‹ Tilbake till podcasts ‹ Biohacking Girls

4/13/2026

345. Hvis du vil få til noe i livet – må du jobbe for det med Lene Alexandra Øien

Lene Alexandra Øien deler sin reise fra håndballspiller, popstjerne og glamourmodell til verdensmester i benkpress og performance coach. Hun snakker om mental styrke, disiplin, ADHD, mestring, og viktigheten av helhetlig helse for å lykkes i livet. Hun vektlegger å overkomme utfordringer og hjelpe ledere med balanse og prestasjon.

00:17

I denne episoden av Biohacking Girls podcast møter vi Lene Alexandra Øyen, en verdensmester i benkpress som deler om mental trening og helse.

11:36

Selvtillit, drømmer og inspirasjon fra omgivelsene er nøkkelen til personlig utvikling og suksess, ifølge gjesten.

18:10

Mennesker med ADHD har unike talenter og styrker som bør utnyttes, samtidig som balanse mellom prestasjon og restitusjon er viktig.

25:51

Talerens reise mot å håndtere kritikk og avvisning gjennom personlig vekst, balanse og forståelse av menneskelig atferd.

31:17

Lederen beskriver betydningen av selvbevissthet, verdier og mental trening for personlig og profesjonell utvikling.

Transkript

Nämnd i episoden

Lene Alexandra Øien

Gjesten som deler sin inspirerende reise fra artist og modell til verdensmester i benkpress og performance coach.

Cevita

En sponsor som tilbyr røde og grønne druer.

Kiwi

En sponsor som gjør det billigere å velge sunnere matvarer.

Biohacking Girls podcast

Podcasten som er vert for denne episoden.

Helene Kristoffersen

En instruktør som så Lene Alexandras potensial og lærte henne aerobikk.

Lena Johansen

Fitnessmodell som inspirerte Lene Alexandra til å begynne med styrketrening.

PT-utdannelsen

Utdanningen Lene Alexandra tok for å få mer kunnskap om trening og kosthold.

Peugeot E5008 SUV

En sponsor som reklamerer for en bil med sju seter og firehjulstrekk.

ADHD

En diagnose Lene Alexandra har, som hun nå ser på som en styrke og drivkraft.

Trøgstad

Stedet hvor Lene Alexandra var med moren sin på aerobics som liten.

Askim Helsesenter

Stedet hvor Lene Alexandra begynte å instruere aerobikk som 17-åring.

Ralf

Lene Alexandras lagleder under EM i benkpress, som motiverte henne til gull.

Frankrike

Stedet hvor Lene Alexandra ble europamester i benkpress.

Texas

Stedet hvor Lene Alexandra ble verdensmester i benkpress.

Hans Zimmer

Komponisten hvis filmmusikk Lene Alexandra lytter til for å komme i riktig modus.

Mia Tørnblom

Forfatteren av 'Selvfølelse nå', en bok som var viktig for Lene Alexandras utvikling.

Selvfølelse nå

Boken som hjalp Lene Alexandra å forstå forskjellen mellom selvtillit og selvfølelse.

K.G. Stave

Forfatteren av boken 'Empatisk ledelse', som Lene Alexandra leser.

Empatisk ledelse

Boken Lene Alexandra leser, utgitt av Finansavisen.

Finansavisen

Publikasjon som utga Lene Alexandras artikkel og boken 'Empatisk ledelse'.

Rejection Dysphoria

En tilstand Lene Alexandra har slitt med, knyttet til ADHD og håndtering av kritikk.

Crab out of bucket syndromet

En metafor for mennesker som prøver å trekke andre ned når de lykkes.

Intern/Ekstern Locus of Control

Psykologisk konsept om hvorvidt man tror man kontrollerer sin egen skjebne.

Pamela Anderson

Lene Alexandras barndomsidol fra TV-serien Baywatch.

Skal vi danse

TV-program hvor Lene Alexandra deltok og vant, og foretok en livsstilsendring.

UK (Storbritannia)

Stedet hvor Lene Alexandras popstjernekarriere nesten ble lansert.

Tanita-test

En kroppsanalyse som hjalp Lene Alexandra å endre sitt selvbilde.

TV2

En arbeidsplass hvor programlederen fikk trene i arbeidstiden.

BI (Handelshøyskolen BI)

Institusjonen hvor Lene Alexandra studerte ledelse for å bedre forstå sine klienter.

Stratos

En sponsor som reklamerer for sin melkesjokolade.

Deltagare

Gjest

Lene Alexandra Øien

Vert

Aless

Vert

Monika

Sponsorer

Cevita

Kiwi

Peugeot

Stratos

Poäng

Påståenden

Lignende

Laddar

I tillegg til våre lave priser

Nå får du også røde og grønne druer i begger fra Cevita til 29,90 per pakke. Seks pakk ambrosiaepler til 39,90 og 500 gram søte små tomater til 34,90. Kiwi gjør det billigere for deg å velge sunnere.

Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en hel helse.

for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.

Denne uka har vi en ny episode med spennende gjest, og vi skal snakke om et tema i dag som begge to er veldig opptatt av. Det er ikke bare trening, det er også mentaltrening, coaching, disiplin, struktur til å faktisk få til de tingene man trenger i livet for at du skal føle deg sterk og sunn og ha den energien som du fortjener.

Og denne innfallsvinkelen vi skal ha i dag er jeg veldig begeistret for, fordi vi kan prate oss ihjel på ting, men hvis vi ikke får med både kroppen, hodet, det vi putter i munnen, hele helheten rundt det,

så tror jeg liksom bare at vi blir sittende fast i en hjørne og snakke om problemer og forsterke det på en helt annen måte. Så i dag er vi jo så heldige at vi har Lene Alexandra Øyen. Er dere søsken?

Nå har jo mitt etternavn blitt et mellomnavn, men vi heter i øynene begge to. Hun er performance coach og jobber med toppledere med både fysisk og mental styrke. Hun kombinerer denne styrketreningen med disiplin og det mentale. Hun har fokus på hele mennesket, på selvfølelsen, struktur, men også dette med livsstilsendring. Hun snakker også om at det å prøve å øke testosteronnivåene er viktig.

Men i alle fall se på helheten, ikke bare på kroppen, men også på tankesett og de vanene. Og jeg må bare si at når hun fortalte at hun var verdensmester i

Benkpress, altså girl crush fra min side. Jeg er jo så glad i styrketrening, men da sa vekten sin at jeg er litt langt unna der. Men det er veldig gøy å snakke med henne om det. Det viser jo bare at alt er mulig. Det er det det gjør. Tenk på det. Velkommen til denne episoden med Lene Alexandra Øyen.

Kjære Lena Alexandra, dette skal bli en spennende prat, og jeg bobler rett og slett i meg. Før du får si noe som helst, må jeg bare si assa.

verdensmester i bengkpress. Halleluja! Velkommen, Lena Aleksandra! Tusen takk, Aless. Veldig hyggelig å få være her. Litt av en introduksjon. Ja, det var det. Og der må du jo kommentere da. Ja, ja, hva skal jeg si? Du skal fortelle hvordan du endte opp der. Åja, oi, wow! Ja, det er jo en veldig, veldig lang reise. Ja.

som allerede startet egentlig da jeg var liten. Jeg var med mamma på aerobics på treningssalen i Trøkstad. Man skal tidlig krøkes, så har jo bare det ene ført med seg det andre. Jeg var jo veldig aktiv som liten. Skulle synge i skolekoret og opptre, og så skulle jeg jo prøve alle idretter, men det endte jo opp med håndball.

som jeg spilte aktivt i ti år, og brukte alle romfengene mine på å få det beste håndballutstyret. Når jeg ikke trente selv, så satt jeg i hallen og heiet på andre og hang sammen med håndballtreneren. Veldig ivrig fra tidlig alder, og så har det jo bare ballet på seg. Jeg sluttet med håndball da jeg var 16, men...

17 år gammel så begynte jeg å instruere Robbyx på Aschheim helsesenter jeg ble lært opp av en av de dyktige instruktørene der, Helene Kristoffersen og så begynte jeg så vidt med styrketrening og da husker jeg at Lena Johansen var modell for CFA

Hun så så flott ut og hadde så fine muskler. Jeg har alltid vært en estetiker, så da ble jeg veldig inspirert og fikk lyst til å begynne med styrketrening. Da begynte jeg på mitt første styrketreningsprogram og en fitnessdiett. Det var første gangen jeg spiste havregrynskrøt.

Det synes jeg ikke smakte så godt for øvrige. Men jeg tenkte at skal jeg se ut som Lena Johansen og få sånn kropp som henne, da må jeg trene styrketrening og spise havregrøt. Og så fortsetter jeg med det, og nå spiser jeg jo havregrøt hver eneste dag, for det har jo blitt en vane, og jeg har blitt glad i det, og jeg spiser det selv på ferie, ikke sant? Selv om det er en stor buffet med mange alternativer. Og så fortsetter jeg jo å trene videre. Ikke sånn

Det tok litt tid før jeg lærte meg hvordan ting funket. I starten skjønte jeg ikke balansen i forhold til kosthold og styrke, hvor mye og hvor lite. Det ble mye nerding og mye å lese og prøve å forstå det. Etter hvert gikk jeg PT-utdannelsen, og da fikk jeg mer kunnskap. Samtidig ble jeg utfordret til å konkurrere.

og tenkte at nå er jeg klar til å ta den Lena Johannesson det var jo mer i voksen alder men da kjente jeg at liksom I can do this og da valgte jeg å stille i en bikini fitness konkurranse i LA for det var liksom det som føltes riktig for meg da og så gikk jeg all in i det og

helt ned til detaljene, jeg tror jeg sprakk på ett epple på den seks måneders dieten, spiste bare sånn habregrynskrøt og kylling og ris og brokkoli hver eneste dag, og det gikk overraskende lett. Og så etter det så ville jeg jo ha nye utfordringer, for det var jo litt sånn, jeg konkurrerte i fitness, hva skal jeg gjøre med off-season for å holde treningen gående, for det var jo ganske krevende ett.

en sånn ekstremdiet med tanke på kostholdet, for da må man ha bare lyst til å spise og spise og spise, så da måtte jeg liksom få trent skikkelig også, så da kastet jeg meg ut i styrkeløftkonkurranse bare for gøy, og så synes jeg jo at det var ganske gøy, fordi jeg har jo alltid vært idrettsjente, så det var jo litt mer gøy å faktisk

prestere i en konkurranse, ikke bare stå og se pen ut da så da var jeg først i styrkeløft konkurranser og jeg tror det var tolv uker etter at jeg havde på psykiatrisk en gang så stilte jeg den første styrkeløft konkurransen for å teste om styrken min fortsatt var der den hadde vært da, for jeg hadde liksom trent meg opp igjen etter å ha hatt en liten knekk

og da møtte jeg en venninne av meg, og hun satt i juren, ble blond og veldig sånn til å heie på meg, og jeg har ikke alltid vært vant til at jenter heier på meg, så jeg synes jo det var veldig kult. Hun ble en venninne, og hun utfordret meg til å kvalifisere meg til landslaget i styrkeløft, og kvalifisere meg til EM, og jeg tenkte sånn,

tror du jeg kan få til det? Hun bare, ja, ja, det klarer du, du bare gjør sånn og sånn. Og jeg bare, ok, men hun virket veldig overbevisende, så jeg tenkte at, let's go, jeg bare gjør det. Og jeg hadde jo egentlig et mål om å komme på landslaget i håndball, så da tenkte jeg at enda kulere, landslaget i styrkeløft, og så var jeg jo i gang i EM, og styrkeløft, det var ikke sånn at det gikk

det gikk kjempebra første gangen, for jeg hadde hippie impingement og sånn, men jeg gjorde det veldig bra i benk, og da tenkte jeg sånn, hmm, kanskje jeg kan bli veldig god i benk. Så da fortsatte jeg å fokusere på bare det, så jeg var jo oppe i fem ganger i uken med benkpress og sånn, gikk all in på det. Og så så jeg jo, hadde jo veldig mange miljøer som var europamestre og verdensmestre, og jeg ble jo litt inspirert, så tenkte jeg sånn, hvis de kan det da, må jo jeg kunne da. Og så

ble det jo sånn at jeg faktisk begynte med benkpress med utstyr for det var noen som sa til meg at det er så ekstremt, og da tenkte jeg hvor ekstremt er det egentlig jeg måtte bare prøve og på treninger og sånn så kunne jeg jo løfte 100-120 i benk med utstyr og det var jo litt av et kikk

og jeg fikk jo en enorm mestringsfølelse og det gjorde at jeg ble enda mer selvsikker og det merket jeg jo på flere andre arener jeg ble en bedre coach jeg ble et bedre medmenneske og så ble jeg jo europamester i Frankrike og da husker jeg spesielt det er kanskje noe av det kuleste jeg har vært med på jeg sto backstage med Ralf som var min lagleder som for øvrig var helt rå jeg hadde bare headsetet på hørte på deilig filmmusikk og var i min egen boble

Og så sier han til meg «Ok, hvis du løfter så så mye, så får du tredjeplass. Hvis du løfter så så mye, så kan du få gull». Og tidligere så har jeg kanskje «safet» en del, for jeg er litt sånn kalkulert risiko. Men så har jeg sett mange av de rundt meg satse og virkelig kline til da, når det gjelder. Så tenkte jeg «Ok, nå skal jeg faktisk bare kline til».

Å, herregud, og så traff jeg, og da skjedde liksom tårene bare spratt, ikke sant, for det går ikke an å sammenligne med noen annen følelse, det var et skikkelig kick, og en av de kuleste opplevelsene jeg har hatt noensinne, og så ble det jo sånn da at jeg tenkte liksom, ok, men nå er jeg europamester, da er jeg ganske nærme det å kunne bli verdensmester. Er det mulig å bli verdensmester da? Ja.

så fortsatte jeg bare å trene fordi på PT-utdannelsen så lærte vi jo prinsipp om spesifisitet og der sier jo det at du blir god på det du øver på og der tenkte jeg sånn at, men hvis jeg gjør det fem ganger i uken og følger planen hva er det verste som kan skje? Tenk om jeg faktisk blir verdensmester og så gjorde jeg jo bare det som skulle til og fulgte planen og så plutselig var jeg i Texas og var verdensmester i benkpress

Altså for en historie, men her er det jo så mye å ta tak i. For det første, du er jo også mental trener, for jeg vil jo tro at denne reisen har vært veldig mye mentalt. Kan du prøve å bare forklare litt om det?

Ja, jeg er jo spesielt interessert i det mentale aspektet, fordi det har ikke alltid vært så lett i livet mitt. Jeg har jo hatt mye utfordringer psykisk, spesielt i 40-salderen, da synes jeg det var veldig vanskelig.

og det som er lett i dag har jo ikke alltid vært lett, men det er jo det som kanskje har gjort at jeg har den kunnskapen jeg har i dag. Før hadde jeg for eksempel et veldig negativt tankesett, hvor jeg hele tiden rakket ned på meg selv og tenkte at jeg ikke var bra nok, men nå har jeg begynt å jobbe litt med å faktisk snu tankene mine og

ha mer tro på meg selv, eller prøve å hjernevaske meg positivt, og tenke at jeg er sterk, jeg er bra, jeg kan få det til, og også la meg inspirere av de rundt meg, så ble jeg jo mer og mer selvsikker. Så det handlet jo mye om det, hvordan jeg velger å tenke, og det å

det som har hjulpet meg mye er det å ha drømmer, det å tørre å tenke stort, og visualisere og se det for meg og også, ikke minst, det der å henge sammen med andre som er helt rå, det å modellere de beste fordi for meg så fungerer det sånn at jeg blir som de har unngått, så jeg er ganske lett på, virkelig sånn at

Og det var veldig fint også for meg å komme til det toppidrettsmiljøet, for jeg har alltid fått høre at du er så perfeksjonist på en negativ måte, som om det er noe galt. Mens når jeg kom til toppidrettsmiljøet, så følte jeg at det var som å komme hjem. For der skulle du jo være perfeksjonist. Der skulle du gjøre ditt beste. Du skulle presse deg. Så det falt veldig naturlig for meg. Så jeg trivdes veldig godt med det. Og når det kommer til det mentale, så...

Jeg føler at veldig mange har veldig mye unnskyldninger og begrenset mindset. Det er jo viktig å skille mellom dette med fixed mindset, growth mindset. Noen kommer jo aldri til å komme noen vei, fordi de setter begrensninger for seg selv. Men jeg tenker sånn at det er meg det kommer an på. Hvis jeg skal få til noe, så må jeg faktisk gjøre det som skal til. Og det tror jeg faktisk også jeg har litt fra moren min, for hun har alltid sagt sånn til meg at

hvis du skal få til noe her i verden, så må du jobbe for det. Du kan ikke forvente at noe faller ned i fanget på deg. Du må jobbe hardt og gjøre det som skal til, og du må tørre å ta opp telefonen og ringe. Og det har jo resultert i at jeg kanskje

har en litt mer sånn unorsk stil da, er litt mer sånn frekk og frem på, ringer rett til redaktøren, hei jeg vil på kovret, hei til sjefen i Sony Music, hei jeg vil bli popsterne. Å, det er så herlig å snakke med deg, og jeg synes det var så mye nyttig informasjon i den første historien du delte, bare hvis vi kan spole litt tilbake også, fordi

Det viser jo en veldig tydelig steie og evne i deg allerede i den tiden du spilte håndball. Du holdt på i ti år. Hva tenker du motiverte deg idrettsmessig? Ville du vinne? Ville du bli best? Hva var det lagidretten? Når du spole tilbake i 10-årene, hvordan var det? Det var litt forskjellig egentlig. Jeg testet jo veldig mange ulike idretter.

Og jeg tror nok det var spesielt håndballtreneren min som gjorde at jeg ble på håndballen. Og ikke minst også venner av meg da. Men han håndballtreneren, han var jo en sånn eldre, koselig kar med sånn stor bollemage og veldig bli og veldig flink på å se folk. Og det er veldig interessant, for jeg føler det er litt den rollen jeg har for mange i dag da. Kanskje ikke med bollemagen, men...

Men jeg vet ikke, han følte jeg var veldig god på å se folk, og det tenker jeg er noe av det aller viktigste. Samtidig så synes jeg alltid det var gøy når vi skulle spille kamp eller dra på køpp, og det merker jeg jo i dag hvis jeg for eksempel drar på en konkurranse eller

så kjenner jeg igjen den samme følelsen som jeg hadde da. Da pleide jeg ofte å stå på klokken seks og vekke alle de andre, og ja, nå er det komp dag, og jeg var skikkelig klar da. Jeg synes alltid det var veldig gøy, og jeg spilte jo mange forskjellige roller. Jeg begynte jo som keeper, og så var jeg på

på Ving, og så var jeg på Beck, og så endte jeg opp til slutt med å være ballfordeler og ledespill og hvem som skårte og sånn da så jeg er nok litt sånn potet sånn typ allsidig

Men det er jo viktig det du sier der, for vi særlig i ungdomsordene så trenger vi jo voksne rollemodeller som gir oss hjelp både på skole og i idrett. Hva vil du si er gode egenskaper når vi skal da veilede unge som vil finne sin vei i dette her store markedet med tilbud og trening med bakgrunn i den egne erfaringen du har da?

Jeg tenker at det aller viktigste hvis vi skal jobbe med yngre i dag, det har jo også hendt at jeg har jobbet med noen yngre, hvis for eksempel foreldrene har sendt barna sine til meg. Og jeg tenker at det aller viktigste vi kan gjøre er å se mennesket, uansett voksen eller barn, og det å...

være sunne forbilder da. Fordi det hjelper ikke om vi for eksempel snakker om at barna skal spise sunt hvis vi ikke gjør det selv. Så sånn sett så føler jeg jo at det er viktig at vi også snakker til de voksne slik at de skaper gode rutiner og kan overføre det videre til barna da.

Helt klart, jeg er så enig med deg. Dette med aerobikkkarrieren din, kan du ikke si det som det er? For jeg var også aerobikkinstruktør, og jeg synes det er så gøy å tenke litt tilbake på den tiden med leggvarmer og litt sånn Jane Fonda-inspirert. Hvordan likte du den rollen der? Da jeg først ble aerobikkinstruktør, så må jeg innrømme at jeg hadde hatt noen vanskelige år på skolen, fordi jeg sleit med å fokusere. Jeg var en veldig dagdrømmer. Jeg visste jo ikke den gangen at jeg hadde ADHD, og

Jeg tenkte jo bare på å bli popsterne, så det var veldig meningsløst for meg med alle de fagene på skolen. Så jeg sleit litt på skolen, rett og slett, og det var veldig vanskelig psykisk. Men da jeg begynte på Aschim helsesenter, og Helene Kristoffersen så meg, så følte hun at jeg var verdifull. Og...

Jeg følte meg så flink, fordi hun var så flink på å løfte meg, og jeg bare, jeg har jo talent. Og så ledet jeg jo de voksne damene på 40-50 når jeg var 17 år, og det var jo veldig stas da.

Det er så nydelig, for jeg har akkurat, Emil Innes har fortalt meg i forhold til skolen hjemme nå, at noen skoler er så oppsatt av å bygge karakter, og det er veldig mange barn som sliter med diagnoser eller konsentrasjonsvansker, men da fikk du lov til å blomstre utifra det du var flink til. Dette må man ha mer av. Dette må man snakke mer om. Hva mer kan du gi til oss om denne type approach til livet?

Nei, jeg tenker det at vanlig tradisjonell skole er ikke for alle. Og jeg er veldig takknemlig for at foreldrene mine tok meg med på idrett tidlig, for da kunne jeg finne ut av ting jeg var god på. For helt ærlig talt, hvis ikke jeg hadde funnet håndballen og noe jeg var god på, og hatt en mestringsarena, så er jeg ærlig talt litt bekymret for hvor jeg hadde vært i dag.

det er faktisk forskjell på folk og jeg visste ikke at jeg hadde ADHD det er det veldig mange som har i dag og vi som har ADHD har veldig mange andre gode talenter enn å bare sitte stille og ta imot teoretisk informasjon sånn at det handler jo om å tørre å gå egne veier og se sine styrker og bygge rundt det jeg tror jo vi mennesker har det best når vi lever i tråd med våre egne verdier og gjør mer av det vi synes er gøy og det vi er gode på

Du, dette funker ikke lenger.

Nei, oss, vi kommer jo ingen vei, vi står fast. Vi står ikke fast, vi har bare kjørt oss inn i et spor her. Ja, men vi har jo helt nye behov. Vi må få oss firehjulstrekk og mer plass til barna. Åh, firehjulstrekken. Nye Peugeot E5008 SUV med sju seter og firehjulstrekk. Perfekt for norske forhold.

Nå snakker du åpent om at du har ADHD, og det kan godt være veldig bra i mange situasjoner å få lande litt i noe, hvorfor man er som man er. Men hva skulle til for at du fant ut av dette? Måtte du på en utredning? Og hvilken vei? Jeg tenker det er sikkert mange andre som hører på, som kan kjenne seg litt igjen, som trenger noen tips på veien for å komme dit til den forståelsen.

Jeg tenker at ADHD har jo blitt veldig vanlig i dag. Det var jo veldig lite diagnoser av spesielt kvinner som hadde ADHD før, fordi at vi har det på en litt annen måte, men er kanskje mer ut av

agerende, mens vi er mer drømmende og derfor har det vært vanskelig å sette diagnoser på kvinner som har ADHD, det har jo vært mer vanlig i Sverige for eksempel, men min psykiater har jo lært meg mye om det så jeg kan jo ganske mye om det og det er jo mange forskjellige måter å ha det på har du sett en med ADHD, har du ikke sett alle så

For meg har det vært viktig å få mest mulig kunnskap om det, og håndtere det på best mulig måte. Jeg lurer litt på om noen år fram i tid at det kanskje kommer til å ikke være en diagnose, men mer et personlighetstrekk. For når jeg tenker meg om, så har jeg jo coachet veldig mange høytpresterende ledere som har ADHD, eller som er veldig like meg.

Jeg ser jo det at veldig mange med ADHD er jo mennesker som har veldig mye drivkraft, er veldig kreative, løsningsorientert, og før i tiden trengte man mer av de, fordi man jobbet ut i åkeren og skulle få ting gjort, mens nå i dag er det jo veldig mye administrativt arbeid som ikke er det som vi med ADHD er best på, eller liker mest å gjøre. Så det handler jo litt om det å finne ut av hva er det jeg er god på, og hvordan kan jeg leve best i den verden vi lever i.

Jeg tror du har utrolig rett i akkurat det der, fordi det eksploderer jo nå med diagnoser, og alle skal medisineres for å sitte stille på skolen, og kvinner kommer ut og kjenner på det ene og det andre. Jeg er helt enig med deg, det kommer til å bli personlighetstrekk, og det tror jeg er en veldig fin måte å se det på også.

Men jeg må også tilbake til litt av det vi snakket om helt i begynnelsen her, for du snakket om psykiatri, og jeg vet jo også at du har gått på en smell. To! To smeller! Og det er jo også interessant i forhold til både at du har ADHD og presterer på høyt nivå. Hvordan har du taklet det?

Nei, først for å presisere da, så vil jeg jo si at etter å ha hatt ADHD og lært mye om det teoretisk, gått på kurs om det, gått i terapi tre år, to ganger i uken i gruppe og individuelt, og samtidig coacht veldig mange høytpresterende ledere som også har veldig mye driv, og som kommer til meg når de er utbrent kanskje rett fra psykiatrisk, så har jeg vel begynt å se en del mønstre da.

Og veldig mange som er høytpresterende har vel en tendens til å trykke litt for mye på gassen og kan slite litt med å regulere og balansere. Og det har jo jeg etter to smeller blitt bedre på. Og den kunnskapen og erfaringen er jo den jeg bruker for å gi videre da når jeg jobber med høytpresterende ledere. Det er jo samme metode. Så det er jo...

Veldig fint at man kan bruke sine nedturer til erfaring som gjør at du kan hjelpe andre. Og tenk at du har idretten som du sa har vært så viktig for deg. Hvis man skal se litt på styrkene ved en type sånn diagnose, så er det kanskje å få gjort ting eller sette seg mål. For der har du god til å strukturere, er det ikke det?

Ja, det er jo morsomt at du sier det. Jeg har aldri sett meg som en strukturert person. Men samtidig var jeg på en mental trenesertifisering en gang, og da var det en veldig dyktig kvinnelig leder som sa til meg «Du er jo veldig strukturert». Og så sier jeg «Ja, men jeg er jo ikke det».

Og så sier hun, jo, du når jo målene dine. Og derfor har jeg begynt å se på det å være strukturert på en annen måte. Det handler ikke nødvendigvis om å ha brettekanter i skapet, eller at mappene på Mac-en er perfekt til enhver tid. Men det handler om at du gjør det som skal til for å nå målene dine. Sånn sett vil jeg jo si at jeg er strukturert. Og det er jo noe av det jeg virkelig digger.

det å være på vei mot et mål og gå all in for det. Psykiateren min anbefaler meg å sette meg hård uten mål og gå for det, fordi jeg har det jo veldig bra da. Jeg er jo skrudd sammen på den måten. Og så er det jo mange som er sånn, herregud skal du gå all in, skal du prestere hele tiden? Jeg synes jo det er gøy. Det funker for meg og mitt liv. Jeg er storkos meg. Så hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Selvfølgelig, det er lurt å ta noen pauser og balansere og hvile litt innimellom. Men

Vi lever en gang, så hvis vi har lyst til å nå et håretemål, hvorfor ikke? Så hvordan tar du da pauser? Hvordan strukturerer du? Deler du opp i året, eller deler du opp i uken? Eller hvordan henter du deg inn? Nei, jeg fikk jo en god pause da jeg havnet på psykiatrisk. Neida. Men jeg strukturerer...

Jeg er mye flinkere på restitusjon i dag. Det er jeg. Og det er jo fordi at jeg har brent meg ut to ganger, og andre gangen havnet jeg på psykiatrisk. Og der unner jeg ingen å være. Når du er så langt nede du kan komme, og du ikke har lyst til å leve mer. Det er det ikke verdt. Og derfor så tror jeg nå at jeg har blitt...

veldig mye bedre på restitusjon og forstår verdiene av det. Du trenger både yang og ying, vi trenger balanse, human doing og human...

Human being og human doing, ikke sant? Du kan ikke ha det ene hele tiden. Og det er jo litt sånn, hvis du har en graf foran deg, hvor du har meaning oppe og performance, så skal det jo ligge midt imellom. Er det for mye meaning, så får du ikke gjort noen ting, du bare sitter og svever, ikke sant? Og er det for mye på performance og doing, så blir du jo utbrent.

men det er jo det som er det vanskelig å hele tiden jonglere det men så tenker jeg også veldig periodisering i løpet av året for eksempel på vinteren, da går jeg mer i duale for å være helt ærlig da er jeg i en annen mood, når våren kommer nå merker jeg at jeg begynner å komme litt til om dagen, nå har jeg fått et par striper i luggen nå er vi klar for å sette i gang med litt mer kondisjon komme meg ut i skogen, og jeg bobler litt mer til da og

Og så er det også det i ukedagen, jeg prøver å skille mellom hverdag og helg, det gjorde jeg aldri før, da var det sånn, jeg jobbet hele dagen, om det var hverdag eller helg, det var ikke noe forskjell på det, og jeg kunne heller ikke se på Netflix, for da kastet jeg bort tiden min. Mens nå, i dag, så har jeg et mye mer balansert, avslappet forhold til ting. Jeg tenker mye sånn,

80-20 da. Hver dag, helg. Ja, det er nydelig. Dette med kritikk og tilbakemeldinger, for det er jo veldig lett at man får feedback når man er en influencer og når man bærer kunnskap ut til folket. Hvordan hanterer du det, kritikk eller uansett hvilke type tilbakemeldinger?

Tusen takk for at du spør om akkurat det. Jeg har slitt med rejection dysphoria. Det er ganske vanlig når man har ADHD, at man sliter veldig med å takle kritikk og avvisning. Det har jo selvfølgelig vært kjempevanskelig når jeg har vært

artist og modell og presset meg opp og frem for å komme noen sted her i verden. Veldig sånn anti-jante egentlig, men noe som falt veldig naturlig for meg. Jeg husker første gangen jeg opptrådde på vegelista topp 20, hvor jeg følte at jeg var virkelig on top of my world. Jeg har nådd popstjerne drømmen min, hvor jeg fikk masse kritikk og ubehagelige seksuelle forespørsler i inboxen, og jeg bare tenkte sånn ...

Wow, den her så jeg ikke komme. Man tenker jo ikke det når man er barn og skal bli popstjerne. Du ser jo bare alltid positive. Men dessverre så er det jo en del mennesker som ikke unner andre mennesker å lykkes, fordi de selv har et begrenset mindset, og kanskje selv ikke hadde turt. Så man må jo bare prøve å ta det som et kompliment, og det er vel litt det jeg har kommet til. Vi har jo dette

crab out of bucket syndromet hvis du har mange krabber i en bøtte og den ene begynner å klatre opp så prøver de andre å dra den ned for at de skal føle seg litt bedre eller at ikke den skal være bedre enn de andre og det samme med intern og ekstern locus of control dessverre så er det sånn at

Det er veldig få mennesker som har en sterk intern locus of control, det vil si at man har tro på seg selv. Hvis du har en med en sterk intern locus of control, så kan du se en veltrent person, så kan du tenke, wow, sånn skal jeg også bli. Mens hvis du ikke har det, og er mer eksternt motivert, så kan du tenke sånn, oi, er det han eller hun tror hun er for noe?

Ikke sant? Så jeg har jobbet veldig med mitt indre, og det å skille mellom person og sak. Hvor er det jeg får kritikk fra? Og nå bare liksom, røsja da, selvfølgelig får jeg konstruktiv kritikk, så er jeg takknemlig, og da er jeg den første til å beklage meg hvis jeg har sagt

noe feil, for det kan vi jo alle gjøre, det er jo helt menneskelig, men det var veldig morsomt her, jeg hadde en artikkel i Finansavisen, og så hadde jeg lagt ut den på Facebook, hvor jeg står der i dress på matta, og så var det en mann som skriver sånn «Hva er det du tror du er da? Jævla finanstryne?» eller noe sånt og da holdt jeg på å le meg, og da kjente jeg liksom at jeg virkelig får bi det der at jeg tar til meg kritikk for jeg synes bare det var gøy

Så utrolig lærerikt. Kan du gi oss noen råd som Lytter nå kanskje kan ta med seg på hvordan man kan trene den kontrollen til å bli bedre? For meg så har det jo hjulpet å lese mye psykologi og kommunikasjon og lære mer om mennesker. Og det å prøve å ikke gå inn i følelsene mine. For jeg har sluttet veldig med å regulere følelser, så jeg hadde veldig sterke følelser så før hvis jeg fikk kritikk så kunne jeg liksom bli rasende eller...

Det var veldig ubehagelig. Så jeg har jobbet veldig med å regulere de følelsene, og tenke når følelsen kommer opp, ok, hva er det du føler? Er det egentlig en realistisk følelse? Er dette egentlig riktig? Hvordan kan du se på det på en annen måte? Og hvor kommer den kritikken fra? Ja.

For eksempel, jeg fikk jo noen musikkanmeldelser en gang i VG, og da var det jo en veldig negativ anmeldelse. Og så researchet jeg han anmelderen, og han hadde jo ikke fått til like mye som meg i livet, så jeg tenkte at «trykker jeg ikke drå bry meg om det?» «Kanskje han er i dårlig humør?»

En anmelder, det er ikke viktig. Jeg velger selv hvem jeg velger å lytte til. Og hvis jeg skal lytte til noen, så vil jeg høre med noen som kanskje har litt peil på det jeg driver med. Bra.

Og så er det jo sånn faktisk at de som er høytpresterende selv, de kritiserer veldig sjeldent andre. Sånn som for eksempel, jeg har jo vært igjennom en ganske stor endring i livet mitt fra å være blånd bimbo utad, altså artist og modell, og spilt mye på dittre, til å bli en helt annen person og jobbe som coach for høytpresterende ledere i dag.

og noen vil liksom ikke vedkjenne den endringen, men de som faktisk vedkjenner den er jo høytpresterende ledere og de som har jobbet hardt, og det er de som kommer og tar kontakt med meg og gir meg positiv feedback og de er jo min heiei men de ser jo også verdien i den endringen du har vært igjennom i forhold til det de også trenger deg for, tenker jeg da, så hvordan kanaliserer du det og får disse også til den mentale mestringen

Skjønner du spørsmålet mitt? Det er jo veldig individuelt hvordan jeg jobber med ledere, men jeg prøver jo å se hvert enkelt menneske der de er. Og så stiller jeg jo spørsmål og forsøker å bli kjent med det menneske jeg har foran meg.

Og så har vi gode samtaler om sårbare og utfordrende ting i livet, og via de samtalene så skapes det en bevisstgjøring, og når man sier noe høyt og får et spørsmål man kanskje ikke ville ha fått ellers, for man går jo ofte ikke og stiller seg selv sånne spørsmål, mange er jo ikke bevisst på sine egne verdier heller, så gjør jo det at man blir en sterkere utgave av seg selv, og da blir det jo lettere å navigere, fordi verdiene er jo navigatoren i livet vårt,

Så når du vet hvem du er og hva du står for, og hvor grensene dine går, så er det jo mye lettere å ta valg og gjøre endringer i livet. Veldig mange høytpresterende ledere som kommer til meg, jeg jobber jo med 80% menn da, veldig mange er jo flinke ut, eller sliter også med grensesetting. De er vant til å prestere og levere, og trenger å finne litt mer tilbake til hvem er jeg, og hvordan vil jeg leve livet mitt. Og

Ofte står jo mange høytprestene ledere i en spagat, ikke sant? En fot hjemme i familien skal plise de, og en fot på jobben skal levere resultater der. Så når du kommer til meg, så er det liksom fristed. Ja.

Og da er vi tilbake til verdiene, fordi det er grunnlaget som du snakker om som er utrolig viktig, og da har jeg lyst til å pick your brain på et annet tema, Lena. Jeg er veldig interessert i å høre hva du tenker om den kroppsidalstrenden som florerer nå, hvor man skal være skraltønn og se ut som skranglete skelett. Åja, har det blitt trendy å være tynn som et skelett nå?

Ja, det har jeg faktisk ikke fått med meg. Det er ikke inn for meg. Jeg tenker jo helt annerledes, men har jo jeg et mer bærekraftig helseperspektiv på ting. Og det å være tynnest mulig, det er jo ikke godt for noe. Da får man jo ikke i seg nok næring, og man kan jo i verste fall få en depresjon tidligere.

worst case. Så jeg tenker jo at det er viktig å ha en sunn, sterk og funksjonell kropp som du faktisk kan bruke til noe da. Og hvilke verdier kan man knagge på det? Unge mennesker som har lyst til å kjenne seg som sin egen identitet, og nå valgene er mange. Skal jeg bli en fitnessperson? Skal jeg være en skraltunnperson? Skal jeg være en... De verdiene man trenger å bære med seg for å kunne velge riktig? Jeg har jo selv vært i en fase i livet hvor jeg...

Selv ikke visste jeg helt hvem jeg var. Jeg så jo på Baywatch i sin tid, og var jo veldig fascinert av Pamela Andersen. Jeg hadde jo et behov for et forbilde, et stert forbilde, og den eneste jeg så den gangen, det var henne når hun løp i slow motion med blonde, fine hår og store puppene på trannene. Jeg tenkte, bare jeg blir som henne, da vil livet bli bra, på en måte. Man ser jo ting litt annerledes i dag, når jeg er 44, men...

Hun inspirerte meg på mange måter, men jeg tror nok at det var vel i 2008...

Når jeg hadde turnert i Norge og utlandet og nådde popstjerne drømmen min, at jeg plutselig ble mer interessert i å gjøre en endring i livet mitt. Jeg ønsket mer mening og substans, og så ønsket jeg å finne ut av hvem jeg egentlig var, for jeg følte jeg hadde spilt den rollen veldig lenge. Jeg ante jo ikke hvor jeg skulle, og jeg skjønner egentlig ikke at jeg turte, men jeg husker spesielt godt da hvor jeg snakket med moren min og

gru ut meg litt for å si ifra til manager og sann at jeg hadde lyst til å fjerne silikonen før jeg skulle hoppe ut i Skavidanse. De hadde jo vært med å bygge meg opp, og jeg skulle til å lanseres i UK, som er alle artisters våtedrøm, men det føltes ikke riktig for meg. Jeg har alltid fulgt intusjonen og lidenskapen. Og da sa moren min «Hvis de ikke liker deg med de store silikonpuppene, så kan det være det samme».

Moren min er ganske tøff da. Så da bare la jeg meg under kniven og dro de ut, og så var det å kaste meg ut til skabidanse, og etter det så var det litt sånn, ok, hvor skal jeg nå? Jeg ante jo ikke, ikke sant? Og livet er jo fullt av mye tilfeldigheter da. Og jeg har vært heldig, for jeg har møtt veldig mange mennesker på min vei som har hatt tro på meg, sett mitt potensial og gitt meg et litt sånn dytt i ryggen da. Og jeg fikk jo da en personlig trener. Jeg hadde jo fortsatt spiseforstyrrelse faktisk når jeg vant skabidanse. Ja.

Da fikk jeg en trener som fokuserte på at jeg skulle være sterk, til stedet for tynnest mulig. Jeg tok en Tanita-test, og da husker jeg at jeg trodde selv at jeg var tjukk, men den viste at jeg var normalvektig. Da kunne jeg ikke gå rundt og tro at jeg var tjukk lenger. Det var helt rart i hodet, men det hjalp meg veldig mye. Så begynte jeg å trene styrke, og da måtte jeg spise ordentlig, for du må jo spise skal du bli sterk.

Da fikk jeg mindre depresjon. Jeg ble bedre psykisk. Så var det noen som hadde tro på at jeg kunne bli en god personlig trener. Jeg så jo ikke det da i det hele tatt. Jeg hadde jo aldri trodd at jeg skulle jobbe som coach nå, 15 år etter. Men hun virket veldig overbevisende, så jeg kastet meg ut i det. Da sa jeg i VG på en dobbeltside at nå skal jeg bli PT. Jeg fikk jo skikkelig prestasjonsangst. Det har jeg jo hatt hele livet. Men jeg har jo skjønt at det er ganske positivt, for da presterer man jo godt.

og så etter to dager på jobb så hadde jeg jo salgsrekord og jeg fant liksom min greie da fordi jeg har jo tenkt at jeg skal aldri jobbe med noe jeg ikke brenner for eller noe jeg har lidenskap for og det har jo alltid vært liksom jeg sang, jeg drev med trening så det var liksom først popstjernekarrieren og så var det liksom herregud det er jo helt sykt at jeg endte opp på landslaget ja

Du er bare en blomst. Det er jo så inspirerende å høre på deg. Og jeg tenker også litt på disse lytterne våre nå, og dette med den mentale treningen. Har du noen strategier du kan gi oss som du daglig gjør for å holde dette mentale på topp og ikke skli ut? Jeg tenker jo at jeg absolutt ikke er sånn at jeg alltid har høyt oppe den dag i dag. Jeg har alltid hatt veldig utfordringer med kraftig PMS, veldig svingende.

Sånn at jeg lurer på om det kan være PNDD også, for det er veldig tungt. Så jeg har måttet jobbe med det mentale hver eneste dag. Jeg kan noen ganger våkne opp og ikke ha lyst til å stå opp. Og da er det litt sånn, hva kan jeg si til meg selv? Hva kan jeg gjøre for at jeg skal komme opp?

i dag da, og da er det litt sånn også, jeg liker å ha en plan litt sånn, ting jeg liker å gjøre, ting jeg må gjøre, ting jeg vet jeg må gjøre for at jeg skal føle meg bedre for eksempel det der å komme meg på trening på morgenen, det er det beste jeg kan gjøre for meg selv, altså det er den beste medisin beste piller hvis du er deppa gå på trening, altså jeg har aldri angret på en trening og jeg føler meg alltid bedre etterpå og da kan jeg starte dagen ja

Alle vi tre er veldig heldige, for vi har trent hele livet. Men hva sier du til en person som ikke har trent, og skal forklare at det med trening hjelper så enormt på det mentale, og det å ha noe å holde i? Jeg tenker at vi som har trent hele livet har helt klart en fordel, og jeg er veldig takknemlig for at moren min tok med meg på trening.

Jeg har jo coachet en høytpresterende leder i Skipping i fem år nå. Han hadde ikke noen treningsrutiner, ikke trent noe særlig. Nå trener han tre til fem ganger i uken, og han har det så mye bedre mentalt. Det er

det har virkelig alt å si men det jeg har vært veldig opptatt av er å ikke presse han for mye men stille realistiske krav og ha fokus på mestring mestring er essensielt mestring er det psykologisk bevist at gir økt selvtillit og det er det jeg har brukt bevisst for å bli mer selvsikker selvfølgelig har jeg dårlige dager nå men det som har vært viktig er å oppleve mestring så

delmål litt bedre hver dag, i stedet for å tro at du skal være best i morgen. Fordi det tar tid å gjøre endringer, så det å rett og slett gi seg tid, det tenker jeg er viktig.

Du, dette funker ikke lenger. Hva?

Nei, oss, vi kommer jo ingen vei, vi står fast. Vi står ikke fast, vi har bare kjørt oss inn i et spor her. Nei, men vi har jo helt nye behov. Vi må få oss firehjulstrekk og mer plass til barna. Åh, firehjulstrekken. Nye Peugeot E5008 SUV med sju seter og firehjulstrekk. Perfekt for norske forhold.

Litt refleksjoner rundt kvinner og dette med styrketrening, fitness, og gjør det med oss kvinner mentalt som ofte er så opptatt av utseende. Kan vi få det til uten at det går ut over et kroppspress?

Jeg vil jo si at alt handler om hvordan vi tenker, og jeg tenker at det er veldig smart å ikke tenke at vi skal leve opp til samfunnsforventninger, og at vi heller skal velge å dyrke våre styrker. Jeg hadde jo alltid veldig komplekser, for jeg hadde en pæreformet kropp, med smale skuldre og større hofteparti, og derfor fikk jeg de store silikonpuppene, så det kunne balansere litt. Men så fjernte jeg jo de, og så...

Kommer jeg inn i fitnessmiljøet, har jeg alltid følt at jeg har veldig store lår. Det første de sier er «Veldig bra lår!» Og jeg bare «Oi, herlig!» Her passer jeg inn, liksom. Så det er jo liksom noe om det å finne rett miljø, og se seg selv i et bedre lys. Jeg må jo si det da, at da jeg begynte å fokusere mer på å bli sterk, fremfor tynnest mulig, og mer på...

det funksjonelle og det å prestere så fikk jeg jo en bedre selvfølelse sånn at jeg digget spesielt det å drive med benkpress fordi når du er på et benkpressstevne så er det ingen som bryr seg om hvordan du ser ut det er kun hva du løfter og det er veldig, veldig kult Har du noen nye mål i dag? Jeg har ingen offisielle mål i dag men

Tiden får vise. Du er åpen for nye eventyr. Men jeg tenkte på dette du sa med havregryn, for det er jo interessant. Nå er det jo litt sånn at vi vil ha så mye proteiner i forhold til trening, og så spise mer proteiner. Hvordan ser måltidene dine ut som passer til? Nå tenker jeg ikke konkurransetrening, nå tenker jeg mer helsemessig vekttrening som flere kan relatere til.

Jeg er nok veldig lite opptatt av motor og trender. Jeg er veldig opptatt av basic og det som funker. Jeg tenker veldig grunnmur. Jeg er opptatt av å spise rent, næringsrikt. Får jeg meg nok proteiner i rent kjøtt, kylling, karret cheese, egg. Får jeg meg masse grønnsaker som er bra for tarmfloraen min. Jeg er opptatt av å spise

får i meg, ja, karbohydrater også, eller sånn, alle makroene på tallerken da, karbohydrativ fett og proteiner, til hvert måltid. Jeg er ikke noe ekstrem, vil jeg si, men det spør seg selvfølgelig hvem som ser, fordi normalen i dag er jo pizza og hamburger, men jeg er oppdratt med norsk husmannskost hos moren min, og ja, mange

Mange mener jo at sånn moren min spiser er ekstremt eller asketisk, men det er sånn vi liker å spise, det er da vi føler at vi fungerer, og jeg tenker på næring som bensin, bensinfobilen, det er desto viktigere hva du fyller i din egen kropp, da tenker jeg.

Har du noen kosttilskudd som du trenger for å ha nok energi og sove godt og få inn alle næringsoppnett? Jeg tenker at det er alltid muligheter for å optimalisere, men det jeg tenker er veldig viktig når man skal komme i gang med en sundere livsstil, det er litt sånn at hvis du ser en kake, så er pynten på toppen.

Og så har du grunnmuren. Da tenker jeg litt sånn, kom i gang med treningen, spise sunnere. Og så tenker jeg at du må ikke snu den opp ned. Du må ikke begynne med kosttilskudden. Du må begynne med å få inn en god rutine, og basicen, tenker jeg. Det er en del som tror at det fortsatt finnes noen quick fixes, ikke sant?

så du begynner kanskje ikke med å optimalisere med rødlys og peptider, du begynner kanskje heller med å få inn treningen og spise god mat og så kan du heller optimalisere med disse småtingene på toppen da når man er på litt bedre nærhetenivå ja, sport og noe der hvis du har grunnlaget på plass, så kan man da legge til omega 3 og multivitaminer ja, omega 3 og kreatin tar jeg jo selvfølgelig det tenker jeg er to av de viktigste kosttilskuddene å ta

Hvor stor dose tar du av kreatin? 5 gram. Det har lettet seg ikke noe å si der, for hun er helt hektet på kreatin. Jeg har jo bare plutselig oppdaget kreatin nå i sommer, og er jo blodfan. Det har skjedd store forandringer, både mentalt, med jetlag og med muskelmassen min etter at jeg begynte med det. Og sønnen min sier hele tiden, «Mamma, når jeg spurte om jeg kunne begynne på kreatin, så sa du nei, det er som bowling!»

Nei, det er jo ikke boling, og du får det jo i deg i maten på en måte, men jeg tenker at det er jo en av de mest dokumenterte kosttilskuddene som viser at du kan få effekt på styrke, muskelmasse og bedre også tankemessig, så jeg tenker at var det et kosttilskudd jeg skulle ha tatt eller anbefalt, så er det jo det.

Og fem gram er jo ikke mye sånn sett, for det er jo folk som holder på med 20 gram og alt dette, men hvordan tar du det? Det lurer jeg på. Tar du det uten mat på morgenen? Deler du opp i løpet av dagen? Jeg tar det bare i havregrettene. Ja, som pulver. For meg er det sånn at for at jeg skal få noe inn i min hverdagsrutine, så må det være enkelt.

Hvis det blir for komplisert og for mange momenter, så blir det ikke til at jeg gjør det. Det blir for eksempel hvis du går til en huspleier som skal selge deg ti forskjellige produkter. Det kommer ikke jeg til å kjøpe. Jeg kjøper tre. Skjønner du? For det er det jeg kommer til å gjøre over tid.

Det er det å føre inn en og en vane, og så få det til å bli en rutine, og så kan man kanskje legge på noe etter det. Det er en god metode, men vi er så ivrige hele tiden. Du som da er mentaltrener, for høyt opp i næringslivet, men særlig hvordan ...

Hvordan lærer du dem dette? Å gå rolig frem, ta en og en ting av gangen, jobbe? Det er veldig individuelt hvordan de mannlige næringslivslederne jeg coacher tar til seg ting. Noen er...

på å lytte og ta til seg ting enn andre selvfølgelig, og noen bruker lengre tid. Og det må man jo bare respektere. Så noen ganger er det bedre å la folk tro at de kan det de kan, mens andre ganger er det greit å utfordre. Hva er de største utfordringene menn står overfor i dag?

Sånn som det er i dag, så er det jo veldig mye press og stress i samfunnet. Og før har vi jo hørt veldig mye om flink pike, men det er jo også flinke gutter. Litt som jeg sa i sted, at ofte så står menn med is på gaten, føler de da, med ett bein i familien og skal plise de, og ett bein på å levere og prestere på jobb.

Og så får de kanskje veldig liten tid til seg selv. Så det er en ting. Og så er det også det at de ønsker å prestere og levere. Så det er jo et veldig høyt stressnivå. Og det har jo resultert i at det har blitt mer overvekt og lavere testosteronnivå som går veldig ut over deres prestasjoner. Så noe av det jeg jobber med og hjelper menn med er jo rett og slett å forbedre testosteronproduksjonen

å få inn mer hvile, sånn at de blir mer balansert. Før var prestasjon mer på presse og pushe, mens nå i dag opplever jeg at det er mer viktig å få inn hvile. Fordi hvis du ikke har hvile, så kommer du heller ikke til å kunne prestere og ta gode avgjørelser som leder da.

Så det er jo veldig viktig at høytpresterende ledere faktisk har en sunn livsstil, og det også skaper jo ringvirkninger til familien, barna, de ansatte, og det påvirker jo også resultatet i bedriften. Ja, sportånd det du sier der. Hvis du skulle ta imot nye kunder, hvor mye kreves det, og hvilket tidsperspektiv tenker du med for å få til endring og forbedring?

Jeg har jo hatt veldig gode erfaringer med å treffe de flere ganger i uken. Jeg anbefaler jo de fleste å gå veldig all in når de først starter, og så kan man heller skru litt ned nivået etterhvert hvis man klarer å trene alene. Men veldig mange av de jeg jobber med klarer jo ikke å gjøre egentrening. De trenger å ha en avtale for å faktisk få

trent, så det er jo veldig individuelt fra person til person da men ofte så starter vi jo med et ettårsforløp og så prøver vi å skape best mulig rutiner på den tiden, både med trening og kosthold og så er det noen som er veldig tilpassningsdyktige og gjør alt jeg sier og de får jo helt kickass resultater selvfølgelig og så er det jo noen som har litt

mer vondt i vilja. Da jeg jobbet i TV2 så fikk vi trene litt i arbeidstiden. Vi hadde treningsrom der, og det synes jeg var veldig heldig med småbarn hjemme, så du skal rekke mye ut med ettermiddagene. Hva tenker du om å få lov til å bruke litt av arbeidstiden til å bygge helse og muskler?

Nei, altså helt klart. Hvis jeg hadde vært helseminister, så hadde jeg jo anbefalt at de fleste selskaper hadde en ordning sånn at alle fikk trent i arbeidstiden, og ikke minst at de serverte næringsrik, ren mat på jobben. Fordi alle disse faktorene er jo med på å bidra til hvordan de ansatte presterer i selskapet, og det påvirker jo bunnlinjen.

Jeg er så interessert i dette med menn. Dette med flink gutt er jo noe, det er første gang jeg hører noen si når du sier det nå. Jeg får litt sånn vondt og litt sånn sårt. Men også er jeg interessert i da disse mennene, er de gift? Har de barn? Familie? Hjelper ikke det? Drar du inn resten av familien i

type coaching, legge om ting og sånne ting? Det jeg sier gjelder jo selvfølgelig ikke alle. Det er jo forskjell på disse. Det er jo ikke alle som er flinke ut, men forskjellen er at

Når man sier flink pike, det er jo egentlig det samme som prestasjonsrettet. Det er bare at flink gutt er liksom ikke det de har sagt før. Dette er jo noe jeg har egentlig funnet på, for jeg tenker at det er litt det samme. Perfeksjonisme, flink pike, flink gutt, prestasjonsrettet, det er jo litt det samme. Bare at man har lyst til å gjøre en god jobb, å levere og prestere, og det er jo ikke noe galt i det. Jeg tenker på det som en kjempeasset.

Men så er det jo sånn at, ja, du lurer på om du har familie. Noen har familie, noen har ikke familie. Og jeg tenker at de som presterer best er jo definitivt de som har en god familie og har det fint på hjemmebane. Så det er jo alltid veldig opptatt av. Vi snakker jo mye om det også. Og da er jeg jo veldig opptatt av å se det fra kvinnens perspektiv. For noen ganger så er det jo forskjell på menn og kvinner. Så det hender noen ganger at jeg må hjelpe til litt å få menn til å kommunisere på en måte så kvinnen forstår da. Fordi at

Det er noen grunnleggende forskjeller på menn og kvinner som gjør at det kan bli noen misforståelser innimellom. Og der kommer jo den essensen som jeg var litt ut etter, det å forstå hverandre. Så var det derfor jeg lurte på om du jobbet med par på en måte også? Jeg er jo ikke samarbeidsterapeut, men vi snakker jo om temaene, og jeg er veldig forsiktig med å ta...

En side, jeg ser det fra både mannen og kvinnens perspektiv, og så sparer vi om det, og jeg opplever jo det at det fungerer. Jeg har jo hatt menn som har takket meg for at jeg har fortalt ting om hvordan kanskje kvinner tenker, sånn at de har kunnet kommunisere på en bedre måte og får det bedre med partneren sin hjemme da.

Jeg har på følelsen at vi har glemt mennene litt oppi all denne revolusjonen for at kvinner skal ha det bredere, og vel og bra det, men nå er det jo litt sånn at kvinner kan jo nærmest klare seg uten menn. Vi greier jo å få til alt selv, til og med lave barn. Så jeg føler liksom at mennene henger litt etter, og jeg synes rett og slett at du er sympatisk, jeg tror ikke de helt vet sin plass, så du gjør jo en kjempejobb, Elena Aleksandra.

Tusen takk. Jeg brenner jo veldig for det her, fordi jeg tenker jo på at det var veldig positivt det der med at vi har jobbet med kvinner og likestilling og sånn de senere årene, og vi har fortsatt ikke i mål. Men det jeg tenker er at vi har kanskje oversett mannfolka litt, fordi at vi kvinner er mye bedre til å kanskje gå til legen hvis vi har vondt et sted. De tar seg sammen og skal være så tøffe og sterke. De er ikke like gode på å vise sårbarhet eller be om noe, da. Sånn at...

de har jo blitt litt flinkere, vil jeg si. Nå tar de jo kontakt og spør, er det mentalt også når de kontakter meg? Så veldig mange ønsker jo en utenforstående samtalepartner, og de har blitt mye flinkere til å vise sårbarhet og sånne ting, men de trenger å føle seg veldig trygge.

Og det skjønner jeg veldig godt. Jeg trenger også å føle meg veldig trygg hvis jeg skal vise sårbarhet. Og jeg tror det er lettere for de å snakke med en utenforstående person enn å snakke med kona faktisk. Fordi de vil være helten til kona, ikke sant? Så det jeg tror er litt viktig er at selv om de aldri klager, så er det viktig at vi ser dem.

men det er viktig for både mannen og kvinnen da, i en hektisk hverdag, det er så fort gjort, det er så praktisk, og det er så mye oppgaver, men man må faktisk sette av tid, og man må faktisk være interessert, og stille spørsmål, sånn som man gjorde i starten, i datingfasen da,

Og også når det kommer til dette med likestilling, så tenker jeg at neste steg i likestillingen er at vi må få mannfolka mer på banen, for det handler jo om likestilling mellom begge kjønn, ikke bare kvinner. Sånn at vi må jo også lytte til de, og så må man jo bli flinkere til å samarbeide med noen kvinner da. Det skal jo ikke være en sånn krig.

Du nevnte flink mann, flink pikesyndrom, snakker vi alltid om, men vi glemmer at de gutta er veldig bra ved utsiden, de har mye ansvar, mye stress og mye prestasjonspress, og så glemmer vi litt, for vi tror bare at det er helt automatisert å si, men når det kommer til

ikke da, når de kommer inn i coaching sånn, merker du noen fellestrekk? For vi vet jo at menn også har en overgangsalder. Det er ikke bare oss kvinner. Kan du dele litt hva du ser uten å... Ja, altså de har jo en overgangsalder på en litt annen måte enn oss. Det skjer jo gradvis. Det minsker vel en prosent i testosteronnivå hvert år, cirka. Det går gradvis nedover. Og så er det jo sånn selvfølgelig at...

hvis det er mye stress og de legger på seg kanskje 10 cm ut midjen så øker jo det sjansen for at du får lavt testosteronnivå med 75% og 20-30% menn i 40-årsalderen har jo lavt testosteronnivå og sliter med ereksjon og ereksjonsproblemer kan jo gjøre at du får hjerteproblemer i worst case sånn at det er jo et folkehelseproblem egentlig

Så det er viktig å få ned stressnivået, rett og slett, og få sunnere vaner, få litt å trene mer, få i seg bra næring, og så er det jo det at testosteronnivå har jo gått

mye de senere årene da, og det er jo på grunn av miljø, plast, kjemikalier, det er jo ultraprosessert mat, ikke minst den overvekten stresse, så alle de faktorene er jo ting jeg jobber med å få ned for å få ting mer sånn balansert da.

Det er kjempebra, for det stresset stjeler mye av de andre hormonene, som testosteron for eksempel. Det du sa nå, strategier, så er det ikke bare trening. Du gir dem kanskje råd på kosthold. Men hva med tilskudd av testosteron? Og kan du se resultater at de får høyere nivå? Det må jo starte med at de innser at de er i en annen fase i livet. Det starter jo med aksept.

Og så tenker jeg litt som jeg snakket om i sted med den kaken. Vi kan ikke starte med testosterontilskuddet. Det er mye som kan gjøres før det. Jeg har jo faktisk hjulpet menn å få bedre testosteronnivå ved å legge inn jævnlig trening, få mer søvn, få i seg mer proteiner og trene styrketrening.

Sånn at det kan jo hende at det holder. De sier jo at det lønner seg å gå til lege og sjekke testosteronnivået først. Og så er det ikke alle som drar nytte av å få tilskudd. Det spørs jo litt hvilket nivå det er på, så det er jo ikke for alle.

Sånn som jeg ser det nå, når jeg tolker det vi snakker om, så trener ikke du bare kroppen til toppledere. Du trener hele nervesystemet. Og kapasiteten til å kunne stå i presse. Men faktisk også å ha det bra. Jeg tenker veldig helhetlig. Jeg jobber jo på en måte med...

prestasjon, men også med helse. Så bærekraftig helse i bunnen da. Ingen helse, ingen velstand som jeg pleier å si, for har du ikke helsen så har du egentlig ingenting, og skal du vare i mange år så er det nødt til å tenke langsiktig og tenke på helsen. Og jeg har jo gått master NLP coach og mentaltrener i sertifisering, og jeg har jobbet som PT i 15 år. Jeg har jo flere ganger vurdert å slutte som PT, men jeg

ser ikke på det som hensiktsmessig egentlig, fordi at det henger så veldig sammen, og jeg tenker jo at flere toppledere trenger jo mer helse, mer trening, og det er mye enklere for en mann å ta kontakt og ønske å trene for å føle seg bedre fysisk, og så får man det mentale på kjøpet da. Så jeg tenker på helheten og totalbelastningen, for alt henger veldig sammen. Ja.

Hvis du skal få det smule resultater, så har du nødt til å se hele mennesket og også forstå hverdagen deres. Det var jo derfor jeg gikk et år på ledelse på BI, for å få enda mer innblikk i hverdagen til de lederne som jeg coacher.

Jeg var veldig imponert når du gjorde det. Jeg følte jo med deg. Jeg har alltid følt med deg. Jeg sendte jo akkurat noen gamle bilder om det var på et event for mange år siden. 15 år siden, tror jeg det er. 17 år siden. Du har jo holdt på lenge nå. Ja, du. Men dette er kjempeinteressant. Det totale bildet, helheten, og så løfte folk frem. Er det noe du har lyst til å legge til i forhold til din coaching?

Nei, jeg er vel egentlig bare veldig drevet av å gjøre noe meningsfullt, og det å kunne se mennesker vokse, og det er jo mange forskjellige mål mennesker har, men jeg tenker at for meg så handler det alltid om at i bunnen, grunnmuren, så har vi nødt til å ha helsen. Hvis vi har den, så har vi ingenting. Og så tenker jeg at trening gir mening. Vi har nødt til å

å trene for å kunne bli gamle også er det sånn at hvis du har en sunn hverdag så kan du, jeg har jo forlenget karrieren til mange av de lederne jeg coacher og jeg har sørget for at de presterer bedre på jobben, de får det bedre hjemme med partner, med familien blir en bedre pappa, eller mamma for så vidt jeg har jo også coacht noen kvinner som har prestert på toppnivå og blitt Norgesmester i benkpress så det er litt sånn forskjellig hva slags mål folk har ikke sant?

Jeg synes den tilnærmingen du har er så bra, for hodet og kroppen vår henger så indelig sammen, sånn at det at du går inn i trening og du betaler sammen, at vi vil få resultater, det nytter ikke å bare sitte og snakke og snakke og snakke, men action! Dette har vært superspennende, det er inspirerende!

Tusen takk det samme. Og før vi gir oss og har med noen korte spørsmål som bare pick your brain på igjen, hvilken podcast eller stemme går du alltid tilbake til når du trenger litt klarhet eller finner retningen din? Oi, det var det gjennom litt, men Diary of a CEO, Gabrielle Lyon,

Hva leser du akkurat nå som påverker ditt tankesett og måten du lever livet på? Jeg leser jo mye forskjellig hver eneste dag, men jeg leser Empatisk ledelse av KG Stave, som er utgitt av Finansavisen.

Er det en bok som har forandret måten du tenker på? Jeg vil si at Selvfølelse nå med Mia Tørnblom var veldig viktig for meg i en tidlig fase i livet. Den klarte å tydeliggjøre forskjellen på selvtillit og selvfølelse. Den hjalp meg veldig. Du snakket om filmmusikk tidligere, at du hadde det på øret. Men hvilken musikk lytter du til for å komme i den riktige staten før en viktig dag eller en prestasjon? Hans Simmer.

Jeg vil takke Hans Zimmer. Hadde ikke Hans Zimmer lagd den filmmusikken, så tror jeg ikke jeg hadde vært verdensmester i Bankpress. Kult. Og hvem inspirerer deg akkurat nå? Det trenger ikke være en kjent person, men er det noen du kjenner? Oi, det er mange forskjellige mennesker, men jeg vil nok si at jeg har en kunde, hun er vel cirka 54 nå, hun er leder i IT-design,

ha familie og ha blitt Norgesmester to ganger i benkpressen og er så dedikert hun kom til meg da det hadde blitt litt senere middager og jobbet mye og så har hun bare blitt helt

rå, og jeg er så utrolig imponert over den tilliten hun har vist meg over at hun har gjort alt jeg har sagt som hun sa til meg for et par dager siden herregud, hvis hun klarte å omvende meg så sær som jeg er jeg synes jo ikke det da, men hun inspirerer meg veldig flott forbilde du får hilse henne for oss, hørtes ut som hun var en veldig kul dame det er hun takk for denne fine praten tusen takk det samme

Ja, Monika? I am inspired. Altid inspired når du snakker med Lene. Tusen takk for at du tok ditt tid. Vi skal legge under her link til dine sider og hvor de kan finne deg hvis de skulle kontakte deg. Er det på Instagram da, eller er det på mail? Begge deler. Herlig. Ønsker alle sammen en nyttig uke. Hack it. Track it.

Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander.

Noen dager må man bare løfte hodet litt. Ta en Stratos da vel! Den luftige melksjokoladen som bobler av glede. Hva med en Stratos salty caramel? Med fløyelsmik og saltkaramell.