Jonas Tesfus foreldre var geriljakrigere i Eritrea. Selv går han til kamp mot unødvendig shopping, med stylister over hele verden i troppen, og delingstjenesten Styling Advice

Velkommen til en ny episode i Skifters podcast. Privar er programleder i dag, og vi har med oss Jonas Tesfø. Takk, takk. Kult å være her. I Style Advice. Yes. Flott at du kunne komme til oss. Du har jo mange jernhilder. Før vi setter i gang, så skal vi takke Fintech Factory, som er ukens sponsor. Dette er jo Norges første fintech-akselerator, og de har et 12-ukers akseleratorprogram på Fornebu i Oslo. Et innen fintech og et innen insurtech. Og har du en fintech-idé, så ikke nøl med å søke på det programmet. Neste søknadsfrist er 14. februar. Tilbake til deg, Jonas. Hva er det StyleAdvice, kort? Oi, det er egentlig en one-stop destination for alt som heter hva skal jeg ha på meg og hva skal jeg kjøpe? Måten vi beskriver oss selv er egentlig en marknadsplass for personal style, og dette er egentlig en plattform der vi connecter deg med personer stilister, influencers, som du kan leie inn som personlig stilist, og i prinsipp outsource alt som heter fashionbeslut til noen som faktisk kan det. For meg da, hvis jeg skal på fest, så kan jeg logge meg på her og få folk til å dresse meg opp. Er det sånn det funker? Ja, i prinsipp. Så antingen om du har basert på hva du ting du har i din garderob, så kan det jo være sånn at skal jeg ha på meg dette eller dette, så får du svar med en gang, instantly. Så kan du bare gå videre med din dag. Er det sånn at du trenger å kjøpe noe, så kan du antingen gjøre det i konsultasjon med noen, det vil si at du ønsker å få litt forslag, eller helt enkelt outsource det. Og det er jo framfor alt for de som har veldig lite tid, eller de som ikke liker å shoppe, men de kjenner at jeg vil enda komme dit og gjøre et bra inntrykk. Så måten vi ser på StyleAdvice er at vi har alltid kjøpt klær. Klær har eksistert i princip så lenge som vi mennesker har eksistert. Men måten vi konsumerer på i dag er veldig forskjellig fra tidligere. Vi kjøper, vi kjøper, vi kjøper, og vi slenger veldig mye. Og anledningen er veldig enkel. Vi gikk eksperter på å ta beslut med hva vi skal på oss. En løsning er å gjøre som Zuckerberg. Du kjøper bare samme type t-shirt, ferie og så videre, og så har du det. Eller som meg. Ja, hva gjør du? Jeg tror jeg har det. Det er liksom blå og mørk t-skjorte. Ja, ikke sant? Du holder det til det. Ja, ikke sant? Og da blir det liksom en uniform som du holder det enkelt med for andre som på en måte ønsker å... og får noen form av variasjon eller har noen oppfatning om hvordan de vil oppfattes, men føler at det her med mote gjør bare fel, jeg kjøper bare ting som jeg enda ikke bruker, da er jo spørsmålet, burde man fortsette så, eller burde man hitte en bedre løsning? Men hvordan ramler man bort en sånn idé, eller hvordan kommer man på en sånn idé? Oi, jeg har jo vokst opp med to søstre og en mamma, så jeg har jo liksom kvinnodomineret hendene. Jeg vet jo det at å lømne døren, det er noe som tar ekstremt lang tid, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmål om om det ser bra ut eller ikke. Så det er vel noe som alltid har legget i bakhuvudet, i form av at det finnes ingen annen som kan svare, som de faktisk bryr seg om. For min åsikt er jo egentlig sekundær, det er jo egentlig ikke for meg de klærer opp seg, men jeg er nærmest til personen, og da spør de meg. Og... Tilfellet jeg egentlig kom på da var jo, hva skal jeg forklare, det var egentlig på blå på et utested, og så var det en jeg pratet med der som var veldig kritisert til mange mennesker for hvordan de hadde klett seg, og veldig sånn, hva tykker du om hun, og la la la, og begynte å kritisere og sa sin egen mening etterpå. Og da kom jeg inn på at, vet du hva, Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å prate om en app, som jeg mente var kul i det. Dette var et par pils. Men da jeg var ferdig med den elevator-pitchen, så var hun helt, det var som en best-day-dance jeg hadde hørt. Hvilket jeg ikke kunne skjønne da. Men er du spesielt opptatt av klær i utgangspunktet? Bortsett fra at du er rådgiver for søstrene dine og barnet dine? Nei, nei. Jeg har, altså jeg klær jo meg, jeg kjøper plagg som er liksom basplagg da. Jeg klær meg oftest i black on black on black, som jeg ofte sier. Svarte sko, svarte jeans, svart t-shirt, altså nå har jeg en svart hatt da. Men, nei, egentlig ikke, takk. Egentlig ikke. Det som anleder min style, det er at jeg liker ikke dumme løsninger. Dumme løsninger irriterer meg. Jeg vil få bort dumme løsninger, framfor alt dumme løsninger som har store konsekvenser. Og Og titter man på motor da, så er det jo et av verdens største industrier. Vi konsumerer totalt for noen 1,2 trillioner dollar. Og i det her landskapet så er det jo også at klær er jo veldig tilkoblet tillit klær sier veldig mye om oss selv og til andre mennesker så det er så at for mange så er det også viktig, og da er det jo det at her er jo et landskap som man bare borde gå inn og fikse ordning i og måten vi har sett på Stylerwise er jo akkurat det at kopple ihop mennesker men å bruke seg av teknologi, eksempelvis å ha en digital marknadsplattform, du bruker det av machine learning. Så om jeg nå ikke liker å shoppe, så kan jeg ha en stylist som vet alt om meg, eller ta noen jeg følger på Instagram, som jeg tykker har en riktig nice style. Og så sier jeg til henne, hei, jeg trenger skor, min budsjett er 1000 kroner, og så får jeg tre eller fem forslag. Så velger jeg på de, og så er det ferdig. Så det trenger ikke være noen veldig fancy ting? Nei, nei. Vi fokuserer oss på de som er veldig moteinteressert, men framfor alt for de som hater å shoppe. Jeg tenkte at dette var noen kvinnegreier, men da er det altså for menn da. Ja, både menn og kvinner. Så fort man nevner termene som fashion og styling, så blir man jo innlukket i et boks. Først og fremst så tror vi alle at jeg er noen fashionista, og at jeg er noen sånn der klær med å titte meg selv i spegene en tredje minutt innen jeg kommer til match, liksom. Det er det ikke, og planlegger ikke dagen innen. Jeg hopper ekstremt selv, jeg hopper oftest ned i rea eller sale, Så nei, det skulle jeg ikke definere. Jeg gjør det her framfor alt for at, som jeg sier, det her er jo et helt unødvendig problem i mine øyne. Det her er jo et problem som vi har løsningen til. Og nå er det jo bare spørsmålet å få ut den løsningen og vise at hei, vi sitter på noe som tar bort et stort problem for mange, hvilket er hva skal jeg klare meg på jobben? Hvordan skal jeg klare meg på fritiden? Hvordan skal jeg klare meg når det er special occasions? Det er sånn at vi fixer alt. Og gjøre det gjennom å spare tid, spare penger og at det maksimerer din tillit da. Men utenfor det jeg ser på din CV og din bakgrunn så er det ikke gitt at du skal ende opp med dette her. Dine foreldre, de kom fra Eritrea som soldater. Stemmer bra. Du kom til Sverige da du var seks år. Stemmer bra. Hva har det gjort med deg? Oi, øh... Mykje. Først og fremst så vekster du jo opp i en kultur som er veldig kollektivistisk innstilt. Når du fråger "Hur må du?" så prater man om sin familie. Min mamma må bra, min syskon må bra osv. Sverige eller Skandinavien er jo veldig individualistisk der du "Jeg må bra, jeg trener og jobbet går bra" osv. Altså du kommer fra to stykker motborder egentlig. Men for å bare berette om min familiebakgrunn, så er Eritrea jo et land som har vært i krig i over 30 år, når vi kom hit i det lengste kriget i Afrika. Det er egentlig en Hele den guerillakriget var, jeg forstår ikke at det ikke gjøres mer i dokumentæren, men det er et land som kriger mot en fiende som har 20 ganger flere innvånere. Eritrea har bare 5 millioner, de kriger mot Etiopien som har cirka 100. Og under 15 år så var Etiopien støttet av USA, under 15 år av Sovjetunionen, og trots det så vann man. Og der var min mamma og pappa i det her kriget. Og ekstremt stolte om man også har gått igjennom en veldig tuff periode. Så man kommer jo med en historie som er helt forskjellig. Og når vi vel kom til Sverige så var jo det veldig nytt. Først og fremst så som barn så anpasses man til samfunnet. Men en gang, jeg tror det tok en måned, så snakket jeg Min mamma tok det betydelig lengre tid. Vekste opp og tittet på det svenske samfunnet fra et utenforskap med andre glaser. Jeg så meg ikke selv som en svensk. I skolen var jeg svensk, uten at jeg lekte med venner var jeg svensk. Men når jeg kom hjem så pratet vi tigrinja, altså eritreanske da. Vi spiste eritreansk mat, det var eritreansk kultur hjemme. Så man vokser opp i noen slags skizofren, tilvare med to kulturer. Men det fine i det er jo at man plukker med det beste av båda. Husker du noe fra de første seks årene av livet ditt? Ja, absolutt. Ikke mye, men jeg husker jo visse personer jeg likte. Jeg husker at vi hadde et husdyr. Jeg husker at det var en nabo jeg alltid kranglet med, som alltid tok noe jeg lekte med. Og så kom min store søster og banket opp ham. Det husker jeg, at jeg ropte alltid på min søster. Så kom hun og bare... Fikk tilbake det. Skrink ting av krigen? Nei, nei, nei. Veldig, veldig lite av det. Jeg har tittet mye på det nå da, dokumentærene. Jeg forsøker å se om det er noe man kommer på, men nei. Ikke i det hele tatt. Men foreldrene dine, de hadde vært guerillasoldater. Moren din hadde vært sniper, skarpskytter som skyter folk som kommer ganske litt her og der. Hvordan blir sånne folk som foreldre? Oi! Min mamma er jo den varmeste personen jeg vet, men hun har også blitt skjuten to ganger. Så det er ikke mange mammaer man vet som har burret hos, literally. Men for meg er det jo normalt. Jeg kommer jo huske at jeg lekte med dem der. Mamma var ikke her, hun bare kom med noen diffus historier. Hun fortalte selvfølgelig ikke sannheden, for man var for liten. Men du vekker opp der du tenker at det her er normalt, til du innser at det ikke er normalt. Og det er jo det som man kanskje føler blir rart da, når man snakker med andre. At man merker at, oi, deres mamma er ikke like rana. Eller har kanskje hatt samme historie. Men nei, det er ikke sånn at det er noen sånne ice cold people. Utan de er supervarma. De gjorde jo det for at de følte at det var nødvendig. Og av helt andre drivkrafter. Så nei, egentlig ikke sånn spesielt. Men om vi tar min mamma eksempelvis. Hun er jo... Hun utdannet seg til underskjøttskand da hun var 57 år. Det sier ganske mye. Hun er blant de mjukeste og mest konfliktversa personene jeg har treffet i mitt liv. Men for å si det sånn, når hun blir sint da, da er det jo get the fuck out. Den saken er klar. Men det utenforskapet som du snakket om, hva gjorde det med deg da? Nei, men man forsøker jo å relatere seg til en diffus term som normal. Så når du vekser opp og folk i en liten by i Sverige sier at det her er normal, så er jo ikke jeg innenfor det. Så du ser jo på normaliteten fra et annet perspektiv. Og det er jo det som er det interessante. Samtidig vekste jeg jo opp, altså, en barndom der jeg liksom, venn er fra 50 länder, at det føltes som om man vekste opp i United Nations, eller noe sånt der. Så det er veldig kul, jeg kan jo både fraser på persiske og bosniske og arabiske og name it. Så det fanns jo andre som delte det med en, men man følte vel kanskje at den gruppen var litt utenfor skap i relasjon til det normale da. Men det tror jeg er fullt normalt. Hadde du vekst opp i trea, så hadde du nok følt det samme. Du forteller jo til meg i den researchen jeg gjorde på forhånd her, at du var en rebell da du vokste opp. En tenåringsrebell. Hva ligger du i det? Oi, utfødret menneske. Lærer, auktoriteter rundt omkring meg. Jeg fant på mye, mye buss. Mye rart. Jeg tror som tolvåring så hadde vi... Blant annet bygget de smeller eller raketer til hjemmegjorda, som er modifiert om da. Så hadde vi gått til vår skole, det her var grunnskolen, vi gikk i sjette klass. Og så gikk vi dit og hadde litt gøy på nyårsaften og sprengte ti ruter og litt dører og mye, mye rart. Men du var ganske flink på skolen, var du ikke? FD 9. klasse. FD 9. klasse, ja. 7. og 8. klasse var helt bedrøvelig. Og innen det så var det ikke mye fokus på det. Men så kjede det noe. Helt plutselig så hadde jeg motiver. Det var jo saker og ting jeg ville åstakomme. Og følte vel at jeg fant noen form av, ikke life purpose, men noen form av guide. At ok, hit skal jeg. Og da begynte jeg å fokusere litt mer på studiene for å gjøre hjemmeleks og sånt. Og da gikk det jo automatisk mye, mye bedre. Hva var det du ville da? Mye var jo å jobbe med utvikling av ting, forandringsprosesser, ting jeg ikke var fornøyd med, ville jeg endre i, og da ville jeg være en agent of change. Så det var viktig for meg, for jeg følte at det fanns ting vi burde endre på, men at det er ingen som gjør noe. Jeg skal ikke være en av de passive, uten at ser jeg problemer, ser jeg noe som er feil, da skal jeg også peke ut det. Og er det noen som ikke vil høre på meg, så skal jeg tvinge den personen til å høre på meg. Og vil den ikke gjøre det, da tvinger den kjefer å høre på meg. Og så jobber jeg videre, til de har hørt meg og gjort det. Men når var det du begynte å interessere deg for start-ups? Startet begynte jeg ganske tidlig. Jeg studerte på Lunds universitet og da var jeg mentor i entreprenørskap. Da begynte jeg egentlig å starte her i 2006-2007. Via Lunds universitet og ekosystemet der. Det er 50 000 studenter som studerer på en by med 100 000. Og har det skandinaviske største universitetet. Og der var det så mye energi. Og da så man jo hurrasti kunne gå fra idé til utvikling. Og da tenkte jeg, herregud, dette er min spot. Og der ble jeg egentlig skol da. I Lund. Og det var der jeg begynte å utvikle utvikling. utvekta meg selv som grunner. Men du har gjort det ganske bra etter det igjen også. Det er mange fete navn på den CV-en din. Hvordan har du liksom fått alle de jobbene som ligger her? Oi! Mye er jo via... Altså bare når jeg jobbet, når jeg studerte på Lunds universitet, så hadde jeg jo jobbet for blant annet Swedfund, som var innom Impact Investment, det er en motvarende nordfond i Norge. De investerer i utviklingslender og jobber både med fremst Impact Investment. Det fikk jeg via internship, og... via en føredragsholdare på Lunds universitet som jeg kjenner godt og som egentlig tykte at dette passet meg og satt opp meg i det. Eriksson var via forskningschefen på Lunds universitet som holdt på med et riktig kult prosjekt med ledningen på Eriksson og ville involvere meg i Internets of Things-projektet som de gjorde sammen med deg. Og da kom jeg inn dit. Procter & Gamble, det var jo egentlig det var jo siste året på studiene. Og innen dette så hadde jeg jobbet som Head of Corporate Relations på Lunds Universitet. Så det innebar at jeg satt på alle... bedriftsrelasjoner, så jeg hadde jo over 100 bedrifter som jeg hadde kontakt med til. Og det var jo veldig takknemlig når vi skulle slutte å studere og begynne å jobbe. Så da var det litt mer pick and choose da. Men disse bedriftene du har startet tidligere, kan du fortelle litt om det? Ja. Jeg har jo startet innom det første som jeg egentlig gjorde, det var på Lunds universitet. Da hadde vi veldig mange internasjonale studenter. Og Det var det man kunne studere uten å betale egentlig. Det var ingen tuition fee. Og det som skjedde var at det internasjonale sekretariatet her er veldig, veldig vanskelig å skaffe jobb til disse. Og... Det vi tenkte da var at, men hva om jeg setter opp en database der du samler ihop internholdet og kompetenser, har en veldig smart søkmotor, og kan helt plutselig erbjude en tjeneste mot bedrifter og si hei, vi søker noen fra Kina som snakker rysk, kinesisk og... I svensk, da, så har vi en stor sannsynlighet for å vinne. Hele denne modellen bygde egentlig på å løse en big pain for de internasjonale sekretariaten. Så det vi gjorde var at vi ringte rundt til de største universitetene, deres internasjonale sekretariat, og spurte, hei, hvor mange internasjonale studenter har ni? Og alle hadde liksom et par tusen. Spurte, er det mange som kommer til dere for at de vil søke jobb? Og de sa, ja, vi har ikke kapasitet til å klare det. Og så sa de, ok, om vi setter opp denne løsningen og gjør dette og dette, hadde ni da kunnet... få dem å registrere seg. Hvorpå alle var, ja, absolutt. Så gjorde vi det. Problemet med hele dette, det var at året etter så endret de om tuition fee. Så da innførte de en tuition fee, hvilket gjorde at antallets søkninger bare... Så plutselig var det masse masterprogram tomme og sånt. Alt arbeidet var på gjøres. Ja, det var veldig rar perioden. Men det året hadde nemlig Migrasjonsverket i Sverige gjort mye forandringer. Blant annet for å gjøre det enklere å anstelle personal utenfor Europa. Så bare under det året hadde det anstelt over 2000 IT-ingeniører fra Indien. Og det vi mente på at hei, Det finnes over 2000 masterstudenter. Inom data. Vetenskap. Som kommer fra Indien. Som studerer i Sverige. Jeg har bodd der i to år. Vet hva det er. Vil være her. Men i stedet for å snakke med de. Så går de til Indien og skal importere derifra. Det blir litt bakåtvente. Langt langt. Akkurat det. Folk som vil stanna der. Kan språket ha interesse. Og man vet at... Risikoen er mye lavere. Så vi så jo at her har vi faktisk mulighet til å gjøre noe veldig bra. Problemet var at vi forutså allerede issue med at de kunne endre sin tuition fire. Problemet som universiteten oppfattet var at de fikk så mye søknader, framfor alt fra Indien, Pakistan, Kina og sånn. Og at behandlingstiden Det ble for mye, så det klarte ikke å prosessere allting. Så de trengte en akuttløsning, og det de tenkte da var en tuition fee, det løser problemet. Men i stedet så minsket jo søktrykket, og man fikk jo veldig få søkende. For skal det koste like mye som å studere på de beste universitetene i verden, da... Da velger de heller det. Men det vi lærte oss der, det var vel å sjekke alle faktorer som kan påvirke en, inklusive sånt som man tenker ikke skal forandres. Så question the obvious, det var liksom min første lærdom. Så den var check, og så var det jo bare å gå videre. Det fanns ikke så mye å gjøre. Vi følte at det fanns inget å ta på det vi hadde bygget opp. Problemet vi hadde lyftet opp eksisterte ikke lenger, for man hadde ikke i nærheten oss så mange internasjonelle studenter lenger. Er det endret nå, eller er det tilbake? Det har bygget opp seg litt mer i hvert fall, men det var ikke i nærheten av samme trykk som nå. Så kommer ikke en ny startup som? som kjempe spennende på ut der. Det høres jo litt sånn skalerbart ut. Ja, virkelig. Og det var det vi tenkte var så enkelt, for vi hadde ikke behøvd å gjøre noe jobb. Det ene vi hadde behøvd er å fylle vår CV-databas med masse CV av internasjonale studenter som kommer fra hele verden, som kan masse språk, har masse erfarenheter, og sitter i DNB da, eller vi tar Telenor og sitter og jobber med et prosjekt som de skal gjøre i Kina, da kan de også få med seg en internasjonal student fra Telenor. Kina som er her, men som har alle de kapasitetene man ønsker å få med i prosjekteamet, samtidig som den studenten får en relevant arbeidserfarenhet, cash og så videre. Så vi så at her løser vi perfekt. Sverige er jo veldig eksportfokuseret og mange internasjonale bedrifter, så da tenkte vi at her passet det veldig bra. Så hvis Styleadvise går opp skogen, så kan du eventuelt gå tilbake til... Ja, kanskje. Man vet aldri. Men det finnes mange andre gode idéer. Så om det skulle skje noe med Starlervise så har jeg sikkert en pipe med 50 konsepter. Kan du nevne noen av dem? Ja, altså jeg vil jo litt som jeg nevnte tidligere med impact investment, det er jo noe som jeg vil inn i. Jeg vil jo jobbe mer i utviklingslender og jobbe med issues som er veldig relevante. Gjerne relatert til stramere ressurser som omvann og Climate resilient solutions da Så det er jo noe Jeg hadde gjerne ville jobbet mer Med Altså om vi kunne fått mer style-wise Litt mer Development og impact Det hadde vært en bra mix Men impact Det vil jeg jobbe med Mer med integrasjon Jeg har en produkt av integrasjon Og jeg vet ikke om jeg har berettet det Men jeg hadde jo samtale med Sylvie Listhau blant annet Og når jeg snakker med de som jobber med integrasjon i samfunnet både i Sverige og Danmark, så blir jeg litt frustrert. For jeg føler at de her personene... Det føles som at jeg bryr meg mer om problemet, at jeg skulle gi mer, og at jeg faktisk har bedre forutsetninger for å faktisk komme med noe som fungerer enn de jeg snakker med. Og da betyr det vel at jeg gir det inn og viser det. Jeg titter jo mye på USA når det gjelder integrasjon, og Vi har Silicon Valley som eksempel. 52% av bedriftene startes av immigranter. 25% av alle patentsøknader i USA skjer fra immigranter. Immigranter er en av USAs største ressurser. Så det med det mindsetet å forsøke å se. For så tenker jeg, hvordan gjør man immigranter til Norges største ressurser? Det mindsetet kommer aldri Silvi Listaug å ha. For jeg tror ikke at hun kan se at de kan være en ressurs. Det følte jeg, og da ble det litt pointless. Vi bor ikke en snakk om det her. Vi kommer fra helt ulike verder. Vi tror på helt ulike verder. Det eneste jeg kan gjøre i så fall, det er å sette opp noe og overbevise henne og bare si, I told you so. Og da kanskje hun henger med. Men at vi skal ha noen dialog og komme frem til noe sånt der, det er... Ja, veldig svårt å tro på. Men norske start-up-bransjer er jo ikke akkurat en veldig multikulturell bransje. Långt ifrån. Vi har jo et problem som har syndgjorts mye nå, som er 0.99 prosent da. Hvilket egentlig er tragisk. Norge er jo et av verdens mest gjemstelle samfunn, og får reda på at mindre enn 1 prosent som er aktive co-founders er kvinner. Ja. Det er pinlig, riktig pinlig. Og man føler vel at om det er sånn at dette er de bedrifterne som kommer å være ledende i samfunnet om ti år, da kan man jo spørre seg hvilken maktposisjon har kvinner da. For det betyr at vi går fra å være et gjemstet samfunn til å bli et mindre gjemstet samfunn. Og det går jo mot alle våre verdieringer. Så, og vender man på den og sier, men hvordan ser det ut med ulike forskjellige etnisiteter og sånt, da er det jo akkurat samme ting. Enda forskjellig er at man ikke belyser det. Man har ikke kommet dit enda da. Men det blir vel neste runde, og da skal man begynne med sånn, ja, nå må vi satsa mer på integrasjon og få med oss folk fra Grorudalen inn i Mers, eller hvem vet liksom, men da kommer de jo dra i gang noen ting, og så blir det vel litt aktiviteter rettet mot det, og så blir det vel at... en viss tematikk man kommer å snakke om, kommer å handle om, hvor viktig integrasjon er, og at vi må bli bedre på det, og klassiske bla bla bla, liksom. Men ja, man kan se det nå. Jeg var på et event, start-up-de-event, jeg tror var det enda som hadde noen slags afrikansk påbråd, og det merker jeg jo av. Jeg vet jo hvilke som er eksempelvis svarte, i grunnen med det, for vi er ikke så mange av oss, så det er jo ikke konstigheter. Men Men jeg påpeker ikke det problemet. Jeg er ikke sånn som går rundt og er sånn, men ha lov å berøtte liksom. For at, nei, da går man rundt og er negativ hele tiden. Det vil jeg ikke. Men det er et problem, helt klart. Og jeg tror det er noe som gjør at start-upsene svakere. Vi kan ta et eksempel vårt team da, Stylewise. Vi har meg, er i transsvensk. Vi har Kevin som bor i Berlin. Han er fra Kina. Men har bodd i Berlin siste halvåren. Vi har Beder som bor i Sverige også, som er i trangsk påbrå. Så har vi Fritjof som er norsk-svensk. Så har vi Windy som er fra Hong Kong. Og jeg har Nina som er fra Schweiz. Og skal man si at 15% av vår team er hvite menn, kort sagt. Spennende. Min måte å se på hele det her, det er at jeg gjør det beste jeg kan i de situasjoner jeg sitter i, for å skapa den jensigheten man kan. Men sen, hvordan det ser ut i samfunnet, det ønsker jeg bare at andre gjør samme. Men jeg orker ikke gå rundt og være sånn her, og se her, hvorfor er det så her, og hvorfor gjør jeg ikke sånn? Hvis du skal gjøre det likevel da, på denne podcasten, for en gang skyld. Ja. Hva er det man gjør i Amerika som man ikke gjør i Norge? Du må jo muliggjøre for menneskene. Sluta sette begrensninger, sluta sette forventninger. Sett dem i en situasjon der det er mulig å overbevise deg. Folk verker ha en klar mening om hva folk klarer å prestere eller ikke. Challenge me. Jeg klarer å overbevise deg. Se hvor raskt jeg kan løpe, se hvor langt jeg kan gå. Men tror du at... de med minoritetsbakgrunn blir litt ekstra trygghetssøkende fordi at de møtes med de lavforventningene? Ja, altså det er jo en sak. Men om vi tar for meg da, så er det jo det at Om man ser på mine foreldre siden jeg har vokst opp, så er det to ting de ønsker at man skal bli. Et er doktor, det andre er ingeniør. Ja, men sånn er du jo nå, det er godt. Ja, ikke sant? Jo, jo, men det er jo samme som du fråger noen fra Pakistan eller Indien, de sier alltid samme sak. De sier aldri ingeniør, de sier alltid ingeniør. Jeg bruker å kødde med min mamma og si, hva gjør en engineer? Kom igjen da, hva gjør man? Sånn sånn litt tomt, for hun vet egentlig ikke. Hun har blitt omtalt fra en andre at det er bra. Så det er statussyrken, det er sånt som behøves, ikke sant? Når jeg sier til min mamma, hei, nå ser jeg opp meg fra et Fortune 500-føretag der jeg har egentlig haft et veldig, veldig deilig liv. Og ekstremt behagelig. Både bra lønn blir sendt på utdanning i Barcelona og Bryssel og Stockholm. Masse ansvar. og fikk masse muligheter å bare overbevise som man kunne gå for og det gikk jo veldig bra men jeg ser til henne at når jeg slutter å starte en bedrift så kjenner hun ikke om hun motarbeider for at hun er veldig trygghetssøkende og det er jo for at hun kommer fra en flyktig ting og den pressen setter jo over så jeg tror at for mange andre generasjonsinnvandrere er jo også pressen fra familien at foreldrene kjenner jo ikke. Når jeg forklarer style-wise for min mamma, eller jeg prater om andre konsepter, så må jeg jo bare si at jeg forlorer jo henne i argumentet. Hun forstår jo ikke de her bitene helt og hållet. Og det gjør jo det veldig tricky. Så maten jeg gjør her, det tror jeg, må jo bygge en fødebilder. Må jo kunne oppmane Jeg tror jo at veldig mange ønsker å gjøre det, om man bare kan vise en vei og legge opp for det. Ja, for det er jo super mange flinke realfagstudenter spesielt med minoritetsbakgrunnen her nå. Ja, absolutt. Og jeg ser ingen anledning til hvorfor de ikke skulle involvere seg i det hele tatt. Men spørsmålet er jo, er det noen som snakker med deg om at, hei, vi vil ha inn i det grunnmiljøet? Og det tror jeg ikke det er noen som gjør riktig. Det her med impact og startups, det er jo mange små ideer der ute, synes ofte jeg. Sånn som, nå er ikke StyleAdvice en liten idé, men du sier jo selv at du skulle ønske at StyleAdvice hadde noe mer impact ved seg. Men ja, jeg hadde jo, om vi sier så her da, hvordan hadde StyleAdvice kunnet hjelpe behøvende i Afrika, så hadde han ikke noen løsning på det. Men det hadde vært veldig fint. Men vi forsøker å jobbe med så mye inngjøringsmessig pekk som mulig, men vårt fremste fokus det er å ta bort denne dumme, orasjonelle konsumtionen vi bare gjør. Hva med å ha en smart wardrobe? Hva med å ha noen som bare, nei, kjøp ikke den hvite skjorten du har tre stykker i din wardrobe. Det du trenger er sånne bykser. Det er ikke så gært å gjøre noe med miljøet selv om man ikke hjelper fattige barn i Afrika. Det går an det også. Ja, eksakt. Men style-advise, hvordan går det med brukere og investorer og så hele den pakka der? Ja, jeg kan bare berette litt kjapt hva som har skjedd. Vi startet bedriften i 2015. Vi var med i 500 Startups Accelerator-program i 2016 og var en ekstrem læringskurve for å lære seg litt Silicon Valley best practice, og så også treffe personer som Sean Percival, som jeg elsker, beste personer. Helt fantastisk. Fikk treffe veldig bra mentorer, og så ble vi med i End Your Challenge. så var vi en av de fem finalistføretagen der. Og da fikk vi også treffe norske internministerer. Hvilket var en bra erfarenhet for oss, for det var veldig annerledes enn vi hadde tenkt oss. Framfor alt å jobbe med noe så diffus som StyleAdvice, som er sånn fashion, styling, Instagram. Forklar det for noen 50-årige mann som i hovedsak vil jobbe med eiendom, så blir det litt sånn... Ok, ja, men ni jobber med sånne moteting da. Den kategorien hamner vi i. Efter Indio Challenge så har vi bygd produkt. Vi har et utviklingsteam på fem personer i Kina. Spenderet rundt 2000 timer, litt mer, på å utvikle en helt ny marknadsplattform. Der vi har brukt alle de her rommene vi har gjort, både fra første start av Indio Challenge, utført en hev av tester, og innen dess også lansert to versjoner. Vi hadde vår tekniske launch i begynnelsen av desember, så appen er oppågård. Vi har nå bare jobbet med testing, testing, testing. Sorry for dere som, jeg vet ikke om det finnes folk som gillar sånn her, men Jesus Christ, det tar mye energi. Det er ikke så gøy perioder, jeg liker heller å prate med kunder og få ting gjort, men det må jo gjøres. Har dere begynt å verve brukerne? Ja, ja. Hvor mange har du nå? Altså vi har jo i tidligere tester vi hadde vi rundt 200 personer som vi kjørte på. Vi har ikke gått fullt ut for å rekruttere users enda da, for å si det sånn, men vi har et par hundre som på en måte følger projektet som er involvert sen tidligere. Sen er jo har vi en launch-strategi som kommer seg i, hva blir det, mot mars? Hvordan finansierer dere det? Altså, vi har jo fått Innovation Norge-støtte. Fikk investering fra 500 startups også. Og sen er det jo ingen av oss som tar lønn. Det er en ting som jeg synes er veldig viktig å påpeke. Sean Procivo skrev en artikkel om det også. Men Det er jo... Jeg mener at det er bare en fordel og en nackdel da. Fordelen er jo at du blir jo sterkere, og du finner jo en nivå å prestere som du kanskje ikke har gjort tidligere, just for at du pusher deg selv. Negativt er jo at din livsstil og livskvalitet kanskje går ned da. Vi er med i en jetset og jobber Fortune 500 og kunne åke på working vacation fra Mexico og jobbe halvtid derifra enn å sitte og hasle i Oslo. Klimaet slipper å gå ned da. Ja, det er det. Det stemmer. Men hvor mye tech er det i det dere gjør? Hvor tung er teknologien bak? Dere har testet mye, skjønner jeg. Ja, veldig. Vi er jo et tech-foretag. Tech er jo det vi skal ha vår spetskompetens. Vårt team i Kina kjenner jo også vår CTO veldig godt, det er jo derfor vi valgte dem. De spesialiserer seg mot augmented reality, VR, de er jo gaming-utvektingsforetag, og det har vi valgt spesifikt. for at det er jo det her feltet vi skal være i. Stylewise er et konsept som kommer jobbe veldig mye med artificial intelligence, machine learning, VR er noe vi titar på, men til realitet er det også noe vi titar på. Så teknologi ser vi som et viktig verktøy for just å få bort denne dumme konsumtionen, og måten å kunne cater og servere folk på en måte som er mye, mye, mye mer effektiv enn det vi gjør i dag. I det andre fallet da, med personal shopping, da er jo artificial intelligence veldig, veldig bra. For det innebør jo at vi kan gjøre en predictability tool. Og det kan jo brukes av stylisten for å raskere kunne finne nesten som en assistent, som en styling-assistent. Det er det vi vil utvikle vårt Fishing Intelligence til. Og sen samler du jo ekstremt mye data og erfaringer, og det er jo det som er det interessante, og det er mye utover din ligger i. Mange tenker jo at om en ny skal tjene penger på transaksjoner hit og dit, nei. Det du betaler når du skal gjøre transaksjoner, styling, Det kommer være en ganske liten innkomststøy. Det vi tjener mest penger på, det kommer jo være i fyllditsamarbeid. Og det som egentlig... stor verdidrivende bedrift, det er jo alle data vi kommer å sitte på, just gjennom at vi analyserer. Men når dere er ferdige med testingen på disse hundretals brukerne, og skal ut i verden og skalere raskt, hvordan skal dere gjøre det? Ja, bra spørsmål. Modellen er jo egentlig veldig enkel. De som vi oppbyrder, de som skal style, er jo stylisterne, og mange av dem er jo fashion influencers, og har store følgetal. Mange stylister i dag har jo vanskeligheter med å hjelpe alle deres kunder for at de bor ikke i samme by. Skal du få hjelp og du bor i Oslo, den som ønsker hjelp bor i Tromsø, så må du sette deg på et fly og dra til Tromsø. Det finnes ingen måte å hjelpe noen uten å være face to face. Så mange stylister har jo mange kunder som faktisk ønsker å bruke deres tjenester i dag, men de kan ikke på grunn av at de må ses face to face. Så der har vi jo redan en marknad som eksisterer per dags dato. Det andre vi tittar på, det er jo de som på en måte har mange følgere via Instagram. Og om vi tar Stål Pedersen som sitter med i vår ekspertråd, kanskje har 15 000 på Instagram. Og det er jo mange der som vil bruke seg til å ha en tjeneste der. Og de er jo utsprudet over hele Europa. Det innebærer jo at en digital plattform, så er det mange av de 15 000 som også går inn på den for å bruke seg for å ha en tjeneste der. For å følge hånden på grunn av hans tid. Det er jo mange som vil ha tak i disse influenserne på Instagram. Hvordan skal dere få tak i dem? Vi jobber med det. Vi tilbyr noe nytt. Måten influenser tjener penger i dag, det er å pushe produkten til sine følgere. Jeg er en Instagram-kjendis. Jeg har 10 000 følgere. Du er da Dove. Du gir meg forskjellige dusjkremer som jeg skal poste på min Instagram og gi meg penger for det. Det innebærer at mine følgere blir litt som... Man bare pusher ut greier før, men man levererer veldig lite verdier. Hva vi erbjuder, det er jo en direkte kontakt med dine followers. I stedet for å tjene penger på å spamme dem med nye produkter, var med å erbjude en tjeneste. Du erbjuder dem stylingtjenester, og at du kan hjelpe dem med akkurat det som er anledningen til at de følger deg. Så vi skaper en ny income stream for dem, som er at, får du mange spørsmål, er det mange som spør deg på din flow, hva har du kjøpt den der, hvordan gjør jeg det her, hvordan fikk du ditt hår, sånn og sånn. Ja, men flott. I dag så har du ingen måte å catera de personene uten å få noen form av businessmodell på det. Det er akkurat det vi skaper. Så vår måte å jobbe med dette, det er at Vi skaper som sagt en income stream og motiverer dem på den måten og at de tjener penger på egentlig samme måte som de gjør forut, men på et annet sett. annen sak er at vi fokuserer ikke på the top dogs, vi fokuserer ikke på de her top 2 prosentene som alle vil ha, altså motsvarlig Jenny Skavlan, for Jenny Skavlan kommer ikke til å sitte og gi styling tips. Derimot så fokuserer vi på the bottom 98 prosent, alle de som kommer bli fremtida Jenny Skavlan, for de er tilriksambisjøse og ønsker å jobbe seg oppåt. Så det er jo vår modell. Og om vi ser på Hongkong da, så kan det være sånn at vi fokuserer på 100 influencers, og at de er medium-influencers. Kanskje de har 5000 followers, men da er det en halv million mennesker vi når ut der, gjennom å aktivere de 100 på vår plattform. Så i vår business-modell så er den jo ekstremt ekspansiv, just for at vi får influencers å jobbe for seg selv, ikke? De bygger sitt eget brand, de forsterker sitt brand, de caterer sine followers på et sett som faktisk levererer verdi. Det er ikke bare hei, se på den her Venus-bilden, og da setter jeg flott og får mine penger. Det er mer verdibaseret interaksjon. Hvem er de viktigste konkurrentene? Det er et veldig bra spørsmål, for så som landskapet ser ut i dag, så er jo mange av disse fashion-plattformene veldig underutveklade. Det skjer ikke spesielt mye. Instagram er vel det som kanskje skjer mest, og har også begynt å utvikle seg i mer interessante og mer kommersielle plattformer. Nei, jeg vet ikke. Vi har ingen sånn direkt. Vi har jo Trunk Club som sender hjem bokser med klær til menn. Outfittery og liknande. Salon som er eks av Salanno som også er en sånn tjeneste. Den typen av løsninger. Du har aktører som Stitch Fix i USA og M&B Lafleur. Men det vi ser på det er at dette er e-handelplattformene som har få inn litt mer styling, og litt sånn, men vet du hva, vi sender en boks til deg som en stylist, og satser på at du trenger ikke gjøre noe, og er det noe du ikke liker i den boksen, send det tilbake, det koster ingenting. Og den typen av konsepter har gått veldig bra, at det er mange som bare ønsker å outsource beslutninger. Og et problem vi har i dag når vi skal shoppe online, det er at vi har for mange alternativ. Og det skaper stress. Og da finnes det risiko for at vi tar fel beslut, og det liker vi ikke det. Og iblant er det deiligere å bare få tre alternativ, enn å få 200 alternativ. Det er som å gå på en restaurant, der du har en stor meny, eller så går du på en annen, og så er det sånn, hei, vil du ha kjøtt, fisk eller vegetar? Så jeg vil ha kjøtt, de er flotte. Men hvis vi går tilbake til dette med penger, for da er det der det begynte egentlig. Du sier at det er ikke tar ut lønn. Hvordan i himmelens land overlever du På sikt? Ja. Jeg hadde litt sparpenger fra jobbet i et korporat tidligere, og en drift som er solgt av. Så det var bra. Men det jeg egentlig gjør, er at jeg gjør veldig mye ved siden av bootstrapping. Jeg jobber... Jeg har jobbet som konsulent for visse bedrifter, der jeg jobbet spesifikt gjennom open innovation. Noe jeg ikke gjør så mye lenger nå, for det tar for mye tid. Jeg jobber som mentor og foredragsholder for NAVs aksjedaterprogram. Så det er veldig gøy faktisk, for da er jeg mentor for masse andre start-ups, og det er veldig mye mer gøy å være mentor enn å drive et eget start-up. Jeg har haft veldig mye side- og jobb ved siden av, som vi kaller for bootstrap, på godt og ont, for å finansiere meg. Men jeg spender jo veldig mye mindre penger nå enn jeg gjorde tidligere. Jeg kjøper jo knapt noe. Det er helt sykt når man tenker på hvorfor lite jeg konsumerer. Jeg kjøper aldri greier. Men hvorfor Norge på deg? Bra spørsmål. Det er spørsmålet for hver gang jeg er i Stockholm. Jeg har bokt i Stockholm i en periode også. Min mamma har bokt der nå i ti år. spørsmålet er da, hva faen gjør du i Norge? Er du dum eller? Hva kan Norge om innovasjon? De kan vel bare om laks og olje liksom. Og da skretter man jo litt, men samtidig så er det jo sånn at det er jo en realitet, for i Norge snakker vi mye om Stockholm, og Stockholm er jo en mer utviklet ekosystem, der man kanskje ikke gjør samme mistak som i Norge, så man føler jo en viss frustrasjon. Jeg titter jo på greier og tenker, Jesus Christ, det her er jo helt onøyd. Kan vi ikke bare se på hvordan man gjør det i Sverige, og så bare gjør det likadant? Nei, anledning til Norge, når jeg så opp meg på Procter & Gamble for å starte eget, så så jeg gigantisk mye til Norge. Nye verdens største premiummarknad. Veldig låg konkurrans. De aktørene som gjør det bra, de presterer egentlig ok til bra. Du trenger aldri å være asem. En fint land å være middelmålig. Middelmålig, ja visst. Du gjør din jobb, så går det bra. Og her er det jo bra competitive landscape. Så... så jeg egentlig at det fanns veldig mange muligheter. En annen sak er også at det er veldig predictable. Man ser trendene. New York, ok, to år før, det har kommet til Stockholm, ja, men da er det 9-18 måneder innan det kommer til Oslo. Oi, nå kommer det til Oslo, og så kjører man. De her trendene ser man jo, vare seg det er sushi eller burgerbarer, eller om alt skal være ekologisk, eller om det skal være lokalmat, Det spiller ingen rolle hva det er for hype, så ser man dem alltid komme. Man vet alltid at de kommer til Oslo innen det skjer. Og det betyr jo at hadde jeg kunnet putte penger på det, så hadde det vært verdens chilleste jobb. Så jeg bestemte meg ganske tidlig for Norge, men sen har jeg kommet i perioder hvor jeg kanskje har ångrat meg litt. Og det jeg har gjort da er at jeg flyttet til Berlin, å pendle mellom Berlin og Norge. For det tok så lang tid her i Norge, og jeg følte at gud, det gir jo veldig lite energi å sitte og holde på med driftet her. Og Berlin er jo kjempebillig å fly til, og billig å bo i, og ha gøy. De er raskere. Åja, åja. Det er jo inget snakk om saken, altså bygge nettverk, få møten med folk. Om ikke man følger opp innom en uke, så er det som at det aldri har skjedd, liksom. I Norge så får man jo nesten førete at det kommer til å ta minst en uke innen man kan følge opp. Absolutt, jeg gjør det fortsvarende. Jeg går og åker på turer for å signere samarbeidspartners i Berlin, snarere enn i Norge, for jeg tenker at det går mye raskere. For der de er innstillet på samarbeidet her, så må de tenke veldig lenge innen, og de må være sikre på at det ikke er noen risiko tilknyttet, de må være sikre på at de ikke trampar dem på tårna, og whatever. Men det tar tid i alle fall. Ting tar tid i Norge, den lærde meg raskt. Men tenker du noen gang på å flytte eller kjappe til Berlin eller Stockholm? Ja, men altså jeg har jo vår CTO bor jo i Berlin. Det var jo for at jeg forsøkte å rekruttere CTOs i Norge, og etter intervjuet 20 av dem så innså jeg at ingen av dem vil jobbe ha det drivet for å starte. De vil jobbe 9-5, maks. Det er en liten byggmaterial. Jeg vil ikke være ansatt. Jeg vil ikke være co-farmer. Du må gå ut med veldig mye penger for å kunne ansatte deg, og så videre. Og etter jeg prøvde meg på 20, så innså jeg at, nei, fuck this shit. Det her kommer ikke å funke. Og da var det jo bare å hitte en bedre plan, og Berlin er et sted som jeg har vært mye i tidligere. Og det visste jeg at dem, vet du hva. Når det tok en måned, så var det klart. Og de har intervjuet ti personer i Berlin. Samtlige! Den semste av de i Berlin var bedre enn det beste i Norge. Og det er ikke kødd. Og da var jeg sånn her, ja ja, det var jo det her Jeg kan jo si det til dere som hører om dere leter etter CTOs og sånt der, så skulle jeg faktisk anbefale dere å sjekke her i Norge. Hadde jeg vært her, det beste dere kan gjøre er nok å ta et fly, ikke til Berlin, men dra til Estland. Dritflinke utviklere, de har masse gode idéer, de er supersultne, og de kjenner masse andre gode utviklere. Så, åk til Estland, bygg opp et development team, kom tilbake hit, signer kunder i Norge, slam, bli millionær. Du, tjener du noe penger på denne dansband-skrivingen? Nei, jo, eller nei. Jeg begynte, jeg driver jo med musikk, jeg har artistnamnet Tesfu, originelt og veldig kreativt da, mitt etternavn. Når jeg begynte med dette, så var det når jeg faktisk flyttet til Norge, og hadde mitt første ordentlige corporate-jobb, og så mente jeg at Man jobber jo ikke så mye i Norge. Jeg tror jeg lå på 30-35 timer. Jeg hadde reknet at jeg skulle være 60 kanskje. Jeg klager ikke. Det var helt supert. Forutom at jeg hadde veldig masse tid. Og det jeg spenderet min tid på, det var at jeg gjorde litt musikk. Og når vi begynte med det så begynte vi på kødda og begynte å skrive til dansband. Så første 15 låtene jeg har skrevet er på svensk og dansband. Det her er ting jeg kun synger når jeg er dritings. Det er fantastiske titler. Første låt heter Mallorca. Refrengen er Living La Vida Loka. Jeg har en som heter Lena. Nei, det er liksom masterwork da, på høyeste nivå. Men jeg kommer aldri, aldri i mitt liv stå på en scen og opptre dansbanen. Det skulle bare bli, jeg vet ikke, mine banosvenner hadde jo, jeg vet ikke hva han har sagt, han har sagt opp kontakten, tror jeg. Jeg tror det er sånn at det er nesten kriminellt med min bakgrunn å begynne med dansbanen. Hva slags musikk er det som egentlig ligger ut? Ja, hva jeg gjør, det er jo mer soul-R&B- litt reggae elsker elektronisk musikk mye i fløte og bevin teknoelektronika lyser egentlig på veldig mye typ av musikk da klassisk musikk når jeg jobber eksempelvis Men du tjener ingen penger på dansbandmusikk? Nei, nei, for musikken? Nei, eller jo, jeg gjør jo, når jeg gjør opptreder og noe sånt der, men da opptrer jeg jo ikke med dansband. Så svaret på det er jo, nei, jeg tjener ingen penger på dansmusikk, men jeg tjener penger på å opptrære annen musikk, som er... Men hva slags konserter har du da? Jeg har jo opptrett på The Thief, blant annet, tre ganger. Jeg har haft konsert på Café Sø, Uhørt, oppdrett i Berlin, oppdrett i Sverige. Jeg har jo slett to musikkvideoer. Jeg har vært med på TV i Sverige. Med musikk og sånt der. Alt dette begynte med dansbanen som sagt da. På kudd. Men så utviklet det seg til noe litt mer kult. Og så har jeg blitt litt flinkere og flinkere. Og så nå gjør jeg det litt, opptrer litt her iblant og slipper litt låter her iblant. Men jeg gjør jo det her, for meg er det fortsatt hobby da. Jeg ser meg ikke ensom musiker, jeg er i grunnen liksom. Men det finnes personer jeg treffer på gata som bare, men er ikke du her en musiker som gjør det og det? Og da blir jeg litt sånn, ja just det, det er jeg. Nei, altså jeg forsøker alltid å ta min tid og gjøre musikk, framfor alt skrive musikk da. Det er jo terapi for min del. Om jeg er i sint eller har håket på noen sånn frustreret situasjon. Det beste settet er jo bare å sette meg ned en time og bare skrive en låt av det. Og så er jo det ferdigt. Og da er det som at alle de følelsene ute har blitt kjord. Beste terapiformen for meg er musikk. Så jeg forsøker jo framfor alt når man er stresset eller under krevende perioder. Da trenger jeg musikk enda mer. Så... Jeg forsøker å ha i det. Jeg kommer å drive av musikk til jeg er 70 år. Jeg driter om folk tykker at jeg er helt redd. Jeg kommer å gjøre det, og jeg kommer å gjøre det for meg selv. Og jeg skriver også låter for meg selv. Om folk liker det, så får de like det. Men for meg er det terapi, og så blir det noe vakkert, og folk liker det, så er det awesome. Og kan jeg få penger på å oppdrage det, så er det enda mer awesome. Du er i Mallorca, det er et sted i verden, men du er jo en sånn som har reist til usannsynlig mange land. 60 land er jo ganske mye. Hva har du gjort i alle disse landene? Oi, surfa, dyke, backpacke som vi unge sier. Vi skal ut og se verden, men det eneste vi gjør er å feste fra land til land. En kulturell opplevelse av hva det er for buss i ulike land. Jeg har vært på, jeg bestemte meg, da jeg var 19 så hadde vi første jule-runtresa. Da var vi borte i 6 måneder. Da bestemte jeg meg at når jeg er 23 så skal jeg være på alle kontinentene og Og så tar jeg sånt ganske alvorlig, når jeg vel har lovet meg selv. Så da jeg var 22, så har vi boket inn en 12-måneders-resa vi skulle gjøre over 30 länder og 6 kontinenter. Og så har det vært flere jordnære rundtreser. Så det har akkumulert og blitt over to år og over 60 länder. Hva har du husket best fra denne resen? Det er en trippelperspektiv på hva jeg snakker om. Når du går rundt og reiser, så er det litt det. Du observerer, og du kommuniserer med mennesker, og du lærer dem landets historie, og så videre. Du øpner opp dine perspektiv, og du lærer deg å si at Jesus Christ, jeg har jo bare vokst opp i en liten bobla. Det, altså menneskene du treffer og hva for type av personer, du ser på saker og ting fra mange, mange flere vinkler og perspektiver. Apropos boble, det er jo en fin overgang til tech-bransjen. Er vi inne i en boble? Ja, det er jo en hype da, men med all rett. Jeg har vært med i grunnen min i Norge i fire år. Jeg tror for fire år siden så skrev jeg aldri noen artikkel om det. Det fanns vel inget som kunne være mer interessant, eller mindre interessant enn startlaps. Nå er det jo veldig mye mer fokus. Du har jo grunnopprover, du har jo skifter, du har jo omdelen grunder, og even Aftonposten og Finansavisen. Vi har jo vært med i flere tidligere med Style Arise, og bare merket at nå helt plutselig så verker folk å være interesseret, men det var de jo ikke forut. Så noe har jo skjedd. Det er jo et buzzword. Da vet man ofte at nå er man i en bubbla. Men med all rett egentlig. For det er tidsnok at Norge tar tag i dette. For hvis man ikke gjør det så kommer teknologiutfordringene å ta en. Vi sitter i et teknologisk skifte nå der vi innsetter at teknologien beveger seg så rast som den aldri har gjort tidligere. Hvilket innebærer at de organisasjonene og måten vi har struktureret samfunnet på ikke er tilrettelagt for denne teknologiutfordringen. utviklingen. Og da sitter vi med, da finnes det bare en sak å gjøre, og det er å gjøre forandringer nå, så at ikke ting blir utdatert. Så det er jo bra at man har den hypen, for at det tvinger jo alle å tenke et par runder. I Norge snakker vi mye om digitaliseringen. Vi snakker jo ikke om start-up-hypen, det er jo så definert, for det brukes flere forskjellige terminologier. Bedrifter og offentlig sektor sier jo digitaliseringen, medan vi i grunnmiddelpratka er om start-ups. Men vi mener jo egentlig samme sak. Men nei, jeg mener at, ja, vi er en bubbla, men... Det er bra for fokuset å komme her, for dette er ingenting vi kan undvike. Vi må ta denne dialogen, og vi må tilretteligge for det. Det finnes inget annet valg. Men er det noe farlig for at boblen sprekker? Nei, ikke riktig, for dette viser jo bare at det er rett fokus. Vi må bli mye, mye, mye, mye flinkere i Norge. Ikke bare på det her med startup, men bare se muligheter og bare ta dem. Norge er ikke et ressurssmart land. Det er så mye waste i så mange ledd, i så mange industrier, og det finnes teknologier og det finnes cases internasjonelt sett som har visat at hei, i vårt land så er ikke dette et problem, men hvorfor er det ingen som kan gjøre samme sak i Norge, og hva er barrierene? Og det er der som jeg mener at denne bubblen er bra, for da kommer vi å hitte de personene og skaper den relevansgraden som gjør at vi får aktivert. Folk og prosjekter. Hva er det Stockholm har som ikke Oslo har? Svensker. Nei, jeg vet ikke. Stockholm har jo en kultur. Det er jo det som er ting. Alt handler om kultur. Tidligere hadde jeg vanskelig med tilmeldet kultur, for at jeg ikke riktig kjente det. Men nå kjenner jeg det veldig mye bedre. Sverige har under en lang historie jobbet med internasjonalisering og vært eksportfokuseret. Sverige er et land som har høgst multinational corporations per capita. ser vi i dag i form av hvilke innovasjonsmiljøer som produserer flest unicorns og andre former av lykkosamme stader så ligger Stockholm 2 i verden, efter Silicon Valley. Og det her er jo ikke for at man begynte med entreprenørskap for 20 år siden, når liksom når det var en hype. Utan der har man holdt på med i flere desenier, eller centuries til og med. Så det finnes jo en anledning for å ha bedrifter som Eriksson, Skanska, Atlas Copco og så videre, H&M. Det er et litet land som har vært i fokus internasjonelt sett. Sverige er et så litet land, så ingen blir rik i Sverige på kater av svensker. Du blir rik på kater av amerikanere. Du blir rik på kater av europeer. Det er der pengene finnes. Så det som er med Sverige er jo at de har registrert trendene tidligere. De har haft en annen form av mentalitet å jobbe med hele veien. Så Norge har har en lang, lang strekke bakom seg, framfor alt kulturelt sett. Og bare få opp mentaliteten og få oppfarta litt. Så jeg tykker ikke det er rart egentlig. Jeg tykker det er fullt logisk. Sverige har jobbet med det her lenge. Norge kom precis in the game. Men hvor er Jonas testfølge om fem år? Oi, altså jeg kommer jo alltid være i Oslo på et eller annet sett. Her er jo alt som alle bedrifter jeg jobber med er registrert i Norge. Så jeg har jo valgt å på et eller annet sett satsa på Norge, eller i alle fall investere en del av mitt liv her. både på å bygge nettverk og få i gang prosjekter og ting. Men jeg vil jo jobbe internasjonelt, jeg vil jo være rundt, men jeg ser jo Norge som en bra plattform. Det er godt å høre at du har tenkt å bli i Oslo en stund fremover. Ja. For da snakkes vi jo igjen, og det blir jo veldig spennende å se hvordan det går med Style Advice når dere begynner å gå skikkelig live. Ja, absolutt. Takk så mye. Vi kommer til å se mye fra Style Advice nå i ukene fremover. Vi følger med. Takk for at du kom. Takk skal du ha. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalo's spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.