Denne podkasten er sponset av Skipstedt Vekst. Velkommen til en ny podkast her i Skifter. I dag er Per Iva programleder, og i dag har vi med oss Lars-Johan Bjørkvold. God dag. God dag. Lars-Johan, du er Chief Growth Officer, hverken mer eller mindre, i Seneta. Hva er en Chief Growth Officer på godt norsk? Hva er det? Det er vel...
Titlene er vel kanskje ikke det som er så viktig. Det er vel noe som kommer ut av dagens inflasjonlige titler i den digitale sverden, kan man heller si det sånn. Men det viktigste er vel det som ligger bak. Og akkurat for øyeblikket og det siste året så er det jeg som har jobbet sammen med grunnerne og ledelsen i Seneta og sørget for at vi forbereder oss godt til neste fase når vi skal gå og vokse mer.
I praksis så betyr det alltid fra å sørge for at vi har de rette interne funksjonene på plass. Skal vi gå og rulle ut en forretningsmodell globalt, så må vi sørge for at vi kan ta vare på kundene våre, ikke bare selgere. Men før du begynner å snakke mer om kundene dine, så er det litt viktig å ta nærmere 30 sekunderspitchen på hva Zeneta er. Så kan vi jo...
Det kan vi godt gjøre. For det er ikke alle som vet det, selv om dere har vært ganske mye vinnende i det siste. Mange som hører på denne har sikkert hørt om dere, men det er noen der ute. Ja, det kan jeg tenke meg. Seneta, vi er de første i verden til å introdusere transparans når det kommer til prising på containerfrakt. Det blir praksis å si det, at vi samler priser fra alle de største
vareprodusentene og distributørene globalt, de som sender innhold i containere fra ATB. Og så bygger vi opp en plattform basert på den prisingen, der vi
ha muligheten til å presentere indekser, prisindekser ut, som andre kan sammenligne seg med. Så når du gjør innkjøp, så stikker du til Seneta, og så finner du ut om du har fått en god pris eller ikke av leverandøren i Basically. Dere har flere port connections enn noen annen aktør i verden akkurat nå, eller hvordan er dette? Ja, altså det finnes jo ingen annen aktør som gjør så det vi gjør. Du kan si at vi har perceived competitors, altså det finnes
konsulenthus som gjør disse tingene manuelt. De gjerne samler en eller to store firmaer, tre-fire store firmaer innenfor samme industri, og så sammenligner de prisen deres manuelt, og så publiserer de en rapport. Og ofte da, så kanskje materialet de har å basere seg på, det kan være kanskje to-tre hundre havnekombinasjoner da, hvis du skal snakke norsk, og
Det kan være nok til å kunne sammenligne for disse kundene, men bak hver handel og kommunikasjon så kanskje de har en til to priser. Det som vi har er at vi har bygd opp en big data plattform som analyserer og jobber med dataen konstant. I dag så har vi indekser på
60 000 pluss handelkombinasjoner. Hvis vi ser på geografiske områder, så favner vi mye mer enn det. Vi dekker nesten alt som kryper og går av kombinasjoner globalt, og da ikke bare med en eller to priser bak, men ofte mange tusen priser bak, tusen kontrakter bak, som gjør at dette blir veldig nøyaktig og precise priser. Og så er det historiske data, så du kan gå inn og se hvordan
Hvordan du har gjort det over tid, om du har blitt lurt av leverandøren din, eller om de har gitt deg gode priser, eller om de har innfritt det de har lovd. Og dere har vekket ganske mye internasjonal oppmerksomhet for den jobben dere gjør, og dere har fått noen hefte investorer med plage, så vidt jeg har skjønt. Det stemmer. Men hvorfor akkurat du endte opp i denne businessen her? Det er et veldig godt spørsmål. Ja.
Jeg har jo alltid jobbet med gründerselskaper. Jeg har egentlig aldri hatt noen normale jobb siden jeg var 14, tror jeg, da jeg jobbet på Rimi. Det var vel kanskje den eneste normale jobben jeg hadde hatt. I Seneta var det som et resultat at jeg hadde truffet den ene gründeren, som var den tekniske delen av gründerskapet.
Vi hadde møtt han i forbindelse med noen event på Mesh, og snakket mye sammen. Han fortalte meg litt om det de dreier med, og utfordringene de stod overfor. Spesielt snakket vi mye om den kommersielle siden, hvor tøft det var å komme seg ut. Jeg kastet mye ball frem og tilbake. Når jeg da var ferdig med den jobben jeg hadde gjort, jeg jobbet en periode på Mesh,
Så kom han rett og slett til meg og lurte på om jeg hadde lyst til å komme og snakke med de andre grunnerne for å se om det kanskje var noen muligheter der til å jobbe sammen og faktisk prøve å sette noen av de tankene jeg hadde kastet til han ut i verden, ut i livet. Og det var sånn det startet, så egentlig hadde jeg tenkt å kjøre i gang med noe eget. Jeg er veldig glad i å prøve å sette i gang ting, men jeg satt meg i møte med Patrick, og han er jo en av grunnerne, han som er også CEO i dag.
Han fortalte meg om hvilke ambisjoner de hadde, hva de ønsket, hvor de butta. Så så jeg ganske kjapt at her kan jeg kanskje komme og bidra med noe. Når du begynner å klø i fingrene, da er det bare å gjøre det. Hva slags person er du som kan bidra innom noe sånt? Hvorfor ville de ha akkurat deg? Det må du nesten spørre de om, ikke? Hva er styrkene til Lars og Jan Bjørkvold? Jeg tror det at...
uavhengig av industri og hva du jobber i, så er det en del fellesnevnere, og spesielt når det kommer til å kommersialisere et produkt. Jeg synes at jeg har jobbet med flere ulike produkter opp igjennom årene, og jeg innbiler meg det, at det er en
kjerne som ligger der, og når du catcher den, så kan du gå ut og bruke omtrent de samme prosessene. Det sitter jo mennesker i hver posisjon, så du må huske på at det handler jo bare om å henvende seg til mennesker og forklare verdien i det du har, og så lenge det ligger en reviell verdi i det du har, så burde det være greit å få dem med ombord. Så kommer det selvfølgelig andre faktorer inn, som at den industrien vi jobber i nå er jo en umoden industri, kanskje mye mer umoden enn det vi
trodde når det kom til å være mottagelig for teknologi, eller ny digital teknologi. Og sånne ting gjør jo ting enda litt mer utfordrende og litt mer spennende å jobbe med. Så forutsetningene industrimessig var ikke tilstedeværende helt tatt. Og jeg har vel egentlig ikke hatt noen utpreget interesse for shipping eller containerfrakt eller noe sånt opp igjen i morgen. Men caset, det å ta en ny teknologi,
og introdusere det, altså en ny teknologi med enorm verdi også, og introdusere det inn i et marked som er umodent, samt at det er business to business, og det er der jeg liker å jobbe, det er
Det tror jeg at da er det veldig spennende for meg, og da klarte jeg vel å overbevise dem at jeg kunne bidra med det. For du kunne ingen ting om shipping før du begynte? Nei, ingen lignende ting. Hva kan du om shipping nå? Om shipping generelt? Jeg kan si sånn at jeg kan ganske mye om containerfrakt. Men det er, tilbake igjen, det er som alle andre industrier, det er business-prosesser. Dette her er jo folk som kjøper og selger en type commodity, altså
En container er jo også en type commodity som forhandles. Og så lenge man bare forstår hvordan den prosessen fungerer, man forstår hvordan det prises og
hvordan dette påvirkes av kapasitet og så videre og så videre, global vare og så videre og videre, så er det ikke så veldig komplisert egentlig, synes jeg. Det operasjonelle er nok mye mer komplisert enn prisingen og business-siden av det. Men operasjonelle jobber jo ikke vi med, takk og lov, for da hadde det nok ikke vært en rettemang. En av de grunner til at jeg ville ha deg i podcaststudio, til tross for at du ikke var grunn der, er at jeg opplever deg som en...
som en liksom mister grunn i miljøet på en eller annen måte, fordi jeg tror du var en av de første som jeg møtte fra den start-up-scenen i Oslo da. Jeg tror jeg var på en liten bar i nærheten av Tørrgata en gang. Du er jo en ganske sosial type som går litt rundt og prater litt med alle, og før jeg skulle spille inn den podcasten, så snakket jeg litt med noen som hadde vært borte i dag og sa, ja, nei, han Lars Johan, han er sånn som
går rundt og hjelper alle, han bidrar utrolig mye, selv om han har masse å gjøre, sier de. Så det jeg er litt interessert i, er hva som er, hva har gjort at du er blitt den typen du var, eller den typen du er? Det handler vel kanskje mye om hva slags menneske man er. Jeg er veldig glad i mennesker, og det har jeg alltid vært, og har alltid hatt veldig lett for å komme i kontakt med mennesker. Så er det noe sånn at
Jeg liker også å dele med meg av det som jeg føler jeg kan. Det jeg ikke er sikker på om jeg mestrer, det prøver jeg å holde meg så godt som
unna som jeg kan, men der jeg føler hvor jeg har mestringsfølelse, der synes jeg det er fint å dele kunnskap. Det er sånn jeg har bygd alle de bedriftene som jeg har hatt på en måte sittet i ledeposisjoner selv. Det har vært en veldig tett oppfølging å prøve å få de enkelte personene i bedriftene til å lykkes. Skal du bygge en salgsorganisasjon for eksempel, så er ikke salgsorganisasjonen din bedre enn
enn den felles prestasjonen som hele organisasjonen klarer å få frem. Og det betyr at du må være ganske tight på hele tiden og sørge for at hver person lykkes. Sånn er det jo også når du skal bygge en organisasjon innenfor det vi jobber med i shipping, eller hvor som helst ellers. Men jeg vet ikke hvor det kommer fra. Hvor er du, Frank? Jeg er fra Skøttru. Skotterud, ja. Det er jo ikke så veldig langt fra Bjørklagen der jeg kommer fra. Ja, rektig. Det kommer mye bra folk derfra. Det kommer mye bra folk fra Skøttru. Ja.
Jeg kjører for blitt bjørkelange å være engelske hjemme. Det er veldig bra. Langt inn i skaven. Handlet på godisjappa på Charlottenberg. Det er ikke hardt å reise til Sverige for meg å handle. Jeg har alltid handlet i Sverige. Så det kommer kanskje noe fra at man er oppvokst på bygda, der det er en tettere forhold. Ja.
Jeg bruker å si at jeg var oppvokst på skøttere før knarken kom. Det var veldig trygt og godt. Det verste du kunne gjøre var å stjæle noe hjemmebrent fra foreldrene dine, eller prøve å vannutsprite til bestefaren. Det var den greia der. Det gjør nok at du får... Det er kanskje litt bedre, eller litt annerledes å vokse opp av det. Man blir trygg og god. Og så har jeg tatt noen valg tidlig i livet. Jeg
Selv om jeg gikk på skole og syntes det var gøy og gjorde det relativt bra, så hadde jeg nok en... Jeg har kanskje aldri likt å være fanget av rammer, da. Så jeg har ikke hatt så... Jeg tok valg ganske tidlig om å gjøre andre ting. Reise mye, for eksempel. Mens vennene mine gikk på universitet og investerte masse tid i å ta seg utdanning, så fartet jeg rundt i verden med ryggsekk på ryggen. Var borte i mange år. Besøkte mange land og...
Jeg tror det gjør noe med deg som person. Jeg tror du blir kulturuavhengig, kan vi si det sånn. Og litt utenfor det tradisjonelle samfunnet. Men det gjør også at du kan bevege deg rundt i veldig mange settinger uten at det blir noen motstand der. Ofte så blir det jo det. Hvis du har skrudd sammen på en måte, så kan det gjerne oppleves som at du ikke passer inn i de og de settingene sammen.
Så jeg føler ikke det er sånn sted. Jeg føler det er ganske lett å snakke med mennesker og bevege seg rundt. Vi er ganske like. Vi er mennesker. Tross alt. Men du reiste rundt verden. Hvor i verden reiste du? Det meste var mye Europa først. Jeg kjøpte meg et par folkvognsbusser. Litt sånne hippie-busser. Rett etter miltæret så brukte jeg alle dimmepengene mine på det. Jeg tok med et par kompiser til
Så dro vi rundt et par måneder første runden, og så gjorde jeg det samme en runde til et par år etterpå. Europa først, og så ble det på en måte den større reisen som da var Asia og Australia. Og det var vel egentlig Australia jeg ble mesteparten av tiden min. Det var akkurat da det begynte å bli interessant for norske studenter å reise til Australia. Men det var ikke så mye nordmenn der, så jeg kjøpte en bil og reiste rundt, liksom, og så...
Hva slags turist er du? Jeg vet ikke om jeg skal kalle deg turist eller reisende. Hva er det reisende Lars-Jan gjør? Han opplever...
mennesker i mye større grad enn noe annet. Når jeg kom hjem fra å ha vært ute og reist lengst, det var vel 12 måneder i ett strekk, så hadde jeg med meg to filmer som jeg hadde tatt, det var før digitalkamene kom, og det var jo ikke det eneste bildet av noe som helst av noen severdigheter. Det tror jeg aldri har vært på en severdighet heller, bortsett fra nå og kanskje de siste årene. Det er ikke så viktig å dreie seg og se på ting, det viktigste er å oppleve. Så reisen er en...
Det er en opplevelse av mennesker som du møter på veien, og så møter du noen som skal til høyre, så blir du møtt til høyre, og så velger du å reise til venstre, og så vil noen være med deg på det, og så flyter du gjennom det. Er du en sånn som reiser til Paris uten å se Eiffeltårnet, og Roma uten å se Kolosseum? Ja, det er absolutt. Det finnes ikke interessant engang.
Jeg har vært ganske mye i Tyskland, og først til å se veidigheten i Tyskland som jeg dro på, bortsett fra noen skoletur som selvfølgelig betvinger gjennom hele ruta. Det var vel nå i vår som jeg stakk og så TV-tårnet på Alexanderplats i Berlin. Det har jeg aldri gjort før. Det var kult, men jeg har ikke vurdert det før engang. Det er mye morsommere å dra og møte noen venner og stikke på en kneipe og spise en god middag og
snakke sammen om ting. Hvis det der med å velge nye veier, ettersom å være opportunistisk, er det det du er? Nei, det er ikke det. For det handler ikke om opportunisme. Det handler ikke om å gjøre så mye vurderinger. Det handler om en konstant... Det handler om å kunne være seg selv mest mulig, og ha en følelse på...
hva som passer en selv, og så passe på ikke å gå for mye på kompromis av det. Jeg tror ikke det er så sunt for mennesker generelt. I hvert fall ikke oss som kommer fra Norge, som er et trygt land med veldig gode rammer. Vi trenger i utgangspunktet ikke å slite så veldig mye. Og hvis vi ikke trenger å slite så mye, så kanskje man bør prøve å finne minste motstandsvei hele veien, slik at man kan optimalisere den energien eller innsatsen man legger inn, for mest mulig igjen for energien man putter inn.
Vi har jo alle verdens forutsetninger for å skape suksess i livene våre, enten det er suksess i business eller følelsen av å være tilfreds. Det er mange måter å måle suksess på. Alt handler ikke om kroner og høyre. Men uansett hva vi velger, så er jo Norge et fantastisk land å mate på. Det kan jo ikke gå så gærent. Så opportunistisk, det vil jeg ikke si. Det tror jeg handler om å
Være troig mot det som en føler er rett for en selv. Og det forandrer seg litt over tid. Man vokser opp, får opplevelser som påvirker en. Det man trodde når man var 20 gjelder kanskje ikke like mye i dag. Og det endrer også selvfølgelig hvilken vei man ønsker å gå når man går fremover. Men da du reiste rundt i Europa, nøgte du at når jeg blir ferdig med dette her, så skal jeg bli en businessmann? For du er jo en businessmann nå, du kan jo ikke nekte for det.
Jeg vet ikke, jeg ser ikke på meg selv som en businessmann, men jeg skjønner jo at andre ser på meg selv som en businessmann, ja.
Nei, det tenkte jeg ikke på. Jeg har alltid vært glad i å prøve å sette i gang ting. Jeg har også prøvd å sette i gang ting i en ganske tidlig alder. Noen små initiativer som ikke gikk så bra. Man satt litt alene på skøttru og prøvde å klure ut noen gode ideer. Det er ikke det beste forutsetningen, med mindre du skal bli en frisør eller en rødlegger, å sette i gang en virksomhet på landsbyen.
Men i en global sammenheng så er jo Norge litt som Skottru i verden. Ja, det kan du gjerne si da. Det er det faktisk. I Guds lov så har det blitt litt bedre. Du kan jo si at knarken har kommet til Skottru, og Norge har blitt en del av det globale samfunnet. Men det var ikke du som brakte knarken til Skottru, men hva annet var det du forsøkte å få til der oppe?
Det var ganske tidlig på, spesielt etter jeg kom hjem fra reise, så hadde jeg fått mye inspirasjon. Jeg husker tidlig at det var en internett-eventyr som jeg var i gang med å prøve å knekke sammen. Blant annet en reiseplattform, der du kunne møte andre reisende online for å se om du kunne...
enkel å finne frem til felles reisemål. Det fantes jo ingenting på den tiden. En annen ting som jeg prøvde å sette i gang med var også en... Jeg var ganske opptatt av alternativmedisin, jeg har alltid vært det. Og jeg synes det var uoversiktlig, veldig uoversiktlig hvor du kunne finne frem til noen behandlere, hva som helst.
Så det var det å samle informasjon om det også, og sette i gang en portal på det. Så jeg begynte, var kanskje en av de første som, og så flyttet jeg til Oslo etter hvert, etter at jeg var ute og fartet litt, og
hadde vært med i HTML og satt og slo inn noen taster og var på næringsetaten. De hadde en næringsservice med en grundebok. Jeg har den boken enda. Det som står i den, det var at du kunne bare slenge det ut vinduet. Det var ikke verdt noen ting den gangen. Kanskje det har sikkert blitt bedre nå. Men jeg lykkes ikke så stort. Jeg synes det var veldig vanskelig. Det er kanskje derfor det er så fint å være grunder i dag. I dag er det jo et stort økosystem som
Du kan møte andre mennesker, være med og finne folk som har lyst til å gjøre ting sammen med deg. Og det var ikke så enkelt da. Så mens jeg satt og prøvde å finne ut hvordan i all verden jeg skulle få dette til å gå rundt, så søkte de heller en normal.
og det var egentlig da BusinessRaisen startet, da havnet jeg i en startup, en svensk startup, som heter MediaPlanet.
For det var ikke noe dårlig der å lage en sånn alternativmedisins Uber eller Airbnb med reviews og hele pakka. Det kunne ha funket i dag, og det. Det funker i dag. Jeg kjenner jo han som er i Alternativ.no. Jeg vet hvordan de gjør det. De gjør det greit. Og det samme med den andre ideen. Det var ikke noe en slags backpackernes Tinder eller et eller annet typeaktig.
Vi hadde kanskje ikke kommet så langt som vi tenkte i Tinder, men det smarteste av telefonene kunne vi jo ringe med og sende en tekstmelding på. Det var jo såpass tidlig. Det var jo i 70-90-tallet, begynnelsen av 2000-tallet, så det var liksom under den tiden. Men ja, nei, det var mer det at forutsetningene var for mindre vakke til sted, egentlig. På den tiden var det vanskelig å finne seg frem. Da måtte du gjøre alt selv, og så god var jeg ikke.
Jeg var faktisk og pitchet en av disse ideene her på distriktskontoret på Hamar. Jeg dro dit, og så dro jeg i gang den. Og det var, der satt jeg og diskuterte med en dame på 60, som visste ikke hva internett var. Fordi jeg hadde hørt at det på Skøttru, så var det et par frisører som hadde åpnet en sånn frisør- og skjønnhetssalong, som hadde fått 60 000 spennende et eller annet støtt. Så tenkte jeg, ok, for de penger så skal det jeg få da. Men det var bare blankt avslag. Så det var...
Sånn var det den tiden. Men den MediPlanet-historien, kan du fortelle hva MediPlanet er? Det er jo noen som ikke vet det. Det kan jeg fortelle. I dag er det jo content marketing, er et veldig kjent ord i marketingverdenen i dag. Vet i verds, betalt innhold, kjært barn og magne. Ikke sant? Og MediPlanet var vel noen av de...
første som virkelig gjorde det stort, men de gjorde det på print, det kan jeg gjerne si sånn, content marketing. Så de lagde nisjemagasiner, nisjeinstiksmagasiner, som handlet om et eller annet tema, som var jo smalere og bedre, alltid fra due diligence, hvordan du gjør det, til patent og rettigheter, rekutering, altså det var veldig nisjete. Og distribuerte det med næringslivsaviser hovedsakelig, men også med Dagbladet VG Norge.
Som små innstikk. Og så fyldte du opp de innstikkene med annonser. Så basically så leide du en plass som du betalte litt for, og så sørget du for å lage en blekke som du tjente veldig, veldig mye penger på. Så det var jo det vi gjorde, og det gikk jo veldig bra. Så vi startet vel der og var vel ansatt nummer 15 eller noe sånt nå, men det var veldig tidlig i Norge. De hadde et lite kontor de hadde holdt på et par år i Sverige for å klekke businessmodellen.
skjønte jo veldig fort at dette her var en gull i det. Og da var det bare å gruse på og bare legge inn innsatsen og prøve å få dette til å gå rundt. Og egentlig hadde jeg tenkt å bare være der noen måneder for å tjene litt penger for å reise med. Men jeg ble jævlig god på akkurat denne biten her. Så når vi kom i et år inn i løypa, så lurte jeg på om jeg hadde lyst til å ta over og bygge opp den norske satsningen. Det hadde jeg egentlig ikke.
Men jeg tenkte også samtidig at når får man sånn mulighet igjen når du kommer med min bakgrunn? Jeg tenkte jo å være litt pragmatisk på det. Jeg tenkte jeg hadde bare reist, knipset noen bilder, tatt fotokunstutdannelse. Og er det noen som har lyst til at jeg skal være med å bygge opp et gründereventyr som handler om kroner og øre og reklame? Why not? Fotokunstutdannelse, hvor var det fra? Herfra? Ja, Oslo Fotokunstskole. Jeg er en av de som gikk gjennom det første kullene der. Den tiden det var veldig ustrukturert og
Og ganske crazy. Men det var veldig gøy. Er du en god fotograf? Jeg vet ikke. Du får dømme selv. Du kan gå inn på Instagram på Slowmo, som er nikket mitt. Så kan du se på bildene. For Johan Brant har jo også en fotoutdannelse. Altså kunstfotoutdannelse. Er det sånn at dere sitter og prater litt fotokunst sammen? For dere kjenner hverandre litt, gjør det ikke det? Vi har en god tone å prate litt når mulighetene byr seg. Vi har god kommunikasjon, men
Vi snakker ikke fotokunst, men jeg tror nok kanskje kunsten er, altså business for meg, du sier at jeg kanskje er en business man, for meg så er det en creative outlet da, det å bygge business. Det er ikke noe annerledes å bygge business enn å fotografere. Du ser et bilde, du ser liksom muligheten til å fange noe, og virkelig gjøre et noe, og så handler det bare om å sette brikkene sammen på riktig måte, slik at du faktisk kan få kunstverket ut da.
For meg er det en mye større kreativ drivfaktor enn det det er noe annet. Pengene er ikke så viktig, suksessen er ikke så viktig, men opplevelsen av å skape noe, det er utrolig viktig. Og når den opplevelsen svinner hen tilbake til det å være tro mot deg selv, altså jeg er ikke en veldig god administrator, det er ikke min jobb. Min jobb er alltid å prøve å bidra til å bygge og
sørge for at byggverket gjøres på de rette premissene, kanskje. Men nei, vi snakker ikke så mye om foto. Men da du var i Media Planet og skulle bygge opp det i Norge, var det en lett reise? Eller hvordan var det? Det var jo sånn at når jeg begynte i Media Planet så hadde jeg jo aldri sett et Excel-ark, for eksempel. Jeg hadde jo liksom ikke gått den veien der. Når han som var svenske, som hadde vært og startet opp i Norge,
dro, så fikk jeg et sett nøkler, en liten bok med noen telefonnummer, også et Excel-ark som var dette er budsjettene, liksom. Det var en veldig interessant måte å starte på. Det var ganske tøft, faktisk. Det som han og Gudslov hadde gjort, var at han hadde vært veldig flink på å involvere meg inn i rekrutteringsprosessene tidligere, så jeg fikk en god følelse på hva slags type menneske vi så til når vi skulle rekruttere folk. Så jeg fortsatte egentlig bare med å tune det, og
Jeg brukte mye tid på å finne de rette menneskene som jeg hadde lyst til å jobbe med sammen med selv, så at du kunne føle at du jobbet sammen med folk du likte. At du spilte samme type game. Det er ganske viktig for meg nå også. Du kan være veldig god til å spille tennis, men det nytter ikke om du er veldig god til å spille tennis hvis det er fotball vi skal spille. Og det å få tak i riktig folk, det er nok...
Det som var hardt på den tiden også, hele tiden konstant rekrutteret. Vi skulle vokse hele tiden, så vi satt jo i tusenvis av intervjuer, vil jeg nok si. Rekrutterte ganske massivt i løpet av de årene som jeg var med i Medieplanet Norge. Jeg vet ikke, sammen kanskje 100 personer, tenker jeg, som jeg ansatte. Og hver av de personene var inne på en parter intervjuer, og så var det screening av masse kandidater først. Ja, det var tøft. Det var perioder her som du lurte på, du hadde liksom åtte intervjuer på en dag, du skjønte liksom ikke helt opp og ned på dagen.
Selve salgsbiten var ikke så ... Vi skjønte fort hvordan man skulle bygge en kommersiell modell. Det kommer igjen til dette med å ... Vi finner ut den kommersielle modellen, og så kan vi bygge en prosess rundt det tidlig. Så er det bare å copy-paste. Få nye mennesker inn, omborde det riktig, få ut å følge samme prosessen, og så kommer salgene ut som et resultat.
Så vi gjorde jo det veldig bra. Når jeg tok over, hadde vi driften... De hadde klart å bygge opp ganske... Det synes jeg var syv millioner i omsetning, tror jeg, når jeg tok over. Jeg var der som sjef for noen år, og når jeg dro var det vel 60 mil. Så jeg synes vi hadde gjort det greit. Jeg er fornøyd. Det høres bra ut. Men i den prosessen man skal finne folk, for det tenker jeg at folk er litt nysgjerrig på, for det er vanskelig å vite...
Hvem folk er utenfor jobbintervjuer og den type samtaler. Har du noen spesielle metoder som du bruker, som du lærte deg den gangen og som du har brukt etterpå for å finne de riktige menneskene? Jeg tror samtalen er viktig. Jeg er ikke noe særlig glad i standardiserte jobbintervjuer. Hvis jeg merker at jeg har en potensielt god kandidat, så møter jeg gjerne utenfor kontoret først på en kaffekopp, på en kafé, bare for å få igjen praten.
Men en gang jeg får en gang praten med et menneske, så merker jeg veldig fort hva slags menneske det er. Men det er kanskje noe som kommer også med erfaring. Men jeg tror egentlig at sunn fornuft er veldig fint å ha. Hvis du skal være sammen med et menneske, jobbe med menneske i mange år, kanskje. Hvis du sitter og ikke finner tonen over en kopp kaffe,
da er det kanskje litt dødfødt allerede der spesielt i en startup sammenheng da når du skal si det kallet den første kjernen din det er kanskje de fem til ti første menneskene du ansetter og dere skal blø og dø sammen
Og da må du ha noen folk som du liker. Så kanskje ikke de trenger å være eksperter eller de beste i verden på det de gjør, men heller er interessert i å lære seg ting. Så det er vel noe i det å hire for attitude og teach for skills, som er en frase som eksisterer der ute på internettet. Jeg vet ikke hvem som sa det, men jeg er helt enig i det. Og det har egentlig vært min...
min ledestjern hele tiden. Liker jeg folka, så kan vi gjerne kjøre det gjennom mer
rigid intervjuer etterpå. Men hvis ikke jeg liker folk, så kjører vi ikke intervjuer den en gang. For det handler om mellommenneskelige forhold her. Kanskje folk er det du liker? Ja, si det. Jeg liker folk som, hvertfall når du skal bygge business, jeg er jo på den kommersielle siden. Og den kommersielle siden, så er det sånn at du skal snakke med mennesker. Og det vil jo si at du må ha en egenskap slik at du klarer å prate med folk. Det er jo nummer én.
Når det kommer til personlige preferanser, så kan jeg nok si at jeg liker veldig mange mennesketyper. Da er det litt annerledes. Da kan du være supergeek, eller du kan være superseller. Det spiller ingen rolle for meg. Men i en rekrutteringssammenheng, så er det oftest kommersielle mennesker jeg ser etter. Da må du bare være...
god til å få en connection. For du skal jo connecte med en kunde mest rolig en eller annen gang. Og hvis ikke du kan connecte med en kunde, eller connecte med meg, da er jeg ikke sikker på om du klarer å connecte med en kunde eller noe. Men den selgerrollen, eller den kommersielle rollen, har den endret seg litt i løpet av den tiden som du har vært i business? Jeg tenker at selgeren i dag er noe annet enn det vi hadde fått ti år siden.
Jeg tror ikke selgeren er noe annerledes. Jeg tror bare at det har blitt bygd opp med masse teknologi rundt selgeren, slik at selgeren kan fokusere på det som faktisk er viktig, og det er kundekommunikasjonen, og ikke alt det administrative som ligger rundt. Vi i Seneta er ganske langt fra med vilja si til å implementere alt som er av nyvinninger innenfor teknologi, spesielt salgs- og marketingteknologi.
for å øke sjansen for salg og fjerne minst mulig administrasjon. Og heller la selgerne fokusere på å snakke med kunden og bli gode på det. I tillegg er det sånn at i noen industrier og bransjer bruker du ikke fysiske selgere lenger. Og det er selvfølgelig en stor endring. Du kan jo bruke i mye større grad innbanemarketing, generere
potensielle business gjennom innkommende henvendelser, fordi det er godt å være der ute og bruke godt innhold, sprede, det kan være blogger, det kan være mange ting du kan bruke for å få folk inn til deg. Mens i B2B, tradisjonell B2B, så har jeg sterk tro på at du må ta opp telefonen, prate med folk, og ofte gå møter i face-to-face, slik at de får et tillitsforhold til at du
er en real person, og samtidig så representerer du et godt selskap, og de to tingene sammen bruker å løse biffen. Og da bruker du en del av det du lærte på disse reisene dine, og du bruker at du er fra Skottru. Ja, det er noe med å være fra Skottru og ikke ta seg selv så høytidlig, og kunne snakke med mange typer mennesker.
Det kan jeg gjerne si. Det første jeg kom på når jeg gikk på fotokunnskolen, så hadde jeg en sidejobb, og det var å jobbe på AC Nilsen Norge som telefonintervjuer.
Og jeg gjorde det veldig, veldig bra der, for jeg ringte bare til griskrentestrøk, og så slo jeg om på dialekt. Og når du slo om på dialekt og begynte å spørre om folk hadde fem minutter, så hadde alltid folk fem minutter. Og når du da jobber per intervju, så blir det ganske bra hitt, da. Så det er noe med, ja, det kan være noe ligger noe der, da. Hvordan du prater med mennesker. Det handler jo om å på en måte forsøke å få de menneskene til å føle at de kan identifisere seg noe med deg, da, eller?
Jeg tok ikke det tilbake igjen til hvordan mennesker jeg gjerne ser etter hvis jeg skal rekruttere, så ser jeg jo gjerne etter mennesker som har det naturlig i boden. Hvis man prøver for mye, så går det som jeg aldri. Jeg er ikke overbegeistret over mennesker som ikke er flinke på kommunikasjon og som prøver å bli en selger. Kanskje de heller burde prøve å bli noe annet. Jeg tror det at det
Du kan ikke nødvendigvis bli god på alt. Det er veldig mange som ønsker å bli god på ting som de kanskje burde holdt seg unna, og sånn er det i hvert fall i salg. Veldig mange som har lest veldig mye bøker om salgstriks, og så prøver de en halvnelsen eller et eller annet som de har lest om hvordan det skal funke, og så blir det bare flaut. Fordi de klarer ikke den praten som gjerne du må ha med kunden din. Vi ser også det hos oss, altså
Grunnerne i selskapet Sineta er fryktelig gode på å prate med mennesker, skape en dialog og tillit, og gjennom det, så hadde det ikke vært for det, så tror jeg ikke vi hadde klart å komme inn på markedet helt. Det blir en tillitsforhold tidlig, og det bruker veldig lite triks.
For det er jo den kundegruppa der med litt konservative shippingbransjen, det er i hvert fall mitt inntrykk da. Kanskje litt eldre, gråårede menn og så videre. Det er jo ikke bare lett å få tillit inn mot den gruppa. Nei, ikke i starten i hvert fall. Det er jo helt åpenbart at når du skal introdusere noe nytt der, så er det en struggle. Ja.
I Gusslo går det lettere og lettere etter hvert som du får brandet ditt ut, og folk skjønner at du er på spor av noe som faktisk gavner dem, at dette ikke er noe lurer eller noe triks. Men igjen er det menneskekontakten. Shipping-bransjer og noen bransjer er i hvert fall relasjonsbasert. Det var ikke så mange år tilbake når containerprisene ble bestemt på et møte i ...
Singapore over en konjakk og en sigar liksom, altså da satte man det var et prissamarbeid nesten mens, og det er jo bare basert på relasjoner og alt sammen relasjoner og mennesker det er jo det vi er i verden, er det ikke da? du kan oppdre så mye teknologi du vil over på toppen av det men det er jo, jeg tror også folk til slutt, uansett da men du sier jo at de når de finner ut at det gavner dem, men det er jo også et selskap som
som gjør noe som gjør andre arbeidsledige også. Det er jo en disruptiv kraft i Seneta. Ja, det er det. Men ikke nødvendigvis disruptiv på en måte som ødelegger for businessen. Vi går ikke i konkurranse med noen av dem. Hvis du ser på både kjøpersiden og tilbudssiden i industrien vi er i.
så er det ikke sånn at vi ønsker å bli en digital Uber for shipping for eksempel. Det er ikke dit vi går. Vi ønsker å bidra til å endre på hvordan businessen gjøres, altså businessprosessen. I dag er det disconnects på alle mulige måter, og veldig mye manuelt arbeid. Alle jobber på hver sin måte, det er ingen datastandarder. Så vi ønsker å være med og endre på en måte
rammeverket som det opereres innenfor, eller bygge rett og slett en digital plattform der det er mulig for å gjøre det lettere. Og da må man jobbe med alle partene. Så jeg tror egentlig at de, eller vi opplever det hvertfall så, at de som
visst ble sett på som en trussel i starten, men etter hvert når både kjøpere og selgere forstod at vi var egentlig ikke der for å ødelegge, men for å forbedre, optimalisere rett og slett, gjennom å endre på en del parametre som de mest trodde de hadde måttet endre på selv uansett, så tror jeg de ser på oss som en bett som de kan ta for å for å, ja, så synes de på å gjøre det selv, rett og slett. Jeg tenker jo
kjøper og selger som institusjoner, de vil jeg tro at er veldig fornøyde med dere, men disse som gjør dette manuelle arbeidet, og alt de har gjort i manuell arbeid, og sitter med disse papirarkene og Excel-arken og PDF-ene, de vil jo bli overflødige med det systemet deres, og det er jo bra for bransjen, men nødvendigvis ikke for de enkeltmenneskene. Tenker du på det noen gang? Altså at dere gjør at folk må finne seg andre ting å gjøre?
Jeg ser poenget ditt, og jeg kan tenke på det, men jeg tenker ikke på DP med noe negativt. Det er liksom tømmerhoggeren forsvant fordi noe annet kom. Men det er jo ikke sånn at folk ikke overlever for det. Verden utvikler seg videre, og det er jo helt klart at automatisering kommer til å ha en stor impact på verden vår. Jeg vet ikke hva løsningen på automatiseringsproblematikken kommer til å være.
Det kommer til å være masse mennesker med stoler som står uten arbeid. Og noe må skje der, men i Seneta er ikke det min oppgave. I mange andre settinger så kunne det kanskje vært det. Jeg tror nok ikke at alle arbeidsplasser kommer til å forsvinne med det første. Når du og jeg ligger på Gamleheim så tror jeg ikke at det kommer en robot for å tørke oss bak. Jeg tror det kommer til å være mange yrker som kommer til å kreve mennesker. Kanskje mer og mer mennesker.
kommer sjelgrenen til å forsvinne, kanskje, jeg vet ikke. Såføren, ja, han kommer kanskje å forsvinne, men det kommer til å ta lang tid
Jeg tror ikke det er sånn som er gjort over natta. Men tror du vi klarer å finne opp noe som virkelig skaper den mengden arbeidsplasser som man trenger for å fylle opp under denne automatiseringen? Det vet jeg ikke. Det synes jeg er et kjempegodt spørsmål. Det aner jeg faktisk ikke om er mulig. Det
Det er jo mye diskusjoner om om man skal introdusere borgerlønn og at man må sette i gang andre type mekanismer fra samfunnet og regjeringen sin side for å støtte opp under de endringene som kommer til å komme i business. Og det kan jeg at det er de mekanismene som må til. Det vil jo ikke nødvendigvis være sånn at
At for eksempel Norge som land vil tjene noen mindre penger selv om menneskene ikke er i jobb. Det vil jo være bedrifter med store omsetninger og resultater som man vil sikkert skattelegge på en eller annen måte. Og hvis de pengene går tilbake til befolkningen på en eller annen måte, så kan kanskje det være greit. Jeg vet ikke. Du får i hvert fall mer tid til selvutvikling kanskje og gjøre andre ting.
Men har vi det så bra i Norge at vi veger oss for å gå inn i entreprenørskap og grunnerskap? Ja, det gjør vi jo åpenbart ikke, fordi nå er det jo en veldig stor interesse for å stupe inn i det. Kanskje litt for mye interesse. Det kan jo være sånn at mange av de som søker inn i entreprenørskapsverdenen kanskje også burde heller gjort noe annet. Men det er jo et helt annet spørsmål.
Men selvrealisering tror jeg ligger i bunnen av et hvert menneske. Det er liksom i menneskes natur, helt fra vi setter i gang med noe, og er det noe når du kommer til business som er selvrealiserende, så er det jo det å bygge noe selv, eller være med å bygge noe.
det er jo uforutsigbart. Resultatene du opplever, det du ser, handler jo om innsatsen du legger ned. Det handler om å lære seg å spille på lag med mennesker som er helt annerledes enn seg selv. Det er utrolig tilfredsstillende og kan skape en stor mestringsfølelse fort. Så jeg skjønner jo hvorfor veldig mange mennesker trekkes imot det. Også i tillegg, hvis du har industrier som vi har hatt i Norge, som har gått på rabba, oljeindustrien har hatt store problemer,
Og der sitter utrolig mye smarte mennesker. Og alternativet deres er å kanskje gå på NAV og ikke ha noe alternativ. Alternativet er å ta en jobb fra 8 til 4 som er kjedelig, kontra det å prøve seg selv. NAV har vel fantastiske vilkår for de som ønsker å bygge opp noe. De gir deg vel en handlingsrom, i noen måneder i hvert fall, til å teste ting. Så jeg skjønner jo hvorfor folk velger det da.
Dere har jo begynt å henge litt i New York nå, og du hadde hengt i Berlin nå sist. Ja, det er Hamburg, er det vi har. Kan du si litt om hva dere gjør i New York, og hva dere gjør i Hamburg? Ja, det kan jeg gjøre. New York har vært en test for oss, egentlig. Vi har fått lov å...
Vi ble invitert av Ari Tappad til å være med på dette Propeller-programmet, som egentlig er en fantastisk paid-forward sak fra han, der han inviterte et håndfull selskaper, som han mente hadde forutsetningene for å kunne lykkes godt, og som han sikkert har vurdert at han kunne bidra til å hjelpe videre i en fase.
Han inviterte de til New York for å sitte på kontoret til Tappad, for å få kontorplass og jobbe derfra. Sikkert har han åpnet en del dører, men det jeg vet har skjedd er at han har trukket veldig mye ressurser inn.
Alt fra advokater til selskaper som handler om hvordan du skal bygge ditt eget selskap. Masse rådgivere som kan gi deg konkrete råd. Ikke bare på overflaten, men faktisk konkret. Nesten fortelle deg når du skal åpne kontoret ditt og sette i gang, så må du gjøre dette. Sånn fungerer det. Dette kan vi hjelpe deg med, dette kan andre hjelpe deg med. Det var en måte å stikke over dit og lære noe nytt.
og samtidig sitte tettere på kundene. Vi har en amerikaner som jobber hos oss, og han har jo da jobbet mye ut imot kundene og sett om det endrer noe når vi er lokalt, og snakke med kundene på deres hjemmeplass, hvilket det selvfølgelig gjør.
Det samme er jo Tyskland. Tyskland handler om å være tett på markedet. Der har vi jo etablert kontor, og der sitter nå et par stykker og jobber, to fra Norge vi har flyttet ned, og så har vi rekruttert inn en del som skal begynne til jul. Det handler igjen om å være tett på markedet, bruke tyske mennesker, tysk kultur, tysk forståelse for menneskelige relasjoner, til å bygge de menneskelige relasjonene. Vi tror at det kommer til å gjøre det enklere for oss til å selge mer der nede.
Hva er det du kan fortelle mer om det? Det handler mye om hva slags type selskap vi nå snakker med, som er potensielle kunder, og også de som har blitt kunder i løpet av de siste månedene, når vi har jobbet der nede. Jeg kan ikke si så mye om hvilken kunder det er, men vi snakker med veldig mange ekstremt store selskap, de største i verden.
som har åpnet dørene for oss og latt oss komme på besøk, presentere det vi holder på med. De har blitt stort veldig interessert. Så i løpet av denne måneden her, så tror vi at det kan skje fryktelig mye spennende på kundefronten. Vi har gjort det ganske bra de siste årene uansett, siden vi startet monetiseringen i fjor, så har vi hatt en økende tilsømming av nye kunder hele veien, og det er jo større og større kunder. Så vi ser også ringvirkningen fra det. De begynner å snakke sammen og
Kunder som vi har banket på døren i tre år, og de har omtrent bare sparket oss ut fordi de har ikke hatt kjennskap til oss. Nå er det de som inviterer oss inn i varmen og lurer på om vi kan komme ned og ta et møte med dem.
Hva er forskjellen på, eller hvordan må man jobbe forskjellig for å overbevise en tysker og for å overbevise en amerikaner? Er det noen forskjeller der som du kan trekke frem? Er det liksom de gamle stereotypiene? Ja, det er jo, det finnes en sånn fin bok som en av, det var jo han som er VP Sales hos oss nå, han tok med seg en sånn kulturbok første uken han jobbet. En som forteller hvordan business i de ulike landene gjøres, og
Det er vel ganske spot on. Tyskerne er veldig prosessorienterte. Det er utvilsomt, mye mer orden i rekkene, og de lover noe, så holder de det. De vil gjerne møte deg face to face i mange tilfeller. Det er en annen måte å bygge relasjoner på. Amerikanerne er veldig joviale, og snakker veldig mye, sånn
og lover veldig mye, og holder veldig lite, kan man si sånn. Det er veldig, jeg tror du må være, eller får du lykkes godt med salg i USA, så tror jeg det er en forutsetning at du, at du i hvert fall har jobbet lenge i USA, og kommet inn i den kulturen der, eller at du er født og oppvokst der. Vi har jo jobbet mye mot USA fra Norge, jeg har også jobbet mye mot USA med amerikanske kunder, og med mitt norske da,
sett å tolke signaler på. Det er jo helt mistet, det blir jo bare tull. Jeg tror at det skal komme hver uke når du snakker med amerikanere, men de gjør jo ikke det. De har bare en måte å kommunisere på som er vanskelig å forholde seg til for oss her i Norge. Tyskland er lettere sånn sett. Der er det lettere å forholde seg til det som blir gjort. Hvordan vet du at en amerikaner mener alvor da? Har du begynt å lære deg det du nå?
Jeg jobber ikke så mye med salg mot amerikanerne selv, så jeg er ikke personlig klekket av den amerikanske nøtta, men jeg vet at Will, som er amerikaneren som jobber der borte, og så Patrick da, CEOen som sitter i baksettet og støtter han mye, de er i ferd med å klekke ut noe som ser veldig lovende ut. Jeg kan komme en update forhåpentligvis snart. Det må du høre, det må du høre.
Du, jeg tenkte vi skulle prate litt om hvordan du får hverdagen din til å gå opp, fordi du driver meditasjon-taichi-senteret, kan vi kalle det, eller studio? Studio-senter. Samtidig som du er chief crowd officer i Seneta, og samtidig som du går rundt og hjelper en del mennesker her og der, i hvert fall ifølge det jeg har snakket med. Ja.
Hvordan i alle himmelens navn får du hverdagen til å gå opp? Det går fint, ja. Jeg tror at hvis du jobber sånn som mange av oss grunnerne gjør, så er det ikke nødvendigvis av- og påjobbing, det er en konstant jobb. Og det handler ikke bare om å være på kontoret, det handler om å la ting prosesseres, slik at du kan faktisk utføre noe når du er på kontoret. Jeg er ikke så veldig mye på dette senteret,
jeg har en partner som driver det, så det tar ikke så mye tid. Jeg underviser den en gang i uka for å gjøre det. Det er mye for min egen del. Det er viktig for meg. Så det stjeler ikke så mye fokus, men det er jo mer enn
Avkobling er det, det er noe annet. Der folk tar en skitur i marka, så kan jeg sitte stille en time og ikke gjøre noe ting. Du underviser, hva gjør du da? Da har du en gruppe mennesker som kommer for å lære øvelser, slik at de kan bruke dette i livet sitt for å prøve å finne en balanse, kanskje. Eller de har plager som de ønsker å bli kvitt, og kan ikke drive med vanlig trening, for det er for hardt.
de øvelsene vi gjør er ganske lette. Det kan også være meditasjonsgrupper. Samle mennesker, leder de gjennom ulike typer meditasjonsaktiviteter og forsøker å gi de innblikk i hva det kan gjøre for noe med deg på innsiden hvis du gidder å bruke tiden din på det. Og for deg så er det avkobling og ikke stress som måtte ha dette ved siden? Nei, det er ikke noe stress i det helt. Det er...
Du kan gjerne kalle det avkobling, men det er jo også en viktig del av livet. Det er jo styrende for livet mitt. Jeg tror ikke at jeg hadde kapasitet til å gjøre alt det jeg gjør, hvis ikke jeg hadde hatt dette i mitt senter, denne type praksis. Det gjør at du blir veldig god til å slå av, og lære deg å slå av. Og det er jo en utfordring som veldig mange grunner har, så knappen er på. Så det ruller og går og ruller og går, og
Man får kanskje ikke sove og alt for mye tanker og så videre, men det er ikke noen utfordring for meg. Så selv om prosessen går, så er det aldri noen problemer å slå av selv under de mest stressende periodene. Hva slags opplevelse går du inn i når du mediterer? Det varierer. Meditasjon er jo også idrett. Det er jo sånn mangt. Så det spørs litt hva du er ute etter å oppleve, og så bruker du de teknikkene som ...
som er tilgjengelig, eller som du kan, for å gå inn i den opplevelsen. Men nøkkelen, som er senter av alt av meditasjon, er jo det å mestre av og på i hjernen din, og lære deg å regulere aktiviteten i hjernen din, slik at du kan, med enkle grep etter hvert,
rett og slett regulere ned aktiviteten slik at du blir veldig rolig. Akkurat som å gå ned imot søvn, egentlig. Så du kan oppleve som å gå inn i en tilstand der du sitter mellom søvn og våkenhet. Det er en tilstand som kanskje mange kan kjenne igjen akkurat når de våkner om morgenen og slår av vekkklokka, så døser de bort, men så sover de ikke helt. Eller den tilstanden som mange opplever kanskje når de
er de sliten, og så legger de seg på sofaen, og så har de på TV-en, og så hører du TV-en, men du er egentlig helt borte. Du merker at det ruller noe i bakgrunnen. Så du er der, men du er der ikke. Og når det skjer, så slipper du veldig mye taket. Alle fysiske spenninger slikker på taket. Når du går ut derfra, så er du helt klar. Men gjør du dette hver dag på kvelden, eller gjør du det en gang i uka? I begynnelsen var det veldig sånn at du setter av tid, men etter hvert sånn du holder på en stund. Ja.
Jeg håper mange år. Så handler det mer om hvordan du regulerer deg i hverdagen. Det handler om å sette seg på trikken. Så vet du hvordan du skal komme inn i den tilstanden. Du lukker beinene, så er det gjort på ti sekunder, så bare sitter du der. Som å ligge på stranden en varm sommerdag og bare slippe taket. Du er liksom fri.
Jeg vet ikke om jeg skal forklare det. Som grunner svever jeg litt mellom våkentilstand og søvntilstand innimellom, men det er da fordi jeg jobber for mye. Jeg har ikke noe sånn bevisst forhold til det. Men er dette noe du tenker at flere grunner hadde hatt godt av? Nå blir det reklame for det du holder på med, men jeg tenker det er litt sånn objektivt sett. Objektivt sett? Jeg tror nok at det...
Det er ikke nødvendig sånn at mange grunner, eller flere grunner, har gått og kommet ned til meg der jeg driver, men det finnes veldig, i dag er det enkel tilgang på denne type praksis. Det finnes jo enkle apper som er tilrettelagt for å komme i gang, og som gjør stor forskjell. De har gjort ganske mye forsøk, eller viser som backer opp dette også. Så ja, selvfølgelig er det det. Det handler om, og det handler om å, så lenge du klarer å, du får distanse til ting, ting går ikke så tett inn på deg lenger da. Du blir liksom ikke,
Så påvirket. Men hvordan begynte du med det her? Jeg har alltid vært nysgjerrig, tror jeg. Det tror jeg har vært en del av den naturen som jeg har hatt, og det ble jo ikke noe mindre når vi var ute og fartet og reiste og møtte på mennesker fra andre kulturer og hadde andre opplevelser. Det er jo ikke å stikke under en stol at veldig mange av de som reiser over lang tid er kallet hippier. Og når du begynner å møte på de, og diskutere ting som egentlig ikke du har begrep om, så blir, i hvert fall jeg, veldig nysgjerrig.
Og når jeg kom tilbake til Norge etter at jeg hadde vært og reist mye, så begynte jeg å søke etter miljøer i Norge som faktisk kunne noe med dette her, og det fant jeg ikke. Bortsett fra bittelite miljøer som trente sammen med en kinesisk doktor, han var ikke kinesisk doktor, han var en overlege i Vestløymedisin nede i Belgia, som hadde flyttet hit med familien sin og hadde jo dritt undervist i mange år, vært en dritt...
En viktig del av den type undervisning i Kina før han flyttet hit. Så jeg begynte å reise ned dit og sjekke ut hva det var for noe. Når jeg så hva han kunne overføre av kunnskap til meg, hvis jeg bare la inn innsatsen og prøvde på de tingene han sa, så var det egentlig bare å kjøre på.
Så jeg brukte veldig mye tid i starten, så når jeg jobbet i MediPlanet også, så gikk jo stort sett alle pengene som jeg kjente til å reise ned en gang i måneden, bli helgekurs, sitte der, lære nye ting, praktisere, gå hjem, prøve, feile, prøve, feile. Det er sånn at man er grunner på at det er et indre univers. Du prøver å løse noen utfordringer med deg selv, i stedet for å løse de verden utenfor deg. Og det gjør at du sitter ikke og tenker på, eller du ligger ikke våken om noe, og tenker på growth i sin eta du? Nei, det gjør jeg ikke.
de får ikke growth av noe hvis jeg ligger og tenker på det men derimot så er det jo ofte sånn at når man ikke tenker på ting det er jo da de gode løsningene kommer og dette å lære seg å mestre konsentrasjon kanskje, og fravære konsentrasjon det er jo det som er nøkkelen de fleste av oss vet hvordan vi skal konsentrere oss men de vet ikke hvordan vi skal la være å konsentrere og når du lærer deg å la være å konsentrere så skjer det ting
Og jo mer du klarer å kontrollere det, og jo mer du klarer å på en måte bruke det i hverdagen, jo friere blir du i den jobben din, eller uansett hva du gjør. Du blir ikke så oppslukt. Du blir ikke så medtatt når du har emosjonelle ting. Altså, du får emosjonelle reaksjoner, men det er ikke som det sitter i deg månedsvis etterpå. Det er bare du kjenner det, og så lar du det gå. Du blir mer fri. Men når du ser de grunnerne rundt deg, for du...
Både når du jobbet på Mesh, og du drev jo også et tidsskrift til Genuin, var det det? Genuin, ja. Det er jo noen greier. Ja, det har vi glemt å snakke litt om. Gründertidsskrift. Skifter før skifter, egentlig. Veldig dårlig versjon av skifter, i så fall. Men uansett, når du ser gründeren rundt deg...
Ser du da en gjeng som kjører seg for hardt uten å få den avkoblingen de trenger? Mister vi en del folk på veien? Noen gjør det. Det er jo mange som går på smeller, og jeg snakker jo med veldig mange gründere, også i tilknyttet Oslo-miljø, som har springt i veggen ganske fort. Når du trekker strikken din i forhold til
Du gønner på mer enn du har kapasitet til, da. Og det er jo det som er utfordringen når du gjør det over tid. Og når du da ikke klarer å slå av, så er du helt... Når hele tiden er på, så får du jo ikke hvilt. Og da går det gærent. Men på den andre siden, så tror jeg også at det er en av de tingene man kanskje må gjøre for å få til noe i livet. Jeg tror liksom...
At du nødvendigvis må møte noen barrierer og pushe deg selv for å oppleve hvor grensen er. Og noen ganger må du gå over grensen for å finne ut hvor grensen er. Det er ikke så lett å finne ut hvor den er hvis du ikke har gått over den. Men å holde seg på feil sida av grensen over lang tid, det tror jeg ikke noen har noe godt av. Men å drive og pushe litt på den og strekke litt på den og på en måte sakte men sikkert øke kapasiteten. Det er som å trene kondistrening egentlig, føler jeg da. Du øker...
Så når jeg begynte med The Planet, så hadde jeg jo aldri jobbet hardt. Jeg hadde jo vært ute og reist og gjort noen strøjobber. Og jeg husker jeg satt jo på telefon og skulle snakke med kunder. Altså den første dagen som jeg gjorde en ordentlig stykke jobb, klokka 12, så var jeg jo helt utpumpet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med klokka ett, så kunne ikke folk snakke med meg en gang, for jeg visste ikke engang hvordan jeg skulle stå ordene. Jeg var helt utslitt. Det tok en to-tre måneder, og så kunne du jobbe til fire, og så kunne du jobbe til fem. Og nå er det jo ingen begrensning i så...
kan jobbe 12, 14, 16 timer, og så merker du ikke det på samme måte. Men å gjøre det, men jeg tror kanskje at det også kan ha noe med den praksisen som jeg driver med ved siden av. Jeg kjenner jo folk som jobber 12, 14, 16, 20 timer i døgnet og som ikke takler det, så det må jo være noe der. Men pusher vi grønnebransjen
Det ideale litt, det er å jobbe mye i det ideale, og hele tiden være på at dette er en hobby, dette er noe vi brenner for, og noe vi vil skape. Så da er du nødt til å jobbe 12-14-16 timer. Jeg vet ikke om det går an å svare på det spørsmålet. Jeg tenker at hvis du har en idé, hvis du er en gründer, så er det egentlig sånn at det at du jobber mye er mer et resultat av at du brenner for det du gjør da.
Og jeg tror ikke nødvendigvis at det er negativt. Du får en sånn positiv reinforcement, altså det blir positivt for deg mens du går på veien. Og det er nok ikke de som går på, jeg tror ikke det er nødvendigvis de som går på smellene først, men det er kanskje de som tvinger seg inn i grunndersværen, og som kanskje ikke...
nødvendigvis brenner for det de gjør heller, men de vil bare være med på hypen og jobbe masse, og putte masse tid inn, men kanskje ikke har helt funnet den gløden som ligger til hver grunner da, da kan det nok bli en god del slitage. Når du får mindre energi av å putte inn energi i noe, det blir energi negativt, da bør du begynne å passe deg. Hvis du blir mer og mer sliten av å jobbe,
da er det jo no-brainer at du befinner deg på noe annet. Enten ta deg en pause, eller begynne å revurdere om det er noe i livet ditt som du burde endre på. Men personlig så har jeg vært veldig lite tilhengig noensinne av dette med FaceTime, som jeg tror ikke grunnerne er så opptatt av generelt sett. Men det kan jo sikkert hende at noen føler det, at hvis du
du jobber sammen med to-tre andre, der den ene kanskje er grunndaren, og den grunnt personen sitter og jobber 16 timer i døgnet fordi de blør for dette, så kan det hende du føler forpliktelse å gjøre det samme,
Jeg tror ikke heller at man da burde gå inn i en dialog med den grunnen og si at, vet du hva, jeg er ikke skudd sammen som deg. Jeg kan jobbe masse i åtte timer, og jeg kan jobbe masse i fem timer, men jeg trenger friheten til å stokke arbeidslivet mitt sånn at det passer meg som person, og ikke deg. Jeg hørte en sånn podcast med Sebastian Sibatkovsk i Klarna. De hadde jo sittet og skrevet timer, de grunnerne der. Ja, det tenker jeg. Gitt det ganske nylig. For nettopp at ingen...
skulle oppleve det som urettferdig. Så viste de teamlisten til hverandre en gang iblant, så justerte de det. Ok, det er jo en måte å gjøre det på. Jeg kan jo si det er en siviløkonom måte å gjøre det på. Det høres veldig, jeg vet ikke, det høres litt som en svensk måte å gjøre det på. I Media Planet var det jo, jobbet vi utrolig mye, og den svenske delen av det selskapet var veldig, det kommer jo fra kanskje de samme miljøene som Klarna og
Jeg vet de kommer fra de samme miljøene. De var veldig glad i Facetime. De var veldig glad i å sitte lenge og la folk sitte lenge. Selv om du ikke hadde noe å gjøre, så satt du lenge. Vi prøvde å endre på det. Vi endret også på det i Norge. Vi prøvde å skape en positiv kultur rundt det slik at hvis du har lyst til å gå på jobb, så kommer du på jobb. De aller fleste, hvis du bygger et godt arbeidsmiljø, har lyst til å komme på jobb. Det går an å løse på mange måter. Du har vært med på ansettemanget.
Har du vært med på det motsatte? Er ikke det vanskelig? En litt mindre bedrift? En grunnbedrift? Kjempevanskelig. Hvordan gjør man det? For det første så handler det om dialog. Jeg tror at de aller fleste som sitter i en stilling der de ikke gjør det bra, de føler seg heller ikke så veldig bra. Og de føler vel kanskje at de har havnet på feil hylle de også.
Så jeg bruker å gå inn i en dialog tidlig, og spørre rett frem om dette føler at de er på rett plass. Og så er det selvfølgelig neste steg å gå inn og se på om det er noe vi kan gjøre som ledere for å bedre forutsetningen for at den personen skal lykkes. Det kan være mange grunner til at en person ikke fungerer. Det kan jo også være personlige grunner. Det kan jo være tilfeldig akkurat nå.
Så jeg har vært gjennom situasjoner der vi har... Jeg er sånn ofte, hvis jeg ser at det er noe som ikke fungerer, så går jeg inn og lager et commitment-forhold, der jeg sier, ok, nå skal jeg committe meg så og så mange måneder til at jeg skal gjøre alt jeg kan for at du...
Du skal få det du skal ha, slik at jeg er helt sikker på at det finnes ikke noe mer jeg kan gi deg, og så skal vi se om vi klarer det her sammen. Men hvis ikke vi klarer det her sammen, så må vi stille spørsmål om dette er rett sted for deg. Og det synes jeg er en helt ærlig sak, det er en kommunikasjonssak. Det er en veldig fin måte å gjøre det på, å gi folk en sjanse, og også gale innrømme at det som leder er noe du ikke har gjort.
Ja, men det er ofte sånn det er, ikke sant? I grunnebedrifter spesielt da, vil jeg jo si det at du ansetter masse mennesker. Jeg tror det er den største feilene man gjør i grunnebedrifter, er å tro at folk kan manage seg selv. Det er ikke sånn folk er, stort sett. De må ha rett forutsetninger for å lykkes, og det vil si at de må få god opplæring. De må ha gode prosesser kanskje som de må følge, slik at de får lettere for å mestre arbeidsoppgavene sine.
Og det skorter nok litt på det i grunndyrverden der det er mye armer og bein. Men da må du jo se at det er jo du som er ansatt person. Så du må jo se på deg selv og tenke hva har jeg gjort for noe galt her. Og som regel så løser man det gjennom kommunikasjon. Men det handler jo heller ikke om å presse noen ut
Jeg har jo vært i situasjoner mange ganger der jeg har sett at en person har kommet på feil hylle. Det har jo også skjedd i sin eta. Der er det viktigere for meg da å se om jeg kan løse dette gjennom å bruke andre personer i mitt nettverk som jeg vet har jobber som kan passe personen bedre. Og det har jeg gjort mange ganger. Fynt ut, vært ærlig sagt, jeg tror ikke dette er noe for deg, men jeg har en jobb der borte som jeg tror du kommer til å trives veldig godt med. Og så har de gått til den jobben, og så har de gjort helt utmerket, og
Vi må hjelpe hverandre. Vi trenger liksom ikke å sparke hverandre ut. Det er liksom en dårlig stil da. Da må det være noe spesielt. Da må det være noe ufine ting som har skjedd i så fall, og totalmangel på selvinsikter eller noe annet. Og så må man følge prosessene. For vi har jo veldig gode lover i Norge som beskytter arbeidstaker. Og det er også prosesser man må følge. Man må gi folk en sjans, og man må prøve å løse det sammen. Blir man som grunner, så blir man...
Man har jo en idé, og man har en skattkraft, men det er ikke nødvendigvis sånn at man har en god ledelse, eller kan det å være leder. Nei, det er jo ofte det motsatte. Det er jo uerfarende ofte. Det stemmer. Det ser vi jo hele tiden. Og det er jo en del av de diskusjonene som jeg ofte har også med unge mennesker som akkurat har satt i gang bedrift. Altså det de møter mest utfordring på er jo at de har dratt noen
Det har gått på litt som helt på ledelsegreiene. Spesielt misforståelse rundt flat struktur. Altså vi vil ha flat struktur, og det har man på en måte kanskje mistolket med at alle skal få lov å bestemme. Det det skaper er bare enda mer usikkerhet i organisasjonen. Det er ikke en organisasjon du skal bygge et selskap, vi må passe på at det ikke blir et fullstendig demokrati der alle skal stemme på alt. Da ryker det fort altså. Det blir veldig vanskelig å styre en bedrift. Men det er mange som gjør det altså.
Men hva er flatt struktur da, i dine øyne? Hva er god flatt struktur? Jeg tenker igjen tilbake til at det handler om mellommenneskelig forhold. Vi som jobber i Norge har egentlig stort sett innebygd en flatt struktur uansett. Det betyr at du kan gå og snakke med hvem som helst i organisasjonen din, og trenger liksom ikke å sende en søknad i en uke i forkant for å snakke med sjefen din. Du møter toppsjefen i et stort selskap i kantina, liksom.
dra til England i de samme størrelser på selskapene der, så får du ikke noen komme inn i fløyen til der hvor toppsjefene sitter. Fordi da har du brutt arbeidsreglene. Men så handler det også om distribusjon av beslutningsmyndighet. I dag så man må passe på, spesielt i teknologiselskaper, at det ikke blir veldig
silofokus, slik at man sitter hele tiden og er fokusert på at tech-avdelingen skal være forskjellig fra salgsavdelingen, skal være forskjellig fra marketingavdelingen, og får en sånn rigid hierarki på det, men at det kommuniseres mye mer på tvers av de ulike spesialområdene, kan du gjerne si da. Men så er det fortsatt sånn at uansett hvor flatt du vil ha det, så må man ha
I hvert fall i min erfaring. Kanskje noen har løst det på en måte som ikke jeg har klart å løse det på, men man må ha tydelige roller, og så må man ha ansvar og myndighet.
Slik at det ikke blir sånn at det nå er jeg som begynner å bestemme hvordan du skal håndtere denne podcasten her. Fordi at det føler jeg meg berettiget til, for vi er jo gudre begge to og har flytet. Du har til og med vært redaktør på et genuin. Hva var det for noe? Bare sånn at vi tar det litt kjapt. Genuin, det var etter Medieplanet-tiden så var vi tre-første stykker som hadde jobbet sammen i Medieplanet Norge.
som fant ut at nå startet vi noe sammen. Og dette var før på en måte gründerbølgen kom innover Oslo i hvert fall. Og det var i 2010 eller et eller annet, 2009-2010. Og da startet vi en satsning der vi bestemte oss at dette skal vi starte uten noe som helst av penger, og så skal vi se hvordan vi skal skaffe oss penger fort mulig gjennom å tjene de selv, og så skal vi prøve å teste så mange ideer som mulig på så kort tid som mulig for å se om vi finner noen som funker.
Og en av de tingene vi da fant ut at vi hadde lyst til å gjøre, var å lage et magasin for entreprenører, fordi det fantes ingenting i Norge på den tiden, og vi så at dette kan jo vi gjøre noe med. Så vi lagde et magasin som heter Genuin, som kom ut i, jeg tror det var ti utgaver, men de første åtte utgavene var en litt sånn smal, glossy blekke som vi sendte gratis ut av alle nyetablerte selskaper i Norge fire ganger i året, og var bare reklamfinansiert.
Og så gjorde vi en rebrand på det sammen. Det var når vi møtte faktisk Anders og Dimash, vi kom i kontakt med dem. Vi gjorde en rebrand på hele opplegget, fikk det til å bli ganske fett, et ganske tjukt magasin på 106 sider, dritfett papir, gode saker. Og hadde lyst til å gjøre dette til på en måte det magasinet i Norge, og kanskje også etter hvert Norden, som representerte oss grunner og hvordan vi tenkte på
snakket om de kule casene. Jeg husker vi første magasinintervjuet ved Douchebag, så hadde vi akkurat startet opp. En av våre journalister var borte og så på Zeneta, når de pitchet på en sånn pitchekonkurs lenge før Zeneta eksisterte omtrent, ikke sant? Men, ja, det var det som var målet. Men vi kom oss ikke helt hit. Hva skjedde da?
Det som skjedde var egentlig en veldig enkel forklaring. Vi hadde bygget opp alt av bedriften vår rundt oss selv. Jeg sørget for at vi hadde en hel del med filen av journalister, vi hadde noen fotografer, vi hadde sakene våre, og så hadde vi en kommersiellt ansvarlig, og
Han fikk en personlig ting i familien, som han måtte ta stilling til. Han måtte ha fast jobb. Det var egentlig så enkelt. Det var ikke snakk om at han kunne gå og bootstrappe mer. Det var sånn, jeg må ha fast jobb. Det å gå over og ta over et sånt type saksinitiativ, det er ikke gjort over natta. Så vi prøvde jo. Vi jobbet sammen med Anders spesielt her i Mesh. Det var da jeg kom i kontakt med de første gangene også.
og prøvde å finne nye metoder og se om vi kunne få det til å gå videre. Men jeg hadde ingen interesse av å gå inn og jobbe med den type salg. Jeg ville videre og jobbe med de tingene jeg synes var moro, og da ble det tull, og da bøssa vi da, vet du hva? Kanskje like godt å gi seg mens leken er god, liksom. Det gikk bra, vi la ned mens det fungerte. Apropos å gi seg mens leken er god, nå har vi holdt på en god stund.
kunne sikkert ha rundet dette av på en litt bedre måte. Jeg skal ikke hjem og meditere, men jeg skal på det motsatte, på juleavslutning på skolen. Nå tror jeg du trenger å meditere da. Jeg trenger å meditere etterpå. Takk for at du ville komme hit. Takk skal du ha.
Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.
og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg,