Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og jeg er i studio med Odd-Rikard Wallmoth. Hei, Jan! Hei, Odd-Rikard. Du, har du skutt mye med litt sånn voksen ammunition i det da du var i forsvaret? Ja. Hva var kalibret?
Ja, for uten alle slags geværkalibre, så var det 12,7 og 40 millimeter kanon. Kanonmann. Kanonen var mye, ja. Det er jo mye snakk om dette nå. Da jeg var i militæret, så brukte vi jo M72, riktig nok ikke den versjonen som er i dag, og det var ikke live ammunition. Men nå pågår det en krig i Europa, Rikard, og vi har fått vite at...
Norge har sendt 2000 M72 ned til Ukraina som skal brukes for eksempel mot stridsvogner og annet utstyr. Vi må jo oppdatere oss litt på hva er det egentlig dette lages jo i Norge. Gjør det.
Så for å få litt mer info om dette har vi rett og slett fått besøk av konsernsjefen i Namo, Morten Brannseg. Velkommen. God dag, takk for at jeg får komme. Ja, nå tror jeg vi nevnte to produktkategorier som dere produserer. Det er korrekt. Det er det skuldre og fyrte våpenet M72. Det produserer vi på Røyfoss i Norge, men også i USA. Og det er et lett panservåpen historisk. Har en lang historie tilbake til 50-tallet.
Men nå er det noe sånn da at vi har forsynt norske forsvaret med M72 våpen i lang tid. Og nå er det da politikerne våre som har bestemt at de skal gi bort noen av disse til den ukrainske motstandsbevegelsen. Men ikke 1241?
Så ja, dette er jo en, dessverre får vi si at det er en utrolig ondskap som vi observerer i Ukraina. Og vi må også være klare over at dette militære maktmidler, dette er den ultimate makt, fysiske makt som våre folkevalgte kan bruke.
Og vi skal være glad for at det er strengt regulert av våre folkevalgte, både med eksport av det og bruk av det. Ja, det er nesten litt sånn middelaldersk det som foregår i Ukraina nå, med litt moderne våpen. Ja, det virker som at når strategiene har gått feil i første gang, så går det løs på sivile. Etter middelalderske metoder altså.
Ja, det er jo svært bekymringsfullt. Og det er dessverre da at man må leve i 2022 og oppleve sånn fysisk makt i Europa. Det hadde vi ikke trodd. Men det setter jo også fokuset på en industri som vi har hatt her hjemme i ganske lang tid. Og dette må vi grave litt dypere i, Oddikard. Fordi det som i dag heter Namo ble jo etablert i 1896 som Raufoss Patronfabrikk og Kruttverk.
Det er korrekt. Vi har en lang historie tilbake. Det begynte med opptrappingen at Norge skulle bryte løs fra svenskenes hardgrep, hvor man nærmet seg en situasjon hvor man måtte beskytte Norge. Da valgte den norske myndigheten å flytte munisjonsproduksjonen fra Oslo til Røyfoss.
Fordi det var av militærstrategiske årsaker, for der var man beskyttet på østsida av Mjøsa og Skreifjellene. Det var altså vanskelig om man ville ha god tid til å forsvare seg. Så derfor ble Toten et sentrum på jorden. Ja, de måtte ta både Kongsberg og
og Røyfoss. De har fått has på våpenproduksjonen vår. Ja, det er mye som er imellom, vil ikke funke like godt i dag, kanskje, men det har noe holdt koken da, siden 1896, riktig nok med noen omstruktureringer. Ja.
Røyfors ammunisjonsfabrikk, som den hette på den tiden, har jo overlevd både første verdenskrig, mellomkrigstiden var en krevende øvelse for Røyfors miljø. Det var lite oppdrag, og man fylte lebestift på patronhylser for at damene kunne pynte seg. Og man lisensproduserte kule lager fra SKF i Sverige med stor suksess.
blant annet etter krigstiden så valgte man jo da gjennom Jens Kristian Hauge og industriell strategi for forsvarsvirksomheten at man skulle satse innenfor noen få teknologiske områder og ikke bygge plattformer som altså fly eller stridsvogner eller den type ting og det har vi for nærmest del eller drøyfost den gangen så ble det rakettmotorer og veldig avansert ammunition
Og det har vi gjort gjennom 60-70-80-tallet hele veien. Lagd veldig noe av verdens mest avanserte ammunition og skulderfyrtevåpen. Kan nevne alle ammunition som amerikanerne har hatt på F-14, F-15, F-16, F-18.
i Ager, fordi det er lisensproduserte og produktutviklet på Røyfoss. Ja, du nevner lisens, altså dere har jo produksjonsteder rundt om i verden. Ja, vi opererer i ni land, åtte land i Europa pluss USA. Hvor stor er konsernen i Ager? Vi er omsettet for 7 milliarder av ca. 2.800
ansatte til sammen NAV for all utvikling testing og produksjon er på Røyfoss så av de 7 milliardene er ca 2,2 milliarder i omsetning på Røyfoss og det er ca 90% eksport fra Røyfoss
Det er jo ganske imponerende at når man først skal gå inn på disse nisjområdene, så klarer man faktisk å ha en så høy eksportandel. Dette blir jo ikke bare produsert til forsvarslager i Norge.
Nei, det har vært en oppdrag for det som ble NAMO fra 1998. NAMO betyr Nordic Ammunition Company. Det var en sammenslåing av Røyfoss i Norge, SABI i Sverige og Patria i Finland sin ammunisjonsaktivitet. Den fikk et oppdrag, og det var å holde teknologien intakt og utvikle den for nordiske formål, men også lykkes i utlandet på eksportmarkedet. Og det er det vi har jobbet med ever since.
Da må valgte være nisjorientert. Det vil si at vi utvikler spesial teknologi innenfor ammunition, rakettmotorer eller skulderfyrtelvåpen. Vanlig ammunition, elgen har ikke noe frykte for det? Vi selger litt sivile jakt- og blyfri ammunition gjennom et merke som heter Lapua.
Men vi er ikke store på sivil ammunition. Det er en liten andel, men vi kan jo nevne at vi tok 99 prosent av alle skiskyttemedaljene som var i OL nå. Det var med Namo-ammunisjonen. Med Lappua. Skiskytter-ammunisjon. Så vi er nerder da. To ganger har vi investert 45 millioner kroner for å få ned typisk treffpunktet på 16 millimeter på tidsskudd og få det ned til 13
13 millimeter. Så bruker vi 45 millioner på det. Skiskytteraktiviteten gir deg ny industriell kunnskap? Ja, men det gjør det. Og det henger jo også mye på den militær kunnskapen vi har. Men når vi er inne på sport, dere sponser jo også skihopp for kvinner. Ja, vi har sponset de nå i tre OL-perioder, 12 år til sammen, og vi er veldig stolte av det.
På Toten bygger vi verdens mestre totninger. Maren Lundby er et eksempel fra skihoppingen. Det er to ting. Det er ikke bare å gi penger og lukke øya og håpe at det går bra. Vi sponser dem med teknologi. Vi har bygd en veldig avansert matematisk strømningsanalysemodell. Vi simulerer hoppets fem faser. Vi kan legge inn alle bakkenes strukturer og hoppernes egenart.
Da kan vi simulere hvor mye lenger de vil hoppe. Det er å komme fra hoppingens synsing til faktabasert skihopping. Vi får veldig tilbakemelding fra landslag om at dette har hjulpet i mange år.
Det går en linje fra ski opp til avansert abunasjon. Det handler om avfly. Ja. Morten Brandsegg, vi må litt tilbake til våpenene. Når vi hører at det går 2000 M72 til flystepolen og inn i Ukraina, hvor mye av en produksjon er det?
For oss er ikke det så veldig mye. Vi lager mye mer enn det per år, i et normalår, får vi si. Men det er klart at det meste vi lager bygges jo for å bygge beredskapslagere og den type ting. Det som er...
Når de har fått 2000 fra Norge, de fikk vel 2700 fra Finland, og de har fått fra Danmark. Det er også noen ammo-ammunisjon som ulike europeiske land har sendt til Ukraina, pluss noen skulder og fyrtevåpen fra USA. Dette er ikke noen ammo-kontrollerer. Dette er ting vi har solgt, men det er sendt til...
- Ja, fordi det færreste antallet av det de produserer går med. Det meste blir liggende på lager.
Hva skjer med det? Hvor lang frugbarhet har det, og hva gjør det? Det meste av det vi produserer ligger på lager, og så er det forsvarsindustriens daglig drift er egentlig ikke å erstatte noe annet enn det man øvingsforbruker. Det er det man lever av hver dag. Oppbevaringen av det som har krytt og eksplosiver, normalt sett hvis det er oppbevaring
oppbevares i gode, riktige temperaturforhold og så videre, så kan du oppbevare dem opp til 15-20 år. Men hvis du oppbevarer det feil, så kan det gå i stykker etter 6 måneder, hvis det lagres ut i varme temperaturer. Dette er fordi at det er kjemiske koblinger, det er bare en kjemisk blanding eksplosiver og krytt. Du, M72 kommer jo på 50-tallet. Mhm.
Hvor stor forskjell var det fra det man hadde den gangen til det man sendte til Ukraina nå? Ja, det er veldig stor forskjell. Det ser jo ganske likt ut. Det ser utenpå likt ut, men det er andre avtreksmekanismer, mer nøyaktig, tåler mer vær og vind og forstyrrelser, går mer rett frem, har større virkning i målet.
Altså mer rett fra høyre hastighet? Høyre hastighet og ha større virkning i målet. Det ser veldig likt ut, men det er et helt annet våpen. For eksempel utvikler vi en ny generasjon med M72 som vi har brukt 19 år på å utvikle. Som fortsatt ikke er i bruk? Ikke i produksjonen. Hva er spesielt med den?
Det spesielle med den er at den har ikke en rakettmotor, den har en kasteryten mot masse. Det gjør at du kan bruke den inne i lukket rom, og du trenger ikke noe annet enn bare enkle ørepropper.
Det er for normalt. Skuld og fyrte våpen lager så store trykkbølger rundt seg når du fyrer dem av at ikke du kan bruke det i lukker om. Men det er fremdeles Newton med aksjonen er litt mot reaksjonen som gjelder. Det er helt korrekt. Det må mer enn en totning til for å bøye Newton, tror jeg. Hvis du skulle tenke noen litt tunge
rekrutter til å prøve å skyte, så kan jo drikkartet her stille opp da. Vi kan være imot maten mye også. Vi må komme inn på et annet område, nemlig disse små rakettmotorene.
Fordi det også er jo et område der dere ligger veldig langt fremme. Ja, vi har valgt igjen denne nisjestrategien. Nå er det slik at vi selger jo ikke rakettmotorer til Norge. Norge kjøper missiler stort sett fra USA eller felles europeiske prosjekter.
Vi selger våre rakettmotorer til typisk de som selger hele missilet. Det kan være Lockheed Martin, Raytheon eller Boeing. Den type selskapene. Eller Diel i Tyskland for eksempel. Vi har satt seg på en nisje på å være veldig gode på den vanskeligste rakettmotoren. Det er luft-til-luft rakettmotorer.
Altså de som brukes på missiler som skytes ut fra jagerfly for å ta ned andre fly. Og det er krevende teknologisk fordi at dette missilet sitter jo på vingen av et fly. Det er ikke vei som for mye da? Ja, det skal være veldig lett. Og det skal være veldig presist og det skal tåle enorme temperaturforskjeller. Du kan tenke deg sitter du på flyvingen ned på bakken, kanskje nede i Midtøsten, så er det 50 grader varmt. Og så skal du opp i atmosfæren med minus 50 grader. Og
Og dette er veldig viktig at drivstoffet inni kan følge disse temperatursvingningene, eller så kan det bli luftbobler inni der, og da er det fare på ferie. Da kan missil eksplodere når du starter det fra vingen på flyet. Men det er fast drivstoff? Det er fast drivstoff, ja. Så det ser omtrent ut som viskelær. Ja, dette er ikke noen nyprodukt
spekter fra dere? Nei, dette har vi gjort, laget i mange år fra 60-tallet og videre fremover. Tok veldig fart i 1980 når Norge kjøpte F-16 og vi fikk lisens på å produsere Sidewinder rakettmotorer. Og nå har det siste vi har i en drøy tiårstid produsert rakettmotoren til Amram som er medium rekkevidd mest brukte luft-til-luft-missiler i vestlig verden.
Så det er et viktig amerikansk program for oss. Hvordan har utviklingen vært på rakettmotorer med fast livsstoff? Er de blitt raskere? De blir jo raskere. Man tviker jo den kjemiske blandingen. Man prøver med lettvekstmaterialer rundt hele motoren. Eksempelvis har vi utviklet lettvekstmaterialer for å finne styring.
av missilet. Og da står de jo inne i eksosen. Og eksosen på et missil er ca. 2300 grader varmt. Og når du vet at stål smelter på 1600, så er det litt ukomfortabelt å være en sånn del baki det. Ja, det høres ikke ut å være aluminiummørkt. Nei, det er ikke det. Det er spesiallagde kompositmaterialer. Det går litt inn på termen her, så er det hypersoniske ramjetter.
Og hva er en ramjetmotor egentlig? Ja, for en tradisjonell rakettmotor så har den med seg oksygenet selv. Det vil si at ca. 85% av alt drivstoff ombord i en vanlig rakettmotor, det er oksygengivende materiale. Mens en ramjet, den har ikke med seg oksygenet, den sluker oksygenet inn gjennom et luftinntak foran,
på rakettmotoren, komprimerer eller bremser opp den lufta, stiger temperaturen og setter da fyr på drivstoffet. Som en turbojet, men med en del forskjeller. For å si det sånn, ja. Men egentlig som at du blåser veldig hardt på veien i peisen.
Ja, riktig. Sånn at den spiser oksygenet utenfra og har ikke med seg noe. Ja, og det er fordelen med dette. Det er jo at den har en enorm rekkevidde. Og da kan man møte motstandernes rekkevidde med ny teknologi. Så det er helt nødvendig at vi i Vesten må samarbeide med våre allierte for å utvikle sånn teknologi. Ja, og der var jo, og Drickart er nede og møtte
Mikael Størdal i NATO Science and Technology som koordinerer. Det er vel også et program dere er med på da? Ja, vi støtter veldig opp om at NATO bruker sine felles ressurser innenfor forskning og utvikling. Og det er klart mye av kamperfaringen i
I Europa og USA sitter jo i NATO sin organisasjon, så det å utvikle NATO videre til å kunne benytte den erfaringen og iverksette nye teknologigrep er veldig viktig. I en tid hvor teknologiutviklingen går fortere og fortere.
Ja, for før så var det jo forsvarsindustrien som var teknologiledende. Det er ikke sånn alltid lenger. Nei, nå er det... Vi kom, for hvis jeg husker tilbake til romfartsalderen og alt det her, så kom teflon, steikepanna og mye rart kom ifra romfarts- og forsvarsindustrien. Nå er det egentlig omvendt. Nå ser man små droner, man ser små sensorteknologi på grunn av mobiltelefoner og alt. Dette har blitt veldig rimelig. Og avansert...
GPS og så videre som vi har i telefonen, det kommer nå inn i forsvarsindustrien, og det bidrar til at utviklingstiden er mye raskere. Og det er vel den største utfordringen for forsvarer i dag, etter mitt syn, det er at teknologiutviklingen går så raskt. Og man må tilpasse seg hele tiden, og at forsvarer må passe på budsjetter til å investere i ny teknologi.
Og der må vi, det går jo, vi kan jo snakke i timesvis her, men vi er nødt til å være inne med tema før vi avslutter, og det er jo dronerautonomi, og når vi, og jeg skal kjenne litt på frykt, så går vi inn, man ser på disse videoene fra Boston Dynamics med disse robotene, og når ting blir autonome, så forstår vi denne utviklingen.
Altså vi har autonome fartkoster da, enten de er i luften som en drone eller som en hund på bakken eller som kan svømme under vann. Teknologien for å kunne bevege seg relativt stabilt er jo egentlig utviklet. Og så kan du sette sammen kjent teknologi som lokalisering,
gjenkjenning, bildeteknologi osv. Da kan du få selvbestemmende våpenplattformer.
Det er jo et nytt teknologisk område som da ikke har noen reguleringer rundt seg. Og vi er i Namo, jeg er med i en diskusjonsgruppe med noen filosofer som jobber på oppdrag for forsvarsdepartementet for å se hvor skal grensen gå for dette. I dag lager vi bare våpen som har en menneskelig beslutning i kjeden frem til du fyrer over et våpen.
Så dette er jo betenkelig, for å si det sånn. Ja, det ser ganske skummelt ut. Ja, med våpen som kan operere alene. Det er ingen tvil om det. Men derfor er det viktig at dialogen mellom vi som får lov å utvikle dette, og våre myndigheter og brukerne i forsvaret, er så tett som mulig. Det går jo den veien, uansett hva vi mener. Hvis ikke vi gjør det, så gjør noen andre det.
Litt av utfordringen er jo at de som vi ser som herjer nå og driver krig mot ukrainerne, de bruker dette så mye de kan. Ja, da er det jo som vi hadde Sverre Disen til forsvarssjef her i studio for noen uker siden, og da snakket vi om svermer av rimelige dromer i stedet for store dromer.
dyrenkelsystemer. Så får du noen tittals, hundretals enkle droner mot deg, så klarer du kanskje ikke å ta ned alle. Nei, og her må man være, man må huske på at også krig har sin etikk og moral. Og det er Geneve-konvensjonen som regulerer hva man har lov til og ikke lov til i krig. Og det regulerer også hva slags type ammunition og våpen man kan ha. Så det er jo på et sånt nivå så er det jo
Det hadde jo vært avtalt på et overnasjonalt nivå mellom nasjoner at man ikke skal ha spesielle typer våpen. Det kan være et siste eksempel i Norge, Osloavtalen for klasevåpen. Ja, men som russerne nå bruker i Ukraina likevel. Ja, det vet ikke jeg nå, men det gjør de. Og de har lagret med kjemiske våpen, viser det seg. Ja.
Det har de. Ja, men hvis vi skal ta litt tilbake før vi avslutter, så er jo dette også et tegn. Virksomheten Amo viser jo også hvordan Norge kan bli ledende innenfor noen nischer. Og da må vi jo slå oss litt på bryst over at dere fikk en stor amerikansk kontrakt her før det brøt ut krig i Ukraina, altså i fjor.
som viser at det faktisk nytter hvis vi har et langsiktig forhold til teknologiutvikling i Norge. Ja, og det er vel kanskje det vi er mest stolte av, det at vi lager veldig avanserte teknologijobber utenfor olje og gass.
Vi greier å lykkes i stor grad med pluss 90 prosent på eksportmarkedet, men det gjør vi ved at vi har utviklet noe med å lage nisjeprodukter som er så smale at vi prøver seriøst å bli best i verden. Det er litt sånn ugreit å si det som totning, men nå begynner totningen å bli vant med det. At vi kan faktisk, når vi kraftsamler, gjøre en god jobb. Kontrakten er veldig stor for oss, da vi har brukt 19 år på å utvikle denne versjonen av M72.
og for et selskap som omsetter for 7 milliarder så er en femårsrammekontrakt på 4,5 milliarder betydelig for oss men det betyr at vi må henge i det vi må være like stas som gjedder i mjøsa for å ikke gi opp og utvikle teknologi og ha kundis og penger og troer sånn at vi kan komme til mål og få det ferdig og få kunden til å kjøpe det Det er spennende og Rikard her gjelder det å følge med
Ja, det får begrepet fresk ifra sparket til å virke ordentlig. Vi tror vi har et par temaer til Morten som vi må ta opp med deg, men det må vi nesten gjøre i en ny podcast eller et annet tema. Og så hører vi at du ikke er fra Toten, selv om du reklamerer veldig for Toten. Takk til deg, konsernsjef i Namo, Morten Brandseg. Takk til Oddrik Artvaldmott, og mitt navn er Jan Moberg.