verdifulle for meg er å bygge familien,
Jeg har karriere, jeg har gått på skolen, jeg har gjort det, det gjør de fleste i Norge. Men i denne fasen av livet, de neste ti årene, så er mitt hovedprosjekt og første pri, familie. Det betyr ikke at jeg ikke nødvendigvis skal jobbe,
Men hvis du spør meg, skal du velge mellom jobb eller familie, så velger jeg familie. Det kan ikke ses ned på. Det kan ikke plutselig nå blandes inn med mannesfjell. Og det er akkurat det, og det er det som jeg tror har bidratt til så mye polarisering, og at vi har laget et samfunn der veldig, veldig mange sliter, og veldig, veldig mange er utslitt. Og når foreldre er utslitt, så går det utover barna. Selvfølgelig. Og så kan det hende at de ikke blir sett.
og så blir det veldig mye sinne, frustrasjon, klinsj. Og jeg tenker akkurat det du sier. Valgfrihet bør stå så stert. Og ha respekt for at vi er veldig forskjellige. Da må jeg også ha respekt for hun som har tre barn, og som er advokat, og som ønsker å jobbe 150%. Jeg har en venninne som gjør det. Hun har en mann som er mye mer hjemme.
Jeg har kjempe stor respekt for det valget. For de får det til å fungere. Så lenge du ser barna? De ser barna, men de har velgt det. Jeg har også venner som ikke jobber nå i en periode. Jeg har stor respekt for deres valg. Men jeg tror veldig mange går rundt og tenker sånn, jeg må tilpasse meg, jeg må gjøre sånn som alle andre. Og så ser vi ikke at...
Her er det romp for veldig mange forskjellige typer familiekonstellasjoner og hverdager. Og det blir enten eller. Og det jeg ser med denne menneskeføren, så ser jeg jo at det er utrolig mye sårbarhet bak. Det er så mange gutter som ikke vet sin vei. Så hvordan kan man da snakke med
Hvis man går ned til 12-årsalderen da, snakker med gutter og jenter, det er vanskelig også for at ved å si «Gutter, dere utvikler dere senere enn jenten», så kan det jo bli veldig skomfullt og vondt. Men vi må adressere det akkurat som du sier. Så hvis du kunne gått inn på en skole nå og snakket med dem om det, hvordan ville du gjort det? Nå gjør vi jo det, så jeg kan fortelle litt hva vi gjør.
Altså, nummer en, så tenker jo jeg at du må nå alle der hvor de er, og da er jo skolen en viktig parameter. Så vi har jo jobbet med livsmestring, som ble jo politisk vedtatt i 2020, som at skolene skulle fokusere på. Livsmestring og folkehelse. Hvor dette faller litt sånn naturlig inn da, som en del av det. Seksuell helse, ikke sant, faller inn som en del av det der. Så vi har jo de siste fem årene utviklet klasseromsklare opplegg sammen med skolene. Det er på ingen måte noe vi skal ta kredit for alene.
hvor man da har brukt våre historier som kjernen av undervisningsopplegg. Så historiene er der, men det er også oppgaver, aktiviteter, refleksjonsspørsmål rundt historiene. Så ved for eksempel det opplegget som tar for seg maskulinitet og sårbarhet, klassisk eksempel, vi har flere sånne opplegg som er en del av disse her, både i ungdomsskolen og videregående, så vil de unge nå se andre rollemodeller, men som snakker om sårbarhet ekte.
Sårbarhet i overgrep som barn, sårbarhet i å ikke passe inn, sårbarhet i mobbing, sårbarhet i å ikke passe inn og ende opp i et kriminellt liv, hva det skal være. Men sunne rollemodeller, både kjente og ukjente, for i human aspect har vi intervjuet noen som nå er sett på som en kjendis i godsetegn, og andre som er vanlige folk. Men de er på plattformen behandlet helt likt. Så det at en 12-åring, eller 13-åring på ungdomsskolen,
kan jobbe med det på skolen med sine medelever, både gutter og jenter.
Og så kommer de hjem til deg da, og skal middag, og så forteller de, spør du, hva gjorde du på skolendag? Så sier du, jo, i dag så jobbet vi med det her, og så så jeg Adam snakke om det, og jeg så Arman snakke om det, og Kevin snakke om det, og de sånn og sånn. Så kan du bygge videre på det. Ikke sant? Og så kan du si, åja, så spennende, hvorfor tenker du det henger sammen, og hvordan henger det sammen med det du opplevde i forrige uke, og det du kom hjem og sa, eller den TikTok-videoen du viste meg med denne sinte mannen som bablet om et eller annet.
så har man muligheten til å skape dialog som er kjernen i det vi driver med. Vi legger til rette for dialog basert på ekte mennesker, ikke på polished sosiale medievidere, som er jo det som er problemet, sånn som jeg sier, for hvis du hadde vist den ekte versjonen av den der flokken som leder den, så hadde jo de også dessverre...
egentlig bare fremstå som vanlige folk som sliter og som har meninger som du føler kanskje er litt ekstreme. Men de er sårbare, og det så du litt i dokumentaren også, at det her er det en psykoanalytiker hadde ganske kjapt plukket de fra hverandre til helt vanlige dødelige mennesker som kanskje ikke burde fått så mye skjermtid. Hvis vi skal være ærlige. Og det tar oss litt tilbake til hvordan snakker du med de unge? Først og fremst så må du forstå hvordan de opplever verden, og så må du huske
Perspektivet deres er ikke utviklet før det er 25. Så jeg husker mamma sa til meg veldig vel med en ord, og det var med kjærlighet. Stå i det. Jeg gråt og jentene ser meg ikke og ingen forstår meg. Og så sa hun, stå i det. Den du er nå kommer de til å like når du blir voksen. Du kan ikke si det til en 13-åring. Jeg klarer ikke å se tre uker frem i tid.
Jeg har ikke utviklet perspektiv. Du kan ikke snakke til meg om videregående når jeg går på ungdomsskolen. Det eksisterer ikke. Så tør heller å glene deg inn i det og spørre
hvordan det er. Ikke feide av med en kjærlighetsfylt det ordner seg om fem år. Fordi du trenger ikke å frata tolvåringen din utfordringen til tolvåringen. Det er jo det som skal forme tolvåringen din. Men du må vise at du tåler å stå deg med tolvåringen i den utfordringen, uten å avfeie det for dem. Og heller bare undersøke det. Hvordan føles det for deg da? Å føle at ingen av jentene er interessert.
Og så må du tåle det svaret, og ikke bare pusse på det med en gang. Eller si det ordre. Men du er jo så grei. Jeg er sikker på at ikke det stemmer. For da dytter vi jo følelsene deres vekk. Og ikke minst, tør å snakke med dem om disse tingene, så i stedet for å si «dette skal vi ikke se på»,
Tør å spørre de da. Har du sett på noen av disse videoene? Og ikke da med en sånn pekefinger, fordi at det må du ikke gjøre, ikke sant? Men sånn, har du det? Har du blitt eksponert for det? Noen av vennene dine setter på det. Hva synes du? Hvordan henger dette sammen med ditt liv? Dette er jo voksne folk som snakker om liv i USA, liksom. Det er jo naturlig å kunne være nysgjerrig på hvordan henger det sammen med ungdomsskolen på Tveitær, liksom. Fordi du vil få fascinerende reflekterte svar.
De vil si, jo nei, det kjenner jeg meg litt igjen i, sånn og sånn. Det kjenner jeg meg jo ikke igjen i, ikke sant? Fordi halvparten av dette budskapet treffer jo ikke en 13-åring. Så da vil du også kanskje få en sundere dialog mellom deg og den 10-åringen, spesielt hvis du snakker om unge gutter da, hvor du også ikke havner der at de ikke forteller deg hvordan de egentlig lever. Hvis de ender opp med å si, nei, nei, nei, jeg ser ikke på det, mamma, herregud, de er jo idioter. Og så kanskje de gjør det likevel.
Det er farlig. Det er syndere at du heller er litt påkoblet til hva de ser på, hvordan de føler verden, og så kan det hende det er ubehagelig for magen din i en feministisk energi, eller en bekymret mors energi, men tør heller å utforske det, og se om du klarer å guide ditt, eller putte perspektiv på det. For da tror jeg det er naturlig vi forsvinner. Den frustrasjonen og det sinnet over at de kanskje ikke føler det er plass til de, sånn som jeg også følte på,
Det betyr ikke at man gjør sånne ting som man ser i Man's Fair og eller i Adolescent. Det er jo ekstremversjonene. De fleste gutter klarer dette helt fint. Men jeg er helt enig som gutt, som har vært en stor del av gutteverden, som jeg kaller det, garderober, idrettskulturer, prestasjonskulturer, i shipping, i legger ut grenser, at vi må ha en modendiskusjon om hvordan vi menn
Det speiles i media og andre steder på en måte hvor bare en del av oss vises, og også hvor den delen av oss som vises i de siste 10-15 årene har blitt litt sett ned på. Så vi må passe på at vi ikke forteller menn at det du føler du bringer til bordet.
For eksempel da, se i akademia hvem presterer best? Jentene. Ok, så hvis jentene presterer best i akademia, som er det som fører til de beste jobbene, som er best betalt, hva sier vi egentlig til gutter da? At du er underlegen. Da må vi jo adressere det. Så da må vi for eksempel gjennom en stereotypi da, men hvis gutten din ikke noens er så akademisk flink, er litt mer urolig, er umoden, er ikke helt utviklet enda,
tør å støtte det, sånn at de også føler at det er noe de presterer underveis. Om det er å sende dem på et kurs til å begynne å lære seg å bygge droner, eller om det er å sende dem på et kurs som handler om speideren, eller om det er idrett, eller om det er sang eller dans, eller hva det er. Et eller annet sted hvor de får lov å mestre, mens de ikke mestrer det akademiske, frem til de tar igjen,
Og hvis de nå plutselig mestrer det akademiske bedre, virkelig støtt dem. For det er ikke en sannhet at fordi du ikke mestrer sånn som jeg ikke gjorde, jeg mestret ikke klasserommet, men jeg var jo smart. Så pass på at man ikke fordommer folk i møte med skolesystemet bare fordi skolesystemet er laget for de som klarer å sitte stille. Så jeg var veldig glad for at jeg fant andre måter å lære på, og at noen av lærerne mine var fleksible på det.
Der tenker jeg at foreldre kan også tørre å støtte og utfordre skolen litt, uten å overdrive, for det er et tøft liv for lærere. Men pass på at du ikke blir speilet som en som er dum, eller ikke passer inn, eller det er maskuline, eller det er løsningsorientert, eller logisk i deg. Det er shortcoming, da. For det er der hele denne sårbarhetsroten ligger i mennesker. De må ta tilbake dominansen gjennom å bruke fysikk og...
direkte skitprat i stedet for å bare være åpen for at dere bringer kvaliteter til bordet, vi bringer kvaliteter til bordet, så hvis vi alle lener oss litt inn i begge energiene vi har, vi alle har feminin og masklin energi, vi har bare ulik porsjon, så er vi alle verdifulle. Det er ikke noe mer verdifullt å være advokat enn å være sykepleier for samfunnet da.
Så hvis vi også kanskje klarer å fokusere litt mer på det, og sier vi trenger også elektriker, vi trenger kodere, vi trenger de som er gartnere. Så det å finne det naturlige i barnet ditt, eller tenåringen din, og forsterke det sånn at det oppleves som mestring, gjør at du vil kunne guide dem gjennom den perioden hvor de føler seg mest spesifiske.
bak da, hvis vi skal snakke om forskjelligheten og da hindrer du denne oppblomstringen av dette sinnet og at ref det vi snakket om med humanaspekt da, da låser de seg ikke fast i en sannhet om at jeg ser verden sånn, jeg har rett, du ser verden sånn du tar feil, men da er det heller sånn min verden ser sånn her ut din verden ser sånn ut
Og sånn er det. Og det går fint. Og vi har masse overlapp. Det er ikke sånn, der er det et gjær, og jeg skjønner ingenting av hva som skjer borte hos deg, og her er det et gjær, og du skjønner ingenting av hva som skjer her. Det er farlig. For da snakker vi ikke sånn. Hva tror du at vi som samfunn misforstår mest når det gjelder psykisk helse og det å streve? Det er bare de store spørsmålene i dag. Ja.
Det vi misforstår mest, og det gjelder bedrifter også, vi jobber masse med bedrifter, vi jobber med skoler, vi jobber liksom på tvers av samfunnet, hvis vi skal kalle det det, det er at det er et skille mellom det somatiske og det fysiske, og at det er sånn diffuse greier som bare de smarteste skjønner, på en måte. Og det er derfor vi overdriver viktigheten av de faglige stemmene inn i alle debatter. Altså,
Vi alle lever i vår egen kropp, og inni vår egen kropp så har du det somatiske og biologiske som gjør at vi klarer å vandre og tasse rundt her, og vi har det energiske som ligger i fysikken som vi sliter litt med å forklare, som er hvorfor er bordet her laget av samme materiale som kroppen vår? Noen har svar, andre ikke svar.
Og det emosjonelle skjer jo mellom oss, i møte med disse opplevelsene. Biblioteket handler om både å miste en kroppsdel, miste en person i livet ditt, eller å miste seg selv. Så hvis man tør å huske at nervesystemet vårt, som binder kropp og sinn og sjel på en måte, som bidrar til at vi håndterer det vi står i,
har tilgang til den energien og kraften som det biologiske hjelper oss med til å møte de utfordringene vi har, og det parasympatiske nervesystemet som skal lade oss opp, koble oss på, hile oss. Det er det som er med oss i drømmene våre, som vi ikke helt forstår enda. Det er det som er til fordøyelsen vår, som henger sammen med hvordan vi skaper energi og mat, men også forholdet vårt til natur. De er knyttet til det, og det er også det som handler om pust og ro, da.
Så jeg tenker at hvis man husker at dette er en naturlig symbiose, det er ikke sånn at noen har psykiske utfordringer og psykisk helse og andre ikke har det. Vi alle har en somatisk og en psykosocial helse, og spørsmålet er bare hvor er den akkurat i dag? Er du for kjølet somatisk i dag? Er du for kjølet emosjonelt i dag?
og det da å ikke overproblematisere det å være for kjølet og emosjonelt også, for det har vi jo virkelig gjort nå i det siste, i håp om å, i fasen av å normalisere psykisk helse, som er en viktig fase på samme måte med feminismen, med det antidiskrimineringene, altså alle disse epokene som må til for å skape plass til noe som ikke har blitt snakket nok om,
så har vi nå også blitt så vare på den emosjonelle forkjølelsen, som jeg kaller det, som er lette depressive opplevelser, eller lette bekymringsknyttet opplevelser, som noe sykelig.
Det blir som å kaste antibiotika på enhver fyrkjøles, ikke sant? Det er fort gjort at vi gjør det med det mentale nå, at det kastes medisiner når egentlig dette mennesket trenger å gå igjennom den fasen de er i med støtte. Dette er egentlig kanskje bare åpningen til en samtale, eller åpningen til selvrefleksjon, samtale med deg selv.
Den emosjonelle bekymringstanken, dette tankekjøret du har på kvelden som du synes er så fryktelig problematisk, fordi alle podcastene sier at det er så skummelt, og her har du 17 løsninger til hvordan du skal løse bekymringstankene dine. Hvis ikke dette er så problematisk at du faktisk ikke sover og ikke kommer deg på jobb, da snakker vi om noe helt annet. Men hvis dette er noe litt sånn nytt i ditt liv,
så er jo det egentlig bare et uttrykk for at det er et eller annet som gjør at du må tenke litt mer, du må være litt mer selvrefleksjon, du må skape litt mer rom til å snakke med de rundt deg om det, og kanskje det er noen valg eller noe som du er bekymret for, som du skal vie mer tid. Og hvis du står i en energi som er mer depressiv, du føler ikke det er plass til deg, det er noe sorgfølt i livet ditt, det er noe på jobb som er vanskelig, barna dine, det vi snakket om nå,
så er jo det igjen et uttrykk fra følelsene dine om at nå trenger det mer tid. Fordi hvis du hadde gitt det mer tid, så hadde de symptomene forsvunnet. Utfordringen med det, skal være helt ærlig med mitt eget liv også, er jo at vi har pakket livet vårt så fullt med alle mulige greier som vi tenker er så fryktelig viktige, at det er ikke så veldig ofte vi har tid til dette. Eller tar oss tid til det, alt avhengig av hvordan vi ser på det. Til å bearbeide det.
Nemlig. Og det gjelder meg selv også. Og da kjenner du litt den der skuldrene sitter opp, ikke sant? Du har den der, og de kanalene som går her som skal liksom skille ut slagstoffene dine i nakken, de kjennes ut som noen holder i nakken din, ikke sant? Fordi du har ikke klart å puste, du har ikke satt deg ned med en venn, og du har ikke blitt spurt hvordan du egentlig har det og fått lov å svare. Ikke fordi vennen din skal ha løsningen på alle verdensproblemer, for det har ikke vennen din mest sannsynlig.
Men bare for at du skal få lov å si det høyt, kjenne litt på det som vi snakket om i sted, denne fasen at nå er det faktisk litt dritt. Mamma er nyoperert, søstre av de sliter, barna mitt blir mobbet på skolen, hva skal det være? Jobben er vanskelig, økonomien sliter. Og kjenne litt på at det er lov å synes det er dritt. Men det betyr ikke at hele livet ditt er menneskeløst. Det betyr ikke at det er umulig å gjøre noe med. Men det betyr at akkurat nå er det lov å føle at det er dritt.
Og så når du har fått det litt ut, og det er noen andre som kan stå litt mer med deg i det, og du skjønner at det er ikke bare jeg som har det sånn, så blir det også litt lettere da å stå i det, og kanskje vri ut fra den fasen med at nå har jeg mindset til litt sånn syn på meg selv-energi, til energi som er litt sånn, men ok, hva får vi gjort med noe av det da? Og så får vi det litt bedre. Veldig mange av oss
Har ikke tatt inn det jeg sa i sted, misforståelse med psykisk og emosjonell helse, at nervesystemet vårt fungerer i to retninger. Det er som strøm. Den sendes en vei eller den andre veien. Det går ikke begge veier samtidig. Enten så er du på aktivering,
Eller så er du i Rest and Digest som handler om å lade opp. Fordi den går i de samme kanalene, så du kan ikke sende det to veier samtidig. Det er liksom høyre eller venstre. Og når du da setter den ned i 15 minutter og titrer i veggen, eller om du gjør det på trikken på vei hjem, eller om du sitter på terassen eller står i skogen, da forteller du kroppen at det trenger ingenting.
Og det som er magisk da, er at da er ikke Rest and Digest et aktiveringsprosjekt. Det er ikke noe du skal gjøre. Du skal ikke meditere, du skal ikke isbade, du skal ikke trene, du skal ikke puste. Du bare er. Da blir Rest and Digest organisk. Og det er det det har alltid vært. Det er ikke sånn at kroppen din trenger å bli fortalt hvordan han skal overleve. Er det noe han er god på, og bedre enn deg på, så er det i hvert fall det.
Men vi lager ikke rom til det. Så det som egentlig skjer i vår hverdag, og hvorfor vi driver og snakker så mye om stress, som om at det er noe som er forferdelig skummelt og vanskelig, det er fordi at vi er i stressaktiveringsmodus for mye. Vi er så mye i det at det systemet som aktiverer blir overbelastet og begynner å lugge. Det er klart som at kablene er løsnet litt, og da blir det ikke noe rest and digest, og veldig mange ender opp med at det eneste gangen du rest and digest er når du sover.
Det holder ikke. Da dytter du batteriet og energikapasiteten din sakte, men sikkert ned, og du merker det ikke. Og til slutt er det så ille at du føler deg som det mest superpopulistiske ordet vi bruker nå. Utladdet, utbrent, orker ikke mer, har ikke overskudd.
som er en subjektiv opplevelse, det er jo ikke en sannhet. Kroppen din har jo overskudd. Det er jo veldig få som lever på en måte hvor kroppen vår er utslitt. Altså kroppen vår er helt rå. Så det er ikke sant. Men nervesystemet ditt er overbelastet. Så rest and digest klarer ikke å hente deg inn. Så det er masse energi inne i kroppen din. Du spiser mat, du sover, men du får ikke tak i den. Så det der er veldig viktig det du sier, at
Hvis vi gjør rest and digest til et organisk prosjekt, som egentlig bare handler om å ta deg selv ut av veien, så fikser kroppen dette selv. Det heter rest and digest fordi når du har spist, så trenger den bittelitt annen tid, eller så får du ikke hentet ut energien. Ta deg fem minutter etter at du har spist frokost. Gjør ingenting. Da begynner kroppen å sette på den lille pausen. Når du er til jobb eller hjem fra jobb, i stedet for å stresse med hva noen holder på med, prøv å gjøre ingenting.
Da får du de små pausene du trenger, og når du da endelig kommer frem til en søvn, så har du allerede hentet deg nok til at du sover bedre. Hvis du nå gønner på, sånn som er typisk som veldig mange gjør, gutter og jenter, til du legger deg, så ligger du sånn og vibrerer opp på senga. Du trenger sju forskjellige hjelpemidler for å falle i søvn.
Hvorfor tror du at dette fungerer? Hvorfor tror vi at dette er bærekraftig? Det vet vi at det ikke er. Men det som er at vi blir påmynt alt det her i livet, ikke sant? Og vi blir konstant påmynt om at vi skal være travelt. Og at livet er travelt, og hvis du har en ledig luke på måndag klokka syv, og da må vi huske på å melde en eller annen av oss på et eller annet, sånn at det også er travelt der. Så...
Det å bli mynt på det motsatte, du trenger ro. Og det ro er ikke det samme som å se på en skjerm. For at hjernen trenger ro. Det må vi huske å mynte hverandre på. Og kanskje til og med bare gjøre. Refte du sammen å være mor, da.
Du kan ikke si til en 13-åring du trenger ro. Du må lure en 13-åring inn i ro. Så da kan du for eksempel bare finne på noe med den 13-åringen som er kognitiv ro, som du sa. For det er også veldig få 13-åringer der i Norge som lever på en måte hvor kroppen dem ser ut slitt når de går og legger seg. Fordi så aktive er ikke de fleste lenger i det livet vi lever. Så hvis du som mor eller du som far
ta med 13-åringen din på en eller annen form for ganske rolig aktivitet i 20 minutter, så er de i rest and digest. Fordi så lenge de ikke gjør et eller annet skru på, nå trenger jeg masse ressurser, så er vi jo rolig. Så hvis du for eksempel spør dem om å hjelpe deg med et eller annet som er ganske rolig, en hagarbeid, eller fikse en plante, eller hva det skal være, eller bare gå tur med hunden, eller hva noe enn det er,
så hjelper det. Eller at du setter deg ned med den tenåringen som du sier, og utfordrer dem da, hvis man har en så god relasjon, til å si, ok, skal vi legge oss ute på gresset og tørre å se opp på skyene, som jeg gjorde da jeg var liten, og si hva du ser. Kjempegøy. Ekstra gøy å gjøre med barn, for de ser så mye rart.
Sånne små ting som bare skaper den roen også hos dem, tror jeg er utrolig viktig. For oss voksne er det jo mulig å si, nå skal jeg hver dag huske å sitte i 15 minutter og ikke gjøre noe. Det sitter litt langt inne hos en 13-åring. Du kan ikke bare putte i kalenderen at en 13-åring sitter i ro.
Så der må vi hjelpe til litt, tror jeg. Fordi de også er overaktivert. Og det er også en grunn til hvorfor de sliter på skolen hjemme overalt. 100%. Og man ser at en seksåring, de har mer ro i seg. Hvis du sier, det er ikke skjerm, du må finne på det du vil, så vil en seksåring finne noe du bedytter, og lage noe, tape noe, de finner den roen. Men vi sliper det kanskje litt bort med tida i det samfunnet vi lever i.
Ymi, det har vært så fint å snakke med deg i dag. Kan jeg stille deg et siste spørsmål? Selvfølgelig. Hvis det var en ting du skulle ønske at flere forstod, enten om seg selv eller andre, hva ville det vært? Det er vel, hvis jeg skal koble på mitt eget liv, så er det at vi alle har en grunnetasje.
som er den vi er, den vi er født som. Den har ingenting med dine prestasjoner å gjøre, den har ingenting med hvordan du ser ut å gjøre, den har ingenting med hva du har gjort og ikke gjort å gjøre. Den er deg. Du er født inn her. Du er liv. Derav er du meningsfull, uansett. Det inkluderer jo også på godt og vondt, så hvis du på en måte skader noen eller sier noe stygt, så er du jo meningsfull på negativ side, så det gjelder jo derav er du. Det er en bekreftelse på det.
Men hvis du ikke er bevisst på dette, og prøver å se det litt speilet rundt deg, så mister du synet av det. Da kommer det til å bli tomt, og da kommer du til å prøve å bygge et svært hus oppå toppen der, fullt av prestasjoner og dill og dal som du føler du må bidra med. Det kommer til å bli veldig kjørt.
For da er du avhengig av at du fortsetter med dette prosjektet. Så hvis du da har en tøff periode, eller er nede, eller snubler, eller oppfører deg på en måte som ikke måler opp til den du vil være, så er det ikke noen sted å lande. Da detter du rett forbi førsteetasja og rett ned i kjellene.
Og det er der nede i kjelleren, denne farlige energien om at fordi du gjorde, eller fordi du ikke gjorde, derfor fortjener jeg å ha det sånn her. Derfor fortjener jeg kanskje ikke å leve. Derfor fortjener jeg kjeft. Derfor fortjener jeg sparken. Derfor fortjener jeg at jeg ble separert. Det narrativet der er der hvor bitterhet, sinne, låser seg. Så hvis man klarer å bygge en sunn førsteetasje,
som vi egentlig alle er født med, som du sier, i barn, så ser vi det. De har alle en førsteetasje, den er sånn, men den forsvinner. Da tror jeg at vi får det mye lettere, for da tåler du mye lettere å ikke få til ting.
For du vet fortsatt at du er verdifull, så det er ikke liksom rett ned i kjelleren. Det er sånn, jeg fikk det ikke til i dag fordi jeg er sliten. Jeg fikk det ikke til denne måneden fordi det har vært to tøffe år, som jeg sa i stedet for human aspect, og derfor kan jeg heller ikke forvente at jeg skal få det til hver dag. Ditt har jeg kommet til mer nå.
Men for 10-15 år siden, så var det ikke noe mellommetasje. Så hvis jeg bomma på en liten ting, så var jeg ubrukelig inni mitt eget hode. Det var så hard dialog inni mitt eget hode, som var veldig usunn over tid. Så det å klare å være rundt mennesker som du vet setter pris på deg fordi du bare er,
å gjøre med dem ting som ikke er knyttet til prestasjoner, om det er barna dine, om det er venner, om det er familie, eller om det er kollegaer. Prat om været, prat om noe annet, prat om idrett, musikk, natur, hva som er, og tør å kjenne litt på den følelsen. For hvis du er så busy at du ikke har noen sånne minutter i livet ditt, hvor du ikke må prestere noe, så blir det også til slutt en underbevisst i sannheten at du eksisterer bare for å prestere.
Det er for sårbart. Det er ikke bare kraftig, og det fører bare til at du prøver å fylle et eller annet hull som aldri kommer til å kunne fylles. Tusen takk for at du ble med i dag, Jimmy. Hvor kan mine litter nå da prosjektet?
Human Aspect er jo overalt og ingen plass. Så hvis du søker på The Human Aspect, så finner du oss både på Instagram, Facebook, TikTok og selvfølgelig thehumanaspect.com. Hverdagsyke, det er den norske podcasten hvor du også har vært flere ganger, så er det jo Hverdagsyke. Man finner den, den har sin egen kanal, hvor du da bare er på norsk. Utrolig fin podcast.
Tusen takk. Og jeg er den eneste i hele verden som heter Jimmy Vestheim med WS, så jeg er veldig lett å finne hvis noen har lyst til å hjemmesøke meg. Takk for at du ble med. Og hvis du som lytter til tenker at denne episoden, den gav meg noe den har lyst til å dele, så del den sånn vi får ut en god kunnskap om meg. Kan dere nå på doktoranette.dragland på Instagram og
og hvis du har lyst å rate podcasten så betyr det kjempe mye for å få podcasten videre og med det så ønsker jeg dere en kjempefin dag Ha det godt!