Frida og Martine diskuterer mestringsfølelse, oppvekst med og uten sosiale medier, og slankingskultur. De henvender seg til Erlend og Steinar sin podcast på NRK, og diskuterer forskjeller mellom mannlige og kvinnelige perspektiver i podcaster. De snakker også om partnerskap og hvordan menn ofte unngår å nevne sine partnere i podcaster. Til slutt diskuterer de NRKs debatt om kosmetiske inngrep, hvor Frida takket nei til å delta.
00:00
I denne episoden diskuterer vi mestringsfølelse, sosiale medier, slankekultur og favorittpodcasten Erl og Steinar.
05:17
Forhold til selvbilde og partneren avhenger av balansen mellom individuelle og felles identiteter i et forhold.
18:52
Hovedpersonens refleksjoner om mestring, personlig vekst og verdien av tid med familie og venner.
23:36
Podcasten handler om å prioritere tid til å lage mat sammen med de man er glad i, og viktigheten av personlig mestring i livets utfordringer.
30:46
Talent alene er ikke nok; tekniske ferdigheter og balanse mellom stolthet og ydmykhet er viktig for suksess.
Transkript
Nämnd i episoden
Erlend og Steinar
To menn med en podcast på NRK, som inspirerer Frida og Martine med sin kjærlighet og respekt for hverandre.
NRK
Norsk rikskringkasting, en norsk allmennkringkaster som produserer og sender ut radio- og fjernsynsprogrammer. Erlend og Steinar har en podcast her.
Sosiale medier
Platformer som Instagram og Snapchat, som påvirker unge menneskers selvbilde og kroppsoppfatning negativt.
Slankingskultur
Et samfunnsproblem som fremmer usunn vektfokus og kroppsbilde hos unge mennesker.
HelloFresh
En matkasse-tjeneste som er sponsor for episoden.
Kosmetiske inngrep
Kirurgiske eller medisinske behandlinger for å forbedre utseendet, som ofte fører til negative kroppsbildeproblemer.
Kristian Brennov
En person som Frida avviste å delta i en debatt med på NRK om kosmetiske inngrep.
Botox
En kosmetisk behandling som brukes til å redusere rynker, ofte diskutert i en negativ sammenheng.
Shopify
Et nettsted som er nevnt i starten av podcasten.
Simple
Et selskap som er nevnt i starten av podcasten.
Oddne
Martines partner.
Frogner
Et sted i Oslo nevnt i en anekdote.
Isabel Rad
En person nevnt i en anekdote.
Øyen, Martine
En av deltakerne i podcasten.
Kari og Stine
To personer nevnt i en anekdote.
Mina
En person nevnt i en anekdote.
Baris
En person nevnt i en diskusjon om slanking.
Osempic
Et legemiddel nevnt i en diskusjon om slanking.
Oscar Westelin
En person nevnt i en diskusjon om stolthet.
Bella Hadid
En modell nevnt i en diskusjon om skjønnhetsidealer.
Deltagare
Host
Frida
Host
Martine
Sponsorer
HelloFresh
Poäng
Jeg opplever ingen mestringsfølelse når jeg oppnår noe, kun lettelse.
Et tankevekkende utsagn som illustrerer en vanlig opplevelse av å ikke føle seg stolt av egne prestasjoner.
Ingenting egentlig er forventet av oss, og vi kan velge å gjøre hva vi vil.
Et optimistisk perspektiv på livet og de forventningene vi setter oss selv.
Å være sjalu betyr bare at jeg skulle ønske jeg kunne hatt det selv.
En nyansert forståelse av sjalusi som ikke nødvendigvis innebærer misunnelse eller et ønske om å ta fra andre.
Det å hele tiden ha en portal til å se hva som foregår andre steder er ganske farlig som barn å forholde seg til.
En bekymring for den konstante tilgangen til informasjon og sammenligning på sosiale medier for barn og unge.
Påståenden
Ungdom har det mye tøffere i dag enn før på grunn av sosiale medier.
Et kontroversielt utsagn som fremmer diskusjon om utfordringene ved å vokse opp i en digital verden.
Slankefokus fungerer ikke og skaper en motreaksjon.
Et argument mot slankeidealet og fokuset på vektreduksjon, med påpekning av negative konsekvenser.
Influensere er i større grad et resultat av samfunnet enn omvendt.
En analyse av samspillet mellom influensere og samfunnet, og hvordan de påvirker hverandre.
Lignende
Laddar
En podcast fra Simple.
Starte deg en test nå, for 1 euro per måned på shopify.de. Du hører på Kaffeskål med Holden og Krog. I denne episoden kommer jeg med mitt favoritt-podcast-tips. Vi snakker litt om det å kjenne på mestringsfølelse, eller ikke kjenne på mestringsfølelse. Og så snakker vi om hvordan det var å vokse opp i kjøkkenet.
uten sosiale medier kontra med og det presset som følger med å vokse opp med sosiale medier og ikke minst litt om slankikultur. Hvordan går det? Det går veldig bra. Jeg er veldig, veldig, veldig vålig ut i dag. Å, vet du hva?
Vi har jo begynt å høre veldig mye på Erlend og Steinar på NRK. Ja. Ikke sant? Og de har alltid så hyggelig sånn, hei, de er så kjærlige med hverandre. Jeg blir litt inspirert av det, og kanskje blir litt mer kjærlig med deg. Ja, men det kan bli litt fake. Fordi det er så hyggelig å se deg. Det føles skikkelig fake. Ikke oppriktig i det helt opp. Ok. Kanskje det egentlig også er mer liksom, at det er fint at de gjør det, siden de er menn, og vi trenger mer av det, og så kan vi være på en måte det motsatte som kvinner, ikke sant? Ja.
Ja, og så er det jo naturlig... Litt sånn kaldt. Så er det ofte best i podcaster at man er seg selv. Jeg tror de er seg selv, og så blir det sånn. Ja, men fy faen om, hvis jeg kunne valgt, så ville jeg vært Erlend og Steinar. Ja, jo, men jeg er hverken mann eller syk-morsom Erlend og Steinar. Du er syk-morsom, Frida! Å, slutt! Nei, men vi er uansett, vi er som vi er, og det er ingen av oss som er så veldig sånn. Men altså, i fare for at man skal kanskje ikke drive å reklamere for alle andre podcaster, men
Fy søren så koselig den podden er. Jeg hører på den nå. Jeg hører på den veldig ofte. Jeg gleder meg til det kommer en ny episode, og jeg føler at jeg er en del av gjengen.
10 av 10 underholdning. Alt de gjør, alt de tar i, blir til gull. Ja, jeg synes nesten det. Det er så tydelig at de er glad i hverandre, som jeg synes er en veldig hyggelig ting å se blant menn. At de er så tydelig glad i hverandre, og opptatt av å liksom... Og så har de en ting til også, som jeg synes er skikkelig fint, og det er at de har ertene, men ikke mobbet deg.
og det føler jeg veldig ofte er en sånn gutta ting at de melder mye og det kan være gøy jeg kan synes det friser på det også men det jeg snakket om den rosen og det er veldig deilig for friskende å se noen ikke være så meldete de trenger ikke det
Nei, de trenger ikke det. Det er nok finesse. Ja, det er flott. Vi snakker om Steinar Hallert og Erl Mørk, for de som ikke henger med her. De har en podcast på NRK som jeg tror heter Erl og Steinar bare. Jeg bare husker at hun søker opp Erl og Steinar. Kanskje den heter noe annet, skjønner du? Men den kommer opp når jeg søker det.
Det er finneren. Det er de to som sitter og snakker sånn som oss, men de er jævlig morsomme. De er morsommere enn oss. Det er mye morsommere enn oss. Men vi har ikke perspektivet til en kvinne. Og det kan vi faktisk aldri få. De er ikke oss, men de er morsommere enn oss. Og de er helt real. Vi kan ikke få perspektivet til en mann. Absolutt. Og vi er sikre enn dem. Det har jeg faktisk, vet du hva? Ja, vi er sikre.
Jeg vil faktisk si meg uenig. Jeg orker ikke fra sånn der ditt veldig subjektiv perspektiv. Nå skal du være fra et helt objektivt bare sånn «De er morsomme, vi er fine».
De er fine jenter som bruker masse tid på å være fine. Og det får vi til. Og de er morsomme gutter som bruker mye tid på å være morsomme. Jeg tror vi legger jævlig mye mer energi. Selvfølgelig gjør vi det. Da kan jeg være med. Det er det jeg mener. Jeg mener ikke sånn om vi finner det mer tiltrekkende egentlig. På en skala, på bopark. Jeg er jo både heteroseksuell og ikke noe spesifikt. Du vil heller ligge med meg. Ja, åpenbart. Ditt ord.
Ja, det er jo også bare rent med kjønnene dem som gjør det. Men det er også en veldig fin ting, fordi jeg liker veldig godt, for jeg føler veldig ofte at
Jeg liker veldig godt når offentlige profiler er så tydelige at de har en partner. Jeg liker det. Hvis de har podcaster hvor de snakker om privatlivet sitt, eller ikke snakker om privatlivet, for det gjør de overhovedet ikke, men når de inviterer inn i mye perspektiver og de jatter og mye greier, så er det veldig unaturlig at de aldri skal nevne noen når de snakker om egen ting. Men så tidlig er det faktisk en kunst menn er veldig god på.
Og aldri nevne en kvinne. Ja, det er jeg jævlig god på. Sin kvinne som gjør alt for dem. Det er liksom, de klarer jo bare, uansett hvor sentral rolle, så klarer de å bare snakke rundt deg. Det er helt utrolig. Det er helt utrolig. Det er helt sykt imponerende. Og det beste vi har sagt om dette før, men noen av de mest avslørende situasjonene, det er hvis du er med en mann, er for eksempel hvis han har på seg noe du har lagd, eller du har, det er ditt, og
Og vedkommende låner det. Mannen din låner noe av det han har på seg, eller at du har laget det til ham, eller noe sånt. Eller etter de gaver, det er den minste tingen. Og noen gir et kompliment for det. Wow, så utrolig fin kaps! Og du står ved siden av, og han får til å si bare takk. Tenk at han ikke ønsker å gi deg noe på det. Og så har du strikket den kapsen, liksom. Og så sier han ikke, takk, øynene har strikket. Ikke det engang. Da er det sånn, oi, du nevner meg litt da.
Til og med når jeg står her. Jeg finner jo på steder å nevne kjæresten min hvor det ikke er noe naturlig engang. Bare for å få det nevnt. Bare fordi jeg liker å snakke om det? Ja, bare fordi hvorfor ikke nevne det liksom. Bare fordi det putter jo et bedre perspektiv på alt av meg. Fordi da vet jo de at jeg har en syk bra partner. Og det putter jo meg et bedre lys. Uansett hva jeg snakker om. Så det er liksom alt
Det er plass til å presse inn et eller annet sted, et eller annet oppslag. Men du har rett der at det er noen som er unikt gode til å faktisk fortelle om situasjoner hvor sin da kjæreste har vært ekstremt tilstedeværende. Ja.
Og det er som historien at den ikke eksisterer. Jeg har møtt menn som bor i leiligheter som dama har kjøpt, og vært på lange ferier som dama har tatt de med på, med en dama sin familie, og så skal de gjenfortelle livet sitt foran noen nye, og jeg vet alt det her, og det er sånn der, ja nei, jeg bor på Frogner da, og så nei, i sommer så backpacker jeg rundt. Helt bare, du, du backpacker, du bor på Frogner. Og det er sånn...
Du lever noen andres liv. Du har vært med som passasjer. Det er helt absurd. Jeg hadde jo en jeg-kjæreste. En som aldri valgte å bruke ordet vi. Noen gang. Det var bare aldri jeg. Men Frida, du var en jeg-person ganske lenge. Ja, men i vennskap er det noe helt annet. Ja, for du er det i vennskap. Ja, men det er noe helt annet. Nå skal jeg fortelle litt om hva Frida kunne finne på å si. Når jeg og Frida gikk
Hvis vi skulle et sted Vi er på vei til denne festen sammen Skal dit, og så ringer noen på festen Og spør hvor er dere Så kan fritida si, jeg går av bussen nå
Men vi går jo av bussen, vi skal jo til. Det er så sykt obvious når det er sånn, de vet at de skal møte oss der, så det er ikke å si, jeg, Øyen, Martine går av bussen nå. Nei, du sier vi går av bussen nå. Det var så lett å bare si jeg går av bussen nå, liksom. Når de uansett vet at det ikke er noe hemmelighet at de møtes, ja, det skjønte at man kunne reagert på det hvis det var sånn,
hvorfor vil du ikke si at du er med meg? Men det er sånn, de ser jo at jeg er med deg om fem minutter uansett, hvis du skjønner. Det er jo ikke en hemmelighet. Jeg skjønner at det ikke er en hemmelighet, men da klarer jeg å forstå at folk reagerer når det føles ut som en hemmelighet, hvis du skjønner. Ja, ja, ja, selvfølgelig. For det er jo det jeg på en måte... Og så føles det ut som åpenbart også at man har et ekstremt ønske av at man skal være egen, da. Nå mener jeg de par som ikke klarer å si vi når man er alene, en gang. Sånn, jeg har brukt dette eksempelet før, men hvis jeg spør sånn, skal vi drikke i kveld? Så
så mener jeg jo sånn, mener jeg jo åpenbart skal du drikke i kveld? for hvis du ikke skal, så skal ikke jeg heller men hvis du skal drikke, så blir jeg med å drikke det indikerer jo spørsmålet skal vi drikke i kveld? jeg skal drikke i kveld men jeg vet ikke hva du skal
Det er veldig bafre å være vrang. Man skjønner jo hva du mener med det. Ja, men da føler jeg at det er sånn, da har du en eller annen allergisk reaksjon på å bli kalt vi. Ja, veldig. Det er veldig behov for å ta kontroll over ditt eget liv. Mens jeg var på hyttetur med familien til Oddne nå, og da var det nesten i andre enden, for da sa Oddne sånn, da var det noen som spurte Oddne om noe han skulle videre i livet. Og da sitter han der og sier, ja, men vi har jo lyst til, ikke sant? Og da følte jeg sånn, å nei, nå kommer vi sikkert ut til å synes at vi er sånn,
cringe vi-par. Ja, det er en fin balanse det der. Fordi man må prøve noen ganger å skille hva man blir spurt. Hvis man blir spurt om en du-spørsmål og spør om et vi-spørsmål, så kan det være litt irriterende. Ja, det kan det. Men hvis man spør bare et spørsmål, og man svarer med vi, så er det naturlig igjen. Ja, så skjønner jeg.
Jeg er enig. Hvis det er åpent spørsmål. Sånn der... Ja, men er det noe planer videre da? Ja, er det noe planer videre i året? Ja, vi tenker jo... Ja, vi tenker faktisk... Men hvis det er sånn... Ja, Frida, hva egentlig du tenkte å gjøre med... Nei, jeg og vennene mine da. Det er kjemperitterende igjen. Ja, da var vi kanskje litt irriterende. Men det er veldig vanskelig å... Det er en kunst å balansere. Det er en kunst å balansere. Og jeg synes uansett...
Det er bedre å være for mye inkluderende av sin partner. For det er så teit, spesielt når man deler alle timene i døgnet sammen, enten på mobil eller i virkeligheten, og man deler hele livet til hverandre, og så blir man stilt til veggs med noen utenfra, så later man som om man er helt separat i døgnet. Det er jo så teit. Det er så teit. Og så tror jeg
Kanskje vi har... Som jeg spiste indisk middag i dag. Jeg også. I stedet for bare sånn vi spiste middag i den disklet. Ja, det er litt sånn. Men jeg tror vi igjen da, har et lite, kanskje enda større behov for å føle seg oss litt som en enhet, fordi vi har avstand.
Ja. Ikke sant? Så det er den der, vi har jo så ekstremt separate liv. Ja. Egentlig, vi gjør jo virkelig vår egen greie. Sånn, det er ikke noe fare for at vi smelter inn i hverandre med det første. Nei, nei, nei. For det skal litt til med tanke på at det er liksom jævlig mange kilometer gjennom der. Det er helt sant. Mellom der. Så da tror jeg det var et litt større behov for å være sånn, vi planer det, vi har lyst til det, at ja, ikke sant? Og vi har snakket om det.
Det gir jo en trygghet å bruke ordet vi. Og det er jo også derfor det da føles ut som en kveling overfor en menneske som ikke ønsker å dele tryggheten. Å være i den tryggheten. Det er sant. For da er det sånn, nei! Jeg vil ikke være her! Det er så rart da, det som jeg synes er rart er at det er også de menneskene som er sånn, ikke slå opp med meg, elsker du meg ikke? Men du vil jo ikke engang at jeg skal si vi! Ja, nei, det er veldig sant.
Du vil ikke at jeg skal si vi? Hva mener du? Ja. Nei, det har aldri plagget meg. Til ettertanke, Frida. Ja, til ettertanke. Jeg så et quote i går som jeg tror treffer både deg og meg. Ok. Som gjør meg veldig trist. For det er så real. Jeg tror aldri jeg kommer til å endre meg. Jeg har det veldig sånn. Og jeg tror...
i hvert fall min kjæreste da, sier til meg at det er virkelig en av mine verste egenskaper. Det er et godt utgangspunkt å si det er en av mine verste egenskaper, det kommer aldri til å endre meg. Nei, men jeg tror ikke det, fordi det sitter så sykt, det er ikke en egenskap, det er et personlighetstrekk. Og min kjæreste, som jeg fortalte, han sier også at det er liksom
Det er vel en av mine verste fiender i livet mitt, hvis du skjønner, som han også er fascinert over at er der, på en måte. Og jeg opplever at du også har det sånn. Åh, det er helt spent.
Til og med vi skal i hvert fall. Jeg vet ikke, correct me if I'm wrong. Men quote lød sånn her. Nå skal jeg oversette til norsk, for det høres litt mindre forlåst ut, synes jeg. Jeg opplever ingen mestringsfølelse når jeg oppnår noe, kun lettelse. Ja, det er ganske korrekt, ja. Samme her. Jeg tror du har mer av det. Men nei, da må det være, jeg kan si noe, da må det være en veldig fysisk mestring hvis kroppen
kroppen min har fått til noe sånn rent fysisk, da kan jeg oppleve det i mye større grad enn hvis jeg bare har klart å gjennomføre noe som er skikkelig vanskelig og komplisert til å komme igjennom det på andre siden. Da er det kun lettelse. Ja, for da er det som en sånn, det er en følelse for meg da, at hvis jeg klarte det, så er det ikke noe imponerende.
Skjønner du hva jeg mener? Ja, ja, ja. Da klarer hvem som helst det. Det er en sånn følelse. Jeg tror jeg har så høy selvtillit at jeg tenker alltid, ja, men jeg skulle selvfølgelig skal klare det. Men jeg er enig med deg med fysiskheten, at det går mer på at...
Da vet jeg jo, det er jo rene stats på at det ikke er en vanlig ting å få til, hvis du skjønner. Hvis jeg hadde vært supersterk, så hadde det vært sånn, nei, det vet jeg at ikke er vanlig. Så det er faktisk litt imponerende, ikke sant? Da kan jeg føle på kanskje, men jeg har aldri følt på det, for jeg er ikke spesielt sterk. Men jeg tror det kan ha til å være en sammenheng da, at da får du nok, for du får både på en måte matet, eller liksom...
Du får oppleve det at kroppen din er sliten, ikke sant? Og du trodde kanskje det var umulig underveis, kroppen din. Du trodde, nei, nå sier kroppen min at jeg klarer ikke dette. Og det virker som om jeg virkelig jobber sånn gjennom, og så er det også noe du har klart en oppgave. Så du får liksom dobbelt, hva heter det? Dobbelt mestring. Og da aksepterer jeg det som mestring. Men siden, hvis ikke jeg har den delen, så klarer jeg ikke å akseptere det som, eller da er jeg bare sånn, jeg tror på ekte.
Det er jo en av mine Jeg vil si min beste venn Jeg er aldri en verst fiend altså Å ha høyseltelitt er alltid en god venn Men jeg har jo det på vegne av alle andre også da Det har jeg jo sagt før At det er sånn Jeg tror bare de fleste får til veldig mye mer enn det de tror Men det betyr også da at når jeg får til noe Så tenker jeg Ja, men jeg trodde jo jeg fikk det til Jeg trodde jo hele veien Det er jo nøyaktig det samme her Det er en forventning jeg oppfyllte Og spesielt da når man har slitt Så er det sånn Jeg oppfyllte det så vidt Vær det å være veldig stolt for Ja
Jeg oppfyllte det så vidt. Det var nesten sikkert oppfyllt. Jeg oppfyllte det så vidt. Her er noe jeg forventer av meg selv. Alt jeg får til her i livet er en forventning jeg har hatt hele livet. Og det er jeg har aldri opplevd å ha en oppnåelse enda som har gjort meg imponert. Og det er veldig trist. Det er veldig trist. Så leste jeg den koden, og den traff bare så utrolig. For da var det sånn der, det er virkelig en fengselende måte å leve. Fordi sannheten er at
ingenting er forventet av oss. Vi lager de forventningene til oss selv. Ingenting egentlig er forventet av oss, og vi kan velge å gjøre hva vi vil. Vi trenger ikke å oppfylle en eneste forventning, så egentlig er jo det en innsats som blir lagt inn daglig i alt mulig rart som vi oppnår. Men jeg skulle bare ønske jeg så på livet sånn da. Jeg ser jo det hele tiden, folk som feirer så mye. Folk feirer veldig mye. Tror du det kunne hjulpet? For det har jeg tenkt på, det har jeg veldig lyst til å innføre i livet mitt, at
mindre ting, får en liten feiring. For jeg er veldig dårlig på det. Jeg er sånn helt ekstremt dårlig. Jeg feirer ingenting. Jeg gidder ikke å sette av tid til å feire noe. Jeg går videre til neste oppgave alltid. Jeg setter aldri av et sekund til å ta det inn over meg, og kanskje ta en pils, og være sånn «Nå, vi fikk det det». Fordi jeg, som du sier, har egentlig ikke følt det som en mestring. Eller egentlig ikke følt det er verdt det på en eller annen måte. Jeg er liksom ikke stolt. Nei, men kanskje hvis man begynner i andre enden, tvinger frem at man er litt sånn «fuck it».
Nå fikk vi til det, jeg er ikke så stolt, men jeg skal gå og ta en pils. Vi skal ta en bedre middag. Vi skal spise litt god mat, fordi nå er vi kommet på det mål. Jeg er veldig glad i å kose meg, så jeg er alltid med på det. Ja, men om det går an å begynne i den enden, og etter hvert, når du da får den belønningen etter å ha fått det, så kan man kanskje føle på litt mestring også. Det kan hende. Fordi hvis den forsvinner, så kan det være noe som mangler, hvis du har pleidet å belønne på en måte, og få til noe. Ja, ja, så blir det en slags... Jeg føler jo at jeg har vokst opp i en familie med
med foreldre som liksom veldig... Færer? Eller belønner oss for...
for ting som er liksom imponerende da, hvis du skjønner, og de sa alltid at de var veldig imponerte over oss hele tiden så tror ikke det er dem skyld heller på en måte, det har ikke jeg så jeg tror ikke det nødvendigvis har noe med saken å gjøre jeg tror man bare er sånn hvis jeg bare reflekterer og tenker litt tilbake så, men jeg hadde foreldre som bare, de trodde jeg fikk det ting og det tror jeg, igjen da, men de trodde jeg fikk det til, så kanskje det er litt det de var aldri overrasket at jeg fikk det noe, for de hadde høye forventninger de hadde liksom høye tanker om meg ja, men
Men da har du nødvendigvis ikke noe med hverandre å gjøre da. For jeg hadde jo veldig sånn omvendt da. At det var sånn, wow! Eller, ikke det. Jeg tror de forventet at jeg fikk det til. Men de var alltid veldig sånn, nå kan du unne deg det, og det har du fortjent. Og de var veldig sånne, liksom. Og jeg tror bare, jeg er jo veldig, jeg er aldri stolt, liksom. Og det gjør også at når jeg får komplimenter på noe som man ikke er stolt av, så føles det helt for jævlig. Ja, det er ikke det heller. Nei. Og
Det kan du ikke ha som en forventning ute i samfunnet. Du kan bare få komplimenter på ting du er stolt av, og du bestemmer hva det er. Og det er ingenting, for det er jo ikke sånn det funker. Men man må også da... Jeg tror det er fordi man blir litt sånn, ikke tro at det er dette.
Jeg kan, jeg kan bedre. Ja, det er nok den følelsen. Og så er det også en følelse av at man ikke har lyst til å være frekk ved å være sånn der, åja, nei, jeg er ikke så fornøyd. Man vil ikke si det heller, så man vil heller feike det. Å være sånn der, ååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå
Og det er ikke noe som høres ut som jeg ofte er i disse situasjonene, hvor alle er sykt stolte av meg, og jeg er ikke stolt av meg selv, og det skjer ikke så ofte. Men hver gang det skulle skjedd, så venter jeg fortsatt. Still pending fra alle ting man har opplevd i livet, eller sånn graduate, eller hva man skal være stolt av. Men jeg har ikke følt på dem, da. Og jeg lurer på kanskje om... Jeg tror jeg har sagt dette før, for jeg tror vi har snakket om akkurat det her før. Jeg tror vi har snakket om faktisk akkurat det her.
Jeg var stolt for, da sa jeg det her også, at jeg var stolt når jeg vant sommerruta. Ja, ja, ja, for du sa det. Da var jeg stolt. Det skjønner jeg, og det er også sikkert fordi det er en ting du aldri har sett for deg å gjøre. Ja, det var så random. Jeg tror også fordi jeg har så visuelle bilder av hva jeg burde få til i livet, at når jeg gjør helt vanlige livsting da,
som du ser for deg så sjekker det bare den planen men hvis du plutselig da hadde gjort noe ja, helt off track så er jo det klart det er skikkelig trist å tenke på for det er til og med mine største mål her i livet så jeg har ikke så mange store mål at jeg vil bli mor, så vil jeg klare å kjøpe meg et hus og jeg tror til og med hvis jeg oppnår det så tror jeg ikke jeg kommer til å føle meg veldig stolt til og med jeg vet hvor mye arbeid jeg har krevet av meg men det kan hende, Frida, at du har egentlig også større mål egentlig kanskje
Inne deg. Nei, men det er de største målene mine. Det er det jeg ser på som største mål. Men jeg har jo andre mål. Det viktigste, kanskje da. Ja, det er det jeg mener. Men... Ja, for jeg kan se for meg andre kategorier også, hvis det er det du tenker på. Mer sånn jobbrelatert. Og det vil jeg også da føle sånn. Ja, det var jo på tide at jeg også fikk til noe, kommer jeg til å føle da. Jeg kommer absolutt ikke til å føle meg stolt. Jeg er veldig trist. Ja. Nei, for jeg kan kjenne på det med leiligheten. Fordi jeg har jo holdt på med den i over et år nå. Og...
før det året også så visste jeg at jeg skulle begynne på den i et år før det igjen så det føles jo for meg som at jeg har holdt på med den i to år ja, ja, det er klart du har jo det inni deg inni meg og da kunne jeg føle på veldig mye skuffelse av at jeg ikke har klart det selv om jeg vet at det er økonomiske grunner til det at jeg har ikke det lar seg jo åpne at jeg ikke gjør det klarer å gjøre det selv eller klarer å gjøre det så fort som jeg skulle ønsket
Og så tenkte jeg, nå har jeg levd så lenge i det, og vært stått i det så lenge, jeg har mistet all form for mestring, det må bare skje. Og når folk var sånn, du kommer til å føle deg så digg når du er ferdig, så var jeg sånn, nei, du kommer bare til å føle deg så sykt på overtid, fordi det er så psykisk. Bånd i bøtta å bo i det her, liksom.
Men nå når det begynner å falle på plass, så kjenner jeg at jeg føler på mestring. Jeg gjør det. Det er utrolig veilig. Og jeg synes du er skyld. Fordi jeg føler på, jeg faktisk, ingen andre vet hvor hardt jeg har kjempet. Men jeg vet det. Jeg vet hvor hardt jeg har kjempet for å få det til. Så derfor er jeg sånn, du vet hva, det holder at jeg vet det. Og det er kanskje noe jeg ikke har kjent på så mye før, at andre skulle vite også. Det har jeg ikke nå. Det.
Det er bra, det er et tegn på motning. Ja, jeg har ikke behov for at andre skal vite i så stor grad hva jeg... Jeg merker jo det når folk er sånn, ja, da kan jeg bli pist, ikke sant? Da kan jeg bli sånn, bro, jeg har bært alt opp ti etasjer. Shut the fuck up, liksom. Men ja, nei, jeg kjenner at jeg er stolt fordi jeg vet sånn shit, og jeg kan føle på sånn. Jeg kan faktisk føle på. Det gjelder liksom, jeg tror jeg sa det på den, jeg er helt usikker, men jeg bar det gulvet som var 750 kilo.
opp liksom fire etasjer pluss bakgård og da kjente jeg på sånn
Jeg kjenner faktisk ikke mange mennesker i livet mitt som kunne gjort dette. Og det handlet ikke om bare styrken, men det handlet om at man ikke setter seg ned og tenker jeg må løse dette på en annen måte, jeg trenger flere, jeg trenger hjelp. Og det tror jeg hadde vært det riktige svaret. Det burde gjort det jeg også, for jeg ble jo syk av det. Men likevel, jeg kjenner faktisk ikke mange mennesker som jeg vet hadde tenkt, fekk, jeg bretter opp armen og gjør det. Og det var litt deilig å være sånn, wow, nå imponerte jeg meg selv. Det skjønner jeg veldig godt. Tenkte jeg da, nå imponerte jeg meg selv skikkelig. Ja, selvfølgelig, det er veldig imponerende.
Ukes annonsør, det er HelloFresh. Og hvis du går inn på hellofresh.no og bruker koden Kaffeskål50, da sparer du opp til 1299 kroner på de første fem kastene dine. Rabatten, den kan også brukes hvis du har vært kunde hos HelloFresh for mer enn 12 måneder siden. Frida, man snakker jo veldig ofte om at penger er det mest verdifulle. Ja, det er mye snakk om det om dagen. Vet du hva som er enda mer verdifullt? Ja, tid.
med de jeg er glad i. Og hvor eldre du blir, hvor mer innser du det, altså? Jeg skal akkurat si det. Jeg har akkurat blitt 30, ja. Så jeg har jo blitt helt sånn buddhist, holdt jeg på å si. Jeg bryr meg ikke om smarttelefon og jobb og penger og karriere lenger. Jeg bryr meg bare om de gode samtaler rundt bordet. Jo eldre jeg blir, så kjenner jeg på det foreldrene mine alltid har sagt, det er at årene går så fort. Kort å se tilbake og tenke, åh,
trædvarene mine fløy forbi, og da vil jeg i hvert fall ha utrolig mye hyggelige minner å se tilbake på. Da gjelder det å finne gode verktøy for å spare tid der man kan spare tid på ting som ikke er så veldig viktig å bruke tid på. Ja, og det er mye rart. Og det er mye rart, blant annet å stå i kø. Ja. Det synes jeg er jævlig lite viktig å bruke tid på, skal jeg være ærlig. Men noe jeg vil bruke tid på, det er å sitte rundt bordet sammen med gode venner og familie. For
For det å samles rundt middagsbordet, det er bare en utrolig hyggelig ting. Og da tenker jeg at det er viktig å ta i bruk de virkemidlene som kan gjøre det til en litt enklere oppgave å få til. Og da synes i hvert fall jeg at HelloFresh er 10 av 10. Og så er det det å lage mat med faktisk skikkelig gode råvarer.
Og de riktige ingrediensene som du kanskje må få ti butikker for å finne. Og lage varierte gode måltider sammen og spise de sammen. Det er hyggelig altså. Ja, det er det beste. Det er undervurdert, det er hyggelig. Når jeg får barn og sånn, da skal middagsbordet være heldig.
Ja, helt enig. Sånn er jeg oppdratt. Det var middag klokka fem hver eneste dag. Da var det ikke noen telefoner på det bordet. Nei, da preiket vi sammen. Så er jo vår livstidsversjon nå litt mer flytende enn for en barnefamilie. Det er jo sånn at vi kanskje på torsdag, da vet vi at vi får en venn på besøk og skal spise middag med en til. Og da er det bare å legge til.
en porsjon inne på HelloFresh, og så kommer den med bestillingen din hjem på døra. Det er så praktisk. Og da trenger du ikke tenke hvor mye den bør spise, det bare kommer av seg selv. Den regner det selv. Ferdig! Og også er det ikke plastikkene store at vi...
drar mye på reiser og hit og dit, og da kan man bare hoppe over. Som vi er low-fresh, så kan du rett og slett bare slette alt ekstra av beskymringer. Du vet hva du forholder deg til sånn økonomisk. Du trenger ikke gå i butikken eller planlegge hva har jeg kjøleskapet, hva har jeg ikke kjøleskapet. Eneste du trenger å fokusere på er å være hjemme og lage mat sammen.
sammen med og til de du er glad i. Det er sånn man prioriterer tid. Gå inn på hellofresh.no og bruk koden Kaffeskål50, for da kan du spare opp til 1299 kroner på de første matkassene dine. Rabatten kan også brukes hvis du har vært kunde hos HelloFresh for mer enn 12 måneder siden.
Ja.
Og det blir jo en slags sånn, du utkonkurrerer på en måte da alle også, hvis du skjønner, som du kjenner i det. Ja, og så tipper jeg at det er en sånn, det har jeg snakket om før, at jeg har en sånn, det er rart, men jeg har en drivkraft som handler om at jeg vil bevise noe, ikke sant? Og den er roligere og roligere med årene, som er veldig deilig, men har likevel til stede, og det tenker jeg er bra.
Fordi det er ikke noe jeg trenger å bevise noe, det er ikke noe slem jeg skal bevise noe for, eller det begynner kanskje å endres litt fra et yttre fokus, bevise noe for andre, til å bevise det for meg selv. Og det er jo veldig modning, tror jeg da. Men jeg kjenner jo det at dette var et prosjekt jeg skulle gjøre sammen med en ekskjæreste. Og det å klare å fullføre det nå, selv om det har tatt tid, det er jo veldig god.
Nå begynner jeg å gi faen i det for når jeg er nærme av slutten. At det har tatt tid. Det er nesten så jeg synes det er mer imponerende at man har stått i det hele veien. Det er jo mer imponerende at du har bodd der hele veien nå. Uten lys. Og det tror jeg er et eller annet oppgjør. Det er derfor jeg har hatt lyst til å gjennomføre det. For jeg har vel jævlig ikke så keen på å få så mye hjelp.
eller ikke klarer å involvere andre på den måten, fordi det er et eller annet oppgjør, tror jeg. Litt sånn revenge? Ja, ikke revenge i det hele tatt. Et oppgjør inni meg. Nei, men for deg selv liksom, ja. Ja, en oppgjør inni meg med at jeg alene klarer å få til de tingene for å skape livet jeg vil ha rundt meg. Uten noen andre. Uten noen andre, og det er alt fra A til Å.
Fordi når du er et par, så er det jo en veldig heldig situasjon at du veldig ofte kan for eksempel stå fra A til H, eller mitt alfabet, jeg vet ikke hvilken bokstav det er, N? N kanskje? J? Isj, mitt alfabet, så står den andre for resten av bokstavene, ikke sant? Som er kjempebra, og det er en veldig ofte, men når du har vært i et forhold, så har du tenkt sånn, jeg tror jeg trenger det, jeg trenger å stå fra A til Å selv.
En eller annen gang i løpet av livet, og så vil jeg gjerne bli på en måte en duo igjen, hvor vi tar ansvar for å være på bokstaver, de vi er best på. Men det er deilig å ha vært gjennom det. Ja, jeg skjønner det veldig godt. Tror du er veldig sunt? Jeg tror det også. Jeg tror du trengte det. Ja. Det gir veldig mening. Du får jo en veldig bokstavlig closure på det, hvis du skjønner. Det blir veldig bokstavlig og håndfast. Veldig bokstavlig.
Jeg kjenner jo det når jeg ser tilbake, hva gjorde du årene etter bruddet? Og det er sånn, ja, det er bruddet, og du snakker så mye om det. Det var jævlig life-changing for meg. Det kommer nok alltid til å være en veldig stor del av din historie. De fire årene fra 23 til 27, det er ganske formende år. Og så etter det får livet snudd opp ned på hodet. Så nei, de kommer til å være formende. Men ja, da er det sånn, nei, da brukte jeg først to år nesten på å komme på beina. Mhm.
Og så tok jeg tak og brukte et og et halvt år på å gjøre ferdig deiligheten selv, alene. Ja, ja, det er dritbra. Brick for fucking brick! Jeg synes det er dritbra. Du burde være veldig, veldig hjertelig. Det er helt rått. Ja, det blir bra.
Nei, så jeg skulle bare si at jeg tror det var det som var deilig å kjenne på at jeg kjente det som shit, jeg kommer til å få mestring. Og det var litt digg. Jeg kommer ikke til å være sånn Fuck, det her skal jeg selge, eller? Skjønner du? Fordi jeg er litt som en drittlei. Det kommer ikke til å være det. Nei, nå kommer du nok ikke til å ville selge, for du er jo så glad i at du kommer til å se på blod, svett og tårer i den. Jeg tror det. Ja, selvfølgelig. Det gir jo veldig mening. Og hver gang jeg går inn og ut, så skal jeg tenke sånn, tenk
tenke at her gikk jeg først med leiligheten jeg rev ned og så med alt som jeg skulle bygge opp ja, det er crazy ja, det er crazy
Jeg skjønner det. Men ja, jeg håper at vi kunne fått til det for deg da, fordi du har lært deg, kanskje lært deg lese litt. Jeg har bare ingen mål om å totalrenovere, så hvis det er det som må til for å føre mestringsfølelse, og det tror jeg er litt random for meg, eller sånn, jeg vil jo ikke det. Og det er det jo sånn, jeg hadde sikkert fått mestring av å prøve på noe helt nytt jeg aldri har prøvd i hele mitt liv å fått det til, men det har også vært sånn åpen. Jeg tror kanskje det er en ganske ting man kan få mestring for, er jo at det ligger veldig i menneskets natur, både det å bygge et hjem,
og det å faktisk bruke hendene sine til å bygge noe. Jeg bruker hendene mine til å lage ting hele tiden, på en måte, som folk synes er fint. Så det er jo en veldig konkret ting man burde få mestringsfølelse av også. Ja, så det er litt rart likevel. Jeg har jo ofte ting jeg har lagd med hendene mine som folk er veldig imponert over. Ikke for å skrite om meg selv, men det skjer jo, hvis du skjønner. Ja, jeg skjønner over det.
gjør meg ofte ingenting. Ikke sant? Jeg ser på det og tenker, ja, det var sånn jeg så for meg den skulle bli. Og så går jeg videre i livet. Og det er så sykt. Jeg tror nok det er veldig mange kunstnere som lider av samme... Ikke? Neidrum? Nei. Og jeg er helt enig. Jeg kan 100% være mye mer fornøyd med et bilde enn et annet. Sånn der, å, dette er jeg utrolig fornøyd med. Men jeg går ikke i en slags glede av...
hvor stolt jeg er at jeg fikk det til, hvis du skjønner. Eller at jeg har klart å bli god på noe. Sånn er det jo. Det tar jeg så sykt for gitt. Og det føler jeg også fler burde ta litt mer for gitt. Ikke sånn fra en dårlig inflyselse her. Men noen ting synes jeg samfunnet er litt for sånn babyer med folk. Sånn der, tenk at du fikk det når man har tatt utdanning i noen eller noe sånt da. Så er det sånn, ja...
Det er jo det du har virkelig jobbet for å bli god på, så det burde du kanskje være litt god på på dette punktet. Ja, og så tenker jeg sånn... Skjønner du hva jeg mener? Ja, jeg skjønner hva du mener. Sånn som når en skikkelig god, de som er dritgod med aksjer og sånt, som leser markedet helt rått, og de gjør de sykeste investeringene, og du bare må gjøre det nå, innen klokka da, og da kommer den til å ti ekse, boom, ti ekse, boom, de bare tjener en millionær, eller mange millioner, right?
jeg klarte det, jeg leste markedet. Det er helt utrolig, men de har jo på en måte brukt hele livet sitt på å bli god på det, så jeg er ikke så imponert. Skjønner du? Jeg skjønner. Men er du bare imponert av folk som har talent da? Som ikke har lært seg noe? For det er jeg heller ikke noe veldig imponert over. Jeg er mest imponert over folk som har virkelig satt seg inn og lært seg det og
Har et talent, ja, det er imponerende, overraskende mer, hvis du skjønner sånn, oi, tenk at du kan det. Men et talent er jo aldri bra nok i seg selv. Man må jo i tillegg ha tekniske ferdigheter i absolutt alt. Og hvis man har begge deler, så er jo det sykt kult. Og jeg kan bli lett imponert over andre. Jeg bare sier, jeg synes folk blir veldig lett overraskende
stolt av seg selv da spesielt i sånne type settinger som jeg nevnte nå som tjener mye penger og sånne veldig målbare enheter så blir folk veldig fort stolt hvor jeg tenker at det gir veldig mening at du fikk det til så det burde du kanskje ikke vært sånn hva skjedde nå?
Jeg burde være mer stolt. Mange burde være mer stolte, og vi alle burde være mer stolte. Vi som sliter med å være stolte, men også de som er alt for stolte, burde kanskje jobbe med å være litt mindre. Møte for vitten. Hamle hverandre litt, og så kanskje ha en spisbar mellomting. Hvis du skjønner, for sånn Oscar Westelin, det er jo ikke så imponerende. Sorry, synes du han er veldig stolt? Ja, han virker veldig stolt, ja. Apropos. Ja, vi står til og fra og bare tikker til.
dere, og nå liksom, se på meg, eller det er veldig sånn, ja, ja, liksom. Du skjønner jo litt hva jeg mener. Jeg synes alltid det er veldig gøy når folk
tjener penger på en måte og åpenbart liksom velger å lage overskrifter og man kan ta med altså jeg vet at jeg kan så tas for overskrifter ikke at jeg egentlig har prøvd men det har blitt noen av dem men spesielt til det pengegreiene at det er sånn det er sykt imponerende altså også er det sånn men
Det var bare at personen var villig til å gå på kompromis med veldig mange andre av ting som veldig mange andre ikke vil gå på kompromis for. Eller med. Veldig ofte føler jeg at det er de seksuelle historiene, og så er det mange...
som bare er eldre også. Det er ikke misforståelig rett. Og ofte er det en blanding også. Men at det er veldig sånn... Jeg synes jo at ofte når det kommer noe utrolig smart, så er det sånn... Ja, den er irriterende. Ja, men smart! De fleste kan tenke seg til at dette vil generere penger. Dette vil ende opp i likes. Dette vil ende opp i... De fleste kan tenke seg til det her, men de mener ikke det er verdt det.
verdt i forhold til å gå på kompromiss med seg selv. Så jeg vet ikke helt om jeg synes det er så smart, jeg synes det mer er sånn modig. Modig i en eller annen form, ja. Fordi jeg tror det er ganske mange som klarer å tenke seg til de business-modellene da, men de bare ønsker ikke helt å gjennomføre dem, fordi de skjønner at jeg kommer ikke min syke til tak,
eller det er bare noe jeg ikke kunne ha selv hvis jeg gjorde, eller det her synes jeg er vondt i forhold til at foreldrene mine skal se det, altså det er mange grunner også. Og at det veier tyngre enn... Det går imot min integritet, det er ikke noe egentlig et produkt jeg vil stå for. Det er masse sånne type ting da, som...
som gjør at folk og det betyr ikke at jeg ikke har jobb det er viktig for meg å si for det er sånn at folk er sånn jeg tror det er han mye harere jobb å gå imot sine premisser hver dag ja, men også sånn det er hard working det er bra innsats og de klarte det det er ikke det jeg er imot jeg synes det er det er noe jeg kan virkelig stille meg bak sånn ja, fysiøren det er lagt inn masse jobb og innsats og det krever mye det er mer den der hvor utrolig smart klektet planen var jeg kan eller jeg tenker sånn ja
Det synes ikke jeg. Jeg synes ikke det er en sykt smart, klekt ut plan å bare lage mest mulig overskrifter og få mest mulig oppmerksomhet og få nå ut til de yngste mest mulige å være alltid på kampen. Og det kan altså ikke treffe i det helt. Det er jo en risk på en måte. Det er jo en veldig hårfin, fin balanse. Og det kan man bruke at der har de vært
Da kan man bruke litt smart igjen, ikke sant? At de har klart å være på balansen der hele verden. Ja, og der mener jeg også at det å være tøff og modig kommer veldig inn. At du risikerer å drite deg skikkelig ut, hvis du skjønner. Og det er enten eller. Det er enten pay-off i penger, og du kan si «ha ha, ja, jeg gjorde det», mens jeg leser «jeg ler best, hei, jeg er rik nå», liksom. Eller så ikke det hele tatt, så bare «å, husker du, han prøvde på det». Ja, det er sant. Det er vel også å si at man må ha litt brains for å klare å bevege seg på den kanten.
Masse ting som krever mye kløkt, altså. Plektekløkt. Men det er interessant...
bare hva vi som samfunn, vi er så utrolig imponerte av så mye, hvis du skjønner, mens veldig lite av kanskje ting som er veldig imponerende. Det er jeg enig i, Frida. Jeg er enig at vi er imponerte over helt feil ting. Ja, det er det. Jeg er skikkelig enig. Hele tiden så hører jeg sånn, og det er sånn, Det er helt enig. Jeg synes vi er imponerte over ganske feil ting. Ja, og det tror jeg er fordi vi alle er i en slags psykose av alt vi skal liksom... Jeg tror ofte så...
Liten brandfakkel inn her. Ofte er det også dessverre en refleksjon av hva man selv tilater seg å være imponert over. Jeg føler at veldig mange dessverre, meg selv inkludert, man har de demonene man sliter med. Hvis man for eksempel skulle ønske man hadde oppnått noe selv, eller fått til noe selv, at det er veldig mye enklere å bli imponert over de som får til noe du aldri selv har hatt lyst på å prøve på. Og så har de fått det til, for det er jo veldig fort...
Jeg opplever med en gang noen selv har gjort det, så er det sånn, ja, de fikk det til menn. De har jo fått penger av pappa. Man måtte alltid prøve å ta fra presentasjonene til folk som man også selv egentlig kanskje har prøvd på å ha lyst til å gjøre. Men hvis det er presentasjoner av folk der som har liksom ikke en dritt med det å gjøre, da er det jævlig lett å være stolt. Eller være liksom imponert, da. Ja, det er rart det der. At man måtte hindre seg selv litt å være imponert over de man egentlig kanskje egentlig innerst inne...
synes har gjort det mest imponerende. Ja, det burde man ikke. Ja, det her var bare... Men dette var ikke en refleksjon jeg hadde tenkt mye på. Så det kan hende den er litt feil å høre om igjen. Nei, for det burde man i hvert fall ikke. Det er jeg helt enig. Det er jo utrolig uting å vise til random konkurranseinstinkt. Ja. Ja, for det har jo ikke noe med deg å gjøre i det hele tatt. Nei. Så det... Ja, det er... Du turde litt det. Ja, men det skjer. Ja, ja, ja.
Jeg bare sier det. Det er tullete. Fordi åpenbart er jeg helt enig at det kan være vanskelig å unne noen en seier hvis begge to har stått på samme målstrek og løpt mot samme mål. Og den ene kom der før deg, da er det litt vanskeligere å være sånn «Åh, du var litt flinkere enn meg», liksom. Helt enig. Men når det er ikke samme, så synes jeg man skal helt klare det. Ja, men det er jo ikke helt det samme. Det er veldig imponerende, og jeg blir litt sjalu, men...
Man må klare å gi den. Ja, og det er en ting jeg også synes er interessant. Og det er når folk skal skambelegge det å være sjalu. Fordi hvis du er sjalu og åpen om det, så mener jeg det er en fin ting. For det betyr jo sånn, og nå snakker vi ikke om forhold. Altså, det er jo selvfølgelig litt der også. Men sjalu på noen da, sånn
For jeg mener jo at hvis noen er sjalu på deg og åpner om det, så blir det med en gang en slags beundring og et ønske om å få det samme. Og en ydmykhet og en innrømmelse av at man er skikkelig imponert. Ja, og jeg diskuterte dette her. Jeg husker det med de voksne på farmen. De sa sånn, hvis man er sjalu, så mener man jo selv at man egentlig burde hatt det selv.
Og det er jeg helt uenig i. Sjalu betyr bare at jeg skulle ønske jeg kunne hatt det selv, og jeg synes det er en ambivalent følelse å se deg få det til, eller se deg ha det, eller se deg få det. Fordi det påminner meg at jeg ikke har det og ikke får det, og det er noe jeg skikkelig gjerne skulle hatt selv.
Ja, og det føler jeg er veldig transparent. Det verste jeg vet, jeg tror absolutt alle blir sjalu på de tingene de har mest usikkerhet på i livet. Så en person som alltid har prøvd å få sixpack da, og så er det en jente som er født med sixpack og sier sånn, jeg kan spise hva jeg vil, så blir man sjalu, ikke sant? Sånn det er provocerende. Og det er mindre provocerende hvis en trener skikkelig hardt og får den nå, ikke sant? Ja, og sånn er det bare. Og meg da som
Har sjukt lyst til å eie mitt eget hus. I det sekundet en venn av meg kjøper et hus, så sier jeg, åh, nå blir jeg skikkelig sjalusk. Ønsker jeg bare i nærheten av å kjøpe meg et hus. Fordi det er den tingen jeg er usikker på. Og det tror jeg absolutt alle har. Den tingen de er usikre på, er man sjalu på. Og sånn er det bare. Så hvis alle bare kunne vært åpne om den tingen, så hadde det vært mye koseligere. Ja, og jeg tenker sånn...
Jeg synes ikke du er en dårlig venn som har sagt det da, for jeg hadde ikke tenkt sånn, ok, jeg kan ikke få lov til å være glad for det du har selv. Jeg hadde bare tenkt sånn, å deilig, nå vet jeg at hvis ikke du klarer akkurat nå å være dødt, du får litt sånn følelse rundt det, så handler det om at dette er en ting som du kjenner på, og da ta ikke bort fra på en måte at du mener at jeg fortjener det. For det å mene at noen andre ikke fortjener det er noe annet enn å være litt sjalu. Altid.
Alle fortjener jo alt de får til. Ja. De har jo fått det til. De har fått det til. Ja, så det er jo ikke det det går på. Det er nok hus til alle, for du får et hus du også. Ja, men det er jo fullt lov å være missunnelig på noen, selv om du er fullt klar over at du kommer til å få det hus du også. Du er missunnelig på at spiden det går i, eller at jeg skal ønske at jeg hadde like foreldre og hadde allerede hatt et hus i ti år, skjønner du hva jeg mener? Det er jo helt lov å være missunnelig på det. Ja, helt enig. Og det gjelder absolutt alle usikkerheter mennesker har, synes jeg. Karriere, barn,
Jeg har prøvd å få barn i ti år, så ble du gravid på flekken. Nå ble jeg sjalu. Det skjønner jeg så godt. Godt mulighet for barn en dag, men nå er jeg sjalu. Herregud, sjalu. Det var easy peasy for deg, ja.
Starte din test nå i dag for 1 euro per måned på shopify.de slash radio.
Frida, vi har fått så enormt mange nye følgere på den kaffeskålbrukeren. Jeg skulle bare gå inn nå etter vi to har vært på ferier. Og da var det nesten tusen nye følgere som stod og ventet i kø for å bli godkjent. Og da blir jeg litt stresset. Hva er det vi har sagt? Er det en overskrift et sted vi ikke har fått med oss? Er det hva skjer? Det tror jeg ikke. Nei, vi har vært lite i media det siste. Det er komfortabelt, om jeg skal være helt ærlig. Kanskje vi må jobbe litt med å være litt mer kontrovers. Jeg ble jo spurt om meg på debatten.
Ja, fra NRK. De ringte meg og spurte om jeg hadde lyst til å være med på debatten, hvor vi skulle diskutere kosmetiske inngrep. Jeg sa, det kommer ikke på tale. Rett og slett fordi jeg vet ikke helt om det er plass til en som er for og mot inngrepet.
i debatten. Jeg tror ikke det kommer til å skinne gjennom, som jeg tror egentlig er litt et ganske common mening av kvinnlig gata. Ikke sant? Tror jeg da. Folk flest kjenner har liksom ingen, altså folk flest kjenner er sånn her, sykt trist at det er en ting vi føler vi trenger, helt jævlig. Det burde ikke vært en ting alle gjør.
Men jeg vil det selv, for jeg føler så på det, fordi samfunnet er sånn. Det er det de veldig fleste går rundt og tenker og føler. Ja, eller i hvert fall veldig mange. Som jeg snakker med, da. Jeg skulle virkelig ønske at det ikke var en greie. Jeg er imot at folk skal gjøre det, jeg er imot at vi skal påvirke folk til å gjøre det, men jeg vil det selv, fordi jeg føler meg skikkelig påvirket. Ja, det er en vanlig tanke. Det er det som jeg tenker, vi må ikke late med at den følelsen ikke eksisterer. Jeg tror den følelsen er veldig tydelig hos mange. Og jeg opplever også at
influensere har et større ansvar, det opplever jeg helt klart, generelt på like linje som veldig mange som har påvirkning. Ikke sant? Men jeg tror også i denne saken så må vi ikke glemme at
influenser er en av de nærmeste leddene til på en måte mann og kvinne i gata. De har bare blitt, folk følger dem. Ikke sant? Det er jo en av de tingene folk hater dem for, at de ikke har noe talent, liksom alle de greiene der. Men vi har bare blitt noen folk følger. Men vi er jo fortsatt veldig samme. Og da tror jeg også man må tenke, man må ikke glemme at ja, samfunnet er ikke et resultat av influenserne. Det kan det også være. Men influenserne er veldig mye i større grad et resultat av samfunnet.
Jeg føler noen ganger at det er sånn, ja, dere har gjort det. Samfunnet har vel også gjort det mot dem. Det er et samspill. Det er et samspill, fordi hele jobben er å påvirke samfunnet, og
Og så må man påvirke samfunnet utifra hva samfunnet krever. Og hva samfunnet har gjort deg til. Og hva som er forventet og populært i samfunnet for å gaine popularitet. Det er jo hele poenget, så du må spille på hva samfunnet ser opp til. Og da blir du en påvirker av den negative spiralen av samfunnet. Ja, så er den negative spiralen vanskelig å... Men hvem kommer først av høna og egget? Ja, det er litt den debatten.
Det er ikke et ansvarsforskrivelse, men jeg synes likevel det er liksom
Det er litt sånn, altså. Den går først av høna og egget. Super selvoppsatte ungdommer som er alt oppslukt i sitt eget selvbilde og lever av å dele den beste versjonen av seg selv på internett, kan jo ikke komme av noe annet enn et ganske giftig samfunn. Det kan jo ikke det. Men det kan det ikke. Det kommer ikke fra et helt naturlig sted. Det er ikke sånn at de var rødt til å nå kom de og ødela alt.
Nei, nei, det var ikke sånn det var. Nei, nei. Men likevel så betyr ikke det at det er uproblematisk. Og helt klart, debatten gikk ut på det å reklamere for det. Altså, åpenbart så er jeg veldig mot å reklamere for det, så jeg ville jo selvfølgelig vært på motsiden da, var det som var casen her. Og så sier jeg, men det er fortsatt, jeg tror ikke jeg er riktig person til å snakke om det, for jeg tror det bare vil handle om å hate på meg i stedet for egentlig å høre på hva jeg har å si, så jeg tror ikke jeg er så interessert i å stille på denne debatten.
Det tror jeg du har rett i. Ja, og da sier han, etter hvert sier han fra NRK, ja, men hva om du stiller mot Kristian Brenov? Som en eller annen lokketing. Gjør du bare det. Og da sier jeg, åja, jeg skal bare være med i en debatt som er helt fucking useriøs, eller? Ja. Og da svarte jeg faktisk til NRK, ha, ha, ha, lol.
Nei, takk. Og da svarte NRK til meg. Ouch. Det er tydelig litt sånn youngsters på NRK. Ja, så da var det noen andre som stilte da. Jeg må innrømme at jeg faktisk fikk den med meg, fordi jeg var på en familiehyttetur hvor det var en yngre kusine som ønsket å se denne debatten. Så jeg så live at Kristian Brennov sa, jeg må bare si en ting.
Jeg har aldri fått så mye mus som etter å ha forhørt det meg. Og der kommer det inn hvorfor jeg ikke har lyst. Ja, det er jo bare tull. Skulle jeg stått der og delt av mine egne ære refleksjoner og om hvordan samfunnet har påvirket meg negativt. Ja, det er ikke så vondt om alle skulle diskutere, men det trenger du ikke. Nei, du trenger ikke det. Men det er jo ikke sånn at Kristian Brennov
har så veldig høy påvirkningskraft. Nei, ikke helt tatt, og det er derfor jeg synes det var en veldig rar representant. Ja, og jeg synes det er en rar debatt, for det er sånn, vi må ikke debattere. Hvorfor debatterer vi på en måte skrekkeksemplene? Hvorfor debatterer vi på en måte, det er veldig få i Norge som har lyst til å operere seg så mye. Det er jo på en måte det som har blitt det vanlige, og de små tingene, det at vi alltid føler at det
Det vi glorifiserer er de man ikke ser det på. Ja, det som er usynlig. Bella Hadid-vibes. Det at menn går rundt og sier at jeg vil ha en naturlig, pen jente og peke på en som har gjort døds mye. Det er jo det. Og det synes jeg er interessant når jeg sitter og snakker med de eldre. Det der skjer jo stiktig når de har så svære lepper og sånn pupper. Gakk-gakk-munn og digre pupper. Det er ikke de vi snakker om. Gakk-gakk-munn og digre pupper. Folk går ikke med det. Det er ikke de vi snakker om. Det er ikke som at jenter går rundt og sier sånn vi er søte. De vil ha bare...
Vi skjønner ikke hvorfor folk vil se ut som bimbor. Folk vil ikke det. Folk vil se ut som modeller. Folk vil se ut som om de bare ble født. Sånn som samfunnet vil at de skal se ut. Ja, jeg vet det. Det er interessant at NRK også på en måte ved å velge han som representant for noe som helst, er jo helt usærlig. Jeg tror det er fordi det er så vanskelig å få noen som gidder å stille. Fordi det er jo...
og stelle seg opp for en skytegrave liksom ja ja, ingen gidder jo det og man er jo åpenbart også imot så det er også sånn det er derfor det er et veldig vanskelig ting å debattere også for det er veldig sånn det her er jo en veldig sånn emosjonell ting for de fleste men jeg tenker se for meg Kristian Brenno sitter der bak og er sånn det er en jeg skal si det gleder jeg meg til å si det er en man har øvd på å si liksom og vet at det kommer til å gå viralt
Han bruker NRK for å gå viralt. Ja, det er veldig funnig gjort, synes jeg. Det er så dusst. Men jeg tenkte sånn, hvis jeg hadde stått der, så tror jeg hadde sagt sånn, nå ble jo alt dette helt useriøst.
Hva er det du mener? Du sier at du ikke oppfordrer gutter til å operere seg selv, og så sier du i samme åndredrag, men du får ligge et jævlig mye mer hvis du gjør det, og livet handler om mus, og du også snakker om underlivet mitt som mus. Det er jo bare tull, det er jo ikke noe å snakke om, og da plutselig ble det jo veldig waste å ha forberedt seg. Vi skulle bare tulle, liksom. Vi skulle lage memes. Vi skulle lage memes. Ja, nei, det blir tullete. Jeg tror det var bra du ikke var med på det.
Jeg tror det var bra, jeg var også på hyttetur da, så det var bra. Jeg prioriterte familiekos. Jeg er dritlei av det samtalen, men vi kommer jo ingen vei om det der. Vi vet alle hva folk mener. Folk mener det er helt jævlig... De som gjør det, mener det har gjort livet deres bedre. Vi blir ikke enige. Jeg gidder ikke. Folk må bare gjøre det som de vil. Jeg tror kanskje også det føles litt sånn...
Ja, det er vanskelig. Og så er det, så jeg føler også det, det synes jeg er interessant, at jeg føler jo, jeg kan føle meg veldig dømt av eldre damer på at jeg har tatt botox. Men hvem er, ja, og jeg sånn, ja. Så det også kan være en del liksom usjarmerende trekk. Jeg hører også fra eldre damer veldig ofte, sånn, her er hun så flott, dette er veldig sånn botox. Ja.
Som en sånn positiv, sånn der, hun er i orden på. Har du hørt det? Ja, ja. Om folk, liksom? Ja, ja. Det er jævlig lurt. Jeg har hørt i sammensetning flere ganger, tror du ikke han har fått seg en sånn ungen, eller helt sånn drit, babe, helt sånn botox, som en sånn positiv ting. Jo, jo. Så der er det ikke en rynke på å se. Du henger med andre voksne enn meg. Jeg henger med liksom, med happy grown-ups. Ja, det er det ingen tvil om. Men jo, jeg hørte faktisk, jeg hadde en interessant, eller jeg hadde en liten samtale,
Og så synes jeg at jeg gjorde et veldig godt poeng som jeg har lyst til å dele her. Spent! For jeg føler ofte at når man snakker med generasjonen over oss igjen, så er de veldig opptatt av at, ikke opptatt, men så snakker vi om hvordan ungdom har det i dag. Fordi jeg mener jo at ungdom har det veldig mye tøffere i dag enn før. Men nå har jo ikke jeg levd før. Ikke sant? Så jeg vet jo ikke. Ikke før, før. Så føler jeg at det...
Men jeg har levd litt før, ikke sant? Jeg føler at vår generasjon, de ti årene vi var født i, slutten av 90-tallet, har jo fått litt begge deler, ikke sant? Vi har det. Som jeg vil si har kanskje da best innsikt til å fortelle om det var verre før eller ikke. I hvert fall ikke verst innsikt. I hvert fall ikke verst. Men det jeg opplever da, er at jeg snakker med folk som er generasjonen over oss, og de sier at det var like ille før. Og da hadde jeg ganske bra comeback. Og så sier jeg, jeg vet jo ikke hvordan det var når du vokste opp, og jeg vet ikke hvordan det er å vokse opp med alle,
smarttelefoner med sosiale medier heller.
Men det vet jo ikke du heller. Så hvordan kan du vite at det hadde like vært før? Du aner jo ikke hvordan det er å være barn med smarttelefon. Nei. Du aner ikke det som voksen i dag. Vi kan ikke vite hvordan det er å være barn som må forholde seg til sosiale medier. Og det tror jeg er veldig viktig at vi tar inn over oss. Fordi jeg synes det er vanskelig som voksen å forholde meg til sosiale medier. Og at vi er tilgjengelige til enhver tid. At jeg vet hva vennene mine driver med. Snapmap. Det har jeg måttet...
voksen lære meg, fordi det har gått skikkelig ut over stykken min, å få det fra man er barn i utviklingen, det er
Det vet vi ikke hvordan det er altså Det må jo komme noen reguleringer og aldersgrenser På sosiale medier snart Det går ikke an Det må jo være liksom Du må være 16 og du må logge inn med bank i det Første gang for å noen gang lage Instagram Altså for det gir ikke mening Hvorfor skal noen under 16 ha det? Ja jeg synes det bare var så utrolig bra poeng Det var veldig bra poeng Du vet ikke du heller Så sa jeg men nå vet vel ikke du hvordan det er å være barn Og da sa hun Nei det vet jeg faktisk ikke
Det vet ikke vi. Og det er jo, det kan vi, det er alltid så mye fokus på hvem som har det verst. Og det er så teit, for da skjønner jeg, åpenbart skjønner at når kvinnesynet var 40 år tilbake i tid, 20 år tilbake i tid, det var veldig kjipt å være ung kvinne og få høre i hvert selskap du gikk i, eller hvert klasserom, ja, ja, ja, mener du tjukkekari? Og det var helt, og alle bare, tjukkekari? Ja, det var helt greit å si, og sånne type ting. Jeg skjønner at ikke det var greit. Jeg skjønner at det var vanskelig. Og jeg skjønner at mange av de tingene,
har forbedret seg, samt så mange nye problematikker som aldri har vært før, har kommet. Og derfor, jeg tror ikke det er noe bedre... Det er ille å være ungdom, og jeg tror det er absolutt verst å være ung. Jeg tror også denne nå...
balansen av moral i veldig ung alder er veldig vanskelig. Vi ble ikke stilt opp til hva slags moral vi hadde til veggs på hva vi la ut, eller det var ingenting sånt. Men du er jo ikke ferdig utviklet, du vet jo ikke hva slags moral du har, og du vet jo ingenting. Så det er jo kjempevanskelig å finne ut av det mens du har publikum. Og mens du skal også skulle... Og mens du ser på de som kanskje har funnet ut av det før deg, og de som er veldig sikre, og de som ikke. Altså det er jo det som jeg tenker...
Det er veldig skummelt med sosiale medier. Det er også sånn at du skal ikke ha så mye innblikk i andres liv. Og det er jo helt sykt å sitte og si som influencer, for da er det jo bare så dobbelt for alt. Men det er noen forskjell. Jeg opplever det som for eksempel den der... Jeg ser jo på Snapchat som en portal. Ja, det føles sånn. En portal. Og jeg tror jeg har brukt dette eksempelet før, men jeg synes det er godt. Og det er at...
Hvis du er med familien din på tur, så skal ikke du sitte der og ha en portal inntil å se hva vennene dine driver med. Du skal ikke ha en portal til å se at nå henger Kari og Stine sammen. Og egentlig er jo Kari bedre enn meg, men tenk om hun blir bedre enn Stine nå. Du skal ikke ha innsikt i det. Du skal ikke sitte og bekymre deg for det real time. Du skal komme med, og så skal du ta stilling til det hvis du finner ut at det har skjedd. Det var jo et veldig enkelt eksempel, men det å hele tiden ha en portal til å se hva som foregår andre steder.
jeg tror det er ganske farlig som barn å forholde seg til. Jeg tror det er farlig som voksne også, men jeg tror da kan du i hvert fall ha frontallappen der på plass. Ja, man kan være veldig kritisk. Man gjør det jo alt med en, på en måte, du har en helt tydelig intensjon. Det er det jeg mener. Når jeg bruker sosiale medier, så gjør jeg det med intensjon. Jeg er hele tiden fullt klar over hva jeg gjør. Nå skal jeg for eksempel,
gå inn på Instagram og la meg inspirere. Da har jeg en intensjon om å åpne den appen. Og la meg inspirere av ting. Det skal jeg gjøre nå. Og så de sekunder jeg merker at sånn, men nå er jeg her med for å sammenligne, så da går jeg ut av appen igjen. Jeg var ikke her for det. Jeg hadde en intensjon. Nå kjenner jeg meg overveldet med eget liv. Nå trenger jeg å drømme meg bort. Nå vil jeg swipe gjennom livet til Isabel Rad litt. Bare de-connecte litt. Det er intensjonen min med det. Ikke sant? Mens når du ikke har noe intensjon med noe du gjør, men alt er bare en grøt, så...
blir man veldig mottagelig. Og alt blir sammenligning, og alt blir veldig destruktivt. Fordi sosiale medier av seg selv kan jo være apparater som er veldig givende, hvis man bruker det med riktig intensjon, og hvis man stopper seg selv. Men hvordan skal man forvente at noen klarer det før man er regulert inni brosken? Jeg bare kan se for meg, fordi det hadde jo kommet så vidt når vi var på skolen. Og på videregående, det var jo til stede Snapchat og alle de tingene her, men det var ikke i lik stor grad i det hele tatt.
Altså virkelig ikke. Og jeg allerede da, sånn jeg kan se for meg, for eksempel i russetiden, så var jo ikke jeg på noen russebuss eller van eller noen ting. Så det var skikkelig svårt for meg. Jeg skulle gjerne vært på det, men det var rett og slett ingen som... Alle hadde det før vi begynte på videregående.
Og jeg begynte på videregående fra en helt annen skole. Så da var det ikke plass på noen. Det var skikkelig sårt for meg. Og jeg husker at det var vanskelig å deale med. Og jeg bare ser på meg. Hvor mye sårer det da? Hvis jeg hadde hatt oppdateringer fra hver rulling, live på telefonen min. Tenk det. Det hadde vært så forbanna jævlig. Jeg hadde gravd meg ned. Jeg vet det. Jeg hadde gravd meg ned som mørkt hull. Det hadde vært så mye verre. Det å slippe å være liksom real time person.
present, på en måte, i andres situasjoner. Det er jeg så evig takknemlig for. Jeg tror...
Vi kan ikke si at vi vokste opp med det, fordi vi gjorde bare ikke det. Det kom når vi var allerede i en utvikling hvor jeg synes vi burde ha lov til å være på det, hvis du skjønner. Og da var det da det kom. Ja, når vi var sånn 16-17, da var det da det faktisk på ekte begynte. Ja, jeg lastet ned Instagram andre videregående, ikke sant? Da var man 16-17. Og da brukte vi det som redigeringsepp, og det var ikke snakk om at jeg la ut et helt...
naken bilde av en inna meg, og det var ingen på skolen som visste det, for det var ingen som fulgte hverandre på Instagram en gang. Det var ikke en sånn type app. Med sepia-filter. Ja, ikke sant? Det var ikke en sånn type app, hvor det var en slags nyhetsoutlet i det hele tatt. Så det kan jeg ikke engang se for meg, hvordan det var, hvordan det er. Nei, det må være. Å vite at du kan legge ut noe, og så ha nerver når du kommer på skolen, og at andre har sett det og sånt. Se for deg det. Ja. Det er helt utrolig. Nei, nei, nei. Jeg hadde... Jeg husker vi kunne se på profilbildene på Facebook. Ja, sånn.
Sånn, åh, nå har noen vært på ferie og byttet til bikinibilde på en profilbilde på Facebook. Ja, og det var det mest sånn juicy vi kunne på da. Shit, da har du sett Mina. Hun ser så jævlig digg ut. Det var Mina. Det var Mina på VGS. Fy faen, Mina var diggast. De mest baby til hjemme. Og det baby til profilbildet fra den stranda. Fuck, da var det sånn, it was a cultural reset. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde de tidsa og tenkte, de kommer snart. Du virker det. Ja, men jeg var sjekka etter feriene, sånn, oh, er det noe litt sassy bilder? Ja.
på de mest kule, populære jenterne. Du kan se på meg hvor mye det påvirkte meg da. Bare det at jeg kunne se en på skolen min i hvordan hun så ut i bikini. Det var jo så helt sjukt. Det er jo sant. Da begynte jeg å sammenligne med en gang. Det var fra et profilbilde på Facebook som lå der i mange måneder. Og vi begge husker det så godt. Og da ser jeg på meg at man da hele tiden i monitor får pumpa inn det av folk på skolen og folk på andre skoler.
Og jeg sier ikke at det, altså vi åpenbart gikk jo på en danslinje også, som er et usynt kroppsfokus. Men det var liksom, første videregående, ingen sosiale medier, andre videregående, begynte sosiale medier, tredje videregående, halvparten av Ørde droppa ut og droppa halve kroppsvekten sin på
på ett år med at alle var på sosiale medier det er veldig sant og det er liksom ikke en gang jeg skjønner at dans også har noe med sakene å gjøre men det er en 100% samarbeid for jeg husker at jeg plutselig var chronically online og det var jeg jo ikke før det
Det er helt fint. Og det er jo en ting jeg tenker at når du går rundt, jeg har snakket om det før, når man går rundt i livet åpen om å ha en spiseforskyldelse, så skjønner du veldig fort hvor mange som har det. Fordi med en gang du er åpen om det, så kommer folk til å være åpne med deg i mye større grad. Og det er, jeg vil bare si at det er en helt ekstrem epidemi som skyldes over landet Norge og åpenbart andre steder også. Men det er helt enormt
hvor mange spesielt jenter, siden det er de jeg ofte møtes, men jeg er fullt klar over at det er veldig mange gutter som sliter med det også, og også andre typer og former for kroppsforstyrrelser. Men det er jo bare et så stort problem, og jeg synes på ekte vi snakker for lite om det,
Og vi snakker jo faen ikke om noe annet. Vi snakker faen ikke om noe annet, men jeg tenker sånn, ja, men det blir bare, fordi jeg føler at, igjen, så føler jeg litt randt at det er et kvinneproblem, og da er det ikke like viktig. Jeg tror at nå, når det blir flere og flere menn som får det, så kommer det til å bli viktigere.
Ja, vi får jo håpe det, da. Men da blir vi litt skambelagt da, allerede for menn, selvfølgelig. Ja, ja. En gang menn får liksom ting som er vanlig at kvinner har, så blir det veldig skambelagt at de har det. Ja, for det er liksom flaut. Det er helt absurd å tenke på. Jeg tror faktisk ikke i min levetid, og vi ble jo født på 90-tallet, så da...
har jeg hørt at det var helt jævlig å være ungdom. Men det vet jeg ikke noe om, for jeg var baby og barn. Så jeg hadde det bra. Og 2000-tallet, og jeg husker 100% slankepress fra ganske, jeg tror første gangen jeg begynte å skjønne slankepress i samfunnet var, jeg vil kanskje 9-10 år. Jeg tror jeg var enda yngre. Ja, men det var nok rundt der. Jeg var nok tidlig på barneskolen, liksom at jeg skjønte at sånn,
Du kommer langt i livet med å være tynn, liksom. Det vinner du mye på. Og får mye komplimenter for. Det er liksom det alle damer streber etter. Det skjønte jeg ganske tidlig. Og så roet det seg ganske greit, vil jeg si, i samfunnet i hvordan jeg så det. Og så tror jeg ikke jeg har vært borte. Altså, peak for meg var jo da risen av Instagram, og risen av sosiale medier, og jeg gikk andre videregående, liksom. For meg var det liksom det mest intense, liksom...
tynn fokus i jeg har opplevd i min levetid, og nå. Nå er jeg 30. Nå synes jeg det er helt tilbake, og jeg synes også det er en ting igjen, at når jeg sier gutta melker seg på, det å også
ha dette fokuset. Det har vi jo kritisert her i podden før. Flere norske store mannlige profiler som legger ekstremt stor vekt på ikke bare trening, men på det å trene og gå ned i vekt og spise disse type matene og skjødde og alt det her. Og det fokuset nå er helt enormt. Jeg synes det er interessant hvordan vi har hatt
Det har ikke vært noe tvil om at de siste 30 vårene så har vi hatt et enormt slankefokus i Norge. Slanking er liksom noe man skal, ikke sant? Det er veldig tydelig at du skal være slank. Og igjen, der sier jeg ikke at det er det jeg synes. Jeg understreker det. Og da synes jeg det er så interessant når det da kommer profiler som Baris og er sånn, ja, fødde meg i Norge er et problem. Så vi må skape enda mer slankefokus. Men vi ser jo at slankefokus skaper også det omvendte.
Ja, det klarte jeg. Motpolen? Motpolen vil alltid være en veldig sterk motreaksjon til en sterk reaksjon. Slanke fokus fungerer ikke. Det fungerer ikke, vi må slutte med det. Og det er heller ikke, som vi har sagt hundre ganger her, det er heller ikke at hvis hele...
befolkningen går rundt undervektig, så er vi jo ikke en sundere befolkning. Det er jo ikke hånd i hånd, så det er jo det som er interessant med at man sier sånn, det er en epidemi, for da er det sånn, epidemi av hva da? Ja. Helsen til folk er topp, liksom. Det er bare tull. Ja, men det er det jeg mener da, at hvis man ønsker å ha færre som er sykelig overvektige, og nå snakker jeg om sykelig overvektige, at det er en overvekt som er utrolig skadelig for vedkommende. Når man ønsker flere av dem, så fungerer ikke slankefokus. Nei, nei, det er klart ikke. Det har vi jo sett.
Jeg skjønner ikke det. Og jeg tror også de er klare over at det hadde vært helsegevinst for dem å gå ned i. Det er ingen av dem som ikke tror. Det tror de vet det. Det tror de får beskjed av det av fastlegen sin. Og det er jo åpenbart sånn det er. Man får beskjed av fastlegen sin når noe med kroppen din er helseskadelig. Det trenger man ikke å få beskjed av bare i spøk. Man trenger virkelig ikke det. Du gjør samfunnet ingen tjenester. Og jeg synes det er interessant nå at jeg faktisk har tenkt veldig mye på det. Nå er jeg 30 år, og dette er liksom andre gangen jeg kjenner på en sånn skikkelig
eller sånn tsunami av slanking, og første gang var jeg 16-17, liksom. Jeg tipper jo også at Osempic har vært med på den bølgen. 100%, ikke sant? Alle blir tynnere, og da får du en illusion av at det er lett, og da er du den eneste som ikke får det til, så da må du gjøre hva enn som kreves, for alle andre får det jo til, ikke sant? Det blir en sånn følelse. Og også når de er veldig på det der at, ja, Osempic er jo bare appetitt,
svekkende, så det kan man jo egentlig bare da ikke ta ossempik og ha litt selvdisciplin, ikke sant? Det er jo det samme og da når folk kommer ut med dette narrativet, så blir det jo bare en sånn Men det stemmer jo faktisk ikke, ossempik spiser jo musklene i nå
Og det er også å bestemme seg for å gå rundt sulten og fjerne food noise i hodet ditt. Det er to vitt forskjellige ting. Det kan ikke sammenlignes. Nå sa jeg bare osempik-fysmusklerne. Det var ikke faktasjekk meg på det. Jeg bare mener at det er ikke helt sikkert at det er det eneste osempik gjør. Det var bare det jeg mente å si. Det er jo blitt veldig kjent for å fjerne food noise, som er det mennesker har også nå.
som kalles sult, hvis du skjønner. Så det er jo ikke det samme som å gå rundt sulten. Det er jo det som er provoserende for meg. Det er ikke det samme. For da går du ikke rundt sulten. Du går ikke rundt sulten. Hva er det med tanken på å ta deg en beta? Det er ikke det samme. Apropos SEMPIC, jeg husker jeg fikk mye spørsmål om hva vi syntes om det når det kom, eller ble veldig aktuelt. Jeg tror vi svarte på det, men jeg tror jeg sitter igjen med det samme. Jeg har det ikke i meg å dømme noen som har tatt på SEMPIC. Jeg har det ikke. Jeg skjønner det så godt.
Og igjen, du får det av fastlegen din hvis du er i den kategorien av at du trenger det. Så hvis du er i den kategorien at du trenger det, så skjønner jeg det åpenbart, eller ikke trenger det, men at du trenger å gå ned i vekt. Det er bra helsemessig for deg å gå ned i vekt. Da kan jeg forstå at det er en lur måte å gjøre det på hvis du vil det. Last resort ofte da, er det jo. Ja, og hvis du er...
helt vanlig BMI å begynne med å sende bygg, så synes jeg det er utrolig trist. Det synes jeg er kjempetrist. Jeg vet ikke, jeg klarer bare å være sånn... Jeg bare... Jeg lever jo på en måte... Jeg føler at jeg lever i samme samfunn som de som gjør det. Og jeg synes ikke det er noe overraskende. Nei.
Nei, det overrasker jo ingen. Ikke sant? Det er drastisk å legge seg under kniven. Det er drastisk. Det er veldig drastisk. Det er drastisk, og det er utrolig trist at man føler at man må det. Jeg blir mye mer lei meg. Jeg blir mer lei meg om hele sulamitten. Ikke sånn at jeg går rundt og er lei meg på dine vegene. Det synes jeg også er litt skjønner du. Nei, men jeg er jo lei seg for at hvorfor skal friske, sunne folk gå rundt og slanke seg til? Ja, og jeg blir sint. Jeg blir sint for folk som skaper depresse. Missforstånd er rett. Jeg blir mest sint
Jeg blir mest sint for de som skambelegger noe annet enn seg selv. For jeg blir mindre sint på de som, ja, ok, da legger du noen ut med et bikinibill og sånne ting. Det har jeg ikke gitt meg å bli veldig sint på. Fordi det synes jeg må være lov, og jeg synes det må være lov uansett hvor stor du er. Det jeg blir sint på er jo de som går rundt og skambelegger noe annet enn en eller annen rar fasit. Ja, jeg vet det. Det er det jeg blir sint på, de som går og snakker om at det er en en riktig måte å se ut på, en riktig måte å leve ut på.
Det er det jeg blir sint på. Så vet du hva, vi legger den da. Ja, og det gjør vi også med denne episoden. Takk for nå. Kaffeskål! Det er luks! Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!
Starte dine tester i dag for 1 euro om måneden på shopify.de slash radio.