Hei og velkommen til Skifters podcast. Ukens gjest er psykolog og førstemann Jensis ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU. Hun har forsket mye på hva som skaper gode liv. Velkommen Gunvor Marie Dyrdal. Tusen takk. Hva er et godt liv? Ja, hva er et godt liv? Det er vel å leve i tråd med det vi tror på. Leve i tråd med verdiene våre.
Det vi vet også, det er jo dette hverdagsglede begrepet. De fem om dagen, så det å lære nye ting, relasjonene vi har er viktige. Det å være oppmerksom og til stede. Det å kunne gi av tiden vår, og det å være fysisk aktiv. Så det er hvertfall fem sånne enkle veier til hverdagsglede, men vi har jo
Lykke er jo på en måte to ting vi deler det ofte i, og det er jo det behagelige, den gode middagen, den gode samtalen, eller det som bare føles godt. Så har vi det med strevsommelykken, hvor det handler mer om hvordan vi skal bruke
verdiene våre, eller bruke egenskapene vi har da og det er mer, det krever kanskje litt men det gir også en annen type tilfredshet eller lykke da. Hva er et eksempel på det da?
Er du veldig glad i å gå på ski for eksempel? Gå og gjennomføre en ekspedisjon? Eller er du god i, eller er kreativitet viktig for deg? Det å være i en kreativ prosess, det kan jo være ganske frustrerende og ganske krevende. Men det gir en annen tilfredshet og lykkefølelse enn bare det å
ha det behagelig, leve etter sex og god mat og bare gode ferier. Det er en annen type følelse det gir. Det er når du gjør noe aktivt, mens det andre er mer at du er mer passiv og...
Full fokus på nytelse, kanskje? Ja, det er mye mer et nytelseslykke. Det er mer den strevsomme lykken. Er det sånn at for å være lykkelig, så bør man ha begge deler?
Det gir i hvert fall ulike dimensjoner, det gir ulike opplevelser. Og det vi ofte tenker også, sånn som i arbeidslivet, hvis vi skal ha lykkelige medarbeidere, eller medarbeidere som trives, så holder det kanskje ikke bare med å ha fredagsvaflene. Det kan gi den behagslykken, eller det som føles godt, å senke skuldrene og farene over, her har vi det godt.
Men vi trenger jo også å ykte, vi trenger å brette opp armen og si at, ja, men Søren, vi vil jo noe mer. Hvordan skal jeg bruke meg selv for at vi skal nå måle vi i fellesskap vil, da? Så det er mer den der, vi må brette opp armen og få til begge deler. Er det sånn du lever også? Prøver, da. Det er jo litt strevsomt innimellom å være sånn, er jeg på rett spor? Kjenner jeg at...
Jeg får energi av å gå på jobb, eller de oppgavene jeg holder på med. For det er jo også en ting vi vet med lykken, at når du gjør det strevsomme, når du lever i tråd med verdiene dine, og virkelig får brukt styrkene dine, innenfor positiv psykologi så kaller vi det også karakterstyrker, som er knyttet tett opp til verdiene dine.
Så når du lever i tråd med det, så er det noe som gir energi. Du får på en måte overskudd av det, mens hvis du jobber bare etter det du er i godstein flink til, så er det noe som trekker mer energi. Du kan være innmari flink til å holde oversikt og være systematisk, men hvis det ikke er så viktig for deg, så kan du få det til mye, og du kan være flink til det, men det kan også gjøre deg utbrent årsken. Så det er noe med å klare å navigere etter erfaringer,
Er dette noe som tapper meg for energi, noe jeg må hente energi for å gjøre? Eller er dette noe jeg kjenner at jeg nesten ville gjort det gratis? Så der har du i hvert fall en sånn sjekk litt inn og kjenn, er dette noe jeg bare har lyst til å gjøre mer av? Eller er det noe som er litt enn det? Fordi det er jo mange oppgaver man bare må gjøre. Absolutt. Men er det sikkert at 70-80% av det du gjør bør være noe du elsker å gjøre?
Du bør i hvert fall ha en overvekt av det. Det blir vanskelig å sette akkurat en prosent på det. Men det viktigste er å kjenne, er dette noe du virkelig, hvor du får uttrykt deg selv, noe som gir mening for deg? Og da er vi jo inne på dette, hvem er jeg da? Hva er det jeg trives med? Hva er det jeg liker? Hvem er det jeg gjør hva for? Det er jo nytt.
Det er et nytt spørsmål igjen. Hvordan finner man ut hvem man er, og hva man liker, og hvordan finner man ut av det? Det er i hvert fall viktig å stoppe opp litt, og kjenne litt innover, og være litt klar over, ok, når er det kroppen min låser seg, for eksempel? Når er det jeg kjenner at dette er ikke, dette gjør jeg bare fordi at jeg
Skulle jeg tatt noen andre valg, og det er jo ikke alltid så lett. Det vi også vet innenfor positiv psykologi, det er jo det at vi har en tendens, eller vi mennesker har en tendens til å tro at bare vi får til ABC, da blir vi lykkelige.
Sånn at vi strever mye etter å få til ting. At vi har en destinasjon. Hvis vi har fått til dette, altså du har kommet til et sted, da kommer lykken. Da kommer lykken. Og så er det ikke alltid sånn. Er det noen gang sånn? Ja, jeg tenker at vi kan få en opplevelse av at, åh,
dette har jeg fått til. Åh, så deilig. Så det er den der umiddelbare lykkefølelsen som vi kan få til når vi har klart å mestre noe. Men den følelsen var jo ikke det som gir deg den tilfredsheten kanskje. Det er litt sånn at jeg har jobbet mye i familieverden også, og møtt mange par og mange. Jeg husker noen ganger hvor jeg har hatt foreldre inne som har sagt at ja, ja, men
Vi har jo gjort alt. Vi fikk utdanningen vår, vi fant oss en partner vi ville ha, vi fikk barna, vi fikk oss hus, vi fikk oss bil, vi fikk oss hund. Vi fikk jo alt som vi trodde vi skulle få for å bli lykkelig, og så sitter vi her nå og tenker, ja, men var dette alt? Og da er det jo interessant å spørre, ja, har du da levd, har du da virkelig stoppet opp og kjent
Hva er det som gjør deg lykkelig? Er du til stede i de øyeblikkene som faktisk utgjør livet? Eller er du for opptatt av det der oppe? Jeg skal bare, og så tror du at lykken kommer. Og det tror jeg nok vi har en vei å gå i forhold til å tenke at det eneste vi vet er at vi har dette øyeblikket. Så bruker vi det godt nok? Ja, å svare på det er vel kanskje nei.
Sånn generelt sett? Ja, altså hjernet vår funker sånn at vi er mest i fortid og i fremtid. Vi er mindre her og nå. Så det er også noe å tenke, er jeg ordentlig til stede i denne samtalen? Er jeg ordentlig til stede når jeg smaker på maten min? Altså hvor fokuset vårt er har mye å si.
Jeg har vært så heldig å lese den boken av Eckhart Tolle, som heter Power of Now, hvor han snakker om dette. Han sier jo at fortiden og fremtiden eksisterer jo egentlig ikke. Det ene som eksisterer er nå. Helt riktig. Det er i nuet lykken er. Det er det å være til stede. Hvorfor er det så vanskelig å
Man sier også at alt stress er knyttet nettopp til at du tenker på ting du burde gjort i fortiden, eller du blir bekymret for ting som kommer i fremtiden. Men hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er vi sånn? Hvorfor tenker vi sånn hele tiden? Hvorfor klarer vi ikke å leve i nå?
Det er jo et resultat også at vi har den flotte hjernen vi har, at vi har faktisk mulighet til å tenke og forestille oss ting. Men i den forestillingen så fjerner vi oss også fra det som skjer her og nå. Og de historiene vi forteller, som du sier, i fortiden, de legger jo også preg på den opplevelsen vi har i dag.
Og for noen så kan jo det skape litt problemer. Men det er også en stor mulighet i det. For det betyr jo det at hvis du endrer historien din, så kan du også endre på en måte hvem du er i dag, eller hva du tillater deg å gjøre, eller hva du tør å gjøre, kanskje. Hva legger du å endre i historien din? Nei, altså hvis du tenker at du har...
Når vi forteller historien om oss selv, så har vi en tendens til å trekke fram noen episoder fra fortiden. Men de episodene vi trekker fram, de er jo ikke de eneste episodene fra livet vårt. Hva ville skjedd hvis du valgte deg ut helt andre historier? Eller helt andre episoder og fortalte? Og det kan vi se når vi jobber terapeutisk, eller vi jobber med folk i en prosess.
så kan vi se at den historien folk forteller begynner å bli litt utslitt, eller litt sånn gammel. Det er ikke helt riktig, det definerer meg, det setter egentlig begrensninger for hvem jeg er i dag. Hvis jeg har fortalt en historie hele tiden om at jeg har vært veldig genert og aldri fått det jeg har klart, så setter det også en forventning til hva jeg skal få til i dag. Men hvis jeg sier, jeg fikk egentlig til ganske mye, jeg fant egentlig løsninger på litt vanskelige ting, det gjør at jeg får en helt sånn ...
Der har jeg jo noen gull. Jeg har en evne til å finne en løsning, en kreativ vei som kanskje ingen andre ser. Så de to historiene kan være like samme, men det kommer an på hvilke farger vi legger til historiene, eller hvilke episoder vi trekker fram, som er med å bidra til om vi
kanskje tørre å ta nye veier, eller om vi er den stille og forsiktige. Og det var bare ett eksempel da, men... Ja, men hva er det som får oss til å velge den ene framfor den andre historien? Det er nok veldig, altså følelsene våre spiller inn, hvem vi tenker at vi er spiller inn, og dette gjør vi jo veldig ubevisst. Ja.
Men det er også spennende da, hvis vi blir mer bevisst på det, og sier at «ja, men jeg ønsker faktisk å endre meg». Det er mange som gjør det, men samtidig så er endring og utvikling, det er vondt.
Så det er ikke alle som har lyst til å gjøre det likevel. Det er liksom, kan du ikke bare gi meg en pille da, og så går det bort? Eller kan du ikke bare gjøre noe som gjør at jeg blir på en måte fiksa? Vi hører mye av det. Men det å gjøre den jobben selv, eller å tørre, en ting er at jeg kjenner at ja, jeg vil endre meg, men tør jeg faktisk? Hvem er jeg hvis jeg er fra å være en som er genert til å bli en som er selvsikker og trygg? Ja.
Hvordan kjennes det? Det er vel ukjent. Så det skjer jo automatisk ut ifra hvordan vi tolker verden. Det som ofte skjer, de mønsterne vi tillegger oss, eller de måtene vi håndterer verden på, fra vi er små, det har vi en tendens til å gjenta. For det er en måte som funker på et eller annet tidspunkt, men så blir vi av og til frosset fast i det, så vi gjør mer av det samme.
når vi blir voksne, så er det ikke alltid at den handlingsmåten er like hensiktsmessig. Det er liksom vi trenger å oppdatere softwaren eller hardwaren litt. Det er det ikke alltid vi gjør, så vi har som sagt en tendens til å gjøre mer av det samme. Og det
Og det er jo det jeg snakker om, at toppen av galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et nytt resultat. Så hvis vi ønsker et nytt resultat, så trenger vi også å gjøre ting på en annen måte. Og der er det mange som tenker, ja, men hvordan skal jeg gjøre det da? Jeg vet ikke helt, og så er det litt skummelt, fordi hvem er jeg da hvis jeg gir slipp på identiteten jeg tenker at jeg har? Hvem skal jeg være da? Og da er det liksom, ja, men
Hvem er du egentlig da? Hva er det som ligger bak der hvis du nå som voksen eller i hvert fall eldre tør å stoppe opp litt? Når du var liten så gjorde du det du måtte for å overleve. Men nå har du et valg kanskje?
Så kan du få vei, coaching eller veiledning i det, og hjelp til å se nye muligheter, hjelp til å se nye perspektiver, hjelp til å se seg selv på en ny måte. Ja, for det som du var inne på, så er det jo veldig krevende, og det er forbundet mye friksjon med å faktisk endre seg. Absolutt. Læring og utvikling, det er vondt. Selv om mange sier at de er endringsvillige, og de elsker å utvikle seg og så videre, så er det noe, altså det er også en forskjell på om
Du selv velger å bli endret, eller å endre deg selv, og noen andre velger at du må bli endret, som ofte skjer i arbeidslivet. Det er nye oppgaver. Det å få en endring tredd over seg, det er jo ikke noe positivt. Nei, vi ønsker gjerne å ha det forutsigbare. Vi har lært oss, og det er jo energisparende også. Vi er jo på en måte...
altså mennesker har jo et begrenset ressurser og det at noe går på automatikk det er jo fint for hjernen vår også og fint for kroppen vår at vi vet og vi vil jo gjerne ha følelse av kontroll og vite hva som skjer det å faktisk innse at det er svært lite vi har kontroll over, det er ganske skremmende så derfor lager vi opp mange sånn hvis jeg bare gjør sånn så kommer det til å skje eller, oi ja nå vet jeg jo
hva som kommer til å skje, eller hvordan det fungerer her. Og så er det jo noe med det at vi ved at rammene er klare og forutsigbare, så kan vi også, det er en frihet i det. Hvis alt er fritt, så blir det egentlig, kan det oppleves litt sånn kaotisk og vanskelig også. Så, ja,
Ja, vi trenger å endre oss, og noen er jo som personlighetsmessig også mye mer åpne og endringsvillige enn andre. Noen er mer forsiktige og trenger mer forutsigbarhet og kontroll. Så det begynner med at man føler at man ikke lever i tråd, man føler at noe er galt, og man vil endre seg og ha det bra. Man ønsker egentlig bare å ha det bra. Og da er første steg å
finne ut av hvem du er, og hvilken historie er det du forteller om deg selv? Hva er verdiene dine? Hva er det du liker å gjøre? Hva er det du er god på? Hva er det som gir deg energi? Er det en sånn prosess at du måtte
Ja, det kan være det, og det er veldig gode spørsmål du stiller deg. Det første er vel å begynne å være litt nysgjerrig når du kjenner at det er noe som ikke er helt riktig her. Jeg har det ikke helt bra, eller jeg kjenner at jeg blir utbrent, eller begynne å stoppe opp litt, og i stedet for hele tiden, ja, men hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg fikse det? Bruke et par
minutter ekstra da til å faktisk si ja, hva er det det handler om? Er dette noe jeg kjenner igjen? Havner jeg alltid her? Ok, betyr det at jeg trenger å gjøre noe annerledes? Og så er det sånn spørsmål om hva er det disse symptomene da, eller det ubehag, eller utbrentheten, eller det vi kjenner på, hva er det det egentlig er et uttrykk for? Mhm.
Og så kan du begynne å nøste litt derfra. Av og til så vet vi det innerst inne at, ja, men jeg tok jo feil den utdanningen. Jeg tok jo det fordi at jeg skulle i hvert fall ikke gjøre det som foreldrene mine gjorde. Men egentlig så hadde jeg jo lyst til å gjøre det samme som dem. Og det å da kunne klare å på en måte kaste inn håndklosset og si at, vet du hva, jeg skal faktisk følge det som jeg kjenner at energien min sier, eller det jeg trenger, det personligheten min ønsker, eller det som jeg virkelig brenner for.
Men det trenger ikke alltid å være så dramatisk heller. Det handler mer om å bli kjent med de spørsmålene. Hvorfor avner jeg alltid her? Hvordan er livet mitt egentlig? Er det noe jeg savner, noe jeg ikke har fått nok av? Er jeg nok sosial, eller får jeg nok trening? Eller reiser jeg så mye som jeg har
har lyst til. Og så er det ikke alltid vi kan si ja til det, du. Det er bare å endre, og det er bare å fortsette å reise. Fordi vi har en virkelighet også. Men bare det å bli klar over det gjør at vi kan begynne å ta valg som gjør at vi kanskje får mer av det vi trenger og ønsker oss, eller får lov å være oss sånn som vi er, og ikke sånn som folk
har definert oss til å være. Ja, fordi det er vel ultimatefriheten. At du faktisk selv har kontroll, eller prøver å ta kontroll over din egen skjebne. Versus at ditt liv blir til som et resultat av hva andre mener til enhver tid. Ja.
Og vi klarer ikke å fri oss helt fra det. Fordi vi vil jo forholde oss til sosiale regler, og vi vil jo på en måte høre til, når vi jobber et sted, så forholder vi oss til de tingene. Så det betyr ikke at du kan gå og gjøre akkurat sånn som du vil. Men jeg har jobbet med ledere også, som for eksempel, hvis de har hatt ærlighet som en verdi som er veldig viktig i livet, og så har de jobbet med
et produkt for eksempel, eller jobbet med noe hvor de skal overbevise noen kunder for eksempel om
Et produkt som de selv ikke 100% kan stå inne for. For noen er det ikke noe vanskelig, for de kan tenke at det er jo jobben min, og dette produktet er bra nok. Jeg finner gode argumenter for hvorfor dette produktet bør kjøpes. Men for andre som har ærlighet som en veldig viktig verdi, så kan det skape ubehag innvendig. Fordi de står i den, ja, men jeg skal si at dette produktet er
kjempebra, og så er jeg bare enig 80%. Jeg synes det er mye bra, men det er noe jeg ikke er helt fornøyd med. Og da kan det være noe som skaper den gnissningen innvendig. Men de kan oppdage at det er ikke så rart at jeg kjenner på det, fordi at ærlighet er så viktig for meg. Da har de et valg. Da blir det sånn, åja,
det blir tydeligere da at enten så må jeg tenke at dette er en del av jobben min og jeg gjør det fordi at det er rollen min akkurat nå, eller så kan de si at dette er faktisk en så viktig verdi for meg, dette er så ubehagelig for meg at jeg trenger å endre jobbtittel min, eller kanskje få andre type oppgaver, eller til syvende og sist kanskje ha en annen type jobb. Men da må man jo først stoppe opp og kjenne hva er det som, hvorfor, hva er det ved dette jeg ikke
setter pris på, eller hva er det som skaper dette ubaget for meg? Stopper man opp og tenker dette her? Altså i nok, altså dette høres kanskje litt ledende ut, men altså når er det man når skjer disse tingene?
Vi er jo veldig gode til å kjøre på. Vi har en sterk vilje, og vi tenker at vi skal bare. Så ofte kommer det til et punkt hvor vi får en smell. Noe skjer som tenker at det blir en wake-up-call på en måte.
Men andre er jo mer undrende, kanskje, og er mer selvbevisst i forhold til, ja, hvor er jeg? Men det er liksom ikke så mange 25-åringer som er sånn. Jeg føler det er oppi sånn 40-50. Du kommer til et punkt i livet hvor du, akkurat i slutten av 30-årene, hvor du ikke er ung og lovende lenger, men hvor du ikke bare gjør hva du vil, men nå må du faktisk, det du har gjort, definert deg på en måte. Ja.
Det blir et sånt punkt i livet hvor du faktisk når du kommer halveis, så har du på en måte du er halveis ferdig, men du har like mye fram som tilbake, og da blir det kanskje en sånn punkt hvor du stopper opp og ser, ja, skal jeg fortsette med det jeg har gjort frem til nå, eller skal jeg gjøre korrigeringer? Men det er som du sier, de unge har kanskje en annen eller ikke kanskje, det er en annen mindset der men samtidig så tror jeg kanskje det er en større bevissthet blant unge i dag også at de er mer bevisste på hva er det jeg vil, og at de
kanskje kreve mer også. Så det er jo viktig da, hva er det de trenger for å ha det bra da? Og kanskje enda flinkere til å si at jeg trenger utvikling, jeg trenger nye utfordringer, jeg vil ha endring, eller at det er litt annet mindset da, men jeg tror alltid vi har noe å hente på å stoppe opp og stille de spørsmålene.
ofte så endrer vi nesten før vi vet hva utfordringen er. Vi har såpass endringsvilje hele tiden, men det å stoppe opp og virkelig forstå, ja, hva er det egentlig som er problemet her, og hvor er det vi vil? At vi tar oss ekstra tid til det, det tror jeg vi kan tjene mye på. Ja, og det du svarer på nå er jo et spørsmål om hva er lykke, hva er det som skaper det gode liv, som du virkelig har brukt mye tid av din arbeidstid på å finne ut av. Ja.
Og er det sånn at man, for å bli en god medarbeider, eller en god leder, så må du egentlig ha den, så bør du i bånd være mer tryggere på hvem du er og hva du ønsker? Det er jo alltid fint det som leder, i hvert fall hvis du skal lede andre, det å kunne stå og støde i seg selv, det er jo ikke nødvendigvis en forutsetning, men det gir en annen utgangspunkt. Så det å
Gå i de prosessene og finn ut hvem er jeg som leder? Hva er mine preferanser? Hva er min personlighet?
Hvordan skal jeg se andre? Lete etter styrkene til andre. Det er en god forutsetning. Det er derfor vi også snakker om dette med bevisst ledelse. Bevisst lederskap. Det som også kommer, eller som er mer av nå, dette med indre bærekraft og starte. Vi må starte med oss selv hvis vi ønsker endring der ute. Vi kan ikke alltid peke fingeren ut. Og da er det jo også viktig å vite hva er det vi skal endre, eller hvordan skal vi
Hvordan skal jeg se, hvis det er en leder da, hvordan skal jeg se medarbeiderne mine? Ikke bare hva de ikke får til, men hva er potensialene deres?
Og det tenker jeg, der har vi også et stort rom til å virkelig se hele medarbeideren. Ikke bare de oppgavene nødvendigvis, men har vi riktig person på riktig sted? Er det noen av medarbeiderne her som har noen gull som jeg ikke har sett enda? Hvordan kan vi få ut det i time, sånn at teamet som helhet kan gjøre den beste mulig jobben, for eksempel? Ja, du nevnte bevisst lederskap. Hva er det?
Ja, det er jo å starte med oss selv. Jeg tenker at å være mer bevisst på hvem er jeg, hvordan virker jeg på andre, hva er det jeg er god på, når er det jeg trenger å være ekstra på vakt, eller ikke på vakt, men ekstra bevisst da.
Fordi at her har jeg noen blinde flekker. Dette pleier jeg å ha en tendens til å overse. Jeg er mer opptatt av det strategisk og det overordnede, slik at jeg kan gå glipp av detaljene. Jeg trenger å være ekstra fokusert på detaljene, for eksempel, eller motsatt. Jeg har en tendens til å grave meg ned i detaljene, og da mister jeg blikket. Så det å vite det om seg selv, det kan også hjelpe deg i lederjobben du gjør. Ja, og er det tanken at hvis du vet at du
Du må vite dette med deg selv for å begynne å finne styrke mot andre.
Du må ikke vite det om deg selv, men det er jo en fordel å kjenne seg selv såpass godt at du har et godt barometer på hvordan virker jeg som leder. Får jeg fram det beste i medarbeiderne mine, eller er det noe ved måten jeg gjør ting på som gjør at medarbeiderne mine ikke presterer sånn som de kan, eller at jeg får ut det beste hos dem? Ja, så hva gjør en såkalt bevisst leder da, i interaksjon med medarbeiderne? Hvordan opptrer en bevisst leder?
Det kan være på så mange måter, men jeg tenker at det å lytte til medarbeiderne og kanskje se hele dem, men det gjør jo ledere også. Så det er vanskelig å si at en bevisst leder gjør sånn, det handler mer om mindsetet til den lederen, altså hvor godt kjenner den seg selv. Ja, så bevisst leder handler om å være bevisst med seg selv, primært, ikke andre. Men hvis du er det med deg selv, så har du lettere for å kanskje konnekte med andre.
Jeg tror det starter mye med oss selv. Er vi bevisst hvordan vi selv, hva som foregår i vårt eget liv? Hvordan har jeg det nå? Hvis jeg vet at nå står jeg i en veldig krevende situasjon, det gjør at jeg kanskje ikke har like god evne til å se medarbeidere mine. Det å kanskje sette ord på det. Akkurat nå skjer det mye på privaten som gjør at det påvirker kanskje lederskapet mitt.
Eller hvis man mister en forelder, for eksempel. Man trenger ikke nødvendigvis å si så mye om akkurat hva det er, men det å fortelle folk at dette foregår hos meg nå, det gjør at jeg kanskje oppfører meg på denne måten, eller kanskje har disse blindspotsene akkurat nå. Det er en sånn transparans du snakker om der, og
Den strider litt med den tradisjonelle ledersynet, den hierarkiske ledersynet. Sier forskningen noe om dette her? Altså å være sårbar som leder og få medarbeidere. Har det noen effekt eller ikke? Alle folk i en bedrift er jo mennesker, og det vi
Det som vi trenger er å vite hvor folk er. Når ting blir forståelig, så er det lettere for oss å tåle. Men igjen, det kommer an på hva slags kultur man er i. Drifter er veldig forskjellige. I noen kulturer er det en mer hierarkisk oppbygging, men det vi vet nå fra forskningen også, det er jo at en psykologisk trygghet som et begrep,
Det at det er rom for å si fra hva man mener, det at man vet at man blir tatt på alvor, at det er en trygghet i gruppa, at det er viktig også. Det vil si at vi tør også si at jeg gjorde feil, eller dette fikk jeg ikke til. Men det gjør jo at vi også kan lære av det, i stedet for at det blir børsta under teppet, og at vi ikke tør å på en måte eie det. Så vi vet at det å være sårbar, eller det å være åpen, det å ha en psykologisk trygghet, har positiv effekt. Ja.
Vi snakket litt om dette med lykke, og det er egentlig å, hvis jeg skal oppsummere det, så er det egentlig å handle i tråd med sine verdier. Ja, det er den strevsomme lykken, den dæmoniske lykken. Ja, og så er det den nytelsesøyeblikket da, også. Så måtte jeg
altså jeg tenker det nytelsesubliiket, du kan legge til rette for at det skjer, men du kan ikke garantere at det skjer. Du kan bestille tur til Hellas og sette deg på en strand og håpe på at du skal nyte det, men så nyter du ikke, du er stresset. Den er litt mer sånn flyktig, mens den andre er jo faktisk noe som du kan i mye større grad lykkes med, hvis du ønsker det.
Altså hvis du liker å gå på ski, så går du på ski. Altså hvis du liker å lage pizza, som jeg gjør, så lager jeg pizza. Så det er noe med den der, den ene er du ikke garantert lykkes med, men den kommer plutselig. Den andre er mer sånn, fordi det handler om prosessen, det handler ikke om et resultat. Ja, og samtidig så tenker jeg du sier noe som er ganske viktig der, og det er jo for eksempel hvis når du lager pizza, hvor er oppmerksomheten din da?
Er du i det at du lager pizza, er det det som får fokus? Eller er du opptatt av alt det som skjedde i går, eller de tankene om fortiden? Eller, åh, jeg kleder meg bare til å spise den. Så det å kjenne deg igjen, og luktene i det du legger på av toppings og sånn. Hvis du går glipp av det, så går du også glipp av mye av øyeblikket. For det vi vet også, det er jo akkurat her og nå som lykken oppstår. Så det at du når den toppen du har planlagt i mange måneder, hvis du da tenker
tenke på alt som gikk gærent på veien opp, eller hvor slitsomt det var, eller neste tur, så går du jo også glipp av dette øyeblikket, så der er vi jo og det tenker jeg både når det gjelder ledelse det gjelder å være i seg selv
å være bevisst på at faktisk så viser forskningen at 47% av tiden så har vi tankene våre oppmerksomheten vår et annet sted enn på det vi holder på med det er nesten halvparten av tiden så er vi ikke til stede her og nå så det vil si at da er det jo
ganske mye vi går glipp av. Lukten på salamen eller lukten av tomatsausen. Kjenner du den virkelig? Ja, jeg gjør det. Men jeg tenker at 47% ikke er til stede. Har det noe med å gjøre om det er noe de gjør av fri vilje versus om det er en situasjon de er i.
som de egentlig ikke har lyst til å være i, eller som de egentlig ikke har følt at tid til å være i, og så videre. Det er et studie som er ganske spennende, fordi der har de hatt personssøkere og spurt folk på ulike tidspunkt gjennom dagen, hva gjør du, og hvor har du oppmerksomheten din? Og i hverdagsaktiviteter så har de funnet ut at 47 prosent av tiden rapporterer folk å ha oppmerksomheten et annet sted enn det de holder på med. Så det er jo...
på en måte et tegn på hvordan hjernen vår fungerer når vi bare holder på med livet som vi pleier å gjøre. Det vil si at vi er veldig mye i dette default mode, at vi driver med tankevandring, at det kommer en tanke om at «Åja, søren, jeg må huske på det», eller «Åja, det skjedde i går», at vi er mye, vi fluktuerer veldig mye mellom fortid og fremtid, og det gjør at det blir litt lite tid igjen, på en måte, eller det er jo 53 prosent som vi er her og nå.
om det er om vi er med barna eller om vi er med partneren eller om vi sitter i et møte og det kan vi jo begynne å være litt nysgjerrig på da når du sitter i møte hvor mange ganger blir du oppmerksom på at tankene dine vandrer på noe annet enn det den som prater eller det dere diskuterer handler om bare begynne å legge merke til for seg selv stemmer det i mitt liv
at oppmerksomheten min faktisk er såpass mye på andre ting enn det jeg holder på med. Og hvis vi klarer å hente oss inn igjen, det er jo som du sa i stedet, akkurat her og nå, livet vårt skjer.
Og det er en treningssak. Det å bli bevisst på at vi må hente oss tilbake. Fordi, som sagt, hjernen vår er sånn at den går i fortid og går til fremtid. Så vi lever mye i de forestillingene om hvordan det kommer til å bli på et eller annet tidspunkt, eller de minner om hvordan det har vært. Og er vi for mye der, som sagt, så går vi jo glipp av det eneste vi vet, og det er jo akkurat nå.
Kan man si at det å være i fortid og fremtid, det er ofte på en negativ måte? Ja, det kommer jo litt an på. Vi planlegger jo mye. Det kan være fint å minnes gode ting som har skjedd, eller planlegge for fremtiden. Og vi må jo det også. Vi må jo sette planer og sette mål og forestille oss hvor vi ønsker å komme. Så det er viktig å gjøre.
Og fortiden, vi skal ikke helt se bort fra den heller, fordi det kan være viktig lærdom der. Men hvis vi merker at vi hele tiden dras dit, og at vi ikke har så mye fokus her og nå, så kan det være nyttig å dra det tilbake. Kan man si at det er definisjonen for stress? At du, et slags gap mellom, altså der du,
tenker at du ønsker du skal være og der du opplever at du har vært eller kommer til å være.
Ja, stress er jo et svært begrep, så det er jo også kanskje det at det er mer som skal skje enn det du føler at du har ressurser til. Sånn at enten det er høyere tempo, eller det er for mange oppgaver, eller det er for mange ting som skal skje, at det er noe som oppleves som stressen over tid. Eller at du mangler kontroll, for eksempel, at det er for mange ting som endrer seg hele tiden, og at det over tid er stress. Men det finnes mange definisjoner på stress. Men er det ikke kjent, er det
det er en slags gap mellom en sånn der du ønsker du skal være og der du tenker at du kanskje er, altså der du tenker at virkeligheten er da. Altså det er et gap der som du helt, som du måtte og desto mer du tenker på det, desto mer blir det gapet, ironisk kanskje. Jeg vet ikke, men det er noe med at du blir sterkere stress da.
Det er spennende. Nei, for det handler liksom ikke om det. Du er eksperten på det, men jeg tenker at nettopp det å anerkjenne, det å gå inn i det, er jo det som vil redusere stresset. Det å ta tak i de tingene og avklare dem. Ja, men jeg klarer ikke det der. Jeg vet jeg skal gjøre det, men jeg klarer det ikke. Enkelt og greit. Det er det som vil...
Det er en god... Redutere stresset. Det kan jo bidra til det. Å være realistisk, som du sier, å anerkjenne, akseptere at noe sånn er situasjonen, og dette er det som er forventningene. Og her er det å adressere det, rett og slett, og ikke bare gjøre mer av det samme, og prøve å løpe fortere. Kjempeviktig poeng. Mindfulness. Det er jo en metode...
For å gjøre mange ting, men hva er mindfulness? Mange definisjoner på mindfulness, det som vi ofte bruker, det er jo det at du er til stede med en intensjon her og nå, i dette øyeblikket. Og også at du har en holdningskomponent. Så for mange så er jo mindfulness en teknikk. Jeg pleier å si at for meg så er det så mye mer, det er mye mer en måte du møter verden på, eller møter de tingene som skjer derpå.
Fordi dette med holdningskomponenten i mindfulness, den tenker jeg er ekstremt viktig. Så hva er holdningskomponenten?
Det er hvordan du møter de tingene som skjer, for eksempel det du akkurat nevnte med aksept. Så det å si at ok, sånn er situasjonen akkurat nå, jeg skulle gjerne ønske kanskje den var annerledes, men hvis den er sånn som dette, hvilke handlingsalternativer er det klokeste akkurat nå? Og så prøver vi å ikke dømme for mye, altså vi har jo et sinn som er dømmende av natur. Og dømme, nå mener jeg ikke alltid at det er sånn veldig strengt. Utilleggende verdi.
Ja, er det godt? Er det dårlig? Var det bra? Var det ikke bra? Så det at vi hele tiden står i den vurderingssituasjonen, det er en natur. Men det å prøve å møte både fenomener og situasjoner med litt mer åpent sinn, det er en av holdningskomponentene også. Og vennlighet, at vi prøver å være vennlige, ikke bare mot andre, men også med oss selv. Ofte så i terapisituasjoner så hører vi jo hvor streng vi er med oss selv.
Vi hadde jo ikke hatt mange venner igjen hvis vi var like strenge med vennene våre som vi er med oss selv. Så det å prøve å bli sin egen beste venn, som de sier på fly, og klarer vi å ta vare på oss selv, setter vi på egen oksygenmaske før vi hjelper andre. Ofte så gjør vi jo ikke det, så vi løper rundt og så har vi ikke så mye igjen til oss selv. Så det å prøve å bli litt vennligere med oss selv og si at det er ikke rart at dette var litt krevende, fordi det var en krevende situasjon. Det er ikke rart du kjenner på det.
Og så er det dette å ikke strebe etter noe, og det er jo interessant, fordi vi kommer jo til mindfulness av en grunn. Vi ønsker å praktisere fordi vi ønsker å oppnå noe, og samtidig så er på en måte premissen at ikke ønske deg noe, eller ikke strebe etter å få til noe, fordi når vi gjør det, så kommer vi helt inn i dette, får jeg det til, var det bra nok, og da mister vi det.
Det er litt sånn som med lykken, at lykken kommer som et resultat av at vi gjør ting som er meningsfulle. Og de tingene vi ønsker oss med mindfulness, for eksempel det å oppleve mer tilstedeværelse, eller å oppleve en økt ro, det får vi ikke ved at vi ønsker oss en mer tilstedeværelse eller en ro. Det kommer av at vi trener sinnet vårt, at vi jobber med fokus. Og så er det dette med å akseptere ting hvordan det er.
Og så er det tålmodighet. Fordi at sinnet vårt er som en liten valp. Den snuser i kroken, og den løper, som jeg sa, fortid og fremtid hele tiden. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh.
Cefalo's spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.
Så det å hente sinnet tilbake, hente fokus tilbake, ja, men nå skal jeg gjøre ferdig denne oppgaven først. Nå skal jeg skrive denne mailen, ikke tenke på hva jeg skal til middag etterpå, eller hva den kollegaen sa til meg i stad. Men jobbe med å få fokus ferdig, så hente seg tilbake igjen og igjen, og da må vi være litt tålmodige med oss selv også. Så det er i hvert fall noen, det finnes flere også sånne grunnholdninger, men dette er noe av den kvaliteten vi møter virkeligheten med, eller situasjonen med. Så, altså,
Hvordan praktiserer man da mindfulness? Har man en sånn sjekkliste? Ok, jeg aksepterer problemet. Jeg er snill med meg selv. Eller hvordan gjør man det i praksis? Vi prøver vel å jobbe med holdningene og nysgjerrighet, eller nybegynnersinn, som vi kaller det også. Det er jo også en viktig ting. Når vi møter en situasjon, eller la oss si at vi får en mail fra en kunde som er misfornøyd,
så er det noe med å, og første reaksjonen er kanskje, hva er dette? Å nei, har jeg gjort noe galt? Den kunden er skikkelig urimelig. Så det å se at der kommer vi ofte inn i en sånn automatikk, og vi lager mye, vi spinner mye historier, og vi får kanskje en sånn ryggmarksrefleks om at, å nå skal jeg bare skynde meg å skrive tilbake. Eller, nei, den der gidder jeg ikke å se på. Men det å ta det opp og være litt sånn, ja, hva er det egentlig som skriver seg? Er det en sånn fight, flight or freeze-situasjon?
Hvor det kommer noe eksternt, og du må forholde deg til det. Ja, det kan være det, men det er også mye ryggmarksrefleks. Hva er det som dukker opp i deg, og hvilke historier? Du har en historie, hvis du har en erfaring med at kunder er vanskelige, eller at du alltid føler deg angrepet, at du alltid føler deg urettferdig behandlet, så kommer det en ganske nøytral klage, for eksempel. Men da er det lett å ta den personlig.
Så det å prøve å se objektivt sett hva dette handler om egentlig, og ved å telle til tid, eller være bevisst at nå kjenner jeg at jeg blir irritert, eller nå kjenner jeg at jeg blir stresset, eller nå kjenner jeg at jeg blir engstelig, så trenger du kanskje ikke å handle umiddelbart. Det å gi seg selv litt tid og bli klar over at dette skjer med meg,
skal jeg svare nå, eller skal jeg vente til i morgen, skal jeg snakke med en kollega først, og så gi seg selv den tiden til å gjøre en bedre vurdering, enn å handle på automatikk. Ja, tålmodighet. Er det tålmodighet? Det kan være tålmodighet, men tålmodighet også med at
skytten, nå ble jeg stresset igjen, eller åh, nå følte jeg meg angrepet igjen. Ja, ja, jeg vet jo at det er min tendens, ikke sant? Så det å være kanskje mer tålmodighet, ikke bare med andre rundt der, men ikke minst med oss selv, for vi er ikke så innmari tålmodige med oss selv. Men når du får den følelsen, man får enten en neutral eller god eller dårlig følelse. Altså i kroppen. Og det tenker jeg er det kroppen som sier, kroppen har tolket et eller annet, som sier noe. Er det da et poeng at du skal være nysgjerrig på den følelsen? Hvorfor
Hvorfor føler jeg dette? Hva er det å prøve å komme til bunns i hvorfor jeg føler dette? Der tenker jeg at nøkkelordet, vi trenger ikke nødvendigvis å komme til bunns. For det er det vi ofte gjør. Vi prøver å forklare hvorfor
Det jeg tenker at mindfulness-øvelsene handler mye mer om, det er å bare registrere det. Vi trenger ikke alltid å forstå hvorfor, men det vi kan i hvert fall anerkjenne er at akkurat nå så kjente jeg meg stresset, eller akkurat nå er jeg lei meg, eller akkurat nå føler jeg meg angrepet.
Og så kan vi, så kanskje vi begynner å merke noen mønster over tid, eller vi gjenkjenner ganske fort at jo, men det var jo fordi, nå følte jeg at det ble en kritikk mot meg. Men det å være nysgjerrig på, ja, er dette
Er dette et mønster her? Var det bare denne kunden? Var det noe jeg skulle ha sett her som jeg ikke så, for eksempel? Og anerkjenne at vi er alle feilbarlige. Vi kommer til å gjøre feil. Vi kommer ikke til å få det perfekt. Og det å også på en måte ha godhet med seg selv, for sånn er det å være menneske. Og sånn kjenner vi det alle sammen. Det blir mindre skummelt eller truen også ved å se at dette er en del av det å være menneske.
Ja, så hva er resultatet av å møte den situasjonen på den måten? Det gjør jo det at hvertfall hvis du har en ryggmarksrefleks på at da svarer jeg tilbake, din idiot, vi sier kanskje ikke det, men at vi svarer aggressivt tilbake, eller
av og til så handler vi jo før vi får tenkt oss om. Så det å kunne ta og være bevisst og gi oss selv det rommet til å, hva er den klokeste måten å håndtere dette på? Ikke bare hva er liksom min automatikk? At det kan av og til gi oss en åpning og se andre muligheter enn vi hadde sett hvis vi reagerte umiddelbart da.
Ja, så du tenker, en ting er selve reaksjonen, at den blir bedre. Du får et bedre resultat på reaksjonen din, mer gjennomtenkt og litt mer rolig. Men har det noe å si på ditt stressnivå?
Det vil jo ha det også, ved at du blir klar over, vet du noe, den mailen eller det at jeg følte meg angrepet her, det gjør at jeg blir stresset. Så er det noe med å si at, ok, hvor kommer den historien fra da? Eller hva er det som gjør at jeg så lett går i den fella? Bare det å vite om at jeg har en tendens til å føle meg kritisert ofte, for eksempel, gjør jo at når ting kommer som kanskje for andre er ganske nøytralt,
for meg tolkes som et angrep, så betyr det at jeg kanskje ikke trenger å, eller jeg trenger å være klar over det. Sånn at det er ikke sikkert at det er helt riktig at alt det jeg tolker som angrep faktisk er et angrep. Så det å kunne se det litt mer nøytralt, det å kunne gjøre det upersonlig, det handler ikke om meg ofte, mye av det vi møter der ute, det handler jo ikke egentlig om oss, det handler om at
det handler mer om det som skjer i den andre, og det som dukker opp i meg nå, altså det handler jo om mine ting, den mailen jeg får
som kanskje er nøytral, men som for meg leses som et angrep. Det handler jo ikke om den andre personen, det handler kanskje om min fortolkning. Ja, uten tvil. Så er jo en eventuell stressreaksjon, et cetera, er jo noe du selv skaper. Hvis ikke du hadde skjønt hva som sto i, hvis den mailen var på kinesisk, og du ikke hadde skjønt det, så hadde ikke du fått den reaksjonen. Så det er jo noe du skaper i deg selv. Ja.
basert på hvordan du velger å reagere. Ja, og stresset der er jo litt sånn som vi snakket om i sted, den forskjellen mellom hvilke ressurser du føler at du har, hva du får til, og hva situasjonen krever. For eksempel, det vi vet er at veldig mange mennesker synes det er skummelt å stå foran et publikum og prate. Noen elsker jo det. Så for noen får beskjed om at du, kan ikke du holde innledningsforedraget, det er 200 mennesker i salen. Noen vil si, yes det vil jeg. Er det ikke det?
Endelig får jeg stå på scenen. Men de aller fleste vil si, det vet jeg ikke om jeg tør. Men det er ikke det at det å stå på scenen i seg selv er en stressende situasjon. Det er bare en situasjon. Så er det hvem du er som person, hvor komfortabel du er med publikum og prate foran folk. Ikke minst hvilken historie du ser. Ja, ikke sant? Det er det som avgjør om den personen
rent objektive situasjonen oppleves som en stressende situasjon eller en sånn yes, kult situasjon. Her er vi inne på noe essensielt. Hvordan da alle situasjoner er nøytrale i konkurrenter. Ja, det er de. Det vil si at de har egentlig ikke noe... Selv om det er en negativ eksternalitet som skjer, situasjonen som skjer, så er det jo
det er måten du selv velger å reagere. Ja, og tolke. Og ikke minst, før du reagerer så har du en fortolkning. Hva betyr denne situasjonen? Og du gjør en sånn kjempekjapt vurdering. Hvor er jeg? Hva er mine ressurser? Hva er min kapasitet? Og hva er det denne situasjonen krever? Er dette noe jeg sier, åh herlig, dette her elsker jeg å gjøre? Eller er dette noe som, åh nei, dette var ikke til. Så den tiden man skal ta å bruke, er det egentlig bare for å justere et
Altså brilleklassene på hvordan du ser på situasjonen? Ja, og jeg tenker at det, hvertfall sånn som i forhold til mindfulness-treningen, så gjør vi ikke egentlig det. Det vi trener oss på, det er å bli oppmerksom på hva er det denne situasjonen er litt mer objektivt. Vi prøver å møte situasjonene med en
objektivitet, og ikke ta alt personlig, og hva skjer i det rommet når du plutselig kan se en situasjon for en situasjon, og ikke som noe som har med meg å gjøre nødvendigvis, da noe som blir personidentifisert. For det er ofte det som skjer også, at mye av det som skaper trøbbel for oss, det er jo det at ting blir personlige.
Den lidelsen vi får er jo fordi at vi ofte vil at ting skal være på en spesiell måte, og så er de på en annen måte. Og den forskapen, eller jeg får ikke det jeg vil ha, det kan også skape trøbbel for oss. Så det er alt dette, det jeg vil, og det jeg ikke får, som bidrar til det vi kaller lidelsen, eller det at vi ikke har det så bra. Så det å bli klar over og vite hva er det jeg higer etter, og noen ganger får vi det ikke.
Og det er også... Ja, altså dette høres veldig ut som stoicismen. Er det som henger det sammen med stoicismen? Altså
Mye av den filosofien som ligger bak mindfulness og hva er det som skaper lidelse, det har jo røtter både tilbake til religion og til filosofi. Sånn at vi finner røttene der. Det er jo ikke noe nytt, hverken i positiv psykologi eller i mindfulnessen. Det er jo gamle ting, og det er jo ting som vi mennesker har gått og lurt på i tusenvis av år og prøvd å studere vårt eget sinn.
Så ja, det finnes røtter både her og der, holdt jeg på å si. Vi lærer jo matte og norsk og samfunnsavgjør naturfag. Hvorfor lærer vi ikke dette? Ja, det er et veldig godt spørsmål. For det er jo noe av det som driver oss, ikke sant? Det er en sånn basic skill, vil du ikke si det, i livet? Jo.
Hvorfor har vi, altså lykke burde jo vært et fag. Ja, altså vi har jo dette med livsmestring nå, ikke sant? Altså hva er det som skaper, men det er jo et fag som er ganske åpent for lærere og for alle til å putte innhold inn der, men det er jo meningen at vi skal kunne lære litt mer om vårt eget humør og hva følelsene våre og hvordan følelsene våre av og til ikke nødvendigvis er sanne.
Hvordan vi har det, depresjon, psykisk helse, disse temaene som er viktige og som kommer stadig viktigere, eller mer fram også, både i arbeidslivet og privat. Men du, vi har vært inne på noen negative, altså hvordan man møter egentlig nøytrale situasjoner i negativ. Jo, men de blir jo, det mange blir jo tolket negativt. Ja, men mindfulness er vel også positivt, altså positive situasjoner.
Ja, absolutt. Hvordan praktiserer man det der da? Det er jo det samme vi gjør. Det vi prøver å gjøre, det er jo å møte enhver situasjon
til stede. Det handler jo om dette gapet mellom fortid og fremtid. Det er som sagt her og nå vi lever livet vårt, så det vi gjør mindfulness-treningen handler jo mer om å være til stede i det som er, hente seg tilbake til dette øyeblikket. Og det har jo vært livssituasjoner som kan oppleves veldig krevende.
Jeg selv har blant annet hatt en praksis, og det var en periode i livet mitt hvor ting var veldig krevende. Da tenkte jeg hvordan i alle dager skal jeg overleve? Hvordan skal jeg stå i dagen i morgen?
Det jeg kunne kjenne ved å hente meg tilbake til akkurat her og nå, ja, det gjør vondt, ja, pulsen går, adrenalinet pumper i kroppen, men akkurat her og nå, så klarer jeg å puste. Jeg klarer å være til stede akkurat i dette. Hvis jeg tenker for mye på historien, og hvorfor dette skjedde, og det er urettferdig og alt det, så blir jeg dratt inn i det, og da får jeg det jo egentlig bare verre. Hvis jeg tenker på hva som kommer til å skje i morgen, hvordan kommer situasjonen til å være, kommer jeg til å miste alt?
da skaper du en kjempefrykt. Og det var veldig spennende å se at mye av stresset eller mye av
Og lidelsen, eller det vonde, eller kaoset, handler om de historiene som jeg lagde om fortiden, og de historiene, eller fryktene jeg hadde for fremtiden. Det å klare å hente seg tilbake, til å stå akkurat her og nå, det ga et lite pusterom, selv om kroppen var i opprør på en måte. Men det å tåle at sånn er det akkurat nå, og sitte og ha fokus på at nå dunker hjertet så hardt at
part av det er det på en måte jeg hører nesten pulsere i ørene, ja, så er det det situasjonen er da. Men i det jeg ønsker at den skulle vært annerledes, da skaper jeg egentlig mer trøbbel for meg selv. Ja, så hvordan gjør du det da i praksis? Altså i situasjonen hvor alt skjer? Hva gjør du konkret? Nei, da er det å være denne valpetreneren da. Som hver gang jeg legger merke til at ok, nå er jeg på historiene om i morgen, henter meg tilbake, ok, men akkurat nå da er det lett å ha
Det vi ofte gjør, det er å ha et fysisk anker som oppmerksomheten kan hentes tilbake til. Og pusten er jo noe som alltid er med oss. Så det som kan være fint, det er å kjenne pusten i kroppen. For eksempel kjenne at du puster ned i magen, at magen beveger seg. Ikke tanken om pusten, men faktisk den fysiske pusten i kroppen. Men handler det om å frigjøre seg fra tanker? Er det det det handler om? Altså generelt sett, at du får tankene dine på noe som er helt nøytralt, og at du ikke tenker på noe, men du tenker kun på pusten?
Ja, og vi tenker ikke heller. Vi prøver å oppleve og erfare det. Så i det du merker at, ok, nå tenker jeg på pusten, så er det i seg selv en tanke. Å si at, ok, nå skal jeg prøve å kjenne pusten, og virkelig være til stede i sansene våre. Faktisk, ok, nå kjenner jeg at det er vondt i kroppen. Jeg trenger ikke å vurdere om det er godt
eller dårlig, men jeg legger merke til at det er til stede akkurat nå. Og det er det vi jobber med i mindfulness-treningen også, det er å ikke nødvendigvis vurdere er det bra eller dårlig, men bare legge merke til at ok, nå strammer det seg litt i skulderen, eller nå kjenner jeg at pulsen øker, eller nå kjenner jeg en liten klump i magen. Og det å da være nysgjerrig på at, åja, den klumpen i magen, den er et signal for meg på at jeg kanskje gruer meg, eller
nå kjenner jeg den skulderen, nå har jeg sittet alt for lenge. Skal du tenke så langt? Eller skal du bare tenke at du kjenner den smerten i skulderen? Tanken kommer kanskje ikke, men det er mer den registreringen av at, oi, nå kjenner jeg det. Selvfølgelig blir det en tanke, men å være
Ikke hefte seg alt for mye med innholdet i tanken, hvis det er meningen. Men bare se at nå kom det en tanke om at, eller nå kjente jeg at det var en spenning, eller nå kjente jeg pulsen. Og så slippe den og vente tilbake til pusten hele tiden. Det som er spennende når man har trent over tid, det er jo det at, for eksempel hvis du ser at mange av tankene mine handler om i morgen, eller mange av tankene mine handler om fortid,
Da er jo det noe man kan ta med seg og lure på, er dette noe jeg trenger å ta på alvor? Kanskje jeg trenger å sette av litt tid og faktisk få planlagt for den fremtiden, fordi her er det hver gang jeg setter meg ned og skal fokusere eller trene oppmerksomheten min, trene mindfulness, så kommer det tanker om fremtid. Så kanskje det er et tegn på at her har jeg ikke brukt nok tid til å faktisk
få det ut av systemet, eller den fortiden. Så da, ja, hvis det gir mening at vi prøver egentlig å bli mer bevisst på det som skjer i øyeblikket. Ja, og det man, altså det det høres ut om at du observerer dine egne tanker. Altså du er ikke...
Det er ikke et likhetstall mellom deg og tankene dine. Det er helt riktig. For tankene dine lever et eget liv. Så det er egentlig det å være seg bevisst i, og som en sportskommentator bare se. Det er et veldig godt bilde. Ja.
Og det samme med følelsene våre, altså følelsene oppstår, tankene våre oppstår av seg selv. Vi får ikke styrt tankene, altså vi får ikke kontrollert eller stoppet tankene våre, vi får ikke stoppet følelsene våre. Det vi kan gjøre noe med, det er hvordan vi reagerer på de tankene og de følelsene som kommer. Så det å si at ok, der kom den tanken, men igjen, en tanke trenger ikke å være personlig, vi gjør den ofte personlig, og da blir det en utfordring. Men å si at ok, der kom den tanken om A, B eller C, hva vil du si?
å legge merke til det, men å gi slipp på den og si at komme tilbake, fordi sinnet vårt det er i aktivitet hele tiden når vi setter oss ned og praktiserer ofte så sitter vi, de fleste har sikkert sett hvordan det ser ut og har mange tanker om det, men det er egentlig ganske hard jobbing, det vi prøver å gjøre er å hente oppmerksomheten tilbake og gjerne som sagt gi pusten. Du, fortell deg hvordan ser det ut?
Nei, altså du kan jo egentlig praktisere hvor som helst, ofte særlig i starten når du begynner å praktisere, så er det mer denne formelle praksisen, og det å sitte for eksempel, hvertfall hvis du jobber med pusten som et anker, og jobbe med å holde oppmerksomheten i bevegelsen av pusten i kroppen. Og hver gang du da får en tanke som kommer, og legger merke til at, åja, nå er tanken min der, men hente seg tilbake igjen og igjen. Og når du tenker på sånn,
Skal du unnså ikke tenkepusten, du skal kjennepusten? Kjennepusten. Hva er forskningen på å tenkepusten og kjennepusten? Jeg liker jo å ha dette som et eksperiment, et laboratorie, så jeg tenker det er en veldig spennende utforsking. Test ut for deg selv. Det er det jeg pleier å si til mine studenter, ikke tro på noe av det jeg sier, men test ut og se om det gir mening for deg. For alt dette er egentlig hypoteser. Men sjekk for deg selv, er det en forskjell på å kjennepusten, eller
å tenke på pusten tankene som sagt, sinnet vårt liker jo egentlig ikke å være i ro så vi vil ha denne default-moden hele tiden hvor tankene går fra det ene til det andre og det er en kreativ prosess så vi skal tillate oss å være der også men når vi praktiserer så prøver vi å ha fokus i kroppen på et sted sånn at vi klarer å
Vi begynner ofte med en sånn fokusert oppmerksomhet for å klare å hente oppmerksomheten vår tilbake. Og som sagt, livet vårt leves jo veldig fysisk gjennom kroppen. Det er gjennom sansene våre vi
vi lever livet. Også lykken har jo, ikke sant? Det er jo hvor mye er du til stede. Så en tanke på pusten er jo noe annet enn å faktisk fysisk kjenne pusten i kroppen. Og kroppen vår gir oss jo ganske mye informasjon hvis vi kjenner etter. Ja, så helt konkret bare sånn. Man lukker øynene, og så begynner man å puste. Du trenger ikke det heller. Du kan bare ligge og sette deg litt bevisst opp. Gjerne med fotstålen i gulvet, bare sånn at du virkelig kjenner at du har bena til stede. Hvis vi gjør det nå da. Ja.
Kan du sette deg med bena så godt du kan, og bare kjenne hvordan du sitter på stolen. Kjenne ryggen. Legg merke til bare hvordan du har hendene dine. Og du trenger ikke å lukke øynene. Enten så kan du bare finne et sted for å lukke øynene. Jeg lukker øynene med øynene. Jeg forventer at jeg måtte gjøre det. Ja, og det er ingenting du skal gjøre. Dette er alt av invitasjoner. Det er ikke så strengt.
Så du kan bare se foran deg på, la blikket hvile, eller du kan lukke øynene hvis det føles ok, fordi for mange så hjelper jo det å lukke øynene en til å kjenne innover, eller ha fokus innover.
Og så er invitasjonen egentlig bare å legge merke til hvordan pusten går i kroppen. Og du trenger ikke å puste på en spesiell måte, men legg merke til kanskje om du kjenner pusten mest ned i magen, eller om du kan kjenne det rundt lungene. For noen er pusten tydeligst rundt nesebordene, i det du kjenner pusten inn. Og så er det egentlig bare invitasjonen å kjenne hvert innpust og hvert utpust.
Og det klarer vi kanskje ett pust, og det går også an å telle faktisk på ett. Altså telle en på innpust, og en på utpust, og så to på neste. Og se hvor mange du kan telle til før oppmerksomheten plutselig. Åja, nå drev jeg og tenkte på middagen, eller det er en møte jeg skal ha et på. Og så hente seg tilbake hver gang jeg også netter modigheten. Det er alt. Det er veldig vanskelig. Hvor lenge skal man gjøre dette her?
Jeg kommer an på hva formålet ditt er, men det å kunne i hvert fall i starten sette av fem minutter, kanskje, eller ti minutter til å praktisere, hvis du er veldig, altså mye av de kursene vi har, de åtte ukers MBSR-kursene, der er det jo opp til 40 minutters trening hver dag. Det mange opplever, jeg vet ikke om det er noe forskning på det, det som jeg synes er litt interessant, er at mange som har litt mer av den langvarige treningen,
Mange sier at de første 20 minutterne føles ganske godt. Det føles ganske behagelig. Du kan finne en ro. Det tar litt tid. Kroppen har et turtall. Den bremselengden vi har, den er gjerne mer enn et par minutter hvis du virkelig skal kjenne at nå kjente jeg at jeg kom på plass i meg selv.
De første 20 minutterne føles ofte ganske all right, og de siste 20 minutterne er der strevet kommer. Og når Jon Kabat-Zinn, som introduserte MBSR, dette strukturerte åtteukersprogrammet til Vesten, han sa jo det at that's where the curriculum lies. Så etter de første 20 minutterne, det er da vi begynner å streve. Det er da
kjedsomheten slår inn. Det er da utholdmodigheten slår inn. Man sovner. For eksempel, man sovner, eller du begynner å kjenne at det gjør vondt. Så da begynner alt denne distraksjonen. Og det å da bare være med det og se at, hva skjer hvis jeg fortsetter å sitte, hvis jeg går forbi de 40 minuttene, eller de 20 minuttene. Fordi at det er jo ikke alt som er
apropos lykke og behag, vi vil jo gjerne ha det behageligst mulig, og når ubehaget kommer, da gir vi oss. Men hva skjer? Hvordan møter jeg kjedsomhet? Hvordan møter jeg utålmodighet? Og særlig i dag, hvor det er så lett å ta opp telefonen, vi distraherer oss selv hele tiden, og i den praksisen der hvor vi legger bort distraksjonene,
da er det det spennende skjer. Og jeg har ikke talt på hvor mange ganger, særlig i starten når jeg begynte å praktisere også, skulle sette meg ned, og hvor mye ubehag det er, eller hvor vanskelig det er å bare sette seg ned i 20 minutter, eller en halvtime. Ja.
plutselig så blir oppvasken innmari spennende. Jeg skal bare sette på den vasken. Og jo mer du tenker det, desto mer trenger du det. Er det sånn? Ja, det er jo ofte det, men det som er interessant i det, det er jo å se, ok, er dette noe jeg kjenner igjen i livet mitt? Hvordan er det faktisk å ta seg
ta seg selv på alvor. Giver jeg meg selv det jeg trenger, eller finner jeg alltid på unnskyldninger? Vi er i dagens samfunn, ikke sant? Veldig lett å hjelpe alle andre. Setter vi egentlig på vår egen oksygenmaske? Har jeg lov til å ta en halvtime og sette meg ned og til synelaten gjøre ingenting, men på en måte prøve
praktisere, for det vi vet er jo at denne praksisen også har effekt på helsa vår og på tilfredsheten vår. Men det er så vanskelig. Vi føler liksom at
Det er ikke passende. Nei, og så setter vi så innmari pris på i dag alt det vi gjør. Det er sånn human doing. Vi er jo human beings. Det er checklisten. Så det å være til stede, eller bare være, det er ikke verdsatt like mye som alt det vi gjør, så vi tror at nå må vi bare gjøre ferdig det, sende den mailen, eller gjøre de tingene. Så det å
Men det er jo mange mailer som skal sendes, det er mange ting som skal gjøres, og det er barn som skal hentes, det er så mange ting. Man føler kanskje at man ikke har tid til å sette seg ned og kjenne på pusten.
Ja, og vi kjenner jo ikke på pusten. Eller jo, vi kjenner på pusten, men praktisere denne mentale treningen. Det er på en måte mye lettere og på en måte lovligere å si at når jeg skal på sats, eller jeg skal ut og løpe en tur, eller jeg skal trene, tenk om det hadde vært like naturlig å si, du, jeg skal sette meg ned og meditere en halvtime. Fordi at det er styrketrening for hjernen. Det andre er styrketrening for kroppen, og vi trenger kanskje den gode balansen. Praktiserer du dette hver dag? Jeg prøver. Det går ikke alltid til, men jeg prøver å
Dette er de formelle øvelsene, hvordan vi setter oss ned og praktiserer, eller legger oss ned, eller har ulike formelle praksiser også. Men det vi ønsker er å ha flere øyeblikk
gjennom en dag hvor vi er til stede. Så alle disse formelle tingene, det å hente seg inn før et møte for eksempel, eller i det du henter en kaffe, vil vi kjenne at nå er jeg til stede, nå lukter jeg kaffen, nå smaker jeg kaffen, og ha det som påminner om å sjekke inn hvor er jeg nå. Så en ting er at i selve praktiseringen så trekker du fokuset tilbake til pusten,
Altså til hvordan du kjenner pussen, ikke sant? Mens du sier også at gjennom hverdagen når du ikke er i en sånn modus, skal du hele tiden trekke oppmerksomheten tilbake til nå og her. Ja, det er det vi øver på. For som sagt, det er jo her og nå vi lever livet vårt, egentlig. Så det å være til stede i den lunsjen du smaker, altså hva smaker egentlig lunsjen? Legger vi merke til det, eller spiser vi bare mens vi prater med kollegaene vår, sant? Og der går vi jo glipp.
Hvor mye? Når vi er på en fantastisk restaurant, da er det så svært at det på en måte fanger oppmerksomheten vår. Da er vi virkelig til stede i sansene. Men tenk på alle de måltidene vi spiser uten at vi egentlig smaker det. Hva ville skjedd hvis vi på en måte smakte maten? Kanskje hadde vi valgt andre ting? Vi må lykkeligere av det.
Ja. Hva tenker du på det når du smaker? Hvis du spiser en is, tenker du «Mmm, så godt!» Jeg prøver i hvert fall å være til stede i å smake at jeg ikke bare spiser den opp og kjenner «Oi, den ble jo borte uten at jeg egentlig hadde merket at jeg spiste den». Så jeg prøver å være bevisst på det, og
det er umulig å tenke at du er til stede i alt du gjør hele tiden. Det får vi ikke til, men hvis vi får flere, hvis vi kan redusere den 47 prosenten, litt, sånn at vi er til stede i flere øyeblikkene, sånn som med barna, de kan komme, hvis vi sitter og ser på barnteve sammen, eller bare går hjem fra skolen og sier «Åh, mamma, se den blomsten!» «Ja, ja, jeg skal bare skrive en mail først.»
Vi vet jo det også med hvis vi sitter og skal fortelle en historie til en kollega eller en venn, og du merker at oppmerksomheten deres er et annet sted, så er det ikke like ordentlig å prate med dem. Så du vil jo gjerne ha oppmerksomheten til den du er med, og det
Det er så mange eksempler på fysioterapeuter som sier at kundene kommer til meg. Jeg tror ikke jeg gjør noe spesielt, men det som er mitt fokus, det er at når først kunden kommer inn, eller klienten kommer inn, så er jeg til stede. Den fastlegen også, som faktisk snur stolen og ser på deg når du kommer inn i rommet, i stedet for å sitte foran PC-en med ryggen til og kanskje ikke engang gidder å spørre deg. Det er den legen du vil gå tilbake til. Og det er det samme som ...
Det er liksom hvem du vil være hvis du er til stede og er... Hvis du klarer det til deg selv, så klarer du det til andre. Ja. Hvis du er god på å klare å... For det du blir god på er å fokusere. Er det ikke det? Altså basic. Jo, du trener oppmerksomheten og fokuset vårt. Det gjør det jo enklere å få gjennomført oppgaver når du har fokus. Du klarer hele tiden... Du blir jo vant til å trekke tilbake sinnet ditt.
fra tanker. Du blir jo vant. Du mindrer distraherbarhet, og det er jo det i hvert fall i dag hvor det plinger og dinger inn hele tiden. Det at hvis du sitter og skriver en mail, og så ser du at det kommer notifikasjoner, det at vi ikke
ikke da blir sånn som klikker på de og ser de, men ser at ok, nå kommer de notifikasjonene, jeg kan legge merke til at de kommer, men jeg trenger ikke å se på de nå. Jeg kan gjøre meg ferdig først, så det er å holde fokuset på det du gjør. Og der viser jo igjen forskningen at hvis du klarer å få til det, så både blir du mer effektiv, du gjør oppgaven på kortere tid, men ikke minst så
gjør du også oppgaven med høyere kvalitet? Fordi, i hvert fall det vi snakket om multitasking tidligere, så tenker vi at vi skal bare multitask, vi skal få gjort dobbelt så mye. Men det vi vet da, det er jo at oppmerksomheten vår hopper fra den ene oppgaven til den andre og fram tilbake til den første. Så vi står og egentlig fluktuerer mellom to oppgaver. Og da mister du jo ganske mye. Du skal fokusere og refokusere hver gang oppmerksomheten
hopper fra det ene til det andre. Og du har ganske mye fokustap der. Så det å bare si at nå skal jeg gjøre ferdig denne først. Jeg er veldig forkjemper for singeltasking heller enn multitasking. Gjøre ferdig en ting først, og så heller bare si du, gi meg ett minutt, jeg skal bare gjøre dette ferdig, og så kan vi ta den samtalen. Og så er det 100% til stede. Og så er det 100% til stede. I stedet for at du multitasker der også. Ja, ikke sant? For da får du med deg de detaljene i den samtalen som gjør at neste oppgave blir klart.
Nei, det der hørte jeg ikke at du sa, fordi jeg var i tankene mine et helt annet sted. Så det å virkelig være til stede og få med seg det som sies i situasjonen, er jo en kapasitet, som sagt. Oppmerksomheten vår er en begrenset ressurs, så det er veldig viktig å være klar over hvor vi bruker den, og den kan trenes, det er en muskel. Man kan kanskje gå så langt og si at oppmerksomheten vår er jo egentlig kilden til alt vi får til. Ja.
Det er jo sånn vi opplever livet også. Det er oppmerksomheten vår. Det er nettopp det. Hvis sosiale medier og alt mulig annet som egentlig ikke betyr noe skal ta den oppmerksomheten, så tar det også livet vårt. Det forhindrer oss fra å være til stede med det som egentlig er viktig.
Det er nettopp noe med det. Så det er kjempeviktige poenger med det å bli bevisst dette her, og trene på det, og hente seg tilbake. Det er jo styrketrening for sinnet vårt, og det som jeg synes er spennende også, det er jo det vi fokuserer på, det får vi mer av. Så hvis vi fokuserer på stress, eller alt det som ikke går bra, så får vi jo mer av det. For hjernen vår er veldig lydig. Men hvis vi fokuserer på det vi setter pris på, det vi vil ha mer av,
da får vi jo, eller da kan vi snu fokuset vårt. Det er så lett at vi tenker, nei, jeg vil ikke ha det, og vi må passe på at vi ikke gjør det på den måten. Når vi jobber med ledere også, eller andre også, prøver å reformulere fra sånn, jeg vil ikke ha, til, ok, men hva betyr det? Hva vil du i stedet ha mer av? Da kan vi jo skape magi, og da blir det en rett tydelig retning. Fordi hjernen vår hører heller ikke dette ikke. Det er alltid det som kommer etter, hvis jeg ikke skal ha stress, ja, men hva vil du ha i stedet for? Ja.
Nei, dette er, jeg tenker, altså du sa det man fokuserer på, det får man mer av. Så, ja. Det er jo som når du skal kjøpe bil, for eksempel, når du har bestemt deg for typen og farge og merke. Det som er ganske spennende der er jo at plutselig så begynner du å se den bilen overalt. Det betyr jo ikke at det plutselig over natten har blitt flere av den type biler, men hva som har blitt personlig relevant for deg, på
påvirker hva du legger merke til. Og plutselig så legger du merke til at «Oi, oi, var det så mange av den bilen?» Eller damer som er gravide som sier at «Åh, jeg ser jo gravide overalt». Ja, da min samboer var gravid, så var jeg gravid overalt. Nettopp. Og det er jo ikke det at det ble plutselig overnatt at det ble flere gravide. Men igjen, hvor har du fokus?
Og det vet vi også fra lykkeforskningen og fra positiv psykologi også. Det å sette pris på, begynne å legge merke til hva vi setter pris på. For eksempel kollegaen som kommer med den kaffen, eller hei i døra. Da får vi mer av det også. Og det er jo å åpne opp og være til stede og virkelig se hverandre og koble på. Har du noen inntrykk av, altså møter du ledere som praktiserer dette?
Det er mer og mer fokus på det, og særlig som sagt også med indre bærekraft og bevisstheten. Vi må starte med oss selv. Så ja, det er en økt interesse for det, som er veldig gledelig, synes jeg. Ja, og så vi kan jo si litt reklame for, for du har et kurs på NTNU. Ja da, vi har en intro til mindfulness-utdanning der, en sånn etter- og videreutdanning, som vi har åpent nå. Det starter hvert semester.
Så 7,5 studiepoeng, så der er det bare å følge med på NTNU videre sine sider. Og der kan hvem som helst ta det? Ja, trenger en bachelor for å komme inn, men det er et introduksjonskurs, så vi får vite, eller liksom vil jobbe både med det filosofiske bakteppet hvor dette kommer fra, men har også mye fokus på praksis. Så det er en fantastisk spennende prosess. Hvordan
Hvis man ikke får tatt det kurset, men hvordan kommer man i gang med praksis? Må man bare gjøre det selv? Eller finnes det noen grupper? Ja, altså det som kan være lurt, det er jo å ta et kurs for eksempel. Det kommer litt an på, det finnes jo veldig mange fine apper om dagen også. Men min opplevelse er i hvert fall at når jeg har holdt kurs, jeg har sånne åtte ukers mindfulness-kurs,
Det er at flere deltaker har kommet på kurs og sagt at «Ja, jeg har lest masse bøker, jeg har prøvd å praktisere selv», men litt ute i kurset så kommer det ofte noen som sier «Åh, er det egentlig dette vi skal gjøre?» For det å ha en lærer eller ha en veileder som kan stille spørsmål eller som kan hjelpe deg til å forstå hva vi jobber med, det kan åpne det litt. Fordi jeg tenker at mye av den litteraturen vi leser, den kan...
misforstås litt. Det kan oppleves som om vi blir veldig selvopptatt, og du skal være veldig navlebeskune, men selve praksisen i seg selv er egentlig det motsatte. Den åpner oss egentlig for mer av det som skjer der ute, fordi vi blir klar over de tingene som foregår i oss selv, og da trenger vi ikke å være så
Da er vi koblet på litt mer automatisk, slik at vi har mer ressurser til å være der ute i virkeligheten og i de situasjonene som skjer. Vi må avslutte. Hvis du skal gi noen råd eller tips til de som er nysgjerrig på dette, på hvordan de skal komme i gang, hva vil du si da? Test ut. Ta kontakt med meg og andre som driver med det. Det første er å begynne å være nysgjerrig.
Nysgjerrighet er det første, og se kanskje hvor er det du har oppmerksomheten din.
Og klarer du å bruke, ha fokus i pusten, eller ha oppmerksomheten din i pusten? Sjekk hva som skjer hvis du sitter foran PC-en din nå, eller hører på, eller er på vei til noe. Se om du kan koble på pusten din og bare la oppmerksomheten være der. Du, bare en ting. For jeg har jo selv meditert litt innmellom. Jeg gikk på sånn transcendental meditasjonskurs, og så mediterte jeg en periode, ganske lenge faktisk, to år siden. Men da er det sånn mantra da, man skal si det.
for seg selv, hele tiden. Hvis tankene forsvinner til noe annet, så skal man tilbake til mantra. Hva er forskjellen på det og mindfulness? TM, mantra-meditasjon, det er jo noe av det samme du holder, du trener på å holde fokus på en ting, altså da mantra du kommer tilbake til. Mindfulness er en
metode for å bli mer til stede i det som skjer her og nå i øyeblikket. Sånn at i stedet for å ta fokus ut til mantra og holde det der, så er det jo mer sånn, ok, hvor er pusten min akkurat nå? Hva er situasjonen akkurat nå? Så det er egentlig litt forskjellig
utfall, eller hva vi ønsker. Jeg føler liksom at mindfulness gir litt mer. Ja, altså test det. Jeg er veldig nysgjerrig, da, Lukas, på å se når du får prøvd ut litt. Kanskje du tenker at du som kjenner nå TM enda bedre, hvis du får praktisert litt mer mindfulness også, hva er forskjellene? Kanskje få komme tilbake og snakke om det. Ja, da så gjør det. Ja.
Gunnvar, tusen takk for at du kunne komme, og tusen takk for at du kunne dele den innsikten du har med våre lyttere. Så ønsker jeg deg masse lykke til videre, og lykke til videre med å spre mindfulness-budskapet. Tusen takk.
Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.
og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg,