Audun Korsæth fra NIBIO forteller om teknologi i norsk landbruk: droner og sensorer for avlingsestimering, virtuell gjerding, melkeroboter, ugrasroboter, alternative drivstoff og fremtidig KI-styrte gårder.
00:07
Norske bønder bruker droner og roboter for å optimere landbruket, men traktorføreren må fortsatt være til stede.
13:14
Teknologi revolusjonerer norsk landbruk, inkludert GPS, melkeroboter, og avansert bruk av kunstig intelligens.
Transkript
Nämnd i episoden
Audun Korsæth
Divisjonsdirektør i NIBIO, gjest med 25 års erfaring innen jordbruksteknologi.
NIBIO
Norsk Institutt for Bioøkonomi, Korsæths arbeidsgiver.
Justus Liebig-universitetet i Gießen
Tysk universitet der Korsæth studerte jordbruk og miljø.
John Deere
Hadde første autonome traktor for 15 år siden.
Precisnet / gårdskart.no
System for estimering av gras- og kornavling basert på drone- og satellittbilder.
Thorvald
Norsk robot som behandler jordbær og vinranker med UV-lys mot sopp.
Kilter
Norsk selskap med selvgående robot for ugrassprøyting i grønnsaker.
NoFence
Verdensledende norsk selskap innen virtuell gjerding med GPS-klaver.
UnCrewed Robotics
Norsk selskap som ga opp selvkjørende traktor og satser på forsvarsmarkedet.
Teknisk Ukeblad Media
Utgiver av podcasten Teknisk sett.
Norge
Landbruket er beskrevet som teknologisk ledende i Europa.
Tyskland
Studiested og marked for Kilter-roboter.
Storbritannia
Stor kundegruppe for Thorvald-roboter.
Kalifornien
Thorvald-roboter brukes i vinproduksjon.
Australia
Kilter-roboter selges dit.
Nederland
Kilter vant konkurranse om minimal avdrift ved sprøyting.
Kristina Fritzvold Nilsen
Ansvarlig redaktør for podcasten.
Deltagare
host
Ellen Wiseth
guest
Audun Korsæth
Poäng
Nesten 70 % av melken vi konsumerer i Norge er melket av en robot.
Et slående tall som plasserer Norge på Europatoppen på melkerobotbruk.
John Deere hadde sin første helt autonome traktor for 15 år siden, men den ble aldri kommersialisert.
Viser at teknologien ofte er klar før regelverk og marked er det.
Batterivekten er hovedproblemet for el-traktorer – tungt batteri gir jordpakking.
Et interessant teknologisk dilemma der miljøvennlig løsning skaper et annet landbruksproblem.
I distriktene er det snart bare én bonde igjen som driver alle gårdene – «diesel- og gummibønder» som kjører mellom mange små skifter.
Et litt kontroversielt og tankevekkende bilde på strukturendringene i norsk landbruk.
Planer stresser som oss mennesker – når de stresset blir de varme, og det kan registreres med termiske kameraer.
God analogi som gjør avansert sensorteknologi lett å forstå.
Lukket krets-gårder styrt av KI er science fiction-agtig, men beveger seg mot virkelighet.
Fremtidsbilde der bonden har strategisk oversikt mens maskinene utfører arbeidet.
Påståenden
Audun Korseth er divisjonsdirektør i NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi) og har jobbet med jordbruksteknologi i 25 år.
Om gjestens bakgrunn i podkasten.
Audun Korseth er utdannet agraringeniør fra Justus-Liebig-Universität i Gießen i Tyskland, et femårig studium som i dag ville gitt en mastertittel.
Om utdannelsen.
Moderne skurtreskere er som regel utstyrt med sensor eller trykkplate i kornelevatoren og sensor for vanninnhold, som sammen med GPS kan lage avlingskart over jordstykket.
Om avlingsregistreringsteknologi.
NIBIO har et kommersielt tilgjengelig system, PrecisNet på gårdskart.no, der bønder kan estimere gras- og kornavling basert på drone- eller satellittbilder.
Om forskningsbasert kommersielt tjenestetilbud.
John Deere hadde sin første helt autonome traktor for rundt 15 år siden, men den ble aldri kommersialisert.
Historisk faktaklaim om autonome traktorer.
Det er ikke lov å la selvgående traktorer operere uten at en person er i nærheten og observerer.
Juridisk påstand i norsk sammenheng.
Flåtestyring, der en mastertraktor med sjåfør følges av traktorer som kjører parallelt, er allerede kommersialisert, men har ikke tatt helt av.
Om status for flåtestyring.
Traktorer går i all hovedsak på diesel, men det finnes el-traktorer og traktorer på naturgass, ammoniakk, biogass, samt en prototype på hydrogen.
Om drivstoffalternativer i landbruksmaskiner.
Hovedproblemet for el-traktorer er vekten, fordi store batterier bidrar til jordpakking.
Teknisk begrunnelse fra eksperten.
Jordpakking gir mindre porvolum, mindre luft til røtter, mindre vannlagring og er vanskeligere for meitemarken.
Agronomisk faktapåstand.
Thorvald-roboten behandler jordbær og vinranker med UV-belysning for å drepe sopp, særlig gråskimmel, og selskapet har solgt ca. 150 roboter, mye til Storbritannia og vinproduksjon i Kalifornien.
Om Thorvald-roboten.
Kilter-roboten er en selvgående robot designet for å sprøyte ugras i grønnsaker, kalibrert for 14 ulike grønnsaksslag, med mikrodropesprøyter, og selges i ca. 45 roboter per år i Norge, Sverige, Tyskland og Australia.
Om Kilter-roboten.
Kilter vant en konkurranse i Nederland som handlet om å minimere avdrift ved sprøyting av plantevernmidler.
Konkurranseresultat.
Virtuell gjerde bruker elektroniske klaver med GPS der dyret får et lydsignal som styrkes nær grensen, og et lite strømstøt hvis det går over.
Slik teknologien fungerer.
NoFence er verdensledende på virtuelle gjærer og har satt i drift over 150 000 enheter til 8000 kunder.
Tall fra NoFence.
Nesten 70 % av melken som konsumeres i Norge er melket av en melkerobot, og Norge er på Europatoppen på andel melk fra melkerobot.
Statistikk om melkeroboter i Norge.
Nye fjøs med melkeproduksjon bygges med løsdrift, og melkeroboter er også installert i en del eldre fjøs.
Om fjøsbygging i Norge.
Skraperoboter som skraper gjørsla ned i spaltegulv regnes som standardutstyr i moderne norske løsdriftsfjøs.
Om fjøsteknologi.
Norsk landbruk har teknologi mer utbredt i større skala enn i Europa sør for Norge, blant annet fordi det norske samfunnet er svært digitalisert.
Ekspertens forklaring på landbruksdigitalisering.
VRT (variabel rate teknologi) finnes for behovstilpasset spredning av mineralgjødsel, kalk, vann og plantevernmidler innenfor et jordstykke.
Om presisjonslandbruksteknologi.
Maskinlæring og deler av KI har eksistert i mange tiår, men bruken har vært begrenset av prosessorkrevende beregninger, noe som er løst de siste årene.
Historikk om KI i landbruk.
NIBIO har klart å skille tørkestress fra nitrogenmangel hos planter ved å kombinere termiske kameraer med multi- og hyperspektrale kameraer.
Forskningsresultat fra NIBIO.
Deteksjon av soppangrep på tidlig stadium kan skje ved å identifisere flyktige forbindelser (signalstoff) i luftprøver, men konsentrasjonene er så lave at det foreløpig bare kan gjøres i lab.
Pågående forskning ved NIBIO.
Uncrew Robotics er et norsk selskap som skulle lage selvkjørende traktor, men som nå satser på forsvarsmarkedet fordi overgangen til autonomi i landbruket tok lengre tid enn bransjen trodde.
Om norsk selskap i podkastens avslutning.
Ansvarlig redaktør for Teknisk Ukeblad Media er Kristina Fritzvold Nilsen, og programleder er Ellen Wiseth.
Podkastens produksjonsopplysninger.
Laddar
Norske gårder bruker droner, sensorer og roboter. Termiske kameraer kan se at plantene stresser, og sauen er for digitale gjere. Men hvorfor må bonden fortsatt sitte på traktoren?
Velkommen til Teknisk sett. Det er høst og potet og rotgrønnsak skal opp av jorda, men hvordan skjer egentlig landbruket ut i 2026? Hvor teknologisk og robotisert er det? For å svare på sånne spørsmål har jeg med meg Audun Korseth, som er divisjonsdirektør i NIBIO, altså Norsk Institutt for Bioøkonomi. Velkommen Audun. Takk skal du ha.
Du har jobbet med jordbruksteknologi i 25 år, stemmer ikke det? Jo da, det stemmer nok det. Kanskje ikke så mye de siste årene, men jeg føler jo med på det som skjer. Jeg har jo jobbet som forsker tidligere, så jeg har god innsikt i tematikken.
Og så fortalte du at du utdannet agraaringenør fra Tyskland. Hva er en agraaringenør? Ja, det er en litt merkelig titel. Det heter «Teo med diplom agraaringenør», og det er et femårig studium som i dag vil ha gitt en titel master. Så jeg har studert jordbruk og miljø ved Justus Liebe Universitetet i Gisen i Tyskland. Nå er det september. Hva er det som skjer i norsk landbruk akkurat nå?
Det har jo vært en veldig fin sesong i Sør-Norge, så mesteparten av kornene er høstet, og slottene er tatt. Det har vært litt vanskeligere på Vestlandet og i Nord-Norge, men det som skjer nå er nok potetopptaking, og så gjenstår det også en del grønnsakshøsting. Og hvordan foregår det da i 2026? Er det noe fremskritt de siste årene?
Ja, jeg kan jo spise formuler og si litt at det har vært teknologisk fremskritt til helse i plogen i jordbruket, men det skjer jo kontinuerlige ting, og det som er kanskje det mest teknologiske på innhøstingssida nå, det er muligheten for å registrere avling fortløpende mens en høster. Så utstyret, målet og veie og rapportering, hva du har...
Ja, altså hvis vi for eksempel tar moderne skultresker, så er det sånn at de fleste av dem nå er utstyrt med sensor eller trykkplate i kornelevatoren, altså der kornene går opp i korntanken.
I tillegg har de en sensor for å registrere vanninnholdet, altså hvor mye vann det er i kornet. Hvis du i tillegg har en GPS montert på skuldrettska og vet bredden på skjærebordet, kan du få et kart etterpå som viser hvordan avlingene har variert over hele jordstykket.
Litt det samme har du også på gras. Du kan ha sensorer montert for eksempel i pick-up-vogna som plukker opp graset, hvis det er den måten du høster det på, eller du kan ha det i rundballepressa, som er en sensor som registrerer hvor mye gras som fores inn fortløpende, som da ved hjelp av en GPS kan regnes om til hvor mye produksjon du har per areal enhet.
Det går jo an å gjøre dette før det høste også. Vi har jo blant annet jobbet mye på forskningssiden med
bruk av droner og ulike sensorer, som gjør at vi nå har faktisk opp et system i dag som er kommersielt tilgjengelig for alle bønder i Norge, der du kan estimere både grasavling og kornavling basert på enten dronbilder, eller det er også mulig å gjøre med satellitbilder. Filmer bonden selv?
og sende inn til dere? Ja, altså det systemet vi har, som heter Precisnet, som ligger ut på gårdskart.no, der er det sånn at det blir bonden sin oppgave å skaffe dronebildene, altså da tatt med en drone som har et multispektralt kamera, om man gjør det selv, eller leier noen til å gjøre det, det blir jo opp til den enkelte, men da kan de data lastes opp,
Så kjører vi en prosessering av de data og kan sende tilbake den informasjonen som bonden er ute etter. Det vi snakket om var avlingsregistrering, men vi har også tilbud om for eksempel nitrogeninnhold i kornet eller råproteininhold i graset.
Eller vi kan også lage spredekart for gjørsel, basert på informasjon og estimat av hvor mye nitrogen er det i vekstene. Så innholdet av nitrogen, det kan jo se ut fra dronebildet? Ja, vi har jo da gjort en ganske omfattende
kalibrering, fordi det er jo noe med å regne om fra bildet og farger og så videre, den informasjonen du får i en sensor, til det vi faktisk er ute etter. Så da har vi gjort målinger, og så har vi rett og slett tatt veldig mange prøver på bakken. Det vi har klippet og tatt ut prøver, og så har vi analysert det, sånn at vi vet hvor mye nitrogen var det faktisk, hvor mye mengde biomass var det, og så har vi da brukt det til å kalibrere modellene våre.
Men når man høster inn, så er det fortsatt sånn at bonden må sitte på traktoren? Ja, men ikke for det. John Deere hadde jo sin første helt autonome traktor for 15 år siden. Den ble aldri kommersialisert først.
Det er en del utfordringer når det gjelder sjølgående traktorer. Her er det store, sterke farkoster. Det å ha slett den helt på frifot er utfordrende både juridisk sett, forsikringsmessig og ting kan jo skje.
Det er heller ikke lov. Det betyr at hvis du har noen selvgående farekoster, så må det være en person i nærheten som observerer det som skjer. Da velger gjerne bonden å sitte selv på traktoren. Derfor er det ikke noe marked forløpig for selvgående traktorer.
Men det som er interessant er at det eksisterer jo et system for såkalt flåtestyring. Det er allerede forlengst kommersialisert, men det har nok ikke tatt helt av. Men prinsippet der er at du har en mastertraktor som gjerne har en sjåfør,
Også har du noen Lackey traktorer som kjører parallelt og litt bakomfor den hovedmaster traktoren med samme type utstyr sånn at du kan dekke et større areal og gjerne kanskje med mindre traktorer.
Det reduserer jo jordpakking som vi er bekymret for i jordbruket. Og det reduserer også litt risikoen, fordi sånn som det er nå, så er det jo litt krise hvis den ene store traktoren ryker midt oppi det travle, men hvis du har en 4-5 som gjør det samme, så er ikke problemet like stort. Dette har vi jo sett på flyplasser for eksempel, med drøyteplogene. Nettopp. Akkurat samme prinsipp. Traktorene går fortsatt på diesel?
Ja, i all hovedsak så går den på diesel, men det skjer det jo veldig mye. Det eksisterer for lengst el-traktorer. Det eksisterer traktorer som går på naturgass, som går på ammoniak, biogass. Og det har vært en prototype på en traktor som gikk på hydrogen.
Det har jeg tatt helt av forløpig, en er litt avventende. Når det gjelder el-traktor, de elektriske løsningene, så er hovedproblemet vekt. Fordi batteriet er tungt, og skal du kunne gjennomføre tunge arbeidsreparasjoner som går over en del timer, så må du nødvendigvis ha en stor, tung batteri, og da får du igjen en utfordring med jordpakking. Bare for å si det med jordpakking, hvis en pakker jorda, så
blir det vanskeligere for plantene å vekse. Det blir mindre porvolum, det blir mindre luft til røtteren, det blir mindre vatten lagret, og så videre. Det er vanskeligere for metemarken. Så det er et hovedproblem i jordbruket, og det er jo en begrensning når det gjelder særlig el-traktor.
Det er jo, hvis man har husdyr i hvert fall, en del biogass tilgjengelig på en gård. Kunne det vært en fremtid for traktoren? Ja, det er det allerede. Det eksisterer løsninger i dag som det traktoret går på biogass. Det krever jo en god rensing av den biogassen, for den har en del aggressive komponenter som man må få fjernet før man kjører det gjennom motoren.
Men absolutt, det er en mulighet. Nå er det jo heller ikke sånn at all vårt bruk har tilgang på husdyrørsel og biogass, sånn at den må nok finne andre løsninger.
Men det er jo interessant å se at innenfor lastebilbransjen, gravemaskiner og så videre, så finnes det etter hvert flere alternativ til fossile energibærere som virker lovende og inn mot litt tyngre landbruksmaskiner hvis den klarer å redusere vektutfordringene som vi har i jordbruket. Hva med traktor-ligningenes roboter?
Vi har jo sett bildet av roboten Torvald som plukker jordbær, og vi har jo skrevet om Kilter, et annet norsk selskap. Hvordan ligger det igjen? Ja, altså den Torvald, den faktisk gjør helt kommersielt, det er å
Vi behandler særlig jordbær, men også vinranker i form av UV-belysning som kjører over raden og belyser med UV-stråler. For å drepe? For å drepe sopp-UV-stråler har vist seg å være effektiv, særlig mot gråskimmel som er en av de store utfordringene når det gjelder jordbær, men de har også effekt på andre sopper da.
Så de har i dag selt ca. 150 roboter. Ganske stor del av det til Storbritannia og en del til vinen produksjon i Kalifornien. Den kilter-roboten er kanskje ikke så mange som har hørt om, men den er enda mye mer avansert enn Thorvald. Det er en skjølgående robot som er spesialdesignet for å sprøyt ugras i grønnsaker.
Den er kalibrert for 14 ulike grønnsaksslag. Den er smart. Den har bildetaking på nært hold. Kjører en kjapt bildeanalyse og identifiserer kulturplanten. Alt det andre som er grønt er ugras. Den har en mikrodropesprøyter som gjør at den sprøyter små droper på ugrasbladen. Den dreper bare ugraset, men ikke kulturplanten.
Dette er selvfølgelig veldig besparende i form av forbruk, og økonomisk sett gunstig fordi du får redusert plantevernmiddelbruken. Kilter har fått selvt 45 roboter frem til nå per år, som går både i Norge, Sverige, Tyskland og Australia.
Og den vann faktisk en konkurranse nå i Nederland som handlet om å minimere avdrift når den sprøyter med plantervernmiddel. Så det er en veldig spennende teknologi. Hvis vi går over til beiting da, der er jo norsk teknologi verdensledende. Ja, det er det.
Det er det, og kanskje du tror at baiting var fullt av teknologi, men det har det faktisk blitt. Og det som kalles for virtuelle gjæra er jo veldig spennende. Det er basert på at dyrene får en elektronisk klave som bruker GPS, nødvendigvis satellittdata.
og så er det da definert et område som det dyret skal holde seg innenfor. Når dyret nærmer seg yttergrensa, så kjenner det et lydsignal, og jo nærmere dyret kjenner grensa, jo sterkere blir signalet, og hvis dyret går utover grensa, så får det et lite strømstøt. Dette er veldig effektivt både for søv, for geit og for storfe, og det er en bedrift som heter NoFence, som har vært veldig tidlig ut her, og de er faktisk verdensledende på dette her.
De har satt i år over 150 000 enheter til 8000 kunder, og dette er svært.
Det er også mye brukt i Norge og har jo på en måte redefinert mye av beiteaktiviteten. Ja, for gering var jo en plage for dem som drev med sau og geit. Klart, det er kjempearbeidsomt, kostnadsmessig, arbeidskrevende og alt, så dette her erstatte jo på mange måter det.
Men det er også interessant å tenke teknologi inn mot de store beitene, altså der vi ikke har den type avgrensning, men mer utmarksbeitene i stor skala, sånn som sauen som slippes til fjells og så videre, storefjell for så vidt også. Der brukes jo droner i dag en del, blant annet i forbindelse med innsamling om høsten, hvor er det nå de er, de her sauene.
Det er jo også en god del bruk av GPS-klaver til de søvnene som går i fjellet, altså ikke med no-fence-varianten, men der du på en måte bare får et signal om hvor søvn er, som du kan følge med på smarttelefonen. Men da kan det hende at du kanskje får et signal som ikke flytter på seg, og da kan det være interessant å bruke en drone for å reise ut og finne ut hva er problemet. Er det et dødt dyr her, eller hva er det som har skjedd?
Så teknologi er også kjempeforfugt inn på beiteområdet faktisk. Og hvis vi da tar turen inn i fjøset, hvordan ser et moderne fjøs ut i 2026? Et moderne fjøs i dag er veldig teknologisk. Alle først må jo nevne melkerobot. Altså dem som bygger et nytt fjøs i dag, må jo bygge med løsdrift. Altså kua går løs i fjøset hvis du driver med melkeproduksjon.
Da bygges det med melkerobot. Det har også blitt installert i en del eksisterende eldre fjøs. I dag er nesten 70% av melken vi konsumerer melket av en robot.
Det at det blir tatt i bruk så aktivt i Norge, det gjør at vi faktisk er på Europatoppen når det gjelder andelen melk som kommer fra en melkerobot. Det er litt morsomt. Og hvordan fungerer den roboten da, hvis jeg skal forklare det teknisk sett? Teknisk sett så fungerer det sånn at
når kua går selv inn når de føler for det, for å bli melket, de er jo gjerne litt friste av at de da også får kraftfôr fra en kraftfôrautomat, basert på et øremerke som sender ut radiosignal. Jeg har jo hørt om kyr som prøver seg på diverse triks for å lure deg. Ja da, det er utbredt å prøve å få triks av det. Men prinsippet er i hvert fall at en øremerke
øretegg med RFID-teknologi, slik at du kan justere mengden kraftfort til den enkelte kua, og justert for ytelsen til kua. Men så er det jo da sensorer som identifiserer de fire spenene, og som da styrer melkeorganene, altså en kopp til hver spene, på plass.
og som dessuten registrerer når det er tomt og organene skal tas av. Det er koblet opp mot en rengjøring av spenene før den setter på selve melkeorganene. Og hvilken annen teknologi finner vi i FIAS i dag?
Skraperoboter, altså roboter som skraper gjørsla ned i et spaltegulv, er veldig utbredt og regnes som standardutstyr i moderne norske løsdriftsfjøs. Det finnes en variant som fungerer litt mer som en støvsuger i tilfelle av at du har tett gulv, som suger opp gjørsla og donerer den i gjørselskjelleren på et egnet sted.
Men det finnes også foringsroboter, de er ikke fullt så utbrent, men det finnes. Det er jo to hovedklasser, den ene er skinnegående, det vil si at den er hengt opp i taket, og kjører til en foringsstasjon der den får blandet sammen for fra ulike plasser, og som fordeler det utover dit det skal. Den andre varianten er hjulgående, så den går på fjøsgulver.
Du har jo sagt at det er mer teknologi på norske gårder enn det er sørover i Europa. Hvorfor er det slik, tror du? Det er nok en sannhet med modifikasjoner. Du har jo enkeltbruk sørover som er stappfull av teknologi, men teknologi er ganske utbredt i litt større skala i Norge. Det henger nok sammen med flere ting. For det første er det norske samfunnet veldig digitalisert generelt.
Vi var tidlig ut med internett. Internett fikk tidlig utbredelse. Smarttelefon er allemannsøye i dag. Og vi har også veldig mye gode løsninger. Folk er vant til å finne informasjon på nettet. Norske bonden er...
er opptatt av å produsere effektivt og følge med i timen, for å si det sånn. Så når det kommer ting på markedet som virker lovende, så er norske boende ofte tidlig ut med å teste løsninger. Og det handler selvfølgelig om at vi har importører som er på hugget og som tilbyr ting i det norske markedet.
Så det er nok litt sammensatt dette, men det er interessant å se hvor langt fram jordbruket er teknologisk sett i dag, altså, i Norge.
Hvis vi ser 10-15 år fremover, hva tror du vi har i landbruket som vi ser her nå? Hvis vi skal se litt i forskningen, som jeg kjenner kanskje best, så ser du en fortløpende forbedring av mye av det utstyret som vi jobber med. Det jobbes mye med behovstillpasset spredning av innsatsfaktorer. Innsatsfaktorer i jordbruket er gjerne mineralgjørsel, kalk,
Det kan være vann. Behovet varierer ofte innenfor et jordstykke i Norge. De jordstykkene i Norge er ofte ganske heterogene, veldig variabel. Da blir det gjerne feil å gi samme medisin på hele stykket.
Der finnes det teknologi, og det har eksistert lenge, som kalles VRT, variabel rate teknologi, som betyr at du tilpasser behandlingen, du varierer den mengden du sprer på arealet avhengig av behovet. Jeg nevnte ikke plantevernmiddel, men det er en viktig del av det.
Og dette er jo super avansert, altså bruker vi da sensorer, det kan være montert på en robot, det kan være montert på en traktor, på en drone, på en satellitt, og så bearbeider den det signalet og regner om det til noe verdtukt fra et agronomisk perspektiv, for eksempel hvor mye pluntevernmiddel trenger jeg ha på denne kvadratmeteren og hvor mye gjørsel og så videre.
På det området skjer det fortsatt en rivende utvikling. KI kommer for å bli, kunstig intelligens er jo gammelt nytt, særlig det vi ofte bruker, maskinlæring og en del av de delene av KI.
har eksistert i mange ti år. Men det som har hindret bruken av det er at det er veldig prosesskrevende. Det har blitt løst de siste årene, og det er derfor at dette har tatt helt av i tillegg til de språkmodellene som har kommet. Men kombinasjon av KI inn mot de systemene som vi allerede har, og for all del, det har jo skjedd allerede, men jeg tror det vil skje en videre utvikling på det området.
Det er mange detaljer jeg kunne snakke om her, men enkelt plantebehandling er jo litt interessant. Det her eksisterer til stund, brukes blant annet på mais og en del andre vekster, der du kan identifisere hvert posisjon til hvert enkelt frø når du sår.
Så da har du altså GPS-posisjon til hver eneste plante, og den informasjonen kan igjen brukes når du da skal komme tilbake og for eksempel ha mekanisk ugrasfjerning, der du da styrer den rotoren eller hva du nå bruker, sånn at den går klar av der plantene står, og så fjerner den alt imellom.
Det har ikke spredt seg veldig mye, men det brukes jo på skog og plantasjer og en del sånne ting, men det kan faktisk utvikle seg og inn mot flere planter innenfor jordbruket.
Det er evnen til å skille mellom ulike typer stress i åkeren. Det er jo noen som jeg selv har jobbet en del med, fordi det er ganske interessant. Plantene er sånn som oss mennesker, at når vi blir stresset, så blir vi varme. Vi får gjerne feber i enkelte tilfeller. Det får plantene også. Sånn at du kan faktisk registrere med termiske kamera, så kan du finne ut om plantene er stresset eller ikke. Utfordringen er at ja, det er kjempefint, du kan detektere stress, men du vet ikke hva som er årsaken. Da må du anna informasjonen.
Så der har vi kombinert det med andre sensorer, altså termisk kamera pluss multi- og hyperspektrale kamera. Der har vi klart å skille mellom hva som er tørkestress, fordi det mangler vann, og hva som er nitrogenmangel.
Begge deler gir faktisk øk temperatur i planten. Og på det området her, så tenker jeg at jeg kan gjøre masse greier fremover. Så det er veldig spennende. Et annet område som jeg har noen kollegaer som jobber med, det er jo super avansjert, veldig interessant. Det handler om deteksjon av soppangrep på tidlig stadium. For det er jo sånn at hvis en plante blir angripig,
så skiller de ut en del flyktige forbindelser. Og det samme gjør soppen. Soppen slipper ut en del signalstoff i form av flyktige forbindelser. Her er det veldig lave konsentrasjoner, men vi har klart å identifisere en del av dem, som gjør at vi kan faktisk da si at, oi, finner vi det her, så vet vi at plønten nå er angripet av den og den soppen. Og hvordan oppdager man det, de forbindelsene? Altså da må du ta luftprøver rett og slett, og så må du analysere dem.
Og det som har vært utfordringen så langt er at det er så lave konsentrasjoner at du bare kan gjøre det i lab. Men det vi håper er at vi klarer å få så høy deteksjon på utstyr at du kan montere det på kanskje en robot som går gjennom åkeren, og som da hele tiden føler med og som registrerer «Oi, nå har vi et soppangrepp her». Leng, leng før vi klarer å observere det med egne øyne. Ellers så er det jo det her med lukka krets.
system kombinert med KI er noe som kommer for fullt. Det er en betraktet gård som en enhet, og der du setter sammen informasjon fra alle mulige slags sensorer og maskinsyn, you name it, og bruker KI til å styre gården, der bonden sitter og har en strategisk oversikt
mens i stor grad i maskinene som utfører. Her er det jo litt sånn science-fiction-greie, men at det vil gå litt mer i den retningen, det tror jeg. Hva ser man for seg at kan styres automatisk? Det er jo allerede for lengst utviklet selvgående trakter og selvgående roboter. I teorien vil det her gå automatisk,
Men det må jo løses en del utfordringer, for eksempel det juridiske. Og rent praktisk er det jo fortsatt sånn at det er ganske mye som kan skje når du kjører på jordet, og da må du kanskje ut og fikse det. Det kan dukke opp en svær stein, vi har mye stein i Norge for eksempel, masse sånne ting som du ikke har helt kontroll på, som gjør at det er nok ikke kanskje det systemet vi får først i Norge, men det kan være relevant å aktele på en del andre områder, der du har store flater, sånn type prærien eller en del av Europa.
Ja, så denne teknologien kommer neppe først til de relativt små vårene vi har i Norge? Nei, den gjør nok ikke det, og det er små kjennetegn i gården i Norge. De begynner å bli store egenheter, men de er veldig mange og små skifter, altså jordstykker.
Og dessverre har det jo blitt sånn at hvis vi ser litt på ute i distriktene, så er det jo snart bare en bonde igjen som driver alle gårdene. Så det er jo ikke uten grunn at det blir kalt for diesel- og gummibønner. For de bruker masse diesel og sliter masse gummi fordi de kjører veldig mye mellom jordstikkene.
Og da er det nok en del av den teknologien her som blir for dyr, fordi det blir ikke effektivt å sette i verktøy. Du, det var veldig spennende å høre en rapport fra den teknologiske biten av jordbruket. Takk for at du kom til Teknisk Sett. Audun, koskjedt. Takk skal du ha.
Du kan lese mer om teknologien bak roboten Torvald og Kilter sine roboter på tu.no. Der kan du også lese om Uncrew Robotics, et norsk selskap som skulle lage framtidens selvkjørende traktor, men som nå i stedet satser på forsvarsmarkedet. Selskapet sier at overgangen til autonomi i landbruket tok lengre tid enn bransjen trodde, mens behovet innen forsvar er enormt.
Du har hørt på Teknisk Sett, en podcast fra Teknisk Ukeblad Media. Ansvarlig redaktør er Kristina Fritzvold Nilsen. Mitt navn er Ellen Wiseth. Vi høres neste uke.