Da er du klar? I'm ready! Yes, så bra! Hvordan ser jeg ut? Veldig bra! Ok, thank you. Veldig kul topp. Thank you, thank you. For meg som ikke kan noe om basket, vil du forklare hva... Det er en Shaquille O'Neal. Det er en drakta til Shaquille O'Neal. Bare en limited edition. Oi! Jeg som ikke kan noe skjønner at det er... Det er fett. Det er heftig. Jeg er en stor basketball-fan.
Ja, for du har spilt i basket? Ja, det har jeg. Jeg har gjort alt for å være helt ærlig. Er det sant? Ja, ja, ja. Her er basket, musikk. Basket, musikk, håndball, fotball, boxing. Jeg har prøvd ut amerikansk fotball. Tuller du? Nei, nei, nei. Jeg har prøvd ut alt. Åh, ikke speideren da? Nei, heller ikke.
Mamma tvang meg å speide her i åtte år. Det er barnmisshandling. Men jeg har ikke prøvd noe annet enn det, faktisk. Men herregud, du kan jo så mye med veldig atletiske ting, da. Ja, faktisk. Og musikk. Jeg bare hopper rett på introen, for det passer veldig godt nå. Ja.
Livet hans endret seg totalt da han gikk ned på X-Ray og rappet for første gang til en beat han kjøpte for 250 spenn på YouTube. Ikke lenge etter banket fy faen i alle høytalere i hele landet, og en stjerne var født.
Nå bruker han lørdagene på å plukke ut andre stjerner på norske talenter, i tillegg til å slippe ny musikk. Velkommen, Hakim! Thank you! Det var så gøy, jeg så X-Ray at du hadde vært der og spilt i FIFA'en. Yes, yes, yes, yes. Det er veldig kult, for det er mange artister som har begynt der. Ja, ganske mange som har startet der. Dansere, artister...
Og X-Ray er et fint tilbud for de som ikke vet hvor de skal starte. Ja, for det er et sånt ungdomskulturhus. Helt riktig. Samtidig med fritidsklubb. Ja, rett ved siden av Blå. Helt riktig. Og der har du liksom dansestudio, musikkstudio, masse forskjellige ting. Og der er liksom...
Det er et kult sted å henge da, for kids som bor i Oslo. Helt riktig, og det er ikke bare kids, du kan også være 19, 20, 21, 22 års, det er det som er bra med X-Ray. Det er en community for dere alle, uansett hva.
Det er skikkelig bra. Jeg har akkurat laget en dokumentar om en gruppe som holder til der, og det er for folk med spesielle behov som holder til der. Og den gruppa heter Er det plass for meg? Og det er Cliff Mustache som har startet den. Shoutout Cliff! Og du kjenner sikkert Cliff Mustache, ja. For han var med å starte X-Ray. Og driver også Nordic Black og Café Teatret. Han regisserte jo teatret mitt. Ja, han gjorde det.
Så det tenkte jeg at du kjente av. Dokumentaren handlet om Cliff og datteren. Veldig, veldig glad i Cliff. Vakkert. Det er kult. Vi skal snakke om teaterforestilling. Vi skal snakke om masse forskjellig. Skal vi bare
begynne på X-Ray? Da var Cuban egentlig startet, musikkjourneyen startet, men da var det på X-Ray det med studiet, at jeg ble kjent med studio og folka som var der, og mennesker som også drev med samme ting, musikk. Hvordan fikk du høre om X-Ray? Jeg hadde en beskjent den tiden, som nå er en av mine nærmeste kompiser, med Adnan, men vi kaller han Snacks, og så spurte han om det var noe tilgjengelig studio der jeg på en måte kunne spille inn musikk.
så bare sendte jeg han en melding, og så sa han at han hadde en kompis som heter Temur,
som drev og spilte inn og drev med musikk og alt det der. Og så kontaktet jeg Temur, og så dro jeg til X-Ray en uke etter. Og da hadde du en låt! Ja, ikke en låt, men da startet liksom studiojourneying da. Da startet jeg med å bli kjent med studio, spilte inn en låt som heter Ekte, og der fikk man nærmere bånd til Temur og Snacks, og andre
andre som også var der den tiden. Samme med, man fikk også liksom connection med danserne som var der, man fikk connection med Cliff, man fikk connection liksom med alle, man ble en del av X-Ray-familien.
Det er så flott at det finnes et sånt sted. Jeg vet ikke om det er så mange som vet om det heller. Alt er gratis. Alt er gratis. Trenger ikke betale. Fantastisk. Det er dritbra. Hvis man hører dette og bor i Oslo-området, så virkelig oppsøk det. Helt riktig. 100%. Men hva gjorde du da etter at du hadde vært i studio? Ehm...
Etter at jeg, hvordan da liksom? For da er året 2017. Året er 2016. Ja, nå kommer vi til 2017. Helt riktig. Året er 2016, og jeg bare startet å eksperimentere på studio der, og var der liksom nesten hver dag med snacks. Og så lagde jeg noen låter litt her og der, og så senere på året, jeg tror kanskje, jeg tror det var rundt,
August, september eller noe. Så sitter Temur i studio. Og så kommer jeg inn, og så sier han at han er...
at han lagde en låt, han hadde startet på en låt i går. Og så sa han, jeg er usikker på hvordan det var. Og så startet han låta, og så hører jeg, for vi vil få rått tilvisning til Bård Soms. Jeg tenker, hei, det er jo du jeg har kalt, hva skjer? Og så sier jeg til ham, ærlig, la meg teste for mor og søn. La meg gå og tinse for mor og søn. Og så går jeg inn til studio, og så kommer mikken på, og så starter jeg med,
Fy faen, fy fy faen, alle har en gul, gul, gul, gul fat. Fy faen, fy fy faen, de må komme og sitte på min faen. Og så bare går vi ut, og så hører vi på det. Og så tenker vi sånn, hei, det her er fett, ass. Det her er egentlig veldig, veldig, veldig, veldig fett. La oss skrive ordentlig på det. Så vi skriver ordentlig på det. Etterpå jeg går inn, og så spiller jeg en resterende vers og det jeg har tuklet meg på. Og så kommer jeg ut igjen.
Og så hører vi på det, og så tenker vi sånn, nei, nei, nei, det er et eller annet. Det er noe som skjer her. Det er noe, noe, noe som skjer her. Og så kommer gutta inn, gutta inn, og så tar vi på låta for dem, og de tenker sånn, nei, nei, unnskyld meg, hva er det som skjer her? Hæ? Hva? Nei, nei, nei, dette kan ikke være mulig. Og så spiller jeg en andre vers, og der synger jeg. Jeg synger på andre vers, og folk hadde ikke hørt meg synge før på den måten. Så når de hørte meg, de tenkte,
Er det her samme gutten som rappet i går? Og hva? Og derifra fullførte vi hele låta. Og så bare viste vi det rundt. Du vet, nærme, beskjente og alt det der. Og alle var positive til det. Og var på den der...
Hei, jeg tror det er noe her. Og det som er morsomt, rett før vi skulle release FIFA'en, jeg var på den der. Så lenge vi får 500 000 streams og P3 ligger merket til oss, så ja, jeg er fornøyd. Gang det med... Å, jeg har så talt om at det var til 100. Ja, 54 millioner streams er det akkurat nå da. Jeg måtte sjekke før jeg gikk inn i studio at det ikke hadde skjedd noe. Ja, det går jo opp hele tiden.
Det er helt sykt. Ja, det er sykt og sykt hvor fort det gikk. Vi lagde låta på 20-30 minutter kanskje.
Ja, ja, legit. 20-30 minutter. Man tenkte ikke så mye når man liksom skrev på det. Herregud, er det ikke topp 3 sangene i Norge som er laget på norsk noensinne? Du vet ikke, men jeg tror det. Jeg tror det er høyt opp på listen i hvert fall. Det er drit høyt opp på listen. Og det var innom Global, Viral og Global. Det er helt insane. Det er insane hvordan det på en måte liksom...
Og det gikk ganske kjapt fra da det releaset faktisk, fordi den var jo inne på topp 50 før Skam og så videre. Og når Skam kom inn i bildet, da bare bæda det ekstra. Ja, i Sverige, Finland, Frankrike, Italia. Det bare bæda overalt. Åh.
For den tiden der var helt insane. Ja, det var noe med 2017-tiden. Ja, det var helt magisk. Jeg føler også at norsk musikk virkelig, virkelig begynte å komme opp. Ja, ja, ja.
Ja, norsk musikk var overalt. Du hadde liksom... Ari Falene. Ja. Håper du har plass til Sinando. Ja. Så hadde du Astrid. Ja, helt enkelt. Og så Dagny uten her. Ja, ja, ja. Og så Sigrid. Ja, fy faen, det var det. Nei, nei, det er året der. Nei, nei, nei, det er untouchable, det er året der. Vet du hva, 2024 kan bare komme og være så still. Vi er klare for det på nytt. Vi tar det imot våpenarmer. Hvor rått hadde det ikke vært. Men jeg tror det bare handler om at
Alt var så nytt. Jeg tror ikke det har vært så stort på den måten før. Liksom norsk musikk på den måten. Nei, og Skam fikk oss liksom... Det var en slags leierball hvor alle samlet seg rundt. Alle så på det, og vi snakket om det. Og det var der vi hørte den samme musikken. Vi så de samme problemene som ble løst. Før føler jeg at det bare var...
få som liksom kom opp men det året, det var så mange det var plass til alle det var så deilig følelse det var en fantastisk tid wow ja, det er det kommer til å bli bra det her også det har jo blitt større nå og det er vakkert å se på at ting liksom fungerer på Spotify sånn som de gjør
Ja, nå har vi TikTok. Hva synes du om det? Liker du å bruke TikTok? Jeg skal være helt ærlig, jeg er ikke så fan av... Jeg tror ikke jeg hadde vært på TikTok om det ikke hadde vært for musikkdelen. Men nå har jeg begynt å se på TikTok som en sånn...
At jeg ikke bare tenker å bruke det for musikk egentlig. At jeg kan bruke det for andre ting. Fordi jeg er jo en kar som liker å snakke om ting og gjøre challenges og alt det der. Så jeg tenker faktisk å gå mer innom der faktisk. Fordi jeg føler, jeg som på en måte liksom har vært artist i syv-åtte år nå, jeg føler det er sånn når du ser meg på TikTok,
Det blir sånn, ja, vi vet jo at du er artist. Ja, det er sant. Ja, vi vet at du er artist. Åja, du skal skippe musikk. Det visste vi ikke. Åh. Jeg føler liksom selvfølgelig det funker for etablerte artister og alt det der, men jeg føler det funker
ekstra bra for de som ikke er etablerte. Ja, for de er helt nye. Helt riktig. Og kan få oppmerksomhet kjapt. Helt riktig. For alle som ikke har skam. Ja, helt riktig. Det er faktisk et godt poeng. Men jeg liker utviklingen da. Men jeg føler samtidig at
Artister kanskje har blitt litt bortskjemte nå. Jeg husker før i 2017 bare det å komme inn i topp 50 var det var synssykt at du bare kom inn som 49. plass, 50. plass, blablabla. Mens jeg føler nå, det er sånn
Åja, nei, det er ikke bra nok, ass. Om du ikke er topp 10, så er det ikke bra nok. Om du ikke er topp 5, så er det ikke bra nok, ass. Skulle bare ha visst den tiden, du. Ja, altså, man måtte slåss i mange år. Ja, slåss for å komme inn i noe topp 50. Og jeg vet at den tiden, folk visste ikke hva noe topp 50 var engang. Det var liksom ikke en greie. Når var det? Det er sånn...
Det var før Skam. Ja, helt riktig. Og det var liksom, det var aldri en greie, Novet og 50, sånn, hæ? Novet og 50? Hæ, kult, ass. Ja, oi. Ja, oi, kult, ass. Det var landet mitt, ja. Ja, mens nå, det som er litt trist, er at alt handler om Novet og 50 nå. Det synes jeg faktisk er litt trist, for jeg tror folk glemmer at, glemmer å fokusere på kunsten.
Ja, det er sant. Så det tar litt bort fra den greia. Det er mer den der, åh, jeg må lage noe som passer TikTok. Åh, jeg må tenke på det refrenget. Åh, jeg må tenke på de ordene. Og det føler jeg blir liksom, det kommer til å stagnere prosessen din føler jeg. Ja, tenk liksom til Lara som har så mange streams, men aldri vært på Norway Top 50 før Josefina. Mm, mm.
Det er egentlig helt sykt. Jeg vet det. Og det bare beviser at noen må ikke være på Novi Top 50 for å kunne være etablert artist, liksom. Nei, nei. For det er jo etablerte artister her som selger ut konsertsteder og alt det det utenom på en måte vært Top 5 i Norge. Jeg tror det handler om å bygge seg selv og bygge brandet sitt og virkelig liksom bygge opp den fanbisen som kommer til å høre på deg. For det er bedre å ha flere som
virkelig, virkelig, virkelig elsker musikken din enn å ha folk som bare elsker musikken din den dagen, og så er de borte neste dag. Ja, det er sant. Men du har jo vært nummer en, du. Det er derfor jeg føler at jeg kan snakke om det. Da kommer det ikke fra et sålt i sted. Skjønner du hva jeg mener? Det er det som er deilig. Det er ikke så viktig.
Ja, ja, ja. Det er gøy. Men det er ikke alt. Og det er det jeg alltid prøver å si til yngre artister. At det bør ikke være fokuset. Nei, men er du nå redd når du skal slippe ny musikk for at det ikke skal gå opp? Eller føler du bare at nå må jeg være kald på deg? Det som er litt trist nå, føler jeg, i forhold til før, er at det er mer basert på nå ved topp 50 nå.
Det er det som er greia. Før følte jeg at det var mer på musikken og kvaliteten av musikken. Mens nå er det mer på er du på Novetor 50? Ja, da kommer vi til å boke deg inn. Da bok vi deg. Om du ikke har hatt det så bra på Novetor 50, da er det
Derfor er det bra å ha fanbase Fordi fanbase lever ikke Fanbase lever ikke uansett hva Da kan du spille konserter Spille på konsertsteder Og da kan du bygge rundt det Ja, det har du Jeg jobber mot det Jeg jobber mot det 100% Fordi jeg har jo en kamp når det kommer til det Men jeg skal ikke klage Jeg er bløst når det kommer til
Det å på en måte ha bygget opp navnet sitt. Og jeg gjør en del andre ting også. TV-greier og de diverse greiene. Og det skal ikke stoppe med det. Det er en veldig variert karriere. Det er utrolig kult. Det er alltid det jeg har tenkt på og prøvd på. For jeg vil etterlatte en legacy når jeg på en måte liksom er ferdig. Hva skal den inneholde?
Alt, egentlig. Skrive bok også, da, kanskje? Maybe. Kanskje det er under prosessen. Hvem vet? Hvem vet? Jeg vet ikke. Ja, ja, hvem vet?
Hva handler det nå? I don't know, I don't know. Jeg vet ikke hva det handler om. Kanskje handler det om meg, men jeg vet ikke hva det handler om. Vet du hva? Sofie Lise var her i podcasten og sa at hun hadde fått et godt råd av Anne B. Ragde. Hun er forfatter. Hun hadde sagt aldri fortell hva boka handler om før den er ferdig. Her gir jeg Sofie Lises sitt råd fra Anne B. Ragde videre til deg, Hakim. Tusen takk, tusen takk. Men det er sikkert noe i det.
For hun hadde fortalt hva boka si handler om. Og da fikk hun ikke lyst til å skrive videre på den. Ja, det er akkurat det.
For livet forandrer seg hver dag. Du gjør det? Ja, det er akkurat det som er greia. Men du har jo jobbet med Cliff Moussache som regissør i en teaterforestilling. Vil du fortelle litt om det, og hvordan det begynte? Ja, det begynte med at... Jeg og Cliff har alltid hatt en dialog med at jeg har alltid hatt lyst til å bli skuespiller, og så har jeg alltid spurt han om tips og alt det der. Men så bare lot vi det være...
vi bare la det til side, og så var jeg med på hver gang vi møtes, og så nevnte jeg liksom at jeg har en, alltid hatt en passion for det, liksom skuespill, film, debatt, det foran og alt det der. Og så var det en som heter Belinda fra det norske teatret, som da liksom så på den episoden, og så bare startet hun prosessen med det. Og så hadde hun liksom, hadde Cliff vært i dialog med det norske teatret fra før av, men det handlet liksom ikke om
om meg, det var noe annet han på en måte skulle sette opp, eller de spurte om han kunne sette opp noe for dem, jeg vet ikke så mye rundt denne historien, men i hvert fall så hadde hun liksom snakket om meg, og så visste ikke hun at Cliff kjente meg, og når hun fikk vite at Cliff kjente meg, så bare ble det til en sånn greie at Cliff plutselig skulle regissere med
biografien min da og ja, det gikk naturlig helt sykt det er jo veldig stort da, han er jo utrolig god regissør wow, wow, sinnssykt hvordan var det å jobbe sammen? det var veldig, veldig lærerikt han er veldig rett fram det er som jeg liker, det er ikke noe sugarcoat, det er den der ikke gjør det ikke gjør det ikke gjør det men han har en sånn der emne til å
virkelig la oss være med på prosessen, så det føles virkelig som at det er vårt prosjekt, alles prosjekt liksom. Han lar oss liksom utforske hvordan vi på en måte liksom skal gjøre ting, vi kan bytte litt på teksten, alt det der, så ja.
Likte veldig godt jobben han. Det er bra da at alle får en slags ansvarsforhold. Ja, han er veldig sånn. Alle skal med. Alle skal opp. Alle skal være med. Om du har en oppinne om noe, så kan du si det. Du må ikke ha titlen for å kunne forandre på noe.
Nei, at man legger egoet til side. Helt riktig. Ego kan fort komme litt i veien når man skal lage ting. Ja, det er akkurat det. Fordi alle tror at de er rett. Det er jo det som er greia. Og det kommer ofte når man er litt usikker. Sånn at jeg skal vise hvem som er best, og vet ikke hvem jeg er. Men jeg føler samtidig liksom at
Alle har jo egentlig rett, fordi det er jo deres sannhet på en måte. Jeg føler liksom, la oss si du viser noe prosjekt for eksempel, og det er din sannhet, men for dem om de på en måte ikke føler eller liker det, så kan de liksom si, nei, jeg hadde anbefalt å gjøre ditten datten, ta ta ta, men la oss si det hadde vært en...
En som har høy, høy, høy, høy status, som hadde kommet med akkurat samme ideen, da hadde ikke de fleste sagt det de hadde sagt, at de ikke hadde likt det. Nei. Så jeg føler det også har, det jeg føler som liksom er litt dumt, er at det har også noe med hvem man er, kanskje. Ja, fra avsendingen, liksom. Ja, helt riktig. Ja.
Det hadde svarene til folk blitt forskjellig, tror jeg. Ja, med en gang man kommer i posisjon. Yes. Det er viktig at den som er i posisjon tenker litt over hva man sier. Du har jo reflektert over at jeg er en artist som har vært noen gang på Spotify mange ganger. Det er sikkert veldig bra at du har gjort det. For da tenker du over hvordan ting kan bli oppfattet. Ja, akkurat det. Har du alltid hatt en
Jeg har aldri følt på noe presse, eller etter Fy faen og alt det der. Aldri følt at jeg må lage en til Fy faen og de greiene. Men la oss si for eksempel «Danse videre i livet». Det var en spesiell følelse, på grunn av at jeg følte virkelig at jeg på en måte liksom hadde krygt for det. Ja, at det ikke var en sånn der...
timing-messig, timing ditten datten, flaks, at det var veldig... Jeg putta virkelig, virkelig, virkelig sjela mi i det, sjela mi i promoteringen, og bare selve meningen av sangen, og så bare gikk det som det gikk. Så jeg fikk en sånn ekstra spesiell følelse når den låta gikk bra, da. Ja, det skjønner jeg, at det er litt sånn...
Du var litt det man kanskje jobbet litt mot. At alt bare klaffer. Ja, helt riktig. Jeg skjønner hva du mener. At ikke en TikTok-er fra USA plutselig brukte det som en sound sin. Helt riktig. Så det er en stund jeg alltid kommer til å huske. Ja, det er så fint.
Hvordan var det liksom, nå har du sikkert snakket helt sykt mye om FIFAN og alt sammen, men du har liksom opplevd så utrolig mange oppdører i karrieren, så jeg bare prøver å se for meg hvordan det var i det øyeblikket. Hvordan var livet ditt før FIFAN og etter? Du må ha hatt noen store kontraster. Ja, før FIFAN så var jeg bare, eller ja, en som så mye på basketball,
Facebook-chatter, chatta med kompiser, jobbet til hjemmemutteren, jobbet for Fodora i oppstartfasen. Jeg var rundt Karl Johan og delte rabattkupong. Hei! Vel, jeg har rabattkupong på 100 kroner fra Fodora. Og det er sykt at folk sier nei til det.
Nå sier dere nei til 100 kroner. Hei folk, dere er bortskjemte. Hvordan kan man si nei til rabattkupong? Det plager meg faktisk. Hvordan kan du si nei til rabattkupong på 100 kroner? Hva? Hvis jeg skal legge devlets advokat, så tipper jeg folk tenker at det kommer med en baktanke.
Hvordan skal du bruke 100 kroner i Fedora? Det er alt tilbake. Ingenting i Norge er gratis. Nei, for det er ingenting som koster 100 kroner der. Ingenting i Norge er gratis, det vet vi. Ingenting i dette landet her er gratis, det har vi skjønt. Men ja, og så var jeg liksom, husker at man var på studio hele tiden med gutta,
Og galt det der, og når man var ferdig Så syklet man ned til Byen Med de der leie Syklene Så det var det det bestod av egentlig Og så kom fy faen Radio! Greia, alt skjedde jo Plutselig Det var ikke sånn at jeg hadde forberedt meg til Jeg tror jeg hadde en sånn radiosending med Don Martin Og det var når jeg ble signert Men sånn, før det Det var ikke
Det hadde ikke bygget seg opp til at det skulle være radiosending, konsertet litt her og der. Plutselig skulle jeg skrive en sitat, mens med en gang FIFA kom, rett etter, jeg skal ta bildet. Jeg skal på radio. Jeg har konsert. Vegelista. Gulleruten. Konsert der. Spelmann. Alt bare kom med en gang. Jeg hadde ikke forberedt meg en gang.
Så det gikk sånn. Hvordan forberedde man seg på det? Man klarer ikke. Man må bare vokse i det egentlig. Og all den oppmerksomheten du må ha fått sånn? Ja, det er akkurat det. Så jeg følte ikke at jeg egentlig...
Jeg vokste som et menneske under den prosessen, fordi jeg ikke helt tenkte på det. Det skjedde mer etter når ting var litt rolig og når jeg skadet kneet mitt. Det var da jeg følte jeg på en måte kunne sitte for meg selv og reflektere. Reflektere hvem jeg ville ha i livet, reflektere hvor jeg vil hen. Så jeg vil egentlig si at kneskaden var en type blessing egentlig, altså.
Selv om det var trist, men det var en blessing samtidig. For det var det første som fikk deg til å stoppe litt opp. Ja, helt riktig. Stoppe litt opp og virkelig, virkelig, virkelig tenke på hva som er viktig i livet. Jeg så på hver gang vi møtes at du gikk gjennom en depresjon. Ja, det var en sånn... For jeg visste jo ikke helt hva depresjon var. Jeg føler i hvert fall vi menn, og spesielt med...
svarte menn er jo ganske flinke på å skjule hva de føler og kaste ting til side. Fordi det er det vi på en måte har sett på og lært. Fordi jeg på en måte, mange av familien min for eksempel,
Jeg vet at for eksempel at de har gått gjennom ting og alt det der, men jeg har aldri på en måte sett dem klage over det. Så jeg har på en måte liksom
tatt ting fra det og tenkt, ja ja, kan ikke klage på livet, men når det først på en måte liksom skjedde, så ble jeg også flinkere til å snakke med familien min, og du ble også flinkere til å snakke med meg om ting, og tydeligvis så har det alltid vært en sånn åpen space for å snakke om ting, man har bare på en måte liksom ikke gjort det.
Ja, at det ikke har blitt noe tradisjon i familien. Ja, helt riktig. Så sykt deilig at det skjedde. Ja, helt riktig. Så nå er det ikke noe med... Det er ikke lukket bok nå lenger. Så sykt bra. Du har jo brutt litt tradisjoner på det også, for den sangen Urettferdig handler vel litt om forholdet til faren din. Ja, helt riktig. Så du har liksom vært flink til å snakke om ting, bruke musikken terapeutisk. Ja, helt riktig. Jeg føler musikken har vært det som...
Jeg har alltid brukt musikken til å uttrykke følelsene mine, men når det kommer til utenfor musikken, så har jeg ikke vært flink på det. Da hadde det vært litt sånn, ja ja, om du ikke hører på musikken, så får du ikke vite historien min på en måte, eller hva jeg går gjennom, eller hva jeg føler. Men når det knedskade-greiene skjedde, så begynte jeg på en måte å åpne meg litt mer om ting, og jeg så at det på en måte var viktig. Og hvertfall jeg tenker jeg som
Håper kanskje er et forbilde for noen med å vise dem at det er viktig å snakke om følelser for det er sånn du kommer til å takle det.
Shit, så utrolig bra at du har hatt musikken. Viktig, ja, ja. Og brukt det. Men de som, for du sa de som ikke får høre, de vet ikke, men de som hører, de får jo vite alt da. Eller ikke alt. Nei. De tror de får vite alt. Det er det. De tror de får vite alt. Ja. Men hvordan føles det? Føles det liksom greit å dele det, eller er det skummelt? Ja, med musikken så har det alltid egentlig føltes. Det har føltes ganske naturlig egentlig, med musikken. Men sånn utenfor, da har det ikke føltes naturlig. Nei. Faktisk, ja. Det er det.
Jeg tror jeg har skilt mellom Abdul-Hakim Hassane og Hakim. Det er sikkert litt deilig å ha de to forskjellige. Egentlig, det vil jeg si. Nå har jeg blitt en voksen mann. Jeg er 7-6 år gammel. Det med følelse, det skremmer meg ikke lenger nå. Det gjør ikke det. Jeg har skjønt at det er livet. Du må takle det. Det er viktig å anerkjenne følelsene dine. Fordi det er sånn du kommer til å gå videre. Det var jeg ikke flink med før. Det skjønte jeg ikke før.
Hvordan skulle du vært flink på det? Akkurat det. Man er jo et barn, man skal jo lære. Det er jo de tingene du gjør i voksenålder. Det som er skummelt med følelser og ting man på en måte kjenner på, er at du tror at du er ferdig med det, og så kan det plutselig komme tre-fire år senere når du går gjennom noe, og så faller du. Og så hitter det deg.
Og så hitter det deg. Ja, og så hitter det deg, og så hitter det deg. Men nå har jeg lært, føler du på noe? Jeg skal nærkjenne det der og da. Ja. Og snakke om det. 100 prosent, 100 prosent. Men det er jo så bra. Ja. Du snakket jo også i hver gang vi møttes om at pappaen din hadde dratt. Ja. I unge alder. Ja.
Det viser jo at han kanskje ikke har vært så god til å takle følelser, og ikke snakke om ting, og takle det på en veldig dårlig måte. Det er jo det man på en måte lærer da, som barn. Jeg hadde jo selv en far som var alkoholiker, og som drakk veldig mye. Han delte jo i hvert fall ikke med problemene sine. Og man lærer jo av det på en måte. Ikke at jeg drakk som barn, men at man aldri... Men det som er greia liksom, selv om han på en måte ikke har vært i hjemmelivet på den måten,
Jeg har aldri vært sur på han, egentlig. Jeg har aldri på en måte liksom... Det er fordi jeg føler at mutteren min gjorde en god jobb med å liksom være en pappa og mamma. Jeg kan liksom... La oss si at fatteren kommer. Jeg kan møte han uten at det er noe stress. Fordi...
Jeg har aldri på en måte liksom følt på den der, åh, en har ikke vært i livet, åh, en var ikke på fotballkamper, åh, de greiene, hva faen, når jeg snakker med andre folk om det, og så har jeg alltid syntes det er rart at, hvorfor har jeg egentlig ikke følt på den niden egentlig? Men det tror jeg egentlig faller tilbake til moren min. Jeg tror det er hun som har vært en sterk kvinne når det kommer til den fronten, slik at jeg på en måte liksom ikke har hatt noe behov for det.
Jeg føler når jeg snakker om fatteren, så er det mer på grunn av min mor. Det er på å speile det til at min mor har vært en sterk kvinne.
Veldig? Ja. Og hun har jo oppdrett deg og søsknene dine? Ja, det har hun. Hvor mange søsknene har du? Jeg har tre. Tre sikkerhjulene og en ledermor for fire barn? Yes, det er hun. Shit. Og du er eldst? Ja, jeg er eldst, så jeg føler ansvaret. Ja. Jeg føler ansvaret. Har et ansvar. Hvordan var det i oppveksten? Naturlig, egentlig. Jeg føler det vokste inn naturlig på meg, og...
aldri egentlig sånn klagd over det. Jeg føler bare det er en naturlig greie. Det kommer bare automatisk at jeg skal ha ansvar. Det er viktig. Har du likt det litt? Ja, egentlig. Jeg tror ikke det handler om om jeg har likt det eller ikke. Det bare er sånn. Det er rollen din. Sånn er det. Og jeg...
Hva synes familien din? Hvordan har det vært for dem? Følge deg i musikkarrieren din? Jeg vet i hvert fall at det var jo en sånn før jeg ble signert, før alt sammen, når jeg liksom meldte meg inn på UKM og kom videre til Trondheimfestivalen, så fikk mutteren vite om det. Og da vet jeg at det var litt sånn snikksnakk med snarten på grunn av at hun tenker jo
at dette er veldig risiko. Hun ville jo det beste for meg, så hun ville jo at jeg skulle studere. Så det var ganske mange diskusjoner rundt det, om jeg liksom bør fortsette eller ikke. Men jeg sa til mamma, mamma bare sto på meg, stol på prosessen, og det kommer til å funke, det kommer til å funke. Og så ringte hun til og med familien min i Ghana, og de er jo ganske religiøse, men de også var på den der
Hans Vag. Han må velge det livet han vil velge, og det steget han vil ta. Så bare fortsett å støtte ham. Det har jo gått bra. Ja, det har. Et år senere, det er så morsomt. Et år senere plutselig, pum!
Det er helt sykt kult. Jeg tror det handler om, jeg tror grunnen til at ting på en måte har gått bra, det er fordi jeg alltid kaster meg ut i ting. Jeg er ikke sånn person som liksom, hva faen når det kommer til karriere og sånt, jeg tenker, jeg tenker ikke, jeg må ikke tenke en time før jeg på en måte gjør noe. Jeg er sånn, enten jeg gjør det, eller jeg gjør det ikke. Og om jeg gjør det, jeg går all in. Veldig sånn. Har du noen andre eksempler på det?
Teater? Men jeg fikk muligheten. Ja, jeg gikk all in. Aldri gjort det før. Aldri gjort teater før. Ja, all in. Sammen med norske talenter, dommer. Å, dommer. Ja, ja, ja. Vi går all in. Så lenge jeg liker det. Jeg holder meg ikke tilbake. Det er viktig spontanitet. Jeg elsker spontanitet. Jeg husker jeg hadde noen kompiser i London. De var i London. Og så...
Tre dager senere, jeg var i London, jeg bare kom innom en restaurant og bare, ja, her er jeg. Så han var med når jeg dro til Zanzibar. To-tre dager, jeg bestilte flybillettene to-tre dager før med en kompis. Jeg bare, hæ? Zanzibar, eller? Han bare, ja, Zanzibar. Etterpå vi dro, vi var plutselig i Zanzibar, og jeg sendte en snap til en kompis som heter Last. Etterpå bare, hæ? Usher.
Unnskyld, men jeg snakket med deg for 10-12 timer siden. Nei, nei, nei, jeg tror ikke på det. Vær så snill, kan du gå og ta vannet, eller? Jeg måtte gi ham bevis og sånt. Så alle de som er nærme meg kommer til å si at jeg er en veldig spontant menneske. Jeg er veldig sånn, hopper ut i ting. Jeg er ikke sånn som tenker, hva om det her på en måte liksom ikke går? Du blir aldri usikker? Nei. Ikke om jeg virkelig vil det.
Ja, om det er noe jeg virkelig vil. Men de sier jo alltid at man skal stole på den første magefølelsen sin, om man skal gjøre ting eller ikke. Det er det. Jeg har alltid stolt på magefølelsen. Ja. Alltid gått med magefølelsen. Ja, så man må nesten bare hoppe i det. Ja.
tenk å være sånn som sitter og velger å lurer på det veldig lenge da da er det slitsomt i hvert fall når det når det kommer til det er jo risky business uansett det vi driver med entertainment og alt det der det er jo risky allerede så vi har jo ikke tid til å egentlig tenke for det er jo allerede risky det må du ha i baktanken ja ja
Ja, da er det dårlig valg i utgangspunktet. Skjønner du? Hva er det du gjør det beste for? Hvis for meg lyset skal tenke så ekstra over det, det er ikke vits. Bare hopp inn i det nå. Men da har vi alle noe å lære av dette. Så lenge du liker det. Så lenge du liker det. Ja, for hvis man ikke liker det, så blir det sjelden gode resultater.
Ja, det er viktig. Men nå har du jo ny musikk også. Yes! Og det er, jeg sa til deg heisen, og jeg må bare si det igjen, det er den beste timingen noensinne på et titelspor. Fordi det heter Oslo er kald. Og nå satt vi nettopp kullere foran i Oslo. Ja, ja, og har Heidi været her? Det er iskaldt. Nei, jeg har ikke, jeg skal til Bahamas, jeg.
Åh, ja. Du går og bestiller biletter. Det her går ikke. Det er ikke morsomt. Dette været her er ikke morsomt. Jeg vet ikke hvem som driver og om det er staten eller noe som har sånn værmaskin. Det er Russland. Ja. Hva er det dere driver med? Men det handler jo selvfølgelig ikke om temperatur. Nei. Det handler om hjerte. Det man har hjerte og hva man på en måte føler.
Men i hvert fall EP-prosjektet her går jo ut på at selv om kjærlighet ikke alltid funker, så betyr det ikke at det ikke har vært en positiv opplevelse. For jeg føler alle vinkler det til å fjerne hun der, da. Fjerne han der, da. Ja, nå kommer jeg aldri til å finne... Å hate den personen. Ja, kjærlighet hater den personen si mye stygt, men her handler det...
mer om, selvfølgelig, man snakker jo om det man på en måte føler, det som på en måte er litt trist, men man går ikke, man går ikke på angre på noen. Det er liksom, du vinkler til de positive opplevelsene også. Fordi kjærlighet kan jo også være positive opplevelser, selv om de ikke fungerer. Ja, selvfølgelig. Det kan du jo. Og EPN er jo inspirert av
andres historier og egne historier. Alt blandet, alt kombinert. Så det gjør det veldig spesielt. Jeg leste i din intervju at du snakket om at du aldri hadde hatt kjæreste. Nei, aldri.
Og så så jeg dette prosjektet og tenkte, ååå har du hatt kjæreste? Nei, det har ikke vært noe. Du snakker om at det hadde vært vanskelig, du hadde ikke hatt noen kjærlighetsforebilder som barn. Ja, helt riktig. Tror du det er det det kommer av? Jeg tror mye mye kommer fra barndommen, vil jeg egentlig si. Jeg føler det som på en måte liksom, jeg har bare sett en
sterk mor på en måte. Og det er det jeg på en måte liksom har tenkt om meg selv. Jeg skal være en sterk mann som på en måte liksom skal gjøre ting selv og alt det der. Men jeg har jo liksom vært borte i kjærlighetsfronten og det har dessverre
funket, men sånn er livet, ass. Sånn er livet. Det er jo det. Kjærligheten er kanskje det stedet hvor man ikke skal være så tøff og selvstendig. Ja, akkurat det. 100 prosent. Det blir jo så vanskelig når man skal være det ellers i livet. Noen ganger er du nødt til å være så innmari tøff og selvstendig. Jeg vil nok si at jeg er en...
Jeg er en loveboy. Jeg er en softboy. Ja, jeg er 100%. Du ser jo det på Skal jeg lyve? Låtene mine. Det viser jo at jeg har en form for softboy, loveboy innom meg. Så skal ikke skjule det, ass. Skal ikke skjule det. Det skjønner jeg.
Det var så fin den teksten du skrev også. Selv om kjærlighet ikke alltid går som det skal, så betyr det ikke at det ikke har vært en negativ opplevelse. Helt riktig. Det føler jeg er veldig viktig å vise at det finnes en sånn side. På grunn av at jeg føler at nå er det mye mer du peker finger på hverandre.
Noen ganger så bare funker ikke ting. Det er sånn livet er. Noen ganger så er, jeg vil ikke si timing, fordi om det er riktig, så har det ikke noe med timing å gjøre. Jeg tror det bare har noe med at, ja, det bare klaffer ikke. Noen ganger så bare klaffer ikke ting. Noen ganger så bare funker ikke den jobben du søker på. Noen ganger så funker ikke det livet du så for deg. Ja, det er akkurat sånn det er. Ja. Hvordan har det vært å lage musikk om det? Det har vært...
Det har vært vakkert, ass. Prosessen har vært ganske vakkert, fordi det kommer fra et veldig ekte sted, og er inspirert av ekte historier. Så det gjør det mer spesielt. Og så har du jobbet med Lille Cæsar. Helt riktig. Lille Cæsar. Han har også vært gjester i podden. Han bare tok en minikonsert på strak arm. Talent, talent, talent. Lille Cæsar, next stop, ass. Han er neste ute.
Skikkelig talentfull. Det er ikke den stemmen der. Skjønner ikke at han er 18 år. Du må sjekke passet ditt. Sjekk passet ditt, vær så snill. Hvordan ble dere kjent? En ting jeg vet er at jeg hadde møtt han på Blockfestivalen i 2017.
17. Oi! Ja, 2017 Drammen, for han er jo fra Drammen. Ja, fjell. Ja, han er jo fra fjell Drammen, helt riktig. Og jeg har jo familie i fjell. Jeg pleide å være der ganske mye som barn og i tenårene. Og han har jo en bror som driver med musikk. Og jeg kjente broren litt fra før da. Så jeg tror det er der jeg har lille Cæsar fra. Håper jeg. Men jeg har jo blitt litt gammel. Kanskje jeg har noe sånn minne...
Jeg er litt gammel nå, 26 år. Minnet begynner å forsvinne litt. Nei. Jeg husker ikke ting som jeg gjorde før. Åh, 26 år. Med dårlig knær. Med dårlig knær. Det var en idrettsskade. Jeg sier jeg er old. Old, old. Åh.
Men, ja, herregud. Og så var du nominert til Petregull i år. Ja, Petregull. Ja, det var vel teknisk sett akkurat i fjor, fordi det er uke 1 i det nye året. Ja, helt riktig. Altså, gratulerer så mye. Tusen takk, tusen takk, tusen takk. Veldig kult. Og du opptrådte, hvordan var det? Det var kult. Ja. Ja, det var kult, egentlig. Jeg har ikke så...
Man har gjort det. Så jeg føler nå, når jeg gjør ting og så videre, det er ikke det samme som før. Nå ser jeg på det som jobb. Rett og slett, egentlig. Hva vil du si er forskjellen mellom nå og før? Før, jeg føler det er sånn at alt er nytt. Når du gjør ting for første gang. Ja, når du gjør ting for første gang, det er alt wow, heftig. Men jeg har vært så heldig av å liksom
Jeg har vært der ganske lenge nå, egentlig føler jeg da, selv om det er andre artister som har vært der lenger enn meg, men jeg føler liksom 7-8 år. Man kan nok si at man er en erfaren artist, vil jeg si.
Og du har vært og sluppet ting i flere runder Og du har liksom gjort det en del ganger nå Ja, det er akkurat det Og det er jo sikkert sånn første gang du kommer opp og setter på Norske Talenter Særlig sånn, wow, alt er så stort Og det er sånn, der føler jeg virkelig sånn Hei, det er her, ja, ja En i salar, mann Ja, ja, jeg har lyst til å
TV-greier? Wow! Jeg har lyst til å gå innom der for å si det sånn. Jeg har flere. Om jeg får noen programlederjobb i fremtiden, jeg gjør det, ja. Jeg gjør det, ja. Og så dommergreier og skuespill og bak, skrive manus og alt det der. Jeg har egentlig lyst til å gå mer bak i fremtiden. Fordi jeg føler at det er det på en måte, i hvert fall lekkere når det kommer til flere minoritetshistorier. Men jeg føler det...
Det er kanskje på grunn av at det ikke er så mange av oss bak. Så jeg føler på en måte at det må komme flere av oss bak. Da blir det kanskje lettere å fortelle de historiene. For jeg forventer ikke at en tron på 50-60 år skal fortelle hvordan jeg lever. Det er akkurat det. Det er mange historier som trenger å bli fortalt. Nå har vi fortalt de samme historiene ganske mange ganger. Det er akkurat det. Så nå jobber jeg egentlig mot det føler jeg er det
endgame virkelig. Det er der jeg liksom har lyst til å forandre. Jeg har lyst til å forandre rundt den bransjen da. Men man må starte et sted. Du har startet et sted. You're on your way. Man må starte et sted. Vi må
Du må starte et sted. Men jeg tenker fortsatt, jeg har alltid hatt den der mentaliteten, ja, jeg må starte et sted, selv om jeg liksom har gjort ting og så videre. Og det hender at kompisene de ser på meg og tenker, kompis, starte hvor? Du er på TV2. Kompis, starte hvor? Men jeg tror det bare, det får meg i gang. Det får meg i gang, den sulten.
Jeg har alltid den sulten av at jeg alltid tenker at jeg har ikke oppnådd noe. Ja, fordi tenker man er sånn, ok, du blir ferdig med norske talenter, og så skal du begynne på noe nytt, og så må du være sånn, å, det skal være bedre enn det. Du kan jo ikke alltid tenke sånn. Det er jo ikke alltid man får til at det neste prosjektet blir sør og sør. Smart at man tenker, ja, man må bare begynne et sted. Vi vet ikke hvor det skal. Men vi skal til et sted. Vi skal til et sted. De beste tingene blir jo...
Ja, sånn som med teaterforestillingen. Vi er jo litt ut av det blå. 100%, 100%. Vi er jo ikke med en idé på skriveblokken, liksom. Nei, det er bare... Man må hoppe ut i det her. Det er virkelig det tipset jeg kan gi til folk som virkelig vil gjøre noe. Ikke tenk for mye, så lenge du har passion for det. Det er en viktig regel. Du må ha passion for det. Ok, men det er jo sånn... Ofte gir folk råd, og så sier de «Åh, men man må bare jobbe hardt». Men hva...
Hva betyr det når man gir et sånt råd? Å jobbe hardt betyr ikke at du skal våkne klokka tre om morgenen, fire om morgenen, og det er ikke det å jobbe hardt betyr, å drikke tran og de greiene der, og ja, jeg får ikke nok søvn, og jeg sover bare tre timer. Nei, du kan jobbe hardt og fortsatt få åtte timer søvn til ni timer søvn. Du må jobbe smart. Jobb smart. Og ha et mål, og jobb mot det målet.
Det er det tipset jeg på en måte liksom kan gi. Ok, og så sa du å kaste seg ut i det. Ikke tenk så mye, ikke tenk, åh, hva om det her ikke går, og hva om de her tenker sånn, og hva om det er, jeg føler mange tenker sånn, det er litt flaut om jeg ikke klarer det, og folk ser det, og det er ute der. Det som er flaks er at hvis ingen ser det, så er det ingen som så det. Det er akkurat det, men jeg tror, jeg tror,
Hadde det ikke vært for mennesker rundt, så hadde flere folk gjort det de hadde hatt lyst til å gjøre. Ja. For det hadde ingen fått vite om det du gjør og alt det der, og den prosessen på vei mot suksess og stardom og alt det der. Så hadde flere gjort det. Det tror jeg. Men det handler om å ikke bry seg om hva alle andre mennesker tenker om deg.
Ja, det er vanskelig da. 100%, 100%, 100%. Det skjønner jeg. Jeg skjønner at det er vanskelig, men jeg føler på en måte liksom at om det er noe du virkelig vil drive med, om det er noe med offentligheten du virkelig vil drive med, så er det noe du etter hvert må egentlig lære å kaste bort. Om det er det som på en måte er målet ditt.
Ja, det er sant. Å skille mellom hva som er viktig og viktig. Helt riktig. I hvert fall av offentligheten. Fordi mensen kommer til å ha en mening om deg uansett hva. Mensen kommer til å si ...
La oss si du når det punktet. De kommer til å si, men ja, men du har ikke gjort det her ennå. Og når du når det punktet, de kommer til å si, ja, men du har ikke gjort det her ennå. Om du når det punktet. Cristiano Ronaldo er et perfekt eksempel. Han har vunnet Ballon d'Or, han har gjort alt sammen, han har skålt mange mål, men de sier til ham, men du har ikke vunnet VM. Hahaha!
Det er helt sykt La det være et eksempel på at du kommer aldri til å gjøre mennesker fornøyde Uansett hva Er det ikke sykt å tenke på at folk liksom fortsatt sier Ja, men du har ikke vunnet VM så For folk kommer alltid til å ta deg på noe
Trust me, jeg vet. Du skal legge meg hver kveld og tenke, ja, ja, du har i hvert fall ikke vunnet B. Jeg er sikker her også. Du er artist, du har gjort ting nummer én, bla, bla, men du har ikke fulgt Oslo Spektrum. Og om du er Oslo Spektrum, de skal si til deg, men du har ikke fulgt Oslo Spektrum to-tre ganger. Ja!
Og om du fyller Osiospektet tre ganger, de skal si, ja, men du fyller ikke Osiospektet som Karpe ti ganger. Og om du fyller, ja, jeg sier til deg, folk kommer alltid til å komme med meninger, folkens. Folk kommer alltid til å komme med meninger. Ja, husker du? Husker du Karpe rett etter de hadde solgt ut ti ganger? Og så hadde de konserter i Paris, Salon og sånn, og folk var sånn, men det var jo masse nordmenn der, da. Det er
Det er sykt. Det er sykt. Det er sykt. Hvis du er en norsk artist og får norsk publikum til å reise til Paris, så er du en fucking suksess. Ja, ja, ja. Så, ja, virkelig. Man må, du må legge det der til side. Du må inn i deg selv før du liksom går inn i den bransjen.
Føler jeg. Ja, det er sant. Og du ser liksom på jordelå, for eksempel, så ser du de som blir elsket en dag. De blir hatet to ganger senere. Ja, det er sånn det er. For alt som går opp kommer ned igjen. Dessverre. Ja, og man kan nesten ikke bry seg om hva folk skriver anonymt. Men jeg vet at det er vanskelig. Det skjønner jeg. Jeg skjønner godt at det er vanskelig for mennesker. Ja. Men jeg tror liksom, så lenge du tar det på ditt eget tempo, og det er offentligheten du vil...
Så må du etter hvert klare å skille mellom det Ja, man må bare gjøre det Men så mange tenker kanskje Det er lett for deg, du kjente noen som hadde et studio Hva gjør man hvis Si Mathilde, 16 år Bor Gaustheim, nå er det meg da Men kjenner ingen som driver med noe Hadde lyst til å bli skuespiller Eller hvis jeg hadde lyst til å bli artist Hvordan skulle man gjort det da?
Da øver du hjemme. Da skaffer du deg et hjemmestudio hjemme og begynner å skrive.
Du skriver, og så de første låtene jeg la ut for eksempel, det var jo ikke bra kvalitet i det helt tatt. Den første låten, Svartningsinspunkt, som jeg la ut på Soundcloud, spilte jeg hjemme hos en annen jeg kjente på Haugenstua og la det ut dagen etter klokka 18.00. Jeg la det ut legit dagen etter klokka 18.00. Jeg sendte melding til P3, jeg sendte melding til 7.30. Dere har forresten ikke svart på den meldingen enda. Hahaha!
Forresten ikke svart et velging. Jeg husker til og med Additions og så videre. Jeg drev å filme meg selv og bare, ja, hei, jeg heter Hakim og jeg ønsker å bli en skuespiller og blablabla. Jeg gikk på Additions.no. Jeg gikk og søkte på ting fordi jeg var nysgjerrig på alt og bare liksom kastet meg uti der. Jeg blir så glad for å høre det her fordi jeg typer det er mange som tenker sånn, åja, første gang du spilte i den låten så ble det fyr
Nei, nei, nei. Er det her er dere? Nei, nei, nei. Det er det samme med første remix-greia. Jeg bare liksom sa til en kompis, la oss gå og filme. Ta med kompiser, taket, store fri. Og så la jeg det ut fem dager, fire dager senere på Facebook. Ja.
tenkte ikke så mye over det litt av et arbeidsjern da så det har vært målrettet helt riktig og jeg kjenner jo folk som på en måte liksom ikke har hatt den muligheten men har hatt hjemmestudio hjemme og har spilt inn med dritt kvalitet men har fortsatt lagt ut på Spotify og nå er de signert av et prateselskap så jeg føler liksom at
Om du virkelig vil det, så kommer du til å finne ut av det. Det er mottoet her. Om du virkelig, virkelig, virkelig vil det, du kommer til å finne ut av det. Trust me, trust me. Men tenk, du har jo hatt en brennende i deg hele livet ditt, og så ser du nå i Norske Talenter masse folk som kommer opp på scenen med det samme. Er det ikke det liksom? Eller hvordan er det å se det?
Føler du at du ser deg selv i noen? 100% Jeg meldte meg inn på Norske Talenter i 2016 og jeg skulle jo faktisk til Norske Talenter, men så ble jeg signert rett før det
Jeg ble signert rett før det, så jeg tenkte, vet du hva? Nei, jeg velger platesynskap, jeg. Så det er morsomt. Skriptestopp. Ja, det er morsomt, og de hadde funnet søknadene mine, faktisk. Søknadene mine fra norske talenter. Hei, mitt navn er Abdul Hakim Hassanem, jeg går under artistnavnet Hakim. Jeg er 18-19 år gammel, og jeg driver med rap og så videre.
her jeg skriver om samfunnet og de diverse greiene men det er mange sånne e-poster som jeg ser at jeg har sendt til folk jeg tror jeg til og med sendte til VG Dabla med musikken min liksom selv første svartningssinspunkt det første jeg noen gang la ut
Jeg var on fire, altså. Jeg var on smoke. Jeg tenkte, vet du hva? Jeg skal gå og søke på musikkprodusenter, alt det der, og bare sende til alle. Det var helt riktig, da. Det er det man skal. Ja, men jeg fikk ikke svar fra noen, altså. De stoppet til meg. Nei. Nei, man må sende mange veldig. 7.30. Fikk ikke svar fra 7.30. Now I'm here. Det er sykt mange som vil. Så man må bare masse, masse, masse, masse. Så det handler om hvem som...
Men som klarer å være der til slutten, egentlig. Ja, ja. Hvis man står på, så er man der til slutten. Herregud, det her er så spennende å snakke med deg om. Har du lyst til å være med på spørsmålsrunde? Ja, selvfølgelig. Oi, har jeg fått spørsmål? Ja.
Her er spørsmål fra lytterne da. Hva er spørsmål? Kanskje vi skal lage en egen episode, så vi kan først ha en episode med bare deg, og en med lytterne. Ok, da får dere høre svarene i neste episode. Ha det bra! Tusen takk for at du hører på 7.30-podden.
Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneanbefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren, så kunne de bli sluppet.
Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!